Sak nr. 1
Interpellasjon fra representanten Erna Solberg til barne- og familieministeren:
« I løpet av høsten er det avdekket at et større antall unge norske kvinner med utenlandsk familiebakgrunn lever i frykt for å bli tvunget til å inngå ekteskap av familien. Tvangsekteskap er klart forbudt og gir grunnlag for å annullere ekteskapet, det er derfor klart at norske myndigheter bør reagere skarpt mot denne typen tvangsutøvelse. Like viktig som å reagere etter at tvangsekteskap er inngått er det å forhindre at unge kvinner må leve under en slik frykt.
Dette krever at det er et apparat for å støtte og hjelpe kvinnene, også med forholdet til familien.
På hvilken måte vil statsråden arbeide med dette spørsmålet? »

TALERE:

       Erna Solberg (H) : Denne interpellasjonen er satt frem på bakgrunn av at det er avdekket at det i vårt land lever norske borgere og andre som føler at de har Norge som sitt primære hjemland, og som lever i en frykt for - gjennom tvang eller gjennom meget tøft press fra nærmeste familie - å bli tvunget til å gifte seg mot eget ønske, enten for å leve her i landet eller i et annet land. Og det er avdekket at det lever unge norske kvinner i andre land som har blitt tvunget til å inngå ekteskap mot sin vilje, og som nektes å reise tilbake til Norge.

       Dette er sider ved det norske samfunnet som vi kanskje ikke har vært så vant til å tenke på, men det er sider ved det norske samfunnet som vi er nødt til å ta hensyn til i fremtiden.

       Når det fra Oslo Røde Kors Internasjonale Senter antydes at over hundre jenter og gutter er blitt bortført fra Norge og tvangsgiftet i 1996 og 1997, dreier det seg altså ikke om enkelte tilfeller som en sensasjonshungrig presse slår opp, men om et alvorlig samfunnsproblem. Vi har kanskje bare ikke oppfattet det slik, fordi det ikke har vært problemer som rammer hver enkelt av oss nært. Toleransen med hensyn til at vi ikke kan stille samme likestillingskrav til andre religiøse grupper som vi ellers gjør til oss selv, har kanskje vært for stor. Vi vet at uansett religiøs og etnisk bakgrunn, er overgrep knyttet til familien noe av det vanskeligste å arbeide med når det gjelder barn og voksne.

       Tvangsekteskap er etter min mening et overgrep. Det er kriminelt å tvinge noen til å inngå et slikt ekteskap. Hvis et ekteskap er inngått under tvang, gir det grunnlag for å få ekteskapet annullert. Retten i Norge er således ganske klar. Likevel skjer det, og ifølge Eva Khan i Røde Kors Internasjonale Senter er bortføring og tvangsekteskap et økende problem. Alvoret i spørsmålet understrekes også av rapporter om ungdom som blir psykotiske etter utstrakt press om tvangsekteskap, og av at det stilles spørsmål om mistenkelige dødsfall i utlandet knyttet til samme tema.

       Det som for meg er blitt et tankekors, er hvor mye tid og ressurser og hvor mange utredninger og tanker vi har brukt på det jeg vil kalle litt mer marginale likestillingsspørsmål for norske kvinner, mens det altså er andre unge kvinner i vårt samfunn som lever i en sterk konflikt og frykt for tvangsekteskap som går ut over deres velferd i hverdagen. Det er jenter - og gutter - som får sin hverdag ødelagt av en konstant konflikt med foreldre og andre medlemmer av familien, og jenter som er redde for å reise på besøk til bestemor av frykt for at de ikke kommer tilbake, eller at hvis de kommer tilbake, er det i følge med en uønsket ektemann.

       Og disse jentene lever her. Noen av dem lever bare få kilometer fra denne salen, men det er sikkert flere enn meg som har følelsen av at de tilhører en helt annen verden, og at historiene om dette helst ses på film, ikke at det egentlig er en del av den hverdagen vi er vant til. Sannheten er altså at det er så fremmed at vi ikke har tatt det inn over oss. Det betyr ikke at vi ikke må gjøre noe med det. Vi har ikke tatt inn over oss at vi er blitt et mer heterogent samfunn, at vi har fått flere ulike kulturer å ta stilling til, og at det trengs en debatt om hvordan vi skal møte de nye utfordringene, og ikke minst en debatt om hvordan vi sikrer at unge jenter og gutter som er oppvokst i Norge - og en del av dem er norske statsborgere - får samme mulighet til frihet og utfoldelse som vi forventer at våre egne barn skal ha.

       Jeg har stilt denne interpellasjonen til barne- og familieministeren fordi det er viktig å finne frem til et sett av virkemidler for å nå både ungdommer og foreldre i flyktning- og innvandrermiljøene med et klart budskap om hva norsk lov er. Samtidig er det viktig at man legger vekt på tiltak som forebygger og megler i familiekonflikter, og ikke minst på at de som føler seg truet, får en klar informasjon om hvem de kan kontakte for å få hjelp. Jeg tror det skorter mye på at norske institusjoner og hjelpeapparater oppfattes som et naturlig sted å søke hjelp, eller at de kommer i så nær kontakt at foreldrene respekterer deres holdninger.

