Anders Hornslien (A) (ordfører for saken):

       Først vil jeg understreke at det er bred enighet om narkotikapolitikken og den meldingen som Regjeringen har lagt fram. Komiteen har avvikende syn på veldig få punkter. Det er ikke dermed sagt at saken ikke er viktig, og det er ikke dermed sagt at de problemene vi sliter med, ikke er store. Men at det faktisk er bred enighet om politikken og de virkemidlene vi skal sette i verk, syns jeg er meget bra.

       For å komme med en liten situasjonsbeskrivelse, og kanskje først om det som går på legalisering, som jeg ikke skal komme mye inn på i mitt innlegg: Jeg vil henlede oppmerksomheten på TV2-filmen på søndag, som var en film om The Doors og Jim Morrisons liv. Jim Morrison døde 27 år gammel av hjerteattakk, og det var i hovedsak LSD-bruk og bruk av syre, såkalt acid, som gjorde at han døde i såpass ung alder. Jeg ser ingen grunn til at vi skal legalisere stoffer som har slik effekt på folk.

       Hvis legalisering hadde vært løsningen på de problemene som vi sliter med ved at altfor mange folk bruker dop og dytter i seg altfor mye dop, særlig blant ungdomsgruppene og særlig av de nye, moteriktige stoffene, og færre da ville gjøre det, kunne jeg nok vurdert det. Men alle undersøkelser tyder på at legalisering og økt tilgjengelighet fører til økt forbruk. Dette ønsker ikke en enstemmig sosialkomite, og derfor ønsker vi heller ikke å gå inn på legaliseringsdebatten.

       For å si litt om situasjonen, er den dramatisk fordi man har fått en sterk økning særlig av det som går på de såkalte syntetiske stoffene, som f.eks ecstasy, som mye ungdom nå bruker i sterk grad, og som har blitt en vanlig del av ungdomskulturen når det gjelder dop. Vi har en flom av hasj og ikke minst heroin. Vi har fått nye trender inn i miljøene. Det er bl.a blitt vanligere å røyke heroin istedenfor å sette den med sprøyte. Det igjen gjør at misbruksmønstrene endrer seg, og det blir lettere enn før å gå over til hardere stoffer. Det krever nye løsninger.

       Det andre er at disse stoffene for mange er enklere å få tak i og billigere enn alkohol. Dessuten er det vanskeligere for foreldre og foresatte å oppdage at man bruker det, og jeg skal gi et lite eksempel på det:

       Da jeg var ung, var det rimelig åpenbart hvis jeg hadde drukket en flaske vin eller en del pils. Når jeg kom hjem til mine foreldre utpå natta, så de ganske klart hva jeg hadde drevet på med, og hvis de ikke så det da, skjønte de det i hvert fall dagen etter. Hvis ungdom f.eks stapper i seg ecstasy, vil man få en rus på tre-seks timer. Når man kommer hjem, vil sannsynligvis ikke foreldrene merke at ungene deres har vært rusa, og de vil i hvert fall ikke merke det dagen etter, for det har en helt annen effekt. Nå er ecstasy såpass farlig at virkningene vil komme relativt fort i forhold til kanskje typen personlighetsforandring osv. Men allikevel, det er vanskeligere for foreldre og foresatte å oppdage det.

       Derfor må vi se på informasjon og holdningsendringer, spør du meg, som et av de viktigste virkemidlene. Det viktigste vi kan foreta oss som politikere, er å prøve å dempe etterspørselen. Det hjelper ikke hvor mye lover og reguleringer vi setter i verk. Det viktigste er at man får den holdningen blant ungdom at « dop, det vil jeg ikke bruke, det vil jeg ikke etterspørre ». Det er det viktigste. Det er bare å ta fengslene som et eksempel her: De er relativt strengt kontrollert. Allikevel vet vi at tilførselen av narkotika inn i fengslene er relativt stor. Vi ønsker ikke et samfunn hvor folk blir kontrollert i så sterk grad som må til hvis vi skal klare å stoppe all flommen av narkotika. Ergo må vi sette i verk tiltak som går på etterspørselen, og få folk til å innta en aktiv holdning mot narkotika.

       Norge er dessuten et veldig attraktivt marked. Det er mye penger blant ungdom. Selv om jeg som ung AUF-er kanskje ikke bør si det, har ungdom flest mye penger mellom hendene, og de utgjør et attraktivt marked for de kreftene som står bak narkotikaen.

       Da må vi altså se på mer utradisjonelle virkemidler, og her går min første utfordring til sånne typer bransjer som utelivsbransjen, musikkbransjen og reklamebransjen. Nå sier jeg ikke at flesteparten innen disse bransjene har forfektet at folk skal bruke dop, men det vi har sett, er at noen har gjort det, og blant de andre har det vært en altfor passiv holdning. Her må vi gjøre en innsats for å trekke med oss de kreftene som vi vet påvirker ungdom sterkt. Det er også det vi sier i innstillingen, og vi har tro på det utvalget Regjeringen har satt ned, med Johann Olav Koss som leder. Kanskje må disse brukes inn mot foreldre og foresatte og ikke minst skoleverket, som er altfor dårlig oppdatert og for dårlig på informasjonssiden rundt dette.

       Så må vi bruke dem vi vet er direkte opinionsledende, inn mot ungdom. Det gjelder grupper som musikkbransjen og reklamebransjen. I den grad vi skulle bruke idrettsfolk, hadde det kanskje vært en idé å prøve å trekke med seg snowboarderne Terje Håkonsen og Daniel Franck osv., som vi vet er opinionsdannende i forhold til en rekke ungdom.

       Vi må altså gå inn og bruke mer utradisjonelle virkemidler. Vi må inn der ungdom er, og vi må få en holdning nede på grasrota.

       Så litt om to andre momenter som jeg syns er viktige. Det ene går på metadon. Der har det spredd seg den myten etter at sosialkomiteen avgav sin innstilling, at det er sterk uenighet mellom komiteen og Regjeringen. Det er i og for seg ikke riktig i det hele tatt. Det er bare det at komiteen har sagt litt mer enn det Regjeringen har sagt i sin melding.

       La meg understreke en ting: Ingen, verken i regjering eller storting, mener, så vidt jeg har kunnet oppfatte, at vi skal dele ut metadon til alle rusmiddelmisbrukere. Metadon skal være et tilbud til de aller, aller tyngste misbrukerne. Det tilbudet som nå opprettes nasjonalt, skal være basert på det prosjektet som har vært i Oslo, som har vist seg å gi svært gode resultater. Over halvparten av dem som har vært med på metadonprosjektet i Oslo - og nå snakker vi om de tyngste av de tyngste - er i en arbeids- eller utdanningssituasjon. Bare det syns jeg er et fremragende resultat når man tenker på hvilken gruppe som favnes av dette tilbudet. Å gjøre dette landsomfattende og å lempe litt på kriteriene så man ikke får absolutte kriterier som f.eks at man må ha fylt 30 år for å kunne få behandling, eller at man ikke skal ha en uoppgjort politidom på seg, som i og for seg er et ganske urimelig krav til mange av de tyngste misbrukerne, som vi vet må begå kriminelle handlinger for å finansiere sitt forbruk, tror vi er en riktig vei å gå. Det dreier seg altså ikke om å gi metadon til alle.

       Jeg kan gi et eksempel fra Sverige. Der har de senket aldersgrensen til 20 år. Det har ikke vi foreslått. Allikevel er det bare 10 % av dem som blir behandlet på metadon, som er mellom 25 og 30 år. 90 % er over 30 år. Det er fordi de har hatt den samme holdningen i Sverige som vi har i forhold til hva slags krav man skal sette både til inntak og - ikke minst - til behandlingsformen når det gjelder metadon. Men er det sånn at man har misbrukt tyngre stoffer siden man var 12-13 år og er 27 og har flydd ut og inn av forskjellige behandlingsinstitusjoner og metadon er et tilbud som kan være det eneste som hjelper og faktisk forhindrer død, mener vi at det er riktig å gi det også til f.eks en 27-28-åring, og at man ikke skal ha denne absolutte grensen på f.eks. 30 år. Men det skal fortsatt være svært strenge kriterier i forhold til medatonbiten.

       Til slutt har jeg lyst til å ta opp et punkt til som komiteen har understreket sterkt at vi må bli bedre på. Det er på det rent behandlingsmessige og særlig det som går på ettervernsbiten. Der er nok, som komiteen sier i sin innstilling, nesten samtlige kommuner i Norge altfor dårlig. Det er for dårlig oppfølging av pasientene når de kommer ut fra institusjon. Det er altfor få kommuner som tilrettelegger godt nok når det gjelder arbeids- og utdanningssituasjon, bolig og sosialt nettverk når man kommer ut fra institusjon. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er Tyrilistiftelsen som kan vise til et av de beste resultatene når det gjelder behandling. Det er nettopp fordi de tenker en behandlingskjede fra A til Å. De fanger opp folk på gaten, drar dem inn i institusjonen, avruser dem, gir dem faglig og kvalitativt god medisinsk behandling på institusjonen. Når man er ferdig på institusjonen, har de et veldig godt nettverk sosialt og når det gjelder å skaffe bolig og skaffe folk tilbud når de kommer tilbake, sånn at man har et alternativ til det miljøet som man var en del av før. Hvis ikke den ettervernsbiten fungerer, er veldig mye av behandlingen unyttig, for vi vet at hvis vi ikke klarer å tilrettelegge ettervernet, er veien tilbake til gaten ufattelig kort for de pasientene og klientene vi her snakker om. Det er i veldig sterk grad klienter som kommer fra svake sosiale miljøer, og det er klart man trenger andre miljøer enn det man har hatt før hvis man skal komme ut av en misbrukersituasjon.

       La meg til slutt bare understreke at komiteen, selv om vi er enige, har sett svært alvorlig på den situasjonen vi har, ikke bare på grunn av ecstasybruken, men selvsagt også fordi vi har hatt overdosedødsfall. Tallene på overdosestatistikken f.eks i Oslo har ligget langt over 100 de siste par årene, og dette er en utvikling som vi ikke kan sitte stille og se på. Da må vi sette i verk andre og nye tiltak, sånn som jeg ser det, og da er noen av de momentene som vi har kommet fram til enighet om i komiteen, viktige. Men vi er ikke ferdige med den debatten ennå.

       Jeg vil nevne tre ting i forhold til denne meldingen. Det ene er mer metadon. Det andre er et spark til kommunene om å følge opp med forebyggende tiltak og med ettervern, uten at det gis noe mer midler eller legges noen plan for hvordan kommunene skal gjøre dette. Det tredje er at det er gjort til en politisk sak. Man er imot skremselspropaganda, imot at narkomane skal reise rundt i skolene og fortelle om hvor vanskelig det er, og for 5 mill. kr til Johann Olav Koss i stedet.

       Det jeg da vil spørre om, er: Tror representanten Hornslien at dette er nok for at store ungdomsgrupper skal kunne stå imot presset som er nå, med den nye, syntetiske narkotikaen og også den gamle? Har han tenkt igjennom hva vi skal gjøre med morgenklubbene? Er det greit at vi har møteplasser for ungdommen fra kl. 6 om morgenen hvor det blir servert vann?

       Det siste jeg har lyst til å nevne, er at jeg har lagt merke til at Hornslien sier at vi åpner for å bruke metadon i fengslene, noe ikke jeg kan se at vi har gjort i innstillingen. Tvert imot har vi sagt at målet er å bli rusfri i fengslene. Mener representanten Hornslien at vi nå har gått inn for å bruke metadonbehandling i fengslene, eller er det bedre å utsette fengselsstraffen til metadonbehandlingen er over?

       Så til det andre som representanten Viken tok opp. Hvis det hadde vært sånn at Senterpartiet hadde lansert en sesam-løsning for de problemene vi sliter med, hadde jeg skjønt noe av den kritikken. Men det er jo ikke de fem hovedpunktene som er de bærende i innstillingen og i Regjeringens melding, som Viken henviser til. Det er å bedre behandlingskapasiteten. Der har vi sagt at det skal være nok behandlingsplasser. Vi sier at man må bedre avrusningssituasjonen. Man ønsker å bruke tvang hyppigere for å få ned overdosestatistikken og få fanget opp folk før de dør. Man ønsker å satse videre på det forebyggende arbeidet. Og der mener jeg at det er fullstendig galt ikke å skyte på kommunene og si at for det forebyggende arbeidet har man et ansvar. Hvis man mener at det er billigere og bedre, både for enkeltmenneskene og kommunene, at folk ikke havner i uføre, er det noe med å følge opp ord men handling. Jeg står fullt bak at man skal si til kommunene at når det gjelder ettervernsbiten og det forebyggende arbeidet, må man bli bedre. Den kritikken vil jeg ikke dempe. Den syns jeg tvert imot er svært viktig.

       Det andre som blir et problem for representanten Viken, er at hun, syns jeg, svever i en eller annen villfarelse om at hvis vi bare gjør noen vedtak her i huset, vil ungdommen slutte å bruke ecstasy. Men vi vet at den eneste måten vi kan få dem til å stoppe å bruke ecstasy på, er at det er en holdningsendring blant ungdommen mot de stoffene. Det er et langsiktig arbeid som ikke kan løses ved at vi gjør vedtak her i huset. Da må vi henvende oss til helt andre grupper.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Saksordfører Hornslien sa, og la sterk vekt på det i sitt hovedinnlegg, at han er glad for at komiteen har avvist et forslag om legalisering av narkotika. Det er jeg helt enig i. Hvis man hadde gått inn på det, ville det nærmest ha vært å gi opp en politikk som jeg mener tross alt har vært ganske bra.

       Jeg har lyst til å ta opp et spørsmål som gjelder metadonprosjektet. Det er enighet i komiteen om at det prosjektet som har vært her i Oslo, skal fortsette, og at det skal utvides. Men prosjektlederen her i Oslo, Olof Blix, har uttalt at metadon er et legemiddel som kan fungere for eldre, slitne rusmiddelmisbrukere med lang ruskarriere. Han har også sagt at dette ikke kan brukes for å forebygge når det gjelder unge rusmiddelmisbrukere. Nå går altså flertallet, som inkluderer Arbeiderpartiet, inn for å endre på kriteriene. Flertallet vil oppheve grensen på 30 år, som har vært ett av kriteriene så langt, og man vil heller ikke at det skal settes tak på hvor mange som skal motta metadonbehandling.

       Vi vet, og det har jo en samlet komite sagt flere ganger i innstillingen, at det vi nå ønsker og det som vi også sier i forhold til å bygge opp både behandlingskapasitet og alt mulig, krever ressurser. Det krever bl.a penger. Det er også flere partier som vil øremerke penger til denne virksomheten. Da kan man få en mistanke om, når Arbeiderpartiet nå foreslår å oppheve grensen på 30 år og ta vekk taket som har vært, at dette faktisk er for at det skal være en lettvint løsning. Det er en mistanke man fort kan få når en i innstillingen ellers er med og sier at det å ha behandlingstilbud og det å bygge opp kapasitet er viktig, men samtidig er med på å gjøre det enklere å få metadonbehandling. Jeg stiller spørsmålet: Er dette en lettvint løsning?

Anders Hornslien (A) : Av og til blir jeg provosert. Jeg blir provosert når man tror at det når det gjelder behandling av tungt belastede stoffmisbrukere, finnes noe slikt som lettvinte løsninger. Selvsagt finnes det ikke lettvinte løsninger i behandlingen av de tyngst belastede rusmisbrukerne. Metadon er aldeles ingen lettvint løsning. Det er altså ikke sånn som representanten Sortåsløkken gir et inntrykk av, at vi på en måte skal fly rundt på gateplan og dele ut metadon til alle som kommer løpende. Det er ikke meningen. Men det er slik at jeg ikke klarer å si nei når f.eks moren fra Asker, som ringte meg og som hadde en 28 år gammel datter som hadde vært misbruker i 15 år og hadde gått ut og inn av institusjonene, sier til meg: Hvis ikke hun kommer inn på metadonprosjektet, er jeg helt overbevist om at denne jentungen kommer til å være død innen et visst antall måneder. - Det er på en måte virkeligheten. Hvis vi da skal ha kriterier som gjør at man ikke kan ta slike ting innover seg, f.eks at en skal være 30 år åkke som, og ikke ta en helhetsvurdering i forhold til hvilken situasjon personen er i, mener jeg vi er på helt gale veier.

       Dette er altså ingen lettvint løsning, men det er å være litt mer fleksibel i forhold til inntakskriteriene, å se personene i en helhetlig sammenheng og se om de kan ha nytte av en metadonbehandling selv om de ikke er fylt akkurat 30 år. Jeg må spørre: Hva er det som tilsier at metadon er et egnet virkemiddel når en er 30 år og én dag, mens det er et totalt uakseptabelt og etisk betenkelig virkemiddel hvis en er 29 år og én måned.

       Ellen Chr Christiansen (Uav) (fra salen): Jeg bad om replikk for ganske lenge siden.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Jeg forstår argumentasjonen til saksordføreren. Det er veldig lett når man får slike henvendelser, som Hornslien tydeligvis har fått og som også andre har fått, å trekke de slutningene som han gjør. Han sier at dette ikke er noen lettvint løsning. Nei, ok! Men hvor trekker man grensen? Skal man trekke en grense, og hvor skal den gå? Det sies 30 år og én dag. Vel, og man vil gå under det. Men hvor langt ned skal man gå? Har man sagt A, blir det i neste omgang spørsmål om å si B, og da kommer spørsmålet: Hvor trekker man grensen i denne sammenhengen? Det blir et vurderingsspørsmål når man har sagt at 30-årsgrensen på en måte skal oppheves.

