Sak nr. 4
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om eierforhold i mediesektoren (Innst.S.nr.231 (1996-1997), jf. St.meld.nr.18 (1996-1997))

TALERE:

       Jon Olav Alstad (A) (ordfører for saken):

       I de norske mediehusene er tradisjonene for redaksjonell uavhengighet og pressefrihet sterk, og Eierskapsutvalget konkluderer med at eierkonsentrasjon til nå ikke har påvirket dette. Tvert imot skjer det ofte i samtaler med oss at journalister og redaktører påpeker at når de lokale kjøpmenn byttes ut med profesjonelle eiere, så styrkes faktisk uavhengigheten. Men der er vi avhengig av tradisjon, og den kan forandres raskt når utenlandske eiere og andre kommer inn. Derfor foreslås det i dag å lovfeste den redaksjonelle friheten.

       Nå er det slik at flere lover, regler og konsesjoner regulerer media. Ut fra dette er det et flertall som ønsker å få vurdert en egen medielov. Og for å gi publikum muligheten til selv å vurdere om eierforhold påvirker det redaksjonelle innholdet, støttes også forslaget om å innføre en ordning med offentliggjøring av eierskap.

       Det er viktige prinsipper som legges i denne meldingen for å beholde mangfoldet og ytringsfriheten. Sett i sammenheng med pressestøtteordningene, stimuleringen av medieforskning og ulike tilskuddsordninger bidrar dette på viktige områder til å nå de politiske målsettingene.

       De som har fulgt mediepolitikken de siste årene, vet at vi har vært svært opptatt av å sikre utviklingen av lokal-TV. Ingen land har ennå lykkes med å få et godt, kvalitetssikret lokalt tilbud til sine seere. I Norge er vi i ferd med å greie det, til tross for at topografien gjør det dyrt, og at vi tross alt er forholdsvis få mennesker i dette landet. For to år siden behandlet vi en egen lokal-TV-melding som sikret en god utvikling gjennom et samarbeid med en sentral programleverandør. Det ble gjort ut fra erkjennelsen av at lokal-TV måtte ha tilgang på riksreklame dersom dette skulle gå økonomisk. Den gang var det tre aktuelle samarbeidspartnere, mens utviklingen har vist at det bare ble én igjen. Det er unaturlig nå å hindre lokal-TVs videre utvikling på grunn av dekningsgradsbegrensningen. Derfor går en enstemmig komite inn for at denne oppheves. Dermed unngår vi at over halvparten av lokal-TV-konsesjonærene står uten en samarbeidspartner, og dermed ikke får gitt seerne sine i over halve landet et lokalt tilbud. Og det er selvsagt i distriktene våre at dette har betydning. Jeg vil minne om det komiteen enstemmig sa for omlag to år siden:

       « Komiteen mener det er riktig å la lokalfjernsynsselskapene selv velge samarbeidspartner ut ifra de forutsetninger det lokale fjernsynsselskapet mener er riktig. »

       I dag ser vi at de har brukt denne muligheten til å velge, men at våre begrensninger nå setter grenser for dette valget. Det er ikke i tråd med våre intensjoner, og for å oppfylle disse må grensene fjernes. Grunnlaget for denne opphevelsen er å sikre den videre utvikling av lokal-TV-stasjonene, og må vurderes ut fra det.

       For å sikre intensjonene våre vil jeg minne om de krav som ble stilt til et slikt samarbeid for to år siden, og som fortsatt er gyldig:

       Det skal foreligge en egen lokal-TV konsesjon, det er krav om en egen formell avtale, den skal inneholde et samarbeid om kjøp/utveksling av programmer der lokal-TV også er med og produserer for den sentrale programleverandør, den skal inneholde et samarbeid om kompetanseoppbygging, og nettoinntekter av reklame skal tilfalle lokal-TV, og redaktøransvaret blir lokalt. Den sentrale leverandør må også forholde seg til norske lover og reklameregler, og det må være lokalt produserte programmer for å unngå at lokal-TV-stasjonene fungerer som rene omformere.

       I tillegg vil det være naturlig nå når TVNorge får anledning til å øke dekningsgraden, at det også stilles krav om egne daglige nyhets- og aktualitetssendinger.

