Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Grete Knudsen (A) : Jeg vil få stille et spørsmål til statsministeren.

       Regjeringen Bondevik har varslet en verdikommisjon for å få en debatt om og en bevisstgjøring av hvilke holdninger som er viktige for at vi skal få et samfunn til å fungere til beste for oss alle. For Arbeiderpartiet er toleranse en grunnleggende verdi for et godt fellesskap. Det avgjørende er imidlertid, som Arbeiderpartiet påpekte både under trontaledebatten og i finanstalen, at verdier ikke bare er noe man snakker om, man må også vise toleranse i handling. Regjeringen, ved statsråd Lilletun, har henstilt direkte til kapellan Siri Sunde, som lever i homofilt samliv etter å ha inngått partnerskap i tråd med det nye lovverket, om å trekke seg fra stillingen.

       Jeg stiller derfor statsministeren følgende spørsmål: Har Siri Sunde ikke rett til å bli i den stilling hun er tilsatt i? Er hun ikke velkommen sett med Regjeringens øyne? Og hvilke verdier ligger til grunn for et slikt engasjement fra Regjeringens side?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Regjeringen ser fram til den debatt som vi håper verdikommisjonen vil utløse. For denne regjering er også toleranse et sentralt begrep - det fremgår faktisk av vår erklæring. Men toleranse må aldri blandes sammen med likegyldighet eller nøytralitet. Den som selv har klare verdier, kan lettest forstå andre som har det, og utvise respekt og toleranse for dem. Det er viktig.

       Når det gjelder den konkrete saken om kapellan Siri Sunde, bygger statsrådens uttalelser på den avtale Siri Sunde hadde med sin biskop, og biskopen selv har også reagert fordi hun mener at denne avtalen ikke har blitt stående ved lag. Det er bakgrunnen for kirkestatsrådens uttalelser om dette spørsmål. Men for øvrig er det nå biskopen som har denne saken. Hun bør ha den, og det er hun som i tilfelle skal ta initiativ i den.

Grete Knudsen (A) : Jeg noterer da at kirkestatsråden - etter at Regjeringen hadde uttalt overfor ganske mange i Stortinget at en ikke blander seg inn i Kirkens indre anliggender - selv har gjort det ved å øve et etter mitt syn utilbørlig press på en person.

       Jeg vil igjen tilbake til at toleranse faktisk er ganske nødvendig hvis vi skal utvikle omsorg. Er utestenging, som Regjeringen nå har slått til lyd for, god moral i forhold til dem som vil velge å leve i lovlige livsformer?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg synes representanten Knudsen har en helt forkjært innfallsvinkel når hun gjør dette til et spørsmål om toleranse. Jeg regner med at Grete Knudsen er enig i at så vel en kirke som andre verdibærende organisasjoner selvsagt må ha rett til å innta klare verdimessige, og i dette tilfellet teologiske og etiske, standpunkter og gjøre det gjeldende overfor sine ansatte uten at det har med mangel på toleranse å gjøre. For eksempel har organisasjoner som Grete Knudsen kjenner godt innenfor arbeiderbevegelsen, selvsagt full rett til å stille krav til sine ansatte hvis disse er ideologisk basert, og det er ikke av mangel på respekt for verken enkeltmennesker eller organisasjoner.

       Denne saken ligger nå hos biskopen. Biskopen har selv reagert fordi hun følte at en avtale hun har inngått med kapellan Siri Sunde, ikke ble overholdt - og det sier en biskop som selv tilhørte mindretallet på Kirkemøtet. At statsråden på det grunnlaget har uttalt seg, synes jeg ikke er utilbørlig. Men han har også presisert at dette nå skal håndteres av Kirken selv, og vil respektere det.

       Syns ikke statsministeren det er et gedigent problem dersom Den norske kirke sender et signal til folk flest i Norge om at homofile ikke er velkommen i Kirken? Det er det signalet som går hvis Siri Sunde forlater sin stilling. Er det ikke sånn at en statsminister burde gi et annet signal, nemlig at Kirken ikke bare skal være en seremonimester, et sted hvor man bærer barna til dåpen, gifter seg eller begraves, men at det skal være et sted hvor man kan gå hvis man strever med noe? Det er det signalet som ikke kommer hvis dette skjer.

       Den norske statskirke både ved Regjeringen og Kirkemøtet har i disse dager avslørt manglende evne til å vise toleranse i praksis. Vil statsministeren akseptere yrkesforbud for mennesker med den begrunnelse at de i fullt samsvar med norsk lov velger å leve i forpliktende forhold med den de er glad i?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det jeg har inntrykk av nå, er at representanten Dørum og andre ønsker at denne regjering skal gjøre et overgrep mot Kirkens indre selvstyre og si at uansett vedtak på Kirkemøtet, uansett biskopenes syn så skal vedkommende fortsatt ha en prestestilling, også på tross av hva vedkommende samtalte med sin biskop om for en tid tilbake. Det synes jeg er å gå ganske langt i å gjøre politiske organer overordnet kirkelige i teologiske og etiske spørsmål. En slik kirkepolitikk ønsker ikke denne regjering å stå for.

       En skal også være klar over at arbeidsmiljøloven inneholder bestemmelser om en meningsbærende organisasjons adgang til å stille krav til ansatte i stillinger hvor det er relevant. Vi synes at Den norske kirke selv bør få håndtere dette, og at verken Stortinget eller Regjeringen skal gripe inn i. Statsråden har uttalt seg på bakgrunn av en muntlig avtale som Siri Sunde hadde med sin biskop, og som en føler ikke er blitt overholdt. Utover det ønsker ikke statsråden nå å gripe inn i dette.

       Nå har historien vist at det ikke nødvendigvis er søkeren som trekker det korteste strå i slike saker, men jeg vil tro det er mer naturlig at statsministeren opptrer som rådgiver for sine statsråder. Derfor vil jeg spørre: Hvilket råd vil statsministeren gi sin kirkestatsråd dersom han skulle spørre om han i fremtiden bør opptre på lignende måte?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Nå er statsministeren ikke først og fremst en statsråds rådgiver, men en statsråds sjef.

       Jeg registrerer at representanten Lønning tydeligvis har omtrent det diametralt motsatte utgangspunkt av hva Arbeiderpartiets og SVs representanter har hatt. Jeg forstår Lønnings uttalelser slik at han ønsker at det skal utvises full respekt for Kirkens eget selvstyre i disse spørsmål, mens særlig Arbeiderpartiets representanter hadde et utgangspunkt som gikk ut på at Regjeringen burde gripe inn overfor Kirkens behandling av disse saker. Det er nyttig å få avklart det.

       For det andre har ikke kirkestatsråden på eget initiativ gitt denne uttalelsen, han gav den på spørsmål fra Norsk Telegrambyrå om hvordan han så på situasjonen. (Munterhet i salen) Det er - selv om noen synes det er morsomt - en viss forskjell på selv å gå ut og ta et initiativ i en sak og det å svare på et spørsmål. Det tror jeg flere i denne sal vet. Jeg synes ikke statsrådens uttalelse var utilbørlig når han fikk spørsmål om hva han syntes om Siri Sundes holdning til den avtale hun inngikk med sin biskop. Men han har presisert at utover det akter han ikke å gripe inn i denne saken.

       Her om dagen fikk jeg et brev fra et ugandisk firma, Jambo Roses Ltd., som ved hjelp av NORAD hadde klart å etablere 100 arbeidsplasser i en del av Uganda som er fattig, og det var vesentlig kvinnearbeidsplasser. De klarer å selge roser til Norge ved hjelp av den såkalte MUL-ordningen, som gir dem tollfrihet fra 1. april til 1. november. Mitt spørsmål til statsråden er: Er statsråden villig til å forsøke å bedre u-landenes økonomi ved i større grad å utvide disse ordningene slik at de kan leve når de kan konkurrere på pris og kvalitet?

Statsråd Kåre Gjønnes : Det er riktig som representanten Hedstrøm påpeker, at det i dag eksisterer muligheter for import gjennom spesielle avtaler for det vi kaller MUL-land, der Uganda spesielt har en kvote som gjelder roser.

       Hvor stor del og hvor mange områder og produkter dette skal gjelde, vil måtte vurderes til enhver tid. Det som gjelder pr. i dag, er disse spesielle avtalene for MUL-land når det gjelder spesielle varegrupper, som har gitt positive resultater for de landene som er inne på det markedet. Ellers vil en til enhver tid måtte vurdere på hvilken måte importen skal skje fra disse landene, og hvor stor åpning det skal være også sett i forhold til den produksjon som norsk landbruk skal ha på det området.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Norske rosegartnerier har kjempeomkostninger, særlig vinterstid. Ja, roser kan være så kostbare at mange nordmenn ikke tar seg råd til å kjøpe dem, eller gjør det bare ved spesielle anledninger. Det kan de koste på seg med en tollbeskyttelse på 249 %

       I vår skrev de tre regjeringspartiene seg sammen i langtidsprogrammets merknader og ønsket å øke u-hjelpen til 1 % av bruttonasjonalinntekt. På den måten ønsker man å gi milde gaver på vegne av det norske folk til land i den tredje verden. Men hvis man skal få full suksess med dette, må man åpne for å kjøpe mer av deres produkter. Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil han jobbe innad i Regjeringen for at stadig flere u-land med fattigdom, nød og elendighet skal kunne få selge sine produkter til Norge?

       Under valgkampen og etter valget har sentrumsregjeringen, og spesielt Senterpartiet, hele tiden vist til « ny kurs ». Den nye kursen skulle spesielt gi store økonomiske fordeler for Kommune-Norge - det var ikke måte på lovnader under valgkampen.

       I budsjettforliket med Høyre og Fremskrittspartiet, er det ikke så mye igjen til Kommune-Norge - vil jeg påstå. Arbeiderpartiet er blitt beskyldt for at vi ikke har drevet en kommuneøkonomipolitikk som har vært til fordel for kommunene. Jeg registrerer at skattøren blir uforandret, og at regjeringen Bondevik viderefører den fordelingspolitikken som Arbeiderpartiet stod for når det gjelder kommuneøkonomien, men jeg registrerer også at provenyanslaget i budsjettforliket vil gi et tap for kommunene på 173 mill. kr. Så mitt spørsmål til kommunalministeren er: Er dette den nye kursen?

       I en pressemelding den 7. september i år sa lederen for Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, at Senterpartiet ville gi 3,5 milliarder kr mer til kommunene i 1998. Samtidig sa hun at Senterpartiet ville snu flyttestrømmen fra Nord-Norge.

       Nå vet vi at det med dagens ordninger flytter ganske mange folk fra Nord-Norge, og at regjeringen Jagland her gikk inn for vesentlige tiltak - det dreier seg om til sammen flere milliarder kr i skattelettelser, økt barnetrygd, lettelser i arbeidsgiveravgiften på 1,2 milliarder kr, lettelser når det gjelder Lånekassa osv.

       Nå viser det seg at det i den nye regjeringens budsjett er en satsing på 28 mill. kr for å stoppe den flyttestrømmen - det betyr 31,75 øre pr. innbygger. Mener statsråden at det vil snu flyttestrømmen?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Nå tror ikke jeg noen har ment at det er noen enkle håndgrep som kan tas i bruk for å klare å snu denne flyttestrømmen. Hadde det vært så enkelt, hadde vi antakelig unngått den utviklingen vi har hatt de siste åra. Jeg har ennå ikke hørt noe parti i Stortinget si at dette er en ønsket utvikling.

       Når det gjelder det arbeidet vi nå skal ta fatt på for å se på hva vi kan gjøre for å dempe flyttestrømmen, setter vi inn et sett av virkemidler. Vi vil i tur og orden komme til Stortinget med opplegg som vi håper å få tilslutning til for å få en endring i den sterke, ensidige flyttestrømmen vi nå ser. Jeg tror kanskje noe av det viktigste vil være at hele regjeringen, på alle fagområder i de enkelte fagdepartementer, vurderer de regionale konsekvensene og den distriktspolitiske betydningen av alle vedtak som blir gjort.

       Statsministeren sa bl.a følgende i spontanspørretimen den 29. oktober:

       « For meg er det en selvsagt ting at enhver regjering følger opp stortingsvedtak dersom den da ikke inviterer Stortinget til å gjøre et nytt vedtak. »

       Nå har jeg et eksempel på at Regjeringen har arvet den manglende oppfølging fra Jagland-regjeringen - vi har nemlig rett til å være syke, men ikke til å bli friske, vi har rett til sykepenger, men ikke til operasjon.

       En prøveordning der trygdekontorene kan kjøpe operasjon for sykmeldte, har vært svært vellykket. Flere får

       behandling, og det offentlige sparer mange penger. Derfor vedtok Stortinget i fjor - med hele 95 mot 9 stemmer - at denne prøveordningen skulle gjøres permanent og bli landsomfattende. Men Jagland-regjeringen har ikke iverksatt vedtaket. Hva er grunnen til at Bondevik-regjeringen ikke har varslet at den vil gjennomføre stortingsvedtaket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Representanten Høegh startet med å si at vi « har arvet den manglende oppfølging fra Jagland-regjeringen ». Jeg får da si som et lite hjertesukk at vi har arvet ganske mye fra den forrige regjering både av mangler og andre ting som vi må prøve å følge opp. Det skal vi komme tilbake til i finansdebatten, som vi i så måte ser fram til med forventning og glede.

       Når det gjelder dette konkrete vedtaket, kan ikke jeg på stående fot gi en forklaring på den manglende oppfølging av det som da åpenbart var et solid flertallsvedtak. Jeg står fast ved det jeg sa i forrige spontanspørretime: Et vedtak er forpliktende, en komitemerknad er ikke på samme måte det, selv om en også bør søke så langt som mulig å imøtekomme den. Så jeg får ta dette opp med vedkommende statsråd. Det at det ikke er varslet nå i budsjettet, betyr ikke nødvendigvis at Regjeringen ikke vil følge dette opp. Men hvorfor det varslet så langt ikke har kommet, skal jeg prøve å finne ut av.

       Da Voksenåsen-erklæringen kom, var det vanskelig for oss å skjønne hvilke saker som var viktigst for denne regjeringen, fordi Regjeringen fortsatte å love støtte til mange forskjellige grupper. Nå som budsjettforliket har kommet, ser vi at noen saker er prioritert som viktigere enn andre. Økt minstepensjon har alle sentrumspartiene vært enig i, kontantstøtten er Kristelig Folkepartis gamle hjertesak, næringslivslettelser er Venstres gamle hjertesak. Kommuneøkonomi og miljøspørsmål, som er Senterpartiets gamle hjertesaker, har ikke vært prioritert.

       Denne prioriteringen fra sentrumsregjeringen vil bety at det er Fremskrittspartiet og Høyre man må gå tilbake til for å skaffe inndekninger for disse forslagene - som det først kommer til å rulle milliarder på fra 1999 og utover. Jeg har lagt merke til at statsminister Bondevik har sagt at dersom dette betyr overoppheting i norsk økonomi, må de komme tilbake til innstramminger. Mener statsministeren at dette betyr at Høyre og Fremskrittspartiet vil være alliansepartnere i alle spørsmål som har med penger å gjøre, ut denne stortingsperioden?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Svaret på det spørsmålet er nei. Jeg tror ikke en skal lese for mye ut av den første budsjettbehandling, av flere grunner. For det første hadde Arbeiderpartiet åpenbart lite manøvreringsrom denne gangen fordi Jagland-regjeringen hadde lagt fram et budsjett som den tydeligvis har følt seg sterkt bundet av, og var lite forhandlingsvillig når det kom til stykket. For det annet står vi overfor et nytt budsjettsystem som gjør at det faktisk ikke blir noen fremforhandlet flertallsløsning i finansinnstillingen. Det er grunn til å minne om det: Det blir ingen fremforhandlet flertallsløsning. Det er en svær avstand mellom sentrumspartienes og Høyres og Fremskrittspartiets budsjettopplegg - faktisk vel så stor som til Arbeiderpartiets, hvis en ser det i beløp - men de to partiene har sagt seg villig til subsidiært å stemme for sentrumspartienes endrede, tilpassede budsjettopplegg fordi det må et flertall bak et rammevedtak til. Og det blir en løsning som vi er rimelig godt fornøyd med.

       Ved siden av de sakene representanten Kristin Halvorsen nevnte, kan jeg også tilføye at det blir en styrket økonomi for kommunesektoren. Det blir faktisk også noe mer midler både til miljø og bistand enn det arbeiderpartiregjeringen la opp til. Og det tyder ikke på en vridning av den økonomiske politikken, slik representanten Halvorsen gav inntrykk av.

       Mitt håp er at Arbeiderpartiet ved senere høver vil føle seg friere og se seg tjent med - og se landets interesser tjent med - selv også å være med og påvirke budsjettprosessen. Det har Arbeiderpartiet denne gangen satt seg utenfor. Skulle SV ønske det og vi finner tilknytningspunkter, er også SV velkommen til et slikt samarbeid.

       Det som kan bli veldig interessant, er at man nå vedtar reformer som på sikt vil koste milliarder, og vi vet ikke hvem som skal betale, fordi den regningen ikke vil komme før til neste år. Og da er det ganske tydelig at Regjeringen har ment at Kristelig Folkepartis gamle hjertesak, kontantstøtte, er den viktigste av alle. Det er jo manglende støtte til dette som er gitt som hovedbegrunnelse for et brudd mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Derfor lurer jeg på om ikke statsministeren kan innrømme at det er det at sentrum mente at dette var den viktigste saken av alle, som har gjort at Høyre og Fremskrittspartiet vil ha innflytelse over politikken de neste årene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : For det første var representanten Halvorsens tall når det gjaldt bistand og miljø, feil. Tallene er noe høyere enn det hun gav uttrykk for, selv om jeg ikke skal overdrive differansen. Det vil representanten Halvorsen se når hun får budsjettpapirene ferdig.

       Men så til hovedspørsmålet: Det er ikke riktig at denne regjeringen har satt kontantstøtten over alt annet. Denne regjeringen legger også veldig stor vekt på at vi som et ledd i å jevne ut forskjellene i Norge får et løft for minstepensjonistene. Det trodde jeg representanten Halvorsen var enig i og satte pris på. Det satte vi hardt inn på. Det var mange som ikke trodde at vi ville få det til. Det får vi faktisk til! Det er et ledd i å motvirke utviklingen av et Forskjells-Norge. Men selv om de økonomiske konsekvensene både av minstepensjonen og kontantstøtten selvsagt vil slå fullt ut neste år - tallene er for øvrig ikke så store som Arbeiderpartiet gav inntrykk av i går, de ligger sannsynligvis et sted rundt 7 milliarder kr og ikke rundt 10 milliarder kr - når de blir lagt inn i neste års budsjett, altså 1999-budsjettet, så håper jeg ikke Arbeiderpartiet og SV av den grunn, fordi kontantstøtten nå er vedtatt, aldri mer vil være med på et budsjettsamarbeid. Hva slags holdning er det? Det er mange av oss som har måttet avfinne oss med at det blir gjort vedtak her i Stortinget som blir lagt inn i budsjett. Det får vi ta til etterretning, og så er vi med og påvirker på den basisen. Det håper jeg både Arbeiderpartiet og SV vil være med på for ettertiden.

       Vi ser i dag i alle prognoser at vi får mangel på kraft i Norge i årene som kommer. Vi ser også at det derfor pågår et omfattende arbeid blant ulike bransjer og spesialister når det gjelder hva slags type kraft vi skal bygge ut for å møte dette behovet.

       Jeg registrerer en svær interesse for etablering av vindmøller for å produsere vindkraft. Jeg registrerer også at denne etableringen ser ut til å skje i avtaler mellom grunneiere og utbyggere. Jeg vil derfor spørre miljøvernministeren: Hva mener ministeren er myndighetenes rolle i denne etableringen for å ivareta miljøet til dem som har nærhet til slike vindmølleparker, landskapsvern, kulturlandskap osv.

       Bruk av konkurranse som strategisk virkemiddel i form av anbud har gitt rimelig gode resultater på mange områder innen kommunal- og fylkeskommunal tjenesteproduksjon. I Kommunal Rapport av 24. oktober advarer kommunalministeren sterkt mot økende privatisering og konkurranseutsetting av kommunale tjenester. Videre antyder ministeren at det må arbeides for å finne en motvekt mot privatisering. Hva legger egentlig ministeren i dette? Hva vil en slik motvekt eventuelt kunne inneholde? Og hvordan ser ministeren generelt på konkurranse som strategisk virkemiddel?