       Det samme vil jo gjelde også når man sier at det ikke skal være noe tak på hvor mange som skal komme inn i et prosjekt og få behandling. Igjen blir det et spørsmål om hvor man trekker grensen i neste omgang. Det som er det interessante spørsmålet, er hvordan dette vil utvikle seg. Har man nå åpnet for en utvikling som man kanskje innerst inne ikke vil ha?

Anders Hornslien (A) : Til det er det å svare én ting. All behandling av rusmisbrukere har vi sagt må være individuelt tilpasset. Det gjelder også metadonbehandling. Det betyr at når representanten Sortåsløkken spør meg om hvor man trekker grensene, er svaret at det må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Man må vurdere om man synes at metadon er et egnet virkemiddel, og der har jeg tillit til den nasjonale komiteen som settes ned, og dette nasjonale kompetansesenteret, som nettopp skal gjøre de vurderingene. For å si det slik: Jeg har ikke sett noe tegn på utglidninger i forhold til det å trekke grenser i det metadonprosjektet man har hatt i Oslo. Å si at man frigjør det totalt ved ikke å sette en absolutt grense ved 30 år, syns jeg er å overdramatisere.

       Så til dette med tak. Det må av og til være lov til å tenke logisk. Vi kan ikke som politikere si at vi syns dette med metadon er litt vanskelig, så vi sier at det ikke skal være flere enn 250 på et metadonprosjekt. Da blir det altså slik at selv om en er 33 år, har vært tung rusmisbruker i kanskje 20 - 21 år, vært inn og ut av institusjoner, prøvd det meste - og metadon kanskje er det tilbudet som kan få en ut av misbruket og hjelpe en på rett kjøl, så får en ikke den behandlingen - ikke fordi en ikke oppfyller kriteriene, men fordi en er nr. 251 i rekken!

       Hvis metadontilbudet skal være nasjonalt, må det være et tilbud til alle dem som faktisk oppfyller de kriteriene vi setter for å kunne få denne behandlingen. Da blir det på en måte kunstig å sette et tak. Det har heller ikke Regjeringen foreslått i sin melding. Den har gjort et anslag over hvor mange det kan dreie seg om, og det anslaget står jeg bak. I Sverige, hvor de har lettet på kriteriene, er det et sted mellom 300 og 400 som faktisk går på metadon. Anslaget til Regjeringen lå på rundt 250 - 300, så det er derfor ikke slik at metadonen kommer til å flyte. Men det er av og til lov å bruke logikk og tenke litt fornuftig også i politikken.

       Dagens melding inneholder fine målsettinger, men lite konkret om penger og oppfølging, bortsett fra signaler om å utvide bruken av metadon for gamle heroinmisbrukere.

       Det må satses langt sterkere på akuttplasser, slik at ungdom som er motivert for behandling, får hjelp der og da istedenfor å måtte vente i lang tid på at det skal utredes muligheter for hvor en kan få behandling og hvem som skal betale kostnadene.

       Gjennom sosialtjenesteloven ble det gitt adgang til bruk av tvang i inntil tre måneder og i hele svangerskapet for gravide av hensyn til den gravides helse. Senterpartiet mente at en også skulle bruke tvang av hensyn til fosteret. Etter sterkt press mot det politiske miljøet og Regjeringen ble loven endret slik at det også er adgang til å bruke tvang av hensyn til fosteret. Men lovverket har nærmest blitt sabotert av fagfolkene i systemet og fungerer svært dårlig. Kommunene har store vanskeligheter i forbindelse med tvangsvedtak. Det er dyrt, det er tidkrevende og det blir kanskje avvist i retten. Jeg mener derfor at vi snarest bør forbedre lovverket og forskriftene. Husk på at det er fire år siden dette ble vedtatt, og det fungerer ennå ikke.

       Jeg er glad for at statsråden varsler en gjennomgang av praksisen. Det må skje raskt. Førstelinjetjenesten må bli tatt med på råd, og likedan de pårørende. Det er de pårørende som best vet hva som må til for å hjelpe sine nærmeste.

       Behandlingsapparatet legger opp til en altfor omfattende ordning i forhold til bruk av tvang. Jeg mener det er viktig at en gjør slik som Tyrili-kollektivet har praktisert, nemlig at hvis den narkomane rømmer fra kollektivet, blir det satt i gang oppsøkende virksomhet for å finne vedkommende og motivere til fortsatt behandling. Slik det praktiseres på andre kollektiv i dag, blir det bare gitt blaffen - det er vedkommendes eget valg hvis en reiser derfra. Da kan det gå lang tid før en får motivert vedkommende til å søke om ny behandling. Jeg mener den narkomane trenger en fast hånd over seg for å få den hjelpen vedkommende trenger.

       Det må til et langt bedre samarbeid mellom psykiatrien og rusomsorgen, for mange ruser seg ved selvmedisinering, og mange får psykiske problemer etter rusmisbruk. Det ser vi også eksempler på nå i forbindelse med ecstasy og andre nye typer syntetisk narkotika. Senterpartiet har flere ganger lagt fram forslag om bedre samarbeid mellom rusomsorg og psykiatri.

       Meldingen gir et spark til kommunene om å skjerpe seg i forhold til oppfølging av ettervernet for narkomane. Skal det skje, kreves det både mer forpliktende opplegg fra kommunenes side og mer midler fra Regjeringen. Alle partier, bortsett fra Arbeiderpartiet og Høyre, går inn for at det må settes inn øremerkede midler til ettervern og hjelp når de narkomane kommer hjem fra behandlingsinstitusjon.

       Da komiteen var i Spania, fikk vi kjennskap til et prosjekt der det ble jobbet nært sammen med klienten i nærmiljøet. Venner og familie ble trukket med i behandlingsopplegget for at vedkommende skulle kunne fungere i sitt daglige liv i nærmiljøet. Evalueringen fem år etter viste at hele 83 % av dem som hadde gjennomgått behandlingsopplegget i alle fasene, fremdeles var rusfrie. Det er et oppsiktsvekkende godt resultat. Inger Granby, som driver Selbukollektivet, erfarte det samme, nemlig at en skikkelig oppfølging over tid må til for at den enkelte skal kunne fungere i samfunnet igjen. Da er det for meg uforståelig at det er så vanskelig å få flertall for et mer langvarig behandlingsopplegg hvor ettervernet inngår. I stedet satses det på ulike private institusjoner, mer eller mindre seriøse. Regjeringen nekter konsekvent å gå med på at vi skal ha en offentlig godkjenningsordning av disse institusjonene, noe som Senterpartiet og SV har fremmet forslag om gjentatte ganger. Det henvises til at fylkesmannen skal føre tilsyn med institusjonene, men samtidig viser en rapport at fylkesmennene utførte bare ett av fire lovpålagte tilsynsbesøk i 1993. Innføringen av en godkjenningsordning vil kunne svekke ansvaret som er lagt til fylkeskommunen, sies det. Men hva slags ansvar føler de når de ikke engang utfører de tilsynsoppgavene de er pålagt? Jeg kan ikke skjønne at ikke departementet nå skjærer igjennom og lager en offentlig godkjenningsordning for disse institusjonene.

       Det er øyensynlig mye penger å tjene på behandlingsinstitusjonene. Derfor opprettes det flere mer eller mindre seriøse behandlingskollektiv. Jeg vet at det drives oppsøkende virksomhet i rusmiljøet i Oslo for å prøve å skaffe klienter/kunder, og at de hjelper den enkelte med søknad for å komme til deres behandlingsinstitusjon. Når vi vet hvor presset sosialsentrene er arbeidsmessig, er det lettvint for dem å få ferdige søknader fra slike agenter.

       Det kan ikke være riktig at vi skal hjelpe de svakeste i samfunnet på en sånn måte uten at det skal være mer kontroll og krav til faglig dyktighet. Jeg tror at det er enorm sløsing med penger i dette systemet til ingen nytte. Jeg skulle ønske at Regjeringen tok ansvaret sitt skikkelig og virkelig gikk gjennom og så på hva slags behandlingstilbud, hva slags plasser, vi har, og på kvaliteten. Regjeringen må utarbeide en plan over behandlingstilbudene for gravide rusmisbrukere og sørge for at det finnes nok plasser.

       Det skal utarbeides et system for å evaluere behandlingen i institusjonene, noe vi i Senterpartiet har etterlyst gjennom mange år. Det skal lages et register, hvor en følger den enkelte narkomane for å se hvordan behandlingen virker. Vi mener at et slikt register må være fullstendig anonymisert og brukes som statistikk hvor en ser hvor mange som er rusfrie etter x antall år etter at de er ferdig med behandlingen.

       Senterpartiet er helt imot at vi skal lage et personregister hvor en kan følge den enkelte narkomane og se hvilken vei han har gjennom ulike behandlingsinstitusjoner. I Schengen-samarbeidet legges det opp til et omfattende overvåkingssystem hvor en skal registrere kriminelle og narkotikaomsetningen. Det vil bli lett å koble slike registre.

       Regjeringen og flertallet på Stortinget setter sin lit til at Schengen-samarbeidet skal være med og bekjempe narkotikakriminaliteten. I Senterpartiet tror vi at det er det omvendte som kommer til å skje. Med åpne grenser og uten politikontroll ved grensene vil det bli mye enklere å smugle narkotika. De nye motestoffene, syntetisk narkotika, blir produsert innenfor EØS-landene. De blir bl.a produsert i Holland og England. Da vi var i Spania, hørte vi også at det innredes laboratorier i biler som kjører fritt over grensene og omsetter disse stoffene. Jeg vil minne om at lederen i Lensmannsetatens Landslag, Arne Johannessen, sa i Arbeiderbladet 12. februar i fjor:

       « - All logikk tilsier at man burde styrke grensekontrollene i Europa istedenfor å fjerne dem. Nøkkelen ligger ved grensa. Der kan alle kontrolleres uten skjellig grunn til mistanke. »

       I det siste har det vært en debatt i Norge om at en må legalisere bruken av narkotika for å ufarliggjøre mafiaen, som har tjent store penger på narkotikatrafikken. Jeg mener det er en helt feil vei å gå.

       For noen år siden ble det mildere straffer for omsetning av narkotika, og jeg henviser igjen til Spania, og det førte til en eksplosjon i bruken av stoff. Lavere straffer var et signal om legalisering, altså med andre ord: Signaleffekten er farlig hvis en åpner for å legalisere bruk av lettere narkotiske stoffer.

       Dessuten mener jeg at argumentet om å bekjempe mafiaen ikke holder lenger. Mafiaen er allerede på vikende front, den er svekket fordi det ikke lenger er jordbruksproduktene som står i høysetet. Det er de syntetiske stoffene, som er lett og billig å produsere, ja som til og med ungdommen selv kan produsere etter oppskrift på Internett. Derfor er det en helt annen debatt som må komme om hvordan vi skal bekjempe narkotikabruken. Det må settes i gang holdningskampanjer både overfor foreldre og barn. Motestoffene har fått innpass i mange ulike miljøer.

       I Oslo er det nå åpnet morgenklubber, klubber som åpner kl. 06 om morgenen, og serverer bare vann, for at ungdommen skal få komme der og danse og feste utover morgenen. Det er innlysende at en ikke kan tjene nok til å holde oppe en slik klubb ved bare å selge vann. Her må også myndighetene, Politiet og kommunen ta et skikkelig tak og se hva det er som foregår på disse morgenklubbene. Er det riktig at vi skal ha sånne steder hvor ungdommen skal kunne samles på den tiden av døgnet?

       Det er et veldig sterkt press på ungdommen i dag. En skal følge de nye trendene: Det går på stoffbruk, det går på røyking, og det knytter seg til dopingmidler. Ungdommen skal følge med i utviklingen på alle felt, være best, se flottest ut, og den kommersialiserte industrien driver påvirkning på alle måter, både gjennom filmer, musikk og i klesveien. Det må andre innsatsfaktorer til fra samfunnets side for å påvirke ungdommene slik at de kan bli trygge og kan klare å stå imot dette enorme presset.

       Jeg synes det er viktig at vi på alle områder satser skikkelig for å få til gode og trygge nærmiljøer hvor ungdommen kan ha det trivelig uten å bruke ulike former for rusmidler. Jeg tror også det er viktig at vi som foreldregenerasjon ser på hva slags forbilder vi er. Hvordan er alkoholbruken vår? Hva slags holdninger er det vi overfører til neste generasjon og til ungdommen? Har vi tid til å gi de unge voksenkontakt og ta dem på alvor, til å diskutere med dem og hjelpe dem på rett vei?

       Den narkomane må få et sted å bo, få arbeidstrening og hjelp til å komme tilbake til samfunnet, ikke tilbys hospitsplass. Det er med stor bekymring jeg ser at det er en økende bruk av hospitsplasser i Oslo. Det må satses langt mer på å bygge ut mindre boliger som ungdommen kan få leie til en lav pris. Staten må gå inn og subsidiere utbygging av slike boliger, noe som Senterpartiet har foreslått at Husbanken skal yte lån og tilskudd til.

       Jeg har merket meg at Anders Hornslien har gått ut og sagt at komiteen har gått inn for at vi skal kunne bruke metadonbehandling i fengslene. I replikkvekslingen i dag svarte han verken bekreftende eller avkreftende på dette. Jeg mener det er en helt feil strategi. En samlet komite har tvert imot sagt at det er viktig at fengselsoppholdet gir den innsatte en mulighet til å bli rusfri, og at en ønsker å bruke den muligheten en har når folk sitter i fengsel, til å hjelpe dem til å bli rusfrie. Vi har også sagt at å dele ut sprøyter er en svært defensiv måte å løse problemene på, så jeg mener det blir et helt feil opplegg hvis en begynner å dele ut metadon i fengslene. Eventuell fengsling må utsettes til metadonbehandlingen er fullført. Det er den veien en må gå.

       Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV har kommet med en rekke forslag for å bedre behandlingsmulighetene for narkomane. Blant annet har vi klart å få flertall for at det ved tvangsvedtak skal gjelde samme regler som dem som gjelder i forhold til barnevernet, altså at et tvangsvedtak skal fattes innen 14 dager. Ellers har Senterpartiet foreslått en offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr behandling av rusmisbrukere, og vi ønsker et nærmere samarbeid mellom rusomsorg, barnevern og psykiatri, bl.a ved at kompetansesentrene for disse faggruppene blir samlokalisert.

       Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, SV og Fremskrittspartiet har også fremmet forslag om at det må settes av øremerkede midler til ettervernet.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslagene hvor Senterpartiet er medforslagsstiller og der Senterpartiet står alene.

       Anders Hornslien (A) : Av og til kan man bli oppgitt eller til dels sint. Jeg tror jeg svarte ganske tydelig i forhold til dette med metadonbehandling i fengslene. Jeg gav ganske klart og ettertrykkelig uttrykk for at dette var min tolkning, jeg har ikke henvist til noen komitemerknader, og nå vil jeg be representanten Viken slutte å være uetterrettelig. Jeg skal ha gått ut offentlig med dette, sier Tove Kari Viken - hun henviser altså til uttalelser jeg har hatt i en samtale med henne etter en radiodebatt. Det får være grenser for å være uetterrettelig fra talerstolen. Slikt sitatfusk finner jeg meg rett og slett ikke i.

       Når det er sagt, vil jeg gjerne spørre Tove Kari Viken - siden hun er så veldig opptatt av dette - for det første om hvilken dokumentasjon hun har på at mafiaen nå er på vikende front og at det ikke er noe problem med narkotikamafiaen lenger, om hun kan legge fram noen statistikk eller tall som kan dokumentere de påstandene. Og når det gjelder dette at det nå skal være ungdom som sitter og fremstiller all ecstasyen og de syntetiske stoffene etter oppskrift på Internett, kan hun legge fram noen dokumentasjon på at det er ungdommen selv som står bak salget, og ikke f.eks russisk eller østeuropeisk mafia eller fremdeles mafiaen i andre steder i verden?

       Jeg vil også spørre hvordan representanten Viken egentlig har tenkt seg dette systemet med en offentlig godkjenningsordning. Er det ikke et lite tankekors for henne at hvis man skulle lage en offentlig godkjenningsordning som på en måte skulle sette faglige kriterier i fokus, ville bl.a. Tyrilistiftelsen sannsynligvis aldri sett dagens lys? Jeg vil bare nevne at da Tyrilistiftelsen startet, hadde de en barnevernpedagog, en snekker, en underoffiser og en sykepleier i styringsgruppen. Det ville neppe tilfredsstilt de kravene vi måtte sette som kriterium for et nasjonalt godkjenningssystem når det gjelder institusjonene.

Tove Kari Viken (Sp) : Jeg registrerer at Hornslien er mektig sint og oppgitt over min tolkning av hans utsagn om å bruke metadon i fengslene, og at dette bare var et utsagn fra Hornslien, så det skulle vi ikke ta så alvorlig. Det skjønner jeg veldig godt, og det er det jeg tenker selv også - at er det et utsagn fra representanten Hornslien, tar jeg det ikke så veldig alvorlig. Men da jeg hørte på radioen at direktøren ved Ullersmo landsfengsel gikk ut og kommenterte nettopp det som har vært sagt i media om at det er flertall i Stortinget for å bruke metadonbehandling i fengslene, gikk jeg ut fra at det måtte være etter saksordførerens presisering av hva som ligger i dette, og det er ikke i tråd med det som jeg har oppfattet gjennom behandlingen av denne meldingen. Så jeg er jo bare glad for at Hornslien nå presiserer at det kun er et utsagn fra hans side som vi ikke skal ta alvorligere enn som så.

