Valgerd Svarstad Haugland (KrF) (ordførar for saka):

       I dag skal vi handsama den tredje og siste stortingsmeldinga om norsk helsevesen denne våren, nemleg stortingsmeldinga om psykiatrien.

       Få tilstandar gir så påtrengande trong for hjelp som dei psykiske lidingane, og få felt har vore meir vektlagde, i alle fall i ord, enn helsetenestene til menneske med psykiske lidingar. Men få ting er det blitt gjort så lite med i dei siste åra.

       Psykiske lidingar er ikkje eit område der ein bør slå politisk mynt, verken når tragediane skjer, eller til andre tider. Som saksordførar er eg glad for at vi i dag kan legga fram ni romertalsvedtak som er einstemmige, i tillegg til to små mindretalsforslag. Dette syner at heile Stortinget står bak ei satsing for menneske med psykiske lidingar.

       Det er òg blitt peikt på at vi i den seinare tida har prioritert altfor mange oppgåver, og dermed ikkje prioritert i det heile. På mange måtar står vi i fare for å gå i den grøfta. Derfor er eg glad for at statsministeren har sagt at i dag finst det to område som er i krise i norsk politikk - det eine er eldreomsorga, og det andre er psykiatrien. Eg tar dette som eit ord på at statsministeren gjennom arbeidet med statsbudsjettet og vidare planlegging vil syna gjennom løyvingar at dette vil bli prioritert.

       Det har innan psykiatrien vore ei utvikling der institusjonstilboda har blitt bygde ned gjennom fleire år. Det har dessverre ikkje skjedd ei tilsvarande oppbygging av tilboda utanfor institusjonane, noko som har ført til at pasientane samla sett har hatt eit dårlegare behandlingstilbod. Samstundes vil eg peika på at det i dag er fleire pasientar som får psykiatrisk behandling enn tidlegare. Det er likevel trong for ei sterkare og meir målretta satsing framover. Meldinga som vi handsamar i dag, har gitt eit realistisk bilete av det psykiske helsevernet. Dei aller fleste som har vore i komiteen på høyring, har peikt på realismen i stortingsmeldinga, samstundes som dei har etterlyst konkrete handlingsplanar. Stortingsmeldinga omtalar situasjonen som kritisk, og med brist i alle ledd. Ho seier at det førebyggjande arbeidet er for svakt, tilboda i kommunane er for få, tilgang til spesialisthelsestenesta er for dårleg, opphald i institusjonar blir ofte for kortvarige, utskrivinga er mangelfullt planlagd, og oppfylginga er ikkje god nok. Departementet konkluderer si klårgjering av manglane i psykiatrien med fylgjande:

       « Pasientene får ikke all den hjelpen de trenger, personellet føler ikke at de får gjort en god nok jobb, og myndighetene makter ikke å gi befolkningen et fullverdig tilbud. »

       Samstundes må det seiast at det er store skilnader frå fylke til fylke og frå landsdel til landsdel på dette området. Lønning II-utvalet peiker i si innstilling også på at psykiatrien er det området som må prioriterast aller høgast. Det er viktig å utarbeida konkrete forpliktande handlingsplanar i alle kommunar og fylkeskommunar for den vidare utviklinga og utbygging av det psykiatriske helsetilbodet. Desse planane må ta utgangspunkt i ein overordna nasjonal plan. Ved utarbeiding av planar og tilrettelegging av tilbod må ein ta lærdom av dei røynslene som er gjorde rundt omkring i landet, både dei positive og dei negative. Handlingsplanen må fastsetta omfanget av behovet for nye tenestetilbod, tidsrammer for gjennomføring og økonomiske rammer.

       Den store mangelen med stortingsmeldinga er at ho er altfor lite konkret i høve til ein slik handlingsplan. Eg vil peika på at det er over 1t gjorde fylgjande vedtak:

       « Stortinget ber Regjeringa fremme forslag om en nasjonal handlingsplan for psykisk helsevern, eventuelt som en del av den bebudede stortingsmeldinga om psykisk helsevern. »

       Eg hadde venta at stortingsmeldinga inneheldt denne konkrete handlingsplanen. Det gjorde ho ikkje, og det er den største svikten ved Regjeringa si stortingsmelding. Men eg er glad for at eit einstemmig storting i dag kjem til å vedta på nytt at det skal utarbeidast ein konkret handlingsplan innan våren 1998, og at ein skal ha ein forpliktande økonomisk opptrappingsplan i samband med denne handlingsplanen, slik at vi faktisk i dag bind oss til ei langsiktig satsing på psykiatrien inn i framtida.

       Dette er viktig, for vi veit at 15 - 20 % av folkesetnaden har psykiske lidingar i mindre eller alvorlegare grad. Dette inneber ikkje at 1/5 av folk i Noreg er psykisk sjuke heile tida, men mange av oss vil oppleva ei psykisk liding ein eller annan gong i livet. Når ein familiemedlem har psykiske lidingar, blir heile familien merkt av det. Indirekte vil difor langt fleire enn 20 % av nasjonen ha nære relasjonar til desse pasientane. Med den store utbreiinga denne sjukdomen har fått, er det viktig både med dei omfattande førebyggjande tiltaka og behandlingstiltak av varierande art, slik at alle får den hjelpa dei treng. Menneske med psykiske lidingar har ofte samansett trong for hjelp. Ofte kan det dreia seg både om kommunale og fylkeskommunale tenester og om tenester frå ulike etatar innanfor kommunen. Det er viktig at desse tenestene framstår som samordna, godt koordinerte overfor brukaren og dei pårørande. Det bør innførast ei lovpålagd plikt for kommunen til å utarbeida konkrete og individuelt tilpassa planar for menneske med psykiske lidingar. Vi ber om at departementet tar dette med i framlegget til ny lov om pasientrettar.

       Ordninga med ventelistegarantien blir ikkje fylgd for pasientar med psykiske lidingar. Det er viktig for komiteen å understreka at denne pasientgruppa bør fylgjast opp på lik line med andre lidingar når det gjeld ventelistegarantien. Til i dag har vel helsevesenet ikkje funne vits i å plassera pasientar på venteliste dersom dei har psykiske lidingar, fordi tilbodet til behandling har vore så dårleg. Målsettinga må sjølvsagt vera at denne behandlinga skal bli betre, og at desse pasientane skal få akkurat dei same rettane som alle andre pasientgrupper.

       Når det gjeld arbeidet med folk med psykiske lidingar, er dei ulike brukarorganisasjonane og dei frivillige organisasjonane viktige. Det er viktig at brukarorganisasjonane får økonomisk stønad til å driva eit omfattande informasjonsarbeid og til å gje støtte og råd. Organisasjonane er ein ressurs, både ved at dei som har psykiske lidingar, kan få hjelp til å takla kvardagen sin, og at dei pårørande får informasjon nok til å vera ei støtte for menneske med psykiske lidingar.

       I denne samanhengen har eg lyst til å nemna Rådet for Psykisk Helse og deira viktige arbeid i høve til m.a. informasjonsdelen, men også Mental Helse, som m.a. har ein akuttelefon som er verdifull i det førebyggande arbeidet. Eg trur at akuttelefonen til Mental Helse har spart mange liv. Eg er glad for at Stortinget i dag kjem til å vedta at Regjeringa i samband med budsjetthandsaminga for 1998 skal auka løyvingane til Mental Helse sin akuttelefon, slik at denne kan vera i drift heile døgnet. Denne telefonen er saman med andre liknande tilbod ei god støtte i det førebyggande arbeidet. Dette er viktig frivillig arbeid som samfunnet også økonomisk må støtta endå meir opp om i framtida.

       Stortingsmeldinga legg opp til at så mange som mogeleg av pasientane skal få hjelp på lågast mogeleg nivå og nærast mogeleg heimemiljøet. Det tilseier at kommunane må bygga opp eit langt betre tilbod til menneske med psykiske lidingar enn det dei har i dag. I så måte vil distriktspsykiatriske senter vera viktige medspelarar i den innsatsen dei ulike kommunane kan gjera overfor denne pasientgruppa.

