Eirin Faldet (A) (ordfører for saken):

       Stortingsmeldingen om regional- og distriktspolitikken er en grundig og god melding som på en nøktern måte tar for seg de mål, utfordringer og virkemidler vi har på dette området.

       Overalt hvor jeg har vært, har jeg fått skryt for meldingen. Her inne har vi stort sett merket dette gjennom fravær av kritikk, i hvert fall ikke mye. Meldingen har også fått en god behandling i komiteen. Et bredt flertall slutter seg til Regjeringens forslag.

       Vi har en god distriktspolitikk her i landet. Men ingenting er så godt at det ikke kan gjøres bedre. Vi har også store utfordringer. Den økonomiske veksten har medført økt tilflytting til sentrale områder. Det har ført til at en del fylker der folketallet gjennom lengre tid har vært stabilt, i løpet av de to siste årene har fått problemer med fraflytting. Blant annet derfor er det nødvendig å sikre et høyt nivå på den distriktspolitiske innsatsen. Regjeringen må komme tilbake til den konkrete oppfølgingen av dette i budsjettforslaget for 1998.

       For å møte de utfordringene vi har på dette området, går Arbeiderpartiet inn for en bedre målretting og regional tilpassing av virkemidlene. Midlene må settes inn der det er størst behov for det. Ikke minst er det viktig med målrettede tiltak for å sikre sysselsetting og velferdstilbud i utkantområder med stor nedgang i folketallet.

       Etableringen av regionale utviklingsprogram er et viktig element i denne meldingen. Målet med regionale utviklingsprogram er å få til en mer effektiv og forpliktende utviklingspolitikk innen den enkelte region. Det innebærer også at de folkevalgte i fylkene får et større ansvar i distriktspolitikken. Gjennom disse programmene vil det bli foretatt politiske prioriteringer som vil være retningsgivende for SNDs fylkeskontor.

       Det er en utfordring for den offentlige distrikts- og regionalpolitikken at mange flytter fra kommuner med et godt utviklet offentlig velferdstilbud, god barnehagedekning og full sysselsetting. Jeg tror vel enkelte andre partier, og særlig da Senterpartiet, burde ta innover seg også slike fakta. Det er ikke slik at Bygde-Norges overlevelsesevne utelukkende er et spørsmål om størrelsen på statlige overføringer og støttetiltak.

       Jeg er glad for at Regjeringen har varslet at det skal settes inn sterkere virkemidler for å fremme en bedre utvikling i utkantområdene. Konturene av dette ser vi allerede. I kommuneøkonomiproposisjonen for 1998 foreslår Regjeringen å sette av særskilte skjønnsmidler til kommuner med markert nedgang i folketallet.

       Å flytte kan for enkeltpersoner være en positiv opplevelse. Problemene oppstår i første rekke for dem som blir igjen. Derfor er det for oss et grunnleggende prinsipp at folk i utkantområdene skal få tilgang til alle grunnleggende tjenester, selv om befolkningsgrunnlaget er lite.

       Jeg er tilfreds med at det er et bredt flertall i komiteen som går inn for å videreføre og forsterke ordningen med offentlige servicekontor. Her kan vi samlokalisere offentlige tjenester som post, nærbutikk, trygdeetat og ligningsetat. Kontorene kan også bidra til at det lokale næringsliv får tilgang til ulike tilleggstjenester som de ikke har mulighet til å skaffe seg selv. Servicekontorene kan også utprøves som utgangspunkt for informasjonsteknologibaserte private arbeidsplasser.

       Ungdom reiser ofte ut for å ta utdannelse, og det har vært vanskelig å få disse, særlig kvinnene, tilbake til distriktene etter endt utdanning. Derfor har vi i innstillingen bedt departementet i nært samarbeid med kommunene om å iverksette tiltak for å stimulere til tilbakeflytting. Vi viser også til at telependling kan være et av flere tiltak i den sammenheng.

       For å gi kvinner med høyere utdanning et reelt yrkes-alternativ i distriktene er det viktig med en fortsatt sterk offentlig sektor. I framtida vil det også bli viktig å utvikle en bedre mulighet for unge med høyere utdannelse til å få seg jobb innen privat sektor i distriktene. Dette vil være en fordel både for næringslivet i distriktene og for de unge som ønsker å flytte hjem etter endt utdannelse.

       Ikke minst er det viktig at kvinner som vil etablere seg i distriktene, får gode muligheter til det gjennom å skape sin egen arbeidsplass. Her må både etableringstilskudd, kommunale næringsfond og et nettverk av andre i samme situasjon brukes aktivt.

       Med en mer målrettet regionalpolitikk mener vi at det vil være mulig å demme opp for utflytting fra fylker. Blant annet må vi se på hvordan regionsentre kan unngå å utvikle de samme pressproblemer som sentrale områder.

       Arbeiderpartiet mener det må føres en næringspolitikk som bygger på den fordelen Norge har med rik tilgang på naturressurser. Både bedriftsutvikling og bygdeutvikling har best sjanse for å lykkes dersom en satser på lokale fordeler og spesialiteter.

       Kommunalkomiteens flertall har pekt på viktigheten av at eventuelle overskudd fra SIVAs virksomhet brukes

       til å styrke egenkapitalen. Dette vil styrke næringsutviklingen i stedet for å gå som utbytte til staten.

       Bruk av IT - informasjonsteknologi - er en fordel i distriktspolitisk sammenheng, fordi dette gir store muligheter for å redusere avstandsulemper. Det må legges opp til en bevisst målrettet bruk av den nye teknologien, slik at den kan tjene som et viktig virkemiddel for å styrke utviklingen i distriktene og motvirke videre sentralisering.

       Distriktspolitikken er ikke bare de tiltakene som er direkte rettet mot å øke sysselsetting og bosetting i distriktene. Den distriktspolitiske effekten av innsatsen på mange politikkområder er omfattende. Særlig gjelder dette innenfor områder som samferdsel, landbruk, fiskeri og ikke minst i kommunesektoren. Hensynet til distriktene må være blant de fremste i den videre utviklingen av disse sektorene.

       Det er viktig at distriktene settes i stand til å trekke til seg flere ressurspersoner som kan fungere som motorer for den videre utvikling i kommunen. En kreativ markedsføring for å trekke til seg flere tilflyttere kan også bidra til at de som allerede bor i kommunene, kan føle en større stolthet og bli klar over hva de har. På den måten kan en unngå den nedgangsstemning og avmaktsfølelse som gjør fraflyttingstrusselen til en selvoppfyllende profeti.

       I forlengelsen av dette kan jeg vanskelig la være å avlegge Senterpartiet en visitt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at også Senterpartiet mener det er viktig at distriktene settes i stand til å trekke til seg ressurspersoner. Men hva er så partiets markedsføring av distriktene? Den består av en evig svartmaling og elendighetsbeskrivelse, som ikke bidrar til å friste en sjel.

       Nå er det likevel ikke slik at partiet fratar folk på bygdene all glede og forlystelse. Jeg antar at partiet vil ta opp forslaget sitt om at det skal legges til rette for at folketallet kan opprettholdes i alle landets kommuner. Samtidig vet vi at en del av landets kommuner har en befolkningssammensetning som gjør det umulig å innfri et slikt mål. Mener kanskje partiet at vi også bør vedta at kvinner på landsbygda må holdes fruktbare lenger enn i byene? Eller at vi i denne sal skal vedta bedre vær i Nord-Norge?

       Jeg kan ikke se at vi hjelper distriktene ved å sette urealistiske mål. Jeg kan ikke se at befolkningen i distriktene er tjent med at noen kaster blår i øynene på dem. Jeg vil gjerne ta folk i distriktene på alvor.

       Senterpartiets behandling av denne meldingen har vært noe underlig. Først støtter de opp om Regjeringens virkelighetsbeskrivelse, mål, virkemidler og forslag. Og så plusser de på sine egne forslag. Det minner meg om den sangen om storfiskeren, og det kan kanskje være betimelig å omskrive den litt. Da lyder den etter mitt hjerte som følger:

       « For når regjeringen vår

       legger fram en melding hvert år,

       så legger Senterpartiet til mycke mycke mer

       ...... mycke mycke mer. »

       Hvis flyttestrømmen kunne snus med godt snakk, var nok denne meldingen og Arbeiderpartiets merknader greie. Men det er ikke ett eneste konkret tiltak om hva som kan gjøres i en alvorlig situasjon, kun en del nye navn på gamle ordninger. Meldingen ville også vært ok hvis det var sånn at en er fornøyd med det som skjer - at en er fornøyd med at så mange postkontor forsvinner og syns det er bra, og at en mener det trengs noen regionaltilskudd for å bøte på det som kom gjennom endringene i inntektssystemet.

       Jeg mener at Regjeringen i denne meldingen ikke har fått fram - eller ønsket å få fram - i stor nok grad bakgrunnen for og tyngden i den sentraliseringsprosessen som nå foregår. Det som burde stått i denne meldingen, står ikke. En har ikke sett på hvordan situasjonen vil være om ti år hvis dette fortsetter, og hvor mange kommuner det da vil være som har spesielt hjelpebehov, eller om fraflyttingen forsterkes. Det står i Nationen i dag at sysselsettingsveksten i løpet av fire år har vært dobbelt så stor i sentrale strøk som i utkantene. Det vil føre til forsterket flytting.

       Arbeiderpartiet ønsker ikke å utrede videre for å finne mottiltak. De vil stemme imot alle de forslagene som vi har satt fram. Det gjelder også forslaget om en innlandskommisjon for å se på ekstra tiltak for innlandskommuner som har spesielle problemer. På Arbeiderpartiets landsmøte ville representanter fra innlandsfylkene sette i gang en prosess, sånn som Senterpartiet nå ønsker. De ble nedstemt der.

       Jeg mener dette er et nasjonalt ansvar. Det er ikke som Arbeiderpartiet sier, en forsinkelse av det som er satt i gang lokalt, og så be om at forskerne nå må grave i det som skjer.

       Jeg spør da om følgende: Er Arbeiderpartiet redd en sånn utredning skal avsløre at det trengs en helt ny politikk når det gjelder landbruk, rovdyr, postkontorer og SND?

Eirin Faldet (A) : Selvfølgelig er vi beredt til det. Men i motsetning til Senterpartiets talsmann, Morten Lund, har vi en klokkertro på at initiativet kommer fra lokalt hold, og det gjør det da også. Hedmark og Oppland har allerede startet denne prosessen. Det må jo være mye, mye viktigere at det er lokale krefter selv som setter i gang en prosess og finner ut av: Hvor står vi? Hva vil vi? Hvordan kan vi nå målet? Det er Arbeiderpartiets holdning til lokaldemokratiet.

       Når det gjelder konkrete tiltak, blir det nesten et spørsmål om hvem som har lest meldingen best. Representanten Morten Lund vet utmerket godt at konkretisering av tiltak står i innstillingen og i meldingen. Vi har sagt at det utløser midler, etter et tett samarbeid på

       lokalplanet, til prosjekter og tiltak som settes i gang av fylkene og kommunene selv.

       Morten Lund kom igjen inn på postkontor. Da vil jeg be ham om å ta en liten prat med Johan J Jakobsen og spørre om hva som var årsaken til at han som samferdselsminister satte i gang dette. Det er faktisk sånn at mange postkontor er nedlagt, men mange mennesker har fått et bedre tilbud. Og det må jo være det viktige.

       Så vil jeg komme litt inn på situasjonen i distriktene. Den er faktisk ikke statisk. Jeg er meget stolt og glad over å tilhøre et parti som tar innover seg at verden ikke stoppet i går, men at den går framover. Og vi må være med og øve innflytelse.

Arild Lund (H) : Representanten Faldet har nettopp gitt oss en beskrivelse av hvor flink hun er til å lytte til lokalmiljøene og til mennesker der som ønsker å si ting som vi skal ta til følge her på Stortinget.

       Høyre har i en årrekke foreslått økte investeringer i samferdsel, med spesiell vekt på veibygging. Det vil først og fremst komme distriktene til gode. Jeg skal ikke gå inn i noen samferdselspolitisk debatt med representanten Faldet her og nå, men bare være helt konkret på et spørsmål hvor lokale myndigheter, lokale brukere har vært helt klare, og det gjelder dieselavgiften. Hvis man skulle lyttet aldri så lite til lokale krefter i den saken, ville man gått inn for å fjerne denne 50-øringen i dieselavgift, og det ville ha stor betydning for distriktene som vi alle er opptatt av. Høyre vil fremme forslag om å sløyfe denne dieselavgiften. Kan i det minste representant Faldet tenke seg å støtte dette forslaget med bakgrunn i det hun tidligere har sagt?

       Mitt spørsmål til representanten Faldet er: Hvilke områder av landet vil hun peke ut hvor det er naturlig å nedprioritere satsingen på landbruket med overgang til mer markedsrettet jordbruk?

       Det andre handler om næringsmiddelindustrien. Arbeiderpartiet er med på en merknad som understreker næringsmiddelindustriens betydning som en av de tyngste sektorene i norsk industriproduksjon. Så vet vi at Regjeringen utgått fra Arbeiderpartiet har vært med og lagt press nettopp på næringsmiddelindustrien, meierisamvirket for å gjennomføre en storstilt rasjonalisering. Det har ført til nedleggelse av en lang rekke meierier i distriktene, med nedleggelse av distriktsarbeidsplasser og alt det fører med seg, som svekker miljøet rundt jordbruket i distriktene. Harmonerer dette med den satsingen som Arbeiderpartiet ønsker å gjøre når det gjelder nettopp næringsmiddelindustrien?

Eirin Faldet (A) : Akkurat når det gjelder meierisamvirket, synes jeg det i seg selv er grunnlag for et innlegg. Representanten Ola T Lånke snakket om at det var en forfeilet distriktspolitikk. Han sa det vel ikke rett ut, han er en forsiktig mann. Men problemet synes jeg er hva meierisamvirket selv gjør. Når en flytter pultostproduksjonen fra Løten til Nybergsund for å flytte produksjonen av G 35 i Nybergsund til Tolga, skjønner ikke jeg hva som er distriktspolitiske hensyn der, hvis det ikke er lønnsomhet. Det er tross alt det det dreier seg om.

       Vi kan jo ikke regne med at vi skal ha det akkurat som det var i går. Vi er nødt til å selge varene våre. Vi er fire millioner mennesker. Nå vet jeg at representanten Lånke var imot EU, men la oss nå snakke internt om Norge. Vi er fire millioner mennesker i dette land. Vi kan ikke regne med at vi skal kjøpe varene av hverandre. Vi er nødt til å få solgt dem et sted, og det er det som er dilemmaet. Når vi sier at vi vil opprettholde distriktene, er det selvfølgelig riktig, og Regjeringen skal følge utflyttingen veldig nøye. Men vi kan ikke styre meierisamvirket nasjonalt. Da skulle det blir brudulje da, hvis vi her på Stortinget bestemte hvor hvert meieri skulle ligge. Det har vi ingen mulighet til, og jeg må si at det er jeg sannelig glad for.

       Dette trengs for å gi tilbake grunntrygghet og optimisme til de mange som har sterke røtter i et lokalsamfunn i distriktene, og til mange andre som kan ha lyst til å satse framtiden sin der, men som ikke tør i dag fordi sentraliseringskreftene får herje så fritt og uten styring.