       Når jeg sier at mafiaen er på vikende front, er det klart at det kanskje også ligger litt ønsketenkning i det. Jeg vet jo at mafiaen både på den ene og andre måten, i østblokklandene og ellers, er sterk. Men når vi nå ser på den trusselen de nye syntetiske stoffene representerer, er det ikke den gamle mafiaen som står bak her, og heller ikke de gamle kartellene i Sør-Amerika bl.a., som har kontrollert de forskjellige typer narkotika, enten det er kokain eller heroin. Dette er syntetisk narkotika som er billig å produsere, og som blir produsert innenfor EØS-landene.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Det er ikke så godt å si hvem som er på vikende front, om det er mafiaen eller andre.

       Senterpartiet er med på en flertallsmerknad som ber Regjeringa vurdere kriteriene for tvangsbehandling i sosialtjenesteloven for å gjøre det lettere å bruke tvang, også for en kortere periode, og familien skal også kunne påvirke når det gjelder dette med tvangsvedtak. Sosialkomiteen har vært på besøk på Borgestadklinikken i Skien. Der ble det bl.a gitt uttrykk for det problem at behandling etter tvangsvedtak gikk på bekostning av dem som bad om hjelp og som var motivert for behandling på frivillig basis. Når en plass eventuelt blir ledig, kan motivasjonen ha blitt borte for den som var motivert, vedkommende kan være på kjøret på nytt. Ser ikke Senterpartiet at dette kan være svært betenkelig og faktisk kan gå på bekostning av dem som er motivert og som ber om behandling på frivillig basis? For skal dette bli vellykket, forutsetter det at man bygger opp en behandlingskapasitet slik at en i hvert fall kan ta både dem som ber om hjelp på frivillig basis, og dem som måtte komme inn ved tvangsvedtak. Så lenge man ikke har en slik kapasitet, må dette iallfall være et stort problem også for Senterpartiet, skulle jeg anta.

Tove Kari Viken (Sp) : Når det gjelder spørsmål om tvangsbehandling og om det skal gå på bekostning av dem som frivillig ønsker en behandling, mener jeg at de to tingene ikke står i motsetning til hverandre. Som representanten Sortåsløkken kanskje hørte, sa jeg at det viktigste for oss er at akuttberedskapen blir bygd ut slik at når folk er motivert, kan de komme rett inn fra gaten til en avrusning og til en begynnende behandling. Og det som er det aller viktigste her, er at en tar tak i ungdommene der og da når de er motivert, så de slipper å vente i lang tid til og med på Akutten, og i neste omgang i lang tid på at det endelig skal avgjøres hvem som skal betale og hvor en skal få en behandlingsplass.

       Vi har også flere ganger foreslått at en skal se på betalingsordningene, slik at det ikke skal være flere instanser som har ansvaret for det og at det kan være med og hindre en avgjørelse.

       Å bruke tvang er det foreldre og pårørende kommer til oss og nærmest trygler oss om - den siste utvei for å hjelpe ungdom som kanskje går helt til grunne. Da må en se på om en kan ha mulighet til å bruke tvang i en periode for å tørke opp vedkommende, og også bruke den perioden til å motivere dem mer for en videre behandling.

John Alvheim (Frp) : Jeg registrerte at representanten Tove Kari Viken i sin første replikk til representanten Hornslien mente å påstå at denne meldingen som foreligger, kom etter spesielt press fra medier og politikere, og, det lå vel implisitt, fra Senterpartiet. Dette er jo en meningsløs påstand, noe alle og enhver av oss som er i denne sal, vet veldig godt.

       Slik jeg har oppfattet Senterpartiets politikk på dette området, er det tvang som er løsningen på alt. Hvis man bare kan bure inne alle narkomisbrukerne, de unge og de gamle, tvinge dem til å være i en anstalt i måneder og år, så løser man dette problemet. Det er jo en fullstendig kortslutning som strider mot all medisinsk behandlingsideologi. At man av og til må gjøre det i en kortere periode, har jeg forståelse for, men at dette skal være hovedmomentet i behandlingen, skjønner jeg ikke noe av, og det må være en total misforståelse.

       Metadonbehandling er en form for behandling som i hvert fall reduserer overdosedødsfallene med helt opp til 80 - 90 %. Er da politikken til Senterpartiet teori, eller har det med medmenneskelighet å gjøre? Hvis det har med det siste å gjøre, så gir man metadon for å redde et menneske fra døden og for å spare et menneske for lidelser - og ikke minst spare familien for de problemer en narkoman skaper i familien. Jeg vil gjerne ha dette kommentert fra representanten Tove Kari Viken.

Tove Kari Viken (Sp) : Vi i Senterpartiet kan dessverre ikke ta noen ære for å ha presset på for å få en melding om narkotika, for tvert imot har vi presset på for at en skulle sette i verk de vedtak vi allerede har gjort tidligere - ikke at vi skulle få en ny melding.

       I forhold til at tvang skulle være vår hovedsatsing, er det helt feil. Det er en nødsbruk, aller siste mulighet.

       Jeg bare lurer på hva som egentlig er Fremskrittspartiets politikk i forhold til narkotika. Det er kommet ganske mange forskjellige signaler fra dere. I stedet for tvang skulle narkomane bl.a sendes til Bjørnøya - eller var det Jan Mayen? Det er vel kanskje en form for tvang? John Alvheim signaliserer nå at han ikke er noe særlig for tvang, mens Carl I Hagen har skrevet utallige leserinnlegg om at det er Fremskrittspartiet som har gått i spissen for å få til tvangsbehandling av narkomane. John Alvheim er, etter hva jeg skjønner, for at narkotika ikke skal legaliseres, mens Fridtjof Frank Gundersen går ut og sier at vi må legalisere mildere former for narkotika. Så hva er egentlig Fremskrittspartiets politikk i forhold til rusomsorgen? Den er det vanskelig for meg å finne noen helhet i.

       I en ikke altfor fjern fortid var narkotikaproblemet et onde som i det alt vesentlige var et storbyproblem. Utviklingen har dessverre vært sånn at det er blitt et landsdekkende problem, og som nå rekker fra syd til nord og fra øst til vest i dette landet. Denne situasjonen innebærer at kampen mot narkotika er en kamp som må bekjempes i alle landets kommuner, i ethvert lokalmiljø. Kampen og holdningene mot narkotika må ha sitt rotfeste i lokalmiljøet, og det påhviler kommunene her et særlig ansvar - ved siden av det selvfølgelige ansvaret som vi har hver og en. Et mulig virkemiddel som må vurderes i denne sammenheng, er om en skal opprette tverrsektorielle organ i kommunene med det formål å bekjempe rusmidler generelt. Skolen har kanskje den aller største påvirkningsmulighet i et lokalmiljø. Det er tross alt der barna oppholder seg store deler av dagen. Jeg tror at kampen mot narkotika og annen rus i langt større grad må integreres i den alminnelige undervisningen i skolen. Jeg tror disse kampanjene, som ofte er relativt korte og har preg av å være skremselspropaganda for ungdommen, har begrenset virkning. Jeg tror opplegget må være slik at ungdommen kjenner seg igjen og ser egenverdien av det å ha en rusfri tilværelse.

       I det forebyggende arbeidet er det særlig frivillige private organisasjoner som har engasjert seg. De har etter mitt skjønn vært nødvendige medspillere i det forebyggingsarbeidet som er så viktig. Det å kunne påvirke ungdommen til en rusfri ungdomstid - gjerne livet ut for den saks skyld - er med på å spare den enkelte og vedkommendes familie for store lidelser og samfunnet for store kostnader.

       En annen viktig faktor i denne sammenheng er foreldrenes egne holdninger til rusmidler. Forskning og undersøkelser viser at det er en relativt nøye sammenheng mellom de forskjellige rusmidler, i den forstand at alkohol ofte er inngangsporten til tyngre rusmidler. Det er derfor nødvendig å ha en helhetlig tilnærming til det forebyggingsarbeidet en måtte sette i verk på dette området. Rusmiddelmisbruk kan dessverre ikke stoppes bare ved restriktiv lovgivning. Det blir til sjuende og sist holdningen til rusmiddelproblematikken i videste forstand som vil avgjøre om en lykkes eller ei. Men uansett hvor mørkt det tidvis kan se ut på dette området, er det etter mitt skjønn viktig å beholde ambisjonen om et narkotikafritt samfunn. En slik ambisjon er med på å skape holdninger både hos ungdom og foreldre og kan på en positiv måte derved være med og prege utviklingen.

       Et av de saksområdene innenfor narkotikapolitikken som det er uenighet om i denne sal, er hvorvidt narkotika skal legaliseres og bruken avkriminaliseres. Vi har i dag et forslag til behandling fra Ellen Chr Christiansen som nettopp går ut på å legalisere narkotika og å avkriminalisere brukerne. Forslaget hennes er begrunnet ut fra to innfallsvinkler:

       For det første er det skadereduksjonsargumentet, nemlig det forhold at skadevirkningene for samfunnet og den enkelte som helhet vil bli redusert dersom narkotikabruk skjer i såkalte kontrollerte former.

       For det andre er det argumentet om at hensynet til den enkeltes frihet bør tilsi at den enkelte selv skal kunne bestemme hvilke rusmidler vedkommende vil benytte.

       Etter min og Høyres vurdering er dette en totalt uakseptabel tilnærming til det problemet som narkotikahelvetet i videste forstand er for så vel dem det gjelder, som deres nærmeste. Det er, slik jeg ser det i hvert fall, helt uforståelig at personer innvalgt på Stortinget på Fremskrittspartiets liste står for slike holdninger. At personer som Petter Nome, Morten Harket og Lars Frønsdal o.a. prediker et budskap i samme retning, gjør på ingen måte saken bedre. Hvorvidt denne diskusjonen - gjerne kjendiser imellom - om en liberalisering av narkotikapolitikken påvirker ungdommen i negativ retning eller ei, skal jeg ikke ta noe absolutt standpunkt til. Men det bør ikke komme som noen overraskelse på noen om det skulle vise seg at det har en slik uheldig virkning.

       Jeg er derfor glad for at det er en samlet komite som avviser dette tankegodset som liberaliseringsideene representerer. Når en ser på situasjonen i de land som har vært de liberalistiske fyrtårnene på dette området, må jeg bare si for min del i hvert fall at det frister ikke. Et av de land som har vært svært liberalt, er Holland, og der er en nå i ferd med å reversere og revurdere denne liberale holdningen.

       Høyre vil videreføre den restriktive politikken som har vært ført på dette området. Vi ønsker fortsatt forbud mot besittelse, bruk og omsetning av narkotika. Strafferammene for forbrytelser på dette området ser jeg heller ikke noen grunn til å redusere. Innstillingen i dag bærer heller ikke bud om noen reduksjon av strafferammene. En slik holdning har - så langt jeg kan se - også tidligere vært Stortingets standpunkt, så det er med noe undring jeg registrerer at straffeutmålingen i en del narkotikasaker er blitt vesentlig redusert de senere år.

       Det har i de senere år vært en skremmende utvikling når det gjelder dødsfall blant rusmiddelmisbrukerne som skyldes overdose. Det er mitt håp at metadonprosjektet i Oslo vil kunne være med og snu denne triste utviklingen. Når komiteen nå enstemmig går inn for å gjøre metadon til en del av behandlingsopplegget for de aller tyngste misbrukerne, er det med det forbehold at det skal skje innenfor strenge kriterier og rammer. Disse kriteriene, som er opplistet i det prøveprosjektet som er gjengitt i meldingen, og som komiteen for så vidt har sluttet seg til, skal følges strengt, og det er bare i tilfeller hvor det åpenbart er i strid med interessene til den enkelte misbruker i forbindelse med behandlingen at en skal kunne fravike dette. Et eksempel på dette kan være det absolutte kravet om alder over 30 år. Kravet om langvarig misbruk står imidlertid fast.

       Det har i media versert en del unøyaktigheter - eller forsøk på å plante unøyaktigheter, vil jeg kalle det. Komiteens holdning er i overensstemmelse med meldingen, som jeg ikke kan se på noen måte går inn for å legge opp til et system som det fru Viken har prøvd å male ut her i dag, om at fengslene nærmest på generelt grunnlag skal begynne med metadonbehandling. Jeg synes faktisk det er litt useriøst å opptre på den måten fra Stortingets talerstol.

       Et annet område som fru Viken tok opp i sitt innlegg, var dette med organisasjonsdrevne institusjoner. Det er i hvert fall disse organisasjonene den holdningen Senterpartiet har lagt for dagen, vil ha konsekvenser for. Den oser av mistillit mot det mangfoldet vi har nettopp på behandlingssiden innenfor narkotikaomsorgen. Jeg tror det er veldig viktig at vi har det mangfoldet som både offentlige og private organisasjonsdrevne institusjoner er. Det tror jeg er meget viktig. Det er også viktig at Stortinget garanterer økonomien for disse behandlingstilbudene. Det er hevet over enhver tvil at hadde det ikke vært for alle de private behandlingstilbudene innenfor dette området, hadde situasjonen for rusmiddel- og narkotikamisbrukerne vært vesentlig verre. Derfor synes jeg det er et bra tiltak Regjeringen skisserer i meldingen, om å legge opp til forskrifter for den kvaliteten vi skal forvente å finne på en institusjon som kommer inn under offentlige tilskuddsordninger. Å lage rigide regler om godkjenningsordninger, som det Senterpartiet vil ha, vil bare ha den konsekvens at de vil utradere mange av de gode prosjektene som har hjulpet svært mange.

       Ellen Chr Christiansen (Uav) : Jeg syns nok det hadde vært bedre om Gabrielsen hadde valgt å tilbakevise og ta avstand fra mitt forslag på en annen måte enn ved å si at han oppfatter det som useriøst, og - hvis jeg forstod ham riktig - at det egentlig er ganske forkastelig at det i det hele tatt var mulig å fremme det.

       Når det gjelder realitetene, sier Gabrielsen at man reverserer sin politikk i Holland fordi den ikke har vært vellykket. Da vil jeg anbefale Gabrielsen å ta en prat med hollandske myndigheter, for de er faktisk enige om at erfaringene er ganske gode. Den eneste grunnen til at man har en viss innstramming, er hovedsakelig press fra nabolandene. Og heller ikke nabolandene er uten videre enige på alle politiske plan. Senest i mars 1996 sendte de ansvarlige for narkotikaspørsmål i fem tyske delstater et brev til den hollandske regjering med støtte til narkotikapolitikken i landet og med en oppfordring om ikke å ta hensyn til kritikken fra den tyske regjering. Så det er ikke slik at det er en gjengs enighet rundt omkring om at den hollandske narkotikapolitikken er så ille.

       Men det var for så vidt ikke det som var hovedpoenget mitt, og det jeg hadde tenkt å spørre Gabrielsen om. Spørsmålet gjelder noe han sa, og som jeg faktisk er veldig enig med ham i, at når man skal informere og drive kampanje om narkotika overfor ungdom, er det viktig ikke å drive en form for skremselspropaganda som ungdommen ikke kjenner seg igjen i, og som de da velger ikke å forholde seg til overhodet. Det er jo det som har skjedd med hasj. Ungdom tror ikke på omtrent noe av den informasjonen som kommer, fordi en del av dem vet at det faktisk ikke er slik at det ligger en dødelig fare i å prøve hasj en gang. Er ikke da også Gabrielsen redd for at det samme skal skje med ecstasy, at man fører en slik skremselspropaganda i forhold til et syntetisk stoff hvor risikoen for død er 1: 3,5 millioner, altså det samme som ved å benytte seg av fem tilbud i en fornøyelsespark? Er man ikke redd for at man når det gjelder ecstasy, gjør det samme som med hasj, at man fører en skremselspropaganda som ungdommen ikke kjenner seg igjen i, og derfor ikke hører på noe av den informasjonen som kommer?

Ansgar Gabrielsen (H) : Når det gjelder å ta en prat med hollandske myndigheter, har vi for så vidt gjort det. Komiteen har tidligere vært på reise og bl.a vært i Holland og snakket om forskjellige ting. Og det har - som Christiansen selv formulerte det - vært en viss innstramming.

       Når det gjelder skremselspropaganda i forbindelse med narkotika, som var hovedspørsmålet hennes - og der var hun for så vidt enig med meg - gjelder det samme som for informasjon generelt. Skremselspropaganda har etter mitt skjønn en svært begrenset og kortsiktig effekt. Jeg la egentlig innlegget litt bredt an i forhold til problematikken rusmidler i videste forstand, og da tar jeg med alt, fra tobakk og alkohol til narkotika, ecstasy eller hva det måtte være. Jeg tror at informasjonen må integreres i undervisningen i skolen i mye større grad. Det man må prøve å oppnå, er å skape en barriere og heve terskelen for ungdommens lyst til i det hele tatt å prøve disse rusmidlene. Forbudslinje alene er ikke nok. Men det betyr ikke at man ikke skal ha reguleringer på disse områdene.

       Men som sagt: Jeg tror det er viktig at ungdommen kjenner seg igjen og ser egeninteressen av ikke å prøve disse rusmidlene. Det gjelder også for bruk av ecstasy. Men når man snakker om dødsrisikoen for ecstasy som 1: 3,5 millioner - og risikoen ved å gå over kjøkkengulvet var liksom like stor - får en ikke fram hele bildet. Poenget er at bruk av ecstasy, misbruk og langvarig bruk, gir andre virkninger enn bare de som går på dødsfall, og de virkningene skal vi prøve å unngå.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Representanten Gabrielsen har i utgangspunktet rett i at det i hovedsak er enighet om de fleste tiltak og behov innafor rusmiddelmisbruksområdet. Forskjellen går vel først og fremst på bruk av tvang, metadon og finansiering. Det er for så vidt veldig viktige felt innafor dette området.

