Bjørnar Olsen (A) (komiteens leder og ordfører for saken): Behandlingen av langtidsprogrammet har så langt vært avklarende - avklarende fordi den har vist at vi er tilbake der vi var i norsk politikk, tilbake til en inndeling med Arbeiderpartiet og SV på venstresiden og de borgerlige partiene på høyresiden.

       På borgerlig side er det for tiden ikke like stor enighet mellom sentrumspartiene og Høyre utad, men av innstillingen framgår det at på de fleste og viktigste politiske områdene er de borgerlige partiene samlet. Det betyr at Senterpartiets vandring på venstresiden i det politiske landskapet er over, og de som nå får innsyn i Senterpartiets politiske linje, vil se at partiet er tilbake til gamle takter og standpunkter.

       Det er for så vidt greit at vi er tilbake til det gamle, greit også for dem som skal legge langtidsprogrammet til grunn for vurderingene av norsk politikk etter det kommende valget. Men i respekt for velgerne bør de samme partiene fortelle oss og velgerne hva de er uenige om, og ikke feie disse viktige sakene under teppet.

       Den 10. mai 1993 sa Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann fra denne talerstolen at arbeid for alle er hovedmålet for Arbeiderpartiet i den kommende fireårsperioden. Den perioden er nå straks over, og det er grunn til å hevde at denne målsettingen har vi langt på vei klart å nå.

       Noen har prøvd å isolere denne målsettingen til bare å dreie seg om arbeidsplasser og sysselsetting. Det er bare en del av bildet. Den dreier seg også om en styrt utvikling av norsk økonomi basert på full sysselsetting, en stram finanspolitikk og vilje til å prioritere for å få den velferd og den utvikling vi ønsker for framtiden - det er disse hovedelementene denne utviklingen er basert på.

       De aller fleste husholdninger i Norge har fått forbedret sin økonomi som følge av denne politikken - halvert arbeidsledighet, halvert rentenivå, lav prisstigning og en reallønnsvekst på over 6 % på fire år. I tillegg til veksten i husholdningenes kjøpekraft har kommuner, fylker og stat fått økte ressurser og dermed økt tjenestetilbud til befolkningen. Denne utviklingen har meget stor positiv betydning for de fleste av oss. Mange har brukt den økte kjøpekraften til å nedbetale gjeld, men noen - særlig barnefamiliene - har hevet sin egen velferd gjennom utdanning, husbygging og bilkjøp. Dette har ført til at gjennomsnitts nettogjeld hos en norsk barnefamilie i dag er 600.000 kr. Rentenedgangen har betydd mer for denne gruppen enn de fleste andre ordninger barnefamiliene har fra det offentlige. Men med stadig høyere lån øker også faren for krise hvis renten stiger. Det er bl.a derfor avgjørende å beholde kontrollen med norsk økonomi i årene framover.

       Arbeiderpartiets langtidsprogram er basert på en langsiktig planlagt utvikling der både dagens og kommende års behov ivaretas, men også på erkjennelsen av at vi har framtidige utfordringer som allerede nå må møtes med konkrete tiltak.

       Hva er så de store utfordringene vi står overfor? Med den svært gunstige økonomiske situasjonen Norge er i nå, er det viktigste vi kan gjøre, å ta vare på de fordelene dette nå gir oss, og vokte oss for å sette disse fordelene over styr ved å legge nivået på våre tjenester og offentlige utgifter så høyt at vi ikke kan betjene dem i framtiden. Det handler kort og godt om å la være å gjøre de samme feilene om igjen som vi gjorde en gang på slutten av 1980-tallet.

       For Arbeiderpartiet er det viktig at vi evner å styre økonomien, både når det går godt og når det går mindre godt. Det betyr at vi i den fasen vi er i nå, setter midler til side. Det betyr at vi bl.a reduserer det offentliges investeringer for derigjennom å hindre press i sektorer som pga økt etterspørsel opplever høye priser og mangel på arbeidskraft. Slike sektorer kan f.eks være bygg og anlegg, men også offentlig sektor totalt sett, der vi nå begynner vi å se tendenser til press på lønningene og mangel på arbeidskraft. Det betyr at vi omprioriterer til andre sektorer som trenger et løft.

       Det er ikke avklart i innstillingen i hvor stor grad det er tilslutning i Stortinget til denne politikken. Det skyldes både at de såkalte sentrumspartiene ikke vil åpne sin politikk for tilslutning fra andre partier, men også på grunn av at det synes klart, spesielt etter siste budsjettbehandling, at viljen til å bruke mer penger er større enn evnen til å tenke langsiktig og drive økonomisk, politisk styring.

       Med store inntekter til staten fra olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel er fristelsen stor til å øke utgiftene i budsjettene. Vi kan faktisk i noen år fremover skjule for høye utgifter ved hjelp av våre oljepenger, men på lang sikt vil det ikke være mulig å håndtere dette, og nedskjæringer i offentlige tilbud og dramatiske kutt i offentlige budsjetter vil bli resultatet. Dette vil igjen føre til økende arbeidsledighet og en svekket norsk økonomi, og da er vi tilbake der vi var for noen år siden.

       I Arbeiderpartiets langtidsprogram er det lagt grunnlag for en sterk satsing på helse og eldre. Satsingen vil å gi et stort løft for denne sektoren, både for å gi et bedre tilbud til dagens brukere av tjenester, men også for å kunne møte den sterke økningen i antall pensjonister og den økende andelen eldre i befolkningen som vi ser vil komme i årene framover. Det er nødvendig med en slik sterk satsing.

       Et bilde på denne økningen er at utbetalingen fra folketrygden vil øke fra ca 100 milliarder kr i år til ca 250 milliarder kr i år 2030. Bare for å dekke vårt behov for satsing på eldre trenger vi 12.000 nye årsverk, og behovet vil øke i årene framover.

       En langsiktig politikk for å møte slike utfordringer er det praktisk talt ingen andre land som har. Gjennom et langtidsprogram og et prioritert og planlagt opplegg, som det som legges fram i dag, for å møte disse utfordringene mener Arbeiderpartiet at vi skal nå dette målet - og det akter vi å klare. Det krever vilje til å prioritere og styre for å nå denne målsettingen.

       Av langtidsprogrammet framgår det hvordan vi akter å møte disse utfordringene, og de økonomiske forutsetningene for å klare dette er også beskrevet i langtidsprogrammet.

       Som saksordfører har jeg bedt om en beregning av de økonomiske konsekvensene for de øvrige partienes politikk. Dette har i liten grad vært mulig bl.a på grunn av manglende forutsetninger i den innstillingen vi i dag behandler fra de øvrige partiene.

       Men de beregninger som er foretatt av sentrumspartienes merknader, sannsynliggjør en ubalanse mellom statens utgifter og inntekter som vil føre til at det ikke vil være mulig å opprettholde det offentlige tilbudet disse partiene legger opp til på lang sikt, uten svært negative konsekvenser for norsk økonomi.

       Det er fristende å gå inn i detaljene i de ulike merknadene. Det vil jeg overlate til disse partiene selv å gjøre. Men det vi må forvente, er at høyresiden i norsk politikk viser på en bedre måte enn de har gjort i denne innstillingen, hvordan de akter å møte utfordringene i neste periode og i framtiden.

       Både sentrumspartiene og Høyre har langt på veg lagt seg på de samme områdene som de ønsker å satse på. Så langt er det en rørende enighet mellom de borgerlige partiene i Stortinget om den neste fireårsperioden.

       Det oppsiktsvekkende er at de virkemidler sentrumspartiene foreslår for å nå sine mål, faktisk er identisk med Høyres. Den vesentlige forskjellen er at sentrumspartiene har lyst til å bruke mer penger - gjøre mer enn alle andre på alle områder. Dette vil vi fra Arbeiderpartiet advare mot, både fordi det vil sette norsk økonomi i fare, men mest av alt fordi disse partiene samtidig gir skattelette og avgiftsfritak til alt og alle på en slik måte at det ytterligere forsterker denne faren. Dette er ikke bare en annen økonomisk politikk. Det er også en annen politisk kurs - for økt privatisering, bedre betingelser for ledere og eiere og redusert statlig eierskap - vi nå ser at disse partiene ønsker.

       Etter dette er det grunnløst å anklage Arbeiderpartiet for å drive en politikk som øker forskjellene i samfunnet. De sterkeste pådriverne for dette er de såkalte sentrumspartiene med den politikk de presenterer i sitt forslag til langtidsprogram. Dette er Høyre-politikk og ingenting annet, og det burde disse partiene innrømme først som sist, istedenfor å prøve å skjule dette både for velgerne og for Høyre.

       Arbeiderpartiets målsetting er å kunne videreføre en utvikling som har gitt de muligheter vi nå ser, basert på en økonomisk politikk der lav rente, lav inflasjon og stabil valutakurs er hovedmålsettingen. Dette sikrer konkurransekraft i norsk næringsliv og gir grunnlag for at Fastlands-Norge i større grad kan overta verdiskapningen fra olje- og gassektoren i sikring av velferdsstaten på lang sikt. Statlige bedrifter og statlig medeierskap er en viktig forutsetning for å få dette til.

       I den norske nasjonalformuen utgjør norsk olje- og gassvirksomhet ca 15 % av verdiskapningen i vårt samfunn. Dette betyr at den resterende delen av virksomheten på fastlandet i stor grad bør bære vårt velferdssamfunn videre etter hvert som olje- og gassvirksomheten reduseres i årene som kommer.

       I det samme regnestykket utgjør kunnskap og evner hos befolkningen 70-80 % av det vi kaller nasjonalformuen. Dette viser betydningen av å utvikle denne delen gjennom utdanning, videreutdanning og etterutdanning. En « videreforedling » av denne delen av nasjonalformuen vil være en forutsetning for å nå viktige målsettinger i langtidsprogrammet. Blant annet derfor er de utdanningsreformer som er igangsatt, og de nye tiltakene på dette området som nå kommer, svært viktig. Det vil øke velferden for de fleste av oss.

       Likevel er det slik at et lite mindretall av befolkningen ikke har fått del i denne velstandsveksten. Ved omfordeling fra dem som har mest, til dem som har minst, vil det være mulig å styrke ulike tiltak som kan motvirke forskjellene. For eksempel må overgangsstønaden og stønaden til barnepass økes for eneforsørgere som ikke har arbeid. Samtidig skal det legges opp til at de får reelle muligheter til å bli selvforsørget. Uføre som lever av trygd og som forsørger barn, må få bedret sine økonomiske vilkår.

       Den største kilden til ulikhet er allikevel arbeidsledigheten. Derfor vil vi trappe opp innsatsen for å hjelpe grupper med mange langtidsledige. Dette gjelder bl.a eldre arbeidstakere, ungdom som ikke har fast arbeid, og flere av de nye minoritetene. Som et ledd i arbeidslinjen må uføretrygdede få bedre muligheter til å prøve seg på arbeidsmarkedet uten å miste trygderettighetene.

       Som det framgår av det jeg hittil har sagt, vil det for Arbeiderpartiet være en helhetlig politikk som skal prege de neste fire år, og som gjennom felles løft fra alle parter i vårt samfunn skal bringe oss videre - et samfunn der hensynet og tilbudet til de svakeste skal ivaretas og styrkes, og der de som er på solsiden og øverst på inntektsstigen, skal bidra til dette. Det er gjennom et slikt løft, der alle i det norske samfunnet bidrar, og der de som har mest, også bidrar mest, vi ønsker å møte framtidige utfordringer.

       Derfor deler ikke Arbeiderpartiet de løsninger som sentrumspartiene og Høyre står for. Vi mener at det velferdssamfunnet vi har i Norge, er en viktig forutsetning for den enkelte bedrifts og bedriftseiers suksess. Derfor bør vårt næringsliv også være med og betale for utviklingen av velferden og bære sin del av kostnadene med dette.

       For et halvt år siden satt Bjørnar Olsen og jeg sammen og forhandlet om velferden ute i Kommune-Norge. Men som vi alle husker: Arbeiderpartiet måtte nærmest tvinges av sentrum til å føre en bedre velferdspolitikk. Spørsmålet er da: Ligger det noen kursendring i det opplegget vi har til behandling i dag?

       For et år siden innrømmet Thorbjørn Jagland at mange grupper var blitt hengende etter, og han var prisverdig klar i sin opplisting: funksjonshemmede, enslige forsørgere, enkelte innvandrergrupper, mange med sosiale problemer - han burde vel også ha nevnt minstepensjonistene - grupper som holder på å bli kjørt ut på et sidespor, for å sitere dagens statsminister. Kan Arbeiderpartiets hovedtalsmann i dag konkret si hvilke signaler i langtidsprogrammet som virkelig varsler en nødvendig kursendring som kan gjøre hverdagen for disse grupper bedre, slik at vi ikke risikerer at de blir kjørt ut på det sidespor, som statsminister Thorbjørn Jagland omtalte for ca et års tid siden?

Bjørnar Olsen (A) : Det jeg kan varsle, er at Arbeiderpartiet skal fortsette med den politikk som har ført det norske samfunnet dit vi er i dag. Men det norske samfunnet og de svakeste i det norske samfunnet bør merke seg det linjeskiftet bl.a. Senterpartiet har foretatt.

       Representanten Jakobsen sier at vi ønsker et samfunn der alle kan føle seg trygg. Ja, det ønsker vi alle sammen! Men for å gjøre det er vi nødt til å ha en omfordeling i større grad enn vi ser i dag - fra dem som har mye, til dem som har lite. Da fristes jeg til å rette spørsmål tilbake til Senterpartiet og representanten Jakobsen: Er det det man gjør når man innvilger redere og rederier nullskatt i Norge? Er det det man gjør når man foreslår endringer i bedriftsskattesystemet som gjør at de som har høyest lønn, får mest i skattelette?

       En viktig forutsetning for å få denne tryggheten er at det offentlige klarer å ivareta dette tilbudet til dem som har behov for det. Da trenger det offentlige også de inntekter som det er tydelig at sentrumspartiene ikke lenger ønsker at det offentlige skal ha.

Jan Petersen (H) : Heller ikke jeg skal kommentere Bjørnar Olsens beskrivelse av det politiske landskap utover å registrere at det rykket fælt i Johan J Jakobsen da han fremførte denne beskrivelsen.

       Det jeg imidlertid har lyst til å utfordre Bjørnar Olsen på, er et par svært viktige områder som er høyst uklare i Arbeiderpartiets opplegg. Det ene dreier seg om skatt. Jeg ser at statsministeren nå igjen har vært ute og varslet økt skatt, riktignok for de rike, som han sa, men det pleier man jo alltid å si, men vi vet at dette også rammer vanlige folk - og jeg spør: Hva er det egentlig Arbeiderpartiet er ute etter? Kommer de nå med et opplegg for økt formuesskatt? Kommer de med et opplegg til økt toppskatt, som vi vet rammer mange vanlige mennesker og skaper reaksjoner langt inn i LO? Er det økt boligskatt det tas sikte på, eller er det økt pensjonistbeskatning man tar sikte på? Kan Bjørnar Olsen avklare hva statsministeren egentlig har vært ute etter?

       Det andre dreier seg om følgende, nemlig at Arbeiderpartiet sier at andre partier ikke har foretatt avgrensing som er egnet til å sannsynliggjøre de økonomiske konsekvensene av partienes politikk. Men spørsmålet er: Har Arbeiderpartiet gjort dette? Vi vet jo at statsministeren en rekke ganger har vært ute og snakket om hva som skal være høyest prioritert. Det er ikke få temaer statsministeren skal ha høyest prioritert, og oppå det hele har han lansert en gigantisk etterutdanningsreform som kommer til å koste titalls milliarder kroner, uten at Arbeiderpartiet har vært villig til å legge regningen på bordet. Denne politikken fører jo til at man skyver ut de viktigste områder, helse og skole bl.a., som ikke har vært skikkelig prioritert fra Arbeiderpartiets side. Mitt spørsmål er derfor: Hva vil denne etterutdanningsreformen til Arbeiderpartiet koste, og mener man virkelig at man i større grad enn andre har orden i sine regnskaper? Min tese er at Arbeiderpartiet ikke har orden i sine regnskaper med de titalls milliardene som loves i øst og vest.

Bjørnar Olsen (A) : Jeg vil starte med å forsikre representanten Petersen om at det statsministeren har sagt, er jeg helt sikker på at han selv vil redegjøre for senere i dag. Det jeg ønsker å si, er at den målsettingen vi har etter å ha sett hva de borgerlige partiene i Stortinget har vært inne på i den siste perioden når det gjelder norsk skatteregime, er å ta vare på mest mulig av det skattegrunnlaget vi har. Det er en tendens - og en økende tendens - til at de borgerlige partiene går sammen om å endre det norske skattesystemet på en måte som er i strid med det vi ønsker, og som gir reduserte muligheter til den omfordeling som jeg var inne på i mitt innlegg.

       Så sier representanten Petersen at i vårt langtidsprogram er det ikke gjort økonomiske beregninger. Jeg har ikke vedlegget med meg, men jeg mener at på side 91 står framskrivingene i det økonomiske opplegget for vårt langtidsprogram, hvor representanten Petersen da kan lese hvordan dette vil utvikle seg i årene som kommer.

       Etterutdanningsreformen, sa jeg - og mener vi - er en svært viktig forutsetning for å nå den målsettingen vi har når det gjelder utviklingen av det norske samfunnet i de neste fire årene og også årene deretter. Kostnadene ved dette er det ikke mulig å definere på nåværende tidspunkt. Men - jeg hadde nær sagt - det får koste hva det koste vil, for det har meget stor betydning for velferdssamfunnets videre utvikling.

Eilef A Meland (SV) : I den folkelige vurdering av politisk virksomhet kan vi gi det et uttrykk som forholdet mellom ord og gjerning, eller forholdet mellom ord og handling. Det man sier, gjør man, og det man gjør, sier man at man gjør!

       Langtidsprogrammet er etterhånden blitt en katalog av mindretallsinnstillinger uten varefakta. Motsigelsene gjennomsyrer hele dokumentet og er etterhånden blitt en form for oppdrettsvirksomhet i ordgyteri - riktignok uten minsteprisordninger. Det er meget beklagelig, idet langtidsprogrammet burde vært et styringsinstrument, og ikke, som det er blitt, en katalog av innstillinger.

       I langtidsprogrammet varsler Regjeringen ingen aktive tiltak når det gjelder fordelingspolitikken. Fordelingspolitikken er henført til et underunderavsnitt i meldingen fra Regjeringen. Hvorfor velger Regjeringen denne linjen? Det står i langtidsprogrammet at det ikke er rom for å øke skattenivået, eller skattebyrden, som det gjerne omtales som. Derimot skriver Regjeringen at den skal finansiere offentlig sektor gjennom økte egenbetalinger - det som nå med et moderne uttrykk omtales som brukerbetalinger. Man gir altså inntrykk av at skatt på høyere inntekter ikke kan økes, men derimot kan man øke egenbetalinger for eldre, for minstepensjonister og for dem som er syke. Er ikke egenbetalinger også en form for skatt? Jo, det er en form for aktiv skattlegging - ikke skatt etter økonomisk evne, men skatt på behov og på sykdom - det utvetydige signal i langtidsprogrammet om at det er linjen Regjeringen vil velge, og den opplyser selv at egenbetalingen er blitt fordoblet i løpet av de siste 15 år. Da er det naturlige, konkrete spørsmål til Bjørnar Olsen: På hvilke områder vil Arbeiderpartiet innføre nye egenandeler, eventuelt øke de eksisterende?

Bjørnar Olsen (A) : Langtidsprogrammet omhandler jo ulike tiltak og ulike sektorer for den neste perioden og årene deretter. Hvis jeg skal komme med et personlig ønske for den neste perioden, måtte det være at det kommende valget gav oss en fordeling i Stortinget som gjorde at Arbeiderpartiet sammen med SV blir sterkere enn vi er i dag. Jeg tror vi har atskillig felles for denne perioden som vi kan utvikle sammen.

       Representanten Meland mener at han ikke klarer å lese av vårt program den omfordeling vi ønsker og den bedring vi ønsker for de svake i det norske samfunnet. Det synes jeg er rart. Det går på mange områder an å lese at vi har en politikk for en slik omfordeling. Blant annet er det, som jeg sa i sted, offentlig sektor som må bære ansvaret for den utviklingen. Satsingen på offentlig sektor har vært betydelig, og den vil bli betydelig også i den neste perioden.

       Når det gjelder egenbetaling, er det slik at vi ønsker egenbetaling på tjenester som i større grad er - skal jeg kalle dem - luksusbetonte. Det betyr at de som har behov og ikke har evne, ikke skal ha egenbetaling. Naturligvis er det slik at for å finansiere dette ønsker vi å dra midler inn ved hjelp av skatt - skatt på høyere inntekt. Det kan SV stå sammen med oss om. Det er det ikke så mange andre i denne salen som gjør, og er villig til! Derfor synes jeg Arbeiderpartiet og SV skal ha en målsetting om å danne en sosialdemokratisk front mot den utviklingen (latter fra Kristin Halvorsen) som jeg helt klart ser det har vært en tendens til i Stortinget i de siste årene, og som veldig fort kan utvikle seg videre i den neste perioden.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg kunne ikke unngå å høre at da Bjørnar Olsen appellerte til SV om å være med Arbeiderpartiet og danne en sosialdemokratisk front, så lo SVs leder ganske høyt - så vi får se hva det blir til med den fronten.

       Ellers har Arbeiderpartiet både i innstillingen i dag og i hovedinnlegget nå understreket behovet for ansvarlig økonomisk styring, og de kritiserer både Kristelig Folkeparti og de andre sentrumspartiene for å ville gi mer til alt. Saken er jo at det er Arbeiderpartiet som har lansert den ene reformen etter den andre som er svært kostnadskrevende, og har stort sett gjort det ved å sende regningen over til kommunene, som derved selvsagt har fått mindre penger til det som skulle være de viktigste oppgavene: eldreomsorgen og helsetjenesten. Så har derfor sentrumspartiene her i Stortinget måttet presse Arbeiderpartiet til å overføre til kommunene ressurser som gjør at de kan opprettholde en anstendig helsetjeneste og eldreomsorg. Det er saken. Men så har liksom Regjeringen kommet til at nå skal eldre og helse først, nå skal det prioriteres. Men det er det ikke riktig at Regjeringen gjør. En kan bare lese Aftenposten i dag, så ser en alt hva statsministeren ønsker å prioritere. Det er en masse saker, og alt annet enn helse og eldre. En av sakene som skal prioriteres veldig høyt, er etter- og videreutdanning, det er en god sak, og det er en viktig sak. Men hvor mye har Arbeiderpartiet og Regjeringen tenkt å bruke av offentlige midler til den reformen? Det har vi hørt lite eller ingen ting om. Vi har utfordret Arbeiderpartiet til å svare, og nå fikk vi Bjørnar Olsens svar: Koste hva det koste vil! Her skal en altså bruke ubegrensede midler. Hvor blir det da av prioriteringen av helse og eldre? Dette blir ord og ikke realiteter. Sannheten er: Arbeiderpartiet har ingen klar prioritering. Arbeiderpartiet har i realiteten framstått som Stortingets største utgiftsparti.

       La meg igjen spørre Arbeiderpartiets hovedtalsmann: Hvor mye har en tenkt å bruke på denne reformen hvis en virkelig skal la eldre og helse komme først?

Bjørnar Olsen (A) : Jeg har sikkert registrert oftere enn representanten Bondevik at SVs leder er i godt humør - og det var hun altså også nå.

       Når det gjelder kostnadskrevende reformer: Der sendes regningen over til kommunene, og Arbeiderpartiet ble presset til et bedre budsjett i forbindelse med salderingen, sa Bondevik. Det var også representanten Jakobsen inne på. Jeg tar meg selv i å lure på hvor lenge disse folkene kan holde på med den framstillingen. For det er et faktum at den omfordelingen som skjedde i salderingen, som Arbeiderpartiet tok hånden på rattet for å gjennomføre, og som gav de aller fleste kommunene - for ikke å si alle kommunene i Norge - et mye bedre grunnlag til å dekke de kostnadene som bl.a kommunene skal bære for å ivareta et godt tilbud til sine innbyggere, resulterte i en mye bedre og større overføring enn det Kristelig Folkeparti og for så vidt også Senterpartiet hadde lagt opp til i sitt framlegg til budsjett før jul.

       Eldre og helse kommer først - og Arbeiderpartiet prioriterer. Det som er sårt for representanten Bondevik og Kristelig Folkeparti, er at vi da også prioriterer å gjøre noe i forhold til sektorer, næringer, ledere og redere, som de ønsker å skjerme, men det er vi nødt til. Skal vi få til det løftet vi nå står framfor for eldre og helse, må, som jeg sa i mitt innlegg, de som har evne, i større grad være med og betale.

       Etterutdanning er viktig. Jeg sa også at det er en forutsetning. Jeg sa også at det får koste hva det koste vil. Er det noe jeg er overbevist om er en lønnsom investering for det norske samfunnet, så er det å styrke kompetansen og utdanningen for folk flest. Det kan nesten ikke finnes noe område som er så viktig for det framtidige norske samfunn.

Carl I Hagen (Frp) : Bjørnar Olsen hevder i likhet med statsministeren at nå skal Arbeiderpartiet og Regjeringen satse på eldre og helse. Det er ord uten innhold. Helsevesenet trenger penger for å unnlate å måtte stenge sykehusavdelinger. Kan Bjørnar Olsen love støtte til Fremskrittspartiets forslag om 500 mill. kr i overslagsbevilgning til sykehusene for å hindre stengte avdelinger?

       Når det gjelder eldre, marsjerte nå nettopp ett tusen pensjonister opp Løvebakken, med trommer! Det virker ikke som de er fornøyd. I dagens VG kommer Norsk Pensjonistforbund med ti krav, hvorav det ene er den målsetting å løfte minstepensjonen til to ganger grunnbeløpet. Minstepensjonen er i dag ca 66.000 kr før trygdeoppgjøret, den økes med 2.000 kr etter trygdeoppgjøret, 6 kr og 60 øre dagen - mindre enn en ispinne koster. I alle år har vi hørt når det er snakk om minstepensjon, at i den vanskelige økonomiske situasjonen for landet er det ikke mulig å løfte minstepensjonsstørrelsen. Den situasjonen eksisterer ikke nå.

       Flere partier, bl.a. Fremskrittspartiet, vil ved dette oppgjøret øke kjøpekraften for minstepensjonistene med 1.000 kr måneden - 12.000 kr i året. På sikt har vi ingen problemer med å slutte oss til Norsk Pensjonistforbunds krav om to ganger G, noen og åtti tusen kroner. Hvilket nivå på minstepensjonen mener Arbeiderpartiet er rimelig, og i hvilken økonomisk situasjon for landet mener Arbeiderpartiet at det nivået kan nås om det ikke skulle være akkurat nå?

Bjørnar Olsen (A) : Det er énsakspolitikeren Carl I Hagen som nå har hatt replikk. Det kan være vel verdt å se litt mer på totaliteten av det Hagen og Fremskrittspartiet står for, før man hopper på alle de elegante løsningene som han presenterer i den politiske debatten.

       For en tid tilbake prøvde statsministeren å tallfeste hva satsingen på eldre ville koste. Da statsministeren sa at det vil være i nærheten av 30 milliarder kr over en periode, var det stille lenge. De som ytret seg til å begynne med, syntes dette var veldig bra. Så gikk det noen få dager, og da var det for lite. Nå fremstilles det som om egentlig ingenting er synliggjort av hva dette skal koste.

       Sånn er det ikke. Vi har beregnet dette, og vi har et økonomisk opplegg for å nå det mål som er satt for satsingen på eldre og helse.

       Så er Hagen inne på det som er hans stjernesak, nemlig minstepensjonister og pensjon. Men det Hagen ikke gjør, er å prøve å bli mer treffsikker med et endret opplegg for denne gruppen. Jeg tror at et atskillig mer treffsikkert virkemiddel for å nå målet om å bedre de økonomiske kår for pensjonistene er å se på f.eks særtillegg, istedenfor å gjøre dette generelt for alle. For det er faktisk sånn at noen pensjonister i det norske samfunnet har svært god økonomi - selvsagt er det mange som ikke har det. Jeg etterlyser en helhetlig politikk fra Fremskrittspartiet, ikke bare for pensjonister, men for det norske samfunnet totalt sett.

       Når det gjelder det Hagen avsluttet med, vil jeg bare vise til at den avtalen som pensjonistene i dag har i forhold til økning i pensjonen osv., er en fremforhandlet avtale mellom to parter som jeg ikke ønsker å gå inn på og diskutere fra Stortingets talerstol. Det synes jeg ikke de andre partiene skal gjøre heller.

       Vi er heldige i Norge. Vi har en eventyrlig handlefrihet. Vi har stor rikdom på naturressurser. Folk har gjennom generasjoner bygd opp dette landet. Vi har greid å holde det i hevd sånn at folk har kunnet få sitt utkomme, ved å forvalte ressurser, i hele landet. Vi har hatt et folkestyre med politisk vilje til å fordele og sikre en av de viktigste verdiene ved det norske samfunn, nemlig at det ikke er så stor forskjell på folk, det er likeverdighet i levekår i landet - og vi har vært stolte av det.

       Vi har så stor handlefrihet også fordi vi sa nei til Den europeiske union og derfor kan utvikle vårt eget demokrati i nært og forpliktende samarbeid med andre land. Så er spørsmålet: I hvilken retning går utviklingen nå? Mange føler nok at det er grunn til uro, for til tross for denne handlefriheten ser vi at samholdet og solidariteten viker for markedstenkning og profittjag. På område etter område skjer dette.

       Vi vil bruke handlefriheten nå til å bygge landet videre ut. Vi vil fordele mer rettferdig. Hva skjer? Jo, i en situasjon med denne handlefriheten ser vi at forskjellene øker og sentraliseringen skyter fart. La meg ta ett ek- sempel. Nylig fikk vi melding om at nå driver e-verkene og ber om fritak for leveringsplikten når det gjelder strøm til utkantene. Profittjaget ødelegger det som folk gjennom de siste femti åra har bygd opp. Bjartmar Gjerde, Finn Lied og Per Borten går ut i Arbeiderbladet og sier at profittjaget ødelegger landet. Vi bygger ned, vi bygger ikke ut! Energien har vært grunnlaget for arbeidsplasser, for verdiskapingen i landet. Nå er den blitt ikke et velferdsgode til alle, ikke noe som man gir i langsiktige kontrakter for å sikre industriarbeidsplasser, men noe man skal tjene penger på.

       På område etter område skjer dette. Det er ikke noe rart at sentraliseringen skyter fart!

       Jeg har vært opptatt av postkontorene, et enkelt lite symbol på infrastruktur - dette som bygger landet og gir grunnlag for levende lokalsamfunn. Arbeiderpartiet og Høyre vedtok her i fjor at 1 400 postkontorer skal vekk. Det er en ny tenkning. Det har aldri vært sånn at folk har trodd at hvert enkelt postkontor skulle være lønnsomt. Nei, vi bygde opp dette fordi vi ville at hvert enkelt lokalsamfunn skulle ha disse tjenestene. Det er snakk om fordeling, om samhold, om solidaritet. Arbeiderpartiet og Høyre endrer dette samfunnet ved å sette markedstenkningen foran samholdet - og det skjer på område etter område. Jeg tror ærlig talt at folk ser hva som skjer. Man ønsker ikke at dette skal være signalet framover for det neste årtusen, fordi vi har handlefrihet til å satse på samhold og ikke bare marked og mer konkurranse.

       Det har skjedd et ideologisk hamskifte i Arbeiderpartiet, for de kaller dette modernisering. Men egentlig er det en overgang til markedstenkning, og det er et brudd med det vi tidligere stod sammen om, nemlig å satse på samhold og solidaritet.

       La meg også si at det forundrer meg i debatten om verdiskaping at noe av det jeg oppfatter som den største av alle verdier, nemlig produksjonen av ren mat, at de som utfører det arbeidet, som dyrker jorden og produserer mat i Norge, nærmest blir sett på som en klamp om foten på storsamfunnet, som en utgiftspost. Nå må vi gjenreise respekten for vanlige folks arbeid. Ivar Aasen sa: Om alle går med kvite hender, då vert det armod i mange grender. Og ikke bare i grendene våre, kjære venner, unnskyld, ærede president, for hvis sentraliseringen skyter fart, ødelegger det ikke bare utkantene, men det skaper også enorme problemer i byene, med avmakt som resultat. Hva skjer med våre unge når de f.eks skal skaffe seg leilighet i Oslo nå og prisen på leiligheter ligger skyhøyt over det vi kan forvente at de skal greie? Deler av byene preges av forslumming, av press på miljøet, av press på trafikkutfordringene og av skyhøye priser. Det er ubalanse i det norske samfunn, og vi kan gjøre noe med det hvis vi vil.

       1. mai i fjor sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland at nå har vi styrt Norge i ti år. Vi har reformert Norge, og det er en villet utvikling. Det skal vi merke oss. Det er en « villet » utvikling det vi nå ser. Det er ikke et « must », det er ikke at utviklingen går sin skjeve gang. Men dette ønsker man, dette er markedstilpasning. La oss sette samholdet og solidariteten i høysetet igjen.

       Vi vil ikke bare bygge landet videre ut, men vi vil også gjenreise tryggheten. Landet flyter på mange måter av melk og honning nå, og vi ser en privat kjøpefest. Det er nok penger i det norske samfunnet. Spørsmålet er hvordan vi bruker dem. Folk skjønner ikke at vi i en sånn situasjon ikke har råd til å gi de gamle gode tilbud om helsetjenester og omsorg. Vi har altså ikke råd til å bygge ut samferdsel. Vi har ikke råd, sier man, til å sikre at skolene ikke forslummes og at ungene våre har gode skolebøker og godt utstyr. Har vi ikke råd til det? Selvsagt har vi råd til det hvis vi vil - hvis vi vil. Dette er også et spørsmål om prioritering.

       I forbindelse med eldrepakka tok Senterpartiet et initiativ i forhold til de andre partilederne i Stortinget. Vi synes nå det er viktig at vi løfter eldreomsorgen - spesielt omsorgen for dem som trenger 24 timers pleie - opp over den partipolitiske kranglingen, at vi får til et forlik som i hvert fall sikrer de eldre som trenger 24 timers pleie, trygghet og stabilitet, i forvissning om at her setter man kjepphester på stallen og sørger for at vi greier å gi dem en bedre alderdom, en verdigere alderdom. Da tror jeg det er viktig å understreke at det holder ikke bare med omsorgsboliger og tilbud i hjemmene, det er også viktig med omsorgslønn og avlastningstiltak for de sliterne som har tatt på seg ansvaret for pleietrengende familiemedlemmer i alle år. Men først og fremst tror jeg vi trenger flere sykehjemsplasser. Vi kan også sørge for å øke minstepensjonen og dermed sikre at de som på mange måter er blitt hengende etter blant de eldre, får sin del av vår velstand.

       Debatten om langtidsprogrammet må være debatten om framtida. Og framtida er mer enn en diskusjon om toblokktenkningen i norsk politikk i dag. Det blir på en måte litt malapropos å høre Bjørnar Olsen her. Vi er nødt til å skape et samfunn der f.eks skolen ikke skaper tapere, men skaper vinnere og samfunnsengasjerte mennesker som tar sitt ansvar på alvor som borgere av et samfunn. Vi er blitt så opptatt av profittjag, karriere og konkurranse at vi skaper et samfunn med høyere konfliktnivå, og det er helt unødvendig.

       Vi ser noe av det samme når det gjelder miljøet. Norge som på en måte var på offensiven miljømessing, er nå blitt en miljøsinke. Jeg vil minne om Kirkemøtet fra i fjor, 1996. Der tok de et oppgjør med forbruksideologien, og pekte på at den skaper et mindre menneskelig samfunn. Det er der Gandhi igjen kommer inn: Verden har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet! Det er også en utfordring for oss. Miljøet og ressursforvaltningen må settes inn i en stor og langsiktig sammenheng. Vi trenger en ny kurs. Vi trenger å fordele annerledes her hjemme og i verdenssamfunnet. Det er internasjonal solidaritet. Derfor går vi imot utbygging av gasskraftverk. Det blir på en måte et symbol på at vi ikke ønsker en utvikling hvor ressursene tappes for å få størst mulig forbruk i en tid hvor vi bør tenke langsiktig, miljømessig ta ansvar og også tenke i forhold til den tredje verden.

       Jeg mener vi har meget stor handlefrihet i Norge, men vi er dessverre på feil kurs. Bjørnar Olsen sa i stad at det er stø kurs, kursen ligger fast. Arbeiderpartiet erkjenner ingen problemer knyttet til den kursen de nå kjører på. For oss i Senterpartiet er det veldig viktig å få fram at vi kan - hvis vi vil - velge en ny kurs. Vi mener det nå er behov for en ny kurs som går inn for mindre forskjeller, ikke større forskjeller blant folk, som går inn for å bygge landet ut, bruke ressursene og skape styringsredskap for det, som går inn for å sikre ungene og ungdommen vår trygge kår og tro på framtiden, og som tar var på miljøet på en bedre måte enn det som nå er tilfellet. Derfor utfordrer vi både Høyre og Arbeiderpartiet.

       Sentrumspartiene legger nå fram en plattform for en ny regjering. Arbeiderpartiet trenger avløsning, det kan det ikke være tvil om. Men landet trenger jo ikke mer høyrepolitikk. Det er derfor det er perspektiver over det nye og spennende landskapet som vi i Senterpartiet har valgt å ta konsekvensene av, og vi utfordrer det norske folk i valg til å støtte opp om en ny og bedre kurs for landet.

       Sentrumspartiene har nå greid å bli enige om selvfølgeligheter i forhold til langtidsprogrammet og som på mange områder kan støttes av alle partier i Stortinget, så vilje til ansvar og makt må nok forankres i noe mer enn selvfølgeligheter. Men på ett område - og etter Arbeiderpartiets mening det aller viktigste - skatten som bidragsyter til å utjevne forskjeller blant folk, har altså Senterpartiet vridd seg kraftig mot høyre. Så sier representanten Lahnstein nå at vi trenger ikke mer høyrepolitikk, og hun sa innledningsvis at vi har ikke nok til alles grådighet. Ut fra det hun har sagt, blir det svært merkelig for meg at Senterpartiet vil gi omfattende skattelettelser til næringslivet og bedriftseiere - til de rikeste. Når Senterpartiet samtidig sier at de vil ha en mer rettferdig fordeling av godene, blir det mildt sagt forvirrende.

       Jeg er derfor nødt til å spørre representanten Lahnstein: Hvorfor er det så maktpåliggende for Senterpartiet å gi hundretusen av kroner i skattelettelse til en som tjener en million? Hvorfor er det så maktpåliggende for Senterpartiet og Lahnstein å smuldre opp hele vårt skattesystem og dermed svekke statens inntekter? Er det dette som er den nye kursen?

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Senterpartiet er helt enig i at skattesystemet også skal være et instrument for mer rettferdig fordeling. Det var derfor vi gikk veldig hardt ut mot Arbeiderpartiets opplegg i fjor høst, hvor skattetabellene viste at man gav skattelettelser til dem som har mest. Vi snudde på dette ved å øke minstefradraget, altså at de som har minst, skal få skattelettelse, vi økte kontantoverføringene til barnefamiliene, vi gav skattelette for lavinntektsgruppene og en noe høyere toppskatt. Det var vår modell på den delen.

       Så gjelder det bedriftsbeskatningen. Der har Senterpartiet hele tiden sagt at vi må få en likere beskatning av kapitalinntekt og vanlig inntekt. Det skal vi selvfølgelig komme tilbake til, for det er urimelig at kapitalinntekten slipper så lettvint unna som i dag. Vi har også sagt at delingsmodellen må vi se på, for vi synes det er viktig å stimulere aktive eiere og familiebedrifter - små og mellomstore bedrifter tror vi kommer til å være ryggraden i verdiskapingen framover. Det er en misforståelse å tro at jeg ikke synes det er bra at folk tjener penger. Jeg synes det er flott at folk tjener penger. Jeg er på mange måter tilhenger av markedet i den forstand at jeg synes det er bra med mange små kapitalister, og jeg kan trenge noen store også - får tåle det. Men vi må styre markedet, det er jo det som er poenget.

       Hvis vi ikke hadde hatt denne rederibeskatningen, tror jeg at det hadde vært ganske stille fra en del. Rederibeskatningen er i tråd med hva LO og statsråd Grete Knudsen mente var en god idé. Vi gir jo ikke skattelettelse til rederne, men vi sier at rederiene bør slippe skatt. Det gjør vi ryddig og åpent, mens andre lager ordninger for å unngå skatt, men som har samme resultat. Vi kommer selvfølgelig til å følge med i om dette fører til arbeidsplasser i distriktene, for det er det som er poenget med Senterpartiets rederibeskatning.

       Jeg hørte representanten åpne med å si at vi må se langt inn i fremtiden. Jeg skal stoppe ved det - før hun gikk videre til å snakke om postkontorene i dag - og utfordre henne til å tenke litt på fremtiden. Det er da jeg ikke helt forstår Senterpartiets resonnement. For i dag driver vi en økonomisk politikk hvor vi flytter kapital fra olje og over til finansiell kapital som vi skal bruke og sette av til fremtidige pensjoner. Det er ikke et oljefond, men det er et pensjonsfond vi i realiteten legger opp til. Dette synes jeg er viktig. Dette synes jeg er nasjonalt nødvendig. Dette sluttet også Senterpartiet opp om i gamle dager, dvs. på begynnelsen av 1990-tallet. Men nå er Senterpartiet opptatt av to ting: Det ene er at vi må sette mindre penger inn på fondet, og at vi må få mindre avkastning fra fondet. Jeg beklager å måtte bruke et uttrykk som « avkastning », men det er faktisk det fremtidige pensjonister skal leve av. Derfor vil jeg utfordre Senterpartiets leder: Hvorfor er det en god generasjonspolitikk å sette av mindre i dag til fremtidige behov som man vet kommer?

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Det var hyggelig å høre at Per-Kristian Foss er enig i mye av det jeg sier. Jeg tror faktisk det er bred oppslutning om at forskjellene ikke skal bli større. Problemet er at Høyre og til dels Arbeiderpartiet ikke gjør noe med det. Jeg tror som sagt ingen ønsker at forskjellene skal bli større. Jeg tror de fleste vil stille opp for at vi ikke skal ha sentralisering i Norge, som vi har i dag, for det skaper problemer både i bygdene og i byene. Både Arbeiderpartiet og Høyre legger opp til en politikk som forsterker dette - og det er en villet utvikling.

       Så til oljeøkonomien og Oljefondet: Vi er opptatt av å forvalte ressursene på en langsiktig og ansvarlig måte. Vi tror det er mer fornuftig å gi større valgfrihet for kommende generasjoner. Det er bedre for norsk økonomi og for miljøet om vi toner uttappingen av ressursene noe ned og rett og slett sparer noe mer på ressursene - på oljen på havets bunn - og lar barna våre få forvalte det enn om vi pumper opp oljen slik at vi får store fond som vi egentlig ikke riktig vet hva vi skal gjøre med. Når vi først har pumpet opp oljen og fått disse pengene - vi vil også ha et fond - så er spørsmålet hvordan vi skal forvalte pengene. Vi i Senterpartiet mener at når vi har disse pengene, må vi spørre før vi setter dem inn i utenlandske banker og investerer i utlandet - og nå skal Finansdepartementet til og med oppfordres til å spekulere mer for at vi skal få mer avkastning: Hvordan kan disse pengene brukes til å bygge landet, til å sikre en verdigere omsorg for de eldre og til å sikre en bedre skole for barna våre? Og: Hvordan kan vi ta vare på og vedlikeholde de investeringene som er gjort i Norge? Det er meningsløst om dette landet forfaller og vi har en dårlig utdanningssektor, samtidig som vi bruker oljemilliardene til å investere i mer eller mindre sikre prosjekter i utlandet. Det blir en dårlig forsikring for kommende generasjoner dersom vi ikke greier å ta vare på landet vårt og sikre barna våre en god og solid utdanning.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg er enig i nesten hvert eneste ord Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, sier. Problemet er at det ikke er den tonen eller det innholdet som ligger i det sentrumskameratene - de såkalte pinsevennene - har blitt enige om i innstillingen til langtidsprogrammet. Det tror jeg også forklarer noe av dette statsministerkandidatskiftet vi har fått i løpet av de par siste dagene. Den tonen, den politikken og det engasjementet Anne Enger Lahnstein legger for dagen, henger ikke sammen med det Senterpartiet gjør i praktisk politikk. Derfor skal « poteten » Johan J Jakobsen få lov å fly rundt og ordne opp i dette samarbeidet. Hva er det Anne Enger Lahnstein etterlyser? Jo, hun etterlyser en politikk for mer rettferdig fordeling. Er det det sentrumskameratene er blitt enige om? Nei. Det står oppsiktsvekkende lite om økonomisk politikk og fordelingspolitikk i sentrumsalternativet i innstillingen. Men det lille som står der, går gal vei. Av det lille som står der, ser vi at de grådigste blant de grådige, nemlig rederne, har fått det akkurat som de ville - av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre - og det oppsummerer disse partiene som en suksess. Jeg trodde det annerledeslandet vi snakket om i EU-kampen, ikke skulle være et Liberia eller en bekvemmelighetsflaggnasjon.

       Hva er det som varsles når det gjelder skattepolitikken? Jo, det er betydelige lettelser for dem som har de høyeste inntektene. Det er flat beskatning for inntekter over 500.000 kr, slik at de som tjener en million, kommer ned i lavere skatteprosenter enn vanlige arbeidsfolk i Norge. Det er det som varsles her.

       Jeg vil gjerne utfordre Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein: Hvis det er slik at dette landet trenger en mer rettferdig fordeling, kan da ikke veien være å gå gjennom Venstre og Kristelig Folkeparti, som ønsker en økonomisk politikk som ligger til høyre for den sittende arbeiderpartiregjerings politikk. Poenget må jo være å gjøre det motsatte.

Anne Enger Lahnstein (SV) : Kristin Halvorsen pekte på noe vi har sett her i Stortinget i hele denne perioden, nemlig at de partiene som gikk imot norsk medlemskap i Den europeiske union, har stått sammen i veldig mange spørsmål. Det gjelder Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og til dels Venstre, men de sitter som kjent ikke i alle komiteene, de sitter bare i én. Når det gjelder forholdet mellom samhold og marked og hovedkonfliktene i norsk politikk, går skillelinjene i dag etter min mening der hvor Arbeiderpartiet får støtte fra Høyre og til dels også fra Fremskrittspartiet.

       Når det gjelder statsministerkandidatskiftet i Senterpartiet, har det ingenting med vår politiske linje å gjøre, den ligger fast. Det er her snakk om å få fram en regjering som fører en politikk som er et alternativ til både Høyres og Arbeiderpartiets politikk, og det er en politikk for en mer rettferdig fordeling. Nå har ikke jeg med meg denne felleserklæringen, så jeg kan ikke lese opp fra den, men jeg syns det er veldig mye bra der. Der står det at inntektsforskjellene skal reduseres, det står at man skal betale skatt etter evne, det står at det bør bli mer lik beskatning av kapital og vanlig inntekt, det står også om utprøving av 6-timersdagen - som jeg trodde at Kristin Halvorsen var fornøyd med - og det står at vi må dele på arbeid osv. Poenget her er jo at Kristin Halvorsen klamrer seg til arbeiderpartiregjeringens kurs i fordelingspolitikken - nå ser jeg Kristin Halvorsen riste på hodet. Hva er da Kristin Halvorsens alternativ? Ser hun ikke at Senterpartiet med dette har skapt noe nytt og tatt konsekvensene av et nytt og spennende landskap og utfordrer både Høyre og Arbeiderpartiet? Jeg vil håpe at velgerne gir oss en sjanse til å vise hva som ligger i dette.

Sigbjørn Johnsen (A):

Politikk er mer enn talemåter og fine innlegg. Jeg registrerte at representanten Lahnstein behendig unngikk å svare på representanten Halvorsens replikk, selvsagt fordi representanten Hal-vorsen har helt rett i at en skjevere fordeling, bl.a gjennom skattepolitikken, blir et resultat av sentrumskameratenes politikk. I talemåte er sentrumsalternativet for en mindre vekstorientert politikk, herunder tydeligvis lågere privat forbruk, enn Regjeringen og - ikke minst - mindre avhengighet av oljen. Jeg tror vi kan være enige om at det er bruken av inntekter fra oljen som gir oljeavhengighet, ikke oljeproduksjonen og oljeutvinningstempoet i seg selv. Derfor har jeg to enkle spørsmål til representanten Lahnstein.

       Det første er følgende: Kan representanten Anne Enger Lahnstein vise til et eneste punkt i sentrumsalternativet som legger opp til en lågere vekst og mindre materialisme og mindre forbruk enn det Regjeringen legger opp til i langtidsprogrammet?

       Og det andre spørsmålet er: Kan representanten Anne Enger Lahnstein på et eneste punkt i sentrumsalternativet vise til at de legger opp til mindre bruk av oljeinntekter og dermed mindre avhengighet av oljeinntektene enn en gjør i Regjeringens langtidsprogram?

       Det blir ikke bedre fordeling av å si ja til alt og alle hele tiden. Resultatet av det blir at vi uvilkårlig får økt prisstigning, og da får vi den mest usosiale omfordeling vi kjenner, nemlig høgere inflasjon og høgere arbeidsledighet. At sentrum ikke har lært av 1980-åra, er meget nedslående.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Senterpartiet har lært mye av 1980-åra, og vi har tatt konsekvensen av det her i salen. Når det gjelder 1990-åra og Sigbjørn Johnsens avslutning med en advarsel mot høyere inflasjon og arbeidsledighet, er vi selvfølgelig også opptatt av det. Men det er da litt fristende for meg på denne siste store debatten i denne perioden før vi går til valg å minne om hva ja-sida - Arbeiderpartiet og Høyre - sa her før folkeavstemningen i november 1994. Da var man skråsikker på at kronekursen ville falle, at renta ville stige, at ingen ville investere i Norge, at vi skulle få store problemer med eksporten, og at arbeidsledigheten ville øke. De som her nå påberoper seg å forvalte den hele og fulle sannhet om hva som skjer, har tatt feil før, så med frimodighet vil jeg si at bedre enn å gi rom for den grådighetskulturen som nå eksisterer, bør vi bruke pengene på skikkelig, langsiktig og ansvarsbevisst måte for å bygge landet og for å sikre og gjenreise grunntryggheten.

       Så til spørsmål om sentrumsplattformen. Det er klart at sentrumsplattformen gir klare signaler om at det private forbruket ikke skal vokse sånn som det legges opp til fra Regjeringens side. Det skulle bare mangle, det er i tråd med vår ansvarlige ressursforvaltning. Og når det gjelder å bruke oljemilliardene, ja så åpner jo Finansdepartementet og Arbeiderpartiet for at man skal være mer spekulativ i sine utenlandske investeringer med dette oljefondet. Det må da være riktigere å

       Vi legger nå til grunn et langtidsprogram som ser fremover. Det kan være grunn til først å skue litt bakover i tid. Vi har lagt bak oss noen år med rekordforbruk av en formue som Norge er stort sett alene om å ha i Vest-Europa, petroleum - olje og gass. Aldri har vi vel hatt så store inntekter på så få år som har gitt oss så gode muligheter for å bygge en velferdsstat. Mange snakker om hvor det ble av pengene. La meg da bare minne om arbeiderpartiregjeringens historie på 1980- og 1990-tallet: Vi brukte opp det Petroleumsfondet vi hadde - da kalte vi det riktignok noe annet, statens netto finansielle fordringer - som var etterlatt etter Willoch-regjeringen. 70 milliarder kr forsvant. Så har man nå ifølge statsministeren - her er vi enige om tallgrunnlaget - brukt opp vel 700 milliarder i oljepenger, og så begynner man nå forsiktig å sette av.

       På tross av dette gigantforbruket har vi fortsatt et land der velferdssektoren preges mer av krise enn av tilfredse kunder, konsumenter, borgere og forbrukere. Helsesektoren preges fortsatt mest av krise. Deler av eldreomsorgen er like krisepreget, og nivået i deler av undervisningssystemet vårt er sviktende. Dette er en dårlig status oppgjort etter så mange år med så stor pengerikelighet. Det trengs nå økt vekt på konsentrasjon om de viktigste oppgavene og reform av systemene i velferdsstaten.

       I debatten forut for og i innstillingen om langtidsprogrammet gir Arbeiderpartiet inntrykk av at bare en arbeiderpartiregjering kan prioritere, bare de kan sette grensen mellom fornuftig brukte penger og inflasjonsskapende penger. Slik er det selvfølgelig ikke. Lederen i finanskomiteen, Bjørnar Olsen, har i replikkordskiftet i dag - ufrivillig kanskje - satt ord på det. Den dyreste reformen i Arbeiderpartiets program for kommende periode er ikke eldreomsorg, ikke enerom, omsorgsboliger, et løft for helse og eldre. Det er etterutdanningsreformen, og, som lederen i finanskomiteen sa, koste hva det koste vil. Det er en sjekk underskrevet av partileder og statsminister hvor beløpet står åpent. Men slik systemet er lagt opp, vil det i sin form kunne koste samfunnet årlig mellom 60 og 90 milliarder kr, og det offentlige skal betale en tredjedel av dette. Det er basert på lønnsdekning av fri hvert tiende år, hvis man skal ta statsministeren på alvor, og jeg forstår at det er enkelte i pressen som fortsatt gjør det.

       Etterutdanningsreformen er den dyreste reformen av alle. Det gir liten mulighet for reell prioritering. Høyres beskjed er at de viktigste oppgavene, kjerneoppgavene, er helse, utdanning og infrastrukturinvesteringer med vekt på samferdsel. La meg veldig kort og stikkordsmessig gå gjennom disse.

       Det viktigste budskap innenfor helsesektoren er at det trengs mer ressurser, men først og fremst trengs det systemendringer. Vi må øke innsatsen og rive politiske grenser i Helse-Norge, gjennomføre en stykkprisfinansiering, gi penger direkte til sykehusene og la staten ta et større ansvar for prioriteringer i helsevesenet, la private helseinstitusjoner møtes med takk og ikke med forbud, styre sammen med personalet og ikke i evig konflikt med personalet i helsesektoren.

       På utdanningssektoren trengs det en kunnskapsreform, ikke nå en ny systemreform, men en reform som konsentrerer seg om undervisningens innhold. Vi tilhører ikke lenger - og der burde vi vært - det øvre sjikt av OECD-land når det gjelder undervisning og utdanning. Et virkelig løft for å fylle reformer som er i ferd med å bli gjennomført, med et sterkere faglig innhold, øke mangfoldet i skoletilbudet og øke valgfriheten for den enkelte er Høyres svar på en utdanningsreform som nå kreves - konsentrasjon om innhold og faglig nivå.

       For å legge dette til grunn trengs det en bærekraftig økonomisk politikk. Det er en politikk som legger opp et utgiftsnivå som kan bæres over tid, som tar hensyn til at det vi nå gjør, er å tappe en oljeformue, det er ikke en investering, det er en formuestapping som må flyttes over i annen type formue, og det må være en formue som vi senere kan bruke av, når vi vet at vi får store, store utgifter i forbindelse med den økende andel pensjonister. Petroleumsfondet er det kalt, men jeg er enig med LO i at vi burde omdøpe det - det er faktisk Høyres forslag - til støttefondet for folketrygden. Det er et pensjonsfond - det er det det dreier seg om - til å dekke framtidig gjeld som vi pådrar oss i dag. Hadde dette vært i en vanlig kommune, hadde vi vært nødt til og lovmessig hatt plikt til å sette av slike årlige beløp. Den som i dag tar til orde for å sette av mindre, utsetter problemene. Man kan være enig eller uenig om hvor høyt oljeutvinningstempoet skal være, hvor mye vi skal la ligge igjen, og hvor sakte vi skal ta oljen ut, men når først pengene er kommet, syns jeg det er uansvarlig politikk å legge opp til minst mulig avkastning av pengene, slik bl.a det største av sentrumspartiene - Senterpartiet - gjør. Da er det fornuftig at vi for fremtidige pensjonister sørger for å få mest mulig utbytte av pengene. De som er pensjonister i 2010, 2020, 2030 og fremover, lever nemlig ikke av fromme valgløfter fra 1990-tallet. En forskjell på et par prosent avkastning årlig over en femtiårsperiode blir snakk om et par hundre milliarder kr. Og det er mye når vi snakker om fremtidige pensjonisters behov.

       I tillegg må vi i dag føre en økonomisk stabiliseringspolitikk, en anti-inflasjonspolitikk. Det fremgår også av Høyres merknader til langtidsprogrammet. De som i dag tar til orde for at vi må bruke stadig mer og er utgiftspartier i god gammeldags tradisjonell forstand, påtar seg et betydelig ansvar for nye skjevheter i samfunnet. For hva er det inflasjon skaper? Jo, det er en urettferdig omfordeling på bekostning av dem som sparer, og til fordel for dem som lever på lånt forbruk. Det er i bunn og grunn den mest usosiale politikk som kan føres. Da er de fordelingsproblemer vi i dag ser i økonomien, bare som småting å regne i forhold til hva en mangeårig inflasjonspolitikk vil føre til. Det er det verdt å tenke over for flere av dem som i dag skriver seg inn i ambisjoner om fremtidig regjeringsmakt.

       Mange har vært opptatt av hvordan en regjering der Høyre er med og er i ledende posisjon, vil legge an en politikk overfor LO. Høyre har som parti ikke det nære forholdet til LO, det organisatoriske samarbeidet med LO, som regjeringspartiet har. Men vi innser selvfølgelig behovet for å ha et åpent og ryddig forhold til LO som til andre store fagorganisasjoner.

       Helheten i vår økonomiske politikk gir nettopp et grunnlag for et sånt saklig og godt forhold. Det innebærer at vi gjennom økonomisk politikk og skattepolitikk må legge grunnlaget for lønnsoppgjør som styrker sysselsettingen, og som bidrar til lav pris- og kostnadsvekst. Vi må legge opp til et mer fleksibelt arbeidsmarked kombinert med et tilstrekkelig nivå på tiltakene som letter tilpasningen i arbeidsmarkedet, og få flere av de ledige tilbake i arbeid. Vi vil videreføre en arbeidslinje i velferdspolitikken som kan bidra til høy sysselsetting og begrense antallet stønadsmottakere. Vi vil føre en næringspolitikk som baserer seg på deregulering og konkurranseutsetting for ikke minst å bedre vilkårene for små og mellomstore bedrifter. Og vi vil føre en etter- og videreutdanningspolitikk som bidrar til økt kompetanse i arbeidslivet, men etter de behov arbeidslivet selv i ulike bransjer, ulike sektorer, peker på. Og vi vil føre en politikk som fremmer nyskapning og omstilling i arbeidslivet. I sin helhet er dette en politikk som jeg tror har støtte i brede kretser av fagorganisasjonene.

       Et hovedproblem i dag i økonomien og i samfunnsutviklingen er den sterke avhengigheten av staten som eier, staten som kapitaldanner. Norge fører en oljepolitikk og har lagt opp et prinsipp for folketrygden som gjør at kapitaldannelsen på statlige hender er ekstremt sterk. Dette er en utfordring til reform i folketrygden. Høyre har lansert forslag om en større grad av privat fondsbasering for folketrygden, men dog innenfor obligatoriske sparerammer. Det vil føre til større eiendomsrett for den enkelte når det gjelder tilleggspensjoner, og en mer blandet struktur når det gjelder kapitaldannelse i samfunnet - altså mer privat, mer halvprivat og mindre stat.

       I et samfunn er den frie meningsdannelse og meningsbrytning et resultat av et selvstendig næringsliv, av uavhengige organisasjoner og av frie mennesker. Dette er kjernen i et demokratisk system. Derfor er det også en trussel mot det demokratiske mangfold når stadig større deler av næringslivet og befolkningen blir direkte eller indirekte underlagt og på annen måte avhengig av statsmakt. Resultatet kan bli et samfunn der næringslivet velger de korporative kanalene fremfor åpenhet og uavhengighet, og der individene i større grad velger å innordne seg statlig makt fremfor å velge selvstendighet. En slik politikk er ofte ikke resultatet av et villet systemskifte, men et resultat av mange uheldige skritt uten at man ser de langsiktige konsekvensene.

