Siri Frost Sterri (H) (ordfører for sak nr. 8):

       Innstillingen i sak nr. 8 viser bred enighet om å videreføre nasjonal åpning for de tradisjonelt åpne studiene. På kort sikt vil sannsynligvis dette være det lengste vi kan komme i forhold til å holde allmennstudiene åpne, spesielt fordi situasjonen ved Universitetet i Oslo tilsier at åpning bare kan skje i et samarbeid mellom de fire universitetene. Men komiteen ber samtidig departementet foreta en evaluering av ordningen etter at høstens opptak er avsluttet. Dette vil være nyttig, ikke minst med tanke på å få til praktiske ordninger som kan føre til større mobilitet og redusere antall privatister ved Universitetet i Oslo. Det er åpenbart at det her ligger noen problemer fortsatt i forhold til å få studenter med et særskilt fagønske til å velge et av de andre universitetene enn det de primært søker ved.

       Når det gjelder de private høyskolene og spesielt BI i forhold til det faglige samarbeidet mellom institusjonene innen høyere utdanning, er det bred enighet om at også disse bør og kan spille en viktig rolle på områder hvor de besitter eller utvikler særlig nasjonal kompetanse.

       Brevveksling mellom komiteen og statsråden har avslørt at mens adgangen til bruk av betegnelsene vitenskapelig høyskole og universitet er regulert for de statlige institusjonene, finnes ikke tilsvarende bestemmelser i privathøyskoleloven. Dette bør etter komiteens mening rettes opp, og flertallet ber departementet fremme forslag om en slik bestemmelse i privathøyskoleloven. Vi mener dette bør være en fordel også for de private høyskolene. Det vil få konsekvenser for størrelsen på de statlige tilskuddene ved at en større forskningskomponent legges inn, men samtidig skal slik status forplikte institusjonen.

       Flertallet forutsetter imidlertid at dette ikke skal forsinke søknaden fra BI om adgang til å tilby doktorgradsutdanning. Vi er selvsagt klar over de prosedyrer som må følges ved departementets behandling av søknaden, men vi ber derfor om en nærmere orientering om denne behandlingen i statsbudsjettforslaget for 1998.

Rita H Roaldsen (Sp) (ordfører for sak nr. 10):

       Å sikre kvaliteten på barnehagene vil bli den største utfordringen når målet om full barnehagedekning skal realiseres. Kvaliteten på barnehagene er avgjørende for å sikre barna trygge og gode oppvekstvilkår, med voksne som har faglig kunnskap slik at de kan legge til rette for barnas vekst og utvikling. De voksne må også ha tid til å vise omsorg for det enkelte barn. I dag er det en underdekning på 22 % av førskolelærere i barnehagene. Grunnskolereformen medfører også at førskolelærerne kan ansettes på første trinn i skolen. På bakgrunn av det økte behovet for førskolelærere bad Stortinget om å få en handlingsplan for økt førskolelærerdekning. Planen skulle også inneholde tiltak for å få utdannet flere førskolelærere og tiltak for å få førskolelærerne til å bli lenger i yrket.

       Meldingen som Regjeringen har lagt fram, viser liten vilje til å sette i verk tiltak for å forbedre førskolelærerdekningen. De siste ordene i meldingen forteller det meste:

       « Dette har således ingen økonomiske konsekvenser. »

       Regjeringen legger opp til en utdanningskapasitet i år på 2 700 plasser. Dette er en reduksjon i forhold til fjorårets opptak. For å nå måltallet på 12.000 førskolelærere innen år 2001 må det utdannes 3.000 i året. Regjeringen hevder at en videreføring av opptaksnivået skal skje ved omprioriteringer innenfor de eksisterende rammene til høgskolesektoren. - Dette er som å tro på julenissen!