       Jeg er enig i at saksordføreren har gjort en bra jobb i denne saken. Men det vi alle vet, er at en utbygging av behandlingstilbudet og ettervernet, både når det gjelder kvantitet og kvalitet, vil bety at det må tilføres flere ressurser til området, og da spesielt til kommunene. Senterpartiet, SV, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet

       har foreslått øremerking av midler. Det står i innstillingen. Det forslaget vil dessverre antakelig bli nedstemt her i dag, bl.a med støtte fra Høyre. SV vil følge opp sine merknader og forslag i seinere budsjettbehandlinger.

       Da er mitt spørsmål til Gabrielsen: Hvordan vil Høyre følge opp det som går på økonomien - for vi er vel enige om at dette vil kreve økte ressurser? Vil Høyre følge opp dette i budsjettsammenheng ved å foreslå økte overføringer til kommunesektoren, eller har man tenkt å gjøre dette på en annen måte? Partiene er jo forpliktet til å følge opp økonomisk når komiteen nå verbalt har kommet med så mye fint i innstillingen som den har gjort.

Ansgar Gabrielsen (H) : Sortåsløkken tok opp tre ting - tvang, metadon og finansiering.

       For å ta det første først - tvang: Det er en særdeles liten grad av uenighet i komiteen om realitetene når det gjelder avståing fra bruk av tvang. Sosialtjenesteloven § 6-2 har vi som hjemmel for bruk av tvang i dag. Når en leser den og ser alle de kumulative kriteriene som skal være oppfylt for at en i det hele tatt skal kunne bruke tvang, tror jeg de endringene flertallet legger opp til nå - og som jeg selv anser som nødvendige, ikke minst for å involvere de pårørende, at de skal kunne ha en større grad av innflytelse på hva sosialtjenesten skal utrede og ikke utrede - er ting som definitivt tjener misbrukerne.

       Metadon har vi gått en del igjennom.

       Så var det finansiering. Det blir ikke mer penger i potten selv om Stortinget har fordelt den til siste detalj. Det er nettopp derfor vi har kommunene og de 15.000 lokalpolitikerne i dette landet. Det er de som skal foreta en finfordeling av midlene. Jeg tror ikke denne forsamling er best egnet til å forestå den finfordelingen - det tror jeg ikke på noen måte! Etter å ha vært lokalpolitiker i 15 år og sittet her i fire, er jeg fremdeles ikke overbevist om at finfordelingen skal skje her, nettopp fordi kommunepolitikerne kjenner sin egen kommune og kjenner til behovene på de forskjellige sektorene. Derfor er jeg definitivt for at vi skal avstå fra øremerking på et område som dette.

       Kvalitet og kvantitet: Jeg tror kvaliteten på behandlingsinstitusjonene er rimelig bra. Vi har hatt noen evalueringer som viser at det er ting som kan justeres. Det tror jeg vil kunne bli oppfylt gjennom de forskriftene som departementet har lagt opp til.

       For øvrig vil jeg vise til budsjettinnstillingen når det gjelder de unntaksvise ganger vi har øremerket midler til enkeltinstitusjoner. Der har faktisk Høyre vært en av pådriverne.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Det som får meg til å gripe ordet igjen, er et utsagn fra Gabrielsen som jeg ønsker å bore litt mer i. Gabrielsen sier at det er ikke dødsrisikoen som er det mest interessante, og det kan jeg langt på vei være enig med ham i. Det var bare en måte for meg til å vise at dødsrisikoen ikke er så stor som man kan få inntrykk av. Jeg går ut fra - når Gabrielsen sier at han ikke er tilhenger av skremselspropaganda generelt sett - at han er sterkt uenig i en del av de beskrivelsene av stoffet ecstasy som vi har sett fra andre politikere i denne sammenhengen. Det ble sagt fra Gabrielsens side at det var ikke dødsrisikoen som var interessant, men at det fantes andre virkninger av ecstasy som man måtte ta hensyn til i denne sammenheng. Jeg lurer veldig på hvilke virkninger det er som gjør at dette stoffet er så veldig farlig i forhold til f.eks legale rusmidler. Så vidt jeg vet, knytter det seg en sterk risiko til overoppheting og mangel på vann, fordi ecstasy ofte er knyttet sammen med rave-parties. Det kan være en problemstilling. Imidlertid finnes det oversikter som viser at sannsynligheten for at deltakere på rave-parties havner på sykehusenes akuttmottak, er lik 23:100.000, altså langt mindre enn for dem som kjører i slalåmbakkene. I tillegg har man i USA en organisasjon som samler inn informasjoner om alle tilfeller der rusmidler er nevnt i forbindelse med akuttinnleggelser ved amerikanske sykehus. Alle rusmidler som er nevnt mer enn 200 ganger, eller som har forårsaket mer enn ti dødsfall, kommer med i disse rapportene. Ecstasy har aldri vært med.

       I tillegg: Hans Olav Fekjær ved Rusmiddelsekretariatet i Oslo har sagt på Rusmiddelsekretariatets ecstasyhøring at

       « det er til nå ikke vist at gjentatte bruk fører til sykdommer i kroppens organer, slik vi vet om f.eks alkohol ».

       Jeg vil gjerne vite hvilke andre virkninger av ecstasy Gabrielsen mener er så farlige, og hvordan han dokumenterer de påstandene.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg må innrømme at jeg for så vidt har liten teoretisk og først og fremst praktisk erfaring med disse tingene. Alle de utslagene bruk av ecstasy måtte kunne ha, kan jeg nødvendigvis ikke redegjøre for, men det jeg sa, var at dødsrisikoargumentet er ikke det mest interessante. Jeg sa ikke at det ikke var interessant - jeg sa at det var ikke det mest interessante. Representanten Christiansen sa selv en del om dette. Det jeg sa i mitt hovedinnlegg, og som også gjelder for dette, er at de tunge stoffene sjelden er dem ungdommen begynner med. Man begynner med det som i hvert fall kan synes som mindre farlig. Jeg tror at også ecstasy kan være en « inngangsbillett » til andre stoffer, som i neste omgang selv et menneske som representanten Christiansen vil mene ikke er av det beste for ungdommen å beskjeftige seg med. Derfor ser jeg ingen grunn til å skulle legalisere og innføre nye rusmidler. Jeg syns det virker som om det er mer nok.

       Jeg er helt enig med representanten når det gjelder beskrivelsen av at alkoholens skadelige virkninger langt overgår dette, isolert sett - det har kanskje først og fremst med antall brukere å gjøre - og vi vet at tobakksrøyking tar livet av 7.000 mennesker i dette landet. Jeg syns ikke det er noe argument for å innføre enda flere, for at vi kan ta livet av enda flere. La oss prøve å gå den andre veien og prøve å begrense dette ondet - som vir-

       kelig er et onde for den det gjelder, for de pårørende og for samfunnet som sådant.

       Ungdomsorganisasjoner som Ungdom Mot Stoff og Ungdom Mot Narkotika driver allerede i dag et forebyggende arbeid i skolen og ellers i miljøer hvor ungdom samles. For at et slikt arbeid skal få den spredningen det virkelig trenger, er det behov for en økonomisk satsing for å styrke denne type organisasjoner. Ungdommen må sjøl formidle til annen ungdom at ungdomstida deres er viktig, og for å full uttelling for denne ungdomstida må den være rusfri.

       SV anser det som viktig å styrke allerede eksisterende tiltak som oppsøkende helseteam, Uteseksjonen og de psykiatriske ungdomsteamene. Skal kommunene øke innsatsen og bevilgninger til helhetlig forebyggende arbeid, må man også gi statlige økonomiske overføringer, og der mener altså SV at det kan være helt nødvendig med øremerkede midler.

       En av de avgjørelsene som i stor grad vil innvirke på rusmisbrukerens liv, er hjelpe- og behandlingsapparatets mulighet til å bruke tvang. SV mener at fri vilje er en forutsetning for gode resultater innen rusmiddelomsorgen. Hvis det i tillegg legges til rette for nok akuttplasser/avrusningsplasser, mulighet til større bruk av gjesteplasser i andre fylker samt gode tiltakspakker i forhold til ettervern, vil tvang i minimal grad være nødvendig.

       Slik systemet fungerer i dag, er tvang først og fremst et middel som gavner pårørende, og ikke nødvendigvis rusmiddelmisbrukeren sjøl. SV mener at pårørende ikke må gis mulighet til å sette i gang prosesser som fører til tvangstiltak når misbrukeren er over 18 år og er myndig. Vi kan ikke umyndiggjøre mennesker når problemet ofte er at de ikke får den hjelpen de har krav på når de sjøl ber om det. Hvis rusmiddelmisbrukeren ber om hjelp, for så å måtte vente i tre uker eller lenger på avrusningsplass, er motivasjonen i de aller fleste tilfeller borte, og man er på nytt på kjøret.

       Fellesorganisasjonen for sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere har uttalt seg sterkt kritisk til sosialtjenesteloven § 6-2, som gir hjemmel for tvangsinnleggelse i institusjon og tilbakeholdelse i inntil tre måneder. De påpeker også at tvang er et alvorlig inngrep i forhold til den enkeltes integritet. Bruk av tvang har ikke bidratt til å redusere eller løse problemer den enkelte rusmiddelmisbruker har hatt.

       SV mener at misbrukerens lege i spesielt alvorlige tilfeller kan gis mulighet til å ta initiativ til tvangstiltak. Det må i så fall handle om situasjoner hvor det er snakk om en dobbeltdiagnose, f.eks der hvor vedkommende både er misbruker og har store psykiske problemer, eller at det foreligger andre alvorlige helsemessige grunner, men da er det selvfølgelig lege som skal ta det initiativet.

       SV mener også at hjelpe- og behandlingsapparatet kan iverksette tvangstiltak overfor gravide rusmiddelmisbrukere. Hvis dette skal gjøres, er det viktig å ivareta både rusmiddelmisbrukeren og barnet, slik at man med tiltak gir mulighet for at mor sjøl skal få omsorg for barnet. Utgangspunktet må ikke være en omsorgsovertakelse for adopsjon eller plassering i fosterhjem.

       SV mener det er riktig med en utvidelse av tilbudet om behandling med metadon. Det skal fremdeles, etter vår mening, være strenge kriterier, og de som får tilbudet, skal oppfylle kriteriet om å være over 30 år.

       Lederen for Metadonprosjektet i Oslo, Olof Blix, har sjøl klart påpekt at metadon er et legemiddel som kan fungere for gamle, slitne misbrukere med lang « ruskarriere » bak seg. Hovedformålet må være at metadon kan brukes for å gi rusmiddelmisbrukeren et mer verdig liv. Vi må også være klar over at ved å gi noen metadon, er vi også med på å bidra til et livsvarig sidemisbruk. Ut fra signaler fra fagekspertene bør man, etter SVs mening, ikke i denne omgang utvide antallet som skal få tilbud om metadon, til mer enn 300. I utgangspunktet var det lagt opp til mellom 200 og 250 i Regjeringas opplegg.

       SV har i behandlingen av stortingsmeldingen påpekt at meldingen har en del svakheter ved at den ikke inneholder konkrete tiltak i forhold til ettervern for rusmiddelmisbrukere som vil bli rusfrie. Når en rusmiddelmisbruker er inne på et kollektiv eller en institusjon, er vedkommende i en veldig skjermet situasjon, i et skjermet miljø. De er hele tida omgitt av faglig kvalifisert personell som er trent til å tolke den minste endring i humør og periodesvingninger i forhold til oppholdet. Det legges opp til en rekke tilbud og aktiviteter mens man er i en behandlingssituasjon, men når den enkelte kommer ut av behandling, gis det ikke noe fullgodt opplegg for videre oppfølging. Oppfølging og støtte gis i ytterst varierende grad ut fra kompetanse og ressurser i den enkelte kommune. Og igjen er det på slike områder det kan være helt nødvendig at staten overfører penger som er øremerket nettopp til dette formålet.

       SV vil i denne sammenheng peke på det boligtilbudet som gis tidligere rusmiddelmisbrukere. Det gis i overveiende grad tilbud om plass i hospits eller i kommunal bolig hvor det bor aktive rusmiddelmisbrukere før, og hvor det er lett å havne rett tilbake i en misbrukersituasjon.

       Etableringstilskudd avhenger ofte av den enkelte kommune og det enkelte sosialkontor. I tillegg har aktive rusmiddelmisbrukere i de aller fleste tilfeller rotet seg opp i en økonomisk situasjon med stor gjeld og økonomisk mislighold. Til sammen gjør jo dette situasjonen ganske prekær og vanskelig for den enkelte rusmiddelmisbruker. Dette må man også ta hensyn til når man skal ha et fullgodt opplegg for etterbehandling og ettervern for å gi disse en ny sjanse til å starte et godt liv. SV mener det må settes inn tiltak for å bidra til gjeldssanering og gunstige nedbetalingsavtaler for denne gruppa. Regjeringa må ta initiativ til helhetlige tiltakspakker som dekker skole, arbeidstiltak, etablering i ny bolig i rusfritt miljø, terapeutisk behandling uten egenandel samt andre nødvendige tiltak som kan bedre den helhetlige situasjonen og gi dem en reell ny start på livet. Det vi er ute etter med de oppleggene og de behandlingstilbudene som vi er enige om trengs, er jo nettopp å se om det er mulig å få dem det er snakk om, til å starte på et nytt liv, med et utgangspunkt hvor de ikke er nedsyltet i gjeld og egentlig ikke har noen mulighet for å komme inn i en ny, positiv situasjon.

       I innstillingen er SV med på forslag som bl.a går på å øremerke midler til kommunesektoren for å sette kommunene i stand til å sette i gang tiltak innafor de områdene som vi nå har presisert. Jeg håper inderlig jeg tar feil, men ut fra det som står i innstillingen, og det som er blitt sagt fra denne talerstolen i dag, er jeg redd for at det gode forslaget om øremerkede midler som kunne ha vært med og gitt et økonomisk løft for kommunene, dessverre kommer til å bli nedstemt. Da gjenstår det i neste omgang å se hva partiene gjør når vi skal behandle budsjettet for 1998, om det er vilje til oppfølging på den økonomiske sida. Hvis ikke, er det igjen en melding og en innstilling hvor det bare er fine ord, uten reell vilje til oppfølging.

       I det siste har vi hatt forslag til medisinske registre i en rekke saker, bl.a i forhold til MS-pasienter. Det er gitt større åpning for at Kreftregisteret skal kunne melde til Rikstrygdeverket uten at det går om den enkelte. I psykiatrimeldingen er det også lagt opp til et eget register. Hva med personvernet framover? Hva kan skje i forhold til at forsikringsselskaper får adgang til sånn informasjon? Hva kan skje i forhold til å utestenge den enkelte fra arbeidslivet?

       Jeg må bare si at jeg er forundret over at representanten Sortåsløkken og SV ikke har en mye mer kritisk holdning til sånn registrering, og vil gjerne ha et svar på disse spørsmålene.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Det som representanten Tove Kari Viken tar opp, er et veldig viktig tema. Jeg kan forsikre om at SV er meget skeptisk til alle nye registre og utvidelser av registre. Men det er noen forutsetninger som må ligge til grunn før de kan godkjennes. De vil selvfølgelig heller ikke bli godkjent hvis ikke Datatilsynet har vært inne og vurdert aktuelle registre, sett på hva som er ønskelig og hva de skal brukes til, og godkjent det.

       For oss er det helt avgjørende at dette registeret blir godkjent av Datatilsynet. Vi forutsetter selvfølgelig at alle de betingelsene som ligger i Datatilsynets godkjennelse, blir fulgt til punkt og prikke, og at registeret ikke misbrukes. Det er vår holdning til alle slike registre. Hovedpoenget må være hva registeret skal brukes til, og hvorfor man ber om å få et register. Det er utgangspunktet. Personvernet er selvfølgelig viktig her. Datatilsynet har som oppgave nettopp å ivareta personvernet i alle sånne sammenhenger.

       I utgangspunktet er vi kritiske til alle registre, men vi må være såpass realistiske at vi ser på hva hensikten er, hva de skal brukes til, hva man har tenkt å oppnå. Og så forutsetter vi at det som Datatilsynet har satt som betingelser, selvfølgelig følges til punkt og prikke.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg vil innleiingsvis påstå at i denne saka er det lita usemje partia imellom. I replikkrundane blir det peika på dei få usemjene som eksisterer. Eg har lyst til å ta opp ei problemstilling med representanten frå SV - det gjeld bruk av tvang.