       Jeg er for øvrig enig med kommunalministeren i at man skal ha kompetanse også til å lage anbudsinnbydelse; det regner jeg med at departementet aktivt vil følge opp. Men jeg føler at kommunalministerens svar nå gir så nye signaler at jeg vil anmode kommunalministeren om å legge sine nye synspunkter frem for Stortinget for å se om det er flertall for slike prinsipper.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg kan vanskelig se at jeg har kommet med noen nye signaler i den forbindelse. Men vi skal være klar over at strukturen i Kommune-Norge varierer. Jeg kjenner faktisk en del små kommuner som har forsøkt å sette ut en del tekniske tjenester på anbud uten at de har fått et eneste anbud. Det har altså noe å gjøre med hvilke typer kommuner som eventuelt kan benytte seg av den ordningen. Det er faktisk ikke alle kommuner som kan det.

       La meg peke på to områder - jeg må gå tilbake til der vi begynte - hvor vi må være særlig varsom med å få en utstrakt bruk av privatisering. Det gjelder omsorg, og det gjelder utdanning. Det er tunge og viktige områder som det er viktig at fylkeskommunene og kommunene sjøl tar ansvaret for.

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først si til dem som mener at det ligger an til økt privat forbruk i Regjeringens forslag til budsjett, at økt forbruk som følge av økt minstepensjon og økt støtte til småbarnsforeldre vel ikke er den type forbruk vi bør se på med størst bekymring.

       Jeg mener at det vi sier i Voksenåsen-erklæringen om at vi må begrense det materielle forbruket og spesielt den type forbruk som har sterke negative miljøkonsekvenser, er viktig. Jeg tror at noe av det viktigste vi kan gjøre i forhold til å begrense det miljøskadelige forbruket er å ta Grønn skattekommisjon på alvor og sørge for at Stortinget vedtar en oppfølging hvor man vrir beskatningen vekk fra skatt på arbeid til skatt på forurensning og sløsing med ressurser. Hvis man får til en enhetlig vridning, vil det etter min mening være det viktigste virkemiddelet vi kan ta i bruk.

       Jeg har også lyst til å understreke at det representanten her er inne på, er skattelette og ikke lette i personbeskatningen. Der ligger nivået omtrent på det samme som det Jagland-regjeringen la opp til. Den form for lette som ligger i budsjettet til regjeringen Bondevik, kommer på bedriftsbeskatningen, på næringslivet. Her syns vi det har vært viktig å gjendrive en del av de uheldige virkningene som var lagt inn fra Jagland-regjeringens side. Det er slik at skal vi kunne yte velferd og en del andre viktige goder, er vi også avhengig av et næringsliv som har muligheter til å produsere og ansette folk.

       Avfall, og særlig spesialavfall, er et stort miljøproblem. Nå utvikles det imidlertid ny teknologi som gjør det mulig å behandle og gjenvinne avfall på en fremtidsrettet og miljøvennlig måte.

       Kværner og Nord-Norsk Energigjenvinning har søkt om konsesjon for et avfallsbehandlingsanlegg i Mo i Rana med den mest moderne og fremtidsrettede teknologien. Så langt har de imidlertid ikke fått konsesjon av Statens forurensningstilsyn, SFT, og årsaken skal være at den forrige regjeringen la sin beskyttende hånd over det statsdominerte selskapet Norsk Avfallshåndtering, slik at Norsk Avfallshåndtering i dag har et tilnærmet monopol på håndtering av spesialavfall.

       Mitt spørsmål er om miljøvernministeren vil gi nye signaler til SFT i tråd med stortingsflertallets holdning om at det skal være konkurranse også ved behandling og gjenvinning av spesialavfall, slik at Nord-Norsk Energigjenvinning i samarbeid med Kværner kan få konsesjon for dette behandlingsanlegget i Mo i Rana?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få lov til å si at jeg er glad for at sentrumsregjeringen i dette budsjettet har klart å innarbeide den manglende aksjekapitalen til Norsk Avfallshåndtering. Det vil være et viktig første skritt i retning av at også Norge, som et av de siste landene i Europa ved siden av Portugal, får på plass en skikkelig håndtering av organisk spesialavfall. Det er på høy tid!

       Det er fra denne Regjeringens side ikke lagt noen type politiske føringer på SFTs behandling av søknad om utslippstillatelse fra Nord-Norsk Energigjenvinning. Hvis det er slik at Stortinget har gitt tydelige signaler om at man ønsker konkurranse, går jeg ut fra at dette er signaler SFT har oppfattet, og jeg regner med at Høyres representant ikke mener at miljøvernministeren skal gå inn med politisk styring overfor SFT ved denne behandlingen.

Jan Tore Sanner (H) : Nei, det ønsker vi ikke. Men det har vært en holdning i Stortinget at det skal være konkurranse på dette området. Og jeg tror at dette eksemplet om behovet for mer statlig kapital til Norsk Avfallshåndtering også er et eksempel på at det er nødvendig med økt konkurranse.

       De signalene som er kommet så langt, går i retning av at den forrige regjering gav føringer til SFT om at Norsk Avfallshåndtering skulle ha et tilnærmet monopol på gjenvinning og behandling av spesialavfall. Jeg håper at den nye regjeringen vil signalisere til SFT at Stortingets oppfatning i denne saken skal følges, slik at konsesjon kan gis.

       Jeg har forståelse for at statsråden ikke har hatt tid til å sette seg helt og fullt inn i denne saken, men jeg vil be om at statsråden tar en ekstra runde, slik at vi kan få en fremtidsrettet og miljøvennlig løsning på de store miljøproblemene vi her snakker om.

Statsråd Guro Fjellanger : Med all respekt, dette er en av de sakene miljøvernministeren føler at hun har hatt en viss tid til å sette seg inn i!

       Jeg må si som så at det å få på plass dette avfallshåndteringsanlegget under NOAH, er et viktig første skritt. Jeg har ikke noe prinsipielt imot Stortingets ønsker om konkurranse på dette feltet, men jeg går ut fra at vi har en felles oppfatning, at det må stilles strenge krav til dem som skal konkurrere på dette området. Vi snakker om organisk spesialavfall som er svært miljøfarlig, og vi er nødt til å sørge for at landet samlet sett får på plass anlegg, ett eller flere, som kan ta hånd om dette på en forsvarlig måte.

       I St.prp.nr.8 (1992-1993) om landbruk i utvikling vart det slått fast av Harlem Brundtland-regjeringa at befolkninga i landbruket skulle ha moglegheit til ei inntektsutvikling på line med befolkninga elles i samfunnet.

       Regjeringa Bondevik har uttrykt mykje av det same. I regjeringserklæringa blir det sagt at « yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn ». Med andre ord: Usemja om målsettinga her og diskusjonane om landbrukspolitikken på dette området, gjeld difor ikkje så mykje målsettinga, men heller grunnlaget ein har for å kunne måle inntektene i landbruket i høve til befolkninga elles.

       Med den bakgrunnen vil eg spørje statsråden om han meiner at inntekta pr. årsverk i jordbruket slik årsverksomgrepet blir brukt her, kan brukast som grunnlag for å samanlikne inntektene til ein vanleg lønnsmottakar, bl.a ein industriarbeidar.

       Ellers synes jeg det er interessant å registrere at representanten antar at støtten til landbrukspolitikken skal en her finne i Høyre og Fremskrittspartiet. Statsråden har faktisk en forhåpning om at en ved drøftinger med Stortinget også her vil kunne finne samarbeidspartnere både i SV og i Arbeiderpartiet. Det har vært tradisjonelle målsettinger i utviklingen av norsk landbruk i forhold til disse partiene, og jeg håper at disse partiene også ønsker å bidra til en god utvikling for landbruksbefolkningen og Distrikts-Norge gjennom f.eks jordbruksavtale.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i denne sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 9, fra representanten Sylvia Brustad til kommunal- og arbeidsministeren, vil bli tatt opp av representanten Signe Øye.

       Spørsmål 13, fra representanten Sylvia Brustad til kommunal- og arbeidsministeren, vil bli tatt opp av representanten Aud Gaundal.

Spørsmål 1

       Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg vil stille et spørsmål til kulturministeren:

       « Norsk museum for fotografi - Preus Fotomuseum ble overtatt av staten ved Kulturdepartementet fra 1. januar 1995. Men fremdeles er ikke museet flyttet til statens lokaler.

       Hvor står saken i dag? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Staten ved Kulturdepartementet overtok 1. januar 1995 samlingen til det private Preus Fotomuseum og opprettet den nasjonale institusjonen Norsk museum for fotografi - Preus Fotomuseum - etter at saken hadde vært lagt fram for Stortinget i forbindelse med St.prp.nr.56 (1993-1994), Skiping av eit nasjonalt fotomuseum. Proposisjonen la til grunn at museet skulle få lokaler i fjerde etasje i Magasin A ved Karljohansvern i Horten.

       I det videre arbeid oppstod det uklarhet om plasseringen av museet, bl.a på grunn av forslagene til gjennomføring av brannsikringstiltak som Riksantikvaren fant det vanskelig å kunne akseptere. Forprosjektet som Forsvarets bygningstjeneste utarbeidet, viste også at ombyggingen ville bli dyrere enn forutsatt.

       Disse vanskelighetene i oppfølgingsarbeidet har dessverre forsinket framdriften.

       I brev av 18. november d.å. uttaler imidlertid Forsvarsdepartementet:

« Forsvarsdepartementet har brakt i erfaring fra Forsvarets bygningstjeneste at tilfredsstillende brannsikring kan etableres i Magasin A. Brannsikringen vil kunne løses på en måte som ivaretar bygningens særpreg og derved kan aksepteres av Riksantikvaren. »

       I samme brev uttaler Forsvarsdepartementet at en plassering av museet i Magasin B, som har vært diskutert som en alternativ løsning, ikke er akseptabel for Forsvarsdepartementet på grunn av de vanskeligheter det vil skape for annen utnyttelse av de to magasinene. Bruk av Magasin B vil også kunne føre til at den beregnede kostnadsramme på 20 mill. kr overskrides, eventuelt også at ferdigstillelse av lokalene forsinkes.

       Etter en samlet vurdering av lokaliseringsalternativer og kostnader vil museet bli lagt til Magasin A på Karljohansvern.

       Forsvarsdepartementet uttaler i nevnte brev at de aktuelle lokaler i Magasin A vil kunne stå ferdig i løpet av sommeren/høsten 1998.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg takker for svaret.

       Det er gledelig at Preus Fotomuseum nå snart skal få sine forespeilte lokaler, som er Magasin A på Karljohansvern. Mange i Vestfold har ventet lenge på dette, men det synes som om man har gått mange omveier. Det er fint at kulturministeren nå bekrefter lokalitetene og skjærer igjennom, slik at åpningen av fotomuseet i Horten kan skje så raskt som mulig neste år.

       Tidligere kulturminister Åse Kleveland sa da dette ble vedtatt i Stortinget 13. juni 1994, at Norge i løpet av kort tid vil kunne få et museum av internasjonal betydning som vil være fullt på høyde med liknende institusjoner andre steder i Europa. Men det synes nå som om denne korte tiden drar i langdrag.

       Er det slik å forstå at Kulturdepartementet vil følge saken framover, slik at ferdigstillelse av lokalene ikke blir ytterligere forsinket?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg er helt enig med representanten i beskrivelsen av denne saken. Det har tatt altfor lang tid, og det er på tide - og veldig gledelig - at vi nå kan skjære igjennom og si at lokaliseringen skal være i Magasin A.

       Nå er det Forsvarsdepartementet som har ansvaret for byggesaken, mens Kulturdepartementet har ansvaret for driften. Jeg skal love representanten at vi fra vår side selvfølgelig vil følge opp i forhold til Forsvarsdepartementet, og det ble altså i brev fra Forsvarsdepartementet i går klargjort at man regner med ferdigstillelse av lokalene sommeren/høsten 1998.

       Unn Aarrestad (Sp) : Eg vil få stilla følgjande spørsmål til kulturministeren:

       « Det er debatt om regelverket for sponsing i NRK.

       Meiner kulturministeren regelverket er godt nok, og er NRK si praktisering av det tilfredsstillande? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Sponsing innebærer at noen som ikke til vanlig driver produksjon av kringkastingsprogrammer, yter bidrag for å få slike programmer finansiert. Ethvert program som er sponset, skal identifiseres som et sponset program. Stortinget har slått fast at NRKs inntekter fra sponsing ikke skal overstige 1 % av det årlige driftsbudsjettet. Det er dessuten fastsatt at maksimum halvparten av disse midlene skal kunne komme fra næringslivskilder, mens resten forutsettes å komme fra offentlige kilder.

       I forbindelse med den pågående debatten om sponsing i NRK tok jeg nylig initiativ til et møte med ledelsen i NRK. NRK har også gitt en skriftlig redegjørelse for sin sponsepraksis. Departementet vil ut fra redegjørelsene fra NRK vurdere om NRKs praktisering er i samsvar med gjeldende regelverk. Eventuelle brudd vil bli påtalt. Det er Statens medieforvaltning som har ansvaret for å føre tilsyn med at reglene følges, og også for å følge opp eventuelle brudd i forhold til NRK.

       La meg videre opplyse at departementet har startet arbeidet med en gjennomgang av regelverket for bl.a å vurdere behovet for endringer og presiseringer. Dette arbeidet skjer på grunnlag av et notat som er utarbeidet av Statens medieforvaltning. Hensikten er å få på plass et regelverk som er så presist som mulig, og som ikke gir stort rom for tolkninger og misforståelser. Blant de forslag som vil bli vurdert, er at NRK kun skal kunne motta sponsormidler til sportsprogrammer og undervisningsprogrammer og til programmer i forbindelse med større arrangementer. Disse forslagene vurderes nå nærmere i departementet og vil bli sendt ut på høring.

       Sponsing av kringkastingsprogrammer kan ikke ses isolert i forhold til det enkelte kringkastingsselskap. Muligheten for at små produksjonsselskaper i hele landet skal kunne produsere fjernsynsprogrammer, er i stor grad avhengig av at slike programmer kan bli sendt i riksdekkende kringkasting. Dette betyr at en omfattende avgrensning av NRKs muligheter til å motta sponsormidler kan få negative konsekvenser for mindre produksjonsselskaper i distriktene.

       La meg til slutt presisere at jeg er opptatt av at NRK, som er vår suverent viktigste allmennkringkaster, har rammebetingelser som gjør at institusjonens viktige samfunnsmessige og kulturelle forpliktelser kan oppfylles.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg takkar for svaret.

       Med bakgrunn i debatten som nå pågår om sponsing i NRK, er det viktig å sjå nærare på regelverket for dette og drøfta prinsippa omkring det. Som politikarar vedtek me kvart år at folk skal betala inn milliardar i lisenspengar til NRK nettopp for å ha eit uavhengig allmennkringkastingsselskap. Det er urovekkjande dersom det syner seg at gjeldande regelverk for sponsing ikkje vert følgt. Dette kan vera med på å svekkja NRK sitt truverde og uavhengige stilling.

       Kan eg nå med det svaret statsråden gav, tolka det slik at statsråden meiner praktiseringa av sponsorordningane er tilfredsstillande? Eller er dette ein kritikk mot NRK?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Det lå implisitt i mitt svar at jeg ikke syns at regelverket er godt nok, og at jeg heller ikke syns at praktiseringen av det er god nok. Derfor har jeg hatt en samtale med og fått en skriftlig redegjørelse fra ledelsen i NRK, og det er satt i gang et arbeid for å utarbeide klarere regler.

       Jeg er opptatt av at NRK som vår viktige allmennkringkaster med helt spesielt ansvar bør få gode arbeidsbetingelser. Det betyr også at NRK på sin side må sørge for å følge et regelverk, og at man ivaretar det redaksjonelle ansvar og den integritet som vi forlanger av en allmennkringkaster som NRK. Så vi vil utarbeide et nytt regelverk på basis av bl.a det som er kommet fra Statens medieforvaltning.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg takkar igjen for svaret.

       Ifylgje Aftenposten sist laurdag vert nå minst 25 mill. kr haldne utanfor sponsorrekneskapen som NRK har levert til Stortinget. Dersom Stortinget og folk flest skal ha tillit til leiinga i NRK, må det ryddast opp i dette. Her trengst det altså klåre etiske retningsliner i høve til problemstillingane. Nå forstår eg det slik at statsråden vil sjå på nye retningsliner, og at desse vert følgde. Eg rekner òg med at den etiske delen av dette i høgste grad vert teken til følgje, og eg vil berre ha ei forsikring om det.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Nå skulle jeg ideelt sett gjerne ønske at vi i forhold til sponsorinntekter for en allmennkringkaster som NRK bare kunne si absolutt nei. Det tror jeg imidlertid ville føre til at en del sportsprogrammer og en del større kulturbegivenheter ikke kunne overføres til det som dekker hele landet, og som skal være vår allmennkringkaster. Derfor er det nødvendig å få klare retningslinjer, slik at vi kan ha tillit til NRK. Jeg mener at det arbeidet som er i gang nå - som jeg regner med at Stortinget kan følge opp i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.62, hvis man har behov for å gi uttrykk for spesielle synspunkter - vil bidra til å få ryddet opp i disse forholdene, og at vi kan sette en klar standard som er håndterbar for NRK, og som samtidig sikrer de ideale fordringer som vi ønsker å stille til NRK.

Spørsmål 3

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « I Enebakk kommune har kontantstøtteforslaget fra Regjeringen ført til at det er utsatt utvidelser ved to barnehager. Dette er begrunnet med usikkerhet rundt kontantstøtten.

       Hvordan vil statsråden demme opp for den usikkerheten som nå er i en del kommuner når det gjelder å få full barnehagedekning innen år 2000? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Representanten Bekkemellem Orheim er oppteken av kva Regjeringa vil gjera for å sikra utbygginga av barnehagar fram mot år 2000 samstundes som ein innfører kontantstøtte.

       La meg med ein gong slå fast at Regjeringa står fast på målet om full barnehagedekning innan år 2000. Barnehagen representerer eit godt pedagogisk tilbod, og ein vel utbygd barnehagesektor er ein føresetnad for at barnefamiliane skal ha ein reell valfridom slik sentrumsregjeringa ynskjer.

       Driftstilskotet til barnehagane har vore og er framleis eit av dei viktigaste verkemidla i utbygginga av nye barnehageplassar. I budsjettet for 1998 har Regjeringa ikkje foreslått nokon endringar av storleiken på statstilskotet eller måltala for utbygginga i høve til Arbeidarpartiet sitt forslag til statsbudsjett tidlegare i haust. Men som vi varsla i Voksenåsen-erklæringa, vil Regjeringa vurdere både driftstilskotet og eventuelle andre verkemiddel for å greia å komma i mål med målsettinga om full barnehagedekning. Dette er forhold som Regjeringa m.a. vil komma tilbake til i budsjettet for 1999, som vil bli det fyrste budsjettet som den nye regjeringa kan setta sitt heilskaplege preg på.

       Eg kjenner sjølvsagt ikkje i detalj til forholda i Enebakk kommune, men etter dei opplysningane eg har fått, er det Arbeidarpartiet sin gruppeleiar i Enebakk, Magne Berg, som har fremma forslaget om å utsetta utbygginga av dei to nemnde barnehagane.

       Kan hende er det slik at innføringa av kontantstøtte endrar behovet for barnehageplassar. Eg vil difor understreke at i planlegginga av den vidare utbygginga i den einskilde kommunen må ein ta utgangspunkt i behovsundersøkingar der ein tar omsyn til eventuelle endringar i behovet i lys av at kontantstøtte blir innført.

       Allereie i dag er det store skilnader i barnehagedekninga mellom kommunane, skilnader som nok er større enn kva som skuldast ulike behov. I dei aller fleste kommunane er barnehagedekninga, særleg for dei minste borna, så låg at det berre unntaksvis kan seiast at ein har eit godt nok tilbod. Ut frå lokale forhold vil det vera forskjellar i kva som er full barnehagedekning, og det vil difor vera meiningslaust for meg å diktera barnehagedekninga i den einskilde kommunen. Likevel må eg seia at det er heilt uakseptabelt dersom kommunar nyttar innføringa av kontantstøtte som eit argument for å la vera å sørgja for ei vidare utbygging i tråd med det reelle behovet.

       Når det gjeld innføringa av kontantstøtte og den administrative innrettinga, er dette forhold Regjeringa vil komma tilbake med som eiga sak til Stortinget. I samband med dette vil Regjeringa naturlegvis òg ta omsyn til korleis ein skal sikra den vidare utbygginga i barnehagesektoren.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Ut fra de opplysningene vi har i dag, trenger vi 40.000 nye barnehageplasser for å nå målet om full barnehagedekning innen år 2000. Staten og kommunene må ta et felles løft hvis vi skal klare å nå denne målsettingen. Det er ikke her snakk om å diktere kommunene, men min oppfordring til statsråden er å legge press på kommuner som nå spekulerer i kontantstøtteordningen for å la være å gjøre nødvendig utbygging av barnehagene.