       En rapport utarbeidet av Lærerutdanningsrådet, som Regjeringen driver og kvalitetssikrer og dermed ikke har vært villig til å offentliggjøre, viser at ressursene pr. student i lærerutdanningen er redusert med 25 % fra 1990 til 1996. Dette er en dramatisk reduksjon som kan gå ut over kvaliteten på utdanningen. Jeg skulle derfor ønske at statsråden i sitt innlegg kunne redegjøre for hvordan denne omprioriteringen kan skje uten at det rammer kvaliteten på utdanningen.

       Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti sier i innstillingen at de vil komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med forslag om flere studieplasser, og at utdanningskapasiteten på førskolelærere må videreføres og økes.

       Det må være en annen innstilling til revidert nasjonalbudsjett Høyre har lest, enn den jeg har lest, for der følger de ikke opp sine løfter om å komme tilbake med forslag om midler til øking av førskolelærerutdanningen. Er det slik i Høyre at den ene hånden ikke vet hva den andre skriver? Men hvis dette er en glipp fra Høyre, har de mulighet til å rette det opp i dag eller under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Senterpartiet har lagt inn 100 mill. kr for å styrke høgskolesektoren.

       Det er ikke bare når det gjelder utdanningskapasiteten, at Regjeringen fraskriver seg ansvar. Det gjelder også kompetanseheving, etter- og videreutdanning av førskolelærerne. En undersøkelse bestilt av KS og Lærerlaget viser at kompetanseheving er et prioritert område for at førskolelærerne skal bli lenger i yrket, men Regjeringen skyver ansvaret over på barnehageeierne. Dette er lite ambisiøst, når Arbeiderpartiet hevder at etter- og videreutdanningsreformen er satsingsområde nummer én. Er det slik Regjeringen skal finansiere den nye utdanningsreformen om livslang læring - uten statlig medvirkning?

       Komiteen har slått fast i innstillingen at kompetanseheving også må være et statlig ansvar. Komiteen regner derfor med at midlene som har vært brukt til utviklingsprogrammet for barnehagene, også blir videreført på neste års budsjett. Disse må bli brukt til videre kompetanseheving i barnehagene.

       Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti mener også at det bør settes av midler på statsbudsjettet for gjennomføringen av rammeplaner i barnehagene. Dette er viktige tiltak for å få førskolelærerne til å bli i yrket, og for å øke førskolelærernes stillingsandel.

       Det er også forunderlig å registrere at Arbeiderpartiet i stedet for å styrke kvaliteten på barnehagene slik at førskolelærerne blir lenger i yrket, ønsker å svekke kvaliteten i barnehagene. Arbeiderpartiet gjør dette gjennom å åpne for større fleksibilitet i bemanningen og

       gruppestørrelsen i barnehagene. De overlater til eierne å fastsette hva som er en tilfredsstillende bemanning. Betyr det at Arbeiderpartiet mener at bemanning og gruppestørrelse ikke lenger skal forskriftfestes? Skal det være opp til den enkelte barnehageeier å fastsette bemanningen - ut fra eierens økonomi? Det virker som om det er viktigere for Arbeiderpartiet å nå målsettingen om full barnehagedekning enn at barna skal få et kvalitetsmessig godt tilbud.

       Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti mener at dagens bemanningsnorm må opprettholdes for å styrke kvaliteten på barnehagene. (Presidenten klubber.)

       Jeg vil få lov til å tegne meg til et treminuttersinnlegg.

       Det har vore rett å auka innsatsen vesentleg dei siste åra, som ein lekk i motkonjunkturpolitikken og som ein strategi for å kvalifisera oss til innsats og konkurranse framover. Difor vil det vera ei utfordring å halda oppe høge studenttal framover, sjølv om talet på søkjarar i år er redusert.

       Komiteen ser trong for ein grundigare gjennomgang av utdanningskapasiteten innan dei ulike profesjons- og universitetsstudia sett i høve til søking til det einskilde studiet og etterspurnaden etter arbeidskraft med høgare utdanning. Statsråden har i brev til komiteen gjort greie for at ei slik framstilling vil koma i samband med budsjettproposisjonen til hausten. Det er arbeidarpartifraksjonen nøgd med. På same måten som fleirtalet, som er noko kritisk til den framlagde proposisjonen, som me høyrde frå representanten Sterri, peikar me på behovet for å få utdanna nok førskulelærarar, allmennlærarar og helsepersonell. Det er viktig i høve til vedtekne reformer og i høve til auka satsing på helse og eldre.

