Sak nr. 3
Interpellasjon fra representanten Unn Aarrestad til nærings- og handelsministeren:
« Det har den seinare tida vore ein større debatt om konsesjonsavtalar som er gjort ved fleire store norske bedrifter ved oppkjøp, og tolkinga av desse. Det kan nemnast Freia Marabou, Transocean, Rio Tinto Zinc og Exide Sønnak. Her er det viktig å ha gode nok lover som vert strengt handheva. Stortinget vedtok ny industrikonsesjonslov (lov om erverv) i 1994. Den avløyste industrikonsesjonslova frå 1917 og framover. Dette synte at styresmaktene alt i 1917 var opptekne av eigarskap og forvalting av norske naturressursar og industri.
Kva tiltak vil Regjeringa setja i verk for å sikra nasjonale næringsinteresser og dei tilsette sine rettar overfor multinasjonale selskap ved oppkjøp? »

TALERE:

       Unn Aarrestad (Sp) : Det er viktig å ha eit lovverk som sikrar norske eigarinteresser i næringslivet. Dette må til for å tryggja norske arbeidsplassar og vil òg kunna gi nasjonale fordelar.

       Frå 1. januar 1995 fekk me lov om erverv, som erstatta dei tidlegare industrikonsesjonslovene. Med lovverk alt frå 1917 i ryggen hadde me tidlegare høve til å stilla spesielle krav til utanlandsk eigarskap i landet sine naturressursar, bedrifter og eigedomar. Etter at den nye lova tredde i kraft, var det ikkje lenger mogleg.

       I Dagens Næringsliv den 13. oktober 1995 står det følgjande:

       « Næringsdepartementet slipper så godt som alle oppkjøpssaker igjennom. Av 76 ferdigbehandlede saker, har bare én sak - Norske Skogs kjøp av Agnes Fabrikker - vært gjennom en grundigere undersøkelse. »

       I same artikkel står det også at ingen av dei 21 utanlandske oppkjøpa vart granska nærmare. Det kunne ha vore ein idé å sjå betre etter om dei har tankar om utflytting av kompetanse og arbeidsplassar, teknikk og kunnskap som me har bygt opp og utvikla gjennom åra.

       Det er elles verdt å merka seg at både NHO, LO og andre sentrale aktørar i arbeidslivet har streka under kor viktig det er å halda oppe norsk eigarskap i næringslivet. Me veit at tilhøyring til eigarskapet er sterkt avgjerande den dagen den enkelte bedrifta står overfor viktige vegval. Utflytting av kompetanse og arbeidsplassar er lettare med utanlandske eigarar.

       Me veit også at lokalisering av eigarskap og hovudfunksjonar i ei bedrift trekkjer til seg kompetanse og dermed er avgjerande for kor utviklinga skal skje. I tillegg er det avgjerande å kunna utvikla ein konkurransedyktig produksjon i Noreg og sikra kompetanse og ekspertise på norske hender. Norsk eigarskap vil dessutan gjera det lettare for norske underleverandørar å halda oppe leveransar til næringslivet i Noreg.

       Me veit dessutan at Noreg nå ligg på europatoppen når det gjeld utanlandsk eigarskap, og at dette etter Oslo Børs er stadig aukande. Nå er det slik at å eiga rike naturressursar ikkje aleine fører til oppbygging av nasjonal velstand. Derimot vil utvikling av styringsreiskap, med sikring av lokalt eigarskap i ressursar og verksemder, gi grunnlag for velstand og jamn fordeling i landet vårt.

       Nå har erfaringane synt at trass i at me har ei lov som gjer at me har kunna favorisera norsk eigarskap i forhold til utanlandsk, har det i praksis synt seg vanskeleg. Det kan vera nok å nemna Transocean i Sola, Ericsson i Arendal, Exide Sønnak i Horten og Freia Marabou i Oslo, men mange fleire kunne reknast opp. Utan eingong å ta i bruk lovverket verkar det som utopi å tru at me skal kunna sikra norsk eigarskap med berre positive verkemiddel.

       Eg vil nå ta eksempel i Freia Marabou. Her har Kraft General Foods heilt sidan oppkjøpet i 1993 synt at dei ikkje tek konsesjonsvilkåra alvorleg. Bedrifta er strippa for verdiar som er bygde opp gjennom generasjonar. Sidan Kraft sitt oppkjøp har 300-400 industriarbeidsplassar i dette « vesle stykke Noreg » gått tapt. Årleg er det nå ei nedlegging eller utflytting av ca 50 arbeidsplassar. I tillegg er det klart etter konsesjonsvilkåra at hovudkontoret skulle vera i Noreg. Det er nå flytta til Stockholm og England. Med andre ord er det her fleire klare brot på konsesjonsvilkåra. Handlingar som dette er avgjerande for om Freia på lang sikt vil ha ei framtid som produksjonsbedrift i Noreg. Rettane til varemerke kan også ofte vera medverkande til oppkjøp av bedrifter. Dette igjen kan føra til at produksjonen av merkevarer vert flytta til produksjonsanlegg utanom Noreg, medan mindre lønsame delar vert att. Freia Marabou er eit typisk døme på dette.