       Vil statsråden pålegge kommunene å lage planer om hvordan de skal nå målet om full barnehagedekning innen år 2000?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg reknar med at representanten Karita Bekkemellem Orheim veit at dei enkelte kommunane har ansvar for å få eit barnehagetilbod i sin kommune som er godt nok for dei. For meg som statsråd vil det vera heilt umogleg å diktera kvar enkelt kommune. Enebakk er ein av desse kommunane, og eg reknar faktisk med at Arbeidarpartiet sin gruppeleiar i Enebakk har vurdert dette i ein større samanheng. Dersom han ikkje har gjort det, kan eventuelt partikollegaene ta kontakt med kvarandre og spørja kva som har skjedd i Enebakk.

       Eg veit at det har vore ei totalvurdering både når det gjeld utbygginga av eldreomsorga og av barnehageplassar i Enebakk kommune, som gjer at Arbeidarpartiet sin gruppeleiar foreslår å utsetta dette fordi dei vil sjå på den totale økonomiplanen for kommunen. No har ikkje eg klart for meg kva behovsdekning Enebakk kommune har, men eg er faktisk trygg for at den enkelte kommunestyrerepresentanten frå dei ulike partia sjølv vil vera opptatt av å gje innbyggjarane eit godt barnehagetilbod. Det trur eg faktisk òg at Enebakk kommune vil gjera.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Når det gjelder hvem som har fremmet forslaget i Enebakk kommune, er mine opplysninger litt annerledes enn de statsråden har. Men om det er slik at det er Arbeiderpartiet som fremmet forslaget, er det like ille for det. Poenget er at vi må få en plan for å få full barnehagedekning innen år 2000.

       Jeg syns det er grunn til å reagere når vi nå ser hva som skjer i en del kommuner. Derfor vil jeg igjen stille spørsmålet til statsråden: Vil hun pålegge kommunene å lage konkrete planer for hvordan de skal nå målet om full barnehagedekning innen år 2000?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : No er eg så heldig at eg har referatet frå formannskapet si behandling av denne saka. Der står det namnet Magne Berg, og etter mine informasjonar er han altså Arbeidarpartiet sin gruppeleiar. Dersom Karita Bekkemellem Orheim vil sjå dette referatet etterpå, kan ho få det av meg. Der står det svart på kvitt. Eg trur faktisk at Magne Berg òg ønskjer å bygga ut barnehagetilbodet i Enebakk.

       Det er heilt opplagt at vi er nøydde til å be kommunane om å ha ein gjennomgang av kva som er det reelle behovet i deira kommune, òg sett i lys av at ein skal innføra kontantstøtte. Det vil òg vera eit av elementa i den saka som vi kjem til å legga fram for Stortinget til våren, der ein vil oppfordra kommunane til å gå gjennom kva behovet i deira kommune er for full barnehagedekking.

       Som sagt: Eg vil gjerne streka under at denne regjeringa har følgt opp arbeidarpartiregjeringa sitt framlegg når det gjeld utbygging av barnehagar for neste år. Eg reknar med at representanten er nøgd med det den førre regjeringa gjorde på dette feltet iallfall.

Presidenten: Ja, det får vi gå ut frå.

Spørsmål 4

       Terje Søviknes (Frp ) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Refusjonsordningen for norske sjøfolk har vært et viktig bidrag til ny optimisme og økt sysselsetting innen den maritime næring.

       Hvilke konsekvenser tror næringsministeren at et eventuelt bortfall av refusjonsordningen vil ha for rekruttering av ungdom til å satse på utdanning og en karriere innen denne næringen? »

Statsråd Lars Sponheim : Refusjonsordningen har medført en positiv utvikling for bruk av norske sjøfolk på norske skip. Da ordningen ble etablert i dagens form i 1994, omfattet den i overkant av 7.000 sjøfolk. Fra utgangen av 1996 og fram til midten av 1997 har antall sjøfolk under ordningen økt fra ca 8.900 til ca 10.000 sjøfolk. Dette representerer med andre ord en økning på 1.100 sjøfolk som faller inn under ordningen bare i 1997. Dette er en gledelig utvikling.

       Representanten Søviknes spør om konsekvensen av et bortfall av ordningen for rekruttering av ungdom til sjømannsyrket. Hovedpoenget med ordningen er å opprettholde og helst øke antall norske sjøfolk på norske skip. I dette ligger at ordningen er rettet både mot sjøfolk som i dag har sitt arbeid i flåten, og at den samtidig skal stimulere til ytterligere rekruttering av norsk ungdom til sjømannsyrket.

       Refusjonsordningen har nå fått et stort omfang. Etter at refusjonsordningen ble etablert i dagens form i 1994, har næringen i tillegg fått et eget skattesystem som medfører lav beskatning av rederivirksomhet. Selv om refusjonsordningen og det nye skattesystemet har to forskjellige formål, er det rimelig å ta en helhetsvurdering av næringens økonomiske rammevilkår. Vi ønsker i den forbindelse å se om refusjonsordningen kan gjøres mer treffsikker, slik at vi sikrer at den er optimalt rettet mot formålet, nemlig å videreføre bruken av norske sjøfolk på norske skip. I denne vurderingen må vi ta hensyn til bl.a næringsnøytralitet, de totale kostnader som de ulike tiltak medfører, samt mulige avgrensninger som kan innføres. Som eksempel på vurderingstemaer kan nevnes konsentrasjon om visse stillingskategorier eller fartstyper. Vi vil også se på om ordningen kan brukes til ytterligere å øke rekrutteringen av sjøfolk til flåten.

       Det legges derfor opp til at refusjonsordningen videreføres på midlertidig basis. I henhold til budsjettforliket for 1998 skal det bevilges 200 mill. kr som en foreløpig tildeling. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til saken i revidert nasjonalbudsjett for 1998.

Terje Søviknes (Frp) : Jeg takker for svaret og vil understreke at i en tid med knapphet på arbeidskraft og dermed kamp for å vinne ungdommens gunst i arbeidsmarkedet er det enda viktigere at den maritime næring kan skilte med utsikter til stabile og relativt sikre arbeidsplasser for norske sjøfolk på norske skip også i framtida. Uten framtidsutsikter til jobb blir det heller ikke attraktivt for ungdom å satse på maritim utdanning, og det er faktisk helt påkrevd i en situasjon der vi har et norsk offiserkorps i 50-årene som er i ferd med å gå ut av aktivt yrke.

       I en slik vurdering er også stabilitet og forutsigbarhet helt nødvendig. Uten å gå inn i den pågående budsjettbehandling må jeg få understreke at de årlige budsjettdiskusjonene om denne ordningen skal få fortsette eller ikke, faktisk langt fra bidrar til å skape slik stabilitet. Jeg imøteser den gjennomgangen som ministeren varslet. Et naturlig oppfølgingsspørsmål vil bli om Regjeringen faktisk allerede nå har gjort seg opp noen tanker om hvordan norsk maritim nærings konkurranseevne skal sikres i framtida.

Statsråd Lars Sponheim : Det er slik at denne regjeringen, som det er kommet fram i tilleggsproposisjonen og også i samband med at rederibeskatningssystemet ble vedtatt, ønsker å ha konkurransedyktige vilkår for norsk rederinæring. Dermed må vi ha et skatteregime som nok kan virke urimelig sett med bare nasjonale øyne, men som er nødvendig hvis vi vil ha en norsk rederinæring, fordi det er en så internasjonal næring som det er. Jeg tror at det viktigste virkemidlet for å ta vare på en stor norsk rederinæring, er selve skatteregimet.

       Så til denne ordningen som jeg syns representanten gav en god illustrasjon på. Den ble innført på en tid hvor vi ikke hadde knapphet på arbeidskraft, snarere en veldig høy arbeidsledighet, og den traff veldig bredt og omfattende. Jeg tror nok at vi under dagens vilkår trenger en mer målrettet ordning her, hvor vi ivaretar utdanning på en helt annen måte og ikke favner så bredt som vi gjør, med en atskillig større kamp om arbeidskraften, som vi nå opplever.

Spørsmål 5

       Dag Danielsen (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Iraks diktator Saddam Hussein » - og her er det faktisk en endring fra da jeg stilte spørsmålet, for nå har han kastet ut USAs inspektører i FNs spesialkommisjon UNSCOM - « viser ved sitt forsøk på å nekte USAs inspektører i FNs spesialkommisjon UNSCOM, som blant annet skal overvåke at Irak i tråd med vedtak i FN ikke skal produsere kjemiske eller biologiske våpen, at han fortsatt ikke aksepterer grunnleggende spilleregler for internasjonal samhandling.

       Hva vil Regjeringen gjøre for å sikre støtte for USAs linje om at det iverksettes sanksjoner mot Hussein i tråd med tidligere FN-vedtak? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Det må være et ufravikelig krav at vedtak i FNs sikkerhetsråd skal etterleves. På norsk side tar vi sterk avstand fra Iraks manglende vilje til å samarbeide med FNs spesialkommisjon for Irak - UNSCOM - og dermed til å følge Sikkerhetsrådets pålegg.

       På gårsdagens møte i Den vesteuropeiske union i Erfurt vedtok jeg sammen med mine kolleger en erklæring der vi understreket at Irak betingelsesløst må etterleve alle Sikkerhetsrådets resolusjoner. Vi gav også full støtte til spesialkommisjonens arbeid.

       UNSCOMs arbeid har vist seg atskillig mer omfattende og tidkrevende enn det man trodde da spesialkommisjonen ble opprettet, ikke minst på grunn av Iraks manglende vilje til samarbeid. Jeg vil gjerne få benytte anledningen til å gi UNSCOM honnør for det betydelige arbeid kommisjonen har nedlagt. UNSCOMs virke er et viktig bidrag til å minske farene for ytterligere destabilisering i hele regionen. Nabolandene, og verden for øvrig, må kunne være trygge på at Irak ikke bryter med Sikkerhetsrådets vedtak. UNSCOM må få utføre sitt mandat uhindret.

       Sikkerhetsrådet har svart på Iraks manglende samarbeidsvilje ved å vedta ytterligere sanksjoner i form av reiserestriksjoner for sivile og militære irakiske tjenestemenn som har lagt hindringer for UNSCOMs arbeid. Samtidig gav rådet uttrykk for at det vil ta de videre skritt som måtte være nødvendige for å sikre irakisk etterlevelse av tidligere vedtak, dersom Irak ikke omgjør sin beslutning om å hindre amerikansk deltakelse i UNSCOM.

       Sikkerhetsrådet har tatt til orde for at konflikten må søkes løst gjennom dialog og fredelige midler. Dette står også USA bak, og det er en linje vi fra norsk side støtter fullt ut. Vi beklager sterkt at Irak avviste det forsøk FNs generalsekretær gjorde for å bidra til en løsning av konflikten ved å sende en delegasjon til Bagdad. Vi håper og tror at Irak vil innse at landet har mest å tjene på å rette seg etter de vedtak som er gjort i Sikkerhetsrådet, og la UNSCOM fortsette sitt arbeid i henhold til kommisjonens mandat uten hindringer.

       Etter den irakiske visestatsminister Tariq Aziz' besøk i Moskva synes det nå å være skapt et grunnlag for et møte i Genève mellom utenriksministrene fra de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd for å drøfte situasjonen videre.

Dag Danielsen (Frp) : Jeg vil få lov til å takke utenriksministeren for et meget positivt svar.

       Jeg vil få lov til å bemerke at jeg syns det er veldig positivt at man viser at man vil følge opp når det gjelder verdispørsmål og menneskerettigheter, og samtidig lojalt vil støtte opp om USA som en av våre fremste allierte, og at man er med på å skape en internasjonal opinion mot den type tvilsom bandittvirksomhet som utøves fra Iraks side.

       Men jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om hva man vil gjøre utad - for dette er et spørsmål også om å bygge opinionen mot denne type virksomhet - for å gjøre Norges holdning kjent for all verden.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg tror ikke det er den minste tvil om Norges holdning i denne saken. Som jeg nevnte i mitt første svar til representanten Danielsen, ble dette behandlet på møte i Den vesteuropeiske union i går hvor de aller fleste vesteuropeiske utenriksministre var til stede. Denne saken ble drøftet, og det ble fattet et vedtak, og utenriksminister Klaus Kinkel uttalte seg til verdenspressen om Irak på vegne av alle de tilstedeværende utenriksministre. I tillegg til det har vi veldig klart støttet opp om Sikkerhetsrådets resolusjoner, slik at utenverdenen kjenner det norske synet. Det er ingen tvil om at vi tar avstand fra Iraks handlemåte og støtter FNs arbeid.

       Siri Frost Sterri (H) : Jeg har følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Statssekretær Haga mener ifølge Dagsavisen Arbeiderbladet 11. november 1997 at utenriksministeren ikke kunne ha holdt menneskerettighetsfanen så høyt hevet som han gjorde under Kina-besøket, dersom Norge hadde vært medlem av EU.

       Deler statsråden dette synet? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Norge har tradisjon for å tale og vil fortsette å tale med klar og høy røst i internasjonale fora - og bilateralt - om betydningen av respekt for menneskerettighetene.

       Dette er en tradisjon vi ikke står alene om. Vi har et bredt interessefellesskap med de vesteuropeiske land - et interesse- og verdifellesskap - som selvfølgelig også omfatter respekt for fundamentale menneskerettigheter.

       Derfor samarbeider vi ofte nettopp med våre vestlige allierte, deriblant EU-landene, i fora som Europarådet, OSSE og FNs menneskerettskommisjon for å oppnå gjennomslag for håndhevelse av disse rettighetene.

       På enkelte utenrikspolitiske områder har vi nok et større handlingsrom i dag enn vi ville hatt som EU-medlem. Det skal samtidig legges til at et EU med omforente synspunkter representerer en tyngde i internasjonal sammenheng som et lite enkeltland ikke har.

Spørsmål 7

       Jan Johnsen (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til den ærede finansminister:

       « De første hybridbilene er nå satt i serieproduksjon. Disse er forventet til Norge i løpet av 1998. Ut fra den avgiftsberegningen vi har i Norge, vil disse bilene bli ca 50.000 kroner dyrere enn en vanlig bensindrevet bil. Sett ut fra et miljøhensyn burde disse bilene få en betydelig avgiftslette.

       Vil finansministeren ta et initiativ til at så skjer? »

Statsråd Gudmund Restad : Hybridbiler er til nå ikke registrert i Norge. Eventuelle spesielle problemer knyttet til avgiftsleggingen av denne type kjøretøy har derfor hittil ikke vært vurdert av avgiftsmyndighetene.

       Etter dagens regelverk vil en hybridbil belastes full avgift av effekten av begge motorene. Dette kan virke urimelig, siden hybridbilene kun utnytter effekten av en av motorene av gangen. Siden 1990 har elektrisitetsdrevne biler vært fritatt fra engangsavgift. Bakgrunnen for fritaket var å stimulere til utprøving av miljøvennlige tiltak. Finanskomiteen understreket i den anledning at det må være retningsgivende for slike fritak at tiltakene har en påviselig miljøeffekt.

       Jeg vil på bakgrunn av dette sørge for at det blir foretatt en nærmere vurdering av hvordan hybridkjøretøy bør avgiftslegges på en hensiktsmessig måte. En slik vurdering vil senest bli gitt i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 1998.

Spørsmål 8

       Marit Nybakk (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « I regjeringserklæringen slås det fast at det skal føres en aktiv storbypolitikk.

       Hvordan vil statsråden følge opp handlingsplanen for Oslo indre øst? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : I det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringa har vi fra sentrumspartienes side lagt vekt på utfordringene i de store byene når det gjelder miljø og levekår. Regjeringa vil legge opp til en mer aktiv politikk gjennom blant annet samferdsels- og boligpolitikken.

       Regjeringa vil motvirke utviklinga av et samfunn med økte forskjeller. I Oslo finner vi både de beste og de dårligste levekår i landet. Under den forrige regjeringa ble det lagt et grunnlag for samarbeid mellom Oslo kommune og departementene om gjennomføring av et handlingsprogram for Oslo indre øst. Regjeringa vil følge opp den politiske plattformen som ble lagt for dette samarbeidet. Følgende temaer vil være sentrale: boforholdene, bymiljøet, oppvekstvilkårene, arbeidsledighet, integreringsspørsmål og sosiale utfordringer. I 1998 er det både fra byrådet og Regjeringa foreslått å bevilge 50 mill. kr til handlingsprogrammet, og min intensjon er å få til et godt samarbeid over en tiårsperiode. Samarbeidet med kommunen må gjelde bruken av den konkrete bevilgningen, men også prioritering og målretting av andre relevante offentlige tiltak i forhold til levekårene i Oslo indre øst.

       Derfor blir det naturlig å se handlingsprogrammet for Oslo indre øst i sammenheng med f.eks boligpolitiske og samferdselspolitiske spørsmål og det som må gjøres når det gjelder integrering av innvandrere og arbeidsmarkedstiltak.

       Samarbeidet med Oslo kommune om handlingsprogrammet har nå funnet en form. Vi vil holde minst to politiske kontaktmøter med byrådet i 1998, og vi har opprettet en felles administrativ styringsgruppe som skal følge opp dette arbeidet. Jeg ser på handlingsprogrammet for Oslo indre øst som et spennende prosjekt, og det skaper spesielle forutsetninger for et fruktbart samarbeid med kommunen. Samtidig må den ordinære arbeidsdelingen mellom stat og kommune ligge til grunn.

Marit Nybakk (A) : Jeg deler statsrådens syn på at dette er et spennende prosjekt. Gjennom flere undersøkelser og forskningsrapporter er det blitt dokumentert at det er spesielle levekårsproblemer i de indre bydelene i Oslo. De sosiale problemene forsterkes av mangeårig politisk forsømmelse av det fysiske miljøet, trafikkmaskiner og støy, og et dramatisk bortfall av industriarbeidsplasser gjennom flere år nettopp i dette området.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg tror det kan være på sin plass å minne om hvem det var som var pådrivere her i Stortinget for å få til en handlingsplan for Oslo indre øst. Jeg vil på bakgrunn av det siste tillegget også minne om at det faktisk ikke var Arbeiderpartiet som stod i fremste rekke for å få til den handlingsplanen. Det var det bl.a. Senterpartiet og SV som gjorde. Jeg har altså tenkt å følge opp de intensjoner som vi hadde da vi fikk på plass den handlingsplanen, og jeg er enig i at det er nødvendig med spesielle tiltak i Oslo indre øst. Jeg tror ikke minst det vil være viktig å se på hva vi kan gjøre for å få de fremmedkulturelle inn på arbeidsmarkedet.

       Signe Øye (A) : Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Bostøtte blir gitt på grunnlag av inntekt.

       Hvilke konsekvenser vil det få for bostøtten til en minstepensjonist i omsorgsbolig dersom inntekten øker med 12.000 kroner i året? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Bostøtten benytter inntektsopplysninger fra siste tilgjengelige ligning - altså inntektsopplysninger fra to år tilbake. Økningen av minstepensjonen med 1.000 kr pr. måned fra 1. mai 1998 vil derfor ikke få direkte konsekvenser for bostøttemottakere i 1998. I år 2000 vil en benytte inntektsopplysningene fra 1998. Det er først da forslaget om økt minstepensjon vil få konsekvenser for bostøtten til den enkelte og totalnivået på utbetaling av bostøtte.

       Den foreslåtte økningen av minstepensjonen vil kun få konsekvenser for gruppen som mottar alderspensjon. Først i år 2000 vil en isolert økning av inntekten føre til at egenandelen øker, og at bostøtteutbetalingen for den enkelte dermed reduseres.

       Konsekvensene for utbetalingen av bostøtte som følge av økningen i minstepensjonen vil være avhengig av hvordan satsene i regelverket justeres.

Signe Øye (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Slik jeg oppfatter statsråden, vil en økning av minstepensjonen med 12.000 kr ikke føre til noen økning i antall personer som får bostøtte i dag. Det kommer altså ikke flere inn under ordningen. Det må bety at Regjeringen gir 12.000 kr til alle, men trekker inn igjen en god del av beløpet til dem som i dag får bostøtte - vel å merke først om to år. Med andre ord: De minstepensjonistene som i dag ikke kommer inn under bostøtteordningen på grunn av at de enten er gift, har samboer, har relativt god inntekt eller bor relativt billig, får full uttelling for de 12.000 kr, mens de reelle minstepensjonistene som i dag bor i omsorgsboliger og har høye boutgifter, vil få vesentlig mindre.

       Hva slags fordelingspolitikk er dette? Og hva har Regjeringen tenkt å gjøre for å motvirke en slik politikk?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg skal prøve å gjenta så konkret og kort jeg kan: Det blir ingen endring i bostøtten på bakgrunn av de økte minstepensjonene som kommer fra 1. mai 1998. Først i år 2000 vil resultatet av økt minstepensjon slå ut. Endringer i bostøtteordningen er det Stortinget som vedtar, slik at eventuelle justeringer eller endringer i bostøtteordningen vil Stortinget måtte ta stilling til den dagen dette vil slå ut i systemet. Det skjer først i år 2000.

