Sak nr. 15.
Sak 1 på tilleggsdagsordenen:
Forslag fra stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen, Erik Solheim og Paul Chaffey om en gjennomgang av de juridiske, allmenne forvaltningsrettslige og konstitusjonelle forholdene rundt Regjeringens og Stortingets saksbehandling i gasskraftverksaken, med særlig vekt på spørsmålet om utslippstillatelse for CO₂ (Dok.nr.8:99 (1996-1997))

TALERE:

       Erik Solheim (SV) : Olje- og energidepartementet trodde lenge at man i gasskraftsaken kunne ture fram uten hensyn til politisk motstand og også uten det nødvendige sideblikk til sakens formelle detaljer, ikke engang til de juridiske sidene ved den. Det er nå blitt klart gjennom kirkens, miljøbevegelsens, folkeflertallets og en betydelig del av Stortingets engasjement at man politisk ikke kan ture fram som man vil i denne saken.

       Det som ble klart i går, var at Bellona, som er en organisasjon med 30 medarbeidere - jeg vet ikke hvor mange av dem som er jurister, men svært mange er det ikke - hadde bedre juridisk ekspertise i denne saken enn det samlede regjeringsapparatet, og at en enkel rapport fra Bellona gjorde det nødvendig for Olje- og energidepartementet å legge til side alt som var sagt av både statsminister og olje- og energiminister i denne sak til nå om de juridiske og formelle sidene.

       Jeg skal ikke bruke mye tid på å rekapitulere, men kort:

       Det ble hevdet at det var NVE som behandlet forurensningssiden ved gasskraftsaken. Det var selvsagt innlysende at NVE ikke hadde noen kompetanse til å behandle forurensning, og det argumentet er da også falt.

       Så ble det hevdet at CO₂ ikke var forurensning, men klimautslipp, en selvsagt helt umulig distinksjon, som ble videreført i argumentet om at CO₂ ikke omfattes av forurensningsloven. Man må forklare Stortinget hva det i så fall ville bety. Hvis det var slik at bare det som eksplisitt var nevnt, var omfattet av forurensningsloven, ville det bety at for hver ny forurensningskilde som oppstod, måtte Stortinget fatte et eksplisitt vedtak om at dette var å betrakte som forurensning. Slik kan det selvsagt ikke være. Det må være omvendt, og det har departementet nå også uttrykkelig erkjent.

       Så ble det hevdet, bl.a av statsministeren, at Stortinget gjennom sitt vedtak i gasskraftsaken konsesjonsbehandlet CO₂-utslippene. Da var det nødvendig for Bellona å minne om at Stortinget kan operere innenfor rammen av norsk lov, Stortinget kan i tillegg endre norsk lov, men Stortinget kan ikke sette norsk lov til side gjennom alminnelige plenumsvedtak. Det er bra at Regjeringen nå har akseptert at de har tatt feil på disse punktene. Det er respektabelt å snu, men det ville vært enda bedre hvis man aksepterte at man faktisk har snudd, istedenfor å late som at man har ment dette hele tiden.

       La oss nå se litt mer framover. Det er nå klart at SFT skal behandle utslippstillatelse når det gjelder CO₂ fra gasskraftverk, i likhet med utslippstillatelsene for de andre forurensningskildene. Vi vet om SFTs syn på CO₂. SFT har avgitt en høringsuttalelse i saken som er svært kritisk, for å si det forsiktig, som ligger meget tett opptil hva motstanderne av gasskraftverk har hevdet, en høringsuttalelse hvor det bl.a sies at man ikke godtar argumentet om at norsk gass vil erstatte kull andre steder - iallfall at det må godtgjøres. Man legger fram økonomiske beregninger over kostnadene ved CO₂-utslipp som er svært høye, og som selvsagt ut fra forurenseren-betaler-prinsippet må belastes Naturkraft og ikke skattebetalerne i sin alminnelighet. Man tar spillvarmetapet fra gasskraftverkene på stort alvor i høringsuttalelsen, og man sier med ettertrykk at alternativ miljøvennlig energi kan utvinnes til samme pris som energien fra gasskraftverk. Med andre ord: Vi vet at SFT er, for å si det forsiktig, svært kritisk til gasskraftverk.

       Så sier miljøvernministeren i dagens aviser at hva SFT skulle komme fram til, spiller ingen rolle. SFT kan ikke gjennom sine utslippsvedtak stoppe gasskraftverkene.

       La oss forsøke å analysere hva det kan bety. Det kan f.eks bety at det er opp til Naturkraft AS å ta den totale kommersielle risiko i denne saken, og så se hva SFT kommer fram til. Det kunne være en rimelig tolkning, nemlig at Naturkraft AS kunne starte opp, men hvis SFT skulle komme fram til at det var naturlig å avgiftsbelegge utslippene, eller komme fram til at de bør re-injiseres, var det Naturkraft som måtte ta den økonomiske belastningen i denne saken.

       Så kan det bety - jeg kvier meg for å si det, men siden direktøren for SFT i annen sammenheng har snakket om at han er blitt instruert av Regjeringen, kan det altså tenkes - at Regjeringen vil forsøke å instruere SFT i denne saken. Det ville jeg anse for å være helt ulovlig, helt i strid med SFTs uavhengighet, og selvfølgelig en helt uakseptabel framgangsmåte.

       Og så fins det en tredje tolkning, som er den mest sannsynlige, nemlig at uansett hva SFT skulle si, skal Naturkraft AS vite at Miljøverndepartementet som ankeinstans er beredt til å sette til side alt SFT måtte si. Det er den eneste mulige fortolkning av Berntsens uttalelse i dagens aviser.

