Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Grethe G Fossum (A) : Jeg vil få stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

       I regjeringen Bondeviks tiltredelseserklæring la statsministeren vekt på at man ville utrede mange saker som de tre regjeringspartiene faktisk i opposisjonstilværelse hadde uttalt seg ganske skråsikkert om. Kun på ett område er man i regjeringsposisjon helt sikker på at alle problemer og konsekvenser er under kontroll, nemlig når det gjelder kontantstøtte til småbarnsfamilier.

       Siden 1992 har Kristelig Folkeparti fremmet tre ulike modeller for kontantstøtte, og Senterpartiet har i hvert fall i valgkampen uttalt at de er imot prinsippet om å få utbetalt noe for offentlige tjenester ved ikke å bruke dem. Her er det duket for interne stridigheter i Regjeringen - det blir det kanskje flere av. Det er ganske ulike oppfatninger om hvordan man skal gjøre dette i Regjeringen, og jeg føler da at det er riktig å stille familieministeren følgende spørsmål:

       Er alle problemer og konsekvenser av å innføre kontantstøttemodellen godt nok vurdert før man bevilger 0,8 milliarder kr på 1998-budsjettet?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Dei ulike utgreiingane som regjeringa Bondevik ønskjer å gjera, gjer vi fordi vi har eit ekte engasjement for desse sakene. Når det gjeld saka om kontantstøtte, har vi òg eit ekte engasjement. Representanten peiker på at vi skal løyva 0,8 milliardar kr. Vi får koma tilbake til summen på fredag når tilleggsproposisjonen blir lagd fram.

       Dette er ei sak som Kristeleg Folkeparti har jobba med i veldig mange år. Dette har vore gjennomført i Finland i fleire år, og i eit kort tidsrom òg i Sverige. Det som er heilt klart, er at vi kjem tilbake til Stortinget med dette som ei eiga sak til våren, då både representanten og heile Stortinget skal få vera med på å legga føringar i forhold til kontantstøttemodellen. Vi er likevel så sikre på at vi klarer å koma fram til ei skisse at løyvingane kjem til å bli lagt inn i tilleggsproposisjonen, slik vi òg har sagt i Voksenåsen-erklæringa og i regjeringserklæringa.

       Representanten Fossum er opptatt av alle problema og konsekvensane, og det er faktisk eg òg. Det er klart at når vi legg fram denne saka for Stortinget - og vi får jo god grunn til å koma tilbake til alle desse problemstillingane seinare i dag, for det er ganske mange som har stilt spørsmål om dette - skal ikkje eg bruka meir tid på dette no. Men vi er klar over problemstillingane. Vi kjem tilbake til det, og representantane, Stortinget, vil få vera med og legga føringar for ein konkret plan som syner at vi tar problemstillingane på alvor, og slik at vi kjem fram til ei god ordning som eg trur småbarnsforeldra i Noreg vil bli glade for å få.

Grethe G Fossum (A) : Jeg synes det er interessant at familieministeren nå legger opp til en helt ny måte å arbeide på i Stortinget. Hvis det skal være slik at man først bevilger penger og så ser på problemene etterpå, kan vi få mange interessante løsninger. Men fullt utbygd vil kontantstøttemodellen koste minst 4 milliarder kr. Det er like mye som statsstøtten til barnehager.

       Synes barne- og familieministeren at det er forsvarlig, ja rett ut anstendig å bruke skattebetalernes penger til et gedigent eksperiment uten at det bygger på konsekvensanalyse eller at man har hatt forsøksprosjekter som viser at dette er både ønskelig og verdt å satse skattebetalernes penger på?

       Jeg tror at veldig mange småbarnsforeldre ønsker mer fleksibilitet og større mulighet til å legge opp sin egen hverdag. Men det er mange forslag som kan gi det, som er bedre enn kontantstøtte. Det å f.eks gi fedre selvstendige rettigheter til svangerskapspermisjon tror jeg ville betydd at mange flere fedre tok permisjon i forbindelse med barns fødsel. I dag følger de mors stillingsbrøk og ikke sin egen. Det andre jeg tror ville gitt mer fleksibilitet, er flere deltidsplasser i barnehagene, og det tredje er lavere barnehagepriser. Det er altså ikke uvanlig at en heldags barnehageplass kan koste både 3 500 og 4.000 kr pr. måned. Det er klart at lavere pris vil gi barnefamiliene større valgfrihet.

       Jeg vil gjerne ha statsråd Marit Arnstads kommentar til hvorfor kontantstøtte ensidig prioriteres som det eneste og viktige forslaget, når det er mange andre som også ville gitt småbarnsforeldre mer valgfrihet.

Statsråd Marit Arnstad : Det har vært en omfattende debatt i Senterpartiet, som i mange andre partier, om hvorledes en kan legge til rette hverdagen for småbarnsforeldre. Det har vært en omfattende debatt, og som representanten Halvorsen peker på, har det også dreid seg om flere element. I forhold til den debatten som har vært om kontantstøtte, har også Senterpartiet drøftet denne saken og sett på både fordeler og ulemper.

       Dette var også et viktig tema under forhandlingene på Voksenåsen, og den forhandlingsløsningen en da kom fram til, har Senterpartiet stilt seg bak. Det er en viktig forutsetning for oss at en fortsetter arbeidet med utbygging av barnehageplasser, og at tilskuddet til barnehager opprettholdes. Det ligger også inne i forhandlingsløsningen. Men alle vet - også Kristin Halvorsen - at det har vært forhandlinger mellom tre ulike partier, og at det som står i Voksenåsen-erklæringen, er det som de tre partiene har forhandlet seg fram til. Og det står sjølsagt hele Regjeringen bak.

       For øvrig er jeg ikke i tvil om at debatten om hvordan en kan legge forholdene til rette for barnefamiliene, kommer til å fortsette i årene framover.

       Utviklingen i likestillingspolitikken til den nye Bondevik-regjeringen bekymrer. I går på TV2-nyhetene hørte vi helseminister Dagfinn Høybråten fra Kristelig Folkeparti konsekvent avvise å imøtekomme søknaden til de 150 kvinnene som i dag ikke fyller vilkårene for å ta fostervannsprøve. Før i uken stod stortingsrepresentant Rise fra Kristelig Folkeparti fram som en forkjemper for at mannen skulle være familiens åndelige overhode. Dagens debatt om kontantstøtte har også et likestillingsperspektiv. Ser vi i disse tre sakene Kristelig Folkepartis syn på kvinnerollen? Og: Har ikke barne- og familieministeren tillit til at kvinnene selv kan ta avgjørelser på egne vegne?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det var mange problemstillingar som vart reiste av representanten i dette innlegget.

       Før det fyrste har eg lyst til å avkrefta det ho påstod om stortingsrepresentant Rise, at han hadde uttalt at mannen skal vera familiens åndelege overhovud. Det har han slett ikkje sagt, det har eg nemleg snakka med han om - (munterhet i salen) - for eg såg det same avisoppslaget. Han gav uttrykk for at mannen òg må ta ansvar på heimebane, og det synest eg faktisk er eit veldig godt utspel, for det er altfor mange menn som har tatt for lite ansvar på heimebane - og det er mange ting ein kan ta ansvar for der.

       Når det gjeld likestillingsdebatten og den nye regjeringa, har eg jo registrert den uroa som har kome til uttrykk både frå arbeidarpartihald og frå anna hald når det gjeld i kva retning dette fører. Eg trur faktisk at denne regjeringa kjem til å halda likestillingsfana høgt. Vi er òg blitt nedstemte av Arbeidarpartiet i mange likestillingspolitiske saker. Vi vil fremma ei rekkje av dei på nytt, og så får heller historia døma om vi har vore mindre likestillingsopptatte enn den avgåtte regjeringa.

       I grunnlaget for Regjeringens dannelse forekommer det ingenting om opsjoner. Opsjoner er populært, særlig i små og mindre bedrifter, som et virkemiddel til å stimulere de ansatte til å ta sterkere del i bedriftens liv og få utbytte når det går godt, og det har også vært brukt særlig i gründerbedrifter for å få snudd en dårlig utvikling i positiv retning. Jeg har registrert at statsråd Sponheim har uttalt at han ser positivt på dette virkemidlet, på tross av at Venstre blant flere i Stortinget har deltatt i skattemessige beslutninger som har gjort at opsjonene i praksis overhodet ikke brukes i dag. Mitt spørsmål er om Sponheim uttaler seg på Regjeringens vegne når han vil endre reglene for beskatning av opsjoner.

       Mediene omtaler stadig saker om bidragspliktige fedre som settes ut av spill. I Norge har vi over 30.000 barn som helt har mistet kontakt med sine fedre. Vi vet at den økonomiske situasjonen for fedre etter skilsmisser ble forverret i 1989, da vi fikk prosentbidrag, og den ble ytterligere forverret i 1992 med ny skattereform. Den gamle regjeringen har lenge lovet å komme med en reform av bidragssystemet, og lovet siste gang å komme med den nå i høst. Den gamle regjeringen har vært preget av sendrektighet, og dette har bidratt til å slå nye spiker i likkista til mange bidragspliktige, så nå er det mange som setter sin tillit til den nye barne- og familieministeren. Og jeg vil spørre henne: Når kan vi regne med å få en proposisjon om en endret bidragsmodell til Stortinget?

       Før valget mente mellompartiene svært mye om en lang rekke spørsmål. Det gjør de fortsatt, men de mener nå ofte noe annet enn de gjorde før valget. En av de sakene der det i hvert fall er usikkerhet om hva de faktisk mener, er spørsmålet om utvinningstempoet for olje og gass. Det er to helt forskjellige måter å regulere det tempoet på. Det ene er gjennom å regulere tildeling av lete- og utvinningslisenser. Det er en veldig fornuftig og riktig måte å regulere tempoet på - en måte som også Jagland-regjeringen benyttet seg av, bl.a ved å utsette 16. konsesjonsrunde. Noe helt annet er å bruke petroleumsloven og regulere ned utvinning fra allerede utbygde felt. Senterpartiet har gått inn for 10 % kutt i løpende produksjon, og så sent som i februar i år fremmet Senterpartiets leder forslag om kutt i inneværende år i den løpende produksjonen fra allerede utbygde felt.

       Mener statsråd Arnstad det samme som Senterpartiet mente i valgkampen?

Statsråd Marit Arnstad : Regjeringen vil i sitt arbeid når det gjelder spørsmålet om oljeutvinningstempo, ta utgangspunkt i det som ble framforhandlet i Voksenåsen-erklæringen.

       Representanten Stoltenberg har rett i at det betyr at Regjeringen ønsker seg en lavere oljeproduksjon på et jevnt nivå. Det tror vi er riktig både ut fra hensynet til miljøet og til en langsiktig ressursforvaltning. Vi har hatt en kraftig økning i tempoet. Faktisk har vi hatt tre ganger så sterk økning som det vi regnet med i 1985. Derfor mener vi det er nødvendig å gå gjennom og se på de mulighetene som finnes for å kunne redusere tempoet i oljeutvinningen, og det vil også Regjeringen gjøre på en grundig måte.

Jens Stoltenberg (A) : Det er i og for seg gledelig det jeg nå hører, for selv om det er litt uklart, må det innebære at Senterpartiet totalt har forlatt sitt krav om kutt i den løpende produksjonen. Det som står i sentrumserklæringen, er at man skal bruke lete- og konsesjonspolitikken. Det er helt i tråd med det Arbeiderpartiet har ment hele tiden. Vi utsatte 16. konsesjonsrunde i to år. Man kan godt diskutere en ytterligere utsettelse, men det får betydning for produksjonen mange år fram i tid.

       Det sentrumspartiene har kritisert, er dagens produksjon, og de foreslår kutt i dagens produksjon ved å bruke petroleumsloven til å pålegge allerede utbygde installasjoner å produsere mindre.

       Jeg tolker svaret som at det standpunktet er fullstendig forlatt. Det er ikke mer enn få måneder siden Senterpartiet satte som absolutt krav for å forhandle med Arbeiderpartiet at vi skulle kutte 10 %. Det gjør man ikke lenger, og man kan altså samarbeide med andre som ikke er villig til det, og det er gledelig.

       Kan statsråden fortelle oss hva det betyr? Hva er ikke et økologisk sårbart område?

       Senterpartiets nestleder og leder i næringskomiteen i Stortinget har uttalt til avisen Nordlys at Barentshavet er et slikt økologisk område, og at Regjeringen ønsker å stanse letevirksomheten der. Det må jo bety at Regjeringen vil stanse prosjektet på gassfeltet Snøhvit i Barentshavet, som gir flere hundre arbeidsplasser, og som blir et viktig fundament for videre aktivitet i Nord-Norge. Er den nye Regjeringens distriktspolitikk begrenset til overføringer over statsbudsjettet og ikke til satsing på verdiskaping i distriktene?

       En av de aller første oppgavene som den nye statsråden for utvikling og menneskerettigheter fikk, var å lede en større internasjonal konferanse mot barnearbeid. Dette var en arv fra den forrige regjering, som den hadde forberedt. Jeg har lyst til å spørre statsråden om den videre oppfølgingen av denne konferansen. Jeg tror nok mange vil spørre om hvilken betydning slike konferanser egentlig har. De koster jo en god del å avholde. Samtidig vet vi at barnearbeid er et enormt problem internasjonalt. Den forrige regjering hadde et betydelig engasjement i disse spørsmålene. Med utnevnelsen av en ny statsråd for både utvikling og menneskerettigheter er det naturlig å spørre om den nye regjeringen vil legge an en like bred og sterk profil som den forrige regjeringen hadde i dette spørsmål. Og ser statsråden for seg at Norge får en nøkkelrolle i dette arbeidet?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Det var en glede for meg som statsråd å ta over denne saken fra den forrige regjering. Jeg kan understreke for Stortinget at engasjementet fra denne regjering når det gjelder kampen mot barnearbeid, er like sterkt som engasjementet var for den forrige regjering. Dette ligger også i den nye statsrådspostens portefølje, nemlig menneskerettigheter og utvikling, fordi barnearbeid er også en barnerettighets- og menneskerettighetssak, samtidig som det er en utviklingssak. Vi vet at fattigdom er den viktigste årsaken til og den viktigste konsekvensen av barnearbeid.

       Så til oppfølgingen: Jeg er enig med representanten Lånke i at det nytter lite med konferanser hvis det bare blir ord og ikke handling. Et av hovedmålene for denne regjeringen har derfor vært å omsette ord i handling. Vi har lansert to forhold som vi vil fokusere på. Det første er at vi selv handler. Det er bakgrunnen for at Regjeringen vil bruke 200 mill. kr av bistandsbudsjettet - etter planen og regjeringens Voksenåsen-erklæring et økende bistandsbudsjett - til prosjekter mot barnearbeid gjennom UNICEF, ILO og Verdensbanken. Dette vil være konkrete prosjekter i ulike deler av verden. Det er vår handling.

       Når det gjelder handling i forhold til oppfølging av konferansen, vil Norge påta seg en førerrolle i forhold til det å initiere en oppfølgingsprosess. Dette ligger i den siste artikkelen i handlingsplanen som ble lagt frem og vedtatt på Oslo-konferansen. Der har man lagt opp til at det skal skje en videre prosess. Der ønsker Norge sammen med en rekke andre land å få til en oppfølgingsmekanisme, og vi vil fortsette våre konsultasjoner og ta initiativet, noe jeg også understreket i mitt avslutningsinnlegg ved konferansens slutt.

       Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Jeg er glad for å få dette spørsmålet. Det var ikke så fokusert på Oslo-konferansen og i den planen som vi har lagt opp til. Der ligger det en oppfølging av både barnekonvensjonen og den eksisterende ILO-konvensjonens arbeid for avskaffing av barnearbeid. Det vi nå vil gjøre, er å følge opp også i forhold til den nye ILO-konvensjonen som er under utarbeidelse, arbeidet for å avskaffe og sette et forbud mot de mest utbyttende former for barnearbeid, derunder barneslaveri, prostitusjon og en rekke andre helt uakseptable former for barnearbeid, med en klar tidsramme som ILO har lagt opp til. Denne konsultasjonsprosessen internasjonalt i arbeidet med denne konvensjonen vil pågå det neste år, og kanskje halvannet år. Vi vil også i denne sammenheng være på offensiven og forsøke å være en pådriver i denne prosessen. Det vil gi oss enda et verktøy i kampen mot de helt uakseptable og uverdige forhold som mange barn lever under.

       Hva vil bistandsministeren gjøre i framtiden for at barns røst skal høres, også når de kanskje har andre meninger enn det ministeren selv har?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Ja, statsråden for utvikling og menneskerettigheter har tatt over et opplegg som - som representanten riktig påpekte - i utgangspunktet var begrenset når det gjaldt barns deltakelse. Det jeg gjorde da jeg kom i departementet, var å sørge for både at jeg selv var på barnas NGO-forum - denne egne konferansen som ble avholdt - og at de fikk avlegge sin sluttrapport for ministerdelen av konferansen. Det var det ikke lagt til rette for i utgangspunktet, og det sørget jeg for etter at jeg kom inn i regjeringskontorene. Det som da skjedde, var at det ble en splittelse på denne barnekonferansen og at det var noen barn som følte at deres syn ikke var ivaretatt med den sluttrapport som NGO-forumet la til rette for. Det kan jeg som statsråd bare notere meg. Det synes jeg er synd, men det førte da til denne protesten fra fire av barna som følte at de ikke kom til orde.

       Når det gjelder oppfølgingen, ligger det i handlingsplanen at barn skal bli hørt i hele prosessen i hvert enkelt land, og også internasjonalt, og det vil jeg også sørge for i fortsettelsen.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : For det første har representanten Solheim helt rett i at bekjempelse av fattigdom er den viktigste måten å kvitte seg med dette uverdige barnearbeidet på. Det gjør vi ved vårt aktive engasjement - også den nye regjeringens økte engasjement - på dette området.

       Når det gjelder spørsmålet om norske bedrifter, er det et viktig anliggende representanten Erik Solheim peker på. Det jeg vil varsle i denne sammenheng, er at denne regjeringen vil forsterke dialogen med næringslivet når det gjelder ivaretakelse av menneskerettigheter, og dermed også barns rettigheter. Dette går på en forsterking av disse anliggender i våre bedrifters engasjementer internasjonalt. Det vi ønsker å gjøre, er å finne en form og en struktur på dette slik at vi får en systematikk i og en forsterking av denne dialogen, så disse hensynene bedre blir ivaretatt. Det jeg kan si, er at dette arbeidet nå er igangsatt i mitt departement, og av den grunn vil jeg komme tilbake til disse spørsmålene også i forhold til Stortinget.

       Jeg skulle likt å vite hva barne- og familieministeren har tenkt å gjøre med dette.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det er eit alvorleg bilete representanten Halvorsen teiknar, og eg trur diverre at ho har rett i mykje av det ho seier. Det har blitt gjort for dårleg arbeid når det gjeld reinhald i skulane. Eit av problema er kanskje at det har vore så mange reformer i skuleverket at det ikkje er igjen nok økonomi til både vedlikehald og reinhald. Dette går på kommuneøkonomien i forhold til kva som er att av midlar til å setta inn på reinhald.

       Frå mitt departement si side ligg det ikkje nokon konkrete planar i forhold til å ta tak i reinhaldet på norske skular. Det er faktisk kommunane sitt ansvarsområde i forhold til deira vedlikehald av skulane. Men det vi kan gjera i denne regjeringa, er å gi kommunane betre økonomi, slik at dei kan ha midlar både til vedlikehald og til reinhald av skulebygningane.

       Eg trur at vi har vore for opptekne av å gjennomføra dyre og kostbare reformer i skuleverket utan å ta på alvor rekneskapen i forhold til dei utgiftene ein har til vedlikehald og reingjering. Det er noko som eg vil ta med i det vidare arbeidet, og eg vil gi signala til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren, som har skulen som sitt ansvarsområde, men òg sjølvsagt til kommunalministeren i forhold til kommuneøkonomien. Noko meir konkret kan eg ikkje svara i dag.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg syns kanskje tonen fra barne- og familieministeren var noe dempet i forhold til den tonen jeg ofte har vært vant til å høre fra stortingsrepresentant Valgerd Svarstad Haugland i Stortinget når det gjelder å stå på for de som har dårlig vern, og deres rettigheter i forhold til kommunene og kommunenes økonomi.

       Mitt poeng er at dette må være et litt overordnet verdispørsmål, fordi det faktisk sender ganske mange signaler til unger hver eneste dag om hvor lite verdt de egentlig er, når tilstanden i den norske skolen er som den er på helt enkle forhold, og når ikke engang ting som i utgangspunktet koster lite, løses.

       Derfor har jeg følgende utfordring til barne- og familieministeren: At arbeidsmiljøloven også må gjelde for unger og ungdom. Det er én grunn til at man ikke har mulighet til å slå i bordet overfor kommuner som bruker ungenes daglige miljø som salderingspost, og det er at lovverket på dette området er mye dårligere enn for voksne. Kan barne- og familieministeren svare meg på om det er noen logiske konsekvenser her - at ikke ungene skal ha det samme vern av sitt arbeidsmiljø som voksne har?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Nei, det kan eg for så vidt ikkje svara på konkret.

       Representanten trakk fram mitt engasjement tidlegare for utsette grupper. Det engasjementet er ikkje berre eit tidlegare engasjement, det er òg eit noverande engasjement.

       Eg vil be om respekt for at vi skal legga fram vår tilleggsproposisjon på fredag, og eg har ikkje noko mynde til å koma med budsjettlekkasjar i dag i forhold til korkje kommuneøkonomien eller skuleøkonomien.

