Johan J Jakobsen (Sp) (ordfører for saken):

       Etter at de nordiske land i 1994 avklarte sitt forhold til Den europeiske union har det nordiske samarbeidet gjennomgått en omfattende reformprosess. Siktemålet med denne prosessen har vært å effektivisere og vitalisere Nordisk Råd og å tilpasse rådets virksomhet til en ny politisk virkelighet. Den nye virkeligheten innebærer bl.a at enkelte beslutninger som tidligere ble fattet i nordiske organer, nå vil finne sin løsning i andre fora enn de nordiske, og at de internasjonale perspektivene nå må tillegges større vekt i det nordiske samarbeidet.

       Selv om det mer tradisjonelle nordiske samarbeidet fortsatt vil utgjøre den klart mest omfattende delen av det nordiske samarbeidet, bærer meldingen om nordisk samarbeid preg av at samarbeidet mellom Norden og Europa og mellom Norden og nærområdene har fått økt vekt innenfor det totale samarbeidet. Selv om dette er en naturlig konsekvens av den økende internasjonaliseringen, kan det være grunn til å reise en advarende pekefinger når det gjelder den framtidige balansen mellom det tradisjonelle internordiske samarbeidet og samarbeidet med Europa.

       Det nordiske samarbeidet er nemlig tuftet på de nordiske lands verdifellesskap og en bred folkelig forankring. Men dersom arbeidet i Nordisk Råd i økende grad skulle få karakter av « formøter » før aktuelle EU-møter eller oppfølging av beslutninger tatt av EU, er jeg redd

       for at den brede folkelige støtten til det nordiske samarbeidet lett ville kunne forvitre.

       Som en konsekvens av den nye strukturen og ønsket om å trekke regjeringene mer aktivt med i det nordiske samarbeidet innehar Norge formannskapet i Nordisk Råd for året 1997. Det har således vært opp til Norge som formannskapsland å følge opp den vedtatte reformprosessen i Nordisk Råd. Regjeringen konstaterer at arbeidet på ministerrådssiden nå har fått et hensiktsmessig innhold og en hensiktsmessig form med grunnlag i en sterk politisk vilje i de nordiske land til å videreutvikle dette samarbeidet. Hvis dette er en korrekt beskrivelse av reformprosessen så langt - og det må en kunne gå ut fra - lover det godt. Det gjenstår imidlertid å se i praktisk handling om de nordiske EU-land fortsatt er villige til å satse på en videreutvikling av det nordiske samarbeidet.

       Sveriges gjentatte initiativ for å redusere de nordiske budsjettene gjør at det henger en berettiget tvil ved bl.a. Sveriges vilje til å satse videre på det nordiske samarbeidet. Flertallet i utenrikskomiteen slår imidlertid til lyd for

« en forsiktig målrettet styrking av det fellesnordiske budsjettet til bl.a flere samarbeidstiltak mot Baltikum og Nordvest-Russland ».

       Den evaluering av det nordiske samarbeidet som har vært gjennomført som et ledd i omorganiseringen av Nordisk Råd, har bl.a omfattet de ca 50 nordiske institusjonene. Rapporten « Nordisk nytte » har vært omfattet med stor interesse og har også vært utsatt for til dels hard kritikk. Resultatet av den til dels smertefulle prosessen har blitt at 13 institusjoner er nedlagt, tre er omstrukturert, og det er etablert tre nye.

       Den kanskje mest omstridte omstruktureringen har vært knyttet til det tidligere nordiske språksamarbeidet. Dette har bl.a ført til at Nordisk språksekretariat i Oslo er nedlagt, og samarbeidet ivaretas nå av de ulike lands språknemnder.

       I mange år har det vært ansett som en viktig nordisk samarbeidsoppgave å fremme økt språkforståelse i Norden. Flertallet ber Regjeringen følge utviklingen på dette området nøye for å sikre at samarbeidet mellom de nasjonale språknemndene fungerer på en måte som kan bidra til å fremme språkforståelsen i Norden.

       Etter omorganiseringen og nyorienteringen av Nordisk Råd har som nevnt det nordiske samarbeidet nærmest vært i støpeskjeen. I arbeidet med å finne nye veier i samarbeidet har søkelyset bl.a blitt satt på det omfattende nettverk av frivillige organisasjoner i Norden, både som inspirasjonskilde og som et operativt verktøy for å videreføre samarbeidet. På grunnlag av et norsk medlemsinitiativ har Nordisk Råd trukket opp linjene for et tettere samarbeid mellom organisasjonene og det offisielle samarbeidet som skjer bl.a innen rammen av Nordisk Råd.

       Komiteflertallet gir i innstillingen sterk støtte til arbeidet med å styrke den frivillige sektor som en ressurs i det nordiske samarbeidet. Saken har også fått støtte fra ministersiden. I daværende statsminister Thorbjørn Jaglands redegjørelse for Nordisk Råd i København for et år siden ble det bl.a konkret foreslått å stimulere de frivillige organisasjonene til å engasjere seg i nettverksbygging med nærområdene - et forslag som for øvrig ble fulgt opp av Norden-utvalget ved sluttbehandlingen av medlemsforslaget.

       Det forventes nå at det varslede ministerforslaget om et nærmere samarbeid mellom de frivillige organisasjonene og Nordisk Råd snart blir lagt fram for Nordisk Råd. Det er viktig at en nå ikke taper tempo i oppfølgingen av den enstemmige rådsbeslutningen fra København for nøyaktig ett år siden. Det er, som komiteflertallet uttrykker det, særlig viktig å få klarlagt den rolle og de muligheter de frivillige organisasjonene kan spille i samarbeidet med Nordens nærområder.

       Den nordiske passunionen er et av de mest konkrete og positive resultater av det nordiske samarbeidet. Passunionens framtid har vært et sentralt tema i forbindelse med Norges forhandlinger med de såkalte Schengen-landene om norsk deltagelse i Schengen-samarbeidet.

