Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken):

       Mange av våre lokalsykehus, sentralsykehus og regionsykehus har en presset økonomi og har vansker med å gi alle pasientene behandling så raskt som det er medisinsk ønskelig.

       I 1997 er det fra Stortingets side bevilget mer til pasientbehandling enn noen gang tidligere. På tross av dette har vi ikke fått den aktivitetsøkning ved våre sykehus som det var forutsatt i budsjettet. En av årsakene til dette er at virkningen av lønnsoppgjøret for legene i 1996 gav sykehusene en høyere kostnadsøkning enn forventet. Dette har derfor til dels gått ut over antall behandlede pasienter.

       Selv om fylkeskommunene har fått til dels betydelige skatteinntekter utover det som var forutsatt i budsjettet, vil dette i mange tilfeller ikke utligne kostnadsutviklingen ved sykehusene. Når det så av Jagland-regjeringen ble funnet rom for omdisponeringer i statsbudsjettet til å bevilge 300 mill. kr mer til sykehusene, er dette svært positivt, og en samlet sosialkomite har sluttet opp om dette. Det kan by på praktiske utfordringer og problemer for sykehusene å innpasse ekstramidler i den daglige drift når slike ekstramidler kommer så sent på året. Jeg vil likevel tro at tilleggsbevilgninger alt i alt vil styrke sykehusenes økonomi og i det minste redusere eventuelle underskudd på grunn av allerede utført pasientbehandling. Totalt sett setter dette sykehusene i stand til å utføre mer pasientbehandling enn de ellers ville klare.

John I Alvheim (Frp) (komiteens leder):

       Jeg håper ikke presidenten har noe imot at jeg gir en kort kommentar til en sak som kanskje ikke nødvendigvis passer inn i den saken vi her behandler, men dog, visse tilknytningspunkter har den.

       Det jeg vil kommentere, er den avgjørelsen som helseministeren tok i går - ifølge media - om at man skal få etablert et hjertekirurgisk kompetansesenter ved Rikshospitalet for de nyfødte hjertebarna. Jeg synes det var en fornuftig og god avgjørelse, som først og fremst tar hensyn til barna og deres familier, men også til den faglige utvikling ved Rikshospitalet, hvor denne type operasjonsteknikk kan ha store ringvirkninger når det gjelder annen hjertekirurgisk virksomhet ved sykehuset, og ha betydning for rutiner og opplegg når det gjelder intensiv og postoperativ behandling av hjerteopererte pasienter i videste forstand.

       Jeg registrerte at saksordfører påpekte at aldri har så store midler blitt overført til våre sykehus som i 1997. Tallmessig er vel det riktig, men like riktig er det å si at bevilgningene til våre sykehus ikke er tilstrekkelige - har ikke vært det, er det ikke i 1997, og synes heller ikke å bli det i 1998. Fremskrittspartiet støtter denne bevilgningen på 300 mill. kr subsidiært, for selv om vi i juni måned fikk nedstemt vårt eget Dok.nr.8-forslag på 500 mill. kr, som var et riktigere beløp i forhold til den oppdatering man hadde fra KS på det tidspunkt, vil jo 300 mill. kr hjelpe noe. Men det er som saksordfører påpekte: De kommer jo så altfor sent! De kommer etter tolvte time, og de driftsreduksjoner som allerede er foretatt ved en rekke av våre sykehus, er det ikke mulig å reversere, slik at en kan øke kapasiteten de siste fire ukene i driftsterminen.

       Det må være meget vanskelig for våre sykehusadministratorer og fagfolk ved sykehusene når man er avhengig av å planlegge en så usikker drift som tilfellet har vært over flere år, at man midt i driftsperioden kan registrere at det blir en budsjettubalanse, og man så ikke vet om man får noen tilleggsbevilgning, og man må gå tiggergang til Stortinget for å be om mer penger. Det burde være unødvendig når vi vet hvilken sak vi her snakker om, nemlig å behandle alvorlig syke mennesker i ulike aldre. Taperne er særlig de eldre syke, som utgjør den vesentligste del av vår sykehuskø.