       Når det gjeld arbeidsmiljølova, er det noko som kan vurderast. Men problemet er at arbeidsmiljølova inneheld så mykje meir enn det som bør gjelda barn og ungdom. Det som eventuelt må vurderast, er om ein skal ha ei eiga lov som gjeld berre for denne gruppa. Det kan vurderast. Det er blitt vurdert før om arbeidsmiljølova òg skal gjelda skuleverket, men ein har vel kome fram til at slik lova er i dag, er det ikkje ein formålstenleg reiskap. Så får ein sjå om ein eventuelt kan laga ei ny lov som òg tar opp dei problemstillingane som representanten trakk fram.

Statsråd Lars Sponheim : Det er denne regjeringens oppfatning at vi ikke bør ha styring med overskriftene i avisene. Dermed kan jeg heller ikke ta ansvar for overskriftene som måtte komme i avisene. Jeg er overbevist om at representanten Opseth leste teksten under overskriften også, og den er definitivt ikke i samsvar med overskriften at Telenor bør på børs.

       Det jeg gav uttrykk for på spørsmålet om delprivatisering, og jeg svarte på en generell problemstilling som gjelder flere selskaper, er at det ikke handler om å selge aksjer staten måtte eie, men om å vurdere når disse ekspansive selskapene - og vi skal vel som eier være glad for at disse aksjeselskapene, som mange andre, er ekspansive - ønsker å utvide og skaffe seg en bedre kapitalbase osv., hvor mye av statens penger vi skal bruke for å skaffe ny kapital til selskapene.

       Jeg har ikke konkludert. Det gjorde jeg heller ikke da jeg svarte Dagens Næringsliv. Jeg gav uttrykk for at det setter spørsmålet om delprivatisering i et nytt lys, fordi det handler om å hente fram nye penger som står i konkurranse med bruk av penger på andre områder, f.eks det området som var til debatt i foregående spørsmål. Det gjelder ikke bare dette selskapet. Det gjelder også selskaper hvor staten ikke eier 100 %, men kanskje en lavere andel, og som nå er inne i en ekspansiv periode. Vi kan nevne Kongsberg Gruppen, vi kan nevne Raufoss, vi kan nevne mange selskaper som er i en sånn situasjon. Heldigvis går det bra for dem. De trenger en styrket kapitalbase.

       Den problemstillingen staten må forholde seg til framover, er om vi skal holde vår eierandel ved å legge mer penger inn i disse selskapene. Det gjør at hele privatiseringsspørsmålet kommer inn i en annen form, og den debatten må også Regjeringen gå inn i ganske fort.

       I sum er jeg ganske sikker på at alle disse selskapene, som er ekspansive og som staten er eier i, trenger så mye penger at det skal bli litt av et statlig løft å være med på alt de måtte ønske seg.

Kjell Opseth (A) : Det er ikkje noko særleg tvil om at eg har lese både overskrifta og det som har stått i teksten elles. Det er tydeleg etter statsråden sitt innlegg no at han er på glid, og då har eg lyst til å sitere det som står i Voksenåsen-erklæringa:

       « For å bidra til et mest mulig likeverdig offentlig tjenestetilbud i hele landet vil en sentrumsregjering gå igjennom Telenors, Postverkets og Statskrafts strukturplaner og prinsipper for prising av tjenestene. »

       Eg har lyst til å streke under « offentlig tjenestetilbud ». Dette dokumentet skal gjelde i fire år, og då er spørsmålet, når statsråden allereie er på glid om delprivatisering, om det er slik at heile Regjeringa er på glid eller om det framleis er berre statsråd Sponheim.

       Næringsministeren har brukt mye energi siden valget for å dempe forventningene, og ikke minst etter at det ble klart at det ble en sentrumsregjering. Det blir stadig oftere overskrifter om dette, som i Næringslivets Ukeavis for 31. oktober, der det står at Sponheim « skrur ned forventningene ». Det er jo de samme forventningene som tidligere stortingsrepresentant Sponheim har brukt fire år på å skru opp, som han nå holder på å skru ned.

       Mitt spørsmål til Sponheim er: Betyr det kort og godt at det er vanskeligere å drive næringspolitikk for Sponheim i statsrådposisjon enn det var som venstremann? Og hva er det som egentlig er Sponheims problem? Han vet at han i Stortinget har flertall for de næringsvennlige standpunktene han hadde som stortingsrepresentant, så det er bare å fremme sakene. Han vet at Høyre og Fremskrittspartiet har sluttet seg til alle de sakene som går i riktig retning. Hva er egentlig statsråd Sponheims problem?

Statsråd Lars Sponheim: Hva som egentlig er statsrådens problem, vet jeg ikke om interesserer verken presidenten eller stortingssalen så veldig mye; jeg føler ikke å ha noen politiske problemer som måtte høre hjemme i denne salen.

       Så må jeg også kunne få bekrefte at det er brukt mye energi siden valget - ikke for å skru ned forventninger, men for å lage en god politikk. Etter min oppfatning er det i Voksenåsen-erklæringen en atskillig bedre politikk for småbedrifter og andre bedrifter enn den den forrige regjering førte. Om den tilleggsproposisjonen som kommer på fredag, og som en statsråd her tidligere sa det ikke bør lekkes for mye fra, kan jeg iallfall si så mye at her kommer mye næringsvennlig politikk som går klart i en bedre retning enn det den forrige regjeringen la fram i sitt budsjett, så jeg kan ikke se at næringsministeren har noe problem. Jeg kan heller ikke se at det kan være noe bedre å drive næringspolitikk fra Stortinget enn fra næringsministerposten, snarere tvert imot - der er det mulig å få til veldig mye bra for bedriftene, og det har næringsministeren tenkt å få til.

       Statsråden sitter med ansvar for et felt hvor den nye regjeringen i mange saker vil være i mindretall i Stortinget. Jeg vil ta opp et av de spørsmålene som har skapt betydelig uro i petroleumssektoren, og det gjelder forslaget om å gjeninnføre det såkalte køordningsprinsippet for utbygging av nye felt.

       Køordningsprinsippet ble innført av daværende arbeiderpartistatsråd Øien i 1986, og det ble avskaffet i regjeringen Syses tid av daværende senterpartistatsråd Eivind Reiten - bl.a fordi det viste seg at køordning var et lite egnet styringsverktøy. Det er ikke noe i erfaringsmaterialet fra perioden 1986-90 som viser at det kunne være en miljøpolitisk begrunnelse for å ha et slikt køordningsprinsipp. Mitt spørsmål til statsråden er:

       Hvilke erfaringer fra den tid er det som tilsier at man bør gjeninnføre prinsippet om køordning?

Statsråd Marit Arnstad : Som jeg har vært inne på i svar på et tidligere spørsmål, er Regjeringens utgangspunkt at en vil gå igjennom alle de muligheter som fins til å få en jevn oljeproduksjon på et lavere nivå enn i dag. Derfor står det også i Voksenåsen-erklæringen at en vil vurdere spørsmålet om å innføre et køordningssystem.

       Det er sjølsagt ikke mulig for meg å forskuttere noen ting om konklusjonene i forhold til en slik vurdering før vurderingen er gjennomført, og den vurderingen er en av de ting Regjeringen nå skal ta fatt på i gjennomgangen av oljepolitikken.

       Mer og mer får jeg inntrykk av at denne regjering er et seminar for vurdering av om det er mulig å gjøre Arbeiderpartiets feil fra i går om igjen, i strid med de erfaringer og synspunkter man selv hadde for meget få år siden. Det er mange som nå frykter at dette køordningssystemet kombinert med sterke krav på klimautslippssiden vil føre til at olje- og gassfelt - særlig gassfelt - liggende utenfor Midt-Norge og Nord-Norge vil bli hindret utbygd av denne grunn. Det er ikke minst ut fra at gassfrakt over lange avstander fører til større klimautslipp enn over korte avstander. Det favoriserer Nordsjøen på bekostning av Midt-Norge og Nord-Norge. Kan statsråden avkrefte at denne køordning vil bli brukt til f.eks å stanse et så omfattende og vitalt felt som Snøhvit utenfor Finnmark?

Statsråd Marit Arnstad : Først må jeg få lov å gjøre oppmerksom på det som jeg presiserte i begge mine foregående svar, nemlig at vi ikke har konkludert omkring et køordningssystem. Vi har sagt at vi skal gjennomgå den problematikken og foreta en vurdering av det. Det var det ene.

       Jeg synes ikke det er noen grunn for representanten til å dramatisere dette. Det må være lov for Regjeringen å gå igjennom de mulighetene som kan finnes for å få et redusert utvinningstempo. Men i en slik sammenheng må Regjeringen sjølsagt også ta tilbørlig hensyn til fordelingen av oljeproduksjonen mellom de ulike landsdelene.

       Presidenten: Det blir et par endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 1, fra representanten Inger Lise Husøy til statsministeren, vil bli besvart av sosialministeren. Etter anmodning fra sosialministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart før spørsmål 32, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 21, fra representanten Lars Rise til planleggingsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Presidenten: Det første spørsmål som etter denne endring vil bli tatt opp til besvarelse, er spørsmål 2.

Spørsmål 2

       Grethe Fossli (A) : Jeg vil be om å få stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « I et intervju i Dagsavisen Arbeiderbladet 21. oktober 1997 sier statsminister Kjell Magne Bondevik at han ikke vil sette foten ned for BingoLotto, med den begrunnelse at mange frivillige organisasjoner ønsker BingoLotto.

       Deler kulturministeren statsministerens syn, og hvilke frivillige organisasjoner i tillegg til de to som eier BingoLotto, ønsker at avslaget omgjøres? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Kulturdepartementet har mottatt en henvendelse fra seks organisasjoner som har inngått en intensjonsavtale om å danne en stiftelse/forening med det formål å etablere BingoLotto i Norge. Det dreier seg om Norges Musikkorps Forbund, Norges Speiderforbund, Norges Bygdeungdomslag, Norske 4H, Norsk Pensjonistforbund og Idrettens Fellesorganisasjon. Sistnevnte er ikke en etablert organisasjon, men et initiativ fra enkeltpersoner innen idretten.

       Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komite har vedtatt ikke å fornye sin søknad om BingoLotto.

       Det er ikke organisasjonene som eier lotteriet. BingoLotto er i utgangspunktet et svensk konsept. Det er selskapet BingoLotto Norge AS som innehar rettighetene til BingoLotto-konseptet i Norge i henhold til avtale med BingoLotto International AB.

       Regjeringen ser på frivillige organisasjoner og deres medlemsbaserte virke som svært viktig. Et levende organisasjonssamfunn er en forutsetning for et samfunn i balanse. Gjennom arbeid på lokalt nivå bidrar organisasjonene til samhandling og sosialt fellesskap. Som kunnskapsformidlere og demokratiske aktører bidrar et omfattende lokalt nettverk av organisasjoner til å sikre muligheter for folkelig uttrykk og dermed et samfunnsmessig mangfold.

Grethe Fossli (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Årsaken til at jeg stilte spørsmål om hvilke frivillige organisasjoner som stod bak en ny søknad, var at jeg ikke var kjent med at samme dag som statsministeren ble intervjuet, var denne nye sammenslutningen av de organisasjonene som statsråden nevnte, etablert.

       Men jeg har lyst til å følge opp med et nytt spørsmål. I Aftenposten for i dag kan vi nemlig lese at mange frivillige og humanitære organisasjoner nå ønsker å etablere seg videre i spillemarkedet med automater. Vil statsråden - antakeligvis da sammen med Justisdepartementet - se dette i lys av det arbeidet som hun nå refererte til i sitt svar?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg tror representanten Fossli er enig med Regjeringen i den grunnleggende holdning at det frivillige arbeidet skal styrkes, og da spesielt på det medlemsbaserte nivå, nemlig på lokalt nivå. Når vi har bestemt oss for å legge fram en tilleggsmelding, er det nettopp for å sikre en økonomi og en aktivitet som kan være rettet inn mot det. BingoLotto er ett tema, andre typer lotterier og automater er andre tema for å få penger til denne aktiviteten. Jeg er kjent med at Justisdepartementet har sendt ut et opplegg på høring når det gjelder regulering av spilleautomatområdet, og jeg syns det er naturlig at vi i forbindelse med den tilleggsmeldingen som er bebudet, vurderer alle disse sakene i sammenheng, slik at vi kan oppnå det vi ønsker, nemlig at organisasjonene skal få bedre arbeidsvilkår, og at man først og fremst skal satse på den medlemsbaserte aktiviteten, som er primæroppgavene på lokalt nivå.

Spørsmål 3

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg vil få lov å stilla barne- og familieministeren fylgjande spørsmål:

       « Arbeidarpartiet har vore opptekne av å utvikla ordningar slik at foreldre og barn skal få meir tid i lag utan at foreldre taper terreng i høve til arbeidslivet.

       Vil barne- og familieministeren vidareutvikla ordningar som fødselspermisjon, fedrekvote, tidskontoordninga og sjølvstendig rett for fedrar til å tene opp til fødselspengar? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Akkurat dette spørsmålet er eg glad for å få.

       Vi i Kristeleg Folkeparti har vore og er opptekne av å vidareutvikla ordninga - og det er òg den regjeringa som eg representerer - slik at foreldre og born skal få meir tid i lag. Vårt viktigaste innspel på dette området er som kjent innføring av ei kontantstøtteordning, samstundes med at barnehageutbygginga skal fullførast. Men vi er òg opptekne av at foreldra skal kunna kombinera arbeid og familieliv, og er samde med Arbeidarpartiet i at foreldrepermisjonsordninga er svært viktig i den samanhengen. Regjeringa synest at den mest naudsynte endringa på dette området er å gi fedrar betre rettar. I regjeringserklæringa har vi derfor sagt at vi vil legga fram forslag for å betra rettane for fedrar. Regjeringa vil fremma forslag om at menn skal få sjølvstendig rett til fødselspengar, og at fedrar skal få rett til fødselspengar basert på sin eigen stillingsbrøk.

       Det forundrar meg at Arbeidarpartiet, etter å ha vore i posisjon sidan 1990, etterlyser ei avklaring av spørsmålet om sjølvstendig rett til fødselspengar for fedrar. Fleire arbeidarpartistatsrådar har lova å innføra denne retten, men utan å oppfylla lovnaden.

       Då Stortinget behandla velferdsmeldinga, vart det fatta vedtak om at fedrar skulle få sjølvstendig rett til fødselspengar. Vidare vart saka teken opp under behandlinga av likestillingspolitisk utgreiing i vår. Då opplevde vi at Arbeidarpartiet gjekk imot eit vedtak om innføring av sjølvstendige rettar for fedrar. Korfor? - spør eg igjen. Eg finn ikkje anna årsak enn at Arbeidarpartiet ikkje har prioritert denne saka høgt nok. Sentrumsregjeringa har med den korte tida vi har vore i regjeringsbygget, ikkje nådd å fremma dette forslaget, men vi vil arbeida med sikte på å få det gjennomført.

       Trass i lita tid - sentrumsregjeringa vil innarbeida nye forslag til endringar i fødselspengar, noko kjem allereie på fredag, og eg røper det no. Det viktigaste forslaget er å gi rett til fødselspengar til personar som er i lønt studiepermisjon. I dag har ikkje desse rett til fødselspengar fordi dei etter folketrygdlova ikkje vert rekna som yrkesaktive. Dette er ei sak som m.a. har vore oppe i Stortinget sin spørjetime, og Arbeidarpartiet lovde i mars 1995 å sjå nærare på saka. Etter to og eit halvt år har vi framleis ikkje sett noko resultat av lovnaden frå Arbeidarpartiet. Etter tre veker i posisjon vil sentrumsregjeringa legga fram forslag om ei endring på dette området for å sikra at personar som mottar lønn under utdanning, skal ha rett til lønt fødselspermisjon.

       Regjeringa går òg inn for å gjennomføra ei harmonisering av regelverket for rett til fødsels- og adopsjonspengar. Vi vil foreslå å ta bort kravet om at begge foreldra må vera i arbeid for å få rett til adopsjonspengar. På dette viset vil det bli lettare å få rett til desse pengane. I dag er det slik at dersom ein adoptivfar ikkje er yrkesaktiv, han er kanskje student, vil heller ikkje mora få rett til adopsjonspengar. Vi meiner dette er ei stor forskjellsbehandling i høve til retten til fødselspengar.

       Når det gjeld utvikling av fedrekvoten og tidskonto, pågår det evalueringsprosjekt for begge ordningane, og eg vil gjerne sjå resultata frå desse før eg tar stilling til om dei bør endrast. Dei endringane som vil bli presenterte i tilleggsproposisjonen, er rett nok små i kroner og øre, men viktige for dei det gjeld. Sett i høve til resultatet frå tidlegare regjeringar, synest vi dette er eit langt steg på kort tid.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg vil takka statsråden for svaret. Me i Arbeidarpartiet er glade for å reisa viktige debattar på dette området.

       Statsråden seier at kontantstøtte er det viktigaste. For Arbeidarpartiet er heilskapen i dette det viktigaste. Slik eg har forstått det, vil ei innføring av kontantstøtte kosta mange milliardar kroner i løpet av nokre år dersom det skal gjelda mange årskull. Dette skal finansierast. Kan barne- og familieministeren forsikra foreldre som begge vil vera i arbeid, om at det ikkje er dei som skal betala for dette - direkte ved auka skatt eller indirekte ved reduksjon av ordningar eller eventuell stopp i vidareutviklinga av dei tiltaka eg nemnde i spørsmålet mitt?

       Statsråden snakka ganske mykje om fedrekvote, men korleis vil det verta med barnehageutbygginga? Vil det verta reduksjon her?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det spørsmålet som eg fekk frå representanten Ausdal Starrfelt, kan eigentleg returnerast: Er det dei foreldra som ikkje tek imot barnehageplass, som òg betalar skatt til staten, som skal betala subsidieringa av barnehageplassane? Det å byggja ut kontantstøtta kostar fleire milliardar kroner, som representanten rett nok nemnde, men det kostar òg overføringane våre til småbarnsforeldre som har barnehageplass. Det kostar endå fleire milliardar, og vil kosta endå meir når vi får full utbygging. Her er det snakk om å gi den same støtta til alle. Det meiner eg er ganske rettferdig. Då vil foreldra betala skatt slik som dei gjer i dag, i forhold til dei rettane dei får, anten gjennom ein barnehageplass eller gjennom den kontantstøtta dei får direkte heim. Reknestykket blir, slik som i dag, i forhold til den ytinga foreldra får.

       Eg kan òg lova at for denne Regjeringa - og det har vore eit grunnlag heile tida både for Kristeleg Folkeparti før regjeringsforhandlingane og for Regjeringa - er det viktig at barnehagane skal byggast ut vidare til vi har full dekning. Vi står på den same målsettinga som regjeringa Jagland har gjort når det gjeld full barnehagedekning.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Som statsråden har registrert, vil fleire i Arbeidarpartiet koma tilbake til nokre av desse spørsmåla.

       Eg har lyst til å ta opp eit spørsmål: Leiaren av familiekomiteen har hevda at Arbeidarpartiet er nedlatande overfor heimearbeidande mødrer. Det er me ikkje, men erfaring dei siste åra syner at norske kvinner både vil arbeida og få ungar. Faktisk får me fleire barn, og fleire og fleire går ut i arbeidslivet.

       Ser statsråden dette som positivt, eller er det slik at ho ynskjer at fleire foreldre, les: mødre, skal vera heime med ungane sine, og at ho derfor gjev dei fordelar i staden for å likestilla dei ulike gruppene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg føler nesten at spørjaren prøver å laga usemje i forhold til synet på kva for val foreldra skal gjera. Eg seier faktisk foreldra, for begge to har ansvaret for borna sine.

       For meg er det heilt innlysande og eg synest det er positivt at mange mødrer og fedrar ynskjer både å få born og å ha tilknyting til yrkeslivet. Derfor ynskjer eg å legga til rette for at dei skal kunna få lov til det. Men spørsmålet er òg: Skal vi vera så einsretta i vår støtte til desse at vi ikkje òg kan sjå at det er ein god del småbarnsforeldre som ynskjer å bruka meir tid heime mens borna er små? Det er eit ynske som vi oppfattar er ganske sterkt frå småbarnsforeldra si side, og som vi har lyst til å imøtekoma. Eg kan ikkje forstå at det skal vera på tvers av ynsket om òg å ha ein yrkeskarriere eller ha kontakt med arbeidslivet. Veldig mange småbarnsforeldre vel å trappa noko ned på yrkesaktiviteten sin mens borna er små, for så å gå ut igjen i arbeid etterpå. Nokre vel å ha full yrkesaktivitet heile tida, og då må vi ha barnehagar som kan hjelpa dei med barnetilsynet den tida dei er på arbeid. Dette må det kunna gå an å utarbeida parallelt. Det må kunna gå an å ha to tankar i hovudet på ein gong, president.

       Helga Rullestad (A) : Jeg vil gjerne få stille barne- og familieministeren følgende spørsmål:

       « En eventuell kontantstøtteordning vil sannsynligvis medføre at mange kvinner går ut av aktivt yrkesliv.

       Har barne- og familieministeren en oversikt over hva dette vil bety for et meget etterlengtet løft i eldreomsorgen? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg må seia eg er glad for den store interessa for kontantstøtte som spørsmåla i spørjetimen i dag viser for saka. Eg har lyst til å streka under at vi vil fremma kontantstøtta som eiga sak for Stortinget så raskt som mogleg, og då kan ein ta opp ein del av dei utfordringane vi står framfor, når vi ynskjer å gjennomføra det. Men vi må ha litt meir tid på oss for å meisla ut alle detaljane i ei slik støtteordning.