       Derfor er det viktig å satse på innvandrermiljøet selv, satse på de frivillige organisasjonene som er etablert innenfor og i samarbeid med innvandrere. Og ikke minst er det viktig å utfordre de autoriteter som bidrar til å forme holdninger om ekteskapsinngåelse hos foreldrene i innvandrermiljøene, slik at de gir sitt bidrag med klare signaler til foreldrene om hva som er rett og galt. Personer som har stor innsikt i Koranen, stadfester at tvangsekteskap er galt, og at det er tillatt å si nei for både kvinnen og mannen. Jeg antar at statsråden har stor kjennskap til og forståelse for hvor viktige religiøse autoriteter er for å forme holdninger. Denne autoriteten må vi ta på alvor i dette spørsmålet, og si at det norske samfunnet ansvarliggjør først og fremst de muslimske menigheter for å ta tak i problemet og bidra til å hindre tvangsekteskap.

       Også andre organisasjoner må trekkes inn. De ulike organisasjoner for innvandrere fra ulike land bør engasjeres. Ifølge Røde Kors Internasjonale Senter er det registrert ekteskapsinngåelse under tvang for ungdommer med foreldre fra Pakistan, Iran, India, Marokko, Tyrkia og det tidligere Jugoslavia.

       I de fleste tilfeller er press og tvang fra familien for å inngå ekteskap et resultat av foreldrenes frykt for å få vestlige eller såkalte norske barn, grunnet en manglende integrering av foreldrene i det norske samfunnet. De kulturkonflikter som oppstår mellom første og andre generasjons innvandrere, er kjent fra de fleste land som har hatt innvandring. Men i slike konflikter er det viktig at norske myndigheter trekker opp for foreldrene klare grenser for hva som er deres barns rettigheter etter norsk lov. Oppmerksomhet om dette nytter.

       I forbindelse med høstens store medieoppslag knyttet til den såkalte Nadia-saken, gikk bl.a organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger ut med informasjon om muligheten for annullering av tvangsekteskap. De sier i dag at informasjonen om at dette er en mulighet, og den øvrige oppmerksomheten rundt spørsmålet, har bidratt til å åpne enkelte foreldres øyne for hvor sterkt det reageres på tvangsbruk i Norge. Det betyr at en konstant oppmerksomhet kan hjelpe.

       Likevel kan vi heller ikke unnslå at i en verden hvor det å komme seg inn på lovlig vis og få arbeidstillatelse i et europeisk land fremstår som den viktigste billetten til en god fremtid, har billettøren mulighet til å få en god pris. Ekteskapsinngåelse med en norsk statsborger har en pengemessig verdi i enkelte land. Det ville være naivt å tro at ikke slike hensyn også er av betydning i noen tilfeller. Derfor bør man også ta dette med i betraktningen når man skal lage ulike tiltak for å bekjempe forekomsten av tvangsekteskap.

       Det er derfor også viktig å opprettholde klare straffebestemmelser på dette området. Det er kanskje også nødvendig å vurdere om man bør ha offentlig påtale i disse tilfeller, bl.a fordi det som i alle saker om tvang og voldsutøvelse innenfor familien, ofte er vanskelig for offeret å anmelde og ikke minst opprettholde en anmeldelse etter at den akutte faresituasjonen er over.

       Min interpellasjon ender opp i spørsmålet om på hvilken måte barne- og familieministeren vil arbeide med dette spørsmålet.

       Det vil kanskje ikke forbause noen at når man interpellerer om et slikt spørsmål, har man også noen synspunkter på akkurat dette. Jeg vet at det er arbeid i gang her og der i ulike etater. Kompetansesenteret for likestiling har arbeidet med kartlegging av problemet. Innenfor tiltaksplanen for innvandrerbarn er bl.a. Barnevernets tilbud for jenter som har brutt ut av vanskelige familiesituasjoner i innvandrermiljøene, blitt opprustet. Det jeg tror trengs, er en mer helhetlig strategi på dette området, basert på kontakt med innvandrerorganisasjoner og de frivillige organisasjoner som i dag arbeider med denne type saker. Samtidig er det nødvendig å lage en plan for å utnytte alle de kontaktflater man har både overfor innvandrerungdommen og deres foreldre, til å fokusere på at ungdom har rett til å velge selv. Press og tvang vil bli møtt med reaksjoner, at det er ungdommen som har rettsvesenet på sin side.

       Løsningen for å få redusert problemet ligger først og fremst i aktivt arbeid i innvandrermiljøene selv, men et vedvarende fokus fra myndigheter og omgivelsene ellers kan bidra. Jeg tror det best gjøres gjennom å etablere en handlingsplan begrenset til å adressere nettopp dette problemet og ikke alle andre tilliggende problemer, og har derfor tillatt meg å fremme et forslag om det i forbindelse med dagens debatt. Forslaget er nummerert som forslag nr. 1 og lyder:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan mot tvangsekteskap. En slik handlingsplan må bygge opp tiltak både for å informere unge innvandrerbarn om sine rettigheter og hvilke rådgivnings- og hjelpeinstanser som finnes og informere foreldrene om både det norske samfunns holdninger og straffereaksjoner på slik tvangsbruk. »