       Amsterdam-avtalen innebærer som kjent at Schengen-samarbeidet nå skal bli en inkorporert del av EU og delvis legges inn under EUs søyle I, som innebærer også overnasjonale beslutninger. Det skal om kort tid startes forhandlinger mellom EU og Norge om en ny avtale.

       Selv om det i utenrikskomiteen gjør seg gjeldende ulike oppfatninger om Schengen, har ikke komiteen funnet innstillingen til meldingen om nordisk samarbeid som en naturlig arena for debatt om Schengen-avtalen. Dette er en sak som komiteen vil få rikelig anledning til å drøfte senere. Det er imidlertid et felles ønske, på tvers av ulike syn på Schengen, at det skal være mulig å ta vare på den nordiske passunionen i den videre prosessen.

       Flertallet i komiteen uttrykker sterk støtte til en videreutvikling av det nordiske samarbeidet innen rammen av Nordisk Råd. Fremskrittspartiets medlemmer ønsker imidlertid å avvikle Nordisk Råd, som en konsekvens av at Sverige og Finland har blitt med i Den europeiske union. Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet selv presenterer sine premisser for dette, etter min oppfatning, noe eiendommelige standpunkt. Behovet for et regionalt samarbeid mellom de nordiske EU-land og Island og Norge har etter Senterpartiets mening snarere blitt større enn mindre etter at Sverige og Finland valgte EU-medlemskap. Og så får vi håpe og tro at de nordiske EU-land vil prioritere det nordiske samarbeidet så høyt at Nordisk Råd vil ha livets rett også i framtiden.

       Nordisk Råd er et parlamentarikerorgan på nordisk nivå. Allerede i den selvfølgeligheten ligger det noen føringer på hva dette forumet kan holde på med. Rådet

       er ikke et kampanjeorgan på linje med frivillige organisasjoner, det er ikke en bistandsorganisasjon som kan drive utviklingsprosjekter i nærområdene, og det er heller ikke en resolusjonskvern frikoblet fra de vedtak som fattes i medlemslandenes nasjonale regjeringer og parlamenter.

       Hovedpoenget med Nordisk Råd må derfor være at det er et forum som gjennom konkret politisk handling bidrar til å få fram politiske resultater som landene hver for seg ikke kan oppnå, og at det er en arena for debatt og utveksling av kunnskap og erfaringer som i sum kan bidra til å øke kvaliteten på de politiske beslutninger som landene hver for seg fatter. Selvfølgelig inneholder Nordisk Råd andre elementer enn dette, men her ligger etter min mening kjernen i samarbeidet.

       Den store omorganiseringen av rådets arbeid har til tross for mange dystre spådommer vært med på å vitalisere denne institusjonen, og vi er kommet noe nærmere den ideelle målsettingen om hva samarbeid skal handle om. Inndelingen i tre hovedutvalg under Presidiet har bidratt til å fokusere enda tydeligere på saksområder hvor Nordisk Råd kan spille en rolle. Økt innflytelse til partigruppene har bidratt til å gjøre arbeidet i Nordisk Råd mer relevant i forhold til de saker som vi hver for oss arbeider med i den daglige nasjonale politikken. Vi er med andre ord inne i en positiv prosess når det gjelder Nordisk Råd. Denne prosessen er ikke avsluttet, og mange utfordringer gjenstår. Men retningen er riktig, og fremskrittene er oppmuntrende.

       Gjennom rådets arbeid i 1997 har utfordringer som de nordiske land har felles, blitt satt i fokus, og det er arbeidet fram konkrete forslag som gjør oss bedre i stand til å møte disse utfordringene. Jeg vil særlig nevne to initiativ fra Arbeiderpartiet og den sosialdemokratiske gruppen som i løpet av 1997 har brakt oss noen skritt videre.

       En arbeidsgruppe under Nærområdeutvalget har det siste året arbeidet med nordisk miljøregnskap: Hvordan kan vi gjennom et bedre samarbeid dempe veksten i energiforbruket, og kan vi ved å samarbeide redusere miljøbelastningene ved vårt energiforbruk? Dette er problemstillingene som arbeidsgruppen har vært opptatt av. Arbeidsgruppens rapport og anbefalinger skal behandles under sesjonen i Helsingfors neste uke. Det foreligger en tverrpolitisk anbefaling om at man etablerer et felles nordisk miljøregnskap.

       En annen arbeidsgruppe har sett nærmere på barnas og de unges situasjon i Nordens nærområder. Det er liten tvil om at barna er svært sårbare når samfunnet gjennomgår så grunnleggende endringer som de baltiske landene har vært gjennom etter at de fikk sin selvstendighet. I storpolitikkens realiteter ble disse gruppene lett glemt. Det har derfor vært viktig at noen har satt søkelyset nettopp på barnas situasjon nå. Også denne arbeidsgruppens anbefalinger skal behandles av sesjonen kommende uke og inneholder bl.a konkrete forslag til hvordan barnas situasjon skal komme sterkere i fokus når de nordiske land heretter engasjerer seg i Baltikum og i nordvestre del av Russland.

       Etter min mening illustrerer dette arbeidet på mange måter at omleggingen av arbeidet i rådet er i ferd med å lykkes. Dette er konkret politisk arbeid som har betydning og relevans for den daglige politikken vi hver for oss driver i våre nasjonale parlamenter.

       Gjennom Europautvalget har man særlig arbeidet videre med to saker - forbrukerspørsmål og matkvalitet er i høyeste grad aktuelle spørsmål i den norske politiske debatten. På grunn av at tre nordiske land er EU-medlemmer, og mange av disse sakene berører Norge og Island som EØS-medlemmer, har det vært behov for et nordisk møtested hvor våre felles interesser kan drøftes. Gjennom høringer, debattopplegg og studiebesøk har Europautvalget gjennom 1997 aktivt fungert som en slik møteplass.