       Helsestasjonar og primærhelseteneste må byggast opp, det må byggast husvere, og støttekontaktar må formidlast. I det heile må pasientane få hjelp til å takla kvardagen sin ut frå dei behova den einskilde har. Enkelte pasientar treng samtaleterapi for kortare eller lengre tid, andre treng opphald i institusjon. Behova er ulike, og tilboda må vera like mangfaldige som behova er. Kommunane må også utarbeida forpliktande planar, både for den enkelte pasient og for kommunen som heilskap. Det er viktig at departementet fylgjer opp, slik at desse planane blir laga.

       Tiltak som kan betra helsetilbodet i kommunane, er m.a. styrkinga av allmennlegen sin kompetanse, etterutdanningsprogram for personell i kommunen om born, psykisk utvikling og helse, vidareføring av statlege tilskotsordningar til omsorgsbustader og sjukeheimsplassar i kommunane, informasjon til kommunane om Husbanken sine støtteordningar og rettleiingsmateriell om utforminga av ulike typar verna bustader og buformer for heildøgns pleie og omsorg. Dei psykiatriske helsetenestene må altså vera altomfattande og individuelt tilrettelagde.

       Dei samla offentlege driftsutgiftene til psykiatrisk spesialhelseteneste var på 5,7 milliardar kr i 1995. Av dette gjekk 11 % til psykisk helsevern for born og unge og 89 % til psykisk helsevern for vaksne. Dei statlege øyremerkte tilskota til psykisk helsevern er langt mindre prosentvis enn det staten gir i øyremerkte tilskot til somatiske helsetenester. Fylkeskommunane sin bruk av frie inntekter til psykisk helsevern har vore omtrent uendra i perioden 1991-95 i faste prisar. Nesten heile auken i utgifter har vore dekte av øyremerkte statlege tilskot. Det er viktig at fylkeskommunane får ein god nok økonomi til å driva dette arbeidet på ein betre måte, samstundes som at staten sitt øyremerkte tilskot og prosentvise del bør hevast minst på lik line med det øyremerkte tilskotet til somatisk helsevern.

       I arbeidet med å overføra folk med psykiske lidingar til kommunane har ein lett for å tenkja på bustadtilbod og poliklinisk behandling. Dermed står ein i fare for å gløyma at ein òg treng ein del institusjonsplassar. I dag ser vi at det er store ventelister og køar ved dei psykiatriske institusjonane. Derfor ber vi i dag om at Regjeringa på kort sikt prioriterer å auka sengekapasiteten ved dei psykiatriske avdelingane, og at dei må auka talet på senger på regionnivå innafor barne- og ungdomspsykiatrien.

       I dag lever det ein del spesielt eldre folk med psykiske lidingar rundt omkring på institusjonane, og eg vil understreka at desse ikkje skal sendast til heimkommunen mot sin vilje.

       Førebyggingsarbeidet innafor psykiatrien er òg viktig. Eg har merka meg at det er undersøkingar som tyder på at tiltak som tar sikte på å styrkja det sosiale nettverket, har førebyggande verknad på psykisk helse. Lokalsamfunnet og den enkelte sitt nærmiljø er viktig for nettverksbygging. I denne samanhengen er dei frivillige organisasjonane støttespelarar for lokalbefolkninga og for dei med psykiske lidingar.

       Kristeleg Folkeparti, ja heile komiteen er med på å framheva familien si rolle i førebyggingsarbeidet. Trygge og vel fungerande heimar gir borna ein god sosial ballast med på vegen. Familien er den grunnleggande sosiale eininga i samfunnet. Derfor vil òg tilhøva i familien ha stort verde for enkeltmennesket og for samfunnet. I så måte må òg familievernkontora rustast opp til å ta unna for ein del av dei som kjem der for å få hjelp i samband med krisene sine.

       Stortingsmeldinga er veik i høve til tilbod til born i familiar med store psykiske problem. Vaksenpsykiatrien overser ofte at borna til pasientane deira òg kan få store problem fordi foreldra har store lidingar. Derfor er det naudsynt med målretta innsats for desse borna. Der er barnehage og skule viktige støttespelarar, og førskulelærarar og lærarar bør vidareutdannast til å takla desse problema.

       I tillegg er det enkelte menneske sin sjanse til å skaffa seg arbeid viktig, og vi må få fleire tilpassa arbeidsplassar for akkurat denne kategorien. Eg har sjølv sett korleis ein del brukarar i Ramnes og Våler kommunar har blomstra opp ved at dei har fått arbeid på ein gard. Dei følte at det var behov for dei, dei hadde sine plikter å gå til, og det hjalp dei i deira eiga utvikling.

       Stortingsmeldinga omhandlar òg tilbodet til spesielle grupper, m.a. dei som sit i fengsel. I tillegg tar ho for seg grupper med særlege behov - innvandrarar, flyktningar, asylsøkjarar, rusmiddelmisbrukarar og funksjonshemma. Dette er grupper vi må ta endå meir på alvor enn vi har gjort til i dag.

       Så langt har eg trukke fram moment som vi alle er samde om her i Stortinget i dag. Men det finst område der partia skil lag. Eit av desse er i synet på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, SSBU. Regjeringa går inn for at Oslo kommune skal overta ansvaret for SSBU. Det er Kristeleg Folkeparti negativt til. Vi meiner vi treng eit nasjonalt kompetansesenter som tar seg av barne- og ungdomspsykiatrien, og at SSBU er eit slikt nasjonalt kompetansesenter og bør vidareutviklast i så måte. Eg er redd for at dersom SSBU blir lagt inn under Oslo kommune, vil den nasjonale biten av arbeidet deira bli mindre vektlagt. Eg vil òg nemna at dei fleste fagmiljøa innafor psykiatrien åtvarar mot ei slik overføring. Dei meiner det er gale å bygga ned eit etablert og godt fungerande forskings- og undervisningsmiljø. SSBU har høgspesialiserte tenester som berre eksi-sterer der, og ein har ingen garanti for at tilbodet som kjem i staden, vil bli betre eller tilsvarande. Dei ulike helseregionane har òg reagert negativt på denne overføringa.

       Eit anna område der det har danna seg eit fleirtal og eit mindretal, er i synet på oppbygging av kompetansesenter knytt til Rikshospitalet. Regjeringa legg opp til - og Stortinget sluttar seg til planen - at alle regionsjukehusa skal arbeida med å integrera vaksenpsykiatriske og barne- og ungdomspsykiatriske avdelingar i regionsjukehusa. Departementet har tatt til orde for at dette ikkje bør skje ved Rikshospitalet, noko eit mindretal er usamd i. Kristeleg Folkeparti meiner det vil vera naturleg at det blir eit slikt kompetansesenter knytt til Rikshospitalet, og vi ynskjer at departementet skal vurdera dette i samarbeid med Rikshospitalet. Reint geografisk ligg Rikshospitalet nær både universitetsmiljø, Gaustad sjukehus og SSBU, så det ligg veldig godt til rette for eit slikt samarbeid.

       Det er eit paradoks for meg at på den eine sida seier Regjeringa at den ynskjer å satsa på psykiatrien og betra det gode tilbodet til folk med psykiske lidingar, og samstundes har vi for kort tid sidan vedtatt å ta ifrå privatpraktiserande psykiatrar og psykologar refusjonsretten dersom dei behandlar dei same pasientane. Det vil etter mitt syn svekka tilbodet til akkurat denne pasientgruppa.

       I dag får vi altså ikkje handsama ein konkret handlingsplan med økonomisk oversikt for menneske med psykiske lidingar, slik mange av oss hadde vona. Men heile komiteen seier at Regjeringa i fyrste omgang i statsbudsjettet for 1998 og seinare i dei påfylgjande budsjetta må koma tilbake med auke i løyvingane til denne pasientgruppa. I tillegg seier vi at Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett våren 1998 må koma tilbake med ein handlingsplan og forpliktande økonomisk opptrappingsplan. Vi seier òg at det i mange år framover vil vera nødvendig med større øyremerkte løyvingar til psykisk helsevern, både til kommunane og til fylka.

       Det er viktig at det blir gjort kostnadsutrekningar på lik line med utrekningane for 6-årsreforma, slik at kommunane veit kor mykje reforma vil kosta. Løyvingane frå Stortinget må dekka det reforma vil kosta. Dette må bli eit krafttak for det psykiatriske helsevesenet i åra som kjem. Noreg har råd til det, og vi er moralsk forplikta til det. Vi har ikkje råd til å la vera!

