Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Thorbjørn Jagland (A) : Norge deltar nå i tidenes viktigste internasjonale forhandlinger om en forpliktende avtale for å redde klodens klima.

       Arbeiderpartiregjeringen la opp et forhandlingsopplegg for felles gjennomføring og rettferdig byrdefordeling. Dette vil sikre at land kan samarbeide om å nå målene, og det vil bl.a sikre at den norske gassen kan brukes på en fornuftig måte til beste for klodens klima. Representanter fra sentrumspartiene angrep dette sterkt da opplegget ble diskutert i Stortinget, og det ble sagt at Norge var en bremsekloss. Ragnhild Queseth Haarstad, som nå er statsråd, kalte det hele « skamfullt ». Nå har Bondevik-regjeringen overtatt den forrige regjerings forhandlingsopplegg, men den sår likevel tvil ved å si at dette skal løpende vurderes.

       Jeg vil spørre om det kan være klokt å så tvil om det norske opplegget i en tid da vi faktisk er i ferd med å samle støtte fra flere land og brede grupperinger for det som er de viktige prinsippene for det norske forhandlingsopplegget.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det er Regjeringens klare intensjon at vi skal få en ambisiøs og en forpliktende avtale på klimaforhandlingene i Kyoto i Japan i desember. Norge støtter i utgangspunktet EUs ambisjoner, som i første omgang er en stabilisering og deretter en reduksjon av CO₂ og andre klimagasser med 10-15 % innen år 2010, og vi mener at USAs utspill er for lite ambisiøst.

       Vi har også syn for at det kan være fornuftig å se flere land i sammenheng, slik at en får en fleksibel gjennomføring. Men det betyr ikke at Norge kommer til å slippe billig unna forpliktelsene fra Kyoto-konferansen. Vi må regne med, og Norge bør også selv ta sikte på, å bidra til reduksjon av CO₂ og andre klimagasser. Derfor er det Regjeringens oppfatning at å starte reduksjon av CO₂-utslipp med å øke utslippene med 6 %, slik bygging av to forurensende gasskraftverk på Vestlandet vil innebære, ikke er en fornuftig oppfølging. Men dette har vært behandlet i Stortinget to ganger tidligere, og vi tar derfor sikte på, etter Kyoto-konferansen, å utarbeide en stortingsmelding om resultatet av Kyoto-forhandlingene og konsekvensene for Norge og herunder også legge opp til en diskusjon i Stortinget om gasskraftverk og innfasing av dem, og om det er klokt i en slik oppfølging.

       Vi sår ikke tvil om Norges opplegg. Men det er jo enhver regjerings plikt - det ville det også vært om Jagland hadde fortsatt som statsminister - å vurdere posisjonene etter den embetsmannskonferanse som nå pågår i Bonn, og før de avsluttende ministerkonferansene i Kyoto.

       Thorbjørn Jagland (A) : Det er helt klart at man må ha muligheter for fleksibilitet i slike internasjonale forhandlinger. Men det er noe ganske annet at man midt i et forhandlingsopplegg signaliserer at man egentlig ikke tror på det opplegget man har lagt fram, ved å si at det løpende skal vurderes. Og det er sterkt beklagelig i en situasjon da vi har en mulighet for å nå fram med det norske synet. Jeg må minne om at USA nå har gått inn for prinsippet om felles gjennomføring, det er også flere land som har gjort det. Jeg må minne om at flere går inn for det som har vært vårt syn hele tiden, nemlig at alle klimagassene skal ses under ett og tas med i dette.

       Mitt spørsmål her går ikke på det forholdet som statsministeren nå tar opp, nemlig at Norge så å si skal ha et opplegg for å slippe billig unna. Det er ikke det det går ut på. Det som det går ut på, er å få en fornuftig klimaavtale som sikrer at klodens klima kan reddes, og at man kan ta i bruk de energivirkemidlene som vi har her.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Vi er enige om at vi skal ha en fornuftig klimaavtale. Spørsmålet er så til slutt: Hva blir en fornuftig klimaavtale?

       Enhver regjering plikter løpende å vurdere utviklingen i en forhandlingsprosess. Det er jo først nå at klimaforhandlingene for alvor er kommet i gang, ved at USA har kommet på banen. Men vi har ikke lagt opp til en endring i det spørsmålet som dreier seg om muligheten for å se flere land i sammenheng og en fleksibilitet. Jeg vil advare mot en forestilling av at dette gjør at Norge skal kunne komme billig fra det når det gjelder reduksjon både av CO₂ og andre klimagasser. Nå forhandles det i Bonn på embetsmannsnivå. Enhver regjering vil måtte - og det er jeg overbevist om at også en eventuell Jagland-regjering ville ha måttet - vurdere situasjonen etter de forhandlingene, før en går inn i de avsluttende forhandlingene i Kyoto. Dette innebærer ikke å så tvil om viktige forhandlingsprinsipp.

       Jeg kan også opplyse ...

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg vil avvise at det hersker en slik usikkerhet. Vi har uttalt det enhver regjering må uttale, og det jeg vet også var Jagland-regjeringens intensjon, nemlig at posisjonene og utviklingen i forhandlingsprosessen måtte vurderes etter embetsmannsdrøftingene som nå pågår i Bonn, forut for de avsluttende drøftingene i desember. Hovedprinsippene har vi redegjort for, og dem står vi på: stabilisering, deretter reduksjon med 10 - 15 % innen år 2010, muligheten for en fleksibel gjennomføring.

       Jeg kan til slutt opplyse at den norske miljøvernministeren er invitert, sammen med relativt få andre av verdens miljøvernministere, til en forberedende ministerdrøfting i Japan forut for selve Kyoto-drøftingene. Det viser at Norge faktisk i dette bildet har fått en betydelig posisjon, og den er der altså også etter regjeringsskiftet.

       De senere dagers internasjonale valutauro, som også gjenspeiler seg i Norge, setter søkelyset på at vi i Norge har valgt å styre gjennom finanspolitikken. Stramhet i finanspolitikken er nå viktig for ikke å få ny inflasjon og prisstigningsspiral.

       Statsministeren har tidligere vært ute og talt om at det ikke er alle milliarder brukt over offentlige budsjetter på utgiftssiden som virker like inflasjonsdrivende. Det kan han ha noe rett i. Mitt spørsmål er om statsministeren mener det er slik at milliarder brukt til investeringer kan styres utenom norsk industri og norske leveranser, om det er i pakt med EØS-avtalen, og om statsministeren nå etter et par uker i regjeringskontorene har eksakte oppfatninger om at det er slik at utstyrsinnkjøp ikke har innenlandsk inflasjonsvirkning i det hele tatt. Jeg antar at Finansdepartementets folk vil ha tall for slikt, og det skulle være interessant å få det viderebrakt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder finanspolitikken, får vi rikelig anledning til å komme tilbake til den om noen dager når Regjeringen legger fram tilleggsproposisjonen med endringer i Jagland-regjeringens forslag til statsbudsjett. Denne regjering tar også sikte på å føre en stram finanspolitikk, og jeg er enig i at det har betydning for å dempe presset i norsk økonomi. Spørsmålet blir: Hva er stramt nok? Hvor er balansepunktet? Det forbeholder også denne regjeringen seg retten til å ha en oppfatning av, som vi vil presentere for Stortinget og deretter drøfte med partigruppene her.

       Når det gjelder investeringer, er det klart at vi må holde oss til internasjonale regler, bl.a. EØS-regelverket. Men vi vet at en del utstyr til ulike virksomheter i Norge, bl.a en del forskningsutstyr, medisinsk utstyr og ikke minst f.eks biler til politi og lensmenn, produseres i utlandet og ikke finnes på markedet i Norge. Det produseres som kjent f.eks ikke biler i Norge. Så det finnes typer kjøp som ikke har den virkningen i norsk økonomi som kjøp av varer og tjenester i Norge har. Det betyr ikke at slike innkjøp vil være totalt uten virkning på norsk økonomi, for en del av dette kommer det driftsutgifter til, og det skal vedlikehold til. Vi er altså fullstendig klar over at noe virkning vil en ha i innenlands økonomi av det meste av kjøp og investeringer. Men det finnes typer kjøp, det finnes typer investeringer hvor virkningen er begrenset. Og det var det uttrykket som også var brukt i regjeringserklæringen, at vi vil se etter investeringsformål hvor virkningene i norsk økonomi og på presset i norsk økonomi er begrenset.

Per-Kristian Foss (H) : Statsministeren har vel rett i at norsk andel av verdens bilproduksjon ikke er spesielt overveldende! Og jeg registrer at statsministeren nå beroliger alle som har kjøpt eller planlegger å kjøpe ny bil, at det er til beste for økonomien. Det er et interessant synspunkt, som vi vil merke oss. Vi regner med at det også gir budsjettkonsekvenser når den tid kommer.

       Men jeg skal ikke spørre om det. Jeg vil bare be statsministeren bekrefte at hans sterke uttalelser om behovet for å skjerpe, for å øke, de sparestimulerende tiltakene i økonomien fortsatt gjelder. Vi har i de siste dagene lest en del meldinger om at Regjeringen har fått andre tanker om behovet for å styrke særlig de skattestimulerte spareordningene, som har blitt meget populære, og som bidrar til å inndra kjøpekraft for dem som har råd til å la være, for mange år fremover gjennom ulike bindingsordninger. Står Regjeringens positive syn på behovet for økte sparestimulanser urokket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Først om biler. Jeg tror representanten Foss vet hva jeg tenker på, nemlig - og det er det Regjeringen har antydet - kjøp av utstyr, altså biler, til politi og lensmenn. Det vil ha en begrenset virkning for norsk økonomi og for øvrig være et fornuftig kriminalpolitisk tiltak. Dette er selvsagt noe annet enn husholdningenes kjøp av bil, som svært ofte er lånefinansiert og derfor har en pressvirkning på norsk økonomi. Jeg skulle ønske at også Høyre og representanten Foss var litt mer opptatt av veksten i det private forbruk, som jo har vært den største, og ikke bare veksten i det offentlige forbruk, nemlig de offentlige budsjett.

       Når det gjelder sparestimulerende tiltak, er det fortsatt Regjeringens oppfatning at vi bør ha mer av slike, også skattestimulerte. Det er riktig at det er en fagøkonomisk debatt om dette, og i en del statistikk fremkommer økning av slike tiltak tallmessig som et økt privatforbruk. Men det er etter mitt skjønn nokså teoretiske modeller. Jeg tror virkningen vil være positiv, og det er fortsatt Regjeringens intensjon å gjennomføre slike tiltak.

       Stortinget vedtok i vår ei avtale om samarbeid med Schengen-landa for å kjempe mot internasjonal kriminalitet og for å lette reisevilkåra i vår del av verda. Regjeringa har sagt at den vil forhandle med EU for å få ei avtale med EU om Schengen no som ein del av Schengen-samarbeidet har gått inn i EU. Det er viktig at Regjeringa stadfestar at den vil få til ei god Schengen-avtale for Norge.

       I trontaleordskiftet for eit par dagar sidan kom det klart fram at eit fleirtal i Stortinget også meiner at ei eventuell avtale, viss vi får ei avtale i tråd med den vi har i dag, skal godkjennast umiddelbart utan taktiske omsyn til kva som måtte skje i andre land. I eit radioinnslag tidlegare i dag sa statsminister Bondevik - han antyda i alle fall - at han ville vente med ei slik godkjenning m.a. til Danmark hadde hatt si folkeavstemming. Det er i strid med det som eit fleirtal i Stortinget klart gav uttrykk for så seint som i trontaleordskiftet. La ikkje statsminister Bondevik merke til det som vart sagt?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg kan bekrefte, noe Regjeringen også har gjort tidligere, at den er innstilt på å forhandle med EU om en ny Schengen-avtale. Det foregår nå undersøkelser, samtaler, mellom Norge og EU med sikte på at de reelle forhandlingene kan starte, og vi har grunn til å tro at slike reelle forhandlinger kan starte før jul. Så vil forhandlingenes forløp avgjøre når en regjering kan legge et resultat fram for Stortinget. Det er klart at vi i hele denne prosessen vil stå i nært samarbeid med Stortinget og Stortingets organer, slik at vi til enhver tid kan melde tilbake om forhandlingenes forløp og få signaler fra Stortinget og partiene her om den videre framdrift. Stortinget skal selvsagt få dette til behandling så snart det er ønskelig fra Stortingets side, og så snart det er mulig og forsvarlig. Men jeg vil jo tro at det vil være i alles interesse også å se hvordan det går i Danmark med den forestående folkeavstemning der, og om den får noen konsekvens eller ikke for Danmarks Schengen-tilknytning. Det er ikke et taktisk hensyn etter min oppfatning. Dette dreier seg om den nordiske passunionen, og det har jo vært ikke minst tilhengerne av Schengens intensjon at den skal bibeholdes.

       Dette er for Regjeringen ikke et spørsmål om taktikk, men et spørsmål om realiteter. Men jeg kan forsikre hr. Blankenborg og Stortinget for øvrig at vi selvsagt her vil opptre i samsvar med det som er Stortingets ønske.

       Kan statsministeren derfor bekrefte at det han eventuelt nå vil vurdere, er utelukkende de nye spørsmålene som Amsterdam-traktaten reiser?

       Det var også en utglidning under regjeringen Jagland når det gjaldt å følge opp både stortingsvedtak og særlig merknader fra komiteinnstillinger. Vil det være den nye regjeringens generelle og prinsipielle holdning at dersom et flertall i en komite i en merknad skriver at « flertallet ber Regjeringen... » om et eller annet, vil Regjeringen følge dette opp selv om ikke regjeringspartiene tilhører dette flertallet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Først om vedtak: Stortingsvedtak er bindende for en regjering. For meg er det en selvsagt ting at enhver regjering følger opp stortingsvedtak dersom den da ikke inviterer Stortinget til å gjøre et nytt vedtak. Den muligheten har en regjering, og jeg må selvsagt forbeholde også denne regjering den muligheten. Men så sant vi ikke gjør det, er det vår plikt å følge opp stortingsvedtak.

       Som kjent har ikke komitemerknader samme plass i vårt system som vedtak. De er politiske retningslinjer og signaler til en regjering, men ikke på samme måten konstitusjonelt bindende. En regjering bør beflitte seg på så langt som mulig å følge opp slike flertallsmerknader, selvsagt også i de tilfeller hvor regjeringspartiene ikke har vært med på dem, men de kan ikke på samme måte være bindene. Med all respekt for Stortinget må jeg vel etter erfaring fra å ha vært i regjering to ganger tidligere si at hvis en regjering til enhver tid skulle fulgt opp alle merknader, f.eks når det gjelder ønsker om økte bevilgninger umiddelbart i de nærmeste budsjett, måtte en regjering ha lagt fram statsbudsjetter som ofte var kanskje både to og tre ganger så store som forsvarlig. Jeg bare nevner dette som en illustrasjon på at det ikke er mulig for en regjering å håndtere merknader på samme måte som vedtak. Men de er viktige politiske signal, vi skal etterstrebe å følge dem opp så langt som mulig. Og en kan selvsagt på dette punkt fra Regjeringens side komme tilbake til Stortinget og invitere til nye holdninger fordi en finner føringene i slike merknader problematiske. Men det er viktig her å skjelne mellom bindende vedtak og merknader.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg takker for opplysningen. Nå var ikke jeg klar over at Kristelig Folkeparti og kanskje andre regjeringspartier har vært så lettsindige med sine merknader i tidligere tider som statsministeren her innrømmer og redegjør for, at det ikke helt var meningen at de skulle gjennomføres. Men om vi ser bort fra merknader som ber om bevilgninger, tenker jeg mer på merknader vedrørende praktisering av lover og forskrifter, hvor man ber Regjeringen sørge for en viss utredning, klargjøring og oppfølging av visse vedtak innenfor tidsfrister, altså ikke vedtak av økonomisk art.

       Må vi oppfatte statsministeren dit hen at dersom flertallet virkelig ønsker at Regjeringen skal gjøre noe, må flertallsmerknader nå erstattes med konkrete, verbale forslag til vedtak i Stortinget? Eller kan vi påregne at slike typer flertallsmerknader i tråd med gammel tradisjon, særlig før Jagland-regjeringens tid, vil bli fulgt opp uten at man må bry Stortinget med å fatte formelle vedtak hele tiden?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Nå har ikke statsministeren betegnet merknader i Stortinget generelt som lettsindige, og intet parti var spesielt nevnt, derfor heller ingen spesielt utelatt. Men representanten Hagen nevnte også merknader som de tre regjeringspartiene ikke har vært med på. Derfor kan jo selvsagt min noe uærbødige omtale av en del merknader like gjerne adresseres til Carl I Hagens parti og andre.

       Men jeg vil i fullt alvor si at Regjeringen vil etterstrebe så langt som mulig også å følge klare politiske føringer som er lagt i merknader, selvsagt også dem som ikke går på rent økonomiske forhold. Jeg tror ikke vi vil legge opp til en politikk som gjør at det skulle være nødvendig for Fremskrittspartiet eller andre partier i større grad å legge opp til vedtak istedenfor merknader. Vi vil etterstrebe å følge slike merknader, men jeg må ta det forbehold at vi her må skjelne mellom merknader og vedtak.

       For å være helt konkret: Statsministeren sa i et svar tidligere i dag at det norske innspillet i Kyoto går ut på en stabilisering av utslippene på 1989-nivå i år 2005 og dernest en reduksjon på 10-15 % innen år 2010. Jeg vil ha bekreftet at dette er et ensidig norsk innspill som gjelder uansett hva som ellers blir utfallet av Kyoto-konferansen.