       På et møte i Nordisk Råd i København for et år siden varslet det norske formannskap at det i neste sesjon vil bli gitt en forsvarspolitisk redegjørelse vedrørende det nordiske samarbeidet, særlig det som angår internasjonale fredsoperasjoner. I Helsingfors neste uke vil for første gang en slik redegjørelse bli gitt, og den vil bli gitt av den norske forsvarsministeren. I meldingen er det redegjort for dette samarbeidet, men jeg vil gjerne fremholde det tette samarbeidet som er etablert mellom de nordiske og de baltiske land i forbindelse med internasjonale fredsoperasjoner. Dette er et verdifullt samarbeid, som både bidrar til overføring av militær kompetanse og til overføring av nordiske demokratiske tradisjoner i det militære system.

       I sommer inviterte NATO tre østeuropeiske land til å bli medlemmer av organisasjonen, nemlig Tsjekkia, Polen og Ungarn. Samtidig vet vi at de tre baltiske land ønsket å bli medlem av NATO, men utviklingen i disse landene ble ikke funnet å ha kommet langt nok til å bli akseptert i første runde. Russland har fått et eget arrangement med NATO, Estland vil ventelig bli invitert til å begynne medlemskapsforhandlinger i EU, og Latvia og Litauen håper på et politisk mirakel ved at Det europeiske råd også skal kunne godta disse to land til å begynne medlemsforhandlinger.

       Jeg vil med dette peke på de store forandringene som skjer rett utenfor stuedøren til Norden. Det begynnende forsvarspolitiske samarbeidet mellom nordiske land og andre land i regionen rundt Østersjøen og den økonomiske og sikkerhetspolitiske utviklingen i området gjør at nordiske parlamentarikere bør benytte det felles forum som Nordisk Råd er, til å utveksle synspunkter og meninger på dette tidligere så tabubelagte området. Men det viktigste er kanskje rådets mulighet til å være brobygger mellom parlamentarikere i Norden og Østersjøregionen og i sin tur fremme samarbeidet mellom regjeringene i det samme området. Samarbeidet i Nordisk Råd i forhold til nærområdene og i Østersjørådet er godt belyst i meldingen. Etter hvert har vi også fått begrepet « myk sikkerhet » - og det er et begrep som jeg hilser velkommen - nemlig at det tradisjonelle sikkerhetsbegrepet utvides til også å omfatte miljø, konfliktforebygging, likhet, demokratisering og menneskerettigheter. Det er på disse områder vi i Nordisk Råd kan gjøre den sterkeste innsatsen.

       Når det gjelder forholdene til nærområdene, vil jeg kort nevne det arktiske samarbeidet. Nordisk Råd tok i 1993 initiativet til å etablere et arktisk parlamentarisk samarbeid med deltakelse fra Canada, USA, Russland, Nordisk Råd og urbefolkningen. Dette samarbeidet har vært en viktig pådriver til å få regjeringene i disse åtte land til å etablere Arktisk Råd. Det er også verdt å notere seg at Nordisk Ministerråd har fulgt opp rådets initiativ på det arktiske området på en fin måte. Gjennom dette parlamentariske samarbeidet skapes det også gode kontakter med parlamentarikere i Barentsregionen i vid forstand.

       Arbeidet i Nordisk Råd begynner nå å gå seg til etter de store forandringer som har vært i landenes forhold til EU og ikke minst i rådets egen utvalgsstruktur. Neste år kommer rådet til å ha en norsk president, og rådets sesjon vil finne sted her i denne sal i november. En av de viktige saker som da kommer til å bli fulgt opp, er rådets konferanse, Nordisk kultur under internasjonalt press, som ble holdt her i Stortinget i mars i år.

       For øvrig viser jeg til innstillingen.

Einar Steensnæs (KrF) : Norden har naturlige forutsetninger for samarbeid. Både geografisk, historisk og verdimessig ligger alt godt til rette for det, og erfaringene som kommer til uttrykk i meldingen, viser også at disse forutsetningene er godt tatt vare på. Det verdifellesskap som vi bygger våre samfunn på, har sitt utspring i en svært lang kristen og humanistisk tradisjon, et verdigrunnlag som i stor grad er felles for alle våre nordiske land. I innstillingen peker vi også på at dette grunnleggende verdifellesskapet har en bred folkelig forankring, og det er liten tvil om at dette gir det nordiske samarbeidet styrke. Felles verdier gir en grunnleggende trygghet, og disse felles verdier for samfunnsutviklingen i våre land har slik sett gitt oss de samfunn vi har i dag.

       Samtidig tror jeg at vi nettopp på det verdimessige området vil møte store utfordringer. Samfunnet blir stadig mer sammensatt og pluralistisk, noe som isolert sett kan være til berikelse. Men når vi peker på felles verdier som en styrke, blir det også en betydelig utfordring å identifisere disse. Vi opplever jo også at mange mennesker nettopp opplever vår tid som forvirret, oppstykket, flyktig og foranderlig. År 2000 nærmer seg, og ettertanken melder seg for mange med stor styrke: Hvor går veien videre? Verdiforankring og identitetsstyrking kommer til å få økende aktualitet - også på det nordiske området, tror jeg. Jeg er derfor glad for at Regjeringen i meldingen understreker at kulturen og kulturinnsatsen skal utgjøre et fundament og en sentral forutsetning for nordisk samhold og samarbeid i de fleste sammenhenger.