       I Oslo og de store byene våre har seerne hatt tilgang på et utall kanaler. I Nord-Trøndelag og i de fleste andre fylker i dette landet har vi hatt bare en kanal fram til 1993. Vi har i den siste perioden vært opptatt av å utvide tilbudet, først og fremst i distriktene, og jeg synes vi har kommet langt. Først fikk vi TV2, og etter initiativ fra komiteen fikk vi også NRK2. I tillegg har vi nå fått et regionalt tilbud i NRK over hele landet. Nå sikrer vi også distriktene tilgang på et lokalt tilbud, samtidig som den siste norske kanalen også gjøres tilgjengelig.

       Det er nærliggende å kalle det som har skjedd de siste årene, for en stille revolusjon. Avisene har ikke skrevet så mye om det, men jeg antar at det vel først og fremst er fordi dette ikke merkes i Oslo og de store byene. Derimot merkes det svært godt i de fleste andre fylker i landet om vi får gitt et utvidet tilbud til befolkningen.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg skal forsøke å gjøre dette relativt kort, for som kjent kommer vi tilbake til loven i Odelstinget senere i dag og får anledning til å debattere saken også da.

       Saksordføreren har gitt en grundig redegjørelse for saken. Senterpartiet og Arbeiderpartiet står i lag om merknadene i denne saken, og derfor skulle det ikke være behov for å bruke så veldig mye tid.

       Det jeg har lyst til å si, er følgende: Stortinget har vært opptatt av å sikre og gi mulighet for utvikling av lokal-TV. Dette er også det som ligger til grunn for det forslaget som komiteen har fremmet for Stortinget i dag. Det er selvsagt uheldig dersom vi skulle komme i en situasjon hvor over halvparten av landets lokal-TV ikke får anledning til å inngå avtaler fordi man har senderbegrensninger som gjør dette umulig. Derfor er det forslag som er fremmet i dag, fornuftig, og det får vår støtte.

       Jeg forutsetter at departementet ser til at det ikke går mot en utvikling hvor vi får ren formidling av programmer. Det må være lokale sendinger, og det må - som saksordføreren sa i sitt innlegg - også stilles krav om daglige nyhets- og aktualitetssendinger. Det forutsettes - som sagt - at departementet ser til at disse forholdene blir ivaretatt, og det er også en forutsetning at dette skal skje gjennom et samarbeid med lokal-TV - som det står i forslaget - og ikke på den måten at de lokale fjernsynskanalene skvises ut ved utbyggingen av nasjonale, landsdekkende kanaler.

Hallgrim Berg (H) : Det er eit felles utviklingstrekk i mange land at eigarskap i media i stigande grad er ei profesjonell sak. Avisdrift og ikkje minst fjernsynsdrift blir meir og meir kapitalkrevjande. Det treng i seg sjølv ikkje vera negativt. Konkurranse, dvs. eigarar som passar på pengane sine gjennom riktig satsing, rasjonell drift og eit godt programtilbod, vil som oftast kunna føra til betre tekniske, journalistiske og publikumsvenlege produkt.

       Samtidig må mediepolitikken formast slik at eigarstrukturane ikkje er til hinder for ytringsfridomen, åndsfridomen og informasjonsfridomen. På medieområdet har mangfaldet auka monaleg dei siste 15 åra gjennom fleire riksdekkjande radio- og fjernsynskanalar, eit nett av lokale radioar og etter kvart lokale fjernsynsstasjonar. I tillegg har me eit stabilt mønster med aviser, tidsskrift, fagorgan, organisasjonsblad osv. Demokratiet er såleis ikkje truga, men har tvert om fått nye arenaer for utfalding.

       Høgre har merka seg at både Eigarskapsutvalet og Regjeringa meiner at tendensane til eigarkonsentrasjonar i media i Noreg ikkje har ført til påviseleg innskrenking i den redaksjonelle fridomen. Norske medium har hittil respektert dei prinsippa om redaksjonell fridom som er nedfelte i Redaktørplakaten.