Gunhild Øyangen (A) : Jeg er glad for den brede enigheten det er når vi i dag behandler stortingsmeldingen om psykiatri. Både her i Stortinget, blant brukerorganisasjonene og i fagmiljøene er det enighet om beskrivelsen, analysene og tiltakene som er foreslått i stortingsmeldingen. Departementet har gjort et solid arbeid. Meldingen representerer likevel starten på et arbeid som må føres videre over mange år.

       Regjeringen spiller med åpne kort og har synliggjort at saksfeltet har ligget i skyggenes dal. Det er større åpenhet i dag, men fortsatt er det for liten kunnskap og forståelse for menneskesinnets mange sider.

       Meldingen oppsummerer vår nåværende kunnskap. Og den har synliggjort at det er behov for mer planlegging, ikke minst i kommunene, slik at en får et bredere grunnlag for å utarbeide en økonomisk forpliktende handlingsplan, som sosialkomiteen ber om i sin innstilling.

       Arbeidet i komiteen har vært svært konstruktivt, og det har vært en seriøs holdning til å få til et best mulig resultat. Jeg vil gi honnør til saksordføreren og resten av komiteen for at vi har kommet fram til en slik samlet innstilling.

       Etter min vurdering er det også slik at denne brede enigheten er forpliktende for den videre utbyggingen på dette området. Stortinget og Regjeringen har et stort ansvar for tilbudene til mennesker med psykiske lidelser. På samme tid er det viktig at alle kommuner og folkevalgte blir seg bevisst det ansvaret kommunene har for alle sine innbyggere, også når psykiske lidelser oppstår.

       Stortinget mener kommunene må ha en lovpålagt plikt til å utarbeide handlingsplaner for sine innbyggere som har et langvarig og sammensatt behov for psykiske helsevern. Kommunene pålegges å utarbeide psykiatriplaner, som skal være en del av kommunens helse- og sosialplan. Samtidig som alle offentlige instanser må ta sin del av ansvaret, vil jeg fremheve betydningen av den innsats brukerorganisasjoner, pårørende og frivillige bidrar med. Det gjelder i utformingen av innholdet i tilbudene og i det forebyggende arbeidet.

       Departementet fastslår veldig klart at brukeren skal stå i sentrum når tjenestene bygges ut. Det betyr at fagmiljøene må samarbeide om et tilbud hvor enkeltmennesket står i sentrum. Samarbeidet må også skje mellom første- og andrelinjetjenesten. Komiteen er enig om at det i tillegg til poliklinisk behandling også vil være behov for institusjonsplasser og døgntilbud. Her vises det bl.a til gode erfaringer med distriktspsykiatriske sentre.

       Når det gjelder det fylkeskommunale omstruktureringstilskuddet, er det et ledende prinsipp at fylkeskommunale tilbud ikke skal bygges ned før nye tilbud er bygd opp.

       Komiteen har lagt vekt på det forebyggende arbeidet og samtidig understreket at vi i dag har for få institusjonsplasser. Vi kan ikke komme bort fra at det også i framtiden vil være behov for slike plasser, og da må behovet for faglig forsvarlig behandling være bestemmende for oppholdets varighet, slik at vi unngår svingdørspasienter.

       Det er viktig å få et tilbud i nærheten av der en bor, slik at en kan ha støtte av sine nærmeste og opprettholde sitt sosiale nettverk.

       Jeg vil fremheve den jobben arbeidsmarkedsetaten må gjøre for å lette adgangen til arbeidsmarkedet for mennesker med psykiske lidelser. Utestengning fra arbeidsmarkedet kan ofte forsterke problemene, og motsatt: En jobb å gå til kan bidra til at en med psykiske lidelser kommer inn i en god sirkel. En velegnet bolig er også en viktig forutsetning for en positiv utvikling.

       Vi er enig i at det trengs mer penger. Likevel kan vi aldri bevilge oss bort fra at vi selv også har et ansvar for å ta vare på våre liv, våre nærmeste og vårt nærmiljø. I det forebyggende arbeidet er det viktig med f.eks foreldreveiledningsprosjekter i regi av helsestasjonene, og det er viktig med gode barnehager. Jeg vil også trekke fram kampen mot rusmisbruk, voldsforherligelse og slankehysteri.

       Barn og unge er en gruppe som særlig trenger vår omsorg og omtanke. Dette er også et område av psykia-

       trien med særlig store behov. Det er derfor gledelig at Stortinget ser ut til på fredag å ville bevilge ytterligere 150 mill. kr til barne- og ungdomspsykiatrien. Som foreldre ville vi aldri godtatt at barnet vårt hadde gått rundt med tannpine i et halvt år. I dag kan det skje at barn med like store psykiske smerter må gå lenge uten hjelp. Det skal vi ikke godta. En styrking av pasientenes stilling med hensyn til behandlingsgaranti og ventetidsgaranti må gjelde psykiske lidelser i like stor grad som somatiske. Det er behov for mer kunnskap på mange områder for å fange opp barn og ungdom som sliter med psykiske lidelser, og det er viktig at de får hjelp tidlig. Vi ønsker derfor økt kompetanse blant lærere og i PP-tjenesten.

       Selv om tjenestene er mangelfullt utbygd i dag, gjøres det mye godt arbeid av mange yrkesgrupper i helsevesenet. Det blir viktig å kunne utdanne flere og å gi relevant etter- og videreutdanning til fagpersonell, som ofte har en meget krevende arbeidsdag. Mye arbeid gjenstår, men stortingsmeldingen er starten på utviklingen av verdigere tjenestetilbud til mennesker som for lenge har stått bakerst i køen.

       Før daværende helseminister Werner Christie la fram helsemeldingen i 1994, sa han at det var psykiatrien som skulle prioriteres, at det i forbindelse med helsemeldingen skulle utarbeides en plan for psykiatrien, og at lovverket skulle endres. Stor var skuffelsen da meldingen kom og den ikke inneholdt noen framtidsperspektiver for psykiatrien. Stortingsflertallet bad om en handlingsplan, og Senterpartiet ville ha et lovverk på plass som klart plasserte ansvaret, og at pengene derfor mer målrettet skulle følge det nivået som hadde ansvaret.

       Nå er det gått vinter og vår og atter en vinter og vår, uten at en handlingsplan eller et lovverk er på plass. Men vi behandler nå en melding om psykiatrien som skal være forløperen til en handlingsplan. Senterpartiet er glad for at vi har fått flertall for at Regjeringen snarest må fremme forslag om en forpliktende handlingsplan for psykiatrien, der det følger med en økonomisk forpliktende opptrappingsplan. Regjeringen blir pålagt å foreta en beregning av de kostnadene kommunene får ved et utvidet ansvar for mennesker med psykiske lidelser, på linje med beregningen som ble foretatt i forbindelse med 6-åringsreformen. Det må beregnes kostnader på bakgrunn av planer utarbeidet i et antall kommuner, slik at en kan få fram en kostnadsoversikt for alle kommuner samlet. Senterpartiet skrev brev til helseminister Gudmund Hernes og bad om en slik beregning før vi begynte å behandle meldingen, men fikk til svar at det kunne de ikke gjøre, det ville bli for usikkert og for tidkrevende. Nå går imidlertid stortingsflertallet inn for et forslag som vil pålegge helseministeren å utarbeide kostnadsanalyser. Stortinget har oppnevnt Hervik-utvalget til å foreta slike beregninger, og jeg går ut fra at dette utvalget vil medvirke til at vi får kostnadene på bordet. Det er viktig at Kommunenes Sentralforbund er med for å få en felles forståelse for hvilke kostnader som skal beregnes.

       Senterpartiet vil ikke godta noen ansvarsoverføring til kommunene før kostnadene er beregnet og det er klarlagt en forpliktende økonomisk opptrappingsplan, slik det ble gjort for 6-åringsreformen. Kommunene har fått mange nye store oppgaver å løse. Men hvis de skal bli i stand til å følge opp Stortingets pålegg, må de få en økonomi som gjør dem i stand til å bygge ut og drive nye tilbud. Satsingen på eldre krever en stor innsats i kommunene. Pleie- og sykehjemsplasser skal bygges ut, og det trengs langt mer helsepersonell. Det samme vil gjøre seg gjeldende i psykiatrien. I tillegg vil rusomsorgen og 6-åringsreformen kreve mye av kommunene.

