| |
TALERE:
Statsråd Thorbjørn Berntsen : Dette er en redegjørelse som Stortinget har bedt om at Regjeringen skal gi.
FNs konferanse om miljø og utvikling, den såkalte UNCED-konferansen, ble avholdt i Rio de Janeiro i 1992, 20 år etter verdens første globale miljøkonferanse, som var i Stockholm i 1972. Oppfølgingen av rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling fra 1987, den såkalte Brundtland-kommisjonen, lå til grunn for UNCEDs arbeid.
Rio-konferansen gav som resultat konvensjonene om klimaendringer og biologisk mangfold, en prinsipp- erklæring om bærekraftig utvikling - den såkalte Rio-erklæringen - og en samling prinsipper om bærekraftig skogforvaltning samt handlingsprogrammet Agenda 21, som er dagsorden for det 21. århundres samarbeid om miljø- og utviklingsproblemer.
Mens konvensjonene utgjør juridisk bindende forpliktelser, har de øvrige dokumentene karakter av politiske intensjonserklæringer og anbefalinger uten formell juridisk status. Oppfølgingen er derfor særskilt avhengig av fortsatt politisk innsats og styrket internasjonalt samarbeid om de problemstillinger som er trukket opp, og at virkemidler og tiltak finner sin plass i nasjonale strategier og handlingsprogrammer.
Kommisjonen for bærekraftig utvikling, CSD, ble formelt opprettet av FNs generalforsamling høsten 1992. CSDs rolle skulle være å følge opp anbefalingene fra Rio-konferansen og å se miljø- og utviklingsarbeidet i sammenheng. CSD er ikke en iverksettende kommisjon, den skal gi tilrådinger til FNs komite for økonomiske og sosiale saker - ECOSOC - og til generalforsamlingen om hvordan de multilaterale organisasjonene og medlemslandene kan bidra til gjennomføringen av Agenda 21 og de øvrige dokumentene som ble vedtatt i Rio. CSD har hatt årlige møter i New York, der oppfølgingen av ulike deler av Agenda 21 er behandlet.
Allerede i 1992 ble det vedtatt at en samlet gjennomgang av oppfølgingen etter Rio vil finne sted. Dette vil skje i form av en spesialsesjon av FNs generalforsamling - såkalt UNGASS - i 1997, i juni måned, der stats- og regjeringssjefer vil delta. Den norske delegasjonen vil ledes av statsministeren med miljøvernministeren som nestleder. I tillegg er det invitert til deltakelse fra Stortinget, Sametinget og fra ikke-statlig sektor. Representanter fra norske frivillige organisasjoner har også deltatt i delegasjonene til begge de to forberedende møtene som har vært.
Hovedresultatet av UNGASS vil være en politisk erklæring, ett sluttdokument samt et arbeidsprogram for CSD. Sluttdokumentet vil gjennomgå iverksettelsen av anbefalingene fra Rio samt identifisere områder for videre arbeid og nye utfordringer. Det er bred enighet om at spesialsesjonen må være noe mer enn en gjennomgang av status, og at den også må fokusere på framtidsrettede beslutninger for arbeidet med bærekraftig utvikling. Dette er nedfelt i mandatet for UNGASS.
Etter det siste CSD-møtet, som ble holdt i april i år for å forberede spesialsesjonen, er det klart at utviklingslandene legger størst vekt på finansieringsspørsmål, teknologioverføring og markedsadgang; dette er samtidig de viktigste utestående spørsmålene foran denne spesialsesjonen i juni.
Resultatene fra Rio-konferansen ble lagt fram for Stortinget i St.meld.nr.13 (1992-1993). Her ble det påpekt at mange av kapitlene i handlingsprogrammet Agenda 21 bærer preg av å være kompromisser mellom sterkt motstridende interesser og derfor ofte er lite konkrete. Et viktig mål for den norske forhandlingsinnsatsen i CSD har dermed vært å nå fram til vedtak om konkretisering og gjennomføring av målsettingene fra Agenda 21.