       Det er svært bekymringsfullt når folketallet de siste ti årene har gått ned i 231 kommuner. Nedgangen har vært på over 10 % i 50 av kommunene. Tallene for de to siste årene peker klart i retning av at avfolkingsproblemene forsterkes. Mens det i 1994 var nedgang i folketallet « bare » i Finnmark, Nordland og Nord-Trøndelag, var det de to følgende år nedgang også i Oppland og Hedmark. Nettoutflyttingen fra Nord-Norge var tre ganger så stor disse to årene sammenliknet med de tre foregående. Nytt er det også at mange regionsentre nå opplever sterk nettoutflytting. Dette gjelder bl.a. Bodø og Alta, Harstad og Narvik, og da synes iallfall jeg at det er dramatisk.

       Senterpartiet vil snu flyttestrømmen når vi får regjeringsmakt. Vi vil snu kapitalstrømmen, kunnskapsstrømmen og ungdomseksporten. Vi vil våge oss mye lenger ut enn til Fornebu med vår IT-satsing.

       Senterpartiet har vilje og mot. Hva vi kan få til, avhenger av den makt velgerne gir oss. Men vi tror på et opprør i og for distriktene

       Folk vil noe annet, og Senterpartiet vil være et redskap for dem.

       Vår kursomlegging skal bygge på konkrete mål for bosettingsmønsteret knyttet til folketallet i den enkelte kommune. Vi vil gi folk garantier om avstandskostnader. Vi vil sette grenser for fri konkurranse og markedsmakt på noen felt, bl.a for å opprettholde norsk landbruk og norsk matproduksjon. Vi vil sette krav til offentlige tjenester som post og samferdsel og om likeverdige velferdsordninger over hele landet. Vi ønsker å være på parti med både utkanter og pressområder.

       Senterpartiet vil ha et hovedansvarlig departement for distriktsutvikling som skal sørge for at det utarbeides nasjonale utviklingsprogram for det langvarige krafttaket som nå trengs. I det programmet skal det være en sterk ungdomsfokus og kvinnefokus. Alle statsråder må rapportere om hvordan deres arbeid virker til fordel for distriktene og for å temme sentraliseringskreftene. Stortinget skal få slike rapporter, også om hvordan vårt trygghetsprogram utløser initiativ og etterspørsel etter arbeidskraft og kapital i Distrikts-Norge. Det offentlige skal vise vei i jakten på mulighetene. Tenk på hva som kunne vært oppnådd i Posten om kreftene som nå brukes på nedlegging av postkontor, oppsigelser, omplasseringer, flytting m.v., hadde blitt brukt til å finne nye måter å hjelpe folk på f.eks ved hjelp av informasjonsteknologi!

       Senterpartiet er et parti for verdiskaping i Norge - i hele Norge. Vi vil få til enda mer ut fra våre rike naturressurser og ved hjelp av våre velfylte pengebinger. Næringslivets struktur må etter vår mening tilpasses det bosettingsmønsteret vi har - ikke omvendt for å kopiere Europa og for å vinne i en konkurranse om å bli billigste bulkprodusent av visse varer.

       Vi vil satse mer på de små enheter fordi det lønner seg bedre for samfunnet samlet sett. Derfor foreslår vi en videre utredning om økonomiske og miljømessige fordeler ved småskalastruktur i foredling av mat, fiskeforedling, treforedling og havbruk. Det er merkelig at Høyre og Arbeiderpartiet ikke ønsker mer kunnskap om akkurat dette. Vi foreslår også skattefritak for investering i egen bedrift gjennom egenutviklingsfond der de største skattefordelene må gis til dem som bor i utkantene.

       Senterpartiet tar utgangspunkt i enkeltmenneskets behov for trygghet. Det dreier seg om mer enn arbeid og inntekt. Også fra steder i nord, der det akkurat nå er nok fisk og arbeid, flytter folk. Kan det være fordi det er så mange negative signaler om framtiden i landbruket, i fiskeriene, når det gjelder samferdsel og kommuneøkonomi? Jeg tror det er slik at offentlige nedskjæringer skremmer folk bort fra utkantene. I fjor ble halvparten av landets kommuner tvunget til å utrede nedlegging av grendeskoler på grunn av faren for dramatisk dårligere kommuneøkonomi som flertallet på Stortinget hadde vedtatt. Stadig uro om kommunesammenslåinger plager også mange. Og tenk på hva et skremsel om å miste strømmen i utkantene må bety! Jeg er glad for at vi på det punktet får et beroligende vedtak i dag.

       Senterpartiet vil invitere til ekstra støtte til ulønnsomme strømnett i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Uten økte bevilgninger på den posten, vil vedtaket i dag om sikker strømforsyning være mindre verdt.

       Jeg kommer fra en av de svært mange kommuner der landbruket er bærebjelken for bosettingen. Denne bærebjelken er blitt svekket i mange år nå. En rapport som omfatter alle med husdyrhold i Ørland og Bjugn, gir et dystert bilde. Siste år gikk inntektene ned med 5 %, gjelden økte med 7 %. Timelønnen ble drøyt 53 kr. Det er disse dyktige folkene som nå tilbys lavere tillegg enn noen andre. Det er ikke rart at ungdom finner på noe annet å gjøre. De partier som har presset økonomien i landbruket ned på denne jumboplassen, må ha et ønske om at folketallet i min kommune og andre landbrukskommuner skal ned. Og de må samtidig ønske at verdien av boliger, bedrifter, butikker og arbeidskraft i disse områder skal gå ned - for det er slik det virker. Det som nå skjer, oppleves i de områdene som om en blir frastjålet det en har bygd opp. De partiene som har vedtatt denne utviklingen, må også ha et ønske om at det motsatte skal skje i tilflyttingsområdene, at prisene på boliger i Oslo skal bli høye. De dramatiske ringvirkninger av den nye landbrukspolitikken har Regjeringen aldri vært villig til å synliggjøre.

       Senterpartiet vil ta mer ansvar for landets matproduksjon. Vi vil ha en ny landbrukspolitikk som gjør tradisjonelt landbruk til en vekstnæring, også av hensyn til arbeidsplassene i byene. Ved en nøyere analyse vil man trolig finne at Trondheim er landets meste landbruksavhengige kommune. I 1000-årsbyen vil tapet av arbeidsplasser bli meget stort om Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet får fullføre sine planer.

       Fiskerinæringen er like avgjørende i andre kommuner. Senterpartiet mener at kystflåten skal være bærebjelken i den norske fiskeflåten, og vi er glad for at Arbeiderpartiet har støttet det i denne innstillingen. Vi mener at det også vil være behov for å gjenåpne kondemnerte mottaksanlegg ut fra dette hensynet. Vi vil at havbruksnæringen fortsatt skal ha lokale, aktive eiere, slik at overskuddet beholdes der verdiene skapes. Vi vil ha en grense på tre konsesjoner for hver eier i havbruksnæringen. I dag er det et flertall på Stortinget som synes det er helt i orden at Hydro Seafood blir enda større, selv om de eier 90 konsesjoner.

       Senterpartiet mener at de distriktspolitiske virkemidler må forbedres og forsterkes noe. Dagens SND passer ikke i vårt opplegg. Vårt utviklingsfond for distriktene skal gi mest støtte til dem som skaper resultater i form av flere arbeidsplasser og et tryggere grunnlag for bosettingen. Vi vil ha et fond som gir mer til de små, som tar nødvendig risiko, gir tidlig hjelp og raske svar. Vi vil at hjelperne skal plasseres så lokalt som mulig.

       Jeg er glad for at Regjeringen vil satse mer penger på kommunale næringsfond etter at de har halvert bevilgningene de tre siste årene. Senterpartiet vil teste denne viljen til satsing allerede i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett ved et forslag om tilleggsbevilgning.

       Senterpartiet vil at støtteordningene fortsatt skal ha et sterkt innslag av å kompensere for merutgiftene ved usentral beliggenhet. Så vil vi at midler til nyskaping skal tilbys over hele landet. Det er viktig at kompetanse fra de regionale forskningsparkene kan komme lokale gründere til gode. Derfor fastholder vi at den nye såkornkapitalordningen skal organiseres med flere regionale fond, med egne lokale styrer under ledelse av SIVA i Trondheim. Det er vår forutsetning for å støtte den bevilgningen. Det er synd at Høyre nå setter hele ordningen i fare ved å gå inn for ett sentralt fond knyttet til SND.

       Senterpartiet er sterkt uenig i at en ekstra utkantsatsing i noen utpekte kommuner skal finansieres som et spleiselag av de andre som i dag har SND-status. Senterpartiet foreslår ekstramidler til en slik ekstrasatsing i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Det haster med å komme i gang med å hjelpe disse kommunene, men mest haster det med å forebygge at andre kommuner gis et slikt taperstempel.

       Senterpartiet ønsker ikke at fylkeskommunene skal få sin regionalpolitiske rolle redusert, slik Regjeringen legger opp til. Fylkeskommunene gjør en god jobb i dag. Vi vil at de som utarbeider og godkjenner disse programmene i fylkeskommunene, også skal ha den nære bedriftskontakten som følger med søknadsbehandling og avgjørelser.

       La meg til slutt få understreke følgende: Det trengs nå en vekstpause i tilflyttingsområdene. Jeg tror ikke en i Oslo greier å jevne ut levekårene og løse de akutte problemene innenfor helse, omsorg, skole, barnevern og miljø uten en slik pause. I dag rekker en ikke å bygge nok boliger, skoler og barnehager. Det er noen som mener at høye boligpriser og dårlige levekår for mange i Oslo skal være med på å redusere flyttestrømmen. Senterpartiet vil beskytte samfunnet mot følgene av en slik markedstenkning. Det er derfor vi vil legge om kursen slik at flyttebilene har lass begge veier.

       Det er vel naturlig at representanten Morten Lund også hadde henvisning til sin egen hjemstedskommune, Bjugn. Hvis ikke jeg tar mye feil, peker Bjugns egen næringsplan spesielt på kravet om å ta egne ressurser i bruk, og det settes krav til lokale aktører med hensyn til å nyttiggjøre seg nasjonale rammebetingelser. Akkurat dette er beskrevet i næringsplanen for Bjugn kommune.

       Så sier representanten Morten Lund at en må snu flyttestrømmen. Er det slik at Senterpartiet har tenkt å gjøre vedtak om at folk ikke skal få lov til å flytte? Er det virkelig slik at Senterpartiets forslag om at folketallet skal opprettholdes i hver enkelt kommune, innebærer at en skal nekte folk å flytte?

       Så har jeg lyst til å peke på en del av de områdene der representanten Morten Lund spesielt kritiserte Regjeringen. Den kritiseres for ikke å ta IT i bruk og for at folk mister strømmen i distriktene. Da må representanten Morten Lund ha lest innstillingen feil, for Arbeiderpartiet og Senterpartiet har særmerknader i fellesskap om dette.

       Mine spørsmål til representanten Morten Lund er: Ønsker en i Senterpartiet å gjøre vedtak om å nekte folk å flytte? Synes Morten Lund det er galt at fiskerinæringen i Norge er blitt selvbærende, uten behov for den store statsstøtten som på 1980-tallet var på 2,5 milliarder kr?

       Roger Gudmundseth kjenner seg ikke igjen i min beskrivelse av forskjellen mellom kysten og innlandet. Da vi var i Sogn og Fjordane, sa de at det er veldig stor forskjell. Det mangler vekstimpulser innover i fjordbygdene. Det er det som gjør at det går nedover i Hedmark og Oppland. Derfor mener vi at det må en nasjonal utredning til for å finne fram til de ekstra impulsene. Det tror jeg ikke Arbeiderpartiet vil ha. De er redd for at Innlandsutvalget da vil si at landbrukspolitikken må legges om, hvis ikke går det rett vest. Så har vi truslene i Trondheim med hensyn til at bedrifter suges til Oslo - sist var det Fokus Bank. Finansministeren sitter og ser på at banksjefene kjøper opp dette som om det skulle være vanlig godteri. Dette er ikke å ta ansvar for utviklingen i Norge.

       Hvem er det så som skal snu flyttestrømmen? Det er de mange innbyggerne i Norge, som sitter og veier for og imot. Jeg er sikker på at veldig mange av dem ikke ønsker å flytte, men de gjør det likevel, fordi de som jeg sa, frykter at boligen deres ikke blir noe verdt den dagen de vil måtte selge den.

Tore A Liltved (H) : Noe av det verste med Senterpartiets distriktspolitikk er at de på sett og vis påfører befolkningen i distriktene en psykisk tilstand av håpløshet. Som en gjeng med svartkledde gråtekoner reiser de land og strand rundt og snakker om distriktenes elendighet, « Les Miserables ». En må være klar over at en slik profeti om elendighet og nedgang kan være selvoppfyllende.

       Men det synes som om det nå er trekk av bondeanger hos Morten Lund og Senterpartiet. Jeg kan vel ikke tolke det at de nå plutselig ønsker å gjøre noe med dieselavgiftene, som en reparasjon av et elendig vedtak de gjorde ved siste budsjettbehandling, og som gikk ut over bedriftene. Nå synes de heller ikke Høyre går langt nok i å forbedre delingsmodellen, en modell de har kjempet mot forbedringer av før. Summen av disse observasjonene er altså at Senterpartiet nå innrømmer at de har ført en gal distriktspolitikk. Men de har lært av andre partier, og kommer etter.

       Vil Morten Lund innrømme at det var feil å øke dieselavgiften, og at det var feil ikke å gå lenger når det gjaldt å reparere visse sider ved delingsmodellen?

Morten Lund (Sp) : Jeg skjønner godt at det plager Høyre at det er noen som kjemper for det som Høyre kjemper imot. Høyre ønsker å forandre Norge enda mer enn det Arbeiderpartiet vil, men det er Høyres stemmer som har sikret at Arbeiderpartiet har kunnet gjennomføre den politikken de har gjennomført.

       Så forundrer det meg litt at Høyre enda en gang kommer inn på delingsmodellen, som jeg synes Høyre egentlig har hovedansvaret for, og som Høyres finanspolitiske talsmann den gangen sa var juvelen i skattereformen. Og siden det kom fra skattelettepartiet Høyre, var det vel en del som trodde på det, som ikke burde ha trodd på det. Men vi ønsker å forandre delingsmodellen nå, ja.

       Vi ønsker å gjøre noe med økningen av dieselavgiften, som er en straff for næringslivet. Vi ble tvunget til å være med på det før jul, for å berge kommuneøkonomien. Høyre var særdeles lei seg for det, men vi fikk altså over 5 milliarder ekstra til kommunesektoren, noe som var helt nødvendig for å berge grendeskolene, for å få til en bedre eldreomsorg - berge alt det kommunene driver med. Og vi syntes den gangen det var verdt det. Men denne gangen retter vi opp dette i forhold til næringslivet i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Det synes vi er helt nødvendig.

       Jeg skal ikke bruke all den tid jeg kunne ha brukt på å ramse opp det Høyre har gjort for å ramme distriktene, f.eks at distriktsskatteloven ble fjernet. Tenk på hvilken drivkraft den var, hva den betydde for å føre kapitalstrøm ut i distriktene, og på alt vi fikk til i den perioden vi hadde den loven. Det ble da Høyres hjertesak å fjerne den fordelen for distriktene, og de greide det jo til slutt. Og jeg har nevnt landbrukspolitikken - du store verden hvilke konsekvenser endringene der har hatt! Jeg skulle ønske ordføreren i Trondheim kunne prøve å lage en oppregning av hva som skjer den dagen Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har fått fullført sine planer for norsk landbruk.