       Ingen i denne sal er mot verken byrdefordeling eller felles gjennomføring, men det som har vært sentrumspartienes klare politikk til nå, er at dette ikke må hindre at det blir en avtale i Kyoto. Jeg vil be om å få bekreftet at det fortsatt gjelder.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : De målsettinger representanten Solheim refererte til her, og som også inngår i Regjeringens politiske plattform, det såkalte Voksenåsen-dokumentet, står fast. Enhver regjering er under en forhandlingsprosess nødt til å vurdere hvordan vi kan bidra til å få til en ambisiøs og forpliktende avtale. Vi vil få et klarere bilde av dette når embetsmannsdrøftingene i Bonn snart er over, og før vi går inn i den avsluttende ministerdrøftingsfasen i Japan i desember.

       Det som nok har vært mye av bakgrunnen for kritikk fra representanter for sentrumspartiene mot den foregående regjering, er selvsagt sammenkoplingen av klimaforhandlingene i Japan og gasskraftverkspørsmålet. Vi har sett det som problematisk å kunne greie å oppfylle det vi tror blir forpliktelsene for Norge etter Kyoto-konferansen, hvis vi starter med å bygge to sterkt forurensende gasskraftverk. Jeg tror en er nødt til å se disse to tingene i sammenheng, og det vil Regjeringen invitere til når vi etter Kyoto-forhandlingene legger fram en stortingsmelding.

       Børre Knudsen har skapt problemer for Den norske kirken ved at han og hans meningsfeller driver en butikk i butikken - for å si det sånn. De mener at deres fortolkning av skrift og bekjennelse er den eneste riktige: Abort er drap, kvinner skal ikke tale i forsamlinger, og homofilt samliv er synd. Knudsen har lyst leger, regjering og bisper i bann og har latt seg vigsle til biskop i Strandebarm prosti. Den siste provokasjonen kom da en person uten teologisk utdannelse ble vigslet til prest av Børre Knudsen, med den eneste kvalifikasjon at han var mann. Fra media vet vi at de fleste av landets biskoper mener at de prestene som var med og støttet bispevigslingen av Knudsen, bør avskjediges.

       Statsråden har sagt at han trenger mer tid for å avgjøre saken. Hvilke andre reaksjonsformer enn å ta fra dem kappe og krave, ser statsråden?

Statsråd Jon Lilletun : Denne saka starta med den såkalla bispevigslinga i Kautokeino i april. Umiddelbart vart det levert ein rapport til departementet frå biskopen i Nord-Hålogaland. Så gjekk det ut eit brev til biskopane. Brevet vart svara på frå alle biskopane med unntak av Stavanger-bispen, som av naturlege årsaker ikkje kunne - han var dessverre avgått ved døden. Vikaren svarte i august, men alle dei andre svarte i juni. Etter det vart saka liggjande i departementet fram til regjeringsskiftet utan at noko vart gjort.

       No har denne regjeringa sete halvanna veke i departementskontora. Denne statsråden begynte umiddelbart å gå gjennom saka. Eg er i ferd med å innleie samtaler med dei aktuelle biskopane, og vil ta ei avgjerd i saka før kyrkjemøtet startar i Trondheim den 9. november. Eg forstår i og for seg at representanten Dørum og Arbeidarpartiet har store forventingar til denne regjeringa, men omsyn teke til historia, synest eg dette er lovt å skje rimeleg fort.

Anneliese Dørum (A) : Jeg takker for svaret, og ser at dette er en vanskelig sak. Jeg vet også at departementet under den forrige regjering arbeidet svært hardt for å få til en minnelig løsning på denne saken, men det har vist seg at det ikke går an. Men det haster med å få til en løsning, fordi det er viktig å hindre at den norske folkekirken blir utsatt for slike provokasjoner og slik strid igjen og igjen.

       Er det noen reaksjonsformer som ikke er prøvd, og hvordan vil statsråden hindre at den slags strid skal få fortsette?

Statsråd Jon Lilletun : Eg er heilt einig med Anneliese Dørum i at det er ei vond og vanskeleg sak.

       Når det gjeld reaksjonsformer, har vel inga reaksjonsform i og for seg vore prøvd etter det som hende i Kautokeino. Det har avgrensa seg til samtaler. Det vil vere heilt gale av meg her i dag i ei sak som eg er midt i behandlinga av, å drøfte ope kva slags reaksjonsformer denne regjeringa eventuelt tenkjer å gjennomføre. Eg vil berre seie så mykje at same kva reaksjonsformer ein får frå kyrkje og regjering trur ikkje eg det vert sånn at desse personane ikkje kjem til å gje klart uttrykk for kor dei står, og det er sjølvsagt ein demokratisk rett dei har. Men i forhold til kva måte Regjeringa skal takle det på, vil eg kome tilbake til det før kyrkjemøtet.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Kan man regne med at den nye regjering også i denne sak vil følge den prinsipielle kirkepolitikk som særlig Kristelig Folkeparti har stått for, nemlig at man uten videre følger entydige råd som blir gitt av de kirkelige myndigheter?

       Mitt spørsmål er: Når statsråd Lilletun her sier at det er en demokratisk rett å gi uttrykk for det en mener, er det så sin sak. Men spørsmålet er om den demokratiske retten skal gjelde innenfor Den norske kirke, om en skal sitte stille og se på at folk tar seg til rette i strid med det som er regelverket, folk som helt klart har et kvinnesyn som jeg mener ikke hører hjemme verken i Den norske kirke eller i det samfunnet vi lever i i dag. Og jeg oppfatter Børre Knudsen og hans medhjelpere som meget aktive motstandere både mot kvinnelige prester og mot selvbestemt abort. Mener statsråd Lilletun at dette er holdninger og handlinger som bør foregå innenfor Den norske kirke?

Statsråd Jon Lilletun : Eg vil ikkje gå inn på teologiske spørsmål i samband med dette. Det som departementet har plikt til å gå inn i, er brot på Kyrkja sine ordningar, og det at ein går på tvers av desse. Og det vil denne regjeringa, som eg har sagt, gjere noko med, og vi skal ha gjort det ganske raskt.

       Når det gjeld det initiativet som statsråd Sandal tok, er jo det heilt rett. Men eg kan ikkje la vere ein gong til å returnere at eg er forundra når nesten alle dei reaksjonane var kjende i juni, og den regjeringa som representanten Brustad var medlem av, ikkje gjorde noko som helst med dei, at dei no krev at ei avgjerd omtrent skal kome dagen etter den nye regjeringa har tiltredd - det synest eg er eit vel sterkt krav. Men vi har lagt opp ein tempoplan, og eg håpar at det kan vere semje om at det er ei rimeleg skikkeleg saksbehandling frå Regjeringa si side.

       Mitt spørsmål til samferdselsministeren er følgende: Vil statsråden ta et initiativ til at man ser på sikkerhetsproblemene knyttet til NSB?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg er glad for at representanten tar opp køproblemene i NSB, for det er ikke noen tvil om at dette er en byrde for de mennesker som står i kø på stasjoner og ikke minst står tettstappet inne på tog. Min forgjenger som statsråd bad spesielt om å bli orientert om de problemene som hadde oppstått med nærtrafikken i Oslo-området, og det er lagt opp til en rapportering til departementet om det. De synspunktene som der kommer fram, vil jeg vurdere og også komme tilbake til senere.

       Når det gjelder det konkrete spørsmålet om sikkerhet som er stilt, skal jeg ta det med meg og komme tilbake med et svar til representanten Nilsen senere.

Oddvard Nilsen (H) : Det er slik at det er staten ved samferdselsministeren som kjøper tjenestene fra NSB. Totalt koster dette oss nesten 1 milliard kr for året. Det ville kanskje være fornuftig at staten opptrer som en krevende kunde, slik som alle andre bør gjøre, og stille nødvendige krav til den service og den grad av sikkerhet som man ønsker for den milliarden som man dog tross alt overleverer NSB.

       Nå er problemet det at NSB er monopolist, og det er kanskje ikke så lett for statsråden å stille krav til en som har monopol på tjenestene. Mitt spørsmål til statsråden er da: Gjeldende regler gir faktisk anledning til å åpne for konkurranse på jernbanesporet i Norge. Vil statsråden ta et slikt initiativ og vise litt større fleksibilitet enn den regjeringen som nettopp har gått av?

Statsråd Odd Einar Dørum : Det var to spørsmål i samme sak. Jeg vil ta det første spørsmålet først. Det ligger til grunn for denne regjeringen at når det gjelder alle typer tjenester som leveres av det offentlige, blir det satt i gang et arbeid for å kunne stille krav om service og kvalitet, så dette er noe som brukerne kjenner til. Det sier seg selv at en slik holdning også vil bli gjort gjeldende overfor NSB i de roller som staten og departementet har i forhold til NSB.

       Når det gjelder spørsmålet om konkurranseutsetting, vil jeg her nøye meg med å vise til det som står i tiltredelseserklæringen fra regjeringen Bondevik og det politiske grunnlag, at i den utstrekning en skal bruke anbud og konkurranse, vil det være aktuelt når det gjelder tekniske tjenester. Jeg er selvfølgelig også kjent med de ordninger som samferdselsloven åpner for, og det er iverksatt virksomhet på bl.a bussdrift. Disse erfaringene evalueres nå, og jeg vil ta med meg representanten Nilsens synspunkter videre i denne sammenheng.

       I det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringa går det fram at ei sentrumsregjering vil gå inn for at fjellova blir innført i Nordland og Troms. Dette vil føre til ei omfordeling av rettar, ei oppsplitting av forvaltninga og at grunntanken bak lovgjevinga vi har i dag for regulering av jakt og fiske på statens grunn, at folk skal ha lik tilgang, blir endra.

       Programerklæringa frå Voksenåsen er ikkje med i regjeringserklæringa. Det er difor grunn til å spørje om ein kan tolke det slik at også dette forslaget er blitt borte mellom Voksenåsen og regjeringskvartalet, og at forslaget ikkje vil bli gjennomført.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Nei, det kan ikke tolkes slik. Når en del saker som er omhandlet i det såkalte Voksenåsen-dokumentet, ikke var med i Regjeringens tiltredelseserklæring, hadde det rent praktiske grunner, nemlig at vi av hensyn til tidsbruken i Stortinget ikke kunne lese opp alt som stod i Voksenåsen-dokumentet, vi måtte gjøre et utvalg.

       Men det jeg kan si, er at denne saken også har en side henimot Samerettsutvalgets innstilling og de viktige og vanskelige prinsipielle og juridiske spørsmål som der er tatt opp. Det er derfor Regjeringens holdning at vi først må få en avklaring når det gjelder de spørsmålene som Samerettsutvalgets innstilling reiser på det området vi her snakker om, før spørsmålet om den videre gjennomføring eller bruk av fjelloven tas opp, slik at vi får en avklaring av disse to spørsmålene i forhold til hverandre - først Samerettsutvalgets.

       Vi har de siste dagene fått protester fra Salten jakt- og fiskeadministrasjon, som omfatter jakt og fiskeforeninger fra Tysfjord i nord til Meløy i sør. Det er sterke protester i Troms mot innføringen av denne loven av frykt for at man skal få en diskriminering (presidenten klubber) når det gjelder innbyggerne i de enkelte kommunene. Så mitt spørsmål ...

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg er enig med representanten Ludvigsen i at å sikre allmennheten god adgang er viktig. Det er det også for denne regjeringen.

       I dag er som kjent fjelloven gjort gjeldende noen steder og ikke andre, og det er det skillet Regjeringen har funnet at det er vanskelig å ha en klar begrunnelse for. Men denne saken må nødvendigvis ta noe tid, også av hensyn til en avklaring når det gjelder Samerettsutvalgets innstilling. Vi skal selvsagt også ha med oss den andre siden ved saken som representanten Ludvigsen nå var inne på, nemlig allmennhetens adgang. Men det skillet som i dag er når det gjelder virkeområder for fjelloven, virker ikke like naturlig, og det er bakgrunnen for Regjeringens uttalelse i Voksenåsen-erklæringen. Men Stortinget skal få anledning til å komme inn på denne saken, slik at en kan ivareta både intensjonene i Samerettsutvalgets innstilling og allmennhetens interesser.

       Marit Nybakk (A) : Jeg har et spørsmål til samferdselsminister Odd Einar Dørum:

       Vi leser daglig i avisene - og vi ser TV-reportasjer - om de dramatiske miljøskadene i Østmarka som følge av arbeidet med Romeriksporten, som altså er en del av byggingen av høyhastighetsbane til Gardermoen - skader som trolig er en følge av sprengninger i tunnelen. Noen av oss har også sett, både ved selvsyn og på bilder, hvordan dette er i ferd med å utvikle seg til en økologisk katastrofe som ikke bare angår Oslo.

       Det er etter min oppfatning helt nødvendig at man nå får intensivert arbeidet for å bringe naturen tilbake i balanse - og jeg vil understreke: tilbake i balanse - og hindre nye miljøskader. Det er Groruddalen som i første omgang rammes av denne katastrofen, men som sagt, dette gjelder flere steder enn Oslo.

       På hvilken måte vil statsråden nå følge opp denne saken og prøve å løse den?

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er mitt inntrykk at hele Stortinget deler denne regjeringens oppfatning at dette er en sak som må løses så langt det er mulig, og jeg oppfatter det slik at det er det tverrpolitisk enighet om.

       Jeg jobber nå med saken på den måten at vi for øyeblikket gjennomgår den handlingsplan som er framlagt av NSB Gardermobanen AS, for å sørge for at de får visse krav på seg fra vår side.

       Det jeg har gjort helt klart, er at den viktigste saken nå er å berge naturmiljøet. Jeg er enig med representanten Nybakk i at dette ikke bare er en lokal sak, det er en nasjonal sak fordi den rammer mange mennesker, og fordi den også rammer mennesker i et dalføre som antakelig er det tettest befolkede dalføret i Norge, når det gjelder å bli utsatt for miljøpåkjenninger. Det er altså utgangspunktet for å jobbe med saken. Jeg har også gjort det helt klart at i den sammenheng er det å finne permanente løsninger overordnet tidligere fastsatte tidsfrister, slik at eventuelle endringer i tidsfristen for banen og eventuelle kostnader vil jeg, om det er nødvendig, komme tilbake til Stortinget med. Jeg har allerede sist uke orientert samferdselskomiteen om hvordan jeg arbeider med saken, og vil holde Stortinget løpende orientert om det videre arbeid.

Marit Nybakk (A) : Jeg har et tilleggsspørsmål: Etter de opplysninger jeg har fått, lekker det nå 1 800 liter vann i minuttet og 2 millioner liter hvert døgn. Vi får også opplysninger om at boliger på Hellerud synker.

       I det siste døgnet har vi fra NSB Gardermobanen fått signaler som tyder på at man diskuterer å senke grunnvannet permanent. Og jeg vil spørre samferdselsministeren: Vil han sørge for at man på ingen som helst slags måte nå tar skritt som gjør at man senker dette grunnvannet permanent? Det vil i så fall være en ny økologisk katastrofe.

       Så leser jeg altså i Dagbladet i går følgende - det gjelder da Lutvann:

       « I søknaden henviser NSB Gardermobanen til NIVA, som anbefaler at man lar Lutvann fortsette å synke inntil videre. »

       Kan statsråden forklare meg hva som menes med « stabiliseres », hvis man faktisk mener at Lutvann skal synke?

       Teletjenester er et område under vekst og utvikling, og midt i denne ekspansjonsperioden stilles selvfølgelig også Telenor overfor store utfordringer teknisk, organisasjonsmessig og ikke minst i den struktur de skal ha for sine tjenester. Omorganiseringen vet vi skaper store utfordringer og uro ikke minst blant de ansatte i distriktene som dette berører. Etter min vurdering må nettopp det å ha teletjeneste ute i distriktene kunne være et aktuelt tilbud om arbeidsplasser. Det er jo slik at teletjenestene burde kunne være der ute.

       Mitt spørsmål blir da: Hva vil statsråden kunne gjøre med de signaler som nå går ut på at Telenor sentraliserer tjenestene og nedlegger distriktsarbeidsplassene? Dette gjelder svært mange lokalmiljøer.

       I sin tiltredelseserklæring uttalte statsministeren seg om behovet for et sterkt offentlig engasjement, og han uttalte da:

       « Også innen samferdselssektoren har staten, særlig gjennom NSB og Posten, viktige oppgaver. »

       Telenor ble altså ikke omtalt. Er det et signal om at man vurderer det statlige eierskapet i Telenor på en annen måte enn man gjør i forhold til NSB og Posten, og er dette et signal om at staten ikke vil stå ved det behov som er for kapitaltilførsel til Telenor, men holde åpent for en delprivatisering av Telenor?

       Det er veldig vanskelig å reversere en utvikling som allerede er gjennomført. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Kommer han til å sette foten ned og si at de planlagte omorganiseringer, som i realiteten er sentraliseringer, må stoppes mens man tar den gjennomgangen og har de samtalene, slik at man ikke kommer i en situasjon der ytterligere tusener av arbeidsplasser er sentralisert til de store byene - som er stikk i strid med det Stortingets flertall har sagt skal skje når det gjelder ny teknologi i Telenor?

       Presidenten: Til representantenes orientering vil presidenten meddele at det i dag ikke foreligger noen endringer i den oppsatte spørsmålsordenen.

Spørsmål 1

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til statsministeren:

       « Det har vakt internasjonal oppsikt at Norges statsminister har undertegnet på et opprop til fordel for å flytte vår ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem.

       Vil statsministeren gjøre det helt klart at ambassaden forblir i Tel Aviv, og at en slik flytting bare er aktuell dersom Jerusalem eller deler av byen blir Israels hovedstad som del i en fredsløsning som er anerkjent av FN og av palestinerne? »

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Regjeringen er sterkt opptatt av å støtte fredsprosessen mellom det israelske og det palestinske folk. Det norske engasjementet i fredsprosessen i Midtøsten har vært og skal fortsatt være aktivt og samtidig balansert.