Med hensyn til finansieringsspørsmålene peker St.meld.nr.13 på at det er behov for økte finansielle ressurser for å løse lokale, nasjonale og regionale miljøproblemer i utviklingsland, men at finansiering av Agenda 21 i hovedsak må komme fra de enkelte lands egne offentlige og private sektorer. Meldingen sier videre:
« Det er enighet om at industrilandene gjennom bistand og andre midler skal bidra til å motvirke globale miljøskader, men det betyr ikke at utviklingslandene kan unnlate å stille miljøkrav til virksomhet i eget land. Dette kom ikke klart nok fram i UNCED-prosessen »- altså før Rio - « og det kan lede til urealistiske forventninger i den videre prosessen om at alle miljøproblemer som kan kalles « globale » vil bli løst ved bidrag fra industrilandene. »
Nå i ettertid ser vi at det nettopp er dette som har skjedd.
Forhandlingene så langt har vist at selve begrepet « bærekraftig utvikling » må forsvares istedenfor at man kan enes om å gi det operativt og forsterket innhold. Fra utviklingslandenes side foreslås uttrykk som f.eks. « vedvarende økonomisk vekst » satt inn istedenfor « bærekraftig utvikling ». Dette har sammenheng med u-landenes forhandlingsposisjon der de hevder at i-landene i Rio forpliktet seg til å bekoste miljøtiltak i u-land og ikke har oppfylt dette. Da ønsker heller ikke de å godta omtale av miljømålene som er innholdet i begrepet « bærekraftig utvikling ». Under forhandlingene i kommisjonen for bærekraftig utvikling strøk utviklingslandene både tekstforslag om fordelingspolitikk innad i u-landene samt tekst om behovet for sterk nasjonal miljøpolitikk for å sikre eget miljø, hensynene til naboland og det globale miljøet. De oppfatter med andre ord miljømålene som et press fra den industrialiserte verden som begrenser u-landenes rett og mulighet til å bedre sine levekår. Så lenge i-landene ikke følger opp prinsippvedtaket om å øke bistanden opp til 0,7 % av BNP, ønsker ikke u-landene å gå inn for nyvinninger på miljøområdet. Mange G-77-land viser også til manglende oppfylling av Agenda 21s tekst om teknologisamarbeid, selv om denne ikke er formet slik at den gir noen konkrete forpliktelser på dette feltet. Spesialsesjonen kan dermed lett få større preg av tradisjonelle nord-sør-konflikter enn av ny kompromissvilje til å løse de alvorlige utfordringene som alle land står overfor, både u-land og i-land. Framdrift med hensyn til spørsmål knyttet til finansiering og teknologisamarbeid vil bli det mest sentrale tema for UNGASS nå i juni og en forutsetning for at miljøkomponenten i bærekraftig utvikling skal kunne styrkes.
Problemer med matvaresikkerhet, forringelse av jordsmonn, klimaskifte, miljøgifter, dårlig vann- og luftkvalitet rammer de fattige først og sterkest. For Norge er det derfor to saker som har stått i forgrunnen i våre forberedelser til UNGASS, nemlig fattigdomsproblemene og bærekraftig produksjon og forbruk. Vi arbeider for større utjevning av levekår både mellom land og innenfor land og vi ønsker å få til renere produksjon, et såkalt øko-effektivt næringsliv, og vi vil ha tiltak som kan sikre at forbruket blir mindre miljøskadelig.
Siden 1992 har mange av de landene som var i overgangsfasen mellom utviklingsland og industriland, økt sin produksjon og sitt forbruksnivå ganske kraftig. Selv om det enorme antall fattige gjør at tall for bruttonasjonalprodukt pr. innbygger blir små, er det nå omtrent like mange velstående forbrukere i utviklingslandene som i industrilandene. Miljøproblemer som følger av indu-striutslipp, naturinngrep, biltrafikk osv., er dermed i ferd med å bli langt større i utviklingslandene nå enn i industrilandene, men dette overskygges selvsagt av fattigdomsproblemene. Nøkkelen til løsning ligger i den politikken som føres i hvert enkelt land, men de velstående både i utviklingslandene og industrilandene må være villige til å gå inn med støtte for å hjelpe endringsprosessen framover. Støtte fra industrilandene må derfor målrettes både for å bidra til å bygge opp regelverk og administrativ og faglig kompetanse og for å utløse investeringer fra lokale og internasjonale kilder og en mer aktiv medvirkning fra privat sektor.