       Jeg tror Stortinget bør være oppmerksom på hva dette betyr. Det er ganske unikt! Jeg tror man skal lete lenge etter noen foregående eksempler på et forhåndsvarsel om at Miljøverndepartementet som ankeinstans er beredt til å sette til side hva SFT måtte mene. Det er oppsiktsvekkende. Jeg må også minne om at ingen på det nåværende tidspunkt kan vite hvem som er miljøvernminister på det tidspunktet denne anken skal behandles.

       Det er komplett ulogisk for alle, tror jeg, det synspunktet som går ut på at når utslippssøknaden er innlevert, kan man starte opp byggingen. Jeg tror folks sunne, alminnelige fornuft tilsier at bygging kan starte når utslippstillatelse er gitt, ikke når utslippssøknad er innsendt. Dette er på en måte en form for alminnelig logikk som jeg tror nesten alle mennesker i samfunnet aksepterer.

       Det som er helt klart, er at dette er det logiske og det fornuftige. Men så kommer spørsmålet: Vil det være lovlig - og det er anledningen i dag - å starte byggingen før utslippstillatelse er gitt? Ikke bare: Er det kommersielt fornuftig? Ikke bare: Er det politisk fornuftig? Ikke bare: Er det logisk? Men: Vil det være lovlig? Ja, selv om det hersker det betydelig tvil, og det spørsmålet må utredes. Vi må få en juridisk gjennomgang av hva som har skjedd i denne saken, og som har gjort at ikke bare Regjeringen, men også vi i Stortinget, har kunnet gå så vill i formalitetene at vi ikke har vært oppmerksom på hva som er lovens klare krav, at vår statsminister og vår olje- og energiminister gang på gang har motsagt det som i dag er juridisk slått fast, og som selvfølgelig også vil få stor betydning for mange andre saker. Det olje- og energiministeren sa i går, vil selvsagt bety at fra nå av vil SFT i alle spørsmål måtte behandle CO₂-utslippene. Det er satt en presedens, og det er positivt og bra.

       Så kommer spørsmålet: Må vi ikke få en gjennomgang av det juridiske som har skjedd i denne saken, og må vi ikke se på de juridiske sidene som ligger foran oss? Plan- og bygningsloven reiser tvil om man kan gi tillatelse til oppstart av byggearbeidene før tillatelse fra forurensningsmyndighet foreligger. Det som er helt sikkert etter plan- og bygningsloven, er at man kan vente. Det er intet av politiske og kommersielle grunner som hindrer en i å vente. Men spørsmålet er: Kan man gi tillatelse til oppstart før tillatelse fra forurensningsmyndighetene foreligger? Det er et uklart punkt, og må utredes før storting og regjering kan gå videre i disse spørsmålene, og også før Naturkraft AS kan gå videre.

       Det er svært gode argumenter for at slik tillatelse ikke kan gis, og spesielt når det gjelder CO₂. For CO₂ skiller seg jo fra de andre forurensningene ved et gasskraftverk ved at CO₂ ikke kan renses. Alt det andre, stort sett, kan renses, dvs. at man kan starte utbygging, så kan man få veldig strenge rensetiltak gjennom SFTs prosess, og så kan man sette i verk rensingen. CO₂ kan ikke renses, og det betyr at de vesentligste vedtakene når det gjelder CO₂, ligger i selve dimensjoneringen av anlegget. Med andre ord, det er ganske logisk at når det gjelder CO₂ helt spesielt, og mer enn når det gjelder andre avgasser, kan man ikke starte opp før utslippstillatelse er gitt.

       Så har Regjeringen i hurten og sturten i mai innarbeidet et unntak som kanskje kan påvirke denne saken. Det er foreløpig uklart hva det unntaket betyr, og jeg vil påstå at det er ikke Stortingets hensikt som lovgiver at intensjonen om å avvente byggestart til etter tillatelse fra forurensningsmyndighet skal fravikes Jeg forstår at vi alle kan gå surr i jussen her, men det som er klart, er at dette må utredes.

       Så vil jeg til slutt sitere Thorbjørn Jagland, som har sagt det som er nødvendig å si om dette. Han sa det i 1980, om Alta:

       « Jeg har inntrykk av at det blant de politikerne som skal avgjøre denne saken er et voksende antall som føler at de er i ferd med å gjøre noe som ikke er riktig. Det sørgelige er at vårt politiske system ikke er innrettet på å innrømme feil og å gjøre retrett om nødvendig. Selv om mange vil foreta et tilbaketog, får de det ikke til. »

       Dette sa altså Thorbjørn Jagland i 1980.

       Jeg tar opp det forslag som er innlevert.

       Første gongen Stortinget fekk saka til behandling, var i samband med St.meld.nr.44 (1994-1995), Norge som gassnasjon - bruk av naturgass i Norge. I innstillinga som følgde, konkluderte fleirtalet med at det låg til rette for ei konsesjonsbehandling av dei gasskraftverksøknadene som vi no klagebehandlar i departementet.

       Neste gongen saka kom opp for Stortinget, var ved behandlinga av St.meld.nr.38 (1995-1996), Om gasskraftverk i Norge. Det var våren 1996. I innstillinga som følgde, rådde fleirtalet til at det vart bygt gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø dersom behandlinga av konsesjonen viste at vilkåra for konsesjon var oppfylte og kunne inngå i ein heilskapleg miljø- og energipolitikk.