       Også når det gjelder samarbeid om utdannings- og forskningsformål, tas det utgangspunkt i de fellesverdier som binder de nordiske land sammen. Norge har en lang tradisjon for å sende studenter til utlandet, og vi har også en relativt høy andel av vårt totale antall studenter utenlands. Av drøyt 10.000 norske utenlandsstudenter i skoleåret 1996-97 befinner om lag en femtedel seg i Sverige og Danmark. Overenskomsten om adgang til høyere utdanning i Norden som trådte i kraft i år, vil stimulere til en enda videre og forhåpentligvis gjensidig utveksling av studenter. Overenskomsten fikk som følge at mange nordmenn har søkt seg til helsefaglige studieretninger i Danmark, og jeg har for min del forståelse for at adgangen fra dansk side måtte begrenses ut fra det som faktisk var utviklingen. Men totalt sett tror jeg dette er en utvikling som på sikt vil justere seg, og vil føre til utdannings- og forskningsfellesskap i Norden til alle lands fordel.

       Den frivillige sektor er en betydelig ressurs og en bærebjelke i det nordiske demokratiet. Nettopp innenfor denne sektor har man også vist at samarbeid av forpliktende og konkret karakter på tvers av landegrenser er mulig. Det vil derfor være viktig fortsatt å styrke de muligheter som ligger i nettopp denne sektoren. Det handler på den ene siden om økonomiske støtteordninger for samarbeid, men like viktig er kanskje det som innstillingen peker på, nemlig forholdet mellom det offisielle nordiske samarbeidet og de frivillige organisasjonene. Kanskje vil det innenfor samarbeid i nærområdet være et poeng nettopp å trekke på den ressurs som de frivillige sektorene representerer, og den positive erfaringen en har hatt gjennom det nordiske samarbeidet.

       Realitetene rundt oss samfunnsmessig og politisk, er ikke statiske, og det er viktig at heller ikke de politiske samarbeidsorganene vi deltar i, blir det. Det er derfor med tilfredshet jeg konstaterer at reformprosessen som startet i 1995, i hovedsak er gjennomført og avsluttet i 1996.

       Det er 20 år siden jeg som utdanningsminister deltok i Nordisk Råds forhandlinger. Debatten om Nordisk Råds rolle og betydning foregikk både i møtesalen, i korridorene og i pressen. Siden den gang har de nordiske landene gjort ulike valg med hensyn til europeisk samarbeid både når det gjelder økonomisk utvikling, og når det gjelder politiske veivalg. Dette har selvfølgelig også fått betydning for hvordan det nordiske samarbeidet skulle innrettes, ikke minst gjelder dette arbeidet i Nordisk Råd.

       Den betydelige utviklingen av det internasjonale samarbeidet i alle de nordiske landene har gjort at det nordiske samarbeidet har måttet utvikle seg langs flere akser, og hviler nå på tre hovedsøyler, slik det står i innstillingen: det internordiske samarbeidet, samarbeidet med nærområdene og samarbeidet om EU og EØS. Dette vil selvfølgelig også måtte prege dagsordenen i Nordisk Råd og innebærer en mulighet for vitalisering og utbygging av den politiske dialogen mellom de nordiske landene. Forutsetningen for at Nordisk Råd skal beholde sin brede folkelige oppslutning, er imidlertid at det nordiske perspektivet og det nordiske tyngdepunktet i de drøftingene som foretas i Nordisk Råd, blir beholdt. Der slutter jeg meg helt og fullt til saksordførerens innledende merknader. Bare når alle de tre hovedsøylene utvikles i det nordiske samarbeidet og blir bærekraftige, kan selve plattformen holdes oppe på en god måte.

       På dette grunnlaget går jeg i grunnen til arbeidet i Nordisk Råd med rimelig stor forventning og optimisme. Den tverrpolitiske, brede enigheten i innstillingen er en styrke, og jeg tror også denne tverrpolitiske, brede oppslutningen vil avspeile seg i drøftinger og vedtak i Nordisk Råd.

Dag Danielsen (Frp) : Det nordiske samarbeidet er selvfølgelig veldig sentralt for Fremskrittspartiet. Det er i Norden vi har vårt historiske og kulturelle fellesskap. Men når vi står alene i komiteen om å ønske å nedlegge Nordisk Råd, er det fordi vi mener at det nordiske samarbeidet på en utmerket måte blir ivaretatt på regjeringsplan.

       Det er en dynamikk i verdenssamfunnet, og det har skjedd en tyngdeforskyvning i internasjonal politikk som følge av at Sverige og Finland nå er blitt medlemmer av det europeiske fellesskapet. Fremskrittspartiet er et parti som legger stor vekt på å fange opp de dynamiske utviklinger vi ser innen politikken. Vi er et parti som er veldig bevisst på bruken av ressurser, og hvor vi skal prioritere innsatsen, og dette gjelder også på det utenrikspolitiske området. Derfor ser vi også kritisk på de institusjoner som Norge som nasjon er medlem av. Vi mener derfor at tiden nå er kommet til å nedlegge Nordisk Råd, og at Norge trekker seg ut av dette. Det mener vi er en mer fornuftig bruk av ressursene, og det er videre en honnør til det utmerkede samarbeidet som allerede forgår på regjeringsplan.

Dag Danielsen (Frp) : Vi har ikke tatt standpunkt til om vi vil fremme et konkret forslag her i denne forsamling, for vi vet jo utmerket godt at et slikt forslag ikke vil bli vedtatt.

       Den nye nordiske samarbeidsstrukturen er i ferd med å finne sin form. Strukturen som er vedtatt i Nordisk Råd, gjør det mulig å orientere seg mot de felles nordiske utfordringene på en ny måte. Med Europa og nærområdene i fokus blir det lettere for de nordiske land å finne områder der vi har felles interesser - der vi alle er tjent med å stå sammen om å finne svar på våre felles utfordringer.

       Jeg vil benytte denne anledningen til å kommentere nærmere de utfordringene vi finner i Nordens nærområder.

       Østersjøområdet har fått en helt annen oppmerksomhet etter Sveriges og Finlands EU-medlemskap. Østersjø-samarbeidet har skutt fart etter toppmøtet i Visby i fjor vår. I dette samarbeidet deltar foruten Norge og Island fire EU-land - Sverige, Finland, Danmark og Tyskland, noe som gir Østersjøområdet en bredere europeisk ramme. Her deltar også Polen, Russland og de tre baltiske stater, som gjennom dette samarbeidet får en kanal inn til det bredere europeiske samarbeidet i og rundt EU.