Med unntak av Norge, Danmark, Sverige og Nederland gir industrilandene i dag en langt mindre andel av sitt bruttonasjonalprodukt til utviklingshjelp enn det langsiktige målet på 0,7 %, mens private utenlandske investeringer i u-landene har økt kraftig og er nå mange ganger større enn bistandsmidlene. De private investeringene går imidlertid verken til de fattigste landene eller til de formålene der de humanitære behovene er størst. Norge har understreket behovet for bistand til de fattigste landene samtidig som vi støtter opp om kapittel 33 i Agenda 21 og konklusjonene fra CSDs finansieringsmøter, der det understrekes at hovedtyngden av miljøinvesteringene må komme fra landene selv. Samtidig bør også direkte investeringer fra utlandet kunne mobiliseres til fordel for sosialt gunstig og miljøvennlig industrireising. For å skape grunnlag for dette må det treffes sterke nasjonale tiltak i alle land for å tilrettelegge økonomiske rammebetingelser, lovverk og administrativ praksis. Tilsvarende rammebetingelser og incentiver bør skapes og styrkes internasjonalt.
Norge vil fortsette arbeidet med å få tilslutning til ambisiøse mål for bistand som kan mobilisere ytterligere finansielle ressurser, gi grunnlag for teknologioverføring for bærekraftig utvikling og bidra til en konstruktiv løsning av den vanskelige forhandlingssituasjonen.
Den viktigste formen for teknologisamarbeid fra land til land er kompetanseoppbygging i næringslivet. Her går størstedelen direkte mellom bedrifter og på rent forretningsmessig grunnlag. Lønnsomheten av mer miljøvennlig teknologi er avhengig av om etableringslandet har miljøkrav og prissetting som fremmer slik teknologi, men bedrifter etablerer seg ikke hvis ikke andre forhold også ligger til rette. Dermed blir mange av utviklingslandene ikke noe attraktivt mål for teknologisamarbeid. I tillegg er det viktig å bygge opp et nasjonalt kunnskapsgrunnlag gjennom undervisning og forskning. Her er det mange utviklingsland som faller gjennom. Utviklingshjelpen har dermed også en viktig rolle i samarbeidet for å fremme mer miljøeffektiv teknologi.
Norge har meget positive erfaringer med miljørevisjon av bedrifter i Øst-Europa gjennom et samarbeid mellom Norske Sivilingeniørers Forening og dens søsterorganisasjoner i mottakerlandene. Norge har også et samarbeid med World Business Council for Sustainable Development om miljøopplæring i bedrifter. Programmer for overføring av mer miljøeffektiv og ressurssparende teknologi til u-land med vekt på reduksjon av utslipp av miljøgifter og klimagasser kan møte u-landenes ønske om teknologisamarbeid og samtidig gi viktige positive resultater for den globale miljøtilstanden.
Forberedelsene til spesialsesjonen har vært preget av at motsetningene mellom G-77 og OECD-landene har vært sterkere enn tidligere i sammenheng med CSD-møtene og sluttdokumentene slik de nå foreligger. De
inneholder ikke noen omforent tekst som peker på at miljø- eller utviklingsspørsmål vil kunne gi store fremskritt i forhold til Agenda 21 i denne omgang. Signaleffekten av prosessene, spesialsesjonen og landenes initiativ gir derimot håp om at vi vil oppnå praktiske resultater i de enkelte medlemslandene.