       Oslo-avtalene, og alle andre avtaler som hittil er inngått mellom partene, er fundamentet for det norske engasjementet i fredsprosessen. Inngåtte avtaler må respekteres og iverksettes av begge parter. I henhold til Prinsipperklæringen av 13. september 1993 skal Jerusalems framtid stå på dagsordenen for sluttstatusforhandlinger mellom Israel og PLO. Vi venter fortsatt på at partene innleder disse forhandlingene.

       Det er riktig at jeg har gitt uttrykk for det syn - og har det syn - at jeg håper på en løsning med internasjonal anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, og derav flytting av ambassaden dit. Jeg har både i forbindelse med det opprop Solheim refererte til, og i forbindelse med et Dok.nr.8-forslag her i Stortinget i vår, presisert at dette bør skje som et resultat av forhandlingene, ikke som et ensidig norsk tiltak som kan forstyrre fredsprosessen.

       Etter at partene i fremtiden forhåpentligvis er blitt enige om Jerusalems status, vil den geografiske lokalisering av Norges representasjon overfor begge parter bli avgjort.

Erik Solheim (SV) : Jeg er glad for svaret, som jeg tolker som en krystallklar erklæring fra den nåværende regjering om at intet vil bli gjort med vår ambassade før det foreligger en fredsavtale i Midtøsten som palestinerne gjennom PLO har anerkjent. Det er positivt, og det er en nødvendig klargjøring, for det er ikke tvil om at det har møtt betydelig uro blant palestinerne i Midtøsten at vår statsminister har undertegnet på et opprop som kommer fra ekstremistiske, Israel-vennlige krefter i Norge. Det er ikke et balansert opprop, men et opprop med utspring i avisen Dagen i Bergen, som representerer de kreftene i Norge som ser alt i Midtøsten fra Israels synsvinkel.

       Jeg er enig med statsministeren i at man skal ha en balansert holdning til Midtøsten, men balanse i Midtøsten-spørsmålet må ha ett fundament, nemlig at vi snakker om en okkupasjon, FN snakker om en okkupasjon, verdenssamfunnet snakker om en okkupasjon. Det er det samme forhold som i Vietnam eller i Afghanistan eller mange andre steder på kloden: Et land har okkupert et annet lands territorium.

       Jeg ber statsministeren kommentere om det vil ligge til grunn for Norges holdning i Midtøsten.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg er enig i at vi skal ha en balansert oppfatning av situasjonen i Midtøsten, men jeg synes nok ikke representanten Solheims utvalg av synspunkter var balansert. Det hører jo også med i bildet at jødefolket og Israel har hatt en lidelsesfull historie, har hatt problemer med å få fred med de arabiske naboland, som i denne sammenheng kanskje er vel så interessant og viktig som det palestinske folket. Det hører derfor med, hvis man skal arbeide for en balansert løsning, at en også får en ordning som sikrer Israel innenfor anerkjente og trygge grenser.

       Jerusalem-spørsmålet er det siste og kanskje det vanskeligste spørsmålet i fredsprosessen. En formulering i det Dok.nr.8-forslaget fra i vår som jeg refererte til, gir uttrykk for mitt syn, og det er en meget gjennomarbeidet og gjennomtenkt formulering, nemlig at det ble bedt om at en arbeider « for en utvikling i fredsprosessen og i FN som internasjonalt anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad », og slik legger grunnlaget for flytting av ambassaden dit. Det er et gjennomtenkt og balansert syn som jeg fortsatt står for.

Erik Solheim (SV) : Jeg har ved gjentatte høve gitt uttrykk for en positiv grunnholdning til den nye regjeringen på mange områder, senest i trontaledebatten. Men på dette området er jeg urolig, og på dette området er jeg redd for at noe av det mest positive som Gro Harlem Brundtlands og Thorbjørn Jaglands regjeringer fikk til, nemlig betydelig norsk innsats i Midtøsten, kan gå tapt. Og når jeg sier « ekstremistiske krefter » i forbindelse med det forslaget som er lagt fram her i Stortinget av en av statsministerens partifeller, er det fordi det står f.eks at

       « Israel fikk kontrollen over Jerusalem etter at Israel i 1967 slo tilbake det jordanske angrepet mot Israel ».

       Det er jo en historieforståelse som ikke deles av noen ikke-israelske historikere i denne verden, så vidt jeg kjenner til.

       Jeg vil igjen komme tilbake til det avgjørende spørsmålet om okkupasjon. FN bruker begrepet okkupasjon, all internasjonal forhandling rundt dette tar utgangspunkt i at palestinsk land er okkupert av Israel. Jeg ber om å få bekreftet at også den nåværende regjering legger til grunn at deler av Jerusalem og Vestbredden er okkupert palestinsk land.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg tror representanten Solheim har forståelse for at jeg her og nå ikke kan gå god for uttalelser som er gitt av andre som måtte ha undertegnet på et opprop. Jeg står for det jeg selv har uttalt. Jeg reserverer meg mot å bruke uttrykket « ekstremistiske krefter » generelt om dem som har undertegnet dette nevnte oppropet. Enkeltuttalelser som måtte ha falt, hefter selvsagt ikke jeg for.

       Når det gjelder uroen for at Norge ikke lenger skal spille en betydelig og aktiv rolle i Midtøsten-prosessen, tror jeg at jeg kan berolige representanten Solheim. Det vil denne regjering gjøre, og jeg tror vi har gode utgangspunkter for det. Jeg kan også for øvrig nevne at den nye utenriksminister i sin tid var statssekretærkollega i Utenriksdepartementet med den nåværende israelske statsminister Benjamin Netanyahu. Det var de to som fremforhandlet avtalen om hjemtaking av tungtvann fra Israel til Norge. Kontaktene er gode og vil bli brukt.

       Jeg vil også til slutt opplyse at Kongressen i USA har gjort et vedtak når det gjelder flytting av ambassaden, men vil, på sammen måten som Norge, ikke effektuerer det før eventuelt på grunnlag av fredsprosessen.

Spørsmål 2

       Gunnar Breimo (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Det lille lokalsamfunnet Bleikvasslia i Hemnes kommune i Nordland ble i høst hardt rammet da Bleikvassli Gruber ble fylt med vann.

       På hvilken måte vil myndighetene bidra til at gruvene kan komme i drift igjen så snart som mulig? »

Statsråd Lars Sponheim : Bleikvassli Gruber er nå fylt med vann, og det er svært tragisk for lokalsamfunnet Bleikvasslia. I et møte som den tidligere nærings- og handelsministeren hadde med representanter fra Bleikvassli Gruber, var man enig om at jobb nr. 1 nå er å klarlegge mulighetene for videre drift i gruven. På dette møtet deltok også representanter fra SND, Nordland fylkeskommune, fylkesmannen i Nordland, Kommunal- og arbeidsdepartementet og LO.

       Jeg er enig i at den viktigste jobben nå er å klarlegge mulighetene for videre drift. Dette vil imidlertid ta tid. Det er en setning i gruven under nåværende demning, og Bleikvatnet vil måtte tappes ned. Nedtappingen vil ta ca 2 måneder og først da vil en kunne sjekke demning og setninger samt muligheten for å tette. Dersom det er muligheter for å tette, vil det gå med tid til tetning samt ytterligere to til tre måneder for å tømme gruven for vann. Mulighetene for å gjenoppta produksjonen i nåværende gruvesystem, vil etter de opplysninger som kom fram på møtet, tidligst kunne skje senhøstes 1998.

       Det er etablert kontakt mellom bedriften, SND-apparatet, Nordland fylkeskommune og NGU for å drøfte hvordan det videre arbeidet med å klarlegge grunnlaget for videre drift kan skje. Samtidig som en undersøker grunnlaget for videre drift i eksisterende gruvesystem, vil en måtte søke å klarlegge mulige reserver og alternative forekomster av malm som kan være drivverdige for å danne grunnlaget for eventuell annen gruvedrift i området.

       Både SND, fylkeskommunen og NGU er positive til å medvirke til å klarlegge mulighetene for videre drift. Nærings- og handelsdepartementet vil følge den videre utvikling ved kontakt med bedrift og institusjonene.

Gunnar Breimo (A) : Det var godt å høre at tidligere statsråd Grete Knudsens garantier om hjelp fra storsamfunnet står ved lag, og at regjeringsskiftet ikke har hatt noen negativ betydning. Slik som saken står, hadde jeg ikke ventet det helt konkrete svaret fra statsråden, for det er svært mye som ikke er klarlagt ennå. Det bør ikke være vanskelig å forstå at det som skjedde, var en sjokkartet opplevelse både for de ansatte og for bygdesamfunnet Bleikvasslia.

       Det rådde stor optimisme i bygda etter at prisene steg. Det forelå også investeringsplaner, og det var nylig gjort nye funn av forekomster av malm da vannet begynte å trenge inn.

       Jeg håper vi nå kan få til et samarbeid mellom alle relevante instanser. Ingen må få lov til å si at det ikke er mitt bord, enten vi snakker om Statkraft, SND, NGU eller for den saks skyld Næringsdepartementet. Her må alle bidra. Staten må også være villig til å gå inn med penger og ekspertise.

       Noe av det viktigste som kan gjøres, er å intensivere letingen etter nye råstofforekomster i bygda. Jeg er glad for at næringsministeren signaliserte at det vil bli fulgt opp.

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til den nye nærings- og handelsministeren:

       « Styret i Arcus AS besluttet i styremøtet 9. april 1997 å legge ned tapperivirksomheten i Trondheim innen utgangen av 1998 og sentralisere all tapperivirksomhet i Oslo. I spørretimen 16. april 1997 uttalte daværende næringsminister at alle muligheter for alternativ produksjon skulle forsøkes. Dette har nå vist seg umulig, og styret har vedtatt å skrinlegge planene med den følge at virksomheten nedlegges.

       Hvilke initiativ vil statsråden ta for å hindre nedlegging av over 40 arbeidsplasser ved anlegget i Trondheim? »

Statsråd Lars Sponheim : I St.prp.nr.11 (1995-1996), som lå til grunn for etableringen av Arcus, ble det understreket at det var viktig at det allerede ved etableringen av de konkurranseutsatte virksomheter legges vekt på at selskapene driver forretningsmessig.

       Det ble fremhevet at krav til konkurransedyktighet og lønnsomhet i de nye selskapene tilsier at det må legges vekt på rasjonalisering og effektivitet. Det ble videre lagt vekt på at Arcus bør oppnå resultater som gir eieren tilfredsstillende avkastning. Stortinget sluttet seg til proposisjonen.

       Med utgangspunkt i den krevende konkurransesituasjon som bedriften nå har møtt, har styret i bedriften igangsatt en rekke nødvendige tiltak. Selskapets halvårsresultat viser et driftsunderskudd på om lag 21 mill. kr, og det er opplagt nødvendig for bedriften å ty til tiltak som forbedrer lønnsomheten og dermed trygger arbeidsplasser for fremtiden.

       Når det gjelder Trondheim, har selskapets styre og bedriftsforsamling ansett det nødvendig å overføre tappingen til Oslo innen utgangen av 1998. Styret har imidlertid uttrykt stor forståelse for viktigheten av å skape nye muligheter i Trondheim og har i den forbindelse bevilget 10 mill. kr til « Prosjekt nye muligheter », der man aktivt arbeider for å finne nye, lønnsomme aktivitetsområder for Trondheimsanlegget.

       Representanten Djupedal hevder i sitt spørsmål at styret har vedtatt å skrinlegge planene om nye aktiviteter, med den følge at virksomheten i Trondheim nedlegges. Dette er ikke en korrekt beskrivelse av situasjonen. Selskapets styre har besluttet å avslutte et samarbeidsprosjekt med SINTEF vedrørende nye aktiviteter i Trondheim på grunn av økonomiske og markedsmessige forhold knyttet til det aktuelle produkt. Arcus opplyser imidlertid at det fremdeles arbeides med andre alternative løsninger for Arcus Produkter i Trondheim.

       Jeg forutsetter at selskapet fortsatt satser sterkt for å finne nye, lønnsomme forretningsområder for Trondheimsanlegget. Hvis det imidlertid ikke lykkes å finne prosjekter som det er økonomisk forsvarlig å satse på, vil det måtte føre til at Arcus Produkters virksomhet i Trondheim med om lag 30 ansatte, vil bli lagt ned.

       La meg også understreke noe som er prinsipielt og formelt viktig i denne saken. Arcus er organisert som et aksjeselskap, og i henhold til aksjeloven er det selskapets bedriftsforsamling som etter forslag fra styret tar avgjørelser i saker som gjelder « rasjonalisering eller omlegging av driften som vil medføre større endring eller omdisponering av arbeidsstyrken ». Dette er en slik sak, og bedriftsforsamlingen sluttet seg den 23. april til styrets forslag om å sentralisere all tapperivirksomhet til Hasle.

       Som eier av aksjene i Arcus må staten forholde seg til aksjelovens regler. Det betyr at bedriftsforsamlingens vedtak bare kan overprøves av Kongen « dersom vesentlige samfunnsmessige hensyn tilsier det ». Jeg kan ikke se at det er tilfellet i denne saken.

       På denne bakgrunn er det ikke aktuelt for meg å gripe inn overfor forretningsmessige beslutninger som selskapets styrende organer har fattet.

Øystein Djupedal (SV) : I spørretimen den 16. april 1997 sa daværende nærings- og handelsminister også at de resultatkrav som Stortinget har stilt til virksomheten i Arcus-konsernet, i stor grad var blitt oppnådd. Det betyr at anlegget i Trondheim økonomisk sett er lønnsomt. De kalkylene som ligger til grunn for en flytting av tapperivirksomheten til Oslo, er meget omstridt. Og det er også grunn til å tvile på hvorvidt det vil være mulig å ta over den tapperivirksomheten uten at man går til større investeringer og mange nyansettelser ved anlegget i Oslo. Det skjedde også da man la ned anlegget i Bergen, det er i dag nesten like mange nye ansatte i Oslo som det antall man la ned i Bergen.

       Det hefter altså stor tvil rundt kalkulasjonene som ligger bak dette. Og det hefter selvfølgelig stor tvil ved hvorvidt det i det hele tatt fins en samfunnsøkonomi i dette. Og at det finnes bedriftsøkonomi i dette, er jo også meget tvilsomt.

       Jeg satte pris på at statsråden sa at forsøkene på å finne alternativ virksomhet skal videreføres. Men nå er det engang slik at det er statsråden som er generalforsamling og jeg vil igjen utfordre statsråden: Betyr det at han uten videre vil akseptere en hvilken som helst beslutning i bedriftsforsamlingen?

Statsråd Lars Sponheim : For det første: Som jeg sa i mitt første svar, viser altså halvårsregnskapet for Arcus at det går med et underskudd på 21 mill. kr etter første halvår. Det vil nok være vanskelig å kunne oppfylle noe særlig krav til avkastning hvis denne situasjonen fortsetter, og det ikke gjøres en del nødvendige grep fra bedriftens side.

       Så til spørsmålet om hvordan statsråden eventuelt vil kunne vurdere å bruke sin årsmøtemakt. Som jeg sa i mitt innlegg, er det helt uaktuelt i en sak som ikke har større samfunnsmessige interesser og bredere interesser, å gripe inn. Selvsagt kan jeg ikke si det på generelt grunnlag, som spørsmålstilleren nærmest gav uttrykk for, men i denne saken er det uaktuelt å gjøre det. Jeg har tiltro til at bedriften gjør hva den kan for å skape alternative arbeidsplasser ved dette anlegget uten å måtte fortsette tappingen.

Øystein Djupedal (SV) : Det forbauser meg at den nye statsråden uten videre aksepterer de premissene som er lagt, uten åpenbart å ha hatt tid til å sette seg grundig inn i problemstillingen. Det foreligger altså omfattende rapporter som viser at det grunnlaget styret har tatt sin beslutning på, er omstridt. De er ikke foretatt kun av de ansatte, men også i samarbeid med mennesker som presumptivt skulle ha forstand på dette.

       Det viser seg også at nedleggingen av anlegget i Bergen ikke gav de gevinster som styret i Arcus hadde ønsket. Tvert imot, så kan det vel i etterkant stilles spørsmål ved om det var et fornuftig grep.

       Men la meg ta tak i det lille håpet statsråden gir. Å videreføre forsøket på å skaffe alternative arbeidsplasser i Trondheim er viktig, hvis nå styrets vedtak står fast. Da vil jeg utfordre statsråden: Hvis det viser seg at det kommer opp nye forslag til alternativ produksjon som strekker seg utover det tidsperspektiv som styrets vedtak i dag gir, nemlig utgangen av 1998, vil statsråden da ta initiativ til at styret skal forlenge perioden, i håp om å berge de arbeidsplassene vi her snakker om?

Statsråd Lars Sponheim : For det første: Det er styret i ethvert aksjeselskaps oppgave og også plikt av og til å ta noen omstridte beslutninger, selv om det løper folk med kalkulatorer rundt i det ganske land som mener å komme opp med andre resultater enn det kompetent hold innen det enkelte selskap gjør. - La det være en generell betraktning.

       Så gjelder det spørsmålet om tidsmargin. Jeg er ganske overbevist om at særlig på grunn av den politiske oppmerksomheten dette har fått, vil selskapet Arcus sørge for å ta de nødvendige hensyn og trenger vel ikke nærmere hjelp fra statsråden for å gjøre det, om det skal stå på kort tid for å få til den nødvendige omstilling. Dette har så stor oppmerksomhet at jeg er sikker på at de vil ta seg den nødvendige tid.

