Sak nr. 1
Finansministerens redegjørelse for statsbudsjettet for 1998

TALERE:

       Statsråd Jens Stoltenberg : Den viktigste oppgaven i den økonomiske politikken på 1990-tallet har vært å bekjempe arbeidsledigheten.

       Ved inngangen til dette tiåret var det fare for at massearbeidsløsheten også skulle bite seg fast i Norge. I landene omkring oss ser vi at dette har skjedd. Store ungdomskull har aldri fått mulighet til å komme i arbeid.

       Lavere arbeidsledighet har vært en forutsetning for å sikre andre, viktige mål i den økonomiske politikken. Høy og langvarig ledighet er en trussel mot velferden og en trussel mot statsfinansene. Høy ledighet skaper sosiale problemer og store forskjeller i samfunnet.

       I forrige uke var det registrert 65 998 helt arbeidsledige mennesker i Norge. Det tilsvarer en åpen, registrert ledighet på 2,9 %. Arbeidsledigheten går nå ned i alle landets fylker. Ingen unge står uten tilbud om arbeid eller utdanning. Den gjenstridige langtidsledigheten og ledigheten blant innvandrere går også ned.

       Siden 1993 er arbeidsledigheten i Norge redusert med over 40.000 mennesker. Samtidig er det nå 178.000 flere personer i arbeid enn for fire år siden. Dette er den største veksten i sysselsettingen noen gang siden krigen. Aldri tidligere har flere nordmenn vært i arbeid. Aldri før har en større andel av befolkningen vært yrkesaktiv. Aldri før har flere kvinner hatt jobb.

       Kampen mot arbeidsledigheten er ikke vunnet. Men vi har greid å gjøre kraftige innhogg i ledighetskøen. Samtidig har arbeidsstyrken økt sterkt.

       Med det statsbudsjettet Regjeringen i dag legger fram, tror vi på ytterligere nedgang i ledigheten og fortsatt vekst i sysselsettingen. Antallet arbeidsplasser vil øke med 30.000 neste år, og ledigheten vil gå videre ned.

       Den sterke framgangen i norsk økonomi har ikke kommet av seg selv. Den er et resultat av en politikk der mange har bidratt, en politikk som partene i arbeidslivet og myndighetene har stått sammen om, en politikk som vekslende flertall i Stortinget har støttet.

       Vi ser nå inn i det sjette året på rad med økonomisk oppgang i Norge. I 1998 anslår vi veksten i fastlandsøkonomien til å bli 3 %. Prisstigningen og rentene er lave. Det er vekst i industrien, og investeringene er høye. Store underskudd på statsbudsjettet og i utenriksøkonomien er de siste årene snudd til store overskudd.

       Men økonomiske størrelser som budsjettbalanse, inflasjon, konkurranseevne, kronekurs og bruttonasjonalprodukt har ikke verdi i seg selv. De er bare viktige fordi de sier noe om vår evne til å nå mer grunnleggende mål:

       Derfor må vi mestre harde økonomiske realiteter for å greie å ta vare på myke verdier.

       Norge er nå inne i den mest langvarige økonomiske oppgangsperioden på flere tiår. Sammenliknet med oppgangen på 1980-tallet er veksten denne gangen mer balansert og bygger på et sikrere grunnlag:

       Nå opplever vi at tradisjonell norsk industri øker sin eksport og øker sin produksjon. Antallet ansatte i industrien har de siste årene økt med nesten 50.000. Dette skjer etter nær 20 år med sammenhengende nedgang i industrisysselsettingen i Norge.

       De siste årene er det blitt 49.000 flere ansatte i offentlig sektor, mens antallet ansatte i industrien og i annen næringsvirksomhet har økt med nesten 130.000 mennesker. Det er også et tegn på at vi har greid å skape en balansert og en sterk vekst.

       Prisstigningen i Norge er lav. Det er den også i mange andre land. Arbeidsledigheten i Norge er lav. Det er den ikke i mange andre land.

       Det er kombinasjonen av lav ledighet og lav inflasjon som skiller Norge fra de fleste andre land, og som gjør at situasjonen i dag er en helt annen enn på midten av 1980-tallet. Det viser solidaritetsalternativets styrke og betydningen av det inntektspolitiske samarbeidet. Dette må vi greie å ta vare på.