EU-landene har fremmet tre programforslag: vannforvaltning, strategi for bærekraftig energi og et program for å øke effektiviteten i ressursbruken med noe man kaller faktor 4, mens Japan ønsker en særskilt satsing på informasjonsteknologi. For å sikre at UNGASS skal gi politisk nyskapning, må interesserte land gå sammen om å foreslå tiltak som kan gjennomføres på globalt nivå. EUs initiativ er ett eksempel, disse møter imidlertid motstand hos flere av de landene som er tenkt som mottakere, så de blir trolig sterkt omformet før UNGASS-møtet begynner.
Når det gjelder norske tekstforslag til sluttdokumentet, har vi bl.a fått gjennomslag for at det skal henvises til behov for grønn skattereform, og for at programmer for renere produksjon i u-land bør støttes. Vi har også fått tilslutning til å vise til det såkalte 20/20-prinsippet om at giverlandene skal øremerke 20 % av sin bistand til sosiale formål forutsatt at mottakerlandene på tilsvarende måte øremerker 20 % av dette på sine budsjetter. Vi har videre fått delvis gjennomslag for formuleringer knyttet til utfasing av miljøskadelige subsidier og at unilaterale og miljøbaserte handelstiltak må være basert på vitenskapelige vurderinger og føre var-prinsippet.
Siden UNCED har det vært gjort framskritt på havområdet. Nye internasjonale avtaler og frivillige instrumenter har blitt fremforhandlet for å bedre forvaltningen av verdens fiskeriressurser og beskyttelse av det marine miljøet. Hovedoppgaven man står overfor nå, er gjennomføring og konkretisering av de nye internasjonale instrumentene. Fra norsk side følges dette opp nasjonalt og i samarbeid med andre land i regionale fora. Et eksempel på dette er Nordsjøsamarbeidet. Fra norsk side legges det også vekt på å bistå utviklingslandene i dette viktige arbeidet. Havkapitlet i sluttdokumentet er tilstrekkelig balansert mellom vern av det marine miljø og bærekraftig bruk og forvaltning av havets ressurser. Det er videre positivt at arbeidsprogrammet for CSD fokuserer på havforurensning og kystsoneforvaltning som viktige oppfølgingsområder framover, i tillegg til selve fiskeriforvaltningen.
Blant tekstforslag som vi har fremmet, men som vi ikke fikk tilslutning til, kan nevnes utvikling av indikatorer for bærekraftig utvikling og målsettinger knyttet til « grønnere » nasjonalbudsjett samt behovet for analyse av forholdet mellom miljømessige og sosiale virkninger av handel og forholdet mellom WTO-regelverk, altså Verdens Handelsorganisasjons regelverk, og internasjonale miljøavtaler.
En rekke norske tekstforslag er omstridt, men de er foreløpig opprettholdt med støtte fra noen få - må vi si - andre land. Det dreier seg bl.a om en formulering som viser til urbefolkninger og om vurdering av internasjonal avgift på flybensin. Videre har Norge fremmet forslag om at CSD skal styrke arbeidet med finansiering for bærekraftig utvikling ved å sammenkalle ekspertmøter om dette temaet. Møtene skal gi innspill til CSDs sesjon i år 2000, som har særlig fokusering på finansiering. Forslaget er fremmet med støtte av USA og Malaysia.
En særskilt vanskelig sak der Norge har framsatt et kompromissforslag, gjelder diskusjonen om skogkonvensjonen. CSD nedsatte i 1995 det mellomstatlige skogpanelet, såkalt IPF. Skogpanelet oppnådde enighet om en rekke anbefalinger. Det er imidlertid fortsatt uenig-het om hvorvidt det skal startes forhandlinger om en skogkonvensjon.
Vi har vært positive til tanken om å framforhandle en skogkonvensjon under forutsetning av at det er bred enighet om dette både mellom skogrike u-land og i-land. En annen viktig forutsetning er at skogspørsmålene behandles på en balansert måte og omfatter alle skoger og alle miljømessige, økonomiske, sosiale og handelsmessige aspekter av dette. Dersom det ikke lykkes å komme til enighet om en skogkonvensjon nå på UNGASS, bør det tas en endelig avgjørelse med hensyn til konvensjonsforhandlinger innen en gitt tidsfrist, f.eks. 1999, slik at eventuell fortsatt uenighet om dette spørsmålet ikke risikerer å forhindre effektivt internasjonalt samarbeid for øvrig om bærekraftig skogforvaltning.