       Kontantstøtta vil i fyrste omgang vera eit tilbod til om lag 120.000 foreldre. Vi veit ikkje i dag kor mange av desse som vil sjå på denne støtta som eit alternativ som gjer det ynskjeleg og mogleg å vera meir heime med småborna sine, og vi veit endå mindre om kor i arbeidslivet vi finn desse i dag. Å tru at eldreomsorga vert råka særskilt - ja, det er faktisk tatt ut av lause lufta. Vi har framleis om lag 95.000 arbeidslause og 88.000 som ynskjer meir arbeid enn det dei har i dag, og berre ein brøkdel av desse har små born. Så ledige hender for satsing på eldreomsorga eksisterer faktisk. For mange vil kontantstøtta kan henda nett gjera det mogleg å kombinera ein deltidsjobb på sjukeheim med omsorg for borna heime framfor eit alternativ med fleire arbeidstimar, lengre arbeidsreise og plass i barnehage. Det går faktisk an å tenke sånn òg.

       I tillegg veit vi at mange i omsorgsyrke i dag arbeider deltid i heilt andre yrke enn det dei er utdanna for. Vi kan derfor sjå på andre tiltak enn dei som finst i familiepolitikken, for å få meir arbeidskraft til denne sektoren. Kor mykje kontantstøtta vil verka inn på tilbodet av arbeidskraft, er nett eit av dei spørsmåla vi vil sjå på i ei evaluering av ordninga etter at vi har gjennomført kontantstøtta og analysert den vidare. Vi vil òg vera opptatt av kven som nyttar ordninga - er det mor eller far, er det dei med god økonomi eller dei som har det trongt, er det dei med lite utdanning eller dei med god utdanning? Men ingen av desse spørsmåla kan eg svara fullgodt på i dag, for dette må evaluerast etter at ordninga har vorte sett ut i livet.

       Det viktigaste for denne regjeringa med kontantstøtte er at den gir større valfridom for alle når det gjeld omsorg for borna. Den gir òg større rettferd mellom familiane. No vil den offentlege støtta til barneomsorg gå til alle familiar med små born, ikkje berre til dei som både ynskjer og samtidig kan få ein plass i barnehage.

Helga Rullestad (A) : Jeg takker for svaret.

       Når Regjeringa nå går inn for et helt nytt prinsipp, nemlig å få betalt for ikke å benytte seg av et velferdsgode, kan det i neste omgang bety at det kan komme forslag der det samme prinsippet blir brukt i eldreomsorgen, sånn at pårørende f.eks får kontantstøtte for å ta seg av sine pleietrengende eldre. Konsekvensen av dette blir etter min vurdering en utvanning av velferdsstaten og en privatisering av velferdsgodene våre.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Ja, eg vonar faktisk at denne regjeringa vil koma med fleire gode, nye saker og gjerne prinsipp òg. Det er ofte det som skjer når vi får nye regjeringar på plass - men det er no ikkje alle som klarer det, då.

       Eg synest debatten her er ganske interessant. Representanten nemner at ein får betalt for ikkje å bruka eit offentleg tilbod, og så spør ho om ein no skal få betalt for å ta seg av sine eldre. Eg trudde faktisk representanten visste at vi har noko som heiter omsorgslønn her i Noreg, der ein god del menneske får delvis betaling, iallfall, for å ta omsorg for sine eldre fordi dei ynskjer at dei eldre skal få lov til å bu heime. Og det synest eg faktisk er ei god ordning. Men når eg seier det, er ikkje det eit teikn på at vi ynskjer å trappa ned eldreomsorga og privatisera den meir enn i dag. Men eg synest det er flott om familiemedlemer ynskjer å bruka tid på sine eigne. Eg synest vi skal vera med og støtta dei dersom dei vel det sjølve. Ein skal ikkje frå staten si side verta pådytta desse oppgåvene, men det er frivillig, eit tilbod om omsorgslønn eller kontantstøtte.

       Så er det ein ting til, om eg har tid ...

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg har følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Arbeiderpartiet har hatt som målsetting å sørge for at fedre får mulighet til å ta større del i omsorgen for sine barn, og da spesielt de helt minste barna. Egen fedrekvote er et eksempel på dette.

       Hvilke stimuleringstiltak vil statsråden sette inn for at menn også skal gjøre seg nytte av en eventuell kontantstøtte? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Mange foreldre, òg fedrar, ynskjer å vera heime med borna sine, spesielt når dei er små. Eg har stor forståing for at mødrer og fedrar ynskjer å vera heime i ein periode, iallfall å vera meir heime enn dei er i dag, og vi vil gjera det til ei reell valmoglegheit gjennom kontantstøtteordninga.

       Etter at fedrekvoten vart innført, har vi sett ein stor og gledeleg auke i menns uttak av permisjon. Samtidig ser vi at mødrer totalt sett tar ut størstedelen av fødselspermisjonen. I begynninga vil sannsynlegvis òg flest kvinner gjera bruk av kontantstøtta. Men eg har stor tru på at den heilskaplege familie- og likestillingspolitikken denne regjeringa vil føra på sikt, vil stimulera til meir likestilt omsorg for borna.

       Eg meiner at det må settast inn stimuleringstiltak på to nivå - i arbeidslivet og i familielivet. Lat meg ta arbeidslivet fyrst: Lik løn for arbeid av lik verdi er ei viktig sak i den samanhengen. Når kvinner blir lønte lågare enn menn for likeverdig arbeid, og foreldra ynskjer at ein av dei skal vera heime med små born, er det i familien si interesse at det blir den med lågast løn, nemleg mora.

       Stortinget gav si prinsipielle tilslutning til revisjon av likestillingslova si likelønsføresegn i 1993, men den førre regjeringa la ikkje fram noko lovforslag. Regjeringa vil få fortgang i den saka, slik at vi får ei føremålstenleg lovgiving i tråd med internasjonale forpliktingar. Det må leggast til rette for at arbeidslivet har metodar for å samanlikna verdien av ulike typar arbeid. Eg vil fylgja opp Arbeidsvurderingsutvalet si innstilling i samarbeid med partane i arbeidslivet. Arbeidarpartiet har vingla i synet på lovfesting av handlingsplanar for likestilling i arbeidslivet. Lovfesting av slike handlingsplanar for likestilling er blant dei verkemidla som eg vil vurdera. I den samanhengen er det òg viktig at arbeidslivet legg til rette for at permisjonsrettane blir fordelte likt mellom kjønna. Arbeidslivet må få auga opp for at det ikkje berre er kvinner som er såkalla ustabil arbeidskraft fordi dei er potensielle mødrer, men at også menn blir fedrar og vil ynskja å ta ut meir permisjon.

       Ei lønsmessig oppvurdering av kvinneyrka vil medverka til at fleire menn vil sjå kvinneyrka som ei reell valmoglegheit. Det kan òg settast inn tiltak for å få fleire menn i omsorgsyrka. Dette meiner eg vil medverka til at den yngre generasjonen meir enn dagens vil sjå det som ein sjølvsagd ting og som naturleg at far og mor på like vilkår er omsorgspersonar, anten det er i barnehagen eller heime. Born treng menn begge stader, og menns liv blir rikare av at dei er saman med born, anten det er med eigne heime eller i andre yrkessamanhengar. Men Regjeringa vil ikkje stoppa med dette. Òg på heimesektoren må det stimulerast til lik fordeling av omsorgsforpliktingane og -gledene.

       Som alt nemnt i svaret mitt til representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt, vil Regjeringa gå inn for at fedrar opparbeider eigne rettar til fødselspermisjon i folketrygda, uavhengig av mors opptening og stillingsstorleik. På sikt vil vi òg gå inn for å utvida fedredelen av fødselspermisjonen. Dette vil vera eit viktig steg på vegen mot at fleire fedrar vil velja å vera heime når borna er små. Eg synest det seier mykje om Arbeidarpartiet sin vilje til å stimulera menns innsats i familien at dei trass i at fleire arbeidarpartistatsrådar lova det, gjekk imot forslaget om sjølvstendige fedrerettar i samband med debatten om likestillingspolitisk utgreiing i Stortinget 13. mai i år. Det er ein slik heilskapleg familie- og likestillingspolitikk som peikar framover mot ei annleis mannsrolle. Vi treng både likestilling og likeverd mellom kjønna, og det er stor oppslutning om dette blant dagens unge.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Det er veldig positivt at hun signaliserer velvilje til at menn skal ta en større del av omsorgen både for barn og for ansvar i hjemmet. Men jeg personlig kjenner ingen menn som vil være hjemme for 3.000 kr i måneden. Teori er én ting, men praksis viser seg dessverre ofte å være noe helt annet.

       Jeg er veldig opptatt av at vi skal fortsette den svært positive utviklingen som Jagland-regjeringen og tidligere arbeiderpartiregjeringer har fått til gjennom at menn i stadig større grad benytter permisjonsordningene og dermed tar større ansvar for barna sine og for de huslige pliktene. Dette gjorde vi gjennom tvang. Jeg vil utfordre statsråden litt mer på det: Hvor langt er hun villig til å gå for at vi kan få en forsvarlig andel av menn som vil benytte seg av kontantstøtte?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg må på representanten sine vegner seia meg lei for at ho i omgangskrinsen sin ikkje kjenner nokon menn som kunne tenka seg å vera heime for 3.000 kr i månaden. Eg kjenner faktisk ganske mange som ville ha sagt ja til det dersom dei hadde hatt valmoglegheita.

       Eg trur faktisk òg at mannsrolla sakte, men sikkert har begynt å endra seg litt i forhold til det å ta ansvar for borna, men vi må gjera fleire ting. Når det gjeld fedrerettar og den tvangen som regjeringa Gro Harlem Brundtland la inn den gongen, trur eg det har vore positivt og har medverka til at fleire fedrar både tør og vil ta ut permisjonsrettane sine. Ein skal ikkje gløyma at det ikkje er mange åra sidan at fedrar nesten ikkje torde å be om å få vera heime i permisjon eingong, fordi det var mødrene sitt ansvar. Det var også på ein måte klart hos arbeidsgivaren. Men i dag er det annleis, fordi lovverket er endra. Eg er villig til å sjå på å utvida fedrekvoten. Men eg kan ikkje lova at det skal skje i løpet av dei neste åra, fordi vi har mange andre rettar vi må retta opp fyrst. Vi tar eit lite steg i den proposisjonen som vi legg fram på fredag, og det synest eg er positivt. Så må vi òg sjå på å utvida fedrerettane i forhold til permisjon endå meir, og så får vi sjå på fedrekvoten til slutt. Men den kjem til sist av desse prioriteringane mine.

       Ei anna moglegheit er - det har vi frå regjeringa Bondevik si side sagt at vi vil gjere - å sjå nærmare på dette med « svart » arbeid. No er registreringsordningane og alle ordningane rundt dagmammaverksemda så enkle at eg oppfordrar alle til å gjera arbeidet « kvitt ». Eg kan godt tenkja meg å seia at dersom ein oppdagar at folk brukar « svarte » dagmammaer for kontantstøtta, kan vi ta den frå dei. Alle desse praktiske tinga kjem vi tilbake til i Stortinget.

       Men eg er jo fullt klar over at Arbeidarpartiet har sagt nei (presidenten klubber) til den ordninga lenge før vi har begynt å drøfta dei praktiske konsekvensane. Dei har teke eit (presidenten klubber) standpunkt i Arbeidarpartiet før ein har begynt drøftingane. Eg ynskjer å koma tilbake til Stortinget (presidenten klubber) med ei heilskapleg sak, og så får vi ta dei fullstendige drøftingane der.

       Karin Kjølmoen (A) : Jeg har et spørsmål å stille til barne- og familieministeren:

       « De fleste av landets minstepensjonister er i dag kvinner, dette fordi de enten har vært hjemmeværende eller gjennom jobb ikke har opptjent nok pensjonspoeng.

       Hva vil barne- og familieministeren gjøre for at en eventuell kontantstøtte ikke fører til at flere kvinner ender opp som minstepensjonister? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Alt frå 1992 har omsorgsarbeid i heimen for eldre og sjuke og for born under sju år gitt rett til pensjonspoeng - og det er born under sju år som blir omfatta av kontantstøtta. Alle som etter barnetrygdregisteret har omsorg for born i denne aldersgruppa, får godskrive minst tre pensjonspoeng pr. år - det gir same pensjon som om dei hadde ei inntekt på 170.000 kr. Har dei også poeng gjennom yrkesarbeid, blir høgste poengtal det som gjeld. Alle som vil få rett til kontantstøtte, er med andre ord allereie inne i denne ordninga.

       Regjeringa har ingen planar om å ta vekk denne ordninga, snarare ynskjer vi å sjå på om ikkje fleire - også dei med noko eldre born, noko som eg faktisk trudde Stortinget hadde vedteke, men som Jagland-regjeringa ikkje har fylgt opp - skal få denne retten. Reglane passar godt med den planlagde kontantstøtta. Kontantstøtta vil gjera det lettare for familien i dag å ha råd til å dra nytte av denne gode pensjonsordninga.

       Gunn Karin Gjul (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Enslige forsørgere med overgangsstønad får avkorting i forhold til eventuell annen inntekt. Dersom de velger å ikke ha barna i barnehage med offentlig tilskudd, vil de være berettiget til kontantstøtte, og dermed få en inntekt på ca 3000 kroner mer i måneden.

       Vil kontantstøtte til enslige forsørgere føre til avkorting eller eventuelt bortfall av overgangsstønad? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Einslege forsørgjarar og deira økonomi var oppe til brei debatt i Stortinget då vi i fjor drøfta velferdsmeldinga. Det var mange meiningsskilnader mellom representantane frå ulike parti, men til slutt vart det vedteke ei pakke som etter planen skal ta til å gjelda frå årsskiftet. Hovudpunkta i denne er at overgangsstønaden blir utbetalt med ein høgare sum kvar månad. Den same gruppa får eit ekstra småbarnstillegg i barnetrygda, og det blir betre ordningar for stønad til barnetilsyn. Samtidig fekk også fleirtalet - Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet - igjennom at overgangsstønaden i hovudsak berre skulle gå til dei med born under tre år, eller med strenge aktivitetskrav til dei med eldre born opp til fem år. Slik får færre enn i dag - av dei som er åleine - dra nytte av dette tilbodet om å vera heime med borna.

       For dei som etter dei nye reglane framleis har rett til overgangsstønad - og det gjeld alle eineforsørgjarar med born under tre år - gjer det nye regelverket levekåra betre i den tida dei får stønaden.

       Når det gjeld samordning mellom ulike stønadsordningar, må eg få lov til å koma tilbake til dette når eg til våren skal legga fram eit konkret forslag til utforming av kontantstøtta for Stortinget. Nokre veker som statsråd har vore litt for kort tid til å svara i detalj her - om det skal skje samordning og eventuelt korleis den skal skje.

Gunn Karin Gjul (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg registrerer at statsråden ikke kan gi meg noe konkret svar på spørsmålet mitt akkurat nå, og det viser egentlig hvor kompleks denne problemstillinga er. For Arbeiderpartiet har det vært svært viktig å legge til rette for at ikke minst enslige mødre skulle opprettholde kontakten med yrkeslivet og motivere dem til å ta en utdanning. Forholdene på arbeidsmarkedet endrer seg raskt i dag, og dersom enslige forsørgere blir atskilt fra arbeidslivet for lenge, kan en ny inngangsbillett bli veldig høy.

       Deler ikke statsråden vår bekymring for dette? Og vil ikke denne omsorgsstøtten, denne kontantstøtten, være en ny motivasjonsfaktor for at enslige forsørgere, og ikke minst mødre, mister kontakten med arbeidslivet?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Representanten Gunn Karin Gjul og hennar parti, Arbeidarpartiet, har vore så opptekne av at dei einslege mødrene skal vera ute i arbeidslivet, at dei faktisk har forverra rettane deira ganske mykje. Det er eg uroa over. Det er mange einslege mødrer som er urolege for kva som vil skje med dei etter dei nye reglane som er komne. Dei får meir pr. månad i dei få åra dei får støtte, men dei får støtte i langt kortare tid.

       Det viser seg òg at dei einslege forsørgjarane er ei gruppe som er svært aktiv når det gjeld å koma seg ut i arbeidsliv og yrkesliv. Men for meg blir det innlysande at dersom ein ynskjer å skapa større valfridom for dei som er to foreldre som kan avlasta kvarandre i forhold til arbeidsoppgåvene når det gjeld borna - både dei tunge og dei gledelege - ynskjer ein òg den valfridomen for dei som er åleine med borna sine. Eg veit faktisk òg via undersøkingar at det er mange av dei einslege forsørgjarane som ynskjer kontantstøtta velkomen med stor glede. Dei lever jo under eit dobbelt press, og i tillegg er dei heilt åleine om dei omsorgsoppgåvene dei har i forhold til borna sine. Og mange av dei seier ja til ei slik kontantstøtte som vi ynskjer å innføra.

Gunn Karin Gjul (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Statsråden sa i sitt første svar til meg at hun vil komme tilbake til nettopp disse problemstillingene angående enslige forsørgere. Hun bekrefter da at dette er vanskelige problemstillinger, og at den nye omsorgsstøtten, kontantstøtten, har mange sider og gir seg uante utslag. Jeg har lyst til å innvie statsråden i enda en problemstilling som dreier seg nettopp om enslige forsørgere, og som gjør at det skapes nye problemer, og det er: Enslige forsørgere får i dag støtte til barnetilsyn, og den er nylig økt i forbindelse med den meldinga vi hadde til behandling i Stortinget. Denne nye kontantstøtten er også en form for støtte til barnetilsyn. Skal disse foreldrene da få dobbel støtte til barnetilsyn?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg må be representanten om å ha forståing for at det er ein del enkeltdetaljar i forslaget som vi må få koma tilbake til, m.a. dette med samordningar i forhold til regelverket når det gjeld einslege forsørgjarar.

       Det eg har lyst til å seia, er at når det gjeld engasjementet for dei einslege foreldra sine kår, har det her på Stortinget vore et fleirtal og eit mindretal. Og vi som tilhøyrer regjeringspartia, er med i dette mindretalet som vil prøva å betra kåra til dei einslege forsørgjarane. Når det gjeld dei einslege forsørgjarane som ynskjer å gå ut i aktivt yrkesliv, dei som har støtteordningar i dag og som ynskjer å nytta seg av dei, blir det sjølvsagt ikkje gjort noko for å ta vekk dei ordningane dei har. Eg trur vel heller at det dei einslege forsørgjarane kan venta av denne regjeringa, er betre kår, og ikkje dårlegare kår.

       Olav Akselsen (A) : Eg vil stilla følgjande spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Småbarnsfedrar tar i større grad del i omsorga for barna sine enn dei gjorde før. Eventuell kontantstøtte vil gjera at fleire fedrar må jobba overtid for å kompensera det økonomiske tapet ved at mor er heime. Dette gjev dei mindre tid til samvær med og omsorg for barna.

       Kva vil barne- og familieministeren gjera for å motverka ei slik utvikling? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Statistikk viser at småbornsfedrar i større grad enn tidlegare tar del i omsorga for borna sine. Statistikken viser òg at fedrane til små born er den gruppa i samfunnet som arbeider mest overtid. Men det viktige her er at fedrar - i langt større grad enn i generasjonar før oss - prioriterer borna i fritida framfor andre syslar. Dette er ei positiv utvikling og ein trend eg trur vil halda fram uavhengig av kontantstøtte eller andre politiske tiltak. Fedrar er opptatt av borna sine på ein annan måte enn tidlegare, då det beste ein far kunne gjera for sine born, var å vera ein god forsørgjar.

       Representanten Akselsen sitt spørsmål kan tyda på at han heng igjen i denne tradisjonelle forsørgjartankegangen - at faren må arbeida overtid for å kompensera for tapt inntekt dersom mora vel å vera heime framfor i jobb i ein periode. Det ligg til grunn ein heilt annan tankegang for Regjeringa sin familiepolitikk. Vi trur ikkje at folk berre blir styrde av materielle behov. Vi trur at mange småbarnsforeldre faktisk ynskjer å bruka meir tid på familien sin, sjølv om det kan føra med seg eit inntektstap. Dessutan trur vi òg at foreldra kanskje deler noko meir på arbeidstida dersom dei får dette kontantstøttetillegget.

       Undersøkingar syner at mange fedrar og mødrer prioriterer tid framfor pengar. Kontantstøtta er eit tilbod til foreldra, og dei står fritt til å nytta det eller ikkje. Sjølvsagt kan far velja å arbeida heime og ta imot kontantstøtte, eller foreldra kan velja å dela på det.

       Arbeidarpartiet og andre må no slutta å snakka nedvurderande om dei som vel omsorgsutfordringa heime. Ikkje minst legg slike signal hinder i vegen for menn som ynskjer å ta eit større omsorgsansvar for borna sine. Og som likestillingsminister nyttar eg høvet til å peika på at Regjeringa er opptatt av lik fordeling mellom kjønna når det gjeld bruk av tid på familien og bruk av tid i arbeidslivet. Eg kan då vise til svaret mitt på spørsmålet frå representanten Karita Bekkemellem Orheim. Det faktum at småbarnsfedrar arbeider mykje overtid, er eit forhold eg vil ta opp med partane i arbeidslivet. Arbeidslivet har eit ansvar for å legga forholda til rette slik at fedrar kan arbeida normalarbeidsdag. Her står vi overfor mange utfordringar, særleg innanfor mannsdominerte yrke og næringar.

Olav Akselsen (A) : Dersom det er slik at barne- og familieministeren meiner at småbarnsfedrar skal jobba mindre overtid, vil eg i alle fall håpa at ho går imot regjeringskollega Sponheim sitt forslag om at det no skal bli lettare å jobba overtid.