       Høgre vil for sin del vera på vakt mot uheldige utslag av omfattande makt- og eigarkonsentrasjonar i media. Vårt parti er villig til å bruka lovgjeving og konkurransereglar når det kan visa seg naudsynt. Høgre meiner at eventuelle tiltak mot eigarkonsentrasjonar bør venta til Ytringsfridomskommisjonen har fullført arbeidet sitt. I samband med mediemeldinga våren 1993 sette me fram forslag om ein slik breitt samansett og fagleg sterk kommisjon. Her vil ein kunne få skikkeleg gjennomgang av korleis ein skal kunna sikra og fremja ytrings- og informasjonsfridomen i samfunnet. Vårt parti stod åleine om dette framlegget, og etter fleire purringar vart kommisjonen endeleg oppnemnd i august 1996. Høgre ventar seg mykje av arbeidet i denne kommisjonen, og me finn det naturleg å utsetja vurderinga av eventuelle konkrete framlegg til arbeidet er fullført. Me vil helst ikkje ha såkalla spontantiltak frå Stortinget og styringsverket om rammevilkår og reglar om spesielle eigarskapsavgrensingar i media, særleg fordi reglar på dette området framfor noko anna må ha si grunngjeving i omsynet til å sikra ytringsfridomen og meiningsmangfaldet.

       Høgre er såleis ikkje avvisande til planar om lovfesta opplysningsplikt vedrørande eigarforhold i medieverksemder - tvert om. Me vil alt no varsla ei positiv grunnhaldning til planane. Me er meir i tvil om Regjeringa sine planar om å lovfesta prinsippa i Redaktørplakaten, og meiner at spørsmål at denne typen godt kan venta til Ytringsfridomskommisjonen har sluttført arbeidet sitt. I det store og heile må det seiast at systemet med sjølvjustis har fungert brukande godt for å halda eit akseptabelt presseetisk nivå. Pressa må likevel heile tida passa på ansvaret sitt og ikkje oversjå - som i enkelte tilfelle som det politiske miljøet kjenner - grunnleggjande plikter i den demokratiske prosessen, t.d. å respektera den tilsvarsretten ein samfunnsborgar har til å svara på åtak som ho eller han blir utsette for frå ein avisredaktør.

       Departementet vil no ha heimel for at styresmaktene skal kunna gripa inn mot aksjetileigning i media, eller - for å nytta uttrykket frå departementet - at lova i første omgang berre skal rettast inn mot såkalla meiningsberande medium. Denne proposisjonen kjem me tilbake til i eigen debatt i Odelstinget seinare i kveld, så eg skal ikkje forskottera altfor mykje av innhaldet i den debatten no. Eg vil berre slå fast at Høgre ikkje likar slik fullmaktslovgjeving som det her blir lagt opp til, og vil difor gå mot den framlagte proposisjonen. Uttrykket meiningsberande medium er dessutan så svevande og upresist at det i liten grad eignar seg for bruk i lovgjevingssamanheng.

       Når det så gjeld utdjupinga og utvidinga av ytringsmoglegheitene gjennom fjernsyn, kan Høgre no konstatera at ein er i ferd med å kunna få ein nokolunde tilsvarande situasjon for lokalfjernsyn som for lokalradio prinsipielt sett - om ikkje så mange lokale TV-selskap som radioselskap, så likevel prinsipielt eit system med lokale, uavhengige fjernsynsselskap, som endeleg etter mange år kan få ein økonomi, eit driftsgrunnlag som gjer dette mediet liv laga. I den samanhengen er det viktig at dei lokale einingane har avtaler om teknisk, programmessig og økonomisk samarbeid med sentrale aktørar som er profesjonelle nok til å kunna vera ei reell hjelp til utvikling av lokalfjernsynet.

       Høgre sluttar seg til forslaget som blir tatt opp her i dag frå komiteleiaren.

       Høgre reknar med at både dei sentrale og lokale samarbeidspartnarane vil bruka sin nye posisjon til å senda gode og varierte program til eit TV-publikum som nok er blitt atskilleg meir kresent og kvalitetsbevisst i seinare år, at den nye konstellasjonen kan gje et tilbod som tek det kulturelle og etiske ansvaret på alvor, og at dei lokale TV-selskapa som no ønskjer det, kan få ei høveleg avtale med den nye konstellasjonen.

Jorunn Hageler (SV) : Jeg vet ikke for hvilken gang vi i kulturkomiteen i denne perioden leverer fra oss en innstilling full av fagre ord om viktigheten av å sikre ytringsfrihet og mangfold i media, og hva dette betyr for et levende demokrati. Dette kommer sikkert kulturkomiteen i neste periode også til å vektlegge både i skrift og tale.