       Flere enn Høyre har pekt på det uheldige som ligger i dagens rolleblanding i politikken. Staten sitter som eier, staten sitter og skal kontrollere seg selv, staten gir seg selv konsesjoner - det er blandingsforhold som gjør at det er uklart hva som er forvaltning og hva som er forretning. Dette kan vi ikke leve med i det lange løp. Det går ut over både forretningen og forvaltningen. Jeg er faktisk mest redd for forvaltningen. Høyre har som parti alltid stått på at forvaltningen, embetsverket vårt, skal være preget av integritet, uavhengighet. Vi kan ikke se i øynene en utvikling der forvaltningsinteresser og statlige forretningsinteresser i økende grad blandes sammen. Det er umulig å se forskjell på når statsråden har den ene hatten på seg og når han har den andre hatten på seg.

       Hva er egentlig problemet i dag? Problemet er den ensidige statlige kapitaldannelse. Vi lukker allikevel ikke øynene for at staten må delta på flere områder. Da er det viktig at staten deltar på en måte som er på næringslivets og investors betingelser, og ikke legger seg opp i detaljstyring. Hovedproblemet er mangel på privat kapital, mangel på vilje hos Regjeringen til å stimulere privat kapitaldannelse, spredt eierskap, fremme folkekapitalisme og faktisk styrke kapitaldannelsen i eksisterende familieeide små og mellomstore bedrifter, som er det som dominerer vårt næringsliv.

       Mye oppmerksomhet har i tilknytning til behandlingen av langtidsprogrammet dreid seg om regjeringsalternativer. Lite står det å lese i innstillingen om dette. Langtidsprogrammet viser at det såkalte sentrumsalternativet ikke er et aktuelt regjeringsalternativ i dagens politiske situasjon. Vi har klargjort med all mulig tydelighet at Høyre for sin del ikke vil bidra til etableringen av en slik regjering på et slikt politisk grunnlag. Problemet er at de som står bak sentrumsplattformen, som den er kalt - av andre kalt pinseerklæringen - som ble presentert for et par uker siden, i komiteen faktisk har avskåret seg fra enhver reell politisk behandling. Det har ikke vært et ønske på noe tidspunkt å få tilslutning til noen setning, noe standpunkt - ikke en linje. Representanten Bondevik kom faktisk i dagens morgensending på radio i skade for å gi en direkte feilopplysning. Han påstod at det var lagt inn en del setninger man ønsket tilslutning til. Jo, de lå der, men da de fikk tilslutning, ble de trukket, fordi man mente at man skulle se på helheten og ikke på tilslutningen til enkeltpunkter. Denne form for isolasjonslinje mistenker jeg ikke Kristelig Folkeparti og Venstre for å stå bak. Årsaken er Senterpartiets isolasjonslinje, og da blir det ingen reell politisk avklaring av et fremtidig regjeringsalternativs politiske grunnlag.

       Det bringer meg over på det inntektspolitiske samarbeidet, som Høyre i innstillingen faktisk forsøker å bagatellisere, og viser til at det har hatt liten betydning for utviklingen i Norge i den siste perioden. Jeg vil da spørre Høyre, som mener at man ville hatt lavere lønnsvekst i en situasjon med fri lønnsdannelse: Om de mener at statens viktigste bidrag ville være lavere skatter, hvordan kan det da ha seg at vi har en utvikling hvor vi i Norge er i nærheten av vår økonomis tålegrense, hvor sysselsettingen har økt med 168.000 personer på fire år, og hvor ledigheten er 4 % - uten at pris- og kostnadsveksten har skutt fart?

Per-Kristian Foss (H) : Årsaken til Norges unike økonomiske situasjon er selvfølgelig vår unike økonomiske formue i form av petroleumsforekomstene, og at vi har tappet dem i et rekordhøyt tempo.

       Høyre er positiv til etterutdanning, men jeg må si at da ville jeg brukt - og det har vi stått for hele veien på 1990-tallet - langt mer av midlene til arbeidsmarkedstiltak til reelle kompetansegivende etterutdanningstiltak. Jeg ville brukt atskillig mindre på korte kurs og atskillig mer på kompetansegivende tiltak. Da hadde de langtidsledige i dag stått bedre rustet - de ledige som ikke har grunnutdanningen, hadde stått bedre rustet. Vi vil også få utbygging innen etterutdanningen i tiden fremover, men da må jeg si at jeg er tilhenger av en utvikling der forskjellene mellom bransjenes behov er det primære, og der betalingen skjer gjennom bransjenes egen innsats, eventuelt i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner.

       Til spørsmålet om solidaritetspolitikken har ført til en særnorsk utvikling: Vel, det er en del av skrytelisten til Arbeiderpartiet, men de har ingen dokumentasjon på det. Noe dokumentasjon finnes iallfall med kilde i Sosialøkonomen nr. 2 for i år, hvor en del forskere har pekt på dette og sier at det ikke gir grunnlag for å hevde at det såkalte solidaritetsalternativet har ført til lavere lønnsvekst i industrien enn hva utviklingen i lønnsomhet, konsumpriser og arbeidsledighet uansett ville gitt. Ytterligere belegg for dette kan en finne i sentralbanksjefens siste tale. At dette ikke passer med skrytelisten, forstår jeg godt, men det er drøyt å hevde at grunnen til Norges lave ledighet og store kapital skyldes politikk og ikke det faktum at vi har brukt ca 800-900 milliarder kr av gamle fond og av nye oljepenger.

Gudmund Restad (Sp) : Det innlegget vi nettopp hørte fra Per-Kristian Foss, avslører at Høyre åpenbart føler seg ubekvem med den politiske situasjonen. Etter at Arbeiderpartiet har overtatt det meste av Høyres tradisjonelle saker, er det ikke lenger mulig å opprettholde bildet av de to partiene som motpolene i norsk politikk.

       Høyre mangler altså egne saker. Skattelette alene appellerer ikke lenger til folk så lenge viktige offentlige oppgaver f.eks innen helse- og omsorgssektoren er uløst. Høyre virker faktisk litt tafatt og står i fare for å bli uinteressant for folk. Høyre tør ikke å ha nær forbindelse med Fremskrittspartiet og vil dermed ikke kunne bli et aktuelt regjeringsalternativ, verken alene eller sammen med andre partier. Det mest interessante med Høyre er faktisk derfor hvordan partiet vil forholde seg til de to regjeringsalternativene som finnes: en fortsatt arbeiderpartiregjering eller en ny sentrumsregjering. Spørsmålet kan bli aktualisert raskere enn Foss liker å tenke på hvis statsminister Jaglands antydninger om kabinettsspørsmål allerede i vårsesjonen skulle vise seg å være mer enn tomme trusler. Uttalelser så langt, fra så vel Foss som partileder Jan Petersen, må tolkes slik at Høyre ikke vil kunne støtte dannelsen av en sentrumsregjering. Høyre vil altså foretrekke en arbeiderpartiregjering. Og hvis dette mot formodning skulle være en misforståelse, forutsetter jeg at Foss nå klart og utvetydig retter opp denne misforståelsen.

       Vi hørte fra Stjørdal sist helg at en eventuell forbedring av delingsmodellen vil måtte skje mot Arbeiderpartiets vilje. Statsministeren måtte forstås der hen at en slik uvennlig handling mot hans regjering ville kunne få følger. Og mitt enkle spørsmål til Foss blir derfor følgende: Er Høyres uvilje mot en sentrumsregjering så stor at hvis et regjeringsskifte og dermed en sentrumsregjering skulle kunne bli resultatet, så vil Høyre avstå fra å gjøre endringer i delingsmodellen eller andre forbedringer i næringslivets rammevilkår?

Per-Kristian Foss (H) : Jeg er litt i tvil om dette egentlig var et innlegg til meg eller til statsministeren, men jeg kan jo kanskje prøve å svare på hans vegne.

       Statsministeren har misforstått hele delingsmodellen, han. Når statsministeren i Stjørdal talte om bedriftslederens lønn, at han skulle få 28 % skatt av lønnen, er han jo fullstendig på jordet. Det er jo ikke lønn det dreier seg om, det er et pålagt uttak som bedriftslederen ikke har bedt om. Så jeg tror at når statsministeren får bedre tid med sine medarbeidere, eventuelt nye medarbeidere, vil den misforståelsen oppklares. Da vil han også se at Arbeiderpartiet går inn for et tak på delingsmodellen, altså at det skal være en forskjell et sted. Så det der tar jeg ikke på alvor. Og jeg kan jo ikke heller ta på alvor en statsminister som går av annenhver uke - eller iallfall truer med å gjøre det. Så det tar jeg med den aller største ro.

       Høyre har ikke tenkt å fravike et eneste av våre forslag, og vi er faktisk, i motsetning til Senterpartiet, ikke redd for å få oppslutning om dem heller. Vi gleder oss over å få oppslutning om forslagene. Vi har lagt frem fem forslag til forbedring av delingsmodellen. Vi la dem frem for halvannet år siden i Stortinget, og så la vi dem frem nå i vår. Så opplever vi at Kristelig Folkepartis Einar Steensnæs sier at vi nå har tatt avskrift av Kristelig Folkepartis forslag og lagt dem frem - det var i Stavanger Aftenblad forleden. Ja, ja - man får finne seg i litt av hvert fra den siden. Jeg syns det er bare hyggelig at man sier det på den måten, for det er jo i realiteten våre forslag som da Kristelig Folkeparti presenterte for en uke siden. Sånt er hyggelig. Vi er glad for at folk stjeler fra oss og tar fra oss, og at det kanskje blir flertall for det. Glimrende! Men Anne Enger Lahnstein må kanskje bli klar over hva det er hun er med på. For man kan ikke være for høyere skatt på kapitalinntekter og samtidig si: Vi vil forbedre delingsmodellen. For delingsmodellen dreier seg om det - pålagt kapitalbeskatning av familieeide bedrifter som man ikke har i andre bedrifter. Og det må man være villig til å vedstå seg. Vi vedstår oss det og tar konsekvensen av det, og er glad for å få støtte til det.

Øystein Djupedal (SV) : Per-Kristian Foss brukte mye tid på å fortelle hvilke enestående muligheter vi har gjennom vår oljeformue, og han brukte mye tid på å fortelle at oljeformuen egentlig ikke er en oljeformue, men et pensjonsfond. Og så er spørsmålet: Er det uten videre riktig? Hvis en går inn i langtidsprogrammet og ser på hva som står der, og ser på tabellene der - og på mange måter er jo langtidsprogrammets tabeller de mest interessante, for de er blottet for politisk visjon - fremgår det av de tabellene at oljeformuen knapt er synlig i midten av neste århundre. Derimot er det én søyle som vokser og vokser og vokser, og den heter arbeid - det arbeidet folk utfører. Det betyr at det altså er arbeidet til nasjonen som skal betale Per-Kristian Foss' og mine pensjoner i framtida. I et sånt perspektiv - et perspektiv som også tabellgrunnlaget i langtidsprogrammet klart understreker, og som understrekes av mange parti - er det uforståelig at Høyre ikke vil være med og investere i det som faktisk skal gi avkastning. Det blir på samme måte som et hus som ikke males, som ikke vedlikeholdes, som vi lar forfalle. Hvis vi ikke investerer i utdanning, vil også nasjonens formue forfalle. Den typen tenkning er jo Høyre ellers i sin alminnelighet kjent for å akseptere, og derfor blir harseleringen fra Høyre over etterutdanningsreformen uforståelig. Høyres ensidige vektlegging av det som angivelig skal være kunnskap, blir uforståelig når man aksepterer at forskjellene i skolen vokser, man aksepterer at ungene våre mottar helt forskjellig utdanning, alt etter hvor de er.

       Og derfor vil jeg gjerne utfordre representanten Foss: Er han enig i at det er arbeid - folks arbeid - som skal betale hans og mine pensjoner i midten av neste århundre, eller tror han fremdeles at det er Stoltenberg som har rett når han forleder folket ved å si at det er oljeformuen som skal betale våre pensjoner?

Per-Kristian Foss (H) : Dette begynner å bli mektig interessant. Når SVs representanter begynner å lese tabeller, da er det interessant. Det er jo riktig at disse tabellene ikke er underlagt politisk styring. Det er faktisk det som gjør dem interessante, for de forteller litt om fakta så langt man kan fremskrive dem. Og så spør Djupedal: Vil våre pensjoner i fremtiden bli betalt av pensjonsfondet eller av folk som arbeider? Begge deler, er svaret. Dess mindre det er på pensjonsfondet, dess mer må de som arbeider, betale. Så hvis representanten Djupedal er opptatt av generasjonssolidaritet - og jeg forstår at iallfall siste del av ordet vekker begeistring i SV-kretser - bør han sette av mye nå, for det betyr at han kan ta mindre av fremtidig arbeidende del av befolkningen. Og det håper jeg er ganske mange. Forskjellen er faktisk, som nevnt, såpass stor at et par prosent forskjell i år 2050 gir 200 milliarder kr mer å spe på med. Og det er penger det òg. Hvis vi skulle sammenligne med ett års skatteinntekter, er det faktisk det dobbelte av det vi tar inn av moms i dag. Og det er jo penger det òg. Så det er ganske viktig at man sørger for at det både er et skikkelig fornuftig grunnlag for skatteinntekter fra den arbeidende del av befolkningen i år 2010, 2020 og fremover, og at det er penger på fondet.

       Vil Høyre satse på å investere i utdanning? Ja, faktisk gjør vi det. Jeg prøvde i mitt innlegg å si at det er tre hovedpilarer i vår konsentrasjon om kjerneoppgavene. Det er helse, hvorunder eldreomsorg, det er infrastruktur, hvorunder samferdsel - veiinvesteringer er særlig viktig - og utdanning. Men da er det viktig at man også innenfor det feltet er villig til å prioritere. Og jeg får en ganske klar beskjed fra hele Utdannings-Norge: Grunnopplæringen er det som svikter, og det faglige innhold svikter. Der må det betydelig opprustning til. Kanskje kan vi møtes med SV om dette allerede i revidert nasjonalbudsjett. Vår invitasjon skal iallfall sendes i morgen.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg ber Per-Kristian Foss følgja med når eg spør han, så kanskje han iallfall svarer på spørsmål eg stiller. Og har du tid, bør du også svara på spørsmål som Restad stilte deg i stad.

       Problemstillinga mi er at Foss hadde ein analyse av det økonomiske forbruket, av overbodspolitikk, m.a. knytte du kommentarane dine til etterutdanningsreforma. Samstundes går Høgre ut med ei skattelettepakke på 20 milliardar kr. Og då spør eg: Kva er overbodspolitikk?

       Eg vil i denne samanhengen peike på ulike syn på skatt. Vi har ei tredeling i denne salen: Vi har Arbeidarpartiet og SV som seier nei til all skattelette, så har vi Høgre som seier ja til all skattelette, og så har vi sentrumspartia som ser forskjell på reiarlag og reiar, som ser forskjell på skattelette for sysselsetting og privat skattelette. Vi meiner at vi på ein del område - når det gjeld å skapa fleire arbeidsplassar bl.a i reiarlagsnæringa, ikkje for å hjelpa reiarane, men for å hjelpa næringa, og når det gjeld sysselsetting i samband med små og mellomstore bedrifter - må vurdera skattelette. I tillegg seier Høgre at ein vanleg forbrukar, som allereie brukar altfor mykje, skal ha skattelette. Og då er spørsmålet mitt til Høgre: Dersom ein er redd for inflasjon, er det berre auka forbruk i offentleg sektor som skapar inflasjon? Kva med det auka forbruket i privat sektor? Skapar ikkje det inflasjon? Meiner Høgre at samfunnssituasjonen i dag er slik at det framleis er grunn til å framheva og prioritera meir skattelette, auka forbruk og ytterlegare materiell velferdsauke for dei fleste av oss? Vi har ikkje råd til alt, seier Høgre. Men meiner Høgre at auka privat forbruk kan forsvarast i forhold til dei store, udekte oppgåvene bl.a innanfor helse, innanfor skulesektoren og innanfor den offentlege sektoren i det heile? Kva er det som skapar inflasjon her i samfunnet?

       Svar på spørsmål 1: Ja, vi står fast på delingsmodellforslaget.

       Svar 2, regjeringsstrategi: Jeg tror jeg i og for seg vil anbefale representantene Svarstad Haugland og Restad å lese intervjuet med partileder Lahnstein i Aftenposten sist fredag. Der står svarene gitt. En sentrumsregjering skal baseres på støtte fra Arbeiderpartiet for å vri Arbeiderpartiets politikk til venstre. Og i det øyeblikk Høyres støtte eller ønske om å delta i regjeringen skulle melde seg - i tråd med ønske fra to av de tre partiene - ja, så går Senterpartiet ut av regjeringen. Stort klarere beskjed kan man vel ikke få om det. Av og til kan man faktisk få beskjed ved å lese avisene også.

       Valgerd Svarstad Hauglands spørsmål om skatt: Vel, jeg må si at jeg kanskje stusser litt. Jeg trodde vi var enige om at vi skulle ha en del skattelettelser. Vi skal ha bort fordelsbeskatningen på bolig, vi skal redusere formuesskatten - hvor langt, kan vi diskutere - vi skal ha bort investeringsavgiften, vi skal ha bort de verste bitene av delingsmodellen. Det er vesentlige deler av bedriftsbeskatningen.

       Jeg hørte på radio i dag at representanten Valgerd Svarstad Haugland opptrådte sammen med Fred Olsen. Det er jo en fornuftig mann. Han har store vyer og store krav og har markert en ny næringspolitikk innenfor IT-området. Jeg tror hun også der vil møte en del krav om visse lettelser, slik at vi skal ha samme betingelser i Norge som man har i utlandet når det gjelder IT.

       Så til slutt skatt for vanlige folk: Det er kanskje ikke så helt av veien, det heller. Jeg er faktisk uenig i representanten Svarstad Hauglands beskrivelse, at den vanlige forbruker, som hun sa, allerede bruker altfor mye. Jeg tror mange som i dag rammes av toppskatt, som ligger i inntektssjiktet mellom 250.000 kr og 300.000 kr, faktisk kunne klare å bruke en del tusener mer fornuftig hvis de fikk beholde dem selv istedenfor at staten trakk dem inn. Jeg kjenner mange av dem, og jeg tror representanten Svarstad Haugland også kjenner ganske mange.

Tore Nordtun (A) : Per-Kristian Foss bekreftet ettertrykkelig i sitt innlegg Høyres stilling som et sosialliberalistisk høyreparti, hvor mål om økt privatisering og lavere skattetrykk egentlig preger framtiden. Omfatten

       de skattelettelser kombinert med strammere pengepolitikk vil etter vår oppfatning føre til fare for tilbakeslag og kostnadsvekst i norsk økonomi. Så sier Per-Kristian Foss videre at svaret på dette er 18 - 20 milliarder kr i økte skattelettelser. Ingen greier å kappspringe med gamle Høyre om våren når det gjelder skattelettelser, det er helt sikkert!

       Så går Per-Kristian Foss freidig videre i sitt innlegg og snakker om krisen i det norske samfunn, krisen som henger over oss. Hvis Per-Kristian Foss fra Høyre mener det er krise, må han ikke gå ut med 18 -20 milliarder kr i skattelettelse. Er det en krise, slik Høyre framstiller det, når vi nærmest har full arbeidsledighet, når vi har den laveste sysselsettingen vi har hatt på mange år, når vi har lav rente, når vi har lav prisstigning og inflasjonen også er lav? Er dette en krise, slik som Høyre beskriver? Hvor er Høyres solidaritetshåndsrekning til arbeidstakerne ved å kutte i sykelønnsordningen, ved å kutte i dagpengeordningen? Hvor er egentlig samarbeidet her når det gjelder å få til økt sysselsetting, som skaper velferden i vårt samfunn? Nei, jeg tror at denne krisen befinner seg et helt annet sted enn i det norske samfunn, slik Per-Kristian Foss nå prøver å framstille det. Og jeg må spørre: Når vi har så høy sysselsetting, er det da riktig at vi er inne i en formidabel krise?

Per-Kristian Foss (H) : Det er også viktig å fornye retorikken litt fra 1980 til 1990-tallet. Uttrykket « full arbeidsledighet » som betegnelse på dagens situasjon, var vel et innlegg fra valgkampen i 1985, da et betydelig lavere ledighetsnivå var krise - uakseptabelt - og førte til ganske sterk ordbruk.

       Det er klart at det er vanskelig å diskutere skatt med en representant fra Arbeiderpartiet, som så vidt jeg minnes fra debatten om boligbeskatningen, presterte å si at skatt er det mest byggende bidrag vi har til vårt samfunn. Det er en ganske spesiell måte å nærme seg det på, og kanskje mer rettroende i synet på skatt enn faktisk Regjeringen av og til gir uttrykk for. Jeg har jo registrert at Regjeringen til tider, i alle fall i de faglige delene av budsjettdokumentet, gir uttrykk for at nå har skattenivået nådd så høyt at å øke det ytterligere, vil være skadelig. Det virker ikke som om det slår gjennom i alle deler; konferer dagens debatt om beskatning av ulike former for utgiftsdekning ute og hjemme.

       Men jeg har registrert at bl.a finansministeren ved en del anledninger har gitt uttrykk for at toppskatten skal justeres. Vi vet bare ikke hvor mye. Høyre har tatt dette på alvor og sagt at en toppskatt ikke skal ramme vanlige inntekter. Over 800.000 nordmenn betaler i dag toppskatt - det betyr altså at flertallet av heltidsansatte betaler toppskatt. Det er i strid med skattereformens forutsetning. Det skulle være en skatt på toppinntekter, i dag er det en skatt på vanlige inntekter. Det burde være en utfordring i alle fall for en sosialdemokrat som har litt kontakt med vanlige lønnstakere, men jeg registrerer at finansdepartementsretorikken om skattenes velsignelser nå har trengt langt inn selv i Arbeiderpartiets gode grasrot.

       Det store spørsmålet i langtidsprogrammet er hvordan vi skal forvalte oljemilliardene - den rikdommen, den enorme ressursen som Norge har, og som gjør at vi har helt andre muligheter enn de fleste andre land.

       Stortingets innstilling om langtidsprogrammet er omtrent så kjedelig som den ser ut utenpå. Den gir ingen særlige svar - den er nesten blottet for flertallsmerknader - det er ikke sånn at velgerne kan vite hva slags politikk som blir ført, ut fra dette dokumentet. Man kan vite hva de forskjellige partiene ønsker å gå inn for - i hvert fall nesten - men det betyr jo at det i stor grad er valgresultatet som vil avgjøre hva slags politikk som vil føres. De eneste som har prøvd seg i forbindelse med langtidsprogrammet, er sentrumskameratene. Men også de har latt all den viktigste politikken gjenstå til etter valget. Vi fører ikke regjeringsforhandlinger nå, sier de, det skal vi gjøre etter valget. Og i stor grad har de da redigert sine forskjellige standpunkter inn i en mindretallsmerknad.

       Derfor skal jeg starte med å si noe om hva som blir SVs jobb i neste fireårsperiode - noen hovedperspektiver på den jobben SV skal gjøre. Den viktigste jobben som SV skal gjøre, er å sette kampen mot økte forskjeller i Norge og i verden skikkelig på dagsordenen. Vi kan dokumentere, ikke med statistikk og tabeller vi har funnet opp selv, men gjennom offentlig statistikk, at forskjellene i Norge øker, og at de 10 % rikeste drar fra flertallet, mens de 10 % fattigste sakker akterut. Det gir seg noen utslag. Vi som er i midten, får litt mer. Vi er med på velstandsøkningen, vi er med på kjøpefesten mange av oss. Men den store innsatsen må gjøres i forhold til dem som pranger med hytter på 1000 m2, som tar seg til rette, som tvinger kommunene til å endre sine regler for hvordan de skal ordne hyttefeltene sine, i den ene enden, og de som står utenfor og ser på festen, i den andre enden. Dette er ikke en forskjellspolitikk som har kommet rekende på ei fjøl - dette er en villet politikk. Dette er et resultat av en fordelingspolitikk og en skattepolitikk som Arbeiderpartiet har ført, men som også er blitt ført av flertallet i Stortinget når Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet på en del viktige områder i skattepolitikken har gjort

       flertallsvedtak som Arbeiderpartiet har funnet seg i. I den grad Arbeiderpartiet skal kritiseres for det, er det fordi de ikke har satt foten ned og sagt at nå er nok nok - forskjellene har økt nok. Det er det som er utfordringen for neste periode: Hva gjør vi med dette? Skal vi godta at vi går inn i en jappetid i neste fireårsperiode hvor det er en del i Norge som står utenfor og ser inn på festen, som piken med fyrstikkene i snøen, i det eventyret vi alle kjenner? Det er en uverdig utvikling, og en tar ikke hensyn til det som har vært en av Norges viktigste verdier, nemlig at vi historisk sett har hatt mindre forskjell mellom folk i Norge enn i resten av Europa og i verden for øvrig. Og det er jo ikke en utvikling som bare de fattigste har tjent på, det er en samfunnsutvikling som har tjent oss alle sammen, også dem som tror at de på kort sikt tjener godt på det.

       Den politikken som har gjort at de på bunnen ikke får være med på kjøpefesten, er først og fremst en politikk som har hatt som alfa og omega i fordelingspolitikken at alle skal være med i arbeidsmarkedet. Og dermed er de som er utenfor arbeidsmarkedet, mer ribbet for rettigheter nå enn tidligere. Hva slags liv er det? I stor grad er det et liv fra kontor til kontor, fra skjema til skjema og fra det ene stedet til det andre, hvor man må brette ut livet sitt. Det er historien om voksne folk som ikke kan planlegge fra en måned til den neste, fordi det er sosialkontoret som skal gi dem kroner. Det SV foreslår, er at nå samler vi det som folk trenger av kroner i lommeboka for å leve et verdig liv og for å planlegge sin egen hverdag, til ett kontor. Slå sammen trygdekontor og sosialkontor! La folk slippe å gå den runden gjennom byråkratiet der de opplever at de ikke blir behandlet med tilstrekkelig respekt og ikke kan planlegge livet sitt som andre voksne folk.

       Det betyr også at en del av dem som virkelige opplever høy arbeidsløshet i en situasjon hvor arbeidsløsheten synker for alle andre grupper, nemlig de som tilhører minoriteter i Norge, må få en sjanse til å prøve seg. Dette er jo en ressurs av folk som vi trenger. Det er kanskje derfor NHO er blitt mer opptatt av folk fra minoriteter i Norge nå enn tidligere, de ser at vi trenger den arbeidskraften. Vi trenger kunnskap om andre kulturer. Det er en nytte for Norge i vår verdiskapning. Og det er en stor utfordring for oss at folk skal få muligheten til å skape sine egne liv, at det nytter å ta utdanning, og at det nytter å søke 100 eller 200 jobber fordi en til slutt får napp. I dag er det mange som opplever en diskriminering i forhold til dette, som ikke får prøvd seg. Derfor har SV hentet ideer fra kvinnekampen for å si at det nettopp er diskriminering hvis ikke folk får prøvd seg, og vi fremmer forslag om dette. Vi vil at de med de laveste inntektene skal opp. SVs landsmøte har vedtatt at minstepensjonen skal heves med 1.000 kr måneden. Dette er folk som i stor grad lever på eksistensminimum, særlig minstepensjonister som bor i byene, og særlig de minstepensjonistene som har høye utgifter.

       Men det som er enda viktigere, og som egentlig SV er alene om å sette fingeren på i langtidsprogrammet, det er: Hva er den alternative finansieringen av velferdsgodene? I langtidsprogrammet varsler Regjeringen at skattepolitikken skal fryses. Man sier at det er ikke noe særlig rom for å endre eller øke skattene - heller ikke for dem som har mest, slik jeg leser langtidsprogrammet. Man sier at man regner med at det vi trenger av mer kroner i kassen for å løse velferdsoppgaver fremover, må i større grad finansieres gjennom økte egenandeler. Da er vi jo i ferd med å få forsterket det vi har sett i løpet av de siste årene, nemlig et skjult skattesystem som har erstattet mye av prinsippet om skatt etter evne, eller at vi betaler ut fra inntekt og formue fordi det er det som er uttrykk for evnen, mens egenandelene i mye større grad er uttrykk for hva som er folks behov.

       Jeg beklager at Arbeiderpartiet nå gjør en ny omdreining i forhold til barnehagesatser. De sier at såkalt høytlønte foreldre - jeg tror jo i veldig stor grad det vil bety to-inntektsfamiliene, fordi dette er folk som henger i stroppen for å klare alle utgiftene sine - skal betale en større del av barnehageutgiftene. Det synes jeg er et signal i gal retning.

       Vi har et forslag i denne innstillingen som SV dessverre står alene om, til tross for Anne Enger Lahnsteins glitrende innlegg her før i dag, nemlig å omfordele fra de 10 % rikeste i Norge til de 10 % fattigste.

       Det SV skal sette skikkelig på dagsordenen, er at de viktigste oppgavene må løses først. I den fireårsperioden vi har bak oss, har tre av fire vekstkroner gått til økt privat forbruk, mens én av fire vekstkroner har gått til de områdene som folk flest syns er viktigst, utdanning, helse og omsorg. Hva betyr det? Jo, det betyr at vi f.eks på utdanningssektoren har en enorm utfordring i å sørge for at oljeformuen blir forvaltet på en framtidsrettet måte. Det er ikke bare penger på bok de gamle skal leve på i framtida, eller som Per-Kristian Foss og jeg skal få i pensjon. Hva er det som kommer til å sikre vår alderdom? Jo, det er ungene våre, det! Det er om ungene våre kan det de skal for at Norge skal være et land som ligger i front når det gjelder kunnskap og utvikling, og om våre unger har den kunnskapen som gjør at de kan være med på å videreutvikle Norge. Det er det viktigste, og slik er ikke tilstanden i skolen i dag.

       På skolen i dag er vi i den paradoksale situasjonen at hjemme spiser gutta pizza - på skolen tegner de det i heimkunnskapstimen fordi skolen ikke har råd til de enkleste ingredienser. Det ungene har av tilgang på PC-spill og CD-ROM-spill - ikke selv kanskje, men hos kamerater osv. - er av en helt annen standard enn det veldig mange unger opplever på skolen. Det sier noe om misforholdet, og det er også et resultat av en villet politikk.

       Det er en egen følelse man får når man følger sin førsteklassing inn i skolegården første skoledag. Skolen ligner mistenkelig på den man forlot for 30 år siden eller den man selv begynte på for 30 år siden. Lærerne er også omtrent de samme, de har ikke hatt tilstrekkelig etterutdanning siden, og ber om å få mer. Da er det ingen signaler som går til den ungen om at kjære deg, gutten min, dette er det viktigste i livet ditt - superviktig! Oslo City ser mye festligere ut, det ser ut som det er

       der det viktigste foregår. Dette er de signalene samfunnet gir til den oppvoksende slekt, og de signalene de får nå, er altfor dårlige. Det er ikke signal om å satse.

       Det som kommer til å skje hvis vi ikke endrer satsingen, er at når vi får mer penger i hver vår lommebok - det store flertallet av oss - kommer kravene om at vi skal betale noe mer av dette selv. Vi kommer ikke til å finne oss i på sikt at vi har utdaterte skolebøker. Da kommer mange eksempler til å være slik som foreldrene i Gjerpen i Skien i Telemark gjorde - de kjøper bøkene selv. Dermed er vi på en måte i retning av et skolesystem, en enhetsskole som undergraves. Og dette vil jo skje på veldig mange andre områder også.

       Eldreomsorgen er et annet tema. Jeg har vært inne på tidligere at vi antakelig er det partiet som har den beste skolepolitikken og den beste barnehagepolitikken, som tør å velge barnehager istedenfor kontantstøtte, slik at man er sikker på å få rekruttert folk som kan jobbe i eldreomsorgen. Det hjelper jo ikke med masse enerom hvis det ikke er noen som vil jobbe der. Og for at kvinner skal jobbe i offentlig omsorg, vil de ha en trygg situasjon for ungene sine, en god barnehageplass, og de vil nå i hvert fall tjene såpass mye at ikke summen av kontantstøtte og det de sparer på å ikke bruke barnehageplass blir omtrent den lønna de får. Det er ganske viktig. Kvinner jobber ikke i omsorgssektoren for knapper og glansbilder. Mange gamle skjønner at det er først og fremst folk i omsorgssektoren som sikrer kvalitet, og veldig mange man snakker med rundt omkring sier jo: De springer så fort, de springer så altfor fort - det er ikke tid til oss lenger.

       Jeg håper at Stortinget kan lage et bredt eldreforlik før valget, men vi kommer ikke til å være noen små søte pusekatter som sier at vi godtar hva som helst. Jeg tror ikke det kappløpet som skjer fra politiske partier i forhold til de eldre, inngir tillit til noen. Jeg tror det påhviler oss alle et ansvar for å løse det som folk flest syns er viktigst. 80 % av velgerne syns det er viktigst, og alle partiene syns det er viktigst når det kommer til valgkamp, det er minst den fjerde valgkampen på rad at de eldre skal stå i sentrum. Hvis vi gjør hjemmeleksa før valget, tror jeg faktisk at politikerne i sum får større respekt enn ellers.

       Jeg har egentlig ekstremt mye på hjertet, men lita tid. Det pleier å være mitt store problem. Derfor skal jeg ikke si noe mer om gasskraftverk og miljøpolitisk omlegging, heller ikke noe om internasjonal solidaritet. Det får jeg ta i en annen sammenheng. Jeg har bare lyst til å si litt til slutt om sentrumsalternativet, og hvilket valg det egentlig er vi kommer til å stå overfor i den stortingsperioden som kommer.

       Problemet med sentrumspartiene er at på det området de kan endre politikken, ligger Senterpartiet nærmere Høyre. Det er nesten paradoksalt å høre her i salen først en flammende appell fra Anne Enger Lahnstein, hvor SV kan være enig i nesten hvert eneste ord, så en tryglende Gudmund Restad, som gjerne vil ha Høyres støtte for å gjennomføre Annes flammende appell. Det sier noe om - jeg skal ikke bruke det uttrykket, jeg tar det i meg før jeg får sagt det - det sier noe om hvor splittet man er i Senterpartiet når det gjelder dette. Det eneste konkrete som kan komme ut av det sentrumskameratene har kommet fram til, er en økonomisk politikk som ligger til høyre for dagens arbeiderpartiregjerings politikk.

       Det vi er enige om, enighet fra EU-kampen bl.a motstand mot Schengen, motstand mot gasskraftverk, en bedre miljøpolitikk, lavere oljeutvinningstempo og sånt, er vel og bra, men det blir det ikke flertall for i neste stortingsperiode, for der vil storkoalisjonen av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet stemme ned et sentrumsalternativ uansett. Så den biten av verden som sentrumspartiene skal få lov til å forandre, kan de forandre med en utstrakt hånd. Det er en mer urettferdig fordelingspolitikk. De kaller det småbedriftspakker, og de kaller det alt det fine og det flotte, men resultatet er nå at rederne jubler, og at svenske redere utflagger til Norge. Det er den endringa vi kan ...

       Jeg må innrømme at SVs politiske tenkning er systematisk sosialdemokratisk i sin grunntone etter min vurdering, og jeg for min del ser med interesse på de forbedringer som SV ønsker å gjøre i samfunnet. Det som skiller oss, er tempoet og når ting kan gjøres. Det som også skiller oss, er soliditeten bak de ulike forandringer og forbedringer som skal gjøres. Vi for vår del syns ikke det vil være riktig å bygge sandslott som i neste omgang som en konsekvens fører til nedbygging av samfunnsgodene.

       Konsekvensen av SVs mange forslag til endringer vil logisk sett være svekket konkurranseevne, svekket budsjettbalanse og å utsette så vel pengepolitikken som lønns- og inntektspolitikken for betydelig press. Jeg må spørre representanten Halvorsen om det ikke er slik at SVs totale politiske ambisjoner vil føre til økt oljeavhengighet, og ber Halvorsen bekrefte det, eller forklare hvordan det kan ha seg at det ikke forholder seg slik.

Kristin Halvorsen (SV) : Hva skyldes denne vennlighet fra representanten Kjell Engebretsen? Jeg tror kanskje den skyldes at noe av det som er SVs buskap, treffer hans sosialdemokratiske sjel på en annen måte enn det Arbeiderpartiets egen retorikk og politikk har truffet en sosialdemokratisk sjel i løpet av det siste. Det er noe av det som er Arbeiderpartiets problem, at man oppfattes slik - og det er ikke noe rart at man oppfatter det slik, for slik oppfattes det på nært hold også - at her er det noen som er mer opptatt av å administrere enn av å styre, mer opptatt av å følge såkalte nøytrale ekspertråd, mens resultatet er økte forskjeller. Da må jeg bare si én ting: I SV har vi ingen tro på at vi ved å være hyggelige, snille og greie mot Arbeiderpartiet skal vi få dem til å endre politisk kurs. Vi tror bare det er ett språk som Arbeiderpartiet forstår, og det er makt. Og hva er det som gir et politisk parti makt? Jo det er oppslutning fra velgerne, og det er det man egentlig ved debatten om langtidsprogrammet kan konkludere, at de velgere som ønsker en politisk kurs som ligger til venstre for dagens arbeiderpartiregjering, må stemme på SV. Sentrumsalternativet er ikke noe alternativ for dem. Arbeiderpartiet er heller ikke noe alternativ for dem, for enhver stemme til Arbeiderpartiet vil være å ta bølgen for at det skal være akkurat slik som det er i dag.

       Så det er rett og slett SVs ansvar å få fram politikken vår så sterkt og tydelig og konsekvent at velgerne ser at her er det faktisk en mulighet for gjennom å gi SV økt oppslutning å presse Arbeiderpartiets politikk mer i retning av Kjell Engebretsens hjertebank. Inntil så lenge må han klare seg med oss.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Kristin Halvorsen plar førebu seg grundig til debattar. I dag har ho slurva. Ho sa tidlegare i dag at sentrumsalternativet inneheld lite som markerer ei betre fordeling. Lat meg visa til kap. 8.2.9, frå side 178 og utover. Der finn vi f.eks auka minstepensjon, betring av bustøtteordninga, betre støtteordningar for åleineforeldre, auka forsyrgjartillegg til dagpengemottakarar, lågare terskel for å få dagpengar og tilbod om frivillig førtidspensjon til langtidsledige over 60 år. Ho vil òg finna eit engasjement for ein styrkt kommuneøkonomi som ein føresetnad både for ein god skule og for kultur, omsorg og helse landet over.

       Dette er tema der SV, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti tidlegare har stått saman. Vi har stått i lag frå sak til sak i Stortinget både i kampen mot auka forskjellar og for eit betre miljø, mot storkoalisjonen Arbeidarpartiet/Høgre. Vi skilde lag i skattlegginga av reiarlag. Senterpartiet si grunngjeving i den saka var ikkje omsynet til reiarane, men å sikra tusenvis av arbeidsplassar i ei tradisjonsrik næring med svære ringverknader i land. SV ville la reiarlaga bokstaveleg talt segla ut av landet.

       Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre har lagt ei plattform for ein ny kurs med ei sterkare vektlegging på miljø og fordeling, eit alternativ til både Arbeidarpartiet og Høgre. Kva er det SV no er for? Står SV her og seier at i sin kamp mot auka sosiale forskjellar og for eit betre miljø vil dei ikkje velja ei senterpartileidd sentrumsregjering? Dei vil satsa på framleis stø kurs med Jagland.

Kristin Halvorsen (SV) : Når man blir beskyldt av en mild og god senterpartilærer for ikke å ha gjort leksa si, blir man jo som en pliktoppfyllende jente i politikken straks litt nervøs. Men jeg ble fort beroliget, for dette er jo den eneste forsvarstalen Senterpartiet har.

       Det er riktig at det står en del bra i sentrumsalternativet. Det er veldig mye av det som står i sentrumsalternativet, som SV kan være enig i. Jeg har vært inne på noe allerede i innledningen, og jeg kan utfylle. Problemet er at på disse områdene kan et sentrumsalternativ bli nedstemt. Eller er det kanskje Restads invitt til Høyre som skal styrke de svakeste gruppene i samfunnet? Eller hvem? Det er jo virkelig en stor storkoalisjon som kniper inn for dem som har det vanskeligst i Norge. Tidligere var Senterpartiet med i den. Vi er glad for at de har snudd, men det ligger jo ikke an til å få flertall for noe annet hvis man ikke klarer å få Arbeiderpartiet til å snu. Det er der det kommer til å ligge. Da er spørsmålet, hvordan kan vi få den knipetaksmanøveren på dem?

       Jeg stoler ikke på Senterpartiet. Vi har nemlig et forslag i denne innstillingen som dreier seg om å bevare sykelønnsordningen i neste fireårsperiode. Det er et forslag som SV har lagt inn, og som SV og Arbeiderpartiet er enige om i innstillingen. Det er Senterpartiet som hindrer at det er flertall i innstillingen for det. Det kan godt hende at Senterpartiet kommer til å stemme for dette i salen, men det må vi se sammen med det som står ellers i sentrumspartienes merknader. Og hva står det der? Jo, at de ikke har begynt regjeringsforhandlingene, for de skal begynne etter valget. Når Senterpartiet er i ferd med å utviske sin egen profil i fordelingspolitikken fire måneder før valget på en sånn sak som sykelønnsordningen, som først og fremst vil ramme de lavtlønte kvinnene, hvordan kan vi da stole på Senterpartiet? Sykelønnsordningen er som kjent det eneste området Venstre og Kristelig Folkeparti er enige om at de skal ta penger fra. Det skulle tatt seg ut i turbokapitalismens tiår at det var de syke, slitne damene som skulle betale kaka.

Børge Brende (H) : Når man lyttet til representanten Kristin Halvorsen, kunne man få det inntrykk at det var et innlegg i årets lønnsoppgjør. Hun uttalte at det er veldig beklagelig at det i de siste årene har blitt mer penger i hver lommebok. Jeg antar at det er familiene hun da tenker på. Nå er jo privat forbruk ganske mangt - at man eventuelt kunne komme bra ut av et pensjonist- oppgjør, ville faktisk øke det private forbruket. Men jeg tror ikke Kristin Halvorsens virkelighetsbeskrivelse stemmer så veldig overens med hvordan veldig mange rundt omkring i landet føler det. Etter at avdragene og rentene er betalt, f.eks på studielån, etter at man har betalt bilavgifter, kommunale avgifter, skyhøye barnehagesatser eller egenandeler i eldreomsorgen, sitter den enkelte igjen med veldig lite. Realdisponibel inntekt i Norge er faktisk ikke veldig høy hvis vi sammenligner med andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Hvis man da i tillegg hadde gjennomført SVs skatte- og avgiftspolitikk, hadde realdisponibel inntekt selvsagt blitt enda mindre, og Kristin Halvorsen holdt et veldig godt innlegg i dag i forhold til at den enkelte skal sitte igjen med enda mindre etter at man har betalt sitt til det offentlige. Det er klart at når hun går til et sterkt angrep på familieøkonomien og valgfriheten, er også de politiske skillelinjene meget klare.

       Men jeg har et konkret spørsmål til Kristin Halvorsen knyttet til hennes eget stortingsvalgprogram og det at hun skal være vaktbikkje, bl.a i forhold til det eldreforliket som man nå går i retning av. Hun har programfestet sekstimersdag med full lønnskompensasjon. Det skal åpenbart ikke øke det private forbruket, men noe blir det mindre av: 25 % færre sykepleiere, 25 % færre leger, 25 % færre førskolelærere. Jeg lurer på om Kristin Halvorsen her i dag iallfall kan presentere hvilke tall hun, som vaktbikkje overfor Arbeiderpartiet, har i forhold til sekstimersdagen. Det kunne det være interessant å vite noe om.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg tror at folk flest vet at om du har god økonomi eller ikke, avhenger av inntektene dine, hva du har i lommeboka, og det avhenger av utgiftene. I SV klarer vi faktisk å ha de to tankene i hodet samtidig. Det er hele begrunnelsen for at vi kjører en mye mer offensiv offentlig politikk enn det Høyre gjør.

       Jeg har bekjente som betaler 6.000 kr i måneden for to barnehageplasser. Hva er det som avgjør deres familieøkonomi? Hvis de hadde kunnet betale 4.000 kr i måneden for de to barnehageplassene, hadde det vært 2.000 kr netto. Det er viktigere for den familien enn skattelette.

       Hva annet er det folk sliter med når de er i etableringsfasen? Jo, det er f.eks studielån. Det er klart at å få ned renten på studielån og bedre studiefinansieringen er viktig for en ung student med 300.000 kr i studielån som forelsker seg i en annen ung student med samme gjelden, og så skal de ut i dagens boligmarked i Oslo og etablere seg.

       Det som er viktig for folks økonomi, er at en klarer å ha de to tankene i hodet samtidig. Og det er der jeg syns Høyre er veldig ensporet.

       Så til det som går på kortere arbeidstid, 6-timersdag osv., i omsorgssektoren. Der er det faktisk nå i nær framtid et 6-timersdagprosjekt som SV fikk igjennom da vi satt i Byrådet i Oslo, som en nå driver og oppsummerer. Det er noe som også Høyre må lære seg når det gjelder omsorgssektoren. Blant f.eks helse- og sosialarbeidere jobber over halvparten deltid eller har under deltidsstilling. Gjennomsnittlig arbeidstid for dem er under 50 %. Det skyldes stress og mas i omsorgssektoren, men det skyldes nok også lønnsnivå og arbeidsforhold. Det man har sett når man har gjennomført forsøk på dette området, er at man har klart å få ganske mange kvinner som jobber deltid, til å gå opp i full jobb, fordi full jobb har vært en 6-timersdag. Dermed har man fått bedre kvalitet i omsorgssektoren, bedre tjenester, men også bedre effektivitet. Så det er egentlig en veldig lur vei å gå.

Solveig Sollie (KrF) : Jeg vil gjerne følge opp litt de tankene som representanten Meltveit Kleppa hadde. Jeg syns ikke SVs leder gav noe skikkelig svar på det spørsmålet som ble stilt. Kristin Halvorsen brukte det meste av sin tid til å snakke om fordeling i samfunnet.

       I forbindelse med velferdsmeldingen og i andre sammenhenger har vi sett at SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har stått sammen om veldig mange saker. Jeg kan f.eks nevne:

       Jeg kunne nevne flere områder, som f.eks minstepensjonister. SV jublet da det ble et forlik, hvor Senterpartiet og Kristelig Folkeparti faktisk presset Arbeiderpartiet til 5 milliarder kr mer til kommunene.

       Da vil jeg spørre: Ser ikke SV at det her er så mange områder hvor SV er mer enig med sentrumspartiene enn med Arbeiderpartiet? Jeg har lyst til å spørre og ber om et klart svar fra SVs leder: Kan SVs leder nå si hvilket alternativ de vil støtte ut fra den politikken som vi står for i sentrumsalternativet? Jeg trodde at det også for SV var viktig å få gjennomført mest mulig av sin politikk. Da går det ikke an å stå her på Stortingets talerstol og si at det er det ikke noen vits i, for det blir ikke flertall for det allikevel. Det vil jeg gjerne ha et svar på: Hvilket alternativ vil nå SV støtte?

Kristin Halvorsen (SV) : Det er riktig at SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet stod sammen i en del saker i løpet av den siste runden på velferdsmeldingen. Men hvorfor det? Dette var altså områder av politikken hvor SV klarte å presse Kristelig Folkeparti og Senterpartiet - Senterpartiet egentlig mer enn Kristelig Folkeparti. På disse områdene hadde mellompartiene vært Arbeiderpartiets viktigste allierte for å få dratt inn fra dem i samfunnet som hadde minst. Så kjørte SV linjen tøft og klart. Gjennom år har vi stått her og herjet for enslige forsørgere og uføre som mistet rett til uføretrygd, osv. Så hørte Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og ble litt flaue over sin egen historie på dette området, og så klarte vi å få dem til å snu.

       Det er nøyaktig den samme taktikken som SV må bruke nå. For det er bare et klart og tydelig budskap og oppslutning fra folk som kan få andre partier til å skifte standpunkt.

       Selvsagt samarbeider vi - det har vi gjort i mange saker i Stortinget. Vi har samarbeidet med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ikke så mye med Venstre kanskje. Men så er spørsmålet når man skal inn i en regjeringskonstellasjon: På hvilke områder er det sentrumspartiene kommer til å klare å endre politikken, endre de lange linjene i politikken? Det er ikke på de områdene der SV er 110 % enig med sentrumspartiene. Det er i den økonomiske politikken, for både Kristelig Folkeparti og Venstre sier at den skal ligge på Arbeiderpartiets høyreside. Vi syns altså at det er for mye høyrepolitikk i Norge, ikke for lite.

       Det er dette som kommer til å være vår peilepinn: Hvordan skal vi skaffe dette landet, som har så mange muligheter, en mer rettferdig fordeling og en politikk som ligger til venstre for den markedspolitikken som Arbeiderpartiet nå fører?

Laila Kaland (A) : Eg er einig med Kristin Halvorsen i at ingen er tent med offentleg fattigdom, og at skattepolitikken er viktig for å oppretthalde dei offentlege tilboda. Eg trur det må bli slik at vi betalar skatten vår med glede, og vi som tener mest, må betale mest skatt. Eg trur også at folk er villige til å betale skatt berre skattesystemet er rettferdig. Fordelingspolitikken er viktig for Arbeidarpartiet. Det er ikkje rett at somme lever i overflod, medan andre lever på eit minimum. Men den viktigaste fordelingspolitikken for Arbeidarpartiet er å skape arbeid til alle, og dei siste åra har vi sett positive resultat. Vi har fått 168.000 nye arbeidsplassar. Vi har redusert renta. Prisstiginga er den lågaste sidan krigen, og dette kjem vanlege folk til gode.

       I innstillinga til langtidsbudsjettet er det overbod i alle forslaga frå SV. Det er meir til kommunane, meir til helse, meir til utdanning, meir til vegar, meir til u-hjelpsordningane, slik at summen blir i milliardklassen. Eg lurer på om SV kan svare på kvar dei skal ta desse pengane frå. Ser ikkje SV at ved ein ny pris- og kostnadsvekst som dette kan medføre, blir ikkje berre fastlandsøkonomien ramma, men også dei ti prosent Kristin Halvorsen nemnde her i innlegget sitt som har det vanskeleg? Kan ikkje SV i større grad prøve å vere konstruktive, vere pådrivarar saman med Arbeiderpartiet for nettopp å minske forskjellane i Noreg, og ikkje berre vere kritiske?

Kristin Halvorsen (SV) : Når man får milde henstillinger fra Arbeiderpartiets representanter om å være konstruktiv og å samarbeide, skal man passe seg, for det betyr at Arbeiderpartiet mener at nå må dere være litt stille og sitte pent og holde kjeft. Vi i SV har tenkt å gjøre det motsatte. Det er ikke Arbeiderpartiet som har gått i bresjen for en mer rettferdig fordelingspolitikk i dette landet i løpet av de siste årene. Det er den politikken som Arbeiderpartiet har ført på skattepolitikk, på deregulering, som har ført til at forskjellene øker. Så har de noen ganger blitt gått forbi av det borgerlige flertallet i ytterligere skatteletter til dem på toppen. Da hadde Arbeiderpartiet muligheten til å sette foten ned, og den muligheten har de ikke brukt.

       Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og SV står sammen i denne innstillingen om at sykelønnsordningen ikke skal røres de neste fire år. Det betyr ganske mye for dem som sliter mest i arbeidslivet. Men jeg vil gjerne utfordre Arbeiderpartiet på å legge om tankegangen i den økonomiske politikken. Vi burde omfordele fra de 10 % rikeste som er rike først og fremst fordi de har store inntekter fra utbytte på aksjer, kapitalinntekter. Det burde Arbeiderpartiet gjøre hvis de er opptatt av å bekjempe forskjellene - skjerpe beskatningen på kapital. Så burde man gi ut i bånn, gi ut til dem som har minst i Norge. Det er et forslag fra SV, det står i innstillingen til langtidsprogrammet. Arbeiderpartiet er hjertelig velkommen til å være med på det.

       Men så er det en del i SVs tankegang når det gjelder hvordan det er ansvarlig å forvalte oljeformuen, som ikke må forveksles med overbud. Det er mer ansvarlig politikk overfor framtidas generasjoner å sørge for at man har et utdanningssystem som er tipp topp, å sørge for at ikke ungdom sitter ett, to og tre år av sitt liv for å videreforedle gode karakterer til å bli de beste karakterene. De mister noe underveis. Det er ikke bare pugg som skal føre dem framover, inn på utdanningssektoren. Laila Kaland er sjøl sjukepleier. Man skal være så bokflink nå for å bli sjukepleier samtidig som vi mangler en masse sjukepleiere.

       Jeg glemte å ta opp forslagene i mitt første innlegg, og jeg vil gjerne gjøre det nå. Jeg vil ta opp de forslagene som SV har i innstillingen til langtidsprogrammet, og det som SV er medforslagsstiller til.

       Odd Holten (KrF) : Langtidsprogrammet er lagt fram av den nye regjeringen Jagland som et forsøk på å presentere en ny visjon for Arbeiderpartiets politikk. Denne visjon er blitt kalt Det norske hus. Etter at den forrige statsminister på mange måter avpolitiserte Regjeringens og Stortingets arbeid gjennom noe som etter hvert fortonte seg som et rent administrasjonsstyre, er egentlig dette et interessant eksperiment fra Jagland-regjeringen. Det kan gi grunnlag for både politiske og ideologisk debatter. Det er derfor synd at Regjeringen ikke har lyktes i å heve visjonen over alminnelighetene. Når det brukes bilder som « velferdsveggen » og « arbeidslivsveggen », blir visjonen og politikken fanget av en kunstig bildebruk mer enn at visjonen evner å fange det politiske menneske med interesse.

       Politiske debatter er ofte en elendighetsbeskrivelse, en opplisting av alt som har gått galt, eller på motsatt side lange skrytelister. Det er all grunn til å understreke at langtidsprogrammet tegner et bilde av norsk økonomi som gir grunnlag for optimisme langt utover den periode det gjelder for. Gjennom rike ressurser fra vår Skapers side og et bredt politisk samarbeid har Norge større vekst, lavere arbeidsløshet og bedre budsjettbalanse enn praktisk talt alle vestlige land, og selv med nøkterne anslag for oljeinntektene er dette tendenser i mange, mange år framover.

       En amerikansk journalist på rundreise i Europa gav følgende referat fra Norge: Det er landet der alle har det bra, men de fleste klager. Denne beskrivelsen er nok for enkel. Det er dessverre en rekke uløste problemer, og det er mennesker som lider fordi de ikke får behandling i sykehus, det er familier som har for lite å leve av fordi far eller mor er langtidsledige, og det er barn og ungdom som savner et godt tilbud fordi kommunene har måttet skjære ned, med trange rammer. Og ikke minst er det økende miljøproblemer ved dagens politikk for økt forbruk. Dette, sammen med økende forskjeller nord-sør, truer den neste generasjon.

       Kristelig Folkeparti tok i sin tid initiativet til Sysselsettingskommisjonen, og vil sterkt vektlegge at grunnlaget for moderate inntektsoppgjør, lave renter og inflasjon kan føres videre ved nøkterne rammer for offentlig og privat forbruk. Vi mener at det samtidig må være mulig å løse de uløste oppgaver langt bedre enn i dag ved at det på solidarisk basis fordeles mer til beste for utsatte grupper og distrikter og til sektorer der det er mangel på ressurser, som f.eks i helsesektoren og eldreomsorgen. Vi tror ikke det løses over natten, bl.a fordi det er mangel på helsepersonell over lang tid. Det Kristelig Folkeparti ikke godtar, er at problemene av finanspolitiske grunner ikke kan løses.

       Kristelig Folkepartis parlamentariske leder har flere ganger understreket at et sunt demokrati bør ha alternativer til sittende regjeringer. Det er et syn som jeg tror deles av alle opposisjonspartier i Stortinget, selv om man i valg av alternativer prioriterer ulikt.

       De omfattende fellesmerknader som er lagt fram av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er kalt « Vilje til ansvar ». Som det står i merknadene, er ikke det en regjeringserklæring, men det gir likevel viktige signaler om den politikk som vil prege en regjering utgått fra disse tre partiene.

       Kristelig Folkepartis landsmøte vedtok i april at partiet skal arbeide for et bredest mulig regjeringsalternativ med utgangspunkt i sentrum i norsk politikk. Når det gjelder Høyre, er det vanskelig å forholde seg til dem for tiden. Sentrumspartiene blir vekselsvis kritisert for å ligge til venstre for Arbeiderpartiet og for å forhindre Høyre i å slutte seg til merknadene de stort sett er enige i.

       Landsmøtets ønsker er etter min mening blitt innfridd så godt det lar seg gjøre i den nåværende parlamentariske situasjon.

       Sentrumsalternativet har disse hovedsatsingsområdene:

       Vi ønsker å dempe den dominerende rolle petroleumsinntektene etter hvert har fått i norsk økonomi. Erkjennelsen av at olje og gass ikke er fornybare ressurser, må også få utslag i vår politikk.

       For Kristelig Folkeparti er det viktig at velferdspolitikken må ta omsorg for hele mennesket, hvor livskvalitet er et viktig begrep i velferdsdebatten - at mennesket trenger både noe å leve for og noe å leve av.

       Regjeringen angir ikke i langtidsprogrammet klare løsninger for dem som kommer dårligst ut i det norske samfunn. Det er urovekkende at forskjellene ser ut til å øke på 1990-tallet. For Kristelig Folkeparti er det også foruroligende at verdifundamentet for langtidsprogrammet er så uklart, i beste fall kan det sies å være rent materialistisk. Det er derfor gledelig at en sammen med Arbeiderpartiet i en annen sak i Stortinget nettopp har fastslått at skolens verdiformidling som tidligere skal bygge på de kristne grunnverdier.

       Ved stortingsvalget i 1997 vil Kristelig Folkeparti kjempe for sterkere innsats på områder som familiepolitikk, omsorg, skole og utdanning, miljø, menneskeverd og menneskerettigheter

       Vi trenger en familiepolitisk reform som bygger opp og styrker forholdene mellom barn og foreldre. Vi trenger å øke innsatsen i omsorg for eldre og syke. Norge bør som et av verdens rikeste land ha råd til å gi enkeltmennesket trygghet i alderdom og når sykdom står på.

       Vi ønsker en skole som gir kunnskap og kompetanse for yrkeslivet, og som formidler verdier. Kristelig Folkeparti ønsker å bygge et varmere samfunn med kristne verdier. Vi vil fremme respekten og nestekjærligheten mellom mennesker. Først da får vi et bedre og varmere samfunn.

       Vi mener at med en sentrumsregjering med et sterkt Kristelig Folkeparti vil det bli ført en politikk som endrer dagens prioriteringer. Ut fra disse prioriteringer er Kristelig Folkeparti godt fornøyd med de fellesmerknader som vi sammen med Senterpartiet og Venstre legger fram i innstillingen til Regjeringens langtidsprogram, og ser disse merknadene som et viktig skritt på veien til en ny regjering hvor sentrum utgjør et tredje tyngdepunkt i norsk politikk.

       Sentrumspartiene viser vilje til ansvar, heter det i innstillingen. Men ansvar er også å prioritere, og hva som skal prioriteres, kommer ikke fram i fellesmerknadene. Politikken skal vi bli enige om etter valget, heter det. Med respekt for velgerne må dette komme klart fram. Derfor vil jeg be representanten Holten om svar på følgende: Hvilken politikk skal disse partiene føre når det gjelder sykelønnsordningen - er det Kristelig Folkepartis, med to karensdager og deretter 90 % lønn, er det Venstres, eller er det Senterpartiets, uten endring, eller er det en mellomting, f.eks. én karensdag og noe redusert lønn?

       Sentrumspartiene lover en lang rekke skattelettelser for selvstendig næringsdrivende, men jeg har ikke klart å finne en eneste skattelette for vanlige arbeidsfolk. Stemmer dette, og er det slik at vanlige arbeidsfolk skal få skjerpelser, bl.a gjennom grønne skatter som ingen vet hva skal inneholde, og at en kanskje mister fradraget for fagforeningskontingenten på selvangivelsen? Er det dette sentrumspartiene kaller for en bedre fordelingspolitikk? Og hvis det ikke er noe av dette, vil jeg be Odd Holten fortelle oss hvilke skatter som skal økes.