       No er det slik at dei resultata som barne- og familieministeren viste til, ikkje har kome tilfeldig. Eg vil faktisk hevda at dei er resultat av ein nokså målmedviten politikk frå Arbeidarpartiet si side. Denne undersøkinga, som viser at fedrar brukar meir tid på sine barn, er gjord i ein periode der kvinnene er blitt yrkesaktive i langt større grad. Eg trur faktisk at hovudårsaka til at menn i dag tar større ansvar for sine barn, er at kvinnene er ute i arbeidslivet, og at ein dermed må dela på arbeidsoppgåvene heime. Og eg trur - og er svært redd for - at det blir reversering av denne tilstanden dersom kvinnene no skal tilbake igjen til heimen. Trass i at det er ein annan retorikk her, har eg ein mistanke om at for svært mange av dei som støttar kontantstøtta, er det akkurat det som er målet.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Representanten Akselsen sa at resultata ikkje har kome tilfeldig. Nei, det trur eg er rett. Men når han seier at det er på grunn av målretta tiltak frå Arbeidarpartiet si side, kan han gjerne seia det, men dette hadde ikkje Arbeidarpartiet fått til utan å få støtte frå dei andre partia på Stortinget. Her trur eg faktisk vi står saman i forhold til å bygga opp fedrane sine rettar, i forhold til å bygga opp permisjonsrettar osv. Det som er skilnaden på denne regjeringa sin politikk og Arbeidarpartiet sin, er at vi òg ynskjer å ta omsyn til dei som vel alternativt. Arbeidarpartiet har eintydig vore opptatt av dei som vel yrkeslivet, og ikkje av dei som vel alternativt. For meg som familieminister er det viktig òg å vera opptatt av dei som vel ei alternativ løysing på sine organisatoriske utfordringar i familielivet. Og det er det vi legg til rette for, og det er det ein gjennom kontantstøtta òg vil få gjennomført.

       Grethe G Fossum (A) : Jeg vil få lov å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Barnevernet har som oppgave å gi familier med barn støtte og hjelp i vanskelige situasjoner. I svært mange tilfeller er barnehagene brukt som et tiltak for å gi barnet en trygg og forutsigbar tilværelse.

       Hvilke tiltak vil barne- og familieministeren gjøre for at foreldres eventuelle valg av kontantstøtte ikke skal føre til at disse barna går glipp av et helt nødvendig barnehagetilbud? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Representanten Grethe G Fossum er opptatt av kva slags konsekvensar innføring av kontantstøtte kan få for familiar i vanskelege situasjonar som treng barnehageplass som førebyggande barnevernstiltak.

       Ei av barnevernets viktigaste oppgåver er å gi hjelp og støtte til born og familiar som har behov for det. Det blir lagt stor vekt på å samarbeida, stimulera og støtta foreldra for å sikra borna gode levevilkår og utviklingsmoglegheiter i heimen. Frivillige hjelpetiltak i barnevernet utgjer i dag langt dei fleste tiltaka barnevernet set inn overfor familiar og born, og det har vore ein sterk vekst i denne typen tiltak på heile 1990-talet.

       Barnevernet kan nytta ulike typar hjelpetiletak som støttekontakt, avlastning i heimen, tilsynsførar for barnet, økonomisk støtte og barnehageplass. Ved utgangen av 1996 hadde om lag 4 100 born med tiltak frå barnevernet plass i barnehage. Berre 580 born var mellom 0 og 2 år. Det betyr at kontantstøtteordninga vil gjelda eit fåtal born med barnehageplass i barnevernet. Ettersom den i første omgang gjeld born frå 0 til 3 år, vil den altså gjelda eit fåtal av dei.

       Representanten Fossum vil veta kva eg vil gjera for å hindra at foreldre vel kontantstøtte framfor eit helt nødvendig barnehagetilbod.

       Eg trur ikkje at dette i praksis vil bli eit stort problem. Foreldre som har kontakt med barnevernet, vil som andre foreldre prøva å gjera det beste for borna sine. For dei fleste vil barnehageplass vera eit akseptabelt og godt tilbod. I mange tilfelle vil òg barnevernet syta for at dei får låge eller ingen kostnader ved å ta imot tilbodet. Eg vil òg tru at foreldre som har kontakt med barnevernet fordi dei er i ein vanskeleg situasjon, vil vera noko tilbakehaldne med å avslå barnehageplass med den grunngjevinga at dei i staden vil ha kontantstøtte.

       Eg har derfor tru på at barnevernet framleis vil kunna bruka barnehageplassar til born som treng det, gjennom samarbeid med og motivasjon av foreldra. Dersom dette ikkje fører fram og bornet har tydeleg behov for eit slikt tiltak, finst det ein heimel i barnevernlova som opnar for pålegg om barnehageplass, sjølv om foreldra er usamde . Eit slikt pålegg krev i tilfelle at saka blir handsama i Fylkesnemnda for sosiale saker.

       Vi skal som tidlegare sagt evaluera ordninga i samband med ei vurdering av innretninga og opptrappinga av ordninga for nye årskull. I evalueringa vil konsekvensane for born som treng hjelp frå barnevernet, og for andre som har særskilde behov for plass, bli nøye vurderte.

       I ei slik reform som er retta mot ei heil befolkningsgruppe og vil koma det store fleirtalet av dei som nyttar ordninga, til gode, må vi prøva å motverka eventuelle uheldige biverknader. Det vil vera å snu det fullstendig på hovudet om ikkje ei allmenn reform kan innførast fordi nokre få kan koma uheldig ut.

Grethe G Fossum (A) : Jeg takker først statsråden for svaret. Jeg har en følelse av at statsråden tar veldig lett på denne problemstillingen og til dels avviser at dette er et problem. En sak i barnevernet er et barn som går til grunne, og det er én sak for mye.

       Personlig er jeg meget opptatt av at barnehagens funksjon skal være å være en støttespiller i forhold til de barn som nettopp vokser opp i familier hvor foreldrene ikke klarer å ivareta barnas behov. Mange av disse familiene vil trenge nettopp den støtte og hjelp som barnehagene kan gi, og barna selv vil ha et trygt og godt oppvekstmiljø i den tiden de oppholder seg i barnehagen.

       Jeg vet også at barneloven gir mulighet for å pålegge plasser i barnehagen. Det er utrolig sjelden den muligheten blir brukt, fordi man satser på et samarbeid. Men når foreldrene får valget mellom 30.000 kr i lomma og et barnehagetilbud som de må betale for, hva vil de foreldrene som kanskje ikke ser barnas beste, velge? Og hva vil statsråden legge inn for at de skal gjøre de rette valgene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Når representanten Fossum seier at eg tar veldig lett på behova til born med spesielle vanskar, tar ho heilt feil. Det er faktisk ei av dei gruppene eg har tenkt mest på i forhold til kontantstøtte, og den gruppa eg har vore mest opptatt av at vi må ha tiltak for som hindrar uheldige verknader. Eg ser òg klårt at barnehagar kan fanga opp ein del born som har spesielle behov. Men eg veit òg at det er ein del born som aldri kjem til barnehagen fordi dei ikkje er inne i systemet i det heile, og det er dei mest utsette borna. Eit barn som går til grunne, er eitt for mykje - det er eg heilt samd med representanten Fossum i.

       Representanten sa òg at det var veldig sjeldan ein påla foreldra å bruka barnehageplass, men at når summen på 30.000 kr vert sett opp mot barnehageplass, ville det bli freistande ikkje å søkja om barnehageplass. Dersom ordninga med kontantstøtte skulle føra til at ein oftare må pålegga foreldra å bruka barnehageplass, får vi vurdera det. Etter at ordninga med kontantstøtte har vore i funksjon ei tid, skal heile ordninga vurderast. Men eg har lyst til å streka under at det ikkje går an å seia nei til eit godt tiltak som gjeld dei fleste familiane, som vil ha stor glede av det, og skrinlegga det fordi ein ser nokre problem og utfordringar. Vi hadde ikkje kome langt her i samfunnet dersom vi berre skulle gjennomføra ting som vi visste det ikkje var nokon ulemper ved.

       Elles vil eg takka Arbeidarpartiet for den store interessa for kontantstøttespørsmålet.

       Kristin Halvorsen (SV) : Nå klør selvfølgelig jeg i fingrene etter å kaste meg ut i denne debatten, men jeg skal bevise at naturkrefter kan temmes og stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Flere personer har opplevd at telefonselgere har tatt opp telefonsamtaler på bånd for deretter å bruke innspillingen som bevis for at det er inngått en forpliktende muntlig avtale om kjøp.

       Mener barne- og familieministeren at det trengs bedre lovverk for å beskytte folk mot aggressive selgere? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Representanten Kristin Halvorsen tek opp eit emne som engasjerer alle som arbeider med forbrukarspørsmål. Mange seljarar brukar utradisjonelle metodar for å auka salet av produkta sine. Forbrukaren som blir ringd opp i heimen sin, og som ikkje er førebudd på at det er ein seljar som ringjer, synest ofte det er vanskeleg å seia nei. Det blir ikkje enklare å trekka seg frå avtalen når seljaren seier at munnlege avtalar er like bindande som dei skriftlege, og at han til og med har prov på lydband.

       Fyrst vil eg seia at etter mi meining er det ikkje god folkeskikk å ta opp telefonsamtalar på band utan å informera den ein snakkar med. Det må gjelda nær sagt same kva ein vil bruka opptaket til.

       Det er likevel rett at ein munnleg avtale er like bindande som ein skriftleg avtale. Det er viktig at alle veit dette. I nokre tilfelle har likevel forbrukarane rett til å gå ifrå avtalen dersom dei angrar seg. På denne måten får dei eit betre vern mot pågåande seljarar. Det har lenge vore eit problem med pågåande seljarar, og Stortinget vedtok alt i 1972 ei lov om angrefrist. Fordi presset på forbrukaren kan bli svært stort, særleg i dei tilfella der seljaren aktivt oppsøkjer han i heimen gjennom telefon, ønskte lovgivaren å motverka ubalanse i avtalesituasjonen. Lova gir forbrukaren rett til å angra seg innan ti dagar frå han fekk vara, dersom avtalen vart inngått t.d med ein dørseljar, telefonseljar eller på postordre. Forbrukaren kan sjølvsagt òg angra før han eller ho får vara. Seljaren pliktar å senda eit skjema med informasjon om angreretten og om angrefristlova saman med vara. Det er fleire unntak frå angreretten. Den gjeld t.d. berre for avtalar med kontraktsum større enn 300 kr. Mange forbrukarar nøler nok dessutan med å bruka den retten som angrefristlova gir. Det kan vera fordi dei meiner at dei må stå ved avtalen, eller fordi dei synest det er for tungvint å senda vara tilbake til seljaren.

       Eg meiner at angrefristlova gir forbrukaren eit godt vern når det er inngått ein bindande avtale. Det kan likevel vera behov for å regulera sjølve høvet til å driva med slik aggressiv marknadsføring som det her er snakk om. Det vurderer vi i samband med eit nytt EU-direktiv om vern av forbrukarar ved såkalla fjernsal. Direktivet omfattar m.a. telefonsal.

       Eg er òg kjend med at Justisdepartementet arbeider med å oppretta eit sentralt register der dei som ynskjer det, kan reservera seg mot direkte marknadsføring. Vonleg vil dette redusera problemet med uynskte oppringingar frå seljarar.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg syns det er bra at hun er oppmerksom på dette, som oppleves som et stadig større problem, ikke bare for enkeltpersoner og forbrukere som enkeltmennesker, men også - kanskje særlig - for små firmaer som har dårligere rettsvern i forhold til angrefristen enn vi som enkeltpersoner har.

       Jeg er blitt gjort oppmerksom på denne saken av Gjeldsoffer-alliansen og av diverse medier som kan fortelle historier som statsråden sikkert også har hørt om, og som dreier seg om at aggressive selgere ringer hjem til oss privat om kvelden, tar opp på bånd den siste biten av samtalen og skremmer kjøperen til å avstå fra politianmeldelse eller til å betale.

       Som jeg ser det, kan det være to forslag som er fornuftige. Det ene er at man i forbindelse med kjøp og salg får plikt til å opplyse om det hvis samtalen tas opp på bånd, og dersom det ikke er opplyst om det, gjelder det ikke som bevis for en muntlig avtale. Det andre gjelder bedre informasjon til de mennesker som føler seg presset.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg er glad for at representanten Kristin Halvorsen trekkjer fram denne saka. Eg trur vi absolutt treng betre informasjon, m.a. betre informasjon om dei rettane vi har i høve til angrelova. Det er ikkje sikkert alle er klåre over kva rettar dei har på dette området, og vi må prøva å få ut den informasjonen på ein betre måte enn vi har klart hittil.

       Så føreslår representanten Halvorsen at vi skal ha plikt til å opplysa at samtalane blir tekne opp på band. Det er noko eg har lyst til å vurdera når eg skal jobba vidare med saka. Eg tek det med meg som eit godt tips på korleis vi kan motverka slike uheldige saker, som vi for så vidt alle er kjende med.

Kristin Halvorsen (SV) : I avdeling for utveksling av tips mellom storting og regjering har jeg bare lyst til å sette statsråden på en tanke til, og det er: For at man skal kunne bruke en sånn type lydbånd, må opptakene selvsagt oppbevares. Det fins et ganske strengt lovverk i forhold til å kunne oppbevare personopplysninger på den måten. Det er klart at hvis man også bruker det lovverket for å stramme inn muligheten for å oppbevare opptak av telefonsamtaler mellom en kjøper og selger, er det også en mulighet til å stramme inn sånn at man får slutt på det uvesenet at sleipinger - for det er det det dreier seg om - benytter de hullene og alle sin evner på å lure folk til å betale regninger de egentlig ikke har gitt godkjenning til.

Presidenten: Ønsker statsråden å svare, eller nøyer hun seg med å arkivere tipset?

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland (frå salen):

       Eg vil gjerne få gi eit kort svar.

Presidenten: Statsråd Svarstad Haugland - vær så god.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg takkar for tipset, og har notert meg det. Men eg har òg lyst til å understreka det arbeidet som Justisdepartementet gjer i høve til det å kunne oppretta eit register der ein kan avstå frå å motta slike samtalar. Eg trur det òg vil minska problemet langt på veg, for då kan dei av oss som ikkje ynskjer dette over telefon, setja i verk førebyggande tiltak. I dag fungerer det ikkje tilstrekkeleg det telenettet kan by oss, men når dette registeret kjem på plass, trur eg faktisk vi kan få vekk problemet med ein god del av desse sakene som representanten Halvorsen er oppteken av.

Spørsmål 11

       Per-Kristian Foss (H) : Det er meg en glede å avlaste barne- og familieministeren ved å rette følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Senterpartiets generalsekretær tar til orde for at statlig eide aksjeselskaper, som f.eks. Telenor og Statoil, ikke skal ha adgang til å investere utenfor Norges grenser.

       Er næringsministeren enig i en slik omlegging av politikken overfor norske heleide statlige selskaper? »

Statsråd Lars Sponheim : Det er et alminnelig utgangspunkt for statlig eide aksjeselskaper at de har en forretningsmessig målsetting, med lønnsom drift som hovedkriterium. Innenfor de rammer Stortinget har trukket opp for virksomheten, skal de kunne drive sin virksomhet etter samme linjer som de private bedriftene de konkurrerer med gjør. For de fleste av selskapene, bl.a de to som er nevnt som eksempler i spørsmålet, vil det ikke være noen nasjonal begrensning for virksomheten. De har lov til å investere i utlandet som et ledd i en forretningsmessig strategi. Eventuelt bør de utenlands samarbeide med andre selskaper for å spre risikoen. Eksempelvis ble Telenors virksomhet sist drøftet i Stortinget i forbindelse med St.meld.nr.21 (1995-1996), Om Telenor AS.

       I selskaper hvor staten er aksjonær sammen med andre, må statens eierinteresser utøves etter aksjelovens alminnelige bestemmelser, det vil i hovedsak si gjennom deltakelse i generalforsamlingen. I slike selskaper treffes investeringsavgjørelser gjerne av styret eller eventuelt av bedriftsforsamlingen. Her vil det ikke være anledning til å bringe vedtak i selskapets styrende organer inn til overprøving i Stortinget.

       Når det tas til orde for å diskutere statsselskapenes rolle i framtiden, kan jeg ikke se at dette er spesielt problematisk. Det kan imidlertid være mer sentralt for Stortinget å diskutere hvorvidt det er statens oppgave å fullfinansiere ekspansive statlige selskaper. Når slike statlige selskaper ber om mer egenkapital fra staten, bør vi - som også Senterpartiets generalsekretær gjør - stille oss spørsmålet om dette er den beste bruk av statlige midler. Det vil neppe være noe problem for slike selskaper å hente tilstrekkelig egenkapital i det private markedet. Statlige selskaper hvor staten er majoritetseier vil ofte kunne ivareta offentlige interesser like bra som et heleid selskap. Dette vil mer avhenge av hvilke reguleringer selskapene er underlagt, enn av eierskapet.

       Regjeringen vil om kort tid legge fram en tilleggsmelding til stortingsmeldingen om eierskap, som ble lagt fram av regjeringen Jagland. Spørsmål knyttet til omfanget av statlig eierskap vil være et tema i denne.

       Per-Kristian Foss (H) : Jeg takker statsråden for svaret, og konstaterer at også på dette området slutter den nye regjering seg til hovedlinjene i den politikk som avgående regjering har ført med støtte av et flertall i Stortinget. Det er kommet varsler fra bl.a senterpartitalsmenn tidligere, i valgkampen, og nå senere om at man ønsket en sterkere begrensning i Telenors og Statoils virksomhet både hva gjelder internasjonalisering og hvilke land man bør gå inn i. Disse standpunkter står ikke lenger Regjeringen for, hvis man nå skal dømme etter nærings- og handelsministerens uttalelser. Jeg legger det til grunn og er tilfreds med det.

       Jeg ser også frem til å få en gjennomdrøfting av statsselskapenes muligheter for å finne dekning for sitt ytterligere kapitalbehov ved å ekspandere i det private marked. Jeg registrerer det med interesse, for slike forslag er ved flere anledninger nedstemt i Stortinget etter at de er fremmet av Høyre med tilslutning av Fremskrittspartiet. Jeg ser med interesse frem til en slik utvikling.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg kan bekrefte at det representanten Foss gir uttrykk for, at Stortingets vedtak gjelder for Regjeringen inntil Stortinget måtte fatte et annet vedtak, er korrekt. I så måte vil Regjeringen styre etter de retningslinjer Stortinget har pålagt Regjeringen.

       Når det gjelder de konkrete spørsmålene knyttet til ekspansive selskapers behov for å skaffe seg mer egenkapital bl.a for å ivareta sitt engasjement i utlandet, vil det være spørsmål som Regjeringen selvsagt kommer tilbake til ved de konkrete anledninger. Det går an å knytte de generelle kommentarer til det, at i så gode tider som vi har nå - og vi skal være glad for at vi eier gode selskaper som er ekspansive og gjerne vil gjøre det bra - vil det fort bli en ganske omfattende politisk debatt om alternativ bruk av de pengene som disse selskapene ønsker seg fra staten.

Per-Kristian Foss (H) : Først vil jeg si følgende: Det er ikke slik at ikke en statsråd eller en regjering har visse fullmakter innenfor de rammer Stortinget har vedtatt, til å legge om politikken hva gjelder statsselskapenes virksomhet. Det ligger i vår konstitusjon at man har en slik mulighet. Men jeg registrerer at også på dette området legger statsråden seg helt flat i forhold til hva som har vært hittidig praksis. Det varsles ikke ett nytt synspunkt hva gjelder statsselskapenes forretningsmessige frihet, som også tidligere regjeringer har stått på med bred støtte i Stortinget, så denne politikkomleggingen fra minst to av de sittende regjeringspartier hilser jeg med glede. Jeg regner med at den følges opp.

       Når det gjelder den videre kapitaloppdekning, registrerer jeg med interesse de synspunktene som er kommet frem, men det må sies at det er ikke et nytt moment at statsselskapene har behov for ytterligere kapital. Det har ekspanderende statsselskaper alltid hatt, så når det kalles et nytt lys, må det vel sies at det er et nytt lys som har kommet over den politiske verden, ikke over den forretningsmessige verden, og det er også interessant.

Statsråd Lars Sponheim : Til det første: Det er åpenbart at hvordan Regjeringen velger å legge seg innenfor de slingringsmonn som måtte ligge i Stortingets vedtak, først vil finne sin endelige avklaring når vi konkret kommer til å behandle de enkelte spørsmålene. Når Regjeringen har gjort seg opp sin oppfatning av dette, vil Stortinget få anledning til å komme tilbake til det. Og vi vet jo allerede at det for et av de omtalte selskapenes vedkommende ligger inne en søknad om en kapitalutvidelse på 3 mill. kr, som Regjeringen vil måtte få til behandling i løpet av kort tid. Senere vil dette måtte komme til Stortinget i den grad det her er snakk om bevilgninger, og da vil det bli anledning for Stortinget til å drøfte det spørsmålet.

       Det er like fullt ikke tvil om at vi er inne i en periode hvor mange av disse statsselskapene gjør det veldig bra, og behovet for betydelig kapitalutvidelse kan komme til å melde seg i ganske stor grad framover. Selv om det ikke er noe prinsipielt nytt, er det tross alt atskillig kraft som ligger i at det er behov for veldig mye penger, og det må også en regjering ta inn over seg.

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg vil gjerne få stille nærings- og handelsministeren følgende spørsmål:

       « Nærings- og handelsministeren uttaler i VG 30. oktober 1997 at vi « trenger en holdningskampanje for å gi alle offentlig ansatte en helt ny respekt for dem som skaper verdiene ».

       Mener statsråden at han med slike uttalelser viser respekt for alle de offentlig ansatte, tusenvis av kvinner i helse- og omsorgssektoren, lærere og andre yrkesgrupper, som hver dag bidrar betydelig til verdiskapingen i Norge? »

Statsråd Lars Sponheim : Siden representanten Djupedal finner grunn til å stille spørsmålet slik som han gjør, la meg først slå fast at jeg naturligvis har stor respekt for den jobben som tusenvis av kvinner i helse- og omsorgssektoren, lærere og andre offentlig ansatte gjør. Disse menneskene har nøkkelroller i velferdsstaten og bidrar på den måten til verdiskapingen.

