Sak nr. 1
Kirke-, utdannings- og forskningsministerens utdanningspolitiske redegjørelse i Stortingets møte 26. mai 1997
Sak nr. 2
Innstilling frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen om forslag frå stortingsrepresentantane Sigurd Manneråk, Jon Lilletun og Lars Sponheim om å oppnemne eit utval med mandat til å vurdere forskinga si openheit, fridom og uavhengnad (Innst.S.nr.221 (1996-1997), jf. Dok.nr.8:58 (1996-1997))
Sak nr. 3
Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om forslag fra stortingsrepresentant Mai Gythfeldt på vegne av Rød Valgallianse om kompensasjon for utbygging av skolefritidsordninger, oversendt fra Stortinget 15. mai 1997 (Innst.S.nr.222 (1996-1997))

TALERE:

       Jon Lilletun (KrF) (leiar for komiteen):

       Dersom eg først får lov å seie eit par ord til dagsordenen i høve dette, meiner eg at det er ei urimeleg forskjellsbehandling av denne utgreiinga kontra andre utgreiingar som har vore drøfta i salen. Men eg skjønar at det gjeld alle debattar i dag, og eg har forstått at Presidentskapet har drøfta og vore einstemmig i forhold til dette opplegget, og ut frå det finn eg å måtte akseptere det. Men eg meiner det er urimeleg i forhold til dei andre utgreiingane der ein har fått høve til ein meir utdjupande debatt enn vi då får.

       Statsråd Reidar Sandal starta si utdanningspolitiske utgreiing med eit godt sitat frå Kongsspegelen. Eg vil gjerne kvittere ut med eit sitat frå Hávamál:

       « Betre byrdi

       du ber kje i bakken

       enn mannevit mykje.

       D'er betre enn gull

       i framand gard; »

       Begge sitata inneheld ei god grunngjeving for måla vi har i utdanningspolitikken vår.

       Utgreiinga frå statsråden gjev òg eit breitt og godt oversyn over bakgrunn og status for dei reformene i skuleverket som har vore gjennomførde i denne stortingsperioden. Det er gjort eit stort arbeid både i departement og storting, men aller mest ute i skulekvardagen, for å gjennomføre det som vi i fellesskap har vedteke. Det har vore ulike syn på reformene, men dei er vedtekne, og vi har ei felles oppgåve i å gjere dei best mogleg.

       I sitatet frå Hávamál står det at mannevit mykje er betre enn gull i framand gard. Vi skal alltid vere varsame med å svartmale stoda i skulen. Men det er klart at desse forskjellane som òg vart omtalte i statsrådens utgreiing, er alvorlege. Og det er eit tankekors at vi i ei tid då vi har råd til å setje mykje gull i annan manns gard - eg tenkjer på aksjar i utlandet - korkje i grunnskulen eller i vidaregåande skule har eit informasjonsteknologisk utstyr som set elevane i stand til å ta i bruk den nye teknologien, og vi har heller ikkje innanfor forskinga utstyr som er godt nok. Heller ikkje brukar vi tilstrekkelege midlar til etterutdanning av lærarar slik at reformene på ein god måte kan verte omsette i praksis. Der òg prioriterer vi å setje gull i annan manns gard framfor i tilstrekkeleg grad å følgje dette opp.

       Eg vil likevel gje ros til statsråden for at han erkjente ulikskapen. Statsråden og eg kan heilt sikkert vere einige om at mykje av norsk skule er god, og mykje av utstyret og bygningane i norsk skule er gode. Men nokre oppslag i det seinare og utgreiingane frå utdanningsdirektørane dokumenterer at dette er ganske alvorleg. Derfor ventar Kristeleg Folkeparti at statsråden kjem attende til Stortinget med forslag til tiltak og myndiggjering av utdanningsdirektørane slik at vi blir i stand til å gje eit likeverdig skuletilbod. Likeins forventar eg at det i budsjettet ligg eit opplegg for ei investering i samband med den aksjonsplanen som Stortinget har bede om når det gjeld informasjonsteknologisk utstyr, som set skulen i stand til å møte den utfordringa, og at vi faktisk brukar pengar her. Det er ei minst like god investering som å setje gull i annan manns gard.

       Det er ein ting som har vore diskutert svært mykje, og som statsråden òg omtalte i utgreiinga si, nemleg opplæringsboka i vidaregåande skule. Det var i forhold til den nye lærlingordninga eit ynske frå partane i arbeidslivet om at ein skulle få eit kvalitetssikringssystem, og ut frå det har Kristeleg Folkeparti vore einig i at ein innfører ei form for opplæringsbok. Men det har vist seg at det er ganske stor strid både i næringslivet og i skuleverket om ein har funne den rette løysinga. Eit arbeid som no er på gang for å betre opplegget, etter at evalueringa er gjennomført, tyder på at ein er komen eit godt steg lenger. Men i og med at Stortinget ikkje har fått høve til å handsame dei forsøka som har vore gjorde, meiner Kristeleg Folkeparti at det er grunn til å vente med generell innføring av opplæringsboka i allmennfag, men at ein held fram med forsøka ut frå den betringa som no er gjort, gjerne med dei same skulane i dei same fylka der ein hittil har drive forsøk, og at ein så inngår eit samarbeid med LO, NHO, lærarorganisasjonar og elevorganisasjonar om eit eventuelt alternativt kvalitetssikringsopplegg. Vi vil fremje eit forslag i samsvar med dette. Men vi treng altså eit system for kvalitetssikring.

       Det er òg ei viktig oppgave framigjennom å skaffe nok lærlingplassar, slik statsråden snakka om. Det viser seg at det er enkelte skjer i sjøen. Stortinget vedtok då vi handsama lærlingsituasjonen for ei stund sidan, at bedriftene skulle handsamast likt når det galdt nye lærlingplassar, det skulle vere same tilskot anten dei brukte opplæringskontor - som er motoren - eller lærlingplassane vart oppretta på annan måte. Statsråden seier i eit brev til Lars Sponheim frå Venstre at dette fyrst skal skje i samband med neste statsbudsjett. Det meiner eg ikkje er i samsvar med det Stortinget vedtok. Derfor fremjer Kristeleg Folkeparti forslag om at ein allereie i år må gjennomføre Stortinget sine vedtak.

       Vidare er det ein skandale som går føre seg ute i ein del vidaregåande skular i desse dagar, ved at prøvenemndene har spela hasard med mange unge si framtid. Eg ber spesielt om at statsråden i dag kommenterer denne hasarden. Det at prøvenemndene faktisk set mange unge si framtid på spel på den måten dei gjer, er alvorleg, og det er spesielt alvorleg når det skjer i eit fag der det faktisk alltid har vore utdanning i skule og eksamen i skule. Eg ser fram til å få høyre korleis statsråden vil gripe dette fatt. Eg meiner at her må det handfaste verkemiddel til som sikrar dei unge det her gjeld.

       Vidare er det ei motsett problemstilling: Ein del unge føler at dei ikkje er ferdige etter dette året og vil gjerne halde fram eit år i bedrift etter skule, og har søkt om å få lærlingtilskot i forhold til eitt år i staden for to. Det er her klart at vi har ikkje laga eit regelverk som tek vare på det systemet. Eg ber statsråden om å kommentere også den dimensjonen, for det er ein viktig dimensjon.

       Eg sa at etterutdanning er viktig. Det er ei gruppe i skulen det er spesielt viktig for, og det er ei gruppe som vi har fokusert altfor lite på - det er eldre lærarar sin situasjon. Det er ikkje tvil om at mange eldre lærarar er utbrende, og dei slit med skulearbeidet. Undersøkingar viser at lærarar er blant dei yrkesgruppene som har høgst psykisk belasting og dei sterkaste etterverknadene av arbeidet. Av ti lærarar over 55 år seier seks at dei er utbrende, og dei seier at dei er oftare nedtrykte enn tidlegare. Kristeleg Folkeparti ønskjer å setje fokus på desse lærarane, og her har vi òg fremja eit forslag i samband med det.

       Det er derfor grunn til å oppsummere at vi har mange gode element i norsk skule, og det er mange gode ting i dei reformene som er gjennomførte. Men no må vi setje alle krefter inn på å behandle innhaldsreformene på ein skikkeleg måte og å fullfinansiere dei. Det vil vere dårleg økonomi når vi har brukt så mykje pengar på desse utdanningsreformene, å ikkje bruke litt til så vi klarer det skikkeleg. Derfor er det viktig å kome attende med ei etterberekning av kostnader til investeringar og drift i samband med grunnskulereforma.

       Det er òg viktig å betre skulevegar og uteareal, og det er viktig med den satsinga på informasjonsteknologi og etterutdanning som eg har hevda.

       Alt i alt har vi hatt en travel periode, men min spådom er at neste periode vil på denne sektoren ikkje bli mindre travel, når ein skal sørgje for at alt som no er vedteke, vert gjennomført på ein god måte.

Marit Nybakk (A) : Når inneværende stortingsperiode ebber ut, har alle norske barn fått lovfestet rett til 13 års opplæring, hvorav de første ti år er obligatoriske. Dette setter Norge i en særstilling blant land det er naturlig å sammenligne oss med, og står i steil kontrast til påstander fra enkelte opposisjonspartier om at det ikke satses på skole.

       Arbeiderpartiet har jevnt og trutt styrt utdanningspolitikken i hele etterkrigstida og staket ut kursen. Vårt helhetlige reformkonsept er basert på endringer både i innhold, struktur og rettigheter og inkluderer en omfattende gjennomgang og revisjon av lovverket for å sikre at vi har de nødvendige styringsredskapene. Andre partier har enten tråkket hardt på bremsen, prøvd å kjøre i motsatt retning eller stått på veien og haiket. I dag ligger vi i verdenstoppen når det gjelder satsing på kunnskap, vi bruker 7,6 % av bruttonasjonalprodukt, mens gjennomsnittet for OECD-landene er 4,9 %

       Like viktig er det imidlertid at vi har hatt vilje til endringer, til nødvendige omorganiseringer, til å ta i bruk utdanning som aktivt virkemiddel for å takle strukturelle endringer i arbeidsliv, i samfunn og i familien. Når vi nå tar et krafttak for eldreomsorgen, og når det skal bygges 40.000 barnehageplasser på to år, ja, da må vi omprioritere studieplasser, utdanne flere førskolelærere og sykepleiere og myke opp profesjonsgrensene. Vi må ta i bruk etterutdanning og påbygging for å sikre både omsorgsarbeidere og førskolelærere.

       Blant våre store konkurransefortrinn er vår satsing på utdanning i bredden gjennom hele utdanningssystemet. Vi utdanner ikke bare en liten elite i Norge. Vi har 40 % av ungdomskullene under høyere utdanning, vi har tilnærmet 100 % i en rettighetsfestet videregående opplæring.

       Vi har lagt grunnlaget for å gi elevene felles fundament for å utvikle kunnskaper og ferdigheter og utvikle evner hos barn og unge til å ta ansvar for seg selv, en skole som har et medansvar for å skape et godt oppvekstmiljø for barn og ungdom, som skal bidra til at barn og unge med ulik etnisk bakgrunn skal kunne leve sammen også utenfor skolestua, og skape kommunikasjon over religions- og livssynsgrensene som en motvekt mot fordommer og rasisme.

       Vi legger vekt på samspillet mellom omsorg og kunnskap - det hele mennesket. Vi vil ha en skole som både stiller krav til fagkunnskap og utvikler sosial kompetanse, som kan møte den teknologiske utviklingen, og samtidig gi unge mennesker fast grunn under føttene.

       Det er her Høyre tar så grunnleggende feil i sitt ideologiske korstog mot omsorgsskolen, mot enhetsskolen og for hardere konkurranse. For de er faktisk i ferd med å komme i uttakt med selv næringslivets behov for utdannet arbeidskraft. En spørreundersøkelse blant næringslivsledere viser nemlig at bedriftene vektlegger sosiale ferdigheter, kritisk tenkning, evne til gruppearbeid, kreativitet og entreprenørskap like mye som realfag, teknologi, økonomi og fremmedspråk.

       Skolen blir også en viktig motkultur i et stadig mer oppsplittet, mer globalisert samfunn. Den teknologiske utviklingen muliggjør reklame som påvirker trender, kultur og livsstil - jeg hadde nær sagt - over hele verden. Enhetsskolen skal bevare det beste i fellesskapets videreføring av kunnskap, av verdier og holdninger.

       Derfor også det spennende tilbudet til 6-åringene og resten av den nå fireårige småskolen. Allerede i det første kompromisset mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Stortinget understreket vi den gjensidige påvirkningen mellom førskolepedagogikk og den opplæringstradisjonen som allmennlærerutdanningen har båret fram.

       En forutsetning for å ta 6-åringene inn i skolen, har vært at vi har et tilbud om skolefritidsordninger før og etter skoletid. Det har vært en forutsetning helt fra regjeringen Brundtlands langtidsprogram i 1989. Ingen foreldre skal risikere å ta ungene ut av et heldagstilbud i barnehage og inn i et halvdagstilbud i skole - og forel-drebetalingen skal ikke gjøre det umulig å benytte disse ordningene. Når kommunene ikke er seg sitt ansvar bevisst innenfor det kommunale selvstyret, har vi fra flertallet i komiteen i en annen innstilling nå bedt om lovhjemling slik at det skal være et tilbud og forskriftsfesting av en tredeling av kostnadene. Det betyr i klartekst at kommunene må yte kommunalt driftstilskudd til skolefritidsordningene, og at det skal være et tilbud.

       La meg legge til at det er med uro vi registrerer de store forskjellene vi kan se mellom kommunenes vilje til å følge opp stortingsvedtak og sikre det likeverdige skoletilbudet. Jeg tror at kombinasjonene av nasjonalt lovfestede standarder og et nasjonalt evalueringssystem vil være nødvendige styringsverktøy, mens selve driften av skolene bør legges så lokalt som mulig. For eksempel i Oslo vil det gjelde bydelene. Men jeg vil utfordre kommunepolitikerne til å ta det kommunale selvstyret på alvor. Hvis det fortsatt blir ulik satsing på skolesektoren, kan det føre til mer øremerking, i alle fall til nye styringsredskaper.

       Det har vært viktig for Arbeiderpartiet å gjøre elevvurdering mer til en støttestruktur enn en kontrollfunksjon og dessuten kvalitetssikre opplæringen. Foran dagens debatt er det lagt fram et forslag fra Høyre om ikke å innføre opplæringsbok på allmennfag, og jeg oppfatter vel at Høyre mener akkurat det.

       Opplæringsboken er først og fremst et redskap for å bevisstgjøre eleven om egen utvikling og læreprosess. Det er elevens garanti for at han eller hun får en likeverdig opplæring, uavhengig av skole, bedrift, bransje eller region. Det er eleven som skal fylle den ut som en vurdering av eget arbeid og av læringsmiljøet. Dette er noen åpenbart veldig redd for - å få sitt eget læringsmiljø evaluert. Det må da være andre som befinner seg i den skolestua der disse elevene går. For elevorganisasjonene, for LO og for Næringslivets Hovedorganisasjon er elevboken svært viktig. Hvis Høyres forslag går gjennom, betyr det at tusenvis av skoleelever ikke blir hørt når de kommer til Stortinget med sine synspunkter, mens det er andre interesseorganisasjoner som kanskje er sterkere, som blir hørt. Det er for øvrig interessant at Høyre, som er så opptatt av kunnskap og kvalitetssikring, går imot opplæringsbok, og jeg oppfatter at de går imot opplæringsbok som prinsipp, i motsetning til andre partier her.

       Hva vil Høyre gjøre når evalueringsrapportene fra Reform 94 viser at elevene i for stor grad er passive tilskuere til det som skjer i klasserommet? Høyre har i sterke ordelag uttalt seg om nivået i matematikk og norsk, men mener likevel at det ikke skal utarbeides pedagogiske hjelpemiddel som kan styrke opplæringen. Dessverre vil dette gå ut over de svakeste elevene.

       For noen dager siden meldte nyhetene at det står 14.000 stillinger ledig, fordi det ikke finnes folk som har den nødvendige kompetanse til å fylle dem. Ingen av de rundt 70.000 i ledighetskøen har de kvalifikasjoner som disse jobbene krever.

       Dette representerer en av våre aller største utfordringer. Et konkurransedyktig næringsliv - og dermed også grunnlaget for videreutvikling av velferdssamfunnet - er avhengig av at vi påtar oss et ansvar for at arbeidskraften ikke forvitrer. Vi må ha tilgang på en høyt utdannet arbeidsstyrke for å sikre utviklingen av et stabilt og trygt arbeidsliv. I tillegg må vi sikre at de som faller ut av arbeidslivet, får den opplæringen som de trenger for å få en ny jobb. Vi vet at mange allerede nå får etterutdanning og faglig ajourføring. Arbeiderpartiet vil sikre en reell fordeling av voksenopplæringen. Partiprogrammet går derfor inn for en etter- og videreutdanningsreform med lovfestet rett.