       Statsråden skreiv den 16. april i år i eit svarbrev til meg om denne saka følgjande:

       « Departementet har en løpende vurdering av Freia og dets eiere i forhold til vilkår og forutsetninger i konsesjonen fra 1993. Avviklingen av dropsproduksjonen ved Freia er et forhold som departementet også vurderer i forhold til denne konsesjonen. »

       Når det gjeld denne saka, vonar eg at statsråden ikkje ventar lenge med å gripa inn. Og då ventar eg altså ikkje spørsmålet om eg vil at statlege styresmakter skal starta med dropsproduksjon. Det var nemleg det svaret eg fekk sist eg spurde statsråden!

       I ei pressemelding frå dei tilsette på Freia den 26. februar i år står det:

       « Næringsdepartementet må håndheve konsesjonsvilkår mye strengere. Skal konsesjonsvilkår kunne sikre nasjonale næringsinteresser og ansattes rettigheter overfor et multinasjonalt selskap, må departementet håndheve vilkårene på en helt annen måte enn de gjør i dag. Når utenlandsk kapital etablerer seg i Norge, må det ikke være tvil om at det er norske lover, regler og praksis som gjelder. Konsernets egne systemer og profittinteresser må være underordnet dette. »

       Då industrikonsesjonslova vart debattert i 1988, sa dåverande stortingsrepresentant Jørgen Kosmo det slik under debatten:

       « Når utenlandsk kapital eller selskapsinteresser går inn med så store eierinteresser at de er i stand til indirekte å styre bedriftens disposisjoner, må vi være rimelig trygge på at intensjonene er å styrke virksomhetens næringsvirksomhet med basis i produksjon og utvikling av norsk interesse. Slik trygghet kan vi i rimelig grad skaffe oss gjennom konsesjonsbehandling. »

       Dette høyrest greitt ut like til me ser korleis dette vert praktisert, eller - rettare sagt - ikkje gjort noko som helst med. Då er det store spørsmålet om det har vore vilje nok til stades her.

       Det kan ved fleire slike høve verka som tolkinga av lova og konsesjonsvilkåra er med på å undergrava samfunnet sine interesser. Tolking av lovverket må kunna gi tryggleik for at intensjonane til sterke utanlandske og nasjonale eigarinteresser kjem bedrifter og arbeidstakarar i Noreg til gode.

       Til Arbeiderbladet den 12. oktober 1994 sa professor Carl August Fleischer, vår fremste ekspert på dette området:

       « Det vernet konsesjonsloven skal gi for å trygge norske arbeidsplasser blir praktisert altfor slapt. Det har utviklet seg skjeve, juridiske holdninger som fører til at brudd på konsesjonsvilkår ikke blir tatt alvorlig nok. »

       I Odda har det i den seinare tida vore diskusjon om Rio Tinto Zinc og konsesjonshandsaminga der.

       I den samanhengen seier Knut Weum, leiaren for samfunnspolitisk avdeling i LO, til Bergens Tidende den 10. oktober 1996:

       « Frå LO si side har vi gong på gong teke opp med Næringsdepartementet korleis dei praktiserer indu- strikonsesjonslova. »

       Og vidare:

       « Når denne Norzink-saka har kome for ein dag, trur eg standpunktet til departementet nå er diktert ut frå at departementet prøver å kome seg unna ei ubehageleg sak der ein har forsømt seg. »

       I desse tider med oppgang på dei fleste sektorane er det kanskje lett å tenkja at det ikkje er så farleg med nokre tapte arbeidsplassar her og der. Men då skal me hugsa på kor viktig det er å ha breidd i næringslivet vårt, ikkje minst for landbasert industri.

       Spørsmålet om nasjonalt eigarskap er viktigare for oss i Noreg enn for dei fleste andre land. Me er meir utsette for oppkjøp og utflagging av grunnar me ikkje kan gjera noko med. Det har med geografisk plassering og den vesle heimemarknaden vår å gjera. Derfor må nasjonale verkemiddel vera sterkare og meir målretta. Me må ikkje godta at den eine kjernebedrifta etter den andre forsvinn i ei internasjonal fusjonsbølgje. Det vil berre aksjonærane tena på.

       Det er vanskeleg å finne eksempel på at Regjeringa har gått inn og sett nærare etter om konsesjonsvilkåra er følgde ved utanlandske oppkjøp. Eg undrar òg på: Har Regjeringa nokon gong gripe inn i slike saker? Det kunne vore greitt å få eksempel på det.

       Det er med denne bakgrunnen eg vil spørja kva Regjeringa vil gjera for å sikra nasjonale næringsinteresser og dei tilsette sine rettar overfor utanlandske oppkjøp.

Statsråd Grete Knudsen : La meg starte slik: Jeg mener mistenksomhet mot alt som ikke er norsk, er et dårlig utgangspunkt for aktivitet, men også for det som går mye videre - toleranse, toleranse over grensene.

       Når det gjelder det vi diskuterer i dag, som tar utgangspunkt i bedriftene, er ikke regler alene nok til å få til lønnsomme bedrifter, verken i vårt eget land eller i andre land. Det er viktig å ha folk som vil etablere seg, som har gode produkter og - ikke minst - har en sunn og god økonomi og et sunt lederskap. I så måte må lovverk brukes med klokskap.

       Globaliseringen av næringslivet gjør at evnen til å konkurrere på internasjonale arenaer er en viktig dimensjon i arbeidet for økt verdiskaping og sysselsetting, også i vårt eget land. De fleste nasjonale, norske bedriftene er nå aktører så vel lokalt som internasjonalt. Den økte globaliseringen betinger til dels nye virkemidler for å videreutvikle vår egen velferdsstat med verdiskaping og sysselsetting i Norge. Regjeringen vil møte de globale utfordringene offensivt ved å sikre at norske bedrifter får et solid grunnlag hjemme, som i tillegg kan være en plattform for internasjonalisering og investeringer ute, om det er riktig sett fra den enkelte bedrifts side.