       Det er no ti år sidan Hernes-utvalet la fram si innstilling. Det er ti år med store endringar innan heile utdanningssektoren, frå 6-åringen til doktoranden. Etter Arbeidarpartiet si vurdering heng reformene saman, men me ser at det no er trong for ein ny, samla gjennomgang.

       Den private høgskulen BI-stiftelsen har fått meir spalteplass i innstillinga enn andre emne samla. Me i Arbeidarpartiet tykkjer fleirtalet går langt i retning av å be departementet godkjenna BI som ein vitskapeleg høgskule.

       Arbeidarpartiet er med i ein merknad om lovregulering slik at omgrepa « universitet » og « høgskule » vert formaliserte. Det må sjåast saman med mindretalsmerknaden frå Arbeidarpartiet der ein ber Regjeringa vurdera og eventuelt koma med forslag til lovverk som vernar desse omgrepa. Me har ikkje teke stilling til om det skal vera ein lovparagraf i privathøgskulelova som opnar for å godkjenna private høgskular som vitskapelege høgskular eller universitet.

       Arbeidarpartiet ser at BI har ei viktig rolle innan høgare utdanning, men vil peika på at den fridomen private høgskular har, og som BI ynskjer å behalda, vanskeleg lèt seg sameina med ynskje om ei formalisert rolle i Norgesnettet. Private høgskular sin plass må balanserast mot omsynet til dei statlege høgskulane. For oss i Arbeidarpartiet er det ikkje ynskjeleg at ein privat høgskule skal kunna oppnå ein status som den statlege høgskulesektoren ikkje kan oppnå sjølv om dei på viktige område har eit like høgt nivå. Men me ynskjer heller ikkje å ha det slik at einskildinstitusjonar kan byrja å kalla seg vitskapeleg høgskule eller universitet. Dette reknar me med at Regjeringa kjem tilbake til Stortinget med.

       Til slutt litt om opptaket neste studieår.

       Komiteen stør ei vidareføring av nasjonal opning og departementet sine forslag knytte til dette. Det er gledeleg at det er funne plass til fleire studieplassar innanfor IT-sektoren i samråd med universiteta. Dette er eit område der det er stort behov for fagfolk, og det kan vera aktuelt å byggja ut tilbod både i universitets- og høgskulesektoren ytterlegare. Eg veit at det m.a. er mogleg å utvida kapasiteten ved Høgskulen i Stavanger, og eg vonar statsråden ser positivt på ei slik utviding òg.

       Til slutt har me bede om ei evaluering av nasjonal opning. Framover er det snakk om å halda oppe talet på studieplassar, endring må i hovudsak skje ved omstilling og omprioritering. Ved ei evaluering av den nasjonale opninga må ein etter mi vurdering sjå kritisk på om tiltaket har vore effektivt, om studentar dreg dit dei får tilbod om, om det ville vore meir samfunnsøkonomisk lønsamt å nytta fleire studieplassar til profesjonsutdanningar i høgskulesektoren, og distriktspolitiske konsekvensar med ordninga. Arbeidarpartiet ser fram til ei slik evaluering.

Ottar Kaldhol (A) : Arbeidarpartiet sitt mål om full barnehagedekning er m.a. omtalt i Regjeringa sitt langtidsprogram for inneverande periode og for perioden 1998-2001.

       Ei undersøking som er gjord på landsplan, viser at foreldra til om lag 75 % av borna i aldersgruppa 3-5 år, litt færre av foreldra til 1-2-åringane og berre 2 % av foreldra til born under eitt år ynskjer barnehageplass. Det gir ein dekningsgrad på 70 % for aldersgruppa samla, og dette vert rekna som eit lågt overslag.