       Psykiatrireformen er også en levekårsreform. Den handler om å få mulighet til et verdig liv med arbeid, utdanning, bolig og kulturelt samvær. Mange trenger tett oppfølging og hjelp over lengre tid for å mestre livet sitt. Personer med psykiske lidelser er 80-90 % av tiden i hjemkommunen. Det er viktig at en der legger til rette for et godt tilbud, både faglig behandling og på omsorgsnivå. Jeg har selv på nært hold fått følge hvordan en kan organisere hjelpen til unge schizofrene, hvis en bare har mer midler å sette inn. Det er utrolig hva en kan få til i samarbeid med pårørende, med hjemkommunen og ikke minst med brukeren selv, hvis en er villig til å sette inn ressurser og følge opp den enkelte ut fra de hjelpebehov vedkommende har. Det er viktig å støtte opp om pårørendeorganisasjoner, som er pådrivere i dette arbeidet.

       Psykiatrireformen handler først og fremst om hvordan en skal bygge opp et godt hjelpetilbud i nærmiljøet til mennesker med psykiske lidelser. Det handler om kommunens ansvar for å forebygge at depresjoner og problemkonflikter skal utvikle seg til mer alvorlige tilstander. Og det handler om ettervern og oppfølging for personer som til tider trenger spesialisthjelp. Det er viktig at kompetansen som er til stede i fylket og i institusjonene, blir brukt for å heve kompetansen i kommunene. Det trengs et mer forpliktende samarbeid mellom første- og andrelinjetjenesten. Spesialistene må reise ut i kommunene og være både behandlere og rettledere.

       Utdanningskapasiteten for helsepersonell må økes, og det er viktig å satse på tverrfaglig etterutdanning. Det er mange grupper som må ha kompetanse for å hjelpe personer med psykiske lidelser.

       Spesialsykepleiernes kompetanse innen akuttpsykiatri og medikamenthåndtering må videreføres i videreutdanningen. Senterpartiet har lenge bedt om at staten må ta ansvaret for utdanning av psykiatere. Spesielt er det stor mangel på barne- og ungdomspsykiatere. Det må snarest utarbeides et videreutdanningssystem som gjør at en får fortgang i å utdanne flere legespesialister, og de spesialistene en har, må brukes målrettet mot pasientbehandling. De må avlastes for administrativt arbeid og unødvendig møtevirksomhet. I forbindelse med at refusjon til privatpraktiserende psykologer og psykiatere blir tatt bort, skal de bli tilbudt nye driftsavtaler, som skal opprettes for å sikre at deres arbeid blir videreført mer målrettet mot prioriterte oppgaver.

       Sengekapasiteten i spesialistpsykiatrien er bygd kraftig ned de senere årene. Nå er tiden kommet til å reversere utviklingen. Flertallet ber Regjeringen prioritere og øke sengekapasiteten ved de psykiatriske avdelingene samt øke antall senger på regionnivå innen barne- og ungdomspsykiatrien. Vi har for mange svingdørspasienter. Noen trenger oppfølging over lengre tid og dermed innleggelse i sykehus. Det må finnes plasser til å dekke dette behovet. Spesielt ille er situasjonen for barn og unge med store psykiske problem. Mange får ikke annet tilbud enn i voksenpsykiatrien, og det kan være et skremmende møte med tunge klienter og et tøft miljø. Det skal igangsettes en systematisk gjennomgang av barne- og ungdomspsykiatrien, og det må opprettes psykiatriske institusjoner for barn og ungdom i hvert fylke. Senterpartiet mener Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri fortsatt må være statlig, med spisskompetanse og hjelp til de andre regionene og fylkene. Ved å satse på å utbygge sengekapasiteten er det ikke gitt signal om at en ikke skal arbeide videre med et opplegg hvor en har mindre enheter i distriktspsykiatriske sentre og poliklinisk virksomhet med nært samarbeid med primærkommunene.

       Den stille reformen er betegnelsen som er satt på at fylkene forsøker å legge ned psykiatriske sykehjem og overføre pasientene til kommunal omsorg. Utgiftene for disse pasientene er lagt i fylkeskommunenes rammeoverføringer. Senterpartiet mener at en slik overføring til kommunene ikke må skje før ny lov er vedtatt hvor ansvaret blir plassert, og at kommunene får kompensert for denne utgiften.

       Senterpartiet mener at gamle pleiepasienter ikke skal flyttes mot sin vilje, men må få bo der de har tilhørighet og føler seg hjemme.

       Vi mener at psykiatrireformen skal starte i andre enden, nemlig med barn og unge. Det viktigste en kan gjøre, er å drive forebyggende arbeid og sette inn hjelp på et tidlig stadium, før problemene har blitt for store. Mange barn og unge har store vansker i livet sitt. Spiseforstyrrelser og selvmord er et økende problem. Barne- og ungdomsarbeidet må opprioriteres, og barnevern, psykiatri og rusomsorgen må samarbeide nærmere. Men det må ikke bli slik at hvis et barn trenger psykiatrisk hjelp, må det også inn under barnevernet. Det behøver ikke være en barnevernssak for det. Hovedsaken er at hjelpeapparatet arbeider ut fra det som er til best hjelp for barnet.

       Jeg håper at denne meldingen - når alle partiene er enige om satsing på alle nivå i psykiatrien - vil føre til at en snarest får en økonomisk opptrappingsplan for å komme ut av krisen i psykiatrien og over i et positivt utviklingsarbeid.

Ansgar Gabrielsen (H) : Saksordføreren har redegjort for det aller meste, og som det fremgår av innstillingen, er det stor grad av enighet i komiteen. En av årsakene til den store grad av enighet er nok den presise beskrivelsen av situasjonen og for så vidt av veien fremover, men mangelen på forslag om handlingsplan er nok også medvirkende til at det i denne saken er mindre - jeg holdt på å si - uoverensstemmelser i komiteen enn tilfellet var ved behandlingen av f.eks eldremeldingen.

       Stortinget sørger i dag for å utfylle Hernes' melding om psykiatri med konkret vedtak om en plan for opptrapping av bevilgningene. Komiteen har uttrykt at den er fornøyd med den ærlige tonen i denne stortingsmeldingen. Det er sjelden en opplever at departementet er villig til å beskrive virkeligheten i tråd med det som brukerne og fagfolk faktisk opplever, noe som er tilfellet denne gangen.

       I meldingen tar en selvkritikk for den situasjonen som psykiatrien er i. Det er en selvkritikk som nok også mange andre må ta, for det står i meldingen:

       « Det forebyggende arbeidet er for svakt.

       Tilbudene i kommunene er for få.

       Tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenester er for dårlig.

       Opphold i institusjon blir ofte for kortvarig.

       Utskrivning er mangelfullt planlagt.

       Oppfølgingen er ikke god nok. »

       Dernest står det:

       « Pasientene får ikke all den hjelp de trenger, personellet føler ikke at de får gjort en god nok jobb, og myndighetene makter ikke å gi befolkningen et fullverdig tilbud. »

       Høyre er villig til å prioritere psykiatrien økonomisk, og dette vil vi trappe opp. En start er nå i revidert nasjonalbudsjett, der det blir flertall for Høyres forslag om 150 mill. kr øremerket til barne- og ungdomspsykiatrien. I budsjettet for 1998 er vi villig til å ta et nødvendig krafttak, og midlene kan da utnyttes bedre etter at meldingen er vedtatt, og stadig flere kommuner utarbeider handlingsplaner for psykiatrien - som er en forutsetning. Høyres holdning er at det ikke å satse økonomisk på psykiatri er etisk uakseptabelt, i tillegg til at det er dårlig samfunnsøkonomi. Ved manglende satsing opplever vi unødig lidelse, sykemelding og uførhet for pasientene og en stor belastning for de pårørende.

       Jeg tror at det i forbindelse med psykiatrien er muligheter for forebygging. I innstillingen har komiteen påpekt flere forhold som vil kunne virke forebyggende, og et av dem er, som det slås fast: « Familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet. » Jeg tror det er viktig å presisere dette, for det en ofte opplever innenfor psykiatrien, er at barn som vokser opp i miljøer som er det en kan kalle urolige, ofte får psykiske problemer.