Odd Holten (KrF) : For det første er jeg noe forundret over representanten Øyens beskrivelse av f.eks. Willoch-regjeringens periode. Hva var det vi da var vitne til? Jo, det er ikke tvil om at det var Arbeiderpartiets gjentatte forsøk på overbud. Med andre ord: Det faller på sin egen urimelighet når det nå fremstilles som om det er sentrumspartiene som kommer med overbud. Vi har gjennom vårt alternativ klart å løfte fram tunge saker i norsk politikk og i det norske samfunn som vi mener er viktig å prioritere. Hvis en leser dette dokumentet grundig, er det ikke tvil om at en finner at vi vil prioritere tunge elementer som helse, omsorg og utdanning, som vi mener det er viktig å løfte fram.

       Representanten Øyen var også inne på spørsmål knyttet opp til det som har med sykelønnsordningen å gjøre. Saken er ganske enkelt at vi forholder oss til det flertall som synes å avtegne seg i denne saken i Stortinget. Det er i dag flertall for å beholde dagens ordning, og det skulle være svar godt nok.

       Så til hva det er vi har vært med på av endringer når det gjelder skattereformen. Der har vi lagt inn forslag om et tredje trinn på toppskatten. Dette skulle være med på å øke skatten for dem som har høye inntekter. Men det er altså ikke flertall for det. Vi har på den måten vært med på klart å prioritere fra dem med høy inntekt til dem med lavere inntekt. Kristelig Folkeparti har forslag om dette, men det er spørsmål om å få flertall for dem.

Anders Talleraas (H) : Representanten Holten snakket mye om det såkalte sentrumsalternativet - et alternativ som er så luftig og som har så mange uavklarte standpunkter at det er vanskelig å få skikkelig tak i innholdet. Jeg regner for min del med at denne tåkeleggingen av de mange reelle uenighetene som det såkalte sentrum inneholder, er bevisst tilsiktet. Jeg vil imidlertid over på et annet tema som har med politisk redelighet å gjøre - et tema, som vel Kristelig Folkeparti påstår å være særlig opptatt av.

       I desember var Kristelig Folkeparti og Senterpartiet stolte over at de hadde presset Arbeiderpartiet til enighet på omfattende områder i budsjettet som økte de offentlige utgiftene. Noe av regningen for dette var økte avgifter, bl.a økt dieselavgift, mot Høyres stemmer. Nå har vi i de senere dagene sett at protestene som ventet er kommet. Da går etter det jeg forstår, Kristelig Folkeparti bort fra sitt standpunkt og støtter Høyres forslag. Men budsjettøkningene fra desember står vel fortsatt igjen.

       Som høyrerepresentant er jeg naturligvis glad for støtte til våre forslag selv om den kommer sent. Men jeg er nokså sterkt opptatt av politisk redelighet. I politikk må et ord være et ord, og en avtale må respekteres. Noe annet vil føre politisk arbeid i miskreditt.

       Spørsmålet mitt til hr. Holten er: Hvordan kan noen stole på Kristelig Folkeparti når en straks det blåser opp, springer bort fra forpliktende politiske avtaler? Hvis det hadde vært innenfor parlamentarisk språkbruk, ville jeg kalt dette kriminelt, men av respekt for presidenten gjør jeg ikke det. Men det minner unektelig om uredelig politisk arbeid av et parti som heter Kristelig Folkeparti, og som vi i Høyre i praktisk politikk har mye til felles med. Hvordan fremmer denne type avtalebrudd positive holdninger hos våre unge for framtiden?

Odd Holten (KrF) : Representanten Talleraas avla det såkalte sentrumsalternativet en visitt. Dette er ikke et såkalt sentrumsalternativ, det er faktisk et alternativ. Det vi har lest med stor interesse, og som vi har møtt i debatten, er faktisk at Høyre ser med en viss frykt på dette såkalte sentrumsalternativet. Det jeg kunne tenke meg å spørre om, er: Hvilken stilling ønsker Høyre å innta i forhold til dette sentrumsalternativet? Er det, som det uttales, at det er bedre å støtte en arbeiderpartiregjering? Jeg vil forvente at i valget mellom en sentrumsregjering og en arbeiderpartiregjering, burde det være naturlig for Høyre å støtte sentrum.

       Det er helt riktig at Kristelig Folkeparti har vært aktivt i budsjettsamarbeidet, som Talleraas var inne på. Faktum er at ved siste budsjettår maktet dette såkalte sentrum å få på plass over 7 milliarder i justeringer i forhold til Regjeringens forslag, hvorav ca 1 milliard også med støtte fra Høyre. Vi ønsker altså en annen fordeling. Og det vi prøvde å prioritere denne gangen, var økte rammer for helse, omsorg og utdanning.

       Når det også gjøres en liten visitt til spørsmålet om avgift på diesel, har vi erkjent at vi har fått en utilsiktet virkning av denne avgiften. Da er vi også beredt til å gå inn og justere den feilen som her skjedde, men vel å merke: Kristelig Folkeparti går ikke på en generell justering av dieselavgiften. Vi vil kun konsentrere oss om det som er knyttet til næring.

Lisbeth Holand (SV) : Representanten Holten viste til de omfattende merknadene fra sentrumskameratene. Ja, de er omfattende i ord, mindre omfattende i innhold. Da jeg hørte representanten Holtens innlegg, følte jeg meg mer hensatt til andre sfærer, nokså luftige, nokså himmelstrebende, nokså langt fra jorda. Det var snakk om at staten skulle gjøre alt for alle, skulle gjøre alle til lags. Staten skulle ikke bare sørge for at alle hadde noe å leve av, men det var også staten som skulle sørge for at alle hadde noe å leve for. Det tror jeg med respekt å melde er å ta i for hardt, og jeg tror heller ikke det er ønskelig i den livssynspluralismen som vi har i dag.

       Men jeg vil gjerne prøve å komme litt ned på jorda, for i alle de fine honnørordene er det oppsiktsvekkende lite om praktiske, konkrete politiske spørsmål, og særlig når det gjelder økonomisk politikk. Et av de spørsmålene jeg har lyst til å stille, er spørsmålet om en statlig eierandel i de store kredittinstitusjonene. For det er greit å ha vilje til ansvar og styring, men da må en også ville virkemidlene. Og her har i utgangspunktet Kristelig Folkeparti og Venstre sagt at de ønsker at den statlige eierandel skal reduseres, mens Senterpartiet har sagt at det er viktig å opprettholde den. Hvor står sentrumskameratene? Hva skal velgerne vite når de går til valg?

       Og så må jeg nesten spørre: Når det gjaldt sykelønnsordninga, syns jeg representanten Holten gav et merkelig svar på en tidligere replikk. Han sa at de forholder seg til dagens situasjon, der det er flertall for sykelønnsordninga slik den er i dag. Her foreligger altså et langtidsbudsjett. Hva mener Kristelig Folkeparti skal være politikken? Og ut fra det han sa tidligere: Betyr det at han vil støtte forslaget om å opprettholde sykelønnsordninga som den er i dag?

Odd Holten (KrF) : Jeg er svært glad for at representanten Holand har satt seg inn i de merknader som Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene har utformet i langtidsprogrammet. Men jeg tviler jo litt på om det er grundig nok når det sies at dette er luftige merknader. Luftig er det overhodet ikke. Dette er konkretisert på svært mange tunge områder fordelt på 12 satsingsområder. Da tror jeg nok heller det er grunn til å returnere karakteristikken og si at det som ligger inne i innstillingen til langtidsprogrammet fra SVs side, har en noe mer luftig form. Det er svært mange konkrete saker vi henviser til som vi ønsker å løfte fram og prioritere. Og er det noe som i hvert fall skiller SV og sentrumspartiene i dette langtidsprogrammet, er det ikke tvil om at det er når vi kommer til hva samfunnet skal være tuftet på, som vi mener er de kristne grunnverdier.

       Det ble også reist spørsmål om vårt forhold til statlig eierskap. Det er ikke noe mål for Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene å ha et statlig eierskap. Men vi er veldig opptatt av et nasjonalt eierskap, et eierskap som utformes av staten og av næringsliv for øvrig. Vi tror nemlig at næringslivet har mulighet for også å medvirke på en konstruktiv måte til å bygge ut et allsidig og levedyktig næringsliv. Vi vil ikke anbefale at det skal være en 50 % eierandel i de statseide banker, men det skal være et blokkerende mindretall.

       Vi tar til etterretning, som jeg sa i sted i forhold til sykelønnsordningen, at det er et flertall i Stortinget mot å endre dagens ordning.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Kristeleg Folkeparti har på 1990-talet vore med på å sikre gjennomføringa av ein forsvarleg økonomisk politikk gjennom solidaritetsalternativet. Eit resultat av dette er ei god økonomisk utvikling med sterk nedgang i arbeidsløysa, lågare rente, låg prisstiging og oppbygging av eit oljefond til bruk for framtidas generasjonar. Sentrumsalternativet, der Kristeleg Folkeparti er med, synleggjer på mange måtar ein trussel for ei fortsatt positiv utvikling på desse områda. Er dette vilje til ansvar? Det er ikkje store avvik i grunnsyn mellom Arbeidarpartiet og sentrumsalternativet. Sentrumsalternativet er gjennomsyra av sjølvsagde ting som dei fleste partia kan slutte seg til. Men forskjellen ligg altså i bruk av offentlege utgifter og aktiv bruk av skattelette.

       Representanten Odd Holten og Kristeleg Folkeparti vil dei fleste vel. Dei går inn for å auke utgiftene til alle gode formål. Dette betyr at Kristeleg Folkeparti vil blåse opp økonomien i oppgangstider, altså bruke meir oljepengar, samtidig som oljeutvinninga skal reduserast. Og dette betyr mindre oljeinntekter i statskassa og svekt tryggleik for framtidas generasjonar. Dette er ei underleg økonomisk tenking. Kristeleg Folkeparti har tydelegvis ikkje lært av 1980-åra. I tillegg til dette vil Kristeleg Folkeparti gje større skattelette til næringslivet og til personar med stor formue. Det kunne ha vore interessant om representanten Holten kunne fortelje oss kor store skatte- og avgiftslettar dei vil gå inn for. I fellesmerknadene til Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre seiest det at dei vil innføre ei grøn skattereform, men dei seier ingenting om kva slags skattar dei vil innføre. Derfor blir mitt spørsmål til representanten Holten: Er det slik å forstå at Kristeleg Folkeparti vil pålegge norsk industri einsidige miljøavgifter, og kan da Odd Holten fortelje oss kva slags grøne skattar som skal innførast?

       Til slutt må jeg rette opp en åpenbar misforståelse som hr. Holten gjorde seg skyldig i. Høyre vil ikke støtte en arbeiderpartiregjering, vi vil gjerne gi den avløsning. Men vi kan heller ikke støtte et luftslott av et såkalt sentrumsalternativ som et venstrevridd senterparti skal få sette sitt hovedstempel på. Dette trodde jeg faktisk var oppfattet av de fleste, men det er behov for å gjenta det overfor hr. Holten, som fra talerstolen her gjorde klart at han ikke innså at Høyre ikke kan samarbeide med dagens senterparti, og at vi ikke ønsker en arbeiderpartiregjering. Men hvis Kristelig Folkeparti vil samarbeide om en kursendring i Høyres retning, da har vi mye å snakke om.

Odd Holten (KrF) : Det er tydelig at Høyre er svært opptatt av det såkalte sentrumsalternativet, og jeg må gjenta at det gleder oss. Jeg hadde da også forventet at representanten Talleraas kanskje i noe klarere ordelag kunne gi uttrykk for hvor de står hen i forhold til Arbeiderpartiet. De sier at de kan ikke ta konsekvensen av å gi sin støtte til Arbeiderpartiet. Men faktum er at hvis det nå blir en mulighet for en regjeringsavløsning, så må representanten Talleraas og Høyre være villig til å ta et valg mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Og det som Per-Kristian Foss uttalte da vi la fram vår sentrumsmerknad, det var at dette dokumentet lå langt, langt ute til venstre for Arbeiderpartiet, for så noen dager etter å korrigere og si at dette er en merknad som Høyre på svært mange punkter kan støtte.

       Det blir da faktisk litt vanskelig å forholde seg til hva det er Høyre mener de kan være med på å samarbeide om. Kristelig Folkeparti er i hvert fall beredt til å gå inn i et sentrumsarbeid hvor vi tar ansvar og får støtte fra de partier som ønsker å støtte et sentrumsalternativ i norsk politikk.

       Jeg tror imidlertid det er litt uklokt å snakke om denne bygningen - dette huset. Det som vi i Fremskrittspartiet finner langt mer interessant, er den norske familie, menneskene som skal bo i bygningen. Og utgangspunktet for vår politikk og vårt syn på neste periode er menneskene i Norge og de behov de har. Og la meg da begynne med dem statsministeren hevder er de viktigste, nemlig pleietrengende eldre og de som har behov for assistanse på grunn av sykdom. Der lanserer jo Regjeringen i realiteten - jeg snakker ikke om ønskedrømmer og måltall - meget få virkemidler for å bedre situasjonen i helsevesenet og i eldreomsorgen som vil virke i praksis.

       Vi vet at når det gjelder en del ordninger for friske arbeidsføre mennesker, har vi juridiske rettigheter til assistanse når det er nødvendig. Blir man syk, har man en juridisk rett, og folketrygden har plikt til å betale sykepenger. Blir man arbeidsledig, har folketrygden plikt til å betale arbeidsledighetstrygd. Hvorfor kan vi ikke bruke den samme modellen når det gjelder å finansiere helsetjenester og finansiere eldreomsorgstjenester? Det er Fremskrittspartiets opplegg å bruke folketrygden, Rikstrygdeverket og trygdekontorene slik at når noen har behov for en sykehjemsplass, så kommer pengene fra trygdekontoret automatisk til å betale for den sykehjemsplassen, enten den drives av en organisasjon, av kommunen, av staten eller av en bedrift. Da vil det nemlig være interessant å bygge ut sykehjemsplasser, fordi man vet at når folk blir godkjent for en sykehjemsplass - at behovet er der - er det automatisk betaling for den tjenesten. Det er slik for rehabilitering etter sykdom eller rekonvalesenthjem, og det har vært slik i mange år - og det virker. Hvorfor skal det ikke være slik at det er den samme kassen som betaler? I dag er dette delt mellom kommuner, fylkeskommuner og staten, slik at man kan få 120.000 - 130.000 kr i sykepenger mens man venter på en operasjon som koster 30.000 - 40.000 kr. Hadde vi hatt et system med folketrygdansvar for finansieringen av alle operasjoner, ville de sykehusene som har ledig kapasitet, kunnet arbeide som bare det, fordi de ville fått mer betalt dess mer de gjorde.

       Vi beklager at vi er alene om å ha et system som ville løst alle problemer i helsevesen og eldreomsorg i løpet av en 3 - 4-årsperiode. Derfor har vi lansert noen subsidiære løsninger. Når Regjeringen selv uttaler at det viktigste virkemiddel for å oppnå full barnehagedekning er det statlige driftstilskuddet, har vi tatt det ad notam og foreslår et statlig driftstilskudd til sykehjemsdrift på 200.000 kr i året. Og skal man få kommunene til å bygge ut sykehjem og eldreomsorg, må de ha noen gulrøtter - de må ha et incitament. Det er veldig bra at Regjeringen omsider etter å ha stemt imot det i fjor - øker fra 120.000 kr til 150.000 kr i investeringstilskudd. Men når kostnadene er over 800.000 kr, blir det for lite. Kommunene stoler av tidligere erfaring ikke på Regjeringen og Stortinget. Det må være en statlig driftstilskuddsordning som er fast, lovfestet, og som man kan basere seg på, og vi går inn for en slik statlig driftstilskuddsordning etter modell av den som virker når det gjelder barnehageutbyggingen, med 200.000 kr pr. plass.

       Så snakker statsministeren om de eldre. I alle år har vi i Fremskrittspartiet hørt at på grunn av landets vanskelige økonomiske situasjon kan vi ikke gjøre noe med minstepensjonen. Nå er situasjonen snudd rundt. Norsk Pensjonistforbund har krevd, og det er ikke uberettiget, at den skal trappes opp til ca 85.000 kr. Vi går inn for å øke minstepensjonen ved dette oppgjøret. Vi går inn for å øke minstepensjonen ved dette oppgjøret med 1.000 kr måneden i økt kjøpekraft - 12.000 kr i året. Hvorfor kan ikke Regjeringen, som nå later som den vil gjøre et krafttak for eldre, følge opp og løfte minstepensjonen opp til et nivå som er bedre og mer sammenlignbart med våre naboland?

       Det som også menneskene, den norske familien, er opptatt av, er trygghet for liv og eiendom. Hvorfor kunne ikke Regjeringen i langtidsprogrammet lansere en skikkelig opptrapping av kampen mot kriminalitet? Hvorfor fortsetter man med altfor lave straffer for voldskriminalitet, voldtekter og forbrytelser som går ut over vanlige mennesker? Vi vil øke minimumsstraffene for å tvinge domstolene til å gi strengere straffer. Vi vil styrke politi- og lensmannsetaten slik at vi kommer opp på et nivå som er mer sammenlignbart med andre land. Her svikter Regjeringen den norske familie.

       Og når det gjelder den langsiktige utviklingen av det norske samfunn, synes vi det er leit at ikke Regjeringen også varsler endringer i integreringspolitikken. Hvorfor kan vi ikke gjøre det klart at de som er kommet til Norge som innvandrere eller som flyktninger, og som skal bo her permanent fordi de har fått oppholdstillatelse, forventes å tilpasse seg det norske samfunn, det norske hovedverdigrunnlag og vår væremåte, og at de ikke kan bli statsborgere før de har lært seg og dokumentert at de kan norsk språk skriftlig og muntlig? Dette kravet hevdes av og til overfor meg når vi sier dette, at dette er jo nesten rasisme, Hagen! Jeg vil gjerne gjøre statsministeren oppmerksom på at kravet om språkkunnskaper er en betingelse for å få statsborgerskap i Danmark, England, Frankrike og Tyskland. Hvorfor skal ikke vi ha det incitamentet at man må lære seg norsk hvis man skal bo i dette land varig?

       Jeg synes også det er på sin plass å nevne at vi på lang sikt selvsagt må finne noe annet å leve av enn oljeinntekter. Vi kan gjøre en del nå med oljeinntektene: utbygge vår infrastruktur, sørge for at vi får full bygningsmasse når det gjelder sykehus og eldreinstitusjoner. Vi har altså noen år hvor det er mulig å vri ressursbruken over til tjenesteytende næringer og infrastruktur, for så senere gjennom skatte- og avgiftslettelser å skaffe et grunnlag for å bygge opp bedrifter vi skal leve av på lengre sikt.

       Vi synes det er leit at Regjeringen ikke bevilger midler til helsevesen og eldreomsorg, for i helsevesenet er det mange sykehus som nå må stenge på grunn av pengemangel. Vi har foreslått 500 mill. kr i overslagsbevilgning, et forslag som ligger til behandling i finanskomiteen. Hvordan kan statsministeren få seg til å si at når det gjelder helsevesenet, er det ikke pengene som skal være problemet, når det nettopp fra sykehusdirektørene har kommet klare uttalelser om at det er det som er problemet? Jeg synes virkelig det er leit at ikke Regjeringen løser disse problemene når den har muligheter til det.

       Det er også mye snakk om regjeringsalternativer i denne debatten. Jeg vil gjerne få lov til å slå fast at det er sammensetningen av Stortinget som er det avgjørende. Hvem som utfører stortingsvedtakene i de enkelte saker, er ikke lenger så viktig. Regjeringen presenterer jo en del saker for Stortinget, men det kommer hundre saker fra stortingsgruppene også. Regjeringen er det utøvende organ for det flertall som avgjør den enkelte sak, og det varierer fra sak til sak. Derfor er det faktisk ikke så viktig hvem som sitter i regjeringen. Det som er viktig, er hvorledes Stortinget blir sammensatt, og om det i realiteten blir flere som sørger for at det er den norske families interesser som skal settes i høysetet, i stedet for at man fortsatt er opptatt av å løse problemer rundt omkring i verden og glemmer de facto når det gjelder virkemidler og tiltak, dem statsministeren later som han snakker for, nemlig de eldre, de pleietrengende eldre og de som trenger hjelp for sin sykdom.

Carl I Hagen (Frp) : Bjørnar Olsen er velkommen til å få Fremskrittspartiets program, hvor han vil kunne se helheten og at den henger sammen. Det er helt riktig at vi også arbeider for at vi ikke skal behøve å betale mer i skatt og avgifter enn nødvendig, og at vi ønsker å redusere en del offentlige utgifter. Vi ser ikke noen grunn til at vi skal bruke 9.000 millioner kr til u-hjelp, til fortsatt å sende hundrevis av millioner til Yasir Arafat, slik at hans nærmeste medarbeidere kan bygge seg gigantpalasser og slå om seg med penger.

       Bjørnar Olsen snakker om at vi må bry oss om hverandre. Det er jo det Fremskrittspartiet gjør når vi sier at 66.000 kr i minstepensjon er altfor lite å leve for på en verdig måte. Det er derfor vi vil øke minstepensjonen med 12.000 kr i året. Vi vil det fordi man bryr seg ikke om mennesker som trenger sykehjem, hjemmehjelp og hjemmesykepleie i tilstrekkelig grad - for det er mangel på det. Der er derfor vi vil ha øremerkede avgifter til denne delen av folketrygden som automatisk skaffer nok midler til å betale for sykehjemsplasser, hjemmehjelp, hjemmesykepleie, trygghetsalarmer og andre tilbud. Vi har nemlig sagt at først skal vi sørge for at vi i Norge har et godt helsevesen, en god eldreomsorg, et godt politi og et godt utdanningssystem - de helt avgjørende tingene - før man begynner med alt mulig annet rart.

       Finansminister og statsminister sier nå at de er redd for overoppheting og inflasjon i økonomien. Hvorfor bruker vi da 5-6 milliarder kr gjennom SND til virkelig å skape mer etterspørsel etter arbeidskraft som man sier man ikke har? Hvorfor fortsetter vi med en politikk som vi brukte den gang det var mangel på arbeidsplasser som var problemet? Vi må jo kunne endre den politikken som føres, i takt med at virkeligheten endrer seg. Jeg kan bare si at vår politikk henger sammen, men vi prioriterer. Vi prioriterer altså den norske familie foran den utenlandske familie.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Fremskrittspartiet prioriterer minstepensjonistene. Det gjør også Senterpartiet. 1.000 kr i måneden - 12.000 kr i året - i tillegg skattefritt er ikke noe stort krav. Det er helt nødvendig og rettferdig. Kommuneoppgjøret gav jo et inntektstillegg for 1997 på over 13.000 kr, så det setter det litt i relieff.

       Fremskrittspartiet prioriterer sykehusene. Det gjør også Senterpartiet. Vi er uenige om finansieringsmåten, men vi er enige om at det ikke er noe som heter å sette lidelser på bok. Her må en dekke opp det som er kostnadsstigningen, slik at folk blir behandlet.

       Vi har altså noen felles saker. Foreløpig står Arbeiderpartiet og Høyre mot oss. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett burde vi kunne nå fram på dette, sammen med andre partier her i Stortinget.

       Det at Senterpartiet og Fremskrittspartiet ser forskjellig på en del andre ordninger når det gjelder sosial sikkerhet og trygghet for arbeidsmaurene i samfunnet, kan vi la ligge nå. Det er viden kjent.

       Det jeg imidlertid har lyst til å henlede oppmerksomheten på, er det prosjektet som Carl I Hagen gjennomførte da han skar ut liberalistene i eget parti, som han så malende beskrev det en gang. Det skulle skjæres dypt, og det skulle skjæres vidt, og en skulle virkelig få vekk denne farsotten som hadde satt seg ned på kroppen. Fremskrittspartiets ledelse har systematisk i de viktige spørsmålene standpunkt som at en er ja til unionen, som ifølge statsministeren er en høyere form for sivilisasjon, en er ja til Schengen-samarbeidet som vil innebære Festung Europa i forhold til utlandet - utenfor unionen - og når det gjelder nasjonalt eierskap, er ikke det noe viktig. Representanten Røsjorde har sagt at nei, det er heller viktig å få den internasjonale kapitalen inn i Norge.

       Mitt spørsmål er så enkelt som: Hvorfor ser ikke Fremskrittspartiet nasjonalstaten som en naturlig ramme om den økonomiske og politiske aktivitet en vil videreutvikle? Hvorfor støtter fremskrittspartiledelsen systematisk standpunkt fra Høyre og Arbeiderpartiet som svekker nasjonalstatens styringsverktøy?

Carl I Hagen (Frp) : La meg først si: Når det gjelder Schengen-samarbeidet, har Senterpartiet gjort det klart at en av hovedårsakene til at de er imot Schengen-avtalen, er at den på en måte vil være en slags mur rundt Europa for å holde ute det presset for ulovlig innvandring fra Afrika og Asia som Europa er gjenstand for. Det er en av våre viktigste begrunnelser for å støtte Schengen-avtalen. Vi ønsker ikke, som Senterpartiet, relativt åpne grenser og det å ta imot langt flere innvandrere og flyktninger, slik Senterpartiet gjør.

       Men så kan jeg glede hr. Lundteigen med at i det nylig vedtatte programmet vårt har vi hatt en litt større forståelse for dette med nasjonalstat og å opprettholde nasjonalt eierskap i den forstand at vi ønsker å overføre mesteparten av statens eierinteresser i Statoil, Telenor, bankene og andre selskaper til Folketrygdfondet for å bevare disse interessene og ikke bare selge dem, som Høyre gjør. Da går de ut av landet. Vi vil bevare dem i Folketrygdfondet, gjøre dette til et fond for våre fremtidige pensjonsutbetalinger, og gjerne også ha en såkalt gylden aksje med vetorett, f.eks når det gjelder å flytte hovedkvarter ut av Norge. Der håper jeg at Lundteigen vil være noe mer fornøyd.

       Ellers er det jo ikke slik at vi har skåret ut liberalistene. Det var det at en del ikke kunne se forskjell på en økonomisk liberalistisk politikk og det å åpne grensene for en massiv innvandring, som gjorde at enkelte av disse meldte seg ut. Det var det som skjedde - de meldte seg ut.

       For øvrig er jeg glad for at Lundteigen støtter vårt forslag når det gjelder minstepensjonistene. Jeg har grunn til å tro at det kommer SV og Kristelig Folkeparti kanskje også til å gjøre, og da blir det spennende om det er Høyre eller Arbeiderpartiet som kommer til å være den viktigste bremsen mot å få løftet minstepensjonene et stykke oppover.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Det er ikkje så lett å vite kor Hagen hoppar. Då han trudde at liberalismen hadde stemmer å hente, var han på foredragsturné hos likesinna i Amerika. Det stod referat i norske aviser. Men han vil helst ikkje snakke om kva han då sa.

       Så er det dette som Carl I Hagen også harselerer med, om Det norske huset som Arbeidarpartiet snakkar om - i alle fall gjorde det - og no har han sjølv lansert Den norske familien. Men korleis det eigentleg står til i den hagen, vil Hagen helst ikkje snakke om sjølv iallfall. Han vil berre fortelje om utvalde bitar. Det vi i alle fall er klar over, er at i denne hagen er det portforbod. Så har vi igjen høyrt at Carl I Hagen skal finansiere alle sine godbitar - som han satsar sterkt på - med folketrygda. Folketrygda skal dekkje alt. Men eg må spørje Carl I Hagen: Kva er det som skal dekkje folketrygda då? Eg har leita etter i desse alternativa som Hagen raskar saman og legg fram her med gjevne mellomrom, og då er det faktisk slik at han må ha utstrekt tru på Sareptas krukke, for det finst inga dekning i Carl I Hagen sitt budsjettalternativ for alle desse gode ønska. Han kuttar faktisk også ganske mykje på det som er basisen for det han flaggar, f.eks overføringa til kommunane. Alle veit at skal fylkeskommunane klare å halde oppe sjukehusavdelingane, som eg høyrde Carl I Hagen snakka om tidlegare i dag, så må det ligge eit basistilskot som gjer at vi har grunnmuren i orden. Då hjelper det lite med Carl I Hagen si flagging med nokre hundre millionar ekstra for at vi i sommar ikkje skal legge ned nokre sjukehusavdelingar, når han legg det på toppen av det som stortingsfleirtalet her har sikra slik at vi i det heile kan ha eit sjukehusvesen i dette landet.

       På område etter område er det faktisk slik at Carl I Hagen kuttar og gjev skattelette omvendt proporsjonalt med det som er behova. Dersom vi går inn og ser på Carl I Hagen sitt budsjett, ser vi altså at det ikkje ein gong held vatn. Og no synest eg Carl I Hagen skal ta den utfordringa og prøve å fortelje oss og dei som er interesserte i dette, korleis han skaffar pengar til denne folketrygdfinansieringa som det eigentleg ikkje ligg dekning for i hans alternativ.

       - (på veg ned frå talarstolen): Det hjelper ikkje med u-hjelpa.

Carl I Hagen (Frp) : Kjellbjørg Lunde føyer i tillegg til at det hjelper ikke med u-hjelpen. Vel, det hjelper i hvert fall med 9.000 millioner kr da, som jeg nevnte i sted.

       Så er jeg litt forundret over at hun gjentar et spørsmål som jeg allerede har gitt svar på. Jeg sa at når det gjaldt våre utgifter i forbindelse med helsevesenet og eldreomsorgen, skal de finansieres gjennom en øremerket premie til dette basert på at det som brukes det ene året, danner grunnlaget for å fastsette premien neste år. For det er jo slik at de aller fleste - inkludert Fremskrittspartiets velgere - er villige til å betale mer i avgift til det offentlige hvis de vet at det går til helsevesenet og eldreomsorg. Hadde vi hatt et øremerket system, som vi har lansert siden 1985, hadde dette vært løst for lenge siden.

       Så sier hun, uten noen eksempler eller noe slikt, at vårt alternativ ikke henger sammen, og at vi går inn for en skattelettelse som er omvendt proporsjonalt med behovet. Jeg er klar over at Kjellbjørg Lunde også har hatt mye å gjøre de siste par årene, men jeg hadde trodd hun hadde oppfattet at Fremskrittspartiets skattelettelse i forbindelse med årets budsjettbehandling var 3.000 kr i klasse 1 og 6.000 kr i klasse 2 for alle, uavhengig av inntekt. Det betyr at vi i kroner gir nøyaktig den samme skattelettelse til en person som tjener 150.000 kr, som til en som tjener 1 mill. kr. Og av Høyre blir vi jo kritisert for at vi liksom har gått i den andre leir og har en sosial profil på vår skattelettelse, fordi selve denne skattelettelsen - 3.000 kr i klasse 1, for en enslig, og 6.000 kr for enhver familie - betyr mer for dem med lave inntekter enn for dem som har de høye inntekter. Jeg er litt lei meg for at ikke Kjellbjørg Lunde har greid å få det med seg. Og når det gjelder kommuneøkonomien, er det altså ikke riktig, det som Kjellbjørg Lunde sier. Vi reduserte ikke i 1997-budsjettet kommuneøkonomien. Og når det gjelder finansieringen av helsetjenestene og eldreomsorgstjenestene, så skal de finansieres direkte fra trygdekontorene, helt uavhengig av kommuneøkonomien.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Framstegspartiet går inn for å bruka meir pengar enn dei fleste. Carl I Hagen prøver å framstå som « den tapre riddar » for dei eldre og sjuke, og det er flott. Kristeleg Folkeparti rir gjerne sidelengs med Framstegspartiet her, for verdig alderdom må vera sjølvsagt, og Framstegspartiet støttar no Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet sitt forslag om at minstepensjonistane skal få 1.000 kr meir pr. månad, og det er bra. Men Framstegspartiet er ikkje truverdig, for Framstegspartiet er - kanskje med unntak av førre budsjettbehandling, det har eg ikkje lagt merke til - normalt det partiet som mest systematisk stryper kommuneøkonomien og altså kuttar i pengane som går nett til helse, heimehjelp, heimesjukepleie og masse anna helsearbeid. Rett nok øyremerkjer Framstegspartiet pengar til helse, men dei eldre treng òg søppelkjøring og kloakkanlegg, for det er inga verdigheit i ein kommune som ikkje har orden her. Og sjuke treng eit vidt spekter av hjelp, ikkje berre firkanta øyremerking pr. teneste. Framstegspartiet vil heller ikkje redusera verken kriminaliteten eller livsstilssjukdomane, som kostar ufattelege 100 milliardar kr pr. år, for alkohol skal flyta i framstegspartisamfunnet, og det skaper beviseleg meir vald enn noko anna og kostar dessutan dyrt.

       Eg hugsar frå førre valkamp. Då gjekk Carl I Hagen like før valet fram og sa at Framstegspartiet ikkje var noko skatteletteparti lenger; skattar må til for å finansiera framstegspartisamfunnet. Vil Carl I Hagen gjera den vedkjenninga igjen her og no?

Carl I Hagen (Frp) : Nå følte jeg meg litt henfalt til et slags debattmøte på et torv - der er det jo av og til noe større lettvintheter og grove udokumenterte påstander enn det som er normalt i stortingssalen.

       Anita Apelthun Sæle sa at livsstilsykdommer koster 100 milliarder kr. Lite grann fornuftig omgang med begreper burde også Kristelig Folkeparti - og kanskje særlig Kristelig Folkeparti - holde seg til.

       Så snakker hun igjen om kommuneøkonomien i forbindelse med helsetjenestene og eldreomsorgstjenestene. For tredje gang: Jeg har forklart at pengene til eldreomsorgstjenester og helsetjenester skal komme fra trygdekontoret på samme måte som de betaler ut en del andre ordninger, bl.a rekonvalesenthjemopphold. Da er jo kommuneøkonomien helt uten betydning for helsetjenestene og eldreomsorgstjenestene, fordi finansieringen skjer fra staten via et velutbygd apparat med trygdekontorer. Hvorfor da mase om kommuneøkonomien? Det er klart at slik det er nå, er kommuneøkonomien dessverre avhengig av dette. Nå kommer det an på hvor man bor, om man får hjemmehjelp, hjemmesykepleie, sykehjemsplass eller omsorgsbolig. Vi vil at alle i landet skal være sikret og ha en juridisk garanti for at de får denne hjelpen, og da må det være en statlig finansieringsordning uavhengig av kommuneøkonomien - som altså vi har gått inn for.

       Det er jo tross alt - jeg må få tillate meg å si det - enkelte kommuner som har meget dårlig tilbud i eldreomsorg. Men råd til å drive spekulativ forretningsvirksomhet i underholdningsbransjen i form av kino har de, bygge nye kulturhus har de råd til, bygge nye rådhus har de råd til, drive med en god del annet har de råd til - de samme kommuner som klager over at de ikke har penger til eldreomsorgen. Derfor vil vi ganske enkelt sjalte ut kommunene, og si at eldre i dette land skal ha et juridisk krav på statlig betalte tjenester.

Solveig Torsvik (A) : Man må minst være medlem av Fremskrittspartiet eller Høyre for å se at det er en sosial profil i Fremskrittspartiets skatteopplegg. Nå sier representanten Hagen at man skal ha ulike satser for skatteklasse 1 og skatteklasse 2. Da er mitt spørsmål til Hagen: Hvorfor ikke gjennomføre det som står i Hagens eget program, nemlig at alle familier skal ha 6.000 kr i skattelette?

       Det er ikke noe tvil om at Hagen misliker kommuner. Han sa i sin landsmøtetale at hans favorittkommune heter Lakewood og ligger i USA - der har man like mange innbyggere som i Drammen, og der klarer man seg godt med åtte ansatte. Åtte ansatte i Drammen kommune! Hva er det Hagen tenker seg når han sier at alt ansvaret skal overføres til folketrygden? Hvordan er det folketrygden og trygdekontorene skal ordne denne eldreomsorgen? Vet ikke Hagen at det er behov for en masse mennesker til å drive eldreomsorg, at det i den gruppa i dag er mange kvinner, og at vi trenger enda flere kvinner som faktisk er villig til å ta et tak i eldreomsorgen - og også menn? Hagens svar på det er å fjerne all offentlig støtte til barnehager og å gjøre arbeidssituasjonen til disse kvinnene mye dårligere enn i dag, fordi han skal fjerne alt i arbeidsmiljøloven som ikke handler om sikkerhet. Og han skal fjerne Husbanken som element i eldreomsorgen. Hva er det som står igjen? Det er penger, penger, penger - og et helt teoretisk grunnlag som går på at folk bare kan gå på trygdekontoret og få eldreomsorg. Ja, da har man med respekt å melde ikke skjønt særlig mer enn akkurat ordet penger!

Carl I Hagen (Frp) : Det har hendt at jeg er blitt beskyldt for ikke å forholde meg hundre prosent til sannheten når jeg snakker om andre partiers politikk, hva jeg stort sett ikke gjør så mye nå til dags - jeg gjorde det kanskje for en del år siden, men jeg tror faktisk at det nå er bedre å snakke om egne partiers politikk istedenfor bare å rakke ned på motstanderens. Jeg må si at den beskyldningen som jeg har mottatt, er slik at sammenlignet med representanten Torsvik er jeg en smågutt når det gjelder å fortelle dikt og røverhistorier om en politisk konkurrent.

       Jeg har ikke sagt noe om at jeg misliker kommuner. Jeg bare konstaterer at kommunene ikke har maktet over hele landet å skaffe sine innbyggere den nødvendige omsorgstjeneste og de nødvendige sykehjemsplasser. Da sier jeg: Det ville på samme måten være hårreisende om kommunene hadde hatt ansvaret for pensjoner og arbeidsledighetstrygd og man hadde forskjellig arbeidsledighetstrygd fra kommune til kommune - kanskje med noen kommuner som ikke hadde det. Jeg har sagt at dette burde være et statlig, ensartet ansvar for alle innbyggere i hele landet, og jeg har forklart hvordan det skal finansieres.

       Så snakker representanten Torsvik om Lakewood i USA. Ja, der har de organisert seg slik at de får løst alle sine oppgaver ved å la private bedrifter utføre oppgavene, basert på kontrakt med kommunen, og de åtte ansatte passer på og forhandler frem disse kontraktene. Det bare viser at det er fullt mulig å få gjort en masse ting uten at kommunen gjør det med egne ansatte. Så spør hun hvordan dette skal skje hvis det skal komme fra trygdekontoret. Da vil jeg bare si: Over hele landet, uten at kommuner og stat gjør noen ting, har vi et stort tilbud av dagligvarebutikker, av elektriske forretninger, av rørleggere, av frisører, av alle mulige tjenesteytelser, av klesforretninger, osv. osv. Tenk om vi heller kunne ha det slik at vi ikke hadde hatt kommunene engasjert i helsevesen og eldreomsorg og så hadde løst problemene slik som vi faktisk har løst dem på andre områder!

       Fire år er lang tid. Deler av Regjeringens langtidsprogram - og enhver naturlig planleggingshorisont - strekker seg enda lenger. For fire år siden stod Norge midt oppe i en opprivende strid om Norges forhold til EU. For fire år siden var Internett noe som var forbeholdt enkelte høykompetansebaserte forskningsmiljøer. Og for åtte år siden var vårløsningen i kommunistregimene i Øst-Europa knapt startet. I de påfølgende år har de kommunistiske diktaturene falt, og vilkårene for samarbeid i Europa, ikke minst gjennom NATO, er i virkeligheten snudd helt på hodet.

       Det er mange som tillater seg å slå fast at utviklingen går stadig raskere. De fleste av oss vil vel håpe at vår evne til å følge med i utviklingen også bedrer seg. Utviklingen av informasjonsteknologi spiller en sentral rolle i å forbedre kommunikasjoner og tilgang til informasjon, og gjør bl.a avstander langt mindre betydningsfulle enn tidligere.

       Vi skal vel som politikere være såpass ærlige at vi innrømmer at det er begrenset hva vi kan overskue av utviklingstrekk framover. Det ligger i planleggingens natur at den har en begrenset verdi. Vi kan vel egentlig ikke presentere annet enn i beste fall kvalifiserte gjetninger om utviklingen i et 4-8 års perspektiv. Dette kan gjelde kunnskapsmessige kvantesprang innen genteknologi, med de fantastiske muligheter og store etiske utfordringer som ligger der, eller det kan gjelde mer prosaiske spørsmål med betydning for fedrelandets økonomiske utvikling, atferd og velferd, som oljepriser eller kursutvikling på verdens børser.

       I neste stortingsperiode går vi inn i et nytt årtusen. Med unntak av de problemene som fortsatt finnes uløste for all verdens datamaskiner og dataprogrammer, er det vel ingen som tror at årtusenskiftet i seg selv innebærer noe revolusjonært tidsskifte.

       Samtidig er det noe spesielt med et slikt skifte. Et nytt århundre og et nytt tusenår ligger der på en måte med blanke ark. Jeg tror det beste vi som politikere kan gjøre, er å trekke fram visse grunnleggende prinsipper for den samfunnsutvikling vi ønsker. Tiden fram mot et sekelskifte har historisk sett vist seg å utløse vilje til refleksjon og nyorientering, både på godt og vondt. Jeg tror vi som politikere skal se det som en oppgave å delta i denne type debatter. Det er mange som har tatt på seg oppgaven å felle dødsdommen over ideologiene. Det er min oppfatning at det er ideologiske brytninger langtidsplanlegging mer enn noe bør dreie seg om.

       Venstre er, og har i hele sin stolte historie vært, et liberalt og demokratisk parti. Utviklingen av demokratiet på den selvstendige nasjonens grunn er nok det mest ærerike kapittel i Venstres historie. Venstres engasjement for demokratiet bygger på troen på at det enkelte menneskes rett til frihet best utøves i et system der den enkelte sikres reell innflytelse over egen hverdag. I dag handler dette bl.a om å sikre enkeltpersoner og familier valgfrihet i hverdagen. Fleksibilitet i yrkesvalg og gode arbeidsvilkår i lokalpolitikken kan være viktige bidrag for å styrke deltakelsen. Samtidig må mennesker innrømmes rett til ikke å bindes opp av sosialdemokratiske A4-løsninger når det f.eks gjelder omsorg både for barn og for eldre. Styring med eget liv er også et demokratispørsmål. Rett til gode ordninger for å få hverdagen til å gå rundt vil for mange handle om akkurat dette.

       Den teknologiske utviklingen representerer også nye utfordringer mot enkeltmenneskers integritet. Ny teknologi gir, om den brukes galt, enorme muligheter til å registrere og overvåke borgerne. Koblinger av opplysninger og registre kan bidra til å kartlegge oss som forbrukere, som gode eller dårlige forsikringskunder eller som potensielle kriminelle på bakgrunn av en feiloppringing.

       Vi går inn i en tid da personvernet stadig blir utsatt for press på stadig nye områder. De enkle og tilforlatelige løsningene kan fort summere seg opp til å gi oss et overvåkingssamfunn som vi egentlig ikke vil ha. Stadig nye virkemidler i en viktig og rettferdig kamp mot kriminalitet kan vise seg å innskrenke det private rom gjennom økt bruk av telefonavlytting, avlytting av datakommunikasjon, romavlytting og kameraovervåking av offentlige steder. Det er en politisk oppgave og et politisk ansvar av og til å stoppe opp og vurdere summen av alle de enkeltvedtak vi etter hvert er med på å fatte.

       En markedsøkonomi med klart definerte politiske rammer er den suverent overlegne og mest demokratiske form å organisere det økonomiske liv på. I markedet er det summen av de valg som foretas av enkeltmennesker, som styrer produksjon og omsetning av varer og tjenester. I et fungerende marked får forbrukerne de varer og tjenester man ønsker, til den pris de er villige til å betale. Og i et fungerende marked med reell konkurranse og reell prising av innsatsfaktorene oppnår man også en optimal ressursutnyttelse, og dermed en mer miljøvennlig utvikling.

       Men så er det dette med de politiske rammene, og det er jo først og fremst her det kan oppstå uenighet. Venstre er ikke motstander av å styre markedet, og særlig på to områder trenger vi det. Norge er et langstrakt land preget av spredt bosetting. Sånn vil Venstre at det fortsatt skal være. Og dermed er en del av det å sørge for at markedet fungerer i Norge, også å sørge for at utkantene kompenseres for avstander og til dels mangelfulle kommunikasjoner. Det å ta vare på bosetting over hele landet er en hovedoppgave om man ønsker at vi fortsatt i Norge skal kunne utnytte våre naturressurser og naturgitte forutsetninger til nasjonens beste. Dette handler både om å la distriktene få ta vare på og videreforedle egne ressurser og å være villig til å betale en pris for å opprettholde bosetting og levende lokalmiljø.

       Det andre området der markedet må korrigeres, gjelder hensynet til miljøet. Venstre vil ta i bruk skatte- og avgiftssystemet for å stimulere til effektiv ressursbruk og redusert forurensing. Det er et allment akseptert prinsipp at forurenseren skal betale for de skader miljøet påføres. Dermed må denne prisingen også inn i produksjonsprosessene på en slik måte at det blir lønnsomt å velge miljøvennlig. Koster det å forurense, blir det penger å spare på å slippe ut mindre. Koster det å sløse med energi, er det rett og slett ikke lønnsomt å fortsette med det. Venstre vil at rapporten fra den grønne skattekommisjonen skal tas på alvor, og at det påbegynnes et skatteskifte i den kommende stortingsperioden.

       Også internasjonalt må det finnes spilleregler på det økonomiske området. Den etter hvert mye omtalte « turbokapitalismen » er først og fremst et internasjonalt begrep. Ikke minst på denne bakgrunn støtter Venstre aktivt opp om en videreutvikling av EØS-avtalen og arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel gjennom WTO. Det er små og fattige land som taper på at anarkiet og turbokapitalismen får råde. Norge har både nasjonale interesser og internasjonal solidaritet å ivareta i disse spørsmålene.

       Norge er for de aller fleste et godt land å leve i. Nettopp i en slik situasjon er det viktigere enn noensinne at den tilfredse majoritet er oppmerksom på dem som faller gjennom. Vi må legge til grunn at et velferdssamfunn ikke er bedre enn det de som har det dårligst, opplever det som. Vi ser skremmende utviklingstrekk i en rekke av våre europeiske naboland der arbeidsledighet og sosial utrygghet biter seg fast. Slik må det ikke få utvikle seg i Norge. Det er en utfordring til noen og enhver å være villig til å vurdere egne posisjoner og hjertesaker for å gi befolkningen det tilbudet de har krav på.

       Alle de områder jeg nå har vært innom, berører etter Venstres oppfatning forhold som kan kalles for « en fellesborgerlig arv ». Disse saksfeltene er også en del av det sentrumssamarbeidet Venstre står sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om i innstillingen til langtidsprogrammet. Og jeg vil legge til: En rekke av disse synspunkter har i viktige perioder preget partiet Høyre, og jeg kunne kanskje tilføye: i Høyres beste stunder. Det er viktig fellesgods å vektlegge demokrati, hensynet til enkeltmenneskets valgfrihet, forvalteransvar og levende lokalmiljøer.

       Arbeiderpartiets regjeringsperiode har nå vart så lenge at vi begynner å se trekk av at partiet er i ferd med å utvikle noe som begynner å minne om eierskapsforhold til det norske samfunn. Stadig oftere ser vi at rollekonflikter og rolleblandinger fører til uklare ansvarsforhold, og i realiteten svekkede styringsmuligheter snarere enn det motsatte. Arbeiderpartiet har med en imponerende systematikk besatt nøkkelposisjoner i samfunnet med sine egne folk. Når viktige beslutninger skal fattes, er det alltid « noen » som snakker sammen. I stadig økende grad impliserer dette også viktige hendelser i næringsliv og finansvesen.

       I arbeiderpartistaten blir stadig nye områder en arena for offentlig innblanding. I arbeiderpartistaten blir stadig flere beslutninger fattet i lukkede rom av sosialdemokratiske partikamerater med litt forskjellige hatter på. I arbeiderpartistaten finnes det tilsynelatende ingen klare grenser for det offentliges ansvar og dermed noen avklart holdning til hva som hører til det private rom. I arbeiderpartistaten forstummer kritiske røster og uavhengige forskningsmiljøer når nye oppdrag blir avhengige av tilpassede konklusjoner i de funn som legges fram. Og i Jaglands arbeiderpartistat samrådes det for å gi inntrykk av medbestemmelse og dialog.

       Norge trenger et skifte av regjering. Høstens valg kan gi grunnlaget for dette. Vi trenger det Bent Røiseland kalte « nye fingre i departementsskuffene ». Det er opposisjonens oppgave å stille seg slik at et skifte kan bli muliggjort. Det er et ansvar for alle partier som ønsker en alternativ politikk, å bidra til at et skifte kan finne sted. De partiene som ønsker et skifte, men som ikke er villig til å føre en dialog med andre for å få dette til, kan fort vise seg å bidra til at sosialdemokratene får enda en periode på å prege Norge i sitt bilde. Dette må også velgerne merke seg før høstens valg.

       Når Arbeiderpartiet ytterligere vil styrke barnefamiliens stilling, sier Venstre og de andre: Vi vil gi enda mer. Når Arbeiderpartiet vil videreføre sin satsing på helse og omsorg, sier Venstre og de andre: Vi vil gi enda mer. Når Arbeiderpartiet legger inn 30 milliarder kr i et nødvendig krafttak for de eldre, sier Venstre og de andre: Ja, men vi vil gi enda mer. Men når inntekt til et slikt stemmekjøp skal dekkes inn, er bildet skremmende. Rederne skal allerede ikke betale noe. Nå skal i tillegg nye skattelettelser på plass for næringsdrivende med inntekter over en halv million.

       Venstre og de andre viser altså ikke hvordan og hvem som skal betale regningen for de mange titalls milliarder stemmekjøpskroner som nå bys fram. Jeg må spørre: Kan det være fra noe som skal kalles grønne skatter? Vil Venstre eksempelvis ha vesentlig dyrere bensin som inntekt til statskassen? Vil Venstre eksempelvis pålegge norsk industri ensidige miljøavgifter? Vil Venstre eksempelvis svekke kraftkrevende industris konkurransedyktighet med høye kraftpriser. Eller er det de vanlige lønnsmottakere som skal tas med det såkalte flate skatteopplegget?

Lars Sponheim (V) : Det er tydelig en av Arbeiderpartiets strategier i dagens debatt mot sentrumsalternativet at det skal være så mye dyrere enn alle andre alternativer. Det kunne i og for seg ha vært en fornuftig strategi, helt til finanskomiteens leder i åpningen i dag i realiteten punkterte hele taktikken ved å si om en av Arbeiderpartiets hjertesaker, som det ikke en gang er satt prislapp på, ved å si følgende: Det får koste hva det koste vil - det er nødvendig for nasjonen.

       Da er vi plutselig kommet til et slikt punkt at det er en type økonomiske tiltak som ikke gir inflasjon eller oppheting av økonomien, og det er de prioriteringer Arbeiderpartiet måtte ha - og ikke setter prislapp på. Så er det noen andre prioriteringer som koster veldig mye for nasjonen og ødelegger økonomien og alt, og det er det som andre måtte ønske å prioritere. Det er sikkert slik at langtidsprogramplanlegging handler mye om å love og prioritere på mange områder, og det gjelder også sentrumspartiene, men jammen er vi ikke stort verre enn de andre er - eller kanskje bedre også. Arbeiderpartiet salderer med å si: Det får koste hva det koste vil. Det har i alle fall ikke sentrumspartiene gjort. Høyre har lagt inn en skattelettepakke som fra Finansdepartementet er kostnadsberegnet til knappe 21 milliarder kr. Det har heller ikke sentrumspartiene gjort. I så måte er vi kanskje blant de mest edruelige tross alt, når situasjonen er blitt som den er blitt.

       Venstre går inn for en omlegging fra såkalte røde til grønne skatter, som i og for seg er skissert på en fornuftig måte gjennom den grønne skattekommisjonen - ledet av en arbeiderpartimann. Det er klart at en sånn omlegging krever såpass store omstillinger at her vil det være riktig og viktig å være tydelige på retning, men så realistiske på dosering at vi ikke slår ut noe barn med badevannet. Det er helt avgjørende at en slik skatteomlegging er provenynøytral. Der hvor en bedrift møter høyere kostnader på ett punkt i sitt regnskap, må den ha lettelser på et annet punkt. Bedriftene kan selvsagt ikke leve med dårlige resultater på nederste strek.

Per-Kristian Foss (H) : Det er mye godt fellesstoff mellom det liberalkonservative Høyre og Lars Sponheim. Vi har sittet i komite sammen i fire år, og jeg har opplevd Lars Sponheim bli skjelt ut av representanten Lundteigen for å være liberalist, og svaret tilbake om at han er jo allikevel marxist. At dette skulle resultere i en politisk omfavnelse, må jeg si hører til sjeldenhetene. Det er vel kanskje Venstre på sitt mest historisk interessante at en stemme på Venstre er en stemme på å bringe denne marxisten inn i regjeringskontorene. Uttrykket er ikke mitt, det er Sponheims.

       Jeg har lenge lurt på: Hva er Venstre? Jeg kjenner Sponheim som en meget trivelig kar og en person jeg meget lett samarbeider med og har stått politisk sammen med i mange innstillinger. Men hva er Venstre?

       Jeg var på en politisk konferanse den 29. mai, på årsmøte i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon. Der møtte jeg stortingskandidat Terje Johansen fra Venstre, Akershus, tidligere nestleder i partiet. Da undret jeg meg, for kandidat Johansen sa følgende: Kampen mot opsjonsskatten for å få bort formuesskatten, introdusere privat arbeidsformidling og redusere statlige eierandeler, det er Venstre-politikk. Det har Høyre stort sett stått alene om i Stortinget - ja, representanten Carl I Hagen har stemt for det ved gitte anledninger når han har vært innom, og det er hyggelig, men vi har stått alene allikevel.

       Så fikk jeg da clouet - og det er her mitt spørsmål kommer til Lars Sponheim: Terje Johansen fortalte meg at grunnen til at Venstre gikk inn i et regjeringssamarbeid med de to andre partiene, var at de ville splitte Senterpartiet. Da ville den splittelsen komme frem, og de moderate ville vinne. Nå ber ikke jeg representanten Sponheim kvittere for mine innledende elskverdigheter, men om å kommentere sin partikollega Terje Johansens politiske analyse.

Lars Sponheim (V) : Om representanten Foss opplever meg som en veldig vennlig mann, må jeg si at jeg ikke alltid opplever ham som en like vennlig replikant. Her var det en masse infame ting som jeg kunne brukt mye tid på både å besvare og parkere.

       Men la meg si til det siste: Hva som måtte uttales i opphetede debatter utenfor denne sal, hefter verken jeg eller partiet for. Det som er åpenbart - og det er et klart valg Venstres landsmøte har tatt - er at vi i en situasjon der det er helt klart at Senterpartiet og Høyre ikke ønsker å gå i regjering sammen, har sagt at vi ønsker å stå sammen med de tre sentrumspartiene før dette valget og etter dette valget for å danne regjering. Det er et aktivt valg. Vi sier at de tre sentrumspartiene står samlet - og det er en realitet Høyre må forholde seg til.

       Det er Høyre som har hatt interesse av å splitte sentrum, og ikke Venstre som har interesse av å splitte Senterpartiet. Vi trenger et stort senterparti, på samme måten som vi trenger et stort Kristelig Folkeparti og et stort Venstre for å lykkes med denne regjeringen. Det er Høyre som har hatt interesse av å prøve å splitte sentrumspartiene ved å definere noe de kaller det « reelle sentrum », og noe som ikke skal være det reelle sentrum. Det er ganske typisk hvordan Høyre har taklet dette i debatten etter at langtidsprogrammet ble lagt fram. For det første opplevde vi at Per-Kristian Foss gikk ut - før innholdet i sentrumsmerknaden ble kjent og han visste noe om det - og plasserte den langt til venstre for Arbeiderpartiet. Det var selvsagt valg av strategi og ikke

       lesning av dokument som lå til grunn for det. Denne strategien varte en stund etter at dokumentet ble lagt fram, men så begynte dette å tystne litt, særlig fordi Arbeiderpartiet og SV sa akkurat det stikk motsatte. Og så kom vi plutselig i en situasjon hvor Høyre var opptatt av å si at de var enig i alt dette, de kunne ha skrevet seg inn på alt, og den tonen har vi hørt her i dag også. Og da er det jeg vil spørre: Hva mener egentlig Høyre nå? Er dette langt til venstre for Arbeiderpartiet? Eller er de enig i alt? I dag opplevde vi også det ganske interessante etter at Anne Enger Lahnstein holdt sin innledning, at Per-Kristian Foss var enig i det meste, og at SV var enig i det meste. Det viser at vi er i en sentrumsposisjon.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Eilef A Meland (SV) : I sitt innlegg opererte Sponheim med begrepet « en fellesborgerlig arv » i sin oppsummering når han snakket om stolte Venstre-tradisjoner. Da vil jeg stille som et første spørsmål: Er sentrumsalternativet et borgerlig alternativ? Jeg kan godt forstå at Sponheim har problemer med å velge mellom Foss og Lundteigen, og jeg forstår også at han i sin søken etter å oppfylle den litterære ambisjon på sporet av den tapte tid nå velger Senterpartiet og sentrumsalliansen. Men det er ikke alltid enkelt for tilhørerne, selv ikke for dem som er spesielt interessert i politikk, å plassere partiene på den politiske skala, og det er ikke alltid enkelt å si hva som er til høyre for Venstre når Venstre ligger til høyre for Høyre. Det gjør nemlig Venstre i skattepolitikken.

       Og da vil jeg gå tilbake til den stolte Venstre-tradisjon og skatteloven anno 1911. I den tradisjonen ble fastlagt et prinsipp som har vært i skattelovgivningen helt til i dag, nemlig økonomisk evne-prinsippet. Man skal betale skatt etter den bæreevne man har. Like så vel som man skal ha bærekraftprinsippet i miljøpolitikken, skal man ha bæreevneprinsippet i skattepolitikken.

       Det nye når det gjelder Venstre, er at Venstre har forlatt dette stolte prinsippet i den sosialliberale tradisjon ved å kjempe for flat skatt. Og da er det naturlig å spørre: Er dette et forhandlingsspørsmål i en sentrumsallianse? Samtidig vil jeg resymere et eksempel som viser følgende: Med en brutto inntekt på 1 mill. kr og med en gjeldende skattesats på 35 % netto vil en person med denne bruttoinntekten få 40.000 kr i skattelettelse. Hvordan kan Sponheim forklare og fortolke dette resultatet?

Lars Sponheim (V) : Først til begrepet « borgerlige partier »: Det er åpenbart at det er ulik oppfatning av hva dette begrepet dekker. Jeg er av den oppfatning at det finnes et borgerlig fellesgods mellom sentrumspartiene og Høyre. Jeg kan godt peke litt på et innlegg som ble holdt i dag av Anne Enger Lahnstein, hvor hun nettopp la vekt på samfunnsborgeren - ikke egomennesket som ivaretar sine egne interesser, men det selvstendige samfunnsmennesket som gjør noe uegennyttig, som representerer en samfunnsånd utover det å stå foran speilet og planlegge neste kjøp av sportsbil så å si. Denne samfunnsborgeren er det vi må gjenreise som det stolte grunnlaget i samfunnet, på en helt annen måte enn sosialdemokratiet, som har lagd et samfunn som er blitt slik at i det øyeblikket du leverer selvangivelsen din, har du levert fra deg samfunnsansvaret ditt og kan stort sett kreve. Dette synet på enkeltmennesket, at enkeltmennesket her står over samfunnet, er hva jeg vil kalle borgerlig fellesskap, og, som jeg nevnte i innlegget mitt, knyttet til demokrati, individet og lokalmiljøet rundt individet.

       Så er det da disse SV-påstandene som jeg er ganske vant til å måtte svare på, og som går ut på liksom å plassere Venstre til høyre for Høyre. Nå har Høyre i det siste bidratt til å plassere Venstre i en koalisjon som ligger til venstre for Arbeiderpartiet. Alle disse herskerteknikkene viser vel at Venstre med dette ligger trygt plassert i det politiske sentrum.

       Skatt etter evne-prinsippet har vi jo slått fast. Vi har slått fast i den fellesmerknaden som ligger inne, at vi ønsker en tilnærming av skatt på arbeid og skatt på kapital - og det står vi fast ved.

       Jeg må så få lov å komme med noen avsluttende merknader om SVs rolle, som i parlamentarisk forstand på en måte er en slags parlamentarisk bakgård for Arbeiderpartiet, hvor de riktignok får lov å stelle litt med blomstene sine og holde miljøseminarer, men må bare drømme om sentrumspartiene, som får anledning til virkelig å dyrke grønt land en annen plass.