       En side ved den økte globaliseringen er en sterk økning av investeringer på tvers av landegrenser. Norske direkte investeringer i utlandet gjennom de senere år har vært større enn utenlandske direkte investeringer i Norge. Mange av de norske investeringene har hatt form av oppkjøp, samarbeid og delproduksjon ute. Dette vil trolig også være situasjonen i årene fremover, og vi må ha dette i bakhodet når vi vurderer egne nasjonale regler for investeringer i vårt eget næringsliv, det som andre aktiviserer seg for i vårt land, og det vi selv aktiviserer oss for ute.

       Overalt opplever vi en voksende interesse for å tiltrekke seg utenlandske virksomheter og utenlandske investeringer. I tillegg til å skape ny virksomhet og nye arbeidsplasser tilføres norsk næringsliv internasjonal viten, ekspertise og kultur. Et slikt eksempel er vår oljevirksomhet. Da vi startet, var vi nokså - la meg si det slik - grønne og naive på det området og trengte også ekspertisen fra andre. Ved å ha internasjonale bedrifter på vår hjemmebane, vil vi kjenne hverandre bedre. Vi vil derfor ønske fra denne regjeringen fortsatt utenlandsk engasjement i Norge, og mener vi har alt å tjene på det.

       Regjeringen er imidlertid opptatt av eierskapet i norsk næringsliv og av å sikre nasjonale næringsinteresser. Gjennom lov om erverv av næringsvirksomhet reguleres oppkjøp av norske bedrifter. Loven fastsetter at visse bedriftserverv og endringer i eierstruktur i selskaper over en viss størrelse skal underlegges meldeplikt og godkjennes av departementet. I den forbindelse plikter de nye eierne å holde møte med de ansatte der de ansatte skal informeres om ervervet. Dette skal skje så tidlig som mulig i prosessen, og før melding sendes til departementet. De ansatte har rett til å uttale seg til departementet mens meldingen er under behandling.

       De meldepliktige erverv blir underlagt en grundig vurdering i departementet. Dersom det er grunn til å anta at ervervet kan ha vesentlige negative virkninger for bedriften, bransjen eller samfunnet for øvrig, herunder sysselsettingsmessige virkninger, kan ervervet undergis nærmere prøving. I slike tilfeller skal kommunen og fylkeskommunen hvor bedriften ligger, gis anledning til å uttale seg til departementet. I tillegg får de ansatte en ny, separat anledning til å uttale seg, og de gis i denne anledning, uten hensyn til om de allerede har benyttet sin tidligere rett til å uttale seg, en runde til.

       Ved godkjennelse av et erverv kan det settes vilkår som anses nødvendig i det enkelte tilfelle. Slike vilkår skal først og fremst ta sikte på å sikre gjennomføring av de tiltak og planer erververen har lagt frem under departementets behandling. Det kan også stilles vilkår om at den nye eieren kan pålegges å legge forholdene til rette for overdragelse til andre interessenter dersom det blir besluttet å avvikle hele eller vesentlige deler av den oppkjøpte virksomheten. I vurderingen av om det skal settes vilkår om salgsforhandlinger, vil risikoen for flytting og nedleggelse av virksomheten stå sentralt. Det kan her nevnes at eierne av Exide Sønnak i henhold til konsesjonsvilkårene er pålagt å legge forholdene til rette for forhandlinger med eventuelle interessenter som måtte ønske å drive denne virksomheten videre. Dette arbeidet er nå i gang.

       Det fremholdes innimellom at myndighetene står maktesløse eller ikke i tilstrekkelig grad griper inn gjennom å nekte erverv eller ved å trekke tilbake godkjennelser av erverv. Selv om antallet saker som nektes godkjent eller der godkjennelser trekkes tilbake, er få, må det understrekes at ervervsloven, på samme måte som industrikonsesjonsloven, har en preventiv virkning overfor oppkjøp som f.eks utelukkende tar sikte på å legge ned virksomheten i bedriftsøkonomisk lønnsomme selskaper. I tillegg vil trusselen om å nekte et erverv eller trekke tilbake en godkjennelse ofte medføre at man får en nødvendig dialog med de involverte, og på denne måten oppnår en mer tilfredsstillende løsning for bedriften, de ansatte og samfunnets interesser. Her vil jeg nevne, siden også representanten Aarrestad spurte om det, beslutningen om å innstille produksjonen ved Porsgrund Bad og vedtaket om å legge ned produksjonsvirksomheten ved Trallfa Ginge på Bryne. I begge disse sakene grep departementet inn og fikk omgjort beslutningene. Etter Regjeringens mening gir ervervsloven myndighetene god kontroll med erverv som finner sted i norske bedrifter. Jeg vil igjen understreke, siden det her oste av mistenksomhet overfor alt som er utenlandsk, at det er jo ikke slik at det bare er utenlandske bedrifter som har vært i den situasjonen at de har gått gjennom en såkalt stripping.