       Fra Høyres side vil jeg også takke de mange interesse-organisasjonene og de fagfolkene som har bidratt med innspill ved Stortingets behandling, både i høringer og for øvrig. Sjelden har vi opplevd så stor pågang fra folk som ønsker å bidra med nyttig erfaring og ekspertise. Høyre - og for så vidt komiteen - har fulgt kanskje det viktigste rådet, for Stortinget krever nemlig i dag en forpliktende handlingsplan for psykiatrien, herunder en økonomisk opptrappingsplan. I VIII i vedtaket står det følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om en forpliktende handlingsplan for psykiatrien, herunder en økonomisk forpliktende opptrappingsplan. »

       Ordvalget er ikke tilfeldig. Når det står « snarest », er det fordi komiteen har ment at det er nødvendig å få en sånn handlingsplan på skinnene. Regjeringens egen beskrivelse av situasjonen, som jeg har sitert, burde ha ansporet Regjeringen til å satse litt mer på å få fram en sånn handlingsplan i forbindelse med denne meldingen.

       Høyre mener at det statlige øremerkede tilskudd til psykiatrien i fylkeskommunene må bringes opp på et nivå muligens tilsvarende det som gjelder for somatikken, som har ligget på ca 25 %. Det er i dag for stor variasjon i de fylkeskommunale tilbudene og i de fylkeskommunale utgiftene til psykisk helsevern. Det skal ikke være sånn at kvaliteten skal variere slik som den gjør i dag, avhengig av hvor en bor. Det trengs økte statlige tilskudd for å redusere variasjonene i tilbudet. Her tror jeg det absolutt er behov for en sterkere statlig styring for å få dette til. Det er vel ulike årsaker til at det er blitt sånn. Utbyggingen av psykiatrien i Norge har ikke skjedd gjennom en overordnet nasjonal plan eller styring, og det har vært opp til den enkelte fylkeskommune gjennom egne, delvis ufullstendige helseplaner å utforme tilbudet. I tillegg er jeg klar over at historiske forhold har ført til ulikheter når det gjelder psykiatrien.

       Vi trenger en kvalitetsheving av psykiatritilbudet. I dette arbeidet vil brukerundersøkelser være viktige verktøy i planleggingsarbeidet og for evaluering av tjenestetilbudene. Brukernes egen opplevelse av det offentlige tjenestetilbudet og muligheter for å kunne si klart ifra er viktig både for tjenestenes kvalitet og den enkeltes oppfatning av seg selv. Det er viktig å kunne bidra for alle.

       Barne- og ungdomspsykiatrien trenger et umiddelbart løft. Jeg er glad for at det er en enstemmig komite som følger opp Lønning II-utvalgets innstilling om dette. Det kanskje viktigste som Lønning-utvalget foreslo, blir i dag vedtatt. Regjeringen skal samarbeide med fylkeskommunene for å sikre at barne- og ungdomspsykiatrien utbygges til en tilfredsstillende dekningsgrad for barn og unge under 18 år. Det skal igangsettes en systematisk gjennomgang av barne- og ungdomspsykiatrien med henblikk på om mål, midler og organisasjonsform er i samsvar med hverandre. Vi skal videre få en vurdering av om det er riktig å opprette psykiatriske institusjoner med sykehuskarakter for barn og ungdom i hvert fylke.

       Når det gjelder nedlegging av institusjonsplasser innenfor psykiatrien, tror jeg en skal tenke seg vel om før en gjør drastiske ting. Jeg mener at inntil videre er det helt nødvendig å opprettholde de eksisterende institusjonsplassene. Og her må departementet ta et ansvar for at nedleggelser ikke skjer, eller ikke skjer for fort. Først når en får en samlet oversikt over behovet på de ulike områder for hele landet, kan det vurderes en helhetlig strategi for oppbygging av nye tilbud og dermed eventuelle omlegginger - og i neste omgang nedlegging av andre tilbud. Jeg tror det er viktig at vi gjør tingene i rett rekkefølge, slik at vi ikke først bygger ned - da oppstår det et vakuum, man har ikke alternativer, og så har vi et fornyet og forsterket problem.

       Vi har stor mangel på fagfolk i psykiatrien, og komiteen kommer i innstillingen med forslag for å rette på dette. Det foreslås konkret at Regjeringen må opprette hospitantplasser med statlig lønnsdekning ved sykehusenes barneavdelinger, øremerket barnepsykiateres side-utdannelse. Høyre støtter en økning i utdannelseskapa-siteten når det gjelder leger og psykologer. Hvis ikke Regjeringen nå tar signalet fra en samlet komite på dette punktet, får vi foreslå å øke antall plasser i budsjettbehandlingen til høsten.

       Dessverre er det kun Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet som i innstillingen påpeker at de privatpraktiserende psykologene og psykiaterne er svært viktige for helsetilbudet til mennesker som har psykiske problemer. I Ot.prp.nr.47 er trygderefusjonen til pasientene fjernet for disse. Dette vil medføre at pasientene får et dyrere tilbud, og utviklingen mot et todelt helsevesen skyter fart - et helsevesen der kanskje kun de mest bemidlede pasientene får den beste behandlingen. Man kan stille seg spørsmålet om dette er sosialdemokratiet anno 1997.

       Høyre er meget skeptisk til hvorvidt fylkeskommunene kommer til å opprette de nødvendige driftsavtaler med de privatpraktiserende psykologene og psykiaterne. Her viser jeg til et brev fra Kommunenes Sentralforbund til sosialkomiteen, datert 29. mai 1997, der det bl.a heter:

       « Departementets ønske om at flere psykiatere og psykologer skal få driftsavtaler med fylkeskommunen må avstemmes med den betydelige mangel på og skjeve geografiske fordeling av det samme personell innen offentlig virksomhet. KS ser ikke dette uten videre som et velegnet virkemiddel for å øke behandlingskapasiteten av prioriterte pasientgrupper. »

       Dette brevet er etter mitt skjønn en bekreftelse på at fylkeskommunene ikke ønsker å opprette disse avtalene. Dette frykter jeg i neste omgang vil ramme pasientene. Dette vil Høyre holde et våkent øye med.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Da St.meld.nr.25 ble lagt fram av Regjeringa i mars i år, var det en melding det var store forventninger til både hos brukerne, fagfolk, pårørende og oss politikere. Resultatet av meldinga var mange fine ord og mange fine forslag til tiltak, men ingen økonomiske forpliktelser og ingen økonomiske føringer.

       Stortinget bad allerede for ett og et halvt år siden om en konkret økonomisk handlingsplan i forhold til psykiatrien, og at denne skulle følge psykiatrimeldinga. Dette er ikke fulgt opp i meldinga - ingen økonomiske forpliktelser.

       Da statsråd Gudmund Hernes, som for øvrig pleier å være en fresk kar, la fram meldinga, ble det sagt at penger ikke deles ut i meldinger, men i behandling av statsbudsjett. Vi har alle sett og hørt samferdselsministeren legge fram stortingsmeldinger om ny vegplan og ny jernbaneplan - 39 milliarder kr var det sagt helt konkret der - sosialministeren la fram stortingsmelding nr. 50, om eldrepolitikk - 29 milliarder kr var klart lagt fram som kostnadsramme. Så det går an!

       Stortinget vil nå igjen be Regjeringa snarest å legge fram forslag til en forpliktende handlingsplan for psykiatrien, med en forpliktende opptrappingsplan.

       Videre uttaler komiteen at det må gis øremerkede midler til kommunene. Det er viktig at kommunene pålegges å utarbeide egne psykiatriplaner, og at det så knyttes vilkår om planlegging for tilbudet til mennesker med psykiske lidelser som del av kommunenes helse- og sosialplaner. Statlige myndigheter må inn og ta et mye større økonomisk ansvar i form av tilskudd til kommunene og fylkene for å oppnå mål om bedring i det psykiske helsevernet. Det må stilles krav til kommunene for overføring av øremerkede midler.

       Lønning II-utvalget har i sin gjennomgang av prioriteringer i helsevesenet nå i år påpekt svikten i prioriteringer av psykisk helsevern. I motsetning til realvekst offentlige utgifter til helsemessige ytelser på 15 %, har det ikke vært utgiftsvekst til psykisk helsevern. Det samme forhold ble også påvist i 1987, altså for ti år siden.

       Både St.meld.nr.25 og Lønning II-utvalget viser at det er svikt i alle ledd innen psykiatrien, både når det gjelder forebygging, faktisk behandling og ettervern. Nå er det på høy tid å sette pasienten først, sette pasienten i fokus.