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg vil gjerne stille nærings- og handelsministeren følgende spørsmål:

       « I Dagsavisen Arbeiderbladet 18. oktober 1997 uttaler næringsministeren om etablering av et IT-senter på Fornebu at han ikke vil bidra med offentlige penger til dette.

       Betyr det at Regjeringa ikke vil tillate etablering av en høgskole innen IT og beslektede fag på Fornebu i tråd med de visjoner Investorforum og prosjektleder Gudmund Hernes har lansert, og videre hvis en slik høgskole blir etablert, at den ikke kan påregne offentlige investerings- og driftsmidler? »

Statsråd Lars Sponheim : Representanten Djupedal innleder sitt spørsmål med å vise til at jeg har uttalt meg til Dagsavisen Arbeiderbladet 18. oktober 1997 om etablering av et IT-senter på Fornebu. Jeg gav i den sammenheng uttrykk for at jeg ikke fant det naturlig å bruke offentlige penger for å stimulere bedrifter til å etablere seg på Fornebu. Bedriftsetableringer må på Fornebu som andre steder, være basert på bedriftenes egne forretningsmessige interesser. Telenor har allerede kjøpt tomt for å etablere seg på Fornebu, og jeg er kjent med at også andre IT-bedrifter har vist interesse for å etablere seg der. Jeg forstår det slik at næringslivet ser på Fornebu som en mulighet til å utvikle et vekstkraftig høyteknologisk miljø. Det vil være et bidrag til en framtidsrettet næringsvirksomhet med attraktive arbeidsplasser. En slik satsing fra næringslivet er selvfølgelig positiv.

       I tillegg til at det på Fornebu ønskes etablert IT-basert næringsvirksomhet, står etablering av forsknings- og utdanningssenter eller -institusjon sentralt i visjonene for Fornebu. En etablering av et IT-Fornebu vil dermed kunne få konsekvenser for eksisterende utdannings- og forskningsmiljøer innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi. En etablering av et slikt senter hvor utdanning, forskning og næringsvirksomhet møtes, vil selvfølgelig kunne gi mange positive effekter:

       Samtidig er det flere momenter som kan gjøre en bekymret ved oppbygging av en eventuell IT-satsing på Fornebu. En satsing vil kunne medføre sentralisering av undervisnings- og forskningsaktiviteten innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Allerede i dag står 20 - 30 % av undervisnings-/forskningsstillingene innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi ledige i universitets- og høgskolesektoren, og det er særdeles vanskelig å rekruttere slikt personell.

       Dersom universitets- og høgskolesektoren ikke er med på en IT-satsing på Fornebu og en slik satsing allikevel kommer, f.eks gjennom private initiativ, så vil også dette kunne føre til sentralisering og tapping av lærer- og forskningskrefter fra eksisterende miljøer. En satsing på Fornebu med offentlige midler vil kunne gå ut over eksisterende universitets- og høgskolemiljøer. Konsekvensen kan bli ulikt studietilbud/kvalitet, og at miljøer som allerede i dag opplever at økonomien er for stram, blir nedprioritert i forhold til Fornebu-prosjektet.

       Uavhengig av om det etableres et informasjons- og kommunikasjonsteknologisk senter på Fornebu, antar jeg at det er næringens primære ønske at utdanningskapasiteten innen disse fagområdene økes.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg takker statsråden for svaret, som var et balansert svar, et pro- og kontrasvar som gjør at man vektlegger begge sider. Men statsråden svarte ikke på det som var min utfordring, nemlig: Vil Regjeringen ta initiativet til at en slik skole ikke etableres, nettopp fordi - som statsråden selv var inne på i sitt svar - faremomentene eller det som er bekymringsfullt, er den sterke sentraliseringen et IT-senter på Fornebu vil medføre, også hvis det etableres et miniuniversitet, som det i realiteten vil bli. Det vil bli en sentralisering av lærerkrefter og studenter, og ikke minst selvfølgelig vil det bli et uhyre spennende miljø. Men vi får altså ikke flere IT-ingeniører av å sentralisere på Fornebu. Tvert imot får vi sannsynligvis færre ved at det vil gå ut over de eksisterende læremiljøer.

       Så la meg gjenta mitt spørsmål til statsråden - jeg må for øvrig si at jeg syns det var positive signaler i det første svaret, så kanskje vi kommer et lite stykke videre her: Betyr det at statsråden vil sette foten ned for etablering av et miniuniversitet på Fornebu?

Statsråd Lars Sponheim : Ja, jeg må vel kunne si til replikanten at statsråden veier mange kilo, og at det blir stor tyngde når foten settes ned, men om det er nok til å ha all makt i denne sammenhengen, er jeg usikker på.

       Som jeg sa i mitt innlegg, deler jeg en del av de bekymringene som representanten Djupedal her gir uttrykk for. Dette er en bransje som vokser veldig, hvor det er knapphet på kompetanse, og hvor kapitalen og det spennende som fins i bransjen, fins i hodene på mennesker som det er knapphet på. Her gjelder på en måte markedets lover om tilbud og etterspørsel, og det er helt åpenbart at dette bidrar til å øke etterspørselen og drive opp prisen, og det vil fort kunne føre til en betydelig konsentrasjon av begrenset kompetanse. Det er statsråden redd for, og Regjeringen vil være opptatt av hvordan vi kan klare å få til en balansert utvikling som gjør at landet ikke så å si renskes for kompetente mennesker for å få til disse visjonene på Fornebu.

Øystein Djupedal (SV) : Dette syns jeg går i riktig retning. Statsråden gikk nå et lite skritt lenger, og det satte jeg pris på.

       Det er klart at det er bekymringsfullt, og alternativet til etablering av et miniuniversitet innenfor de økonomisk attraktive fag som det her er snakk om, er jo en videre utbygging av de eksisterende fagmiljøer vi har rundt i landet. At Kjeller, Horten, Narvik, Kongsberg at Universitetet i Oslo og NTNU i Trondheim vil tape i en slik konkurranse, er helt åpenbart. Og det er helt riktig - som statsråden understreker: Vi har for lite fagfolk i dag, og vi vil i framtida ha bruk for enda flere.

       Statsråden la nå vekt på de negative sidene ved en slik etablering, og la meg da få lov til å ta to korte utfordringer helt avslutningsvis. Den ene er: Vil statsråden i den tilleggsproposisjonen som er lovet den 7. november, ta initiativet til at det etableres flere studieplasser innenfor de fagene vi her snakker om, ved de eksisterende fagmiljøer vi har spredt fra Narvik og nedover hele landet? Og igjen: Vil Regjeringen og statsråd Lilletun ta en diskusjon om at man ikke skal få støtte gjennom privathøyskoleloven hvis dette blir etablert?

Statsråd Lars Sponheim : I sitt første tilleggsspørsmål ville replikanten at statsråden skulle sette foten ned, mens han i sitt andre var glad for at statsråden tok et skritt lenger. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre her.

       Men til spørsmålene: Det er klart - og det ligger i det politiske grunnlaget for denne regjering - at det er et åpenbart behov for flere studieplasser innenfor denne sektoren. Det ønsker Regjeringen å bidra til. Hva vi lykkes med å få til i den proposisjonen som kommer i neste uke, gjenstår å se. Men det er et åpenbart behov, et helt avgjørende behov, bl.a for ikke å få skadevirkninger på IT-miljøene rundt omkring i landet ved eventuell etablering av et sånt miljø som dette på Fornebu. Det er helt uaktuelt å forskottere hva som kommer neste fredag. Men dette er blant de punkt som står øverst på Regjeringens arbeidsliste, enten det kommer nå eller det kommer senere.

       Det er jo slik at IT-bransjen selv har sagt at det er to viktige skranker som nå må løses. Det er bedre kapasitet på høyere utdanning, og det er flere PC-er inn i skolen. Det ønsker Regjeringen å arbeide med.

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg vil gjerne få lov å stille nærings- og handelsministeren følgende spørsmål:

       « Malmreservene i Nikkel og Olivin A/S' malmfelter i Arnesfjellet i Ballangen tar med dagens kjente reserver slutt om ca 3 år.

       Vil den nye politiske ledelse i departementet stille seg positiv til statlig tilskudd til malmleting i Rånafeltet i Ballangen? »

Statsråd Lars Sponheim : Nikkel og Olivin A/S utgjør en betydelig andel av sysselsettingen i Ballangen kommune. Jeg forstår derfor bekymringen for bedriftens og lokalsamfunnets videre skjebne i en situasjon der de kjente malmreservene tømmes ut. Det bør i utgangspunktet være bedriftens rolle å skaffe seg kunnskap om den enkelte mineralforekomst er drivverdig. Outokumpu Harjavalta Metals OY eier 70 % av aksjene i Nikkel og Olivin. Dette er et internasjonalt konsern med betydelige finansielle ressurser, som bør ha gode muligheter til å finansiere bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter.

       I den grad det er behov for offentlig bistand til prosjektet, vil jeg vise til at det finnes flere muligheter innenfor det statlige næringsrettede virkemiddelapparatet. Nærings- og handelsdepartementet har på bakgrunn av en henvendelse fra Ballangen kommune og Nikkel og Olivin vært i kontakt med henholdsvis Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Norge geologiske undersøkelse og Bergvesenet. SND forvalter en ordning som kalles bedriftsutviklingstilskudd, og som bl.a kan nyttes til prosjekter som fremmer omstilling og utvikling. Det vil være SNDs ansvar å prioritere prosjekter innenfor ordningens rammer. SND har i henhold til sine retningslinjer ikke anledning til å gi slik støtte til store bedrifter utover hva som omfattes av EØS-avtalens regler for bagatellmessig støtte. Bedriften vil måtte henvende seg direkte til SND for eventuell medfinansiering. Norges geologiske undersøkelse kan på oppdragsbasis bidra med faglig kompetanse til utformingen av prosjektet.

       Blant annet av hensyn til de berørte arbeidstakerne er det mitt håp at bedriften finner at malmletingsprosjektet lar seg gjennomføre, og at dette bidrar til kunnskap som skaper grunnlag for videre drift.

Ivar Kristiansen (H) : Det statsråden gjør, er å henvise til andre statlige institusjoner, i likhet med det den forrige statsråd i Nærings- og handelsdepartementet gjorde, uten at det hittil ser ut til at disse overhodet tar noe slags initiativ.

       Det som er et faktum i denne saken, er at vi her har å gjøre med et internasjonalt konsern som driver en rekke andre slike gruver rundt om i verden. Dette selskapet har allerede brukt millionbeløp på malmleting. Konklusjonen på den leting som har funnet sted, er at man ikke har lykkes i å kunne påvise drivverdige malmforekomster utenom dagens malmdrift.

       Imidlertid er det områder som er funnet interessante. Sett på bakgrunn av at vi befinner oss i et område som ikke har så mange alternative sysselsettingsmuligheter, skulle det være mitt ønske at denne statsråden med sin tyngde og med sin distriktsvennlige holdning tar et initiativ og sørger for at det blir fulgt opp på en skikkelig måte fra de statlige organer som statsråden her henviser til.

Statsråd Lars Sponheim : For det første velger jeg å tro at replikanten, representanten Kristiansen, deler statsrådens syn på at det tilligger først og fremst eieren av bedriften et ansvar for å søke grunnlag for å drive bedriften videre. Det må være slik i et samfunn som vårt, hvor vi tross alt tar vare på det private eierskap, at det ansvaret som er knyttet til å drive bedriften og eie bedriften, også må ligge hos bedriften selv, og kanskje først og fremst hos bedriften, som jeg la vekt på i mitt innlegg. Jeg er sikker på at Høyres representant vil være enig i et slikt syn.

       Så er det viktig at vi har offentlige ordninger som kan utløse muligheter som bedriftene ikke ser selv, men der det allikevel kan være fornuftig bedriftsøkonomi. Jeg er helt sikker på at hvis det er rett det Kristiansen her sier, vil SND se på mulighetene til å kunne bidra med å hjelpe bedriften til å finne fram til drivverdige forekomster som kan ta vare på de arbeidsplassene som sårt trengs i dette området.

Spørsmål 6

       Børge Brende (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Finansministeren er meget bekymret over den kolossale utlånsveksten. Samtidig lover kommunalministeren at flere grupper enn i dag skal få billigere boliglån fra Husbanken.

       Er det Regjeringens holdning at det er et riktig signal med flere billige lån i en situasjon med kraftig utlånsvekst, og hvor problemet er boligtilgang, ikke manglende kredittilgang, som i så fall bare fører til at alle overbyr hverandre? »

Statsråd Gudmund Restad : Som representanten Brende påpeker, er jeg bekymret over den sterke utlånsveksten. Økningen i husholdningenes, bedriftenes og kommunenes samlede bruttogjeld de siste 12 månedene fram til utgangen av juni var på hele 100 milliarder kr eller 8,8 %

       Økningen i publikums opplåning reflekterer at norsk økonomi er inne i en sterk oppgangskonjunktur. Kredittveksten er en av flere indikatorer som viser at det er nødvendig å begrense den samlede etterspørselen og kjøle ned temperaturen i økonomien. Regjeringen vil gi sin vurdering av den økonomiske situasjonen og av hvilke tiltak som vi anser nødvendig i tilleggsproposisjonen, som vil bli fremmet i neste uke.

       Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom behovet for å bremse den generelle utlånsveksten og Husbankens virksomhet. Som et instrument i boligpolitikken skal Husbanken bidra til å nå målsettingen om at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. I den sammenheng er det ønskelig at Husbanken spesielt skal hjelpe de grupper som trenger det mest, f.eks ungdom, funksjonshemmede og andre som har vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet. Vi kan oppnå dette uten at det tas sikte på en generell utlånsvekst i Husbanken. Regjeringen vil for øvrig vurdere Husbankens utlånsrammer i forbindelse med tilleggsproposisjonen.

       Når det gjelder i hvilken grad Husbankens utlånsvirksomhet påvirker boligprisene, er det slik at Husbanken vil kunne bremse prisveksten på boliger i annenhåndsmarkedet dersom Husbanken kan bidra til å øke boligtilbudet. Men vi må i denne sammenheng også vurdere om det er tomtetilgangen eller kapasiteten i byggenæringen som bremser nybyggingen av boliger. Det er også viktig å vurdere den samlede kredittilgangen til boligmarkedet.

       La meg samtidig understreke at banker og andre kredittinstitusjoner må lære av historien, slik at vi ikke gjentar feilene fra i går. En forsvarlig kredittvurdering av utlånssøkere og låneformål er en forutsetning for sunn bankdrift og en god samfunnsøkonomisk utvikling.

Spørsmål 7

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « I tunnelarbeidet rundt om i landet er det brukt samme helseskadelige tetningsstoff som det er brukt ved tunnelarbeidene på Gardermobanen. De som har arbeidet med stoffet, har ikke hatt mulighet til å beskytte seg mot helseskader fordi stoffet ikke har blitt merket og fordi Arbeidstilsynet, selv om de har hatt informasjon om stoffet, ikke har foretatt seg noe. Helseskadene kan være store og alvorlige.

       Hvordan vil kommunalministeren ivareta ansvaret myndighetene må ta for de helseskadene tunnelarbeiderne kan ha blitt påført? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : På bakgrunn av det store antall av kjemikalier som brukes i arbeidslivet i Norge, har ikke Arbeidstilsynet kapasitet til å kontrollere alle merkeetiketter og produktdatablad. Det er produsents og importørs plikt å gi korrekte opplysninger og å sørge for at opplysningene oppdateres i takt med ny viten. Hele handelssystemet for kjemikalier bygger på tillit til at produsent og importør oppfyller sine plikter.

       Jeg ser meget alvorlig på den mangel på korrekt informasjon fra importørene som er avdekket i denne saken. Økokrim har satt i gang full etterforskning av sakskomplekset og vurderer eventuelt straffeansvar for brudd på arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynet vil bistå Økokrim med faglig assistanse i forbindelse med etterforskningen.

       Arbeidstilsynet kartlegger nå hvor det aktuelle tetningsmidlet er blitt brukt andre steder i Norge og vil påby helsekontroll der det er nødvendig ut fra bruksomfang og eksponeringsnivåene. Videre planlegger Statens arbeidsmiljøinstitutt et prosjekt for å kartlegge skader på det ytre nervesystemet hos arbeidere som kan ha blitt eksponert for Siprogel eller Rhoca-Gil.

       Arbeidsplasser hvor disse tetningsmidlene benyttes, har dessuten krav om verne- og helsetjeneste. Arbeidstilsynet skal dermed informeres om eventuelle helseskader som kan knyttes til bruken av disse kjemikaliene. Dessuten har alle leger plikt til å rapportere til Arbeidstilsynet sykdommer som kan relateres til eksponering i arbeidssituasjoner.

       Karin Andersen (SV) : Statsråden minner om hvor mange slike stoffer vi som arbeidstakere blir utsatt for, og at kontrollsystemet sjølsagt kan være vanskelig å få svært finmasket. Problemet kan jo også være mengden og sammensetningen av stoff, og det er kanskje vanskelig å ha oversikt over hvordan dette virker sammen. Men når statsråden sier at en « til en viss grad » fortsatt må stole på dette systemet, tolker jeg det som et signal om at man kanskje må gå noe lenger i å øke kapasiteten for kontroll av dette systemet. Er det riktig at jeg kan tolke statsrådens svar på denne måten?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : I første omgang vil departementet ta initiativet til en gjennomgang av Produktregisterets rutiner ved deklarering i forhold til å vurdere de muligheter som Produktregisteret har til en mer aktiv rolle i forhold til klassifisering. En mulighet er at Produktregisteret sender ut melding til produsenter og importører om å endre klassifiseringen av stoffer i stofflisten. Men dette er altså ting som vi nå vil sette i gang en gjennomgang av for å se om det er mulig å stramme inn noe på de rutiner som man har praktisert fram til i dag.