       Lovregulering alene er imidlertid ikke tilstrekkelig, og ervervsloven kan ikke ses i et vakuum uavhengig av andre forhold. Grunnlaget for å sikre nasjonale næringsinteresser skjer først og fremst ved å legge forholdet til rette for lønnsomme, interessante bedrifter der det er høy kompetanse. Det er avgjørende at næringslivet har rammebetingelser som fremmer samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i Norge, enten det dreier seg om norske eller utenlandske investeringer. For norske bedrifter er det viktigst å ha eiere med kompetanse og langsiktige interesser for å drive virksomhet i Norge. Å ha kompetente eiere er viktigere enn om eierskapet er norsk eller utenlandsk. Videre vil en god forvaltning av naturressursene samt tilretteleggelse for effektiv utvikling, bruk av teknologi og kompetanse i bedriftene være av stor betydning for å sikre nasjonale næringsinteresser.

       Regjeringen tar sikte på å legge frem en stortingsmelding om eierskap i løpet av sommeren. Meldingen vil gi en oversikt over eiersituasjonen i norsk næringsliv og drøfte statens eierrolle. Staten utgjør en stor og viktig del av det nasjonale eierskapet i Norge. Dette eierskapet kan videreutvikles, slik at staten blir enda bedre til å utøve sin eierrolle på områder der det er hensiktsmessig. Meldingen vil i tillegg gi en omtale av de ulike regler og rammebetingelser for eierskap, og Regjeringen vil vurdere om det bør varsles ytterligere tiltak for å styrke tilgangen på privat kapital i norsk næringsliv, et norsk næringsliv som vil engasjere seg sterkere både hjemme og ute. Jeg må kunne slå fast, ut fra representanten Aarrestads innlegg, at når vi kommer med meldingen om eierskap, vil dette måtte lyde som musikk i Senterpartiets ører.

Unn Aarrestad (Sp) : Det er så forskjellig smak når det gjeld musikk.

       Eg vil først seia at eg er glad for at meldinga om eigarskap kjem nå til sommaren, men me har eigentleg etterlyst den i årevis og hadde håpt at det inneverande storting skulle fått handsama den ferdig.

       Eg er klar over at me har utanlandske eigarar som er positive, men når ein tredjepart av eigarskapet er på utanlandske hender og det er norske eigarinteresser som er villige til å gå inn, så er det noko me òg bør tenkja på.

       Så har det vorte sagt at reglar har me nok av, og det trur kanskje eg òg, men det hjelper så lite med reglar når dei ikkje vert etterfølgde. Mellom anna gjeld dette Freia Marabou, som eg nemnde tidlegare, der det er så klare brot på konsesjonsvilkåra i fleire omgangar, og det står i konsesjonsvilkåra:

       « Ved overtredelse av konsesjonsvilkårene kan departementet fastsette en tvangsmulkt som påløper inntil forholdet er brakt i orden, eller forfaller for hver overtredelse. Dersom det viser seg at konsesjonen er gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger om forhold av vesentlig betydning eller erververen overtrer vilkår av vesentlig betydning, kan konsesjonen trekkes tilbake. »

       Kor langt må det gå før departementet gjer noko med dette?

       Elles følte eg at dette eigentleg var eit forsvar for den nåverande praktiseringa. Me veit at dei tilsette på dei ulike bedriftene er usikre, dei er redde. Ein pliktar òg frå Regjeringa si side å gi dei så mykje tryggleik som mogleg. Dei har erfaringar med kva som skjer - ein kan berre ta eksemplet med Freia igjen, igjen og igjen. Me veit at eigarskapet er veldig viktig når bedriftene står overfor viktige vegval. Då tenkjer dei: Kvar kan me plassera dette? Det er sett vilkår, som eg nemnde når det gjeld Freia, men det hjelper veldig lite når departementet ikkje ser at ein her må gå inn og oppfylla dei. Derfor meiner eg at me òg burde hatt denne diskusjonen nå i vår i samband med handsaminga av lov om norsk eigarskap, der vi kunne ha vurdert strategiar for korleis dette skulle vera her i landet framover.

Statsråd Grete Knudsen : Jeg oppfatter det slik at representanten Aarrestad ikke er uenig i de rutinene som blir fulgt når det dreier seg om erverv. De er meget grundige og de har også en forebyggende karakter på den måten at en er kjent med hva en må gå igjennom hvis en kommer opp i slike situasjoner.

       Når det gjelder bedrifter som går mot en nedleggelse, kan en selvsagt vanskelig bruke lovverket hvis det er slik at bedriften ikke kan drive med lønnsomhet. Det er også veldig vanskelig for en regjering å presse bedrifter til å drive mot sin vilje. Det som er det aller viktigste, er at en har både bedriftsledere som tenker langt, produkter som er gode og økonomi til å drive på egen fot uten å ha støttekrykker med seg i det arbeidet. Det er det aller viktigste.

       Vi har vært oppe i en del vanskelige konsesjonssaker. Den saken som Aarrestad har nevnt nå flere ganger, Freia Marabou, er en slik vanskelig sak. Det kan nok være lett å sitte som enkeltperson og komme med ganske harde utfall om at situasjonen skulle vært behandlet annerledes. Men ut fra det har jeg stilt spørsmål til Aarrestad: Hva er det vi har gjort som skulle vært gjort annerledes? Og hva ville konsekvensene vært? Ikke bare av den ene delen - man måtte gå hele linjen ut for å se hva som ville blitt konsekvensene av å gjøre de ulike trekkene, hvis det er slik at Regjeringen har håndtert denne saken på en - etter Aarrestads mening - feilaktig måte. Her har vi holdt veldig tett kontakt med de ansattes organisasjoner. Under NNNs landsmøte ble faktisk denne saken trukket frem som et veldig godt eksempel på et tett faglig-politisk samarbeid mellom Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet.