       Problemet er at verden utenfor dette huset ser annerledes ut. Beveger vi oss til andre land, har « murdocher » og « berlusconier » full kontroll. Her på berget later vi som om vi har politisk kontroll med forholdene. Jeg tipper at ledelsen i Schibsted, A-pressen og TV2 smiler lurt til hverandre og lar oss holde på og rote med vårt her i huset.

       For hva har ikke skjedd nylig? TV2 har skaffet seg en tredjedel av aksjene i TVNorge, og vi får beskjed fra departementet om at det er lite vi kan gjøre med det. Håpet er at det tilsynsorganet vi skal vedta opprettet seinere i dag, skal kunne gripe inn. Jeg tror « gutta boys » smiler like kjekt til hverandre over slike utsikter.

       Saken er at Odelstinget i dag kommer til å vedta at det er greit at en enkelt aktør skal kunne disponere så mye som 33 1/3 % av det samlede nasjonale markedet, og utover det skal det meste avgjøres ved skjønn. Odelstinget vil strø sand på Schibsteds og A-pressens monopol på fjernsynsreklame. Mediegigantene vet nøyaktig hvordan de ved hjelp av dyktige jurister skal vri seg unna og skape konstruksjoner som Stortinget ikke har tatt høyde for. Nå påstås det f.eks fra TV2s advokat at eierandelen og det at de skal ha ansvar for TVNorges programskjema, ikke betyr at TV2 har skaffet seg en tilleggskanal. Jeg tviler ikke på at de på finurlig vis har klart å lage en konstruksjon som vil holde vann, og så sitter vi her igjen og er tatt på senga.

       Det skikkelig paradoksale for kulturkomiteen er at TV2 nå faktisk har oppnådd det de ville, men ble nektet for et og et halvt år siden, nemlig å ha lokalfjernsynet under sine vinger. Da er vi i en skikkelig kattepine. Stortingsflertallet vil ha et lokalfjernsyn som klarer seg økonomisk til beste for distriktenes behov for nærhet, også på fjernsynssida.

       Nå sitter vi her bastet og bundet fordi vi vet at lokalfjernsynskanalene vil bukke under uten den tilknytning til TVNorge som de har. Går TVNorge konkurs, er det over og ut med lokalfjernsynet også, og det vil vi jo ikke. Da må vi godta at 75 %-grensen oppheves. Schibsted, A-pressen og TV2 får det som de vil! Slik går det når konsentrasjonen av makt og penger på mediefronten blir stor.

       Dette er SV sterkt imot. Vi må spre makten hvis vi mener noe med de fagre ord om mangfold. SV står i dag alene om å foreslå at en enkelt aktør kan eie inntil 20 % av det nasjonale markedet. Forrige gang Stortinget sa noe om dette - for to år siden - var Senterpartiet enig med SV. Senterpartiet var også enig med SV i at krysseierskap ikke skulle kunne tillates. Nå mener ikke Senterpartiet det lenger!

       Vi kan bare konstatere at høyredreininga i Senterpartiet er blitt tydeligere også på dette området. Markedskreftene skal få friere hender til å skaffe seg tilnærmet monopol på medieområdet. Vi kommer tilbake til dette i kveld, eller i natt en gang, håper jeg.

Solveig Sollie (KrF) : Jeg vil vise til dagens innstilling og saksordførers innlegg når det gjelder eierskap i media. Jeg tror ikke jeg trenger å føye til noe i forhold til det saksordføreren sa. Det er stor enighet, bortsett fra noen særmerknader selvfølgelig.

       Når jeg nå hørte på innlegget fra SV, følte jeg at jeg var i en litt annen verden, slik det ble fremstilt. Jeg synes ikke at vi fra Stortingets talerstol faktisk skal umyndiggjøre oss, slik som det ble gjort her nå. Vel har vi ikke den store påvirkningsmulighet på alle områder når det gjelder media. Det beklager jeg også; en kunne ønsket at en hadde det på enkelte områder, men det er noe med å forholde seg til virkeligheten.

       Så sent som i går svarte statsråden på mitt spørsmål i spørretimen at hun ikke kunne bidra med noe når det gjaldt å finne en løsning på TVNorge-saken i forhold til lokal-TV. Det var bare Stortinget som kunne gjøre dette, og jeg har forståelse for at statsråden svarte slik hun gjorde.