       Det er ofte sånn - det gjelder ikke bare utlendinger i Norge, men også nordmenn som er utvandret fra Norge til andre land - at man blir mer opptatt av sine tradisjoner når man bor i et annet land enn det man kommer fra. Derfor tror jeg det er viktig å ha en åpen dialog i forhold til foreldrene. Jeg tror at det å være bevisst på å møte innvandrermødrene i en rekke situasjoner med informasjon om hvordan det norske samfunnet ser på dette, og med støtte til at de kan ta opp problemene også i sine egne hjem og bidra til å gjøre dem til alliansepartnere, er et viktig virkemiddel som jeg ikke hørte stod på listen til statsråden. Men det var tale om mange tiltak, så det kan være det var med. Det viktigste for meg er at vi klart setter foten ned og sier at det er norske regler som gjelder, og også norske tradisjoner. De kan godt utfordres av andre lands tradisjoner når utlendinger kommer til Norge, men når det gjelder tvang, når det gjelder frihet, når det gjelder valgfriheten, er det de norske tradisjonene som ligger helt klart til grunn også i disse spørsmålene. Jeg er opptatt av at man finner flest mulig alliansepartnere for å forhindre og begrense konfliktene knyttet til dette, samtidig som jeg er opptatt av at det fremdeles er spørsmål knyttet til den rettslige behandlingen som det kan ses nærmere på. Jeg vil be statsråden vurdere også spørsmålet om det bør innføres offentlig påtale i forbindelse med tvangsekteskap når man først har påvist at slik tvang har foregått. Det er jo sånn, for å ta et apropos til det, at da man innførte annulleringsregelen i 1994, var det bare to år etter at man fjernet den forrige annulleringsregelen. Vi trodde nemlig at det norske samfunnet ikke lenger hadde behov for en annulleringsordning for ekteskap. Men så oppdaget vi for første gang på 50 år at det i 1992 ble ført en sak knyttet til den regelen, og man måtte gjeninnføre den ganske raskt.

       Jeg tror dette er et problem som kan bli økende hvis vi ikke ganske tidlig starter opp med et arbeid for å mobilisere alle krefter som er, mot disse tvangsekteskapene.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg takkar for svaret frå Erna Solberg.

       Eg trur vi er inne i ein god dialog når det gjeld denne problemstillinga. Eg reagerte likevel på ei av utsegnene Erna Solberg kom med innleiingsvis. Det var påstanden om at vi elles berre er opptatt av marginale likestillingsspørsmål i samfunnet, og at dette er mykje viktigare. Eg synest dette er veldig viktig. Men dersom vi skal sjå på kor mange det gjeld, er det jo faktisk ei marginal gruppe det gjeld. Dei andre likestillingsspørsmåla synest eg er like viktige. Men Erna Solberg har sett på dagsorden ei problemstilling som eg trur blir viktigare og viktigare, og derfor er det òg viktig at vi går inn i ein dialog med dei det gjeld. Eg trur vi kjem lengst ved å bruka dialog og opplysning om kva som er norske lover og reglar. Det trur eg òg gjeld alle desse tiltaka som eg òg har lista opp i mitt svar til interpellanten.

       Eg trur òg det er viktig at vi er oss veldig bevisste at vi òg må gi våre nye landsmenn lov til å ha sine eigne tradisjonar, men at dei er innanfor det norske lovverket. Dersom ein kan bevisa at tvangsekteskap er inngått, er det klårt at lovverket trer i kraft, men som eg òg sa i mitt interpellasjonssvar: Problemet er jo å få fram bevis. Mange av dei det gjeld, er i ein veldig stor konflikt i forhold til sin nærleik til foreldra og deira tradisjonar. Her er det ein balansegang. Derfor trur eg at dialogen er langt betre å bruka enn at vi òg frå vår side skal bruka tvang.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : I denne viktige saken som interpellanten reiser, er det viktig at vi skiller mellom de arrangerte ekteskapene og de ekteskapene som er inngått ved tvang.

       Det kan være lett å bruke kulturforskjellen som en bortforklaring for at vi som samfunn ikke handler som vi bør gjøre overfor de unge jentene som blir utsatt for tvangsekteskap. Problemene rundt tvangsekteskap er ikke bare et problem innefor de muslimske trossamfunnene, men omfatter flere religioner.

       Det kan ikke aksepteres at unge jenter blir ofret på kulturens alter. Unge kvinner og menn har selv evnen og viljen til å tenke. Det er en menneskerett å kunne velge sin egen ektefelle.

       Tvangsekteskap er ikke en kulturell eller religiøs handling, men jeg vil si at det er et overgrep.

       I rapporten « Når overmakten blir for stor » vises det til at muslimske piker omtales i enkelte kretser som gullkantede papirer. De kan hente en betydelig brudepris ved at deres mann får innreise- og oppholdstillatelse her i landet. Hvem er det som velger slik? Er det jentene selv? Ganske sikkert ikke. Det er ikke en gang sikkert at jentene protesterer, fordi det kan straffe seg på mange måter å gå mot sine foreldre.

       Jeg støtter representanten Solbergs syn, at det kreves et apparat for å støtte og hjelpe kvinnene. Og jeg syns det svaret statsråden gav, var veldig grundig og positivt.

       Sosialkontorene må rustes opp med kunnskap om innvandrernes bakgrunn.

       Vi kan håpe at arrangerte ekteskap er en utdøende skikk verden over, bl.a fordi utdannede unge menn forstår at dette ikke er i deres egen interesse. Men i mellomtiden kan vi ikke bruke kulturkonflikter som unnskyldning for ikke å gjøre noe.

       En kartlegging av hvor omfattende dette problemet er, bør settes i gang, og man må vurdere om det skal settes i verk tiltak utover det lovverket vi i dag har.