       Fremskrittspartiet har i flere sammenhenger tatt til orde for å få til en overslagsbevilgning til sykehusene, slik at det ville være mulig for sykehusene allerede fra begynnelsen av driftsterminen å kunne planlegge sin drift på en skikkelig måte. Den overslagsbevilgningen bør basere seg på oppgitte produksjonstall til departementene i forkant av budsjettfremleggelsen. Dette burde det være mulig å få til hvis det var vilje til å gjøre det. Og det er nettopp viljen jeg tror mangler så langt i Stortingets flertall og i tidligere regjeringer. Jeg skal ikke si så mye om den sittende regjering nå, men det får vi jo fort erfare. Man vil ikke, og har ikke villet, bevilge penger nok til å redusere helsekøene. Det kunne man ha gjort. Man bruker den begrunnelsen for ikke å gjøre det at man ikke har helsepersonell nok. Det er en påstand som jeg ikke aksepterer. Jeg tror vi langt på vei kunne ha redusert helsekøene hvis vi hadde tilført helsevesenet nok penger - for å bruke et ord som er forståelig, ressurser kan jo misforstås. Det er mer penger helsevesenet trenger. Personell kan vi skaffe til veie hvis vi har penger å betale med.

       Jeg er glad for at Fremskrittspartiet i forhandlinger med den nye regjeringen oppnådde å øke den innsatsbaserte finansieringen fra 40 til 45 %. Jeg ikke bare håper, men jeg tror og mener å vite at denne økningen i prosentsats for stykkprisen vil kunne øke produksjonen i våre sykehus betydelig. Jeg er ikke i stand til å oppgi noe tall, men det kan sikkert departementet finne ut. Da skulle vi forhåpentligvis i 1998 være spart for denne tiggergangen og denne usikkerheten som råder i sykehusene når det gjelder hvilke midler man kan beregne å få, og så kan man legge opp driften deretter. Produksjonen vil da sikkert øke. Vi kan få behandlet flere av pasientene, og vi kan få redusert helsekøene.

       Fremskrittspartiet er ikke fornøyd med 45 % i innsatsbasert finansiering. Vi vil gjerne ha økt prosenten til 60 %, men det går flere tog, og vi skal i hvert fall jobbe mot det målet.

Olav Gunnar Ballo (SV) : SV har sagt før - men vi gjentar det gjerne - at det er ikke først og fremst mer penger til helsevesenet vi trenger, men det er riktig bruk av penger som er nødvendig her. Slik sett vil vi ikke slutte oss til John Alvheims koste hva det koste vil-prinsipp for helsevesenet.

       Det har tidligere vært et tverrpolitisk mål å skape et likest mulig helsetjenestetilbud til hele landets befolkning, uavhengig av bosted. Nærhetsprinsippet, eller det såkalte LEON-prinsippet, om lavest effektivt omsorgsnivå har tidligere vært en akseptert målsetting for oppbygging av helsetjenestene til befolkningen. Men trange økonomiske rammer for fylkes- og regionsykehusene kan nettopp bidra til å undergrave det prinsippet. I tillegg kan tilsynelatende innsparingen i sin tur bidra til økte kostnader, da ikke rettet inn mot behandling, men i stedet som kostnader knyttet til reise og opphold.

       La meg illustrere det med et eksempel: Ved Kirkenes Sykehus medførte dårlig fylkesøkonomi at en øyelegestilling ble nedlagt, med påfølgende innsparing på 200.000 kr for Finnmark fylke. Til gjengjeld måtte Rikstrygdeverket dekke reisekostnadene for pasienter med øyesykdommer, i det vesentlige til øyelege i Tromsø. Bare reise- og oppholdskostnader for Rikstrygdeverket kom på over 2 mill. kr, og vil hvert løpende år naturligvis bli på minst det samme så lenge befolkningen fortsatt skal ha et tilbud om undersøkelse hos øyelege, og det tilbudet ikke kan gis lokalt.

       Man kunne ha nevnt en rekke andre eksempler på tilsvarende feilbruk av midler, men det vil føre for langt å komme inn på det her. Dessverre synliggjøres ikke denne type konsekvenser av fylkeskommunale innsparinger godt nok gjennom de ulike regjeringers budsjettforslag. Det er også SVs synspunkt at Rikstrygdeverket ikke bidrar i sterk nok grad til å synliggjøre de samfunnsøkonomiske konsekvensene av fylkeskommunale innsparinger. I stedet fremstår Rikstrygdeverket som en sareptakrukke, uten skjeling til effektene av mangel på samfunnsøkonomisk styring.