       Aarrestad nevner at det er flere ansatte ved enkelte bedrifter, og nevner her Odda, som opplever en usikkerhet. Vi bør i alle fall ikke være med på å skape noen usikkerhet for de ansatte. Den situasjonen som var i Odda, har ikke minst de ansatte ved egen bedrift ryddet opp i, og har også akseptert de avgjørelsene som i denne sammenhengen ble tatt av Regjeringen i 1989.

Inger Lise Husøy (A) : I dag lever vi i en verden med økt internasjonalisering og økt konkurranse om investeringskapital. Lov om erverv gir oss mulighet til å gripe inn overfor f.eks nedleggelser og tapping og stripping av deler av virksomheten. Det er en bra lov.

       Norsk næringsliv er avhengig av flinke eiere for å kunne overleve i konkurranse med andre. Eierskap uten følelser for annet enn rask fortjeneste er ikke ønskelig i noe tilfelle. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen ser seg tjent med en viss kontroll med eierskapet i norske bedrifter av en viss størrelse. Som statsråden var inne på, er det viktigere med kompetente eiere enn hvilken nasjonalitet de har. Det er selvfølgelig viktig også for Arbeiderpartiet at loven blir brukt aktivt, og at vi bruker sanksjonsmuligheter dersom noen f.eks forsøker å strippe gode norske bedrifter eller bryter konsesjonsvilkårene. Det skal det ikke være noen tvil om.

       Vi skal stille strenge vilkår, men ikke så strenge at vi blir et land som blir nullet ut som investeringsobjekt. Målet må være å ha et regelverk som i minst mulig grad virker belastende for næringslivet. Et lovverk må ikke motvirke fornuftige og nødvendige omstillinger i næringslivet. Det viktigste er da å ha seriøse, langsiktige og kompetente eiere som driver lønnsomt. Det er det eneste som kan sikre at vi overlever i et knallhardt marked, og det er det eneste som kan gi trygge arbeidsplasser rundt omkring i landet. Og er det ikke norsk kapital, trenger vi utenlandsk kapital, slik at vi har et balansert eierskap i Norge. Utenlandske eiermiljø skal supplere de norske, ikke erstatte dem. Vi trenger da selvfølgelig eiere som er interessert i å drive i Norge.

       Men jeg syns det er forunderlig at Senterpartiet gang på gang med ulike representanter tar opp enkeltsaker. Og hvis det er riktig at fagforeningsfolk og arbeidsfolk er så veldig opprørt, hvorfor er det da ikke andre enn Lundteigen og Aarrestad som tar opp sakene?

       Jeg merket i Rio Tinto Zinc at det kan være noen marxist-leninister som kjører noen saker overfor Senterpartiet, men det betyr ikke at det er riktig analyse. Tvert imot: De som jobber i industribedrifter rundt i Norge, er opptatt av at det drives sikkert og lønnsomt. Det er deres hovedpoeng, derfor støtter de også det faglig-politiske samarbeidet som Arbeiderpartiet og LO har hatt.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg går ut fra at arbeidstakerne i de bedriftene som blir gjenstand for stripping og nedleggelse, merker seg representanten Inger Lise Husøys innlegg. Bakgrunnen for denne interpellasjonen har ikke noe med verken mistenksomhet eller mangel på toleranse å gjøre. Det det er snakk om, er rett og slett å ta i bruk virkemidler for i en del tilfeller å ivareta arbeidstakere så vel som nasjonale interesser.

       Utenlandsk kapital kan selvsagt være positivt. Men det er grunn til å minne om at vi har en svært høy utenlandsk eierandel i norsk næringsliv. Det er også grunn til å minne om at vi har en bedriftsstruktur med veldig mange små bedrifter - iallfall i internasjonal sammenheng - som er sårbare for oppkjøp. Vi har et ressursbasert næringsliv, og det er ingen som er tjent med en utvikling hvor vi mer og mer får tilstander som i - og nærmest framstår som - en bananrepublikk.

       Jeg syns det var et særdeles lite offensivt svar som ble gitt fra statsrådens side. Muligens har dette sammenheng med at Regjeringen nå gjennom oljefondet akter å bli aksjespekulant i utenlandske bedrifter. Da kan man komme i nettopp den samme situasjonen som man av og til ser at utenlandske eiere i norske bedrifter er i, hvor man for nettopp å maksimere avkastning på norske investeringer i disse utenlandske bedriftene kan bli nødt til å gjøre akkurat det samme, nemlig gå raskt inn og ut. Vi ser at dette fører til at man har et manglende engasjement i forhold til norske bedrifter som blir gjenstand for oppkjøp, omstrukturering, nedlegging og stripping - rett og slett fordi man altså kan komme i en lignende situasjon selv. På denne bakgrunn utviser man ingen stor interesse for å ivareta arbeidstakernes interesser.