Carl I Hagen (Frp) : Det var med betydelig glede jeg lyttet på mitt kontor til Lars Sponheims innlegg. Den hyllesten som han hadde til markedsøkonomien, er det ikke mange i Fremskrittspartiet som ville greid å gjøre makan til. Den sank inn i hjerteroten - dette var godt, denne hyllesten til markedsøkonomien som system! Og da er jeg litt forundret. Det er jo Senterpartiet som står for den mest fiendtlige innstillingen til markedsøkonomien som system. Senterpartiets Anne Enger Lahnstein greier nesten ikke å åpne munnen uten å si noe stygt og negativt om markedsøkonomi og markedskrefter, som hun vil ha politisk styring over, altså diametralt motsatt av den hyllesten Sponheim kom med. Og det er jo dette som avgjør om man er til høyre eller venstre når det gjelder hele den økonomiske politikken. Da må jeg nesten spørre hr. Sponheim: Er det noen absolutter som Venstre har når det gjelder denne planen om å gå i regjering med den motsatte ytterlighet på dette området, altså Senterpartiet? Dersom den økonomiske politikken og synet på markedskreftene blir liggende blant disse tre partiene til venstre for Arbeiderpartiet, er det da noen absolutter som Venstre har, at da vil man ikke være med? Eller er det slik at Venstre gjerne er med på en økonomisk politikk stikk i strid med det Lars Sponheim nå sa?

       Og så to spørsmål til. Eldrepolitisk talsmann for Venstre, Leon Bodd, latterliggjorde Norsk Pensjonist

       forbunds krav om 15.000 i økt minstepensjon med en gang. Er det uttalelser som er slik at Venstre er enig i dem, og kan vi derfor forvente at Venstre støtter vårt forslag om å øke minstepensjonen med 12.000? Og vil Venstre også støtte vårt forslag om å redusere dieselavgiften med 50 øre pr. liter av hensyn til de små og mellomstore bedrifter på Vestlandet?

Lars Sponheim (V) : Ja, jeg er ganske godt fornøyd hvis Hagen er fornøyd med den smule lærdom han fikk i markedsøkonomi av meg. Jeg stiller gjerne opp ved anledninger og øser av mine kunnskaper på dette feltet, for det er nemlig slik at hvis man kan en del om markedsøkonomien, kjenner man også markedets begrensninger og markedsøkonomiens begrensninger. Hvis Hagen ikke hadde sprunget så fort fra fjernsynsskjermen på sitt kontor for å komme med denne flotte replikk, hadde han også hørt at jeg klart og tydelig sa at det må være politiske rammer rundt markedsøkonomien. Særlig på to felt trengs det. Det ene er for å ta vare på den bosettingen vi har i dette landet. Slipper vi markedsøkonomien løs i sin ytterste konsekvens, vil vi helt åpenbart få en enorm konsentrasjon av befolkningen. Her trengs det tunge, viktige grep. Det betyr at vi må kompensere for ulempene ved avstander, og vi må være villig til å bruke offentlige budsjetter for å ta vare på grunnleggende samfunnsinstitusjoner som markedet aldri kan sørge for er til stede, f.eks postkontor. Det er helt åpenbart at enhver kommune i dette landet har krav på å ha et postkontor. Skal markedet i sin råeste form avgjøre dette, vil det selvsagt ikke være til stede. I min kommune, hvor det er et postkontor, kan det gå ganske lang tid mellom hver kunde. Men selvsagt må det være der, og det er samfunnets oppgave å sørge for at det er til stede.

       Det andre viktige området hvor markedet må korrigeres, er innenfor miljøpolitikken, som jeg gav uttrykk for. Det er helt åpenbart at hvis vi ikke sørger for å legge de nødvendige politiske føringer og rammer rundt markedsøkonomien, vil naturmiljøet vårt gå på dunken ganske fort. Det bryr vel, etter hva jeg forstår, ikke Hagen seg så veldig mye om. Men det gjør Venstre, og derfor ønsker vi å ha den nødvendige styring rundt markedsøkonomien på dette felt. Det er nettopp ved å forstå markedsøkonomien at man også kan bruke den på de områder hvor markedsøkonomien er genuin og fungerer som en av de sterkeste kreftene vi har.

       Jeg så at det ble gjort en stor avstand mellom Sponheim og Venstre på den ene side og Senterpartiet på den annen side, men også Anne Enger Lahnstein gav i sitt innlegg klart uttrykk for betydningen av å ha et marked innenfor klare politiske rammer.

Gunn Karin Gjul (A) : Sentrumsalternativet er nå avkledd. Sponheim og kameratene hans - sentrumskameratene - avdekker både gjennom debatten i dag og gjennom innstillingen sin at miljøpolitikken deres består kun av fine formuleringer, fasadepussing og symbolsaker.

       Jeg er enig med Sponheim i at skatter og avgifter er viktige virkemidler i miljøpolitikken. Men da henger det ikke på greip når lastebileierne roper, at sentrumskameratene hopper av og ønsker å redusere avgiften på diesel. Innser ikke Venstre og de andre sentrumskameratene at det er den økonomiske politikken som er det sentrale fundamentet for en god miljøpolitikk? Sentrum vil redusere oljeinntektene, bruke mer over offentlige budsjetter og gi skattelette til dem som er rikest. Konsekvensen av det blir mer bruk av oljepenger, mer oljeavhengighet, økt økonomisk vekst og økt forbruk. Og med ukritisk økt forbruk kommer økte miljø- og ressursbelastninger. Dette er ingen grønn politikk, det er en grå politikk.

       I tillegg tar de fra kommende generasjoner og gir til satte, feite 50-åringer, for å si det litt stygt. Dagens ungdom er ikke tjent med at alle inntekter fra oljeeventyret skal brukes opp i dag. Vi vet at pensjonsutbetalinger og utgifter til omsorg vil øke i åra framover. Vi trenger reserver for ikke å legge alle byrdene over på kommende generasjoner. Dette inntrykket av å overlate alle belastningene til kommende generasjoner blir også forsterket av at Venstre og de andre sentrumskameratene ønsker å redusere arveavgiften for å støtte opp under Sponheims generasjon. Er det dette som er sentrumspartienes politikk for å vise solidaritet med kommende generasjoner og med miljøet?

Lars Sponheim (V) : Ja, det er et godt svar på vår utfordring i miljøpolitikken og også for kommende generasjoner, for det sentrumspartiene ønsker, er at mer av oljeformuen skal bli liggende der den ligger - da kan den iallfall ikke misbrukes i hendene på sosialdemokrater og andre som vil kjøpe opp næringslivet og reise til utlandet med det og hva det måtte være - men ha en rimelig avkastning på oljeformuen som skal komme dagens befolkning til gode. Det kan godt være at det tåles at den avkastningen som tas inn i norsk økonomi, er litt høyere enn den er i dag, det har vel sentrumspartiene gitt uttrykk for - det er ikke sikkert at streken som settes av Arbeiderpartiet, alltid er den heldige balansestreken - men klart innenfor ansvarlige finanspolitiske rammer. Det handler ikke om å bruke mer oljepenger i noen vesentlig forstand, men det handler om at vi er skeptiske og det forhold at vi går mot å omplassere så mye av oljeformuen i risikofylte plasseringer. Nå er vi riktignok tvunget til å gjøre det, og vil måtte skjøtte det på best mulig måte, men sentrumspartiene har i sine merknader sagt at vi over tid ønsker å arbeide oss fram til et lavere nivå på omplasseringen av oljeformuen. Det er viktig med tanke på etterkommerne våre, og oljen vil sannsynligvis være like verdifull for deres generasjon og generasjoner deretter som den er for vår.

       Det andre viktige grepet - og det er ganske viktig, hvis en mener at vi må over på en økonomi som ikke er fullt så avhengig av olje - er å sørge for at vi har et allsidig næringsliv som vi i økende grad kan basere velstanden og velferden vår på i framtida. Derfor er det så viktig å ta vare på småbedriftene og på dem som skaper småbedriftene, nemlig familiene som holder igjen litt på husholdningsbudsjettet og pantsetter huset sitt for å starte sin egen bedrift. Og når Arbeiderpartiet i denne debatten til de grader - ved hjelp av statsministerens oppsang i helga - har gått løs på småbedriftene gjennom sentrumspartienes ønske om å gi lettelser i delingsmodellen, så er det et angrep på det Produksjons-Norge som skal bære velferden vår i framtida, og ikke noe mindre enn det. Det gjelder den ekstraskatten på de aktive eiere som har skitt under neglene som Arbeiderpartiet vil beholde.

       Regjeringa sitt langtidsprogram er eit laust formulert og veldig ordrikt dokument. Den som ikkje visste betre, kunne tru at dette var eit slags prøveprodukt frå det nye lobbyistfirmaet Gerhardsen & Kiese. Men bak dei vakre og runde orda ser vi ein skarp og arbeidarfiendtleg politisk profil. Her er varsel om større særskatt på sjukdom og uførleik, om meir aggressiv statleg investeringsverksemd i utlandet og om eit målbevisst, men gradvis strev for å avvikle Noreg som ein sjølvstendig stat, slik at Noreg i løpet av langtidsprogramperioden skal bli nære på medlem i den europeiske forbundsstaten som Helmut Kohl & co strever for å stable på beina.

       Svaret på dette må dels vere å samle alle krefter i fag- og kvinnerørsla som vil forsvare velferdsstaten og einskapsskolen, og slåss både mot bedriftsutflagging frå Lodalen og mot nedlegging av skolar og postkontor i Distrikt-Noreg. Eit postkontor i kvar kommune er altfor dårleg, jf. det som siste talar sa. Og dels må det vere å få til felles handling mellom alle dei kreftene som vil halde oppe Noreg som ein sjølvstendig stat som blir styrt etter eiga grunnlov. Etter gårsdagens første runde i Schengen-debatten er det tydeleg at respekt for Grunnlova er eit mindretalssyn i denne salen.

       Kristen Nygaard har formulert denne problemstillinga godt i tittelen på eit debatthefte, « Samholds-Norge eller Markeds-Norge ». RV meiner at det er ei sosialistisk samfunnsordning som må til dersom vi skal få til eit verkeleg Samhalds-Noreg, men vi ser kven som er fienden, og vi ønskjer felles handling med alle som vil stanse frammarsjen for profittenkinga.

       Når vi veit at dette er utfordringane, så er finanskomiteen si tjukke innstilling om langtidsprogrammet eit meir enn underleg dokument. Det er utruleg at det går an å produsere så mange ord utan å skape klarleik rundt hovudspørsmåla. Eg synest det var mest eigna til å kalle på smil og humor da den nye sentrumskrafta i norsk politikk - Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre - fredag 23. mai såg seg nøydd til å legge ned internt forbod i finanskomiteen mot at andre parti slutta seg til delar av den flotte styringsplattforma dei hadde laga. Hadde dei ikkje lagt ned eit slikt forbod, hadde Høgre slutta seg til det eine kapitlet etter det andre, for ikkje å snakke om at Arbeidarpartiet ville ha sagt ja til svært så mykje, og da hadde vel det nye sentrum med si godtaking av EØS-avtalen nærmast vorte usynleg - bortsett frå når dei beundrar seg sjølve framfor spegelen.

       Dei gode orda har kome tett som hagl i debatten i dag. Derfor vil eg etter fattig evne tillate meg å kome med nokre eksempel på korleis kvardagen er utafor Stortingets sosiale akvarium.

       Arbeidsløysa er ikkje låg når over 70.000 er heilt arbeidslause, og andre titusenar er på tiltak eller er på ufrivillig deltid. Det er berre dei som er styrte av Europaunionen si marknadstenking, som kan seie at det er låg arbeidsløyse. Så høg arbeidsløyse under ein høgkonjunktur gir dystre varsel for dei nærmaste åra. Når arbeidarpartiregjeringa i tillegg vil avspise dei langtidsledige med ei såkalla skattefri yting utan vanlege rettar og plikter, er det eit varsel om at arbeidskrafta nå skal sorterast i tre kategoriar, ikkje berre A og B. Det skal også vere ein C-kategori nedst til skrekk og åtvaring for alle oss andre.

       Ein arbeidslaus som besøkte meg nyleg, stilte det passande spørsmålet: Kvifor skal det vere straffbart å vere fattig? På sosialkontoret blir han behandla som ein ikkje-person utan rettar. Det er ingen av dei talarane som har innført særskatt på sjukdom og uførleik og andre straffetiltak mot dei fattige, som har brukt dagens debatt til å gi eit svar på det spørsmålet.

       Da Stortinget førre veke vedtok å granske bankkrisa på nytt, var det semje mellom Framstegspartiet, Arbeidarpartiet, Høgre og den nye sentrumskrafta i norsk politikk om å avvise Raud Valallianse sitt forslag om at granskingskommisjonen også skal undersøke bankane si forskjellsbehandling. RV ville ha undersøkt kvifor dei statseigde storbankane gjorde bustadlånkundane til huslause gjeldsoffer, mens dei ettergav lån for hundretals millionar til jappekundane. RV ville også ha utgreidd korleis denne uretten kunne reparerast i ettertid, men det sa dei andre tvert nei til. I den saka var det Marknads-Noreg-tenkinga som rådde grunnen over nesten heile fjøla.

       Minstepensjonane i Noreg er svært låge. RV har år etter år stått aleine i Stortinget med forslag om å auke minstepensjonane med moderate 20 %, eller ca ein tusenlapp i månaden. Denne våren har to av dei partia som har stemt mot dette forslaget, brukt landsmøta sine til å varsle eit nytt og gledeleg standpunkt. Både Framstegspartiet og SV har dermed forplikta seg til heretter å stemme for RV sitt standpunkt i denne saka. Det er i alle fall ei lita utvikling i riktig retning, sjølv om enkelte sikkert kan synast at det er i seinaste laget når det nye standpunktet blir varsla rett før stortingsperioden er slutt. Men dei har iallfall rørt på seg. RV utfordrar Thorbjørn Jagland, som snart skal ha ordet, til å svare på eit enkelt spørsmål: Vil Arbeidarpartiet bli med på å vedta ein slik ekstra tusenlapp i månaden til minstepensjonistane med ein gong, når Stortinget behandlar trygdeoppgjeret 19. juni?

       Stortinget si haldning til minstepensjonistane står i skrikande kontrast til Stortingets eige trygdeoppgjer. For eit knapt år sia vedtok Stortinget mot RV si eine stemme å auke stortingspensjonane med eit beløp som er nesten like høgt som det ein minstepensjonist alt i alt har å leve av.

       Reiarane har derimot mange verkelege og trufaste vener i Stortinget. Reiarvenene her i huset er så mange og så flinke at den ekstra hjelpsemda som Høgre, Senterpartiet, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet gav i fjor, berre vart ei lita ekstragåve på toppen av dei gåvene som Arbeidarpartiet først hadde gitt dei.

       Eg skal ta med eit lite eksempel som illustrerer det. Det vart rekna ut av departementet - på veldig usikkert grunnlag - at skilnaden på Arbeidarpartiet sitt opplegg og opplegget til det litt meir borgarlege fleirtalet var nokre hundre millionar ekstra skattelette til reiarstanden. Men dersom vi ser på verknaden for eitt enkelt reiarlag, nemleg Bergesen, ser vi at den samla skatteletten for det reiarlaget aleine i 1996 vart på heile 1 224 mill. kr, eller som det står i årsmeldinga deira:

       « Resultat før skatt 379 millioner

       Skatter 1 224 millioner

       Resultat etter skatt 1 603 millioner »

       I fjor var altså skatten ei inntektskjelde for Bergesen, ikkje ein utgiftspost. 1,2 milliardar i skattegåve til eitt reiarlag i løpet av eitt år! Det viser i all sin råskap at Arbeidarpartiet har gjort det aller meste av det som var mogleg, før dei andre borgarlege gav ei ekstragåve til reiarane.

       For eit par veker sia vedtok Stortinget einstemmig å be Regjeringa avskaffe eigendelane på heimesjukepleie. Vedtaket var nesten ordrett avskrift av eit RV-forslag frå 1993. Og det er hyggeleg at litt av RV sin politikk omsider blir vedtatt. Fleire av talarane sa også i den debatten at dei er mot all særskatt på sjukdom og uførleik. Eg synest det er hyggeleg at dei seier det, men dei blir ikkje ordentleg truverdige før dei blir med på Raud Valallianse sitt standpunkt, at alle dei såkalla heimebaserte hjelpeordningane skal vere utan eigendelar. RV utfordrar dei andre partia som nå har slutta seg til RV sitt syn på eigendel på heimesjukepleie: Bli med og fjern all særskatt på sjukdom og uførleik og fjern eigendelane på alle heimebaserte tenester!

       Regjeringa planlegg å avvikle Noreg som sjølvstendig stat. Dagens nyheitsmelding frå Europaunionen fortel at den norske likestillingslova er i strid med EU sitt fri flyt-prinsipp. EU sin generaladvokat slår fast at forskjellsbehandling til fordel for kvinner for å oppnå likestilling er i strid med det heilage fri flyt-prinsippet. Og det har han sikkert rett i. Tradisjonell og hevdvunnen lønnsdiskriminering av kvinner er derimot ok. Dette betyr neppe at EU krev at vi skal endre likestillingslova. Dei krev berre at vi skal slutte å bruke den i praksis. Vi får jo lov til å behalde Grunnlova også, berre vi ikkje tar den på alvor.

       RV skal jobbe på lag med alle dei som vil halde ved lag Noreg som ein sjølvstendig stat, styrt etter eiga grunnlov. Derfor må vi jobbe på lag for å kome oss ut av EØS-avtalen og hindre at Noreg blir innlemma i Schengen.

       Eg sa innleiingsvis litt om at det var mange gode ord i innstillinga om langtidsprogrammet. For at eg ikkje skal bli misforstått, skal eg også seie at det er fire gode forslag der frå SV, som RV kjem til å stemme for.

Statsråd Bendik Rugaas : I langtidsprogrammet legger Regjeringen fram sin strategi for samfunnsutviklingen framover. Det tar særlig for seg den nærmeste fireårsperioden, men perspektivet er til dels lengre. Dette er nødvendig for å møte utfordringene for velferdssamfunnet i det neste århundre. Dette handler ikke bare om økonomi, men også om viktige verdivalg med stor betydning for vår egen framtid og for kommende generasjoner.

       Regjeringen vil med sin politikk bygge et samfunn der frihet, likhet og solidaritet fortsatt skal være de bærende verdiene. Disse verdiene ligger til grunn for alle deler av Arbeiderpartiets politikk. Vi oppfatter ikke mennesket bare som et individ med materielle behov eller som aktør på et marked. Mennesket er primært et sosialt vesen som kan og vil delta aktivt i samfunnsbyggende virksomhet, og som er opptatt av en total livskvalitet. Disse verdiene er i stor grad rotfestet i folket på tvers av kulturelle og politiske skillelinjer.

       Strategien for å møte de utfordringene vi står overfor, har vi kalt « Det norske hus ». Dette bildet er ikke ment slik at vi river alt det gamle og bygger helt nytt. Vi har stor respekt for tidligere generasjoners innsats for det velferdssamfunnet vi nyter godt av i dag. Men for å trygge det byggverket som står, må vi sikre og utvide fundamenteringen. Og for å imøtekomme nye krav må vi pusse opp, vi må ominnrede, og vi må bygge videre.

       Et viktig poeng med Det norske hus er å illustrere at vi er nødt til å tenke helhetlig. Tak og vegger i et hus kan som kjent ikke bygges uavhengig av hverandre. Innsatsen må samordnes. Og vi må samarbeide for å kunne bygge noe som tåler sterke påkjenninger. Husbygging inviterer til god norsk dugnadsånd, og da må vi ta alle gode krefter med på råd.

       Det norske hus må ha en grunnmur som står støtt - dvs. at økonomien er solid, og at naturgrunnlaget forvaltes på en bærekraftig måte. I grunnmuren inngår også en offentlig sektor som kan bidra til verdiskaping og til å realisere velferdspolitiske mål. Forutsetningen er at offentlig sektor er effektiv, samordnet, brukerorientert og ikke minst omstillingsdyktig.

       Nærings- og arbeidslivsveggen skal sikre et vekstkraftig næringsliv og arbeid til alle. Sentrale oppgaver er å fremme næringsutvikling, øke kompetansen i nærings- og arbeidslivet, bidra til nyskaping, bidra til anvendelse av ny kunnskap og teknologi, legge til rette for en balansert eierstruktur med langsiktig nasjonalt eierskap, sikre tilstrekkelig tilgang av risikovillig kapital i alle deler av landet og utvikle offentlig sektor som en positiv konkurransefaktor.

       Utdannings- forsknings- og kulturveggen skal bidra til den enkeltes identitet og livskvalitet og til samfunnets verdiskaping. Reformene i utdanningssektoren er sentrale for å hindre at nye ulikheter oppstår i en tid der arbeidsmarkedet stiller stadig større krav til kompetanse. Forskning er nødvendig for å utnytte ressursene bedre, men samtidig på en bærekraftig måte. Gjennom Kulturnett Norge vil vi binde all kunnskap i biblioteker, universiteter og andre institusjoner sammen og gjøre den tilgjengelig for alle. Videre ønsker vi signalprosjekter på utvalgte steder i landet som kan inspirere til økt deltakelse og kulturengasjement, til livslang læring og fysisk aktivitet - for og med barn og unge, de frivillige organisasjonene og det flerkulturelle Norge.

       Velferdsveggen skal sikre sosial trygghet og rettferdig fordeling. Regjeringen har pekt på eldreomsorg og helsetjeneste som de høyest prioriterte områdene. Gjennom barnehage- og familiepolitikken legger vi dessuten vekt på at både kvinner og menn skal ha mulighet til å kombinere yrkesaktivitet med omsorg. Et godt tjenestetilbud kombinert med fleksible foreldrepermisjonsordninger skal sikre småbarnsfamilier tid og valgfrihet. Vi har derfor programfestet målet om full barnehagedekning innen år 2000.

       Utenriks- og sikkerhetsveggen skal trygge mot usikkerhet, ustabilitet og ufred. Dette er nødvendig for å verne velferden, for å sikre verdiskapingen og gi et vekstkraftig næringsliv adgang til internasjonale markeder.

       Den økonomiske veksten i de industrialiserte landene kan ikke videreføres med dagens sammensetning av produksjon og forbruk. Norge må ta sin del av ansvaret for å fremme en bærekraftig utvikling. I de makroøkonomiske framskrivingene i langtidsprogrammet legges det vekt på et alternativ basert på at det blir etablert en klimaavtale. Dette er et uttrykk for den betydning Regjeringen tillegger et forpliktende internasjonalt samarbeid i de klimaforhandlingene som nå pågår.

       Informasjonsteknologien blir stadig viktigere for kommunikasjon og nyskaping. Næringslivet må gå foran i anvendelsen av IT, ikke bare ved effektivisering av produksjonen, men også ved å skape nye produkter og nye arbeidsplasser. Regjeringen legger vekt på å lage et framtidsrettet regelverk og bidra til kompetanseoppbygging gjennom utdannings- og forskningssystemet. Internett, interaktive løsninger og et mediemangfold byr på utfordringer og muligheter. Offentlig sektor skal ha en aktiv rolle som avansert bruker av IT, og som en krevende kunde for næringslivet. Det blir viktig for forvaltningen å utnytte de nye kommunikasjonsmulighetene som IT gir, både i forhold til privat sektor og internt. Vi er i gang med å utvikle et forvaltningsnett som kan styrke samordningen i forvaltningen.

       De gode resultatene fra solidaritetsalternativet må tas vare på ved å videreføre en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen. Et forpliktende inntektspolitisk samarbeid skal bidra til fortsatt lav pris- og kostnadsvekst. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk skal bidra til å få de ledige i arbeid. En videreføring av arbeidslinjen skal bidra til høy sysselsetting og begrense antall stønadsmottakere. En helhetlig næringspolitikk skal bidra til et lønnsomt, omstillingsdyktig og vekstkraftig næringsliv. En etter- og videreutdanningsreform skal bidra til høy kompetanse og en omstillingsdyktig arbeidsstyrke. Omfanget av reformen vil være avhengig av alle parters vilje til å prioritere etter- og videreutdanning framfor andre goder.

       Utover i neste århundre vil behovet for arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren øke. Våre betydelige petroleumsinntekter de nærmeste årene, forvaltet på en riktig måte, bidrar til at det er mulig å møte aldringen av befolkningen uten å måtte redusere det offentlige velferdstilbudet.

       Dette forutsetter at det bygges opp et betydelig statlig petroleumsfond mens inntektene er høye. En for rask bruk av inntektene vil være svært uheldig for velferdsutviklingen på lengre sikt. Det ligger en stor utfordring i å skape politisk oppslutning om en økonomisk politikk og en velferdspolitikk som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Dette er krevende når større deler av den norske petroleumsformuen i årene framover vil synliggjøres i form av overskudd i statsbudsjettet. Her vil det være viktig at partiene på Stortinget, og ikke minst også partene i arbeidslivet, tar ansvar og bidrar til at de mer kortsiktige hensynene ikke får dominere. I langtidsprogrammet er det pekt på et alternativ som er kalt « sprekkalternativet ». Dette illustrerer hvordan det gode utgangspunktet som vi faktisk har i dag, lett kan skusles bort, og det vil vanskeliggjøre vår vandring mot det gode samfunn ved inngangen til et nytt tusenår.

       Folketrygd og tjenestepensjoner og private pensjonsordninger vil nok etter hvert sikre at de fleste framtidige pensjonister får akseptabel økonomi. Men hva med dagens pensjonister, og da spesialt de som ikke har opptjent seg rettigheter til tilleggspensjon? Vi snakker jo her om generasjonen som la grunnlaget for velferdssamfunnet som vi nå lever i. Skulle ikke vi vise dem mer takknemlighet og sørge for at de får sin rettmessige andel av godene? Hvorfor kan vi ikke øke minstepensjonene til et nivå som gjør det mulig å føre et anstendig liv? Pengene fins, men de plasseres i utlandet. Jeg synes jeg hører svaret: Mer bruk av oljepenger fører til inflasjon. Ja, kanskje det. Men er det minstepensjonistene som skal sørge for at vi ikke får inflasjon? Bør ikke det heller være et ansvar som påhviler alle oss som har overflod?

       Mitt helt konkrete og korte spørsmål til statsråden er: Vil Arbeiderpartiet snarest bidra til et skikkelig løft for minstepensjonistene - f.eks en økning av minstepensjonene med 20 %?

Statsråd Bendik Rugaas : Først om verdier: Jeg merker meg med interesse at representanten Restad har lest langtidsprogrammet og har funnet lite om verdier i dette dokumentet. Det tar jeg til etterretning. Jeg mener faktisk at det står rett så mye om verdier i det samme dokumentet. Jeg tenkte på det da representanten sa det han sa: Et eller annet sted i mitt tidligere liv var det et utsagn som gikk på at når en bok møter et hode, kan det tidvis lyde hult, og da er det ikke nødvendigvis bokens skyld. Uten at jeg skal trekke det for langt her, syns jeg det går an å lese dette dokumentet dit hen at man faktisk får øye på de verdiene som er understreket, og den livskvalitet som vi faktisk legger opp til.

       Når det gjelder minstepensjonistene, tror jeg nok jeg tør si at denne regjering og det parti den er utgått fra, er minst like opptatt som alle andre her i salen av deres kår og de vilkår som blir budt dem. Jeg har tilbrakt en lang natt for ikke så veldig mange dager siden i samtaler med organisasjonene for pensjonistene og kommet fram til et trygdeoppgjør som skal behandles her i Stortinget, og vi skiltes ad i morgentimene og var stort sett venner og vel forlikte om det. Hvis så de som er her i Stortinget, ønsker å gjøre noe med det, har de antakelig muligheten til det.

       Ellers har representanten Restad svart på det som ligger i bunnen av dette hele tiden: Vi sliter med å få økonomien til å gå sammen i et budsjett, som aller helst skal gå i hop. Men pensjonistene og ikke minst minstepensjonistene opptar oss, og de har fått et bra oppgjør nå i år.

Thorhild Widvey (H) : Da statsminister Jagland overtok for drøyt et halvt års tid siden, ble det nye Planleggings- og samordningsdepartementet lansert med brask og bram. Her skulle framtidsutfordringer og gammel planøkonomi gjennom det såkalte samrådet nok bli en slags høyere enhet. Denne nærmest metafysiske størrelsen fikk betegnelsen Det norske hus. Resultatene har latt vente på seg. Administrasjonsdepartementet er jo noe vi for så vidt alltid har hatt, langtidsprogram er jo også noe som vi alltid har hatt, og Regjeringens langtidsprogram som vi debatterer i dag, representerer jo ikke noe særlig nytt. Det er en resirkulering av gamle synspunkter hentet fra Arbeiderpartiets program. Det eneste nye må jo være ordene « Det norske hus » og « samråd ». Og det siste er jo mest synlig gjennom det samrådet vi daglig ser - det Jagland og Hågensen driver med nede på Youngstorget.

       Så mitt spørsmål til planleggings- og samordningsministeren er: Hva mener egentlig planleggings- og samordningsministeren at vi har fått en bedre samordning og planlegging av? Hvordan har det foregått? Det må jo være en meget sterk påstand å si at Regjeringens politikk er særlig samordnet, når vi nå ser de siste dagers og ukers hendelser. Jeg tenker på gasskraftsaken, som jo virket totalt sprikende og slett ikke samordnet, for ikke å nevne de siste dagers oppslag og kaos, vil jeg påstå, når det gjelder skattlegging av utenlandstillegget for FN-personell. Slike eksempler vitner jo ikke om en særlig samordnet politikk. Så mitt spørsmål til denne nye planleggings- og samordningsministeren, som liksom skulle representere det helt nye og det store, er: Hva er det egentlig han mener en har fått til av nye ting som skulle klare å revolusjonere og virke særlig bedre samordnende og planleggende for framtida?

Statsråd Bendik Rugaas : Dette skulle jeg hatt litt lengre tid på. To minutter er ikke all verden til å beskrive situasjonen i Norge og verdenssituasjonen.

       Det startet ikke så veldig bra. Dette nye departementet, som kom i virksomhet fra 1. januar, var tiltenkt en egen avdeling som skulle arbeide spesielt med planlegging og samordning. Dette hus sørget effektivt for å fjerne de stillingene som var ment å skulle gjøre det mulig. Vi måtte gå en ekstrarunde for å få det til. Vi er nå i ferd med å få på plass de menneskene som er forutsatt å skulle arbeide spesielt med det.

       Når det gjelder langtidsprogrammet, har vi hatt til utlån en utmerket avdeling fra Finansdepartementet som har stått for dette arbeidet. Vi er i ferd med å komme i posisjon. Det ligger litt i det at skal man arbeide med samordning og ikke minst med planlegging, se inn i en framtid, er ikke dette noe som gjøres over natten, med et knips. Dette er vi i ferd med å få på plass.

       Det vi legger vekt på, er noe som står å lese også i langtidsprogrammet. Det er å gjøre de grep som skal til for å effektivisere forvaltningen, få denne til å fungere godt, opp- og nedad de forskjellige forvaltningsnivåer, og ikke minst trekke sammen det som skjer innenfor de forskjellige departementene. Det å plukke fram enkelt- eksempler og raljere over dem og spørre hvor det blir av samordningen, tror jeg nok det skal være mulig å gjøre også i fortsettelsen. Men jeg har stor tro på at vi nå gradvis er i ferd med å få til det som ligger i det nye opplegget, at man skal samsnakke om ting, man skal samrå seg, noe som man også har en tendens til å raljere over. Men det fungerer, det er mitt bestemte inntrykk. Jeg tror faktisk at vi på litt sikt skal kunne se at dette gir resultater. Men som det heter i denne sal: Jeg ber om forståelse for at vi på grunn av disse innledende problemene ikke har kommet så fort i gang som vi faktisk hadde tatt sikte på.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Med referanse til dette byggverket og desse veggane som også planleggingsministeren var inne på, er det jo viktig ikkje å møte veggen. Når planleggingingsministeren også viser til ein rotfesta ideologi, vil eg minne planleggingsministeren om at noko av kritikken som vi frå SVs side kom med overfor Regjeringa, gjeld spriken mellom retorikk på ideologi og den realiteten vi no ser. Eg vil utfordre planleggingsministeren på desse ulike veggane. Han snakka om næringslivsveggen og utdannings-, forskings- og kulturveggen, ein annan går på velferd og helse osv. Han mante oss til å slutte opp om petroleumsfondet, som skal vere ein garanti for oss alle når inntektene kanskje blir litt mindre. Eg har forstått det slik at all alternativ bruk av desse milliardane er grenselaust uforsvarleg, sett frå Arbeidarpartiet si side.

       SV har bl.a foreslått ei alternativ investering ut frå det faktum at den største nasjonalformuen og verdien vi har, er oss sjølve. To tredelar av nasjonalformuen, seier Statistisk sentralbyrå, er altså menneska og det vi representerer når det gjeld kunnskapar, kvalifikasjonar osv. Når Arbeidarpartiet heiser fanene på dei ulike områda, f.eks utdanning, helse, betre eldreomsorg osv., er det faktisk slik at vi synest det blir for dårleg konkret oppfølging. Når vi no skal satse på f.eks eldreomsorga, har vi altfor lite folk til å utføre denne jobben på vegner av oss alle. Så seier finansministeren: Ja, men vi pumpar ikkje helsearbeidarar opp av Nordsjøen. (Presidenten klubbar.) Nei, det gjer vi ikkje, vi utdannar dei. Men korleis står det til på det området? Den ekstrasatsinga som Stortinget gav si tilslutting til, er det kutta ned på. (Presidenten klubbar.) På område etter område, ikkje minst når det gjeld utdannning, er det sprik mellom realitet og retorikk. (Presidenten klubbar.) Derfor vil eg utfordre planleggingsministeren: Går det ikkje an å tenke litt alternativt, alternativ investering?

       Representanten Lunde var særlig opptatt av alternativ bruk av petroleumsfondet. Er det ikke råd å gå inn, slik oppfattet jeg det hun sa, og bruke mer av de pengene på å utdanne og kvalifisere det som omtales som den viktigste delen av vår nasjonalformue, nemlig menneskene som bor i dette landet? Vi mener faktisk at vi gjør det. De tiltakene som er gjort fra Regjeringens side ved å legge om et skolevesen, som det vi har vært gjennom på 1990-tallet, er kanskje den mest omfattende skolereformen vi noen gang har hatt. De 700 milliarder kr som vi har brukt så langt, som har kommet fra oljeøkonomien og gått inn i vår totaløkonomi, har i ikke ubetydelig grad gått til omlegging og oppgradering av skolevesenet.

       Når det gjelder det å få flere som kan gå inn og arbeide i omsorg og pleie, få flere leger, er det også gjort grep som tar sikte på å få økt kapasiteten på det området. Vi føler at vi er på rett vei, og at vi faktisk gjør noe med dette. Men jeg registrerer at vi åpenbart ikke er helt enige der. Akkurat den diskusjonen om økonomien - hvorvidt det er kostnadsdrivende eller ikke å bruke mer av oljefondet - synes vi altså aldri å bli ferdig med.

Einar Steensnæs (KrF) : Regjeringens langtidsprogram er lagt fram av en planleggingsminister med forholdsvis ferskt medlemskap i Arbeiderpartiet. Det har skapt forventninger. Kanskje skulle vi nå få se en ansats til politisk fornyelse i det regjeringsbærende parti? Men nei, det er påfallende hvor raskt planleggingsministeren har tilpasset seg tradisjonelle sosialdemokratiske holdninger og forventninger og latt dette prege store deler av målformuleringene i langtidsprogrammet. Det gjør dessverre dette dokumentet til mindre spennende lesning.

       I den viktige gjenreisningsperioden etter annen verdenskrig, som historikeren Berge Furre kaller den sosialdemokratiske orden, preges utviklingen av materiell velferdsøkning, sikring av sosiale goder og en aktiv distriktspolitikk. Men samtidig som mange av disse store og viktige samfunnsmessige utfordringene er blitt løst, oppstår det nye problemer, ikke minst når det gjelder barnas oppvekstvilkår, med opplevelsesfattige nærmiljøer, en passiviserende mediekultur, rasistiske utslag, økt rusmiddelmisbruk, oppløste familieforhold. Og tiden, ikke pengene, som det er snakket så mye om her i dag, er blitt den ressurs det er størst knapphet på i dagens samfunn. I en slik sammenheng leter en i langtidsprogrammet etter en strategi, et ståsted, et verdigrunnlag som Det norske hus kan tuftes på, slik også representanten Restad var inne på. Jeg savner kort og godt en sammenhengende ideologisk forpliktelse for arbeidet med disse viktige verdimessige problemstillingene, som kan vise vei for hvordan vi kan hente opp igjen grunnleggende nasjonale åndelige og kulturelle verdier som vi la igjen etter oss i den heseblesende jakt på flere materielle goder.

       Kristelig Folkeparti ønsker sammen med sentrumspartiene å legge en annen bærebjelke under samfunnsbygningen, bygd på vår kristne og nasjonale kulturarv, som en politisk motkraft til et kaldere og hardere samfunn. Ser ikke Arbeiderpartiet og planleggingsministeren disse viktige utfordringene? Og hvis svaret er ja, hvorfor gis ikke disse problemstillingene tilstrekkelig rom i dette viktige dokumentet?

Statsråd Bendik Rugaas : Det er klart at en planleggingsminister som skal se inn i framtiden, kunne ønske å være utstyrt med både evnen til å lese i hender og se i krystallkuler for å si noe om hvordan ting kommer til å bli om et år eller to eller tre. I noen sammenhenger er ikke dette helt enkelt å gjøre, for hvis vi tar fatt i det trygdeoppgjøret som jeg refererte til, er det visse forutsetninger knyttet til det nedfelt gjennom vedtak i denne sal, som sier at det skal være om lag på linje med den lønnsutvikling som man finner innenfor privat og offentlig sektor. Og hvordan den kommer til å se ut om et år eller to eller tre, gjenstår altså å se.

       Ellers er jeg enig med representanten Hagen i at det jeg omtalte, var reguleringen av G. Men igjen - dette er innenfor et avtaleverk. Og de budsjettsakene som han refererte til som gjelder minstepensjonen og som har å gjøre med bostøtte og en del andre ordninger, er noe som ikke kommer inn i den sammenhengen.

       Så til hvorvidt jeg skulle uttale selvkritikk på vegne av statsministeren. Det overlater jeg til statsministeren å gjøre. Det jeg oppfattet det som, og som jeg forsøkte å gi uttrykk, for var de forventninger man hadde, for jeg opplevde det faktisk slik at man sa at nå må da dette mennesket gjøre noe helt annet enn det som har vært den vanlige politikken i Arbeiderpartiet. Det var det jeg prøvde å sette fingeren på og si, at slik fungerer faktisk ikke dette.

Presidenten: Da er den reglementsmessige tiden for formiddagens møte omme. Nytt møte settes kl. 18.

       Johan J Jakobsen (Sp) : Det var naturlig nok knyttet stor spenning til Regjeringens presentasjon av langtidsprogrammet for perioden 1998-2001. På terskelen til tusenårsskiftet skulle en ny regjering presentere sine politiske visjoner og trekke opp en kurs for landet. Langtidsprogrammet ble forhåndsannonsert som byggemeldingen for Det norske hus, som regjeringen Jagland hadde introdusert i sin tiltredelseserklæring. Regjeringens nye planleggingsminister skulle presentere sitt politiske svennestykke. Og det raskt voksende oljefondet og Norges nei til EU-medlemskap gav Regjeringen en enestående politisk og økonomisk handlefrihet også i langtidsprogramsammenheng.

       I utgangspunktet var det en ønskesituasjon for en ny regjering, om den ville demonstrere vilje til handling. Men Regjeringens langtidsprogram bød ikke på store overraskelser. De som hadde håpet på en dristig kursendring som kunne møte dagens utfordringer, ble skuffet. Det nye var en etter- og videreutdanningsreform som ikke hadde noen prislapp, men som vi i dag har fått høre kan koste hva den koste vil. I klartekst betyr det at regjeringen Jagland i langtidsprogrammet varsler at den vil føre videre den forrige regjeringens « stø kurs », og det har vært en stø kurs mot større forskjeller, økt sentralisering, en nedprioritert miljøpolitikk og et fortsatt uforsvarlig høgt oljeutvinningstempo. Enkelte i Arbeiderpartiet vil kanskje protestere mot denne virkelighetsbeskrivelsen, men dette er faktisk det som skjer i Norge i dag.

       I Senterpartiet legger vi til grunn at dagens utviklingstrekk - på godt og vondt - er en ønsket, en villet utvikling. « Vi har reformert Norge (...) Vi har styrt samfunnet i den retning vi har villet », sa Gro Harlem Brundtland i sin 1. mai-tale i fjor.

       Stortingets behandling av langtidsprogrammet for neste fireårsperiode viser at det har skjedd og at det skjer noe nytt i norsk politikk. Det politiske landskapet har endret seg gjennom denne stortingsperioden. Og for første gang på mange år framstår sentrum i norsk politikk - Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre - som et tyngdepunkt, et selvstendig politisk alternativ: sentrumsalternativet.

       Det er en lang og møysommelig prosess som har ført sentrumssamarbeidet dit vi står i dag. Allerede før denne stortingsperioden gjorde Senterpartiet et linjevalg som markerte uavhengighet til den tradisjonelle to-blokktenkningen. Sentrumsalternativet var hele tiden en viktig del av denne blokkuavhengige linjen. I Stortinget har sentrumspartiene i praktisk politisk arbeid dokumentert et nært politisk fellesskap, et fellesskap som gjør det naturlig å framstå som et reelt politisk alternativ både til Arbeiderpartiet og til Høyre. Og til tross for at sentrumsalternativet har hatt en noe trang fødsel, er det få som i dag vil reservere seg mot den påstand at dette alternativet i dag er det mest realistiske - for ikke å si det eneste - alternativ til regjeringen Jagland. Det er altså ingen tilfeldighet at sentrumsalternativet - Vilje til ansvar - til de grader har dominert dagens debatt om Regjeringens langtidsprogram. Sentrum tas kort og godt på alvor.

       Sentrumspartiene presenterer i sine felles merknader til Regjeringens langtidsprogram en politikk som på viktige områder markerer en annen kurs enn Regjeringens: større vekt på verdigrunnlaget, et styrket folkestyre, desentralisering, en langsiktig miljø- og ressursforvaltning og en styrking av familien som sosial enhet. I praktisk politikk innebærer denne vektleggingen bl.a at sentrum sier nei til norsk EU-medlemskap og Schengen-avtalen og går inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen, herunder bruk av veto når viktige nasjonale interesser står på spill.

       Den solidaritetslinje sentrumspartiene legger seg på, fordrer vilje til en rettferdig fordeling. Regjeringen sier da også at den vil skape solidaritet, fordi - som det står i innledningen til langtidsprogrammet - « samfunnet skal være et fellesskap der alle kan føle seg trygge ».

       Men når Arbeiderpartiets hovedtalsmann i debatten blir utfordret til å konkretisere den kursjustering som er nødvendig for å hjelpe dem som ifølge statsministeren holder på å bli kjørt ut på et sidespor, er svaret fortsatt stø kurs. Hva hjelper det at Bjørnar Olsen nevner situasjonen for enslige forsørgere i sitt innlegg, når Arbeiderpartiet i forbindelse med behandlingen av velferdsmeldingen gikk til Høyre og fikk støtte for en reduksjon på 400 mill. kr nettopp til den gruppen? Et løfte fra Arbeiderpartiet om fortsatt stø kurs er med andre ord et signal om at en ikke har til hensikt å komme dem i møte som har blitt hengende etter i velstandsutviklingen.

       I februar i år offentliggjorde Statistisk sentralbyrå flyttetallene for 1996. De bekrefter det Senterpartiet lenge har hevdet, nemlig at en ny flyttebølge er på gang. Nærmere 5.000 personer flyttet ut fra Nord-Norge i fjor. Så var altså Senterpartiets « varsko » allikevel ikke den krisemaksimering og den svartmaling som Regjeringens to siste kommunalministere har hevdet. Det var en helt korrekt beskrivelse Senterpartiet gav.

       I regionalmeldingen gir Regjeringen uttrykk for uro over utviklingen. Men Regjeringens erkjennelse av at vi nå kan stå foran en ny omfattende sentraliseringsbølge, er ikke nok. Når vi senere i vår skal behandle regionalmeldingen, vegplanen, rovdyrmeldingen, SND, kommuneøkonomien, jordbruksoppgjøret og andre viktige saker, vil Arbeiderpartiets mangel på helhetstenkning bli avdekket. Det lar seg kort og godt ikke gjøre å bremse opp den sterke sentraliseringen dersom en ikke er villig til å se sektorplanene i sammenheng og i lys av våre distriktspolitiske mål. Dette er ett av flere områder hvor sentrumspartiene i felles merknader varsler en ny kurs.

       Arbeiderpartiets Bjørnar Olsen mener norsk politikk er på veg tilbake til gamle folder, med andre ord tilbake til den gamle to-blokkmodellen. Jeg føler meg helt overbevist om at her tar finanskomiteens leder feil. Men at Bjørnar Olsen og mange med ham ønsker å skru klokka tilbake, er det overhodet ingen tvil om. Både Arbeiderpartiet og Høyre prøver krampaktig å gjenopprette det gamle « fiendebildet », hvor disse partiene er motpoler i politikken. Min spådom er at de ikke vil bli bønnhørt.

       Og for å fjerne all mulig tvil: For Senterpartiet er sentrumsalternativet ikke noen « mellomstasjon » på vegen tilbake til en avleggs to-blokkmodell.

Johan J Jakobsen (Sp) : Det er kanskje ikke så overraskende at Arbeiderpartiets parlamentariske leder bruker sin replikk til å prøve å slå en slags kile inn mellom Senterpartiets partileder og parlamentariske leder, som begge har hatt ordet i debatten. Det er det etter min oppfatning ikke noe grunnlag for.

       Når det gjelder de felles merknadene og sentrumsalternativets « Vilje til ansvar », vil jeg minne Tom Thoresen om at det i dette dokumentet er meget klart uttrykt at en skal vise respekt for de ulike partiers program og de ulike partiers egne interesser. Det Thoresen tydeligvis ikke har fått med seg, er at fellesmerknadene ikke på et eneste punkt står i konflikt med Senterpartiets program. Vi slipper å gå til velgerne i valgkampen og si at på det og det område har vi justert kursen i forhold til vårt program, og det gjelder selvsagt også de to andre partiene. Men vi har markert på hvilke områder vi har et felles grunnlag for en felles politikk.

       Så tar Thoresen opp fordelingspolitikken og bruker da delingsmodellen som eksempel. Jeg er meget overrasket over den tilnærming til delingsmodellen vi har hørt fra Arbeiderpartiets talere i det siste. Det ser ut som om statsministeren og parlamentarisk leder overhodet ikke er klar over den urettferdighet som ligger i dagens system, som gjør at aksjeselskaper med aktive eiere til de grader blir behandlet på en annen måte enn andre aksjeselskaper. Jeg må minne om at tidligere fiskeriminister Olsen fra Arbeiderpartiet nettopp har pekt på de samme grep som sentrumspartiene har lansert i innstillingen for å stanse en tendens til strukturendringer i oppdrettsnæringen som han og andre ser som meget uheldig.

Børge Brende (H) : Jeg skal ikke forsøke å skape noen unødvendig kile mellom Senterpartiets tidligere statsministerkandidat, Anne Enger Lahnstein, og den nåværende, Johan J Jakobsen. Men debatten i dag har vel avdekket at det er noen uklarheter i de tre samarbeidende partiers politikk som det kunne være naturlig at en av statsministerkandidatene kanskje klargjør noe.

       Lahnstein var i en svarreplikk inne på at hun ønsker en økning av skatten på kapital, og hun sa at skatten på kapital er for lav i dag, og at man slipper for « lettvint unna ». Samtidig sa hun at skatt på kapital må bli mer lik skatt på inntekt. I sitt budsjettforslag la Senterpartiet opp til en økning av marginalskatten fra 49 % til 53 %. Hvis disse skattene skal bli likere, hvilket nivå ser Jakobsen da som naturlig for kapitalskatten, altså skatt på sparing, og bedriftsskatten i tiden fremover? Og hva mener egentlig sentrumspartiene om formuesskatten? Skal den økes, eller skal den gå ned i årene fremover? Hva mener sentrumspartiene om toppskatten? Skal den økes, eller skal den gå ned i årene fremover? Hva mener sentrumspartiene om marginalskatten? Skal den økes, eller skal den gå ned? Hva mener sentrumspartiene om bensinavgiften? Skal den økes, eller skal den gå ned? Og hva mener sentrumspartiene om dieselavgiften? Der kan det vel også være grunnlag for visse avklaringer mellom hr. Sponheim og hr. Jakobsen. Skal dieselavgiften økes, eller skal den gå ned?

Johan J Jakobsen (Sp) : Senterpartiet har gitt uttrykk for at det i dag er en urimelig forskjell på skattenivået når det gjelder arbeidsinntekt og kapitalinntekt. Jeg går ut fra at Høyres Børge Brende har registrert at det har også tidligere statsminister Kåre Willoch gitt klart uttrykk for. En endring på dette vil selvsagt måtte tas over tid, men Senterpartiets klare mål er at det skal bli en utjevning mellom skatt på kapital og skatt på arbeid. Og det er klart at som ledd i en slik omlegging er vi nødt til å se også på andre skatteelementer, som f.eks toppskatten. En kan ikke foreta endringer i viktige skatteelementer uten å se det i sammenheng. Det ene følger naturlig av det andre.

       Men når Børge Brende nærmest vil ha oss her i dag til å stipulere et nivå for de ulike skattetypene, må jeg si at det er vi faktisk ikke beredt til. Jeg vet ikke noen partier i dag som er i stand til å legge fram eksakte tall for hvordan de ulike skatteformene skal se ut i framtiden.

       Men når Børge Brende også nevner avgifter og i den forbindelse dieselavgiften, må jeg minne om den historien som ligger bak denne, nemlig at det var den eneste måten det var mulig å få til inndekning på sammen med Arbeiderpartiet for de 5 milliarder kr vi fikk til Kommune-Norge i fjor høst. Men det var et grep som vi i Senterpartiet ikke var noe spesielt fornøyd med av klare distriktspolitiske grunner, og det er faktisk bakgrunnen for at Senterpartiet har varslet at vi i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil se på mulighetene for å redusere denne avgiften. Dette har Børge Brende tydeligvis ikke fått med seg.

Eilef A Meland (SV) : I historisk sammenheng er begrepet « restaurasjonen » oppfattet som et begrep om å gjenopprette tidligere makthavere etter at de har vært fordrevet, avsatt i indre konflikt. Mange politiske observatører ser sentrumsalliansen som et forsøk på restaurasjon av det borgerlige fellesskap - riktignok trinn 1 for viderekomne. Denne påstand benektes heftig av representanten Jakobsen, mens både Kristelig Folkeparti og Venstre betrakter denne tanke som en vennligsinnet tanke. Det er alltid forbudet med spenning og risiko når et parti skifter strategi, og vi vil hevde at Senterpartiets største problem er ikke deres motstandere, men sentrumsalternativet. Det er fordi den epoken Senterpartiet innledet høsten 1990, nå går mot sin avslutning. Selvstendighetslinjen vant oppslutning gjennom uavhengighetserklæringen. Denne linjen betraktes nå som historisk avsluttet. Det man forbandt med radikale holdninger i striden, forsvinner og fordamper i et fellesskap i sentrum. Derfor kan vi se disse merknadene i langtidsprogrammet som en erklæring av et uskiftet politisk bo, og jeg skal utfordre Jakobsen på ett punkt. I komiteinnstillingen under Nasjonalt og statlig eierskap skriver sentrumspartiene at de

       « vil vurdere det framtidige statlige eierengasjementet i bank- og finansvesenet ».

       Innebærer dette at sentrum ikke lenger vil stå på det Senterpartiet har stått på siden 1990-91, at staten skal ha aksjemajoriteten i de to forretningsbankene DnB og Kreditkassen? Det gir en illustrasjon i forhold til det Jakobsen selv nevnte, at Senterpartiet ikke har oppgitt noe standpunkt. Har de det?

Johan J Jakobsen (Sp) : Til Eilef Meland vil jeg enda en gang presisere det jeg har sagt både i andre sammenhenger og faktisk også i mitt innlegg, at for Senterpartiet representerer ikke sentrumsalternativet noen mellomstasjon på veg tilbake til - jeg vil nesten si - en gammeldags to-blokktenkning, to-blokksmodell. Det betyr at vi i Senterpartiet har den klare oppfatning at sentrum og sentrumsalternativet ikke er noe intermesso i norsk politikk. Da synes jeg Meland bør kunne spørre de to andre sentrumspartiene om de mener at sentrum fra deres synspunkt er et slikt intermesso, og jeg tviler på at han vil få noe bekreftende svar.

       Så må vi rette opp den misforståelsen som tydeligvis også har rammet hr. Meland, nemlig at sentrumsalternativet skulle være i strid med den selvstendige, den blokkuavhengige linje som Senterpartiet har stått på. Faktum er at det linjevalg Senterpartiet gjorde før stortingsvalget i 1993, hadde sentrumsalternativet som et meget viktig element. Det kan jeg si fordi det skjedde i forbindelse med valgkampåpningen for Senterpartiet på Blaafarveværket - for sikkerhets skyld. Så her er det ikke noe motsetningsforhold. Tvert imot - i Senterpartiet opplever vi dagen i dag som en politisk seier, for vi har nådd et viktig delmål. Her har vi med andre ord en misforståelse fra hr. Melands side.

       I fellesmerknadene til langtidsprogrammet har de tre partiene sagt, som riktig bemerket av Meland, at vi skal vurdere det statlige eierskapet i de store forretningsbankene. Med å « vurdere » det statlige eierskapet mener vi faktisk å vurdere.

       Det er ikke til å komme bort fra at EU og NATO sammen er i ferd med å skape et Europa vi aldri tidligere har opplevd, fordi det blir et samarbeidende Europa. En ny epoke begynner.

       Det er nesten ikke til å tro at svaret fra SV er: Meld Norge ut av NATO og EØS.

       Og hva er det borgerlige regjeringsalternativets svar? Jo, tvil og motvillighet. Melde Norge ut av Schengen-samarbeidet og aktivt bruke veto mot EØS-lover. Er det klokt å proklamere en slik linje overfor et samarbeid som vil omfatte snart 20 land?

       Senterpartiet, som er imot EØS, har fått de to andre partiene til å gjøre vetolinjen til en hovedlinje. Dette er et opplegg for å melde Norge ut. Vi vil at Norge skal være en troverdig deltaker i europeisk samarbeid. En regjering med et tvilende og motvillig utgangspunkt vil få store problemer med å ivareta norske interesser.

       Utenrikspolitikken og forankringen i det europeiske samarbeidet har alltid vært et viktig fundament for Norge. For en liten nasjon blir forankring i internasjonale markeder og deltakelse i utenrikspolitiske avgjørelser enda viktigere enn tidligere. Det er bl.a et ubestridelig faktum at de landene som har sterkest vekst bl.a i den kunnskapsbaserte industrien, er de landene som har åpnet seg mest for omverdenen.

       En annen del av fundamentet for Det norske hus er sysselsettingen. Derfor har Regjeringens jobb nr. 1 vært å få ledigheten ned. Vi har holdt hva vi lovte. I forrige uke viste tallene at vi nå har den laveste ledigheten på ni år, og den er den laveste i Europa. Det blir skapt 168.000 nye arbeidsplasser fra 1993 til 1997.

       Jeg la merke til at Anne Enger Lahnstein i sitt innlegg sa at alt hadde vært så bra tidligere i Norge, både når det gjelder fordeling og velferd. Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakt i størstedelen av den tiden da alt var så bra, og som hun omtalte. Men Senterpartiet var hele tiden imot Arbeiderpartiets politikk i denne perioden. Det er bare de ti siste årene Senterpartiet har foretrukket en arbeiderpartiregjering, men i denne perioden skal vi ifølge henne ha ødelagt det norske velferdssamfunn.

       Dette blir like usammenhengende som når Senterpartiets oppskrift på å komme i regjeringskontorene er først å kaste ut Arbeiderpartiet og så å be oss om å støtte dem, eller som når Kristelig Folkeparti og Venstre vil ha støtte fra Høyre, men når Høyre ber om å få støtte deler av sentrumspartienes innstilling til langtidsprogrammet, får man ikke lov. Det er ikke mulig å skjønne noe av dette.

       Men tilbake til virkeligheten. Yrkesdeltakelsen i Norge har aldri vært høyere enn nå. Det har aldri tidligere jobbet så mange i offentlig sektor. Men vi har ikke nådd langt nok. Derfor blir det ingen pause i kampen mot arbeidsledigheten. Alle trengs i byggingen av velferdssamfunnet. Skal vi kunne fortsette denne kampen, er det avgjørende å kunne holde lave renter og priser. Jeg vil derfor advare mot den linje som det borgerlige regjeringsalternativet har lagt seg på ved å bruke mer oljepenger. Dette må føre til økende priser og renter. Like alvorlig er det at man igjen starter med å smuldre opp skattesystemet ved å dele ut skatteprivilegier til enkeltgrupper og næringer. Da beveger man seg på ny inn i en usunn situasjon med usunne skattemotiverte investeringer i stedet for investeringer som gir varige arbeidsplasser.

       Arbeiderpartiet vil understreke at det fortsatt er nødvendig med omfordelingspolitikk, ikke utdelingspolitikk, som de borgerlige partiene nå driver på med.

       Arbeiderpartiet legger opp til ekstra grep på to områder. Det gjelder eldre og helse, og de dårligst stilte i samfunnet må få et løft.

       Regjeringen har lagt på bordet penger og opplegg for tidenes største satsing på eldreomsorgen - 30 milliarder kr over en fireårsperiode. Alle ledd i eldreomsorgen skal rustes opp.

       Foran valget i 1993 lovte Arbeiderpartiet at vi skulle bekjempe ledigheten, og vi satte alle krefter og alle virkemidler inn på det. Vi har klart det. Nå lover vi å gjøre et krafttak for de eldre. Det skal vi også holde på samme måten.

       Men da må vi ha full barnehagedekning, for alle som vil jobbe, må få mulighet til å jobbe. Barnehager er også helt avgjørende for å sikre en trygg oppvekst og utjamne forskjeller barn imellom. Full barnehagedekning innen år 2000 vil kreve 40.000 nye plasser. Den jobben legger Arbeiderpartiet opp til å klare.

       Og vi skal gjøre noe for de dårligst stilte. Men da må vi ta fra dem som har mest. Jeg vet utmerket godt hva jeg skulle brukt én milliard kr i skattelettelse til rederne til, som de borgerlige partiene tvang gjennom her i Stortinget. Jeg vet utmerket godt hva det går ut over når det nå synes å være et flertall i Stortinget for å forandre delingsmodellen, slik at de med en inntekt på 1 mill. kr får en skattelettelse på 100.000 kr.

       Velferden er avhengig av et trygt økonomisk fundament. Men vi er like avhengig av et trygt økologisk fundament. Mye av rikdommen vår er bygd opp på energien, enten det er fra vannkraften eller fra olje og gass. Norge må derfor være både en energi- og en miljønasjon. Det hjelper ikke å være rik hvis naturen ødelegges. Men det er heller ikke mulig å legge om i en mer bærekraftig retning dersom vi ikke skjeler til velferden og sysselsettingen.

       Derfor har vi lagt opp til målrettet miljøforskning som kan bidra til rene løsninger som kan møte dagens og framtidas energibehov.

       Derfor vil vi ha et miljøfond som skal hjelpe bedrifter til å investere i miljøteknologi.

       Regjeringens mål er at Norge skal være blant de bes- te i verden på teknologi knyttet til vannkraften, olje og gass, bioenergi og andre fornybare energikilder.

       Vi må også investere i framtida gjennom etter- og videreutdanning. Det har aldri vært forbundet med tap at vi i Norge satser på utdanning. Det er et av Norges fortrinn at vi har evnet å løfte alle opp på et høyere kunnskapsnivå. Nå er det de voksnes tur. Det er meget overraskende for meg at man i debatten i formiddag har diskutert som om etterutdanningen vil fortrenge velferden. I så fall setter man seg på sidelinjen av alt som foregår i alle andre land, der utdanning og etterutdanning ses på som veien til framtida. For i framtida vil kunnskapen være den viktigste produksjonsfaktoren. Kunnskap og fagopplæring er viktig i alle sammenhenger.