       Av merknadene til SV og innlegget her har eg nesten inntrykk av at når det gjeld bruk av tvang, overreagerer ein på forskjellane mellom partia. For det fyrste blir det påstått at slik dette fungerer i dag, gagnar det helst dei pårørande og ikkje misbrukarane. Kan ikkje SV innsjå at faktisk òg dei fleste pårørande har misbrukarane si interesse i fyrste sete og som fyrste grunn for at ein ynskjer å bruka tvang i heilt spesielle tilfelle? Ser ikkje SV òg at det med både dagens regelverk og dei vedtaka som vi kjem til å gjera i dag, framleis vil vera veldig strenge restriksjonar for når ein kan bruka tvang? SV seier sjølv at det i så fall må vera snakk om « dobbeltdiagnose », der misbrukarar òg har store psykiske problem eller andre alvorlege helsemessige problem. Ein har òg vore inne på bruk av tvang når det gjeld gravide rusmiddelmisbrukarar, og brukar då grunngjevinga at ein skal ta omsyn til barnet i mors liv. Her ramsar ein opp nokre få område der ein kan bruka tvang, og då ser ikkje eg at det er så veldig stor forskjell. For resten av forsamlinga her ynskjer òg å bruka det i aller yttarste naud. Mitt hovudspørsmål blir då: Ser ikkje Sortåsløkken at dei pårørande har misbrukaren si interesse som ei hovudgrunngjeving for at dei går til bruk av tvang?

       Eg er einig med Sortåsløkken i at det kan verka litt demotiverande at ein, når motiverte rusmiddelmisbrukarar står i kø for å koma inn, legg inn på tvangsvedtak i staden. Det må vi rydda opp i ved å få fleire behandlingsplassar, ikkje ved å avgrensa heimelen for å bruka tvang.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Representanten Valgerd Svarstad Haugland tar opp dette med bruk av tvang, og sier at det her egentlig bare er nyanseforskjeller mellom partiene. Det er selvfølgelig litt avhengig av de øynene som ser. For når man leser innstillingen, er det ingen tvil om at flertallet, som inkluderer Kristelig Folkeparti, åpner for enda mer bruk av tvang enn det som er dagens ordning. Det er ikke SV med på. Der går det et klart skille.

       Jeg har i utgangspunktet ikke noen mistanke om at Kristelig Folkeparti - for så vidt heller ikke de andre som er med i flertallet - har et veldig stort ønske om at det er dette som skal bli framtida. Men vi flytter stadig vekk grenser, også på dette området, og det er da man kan spørre: Har man nådd grensen nå, eller vil det komme en ny situasjon hvor stortingsrepresentantene får seg forelagt et forslag som gjør at vi faktisk er nødt til å flytte grensen ytterligere, ut fra en eller annen begrunnelse? Det som kan være problematisk er: Når setter man egentlig grensen? SV har så langt satt en grense. Vi har akseptert bruk av tvang i forhold til gravide rusmiddelmisbrukere. Det er selvfølgelig først og fremst av hensyn til barnet. Her skulle en tro at Kristelig Folkeparti var fornøyd med SV.

       Når det gjelder de pårørende, tror jeg også at i de aller fleste tilfellene er det en nøye sammenheng mellom ønsket fra de pårørende og det som er klientens ønske, nemlig å få en bedret situasjon og komme under behandling. Men man skal ikke være helt blåøyd og tro at det ikke kan finnes situasjoner hvor man mer ut fra behagelighetshensyn hos de pårørende ønsker en tvangsbehandling. Det kan være situasjonen.

       Noreg er eit av dei landa som har ført ein restriktiv narkotikapolitikk, heilt sidan narkotikamisbruk oppstod som eit sosialt problem blant ungdom i midten av 1960-åra. Med jamne mellomrom er det røyster som talar for at vi bør liberalisera denne politikken. Men eit stort fleirtal, både i folket og her på Stortinget, står fast ved den restriktive lina som har blitt ført i alle desse åra. Trass i at vi fører ein restriktiv narkotikapolitikk, har vi mange store og uløyste problem i høve til narkotikaproblematikken. Det er viktig at målet om eit samfunn fritt for narkotika står fast, sjølv om situasjonen i dag tilseier at det er langt igjen for å nå målet. Regjeringa si stortingsmelding og sosialkomiteen si innstilling har eigentleg ikkje klart å peika på dei mest revolusjonerande verkemiddel for å få til eit narkotikafritt samfunn. Det er mange som kjenner på ei stor uro framfor den situasjonen Noreg er i, der m.a. over 100 overdosedødsfall berre i Oslo i 1996 var eit faktum.

       Det er i dag svært lett for ungdom å skaffa seg tilgang til narkotika. Den norske marknaden er svært attraktiv, og norsk ungdom er ei kjøpesterk gruppe. Det er ikkje lenger berre i storbyane at tilgangen på illegale rusmiddel er stor, men også utover i landet får ein tilbod om og tak i dei stoffa ein måtte ynskja seg.

       Ved sidan av å prioritera det førebyggande arbeidet i langt større grad enn det vi gjer i dag, er behandling av rusmiddelmisbrukarar eit svært viktig felt. Det er viktig å sjå heilskapen innan den enkelte rusmiddelmisbrukar sin situasjon, spesielt der dei sjølve ynskjer å endra livssituasjonen sin. I dag er det altfor få akuttplassar som står parat når ein misbrukar ynskjer å bli lagd inn til avrusing. Det å måtta stå på venteliste i ein slik situasjon, er så demotiverande at når plassen ein gong i framtida blir ledig, kan motivasjonen vera borte. Derfor er det viktig å bygga opp eit langt betre tilbod av akuttplassar og avrusingsplassar enn det vi har i dag. Det er òg viktig å arbeida saman over fylkesgrensene slik at ein kan kjøpa plassar utanfor eige fylke.

       Eit av dei svake punkta i stortingsmeldinga om narkotikapolitikken er mangel på konkrete tiltak i høve til ettervern. Mange rusmiddelmisbrukarar står åleine - meir eller mindre på eigne bein - etter eit opphald på institusjon. Dei finn lett tilbake til sine gamle kameratar og miljø og hamnar dermed utpå køyret igjen. Ettervernsarbeidet er altfor lite prioritert. Om ein rusmiddelmisbrukar skal kunna halda fast ved ein rusfri livsstil etter å ha levd i mange dagar, veker, månader eller kanskje opp til eit år i eit skjerma kollektiv eller institusjon, burde det vera sjølvsagt at oppfylgingsarbeidet og ettervernet stod parat. I den samanhengen er tilbod om bustad, skuleplass, arbeid og oppfylging viktige verkemiddel.

       Eit offensivt informasjonsarbeid og eit godt ungdomsarbeid der motarbeiding av rus er ei hovudsak, vil vera nokre av dei viktigaste verkemidla vi kan ta i bruk for å få redusert bruken av narkotiske stoff og andre rusmiddel.

       Mange frivillige organisasjonar og tidlegare rusmiddelmisbrukarar driv eit viktig og innhaldsrikt informasjonsarbeid. Samfunnet må vera med og gi desse ein sjanse til å føra vidare dette arbeidet, slik at skuleelevar og ungdomsklubbar får høve til både å stille spørsmål og lytta til erfaringar som dei ulike personane og organisasjonane kan bringa vidare.

       At ungdom informerer ungdom, er vel det viktigaste vi kan setta i verk. Skulen har òg ei viktig rolle i å spreia informasjon om narkotika og verknadene av dei ulike typar rusmiddel. Sakleg og god informasjon om farane og problema som ligg i rusmiddelmisbruk, må formidlast. I tillegg må det jobbast med å skapa haldningar mot dop, både i foreldregenerasjonen og i ungdomsgenerasjonen. I dette arbeidet er òg helsestasjonane viktige. Fagfolk innanfor helsestasjonane kan observera om ungdomane er i faresonen. Det må settast av økonomiske midlar i statsbudsjettet til å halda ved lag og styrka det førebyggande arbeidet.

       Utvida bruk av metadon er ei av hovudsakene i narkotikameldinga. Dette er eit omstridt behandlingsopplegg som har vore utprøvt i Noreg i nokre år. Resultata frå prøveprosjekt og resultat frå andre land syner at metadonbehandling kan vera eit godt alternativ for dei tyngste rusmiddelmisbrukarane.

       Frå Kristeleg Folkeparti si side er det viktig å understreka at dette skal vera eit tilbod til dei som har prøvd alle andre avrusingstiltak, som har brukt stoff i mange år og er tunge rusmiddelmisbrukarar, slik òg fleirtalet seier. Metadon må aldri bli ei lettvint løysing, noko som ein kan gi til mange som alternativ til andre tiltak vi har i dag.

       Mange spør om det er rett å la rusmiddelmisbrukarane gå over frå eitt stoff til eit anna. Motspørsmålet vi må stilla i ein slik situasjon, er om det er rett å la rusmiddelmisbrukarane gå i døden. Det er nemleg alternativet for mange dersom dei ikkje får denne handsaminga. Vi snakkar her om dei aller tyngste misbrukarane som har tallause forsøk bak seg for å bli rusfrie. Ingenting anna har hjelpt dei, og metadonbehandlinga er siste utveg. Det må aldri koma som ei alternativ behandling framfor alle andre, men som ein ny sjanse etter at alt anna er prøvt.

       Mange av dei som åtvarar mot bruk av metadon, er redde for at styresmaktene skal gå meir og meir over til å gi metadonhandsaming i staden for anna avrusingstilbod fordi det er billegare og enklare og kanskje òg meir lettvint. Eg kan lova at vi frå Kristeleg Folkeparti si side vil fylgja denne utviklinga nøye. Dette skal ikkje bli eit tilbod som samfunnet skal spara pengar på, men eit tilbod som rusmiddelmisbrukarane kan spara livet sitt på.

       Eit anna omstridt verkemiddel er bruk av tvang. Så lenge motiverte rusmiddelmisbrukarar står i kø for å få behandling, kan det verka ulogisk at tvangsbehandling blir gitt. Men det er kanskje visse ting som tilseier at enkelttilfelle av tvangsbehandling er rett, m.a. når det gjeld gravide rusmisbrukarar. Då er det ikkje berre snakk om å ta vare på mora sitt liv, men òg på det ufødde barnet sitt liv.

       Eit av dei store ankepunkta mot bruk av tvangsinnlegging er at det tar altfor lang tid før tvangsinnlegginga skjer, til vedtaket blir stadfesta. Denne rutinen bør skjerpast, og vedtaket må stadfestast innan 14 dagar.

       Kristeleg Folkeparti går imot at det skal opprettast eit nasjonalt register over alkohol- og stoffmisbrukarar i regi av Rusmiddeldirektoratet. Vi er redde for at eit slikt register ikkje kan handsamast anonymt, og meiner at alkoholikarar og rusmiddelmisbrukarar òg har krav på personleg rettsvern.

       Kristeleg Folkeparti er glad for at det vert ei allmenn avvising av forslaget frå Ellen Chr Christiansen om å avkriminalisera bruken av narkotika.

       Narkotikaproblema i Noreg er i dag svært omfattande, og eg har inga tru på at desse problema blir mindre ved eventuell avkriminalisering av narkotiske stoff. Dei fleste andre land som har vesentleg meir liberal politikk enn Noreg, har òg langt større problem med narkotika enn vi har. Kristeleg Folkeparti meiner òg at ei streng lovgiving har ein klart førebyggjande effekt. Lov skapar haldning, påstår vi, og det gjeld også ved bruk av narkotika.

       Kristeleg Folkeparti har ikkje noka tru på at Noreg sin avtale med Schengen vil vera eit verkemiddel i kampen mot narkotikasmugling.

       Vi treng ei opprusting av politi- og tolltenesta. Tenesta må utviklast og styrkast. Det meste av den oppdaga narkotikaen blir tatt ved grensestasjonane, som oftast etter eit samspel mellom etterretningstenesta og grensekontrollen.

       Kristeleg Folkeparti meiner at Noreg må ha eit internasjonalt politisamarbeid. Samarbeidet må vidareførast innanfor nordiske rammer og i samarbeid med verdsomspennande Interpol, som har 176 medlemsland. Tollvesenet bør styrkast kraftig, slik at dei kan ha hyppigare tollaksjonar ved grensene. Dette er langt viktigare verkemiddel enn å kopla Noreg til Schengen-avtalen.

       Til slutt vil eg kommentera at meldinga Regjeringa la fram og innstillinga frå komiteen ikkje på nokon måte er utfyllande i høve til dei utfordringane som rusmiddelmisbruket representerer i landet vårt. Vi må driva eit kontinuerleg arbeid på mange frontar for å få ned rusmiddelmisbruket, der alle narkotiske stoff - og òg alkohol - inngår i arbeidet. Dette er eit område som diverre blir meir viktig og påtrengande i åra som kjem, slik statistikken i alle fall fram til no kan lesast.

John Alvheim (Frp) : Den foreliggende innstilling viser at det er tverrpolitisk enighet om å videreføre den narkotikapolitikk som har vært ført i landet fram til nå. En enstemmig sosialkomite avviser tanken om en legalisering av lettere narkotiske stoffer, og begrunner dette med at en legalisering ikke vil føre til mindre narkotikamisbruk, snarere tvert om.

       Regjeringen legger i meldingen sterk vekt på å styrke og effektivisere det internasjonale samarbeidet mot ulovlig produksjon av og handel med narkotika, noe som komiteen sier seg enig i. For egen del vil jeg gjerne tilføye at jeg ser på medlemskap i Schengen som svært viktig i denne sammenheng, ja, det er kanskje den viktigste grunnen til at jeg personlig støtter et medlemskap i Schengen.

       Antallet narkotikabeslag i Norge øker fra år til år, og særlig gjelder dette beslag av de tunge stoffene som kokain og heroin. Tilgjengelige politirapporter viser at utlendinger står for en vesentlig del av innsmuglingsforsøkene, og det er også utlendingene som er betydelig overtallige i de pådømte narkotikasakene og narkotikabeslagene. Utenlandske narkotikaligaer formelig pumper heroin inn i landet, mens det er nordmenn som blir dødsofre. Hele 90 % av de store heroinsakene i 1996 stod utlendinger for - hele 53 % fra tidligere Jugoslavia, 28 % fra Tyrkia, 11 % fra Afrika, mens bare 1 % var nordmenn ansvarlig for.

       Jeg mener at den særdeles liberale asyl- og flyktningpolitikk Norge fører, gjør det lett for narkotikalangere å operere i Norge. Fremskrittspartiet mener derfor at en strammere politikk på dette området vil være et vesentlig moment til å bekjempe narkotikaflommen til landet.

       Narkotikamisbruket er dessverre ikke lenger et storbyfenomen i Norge. Man finner i dag tilgang på narkotika nær sagt alle steder i landet, og misbruket i mindre byer og tettsteder og i distriktene har økt foruroligende, særlig de siste to-tre årene. I forhold til folketallet har Norge også de høyeste overdosedødsfallene i hele Vest-Europa, og dette burde etter min mening være et varsku til behandlings- og ettervernapparatet i landet. Holdningsskapende arbeid mot bruk av narkotika og forebygging bør skje tverrsektorielt i kommunene, hvor sosialetat, skolesektor, politi, trygdevesen, ungdomsorganisasjoner og arbeidsmarkedsetaten i tillegg til helseetaten deltar i et formalisert samarbeid for å bekjempe narkotikamisbruk og være holdningsskapende.

       Så langt jeg kan forstå, har vi i landet et rimelig godt, konvensjonelt behandlingstilbud til narkotikamisbrukere, mens derimot ettervernet og rehabiliteringsarbeidet i kommunene ligger svært langt tilbake. Dette skyldes ikke minst at narkotikaomsorgen i kommunene er lavt prioritert, i tillegg til at kommuneøkonomien setter grenser for bruk av midler til dette formålet. Jeg viser her til forslaget fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, som går på at man i statsbudsjettet for 1998 får en øremerket bevilgning til behandling og ettervern innen alkohol- og rusmiddelomsorgen i kommunene, og hvor fylkesmannen pålegges å føre kontroll med bruken av midlene.

       Som representant for Fremskrittspartiet er jeg særlig godt fornøyd med at meldingen legger opp til et permanent behandlingstilbud med metadon, og at et flertall i komiteen følger opp dette. Så tidlig som i 1991 fremmet jeg på vegne av Fremskrittspartiet et Dok.nr.8-forslag om å etablere et metadonsenter i Oslo etter svensk mønster. Dette forslaget ble avvist av flertallet i sosialkomiteen den gang, men ikke desto mindre ble det etablert et metadonprosjekt i Oslo to år etter at mitt forslag var avvist i Stortinget. Nå er det jo slik at det er ikke noen ny erfaring for Fremskrittspartiet at fornuftige forslag som vi fremmer, får tilslutning etter at noen år er gått.

       Jeg tar i mine merknader og forslag til orde for at det sentrale behandlings- og kompetansesenter for metadonbehandling i Oslo bør være på minimum 250 pasienter, og at ansvaret for metadonbehandling ute i regionene/distriktene legges til sentralsykehusenes psykiatriske avdelinger, og at det ikke settes tak for antall pasienter. Videre mener jeg at opptakskriteriene bør lempes noe på i forhold til prosjektet på Gaustad. Det gjelder både alder og antall år som misbruker, og det gjelder at tilbudet om behandling også bør gis selv om klientene har uoppgjorte saker med rettsvesenet. All erfaring fra utlandet tilsier at jo raskere en får en heroinmisbruker under behandling, jo lettere er det å motivere til rusfrihet. Slik opptakskriteriene i dag er ved Gaustad, snakker vi egentlig bare om en renovasjon, som i og for seg er viktig, og særlig for den enkelte livsviktig, men jeg tror dessverre at vi mister en del unge som kunne motiveres på et tidligere stadium, og at disse, mens man venter på å bli 30 år, kanskje ender sitt liv med en overdose.

       Jeg har personlig hele tiden vært motstander av å internere gravide misbrukere i ni måneder, faktisk fra unnfangelsen, og tillater meg å fremme forslag om en faglig utredning om hvorvidt det kan være forsvarlig å tilby gravide misbrukere metadonbehandling over en kort periode, for på den måten å motivere til frivillig behandling over lengre tid. Slike forsøk er gjort i utlandet med meget godt resultat.