       Den endelige utformingen av reformen, inkludert organisering og kostnader, vil bli fremmet for Stortinget på bakgrunn av Buer-utvalgets innstilling, slik Stortinget selv enstemmig har bedt om. Men jeg vil stille det samme spørsmålet som flere av oss gjorde i debatten om langtidsprogrammet: Har samfunnet, har arbeidstakerne, har bedriftene råd til å la være? På dette området er både næringslivsledere og politikere i andre land for lengst i gang.

       Det har foregått en aldri så liten revolusjon i vårt skolesystem i løpet av kort tid. Det er derfor viktig at vi nå konsoliderer stillingen og kvalitetssikrer de reformene som er gjennomført, slik at vi kan bevare likeverdige skoletilbud i hele landet og styrke enhetsskolens fremtid. Statsråden innrømmer så vidt i sitt innlegg at forskjellene i Skole-Norge øker. Utdanningsdirektørene slår alarm og hevder at enhetsskolen er i fare. Det blir flere elever i klassen, og ressursene pr. elev synker. Dette viser de årlige tilstandsrapportene fra Statens utdanningskontor, og man trenger ikke å lese rapportene for å forstå at ikke alt er like bra i Skole-Norge. Det er bare å slå opp i nærmeste avis.

       Jeg vil også i denne debatten trekke frem det som skjer i Tromsø. Her har kommunestyret skåret ned på rammetimetallet, redusert praktiske valgfag, svømming, dataundervisning, heimkunnskap og praktiske øvelser i naturfag. Dette har ført til streik blant elever, foreldre og lærere. En elev i 8. klasse sier i et intervju med Norsk Skoleblad:

       « Jeg tror ikke politikerne har forstått konsekvensene av sitt eget vedtak. De er nok for gamle. Det er vi som er framtida! Politikerne må satse på oss! »

       Ja, det er elevene som er fremtiden. Derfor må det satses ressurser på skolen for å sikre kvaliteten.

       Statsråden hevder i sin redegjørelse at staten ønsker nasjonal styring over skolen gjennom læreplaner og lærerutdanning. Men jeg er redd at dette ikke er å gå langt nok med hensyn til styring for å sikre likeverdige skoletilbud. Hvordan skal de nye læreplanene settes ut i livet hvis det ikke finnes økonomiske ressurser til å fylle dem med innhold? Den statlige styringen av skoleverket er gradvis blitt bygd ned både på det økonomiske og på det juridiske området - økonomisk gjennom overgang fra øremerking til rammeoverføringer til kommunene, og juridisk gjennom endring av kommuneloven, som ikke lenger pålegger kommunene å ha skolestyre. Senterpartiet har støttet disse endringene med bakgrunn i lokalt selvstyre og en desentralisering av skoleverket. Derfor foreslår vi i dagens debatt å få en evaluering av disse endringene for å se om de kan være årsaken til de økte forskjellene vi opplever i dagens Skole-Norge.

       Senterpartiet mener at på enkelte områder hvor en ønsker mest mulig likeverdige tilbud i hele landet, må vi ha nasjonale standarder. Grunnskolen er et slikt område. Senterpartiet vil derfor i denne debatten foreslå at det blir innført nasjonale standarder i grunnskolen for å sikre enhetsskolens fremtid.

       Vi foreslår at det skal være nasjonal standard på hvor mange elever det skal være i klassen, på at ingen klasser skal ha over 25 elever, på hvor store skoler vi skal ha og på at ingen skoler skal ha over 450 elever. Det skal være nasjonal standard på undervisningstimetallet, og det skal være rektor på alle skolene. Dette må følges opp økonomisk, slik at alle kommunene kan kvalitetssikre skoletilbudet til sine elever. Senterpartiet ønsker å bruke en del av oljeoverskuddet til å investere i menneskelig kapital gjennom økt kompetanse og kunnskap. Dette er også en investering i fremtidige generasjoner.

       Reform 94 har hatt en del barnesykdommer, og det er viktig at statsråden viser vilje til å kurere disse. Jeg vil bare kort nevne praksisretting av yrkesfaglig studieretning, som vi nylig behandlet i Stortinget, og oppfølgingen av lærlingmeldingen. Her vil jeg også tilføye at all informasjon som skal ut på eteren om reformen, også må sendes på NRK1, fordi den faktisk er den eneste kanalen som er landsdekkende i dag.

       Det er også dukket opp et nytt problem for enkelte reformelever - som også vår komiteleder var inne på - og jeg skal bare kort nevne dette. Elever som er tatt opp på VK II i skole på grunn av mangel på lærlingplass, ønsker nå et år som lærling før de går opp til fagbrev. Dette gjelder bl.a for bilopprettere. Det må være en mulighet for disse elevene å få et verdiskapingsår med lærlingtilskudd, slik at de kan bli kvalifisert til å ta fagbrev. Det har ingen hensikt at de må gjøre det uten at de har de nødvendige kvalifikasjoner. Senterpartiet har også fremmet forslag om dette.

       Da vil jeg få lov til å ta opp de forslagene fra Senterpartiet som antakeligvis snart blir omdelt i salen.

       I et heseblesende tempo rakk Hernes på sine fem år i Utdanningsdepartementet å starte et reformarbeid i norsk utdanning i et tempo de færreste trodde var mulig, og fikk skiftende stortingsflertall med seg. De fleste av oss trodde statsråden på hans ord når han stadig garanterte sterk vilje til å foreta nødvendige kursjusteringer underveis i reformene, når svakheter ble avdekket. Ganske raskt kom åpenbare svakheter til syne, men uten tilsvarende vilje til å foreta justeringer. Derfor var det forventninger til statsråd Sandals evne til å bringe orden i problemene som tårnet seg opp innen norsk skole.

       Men på bakgrunn av den redegjørelse statsråden holdt i forrige uke, må jeg fastslå at forventningene på ingen måte er innfridd. Noen ryddegutt er han åpenbart ikke! Tvert imot - det statsråden lettvint gjør, er å feie problemene under teppet. Dette er svært bekymringsfullt. Redegjørelsen i seg selv gav ingen nye signaler. Den gav inntrykk av en svært selvtilfreds statsråd, som var mer opptatt av at store strukturreformer i skoleverket er gjennomført, enn av virkningene av dem. Han er mer opptatt av kvantitet enn av kvalitet.

       Riktignok inneholdt redegjørelsen mye snakk om kvalitetssikring. Hovedproblemet i skolen i dag er imidlertid ikke at det er tilstrekkelig å foreta kvalitetssikring. Kvalitet og kunnskapsformidling må styrkes. Det er den virkelige utfordring i skolepolitikken! Derfor vil Høyre ta initiativ til to reformer for å skape en bedre skole - eller for å si det med partileder Jan Petersen: for å skape verdens beste skole!

       Vi må for det første få en kunnskapsreform som løfter norsk ungdoms kunnskaper i basisfagene fra bunnsjiktet i OECD-området til det øvre sjikt. Det skal satses på kvalitet fra første klasse i grunnskolen til studier på universitets- og høyskolenivå.

       Og for det andre må vi få en mangfolds- og valgfrihetsreform som skal erstatte Arbeiderpartiets A4-skole, med økt mangfold i utdanningstilbudet og økt valgfrihet og rett til å velge mellom skoler og utdanningsinstitusjoner.

       Statsrådens redegjørelse er først og fremst en statusrapport over norsk skole i dag når det gjelder antall elever i grunnskole, i videregående opplæring og i høyere utdanning, antall løpende lærekontrakter, antall lærere og instruktører på etterutdanningskurs, antall avlagte hovedfagseksamener og doktorgrader i høyere utdanning, antall deltakere innen organisert voksenopplæring og bevilgningsstørrelser for de ulike reformene. Tall gir viktige og nyttige opplysninger, så sant de er korrekte og sammenlignbare. Men om det er slik at Norge er det landet innen OECD-området som bruker mest ressurser til utdanning, burde statsråden også gå inn bak disse tallene. Viktige spørsmål han i så måte burde stilt, er om vi bruker ressursene riktig - om vi satser på de riktige tingene. Når statsråden innrømmer at vi er i ferd med å få store forskjeller kommuner imellom når det gjelder grunnskoletilbudet, må det være tillatt å etterlyse hvilke tiltak han og Regjeringen mener bør iverksettes for å hindre uakseptable forskjeller og sikre et nasjonalt likeverdig skoletilbud for barna.

       Når vi nå har fått avdekket de store problemene teorisvake elever møter i Reform 94, hadde jeg ventet at statsråden i det minste hadde gitt signal om hvilke tiltak han mener bør iverksettes for å rette på dette. Og hvorfor bagatelliseres behovet for økt og målrettet satsing på etterutdanning av lærere i grunn- og videregående skole?

       Stortinget har sørget for å bevilge betydelige midler til dette, men behovene er fortsatt svært store. Det er først og fremst de lærere vi i dag har i skoleverket, som skal bidra til å gjennomføre reformene. Lærere utdannet etter en ny og forhåpentligvis styrket lærerutdanning tilpasset de nye reformene, vil tidligst komme ut i skolen i år 2002.

       På ett område gav imidlertid statsråden et klart signal: Opplæringsboken skal fra høsten av tas i bruk i all videregående opplæring. Igjen et klart eksempel på Arbeiderpartiets misforståtte likhetstenkning, som gir A4-skolen. Opplæringsboken har vist seg som et nyttig redskap innen fagopplæringen - både lærere, elever og bedrifter mener den gir nyttig informasjon og dokumentasjon om den opplæring som finner sted i bedriften, og kan bidra til å kvalitetssikre opplæringen. Høyre er derfor enig i at ordningen med opplæringsbok i fagopplæringen bør videreføres. Men derfra til å tre ordningen med opplæringsbok nedover hele det videregående skoleverket, er etter mitt skjønn et stivt stykke.

       Dersom statsråden, som for øvrig tilsynelatende er opptatt av samråd, hadde tatt seg bryet med å lese bare noen av alle de protestbrev som har kommet i løpet av det siste halvåret fra allmennfaglærere over hele landet, ville han også visst at protestene kort og godt skyldes at de mener opplæringsboken er uegnet som hjelpemiddel i den studieretningen.

       Byråkrati og skjemavelde er i ferd med å bli et like stort problem i skolen som i næringslivet, og lærerne protesterer fordi de opplever at de får stadig mindre tid til å være kunnskapsformidlere, mindre tid til pedagogisk virksomhet, mindre tid til å utøve den profesjonen de er utdannet for og er dyktige på, og at de må bruke stadig mer tid til skrivebordsarbeid, til unyttig skjemautfylling, til møter osv. Disse advarslene tar Høyre på alvor, og vi kommer til i løpet av debatten å fremme forslag om at opplæringsboken ikke innføres som obligatorisk redskap i allmennfaglig studieretning. Vi har

       merket oss at den massive protesten mot opplæringsboken har gjort inntrykk i de øvrige opposisjonspartiene. Og det er vel derfor god grunn til å regne med i dag at vi kan få flertall for å få stoppet en generell innføring av opplæringsboken i videregående opplæring fra høsten av.

       En alvorlig forsømmelse fra statsrådens side må jeg også gripe fatt i. Barn og unge med behov for tilrettelagt opplæring ble ikke omtalt med et eneste ord i statsrådens timelange redegjørelse. Dette er urovekkende, spesielt fordi meldingen om spesialundervisning er blitt så kraftig forsinket fra statsrådens side. Meldingen skulle komme i fjor høst, så til vinteren, så til våren, og jeg forstår på statsrådens svar til Jan Tore Sanner i forrige ukes spontanspørretime at han ikke er i stand til å gi et skikkelig svar på når meldingen vil bli fremlagt. Dette er ikke godt nok. Stor usikkerhet har bredt seg i de landsdekkende og regionale kompetansesentrene i forhold til hva som vil skje, og nøkkelpersonell vurderer å forlate sentrene til fordel for andre jobber. Statsråden kan ikke bruke arbeidsmengden i Stortinget som påskudd for å unnlate å gi beskjed om når meldingen vil bli fremlagt fra Regjeringens side. Det er faktisk statsrådens egen sendrektighet som har ført til at Stortinget ikke får behandlet meldingen nå i vår. Jeg krever derfor et klart svar av statsråden i løpet av denne debatten. Når kommer spesialundervisningsmeldingen?

       Høyre vil drøfte denne saken med det utgangspunkt at kompetansesentrenes virksomhet må styrkes - ikke nedbygges. Det vi også vil drøfte nærmere, er behovet for opprettelse av kompetansesentra for atferdsproblemer; dette er et av de virkelig store problemområdene i skolen i dag.

       Til slutt må jeg også gripe fatt i en annen sak som har fått varselklokkene til å kime.

       I Aftenposten den 3l. mai i år varsler Norsk Lærerlag om behov for 10.000 nye lærere og førskolelærere ved gjennomføring av Reform 97, og de frykter at det vil mangle 2.000 - 3.000 lærere ved skolestart til høsten. Til dette svarer politisk rådgiver i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i Aftenposten den l. juni i år at departementet ikke har noen oversikt over situasjonen, og dette begrunnes med at staten ikke har arbeidsgiveransvar. Men dette er ikke godt nok, og jeg krever to klare svar fra statsråden på følgende spørsmål:

       Stortinget behandler nå også opptak til høyere utdanning til høsten. Klare svar på de to spørsmålene kan bidra til at i alle fall Stortinget raskt kan gjøre noe med denne situasjonen - når Regjeringen og Arbeiderpartiet svikter.

Øystein Djupedal (SV) : Den nyvalgte statsministeren i England, Tony Blair, ble under valgkampen spurt om hva som var det viktigste spørsmålet for velgerne å ta stilling til, og han svarte: utdanning, utdanning, utdanning.

       Det samme så vi i den franske valgkampen som nylig er avsluttet, der Jospin understreket to ting: Arbeid og utdanning var de viktigste spørsmålene. Og under den amerikanske presidentvalgkampen der Bill Clinton skulle bygge bro til det neste århundret, var det også ett spørsmål som var helt sentralt, og det var utdanning.

       Jeg håper og tror at utdanning også vil bli like sentralt i norsk politisk debatt, og det er to grunner til det. Den første er at utdanning er nøkkelen til å sikre likeverdighet, sikre utjamning - kort sagt: Utdanning er nøkkelen til det solidariske samfunn.

       Den andre er at utdanning er nøkkelen til å sikre arbeid, sikre velferdsstatens fremtid - kort sagt: Utdanning er nøkkelen til det fremtidige samfunn vi skal gå inn i.

       For to dager siden debatterte Stortinget langtidsprogrammet fra Regjeringen. Det var dessverre en debatt som ikke var preget av de lange linjer, men preget av de meget korte linjer, og liksomdebatter rundt slike ting som regjeringsalternativ. Men det er i de lange linjer vi må se utdanning. Og det er også om de lange linjer vi i dag får prøve å føre denne debatten. Dessverre - med unntak av et svært godt sitat fra Kongespeilet - var også de lange linjer fraværende i statsrådens redegjørelse for Stortinget.

       For to dager siden brukte statsministeren begrepet « menneskelig energi ». Det var et meget godt begrep. Statsministeren sa at det var den menneskelige energi som skal drive samfunnet fremover. Og skal begrepet « menneskelig energi » ha mening og ikke bare bli en floskel, betyr det at vi må fylle det med innhold. Vi må fylle det med likeverdighet, og vi må fylle det med utjamning, slik at det får betydning.

       I vedlegget til langtidsprogrammet står det også en plansje som er ganske illustrerende for utdanningens betydning for det fremtidige samfunn. Den som tror at pensjonene bare skal betales av Oljefondet, tar feil, de har latt seg forlede av Stoltenberg. Våre pensjoner og det fremtidige samfunn skal betales av arbeid, og det skal betales av utdanning.

       I midten av det neste århundret er altså oljeformuen knapt synlig, mens det er én søyle som vokser, og den søylen gjelder utdanning og arbeid. Det betyr at hvis vi skal foredle nasjonalproduktet, hvis vi skal foredle nasjonalformuen, er det vi langsiktig må satse på og det som faktisk gir avkastning, utdanning. Det er her det ikke finnes sammenheng mellom retorikk og innhold i Regjeringens politikk, der man ensidig satser på den forurensende, ikke-fornybare energikilden olje, og ikke satser på det som er den ikke-forurensende, men fornybare energikilden: den menneskelige energi.

       Det mest oppsiktsvekkende i statsrådens redegjørelse for Stortinget var at han for første gang innrømmet at det er store forskjeller i skolen. Riktignok hadde ikke statsråden tiltak å foreslå, men det var for så vidt heller ikke overraskende. Så langt har departementet ikke villet innrømme at det er forskjeller i skolen. Tvert imot

       er det blitt bagatellisert, og det har blitt kalt « naturlige variasjoner ». I så måte er det et skritt i riktig retning at det nå er blitt innrømmet.