       For vårt vedkommende er det viktig å delta aktivt i Østersjø-samarbeidet, dvs. at vi ikke bare henger oss på. Det krever at vi må ha en tydelig Østersjø-politikk. Så langt har denne vært til dels fraværende. Etter Høyres mening la arbeiderpartiregjeringen for ensidig vekt på Barentssamarbeidet, isolert fra Østersjøregionen. Strategien hadde vært god dersom Norge hadde tatt med seg Barentssamarbeidet inn i et EU-samarbeid for tre år siden. Men isteden ble Barentsregionen stående utenfor, mens Østersjøregionen ble flyttet inn på den europeiske arena med full tyngde gjennom Sveriges og Finlands EU-medlemskap.

       Nordisk Råd diskuterte på en temakonferanse om sikkerhet NATO- og EU-utvidelsen mot øst. Den konservative gruppen mente det var på høy tid at det nordiske samarbeidet fikk satt sikkerhetspolitikk på dagsordenen. Diskusjonen i Helsingfors var derfor nyttig. Fra de konservative partiers side er vi spesielt glad for den støtten som ble gitt til de baltiske landene.

       Høyre mener at Norge som NATO-land burde hatt en klar profil i dette spørsmålet. Norge burde for det første støttet aktivt opp om Polens og de baltiske staters ønske om NATO-medlemskap. Nå som Polen er på god vei inn i NATO, bør det være vår oppgave å si at døren fortsatt står åpen. NATOs stabilitetsskapende arbeid i øst er en kontinuerlig prosess. Den stopper ikke selv om noen land kommer inn som medlemmer på tidligere tidspunkt enn andre. Det må heller ikke skapes et inntrykk av at utvidelsen går til grensen mellom Polen og Litauen og ikke lenger. Det vil kunne skape uro i området og virke destabiliserende. NATOs målsetting er jo nettopp å skape stabilitet.

       Det er etter Høyres oppfatning viktig at vi nå får en skikkelig debatt i Sverige og Finland om NATO-medlemskap. I Østerrike er en slik debatt i ferd med å ta form, med det resultat at Østerrike kan peke seg ut som en kandidat til NATO om kort tid, kanskje sammen med Slovenia og Romania, som ligger i samme region. Det er viktig at debatten også kommer i Sverige og Finland, slik at ikke NATO nå får for ensidig fokus mot sør.

       Når det gjelder EU-medlemskap, står de nordiske land samlet i ønsket om at alle de tre baltiske land bør komme med i diskusjonen. I dag ligger Estland foran de to andre i økonomisk utvikling, slik at Estland har pekt seg ut som en av de første kandidatene til EU-medlemskap fra Sentral- og Øst-Europa. De nordiske land bør presse på for å få også Latvia og Litauen med i utvidelsesdiskusjonene som starter nå.

       Den nå avgåtte arbeiderpartiregjeringen foreslo nok en gang i sitt fremlagte budsjett å kutte i bevilgningene til miljøtiltak og prosjektstøtte i nærområdene, først og fremst Nordvest-Russland, Baltikum og Polen. Høyre vil foreslå påplussinger for at vi skal opprettholde nivået fra Handlingsprogrammet for Øst-Europa, som gikk ut i fjor. Vi håper vi kan få med oss den nye regjeringen for å sikre midler til bl.a miljøtiltak og næringslivsprosjekter i våre nærområder, slik vi har vedtatt gjennom Handlingsprogrammet for Øst-Europa og Handlingsprogrammet for håndtering av atomavfall på Kola.

       Høyre ønsker et sterkere norsk engasjement i forhold til nærområdene. Gjennom NATO har vi mulighet til å være en medspiller i den sikkerhetspolitiske debatten. Gjennom et sterkere økonomisk og miljømessig engasjement vil vi i større grad bli en medspiller i Østersjø-samarbeidet, ikke bare et haleheng.

       Jeg håper derfor den nye regjeringen vil legge vekt på det grenseregionale samarbeidet i Norden. Dette samarbeidet har fått en ny dimensjon gjennom etableringen av INTERREG-programmene i EU. EU setter av store midler for å utvikle det grenseregionale samarbeidet, også med deltakelse fra tredjeland. Norge får riktignok ikke midler fra EU, men vi har anledning til å delta i prosjekter på linje med EU-land så lenge vi finner nasjonale og lokale finansieringsmetoder.

       Det er nyttig å vurdere nærmere de finansieringsmulighetene som åpnes gjennom EUs INTERREG-programmer samt andre EU-programmer, og så langt som det er mulig, koordinere EU-programmene med nasjonale og nordiske midler. De samarbeidsfora som er opprettet innenfor Arktis- og Barentssamarbeidet, bør kunne bidra til en slik koordinering.

       Sveriges og Finlands EU-medlemskap har bidratt til å kanalisere både økonomiske midler og politisk fokusering på nordområdene. Norge bør medvirke til å skaffe oppmerksomhet også om våre kjernesaker. Deltakelse i Østersjøområdet gir viktige effekter også til Barentsområdet. Deltakelse i grenseregionale samarbeidsprosjekter gir spin-offs til næringsliv og knytter oss nærmere til våre naboland i Europa.

       Finner de nordiske politikerne sammen om felles innfallsvinkler og felles løsninger på utfordringene i nærområdene spesielt og i det større Europa generelt, vil samarbeidet kunne få ny kraft. Nordisk råd er nå ferdig med å diskutere organisasjonsendringer. Nå kan vi konsentrere oss om de politiske utfordringene. Og de er mange.