       Mitt poeng er at den virksomheten - og den verdiskapingen - som skjer i det offentlige, er helt avhengig av at det i samfunnet finnes privat næringsvirksomhet som gir grunnlag for beskatning, og på den måten inntekter til fellesskapet. Mye av denne verdiskapingen i det private skjer ved at initiativrike mennesker satser og tar en risiko for å omsette egne ideer til arbeidsplasser. De fleste av dem kunne valgt en langt tryggere tilværelse som lønnsmottakere, men i stedet velger de å være selvstendig næringsdrivende eller lede en liten bedrift. Etter mitt syn skal en slik innsatsvilje belønnes av det offentlige, og belønningen skal i første rekke skje ved at når de trenger hjelp fra et eller annet offentlig kontor, skal de møte servicevilje og føle at forespørselen deres blir tatt på alvor.

       Jeg tror man helt må ha unngått å snakke med små næringsdrivende hvis man tror at møtet med det offentlige alltid oppleves slik. Tvert om, altfor mange opplever et møte med det offentlige som frustrerende, noen også med en følelse av at det er noe litt tvilsomt ved en som har valgt å være selvstendig næringsdrivende. Disse negative opplevelsene - jeg sier slett ikke at det er slik overalt - har jeg som næringsminister tenkt å ta på alvor.

       Mye av dette kan forbedres gjennom bedre organisering av offentlige tjenester rettet mot næringsdrivende. Eksempler på dette kan være oppretting av bruker- eller servicekontorer, serviceerklæringer, forenkling av skjemaveldet eller innføring av tidsfrister for saksbehandling.

       Men noe av dette skyldes også at mange i dag mangler innsikt i hverdagen til de næringsdrivende. Derfor har jeg tatt opp ideen om en holdnings- eller informasjonskampanje overfor offentlig ansatte for å fremme forståelsen for næringsdrivendes situasjon og behov.

       Jeg vil for ordens skyld legge til at jeg ikke er den første som er opptatt av dette. Tidligere kommunalminister Gunnar Berge satte i gang Etablererkampanjen, som bl.a rettet seg mot kommunestyrepolitikernes holdninger til næringsdrivende. Og mange skoler har gjennom Distriktsaktiv skole startet elevbedrifter som nettopp tar sikte på å gi elevene forståelse for at det finnes et alternativ til å bli arbeidstaker. Noen må også være arbeidsskapere.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg er glad for at statsråden sier at han har respekt for de offentlig ansatte, og at han nå presiserer at det også foregår en verdifull verdiskaping i det offentlige. Det kan ikke være slik at den norske regjering eller statsråden for nærings- og handelsspørsmål går ut med en bannbulle mot de mange hundretusen som sliter i offentlig sektor.

       Jeg reagerte spesielt sterkt nettopp fordi jeg i mesteparten mitt voksne liv har vært ansatt i en slik myteomspunnen liten/mellomstor bedrift, og jeg har altså aldri innbilt meg at det var mer verdifullt å produsere trykksaker enn å lære barna å lese eller for den saks skyld å passe på barna mine i barnehagen. Jeg kunne derfor godt tenke meg å spørre statsråden om han mener at en slik holdningskampanje som han nå skal ta til orde for, som åpenbart skal ha som målsetting at de offentlig ansatte skal få større forståelse for dem som jobber i privat virksomhet, kanskje også vil være nødvendig for at de privatansatte skal få større forståelse for det verdifulle og verdiskapende arbeid som foregår i offentlig sektor.

Statsråd Lars Sponheim : Det er mange måter å starte en polemikk på og vri en problemstilling slik at det kan brukes til noe annet.

       Det er åpenbart viktig for en politiker å kunne ha flere tanker i hodet samtidig. Jeg er opptatt av at det må være mulig å modernisere og forbedre offentlig sektors viktige kontaktpunkter inn mot bedriftene, enten det er likningsetat, arbeidstilsyn eller ulike etater innenfor kommunal sektor osv., og sørge for at disse fungerer bedre, og at private næringsdrivende og småbedrifter - hva det måtte være - føler at de blir tatt på alvor og får en riktig behandling. Det er viktig for oss alle å føle at vi gjør en jobb i samfunnet og får en klapp på skulderen og ikke opplever det motsatte.

       Det må være mulig å mene dette og samtidig mene at det er en viktig jobb og verdiskaping som foregår innenfor tjenesteyting, eller hva det måtte være, i offentlig sektor. Det er selvsagt en betydelig verdiskaping, og det er en ordinær tjenesteproduksjon med statlig eierskap som vi skal ta vare på, og som vi selvsagt også skal snakke fint om. Det må det være anledning til å gjøre i litt ulike sammenhenger, avhengig av hva formålet med det man sier, er.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg setter pris på at statsråden nå modererer uttalelsene som kom i VG, så mye at han faktisk nå sier at verdiskaping i offentlig sektor er viktig også for privat tjeneste- og næringsvirksomhet. Og det er jo det som har vært hele poenget. En av de mest seiglivede mytene er at offentlig sektor på en måte lever av det private næringsliv, men det er jo ikke sant. Det er i like stor grad motsatt. Hvis vi ikke har en velfungerende offentlig sektor, har vi heller ikke noe oppegående privat næringsliv. Den sammenhengen er det veldig viktig for meg å understreke, nettopp fordi det er viktig ikke å spre den myten at offentlig sektor snylter på det private næringsliv.

       Så er jeg selvfølgelig enig i at privat sektor skal møtes med respekt og ordentlige holdninger, og at sakene skal bli behandlet fort i de offentlige etatene som bedriftene kommer i kontakt med. Men jeg tror nok at statsråden hadde kommet lenger ved ikke å starte den debatten med en provokativ uttalelse mot de mange hundretusen som sliter i offentlig sektor, men med konstruktive innspill i en verdiskapingsdebatt som er viktig.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg kan ikke se at jeg har moderert noe av det jeg har sagt til VG. Men jeg har blitt invitert av representanten Djupedal til å snakke om noe annet enn det jeg snakket om i VG, og det gjør jeg gjerne, og jeg sier gjerne noe bra om alle dem som driver innen offentlig tjenesteproduksjon og verdiskaping.

       Like fullt står jeg fast ved at etter hvert som vi lager et samfunn hvor så mange arbeider i offentlig sektor, blir avstanden til de spesielle problemstillingene som er i små bedrifter, ganske stor. For en generasjon siden var det slik at veldig mange av oss satt rundt et middagsbord hvor fars eller mors humør svingte med det daglige livet i den bedriften de arbeidet i, eller med det regnskapet eller de avlingene de slet med. I dag er det mange av oss som har fått en betydelig avstand til denne virkeligheten. Derfor er det nødvendig å få denne typen tenkning inn hos de mange offentlig ansatte, som spiller en viktig rolle overfor næringsdrivende. Derfor satte også Kommunaldepartementet under Gunnar Berges ledelse i gang en slik kampanje. Det jeg har tatt til orde for, er at vi kanskje må fortsette å forsterke arbeidet for å få forståelse for nødvendigheten av det viktige arbeidet de gjør de mange sliterne også i den private sektor.

Spørsmål 13

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Begrenset oversetterkapasitet i Utenriksdepartementet kan skape problemer for norske bedrifter som konkurrerer i EØS-området. Lav prioritering av endringer i konkurranseregelverket kan føre til sen ikrafttredelse. Næringsdrivende må derved konkurrere etter foreldede og mindre gunstige konkurransevilkår.

       Hva kan statsråden bidra med for å bedre forholdene? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Spørsmålet fra representanten Hedstrøm synes å ha sin bakgrunn i et avisoppslag for en tid tilbake som gjaldt forsinket gjennomføring i norsk rett av nye saksbehandlingsregler på konkurranseområdet.

       Disse reglene ble vedtatt i EU i desember 1994, men ble først innlemmet i EØS-avtalen den 14. mars i år. Årsaken til at det tok to år og tre måneder fra forordningene ble vedtatt i EU til de ble besluttet innlemmet i EØS-avtalen, er ikke sen oversettelse av rettsaktene til norsk. Nye rettsakter som vedtas i EU, må vurderes med hensyn til EØS-relevans, behov for tilpasninger og nasjonal gjennomføring. Utkast til EØS-komitebeslutninger om innlemmelse av rettsaktene i EØS må utarbeides og godkjennes både på EFTA- og EU-siden og oversettes til alle EØS-språk. Som oftest er EU-siden flaskehalsen i denne prosessen. Dertil kommer at selv om oversettelsen av rettsaktene hadde foreligget lenge før beslutning ble tatt i EØS-komiteen, ville de ikke kunne gjennomføres i norsk rett før beslutning i EØS-komiteen.

       EØS-avtalens regler om kompetansefordelingen mellom kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan, det såkalte ESA, i konkurransesaker innebærer at de samme saksbehandlingsreglene som gjelder for kommisjonen, også blir gjort gjeldende for ESA. Dette er regulert i en særskilt avtale - « Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkingsorgan og en Domstol » - den såkalte ODA-avtalen. De nye saksbehandlingsreglene krever endringer i denne avtalen. Disse vil tre i kraft straks den er oversatt til norsk, islandsk og tysk og godkjent av Norge, Island og Liechtenstein. Oversettelsen vil foreligge i månedsskiftet november/desember, og endringene i avtalen vil deretter bli godkjent av Norge.

       EØS-avtalens regler om kompetansefordelingen mellom kommisjonen og ESA innebærer at det er kommisjonen som i de aller fleste tilfeller også vil behandle saker som angår norske foretak. Jeg kan imidlertid forsikre representanten Hedstrøm om at vi fra norsk side vil sørge for at fremtidige endringer i ODA-avtalen oversettes til norsk tidsnok til at de kan tre i kraft straks etter at de er undertegnet.

       Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg vil gjerne stille utenriksministeren følgende spørsmål:

       « Kritiske bemerkninger om det kinesiske diktatur ble sensurert, slik at det ikke nådde frem til offentligheten under kongeparets besøk i Kina.

       Mener utenriksministeren at et slikt besøk styrker menneskerettighetene, og at det ikke bidrar til å legitimere diktaturet? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Det nylig avsluttede statsbesøket til Kina gav anledning til å videreføre og utdype dialogen om menneskerettighetene. I tråd med Regjeringens økte satsing på menneskerettigheter ble dette spørsmålet hovedanliggendet under alle de politiske samtalene.

       Bredden i Norges engasjement for menneskerettighetene i Kina kom også til syne i de mange separate fagmøter som ble gjennomført i forbindelse med besøket. Blant annet ble det avviklet et seminar om den norske samfunnsmodellen hvor rettsstatsprinsipper slik de i dag praktiseres i vårt land, ble belyst. På dette seminaret deltok høyt plasserte representanter fra kinesisk embetsverk, akademiske institusjoner og media. Disse fungerer som viktige premissleverandører for kinesiske myndigheter.

       Basert på en systematisk og grundig tilnærming over flere år, hvor min forgjenger har nedlagt et meget fortjenestefullt arbeid, er det gjennom besøket lagt til rette for en rekke nye samarbeidstiltak mellom Norge og Kina innenfor området menneskerettigheter og rettsstaten.

       Helt konkret gjelder det bl.a opplegg for undervisning i internasjonal menneskerettighetslovgivning, faglig samarbeid om strafferett og straffeprosedyre, kontakt vedrørende faglige rettigheter, barns rettigheter, lokalvalg og lokaladministrasjon samt om bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Det ble også avtalt å avholde en ny rundebordskonferanse om rettsstaten neste vår, denne gang i Beijing, hvor jeg selv tar sikte på å delta. Aktuelle temaer for drøftelse vil være ytringsfrihet, forholdet mellom sosioøkonomiske rettigheter og sivile og politiske rettigheter, kontroll med statsmakten og frivillige organisasjoners rolle i det sivile samfunn.

       Statsbesøket gav også anledning til å ta opp bruken av dødsstraff, påstander om tortur i kinesiske fengsler og spørsmålet om politiske dissidenter. Jeg overleverte en liste over politiske fanger. Også spørsmålet om en bedring av de sivile og kulturelle rettigheter i Tibet ble berørt, og jeg oppfordret kinesiske myndigheter til å gå inn i en dialog med Dalai Lama. Om alle disse spørsmålene hadde jeg en åpen og direkte drøftelse med mine kinesiske samtalepartnere.

       Uten å ha overdrevne forestillinger om Norges muligheter til å øve innflytelse tror jeg alt dette i sum utgjør et bidrag til å styrke menneskerettighetene i Kina. Jeg legger da ikke minst vekt på bruk av de positive virkemidler, gjennom konkret samarbeid. Regjeringen vil gå inn for økte ressurser til dette formålet. En rekke andre land utvikler nå et tilsvarende samarbeid med Kina. Vi vil samarbeide med disse for å styrke effekten av satsingen, men vi må også være forberedt på vansker og på mulige tilbakeslag.

       Skal det internasjonale samfunn komme i en dialog med Kina om menneskerettighetssituasjonen i landet, må det være vilje til dialog og samarbeid fra begge hold. Besøket viste at vilje finnes også i Kina. Slikt samarbeid vil bidra til å legitimere rettsstatens prinsipper og respekten for menneskerettigheter innad i det kinesiske samfunn.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg vil takke utenriksministeren for svaret. Det var vakre ord.

       Vi kan imidlertid konstatere at all kritikk fra de norske gjesters side ble sensurert, slik at kritikken ikke nådde frem til det kinesiske folk, som derfor måtte oppfatte besøket som en festpreget hyllest til det kinesiske regimet. Jeg går ut fra at de kinesiske ledere og andre som var så heldige å møte utenriksministeren og de andre gjestene, utmerket godt også før det norske besøket var klar over at de bryter menneskerettighetene. Tror utenriksministeren at disse ledere ble påvirket av de norske gjestenes helt spesielle sjarm?

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil gjerne stilla utanriksministeren følgjande spørsmål:

       « FN er samlet i uken 10. - 15. november blant annet for å stemme over den såkalte Malaysia-resolusjonen om en atomvåpenkonvensjon. Malaysia-resolusjonen har som mål å lede fram til en konvensjon som forbyr utvikling, produksjon, testing, utplassering, lagring og trussel om bruk av atomvåpen.

       Vil den norske regjeringen støtte den såkalte Malaysia-resolusjonen når denne kommer opp til avstemning i FN i november? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Regjeringen støtter fullt ut det som er målsettingen med den såkalte Malaysia-resolusjonen - en avskaffelse av alle kjernevåpen. Vi arbeider aktivt for å få fortgang i dette både i FN og andre fora. Derfor tar Norge under årets generalforsamling i FN sikte på å være medforslagsstiller for bl.a en japansk resolusjon om kjernefysisk nedrustning med det endelige mål å avskaffe kjernevåpen.

       Det er kjernevåpenstatene selv som må bære hovedansvaret for å kvitte seg med kjernevåpnene. Malaysia-resolusjonen tar til orde for at det skal igangsettes multilaterale forhandlinger innenfor rammen av nedrustningskonferansen i Genève om en konvensjon som forbyr kjernevåpen. Etter Regjeringens syn vil denne fremgangsmåten kunne svekke kjernevåpenmaktenes direkte ansvar for en videreføring av arbeidet med å fjerne atomvåpnene. Det er nå 60 land som er medlemmer i nedrustningskonferansen, og det kreves enstemmighet om alle vedtak.

       Vi har i løpet av de senere år sett en drastisk reduksjon i det totale antall kjernevåpen i verden. Det er også positivt at USA og Russland på toppmøtet i Helsingfors tidligere i år markerte klar vilje til fortsatte reduksjoner. Men vi har fortsatt langt igjen til en kjernevåpenfri verden.

       Som representanten Langeland viser til i sitt spørsmål, er det først i neste uke resolusjonsforslaget fra Malaysia kommer til votering i 1. komite i FN. Som kjent avstod Norge i fjor, bl.a sammen med Danmark og Island, da en tilsvarende resolusjon var oppe til avstemning. Hvis resolusjonsteksten blir lik fjorårets, tar Regjeringen sikte på å følge den forrige regjeringens linje og avstå. Det er imidlertid ikke gitt at den teksten som nå ligger på bordet, vil være det endelige voteringsgrunnlaget. Først når den endelige resolusjonsteksten foreligger, vil vi kunne beslutte oss for hvordan vi vil stemme.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar for svaret.

       Nokre av oss hadde håpa at når me fekk ei ny regjering, fekk me ein ny kurs. Det viser seg, iallfall i denne saka, ikkje å vera tilfellet. Eg forstår det nå sånn at ein i beste fall vil la vera å stemma - ein skal liksom ikkje blanda seg opp i atomvåpenproblematikken. Det er berre dei maktene som har atomvåpen, som skal gjera noko med dette. I andre saker er ein meir offensiv, ikkje minst når det f.eks gjeld miner, der Noreg har spela ei aktiv rolle. Oppfølgingsspørsmålet til utanriksministeren kan då vera: Nå har me nettopp hatt ein vellykka minekonferanse med eit godt sluttdokument om miner. Kan det vera ein idé, og vil utanriksministeren vurdera, å trekka atomvåpenproblematikken ut av nedrustingskonferansen og i Oslo gjera det same når det gjeld atomvåpen, som ein gjorde når det galdt miner?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Når representanten Langeland sier at vi i beste fall vil avstå fra å stemme, synes jeg det er å fordreie mitt svar noe. Hvis teksten er slik som den var i fjor, sier jeg at Regjeringen vil avstå. Men vi er ikke kommet så langt at vi helt kjenner den endelige teksten ennå. Derfor finner jeg ikke her å kunne si hva som vil bli Norges endelige stemmegivning.

       Når det gjelder spørsmålet om å trekke atomvåpenspørsmål ut av nedrustningskonferansen, tror jeg ikke det er spesielt hensiktsmessig. Det er klart at det å ha et forum som nedrustingskonferansen er viktig. Vi greide å oppnå viktige ting gjennom minekonferansen, men man skal være klar over at det var vanskelig. Vi har fortsatt ikke fått med oss alle de store og viktige mineproduserende land på den avtalen som skal undertegnes i Ottawa i neste måned. Atomvåpenspørsmålene er enda mer kompliserte enn minespørsmålene. Jeg ser derfor ingen grunn til, i hvert fall på det nåværende tidspunkt, å lage noe parallelt løp til det som finnes i nedrustningskonferansen og andre fora, som diskuterer disse spørsmål.

Spørsmål 16

       Ranveig Frøiland (A) : Eg skal få stilla følgjande spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Nærings- og handelsministeren seier at offentleg tilsette treng ei holdningsendring for å gje service til næringsdrivande.

       Deler kommunalministeren dette synspunktet, og kva opplegg har Regjeringa for dette? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : På ulike måter betyr offentlig sektor svært mye for en positiv næringsutvikling. Alle forvaltningsnivåer kan på hver sin måte bidra positivt i arbeidet med å få fram og støtte opp om eksisterende bedrifter. Etter min oppfatning blir det gjort mye godt arbeid i offentlig sektor på dette området, men vi kan bli flinkere.

       Undersøkelser viser nemlig at det fortsatt er forbedringsmuligheter for å tilrettelegge for næringslivet, og at holdningene til etablerere og entreprenører generelt er svært varierende rundt om i landet. En av erfaringene fra Kommunal- og arbeidsdepartementets prosjekt EtablererService og FAFO-rapporten om næringslivets favorittkommuner er at særlig etablerere og de små bedriftene ikke får den oppmerksomhet og den service de fortjener fra offentlig ansatte.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet har derfor gjennomført en holdningskampanje, « Etablering gir vekst for alle », rettet mot alle kommuner i landet. Hovedmålet med kampanjen har vært å gi nyetablerere økt oppmerksomhet og bedre service for å stimulere til flere nyetableringer. For å oppfylle denne målsettinga er det spesielt viktig at alle deler av det kommunale apparatet viser positive holdninger og yter god service, for kommunene er den offentlige instansen som nyetablerere som regel først kommer i kontakt med. Kampanjen blir nå evaluert av Statens informasjonstjeneste. Resultatet fra evalueringa vil være førende for det videre arbeidet med dette feltet i mitt departement.

       Jeg vil også vise til at Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med kommunal- og arbeidsdepartementet, Norsk Kommuneforbund, Kommunenes Sentralforbund, LO og NHO har tatt initiativ til å gjennomføre prøveprosjektet « Næringsvennlige kommuner ». Hovedproblemstillingene i prosjektet er å tilrettelegge og videreutvikle samspillet mellom kommunene og næringslivet og å fokusere på primærkommunenes koordinering av arbeidet med å yte helhetlig service overfor næringslivet.

       Jeg mener at disse initiativene på en god måte utfyller hverandre og kan gi et viktig bidrag for å gi næringslivet bedre kår rundt om i landet.

Ranveig Frøiland (A) : Eg vil takka kommunalministeren for svaret.

       Eg må seia at eg på vegner av både kommunalt og offentleg tilsette er veldig glad for at kommunalministeren har ei positiv tilnærming til dette spørsmålet. Eg må seia at eg vart nærmast vitskremd i førre veke då eg las intervjuet med nærings- og handelsministeren, som seier at vi må ha ei holdningsendring. At ein kan gjera ting på ein betre måte, vera meir systematisk, som kommunalministeren legg opp til, er eg fullt på det reine med, og det trur eg alle er, men å seia at ein treng ei holdningsendring for å visa respekt, trur eg er å gå for langt. Når nærings- og handelsministeren seier at mange offentleg tilsette oppfører seg som kjeltringar i forhold til næringsdrivande - som han sa i VG - synest eg det var ei skremmande utsegn frå ei regjering, så eg er glad for svaret kommunalministeren har gjeve i dag, og støttar alt det arbeidet som er nødvendig for å gjera ting betre.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Som det gikk fram av svaret mitt, er ikke dette noe nytt. Dette er faktisk et arbeid som har pågått lenge, og en av dem som tok initiativet til å få en av kampanjene satt i verk, holdningskampanjen som heter « Etableringer gir vekst for alle », var Gunnar Berge. Det er altså det arbeidet vi må følge opp.