       Bjørnar Olsen (A) : Det er mulig kommunalministeren har grunn til å beklage at vi ikke støttet de 28 mill. kr som nå er borte. Det ville gitt 31,75 kr pr utflyttet nordlending og distriktsboer i tilskudd. Det ville jo være noe å leve av ... (presidenten klubber).

       Jeg vil da spørre: Dersom andre departement fatter vedtak som ikke er til fordel for distriktene, hvordan skal så Kommunaldepartementet konkret kunne etterprøve dette? Og er det slik å forstå at det er flere departement i Bondevik-regjeringen som fatter slike vedtak?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg har forstått det slik at det ikke gis adgang til replikker i spørretimen. Jeg har også forstått det slik at de spørsmål som er levert inn skriftlig, skal refereres nøyaktig slik de er. Det ble ikke gjort i dette tilfellet, men jeg skal svare på det spørsmålet jeg har fått skriftlig.** Det innleverte spørsmålet hadde følgende ordlyd: « Kommunaldepartementet har med den nye regjeringen fått en overordnet rolle i distriktspolitikken. Dersom andre departement fatter vedtak som ikke er til fordel for distriktene, hvordan skal så Kommunaldepartementet konkret kunne etterprøve dette? »

       Det nye Kommunal- og regionaldepartementet vil, som representanten Olsen er inne på i sitt spørsmål, få en viktig samordnende oppgave med distriktspolitikken i Norge. Den distriktspolitiske effekten av innsatsen på politikkområder som f.eks landbruk, fiskeri, kommuneøkonomi, samferdsel, energi og den generelle økonomiske politikken, er meget omfattende. For å stoppe flyttestrømmen og styrke distriktene er det derfor nødvendig med en bred og samordnet innsats. Alle beslutninger som har betydning for distriktene, må ses i sammenheng med den virkning de har for distriktene og de distriktspolitiske målene.

       Kommunal- og regionaldepartementet kan derfor be om at det foretas konsekvensutredninger av forslag som har særlig betydning for utviklingen i distriktene. På bakgrunn av slike konsekvensutredninger kan det være aktuelt å be om endringer i tiltakene for å motvirke eventuelle negative effekter. Andre virkemidler vil også bli utviklet for å sikre at mitt departement blir et reelt samordnende distriktsutbyggingsdepartement - virkemidler som er effektive, uten at de går utover målet om en raskest mulig saksbehandling. Dette betinger utvikling av nye rutiner og metoder, og det vil ta noe tid å ta endelig stilling til dette.

Bjørnar Olsen (A) : Det er mulig det er slik at Spørretimen ikke er det beste forum for visjoner, men det bør iallfall være et godt forum når det gjelder å gi svar på det det blir spurt om. Jeg registrerer altså at det kom ingen konkrete forslag. Jeg registrerer også at Bondevik-regjeringen har tatt bort de siste virkemidlene som de selv la inn, i et forsøk på å oppnå et budsjettforlik med Fremskrittspartiet og Høyre. Det betyr at distriktskommunene og Distrikts-Norge står dårligere rustet nå enn noen gang til å møte fraflytting.

       Statsråden skal få signaler fra Arbeiderpartiet og fra Nordland om hva vi mener er riktig å gjøre. Men i det budsjettforliket som nå ligger, kan jeg ikke se at det finnes noen muligheter til å etterkomme de ønskene.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det er ikke korrekt som representanten sa, at distriktskommunene kommer dårligere ut med det opplegget som nå synes å bli vedtatt med subsidiær støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet. Det som er situasjonen, er at vi styrker overføringene til utkantkommunene i det budsjettforslaget som vil bli vedtatt, men det er riktig at det blir en reduksjon i etableringsstøtten. Den etableringsstøtten er ikke ensidig ment å gå til utkanter, den kan gå geografisk uavhengig. Vi kommer til å sørge for å kanalisere mest mulig av etableringsstøtten til de områdene som trenger nyetableringer mest, og det er utkantene.

       Aud Gaundal (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Desentralisering av statlige etater har vært en hjertesak for Senterpartiet. Senterpartiet foreslo i valgkampen blant annet å flytte deler av Fiskeridepartementet til Tromsø.

       Hva vil kommunalministeren konkret gjøre for å flytte funksjoner i offentlig forvaltning ut fra Oslo og andre større byer? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Regjeringen vil følge lokaliseringen av statlige arbeidsplasser meget nøye framover. I tillegg til at det er et spørsmål om arbeidsplasser er vi også bekymret for den sentralisering av styringsfunksjoner som skjer både i privat og offentlig sektor, med tilhørende sentralisering av både befolkning og makt. Regjeringen vil derfor sette ned et bredt utvalg for å vurdere desentralisering av arbeidsplasser, makt og myndighet ikke minst ved bruk av ny kommunikasjonsteknologi. Vi vil dessuten etablere et eget statssekretærutvalg for distrikts- og regionalpolitikken for å følge utviklingen på alle statssektorene nøye. Dette vil inngå som en viktig del av mitt departements styrkede samordningsrolle.

       Det er ikke aktuelt å flytte departementer. Koblingen mellom regjering og storting er for tett til at dette synes hensiktsmessig. Andre deler av sentraladministrasjonen kan imidlertid bli aktuell. Men viktigst er at vi ved etableringen av nye institusjoner og større organisasjonsendringer i eksisterende virksomheter skal vurdere lokaliseringsspørsmålet meget nøye.

       Jeg vil også benytte anledningen til å påpeke at Regjeringen er opptatt av å se på også andre sider ved dette spørsmålet.

       Vi vil se nærmere på funksjonsbetingelsene og utviklingslinjene hos mer eller mindre fristilte statlige virksomheter som tradisjonelt har utgjort et viktig tjeneste- og sysselsettingsgrunnlag i kommuner og fylker. Post og tele er her naturlige sektorer å se på.

       Vi har lenge hørt om de nye teknologienes muligheter til å overkomme avstandsproblemer. Jeg ønsker å utfordre hele den offentlige sektor til å vise kreativitet i både tekniske og organisatoriske løsninger som tar sikte på å fremme desentralisering av arbeidsplasser og tjenestetilbud.

Aud Gaundal (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er for så vidt enig i at det kan være verd å se på en del av desentraliseringsproblemene, selv om jeg er uenig i Senterpartiets valgkampspørsmål og lovnad.

       Da vi behandlet flommeldinga i vår, var daværende komiteleder Ragnhild Queseth Haarstad med på et forslag og en merknad som sa følgende:

« Disse medlemmer mener det er viktig å sikre tilfredsstillende tilsyn og vedlikehold av alle flom- og erosjonssikringsanleggene i et vassdrag, og mener dette best kan skje ved at NVE overtar dette ansvaret.

       Disse medlemmer foreslår derfor:

       « NVE skal ha ansvar for vedlikehold av flom- og erosjonssikringsanlegg. » »

       Dette er etter min mening sentralisering av oppgaver.

       I St.prp.nr.1 mener regjeringen Jagland at vi bør rette opp dette. Mener også statsråden at kommunene kan ha ansvaret?

       Aud Gaundal (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « I en pressemelding datert 7. september 1997 sa Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, at partiet ville foreslå 3,5 milliarder kr mer til kommunene i forhold til Jagland-regjeringens budsjett.

       Hvorfor er dette ikke fulgt opp i tilleggsproposisjonen fra den sittende regjering? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Regjeringen har i den tilleggsproposisjonen som er lagt fram, prioritert tre områder. Dette er som kjent 1.000 kr mer til minstepensjonistene pr. måned, innføring av en ordning med kontantstøtte til småbarnsforeldre og styrking av kommuneøkonomien. Regjeringens ambisjon med dette budsjettet har vært å plukke ut noen områder som er sentrale for den nye regjeringen, og å styrke disse områdene i forhold til Jagland-regjeringens budsjett.

       For kommunesektoren innebærer den nye regjeringens budsjett en styrking på 745 mill. kr i forhold til Jagland-regjeringens budsjett. I forhold til de behov som kommunesektoren har, er dette klart mindre enn hva som hadde vært ønskelig. Det er også mindre enn hva Senterpartiet i valgkampen uttrykte som et ønskelig nivå. Det Regjeringen har gjort ved sin styrking av budsjettet, er imidlertid en klar markering av hvor den nye regjeringen ønsker å gå. En svært stor del av de tjenester som vi betrakter som selvfølgelige velferdsgoder, produseres i kommunesektoren. Dette gjelder skoler, barnehager, helse og sosialomsorg. Skal vi kunne styrke disse områdene, må vi være villig til å styrke den kommunale økonomien. Dette burde være en viktig målsetting ikke bare for den nye sentrumsregjeringen, men også for Arbeiderpartiet.

Aud Gaundal (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Av de ca 700 mill. kr som er økning, er det 200 mill. kr til primærkommunene. Jeg har forstått det sånn at statsråden er lite fornøyd når det gjelder kommuneøkonomien i budsjettforliket med Høyre og Fremskrittspartiet., og har tidligere sagt at hun ønsker seg Arbeiderpartiet som medspiller. Spørsmålet mitt er da: Vil kommunalministeren i budsjettet for 1999 legge inn en økning på 3,5 milliarder kr i forhold til det som er Jagland-regjeringas budsjett for 1998, sånn som pressemeldinga lovte - og som også kommunalpolitisk talsmann Morten Lund har gått ut og sagt, at det må til ca 3 milliarder kr mer?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg må si jeg satte stor pris på den måten tilleggsspørsmålet ble formulert på. Det ble formulert som om det var helt sikkert at denne regjeringen skulle få sitte så den fikk lagt fram også budsjettet for 1999. Det tar jeg da som en indirekte støtte til at denne regjeringen skal få arbeidsro fram til iallfall utgangen av 1998.

       Jeg går ut fra at Gaundal er kjent med at det ikke er vanlig at man sier fra flere år på forhånd hva det er man ønsker å komme med i budsjettet. Det er selvfølgelig umulig for meg i dag, hvis jeg får muligheten til å være med og legge fram et nytt budsjett, å si hvordan det budsjettforslaget vil se ut. Det går jeg ut fra at Gaundal er klar over.

       Leif Lund (A) : Jeg vil stille spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Det kommer fram gjennom media at RITS, brannvesenets redningsinnsats til sjøs, er nedlagt.

       Hva vil kommunalministeren gjøre for at denne viktige tjenesten blir opprettholdt slik Stortinget ønsker? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Etter brannulykken om bord i « Scandinavian Star » den 7. april 1990 ble det av både det interskandinaviske granskingsutvalget, Schei-utvalget, og av Sjøfartsdirektoratets granskingsutvalg, Jansen-utvalget, foreslått at det måtte åpnes mulighet for å kunne tilkalle assistanse fra brannvesen på land ved større brannsituasjoner om bord i skip.

       I juni 1993 ble det vedtatt en tilføyelse i brannvernloven som pålegger de kommunale brannvesen en bistandsplikt ved brann og andre ulykkessituasjoner i sjøområder, både innenfor og utenfor den norske territorialgrensen. Lovbestemmelsen innebærer at alle brannvesen innenfor den begrensning kompetanse og utstyr setter, har plikt til på anmodning å yte bistand.

       For å kunne yte innsats i de tilfellene som krever mer utstyr og kompetanse enn det brannvesenet normalt har, ble det i 1994 fra Kommunal- og arbeidsdepartementet tatt initiativ til å opprette en ordning med fem brannvesen som ble gitt særskilt opplæring og utstyr. Dette var brannvesenene i Oslo, Larvik, Kristiansand, Bergen og Bodø. Denne ordningen omtales ofte som RITS, Redningsinnsats til sjøs. Arbeidet med å legge til rette for opprettelsen av ordningen har vært gjennomført av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, DBE.

       Over statsbudsjettet for 1995 og 1996 ble det gitt en engangsbevilgning til opplæring av 201 mannskaper, opplæring av 33 ledere og innkjøp av en del nødvendig spesialutstyr. Kommunene på sin side påtok seg en forpliktelse til å rykke ut ved skipsulykker som krever spesiell kompetanse. Til sammen er det fra statens side brukt ca 4 mill. kr til opprettelse av RITS-ordningen.

       I 1997 ble det gjennomført en evaluering av ordningen, som konkluderer med at beredskapen bør videreføres som en integrert del av kommunenes brannordning. I tillegg til dette ønsker DBE å gjøre ordningen landsdekkende ved å utvide antallet spesialutrustede brannvesen. De aktuelle brannvesen vil være brannvesenet i Stavanger, Tromsø, Ålesund eller Trondheim. Det er i statsbudsjettet for 1998 redegjort for dette, og Stortinget vil i 1998 bli forelagt status for en eventuell slik utvidelse av ordningen.

Leif Lund (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg har også sett at dette omtales svært positivt i budsjettet, og er veldig glad for det. Men det mitt spørsmål gikk på, var at jeg har registrert i media fra brannfolkenes side at dette ikke fungerer rundt omkring i Kommune-Norge. Jeg er veldig bekymret for det, og jeg vil håpe at ministeren tar initiativ til at de som trenger dette, nemlig enkeltmennesker som trenger redning til sjøs, kan være garantert at de får denne tjenesten, at ikke en konflikt mellom KS og brannfolkene rundt om i Kommune-Norge gjør at denne tjenesten blir nedlagt.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg forstod at noe av spørsmålet gikk på diskusjonen om tariff og lønn - hvis jeg oppfattet det korrekt. Og jeg er jo kjent med at mannskapene innenfor RITS-ordningen er i diskusjon om tariffmessige forhold. Det er imidlertid en sak som må løses mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, og det endrer ikke på den plikt brannvesenet er pålagt i brannloven til å rykke ut ved brann og andre ulykkessituasjoner til sjøs. Men hvis det er riktig som representanten sa, at dette er en ordning som ikke fungerer, er det selvfølgelig nødvendig å gå nærmere inn og se på hva det er som eventuelt ikke fungerer, og hva vi kan gjøre for å få det til å fungere bedre. Jeg er enig med representanten i at her er det viktig å ha en ordning som fungerer, om det skulle skje en ulykke.

Spørsmål 15

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil gjerne stilla eit spørsmål til landbruksministeren.

       « Styret i Norgesmøllene DA har foreslått å redusera talet på tilsette ved avdelinga i Stavanger med 30. Dette skjer etter at Norgesmøllene DA for ca to år sidan kjøpte ut NKL, med lovnader om sikre arbeidsplassar. Tilsette ved Tou Mølle fekk desse lovnadene mot å pendla til Stavanger.

       Vil statsråden sjå til at dette selskapet, som Statkorn Holding eig 60 % i, tek det ansvar me forventar av statleg eigde selskap, og vil Regjeringa legga opp til ei drøfting av kva slags samfunnsansvar statlege selskap må ta? »

Statsråd Kåre Gjønnes : Norgesmøllene DA har på bakgrunn av en sterk konkurranse i markedet og en svak kapasitetsutnyttelse ved anleggene gjennomført et utredningsprosjekt for å analysere produksjonsstrukturen i selskapet. Norgesmøllene opererer i dag på seks driftssteder.

       I dette utredningsarbeidet har de ansatte gjennom tillitsmannsapparatet deltatt. De ansattes organisasjoner har fått bistand til en ekstern vurdering av den dokumentasjon som utredningen har brakt fram. LOs utredningskontor har vært engasjert, og det har ikke framkommet vesentlige innsigelser mot den realitet som ligger i utredningen.

       På bakgrunn av utredningen vurderer selskapets styre ulike tilpasninger ved anlegget i Stavanger, herunder avvikling av matmelproduksjonen.

       Styret i Norgesmøllene DA har ennå ikke tatt standpunkt i saken. Saken er utsatt til et nytt styremøte den 25. november. Det avholdes i disse dager møter med de berørte ansatte, der en fortsatt er inne i dialog. Det drøftes i denne sammenheng også alternative produksjoner ved anlegget. Denne prosessen bør nå gå mest mulig uforstyrret.

       Jeg går som en selvfølge ut fra at selskapets styre i prosessen tar på alvor de forutsetninger og løfter som måtte ha vært gitt overfor de ansatte tidligere.

       En eventuell bred vurdering av statlige bedrifters samfunnsansvar må komme i en generell sammenheng og ved drøfting i Stortinget.

       Jeg vil imidlertid peke på at Stortinget har sluttet seg til at Statkorn-gruppen skal konkurrere på lik linje med andre selskaper i korn- og melmarkedet, og at styringen fra staten som eier skal skje innenfor aksjelovens prinsipper. Dersom Statkorn-gruppen skulle ha særlige samfunnsoppgaver uten å få betalt for dette, ville dette innebære en konkurranseulempe i det deregulerte markedet. Dette ville ikke vært i overensstemmelse med prinsippet om like konkurransevilkår.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar for svaret.

       Eg konstaterer då at sentrumsregjeringa - som i si erklæring seier at dei ønskjer ei folkevald styring av økonomien og rammevilkåra for næringslivet og styring av marknadskreftene - ikkje er villig til å gå inn og hjelpa til når det gjeld desse 30 arbeidsplassane, men tvert imot godtar at dei blir lagde ned.

       Endå verre synest eg det blir når ein ser på sentrumspartia sitt justerte budsjettforslag - at ein faktisk sel ut ein del på 200 mill. kr av Statkorn og dermed gjev frå seg den reelle moglegheita til å styre dette selskapet.

       Mitt oppfølgingsspørsmål er: Er det sånn at ein godtar at 30 arbeidsplassar blir lagde ned? Og i tillegg: Er det sånn at sentrumsregjeringa allereie nå har gått vekk frå dei prinsippa som er formulerte i Voksenåsen-erklæringa?

Statsråd Kåre Gjønnes : Til representanten vil jeg gjerne få opplyse at disse 200 mill. kr som det vises til, er vedtatt av det tidligere storting og ligger som et pålegg overfor departementet å gjennomføre. Jeg vil komme tilbake til det ved et senere høve her i Stortinget.

       Når det gjelder på hvilken måte landbruksministeren kan gripe inn, måtte det eventuelt være som generalforsamling i Statkorn Holding, som eier 60 % i Norgesmøllene. Jeg er selvfølgelig klar over at dersom det skjer ting som er i strid med klare samfunnsmessige hensyn eller er i strid med stortingsvedtak, er det både min rett og min plikt til å gripe inn på denne måten. Jeg ser ikke at det så langt i dag foreligger en slik situasjon ut fra de rammebetingelser som Statkorn er pålagt gjennom Statkorn Holding, og dermed også da Norgesmøllene, å drive sin virksomhet på. Så mitt svar er basert på de rammer som Stortinget har fastsatt for denne typen virksomhet.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg konstaterer då at den nye sentrumsregjeringa ikkje ønskjer å gjera noko med denne politikken og heller ikkje ønskjer å gjera noko i forhold til erklæringa frå Voksenåsen når det gjeld folkevald styring og marknadsmakt.

       Det er eg sjølvsagt lei for. Eg synest jo at landbruksministeren burde bruka denne styringsretten og gripa inn i forhold til ei bedrift som gjekk med 23 mill. kr i overskot i 1996, og som altså har 30 industriarbeidsplassar som det er ganske få av i denne byen. Denne styringsretten burde landbruksministeren nytta, ikkje minst òg sett i forhold til at denne regjeringa ønskjer å føra ein offensiv bistandspolitikk. Altså: Gjer ein dette ved å legga ned matproduksjon i sitt eige land?

Statsråd Kåre Gjønnes : Det er styrets ansvar i ethvert selskap å foreta en vurdering av hva som er riktige disposisjoner i det selskapet styret har ansvaret for. I denne sammenheng har styret for Norgesmøllene funnet det nødvendig å foreta en analyse som viser at kapasiteten i deres anlegg ikke er utnyttet, og at det derfor har for dårlig inntjening.

       Disse møllene skal møte en konkurranse fra andre. I den grad de ikke er i stand til å møte denne konkurransen, vil det være en større trussel for hele strukturen av Norgesmøllene rundt omkring i hele landet som kan sette et atskillig større antall arbeidsplasser i fare hvis styret ikke foretar disse økonomiske vurderingene ut fra et bedriftsmessig ståsted. Sånn sett har ikke landbruksministeren pr. i dag noen tanke om å gripe inn i prosessen ut fra hva som er styrets ansvar.

Spørsmål 16

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Statsråd Aud-Inger Aure : Justisdepartementet gjennomfører for tiden et prosjekt om politiets beredskap. I inneværende år er det bl.a utarbeidet en analyse av behovet for en fremtidig politireserve. Analysen tar utgangspunkt i dagens trusselbilde og den samfunnsutvikling som har funnet sted etter at politireserven ble opprettet.