       Derfor er dette også et spørsmål om fordeling. Kunnskaps- og informasjonssamfunnet kan bli mer demokratisk og mer rettferdig - men det kan også bli det motsatte, hvis vi ikke gir alle mulighet til å få tilgang til kunnskap og fagopplæring. Etter- og videreutdanningsreformen må gi større mulighet til utdanning i voksen alder for dem som har minst fra før.

       Høyre skriver i sine merknader at Arbeiderpartiets modell er « en modell som først og fremst sikrer retten til fravær fra arbeidet. » Dette er en flåsete og nedlatende holdning overfor landets lønnsmottakere. De som i voksen alder er opptatt av å skaffe seg mer kunnskap og utdanning, er jo nettopp opptatt av å mestre arbeidet sitt bedre, ikke være borte fra det.

       Arbeiderpartiet vil gjøre klare valg i velferdspolitikken. Vi setter eldre og helse først. Derfor vil vi ha full barnehagedekning slik at alle som vil jobbe, kan få jobbe. Vi trenger 12.000 flere årsverk bare i eldreomsorgen. Vi velger dette i stedet for skattelettelse til de rike og kontantstøtte.

       Dessuten tar vi ansvar for verdiskapningen:

       Arbeiderpartiet vil utløse ny menneskelig energi - det 21. århundres viktigste energi - og fortsette å ta i bruk den gamle energien, den elektriske kraften, oljen og gassen, på en moderne måte. For å klare dette må vi sikre Norge en plass i det nye Europa. Dette må vi ikke motvillig være med på, men av full kraft delta i.

       Vi lever i en internasjonal tid. Det kan bli skjebnesvangert for Norge å velge en nølende linje som det borgerlige regjeringsalternativet legger opp til. Den som ikke forstår at Norge må ta sitt ansvar og kreve sin plass i det nye Europa, bør ikke komme inn i regjeringskontorene.

       Ellers har vi i Senterpartiet vært opptatt av det nye politiske landskapet og den politiske analyse som ligger til grunn for det. Det er riktig at jeg synes det er mye bra med det norske samfunnet. Jeg har hele tiden understreket at noe av det jeg anklager Arbeiderpartiet for, er at de har forlatt de standpunktene vi tidligere stod sammen om og kjempet for, nemlig likeverdige levekår, desentralisering og det at vi skulle prøve å holde landet vårt i hevd.

       I de lange linjers politikk har vi i det siste sett det nye politiske landskapet ved at Arbeiderpartiet har søkt støtte hos Høyre. Det gjelder omleggingen av Posten, av Televerket og av NSB. Det gjelder omlegging i landbrukspolitikken, fiskeripolitikken og distriktspolitikken. Det gjelder SND, det gjelder oljepolitikken, det gjelder gasspolitikken og miljøpolitikken osv. Samhold/marked er en konfliktlinje som i høyeste grad er relevant. Dette landet trenger nå nye krefter og en ny kurs.

       Nå har Thorbjørn Jagland sagt at ideologiene er døde. Han sier det etter min mening for å tildekke det alle må se, at Arbeiderpartiet har gjennomgått et hamskifte og har meldt overgang til markedslæren. Mitt spørsmål til Jagland er: Er ideologiene døde?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Folkeavstemningen skal respekteres, men Norges plass i det framtidige Europa er ikke sikret en gang for alle. Den må vi kjempe for hver eneste dag. Da vi arbeidet med laksesaken, ble iallfall jeg overbevist om at det ikke er noen parademarsj for Norge i Europa. Jeg skulle gjerne sett hvordan en motvillig og negativ regjering i forhold til EØS hadde jobbet med den saken. Jeg skulle gjerne ha sett hvordan det hadde gått!

       Man må være klar over at vi er i ferd med å få et EØS som blir vesentlig større. Senterpartiet har på sitt program å melde Norge ut av EØS. De har ikke fått det til, men de har fått med seg de to andre sentrumspartiene på en meget motvillig linje, som jeg tror kan bli veldig farlig for Norge. Dette må vi derfor kjempe for hver eneste dag i et Europa som stadig forandrer seg, og det utvider seg i den delen av Europa som vi er med i.

       Når det gjelder spørsmålet om ny kurs, har jeg til det lyst til å si følgende: Jeg la i formiddag merke til at man hele tiden har behov for å snakke om ny kurs. Men da må det være noe galt, for det er ingen som klarer å si det av seg selv når man hører på politikken. Det er ikke noe nytt i det. Man må selv sette merkelappen ny kurs på den politikken, for det er ingen andre som oppdager den. Til alt overmål stiller nå Senterpartiet med en statsministerkandidat som har drevet hestehandel med alle partier og alle regjeringer i denne sal i 20 - 30 år. Hva blir det nye? Og så inviterer man til støtte fra det partiet som skal kastes ut av regjeringskontorene. Jeg skjønner ikke noe av dette.

Jan Petersen (H) : Først bare et knallkort lite poeng som burde være unødvendig, men jeg har lyst til å bruke noen få sekunder på det, siden samrådene er en viktig del av Det norske hus. Mitt spørsmålet er: Hva er viktigst - samråd eller Stortinget? Når jeg spør om det, er det fordi det ikke er lenge siden Grete Knudsen sendte en settestatsråd fordi hun skulle på samråd, og statsministeren selv møter ikke opp i spørretimen i morgen fordi han skal delta i det siste samrådet i Bergen. Dette er altså siste spørretime i denne fireårsperioden. Jeg synes ikke noe om det. Jeg synes statsministeren burde overveie sine prioriteringer.

       Så til hovedspørsmålet: En av de mytene Arbeiderpartiet forsøker å bygge, er at det bare er Arbeiderpartiet som er ansvarlig. I Jaglands endeløse rekke av kabinettsspørsmål - det begynte før jul om at ingen måtte røre Anne Holt, selv om ingen hadde tenkt å gjøre det, og det fortsatte med, etter Dagbladets telling, fem stykker i løpet av de siste seks ukene - har man nå nådd til spørsmålet om økonomisk ansvarlighet, hvori opptatt spørsmål om delingsmodellen. Nå er det ikke mitt poeng i denne sammenhengen å minne om at ingen ute i det norske folk har mistet nattesøvnen av alle disse kabinettsspørsmålene, men det er allikevel interessant å oppholde seg lite grann ved disse spørsmålene. Aftenposten brakte i dag en lang liste over hva statsministeren mener er det viktigste av alt. Én av disse tingene er gigantreformen når det gjelder etterutdannelse, og vi har hørt i dag at den skal gjennomføres, koste hva det koste vil. Men da er mitt spørsmål til statsministeren: Hva vil det koste, og hvor troverdig er denne prioriteringen som han snakker om, når den skal gjennomføres koste hva det koste vil? Det vi nå ser, er akkurat det samme Arbeiderpartiet som vi har sett mange ganger før, som lover og lover i øst og vest langt utover det det er økonomiske muligheter for, med det resultat at man ikke får gjort nok når det gjelder det viktigste, som er helse, eldre, skole og andre av statens kjerneoppgaver. Det er akkurat det samme Arbeiderpartiet som vi har sett før - milliardene i øst og vest.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Først til det som Høyre har lagt seg til å kalle gigantreformen for etterutdanning. Først vil jeg få minne om at allerede i dag bruker det private næringsliv ca 16 milliarder kr på etterutdanning. Det offentlige bruker enormt mye. Det man i første omgang kunne gjøre, var å bruke disse pengene på en mye bedre og mer effektiv måte, hvilket både det offentlige og det private er opptatt av. Da kunne man få mye ut av det.

       Så må man være klar over at partene i arbeidslivet er interessert i å forhandle om dette - det har LO klart signalisert - og det inngår da, som andre reformer som vi har hatt i hele etterkrigstiden, i de lønnsforhandlingene som skal foregå. Så har vi fra Arbeiderpartiet sagt at hvis vi sitter i regjeringskontorene, vil vi legge en statlig del i potten. Dette er et opplegg for å sikre voksne mennesker økt kunnskap, som man skriker etter over hele verden, og som er nødvendig for å sikre verdiskapingen i framtiden. Jeg tror det var på radioen i dag det ble opplyst om at 14.000 stillinger nå står ledige til tross for at 70.000 er helt uten arbeid. Hva forteller det? Jo, det forteller at masse mennesker ikke har fått tilgang til kunnskap i forhold til det nye næringslivet som vokser fram, og de fortsetter å stå i ledighetskø. Dette er sløsing med samfunnets ressurser. Dette vil vi ha slutt på. Derfor vil vi gå inn for en slik reform, som ikke koster Norge noe, men som vil føre til at vi får økt kunnskap. Og det er den viktigste produksjonsfaktoren i framtiden i Norge.

       Så har jeg bare lyst til å si at jeg vil fortsette å si fra om hvor Arbeiderpartiet og Regjeringen står i forbindelse med bl.a alle de overbudene og de skattelettene som den borgerlige fløyen nå strør om seg med.

Kristin Halvorsen (SV) : Statsministeren var godt i gang med å oppsummere noen av de nederlag som det borgerlige stortingsflertallet har påført Regjeringen. Han sa f.eks at han visste hva han ville brukt den milliarden til som det borgerlige stortingsflertallet gav til rederne. Det er ganske mange nederlag Arbeiderpartiet har gått på i løpet av de siste årene på skattefronten. Jeg tror at hvis vi satte oss ned, kunne vi oppsummere dem til flere milliarder kroner. Og det kan se ut som statsministeren går på et nytt nederlag hvis det nå er sånn at delingsmodellen skal endres enda en gang. Da lurer jeg på: Hvor går grensen for statsministeren?

       Etter de siste dagers hendelser på statsministerkandidatfronten er det klart at det kommer til å være tre mannfolk som vil prege valgkampen framover, det er den nåværende statsminister og to som gjerne vil bli statsminister. Olof Palme har sagt at politikk er å ville, men jeg har alltid trodd at det var å ville noe mer enn å være statsminister - at det var å ville få gjennomført noe. Men det er jo det som er så innmari vanskelig å få grep om her i dag. Bondevik vil inn, ha nøkkelen, hente dressen, Jakobsen vil inn, ha nøkkelen og hente dressen - men hva de vil gjøre, det er det mye vanskeligere å få øye på. Men det er også ganske vanskelig å få øye på hva statsminister Jagland vil gjøre som statsminister, og hvor grensen går for denne regjering - hvor mange ne- derlag de vil la seg påføre av et borgerlig stortingsflertall, og hvor fast de vil sitte. Statsministeren sier at han vil bekjempe forskjellene, men han legger jo ikke fram noen politikk i Stortinget som faktisk vil gjøre noe med saken. Statsministeren sier at han vil ha en etterutdanningsreform - og det tror jeg faktisk statsministeren på - men jeg har ennå aldri sett at statsministeren har vist muskler i noen sak. Er det da sånn at grensen går ved en etterutdanningsreform i neste periode, at den vil statsminister Jagland i det minste ha igjennom?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Kristin Halvorsen må vel ha fått med seg at Regjeringen har lagt fram en plan for et løft for eldreomsorgen på 30 milliarder kr. Det er vel å ville noe, det? Vi vil ha 40.000 nye barnehageplasser innen år 2000. Vi vil ha en stor etterutdanningsreform, og vi har oppnevnt et utvalg, Buer-utvalget, som skal forberede den. Så det kommer. Men vi går inn for det samme som SV, lovfestet rett til etterutdanning, og vi går inn for at staten skal bidra i en pott for å få dette opp. Vi har hatt synkende arbeidsledighet hver uke i dette året. Sysselsettingen har fortsatt å gå opp. Vi har fått på plass en lakseavtale, som for øvrig noen her i salen sa at bare Gro kunne få til, men som jeg tror at et sentrumsalternativ ikke hadde fått til med den negative holdningen de har til EØS.

       Når det gjelder forslaget til delingsmodell, har jeg bare lyst til å si at det er et veldig alvorlig brudd med den solidaritetslinjen vi har ført, fordi det fører til en skattelettelse for dem som tjener veldig mye - 100.000 kr for en som har 1 mill. kr i inntekt. Og dessuten må man være klar over følgende: Det er ca 90.000 lønnstakere som har inntekt over 500.000 kr. Hvis de oppdager at selvstendig næringsdrivende får redusert sin skatteprosent til 28, vil selvfølgelig de også bli selvstendig næringsdrivende. Så dette er starten på en undergraving av hele skattesystemet vårt som ville være meget alvorlig. Og kombinert med mye av det andre som Kristin Halvorsen summerte opp, gjør dette at de borgerlige partiene framstår som det man er: Man deler ut skatteprivilegier til enkeltgrupper, man tenker ikke på helheten, og når det samtidig kombineres med overbud i den offentlige sektor, blir det alvorlig.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Det var faktisk så mange feil i statsministerens innlegg her i dag at jeg hadde trengt et helt innlegg bare for å korrigere det. Det var feil om sentrumspartienes skattepolitikk, feil om vår prioritering og om kostnader, feil om sentrumspartienes forhold til EØS og vetoretten. Bare for å ta det siste: Hvorfor skrøt Arbeiderpartiet så hemningsløst av at de hadde forhandlet fram en vetorett i EØS-avtalen hvis de aldri skal bruke den? Det er jo det Arbeiderpartiet har lagt seg på. Det er ikke noen hovedlinje å bruke den, men bare når nasjonale interesser står på spill. Jeg er rett og slett skremt av den mangel på presisjon vi i dag har opplevd fra landets statsminister, men dette skal vi få anledning til å komme tilbake til, forhåpentligvis bl.a i valgkampen.

       Til SV som prøver å ironisere over sentrumspartienes ønske om regjeringsmakt, er det vel bare i grunnen det å si at SV, som aldri har skjønt poenget med regjeringsmakt, vil en masse, men de vil ikke ha det gjennomført.

       Arbeiderpartiregjeringen har forsøkt å lansere enkelte trumfkort som har vist seg ikke å holde. Først var det stø kurs, men etter alle startproblem som regjeringen Jagland hadde, fremstod de jo ikke med en stø, men med en vaklende kurs, og derfor har vi fått høre lite om det etter hvert. Så var det Det norske hus som ble lansert med brask og bram. Men nå hører vi ingenting om det heller - ikke i statsministerens innlegg, ikke i Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader. Det slo ikke noe særlig godt an. Nå skal glansnummeret være å påstå at særlig sentrumspartiene driver med overbud. Og det sier Arbeiderpartiet, slik de holdt på på 1980-tallet! Det er noen av oss som satt i regjeringen da, som husker det ganske godt. Og at Arbeiderpartiet er de eneste som setter eldre og helse først, er jo heller ikke riktig. Det er påvist hvordan statsministeren har sagt at en masse ting er det viktigste, og finanskomiteens leder fra Arbeiderpartiet sa i dag - som de har sagt før - at etter- og videreutdanningsreformen skal gjennomføres, koste hva det koste vil - altså foran alt annet. De har jo aldri sagt så sterke ting om eldre- og helsepolitikk. Så statsministeren kommer ikke unna dette ved bare å si at til slutt vil ikke dette koste Norge noe som helst. Er statsministeren enig med Bjørnar Olsen i at etter- og videreutdanning skal gå foran alt annet, koste hva det koste vil?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Når det gjelder sentrumspartienes overbud, tror jeg vi bare kan slå det fast som et faktum. Vi kan bare summere opp alt man har gått inn for, alt man går inn for i innstillingen, man sier ikke nei til noe, heller ikke til gigantiske skattelettelser. Dette er jo det samme som skjedde på slutten av 1970-tallet og innover i 1980-tallet. På slutten av 1970-tallet var det en kombinasjon av at Høyre hadde den dynamiske skattepolitikken og sentrumspartiene hadde påplussinger på absolutt alt når det gjaldt offentlige utgifter. Og dette fusjonerte på begynnelsen av 1980-tallet slik at landet ble drevet inn i en krise. Den dynamiske skattepolitikken kombinert med bare å pøse på i offentlig sektor førte til at man bygde opp utgifter og reduserte inntekter slik at det ikke kunne holde når oljeprisene falt. Dette er de borgerlige partiene i ferd med å gjøre en gang til, og vi vil advare mot det.

       Når det gjelder etterutdanningsreformen og Bjørnar Olsens uttalelse, oppfatter jeg den slik at partene i arbeidslivet skal avgjøre hva de kan gå inn for - innenfor de rammer som de setter, selvfølgelig. Slik har det alltid vært med pensjonsreformer og arbeidstidsreduksjoner ellers - og jeg går ut fra at når partene vil det, er det til beste for arbeids- og næringslivet. Og jeg har ikke sett noe land som ikke nå prioriterer dette med kunnskap og særlig etterutdanning. Hvorfor er det så veldig dyrt for landet? Det er jo det som vil skaffe oss midler til å drive velferden inn i framtiden, både til pensjoner og bedre eldreomsorg for stadig flere som blir eldre.

       Nå det gjelder EØS, har jeg bare lyst til å si: Hvorfor har Senterpartiet gått med på å legge EØS-avtalen til grunn hvis man virkelig skal følge den linje som Kjell Magne Bondevik trekker opp her for EØS-avtalen? Jeg tror ikke på det, jeg tror man her har funnet fram til noe som vil være uheldig for landet.

       Jeg må også si at det svaret han gav når det gjaldt etterutdanning, var ganske selsomt. Han faller stadig tilbake til den merkverdige oppfatningen at debatten dreier seg om for og mot etterutdanning. Det gjør den ikke. Det er ikke Thorbjørn Jagland som har funnet opp etterutdanningen, men spørsmålet er: Hvordan skal etterutdanningen innrettes? Og det er den reformen som Jagland har skissert i veldig grove trekk, vi etterspør: Hva i alle dager koster den? Og så er vi i den situasjon at Thorbjørn Jagland, på tross av at dette er en av hans aller mest prioriterte oppgaver, han er ikke i stand til å fortelle hva den koster, og allikevel skal den altså gjennomføres - koste hva den koste vil.

       Det har gjort at denne mytebyggingen Arbeiderpartiet har prøvd seg på om at det bare er de som har økonomisk ansvar, har i løpet av denne debatten ramlet sammen som et korthus. Han kan med god grunn bekymre seg for om det såkalte sentrumsalternativet, som utgjøres av partiene nr. 4, 5 og 7 på dagens meningsmålinger, er økonomisk ansvarlige - det er greit. Men jeg må nok si at slik Arbeiderpartiet har lagt opp sitt alternativ, er det sannelig ikke mye bedre.

       Han sa også at han la vekt på å si fra hvor han står. Jeg må bare innrømme at det er neimen ikke lett å vite hvor Thorbjørn Jagland står. Han rasler jo ideligen med mistillitsforslag. Det tok ikke mange ukene før han kom med sitt første, og så har vi altså gått av tallet på hvor mange det har vært siden den tid. Men jeg håper og tror at når han får satt seg ned og bl.a ser hva endringene i delingsmodellen dreier seg om, vil han også synes det er fornuftig. For slik som han fremstiller hva reformene dreide seg om, er han ikke i nærheten av å forstå hva det dreier seg om. Han innbiller seg at dette dreier seg om skattelettelse for virkelig høytlønte, men det som er poenget med dagens delingsmodell, det er jo at det tilforordnes en inntekt som er langt utover det disse bedriftseierne tar ut eller har drømt om å ta ut. Men de tilforordnes dette, og hvis Thorbjørn Jagland ikke har forstått det, er han så fjernt fra dagens småbedriftsliv at man virkelig må sette seg ned og bekymre seg, og ikke minst bekymre seg over hva som ligger i det hver gang de snakker pent om småbedrifter, når en ikke er i nærheten av den utfordringen som er.

       Men kanskje vi helt gratis, fritt og franko, også skal få et lite etterutdanningskurs i delingsmodellen, så tror jeg sikkert at dette kommer til å gå greit på plass.

       Nå er det slik som Bondevik var inne på, få som lenger snakker om Det norske hus. Det eneste som interesserte, var jo bruken av metaforen. Det utviklet seg raskt til det rene revynummeret, og nå er det bare Bendik Rug-aas igjen som snakker om Det norske hus. Det denne debatten skal dreie seg om, og det tiden nå skal dreie seg om, er hvordan vi skal møte det nye århundre - det nye årtusen. Og jeg tror det er viktig å spørre oss selv om hvilke forutsetninger som trengs i det norske samfunn for å gripe de mulighetene vi har i det norske samfunn. Hvordan skal vi trygge arbeidsplasser og velferden i en global konkurranse med stadig nye forutsetninger og vilkår? Og da kan man ikke gjøre som de såkalte sentrumspartiene, sette seg ned og bekymre seg over alle verdens fortredeligheter. Det vi isteden må stille oss spørsmål om, er hvordan vi skal utnytte de rike mulighetene landet har. Og da gjelder det å forstå dem. Det det gjelder, er derfor å utløse mulighetene, elske frem entreprenøren og nyskaping, gi mennesket handlingsrom til selv å skape velferd og livskvalitet, konsentrere oss mer om mulighetene og mindre om problemene, kort sagt, bekjempe den holdningen som Kåre Valebrokk i sin tid formulerte som: Det er ikke takt og tone i Norge å la en god bekymring gå seg forbi.

       Men hvis vi skal gripe mulighetene, må vi også forstå utfordringene. Det er deregulering og ny teknologi som har endret verden de siste 15 årene, og vi må forstå at det er globalisering som er trenden som forandrer verden i morgen. Vi må bl.a forstå utfordringen fra Asia, og vi må forstå at vi blir ikke trygge ved å gjøre som i går. Vi kan ikke lytte til Bøygen og gå utenom.

       Det nye er at forandringene skjer så mye hurtigere, og at det å kunne takle tempoet, være kreative når det gjelder å møte forandringer, optimistisk når det gjelder å se muligheter, er nasjonens, næringslivets og institusjonenes nye kamparena. Da nytter det ikke å møte denne fremtiden med metaforer og retorikk og vegger, tak og gulv og alt dette som arbeiderpartiregjeringen bruker tid på å utvikle. Da må vi stille oss spørsmålet: Hva krever dette av oss i det norske samfunn? Det krever mangfold fremfor ensretting. Det krever tempo i beslutninger, ikke forsinkende byråkratiske modeller. Det krever selvstendighet og ansvar. Derfor må vi ha et Norge som satser på individet, på enkeltmennesket, på kunnskap, på mangfold og kreativitet og evne til å samarbeide. Fremtiden er desentraliserte beslutninger og lokalt ansvar - ikke sentralisering og statsstyring.

       Det er derfor Høyre i år har gitt sitt program tittelen « Fra statlig makt til personlig ansvar », fordi vi tror og mener at hvis vi skaper et samfunn hvor mer handlefrihet, mer valgfrihet, mer ansvar føres tilbake til enkeltmenneskene, til familien, til bedriftene og til lokalsamfunnet, skaper vi de forutsetninger som skal til for at det norske samfunn griper de mulighetene som fremtiden gir oss i en raskt endret verden. Men det betyr at vi gjennomfører dette valgfrihetssamfunnet i praksis. Det betyr at vi overfører makt fra staten til den private sektor. Det fordrer at vi sørger for at maktfordelingen reelt sett blir slik at vi fordeler makten utover i samfunnet. Det betyr at valgfrihetssamfunnet må gjennomføres slik at folk vet at de kan ta ansvar, kan få utfolde sin kreativitet. Det betyr praktiske grep som en annen skattepolitikk, som gir mer handlefrihet. Det betyr at vi skal ha en aktiv politikk for å få småbedriftene frem, fordi det gir et større mangfold. Det betyr at vi skal selge ut statlige eierandeler. På alle disse områdene er vi i konfrontasjon med Arbeiderpartiet, for Arbeiderpartiet har aldri forstått seg på dette å flytte makt fra de kollektive beslutningene og utover, slik at vi får til dette valgfrihetssamfunnet.

       Vi har i den debatten vi har hatt før, snakket en god del om prioriteringer. Og jeg må si at den måten Arbeiderpartiets forsøk på å fremstille seg selv som det eneste parti som kan prioritere, har ramlet sammen som et korthus i løpet av denne debatten, er ganske fascinerende, men slett ikke overraskende, for vi ser jo et underlig paradoks ved at vi som et av verdens rikeste land allikevel har betydelige mangler i helsevesenet, når det gjelder skolen, når det gjelder eldreomsorgen, når det gjelder infrastrukturen, når det gjelder kampen mot kriminaliteten - kort sagt noen av de viktigste oppgavene for det offentlige. Hvordan har det seg at dette er tilfellet? Jo, det skyldes selvfølgelig at sosialdemokrater har ambisjoner om å blande seg opp i så mye i samfunnet at når det kommer til slutten av dagen, er det ikke nok igjen til det viktigste. Og når vi derfor hører at etterutdanningsreformen skal gjennomføres koste hva det koste vil, er dette den gamle sosialdemokratiske holdningen. De greier ikke å si nei når det kommer til den praktiske hverdagen.

       Det er her en av hovedlinjene i skillet mellom Høyre og Arbeiderpartiet også går. Vi ønsker å konsentrere oss skikkelig om det offentliges viktigste oppgaver, men det betyr at vi må velge vekk andre ting hvis vi skal få dette til. Det nytter ikke å feie disse dilemmaene under teppet. De er nødt til å møtes rett ut. Men begge disse to hovedutfordringene som jeg nå nevnte, maktoverføringen ut fra staten og de politiske beslutningene og dette å konsentrere innsatsen om de aller viktigste oppgavene, krever et maktskifte i Norge.

       Alternativet som utgjøres av partiene nr. 4, 5 og 7, er ikke det alternativet som kan gjennomføre dette maktskiftet. Men vi er i en interessant situasjon, som Kristin Halvorsen var i ferd med å begynne en innledende diskusjon på, nemlig at vi meget lett kan få et valgresultat hvor både Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil føle seg ukomfortable med det som vil være det reelle politiske flertallet i Stortinget. Den situasjonen har vi sett i mange meningsmålinger. Den åpner for mange interessante situasjoner, og den forteller at resultatene til høsten er høyst åpne.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

       Men i salen her kan jo representanten Petersen prate fritt, og her kan representanten Petersen melde seg på hvis han har lyst. Da vil jeg spørre kort og godt når det gjelder skattepolitikken: Er det slik at Høyre vil støtte en skattepolitikk med lavere formuesskatt, endringer i delingsmodellen og eventuelt andre lettelser? Det kunne være greit å få en bekreftelse på det nå.

       Dette sentrum har ca en fjerdedel av representantene i Stortinget bak seg, og det er ikke noe særlig. Så vidt jeg skjønner, har både sentrum og Høyre et felles ønske om å skifte regjering. Da vil jeg også spørre Jan Petersen om ikke han kan gi et ørlite håp om at sentrum kan få de manglende stemmer i salen med støtte fra Høyre, slik at sentrum dermed kan nærme seg et flertall? Skal en fortsatt la sentrum og Johan J Jakobsen være salige i sin egen tro om at de er det eneste regjeringsalternativet, eller vil Høyre nå melde seg på for fullt med sikte på en bredere borgerlig samling? Som sagt, her i salen kan representanten Petersen fritt melde seg på uten at noen nekter det.

Jan Petersen (H) : Det var jo hyggelig at Johnsens forvirring i hvert fall var kommet opp på et høyere nivå, og jeg tror nok på mange måter at vi deler noe av den samme skjebne. Jeg tror også at Arbeiderpartiet nok kunne slutte seg til betydelige deler av det som står i sentrumsalternativet, og kanskje vel også hadde gjort det, simpelthen fordi det å finne frem til den politiske essensen i dette betød - det får vi vel innrømme alle

       sammen - at vi måtte spa oss gjennom side på side med alminneligheter før vi kom frem til det som var selve kjernen og essensen i det. Men vi får nå bare registrere at de jo ikke ville ha med noen, slik at de til og med trakk merknader når man begynte å nærme seg.

       Det er dette som har gjort at jeg ved en rekke anledninger har sagt at det såkalte sentrumsalternativet er det reneste luftslottet. Jeg tror at når det kommer til de harde takene, er det to realistiske muligheter. Det er Arbeiderpartiet og det er en regjering hvor Høyre er kjernen. Det kommer ikke som noen nyhet, men jeg sier det likevel, fordi det vel er enkelte som har - hvis jeg får være så freidig å bruke uttrykket - lengre lunte enn det som godt er i dette spørsmålet. Jeg har jo sagt at det er selvfølgelig ikke tale om å støtte et slikt alternativ. Vi har også fått en hilsen fra Senterpartiet bl.a., for en av deres viktigste målsettinger er jo å sørge for at Høyre blir holdt utenfor noen som helst innflytelse. Som takk for det skal vi få lov til å støtte dem inn i regjering. Det er jo et rimelig naivt utgangspunkt.

       Ja, nå snakker jeg meg bort - for det ble også stilt et spørsmål om skatt. Det er ikke bare slik at Høyre vil støtte forslaget om delingsmodell. Det er faktisk vårt forslag, som vi har stått ved ved en rekke anledninger. Akkurat på dette punktet er det håp om at vi kan forbedre norsk politikk og dra den i riktig retning. Men det blir jo ikke en sommer av en svale!

Jørgen Holte (Sp) : Denne debatten og innstillinga til langtidsprogrammet syner at Høgre på fleire viktige politikkområde representerer ein slags aleinegang både når det gjeld syn på saker og løysinga av dei. Høgre sine gamle saker, som meir marknad og meir konkurranse, blir i dag fronta av Regjeringa, og Høgre står igjen med dei litt urealistiske forslaga som vil skape større ulikskapar mellom folk og mellom område i landet.

       Eit eksempel på slike forslag, med etter mi vurdering manglande realisme, er Høgre sitt forslag om fritt skuleval i kommunen - « pengene følger eleven »-systemet, som Høgre uttalar det. Vi i Senterpartiet, og fleire med litt meir realisme for kva som kan praktiserast rundt i Kommune-Noreg, ser på slike framlegg som lite eigna for å sikre kvaliteten i skulen og retten til fullverdig utdanning for alle, uansett sosial bakgrunn, buplass og økonomisk evne. For dei som opplever Distrikts-Noreg frå ein meir verkeleg ståstad, er ei slik organisering som Høgre gjer framlegg om, ei nesten umogleg innretning dersom målet er reell medverknad frå foreldre og føreseielege og stabile løysingar i skulen, for slik å byggje gode og samlande lokalmiljø. Senterpartiet meiner grunnskulen er ein viktig samlingsplass i lokalsamfunnet for kunnskaps- og tradisjonsformidling, og at avgjerda om å halde kretsgrenser ved lag er eit viktig tiltak for slik å bruke skulen som middel til å bygge livskraftige lokalmiljø så vel i bydelar som i Bygde-Noreg.

       Så mitt spørsmål er: På kva måte får vi ein samlande og trygg kvalitativ grunnskule når sysken blir spreidde til fleire skular rundt om i kommunen, slik Høgre vil?

Jan Petersen (H) : Jeg må si at det er til å leve med når representanten Holte bruker begrepet alenegang - av to grunner. Den ene er jo at Høyre regner med - og det blir bekreftet av alle målinger for tiden - at vi skal gjeninnta vår plass som det nest største partiet i Stortinget. Jeg skjønner godt at Senterpartiet gleder seg over sine siste uker som Stortingets nest største parti, men jeg tror kanskje at når man utgjør partiene nr. 4, 5 og 7, skal man være litt forsiktig med å snakke om andres såkalte alenegang. Det blir jo ikke all verdens tall man greier å få selv sammenslått, så litt mer ydmykhet på det punktet før man går inn for landing, ville nok kanskje ikke vært så dumt.

       Men så til selve saken: Jeg forundret meg over at utfordringen kom på dette punktet, av flere grunner. Det ene er at jeg har merket meg at Senterpartiet ønsker å forby fritt skolevalg. Det vil si at det kommunale selvstyret på dette området ikke betyr noe for Senterpartiet, og det er jo ikke så overraskende, for spørsmålene om kommunalt selvstyre er vel i stor grad en retorisk øvelse. Jeg tror vi bare kan registrere det på denne måten. Men denne ideen om fritt skolevalg er jo et spørsmål om å gi folk handlefrihet. Det er ikke spørsmål om å spre søsken, som Holte av en eller annen snurrig grunn hadde fått det til. Det er spørsmål om at foreldrene skal kunne velge hvilken skole elevene vil gå på, og vi mener at dette frie skolevalg vil være en av mange viktige forutsetninger for at man skal kunne få en rimelig konkurranse mellom skolene, for på den måten å få kvaliteten opp. Når den store utfordringen i skolen er å sørge for at kvaliteten blir bedre, at lærerne får en bedre utdannelse, og at vi får formidlet mer kunnskap, hadde jeg håpet at Holte hadde kommet på det poenget. Men det han inte-resserer seg for, er å si nei til fritt skolevalg. Høyre prioriterer skole svært høyt på den politiske dagsordenen, og da synes jeg at det er andre ting enn å bekymre seg for dette som burde vært Holtes dagsorden.

Einar Steensnæs (KrF) : Etter nær sju års sammenhengende regjeringsperiode for Arbeiderpartiet er det behov for en kursomlegging i norsk politikk, sier Høyre i langtidsprogrammet. Ja, det er vi skjønt enige om. Vi trenger en fornyelse i norsk politikk når det gjelder familie, omsorg, helse, utdanning, miljø, internasjonal solidaritet og rettferdighet. Men vi konstaterer at Høyres invitasjon tar utgangspunkt i borgerne i sentrum, større frihet for den enkelte, større råderett over egen økonomi og reduserte skatter og avgifter. Det er en helt annen prioritering enn den Kristelig Folkeparti ønsker å videreføre. Men selvfølgelig fins det politikkområder der vi står sammen, og vi konstaterer nok en gang at Høyre sier gjennom sin partileder her i dag at det er mye som løftes fram i sentrumserklæringen som Høyre kan slutte seg til.

       Men det er ikke riktig det Jan Petersen hevder, at ikke Høyre har fått en anledning til å kunne slutte seg til de prioriteringer som sentrumsalternativet innebærer. Det har de fått, men de avviste det. De ville bryte seg inn i våre sammenhengende merknader, det bad vi om respekt for ikke skulle skje. Men at de har fått den anledningen til å slutte seg til prioriteringene, det står ikke til å nekte.

       Den politiske situasjonen i dag er slik at det fins bare ett alternativ til den sittende regjering. Hva gjør så Høyre med det? Partilederen har nektet å svare på det spørsmålet. Men i Dagsnytt 17.30 torsdag den 22. mai svarte parlamentarisk nestleder Per-Kristian Foss på følgende spørsmål fra intervjuer:

       « Men dersom det ikke lykkes å danne regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre - og Høyre fremdeles ikke er villig til å sitte i regjering med Senterpartiet, så er alternativet for Høyre å foretrekke fortsatt arbeiderpartiregjering. »

       Representanten Foss svarte slik:

       « Ja, blir man ikke enige om noe så er det et beklagelig resultat, men vi skal gjøre alt vi kan for å unngå det. »

       Er det Høyres oppfatning at dersom det kommer til en parlamentarisk situasjon hvor en må velge mellom fortsatt arbeiderpartistyre og en sentrumsregjering, så vil Høyre velge en fortsatt arbeiderpartiregjering?

Jan Petersen (H) : Steensnæs var opptatt av de forskjellige politiske prioriteringene. Jeg må nok si at det tror jeg faktisk i atskillig grad også består blant de tre såkalte sentrumspartiene. I hvert fall har Anne Enger Lahnstein - som jo er den reelle leder i Senterpartiet og uten tvil sendte den beskjeden tidligere i dag at det var slett ikke statsministerkandidaten som var den reelle leder - bl.a om hvilken virkelighet man kommer inn i sagt i Aftenposten på fredag:

       « Koalisjonssamarbeidet er et praktisk opplegg for å få igjennom mest mulig av sin egen politikk. Dette betyr jo selvfølgelig at det kan bli kraftige oppgjør om politiske saker som det ikke står noe om i vår felleserklæring ».

       Det er en realistisk vurdering, selvfølgelig, men det betyr jo at Anne Enger Lahnstein simpelthen varsler kraftige politiske oppgjør med sine såkalte nærmeste forbundsfeller. Vi så jo forvarslet på det da de tre helt uforvarende endte opp i et bikkjeslagsmål om sykelønnsordningen. Det blir jo ikke det siste, men det er altså varslet her, og det gjør at jeg vil fastholde at dette er på ingen måte noe realistisk alternativ. De realistiske alternativene er enten Arbeiderpartiet eller en regjering utgått av Høyre. Partiene nr. 4, 5 og 7 på meningsmålingene, uansett hvor mye de selv erklærer seg som realistiske, er ikke realistiske. Og hvis ikke Steensnæs har fått fatt i at jeg har sagt at det ikke er snakk om å støtte den regjeringen, så må jeg si - ja, unnskyld uttrykket, jeg brukte det i sted - at da har man i Kristelig Folkeparti lengre lunte enn godt er. Dette er gjort glassklart for dem hele tiden, det er bare ønsketenkning som gjør at man ser bort fra dette. Men derfra til å si at vi velger oss Arbeiderpartiet, er etter mitt skjønn ikke riktig språkbruk, for vi velger ikke vår hovedmotstander. Men da er vi inne i det som er finalerunden i dette spørsmålet: enten Arbeiderpartiet eller en regjering hvor vi er med.

       Det får være opp til Hagen å erklære seg som støtte til hr. Jagland, det er ikke vår oppgave. Vi velger oss Arbeiderpartiet, men som hovedmotstander.

       Vi fører en debatt i en situasjon hvor vi har en sterkt bedret sysselsetting, hvor vi har formidable resultater i økonomien og den økonomiske politikken, hvor velferdssamfunnet holdes oppe på et høyt nivå, og hvor Norge som et av de få vestlige land har klart dette uten å skjære i eller angripe de etablerte velferdsordningene i velferdssamfunnet. Og man møter en debatt som slingrer fra redsel for deltakelse på den internasjonale arena til dystre beskrivelser av ulikhet og fattigdom - og det i en situasjon hvor vi antakelig alle sammen i tid og rom befinner oss på et nivå som alle misunner oss.

       Dette er jo resultatet av en politikk. Men det er selvfølgelig også resultatet av naturrikdommer og en historie som har brakt det norske velferdssamfunnet opp på det nivået hvor det står. Men først og fremt er det et produkt av politiske valg - valget å prioritere det viktigste først. Og det viktigste har vært å unngå den situasjon som har ridd alle land rundt oss som en mare, nemlig at landets viktigste ressurs, menneskene selv, ikke er tatt i bruk. Derfor har solidaritetspolitikken vært viktig, og derfor har det vært viktig å føre en økonomisk politikk i samråd med dem som arbeider og sysselsetter mennesker i det norske samfunn.

       Dette har også vært kanskje det viktigste bidrag til utjevningspolitikken, til en politikk som ikke skulle tillate at ulikhetene fikk utvikle seg i det norske samfunn. En politikk med lav prisstigning og lav rente er det sikreste instrument nettopp for utjevning mellom mennesker. En økonomisk politikk der det brukes mer enn det skapes, er den sikreste vei mot en prisstigning og en inflasjon som nettopp skaper den ulikhet som mange i dag påstår at det norske samfunn er bærer av. Dette er altså et viktig sideprodukt av den økonomiske politikken vi har ført også når det gjelder utjevning og bidrag til at ulikheter ikke skal forsterke seg i det norske samfunn. Det har vært bra for bedriftene, det har vært bra for arbeidstakerne, og det er bra for velferdsstaten. Vi skal ikke ha noen forferdelig formidabel hukommelse for å huske tilbake til da husholdningene og kommunene satt i gjeldsklemma, og at det var det som skapte den store ulikheten mellom nordmenn og mellom kommuner i velferdsstaten Norge.

       Fra dette grunnlaget skal vi altså diskutere veien videre fram på bakgrunn av Regjeringens langtidsprogram. Vi skal forsøksvis gjøre noe så ambisiøst som å bygge det norske samfunn videre ut, i økonomisk og økologisk balanse med seg selv. Da synes jeg det ville være formastelig gjerning å be om en kursomlegging. Snarere er det vel slik at vi bør holde fast på de elementene i vår politikk som har brakt oss dit vi er, i sysselsetting, i utjevning og i fundament for velferdsstaten.

       Men vi har nye og flere oppgaver å løse framover. La meg nevne to av dem. Den ene er at med den eldrebølgen vi nå går i møte, er det tvingende nødvendig å ta et betydelig løft for de eldre og på helse- og sosialsektoren. Det vil kreve utrolig store summer av fellesskapet. Det betyr at vi fortsatt ikke kan gjøre alt annet samtidig og like fort.

       Samtidig er det et avgjort behov for en stor utdanningsreform som også inkluderer alle voksne mennesker som har vært ute i yrkeslivet en stund. Det har vært sagt at dette skal koste hva det koste vil, og noen har raljert over det i debatten. Men er vi en situasjon hvor partene i et tariffoppgjør selv ønsker å skyve denne reformen fram for å sikre sysselsetting på lengre sikt og for å sikre grunnlag for velferd på lengre sikt, er det vel et spørsmål om det norske samfunn ved sin nasjonalforsamling har råd til å si nei takk. Det er vel heller slik at skal vi bygge samfunnet videre ut, må vi ha en arbeidskraft som er tilpasset de behovene samfunnet står overfor. Og da tror jeg det ville være galt å ekskludere alle oss over 50 år fra å bidra videre i den utviklingen. Det er dette som er prisen for en voksenopplæringsreform. Men det er også dette som er prisen for å la det være.

       Det er i forbindelse med langtidsprogrammet lagt fram et såkalt sentrumsalternativ - såkalt i den mening at der det dreier seg om fordelingspolitikk, der det dreier seg om å motvirke ulikheter som oppstår i den norske inntektsfordelingen, lener man seg systematisk i retning høyre. Jeg antar at heller ikke et sentrumsalternativ har andre ambisjoner enn at det må ha støtte fra noen i Stortinget til å få gjennomført den politikken de står for. Og invitten, enten det dreier seg om delingsmodellen, det dreier seg om formuesbeskatningen, eller det dreier seg om andre elementer i fordelingspolitikken, er entydig i retning høyre. Det er altså en politikk som på den ene side demper statens finansielle inntekter, og på den annen side fordeler dem som er der, på en sosialt mer urettferdig måte.

       Men dette sentrumsalternativet lener seg jo ikke bare i retning høyre. Det har som en mer eller mindre erklært målsetting at samfunnet skal bruke mer oljepenger. Jeg tilhører dem som sier at det kan føres mange og fornuftige diskusjoner om det norske oljeutvinningstempoet, særlig på litt lengre sikt. Men det kan ikke føres veldig mange interessante diskusjoner rundt bruken av de oljepengene som er der, når man svekker statens inntektsside slik man gjør i skattepolitikken, og samtidig ønsker å øke statens utgifter på vesentlige områder. Det er et systematisk forsøk på å øke det norske samfunnets oljeavhengighet. Jeg har lyst til å stoppe med det.

       Det er fra noen av dem som står bak det alternativet, blitt etterlyst verdier fra Arbeiderpartiets side i denne debatten. Hvilken verdi er de bærere av som spiser opp neste generasjons ressurser?

       Ellers skulle debatten om langtidsprogrammet være debatten om vegen videre. Jeg er enig i det som her er sagt av Tom Thoresen. I Regjeringens virkelighetsforståelse ser en Norge som en global landsby, nasjonalstaten er passé. Parolen er markedskreftenes fire friheter, og en snakker samtidig om å sikre den økologiske og økonomiske balansen. Hvordan det skal la seg gjøre, er et stort spørsmål. Jo, sånn skal det være: Det skal utvikles videre på stadig flere samfunnsområder - på strøm og på mat, hvor en bare har startet så pent ved å ta vekk konkurransefortrinnene på strømsektoren og ved økende smittepress, som helsedirektøren har advart mot, på matvareområdet. Partier som stiller spørsmålstegn ved klokskapen i dette, konsekvensene for demokratiet og folks muligheter til å korrigere utviklingen, står for en isolerende linje, ja, det « kan bli skjebnesvangert » å velge den nølende linje i globaliseringen, sier statsministeren. Slike « partier bør ikke komme inn i regjeringskontorene » - ferdig med det. Senterpartiet er spedalske.

       Regjeringen må vite bedre, en må vite bedre at et varmere samfunn - som det snakkes om - har svært små muligheter innenfor en global frihandelsøkonomi, som er den sterkestes rett. Det er de internasjonale erfaringer.

       Mitt spørsmål til slutt: Hvis en er så opptatt av forbruket, hvorfor kan ikke da Arbeiderpartiet legge til rette rammer til privatøkonomien til folk slik at det skal lønne seg å spare og koste å låne når en tar hensyn til prisstigningen?

Tom Thoresen (A) : For å ta det siste poenget først så tror jeg at Arbeiderpartiet vil stå fast ved at det er fornuftig politikk at vi holder oss til en lavrentepolitikk, og det har mange årsaker. Det har bl.a den årsak at det i seg selv er et viktig element i en inntektsutjevnende politikk mellom nordmenn. Det er ikke slik at vi ønsker å strupe investeringene til næringslivet ved å øke prisen på dem ved å føre en høyrentepolitikk. Å føre en høyrentepolitikk nå ville etter min oppfatning både være usolidarisk mot husholdningene og dessuten virke stikk imot sin hensikt for å få til investeringer og sysselsettingsvekst.

       Jeg har også, i likhet med representanten Lundteigen, sittet noen år i finanskomiteen. Jeg satt der da vi gjennomførte de store skattereformene, bl.a for å få et nærmere samsvar mellom hva folk reelt sett betalte i skatt, og de skattetabellene som virket i teorien, og for å få avkastning av pengene mer i samsvar med hva som var produktivt for økonomi og næringsliv, og ikke bare skattemotivert. Et viktig element i dette er jo delingsmodellen. Blant annet derfor vil jeg så sterkt jeg kan, advare mellompartiene mot nå å gå videre med å uthule delingsmodellen, slik at vi på ny åpner for betydelig skattemotiverte planlegginger i organiseringen av egen arbeidsinnsats. Det tror jeg vil være meget farlig.

Ansgar Gabrielsen (H) : Representanten Thoresen sa i sitt innlegg at man måtte gjøre det viktigste først. Det er godt sagt, og det var som jeg skulle sagt det selv. Spørsmålet er: Er det det Arbeiderpartiet har gjort? Har Arbeiderpartiet prioritert og gjort det viktigste først? Hva er årsaken til at vi har helsekøer hvor 5 % av det norske folk står? Hva er årsaken til at vi har krise i psykiatrien? Når vi leser psykiatrimeldingen, som vi nå har til behandling i komiteen, spenner Regjeringen ettertrykkelig i sin egen legg og beskriver krisen som er der.

       Vi har en eldreomsorg hvor vi alle er enige om det trengs et åpenbart løft. Vi har omsorgstjenester i kommunene som på ingen måte er tilstrekkelige. Er dette et resultat av at Regjeringen har gjort det viktigste først? Etter mitt skjønn er det det motsatte som er tilfellet. Man har smurt seg ut over hele samfunnets anliggender og gjort litt overalt. Det som er felles for tjenestene på de områdene jeg nevnte, er at kommunene og fylkeskommunene i stor grad er både bestillere og produsenter av disse tjenestene. Det er veldig lite private løsninger, det er få private supplement, det er lite konkurranseutsetting innenfor helse- og sosialsektoren, som tross alt er den sektoren som altså bruker 500 mill. kr hver dag 365 dager i året.

       Mitt spørsmål til Thoresen er: Deler han Kommuneforbundets allergiske reaksjon mot å konkurranseutsette? Eller er han enig med planleggingsministeren som i dagens Fædrelandsvennen, fra en reportasje etter et innlegg han hadde i et møte i går, om at Rugaas er positiv til kommunal privatisering. Han sier:

       « Den største faren er å begi seg ut i nytt terreng uten annen ballast enn ideologisk begeistring. »

       Er Thoresen pragmatisk eller ideologisk forankret?

Tom Thoresen (A) : Det siste var unektelig et inte- ressant spørsmål.

       Til spørsmålet om privatisering vil jeg for egen del si at jeg synes ikke at Kommuneforbundets reaksjoner tyder på allergi, men på atskillig fornuft. Det må være slik i det norske velferdssamfunnet at de basale tjenestene som skal omfatte alle nordmenn: helse, sosial omsorg, utdanning og en rekke andre områder, må hvile på et godt offentlig tilbud som er tilgjengelig for alle og betalt over fellesskapets kasse, og som altså er den prisen vi simpelthen betaler for et velferdsnivå slik vi har det i Norge. At det kan diskuteres enkelte delløsninger rundt ting som skjer i de ulike kommuner, vil ikke jeg lukke øynene for. Jeg vet ikke om Gabrielsen regner det som pragmatisme eller ideologi, men det basale i velferdsstaten må opprettholdes av det offentlige, og det er ikke allergi.

       Så vil jeg til dette med det viktigste først si at ja, vi har store uløste oppgaver i eldreomsorgen og i helsevesenet, men det er ikke noe av dette som ville blitt lettere å løse om vi fortsatt hadde høy arbeidsledighet i Norge. Det er jo nettopp en oppfølging av behovet for mennesker til å gjøre disse funksjonene og de krav som der stilles til utdannings- og etterutdanningssamfunnet, som vil kunne gjøre oss i stand til å løse dem. Da tror ikke jeg at Høyre forsatt kan si at « skattelette er svaret, hva var spørsmålet? ».

Odd Holten (KrF) : I løpet av denne debatten har vi fått to totalt ulike informasjoner fra Arbeiderpartiet.

       Koste hva det koste vil, uttalte Arbeiderpartiets finanspolitiske hovedtalsmann tidligere i debatten om den gigantiske etterutdanningsreformen som Regjeringen ved statsminister Jagland har markedsført. Nå i kveld uttaler statsministeren at den ikke koster Norge noe. Hvem snakker sant i denne saken?

       Arbeiderpartiet har i tillegg satset på en rekke viktige saker ved å øke miljøvernet, sterkere satsing på tiltak mot arbeidsledighet og ikke minst et krafttak for de eldre. Hvordan rimer dette? Nå stiller jeg altså spørsmålet til den sindige parlamentariske leder fra Arbeiderpartiet: Hvordan kan det være mulig å ta et krafttak for de eldre med ca 30 milliarder kr, når det samtidig skal brukes ubegrensede økonomiske midler på en rekke andre felter, ja faktisk så mye at vi kjenner ikke til hva denne etterutdanningen egentlig vil koste? Vil det ikke da være rimelig at eldreomsorgen fra Arbeiderpartiet igjen blir et løftebrudd, slik det var for fire år siden, hvor Arbeiderpartiet også da skulle gi full dekning av enerom for eldre i de fire år som nå er passert? Hva er riktig uttalelse? Koster denne etterutdanningsreformen noe eller ikke?

       Anne Enger Lahnstein sitt innlegg i dag var ein tale som lydde fint, det var generelt og generøst. Men eg synest det skurrar nokså mykje når Lahnstein og andre kritiserer Arbeidarpartiet og den sittande regjeringa for at det er for stort sprik mellom retorikk og realitet. Når vi ser ikkje minst på det som ikkje er teke med i denne plattforma for eit regjeringsalternativ, og på den konkrete politikken som Senterpartiet er med på saman med sine alliansepartnarar og også med resten av høgresida, som i termen til Lahnstein også omfattar Arbeidarpartiet, er det ikkje vanskeleg å konstatere at Lahnstein på det området som gjeld spriket mellom realitet og retorikk, er nokså lærenæm. For kva seier ein i desse merknadene? Og kva ser vi i den konkrete politikken? Jo, i staden for ein solidarisk utjamningspolitikk er altså Senterpartiet dei fremste til å gje skattelette til dei aller rikaste. Det har fleire vore inne på, så eg skal ikkje tvære det ut. Korleis ein skal kunne gje eit positivt bidrag til ein skikkeleg solidarisk omfordelingspolitikk med den typen forslag, er meir enn eg forstår.

       SV har lagt fram eit forslag om å omfordele frå dei 10 % rikaste til dei i den andre enden, som har minst - det er ca 10 % der som fell utanfor. Kvifor får ikkje SV støtte frå Senterpartiet for eit slikt forslag viss det er hovudmålet å bryte ned dei auka forskjellane mellom folk? Vi veit kvifor ikkje: fordi ein har forplikta seg saman med sine sentrumskameratar til å gje dei skattelettane som er skisserte.

       Det vi også opplevde tidlegare i dag, var at Arbeidarpartiets talarar, fyrst og fremst Bjørnar Olsen, oppfordra SV til å vere med i ein sosialdemokratisk front mot dette alternativet frå borgarleg side. Det skulle vi møtt litt meir positivt viss det verkeleg hadde vore mogleg å skape ein sosialdemokratisk front. Men når eg ser på den politikken Arbeidarpartiet har ført - og eg er samd med Lahnstein og andre når dei seier at det er eit stort sprik mellom retorikk og realitet også hos Arbeidarpartiet - så er det faktisk slik at det er ei vilja utvikling vi har sett i dei siste åra.

       Då vi starta prosessen med å revidere skattesystemet vårt, var SV og Arbeidarpartiet samde om at sjølve revisjonen korkje skulle gje skattelette eller skatteskjerping. Vi skulle ha ei omfordeling, vi skulle tette nokre hol. Resultatet kjenner vi alle. I løpet av det fyrste året gjekk Arbeidarpartiet saman med dei borgarlege, også dei som no skal danna alternativ, og gav ca 5 milliardar kr i skattelette. Når ein då skal innføre solidaritetsalternativet i praktisk politikk, strammar ein inn m.a. i trygdesystemet - overfor dei aller svakaste gruppene - med tilsvarande beløp. Dette er ikkje solidarisk politikk. SV skal framleis utfordre både Arbeidarpartiet - og viss det no skulle bli noko av denne konstruksjonen, også den - på desse fundamentale tinga som har å gjere med rettferdig fordeling, som det er mogleg å få til viss ein er villig til å lære av dei feila som er gjorde.

       I en replikk tidligere i dag falt SVs partileder og jeg nesten om halsen på hverandre. Det var ikke min mening å gjøre så åpenbare tilnærmelser - jeg ville egentlig bare gi en kompliment for de prioriteringer SV gjør, selv om de ikke vil være med på å skape verdiene før de fordeler dem. Dette førte imidlertid til at SVs leder, representanten Halvorsen, ikke svarte på mine spørsmål. Jeg får nå en sjanse til å prøve igjen, denne gangen ved partiets parlamentariske leder.

       Helt åpenbart er det slik at den politikken SV ønsker å føre, vil føre til at balansen i statsbudsjettet svekkes, og at vi får et helt annet og kraftigere press på pengepolitikken, på inntektspolitikken og på prispolitikken. Det er realiteter, så langt jeg kan se. SV vil dessuten redusere takten i oljeproduksjonen, hvilket sikkert ikke er noen dum tanke isolert sett, men vi bruker allerede i dag godt over 20 milliarder over statsbudsjettet. Vi hadde nylig en nedgang i oljeprisen på 1 dollar pr. fat, og det betyr 7 milliarder kr. Det er altså veldig usikre penger dette. Jeg må spørre representanten Lunde om det er hennes holdning og partiets idé at vi skal gjøre oss mer avhengig av oljeinntekten fremover, hvilket altså er svært usikre penger.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Når det gjeld dette med tilnærmingar, så er SV-damene ganske flinke til å avvise den typen tilnærmingar som vi ikkje set pris på, og så er vi opne for dei vi likar å få.

       Så skal eg svare på det som Kristin Halvorsen ikkje rakk å svare på når det gjeld dette med oljepengane. Det er faktisk slik at SV i alle år har prøvd å fordele desse oljeinntektene, som har vore relativt store tidlegare også, til meir investering i alternative sektorar for at vi skulle få fleire bein å stå på. Det er berre å gå tilbake og sjå i budsjettalternativa våre. Og det er heller ikkje slik at SV har vore grenselaust uansvarleg og ikkje har skaffa balanse - for det har vore balanse, men vi har fordelt annleis. Og så skulle det jo berre mangle at vi ikkje brukar dei pengane som er til disposisjon, sjølv om det i det siste har kome inn ein del pengar der vi i utgangspunktet synest vi kunne ha venta med å få inntekt.

       Det er ikkje snakk om noko uhemma forbruk av oljepengar, det er snakk om alternativ investering i det som kan vere varige verdiar. Det blei her vist til kor sårbart dette med oljeinntektene er i forhold til dollarkursen - det er klårt. Det er også sårbart å investere i kortsiktig gevinst av aksjespekulasjon med desse midlane. Derfor synest SV at vi skal bruke meir av desse verdiane til å investere i realkapital, nemleg i å skaffe oss m.a. kunnskap, som vi har snakka om i mange samanhengar, til alternativ energipolitikk, som også gjev mange arbeidsplassar, og som kan gje oss ein forse i forhold til ny teknologi osv. Det er like ansvarleg, for ikkje å seie meir ansvarleg, enn det som Arbeidarpartiet legg opp til.

       Sosialistisk Venstreparti er flink til å påpeke feil hos andre partier, og for den saks skyld også hos egne ledere, og nå er tydeligvis parolen til Kristin Halvorsen, SVs leder, at SV/Arbeiderpartiet mot de borgerlige, det er den politiske konstellasjonen på Stortinget. Synd at en ikke vil vedgå seg det klare skillet mellom markedstilhengerne, Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet, kontra samholdstilhengerne, hvor Senterpartiet og SV er i front, og hvor Kristelig Folkeparti og Venstre på viktige punkter er på den rette siden. Det er ganske skuffende å oppleve sånt. Vi har innstillingen i dette spørsmålet som viser skillet mellom markedstilhengerne og samholdstilhengerne, vi får avstemninger seinere i kveld over SVs forslag som vil vise andre skillelinjer enn det SV krampaktig hevder. Vi får innstillingen til revidert nasjonalbudsjett som vil vise andre skiller. Hvorfor legger ikke Sosialistisk Venstreparti opp til en mer edel politisk kappestrid, hvor en belegger påstandene med et helhetsperspektiv på de viktigste politiske utfordringene knyttet til folkestyre, miljø og internasjonal fordeling? Isteden snakker en om rederibeskatning, og rederibeskatning er viktig, og det skal vi i Senterpartiet gjerne stille opp med. Det som der var det sentrale, var: Hvis en ikke sikret rederibeskatning som var slik at en internasjonalt kunne konkurrere, flagget rederne ut, det er sagt fra SVs talsmenn i næringskomiteen. Hvorfor snakker ikke SV om det?

       SVs leder sa med brask og bram at hun ikke kunne stole på Senterpartiet under Anne Enger Lahnsteins lederskap og dermed på Senterpartiets program. Mitt spørsmål er: Hvilke partier stoler SV på? Eller mer beskjedent, hvilke partier stoler SV mest på i dagens storting?

       står det i innstillinga til langtidsprogrammet. Kristeleg Folkeparti er samd i målsetjinga om å satsa meir på utviklinga av kunnskapssamfunnet. Og Kristeleg Folkeparti vil respektera foreldra sin rett til å velja opplæring for borna. Kristeleg Folkeparti meiner at det må ha som konsekvens at friskulane vert sikra ein fri og uavhengig plass i utdanningssystemet. Derfor må privatskulelova stå ved lag. Stønaden til desse skulane må vera på eit nivå som gjer at foreldra har eit reelt val.

       På Sosialistisk Venstreparti sitt landsmøte vart det, etter det media sa, først fremja krav om at privatskulelova skulle opphevast, men då ein oppdaga at det ville gå ut over eit skuleslag som står delar av SV nært, vart det trekt.

       Mitt enkle spørsmål til Kjellbjørg Lunde vert derfor: Har Sosialistisk Venstreparti bestemt seg? Vil Sosialistisk Venstreparti ha eit breitt skuletilbod også pedagogisk sett, eller vil Sosialistisk Venstreparti oppheva privatskulelova? Eg har nemleg ikkje funne at partiet har gjeve uttrykk for synspunkt på desse spørsmåla i innstillinga.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Som på alle andre landsmøte blei det òg på vårt landsmøte gjort fornuftige og litt ufornuftige vedtak. Landsmøtet ynskte å markere at vi ikkje vil ha ei utvikling med stadig fleire privatskular baserte på ulike ideologiar eller med ulik motivasjon. Vi trekte det ikkje fordi landsmøtet oppdaga at dette ville ramme t.d. Steiner-skulane. Mange av oss som ikkje syntest at dette vedtaket var så godt, har vore med på å reversere dette i ei fornuftig retning ut frå at så lenge vi har ein konfesjonsbunden formålsparagraf, er det ein menneskerett at også dei som ikkje kan slutte seg til den, skal ha eit skuletilbod.