       For tredje gongen behandla Stortinget gasskraftverksaka hausten 1996, i samband med Dok.nr.8:85 (1995-1996), om endring i energiloven. I innstillinga som følgde, slo fleirtalet fast at konsesjonsbehandlinga av dei to gasskraftverka skulle sluttførast av forvaltninga utan at spørsmålet først skulle leggjast fram for Stortinget.

       Fjerde gongen Stortinget behandla gasskraftverksaka, var 12. mai i år, i samband med Dok.nr.8:59, om utsetjing av bygging av gasskraftverk. Komiteens fleirtal avviste forslaget i innstillinga, og det slutta fleirtalet i Stortinget seg til.

       Stortinget har i tilknyting til desse fire sakene føreteke ei grundig handsaming som har lege til grunn for forvaltninga si behandling av konsesjonssøknaden frå Naturkraft etter energilova. Forvaltninga har heile tida behandla saka innafor dei rammene som Stortinget har fastsett.

       Med det forslaget Stortinget i dag har til behandling om gasskraftverksaka, er det derfor femte gongen på vel eitt år at dei same spørsmåla kjem opp. Men denne gongen er det grunngjeve i eit ønske om å få saka fram for sjette gongen gjennom ein juridisk gjennomgang av den behandlinga som har funne stad. Eg har vanskeleg for å forstå kva forslagsstillarane ønskjer med dette siste utspelet. Nokon slik gjennomgang av dei juridiske spørsmåla er det etter mitt syn ikkje behov for.

       Forholda omkring utsleppsløyve for CO₂ avklarte eg i spørjetimen i går. Spørsmåla om slike utslepp skal forureiningsstyresmaktene behandla etter forureiningslova. Men dette er ei behandling som først kan begynna etter at endeleg løyve etter energilova ligg føre. Det er først på det tidspunkt det vil vera aktuelt for Naturkraft å utarbeida utsleppssøknad som skal sendast SFT. Denne søknaden skal gjelda alle utslepp til luft og vatn, inkludert CO₂-utslepp. Spørsmålet om forholdet til forureiningslova har derfor naturleg nok ikkje vore noko tema som klagarane har teke opp tidlegare under klagebehandlinga. Ingen av dei som har anka i denne saka, har omtalt desse spørsmåla. Det er først i den siste tida at dette spørsmålet har kome opp, og vi no har lagt klart det vidare løpet for dette.

       Ei oppsummering så langt: Saka har allereie vore til behandling i Stortinget ei rekkje gonger, der det er sett rammer for den behandlinga som skulle føretakast etter energilova. Forholdet til behandlinga av utslepp etter forureiningslova har vi no avklart, ettersom dette spørsmålet kom opp no på slutten av klagesaka etter energilova.

       Behandlinga etter energilova har fullt ut skjedd etter dei lover, forskrifter og retningslinjer som gjeld for saker om bygging og drift av gasskraftverk. Forholdet til utslepp har vore gjort til eit poeng i samband med dette. Som eg sa i Stortinget i går - eg vil gjenta det i dag - har ikkje NVE gjeve noko særskilt løyve til utslepp av CO₂. Det har aldri vore sagt at dei skulle gjera det, og dei har ikkje gjort det. NVE har derimot gjeve løyve til å byggja og driva to gasskraftverk etter energilova. At NVE i grunngjevinga si for vedtaket om konsesjon har gått grundig inn på CO₂-problematikken, medfører ikkje at NVE har gjeve løyve til denne typen utslepp. NVE har, til orientering for forslagsstillarane, faktisk plikt til å leggja vekt på miljøomsyn. Dette framgår klart av forarbeida til energilova. Dette må likevel ikkje forvekslast med noko generelt løyve til utslepp. Eg står derfor fast på at konsesjonen til gasskraftverka har vorte handsama på rett måte av NVE etter energilova.

       I Olje- og energidepartementet handsamar vi no CO₂-spørsmålet på same vis etter energilova i samband med det vedtaket som vi skal fatta. Dersom departementet held fast ved konsesjonane, vil heller ikkje dette vedtaket vera noko løyve til utslepp av CO₂.

       Så lenge departementet enno ikkje har fatta endeleg vedtak i konsesjonssaka etter energilova, finn eg det ikkje rett no å gå noko nærare inn på andre rettslege sider av eit konsesjonsvedtak. Til orientering tar eg sikte på å avgjera klagesaka i løpet av kort tid. Eg finn det rett å venta med andre spørsmål om dei rettslege sidene av gasskraftsaka inntil avgjerda er fatta.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Det er all mulig grunn til å tro at både statsministeren og statsråder i denne regjeringen bør ha noen urolige netter for måten man har håndtert denne saken på. Som statsråd Frøiland sier, er det femte gangen denne saken kommer opp i Stortinget. Men om behandlingen av den grunn har vært særlig grundig, kan det i aller høyeste grad settes spørsmålstegn ved.

       Det er nokså nøyaktig ett år siden behandlingen i Stortinget skjedde første gang, den 14. juni 1996, samme dag som høringsfristen i saken gikk ut, og altså uten at Stortinget hadde de nødvendige opplysninger for å kunne ta stilling til denne saken på en skikkelig måte.

       I Innst.S.nr.250 (1995-1996) sier Arbeiderpartiet og Høyre:

       « Fleirtalet viser til at kompetanse til å gjera vedtak etter energilova § 2-3 om å gje konsesjon til gasskraftverk, er delegert til Norges vassdrags- og energiverk. Dette inneber ingen generell støtte til bygging av nye gasskraftverk utover det fleirtalet no gjev tilslutnad til. Av omsynet til ein heilskapeleg miljøpolitikk og den nasjonale CO₂-målsettinga, vil det vera naudsynt med ei ny politisk handsaming dersom det seinare vert aktuelt å vurdera etablering av nye gasskraftverk. »

       Det kunne altså se ut som om Stortingets flertall tok stilling til CO₂-spørsmålet allerede under behandlingen av saken i juni i fjor.