Norge har siden første CSD i 1993 tatt flere initiativ til å følge opp kapittel 4 i Agenda 21 som angår endringer av produksjons- og forbruksmønstre i en mer bærekraftig retning. Norge arrangerte to internasjonale konferanser om dette, i 1994 og i 1995, og utfallet av konferansen i 1995 la grunnlaget for det arbeidsprogrammet som ble vedtatt av CSD senere samme år. Vi har også hatt en ledende rolle blant industrilandene og har lyktes i å få deres viktigste samarbeidsforum, OECD, til å gi emnet en bred plass i sine analyser. De har bl.a studier av tiltak for å minske bruken av miljøintensiv transport, av miljømessige og økonomiske sider ved tiltak for å påvirke miljøfølgene av papirprodukter og av vannforbruk. Programmet for « grønnere offentlig virksomhet » som dekker innkjøp og drift samt studier av økonomiske og administrative virkemidler for å påvirke forbruk i en mer bærekraftig retning, er nå under arbeid i OECD. Det er bred enighet om at dette hovedtemaet skal drøftes i CSD, og det vil få en sentral plass i arbeidet i CSD i de kommende år. Det er allikevel vanskelig å få inn formuleringer i sluttdokumentet som bringer dette arbeidet videre innenfor FN.
Utviklingslandene har gått imot alle formuleringer knyttet til ansvarliggjøring av rike forbrukere både i i-land og u-land, målsettinger om å prise naturressurser på en måte som reflekterer reelle og fulle kostnader, og oppfordringer til næringslivet om å publisere et miljømessig og sosialt « regnskap » over sine aktiviteter samt bruk av indikatorer og timeplaner for å registrere målsettinger knyttet til økt energi- og ressurseffektivitet. Norge har også foreslått at FN skal starte et system med miljøpolitiske landgjennomganger etter mønster av
OECD. Vi vil også gå inn for en videreutvikling av folkerettens ansvarsregler for aktiviteter som kan forårsake miljøskader, og for bruk av miljøkonsekvensanalyser og styrkede miljørettigheter på tvers av nasjonale grenser, noe som allerede foreligger på nordisk nivå. Det vil trolig bli meget vanskelig å få enighet om disse tiltakene.
Alle land og internasjonale organisasjoner er bedt om å rapportere om sin oppfølging av Rio-konferansen. Sekretariatet har lagt opp til en felles mal, en landprofil. Dette skal sikre at man lettere kan sammenlikne rapportene, men det fører også til at det verken blir plass til nyanser og nasjonale særtrekk eller omtale av de faglige diskusjonene som ligger bak den politikken som er ført. Norge har allikevel fulgt dette opplegget, vår landprofil er oversendt til FN og er også lagt ut på Internett.
Det er i tillegg utarbeidet en rapport med eksempler på oppfølgingen av Agenda 21 fra ikke-statlig sektor. Rapporten er et samarbeidsprosjekt under Nasjonalkomiteen for Internasjonale Miljøspørsmål, der både departementer, LO, NHO, KS, Norges forskningsråd, Forum for Utvikling og Miljø, FOKUS og Naturvernforbundet deltar. De ulike aktører har selv valgt ut sine eksempler, og disse blir samlet i en rapport som skal være ferdig til Verdens miljødag 5. juni. Denne vil også bli lagt ut på Internett og er ment å inspirere andre til handling. Gjennom jevnlige møter i NIM, Nasjonalkomiteen for Internasjonale Miljøspørsmål, siden 1992 har de frivillige organisasjonene både vært holdt løpende orientert om Norges arbeid med de globale konvensjonene og om forberedelsene til CSD og UNGASS. NIM er også et forum der organisasjonene redegjør for sine standpunkter til de sakene som behandles.