       Men ting skjer fort noen ganger, og vi vet at det i går skjedde noe i TV2s styre, og det var representanter her i huset som så at det nå var mulig å gjøre noe i forhold til lokal-TV. Dermed vil denne 75 %-distribusjons grensen bli opphevet i dag.

       Det er en helt annen situasjon i dag enn det var den gangen i 1995, da vi vedtok denne prosenten. Lokal-TV er avhengig av en samarbeidspartner, en nettverksleverandør, og av hensyn til lokal-TV er det positivt det som skjer i dag, og så får vi prøve å glemme det som har vært tidligere. Det kunne være fristende å trekke frem en del ting som har skjedd bakover i tid, men det er for så vidt ganske uinteressant i dag.

       Jeg vil understreke det som saksordføreren påpekte hva gjelder lokal-TVs muligheter til å sikre sine egne vilkår. Jeg synes saksordføreren sa det på en grei måte. TVNorge, som nå får en unik sjanse til å samarbeide med lokal-TV-stasjonene, ser jeg nå må kunne være åpen for alle lokal-TV-selskaper som ønsker et samarbeid. Jeg ser det som en selvfølge at TVNorge vil være det.

       Når det gjelder det saksordføreren sa om nyhets- og aktualitetsprogram, er jeg i prinsippet enig, men jeg vil likevel si at det må vises fleksibilitet, slik at kravene ikke vil sette lokal-TV i fare. Jeg regner med at statsråden vil ta hensyn til det.

Statsråd Turid Birkeland : Jeg er glad for at flertallet i komiteen nå gir full tilslutning til de viktigste punktene både i eierskapsmeldingen og i odelstingsproposisjonen som skal behandles senere i dag. Det gjelder særlig lovfesting av Redaktørinstituttet, og i denne sammenhengen også informasjonsplikten om eierskapsforholdene.

       Informasjonssamfunnet vårt karakteriseres av en enorm mengde av informasjon og en grenseløs spredning av ytringer og meninger. For et lite språksamfunn er det viktig å hegne om de ulike virkemidlene vi har til å sikre språk, demokratisk deltakelse og pressens frie stilling, som det faktisk ikke er meningen at politikerne skal røre for mye borti.

       I denne sammenhengen er medieområdet derfor særskilt betydningsfullt. Pressens rolle, å være kritisk korrektiv som grunnlag for eksistensen av mangfoldet av ytringer, er fundamental for et levende demokrati. Ordinær konkurransepolitikk er i denne sammenhengen helt utilstrekkelig. Ved erverv av en TV-kanal vil konkurransemyndighetene først og fremst forholde seg til annonsørene som TV-kanalens kunder. I vår sammenheng er det seerne, lytterne og leserne som skal være i fokus.

       Vi må i denne sammenhengen erkjenne at mediebransjen også er en kapitalkrevende bransje, derfor er Jorunn Hagelers ytring i denne sammenhengen - noe vi får komme tilbake til senere i kveld - noe naiv, vil jeg si, i forhold til muligheten til å opprettholde et mediemangfold.

       Poenget med dette er i hvert fall at det er et selvstendige mål i seg selv å sikre et mediemangfold som overordnet prinsipp for de forslagene vi her har lagt fram.

       Jeg tar til etterretning komiteens syn på videresending av lokal-TV, inklusiv å oppheve 75 %-grensen for videre distribusjon.

       Gjennom avtalen med TV2 og gjennom videresending i lokal-TV-stasjonene synes det klart at TVNorge vil ha grunnlag for å kunne opparbeide seg til en kanal med et betydelig seerpotensial. Samtidig er det klart at lokal-TV-stasjonene gjennom avtaler med selskapet vil kunne bli sikret driftsgrunnlag, som ellers kunne blitt vanskeliggjort. Det følger allerede av Stortingets forutsetninger, som nå er nedfelt i forskrift til kringkastingsloven, at lokal-TV uansett valg av programleverandør skal ha som mål at det blir sendt lokale programmer hver dag.

       I tillegg gjelder selvsagt kringkastingslovens generelle regler allerede nå for TVNorge, som de gjør for alle andre norske fjernsynsselskap. For programpolitikken betyr dette bl.a at selskaper innenfor visse programkategorier er forpliktet til å sende minst 50 % europeiske produksjoner. Det er også krav om at det skal sendes en viss andel produksjoner av nyere dato. Dette er en konsekvens av Europarådets fjernsynskonvensjon og EØS-avtalen.