       I debatten samme dag opplevde vi at nestlederen i komiteen, som da var Ranveig Frøiland, sa følgende:

       « Eg ser kva SFT seier, eg har sett kva direktoratet seier, og så er det NVE som skal vurdera alle desse tinga. »

       Representanten Frøiland tok altså hensyn til SFTs innvendinger og til direktoratets innvendinger, og disse var det NVE som skulle behandle.

       Hun sa videre i debatten:

       « Eg synest det er trygt at Statens forurensingstilsyn vurderer konsesjonssøknaden, stiller krav for å gje utsleppsløyve både når det gjeld luft og vatn, og ser til at miljøomsyn vert ivaretekne. Dette har eg meint heile tida, og etter å ha sett høyringsutsegnene frå Statens forurensingstilsyn og Direktoratet for naturforvaltning er eg endå meir sikker på at det må vera slik at Stortinget tar seg av dei politiske sidene og NVE vert den faglege instansen som vurderer konsesjonssøknaden »,

       altså på bakgrunn av høringsuttalelser fra SFT.

       Ærlig talt, denne behandlingen henger ikke mye på greip når en ser at det ikke er mer enn en måned siden statsråden sa at CO₂ ikke er et forurensingsproblem, men et klimaproblem, forurensingsproblem reguleres av forurensingsloven, vi regulerer CO₂-utslipp med avtaler og gjensidige avtaler, for så i Spørretimen i går å gjøre full retrett ved å si at CO₂-utslippene skal behandles etter forurensingsloven, det er SFT som skal gjøre dette.

       På denne bakgrunn er det vanskelig å være enig med statsråden i at Stortinget og Regjeringen ved behandlingen har tatt de nødvendige hensyn til det som skal tas hensyn til i denne saken. Det er vanskelig å være enig i at man bør være ferdig med behandlingen av denne saken, og det er all mulig grunn til å slutte seg til SVs forslag om å få en juridisk betraktning og få dette til ny behandling i Stortinget.

       Erik Solheim har hatt en grundig og god gjennomgang av saken, så det er ikke nødvendig for meg å bruke mer tid. Men jeg vil gjerne få lov til helt til slutt å si når representanten Erik Solheim uttaler at det er umulig å si hvem som vil være miljøvernminister på det tidspunkt anken skal behandles, at ja, det nok er helt riktig at det er umulig å si. Men da vil jeg samtidig minne om at SV gjentatte ganger og sist under behandlingen av langtidsprogrammet tidligere i denne uken nærmest har gitt blankofullmakt i forhold til å sikre regjeringen Jagland et langt og evig liv. Det kunne være interessant å høre om representanten Solheim syns dette er en så viktig sak at regjeringen Jagland bør få avløsning på den.

Jan Petersen (H) : Jeg tilhører dem som mener at vedtaket om gasskraft var et riktig vedtak, og står på det standpunktet. Men jeg har lyst til å si at hvis Regjeringens representanter hadde greid å holde hodet litt klarere, hadde dette gått mye greiere. Jeg må nok si at jeg har forundret meg over en del av de uttalelsene som har vært gitt, og jeg synes dette på mange måter føyer seg inn i den litt tafatte håndteringen som regjeringen Jagland har av både det ene og det andre spørsmålet. Men det må ikke forveksles med spørsmålet om substans. Jeg har lyst til å si at når jeg i dette spørsmålet er enig med Regjeringen, er det litt trist at håndverket fra Regjeringens side ikke er bedre.

       Når jeg har sagt det, må jeg få lov å gå videre og utøve den selvkritikk ved å si at jeg angrer som en hund på at jeg var med forleden dag og stemte for at vi skulle sette opp denne saken til umiddelbar behandling. Det vi holder på med nå i Stortingets stressende avslutningsperiode, er å drive komitebehandling for åpen sal. Det synes jeg saken er ytterst uegnet til. Jeg må si at jeg synes denne saken viser at den dårligste av alle arbeidsformer er å sette opp Dok.nr.8-forslag og andre saker til umiddelbar behandling i salen. De aller fleste saker sorterer seg ut når de får en forberedende behandling i komiteene. Jeg må bare innrømme at det burde også denne ha fått, men jeg har vært med å stemme for det, så dette er først og fremst en kritikk mot min egen vurdering av den siden av det. Men akkurat på denne tiden av året kreves det mer enn noensinne ryddige og rasjonelle arbeidsformer, slik at vi ikke må hive alt til side for å sitte og spa oss gjennom bindsterke Dok.nr.8-forslag og ta ting på hælen. Men det får være så.

       Realiteten er jo at Stortinget har avklart sin holdning til saken og gitt et klarsignal for videre behandling. Da burde det være unødvendig å si at den behandlingen skal skje etter den lovgivningen som foreligger. Hvis det er slik at noen mener at da fattes det allikevel ikke lovlige vedtak, er det noe som i så fall skal angripes med rettslige midler. Den videre saksbehandlingen i forvaltningen som Stortinget har gitt klarsignal til, skal ikke Stortinget styre videre gjennom byråkratiet.