       Sjølv om opptakskapasiteten for førskulelærarutdanninga vart tredobla i tidsrommet 1985-1996, var det i 1995 ei underdekning i relevante stillingar i barnehagane på 22 %. Vidare veit vi at grunnskulereforma også vil auke behovet for førskulelærarar.

       Arbeidarpartiet meiner det er viktig å få fleire førskulelærarar inn i skulen for å formidle førskulelærarpedagogikken, som er ein viktig del av overgangspedagogikken på småskuletrinnet.

       Målet om full barnehagedekning vil stille store krav til å kunne auke personaltilgangen.

       Regjeringa legg til grunn at det er behov for ein netto auke på om lag 9 300 førskulelærarar til barnehagane for å nå målet om full førskulelærardekning. I tillegg er det behov for om lag 1 500 førskulelærarar i grunnskulen. Dette viser at for å sikre ein nødvendig tilgang på førskulelærarar til barnehagane og grunnskulen, må det utdannast om lag 12.000 førskulelærarar i tida framover.

       Regjeringa viser også til at det vil verte arbeidd vidare med tiltak for å auke stabiliteten i yrket og tiltak for å auke førskulelærarane sin stillingsdel.

       Arbeidarpartiet meiner det er viktig å arbeide for å rekruttere fleire mannlege førskulelærarar.

       Den desentraliserte førskulelærarutdanninga har gitt t.d. assistentar i distriktsbarnehagane høve til å ta førskulelærarutdanning. For Arbeidarpartiet er det difor viktig å halde på og vidareutvikle den desentraliserte førskulelærarutdanninga, også for å auke fagkompetansen ute i distrikta. Dette er god og treffsikker distriktspolitikk.

       Kvaliteten i barnehagane er avhengig av ein god bemanningssituasjon, med vaksne som har tid til omsorg for det einskilde barnet. Barnehagelova gir generelle krav om at bemanninga skal vere tilstrekkeleg. Dette må vurderast ut frå talet på born, sett i forhold til omsorgs- og tilsynsansvaret i den enkelte barnehagen.

       Det er barnehageeigaren sitt ansvar å sørgje for at bemanninga er tilstrekkeleg. Ei kommunal norm for bemanninga i dei kommunale barnehagane vil vere ei rettesnor.

       Arbeidarpartiet er landet sitt reformparti. I denne stortingsperioden har vi m.a. reformert utdanningssystemet nærast frå botn til topp. No står vi overfor eit lyft innanfor helse- og eldreomsorga. I neste stortingsperiode vil Arbeidarpartiet sette helse og eldre fyrst. Dette vil krevje kvalifisert personell. Vi reknar med at helse- og eldrelyftet vil krevje 12.000 nye årsverk.

       For å få flest mogleg av både kvinner og menn til å velje omsorgsyrket, og til faktisk å arbeide i omsorgssektoren, er det avgjerande for dei å vite at borna deira har eit godt omsorgstilbod når mor og far er på jobb. Derfor satsar Arbeidarpartiet på barnehagar. Vi skal ha full barnehagedekning innan år 2000. Då treng vi fleire førskulelærarar.

       Vår tidlegare statsminister Gro Harlem Brundtland sa ein gong at « alt henger sammen med alt ». Dette ser vi tydeleg i samanhengen mellom satsinga på eldre og helse, på full barnehagedekning og på auka utdanningskapasitet. Arbeidarpartiet vil derfor, i samband med handsaminga av revidert nasjonalbudsjett, gjere framlegg om å auke opptaka innanfor helsefagutdanninga, førskulelærarutdanninga og informasjonsteknologiutdanninga. Det vert derfor løyvd ytterlegare 25 mill. kr til dette formålet.

Øystein Djupedal (SV) : La meg bare understreke noen få poeng i de to innstillingene vi her behandler.