Børre Rønningen (SV) : Representanten Morten Lund var i innlegget sitt inne på at Senterpartiet valde ein ny kurs. Ja, den nye politiske kursen til Senterpartiet uroar SV, særleg sett i forhold til at dei har gått inn i eit såkalla sentrumsalternativ med Kristeleg Folkeparti, som er for EØS, med Venstre, som er det same, og som har ein klar nyliberalistisk kurs. Det blir spennande å sjå om dette alternativet skal motarbeide påstått høgrekurs i Arbeidarpartiet med ytterlegare høgrepolitikk, for det må bli fylgjene av den nye kursen.

       Når eg snakkar om EØS, er det vitalt sett i forhold til tilbod og varekjøp i kommunesektoren, terskelnivået, som Morten Lund kjenner til. Her er det sånn - og det har KS-rapport vist - at Kommune-Noreg har eit veldig sentralisert vareoppkjøp, og det fører til at små næringsdrivande taper i konkurransen. Kva meiner Morten Lund om det? Synest han at kommunane er inne på ein rett kurs her?

       Når det gjeld grendeskular, opplever eg i motsetning til Senterpartiet - dersom ein skal døme etter det dei seier og gjer her i Stortinget - at me lokalt ser senterpartiordførarar som legg ned grendeskular utan at det er tvingande økonomiske grunnar for det.

       Eg har som sagt òg registrert den knallharde sentraliseringa innafor varekjøp knytt til kommunane, og eg vil gjenta spørsmålet: Korleis ser Morten Lund på dette? Vil han eventuelt ta dette opp med sine i kommunane?

       Til slutt: Uroar ikkje den nye kursen i forhold til EØS Morten Lund?

Morten Lund (Sp) : Når representanten Børre Rønningen snakker om Senterpartiets nye kurs, er det en kurs han fantaserer om. Men hvis han hadde snakket om den kursen som jeg snakket om i mitt innlegg, når det gjelder distriktspolitikken, når det gjelder vår overordnede politikk for utviklingen i hele landet, kan jeg ikke skjønne at SVs representant skulle være bekymret. Men det virker som han legger inn den forutsetningen at vi skal i regjering sammen med Høyre. Den kursen som Senterpartiet ønsker å styre Norge etter, og som vi håper velgerne gir oss tilslutning til, får vi bedre gjennomslag for hvis SV støtter en sentrumsregjering. Men så viser det seg at SV i debatt etter debatt går ut og gir sin støtte til fortsatt arbeiderpartiregjering - og det er da en arbeiderpartiregjering som tilpasser oss til EØS, til WTO, langt fortere enn vi trenger å gjøre. Det er der vi burde være enige, det er det folket i folkeavstemningen i 1994 gav oss beskjed om at de ikke ville ha noe av. Og så sitter SV nærmest som passiv tilskuer til dette. Vi ønsker å komme i regjeringsposisjon for å begrense skadevirkningene av en EØS-avtale som er vanskelig å si opp, men som vi mest av alt ønsker å si opp. Og aller mest forundrer det meg at akkurat representanten Børre Rønningen fortsatt ønsker å angripe Senterpartiet - han som nå møter slik motstand i eget fylke fra nettopp Arbeiderpartiet.

       Så til det som skjer i Kommune-Norge, der en del kommuner ser seg tvunget til å gå sammen og foreta felles innkjøp for å få billigere varer. Jeg syns de skal tenke seg vel om. Jeg tror at det på sikt lønner seg å støtte lokalt næringsliv, og det har de da absolutt lov til. Jeg syns de bør bruke lokale banker og lokale butikker så langt det går an, og håper vi kan opprettholde lokale banker og lokale butikker rundt omkring i norske distrikter.

       Ethvert samfunn har en iboende dynamikk som gjør forslag av denne typen fullstendig uvirkelige. Hvis Senterpartiet gjennom sentraldirigering og styring fra storsamfunnet mener å kunne oppfylle sin målsetting, må de gi alle sine tanker om lokalt selvstyre på båten. For det første er forslaget i utgangspunktet umulig å gjennomføre i praksis, for det andre ville det - hvis det ble flertall for å forsøke - føre til et planøkonomisk og sentralstyrt samfunn som ville ligge langt fra det gode samfunn Høyre ønsker å bidra til.

       For Høyre vil tilrettelegging for at enkeltmennesker skal kunne utfolde sin skapertrang og være med å styre sine lokalsamfunn i den retning de selv ønsker, være grunnlaget for en god distrikts- og regionalpolitikk. Det er viktig at de enkelte kommuner og regioner gjennom forutsigbare rammebetingelser får mulighet til å utvikle sin egenart og gjøre bruk av de ressurser og fortrinn de selv rår over.

       Gjennom et enklere og mer rettferdig inntektssystem for kommunene legges det til rette for at kommunene skal kunne gi sine innbyggere et likeverdig servicetilbud uansett hvor i landet de befinner seg. Men det stiller også krav til tilpasning og nytenkning i den enkelte kommune. En av de største utfordringene kommunene står overfor, er tilpasningen til å bli en moderne servicebedrift hvor innbyggerne settes i sentrum og tjenesteproduksjonen blir et middel for å nå målet: tilfredse innbyggere. Gjennom konkurranseutsetting av kommunal tjenesteproduksjon vil den enkelte kommune til enhver tid ha mulighet til å få maksimalt ut av innbyggernes skattepenger. Samtidig har kommunene det nødvendige korrektiv for å se til at egenvirksomheten underlegges de samme krav til modernisering og effektivitet som private virksomheter må underkaste seg for i det hele tatt å overleve i et samfunn med høye skatter og avgifter og lover og forskrifter som setter helt umenneskelige krav, ikke minst til ledere i små og mellomstore bedrifter.

       Dette bringer meg naturlig over på et annet punkt i Høyres strategi for et mer dynamisk samfunn i alle deler av landet. Grunnlaget for et samfunn slik Høyre ønsker det, er en god balanse mellom offentlig og privat virksomhet.

       Men det jeg hadde lyst til å gripe fatt i, var at representanten Arild Lund åpnet med å si at Høyre går inn for det gode samfunn gjennom forutsigbare rammevilkår for kommunene for å gi likeverdige tilbud i alle kommuner. Da er jeg litt overrasket over at de i en tilsvarende diskusjon når det gjelder kommuneøkonomien, sier at kommunene skal få bestemme skattøren selv, noe som indirekte betyr at de gir de skattesterke og rike kommunene i Norge en fordel i forhold til mindre skattesterke kommuner, slik at det som representanten Arild Lund sier Høyre går inn for, forutsigbare rammevilkår og likeverdige tilbud, ikke kan være korrekt. Jeg vil gjerne høre hva han har å si til det.

Arild Lund (H) : Når det gjelder skattøren og den betydning skattøren har for norske kommuner, gjør jo også Arbeiderpartiet den forskjellen som representanten Lund her påpeker. Arbeiderpartiet gir også enkelte kommuner anledning til å beholde mer skatt enn andre. Når vi har sagt at vi ønsker å fastlegge skattøren og ønsker å holde skattøren på et høyere nivå, er det fordi vi tror at det kommunene får gjennom skatten, og som gir dem interesse av å legge til rette for nytt næringsliv, for nye bedrifter, for å få en høyere skatteinntekt, er et godt incitament for kommunene i deres virksomhet.

       Og når vi ønsker å fastlegge skattøren tidlig, er det rett og slett for at kommunene skal vite hva de har å gå til. Det er heller ikke noe i veien for å fastlegge denne skattøren tidlig. Det behøver ikke føre til noen annen politikk, så Arbeiderpartiet burde også gjøre det og la kommunene få ansvar for å bringe orden i sin økonomi over flere år - kanskje to-tre år. Det er egentlig det det er snakk om, for det de eventuelt får for mye i skatt det ene året, taper de neste år, og motsatt, gjennom disse fordelingssystemene. Det er rett og slett snakk om å la kommunene få lov til å styre og stole på at kommunene også klarer å håndtere den situasjonen, og ikke gjøre som Arbeiderpartiet vil, som ønsker å overstyre kommunene ned i detalj på dette punktet.

Eva Lian (Sp) : Høyres representant harselerte i sitt innlegg delvis over Senterpartiets målsetting om å legge til rette for at folketallet skal kunne opprettholdes i alle kommuner.

       Jeg trodde det var slik at det å ha en målsetting er at en ønsker å jobbe for å nå et mål. Da lurer jeg på om ikke Høyres målsetting faktisk synes å være at alle skal være sin egen lykkes smed ved å la det skure og gå, for da skjer jo det som skjer.

       Representanten Arild Lund refererte en merknad på side 12 i innstillingen, hvor Senterpartiet ikke er med. Den lyder som følger:

       « Når mer enn 70 % av arbeidsstyrken i et fylke eller distrikt er ansatt i den offentlige sektor kan en ikke lenger betegne tilstanden som en blandingsøkonomi. »

       Hvilket fylke i Norge har over 70 % av de ansatte i offentlig sektor? For meg er dette ikke virkelighetsbeskrivelse, og da synes vi det er greit ikke å være med på en slik merknad.

       Så la representanten Arild Lund i sitt innlegg sterk vekt på hvordan Høyre satser på næringslivet. Det er bra. Jeg tror faktisk alle partier i denne sal er opptatt av å satse på næringslivet. Men hvorfor er ikke Høyre opptatt av å satse så tidlig som mulig, slik at en allerede i skolen kan utvikle en entreprenørånd blant barn?

       Nå har Senterpartiet - sammen med Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti - et forslag i innstillingen, forslag nr. 2, som går på å få en egen tilskuddsordning for grunnskoler som har distriktsaktiv skole/entreprenøropplæring som tilvalgsfag. Er ikke dette interessant for Høyre? Hvorfor i all verden er ikke Høyre med på et slikt forslag? Det må jo virkelig være å stimulere barn og unge og gi dem en entreprenørånd så de tør å starte for seg selv. Det trenger vi - positive signaler.

Arild Lund (H) : Det ble så mange spørsmål at jeg nesten ikke rakk å notere alle sammen, men jeg får prøve å få med det grøvste her.

       Målsettingen som Senterpartiet har satt seg om å opprettholde folketallet i alle kommuner, harselerte jeg litt over. Jeg innrømmer det. Og det kommer jeg til å fortsette med. Det er et helt umulig forslag, og det prøvde jeg å beskrive gjennom det jeg sa. Der har vi helt åpenbart en helt forskjellig virkelighetsoppfatning, så jeg klarer ikke å si noe mer fornuftig om det enn det jeg prøvde å si i innlegget mitt.

       Eva Lian var inne på næringslivet og vår satsing på næringslivet som grunnlag for en god utvikling i distriktene. Når jeg brukte mye tid på det, er det fordi vi tror på en slik løsning. Vi tror at grunnlaget for en god utvikling i hele Norge er at man har et næringsliv som er oppegående, som konkurrerer, og som kan produsere produkter som kan selges til andre land, og derved være grunnlaget for vår levestandard i Norge.

       Eva Lian stilte også et spørsmål om skolen og entreprenøropplæring. Det er klart jeg er 110 % enig i at skolen skal satse på slike ting. Grunnen til at vi ikke er med på forslaget, er at man enda en gang skal ut med nye midler. Det burde være en selvfølge i enhver kommune at den satset på dette i skolen. Det er det viktigste man kan gjøre for å utvikle en entreprenørånd hvor elevene etter sine evner får muligheter til å satse i det lokalsamfunnet de lever. Og det burde kommunene prioritere fremfor alt annet - uten at vi behøver å sende pengene herfra.

Ola T Lånke (KrF) : Representanten Arild Lund snakket til å begynne med i sitt innlegg om et mer dynamisk samfunn, som jeg antar er et viktig stikkord i Høyres distriktspolitikk. Han snakket også om et motsatt samfunn.

       Jeg prøvde ærlig talt å lytte litt til nerven i representanten Arild Lunds innlegg for å prøve å finne litt ut av Høyres distriktspolitiske engasjement. Jeg må innrømme at jeg har fryktelig vanskelig for å finne noe engasjement. Det Høyre er opptatt av - nå som tidligere - er fri konkurranse og markedsorientering. All erfaring viser at det fører utviklingen i stikk motsatt retning av det vi ønsker. Dette understrekes av mange forskjellige elementer i denne innstillingen, hvor Høyre har markert sin holdning. Vi vet jo at Høyre tradisjonelt er Arbeiderpartiets viktigste støttespiller i jordbrukspolitikken og er for å redusere overføringene til landbruket. Vi ser også at de er imot etablering av lokale servicekontorer. De ønsker ingen videre satsing på kommunale næringsfond. De vil sentralisere det foreslåtte såkornkapitalfondet.

       Tillat meg å spørre en gang til: Hvor er Høyres distriktspolitiske engasjement? Eller er det slik å forstå at vi like gjerne kan slå fast at Høyre er fornøyd - såre fornøyd - med tingenes tilstand, med den utvikling som går i retning av fraflytting og folketomme utkantstrøk i Norge?

Arild Lund (H) : Nå er det dessverre altfor lenge siden vi kunne være med og styre det representanten Lånke beskriver, i det daglige. Det er ikke vi som har styrt utviklingen i distriktene.

       Lånke prøvde å referere hva jeg hadde sagt, og han konkluderte med at når det gjaldt satsingen på bedrifter og næringsliv i distriktene, tilsa all erfaring - jeg prøvde å notere det fort her - at dette førte i gal retning. Jeg er helt uenig i det. Dette fører ikke i noen gal retning. Det at vi har næringsliv og bedrifter og at folk har jobber i distriktene, fører i den absolutt riktige retningen.

       Når det gjelder et annet stikkord som Lånke nevnte, nemlig landbruk: Jeg henviste til den nye utredningen vi har laget, som heter « Slipp bonden fri! ». Jeg nevnte spesielt en ting i den sammenhengen, noe jeg tror bøndene vil sette pris på, og det er at man slutter å blande distriktspolitikken og landbrukspolitikken og får synliggjort hva man gjør for å få utvikling i distriktene, og hva man gjør for at bøndene skal ha noe å leve av - at spørsmålet ikke lenger blir om man har levert korn, men om man har fått solgt det og fått penger for det. I dag er spørsmålet: Har du fått levert? Det er det spørsmålet som ofte stilles. En slik ordning bør vi komme bort fra.

       Det bringer meg naturlig over på den andre delen av spørsmålet, det som gikk på såkornordningen. Høyre har vært positiv til såkornordningen. Vi har ikke sagt hvor denne skal brukes. Vi har bare sagt at hvor den administreres fra, ikke spiller den store rollen. Det er viktigere at den kommer i stand.

       I regional- og distriktspolitikken blir det ofte retorisk hevda at distrikta einsidig er avhengige av overføringar frå storsamfunnet. Dette er etter mitt syn ei gal problemstilling, for all statistikk viser at dei største verdiane ofte nettopp blir skapte i mange distriktskommunar og fylke. Eg vil berre nemne fylke som Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Finnmark og Telemark. Og eg kunne nemnd fleire.

       Sentral verdiskaping knytt til fiskeri, landbruk, elkraft, transport, turisme, forskjellige former for aluminiums- og metallindustri, offshore, m.m. gjev avgjerande bidrag til samfunnskaka og store valutainntekter til landet. Det er etter mitt syn like relevant å snakke om rettmessig tilbakeføring av verdiar frå storsamfunnet til Distrikts-Noreg. I den samanhengen kan ein vel like fullt stille spørsmålet om ikkje arbeidsplassar i ulike statlege sentralinstansar - direktorat eller departement - hovudkontor i ulike private og offentlege servicebedrifter, hovudkontor for næringslivet elles, er like mykje overføring til eller subsidiering av byområda.