       Det som er helt på det rene, og der er jeg enig i en av de passusene som står i Dok.nr.8-forslaget, er selvsagt at et plenarvedtak her ikke kan overstyre den saksbehandlingen som er fastsatt i lovverket. Hadde man holdt seg til disse enkle tingene også fra statsrådens side, hadde dette kanskje gått greiere.

       Men jeg må jo si at det allikevel reiser viktige spørsmål. Klimaspørsmålene er noen av de tyngste og vanskeligste spørsmålene, og vi manøvrerer oss opp i et forunderlig hjørne hvis Stortinget delegerer sin myndighet i så store og viktige saker til et byråkratisk organ. Det vil være å abdisere i viktige og fundamentale spørsmål. Jeg må nok si at jeg tror det er viktig å fastholde at i store og viktige spørsmål er det Stortinget som skal fastsette hva som til syvende og sist skal skje i saken. Det betyr selvfølgelig at de tankene som har vært fremme, om at Stortinget også skal gjøre det endelige vedtaket, for så vidt ut fra dette perspektivet har veldig mye for seg. Men nå har vi valgt en arbeidsform, og da må man holde seg til den. Om det skulle bli slik at SFT ender opp med et negativt standpunkt, reiser det faktisk spørsmålet om Stortingets abdikasjon fra viktige beslutninger. Jeg har vanskelig for å tro at et byråkratisk organ til de grader kan sette sitt skjønn over de folkevalgtes skjønn. Det anfekter ikke hvordan dette rettslig er å forstå, men det reiser en del fundamentale demokratiske spørsmål.

       Det er derfor viktig, når vi er ferdig med dette, å få evaluert prosessen og få slike prosesser ryddig på skinnene herfra og frem. Men for Stortinget enda en gang å skulle begynne å spa seg gjennom en rekke utredninger, slik som Solheim ønsker å gjøre, synes jeg er helt ubegrunnet. Nå som denne prosessen har bidratt til at det tenkes klarere i Regjeringen, er det greit. Man fortsetter prosessen slik som Stortinget tidligere har forutsatt, og så får vi komme tilbake til ordinært arbeid her i Stortinget med andre viktige saker.

Grete Faremo (A) : Den 12. mai i år avviste stortingsflertallet et forslag fra SV om å utsette byggingen av to gasskraftverk på Vestlandet. Dagene før Stortinget avviste dette forslaget kunne vi alle lese i avisene at uansett utfallet av Stortingets behandling ville forslagsstillerne delta i sivil ulydighet om nødvendig for å hindre flertallsvedtaket gjennomført.

       Mindre enn en måned er gått. I dag behandler vi nok et forslag fra SV. Forslaget bygger i sin helhet på et brev Bellona tidligere har sendt til Olje- og energidepartementet. Forslagsstillerne har heller ikke tatt seg tid til å rydde saken og trekke ut hovedpoengene. Eneste arbeidet ser ut til å være noen korte setninger til innpakning rundt Bellonas brev. Tilnærmet de samme setningene ble for øvrig brukt i gårsdagens spørretime av Erik Solheim, en av dagens forslagsstillere. Jeg vil tro at svaret i spørretimen sammen med annen dokumentasjon i denne saken gav nødvendig informasjon. Statsråden har også i dag omtalt og utfylt de ulike formelle sidene av saken, som dermed skulle være unødvendig for meg å gjenta.

       Jeg er glad for at forslaget som ble fremsatt for to dager siden, gis denne mer summariske behandlingen i Stortinget. Man må kunne stille spørsmål, slik også Jan Petersen har gjort, ved seriøsiteten i SVs behandling av denne saken. Stortinget inviteres på mange måter til å delta i en form for aksjonspolitikk for SV som etter min oppfatning er unødvendig i vårt demokrati. Det må derfor være lov til å komme med et aldri så lite hjertesukk. Er dette en måte å bruke tiden på som fortjener honnør, i en ellers meget hektisk stortingsinnspurt? Det vitner om dårlig respekt for flertallets meninger og kollegers tid.

       Spørsmålet om bygging av gasskraftverk i Norge er grundig behandlet flere ganger av Stortinget de senere årene. Gjennom flere dokumenter har Stortinget fått seg presentert de ulike sider av vår petroleumsvirksomhet. Etter St.meld.nr.44 (1994-1995) med en bred presentasjon av Norge som gassnasjon, bruk av naturgass i Norge, kom St.meld.nr.38 (1995-1996), Om gasskraftverk i Norge.

       Dokumentene gir et godt bilde av perspektivene og handler dernest om konkrete premisser for å ta søknaden om konsesjon for bygging av to gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø til behandling. Etter at Stortingets flertall sluttet seg til opplegget i juni i fjor, gav som kjent NVE konsesjon for byggingen sent på høsten. Konsesjonen ble påklaget til Olje- og energidepartementet. Klagebehandlingen vet vi er helt i sluttfasen.

       Naturgassens betydning som energibærer øker. Anslagene over verdens gassreserver er firedoblet i løpet av de siste 30 årene, og produksjonen er tredoblet i samme periode. Mesteparten av gassen brukes i det landet den produseres, og om lag 15 % av verdensproduksjonen handles over landegrensene.

       Norge har de største gassreservene i Vest-Europa og er en av hovedleverandørene til det europeiske markedet. I 1994 eksporterte Norge om lag 27 milliarder standard kubikkmeter naturgass. Gasseksporten forventes å øke kraftig i årene som kommer. Norge har inngått kontrakter om salg av over 60 milliarder standard kubikkmeter pr. år etter århundreskiftet. Som følge av dette forventes Norges andel av gassforsyningen i landene på kontinentet vi eksporterer til, å øke fra om lag 12 % i 1995 til 26 % i 2005.