       Det viktige med innstillingen om regulering er at Stortinget fremdeles ønsker åpne universitet. Men det er egentlig bare en del av den debatten som vi burde hatt, men så langt ikke har hatt, knyttet til hvordan man dimensjonerer høyere utdanning for framtiden. Det som har skjedd gjennom hele denne fireårsperioden, er at Stortinget ved ulike anledninger, ofte gjerne to ganger i året, har prøvd å bøte på de manglene som vi har blitt kjent med, særlig knyttet til studieplasser innenfor helse og utdanning. Det er over tid en utilstrekkelig måte å drive dimensjonering på, og derfor imøteser jeg med stor interesse det vi i dag gjentar, at departementet må legge fram en stortingsmelding om dimensjonering. Det vil også være nødvendig ut fra samfunnsøkonomiske behov, og ikke minst ut fra det vi nå vet, at vi sannsynligvis vil stå i manko på flere tusen kvalifiserte arbeidstakere hvis alle de store utdanningsreformene og helsereformene skal kunne bli vellykket. Det betyr at dimensjonering vil være viktig, men samtidig betyr det også at det Stortinget har gjort, har vært riktig og viktig, nemlig å øke antall studieplasser gjennom hele perioden.

       Det som også er interessant, er at vi har fått et bredt flertall bak forslaget om å få en utgreiing av høyere utdanning i sin alminnelighet. Som flere har vært inne på, er det ti år siden Hernes - den gang ikke statsråd - gikk igjennom høyere utdanning, og den NOU-en har satt spor etter seg. Jeg tror det er riktig at vi på nytt ser på høyere utdanning i de endrede tidene vi lever i, også knyttet til de mange reformer som både Utdannings- og Helse-Norge har stått overfor.

       La meg si om den samme innstillingen at det også er et annet punkt som er viktig, og som har forbauset meg. De fleste i komiteen - vil jeg tro - har antatt at de private høyskolene også var regulert når det gjaldt begrepsbruk. Vi var ikke kjent med - statsråden gjorde oss i et brev kjent med det - at det nærmest er for hvilken som helst dubiøs høyskole å kalle seg ikke bare høyskole, men også vitenskapelig høyskole og kanskje til og med universitet. Nå har jeg ikke inntrykk av at det har sklidd spesielt mye ut, men det er veldig viktig å få en lovforankring og en lovbeskyttelse av den typen titler. En ting mange av oss har merket når vi er i utlandet, er at begrepet høyskole og universitet ikke har den samme betydning som her hjemme. Ofte blir man litt forbauset når man kommer til et universitet og oppdager at det slett ikke er et universitet etter vår målestokk. Derfor vil en slik lovforankring være nødvendig.

       La meg også ta et lite poeng knyttet til førskolelærermeldingen. Jeg slutter meg i all hovedsak til det saksordføreren sa, som også representerer SVs syn. Det saksordføreren understreket, er viktig. Skal det være mulig å komme i mål med full barnehagedekning - med den 10-årige grunnskolen og det vi har grunn til å tro vil bli en trend i flere år framover, at flere førskolelærere vil søke seg over i skolen, noe som vil bety at barnehagene vil bli skadelidende - må vi dimensjonere førskolelærerutdanningen høyere enn det vi gjør i dag.

       Jeg synes ikke det er spesielt overraskende at vi har en veldig stor « turnover » i førskolelærerutdanningen. Jeg tror at det i sin alminnelighet er en svært god grunnutdanning å ha for å gå videre. Et realistisk anslag på førskolelærerutdanningen er at det hele tiden er en betydelig overproduksjon, nettopp fordi man har grunn til å forvente at man bruker den utdanningen som basis for andre ting senere i livet. Det betyr at den dimensjoneringen som departementet har lagt opp til, helt åpenbart er for liten, og de tiltak som flertallet her nevner, er sannsynligvis også for lite. Når departementet skal dimensjonere den høyere utdanningen, vil førskolelærerutdanningen være en del av det, og da tror jeg det er realistisk at man allerede i starten legger opp til en betydelig overproduksjon. Vi har enkelte yrker som har en slik karakter at mange ikke vil stå lenge i yrket - sykepleierutdanningen kan være et annet eksempel - slik at nesten uansett hva vi gjør, vil det være en god grunnutdanning om noen vil ha interesse av enten å ta ny utdanning eller finne på noe annet. Det spørsmålet vil Stortinget få anledning til å komme tilbake til når statsråden - uansett hvem det måtte være til høsten - har lagt fram dimensjoneringsmeldingen for Stortinget.