       SV har eit anna utgangspunkt enn Kristeleg Folkeparti når det gjeld dette. Vi kjem ikkje til å foreslå at privatskulelova skal opphevast, men vi er svært restriktive med omsyn til å gå vidare på den linja, som vil vere med og uthole einskapsskulen. Ein av dei største verdiane i vårt samfunn er at vi har eit skulesystem der dei aller, aller fleste har plass. Vi skal gjere det vi kan for å betre det, og også arbeide for at vi får vekk den kristne formålsparagrafen, slik at alle kan føle seg heime i den skulen. Då blir det også mindre behov for typen religiøst baserte privatskular, som skulle vere heilt unødvendige i vårt samfunn.

       Dette er etter Kristelig Folkepartis syn ikke så merkelig. Ifølge langtidsprogrammet var nemlig grunnmuren for Det norske hus økonomiske og materielle forhold. Det vitner om en materialistisk tilnærming til politikken som Kristelig Folkeparti ikke deler. Som det framgår av sentrumspartienes merknader, må det være de kulturelle og menneskelige verdiene som utgjør grunnmuren. Den materielle velferden må styres i forhold til de mål og verdier som skal legges til grunn for samfunnsutviklingen. Kristelig Folkeparti er glad for at sentrumspartiene fastslår at vår nasjonale og kristne kulturarv skal utgjøre basisen for vårt samfunn.

       Disse verdiene må også videreformidles til nye generasjoner. Vi har i Norge på mange måter et velferdssamfunn som gjør det bedre for mennesker å leve enn før. Men samtidig ser vi også en del skremmende utviklingstrekk som vi ikke har lov til å overse, enten det dreier seg om kriminalitet, rusgiftbruk, selvmord og oppløsningstendenser for øvrig. Vi burde derfor samle oss på tvers av parti- og livssynsgrenser for en verdimessig og moralsk mobilisering mot disse utviklingstrekk. Som grunnlag for en slik mobilisering har Kristelig Folkeparti i brev til statsministeren foreslått nedsatt en bredt sammensatt kommisjon. Vi har ikke fått svar fra Regjeringen på denne utfordringen, og jeg gjentar derfor her gjerne spørsmålet om statsministeren vil ta imot denne invitasjonen.

       Etter stortingsvalget i 1993 spådde mange Kristelig Folkeparti en tilværelse i skyggenes dal fordi Regjeringen kunne skaffe seg vekslende flertall med andre par-tier i Stortinget. Men alt fra høsten 1993 har Kristelig Folkeparti i realiteten vært i en nøkkelrolle og hatt betydelig innflytelse, bl.a på budsjettene. Men vår ambisjon går utover dette. Vi ønsker mer direkte innflytelse fra starten av de politiske prosessene gjennom regjeringsdeltakelse. Derfor har vi arbeidet målbevisst for oppbygging av et regjeringsalternativ. Arbeiderpartiet har nå i realiteten styrt sammenhengende i ti år, bare avbrutt av ett års samarbeidsregjering fra 1989 til 1990. Det er lenge nok! Mange ønsker et skifte, og Kristelig Folkeparti vil medvirke til det.

       Den sikreste overgang til en ny regjering ville vært dersom vi hadde hatt et alternativ som kunne få flertall. Det foreligger ikke noen mulighet for det nå, men Kristelig Folkeparti ønsker ikke å stelle seg slik at vi da blir stående uten et alternativ. Derfor satser vi på sentrumsalternativet, som også vil være slik politisk plassert at det kan hente vekslende støtte fra ulike partier i Stortinget fra sak til sak.

       Norsk politikk er tilført ny dynamikk og spenning ved at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i dagens innstilling har meislet ut en felles politisk plattform. Prioriteringene i dokumentet samsvarer godt med det Kristelig Folkepartis landsmøte vektla som hovedkrav til en ny regjering. Det gikk på en familiepolitikk med større valgfrihet for småbarnsforeldre, en sterkere satsing på helse- og omsorgspolitikken, en utdanningspolitikk med vekt på kunnskaps- og verdiformidling og en klarere miljøpolitikk. Videre vektla landsmøtet arbeidet for menneskeverd og menneskerettigheter, en omlegging av næringspolitikken med vekt på små og mellomstore bedrifter, en mer aktiv distriktspolitikk og en utløsing av ubrukte ressurser i frivillige organisasjoner. Sentrumsmerknadene er sterke på disse punkt.

       Til slutt. Konfliktlinjene i norsk politikk går ikke ensidig langs en høyre-venstre-skala. Det er summen av de politiske konflikter vi har i Norge som dreier seg om økonomisk politikk, verdimessige spørsmål og sentrum-periferi, som viser at sentrumspartiene er de som har mest felles, og som derfor er et naturlig regjeringsalternativ. Utålmodigheten over Arbeiderpartiets maktdominans vil øke utover i neste stortingsperiode, og et skifte vil derfor etter mitt skjønn klart komme.

       Jeg vet at Kjell Magne Bondevik gjerne samarbeider med andre - og det er ikke er vondt ment. Jeg har selv både forhandlet om budsjettopplegg med ham og deltatt i debatten rundt f.eks. EØS-avtalen, så det legger jeg ikke noe negativt i. Men for meg synes det som om det sentrumsalternativet man meisler ut nå, peker relativt entydig i et høyre-sentrum-samarbeid. En økt oljeavhengighet kan man neppe plassere entydig i en høyre-venstre-akse, men man kan selvfølgelig diskutere fornuften i det. Men i fordelingspolitikken, i de skattepolitiske grepene som sentrumspartiene ønsker å ta, stiller de seg altså nå slik at de får Høyre som eneste alliansepartner i Stortinget. Det undrer oss.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Det er en del av det jeg sa om verdispørsmål som Tom Thoresen kunne være enig i. Det er jo interessant og hyggelig, og det gjør at jeg regner med en positiv holdning fra Arbeiderpartiets parlamentariske leder til vårt initiativ om en bredt sammensatt kommisjon som kan drøfte hva vi kan gjøre for å gjenreise disse verdiene på samfunnsområder hvor vi i dag ser at de forvitrer. Så jeg håper at han sender et slikt signal til sin statsminister.

       Så er jeg også enig med Tom Thoresen i at det er viktigere hva vi gjør enn hva vi sier. Men når Arbeiderpartiets og SVs strategi i dag er å plassere sentrumsalternativet veldig langt til høyre, blir dette både interessant og nesten litt morsomt. For hva var Høyres første reaksjon? Jo, det var at dette lå forferdelig langt ut til venstre. Så begynte de riktignok å vakle litt seinere, for de var visst enig i to tredjedeler av denne fryktelige venstresosialistiske politikken. Men her prøver en altså etter en gammeldags høyre-venstre skala å plassere oss på to vidt forskjellige ytterpunkt. Jeg tror det viser at vi, når det gjelder høyre-venstre-skalaen, egentlig har plassert oss der vi skal, nemlig i sentrum. Det er god sentrumspolitikk som ligger i dette dokumentet. Men som jeg sa i mitt innlegg; norsk politikk kan ikke ensidig deles inn langs en slik endimensjonal konfliktlinje. Det tror jeg Tom Thoresen som en intelligent mann som har lest mye samfunnsvitenskap, er klar over. Det er også verdispørsmål og spørsmål som går på sentrum-periferi som samler sentrumspartiene.

       Og så er det fordelingspolitikken. Hva skjedde da vi for en tid tilbake behandlet velferdsmeldingen her i Stortinget? Hvem var det som ivaretok de svaktstilte gruppene, de uføre, enslige mødre og andre som ofte lever på et eksistensminimum? Jo, det var sentrumspartiene og SV. Det var ikke Arbeiderpartiet og Høyre.

       Kristelig Folkeparti har sagt seg villig til å innføre en toppskatt på inntekter over 450.000 kr. Hvorfor er Arbeiderpartiet så imot det, hvis de er for en bedre fordeling?

Thorhild Widvey (H) : Kristelig Folkeparti og Senterpartiet inngikk våren 1995 et forlik med Arbeiderpartiet om delingsmodellen. Dette forliket innebar enkelte lettelser, men videreførte i store trekk den diskriminering av aktive eiere som Arbeiderpartiet hele tiden kjemper for. Representanten Bondevik vet veldig godt at dagens diskusjon om delingsmodellen hadde vært helt unødvendig dersom han på det tidspunktet hadde valgt et samarbeid med Høyre fremfor Arbeiderpartiet. Dagens diskusjon om delingsmodellen hadde vært helt unødvendig, for politikken hadde allerede vært gjennomført.

       At representanten Steensnæs i Stavanger Aftenblad påstår at de forslag hans parti sørget for å få nedstemt i 1995, er et resultat av Kristelig Folkepartis tenkning, viser bare at man også i det partiet har fått frekkhetens nådegaver. Jeg vil gjerne sitere:

       « Siden Høyre bare har klipt og limt fra våre tidligere forslag, har de vår støtte, ... »

       I desember 1996 inngikk Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre en avtale som bl.a medførte at dieselavgiften steg med over 14 % - et veritabelt angrep, særlig på transportnæringen i distriktene. Nå vurderer, så vidt jeg har forstått, Kristelig Folkeparti å gå fra denne avtalen med Arbeiderpartiet og stemme for en fornuftig regulering av dieselavgiften i tråd med Høyres forslag. Og mitt spørsmål til Bondevik er: Kan velgerne ha tillit til Kristelig Folkepartis næringspolitikk når partiet i hele perioden sikrer avgiftsøkninger, hindrer viktige omlegginger av skattesystemet, men bruker de siste ukene av stortingsperioden til å løpe fra det faktum at det er de som har vært Arbeiderpartiets mest trofaste støttespiller på dette området? Hvor langt kan Kristelig Folkeparti trekke sin politiske troverdighet? Og jeg ber representanten Bondevik definere: Hva er et mellomparti? Er det slik å forstå at det er et parti som er både for og mot samme sak i samme år?

Kjell Magne Bondevik (KrF) : For å ta dieselavgiften først: Høyre har tydeligvis gjort det til litt av en hovedsak i dag å angripe Kristelig Folkeparti fordi vi ønsker å redusere dieselavgiften for lastebilnæringen. Det er jo en ganske pussig innfallsvinkel. Det er ikke riktig at Høyre her har samme standpunkt som det vi har kommet fram til, for Høyre har så vidt jeg vet, forslag om en generell reduksjon av dieselavgiften, også for privatbiler. Det ser ikke Kristelig Folkeparti noen grunn til. Men vi har kommet til at den sterke økningen av dieselavgiften, som også rammer lastebilnæringen, bør justeres noe ned av næringspolitiske og sysselsettingsmessige grunner. Og vi er da ikke så stivbeinte at om en fatter et slikt vedtak ett år, er vi blinde for virkningene og overhodet ikke villige til å justere kursen hvis vi ser at det har fått en utilsiktet virkning! Hvis det er Høyres opplegg at har vi vedtatt noe, skal vi stå på det åkkesom - jeg holdt på å si - til lastebilen kjører i grøfta, ja, da får det være Høyres form for prinsipprytteri. Men det er ikke Kristelig Folkepartis.

       Så til delingsmodellen. Der fremstiller Høyre det slik at nå er Kristelig Folkeparti kommet etter Høyre. Men det er jo heller ikke riktig! Det er ikke riktig at hadde vi gått sammen med Høyre forrige gang vi behandlet delingsmodellen, ville det vært unødvendig med en debatt i dag. Det er helt feil! Er ikke representanten Widvey klar over at Høyre har et annet syn på delingsmodellen enn det Kristelig Folkeparti nå har lagt fram? Høyre opererer nemlig med tre tak, etter bedriftenes størrelse, hvorav det høyeste taket så vidt jeg vet er på rundt 1,2 mill. kr. Det gjør ikke Kristelig Folkeparti. Nå er det et tak på 900.000 kr. Vi ønsker å redusere det. Så jeg anbefaler her at man studerer sakens realiteter litt bedre og ikke prøver å innkassere billige poeng, som at Kristelig Folkeparti kommer etter og løper bort fra tidligere vedtak, enten det dreier seg om dieselavgift eller delingsmodell. Høyre har andre opplegg både for dieselavgiften og for delingsmodellen enn det Kristelig Folkeparti faktisk har. Det hadde ikke vært noen løsning for oss å gå sammen med Høyre. Det hadde betydd et altfor høyt tak for en god del bedrifter med aktive eiere.

Kristin Halvorsen (SV) : Det er jo Kristelig Folkeparti - Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland - som har ansvaret for at den såkalte brede nei-alliansen nå har blitt et sentrumsalternativ, og for at Senterpartiet, som stod i midten, i sentrum, av en nei-allianse, nå har blitt et ytterparti i en sentrumsallianse. Og grunnen til det er jo at Kristelig Folkeparti ikke kan tåle å bli sett sammen med SV noe som helst sted - vi har egentlig hatt mange runder på det i forbindelse med budsjettforhandlinger osv., hvor det har falt Kristelig Folkeparti meget tungt for brystet. Og da begynner jeg å komme litt på sporet av hvor radikalt dette sentrumsalternativet egentlig er. For jeg har lagt merke til at Kjell Magne Bondevik har sagt at et sentrumsalternativ må føre en økonomisk politikk som ligger til høyre for dagens arbeiderpartiregjerings politikk, hvor Høyre er innforstått med den politikken som føres, og hvor Høyre skal være støtteparti.

       Så vet også SV at det er en del saker hvor det kan være naturlig å se andre allianser. Men det er jo den økonomiske politikken og næringspolitikken som ofte er det som er bestemmende for fordelingspolitikken. Derfor vil jeg gjerne vite hvilken vurdering Kjell Magne Bondevik, som den gamle ringrev i Stortinget han er, gjør av hvem som skal støtte denne sentrumsregjeringen.

       Det andre jeg gjerne vil vite, er: Hva er det som ligger i denne formuleringen om at man skal starte regjeringsforhandlinger etter valget i full respekt for hvert partis meninger, men finne fram til samlende løsninger? Det er særlig på to områder det er stort sprik mellom sentrumspartiene i dag: Det ene er sykelønnsordningen, og det andre er statlig eierskap i bankene. Er dette saker som sentrumsalternativet skal forhandle om, eller er det enkeltpartier som har vetorett i en sånn allianse?

       Det siste jeg ønsker å vite noe om, er det som står om abortloven. Er det sånn at en sentrumsregjering kommer til å legge fram forslag om en omfattende endring av abortloven, som man kanskje kan forledes til å tro i en formulering om det såkalte sentrumsalternativet?

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg har vanskelig for å tilbakeholde den bemerkning at mange av Kristin Halvorsens spørsmål jo er preget av at hun aldri har vært i noen regjeringsforhandlinger. Derfor vet hun da åpenbart heller ikke hvordan det foregår, og at partier med ulike standpunkt i en del spørsmål selvsagt må forhandle seg fram til felles løsninger. Jeg ser ikke noe galt i det. Jeg tror tvert imot det er sunt for demokratiet at partiene sliper en del av sine standpunkter mot hverandre. Det kan godt hende at summen av det ofte blir bedre enn om et parti alene skal få ture fram og dominere politikken.

       Så sier Kristin Halvorsen at den brede nei-alliansen nå har blitt til sentrumsalternativet. Men her roter hun sammen to forskjellige ting. Det vi diskuterer nå, er jo regjeringsalternativer. For Kristelig Folkeparti har det aldri vært noe aktuelt alternativ at den brede nei-alliansen fra EU-striden skulle gli over i et regjeringsalternativ. Det er mulig det har vært det for SV. Men det har heller ikke vært det for Senterpartiet, for Senterpartiet har også sagt at det ikke er aktuelt for dem å ha regjering sammen med SV. Det er ikke noe spesielt for Kristelig Folkeparti - det har også Senterpartiet sagt. En må da kunne greie å holde fra hverandre to så vidt forskjellige ting som en allianse i EU-striden, som greide å oppnå et folkeflertall, og en regjeringsdannelse. Nå er det altså det siste som er aktuelt. Det er ikke EU-striden vi holder på med.

       Så til at Kristelig Folkeparti ikke tåler å bli sett sammen med SV. Jo da, det tåler vi meget gjerne, og vi samarbeider om saker vi er enige om.

       Hvem skal støtte en sentrumsregjerings politikk? En sentrumsregjering vil være en mindretallsregjering på samme måten som dagens regjering faktisk er en mindretallsregjering. På samme måten som den henter vekslende støtte fra sak til sak, vil selvsagt en sentrumsregjering også måtte gjøre det.

       Sykelønnsordning, statlig eierskap og abortlov. Når det gjelder sykelønnsordningen, er hovedpoenget for oss å få ned et stigende sykefravær. Så må vi ta det til etterretning hvis et stortingsflertall ikke vil justere loven, da må vi bruke andre virkemidler for å få det ned. Med hensyn til statlig eierskap har vi sagt i fellesmerknadene at vi vil drøfte omfanget av det statlige eierskapet. Det viktigste er at vi har et nasjonalt eierskap og at staten kan ha et blokkerende mindretall.

       Så når det gjelder abortloven: Det er ikke noe flertall for en grunnleggende endring av abortloven, men vi ønsker å gjøre justeringer i loven om forebyggende tiltak som kan verne om liv.

       Vi skal bruke statens budsjetter, vi skal bruke finanspolitikken til å jevne ut svingningene i økonomien. Veksten i økonomien skal stimuleres i nedgangstider, og den skal stabiliseres i oppgangstider. Slik sikrer vi jevn vekst over flere år istedenfor store svingninger. Og jevn vekst over flere år gir oss større inntekter, mer velferd og tryggere arbeidsplasser enn en økonomi som svinger opp og ned.

       Vi skal styre økonomien og samfunnsutviklingen gjennom pengepolitikken. Det skal sikre oss en stabil kronekurs. Det er en fordel for norske eksportbedrifter, som får tryggere og mer forutsigbare rammevilkår enn ved en politikk med svingende kronekurs. Det har de siste årene gitt oss lav rente, og det har gitt oss den fordelen som både bedriftene og husholdningene har, at vi har lavere rente enn på svært mange år.

       Vi skal styre økonomien gjennom et inntektspolitisk samarbeid. Dette samarbeidet har gjort det mulig å kombinere en kraftig vekst i antall arbeidsplasser/lav ledighet med lav inflasjon. Det er få andre land som har et inntektspolitisk samarbeid og et arbeidsmarked som fungerer så godt som det norske, og derfor er det få andre land som greier å ha en kombinasjon av en ledighet lik den vi har i Norge, med en kostnads- og prisutvikling på vårt nivå. Tvert imot er det mange land som har vesentlig høyere ledighet og likevel har en høyere og dårligere kostnadsutvikling.

       Kanskje er det viktigste kjennetegnet ved den norske økonomiske modellen vårt system for lønnsdannelse, det inntektspolitiske samarbeidet, og det er en kjerne i vårt program for å styre økonomien. Og vi skal styre økonomien gjennom fortsatt å bedre økonomiens virkemåte. Vi skal forbedre skattesystemet, vi skal vri beskatningen fra skatt på arbeid til skatt på forurensninger, og vi skal flytte ressurser der det er mest bruk for dem, og bekjempe sløsing uansett hvor sløsingen finner sted. Vi skal styre gjennom fortsatt å føre en fordelingspolitikk, der vi bruker skattesystemet til å omfordele ressurser fra dem som har mye, til dem som har lite. Derfor vil vi også avvise de angrepene vi nå ser på skattereformen fra begynnelsen av 1990-tallet, både fordi det er dårlig fordelingspolitikk og også fordi det undergraver den enigheten om et skattesystem som har vært viktig for næringspolitikken, viktig for norske bedrifter, og som har gitt norske bedrifter en lav skattesats og forutsigbarhet og trygghet. Undergraving av skattesystemet undergraver også derfor et viktig element i vår næringspolitikk, den politikken som har gitt ny vekst i norske fastlandsbedrifter.

       En slik politikk vil være en videreføring av solidaritetsalternativet, et alternativ som har gitt gode resultater. Ledigheten, antallet personer som er registrert arbeidsledige og antallet personer på arbeidsmarkedstiltak, er halvert i løpet av den langtidsprogramperioden vi nå legger bak oss, og aldri før har flere mennesker vært i lønnet arbeid i Norge enn i dag, og aldri før har vi hatt en høyere andel av befolkningen i arbeidsstyrken.

       Det er viktige resultater, spesielt når de i tillegg kombineres med at vi har greid å snu underskudd til overskudd i statsbudsjettene, og har et statsbudsjett og offentlige finanser som er i generasjonsmessig balanse, dvs. at vi kan finansiere våre framtidige forpliktelser i folketrygden.

       Så er det blitt sagt i denne debatten at årsaken til de gode resultatene i norsk økonomi, som vi ønsker å videreføre i neste langtidsprogramperiode, ikke er solidaritetsalternativet, det er ikke det inntektspolitiske samarbeidet, men det er oljen og bare oljeinntektene, slik bl.a representanten Foss var inne på. Det er ikke riktig. Oljen og gassen er viktig for norsk økonomi, men vi har en tendens alle sammen til å overdrive betydningen av dem. Det er slik at selv om olje og gass er viktig, utgjør det bare om lag 15 % av den samlede verdiskapingen i landet vårt, dvs. at 85 % av nasjonalproduktet kommer fra andre ting enn olje og gass. Omtrent en like stor andel av statens inntekter kommer fra andre ting, dvs. at for hver krone staten har i inntekter, kommer omtrent 85 øre fra noe annet enn olje og gass. Det er klart at olje og gass er viktig, men det er ikke det alene som forklarer resultatene i norsk økonomi. Tvert imot er det slik at det er bare hvis vi holder orden i fastlandsøkonomien, i industrien, i reiseliv og i fiskeri, at oljeinntektene kommer som tilleggsinntekter og ikke som erstatningsinntekter for bortfall av inntekter fra fastlandsøkonomien. Det som på mange måter er det viktigste ved den økonomiske utviklingen de siste årene, er at vi har greid å kombinere det å ha store oljeinntekter med det å styrke fastlandsindustrien. Aldri før har vi hatt en større industriproduksjon, investeringene ligger på et rekordhøyt nivå, og etter mange år med stagnasjon, tilbakegang og nedgang i antall sysselsatte i industrien har vi nå hatt en vekst i industrien fire år på rad. Etter 20 år med nedgang i antall industriarbeidere har vi nå hatt flere år med oppgang. Det er en kraftig opprustning av Fastlands-Norge, som på mange måter mer kom på tross av enn på grunn av oljevirksomheten, for det klassiske eksemplet på land med store inntekter fra naturressurser, er nettopp at de bruker de inntektene i for stor grad innenlands og dermed bidrar til overoppheting og ødelegging av fastlandsindustrien, og så kommer ikke inntektene fra naturressurser som tilleggsinntekter, men de kommer som erstatning for bortfallet av inntekter fra resten av industrien.

       Det som truer norsk industri, det som truer norsk fastlandsøkonomi, enten det er reiselivsnæring, fiskeriforedlingsbedrifter eller andre deler av norsk konkurranseutsatt sektor, er faren for at vi gjentar feilene fra 1980-tallet, da vi ikke greide å styre økonomien, da vi ikke greide å holde igjen, men bygde ned, svekket konkurranseevnen, førte en politikk som gjorde at vi på ny fikk høye renter, høy prisstigning og nedbygging av fastlandsindustrien. Det som er alvorlig, er at sentrumsalternativet i sine merknader og de borgerlige partiene i sine merknader til langtidsprogrammet legger opp til en politikk som på mange måter synes å kunne legge opp til å gjenta feilene fra 1980-tallet, idet det loves omfattende skattelettelser kombinert med påplussinger i de offentlige utgiftene. Det er en politikk for ny overoppheting. Vi er opptatt av å unngå at vi gjentar feilene fra 1980-tallet, ikke minst fordi vi vet at det tar tid og det er krevende å rette opp dersom vi gjør de feilene som brakte oss ut i problemene vi hadde på 1980-tallet. Derfor har vi fra Regjeringens side lagt opp til i langtidsprogrammet at vi skal gjøre valg og vi skal foreta prioriteringer. Det er ikke riktig slik det har blitt sagt, at vi ikke har dokumentert eller tallfestet det. Vi har i langtidsprogrammet lagt fram tallmessige oppstillinger om hvordan vi ser for oss en utvikling av de offentlige budsjettene, og hvordan vi innenfor de offentlige budsjettene skal få rom for de velferdsreformer vi har prioritert, når vi samtidig opprettholder inntektsgrunnlaget til det offentlige. Det som er problemet, er at mange partier her i Stortinget tar alle de utgiftene vi har foreslått, legger på ganske mange milliarder kroner og i tillegg svekker inntektene. Da får man et regnestykke som ikke går opp, da får man en politikk for nedbygging av norsk fastlandsindustri, og da får man også en politikk som etter hvert river grunnen bort under den økonomien som skal finansiere velferden utover i neste århundre.

       Leser man langtidsprogrammet, ser man der at de målene vi satte opp i 1993, ikke bare når det gjaldt å få ledigheten ned, men også når det gjaldt de store velferdsløftene innenfor helse, utdanning, omsorg for barn, svangerskapspermisjoner, de er oppfylt. Nå setter vi oss nye mål, og vi har troverdighet når vi sier at vi skal nå dem, nettopp fordi vi har greid å nå de målene vi satte oss for den perioden vi nå legger bak oss.

       Det er fine mål som det ikkje er vanskeleg å slutta seg til. Men kor blir det av verkemidla? Den som vil eit samfunn som er eit fellesskap der alle kan føla seg trygge, kan jo ikkje føra ein politikk der ein passivt og ukritisk fråskriv seg moglegheitene for å gjera vedtak for norske forhold i denne sal. Kor er innlevinga i forhold til alle dei som i dag ikkje føler seg trygge? Arbeidarpartiet har altså nyleg, med støtte frå Høgre og Framstegspartiet, fjerna 400 mill. kr frå dei einslege forsørgjarane. Kor er forståinga overfor dei som har det vanskeleg?

       Bendik Rugaas har i dag sagt at 68.000 kr til ein einsleg minstepensjonist til dekking av alle utgifter er eit bra oppgjer. Kor er engasjementet for å sikra grunnleggjande likeverd, setja kommunane i stand til å tilby ein god skule og ei verdig og ikkje lånefinansiert eldreomsorg? Kor er viljen til å trø ut av alle sosialøkonomiske teoriar og seia rett ut: Vi får aldri betre høve enn vi no har, til å syta for ei omfordeling, til å ta eit tak for dei svakaste i samfunnet. Eg etterlyser innleving, forståing, engasjement og vilje til å fylgja opp dei måla finansministeren har sett seg.

Statsråd Jens Stoltenberg : Det er litt underlig å høre at man etterlyser engasjement til å gjøre noe for dem som har det vanskeligst i samfunnet vårt, når vi vet at den viktigste årsaken til utrygghet, den viktigste årsaken til forskjeller og ulikhet er arbeidsløshet. Derfor har vi gjort kampen mot ledighet til den aller viktigste, og derfor er vi så glad for at vi nå greier å presse ledigheten ned. Det er et viktig bidrag til et samfunn preget av mer trygghet og mindre forskjeller.

       En annen ting som kjennetegner alle dem som faller på siden av det norske velferdssamfunnet, er at mange av dem har lite formell utdanning. Derfor har vi satset på utdanning for ungdomsgruppene, men nå ønsker vi også å satse på utdanning for de voksne. Det er også et tiltak for å gi flere mennesker trygghet og bidra til å jevne ut levekårsforskjeller i Norge.

       Vi har også faktisk bidratt til å heve pensjonene. Pensjonene har økt realverdien opp gjennom 1990-tallet, både tilleggspensjoner og minstepensjoner, men vi har samtidig lagt fram et realistisk opplegg for hvordan pensjonene skal finansieres utover i det neste århundre. Vi vet at utgiftene til alders- og uførepensjon vokser fra 75 milliarder kr i år til 250 milliarder kr tidlig i neste århundre. Nettopp fordi vi vet at det å opprettholde folketrygden som bærebjelken i det norske velferdssamfunnet gir trygghet, er vi opptatt av å sette til side penger slik at vi kan finansiere, utvikle og opprettholde folketrygden, og nettopp derfor avviser vi de partiene som nå begynner å hakke på det oljefondet som skal bidra til den finansieringen.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg vil bare gjøre finansministeren oppmerksom på, hvis han ikke har lest hele innstillingen, at når det gjelder synspunkter på utgiftsveksten i forhold til veksten i BNP, har finansministerens eget parti undertegnet merknader sammen med Høyre. Det er merknader som ligner påfallende på de merknader som stod i Syse-regjeringens regjeringserklæring i sin tid, men at utgiftsveksten skal være lavere enn BNP-veksten - i gode tider riktignok, er det nå lagt til - siden vi da ser fremover. Når han omtaler de borgerlige partiene, sikter han åpenbart til de partier han selv skal samarbeide med og mest har samarbeidet med om de økonomiske oppleggene, så han bør nok spare sin utskjelling av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, for han har samarbeidet med dem og skal fortsette med det. Høyre kan han gjerne omtale direkte, men akkurat på dette punktet er vi av den oppfatning at utgiftsveksten må holdes under kontroll.

       Skryteøvelsen med å forsøke å si at alt som lover godt, skyldtes solidaritetslinjen og intet annet, holder rett og slett ikke. Det man sa da det gikk dårlig, var at det skyldes internasjonale konjunkturer. Nå går det godt - derfor er det bare « himavla ». Den er egnet for valgkamp, men ingen med faglig innsikt og belegg har noen gang underbygd denne teorien.

       Man kan selvfølgelig si at hvis vi ikke hadde hatt oljen, hadde vi hatt noe i stedet. Det er jeg enig i. Men det er klart at når man har brukt mellom 700 og 800 milliarder kr i løpet av en drøy tiårsperiode, er det tillegget på budsjettet eller på nasjonalinntektene eller på statsinntektene som der kommer, ganske avgjørende; det er jo av marginalene man lever. Og for å si det sånn: Det bidraget som der kommer, er jo mange ganger det en regjering må finne seg i i eventuelle nederlag i Stortinget, som eventuelt er et mål på forskjellen mellom det virkelig dårlige og det gode.

       Til slutt har jeg lyst til å stille finansministeren følgende spørsmål: Hva er Regjeringens definisjon på inntektsgrensen for de rike? Hvem skal betale mer marginalskatt og høyere betaling på kommunale tjenester etter Regjeringens opplegg?

Statsråd Jens Stoltenberg : Problemet med Høyre er i og for seg ikke at de verbalt er opptatt av å begrense utgiftsveksten. Problemet med Høyre er at de dels stemmer for en rekke påplussninger som de ikke har inndekning for her i salen. Men mye viktigere: De har foreslått og stemmer konsekvent for svekking av inntektsgrunnlaget til staten. De går inn for avvikling av toppskatten, og da snakker vi om opp mot 10 milliarder kr, de går inn for avvikling av formuesskatten, som dreier seg om 5 milliarder kr, de går inn for å fjerne fordelsbeskatningen av bolig, som dreier seg om 1 - 2 milliarder kr. Vi snakker altså om ganske mange milliarder som Høyre ønsker å svekke de offentlige inntektene med, og summen av det betyr: dels mindre penger til offentlige velferdsoppgaver og dels en akutt fare for ny inflasjon, nytt kostnadspress, simpelthen fordi den private etterspørselen øker for raskt og bidrar til at vi får en gjentakelse av feilene fra 1980-tallet.

       Jeg tror representanten Foss har misforstått litt når det gjelder de 700-800 milliarder kr som er brukt av oljepengene. Det er ikke slik at Arbeiderpartiet har brukt dem de siste 10 årene. Mesteparten ble brukt under Willoch-epoken. Aldri har man tjent og brukt mer oljepenger - iallfall brukte man betydelige mengder oljeinntekter i de årene, og oljeinntektene var svært høye i første halvdel av 1980-tallet. Men det er ikke noe galt i det, og ingen skal skamme seg over at det er brukt oljeinntekter. Det er helt utmerket. Det som er poenget, er at vi bør bruke dem i et omfang og i en takt som gjør at de ikke undergraver fastlandsøkonomien, og vi bør, når oljeinntektene er så store som nå, sette noe til side, slik at vi kan være med på å finansiere pensjonsforpliktelsene utover i det neste århundre.

       Til det konkrete spørsmålet må jeg si at jeg er litt usikker på hvorfor det ble stilt, for Arbeiderpartiet har ikke snakket om å øke marginalskatten på arbeid. Det vi har gjort, er å avvise store lettelser for næringsdrivende, bl.a. 100.000 kr lavere skatt for dem som tjener 1 mill. kr og er næringsdrivende.

Øystein Djupedal (SV) : Statsminister Jagland snakket i sitt innlegg varmt om det han kalte kunnskap, som landets viktigste produksjonsfaktor. Han introduserte også et begrep som jeg likte svært godt - « menneskelig energi ». Det er den kraften som skal drive oss i framtiden.

       I finansminister Stoltenbergs innlegg er det ikke akkurat menneskelig energi som står i fokus. Tvert imot er det den forurensende, ikke-fornybare energien som heter olje, som står i fokus, og ikke det som statsministeren så godt vektla, nemlig at det faktisk er kunnskap og mennesker som skal skape framtiden.

       Det må vel være en ny erkjennelse hos Stoltenberg når han sier at det bare er 15 % av vår nasjonaløkonomi som kommer fra olje, ettersom han i sin alminnelighet stort sett bare er opptatt av oljefond og framtiden for det.

       Det jeg kunne tenke meg å utfordre finansministeren på, er følgende: Han harselerer over at opposisjonen skal investere penger. Men det kan vel umulig være likegyldig hva vi investerer penger i? Og skal vi ta statsministeren på ordet, er det viktig å investere i det som er en ikke-forurensende, fornybar energikilde, kalt menneskelig energi.

       Vi har altså en rekke mangler innenfor vårt utdanningssystem, som flere enn SV påpeker det er nødvendig å få gjort noe med. Og ikke bare vi, også danske folketingsmedlemmer legger merke til at det er mangler i det norske utdanningssystemet, og det danske folketingsmedlem Frank Dahlgaard utfordrer statsråden til å komme på etterutdanningskurs ved økonomistudiet i København nettopp for å lære seg det kunstgrepet å omdanne olje til studieplasser innenfor områder der vi selv har mangler.

       Så mine to spørsmål er: Deler statsråden statsministerens vurdering av den menneskelige energi? Og vil statsråden takke ja til etterutdanningskurs i København?

Statsråd Jens Stoltenberg : Svaret på det første spørsmålet er et klart ja, svaret på det andre spørsmålet er jeg litt mer usikker på hvordan jeg skal formulere.

       Jeg er tilhenger av etterutdanning, og jeg kan i og for seg gjerne ta litt etterutdanning i København, men jeg er ikke helt sikker på om det er Dahlgaard som skal være min studieveileder hvis jeg velger å ta etterutdanning i økonomi.

       For det første er dette ikke noe nytt; vi har sagt og skrevet i dokumenter fra Regjeringen i mange år at oljen er en begrenset del av vår nasjonalformue og at det er kunnskapskapitalen som er den viktigste. Derfor har vi også investert massive summer i utdanning og gjennomført betydelige utdanningsreformer bl.a finansiert gjennom oljeinntektene, og det er vi stolt av.

       Det er også grunnen til at vi advarer mot generelle reduksjoner i arbeidstiden, for når vi sier at arbeidskraften er vår viktigste ressurs og det faktisk er knapphet på den, har vi også regnet ut i langtidsprogrammet at hvis vi gjennomfører en varig arbeidstidsreduksjon på 9 %, tilsvarer det like mye som verdien av hele oljeformuen. Verdien av 9 % reduksjon i arbeidstiden er altså like mye som verdien av hele oljeformuen. Og da er det ikke så greit å komme fra SV og være blankt for den ene arbeidstidsreduksjonen etter den andre i et omfang på langt over de 9 prosentene, og likevel være så opptatt av at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Hvis den faktisk er vår viktigste ressurs, må vi være opptatt av å øke tilbudet av arbeid og ikke begrense tilbudet av arbeid.

       For øvrig har vi også noen gode OECD-tall i langtidsprogrammet som viser at vi nå er det landet som har de høyeste utgiftene til utdanning innenfor OECD-området. Så vi har ingen problemer med å si at vi satser på mennesket og investerer i utdanning, og derfor er jeg altså litt usikker på om jeg egentlig er uenig i noe som helst. Vi er enige om at den menneskelige energien skal vi ta vare på.

       Senterpartiet mener at den sittende regjering, utgått fra Arbeiderpartiet, ikke godt nok ivaretar de utfordringene samfunnet står overfor på flere viktige områder. Det er derfor behov for et regjeringsalternativ som står for en annen politisk kurs. Et slikt alternativ er synliggjort i innstillingen til langtidsprogrammet i form av en omfattende fellesmerknad fra de tre sentrumspartiene, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

       Fellesmerknaden er en oppsummering av de viktigste områdene i en helhetlig politikk som de tre partiene står sammen om. De få områdene de tre partiene i utgangspunktet har noe forskjellig syn på, vil det sikkert ikke by på problemer å bli enige om den dagen en sentrumsregjering skal etableres.

       Immaterielle verdier er som nevnt viktig for Senterpartiet. Det vil komme tydelig fram i flere senere innlegg fra våre representanter. Jeg skal derfor for min del konsentrere resten av innlegget om de økonomiske aspektene, som selvsagt også er av stor betydning for samfunnsutviklingen.

       Norsk økonomi står nå meget sterkt i en internasjonal sammenheng, og alt tyder på at vi i mange år framover vil ha et solid økonomisk fundament for samfunnsutviklingen. Og takket være folkets nei til EU-medlemskap har vi også betydelig handlefrihet, selv om EØS-avtalen setter sine klare begrensninger.

       De fleste økonomiske parametre er gunstigere i Norge enn i andre land vi kan sammenlikne oss med. Stikk i strid med hva EU-tilhengerne spådde før folkeavstemningen hvis folket sa nei til unionen, har norsk økonomi blomstret som aldri før. Investeringene har skutt fart, renten er lav, inflasjonen er moderat, sysselsettingen er høy og arbeidsledigheten lavere enn i de fleste andre land, handelsbalansen er meget god og overskuddene på statsbudsjettene er svært høye.

       Dette må selvsagt Regjeringen få sin del av æren for, men også andre har i høy grad bidratt til den gunstige utviklingen. Uten en ansvarlig politikk fra opposisjonens side og uten at partene i arbeidslivet hadde bidratt på sitt vis, ville resultatene ha vært annerledes.

       Spørsmålet blir så: Benytter vi den handlefrihet som en bunnsolid økonomi gir oss, til å bygge landet og til å gjøre samfunnet godt og trygt for alle som bor her? Svaret er dessverre nei.

       Det store flertall opplever nok en materiell velstandsøkning som aldri før, men livskvaliteten blir ikke dermed nødvendigvis bedre. Tiltakende rusmisbruk og økende kriminalitet vitner om mange mistilpassede mennesker. Forskjellene mellom folk øker. Fordelingen av velferdsgodene blir stadig skjevere. Helsekøene blir lengre, og de eldre og pleietrengende får ikke den omsorgen de behøver. Det skoletilbudet vi gir våre barn og unge, er ikke godt nok. Dette er tilstander som ikke er et rikt velferdssamfunn som Norge verdig. Det er behov for andre prioriteringer enn dem Regjeringen hittil har lagt til grunn og som videreføres og forsterkes i langtidsprogrammet.

       Innenfor de rammer som hensynet til inflasjonen setter, bør noe mer av oljepengene kunne brukes til å bygge ut landet. Å investere i mer infrastruktur, utdanning og kompetanseheving kan ikke betraktes som forbruk av oljepenger. Det er en omplassering av oljeformuen. Så finnes det selvsagt et overopphetingspunkt et eller annet sted, men det er ingen gitt å si sikkert hvor dette punktet befinner seg. Fagfolk er uenige om hva som tåles før inflasjonen igjen skyter fart. Det er ikke uten videre slik at Regjeringen har det riktige svaret. Tvert imot, Regjeringen har selv vist at den bommer i dette viktige spørsmålet.

       Ved behandlingen av statsbudsjettet før jul advarte Regjeringen meget sterkt mot inflasjonsspøkelset. Alle varsellamper lyste, ifølge finansministeren. I revidert nasjonalbudsjett viser Regjeringen hvordan aktiviteten har økt betydelig mer enn da forutsatt hittil i 1997, men uten at dette har ført til økt inflasjon. Dette viser at Regjeringen var for pessimistisk for et halvt år siden. Hva skulle tilsi at den ikke også nå tar feil?

       Senterpartiet mener det er både nødvendig og forsvarlig å øke de offentlige utgiftene noe utover dagens nivå. Det offentliges andel av BNP har de siste årene vært sterkt fallende.

       Skal viktige offentlige oppgaver innen bl.a helse-, omsorgs- og utdanningssektoren kunne ivaretas på forsvarlig vis, kan det offentliges andel av BNP ikke synke ytterligere. Dermed er det ikke sagt at andelen må øke. Det blir altså et spørsmål om å fordele BNP-veksten mellom offentlig og privat sektor på en annen måte enn de seneste årene. Dette vil Senterpartiet komme tilbake til i de årlige budsjettene.

Grete Faremo (A) : Det er så langt i debatten ikke sagt mye om klima- og miljøspørsmål, og det er noe overraskende, syns kanskje noen. Det kan også likevel være et gledelig tegn på at Arbeiderpartiet og Regjeringen gjennom langtidsprogrammet anerkjennes for det offensive dokumentet langtidsprogrammet vitterlig er på dette punktet.

       Miljø- og energispørsmål må stå sentralt når vi nå diskuterer de lange linjene i politikken. Jeg vil starte med noen refleksjoner rundt utfordringene på miljøsiden. Ikke noen gang tidligere har vi sett et langtidsprogram som legger så til de grader vekt på sammenhengene mellom økonomi og økologi. Jeg vil hevde at Regjeringens forslag til langtidsprogram er et langt steg i riktig retning i forhold til tidligere langtidsprogram. Arbeiderpartiet legger avgjørende vekt på miljø og økologi i forhold til den overordnede økonomiske politikken. Særlig tydelig kommer dette til uttrykk ved at basisalternativet for framskrivning av den økonomiske utvikling forutsetter at det inngås bindende internasjonale klimaavtaler. Dette kan koste oss dyrt, men det er nødvendig av hensyn til vår felles framtid, og vi har ingen grunn til å skamme oss når det gjelder klimapolitikken. Vi produserer store mengder olje og gass for eksport. Klimautslippene regnes likevel inn i våre nasjonale klimaregnskaper. Få land kan likevel vise til så lave CO₂-utslipp i viktige samfunnssektorer som Norge, og få - om noen - kan vise til så aktive tiltak i klimapolitikken som Norge. Her skulle det være nok å nevne høge drivstoffavgifter og CO₂-avgiften på produksjon av olje og gass. Vi er, som kjent, det eneste land i verden som har en slik avgift. Dette er nevnt som ett eksempel.

       Internasjonalt ønsker vi en kostnadseffektiv klima-avtale med mulighet for land eller grupper av land til å samarbeide om CO₂-reduserende tiltak. Dette er den beste, billigste og raskeste måten å få reduksjoner i de globale klimagassene på, og våre nasjonale interesser er på dette området klart på det globale miljøvernets side.

       Et annet viktig spørsmål når vi ser noen år framover, er energibalansen. Dette spørsmålet er nært knyttet til den måten vi har organisert vår produksjon og distribusjon av elektrisitet på, dvs. hvordan energiloven fungerer. Det er interessant å registrere at de såkalte sentrumskameratene ikke har funnet det interessant å omtale energiloven. Vi har hatt en rekke diskusjoner i de siste årene, hvor ikke minst Senterpartiet har hamret løs på loven. Senterpartiet hevder i retorisk stil at energisektoren er overlatt til markedskreftene alene. Her hopper partiet lett over at energiloven både ble enstemmig vedtatt i Stortinget, og også at det var etter forslag fra en senterpartistatsråd. Senterpartiet unnslår at vanskene på kraftmarkedet i fjor skyldtes en situasjon med ekstremt lite nedbør, og partiet unnslår at vi med årvisse økninger i vårt alminnelige strømforbruk etter hvert kan komme i en situasjon med for liten kapasitet, selv i et normalt nedbørsår.

       Energimarkedet fungerte selv under fjorårets vanskelige situasjon, i den forstand at strømprisene gikk opp og etterspørselen ned. Med rekordhøg import og redusert elbruk kom vi over kneika. Med det gamle kraftregimet med styrte priser og monopolmakt for det enkelte energiverk lokalt hadde vi neppe klart å få til den energiøkonomisering og -sparing som var nødvendig i fjor.

       Den eksisterende energiloven gir en minst like effektiv form for samfunnsmessig styring av energisektoren. Dette har klart kommet forbrukerne til gode i årene etter at energiloven ble vedtatt. I all hovedsak er det det offentlige som eier kraftverk og distribusjonsverk. Og Arbeiderpartiet vil fortsatt sikre samfunnsmessig kontroll over energisektoren ved å opprettholde et offentlig profesjonelt og langsiktig eierskap.

       Med kraftkrisa friskt i minnet er hovedutfordringen framover å gjøre oss uavhengig av elimport fra forurensende energiproduksjon. Vi må derfor satse på energisparing, alternative energiformer, men også på utbygging av vår vannkraftkapasitet.

       I Arbeiderpartiet har vi sagt klart fra om at det innenlandske strømforbruket i et normalår skal dekkes ved hjelp av fornybare energikilder. Dette innebærer at det må legges til rette for økt bruk av bioenergi, vannpumper og andre fornybare energikilder. Av de nye energikildene er det bioenergi som med dagens teknologi best kan konkurrere prismessig med elektrisitet og olje til oppvarming. I utviklingen av nye fornybare energikilder er det viktig å satse der kostnadene er lavest. Dette må også gjelde den offentlige støtten som skal gis til forskjellige enøktiltak. Jeg vil spesielt peke på at en rekke energisparetiltak i bedrifter og husholdninger er lønnsomme uten offentlig støtte, og offentlig støtte bør derfor konsentreres om informasjon og opplæring, introduksjon av ny energiteknologi og tilskudd til enøk i offentlige bygg.

       tilhenger av en sterk, men begrenset stat, en stat som konsentrerer innsatsen om kjerneoppgavene helse, omsorg og trygghet, for å nevne de viktigste. Og dette ønsker vi nettopp for at disse kjerneoppgavene skal bli løst på en bedre måte enn de løses på i dag. Derfor er det en myte som enkelte ønsker å spre, at Høyre skulle ha statsskrekk. Men vi ønsker ikke at staten, eller det offentlige, skal spre innsatsen sin tynt utover alt og alle, slik vi i stor grad gjør det i dag. Da kan nok staten bli stor, men den blir svak. Norge er et rikt land, men det viser seg altså at også rike land kan øde sine ressurser nettopp ved å spre dem tynt utover for mange oppgaver. Dette er en av grunnene til at Norge er det land i Norden med minst offentlig forbruk på helse. Vi ligger dårligst an i Norden - vi ligger heller ikke noe godt an internasjonalt sett. Derfor mener Høyre at helse bør få en økt andel av de offentlige midlene i årene som kommer. Skal norske pasienter få tilgang på de nye og flotte mulighetene som utviklingen gir, må vi ikke bare fordele gitte ressurser, men vi må satse på det viktigste - vi må prioritere det viktigste. Da må vi være villig til å la helse og eldreomsorg få en større del av de samlede midler, ikke slåss på samme nivå som alle tenkelige og utenkelige tiltak.

       Norsk helsevesen er overmodent for reformer, for systemendringer. Derfor synes jeg det er kjedelig at Arbeiderpartiet er så lite villig til å foreta nødvendige endringer. Den såkalte innsatsstyrte finansiering og iallfall fritt sykehusvalg innenfor regionen er små skritt i riktig retning. Men det blir for puslete, det gir ikke de ønskelige endringene slik at vi kan få hjulpet stadig flere pasienter, som teknikken jo gir muligheter for.

       Nå vil jeg allikevel si at man skal ikke tro at det finnes én enkelt løsning, et trylleformular som kan få alle problemer til å fordampe bare man gjør denne ene tingen. Det skal en helhetlig strategi til, en strategi som først og fremst må ta utgangspunkt i økte pasientrettigheter. Så må man altså være villig til å bruke en større del av de offentlige midlene på denne sektoren, man må være villig til å se på en ny finansieringsordning, en ny organisering og nytt eierskap.

       Det er pasientene og deres sykdom som må være det viktigste styringsredskapet når vi skal planlegge helsevesenet. Skal pasientene få likeverdig behandling uansett hvor i landet de bor, ja, så må de ha rett til fritt sykehusvalg, ikke nødvendigvis fordi så mange vil velge et sykehus langt unna der de bor - det tror jeg ikke - men dem dette kan være viktig for, er det riktig å gi valget. Derfor må pengene følge pasienten. Skal pasienten slippe å være gjestepasient i eget land, må vi gjøre Norge til ett helserike. Vi må få slutt på den uverdige ansvarsfraskrivelsen mellom forvaltningsnivåene. Vi må få slutt på spillet mellom forvaltningsnivåene. Da er det nødvendig at staten tar ansvar for sykehusene, ikke gjennom detaljregulering, men gjennom et overordnet ansvar.

       Vi bør få en egen sykehusbevilgning slik at vi faktisk ser hva vi forventer at sykehusene skal greie innenfor de bevilgningene vi gir. Vi må ha en nasjonal sykehusplan som fastlegger funksjonsfordelingen. Men jeg synes det er viktig å understreke at i vårt langstrakte land, med så mye geografi, hadde jeg nær sagt, kan ikke en funksjonsfordeling tres ned på hele landet som ett system. Man må ta hensyn til at i mange områder er det lange avstander, det er vær som gjør det umulig å komme fra et sted til et annet enten det er langs veien eller i luften, slik at akuttberedskapen absolutt må være større og mer spredt i spredtbygde strøk enn den kan være i sentrale strøk. Hvis vi mener alvor med slagordet om at pasienten skal settes først, må vi være villig til å omprioritere gamle sannheter både når det gjelder finansiering, organisering og eierskap.

       Det foreliggende dokument, innstillingen om langtidsprogrammet for perioden 1998-2001, er på mange måter et dokument med begrenset verdi - 202 trykte sider med egenmarkering fra de ulike partier, alene eller i grupper som utgjør et mindretall. Som ved et under er det etablert flertall for pengepolitikken, petroleumspolitikken og, som en kuriositet, for at forsøksloven skal kunne gis anvendelse ved forsøk med samordning av trygdekontor, sosialkontor og arbeidsmarkedsetaten. Men det er også alt.

       Flere talere har vært inne på det såkalte sentrumsalternativet og hvilken uvilje de potensielle deltakerne i dette har vist i forhold til det å risikere flertall for deler av sitt opplegg, at det man ellers kaller å slutte seg til en merknad, nå benevnes som innbrudd, som om ønsket om å vise enighet med sentrumsalternativet er en utidig - ja, uvennlig, nærmest kriminell handling. For å forhindre at nettopp så skulle skje, er sentrumskameratenes merknad nå i sin helhet flyttet bak i innstillingen, som en fraksjonsmerknad. Spillet om dette har opplagt hatt en viss underholdningsverdi, men det har ikke bidratt til annet enn å anskueliggjøre at langtidsprogrammet som planleggingsinstrument ikke lenger har noen fornuftig rolle å spille, bare er å øde tid, hvor hovedhensikten er å videreføre landsmøtedebattene. Så vel komiteen som Stortinget burde ha viktigere ting fore enn å bruke så ufortjent lang tid på dette. For ettertiden bør man vurdere om dette eksempelvis kan gjøres til en redegjørelse med påfølgende debatt, slik vi har gjort det i andre sammenhenger. Det tror jeg alle ville tjene på.

       Avslutningsvis vil jeg få lov til å si at jeg for egen del har nyttet anledningen til å kommentere de delene av langtidsprogrammet som jeg finner viktigst, primært gjennom fraksjonsmerknad, men også for enkelte områders del under de respektive kapitler fremme i innstillingen. Da jeg ikke vil være her i neste periode for å følge dette opp, får det stå som et politisk testamente - ja, som en motvekt til « main stream ». Jeg skal ikke utbrodere for meget om de enkelte standpunkter. De står å lese i innstillingen for de hærskarer av interesserte lesere

       som nå snart kan skaffe seg et eksemplar av denne fyldige innstilling. For ordens skyld: Det siste var ironisk ment.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Tiltak for å skape et godt tilbud av pleie- og omsorgstjenester for eldre vil være en av de viktigste byggesteinene i årene framover. Å gi eldre et tilbud om pleie og omsorg i samsvar med behovene og å skape trygghet for at tilbudene finnes når behovene oppstår, er en hovedmålsetting.

       Utviklingen i antall eldre over 80 år gjør at vi står overfor betydelige utfordringer når det gjelder utbygging av pleie- og omsorgstjenester. Mange kommuner har en godt utbygd pleie- og omsorgstjeneste. Men vi ser også at enkelte kommuner ikke har maktet å holde tritt med utviklingen i antall eldre. Det er derfor behov for en betydelig satsing på dette området.

       Denne satsingen vil være det viktigste for Arbeiderpartiet de nærmeste årene. For å greie et slikt løft må vi også si nei til noe. Vi kan ikke være med på skattelette for dem som har mye fra før, eller love mer til alle andre formål.

       Regjeringen har nylig lagt fram en egen stortingsmelding om eldreomsorgen, med en handlingsplan for hvordan vi mener at eldreomsorgen skal styrkes i perioden 1998-2001. Regjeringen mener det er viktig å bygge ut en helhetlig pleie- og omsorgskjede tilpasset brukernes behov. Et hovedmål er at eldre skal kunne bo i sine egne hjem så lenge som mulig. Men når hjelpebehovet er så stort at det ikke lenger oppfattes verken som trygt for brukeren eller som forsvarlig sett fra hjelpeapparatets side, er det viktig at kommunene har et godt utbygd tilbud av omsorgsboliger og sykehjemsplasser.

       Regjeringens handlingsplan for eldreomsorgen handler ikke bare om enerom, men en satsing på alle deler av pleie- og omsorgskjeden. Det foreslås følgende satsing i handlingsplanperioden:

       Til sammen utgjør dette 24 400 plasser i sykehjem eller omsorgsboliger og vel 12.000 nye årsverk.

       Regjeringen har lyttet til Kommune-Norge, som har framholdt at driftsoppgavene er det vanskeligste for kommunene. Derfor har Regjeringen foreslått full statlig finansiering av de vel 12.000 nye årsverk. I tillegg foreslås en kraftig økning av investeringstilskott, samt dekning til renter og avdrag innenfor frie inntekter. Selv om planen omfatter mye mer enn enerom, er det for Regjeringen en klar målsetting at flersengsrommene må erstattes av enerom for dem som ønsker det. For at vi om fire år ikke igjen skal stå overfor den situasjon at kommunene tar i bruk ensengsrom til flersengsrom, legges det derfor i handlingsplanen opp til å pålegge kommunene en plikt til å tilby enerom for dem som ønsker det, fra år 2003.

       Å gjennomføre denne planen setter store krav ikke bare til staten, men også til kommunene. Kommunene skal fortsatt ha ansvaret for å utforme og å bygge ut et godt tjenestetilbud til eldre, og har frihet til å velge de løsninger som er best tilpasset de lokale behovene. Men staten vil innrette virkemidlene med tanke på sterkere statlig styring. Dette skjer gjennom finansielle virkemidler, gjennom juridiske virkemidler, gjennom krav til kommunale planer og tiltak for å bedre personellsituasjonen. Utfordringene er store også når det gjelder personell. Sosial- og helsedepartementet vil legge fram en egen handlingsplan for helse- og omsorgspersonell.

       Det økte arbeidskraftbehovet i pleie- og omsorgssektoren i årene framover vil bli møtt med ulike tiltak for å heve kompetansen og stimulere til økt yrkesdeltakelse blant pleie- og omsorgspersonell. Et annet viktig tiltak er barnehageutbygging. Uten gode ordninger for barna kan ikke unge kvinner velge full jobb i omsorgssektoren.

       De senere årene har det vært en sterk vekst i utdanningskapasiteten når det gjelder grunnutdanning på høyskolenivå. Dette vil bli videreført. Det er også etablert en fagutdanning på videregående skoles nivå i helse og omsorg. De videregående skolene utdanner både omsorgsarbeidere, hjelpepleiere og aktivitører som vi trenger i omsorgssektoren.

       Mange av dem som arbeider i pleie- og omsorgssektoren, har ikke full stilling. Kun 14 % av hjemmehjelpere og pleieassistenter arbeider full tid.

       Å prioritere eldre og hjelpetrengende er god fordelingspolitikk - det er å styre samfunnets ressurser til dem som trenger det mest.

       Vi må unngå at politiske overbudsrunder i alle sammenhenger gir oss ny prisvekst og renteøkning. Slike overbud vil være en trussel mot videre velferdsutvikling. Det er derfor overmåte viktig at den samlede politikk sikrer at økt innsats i helse- og omsorgssektoren faktisk vil gi økt tilbud til befolkningen, og ikke ender i kostnadsvekst og dermed dyrere helsetjenester. Derfor er en trygg økonomisk utvikling, uten kostnads- og renteøkning, avgjørende for at vi skal greie nye velferdsløft som den foreslåtte eldresatsingen.

       man satser 30 milliarder kr til eldreomsorgen. For når en går igjennom og ser hva det skal dekke, dekker det ikke engang den kapasiteten en har i dag når en ser sju år fram i tid og andel eldre over 80 år.

       Jagland sa tidligere i kveld at Arbeiderpartiet ville utløse « ny menneskelig energi ». Sosialministeren har uttalt at frivillig arbeidsinnsats må styrkes. Da vil jeg spørre: Er det den nye menneskelige energien som Jagland snakket om i dag? Tidligere har ikke Arbeiderpartiet vært noen pådriver for å støtte frivillige organisasjoner. Vi fikk imidlertid kjempet igjennom at frivillighetssentralene som koordinerer frivillig arbeidsinnsats, skulle få et permanent statlig tilskudd, riktignok bare 200.000 kr pr. år. Disse sentralene utløser masse menneskelig energi hvor ung hjelper gammel og omvendt, kontakter knyttes og nytt nettverk skapes. Det er viktig i en tid med stadig mer ensomhet. Tilskudd til frivillig arbeid er så lite at flere sentraler ikke vet om de kan fortsette med arbeidet sitt. Jeg har lyst til å spørre om sosialministeren vil heve støtten til dette arbeidet og virkelig satse slik at også frivillig arbeid kan være et supplement og et godt, kontaktskapende arbeid. Jeg mener ikke at det skal erstatte det som er det offentliges ansvar i pleiearbeid.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det er vanskelig for meg å se hva slags kunnskapsgrunnlag eller hvilket faglig eller forskningsmessig grunnlag representanten Viken viser til når hun bedømmer dette med dekningsgrad. Det er faktisk slik at Regjeringens stortingsmelding på dette punktet om eldreomsorgen har bygd på alt det som eksisterer av kunnskap i dette landet, om hvor mange av de eldste i vår befolkning som vil tape så mange egenfunksjoner at de vil trenge heldøgns pleie og omsorg. All den kunnskap som eksisterer om dette, har vi lagt inn i denne meldingen og lagt til grunn for de konklusjonene som er truffet omkring behovet.

       La meg også understreke at det behovet som Regjeringen har skissert i denne meldingen, er det samme som kommunesektoren, altså KS, har kommet til sett i forhold til den befolkningsutviklingen vi faktisk ser. Dette er et forslag som skal dekke de behov som vi kan se kommer i de nærmeste årene. Da er det en merkverdighet i seg selv å få et spørsmål om Arbeiderpartiet i det hele tatt har tenkt å fremme forslag for å øke tilbudet i offentlig sektor. Hele dette tilbudet er innenfor offentlig sektor. Det er uten tvil et mål for oss å styrke det offentlige tjenestetilbudet. Uten det hadde vi heller ikke gjort en slik prioritering som å bruke 30 milliarder kr på fire-fem år for å styrke eldresektoren.

       Så må jeg få understreke at Arbeiderpartiet har vært med på vedtakene i Stortinget om frivillighetssentralene. Vi mener også at frivillig arbeid på denne sektoren er viktig. Men det var helt nødvendig at representanten Viken til slutt understreket at det ikke lå i spørsmålet at det var meningen at det skulle erstatte det offentlige tjenestetilbudet. Det mener heller ikke Arbeiderpartiet, men det er et meget viktig tilskudd som vi trenger også i årene framover.