       Statsråden henviste i sin redegjørelse for Stortinget til tilstandsrapportene fra utdanningsdirektørene. Han sa også at de skal bli analysert. Det er i seg selv ganske oppsiktsvekkende at utdanningsdirektørene fire år på rad har lagt fram rapporter om tilstanden i norsk skole uten at det har hatt synlig innvirkning på departementets prioriteringer. I alle rapportene i alle år pekes det på de samme utviklingstrekk: at ressurstilgangen til skolen går ned, at elevtallet i klassene går opp, at vedtak om spesialundervisning, delingstimer osv. skrumper inn, og at tilstanden slett ikke er sånn vi liker.

       Slike uttalelser har kommet i alle år, og jeg skal bare ta med et lite knippe av de uttalelsene som har kommet i årets tilstandsrapporter.

       Utdanningsdirektøren i Sør-Trøndelag skriver om situasjonen i Trondheim:

       « Reduksjonen i timeressurs er kommet på delingstimer og spesialundervisning. Situasjonen varierer fra kommune til kommune. Trondheim har nå en bekymringsfull reduksjon, særlig på ungdomstrinnet. Trondheim bruker dessuten svært lite penger på undervisningsmateriell pr elev. »

       Utdanningsdirektøren i Buskerud skriver:

       « Etter vårt syn er variasjonene så store at det bør undersøkes nærmere om retten til et likeverdig skoletilbud er sikret. »

       I Oslo utløste 428 nye ungdomsskoleelever kun to nye klasser, fordi ungene blir skysset rundt for å fylle opp klassetallet.

       Utdanningsdirektøren i Troms skriver - knyttet til læremateriell:

       « Signaler fra skolene tyder på at dette er et felt der forskjellene er store, og der situasjonen ikke er tilfredsstillende. »

       Utdanningsdirektørene er i sin alminnelighet forsiktige mennesker, og det er klart at dette er veldig kraftige ord og et kraftig signal til Stortinget om at vi - når ikke departementet gjør det - må ta ansvar.

       Vi har i dag lagt fram et forslag om at situasjonen i norsk skole må analyseres på bakgrunn av de rapportene som utdanningsdirektørene har laget.

       Jeg finner det oppsiktsvekkende at det ikke er noen henvisninger i årets statsbudsjett, heller ikke i tidligere statsbudsjett, til utdanningsdirektørenes rapporter, og jeg lurer på hvorfor vi da sanker inn den type materiale. Jeg håper det i dag vil bli flertall for forslaget, og at vi i forbindelse med statsbudsjettet til høsten vil få anledning til en grundig debatt om forskjellsutviklingen i norsk skole, for det er altså det vi har. Vi har en forskjellsutvikling i norsk skole som setter likeverdigheten i fare. Det er slik at hvis ikke Stortinget tar det ansvaret, er det ingen grunn til å tro at Regjeringen skal ta det. Tvert imot er det blitt slik at Arbeiderpartiets regjering er opptatt av struktur, mens Stortinget heldigvis så langt har vært mer opptatt av å få skolen fremover. På mange vis kan vi si at Arbeiderpartiet er en fare for enhetsskolen. Arbeiderpartiet har ikke tatt de signal som er kommet, og det gjør at jeg håper at Stortinget i større grad vil ta det ansvaret.

       Statsråden foreslo ikke i sitt innlegg tiltak som kan bedre situasjonen. Og la meg da kort skissere fem tiltak for at skolen og likeverdigheten i skolen kan ivaretas.

       - Det sannsynligvis viktigste tiltaket for å sikre likeverdigheten i skolen vil være å senke elevtallet i klassene. Det vi nå vet, er at ungene skysses rundt for at elevtallet skal fylles opp maksimalt. Det gjør at søsken ikke nødvendigvis får gå på samme skole. Det gjør at lærerne blir utslitt fordi de skal passe på svært mange elever i klassen. Det skaper en utrygg skolesituasjon, det skaper dårlige vilkår for læring, og det gjør rett og slett at skolen ikke blir likeverdig. Det varierer enormt fra landsende til landsende, også på grunn av naturlige variasjoner i befolkningsmengden. Men det viktigste vil være at vi senker elevtallet. Når vi ser på utdanningsdirektørenes rapporter, vil vi se at det er i de større bykommunene problemene er størst.

       - Vi må satse på læreren på en helt annen måte enn det så langt har vært gjort. Det betyr at lærerne må stå først i køen ved etterutdanningsreformen, fordi det er nye reformer i skoleverket, men også fordi lærerne er tillagt den viktigste oppgaven i vårt samfunn, nemlig å gi våre barn utdanning. Det finnes altså ikke en viktigere oppgave i vårt samfunn. Når læreren utmattes, blir det også en utmatting av ungene våre.

       - Det tredje tiltaket er at vi må bedre inneklimaet i skolen. Arbeiderpartiet og Høyre stemte for kort tid siden helt uforståelig ned et forslag som ville ha sikret bedre inneklima i skolen, samtidig som vi ville ha spart energikostnader. Det forsøksprosjektet som har foregått i Møre og Romsdal, kalt REHAB-prosjektet, er et veldig godt prosjekt, og SV kommer til å fremme forslaget om energiøkonomisering på nytt, nettopp fordi det vil sikre inneklima i skolen. Vi har etter hvert mange forskningsresultat som viser at inneklimaproblemene i skolen er årsak til lærings- og konsentrasjonsvansker. Det vet jo vi voksne fra egen erfaring.

       - Vi må ta et krafttak for skolen knyttet til materiell og utstyr. Stortinget underfinansierer materiell i forbindelse med den 10-årige grunnskolen, men det er lenge siden skolen har hatt anledning til å kjøpe inn nye sett av bøker av nye forfattere, klassekart, atlas og alt det som gjør undervisningen spennende.

       - Det siste er at Regjeringen må følge opp det Stortinget har vedtatt, nemlig å satse på Internett og IT - informasjonsteknologi - i skolen. Skolen fremstår som et teknisk museum, og det kan vi ikke tillate.

       Dette er fem tiltak, som jeg vil foreslå at statsråden kommenterer, som vil sikre likeverdigheten og sikre at enhetsskolen forblir en enhetsskole. Hvis ikke vi sikrer at enhetsskolen forblir en enhetsskole, vil det som mer og mer fremstår i media, være en realitet også i det neste århundret - at vi ikke har en enhetsskole, men en forskjellsskole.

       Jeg vil ta opp de forslag som er omdelt.

       RV ønskjer å gjenopprette ein einskapsskole i Noreg. Det kan berre skje ved å lovfeste minstestandardar på mange område innafor skolen, og legge dei så høgt at det gir rettar for den enkelte eleven. Så må Stortinget i tillegg vedta dei nødvendige løyvingane. Dersom dei to tinga ikkje skjer, blir det berre prat - eventuelt i så store porsjonar som det utdanningsstatsråden serverte for ei tid sia.

       Statsråden må ta ressurssituasjonen i grunnskolen på alvor. Ein skulle tru at når nokre kommuner har PC til kvar elev, mens andre kommunar har det slik at elevane må teikne pannekaker i heimkunnskapstimen fordi det ikkje er pengar til egg og mjølk på skolebudsjettet, skulle ein tru at utdanningsstatsråden slo i bordet. Men Sandal gjer ikkje det. Eg oppfatta hans utgreiing som å gå veldig langt i å bortforklare ressurskrisa og ulikskapen mellom kommunane. Den einaste innrømminga eg fekk med, var at han sa at

       « tilbodet i enkelte kommunar kan opplevast som forskjellig frå det elevar i andre kommunar har ».

       Så forsikra han at han ville følgje utviklinga nøye. Når ein statsråd seier det, betyr det at han ikkje vil gjere noko med det.

       Kor lenge skal statsråden berre sitte og la seg orientere om at skoleungar må fargelegge og klippe ut papirpannekaker i staden for å lære å lage pannekaker?

       Ta ei samanlikning. Sett at alle PC-ane i utdanningsministeren sitt departementet braut saman. Han ville da be om løyvingar, dersom han ikkje hadde det, til å få gjort noko med det. Ville han ha vore fornøgd om han fekk som svar frå Stortinget, som løyvande myndigheit, at situasjonen i hans departementet kan opplevast som forskjellig frå andre departement, men at Stortinget vil følgje situasjonen nøye dei næraste åra? Eg trur ikkje at statsråden ville ha funne seg i det, og eg trur ikkje at hans departementet ville ha vorte behandla på ein så nedverdigande måte.

       Eg er forundra over at utdanningsministeren kan legge så stor vekt i ord på alliansen mellom skole og heim utan å ta på alvor den uroa som bl.a foreldra til 51/2-åringane som skal begynne på skolen til hausten, har, f.eks ungar som er vande med å vere i ganske trygge grupper, tre vaksne på 18 ungar i ein barnehage, og som nå skal vere i ei gruppe på 26 - 28 ungar og slåst om merksemda til berre to vaksne. Statsråden må gi foreldra svar dersom han skal forvente å bli tatt på alvor når han snakkar gode ord om alliansen mellom skole og heim.

       Opplæringsboka er eit tema. Eg må innrømme at da eg fekk sjå denne trykksaka første gongen - den er visstnok nå under trykking i stort opplag - trudde eg at det var ein fleip. Eg har lese den, og eg trudde ikkje det kunne vere alvorleg meint. Eg forstår at det er det, og det er nødvendig å få fatta stortingsvedtak om at den opplæringsboka ikkje skal takast i bruk til hausten.

       Sak nr. 3 i dag er eit forslag som RV har fremma tidlegare om å be Regjeringa legge inn kompensasjon til kommunane for nødvendig utbygging av skolefritidsordningar. Odelstinget skal også i dag behandle eit forslag frå RV om å få ei lov om skolefritidsordning.

       Eg tar her opp det forslaget frå RV som er nemnt i Innst.S.nr.222. Eg vil påpeike at dersom ikkje staten gir løyvingar til kommunane, går skolefritidsordninga mange plassar ei usikker framtid - og ein viss død - i møte.

       Folket - veljarane våre - gjev ofte uttrykk for at me lover mykje og gjer lite. Når det gjeld utdanning, er det vel rett å seia at me har gjort meir enn me har lova, og til tider har me fått kritikk for det òg.

       Arbeidarpartiet har kome med framlegg om utdanningsreformer på alle nivå. Og trass i at støynivået til tider, m.a. her i dag, gjev inntrykk av noko anna, har me fått støtte for langt det meste. Me har vorte relativt gode slalåmkjørarar, og landskapet har slett ikkje vore lett og stabilt. Til tider opplever eg det slik når ein skildrar verkelegheita, at me ikkje lever i same verda.

       Det vil sjølvsagt ikkje seie at alle problem er løyste, og at det i Utdannings-Noreg ikkje er noko som det må arbeidast vidare med. Me i Arbeidarpartiet er m.a. redde for at ulikskapane mellom skular er for store i Kommune-Noreg. Som statsråden sa det:

       « Uakseptable forskjellar mellom kommunane vil krevje ei vurdering av verkemidla for styring av grunnskulen. »

       Det er ikkje ukjent for oss i Arbeidarpartiet å gripa inn med sterkare statleg styring av omsyn til likskap og rettferd i det norske samfunnet. Den foreslåtte eldresatsinga er eit døme på dette.

       Me har auka innsatsen innan høgre utdanning formidabelt dei siste åra. Talet på studieplassar har t.d. auka med 54.000 sidan 1990. Det har ført til meir pengar til universitet og høgskular og meir pengar til studiefinansiering og anna studentvelferd. Dette har skjedd samstundes med at den statlege høgskulesektoren har vore gjennom store omstillingar elles. Det har vore ei krevjande øving, og det er grunn til å gje honnør til høgskulane for dette.

       Det har vore hardt arbeid å få den nye strukturen til å fungera og til å gje meir og betre utdanning til fleire eller - sagt på ein annan måte - til å få meir kunnskap og dugleik ut av dei same ressursane. Me i Arbeidarpartiet har vore noko ottefulle i høve til stram økonomi i høgskulesektoren. Me ser positivt på den omlegginga til eit meir rettferdig system som er sett i gang, og me ser det som ynskjeleg med ein gjennomgang av bruk og fordeling av ressursar til utdanning, forsking og administrasjon.

       Både grunnforsking og bruksretta forsking er viktig, og me må ha plass til begge delar. Den offentlege forskingsinnsatsen er relativt høg i Noreg, medan den private innsatsen er relativt låg. Oppdragsforsking er viktig både for universitet og høgskular og for sentrale og regionale forskingsinstitusjonar. All forsking stiller strenge krav til forskarane og forskingsinstitusjonane sin integritet og etiske standard. Oppdragsforsking stiller nok endå større krav på dette området.

       Representantane Manneråk, Lilletun og Sponheim har lagt fram eit forslag - Dok.nr.8:58 - om å oppnemna eit offentleg utval med mandat til å vurdera forskinga si openheit, fridom og uavhengigheit, som me handsamar saman med statsråden si utgreiing her i dag. Ein samrøystes komite syner til at forskinga sin fridom og si uavhengige stilling har lange tradisjonar, og at dette er ein berebjelke i eit demokrati. Auka grad av oppdragsforsking reiser viktige prinsipielle etiske spørsmål om forskinga sin fridom og institusjonane sin uavhengige stilling. Komiteen er samd med forslagsstillarane i at det bør vera stor grad av openheit om forskinga i vårt samfunn, m.a. om kven som utfører oppdraga, kva prosessar som fører fram til avgjerder, og kva sambandsliner det er mellom oppdragsgjevar og utøvar av forskinga.

       Me har vel alle opplevd å lura på einskilde resultat av forsking som har vorte presenterte. Dei har verka som tinga. Det er i Noreg alt oppretta tre forskingsetiske komitear. Den nasjonale forskingsetiske komiteen for samfunnsvitskap, jus og humaniora tek opp dei omtalte spørsmåla eksplisitt.

       Komiteen stør dokumentforslaget, men har utvida problemområda noko. For komiteen er det naturleg å sjå dette i samanheng med den forskingsmeldinga som skal leggjast fram i 1998, og ber Regjeringa ta opp problemstillingar knytte til tilhøvet mellom oppdragsgjevar og forskingsinstitusjon/forskar i denne meldinga. Av omsyn til tida har komiteen sett det som mest realistisk at det i denne meldinga vert gjort greie for korleis ein har tenkt å handsama desse problemstillingane vidare. Komiteen foreslår i dag samrøystes at det vert gjort vedtak i samsvar med dette.

Jørgen Holte (Sp) : Tilbod om utdanning er investering i menneskeleg kapital. Denne kapitalen si avkastning ser vi rundt oss gjennom folk sitt daglege virke. Kvaliteten kan målast i vår oppfatning av korleis vi føler samfunnet fungerer.

       Den menneskelege kapitalen blir synleggjord gjennom vår evne til folkeleg danning, demokratibygging og samarbeid og gjennom rolla som formidlar av kunnskap til andre. Utdanning skal hjelpe oss til å utvikle evner, interesser og sjølvstendige haldningar, og til å styrkje individet si stilling i samfunnet. Kunnskap og dugleik kvalifiserer til eit meiningsfylt og aktivt samfunnsliv.

       Vårt samfunn bygger på verdiar med basis i vår trus- og kulturarv. Desse verdiane har forma menneskesyn, skapt identitet og utvikla normer med respekt for skaparverket og dei økologiske rammene.

       Gjennom innhald og organisering skal skulen formidle kunnskap til alle, utan omsyn til evner, økonomi og sosial bakgrunn. Å bygge den menneskelege kapitalen gjennom utdanning er eit nasjonalt ansvar og ei offentleg oppgåve.

       Skulen er ein naturleg del av borna sine oppvekstvilkår og når det gjeld utvikling av gode lokalsamfunn. Utdanningstilbod på ulike nivå må dimensjonerast og kvalitetssikrast slik at tilbodet står i forhold til behova.

       På ein del område er utdanningskapasiteten vanskeleg å tilpasse eit endra behov. Men på område som t.d. helse og lærarutdanning har vi dei siste åra ikkje makta å fylle behovet og slik kome på etterslep. Desse to fagfelta vil det alltid vere behov for, men Regjeringa kunne betre ta høgde for det. Ulikt syn på innslagspunkt for oppstarting av t.d. Reform 97 kan forklare ein del av problemet. Men for Arbeidarpartiet og Høgre, som i forhold til Reform 97 har hatt størst hast, burde ein slik tanke vere meir nærverande.

       Gjennom den vidaregåande skulen skal vi betre sikte oss inn mot det som er næringslivet sitt behov.

       Om få år vil vi oppleve at etterkrigsgenerasjonen vil forlate yrkeslivet på mange fagområde. Derfor er det viktig at både fagutdanningstilbod og kapasitet står betre i forhold til behovet, og at ungdomane på ungdomstrinnet blir kjende med det lokale næringslivet, krav til kompetanse og utviklingsmoglegheiter. I altfor stor grad har bedriftsdørene vore igjen for innsyn for den framtidige arbeidskrafta som skal kvalifisere seg. Rådgjeving og formidling av næringslivet sitt behov er mellom dei oppgåvene det må satsast meir på.