       De fleste land i Europa har naturgass som en del av sin energiforsyning. I en tidlig fase ble gass tatt i bruk fra lett tilgjengelige felt med lave produksjonskostnader. Fra 1973 har mange europeiske land ønsket å redusere avhengigheten av oljeimport ved å vri forbruket over på andre energibærere, og det har blitt satset på kull, atomkraft og gass.

       I de senere årene har miljøbegrunnelser for å ta i bruk gass kommet mer i fokus. I mange land har myndighetene brukt virkemidler som opprettelse av statlige og offentlige selskaper, avgiftsfordeler og konsesjonsordninger for å sikre markedsgrunnlag for selskaper som investerer i gasstransport og distribusjon.

       Norges energisituasjon er spesiell fordi landet er selvforsynt med nesten alle former for energi. Innenlandsk energiproduksjon omfatter både olje, naturgass, vannkraft, bioenergi og kull. Svært få andre land er i en slik situasjon. I Norge er systemene for transport og distribusjon av elektrisk kraft og oljeprodukter godt utbygd.

       I internasjonal sammenheng er den norske energiforsyningen svært miljøvennlig ved at om lag halvparten av etterspørselen dekkes av vannkraft. Den norske energiproduksjonen utgjør 7 - 8 ganger det innenlandske forbruket, og Norge er den eneste nettoeksportøren av energi i Europa.

       Naturgass er miljøvennlig i forhold til andre fossile energibærere. Sammenlignet med bruk av kull og oljeprodukter gir naturgassen lavere utslipp av klimagassen karbondioksid - CO₂ , og ved de fleste anvendelser også lavere utslipp av nitrogenoksider - såkalte NOx. Utslipp av svovel og partikler elimineres ved overgangen fra kull og olje til naturgass. Norsk gasseksport som erstatter bruk av kull og olje i Europa, gir store utslippsreduksjoner. I tillegg kan gass redusere behovet for kjernekraft.

       Bygging av et gasskraftverk her i landet som erstatter økt bruk av olje- og kullkraft, vil kunne bidra til reduserte utslipp av klimagasser, selv om utslippene øker i Norge isolert sett. Utslipp av klimagasser må ses i sammenheng og på tvers av landegrensene. I Norden fremstår bygging av ny kullkraft som et alternativ til gasskraft for å dekke etterspørselen.

       Når SV, som hele tiden har tilhørt et mindretall i saken om bygging av gasskraftverk, fortsatt har ambisjoner om å stoppe saken, er det naturlig å bruke noe tid på å repetere de viktigste momentene i saken.

       Tror vi at norsk gasskraft i seg selv vil føre til økt energibruk i Europa eller Norden?

       Arbeiderpartiet er opptatt av effektiv ressursbruk, hensynet til miljø og rettferdig fordeling. Vi ønsker samarbeid med andre land om løsninger som gir god ressursutnyttelse og reduserer miljøbelastningene.

       Selv om energibruken i Europa er i ferd med å flate ut, skjer det en klar endring i sluttbrukerens energietterspørsel med en relativt sterk økning i elektrisitetsforbruket. Selv med en fallende trend i landenes samlede energibruk, vil etterspørselen etter elektrisitet sannsynligvis fortsatt øke. Det vil derfor også være av stor miljømessig betydning at generering av elektrisitet skjer med brennstoff som gir lavest mulig utslipp. Norge kan med sine vann- og gassressurser i den forbindelse spille en viktig rolle, både i nordisk og nordeuropeisk elektrisitetsforsyning.

       Hva med energieffektiviteten i de to gasskraftverkene?

       Virkningsgraden for gasskraftproduksjonen har økt de senere år og kommer klart positivt ut sammenlignet med kullkraftproduksjon. Virkningsgraden sammenlignet med anlegg i andre land er også interessant. På tross av at de planlagte anlegg ikke ligger i områder med mange enheter som trenger jamnt tilsig av varme, kommer vi gunstig ut. Det gjelder også sammenlignet med anlegg i andre tett befolkede områder som kan nytte spillvarmen.

       Anleggene bidrar til verdiskaping og sysselsetting. De vil dessuten ventelig gi positive bidrag til teknologiutviklingen på et område som også har meget stor internasjonal oppmerksomhet.

       Det er stilt spørsmål ved om bygging av gasskraftverkene er uforenlig med at Norge tiltrer en internasjonal klimaavtale. Det er det selvsagt ikke. Teknologien er dessuten i rask endring. En debatt som denne vil nok arte seg annerledes i løpet av meget få år.

       Vi skal ha en høy beredskap mot gårsdagens løsninger på viktige samfunnsområder. Når man skal vurdere løsningsforslagene for å møte etterspørselen etter energi, nytter heller ikke den snevre nasjonale vinklingen på klimaspørsmål som SV anbefaler. Det er på mange vis bakstreversk. Det tjener ikke våre nasjonale interesser, men viktigere - det tjener heller ikke miljøet!

       Med vannkraften har Norge en renere kraftproduksjon enn de fleste land. Selv med vår høye petroleumsproduksjon for eksport er dermed våre klimautslipp lave sammenlignet med andre land. Vi ønsker å ta våre forpliktelser knyttet til en internasjonal klimaavtale på alvor. Det er likevel ulogisk at vi i 1997 plukker ut én sektor, enn si konkrete anlegg, og sier at uavhengig av utviklingen og forpliktelser fram mot år 2010 er det nei på akkurat dette punktet uansett. Vi må kunne takle utfordringene etter en samlet vurdering av de ulike sektorene.