       Som jeg sa innledningsvis, er det ingen tvil om at vi kan bli bedre. Det er heller ikke tvil om at alle de tusener som jobber rundt om i systemet, kan ha noe ulik holdning og kanskje være noe ulikt serviceminded overfor næringslivet. Men det som er målsettinga vår, er å bevisstgjøre alle på hvor viktig det er at særlig nyetablerere som tar kontakt med det offentlige, får den støtte og hjelp de trenger. Dette er ofte folk som kommer for å skape sin egen arbeidsplass, og som er lite orientert om og bevandret i byråkratiets jungel, så de trenger rett og slett råd og hjelp og oppbakking.

Ranveig Frøiland (A) : Takk igjen. Eg kjenner vel til det arbeidet som er sett i gang, og eg er sjølvsagt glad for at det blir følgt opp. Siktemålet med spørsmålet var å få stadfest at den jobben som er påbegynt, skal følgjast opp, for eg trur det er heilt nødvendig å ha ei offensiv haldning òg frå det offentlege si side når ein skal få i gang nyetablerarar og hjelpa dei til rette. Men reaksjonen min i forrige veke då eg såg i VG at næringsministeren meinte at dei offentleg tilsette nærmast oppførte seg som kjeltringar, var om det var ein ny politikk frå den nye regjeringa si side å leggja opp til konfrontasjon med offentleg tilsette. Det er det heldigvis ikkje, så eg er glad for at det arbeidet som er påbegynt, vert følgt opp.

Spørsmål 17

       Ranveig Frøiland (A) : Eg skal få stilla følgjande spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Nærings- og handelsministeren seier at Regjeringa vil endra arbeidsmiljøloven.

       Når vil kommunalministeren leggja denne saka fram for Stortinget? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Nærings- og handelsministeren har ikke sagt at Regjeringen vil endre arbeidsmiljøloven. Det er en selvfølge at loven skal praktiseres i tråd med de synspunkter som flertallet i Stortinget har gitt uttrykk for ved behandlingen av arbeidsmiljøloven.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet vil om kort tid legge fram en veiledning til arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidig tilsetting. Veiledningen vil kunne brukes både av arbeidsgivere og arbeidstakere som en rettesnor for når det er adgang til å inngå avtale om midlertidig ansettelse.

       Det var altså det som lå i mitt opprinnelige svar. Det er det som vil bli fulgt. Og så må jeg få lov til å minne om at det faktisk var et annet forslag til arbeidsmiljøloven § 58A som kom fra daværende regjering, og at det kanskje ikke minst var Senterpartiets bidrag som gjorde at vi fikk den formuleringen som er der nå.

Ranveig Frøiland (A) : Takk for svaret.

       Det å ha ein arbeidsmiljølov som er heilt klar når det gjeld dette med mellombels tilsetjing, er viktig, og det har vore så mykje turbulens rundt den saka at eg er glad for kommunalministeren si forsikring. Men eg føler meg ikkje heilt roleg i forhold til spørjetimespørsmål tidlegare i dag som gjekk på ein del av dette. Og vi kjem jo tilbake til saka, for eg forstår jo at Høgre har varsla eit forslag til endring av loven, men eg er glad for at kommunalministeren står fast på at den loven som gjeld i dag, ikkje skal endrast.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : For ordens skyld: Jeg holder meg til det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringen.

Spørsmål 18

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til vår ærede justisminister:

       « Halden politikammers utlendingsseksjon kontrollerer passeringer langs riksgrensen ved hjelp av stikkprøver. Første halvår har 25 % flere utlendinger blitt avvist med samme antall stikkprøvekontroller som året før. En del antas å passere grensen ulovlig med hensikt å drive kriminell virksomhet i Norge.

       Vil statsråden bidra med økte ressurser til hyppigere stikkprøvekontroller for å oppnå en bedre avskrekkingseffekt? »

Statsråd Aud-Inger Aure : På bakgrunn av at flere utlendinger er bortvist langs riksgrensen i 1997, har Halden politidistrikt inneværende år fått tildelt ytterligere midler til ekstraordinære grensekontroller. Denne tildelingen innebærer at politidistriktet kan øke aktivitetsnivået, dvs. foreta flere stikkprøvekontroller langs grensen.

       Basert på kvartalsvise rapporteringer over gjennomførte kontroller foretar Utlendingsdirektoratet en løpende vurdering av behovet for ressurser til politidistriktene til ekstraordinære grensekontroller. En årlig gjennomgang av ressurssituasjonen, målt opp mot behovet, vil danne grunnlag for fordeling av midler for 1998. Dersom situasjonen ved Halden politidistrikt ved slutten av året tilsier et større behov for ressurser, vil dette bli gjenspeilt i tildelingen av slike midler for 1998.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for det positive svaret. Det vil kunne være et dokumentert behov for økte bevilgninger, så da regner jeg med at det vil gå igjennom. Utlendingskontrollen på grenseovergangene i Halden politidistrikt har avdekket en sterk økning i forsøk på ulovlig grensepassering. Smugling av mennesker og narkotiske stoffer, spesielt heroin, som stort sett er i hendene på utlendinger, vokser kraftig. Noen kommer inn via utenlandstogene fra København og går av på stasjonene i Østfold for å unngå tollkontrollen på Oslo S. Også Oslo politikammer melder at illegale innreiser og menneskesmugling vokser kraftig.

       Vi har forståelse for at den nordiske passkontrolloverenskomsten må overholdes, men denne avtalen hindrer ikke muligheten for en økning av stikkprøvekontroller og kontrollaksjoner. Mener ikke statsråden at grensekontrollen i dag er for sporadisk, slik at kriminelle får for lett spill?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg antar at det var nettopp den beskrivelsen som representanten Hedstrøm gav her, som var bakgrunnen for at det var tildelt større ressurser til Halden politidistrikt allerede i år. Og som jeg sa i mitt første svar, er dette noe som følges opp løpende, slik at ved et dokumentert behov, sånn som representanten nevner, vil det også måtte følge penger til det man ser som nødvendig kontroll.

       Det er klart at de problemene som her er påpekt med smugling både av mennesker og narkotika, er ting som Regjeringen tar på alvor. Vi ønsker å følge nøye opp og så komme tilbake med de tildelingene som anses nødvendig.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for tilleggssvaret, og jeg tolker svaret dit hen at Regjeringen er opptatt av denne problematikken og ønsker å gjøre noe når det er et dokumentert behov.

       Ved utgangen av september hadde dobbelt så mange søkt om asyl ved Oslo politikammer som til samme tid i fjor, men bare 15 % hadde gyldige papirer. Man har avdekket at noen ruter for menneskesmugling og illegale innreiser er de samme som ved narkotikasmugling. Narkotikahandelen er ofte i hendene på kartellene som står bak det hele.

       Mener ikke statsråden at økt kontrollinnsats er spesielt viktig når en har muligheten til å komme både menneskesmugling og narkotikatrafikk til livs samtidig?

Statsråd Aud-Inger Aure : Dette var jo et usedvanlig klart spørsmål, og det kunne være enkelt å si ja, og så gå ned igjen. Svaret er ja. Men jeg må jo også understreke at Regjeringen ser på både menneskesmugling og narkotikasmugling som selvstendige, alvorlige forbrytelser. Og like klart er det at om det, som det blir påpekt av representanten her, er slik at det er felles ruter, så er det en sterk grunn til å intensivere kontrollen i forhold til behovet - og ved et dokumentert behov vil dette bli fulgt opp.

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Enkelte asylsøkere er kriminelle. Andre kommer til Norge for å bedre sin personlige økonomi. Fordi saksbehandlingstiden er lang, kan enkelte av disse bo i Norge i flere år som « gratisturister » på norske skattebetaleres regning før de blir utvist.

       Vil justisministeren innføre klare tidsfrister for behandlingen av asylsaker slik NOAS har bedt om, og hva vil hun eventuelt gjøre for at disse skal kunne holdes? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Først vil jeg ta avstand fra Simonsens forsøk på å stigmatisere asylsøkere ved sin bruk av karakteristikker. Når det gjelder kriminalitet, viser informasjon fra Statistisk sentralbyrå og Oslo politikammer at asylsøkere, for de aller fleste typer lovbrudd, er mindre kriminelle enn den norske befolkning. Å karakterisere asylsøkere som « gratisturister » er også å skyte over mål. Selv om mange asylsøkere ikke oppfyller de krav som stilles for å få asyl eller opphold på humanitært grunnlag, kan søkerne ha gode og forståelige grunner til å søke opphold i Norge. Jeg minner om at de aller fleste asylsøkerne kommer fra land med stor fattigdom og nød, og hvor velferdsordninger og demokratiske rettigheter ikke eksisterer eller er lite utviklet.

       Så til spørsmålene.

       Justisdepartementet har for lengst innført klare mål for saksbehandlingstiden i asyl- og andre utlendingssaker. For asylsakene er målsettingen at søkerne skal ha mottatt endelig vedtak fra utlendingsmyndighetene innen seks måneder. Dette inkluderer tid for eventuell klagebehandling. I mange tilfeller kan imidlertid saksbehandlingen ta lengre tid, bl.a fordi det må foretas undersøkelser i søkerens hjemland, eller i andre land.

       Det er for øvrig innført egne rutiner for å prioritere de få sakene som omfatter kriminelle asylsøkere. Hensikten med dette er å sikre at slike søkere, dersom de ikke har behov for beskyttelse, så raskt som mulig blir sendt ut av landet.

       Når det gjelder NOAS' forslag, kan jeg opplyse at Justisdepartementet alt i 1989 bestemte at asylsøkere som ikke har fått sin søknad avgjort i løpet av 15 måneder, i utgangspunktet skal gis oppholds- og arbeidstillatelse på humanitært grunnlag. 15-månedersregelen gjelder ikke i de tilfeller hvor asylsøkere utgjør en sikkerhetsrisiko, har begått alvorlige kriminelle handlinger eller har bidratt til å trenere saken, f.eks ved å holde seg skjult eller bevisst å ha gitt uriktige opplysninger. Den gjelder i utgangspunktet heller ikke når søkerne kommer fra områder der det er urolig, men hvor denne situasjonen forventes å være forbigående.

       Det har i den senere tid vært en del oppslag i pressen om lang ventetid i asylmottak og spørsmål om tidsfrist for avgjørelser i slike saker. Slike presseoppslag gir dessverre grunnlag for misforståelser, da de aller fleste av asylsøkerne som har vært så lenge i mottak, for lengst har fått endelige avslag på sine søknader. Det er flere grunner til at de fortsatt sitter i mottak, bl.a at myndighetene i hjemlandet nekter å ta imot egne borgere. I andre tilfeller er det vanskelig å få sendt søkere ut av landet fordi de skjuler sin identitet, eller det for øvrig oppstår problemer med å bringe deres identitet på det rene.

Jan Simonsen (Frp) : La meg starte som justisministeren med å ta avstand fra påstanden om at jeg stigmatiserer asylsøkere ved å påstå at enkelte asylsøkere er kriminelle.

       UDI gjorde en undersøkelse i 1993 som dokumenterte flere lovbrudd begått av personer med bakgrunn i asylmottak. Politisjefer som har asylmottak i sitt distrikt, og næringsdrivende som har butikker i nærheten av asylmottak, har sagt det samme. Enkelte asylsøkere er kriminelle - selvsagt et mindretall.

       Selvfølgelig synes jeg at det er helt forkastelig å ha en ordning som sier at hvis byråkratiet er sendrektig, skal en person gis opphold i Norge nær sagt uavhengig av om vedkommende har saklig grunn til å få opphold her. Det er ikke en slik ordning jeg ønsker skal gjennomføres. Mitt poeng er at det bør settes klare målsettinger i departementet når det gjelder saksbehandlingstiden, og at det må settes inn tilstrekkelige ressurser til at disse målsettingene kan oppnås i de fleste av tilfellene.

       Mitt tilleggsspørsmål er: Vil justisministeren i forbindelse med ankesakene sørge for å sette opp klare målsettinger til saksbehandlingstiden både i UDI og Justisdepartementet?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg merker meg at representanten Simonsen og jeg har et ulikt syn når det gjelder disse spørsmålene. Det var jo ikke synderlig overraskende.

       Vi skal ha klare målsettinger med hensyn til saksbehandlingstiden - det er jo det vi klart sier at vi ønsker. Men det har sine begrensninger, og når det er kommet inn nye forhold eller nye opplysninger som krever videre undersøkelse, har Justisdepartementet hatt den klare holdning at disse forhold skal komme fram og skal bli vurdert.

       Nå har vi bebudet en gjennomgang av praksis på ulike måter. Jeg ser ikke at dette er en av de første oppgavene vi kommer til å gå i gang med, men det er i felles interesse at de som har rett til opphold - enten som asylsøkere eller på humanitært grunnlag - skal få klarhet så tidlig som mulig, og vi vil fortsatt holde muligheten åpen for vurdering når nye opplysninger kommer til.

Jan Simonsen (Frp) : På en del andre områder har justisministeren klare målsettinger definert i tidsrom. Eksempelvis sier departementet at det ikke skal gå mer enn tre måneder fra en sak er oppe ved en domstol til det er mulig å starte soning.

       Spørsmålet mitt er derfor: Har departementet tenkt ikke bare å ha løse målsettinger om at man skal behandle en søknad på en ansvarlig måte og innen en rimelig frist, men tenkt å gå ut med helt klart definerte antall dager og måneder med hensyn til den tiden man kan bruke for å behandle en sak? Eksempelvis: Alle asylsøknader skal behandles i løpet av tre måneder i første omgang, og det skal ikke gå mer enn tre måneder fra saken blir anket, til den er ferdig behandlet av Justisdepartementet. Vil man sette inn tilstrekkelig ressurser i politiets utlendingsavdeling til at slike målsettinger kan oppfylles? Det ville spare Norge for betydelige beløp hvis man kunne få en tidsfrist for raskere behandling av disse søknadene.

Statsråd Aud-Inger Aure : Når det gjelder det siste tilleggsspørsmålet, vil jeg vise til mitt første svar, at i enkelte tilfeller kan saksbehandlingen ta lengre tid, og at det kan være nødvendig å foreta undersøkelser i søkerens hjemland eller i andre land. Det vil kunne føre til at vår ideelle målsetting om kortest mulig behandlingstid må fravikes i enkelte saker. Det skal jeg ikke gjenta.

       Men det er like klart at det overordnede i all norsk asylpolitikk er at vi sikrer oss at ingen sendes ut til utrygghet, til fare for forfølgelse. Og i den grad vi trenger mer tid for å kunne klarlegge slike forhold, vil vi ta den nødvendige tid til det. Men samtidig er vi også i gang med å vurdere om det finnes virkemidler som kan settes inn for å begrense usikkerheten før den endelige avgjørelsen for dem som har oppholdt seg her lenge.

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille dette spørsmålet til justisministeren:

       « Norge har framforhandlet en avtale med Serbia som ifølge Utlendingsdirektoratet muliggjør hjemsendelse av kosovoalbanere i Norge. Situasjonen i Kosovo minner om en okkupasjon, og er ifølge OSSE svært spent.

       Vil justisministeren sende tilbake kosovoalbanere under de rådende forhold? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil først peke på at dette er en avtale som er framforhandlet mellom den føderale republikken Jugoslavia og Norge, og ikke Norge og Serbia, som representanten Solheim uttrykte det. Avtalen innebærer at Norge og Jugoslavia gjensidig anerkjenner plikten til å ta imot egne borgere som av ulike årsaker ikke har lovlig opphold i det andre landet. Dette er således et skritt i normaliseringsprosessen mellom Norge og Jugoslavia. Avtalen vil også kunne få betydning for visumpraksis, slik at en mer ordinær reisevirksomhet mellom landene kan gjenopptas.

       Norske myndigheter foretar alltid en løpende vurdering av situasjonen i ethvert land med hensyn til spørsmålet om den enkelte asylsøker har behov for beskyttelse, og om en eventuell retur kan skje i trygghet. En slik vurdering foretas også fortløpende i forhold til situasjonen i Jugoslavia og provinsen Kosovo.

       En avtale som fastslår at et land har plikt til å ta imot egne borgere, har ingen betydning for norske myndigheters vurdering av om det er trygt å returnere enkeltpersoner til et bestemt land eller område. En slik vurdering må til enhver tid foretas på bakgrunn av all tilgjengelig informasjon om situasjonen i området. Her vil selvsagt de vurderinger FNs høykommissær for flyktninger gjør, være særlig tungtveiende.

       Jeg synes også det er viktig å framheve at Høykommissæren prinsipielt ikke har noe imot at land inngår avtaler om tilbakesending med jugoslaviske myndigheter. UNHCRs forutsetning for dette synet er at det enkelte land er trygg på at de som sendes tilbake, ikke blir forfulgt. Dette er en selvsagt forutsetning for norske myndigheter.

       Ingen vil bli tilbakesendt uten at det er trygt. Avtalen innebærer ikke at det er fattet noen konkrete vedtak om tilbakesending. Vurderinger av om det er trygt å sende noen tilbake, er en sak for seg.

       Siden jeg ble statsråd, har jeg via media fått flere forhåpentlig velmente råd om at jeg må sørge for å få embetsverket med meg for å følge opp de signaler Regjeringen har kommet med om en oppmyking av flyktning- og asylpolitikken. Dette synes jeg er gjort til en kunstig konflikt. Embetsverket skal fungere som et politisk sekretariat for den til enhver tid sittende regjering og skal følge opp og bidra til regjeringens politikk. Jeg reagerer på at representanten Solheim i debatten om denne avtalen på TV2 sist torsdag gikk til et personlig angrep på ekspedisjonssjefen i vår utlendingsavdeling, og at han blir tildelt ansvaret for håndteringen av en konkret sak under den forrige regjering.

       Jeg tør be om at eventuell kritikk for den politikk som føres på dette området, rettes mot Regjeringen og meg, og ikke mot embetsverket i departementet.

Erik Solheim (SV) : Jeg skal få takke statsråden for svaret, som i sin substans - altså det saken virkelig gjelder, nemlig forholdene for kosovoalbanerne i Norge - er positivt, bra og riktig, som jeg støtter fullt ut, og som gjør at de kan føle seg trygge.

       Jeg vil også si at jeg selvsagt er klar over at dette er en avtale med den føderale republikken Jugoslavia, men alle som kjenner de virkelige maktforholdene, vet at i realiteten er det en avtale med Serbia. Og Serbias president Slobodan Milosevic er den totalt dominerende politiske figur innenfor denne føderasjonen. Jeg har ingen innvendinger mot avtalen. Det er helt akseptabelt at Norge inngår en slik avtale, men det er selvsagt praktiseringen av den som er det avgjørende.

       Så må jeg si at det er noe underlig - jeg tror ikke jeg har opplevd det før - at statsråden velger å svare på spørsmål som overhodet ikke er stilt, nemlig om sitt eget embetsverks håndtering av saken. Jeg må få tillate meg å nevne at den nevnte ekspedisjonssjef - noe jeg ikke har ønsket å bringe inn i denne sal - i Aftenposten gir en rekke politiske uttalelser som det etter mitt skjønn ligger under Regjeringen å håndtere, som overfor det kosovoalbanske miljøet i Norge gav inntrykk av at man stod foran en umiddelbar utsending, og dermed skapte en frykt som Regjeringen siden har gjort mye for å dempe.

       Jeg vil da spørre, siden statsråden selv bragte dette temaet opp her, om hva hun mener om de uttalelser som er gitt i Aftenpostens morgennummer den dagen denne saken kom i pressen?

Spørsmål 21

       Fra representanten Lars Rise til planleggings- og samordningsministeren:

       « Staten er en stor eiendomsbesitter i Oslo, og Statsbygg kjøper stadig opp nye eiendommer.

       Ser Regjeringen det som et prioritert mål å styre statens eiendomsforvaltning slik at dette kan bidra til en positiv byutvikling i Oslo, motvirke kontoriseringen i sentrum og skape et variert miljø? »

       Presidenten: Dette spørsmål er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 22

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Både Rogaland Trafikkselskap, Strand kommune og Ryfylkerådet har lenge påpekt at reserveferjene i landets største pendlersamband, Stavanger - Tau, med mer enn 1.000 dagpendlere, er for dårlig. Trafikkstatistikken for august 1997 viste at akkumulert gjenstående biler var på 6 016.

       Hva vil samferdselsministeren gjøre for å bedre forholdene for de reisende i ferjesambandet Stavanger - Tau? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Norsk veg- og vegtrafikkplan for perioden 1998-2007 trekker opp langsiktige servicemål for riksvegferjedriften med hensyn til åpningstid, frekvens og kapasitet. Servicemålet kapasitet omhandler ventetid. For bynære samband innen riksvegferjedriften er målsettingen at 98 % av kjøretøyene på årsbasis skal komme med ønsket avgang. Måltallet er et gjennomsnittstall og kan skjule høyere oversitting i perioder. Det gjelder spesielt for sommersesongen.

       De første åtte månedene i 1996 var gjensittingen i sambandet Stavanger - Tau under 2 %. Sambandet har hatt sterk trafikkvekst for tilsvarende periode i 1997, og gjensittingen til og med august måned i år var på 2,6 %. Forventet gjennomsnittstall på årsbasis for 1997 ventes å bli lavere, men neppe under målsettingen om 2 % gjensitting.