       Psykiatrien må tas på alvor, og pasientene må tas på alvor ved at det gis fullverdig behandling når behandling faktisk trengs. Det nytter ikke å gi noen behandlingsgaranti innen psykiatrien hvis det ikke blir en reell garanti som er juridisk bindende. Hvis ikke, blir det kun en ventelisteprioritering og en køordning, ingen garanti.

       Skal vi nå målet å sette pasienten først, må en se helheten og sikre at det er nok kvalifisert personell til å drive god behandling. Det må brukes ressurser på å utdanne kvalifiserte fagpersoner, både leger og psykologer, psykiatere og sjukepleiere spesialisert innen psykisk helsevern.

       Komiteens flertall, inkludert SV, understreker den betydning det er å ha et mangfold av brukerorganisasjoner. Dette er en styrke både for brukerne og deres pårørende. Derfor er det viktig å sikre disse økonomisk, slik at de blir i stand til å gjøre jobben sin til beste for brukerne.

       Videre er det viktig å aktivisere det nettverk, de pårørende som pasienten har rundt seg. Det er i denne sammenheng viktig å se på realitetene i dagens samfunn, hvor « familien » er et utvidet begrep som ikke lenger kun defineres som kjernefamilien. Familien omfatter også samboer. Vi må tenke på nære venner eller annet nettverk den enkelte har rundt seg, og som den enkelte har tiltro til.

       Lønning II-utvalget peker spesielt på tilstanden innen barne- og ungdomspsykiatrien. Perioden sett under ett er antall heldøgnsplasser innen barne- og ungdomspsykiatrien nesten uendret. Det er behov for en sterkere utbygging av tilbudet til barn og unge. Lønning II-utvalget sier spesifikt at barne- og ungdomspsykiatrien bør utbygges for å nå en tilfredsstillende dekningsgrad for barn og ungdom under 18 år.

John Alvheim (Frp) : Med St.meld.nr.25 har helse-ministeren gjort et godt forsøk på å bringe den psykiatriske helsetjeneste ut av skyggenes dal og fram i lyset. I altfor lang tid har denne tjenesten mer eller mindre levd sitt eget liv, styrt av faglige småkonger med svært sprikende og uensartede ideologiske og faglige behandlingsopplegg. Meldingen mestrer på en god måte å alminneliggjøre psykiske lidelser som kan ramme alle og enhver, og dermed medvirker meldingen på en god måte til en svekkelse av tabuene rundt de psykiske lidelsene.

       Meldingen gir en god beskrivelse av dagens situasjon innen psykiatrien og påpeker ærlig betydelige og alvorlige mangler i alle deler av tjenesten. Jeg deler den situasjonsbeskrivelse som er gitt, men finner likevel at meldingen på de fleste områder er lite forpliktende i forhold til konkrete forslag til løsninger, herunder forventet ressursforbruk, for å bringe den psykiatriske helse-tjenesten opp på et tilfredsstillende nivå, som rent prestisjemessig kunne sidestille psykiatriske lidelser med somatiske lidelser.

       Mangel på ulike kategorier helsepersonell til psykiatrien mener jeg så absolutt også har sin årsak i at denne tjenesten faglig og allment ikke har den samme prestisje som eksempelvis somatikken.

       En enstemmig sosialkomite har lykkeligvis maktet å stramme opp meldingen betydelig, betydelig i den forstand at de foreslåtte tiltak i meldingen er gjort mer forpliktende, idet en samlet komite i forslags form ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en tidfestet plan for iverksettelse av tiltak og med en prislapp på nødvendig ressurstilgang i årene framover.

       Slik Fremskrittspartiet ser det, er det nødvendig med strakstiltak i form av å øke sengekapasiteten i de intermediære avdelinger, dette for å senke inntaksterskelen og heve utskrivingsterskelen, slik at en kan få redusert den såkalte svingdørseffekten med en altfor stor gjeninnleggelsesrate på grunn av for kort liggetid.

       Et av strakstiltakene som også en samlet komite har gått inn for, er å styrke barne- og ungdomspsykiatrien, også her med avvisning, og etablering av flere sengeplasser på regionnivå. Endelig mener også en samlet komite at den psykiatriske helsetjeneste i kommunene i forhold til langtidspsykiatrien må styrkes rimelig raskt. Jeg sier meg særdeles godt fornøyd med den flertalls-innstillingen som foreligger, og er særlig glad for at det var mulig å få flertall for disse forslagene fra Fremskrittspartiets side.

       Jeg er meget bekymret for den meldingen jeg hørte på radio i dag om at KS gikk ut og antydet at psykiatrien måtte vente fordi kommunene hadde så mange andre store oppgaver å løse, slik som 6-åringsreformen og eldreomsorgsoppgavene, som kommer til behandling senere i uken.

       Jeg forstår på en måte KS, og jeg forstår kommunenes problemer. Det har vært mange reformer i den seneste tid, og flere ligger foran, men det er nå dessverre slik at verken Regjeringen eller Stortingets flertall har vært villig til å betale kommunene for de reformene de er blitt pålagt å utføre. Det er derfor en ganske stor skepsis i kommunene i forhold til lovnader fra dette hus om tilstrekkelig med bevilgninger.

       Antydningen fra representanten Gabrielsen om 150 mill. kr til barne- og ungdomspsykiatrien i revidert nasjonalbudsjett vil jeg si er et dårlig signal i forhold til den satsingen alle nå hadde ventet skulle skje innen psykiatrien, et signal som jeg dessverre ikke hadde forventet skulle komme. Jeg trodde at flertallet også i finanskomiteen ville være i stand til å øke bevilgningen langt mer i forhold til det de samme partiene har skrevet seg inn med i den foreliggende innstilling. Fremskrittspartiet har, som kanskje kjent av noen, fremmet forslag om 450 mill. kr til psykiatrien for resten av inneværende år.

       Jeg er godt fornøyd med at en samlet komite understreker betydningen av det store arbeidet som de private interesseorganisasjoner innen psykiatrien gjør. Jeg viser i denne sammenheng til at en samlet komite har gått inn for Fremskrittspartiets forslag om å styrke Mental Helses akuttelefon. Mental Helses akuttelefon gjør et meget godt arbeid og en stor innsats ved å forebygge selvmord, særlig blant unge mennesker.

       Men jeg er lite fornøyd med at verken departementet eller sosialkomiteens flertall går inn for å etablere en landsdekkende institusjon for særlig farlige og voldelige sinnslidende, da jeg mener det er et reelt behov for en slik institusjon på landsplan. Jeg er helt uenig både med sosialkomiteens flertall og departementet i at etablerte sterkavdelinger, som kom etter at Reitgjerdet ble nedlagt, har vært i stand til å dekke en forsvarlig behandling av og tilsyn med denne kategori pasienter, som det heldigvis ikke finnes svært mange av. Mange av disse pasientene befinner seg til enhver tid i norske fengsler, noe jeg mener er helt uverdig.

       Når dette er sagt, er jeg glad for at departementet på bakgrunn av et forslag jeg fremmet i Stortinget den 9. mai 1996 i forbindelse med en interpellasjonsdebatt om mord begått av sinnslidende, har funnet å ville opprette et departementalt utvalg som skal undersøke forholdene rundt en rekke drap som er begått av sinnslidende de seneste år. Jeg håper at denne undersøkelsen vil ha som følge at Regjeringen vil foreslå å etablere en fast undersøkelseskommisjon som skal kunne rykke ut og undersøke forholdene rundt drap som begås av sinnslidende.

       Mangel på fagpersonell i den psykiatriske helsetjeneste er langt større enn i somatikken, og det foreslås i meldingen ulike tiltak for å bedre denne situasjonen, tiltak som også får tilslutning fra komiteen. Det er for meg imidlertid et stort paradoks at samtidig som man konstaterer en betydelig mangel på psykiatere og psykologer, har Regjeringen med tilslutning av et flertall i Stortinget fått gjennomslag for å frata de såkalt avtale-løse psykiatere og psykologer refusjon fra Folketrygden, noe som helt åpenbart på sikt, og på kort sikt, vil gjøre personalmangelen i den psykiatriske helsetjeneste enda verre enn tilfellet er i dag, og som vil ha alvorlige konsekvenser for framtidige og nåværende pasienter.

       Når det gjelder mangel på pleiepersonell innen psykiatrien, tar Fremskrittspartiet i innstillingen til orde for å få en mer formalisert etterutdannelse av hjelpepleiere innen psykiatrien. Dette vil etter min mening lette personaltilgangen på pleiesiden betydelig på relativt kort tid.