Jon Lilletun (KrF) : « Stortinget ber Regjeringen fremlegge som egen sak i løpet av høsten 1997 en samlet gjennomgang og vurdering av dimensjonering innen høyere utdanning når det gjelder ulike profesjonsstudier og tiltak for å møte etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft », seier vi i eit av forslaga til vedtak i dag. Det er viktig, og det er vanskeleg. Det må òg sjåast i samanheng med den evalueringa vi skal ha av opninga av universiteta. Det er mange motstridande interesser som kjem inn her. Det er opplagt at vi treng å auke kapasiteten på profesjonsutdanningane og i forhold til IT. Dersom det er slik at vi ved opninga kombinert med privatistordninga, som Stortinget har gjort ganske romsleg, på ein måte ikkje får dreia nok over på profesjonsstudiane og nødvendige studium til yrke der det vert skrike etter arbeidskraft, må vi sjå på det med fordomsfrie auge. Det vil ikkje seie at Kristeleg Folkeparti i dag har ei anna stilling til nasjonal opning enn det som ligg i innstillinga, men når vi fyrst skal ha denne gjennomgangen, må vi sjå på kva mål vi har, og så må vi vere villige til å gjere grep i forhold til å nå dei måla for å få fagfolk nok.

       Eg er samd med representanten Kaldhol når han seier at det no må satsast på eldre. Men skal det satsast på eldre og sjuke, må det satsast på utdanning. Det er faktisk ein del av det same. Derfor må vi òg vilje verkemidla for å nå dei måla.

       Hernes-utvalet hadde ein prognose på ca 104.000 studieplassar i 1994. Det viser at sjølv den tidlegare kyrkjeministeren ikkje var særleg profet i dette tilfellet, for då vi kom til 1994, hadde vi 164.000 studieplassar innafor høgre utdanning. Det viser den enorme omstillinga vi har vore gjennom, men det viser òg at det utvalet vi i dag ber om skal verte nedsett, er heilt grunnleggjande. Det er no viktig at vi får denne breie gjennomgangen. Med det vi gjer frå oss totalt sett i dag, kan ein ikkje seie at vi gjer departementet arbeidslaust. Det er bra det er eit fleirtal i innstillinga om revidert nasjonalbudsjett som syter for at dei har ei slik bemanning at dei kan klare dei oppgåvene vi no legg på dei - men det er viktige dokument som no skal arbeidast ut framover.

       Så litt om private høgskular: Det var ei overrasking for meg at det faktisk var slik at ein på ein måte etter eige skjøn kunne bruke denne nemninga. Det er heilt naudsynt med ei lovregulering av dette. Eg har ikkje noko ynske om at nokre typar private høgskular skal kunne bruke nemningar som dei kvalitetsmessig ikkje fortener og har rett til. For meg er det to formål med dette. Det eine er å sikre nemningane og kvaliteten i nemningane. Det andre er å sikre moglegheitene for at òg private høgskular, f.eks. BI, skal kunne verte vitskaplege høgskular når dei har kvalitet til det og det er dokumentasjon i forhold til det. Men det vil ikkje seie at det skal vere nokon automatikk i dette. Det skal gjerast ei vurdering frå gong til gong, og det skal vere skikkelege kommisjonar som går inn i det. Men eg meiner at komiteen her faktisk ryddar opp når det gjeld ein mangel som har vore innan utdanninga så langt.