       Utviklingen har også vist at økonomiske bølgebevegelser ikke er en naturlov. Økonomiske svingninger kan jevnes ut gjennom økonomisk styring og gjennom politiske beslutninger. Det er dette solidaritetsalternativet handler om:

       Budsjettpolitikken er vårt viktigste virkemiddel til å sikre fortsatt jevn vekst. Over tid kan ikke statens utgifter være større enn inntektene. Men det er ikke statens inntekter som bør bestemme statens utgifter i hvert enkelt år. I nedgangstider bør statsbudsjettet stimulere veksten i økonomien. I oppgangstider bør budsjettet dempe veksten.

       Tidlig på 1990-tallet, da arbeidsledigheten økte kraftig og veksten var svak, økte statens utgifter sterkt. Utgiftene var større enn inntektene, og det burde de være. På denne måten bidrog finanspolitikken til å dempe ledigheten og få fart på økonomien. Siden 1993 har veksten vært sterk, og ledigheten har gått ned. I denne perioden har vi redusert veksten i statens utgifter. Utgiftene er nå mindre enn inntektene. Dette bidrar til å stabilisere den økonomiske utviklingen og til å redusere faren for at prisstigningen og kostnadene igjen skyter fart.

       Etter flere år med sterk økonomisk vekst har vi nå meget høy utnyttelse av kapasiteten i norsk økonomi. Mange stillinger står ubesatt, og mange bedrifter mangler arbeidskraft. Derfor må den økonomiske politikken fortsatt rettes inn mot å dempe veksten. Regjeringens budsjettopplegg for 1998 har en slik innretning.

       Regjeringen foreslår at statens utgifter skal vokse med 1 % neste år. Dette er klart lavere enn veksten i statens inntekter. På denne måten bidrar budsjettpolitikken til å kjøle ned økonomien. Samlet vil budsjettopplegget for 1998 bidra til å dempe det innenlandske forbruket og den innenlandske etterspørselen med om lag

       Uten oljeinntektene er underskuddet på statsbudsjettet 12,2 milliarder kr. Dette underskuddet dekkes med oljeinntekter.

       I mange land har det vist seg å være vanskelig å få kontroll med inflasjonen uten samtidig å få høy arbeidsledighet. Det inntektspolitiske samarbeidet i Norge handler nettopp om å få ledigheten ned uten høy prisstigning. Dette samarbeidet forutsetter at partene i arbeidslivet tar et direkte ansvar for bedriftenes konkurranseevne. Det gjør de ved at de blir enige om moderate lønnstillegg.

       Når kronekursen styrkes, blir norske varer dyrere i forhold til utenlandske varer. For at fagbevegelsen skal holde igjen på lønnskravene, må den kunne stole på at det trygger konkurranseevnen og trygger arbeidsplassene. Det kan den ikke stole på dersom kronekursen svinger. Da kan den i stedet oppleve at det bedriftene vinner i konkurranseevne som følge av lave lønnstillegg, går tapt som følge av en høyere kronekurs. Derfor er stabil kronekurs en viktig forutsetning for det inntektspolitiske samarbeidet.

       Rentene brukes til å stabilisere kronekursen. Da kan rentene i liten grad samtidig brukes til å begrense det innenlandske forbruket. Samlet sett bidrar likevel pengepolitikken til å stabilisere økonomien, fordi en stabil kronekurs støtter opp under finanspolitikken og gjennomføringen av inntektsoppgjørene. Dette stiller klare krav til ansvarlighet i budsjettpolitikken.

       Alternativet til å dempe veksten gjennom statsbudsjettet er å bruke pengepolitikken til å gjøre den samme jobben. I dag ville dette bety økt rente og høyere kronekurs. Vi må regne med at økt rente og høyere kronekurs vil ramme norsk industri og andre konkurranseutsatte bedrifter. Mange av disse bedriftene er avgjørende for bosettingen i distriktene. Ikke minst små og mellomstore bedrifter er sårbare for svingninger i kronekursen.

       En sterkere krone betyr dyrere eksport og billigere import. Eksporten vil gå ned, og importen vil gå opp. Norsk økonomi vil bli mer oljeavhengig. Dette vil være i strid med solidaritetsalternativet.