       På ulike måter kan det lokale tilbudet til befolkningen bedres, samtidig som samfunnet spares for unødige merkostnader betinget av et redusert fylkeskommunalt behandlingstilbud. I første omgang bør nevnte samfunnsøkonomiske ringvirkninger av innsparinger på ett nivå synliggjøres på en bedre måte enn hva tilfellet er i dag. Man vil her spesielt påpeke Rikstrygdeverkets selvstendige ansvar for å synliggjøre konsekvensene overfor politiske beslutningstakere.

       Men på lengre sikt bør også en samordning av reiseoppgjør og behandling finne sted. SV er kjent med at også Arbeiderpartiet tidligere har tatt til orde for det, og vi er derfor noe overrasket over at ikke også Arbeiderpartiet har sluttet seg til SVs merknader på dette punktet. Uavhengig av det håper vi imidlertid at et flertall i Stortinget etter hvert vil se nytten av en bedre styring av helsemidlene, slik at en større andel kan benyttes mer målrettet til diagnostikk og behandling i stedet for til samfunnsøkonomisk ulønnsomme reiser, som i tillegg virker sentraliserende for det samlede behandlingstilbudet.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Denne saken rører ved en av de største utfordringene vi har i denne stortingsperioden - nemlig hvordan vi skal bli kvitt helsekøene. Det finnes ingen enkle grep for å lykkes med det, men de fleste er enige om at vi må bruke mer økonomiske midler i helsesektoren. Det er dokumentert at vi ikke bruker mye i forhold til land det er naturlig å sammenlikne oss med.

       Vi vet også at det skapes en del flaskehalser på grunn av mangel på kvalifisert personell. Under budsjettdebatten vil en komme tilbake med flere tiltak for å bedre rekrutteringen, etter- og videreutdanningen.

       Lønnsoppgjøret for legene ble dyrt for kommunene, men et positivt resultat er i hvert fall at nå søker legene tilbake til de offentlige sykehus.

       Fylkeskommunene har for første gang utprøvd innsatsstyrt finansiering. Så langt er tilbakemeldingene at veksten i behandlingsaktiviteten er mindre enn forventet. Den øker for øyeblikkelig hjelp, mens den elektive - den planlagte - behandlingen går ned. Det betyr at pasientene må vente enda lenger - køene forlenges. Tross økte skatteinntekter i år må flere sykehus redusere driften av sengeposter - noe som igjen går ut over pasienter, personell og pårørende.

       Kristelig Folkeparti ønsker primært å gi sykehusene rammer som er forutsigbare slik at sykehusene kan planlegge langsiktig. Krisepakker og ekstrabevilgninger sent på året bør unngås. Den vanskelige situasjonen som har oppstått i år, går særlig ut over pasienter som har ventet lenge på behandling. For å unngå ytterligere forverringer støtter Kristelig Folkeparti at det gis en tilleggsbevilgning på 300 mill. kr til sykehusene i år.

       Inndekningen er akseptabel, da den i hovedsak kommer av et mindre forbruk enn forventet, eller at tiltak er kommet i gang senere enn forventet. Noe av inndekningen tas fra forskning, stipend og videreutdanning. Dette er viktige virkemidler for å sikre kompetanseoppbyggingen og til å motivere personalet til å forbli i offentlige sykehus. Jeg håper ikke kuttene her får utilsiktet virkning.

       Men som sagt: Kristelig Folkeparti støtter forslaget, da dette vil bedre regionsykehusenes og sentralsykehusenes situasjon slik at behandlingskapasiteten kan øke, til beste for pasientene.

Annelise Høegh (H) : Siden dette tegner til å bli en minidebatt om helsepolitikk, vil jeg bare komme med et par hovedsynspunkter. Jeg tror det er viktig å gjøre flere ting samtidig dersom vi skal få helsevesenet vårt til å fungere. Jeg er enig med alle dem som har sagt at det trengs økte midler, men jeg er også enig med dem som har sagt - særlig SVs representant - at det ikke bare trengs, eller kanskje ikke først og fremst trengs økte midler, men at det faktisk trengs noen reformer for å få brukt de pengene vi har i helsevesenet på en mer fornuftig, effektiv og pasientrettet måte. Helsevesenet vårt er dessverre overmodent for reformer.