       Fremskrittspartiet avviser igjen den særbehandling og særomsorg det legges opp til i meldingen når det gjelder psykiatriske helsetjenester for etniske grupperinger av utenlandsk opprinnelse. Norsk helsevesen generelt og psykiatrien spesielt skal være et enhetlig tilbud til alle som til enhver tid oppholder seg i landet. Bare på den måten kan man unngå stigmatisering og diskriminering av ulike befolkningsgrupper i samfunnet. Ellers er det jo slik at Regjeringen og alle partiene er særlig opptatt av å nedbygge særomsorgen på alle plan - både i stat, fylker og kommuner. Men siden den psykiatriske helsetjeneste og eldreomsorgen nettopp legger opp til en slik særbehandling og en slik særomsorg av f.eks asylsøkere og flyktninger, er dette etter mitt skjønn det motsatte av integrering.

       Til slutt tar jeg opp forslagene fra Fremskrittspartiet i innstillingen.

       Komiteen understreker at bruker- og pårørendeorganisasjoner må få økte muligheter til å organisere bruker-medvirkning, etablere brukerstyrte sentre og drive informasjonsvirksomhet. Departementet vil i samarbeid med FFO medvirke til å styrke organisasjonenes innsats. Den nye pasientrettighetsloven som departementet utarbeider, vil inneholde lovbestemmelser som i større grad enn i dag vil sikre brukernes rettigheter. I departementets arbeid med ny lov om rettssikkerhet og særlige tiltak for mennesker under psykisk helsevern, vil forslaget om brukerrepresentanter i kontrollkommisjonene bli fulgt opp.

       Jeg konstaterer at komiteen er enig i at det i kommunene skal satses på å fortsette utbyggingen av tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Selv om kommunene lenge har hatt et ansvar for å gi nødvendige tilbud til denne gruppen som til andre, er behovene ikke blitt tilstrekkelig ivaretatt.

       Langt de fleste med psykiske lidelser befinner seg i kommunene, og ofte vil enkeltmennesker være helt avhengig av et kommunalt tjenesteapparat som kan gi nødvendig tilpasset hjelp. Det er derfor nødvendig å satse på en bred opprustning og utvikling av tilbudene i kommunene med en sterk understreking av behovet for samarbeid med fylkeskommunene, som for sin del må organisere og utforme sitt spesialisthelsetjenestetilbud i nær tilknytning til brukerne og det lokale hjelpeapparatet.

       I meldingen foreslås at varige pleie- og omsorgs-tjenester i form av psykiatriske sykehjem og psykiatrisk privatpleie skal omfattes av kommunenes alminnelige ansvar for pleie- og omsorgstjenester. Komiteen sier seg enig i dette prinsippet, men mener at Stortinget må vente med å ta stilling til en overføring av ansvaret gjennom lovendring inntil tjenestetilbudene i kommunene er blitt bedre. Dette vil bli ivaretatt i forbindelse med ny lov om spesialisthelsetjenesten.

       Den største utfordringen for barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien er trolig arbeidet med utagerende og atferdsvanskelige barn og unge. Barn som er i barnevernets omsorg og som har psykiske problemer, har også krav på kvalifisert behandling. Det er et skille mellom barnevern og barne- og ungdomspsykiatri som både hver for seg og i samarbeid har viktige funksjoner.

       Stortinget har ved bevilgningen av øremerkede midler til kommunene spesielt fremhevet behovet for å bygge ut et tverrfaglig og tverretatlig tilbud for barn og unge. Jeg er svært glad for at flertallet i komiteen gir sin tilslutning til å videreføre en samordning av disse to tjenestene.

       Fylkeskommunene er i tilknytning til bevilgningene for inneværende år særskilt bedt om å se på kapasiteten i barne- og ungdomspsykiatrien, spesielt døgnplasser for ungdom. For barn og unge med andre alvorlige psykiske lidelser er det et hovedproblem at det er mangel på behandlingsplasser, at tjenestene er ulikt geografisk fordelt, og at dette skyldes både mangel på midler til utbygging av plasser og mangel på spesialutdannet personell. Jeg vil legge opp til en videre utbygging av barne- og ungdomspsykiatrien i tråd med komiteens syn.

       Komiteen ønsker på kort sikt å prioritere og øke senge-kapasiteten ved de intermediære psykiatriske avdelingene. Jeg vil her vise til at departementet ved tildeling av øremerkede tilskudd for inneværende år har bedt fylkeskommunene vurdere behandlingskapasiteten i sengeavdelinger for å sikre at kapasiteten i de enkelte ledd i behandlingskjeden er tilpasset behovene.

       Komiteens flertall slår fast at det inntil videre er helt nødvendig å opprettholde eksisterende institusjonsplasser, og at departementet må ta et ansvar for at nedleggelser ikke skjer. Departementet tar sikte på å stille som krav for tildeling av øremerket tilskudd, at den enkelte fylkeskommune opprettholder nivået på sitt eget bidrag til psykisk helsevern. Det er viktig å sikre at vi får flere tilgjengelige behandlingsplasser av god kvalitet og et behandlingstilbud som er tilpasset brukernes behov. Vi vil stille krav til dokumentasjon både av kvalitet og kvantitet i de planer som fylkeskommunene skal legge frem. Men forholdene varierer fra fylke til fylke. Tilskuddene skal gis på bakgrunn av konkrete planer der behovet for ulike typer behandlingstiltak er vurdert. Departementet vil nøye følge opp fylkeskommunenes bruk av øremerkede tilskudd og passe på at tilskuddene ikke brukes til å saldere fylkeskommunenes egne budsjett.

       Erfaringene med normtall alene som planleggingsverktøy er ikke gode. De virker ofte konserverende på eksisterende struktur og kan hemme utbyggingen av nye behandlingstilbud. Departementet skal bistå fylkeskommunene i deres planarbeid, og det vil bli utarbeidet veiledningsmateriell. Gjennom dette vil departementet sørge for å utjevne de store fylkesvise variasjonene vi har i dag, både med hensyn til omfang og innhold i behandlingstilbudene.

       Utdanningstilbudet for personell som skal arbeide med mennesker med psykiske lidelser, må bedres og økes. Tjenestetilbudene er blitt vesentlig mindre institusjonsbaserte, og det er utviklet åpne og lokale spesialisttilbud som skal samarbeide nært med kommunene. Det stilles derfor større krav til samarbeid og god kommunikasjon mellom fagfolk som arbeider i ulike etater og forvaltningsnivåer.

       Den nye, tverrfaglige videreutdanning i psykisk helse-arbeid skal bidra til samhandling og kompetanseoppbygging på tvers av profesjoner og etater. Det er stor mangel på høgskoleutdannet personell med spesialutdanning i psykisk helse- og sosialarbeid, og videreutdanningstilbudene til disse gruppene må trappes opp. Departementet arbeider med en handlingsplan for utdanning av helsepersonell. Arbeidet med planen er nå i sluttfasen og vil få stor betydning for tilgangen på personell i psykiatrien.

       Hovedkritikken mot meldingen har vært at den ikke inneholder forpliktende signaler om økte bevilgninger. Jeg har merket meg komiteens forslag om å be Regjeringen foreta en beregning av kostnader kommunene får ved et utvidet tilbud til mennesker med psykiske lidelser. Helse- og sosialtjenestene i kommunene yter i dag tjenester til mennesker med psykiske lidelser, men i varierende omfang og dessverre av varierende kvalitet. Det er behov for sikrere kunnskap om hvor mange det er som vil trenge kommunale tjenester, og type og omfang av slike tjenester. Jeg har merket meg komiteens understreking av at alle kommuner må utarbeide psykiatri-planer. Dette vil jeg følge opp. Så snart vi har fått et bedre datagrunnlag, vil jeg komme tilbake til Stortinget med en beregning over de samlede kostnader i kommunene.

       Meldingens tittel er « Åpenhet og helhet ». Det sammenfatter i to ord en visjon, en retning, et program. Meldingen sikter mot å føre videre den store humanisering av psykiatrisk pleie som har skjedd i vårt århundre. Denne humanisering bygger for det første på økt kunnskap, på faglige nyvinninger som spenner fra psykoanalyse til psykofarmaka. For det andre bygger den på endrede holdninger, fra frykt og angst til romslighet og vilje til å trekke den som er eller har vært utsatt for psykiske lidelser, med i det alminnelige sosiale samkvem. For det tredje vil en ved endrede behandlingsopplegg få en overgang fra isolasjon til integrasjon. For når de med psykiske lidelser skal innlemmes, er det ikke bare pasienten som må behandles, men selve samfunnet som må ombygges.