       Innenfor rammen av et ansvarlig budsjettopplegg har arbeiderpartiregjeringen funnet rom for økt innsats på flere viktige områder i forhold til det budsjettet Stortinget i fjor vedtok for 1997.

       Det skal tas et krafttak innen eldreomsorgen. Dels gjennom bevilgninger og dels ved lån skal det brukes 30 milliarder kr de nærmeste årene på Handlingsplanen for eldre. I statsbudsjettet for 1998 foreslås det å øke bevilgningene til eldreformål med 2 milliarder kr. Pengene skal bl.a brukes til bygging av omsorgsboliger, enerom, sykehjemsplasser og bedring av bostøtten til eldre.

       Helsevesenet skal bli bedre, og det skal behandles flere pasienter. Vi foreslår å øke bevilgningene til sykehusene og psykiatrien med 1,1 milliarder kr. Det skal settes i verk tiltak for å bedre rekrutteringen av helsepersonell, bl.a gjennom mer videreutdanning og opprettelse av flere studieplasser.

       Grunnskolen skal bli bedre. For å følge opp grunnskolereformen foreslår Regjeringen å øke bevilgningene til skolen med 700 mill. kr.

       Regjeringen følger opp velferdsmeldingen. Vi foreslår å bedre stønadsordningene for enslige forsørgere og øker bevilgningene med 425 mill. kr. Samtidig legger vi forholdene bedre til rette for at enslige forsørgere raskere kan få lønnet arbeid og leve av egen inntekt.

       Alle som ønsker det, skal få tilbud om barnehageplass innen år 2000. Derfor foreslår Regjeringen å øke bevilgningene til barnehager med 400 mill. kr. Det gjør det mulig å opprette 13 500 nye barnehageplasser og øke driftstilskuddet til småbarnsplasser, der mangelen i dag er størst.

       Bevilgningen til bistand foreslås økt med 870 mill. kr. Det betyr at utviklingshjelpen vil utgjøre 10,1 milliarder kr. Det tilsvarer 0,88 pst av Norges samlede inntekter.

       Bevilgningene til utvikling av alternative energikilder, energisparing og miljøforskning øker.

       Renten på studielån reduseres. Fra årsskiftet vil studielånsrenten bli 4,7 %

       De samlede bevilgningene til forskning øker med 600 mill. kr eller 6 %

       Kultursektoren i Norge skal styrkes. Vi foreslår å øke Kulturdepartementets budsjett med 150 mill. kr.

       Politikk handler om å velge. Når Regjeringen foreslår mer penger til noen formål, må vi foreslå mindre penger til andre formål, dersom vi skal holde oss innenfor en ansvarlig budsjettramme. Blant annet foreslår Regjeringen mindre penger til ulike typer næringsstøtte.

       Regjeringen foreslår:

       Arbeiderpartiregjeringen foreslår å omplassere statens kapital ved å redusere statens eierandel i Den norske Bank og Kreditkassen til en tredjedel. En slik eierandel er tilstrekkelig til å sikre et stabilt nasjonalt eierskap i de to største norske forretningsbankene.

       Salget av bankaksjer må ses i sammenheng med Regjeringens forslag om å opprette et miljøfond, et teknologifond og et nytt investeringsselskap. På denne måten omplasseres statens kapital for å fremme miljøvern, utvikling av ny teknologi og utvikling av norsk næringsliv.

       Regjeringen mener livsforsikringsselskapene bør få økt adgang til å plassere forsikringsmidlene i aksjer. Finansdepartementet har i dag sendt ut et forslag på høring om å oppheve dagens grense på 20 % for plassering i aksjer.

       Det norske velferdssamfunnet bygger på sterke kommuner. Det er kommunene som driver viktige velferdsordninger som barnehager, skole, helse og eldreomsorg. Arbeiderpartiregjeringen vil bygge ut velferden. Derfor vil vi styrke kommunene.

       Med Regjeringens budsjettforslag blir kommunenes og fylkeskommunenes inntekter 187,6 milliarder kr neste år. Dette er mer enn det ble lagt opp til da Stortinget i juni behandlet kommuneopplegget for 1998. Samtidig får kommunene 1,5 milliarder kr mer i skatteinntekter i 1997 enn vi regnet med i vår. Kommunene vil få beholde disse ekstrainntektene.