       Dagens situasjon er at politiet avgir et større antall fast ansatte tjenestemenn til Forsvaret ved mobilisering, og at de tjenestemenn som avgis, representerer en vesentlig del av politiets operative styrke. Sett fra min side er det ønskelig å beholde de profesjonelle politistyrker i etaten i en krigsberedskapssituasjon.

       Det foregår en dialog med Forsvaret vedrørende mobiliseringsfritak for fast ansatte polititjenestemenn. Det samme gjelder med hensyn til fastsettelse av ny instruks for Forsvarets bistand til politiet i fred.

       Det er avgjørende å få klarlagt disse spørsmålene før vurderingen av behovet for politireserven sluttføres. Jeg tar sikte på å drøfte spørsmålene med forsvarsministeren i den nærmeste fremtid.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne takke for svaret.

       Jeg har forståelse for at justisministeren ikke har hatt spesielt lang tid på seg når det gjelder dette spørsmålet. Men jeg har allikevel lyst til å minne om at denne ordningen er hjemlet i egen lov av 21. november 1952, så det har vært tid for departementet. Den er også omtalt i meldingen om Langtidsplan for det sivile beredskap 1995-1998, hvor det sies at Justisdepartementet er i ferd med å modernisere, målrette og effektivisere ordningen. Det sies videre at prioriteringer i planperioden er å « videreføre arbeidet med å anskaffe politireservemannskaper tidsmessig standard utstyr ».

       Jeg merket meg at statsråden ikke fant anledning til å si noe om hovedtrekket i innholdet, og jeg tør spørre om statsråden kan være noe mer presis med hensyn til når man kan vente et svar på disse spørsmålene, som har ligget så utrolig lenge.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg kan si meg enig med spørsmålsstilleren i at saken har vært i arbeid veldig lenge, og jeg ser behovet for å få sluttført den. Derfor er det jeg nå også sier at jeg vil etablere den nødvendige dialog med forsvarsministeren for å få avklart de spørsmålene som vi anser det nødvendig å avklare før sluttføringen av denne meldingen.

       Som jeg sa i mitt første svar, er det riktig at det her er behov for en gjennomgang, og denne analysen må også ta utgangspunkt i at det er lenge siden 1952, og vi tar utgangspunkt i dagens trusselbilde og vil komme med det som anses nødvendig i den sammenheng.

Bjørn Hernæs (H) : Vi behøver ikke å ha noen stor strid om ord, men jeg er ikke sikker på om betegnelsen « har vært i arbeid veldig lenge » er særlig presis - vært i arkivene ganske lenge er vel muligens noe mer dekkende. Riktignok er loven fra 1952, men vi nærmer oss nå faktisk slutten på inneværende langtidsplan og venter en ny langtidsplan, koordinert, så vidt jeg forstår, med langtidsplanen for Forsvaret.

       Det som gjør at jeg er nødt til å anmode statsråden om å ta dette spørsmålet med stort alvor, er at vi her står overfor et antall nordmenn som er blant de best trente, best utdannede og - jeg må ha lov til å si uten å sette grupper opp mot hverandre - blant de mest motiverte vi har i henholdsvis Forsvaret og politiet. Det er en uhørt situasjon at denne usikkerheten har rådet så lenge, og jeg vil be om å få bekreftet at vi kan vente at statsråden kommer med denne saken innenfor definisjonen av hva som er rimelig kort tid.

Statsråd Aud-Inger Aure : Definisjonen av hva som er rimelig kort tid, kan være litt vanskelig. Jeg har forsøkt å orientere meg litt om hva som ligger i det fra ulike tidligere statsråder, og opplever at det er høyst forskjellig. Men jeg kan forsikre spørsmålsstilleren om at dette arbeidet vil jeg prøve å få gjennomført, og min uttrykksmåte pleier å være « så snart som overhodet mulig ». Noe nærmere enn det kan jeg nok ikke si, men jeg forstår veldig godt spørsmålsstillerens intensjon.

       Helene Falch Fladmark (V) : Jeg tillater meg å stille justisministeren følgende spørsmål:

       « Oslo Taxi AS har planer om å installere utstyr for automatisk avfotografering av passasjerene slik at et digitalt bilde fra bilen umiddelbart blir overført til en sentral. Jeg ser store problemer med et slikt system av hensyn til personvern og privatlivets fred. Datatilsynet er også skeptisk, men det kan være tvilsomt om Oslo Taxi trenger konsesjon.

       Deler justisministeren Datatilsynets skepsis, og vil statsråden i så fall gå inn for lovendringer som kan gi Datatilsynet mulighet til å gripe inn i et slikt tilfelle? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Fjernsynsovervåkning og billedopptak i forbindelse med overvåkning er i dag tillatt dersom billedopptaket er saklig begrunnet ut fra hensynet til virksomheten i foretaket som foretar overvåkningen. Jeg kan vise til personregisterloven § 37 a. Loven krever også at billedopptakene skal slettes når det ikke lenger er saklig grunn for oppbevaring, og det er begrenset adgang til å utlevere opptakene til utenforstående. Det er imidlertid den som overvåker som avgjør om saklighetskravet er oppfylt. Samtykke fra Datatilsynet er bare nødvendig dersom billedopptakene er lagret slik at de utgjør et personregister, jf. personregisterloven § 9.

       Saken som det refereres til i representanten Falch Fladmarks spørsmål, illustrerer at avveiningen av personvernhensyn mot behovet for fjernsynsovervåkning ikke er enkel. Saken er også egnet til å synliggjøre visse svakheter ved den nåværende lovreguleringen.

       Justisdepartementet arbeider for tiden med å følge opp utredningen til Personregisterlovutvalget, som ble ledet av Arne Skauge. I utredningen foreslår utvalget at reglene om fjernsynsovervåkning strammes inn på flere punkter. For det første går utvalget inn for at Datatilsynet skal varsles om fjernsynsovervåkning som resulterer i billedopptak. I dag er det ikke regler som sikrer at Datatilsynet får kjennskap til overvåkning. Utvalget foreslår også at Datatilsynet skal få kompetanse til å gripe inn og stanse overvåkning som ikke tilfredsstiller kravet til saklighet. Dermed kan Datatilsynet overprøve overvåkerens saklighetsvurdering. Endelig går utvalget inn for at Datatilsynet skal kunne ilegge overvåkeren tvangsmulkt dersom tilsynets pålegg ikke etterleves.

       Det synes å være en utbredt oppfatning at mulighetene for å føre kontroll med fjernsynsovervåkning bør styrkes, noe som også har kommet fram under høringen av Personregisterlovutvalgets forslag. Jeg vil på denne bakgrunn arbeide videre med disse forslagene som ledd i Regjeringens arbeid med et forslag til en ny lov om behandling av personopplysninger. Regjeringen tar i denne forbindelse sikte på å fremme forslag som vil innebære en klar styrking av privatlivets fred, samtidig som saklige behov for overvåkning blir behørig ivaretatt. Dette vil bl.a innebære at regelverket for optisk overvåkning vil bli strammet inn.

       Når det nærmere gjelder den saken som representanten Falch Fladmark refererer til i sitt spørsmål, vil jeg avslutningsvis opplyse om at Oslo Taxi i en henvendelse til departementet har understreket at de foreløpig er i en fase hvor de utreder ulike tiltak som kan ivareta sikkerheten for sjåførene, men at de ikke har truffet noen beslutning om hvilke tiltak de ønsker å gjennomføre.

Helene Falch Fladmark (V) : Jeg takker justisministeren for svaret. Når jeg reiser dette spørsmålet, skyldes det at saken illustrerer noen prinsipielle problemstillinger. Spørsmålet må ikke oppfattes som et angrep på Oslo Taxi og deres ønske om å sørge for at sjåførene føler seg trygge. Men i dette tilfelle oppstår et dilemma fordi to viktige hensyn kolliderer; sikkerhet og personvern. Saken viser at det i dag ikke er klare nok regler når det gjelder optisk overvåkning, og at det er behov for klarere kjøreregler for all slags overvåkning som teknologien åpner opp for. De viktige prinsippene er at den enkelte i størst mulig grad har anledning til å bestemme over bruk og gjenbruk av informasjon om seg selv, og at det alltid må finnes anonyme alternativer for den enkeltes daglige gjøremål.

       Jeg er svært fornøyd med at statsråden nå så klart signaliserer at Justisdepartementet vil ta disse prinsippene på alvor. Saken viser at behovet for en lovendring absolutt er til stede. Mitt oppfølgingsspørsmål blir derfor: Når kan vi forvente at et lovforslag kommer til stortingsbehandling?

Statsråd Aud-Inger Aure : Med forbehold om at presisjonsnivået er tilstrekkelig må jeg bare igjen minne om at man i Justisdepartementet jobber for å følge opp utredningen til Personregisterlovutvalget. Det vi jobber ut fra, er at det skal bli en innstramming, og at det skal bli tatt større hensyn til personvern. Jeg regner med - også på bakgrunn av dagens spørsmål - at i dette arbeidet har Regjeringen full støtte for at her er det modent for revisjon, og den skal komme « så snart som overhodet mulig », for å sitere meg selv fra i stad.

       Jørn L Stang (Frp) : Jeg vil gjerne stille justisministeren følgende spørsmål:

       « Bekjempelsen av narkotika i norske fengsler hevdes å ha spilt fallitt i den forstand at misbruket ikke minker. Vi vet at det smugles inn narkotika i fengslene. Innsatte er ruset, men ansatte får ikke stoppet innsmuglingen. Hvert år er det rundt 2000 innsatte som blir funnet som brukere av narkotika i soningstiden.

       Hvilke nye tiltak vil justisministeren sette i verk for bedre å kunne bekjempe narkotikaen i norske fengsler? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Bekjempelse av narkotika i fengslene er en prioritert oppgave for Regjeringen. Fengselsmyndighetene har de senere år iverksatt en rekke tiltak mot det økende narkotikamisbruket. Tiltakene som er iverksatt, er av både restriktiv og positiv karakter.

       Når det av representanten Stang nå etterlyses nye tiltak, kan jeg opplyse at Regjeringen har under utarbeidelse en tiltaksplan for å styrke bekjempelsen av narkotika i fengslene.

Jørn L Stang (Frp) : Jeg registrerte at justisministeren henviste til tiltaksplanen, som hun refererte til punktvis.

       Det er en del elementer som jeg, iallfall, savner i den sammenheng, med henblikk på at i statsbudsjettet er målene for kriminalomsorgen klart definert gjennom diverse aktiviteter. En del av problemet er jo at man blir påvirket gjennom rusmisbruk, og at man blander vanlige sonende og rusmiddelmisbrukere. Og her er vi ved kjernen i problemet: Ønsker justisministeren å skille rusmisbrukere og vanlige soningsdømte personer?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg kan forsikre at justisministeren er svært opptatt av å komme med tiltak som kan redusere faren for tilvenning til rusmiddelbruk i fengsel.

       Jeg ser at det her er veldig mange forskjellige virkemidler vi kan ty til. At noen virkemidler blir vurdert og kanskje ikke funnet så godt egnet, mens andre vil vise seg å kunne bidra sterkt til å nå det ønskede mål, stiller jeg meg åpen til. Og når jeg ikke kan svare konkret på hvilke virkemidler vi ser som tjenlige, er det fordi jeg ønsker å ha en åpenhet her, og ikke nå gå ut og si at de og de virkemidlene vil vi prøve, og avskrive andre. Så jeg skal stille med full åpenhet i forhold til hva som kan være tjenlig innenfor de økonomiske rammene vi har.

Jørn L Stang (Frp) : Fagetaten selv ber jo om at denne problematikken som jeg her reiser, ikke blandes sammen med kriminalomsorgsmeldingen. Dette som jeg nå skisserte, er jo forhold og problemer som har vært kjent i lengre tid.

       Justisministeren var inne på en rekke tiltak. Men går det an nå, i sluttfasen av denne spørreomgangen, å spørre justisministeren om hun kan fastsette en tid for når disse tiltakene vil bli fremmet innenfor de riktige organene? Dette er et prekært problem for etaten og for fengselsvesenet, og det er vel et spørsmål som bør få en avklaring så raskt som mulig.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg er helt enig med spørsmålsstilleren i at dette er saker som kaller på en rask avklaring, og det skal jeg bidra til så godt jeg kan. Og når det gjelder kriminalomsorgsmeldingen og denne tiltaksplanen for å styrke bekjempelsen av narkotika i fengslene, er det jo riktig at dette er to forskjellige ting, men vi ser jo også at det er en klar sammenheng, og det vil det også bli tatt hensyn til.

       Når det gjelder alle forsøk på og fristelser til å få meg til å tidfeste noe, blir svaret mitt det samme som det har vært på tidligere spørretimespørsmål i dag: Det blir nok ikke fastsatt noen fast dato fra min side.

Presidenten: Og det vil seie så snart som mogleg.

       Vi går då til spørsmål 19, som er stila til planleggingsministeren.

Spørsmål 19

       Lars Rise (KrF) : « Staten er en stor eiendomsbesitter i Oslo, og Statsbygg kjøper stadig opp nye eiendommer.

       Ser Regjeringen det som et prioritert mål å styre statens eiendomsforvaltning slik at dette kan bidra til en positiv byutvikling i Oslo, motvirke kontoriseringen i sentrum og skape et variert miljø? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : La meg først si at jeg er arbeids- og administrasjonsminister.

       Samlet ligger ca 1/3 eller 850.000 m2 av Statsbyggs eiendomsmasse i Oslo-området. Mesteparten av dette er kontorbygg for statlige virksomheter, men det er også mange undervisningsbygg, kulturbygg, rettslokaler, politistasjoner og andre spesialbygg samt boliger for politisk ledelse og statsansatte.

       Ved planlegging av områder og nye byggeprosjekter legger Statsbygg stor vekt på å imøtekomme byplanmyndigheten, som er Oslo kommune, og de planer og intensjoner som kommunen har når det gjelder byutviklingen. Som kjent er det bystyret i Oslo som gjennom sin behandling av reguleringsplaner bestemmer den ønskede blandingen av kontor, boliger, friområde osv. i det enkelte området.

       Men jeg står selvfølgelig helt og fullt fast på Regjeringens grunnlag der det heter at staten må som eiendomsbesitter også ta ansvar for de lokalmiljøer der staten er grunneier. Dette vil bl.a bety en forpliktelse til å se boliger, kontor og næringsbygg i sammenheng i byer og tettsteder.

       Det finnes flere ferske eksempler på prosjekter i Oslos sentrale deler som belyser at staten ved Statsbygg gjennomfører prosjekter som inneholder ulike, gode blandinger.

       Etterbruksplanene for det nåværende Rikshospitalets område, det såkalte Pilestredet Park, utgjør kanskje det mest spennende prosjektet i Oslo sentrum på lang tid. Denne eiendommen er på totalt 70 dekar. Her planlegges totalt 134.000 m2 bygg, hvorav 61 % boliger, 21 % undervisningslokaler og 18 % kontorbygg. Forslaget til reguleringsplan, som er under behandling i Oslo kommune, tar sikte på en variert og sammensatt byutvikling. I tråd med kommunens ønsker legges det altså til rette for en stor andel boliger med tilhørende lokal service og med gode, skjermede utearealer uten gjennomgående trafikk.

       Intensjonen med Statsbyggs satsing i Oslo indre øst-området er å bidra til en vitalisering av Oslo indre øst gjennom en integrert byutvikling med etablering av statlige institusjoner og økt boligbygging som sentrale virkemidler. Statsbygg har med dette som utgangspunkt innledet et planleggingssamarbeid med OBOS. Dette samarbeidet er basert på at deler av Statsbyggs eiendommer kan tenkes utviklet til boligformål. Hensikten med boligutviklingen er å bygge bro mellom sentrum og de etablerte boligområdene på Grünerløkka og Sofienberg. Videre er det en intensjon at Statsbyggs satsing i området skal utløse investeringer og engasjement også hos andre offentlige instanser og private.

       Sammen med andre statsråder som har ansvar der staten er grunneier, vil jeg gjøre mitt for å følge opp erklæringen fra Voksenåsen.

Lars Rise (KrF) : Først vil jeg takke statsråden for svaret. Jeg setter stor pris på at statsråden understreker at hun er glad i de gode kvaliteter ved bylivet. Vi som bor i denne byen, er bekymret over de store områdene som blir liggende relativt folketomme etter kontortid. Det kan skape grobunn for mange uheldige aktiviteter, og det er derfor positivt at statsråden vil at Statsbygg skal innta en aktiv rolle i byutviklingen.

       Når det vises til erklæringen fra Voksenåsen, vil jeg gjerne få påpeke at statens rolle som grunneier når det gjelder det å se boliger, sosialt liv og næring i sammenheng, også må gjelde de eiendommer som vegmyndighetene og NSB råder over. Derfor er det nødvendig med et tett samarbeid også med samferdselsministeren i tillegg til et tett samarbeid med Oslo bystyre. Hvordan vil statsråden sørge for at en slik positiv utvikling, som hun legger opp til, kan skje?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg vet at det allerede er god kontakt mellom Statsbygg og byrådet i Oslo og ledelsen i Plan- og bygningsetaten, så forholdet mellom Statsbygg og Oslo kommune er etablert og kan selvfølgelig utvikles til å bli et godt og bedre grunnlag enn det er i dag. I tillegg ønsker jeg å ta kontakt med de statsråder som også har ansvarsområder som berører dette spørsmålet, og spesielt er jo samferdselsministeren en viktig støttespiller for å gjennomføre de intensjonene som vi har.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Dette bygget som nevnes, er Statsbygg byggherre for på vegne av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Spørsmålet om hvilken type varmeanlegg som skal installeres, er drøftet med brukerne, og Statsbygg har ut fra årskostnadsberegninger og vedtatt kostnadsramme kommet til at elektrisk oppvarming skal nyttes i dette bygget. Brukerutvalget, som også har vurdert betydningen av at Høgskolen Stord/Haugesund som utdanningsinstitusjon for gassfag benytter gass som energikilde, har sluttet seg til Statsbyggs valg av varmeanlegg.

       Statsbygg velger normalt type varmeanlegg etter en årskostnadsvurdering der det tas hensyn til investering, levetid, vedlikehold og energikostnader. Valget gjøres vanligvis ved forprosjekt, da dette er tidspunktet for fastlegging av de tekniske løsningene i byggeprosjektet. Dette er også gjort ved valg av varmeanlegg til dette nye høgskolebygget i Haugesund. Årskostnadsberegningene - også basert på energipris på gassalternativet - viste at elektrisk oppvarming var gunstigst for dette bygget.

       Det var byggestart for det nye høgskolebygget i januar 1997, og planlagt ferdigstillelse er juni 1998. Å endre varmeanlegget fra elektrisk oppvarming til vannbåren varme midt i byggeprosessen, vil ha store konsekvenser både for fremdrift og kostnader. Blant annet vil en slik endring forhindre at bygget kan tas i bruk ved skolestart i august 1998. Endringen vil medføre store omprosjekteringer og store endringer i allerede inngåtte kontrakter. En slik endring vil gripe inn i ca 20 kontraktsforhold, og det er pr. i dag vanskelig å forutse de økonomiske konsekvenser av dette.

       Jeg er enig i at en utvikling i retning av flere vannbårne varmeanlegg er ønskelig. Trenden i statlige bygg de siste årene er da også at hoveddelen av byggene har vannbårne varmeanlegg. Av de 350 forvaltnings- og bistandseiendommene som er med i Statsbyggs energiregistreringsordning, har 70 % vannbårne anlegg. Av Statsbyggs nybygg i de senere årene har 22 av totalt 27 bygg vannbåren oppvarming. Kun fem av byggene har elektrisk oppvarming.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Jeg takker statsråden for svaret selv om jeg nok synes at det var lite tilfredsstillende, for det er jo et uttalt mål å redusere elforbruket i Norge. Høgskolen Stord/Haugesund tilbyr altså Norges eneste ingeniørutdanning innen gassteknologi. I den forbindelse er det behov både for laboratorium og demonstrasjonsanlegg for forbrenningsteknikk, og et vannbåret gassfyrt anlegg vil være av betydning for et slikt demonstrasjonsanlegg. At naturgass skal brukes i dette tilfellet, vil være naturlig fordi naturgassledningen faktisk legges vegg i vegg med dette høyskolebygget som nå reiser seg. Selv om råbygget nå reiser seg, burde ikke det være til hinder for at varmesystemet vurderes på nytt. Uavhengige varmeingeniører har uttalt at tre ingeniører i tre uker vil være tilstrekkelig for å omlegge dette systemet fra energikilden elkraft til gasskraft (presidenten klubber).