       Så nokre ord om førskulelærarutdanninga: Førskulelærarutdanninga skal ein òg sjå på i samband med den dimensjoneringsmeldinga vi ber om å få. Men det er nokre viktige knaggar her. Eg vonar at ein når ein går vidare på dette arbeidet, held fast på kvaliteten og bemanningsnormene. Det er nokre signal her som ikkje er gode nok. Eg viser elles til merknadene.

       Kristeleg Folkeparti ynskjer opptrapping av dimensjoneringa, men viser samtidig til at vi har eit ynske om eit kontantstøttesystem. Men for at ikkje det på ein måte skal opplevast som at det skal fortrengje barnehagar som folk har valt, og valmoglegheit til barnehagar, ynskjer vi sjølvsagt å utdanne nok førskulelærarar, og det dokumenterer vi faktisk i denne innstillinga.

       Jeg hadde en del punkter til som jeg som saksordfører hadde lyst til å redegjøre for i forbindelse med meldingen i forhold til etter- og videreutdanning. Det er svært viktig for at vi skal få opp kapasiteten på førskolelærerutdanningen at vi har førskolelærere som er lærere på lærerutdanningsinstitusjonene, og vi trenger førskolelærere som øvingslærere. Dermed kan vi øke utdanningskapasiteten.

       Assistentene er også en ressurs i barnehagene som bør få mulighet til å ta førskolelærerutdanning. Komiteen har derfor foreslått at det blir satt i verk stimuleringstiltak for å få assistenter til å ta førskolelærerutdanning. Det bør også utredes en tilpasset, men fullverdig førskolelærerutdanning for assistenter, uten at dette går ut over kvaliteten på utdanningen.

       Regjeringen har anslått at det vil være behov for å utdanne 12.000 førskolelærere for at det skal være tilstrekkelig med førskolelærere innen år 2001. En har da regnet en dekningsprosent på 70 som full barnehagedekning. Det er sannsynlig at behovet vil øke etter som tilgjengeligheten på barnehageplasser blir bedre. Men det er i dag vanskelig å tippe hvor stor den prosentandelen vil være som gir full behovsdekning. Komiteen ønsker derfor å få saken tilbake til Stortinget etter at utvalget som skal vurdere prosentsatsen, er ferdig med vurderingen. Det er også sannsynlig at det er flere enn 1 500 førskolelærere som vil gå over i skolen. Lærerlaget har anslått at det vil være et stort behov for lærere som følge av reformen, og lønns- og arbeidsvilkår vil nok også spille en stor rolle for om førskolelærerne blir i barnehagen eller går over i skolen. I tillegg kan førskolelæreren arbeide i skolefritidsordningen.

       Komiteen har derfor sagt at for å få opp utdanningskapasiteten må også høyskoler som tidligere ikke har hatt førskoleutdanning, få mulighet til å starte opp.

       Som en oppsummering vil jeg nevne følgende tiltak som Regjeringen må være villig til å sette i verk. Det er

Marit Nybakk (A) : Jeg tar ordet primært for å kommentere III, der flertallet, alle unntatt Arbeiderpartiet, ber Regjeringen fremme forslag om tillegg til lov om private høyskoler.

       Etter å ha hørt på representanten Lilletun og representanten Djupedal, virker det på meg som om det er relativt stor enighet i salen om hvordan situasjonen bør være. For Arbeiderpartiet har det vært slik helt siden behandlingen av lov om universiteter og høyskoler at det er viktig at vi har en tredeling mellom universiteter, vitenskapelige høyskoler og statlige høyskoler i det offentlige systemet. Men jeg vil gjerne presisere at det slett ikke var slik at det var en selvfølge. Og dersom en del private høyskoler plutselig skulle finne ut at de ville kalle seg for vitenskapelige høyskoler, ville vi nok høre en del statlige høyskolers framlegg både overfor departement og storting, med krav om å bli vitenskapelig høyskole, eller med krav om at betegnelsen fjernes i sin helhet. For oss er det derfor slik at det er viktig å beskytte tittelen vitenskapelig høyskole. Jeg oppfattet imidlertid Jon Lilletuns innlegg dit hen at det også er Kristelig Folkepartis og flertallets ønske. På den bakgrunn vil jeg be flertallet gjøre om III til et oversendelsesforslag, fordi jeg tror enigheten her er betydelig større enn det man kan få inntrykk av gjennom innstillingen.