FNs spesialsesjon vil ikke gå inn på Rio-oppfølgingen i hvert enkelt land. I St.meld.nr.13 konkluderte Regjeringen i sin tid med at så langt oppfølgingskravene i Agenda 21 var konkretisert, hadde Norge fulgt opp sine forpliktelser, og at Norge i tillegg fulgte opp intensjonene bak Rio-dokumentene gjennom innsats på lokalt og nasjonalt nivå.
Jeg vil ikke ta opp den nasjonale politikken her i dag. Regjeringen har tidligere lagt fram meldinger om bistandspolitikk, klimapolitikk og f.eks rovdyrpolitikk. Som kjent har vi også et fruktbart samarbeid initiert av Utenriksdepartementet om utformingen av Strategien for miljørettet bistand. Strategien skal sikre oss at miljøpolitikken er integrert i alle prosjekter og programmer samt i vårt arbeid via internasjonale organisasjoner. Vi legger fram en egen melding om miljøvernpolitikk for bærekraftig utvikling om noen få dager, og den vil bli behandlet av Stortinget på vanlig måte. I denne meldingen går vi gjennom helheten i miljøpolitikken.
La meg bare gi ett eksempel: Stortingsmeldingen etter Rio-konferansen oppsummerte tilrådingene til kommunene om å utarbeide egne handlingsplaner, lokale Agenda 21, og viste bl.a til programmet « Miljøvern i kommunene ». Vi har til nå brukt 700 mill. kr over statsbudsjettet til dette reformprogrammet i tillegg til de ressursene kommunene selv har satt inn.
De fleste kommuner har lokale handlingsplaner for miljø, og pr. 1. april i år hadde 79 % av kommunene tilsatt miljøvernleder. Vi går nå videre og foreslår at kommunene utvikler lokale Agenda 21 der også spørsmål om helse, økonomi, kultur og sosiale aspekter er innarbeidet. Vi vil skape engasjement og samarbeid mellom stat, kommune, arbeidsliv, skole og frivillige organisasjoner, lokalt og nasjonalt, for å vise at vi feier for egen dør.
Mange vil kanskje spørre hvorfor FN fortsetter å planlegge nye møter med harde forhandlinger når mye av tiden går med til å gjenta debatten om tekst som det var enighet om for fem år siden. Når vi nå går inn for et nytt fem års arbeidsprogram i CSD, er det viktig å være klar over at dette er det eneste forum der alle verdens land møtes på like fot for å drøfte disse spørsmålene i full bredde. Hvis vi klarer å holde fokus på vannspørsmål, hav, arealdisponering og atmosfære år om annet, slik planen er, vil dette i seg selv være et bidrag til å bringe det globale samarbeidet framover. Hvert år vil CSD også ta for seg et tverrgående emne som f.eks bærekraftig produksjon og forbruk samt en økonomisk sektor. Industri, turisme, landbruk, transport og energi er områder som nå står for tur til å bli behandlet.
FNs spesialsesjon blir ikke bare en serie taler der verdens statsledere peker på at utvikling og miljø er viktig. Det blir en møteplass der vitale interesser knyttet til medlemslandenes økonomi og velferd vil kjempe om verdenssamfunnets oppmerksomhet. I de fem årene som er gått siden Rio-konferansen, har Norge bidratt til å bringe mange viktige saker framover, og vi har gitt en større andel av nasjonalinntekten til utviklingshjelp enn andre industriland. Det er allikevel ikke nok at vi handler alene. De neste fem årene skal vi legge særskilt kraft bak å få med oss en stor gruppe land til en dugnadsinnsats for miljø og utvikling.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at miljøvernministerens redegjørelse om forberedelse til spesialsesjonen i FNs generalforsamling om miljø og utvikling vedlegges protokollen.
- Ingen innvendinger er kommet mot dette, og det anses vedtatt.
Presidenten vil foreslå at sakene nr. 2-10 på dagens kart tas opp til samlet votering ved slutten av dagens møte.
- Ingen innvendinger er kommet mot dette, og det anses vedtatt.