       Når TVNorge kan komme til å opparbeide et stort seerpotensial, og dermed få muligheter for betydelige inntekter, finner jeg det ikke urimelig om det i tillegg stilles noen andre programmessige forpliktelser til kanalen gjennom vilkår i den fornyede konsesjonen som nå må utstedes til TVNorge.

       Jeg er opptatt av at det først og fremst er seerne som skal nyte godt av at man får et bedre fjernsynstilbud. Et viktig element her er nyhetsformidling. Jeg legger derfor vekt på at kanalen bør forpliktes til å sende egne daglige nyhets- og aktualitetssendinger - i det minste på hverdager.

       Jeg er ellers fornøyd med at avtalen mellom TV2 og TVNorge synes å innebære at man ser for seg en motprogrammering mellom de to kanalene, med andre ord en programpolitikk som vil bety at seerne får et bredere alternativt tilbud å velge mellom. Jeg minner om at dette også var en av forutsetningene da Stortinget gav sin tilslutning til NRKs avlastningskanal - NRK2. Jeg går ut fra at også TV2 og TVNorge ser de fordeler som kan ligge i en slik programpolitikk, og forplikter seg til å følge dette opp.

       La meg også understreke betydningen av at det selskapet som skal levere programmer til lokal-TV-stasjonene, er et norsk selskap i et norsk miljø som er underlagt norske regler. I mediepolitikken er det faktisk betydningsfullt.

       For øvrig kommer vi tilbake til detaljene i debatten om lovregulering senere i aften.

       TV2 får nå den avlastingskanalen Stortinget tidlegare har nekta dei, for Stortinget vil strekke seg langt i å hjelpe lokalfjernsynet som vi ser som ein positiv ting i mediesamfunnet. Og da har eg lyst til å nemne eit døme på ting som har skjedd og som ikkje burde ha skjedd.

       I januar 1996 vart det gjeve konsesjon for drift av lokalfjernsyn, m.a. i Oslo. Dei fekk eit halvt års frist til å oppfylle krava i konsesjonen, og så kome i gang med programdrift. Dei som fekk konsesjon i Oslo, søkte om å få utvide ventetida, og fekk frist til februar 1997. Da fekk dei streng beskjed frå departementet/Statens medieforvaltning om at nå måtte dei kome i gang med programskaping snarast råd. Men det programmet dei kom med, var ein plakat som seier at nå skal den nye kanalen som skal bli best på nyhende, kome ein gong i august.

       Dette spelet med utsetting og for lang behandlingstid for anke verkar som det er sett i scene - eller som den fullkomne komedie.

       Vi har ikkje bruk for ein ny nyhendekanal. Det var heller ikkje meininga med lokal-TV, som skal basere seg på livssynsprogram, kultur og lokalt stoff.

       Kvifor kunne ikkje dei som hadde opna og vore pionerar for lokal-TV, halde fram med å sende program i ventetida, i staden for at ein skal sjå på ein dum plakat?

       Er det ikkje på tide å slå fast at dei som fekk konsesjon, ikkje har fylt vilkåra ved at dei ennå ikkje har kome i gang med program? Det burde vurderast om det skal lysast ut på nytt, men tida har vel gått frå oss.

       Når nå TV2 får så stor makt og så mykje effektivitet og reklametilbod, bør vi sjå på grensene for sponsorverksemd i NRK. Og eg tillet meg å sitere Hans Fredrik Dahl i Dagbladet, som seier:

       « I dag har NRKs dekning sunket til 45 prosent av TV-markedet og 59 prosent av radiomarkedet i Norge, i et system der de fleste får inn mellom 5 og 20 sendere av hvert slag. ... Allmennkringkastingen er dermed opphørt som dominerende kringkastingsmåte.

       I denne situasjon er det meningsløst å kreve at NRK skal holde seg innenfor den tidligere allmennkringkastingens rammer. »

       Eg vil be departementet vurdere om vi ikkje nå skal vere litt snillare med NRK, slik at dei får ein sjanse til å overleve i konkurransen med TV2 og dei andre.