       Jeg vet at det i de muslimske miljøene her i Norge er stor motstand mot tvangsekteskap, og jeg vil derfor oppfordre bl.a imamene til å ta sterk avstand fra tvangsekteskap.

       Når det gjelder forslaget fra representanten Erna Solberg, kan Arbeiderpartiet støtte det.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Ved behandlingen av integreringsmeldingen i våres måtte daværende regjering innrømme at det fortsatt mangler kunnskap på sentrale områder om innvandringens konsekvenser for Norge, og at det er et behov for utredninger. Tenk det! Da Fremskrittspartiet flere år tidligere fremmet forslag om å få lagt frem et grunnlag om de langsiktige virkninger og konsekvenser for det norske samfunn av voksende antall innvandrere med en annen og fremmed kultur, stemte daværende regjering imot. Derfor foreligger det i dag ingen konsekvensanalyser av noe omfang, og vi har store kunnskapshull. Det er det som er sannheten, og det er det som er en ulempe for det norske folk og innvandrerne.

       Det er grunn til å tro at en del innvandrere med opphold i Norge har andre rettsoppfatninger, andre moralbegreper og et annet samfunnssyn. Følgen kan bli en kollisjon mellom norsk lov og egen religiøs oppfatning. Dette er det ikke lagt særlig vekt på av Regjeringen før slike forhold som denne interpellasjonen avdekker, kommer fram i lyset. Ellers vil vi benytte anledningen til å ønske Høyre velkommen etter i integreringsdebatten. - Bedre sent enn aldri!

       Etter norsk lov er ekteskap et forhold som inngås mellom to selvstendige mennesker. Det er også nedfelt i FNs konvensjon om menneskerettigheter, artikkel 23. Men for mange innvandrere fortoner dette seg annerledes. Det kan nemlig være en sak mellom to familier, en sak som berører familiens overordnede status i forhold til det enkelte familiemedlem, familienes økonomiske og sosiale status og familieoverhodenes suverene myndighet. Forsøk på å sette seg utover disse reglene regnes som et anslag mot familiens ære, og har kunnet føre til drap på personer som har tillatt seg slikt - drap som i deres hjemland stilltiende kan være akseptert uten strafferettslige følger.

       Det er ingen tvil om at mange ungdommer med fjernkulturelt opphav får ekteskapspartnere fra hjemlandet. Storfamilien kan styre det hele med kløkt, fordele vigselsattester på søskenbarn og tremenninger som senere får adgang til norsk velferd og statsborgerskap. Vi opplever en stadig fornyelse av språk, religion og mentalitet fra opprinnelseslandet gjennom nye førstegenerasjons innvandrere. Det vi opplever i en del tilfeller, er en frontkollisjon, fordi idealet om integrering kan stå i sterk motsetning til familiegjenforening. Og så lenge denne familiegjenforening videreføres på et betydelig nivå, vil integrering være vanskelig å oppnå i praksis.

       Jeg gjentar: Myndighetene har erkjent at de ikke har oversikt over følgene av norsk innvandringspolitikk.

Ola T Lånke (KrF) : Spørsmålet om tvangsekteskap, som representanten Erna Solberg i dag har reist, er et spørsmål vi ikke kan la ligge. De urovekkende tallene fra en rekke krisesentre og barnevernskontorer om tvangsgifte får oss til å frykte at vi bare har sett toppen av et isfjell.

       Det er viktig å slå fast at tvangsekteskap kolliderer frontalt både med vår kulturoppfatning og med norsk lovverk. Det er også all grunn til å tro at tvangsekteskap strider mot muslimsk oppfatning. Derfor er det verdt å merke seg at statsråden i dag sterkt understreker skillet mellom tvangsekteskap og arrangert ekteskap, som er en del av kulturen i de land mange av våre innvandrere kommer fra. Og med referanse til den norske skilsmissestatistikken kan vi vel kanskje forstå at innflyttere fra andre kulturer kan tilkjennegi usikkerhet i forhold til våre tradisjoner på dette området.

       En grufull illustrasjon av problemet med tvangsekteskap får vi imidlertid i Nasim Karims bok, som kom ut for en tid siden. Boken har tittelen « Izzat », som er urdu og betyr ære. Der forteller Nasim om hvordan hun ved fysisk vold ble tvunget til å gifte seg. Etter et par dager klarer hun å rømme fra familien via den norske ambassaden, men blir så støtt ut av familien. Hennes handling krenket familiens og farens « izzat ». « Du betyr mindre for oss enn vår ære », er Nasims ord om foreldrenes handlemåte. Denne boken gir en illustrasjon på hvor uendelig komplisert og ømtålig dette temaet er. Vi vet at det heller ikke er uvanlig at medgift i form av penger og eiendom bidrar til å komplisere forholdene ytterligere. I mange tilfeller blir kvinner tvunget inn i familieforhold som sterkt minner om slaveri.

       Kristelig Folkeparti er imidlertid av den oppfatning at problemet med tvangsgifte ikke først og fremst løses ved lovforfølging, fordi det er så vanskelig å dokumentere. Derfor er økt kunnskap, som kan bidra til større forståelse både hos nordmenn og innvandrere, et nødvendig skritt på veien. Dette vil kunne bidra til å fremme den dialog som er avgjørende for at vi kan oppnå holdningsendringer. Det er av statsråden i dag pekt på en rekke tiltak som blir satt i verk for å forebygge. Fra Kristelig Folkepartis side vil vi så sterkt vi kan oppfordre statsråden til å skyve på for å få til tverrdepartementale initiativ i kampen mot tvangsekteskap.