       I Innst.S.nr.149 (1995-1996) heter det også med SVs støtte at

       « naturgass på mellomlang sikt må regnes som en overgangsenergikilde mellom dagens dominerende og mer forurensende energikilder som kull og olje, og framtidens nye fornybare energikilder. Dette innebærer at gass sett i et miljøperspektiv ikke er et optimalt alternativ, men like fullt vesentlig bedre enn de energikilder som i dag dominerer det globale energimarkedet. »

       Og videre at

       « naturgass representerer den mest aktuelle « energibro » mellom en « fossil » tidsalder og et fremtidig energibilde dominert av fornybare energibærere og hydrogen. »

       Også SV har ofte omtalt de internasjonale utfordringene. Vi vet at det eksisterer et stort energibehov som skal dekkes, uansett om Norge har gass å selge eller ikke. Med våre kunnskaper om den nordiske kraftbalansen og SVs omtale av behovet for en energibro på veien til en renere energiproduksjon blir svaret SV gir, for meg nærmest uforståelig.

       Arbeiderpartiet kan således ikke se at det er kommet inn nye momenter i saken som skulle tilsi at Stortinget går inn med nye pålegg til Regjeringen.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Regjeringens behandling av gasskraftverksaken har vært usedvanlig ustø, for ikke å si vaklende. Det har vært skiftende uttalelser fra så vel statsminister som olje- og energiminister, skiftende begrunnelser for hvorfor en ville utsette igangsettelsen av byggearbeidene, og skiftende uttalelser og standpunkt om hvem som skal behandle spørsmålet om CO₂-utslipp.

       Nå sa representanten Faremo at det måtte være en gal tidsbruk av Stortinget og en dårlig respekt for stortingsflertallet å ta dette opp igjen. Men når Regjeringen har vaklet slik i sin saksbehandling i en svært viktig sak, er det en plikt for opposisjonen å ta det opp og påtale det, desto mer fordi dette dreier seg om en svært omfattende og alvorlig sak. Representanten Faremo la også opp til en repetisjon av debatten om klokskapen i utbygging av gasskraftverk generelt. Jeg skal begrense det nå, siden det i dag primært er spørsmål om saksbehandlingen vi er inne på. La meg bare kort repetere:

       Vi står overfor prosjekt som er noe av det sterkest forurensende vi har satt i gang i Norge på mange år, spesielt når det gjelder CO₂-utslipp. Hadde vi hatt internasjonale eller regionale avtaler i vår del av verden med felles tak på CO₂-utslipp, som gjorde at vi kunne ha hatt et bytte av utslipp innenfor et felles tak, kunne vi ha diskutert gasskraftverk i et helt annet lys, slik Faremo nå la opp til. Dersom vi hadde hatt en økonomisk holdbar teknologi tilgjengelig som gjorde at vi kunne redusere CO₂-utslippene ned mot et minimum, kunne vi også ført gasskraftverksaken i et helt annet lys. Men ingen av disse to forutsetningene er i dag til stede. Vi har ikke disse avtalene som gjør at vi kan sikre oss mot at en kraftig økning av CO₂-utslipp i Norge vil føre til minst like store reduksjoner i andre land, og vi har ikke - i hvert fall ikke foreløpig - til en økonomisk fornuftig pris tilgjengelig teknologi som gjør at vi kan få disse utslippene ned på et minimum. Derfor er jeg helt uenig med representanten Faremo og stortingsflertallet i at dette er miljøpolitisk fornuftig. Jeg tror det er derfor disse prosjektene heller ikke er kjørt i gang. Derfor har en heller ikke miljøbevegelsen bak seg i disse prosjektene.

       Jeg tror dessverre at den internasjonale pådriverrollen som Norge har hatt i klima- og miljøpolitikken mer generelt, kan bli svekket, for ikke å si ødelagt, av det stortingsflertallet nå er i ferd med å gjøre. Jeg viser i så måte til en uttalelse fra direktør Knut Alfsen ved klimasenteret i CICERO ved Universitetet i Oslo i Dagens Næringsliv den 27. mai, hvor han om klimaforhandlingene sier følgende:

       « Jeg vil tro at vi svekker vår forhandlingsposisjon ved å vedta å bygge gasskraftverk. Det kan bli vanskeligere å få gjennomslag for norske synspunkter på spørsmål som byrdefordeling. »

       Det er positivt at vi har aktive miljøer utenfor storting og regjering som også kjemper for miljøets sak. Det er veldig verdifullt at disse også har et apparat og en ekspertise som gjør at de ikke bare kommer med motforestillinger mot selve saken, men også mot saksbehandlingen. Det er intet mindre enn imponerende at Bellona med sine begrensede ressurser har kommet fram med en juridisk sterk argumentasjon som jeg tror har vært medvirkende til at olje- og energiministeren i går kunngjorde det standpunktet Regjeringen har tatt, nemlig at CO₂-utslippene skal behandles av Statens forurensningstilsyn. Jeg synes det er et fornuftig standpunkt. Det er ingen skam å snu når en kommer til at dette er rett.

       Så kommer det neste spørsmålet: Hvorfor skal en da likevel på død og liv sette i gang - slik Regjeringen tydeligvis akter - byggingen av disse gasskraftverkene før SFT har ferdigbehandlet utslippstillatelsene? Jeg er klar over at praksis ved andre typer utbyggingsprosjekt kan gi formelt juridisk grunnlag for å gjøre det, men vi kjenner også til at Sivilombudsmannen med støtte fra Justisdepartementets lovavdeling har stilt seg kritisk til en slik praksis. I tillegg kommer at gasskraftverk er en veldig spesiell, omstridt og i Norge en helt ny sak.