       Vi så også i går under debatten om langtidsprogrammet at man heller ikke har veldig mye til overs for å prøve å legge forholdene til rette for at vi skal kunne få sterke norske aktive eiere i næringslivet. Man har ikke noe til overs for å gjøre endringer i skatteloven, sånn at man får til en utjamning mellom aktive og passive eiere i næringslivet, som nettopp kan styrke egenkapitalen, gjøre norske bedrifter motstandsdyktige mot oppkjøp og sikre at vi får et langsiktig eierskap også i norsk næringsliv. Det er helt opplagt at aktive eiere har et større engasjement både i forhold til arbeidstakere og i forhold til lokalsamfunn enn passive eiere som går inn, som skal ha maksimal fortjeneste på sin kapital og som trekker seg raskt ut dersom dette ikke svarer til forventningene. Dette har tidligere statsråd Jan Henry T Olsen pekt på i en rapport hvor han sier at delingsmodellen og passive eiere er den fremste grunnen til omstrukturering og eierkonsentrasjoner i oppdrettsnæringen.

       Det er beklagelig at Arbeiderpartiet heller ikke er villig til å ta denne virkeligheten innover seg.

Svein Ludvigsen (H) : Å lytte til representanten Aarrestad gir sjelden glede, men når hun snakker om utenlandske eiere i norske selskaper, er det direkte deprimerende. Hennes tro på statseide nasjonale selskaper og redselen for utlendinger er prøvd andre steder, og der har både politikken og de som stod for den, falt ned fra statuene.

       Rogalandsrepresentanten har jo heller ikke fått med seg at den positive utviklingen de siste tiårene i hennes eget fylke har skjedd fordi utenlandske oljeselskaper har gått inn i norsk næringsliv og bidratt til en positiv utvikling. Etter Høyres mening er det ikke det utenlandske eierskapet som er problemet. Norge trenger faktisk kompetente utenlandske eiere. Utviklingen i de børsnoterte selskapene og i næringslivet for øvrig viser jo at hovedtrenden dessverre er at norske statlige eierskap vokser på de private eiernes bekostning. Og Senterpartiet har bidratt til en slik utvikling gjennom å støtte og stå for en politikk som straffer kompetent aktivt privat eierskap. Derfor blir den forrige talerens bekymring for delingsmodellen noe underlig å høre på, for hun og Senterpartiet har bidratt til at delingsmodellen er nøyaktig sånn som den er. Så her kan man ikke skylde på andre og be dem ta ansvaret.

       I Høyre beklager vi også, men vi tar til etterretning, at Regjeringen valgte å utsette den varslede stortingsmeldingen om eierskap. Den skulle komme i forkant av langtidsmeldingen, men Regjeringen har nå tydeligvis forlagt den i sitt vaklevorne hus. Høyre er redd for at det er en illevarslende utsettelse.

       Men for å bidra til at Regjeringen i en stortingsfri sommerperiode får laget en god melding, skal jeg gi noen velmente råd som jeg gjerne ser at Senterpartiet og representanten Aarrestad også støtter. Det ville i så fall være et bedre bidrag enn å kjeppjage utenlandske eiere som driver gode selskaper og arbeidsplasser i Norge - det være seg så vidt forskjellige selskaper som Rio Tinto Zinc, Freia Marabou, Nestlé Findus, ABB, Fokus Bank, for å nevne noen selskap med navns nevnelse. Og jeg spør: Vil representanten Aarrestad nasjonalisere selskaper som er lovlig for salg, eller vil hun tvinge private investorer til å kjøpe? For på annen måte kan man ikke oppfatte henne. Og hva vil så konsekvensen være hvis Senterpartiets tvangspolitikk skulle gjennomføres ved salg av selskaper?

       Men det var noen gode råd om hva som bør ligge i dette å styrke et aktivt privat norsk eierskap: I stikkords form vil jeg da anbefale at man

       Det vil være positive virkemidler som vil gjøre at det private norske eierskapet blir styrket både på statens og utenlandske eieres bekostning.

       Fra SVs side har vi den prinsipielle holdninga at om en kapitalist er utenlandsk eller norsk i og for seg ikke trenger å utgjøre den avgjørende forskjellen. Vi har trygge erfaringer for at norske bedriftsledere kan drive akkurat like uansvarlig i utenlandske regimer som utenlandske bedriftsledere kan drive uansvarlig i Norge. Det er for så vidt ingen nasjonale skiller i den mentaliteten. Men uansett synes jeg at det konsesjonslovverket vi tross alt har, skal brukes i den klare hensikt å skape trygghet for arbeidstakerne, for lokalsamfunn og nasjonale naturressurser ikke minst.

       Vi vil sikkert kunne diskutere lenge hvorvidt denne regjeringen eller andre regjeringer har gjort den jobben godt nok og fulgt opp disse målsettingene. Jeg tror det også er andre regjeringer som bør gå etter i sin historie hva angår hvordan man har brukt konsesjonsloven.