       Eg tek med desse eksempla berre for å vise at samanhengen i spørsmåla om kor verdiskapinga skjer og kven som får overføring m.m., er svært kompliserte og ikkje så enkle som t.d. Framstegspartiet og deira meiningsavleggjarar forfektar.

       Distrikta ber ikkje om almisser, men at ein t.d. i regional- og distriktspolitikken tek omsyn til ulikskapen når det gjeld klimatiske og topografiske forhold, og ikkje minst avstandar. Det har difor i heile etterkrigstida - initiert av ulike kommunalministrar - vore ei sentral oppgåve å utlikne konkurranseforskjellar mellom sentrum og periferi, med andre ord sikre like konkurransevilkår for arbeids- og næringslivet anten ein driv verksemd i by eller bygd.

       Ei rekkje tiltak eller politikkområde har difor stor innverknad på korleis dette vert lagt til rette. Det er like viktig for distrikta korleis finanspolitikken, næringspolitikken og samferdselspolitikken vert lagde opp. Dette gjeld spesielt infrastrukturinnsatsen knytt til kommunikasjon, post, tele- og IT-satsing. Utbygging og vedlikehald av stamvegnett, riks- og fylkesvegar, hamner og lokale flyplassar er særs viktig. Og her er det all grunn til å åtvare sterkt mot ei for einsidig vektlegging av såkalla nytte-kost, dvs. at ein reknar for snevert på om investeringar er lønsame sett i høve til opplandet, talet på innbyggjarar m.m. Vert dette prinsippet brukt einsidig, vert innsatsen på vitale samferdselsområde meir og meir styrt mot sentrale område - særleg knytt til veg- og jernbanesektoren, men også profittbaserte løysingar innan tele-, post- og IT-sektoren kan på sikt gje svært ulike konkurransevilkår.

       Eg sa at like konkurransevilkår er viktig, og her er utlikning av drivstoffprisar - transportstøtte - også eit vitalt instrument. Regjeringa har lovt SV å fylgje opp med nødvendig justering, og det synest eg er positivt. Me har registrert at konkurransen på området har ført til at me har dei lågaste prisane i tettbygde område med stor trafikk og stor forureining, heilt i strid med sentrale politiske opplegg som går på å leggje vekt på miljø - og nettopp reduksjon i forureining bl.a frå biltrafikk. Mitt poeng her er at marknaden åleine ikkje kan styre politikken på dette området heller. Det må effektiv medstyring til frå sentrale myndigheiter, i det minste gjennom tiltak for mest mogleg like drivstoffprisar i heile landet og tiltak for å dempe forureininga i tettbygde område - dette som ei fyrste viktig oppgåve.

       Den graderte arbeidsgjevaravgifta har også hatt og har stor effekt både for privat og offentleg sektor. Her er det grunn til å uttrykkje støtte til finansministeren og kommunal- og arbeidsministeren for at dei så klart og tungt har teke opp kampen for å bevare innrettinga og systemet overfor ESA.

       Ringverknadene av nivå og verksemd i offentleg sektor er i stor grad forskjellig frå kommune til kommune og frå fylke til fylke. Men det er viktig å vere klar over at ringverknadene er størst i område med skrint og einsidig næringsgrunnlag. For det fyrste representerer kommunen ofte eit heilt avgjerande og viktig sysselsetjingsalternativ, men like viktig er det lokale næringslivet si moglegheit og kapasitet til å møte kommunens behov for varer og tenester. Det har vist seg, t.d. i rapportar frå m.a. Kommunenes Sentralforbund, at EØS-avtalen og kravet til tilbod og varekjøp over visse terskelnivå har ført til m.a. omfattande samarbeid mellom kommunar på innkjøpsfronten - noko som i seg sjølv kan vere positivt - men det har samtidig gjeve ei form for monopolisering ved at små leverandørar, små bedrifter, tapar i konkurransen i den store samanhengen.

       Den heilt frie og uhindra konkurransen i større regional offentleg samanheng kan også gje slike utslag. Den lille næringsdrivande er taparen. Eg regi-strerer at det nye såkalla sentrumsalternativet ikkje lenger har kampen mot EØS i høgsetet. Det gjeld dessverre også Senterpartiet, og det får ein ta til etterretning. Eg har registrert utslag knytte til kamp om arbeidsgjevaravgift, men me ser også ulike forsøk på dumpingklagemål mot Noreg - og meir vil me nok sjå i framtida. Difor er det viktig å ha merksemd på EØS-avtalen og verknaden av den. Vi er jo i den situasjonen at det er Noreg og Sverige - før Sverige vart medlem av EU - som er dei beste i EØS- og EU-tilpassing i Europa. Det kan ein vel også sette eit stort spørsmålsteikn ved i forhold til at det gjev så forskjellige utslag når det gjeld næringslivet.

       Ulike ringverknader av offentleg sektor og verdien av denne for verdiskapinga gjer det framleis nødvendig med eit høgt nivå på den økonomiske innsatsen overfor kommunane. Særleg viktig er dette av omsyn til å halde oppe busetjinga og å leggje til rette for arbeidsplassar og verdiskaping i distrikta. Utfordringane til alle stortingsparti er no spesielt knytte til busetjingsutviklinga - jf. her Kjetil Sørlies rapport « Norsk bosettingsutvikling ved et generasjonsskille » i tidsskriftet Samfunnsspeilet nr. 4/95. Han seier m.a. fylgjande:

       « Med oppveksten av dagens barne- og ungdomsgenerasjon møter landet en helt ny bosettingssituasjon, som går i distriktenes disfavør. Nedgangsutsiktene i den unge voksenbefolkningen, registrert før ungdomsflyttingene begynner, er 50 prosent sterkere i distriktene enn andre steder. »

       Og vidare:

       « Det nasjonale bosettingsmålet som tidligere kunne oppnås ved redusert flytting fra land til by, kan når barnegenerasjonen vokser opp, bare oppnås ved at flyttestrømmen snus, med hovedstrømmer fra by til land. »

       Jf. utviklinga i Nord-Noreg.

       Han ser altså ei ny sentraliseringsbølje som ei langtidsfylgje av ei tidlegare utflytting og ikkje som ei fylgje av eit nytt flyttemønster, som nokre har vore opptekne av. Det er nødvendig med aktive tiltak og aktiv rekruttering til distrikta.

       Dette er enorme utfordringar for sentrale og lokale myndigheiter. Innbyggjarar og myndigheiter i lokalsamfunn taklar avfolking og uttynning forskjellig. Kulturell livskraft som vert skapt av lokale ressurs- og nøkkelpersonar i samhandling med overlokale organisasjonar og myndigheiter, er ein viktig lokal kvalitet. Lokalt definerte kvalitetar i ulik oppbygging må i framtida få aksept og godkjenning av myndigheiter som fordeler ressursane. Me må oppmuntre til lokal handling. Utfordringa er som sagt formidabel, og den krev ein kolossal innsats av oss alle, men spesielt av lokale myndigheiter og det sentrale nivå. Dette må me kome tilbake til.

       Til slutt: Eg er glad for at komiteen har avvist forsøka frå energiverk om å kople ut straumen i såkalla null-område. Ein slår fast leveringsplikta i område med busetjing og næringsverksemd. Eg kan berre opplyse at i Marka her i Oslo er det no på gang å trekkje ut straumen i ein del område.

       Eg er òg glad for komiteen sitt framlegg om å bruke IT og moderne teknologi som basis for utvikling av nye arbeidsplassar i distrikta samt innsats for å skaffe « såkorn » eller gründerkapital som er risikovillig.

       Til slutt vil eg setje fram framlegg nr. 14, frå Kristeleg Folkeparti og SV som er innteke i innstillinga.

       Terje Riis-Johansen (Sp) : Representanten Rønningen tar i sitt innlegg og også i tidligere replikk opp EØS og distriktspolitikk, og det er viktig og bra å fokusere på det. Når en debatterer distriktspolitikk kommer en ikke utenom EØS - det handler om de fire frihetene, som i seg sjøl er sentraliserende, det handler om statsstøtteregler som begrenser handlefriheten, det handler om press på landbrukspolitikken - ikke minst nå i forbindelse med utvidelsen av EØS, det handler om faren for økt byråkrati, skjemavelde og det handler om energipolitikk.

       Senterpartiet har tatt dette på alvor ved å forsøke å begrense skadevirkningene av EØS bl.a ved å forsøke å komme i regjering. En av de måtene en kan få en endring på politikken i Norge på, er å få en ny regjering som da f.eks bruker vetoretten, som den nåværende regjering ikke er interessert i å bruke i det hele tatt. Sånn sett er de formuleringene som er lagt inn i sentrumsmerknadene, helt vesentlige i forhold til å kunne begrense skadevirkningene av EØS. Og da er det litt inte-ressant og overraskende å merke seg det svaret som kommer fra SV, som går på at det viktigste nå i forhold til regjeringsspørsmålet, er å slå ring om den Regjeringa vi har. Når da representanten Rønningen her er så opptatt av problemer knyttet til EØS, sier representanten Rønningens parti samtidig at de i valget mellom f.eks en sentrumsregjering og en arbeiderpartiregjering ønsker at Thorbjørn Jagland fortsatt skal styre dette landet i regjeringsposisjon. Da er mitt spørsmål til representanten Rønningen: På hvilken måte mener SV at de bidrar til å begrense skadevirkningene av EØS-avtalen ved å sørge for at Thorbjørn Jagland fortsatt skal være statsminister i Norge? Det eneste vi oppnår med det, er en fortsettelse av dagens politikk, at vetoretten ikke blir brukt, at skadevirkningene av EØS fortsetter og blir større og større, og at vi får en utvikling som bare forsterkes i forhold til det vi har sett de siste åra.

       Etter Kristelig Folkepartis mening gjør Regjeringens melding om distrikts- og regionalpolitikken mange gode forsøk på å analysere situasjonen. Når det derimot kommer til de konkrete tiltakene, er det lett å etterspore den opplevelse av avmakt og resignasjon som synes å prege dagens distriktspolitikk. Like lite som én svale kan gjøre noen sommer alene, er heller ikke denne meldingen egnet til å redde Utkant-Norge fra stagnasjon og videre tilbakegang.

       Det er ikke minst grunn til å etterlyse en sterkere helhetstenkning og satsing på tvers av ulike politikk-områder. Sett fra Kristelig Folkepartis side må utgangspunktet være å bygge næringsutviklingen i distriktene på de ressursene som allerede finnes her. Det betyr at utviklingen av primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiskeri i overskuelig framtid må utgjøre selve bærebjelken i bosettingsutviklingen i Norge. Det er derfor særlig grunn til å beklage den utviklingen stortingsflertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har ført i forhold til norsk landbruk med stadig å redusere overføringene til næringen og stille større krav til inntekter fra markedet.

       Dette har bidratt til en gradvis utarming av distriktsjordbruket. Det har ført til at mange bønder i stedet for å omstille seg i tide heller har lagt ned sine bruk. Utviklingen videre er velkjent. Dette har dratt med seg andre næringer. Det er beregnet at opp til 0,6 årsverk i andre næringer går tapt for hvert årsverk som forsvinner blant bøndene. Og når arbeidsplassene forsvinner i små kommuner, forsvinner også andre servicenæringer som postkontor og nærbutikk. Jeg har lyst til å ta en liten parantes akkurat når det gjelder nærbutikken, og understreke viktigheten av å opprettholde handelen også lokalt i distriktene. At det her også trengs stimuleringsmidler og tilskudd, er det ikke tvil om. Vi har sett at disse butikkene er blitt nedlagt i et stort antall i de senere tiårene. Derfor er det også hyggelig at Stortinget nettopp har vedtatt å stanse etableringen av store kjøpesentre i de bynære områder nettopp for å demme opp mot noe av den handelslekkasjen vi har sett i forhold til handelen i distriktene.

       Når det gjelder situasjonen i landbruket, er den preget av svikt i rekrutteringen. Ungdom og kvinner reiser ut for å ta utdanning og kommer i liten grad tilbake til hjemstedet.

       Kristelig Folkeparti ser det imidlertid som positivt at mange bønder har vist vilje til å satse på alternativ drift, og her har bygdeutviklingsmidlene bidratt positivt til opprettelse av nye arbeidsplasser. Likevel advarer ekspertene mot å tro at alternativ drift vil kunne erstatte de mange arbeidsplasser som forsvinner fra bygdene.

       I denne sammenheng kan det heller ikke framstå som annet enn et paradoks at det årlig brukes titalls millioner av BU-fondets midler til å skape nye arbeidsplasser i distriktene, mens f.eks meieribedriftene legger ned et stort antall arbeidsplasser uten at myndighetene tar affære. I løpet av et tiår er antall meierier i Norge bortimot halvert, og dette har skjedd som følge av at myndighetene har pålagt næringsmiddelindustrien storstilt rasjonalisering. Konsekvensene er at distriktene har mistet de arbeidsplassene som videreforedler de ressurser som allerede ligger der.

       I kystdistriktene er det ikke tvil om at fiskerinæringen trenger en offensiv satsing i tiden som kommer. Ikke minst er det viktig å øke kystflåtens konkurransefortrinn med korte avstander fra fangstfeltet til mottak.

       Etter Kristelig Folkepartis syn er det også nødvendig med en fornyelse av fiskeflåten for å kunne oppnå større konkurransedyktighet. Derfor må finansierings- og godkjenningsordningene bedre tilpasses dette behovet, bl.a ved at rammen på kontraheringstilskuddet utvides. Etter at Statens Fiskarbank er innlemmet i SND, er det ikke minst viktig også å understreke at den fiskerifaglige kompetanse må ivaretas og føres videre der.

       Skal det være noe som helst håp om å snu bosettingsutviklingen i en mer positiv retning for distriktene, kommer vi ikke utenom en offensiv næringspolitisk satsing med et bredt spekter av tiltak. Skal det være mulig å oppnå resultater, må politikken dreies ytterligere, slik at rammevilkårene for etableringen i distriktene framstår som betydelig bedre enn i dag. Det betyr at tilgangen på risikovillig kapital gjennom SND må bedres, ikke minst for småbedriftene.

       Geografisk prioritering er et avgjørende stikkord for distriktspolitikken i Norge. Intensivert satsing på kommunale næringsfond er et annet. Nettopp næringsfondene har vist at de har skapt mange arbeidsplasser og bidratt til å gi verdifull støtte til distriktsnæringene. Det er ikke minst også nødvendig å slå ring om arbeidsgiveravgiften, slik at den kan opprettholdes som landets viktigste regionalpolitiske virkemiddel. I dag ser vi at dette virkemiddelet kan være truet.

       I denne sammenheng er det viktig at den forestående justering av sonene for arbeidsgiveravgiften ikke skjer på en måte som fører til at bygder og kommuner i samme distrikt blir satt opp mot hverandre, slik at det fører til konkurransevridning. Det samme gjelder også for de forestående justeringer av sonene for de bedriftsrettede virkemidlene, hvor vi allerede har sett uheldige utslag av kriteriebruken.

       De fleste bedriftene i Distrikts-Norge består av små og mellomstore bedrifter, og svært mange av disse er også familiebedrifter hvor virksomheten har gått i arv fra generasjon til generasjon.