       Så har eg lyst til å sitere fylkesmann Kåre Willoch, som seier:

       « Men det er grunn til å være på vakt. Konsentrert eiendomsrett til aviser og radio- og TV-stasjoner kan bli farlig for ytringsfriheten hvis den faller i hendene på maktmennesker, som vil bruke sin eiendomsrett til å sette inn folk som er villige til å fremme eiernes syn på samfunnsutviklingen. »

       Og eigarane i TV2, som også er største eigaren i TVNorge, tek nå eit nytt grep: Dei har sikra seg kontrollen over TVNorge, om det formelt er amerikanarar som eig 51 % av dei.

       Eg tillèt meg òg å sitere Roar Sletner i Media Marketing, som seier:

       « Ut fra eierstrukturen, hvor A-pressen og Schibsted har store aksjeposter i begge de to TV-selskapene, skjønner jeg svært godt det som nå skjer. Men på lengre sikt frykter jeg at konkurransen på annonsemarkedet blir svekket ... Ettersom A-pressen og Schibsted er to av de dominerende eierne i norsk dagspresse, kan resultatet bli mindre konkurranse i hele det norske mediemarkedet ».

       Klassekampen slår fast:

       « Fusjonen av TV2 og TVNorge er bare det siste bevis på at medieutviklinga i Norge styres av de store medieselskapene med politiske myndigheter som - i beste fall - naive og måpende tilskuere. »

       Til slutt skal eg få lov å sitere frå LO-Aktuelt nr. 9/97. Dei hadde eit referat frå den siste LO-kongressen, som måtte finne seg i å møte avistilsette LO-medlemer i demonstrasjon mot A-pressa utanfor møtelokalet i Oslo. I referatet heiter det m.a. at forbundsleiaren i Grafisk, Finn Erik Thoresen, var kritisk til fleire sider av dagens pressekonsern, m.a. tap av arbeidsplassar og til

       « investeringene i TVNorge-aksjer. Han viste også til at A-pressens direktører sitter på aksjer som de ønsker å tjene penger på. ... I A-pressen er det stor frustrasjon, som ikke blir bedre av arrogante A-presse-direktører. Hvordan skal vi klare å skille LOs oppgave som interesseorganisasjon og eier? » - spurte Thoresen.

       Da vil eg til slutt seie: Me er interesserte i å hjelpe lokal-TV, og me får håpe at dei greier å skikke seg slik at dei verkeleg kan kome med lokal-TV og ikkje bare med nyhendesendingar. Og så er det store spørsmålet: Kor lenge vil Schibsted ha med A-pressa på laget?

Roy N Wetterstad (Uav) : Heller ikke på medieområdet er offentlige inngrep og reguleringer veien å gå. Vi har for så vidt fått et nytt bevis på det nå de siste dagene.

       Det ble i sin tid besluttet at TV-kanaler som hadde samarbeid med lokal-TV og som ble direkte videreformidlet av lokal-TV-konsesjonærene, ikke skulle ha lov til å nå ut til mer enn 75 % av seerne. På denne måten håpet noen de skulle hindre at visse andre skulle få brysom konkurranse. TVNorge har imidlertid blitt igjen som eneste aktuelle samarbeidspartner for lokal-TV. Ifølge Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund ville TVNorge bare kunne gjennomføre seks-åtte lokal-TV-avtaler før taket på 75 % ble nådd. Dermed ville 18-20 lokal-TV-selskaper ha blitt stående uten avtale med en sentral nettverksleverandør. Dette ville blitt kroken på døren for dem.

       Jeg er derfor glad for at en enstemmig komite i dag går inn for å oppheve denne distribusjonsgrensen på 75 %. Det har nesten vært litt festlig å kunne observere spillet rundt dette. TV2 hadde gått til søksmål mot TVNorge fordi TVNorge ble for stor. Så kjøper TV2 seg inn i TVNorge og frafaller søksmålet, for da er det ikke lenger så farlig at de blir større. Så prinsippfastheten blir ikke så stor når man vil forsøke å beskytte seg selv mot konkurranse.

       Jeg må imidlertid si det er beklagelig at det bare er én aktør tilbake som tilbyr samarbeidsavtaler med lokal-TV. Det gjør lokal-TV bransjen sårbar at de ikke har sørget for at det blir plass til alternativer til TVNorge. Dette er noe de burde ha tenkt mer igjennom, slik at de i det minste kunne hatt én annen profesjonell samarbeidspartner å forholde seg til.