       Jeg vil til slutt bare legge til at det forslaget som representanten Erna Solberg har lagt fram, på ingen måte strider mot det syn som jeg har gitt til kjenne her. Jeg finner derfor ingen grunn til å gå imot intensjonen i det forslaget.

Unn Aarrestad (Sp) : Det er greitt å få denne debatten nå. Dess meir ein går inn i dette, dess klarare ser ein at dette ikkje er noko enkelt saksfelt.

       Me har nyleg hatt Nadia-saka, men også andre saker har vore framme i media. Utan her å gå i detalj om kva som er sant eller ikkje, bør saker som dette vera tankevekkjande for muslimske leiarar i Noreg. Det er dei som er ansvarlege, og som har kapasitet til å bryta mytane. Dei kan dessutan informera - ikkje minst sine eigne - om at tvang og vald i alle samanhengar er uakseptabelt.

       I Noreg prøver me å få eit harmonisk forhold mellom grupper i eit nyare utvikla fleirkulturelt samfunn. Når det er sagt, er det òg klart at ekteskapslova, med verknad frå 1995, opnar for annullering av tvangsekteskap. Tvangsekteskap bør ikkje kulturrelaterast, det er brot på norsk lov. Samstundes er tvangsekteskap og arrangerte ekteskap to ulike ting, som statsråden sa.

       Nå er dette langt frå eit problem som berre rammar jentene i innvandrarmiljøet. Det har vorte trekt fram på den måten. Organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, som vert leia av Gerd Fleischer, vert kvart år oppsøkt av ei rekkje unge menn frå innvandrarmiljøet frå 16 år og oppover som skal tvangsgiftast. Dette vert òg stadfesta i dag i VG av Eva Kahn ved Oslo Røde Kors Internasjonale Senter.

       Desse ungdommane vert stilte overfor det umoglege valet anten å verta utstøytte frå familien eller å bøya seg for familietradisjonane. Dei føler seg trengde opp i eit hyrne. Dei kan med dette mista kontakten med heile sitt nasjonale og kulturelle nettverk. Ofte har dei heller ingen nære vener utanom innvandrarmiljøet og kan verta ganske isolerte. Somme gir derfor opp og godtek den partnaren foreldra har peika ut.

       Det er ingen tvil om at ingen i Noreg har rett til å bruka utilbørleg press, korkje fysisk eller psykisk. Kidnapping er òg straffbart i forhold til norsk lov. Dette er eit overgrep, og det krenkjer individet sin fridom, og den skal me ha respekt for.

       Derfor må me ha eit apparat som er skolert på å takla slike konfliktar. Dette må me byggja ut og styrkja. Det er nå liten kompetanse på dette i f.eks barnevern og krisesenter, noko som òg statsråden var inne på. Her kan det òg vera viktig å styrkja innvandrarane sine eigne organisasjonar, slik at dei sjølve kan hjelpa til med å løysa problema.

       Eg vil støtta det forslaget som nå er lagt fram på bordet. Eg ser på det som positivt.

       Tvangsekteskap er, som mange har sagt her, et alvorlig problem, men det er også vanskelig og sammensatt. Det er så vanskelig og sammensatt at det må og skal være hele storsamfunnets ansvar å gjøre noe med det. Det er, som mange har sagt, en jobb som må gjøres med sterk medvirkning fra innvandrerorganisasjoner, og spesielt fra innvandrerkvinnene. Vi må altså bruke den kompetansen som finnes i innvandrermiljøet, som f.eks på MiRA. Vi må lytte til aktive og taleføre innvandrerkvinner, men samtidig må vi ha litt ydmykhet sjøl også. For det er ikke sånn i vår del av verden at vi ikke har hatt noen tvangselement ved inngåelse av ekteskap. Spør bare alle dem som tidligere ble tvunget inn i ekteskap fordi de var kommet « i uløkka ». Ordbruken « nødt til å gifte seg » oser jo av tvang. Det er også tvang når norske menn og internasjonale firmaer kjøper eller lokker hit fattige jenter fra den tredje verden. Men vi må altså slå fast at det sjøl å kunne velge sin egen livspartner, er en udiskutabel menneskerett.

       Jeg oppfatter denne runden som en av flere runder som må tas. Vi kommer til å slutte oss til forslaget fra Erna Solberg, men ønsker å få flere runder her i Stortinget, for vi trenger kompetanse på dette sjøl også. Men vi har altså her og nå noen innspill til debatten.

       Vi mener det er viktig, som mange andre har sagt, å informere jentene og guttene om deres rettigheter i samfunnet, informere om hvem som kan hjelpe og hvem de kan gå til når de blir truet til å inngå ekteskap. Det er først og fremst til ungdomsskolen, helsestasjoner for ungdom og TV og radio.

       Dernest må sosialkontor og barnevernet, krisesentre og politiet og skolen få skolering og trygghet på hva de skal og må gjøre. Vi har hørt flere historier om hvordan hjelpeapparatet ikke har tatt ansvar, ikke har vært tydelig, har glidd unna når de vanskelige sakene har kommet. Dersom storsamfunnet virkelig mener at vi må gjøre alt vi kan for at tvang og konflikter skal unngås, må f.eks politiets ressurser prioriteres når det er mistanke om tvangsgifte. Politiet må gå inn når de får melding, men hvordan det skal gjøres, må de få mer kompetanse på.