       Ein nasjonal utdanningspolitikk kan ikkje avgrensast til berre å imøtekome næringslivet sitt behov for arbeidskraft. Det er òg viktig å etterkome den enkelte eleven eller studenten sitt behov. Gjennom utdanningstida skal også desse kunne leve eit sosialt og sjølvstendig samfunnsliv. Læringsmiljø er i tillegg til lokale, godt inneklima, kvalifiserte lærarar, godt utstyr og gode lærebøker, at den enkelte elev har tryggleik for ei nasjonal og offentleg studiestøtteordning gjennom stipend og lån.

       Senterpartiet har gjennom arbeidet her i Stortinget gått føre når det gjeld auka stipenddel og studiestøtte. Dersom ikkje Stortinget på dette området hadde hatt initiativ, ville tilstanden med Regjeringa sitt initiativ framleis ha vore på 1993-nivå.

       Den enkelte sin kunnskap blir ikkje vunnen ein gong for all tid. Kunnskap må haldast ved like og fornyast. Behova vil endre seg. Det som var viktig å kunne for ti år tilbake, er mindre viktig i dag. Både endra behov, tilbod og bruk av ny teknologi reiser krav om ny kunnskap for heile arbeidsstyrken.

       Senterpartiet ser dette behovet, og ser også klart at behovet for vidare- og etterutdanning ikkje kan avgrensast berre til den etablerte arbeidsstyrken, men òg vere eit aktivt tilbod for arbeidssøkjande, for vaksne kvinner som vil prioritere eit yrkesliv, innvandrargrupper og eldre arbeidskraft. Retten til livslang læring må ha som mål å minske kunnskapskløfta mellom yrkes- og aldersgrupper og fremme folkeleg danning.

       Så til spørsmålet om korleis den nye etter- og vidareutdanningsreforma skal sjå ut. Det blir sjølvsagt behov for å tilføre ny kunnskap til dei vanlege yrkesretningane. Men etter Senterpartiet sitt syn bør ei slik reform også ha plass til fornying av heile mennesket og individet si eiga oppdaging av å kunne utvikle seg.

       Dei mellommenneskelege forholda, livskunnskapen som vårt samfunn har stort behov for, som å halde familiane i hop, bygge i smått, utvikle gode nærmiljø, kvalifisere for å ta del i samfunnsbygging og forstå demokratiet, er viktig å prioritere.

       Arbeidarpartiet må berre ta fleirtalet si avgjerd til etterretning, men vi er sterkt misnøgde med det. På tampen av gjennomføringa av skulereformene meiner Arbeidarpartiet det er nødvendig å gå gjennom og samordne lovverket for utdanningssektoren i denne perioden. Ved oppstart av Reform 97 til hausten skal 6-åringane for første gong på skuleveg, og dei tek til på ein ny 10-årig grunnskule. Saman med Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti har Arbeidarpartiet i innstillinga til St.meld.nr.55, Om skulefritidsordninga, sikra forskriftsfesting heimla i lov av at alle kommunar skal ha eit skulefritidstilbod til elevar i småskulen som har behov for omsorg og tilsyn før og etter skuletid. Det er viktig at alle, uavhengig av økonomi, får eit tilbod, at det skal vere ei fordeling av utgiftene mellom stat, kommune og foreldre, og at sjølvkostprinsippet skal leggjast til grunn.

       Det må leggjast stor vekt på at eit tilbod om skulefritidsordningar er tilrettelagt slik at alle barn kan gjere seg nytte av det. Når kommunane planlegg og gjennomfører skulefritidsordningar, må det takast spesielt omsyn til barn med særskilde behov. Funksjonshemma elevar bør få eit tilrettelagt tilbod i skulefritidsordninga. Det er viktig at barna får tilstrekkelege tilbod når det gjeld kvalitet og omfang, dette først og fremst av omsyn til barna sjølve, men også av omsyn til foreldra. Kommunane bør ha ein samla plan for funksjonshemma barn si læring, utvikling og deltaking i sosiale aktivitetar.

       Gjeldande grunnskulelov slår fast:

       « Alle elevar har rett til å få opplæring i samsvar med dei evnene og føresetnadene dei har. »

       Det er ei viktig målsetjing at barn skal få vekse opp i og få si opplæring i nærmiljøet. Dette stiller store krav til samordning av den offentlege innsatsen. Eit nært samarbeid mellom pedagogisk-psykologisk teneste, helseetat, barnevern og skule vil være sentralt i eit tverrfagleg og tverretatleg samarbeid for å gje barn med særskilde behov heilskaplege støttetilbod.

       Dersom PPT-tenesta vart vesentleg styrkt, ville fleire få hjelp. Då ville dei tilsette i PPT ha betre tid til å vitje den einskilde skulen og der fange opp problemstillingar, gje råd og rettleiing om tiltak utan den noko omstendelege og til dels klientifiserande prosessen som ei tilvising til PPT er i dag. Dersom vi i tillegg kunne få til endringar i retning av t.d. å nytte ekstra ressursar til to lærarar i ein klasse med spesielle problem eller behov, eller til deling av klassar i einskilde fag, var mykje hjelp gjeven og mange problem hindra eller reduserte. Ei fagleg vurdering bør liggje til grunn i eit tett samspel mellom læraren/skulen og PPT. For å klare det må PPT tilførast meir ressursar, eller det må skje ei omfordeling og omstrukturering av spesialundervisninga.

       Dei reformene som er gjennomførde i høgare utdanning og vidaregåande utdanning, og som skal setjast i verk i grunnskulen, byggjer på kvarandre. Dette sikrar samanheng og heilskap i det samla utdanningssystemet. Reform 97 skal sikre ein god overgang til vidaregåande opplæring og medverke til at opplæringsretten vert reell for alle.

       Prinsippet om at opplæringa skal vere i samsvar med evnene og føresetnadene til den einskilde eleven, gjeld òg elevar frå språklege minoritetar. I skulen må det leggjast til rette for at den samiske folkegruppa i Noreg kan sikre og utvikle språket sitt, kulturen sin og samfunnslivet sitt. Dette gjeld òg for den kvensk-finske folkegruppa. Arbeidarpartiet går inn for at samisk opplæring vert ein individuell rett til opplæring i grunnskule og vidaregåande skule. Arbeidarpartiet går vidare inn for ein lovfesta rett til opplæring i finsk dersom minst tre elevar på ein skule i Troms eller Finnmark krev det.

       Med dei nye skulereformene har Arbeidarpartiet sikra og vidareutvikla einskapsskulen, som er den beste garantien for at kvar einskild elev får tilpassa opplæring.

Jan Tore Sanner (H) : Etter at statsråden har oppholdt seg i dvale i halvannet år, var det knyttet store forventninger til den utdanningspolitiske redegjørelsen. Vi må konstatere at det var en times redegjørelse nær sagt blottet for konkrete mål og visjoner. Det er ikke nok å registrere at det er store ulikheter mellom skoler og mellom kommuner. Det er ikke nok bare å registrere at norske elever gjør det dårlig sammenlignet med elever i andre land i realfag. Vi forventer at statsråden også setter konkrete mål. Hvor skal vi være om fem år? Er det slik at man er så blottet for ambisjoner at vi fortsatt skal ligge i bunnsjiktet i OECD-området når det gjelder kunnskaper i matematikk, eller er det slik at man ønsker å ha ambisjon om at norske elever skal komme høyere opp?

       I skolepolitikken fremstår det to klare alternativer. Det er Arbeiderpartiets A4-skole, og det er Høyres kunnskapsskole med mangfold og valgfrihet. Denne spenningen holdes i live på grunn av Arbeiderpartiets ideologiske dogmer, ved at likhetsidealet er overordnet hensynet til den enkelte elev. Det ser vi i grunnskolen, hvor motstanden mot å teste elevene og drive differensiert undervisning gjør at elever kan gjennomføre ni års skolegang uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det ser vi i videregående skole hvor likhetskverna nå er installert, med den konsekvens at elever som starter på yrkesfag for å lære seg et fag, møter en vegg av teori, med den konsekvens at mange elever dropper ut. Vi ser hvordan Arbeiderpartiet tviholder på statlig styring og ensretting av skolen. Dette er i ferd med å utløse et opprør blant lærere. Vi ser at opplæringsboken kanskje var dråpen som fikk begeret til å renne over. Byråkrati, skjemavelde, rapportering og regelstyring er i ferd med å kvele skolen. Læreren er på mange måter blitt den nye samlebåndsarbeideren i det norske samfunn, hvor både arbeidsinnhold og arbeidsform i den grad skal reguleres at man dreper den kreativitet, den nytenkning og den innovasjonsevne som vi vet eksisterer på lærerværelset. Opplæringsboken er kanskje Arbeiderpartiets metode for å tvinge lærerne til å gjennomføre jobben på den måten som Arbeiderpartiet har tenkt.

       Høyres bekymring i forhold til opplæringsboken går på at det er et redskap for å fortsette ensrettingen av skolen, men også på at opplæringsboken innebærer at læreren får mindre tid til undervisning, mindre tid til den enkelte elev, mindre tid til det som er skolens hovedoppgave.

       Høyre tar til etterretning at det er ulike syn i opposisjonen når det gjelder opplæringsboken, og om den skal gjennomføres på sikt eller ikke. Høyre har tatt det klare standpunkt at vi ønsker ikke opplæringsboken som et obligatorisk redskap i de allmennfaglige studieretningene. Vi har ikke noe imot det dersom en skole ønsker å gjennomføre dette, men vi er imot at dette skal tvinges gjennom som et obligatorisk redskap.

       Det som gleder oss, er at det nå synes å være et flertall i Stortinget som ønsker å si stopp en halv. Regjeringen har tvunget gjennom Reform 94 i ekspressfart, med den motstand det bl.a skapte i skolemiljøene. Nå ser det ut til at stortingsflertallet setter bremsene på i forhold til opplæringsboken og får til en utsettelse gjennom vedtak i dag. Det gjør at vi i det minste kan få noe bedre tid til å se om det kan finnes en mer fleksibel modell og et bedre system for styring av skolen.

       Marit Nybakk kom med sterke angrep på Høyre i sitt innlegg. Marit Nybakk angrep Høyres kunnskapsskole - og det våger Arbeiderpartiet å gjøre som selv sitter med ansvaret for en skole som ikke klarer å få alle elevene til å lese og skrive skikkelig, en skole som gjør at norske elever ligger i bunnsjiktet i OECD-området i matematikkunnskaper. Så forsøker Marit Nybakk å konstruere en motsetning mellom Høyres vekt på kunnskap og næringslivets vekt på kritisk tenkning, selvstendighet og kreativitet. Det er nytt for meg at det skal være en motsetning mellom faktisk kunnskap og kritisk tenkning og selvstendighet. Tvert imot er det slik at kunnskap er en forutsetning for selvstendighet og kritisk tenkning.

       Jeg registrerer at taletiden er brukt opp, og jeg tar opp Høyres forslag, nr. 1.

       Så må jeg si at Jan Tore Sanner er en artig kar. Det er utrolig at han kunne motsi seg selv så ettertrykkelig i løpet av bare fem minutter. Han begynner med å si at statsråden har vært i dvale, for så å fortsette med å si at ting går altfor fort i skoleverket. Dette er egentlig ganske utrolig. Jeg må si at hvis det er noen som er i dvale i utdanningspolitikken, så må det være partiet Høyre som ikke får med seg noe av det som skjer. Ta opplæringsboka som Siri Frost Sterri stod her og kom med en lang harang imot. Det er åpenbart at hun ikke har fått med seg det som har skjedd der. Hun snakker om byråkratisering, hun etterlyser samråd - og i det hele tatt.

       Det som er situasjonen når det gjelder opplæringsboka, er at departementet sammen med partene, lærerne og elevorganisasjonene, har evaluert den og kommet opp med et nytt forslag som ikke er byråkratisk, som ikke trekker inn lærerne i så stor grad som det var snakk om, men som er et redskap for elevene for å sjekke at de faglige målene blir nådd. At Høyre kan være imot det, ligger langt utenfor min fatteevne. I tillegg har vi der elevsamtalen, og hvis Høyre er imot det, er det forståelig, for det er en form for uformell vurdering som jeg skjønner at det partiet har veldig mye imot.

       Det var et annet innlegg som ble holdt her før i dag, som jeg føler jeg må avlegge en visitt, og det var Rita Roaldsens innlegg. Hun la spesiell vekt på situasjonen i Tromsø. Jeg må si det grenser til utilbørlig frekkhet når man trekker fram Tromsø som eksempel på mislykket skolepolitikk - eller: Det er for så vidt rett, for det som er situasjonen, er at det jo var Senterpartiet - som sitter i flertallskoalisjon der oppe sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti og resten av den borgerlige blokken - som stemte for å redusere rammetimetallet i Tromsø kommune og brukte 4 mill. kr som Stortinget har sendt til lærebøker, for å saldere det øvrige budsjettet, mot Arbeiderpartiets og SVs stemmer! Våre folk hadde et opplegg med et ansvarlig budsjett der som prioriterte skole. Jeg må si at det er en foruroligende stor forskjell mellom Senterpartiet i opposisjon - representert ved Rita Roaldsen her nede - og i posisjon, som de er i oppe i Tromsø. Det er tydelig at det er veldig forskjellig hvordan man tenker, alt etter hvilken side av bordet man befinner seg på. Istedenfor å stå her og beklage seg og bruke tiden vår på dette, burde kanskje Rita Roaldsen ha reist opp til Tromsø og tatt sine egne folk i skole. Jeg syns dette er litt frekt.

       Til slutt skulle jeg gjerne sagt noen ord spesielt om Reform 94. Jeg er litt skremt over at man greier å føre en debatt på detaljnivå når det gjelder Reform 94, at man greier å finne den ene lille tingen etter den andre som er feil - og bare det - at man ikke har evnen til å se opp, se framover, og se hva denne reformen egentlig har betydd. Hva har den betydd for ungdommen i Norge i store trekk? Jo, den har først og fremst betydd at vi har fått en lovfestet rett til videregående utdanning. Den har betydd at 97 % av dem som er mellom 16 og 19 år, nå er i videregående opplæring. De er sikret det, og de er sikret at de slipper å gå arbeidsledige. Sånn var det ikke før denne reformen ble innført. Og jeg syns det må være på sin plass i forbindelse med en utdanningspolitisk redegjørelse at også flere enn regjeringspartiet evner å ta det innover seg og si at her har vi faktisk greid noe veldig bra! Her har vi gjort noe som er virkelig bra for ungdommen i Norge. Og jeg etterlyser dette at de andre partiene også tar innover seg den dimensjonen, og ikke bare kommer med små detaljer som man mener kunne vært gjort bedre - for det vil det alltid være.

       Det skal foretas en total evaluering av denne reformen. Da skal vi se om det er nødvendig å gjøre endringer. Vi skal gjøre de endringer som er nødvendig for at norsk skole skal bli best mulig, men jeg må igjen få lov til å etterlyse noe: at man løfter blikket litt mer, og ikke bare tar helt nære partipolitisk taktiske hensyn når man driver og diskuterer norsk skolepolitikk. Jeg syns det er skummelt. Vi har en skole i Norge som vi kan være stolte av. Og vi registrerer jo også at når komiteen er utenlands på komitereiser og treffer utenlandske politikere, ja da er det ikke måte på hvordan man skryter av det norske skoleverket. Men her hjemme greier man ikke løfte blikket over egen bordkant. Det skremmer meg kraftig.

       Skole og utdanning er viktig. Og det vi er vitne til stadig vekk, er en elendighetsbeskrivelse av hvor forferdelig det er i det norske skoleverket. Når man hører på representanter i denne salen, høres det ut som om alle elever har det aldeles forferdelig. Og det vet vi, ærlig talt, ikke er riktig. Dessuten: Er det så veldig overraskende at det oppstår forskjeller mellom kommunene i og med at vi har et kommunalt selvstyre, og i og med at skolene er kommunenes område? Er det så rart at det blir prioritert litt forskjellig? Er det ikke det som er hele poenget ved det kommunale selvstyret?

       Nå er det jo ofte slik at dersom en kommune gjør noe som ikke flertallet i denne sal liker, eller, som representanten Marit Nybakk sa, « når kommunene ikke er seg sitt ansvar bevisst », ønsker man å overprøve det. Det betyr at da skal Stortinget styre. Jeg er ikke av den oppfatning at et flertall på Stortinget skal overstyre et flertall i kommunestyrer dersom det er forskjellig oppfatning, så lenge skoler - grunnskoler - er et kommunalt ansvar. Vi skal selvsagt påpeke det hvis det er kommuner som overhodet ikke tar sitt ansvar, men man får også være villig til å gå inn og kanskje sette kommunen under administrasjon hvis man mener folkene der ikke er i stand til å gjøre jobben sin. Men det er det jo ikke noen vilje til.