       Veg- og vegtrafikkplanen legger opp til økt åpningstid for prioriterte samband i kommende planperiode. Innen et stramt drifts- og vedlikeholdsbudsjett foreslås ferjetilbudet i budsjettet for 1998 videreført på samme nivå som for 1997. Det gjelder også tilbudt reserveferjemateriell. Statens vegvesen legger likevel til grunn at reservemateriellsituasjonen ikke er vanskeligere i dette sambandet enn innen riksvegferjedriften generelt.

       Broen over Lysefjorden åpnes etter planen i desember i år. Dette vil bedre kapasiteten i parallellsambandet Lauvvik - Oanes, noe som vil kunne lette situasjonen i sambandet Tau - Stavanger.

       Morten Lund (Sp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Ved at Røros lufthavn nå overtas av staten, vil landingsavgiften for Braathens SAFEs rutetilbud øke fra dagens 320.000 kr til over 4 mill. kr hvis statens avgiftsregler skal gjelde fullt ut.

       Hvordan vil statsråden bidra til at den statlige overtagelse ikke blir en fare for å opprettholde et rutetilbud med meget stor samfunnsverdi? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Som oppfølging av Stortingets behandling av St.meld.nr.15 (1994-1995) om statens engasjement i regional luftfart overtar staten ved Luftfartsverket de regionale lufthavnene der staten om nødvendig vil ta ansvar for å sikre et tilfredsstillende flyrutetilbud. Blant de 26 berørte lufthavnene er Røros, som staten etter planen skal overta 1. januar 1998.

       Som følge av en avtale mellom dagens lufthavneier, Røros kommune, og Braathens SAFE, har rutebetjeningen av Røros lufthavn hittil foregått til langt lavere avgifter enn det som gjelder ved tilsvarende lufthavner, det være seg statlige eller kommunale. I og med statens overtakelse av Røros lufthavn vil denne avtalen måtte opphøre. Avgiftssatsene for Røros vil bli fastsatt senere i høst.

       Jeg vil legge vekt på å tilstrebe løsninger som best mulig kan hensynta det reisende publikums interesser og flyselskapenes behov for forutsigbare og akseptable vilkår for rutedriften. Samtidig skal også Luftfartsverket gjennom avgiftsinntektene fra brukerne sikres en solid nok økonomi til å ivareta samfunnsmessige forpliktelser i form av drift av og investeringer på bedriftsøkonomisk ulønnsomme lufthavner.

       Uten å forskuttere avgjørelsen av takstregulativet vil jeg vise til at staten gjennom overtakelsen av lufthavnen påtar seg det overordnede ansvaret for å tilrettelegge for fortsatt flyrutedrift på Røros, på samme måte som på statens øvrige lufthavner.

       Morten Lund (Sp) : Jeg takker for svaret. På Røros har de ved kommunalt eierskap fått til det kommunen kaller et relativt godt tilbud. Røros kommune ønsket ikke statlig overtakelse den gangen det ble diskutert i kommunestyret. Et solid flertall i Stortinget understreket ved behandlingen av den meldingen som var aktuell, at statlig overtakelse av de regionale flyplassene ikke skulle gi dyrere drift eller dårligere tilbud, men tvert imot - jeg siterer fra innstillingen:

       « Flertallet er av den oppfatning at statlig overtaking av de regionale flyplassene og rutetilbudene på sikt vil føre til bedre effektivitet og lønnsomhet, samt et bedre rutetilbud til et prisnivå som er til beste for både befolkning og næringsliv i Distrikts-Norge. »

       Jeg vil da stille følgende tilleggsspørsmål til statsråden: På hvilken måte sikrer departementet at Luftfartsverket og andre som forhandler på vegne av staten i en sak som denne, at de følger opp de klare intensjonene fra Stortingets flertall ved behandlingen av den saken jeg nevnte?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg har sympati for at representanten gjentar spørsmålet, men jeg tror han vil forstå meg når jeg gjentar svaret. Jeg vil ikke forskuttere behandlingen av takstregulativet, men jeg erkjenner at staten gjennom overtakelsen av de regionale lufthavnene skal ta det samme ansvaret der som på øvrige statlige flyplasser.

       Astrid Marie Nistad (A) : Eg vil få lov til å stille følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « 7. november 1997 er styret i Posten Norge BA invitert til å vedta ei omfattande omorganisering av postterminalane i Norge. Dette vil få konsekvensar for servicen og arbeidsplassar i distrikta, mellom anna i Skien, Sogndal, Alta og Sarpsborg.

       Vil samferdselsministeren som generalforsamling vurdere å stoppe nedlegging av postterminalar som er distriktsarbeidsplassar, og som vil redusere servicen til folk ute i distrikta? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Regjeringen Bondevik har som grunnlag at en ikke vil akseptere en nedgang i postservicen. Innenfor denne rammen skal Posten Norge BA etablere en nettstruktur som økonomisk og praktisk sett er mest mulig hensiktsmessig.

       Jeg har derfor bedt Posten Norge BA om en særskilt redegjørelse om konsekvensene for postservicen ved et redusert antall sorteringsterminaler. Jeg avventer nå denne redegjørelsen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg kan ikke forskuttere en tilleggsproposisjon. Men la meg likevel si følgende: Jeg deler representanten Nistads bekymring over arbeiderpartiregjeringens behandling av kjøp av såkalte ulønnsomme tjenester.

       Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg skal få lov å stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

       « Ifølge Fædrelandsvennen 29. og 30. oktober 1997 fremgår det at Statens vegvesen har kjøpt et hus som lå i det veivesenet trodde skulle bli ny E18-trasé gjennom Kristiansand. Traseen ble imidlertid endret i den endelige reguleringsplan. Personen som solgte huset i den tro at det skulle rives, ønsker nå å kjøpe huset tilbake, noe Statens vegvesen motsetter seg.

       Synes ikke statsråden det hadde vært rimelig at selgeren av huset fikk en mulighet til tilbakekjøp, da formålet med kjøpet fra Vegvesenets side er falt bort? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Kristiansand bystyre vedtok kommunedelplan den 22. februar 1995 som fastla traseen for E18 gjennom de sentrale deler av Kristiansand. Daværende eier av Oddernesveien 3 hadde eiendommen liggende ute for salg i markedet gjennom eiendomsmegler høsten 1995. Plansituasjonene på dette tidspunktet kan hevdes å være en medvirkende årsak til at eiendommen var vanskelig å omsette i markedet. Etter sterke oppfordringer fra selger tok Vegvesenet initiativ til å stille nødvendige midler til disposisjon for kjøp av eiendommen. På det tidspunktet var det usikkert om eiendommen måtte innløses, og forholdene omkring plansituasjonen ble gjort klart for selger.

       Fra Vegvesenets side ble et kjøp av eiendommen også ansett som viktig i forhold til den forestående og meget krevende anleggsfasen. Behov for midlertidig erstatningsbolig for dem som med sikkerhet ville få sin eiendom innløst, var også avgjørende for valget.

       Etter en helhetsvurdering av eiendommens verdi ble selger tilbudt 900.000 kr. Vegvesenets tilbud ble kort tid senere akseptert, og Vegvesenet ble presentert en kjøpekontrakt datert 24. november 1995.

       Vegvesenet betrakter nå eiendommen som en del av E18-prosjektet, og det er gjort avtale om at deler av boligen skal leies av et eldre ektepar som får sin eiendom innløst som følge av prosjektet. Formålet med eiendomskjøpet har derfor i og for seg ikke falt bort selv om den godkjente reguleringsplanen ikke nødvendiggjør innløsning av eiendommen.

       Det framgår likevel at eiendommen nå bare indirekte er til nytte for prosjektet. Jeg mener derfor at menneskelige hensyn tilsier at den tidligere eier kan bli tilbudt å kjøpe eiendommen tilbake fra Vegvesenet på det tidspunkt forholdene ligger til rette for det. Jeg forutsetter at et slikt eventuelt tilbakekjøp skjer etter regler for avhending av statlig eiendom.

Ansgar Gabrielsen (H) : Det var jo et for så vidt positivt svar fra Dørum. Jeg oppfatter svaret dit hen at saken langt på vei er løst ved at han sier at eiendommen bare har « indirekte » nytte. Og det må en i høyeste grad si om en eiendom som er kjøpt med det for øye at den skal rives på grunn av veianlegg. At en nå etter hvert tenker at den kan brukes som erstatningsbolig inntil videre for andre som får sin eiendom ekspropriert, og som blir revet, har jeg til en viss grad forståelse for. Jeg synes imidlertid det hadde vært naturlig at man i forbindelse med denne saken - tidligere eier er tross alt 85 år - ikke innlosjerer flere enn høyest nødvendig, for av forståelige grunner synes jeg det ville være naturlig å innlede forhandlingene ganske raskt. Jeg tror eiendomsmarkedet i Kristiansand er av en slik karakter at det er mulig å skaffe substitutter for dem som får sine boliger revet. Det har studentopptak og studenthybelsituasjonen vist.

       Jeg vil bare spørre statsråden om han vil bidra til at dette går rimelig fort for denne eldre mannen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Spørreren og jeg har det til felles at vi av menneskelige hensyn ønsker en løsning, og jeg skal gjøre hva jeg kan for at det skjer så raskt som det overhodet er mulig.

       May Britt Vihovde (V) : Eg har følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Gardermobanen skal bli eit flaggskip i norsk kollektivtrafikk. Men på eit flaggskip må alle få kunna vera med. Difor er det ikkje akseptabelt at 30 % av funksjonshemma rullestolbrukarar ikkje får adgang til dei nye togsetta slik rullestolheisane no er tenkte utforma, ifølgje NSB sine eigne tal.

       Er samferdselsministeren samd med meg i at dette er uakseptabelt, og kan han i så fall gjera greie for kva tiltak som blir gjennomførte for at også alle rullestolbrukarar skal kunna ta toget til den nye flyplassen? »

Statsråd Odd Einar Dørum : For flytoget er utgangspunktet at rullestolbrukere skal klare seg med egen hjelp. I alle togsett er det en spesielt tilpasset vogn med rullestolheis, to rullestolplasser, handikaptoalett og telefonautomat. To rullestoler med tilhørende servicefunksjoner pr. vognsett betyr en kapasitet på 24 rullestoler i timen i rushtiden fra Oslo og 12 fra Asker til jernbanestasjonen på flyplassen på Gardermoen.

       For ytterligere å tilrettelegge reisen for rullestolbrukere har NSB Gardermobanen AS også tatt initiativ til et samarbeid med flyselskapene for samordning av rutiner for transport av og bistand til rullestolbrukere.

       NSB Gardermobanen AS baserer sitt opplegg for funksjonshemmede på den gjeldende europeiske standarden for rullestolheiser i kjøretøy. Ved å følge denne standarden vil flytoget kunne betjene manuelle og elektriske rullestoler av den type som brukes innendørs, men også rullestoler for kombinert innendørs og utendørs bruk.

       NSB Gardermobanen AS opplyser at heisen i flytoget tilfredsstiller den europeiske standarden når det gjelder løfteplattformens lengde og bredde, men ikke fullt ut når det gjelder løftekapasitet. NSB Gardermobanen AS opplyser at de arbeider med å øke løftekapasiteten på heisen for å oppnå standardkravet.

       Når det gjelder de tyngste elektriske rullestoltypene og scootere som er laget spesielt for utendørs bruk, er disse større og tyngre enn det den europeiske standarden har lagt opp til for transport på offentlig kommunikasjon. Her vil man også i framtiden være avhengig av spesialtransport for å transportere disse rullestoltypene.

May Britt Vihovde (V) : Eg takkar samferdselsministeren for svaret.

       Alle må få lov å vera med når ein skal modernisera samfunnet. Det har òg Stortinget trudd ville skje når det gjeld Gardermobanen. I hovudrapporten for Gardermobanen står det at funksjonshemma skal følgja den vanlege transportstraumen.

       Nå viser det seg at dette ikkje er tilfellet. Eg tar det som gitt at NSB Gardermobanen AS vil klara å auka løftekapasiteten på heisane for å oppnå den europeiske standarden. Eg trur òg at samferdselsministeren vil følgja denne saka og sørgja for det.

       I framtida skal altså NSB investera i nye tog, bl.a på Bergensbanen. Då må me vera 100 % sikre på at desse blir fullt ut tilgjengelege for funksjonshemma. Målet må vera at funksjonshemma får moglegheit til deltaking i samfunnet på linje med funksjonsfriske.

       Mitt spørsmål til samferdselsministeren blir: Vil statsråden ta initiativ til å få utarbeidd kvalitetskrav/kriterium når ein skal byggja nye/byggja om bussar, tog og ferjer, sånn at våre funksjonshemma verkeleg er sikra lett tilkomst - kanskje for å oppnå høgare standard enn den europeiske?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg tar til etterretning at NSB Gardermobanen AS nå jobber for å sikre løftekapasiteten. Jeg regner med at det skjer, slik jeg er blitt orientert om.

       Jeg vil ta initiativ til et møte med Handikapforbundet for å gjennomgå de praktiske utfordringene de møter, og for også å være sikker på at de nødvendige standardkrav kommer til uttrykk på andre banestrekninger i Norge.

       Men jeg må få lov til å tilføye én ting: Det oppstår et praktisk problem når vi har standarder å gå etter, og enkelte rullestoler etterhvert får et slikt omfang at det ikke er lett å planlegge ut fra det. Jeg regner med at vi kan ha en direkte og fri samtale med Handikapforbundet om det, og at vi under enhver omstendighet kan sikre en standard som er slik at vi kan være stolt av den når vi skal vise den fram til andre.

       Terje Johansen (V) : Jeg vil stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Stortingsflertallet vedtok i fjor at Oslofjord-forbindelsen under Drøbaksundet skal bygges. Frogn kommune ønsket ikke dette av miljømessige årsaker. Miljøverndepartementet måtte derfor fremme en statlig reguleringsplan. Det er foreløpig ikke avsatt midler til å gjøre det lokale veinettet i stand til å ta imot økt trafikk. Lokalsamfunnet påføres mot sitt ønske store miljøbelastninger.

       Bør det ikke være slik at prosjektet inkluderer skadedempende tiltak for lokalsamfunnet ved at ny tilførselsvei blir bygd? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Ny og sikrere innfartsveg til Drøbak er under vurdering. En slik veg er kostnadsberegnet til ca 30 mill. kr og reguleringsplanen er nå til behandling i Frogn kommune. Kostnadene er ikke inkludert i Oslofjord-forbindelsen, men Statens vegvesen har prioritert prosjektet i sitt handlingsprogram for årene 1998-2007, foreløpig med oppstart etter 2001. Handlingsprogrammet for perioden 1998-2007 er nå til fylkeskommunal behandling. Etter det nye styringssystemet har fylkeskommunen fått stor innflytelse på hvordan statlige investeringer til det øvrige riksvegnettet skal prioriteres. I første omgang er det nå derfor nødvendig å avvente resultatet av behandlingen i Akershus fylkesting i desember 1997.

       Jeg vil også legge til at bygging av Oslofjord-forbindelsen innebærer at ferjetrafikken tas bort fra Drøbak sentrum. Dette kan bety både miljø- og trafikksikkerhetsmessige fordeler for sentrumsområdet, selv om jeg er klar over at kommunestyret rett og slett ikke likte dette sambandet som helhet.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg skulle av og til ønske at jeg som samferdselsminister hadde en Sareptas krukke, slik at jeg kunne utstede garantier i alle himmelretninger. Det kan jeg ikke gjøre, men det jeg kan gjøre, er å gjenta min sympati og å henvise til senere årlige budsjettbehandlinger.

       Representanten Johansen og jeg er jo ellers i den situasjon at vi begge var herlige motstandere av det prosjekt som nå gjennomføres, så det er under tunge hjertesukk at denne debatten utføres.

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil gjerne stilla følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « I samband med granskinga av Norne-ulukka, er det avdekt fleire sterkt kritikkverdige tilhøve ved tryggleiken. Stortinget bør difor drøfta aktiviteten i denne verksemda på nytt. Straks bør det gjerast noko med helikoptertransporten.

       Vil statsråden stoppa dagpendlinga og legga offshoreflygingane inn under regelverket for allmenn luftfart? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Eg vil først få seie at eg har mottatt spørsmålet på nynorsk. Det blei ikkje heilt framført i den forma, men eg skal likevel prøve meg på ei anna målform enn den eg vanlegvis bruker.

       Havarikommisjonen for sivil luftfart granskar no den tragiske Norne-ulukka. Så snart arbeidet er avslutta, vil kommisjonen leggje fram ein rapport.

       Kommisjonen er eit fagleg sett uavhengig organ.

       Da det ikkje ligg føre ein slik rapport, kan eg førebels ikkje seie noko meir i høve til kommisjonen si gransking av saka.

       Dei norske helikopterselskapa som i dag driv transport på sokkelen, er lagde under luftfartslova, m.a. med krav om lisens. Luftfartsverket er tilsynsmyndigheit. Når det derimot gjeld spørsmålet om bruk av helikopter til dagpendling i Nordsjøen, er dette eit høve som vert regulert av arbeidsmiljøføresegner, der Kommunal- og arbeidsdepartementet er fagdepartement.

       Eg er frå Kommunal- og arbeidsdepartementet gjort kjend med at dagpendling til land ikkje er tillate etter arbeidsmiljøføresegnene, vidare at Oljedirektoratet som tilsynsmyndigheit for petroleumsverksemda har tatt opp til handsaming sentrale spørsmål som er knytte til helikoptertrafikk i offshoreverksemd, noko som også omfattar dagpendling.

Hallgeir H Langeland (SV) : Lat meg berre kommentera i forhold til det første at som målmann liker eg å bruka dialekt. Det er vel gjerne ikkje tillatt, men det var det eg gjorde då eg leste opp mitt spørsmål litt meir på stavangersk enn det som stod i teksten.

       Det som bekymrar SV, er f.eks det som skjedde ved Norne-ulukka, der ein leita to timar i feil område. Det verker på oss i SV som det er ein uvilje til å legga dette inn under reglane for allmenn luftfart. Noko av grunnen trur me me finn i at Flygerforbundet faktisk nyleg sende inn ein klage på Forsvaret fordi Forsvaret øvde i luftrommet, og det skjedde ei nestenulukke. Dette klaga ein inn til Luftfartsverket. Det eg lurer på, er om samferdselsministeren òg vil trekka forsvarsministeren inn i problemstillinga, sånn at ein får heile breidda.

Statsråd Odd Einar Dørum : Da går jeg tilbake til min normale dialekt, og takker også for spørrerens sjenerøsitet på det området.

       Jeg har i mitt første tilsvar gjort det klart at dagpendling ikke er tillatt. Når det gjelder andre sider ved saken, avventer jeg Havarikommisjonens rapport, men jeg kan forsikre representanten om at jeg vil gå inn i saken med det største alvor. Jeg vil foreta de vurderinger som jeg syns trengs, når jeg kjenner kommisjonens endelige innstilling.

Hallgeir H Langeland (SV) : Norsk Flygerforbund har altså 2. september klaga inn eit NATO-fly som flaug 30 m nær eit sivilt helikopter, og det har skjedd før.

       Grunnen til at eg stressar dette, er bl.a at den internasjonale flygarorganisasjonen i næraste framtid kjem til å seia at området rundt Ørlandet/Bodø er « black star », altså eit område der det er farleg for dei å flyga. Det er derfor heilt nødvendig for samferdselsministeren å sørga for at òg Forsvaret blir trukke inn i dette, for det kan verka som om noko av grunnen til at det ikkje kjem inn under allmenn luftfart, er at Forsvaret ønsker å øva fritt utan å bli overvaka av det sivile.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg forutsetter at det i fredstid er slik at luftfart foregår under forutsigbare forhold. Jeg vil ikke nå forskuttere hvilken instans som skal trekkes inn, men vil, som jeg har sagt tidligere, avvente Havarikommisjonens rapport. Men de synspunkter representanten har lagt fram, vil jeg ta med meg i dette arbeidet.

       Inge Myrvoll (SV) : Jeg har et spørsmål til samferdselsministeren - på nordlandsk uten bannskap:

       « Telepolitikken har som målsetting å tilby landsdekkende tjenester til likeverdige priser. Ifølge Dagens Næringsliv 30. oktober 1997 ønsker nå Venstres leder Lars Sponheim å privatisere Telenor.

       Mener samferdselsministeren og Regjeringen at dette er i samsvar med våre telepolitiske målsettinger? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg går ut fra at jeg da kan svare på min utgave av rikstrøndersk.

       Stortinget sluttet seg ved behandlingen av St.prp.nr.70 (1995-1996) i fjor til at det er et hovedmål for norsk telepolitikk å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris. Dette er naturligvis et mål som fortsatt står fast, og som vil bli sikret oppnådd bl.a gjennom pålegg i konsesjonen til Telenor AS.

       Næringsministeren har, slik jeg kjenner til, ønsket å reise en debatt om hvordan en skal sikre nødvendig kapitaltilførsel til Telenor for bl.a å kunne ta vare på sine telepolitiske oppgaver.

       Dette er jeg imidlertid sikker på at vi vil få anledning til å diskutere senere i denne sal på det tidspunkt det er naturlig, jf. at vi har en søknad om mer egenkapital til Telenor i departementet.

Inge Myrvoll (SV) : Svaret var kort, men ikke nødvendigvis godt.

       Poenget er at ikke minst sentrum ved alle tidligere behandlinger av telepolitikken har understreket Telenors samfunnsmessige forpliktelser, forpliktelser som gjør at det er nødvendig å ha en politisk styring. Derfor var faktisk også deler av sentrum sterkt imot et AS, og andre understreket sterkt at grensa gikk ved et statlig AS, for det har litt med å kunne komme med inngrep eller om Telenor må behandles lik enhver annen aktør. Hvis man da, fordi man trenger kapitalpåfyll, går videre og sier at her skal det delprivatiseres og her skal man ut på børsen, betyr det at mulighetene til å styre Telenor som selskap vil forsvinne helt. Jeg lurer på om dette er et personlig signal fra næringsministeren, eller om det har basis i sentrumsregjeringa.