       Kristelig Folkeparti lanserte nylig en tiltakspakke for familiebedriftene, hvor det bl.a ble kastet fram forslag som kan lette videreføring ved generasjonsskifte, f.eks ved at summen av arveavgift og dokumentavgift kan reduseres for å minske kostnadene ved arveskifte i familien. I denne tiltakspakken inngår også for øvrig et sett tiltak som generelt vil kunne bedre forholdene for alle små og mellomstore bedrifter, så som endring av delingsmodellen, reduksjon av skjemaveldet m.v.

       I mange distrikter er reiselivsnæringen et viktig satsingsområde. Erfaringer viser at denne næringen er et svært verdifullt supplement til produksjonen i primærnæringene.

       Kristelig Folkeparti vil ikke minst også understreke behovet for god infrastruktur for å lykkes med regionalpolitikken. Den samferdselspolitiske satsing som nå vedtas av Stortinget, vil være av vesentlig betydning.

       Jeg vil igjen understreke nødvendigheten av en helhetlig politikk, ikke minst burde utviklingen av IT-teknologien kunne bidra med store muligheter, fordi informasjonsteknologien er uavhengig av avstander. Kompetanse og kompetansespredning er nødvendig for at distriktene skal beholde et nødvendig tverrsnitt av ungdommen. Det er grunn til å legge vekt på at interkommunale samarbeidsorganer kan være med på å skape og tilby høy kompetanse i utkantområder. Derfor må det legges til rette rammebetingelser som gjør det mulig å tilby næringslivet kompetanse uten at det koster for mye.

       Kristelig Folkeparti vil også understreke den store betydning veksten i de offentlige tjenester har hatt for opprettholdelse av bosettingen i mange distriktskommuner de senere tiårene. I en uttalelse fra 24 innlandskommuner i Sør-Norge i et brev til kommunalkomiteen pekes det nettopp på det faktum at den offentlige veksten har vært så godt som den eneste motoren i sysselsettingsutviklingen, spesielt i tettstedene. Denne utviklingen vil ikke kunne fortsette. Derfor er det helt avgjørende at det skapes nye motorer - heter det i brevet fra disse 24 kommunene - for en positiv utvikling for å hindre at lokalsamfunnene skal forvitre.

       I innstillingen som er framlagt i dag, har komiteen også pekt på mange andre virkemidler. Det er lagt fram en rekke forslag som til sammen bør kunne bidra til en større satsing for å snu strømmen.

       Jeg viser for øvrig til de merknader og forslag Kristelig Folkeparti er med på i denne innstillingen.

       Så må jeg også si at når det gjelder velferden i distriktene, har faktisk Kristelig Folkeparti stått sammen med Arbeiderpartiet om kommuneøkonomiopplegget for 1997.

Ola T Lånke (KrF) : Det er én ting jeg tror vi skal være uhyre forsiktig med, og det er å prøve å skjønnmale en situasjon som ikke er særlig skjønn. Det faktum at det har vært tilbakegang i folketalet i 231 kommuner de siste 10 årene, slik som det står i meldingen, og at dette antagelig vil akselerere på grunn av at ungdommen forsvinner, kvinnene forsvinner osv., er egentlig ikke noe lyspunkt og noe å skjønnmale. Jeg er derfor forundret over at representanten Faldet legger an en slik tone når vi virkelig står overfor kanskje den største utfordringen i norsk politikk, nemlig å snu befolkningsstrømmen tilbake til distriktene. Det tror jeg også Arbeiderpartiet vil være enig i, de har iallfall vært enig i det i innstillingen.

       Så dette med nedbygging av arealer. Det er riktig, og det er jeg glad for, at vi har klart å opprettholde total-arealet, men det er vel å merke på grunn av at en litt annen regnemåte er innført. Det viktigste er likevel produksjonspotensialet. Og med den landbrukspolitikken som jeg i innstillingen ser antydninger av hos Arbeiderpartiet, er jeg redd for at mye av dette produksjonsarealet kanskje kommer ut av bruk, i og med at man vil gå over til markedsbasert jordbruk i enkelte deler av landet. Jeg fikk for øvrig ikke noe svar på mitt spørsmål i replikken til representanten Faldet om i hvilke områder dette skal gjelde. Så sier hun at « verden har gått fremover ». Det er Arbeiderpartiets virkelighetsbeskrivelse. Den stemmer ikke med min, og - unnskyld meg - vi er altså uenige.

       Det er riktig at vi har stått sammen med Arbeiderpartiet i forbindelse med enkelte vedtak bl.a når det gjelder kommunepolitikken, og også jordbruket. Kristelig Folkeparti er veldig opptatt av å bevare forhandlingsinstituttet i landbruket, men går vi litt tilbake, ser vi at Kristelig Folkeparti har stemt mot de overføringene som Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har gått inn for år etter år, og som har påført oss den mørke situasjonen med alle disse tunge skyene som vi har i dag.

Eva Lian (Sp) : Jeg tror vi skal være enige om at det er valgår og at det dermed er viktig å få fram at noens virkelighetsbeskrivelse ikke stemmer med andres, slik at vi dermed får fram en del forskjeller. Men å drive med svartmaling eller skjønnmaling - kanskje vi kan drive litt med grønnmaling? Da tenker jeg på primærnæringer, og der er vi enige - Senterpartiet og Kristelig Folkeparti - om at primærnæringene, både jordbruk og fiske, er selve bærebjelken i distriktspolitikken. Men vi har et ganske stort stridstema knyttet til dette med primærnæringene, og det er rovdyrpolitikken.

       Vi skal debattere rovviltmeldingen i neste uke her i Stortinget, og i den forbindelse er dette med kjerneområdemodellen et viktig debattema. Kjerneområdene utgjør ca en tiendedel av Norges areal, og erfaringene med forvaltning etter kjerneområdemodellen er ganske dårlig. I enkelte fylker er tapene av dyr større utenfor kjerneområdene enn innenfor, og det synes like vanskelig å få fellingstillatelser utenfor som innenfor kjerneområdene. Samlet sett har forvaltningen ført til at rovviltbestandene nå er på vei til å bli like store utenfor kjerneområdene som innenfor kjerneområdene. I praksis har vi nå kjerneområder iallfall i halvparten av Norges sauebeiteområder.

       I Rennebu, som er Ola T Lånkes hjemkommune, er primærnæringene basisgrunnlaget for arbeidsplasser og næringsutvikling. Derfor vil rovdyrskader være en alvorlig trussel mot næringen, og kan i verste fall rive bort hele inntektsgrunnlaget for mange familier. Hvilken strategi har Kristelig Folkeparti når det gjelder kjerneområder og rovviltforvaltningen?

Ola T Lånke (KrF) : Jeg hadde kanskje ikke tenkt å si det jeg nå kommer til å si. Men jeg kan ikke helt dy meg når begrepet « kjerneområde » bringes på bane, for er det noe Senterpartiet er for i prinsippet, er det kjerneområder. De vil ha kjerneområder i hver kommune når det gjelder befolkningen. Men de går altså mot kjerneområder når det gjelder rovviltet.

       Det som er viktig for Kristelig Folkeparti, er å forene to hensyn. For det første er det viktig ivareta hensynet til bruken av utkantressursene i distriktsjordbruket. Det er et veldig viktig og vesentlig spørsmål. Dernest er det også viktig å opprettholde mangfoldet i naturen etter de konvensjoner som Norge har vært med på å undertegne. Jeg innrømmer så gjerne at dette er en vanskelig balansegang, og jeg innrømmer også at vi kanskje ikke er helt enige. Jeg kjenner rimelig godt til forholdene i den kommunen som jeg født og oppvokst i, nemlig Rennebu, og jeg vet at dette er et alvorlig problem. Jeg har vært der oppe og møtt bøndene og deres organisasjoner, og jeg har god kunnskap om de problemer som er. Men jeg må innrømme samtidig at jeg har problemer med å forkaste kjerneområdetanken, i hvert fall i det området, fordi den skal kombineres med en effektiv avskyting utenfor området. I dag har vi ikke hatt det, og det er en ubetinget forutsetning for å kunne godta det. For hva er alternativet til kjerneområde? Jo, det er antakeligvis at vi får samme tilstand overalt, det blir mye vanskeligere å håndtere. Ved at vi kombinerer en god lokal forvaltning, hvor lokale representanter er med og har innflytelse, med gode erstatningsordninger og en effektiv avskyting, tror jeg kanskje at kjerneområdemodellen kan forsvares. Men jeg må innrømme at her har jeg også mine tvil om vi får det til. Foreløpig er denne saken til behandling i en annen komite, og jeg tror vi skal avvente både konklusjoner og den videre diskusjon om dette til det kommer opp i Stortinget.

Tore A Liltved (H) : Det er vel slik i nesten alle land i verden at folk flytter på seg, og da bør en jo også spørre om de flytter på seg fordi de ønsker det, eller fordi strukturen i samfunnet blir helt annerledes enn den engang var. Og det er få av oss som tror på at en kan lykkes i å nå det målet som Senterpartiet har satt seg, at en skal opprettholde befolkningen i alle kommuner. Det må jo være i tilfelle Senterpartiet tenker seg en ordning med såkalte riksbedekkere.

       Kristelig Folkeparti har tro på såkalte returkonsulenter. En har jo brukt konsulenter både hist og pist, og troen på slike konsulenter synes å være veldig stor. Men tror ikke Kristelig Folkeparti på at et kommunestyre og de menneskene som bor i disse samfunnene, selv kan klare den oppgaven å holde forbindelsene til nære venner og slekt og på den måten eventuelt trekke dem tilbake? Eller tror de at en skal utlyse med tekst i Aftenposten og andre aviser at de ønsker returkonsulenter med slik og slik utdannelse som kan ta seg av å få folk tilbake til kommunene? Vi har slett ikke lyktes så dårlig i å opprettholde befolkningen i våre distrikter. I Finland er folketallet på 20 år gått ned fra 2,5 millioner til 900.000 i distriktene. Så jeg tror en her også skal se det litt i perspektiv og arbeide for å få bedrifter og næringsliv til distriktene, for det er arbeidsplassene som er betingelsen for å opprettholde befolkningen.

Ola T Lånke (KrF) : Det siste representanten Liltved sa om å opprettholde arbeidsplasser og næringsliv i distriktene, er Høyre og Kristelig Folkeparti enig om, hvis det er det som er Høyres engasjement. Jeg stilte et spørsmål til representanten Arild Lund om hva som var Høyres distriktspolitiske engasjement, og jeg fikk ærlig talt ikke noe svar på det. Jeg kunne jo ha tenkt meg å returnere det spørsmålet til replikkanten Liltved, men det kan jeg ikke gjøre her og nå.

       Jeg blir en smule forvirret når representanten Liltved henviser til Senterpartiets målsetning. Kristelig Folkeparti har aldeles ikke forsvart målsetningen til Senterpartiet. Jeg er enig i at den målsetningen ikke, tror jeg, er spesielt godt egnet som distriktspolitisk virkemiddel, det må Senterpartiet selv avgjøre. Jeg tror det er viktig å ha en målsetning. Men Kristelig Folkeparti har vært opptatt av at den målsetningen handler om å snu befolkningsstrømmen tilbake til distriktene.

       Dette spørsmålet om returkonsulenter er vel ikke noe stort spørsmål, vil jeg tro. Men det har vært behov for å vise kreativitet og å finne på mulige tiltak som kan bidra til å få ungdommen til å opprettholde kontakt med sin hjemkommune og også vende tilbake etter endt utdanning. Vi er enig i at det er viktig at de drar ut for å få kompetanse, men vi vil gjerne også at de skal vende tilbake. Og jeg gjør representanten Liltved oppmerksom på at dette er ungdommens egen idé, den kommer fra bygdeungdommen selv denne ideen om returkonsulenter. Kanskje er ikke ordet spesielt godt, men tanken er at vi får noen i hver kommune som har det som oppgave å formidle kontakt mellom lokalsamfunnet og de ungdommene som er reist ut, for at de kanskje kan føle større tilhørighet. Vi vet hva som har blitt resultatet av dagens situasjon, som Høyre vil opprettholde. Det er at de ikke kommer tilbake. Er det noe bedre? Jeg syns det harmonerer svært godt med det som er kommet fram her i dag som Høyres distriktspolitiske engasjement, eller rettere sagt mangel på sådant.

       Den gang som nå gikk Senterpartiet imot en ensidig satsing på slike prioriterte vekstsentra og måtte tåle kritikk for det. Og da som nå mente mange partier i Stortinget at Senterpartiet la et urealistisk bosettingsmål til grunn for sin politikk når partiet mente primærkommunen skulle være den grunnleggende planleggingsenhet i distriktspolitikken. Det er med andre ord lite nytt under solen i norsk distriktspolitisk debatt.

       Flyttetallene for 1996 fra Statistisk sentralbyrå viser at en ny flyttebølge er på gang. Halvparten av landets kommuner gikk tilbake i folketall. Ikke bare i Nord-Norge, men også i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag ble folketallet redusert i fjor. Forskerne beskriver situasjonen som dramatisk.

       I den melding som ligger til grunn for dagens debatt, erkjenner Regjeringen at utviklingen i bosettingsmønsteret er urovekkende. De gjentatte advarslene fra Senterpartiet var altså ikke « krisemaksimering » og « svartmaling », slik vi har hørt i tidligere debatter. Men for all del: Det er et klart framskritt og et bedre grunnlag for en målrettet distriktspolitikk at Arbeiderpartiet nå ser faresignalene, slik at debatten i større grad kan skje på grunnlag av en felles virkelighetsoppfatning. Men dette gjelder tydeligvis ikke saksordføreren, som ikke har tatt alvoret innover seg, og som i sitt innlegg i dag falt tilbake til gamle besvergelser om Senterpartiets « svartmaling ».

       Jeg vil se nærmere på det jeg vil hevde er hovedproblemet i Regjeringens distriktspolitikk, nemlig mangelen på helhetstenkning når det gjelder den « brede » eller - skal vi si - den « store » distriktspolitikken, den sektorpolitikk som har betydning for utviklingen i distriktene. Eller sagt på en annen måte: Det hjelper ikke med all verdens spesialtiltak for distriktene dersom en ikke lar den distriktspolitiske tenkning også gjennomsyre den mer sektorpregede politikken.

       Svakheten ved Regjeringens distriktspolitiske tenkning vil bli avdekket når Stortinget den siste uka av denne stortingsperioden skal behandle en rekke viktige saksområder som nettopp vil påvirke utviklingen i Distrikts-Norge langt inn i neste århundre. Mangelen på distriktspolitisk helhetstenkning vil bli synliggjort når Stortinget skal behandle bl.a.

       Det varsles en del - isolert sett - fornuftige omfordelinger til fordel for de mest utsatte områdene, men noen distriktspolitisk kursendring ligger det ikke i meldingen. Og når det på de nevnte sektorområdene fortsatt skal være markedstenkningen som skal ha forkjørsrett, er det ingen grunn til å si seg tilfreds med Regjeringens totale distrikts- og regionalpolitikk.

       Det er bakgrunnen for at Senterpartiet krever en ny kurs for Norge, slik at det kan skapes likeverdige levekår i hele landet, og slik at hele landet kan holdes i hevd. I sentrumsalternativet, Vilje til ansvar, varsles det en alternativ kurs - også for Distrikts-Norge.

       Det er rett at det er nedgang i folketalet i 231 av våre kommunar, og i 50 av dei er folketalsnedgangen på meir enn 10 %. På sikt kan ei slik utvikling føre til at viktige samfunnsverdiar blir truga. Regjeringa har difor framleis høge ambisjonar i distrikts- og regionalpolitikken.