       Til slutt vil jeg si at stortingsmeldingen helt avslutningsvis har et kapittel som drøfter privatisering. Hvis representanten Viken leser det nøye, vil hun se at det fremgår at vi fraråder Kommune-Norge å gjøre omfattende privatisering av omsorgssektoren.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Frå ein av Regjeringas talsrepresentantar før i dag - det var kanskje statsministeren, eg er ikkje heilt sikker - vart det sagt at då Regjeringa la fram meldinga om satsinga på dei eldre med 30 milliardar kr, var det ganske stille blant opposisjonen. Det er klart at når vi får servert 30 milliardar kr til eldreomsorg, blir vi kanskje tause, for vi synest dette høyrest veldig bra ut. Men så vart det sagt frå same talar at etter ei stund kom det frå opposisjonen at heller ikkje dette var nok, og at det kom klager på at Regjeringa ikkje gjorde ein stor nok innsats for dei eldre. Men då er spørsmålet mitt: Er det så rart at vi blir litt skeptiske når vi får planen lagd framfor oss på bordet og høyrer at det skal satsast 30 milliardar kr - og ser at neste år skal ein bruka kun 1,5 milliardar statlege kroner på denne eldresatsinga? Då blir vi skeptiske.

       I tillegg høyrde vi også statsråden seia at det skulle bli ei plikt for kommunane å tilby einerom til dei som ynskjer det, innan år 2003. Eg er heilt einig i ei slik prioritering. Eg synest det er kjempebra. Men samstundes ser vi i eldremeldinga at støtta til ombygging frå to- eller fleirsengsrom til einerom skal takast vekk. Eit av stimuleringstiltaka til å gjera fleirsengsrom om til einerom, skal ein ta vekk. Då er det klart at vi sit igjen med ein god del spørsmål om kor stor satsing det verkeleg er, og kor mykje som er ord i forhold til det som blir realiteten. Eg er redd for at eldresatsinga blir ei satsing som kommunane ikkje har råd til å setta i verk. Kan statsråden lova oss at den satsinga som Regjeringa har varsla, vil vera ei satsing som alle kommunar kan setta i verk, og som alle kommunar, uavhengig av den økonomien som kommunen har, kan ta til seg, slik at vi er sikre på at tilbodet til dei eldre blir likt i både rike og fattige kommunar?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Etter at Regjeringens stortingsmelding om eldresatsingen ble lagt fram, har jeg registrert mange merkverdigheter. En av dem fikk vi for så vidt gjentatt fra talerstolen for et øyeblikk siden fra representanten Svarstad Haugland, at vi neste år bare skal bruke 1,5 milliarder kr. Hvorfor underslås det systematisk at det skal bygges for 4,5 milliarder kr neste år? Hva er formålet med en slik politisk argumentasjon i forhold til eldremeldingen? Det kan ikke være noe annet formål enn på en måte å spre en slags halvsannheter om hva som ligger i Regjeringens satsing. Det synes jeg ikke er tillitvekkende. Det skal visselig foretas investeringer i størrelsesorden 4,5 milliarder kr neste år. Enkelte røster har hevdet at det kanskje er veldig ambisiøst. Vi tror det er mulig. Vi tror absolutt det er mulig.

       Støtten til ombygging tas vekk, sier Svarstad Haugland. Det er feil. Det fremgår av denne meldingen at alle de rom som vi trenger for å bli kvitt flersengsrommene, er erstattet av nye rom til full pris. 6.000 nye rom skal bygges ene og alene for å løse flersengsproblemet. Den utbyggingen er kalkulert til full pris i Regjeringens melding.

       Det gjenstår etter min opplevelse i denne debatten ganske mye for at vi kan få en politisk debatt som bygger på det som faktisk ligger i forslagene fra Regjeringen. Jeg ser fram til at vi skal komme nærmere de realitetene når selve dokumentet kommer til behandling i stortingssalen.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg håper at mitt spørsmål bygger på at jeg hørte litt dårlig etter. Men dersom jeg hørte riktig, sa statsråden at hele den satsingen som nå skal foregå til eldreomsorg på 30 milliarder kr, skal skje innenfor offentlig sektor. Er det slik at denne eldresatsingen innebærer at man skal ekskludere private aktører? Er det slik at Arbeiderpartiet ønsker at hele denne satsingen på 30 milliarder kr skal foregå innenfor offentlig sektor? Betyr det at man da ekskluderer de private kreftene som i dag jobber i samarbeid med kommunene, både i Oslo og i andre kommuner hvor man har fått til et godt samarbeid mellom offentlig og privat sektor for i fellesskap å løse oppgavene? Er det slik at man nå legger opp til å ekskludere disse? La meg nevne et konkret eksempel i Asker kommune, hvor man har satt ut bygging av et sykehjem på Aker Skolen på anbud og gjennom det har spart millionbeløp i kommunen, penger som da kan brukes til å styrke eldreomsorgen eller brukes på andre områder gjennom anbudskonkurranser. Er det slik at det blir en forutsetning for at kommunene skal få støtte, at man ikke setter det ut på anbud, at man ikke bruker private, at man utelukkende bruker offentlig sektor?

       Jeg håper at spørsmålet beror på at jeg ikke hørte riktig godt etter, men det kan jo statsråden få avklare.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Som jeg svarte i en tidligere replikkrunde for et øyeblikk siden, har Regjeringen avslutningsvis i denne meldingen også drøftet forholdet til den privatiseringen vi ser tendenser til innenfor sektoren.

       Jeg gjentar gjerne igjen: Det som er Regjeringens holdning, er at vi ikke anbefaler Kommune-Norge, som sitter med ansvaret for utformingen av disse tjenestene, å drive omfattende konkurranseutsetting. La meg begrunne det. Enkelte snakker om at Kommune-Norge kan bli en god bestiller og bare bestille tilbudet. Men min oppfatning og Regjeringens oppfatning er at en god tjenesteproduksjon i denne sektoren betinger kompetanse og kunnskap, som også representanten Sanner er opptatt av i de fleste sammenhenger. Vi mener at dersom man privatiserer store deler av disse tjenestene i en kommune, gir man fra seg en vesentlig kunnskap, og da blir man heller ikke sittende tilbake som en god bestiller. Det er altså ikke Regjeringens anbefaling å drive omfattende konkurranseutsetting av denne sektoren.

       I dag fungerer det også slik på investeringssiden at det finnes andre aktører enn kommunene. Det er boligbyggelag, det er andre aktører som bygger omsorgsboliger, men da i et nært og tett samarbeid med kommunesektoren. Men det som helt klart skal være en kommunal tjeneste, er selve tjenesteproduksjonen. Det er Regjeringens oppfatning at de årsverkene vi har skissert for tjenesten, er en tjeneste som det offentlige har det hele og fulle ansvaret for.

       Arbeidarpartiet sa dei ville respektera avstemmingsresultatet. Sidan har Arbeidarpartiet med støtte frå Høgre og Framstegspartiet passivt tilpassa norsk lovverk til dei mengder av EU-direktiv som er komne over oss gjennom EØS. Ikkje ein einaste gong er vetoretten tatt i bruk.

       Desse tre partia har ukritisk godtatt ei massiv overføring av politisk makt frå folkevalde organ i Noreg til EU. Folkestyret er redusert, miljøkrava blir lempa på, fordelinga synest underordna den budsjettbalansen som Arbeidarpartiet til kvar tid meiner er den einaste rette.

       Det var kvinnene som sikra folket sitt nei. Eit fleirtal av dei var opptatt av andre verdiar enn fri flyt av personar, kapital, varer og tenester. Viktige stikkord var stabile nærmiljø, likeverdige levekår i heile landet, økonomisk grunntryggleik i forhold til arbeid, uførleik, arbeidsløyse og alder. Høvet til med eigne verkemiddel å halda på ein romsleg fellesskapssektor stod sentralt. Kulturen som ein grunnpilar for å styrkja felles verdiar og identitet vart vektlagt. Nei-rørsla strekte seg langt utover dei som frå før var politisk aktive.

       Eit viktig kontrollspørsmål er no: Finn ein att desse grunnleggjande føresetnadene i Regjeringa sitt langtidsprogram? Viser dei i dette langtidsprogrammet at dei tar avstemmingsresultatet på alvor? Er det t.d. behovet for ein romsleg fellesskapssektor som pregar langtidsprogrammet? Sentralt i eit slikt opplegg er:

       Svaret er nei. Vi finn ikkje ei slik vektlegging i det langtidsprogrammet som vi i dag har til behandling.

       Sentrumsalternativet er ei vidareføring av eit fellesskap som voks fram i EU-kampen. Her er ei plattform med eit markert verdigrunnlag og med tydelege og konkrete grep for ein ny kurs med vekt på dei tema som stod sentralt då, både folkestyre, miljø og solidaritet. Senterpartiet vil ein politikk med ei bevisst holdning til den aukande forbruksideologien der vekst er likestilt med velferd. Vi vil lyfta fram verdien av sosiale nettverk, stabile lokalmiljø med kulturelt rotfeste, med tryggleik og identitet, verdien av frivillig innsats, den tredje sektoren, ei erkjenning av at i langtidsprogramsamanheng finst det i tillegg til den økonomiske sida òg andre verdiar å vektleggja enn dei som snevert kan målast i pengar.

       Statsministeren sa i TV2 for nokre minutt sidan at dette hadde vore den svartaste dagen for opposisjonen i Stortinget på fire år. Det er feil. Vi har tydeleg fått vist at her finst eit alternativ til den sitjande regjeringa.

Marit Nybakk (A) : Etter å ha hørt på representanten Meltveit Kleppa i 5 minutter er jeg genuint i tvil om vi befinner oss i samme land, for ikke å si på samme klode. Nå skal jeg la det temaet ligge og heller konsentrere meg om et tema som på mange måter har vært gjennomgangstema i denne debatten.

       Gjennom nyhetsbildet tidligere i dag er vi blitt fortalt at det står 14.000 stillinger ledig fordi det ikke finnes folk som har den nødvendige kompetanse til å fylle dem. Ingen av de rundt 70.000 i ledighetskøen har de kvalifikasjoner som disse jobbene krever.

       Dette representerer kanskje en av våre aller største utfordringer. Et konkurransedyktig næringsliv - og dermed også grunnlaget for videreutvikling av velferdssamfunnet - er avhengig av at vi påtar oss et ansvar for at arbeidskraften vår ikke forvitrer. Vi må ha tilgang på en høyt utdannet arbeidsstyrke for å sikre utviklingen av et stabilt og trygt arbeidsliv.

       Teknologien endres nå med 80 % i løpet av en tiårsperiode. Men etter de ti årene vil vi fortsatt ha tre fjerdedeler av den samme arbeidsstyrken. Det innebærer at den beste investeringen vi kan gjøre, er å bygge ut en mer målrettet etter- og videreutdanning.

       Det nye kunnskapssamfunnet stiller helt nye krav både til bedriften og organisasjonen. Det er ikke bare den teknologiske utviklingen som krever endret kompetanse. Globaliseringen betyr at produkter kan produseres hvor som helst, med ressurser fra hvor som helst, av en bedrift lokalisert hvor som helst, for å bli solgt nær sagt hvor som helst. Den globale markedsføringen påvirker livsstilen og skaper nye markeder. Det er de samme olabuksene vi finner på Karl Johan som i Sør-Korea og i Latin-Amerika. Næringslivet vil i økende grad ha behov for personer som kan språket og kjenner kulturen i de land vi handler med.

       Produkter utvikles på grunnlag av kunnskap. Miljøkrav og endrede prosesser betinger ny kompetanse og forskning. Skillelinjene mellom industri og tjenesteyting viskes ut i IT-alderen. 70 % av vår nasjonalformue er menneskelig kapital. Dette erkjenner politikere og bedriftsledere over hele verden i dag. Etter å ha hørt Jan Petersens replikk til finanskomiteens leder i formiddag er jeg genuint i tvil om hvorvidt Høyre har forstått hva dette dreier seg om. Skal Høyre sitte og se på at vi får et økende mismatch-problem i arbeidslivet og fortsette å harselere over at Arbeiderpartiet vil investere i en etter- og videreutdanningsreform?

       Kommuneforbundet i København har fortalt undertegnede at i enkelte bydeler der må hjemmehjelpene kunne data - ikke fordi de bruker datastyrte vaskekoster, men fordi de må taste seg inn på skjermen hver morgen for å vite hvilke klienter de skal ha. Dette er ikke bare et problem for de jentene eller guttene som ikke kan betjene knappene - det er det også - men det er et samfunnsproblem. For hvis vi ikke etterutdanner arbeidskraften vår, kan vi heller ikke utnytte den på en skikkelig måte.

       Når vi ikke er i stand til å dekke behovet for førskolelærere og sykepleiere bare ved å utdanne ungdom fra videregående skole - dette er bl.a et kapasitetsproblem - må vi se på mulighetene for å etterutdanne assistenter både til omsorgsarbeidere og til førskolelærere. Og det er heller ikke bare et problem for den enkelte arbeidstaker. I aller høyeste grad er dette en utfordring som vi er nødt til å ta fordi vi trenger så vidt mange omsorgsarbeidere, førskolelærere og sykepleiere i årene som kommer, til å dekke eldreomsorg og helse.

       Til slutt: Langtidsprogrammet understreker at reformens suksess avhenger av en del forhold. Blant dem er at reformen reelt sett sikrer en fordeling av kunnskap, motvirker mismatch, øker produktiviteten, øker den enkeltes motivasjon for etterutdanning og bedriftenes vilje til å investere i kompetanseheving for sine ansatte.

       Den endelige utformingen, herunder kostnader, skal fremmes for Stortinget på bakgrunn av Buer-utvalgets innstilling, slik Stortinget selv enstemmig har bedt om. Men jeg har lyst til å stille dette spørsmålet til slutt: Har norske arbeidstakere, har det norske næringsliv, har det norske samfunnet egentlig råd til å la være denne reformen?

       Den økende informasjonsmengden og den høye endringstakten oppleves nok av mange som en trussel. Og det er utvilsomt en fare i at teknologi og store forandringer kan virke fremmedgjørende. Kunnskapskløften fremstår også i dag som en større trussel en tradisjonelle sosiale og økonomiske skiller.

       Men samtidig ligger det enorme muligheter i den nye teknologien - for oss som enkeltmennesker og for samfunnet som helhet. Og vi må velge hvordan vi skal møte den nye tiden. Vi kan velge den tradisjonelle sosialdemokratiske oppskriften: drømme om gårsdagen og møte morgendagen med frykt og rop om regulering, eller vi kan gripe utfordringene og selv sitte i førersetet.

       Når kunnskaper, ferdigheter og etisk bevissthet blir viktigere for den enkelte, og når kompetanse blir viktigere for bedriftene, for både privat og offentlig sektor, ja, da må vi ha en offensiv strategi for å få til et kunnskapsløft i befolkningen. Å øse ut milliarder og dele ut lovfestede rettigheter er å starte i feil ende.

       Høyre har en klar strategi for å få til et nødvendig kunnskapsløft:

       For det første må vi styrke grunnutdannelsen, fordi det er den som danner basis for livslang læring. I dag forlater flere tusen ungdommer grunnskolen hvert eneste år uten å kunne lese og skrive skikkelig. Norsk ungdom har sviktende kunnskaper i sentrale fag som matematikk og naturfag. Vi har en skole som produserer tapere. Fremtiden krever at elevene lærer mer, ikke mindre. Gode kunnskaper i basisfagene er det beste grunnlag for livslang læring. Derfor vil Høyre ha en kunnskapsreform i grunnskolen.

       For det andre må kompetanseheving knyttes til virksomhetenes behov. Høyre vil vurdere et statlig kompetansehevingsfond for små og mellomstore bedrifter og en ordning hvor bedrifter får redusert skatt ved investering i de ansattes kompetanse.

       For det tredje må arbeidstakerne sikres mulighet til å dokumentere sin kompetanse. § 20-ordningen må beholdes, og det må vurderes innført et kompetansepass for å gi en formell anerkjennelse til realkompetanse.

       For det fjerde må det satses på lærerne, både gjennom mer etterutdannelse og gjennom en egen hospiteringsordning som gjør det mulig for lærere også å praktisere noen år ute i arbeids- og næringslivet.

       For det femte må voksne få bedre muligheter til å videreutdanne seg.

       Høyre vil vurdere en ordning hvor folk får en skattefordel ved å sette av penger til videreutdannelse, og en egen lånemulighet for voksne i Statens lånekasse for utdanning. Vi vil også at AMO-midler skal kunne brukes før folk blir ledige, til kvalifisering for å hindre arbeidsledighet.

       Høyre vil gå aktivt inn i debatten om etter- og videreutdanning for å få til et kunnskapsløft i befolkningen. Høyre avviser Arbeiderpartiet-LO-modellen med en lovfestet rett til fravær fra jobb kombinert med en fondsordning hvor stat, arbeidsgiver og arbeidstaker skal gå sammen i et spleiselag, fordi denne varianten ikke er svaret på utfordringene. La meg utdype det:

       Kunnskapssamfunnet skal være et lærende samfunn, hvor kunnskapen er den skapende kraft. Vi har muligheten til å nå et slikt mål, men det krever at debatten om kunnskapsløftet ikke nedgraderes til en debatt om lovfesting av rettigheter, men oppgraderes til en debatt om innhold.

Berit Brørby Larsen (A) : Det må bli en ny kurs for Norge, har vi hørt fra sentrumskameratene. Ny kurs mot hva? Ny kurs kan ikke bare være tuftet på ønsket om makt, en må vite hva makten skal brukes til også. Og en ting til: Det vi har hørt fra enkelte sentrumskamerater, er at Norge og det norske folk lider, at det er krise nær sagt overalt. Slik er det jo ikke.

       Sentrumspartienes langtidsprogram er fullt av selvfølgeligheter, hvor målet er å føre en politikk som øker de offentlige utgiftene - som må være det enkleste i verden å bli enig om - minsker statens inntekter og gjør oss enda mer avhengig av oljepengene. En slik politikk kan, om den blir satt ut i livet, føre til at det gode økonomiske grunnlaget Arbeiderpartiet har bygd opp på 1990-tallet, settes over styr. Faren for renteøkninger og tiltakende pris- og kostnadsvekst vil øke.

       Sentrumspartiene vil redusere oljeinntektene, gi skattelettelser til næringslivet og dem med formue. De foreslår lettelser i formuesskatt, arveavgift, dokumentavgift, inntektsskatt, store lettelser i delingsmodellen og - som hr. Petersen tidligere her i dag faktisk opplyste var deres forslag, og som Senterpartiet og sentrum har adoptert - utjamning av trygderettigheter mellom lønnstakere og næringsdrivende og en tilnærming til flat skatt, noe som gir en svært usosial profil.

       Alt dette sammen med mer bruk av oljepenger vil svekke velferdsstaten og mulighetene til å møte økte utgifter til pensjoner og omsorg utover i neste århundre. Vi får dermed en situasjon hvor vanlige lønnstakere må bære en større del av våre felles økonomiske forpliktelser.

       Når så hr. Jakobsen i sitt innlegg sier at Senterpartiet i forhandlinger med Kristelig Folkeparti og Venstre ikke har justert kursen i forhold til sitt eget program, ja, da blir det virkelig et bevis på at Senterpartiet i retorikken forsøker å fremstå som radikale, men i realiteten er godt plassert på borgerlig side.

       Jeg synes det er skuffende at Senterpartiet, som har holdt en høy profil i fordelingspolitiske spørsmål, nå setter kapitalens interesser foran en mer rettferdig fordeling.

       Jeg har registrert at etterutdanningsreformen som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har programfestet, virker som en rød klut, særlig på Høyre. Slik Arbeiderpartiet ser det, kan en omfattende etterutdanningsreform ses på som en utgift til inntekts ervervelse. Etterutdanning er en investering som vil gi oss en bedre utdannet arbeidsstokk, og dermed et bedre næringsliv, som igjen vil gi oss inntekter som bidrar til å videreutvikle velferdssamfunnet. Høyre burde skjønne at arbeidskraften vil forvitre uten nye kunnskaper. At næringslivet allerede bruker godt over 10 milliarder kr hvert år på kurs og konferanser for å gi sine ansatte økt kunnskap, har tydeligvis gått Høyre hus forbi. At bedriftene i Norge faktisk er det største universitetet vi har, burde være en reell grunn til å få bedriftenes penger satt inn i et bedre system.

       Nei, vi greier ikke å si nei til dette, hr. Petersen - til en etterutdanningsreform. Vi kan ikke si nei til framtida.

       Arbeiderpartiet har vist at å legge langsiktighet og ansvarlighet til grunn for politikken har gitt gode resultater. Ser vi framover - som faktisk er vår fremste oppgave som politikere - kan landet, om Arbeiderpartiet fortsatt kan få la ansvarligheten og langsiktigheten råde, ved århundreskiftet være preget av full sysselsetting og full barnehagedekning, at alle voksne arbeidstakere har likeverdige muligheter til etter- og videreutdanning, og at alle som ønsker enerom på sykehjem, kan få det.

       Det er grunnlaget for den tryggheten vi i Arbeiderpartiet mener alle i vårt samfunn har krav på.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Forutsetningen for en konstruktiv debatt om langtidsprogrammet og utfordringene framover er en felles virkelighetsoppfatning. Debatten her i dag har jo vist at det ikke er tilfellet. Noen sånn felles virkelighetsoppfatning har vi ikke.

       Representanter for Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet ser virkeligheten slik at det er behov for flere markedsløsninger. Det som ligger under er en nærmest dogmatisk tro på globalisering av økonomien. Korrigering av markedskreftene innenfor nasjonalstatens ramme er passé. Maastricht-kriteriene er overordnet. Statsministerens drøm om å få Norge inn i en høyere form for sivilisasjon er levende.

       Dette overstyrer den nasjonale politikk. Det fører til svekkelse av offentlig sektor og galopperende vekst i privat investering og forbruk. Banker i Oslo-området fullfinansierer i dag folks boligkjøp, inklusiv omkostninger. Er det noe rart at boligprisene flyr til himmels?

       Mot denne virkelighetsforståelse står representanter for Samholds-Norge. Senterpartiet spiller her en viktig rolle. For oss skal det legges større vekt på fellesskapet, samvirkeløsninger, fagorganisering og strenge miljøkrav ut fra erkjennelsen at mennesket er på toppen av næringskjeden. Forurensning ender til slutt i menneskekroppen.

       Kristen Nygaard og Anne K. Grimsrud har på en god måte beskrevet situasjonen og pekt på sentrale utfordringer i heftet « Samholds-Norge eller Markeds-Norge ». Heftet er dynamitt i forhold til dagens politiske skiller, og legger føringer i politiske saker som sikrer handlefrihet i tida framover. Heftet følger opp Francis Sejersteds utsagn om at den viktigste skillelinjen i norsk politikk ikke går langs høyre-venstreaksen. Francis Sejersted har sagt det så klart at EU-saken var strukturert omkring en todeling som ville kunne vært et ypperlig grunnlag for en parlamentarisering av debatten om de moderne problemene.

       Senterpartiet har ikke noe problem med å slutte seg til Høyre-mannen Francis Sejersted på dette avgjørende punkt.

       Dagens politiske debatt viser litt av brytningen fram mot et nytt politisk terreng i framtidas storting. Norsk økonomi utvikler klare tegn i dag i retning av en bananrepublikk. Dette betyr verken at Norge får noe med bananer eller republikk å gjøre. Nei, økt råvaresalg, olje, gass og strøm og økt ferdigvareimport er ubønnhørlige konsekvenser av en økonomisk utvikling som over tid må styrke norske kroner, gi sterkt kostnadspress og ta vekk konkurransefortrinn f.eks ved bruk av strøm i Norge. Dette er stikk i strid med Senterpartiets mål om å gå fra oljeøkonomi til allsidig næringsliv. Oljeøkonomikreftene er i dag så sterke at det må sterk lut til for en slik forandring, som også Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er enig i.

       Arbeiderpartiets parlamentariske leder ville i tidligere replikkordskifte ikke bekrefte at Regjeringen ønsker å dempe privat etterspørsel ved å legge rammebetingelsene slik at det lønner seg å spare og koster å låne penger under dagens inflasjon. I stedet snakket han om høyrentepolitikk. Det er ikke Senterpartiets linje. Vi skal ikke gå fra en grøft i den økonomiske politikken til en annen, men i vår blandingsøkonomi må det lønne seg for folk å spare, ellers tar jo det private forbruk og investeringene helt av. Det lærte vi i 1980-årene. Statsministeren bør ta dette mer på alvor enn det mange uttalelser tyder på.

       Det har vært mye snakk om skatt her i dag. Først rederiskatten. Det er ikke noe enkelt spørsmål. Ved skatteendringene som er vedtatt, gikk Senterpartiet fra regler som skattla rederiene, til regler som skattlegger det som rederne tar ut av selskapet. Dersom Stortinget ikke hadde gjort et slikt grep, ville rederibransjen over tid seilt ut med sine hovedkontorer. Landsorganisasjonen, ved sin nestleder Jan Balstad, var og er enig i en slik prioritering. Når talere fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti uttrykker seg i skarpe ordelag mot at rederiene slipper skatt, mens rederne skal betale skatt på det de tar ut, burde de også avlegge en visitt hos LO i samme slengen.

       Skattepolitikken er viktig i fordelingspolitiske saker, sjøl om vi har mistet handlefrihet gjennom EØS-avtalens krav om felles konkurranseregler. Til den aktuelle skattedebatt framover vil jeg peke på Senterpartiets prioriteringer, som er en pakke:

       Det skal bli interessant å høre hvordan Arbeiderpartiet stiller seg til en slik samlet restaurering av skattesystemet.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Vi fikk nå nettopp høre at vi hadde forskjellig virkelighetsoppfatning. Det synet støtter jeg.

       Representanten Lundteigen var bekymret for at Norge nå utvikler seg i retning av en bananrepublikk, men det er i tilfellet en republikk med den laveste arbeidsledigheten i hele Europa, med den høyeste sysselsettingen, med renter under kontroll, priser under kontroll, med reallønnsutvikling og med store reformer innenfor skole- og undervisningsstellet, helsestellet o.a. Hvis det er en bananrepublikk, så all right!

       Er det virkeligheten jeg snakker om, hr. Lundteigen, eller er det ikke?

       Så snakket hr. Lundteigen om boligprisene som fløy rett til værs. Hovedgrunnen til at boligmarkedet ble ødelagt i Norge, var politikken til den regjeringen som Senterpartiet var medlem av i begynnelsen av 1980-årene, med frislepp av hele kreditt- og utlånspolitikken i bankene og fullstendig deregulering av boligmarkedet. Det var det som var begynnelsen på de problemene som vi står oppe i her i dag. Så kom ikke her og utvis bekymringer for boligprisene slik som de er i dag! Dere var med og startet den balletten som har ført oss opp i de problemene vi har nå.

       Så hørte jeg representanten Lundteigen var bekymret for de forurensningene som til sjuende og sist ender på toppen av næringskjeden, og det er jeg helt enig i. Men det er vel antakelig derfor dere går inn for å redusere avgiftene på diesel, slik at vi skal få brukt mer diesel? Det finnes jo ikke sammenheng i noen av disse resonnementene i det hele tatt!

       Og apropos LO og rederiskatten: Vi var uenig med LO. Det var derfor vi ikke gikk inn for å dele ut bortimot 1 milliard kr til rederiene. Det var ikke noen hemmelighet. Det var møte på kammerset, men Regjeringen sa klart fra om hva som var Regjeringens standpunkt, og stod på det. Vi mener fremdeles at det var et riktig standpunkt, helt uavhengig av hva LO i og for seg måtte mene om den saken.

       Så hørte jeg også representanten Bondevik uttrykte stor bekymring over det materialistiske i Regjeringens langtidsprogram. Det var så materialistisk og med fravær av andre verdier - og det var vel antakelig spesielt de åndelige verdier han tenkte på, som førte også ham over til den konklusjon at vi må ha lavere dieselavgifter, for det var faktisk den slags dette innlegget kom til å dreie seg om til sjuende og sist.

       Nei, det er litt skuffende å kunne registrere at man ikke ser det viktige forhold at det i grunnmuren i Det norske hus er to forutsetninger: Hvilket økonomisk rom er det vi har for å gi 30 milliarder kr til eldreomsorgen, store skolereformer osv. og hvilket økologisk rom har vi for å nå de samme målene og andre? Og der sier vi at i det økologiske rommet ligger det et basisalternativ som er basert på den klimamålsettingen som vil komme til uttrykk etter møtet i Japan i desember. Det er første gangen den kvalitative forankringen for en økologisk politikk har kommet inn i noe langtidsprogram, og den har vi greid å frembringe helt av oss selv, uten hjelp av verken hr. Bondevik eller Lundteigen, for den sakens skyld.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg må ærlig talt si at etter å ha hørt miljøvernministeren, tror jeg jammen det er flere som har behov for å stokke kortene!

       Vi har lav rente, vi har lav prisstigning, vi har lav arbeidsledighet, og vi har høy sysselsetting. Alt dette har vi til tross for at vi sa nei til Den europeiske union, til tross for at den samme miljøvernministeren for mindre enn to år siden sa at det motsatte kom til å skje hvis vi gav dette nei til Den europeiske union. Så her tror jeg faktisk at det er flere som har behov for å stokke kortene riktig!

       Vi har hatt en formidabel prisøkning på boligmarkedet. Dette skyldes flere ting. Det skyldes selvsagt liberaliseringen, men det skyldes langt mer at den regjering som sitter i dag, har vært med å bidra til en formidabel sentralisering, hvor man har fått pressproblemer og høye boligpriser i enkelte deler av landet, mens boliger rett og slett ikke er salgbare i andre deler av landet hvor det å bygge seg en bolig er en investering som gjøres for livstid fordi sentraliseringen går på en slik måte at det ikke er mulig å omsette boligen for nærmest en hvilken som helst pris.

       Ærlig talt tror jeg det burde bekymre miljøvernministeren atskillig mer at det legges opp til en formidabel forbruksvekst i det langtidsprogrammet som Regjeringen har lagt fram, enn de poengene som miljøvernministeren tok opp i sitt innlegg, som mer minnet om en replikkveksling med alle som har hatt ordet så langt i dag. Det burde bekymre miljøvernministeren langt mer at han som statsråd for Miljøverndepartementet reiser rundt nærmest som en emissær for bygging av gasskraftverk, til tross for at Regjeringen har gjort det til en « fanesak » å satse på ren, fornybar energi, i den samme tidsepoken som man nå skal ta i bruk fossilt brensel og bygge gasskraftverk fritatt for CO₂-avgift for å gjøre dette lønnsomt, og så kommer med en debatt om lavere avgift på diesel, samtidig som den samme regjeringen gir avgiftsfritak for et av de mest gigantiske forurensningsprosjekt vi har hatt til hensikt å sette i gang i dette landet. Det minner ærlig talt ikke mye om en miljøvernminister!

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Ja, det er riktig at vi vil få en forbruksvekst i Norge på grunn av den økonomiske utviklingen vi har, og som er gunstig. Men det Regjeringen legger opp til i langtidsprogrammet, er først og fremst at forbruksveksten og den økonomiske veksten skal komme til uttrykk i sterk satsing på omsorgssektoren, herunder de eldre, på kultur og på utdanning. Det er der vi skal ta ut den økonomiske veksten, for å underbygge det vi også sier om en høyere livskvalitet. Det dreier seg altså om noe mer enn bare å stappe i brødboksen, det dreier seg om å satse på disse - man kan gjerne kalle dem, jeg vil ikke akkurat si immaterielle sektorer, men det er i alle fall ikke en bevisst satsing på et økt privat forbruk.

       Det med boligprisene er ikke noe i kimse av. Jeg har fulgt og vært en meget iherdig deltaker i den boligdebatten i mange, mange år, og jeg hadde jo æren av å være saksordfører for boligsakene her i huset i mange, mange år. Eksplosjonen og det som førte til at vi i dag ikke har den tilstrekkelige styring på prisene på boligmarkedet, var dereguleringen av boligmarkedet og det uhemmede frisleppet på kredittmarkedet som fant sted i begynnelsen av 1970-årene - med opphevelse av prisforskrifter og endringer i ekspropriasjonserstatningsloven slik at grunneiere skulle få mer betalt enten de bodde i byen eller på landet.

       Når det gjelder CO₂-avgiftene på oljesektoren, var det et forslag som arbeiderpartiregjeringen brakte på banen i den andre regjeringen Harlem Brundtland. Den borgerlige regjeringen hadde ikke tenkt å ha noen CO₂-avgift på sokkelen - så det var også et miljøpolitisk tiltak som ble innført av arbeiderpartiregjeringen, og som den borgerlige regjeringen da dessverre hadde glemt!

Paul Chaffey (SV) : Miljøvernministeren var jo inne på at noe av det som er nytt i dette langtidsprogrammet, og som er bra, er at man har dette basisalternativet hvor man forutsetter at det blir en internasjonal klimaavtale. Og så har man et referansealternativ som viser utviklingen uten en slik avtale. Da må man regne med at Regjeringen ønsker at basisalternativet skal bli resultatet, og så viser man et skremmebilde for å vise hvor galt det kan gå ellers. Det er første gang en regjering har lagt det til grunn for sin politikk.

       Så har det skjedd at EU-landene har kommet frem til - som Berntsen nettopp stod her og snakket pent om, og når det gjelder klimapolitikken, er det jo for så vidt grunn til det - at de skal kutte sine utslipp med 15 %. Det er realistisk at det blir en internasjonal klimaavtale, og da har Berntsen rett i at man ikke kan tulle med lavere bensin- og dieselavgifter og slike ting. Skal man klare å oppnå de målsettingene, må man sette inn tiltak på mange forskjellige områder for at basisalternativet skal bli til virkelighet. Utgangspunktet er godt beskrevet også i langtidsprogrammet, nemlig at utviklingen her går feil vei. De norske utslippene øker. Hvis man fortsetter dagens politikk, vil utslippene øke med 30 % innen år 2010, ifølge langtidsprogrammet.

       Da er spørsmålet: Hva gjør man? Jeg er helt enig med miljøvernministeren i at det å satse på sentrumsalternativet i den situasjonen, er nok ikke noe særlig godt alternativ. Det ser vi på en del av de enkeltforslagene som dukker opp. Men det å fortsette som nå med stø kurs, er jo heller ikke noe godt alternativ. Da blir det ikke noe basisalternativ. Da er det referansealternativet som blir resultatet. Spørsmålet til miljøvernministeren er da om han i tillegg til å gi en meget presis og god beskrivelse av sentrumsalternativet, som han gjorde nå, også kan si noen ord om hva Regjeringen vil gjennomføre av tiltak for at basisalternativet skal bli sluttresultatet. Det er vel ikke mulig her og nå å få miljøvernministeren til å gå imot gasskraftverk, men kanskje han kunne si noe om de andre tiltakene Regjeringen skal gjennomføre for at utslippene av CO₂ i den perioden vi går inn i, begynner å gå nedover, og at vi kanskje også kommer ned 15 % - eller i hvert fall 10 % - innen år 2010.

       Ellers sier Thorbjørn Berntsen at en skal ta ut veksten i omsorg, kultur og utdanning, og at det gjelder noe mer enn å satse på brødboksen. Hvorfor i all verden skal da Arbeiderpartiet prioritere en stadig mindre andel av bruttonasjonalproduktet på offentlig sektor og en stadig økende andel på den private sektor? Det er jo det som i praksis skjer. Og hvorfor skal det da være slik at det er Senterpartiet som må presse Arbeiderpartiet fra skanse til skanse når det gjelder at kommunene skal få økonomisk mulighet til å sikre dette?

       Jeg tror statsråden snart burde ta seg en tur rundt på ungdomsskolene f.eks og se på guttedoene rundt omkring, og se hvordan det ser ut der. Da vil han få se det som er behovet nå for at kommunene investerer og restaurerer skolebygningene sine sånn at det er verdighet, og at det ikke ender opp med privatisering, noe som er andre partier her i Stortinget sitt mål.

       Ellers vil jeg si at når en kommer inn på CO₂-avgift, så er det ganske interessant. Her skal folk flest betale CO₂-avgift når de kjører grasklipperen sin, da er det viktig å hindre forurensning. Men når en starter opp med gasskraftverk, da skal det ikke være CO₂-avgift, eller når en setter i gang med fly som har en flypris på 2 kr pr. liter, da skal det ikke være CO₂-avgift. Jeg vil utfordre statsråden til å være med på endringer som gjør at vi f.eks nå skal legge CO₂-avgift i større grad på tungoljer, på mineraloljeavgiften, noe som gjelder over hele fjøla.

       Ellers, når det er slik at det er boliglovgivningen som er problemet, hvorfor retter ikke da statsråden opp det problemet? Hvis han ikke ønsker å rette opp, får han gå inn i dagens problemer, og da er problemene sentralisering og lav rente, og det må statsråden ta stilling til.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Ja, den gangen som Senterpartiet fikk være med og herje med pengepolitikken i Norge, hadde vi altså renter på 14, 15, 16 %, og det var det som var en del av problemet ved siden av det øvrige frisleppet på kredittmarkedet. Nå betaler folk som skal ha husbanklån, litt over 4 % i renter. Det er jo to verdener! Prøv å anlegge 41/2 % på et lån på 500.000 kr og 15 % på et lån på 500.000 kr, så får du forskjellen på en arbeiderpartipolitikk og en politikk som Senterpartiet var med og førte i de heidundrende 1980-årene, hvor folk nesten ble tvunget til å sitte og bite i bordkanten til sjuende og sist!

       Men jeg forstår jo en del av Lundteigens resonnementer når han nå kommer her og opplyser at han tilbringer veldig mye tid på å gå rundt og se på guttedoene (munterhet i salen). Det har ikke jeg hatt tid til, så å si.

       For øvrig kan jeg konstatere at når det gjelder økningen i sysselsettingen i Norge, så har den vært størst i den kommunale sektor. Det er ingen sektor hvor sysselsettingen har økt så mye som i den kommunale sektor, men også der har vi jo følelsen av at det ikke er folk igjen. Jeg har tenkt flere ganger nå i dag når jeg har sittet og hørt på denne debatten, ikke minst når vi har kommet til skolene og sånn - og ikke bare doene, men for øvrig - at du kan være glad, du Berntsen, som fikk med deg sju års folkeskole, for hadde det ikke vært for det, så hadde du vært helt fortapt du i dag, for nå har vi verken doer, skolebøker, lærere eller noen verdens ting!

       Jeg vet ikke om det er min virkelighetsoppfatning det er noe galt med, eller om det er enkelte andres virkelighetsoppfatning det er noe galt med. Jeg holder på min egen inntil det kommer noen sterkere beviser for det motsatte enn det som har vært fremsatt her i dag.

       Kristeleg Folkeparti ynskjer altså ein alternativ politikk til den politikken som blir ført i dag. Derfor har vi i lang tid kjempa for og synt samarbeidsvilje for å få til eit ikkje-sosialistisk regjeringsalternativ til arbeidarpartiregjeringa. Vi har alltid vore klare til å gå inn i samarbeid med andre parti for å oppnå mest mogeleg av vårt program. I vår har vi fått stadfesta at det framleis er slik. Sentrumspartia sine fellesmerknader til langtidsprogrammet dokumenterer eit godt politisk fellesskap.

       Alt i trontaledebatten i 1995 sa Kjell Magne Bondevik at sentrumspartia i større grad burde samordna politikken sin, og det har vi gjort. Fellesmerknadene er resultat av eit nært samarbeid over lengre tid. Sentrum framstår som eit alternativ til den sitjande mindretalsregjeringa, til stor frustrasjon for dei partia som ikkje er med i det.

       I eit samarbeid mellom fleire parti vil det alltid vera eit gi-og-ta-forhold. Slik er det òg med fellesmerknadene til langtidsprogrammet. Frå Kristeleg Folkeparti si side er vi godt nøgde. Dokumentet inneheld mykje god Kristeleg Folkeparti-politikk. Vi har fått gjennomslag for det vi ser som dei viktigaste utfordringane mot tusenårsskiftet. Noreg er eit av dei rikaste landa i verda, likevel har vi store manglar innan skule, helse, eldreomsorg og miljø. Trass i vår rikdom ser vi òg at mellommenneskelege relasjonar vert brotne. Kva kan vi som politikarar, ja, som menneske, gjera for å gjenreisa solidariteten, for å byggja opp under eit etisk forpliktande og sosialt nettverk? Det er m.a. dette som er utfordringa fram mot tusenårsskiftet.

       Fellesmerknadene slår fast at familien er den grunnleggande eininga i samfunnet. Forholdet i familien er avgjerande både for det einskilde mennesket og for heile samfunnet. Borna treng gode oppvekstkår frå starten av. Med dei mange og sterke pressfaktorane som familien i dag vert utsett for, er familiepolitikk viktigare enn nokon gong tidlegare. Det er eit paradoks at vi har dobla bruttonasjonalproduktet mange gonger etter krigen, samstundes som småbornsforeldra har mindre tid til sine eigne born. Tida har blitt det knappaste godet i småbornsfamiliane sin kvardag. Det vil vi gjera noko med. Kristeleg Folkeparti ynskjer å gi foreldra reell valfridom når det gjeld omsorga for små born, m.a. gjennom auke i kontantoverføringane. Vi ynskjer ei tidsreform med sjølvbestemt omsorgsform. Med den opninga landsmøtet til Senterpartiet gav for kontantstøtte, er det no ei positiv utvikling i dette spørsmålet. Regjeringa, med familieministeren i spissen, heng fast i 1970-talet sitt kvinne- og familiesyn. Tid for borna taper i konkurransen med tid for sjølvrealisering og arbeidsliv. Dette kan nemleg kombinerast - det har både Kristeleg Folkeparti og mange foreldre forstått. Foreldra veit sjølve best kva for omsorgsform som passar deira familie. Men Arbeidarpartiet har ikkje oppfatta dette enno.

       Eit elendig psykiatritilbod, lange sjukehuskøar, mangel på sjukeheimsplassar, utilstrekkelege omsorgstilbod og alle dei eldre som bur på fleirsengsrom på sjukeheimar, er klare signal om at det trengst meir ressursar i helse- og omsorgssektoren. Noreg brukar mindre ressursar på helse og omsorg enn ei rekkje land det er naturleg å samanlikna oss med. Kristeleg Folkeparti har fleire gonger gjort framlegg om auka satsing i helse- og omsorgssektoren. No ser det endeleg ut til at vi kan få ei tverrpolitisk satsing iallfall på å rusta opp eldreomsorga.

       Omsorg for livet har òg å gjera med internasjonal rettferd. Fattigdom er kvardagen for altfor mange på kloden vår. Millionar av menneske lever i stor naud. Kristeleg Folkeparti legg opp til at Noreg skal føra ei meir offensiv line, både multilateralt og bilateralt, for å kjempa mot fattigdomen. Omsynet til menneskerettane må tilleggast meir vekt i handelspolitikken vår, og u-hjelpa må aukast.

       Representanten Faremo sa i sitt innlegg at ingen hadde tatt opp miljøutfordringane før i debatten, og tok det til inntekt for at langtidsprogrammet til Arbeidarpartiet er godt på dette området. Men med vår øydsling av ressursar er det store sjansar for at vi får eit ettermæle som tidas grådigaste generasjon. Kristeleg Folkeparti ser klimaspørsmålet som ei av dei største utfordringane i vår tid. Med politikken som blir ført i dag, er vi i ferd med å mista alt truverde internasjonalt. Vi har forpliktingar vi må ta vare på. Kristeleg Folkeparti har tidlegare laga ei omfattande klimatiltakspakke. Vi har synt korleis utsleppa kan stabiliserast og seinare reduserast. Fellesmerknadene legg opp til ein offensiv miljøpolitikk: Vi må halde igjen på nye felt på sokkelen, ikkje bygga gasskraftverk, men heller satsa på enøk og alternative energikjelder, og legga meir avgift på forbruk og forureining og mindre på arbeid. Med ein slik politikk kan vi få tilbake truverde internasjonalt og gjera vårt til å redusera klimatrusselen.

Tore Nordtun (A) : Politikk er ikke bare å ville, det er i aller høyeste grad å velge, og det er også å prioritere. En må da vise politikken gjennom handling - å få til noe. Fordelingspolitikk er her helt sentralt, skal en kunne få tryggheten fram og resultatene på plass.

       Er det krise som preger vårt samfunn, når vi har fått i overkant av 165.000 nye jobber fra 1993 og fram til 1997? Industriarbeidsplassene har økt. Reallønna har økt med ca 6 % i forhold til 1980-tallet. Vi har fått avtalefestet pensjon. Det er tatt store løft innen utdanningssektoren. Det er bygd mange nye barnehageplasser. Vi har gjort store investeringer i samferdselssektoren. Er disse resultatene kommet uten at Arbeiderpartiet har villet noe med sin politikk?

       Noen kaller det for skryteliste - ja vel. Men vi har vært med og bygd opp et solid samfunn som gir trygghet til flere. Og vi skal videre på solidaritetssamfunnet. Derfor er det helse- og sosialsektoren som nå skal få sitt løft. Jeg kan forsikre den såkalte opposisjonen om at dette ikke hadde kommet ved hjelp av skattelettelse og et nei til solidaritetsalternativet.

       I skattepolitikken har sentrumspartiene unnlatt å svare på helt sentrale spørsmål. På den ene siden skal de gi omfattende skattelettelser til næringslivet, men de sier samtidig at skattene ikke skal gå ned totalt sett. De sier imidlertid ingenting om hvilke skatter som skal økes, utover at de vil øke de såkalte grønne skattene. Derfor bør de etter min oppfatning svare på følgende spørsmål: Hvilke grønne skatter skal økes i neste periode? Skal bensin og diesel bli dyrere, eller skal industrien få dyrere kraft? Disse spørsmålene må de svare på.

       Sentrumspartiene generelt og Senterpartiet spesielt har foretatt en klar høyredreining i sitt forslag til program. Det viser f.eks synet på familiepolitikken, hvor de vil gi mer i kontantstøtte til hjemmeværende og omsorgslønn. Videre er de kritiske til statens eierskap i næringslivet - og de vil som nevnt gi omfattende skattelettelser til næringslivet. Disse skattelettelsene har en svært usosial profil. Det er de næringsdrivende med store inntekter og de med formue som skal skjermes for beskatning gjennom omfattende lettelser i delingsmodellen og formuesbeskatningen, slik det kom fram i dagens møte her. Videre skal arveavgiften og dokumentavgiften reduseres - det står i innstillingen. Dette betyr at de med store inntekter fra kapital skal bidra mindre til fellesskapet vårt.

       Sentrumspartiene har tatt til orde for en mer rettferdig fordeling av godene i Norge. Men disse uttalelsene kommer i et merkelig lys når det eneste vi får vite, er at de skal gi omfattende skattelettelser til de rikeste samt dele ut noen almisser til de svakest stilte. For oss i Arbeiderpartiet er det helt klart at en slik utvikling vil være bekymringsfull. Vi er bekymret over at skatteforslagene ser ut til å kunne få flertall, med Høyres støtte, her i Stortinget. Derimot vil det ikke være like lett å få flertall for økte skatter på andre områder, særlig når sentrumspartiene ikke vil si hvilke skatter eller avgifter det her er snakk om. Resultatet av sentrumspartienes politikk kan bli at kampen mot økte forskjeller i samfunnet får et kraftig tilbakeslag. La oss derfor håpe at partiene skifter syn i disse spørsmålene.

       Det som også har forundret oss ganske sterkt, er at det ikke er foretatt noen kvantifisering av de valg og de politiske ønsker de legger inn. Gjennomgangsmelodien er helt klar: å svekke inntektene og øke utgiftene. Spørsmålet mitt er da: Hvilket velferdssamfunn vil vi da få? Og er dette med og trygger velferden? Det er et retningsvalg som vil kunne føre til en uheldig utvikling på sentrale områder i norsk økonomi, spesielt på lang sikt. Faren her er helt klar, nemlig å gjenta feilene fra 1980-tallet. Det påhviler nå partiene et ansvar å klargjøre hvordan faren for en slik utvikling skal kunne motvirkes. Den motvirkes ikke ved frislepp og større privat forbruk.

Svein Ludvigsen (H) : Hvis vi ser oss om i Distrikts-Norge og vil innrømme fakta, kan vi konstatere at hovedregelen er at bygder med vekst og gode tider også har et lønnsomt og fremtidsrettet næringsliv. Det er de privateide små og mellomstore bedrifter med aktive eiere som er grunnpilarene og garantistene for stabilitet og bosetting.

       Derfor er det god distriktspolitikk å sikre det private eierskapet i næringslivet. Det er nemlig klare sammenhenger mellom kompetanse, egeninteresse og langsiktighet i satsingen på bedriftene. Kjernen i det private eierskapet er at de både investerer kapital og seg selv. Arbeiderpartiet overser denne koplingen i langtidsprogrammet, når det fremstiller eierskapet som en ubetydelighet i næringssammenheng.

       Jeg tror også Arbeiderpartiet overser at den kompetansen aktive eiere bringer med seg, omfatter ideer, evner, pågangsmot, kunnskap, nettverk, vilje og stolthet og et personlig ansvar for sine ansatte. For småbedriftene utover bygdene er kompetanse og eierskap så tett sammenvevd at det fremstår som et varmende teppe i motgangstider. Det private eierskapet må styrkes, ikke svekkes. Muligheten til å starte, drive og eie bedrifter bør være åpen og attraktivt for flest mulig. Høyre vil ha et langt bedre forhold mellom innsats, risiko og belønning.

       Dessverre opplever vi fra Arbeiderpartiet stadige angrep mot private småbedrifter - skjerping i formuesskatten, avvisning av forbedringer i delingsmodellen, økt sykelønnsbyrde for bedriftene og firkantede bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

       Erfaringene viser at Høyre har en helt annen tilnærming til småbedriftspolitikken enn Arbeiderpartiet. Høyre vil bygge mer veier, fordi gode kommunikasjoner er god nærings- og distriktspolitikk. Høyre går mot Arbeiderpartiet og Senterpartiet når de øker drivstoffavgiftene, fordi det øker distansekostnadene med å frakte varer til og fra Distrikts-Norge. Lavere arveavgift vil lette generasjonsskifter i familieeide bedrifter, og lavere formuesskatt er god SMB-politikk.

       Høyre trekker i innstillingen opp en helhetlig politikk for gode vilkår for nyskaping, økt verdiskaping og dermed god distriktspolitikk. Vi mener det best oppnås gjennom å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket og innrette den økonomiske politikken mot et konkurransedyktig kostnadsnivå for bedriftene. Vi mener man må legge økt vekt på kunnskaper og kvalitet i skoleverket, i forskning og i høyere utdanning. Høyre vil styrke eierskaps- og foretakskulturen og forståelsen for verdiskaping gjennom økt vektlegging av slike tema i undervisningen og skoleverket. Vi vil også forenkle hverdagen for dem som driver og leder bedriftene, slik at de kan konsentrere seg om å utvikle bedriften istedenfor å fylle ut skjema og stagge byråkratiets umettelige oppgaveappetitt. Vi vil fjerne skatte- og avgiftsmessige konkurransefortrinn som gjør at offentlige produsenter har bedre vilkår enn private bedrifter.

       Høyre vil altså vri distriktspolitikken bort fra selektive tiltak der politikere og byråkrater plukker ut enkeltbedrifter eller bransjer, til mer generelle rammebetingelser. Vårt overordnede krav er at virkemidlene skal være lønnsomhetsorientert og utviklingsfremmende, enten vi snakker om kompetanse eller kommunikasjoner.

       Slike målsettinger kan med fordel legges i bunnen av politikken også når det gjelder primærnæringene, som er av så sentral betydning for Distrikts-Norge. Det blir ikke tryggere å gjøre det samme i dag som vi gjorde i går, enten vi snakker om jordbrukspolitikken, fiskeripolitikken, skogbruk eller andre primærnæringer. Høyre vil forandre for å bevare. Vi trenger helhetspolitikk og helhetsperspektiv også i distriktene. For Høyre er ordet « verdi » sentralt i distriktspolitikken - verdien av å kunne bo i hele landet, verdien av å utnytte distriktenes rike ressurser, verdien av kulturen og århundregamle tradisjoner. Høyre vil derfor i sin helhetspolitikk for vekst og velstand i hele landet styrke tryggheten ved å høre til og ta vare på røtter og bygdesamfunnets verdinormer. Det er med god verdikonservativ politikk distriktene vil blomstre mest.

Kjell Engebretsen (A) : Debatten om langtidsprogrammet kan fra tid til annen få preg av mer eller mindre disiplinert ønskeliste. Og det er i og for seg bra eller greit nok, det viser hva de forskjellige partiene vil legge vekt på i den kommende perioden. Ønskene er mer eller mindre realiserbare riktignok, men de gir anvisning på de politiske retningene.

       Arbeiderpartiet fortsetter for sin del sitt systematiske arbeid for ytterligere forbedringer i samfunnet. Andre partier relaterer sine politiske prioriteringer til Arbeiderpartiets politikk. Stort sett dreier det seg om å gi litt mer til alle gode formål. Da det ble presentert at Regjeringen ville bruke 30 milliarder kr på eldreomsorgen framover, ble en av representanten møtt ute i Vandrehallen med et spørsmål om hva vedkommende syns om dette, og svarte da: Det kunne vært litt mer! Det gir et ganske godt bilde av hvordan den politiske situasjonen ser ut.

       Arbeiderpartiet har holdt den kurs som vi lovet ved siste valg. Økonomien er på plass, arbeidsledigheten er blant de laveste i Europa. Dette er selve fundamentet for et godt fungerende samfunn. Nå er det forsøkt fremstilt slik at det er oljen, og bare den, som ligger til grunn for denne velstandsveksten og denne oppryddingen. Det vet man naturligvis ikke stemmer, dels fordi oljens andel i statsbudsjettet reduseres systematisk, og dels fordi man nå ser en reell, varig og stabil vekst i Fastlands-Norge. Og man kan ikke komme bort fra den realiteten at solidaritetsalternativet har vært en helt avgjørende del av det arbeid som er gjort i samfunnet disse siste årene.

       I tillegg til økonomi og arbeid er det ytterligere en komponent som må være på plass, og det er kunnskap, viten og kompetanse. Når Arbeiderpartiet så sterkt fokuserer på etter- og videreutdanningen, er det en del av den samfunnsmessige totaliteten som vår politikk bygger på. Jeg regner med og tror at det er den samme totalitet samtlige partier bygger sin politikk på. Man trenger denne etter- og videreutdanningsreformen. Nå er det vel slik at det er vanskelig å overby etterutdanningen. I stedet finner man andre argumenter for å være skeptisk til den, og man sier nå at den f.eks blir for dyr. Her burde samtlige partier slått seg sammen, sett viktigheten av den og tatt del i arbeidet framover.

       Vi har som samfunn ikke råd til partipolitiske småpoenger i en så viktig sak som denne. I verste fall kan dette skape forvirring om hva det hele egentlig dreier seg om. Dersom vi etter hvert får et samfunn hvor store grupper ikke får oppdatert sine kunnskaper i forhold til de krav som stilles, vil vi ikke bare få mange som ikke får innpass i arbeidslivet, men vi kan risikere at de samme gruppene stenges ute fra deltakelse på andre samfunnsviktige områder.

       Den nye teknologien vil kreve ny kunnskap, og den vil ikke utelukkende være relatert til produksjon eller arbeid. På område etter område kreves det teknologisk kunnskap for å fungere på en grei måte. Manglende kunnskap og kompetanse i forhold til arbeidsliv og samfunnet rundt vil ha omfattende og negativ virkning for den enkelte og for samfunnet som helhet. Dersom den enkelte heller ikke føler at en har noe bidra med i samfunnsdebatten, ser vi et ganske dystert bilde av lagdeling i samfunnet om bare noen få år. Samfunnets totale kunnskap og kompetanse vil også avspeiles gjennom nye løsninger, bedre livsbetingelser og sikkert også bedrede livskår for den enkelte. Forskningen vil være helt sentral, så vel grunnforskning som den anvendte forskning. Det gjelder nå, i vår iver etter raske forbedringer og raske resultater, at grunnforskningen ikke sakker akterut. Grunnforskningen danner grunnlag for øvrig forskning, og det er dessuten i grunnforskningsmiljøet at våre nye forskere i særlig grad får sin kompetanse.

       Prioritering er ikke bare å sette noe som er viktig fremfor noe som er mindre viktig, men det er like mye å ta tingene i riktig rekkefølge. En stabil og robust økonomi, muligheter for den enkelte til å delta og god og relevant kompetanse vil være grunnleggende nødvendigheter for utviklingen videre i samfunnet.

       Vi har de siste årene vært vitne til en av de sterkeste sentraliseringene vi noensinne har opplevd. Dessverre er det mye som tyder på at dette kommer til å fortsette. Vi ser lokalsamfunn som forvitrer, ungdom flytter, skoler og barnehager legges ned, statlige arbeidsplasser sentraliseres, til tross for at det i en rekke av disse er mulig å gjøre det stikk motsatte.

       Arbeiderpartiet har både i debatten i dag og i andre saker vi har til behandling, vist at dette er utfordringer som man aldeles ikke akter å forholde seg til på annen måte enn å forsterke dem. Som jeg har sagt, statlige arbeidsplasser sentraliseres, man gjør ingenting for å prøve å motvirke det som skjer innenfor f.eks. Televerket, hvor man har hatt mulighet til å ta i bruk informasjonsteknologi for å desentralisere. Vei- og jernbaneinvesteringer kanaliseres til områder som fra før opplever press. Vi ser omlegginger i næringspolitikken, hvor vi nærmest har fått en filialisering av distriktsnæringslivet, med sterke eierkonsentrasjoner innenfor f.eks oppdrettsnæringen. Vi ser omleggingen i fiskerinæringen, hvor vi får store vertikalintegrerte konsern hvor SND er medspiller i denne omstruktureringen.

       Distriktene kjennetegnes i hovedsak av aktive eier med små og mellomstore bedrifter. Særlig gjelder dette innenfor oppdrett og fiskeri. Tidligere fiskeriminister Jan Henry T Olsen er en av dem som har oppdaget hvilke konsekvenser den skattemodellen som vi i dag har, vil få for nettopp denne type bedrifter. Etter at statsråden gikk over i annet yrke, la han fram en rapport som har vist hva dette vil få å si.

       Hvorfor er det slik at fiskeren på Røst, som går på samme lott som resten av mannskapet, som pløyer overskuddet tilbake til båten for å trygge arbeidsplasser, som føler ansvar for sine ansatte, må betale en skatt som er langt høyere enn trålerrederen med kontor på Aker Brygge og adresse i et aller annet skatteparadis? Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet ikke ønsker å være med på å legge til rette for lokal forankring gjennom omlegging av skattesystemet slik at vi får en skattemodell som ivaretar aktive eiere, som ikke stimulerer til passivt fjerneie?

       I den rapporten som Jan Henry T Olsen har utarbeidet og som jeg henviste til, siteres det fra Småbedriftsutvalgets innstilling, som ble avgitt til Nærings- og Energidepartementet i april i 1996, side 35:

       « Aktive eiere vil ha strategiske målsetninger med bedriftene de investerer i, og tar del i styre/ledelse i bedriften. Passive eiere antas i langt større grad å betrakte investeringen som en ren finansiell investering der verdistigning tas ut i form av utbytte. »

       Det som står i denne rapporten, er at den skattemodellen vi har i dag, fører til eierkonsentrasjoner, til filialisering og til at de passive eierne, som ikke deltar i egen bedrift, skattes langt mildere enn de som er med og bygger opp egenkapital, bygger opp bedriften og bidrar med aktivt arbeid. Dette er det Arbeiderpartiet kaller å gi skattelettelser til de rike. Dette er å ivareta fiskeskipperen på Røst, det er å ivareta verkstedet i Evenes. Det er det Arbeiderpartiet kaller å gi skattelettelser til de rike. Dette står ikke til troende.

       Jeg er overbevist om at dersom Kværner Kimek i Kirkenes hadde hatt en lokal eier med lokal forankring og de ressurser som Kværner har, ville aldri denne eieren ha gitt opp etter to-tre år dersom ikke avkastningen fra bedriften var den han i utgangspunktet hadde tenkt seg. De ansatte hadde ikke blitt behandlet på en slik måte som de nå blir av Kværner. En lokal eier hadde følt et helt annet ansvar for sine ansatte og for det lokalsamfunnet han hadde etablert seg i, enn fjerneide konsern gjør.

       Arbeiderpartiet har brukt mye av dagen på å snakke om delingsmodellen, men å være med og rette opp skjevhetene i beskatningen av aktive og passive eiere, er det ikke noen som har tatt til orde for.