       Jeg vil stille planleggingsministeren følgende (presidenten klubber) tilleggsspørsmål: Vil statsråden ta initiativ til at problemstillingen, herunder kostnadsberegninger og tidsaspekt, belyses på nytt av uavhengige instanser?

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at all tale skal rettes til presidenten.

Spørsmål 21

       Thore Aksel Nistad (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Gokstadfergene « Østfold » og « Vestfold » har ligget i opplag i Sandefjord i nærmere to år etter at selskapet mistet konsesjonen til ruten Horten-Moss. I et avholdt møte mellom Rederienes Landsforening og Stortingets samferdselskomite viste landsforeningen til et skrikende behov for nytt fergemateriell.

       I lys av det dokumenterte behov, og at det er samfunnsøkonomisk uansvarlig å ha fergene liggende i opplag: Vil samferdselsministeren ta et initiativ til at fergene kommer i drift igjen? »

Statsråd Odd Einar Dørum : M/F « Østfold » og M/F « Vestfold » ble vurdert i samband med behandling av fornying av konsesjon for sambandet Moss - Horten. Fergene viste seg ikke å være konkurransedyktige i den sammenhengen. Særlig driftskostnadene viste seg ugunstig for disse fergene.

       M/F « Østfold » og M/F « Vestfold » var spesialtilpasset for drift i sambandet Moss - Horten. Fergene kan derfor ikke settes inn i ordinær riksvegfergedrift uten vesentlige investeringer. Dette gjør det nødvendig med tilpassing av ferger og/eller fergeleier dersom fergene skal settes inn i ordinær riksvegfergedrift. De aktuelle fergene ble sommeren 1997 vurdert av Vegdirektoratet for bruk i to samband i riksvegfergedriften i Rogaland. Vegdirektoratet konkluderte med at innkjøp til stipulert pris pluss ombygginger og drift ut fra en totalvurdering ikke var hensiktsmessig. Jeg deler denne vurderingen.

Spørsmål 22

       Petter Løvik (H) : Eg vil stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Granskingar blant lærarane og oppslag i media viser at svært mange lærarar blir utsette for vald og aggresjon frå elevar. Mykje tyder på at problemet er aukande.

       Kva vil statsråden gjere for å gi skulane betre høve til å motverke denne skremmande utviklinga? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg er svært oppteken av at skulane skal ha best mogleg arbeidsmiljø både for barn, unge og vaksne. Dette er heilt grunnleggjande for den læringa som skal skje.

       Eg kjenner den granskinga som Lærarlaget har gjennomført, og erkjenner at dette er eit stort problem. Dei ansvarlege for å ta fatt i problemet er i første rekkje skuleeigar og skuleleiing, slik at lærarane ikkje står åleine med problema. Men sjølvsagt har òg departementet ansvar.

       Det viktigaste er å arbeide førebyggjande, sjå til at alvorlege saker ikkje skjer. Men er ulukka ute, er det viktig at skulen har beredskap og prosedyrar for å handtere problemet. Vi har oppmoda alle kommunar om å utarbeide ein handlingsplan som sikrar ein slik beredskap.

       Vi har invitert til ein erfaringskonferanse allereie i neste veke om mobbing og vald i skulen. Då vil vi møte m.a. representantar frå alle utdanningskontora og beredskapsgruppene i fylka. Der vil vi drøfte dei erfaringane vi har med satsinga vår så langt og sjå på kva vi kan gjere vidare. Spørsmål som det representanten Løvik her tek opp, vil også verte drøfta der.

       Vidare vil eg leggje fram ei melding for Stortinget våren 1998 om spesialundervisninga. Der vil vi m.a. drøfte spørsmålet omkring elevar med sosiale og emosjonelle problem og utagerande åtferd, som skulen og lokalsamfunnet ofte kjem til kort overfor. Eg trur likevel det er viktig å nyansere debatten omkring desse spørsmåla. Vi er no i ferd med å få meir omfattande kunnskapar og nyare forskingsresultat om problemåtferd i skulen, og eg trur vi skal skilje klårt mellom

       Eg er innstilt på ei offensiv haldning med eit forsterka program. Det er viktig at meistringsproblema vert sette i fokus både for elevane og lærarane. Eg har ikkje tru på at problema som hovudregel kan eksporterast ut frå skulane - tvert om må vi no arbeide meir bevisst enn tidlegare i skulen.

       I meldinga vil vi m.a. drøfte den faglege hjelpa som kommunane og skulane kan få med desse vanskane, og i denne samanhengen dimensjoneringa av den lokale PP-tenesta og dei statlege støttetiltaka på området.

Petter Løvik (H) : Eg vil takke statsråden for svaret.

       Bakgrunnen for spørsmålet er den granskinga som også statsråden viste til, som viser at 24 % av lærarane og 22 % av rektorane har vore utsette for vald, og at problemet er stort på både barnetrinnet og ungdomstrinnet. 48 % av lærarane meiner at skulen ikkje gjer nok for å motverke valdeleg oppførsel.

       Leiaren i Lærarlaget er positivt oppteken av dette, og ho uttalar til VG 29. oktober i år:

       « Vi må si klart fra om at utagerende og aggressive elever er et samfunnsproblem og at det egentlig ikke er barnas skyld. »

       Eg er samd i at det er eit samfunnsproblem, men er det ikkje ei viktig oppgåve for skulen å lære elevane opp til å ta personleg ansvar? Og kva med skulen sine mulegheiter til å reagere på dette?

Statsråd Jon Lilletun : Eg tykkjer det er bra at representanten Løvik tek opp dette med den innfallsvinkelen som han gjer. Det er klårt at vi her står overfor eit veldig samansett problem, og eg er glad han ikkje forenklar det.

       I hovudsak er det jo foreldra som har hovudansvaret, og så skal skulen hjelpe til med denne oppdragargjerninga. Men så ser vi òg at begge desse instansane til sine tider ikkje maktar dette og må ha hjelp frå barnevern, frå psykiatri o.l.

       I den evalueringa av dei statlege kompetansesentra som er gjord, og i den evalueringa som ligg til grunn for den spesialundervisningsmeldinga som skal leggjast fram til våren, trur eg at vi skal kunne vise til forsking som gir oss grunnlag for å gjere rimeleg gode vedtak framover.

       Kva moglegheit ein skal ha for å gripe inn i skulen, vil variere frå tilfelle til tilfelle. Om lovverket er godt nok, får vi drøfte når denne meldinga kjem.

Petter Løvik (H) : Eg takkar for svaret.

       Saka er viktig for den enkelte lærar, men det gjeld også dei totale arbeidstilhøva og læringsmiljøet for alle elevane. Mitt syn er at vi må ha klåre reglar for kva som er akseptabelt, og vi må ha konsekvente og føreseielege reaksjonar. Det er den enkelte lærar som representerer skule og samfunn i møte med den enkelte elev. Då er det viktig at både heim, eit samla kollegium ved skulane og vi som politikarar støttar opp og gir lærarane høve til å reagere raskt og bestemt til beste for alle partar.

Spørsmål 23

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg tillet meg å stilla eit spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren - sjølv om eg såg han var på veg tilbake til sin gamle plass i stortingssalen nyleg:

       « Undersøkingar syner at elevar som må ta lån i Statens lånekasse for utdanning i vidaregåande skule har størst problem med å betala tilbake desse låna.

       Kva tiltak vil statsråden setja i verk for å bøta på dette? »

Statsråd Jon Lilletun : Det er heilt rett som representanten Ausdal Starrfelt sa, at eg var på veg tilbake til min eigentlege plass her i stortingssalen. Eg får vel ta det som eit teikn på at eg er flink til å gå etter opptrakka stigar!

       Så til svaret. I det politiske grunnlaget for Regjeringa har dei tre sentrumspartia slege fast at studiefinansieringsordninga skal betrast gjennom prioritering av behovsprøvd fullstipendiering for elevar i den vidaregåande skulen.

       Det har lenge vore brei politisk semje om at elevar i den vidaregåande skulen ikkje skulle måtte ta opp lån for å få vidaregåande opplæring. Såleis har det vore lagt vekt på at hovudforma for støtte frå Lånekassa for elevar som er under aldersskiljet for behovsprøving mot foreldreøkonomien, skal vere stipend.

       Departementet foreslo i St.meld.nr.14 (1993-1994) at søkjarar under 20 år som tek VK II, skulle reknast som under aldersskiljet, dvs. at heimebuarar skulle få behovsprøvt stipend og bortebuande elevar skulle få eit minstestipend utan behovsprøving. Fleirtalet i komiteen var samd i dette. Den førre regjeringa fann likevel ikkje midlar til ei slik utviding. Det vart foreslått av Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti i revidert nasjonalbudsjett, men i tilleggsproposisjonen har vi heller ikkje funne plass til dette innanfor ramma.

       Kostnadene ved ei utviding av ordninga med behovsprøvd stipend er store. Det vil difor krevje ei grundig utgreiing å finne den beste løysinga for å forbetre finansieringa for elevane i den vidaregåande skulen. Ein viktig del av ei slik utgreiing vil vere i kva takt denne forbetringa skal gjennomførast. Eg har teke initiativ til å setje dette arbeidet i gang i departementet, men det er enno for tidleg å gje nokon lovnad om tidspunkt for gjennomføringa av reforma, som sjølvsagt må behandlast i samband med dei årlege statsbudsjetta.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg vil takka statsråden for svaret. Eg er glad for at det er ei utgreiing på gang. Arbeidarpartiet er samd med Regjeringa i målsettinga om fullstipendiering i vidaregåande skule. Det er faktisk programfesta no. Men spesielt Kristeleg Folkeparti har vore svært så forpliktande i sine lovnader til studentane og har prioritert dei, seinast no i budsjettet i haust. Det same har ikkje vore tilfellet for elevar i vidaregåande skule, og når det gjeld forbetring, er det spesielt studentane som har vunne. Tykkjer statsråden dette er ei rett prioritering når det stadig kjem ny og urovekkjande informasjon om at det nettopp er elevar med lån frå vidaregående skule som har problem med tilbakebetaling? Vil me kunna venta endringar i dette framover?

       Eg håpar sjølvsagt at dette ikkje er eit resulat av at dei som skrik høgast, får mest.

Statsråd Jon Lilletun : Det er heilt rett at dei partia som no er regjeringsparti, har prioritert stipenddelen for studentar svært høgt, og har òg der klart å gjennomføre store løft. Går ein nokre år tilbake, var det òg store forbetringar i stipendiet for vidaregåande skule, men det er òg rett at det i dei tre siste åra ikkje har vore gjort forbetringar der.

       I den utgreiinga som vi er i gang med, vil vi sjå på ein del ting. Det eine er at vi vil analysere kven av elevane i vidaregåande skule det er som har mest problem, for det ser faktisk ut til å vere ein samanheng, at dei som slit mest med den skulen, òg er dei som har mest problem med tilbakebetalinga. Vi må sjå litt på årsakssamanhengen der.

       Vidare er det ikkje tvil om at det òg er ein del signal om at det for ein del kanskje er vel lett å få utbetalt stipend og lån, som blir eit problem seinare. Kanskje ein kunne ha ein noko strammare innfallsvinkel, men ein romslegare innfallsvinkel ut frå behovsprøvinga når den kjem. Dette er det allereie teke initiativ til å drøfte òg med elevorganisasjonane, men vi skal ha utgreiinga før vi gjer for mange konklusjonar.

       Dette var nokre av problemstillingane.

Spørsmål 24

       Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede melder om at det stadig er saker der personer med utviklingshemming har vært utsatt for overgrep, men ikke fått sin sak prøvet for retten. Begrunnelsen er bevisets stilling. Vandelsattest for ansatte innen omsorgsyrker kan være et virkemiddel for å forebygge og sikre mot overgrep.

       Hvilke tiltak vil statsråden iverksette for å bedre rettsstillingen til de psykisk utviklingshemmede? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg vonar representanten Sjøli har forståing for at eg ikkje kan kommentera påtalemakta si handsaming av enkeltsaker.

       Det er viktig å hindra at det skjer overgrep mot utviklingshemma. Samfunnet har ansvar for at dei kan ferdast trygt i sitt eige nærmiljø og i sin eigen heim. I det daglege er det ofte dei pårørande og tenesteytarane som utgjer vernet mot utnytting og overgrep. Tilfelle der overgrepa blir utførte av ein tilsett som brukaren lit på og er avhengig av, er difor særleg alvorlege. Det er naudsynt å nytta fleire virkemiddel. Eg vil nemna tre tiltak.

       Tiltak nr. 1 gjeld betre kommunal og statleg kontroll med pleie- og omsorgstenestene i kommunane for å hindra at overgrep får skje i det skjulte. Departementet utgreier lovframlegg som skjerper krava til kommunens kontroll med og innsyn i eiga verksemd og ei utviding av det statlege tilsynet. Eg trur at m.a. meir systematisk innsyn og oppfølging, klåre ansvarsliner og organisering og rutinar for kommunikasjon blant dei tilsette og med brukarane og deira pårørande vil betra tryggleiken til brukarane.

       Tiltak nr. 2 gjeld auka kompetanse hos tenesteytarane, som kan gjera dei betre rusta til å avdekkja avvikande åtferd hos kollegaer og sjå indikasjonar på at brukaren blir utsett for overgrep. Samstundes kan utdannings- og kursverksemd medverka til å sila ut personar som av ulike årsaker viser seg lite eigna til arbeidet. Gjennom Regjeringa sin handlingsplan for helse- og omsorgspersonell vil vi arbeida for at kompetansen i den kommunale pleie- og omsorgstenesta skal bli betre.

       Tiltak nr. 3 gjeld krav om framlegging av vandelsattest ved tilsetjing. Det er innført eller vil bli føreslått innført i fleire sektorar som strir med same problem, m.a. barnehagar og barnevernsinstitusjonar. Spørsmålet om det òg bør innførast bruk av vandelsattest ved tilsetjing av personell i pleie- og omsorgstenesta er under vurdering i departementet. Det er i dag ikkje heimel for å krevja slik attest ved tilsetjing. Kommunal pleie og omsorg omfattar mange ulike brukargrupper der bruk av vandelsattest kan vera aktuelt.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg var heller ikke opptatt av spesielle saker. Jeg var mer opptatt av det generelle, fordi det dreier seg om ganske mange saker etter hvert.

       Jeg syns det er positivt at statsråden vil bedre den kommunale og statlige kontrollen med pleie- og omsorgstjenesten i kommunene, at man vil øke kompetansen hos tjenesteyterne, og også at man vil vurdere spørsmålet om vandelsattest. Dette er jo forebyggende tiltak.

       Men vi er alle enige om at det er uakseptabelt at personer med utviklingshemming som har vært utsatt for ulike overgrep, ikke har fått prøvd sakene sine for rettsapparatet. Som jeg var inne på, har begrunnelsen vært knyttet til vitneavhør og troverdighet, og dermed bevisets stilling. Det viser seg at metodene som brukes ved dommeravhør, ikke er gode nok. Metodikk knyttet til avhør av barn er ikke tilstrekkelig, fordi det også her handler om personer i ulik alder og med ulik livserfaring.

       Det jeg også kan tenke meg å spørre statsråden om, er om hun vil vurdere å bedre forholdene rundt dommeravhør for denne gruppen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg deler representanten sitt engasjement for ei betring på dette området.

       Når det gjeld tilrettelegging i forhold til dommaravhøyr og i forhold til det som skal skje elles i rettsapparatet, er nok det eit spørsmål som er av ein type som eg vil tru det er meir rett at justisministeren vurderer. Men eg kan medverka til å meddela dette synspunktet vidare og òg forsterka det om det skulle vera ynskjeleg.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg sier takk til statsråden. Det er kanskje riktig at dette ligger under justisministeren, men det fratar allikevel ikke oss andre ansvar for å sikre at dommeravhørene i dette tilfelle blir tilfredsstillende nok. Jeg håper at sosialministeren kan bidra til at dette blir satt litt høyere på dagsordenen.

       Vidar Kleppe (Frp) : Det er med tungt hjerte jeg er nødt til å stille sosialministeren følgende spørsmål:

       « Sosial- og helsedepartementet har bestemt å nedlegge distriktskontorene til Nasjonalhjelpens Fond for Krigens ofre fra 31. desember 1999. Ca. 14.000 av våre krigspensjonister og krigsenker vil da miste sin kuratortjeneste, og kan dermed bli henvist til sosialkontoret for denne spesialtjeneste våre hederskvinner og -menn har hatt siden den ble opprettet ved kgl. res. av 2. mai 1947.

       Vil sosialministeren forhindre en slik nedleggelse? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Under og like etter krigen blei det etablert eit mangfaldig hjelpearbeid for ofra frå krigen. Hjelpearbeidet blei bygt på m.a. innsamla midlar og gåver frå utlandet.

       Frå 1947 blei Nasjonalhjelpens Fond for Krigens ofre oppretta som ein sjølvstendig stiftelse.

       Arbeidsoppgåvene til organisasjonen har endra seg etter kvart. Kapitalen blei naturleg nok oppbrukt, og fondet gav ikkje lenger økonomisk hjelp.

       I tillegg til sosialt arbeid for dei krigsramma er dei viktigaste oppgåvene no undersøking og førebuing i saker om krigspensjon og andre rettar etter lovene om krigspensjon. I desse sakene er det eit nært samarbeid med trygdeetaten. På dette grunnlaget blir dei årlege utgiftene til løn og drift dekte over budsjettet til Rikstrygdeverket.

       I 1990 tok Nasjonalhjelpa sjølv kontakt med Statskonsult, som laga ein langtidsplan for fondet. På bakgrunn av planen la fondet fram ein plan for avvikling. Planen gjekk ut på ei gradvis nedbygging av organisasjonen frå 1. januar 1998.

       Dei tilsette i fondet kom så med forslag om at Nasjonalhjelpa skulle halda fram som i dag til 31. desember 1999, og at ein så frå 1. januar 2000 skulle leggja ned alle distriktskontora utanfor Oslo. Dei føreslo òg at administrasjonen og kuratorkontoret i Oslo skulle halda fram etter 31. desember 1999 til Sosial- og helsedepartementet tek ei anna avgjerd. Både fondets styre og - seinare - Sosial- og helsedepartementet sa seg einige i dette framlegget.

       Krigsinvalideforbundet har i eit skriv til departementet bede om at Nasjonalhjelpa får halda fram verksemda som no òg etter 1999.

       Svaret til Krigsinvalideforbundet er at prosessen med avviklinga av Nasjonalhjelpa er godt i gang. Ingen kan vera tent med å skapa uvisse om dette no. Av omsyn til dei tilsette i fondet og til krigspensjonistane finn eg at det er viktig at denne avviklinga er planlagd i god tid.

       Eg legg òg vekt på at krigspensjonistane ikkje vil stå utan hjelp om distriktskontora blir nedlagde. Tanken er at den vanlege hjelpetenesta må kunna nyttast. Regjeringa vil satsa mykje på å byggja ut dei vanlege tenestene for eldre. Dessutan vil trygdeetaten førebu seg på å hjelpa den einskilde krigspensjonist i større grad enn i dag.

       Til slutt vil eg peika på at ikkje heile Nasjonalhjelpa sitt fond blir lagt ned 31. desember 1999. Oslokontoret og administrasjonen skal halda fram så lenge det er bruk for dei.

Vidar Kleppe (Frp) : Det er kutyme på Stortinget at en skal takke for de svarene en får, så jeg får gjøre det jeg også.

       Men jeg må si at dette er tamme greier fra en ny regjering som har sagt den skal ha en ny kurs, fra en regjering som har sagt at de sliterne som har bygd dette landet, skal få en utstrakt hånd og de skal få hjelp. For å spare 7,5 mill. kr i året vil altså ikke den nye sentrumsregjeringen og statsråden gå inn og vurdere om det er muligheter for å opprettholde det tilbudet som disse hederskvinner og -menn får, som har kjempet for landet, som har hatt problemer som de har kommet seg over på grunn av den hjelpen de har fått fra disse kuratorkontorene rundt om i Norge. Det er åtte avdelingskontorer rundt om i landet. Jeg vil be statsråden på nytt vurdere å ta kontakt med de lokalkontorene som er rundt omkring, slik at hun får høre hvilket arbeid som blir gjort her. Jeg håper statsråden kan bidra til det.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg veit ikkje om eg skal bidra til å gje representanten Kleppe råd om kva som er kutyme. Men eg synest han kan stå fritt når det gjeld å takka for eit svar som han ikkje meiner er godt.

       Så ynskjer eg å seia: Eg deler representanten Kleppes karakteristikk av at dette handlar om ei gruppe som det berre skulle mangla vi ikkje fylgde opp - både dei fyrste åra etter krigen og etter år 2000. Det er i denne samanhengen ikkje spørsmål om 7,5 mill. kr frå eller til. Men det er spørsmål om å fylgja opp ein prosess som faktisk har føregått over så lang tid som frå 1990. Departementet gav sitt svar i 1996, og ulike grupper har vore einige om at det er slik dette skal organiserast vidare.