       Forslaget og flertallets innstilling om at metadonbehandlingen må gjøres permanent i Norge, ser jeg på som kanskje det viktigste i den foreliggende innstilling. Metadonbehandling vil utvilsomt redde mange menneskeliv og bedre livssituasjonen for mange misbrukere samt gjøre tilværelsen lettere for familie og nærmiljø. I tillegg vil langvarig metadonbehandling også forhindre en økende kriminalitet og prostitusjon blant misbrukerne.

       Til slutt tar jeg opp de forslagene fra Fremskrittspartiet som er fremmet i innstillingen.

       Eg synest det er grunn til å argumentere sterkt mot utviding av metadonbruken. Alle dei vakre orda og dei vakre atterhalda hjelper ikkje. Dersom samme positive ressursbruk rundt eit menneske hadde vorte sett inn mot det samme mennesket utan bruk av metadon, ville det også fått positive verknader. Metadon blir tillagt å vere årsak til resultat som kan skuldast annan behandlingsinnsats rundt den enkelte. Eg minner om at metadon er dop. Dagens utviding av metadonbruken i Noreg er eit signal som peiker i feil retning, og det er veldig synd.

       Det er også delar av debatten som kan tyde på at narkotikaproblemet berre handlar om ungdom. Det er grunn til å minne om at så ikkje er tilfellet. Eg trur Regjeringa bagatelliserer problema når dei på side 13 i meldinga seier:

       « Den økte tilgjengeligheten av heroin later likevel ikke til å ha ført til at gruppen tungt problembelastete sprøytemisbrukere har økt vesentlig. »

       Eg fryktar at kvar bagatellisering kan brukast som argument for å kommunalisere framtidig ansvar.

       Nå er spørsmålet om rehabilitering utskilt i ei eiga rehabiliteringsmelding. Spørsmålet om § 12-soning høyrer heime i stortingsmeldinga om kriminalomsorga. To viktige problemområde er dermed utsette. Eg meiner vi kan få ein parallell til situasjonen i 1992, då attførinsmeldinga tok opp spørsmålet om attføring, medan ei anna stortingsmelding handla om rusmiddelmisbrukarar. Begge meldingane innebar nye oppgåver for kommunane, men det vart ikkje samordna kva Sosialdepartementet og Kommunaldepartementet skulle gjere. Eg er redd for at vi om ikkje så altfor lenge kan oppleve at arbeidsdirektør Hanisch kan kome til å kommunalisere ansvaret for arbeidstrening og rehabilitering av stoffbrukarar. Kanskje tar eg feil, men det kan sjølvsagt tenkjast at kommunalminister Opseth kjem til å kaste seg inn i statleg satsing på rehabiliteringsapparatet med den same gløden som han tidlegare kasta seg inn i statleg satsing på vegbygging og tunnelboring på Vestlandet. Men eg blir overraska om så skjer.

       Kommunalisering betyr at kommunestyra og lokalavisene i åra framover skal bli prega av den enkle problemstillinga at 90 år gamle Severin Jensen må sove på badet eller i ein korridor, fordi kommunen bruker pengar på å sende den 19 år gamle slubberten Tommy Hansen på eit fasjonabelt behandlingsopplegg med rafting og fjellklatring. RV sitt syn er at både 90 år gamle Severin Jensen og 19 år gamle Tommy Hansen er menneske som har rettar som den norske staten både har råd til og plikt til å ta seg av.

       Til slutt. Det billigaste og mest effektive tiltaket for å bremse innførselen av narkotika til Noreg er å seie nei til innlemminga i Schengen.

       Heilt til slutt vil eg nemne at preparatet Rohypnol, som fører til dødsfall, fyllekjøring og andre handlingar som vanlegvis følgjer av rusbruk, ikkje kan bli forbode i Norge. Grunnen til det står å lese på side 143 i meldinga:

       « På grunn av avtaler i forbindelse med EU og EØS er dette imidlertid ikke realistisk. »

       EØS-avtalen er årsak til at det norske stortinget ikkje kan forby et preparat som Rohypnol, som påfører samfunnet og enkeltmenneske store russkadar.

Gunhild Øyangen (A) : Jeg vil slå fast at Regjeringens narkotikapolitikk samler et bredt politisk flertall på Stortinget. Det er svært viktig når det gjelder holdninger til et alvorlig samfunnsproblem. Norge har, og vil fortsatt ha, en restriktiv politikk. Straffene for å besitte, bruke eller omsette narkotiske stoffer skal være strenge.

       I tillegg må vi legge mer vekt på informasjon og holdningskampanjer. Jeg føler meg temmelig sikker på at det er et stort behov for informasjon om virkningene av de mange ulike typer stoffer, og ikke minst de langsiktige virkningene.

       Bekjempelse av narkotika er i høyeste grad et spørsmål om samfunnsansvar. Den viktigste jobben er å begrense etterspørselen etter stoff. En stor innsats må derfor settes inn på å gi barn og ungdom den ballasten de trenger for å stå imot presset når de møter det.

       En rekke organisasjoner får midler fra departementet til forebyggende og holdningsskapende arbeid. Jeg vil gi ros til alle organisasjoner som gjør en stor innsats. Regjeringen har i tillegg opprettet et forum der Johann Olav Koss er leder, som ytterligere vil forsterke det gode arbeid som gjøres.

       Gamle myter om at rusmiddelmisbrukere bare kommer fra vanskelige sosiale forhold stemmer ikke. Ungdom rekrutteres til rusmiddelmisbruk fra alle sosiale lag i befolkningen. Derfor er det viktig at de som jobber med holdningsskapende arbeid og informasjon, også representerer ulike grupper. Vi vet også at ungdom påvirkes aller mest av hva ungdom rundt dem mener.

       Men det er viktig å understreke at voksne holdningsskapere - TV-kjendiser og andre - bør føle et spesielt stort ansvar for hvilke signaler de sender ut. Jeg vil også ta avstand fra TV-programmer som må oppfattes som rusforherligende, og som i høyeste grad kan oppmuntre ungdom til å eksperimentere med stoff.

       Dagens foreldregenerasjon ser konturene av en ungdomskultur de ikke kjenner. Oppvekstmiljøene i dag er på mange måter svært forskjellige fra det de var for 20 eller 30 år siden. Derfor trenger foreldregenerasjonen, lærere og politi, mer informasjon for å hjelpe og bremse dem som havner i faresonen. Og det kan være hvem som helst. Eller som ei jente i Trøndelag sa i forbindelse med stoffmisbruk: « Den ungdommen som foreldrene mine advarer meg mot, det er meg det! »

       Til slutt vil jeg understreke den respekt og solidaritet vi må føle med dem som får problemer som følge av rusmiddelmisbruk. Derfor er det svært viktig med behandling så tidlig som mulig, og særlig viktig med en tett oppfølging. Jeg er også glad for at det er enighet om å gi tilbud om behandling med metadon til flere, under de strenge kriteriene som Stortinget har forutsatt.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Det er ganske skandaløst hvor lettbent så vel Sosialdepartementet som Stortinget forholder seg til alternativ politikk på dette området. Det hele bærer preg av holdningen « her driver vi krig - ikke bry oss med fakta ». Det er skammelig, med tanke på at dette dreier seg om dem som sitter i norske fengsler, som må selge kroppen sin på gata eller som som uskyldig tredjeperson opplever å få sitt hjem endevendt. Man skylder disse menneskene noe mer.

       Departementet og komiteen slår fast at umiddelbart etter at salg av cannabis ble tillatt i Nederland, økte etterspørselen kraftig. Jeg tillot meg å spørre Sosialdepartementet om dette, og å be om årstall for statistikken, og i brev av 22. mai i år - som jeg for øvrig takker departementet for at jeg fikk så pass raskt - viser man til én setning - én setning som ikke har noen tall eller statistikk eller årstall, kun én setning i et nederlandsk « white paper » som lyder som følger:

       « As a result, there has been a considerable increase in the retail trade in soft drugs in many municipalities throughout the 1980s and 1990s. »

       Jeg beklager at det er på engelsk, men det er også sitatet fra departementet.

       Nå skal ikke jeg påstå at det ikke har vært noen økning i bruken i løpet av de siste ti-tolv årene - for det har det vært. Men det har det også vært i mange andre vestlige land, også Norge. Cannabis er rett og slett blitt in igjen - og det er et problem man i så fall får forholde seg til.

       Men det er konklusjonen til departementet som er uryddig, og som det er grunn til å se nærmere på. Dersom man hevder at en økning skyldes liberalisering, må man jo se på tallene, på hva som skjedde de nærmeste årene etter løsslippet. Og la oss holde oss til tall: Mine tall kommer fra Ministry of Welfare, Health and Cultural Affairs i Nederland. I 1976, før liberaliseringen, brukte 3 % av 15- og 16-åringene og 10 % av 17- og 18-åringene cannabis, mens dette var redusert til henholdsvis 2 % og 6 % i 1985. Hvordan kan departementet med en løsrevet setning fra en stor rapport påstå at det skjedde en umiddelbar økning etter liberaliseringen? Har departementet andre tall? Har de tall i det hele tatt?

       I samme rapport sier den nederlandske regjeringen:

       « Bruken av de aktuelle stoffene har ikke blitt særlig mer utbredt i Nederland enn den var på 1970-tallet, og fra et medisinsk synspunkt har forbruket ikke blitt et mer alvorlig problem. »

       Jeg etterlyser fremdeles departementets tall. Er det slik at man rett og slett ikke tok seg bryet med å skaffe tallunderlag, fordi vi har denne rørende politiske enigheten når det gjelder denne krigføringen? Og de få av oss som faktisk er uenig med flertallet, avviser man ved å påstå at man har andre motiver for dette.

       Et av de få argumentene komiteen bruker mot mitt forslag, dreier seg om sammenligningen av antall dødsfall i Nederland og Norge. Ifølge komiteen er dette ikke sammenlignbare tall. Vel, jeg skal la den debatten ligge. Men det som uansett kan sammenlignes, er utviklingen i antall dødsfall. I Norge har det eksempelvis siden 1990 vært en sterk økning i antall dødsfall. I Nederland var antall dødsfall i 1989 52, mens det i 1995 kun var 42. Det er en nedgang på 20 %. I forhold til de 102 narkomane som døde i Norge i fjor, er det ganske sjokkerende at man ikke er villig til å se på Nederland overhodet.

       Videre viser komiteen til at EU, og spesielt nabolandene til Nederland, legger press på myndighetene. Men når ble noen gang politisk press og politiske uttalelser noe som skal brukes som faktaargumentasjon for eller mot noe? Fordi om USA legger press på Norge for å få oss til å slutte med hvalfangst, betyr vel ikke det at USAs politikk er basert på fakta? La oss se på Frankrikes påstand om at Nederlands politikk fører til at landet oversvømmes med stoff fra Nederland. Ironisk nok viser fransk beslagstatistikk at bare 1,5 % av den beslaglagte cannabisen i Frankrike kommer fra Nederland.

       La meg så si noen få ord om heroinprosjektet i Sveits. Ved første gjennomgang av prosjektet hadde man følgende målbare resultat: Kriminaliteten blant dem som var med i prosjektet, gikk ned fra 53 % til 13 %, arbeidsløsheten ble redusert fra 82 % til 40 %, hjemløsheten fra 15 % til 3 %, og kontakten med det kriminelle miljøet var redusert fra 87 % til 56 %. Ingen hadde dødd, og helsen var blitt betraktelig bedre. Allikevel avfeier komiteen helt uten videre argumentasjonen om at dette prosjektet kan lære oss noe positivt.

       Norsk narkotikapolitikk dreper. Flertallet i denne sal er ansvarlig for at det ikke skjer noe radikalt for å endre på dette. Med bred støtte i denne sal føres det fra politiets side en krig mot brukerne. Narkomane har overhodet ingen beskyttelse og ingen troverdighet dersom de melder fra om overgrep fra politiets side. De er pariaer, de har ingen rettigheter. Det er realiteten.

       Hvert år dør det et stort antall mennesker av overdose. Mange av brukerne har et forferdelig liv preget av kriminalitet, vold, prostitusjon og helseproblemer. Legalisering og avkriminalisering er derfor i høyeste grad en politikk som vil komme de svakeste, nemlig de brukerne som har problemer, til gode. Men man er overhodet ikke villig til å se på argumentasjonen, det ser flertallet i denne sal med sin nedlatende besserwisser-holdning helt bort fra. Dermed er det de som er ansvarlig for tragediene, og ikke de som tar til orde for å endre politikken - enten de er popstjerner, TV-kjendiser eller et mindretall i denne sal!

       Jeg tar for øvrig opp mitt forslag.

       Narkotikaproblemene er jo små i Norge i forhold til i de fleste andre land. Det kan skyldes flere ting. Blant annet har vi en gunstig geografisk plassering. Men ved siden av de naturgitte forutsetningene tror jeg den viktigste grunnen til at vårt narkotikaproblem er relativt lite, og at nye trender ikke fester seg like lett i Norge som i enkelte andre land, er at vi generelt har et lavt forbruk av rusmidler. Oppbyggingen av en omfattende velferdsstat kombinert med en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk har etter mitt skjønn skapt grunnlag for denne relativt gunstige situasjonen. Men la meg understreke at vi også i Norge står overfor store utfordringer i narkotikapolitikken.

       Jeg er enig i komiteens påpeking av at narkotikapolitikkens utgangspunkt må være å redusere etterspørselen. Det må samtidig være helt klart at tiltak på dette området må gå hånd i hånd med politiets og tollvesenets innsats for å redusere den ulovlige tilførselen av narkotika. En helhetlig politikk krever balanse mellom restriktive kontrolltiltak og annen forebyggingsinnsats, behandling og rehabilitering.

       Både i Ot.prp.nr.7 - den nye alkoholloven - og i St.meld.nr.16 om narkotikapolitikken understreker Regjeringen behovet for en samlet rusmiddelpolitikk. Utgangspunket for alkoholpolitikken og narkotikapolitikken er forskjellig, fordi alkohol kan omsettes på lovlig vis, mens all befatning med narkotika er forbudt. Holdninger i samfunnet gir imidlertid glidende overganger mellom de lovlige og ulovlige stoffene. For eksempel vil liberale holdninger i voksenbefolkningen til alkohol kunne gjenfinnes som liberale holdninger til narkotika blant ungdom. Det er med andre ord sammenhenger her som det ikke er mulig å overse når en helhetlig rusmiddelpolitikk skal utformes.

       I en tid hvor det skrives og sies mye om narkotikaproblemene, er det viktig å trekke fram det positive i at det store flertallet av norsk ungdom faktisk tar avstand fra narkotika. Rundt 90 % av norsk ungdom oppgir aldri å ha prøvd narkotiske stoffer. Omtrent like mange avviser forslag om legalisering. Det er likevel tendenser her som gir oss grunn til å følge ekstra godt med. Blant annet er det bekymringsfullt at én av fem Oslo-ungdommer oppgir å ha prøvd hasj eller marihuana det siste året. Det er også grunn til å bekymre seg over at nye rustrender, med bruk av ecstasy o.l. ser ut til å spre seg raskt i ungdomsmiljøene.

       Dette er ikke sosialt utslåtte ungdommer. Tvert imot er det ressurssterke ungdomsgrupper hvor bruk av rusmidler er en del av en mer kulturbevisst livsstil.

       Det ser imidlertid ut til å være et samspill mellom de to gruppene: De ressurssterke ungdommene danner rekrutteringsbasen for hasj eller ecstasy på en skole eller i et lokalsamfunn. Selv flørter de med stoffet, før de legger bruken av seg. I kjølvannet av dette kommer misbruket i de sosiale risikogrupper. De har mange ulike problemer fra før, og veien blir kortere fra bruk av stoffer som hasj og ecstasy til stoffer som amfetamin og heroin.

       Noe av det viktigste som har skjedd i alkoholforskningen etter krigen er at totalkonsumet er blitt et nøkkelbegrep for å forstå alkoholskadene i samfunnet. Øker gjennomsnittskonsumet av ren alkohol i befolkningen, blir det flere alkoholikere. På samme måte kan det påvises av omfanget av skader, vold og selvmord øker med det gjennomsnittlige forbruket.

       Stortingsmeldingen om utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid la vesentlig vekt på det såkalte forebyggingsparadokset. Det sentrale i paradokset er at vi oppnår mer som samfunn ved å bevege de store massene enn å bevege problemgruppene, fordi målgruppen er så uendelig mye større. Dette resonnementet gjelder også for narkotika.

       Jeg mener det er vel dokumentert at økt tilgjengelighet gjennom en mer liberal politikk vil føre til høyere konsum, og at høyere konsum vil bidra til at flere får problemer. Når noen ressurssterke mennesker som har klart seg fint gjennom en periode med flørting med narkotiske stoffer, nå tar til orde for en mer liberal politikk nettopp fordi de selv ikke opplever noen problemer med denne flørtingen, ser de totalt bort fra disse sammenhengene. At krefter langt ute på høyresiden, som legger til grunn i sin politiske filosofi at alle skal være sin egen lykkes smed, har slike holdninger, overrasker kanskje ingen. Men ønsket om en mer liberal narkotikapolitikk fremmes faktisk i dag også av noen som hevder at liberalisering er solidarisk. Og det er i det minste misforstått solidaritet.

       Jeg er glad for at sosialkomiteen enstemmig avviser alle tilløp til liberalisering. En støtte til dette forslaget ville ikke minst innebære en undergraving av alt det viktige forebyggende arbeidet som foregår i hjemmet, på skolen og på de fleste andre steder og arenaer hvor barn og ungdom ferdes.