       Regjeringen foreslår å redusere satsene for de kommunale og de fylkeskommunale skattørene. Dette gir rom for å øke de statlige rammetilskuddene til kommunene og sikre en god fordeling mellom landets kommuner og fylker.

       Vi mangler i dag kvalifisert arbeidskraft i industrien, i databransjen, i bygg og anlegg og i helsevesenet. Arbeidskontorene må derfor øke innsatsen for å formidle arbeidsledige til de ledige jobbene. Arbeidsmarkedstiltakene brukes nå til å forbedre de arbeidslediges kvalifikasjoner slik at de kan gå inn i de ledige jobbene.

       Regjeringen legger opp til gjennomsnittlig 17 500 plasser i arbeidsmarkedstiltakene i 1998. I første halvår legges det opp til et høyere antall enn dette. Nivået for andre halvår må vurderes på nytt i revidert nasjonalbudsjett. Langtidsledige og ungdom vil få de fleste av plassene i arbeidsmarkedstiltakene.

       Det er viktig å øke arbeidstakernes kompetanse gjennom mer satsing på videre- og etterutdanning. Her har både myndighetene og partene i arbeidslivet et ansvar. Det offentlige utvalget som har utredet en etter- og videreutdanningsreform, har nå lagt fram sin utredning. Utredningen gir myndighetene, fagbevegelsen og arbeidsgiverne et godt grunnlag for å starte dette arbeidet.

       Mot slutten av forrige stortingsperiode ble det vedtatt omfattende skattelettelser til næringsdrivende med høye inntekter og til rederiene. Samlet utgjør lettelsene minst 1 milliard kr. Disse lettelsene fører til økte inntektsforskjeller, økt privat forbruk og en dårlig utnyttelse av landets kapital.

       Lettelsene i delingsmodellen og i rederibeskatningen er blitt forsvart med at dette dreier seg om skattelettelser til bedriftene - ikke til eierne. Dette argumentet bygger på forestillingen om at eiernes økonomiske interesser skulle være uavhengig av de økonomiske interessene til den bedriften de eier.

       Selvfølgelig er dette ikke tilfellet. En krone høyere overskudd i bedriften øker eiernes formue med en krone, uavhengig av om kronen betales i utbytte eller holdes tilbake. Før eller siden tilfaller overskuddet og skattelettelsene eierne. For eksempel vil en reder få en skattelette på 15 mill. kr dersom rederiet har et årlig overskudd på 10 mill. kr og rederen venter i ti år med å ta ut utbytte.

       Regjeringen foreslår å oppheve de gunstige skattereglene for rederiene. Da blir det større likebehandling mellom investeringer i rederier og i annen næringsvirksomhet.

       Regjeringen foreslår også innstramninger i delingsmodellen, slik at lønnstakere og næringsdrivende behandles mer likt.

       Den gode utviklingen i norsk økonomi har gitt en god vekst i folks inntekter. Dermed betaler stadig flere toppskatt. Også lønnstakere med inntekter noe under gjennomsnittet betaler nå toppskatt. Det var ikke hensikten. I dag betales det toppskatt av inntekter over 233.000 kr i skatteklasse 1. Regjeringen foreslår å heve denne grensen til 248.000 kr. I klasse 2 heves grensen til 300.000 kr. Dette vil føre til at om lag 60.000 færre skattytere vil betale toppskatt neste år. På denne måten sørger vi for at toppskatten blir det den skal være, en ekstra skatt på høyere inntekter.

       Regjeringen foreslår å holde barnetrygdsatsene nominelt uendret fra 1997 til 1998. Dette må ses i sammenheng med forslagene om økte bevilgninger til barnehager, økte bevilgninger til grunnskolereformen og økte utbetalinger til fødselspenger og foreldrepermisjon. Disse økte bevilgningene til barnefamiliene er langt større enn innsparingene ved å holde barnetrygden uendret.