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Tetningsstoffet Rhoca-Gil er svært giftig og kan gi store helseskader. Ifølge Dagsrevyen 15. oktober 1997 visste Arbeidstilsynet om dette tidlig på 1980-tallet, men rapporten fra Yrkeshygienisk Institutt ble bare lagt bort. Viktig informasjon som kunne hindret skade, var tilgjengelig, men ble ikke brukt.

       Vil kommunalministeren ta initiativ til å forby bruk av stoffet av hensyn til arbeidsmiljøet? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Tetningsstoffene som ble benyttet i Romeriksporten, markedsføres under handelsnavnene Siprogel og Rhoca-Gil. Produktet Rhoca-Gil omtales ikke i rapporten fra Yrkeshygienisk Institutt. Siprogel ble i rapporten ikke oppgitt å inneholde akrylamid. Det er akrylamid som gjør produktet kreftfremkallende. Akrylamid ble for øvrig klassifisert som kreftfremkallende først i 1993.

       På det norske markedet finnes 8.000 - 10.000 kjemiske stoffer i ca 50.000 kjemiske produkter. Når det gjelder kreftfremkallende kjemikalier spesielt, antas det årlig å produseres og importeres noe over 1 mill. tonn slike stoffer i Norge. Disse er fordelt på hundrevis av produkttyper og brukes i en lang rekke bransjer.

       Det er altså et faktum at kreftfremkallende kjemikalier benyttes i arbeidslivet i Norge i dag. Dette er akseptert i samfunnet under forutsetning av at arbeidsgiver og arbeidstaker blir kjent med helsefaren knyttet til håndtering av slike kjemikalier, og at de nødvendige vernetiltak for å beskytte arbeidstaker dermed kan bli iverksatt. Arbeidstilsynet er opptatt av dette problemområdet og har nå under ferdigstillelse en ny forskrift om arbeid med kreftfremkallende kjemikalier.

       Siprogel og Rhoca-Gil kan gi alvorlige helseskader. Det er det ingen uenighet om. Å forby dette kjemikaliet ville imidlertid gjøre det nødvendig med en grundig vurdering av hvilke tetningsmidler som skulle erstatte det, og hvilken helse- og miljøfare erstatningsstoffene kunne ha. Arbeidstilsynet vurderer at Siprogel og Rhoca-Gil er forsvarlig å bruke når det brukes korrekt og når arbeidstaker beskyttes med riktig verneutstyr.

       Selv om akrylamid ved riktig bruk er forsvarlig sett fra et helsesynspunkt, vet vi mindre om konsekvensene for det ytre miljøet, hvor vi ikke kan beskytte oss på samme måte. Myndighetene vil derfor foreta en grundig gjennomgang av dette.

Karin Andersen (SV) : Jeg vil takke statsråden for svaret, som igjen fokuserer på at norsk arbeidsmiljø er preget av svært mange ulike og til dels også svært giftige stoffer, og at summen av dette er vanskelig å overskue. Vi har tidligere i dag hørt at systemet med merking og kontroll ikke har fungert betryggende. Ville det da ikke være riktig å benytte føre var-prinsippet når det gjelder godkjenning og bruk av slike stoffer? Og ville ikke et forbud nå kunne tvinge fram mer helse- og miljøvennlige stoffer, slik det har skjedd i andre situasjoner?

       Nå er det sikkert riktig, slik kommunalministeren sier, at Arbeidstilsynet vurderer dette stoffet som forsvarlig når man bruker korrekt verneutstyr. Men jeg kunne også tenke meg å spørre kommunalministeren om det er et mål å få ned mengden slike stoffer i arbeidsmiljøet, eller ikke.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : På det siste spørsmålet kan jeg svare et ubetinget ja. Når vi hører om den enorme mengden helseskadelige stoffer som finnes og som brukes i et så enormt stort omfang som det vi nå gjør i Norge, er det klart at det er en målsetting å få bruken av disse stoffene ned. Det som vil bli utfordringen, er å finne erstatningsstoffer som gir færre helseskader og som er mindre farlig, ikke bare for arbeidstakerne som bruker dem, men vi må også få en vurdering av hva de betyr for miljøet generelt.

       Som jeg også avsluttet mitt første svar med: Vi foretar nå en brei gjennomgang for også å se på de virkningene som dette stoffet har for det ytre miljøet. Det er det nemlig enda mindre kunnskap om for øyeblikket - og det er kanskje der hovedproblemet faktisk ligger nå.

Spørsmål 9

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg har fått æren av å stille det første spørretimespørsmålet til den nye justisministeren, og det lyder slik:

       « Vil justisministeren treffe tiltak for å gi studentene ved Politihøgskolen 60 vekttall godkjent på universitets- og høgskolenivå, slik studentene mener de ble lovet, eventuelt innføre en stipendieordning som gir økonomisk kompensasjon for det risikofylte politiarbeidet studentene utfører i praksisåret? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Som kjent gikk første kull med politihøgskoleutdanning ut våren 1995.

       Søknad om godkjenning av denne utdannelsen på høgskole/universitetsnivå kunne først sendes etter at utdanningen var gjennomført for ett kull.

       Slik søknad ble sendt, og i brev fra Det norske universitetsråd 28. februar 1996 fikk skolen denne godkjenningen. Rådet anbefalte:

       « Politihøgskolen godkjennes som grunnlag for fritak for inntil 2 års normert studietid / 40 vekttall i en universitets- eller høgskolegrad. Vekttallsreduksjonen er i hovedsak begrunnet med at praksisåret har et svært begrenset teoriinnhold og at mangelfull integrering av teori og praksis ikke tilfredsstiller en profesjonsutdanning på universitets- eller høgskolenivå ».

       Vedtaket gjelder for eksamen avlagt våren 1995 og senere. Godkjenningen innebærer at politiutdanningen kan kombineres med annen utdanning ved universitet og høgskoler. Vekttallet har i prinsippet ingen relevans i de videre kompetansegivende kurs ved Politihøgskolen eller i yrkeskarrieren. Vekttall er bare et mål i omfang, men Politihøgskolen har fått godkjent 40, som teller i en akademisk grad. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opplyser at etter at denne funksjonen ved Det norske universitetsråd ble lagt ned, er det institusjonen selv som vurderer og avgjør hvorvidt et studium kan gi bedre vekttall.

       Jeg vil se på muligheten for på noe sikt å få etablert et politifaglig hovedfag, som kan gi muligheter for en økning i vekttall i grad.

       Jeg kjenner ikke til at det på noe tidspunkt er lovet studentene 60 vekttall i grad.

       I « Studieplan for grunnutdanningen ved Politihøgskolen », fastsatt av Justisdepartementet den 26. mars 1992, omtales vekttall som omfang av arbeidsinnsats:

       « Gjennomført grunnutdanning gir til sammen 60 vekttall innenfor politiutdanningen (1 vekttall utgjør normalt 2 ukers studium). »

       Dette er meddelt studentene.

       Det arbeides i KUF, etter pålegg fra Stortinget, med å avklare vekttall for profesjonsutdanninger. Et utkast til forskrifter har vært ute til høring. Justisdepartementet vil holde tett kontakt med KUF og komme tilbake til saken når vekttallsordningen blir avklart for andre utdanninger med betydelig innslag av praksis.

       Jeg er enig med representanten Simonsen i at politiarbeidet er risikofylt. Dette er en del av hverdagen som møter studentene i praksisåret og som skal danne grunnlaget for om studenten velger politiet som sitt yrke. I praksisåret skal studenten til enhver tid være under ledelse av en erfaren polititjenestemann/-kvinne og følge fastlagte fagplaner. Det blir lagt vekt på at studenter ikke skal settes inn i spesielt risikofylte oppdrag. I det praktiske politiarbeidet er det imidlertid svært vanskelig å forutsi hvilke oppdrag som kan være risikofylte.

       For øvrig er det ikke enkelt å koble økonomisk kompensasjon opp mot grad av risiko i en opplæringssituasjon. Mest avgjørende er at praksisopplæringen i en høgskolesituasjon ikke kan være lønnet arbeid. Jeg ser derfor ingen mulighet for å etablere en stipendordning knyttet til praksisopplæringen.

Jan Simonsen (Frp) : Opplysningen om at det kan bli etablert et politifaglig hovedfag er en nyhet jeg tar imot med glede. For øvrig var jeg svært misfornøyd med svaret, som jo var relativt klart avvisende både til at vekttall skal telle for praksisåret og til en stipendieordning.

       Jeg hadde det samme spørsmålet oppe til tidligere justisminister Anne Holt, og i svaret på et tilleggsspørsmål lovet hun å ta kontakt med studentorganisasjonen ved Politihøgskolen ganske umiddelbart for å høre studentenes vurdering av disse spørsmålene. Jeg vil derfor i det minste spørre justisministeren om også hun er villig til så raskt som mulig å ta kontakt med politihøgskolestudentenes organisasjon og få en bredere orientering om hvordan de ser på de aktuelle spørsmålene.

Statsråd Aud-Inger Aure : Av forståelige årsaker har jeg ikke rukket å sette meg inn i verken hva det er blitt spurt om før eller hva statsråder før meg har svart. Men i tråd med min holdning til dette arbeidet som jeg nå har gått inn i, ønsker jeg iallfall å skaffe meg mest mulig informasjon. Jeg kjenner ikke til at studentene er lovet 60 vekttall, slik det her er sagt, men å prøve å få til et møte med studentene for å høre hva de har å si i denne sammenhengen, ønsker jeg gjerne.

       For øvrig henviser jeg til det arbeidet som er i gang, og som jeg redegjorde for i mitt første svar.

       Erna Solberg (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Etter mange forsinkelser er nå voldsalarmforsøket igangsatt. Aftenposten rapporterer nå at kun 9 alarmer er utplassert i løpet av de første 3 måneder. Behovet er tidligere dokumentert til å være langt større.

       Hva vil statsråden gjøre for at flere kvinner får et slikt tilbud? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Voldsalarmprosjektet er et samarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet, Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet. Det ble i iverksatt 1. september og hadde vært i drift i én måned, ikke i tre, da Aftenposten fikk sine opplysninger om at bare ni alarmer var utplassert. Pr. 22. oktober var 15 alarmer utplassert - altså et stigende antall.

       Anslaget på 140 voldsalarmer var basert bl.a på erfaringer fra Sverige, der voldsalarmer har vært i bruk i lengre tid. Erfaringene fra Sverige viste også at det tok noe tid før utplasseringen av voldsalarmer hadde nådd et forventet nivå. Det er derfor rimelig å tro at antall voldsalarmer i bruk vil stige jevnt i tiden som kommer.

       Tildeling av voldsalarm er ikke knyttet opp til at det er levert anmeldelse. Dette er gjort for å gjøre tilgangen så enkel som mulig samt for å sikre at behovet for voldsalarm ikke begrenses av formelle hindringer. Både politiet, andre offentlige instanser og den trusselutsatte selv kan ta initiativ til å få tildelt voldsalarm.

       Politidistriktene er på flere måter blitt informert om voldsalarmen og motivert til å bruke den, senest på politisjefmøtet i oktober. Saken har også fått god dekning i mediene, noe dette spørsmålet viser. Allmennheten burde derfor også ha fått kunnskap om voldsalarmen.

       Departementet har klare ønsker om at det ikke skal være ulike praktiske hindringer i veien for at det nødvendige antall voldsalarmer blir utplassert. Men dersom det viser seg at det vil være behov for ytterligere informasjon, vil vi selvfølgelig vurdere nødvendige tiltak.

Spørsmål 11

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil stilla følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Det er avgjørende at Gardermobanen står klar til åpningen av storflyplassen på Gardermoen. Miljøkonsekvensene ved økt bil- og busstrafikk vil bli svært store for blant annet de 100.000 som bor i Groruddalen, dersom banen ikke står klar ved åpningen. Dessuten vil flyreisende tilvennes bruk av andre transportmidler enn det mest miljøvennlige.

       Kan statsråden garantere at storflyplassen ikke vil bli åpnet før Gardermobanen står ferdig? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg deler representanten Langelands bekymring for folk i Groruddalen dersom flytoget ikke er i drift når flyplassen åpner.

       Som beredskap ved en eventuell forsinket ferdigstillelse av Gardermobanen har Samferdselsdepartementet satt i gang et forberedende arbeid med en beredskapsplan for å kartlegge alternative løsninger for tilbringertransporten til flyplassen. Skulle det vise seg nødvendig å gå videre med en slik plan, vil en i et trinn to også nærmere vurdere miljøkonsekvensene av de ulike alternativene.

       Jeg verken kan eller vil forskuttere resultatet av denne analysen. Nå må vi avvente resultatene fra det arbeidet som er i gang med å klarlegge permanent tetting i Romeriksporten, og beredskapsplanen.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg synest at statsrådens svar her var litt bekymringsfullt. Eg hadde håpt at statsråden, som representerer den første miljøregjeringa i Noreg, hadde vore veldig klar på at han ikkje ville godta at ein legg til rette for transportløysingar som ikkje er dei beste reint miljømessig, slik Gardermobanen ville ha vore.

       Eg må då spørra statsråden om det ikkje er bekymringsfullt med alternativ som legg til rette for auka buss- og taxitrafikk, og som lærer folk opp til dårlege vanar.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg oppfatter at det er alminnelig akseptert at det er mange bekymringer knyttet til Romeriksporten.

       Bekymring nr. 1 er å sørge for at tunnelen blir tett, og jeg konsentrerer meg om den for øyeblikket.

       Jeg kan forsikre replikanten om at det nettopp er miljøhensynet som styrer. Men jeg har lært meg gjennom et lengre politisk liv at dersom man kaster alle bekymringer opp i luften på en gang, kan man ikke være sikker på hvilke som kommer ned først - i særdeleshet også i hvilken rekkefølge de vil bli løst.

       Vidar Kleppe (Frp) : Jeg ser meg helt nødt til å stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

       « Mener samferdselsministeren at den utførte kvalitetsundersøkelsen for ny E18-parsell i Kristiansand, av både kostnadsoverslaget og de tekniske løsninger, gjør det forsvarlig allerede fra 1. desember 1997 å igangsette bompengeinnkrevingen som blant annet skal finansiere sprengningen av tre kilometer europavei i Baneheia, kloss innpå Stampene og de foreløpig ikke kartlagte kildene og deres vannveier i det sprekkfulle og porøse fjellet, før resultatene av de planlagte grunnundersøkelsene av fjellet foreligger? »

Statsråd Odd Einar Dørum : I samarbeid med anerkjente firmaer utførte Statens vegvesen allerede i 1993 omfattende hydrogeologiske undersøkelser av de aktuelle områder i Baneheia. Som grunnlag for de hydrogeologiske vurderingene er det bl.a boret tre testbrønner, gjort et stort antall kjemiske vannanalyser, utført dykkerundersøkelser i tredje Stampe og foretatt geologisk kartlegging med henblikk på vannveiene i fjellet.

       I forbindelse med reguleringsplanarbeidet er det senere gjort geofysisk kartlegging av løsmasser og fjell i bunnen av første og andre Stampe. Med utgangspunkt i de foreslåtte tunneltraseer er det gjennomført detaljert geologisk kartlegging av fjelloverflaten. Dette ble ansett som tilstrekkelig grunnlag for de anbefalinger som ligger i den reguleringsplan som Kristiansand bystyre godkjente den 24. september i år.

       Kostnadsoverslaget er kvalitetskontrollert av Vegdirektoratet. Overslaget skal omfatte de mulige ekstrakostnader som måtte ligge i å bygge tunnelene på en slik måte at de ikke skader Stampene.

       Jørn L Stang (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsminister Odd Einar Dørum:

       « Det fraktes i år 13,2 mill. tonn gods til og fra Østfold fylke. I fylket finnes det ikke firefelts motorvegtrasé, og faren for møteulykker på dagens tofelts motorveg vil stige dramatisk. I Europa bygges det helst firefelts motorveg når trafikken er på mer enn 8.000 biler i døgnet. På E6 er det allerede rundt 16.000 biler i døgnet. Bedriftene og næringslivet skriker etter en radikal bedring av vegnettet samt at trafikksikkerheten styrkes.

       Vil samferdselsministeren bidra til å rette på forholdene? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg er enig i representanten Stang sin vurdering om at stamvegene i Østfold bør bedres både ut fra trafikksikkerhetshensyn og fremkommelighetshensyn.

       For stamvegnettet E6 Svinesund - Oslo er trafikkvolumet i nordre del av Østfold opp mot kapasitetsgrensen for tofelts motorveg. Det langsiktige målet er firefelts motorveg i de nordlige deler av Østfold og tofelts motorveg videre til Svinesund. Strekningen Lekevoll - Åsgård nord for Sarpsborg bygges nå ut. Med bakgrunn i budsjettsituasjonen kan imidlertid utbygging av parsellen E6 Akershus grense - Patterød, Moss, til fire felt først gjennomføres etter år 2001.

       Når det gjelder stamvegrute E18 Ørje - Oslo, er vegen i Østfold for smal, og det er for mye randbebyggelse og høy ulykkesfrekvens. For strekningen gjennom Østfold er målet tofelts motorveg. Strekningen Ørje - Melleby bygges nå ut til riksvegstandard med en vegbredde på 10 meter. På bakgrunn av rutens viktighet er E18 prioritert nest etter E6.

       Utbyggingen av E6 og E18 i Østfold vil gi en vesentlig bedring av trafikksituasjonen på rutene.