       Etter min mening bør mediemarkedet ses på og behandles som et hvilket som helst annet marked. Jeg har registrert at noen vil ha begrensninger på utenlandske selskapers mulighet til å delta her i landet, og heldigvis har vi ikke anledning til å diskriminere utenlandske selskaper og investorer. Det er fastslått gjennom viktige dommer i EU/EØS-systemet, som vi også er forpliktet til å forholde oss til. Så slik sett er vi beskyttet mot de aller

       verste utslag av reguleringsiver og proteksjonisme, og det er bra.

       Norge har en alminnelig konkurranselovgivning, og vi har et konkurransetilsyn som skal kontrollere at den frie konkurransen fungerer. I mange andre land er det slik at medieindustrien reguleres gjennom den konkurranselovgivningen som gjelder for annen næringsvirksomhet. Det burde også vært godt nok i forhold til mediemarkedet her i landet. Konkurransetilsynet har også advart mot å legge for sterke reguleringer på de største medieaktørene når det gjelder eierskap i TV, fordi det kan få store konsekvenser for kapitaltilgang og nyinvesteringer.

       Vi må ikke frata de norske mediebedriftene muligheten til å utvikle seg til sterke, solide enheter som er i stand til å hevde seg i et tøft internasjonalt marked. Vi bør ikke innføre reguleringer som svekker deres mulighet til å møte konkurransen fra utenlandske mediekonsern. Det er det denne saken gjelder. Strenge regler vil gjøre det vanskeligere å få nødvendig risikovillig kapital som kan gi videre utvikling innen norske medier.

Grethe G Fossum (A) : De aller fleste talerne i dag har konsentrert seg om lokal-TV. Jeg tror kanskje det kan være et symbol på at forandringene innen dette markedet skjer utrolig raskt - det en tenkte i går, passer kanskje ikke i dag.

       Den meldingen vi behandler i dag, har stor prinsipiell verdi. På bakgrunn av NOU 1995:3, Mangfold i media, har Regjeringen valgt å foreslå løsninger i forhold til problemområdene: regulering av eierskap i nærkringkasting, rikskringkasting og dagspresse, aktiv informasjonsplikt om eierforhold, lovfesting av redaktørinstituttet, og at alt bør samles i en medielov.

       Reguleringstiltak innenfor mediesektoren er vanskelig for politikere, for en politiker må balansere mellom Grunnloven § 100 om ytringsfrihet og mediemarkedets utvikling mot en pengemaskin for sterke eierinteresser. Politikernes rolle som samfunnsaktør gjør det ikke lettere å foreslå reguleringer i forhold til organer som har som en av sine fremste oppgaver nettopp å holde maktapparatet i ørene.

       Selv om oppgaven ikke er lett, må den utføres. Jeg synes derfor det virker noe unnfallende når Høyre igjen skal avvente før de griper inn med noe som helst reguleringstiltak. Problemet for Høyre, tror jeg, ligger i at de er redde for å tråkke noen av de sterke næringsinteressene på tærne, og derfor unnviker å finne løsninger som kan virke støtende på kapitalavkastningen i mediesektoren - alt under dekke av ytringsfrihet. Men når eierskap hindrer ytringsfrihet, oppstår det et dilemma som må løses, og selv om problemet etter sigende ikke finnes synlig i Norge, er ikke det noen garanti for framtiden. Både gjennom lovfesting av redaksjonell uavhengighet, opplysning om hvem som eier ulike meningsbærende medier, og en begrensning av samling av eierinteresser er det mulig å forsikre seg mot utenlandske eiertilstander i Norge. Høyre - mest av alle - burde gripe sjansen nå.

       I dag har komiteen lagt fram et forslag om at begrensningen på 75 % for videresending av lokal-TV-sendinger på TVNorge skal fjernes. Bakgrunnen for dette er lang og vanskelig, men intensjonen bak forslaget er et oppriktig ønske om å styrke lokal-TV.

       Komiteen mente den gang som nå at lokal-TV trengte stabile og forutsigbare rammevilkår. Jeg må understreke at jeg er enig med representanten Roy Wetterstad når han sier det er trist at det bare er én konkurrent tilbake. Framtiden er uviss, og vi ønsker flere konkurrenter på dette området. Det må understrekes at de krav som er stilt til lokal-TV i lokal-TV-meldingen, står fast.

       Så vil jeg fremme det forslaget fra komiteen som er utdelt i dag.

Presidenten: Grethe G Fossum har tatt opp det forslaget hun refererte til.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 3818)