       Liv Marit Moland (A) : Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren:

       « I Arendal drives det i dag et prosjekt mot rus, vold og kriminalitet av Kristenfolkets Edruskapsråd i nært samarbeid med kommunens helse- og sosialetat, politiet, arbeidsmarkedsetaten og næringslivet. Sosialdepartementet og Justisdepartementet har tidligere gitt prosjektet svært positiv omtale og prosjektmidler. Det vil i nærmeste fremtid bli sendt søknad om ytterligere prosjektmidler.

       Vil statsråden prioritere denne type tiltak og ta initiativ til at prosjektet kan fullføres og evalueres? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Situasjonen for dei tyngst belasta rusmiddelmisbrukarane har vorte forverra gjennom dei siste åra, samstundes med at overdosedødsfalla har auka. Det er derfor nødvendig å satsa på tiltak for denne målgruppa med siktemål å betra misbrukaren sin situasjon, redusera talet på overdosedødsfall og auka sjansane for vellykka rehabilitering.

       Etter lov om sosiale tenester har kommunane eit ansvar for tiltak overfor rusmiddelmisbrukarar. Fleire kommunar har utvikla gode tiltak for misbrukargruppa, men problemet har auka i eit slikt omfang at departementet dei siste åra har sett det som nødvendig å gje ekstra tilskot til nokre bykommunar som har mange tungt belasta misbrukarar. Desse bykommunane er Oslo, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Drammen og Tromsø. På grunn av innsparing i nokre av desse tiltaka i 1997 kunne Sosial- og helsedepartementet også tildela midlar til tiltak for rusmiddelmisbrukarar i Tønsberg, Bodø og Arendal, bl.a til det aktuelle prosjektet til Kristenfolkets Edruskapsråd.

       Departementet vil framleis prioritera tiltak for tungt belasta rusmiddelmisbrukarar og fylgja dei nøye opp. Ein eventuell ny søknad frå Arendal kommune vil bli vurdert saman med andre søknader i forhold til løyvinga for 1998. Eg er kjend med at ulike instansar har gjeve dette prosjektet positiv omtale, og eg er innstilt på å behandla denne søknaden imøtekomande, slik at dette prosjektet òg kan få støtte i 1998.

Liv Marit Moland (A) : Jeg takker for svaret fra sosialministeren nok en gang. Jeg kan forsikre om at vi nok skal komme tilbake til T5-senteret og det prosjektet ved senere anledninger.

       Regjeringen Jagland foreslo å øke bevilgningen til tiltak for rusmiddelmisbrukerne med 41 mill. kr, bl.a ved etablering av et landsomfattende tilbud om metadonassistert behandling. Situasjonen for de tyngst belastede rusmiddelmisbrukerne er stadig blitt verre, og antall overdosedødsfall øker. De tyngst belastede rusmiddelmisbrukerne trenger hjelp til å få et normalisert og menneskeverdig liv i hverdagen. Det er i høyeste grad et spørsmål om medmenneskelighet og omsorg for andre, men det har også en prislapp. Forsøket med metadonassistert behandling i Oslo viser gode resultater. Vil Regjeringen prioritere en videreføring av metadonprosjektet, slik at det blir et permanent, landsomfattende behandlingstilbud til de tyngst belastede rusmiddelmisbrukerne?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Løyvinga frå den nye regjeringa til tiltak for å redusera rusmiddelmisbruk er faktisk auka med 1 mill. kr på neste års budsjett, og innretninga er noko annleis enn det som Jagland-regjeringa la opp til.

       Når det gjeld metadonprosjektet, vil det bli vidareført, og det vil bli forsterka. Regjeringa meiner at det er eit tilbod til nokre av dei tyngst belasta rusmiddelmisbrukarane. Men det skal ikkje vera eit alternativ til utbygging av andre tilbod. Fylkeskommunane held i desse dagar på med å skaffa seg oversikt over kva dei vil ha behov for av den typen behandlingsplassar. Fristen er 1. desember. Det vil nok innebera ei utviding som vil omfatta fleire fylke enn det prosjektet som i dag går føre seg i Oslo.

Spørsmål 27

       Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Statens helsetilsyn og fagmiljøet støtter utbyggingen av barnekardiologisk og barnehjertekirurgisk tjeneste ved Rikshospitalet. Statens sykehusråd tilrår derimot at Norge etablerer samarbeid med et senter i utlandet.

       Hvordan ser helseministeren på dette? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : De anbefalinger som nylig er fremlagt, gjelder en liten pasientgruppe med medfødte hjertelidelser. Hvert år fødes 10 - 15 barn med medfødt hypoplastisk venstre hjertesyndrom i Norge. De foreldre som ønsker det, får refundert utgifter til behandling ved et senter i utlandet. Denne ordningen har vi hatt siden 1990. Ut fra at dette gjelder få pasienter med store krav til spisskompetanse, har dette vært vurdert som et tilfredsstillende tilbud hittil, selv om et utenlandsopphold innebærer store belastninger for den familien det gjelder. I og med at tilbudet ved vårt samarbeidende senter i Sveits bortfalt pr. september i år, har alternative behandlingssteder blitt vurdert. Samarbeid med et nytt utenlandsk senter er et aktuelt alternativ, oppbygging av et nasjonalt tilbud ved Rikshospitalet er et annet. Det nasjonale tilbudet er anbefalt av arbeidsgruppen som vurderte det fremtidige tilbudet. Etablering ved Rikshospitalet har bred støtte i det barnekirurgiske fagmiljø og i Statens helsetilsyn.

       Statens sykehusråd har på sin side vektlagt hensynet til de samlede personellressurser som kreves for oppbygging av denne spissfunksjonen. De norske pasientene er svært få sett i forhold til de ressurser som kreves, og et samarbeid med utenlandske sentra blir anbefalt fra sykehusrådets side.

       Regjeringen vil for sin del om kort tid ta standpunkt til disse anbefalingene. Uansett konklusjon er det vår oppfatning at vi skal ha et tilbud til denne gruppen på kort og lang sikt som sikrer god kvalitet i alle faser av behandlingstilbudet.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er jo positivt at Regjeringen vil komme med en endelig avklaring ganske snart. Utgangspunktet er at det er enighet om at det skal være et tilbud til disse barna. Så langt har de fått behandling i USA og Sveits, men det er helt klart at det har vært en stor belastning for foreldrene å bli sendt verden rundt i en situasjon hvor de står overfor et umulig valg, å la barnet få behandling eller å la barnet dø. I tillegg har avstanden til behandlingsstedet og et uforberedt primærhelsevesen her hjemme ikke bedret situasjonen. Det er nettopp nærhet til behandlingstilbudet som betyr mye for denne gruppen, fordi de trenger flere operasjoner og god oppfølging gjennom mange år. En fullverdig tjeneste ved Rikshospitalet vil derfor være et godt tilbud til barna og familiene, og på sikt vil det også styrke fagmiljøet og bidra til kompetanseheving i Norge for barn med medfødte hjertelidelser generelt.

       Det er inngått en avtale med dr. Norwood og hans team frem til årsskiftet, og spørsmålet til statsråden blir derfor hva som vil skje etter nyttår. Vil man forlenge avtalen, eller hva vil skje?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Vårt utgangspunkt er at vi skal ha et godt tilbud til denne gruppen, for det andre at tilbudet må være slik at vi på kort og lang sikt sikrer god kvalitet i alle faser av behandlingstilbudet. Og det er viktig, for dette er barn som skal gjennomgå tre risikofylte operasjoner, hvor ikke minst oppfølgingen mellom og etter disse operasjonene er avgjørende for et godt resultat.

       Jeg legger veldig stor vekt på at familiene som dette gjelder, faktisk fram til i dag har sett seg godt tjent med tilbudet ute, men at de nå vurderer det slik - og det tror jeg er et representativt uttrykk - at man vil være tjent med å ha et tilbud i Norge. Jeg ser det slik at vi må sikre et tilbud uansett. Hvis det blir slik at vi går inn for et tilbud i Norge, vil det nok uansett være aktuelt å ha en løsning i utlandet i en overgangsperiode, og det er av de ting vi samlet må ta stilling til når vi tar standpunkt til dette.

       Laila Kaland (A) : Eg vil stille følgjande spørsmål til helsestatsråden:

       « Kreftsjuke pasientar i Møre og Romsdal som treng stråleterapi, må reise til Regionsykehuset i Trondheim, då dette er den einaste staden i vår helseregion som gir ei slik behandling. Årleg døyr fleire kreftpasientar i Midt-Noreg for tidleg fordi dei ikkje får rask nok stråleterapi. Dette er kritikkverdig.

       Kva vil statsråden gjere for at også Møre og Romsdal kan få ei eining av stråleterapi? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Strålebehandling krever avansert teknisk utrustning, og det har i de siste 10 - 15 år foregått en omfattende teknisk utvikling som muliggjør mer « skreddersydd » behandling med færre bivirkninger. Ved full utnyttelse av det potensialet som ligger i moderne teknikk, kan en forvente 10 % bedring når det gjelder helbredelse av pasienter som får strålebehandling i de kommende ti år. Samtidig kreves det personell med høy fagkompetanse.

       Ansvaret for stråleterapi er i utgangspunktet en regionsykehusoppgave. Først og fremst må det sikres at regionsykehusene har den tekniske utrustning, den kompetanse og det personell som kreves for å gi et nødvendig tilbud til hele regionen. I tillegg bør det innen regionene vurderes om det er mulig og forsvarlig ut fra tilgang til kompetent personell, stråleterapimaskiner og økonomisk grunnlag å etablere såkalte satellittenheter. Slike enheter er nå under etablering ved sentralsykehusene i Vest-Agder og Rogaland. I budsjettet for 1998 er det foreslått bevilget 23 mill. kr som tilskudd til disse to enhetene. Et nært samarbeid med regionsykehuset er helt nødvendig. En eventuell etablering av en tilsvarende satellittenhet i Møre og Romsdal må utredes i samarbeid med Regionsykehuset i Trondheim. Med den økte vekt som nå legges på den regionale helseplanleggingen, er en slik helhetlig tilnærming naturlig og nødvendig.

       Som nevnt innledningsvis, må det først og fremst sikres at regionsykehuset har nødvendig kapasitet og kompetanse før flere behandlingsenheter opprettes. Departementet ser det som viktig at krefttilbudet organiseres og bygges ut regionalt, slik at en får utnyttet ressursene på best mulig måte og dermed får økonomisk mulighet til å bygge opp og drive de mest avanserte behandlingsformene.

       Allerede for inneværende år vil Regjeringen foreslå bevilget 50 mill. kr til en styrking av utstyrsinvesteringene ved sykehusene. Sosial- og helsedepartementet vil foreslå at disse midlene benyttes til å oppdatere røntgenutstyr ved de fire regionsykehusene og ved Radiumhospitalet.

       I budsjettet for 1998 er det foreslått en bevilgning på 10 mill. kr for å øke kapasiteten innen stråleterapi. Dette er en videreføring av årets bevilgning. I tillegg er det foreslått bevilget 10 mill. kr til regionsykehusene som et strakstiltak for å utnytte eksisterende strålebehandlingskapasitet utover ordinær arbeidstid samt for å øke utdanningstilbudet for stråleterapeuter.

       Det er videre foreslått bevilget 125 mill. kr til kjøp av medisinsk-teknisk utstyr ved sykehusene. Av disse er 100 mill. kr foreslått øremerket til kreftbehandling ved regionsykehusene til fornyelse av gammelt, ineffektivt utstyr for strålebehandling eller annet utstyr som kan bedre kreftbehandlingen.

       Som en oppfølging av utredningen om Norsk kreftplan vil Regjeringen legge fram en nasjonal kreftplan som bl.a vil presentere videre planer for utbygging av stråleterapi, herunder statlig medvirkning når det gjelder finansiering av utstyr og bygninger samt utdanning av personell. Det bør være et mål å få utbygd tilstrekkelig behandlingskapasitet i løpet av en femårsperiode.

Laila Kaland (A) : Eg takkar for svaret, som eg oppfattar som positivt. Eg er kjend med at det er ei arbeidsgruppe på åtte personar under leiing av sjefslege Roar Inge Trondstad ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal som arbeider med å få til ei stråleterapieining i fylket, og dette arbeidet skal vere ferdig våren 1998. Etablering av stråleterapi også i Midt-Noreg er eit rettferdskrav som må få høg prioritet. Vi veit at kreft tek livet av altfor mange, og vi veit også at stråleterapi kan forlengje livet og lindre smerte, og då er ein avhengig av rask hjelp og behandling. Eg veit at tilbod om stråleterapibehandling er kome inn i budsjettet i høve til sentralesjukehusa i Kristiansand og Stavanger, slik statsråden sa, og dette er gledeleg. Eg vil likevel be statsråden vere positiv når innstillinga frå arbeidsgruppa i Møre og Romsdal ligg føre, slik at stråleterapi kan bli ein realitet innan år 2000 også i vår landsdel.

       Elles har eg lyst til å seie at det siste statsråden sa, at det må vere eit mål å få utbygt tilstrekkeleg behandlingskapasitet i løpet av fem år, ser eg på som svært positivt.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har merket meg representanten Kalands anmodning. Jeg er også kjent med den prosessen som foregår i denne helseregionen når det gjelder å utrede utbygging av strålekapasiteten, og vil forholde meg til helseregionens anbefalinger når de foreligger. Jeg tror nok at en videre utbygging av strålekapasiteten i Norge i stor grad bør skje ved utbygging av satellitter. Men vi må i forbindelse med den nasjonale kreftplanen som jeg nevnte, ta stilling til hvilke forutsetninger som må være til stede i helseregionene for at en skal kunne anbefale den type løsninger, og det vil vi altså komme tilbake til.

       Laila Kaland (A) : Eg vil få stille også dette spørsmålet til helsestatsråden:

       « For menn er prostatakreft den hyppigaste kreftforma. I 1994 var det 2331 nye tilfelle av slik kreft. 23 % av alle menn som vart ramma av kreft i 1994, fekk prostatakreft. Prostatakreft er ofte eit « tabuområde », som ein lite snakkar om. Betre undersøkingar, informasjon og meir forsking på dette området er naudsynt.

       Kva tiltak meiner helsestatsråden bør setjast i verk overfor prostatakreft i tida framover? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Prostatakreft utgjør ca en fjerdedel av all kreft hos menn. Halvparten oppdages hos menn over 75 år. Økningen i antall eldre medfører også at antall menn med prostatakreft stiger.

       Forebyggende undersøkelser mot livmorhalskreft ble etablert som en landsdekkende helseundersøkelse i 1995. Et prøveprosjekt med masseundersøkelse for brystkreft pågår for tiden i de fire fylkene Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Det vil foreligge en evaluering med en komplett kost-nytte-analyse i desember 1998.

       Masseundersøkelser for prostatakreft er drøftet i utredningen « Omsorg og kunnskap! - Norsk kreftplan ». Utredningen og høringsuttalelsene skal legges til grunn for en nasjonal kreftplan som Regjeringen vil legge fram neste år. Den nasjonale kreftplanen vil inneholde tiltak for forebygging, behandling og lindring av kreft.

       I den nevnte utredning, NOU 1997:20, anbefales ikke masseundersøkelser for prostatakreft, fordi de metoder som foreligger så langt, ikke har vist noen effekt for å bedre diagnose og behandling av denne krefttypen. I utredningen blir det pekt på at det ikke foreligger noen bevis for at masseundersøkelser for prostatakreft vil føre til redusert sykelighet eller dødelighet. Det anbefales at myndighetene i samarbeid med fagmiljøene må utarbeide en handlingsplan for prostatakreft som ikke baseres på masseundersøkelser. Handlingsplanen må inneholde klare anbefalinger til spesialister, allmennleger og befolkning, slik at ressursene brukes på sykdommer med dokumenterte effekter av masseundersøkelser og/eller behandling. Høringsinstansene har sluttet seg til dette.

       Representanten Kaland etterlyser bedre undersøkelser, informasjon og forskning på den kreftform som rammer mange nordmenn. Regjeringen har lagt til grunn at forebygging, behandling og lindring av kreft skal være et satsingsområde. De nærmere tiltak - også når det gjelder prostatakreft - må derfor konkretiseres i den nasjonale kreftplan.

Laila Kaland (A) : Eg vil takke for svaret, som eg synest er mykje positivt og i tråd med Norsk kreftplan, som er lagd fram.

       Det som gjorde at eg tok opp dette spørsmålet, var ein artikkel eg las i Dagbladet i vår, som omhandlar sjukdommen prostatakreft. Her uttalte doktor Waxman frå Storbritannia at hadde prostata vore eit kvinneleg organ, ville vi ha høyrt mykje meir om prostatakreft. Kvinnene er flinkare til å gå ofte til gynekolog og også til å ta mammografi, og derfor går talet på dei som får desse krefttypane, ned - og det er ei bra utvikling.

       Menn må bli flinkare til å gå tidleg til lege, legane må kjenne på prostata og ta blodprøve på eit tidleg tidspunkt, og menn må bli flinkare til å snakke om sjukdommen. Vi bruker 150 mill. kr til forsking på brystkreft hos kvinner og berre 4 mill. kr årleg til forsking på prostatakreft. Vi veit at menn heilt ned i 40-50 -årsalderen blir ramma av denne sjukdommen.

       Mitt spørsmål til statsråden blir: Kan ein auke forskingsmidlane slik at vi kan få undersøkt meir om denne sjukdommen?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg merket meg representantens utfordring til menn, og jeg tror nok den har sin berettigelse.

       Når det gjelder utfordringen spesielt til helseministeren, vil jeg ta den med meg i arbeidet med den nasjonale kreftplanen.

       Annelise Høegh (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « I media har det fremgått at det nye Rikshospitalet ikke er dimensjonert for å kunne motta store redningshelikopter. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har påpekt at dette er en potensiell fare for beredskapen ved store ulykker.

       Hva akter helseministeren å foreta seg i denne saken? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Helikopterlandingsplassen ved det nye Rikshospitalet er under bygging og vil stå ferdig våren 1998.

       Landingsplassen er planlagt i nært samarbeid med berørte parter, Rikshospitalet, Luftfartsverket, bydelsoverlegen og andre.

       Dimensjonering, plassering og utforming er godkjent av både Oslo kommune og Luftfartsverket. Luftfartsverket har også gitt tillatelse til å anlegge og drive landingsplassen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har uttalt seg om søknaden, primært med hensyn til miljø og støy.

       Landingsplassen er plassert like ved ambulansemottaket ved sykehuset, dette for å sikre direkte inntransport fra helikopter til mottakelse. Det er lagt avgjørende vekt på å unngå at tid går til spille ved akutte situasjoner.

       Dimensjonering av landingsplassen er basert på Rikshospitalets normalbehov, der dimensjonerende helikoptertype krever en landingsplass med en diameter på 22-23 meter.

Annelise Høegh (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg er enig i at normalbehovet for landingsplass nok er dekket gjennom den landingsplassen som er planlagt like ved inngangen, men vi har jo også en plikt til å planlegge for større ulykker, for katastrofer. Jeg synes det er vanskelig å forstå at dette ikke er utredet for noen del av Østlandet, ikke bare for Rikshospitalets del, men som statsråden var inne på i sitt svar, heller ikke for andre deler av Østlandet. Jeg tenker med gru på hva som kan skje når vi forhåpentligvis til neste år nedlegger Fornebu flyplass. Da vil nok behovet øke ytterligere.

       Jeg synes det lyder fornuftig å se på muligheten for å ta imot større helikopter i samordning med Ullevål sykehus, og jeg håper jeg kan tolke dette som et uttrykk for at statsråden deler min bekymring for at katastrofeberedskapen ikke synes å være tilstrekkelig ivaretatt med dagens planlegging.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det som jeg sa i mitt første svar, var at jeg anser det behov som representanten Høegh har tatt opp, som et behov som først og fremst må ivaretas gjennom beredskapsplanlegging. Jeg vil for min del ikke gå god for representantens karakteristikker av den beredskapen, det har jeg ikke grunnlag for, men jeg vil se til at disse hensyn blir ivaretatt på en betryggende måte i forbindelse med at vi tar i bruk det nye Rikshospitalet.

       Gunhild Øyangen (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Mener helseministeren at det er prinsipielt riktig at Stortinget beslutter konkret hvilke medisiner som skal inn på blåreseptordningen, uavhengig av Statens legemiddelkontrolls faglige/medisinske tilrådninger? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Folketrygden dekker utgifter til viktige legemidler etter forskrift fastsatt av Sosial- og helsedepartementet i medhold av folketrygdloven § 5-14. Utgiftene refunderes ved behandling av nærmere angitte sykdommer. Til disse er det knyttet legemidler som faller inn under nærmere angitte legemiddelgrupper. Dette utgjør den såkalte blåreseptordningen. Ordningen omfatter 40 sykdommer eller sykdomsgrupper, i hovedsak kroniske sykdommer som er eller kan være alvorlige.