       Fra SVs side har vi aldri lagt skjul på at vi har ønsket en streng konsesjonslov, og vi hadde faktisk ønsket at man hadde brukt den i den grad det var nødvendig. Det er kanskje til det siste spørsmålet og den siste problemstillingen at debatten bør peke litt fremover, for jeg innser jo at i en rekke tilfeller der det er usikkerhet om rådende eierforhold, der eiere ønsker å flagge ut, ønsker å redusere eller legge ned, der sitter man litt opp mot veggen. Det hjelper ikke om man bruker en konsesjonslov strengt nok, for alternativet er kanskje ingen drift. Det jeg håper og ser fram til, er at Regjeringen er villig til å drøfte gjennom problematikken: Hva slags redskap skal vi bygge opp som kan skape realistiske forventninger for de lokalsamfunn som kommer opp i et slikt problem? Hva slags redskap skal vi ha som kan sette inn nødvendige virkemidler for å føre videre nasjonal drift ved de ulike bedriftene og ta vare på den kompetanse og den innsats som tross alt ligger historisk i de bedriftene? Jeg kan dessverre ikke, slik situasjonen er i dag, se andre løsninger enn at det er gjennom et statlig selskap en kan gå inn i slike situasjoner.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Også eg vil gje uttrykk for at det hadde vore sterkt ynskjeleg om meldinga om eigarskap i norsk næringsliv hadde vorte lagt fram, slik at dette stortinget kunne ha handsama den, og eg vil be statsråden merka seg også dei familieeigde verksemdene i den meldinga som der skal koma.

       Lov om erverv av næringsverksemd - eller konsesjonslova - slik den vart vedteken i 1994, har etter mi vurdering ei rimeleg avveging mellom styring for å hindra spekulasjon på den eine sida, og fridom, slik at investorar kan finna næringslivet interessant, på den andre sida. Viktig er kompetente eigarar som tenkjer langsiktig, og som byggjer opp eigenkapital i verksemdene.

       Kristeleg Folkeparti har ved ulike høve gjeve uttrykk for at vi vil ha ei streng konsesjonslov som er ikkje-diskriminerande og praktikabel. Reguleringskriteria - og meldepliktsystemet - som vart vedtekne, meiner eg er gode. Det som er viktig, er at lov og regelverk vert etterlevd og handheva. Også etter tidlegare konsesjonslov har det vore store negative endringar for einskildverksemder, sjølv om konsesjonslova har vore relativt restriktiv. Norske eigarar har også strippa verksemder; i så måte er norske eigarar mykje på line med utanlandske eigarar. Det er dei krava som vert stilte når konsesjon vert gjeven, som må vera klåre og eintydige, slik at tolkingane vert avgrensa.

       EØS-avtalen har etter mi meining verka positivt for næringslivet. Med ei konsesjonslov som er ikkje-diskriminerande ligg det sjølvsagt eit stort ansvar hos den einskilde verksemda og hos eigarane for at verksemda vert utvikla på ein god måte så den gjev arbeidsplassar og tener samfunnet. At verksemdene er lønsame er fundamentalt viktig.

       Endringar i næringslivet ved at verksemder vert bygde opp, lagde ned eller går ut, må ein rekna med også i framtida. Slike endringar fylgjer av utviklinga av nye teknologiar og den generelle utviklinga i samfunnet.

       Kristeleg Folkeparti er oppteke av at dei lokale og nasjonale tilknytingspunkta framleis skal vera gode, fordi det har mykje å seia for god utvikling av næringslivet. Eg meiner den konsesjonslova som vart vedteken i 1994, er eit eigna verkemiddel for å kunna ta vare på auka verdiskaping og arbeidsplassane. Vi må i framtida sjå investeringar frå norske verksemder og investorar i utlandet, og investeringar av utanlandske investorar i Noreg - dette er realitetar som vi ikkje kan sjå bort frå.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Det er et faktum at alle politiske partier i Norge er opptatt av at det fortsatt skal være mulig å beholde bedrifter på norske hender i årene som kommer. Det er det viktig å understreke.

       Ellers er det ikke noe nytt at det knyttes sterke reaksjoner til utlendingenes oppkjøp av store norske bedrifter, eller hver gang en utenlandsk eid bedrift nedlegges. Når utlendingene kommer inn, frykter man tap av arbeidsplasser, at selskapene kan slaktes og produksjonen flyttes ut av landet.

       Næringsdepartementet har siden 1970-tallet innvilget flere tusen konsesjonssøknader fra utenlandske bedrifter. Noen av disse oppkjøpene har senere ført til nedleggelse og såkalt slakting av virksomheter. Jeg har ikke klart å finne noen statistikk, men jeg har forsøkt ut fra mine kunnskaper å finne ut hvor mange prosent som er slaktet eller nedlagt av utlendinger, og jeg har kommet til at det muligens ligger rundt 1 %, så det har altså ikke vært noe større problem.

       Fremskrittspartiet mener at den offentlige debatt om utenlandske eieres oppkjøp og nedleggelse av enkelte bedrifter har blitt for mye og til dels skjevt fokusert. Ofte har det vært snakk om ulønnsomme bedrifter som den norske eieren ikke har ønsket å fortsette driften av, eller som norske investorer ikke har ønsket å overta. Det var dette som var tilfellet for noen år siden med Viking Dekk, et par år før det var snakk om nedleggelse. Ingen norske interessenter ville kjøpe bedriften, derfor fikk svenskene overta. I en del tilfeller har også utenlandske eiere, i motsetning til norske, hatt sterke finansielle ressurser til å kunne opprettholde investeringene i dårlige tider.

       Vi må heller ikke glemme at utbygging av vannkraft, bergverk og kraftintensiv industri de første tiår i dette århundre i betydelig grad ble muliggjort av utenlandske investeringer i et kapitalfattig land. Også utbyggingen på sokkelen - og da særlig i startfasen - var i stor utstrekning basert på utenlandsk kapital, teknologi og markedskunnskap. Utlendingene bidrog faktisk til å løfte leve- og livsstandarden i Norge mange hakk. Derfor kan ikke vi dele den frykt som Senterpartiet legger for dagen når det gjelder utenlandsk eierskap i Norge.