       Det er riktig som olje- og energiministeren sa, at NVE ikke har gitt utslippstillatelse. Men de har i sine uttalelser vurdert CO₂-problematikken og mener at forutsetningen fra Stortingets side, hvis en ser Norden under ett, i så måte er oppfylt. Nå er det altså ikke NVE som skal behandle utslippstillatelsen, men SFT. Hvorfor da på død og liv likevel sette i gang før de vil være ferdig med det, selv om en formelt og juridisk skulle ha grunnlag for det? Spørsmålet er om det er klokt politisk - er det klokt saklig sett å gjøre det? For hvilke pålegg kan Naturkraft bli utsatt for fra SFT av teknisk art? Hvilke økonomiske konsekvenser kan det komme til å få? Det kan faktisk ha stor betydning for disse to gasskraftverkene. Likevel vil en ikke vente. En skal sette i gang å bygge uten å vite hvilke tekniske og dermed også økonomiske konsekvenser SFTs behandling kan komme til å innebære.

       Hvis SFTs behandling skal være reell - og det håper jeg at olje- og energiministeren mener at den skal være, og ikke bare et stempel eller en sandpåstrøing - så burde en i en sak av dette omfang kunne avvente det de måtte komme fram til. Men skal vi tro miljøvernministerens uttalelser i pressen i dag, skal en ikke det. Det skal ikke ha noen betydning i så måte. Det undrer jeg meg over.

       Jeg har en følelse av at for Regjeringen og for stortingsflertallet er denne saken i ferd med å bli slik det ble sagt om en annen sak her i Stortinget da vi drøftet langtidsprogrammet på tirsdag, at disse to gasskraftverkene skal bygges ut « koste hva det koste vil ». Kanskje er det klokt å vente på hva dette vil koste før en setter spaden i jorden. Det er mitt råd til Regjeringen. Det er ikke for sent å ta det standpunktet.

       Jeg anbefaler for øvrig Kristelig Folkepartis medlemmer å stemme for forslaget fremsatt av SV.

Statsråd Ranveig Frøiland : I denne saka er det vel ganske klart at det er eit fleirtal i Stortinget som ønskjer å få bygd desse to gasskraftverka, og føler seg behageleg med den måten det er gjort på. Så er det eit mindretal som ikkje ønskjer det, og som brukar ulike forslag, ulike måtar for å prøva å få utsett dette. Det er det sjølvsagt legalt å gjera, men det vert ikkje meir riktig av det.

       Eg har lyst til å gjenta det eg har sagt mange gonger no, at ein i forhold til det Stortinget har sagt, skal gje konsesjon etter energiloven. Og det er det NVE har gjort - altså gjeve løyve til å byggja og driva to gasskraftverk etter energiloven og ikkje noko utsleppsløyve av nokon art. Men når ein skal byggja elektriske anlegg, må ein sjå på fordelar og ulemper ved dette. CO₂-utslepp er ei klar stor ulempe. Det såg ein jo for seg heile tida. Dette har NVE omtalt, og vi tok altså saka til Stortinget for å omtala dette med CO₂-utslepp. Er dette av ein slik karakter og storleik at det ikkje går an å sameina med dei norske måla om CO₂-utslepp, eller skal vi sjå dette i ein nordisk og europeisk samanheng? Stortinget sitt fleirtal sa ja; dette bør vi sjå i ein nordisk samanheng, og då kan det sameinast. Derfor er det omtalt av NVE, og OED har slutta seg til det.

       Dette har vore saksbehandlinga i vårt departement av dette, og det er ingen i nokon ankesaker som har påtalt at CO₂-utsleppet skal behandlast av forureiningsmyndigheitene. På slutten av saksbehandlinga begynte ein å stilla spørsmål, og vi heldt på å vurdera desse tinga, då Bellona kom med sitt skriv til departementet. Eg sa då at etter klimameldinga som er lagt fram for Stortinget, er det forureiningsloven som skal leggjast til grunn når det gjeld CO₂-utslepp. Men det står òg at til no har det vore handtert slik at det er CO₂-avgifter og avtalefesta reduksjon av CO₂-utslepp som har vore verkemidla. Dersom det er slik at løyve til CO₂-utslepp skal behandlast etter forureiningsloven, er det klart at vi skal gå gjennom alt dette. Og vi er komne til at i denne saka er det viktig både at vi gjer ting rett, og at alle føler at dei som har rett til å uttala seg i forhold til lov og system,

       får gjere det. Derfor sa eg i går i spørjetimen: Ja, løyve til CO₂-utslepp skal òg behandlast etter forureiningsmyndigheitene sitt lovverk, altså forureiningsloven. Det er dei tinga vi har å halda oss til, og så skal vi koma tilbake igjen til alt det konkrete i ankesakene når vi er endeleg ferdig med denne saka.

       Eg føler at vi har gjort dette på ein ordentleg måte, ein rett måte i forhold til saksbehandlinga. At mange her ønskjer å laga karakteristikk av statsrådar og regjering, er vel ein situasjon ein må finna seg i. Når ein ikkje har politikk å framføra, får ein ta personane, ser det ut som. Eg synest det er litt trist, men likevel er det slik.

(Votering, se side ....)

       Presidenten: Dermed er debatten om tilleggsdagsordenen omme, og vi går tilbake til den ordinære dagsordenen.

       Etter ønske fra kirke-, utdannings og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 1, 2 og 3 behandles under ett - og anser dette vedtatt.