       Så er jeg noe overrasket over representanten Rita Roaldsens aggressivitet både overfor Arbeiderpartiet og Høyre i denne debatten. Vi står overfor en tilnærmet enstemmig innstilling. Og når det gjelder oppretting av flere studieplasser for førskolelærere til høsten og innstillingen til revidert nasjonalbudsjett, har både Arbeiderpartiet og Høyre der gått inn for en økning med 25 mill. kr til studieplasser innen helsefag, og jeg har oppfattet det slik at det også dekker førskolelærerplasser. For Arbeiderpartiet står det eksplisitt i innstillingen, men det har også vært en forutsetning i forliket om dette beløpet at både Høyre og Arbeiderpartiet skulle gå inn for å sikre økt antall studieplasser for førskolelærere, vel å merke en opptakskapasitet som er realistisk å få til høsten 1997, og som det dessuten er dekning for andre steder i budsjettet.

       Jeg vil også legge til at det kan være viktig å få konvertert andre studieplasser til førskolelærerplasser også i de årene som ligger foran oss.

Øystein Djupedal (SV) : Veldig kort. Betegnelsene universitet og vitenskapelig høyskole skal etter flertallets ønske beskyttes, fordi vi har antatt at det var en beskyttet tittel. Det var stor overraskelse i komiteen da det framkom av statsrådens brev at så ikke var tilfellet.

       Representanten Nybakk anbefaler flertallet at forslaget oversendes, men det vil jeg ikke gå inn på. Jeg har ikke snakket med resten av flertallet, men det problemet løses enklest ved at Arbeiderpartiet slutter seg til det forslaget flertallet her har fremmet, for forståelsen der tror jeg vi er enige om i flertallet. Det har ingen hensikt å oversende forslaget når det er så klart formulert - hvis de faglige kvalitetene er til stede, som jo er det viktigste.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg starter med å bekrefte det Marit Nybakk viste til når det gjaldt kompromisset mellom Arbeiderpartiet og Høyre om oppretting av flere studieplasser, og hvor vi også bidrar til en reell inndekning av de utgiftene dette innebærer. Så jeg er noe forundret over den voldsomme aggresjonen fra Rita Roaldsen i dette spørsmål, særlig fordi dette ikke er en sak som skal behandles før på fredag.

       Men grunnen til at jeg bad om ordet, er henvendelsen fra Marit Nybakk om å omgjøre til oversendelse innstillingens III. Jeg må også i utgangspunktet si at jeg ser ikke noen spesiell grunn til det. Hvis begrunnelsen er at enigheten som er kommet til uttrykk i denne salen, er større enn innstillingen gir inntrykk av, da vil jeg anbefale Marit Nybakk å lese innstillingen én gang til, for der fremgår det faktisk at det er en grunnleggende enighet i hele komiteen om dette. Men problemet er at Arbeiderpartiet bare hopper av når de kommer til forslaget. Også her tror jeg vi er ganske samstemte.

       Det hadde vært lettere å ta en vurdering av denne henvendelsen dersom også statsråden kommenterte den. Årsaken til at jeg, i hvert fall ikke her og nå, har noe ønske om å vurdere henvendelsen fra Marit Nybakk, er at statsråden til komiteen ikke uten videre har gitt inntrykk av at han synes dette er et spesielt godt forslag. Siden han nå har tegnet seg på talerlisten, regner jeg med at han også vil kunne ha muligheten til å kommentere dette noe nærmere da, og så får vi på denne bakgrunn vurdere det når vi kommer til votering. Jeg håper statsråden benytter anledningen til samtidig å kommentere de to spørsmålene jeg stilte ham i mitt tidligere innlegg.