Jørn L Stang (Frp) : Jeg noterte meg en viss positiv holdning i statsrådens svar, men jeg kan ikke si meg helt fornøyd med svaret, for det ble ikke gitt noen lovnader utover 2001. Når vi vet at denne traseen er veldig viktig for å styrke norsk næringslivs viktigste transportkorridor til markedene i Europa, synes jeg det var en laber holdning fra statsråden. Jeg synes ikke han gav klare nok svar eller lovnader til næringslivet.

       Konkurranseevnen betinger god leveransedyktighet. Når det gjelder utbygging av moderne infrastruktur for god transport og samferdsel, ligger vi etter i forhold til de land som utgjør våre viktigste markeder. I tillegg har den danske og den svenske regjeringen gått inn for det nordiske triangel. Hva kommer det av at statsråden og Regjeringen ikke ønsker å følge opp intensjonene fra disse to landene?

       Blir disse lovnadene etterfulgt i tilstrekkelig grad?

Statsråd Odd Einar Dørum : Sitatet fra grunnlaget for regjeringen Bondevik var utmerket. Jeg mener at jeg ved de tiltakene jeg nevnte, nettopp har gjort rede for at det vil bli iverksatt tiltak som bedrer trafikksikkerheten. Når det gjelder andre forhold i saken, får jeg bare nøye meg med å si det jeg har sagt tidligere, at det får avvente framtidige budsjettbehandlinger.

       Bror Yngve Rahm (KrF) : Jeg vil få stille følgende korte spørsmål til samferdselsministeren:

       « Er samferdselsministeren villig til å vurdere forprosjektering av en eventuell Eidangertunnel mellom Larvik og Grenlandsregionen i forbindelse med det videre arbeidet med Norsk jernbaneplan og fullføringen av intercitynettet i Østlandsområdet? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Som det framgår av Norsk jernbaneplan 1998-2007 er ikke utbygging av Eidangertunnelen prioritert innenfor planrammen for perioden 1998-2001. Dette er en prioritering som er foretatt etter en helhetlig vurdering av hvilken utbyggingsrekkefølge som vil gi best utnyttelse av midlene totalt sett.

       Jeg vil understreke at hensynet til en mest mulig rasjonell anleggsframdrift for de kjørevegsprosjekter som allerede er under arbeid, og som tidligere regjeringer og storting har vært enig i prioriteringen av, generelt tilsier stor varsomhet med å igangsette nye store prosjekter tidlig i planperioden. En prioritering av midler til oppstart av Eidangertunnelen innenfor de rammer som ligger til grunn for perioden 1998-2001, vil derfor måtte gå på bekostning av prosjekter som i utgangspunktet er høyere prioritert.

       Som tidligere redegjort for i svar på spørsmål fra samferdselskomiteen i forbindelse med behandlingen av Norsk jernbaneplan 1998-2007 i vår, er det bevilget midler til fullføringen av hovedplanarbeidet, men ikke til detalj- og reguleringsplanarbeidet for prosjektet. Midler til detaljplanlegging bevilges på kap. 1350, post 30 Investeringer i linjen. Midlene føres på det enkelte prosjekt i forbindelse med at prosjektet tas opp til bevilgning og regnes som en del av prosjektinvesteringen.

       For å få en best mulig samordnet plan- og utbyggingsprosess bør det avsluttende detaljplanleggingsarbeidet gjøres så nært opp til selve utbyggingsperioden som mulig. Samferdselsdepartementet vil på denne bakgrunn komme tilbake med konkret forslag til midler til detalj- og reguleringsplanleggingen i statsbudsjettet ca to år før antatt anleggsstart for prosjektet.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Jeg tar svaret til etterretning og har selvsagt forståelse for at statsråden ikke kan ha noe engasjement i forhold til budsjettmessige konsekvenser nå. Allikevel vil jeg understreke at det som nå ligger inne i budsjettforslaget fra den avgåtte regjering, innebærer at vi ikke har midler til å føre planleggingsarbeidet videre. Dette skaper stor bekymring i Telemark i forhold til det viktigste samferdselspolitiske prioriteringsområdet vi har, og som det er tverrpolitisk enighet om. Jeg håper derfor at Regjeringen vil komme tilbake med nødvendige midler i løpet av perioden, slik at vi kan sikre at dette planarbeidet kan fortsette. Dette er viktig av flere årsaker. Vi snakker om en befolkningsstruktur på 100.000 mennesker og en industrikonsentrasjon større enn noe annet sted i landet. I tillegg er det viktig når det gjelder å koble Sørlandsbanen og Vestfoldbanen sammen.

       Jeg skulle også gjerne få statsrådens synspunkter på hvordan han ser på de økende konsesjoner for timebussprogrammet som nå utvikler seg også i Grenlandsområdet, som en konkurransefaktor til jernbanen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Replikanten og jeg er enige om at det er lite jeg kan si nå, når det arbeides med et konkret budsjett. Det jeg kan si, er at det i det politiske grunnlaget for Regjeringen ligger at man skal satse på å styrke jernbanen på de mest trafikkerte strekninger. Jeg vil selvfølgelig foreta en gjennomgang av alle planer med det som utgangspunkt i løpet av tiden som kommer etter høstens budsjettbehandling.

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg vil få lov å stille følgende spørsmål til samferdselsminister Odd Einar Dørum:

       « Arendal-Nelaugbanen, som forbinder Arendal med Sørlandsbanen, ble i perioden 1992 til 1996 påkostet 75 mill. kroner til banearbeid og elektrifisering. Tog og vognmateriell som benyttes, er fra 1960-tallet og må betraktes som utrangert, og svekker av den grunn konkurransedyktigheten vesentlig.

       Hva skal gjøres for å modernisere vognmateriellet på Arendal-Nelaugbanen? »

Statsråd Odd Einar Dørum : I dag trafikkeres Arendalsbanen, Arendal-Nelaug, med et modernisert motorvognsett av typen BM68. I likhet med tilsvarende materiell på en rekke andre banestrekninger har dette materiellet en relativt kort gjenstående levetid.

       Det er ikke lagt opp til en investering eller modernisering av materiellet på Arendalsbanen i 1998. Samferdselsdepartementet vil i samarbeid med NSB BA i løpet av kommende jernbaneplanperiode vurdere om det skal investeres i nytt materiell på de banestrekninger hvor BM68-materiellet etter hvert når sin teknisk/økonomiske levealder. Disse vurderingene vil bli gjort bl.a med bakgrunn i erfaringene fra innsetting av lettogmateriell på Røros- og Raumabanen, som etter planen skal settes i drift ved årsskiftet 1999/2000.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker for svaret. Jeg hadde ventet og håpet på en noe mer offensiv holdning i svaret fra den nye samferdselsministeren, spesielt på bakgrunn av at han representerer miljøpartiet Venstre.

       Så vidt jeg kan tolke dette, betyr det at vi fortsatt vil måtte bruke gammelt togmateriell en tid framover - kanskje i lang tid framover - på banestrekningen Arendal - Nelaug. Det vil medføre at den banen kan komme i fare for å bli nedlagt, slik jeg vurderer det. Men Arendal-regionen har nærmere 80.000 innbyggere i det området hvor sidesporet beveger seg i, så det skulle være et godt befolkningsgrunnlag. Jeg mener at de miljømessige aspekter som ligger i en god jernbane, bør ivaretas og ses på. Jeg vil spørre om det i en periode eventuelt lar seg gjøre å leie inn nyere vognmateriell for å kunne registrere om det eventuelt blir økt konkurransedyktighet for Arendalsbanen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg er vel kjent med Arendal-Nelaugbanen, jeg bruker den ofte, men jeg må konstatere at selv om det er noe eldre materiell, går det atskillig fortere enn det gjorde før elektrifiseringen. Jeg er også kjent med betydningen av banen for distriktet.

       Når det gjelder det spørsmålet replikanten nå tok opp, vil jeg ikke kommentere det nå, men vil ta det med meg videre i mitt arbeid.

       Inge Myrvoll (SV) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Miljøskadene i forbindelse med arbeidet med Romeriksporten er ikke enestående i norsk samferdsel. Det er knyttet kjente miljøkonsekvenser til en rekke prosjekter, for eksempel Rv 1 langs Ulvenvatnet i Hordaland. Det er også frykt for at nye prosjekter kan medføre store utilsiktede miljøinngrep, jf. E18 under Baneheia i Kristiansand.

       Vil Regjeringen foreta en miljørevisjon av vedtatte samferdselsprosjekter for å kartlegge både tilsiktede og mulige utilsiktede miljøkonsekvenser ved prosjektene? »

       Jeg vil få lov til å rette opp « Rv 1 », for i vår fikk den nytt navn - nemlig E39.

Statsråd Odd Einar Dørum : I Samferdselsdepartementets tildelingsbrev for 1997-budsjettet ble Vegdirektoratet bedt om å gjøre greie for hvordan etaten ville sikre at alle utbyggingsprosjekt som skal settes i gang fra 1998, har vært underlagt miljømessig kvalitetssikring og om nødvendig miljørevisjon.

       Jeg har fått opplyst fra Vegdirektoratet at for prosjekt som settes i gang fra 1998, er det foretatt en miljørevisjon av planene. Arbeidet har skjedd i samråd med fylkesmannens miljøvernavdeling og fylkeskommunens kulturetat. I tillegg kan nevnes at rapportering om gjennomført miljørevisjon inngår i dagens styringsdokumenter mellom vegsjefene og Vegdirektoratet.

       Vegdirektoratet skal i tillegg, og i samråd med Samferdselsdepartementet og Miljøverndepartementet, utarbeide retningslinjer for hvordan videre arbeid med miljømessig kvalitetssikring skal gjennomføres.

       Spørsmålet om en systematisk bruk av miljørevisjon på jernbaneprosjekter er til vurdering i Jernbaneverket.

       Jeg er positiv til miljørevisjon av vedtatte planer, og kan konstatere at arbeidet er i gang.

       Når det gjelder de konkrete prosjektene som er nevnt, kan jeg vise til følgende:

Inge Myrvoll (SV) : Jeg har også med en viss interesse fulgt spørretimen tidligere i dag, og jeg har lyst til å knytte en liten kommentar til det statsråden sa i et tidligere svar, om at man ikke tok « omkamp på vedtatte prosjekter ». Jeg tror det av og til er viktig å vurdere det. Dersom vi ikke hadde tatt omkamp - jeg hadde nær sagt flere ganger - så ville stamvegen gått gjennom Stordalen og ødelagt Etne-vassdraget, men flere omkamper i Stortinget hindret at daværende statsråd Opseth fikk sin vilje igjennom. På den andre siden har vi også hatt omkamper - og da vil jeg vise til det spørsmålet som ble stilt av representanten Stang om E18 i Østfold - som har ført til et dårligere produkt miljømessig.

       Så vi har hatt en rekke omkamper i Stortinget, og jeg tror det kan være viktig å ha det. Jeg tror at en samferdselsminister som vil ha en miljøprofil, blir nødt til å ta noen omkamper på vedtatte prosjekt. Men framfor alt må vi ha en politisk, kritisk gjennomgang av de miljøkriteriene som etatene legger til grunn, for det er ikke sikkert etatens miljøvurdering stemmer overens med det vi politisk bør legge til grunn.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg synes det var hyggelig at spørreren tilla meg en arbeidsmulighet innenfor rammen av to år. Jeg kan forsikre at innenfor en slik tidsperiode skal jeg få gjort både det ene og det andre. Men det får vel være slik i det politiske liv at vi holder oss til de oppgavene vi nå er oppe i, og jeg er vel kjent med at E39 er langt fram i tid. Det var også derfor jeg gikk spesielt til dette prosjektet når det gjaldt muligheten til å gå inn i en miljørevisjon.

       Når det gjelder spørrerens andre synspunkter, skal jeg ta dem med meg.

Spørsmål 17

       Elsa Skarbøvik (KrF) : « Ved Ramnes skole i Vestfold er det gjennom flere år blitt utdelt bibler til 5. klassingene gjennom et samarbeid kirke/skole. Etter innføring av faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering har skolemyndighetene gitt uttrykk for at slik utdeling ikke kan fortsette på samme måte som tidligere.

       Hva er statsrådens syn på en slik utdeling av bibler til elevene? »

Statsråd Jon Lilletun : Etter grunnskulelova § 7-4 er måla for faget m.a. å « gje grundig kjennskap til Bibelen og kristendommen som kulturarv og evangelisk-luthersk tru ».

       I « Læreplanverket for den 10-årige grunnskulen » heiter det:

       « Opplæring i faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skal gi elevene grundig innsikt i kristendom og hva kristen livstolkning innebærer, og god kunnskap om andre verdensreligioner og livssyn. Sentrale kunnskapsområder er derfor de klassiske bibelfortellingene og annet stoff fra Bibelen, hovedlinjer og hovedpersoner i kristendommens historie og grunntrekk i kristen tro og etikk. »

       Eg synest derfor det er viktig at elevane vert kjende med Bibelen. I tilknyting til faget har det òg vore utarbeidd nye lærebøker og læremiddel. Bibelen kan vere eitt av fleire supplement til desse. På denne bakgrunnen synest eg det er greitt at kyrkjelydar deler ut biblar til elevane. Eg er klar over at det er viktig for kyrkjelydar å kunne dele ut biblar i lokalsamfunnet, og at det er lang tradisjon for at slik utdeling skjer på skular. Skulen bestemmer likevel sjølv korleis elevane skal verte kjende med Bibelen.

       Barn til foreldre som ikkje ynskjer at barna deira skal få delt ut Bibelen til eige, er sjølvsagt ikkje forplikta til å delta ved ei slik utdeling. Eg viser til grunnskulelova § 13-10, som gjev fritak for religiøse aktivitetar.

       For å gjenta: Det er heilt fint at biblar vert detle ut, og det er heilt fint at den vert brukt både i kristendomsfaget med religions- og livssynsorientering og i skulen sin kvardag elles.

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Sivilingeniørutdanningen ved Høgskolen i Rogaland har høy kompetanse innen teknologiske fag. Høgskolen veileder doktorgradkandidater, men har ikke selvstendig rett til å tildele doktorgrad.

       Vil kirke-, utdannings- og forskningsministeren gå inn for å gi sivilingeniørutdanningen ved Høgskolen i Rogaland anledning til å tildele doktorgrad? »

Statsråd Jon Lilletun : Frå slutten av 1980-talet skjedde det ei sterk utbygging av den organiserte doktorgradutdanninga i Noreg. Bakgrunnen var eit behov for å styrkje rekrutteringa av forskarar og å byggje opp eit meir standardisert system på tvers av fagområda. Samstundes vart dei gamle, « frie » doktorgradane førte vidare, slik at det framleis skulle vere mogleg å ta doktorgraden utan å ha gått gjennom eit organisert forskaropplæringsprogram. Det er likevel slik at langt dei fleste doktorgradane som vert tekne no, er « nye » doktorgradar, og eg tolkar spørsmålet frå representanten Simonsen slik at det gjeld om Høgskolen i Stavanger skal kunne tildele graden dr. ing. på bakgrunn av eit organisert forskarutdanningsprogram.

       Dei politiske føringane for den breie utbygginga som har skjedd innanfor organisert forskarutdanning, er å finne i St.meld.nr.28 (1988-1989), Om forskning, og i handsaminga av meldinga i Stortinget, jf. Innst.S.nr.228 (1988-1989). Forslaga i stortingsmeldinga bygde i sin tur i stor grad på Hernes-utvalet sin NOU 1988:28, Med viten og vilje, som drøfta spørsmålet om utdanning og rekruttering av forskarar i full breidd. I denne samanhengen skal det spesielt nemnast at utvalet argumenterte for og foreslo

       « at det faglige og formelle ansvaret for forskerutdanningen og tildeling av doktorgrader legges til grunnforskningsinstitusjonene ».

       Det vil føre for langt å gå inn på detaljane i argumentasjonen her, men hovudargumentet er at utdanning av forskarar krev eit aktivt grunnforskingsmiljø som ikkje berre er kjenneteikna ved djupn, men òg ved fagleg breidd, det siste for at forskarrekruttane skal kunne verte fortrulege med ulike tilnærmingsmåtar, friare kunne velje spesialisering, trekkje på innfallsvinklar frå nærskylde fag, utveksle idear med og få impulsar frå eit breitt utval av andre rekruttar og lærarar osv. I tillegg gjer dei store kostnadene ved avansert vitskapleg utstyr innafor mange fag at utdanninga av forskarar berre kan skje ved nokre få institusjonar.

       Desse argumenta fekk altså tilslutning i Stortinget. Dette er bakgrunnen for at lov om universitet og høgskular § 2 nr. 6 gjev universiteta og dei vitskaplege høgskulane eit særleg nasjonalt ansvar for grunnforsking og forskarutdanning. Universiteta har høg vitskapleg kompetanse og tilsvarande forskingsaktivitet innafor eit breitt spektrum av fagområde, og det meste av forskaropplæringa i Noreg skjer ved desse institusjonane. Dei vitskaplege høgskulane er nasjonale tyngdepunkt innafor sine fag, med kompetansen konsentrert om eit meir avgrensa fagområde, men likevel med stor breidd innafor dette området.

       Når ein institusjon har fått rett til å tildele doktorgrad, er institusjonen sjølv ansvarleg for organsiseringa og for det faglege innhaldet. Ved universiteta og dei vitskaplege høgskulane vert desse omsyna tekne i vare på ein systematisk måte gjennom eigne organ med eit heilskapleg, overordna ansvar for forskarutdanninga, og det skjer eit nært samarbeid og koordinering mellom dei, m.a. gjennom Det Norske Universitetsråd. Dette sikrar eit einskapleg fagleg nivå og lik standard og status for doktorgraden uavhengig av kva institusjon han er teken ved.