       Jeg vil til slutt gjerne få lov til å utfordre Arbeiderpartiet til å være med og legge til rette for en skattemodell som ivaretar aktive eiere, men som samtidig balanserer hensynet til inntektene gjennom f.eks å øke kapitalbeskatningen av passive eiere og for så vidt også aktive eiere. Det vil bidra til å utjevne. Jeg vil utfordre Arbeiderpartiet til å være med på å endre personbeskatningen slik at de med lavest inntekt får skattelettelse, f.eks gjennom å heve bunnfradraget. Dette har dessverre ikke vært mulig så langt. Isteden har Arbeiderpartiet brukt hele dagen på å kritisere løsninger som kan rette opp de verste skjevhetene i beskatningen av aktive og passive eiere.

Erik Dalheim (A) : Debatten omkring norsk energipolitikk er i stor grad preget av synsing knyttet til delproblemer. I disse tider har ja eller nei til gasskraftverk hatt mediebildets oppmerksomhet.

       I vinter var antatt mangel på elkraft, og med det høye priser, i fokus. Men hovedutfordringen er at vi i de senere år har hatt en sterk vekst i elforbruket, mer enn 3 % pr. år. Samtidig har investeringene i ny produksjonskapasitet så å si stoppet opp. I løpet av få år har man gått fra å ha et overskudd på elkraft til å komme i en situasjon hvor vi må importere selv i et såkalt normalår.

       Kreativiteten hos kraftverkeiere har vist seg å være stor i forhold til kortsiktig fortjeneste, uthenting av utbytte. Investeringsmessig har det meste stoppet opp. Tusenvis av arbeidsplasser har gått tapt i norsk leverandør-industri så langt. Jeg trodde at vinterens opplevelser ville føre til at kommunale, fylkeskommunale og andre vannkrafteiere nå ville stå i kø hos utstyrsleverandører med sine bestillinger. I stedet ser vi at vi kun med et nødskrik greide å redde et minimum av norsk produksjonskapasitet hos vannturbinprodusenten Kværner. Hos generatorprodusenten ABB er ordrebøkene så å si tomme. Samtidig ligger planer på bordet for en 5 % effektivitetsøkning i vannkraftsystemet.

       Arbeiderpartiet forutsetter i langtidsprogrammet at det ved hjelp av fornybare energikilder i et normalår skal produseres elektrisitet tilsvarende det norske elforbruket. Det skal satses på at vannkraft, energisparing og alternative energiformer kan gjøre Norge uavhengig av elimport fra forurensende energiproduksjon.

       Den nye energiloven endret ikke de grunnleggende målene for norsk kraftforsyning: en best mulig samfunnsøkonomisk utnyttelse av kraftressursene, god leveringssikkerhet og utjamning av energiprisene til forbrukerne. Men markedet alene tenker verken miljø eller langsiktighet.

       Miljøriktig energisatsing krever langsiktige strategier. I denne sammenheng må også de lokale eierne avklare sine investeringsstrategier. Konsesjonsbehandlinger må startes opp for vassdrag som er frigitt. Det er den eneste måten å nå fram med prosjekter når det er aktuelt å sette slike ut i livet.

       Arbeiderpartiet og et flertall av partiene på Stortinget har forpliktet seg til å sikre kraftkrevende industri kraftkontrakter også i neste århundre til konkurransedyktige priser. Svikt i de årlige avsetninger til investeringer hos dem som i dag produserer, er å sage i den greina man sitter på. De som over tid vil tape på det, er nettopp kraftkrevende industri. Det bør politiske lagspillere lokalt også ta innover seg.

       Veksten i det norske energiforbruket i dag knytter seg i det vesentlige til elkraft. Samtidig vet vi at 70 % av energiforbruket i norske husholdninger går til oppvarming. Det betyr at en helhetlig energipolitikk også må inneholde introduksjon av ny, ikke-forurensende energi. Det som ligger nærmest for introduksjon i stor skala, er bioenergi, varmepumper, jordvarme og kildesortert energiholdig avfall. Det de alle har til felles, er at de er avhengig av investeringer i effektive nye transportsystemer for fjernvarme for å få et nødvendig volum - en utbygging som bør kunne finansieres ved de overføringstariffer vi i dag kjenner fra elnettet. Men her må de lokale nettselskapene også stille opp.

       Arbeiderpartiet vil sikre nødvendig energitilførsel, men det skal skje på en miljømessig forsvarlig måte. Vi setter våre nasjonale mål. Skal vi nå disse, må samtlige nasjonale aktører - i hovedsak med folkevalgte som eier - nå se sitt nasjonale delansvar.

Siri Frost Sterri (H) : « Høyre vil skape verdens beste skole », fastslo partileder Jan Petersen på Høyres vegne mandag i forrige uke da han fikk gleden av å overrekke et klassesett med PC-er til en skole i sin hjemkommune Oppegård. En god utdannelse er det viktigste vårt samfunn kan gi barn og unge. Kunnskap og forskning er avgjørende for et lands utvikling, og må styrkes for å kunne møte en fremtid der landet vårt i mindre grad enn i dag kan basere seg på oljeinntekter. 1990-årenes reformer til tross, det er god grunn til å anklage Arbeiderpartiet og Regjeringen for manglende vilje og evne til å satse på kvalitet og kunnskap i norsk skole. Utdanningsminister Sandal sa i sin redegjørelse i forrige uke at Regjeringen nå vil kvalitetssikre den A4-skolen vi gjennom Reform 94 og Reform 97 har fått. Men kvalitetssikring av Arbeiderpartiets A4-skole er ikke svaret på de utfordringer vi etter Høyres syn nå står overfor i utdanningspolitikken.

       Høyre vil ta initiativet til to reformer for å skape en bedre skole:

       Det er ikke unaturlig blitt mye oppmerksomhet om etterutdanningsreformen for voksne i denne debatten. Men jeg vil ta opp et annet område som Høyre også ønsker å fokusere sterkere på i tiden fremover. Det er snart ti år siden Hernes-utvalget la fram sin utredning « Med viten og vilje ». Denne utredningen pekte bl.a på som en hovedutfordring å bedre rekrutteringen til høyere utdanning. Denne målsettingen er på samme tid både overoppfylt og underoppfylt. De kvalitative målsettingene for bedre rekruttering, slik Hernes utvalget foreslo det, var

       De kvalitative målsettingene er på ingen måte oppfylt. I den videregående skole er det i dag færre som velger fordypning i realfag enn det var i 1988, og krav til nivå i matematikk og andre fremmedspråk for å oppnå studiekompetanse, er svekket.

       De kvantitative målsettingene er overoppfylt. Fra en målsetting i 1988 om at antall studieplasser i 1995 skulle være på 105.000, ble det reelle antall studieplasser i overkant av 170.000. Veksten i studenttall de senere årene har medført at Norge nå er blant de to-tre land i verden hvor størst andel av befolkningen tar høyere utdanning. Dette er en styrke for samfunnet vårt.

       Men samtidig må vi erkjenne som et hovedproblem at veksten har skjedd raskt og er ikke fordelt på utdanninger verken ut fra anslag på behov for arbeidskraft eller ut fra studentenes ønsker. Derfor må vi i årene fremover legge større vekt på fleksibilitet i forhold til studentenes ønsker og arbeidslivets behov. Det innebærer en forskyvning av studieplasser til profesjonsutdanninger innen bl.a helsefag, teknologiske fag og lærerutdanning og til høyere nivå innen akademiske studier.

       Høyre mener det nå er nødvendig å få en ny gjennomgang av norsk høyere utdanning og går inn for at det oppnevnes et offentlig utvalg til å utrede dette. Utredningen bør også vurdere det samlede skoleverk - fra grunnskole til videregående opplæring - i forhold til behov og konsekvenser for høyere utdanning. Og det er behov for å få utredet nye finansierings- og organisasjonsformer med sikte på å sikre utdanningsinstitusjonene størst mulig uavhengighet og handlefrihet.

       La meg til slutt understreke viktigheten av studier i utlandet for å sikre en bred kompetansebakgrunn, forståelse for andre land og kulturer og gode språkkunnskaper. Høyre vil satse slik at norske studenter kan studere i utlandet for kortere eller lengre tid og at en større andel av studentene i Norge reiser på utveksling i løpet av studietiden. Det skal derfor ikke innebære noen økonomisk merbelastning å studere et semester eller et studieår i utlandet.

Signe Øye (A) : Arbeiderpartiet har i langtidsprogrammet sagt klart ifra hva vi skal prioritere i neste periode. Det er eldre og helse, og dermed kan vi ikke gi løfter på alle andre områder.

       Men for at vi skal få til et skikkelig løft for eldre og de syke, er vi også helt avhengig av å ha et næringsliv som fungerer. Og for at næringslivet skal fungere, er vi helt avhengig av at vi har ledige hender til de ledige stillingene som nå etter hvert begynner å bli ganske mange. 14.000 ledige stillinger kan vi lese om i dag. Men dagens ledige mangler utdanning til disse stillingene. Det har vi i Arbeiderpartiet tenkt å gjøre noe med sammen med partene i arbeidslivet. Vi har god erfaring med å samarbeide med partene i arbeidslivet i motsetning til medlemmene fra sentrumspartiene, som skriver i sine merknader:

       « Det må imidlertid utvises varsomhet med å la det inntektspolitiske samarbeidet få legge for sterke føringer på folkevalgte organers handlefrihet. »

       Hva betyr egentlig det? Er det innskrenket forhandlingsrett? Men noe svar får vi ikke - ikke før over valget svarer de.

       Arbeiderpartiet gikk til valg i 1993 på Arbeid til alle er jobb nr. 1. Og vi kan vise til resultater. Ledighetstallene er nå nede i 70.000. Hele 168.000 nye arbeidsplasser er skapt i disse fire årene. Aldri før har det vært så mange i arbeid i Norge som i dag. Yrkesdeltakelsen er nå på over 71 %. Det er flott. For vi vet at høy sysselsetting vil sikre velferden økonomisk, både for den enkelte og for samfunnet, og at det er arbeid som bidrar til en jevnere fordeling av inntekt og levekår - ikke noen kroner mer i barnetrygd.

       Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder kvinnelig sysselsetting. Siden 1970-tallet har jentene tatt utdanning og meldt seg på arbeidsmarkedet. Det viser seg at likestilling lønner seg for alle. Ingen bør prøve å skru klokka tilbake ved å angripe Arbeiderpartiets mål om full barnehagedekning og lokke med noen kroner i kontantstøtte for at kvinnene igjen skal bli hjemmeværende. En ting er sikkert: Likestillingen lar seg ikke reversere. Vi har klart å bygge 53.000 nye barnehageplasser i perioden. Ennå gjenstår det 40.000 for å få full barnehagedekning. Det skal vi klare innen år 2000. Vi skal gi jentene et reelt valg. Regjeringen vil gi større statlige bidrag til driften. Det er viktig at alle har råd til å ha barna sine i barnehagen. Derfor må barnehagetilbudet ha en overkommelig pris. I Arbeiderpartiet mener vi at god fordelingspolitikk er å la foreldrene betale etter evne.

       Dersom vi skal gi de eldre et fullverdig tilbud og møte eldreomsorgen med kvalitet, trenger vi mange kvinner og menn. Uten full barnehagedekning, gode, fleksible arbeidstidsordninger og gode permisjonsordninger for både mor og far får vi ikke dette til. Da nytter det ikke, som Carl I Hagen vil, å fjerne statstilskuddet til barnehagene for å gi en skattelette på 3.000 kr. Da ville ikke foreldre med små barn ha råd til å jobbe.

       Vi ser i dag en sterk vekst i sysselsettingen i privat sektor - 22.000 nye arbeidsplasser i industrien bare det siste året. Mange av de nye arbeidsplassene som etableres, er i distriktene og i små bedrifter. Dette skjer selv om mange klager over det norske skatte- og avgiftsnivået. Årsaken til dette paradoksale resultatet har sammenheng med utviklingen i andre økonomiske rammebetingelser, og det er her grådighetskulturen som representanten Anne Enger Lahnstein snakker så varmt om, men som Senterpartiet ikke følger opp i praktisk politikk, kommer inn. Bedriftene har fått vesentlig endrede rammebetingelser. Vi har halvert rentenivået, vi har en lav pris- og lønnsvekst, og vi har en sterk offentlig sektor som gir gode velferdstilbud. Norge er et av de land i verden som investerer mest i veier, flyplasser, telekommunikasjon og offentlig transport. Alt dette er forhold som åpenbart har hatt stor betydning for dem som ønsker å starte virksomhet i Norge, ja, jeg tror faktisk at disse forholdene er av langt større betydning for næringslivet enn justeringer i skatte- og avgiftssystemet.

Eva Lian (Sp) : Den kanskje viktigste debatten ved avslutningen av en fireårsperiode på Stortinget er debatten om Regjeringens forslag til langtidsprogram. Det er en debatt hvor en både ser framover og oppsummerer hva som har skjedd i inneværende fireårsperiode.

       Senterpartiet har hvert år i denne perioden lagt fram sitt eget alternativ til statsbudsjett. Det har hvert år vært budsjettalternativ med en sterkere satsing på fellesskapssektoren, dvs. kommunesektoren, enn det Regjeringen har foreslått. Senterpartiet har ikke foreslått denne satsingen for kommunesektorens skyld, men fordi kommunesektoren har ansvaret for eldreomsorg, helse og skole.

       Det har både forundret og forbauset meg at arbeiderpartiregjeringen har fått gjennomslag for sin økonomiske politikk overfor kommunesektoren ved for en stor del å hente støtte fra Høyre. La meg minne om at Arbeiderpartiet og Høyre for ca ett år siden reduserte rammeoverføringene til kommunesektoren med 600 mill. kr for 1996 fordi kommunene etter disse partienes mening fikk for mye i skatteinntekter. Da rammene for kommunesektorens inntekter i 1997 ble lagt, fant igjen Arbeiderpartiet og Høyre hverandre. De var bare uenige om hvorvidt inntektene skulle komme i form av skatt eller overføringer over inntektssystemet.

       Det er bare et halvt år siden, høsten 1996, at sentrumspartiene, med Senterpartiet som en drivende kraft, presset Arbeiderpartiet til en bedre velferds- og fordelingspolitikk. Det var sentrumspartiene som måtte trekke Arbeiderpartiet med på å bevilge mer penger til eldreomsorg, helse og skole. Jeg er glad for resultatet, men jeg blir ganske oppgitt over Arbeiderpartiets frekkhet når de i etterkant slår seg på brystet og sier at mer penger til disse meget gode og viktige formålene er Arbeiderpartiets fortjeneste. Det er rett og slett ikke sant. Sentrumspartiene måtte hale og dra for å få Arbeiderpartiet med, og det var først når det gikk opp for Arbeiderpartiet at avstemningen i Stortinget under salderingen ville gi kommunesektoren 4,5 milliarder kr mer, at de ble med på en diskusjon om fordelingen. Da viser Arbeiderpartiets representanter igjen sin frekkhet ved å si at de sikret en bedre fordeling. Det er rett og slett uredelig. Problemet har ikke vært fordelingen. Problemet har jo hele tiden vært at det har vært for lite å fordele.

       Det sier ikke Arbeiderpartiet noe om, for det mener de faktisk ikke.

       Kommunesektoren har fått mer enn nok, hevder mange av Arbeiderpartiets representanter. Jeg har i løpet av disse fire årene sett at Arbeiderpartiet kun forstår ett språk: maktspråket. Men at det skulle være nødvendig for Senterpartiet å måtte ty til maktspråket for å få mer midler til fellesskapssektorene helse, omsorg og skole, viser bare hvor langt Arbeiderpartiet har fjernet seg fra tidligere standpunkter. Det er trist å måtte konstatere at Arbeiderpartiet nå bare er et arbeiderparti i navnet og ikke i gavnet.

       For Senterpartiet har det vært og vil fortsatt være en viktig oppgave å slå ring om fellesskapssektoren. I tillegg til en verdig alderdom, et godt helsetilbud og ikke minst en skikkelig satsing på skolen er det helt sentralt for Senterpartiet å bidra til at alle som ønsker det, har et arbeid å gå til og et sted å bo.

       Regjeringens langtidsprogram ble presentert som byggemeldingen til Det norske hus. Det bildet har ikke vært særlig framme i dagens debatt. Det skal jeg også la ligge og heller fokusere på boligpolitikk generelt. En hel side av 123 sider er viet boligpolitikken i Regjeringens langtidsprogram Det norske hus. Hva sies? Jo, at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Ja, det er vi jo alle sammen enig i. Men hva skal gjøres for å sikre unge, førstegangsetablerere, enslige forsørgere, funksjonshemmede, flyktninger og minstepensjonister en trygg og god bolig? Ved å redusere Husbankens betydning, slik det faktisk har skjedd i denne stortingsperioden? Ved å vingeklippe bostøtteordningen? Nå har jeg et håp om at Stortinget vil sørge for en bedre bostøtteordning som gis tilbakevirkende kraft fra 1. januar 1997, før Stortinget går fra hverandre før sommeren. Men Husbanken fungerer ikke godt nok, selv om rentenivået for tiden er lavt og konkurransedyktig i markedet. Det nye boligtilskuddet til ungdom er lite og fungerer ikke slik det var tenkt, selv om nettopp det var salgstriks nummer én ved omleggingen av Husbankens rente- og subsidieprofil. Kommunene må ta 100 % av garantiansvaret, dvs. tapsrisikoen, på etableringslånene. De unge faller da lett igjennom i konkurransen om midlene, og kommunene tør ikke ta opp og videreformidle etableringslånene. Hvorfor kan ikke staten ta en større andel av tapsrisikoen? Nei, det er kommunenes ansvar, og svaret er nok en gang: Kommunene blir husmenn i Det norske hus. Dette er et typisk trekk ved arbeiderpartiregjeringens politikk: Ved gjennomføring av store reformer er det kommunene som til slutt sitter med ansvaret og svarteper. La meg nevne den siste av reformene, eldrepakka på 30 milliarder kr. Der skal kommunene låne 19 milliarder. Senterpartiet vil i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre bidra til en helhetlig politikk hvor staten tar sin del av ansvaret, en politikk som bygger landet og sikrer framtidige generasjoner.

Jon Olav Alstad (A) : Det kunne ha vært interessant å følge opp den debatten som forrige taler drog i gang om Senterpartiet og hvilken evne de har hatt til å sette makt bak kravene de siste årene i den stortingsperioden vi har vært inne i. Det skal jeg la være. Derimot må det være tillatt å arrestere Senterpartiet litt når de nå etterlyser en mer offensiv boligpolitikk og bruker antallet sider i langtidsprogrammet som sannhetsvitne på at det mangler en sådan. Min erfaring er at noe av det viktigste i så måte er å gjøre noe med renten. Det er også viktig for dem av oss som er i etableringsfasen. Når Senterpartiets Lundteigen tidligere i dag har stått og støttet kravet om at vi må få en høyere rente i dette landet, sier vel det litt om hvilken boligpolitikk som vil bli resultatet av det.

       Det jeg derimot skulle si litt om, var familiepolitikken. Det som har vært grunnprinsippene i Arbeiderpartiets politikk på dette området de siste årene, er at ansvaret for barns trivsel og velferd, primært er familiens ansvar. Hovedoppgaven til det offentlige blir å sørge for gode tjenestetilbud og rammebetingelser, slik at man på en best mulig måte kan gi barna en trygg oppvekst, samtidig som de voksne har en reell mulighet til å velge mellom yrkeskarriere og omsorgsoppgaver eller en kombinasjon av disse. Min påstand er at Høyre og Kristelig Folkeparti ikke står for en familiepolitikk som gir reelle valgmuligheter for småbarnsforeldre.

       Høyre legger fram forslag i Stortinget om å gi barnefamilier 2 500 kr i kontantstøtte pr. måned. Hvis man går ut fra en gjennomsnittsinntekt på 200.000 kr, er det lett å regne ut at hvis du slutter i heldagsjobb for å være hjemme, vil familien få et inntektstap på 5.000 - 6.000 kr i måneden. Spørsmålet mitt blir da: Hvilke småbarnsforeldre har råd til dette, og hvor blir den reelle valgmuligheten av? Det er nærliggende å kalle hele opplegget for et narrespill.

       Et oppfølgingsspørsmål som det kunne vært interessant å få svar på fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er: Hvilke småbarnsfamilier er det som har råd til å tape 5.000 - 6.000 kr i måneden? Ikke det flertallet som jeg har kjennskap til, i hvert fall.

       Arbeiderpartiets barne- og familiepolitikk tar utgangspunkt i at begge foreldre ønsker å bruke den utdannelsen de har skaffet seg, samtidig som de vil kombinere det med å være omsorgspersoner. Derfor mener vi i Arbeiderpartiet at vi må ta utgangspunkt i nåtidens hverdag for småbarnsfamilier og ikke drømme oss tilbake til tidligere tiders samlivsformer, som kanskje var et mareritt for noen, med far i lønnet arbeid og mor hjemme.

       En god familiepolitikk gir større frihet til utvikling og trivsel for alle individer i familien. Når Arbeiderpartiet siden midten av 1980-tallet har stått i spissen for store reformer for barn og foreldre, har vi sett ting i sammenheng.

       Foreldrepermisjonen er økt fra 18 til 52 uker, og stadig flere fedre tar ut deler av permisjonstiden utover de 14 dagene som de i utgangspunktet har rett på.

       Man kan ta ut deler av permisjonen på tidskonto, noe som gir mulighet til redusert arbeidstid mens barna er små.

       Antallet barnehageplasser er økt, og målet om full barnehagedekning innen 2000 står fast.

       Reform 97, den såkalte 6-åringsreformen, som gir barna et skoletilbud fra fylte 6 år, er en annen av de store reformene som er gjennomført.

       Det at flere kvinner tar høyere utdanning og flere ønsker å arbeide utenfor hjemmet, gjør det helt nødvendig å utforme en barne- og familiepolitikk som også tar høyde for den situasjonen.

       Etterspørselen etter barnehageplasser er fremdeles stor, og den framtidige satsing på utbygging av barnehageplasser vil gi muligheter til et reelt valg for småbarnsforeldre. Prisen på barnehageplassene må etter min mening ikke øke slik at foreldrene ikke har råd til en barnehageplass.

       Ønsket om mer tid sammen kan oppfylles hvis utbetaling av 60 % fødselspenger i 70 uker og en utvidet tidskontoordning gjøres mulig. En slik kombinasjon av fødselspenger og tidskontoordning kan vare inntil barnet er 2 år og 10 måneder. Her finnes det mange alternative løsninger som kan ivareta foreldrenes økonomiske behov og barnas behov for mer tid sammen med foreldrene.

       Dette er skreddersydde løsninger som vil gi familiene reelle valg. Valget blir ikke bare enten - eller, men også både - og - tid og penger. Det er vel ikke noe dårlig tilbud til barnefamiliene?

Laila Kaland (A) : Arbeidarpartiet vil satse på eldre og helse.

       Arbeidarpartiet har sett av 30 milliardar kr over ein fireårsperiode som skal styrkje eldreomsorga. Dette er naudsynt, fordi dei eldre som har bygd opp landet vårt, fortener eit løft. Vi må få slutt på dei uverdige tilstandane med korridorpasientar, lange ventelister og fleire eldre på eitt rom.

       Det er frå enkelte hald reist tvil om at kommunane skal kunne klare dette. Etter mi meining vil kommunane klare dette. Dei vil over ein fireårsperiode få 30 milliardar kr. Alle ledda i eldreomsorga skal rustast opp, frå heimehjelparane og heimesjukepleien til omsorgsbustader og sjuke- og aldersheimar. Vi må i denne perioden ha fleire tilsette innanfor eldreomsorga, ca 12.000. Satsinga er fullfinansiert frå staten si side. Kommunane skal fullt ut få kompensert for drifta, og dei skal få frie inntekter som er tilstrekkelege til å dekkje avdrag og renter på lån for å investere i nye institusjonar. Kravet til kommunane er at dei lagar planar for ei god eldreomsorg, som skulle vere sjølvsagt.

       Denne satsinga betyr også eit gigantisk lyft for distrikta. Saman med ei positiv næringsutvikling er velferdsbygging det viktigaste for å halde oppe hovudtrekka i busetjingsmønsteret og skape nye kvinnelege arbeidsplassar. Då Regjeringa la fram eldremeldinga, kom det nok overraskande på opposisjonen. Dei hadde vel ikkje tenkt at Regjeringa ville satse så stort. Framstegspartiet sin helsepolitiske talsmann, John Alvheim, sa at han hadde også tenkt at det var naudsynt med ca 30 milliardar kr - og dei andre partia var stort sett nøgde. Men det gjekk ikkje så lang tid før overbodspolitikken kom inn igjen, og opposisjonspartia meinte at det var for lite løyvingar til alle desse tiltaka. Etter Arbeidarpartiet sitt syn er det ikkje mogleg å bruke meir pengar på ein fornuftig måte over ein fireårsperiode.

       Frå fleire hald blir det hevda at dette er vallyfte frå Arbeidarpartiet, og at det ikkje er realistisk å få gjennomført dette. Etter mitt syn er det ikkje riktig. Kva gjekk Arbeidarpartiet til val på i 1993? Vi gav eit lyfte om at arbeidsløysa skulle gå ned. Vi heldt det vi lovde. I ein fireårsperiode er det skapt 168.000 nye arbeidsplassar. Og er ikkje det det beste beviset på at vi har lukkast i å få ned arbeidsløysa? Landsmøtet til Arbeidarpartiet har sagt klart ifrå at satsingsområdet i neste valperiode - det er framleis satsing på å få ned arbeidsløysa og satsing på helse og eldre.

       Andre tiltak som vi vil satse på innanfor helsetenesta, er tilgjengeleg legeteneste for innbyggjarane - når dei har behov for det. Her vil vi gi innbyggjarane tilbod om fastlegeordning. Det vil gi meir tryggleik og betre oppfølging av helsetilstanden. Fastlegeordninga må innebere ei betre geografisk fordeling av dei legeressursane som vi har i heile landet - dette for at ventetida og legemangelen kan reduserast, og fleire sjukdomar oppdagast - og førebyggjast - på eit tidleg tidspunkt. Eg har også lyst til å seie at det er ikkje riktig det som det blir hevda, at vi har mangel på legar i Noreg. Dersom vi ser dette i forhold til europeiske tilstandar, har vi i Noreg ein lege på 270 menneske - og det er den største legetettleiken i heile Europa.

       Arbeidarpartiet har også gått inn for at vi skal styrkje psykiatrien, at tilboda her skal betrast, og at det skal bli gitt eit øyremerkt tilskot til alle fylka.

       Arbeidarpartiet vil også rette opp att dei uheldige utslaga ved omlegginga av bustøtteordninga, og på denne måten få betre forhold for dei minstepensjonistane som har dei høgaste buutgiftene. Det meiner eg er eit riktig signal.

       Vi vil også sikre uføretrygda moglegheit til å prøve seg i arbeidslivet utan å miste retten til trygd. Vi må auke kontantutbetalinga for åleineforsørgjarar, og vi må følgje opp med dagpengereforma. Vi må betre dei økonomiske vilkåra for uføre som forsørgjer barna sine. Sjukelønsordninga, som det ligg inne eit forslag om i dag, skal vidareførast, og arbeidstakarar skal ha full løn frå første dag ved sjukefråvær.

       For Arbeidarpartiet er det viktig at vi må omfordele frå dei rike til dei som har minst. Vi vil ikkje sjå på at somme lever i overflod og andre på eit minimum. Då må vi omfordele, då må vi ha ein skattepolitikk som er rettferdig, og dei av oss som tener mest, må betale mest skatt.

       kvalitet eit viktig tema her i langtidsprogrammet. Me er alle opptekne av kva me får i oss, og kva følgjer det får. Opnare grenser for handel med dyr og ferske matvarer gjer at smittestoff utanfrå lettare kan finna vegen til Noreg.

       Det ser nå ut til at Regjeringa er meir oppteken av å mjuka opp handelen med utlandet når det gjeld matvarer, enn å sikra folk si helse, og då tenkjer eg på EØS-avtalen på det veterinære området. Det tradisjonelle norske systemet med grensevern skal droppast, og i staden skal me adoptere EU sitt system med stikkprøver og sertifikat frå andre land.

       For å kunna produsera meir og billigare mat har me fått diskusjonen om bruk av veksthormon og antibiotika. Me veit at i ein del andre land har det vore utstrekt bruk - legalt og illegalt - av vekstfremjande stoff i dyrehaldet. Til nå har me som norske forbrukarar kunna stola på at lovverket så langt som mogleg har verna oss mot både skadelege stoff av ulike slag og sjukdomar som kan overførast.

       Elles skal me vera klar over at forbrukarsamfunnet har skapt ein enorm valfridom som ikkje fanst for 20 år sidan. Samtidig kan alle feilval som vert tekne av forbrukarane, verta ein potensiell kostnad for velferdssamfunnet. Dette er ein kostnad me bør gjera det me kan for å unngå. Vanleg forbrukarpolitikk byggjer stort sett på forbrukarane sine rettar. Nå er dette for enkelt. Denne politikken bør setjast inn i mykje større rammer og omfatta langt fleire spørsmål, som t.d. matvaresikkerheit.

       I kampen om matsminke, antibiotika og genmat, som er eit høgst aktuelt tema, kan ingen skulda på at det er marknaden som bestemmer. Dette er ikkje eit krav frå forbrukarane. Dei vil heller ikkje ha hormonkjøt. Men både Noreg og EU kan nå verta tvinga til å oppheva forbodet mot kjøt frå dyr som har fått vekstfremjande hormonbehandling, dersom WTO-panelet gir USA medhald. EU sine merkereglar er igjen eit resultat av redsle for kva verda sitt matmonopol vil føreta seg.

       Leiarane i store multinasjonale selskap vil som regel ikkje vita av statlege barnejenter. Dei vil nok vere tilhengjarar av valfridom, marknadsmakt og fri konkurranse. Dette er det me har å kjempa mot, og den kampen er det viktig å vinna her i landet. Ikkje minst for våre etterkomarar si helse!

Tove Kari Viken (Sp) : En velferdsstat med vekt på rettferdig fordeling vises best gjennom de helse- og sosialtilbudene som en kan gi befolkningen. De siste årene har avisene vært preget av ulike kriser i helsesektoren, i psykiatrien og i eldreomsorgen. Offentlig sektor blir fattigere, mens privat sektor øker. Folk får større kjøpekraft, og når de ikke får dekket sine behov for helse- og sosialtjenester, blir det et marked for private tilbud.

       Vi mener at et godt offentlig tilbud er den beste måten å ivareta en rettferdig fordeling på. Vi vil øke innsatsen i psykiatrien og i eldreomsorgen. Men skal vi klare det, må også utdanningen og utdanningskapasiteten innrettes slik at vi får utdannet det helsepersonell som trengs for framtidas behov. Bare innen eldreomsorgen trengs det minst 12.000-15.000 nye årsverk i løpet av de neste fire årene.

       Senterpartiet var tidlig ute med å kreve at staten skulle ta det fulle ansvaret for utdanning av leger og legespesialister, og vi krevde en handlingsplan for utdanning av helsepersonell. Dette ble vedtatt for to år siden, men vi har ennå ikke sett noe til en slik handlingsplan. Tvert imot ble antall studieplasser ved høgskolene redusert på grunn av for lave budsjetter.

       Senterpartiet mener vi må øke utdanningskapasiteten, og vi må legge til rette for bedre samarbeid i helsesektoren. Det må legges bedre til rette for en etter- og videreutdanning hvor en kan bygge videre på den kompetansen en har, slik at en får tilpasset kompetansen til det behovet som skal ivaretas. Pleie- og omsorgskompetanse må vektlegges sterkere for å ivareta oppgavene i eldreomsorgen og i de gruppene i psykiatrien som trenger omsorg og hjelp i dagliglivet.

       Stortinget har nå til behandling både eldremelding og psykiatrimelding. Det er mange fine tanker som alle kan slutte seg til, men det er skuffende at psykiatrien bare blir omtalt med fine ord, uten at det er forpliktende planer om hvordan økonomien skal sikres.

       Senterpartiet har bedt helseminister Gudmund Hernes om at Hervik-utvalget må beregne kostnadene ved psykiatrireformen, på linje med det som ble gjort for 6-åringsreformen. Og Senterpartiet vil ikke godta noen overføring til kommunene før kostnadene er beregnet og økonomien er sikret. Vi er skuffet over at vi har fått negativt svar fra Hernes på vårt spørsmål, men vi vil ta det opp igjen i forbindelse med behandlingen av psykiatrimeldingen, og håper at vi skal få flertall for å få beregnet kostnadene og få en plan med forpliktende utbygging for psykiatrien.

Oddvard Nilsen (H) : I Drammens Tidende og Buskerud Blad av 5. mars 1997 uttalte statsminister Thorbjørn Jagland følgende om bøndenes selvstendighet:

       « - Bøndene er jo blitt mer eller mindre statsansatt. »

       Statsministeren så ingen problemer i det. Han mente åpenbart at slike bønder passet aldeles utmerket inn i Arbeiderpartiets norske hus.

       Klarere kan det ikke sies at Arbeiderpartiets mål i landbrukspolitikken ikke er en selvstendig næringsdrivende bonde, men en leilending på statlige bruk.

       Resultatet av denne politikken ser vi: Bonden er havnet i klemmen. Han vakler mellom rollen som statlig lønnstaker og privat næringsdrivende i landets mest gjennomregulerte næring.

       Langtidsprogrammet signaliserer åpent at Arbeiderpartiet fortsatt ønsker at jordbruket skal være en slik tumleplass for partiets planøkonomer. Det ønsker ikke Høyre. For Høyre står vernet om eiendomsretten, friheten, råderetten og respekten for menneskets ønske om å klare seg selv og leve av sitt eget arbeid som helt sentrale politiske verdier.

       For nettopp å sikre eiendomsretten vil Høyre endre konsesjonslovens formålsparagraf. Høyre mener den bør utvides og inkludere at flest mulig mennesker skal gis adgang til å skaffe seg egen eiendom.

       I tillegg ønsker Høyre å styrke råderetten over den private eiendom som bonden har forvalteransvaret for. Her ønsker vi å ta et oppgjør med både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, som har sørget for at det som skulle være produksjonsgrunnlaget for bonden, jord, skog og utmark, i økende grad er blitt underlagt beslutninger av politikere, landbruks- og miljøbyråkrater.

       Gjennom dette har de samme partiene fratatt og redusert bøndenes muligheter til næringsdrift og gjort norsk landbruk stadig mer avhengig av statlige overføringer. Dette er bakgrunnen for det Dok.nr.8-forslaget som Høyre har fremmet i Stortinget, hvor vi ber om en vurdering av hva disse inngrepene har betydd for produksjonsgrunnlaget for bonden, og hva det har betydd for bondens inntektsmuligheter i framtiden.

       I Høyres landbrukspolitikk vil det inngå at samfunnet skal betale for de innskrenkninger som gjøres i bøndenes inntektsmuligheter på egen grunn.

       Høyre ønsker ikke en mer eller mindre statsansatt bonde, slik landets statsminister ønsker og Arbeiderpartiets langtidsprogram legger opp til. Høyre vil ha en bonde som er selvstendig næringsdrivende med reell eiendoms- og råderett over egen gård og grunn. Det vil på kort og på lang sikt gi de beste forutsetninger for å ta vare på forvalteransvaret knyttet til norsk landbruk.

Håkon Giil (Sp) : Investeringsprofilen for dei norske petroleumsinvesteringane i 1990-åra ser figurleg framstilt ut som ryggen på ein kamel. Den vanlege kamelen har som kjent to puklar. Det har petroleumsinvesteringane også - ein topp tidleg i 1990-åra, ein nedgang i 1994 og 1995 og ein kraftig auke i tida fram til år 2000. Den første pukkelen høyrer fortida til, den siste notida og framtida til.

       No vil enkelte hevde at kamelen med to puklar vel kan vere eit like så ålreit dyr som dromedaren, den einpukla kamelen. I dyreverda kan nok det eine vere like bra som det andre, men i oljepolitikken er spesielt siste investeringstoppen, pukkelen om ein vil, ei viktig årsak til at vi ikkje maktar å oppfylle klimamåla våre og dermed taper tidlegare opparbeidd internasjonal respekt og vørdnad. Regjeringa så vel som stortingsfleirtalet burde ha sett dette som problem. Fleirtalet, Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, let att augo for dette tapet av internasjonal vørdnad. Fleirtalet er tilfreds når dei samla investeringane nærmar seg 60 milliardar kr pr. år, og når olje- og energiministeren melder at oljeprognosen for 1997 vil auke frå 3,2 millionar fat for døgnet til minst 3,7 millionar fat. Det same fleirtalet vender det dauve øyret til krav og ynske frå sentrumspartia om ein politikk som kan oppfylle dei internasjonale pliktene vi har teke på oss. Fyrst og fremst gjeld dette CO₂-utsleppa, der Regjeringa reknar med at vi vil få ein auke på 30 % fram til år 2010. Det gjeld krava om redusert oljeutvinningstempo, det gjeld ei rekkje framlegg om meir energisparing og satsing på energikjelder som kan fornyast, det gjeld nei til dei planane som ligg føre om bygging av gasskraftverk.

       Ei viss differensiering har det rett nok vore. Det bør vere til ettertanke for Regjeringa så vel som regjeringspartiet når Høgre, som ikkje nett kan seiast å ha ein lang og god tradisjon som miljøparti, har signalisert vilje til å gå lenger i miljøtiltak enn Arbeidarpartiet. Dette nyanserer nok biletet, men det endrar ikkje hovudmønsteret. I miljøpolitikken er det eit grunnleggjande skilje mellom sentrumspartia med tilslutnad av SV på den eine sida, som vil leggje føre var-prinsippet til grunn og ta miljøpolitikken på alvor, og Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet på den andre sida. Spesielt Arbeidarpartiet og Høgre er nok litt sjenerte for kvarandre når søkjelyset vert retta på samarbeidet. Men når den praktiske politikken skal utformast, er det som på ein vanleg skoledans: Når lyset vert sløkt, vert sjenansen borte, og det er ikkje noko å seie på nærkontakten. Langtidsmeldinga ber nok preg av nemnde sjenanse mellom Arbeidarpartiet og Høgre, men gjev ikkje noko anna signal enn at samdansen nok vil halde fram også i framtida. Ei av utfordringane til sentrumspartia vert å utnytte den medfødde sjenansen Arbeidarpartiet og Høgre har for kvarandre, bryte inn i pardansen og syte for at det blir ein annan dans og ein annan politikk.

Bjørg Hope Galtung (Sp) : Regjeringa har i sitt langtidsprogram ein forholdsvis liten omtale av både det tryggleiks- og forsvarspolitiske samarbeidet og på nasjonalt plan det norske forsvaret. Det er for så vidt forståeleg, fordi den nye langtidsplanen for Forsvaret er forventa lagd fram før årsskiftet 1997-1998 og vil såleis verta grundig handsama då.

       Etter Senterpartiet si meining må norsk tryggleikspolitikk tuftast på eit forpliktande samarbeid i NATO og ha ei forankring der, samstundes som det norske Forsvaret er grunnpilaren i tryggleikspolitikken. Eit truverdig invasjonsforsvar som i dag er avgrensa til ein landsdel, må liggja fast. Det same gjeld for avtalar om førehandslagring og forsterkingsstyrkar frå våre allierte.

       Den omstillingsprosessen som Forsvaret har vore inne i dei siste fire åra, har vore tøff for personellet, fordi ressursbruken har vorte dreia frå drift til investeringar, og som ein konsekvens av det, har talet på tilsette vorte sterkt redusert. Det attverande personellet har hatt store utfordringar og ein pressa arbeidssituasjon som har ført til ei etter måten stor flukt frå Forsvaret. Utfordringa framover må difor vera å føra ein personellpolitikk som gjer at kvalifisert personell vert verande i organisasjonen. Løysinga på dette må den nye personellmeldinga som skal liggja føre innan utgangen av året, gje svar på.

       Heimevernet må halda fram som ein desentralisert, landsomfattande og identifiserbar del av Forsvaret. Fordi Forsvaret - og dermed også Heimevernet - skal kunna nyttast i fredstid ved eventuelle naturkatastrofar eller andre alvorlege ulukker, bør behovet for eit heimevernsområde i kvar kommune vurderast nøye på nytt. Omorganiseringa i Heimevernet har ført til at det ikkje er slik i dag. Konsekvensen er at katastrofeberedskapen i kommunane er svekt.

       Den sivile beredskapen er ikkje omtala i langtidsprogrammet. I totalforsvarskonseptet inngår sivil beredskap som ein svært viktig del, og Senterpartiet vil leggja stor vekt på å sikra og helst styrkja den sivile delen av totalforsvaret på alle nivå og dermed redusera sårbarheita i både katastrofe-, krise- og krigssituasjonar.

       Også internasjonalt i alliansesamanheng og i Partnerskap for fred-samanheng meiner Senterpartiet det må vera rett å hjelpa til med å etablera ein sivil beredskap i land som er interesserte i dette. Her har Noreg absolutt gode føresetnader for å hjelpa til.

       Til slutt: Det er etter Senterpartiet si meining viktig at det norske forsvaret - inkludert totalforsvaret - får dei ressursane og verkemidla dei treng for å kunna handtera ulike utfordringar, episodar og kriser i fredstid - og i verste tilfelle i krig.

Terje Sandkjær (Sp) : Jeg skal bruke min tilmålte tid til å si noen ord om vei. I den inneværende Norsk veg- og vegtrafikkplan er det slik at det bare er budsjettet for administrasjon som blir oppfylt. Når det gjelder budsjettet for drift og vedlikehold av veiene og veibygging, er det en måloppnåing på bare ca 90 %. Dette gjelder for riksveier og stamveier. Hvis vi ser på fylkesveier, blir bildet direkte dramatisk. Da er det bemerkelsesverdig at listen legges enda lavere i den nye langtidsplanen. Man sier riktignok at man prioriterer vedlikehold på bekostning av veibygging og forsøker dermed formodentlig å forsvare en senking av totalrammen.

       Den nye veistatsråden hadde behov for en ny profil. Det snakkes mye om miljø og sikkerhet som skal slå ut i en økt satsing på vedlikehold av veiene. Dette lyder fornuftig. Det er nærmest søt musikk i mine ører. Problemet er bare at det er galt. Det er i beste fall en relativ sannhet. Men det hjelper så lite om man prosentvis får en høyere andel til vedlikehold av veiene, så lenge det ikke blir kroner av det. Selv på dette høyt prioriterte området i veiplanen viderefører man bare det lave nivået fra inneværende periode omtrent krone for krone. Hvis man tar hensyn til prisstigning osv., blir det mindre også til vedlikehold i kommende periode. Dette betyr kort og godt at vi fortsatt vil komme til å tære direkte på veikapitalen.

       Fylkesveiene er imidlertid aller verst stilt. Disse veiene representerer ca 30 % av veinettet. Også her må vi ha en rimelig standard av hensyn til bosetting og næringsliv. Det ser ut til at Regjeringen direkte fraskriver seg ansvaret for dette veinettet for tiden. Man snakker riktignok i generelle vendinger om behovet for et nytt styringssystem. Det skulle vi gjerne stille opp på, men vi må ikke la veinettet bli ødelagt mens vi snakker.

       Gode økonomiske tider bør bl.a benyttes for å styrke grunnlaget for fremtidig inntjening. Veier er en viktig del av infrastruktur som er nødvendig for vekst og utvikling. Derfor er Regjeringens opplegg på dette feltet en stor skuffelse. Senterpartiet vil legge opp til en markant økt satsing. Denne satsingen skal dessuten være balansert og stå i forhold til behovet utover land og strand.

       Hjemmet og familien er den grunnleggende sosiale enhet i samfunnet, uansett familiemønstre. En politikk som satser på å styrke familiens situasjon, vil også bidra til å gjøre storsamfunnet bedre å leve i. Det er et stykke igjen før vi kan si at dette er godt nok i samfunnet vårt.

       At stadig flere unge finner tilværelsen vanskelig og trenger psykiatrisk hjelp, er et symptom på at vi ikke har klart å bygge det gode samfunnet som inkluderer alle som likeverdige individer med behov for tilhørighet og kjærlighet. Denne verdioppbyggingen må starte i hjemmet. Derfor er det så viktig å legge mulighetene bedre til rette for barnefamiliene så de får mer tid til samvær med barna. Skolen avspeiler hjemmene. Det ropes varsku om at mange barn ikke har den nødvendige støtte som er så fundamentalt viktig for en god utvikling.

       I et afrikansk ordtak heter det: Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn til å bli et godt voksent menneske. Dette er kloke ord. Det viser hvor viktig nærmiljø og nettverk er for den oppvoksende slekt, noe Senterpartiet er svært opptatt av.

       Det blir galt når økonomien setter bremser for foreldrenes nærvær. Derfor vil Senterpartiet sikre barnefamiliene en bedre økonomi enn tilfellet er i dag.

       De som ønsker det, må få barnehageplass. Enslige foreldre har som regel ikke noe valg. Disse tilhører den gruppen som har den laveste disponible inntekt pr. forbruksenhet. Det var derfor etter mitt skjønn galt å stramme inn stønadsordningene til aleneforeldrene slik stortingsflertallet gjorde. Senterpartiet mener overgangsstønad bør ytes inntil barnet fyller 10 år. Samvær mellom eneforsørger og barn er minst like viktig som i toforelderfamilier.

       Pappapermisjon er med på å styrke familiebåndene, gi nærhet mellom far og barn og fremme likestilling. Regelverket i dag sikrer ikke at alle fedre får denne muligheten. Dette må endres slik at alle fedre får rett til permisjon uavhengig av om mor har vært i jobb eller vært hjemmearbeidende. Senterpartiet vil øke småbarnstillegget til barnetrygden og vurdere andre former for kontantoverføringer som ikke går på bekostning av barnehagetilbudene. Funksjonshemmede og innvandrerbarn må særlig tilgodeses ved barnehagetildeling.

       Det må gis reelle valgmuligheter for småbarnsforeldre; derfor vil vi gi rom for mange ulike barnehagetilbud og omsorgsformer i både offentlig og privat regi.

       Kommuneøkonomien må bedres slik at man er i stand til å tilby barnehageplasser uten at foreldrene må betale altfor mye. Derfor må det statlige driftstilskuddet økes.

       Familiepolitikken skal sikre at barna får best mulig oppvekstvilkår samtidig som likestillingen ivaretas. Det går an å forene disse mål hvis det er reell vilje til å sette inn de riktige virkemidler. Det koster. Men investeringer på dette område vil storsamfunnet få mangfoldig igjen.

Johanne Gaup (Sp) : På 1960-tallet fikk folk i utkant-områder fraflyttingsbidrag. De flyttet, og kun forfalte hus og et ødelagt kulturlandskap står igjen. Nå er Arbeiderpartiet ved hjelp av Høyre i ferd med å ta bort infrastrukturen i utkantområder som et ledd i å flytte utkantbefolkningen til tettsteder og regionale sentre.

       Det er blitt et dårligere tilbud på posttjenester, og posten tar lengre tid. I Vardø tar intern B-post minst 8 dager fordi den sorteres i Alta, altså 55 mil unna. Postens regnskapsfunksjoner skal sentraliseres, distriktene har mistet arbeidsplasser i Telenor.

       Finnmark hadde høy kompetanse på IT-teknologi, og vi utviklet telemedisin og teleundervisning. Infrastrukturbedriftene burde nyttet vår kompetanse til å utvikle nye arbeidsplasser innenfor disse områdene i vårt fylke, og ikke bare utnyttet våre ansatte til å lære opp ansatte på sentrale steder i landet.

       Utkantene trues med at strømmen slås av, og Regjeringen vil tilby forurensende aggregater som erstatning. Hvem vil etablere seg på et sted hvor man ikke vet hvor lenge man har strøm, hvor posthuset er borte og det er usikkert om Telenor vil sette opp en ny linje når det er behov for utskifting? I en tid hvor Telenor satser på å vinne det utenlandske markedet, og i en tid hvor alle er opptatt av satellittkommunikasjon, må folk i utkantene lenke seg fast i telefonkioskene for å slippe å banke på dørene hos fremmede folk når de skal ringe.

       Befolkningen i Utkant-Norge er ikke lønnsom lenger, og en regjering som bygger på solidaritetsalternativet, står bak denne politikken. Regjeringens solidaritet er kun med markedsøkonomisk lønnsomme grupper i vårt samfunn.

       Senterpartiet viser solidaritet med det enkelte menneske, de som bor i byer, tettsteder og i utkantområdene. Målsettingen for vår infrastrukturpolitikk er at tilbudene skal gjelde den enkelte og ikke enkelte grupper i samfunnet. Statsministeren unnlot i dag å svare på spørsmålet om ideologiene er døde. Jeg konstaterer at om Regjeringens solidaritetsalternativ fortsatt lever, ligger den på dødsleiet i forhold til Utkant-Norge.

Rita H Roaldsen (Sp) : Norge er landet som flyter over av « melk og honning ». Den norske økonomien går så godt at det største problemet er hvor vi skal plassere pengene. Dette skjer i utenforlandet som sa nei til EU-medlemskap. Regjeringen frykter en ny jappetid og overoppheting av økonomien, og vil derfor investere oljeoverskuddet i utlandet. Men for mange mennesker rundt omkring i vårt vidstrakte land oppleves nok den kommunale fattigdommen som mer påtrengende enn den statlige rikdommen. Vi har på tross av denne rikdommen ikke lenger råd til å gi barna gode og likeverdige skoletilbud. Vi har ikke lenger råd til å gi folket de helsetjenestene de har krav på, og vi har heller ikke lenger råd til å gi kommunene en økonomi som setter dem i stand til å gi innbyggerne de tjenestene de har krav på. Vi har heller ikke lenger en økonomi til å opprettholde en desentralisert bosetting.

       Det er denne politikken med nedbygging av tjenestetilbudene innenlands og investeringer av oljepengene i utlandet som blir videreført i Arbeiderpartiets langtidsprogram. Denne politikken får også støtte fra Høyre, og det vil på sikt bety en nedbygging av landet.

       Sentrum og Senterpartiet ønsker en annen utvikling. Vi ønsker en sterkere satsing på offentlig sektor for å løse påkrevde oppgaver i dagens rike Norge. I Tromsø streiket nylig elever, foreldre og lærere mot store nedskjæringer på skolebudsjettet. Rammetimetallet ble skåret ned, valgfagene redusert og den praktiske undervisningen med skolekjøkken og forming lagt ned. Kommunene har ikke økonomi til å gi barna et godt skoletilbud, tiltak for funksjonshemmede elever reduseres, og man foreslår å bygge om enmannsrom på eldresenteret til tomannsrom - stikk i strid med hva Jagland sier de vil prioritere i langtidsprogrammet. Det mangler en sammenheng mellom Regjeringens ord og realpolitikk.

       Senterpartiet ønsker å bruke en del av oljeoverskuddet til å løse oppgaver innenfor eldreomsorg, helse og utdanning. Derfor har sentrum i langtidsprogrammet bl.a foreslått en sterkere satsing på skolesektoren. Vi ønsker å sikre likeverdige skoletilbud og enhetsskolen gjennom å innføre nasjonale standarder i skoleverket. Det må være nasjonale standarder for hvor mange barn det skal være i klassen, og det må være nasjonale standarder for rammetimetallet og for skolestørrelsene. Dette vil sikre kvaliteten på norsk skole, ikke en privatisering av skoleverket, som er Høyres medisin.

       Senterpartiet ser den positive verdien av å sende studenter til utlandet for å ta en utdanning, men dette må ikke bli en sovepute mot å opprette tilstrekkelig med studieplasser i Norge. Finansministeren vil importere sykepleiere og førskolelærere fra utlandet for å dekke vårt behov. Dette er en dårlig fremtidig løsning. Norge må ha råd til å utdanne fremtidig arbeidskraft. Senterpartiet vil derfor foreslå at det blir opprettet flere studieplasser innen høyere utdanning.

Peter Angelsen (Sp) : Dersom det skal være mulig i framtiden å opprettholde bosettingen i vårt langstrakte land, må det legges til rette for næringsliv og bedriftsstruktur som gir meningsfylt arbeid i lokalsamfunnene. Det innebærer at det må satses på små og mellomstore bedrifter, gjerne i et nettverkssamarbeid. Små virksomheter har vi tradisjon for i Norge, så det er ikke noe nytt. Det er heller ikke noen særegenhet for Norge. Mange land legger til rette for at nyskaping og vekst skal skje innenfor mindre bedrifter. Og det er fordi det som regel er her gründere, personer med ideer og pågangsmot, har de største mulighetene til å utvikle egne ideer og kreativitet. Jeg tror også det er belegg for å påstå at det spesielt er innenfor familiebedriftene man har sett de fleste nyetableringene, og også at bedriftene har vokst fram til større enheter.

       For Senterpartiet har tilrettelegging gjennom rammebetingelsene for etableringer av små og mellomstore bedrifter med aktive eiere og lokalt eierskap vært viktig for økt verdiskaping og økt sysselsetting. Spesielt ser vi det som viktig å tilrettelegge for kunnskapsbaserte bedrifter, som innenfor informasjonsteknologi. Dette er et område det synes å være bred enighet om å satse på, også for Regjeringen, i alle fall når det nevnes i mer uforpliktende sammenhenger.

       Det som gjør at vi kan reise tvil om at Regjeringen virkelig mener at den vil satse på små og mellomstore bedrifter med aktive eiere, er statsministerens bastante avvisning av sentrumspartienes forslag om å rette opp skjevhetene i delingsmodellen. Det bør være et paradoks for alle at dersom eiere med en viss eierandel arbeider i egen bedrift, så skal det betales høyere skatt av vedkommendes andel av overskuddet i bedriften enn av overskuddet til en eier som ikke arbeider i bedriften. Enda verre er det om det er en familiebedrift med nær familie som eiere. Da nytter det ikke å redusere eierandelen for den som er aktiv i bedriften for å bli likebehandlet med en passiv eier.

       Det å rette opp noen av disse skjevhetene, som er dypt urettferdige og skadelig for utviklingen av en naturlig eierstruktur, forsøker statsministeren å gjøre til et spørsmål om skattelette.

       Er det nå kommet så langt med Arbeiderpartiet at det skattemessig skal være gunstigere å være passiv bedriftseier og investor enn å være aktiv arbeidstaker i egen bedrift? Ønsker Arbeiderpartiet og Regjeringen en utvikling i næringslivet der en kun har kapitaleiere og arbeidstakere, og er selvstendig næringsdrivende ikke ønskelig? Jeg synes dette er viktige spørsmål som det dessverre ikke har vært mulig å få avklart ved behandlingen av langtidsprogrammet. Men Senterpartiet vil ikke la dette temaet ligge - til det er det for viktig for verdiskapning og sysselsetting.

Jørgen Holte (Sp) : Retten til fullverdig utdanning skal vere lik for alle. Derfor er einskapsskulen viktig å slå ring om. Av same grunn må kommunane sikrast økonomi som gjer det mogleg å halde oppe grendeskular og eit desentralisert skulemønster.

       Skulen er eit viktig samlingspunkt for kunnskap og tradisjonsformidling. Den er i mange bygder avgjerande for framtidig busetting og betyr mykje for utviklinga av det sosiale miljøet.

       Sentrumspartia markerer på dette området eit klart skilje til Høgre, som gjennom sin partileiar tidlegare her i kveld har uttalt at det å slå ring om skulen som eit ledd i å skape gode lokalsamfunn, er underordna i forhold til retten til at ein skal velje fritt. Sentrumspartia vil halde fast på kretsgrensene og at elevar til vanleg skal skrivast inn ved den skulen som ligg nærast, eller ved den skulen i nærmiljøet dei soknar til. Dette er å bygge opp rundt gode lokalsamfunn.

       Senterpartiet meiner at lærebøker på nynorsk og bokmål må ligge føre på same tid og til same pris, og at nynorsken si stilling i skuleverket ikkje skal svekkast.

       Stortinget har dei siste åra vedtatt fleire utdanningsreformer. Sentrumspartia har som mål å kvalitetssikre reformene gjennom tilstrekkeleg utstyr, nok og godt kvalifisert personale, veleigna bygningar, tilstrekkeleg uteareal og trygge skulevegar. Dette vil legge grunnlag for eit godt læringsmiljø.

       Retten til livslang læring må ta utgangspunkt i ynske og behov hjå den enkelte for vidareutvikling og næringslivet sitt behov for ny kompetanse. I dette arbeidet meiner sentrumspartia at det er eit mål å minske kunnskapskløfta mellom ulike yrkes- og aldersgrupper, og at etter- og vidareutdanning også skal ha som mål å fremje folkeleg danning og evne til samarbeid.

       Sentrumspartia vil i komande periode gi unge ei studiestøtte gjennom behovsprøvd fullstipendiering for elevar i den vidaregåande skulen og på sikt auke stipenddelen til 40 %

       Vår verdiskaping er avhengig av at det offentlege legg til rette for forsking og utvikling. Ei god grunnforsking er avgjerande for brukt forsking og det utviklingsarbeidet som må til for å vinne ny kunnskap.

       Dei mange bedriftene i Distrikts-Noreg er grunnstamma for vårt næringsliv på fastlandet. Forsking og utviklingsarbeid overfor desse er det avgjerande å lukkast betre med. Sentrumspartia vil peike på dei regionale forskingsstiftelsane si rolle i dette arbeidet. Dei kjenner både problema og kulturen i distrikta og kan samtidig vere ei bru for formidling av kunnskap frå det meir sentrale kunnskapsmiljøet. Sentrumspartia ser behovet for å styrke desse regionale forskingsstiftelsane si rolle gjennom t.d. grunnløyving og tilgang til strategiske program som Norges forskningsråd tildeler.

       utgjør Arbeiderpartiet og det nye Senterpartiet det realpolitiske tyngdepunktet i dag. Det er derfor skuffende å registrere hvordan Senterpartiet opptrer for tiden. Når jeg f.eks hører Anne Enger Lahnstein snakke om fordelings- og distriktspolitikk, er det nærmest som å høre en helfrelst sosialdemokrat. Og jeg må innrømme at hennes understrekning av at vi ikke trenger mer høyrepolitikk, går rett hjem hos meg. Og da spør jeg meg selv: Hvordan er det mulig å få til mindre høyrepolitikk ved å gå inn i en regjering sammen med partier som helt åpenbart vil ha mer?

       Senterpartiet ønsker å kaste en regjering som ligger til venstre for partiet, for så å forvente støtte fra det samme regjeringspartiet for sammen med partier til høyre å danne en ny regjering. Og den nye regjeringen skal da være en sentrumsregjering med en politikk som må ligge til venstre for Arbeiderpartiet, fordi Arbeiderpartiet og Høyre nærmest er ett fett. Vi er jo vant til paradokser i politikken, men dette må være et av de største.

       Jeg er enig i at vi har uløste oppgaver både når det gjelder fordeling og distriktspolitikk. Og Regjeringen har da også på område etter område kommet med en rekke konstruktive forslag til løsninger. Det gjelder ikke minst i distriktspolitikken, hvor det er spesielt lite å hente ved å gå mot høyre. Men alt blir møtt med en negativ holdning fra Senterpartiets side, som åpenbart tror at vi kan løse alle problemer bare vi bruker enda mer av våre barns og barnebarns sparepenger.

       Jeg frykter at skiftet av statsministerkandidat i Senterpartiet betyr tettere samarbeid med partiene til høyre. Samtidig vil partilederens retorikk fange opp velgere som ikke ønsker mer høyrepolitikk, men som kan få det i fullt monn etter valget. At Senterpartiet gjør Arbeiderpartiet til hovedfiende, kan derfor vise seg å gi mange senterpartivelgere en skikkelig blåmandag.

Jan Petersen (H) : Jeg beklager for så vidt å måtte ta ordet en gang til, men det er slik at jeg har reist et spørsmål til statsministeren for besvarelse i spørretimen i morgen. Statsministeren synes åpenbart det er mer interessant å reise på samråd i Bergen enn å opptre i Stortinget, slik at jeg har fått beskjed om at han av alle sender barneministeren til Stortinget for å besvare et spørsmål som dreier seg om maktutredningen.

       Forholdet er at Stortinget ved åpningen av denne sesjonen, 17. oktober, vedtok å igangsette en maktutredning. Og det var slik at Stortinget skulle fastsette mandat og retningslinjer etter forslag fra Regjeringen. Og nå er mitt enkle spørsmål til statsministeren: Hvor i alle dager blir det av dette opplegget?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte

       presidenten: Da skulle vi være klare for votering.