       Det er én ting som slår meg i denne voldsomme elendighetsbeskrivelsen: Hver gang man i en kommune får forhold på skolefronten som ikke er akseptable, roper et mindretall i denne sal, bestående av mellompartiene og SV og RV, at kommunene har for lite penger, derfor er det så dårlig skole. De siste årene har skatteinntektene til kommunene økt med flere hundre millioner hvert år. Overføringene fra Stortinget til kommunene har økt og ble senest plusset på med flere milliarder før jul. Samtidig får vi altså høre at eldreomsorgen er dårlig, skolen er dårlig, barneomsorgen er dårlig, helsestellet er dårlig - og da må jeg tillate meg å spørre: Hvor går alle disse pengene? Et eller annet sted må disse pengene bli brukt! Og jeg syns vel kanskje at det er røster i denne sal som gjør det litt for enkelt for kommunene hele tiden å skylde på bevilgningene fra Stortinget. Hva med å gå til sine egne lokalpolitikere og spørre: Hva er det dere har brukt alle disse millionene på? For det kan jo ikke være skoleverket, hvis skoleverket er så elendig som man skulle tro?

       Jeg tror faktisk at det vi burde konsentrere oss om, er det faglige nivået og kunnskapsnivået, og heller la kommunene når det gjelder organisering, få lov til å styre friere. Vi burde konsentrere oss om hva som burde være minimumspensum og fastsette det gjennom læreplanene, og ikke blande oss opp i hvordan skolene blir administrert, om de ligger under kommunestyret eller bydeler i Oslo, eller hvordan skolevalgene blir foreslått. I den sammenheng tror jeg at denne sementeringen av det frie skolevalget, også vil sementere gettoskoler i Oslo, fordi det medfører at fremmedspråklige på østkanten som ønsker å velge seg til skoler hvor det er flere norske elever, faktisk hindres i det, som en generell regel fra Stortinget. De må altså søke om helt eksplisitte unntak fra regelen hvis det skal være mulig. Og det trodde jeg ikke var til fordel for elevene. - Men la nå det ligge.

       Så til denne voldsomme lovprisingen av enhetsskolen. Hva er nå dette voldsomme ønsket om å ha en enhetsskole? Jo, det er en redsel for mangfold, det er en redsel for atypiske løsninger, det er en redsel for private tilbud, det er en redsel for uautoriserte skolebøker, og det er en redsel for ulike organiseringer. Alt skal være likt. Og hvorfor skal alt være likt hvis alle har det så aldeles forferdelig, da? Er det ikke bedre at vi åpner for litt mer forskjell, slik at vi da iallfall kan få det noe bedre noen steder? Er man redd for at noen skal få det bedre enn i dag, og er veldig opptatt av å opprettholde denne sosialistiske enhetsskolen for å sikre at alle har det like ille? For alle har det jo så ille ifølge flertallet, som sagt.

       Jeg tror vi trenger en fri skole, jeg tror vi trenger en skole hvor pengene følger eleven. For det jeg tror, er at hvis foreldrene står friere til å velge, vil også kommunene og skolene være opptatt av å sikre kvalitet. Og jeg tror de store reformene har noe positivt og noe i seg, men det blir ikke bare til det bedre når vi nå fra høsten får Reform 97.

       Det er jo faktisk sånn, etter min oppfatning, at det er bedre at 6-åringene kommer inn i skolen, men det er ikke bedre at de skal komme inn uten å lære noe mer på ti år enn de lærte på ni år. Så jeg tror vi trenger å være villig til å gå inn og se på nye løsninger og i større grad gjøre det opp til skolene selv å fremme den undervisningen de mener tjener elevene best.

Sigurd Manneråk (Sp) : Vårt samfunn er i sine beslutningsprosesser blitt mer avhengig av forskning og teknologisk utvikling. Dette stiller større krav til åpenhet omkring alle sider ved vår forskningsvirksomhet. Det må være åpenhet omkring hvem som utfører oppdrag, hvilke beslutningsprosesser som bestemmer avgjørelser om oppdrag, og hvilke forbindelseslinjer som finnes mellom oppdragsgivere og de som utfører forskningsoppdragene.

       Emnet - forskningens frihet og uavhengighet - er vanskelig og delvis tabubelagt i vårt samfunn. Ser vi til de andre nordiske land, har debatter om dette emnet ført til breie utredninger og medført endret lovgivning. I USA har vi også hatt en omfattende og avslørende debatt omkring slike spørsmål.

       I Norge har vi de senere år foretatt en omfattende omorganisering av vår forskning, omorganisering som har hatt stor betydning for forskningens rammebetingelser og dermed også for dens uavhengighet, åpenhet og frihet. En stadig sterkere internasjonalisering gir også grunn til å vie forskningens plass og vilkår i vårt samfunn større oppmerksomhet.

       Problemstillinger knyttet til slike forhold må etter Senterpartiets mening få større plass også i Stortingets debatter omkring forskning. Med den plass forskningen i dag spiller som premissleverandør til beslutningstakere, må ikke forskningsdebatten bare dreie seg om forskningens vilkår og rammer. Debatten bør i minst like stor grad dreie seg om spørsmål knyttet til forskningens rolle i vårt demokrati: Leverer forskningen et objektivt beslutningsgrunnlag? Er det den som har pengene, som bestemmer form på konklusjon og hvilke resultater forskeren skal legge fram? Er åpenhet i forskningsvirksomheten slik at media har godt nok innsyn for informasjon og saklig kritikk? Blir politikere manipulert ved at det trekkes konklusjoner det ikke er dekning for? Er det i dag et uheldig samrøre mellom forskning og politikk? Spørsmålene er mange og viktige både for forskningens framtidige rolle og troverdighet, men også for vårt folkestyre.

       Men forskningen benyttes ikke bare som beslutningsgrunnlag, men også til å utforme en politikk. Forskningen er i dag blitt en del av det politiske spillet og spiller en stor rolle i utforming av politiske strategier. Oppdragsgivere kan, om de vil, velge ut resultater som passer dem best, de som ikke passer, velges vekk, andre blir gjengitt ut fra egne interesser. Vi hører og leser om fusking innen forskning og om at politiske myndigheter i vårt land forsøker å skjule uønskede konklusjoner vedrørende f.eks gasskraftsaken. Ja, slik kan faktisk virkeligheten være. Politikk er interessekamp, og objektivitet er ikke alltid ledetråden.

       Men svaret på dette er ikke etter mitt syn å svekke forskningen. Utfordringen blir å bidra med motkrefter til mektige organisasjoner og interesser som bestiller, bruker eller misbruker forskning. Det blir viktig å ha forskningsinstitusjoner som har skikkelig ryggrad, som kan motstå press, og som kan si nei til oppdrag av manipulerende art, og som kan fortelle høyt og tydelig når de mener forskningsresultater misbrukes. Skal vi oppnå det, må forskningsinstitusjonene ha en selvstendig økonomisk stilling og mulighet til å få oppdrag fra mange interessenter. Men dette er ikke nok. Instituttene må også drive et bevisst arbeid for å vedlikeholde og utnytte den frihet de faktisk har. Dette arbeidet må innebære at forskere stadig gjøres oppmerksom på betydningen av en psykisk distanse til oppdragsgiver.

       Vi trenger et krafttak for å kvalitetssikre vår forskningsvirksomhet. Jeg har det håp at den videre behandling av forslaget vedrørende forskningens åpenhet, frihet og uavhengighet, som i dag ligger til behandling, og som er satt fram av Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, kan bidra til at vi får en grundigere debatt om slike forhold i framtida.

Statsråd Reidar Sandal : I debatten sa representanten Frost Sterri at Regjeringa legg vekt på kvantitet og ikkje på kvalitet i utdanningspolitikken. Det er eit synspunkt som saknar ei sakleg grunngiving - sjølvsagt.

       Eg vil understreke at ideen om einskapsskulen er eit berande prinsipp også i den vidaregåande opplæringa, som representanten Frost Sterri og elles også representanten Sanner var særleg opptatt av. Einskapsskulen skal sikre same innhald og kvalitet på opplæringa. Det skal gi dei unge høve til å utvikle evnene sine og til å utvikle talentet sitt. Einskapsskulen skal òg imøtekomme dei ulike behova som dei utdanningssøkjande har.

       Eg meiner faktisk at vi er i ferd med å oppnå dette gjennom Reform 94. Vi har heva kunnskapskrava og auka kompetansenivået på dei fleste fagområda. Vi har forma ut målstyrande læreplanar med breie kompetansemål. Det er ikkje nok å ha kunnskap, den må kunne brukast òg. Vi har fjerna dei snublesteinane som førte til at mange elevar før reforma måtte gå på tvers i systemet og sjølv då ikkje fekk kompetansegivande utdanning til slutt. Vi er no i ferd med å kome ut av denne sløsinga med dei unge si tid og dei unge sitt talent.

       La meg òg peike på at det ikkje er dekning for påstanden om mangel på fleksibilitet som høgrerepresentantane snakkar om. Strukturen er fleksibel. Det er no mogleg å skifte utdanningsløp. Det er mogleg å byggje på og godskrive gjennomført opplæring for ny utdanning. Tala på dei som no brukar høvet til å få studiekompetanse etter delvis eller fullført yrkesopplæring, er i realiteten eit bevis på det.

       Det har vore gjennomført ei rekkje korrigeringar og endringar i løpet av den ikkje avslutta reformperioden.

       Det er òg eit poeng at arbeidet med differensiering og tilrettelegging er kome langt. Det er bl.a utarbeidd nye dokumentasjonsordningar for delkompetanse. I forhold til klager frå representanten Frost Sterri, vil eg seie det slik: Gjennom Reform 94 sikrar vi einskapsskulen: kompetanse, kunnskap, mangfald og valfridom. Vi kjem samfunnsmessige behov til møtes, tryggjar faglege nivå og sikrar individuelle rettar. Det er dette som kjenneteiknar den vidaregåande opplæringa, og det står fjernt frå den situasjonsbeskrivinga som Høgre yndar å leggje vekt på.

       Når det gjeld opplæringsboka, som òg representanten Frost Sterri var opptatt av, vil eg i høve til den prinsipielle grunngivinga for den, vise til innlegget som representanten Nybakk hadde tidlegare i debatten, som eg sjølvsagt deler. Men eg må seie at det er påfallande at Høgre, som tilsynelatande skal vere så opptatt av kvaliteten i opplæringa og at det blir fokusert sterkt på kunnskapskravet, nettopp går mot eit tiltak som skal ha som sitt viktige formål å kvalitetssikre opplæringa i den vidaregåande skulen. I motsetning til Høgre meiner eg faktisk at det er like viktig å kvalitetssikre opplæringa i matematikk og i norsk som å kvalitetssikre den i helse- og sosialfag og i elektrofag, for å ta eit par eksempel.

       Så må eg få kommentere litt det som representanten Lilletun nemnde om prøvenemndene. Den aksjonen som han viste til, er avblåst. Det er fylkeskommunen som har ansvaret for å gjennomføre desse lokale eksamenane, og dei som blir oppnemnde til prøvenemndene, skal delta etter gjeldande lov. Eg er glad for at aksjonen no er avblåst, og at partane, både LO og NHO, har gjort aktive og positive bidrag for å få det til.

       Ellers kom det i denne redegjørelsen fra statsråden som i dag ligger til grunn for denne debatten, fram at mange av utdanningsdirektørene uttrykker uro over forskjellene i grunnskoletilbud. Senterpartiet er enig i at det er grunn til uro, og vi har lenge prøvd å få i gang debatt omkring de spørsmålene. Vi har også fremmet en rekke forslag, men vi har langt fra alltid fått Arbeiderpartiet med oss på slike forslag. I denne forbindelse undres jeg over hvor langt inn i statsråden den uro som utdanningsdirektørene gir uttrykk for, egentlig har nådd. Har den nådd lenger enn til bare å bli registrert? Uro kan også føre til to måter å reagere på. Den ene er ren handlingslammelse. Foreløpig kan det faktisk se ut som om det er den strategien som er valgt. Jeg håper jeg tar feil. Men en annen måte å reagere på er handling. Da vil jeg spørre statsråden: Hvilke konkrete grep vil han nå gjøre for å hindre at forvitringer av enhetsskolen fortsetter?

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Manneråk stilte spørsmål om mi holdning til opplæringsbok i samband med det brevet som eg fekk på bordet mitt i går om den vidare handteringa av den saka.

       La meg først få lov å seie at eg oppfattar dette brevet slik at det er ei oppfordring om å halde fram med utprøvinga av opplæringsboka for allmenne fag i vidaregåande opplæring. Senterpartiet skal sjølvsagt få eit skriftleg svar.

       Senterpartiet har i lag med Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti utgjort fleirtalet i B.innst.S.nr.12 (1996-1997), der ein uttalte støtte til arbeidet med opplæringsbok. Eg forstår brevet frå Senterpartiet slik at ein framleis gjer det. Senterpartiet avviser ikkje opplæringsboka som pedagogisk hjelpemiddel også i allmennfagleg studieretning, og det er eg glad for. Her markerer Senterpartiet eit heilt anna syn enn det som Høgre har gitt uttrykk for i debatten i dag, og det eg òg les ut av forslaget som Høgre har omdelt. Det har alltid vore slik at nokon vil meine at ein ikkje har hausta nok erfaringar med utprøving før ein set i verk eit tiltak. Primært meiner eg at utprøvinga vi har hatt, er god nok. Det er òg viktig for meg at sentrale partar i dette arbeidet - elevar, partane i arbeidslivet og delar av lærarorganisasjonane - støttar det omarbeidde utkastet til opplæringsbok.

       Med utgangspunkt i den situasjonen som no ligg føre, er eg innstilt på å finne ei løysing som kan imøtekomme Senterpartiet i denne saka, og eg vil nærmare gjere greie for det i det skriftlege svaret som representanten Manneråk skal få.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg sa innledningsvis i mitt hovedinnlegg at det virker som statsråden har vært i dvale i det siste halvannet år. Etter å ha hørt innlegget, kan man undres på om han ikke har befunnet seg inne i en dykkerklokke, totalt avskjermet fra signaler fra utenverdenen. For maken til skjønnmaling av situasjonen i skolen skal man lete lenge etter!

       Her opplever vi at prøvenemnder nekter å la elever gå opp til fagbrev fordi man mener at elevene ikke kan nok. Dette nevnes ikke med et ord i statsrådens innlegg. At tusenvis av elever faller ut av yrkesfag, fordi de møter en vegg av teori, nevnes ikke med et ord av statsråden. Dette er virkelig problemstillinger som statsråden bør ta tak i.

       Den sterke motstanden mot opplæringsboken oppfatter jeg som et nødskrik fra Skole-Norge etter at byråkrati, skjemavelde, rapportering og regelstyring er i ferd med å kvele skolen og gjøre læreren til den nye samlebåndsarbeideren i Norge, hvor den minste del av arbeidsoppgaven skal reguleres fra toppen av pyramiden.

       Statsråden undres over at Høyre er imot opplæringsboken, fordi Høyre er for kvalitetssikring. Vi opplever ikke dette som et tiltak for å kvalitetssikre skolen.

       Marit Nybakk sa i sitt innlegg at dette først og fremst var for å bli kvitt udugelige lærere. Hvis man er opptatt av kvalitetssikring bør man sørge for god etterutdanning for lærere. Da burde man sørge for standardiserte prøver, slik at vi kan teste resultatene, da bør man si ja til Høyres forslag om et frittstående skoletilsyn for å kvalitetssikre resultatene, og ikke først og fremst til et virkemiddel som synes å ha som mål å tvinge lærerne til å gjøre jobben på nøyaktig den måten som Arbeiderpartiet har tenkt at de skal gjøre.

       Mitt spørsmål til statsråden, er: Vil han nå ta til etterretning at det er et flertall som sier nei til opplæringsboken høsten 1997, og ikke tvinge noen skoler til å ta i bruk opplæringsboken dersom de vedtak som nå ligger på bordet, blir vedtatt?

Statsråd Reidar Sandal : I hovudinnlegget sitt skuldar representanten Sanner både meg og Regjeringa for å vere blotta for ambisjonar. Eg vil faktisk få lov å spørje: Kvar har representanten Sanner vore på heile 1990-talet? Arbeidarpartiet og Regjeringa har vore drivkrafta i arbeidet med å reformere og betre utdanningssystemet i landet vårt - innanfor høgskulesektoren, der vi har oppretta 54.000 nye studieplassar, innanfor vidaregåande opplæring, der vi har lovfesta retten for dei unge til å få ei utdanning, der vi har betra gjennomstrøyminga og der vi har tilpassa heile opplæringa betre til arbeidslivet sitt behov. Vi har vidare fått gjennomslag for ein 10-årig grunnskule, med eit opplegg som no gir eit nytt innhald og nye læremiddel - eit opplegg som er eineståande og positivt og framtidsretta. Det er i det heile ikkje mangel på ambisjonar.