       De som har høye inntekter og store formuer, har i hovedsak formuen sin i aksjer. Vanlige lønnsmottakere og pensjonister plasserer det meste av sine sparepenger i banken. For aksjer er det i dag « skatterabatter » på opptil 70 % i formuesskatten. Slike skattefordeler er det ikke for banksparing. Resultatet er at selv de med små oppsparte midler i banken må betale formuesskatt, mens de som har store aksjeformuer og litt gjeld, ikke betaler formuesskatt i det hele tatt.

       Regjeringen foreslår derfor å senke den høyeste satsen i formuesskatten fra 1,5 til 1,1 % og at det skattefrie beløpet økes til 140.000 kr i skatteklasse 1 og 200.000 kr i skatteklasse 2. Samtidig foreslår vi at dagens skatterabatter for aksjer fjernes. Det betyr at sparing i bank blir mer lønnsomt, og at det ikke lenger er skattefordeler for dem som har aksjeformue.

       De aller fleste pensjonister har betalt ned gjelden sin og har noen sparepenger. Av minstepensjonistene har 85 % formue, og formuen til minstepensjonistene er i gjennomsnitt 177.000 kr. Det betyr at svært mange minstepensjonister betaler formuesskatt på sparepengene sine. Regjeringens forslag om lavere satser i formuesskatten vil derfor være en fordel for store grupper av pensjonister.

       Regjeringen foreslår i tillegg enkelte andre endringer i de særskilte skattereglene for pensjonister. Ordningen med skattefrihet for pensjonister med lave inntekter utvides. I tillegg gjøres den særskilte regelen om skattebegrensning gunstigere for dem som har lav inntekt og noe formue. Særfradraget for alder reduseres.

       Resultatet av dette er at pensjonister med lave inntekter får redusert skatt. Pensjonister med høye inntekter kan få noe mer skatt, men fortsatt vil skatten være betydelig lavere enn for lønnstakere med tilsvarende inntekter. To tredjedeler av alle pensjonister vil få lavere eller uendret skatt. Pensjonister med inntil 120.000 kr i inntekt vil i gjennomsnitt få 700 kr i skattelette. Samlet sett vil pensjonistene som gruppe få 240 mill. kr i lavere skatt i 1998.

       Regjeringen foreslår å oppheve AMS-ordningen, slik at denne spareformen likestilles med banksparing. Å gi skattelette til én bestemt form for sparing på bekostning av andre spareformer fremmer ikke den samlede sparingen i samfunnet. I stedet flyttes lett penger fra en konto til en annen for å spare skatt. Dette er ikke sparing. Skatteletten fører i stedet til økt privat forbruk. Regjeringens forslag om å redusere satsene i formuesskatten senker skatten på sparekapital generelt. Dette fremmer sparing. Dessuten innebærer forslaget likebehandling av ulike spareformer. Dette fremmer en god forvaltning av landets kapital. I tillegg bidrar det til mer rettferdig fordeling og er derfor et svært godt forslag.

       Regjeringens forslag til endringer i formues- og aksjebeskatningen innebærer at vi får et bredere skattegrunnlag med lavere skattesatser. Dette er bedre enn å ha høye satser og et smalt skattegrunnlag med mange fradrag, fritak og unntak.

       Regjeringen foreslår å øke avgiftene på sigaretter og enkelte andre tobakksprodukter med 4 % utover forventet prisstigning. Avgiftene på røyketobakk og alkohol foreslås økt med 10 %

       I langtidsprogrammet gikk Regjeringen inn for mer skatt på det vi ønsker mindre av, miljøskadelig virksomhet, og mindre skatt på det vi ønsker mer av, sysselsetting. Økte grønne skatter og en eventuell utvidelse av merverdiavgiften til flere tjenester vil gi økte skatteinntekter. Disse inntektene må brukes til å redusere andre skatter. Regjeringen har lagt opp til at forslaget om en grønn skattereform og en utvidelse av merverdiavgiften kan legges fram etter at budsjettet for 1998 er behandlet i Stortinget.

       Forslagene til endringer i skatte- og avgiftsreglene vil samlet sett øke skatteinntektene med 2,5 milliarder kr i

       1998. Regjeringens forslag vil gi et mer rettferdig skattesystem og bidra til å dempe presstendensene i norsk økonomi.

       Endringene i skattesystemet er ett av flere tiltak i statsbudsjettet for å bidra til mer rettferdig fordeling. Økt sysselsetting og redusert ledighet bidrar også til å jevne ut forskjellene i levekår. Utbygging av velferden og økt satsing på utdanning gir likeverdig tilbud til flere, uavhengig av inntekt og bosted.