       På grunn av den alvorlige internasjonale narkotikasituasjonen er det ikke realistisk å tro at målsettingen om et narkotikafritt samfunn vil kunne nås i overskuelig framtid. Folks egne holdninger og evne til grensesetting vil derfor være av stor betydning for å hindre utbredelse av narkotikamisbruk. Spesielt er det viktig å komme ut med saklig og troverdig informasjon om de nye trendstoffene.

       Regjeringen vil bidra med styrket innsats i skolene, et utviklingsprogram for forebygging i lokalmiljøer og et nytt forebyggingsforum. Forumets oppgave vil bli å komme med ideer og innspill til det forebyggende arbeidet, og jeg tror det kan bli et viktig supplement til den allerede betydelige innsatsen som foregår på dette viktige samfunnsområdet. Forumet vil bli oppnevnt med det første, og jeg kan love at det kommer til å bli bredt sammensatt av personer med ulik bakgrunn og ulike erfaringer.

       La meg understreke betydningen av den forebyggingsinnsatsen som allerede gjøres av frivillige organisasjoner og krefter. Statlig støtte til disse vil bli videreført, minst på samme nivå som før. Særlig viktig er det at ungdom selv er aktive, gjennom egne organisasjoner.

       I tillegg til å ha hele befolkningen som målgruppe for vår samlede rusmiddelpolitikk må vi styrke hjelpe- og behandlingstilbudene for dem med alvorlige misbruksproblemer. Ut fra de undersøkelser og analyser som er gjort av misbrukssituasjonen, kan man anslå at det er om lag 4.000-5.000 tunge sprøytenarkomane i Norge. Nyrekrutteringen til gruppen er lav, noe som bekreftes ved at gjennomsnittsalderen i gruppen synes å stige med ett år hvert år. Det har imidlertid vært en bekymringsfull økning i antall dødsfall blant de tyngste misbrukere de siste årene.

       Det er ikke lett å peke på en enkeltfaktor som årsak til denne utviklingen. Mest sannsynlig er det flere faktorer som virker inn samtidig, f.eks redusert allmenntilstand som følge av økt alder i kombinasjon med økt forbruk av heroin og Rohypnol.

       Regjeringen har foreslått å gjøre tilbudet om metadon permanent, som et supplement til annen behandling for de mest utslåtte misbrukerne. Jeg vil imidlertid understreke at metadon ikke må ses på som en lettvinn løsning som kan erstatte den medikamentfrie behandlingen. Bruk av metadon er et supplement, som kombinert med annen behandlingsinnsats, har vist seg nyttig for en del av de hardest problembelastede opiatmisbrukerne. Jeg stiller meg åpen for å vurdere inntakskriteriene på nytt når resultatene av den forskningsmessige evalueringen av forsøksprosjektet i Oslo foreligger. Departementet har for øvrig invitert fylkeskommunene og fylkeslegene til et dagsmøte i Oslo førstkommende mandag for å starte organiseringen av et landsomfattende tilbud.

       Heller ikke tvang er en lettvinn løsning. Som komiteens flertall påpeker: ingen kan tvinges til å bli rusfri. Sosial- og helsedepartementet vil likevel, som bebudet i meldingen, legge fram en proposisjon med visse endringer i sosialtjenesteloven, og i den forbindelse vil naturligvis alt som ligger i komiteens merknader, bli nøye vurdert.

       Regjeringen har i stortingsmeldingen understreket viktigheten av å bedre kvaliteten på behandlingen og oppfølgingen etter behandling, slik at vi får færre tilbakefall og færre « svingdørsklienter » i behandlingsapparatet. Det finnes imidlertid ingen fasit for hvilke tiltak som virker eller ikke virker. Behovene er forskjellige fra person til person. Vi må derfor ta vare på og utvikle de ulike tilnærmingsmåtene gjennom fortsatt kvalitets- og kompetanseheving. Vi må imidlertid sette krav for å sikre en viss kvalitet på det tilbudet som gis. Departementet vil derfor utarbeide forskrifter for gode behandlings- og rehabiliteringstiltak.

       Målet er at en større del av rehabiliteringsarbeidet skal skje utenfor institusjon, gjennom nettverksbygging i nærmiljø, arbeidstrening og lignende. Ansvaret for dette ligger i kommunene. Regjeringen foreslår å sette i gang et eget program for å styrke kommunenes kompetanse nettopp på dette området.

       Helt til slutt vil jeg igjen få uttrykke tilfredshet med den brede oppslutningen som tiltakene i denne stortingsmeldingen har fått gjennom sosialkomiteens innstilling.

       Så har jeg noen spørsmål. Mener statsråden at vi har et system i dag, en godkjenningsordning som skiller det useriøse fra det seriøse når det gjelder behandlingstilbud? Et mindretall i komiteen legger fram et konkret forslag om en offentlig godkjenning på en helt annen måte enn det som er dagens system.

       Flertallet i sosialkomiteen vil senke grensen til 30 år for å få metadonbehandling. Det settes ikke noen nye krav, bare at man bør kunne fravike grensen på 30 år. Det skal ikke være noe tak på hvor mange som kan være med i et utvidet metadonopplegg, sier flertallet i en merknad. Nå sier statsråden at hun stiller seg åpen til å se på kriteriene på nytt etter en evaluering av det prosjektet som har vært i gang. Jeg er litt usikker på hva som ligger akkurat i det, om det er i forhold til flertallsmerknadene i innstillingen, eller om det betyr at man faktisk er villig til også å opprettholde strenge kriterier hvis evalueringen av det forsøket som har vært, viser at det er nødvendig. Det skal ikke være noen « lettvinn løsning », slik som statsråden sier, men ser ikke statsråden at flertallsmerknadene faktisk kan åpne for at vi i framtiden kan snakke om helt andre dimensjoner på metadonprosjektet enn det som statsråden selv egentlig har lagt opp til i sin stortingsmelding, og det som var intensjonene da vi startet opp med prosjektet?

Statsråd Hill-Marta Solberg : I dag er det som kjent slik at institusjoner som skal tilby behandling og ha offentlig støtte til det, skal inngå i fylkeskommunale planer. I det systemet ligger det for så vidt også en prøving av hva de ulike institusjonene stiller opp med av tilbud. Men når stortingsmeldingen inneholder et forslag fra Regjeringen om å utarbeide forskrifter som stiller kvalitetskrav, er det i seg selv et uttrykk for at vi mener at det er behov for å skjerpe kravene til kvalitet i behandlingen. Så jeg understreker at det er selve formålet med å få slike forskrifter etablert. Vi ønsker at det skal være et system der institusjonene og alle som tilbyr behandling, skal kunne strekke seg etter de krav som formuleres i forskrifter. Alternativet er å skulle putte alle inn i en trakt, som en godkjenningsordning er, der dessverre mange neppe vil slippe gjennom, i hvert fall ikke i første runde.

       Så er det klart at kriteriene for bruk av metadon også framover må være strenge. Det er ikke mulig for meg heller å forstå sosialkomiteens flertall på en annen måte enn at også sosialkomiteens flertall mener det. Det har også vært Regjeringens intensjon, og det går fram av stortingsmeldingen, å vurdere kriteriene på nytt, dvs. at det ikke skulle være noen automatikk i at de kriteriene som har ligget til grunn i metadonprosjektet, automatisk skulle gjelde på alle områder. Det er jo nettopp viktig å få med seg evalueringen av det, for å se på hvilke områder det er naturlig å justere kriteriene. Selvfølgelig kommer Regjeringen til å ta hensyn til det som Stortinget har uttalt i innstillingen i dag. Men i tillegg er det opplagt at et sett av kriterier også kan inneholde andre elementer enn det som eksplisitt er framholdt i innstillingen fra sosialkomiteen.

Tove Kari Viken (Sp) : Sosialministeren har varslet at hun på nytt vil gå igjennom hvordan adgangen til bruk av tvang overfor narkomane fungerer - eller la meg si, ikke fungerer - for å se hva en kan gjøre. Da Stortinget behandlet dette tidligere i forbindelse med sosialtjenesteloven, ble lovverket utformet ut fra det som var Stortingets intensjoner, at det skulle gis adgang til å bruke tvang i en periode på inntil tre måneder for å tørke opp den narkomane såpass at vedkommende kanskje i den perioden skulle bli motivert til videre behandling.

       Nå ser vi hvordan dette blir praktisert, og hvor vanskelig det er å få fattet tvangsvedtak. Jeg vet om et tilfelle nylig hvor byretten overprøvde fylkesnemndas tvangsvedtak og omgjorde det med den begrunnelsen at retten ikke hadde noen tro på at de tre månedene ville gjøre vedkommende mer motivert for behandling. Skal det være sånn at retten kan si at den ikke har noen tro på at det vil virke som vi nettopp har sagt skal prøves for å se om det er en utvei, om det kan hjelpe? Hva skal en gjøre for å få lovverket og forskriftene i tråd med intensjonene, nemlig at dette skal være en mulighet til å få vedkommende inn på rett kjøl? Og hva ligger i tvangsbehandling? Vi har vel tenkt at det skal være at en holder en fast hånd om vedkommende og henter han inn igjen hvis han rømmer. Hva mener sosialministeren ligger i begrepet tvangsbehandling?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Først er det vel ingen tvil om at begrepet tvangsbehandling innebærer at vedkommende kan holdes tilbake i et behandlingsopplegg uten at vedkommende selv gir samtykke til det. Det er ikke mulig verken for undertegnede eller andre, tror jeg, å gi en konkret oppskrift på hvordan tvangsbehandling skal fungere i forhold til den enkelte. Jeg har faktisk gjennom innstillingen forstått sosialkomiteen slik at den har understreket og framhevet behovet for at nettopp behandling av rusmiddelmisbrukere har en individuell innretning. Det må også være tilfellet ikke minst for dem som skal gjennomgå behandling uten at de har gitt sitt samtykke med det. Formålet med det som Stortinget har ønsket å oppnå, er nettopp det som også representanten Viken understreker, nemlig å gi vedkommende mulighet til selv etter hvert å kunne ta stilling til et behandlingsopplegg med eget samtykke og egen motivasjon.

       Det fremgår av stortingsmeldingen at Regjeringen kommer til å fremme en egen proposisjon om revisjon av lovgivningen på dette området. Det er ikke i den hensikt at vi skal ha et vesentlig større omfang av bruk av tvangsbestemmelser, men for at vi skal ha lovgivning og forskrifter på dette området som fungerer godt i den forstand at det kan ryddes opp i de svakhetene ved lovverket som er påpekt etter noen års bruk. Det er formålet med å fremme proposisjonen.

       Så nemndenes rolle. Jeg vil understreke at i alle sammenhenger der Stortinget fatter vedtak om ulike typer inngrep i forhold til enkeltmennesker under tvang, fremholder Stortinget nettopp behovet for slike nemnder av hensyn til at rettssikkerheten til den enkelte skal ivaretas. Og det må vi respektere. Da må vi også respektere det når det systemet fungerer på den måten at det kommer en beslutning som er annerledes enn den som kom i første instans.

       Men eg kan godt tenkja meg å utfordra statsråden til å koma med nokre utfyllande merknader, og det gjeld ettervern. Dei av oss som har kritisert stortingsmeldinga noko, har etterlyst ei sterkare satsing på ettervern. Etter mitt syn må ettervernet vera noko av det viktigaste for at ein skal klara å hjelpa tidlegare misbrukarar på rett kjøl, og at dei skal få lov å vera der.

       Ettervernet er veldig dårleg. Det veit vi, og det vert prioritert for lågt. Då er utfordringa mi til statsråden om ho kan utdjupa noko meir enn det ho gjorde i innlegget sitt, korleis dette ettervernet skal organiserast, og kanskje òg trekkja inn dei økonomiske rammene og konsekvensane ei slik satsing vil koma til å medføra for Kommune-Noreg, og eventuelt kven som skal betala rekninga for det.

       Eg har òg lyst til å utfordra statsråden når det gjeld påstanden om at meldinga vi diskuterer og det som vi kjem til å vedta i dag, berre er ein del av ein kontinuerleg prosess, ei vidareutvikling av eit arbeid som må skje på mange frontar, at vi ikkje på nokon måte har funne den endelege løysinga på problemet. Er statsråden einig i at vi må driva eit kontinuerleg arbeid på denne fronten for stadig å motverka problema på rusmiddelområdet, og ikkje seia at i dag har vi gjort jobben og ferdig med det?

Statsråd Hill-Marta Solberg : La meg først få si at denne replikken inneholdt så mange spørsmål at det nesten vil kreve et nytt innlegg å kunne gi noenlunde utfyllende svar på dem. Jeg får ta det i en kortversjon.

       For det første: Hva sier meldingen som har betydning for ettervern? Der har vi fra statlig hold lagt veldig stor vekt på å tilføre sektoren som har ansvaret for ettervern, kompetanse. Derfor er det også etablert kompetansesentre over hele landet, som er støtteapparat for det lokale miljøet som har ansvaret for oppfølgingen i nærmiljøet. Dernest vil jeg fremheve at stortingsmeldingen også inneholder forslag om et styrkingsprogram som skal gjennomføres. Vi skal også der gå inn med statlige midler for å styrke førstelinjen i dette arbeidet. Det er helt avgjørende at det er kompetanse og kunnskap nok i førstelinjen i kommunesektoren for at også ettervernet skal fungere godt.

       Så vil jeg nevne forskriften for god behandling, som også skal inneholde et pålegg om at det skal være en kontrakt mellom bostedskommunen og institusjonen der behandlingen foregår, en kontrakt som også forteller hva som skal gjøres når selve behandlingsopplegget i institusjonen er gjennomført. Slik skal vi også bidra til å forplikte førstelinjens rolle ved å følge opp etter at selve behandlingen i institusjonen er gjennomført.

       Til slutt: La meg si nei, vi er nok ikke i stand til å sluttføre arbeidet på narkotikaområdet gjennom en 2 - 3 timers debatt i stortingssalen. Det tror jeg vi må erkjenne alle sammen. Dette er et kontinuerlig, omfattende og svært krevende arbeid som i lange perioder stort sett foregår i motbakke. Så det er viktig både å holde oppe kondisjonen og pågangsmotet, og også trua på at det nytter å jobbe, selv om vi ikke hver dag ser gode resultater innenfor dette arbeidet.

       Vi vet dessuten at kombinasjonsmisbruk blir stadig mer utbredt, og det i seg selv er noe man bør være spesielt opptatt av. Hva er dessuten lettere stoffer i dagens kjemiske verden, hvor man kan fabrikkere stoffer som har varierende styrke, og hvor de gamle betegnelsene på lette og tunge stoffer ikke lenger gir mening? Vi vet dessuten at en del av de tilsynelatende lettere stoffer også kan ha svært alvorlige og evige virkninger for dem som misbruker disse.

       Representanten Ellen Christine Christiansen har forsøkt å renvaske Nederland for dets rolle. Jeg vil da få lov til å henvise til avisen The European for 6. - 12. mars i år. Her henvises det bl.a annet til den årlige rapport fra FNs International Narcotics Control Board, hvor man dokumenterer den rolle som Nederland spiller som en storprodusent av kjemisk fremstilte narkotiske stoffer.

       Det henvises i artikkelen også til at bare i fjor ble 20 hemmelige produksjonssteder for Ecstasy stengt, og allikevel fremstår Nederland fortsatt som Europas storprodusent, eller - som det sies i artikkelen - Europas supermarked for narkotika.

       Det henvises i nevnte artikkel også til en nylig studie fra Belgia som viser at 20 % av trafikkofrene var påvirket av Ecstasy. Jeg vil anbefale både FN-rapporten og slike artikler fra seriøse aviser.

       Så over til noe ganske annet, nemlig narkotikamisbruk i fengslene. Jeg er glad for den holdningen som komiteen viser, at man ikke tar lett på dette, men tvert imot tar avstand fra å dele ut sprøyter og akseptere at narkotikamisbruk er noe som hører fengslene til. Justiskomiteen besøkte det største fengslet i Japan for en tid tilbake. Der var det ikke noe narkotikaproblem. Alle midlene som ble brukt for å forhindre dette, vil jeg ikke underskrive, men det er mulig selv i et sivilisert land å forhindre narkotikamisbruk.

       Jeg er også glad for at man tar tak i dette med tvangsbehandling når det gjelder narkomane, og at man ber Regjeringen om å se på både kriterier og hvordan man kan gjøre tvangsbehandling lettere.

       La meg helt til slutt si at jeg er meget bekymret over den seneste dom i Høyesterett, hvor man klart signaliserer en mildere behandling av narkotikamisbruk. Jeg akter selv ved en senere anledning å komme tilbake til denne saken. Jeg tror dette er akkurat det signalet man ikke trenger, at den norske høyesterett sier til ungdom: Det er ikke så farlig å misbruke narkotika!

Mimmi Bæivi (A) : Jeg lurer på om representanten Ellen Chr Christiansen vet hvorfor sprøyteparken i Sveits nå er stengt, ut fra den positive argumentasjonen hun hadde rundt dette. Resultatet var det stikk motsatte.

       Det er i narkotikameldingen foreslått mange løsninger på hvordan det norske samfunn skal bekjempe dette voksende problemet. Men det finnes ingen enkle eller lettvinte løsninger, fordi årsakene er så varierte og sammensatte. Derfor er det også så viktig å øke innsatsen, både den forebyggende og på tiltakssida, for alle ulike rusmiddelbrukere.