       Sanner seier i replikken sin at eg er blotta for visjonar. Eg vil vise til det som står i utgreiinga i det siste kapittelet, om framtida. Der er det sagt noko om kva Arbeidarpartiet og Regjeringa er særleg opptatt av, nemleg etter- og vidareutdanning. Vi vil ha denne reforma på plass, ut frå demokratiske omsyn, ut frå omsynet til den einskilde personen som skal skaffe seg meir innsikt og kompetanse, som vil styrkje vedkomande si personlege utvikling, for å styrkje kompetansen til dei som allereie er ute i arbeidslivet, og for å tryggje konkurranseevna i samfunnet vårt.

       Spørsmålet mitt må då bli: Kvar er Høgre i denne saka? Vil Høgre vere med på å realisere denne visjonen som Regjeringa og Arbeidarpartiet så sterkt vil kjempe fram?

Øystein Djupedal (SV) : Jeg la merke til at statsråden i sitt innlegg drev skyggeboksing med Høyre og at det var måten han i dag skulle angripe den skolepolitiske debatten på. Sannheten er jo at Høyre og Arbeiderpartiet i de aller fleste store skolepolitiske reformene som er vedtatt, har vært enige mot ofte et stort og betydelig mindretall.

       En ting som er interessant å legge merke til for oss som har representert opposisjonen i forbindelse med innføringen av den 10-årige grunnskolen, er at ingen har tatt det opp. Grunnen til det er sannsynligvis at vi ønsker trygghet rundt skolestart, og det skal statsråden merke seg. Det er et meget godt signal vi prøver å sende til norsk skole, at nå har vi tapt denne saken, men vi ønsker ikke å forfølge den videre for å skape større utrygghet.

       Men hva er det vi opplever? Av Kommunal Rapport av 6. juni - som er kommet ut i dag - framgår det at statsråden har sendt ut et brev til landets kommuner der det viser seg at det ikke skal gis kompensasjon for skoler som tar inn færre enn sju 6-åringer. I den roen som jeg hadde trodd at vi nå skulle få, en slags våpenhvile for å sikre at

       det ble en trygg og forutsigbar start og en innføring av den 10-årige grunnskolen, velger altså statsråden helt på tampen av sesjonen å sende ut en sånn bannbulle.

       Stortingets flertall har sagt uttrykkelig at kommunenes kostnader ved 6-åringenes inntreden i skolen skal kompenseres. Vi har aldri satt noe tak, at kommunene hvis det var færre enn sju elever, ikke skulle få kompensert for det. Dette gjør jo at det er mange kommuner og mange skoler som etter det nye brevet fra statsråden ikke vil få kompensasjon - penger Stortinget har forutsatt at de skal få.

       Jeg ber derfor statsråden nå si at det brevet må bero på en misforståelse, og at de kommunene eller de skolekretsene som har færre enn sju elever, selvfølgelig skal få den kompensasjonen Stortinget har forutsatt at de skal få.

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Djupedal var skuffa over at eg dreiv skuggeboksing med Høgre i denne debatten. Det synest eg for så vidt det er litt overraskande at den nyvalde nestleiaren i SV er så opptatt av.

       Når eg brukar mykje av tida mi til å imøtegå Høgre sine synspunkt, er det fordi dei politiske skilnadene mellom Regjeringa og Arbeidarpartiet og Høgre sine oppfatningar er store. Derfor er eg opptatt av å gå til rette med dei konservative synspunkta på dette området. Og eg er heilt usamd i den situasjonsskildringa som representanten Djupedal gir når det gjeld kven som har samarbeidd med kven i utdanningspolitikken på 1990-talet. Eg trur nok at representanten Djupedal veit det langt betre enn han her gav inntrykk av.

       Så viser representanten Djupedal til eit brev som er sendt frå departementet til kommunane. Det er riktig at brevet - eg meiner det var den 13. mai det blei sendt, - informerer om det Regjeringa har foreslått for Stortinget i proposisjonen om omprioriteringar og tilleggsløyvingar på inneverande års budsjett.

       Saka er handtert i samsvar med dei signal som Regjeringa tidlegare har gitt til Stortinget - første gong i tilknyting til investeringsproposisjonen i vårsesjonen 1996, og som fleirtalet i Stortinget ikkje har hatt innvendingar mot. Den grensa som er sett no når det gjeld kompensasjon for dei kommunane som ikkje utløyser nye klasser, er omhandla i dette dokumentet som er sendt til Stortinget. Eg har informert kommunane på grunn av at det er stor etterspurnad etter informasjon om kva Regjeringa meiner om dette spørsmålet.

Jon Lilletun (KrF) : Denne grensa på sju elevar i fådeltskulen medfører at 26 skular i Finnmark ikkje får kompensasjon. Det er ikkje i samsvar med det vi har lovt om full kompensasjon. Kristeleg Folkeparti vil for sin del gå imot det framlegget i revidert nasjonalbudsjett.

       Statsråden var nok ikkje heilt presis når han snakka om opplæringsboka. Han sa at elevar og mange lærarar går inn for den. Det er ein elevorganisasjon som støtter den, og det er ein elevorganisasjon som er imot. Det er to lærarorganisasjonar, dei to største som er imot, og det er ein, den minste, som er for. Det er det presise.

       Det er heilt rett som statsråden sa, at Kristeleg Folkeparti har støtta den ut frå eit kvalitetssikringsperspektiv. Men i budsjettdebatten i fjor tok vi eit løfte frå statsråden at den ikkje skulle innførast utan ein prøvingsprosess og dialog med partane.

       Det er når ein ser den risikoen det er ute om ein set i gang med dette frå hausten 1997, at Kristeleg Folkeparti har vorte uroleg og legg ein del premissar i det forslaget vi har fremja i dag. Og om statsråden kan stadfeste at ein vil fylgje den prosedyren som Kristeleg Folkeparti her har foreslått, vil det vere svært gledeleg.

       Eg sa ein del i mitt innlegg om eldre lærarar. Eg ventar ikkje at statsråden med så kort tidsramme som han har hatt hittil, kan svare på det, men det er uverdige avslutningar på manges karriere i skulen. Det er ille for dei, og det er ille for ungane. Eg håpar statsråden er villig til å ta opp dette temaet.

       Så til slutt i høve til om ein gjer alt godt eller ikkje. I Hávamál står det:

       « Av sin eigen klokskap

       skal ingen kyte,

       men halde tanken i taum. »

       Eg prøvde å vere nyansert i mitt opningsinnlegg og seie det er mykje bra i norsk skule. Gode reformer er gjennomført, men kanskje skal ein vere noko meir audmjuk enn det statsråden har lagt for dagen i dag.

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Lilletun var òg opptatt av opplæringsboka. Eg skjønar at det er blitt det store temaet i debatten i dag, og på eit vis skjønar eg det, for det er eit synleg uttrykk for om ein har vilje eller ikkje har vilje til å satse på nye tiltak som skal vere med på å styrkje og betre kvaliteten i den vidaregåande opplæringa. Det er òg nytt på den måten at det blir stilt spørsmål om den same ordninga skal gjelde for den meir teoretiske delen av den vidaregåande opplæringa som for den praktiske. Eg vil gje honnør til Kristeleg Folkeparti for den støtta som har vore gitt i denne saka, og eg føler meg rimeleg trygg på at vi framleis har felles interesse av å ha eit opplegg på dette området som er best mogleg.

       Når deg gjeld kven som støttar opplæringsboka, vil eg poengtere at partane i arbeidslivet, både NHO og Landsorganisasjonen i Norge, har gått ut med svært sterk tilslutning til det arbeidet som departementet her har utført, og som fleirtalet i Stortinget har gitt si støtte til. Frå elevhald er det òg uttrykt sterk støtte, men ein vil sjølvsagt finne enkelteksempel på at elevar kan ønskje noko anna.

       La meg til slutt seie at representanten Lilletun og eg har ei felles oppleving av at det har skjedd og skjer mykje positivt i norsk skule. La meg også seie at eg er audmjuk overfor både problema og utfordringane, men eg synest det er viktig når vi skal ha ein utdanningspolitisk debatt, at vi òg peiker på sjansane og ikkje gjer som somme andre, som berre interesserer seg for avgrensingane.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg vet ikke om det var for å forebygge mot den siste replikken i denne runden, som jeg da fikk gleden av å ta til statsråden, at han sa det han nettopp sa om ydmykhet i forhold til de problemer som også alle forandringene har avdekket i skolen. Men det hjelper ikke med ydmykhet overfor de problemene som nå er blitt alvorlig påtrengende, og som krever en løsning, hvis ikke statsråden omtaler dem, griper fatt i dem og også kommer med konstruktive bidrag til hvordan man kan løse disse problemene. Det hjelper ikke at statsråden bare benytter den forrige statsrådens heseblesende reformiver til en oppsummering av disse reformene på dette tidspunkt. Nå er vi kommet så langt i prosessen i 1990-årene at det kreves en opprydding, kort og godt en opprydding, og det er her Høyres anklage i første rekke går mot statsråden. Han har ikke på noe tidspunkt, heller ikke i redegjørelsen, uttrykt vilje til å gå løs på problemene, og det er bekymringsfullt.

       Jeg merket meg også at statsråden ikke svarer på spørsmål han får. For det første hadde Jan Tore Sanner en replikk til statsråden, og så svarte statsråden nærmest med å ta replikk på Høyre. Det er greit nok det, men jeg ber statsråden også svare på spørsmål som blir stilt knyttet til opplæringsboken.

       Jeg merket meg også at statsråden overhodet ikke har kommentert eller gjort forsøk på å svare på de spørsmålene jeg stilte i mitt innlegg tidligere i dag, bl.a om når spesialundervisningsmeldingen kommer. Og når det gjelder antall lærere til høsten, har statsråden oversikt over behovet for nye lærere fra høsten av? Vil skolen komme til å mangle utdannede lærere til høsten, og i så fall hvor mange? Når jeg spør om det siste, er det selvfølgelig fordi vi kan gjøre noe med det i Stortinget hvis vi nå får en akutt lærermangel, noe vi ikke har fått informasjoner om så langt.

Statsråd Reidar Sandal : Den skildringa som representanten Frost Sterri gir av problema, er ei skildring som både ho og Høgre er relativt einsame om i denne salen. Representanten Frost Sterri må akseptere at ein representant for ei regjering utgått frå Arbeidarpartiet, ikkje aksepterer den røyndomsskildringa som høgre-representantane her gir.

       Frå Regjeringa si side har vi peikt på ei rekkje tiltak - og det gjorde eg i innlegget mitt - som er gjennomførte, og på kva resultat vi har oppnådd i denne perioden. Eg har sjølvsagt òg eit vake auge for dei problema som melder seg no, og vi skal kome med konstruktive innspel til dei. Men det er t.d. når det gjeld Reform 94 semje om at vi skal gjere evalueringa når innkøyringsperioden er gjennomført, og vi har fått forskarane sitt materiale på bordet. Då først kan vi trekkje sikre slutningar. Ingen er tente med at det blir dratt slutningar på eit sviktande grunnlag.

       Når det gjeld dei to konkrete spørsmåla som representanten Frost Sterri stilte om kompetansesentersaka, og kva tid den meldinga kjem, trudde eg faktisk det var tilstrekkeleg når eg hadde svart hennar kollega frå Høgre i komiteen på det spørsmålet i spontanspørjetimen tidlegare, og når det er orientert skriftleg til komiteen om at denne saka ikkje blir fremma frå Regjeringa si side i inneverande sesjon.

       Når det gjeld spørsmålet om behovet for lærarar i samband med grunnskulereforma til hausten, vil eg gjerne gjere greie for den oversikta, men eg ser no at tida er ute. Eg teiknar meg difor til eit treminuttsinnlegg, for å få svare på det spørsmålet frå representanten Frost Sterri.

       Det er kommet mange signaler fra høgskolesektoren om at den er i en vanskelig økonomisk situasjon etter høgskolereformen. Høgskolesektoren har ansvaret for ca 70.000 studenter og står for en viktig del av opplæringen av norsk ungdom, ikke minst når det gjelder utdanning til yrker hvor vi i dag har stort behov for fagfolk.

       Høgskolerådet har i et brev til Stortinget beskrevet den vanskelige situasjonen en er i, og rådet skriver bl.a at det viktigste er den misnøyen og den frustrasjon dette har skapt hos alle dem som føler et sterkt ansvar for fag og utdanninger, og som trodde reformen og loven innebar en ny giv.

       Det stemmer godt overens med det inntrykk jeg har fått gjennom kontakt med folk som arbeider innen høgskolesektoren.

       Situasjonen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag tror jeg er ekstra vanskelig. De har den laveste bevilgning pr. student av norske høgskoler. De har studenter nok, men ikke midler til å tilsette tilstrekkelig med lærere. De har god søkning til sine studier og er også en av de få skolene som klarer å oppfylle studentmåltallet på avdeling for ingeniørutdanning. For å klare seg innenfor budsjettrammene har de imidlertid måttet iverksette en rekke tiltak. Noen av disse er:

       Det er tilsettingsstopp ved Avdeling for ingeniør- og næringsmiddelfag med unntak av IT-stillinger. Antall fast ansatte er skåret ned fra 203 til 173 i løpet av en treårsperiode og må skjæres ytterligere ned så snart naturlig avgang gjør det mulig, ettersom avdelingen i inneværende år ikke vil kunne holde budsjettet uten å si opp folk. Driftsbevilgningene, eksklusive lønn og lokaler, ved denne avdelingen, er skåret ned fra 9 500 kr pr. student til 5.000 kr pr. student siden 1993. Det er foretatt en radikal nedskjæring av antall undervisningstimer ved alle avdelinger.

       Dette er en situasjonsrapport som jeg synes er ganske alvorlig, og jeg tror det er nødvendig med en gjennomgang av situasjonen ved høgskolene, både når det gjelder de økonomiske forholdene, og også når det gjelder måten virksomheten blir organisert på. Så vidt jeg vet, har det vært en tendens til å bygge opp for store sentraladministrasjoner. Selv om fellesadministrasjonene bl.a ved Høgskolen i Sør-Trøndelag er i ferd med å bygges kraftig ned, vil ikke det alene løse høgskolens ressursproblemer.

       Vi har gjennomført mange store og kostnadskrevende reformer, som gir norske barn og norsk ungdom en enda bedre start i et samfunn som stadig krever mer kunnskap og kompetanse. I den forbindelse må vi foreta de justeringer som er nødvendige også når det gjelder høgskolesektoren.

Siri Frost Sterri (H) : Det var et interessant innlegg som kom fra arbeiderpartirepresentanten Anneliese Dørum. Jeg kan underskrive på hvert ord hun sa, og det jeg egentlig beklager, er at hun fremfører det på dette tidspunkt her i salen fremfor at hun på et tidligere tidspunkt hadde tatt dette opp med statsråden. Vi hadde faktisk fra Stortingets side pålagt statsråden å foreta en gjennomgang av økonomien i høgskolene, og den skulle legges fram nå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Forbauselsen var ganske stor da vi kunne lese at saken nå er sparket over i Det tekniske beregningsutvalget - og det er det. Det blir ingen tiltak på kort sikt mens vi venter på det. Det var direkte skuffende og nedslående og derfor desto mer oppsiktsvekkende at denne saken åpenbart ikke er drøftet internt i Arbeiderpartiet, så jeg vil be statsråden merke seg det Anneliese Dørum nå sa. Her er det virkelig problemer.

       Jeg forstår at statsråden i et treminuttersinnlegg vil benytte anledningen til å kommentere lærerbehovet til høsten. La meg bare kort komme med en kommentar i forbindelse med at Senterpartiet har lagt fram forslag i dag. Fordi vi nok har fryktet at det kan bli et såpass økt behov for lærere at man i deler av landet vil få problemer med å dekke opp med fagfolk nok, tror jeg det er ganske uansvarlig, uansett om både viljen, lysten og begrunnelsen måtte være til stede, nå å foreta endringer i klassestørrelsen, slik Senterpartiet har fremmet forslag om. Jeg tror at man som et ansvarlig parti bør avstå fra den type forslag nå. Det vil jo forsterke akuttproblemet, hvis det nå er slik at vi kan få problemer med lærerdekningen. Jeg har full respekt for at Senterpartiet ønsker at dette skal gjennomføres, men jeg vil appellere med hensyn til tidspunkt også overfor Senterpartiet, så vi ikke nå foretar nye trekk som skaper nye problemer i skolen. Det bør vi som politikere ta et ansvar for.

       Men så til statsråden igjen. Jeg vet ikke om han hører dårlig, eller hva som er årsaken. I spontanspørre- timen spurte Jan Tore Sanner: Når kommer spesialskolemeldingen? Statsråden svarer: Spesialskolemeldingen kommer ikke i vår. Så peker Jan Tore Sanner på problemet med at man ikke varsler når den kommer, at det er spredt en rekke rykter om hva som vil ligge i meldingen når Regjeringen er ferdig med å tvinne tommeltotter. Statsråden avkrefter ikke noe av det, og så svarer han igjen her i dag at spesialskolemeldingen kommer ikke. Men det var ikke det jeg spurte om. Jeg vet at den ikke kommer i vår, men når kommer den?