       Å sikre stabile forhold i våre mer ustabile nærområder i Nordvest-Russland og Baltikum er utfordring nr. 1 for alle de nordiske land. Det er viktig å finne løsninger på dette området, og det er nettopp her resten av Europa forventer at Norden skal spille sin rolle i regionenes Europa. De konservative partiene legger særlig vekt på dette. Nærområdene kan bli en prøvesten på nytten av og kraften i nordisk samarbeid.

       Jeg er også glad for at nærområdesamarbeidet har fått et nytt tilskudd - det arktiske samarbeidet. Det har vært lange og til dels vanskelige forhandlinger om etableringen av Arktisk Råd. Beslutningen om å opprette det nye organet der Canada, USA og Russland deltar sammen med de nordiske landene, ble fattet i Ottawa i september i fjor. De nordiske landene har deltatt aktivt i drøftelsene om Arktisk Råd. Ikke minst deltok Jan P Syse aktivt for å få i gang dette samarbeidet. Jeg håper også denne dimensjonen av det nordiske samarbeidet med nærområdene kan videreføres i årene som kommer.

Harald Hove (V) : Det nordiske samarbeidet har, som mange allerede har understreket, en viktig basis i den folkelige forankringen som bl.a er knyttet til det geografiske og språklige fellesskap. Dette har gitt en nær kontakt på veldig mange områder og på mange plan mellom de ulike land. Men jeg tror vi også skal være klar over at kontakten har vært nærmere mellom de landene som har hatt den nærmeste språklige tilknytning.

       Som nevnt er det nordiske samarbeidet mangfoldig. Jeg vil gjerne framheve én side av dette, nemlig det som er knyttet til faglig kontakt mellom fagmiljøer, som gjennom det nordiske samarbeidet på mange måter får utvidet sitt hjemmemiljø.

       Selv kjenner jeg dette fra ett fagfelt, det juridiske. Der er kontaktflaten av sammensatt karakter og på ulike nivåer. For det første har man nordiske juristmøter hvert tredje år som samler svært mange jurister fra alle de nordiske landene. Man har utveksling og møter på universitetsnivå mellom juridiske forskere, og man har det utstrakte lovsamarbeidet som har vært utviklet mellom de nordiske landene.

       Det som kanskje er interessant å merke seg, er at alle de elementene som jeg her har vært inne på, er eldre enn samarbeidet i form av Nordisk Råd. De nordiske juristmøter har f.eks en langt over hundreårig tradisjon. Man kan vel si at Nordisk Råd til dels er et resultat av den type samarbeid som jeg her har vært inne på, og som det er mange eksempler på. Nordisk Råd representerer slik jeg kan se det, på mange måter overbygningen over det deltakende og folkelige elementet i samarbeidet. Tross alt er det der parlamentarikerne - de som representerer de valgte representanter i de nordiske land - møtes og blir slik sett på det vis det mest pluralistiske innslaget i det nordiske samarbeidet.

       Det er da kanskje litt overraskende at Fremskrittspartiet velger å ville droppe akkurat den delen av samarbeidet og i stedet satse mer på samarbeid knyttet til regjeringene, som - ikke noe galt sagt verken om regjeringer eller statsråder - likevel vil stå litt fjernere fra det folkelige, og som ofte i større grad vil møtes i lukkede forsamlinger og i mindre grad i åpenhet. Det vil i så fall føre det nordiske samarbeid i gal retning. Som flere har framhevet, er det viktig med det mer direkte samarbeidet de nordiske landene imellom. Det er viktig å holde fast ved og framheve dette samarbeidet.

       Men det har utvilsomt vært vitaliserende for det nordiske samarbeidet at ulike utviklingstrekk i de senere år har gjort det naturlig å utvide samarbeidet også mot nærområdene og overfor EU og samtidig fortsette det samarbeid som er knyttet opp mot andre internasjonale organisasjoner. Et av de mer interessante trekkene i denne sammenheng er det forhold at den ulike EU-tilknytningen de nordiske land har, på mange måter representerer en klar fordel i og med at man innenfor EU kan ha en tilknytning gjennom medlemsland, og at man samtidig har den muligheten at noen land kan representere nordiske verdier som EU-medlemmene er nødt til å dempe, men som Island og Norge har mulighet til nettopp å forsterke og framheve.

       Når det gjelder utfordringer i det nordiske samarbeidet framover, har jeg særlig lyst til å framheve det som går på energisektoren. På dette området står man overfor store utfordringer knyttet til en energiutvikling som i større grad ivaretar naturvern og miljøverninteresser. Dette krever at man får redusert bruken av atomkraft, kull og olje og for den saks skyld også forhindrer utbygging av vassdrag som vil være naturødeleggende. Dette krever også en satsing på energiøkonomisering og utvikling av energisamarbeidet i Norden.

Svein Ludvigsen (H) : Det har foregått og foregår mye nyttig arbeid innenfor det nordiske samarbeidet. Reformen av Nordisk Råd medfører både en fortsettelse av samarbeidet og en tilpasning, i og med at de nordiske landene vektlegger dette noe forskjellig. For Norge er det nordiske samarbeidet fortsatt svært viktig, ikke minst fordi vi sammen med Island valgte å stå utenfor EU. I så måte er det også viktig at vi fra Norge gir løpende innhold og visjoner for det fremtidige samarbeidet enten vi snakker om det tradisjonelle nordiske samarbeidsområdet eller trekker inn så vel det mer regionale nærområdesamarbeidet som Europa.

       Tross positive resultater over flere tiår innen det nordiske fellesskapet - hensyn tatt til så vel de nordiske lands fellesnevnere som ulike veivalg i 1990-årene - synes jeg vi må innrømme at vi har gjort små fremskritt innenfor Barentsregion-samarbeidet i regi av Nordisk Råd. Dette har flere årsaker - en av dem er det faktum at Norge valgte seg bort fra EU og dermed sa nei takk til den direkte påvirkningen innenfra. Jeg er derfor uenig med den foregående taler, representanten Hove, som ser Norges utenforskap som en styrke i denne sammenhengen. Jeg tror det er en svakhet.