       Samfunnet må støtte opp under nettverksgrupper som f.eks. Røde Kors driver, der det er kompetanse på megling mellom første og andre generasjons innvandrerfamilier. Det finnes altså noe kompetanse på dette i Norge. Innvandrerkvinners egenorganisering og deltakelse må styrkes, og norsk utenrikstjeneste i utlandet må også bli mer klar over hvilke plikter de har. Vi ønsker et sterkere samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet og Utenriksdepartementet.

Vidar Bjørnstad (A) : Helt innledningsvis vil jeg understreke at tvangsekteskap verken lovmessig eller humanistisk kan forsvares. Når diskusjonen om tvangsekteskap med jevne mellomrom dukker opp, har det som regel utgangspunkt i et tragisk tilfelle. Det går et avgjørende og viktig skille mellom på den ene siden såkalte arrangerte ekteskap og på den andre siden tvangsekteskap. Det ligger i sakens natur at overgangen mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap ikke utgjør et skarpt skille.

       Tvangsekteskap er omhandlet i ekteskapsloven, men det omfattes like mye og kanskje mer av straffeloven. I tillegg vil det også omfattes av utlendingsloven. Står en overfor beviselige tilfeller av vold, tvang eller trusler, vil handlingene være straffbare i henhold til straffelovens bestemmelser i kapitlene 21 og 22 i straffeloven. Utlendingsloven gir på nærmere angitte vilkår hjemmel for å utvise utlendinger som domfelles for straffbare handlinger, tidsbegrenset eller for alltid. I henhold til § 29 er det imidlertid et absolutt vilkår at utvisning i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket ikke vil innebære et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I de tilfeller der utvisning ikke skjer, kan andre reaksjoner være aktuelle. Domfellelse for straffbare forhold vil kunne innebære at det vandelskrav som i ulike sammenhenger oppstilles, ikke anses oppfylt, hvilket i sin tur f.eks vil medføre utsettelse av innvilgelse av norsk statsborgerskap, eventuelt bosettingstillatelse. Fra Arbeiderpartiets side er det en selvfølge at man skal slå ned på alle tilfeller av tvang, vold og trusler også knyttet til ekteskapet. Jeg mener det er viktig å understreke at dette ikke kan aksepteres, uansett hvor det finner sted, uansett om det er et ekteskap inngått av utlendinger som bor i Norge. Det må gjelde et alminnelig krav til rettssikkerhet, uansett hvilket land man er borger av, uansett hvilken opprinnelse man har.

       Frihet og trygghet for hver enkelt av oss er viktige prinsipper som ikke opphører om man inngår ekteskap.

Marit Nybakk (A) : Interpellanten har tatt opp et tema som på den ene siden er vanskelig å håndtere - og det bør vi innrømme - men som på den andre siden er helt krystallklart når det gjelder norske holdninger: Tvangsekteskap er uakseptabelt, på samme måten som all annen undertrykking av eller vold mot kvinner er det.

       Gjennom flere tiår med internasjonalt solidaritetsarbeid har jeg som kvinnelig politiker hatt et helt klart standpunkt til følgende problemstilling: Vi må ikke akseptere at mannlige eliter eller familieoverhoder - uansett hvor de måtte finnes - bruker kultur, tradisjon eller religion som begrunnelse for vold mot kvinner, det være seg tvangsekteskap, den grusomme omskjæringen av kvinner som fortsatt praktiseres i mange land, kriminalisering av abort eller påbud om slør.

       Det norske samfunnet har utviklet seg med utgangspunkt i et sosialdemokratisk verdigrunnlag, basert på likestilling og likeverd, solidaritet og menneskerettigheter, med politiske institusjoner preget av humanisme og et legalt system som reflekterer disse verdiene. Og jeg vil påstå at de feministiske verdiene ytterligere har gjort det norske samfunnet mykere. Også innenfor en slik ramme er tvangsekteskap og omskjæring av kvinner forkastelig og selvfølgelig også forbudt i Norge.

       Men det bør også legges til - som Ågot Valle også prisverdig tok opp - at det innenfor smale miljøer i Norge også finnes kvinner av norsk herkomst som har måttet tåle utstøting og fordømmelse ved nekting av giftermål innenfor en spesiell menighet f.eks. Men det som har skjedd i Norge, er jo at disse miljøene gradvis har arbeidet seg ut av kvinneundertrykkingen innenfor vår likestillingslovgivning. Derfor utfordrer også jeg bl.a muslimske miljøer i Norge til selv å ta et oppgjør med tvangsekteskap.

       Det er jo slik at det først og fremst er Oslo som har utviklet seg til en flerkulturell storby. Barn fra andre kulturer utgjør i dag en fjerdedel av skolebarna i hovedstaden. Å få bukt med tvangsekteskap er derfor også en del av det arbeidet både Oslo bystyre og Stortinget nødvendigvis må gjøre for å sikre unge mennesker født i Norge, men oppvokst i fremmedkulturelle hjem funksjonsdyktighet i skole- og arbeidsliv. Her er også dialog og kommunikasjon viktig i tillegg til helt målrettede tiltak.