       Styrkingen av kommunene er et viktig bidrag til å opprettholde bosetting og velferd i distriktene. Samtidig økes støtten til dem som har minst, bl.a gjennom økt bostøtte til eldre og gjennom bedre stønadsordninger for enslige forsørgere.

       Det er alltid de svakeste som rammes hardest i økonomiske nedgangstider. Det er de med minst utdanning og minst arbeidserfaring som først blir arbeidsledige. Det er de som trenger offentlige velferdstjenester mest, som rammes hardest når offentlige budsjetter strammes inn. Derfor er en sterk økonomi til fordel for dem som har minst og en viktig del av vår fordelingspolitikk.

       På 1970-tallet hadde Nederland store inntekter fra salg av naturgass. Disse inntektene ble brukt til å finansiere en for sterk vekst i offentlige utgifter. Resultatet ble store underskudd og svært høy arbeidsledighet, selv om de hadde inntekter fra gassalget.

       På første halvdel av 1980-tallet var de norske oljeinntektene like store som de er i dag. Likevel gikk det galt med norsk økonomi. Også vi fikk store underskudd og høy arbeidsledighet.

       Lærdommen fra Nederland på 1970-tallet og Norge på 1980-tallet er at vi aldri må tillate oss å tro at petroleumsinntektene alene kan sikre gode resultater i et lands økonomi. På 1990-tallet har vi greid å bygge ut fastlandsøkonomien samtidig med at vi har hatt voksende inntekter fra olje- og gassvirksomheten. Det er denne kombinasjonen av en sterk fastlandsøkonomi og store oljeinntekter som har gitt lav ledighet og store overskudd.

       Olje- og gassvirksomheten utgjør om lag 16 % av vår samlede verdiskaping og står for om lag 17 % av statens inntekter. Det betyr at for hver krone staten har i inntekter, kommer 83 øre fra noe annet enn olje. For få år siden brukte vi alle oljeinntektene til å dekke underskuddet på statsbudsjettet. Nå bruker vi store deler av oljeinntektene til å bygge opp reserver for framtida.

       Budsjettet er i generasjonsmessig balanse. Det betyr at vi kan møte folketrygdens forpliktelser uten å kutte i utgiftene til andre velferdsområder. Oljeinntektene er usikre. For hver krone prisen på et fat råolje endres, endres statens årlige inntekter med over 1 milliard kr.

       Derfor må finanspolitikken utformes uavhengig av svingningene i oljeprisen. Dersom endringer i oljeprisen fra et år til et annet fikk slå igjennom i statsbudsjettets utgifter eller skatter og avgifter, ville finanspolitikken bidra til å forsterke svingningene i fastlandsøkonomien. En slik politikk ville dessuten innebære lite forutsigbare rammebetingelser for bedrifter og husholdninger. Mulighetene for langsiktig planlegging av offentlig virksomhet ville bli svekket. Utgifter til f.eks sykehus, skoler og alderspensjoner kan ikke svinge i takt med oljeprisen.

       Petroleumsforekomstene er en del av vår felles nasjonalformue. Vi må forvalte denne formuen på en ansvarlig måte. Inntektene vi i dag har fra salg av olje og gass, skiller seg fra andre inntekter ved at de langt på vei motsvares av at de gjenværende reservene reduseres.

       Når oljeinntektene i stor grad spares i oljefondet, betyr det at vi omplasserer deler av vår nasjonalformue fra petroleum til finansielle fordringer eller penger på bok. På denne måten blir vi mindre sårbare for svingninger i oljeprisen. Samtidig kan vi få økt avkastning av vår samlede nasjonalformue. Neste år settes det av 73,4 milliarder kr av oljeinntektene i petroleumsfondet. I tillegg vil fondet få renter og utbytte som anslås til vel 5 milliarder kr. Ved utgangen av 1998 kan verdien av fondet ha kommet opp i nesten 200 milliarder kr.