       Det mål meldingen sikter mot å løfte frem, er nettopp større åpenhet og rom for dem som avviker, eller avviker i perioder, og det kan bli de fleste av oss. Tjenestetilbudene til folk med psykiske lidelser handler ikke om dem, men om oss selv. Derfor sikter også meldingen mot en helhet med sammenheng i behandlingstilbudene, uten glipper mellom leddene og med tett tilknytning mellom dem som er rammet, og det levende samfunnsliv. Målet er at vi skal bevege oss fra et system med brister i alle ledd, til et med bevegelse på alle fronter.

Eirin Faldet (A) : Jeg vil starte mitt innlegg med å gi honnør til alle dem som har gitt psykiatrien et ansikt, alle dem som har lidd i stillhet, som har vært gjemt bort, og som har blitt sett ned på og har måttet tåle fornedrende blikk og hånende ord fra oss som mener oss såkalt normale. Men jeg spør: Hva er normalt?

       Nå har vi omsider kommet så langt at vi kan snakke åpent om psykiske lidelser og om sykdom. Det er nok et godt stykke igjen til at psykiske lidelser blir likestilt med somatiske, men vi går i riktig retning. Det er viktig at vi alle tar innover oss at ingen av oss - jeg understreker ingen - har garanti for at vi ikke en eller annen gang trenger psykiatrisk hjelp.

       Psykiske lidelser kan være alt fra forbigående og kortvarige krisereaksjoner i vanskelige livssituasjoner, til langvarige tilstander som vanskeliggjør aktiv deltagelse i samfunns- og arbeidsliv. Kommunene har via kommuneloven lenge hatt ansvaret for mennesker med psykiske lidelser så vel som for andre, men dessverre er det slik at mange kommuner ikke har tatt tilstrekkelig ansvar og hatt gode nok tilbud til denne gruppen. Det er den virkeligheten vi faktisk må ta innover oss.

       Det har skjedd en sterk nedbygging av de store og tunge institusjonene, og det kan i og for seg være riktig, men det er bekymringsfullt at oppbyggingen av de psykiatriske tilbudene utenfor institusjonene ikke har skjedd i samme grad. Jeg vil som komiteen understreke at fortsatt nedbygging av institusjonsplasser ikke må skje før tjenestetilbudet i kommunene er blitt bedre - og jeg vil tilføye: inntil tilbudet er godt nok! Ja, det er faktisk behov for flere plasser i dag. Ikke minst gjelder dette behandlingsplasser for alvorlig sinnslidende. For disse pasienters tilfelle er det behov for ekspertise med lang erfaring i behandling av psykotiske og i enkelte tilfeller voldelige pasienter.

       De faglige og økonomiske forutsetningene har ikke vært til stede ute i kommunene, og jeg er redd for at det vil ta lang tid før kommunene kan gi et fullverdig faglig tilbud til mennesker med psykiske lidelser.

       Mest av alt dreier min frykt seg om faglig kompetanse. Jeg tror det blir svært vanskelig for mange kommuner å skaffe nok fagfolk til å kunne behandle psykiske lidelser.

       Psykiatriske helsetjenester er teamarbeid, der det ikke bare er én yrkesgruppes eller én persons innsats som gir resultater. Det er nødvendig med mange personer med ulik faglig bakgrunn for å kunne gi pasientene den hjelp de til enhver tid har behov for. Det stiller store krav til samarbeid mellom de forskjellige yrkesgrupper når det gjelder utveksling av informasjon. Det må herske tillit og respekt for hverandres fagkunnskap. Med respekt å melde er dessverre ikke det alltid tilfellet. Profesjonskampen har dessverre medført problemer, ikke minst for pasientene. Jeg tør derfor be helseministeren vurdere nøye det faglige ansvar i et psykiatrisk behandlingsopplegg. Legene bør ha behandlingsansvar og kunne ta den endelige avgjørelsen dersom det oppstår uenighet mellom de forskjellige faggrupper.

       Som følge av at problemene er så ulike, må tilbudene innen forebygging, behandling, hjelp og støtte til psykiatriske pasienter også være differensierte og tilpasset den enkeltes behov. Ikke minst må det være et differensiert arbeidstilbud til mennesker med psykiske lidelser. Det er viktig at de blir registrert som yrkeshemmede dersom de psykiske lidelsene har betydning for deres mulighet til å få arbeid. Da vil de kunne tilbys yrkesrettede attføringstiltak og på den måten komme inn i en arbeidssituasjon, som kan hjelpe dem raskere tilbake til samfunnet.

       For å kunne hjelpe mennesker med psykiske lidelser er det nødvendig å bygge opp kompetanse hos de personer som skal arbeide i det psykiatriske behandlingsapparatet. Det stiller krav til utdanningen av leger og av syke-pleiere.

       Jeg har en siste appell til statsråden, og det går på at kompetansen må finnes før reformen settes ut i livet!

Vidar Bjørnstad (A) : For helhetens skyld og på bakgrunn av noen merknader fra særlig Høyre og Fremskrittspartiet finner jeg det fornuftig å kvittere ut våre standpunkter i forhold til avtaleløs praksis og den odelstingsproposisjon som ble behandlet her for ca 14 dager siden. Våre standpunkter er også omtalt i innstillingen, og jeg oppfatter det slik at både Høyre og Fremskrittspartiet i hvert fall prøvde å gi et skremmebilde av de synspunkter vi hadde i forhold til avtaleløs praksis. Men jeg ønsker å fremføre de synspunkter vi hadde i forhold til refusjonsnekt for avtaleløs praksis, som også er gjengitt i innstillingen.

       For ikke å miste kapasitet på dette området, tilbudet til mennesker med psykiske lidelser, har vi sagt at de psykiatere og kliniske psykologer som har avtaleløs praksis i dag, skal få et tilbud om driftsavtaler, enten på heltid eller deltid, fra 1/5 stilling og opp til full stilling. Vi mener det er like viktig som for andre helseprofesjoner at disse inngår i helhetlige planer og et forpliktende samarbeid med den øvrige helsetjeneste.

       Jeg vil understreke at pasienter som benytter psykologer eller psykiatere med driftsavtale, vil få en lavere egenandel. Vi har til og med sagt at de som i dag driver en liten praksis ved siden av annen hovedstilling, og som vanskelig lar seg innlemme i driftsavtale, skal kunne få en overgangsordning med fortsatt refusjon, i f.eks en toårsperiode, og at vi deretter bør evaluere situasjonen.

       Det ble sagt her at Kommunenes Sentralforbund har kommet med noen synspunkter knyttet til avtaleløspraksis. Jeg er ikke overrasket over at Kommunenes Sentralforbund kunne ha tenkt seg en friere stilling i forhold til vurdering av driftsavtaler kontra faste stillinger, fordi de bl.a ønsker å fylle opp egne hjemler i fylkeskommunale institusjoner. Men det er altså komiteens flertall og flertallet her i Stortinget som er grunnlaget for det oppfølgingsarbeid som departementet nå skal gjøre. Jeg finner derfor lite grunnlag for skremselen fra Høyre og Fremskrittspartiet, som de foreskriver på bakgrunn av de standpunkter flertallet her i Stortinget har tatt i forhold til avtaleløs praksis. Uansett vil vi ha en ny runde neste vår når planer for innlemming av avtaleløs praksis i fylkeskommunene vil foreligge.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten i sak nr. 6 er dermed avsluttet.

       (Votering, se side 4311 f.)

       Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten når det gjelder sakene nr. 7, 9 og 11, samt sakene nr. 8 og 10, som behandles sammen, blir begrenset til 50 minutter for hver av sakene, og at taletiden blir fordelt slik: Arbeiderpartiet inntil 10 minutter, de øvrige grupper samt en av de uavhengige representantene inntil 5 minutter hver.

       Videre vil presidenten foreslå at det i sakene nr. 8, 10 og 11 ikke blir gitt høve til replikker, mens det i sakene nr. 7 og 9 blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre

       replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

       Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

       - Dette anses vedtatt.