       Framleis er den viktigaste føresetnaden for busetjing tilgang på arbeid. Hovudstrategien er difor å utvikle varige og lønsame arbeidsplassar og å stimulere verdiskapinga basert på dei særskilde føresetnadene i kommunane og regionane. Då er det ikkje berre å satse på sentrale verkemiddel og sentralstyring. Det som er langt viktigare, er å motivere til lokalt engasjement, lokalt initiativ og kreativitet. Greier vi ikkje å mobilisere lokale myndigheiter og befolkninga lokalt, greier vi aldri å snu denne utviklinga same kor fine ord og kor mykje pengar vi vil satse sentralt.

       Regjeringa har utarbeidd seks delstrategiar, som vi meiner vil bidra til ei positiv utvikling, og som eg er glad for at eit fleirtal i Stortinget støttar.

       Vi vil bidra til å utvikle ein politikk for utkantområda, bruke regionale utviklingsprogram til betre målretting og tilpassing av verkemidla, stimulere kompetanseheving og kunnskapsspreiing, vidareutvikle eksisterande bedrifter, etablere nye bedrifter og bidra til utvikling av meir funksjonelle regionar.

       Eg er oppteken av innsatsen i område med stor nedgang i folketalet. Det trengst ei brei satsing for å sikre busetjinga i desse områda. Røynslene med regionale senter som oppdemming for utflytting har fleire stader vist seg å fungere bra, men det er no naudsynt med ein sterkare innsats på eit lågare geografisk nivå. Regjeringa går i meldinga inn for at det skal utviklast ein eigen utkantstrategi i alle distriktsfylke med kommunar som har nedgang i folketalet. Innsatsen vil rette seg både mot å sikre tilgangen på private og offentlege tenester og mot å skape nye arbeidsplassar.

       I tillegg til å sikre eit godt tenestetilbod er det naudsynt å sikre framtida gjennom nye arbeidsplassar. Det er særleg viktig å skape arbeidsplassar som er tilpassa dei krava som ungdomen set til innhaldet i arbeidet. Ein del av ei slik satsing vil vere å spreie kunnskapen om og bruken av informasjonsteknologi. Informasjonsteknologien minskar avstandar og gjer det mogleg å etablere seg langt frå marknaden. Eg har merka meg at kommunalkomiteen ber om ein handlingsplan for å styrkje utviklinga av IT-kompetansen. Regjeringa har som mål at heile landet skal ta del i IT-utviklinga. Vi vil difor gje dei regionale kompetanse- og forskingssentra ei sentral rolle i ein næringsretta IT-strategi.

       Dei regionale utviklingsprogramma skal byggje på nasjonale mål i distrikts- og regionalpolitikken. Men fylkeskommunen får gjennom utarbeidinga av programma betre høve til å sjå regionen som eit heile og til å arbeide meir strategisk i høve til dei ulike verkemidla. Regjeringa vil målrette innsatsen gjennom m.a. ei styrking av ordninga med kommunale næringsfond og ordninga med regionale utviklingsprogram. Distriktsfylka skal innanfor ramma av utviklingsprogramma utarbeide ein eigen utkantstrategi.

       Dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla er kjernen i dei regionale utviklingsprogramma. Frå og med 1997 omfattar programma dei regionalpolitiske verkemidla for tilrettelegging og i nokon grad også dei direkte bedriftsretta verkemidla. Departementet vil etter kvart innlemme andre verkemiddel i utviklingsprogramma. Det er særs viktig at arbeidsmåten og prosessen gjer strategiane meir bindande for dei aktørane som tek del.

       Dei regionale utviklingsprogramma vil vere styrande også for forvaltinga av distriktspolitiske verkemiddel som er lagde til SND sine distriktskontor. SND har lang erfaring og kompetanse som forvaltar av distriktsretta verkemiddel og vil spele ei viktig rolle ved iverksetjing av bedriftsretta tiltak. Regjeringa meiner omorganiseringa av SND er ei klar styrking av arbeidet med næringsutvikling på det regionale nivået.

       Regjeringa meiner forslaget til den politikken som er utdjupa i St.meld.nr.31, er heilskapleg og realistisk. Ønskjetenking og symbolpolitikk gjev ikkje varige arbeidsplassar og tryggjer ikkje lokale velferdstilbod. Endå verre er det at urealistiske opplegg skapar forventingar som ikkje blir innfridde, og som fører til frustrasjon og motløyse. Vi treng optimisme.

       Slik situasjonen i mange utkantkommunar er i dag, er det ikkje nok å stogge utflyttinga for å hindre folketalsnedgang. Ein må i tillegg ha stor innflytting. Sjølv med store ambisjonar klarer vi ikkje å halde ved lag dagens folketal i alle kommunar, det bør vi vedgå. Den største utfordringa blir difor å få folk til å halde fast på trua om at dei har ei framtid i å bu i bygda si. Eg trur konkrete tiltak har meir å seie for framtidstrua enn urealistiske politiske mål

       Eg trur det er betre å føre ein politikk som er innretta mot dagens og morgondagens samfunn, enn å bruke verkemiddel som ein trudde på for 10-20 år sidan. Verda går framover på godt og vondt. Det nyttar ikkje å setje seg imot ei slik utvikling. Vi er nøydde til å møte den på ein sånn måte at vi når våre politiske mål også innanfor distrikts- og regionalpolitikken.

       Eg meiner vi i St.meld.nr.31 har lagt opp til eit samspel mellom gode krefter lokalt, regionalt og sentralt som eg trur vil gje ei betre balansert regional utvikling i tida som kjem. Det er eg glad for, sjølv om statistikken når det gjeld veksten i talet på arbeidsplassar, syner at det er større vekst i sentrale strøk enn i mindre kommunar og distriktskommunar. Men eg er glad for at det er vekst i alle typar kommunar i dette landet. Det tyder på at vi trass i alt er på rett veg, og at Regjeringas samla politikk verkar.

       Det står at virkemidlene skal brukes sånn at vi får en bedre målretting og regional tilpassing, og så står det at mer av den distriktspolitiske innsatsen må konsentreres til de deler av landet som er særlig utsatt for nedgang og marginalisering av bosettingen. Betyr det at det er noen som skal miste sin støtte?

       Etter at valget er over, skal det være en gjennomgang av grensene for hvem som skal nyte godt av virkemidlene. Sist dette ble gjort, ble det gjort på en sånn måte at de det angikk, syntes det var helt tilfeldig hvem som mistet, og hvem som fikk mer. Derfor har Senterpartiet foreslått at vi skal ha en prosess som fører til stortingsbehandling når det gjelder de grensene og de endringene som det her er snakk om. Vi tror det er en bedre prosess som gir et bedre resultat. Uansett hvordan dette gjøres, må vi ikke etterpå oppleve at distriktsstøtten blir re-

       dusert. Den er jo blitt halvert de siste årene! Og den brukes jo ikke målrettet, som Kommunaldepartementet har påpekt ved evalueringen av SND.

       Jeg vil gjerne vite hvor konkret statsråden kan være: Kan han fortelle hvor mange kommuner som skal inngå i denne utkantstrategien? Hvor mye penger har statsråden tenkt å satse her? Jeg syns jo det som nevnes, er en dårlig kopi av EUs reparasjonspolitikk. Når problemene først er store nok, da skal det gis hjelp. Altså: Hvor mange kommuner mener statsråden har et særskilt hjelpebehov, og hvor mange skal miste sin SND-status etter den gjennomgangen vi nå foretar?

Statsråd Kjell Opseth : Eg har eit inntrykk av at representanten Morten Lund, og for så vidt heile Senterpartiet, meiner at berre ein brukar nok pengar, så løyser alle problem seg. Slik er det ikkje, og slik vil det aldri bli. Eg har sagt det før, og eg gjentek det her også, at det er ikkje økonomiske ressursar innanfor distrikts- og regionalpolitikken vi manglar, men det er gode idear - gode produktidear, gode idear i forhold til tenester. Så kan vi stille spørsmål om dei som har desse gode ideane, kor dei etablerer seg i dag. Med den pessimistiske tonen som Senterpartiet har lagt seg til på dette området gjennom lang tid, og som er gjenteken her i dag, må eg seie at eg skjønar at det er mange som tenkjer seg om to gongar før dei etablerer seg i ein utkantkommune.

       Eg trur det er på høg tid at alle vi som jobbar sentralt, no begynner å spreie optimisme. For det er ikkje grunn til noko anna. Folk som lever i Distrikts-Norge, lever særs godt, og i mange tilfelle langt betre enn det vi kan finne eksempel på her i byen. Det er i dag langt fleire moglegheiter enn det har vore nokon gong, og det er vekst i sysselsetjinga i alle typar kommunar.

       Så skal representanten Morten Lund og Senterpartiet få vite korleis vi vil innrette våre distriktspolitiske verkemiddel, når vi kjem så langt i prosessen. Det eg kan seie, er at eg står ved at ein skal målrette mot dei områda som har det største behovet. Men framleis vil det vere slik at det er ideane som avgjer i kva grad vi får vekst i desse regionane.

Tore A Liltved (H) : Jeg synes det er godt å høre at statsråden peker på det positive, at det er vekst i alle kommuner. Det ser ut som om det er noen partier som glemmer det, og ikke vil innrømme det. Jeg er også glad for at statsråden peker på at virkemidlene kanskje må brukes på en annen måte enn hittil, og at en skal få en skikkelig analyse som viser hvordan de virker, og hva som virker - for det er veldig viktig.

       På den annen side motsetter Arbeiderpartiet seg endringer i delingsmodellen, og dermed fortsetter de å straffe familieeide bedrifter. Det kan ikke være noen god løsning. Så reduserer de satsingen i veiutbyggingen - og det går nå som kjent ikke jernbane over hele Norge, og kollektivtrafikktilbudene er heller ikke gode nok.

       Det er også slik at Arbeiderpartiet straffer arbeidsgivere og arbeidstakere som ønsker å bruke mer av arbeidskraften sin i nødvendig arbeid, selv om dette betyr en del overtid. De øker distriktsrelaterte avgifter, og nekter til og med å gi investeringstilskudd til samfunn som har færre enn syv 6-åringer som skal begynne på skolen.

       Hvordan kan det harmonere med Arbeiderpartiets positive vilje til å gjøre noe for de mest utsatte distriktene? Og hvordan vil Regjeringen skape bedre forhold for eksisterende og nye bedrifter som kan gi arbeidsplasser til dem som bor i og dem som eventuelt vil flytte tilbake til fraflyttingskommuner?

Statsråd Kjell Opseth : Som tidlegare arbeidsgjevar vil eg gjerne seie at det ikkje er noko land som har eit så godt bedriftsskattleggingssystem som Noreg - og som er godt for bedrifta. Det er jo ikkje slik at det er dei bedriftene som betaler skatt, som har dei største problema, men problemet er jo faktisk det å få bedrifter i Distrikts-Noreg til å gå slik at dei har evne til å betale skatt. Då er eg heilt sikker på at dei i stor grad betaler sin skatt med glede, for då er det teikn på at bedriftene går godt.

       Vi kan gjerne diskutere både vegløyvingar og andre løyvingar, men det som eg er aldeles sikker på er langt viktigare, ikkje minst for Distrikts-Noreg og bedriftene der, er at vi greier å halde inflasjonen under kontroll. Og det burde oppta denne salen langt meir enn det det gjer, for får vi inflasjon, går det ut over næringslivets konkurransekraft, det går ut over renta i form av auka rente, som gjer at næringslivet blir endå mindre konkurransedyktig - og så er vi inne igjen i 1980-talet sitt uføre. Eg meiner på alvor at det burde denne forsamlinga vore meir oppteken av enn den er.

       Også i politikken har ein fleire ønske som er motstridande. Eg skulle gjerne sett at vi kunne halde lave avgifter på ein del, men så veit vi at det er samanheng mellom pris og forbruk. Og ein del forbruk vil vi ha ned. Men eg trudde faktisk det var relativt brei semje i denne salen om at vi skulle prøve å avgrense miljøutslepp, og då er prismekanismen eit viktig verktøy.

Børre Rønningen (SV) : Eg er einig med statsråden i at me ikkje kan vere imot at utvikling skjer, men det kan jo vere ei moglegheit til at me styrer litt. Eg er einig i at det å skaffe arbeidsplassar òg er noko av det viktigaste i forhold til utfordringa i distrikta. Eg er òg einig i det statsråden sa om at me må satse lokalt på innbyggjarane og styresmaktene og nøkkelpersonar, men det er òg viktig for oss her på Stortinget å samle oss i nokre felles krafttak i forhold til den situasjonen som er, og då er vår statsråd vår nøkkelperson. I den samanhengen vil eg igjen vise til desse forskarrapportane som nå viser at ein berre kan endre flyttestraumen ved at ein får folk til å flytte frå by til land. Og det er vanskeleg; det er jo nesten umogleg. Men i det perspektivet vil det uunngåeleg gå slik at sentraliseringa held fram dersom me ikkje tar nokre krafttak her, både regjering og storting.

       I den samanhengen vil eg utfordre statsråden på eit par-tre punkt, og det gjeld SND. Det er jo slik at SND har verkemiddel likt for heile landet. Men kunne det vere sånn at me målretta SND-tiltaka, slik statsråden var inne på, der me utvikla f.eks. « SND Nord » frå Namdalen

       til Finnmark og la inn nokre ekstra tiltak knytte til eigenkapital, risikovillig kapital og også utviklingskontraktar osv., berre for å ha ei sånn ekstra satsing gjennom SND? I tillegg til det er eg òg interessert i at Kommunal-og arbeidsdepartementet igjen kunne bli overordna styresmakt i forhold til distriktspolitikken, i forhold til SND og alle tiltak, slik at vi samla det der. Eg spør om statsråden sitt synspunkt på det.

       Til slutt vil eg òg vise til at det har skjedd dramatiske endringar når det gjeld eigarstruktur innanfor energi. Blant anna har jo Vattenfall nå banka på rundt i Kommune-Noreg, og det kan innebære tap av arbeidsplassar, tap av styring på viktige ressursområde.

Statsråd Kjell Opseth : Eg er jo glad for at representanten Børre Rønningen er samd i at ein må mobilisere lokalt, og at det kanskje er eit av dei viktigaste elementa i å møte dei utfordringane vi står framføre. Og så er det jo ikkje slik at vi frå sentralt hald ikkje bidrar. Jau då, vi har relativt store ressursar som vi brukar på dette området, og det eg har sagt, er at desse ressursane er eg innstilt på å målrette meir mot dei områda som har dei største utfordringane. Men vi er heilt avhengig av at der er folk med idear og også vilje til å satse lokalt. Og vi greier ikkje dette verken frå denne salen eller frå andre lokale her i Oslo; vi kan bidra.

       Så er det no eingong slik at det er Kommunal- og arbeidsdepartementet som har ansvaret for distriktspolitikken. Det synest jo heilt klart gjennom at det er det departementet som har lagt fram den stortingsmeldinga vi i dag drøftar. Så er ikkje eg så opptatt av om det administrative ansvaret for at SND ligg i eit anna departement, nemleg Nærings- og handelsdepartementet, for det er jo ikkje slik at desse to departementa ikkje snakkar saman og drøftar dei utfordringane vi står overfor. Sjølvsagt gjer vi da. Og eg er overtydd om at vi skal greie å finne løysingar på dei tiltaka som det må kome initiativ til frå lokalt hald.