Statsråd Odd Einar Dørum : Både næringsministeren og andre statsråder har kommentert spørsmålet tidligere i dag, og jeg har konstatert at de er enige i at vi må drøfte hvordan vi best mulig skal sikre kapital til Telenor. Jeg nøyer meg med å si at det er det vi skal drøfte.

       Det er helt rett oppfattet at vi oppfatter Telenor som en nøkkelvirksomhet, men det er også slik at Stortingets flertall har vedtatt at den skal fungere i et deregulert marked fra 1. januar 1998. I den situasjonen balanserer Telenor mellom det å klare seg i markedet og samfunnsmessige føringer, som representanten har helt rett i at de skal ta med seg. I den sammenhengen er det fremmet en søknad om økt egenkapital. Den saken vil jeg sørge for får en grundig behandling, og i sin tur vil den selvfølgelig bli forelagt Stortinget. Jeg tror at vi skal avholde oss fra alle andre tanker om hva som kunne tenkes å komme til å skje, inntil den saken foreligger.

Spørsmål 30

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal stille dette spørsmålet til utdanningsministeren:

       « Stortinget har bedt om å få utredet opprettelsen av et teknologiråd knyttet til Stortinget. Sentrumspartiene støttet dette forslaget svært aktivt.

       Vil Regjeringen sørge for at et slikt teknologiråd nå kommer i gang? »

Erik Solheim (SV) : Jeg skal få takke statsråden for svaret, som jeg opplever som forsøksvis positivt. Jeg vil minne om hva slags institusjon vi snakker om. Det avgjørende er selvsagt ikke om den er knyttet til Stortinget, men at det er en frittstående institusjon som skal ha to formål, slik jeg ser det. Det ene er å være et sted der politikere og andre kan henvende seg for å få teknologivurderinger, og det andre er å være et utgangspunkt for samfunnsmessig debatt, og som på eget initiativ tar opp vesentlige nye teknologiformer som man vet er på vei inn, eller som allerede er kommet inn, for å få den nødvendige debatt i samfunnet.

       I et moderne samfunn kan svært lite når det gjelder teknologi styres gjennom lover, regler, påbud og avgifter. Det hender at det også er nødvendig, men som regel er det menneskenes rettsoppfatning og hvordan folk selv ønsker å håndtere teknologien som er det mest avgjørende. Nettopp derfor er det et slikt råd har en så avgjørende funksjon. Det fins i flere tyske delstater, det fins i Danmark, det fins i England og en rekke andre land, og jeg vil be om at statsråden tar med disse eksemplene for vurderingene i Norge.

Spørsmål 31

       Rune E Kristiansen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utdanningsministeren:

       « Etter- og videreutdanningsreformen vil bli en viktig del av inntektsoppgjøret 1998.

       Vil Regjeringen synliggjøre sine standpunkter til denne reformen før inntektsoppgjøret 1998 starter? »

Statsråd Jon Lilletun : Det offentlege utvalet som har greidd ut spørsmålet om ei reform for etter- og vidareutdanning for vaksne - Buer-utvalet - leverte si utgreiing 1. oktober 1997. Utgreiinga er no på brei høyring med frist 2. januar 1998.

       Regjeringa vil leggje til rette for livslang læring. I arbeidet vil vi ta utgangspunkt i den einskilde vaksne sine ønske og behov for å utvikle seg vidare, og næringslivet sine behov for kompetanseutvikling. Samarbeidet med dei partane i arbeids- og samfunnslivet det gjeld, vil bli tillagt stor vekt. Med grunnlag i utgreiinga frå Buer-utvalet og svara frå høyringsinstansane vil Regjeringa leggje fram ei melding for Stortinget i løpet av våren 1998. Denne meldinga vil vere grunnlag for ein nasjonal handlingsplan for vaksenopplæring og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnsliv.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 1.

Spørsmål 1

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Inger Lise Husøy til statsministeren, vil bli besvart av sosialministeren.

       Inger Lise Husøy (A) : Jeg har følgende spørsmål til statsråden:

       « Stortinget behandlet for kort tid siden en ny alkohollov. Det ble blant annet vedtatt å opprette inntil 50 nye vinmonopolutsalg. Uttalelser fra blant annet sosialministeren i pressen har sådd tvil om Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak.

       Vil Regjeringen opprette inntil 50 nye utsalg slik Stortinget har vedtatt? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Den førre Regjeringa la i vår fram ein odelstingsproposisjon med framlegg om ei rekkje endringar i alkohollova. Lova blei vedteken med nokre justeringar. I samband med denne presenterte arbeidarpartiregjeringa også sine synspunkt på salsnettet til Vinmonopolet. Den dåverande regjeringa la til grunn at det var ynskjeleg at taket for talet på utsal skulle hevast med ca 50 %. Noka realitetsbehandling av dette spørsmålet blei ikkje gjort i Stortinget. Slik lova er, også etter endringane, er det departementet som fastset eit tak for talet på salsløyve og fordelinga av desse. Eg har likevel merka meg at framlegget om å heva taket fekk støtte i Stortinget.

       Det har ikkje på noko tidspunkt vore føresetnaden at det skulle koma 50 nye utsal med det same. Korkje den tidlegare regjeringa eller Stortinget har vore inne på ei slik løysing. I proposisjonen er det sagt at ein realistisk etableringstakt for Vinmonopolet er at ein reknar med at det vil koma gradvis fleire nye utsal kvart år over fleire år. Etableringstakten har både ei kostnadsmessig og ei alkoholpolitisk side.

       Regjeringa ynskjer å føra ein restriktiv alkoholpolitikk. Behandlinga i Stortinget i vår viste også at det er brei semje om at det er nødvendig å setja inn ulike verkemiddel som har som felles føremål å avgrensa dei alvorlege skadeverknadene av alkoholforbruket som vi no ser i samfunnet. Det å avgrensa tilgjenget til alkohol er eitt av fleire verkemiddel. Som nemnt i tiltredingserklæringa tek Regjeringa sikte på å utarbeida ein handlingsplan for å få alkoholbruken ned i tråd med målet om 25 % reduksjon innan årtusenskiftet. Dette er ei prioritert oppgåve. For meg er det naturleg å sjå ein landsplan for Vinmonopolet i samanheng med ein slik plan, slik at vi kan få ei samla vurdering av dei verkemidla vi har til rådvelde. Eg vil til slutt understreka at eg har merka meg dei synspunkta som kom fram ved Stortinget si behandling av spørsmålet i vår.

Inger Lise Husøy (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er jo ikke så veldig rart at statsråden har merket seg hva Stortinget sa, for statsrådens eget parti var jo med på den flertallsmerknaden som spørsmålet tar utgangspunkt i. Det er ikke noen tvil om hva flertallet ønsket seg; de ønsket seg inntil 50 nye polutsalg. Og det er for så vidt ikke en debatt om takten statsrådens uttalelser i aviser har ført til, men mer om det skal gjennomføres eller ikke. Flertallsmerknaden kom faktisk innenfor rammen av et ønske om en restriktiv alkoholpolitikk, og alle var for en reduksjon i alkoholbruken på 25 %. Det er jo ikke der skoen trykker. Jeg betraktet det videre slik at alkohol er en legitim og lovlig omsatt vare, og det var faktisk et ønske om at mer av alkoholomsetningen skal komme inn i lovlige former, og at det skal være lik tilgang over hele landet.

       Mitt spørsmål er om statsråden har til hensikt å opprette så nær 50 polutsalg som mulig, eller om en skal legge seg på et atskillig mindre antall.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er utarbeidd ein landsplan frå Vinmonopolet si side. Den har vore ute til høyring og skal no til vurdering i departementet.

       Eg vil halda meg til det som er sagt frå Stortinget si side om « inntil » 50 nye vinmonopolutsal. Eg legg til grunn den argumentasjonen som er der, både at det er ynskjeleg å få meir av omsetninga inn på Vinmonopolet, at det er geografiske og distriktsmessige omsyn, og at det òg er spørsmål om å rydda opp i forhold til nokre køar. Men vi ynskjer å sjå dette i samanheng med den handlingsplanen som skal utarbeidast, og som har som mål redusert forbruk. Det er òg noko som Stortinget i si tid har sagt.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg tillet meg å stilla fylgjande spørsmål til sosialministeren:

       « Mange pensjonistar som har tent opp tilleggspensjonar gjennom mange år i arbeidslivet, er no usikre på kva konsekvensar ein auke i minstepensjonen på kr 1.000 pr. månad vil få for dei.

       Korleis ser statsråden på dette, og kva tiltak vil ho setja i verk for å hindra ei urettvis handsaming av pensjonistar med små tilleggspensjonar? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Minstepensjonistar i folketrygda i dag omfattar både pensjonistar utan tilleggspensjon og pensjonistar med tilleggspensjon som er lågare enn særtillegget.

       Pensjonar frå folketrygda er som kjent sett saman av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. Summen utgjer minsteforsikringa i folketrygda, det vil seia minstepensjonen.

       Ein auke i minstepensjonane på 1.000 kr i månaden, som Regjeringa håpar å få fleirtal for, vil såleis også koma pensjonistar med låge tilleggspensjonar til gode. Auken vil variera i storleik ut frå kor mykje som manglar for å sikra ein samla pensjon på det nye nivået for minstepensjonen. I hovudsak vil ein slik auke gjelda tidlegare deltidsarbeidande kvinner og/eller kvinner med ein kort yrkesaktiv periode etter 1967, då folketrygda blei innført.

       Ein auke av minstepensjonen vil elles ikkje få konsekvensar for andre pensjonistar med tilleggspensjon. Dei vil på vanleg måte få pensjonane regulerte i samsvar med auken i grunnbeløpet.

       Representanten Ausdal Starrfelt spør kva tiltak vi vil setja i verk for å hindra ei urettferdig behandling av pensjonistar med låge tilleggspensjonar. Sidan alle med tilleggspensjonar under minstepensjonsnivå også vil få auka pensjonen, kan eg ikkje direkte sjå noka urettferdig behandling her.

       Det er vanskeleg å skjøna innvendingar til ei forbetring som særleg gjeld for kvinner med inga eller låg opptening i folketrygda. Desse kvinnene har utført storparten av arbeidsinnsatsen sin i heimen etter at folketrygda vart innførd i 1967. Dei har heller ikkje fått nytte av nyordninga med poeng for omsorgsarbeid frå 1992, slik framtidas pensjonistar får.

       Eg er kjend med at mange pensjonistar blir vonbrotne når dei trass i å ha utvist ein viss yrkesaktivitet blir minstepensjonistar. Dette vil eg ikkje kalla urettferdig, men eit utslag av den sosiale fordelinga i folketrygda sitt pensjonssystem, dvs. fordeling frå menn til kvinner og frå yrkesaktive til ikkje yrkesaktive.

       Auka minstepensjon er ein del av Regjeringa sitt mål om å betra forholda for grupper som er økonomisk svakt stilte.

       Sjølv om minstepensjonane har auka prosentvis nokså bra dei siste åra, blir auken ikkje så stor i kroner. Frå 1990 finn vi ein auke på om lag 16.000 kr. Eit monaleg løft slik Regjeringa no ynskjer, er både rimeleg og rettferdig etter mi vurdering. Etter kvart som fleire og fleire tener opp eigen tilleggspensjon i folketrygda, vil ordninga med særtillegg og minsteforsikring omfatta stadig færre, men det vil vera ei viktig forsikring for dei det gjeld.

Spørsmål 33

       Asmund Kristoffersen (A) : Jeg skal få stille helseministeren følgende spørsmål:

       « Stortinget vedtok følgende 11. juni 1997: « Det henstilles til Regjeringen å fremme nødvendige forslag for å begrense forsikringsselskapenes salg av private operasjonsforsikringer og legge dette fram for Stortinget så raskt som mulig. » Det har nå kommet nye initiativ for å få etablert forsikringsbaserte private helsetilbud.

       Hvordan vil statsråden forholde seg til disse og til Stortingets vedtak av 11. juni 1997? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Når det gjelder håndteringen av det forslag som representanten refererer til, viser jeg til at den forrige regjering uttalte seg om dette i brev til Stortinget av 8. september 1997. Det er gjengitt i Dok.nr.7 A (1997-1998).

       Jeg har ikke problemer med å forstå de motforestillinger som reiser seg mot denne nye type helseforsikringer som nå kommer på markedet. Betydningen av disse private operasjonsforsikringene avhenger imidlertid av i hvilken grad publikum opplever det offentlige helsevesenet som tilfredsstillende.

       Regjeringens mål er å sikre hele befolkningen nødvendig tilgang til helsetjenester av god kvalitet. Tilbudet bør gis uavhengig av personlig økonomisk situasjon, i et offentlig helsevesen der sykdommens alvorlighetsgrad er avgjørende for prioriteringen av tilbudet.

       Knappheten på helsepersonell skaper imidlertid i dag utilfredsstillende tilgjengelighet til offentlige helsetjenester, med uakseptabelt lange ventetider for mange pasienter. Dette gjør det nødvendig med tiltak for å kanalisere bruken av helsepersonellets kompetanse inn mot prioriterte pasientgrupper. Et omfattende salg av private operasjonsforsikringer vil kunne utvide markedet for private helsetjenester. En fremvekst av nye kommersielt drevne private helsetjenester eller utvidelse av eksisterende tilbud vil kunne vanskeliggjøre arbeidet med å oppfylle det offentlige helsevesens forpliktelser overfor befolkningen.

       Opprettelse av nye private sykehus eller utvidelse av eksisterende tilbud krever imidlertid godkjenning av departementet etter sykehusloven § 3. I den grad private operasjonsforsikringer skulle medføre en økning i markedet for private helsetjenester i Norge, gir kravet om godkjenning av sykehus muligheter for å kontrollere omfanget av nye private helsetjenester. I utkastet til ny lov om spesialisthelsetjenesten er det foreslått en videreføring av dagens krav om godkjenning av sykehus. Ved vurderingen av om godkjenning skal gis, kan det legges vekt på helsepolitiske hensyn. Det er mitt syn at en i første rekke bør benytte seg av den styringsmuligheten som kravet om godkjenning gir, fremfor å foreslå et forbud mot eller begrensinger i folks adgang til å tegne slike forsikringer.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg takker statsråden for svaret og sier meg tilfreds med at han tilkjennegir en kritisk holdning til private, forsikringsbaserte helsetjenester. De forsøk som nå synes å bli gjort for å få til nettopp disse tjenestene, skaper etter min mening lett store forskjeller mellom folk. De planlagte forsikringsvilkår slik som de er blitt kjent gjennom media, reiser alvorlig etiske spørsmål, bl.a ved at personer over 65 år skal utestenges og at det for å få slik forsikring skal stilles krav til fysisk form, og at en ikke skal være overvektig.

       Stortinget vedtok i vår omfattende reformer for vårt helsevesen, og jeg vil derfor stille statsråden følgende tilleggsspørsmål: Hva er statsrådens vurdering av de konsekvenser private, forsikringsbaserte helsetjenester kan ha for spesialistdekningen ved våre offentlige sykehus?

Statsråd Dagfinn Høybråten : I den grad vi får en omfattende utvikling av denne type forsikringsbaserte tilbud som gjennomføres i praksis i Norge og ikke i utlandet, kan konsekvensen bli at fagfolk som det er knapphet på, særlig i spesialisthelsetjenesten, blir trukket vekk fra det offentlige tilbud og at det offentlige og det allmenne tilbudet til befolkningen dermed blir svekket. Det er en utvikling som jeg for min del vil følge nøye med på, men jeg tror som sagt ikke på forbudslinjen i forhold til forsikringer av denne typen. Det er primært et spørsmål om å sikre en god dekning i det offentlige helsevesen og benytte de reguleringsmuligheter på sykehussiden som vår lovgivning gir.

       John I Alvheim (Frp) : Jeg skal få lov å stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

       « Departementet har nedsatt et utvalg som skal utrede faglige krav til den akuttmedisinske kjeden. Det forventes at utredningen i sterk grad vil berøre akuttfunksjonene ved mange lokalsykehus, men noen representant fra lokalsykehusene spesielt finnes ikke i utvalget.

       Vil helseministeren sørge for at det tilleggsoppnevnes en representant fra lokalsykehusene i den utredningsgruppe som er nedsatt? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Utvalget som skal utrede faglige krav til den akuttmedisinske kjeden, ledes av kommunelege I Daniel Haga fra Alta og har 13 medlemmer. Tidsfristen for avgivelse av rapport er satt til 1. april 1998. Oppnevningen og sammensetningen av utvalget har vært omfattet med stor oppmerksomhet. Det har kommet henvendelser fra helseregioner, fylkeskommuner, enkeltsykehus, interessegrupper og organisasjoner, som har uttrykt særskilte ønsker om hvem som skal være representert i utvalget.

       Ved oppnevningen av medlemmer til utvalget er det lagt vekt på flere forhold, bl.a geografisk tilhørighet, representasjon fra ulike nivåer i helsetjenesten og det enkelte medlems faglige bakgrunn, erfaring og kompetanse. Når det gjelder lokalsykehusene, er disse representert ved sjefslege og gynekolog Christian Bjelke ved Fylkessykehuset i Kristiansund.

       På bakgrunn av den store interessen for utvalgets arbeid er utvalget anmodet om å sørge for at representanter for flest mulig av de berørte interesser får anledning til å uttale seg og komme med innspill i løpet av utvalgets arbeid. Jeg er gjort kjent med at utvalget planlegger å avholde et møte hvor ulike organisasjoner og interessegrupper inviteres til å presentere sitt syn for utvalget. Jeg er også kjent med at utvalget vil legge et av sine møter utenfor Oslo, hvor representanter for alle sykehusene i vedkommende fylke vil bli invitert til dialog.

       På denne bakgrunn, og etter å ha forsikret meg om at lokalsykehusene allerede er representert, og den arbeidsform utvalget legger opp til, vil jeg ikke gå inn for at det tilleggsoppnevnes flere medlemmer til dette utvalget.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, som var skuffende.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg kan ikke være enig med representanten Alvheim i at lokalsykehusene ikke er representert på faglig nivå. Det er, som jeg sa i mitt første svar, nettopp en lege fra et av disse sykehusene som er oppnevnt som medlem.

       Jeg har nøye studert det mandat som utvalget er gitt, og kan heller ikke se at mandatet er en bestilling av en bestemt konklusjon. Det ville etter mitt syn være en helt gal innfallsvinkel. Og jeg vil forsikre representanten Alvheim om at statsråden i sin oppfølging av arbeidet med den akuttmedisinske beredskap både har merket seg Stortingets tidligere behandling i saken, og at han vil gå inn i denne problemstillingen med et åpent sinn, uten at det er trukket konklusjoner på forhånd. Og det er tross alt den politiske behandlingen av dette spørsmålet som vil telle til slutt.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker igjen statsråden for svaret, som var noe mer betryggende denne gangen.

       Slik jeg ser det, ville det være uansvarlig å redusere den nåværende akuttberedskap ved en rekke lokalsykehus, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge, der avstandene og tidsfaktoren er virkelig livsviktig for mange ulike sykdomsarter.

       I utvalgets mandat anføres det at det forutsettes at konklusjoner som trekkes, skal ligge innenfor dagens økonomiske ramme. Og jeg tillater meg å spørre helseministeren: Hva ligger i dette? Man kan da ikke mene at de økonomiske rammene vi har i helsevesenet i dag, også skal gjelde i tiden fremover? Det trengs mer ressurser.

Statsråd Dagfinn Høybråten : På dette punktet er representanten Alvheim og jeg helt enig - det trengs flere ressurser. Budskapet i det mandatet, som for øvrig er fastsatt av den foregående politiske ledelse, er nok heller ikke ment dit hen at man ikke trenger større ressurser til helsevesenet. Det er en ikke uvanlig passus i utvalgsmandater. Det er for å hindre at utvalg går helt utover realistiske grenser at man legger inn denne type forutsetninger i et mandat. Men det binder selvfølgelig ikke de politiske avveininger som må skje i oppfølgingen av en utvalgsinnstilling.

       Når det gjelder spørsmålet om den akuttmedisinske kjeden og hvordan den skal ivaretas, kan jeg bare bekrefte at de hensyn som representanten vektlegger, også vil bli vektlagt av departementet. Men det behøver ikke hindre at man får en noe sterkere funksjonsfordeling.

Spørsmål 35

       Gunnar Breimo (A) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

Gunnar Breimo (A) : Jeg må bare si at jeg er glad for det svaret som miljøvernministeren her har gitt, og at det som var Stortingets intensjoner, skal bli fulgt opp.

       Jeg ble litt overrasket over at man har angrepet dette spørsmålet ved at direktoratet setter seg ned nærmest på egen hand og lager forskrifter for hvordan dette skal fungere, hva slags myndighet som skal gis, og at man ikke har hatt kontakt med myndighetene lokalt, eksempelvis fylkesmenn i de forskjellige fylker, og ikke minst næringsinteressene. Og jeg vil stille et tilleggsspørsmål om i hvor stor grad næringsinteresser vil bli trukket inn ved sammensetningen av disse utvalgene. Jeg ser det som uhyre viktig at dette skjer, slik at vi på den måten kan få plassert ansvar også på det hold.

Statsråd Guro Fjellanger : Det ser ut som om nordlendingene kan komme til rørende enighet om dette spørsmålet. Jeg er helt enig med representanten Breimo i at det nettopp er viktig at disse komiteene er bredt sammensatt, ikke minst for å diskutere hvordan man kan forebygge, og hvordan man kan dempe konfliktnivået. Og jeg er også enig i at det er viktig å finne fram til gode løsninger som gjør at man kan kombinere det å ta vare på rovviltstammen med det å bruke utmarka til beiteområder for både sau og rein. Der tror jeg vi har felles interesser.