       I den tilhørende preparatlisten er alle de legemidler som kan refunderes, listet opp. Listen ajourføres jevnlig etter hvert som nye preparater godkjennes, eller tidligere oppførte preparater går ut. Rikstrygdeverket som forvalter ordningen, foretar løpende denne ajourføringen av preparatlisten i henhold til de sykdoms- og preparatgrupper som omfattes av forskriften.

       Endringer i selve forskriften ved at nye sykdoms- eller preparatpunkter kommer til, vil medføre merutgifter for folketrygden og krever bevilgningsvedtak i Stortinget. Slike saker krever grundig utredning av både medisinsk-faglige og økonomiske sider før Stortinget får spørsmålet om opptak i blåreseptordningen til avgjørelse. I dette arbeidet deltar både Rikstrygdeverket, Statens legemiddelkontroll og Statens helsetilsyn, og ofte trekkes eksterne fagmiljøer med i utredningsprosessen.

       På grunn av de bevilgningsmessige konsekvensene er det Stortinget som vil ha siste ord i denne type saker. Stortinget kan selvsagt også på eget initiativ be om at nye behandlingstilbud skal innlemmes i blåreseptordningen. I slike tilfeller er det Stortinget selv som må vurdere hvor hensiktsmessig det er å fatte konkrete vedtak i faglig kompliserte saker.

Gunhild Øyangen (A) : Jeg er virkelig forbauset over svaret.

       Jeg har i nærmere en tiårsperiode drevet politisk med veterinærmedisinske spørsmål og har aldri vært i en tilsvarende situasjon der Stortinget har overprøvd faglig-medisinske spørsmål som også medfører store uttellinger.

       En konkret sak i fjor medførte at det ble fattet vedtak før Statens legemiddelkontroll hadde ferdigbehandlet saken. Vi vet at legemiddelindustrien ifølge Strøm-utvalget bruker om lag 900 mill. kr årlig bare i Norge på markedsføring. Det krever etter mitt syn en særskilt aktsomhet både fra politikerne, mediafolk og legemiddelkontrollen.

       Vil statsråden legge til grunn Statens legemiddelkontrolls uavhengige vurdering i sitt arbeid med hensyn til hvilke medisiner som skal godkjennes? Eller er det andre aktører som skal bestemme? Det går også på autoriteten og troverdigheten til Statens legemiddelkontroll.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg arbeider med en oppfølging av de to nevnte utredninger med sikte på at Stortinget i egnet form skal få et grunnlag for en helhetlig behandling av dette viktige politikkområdet som jeg er helt enig med representanten i krever stor politisk oppmerksomhet, ikke minst på grunn av de høye og voksende utgifter på dette området.

       Jeg er i øyeblikket ikke rede til å forplikte meg til et tidspunkt for fremleggelse av dette, men arbeidet har høy prioritet.

       Signe Øye (A) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Et flertall i Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av saldert budsjett for 1997 at legemiddelet Fosamax skulle være tilgjengelig på blå resept.

       Vil helseministeren vurdere Stortingets vedtak om å gjøre legemiddelet Fosamax tilgjengelig på blå resept på nytt, dersom uavhengige faglige vurderinger viser at medisinen har liten effekt? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har for min del ikke til hensikt å gå inn i en diskusjon om et vedtak som Stortinget har fattet. Jeg ser det som mitt ansvar å gjennomføre Stortingets vedtak. Hvis det fremkommer helt nye opplysninger, ser jeg det som en del av mitt ansvar å komme tilbake med de opplysningene.

       Når det gjelder spørsmålet om statens forhandlingsposisjon på dette feltet i den konkrete saken, finner jeg det vanskelig å kommentere dette.

Spørsmål 33

       Jan Tore Sanner (H) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Regjeringen har varslet at den ønsker et redusert utvinningstempo på norsk sokkel. Statsråd Arnstad har samtidig klargjort at Norge skal stå ved sine leveringsforpliktelser av gass til kontinentet.

       Betyr målet om redusert utvinningstempo at Norge skal si nei til nye gasskjøpere og overlate til andre å dekke den økende etterspørselen, med de negative konsekvenser det vil få for miljøet? »

Statsråd Marit Arnstad : I inneværende år forventes væskeproduksjonen, dvs. produksjonen av olje og kondensat, å utgjøre 82 % av vår samlede petroleumsproduksjon. Gassen antas å utgjøre 18 %. Med de prognoser som ligger inne i nasjonalbudsjettet, forventes tallene i 2005 å utgjøre henholdsvis 73 % for væskeproduksjon og 27 % for gass. Ser vi på reservene, har vi - også ut fra de samme anslag - med dagens produksjon olje- og kondensatreserver for 13 års produksjon, mens tallene for gass er 68 år.

       Dagens store petroleumsproduksjon skyldes derfor i stor grad en høy oljeproduksjon. Gass omsettes på lange kontrakter med stabile leveranser i 20 år eller mer. Dette gir en langsiktighet og en stabilitet i gassproduksjonen som er mer i tråd med hvordan denne regjeringen ønsker at olje- og gassvirksomheten skal utvikle seg. Når det er sagt, ønsker Olje- og energidepartementet å vurdere hvor mye og hvor raskt gass bør tappes ut fra norsk sokkel. Flere ting må være med i en slik vurdering. Hvordan norsk gass kan bidra til et bedre miljø og til større sikkerhet for energiforsyningen i Europa, er ett element. Et annet element er spørsmålet om nye salgsavtaler i sterk grad vil binde opp framtidig politisk handlefrihet.

       Når det gjelder en stortingsmelding omkring disse spørsmålene, er det ikke mulig for meg å gi noe anslag på om eller når en slik melding kan bli framlagt.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg synes kanskje at statsrådens svar og ulike innspill - særlig etter at hun ble statsråd - klargjør behovet for en slik stortingsmelding. Dette er en sektor hvor det er behov for klare retningslinjer og en langsiktig politikk, men her spilles det ut ulike signaler som helt åpenbart skaper usikkerhet, og som også er i strid med stortingsflertallet, som ikke har signalisert at man ønsker et redusert utvinningstempo.

       Jeg blir noe i tvil når statsråden sier at man ønsker å opprettholde en politisk handlefrihet, og at man derfor er usikker på i hvilken grad man skal inngå nye gassavtaler. Jeg vil be statsråden klargjøre hva hun mener med den politiske handlefriheten man ønsker å beholde ved å unngå å inngå nye gassavtaler. Jeg vil snarere si at ved å inngå nye gassavtaler øker vi vår handlefrihet ved å kunne bidra til lavere CO₂-utslipp på kontinentet.

Statsråd Marit Arnstad : La meg først få lov til å si at det jeg har sagt om gass i Stortinget i dag, er helt i tråd med det et samlet storting sa i forbindelse med gassmeldingen. Synet på gass som et positivt alternativ i mange sammenhenger, også miljømessig, kan jeg ikke i det hele tatt se er noe brudd med det Stortinget har sagt i forbindelse med gassmeldingen. Det er også slik at Stortinget med jevne mellomrom har hatt anledning til å diskutere den framtidige olje- og gasspolitikken, altså petroleumsvirksomheten, og det vil Stortinget sjølsagt også få mulighet til å gjøre i framtiden. Jeg syns heller ikke det jeg har sagt omkring gass, er så veldig oppsiktsvekkende i forhold til det Stortinget tidligere har sagt. Regjeringen holder fast ved de gassavtalene som er inngått. Det betyr en økning av gasseksporten, samtidig som vi vil kunne vurdere nye salgsavtaler. Og når jeg snakker om en politisk handlefrihet, snakker jeg om muligheten til å vurdere hvor mye og hvor raskt det vil være riktig å tappe norsk gass ut av sokkelen.

       Torstein Rudihagen (A) : Eg skal få lov til å stille olje- og energiministeren følgjande spørsmål:

       « Opplandskraft og Tafjord Kraftselskap har søkt om konsesjon for utbygging av kraftverka Glitra og Øyberget i Øvre Otta. For å overføre krafta må det óg byggast nye kraftleidningar.

       Korleis vil prosessen med vidare handsaming av søknaden om utbygging og kraftoverføring bli, og kva tidsplan legg statsråden til grunn for handsaminga? »

Statsråd Marit Arnstad : Som kjent har Norges vassdrags- og energiverk avgitt sin innstilling om utbyggingssaken. NVEs innstilling har vært til høring hos berørte instanser, og departementet har på dette grunnlaget gått i gang med sluttbehandlingen av saken.

       Det framgår av Voksenåsen-erklæringen at Regjeringen vil gå inn for et varig vern av Øvre Otta-vassdraget. Det følger av dette at søknaden om utbygging vil bli avslått. Det vil da heller ikke bli noe behov for å bygge nye kraftledninger. Når konsesjonssøknaden blir avslått, kan konsesjonssøkeren kreve avgjørelsen forelagt for Stortinget. Det følger av vassdragsreguleringsloven.

       Jeg tar sikte på at vedtaket om konsesjonssøknaden skal foreligge ut på nyåret.

       Aud Blattmann (A) : Jeg tillater meg å stille olje- og energiministeren følgende spørsmål:

       « I Bergens Tidende 12. november 1997 skriver olje- og energiminister Marit Arnstad at potensialet for energiøkonomisering og alternative energikilder er « et sted mellom 50 og 78 TWh ». Dette er i utgangspunktet bra.

       Hvilke strømpriser er lagt til grunn i beregningen av potensialet for enøk og alternative energikilder? »

Statsråd Marit Arnstad : I artikkelen i Bergens Tidende understreket jeg at vi ved å satse mer ambisiøst på energiøkonomisering og på alternative energikilder kan få frigjort betydelige mengder energi, og at vi har gode muligheter for å utvikle fornybare energikilder videre.

       De tallene som ble brukt for å illustrere mulighetene, er sjølsagt usikre, og gjennomføringen av det er krevende. Derfor er det heller ikke oppgitt noe eksakt tall, jeg har derimot beveget meg innenfor et bredt intervall, altså 50-78 TWh. For meg er det et viktig poeng å illustrere de mulighetene som fins når det gjelder å legge om energipolitikken.

       Potensialet kan være beregnet på ulike måter. Økonomien er ofte vurdert opp mot kostnadene ved alternative tiltak, bl.a er ny vannkraftutbygging et alternativ til mange av disse tiltakene, i andre tilfeller kan alternativet være bruk av olje. Potensialene baserer seg til dels også på flere kilder. Men det som for meg var poenget, var å vise at samlet sett gir tallene et bilde på hva myndighetene ser som mulig på lengre sikt. Dette er altså et teoretisk potensial som det er mulig å arbeide ut fra, og det er det som ble forsøkt illustrert. Utfordringen blir så hvordan vi kan få realisert deler av det potensialet. Det er en utfordring jeg er opptatt av, og som jeg ser fram til en positiv dialog med andre partier om.

       Når det gjelder mulighetene for å realisere potensialene, er det flere ting som må virke sammen. Gjennomføring vil avhenge av myndighetenes satsing på energiøkonomisering og alternativ energi samt en rekke individuelle beslutninger i husholdninger og i næringslivet. Spørsmål om pris kan heller ikke unntas fra vurderingene om hvordan en skal klare å begrense energiforbruket og å skape fart i utviklingen av alternativ energi.

       Regjeringen vil øke satsingen på disse områdene nettopp for å bidra til å forsere realiseringen av enøkpotensialet og introduksjonen av alternative energikilder. Vi mener at det er mye ugjort på dette området.

       Når det gjelder spørsmålet om en stortingsmelding, ser jeg det som naturlig at en i forlengelsen av den energiutredning som nå utarbeides i departementet, bringer videre spørsmålet om en stortingsmelding som på bred basis kan behandle energipolitikken.

Aud Blattmann (A) : Jeg er glad for at energiministeren vil komme med mer konkrete holdepunkter for på hvilken måte man skal få dette til, både når det gjelder pris og statens investeringer. For det kan jo ikke være meningen at forbrukerne alene skal betale innhenting av en så stor mengde energi.

       For øvrig er det et paradoks for meg at man ønsker en såpass stor økning i energien. I Voksenåsen-dokumentet har en en målsetting om å dempe veksten og på sikt flate ut energiforbruket. Da blir det faktisk et paradoks for meg at en legger opp til en så enorm vekst i energiporteføljen. Det kan vel ikke være slik at en her har en tanke om ren eksport av fornybar energi?

       Så er det spørsmålet fra representanten Blattmann om hvilke konsekvenser det vil ha å øke produksjonspotensialet gjennom alternative energikilder. Målet må være å sikre at forbruket i et normalår i Norge dekkes av fornybare energikilder, og helst så miljøvennlige energikilder som mulig. Da er det egentlig ingenting i veien for nettopp å satse på utviklingen av de alternative energikildene.

Spørsmål 36

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil gjerne få stilla miljøvernministeren følgjande spørsmål:

       « Naturvernforbundet og Natur og Ungdom får ikkje delta i den norske delegasjonen i Kyoto. Norge har vore ein pådrivar i arbeidet med å sikra at frivillige organisasjonar (NGO) skal få delta i internasjonale miljøforhandlingar. Fleire land har desse organisasjonane med til klimaforhandlingane i Kyoto. Den nye regjeringa har sagt at ho legg stor vekt på det viktige arbeidet dei frivillige organisasjonane gjer.

       Vil statsråden vurdera deltaking i den norske delegasjonen i Kyoto på ny? »

Statsråd Guro Fjellanger : Miljøverndepartementet har fått forespørsel om deltakelse i den norske delegasjonen ikke bare fra Naturvernforbundet og Natur og Ungdom, men også fra organisasjoner på næringslivssiden, som NHO og LO. Regjeringen ser det både ønskelig og nyttig at berørte organisasjoner følger utviklingen i internasjonale miljøforhandlinger. Vi har også hatt gode erfaringer med deltakelse fra slike organisasjoner under brede konferanser om miljø og utvikling, som Rio-konferansen i 1992 og FNs spesialsesjon om miljø tidligere i år.

       Klimaforhandlingenes spesielle karakter, hvor vi skal forhandle fram en juridisk bindende protokoll, gjør imidlertid at jeg ikke finner det ønskelig å åpne for slik praksis nå i sluttfasen av forhandlingene. Man er nå inne i en fase med stor grad av møter som er lukket for observatører og presse, nettopp med bakgrunn i at partene skal kunne forhandle og opptre med mer åpne kort.

       Jeg vil understreke at alle organisasjoner har mulighet til å søke om å delta under forhandlingene som observatører. Jeg er fullt oppmerksom på det økte behovet for informasjonsutveksling som følger av at en del av møtene holdes lukket. Den norske delegasjonen vil derfor i Kyoto videreføre det opplegget for utveksling av informasjon og synspunkter som ble gjennomført overfor norske organisasjoner i forhandlingsrunden i Bonn, og som vi har fått positive tilbakemeldinger på. Jeg vil for øvrig nevne at Miljøverndepartementet har gitt reisestøtte til både Natur og Ungdom og Naturvernforbundet for at de skal kunne være til stede i Kyoto.

       La meg avslutningsvis også nevne at jeg noen dager før jeg selv drar til Kyoto, har invitert organisasjonene til et møte i Nasjonalkomiteen for Internasjonale Miljøspørsmål. På dette møtet, hvor klimaforhandlingene blir et sentralt spørsmål, har jeg invitert bredt blant miljøorganisasjonene i tillegg til komiteens faste medlemmer. Jeg både håper og tror at dette samlede opplegget for utveksling av informasjon og synspunkter vil fungere til tilfredsstillelse for alle parter.

Hallgeir H Langeland (SV) : Likevel synest eg at den nye regjeringa burde lagt større vekt på å ha eit godt samarbeid med organisasjonane, betre enn det dei har lagt opp til.

       Når ein tenkjer på andre lobbyistar og andre som driv i denne bransjen, har eg lyst til å avslutta med eit spørsmål som går på Statoil si rolle. Som sikkert miljøvernministeren er kjend med, har Statoil gjennom GIGABARE drive sin forhandlingsteknikk, nemleg å putta 300.000 kr i å prøva å hindra ei forpliktande klimaavtale. Kva har statsråden gjort i den samanhengen, eventuelt kva vil statsråden gjera?

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg kan forsikre om at statsråden har notert seg at det er forsøkt med forskjellig lobbyvirksomhet fra svært mange hold i forhold til innspurten i klimaforhandlingene. Jeg kan forsikre representanten om at vi vil stå på vårt utgangspunkt. Ambisjonen fra Norges side er å få på plass en avtale i Kyoto som er juridisk forpliktende, og som er så ambisiøs som mulig. I tillegg ønsker vi å se på det som skjer i Kyoto, som et første skritt. Det er klart at selv med de mest ambisiøse målene som er lagt på bordet, er ikke dette godt nok i 50 eller 100 års perspektiv. Det er viktig at Kyoto blir fulgt opp med nye protokoller. Jeg kan forsikre representanten om at det ikke er Statoil som dirigerer de norske forhandlingsposisjonene.

       Olav Akselsen (A) : Eg vil stilla følgjande spørsmål til miljøvernministeren:

       « Eit sentralt element i det norske mandatet i klimaforhandlingane er felles gjennomføring og handel med utsleppskvotar, slik at me kan få størst mogleg reduksjon i utsleppa av klimagassar til så låge kostnader som mogleg. 6. november 1997 kunne me lesa i Dagens Næringsliv at miljøvernministeren ville endra det norske forhandlingsmandatet, og at ho ønskte å redusera høvet til handel med utsleppskvotar. I Arbeiderbladet 10. november derimot er ho positiv til handel med kvotar.

       Kva meiner eigentleg statsråden om dette? »

Statsråd Guro Fjellanger : Et viktig element i det norske mandatet i klimaforhandlingene er å arbeide for at avtalen åpner for fleksible gjennomføringsmekanismer som felles gjennomføring og handel med kvoter. Dette elementet har utgjort en av grunnpilarene i det norske forhandlingsmandatet siden oppstarten av forhandlingene. Argumentet for slike mekanismer er at samarbeidet med andre land i gjennomføringen av de nasjonale forpliktelsene vil redusere kostnadene. Dette kan gjøre det mulig å oppnå større totale utslippsreduksjoner. Innlemmelsen av mekanismer som felles gjennomføring og kvotehandel i avtalen vil dermed kunne ha stor innvirkning på hvor ambisiøse miljømålsettinger partene vil påta seg.

       En åpning for fleksible gjennomføringsmekanismer i en framtidig klimaavtale innebærer imidlertid ikke at partene kan basere seg på å gjennomføre sine totale utslippsforpliktelser utelukkende gjennom felles gjennomføring og handel med kvoter. Regjeringen har derfor ønsket å markere at den vil arbeide for at det i avtalen skal settes krav til at det også skal gjøres tiltak nasjonalt. Hvordan slike krav skal utformes, vil måtte avklares på den siste og avgjørende forhandlingsrunden i Kyoto i desember.

       Jeg viser for øvrig til at jeg vil komme tilbake til Stortinget og redegjøre for klimaforhandlingene i sin helhet fredag den 28. november.

Olav Akselsen (A) : Bakgrunnen for spørsmålet mitt er at både miljøvernministeren og andre representantar frå Regjeringa har uttrykt seg på ein slik måte at det har vore noko uklart kva som har vore Noregs reelle standpunkt i denne saka. Det som eg er redd for, er at det har blitt skapt eit inntrykk av at ein eigentleg ikkje er heilt bestemt på at ein vil halda fast ved den førre regjeringa sitt mandat, slik ein har hevda, og at det er gjeve inntrykk av at ein har eit vinglande forhold til standpunkt.

       Oppfølgingsspørsmålet mitt blir då om ei slik uklar haldning etter miljøvernministeren si meining vil styrkja Noreg sine sjansar for å få gjennomslag for slike kvotar og kvotehandel.

Statsråd Guro Fjellanger : Spørsmålet om hva som er klart og uklart, vil nok variere litt ut fra hva slag øyne man ser med. Fra denne regjeringens side har vi opplevd det som nødvendig å presisere at alle land, også Norge, må være villig til å ta på seg reduksjoner og tiltak nasjonalt. Jeg oppfatter det som en klargjøring og ikke som et uklart standpunkt, snarere tvert imot: Jeg mener det var nødvendig med den type klargjøring. Min opplevelse fra det uformelle ministermøtet i Tokyo var at den type avklaring nettopp var nødvendig for å komme videre i diskusjonen både om målsetting, differensiering og felles gjennomføring.

Presidenten: Dermed er på dagens kart behandla ferdig.