Karin Andersen (SV) : Først vil jeg få takke Erna Solberg for at hun har tatt opp denne interpellasjonen, som er viktig. Det er betryggende at det er Erna Solberg som har gjort det, for da veit vi at det kun er edle motiver som ligger bak.

       Dette er en vanskelig sak, for vi veit at det er krefter som er interessert i å fiske i rørt vann, og som også kan tenke seg å gjøre det i denne saka, og det er vel alle vi som er opptatt av dette problemet, bekymret for. Men det må ikke skremme oss fra å si fra om rett og urett, og her er det en klar urett som blir begått. Det eneste jeg er litt forundret over i Erna Solbergs innlegg, er at hun sier at vi ikke er vant til å tenke på dette, det er så fjernt for oss. Jeg må si at vi som har drevet med kvinnekamp til og med i moderne tid i Norge, veit at dette med undertrykking av kvinner både med vold og andre metoder slett ikke er fjernt i Norge heller. Og likestilling og kvinnekamp har alltid vært en kamp mot autoriteter, både innenfor religion og familie.

       Tvangsekteskap er egentlig ikke akseptert i muslimske miljøer, sier statsråden. Nei, det er riktig det, autoriteter har aldri egentlig sagt hva slags maktmidler de bruker når de undertrykker sine. Men det har vært skyldt på tradisjoner, det har vært skyldt på religion og det har vært skyldt på familie.

       Så er det spørsmål om hvorfor det blir slik i et land som Norge, der vi tror at vi har veldig klare holdninger til dette. Jeg tror at vi faktisk ikke er tydelige nok når det gjelder hva vi mener er riktig og galt i dette samfunnet. Jeg tror faktisk også det er slik at en del av oss som diskuterer dette, har veldig forskjellige moralbegreper, veldig forskjellige verdier. For eksempel har de som har en klar holdning mot innvandring i Norge, veldig forskjellige verdibegreper i hvert fall i forhold til meg, og det er i dette skjæringspunktet vi skal diskutere dette vanskelige spørsmålet. Og dette spørsmålet gjelder faktisk heller ikke bare jenter. Man kan påvise et svært lite antall gutter som er blitt utsatt for slikt press, men det tror jeg også har noe å gjøre med tradisjon i mannlige miljøer, de har vanskeligere for å søke hjelp, be om hjelp, og det er jo også færre institusjoner som er der for å bistå dem med hjelp.

       Så til et annet tema som statsråden tok opp, idet hun sa at skolen er en veldig viktig arena for det arbeidet vi skal gjøre på dette feltet. Ja, sier jeg da. Og med fare for å ri en kjepphest: Var det ikke da en tanke å se på det kristendomsfaget man nå har etablert, som gjør at enkelte av dem som vi nå ønsker å få i tale, ikke ønsker å delta i det livssyns-, etikk- og verdifaget som dette faget burde være?

       For øvrig vil SV støtte Erna Solbergs forslag om en handlingsplan.

Vidar Kleppe (Frp) : Jeg må si jeg blir overrasket når jeg hører statsråden si at vi i Norge uten videre skal godta at innvandrergrupperinger som kommer til landet vårt, skal videreføre egne tradisjoner. Når statsråden nærmest gir et inntrykk av at tvangsekteskap er noe som den nye sentrumsregjeringen vi har fått, ikke tar så tungt på, må jeg si jeg er overrasket. Jeg er overrasket over at et parti som Kristelig Folkeparti ikke tar langt mer alvorlig det som er i ferd med å skje i landet vårt. Vi har en innvandringspolitikk som flertallet i denne salen har stått for, som er feilslått. Den har medført at vi i det norske samfunn har fått tilstander når det gjelder denne kulturen og de som er kommet til landet vårt, som vi ikke kan godta. Jeg synes det er et tankekors at tvangsekteskap og omskjæring finner sted med godkjennelse av norske myndigheter og de som sitter i ledende stillinger i landet vårt.

       Det at representanten Solberg har tatt opp en interpellasjon og en diskusjon omkring dette temaet, synes jeg er bra. Jeg synes også det er bra at flertallet i denne salen diskuterer dette på en åpen måte og tør løfte dette opp til overflaten. Det har hele tiden vært slik at det har vært motstandere av den feilslåtte innvandringspolitikken som har blitt ført i Norge fram til nå, med at altfor mange altfor lett er kommet inn i Norge, som ikke oppfyller de internasjonale forpliktelsene vi som nasjon har. Vi ser også stadig at vi får ytterliggående grupperinger i landet vårt som får bedre innflytelse over dem som er kommet inn i landet vårt. Jeg synes det er et tankekors at vi bruker midler over statsbudsjettet til økonomisk å gi næring til at disse miljøene kan vokse og gro i Norge. Jeg mener at vi som nasjon har en forpliktelse til å verne om vår norske grunnlov. Vi har en forpliktelse til å verne om de kristne grunnverdiene, og da må vi få lov til å slå ned på slikt som skjer. Jeg personlig mener at de sakene vi har sett i den senere tid, som har gått på tvangsekteskap, bør medføre at de personene og de familiene som står for det, bør utvises fra landet vårt. Hvis ikke, kan vi risikere at Norge som nasjon blir et fristed for grupperinger som vil komme til Norge. Her har de det godt, for her får de omsorg, her får de varme, og her vil det norske samfunnet godta hva som helst de måtte gjøre på dette området. Jeg håper at den nye meldingen som kommer, tar opp disse forholdene, at en går grundig til verks, og at vi får en lovregel på dette området som også åpner for utvisning.