       Hvem er det så som er narkotikamisbrukeren i dag? Er det bare en som vi tidligere så på som en stakkar helt uten ressurser? Nei - og det er det mange andre i denne salen som har sagt - det er det ikke. Det er altfor mange i ungdomsmiljøer hvor de griper de nye kulturelle trendene fra resten av verden rundt oss, som blir misbrukere. Og disse såkalte ressurssterke vil ikke være det etter en tid med bruk og misbruk av narkotika. De vil også bli tapere i dette vanvittige spillet. Vi får dem fra alle sosiale kretser, og jeg tror ikke det nytter med en pekefinger fra oss godt voksne om at dette bærer galt av sted. Nei, tiltak må settes inn på annen måte. Det som skjer i disse miljøene, viser at holdningene til narkotika dessverre er liberalisert.

       Det er mange myter om narkotika som har festet seg - jeg har hørt noen av de mytene allerede her i salen. Da er det lett å skyve til side de ubehagelige fakta, som vi hver dag kan se et resultat av.

       Hvorfor må vi så være oss disse mytene bevisst og si nei til en liberalisering på dette området? Ofte vises det til Nederland, og at legalisering har gitt gode resultater. Nei, det har det slett ikke. Resultatet av at marihuanakafeene får selge cannabispreparater til personlig bruk, er heller at narkotikaavhengigheten har rammet mange flere. Forbruket har økt med flere hundre prosent, flere mindreårige bruker marihuana, og kriminaliteten øker. Dette er det ikke noe problem å innhente dokumentasjon på.

       En annen myte er at ved legalisering vil kriminaliteten rundt narkotikamisbruket reduseres. Her viser erfaringene det motsatte. Statistikker viser at økt forbruk fører til økning av antall voldsforbrytelser.

       Noen klarer også å påstå at ved å tillate salg av lettere stoffer vil en kunne begrense den organiserte kriminaliteten. Jeg er overbevist om at det heller vil komme flere på banen som vil være med på å høste penger av en virksomhet som før var illegal.

       Jeg har også hørt noen påstå at dersom det til og med blir lov å omsette heroin, ville ikke misbruket øke. Ville noen her i Norge være villig til å si ja til dette og påta seg ansvaret etterpå for en ungdom som er i ferd med å gå til grunne? Helsebudsjettene ville vokse, og det ville ikke å forglemme skje en undergravning av vår velferdsstat. Det er jo ungdommen som skal være vår framtid. Vi har nok tall i Norge som viser at helseproblemene klart øker med voksende misbruk av narkotika.

       Et friere syn på bruken av narkotika er heller ikke med på å begrense spredningen av aids.

       Så er det sikkert noen som våger å påstå at det å legalisere ikke vil ha noe å si for barn eller de helt unge - vi skal jo legalisere for dem som er myndige. Det er bare å gå ut i Oslo og spørre 12-13-åringer om de noen gang er tilbudt narkotika, eller vet hvor de kan skaffe disse stoffene. Svarene vil bli bekreftende. Det vil ikke være noen som spør hvor gammel en er dersom de ser at her kan de både rekruttere nye kunder og tjene enorme penger på unges nysgjerrighet, så pillråtne som disse miljøene er.

       Mytene som noen ønsker å skjule seg bak, må aldri bli troverdige. Til det er det altfor mye som står på spill. Det gjelder utviklingsmuligheter og et godt liv for våre barn og unge. Derfor må vi aldri si ja til å legalisere narkotika.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg har arbeidd i mange år med ungdom og møtt dei fleste tenkjelege lagnader. Det er snart 30 år sidan eg møtte stoffmisbrukarar fyrste gong. Det har vore sterke opplevingar å møta 12-13-åringar på sjølvstyr, 14-15-åringar utan nokon stad å bu, og unge i alle aldrar som bare hadde neste rus i tankane, kosta kva det kosta måtte. Trass i at alt såg nær håplaust ut, har det av og til vore einskildpersonar som har klart å snu om - for kortare tid, og til tider meir varig. Å erfara dette gav meg ei utruleg erfaring som menneske generelt og som sosialarbeidar spesielt: Det er alltid ei von.

       Men det er sjeldan enkle og lettvinte svar på kompliserte problem, heller ikkje på dette området, for å referera til ei tidlegare replikkordveksling. For å hjelpa unge til å koma seg på beina er nærleik og varme viktig, men òg respekt for det einskilde mennesket og den einskilde sin integritet. I tillegg er det naudsynt med verkemiddel - motivasjon for å endra livet, behandlingstilbod, ettervern, bustad, utdanning, arbeid, for å nemna noko. Mange av desse unge skal fylla livet sitt heilt på nytt. Dei har lite og ingenting att av støtte frå familie og vener. Dei har avbroten utdanning, dei har liten yrkeserfaring, og dei har store problem.

       Mykje tyder på at situasjonen for stoffmisbrukarar er vel så vanskeleg no som då eg byrja å arbeida i dette feltet. Det gjeld stadig fleire. Dei startar når dei er yngre, og utviklinga går fortare - det rapporterer i alle fall politiet i Rogaland. Vel har me fått meir erfaring i å førebyggja og behandla. Vel har me fått eit større spekter av behandlingstilbod. Men det førebyggjande arbeidet klarer ikkje demma opp for at mange utviklar til dels store problem. Og behandlingsapparatet klarer bare å hjelpa ein del av alle dei som slit i det yttarste mørke.

       Etter mi vurdering handlar det ikkje om at me har mislukkast i arbeidet. Mange har fått hjelp. Det er kanskje til og med slik at mange av dei førebyggjande tiltaka og behandlingstiltaka har vore gode. Likevel er det for mange som utviklar store rusproblem, altfor mange lever i uverdige tilhøve, og altfor mange døyr på grunn av overdosar.

       Men det er ikkje slik at me må finna opp alt nytt for å hindra, behandla eller lindra problem. Nokre seier meldinga er defensiv. Eg tykkjer ikkje det. Eg tykkjer både regjering og storting tek problema på alvor, og forstår ikkje at ein har så stort behov for å finna syndebukkar som det er kome fram her i dag.

       Meldinga gjer greie for situasjonen på ein utilslørt måte. Meldinga gjer greie for førebyggjande tiltak, og eg vil særleg framheva forslaget om i større grad å mobilisera dei unge sjølve til å motverka kulturar som aksepterer narkotiske stoff, og gjera dei medvitne om skadeverknadene av rus meir generelt. Meldinga gjer greie for behandlingstilbod med variasjon og breidd, og det er stor grad av politisk semje om å kunna nytta tvang i behandlinga. Det vonar eg snart behandlingsapparatet tek til fylgje og diskuterer korleis ein kan hjelpa, og kven ein kan hjelpa, i staden for å diskutera om ein er for eller mot tvang.

       Meldinga stør òg ei vidareføring og utviding av tilbodet om metadon.

       Eg må vedgå at eg er ein av dei som har vore skeptiske til metadonbehandling. Det trur eg mange har. Eg tykkjer det er å gje opp trua på at ein kan klara å verta kvitt rusproblema. På den andre sida opprører det meg å høyra om unge narkomane som lever eit liv med vinningskriminalitet og prostitusjon for å finansiera narkotikamisbruket - for ikkje å snakka om jamlege dødsfall. Difor ser eg metadon som eit tilbod til nokre, for at dei sjølve og dei som er rundt dei, skal få eit noko betre liv. Men det føreset ei god oppfylging i tillegg til tilbodet om metadon. Det gjeld bustad, arbeid, fritidstilbod og personleg støtte. Men eg vil koma med to åtvaringar:

       Til slutt vil eg bare seia at eg er glad for at me ikkje går inn på legaliseringsvegen.

       Så er det en liten henstilling til Senterpartiet. Det gjelder forslag nr. 4, om å be « Regjeringen tilpasse barnevernloven og lov om sosiale tjenester slik at praktiseringen av regelverket med hensyn til behandling av narkomane under og over 18 år blir samkjørt ». Dette er et forslag som jeg i og for seg har mye sympati for, og mye er vel gjort allerede. Det er et forslag som jeg vil be Senterpartiet gjøre om til et oversendelsesforslag, sånn at det ikke blir stemt imot noe som man kanskje er enig om.

       Ellers syns jeg debatten har vært bra. Jeg syns det var greit at vi fikk oppklart og ryddet unna de misforståelsene som har ligget rundt metadonbehandlingen i forhold til at noen har lurt seg til å tro at vi skulle dele ut metadon fritt og til alle. Men når disse misforståelsene er oppklart, er det viktig at Stortinget tar til seg at selv med de vedtakene som vi gjør her i dag, og med den innstillingen som foreligger fra sosialkomiteen, er det langt igjen før de grunnleggende problemene i denne sektoren er løst. Jeg er veldig glad for at siste taler, Ausdal Starrfelt, understreket viktigheten av holdninger blant ungdommen selv. Det er først og fremst der vi må gripe fatt, og vi må også kanalisere mer av midlene som vi bruker, til det forebyggende arbeidet.

       Helt på tampen syns jeg det er riktig nok en gang å understreke det ansvaret de enkelte kommuner også har, ikke bare for ettervernet og det reparerende arbeidet, men faktisk for det forebyggende arbeidet. Ungdomstiltak og forebyggende tiltak må ikke alltid bli offer for sparekniven når kommunebudsjettene skal vedtas. Det er en sterk henstilling, fordi det er en sterk sammenheng mellom hvilke tilbud vi kan gi de unge, og hva slags muligheter man får i forhold til bruken av dop. Så dette blir da en henstilling fra meg.

Lisbeth Holand (SV) : Jeg beklager at jeg i liten grad har hatt anledning til å følge debatten i dag. Men jeg har lest innstillinga fra komiteen, og jeg har noen kommentarer som jeg syns det er litt viktig å komme fram med.

       Innstillinga fra komiteen er i stor grad samlende, med sterk vekt på kontroll, med vektlegging - i hvert fall verbalt - av bedre behandlingstilbud og vektlegging av forebyggende tiltak. Men jeg syns det er skuffende at ikke flertallet vil være med på mer forpliktende formuleringer i forhold til å øremerke tilskudd til kommunene til ettervern, så det kan bli reelt.

       Jeg har en del kommentarer knyttet til opptattheten av kontroll og straff. Jeg går ikke inn for noen legalisering av narkotika. Men når jeg hører på representanten Sjaastad, kan ikke jeg se annet enn at han slår seg sjøl veldig sterkt på munnen når han snakker om faren ved redusert straffenivå og faren for at økt tilgjengelighet fører til økt bruk og dermed økt misbruk. Det gjelder jo alle rusmidler, ikke minst alkohol, som er det mest vanlige rusmidlet. For meg blir det et paradoks at vi i praksis satser så sterkt kun på kontroll og straff, og at en ikke problematiserer mer omkostningene knyttet til kontroll- og straffepolitikken. Eksempelvis: Når det står at komiteen ønsker å intensivere grensekontrollene, at tollvesenet bør styrkes, og at det kan ha hyppigere kontroller, er jeg enig i det. Men på hvilken måte skal kontrollen foregå? Skal den fortsatt foregå sånn at kvinner fra den tredje verden blir undersøkt i kroppens hulrom når de kommer hit, på grunn av mistanke om at de kanskje smugler med seg noe? Er det greit? Jeg syns ikke at sånne kontrollmetoder er akseptable. Er de det for flertallet hvis det ikke rammer de hvite?

       Likedan når det er snakk om narkotika i fengslene: Da sier en at målet må være å gjøre narkomane stoffrie under fengselsoppholdet. Ja, men til hvilken pris? Hvilke metoder er en villig til å bruke? Jeg savner en problematisering av kontrolltiltakene. Kan den veldig sterke satsingen på urinprøvetaking ha ført til at flere har begynt med heroin istedenfor hasj? Hvilke konsekvenser kan det ha hatt for en del ungdom at de ved en positiv urinprøve har blitt utelukket fra et helt skoleår og kanskje blitt støtt enda lenger ut? Dette er problemstillinger som jeg savner en drøfting av i meldingen.

       Når jeg tar ordet, er det i forhold til et par av visittene som er blitt avlagt meg her. Representanten Sjaastad trakk bl.a frem at når det gjelder antall bilulykker i Belgia, bruker 20 % av dem som er innblandet i ulykkene, ecstasy. Jeg vil ha meg frabedt å bli tillagt den oppfatning at jeg mener det er greit å kjøre bil i rus, uansett om det dreier seg om alkoholrus, pillerus, ecstasyrus eller annen type rus. Det synes jeg er en usaklig form for debatt. Jeg tar ikke til orde for økt rusing. Jeg erkjenner at rus faktisk er skadelig. Det er også alkoholrus. Det er også pillerus. Og det er for så vidt også tobakk - selv om ikke det gir rus, er det også meget skadelig. Men jeg synes det er et moralsk dilemma at staten tjener seg rik på et påviselig sterkt skadelig rusmiddel som alkohol, mens man samtidig maler en viss mann på veggen og kaster folk i fengsel fordi de kanskje noen ganger har benyttet et rusmiddel som er mindre skadelig. Jeg synes faktisk det er noe man burde se på det moralske aspektet i.

       Så var det en taler som sa at det ikke vil bli redusert kriminalitet ved legalisering. Jeg lurer på hvor hun har det fra. For det første er det ganske bred enighet om at den volden som skjer i forhold til narkomane, ikke skjer i rusfasen, men i abstinensfasen og i den fasen hvor man ikke har mulighet til å skaffe seg et nytt rusmiddel. Jeg vil også minne om, når man snakker om mafiaen, at hele den amerikanske mafiaen fikk sitt fotfeste og kom i gang under forbudstiden i USA. Det er et problem som det amerikanske samfunnet senere ikke har greid å kvitte seg med. Det burde vel kanskje også være en pekepinn om hva man kan risikere i forhold til mafiatendenser når det gjelder narkotika, dersom man opprettholder den politikken som er i dag.

       Det blir sagt at helseproblemene øker ved legalisering. Det er faktisk også slik at veldig mange narkomane i dag ikke tør oppsøke lege. De tør ikke gå til kontroll fordi de er redde for hva det kan føre med seg. Det er fordi vi behandler dem som ligger under for dette - de som er narkomane - på en skammelig måte. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg - og jeg har lagt merke til at ingen andre har vært inne på det - den rettsløse tilstanden som hersker for brukerne hvis de f.eks blir brakt inn av politiet. Ingen tror dem hvis de rapporterer om overgrep fra myndighetenes side. Fordi de er narkomane, har de altså ingen rettigheter. Det er en problemstilling jeg faktisk synes vi som rettsstat burde legge mer vekt på.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg skal ikke prøve å oppsummere hele debatten, men jeg har noen merknader som jeg har lyst til å komme med på tampen.

       For det første forslag nr. 1, som går på å stille mer ressurser til rådighet for behandling og ettervern innen alkohol- og rusmiddelomsorgen i kommunene: Jeg synes det er veldig synd at vi ikke klarer å samle flertall for dette forslaget. Det å kunne drive behandling og ettervern i nærmiljøet er noe av det viktigste, etter det jeg kan forstå. Det fikk komiteen bekreftet da vi var i Spania og prøvde å lære litt om disse problemene og om hvordan de var løst der. At man har en behandlingsmulighet og et ettervernsopplegg i lokalmiljøet knyttet til skikkelig botilbud, knyttet til arbeid eller tilbud om utdanning, men først og fremst knyttet til familie og nærmiljø, kan sammen med offentlig engasjement og ressursinnsats i sum være med og gi et tilbud som gjør at disse kan få bena under seg igjen og fungere uten fortsatt å være rusmisbrukere.

       Så må jeg også få lov å replisere litt til Sjaastad. Jeg likte godt innlegget hans og er i stor grad enig i det han sa, men det blir selvmotsigelser og paradokser når en, slik som representanten Holand var inne på, kjenner litt til Høyres politikk i andre sammenhenger. Jeg er helt enig i at det er viktig å begrense tilgjengeligheten og prøve å skjerme dem som har kommet ut på dette kjøret og begynt med disse stoffene som gjør at de går i en evig rus og bare forsvinner nedover i det vi kaller et menneskeuverdig samfunn. Derfor blir det veldig vanskelig å finne parallellen til Høyres alkoholpolitikk. Er det slik i Høyres alkoholpolitikk at det er greit at en har tilgjengelighet til alkohol og kan drikke seg til en rus, men at det i narkotikapolitikken er litt annerledes? Sjaastad nevnte også Nederland og Belgia, og at i dette området finnes det største laboratorium for framstilling av disse nye narkotiske stoffene. Hva med kontrollen når det gjelder markedsføring og salg fra disse laboratoriene i Sentral-Europa, i forhold til Schengen, og hvilke kontrollmuligheter vil en ha når det gjelder omsetning av slike stoffer, hvis vi går inn i Schengen-samarbeidet?

       Så til slutt til representanten Hornslien, som har bedt oss om å gjøre om forslag nr. 4 til oversendelsesforslag. Hornslien gav uttrykk for at Arbeiderpartiet hadde stor sympati for dette forslaget og for så vidt kunne støtte det, men de kunne ikke stemme for det. Det er litt synd. Det er en litt merkelig og sær tradisjon vi har i denne salen for slike ting. Vi kan uttrykke at vi er enige, men vi kan ikke stemme for, noe som hadde vært en mye greiere og mer rasjonell arbeidsmåte. Da hadde vi gitt Regjeringen et signal her og nå. Men vi skal være føyelige og etterkomme ønsket om å gjøre dette om til oversendelsesforslag.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå side 3457 f.)