Øystein Djupedal (SV) : Statsråden skal egentlig være glad for at vi i opposisjonen på Stortinget ikke har brukt dagen i dag til å gå løs på den 10-årige grunnskolen og 6-åringene. Men det er ikke vårt mål å skape større utrygghet.

       Det svaret statsråden gir meg, er jeg litt usikker på hvordan vi skal gripe an. Statsråden har ingen dekning i noe vedtak Stortinget har gjort. Det er helt riktig at han har fremmet forslag i revidert nasjonalbudsjett, som ikke er behandlet av Stortinget. Og at han har sendt ut et skriv i begynnelsen av mai og på den måten ønsker å forskottere det Stortinget gjør, blir opp til ham. Men poenget er at det ikke fins noen dekning for dette.

       Det er ca 90 kommuner, etter hva jeg er blitt fortalt, som nå rammes av forslaget til statsråden. Og jeg vil gjerne på nytt utfordre statsråden: Ønsker han virkelig at sommeren skal bli urolig når det gjelder 6-åringene? Er ikke også statsråden opptatt av en smidig og trygg innføring av denne reformen med tanke på alle de barn det her dreier seg om, uansett om barna bor i små grendekommuner eller i større bykommuner? Jeg vil be statsråden tenke seg nøye om en gang til før han svarer på det spørsmålet.

       Det andre jeg vil ta opp med statsråden, er: I en debatt i vinter som SV reiste om egenbetaling i skolen, bekreftet statsråden at han kom til å sende ut brev til utdanningsdirektørene for å få kartlagt omfanget av egenbetaling. Hvorvidt det har gått ut brev fra departementet til utdanningsdirektørene, vet ikke jeg. Men det jeg vet, er at det ikke er omtalt i tilstandsrapportene. Jeg ser at det er en som har omtalt det, men da åpenbart på eget initiativ. I de øvrige tilstandsrapportene er problemkomplekset knyttet til egenbetaling ikke berørt. Derfor har vi funnet det nødvendig å legge fram forslag i dag for å få bekreftet at dette vil skje. Men jeg vil allikevel gjerne få høre hvordan saksbehandlingen har vært i departementet. Har departementet sendt ut brev til utdanningsdirektørene og pålagt dem å gå igjennom kommunene i sitt nærområde for å se om omfanget er sånn som det er grunn til å tro?

       Helt til slutt om opplæringsbok: SV har i likhet med flere partier her i Stortinget vært positiv til opplæringsbok og til den idé som opplæringsbok representerer, for den representerer noe svært positivt. Men komiteen gav i fjor høst i forbindelse med statsbudsjettet departementet et pålegg om dialog. Det er veldig uvanlig at en komite pålegger et departement dialog, i dette tilfelle med de partene som skal gjennomføre opplæringsboka. En opplæringsbok som ikke oppfattes som meningsfylt av dem som faktisk skal bruke den, altså elevene og lærerne i norsk skole, har ingen verdi. Når den dialog som Stortinget påla departementet, åpenbart ikke har vært til stede, og vi opplever nå like før skoleslutt at det har blitt mer turbulens rundt det, er SV enig i de forslagene som i dag foreligger. Det er ikke mulig å innføre en opplæringsbok fra høsten 1997 når ingen oppfatter det som hensiktsmessig.

Marit Nybakk (A) : Det er ofte slik når man ikke har saklige argumenter, at politiske debattanter tyr til mer usaklige virkemidler. Det må de gjerne gjøre. Det gjelder også representanten Jan Tore Sanner. Imidlertid syns jeg nok at Sanner bør være redelig og ikke referere en medrepresentant feil, og vi kommer til, så fort det er ferdig, å hente ut det innlegget som undertegnede holdt. Jeg kan forsikre representanten Sanner og andre om at jeg verken har nevnt lærere eller omtalt dem på den måten som Jan Tore Sanner gav inntrykk av at undertegnede hadde gjort.

       Men det er kanskje slik i dette tilfelle at angrep blir det beste forsvar. For det er underlig at Høyre, som har vært så opptatt av å kvalitetssikre utdanningen, er så negativt til et pedagogisk virkemiddel som både kan virke som en skikkelig kvalitetssikring og dessuten fungerer som en kommunikasjonskanal mellom hjem og skole. Høyre har vanligvis i andre sammenhenger vært opptatt av nettopp denne dialogen mellom hjem og skole.

       Først og fremst er nok likevel opplæringsboka slik den nå er utformet, et redskap for å bevisstgjøre eleven sin egen utvikling og læreprosess, og så vidt undertegnede er kjent med, har man sittet helt til de siste dagene sammen med bl.a lærerorganisasjonene, LO, NHO og elevorganisasjonene og kommet fram til et annet forslag. Det vil altså si at opplæringsboka er elevens garanti for at han eller hun skal få en likeverdig opplæring uavhengig av skole, bedrift, bransje eller region, det være seg på yrkesfaglige linjer eller på grunnkurset i allmennfag. Det er også eleven som skal fylle den ut. Dette atskiller seg ikke så veldig mye fra de skjemaene som jeg er kjent med at barn på barnetrinnet og ungdomstrinnet fyller ut når de skal i samtale mellom foreldre, lærer og elev.

       Jeg vil for øvrig når det gjelder opplæringsbok, gi ros til mellompartiene for å være konstruktive og for å forsøke å komme ett skritt videre i den debatten som dreier seg om opplæringsbok, og forslaget fra Jon Lilletun om å fortsette med de forsøkene som har vært, er noe som vi i hvert fall kan støtte.

Rita H Roaldsen (Sp) : Først skal jeg få lov å rette oppmerksomheten mot et forslag som vi har fremmet i denne debatten, om at yrkesaktive kvinner i utdanningspermisjon må ha rett til fødselspermisjon. Nå kan man kanskje si at dette er en sak som ligger under en annen komite, og det var også familie-, kultur- og administrasjonskomiteen som i B.innst.S.nr.2 (1995-1996) bad Regjeringen om å gjøre en lovendring for å rette opp denne skjevheten. Det er ikke blitt fulgt opp av Regjeringen. Når vi tar det opp nå, er det på grunn av at vi mener at det også er en viktig utdanningspolitisk sak. Med den nye etter- og videreutdanningsreformen til regjeringen Jagland som skal være et satsingsområde, må man også legge til rette for at kvinner som er yrkesaktive, har mulighet til å ta etter- og videreutdanning, og at de må slippe å avbryte den utdanningen hvis de blir gravide, på grunn av at de ikke har rett til fødselspermisjon. Vi har derfor ønsket å ta opp dette forslaget i forbindelse med debatten i dag.

       Så har jeg lyst til å si litt i forbindelse med 6-åringene og de investeringene som man ønsker å gi bare til klasser med over seks elever. Det slår spesielt uheldig ut for samiske klasser, hvor man ofte har langt færre elever i første klasse. Statsråden har heller ikke fått noen signaler om å sette et sånt tak, så jeg ber om at han rydder opp i den situasjonen. Senterpartiet tok også opp denne saken i spørretimen denne uken.

       Når det gjelder Tomas Norvoll og hans beskrivelse av Tromsø, må jeg få gjøre ham oppmerksom på at det er faktisk Høyre som har ordføreren der. Senterpartiet har dessverre ikke flertall i bystyret. Da ville nok prioriteringene ha blitt ganske annerledes. Det er Regjeringens sentrale politikk og økonomiske rammer overfor kommunene som gir kommunene mulighet til å gjøre de prioriteringene som de ønsker. Jeg vil også minne om at Senterpartiet var med på å få styrket kommuneøkonomien med 5 milliarder kr ved budsjettbehandlingen. Hadde det ikke vært for det, hadde det kanskje sett enda dårligere ut for Tromsø.

       Så helt til slutt må jeg minne representanten Norvoll på hva som skjer hjemme på Andøya, og hva som skjedde der da Arbeiderpartiet fikk makten. Det første ordføreren gjorde, var å legge ned fem grendeskoler, men det er kanskje i tråd med Arbeiderpartiets sentrale politikk.

Jan Tore Sanner (H) : La meg først si til Marit Nybakk at dersom hun opplevde at jeg har voldt henne urett, beklager jeg det. Det var selvfølgelig ikke min mening å trekke Nybakk lenger enn det det var grunnlag for. Når det er sagt, oppfattet jeg likevel at det i forklaringen av lærernes motivasjon for å være imot, kunne ligge noe av det jeg gav uttrykk for. Men hvis jeg har trukket henne for langt, beklager jeg det.

       Når det så gjelder opplæringsboken, ser heller ikke Høyre bort fra at det her kan være elementer som man kan videreutvikle for å få til et bedre samarbeid med hjemmene, og også for å trekke elevene bedre med i læringsprosessen. Men det er ikke slik vi har opplevd det utkastet som nå var ment å tvinges igjennom. Vi opplever ikke det først og fremst som et kvalitetssikringsprosjekt. Vi opplever det mer som en måte å regelstyre lærerne på. Jeg er glad for at statsråden skal komme tilbake med et innlegg om lærermangelen. Det vakte betydelig oppsikt at departementet for det første gav uttrykk for at man ikke hadde oversikt, og dernest avviste man fullstendig de signalene som kom fra Lærerlaget.

       La meg ellers si til statsråden at det er mye godt i norsk skole. Jeg oppfattet det dit hen at statsråden hadde behov for å høre det, og statsråden kan gjerne sitere meg på det også. Det er mye godt i norsk skole. Men når det er sagt, forventer vi også at statsråden tar tak i de problemene som vi ser eksisterer. Høyre og Arbeiderpartiet er grunnleggende uenig når det gjelder mye av politikken i skolen, men vi har fått en del klare resultater, og de resultatene opplever vi at statsråden forsøker - ikke å bortforklare, men kanskje å dekke over. OECD-undersøkelsen er et eksempel. Situasjonen i videregående er et annet eksempel. Lilletun utfordret statsråden tidligere i dag til å gi et klart svar i forhold til de elevene som ikke får gå opp til prøve. Det gjelder de elevene som ikke fikk lærlingplass, men som måtte ta det tredje året på skolen istedenfor. Det var enkelte røster som satte spørsmålstegn ved det faglige innholdet og det faglig forsvarlige i det. Nå opplever vi at statsråden ikke berører den problemstillingen i det hele tatt.

       Det har kommet signaler gjennom Stavanger Aftenblad fra FAFO-forskere om at 20 % av dem som nå fullfører Reform 94, gjør det uten fagbrev og uten studiekompetanse. Jeg synes ærlig talt at statsråden burde ha tatt tak i den problemstillingen og i det minste vist forståelse for at dette skaper problemer. Delkompetanse ser ikke ut til å være det endelige svaret. Igjen kommer det også i siste liten. Like før elevene skal ut av skolen, kommer det. Det burde vært klart for fire år siden.

Sigurd Manneråk (Sp) : Jeg tror vi for tiden har en statsråd som liker å få juling fra Stortingets talerstol. Mange ganger kunne disse replikkvekslingene vært mye kortere dersom han uttrykte seg klarere. Det gjelder bl.a min utesking i forhold til opplæringsbok. Jeg vil gjerne stille et klart ja/nei-spørsmål nå: Betyr det statsråden sa, at opplæringsboken ikke vil bli innført som obligatorisk virkemiddel fra 1997, kun begrenset forsøk?

       Så til min replikk tidligere i dag som gikk på enhetsskolen. Enhetsskolen er ryggraden i det norske samfunn. Enhetsskolen er kanskje det viktigste redskap vi har for å holde denne nasjonen sammen. Da er både de måter vi organiserer den på, og mulighetene for likeverdighet i tilbudet i hele landet ufattelig viktig. For Senterpartiet er dette en veldig grunnleggende sak. Vi har stått sammen med Arbeiderpartiet om de aller fleste spørsmål når det gjelder å utvikle enhetsskolen. Men i dag ser vi klart at her er det faresignaler. Enhetsskolen forvitrer i en del kommuner, og det likeverdige tilbudet eksisterer ikke i mange sammenhenger lenger.

       Jeg spurte i min replikk: Hvilke grep vil statsråden foreta? Har uroen nådd lenger inn enn bare til å regi- strere? Når har statsråden tenkt å handle for å få enhetsskolen på beina, og hvilke grep har han tenkt å ta?

Statsråd Reidar Sandal : Når det gjeld spørsmålet om kva behov det er for lærarar i grunnskulen i samband med reforma til hausten, ba representanten Frost Sterri om svar på det. Det materialet eg sit på, viser at det i samband med reforma er behov for 5 200 stillingar. 6-åringane i dag disponerer 1 500 stillingar i skulelokale. Dessutan er det 6-åringar i barnehagelokale som disponerer 500 - 1.000 årsverk. Nokre av desse vil nok følgje 6-åringane over i skulen, slik at ein for denne kategorien snakkar om 2.000 - 2 500 stillingar. Ein føreset at det vil bli nyutdanna allmennlærarar og førskulelærarar med i alt 4 300, slik at samla er situasjonen slik at ein opererer med 6 300 - 6 800 årsverk. Det skulle derfor vere god dekning i forhold til behovet. Men her er sjølvsagt ein del feilkjelder som knyter seg til at nokre av dei nye kandidatane nok vil halde fram i utdanning, at nokre vil ta anna arbeid, at ein del førskulelærarar sjølvsagt blir i barnehagar. Vi må òg rekne med ein viss avgang frå yrket, og den gunstige utviklinga ein har på arbeidsmarknaden, gjer nok òg at det kan bli ei litt anna utvikling enn det som er sikkert å seie på førehand. Eg vil òg seie at det kan verke positivt inn at fleire deltidstilsette i skuleverket tar full stilling.

       Det er òg eit tidspunkt på året då det er vanskeleg å seie noko sikkert om korleis biletet vil bli når nytt skule-år startar. Eg vil sjølvsagt følgje utviklinga på dette området nøye.

       Når det gjeld spørsmålet frå representanten Djupedal om førespurnad til utdanningskontora om å kartleggje eigenbetalinga, er det i desse dagane under utsending eit brev frå departementet til alle kommunane i landet vårt, der vi stiller ein del spørsmål om korleis eigenbetalinga blir praktisert i dei ulike kommunane. På grunnlag av det materialet som vi der får inn, vil vi arbeide vidare med saka.

       Så til det spørsmålet som representanten Manneråk stilte om opplæringsbok. Eg har sagt i svaret mitt at med utgangspunkt i den situasjonen som no ligg føre, er eg innstilt på å finne ei løysing som kan komme Senterpartiet til møtes i denne saka, og det inneber at forsøk kan halde fram.

Tomas Norvoll (A) : Jeg må få komme med en kommentar til dette med opplæringsboka. Jeg tror representanten Djupedal har misforstått litt når han går opp på talerstolen og sier at det er ingen som vil ha denne boka. For det første ønsker jo partene i arbeidslivet den veldig sterkt. For det andre ønsker bl.a. NEO, som organiserer 90.000 elever, denne boka velkommen. De sier:

       « Å stanse innføringen av opplæringsboka vil bety et nei til en kvalitetsmessig bedre og mer demokratisk skole. »

       Så det er jo ikke slik at det er massiv motstand mot denne boka. Det er en del uenighet. Det er viktig å ta med seg at utkastet er endret, og at man nå har et redskap for å sikre kvaliteten på undervisningen og for å sikre at elevene skal delta i planleggingen og evalueringen av undervisningen. Så jeg tror at dette begynner å bli bra. Jeg tar det som en selvfølge egentlig at SV ikke vil ha noe imot at forsøket iallfall fortsetter.

       Så prøvde Rita Roaldsen å rette opp den noe snodige visitten hun hadde til Tromsø i stad - med lite hell, må jeg si. -Det som er poenget, er at i Tromsø kommune, for å fortsette med det, sitter ikke Senterpartiet med rent flertall. Det gjør de ikke i noen kommuner, og det skal vi jo være sjeleglade for noen hver. Men det som er situasjonen, er at denne Høyre-ordføreren som hun refererer til, kom ikke ramlende ned fra løse luften. Hun er der på grunn av at også Senterpartiets representanter stemte for å ha det mennesket som ordfører. Det er det som er situasjonen der oppe. Derfor inngår Senterpartiet som del av posisjonen der oppe. Og mitt anliggende er at jeg ikke synes det er rett at man skal stå her og beklage seg over situasjonen i en kommune hvor man selv er i en situasjon der man kan endre på det. For hvis Senterpartiet hadde støttet Arbeiderpartiet og SV i denne saken, hadde det ikke vært flertall for det. Da hadde det vært greit. Så her må en sette skylden der den hører hjemme. Det skulle bare mangle.