       Når det gjelder pressområdene, har vi i løpet av denne stortingsperioden behandlet en stortingsmelding om leve- og bovilkår i storbyene. Stortinget var veldig opptatt av å sikre verdige levekår i storbyene. Jeg syns det er viktig å få fram den sammenhengen som er mellom pressproblematikk, sentralisering og utarming av distriktene, at by og land må gå sammen for å snu den utviklingen som er uheldig både for pressområdene, bynære strøk, byene og for spesielle utkantstrøk.

       I forbindelse med behandlingen av levekår og boforhold i storbyene, tok Senterpartiet initiativ til å prøve å få til en utvikling som nettopp skulle bidra til bedre levekår der. Vi prøvde å få fram den sammenhengen som er mellom sentralisering og desentralisering. Forurensninger og sammensatte sosiale problemer holder dessverre på å forringe nærmiljøene i pressområdene, og en ytterligere folkeforflytning til pressområdene vil kunne gjøre det umulig å følge opp de løfter som er gitt av mange partier om en ny giv både når det gjelder trafikktiltak og miljøopprustning for nettopp de områdene som jeg snakker om, som har pressproblemene.

       Senterpartiet har i denne perioden hele tiden vært opptatt av å prøve å styrke kommuneøkonomien. Det er ikke fordi vi er så veldig opptatt av at kommunene skal ha god økonomi, men det er fordi det er kommunene som sørger for penger til skole, eldreomsorg, helse og barnehager. Dette er også arbeidsplasser. Det handler om levekår, og det handler om bosettingsmønster. Hvis vi rokker for mye ved kommunestrukturen, vil vi også rokke ved bosettingsmønsteret.

       Jeg har merket meg det som er skrevet i innstillingen når det gjelder rekruttering av kvinner og ungdom. Jeg er veldig glad for at det er en samlet komite som sier en god del her, og jeg har lyst til å sitere følgende:

       « I arbeidet med å rekruttere kvinner til distriktene kan det være en fordel dersom det offentlige aktivt rekrutterer flere kvinner med høyere utdanning til andre yrker enn de rene omsorgsyrkene. Kommunen kan f.eks bevisst rekruttere kvinner til stillinger som krever økonomer, jurister, revisorer, og ingeniører. Flere kvinner i den kommunale administrasjon og ledelse vil kanskje føre til at kommunen får en mer bevisst holdning til de forutsetninger som må være til stede både for å beholde de kvinnene som allerede bor i kommunen og for å kunne rekruttere flere. »

       Dette syns jeg er bra! Men hvis vi svekker kommunenes økonomi, hvordan går det da? Da får vi et problem. Derfor er det så viktig for Senterpartiet å sørge for at kommunene har en økonomi som gjør dem i stand til å gjøre disse tingene.

       Så etterlyste statsråden i sitt innlegg gode ideer. I Vestfold har vi flere hundre med mange gode ideer som søker om etablererstipend, men vi har ikke midler til å gi mer enn under 10 %, en liten startkapital så de kommer i gang. Jeg mener at det her er behov for å satse litt mer, og jeg kan faktisk ikke skjønne at det blir inflasjon av å ta vare på skolestrukturen, av å sikre de eldre verdige levekår. At det skal være inflasjonsdrivende, den virkelighetsbeskrivelsen er jeg ikke enig i!

Roger Gudmundseth (A) : Siden dette faktisk blir mitt siste innlegg i Stortinget, er jeg veldig glad for at det nettopp ble i en debatt om regional- og distriktspolitikken, som har så enorm betydning for byggingen av dette landet.

       Hovedforskjellene i regional- og distriktspolitikken kan synes å gå mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Min beskrivelse av det vil være at Senterpartiet går med ryggen inn i framtiden, de ønsker å sementere fortiden inn i framtiden. Arbeiderpartiet har vært våkent for de strømningene som skjer, og for de utviklingstrekk som er i samfunnet, og bygger selvfølgelig sin politikk på det. Ta en tur og se resultatet av sosialdemokratisk politikk i praksis, enten man følger hurtigruta eller man kjører landeveien! Det er noe å være stolt av.

       Denne innstillingen gjenspeiler et bredt flertall i komiteen på viktige områder som kommer til å ha betydning for Distrikts-Norge langt inn i framtiden. IT-satsing er et område hvor det er bred enighet i komiteen. Det er jo nettopp den som kan gi oss muligheter til å bevare bosettingen i distriktene, at man kanskje kan ta den teknologien i bruk for å minske avstandsproblemene og ikke gjøre distriktene avhengig av den fysiske etableringen, men at folk kan beholde sitt bosted og ivareta sine jobber. Jeg anbefaler Stortinget å lese siste nummer av Handel og Kontors medlemsblad med et intervju av en av Samvirke forsikrings ansatte, som kan ha halve arbeidstiden sin hjemme ved hjelp av denne teknologien.

       Komiteen peker på at storsamfunnet gjennom etablering av de offentlige servicekontorene kan ta ansvar for å bidra til at de som er bosatt i distriktene, gis mulighet til å ta informasjonsteknologien i bruk, og dermed minske avstandsproblemene.

       Av de virkemidler som har stått sentralt, og som kommer til å stå sentralt, er selvfølgelig både SND og SIVA viktige redskap i den videre gjennomføring av distriktspolitikken. Jeg er glad for at jeg er innvalgt nettopp fra Nord-Trøndelag, som har gått foran i omorganiseringen av SNDs virksomhet, hvor næringslivet, og det er jo det vi først og fremst skal betjene, berømmer den organisasjonsmodellen vi har.

       SIVA har de senere år dokumentert sin viktige plass i distriktsutbyggingen med varige arbeidsplasser. Regjeringen legger nå til rette for, gjennom tilbudet om såkornkapital og Regjeringens bidrag til risikovillig kapital, å utfordre næringslivet til å komme sterkere på banen, også i samarbeid med offentlige myndigheter, og bidra til investering i distriktene. Da er det viktig at man i forhandlingene for å få med det private næringsliv, få det aktivt interessert i også å være med i den risiko-fylte delen av satsingen, at man ikke lar lokalisering av et eller annet sekretariat overskygge spørsmålet om virkemidlene. Jeg er kjent med at Regjeringen er inne i disse forhandlingene og har drevet dem fram. Og jeg vet at det finnes næringsmiljøer i dette land som er villig til, i samarbeid med offentlige myndigheter, å satse risiko-villig kapital. Da er det viktig at Regjeringen også får den nødvendige fred til å forhandle om de beste løsningene slik at en samlet sett får doblet den kapital som er satt til side som såkornkapital, gjennom at næringslivet også selv bidrar. Dette bør Regjeringen få fred til å fullføre.

Astrid Marie Nistad (A) : Regjeringa har lagt fram ei spennande melding om det regionale samarbeidet mellom kommunar og fylke og samordninga mellom nasjonale mål for vekst, sysselsetting og busetnad. Den er spennande fordi her skal dei lokale politikarane spele ei viktig rolle med å utvikle ein eigen regionalpolitikk som tek ansvar for regionane sine særpreg og dei moglegheitene som ligg i distrikta. For Arbeiderpartiet er det viktig at vi tek vare på utviklingspotensialet ute i distrikta. Utarbeiding av kommunale og regionale planar vil få ein langt større verdi, fordi dei vil og skal spele ei langt større rolle for distrikta si utvikling. Dei skal utløyse statlege verkemiddel. Dette samspelet vil gje langt større myndigheit til det lokale folkestyret, samstundes som det stiller større krav til lokalplanet.

       I dag har vi mange og viktige statlege verkemiddel som kan settast inn i utviklinga av nye næringar og nye arbeidsplassar over heile landet. Det som vert viktig, er å få utløyst kreativiteten hos folk, og at vi støttar opp om alle dei som er villege til å satse. I debatten her i dag har det slege meg at det må vere litt trist å vere med blant sentrumskameratane, fordi dei er pålagde å svartmale, kritisere og ta motet frå vanlege folk.

       Vi har aldri tidlegare hatt eit meir samla tilbod av verkemiddel og serviceapparat mot norsk næringsliv ute i distrikta, enn vi har gjennom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Med frivillige avtalar med SND har i dag elleve fylke eigne distriktskontor. Kva betyr det for brukarane? Dei får ei dør å gå gjennom, får her kontakt med profesjonelle hjelparar i høve til etablering, kompetanse, finansering og marknadskunnskap.

       I motsetning til Senterpartiet vil vi at offentlege midlar skal gå til levedyktige bedrifter, fordi det vil gje folk den tryggleik dei skal ha til sin arbeidsplass, og at dei trygt kan bygge sine hus ute i distrikta og slå seg til ro. Dette er viktige føresetnader for at vi skal lukkast med sunn og god distriktspolitikk. I dag manglar vi ikkje midlar i det statlege verkemiddelapparatet, men vi treng slå ring om alle dei som vil bygge landet ute i distrikta. Gjennom SND vert det formidla store beløp til å styrke det private næringslivet. Det er den private kapitalen som veks gjennom alle dei statlege ordningane som i dag er tilgjengelege.

       Eg veit at det har vore ein debatt om organiseringa av såkornkapitalfondet i kommunalkomiteen, og eg er glad for at komiteen ikkje har låst seg på dette spørsmålet. Her er det to partar som i samråd skal finne den bes-te løysinga for at både statleg og privat kapital kan sende « såkorn » utover heile landet.

       Eg har også lyst til å peike på eit program som heiter MERKUR - eit program som ser på tiltak som kan styrke nærbutikkane ute i distrikta. Med nedlegging av postkontor og andre servicetiltak, vil ein med eit samarbeid med den lokale butikk kunne få eit nytt og viktig samlingspunkt. Her kan ein få hjelp med kommunale oppgåver, sende sin post og til og med bestille billettar til rockekonserten på Valle Hovin. Gjennom nytenking kan ein rundt den lokale butikken bygge opp eit service-tilbod som langt på veg vil bli betre enn det dei hadde. Her kan dei eldre få kontakt med heimehjelptenesta og t.d. trygdekontoret. Dei vil kunne behalde butikken fordi den har fått fleire bein å stå på økonomisk. Kommunane kan gå inn med avtalar for sine oppgåver, som igjen vil lette den kommunale administrasjonen.

       Gjennom samarbeid og samråd ute i distrikta vil ein langt på veg kunne bygge opp eit betre tilbod enn då ein hadde eitt postkontor, eitt trygdekontor, eitt kommunekontor og ein butikk. No vil ein kunne få utført alle tenestene ein treng på ein plass, som òg har lengre opningstid. Gjennom slik tenking vil ein få levande bygder og trivnad.

       Eg har òg merka meg i debatten her i dag at Senterpartiet på nytt har peikt på at nedlagde postkontor er det verste som har hendt folk ute i distrikt. Dei eg har vore i kontakt med - og det er senterpartifolk - uttaler at dei aldri har hatt betre service frå posten enn dei har i dag med ombering av posten og alle tenestene den kan by.

       Eg sa at regionalmeldinga var spennande - spennande fordi den stiller krav til samspel og kreativitet. Den er eit utmerkt verktøy for alle dei distrikt, kommunar og fylke som vil ta utfordringane og utnytte sine særpreg, kompetanse og ressursar. Dei nasjonale verkemidla er til stades. Det er berre å forsyne seg, bruke fantasien og evna. La ikkje Senterpartiet sitt tungsinn få kvele bygdene sine moglegheiter.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Vi skal ikke la verken tungsinn eller nedlagte postkontor kvele bygdene, men det må være et poeng å påpeke at vi nå har en del utfordringer som er ganske store, og som kan føre til en negativ utvikling hvis vi ikke får snudd i forhold til en del av de tingene som nå skjer.

       Jeg har lyst til å gå litt tilbake til det som saksordfører sa i sitt innlegg ved starten av dagens debatt. Hun var opptatt av at Bygde-Norge er avhengig av mer enn store budsjetter. Det er selvsagt riktig, men samtidig pekte representanten Faldet på næringsutvikling som et alternativ til budsjettstørrelse. Det som er saken, er at vi på Stortinget snakker om tilrettelegging - om vi snakker om distriktspolitikk eller om næringsutvikling, er det vår oppgave å legge til rette.

       Vi kan gå inn på to av de områdene der tilrettelegging har størst betydning i distriktene, det er kommunesektoren og det er samferdselssektoren. Og hva er det vi ser skje på disse to områdene? Jo, at Stortinget nå ikke ønsker på samme måten som før å legge til rette for at f.eks næringsutvikling skal kunne skje. Vi har hatt en omlegging på kommunesektoren når det gjelder kriteriene for tildeling av midler til de enkelte kommunene - en sentralisering på dette området. Vi har i disse dager et samferdselsbudsjett til behandling i Stortinget som i utgangspunktet var svært lite rettet inn mot å legge til rette for næringsutvikling i distriktskommuner. Så å prate om næringsutvikling som et motstykke til det å drive budsjettpolitikk på Stortinget, det er ikke riktig.

       Så er det bl.a av representanten Faldet gjort et stort poeng av folketallsutviklingen og med litt humoristiske varianter - om vi skal vedta fruktbarhet og bedre vær fra Stortingets side for å opprettholde folketallet. Og det er noen som har forsøkt å få fram at Senterpartiet antakeligvis er for botvang. Så vidt jeg vet er det ingen siden Mao som har vært for botvang, og det har heller aldri Senterpartiet vært. Men vi sier at vi må legge til rette for at folk kan velge, og det er noe helt annet. Faktum er jo at hvis en ikke fører en distriktspolitikk som gjør at folk har en mulighet til å bo der de ønsker å bo, begynner vi å nærme oss botvang, rett og slett fordi folk blir tvunget til å flytte. Det vi ønsker, er å legge til rette for at det skal være et reelt valg for folk flest hvor de vil bo, og at de f.eks skal ha en reell mulighet til å bli boende på eget hjemsted.

       Dette ble forsøkt underbygd av representanten Liltved senere i dag, da han viste til Finland, hvor 1,6 millioner mennesker har flyttet fra de finske landsbygder. Og ved å bruke det som en premiss for norsk distriktspolitisk debatt, gir en også inntrykk av at dette er noe vi bare må akseptere. Så får vi da beklage det uten å gjøre noe mer med det. Det er selvsagt ikke det som er situasjonen. Vi har en mulighet til å gå inn og bruke virkemidler som kan motvirke en sånn utvikling. Og jeg beklager at virkemidlene ikke har blitt mer framtredende i innstillinga til bl.a regionalmeldinga.

       Så har det vært litt landbrukspolitisk debatt her i dag. Det er ganske interessant å høre en del av de resonnementene som blir ført rundt bl.a den avviklinga som skjer i en del av næringsmiddelindustrien i Distrikts-Norge. Saken er at denne salen år etter år har pålagt næringsmiddelindustrien å rasjonalisere tilsvarende mellom 50 og 100 mill. kr pr. år. Og hvis ikke denne salen ser konsekvensene av det, at det bl.a blir nedlegging av anlegg innenfor foredlingsindustrien, er jeg overrasket over den manglende viljen til å se konsekvensene av egne vedtak. Det som nå skjer av sanering av anlegg innenfor foredlingsindustrien, er en direkte konsekvens av vedtak fattet i denne salen. Da bør de representantene som har stemt for disse vedtakene, stå oppreist og si at dette er en villet politikk.