       Hensikten med oljefondet er ikke at vi skal la være å bruke oljeinntektene. Hensikten er at vi skal bruke inntektene senere, når utgiftene til pensjoner vokser, eller når en ny nedgangstid gjør det nødvendig å stimulere økonomien gjennom økte utgifter og svakere budsjetter.

       Et flertall på Stortinget sluttet seg i juni til at det skal åpnes for at deler av petroleumsfondet plasseres i aksjer. Finansdepartementet har nå vedtatt nye retningslinjer for forvaltningen av fondet. Fra 1998 vil mellom 30 og 50 % av fondet bli plassert i utenlandske aksjer. Fondets plasseringer skal skje i land med velfungerende kapitalmarkeder og betryggende verdipapirlovgivning. I retningslinjene er det fastsatt en fordeling av fondets midler på ulike geografiske områder, i all hovedsak land som Norge har nære økonomiske forbindelser med. Det legges ikke opp til at fondet skal spille noen aktiv rolle i enkeltselskaper. Fondet kan derfor ikke ha en eierandel som er høyere enn 1 % i noe selskap.

       Aksjekurser kan svinge mye over kort tid. Det er derfor all grunn til å understreke at med aksjeplasseringer øker risikoen for kortsiktige svingninger i fondets avkastning. Det er imidlertid den langsiktige avkastningen og risikoen som er viktig for fondet.

       Det er lettere å bruke penger enn å la være. Men det blir ikke nødvendigvis mer velferd av å bevilge mer penger. I dag vil et svekket budsjett lett føre til ny pris- og kostnadsvekst. Da blir resultatet raskt mindre penger til velferd. Jevn vekst og orden i økonomien gjør at vi kan bruke mer penger på eldre, helse og andre viktige formål enn dersom vi på nytt får en ukontrollert vekst som avløses av innstramninger. En jevn stigning er bedre for alle enn at vi på nytt kastes ut i en berg- og dal-bane-økonomi.

       Vi står foran flere år hvor vi venter store oljeinntekter. De høye oljeinntektene vil sette hele vårt politiske system og vår kollektive fornuft på prøve. Vår evne til å forvalte oljeformuen vil bli testet.

       Mange spør om vi vet nøyaktig hvor grensen mellom ansvarlig og uansvarlig politikk går. Om vi vet nøyaktig hvor mye statens utgifter kan vokse før det går galt.

       Svaret er at vi ikke vet dette nøyaktig. Økonomisk politikk og økonomisk vitenskap handler om å forsøke å se inn i en usikker framtid. Det handler om å håndtere usikkerhet. Likevel har vi viktige holdepunkter for hva som er en ansvarlig økonomisk politikk.

       Vi vet av både våre egne og andre lands bitre erfaringer at det ofte er i oppgangstider at vi gjør de feilene som bringer ny nedgang. Vi vet at oppgangen i norsk økonomi er sterk og har vart lenge. Da nærmer vi oss grensen for hva økonomien tåler. Akkurat hvor grensen går, vet vi ikke før det er for sent. Derfor bør vi bremse nå, slik at vi øker sjansene for fortsatt jevn vekst i stedet for at prisstigningen og kostnadene på nytt skyter fart.

       Innstramningen i forslaget til statsbudsjett tilsvarer nær 7 milliarder kr. Reduseres denne innstramningen, øker sjansen for at vi ikke greier å holde orden i norsk økonomi.

       Det kan lønne seg å ta sjanser. Det blir ikke alltid dårlig vær i fjellet selv om meteorologene har spådd det. Du kan komme raskere til hytta ved å gå i et område som kjentfolk sier er rasfarlig. Men når mye står på spill, bør man ikke ta sjanser. Det vet vi er et godt råd.

       Arbeiderpartiregjeringen legger fram et statsbudsjett for 1998 som er en videreføring av en solidaritetspolitikk som har gitt gode resultater. Vi legger fram et budsjett for:

       Det er et budsjett for et varmere samfunn, med arbeid til alle og en rettferdig fordeling.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at finansministerens redegjørelse for statsbudsjettet for 1998 legges ut for behandling i et senere møte.

       - Ingen innvendinger er kommet mot dette forslaget, og det anses vedtatt.