Erna Solberg (H) : Jeg har lyst til å si at jeg er enig med Vidar Kleppe i en ting, og det er at flertallet i denne salen har diskutert dette med en åpen holdning, og det har vært en positiv debatt. Men det er flertallet med to ganske vesentlige unntak, og Vidar Kleppes innlegg var ett av dem. Det var ikke noen åpen holdning, det var ikke noen ydmykhet i forhold til problemene, det var bare vanlig retorikk fra Vidar Kleppes side. Jeg hørte ingenting fra statsråden som skulle tilsi at man aksepterte eller hadde en holdning som virket aksepterende for tvangsekteskap. Jeg vet ikke hvor Vidar Kleppe var mens statsråden snakket, men han kan i hvert fall ikke ha hørt det samme innlegget som jeg hørte, hvis ikke det er voldsomme hindringer for hørselen hos enkelte representanter eller for forståelsen av ord på norsk.

       Det opprører meg litt, fordi jeg synes at av og til skal vi ta opp problemene knyttet til vårt flerkulturelle samfunn på en åpen måte. Det opprører meg litt at det skal bli utnyttet som et angrep på grupper som lever i dette samfunnet, og til å ri sine kjepphester, istedenfor å erkjenne det faktum at de er nordmenn, ja, de er faktisk norske statsborgere mange av disse ungdommene. Foreldrene deres er også norske statsborgere og kan ikke utvises til andre land. Hvor skulle de da utvises til i de enkelt tilfeller?

       Det er altså slik at dette er et problem som vi må håndtere på helt andre måter enn med de virkemidlene som Fremskrittspartiet foreskriver i innvandringsdebatten. Det må møtes med et ønske om dialog, ikke med konflikt, og det må møtes med et ønske om å få satt spørsmålet på dagsordenen for debatt også internt i innvandringsmiljøene. Hensikten med denne interpellasjonen har vært at vi skal finne frem til den riktige type virkemidler, som jeg tidligere har nevnt, og som jeg synes statsråden og stortingsflertallet har hatt en positiv tilnærming til. Hvis vi får den handlingsplanen som vi har ønsket, kan vi også gå videre for å se hvilke virkemidler som faktisk virker i den dialogen vi trenger for nettopp å endre holdninger og ikke bare skape konflikt og oppnå politisk gevinst for enkelte partier i innvandringsdebatten.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg har lyst til å takka Stortinget for ein god debatt. Eg konstaterer at dei aller fleste har tolka mitt innlegg som eit nei til tvangsekteskap. Eg konstaterer vidare at det er nokre her i salen som er litt meir tungnæme. Men likevel synest eg at vi har fått noko ut av denne debatten som eg kan ta med tilbake til arbeidet i Regjeringa, der vi skal utarbeida ein handlingsplan.

       Eg har lyst til å peika på eit par ting som eg òg peika på i innlegget mitt. Eg nemnde kompetansesenteret for likestilling, som snart er ferdig med ein rapport om dette temaet, og vi legg opp til ein fagkonferanse om temaet som eg trur kan gi gode innspel til nye tiltak for å motarbeida tvangsekteskap.

       Eg har òg lagt merke til at det nok kanskje gjeld fleire gutar enn det vi får inn i kriserekneskapen - og det trur eg er heilt rett. Men det er vanskelegare for gutane, og dei har færre plassar der dei kan gå og be om hjelp.

       Karin Andersen var òg inne på kristendomsfaget i skulen, og eg meiner at denne debatten må vi kunna ha utan å ta inn kristendomsfaget si stilling. Dersom vi ser på læreplanane for skuleverket, er likestillingsspørsmålet inne i omtrent alle fagplanane, og eg meiner faktisk at denne debatten høyrer vel så mykje heime innanfor samfunnsfagdelen av undervisninga i ungdomsskulen. Men at den høyrer heime i skulen, det er eg heilt einig i. Eg har som sagt òg tatt det opp med kyrkje- og undervisningsministeren. Eg veit at bl.a. MiRA-senteret har hatt undervisning på skular, der dei har hatt ein dialog med innvandrarungdom i siste klasse på ungdomsskulen. Eg trur kanskje det er det rette tidspunktet - 9. eller 10. klasse etter 6-åringsreforma - til å ha ein dialog med ungdom, der ein kan vera med og gi dei haldningar òg i forhold til norsk lovverk.

       Karin Andersen var òg inne på at det ofte er autoritære menn som òg seier nei til tvangsekteskap. Det er nok rett, men dei eg har samtalt med om dette, er ikkje dei autoritære mennene innafor innvandrarmiljøa, men dei kvinnene som er opptatte av dette. Og dei seier at i deira miljø er dei mot tvangsekteskap alle saman. Men dei har òg ein balansegang mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap som eg synest vi skal respektera. Samtidig må vi sjå faresignala i forhold til at det eine kan gå over i det andre.

       Som ei oppsummering har eg lyst til å seia at dette er eit område som nesten det samla norske storting er einig i ein strategi for, og nesten eit samla storting er opptatt av dei som her er skadelidne. Det synest eg er positivt, og det er òg noko eg vil ta med i det vidare arbeidet med ein handlingsplan.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering over forslag, sjå side 358 f.)