       Jeg må også gjøre en kort visitt i forbindelse med at det nå er mer arealer i bruk i Norge enn det har vært noen gang i landbruket. Jeg tror de fleste med litt kjennskap til landbrukspolitikk vet at omleggingen av landbrukspolitikken har ført til at det å få arealene fram på statistikkene, har en noe annen betydning enn tidligere. Det er der arealene har kommet fra, de har ikke dukket opp fra det store intet.

       Til slutt - og det er kanskje litt dårlig gjort, i og med at komitelederen sa at han holdt sitt siste innlegg i salen - må jeg avlegge en liten visitt til komitelederen når han også harselerer litt over Senterpartiet og at vi har et svartsyn. Jeg må anbefale dem som sier at alt er vel og bra og at det nå er bare velstand ute på bygda i Norge, å ta seg en tur og se frustrasjonen hos en del mennesker som f.eks forsøker å leve av å produsere mat, og som nå ser at inntektene er på et nivå som gjør at de er redd for framtida si. Det er alvorlig, og det handler ikke om svartmaling. Det handler om det som faktisk er situasjonen.

Gunnar Breimo (A) : Det er ingen grunn til å legge skjul på at distriktene vil stå overfor store utfordringer i årene som kommer. Disse utfordringene må myndighetene møte gjennom en samlet innsats på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Bare da kan vi nå målet om å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

       Med regjeringen Jagland kom et nytt begrep med full tyngde inn i norsk politikk, nemlig samråderett. Gjennom samråderett kan vi styrke den gjensidige forpliktelsen mellom enkeltmennesket og fellesskapet. Folk får ansvar og vil ta ansvar. Samråderett vil utløse initiativ og skape engasjement, og det er nettopp dit vi må hvis vi skal lykkes. Det lokale næringslivet må selvsagt også være med. Og så må vi få ungdommen til å tro på mulighetene i distriktene.

       Dette siste har ennå ikke gått opp for opposisjonen i denne sal. Det meste males svart, og de synes å tro at vi over statsbudsjettet kan bevilge oss ut av enhver vanskelighet. Men den situasjonen vi står overfor, hvor over 4.000 personer flyttet fra Nord-Norge i løpet av 1996, kan vi ikke bevilge oss ut av. Den kan heller ikke møtes med besvergelser om markedskrefter og annen styggedom og ønske om at alt skal være slik som det var i går. Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folke-parti viser i en merknad til denne fraflyttingen, men deres svar er konservering, ikke utvikling. Og da går det ikke lenge før distriktene er fullstendig akterutseilt.

       Det finnes bare én måte å møte utviklingen på, nemlig å skape lønnsomme arbeidsplasser med utgangspunkt i de lokale ressursene. Da trenger vi effektive virkemidler og nytenking. Og her har Regjeringen kommet opp med en rekke forslag, både i stortingsmeldingen og i andre sammenhenger. La meg f.eks nevne « Næringsstrategiar for Nord-Noreg », som noe av det mest konstruktive som er lagt fram på dette området, og som ble godt mottatt i landsdelen. Også i senterpartikretser.

       Samråderett innebærer at vi erkjenner at ett parti, én gruppe eller ett enkelt menneske ikke forvalter den hele og fulle sannheten. Vi må samarbeide om å finne løsningene. Men det vil ikke opposisjonen være med på, tvert imot. Den første reaksjonen fra f.eks. Senterpartiet da stortingsmeldingen ble lagt fram, var som vanlig fullstendig negativ. Representanten Morten Lund påstod til og med at Arbeiderpartiet ville fraflytting. Dermed parkerte han seg selv og sitt parti ettertrykkelig på sidelinja. Hans egen løsning var i hovedsak utflytting av statlige virksomheter, som Telenor m.fl., noe som kan høres fortreffelig ut. Men situasjonen er jo den at når vi så har brukt flere hundretalls millioner kroner for på den måten å styrke en håndfull steder, så kan vi spørre hverandre: Hva skal vi gjøre med fraflyttingen fra distriktene?

       Det verste med opposisjonens opptreden er likevel ikke at de ikke vil samarbeide med Arbeiderpartiet. Det verste er at de med sin overbudspolitikk på alle områder risikerer å ødelegge det økonomiske fundamentet i Det norske hus. Og for Distrikts-Norge vil dette være en katastrofe. Har de f.eks tenkt over hva en renteøkning vil bety for svake distriktsbedrifter, for distriktskommuner eller de bøndene i Bjugn som har økt gjelden de siste årene? La meg her nevne at etter min vurdering må økt gjeld bety at man har tro på framtiden. I Senterpartiet snakkes det til og med om at myndighetene må sette opp renta. Riktignok kan stor arbeidsledighet redusere fraflyttingen, men det er i alle fall ingen løsning for Arbeiderpartiet.

       Jeg har i en debatt tidligere etterlyst helhetstenkningen innenfor opposisjonen. Den glimrer nemlig alltid med sitt fravær. Den siste demonstrasjonen fikk vi for noen dager siden, da Dagsrevyen presenterte fire samferdselspolitikere fra like mange partier, som var blitt enige om å plusse på over 5 milliarder kr i samferdselssektoren. Også for Distrikts-Norge hørtes dette flott ut. Men hvor var inndekningen? Den fantes selvsagt ikke. Fire forskjellige partier skal finne inndekning i sine respektive årsbudsjetter. Men ingen tok ansvar for helheten - ikke engang de som skal danne regjering sammen. Det kunne vært interessant å vite om f.eks. Venstres CO₂-avgift for distriktsindustrien skal være en del av den totale finansieringen. Dette er å leke politikk uten å ane konsekvensene. Dessuten representerer deres påplussinger enda sterkere investeringspress i sentrale strøk, flere arbeidsplasser i Oslo-området og styrking av sentraliseringskreftene.

       Unnskyld, president, men jeg kan ikke la være å trekke fram sammenligningen med røverne i Kardemomme by. Riktignok var de bare tre, men også de gikk på rekke og rad og forsøkte å gå i takt da de listet seg så lett på tå da de skulle ut og røve. Det var bare sekkene på ryggen til de fire som manglet. Og de hadde allerede vært på røvertokt, bl.a i Oljefondet og forsynt seg av våre barns sparepenger. Senterpartiet, som er mest kritisk til oljevirksomheten, hadde nok en gang ingen skrupler med å bruke inntektene.

       På en KS-konferanse i Nordland gav en av fylkets fremste senterpartiordførere uttrykk for at regionalmeldingen var meget god. Hans konklusjon var at hvis dette ble gjennomført, ville det ikke være behov for flere slike konferanser. Godt sagt, spør du meg, president!

       Nå reiser altså Opseth rundt med agitasjon om gratis utgreiing for færre kommunar. Dette skjer m.a. i mitt område, på Nord-Jæren. Og dette er altså berre 3/4 år etter eit klart stortingsvedtak. Eg innbilte meg at ein statsråd ville føla seg bunden av det vedtaket me gjorde i denne salen! Her gjeld tydelegvis regelen om at går det ikkje med tvang, får me bruka gulrøter. Utspelet kan i all fall ikkje oppfattast annleis enn som eit forsøk på å innføra kommunesamanslåing kjøkkenvegen.

       Senterpartiet meiner at eit godt utvikla folkestyre, god oversikt, og tilhøyrsle og kjennskap til lokalmiljøet, gir ut frå nåverande kommuneinndeling betre effektivitet i form av lettare tilpassing til kommunane sine behov. Kommuneeiningar på bortimot 200.000 innbyggjarar, som f.eks ei kommunesamanslåing på Nord-Jæren ville ført til, vert dyrare i drift pr. innbyggjar. Det syner undersøkingar som Christiansen-utvalet gjorde for få år sidan.

       Såkalla uforpliktande og gratis utgreiing som kommunane nå vert tilbydde, er Senterpartiet skeptisk til. Det er ikkje tvil om at her er det vikarierande motiv som er ute og går.

       Mange stader, som på Nord-Jæren, trengst det ei samordning når det gjeld utnytting av nærings- og bustadareal. Det kan la seg gjera med eit interkommunalt samarbeid på dette feltet. Derfor er det nå så viktig at dei statlege styresmakter utarbeider ein modell for økonomisk fordeling ved samarbeid mellom kommunane når det gjeld arealplanlegging og næringsutvikling, og dette håpar eg at statsråden lyttar til.

       Dei utgreiingane Opseth nå vil ha i gang, er gjorde før i samband med dei mange store forskingsprosjekta som vart gjorde i tilknyting til Christiansen-utvalet si innstilling. Det må vera feil ressursbruk å betala for dette mange gonger. Det er også viktig å vega kostnadene med nåverande inndeling opp mot dei store økonomiske, administrative og politiske endringskostnadene som også er ved ei kommunesamanslåing. Denne sida har det vorte lagt altfor lite vekt på. Det burde vera Opseth si utfordring nå!

Morten Lund (Sp) : . Det har i denne debatten, som vanlig, blitt uenighet om både virkelighetsbeskrivelser og om det kan være noen som ønsker at utviklingen skal være slik. Det er riktig at vi har sagt, som Breimo refererte til, at fraflyttingen er et resultat av en ønsket politikk. Arbeiderpartiets ledelse, i hvert fall den forrige statsminister, har også sagt at utviklingen i Norge i dag er slik Regjeringen og Arbeiderpartiet ønsker. Da må den store fraflyttingen være et resultat av det.

       Vi hører en beskrivelse i dag av postservicen, at den aldri har vært bedre enn nå, og at det skal være en vanlig mening rundt omkring i distriktene. Opseth sier at velferden er god i alle deler av landet. Da lurer jeg på hvordan disse samrådsmøtene med folket foregår. Det er nemlig ikke slik. Det er ikke slik at når gjelden går opp i jordbruket samtidig som inntekten går ned, har folk det bra. Da har folk det jævlig. Da er de nødt til å gå fra gården før eller senere - da ser de at naboen må gi opp, da må ungfolket flytte fra gammelfolket for å få seg noe å gjøre. Slik er det mange steder akkurat nå. Når kystfiskerne mister mottaket sitt, fordi de store mottakene får hjelp til å bli enda større, synes ikke de det er bra. Og en del folk i utkantene mister tilbudet sitt. Nordlandsforskning har studert situasjonen i noen av utkantkommunene, bl.a. Steigen og Rendalen. De sier at terskelnivået på en del tjenester er passert, tjenestene blir redusert. De nevner at skoler, barnehager, post og bokbuss har forsvunnet.

       Statsråden påstår at det er de gode ideene som mangler, og at det gjør at det har gått feil vei en del steder. Det er ikke sant. Det finnes mange gode, små ideer som ikke får støtte. Eva Lian nevnte dem som søker om etableringsstipend - 10 til 20 % får. Jeg skal nevne et eksempel som jeg har brukt mange ganger før, Viking Verftet i Rissa. Det handlet om 350 nye arbeidsplasser, og han som stod bak det, la 80 mill. kr av egne penger på bordet og spurte: Kan vi få like mye i støtte fra det offentlige? De har nå kjøpt et verft i Sverige isteden, for de fikk nei. SND ville ikke - det ble ikke god nok avkastning på de pengene mannen selv la på bordet, sa de.

       Jeg vil påstå at de som tror det går an å snu utviklingen, er de som er mest optimister. De som sier at vi skal følge utflyttingen nøye, er de som skaper pessimisme i dette landet.

Statsråd Kjell Opseth : Det var innlegget til representanten Aarrestad som fekk meg til å be om ordet, men eg må få lov å seie til representanten Morten Lund at det er sjeldan eg blir skulda for å lyge. No har eg altså opplevd det her i salen, og eg får ta det med meg. Eg vil berre seie at eg registrerer at det er kanskje litt forskjell på det representanten Morten Lund og eg legg i gode idear, og det er ein del som er sette til å vurdere kor gode ideane er, i høve til dei ressursane som på vegner av oss skal setjast inn i prosjekta.

       Eg har ikkje noko imot å diskutere kommunestruktur i ein debatt om distrikts- og regionalpolitikken, for kommunestrukturen har kanskje noko å seie for korleis distriktspolitikken vil utvikle seg i framtida. Eg meiner at representanten Aarrestad kanskje burde vere litt meir oppteken av om vi har ein del kommunar som rett og slett er for små til å vere aktørar - og gode aktørar - i distrikts- og regionalpolitikken. Det initiativet eg har teke, er heilt og fullt i samsvar med Stortingets vedtak. Det er ingen som har nekta meg å prøve å få kommunane til å slå seg saman frivillig. Det er det eg gjer. Så sjølv om Senterpartiet har lagt andre ting i det vedtaket som er gjort, kan dei iallfall ikkje skulde meg for at ein ikkje gjer vedtak som inneheld det dei meiner. Eg er heilt på linje med det Stortinget har vedteke. Eg er heilt sikker på at på dette området treng vi strukturendring - og strukturendringa kjem. Dei som er tidleg ute og er i forkant, vil ha store fordelar av det, i staden for å sitje og vente til dei blir nøydde. Men Senterpartiet har jo ein tendens til å halde på det gamle til det er for seint å tilpasse seg ei ny tid.

Gunnar Breimo (A) : La meg understreke at jeg ikke har det minste problem med å slutte meg til at det er en villet politikk som har vært ført gjennom de siste årene. Siden Arbeiderpartiet tok over, etter at Senterpartiet

       faktisk sendte Arbeiderpartiet til regjeringskvartalet, har det vært ført en politikk fra Arbeiderpartiets side som har økt sysselsettingen og fått ned arbeidsledigheten. Vi har nesten den laveste prisstigningen vi noensinne har hatt, vi har en lav rente, vi har fått skolereformer osv.

       Jeg har vært en av dem som har kritisert bl.a. Postverket og Telenor. Jeg har kritisert Postverket fordi de i enkelttilfeller ikke har sett forskjellen på det å barbere seg og det å skjære bort halve ansiktet. Men jeg kan tenke meg å bruke milliardbeløp på en mye mer konstruktiv måte i Distrikts-Norge enn å opprettholde postkontor som ikke blir besøkt og brukt.

       Når det gjelder Telenor, kunne selvsagt det også ha hatt en mer desentralisert struktur. Det tror jeg det kunne ha fått til. Men det går ikke an å nekte for at prosessen har ført til at f.eks næringsdrivende i Hammerfest nå har teletakster som ligger på et lavmål sett i forhold til bare for få år tilbake. Hva betyr det?

       Jeg tror vi nå må forlate det stadiet at vi er så opptatt av post og tele. Vi skal sikre disse tjenestene i distriktene, men vi må se framover, og vi må se på nye muligheter. Vi må få til de lokale prosessene som vi er helt avhengig av, og som beskrives så inngående i denne meldingen. Jeg kan ikke begripe at det er mulig å ha lest denne meldingen og så sitte igjen med følelsen av at Regjeringen ikke har tro på at det går an å snu utviklingen. Da må man ha lest den på en måte som en viss mann leste Bibelen.

       La meg også si når det gjelder lån og økt gjeld i landbruket: Jeg kjenner bønder og andre folk som veldig fornuftige folk. Fornuften tilsier at man holder igjen på å sette seg i gjeld hvis man har problemer med å dekke inn renter og avdrag. Man øker ikke gjelden sin i vanskelige tider. Derfor tar jeg det som et generelt inntrykk og understreker generelt at når man øker lånet, er det tegn på at man har økende velstand. Såpass fornuftig tror jeg de aller, aller fleste er, ikke minst innenfor jordbruksnæringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten i sak nr. 1 er dermed omme.

       (Votering, se side 4160 f.)