       At EU, inklusiv de nordiske EU-landene, i så liten grad fokuserer på Barentsregionen og Nordvest-Russland, er uheldig sett fra norsk synspunkt, men EU-naboene, Danmark, Finland og Sverige, er mer opptatt av Baltikum og europadimensjonen. Vi må ta til etterretning deres prioritering, og vi må akseptere at flertallet i Norge gav fra oss medlemskapskanalen, men ingen av delene må forhindre at vi øker innsatsen når det gjelder å påvirke EU-landene i Norden til å innse vår felles interesse for nærområdet Nordvest-Russland.

       Barents-euro-Arktis-samarbeidet er i så måte en spennende begynnelse. Så får vi alle bidra til at dette blir et instrument med innflytelse. Her kan Norge medvirke til å sette Barentsområdet på den europeiske og globale dagsorden. Uten et tungt EU-engasjement kan vi ikke møte de særdeles tunge miljøutfordringene på Kolahalvøya. Den kjernefysiske forurensingen og utslipp av forurensende stoffer fra industrien stiller også Norden og EU overfor enorme utfordringer - i samarbeid med Russland selvfølgelig - hva angår både kartlegging og opprensking.

       Med et Norden vendt sørover og østover mot Europa, må man ikke overse at vi i Nordens bakgård, Kolahalvøya og områdene rundt Kvitsjøen, finner to av verdens ti farligste atomreaktorer som er i drift. Atomreaktorer er dumpet i Karahavet, og i havner og landdepoter ligger mye lagret på en heller tvilsom måte. Nikkelverk slipper ut svoveldioksid som tilsvarer fem ganger den mengden hele Norge slipper ut på et helt år.

       Når vi leser Nordisk Ministerråds årsberetning for 1996, synes jeg vi får anskueliggjort den store norske utfordringen det er å følge opp Barentsregionen i nordisk samarbeid. Regionen står nemlig heller ikke der akkurat i fokus i Ministerrådets beretning.

       Nordisk Råds omfattende miljørapport om den arktiske og subarktiske delen av Norden gir et godt grunnlag for beslutninger om miljøinnsats i Barentsregionen. Utfordringen blir å få til tilstrekkelige nasjonale og internasjonale beslutninger som hjelper. Det er positivt at Ministerrådet har bidratt til kartlegging av miljøsituasjonen i Arktis, og at vi i nordisk regi støtter kunnskaps- og kompetanseoppbygging innenfor miljøovervåkning, men jeg er altså lite tilfreds med at norsk innsats i Barents-sammenheng ikke får større uttelling fra EU-naboene våre.

       Utfordringen på dette området i fremtiden er å holde fokuseringen i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd på vårt nærområde Nordvest-Russland. Selvsagt er de stadige nedskjæringene i Nordisk Råds budsjetter en begrensende faktor, men som komiteen sier i innstillingen, må ikke dette resultere i svekket norsk støtte fra verken storting eller regjering til det nordiske samarbeidet. Og så får man håpe at alle de nordiske landene så snart deres økonomiske situasjon tillater det, igjen øker innsatsen og dermed åpner for flere samarbeidstiltak også i Nordvest-Russland.

       Arktisk Råd er et tredje forum under den nordiske samarbeidsparaplyen for norsk fokusering på Barentsregionen. Konferansen i mars neste år i Sibir må fra norsk side bli brukt til å sette søkelyset på så vel de miljømessige som de økonomiske utfordringer og muligheter lengst nord i verden.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Sentrumsregjeringen legger i sin tiltredelseserklæring stor vekt på det nordiske arbeidet. Den omdefinerte rolle som det nordiske samarbeidet har fått som en følge av den generelle europeiske utvikling og valg av forskjellig tilknytning til EU, har ikke gjort det nordiske samarbeidet mindre viktig enn tidligere - tvert imot. Det er behov for mer samarbeid - ikke mindre. Innstillingen til stortingsmeldingen viser at det er bred oppslutning om et slikt syn i Stortinget. At Fremskrittspartiet vil møte de nye utfordringene med å legge ned det parlamentariske samarbeidet i Nordisk Råd, får en bare notere som et særstandpunkt - for ikke å si et sært standpunkt. Det kunne vært fristende å kommentere Fremskrittspartiets begrunnelse for dette forslaget, men jeg skal la det ligge.

       Norge har dette året formannskapet i Ministerrådet. Regjeringen støtter de hovedinnsatsområdene som den forrige regjering blinket ut, og som faller inn under de tre søylene for det nordiske samarbeidet som er fastlagt av Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, nemlig det internordiske samarbeidet, samarbeidet med nærområdene og samarbeidet mellom Norden og Europa. Dette vil Regjeringen også følge opp i sitt videre arbeid med Norden-politikken.

       Det nordiske samarbeidet har fått en internasjonal dimensjon som er et resultat av nyorientering i Europa. Og utviklingen går videre. I nordisk sammenheng er det en historisk begivenhet når forsvarsministrene etter norsk initiativ i år for første gang er invitert til å gi en redegjørelse for Nordisk Råd. For alle som har fulgt det nordiske samarbeidet over tid, er det et spesielt poeng til ettertanke at dette skjer nettopp i Helsingfors. Der vil Norges forsvarsminister på rådsmøtet i neste uke redegjøre for det nordiske samarbeidet om internasjonale fredsoperasjoner.

       Mens tre av de nordiske land er medlemmer av EU, bygger Norge og Island sitt forhold til EU på EØS-avtalen. Selv om utgangspunktet er forskjellig, er den praktiske virkelighet at de nordiske land på mange områder har felles interesser å føre fram i forhold til EU. Det er også nyttig på et tidlig tidspunkt å registrere saker der de nordiske land ikke går i takt i forhold til EU, og det er derfor viktig at det nå er etablert et system som innebærer at EU- og EØS-spørsmål kan diskuteres og eventuelt koordineres på alle møter mellom nordiske statsråder og nordiske embetsmenn.