       I de fleste andre land er det det motsatte som skjer. Man ønsker utenlandsk kapital velkommen og er mer opptatt av å se mulighetene. Derfor er det på høy tid å skrinlegge gamle myter om at utenlandsk kapital flyttes til Norge for å rane våre bygder for bunad og neverlur. Utenlandske eiere vil tvert imot bringe med seg kunnskaper som vil bedre norske bedrifters omstillings- og utviklingsevne. De vil også bidra til den internasjonalisering som er ønskelig og nødvendig for vårt næringsliv.

       Jeg vil understreke at det er helt nødvendig å ha utenlandske konsern til stede, som f.eks. ABB, Siemens og Alcatel. Det fører til en berikelse for det norske industrimiljøet, industriene lærer av hverandre. Og for å få en god bedrift, må man ha gode konkurrenter.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg vil berre fyrst få slå fast at Senterpartiet meiner me treng eit samarbeid mellom norsk og utanlandsk kapital i eit rett forhold, samtidig som ein treng eit lovverk som kan praktiserast slik at det tener norsk næringsliv og norske arbeidsplassar. Det er hovudpoenget vårt.

       Så merka eg meg at statsråden var inne på at me ikkje kan bruka lovverket dersom det ikkje er lønsamt å driva bedriften. Då vil eg ta opp igjen det same eksemp-let. Det går an å flagga ut dei mest lønsame delane, og så sit dei andre avdelingane igjen. Og kva med dei, når dei ikkje svarar seg lenger? Det er noko av problemet med slike ting. Derfor er det så viktig nettopp når det gjeld den typen bedrifter, at me òg praktiserer lovverket i tide.

       Så måtte me ikkje skapa uvisse, og i den samanhengen vart Odda nemnt. Men det er ikkje Senterpartiet som skapar uvisse. Nei, det er dei tilsette i Odda som begynner å verta redde når dei ser at det ikkje skjer noko. Så seier dei frå.

       Eg merka meg òg at representanten Husøy tykkjer det er merkeleg at Senterpartiet tek opp dette og at andre ikkje ser det. Då må eg jo verkeleg seia: Kva slags kontaktar er det Arbeidarpartiet har med arbeidarane på grunnplanet rundt om i dei store bedriftene? Finst det ikkje kontakt lenger - når ein kan påstå noko slikt?

       Det som eg òg merka meg, er at representanten Ludvigsen - eg trudde dei hadde litt sjølvstendige meiningar i Høgre - går i eit totalt forsvar for Regjeringa si praktisering og for Arbeidarpartiet sine tankar om akkurat dette. Det er jo det som syner seg i sak etter sak som me har her på Stortinget.

       Til slutt vil eg berre seia at det nå er viktig å få ein strategi for norsk eigarskap. Med alle dei utfordringane me har nå, er det viktigare enn nokon gong før, for her treng ein å få til det gode samarbeidet mellom utanlandsk og norsk kapital og interessene i bedriftene for å sikra næringslivet og for å sikra dei tilsette.

Statsråd Grete Knudsen : Jeg synes i grunnen Odda-saken kan stå som et veldig godt eksempel på hvordan jeg ser Senterpartiets industri- og næringspolitikk, for det var en sak som faktisk var oppe i 1989, og nå snakker vi om 1997! En kommer altså meget senere og har en mening om hvordan det skulle vært gjort den gangen.

       Oppgaven nå er å se hvilke virkemidler vi trenger i en ny tid, for en god del av de gamle virkemidlene duger ikke lenger. Jeg er i hvert fall veldig glad for at de øvrige talere, bortsett fra Senterpartiets, var meget nyanserte og en del også ydmyke overfor hvordan vi skal takle en globaliseringssituasjon der Norge er aktør på et internasjonalt marked, der den lokale bedriften vår også er aktør i det globale markedet. Da trenger vi både norske og utenlandske aktører, og de skal skikke seg vel, både de som kommer hit, og de som går ut herfra.

       Senterpartiets svar i dag var skattelette etter delingsmodellen. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti ikke nevnte dette. Kristelig Folkeparti var veldig klar på at vi må forholde oss til de realiteter som vi har.

       Til Reidar Johansen: SV var i dag meget konstruktiv i forhold til de utfordringene vi står overfor, hvordan vi egentlig skal håndtere situasjonen når bedrifter må legge ned og ikke klarer seg mer, og hvordan vi skal klare å få dem til å gå videre hvis de har et godt produkt. Det synes jeg er et godt utgangspunkt. Vi må skaffe inn kompetanse, og vi må også være med på egenkapitalsiden, på grunnfinansieringssiden. Vi har i dag mange bedrifter som er opptatt av akkurat den situasjonen. De har et godt produkt, men de har faktisk ikke noen egenkapitalbase, og de får heller ikke lån i de lokale bankene. Nettopp i den situasjonen vi har i dag, med noen bedrifter som så langt har fått svar og svaret er nei fordi de faktisk ikke har maktet det økonomisk, har også Senterpartiet et ansvar. I eierskapsmeldingen vil vi nettopp gå inn for å se på hvordan vi med statens finansielle situasjon kan være med og bidra til at private bedrifter bedre kan klare å investere i nytt, og kanskje også noen ganger investere ute for å trygge verdiskapingen hjemme.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten over.