       Samtidig er det klart at det finst spisskompetanse også utanfor desse institusjonane som det er ynskjeleg å utnytte i opplæringa av forskarar, m.a. ved mange statlege høgskular. Dette skjer allereie ved at tilsette ved høgskulane føreles på forskarutdanningskurs eller blir brukte som rettleiarar, slik representanten Simonsen gir døme på frå Høgskolen i Stavanger. Mange doktorgradstudentar oppheld seg heile eller delar av stipendperioden ved ein statleg høgskule, og departementet finansierer ein del stipendiatstillingar ved høgskulane direkte over kapittel 0281 i statsbudsjettet. Føresetnaden er at stipendiatane er knytte til eit doktorgradprogram ved eit universitet eller ein vitskapleg høgskule. Dette er i tråd med prinsippa for Noregsnettet: Kompetansen vert utnytta der han finst, men utan at ein byggjer opp fordyrande parallelle tilbod og spreier ressursane for tynt utover. Dette trur eg er den beste løysinga òg framover.

       På bakgrunn av dette ser eg det som lite aktuelt å gje Høgskolen i Stavanger rett til å tildele eigne doktorgradar no. I staden bør høgskulen halde fram med samarbeidet om forskaropplæring med norske og utanlandske universitet. Derimot er eg positiv til at det i einskilde tilfelle kan haldast doktordisputasar i Stavanger, slik det er spurt om ved fleire høve. Dette vil vere tilfelle der tilsette ved høgskulen har hatt hovudansvaret for rettleiinga, og vil representere ei fin markering av rolla høgskulen har spela, og ei viktig symbolsk påskjønning til dei involverte fagmiljøa.

       Eg er også innstilt på å be Noregsnettrådet om å få utgreidd kva krav som må stillast til eit fagmiljø for at det sjølv skal kunne få ansvaret for å tildele doktorgrad, og kva prosedyrar som i tilfelle bør etablerast for fagleg vurdering, godkjenning og kvalitetssikring av doktorgradprogram. Ei slik utgreiing vil vere eit grunnlag for ei breiare utdanningspolitisk og ressursmessig vurdering av dette spørsmålet.

       Eg seier meg lei for at svaret vart litt lengre enn det burde ha vore.

       Jan Simonsen (Frp) : Den innledende beskrivelsen av dagens virkelighet var kanskje av mindre interesse. Det interessante er hvilken utdanningspolitikk ministeren vil føre i fremtiden.

       Jeg konstaterer at konklusjonen var at det var lite aktuelt med tildeling av doktorgrader nå. Jeg vil da spørre om det innebærer at det kan bli aktuelt i fremtiden. Statsråden sa dessuten at han ville sette i gang et utredningsarbeid for å se på hvilke krav som bør stilles for å kunne tildele doktorgrader i fremtiden. Jeg håper at også det gir en åpning for at man i fremtiden vil trekke den konklusjonen at miljøet ved Høgskolen i Rogaland er bredt og godt nok til at de kan bli kreditert for det arbeidet de faktisk utfører gjennom å utdanne og gi veiledning til doktorgradskandidater.

Spørsmål 19

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : « Otto Treiders Handelsskole søkte departementet i desember 1996 om å få utvide skulens klassetal med ei avdeling i Skien. Treider tilbyr ei profesjonsutdanning etter fullført vidaregåande skule som det er stort behov for i industriområdet Grenland. Det har mykje å seie for distriktet at denne utdanninga kan bli sett i gang frå hausten 1998, og derfor er det viktig med ei snarleg avklaring frå departementet.

       Når kan Treider og Skien kommune vente ei endeleg avklaring av saka? »

Statsråd Jon Lilletun : Otto Treiders Handelsskole søkte i brev av 11. desember 1996 om godkjenning med rett til statstilskott etter privatskulelova av eit senter for profesjonsutdanning i Skien. I brev av 18. juni 1997 gjer skulen merksam på at søknaden gjeld utviding av same sekretær- og reiselivsutdanning som skulen har i Oslo, og som skulen har fått tilskott for. Det heiter i brevet at skulen vil nytte dei same fagplanane, og at eksamen blir gjennomført på same måte som i Oslo. I brevet blir det også gjort merksam på at skulen søkjer om statstilskott for inntil 250 elevar i Skien.

       Departementet avslo søknaden den 10. juli 1997. Avslaget vart då grunngitt med at vilkåra i § 3 i privatskulelova ikkje var oppfylte. Det vart vist til at etter innføringa av Reform 94 fall eittårig sekretærskule for studentar utanfor strukturen, jf. rundskriv F-80-94, og dessutan at strukturen på reiselivsopplæringa vart endra. Departementet meinte derfor at grunnlaget for å gi desse tilboda under privatskulelova er falle bort etter 1. august 1994.

       Otto Treiders Handelsskole har klaga på departementet sitt vedtak om avslag i brev av 22. juli 1997, og departementet førebur no saka til behandling for Kongen i statsråd. Eg har registrert at spørjaren er oppteken av at utdanningstilbodet trengst i Grenland, og det vil eg sjå nærmare på. Utover dette finn eg det ikkje rett å gi ytterlegare kommentarar til saksbehandlinga no sidan saka ligg i departementet.

       Når det gjeld tidsfrist, som spørjaren òg var inne på her, vonar eg at saka skal vere ferdighandsama frå departementet si side og kan leggjast fram i statsråd i november månad.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg takkar statsråden for svaret. Slik eg oppfattar det, vurderer departementet søknaden frå Treider på eit kvantitativt grunnlag. Det betyr i så fall at søknaden skal vurderast i høve til manglande undervisningskapasitet innafor det offentlege skuleverket.

       Etter det eg forstår, har det aldri vore Stortingets intensjon at denne typen utdanning skulle forsvinne ved innføringa av Reform 94. Søknaden frå Treider gjeld altså berre ei utviding i Skien, og er innafor det studietilbodet som Treider i dag har støtte til, og som òg statsråden nemnde.

       Eg har forståing for at dette ikkje er noka enkel sak i og med at departementet kan mangle lovheimel for å gi støtte til ein ny skule. Derfor bør departementet ha ei positiv haldning til søknaden om slik utviding i ein overgangsperiode, til ein får ein ny lovheimel. Eg vil minne om at både Skien formannskap og Telemark fylkesting samrøystes stør denne søknaden. Eg oppfattar statsråden som positiv i så måte, og ber han da stadfeste det ein gong til. Eg vil òg be statsråden syte for at den overgangsperioden på tre år som allereie er gitt, blir ein reell overgangsperiode og ikkje ein nedleggingsperiode.

Statsråd Jon Lilletun : Først vil eg ikkje forsøme å seie at eg synest det er gledeleg at ein representant frå Arbeidarpartiet, medlem av den nye kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen, engasjerer seg så sterkt for eit privatskuletilbod som tilfellet er i denne saka. Eg synest òg representanten Oppebøen Hansen argumenterer godt i forhold til sjølve saka; det er ikkje så ulikt den argumentasjonen eg som representant har ført i tilsvarande saker tidlegare.

       Noka saksbehandling frå Stortingets talarstol kjem eg likevel ikkje til å gjere, men, som sagt, i november håpar eg saka skal vere ferdig frå vår side, og då skal eg leggje stor vekt på dei argumenta som representanten Oppebøen Hansen akkurat no framførte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Det er ikkje slik at Arbeidarpartiet er imot privatskular på eit generelt grunnlag, og me helsar akkurat denne typen utdanning velkomen.

       Eg har berre eit lite spørsmål i tillegg, det gjeld dei utdanningane som ligg på postgymnasialt nivå. Kan statsråden nå signalisere når Stortinget eventuelt vil få oversendt ei stortingsmelding omkring den problematikken? Eg tenkjer ikkje minst på framtida for tekniske fagskular. Altså, spørsmålet er: Vil statsråden ta eit initiativ til at Stortinget skal få ei slik melding, og når vil statsråden eventuelt ta det initiativet?

Statsråd Jon Lilletun : Det spørsmålet som representanten Oppebøen Hansen no reiser, har vore drøfta i departementet, og det er eit arbeid i gang som no nærmar seg fullføring når det gjeld dei tekniske fagskulane. Det er heilt rett som representanten seier, at dei på ein måte har vore i eit vakuum som har vore vanskeleg, og det er nødvendig å få spørsmålet skikkeleg avklara. Vi er altså i ferd med å sluttføre arbeidet, men departementet har ikkje fastlagt endeleg dato for når meldinga vert fremma. Men eg kan stadfeste at arbeidet er i gang og skal verte fullført, slik Stortinget tidlegare har bede om.

       Marit Nybakk (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utdanningsstatsråd Jon Lilletun:

       « Når vil statsråden fremme en stortingsmelding om opplæring for barn og unge med særskilte behov? »

Statsråd Jon Lilletun : Den førre regjeringa varsla ved fleire høve at ho ville leggje fram ei stortingsmelding om opplæring for barn, unge og vaksne med særskilde behov. Hausten 1995 vart det i budsjettproposisjonen for 1996 sagt at det ville verte lagt fram ei melding i 1996 om det statlege kompetansesentersystemet og vurdering av vegen vidare. Og i budsjettproposisjonen for 1997 vart det varsla at meldinga ville verte lagd fram for Stortinget i 1997 som grunnlag for ei samla drøfting av den framtidige organiseringa og utviklinga av det spesialpedagogiske feltet. Mange vart skuffa då det ikkje viste seg mogleg for departementet å leggje fram meldinga våren 1997. I den siste budsjettproposisjonen frå den førre regjeringa, for terminen 1998, vert det sagt at meldinga etter planen vil verte framlagd hausten 1997. Meldingsarbeidet har såleis vore omfattande og har teke lengre tid enn departementet opphavleg rekna med.

       Eg treng naturleg nok ei viss tid på å setje meg inn i det omfattande materialet omkring meldinga, men vil arbeide for å fremja ho snarast råd er. Eg tek derfor sikte på å leggje fram meldinga i god tid slik at ho kan verte behandla i Stortinget våren 1998.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg har forståelse for at det vil ta noe tid før han kan legge fram den meldingen, men vil likevel håpe at det ikke går så altfor lang tid.

       Som statsråden redegjorde for, er det et forarbeid her, og meldingen har vært varslet høsten 1997. For oss i Arbeiderpartiet har det vært ganske viktig, også som en del av arbeidet for å styrke enhetsskolen, at vi har kunnet integrere funksjonshemmede barn og barn med atferdsvansker i det ordinære skolesystemet. Med unntak for dem som er hørselshemmede og døve, har vi vært opptatt av å se på hvordan vi kan få ressursene ned til det enkelte klasserom og også eventuelt til PP-tjenesten. Og jeg vil spørre statsråden om han har noen vurdering her og nå av forholdet mellom de statlige kompetansesentrene og de ressursene som i dag går til klasser og til PP-tjeneste, og om han vil ta det med seg i arbeidet med meldingen.

       Marit Nybakk (A) : Jeg har et spørsmål til til statsråd Jon Lilletun:

       « Den nye kirkeloven overførte arbeidsgiveransvaret for lokale stillinger fra kommune til kirkelig fellesråd.

       Vil statsråden bidra til at disse stillingene beskyttes av de lover og avtaler som gjelder for norske arbeidstakere? »

Statsråd Jon Lilletun : Etter § 14 i kyrkjelova har kyrkjeleg fellesråd arbeidsgjevaransvaret for alle tilsette som vert lønna over fellesrådet sitt budsjett. Arbeidsmiljølova gjeld også for kyrkjeleg verksemd. Det inneber at dei som er tilsette i stillingar med kyrkjeleg fellesråd som arbeidsgjevar, har den same tryggleik som denne lova gjev andre norske arbeidstakarar. Til dømes set arbeidsmiljølova § 55 A grenser for kva opplysningar som kan krevjast ved tilsetjing, og etter arbeidsmiljølova § 60 kan ein arbeidstakar ikkje seiast opp utan at det har sakleg grunn i høve knytte til verksemda, arbeidsgjevaren eller arbeidstakaren. Når det gjeld praktisering og tolking av desse paragrafane, vil det nok kunne vere både tvil og usemje. Men når Stortinget har gjeve fellesrådet mynde til å gjere vedtak, må fellesrådet også ta ansvaret for tolking av lova i den einskilde saka. Dette ligg difor utanfor det området kyrkjestatsråden uttalar seg om. Her har eg den same prinsipielle haldninga som min forgjengar statsråd Gudmund Hernes gav uttrykk for i spørjetimen 1. juni 1994, då representanten Ellen Christiansen ville ha hans syn på oppseiing av ein organist som var sambuar.

       Inngåing av tariffavtalar eller andre avtalar mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar eller deira organisasjonar skjer på det kyrkjelege området som elles i norsk arbeidsliv, dvs. etter forhandlingar mellom partane. Når det gjeld dei lokale stillingane som representanten Nybakk syner til, er departementet ikkje part i forhandlingane. I samband med iverksetjinga av den nye kyrkjelova vart det likevel føresett at lova ikkje skulle medføre at tilsette tapte innarbeidde rettar i avtaleverket. Så langt eg kjenner til, har dei kyrkjelege fellesråda og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon vore lojale mot denne føresetnaden.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret og spesielt for den aller siste setningen.

Spørsmål 22

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Et nytt, tidsmessig skyte- og øvingsfelt på Østlandet er av helt avgjørende betydning for forsvaret av landet vårt. Regjeringens holdning til saken er derfor av den største interesse, ikke minst fordi et av regjeringspartiene har programfestet nei til prosjektet. Står Regjeringen fast på behovet for nytt skyte- og øvingsfelt, og når vil Regjeringen i så fall fremme saken for Stortinget? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Allerede i gjeldende langtidsmelding for Forsvaret, St.meld.nr.16 (1992-1993), Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1994-98, er det gitt uttrykk for at det er behov for et regionfelt for Forsvarets avdelinger på Østlandet, og at mulighetene for å etablere et slikt felt i Hedmark vil bli utredet.

       Dette behovet har sin bakgrunn i at det lenge fra fagmilitært hold har vært fremholdt at de fleste eksisterende skyte- og øvingsfelt ikke har hatt tilstrekkelig kapasitet og størrelse til å gi våre avdelinger anledning til manøvrering sammen ved skarpskytingsøvelser. Øvingsfeltene har således ikke holdt tritt med moderne våpenutvikling og manøverkonsept. Opprettelse av nye større skytefelt og utvidelse av eksisterende felt viser seg å være problematisk i forhold til øvrige interesser.

       For å se nærmere på disse problemene ble det derfor allerede i 1969 nedsatt et bredt sammensatt regjeringsoppnevnt utvalg som fikk i mandat å vurdere Forsvarets samlede behov for faste områder til øvelser og skarpskyting. Utvalgets første utredning ble forelagt Stortinget i form av en stortingsmelding. Ved behandling av St.meld.nr.52 (1974-1975), Om skyte- og øvingsfelter for Forsvaret, fant Stortinget i prinsippet å kunne akseptere Forsvarets behov for nye skyte- og øvingsfelt, men forbeholdt seg retten til å godkjenne lokalisering av det enkelte felt.

       Etter forslag fra Forsvarets overkommando og med tilslutning fra Skytefeltutvalget fant Stortinget ved behandling av St.prp.nr.86 (1979-1980), Om visse organisasjonsendringer m.v. i Forsvaret, å kunne godkjenne at Forsvaret opprettet tre nye store skyte- og øvingsfelt i Forsvarets hovedregioner: Nord-Norge, Midt-Norge og Østlandet.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil takke statsråden for svaret og for at han så klart sier at slik han ser det, er det et saklig fundert behov for et regionfelt på norsk jord, lokalisert til Østlandet. Jeg skal la det ligge at han forsøker å late som om betydningen for Forsvaret er av ny dato for undertegnede, for etter det relativt klare svaret henfaller statsråden til det som Nationen i dag kaller « tåkeprat », og det bør vi vel unngå? Han sier nemlig:

       « Det spørsmålet som departementet nå vurderer, er om de konsekvenser etablering av et slikt felt kan ha, vil være akseptable for de foreslåtte alternativer til lokalisering. »

       Og da blir mitt spørsmål: Legger regjeringen Bondevik nå opp til en ny utredningsrunde i forhold til det vi hittil har hatt, eller vil regjeringen Bondevik - la meg si - i all hovedsak legge opp til den samme fremdrift i saken som det vi har fått beskjed om fra regjeringen Jagland?

Spørsmål 23

       Børge Brende (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Adresseavisen har 23. oktober 1997 en reportasje som viser at gjennomgangen av utstyrsparken ved RiT avdekker at 60 prosent av utstyret ved sykehuset er mer enn ti år gammelt. Det betyr at halvparten av det utstyret RiT driver med, skulle vært utrangert. Situasjonen er dramatisk verre ved RiT enn ved de andre regionsykehusene.

       Hvilke initiativ vil helseministeren ta for å bedre utstyrssituasjonen ved våre sykehus, og spesielt i tilfellet RiT? »

       Vil helseministeren i likhet med det som man har gjort når det gjelder cancerbehandling ved Regionsykehuset, love at han vil gå inn og se nærmere på det hvis det får den type alvorlige følger, ikke minst for barn?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har ikke uttalt meg om forholdene ved RiT sammenlignet med forholdene ved andre regionsykehus. Jeg regner med at de opplysninger representanten viser til, stammer fra en kartlegging som er gjort av Sør-Trøndelag fylkeskommune, som jeg er kjent med. Jeg vil imidlertid si generelt at det er tilsynsmyndighetenes ansvar å sørge for at forholdene ved våre sykehus er av en slik karakter at de er forsvarlige i henhold til lover og regler, og i den grad vi har indikasjoner på at så ikke er tilfellet, vil selvfølgelig det være en sak for Helsetilsynet og fylkeslegene.