       Forholdet til nærområdene - Barentsregionen og Østersjøregionen - har fått stadig større vekt i det nordiske samarbeidet. Dette samarbeidet, som også har en arktisk dimensjon, er viktig for stabilitet og utvikling i hele den del av verden vi selv tilhører. I formannsskapsperioden er det lagt vekt på å formidle nok kunnskap om nordisk demokrati og samfunnsmodell, rettssikkerhet, likestilling og minoritetsrettigheter. Komiteens flertall gir uttrykk for et håp om at dette etter hvert må bli økonomisk grunnlag for en målrettet styrking av det fellesnordiske budsjettet til bl.a flere samarbeidstiltak mellom Baltikum og Russland. Det er et synspunkt Regjeringen deler. Det er i denne sammenheng ingen mangel på verdifulle felles nordiske prosjekter, f.eks innenfor helse og barns oppvekstvilkår, det er økonomiske begrensninger. Samtidig er det viktig å understreke - slik jeg har merket meg at også komiteens flertall har gjort - at økt satsing mot nærområdene ikke må gå på bekostning av prioriterte nordiske samarbeidsområder. Internasjonalisering og samarbeid mellom Norden og nærområdene og mellom Norden og Europa er viktige nye dimensjoner i det nordiske samarbeidet, men det vil alltid være det internordiske samarbeidet som er selve basisen for samarbeidet.

       I formannskapsperioden er det lagt vekt på å styrke de frivillige organisasjonenes rolle i det nordiske samarbeidet. Vi taler her om kanskje så mange som 600-700 forskjellige organisasjoner med en nordisk dimensjon i sitt arbeid. Det dreier seg med andre ord om en stor nordisk ressurs og en bærebjelke i det nordiske demokratiet. Aktiv deltakelse i frivillige organisasjoner er også en skole i demokrati. Ikke minst derfor kan disse organisasjonene komme til å spille en verdifull rolle i samarbeidet med tilsvarende organisasjoner i de baltiske land og i de aktuelle områdene i Russland. Nordisk Ministerråd har utarbeidet et forslag til strategi for å styrke det frivillige nettverk av nordisk samarbeid, bl.a ved å bygge opp et kontaktnett til de offisielle samarbeidsorganene. Ministerrådets endelige opplegg for en strategi på dette området vil på et senere tidspunkt bli lagt fram for Nordisk Råd. Regjeringen legger stor vekt på denne saken og vil følge utviklingen nøye. Jeg konstaterer at dette samsvarer fullt ut med de synspunkter som ligger i flertallets merknad i innstillingen.

       Det norske formannskapet har pekt på den betydning som arbeidet mot barn og ungdom har i det nordiske samarbeidet. Dette gjelder ikke minst kontakt- og utvekslingsprogrammene. Regjeringen oppfatter dette som et av de viktigste mål for nordisk samarbeid, ikke bare for det internordiske samarbeidet, men mer og mer også for samarbeidet med nærområdene. Kontakt og utveksling av unge vil bidra til økt forståelse for nordisk samarbeid og demokratisk samhandling, det vil kunne gi positive ringvirkninger på noe lengre sikt. Jeg har i den forbindelse også merket meg flertallets påpeking til dette i innstillingen.

       I forbindelse med den omfattende vurdering av de nordiske institusjoner som har funnet sted, er det også foretatt en omstrukturering av det nordiske språksamarbeidet som bl.a har ført til nedleggelse av Nordisk språksekretariat i Oslo. Det er blitt tatt opp av flere i debatten i dag. Jeg har merket meg flertallets ønske om at Regjeringen skal følge dette området nøye. Jeg er også enig i at en må sikre et samarbeid mellom språknemndene i de ulike land og det arbeid som gjøres for å fremme at språkforståelsen mellom de skandinaviske land ikke blir skadelidende ved den omorganiseringen som har funnet sted.

       Utfordringene til de nordiske velferdssamfunn er av de hovedspørsmål som er reist i den norske formannskapsperioden. Norden tynges fortsatt av en altfor høy arbeidsledighet. Kampen for arbeid til alle som ønsker det, er viktige elementer i den nordiske velferdsstaten. En annen og ny utfordring er knyttet til endringene i befolkningenes alderssammensetning i de nordiske land. Forskyvningen går i retning av flere pensjonister og færre yrkesaktive. Det blir med andre ord færre til å legge finansielt til rette for de ytelser og den service som den eldre del av befolkningen vil kreve. Det er grunn til å regne med at de som blir pensjonister om 20-30 år, vil stille sterkere krav til ytelser og service enn dagens eldre. En tverrsektoriell arbeidsgruppe har på oppdrag fra Ministerrådet utarbeidet en rapport som vil danne grunnlag for en videre debatt om disse spørsmålene.

       Informasjonsteknologiens rolle i dagens og framtidens Norden er for alvor satt under søkelyset i formannskapsperioden. Regjeringen legger stor vekt på denne delen av samarbeidet og vil følge opp det arbeidet som er gjort. Utviklingen av et demokratisk IT-samfunn er viktige stikkord i den sammenheng. IT-teknologien må brukes til å styrke demokratiet og være en teknologi for alle. I en fellesnordisk IT-politikk vil Regjeringen også legge betydelig vekt på den betydning informasjonsteknologien kan ha for utviklingen av små og mellomstore bedrifter. Det er planlagt et møte mellom de nordiske IT-statsråder i Oslo i desember. Der vil planene for et videre nordisk IT-politisk samarbeid bli lagt opp. Dette vil så bli fulgt opp med et IT-forum på embetsmannsnivå.

       Til slutt vil jeg nok en gang få uttrykke at jeg er fornøyd med den brede enighet som kommer til uttrykk i innstillingen fra komiteen, og som viser at det er god oppslutning om det nordiske arbeidet Regjeringen har lagt opp til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.