       Stortingsflertallet har gått et stykke på veien både gjennom den tidligere arbeiderpartiregjeringens snuoperasjoner på en del felt og gjennom videreføring av den nye sentrumsregjeringen som nå har tiltrådt. Men det mangler ennå en god del. Vi trenger en organisasjonsendring både internt i sykehusene og når det gjelder sykehusenes eierskap, for å kunne se landet som en helhet og planlegge ut fra det, slik at vi slipper å være gjestepasienter i eget land. Vi trenger også den finansieringsordning som nå begynner å gå i riktig retning, men hvor nettopp dagens innstilling beviser at til tross for at man har innført innsatsstyrt finansiering, får man ikke den produktivitetsveksten man hadde håpet.

       Jeg tror, i likhet med komiteens leder, at det i stor grad skyldes at den innsatsstyrte finansieringen ikke er kommet opp på et nivå som faktisk gjør det lønnsomt for sykehusene å behandle de ekstra - de flere - pasientene så lenge betalingen er så pass lav som den er nå. Så det er et viktig og gledelig trekk at vi nå øker den innsatsstyrte finansieringen fra 40 til 45 %, men vi trenger altså å gå videre - både opp til 50 og 60 %. Det er Høyre enig i. Jeg håper at vi gjennom denne budsjettbehandlingen kanskje kan få flertall for og arbeide videre mot at det er sykehusene som skal ha den innsatsstyrte finansieringen, at vi ikke går omveien om fylkeskommunen.

       Til slutt må jeg si det overrasker meg lite grann at det ble trukket frem - det var vel fra saksordføreren - at legeoppgjøret medførte større utgifter enn forventet, og at det skulle være en grunn til at aktivitetsøkningen ikke hadde blitt som man hadde regnet med. Dersom det er en grunn, må det ha vært en alvorlig feil i det forhandlingsopplegg som både KS og staten godtok, at man ikke selv på forhånd hadde greid å legge inn hva som ville bli konsekvensene av å gi den økningen bl.a i legelønninger som man faktisk gjorde. Da bør budet gå både til helseministeren og til KS i neste runde at man kanskje må gå litt nøyere igjennom hva man sier ja til, før man går inn og sier ja til det.

Ola D Gløtvold (Sp) : La meg i likhet med representanten Alvheim få gi honnør til helseministeren for hans avgjørelse om å opprette et hjertekirurgisk kompetansesenter for barn på Rikshospitalet. Jeg tror det var en klok avgjørelse, og jeg tror også at det ligger en klok framdriftsplan i forbindelse med det prosjektet - derfor denne honnøren.

       Så til saken: Jeg skal bare knytte noen korte merknader til denne bevilgningen på 300 mill. kr mer til sykehussektoren i Norge. Senterpartiet støtter selvsagt den, men ser de problemer som kommer ved at bevilgningen gis så sent på året. Det er mulig det blir som saksordføreren sa, at det blir først og fremst for å redusere underskuddene at dette kan brukes på vettig vis - og det er en feil framgangsmåte for framdrift og planmessig håndtering av sykehussektoren i Norge. Disse midlene burde i hvert fall vært overført i vår, og kanskje aller helst ligget inne som ordinære midler i årsbudsjettet for 1997. Vi så vel allerede da at det ville bli et ganske friskt påslag i kostnader med hensyn til bl.a lønnsbudsjettet. Det er dårlig planlegging når midlene kommer så sent og det blir da en del impulsmetoder som blir fulgt. Det burde ikke skje hvis vi skal ha et godt, trygt og effektivt helsevesen.

       Det var interessante merknader fra representanten Ballo som framkom her, at det kanskje ikke nødvendigvis var penger og bare penger som gjorde et bra helsevesen, men også riktig bruk av dem. Det er jeg enig i. Derfor er vi i Senterpartiet skeptisk til denne overvettes troen på innsatsstyrt finansiering. Jeg tror at hvis man skal kunne bruke LEON-prinsippet - altså laveste effektive omsorgsnivå - i helsevesenet vårt, så må vi ha en struktur på dette helsevesenet som treffer på riktig måte. Da er det veldig viktig at fylkeskommunen som sykehuseier og driftsansvarlig har en grunntrygghet, en grunnfinansiering, og dermed også skikkelig økonomiske rammebetingelser for å kunne opprettholde en struktur i sitt helse- og behandlingstilbud som både gir et pasientrettet, nært behandlingstilbud og et mest mulig effektivt behandlingstilbud.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med dem som har påpekt at vi i helsevesenet trenger økte ressurser og mer personell, men vi trenger også bedre organisering.