       Lars Rise (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Ifølge tall fra Statens Tobakkskaderåd dør forsiktig anslått 500 mennesker årlig av passiv røyking i Norge. Det hjelper eksempelvis lite at en rad med bord på restauranter og spisesteder er « røykfrie » så lenge det er tillatt å røyke ved bordet ved siden av.

       Hva vil statsråden gjøre for å skape røykfrie miljø på restauranter og spisesteder? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Allerede i april 1988 lovfestet Stortinget retten til røykfrie fellesmiljøer på arbeidsplasser, transportmidler og på steder hvor allmennheten har tilgang. Fra 1. januar 1996 ble tobakkskadeloven skjerpet på flere punkter, bl.a innførte Stortinget et totalt røykeforbud i restauranter og andre serveringssteder som er åpne ut mot andre formål, slik som åpne kafeer i kjøpesentre.

       For restaurant- og serveringssteder for øvrig er det gjort et unntak fra hovedregelen om at luften skal være røykfri i lokaler der allmennheten har tilgang. Dette reguleres i « Forskrift om røyking på restauranter og andre serveringssteder, internkontroll m.v. » som trådte i kraft fra 1. januar 1996. Formålet med denne forskriften er å begrense de helseskader som bruk av tobakk medfører, og å gi vern mot passiv røyking både for gjester og ansatte.

       Det ble gitt overgangsbestemmelser for sentrale deler av forskriften, slik at disse trer i kraft 1. januar 1998. Vi får da et styrket vern både for arbeidstakerne i restaurantbransjen og for restaurantgjester som foretrekker å puste i frisk luft. Fra nyttår kan tobakksrøyking bare tillates ved inntil halvparten av bordene i restaurantlokalet. Det stilles også krav til røykesonenes plassering i lokalet og til tydelig markering av røykesoner og røykeforbudssoner. Samtidig stilles det nye krav til ventilasjon og luftkvalitet. Lokalene skal ha tilførsel og avtrekk av luft på en måte som motvirker at tobakksrøyk overføres til røykeforbudssoner eller til områder som skal være røykfrie. Det vil ikke bli tillatt å røyke ved disk der det foregår kjøp, salg og utlevering av mat eller drikke med mindre det innrettes særskilt ventilasjon som motvirker at tobakksrøyk fra publikumslokalet trenger inn i området bak disken. Virksomheter som omfattes av forskriften, skal føre internkontroll og etablere et internkontrollsystem. Dette innebærer at den enkelte virksomhet selv har ansvaret for å påse at de krav som er fastsatt i eller i medhold av lov, overholdes.

       Departementet har i merknadene til forskriften angitt en veiledende norm for luftkvaliteten i røykeforbudssonen og har gitt retningslinjer for hvordan en hensiktsmessig ventilasjon av lokalene kan skje. I en veiledning til forskriften som vil bli utsendt til restaurantene og tilsynsmyndighetene i løpet av november, er det anbefalt en aksjonsgrense på 10 mikrogram nikotin pr. kubikkmeter luft i røykeforbudssonen. For tilsynsmyndighetene vil måleresultatene være ett blant flere kriterier for å avgjøre om kravene i forskriften er oppfylt. Øvrige momenter vil kunne være plasseringen av røykesoner og røykeforbudssoner, hvordan ventilasjon og bygning er innrettet o.l. Dersom forskriftens krav ikke etterleves, vil tilsynsmyndigheten - det være seg kommunen eller Arbeidstilsynet - kunne pålegge den som disponerer lokalene, å utbedre forholdene.

       Det er kjent at serveringsbransjen er spesielt utsatt når det gjelder passiv røyking. I en undersøkelse blant mannlige servitører i USA som var ikke-røykere, men ble eksponert for passiv røyking i arbeidet, var risikoen for lungekreft blant disse økt med hele 60 %

       Jeg mener at endringene i Forskrift om røyking på restauranter og andre serveringssteder vil gi et viktig bidrag til å skape fellesmiljøer der ansatte og gjester i mindre grad vil bli utsatt for ufrivillig passiv røyking.

Lars Rise (KrF) : Jeg takker først statsråden for svaret. Det er positivt at departementet nå vil følge opp det som var Stortingets forutsetninger. Statsråden sa at den enkelte virksomhet selv har ansvaret for å påse at de krav som er fastsatt i eller i medhold av lov, overholdes. Det er puber, restauranter og utesteder som er ansvarlig for det i dag også, men det hjelper jo ikke så lenge dette ikke overholdes.

       Det er nå blitt svært vanlig at spisesteder f.eks i kjøpesentra lager en avdeling for røykere, men uten å sette inn dør i inngangen, eller de holder døren åpen med en krok. Begrunnelsen er gjerne at ventilasjonen er så god at det går bra uten dør. Men loven sier:

       « I restauranter og andre serveringssteder som er åpne ut mot lokaler, som brukes til annet formål, skal det være totalt røykeforbud. »

       Hvordan vil statsråden sørge for at loven overholdes, og hvilke sanksjonsmidler bør benyttes mot de selskaper som neglisjerer loven?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det viktigste verktøyet for å følge opp de helt presise kvalitetskrav til luften i restauranter som ble fastsatt i og med ikrafttredelsen av denne forskriften, vil være det internkontrollsystem som virksomhetene er pålagt å etablere. Derfor er dette en forskrift ikke bare om røyking, men også om internkontroll. Så er det tilsynsmyndighetene, respektive kommunen eller Arbeidstilsynet, som kan gå inn og pålegge dem som disponerer lokalene, å utbedre forholdene dersom forskriftens krav ikke blir etterlevd. Det vil være den viktigste reaksjonen i første omgang.

       Vi vil fra departementets side nøye følge praktiseringen av denne forskriften og vurdere behovet for tiltak.

Lars Rise (KrF) : Statsråden nevnte også serveringsbransjen. Kreftregisteret har foretatt en undersøkelse som viser at mannlige servitører har 40 % større risiko for å få alle typer kreft enn den mannlige befolkning generelt. Vi kjenner også en dom fra Stavanger byrett 8. oktober i år, som gav en kvinnelig servitør yrkesskadeerstatning fordi hun hadde fått lungekreft, selv om det ble påvist at hun røykte.

       Vil statsråden samarbeide nært med Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet for å begrense skadevirkningene av passiv røyking mest mulig?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Dette er et alvorlig samfunnsproblem. Det er på det rene at flere hundre liv går tapt på grunn av passiv røyking hvert år. Det sier seg selv at vi vil samarbeide med alle gode krefter for å bekjempe dette alvorlige helse- og samfunnsproblemet.

Spørsmål 25

       Jan Tore Sanner (H) : Jeg vil stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « I NRK Dagsnytt 17. oktober 1997 varsler statsråd Marit Arnstad at det kan bli aktuelt å bygge ut andre vassdrag enn Øvre Otta for å sikre industrien tilgang på kraft på rimelige vilkår.

       Hvilke vassdrag er det statsråden har i tankene? »

Statsråd Marit Arnstad : La meg først få lov å oppklare den smule misforståelse som kan ligge i representanten Sanners spørsmål, om hva som faktisk ble varslet i et radiointervju den 17. oktober. Det som ble sagt, var at det i Voksenåsen-erklæringen ikke ligger et like klart nei til utbygging av vannkraft som til de to planlagte gasskraftverkene. Det betyr på ingen måte at vi står foran en ny vannkraftepoke. Tvert imot, utbygging av vannkraft er på hell i Norge. Drøyt 112 TWh er allerede bygd ut, og ca 35 TWh er vernet.

       Som det framgår av det politiske grunnlagsdokumentet for Regjeringen, skal fornybar energi fortsatt spille en viktig rolle i utviklingen av norsk industri. For å nå det målet må vi i første omgang rette tiltakene mot forbrukssiden. Regjeringen går inn for å dempe veksten i energiforbruket gjennom en mer offensiv og framtidsrettet energipolitikk.

       For å oppnå det vil Regjeringen legge vekt på en rekke tiltak. Industrien må prioritere energiøkonomisering, økt energieffektivitet og satsing på økt verdiskaping gjennom nye produkter og produktutvikling. Bruken av elektrisitet til varmeformål må reduseres gjennom bl.a bruk av bioenergi og varmepumper, og det må satses på fornybare energikilder som vind-, sol- og bølgekraft.

       Stortinget foretok senest i 1993 en rullering av Samlet plan for vassdrag. Sammen med prosjekt som tidligere er unntatt fra Samlet plan, er det vannkraft som fortsatt kan bygges ut uten at det blir for store konflikter med miljøinteresser og andre brukerinteresser. Men videre utbygging av vannkraft vil først og fremst være konsentrert om det som det er mulig å hente ut på opprusting og moderninsering av vannkraftanlegg. Her fins det et potensial som er frigitt til konsesjonsbehandling. Men det er ikke grunnlag her og nå til å kunne gå nærmere inn på de enkeltprosjekt som etter hvert vil bli tatt opp til sluttbehandling.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg vil først takke for svaret.

       Jeg hadde ikke forventet at statsråden skulle varsle hvilke vannkraftverk som kunne være aktuelle å bygge ut. Men jeg har jo registrert at i avisen Firda varsler statssekretær Håkon Giil at det kan være aktuelt å bygge ut Ortnevikvassdraget og Kjøsnesfjorden. Spørsmålet til statsråden vil være om dette er noe som kun står på statssekretærens agenda, eller om det også ligger i planene til statsråden.

       Ellers er bakgrunnen for at jeg reiste dette spørsmålet at Norge i henhold til dokumentasjon fra NVE går mot et solid underskudd på kraft. Det gjelder ikke bare det norske markedet, det gjelder også det nordiske markedet. Jeg kan ikke se at det foreligger noen samlet strategi fra Regjeringens side for å rette opp den ubalansen som er vel dokumentert. Vil statsråden legge frem som en sak for Stortinget hvilken strategi man har for å rette opp i den ubalansen som er dokumentert?

Statsråd Marit Arnstad : La meg først få lov til å si at det er ikke mulig for meg å gå inn på konkrete enkeltprosjekter. Det er en rekke prosjekter som er forhåndsmeldt eller under konsesjonsbehandling, enten i NVE eller i Olje- og energidepartementet, men jeg kan ikke gå noe nærmere inn på enkeltprosjekter som etter hvert vil bli tatt opp til sluttbehandling.

       Det er en viktig og krevende oppgave hvordan man skal klare å redusere forbruket av elektrisitet i Norge. Vurderingen av tiltak som kan bidra til det, ser departementet nå på på en bredere basis. Det såkalte Energiutvalget skal fram til sommeren gjennomføre en utredning som skal vurdere energi- og kraftbalansen fram mot år 2020. Det er et viktig arbeid, for det er viktig å få en bedre forståelse av hvordan energi og elforbruk avhenger bl.a av tiltak som energiøkonomisering, prisendringer og reguleringer.

       Utvalget skal også analysere mulighetene for og konsekvensene av en stabilisering av energiforbruket. Resultatet av dette arbeidet vil danne et viktig grunnlag for en senere vurdering av tiltak både på forbruks- og produksjonssiden.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg registrerer at statsråden legger vekt på ønsket om å dempe forbruket av kraft, og det er selvfølgelig et ønske som de aller fleste av oss vil kunne slutte oss til. Men jeg tror også statsråden vil se at det er ikke tilstrekkelig for å møte det dokumenterte kraftunderskuddet vi står overfor. Foreløpig har den nye regjeringen varslet at den vil gå mot gasskraftverk, den sier nei til utbygging av Øvre Otta, den sier ja til rimelig kraft til kraftkrevende industri, og den sier nei til å importere mer kraft som er laget på kull fra andre nordiske land.

       Det er ikke tilstrekkelig for å møte det dokumenterte kraftunderskuddet utelukkende å satse på enøk, bioenergi og varmepumper. Dette er tiltak som må komme i tillegg til en mer offensiv strategi. Jeg har bl.a merket meg at statsråden har ønsket å bruke pris som et virkemiddel for å dempe forbruket. Er det slik at den nye regjeringen nå ønsker å heve prisen på elektrisk energi til forbrukerne for å dempe energiforbruket? Er det det som skal være den offensive strategien for å møte kraftunderskuddet?

Statsråd Marit Arnstad : Det er korrekt observert at det er et mål for Regjeringen å arbeide for en reduksjon av veksten i forbruket av energi. Til det trenger man en bred gjennomgang av mulige virkemidler for å kunne nå et slikt mål. Og den energiutredningen som nå er under arbeid, har et mandat og et utgangspunkt som kan gi grunnlag for en slik bred gjennomgang. I etterkant av den vil Regjeringen vurdere videre hvilke tiltak som er nødvendig.

       Det er også i sammenheng med den brede gjennomgangen jeg har sagt at man ikke kan unnta en vurdering også av prisspørsmålet. Det betyr ikke at det er konkludert omkring prisspørsmålet, men prisspørsmålet hører naturlig med i en bred gjennomgang av tiltak som kan bidra til å redusere energiforbruket.

       For øvrig må jeg få lov til å si at i motsetning til representanten Sanner har nok denne Regjeringen tro på at det fins et betydelig potensial når det gjelder energiøkonomisering og alternative energikilder som det er mulig å gjøre mer ut av.

Spørsmål 26

       Ågot Valle (SV) : Jeg har følgende spørsmål:

       « I Bergen pågår en lokal debatt om tiltak for å redusere luftforurensningene. I statsrådsaken 30. mai 1997 om forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning heter det imidlertid at lov om helsetjenesten i kommunene ikke kan brukes for å fastsette strengere grenseverdier enn den aktuelle forskriften.

       Mener statsråden det er heldig at Regjeringen på denne måten setter til side myndighet om å treffe strakstiltak blant annet mot biltrafikk som Stortinget har lagt til kommunene? »

Statsråd Guro Fjellanger : Forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy ble vedtatt ved kgl. res. 30. mai i år. Gjennom denne forskriften er forurensningsloven for første gang gjort gjeldende for samferdsel. Forskriften vil bidra til å redusere eksisterende støy- og luftforurensninger ved at det settes visse minstekrav til miljøkvalitet. Miljøkvaliteten vil forbedres i de mest utsatte områdene. Forskriften er derfor et gledelig første skritt for bedret luftkvalitet og redusert støynivå lokalt. Men jeg vil understreke: bare et første skritt! Vi har fortsatt et godt stykke igjen før vi når et støy- og forurensningsnivå som tilfredsstiller hensynene til helse og trivsel. Jeg er svært opptatt av de problemene som lokal luftforurensning og støy medfører, og vil derfor sørge for at det blir foretatt en gjennomgang av eksisterende mål og virkemidler for å vurdere om disse er tilstrekkelige.

       I forbindelse med vedtakelsen av forskriften forutsatte den daværende regjering at helsemyndighetenes myndighet etter kommunehelsetjenesteloven ikke skal brukes til å gi pålegg om oppnåelse av strengere grenseverdier enn de som gjelder etter denne forskriften. Etter min mening må dette anses som en politisk forutsetning for sentrale myndigheters myndighetsutøvelse. Man har neppe ment å sette til side kommunenes myndighet etter kommunehelsetjenesteloven, som i praksis vil fungere som et sikkerhetsnett der andre lover regulerer samme forhold. Det vil imidlertid være aktuelt å avklare forholdet mellom reguleringer etter kommunehelsetjenesteloven og den nye forskriften etter forurensningsloven. Dette mener jeg bør skje gjennom forskrifter til kommunehelsetjenesteloven.

       Det er heller ikke noe i veien for at kommunene treffer vedtak med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven om begrensning av andre typer forurensning og støy enn de som omfattes av forskriften. Det kan f.eks gjelde støytopper eller behov hos spesielt utsatte grupper som forskriften ikke dekker. Jeg kan derfor ikke se at det er noe til hinder for at kommunene treffer vedtak om slike strakstiltak som representanten Valle etterspør.

Ågot Valle (SV) : Jeg vet ikke helt om jeg vil komme med et tilleggsspørsmål, for faktum er at ministerens svar var ganske klargjørende. Etter det - slik som jeg tolker henne - har faktisk bl.a. Bergen bystyre nå all mulig slags grunnlag for å komme med strakstiltak for bl.a å redusere biltrafikken på de dagene hvor det er veldig stor luftforurensning og også helsefarlige forhold i Bergen, som forårsaker at titalls bergensere, flere hundre, dør hvert år, og at mange har lungeproblemer og andre sjukdommer.

       Jeg er enig i at forskriftene er et første skritt på veien, men at grenseverdiene som de har, ikke har et helsemessig utgangspunkt, slik som SFTs luftkvalitetskriterier har, og det er disse som også har ligget til grunn for overvåkingen i Bergen siden 1994. Jeg tolker da ministeren slik at hun straks rydder opp i de uklarhetene som ligger mellom forskriftene og kommunehelsetjenesteloven.

       Jeg takker for svaret.

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg er klart over, og Regjeringen er klar over, at Bergen kommune er en av de fire byene i landet som har størst problemer på dette området, og vi har allerede engasjert oss i dette gjennom miljøbyprosjekter, hvor Bergen deltar, og vi gir støtte til en rekke viktige tiltak.

       Jeg vil understreke at det etter min mening er viktig å få en klargjøring av forskriftene til kommunehelseloven og forurensningsloven, som er bebudet, og jeg har også lyst til å understreke at jeg ser på de forskriftene som gjelder, som et første skritt, og at det er viktig å komme lenger når det gjelder å ta hensyn til helse og miljø.

Presidenten: Dermed er vi kommet til veis ende når det gjelder sak nr. 1