       Så er det sånn at jeg er tilhenger av lokalt selvstyre. Rita Roaldsen snakker om Andøya. Det er ikke lagt ned en eneste skole på Andøya. Men hvis de hadde valgt å gjøre det og likevel hatt et skoletilbud som var akseptabelt, hadde det vært greit for meg. For da har politikerne der bestemt det. Jeg synes ikke det er rett at vi skal overstyre alle ting som skal foregå ute i kommunene. Men jeg har registrert at representanten Roaldsen med utallige Dok.nr.8-forslag ønsker å detaljstyre kommunene. Det siste gjaldt at man måtte ha ekstra penger til bussholdeplasser eller noe sånt rundt omkring i kommunene. Ikke engang det har hun troen på at hennes egne politikere kan holde rede på. Jeg synes dette vitner om en veldig overstyringskåthet og et hån mot det lokale selvstyret.

Tore A Liltved (H) : Det er nesten så en synes synd på statsråd Sandal, som ikke makter å svare på spørsmål fra representantene om en så enkel sak som melding om spesialskolene og spesiallærerutdanningen. Gang på gang er han blitt utfordret på å si når denne meldingen kommer, og gang på gang klarer han ikke å få sagt når den kommer. Hva i all verden er det for en slags statsråd vi har? Har ikke statsråden oversikt over sitt eget departements arbeid? Er det ikke lagt noen plan for når denne meldingen skal komme? Man må jo spørre seg hva dette departementet egentlig driver på med under denne statsråden.

       Det som skjer nå, er at fagfolkene ser seg om etter et annet arbeid. Da må en stille neste spørsmål: Er det taktikken? Er det slik at man ikke bryr seg om disse elevene - er de ikke fullt så verdifulle som andre elever, som en jo skal lage så voldsomme skoler for?

       Jeg synes statsråden nå bør samle seg litt og gi et svar på om denne meldingen kommer til høsten, og om den kan bli behandlet til høsten. Det må statsråden kunne svare enten et ja eller et nei på. Mitt spørsmål er direkte: Kommer denne meldingen til høsten, og kan den bli behandlet til høsten?

Jørgen Holte (Sp) : Representanten Sigurd Manneråk frå Senterpartiet har i to innlegg her tidlegare i dag gitt uttrykk for verdien av einskapsskulen. Det er rett som Manneråk seier, at Senterpartiet i samarbeid med Arbeidarpartiet har halde skansen for einskapsskulen her i Stortinget. Men det betyr ikkje at alt er såre vel.

       Senterpartiet har gjennom dette ordskiftet fronta det med å kvalitetssikre reformer, og også syte for at denne einskapsskulen ikkje forvitrar frå innsida, slik vi til dels er kjende med frå mange fylke. Vi har kome med forslag. Vi har utfordra statsråden på om han er villig til å kvittere ut nødvendige tiltak for å sikre det vi er einige om i lag med Arbeidarpartiet. Betyr det at statsråden ikkje kan gjere det, at det er noko i at ein er handlingslamma? No har statsråden eit godt høve til å rydde unna om det er noko i at ein er handlingslamma når det gjeld tiltak for å forhindre at einskapsskulen forvitrar frå innsida.

       Eit anna spørsmål som er tatt opp her i dag, er det som går på å berekne investeringskostnader for 6-åringar som ikkje utløyser nye klasser. Komiteen behandla dette i B.innst.S.nr.12, og sa at

       « i de tilfeller der 6-åringene innebærer en økning av antall elever i klassen, kan det etter særskilt dokumentasjon gis kompensasjon ».

       Statsråden viser til eit brev han sende i mai. Eg kjenner ikkje det, men eg kjenner revidert nasjonalbudsjett. Der orienterer statsråden om at det er kome inn søknader frå 147 kommunar. 57 kommunar får denne kompensasjonen, mens 90 er avviste fordi ein har sett ei sperre på sju elevar. Her handlar faktisk statsråden litt i strid med det som var Stortinget sin vilje. Ein samla komite har sagt « en økning ». Dersom ein hadde meint ei nedre grense, trur eg ein hadde sagt det.

       Eg vil gjerne ha statsråden sin kommentar på om han føler at han har handla ut frå det som har vore eit ynske her i Stortinget, at denne reforma fullt ut skal kompenserast også på dette punktet.

Ottar Kaldhol (A) : Enkelte frå opposisjonspartia har brukt ord som visjonar, at ein skal vere visjonær, ha mål, styre mot desse måla osv. Skal ein vurdere litt av den debatten som no har vore, er det sjølvsagt ein pres-tasjon å greie å halde på visjonane, iallfall om ein har som mål å bygge landet, den norske skulen og utdanninga, og samtidig heile tida stort sett har eit fleirtal i denne sal som kanskje er meir opptatt av å rive ned det som ein prøver å bygge, enn sjølv å delta i denne bygginga.

       Eg satt og filosoferte då eg høyrde på denne debatten, over kva for delar av den vi kunne bruke i forhold til utanlandske næringslivsleiarar som eventuelt kunne tenkje seg å etablere seg i Noreg på ein eller annan måte. Er utsegnene om norsk skule som kjem frå ein del av dei borgerlege partia, brukbare i forhold til å fortelje at her i Noreg må ein gjerne etablere verksemd, her har vi eit godt utdanningstilbod, her lever folk rundt om i dei fleste grende- og bygdelag og har det veldig bra?

       Eg trur heller ikkje beskrivinga av Utdannings-Noreg stemmer i forhold til alle dei kommunale tiltaksplanane, der kommunane gjerne vil presentere seg for å få bedrifter, næringslivet, folk til å kome til deira kommune for å etablere seg. Nettopp i desse kommuneplanane er det skildra alt det gode som kommunane har å tilby, berre ein vil kome til deira kommune og bygdelag. Dei kan gi dei tilsette det meste og det beste av servicetilbod. Det gjeld faktisk også fylkesplanane, tiltaksplanane som er utarbeidde i dei fleste fylkeskommunane i dette landet. Dei stemmer i det heile ikkje med den beskrivinga som dei fleste av opposisjonspartia har gitt av det norske utdanningssystemet i dag. Så ein eller annan plass må det jo vere ein feil i forhold til den beskrivinga som i dag har kome når det gjeld det norske utdanningssystemet. Ja, situasjonen er faktisk slik at mange av dei som vil etablere seg i dette landet, ikkje er så opptatt av skattelette og ein del andre økonomiske vilkår. Dei er faktisk opptatt av kva for eit kunnskapsnivå det er på befolk-

       ninga i dette landet, og kva for kunnskap og kompetanse vi har å tilby og presentere.

       Jeg vil også kort si til representanten Norvoll, som var opptatt av opplæringsbok, at situasjonen er den at departementet håndterer et spørsmål på en slik måte at til og med vi som er positiv til intensjonene i en opplæringsbok, ikke klarer å forsvare den, rett og slett fordi vi ikke skjønner hvorfor vi skal gå i krigen for Sandal, som ikke evner å snakke til partene på en måte som gjør at denne boken oppleves positivt. Det betyr at vi ønsker at opplæringsboka skal innføres, men ikke den opplæringsboka som er her. Så må man gå noen nye runder slik at det blir et verktøy som faktisk har en funksjon. For hvorfor i all verden skal vi ha et verktøy som ikke har en funksjon verken for elevene det skal angå, eller for lærerne? Og det er mitt anliggende.

       Helt avslutningsvis: Arbeiderpartiet har valgt å konfrontere Høyre i dagens debatt, men de må passe seg så de ikke blir venneløse.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Det som fikk meg til å ta ordet, var det siste innlegget til representanten Norvoll, som jeg på mange måter synes var et glitrende innlegg, og som jeg langt på vei vil slutte meg til. Det er hyggelig at det er noen andre i denne sal som har tillit til at kommunene er i stand til å fatte vedtak, bl.a på skolesektoren, uten at Stortinget blander seg inn. Jeg synes bare det er så synd at Norvoll ikke ser ut til å ha nådd frem med dette i egen gruppe. For dette gjelder jo ikke Oslo kommune, hvor representanten Nybakk alltid er i første rekke for å prøve å overstyre kommunale vedtak som hun ikke liker. Så jeg vil bare for fremtiden ønske representanten Norvoll lykke til med det å nå frem med sine synspunkter i sin egen gruppe.

       Ellers har jeg lyst til å si noen ord i forhold til statsrådens rolle i denne debatten. Etter min oppfatning har han langt på vei levd opp til den gamle debatteknikken at hvis man mangler substans, så hev stemmen og gå til personangrep. Min oppfatning er at statsråden unnlater å svare på en rekke spørsmål. Isteden kommer han med ironiske påstander - for øvrig ganske dårlig ironi - og han bruker polemikk uten at det har noe særlig innhold. Det er påtagelig hvor mange spørsmål fra ulike fraksjoner i dag som statsråden til å begynne med har latt være å svare på og nøyd seg med det jeg oppfatter som ganske arrogante, polemiske angrep. Han har vært presset flere ganger før han har kommet med svar, og det er til og med spørsmål han ikke har svart på i det hele tatt. Jeg kan ikke skjønne at det er så umulig for statsråden å komme med et svar på om meldingen om kompetansesentrene som var varslet i mars, kommer til høsten eller ikke. Det burde ærlig talt statsråden være i stand til å opplyse Stortinget om. Det er betenkelig hvis vi ender opp i en situasjon hvor statsråden fremstår i Stortinget med den samme type debatteknikk som enhver annen polemisk opposisjonspolitiker. Jeg trodde faktisk at han kunne heve seg litt over det og være noe mer saklig.

       For øvrig når det gjelder debatten, syns jeg vel kanskje, når vi ser hvor mange treminuttersinnlegg det er, at det viser at det hadde vært en bedre og mer livlig debatt om vi hadde hatt replikkordskifte. Da tror jeg faktisk vi hadde hatt færre treminuttersinnlegg.

Jon Lilletun (KrF) : Det siste som representanten Christiansen sa, er eg heilt einig i. Eg trur ikkje ein sparer noka tid på den forma som Presidentskapet har lagt opp til i debatten i dag. Eg trur det hadde vore betre å ha vanleg replikkordskifte.

       Men det som fekk meg til å ta ordet, var faktisk representanten Kaldhols innlegg. Eg lyttar alltid med interesse når representanten Kaldhol har ordet. Men eg filosoferer så over: Er det ein del av oss i opposisjonspartia som har vore så dårlege til å forklare kva vi eigentleg meiner, eller tar ein alt som negativ kritikk? For det som må vere meininga med ein debatt, ein utdanningspolitisk redegjørelse - utgreiing heiter det på eit skikkeleg språk, som er nynorsk - er jo at ein går gjennom det som har hendt, og at det er ein del visjonar framover. Det gjorde statsråden, og eg sa det var ein grei gjennomgang av det som hadde skjedd. Men skal det ha noka meining når vi skal debattere denne utgreiinga, må vi jo òg sjå på kvar vi ikkje har lukkast.

       Reform 94 er ei rettferdsreform, ei viktig reform, og gjev oss moglegheiter for ein av Europas beste vidaregåande skular. Men det krev faktisk at vi undervegs er villige til å korrigere kursene på ein del områder, og det krev at vi ikkje legg oss ut med dei som skal gjennomføre desse reformene. Sjølv om ein sjølvsagt ikkje kan la folk ha vetorett i endeløysa, er det likevel viktig med ein prosess. Vinteren 1994 hadde vi eit problem med at vi kom på tvers i forhold til lærarorganisasjonane, og det lei elevane under. No må vi ikkje gjere det same igjen.

       Vidare er det ein del detaljar i forhold til korleis vi skal handtere lærlingsida, og korleis dei vedtaka som Stortinget har fatta i dei sakene, skal oppfattast. Det ynskjer eg som ein av opposisjonen å ha høve til å fremme, utan at eg skal verte mistenkt for å ville svartmåle regjeringspartiet.

       Så til Reform 97. Kristeleg Folkeparti har konsekvent stemt mot innføring av denne reforma. Men som representanten Djupedal sa, i dag har vi vore meir opptatt av å sjå kvar vi ikkje har nådd heilt i mål. Det er i forhold til etterutdanning, det står igjen ein del på investeringar, og det står ein del igjen på fådelte skular. Det er faktisk viktig at vi tek det opp igjen og opp igjen til vi har fått eit forpliktande vedtak.

       Så har eg òg tillate meg å ta fram situasjonen for eldre lærarar i skulen. Ein skal ikkje reise mykje i Skule-Noreg før ein møter nok av desse lærarane, og situasjonen er tragisk for mange av dei og for mange av elevane deira. Vi kan gje dei ein kveik ved å etterutdanne og vidareutdanne dei, og vi kan òg finne andre løysingar. I ein utdanningspolitisk debatt må ein kunne ta fram det som ein synest skal betrast, og det er ikkje svartmåling korkje av situasjonen eller av Regjeringa.

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Liltved svinga seg opp til dei store høgder i eit innlegg i debatten her og gjorde det til eit poeng at ein i departementet tydelegvis ikkje hadde oversikt over arbeidet.

       Når det gjeld kompetansesentermeldinga, har eg sagt at den ikkje kjem i vår, og eg har sjølvsagt lagt til grunn at den kjem til hausten. Sjølvsagt har eg det. Så spør representanten Liltved om den vil bli behandla i haust. Då må eg seie at det overraskar meg at eg må svare på det spørsmålet òg. Det trur eg faktisk dette huset sjølv må finne ut av. Eg har røynsler frå inneverande sesjon for at ikkje alle saker som Regjeringa har fremma for Stortinget, er tatt under behandling, sjølv om dei har vore i komiteen ei tid. Så det spørsmålet får representanten Liltved stille til dei som blir medlemer av Stortinget frå hausten av.

       Så til eit spørsmål som representanten Holte tok opp, som, så vidt eg skjøna, gjekk på tilstandsrapportane og arbeidet rundt dei. Eg har studert desse rapportane ein del, men det er eit svært stort og omfattande materiale. Så langt eg kan sjå no, viser statistikk at situasjonen i grunnskulen i 1996 har vore stabil, med 1,8 årsverk pr. klasse og ca 11 elevar pr. årsverk. Driftsutgiftene pr. elev og pr. klasse målt i faste prisar i perioden 1992-96 har vore noko fallande. Sidan personaltettleiken er uendra, tilseier dette at dei andre utgiftene enn løn er noko reduserte i perioden. Rapportane frå utdanningskontora viser at skulestrukturen er stabil. Det er lagt ned 20 skular og oppretta 17. Enkelte utdanningsdirektørar har peikt på at det er tendensar i retning av større variasjonar i utdanningstilbodet mellom kommunane i fylket. Dette er ei problemstilling som blir følgd med spesiell merksemd frå departementet si side. Utdanningskontora peiker gjennomgåande på at når det gjeld spesialundervisning, er det forskjellar mellom kommunane.

       Vi er i full gang med å analysere rapportane frå utdanningskontora. Eg vil i samband med forslaget til statsbudsjett til hausten kome tilbake til Stortinget med ei meir fullstendig framstilling og ein grundig analyse av tilstanden i grunnskulen. Eg vil understreke at det etter mi meining er den einaste trygge og brukbare måten å arbeide på - at ein først har oversikt over terrenget før ein konkluderer.

       Siri Frost Sterri (H) : Jeg kan ikke la statsrådens bemerkninger om komiteens arbeidstempo bli stående som de siste ord i denne debatten, slik statsråden åpenbart la opp til. Statsråden vet selv at de sakene vår komite har hatt problemer med å behandle, er saker som er blitt kraftig forsinket fra statsråden selv. Den saken vi har vært nødt til å utsette, gjelder opplæringslovene. Den skulle kommet i fjor vinter, så skulle den komme sist høst, og vi ryddet alt arbeid til side for å kunne gå løs på den fra nyttår av. Så får vi den altså til påske og har seks uker på oss til å behandle den. Det er uforsvarlig, og dette kunne ikke flertallet i komiteen ta ansvaret for.

       Når det for øvrig gjelder de andre sakene som statsråden har sendt over til komiteen, har komiteen faktisk arbeidet med dem, til tross for at flere av dem var forsinket fra statsrådens side.

       Eg har peikt på at arbeidet med opplæringsbok har brei støtte frå partane i arbeidslivet. Eg har òg i debatten i dag peikt på at tunge elevinteresser har gitt full tilslutning til det arbeidet som er blitt gjort,og eg vil minne om at eg i debatten tidlegare i dag har peikt på at enkelte elevrepresentantar har eit anna syn. Så å prøve og skape det inntrykk som representanten Liltved her gjorde, synest eg faktisk han kunne ha spart seg for.

       Og når det gjelder kvalitetssikring, så har Høyre høy profil - selv om det ikke er den samme kvalitetssikring som Arbeiderpartiet har.

Statsråd Reidar Sandal : Eg registrerer at representanten Liltved seier at Høgre har ein høg profil når det gjeld kvalitetssikring.

       Når det gjeld opplæringsbok er det faktisk spørsmål om ein er villig til å vere positiv til eit konkret praktisk tiltak - der har Høgre sitt mot svikta.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten om sakene nr. 1, 2 og 3 er avsluttet.

       (Votering, se side 3815 f.)