Kristin Krohn Devold (H)
(komiteens leder):

       Stortinget har denne høsten konstituert ny justiskomite, og vi har avgitt vår første budsjettinnstilling med nytt budsjettsystem. Og en god erfaring med det nye systemet er at det bidrar til større enighet mellom partiene enn tidligere. Jeg mener dette har gitt som resultat en tydeligere politikk fra komiteen og på viktige områder en skjerpet profil i kriminalpolitikken.

       Det er enstemmighet om at offerets posisjon skal styrkes, både i rettsvesenet og gjennom erstatningsordninger, og at vinningsforbrytere skal stilles til ansvar, slik at alle lovbrudd møtes med en rask reaksjon.

       Det er enstemmighet omkring strengere straffer for vold mot barn, sedelighetsforbrytelser og grov voldsbruk, økt satsing på oppfølging av og kontroll med at vilkår for prøveløslatelser oppfylles og økt kontroll av sikringsdømte og av personer med betinget dom.

       Komiteen avviser liberaliseringsforsøk knyttet til narkotika, og komiteen vil styrke kampen mot narkotika i fengslene ved å gi fengselstjenestemennene utvidede muligheter til å kontrollere og undersøke innsatte og besøkende, samt øke kontrollen med fanger som har vært på permisjon.

       For bl.a å forebygge at mindreårige asylsøkere - noen av dem har vært tidligere barnesoldater - havner utenfor samfunnet og tyr til kriminalitet, bes departementet styrke sin barnefaglige kompetanse og gi disse barna spesiell oppfølging.

       Komiteens flertall av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet gjør det videre helt klart at Schengen-avtalen skal reforhandles så raskt som mulig, og at vi ikke skal vente på Danmarks folkeavstemning, som berører Amsterdam-vedtaket.

       Mitt ene poeng i dag er altså at komiteen har tatt et skritt i skjerpende retning i kriminalitetspolitikken og med en forbausende og positiv grad av enighet.

       Mitt andre poeng er at med dette justisbudsjettet settes hverdagskriminaliteten opp på dagsordenen.

       For på spørsmål fra meningsmålerne om hva folk flest er mest opptatt av, er det ett tema som alltid går igjen - trygghet:

       Men når du opplever innbrudd i egen bolig, har du ikke trygghet i hjemmet. Og når flere 7-åringer i ditt nabolag kommer hjem fra skoleveien og forteller at de har vært forsøkt lokket inn i en bil, har du ikke trygghet i nærmiljøet. Når du ranes på vei hjem fra postkontoret eller på vei til kirke i Markus menighet, slik VG skrev 27. november, har du ikke trygghet i din egen gate - ikke engang på høylys dag.

       Og mange, mange barn lider under omsorgssvikt, travle foreldre, materielle verdier i fokus og rusproblemer. Mange barn sliter med lav selvfølelse, med lav følelse av egenverdi, og ungdom får sin identitet ved å være del av en gjeng fremfor gjennom egne ressurser, familietilhørighet og egne handlinger. Mangel på indre trygghet er enda verre - og farligere - enn den ytre utryggheten som opprører mange.

       Fordi familien er den viktigste forebyggende faktor, er tid til familien og reformer som åpner for dette, også et kriminalpolitisk anliggende.

       De fire kriminalpolitiske satsingsområdene har vært

       Det er viktige prioriteringer. Men i denne prioriteringen har ikke hverdagskriminaliteten nådd opp - og det er et stort problem både for politi og politikere. For det er dette folk flest måler resultatene ut fra.

       Familier flest opplever ikke drap og blir ikke svindlet av en uhederlig børsmillionær. Men vi blir robbet, vi opplever innbrudd, vi kjenner redselen langt inn i ryggmargen når barnelokkere er i sving i nabolaget. Uten økt innsats mot hverdagskriminaliteten tar ikke vi politikere vanlige folk på alvor.

       Staten har spredd sine aktiviteter så tynt utover så mange oppgaver at vi ikke er i stand til å løse det viktigste skikkelig. Dette skyldes politisk budsjettering etter et slags jordbærsyltetøyprinsipp, der alt smøres så tynt utover at ingen skikkelig kjenner smaken. Verken Jaglands eller sentrumspartienes statsbudsjett inneholdt økte bevilgninger for å kunne ta fatt på hverdagskriminaliteten. Politi- og lensmannskontorene bad om 150 0 mill. kr ekstra, og Høyre støttet det i vårt alternative statsbudsjett. Høyre satte derfor påplussinger til politi og fengselsvesen som et krav for å inngå budsjettkompromiss med sentrum.

       I politikk bør man være mer opptatt av resultat enn av demonstrasjon. Derfor er jeg oppriktig glad for at resultatet ble 25 mill. kr mer til fengselsvesenet og oppfølging etter endt soning enn i Jagland-budsjettet, og at politiet får 60 mill. kr mer til kampen mot hverdagskriminalitet enn det som lå inne fra arbeiderpartiregjeringen.

       Vi har også fått til en påplussing på domstolene for å vise at vi synes ventetiden for å få saker opp for retten og lange varetektsfengslinger - særlig i Oslo - er uholdbar, og noe justisministeren må ta fatt i.

       Men for at kampen mot hverdagskriminalitet skal lykkes, må vi ha et synlig og tilgjengelig politi. Jeg var i London i høst, og det var synlig politi på hvert gatehjørne. Jeg har ikke følt meg så trygg på lenge, selv midt på natten langs Hyde Park. Det var en tankevekker i en millionby!

       Men mer synlig politi krever frigjøring av politiressurser, det krever at vi bruker en tredjedel av tilleggsmillionene i dette statsbudsjettet til kontorhjelp, som frigjør politifolk fra rene maskinskrivingoppgaver. Vi må tenke nytt når det gjelder organisering. Hvis ikke vil folk føle at økte bevilgninger ikke nytter, at resultatene uteblir, og da blir det fort slutt på støtten til økte bevilgninger.

       Kriminalitetsbekjempelse er ikke bare lovverk og bevilgninger, det er også holdninger. Og her er det viktig at politikere, politi og rettsvesen står sammen om å verne om viktige holdninger. Det dreier seg om familiens betydning, forebyggende arbeid i samarbeid med skole og nærmiljø og holdninger mot narkotika. Jeg nevner det siste spesielt, for det er så mange liberaliseringstendenser i samfunnet knyttet til narkotika. Det faktum at vi ikke har et rusfritt samfunn, har fått noen til å tro at det motsatte standpunkt er bedre, nemlig å slippe det meste fritt.

       Fokus på langtids sprøytenarkomane og deres behov må settes opp mot behovene til dem som ønsker behandling for å komme ut av rustilværelsen, og opp mot behovet til ungdommer som er i en innledende, eksperimenterende fase og som trenger grenser fremfor åpne dører. Et signal om liberalisering av narkotika vil være helt galt, både for de ungdommene som er på eksperimentstadiet, for det store flertall av ungdommer som ikke prøver narkotika, og for dem som ønsker å komme ut av rusproblemene.

       I kampen for å gi de tyngste narkomane et mer verdig liv, må vi ikke glemme at narkotika er gift for kroppen, gift for hjernen. Det er etisk meget betenkelig å dele ut gift til folk i statens regi. Vi må heller ikke glemme at bak mange av liberaliseringstankene ligger ideologier om å la enhver seile sin egen sjø eller « gi dem giften, så slipper vi bryet og kostnadene med behandlingsplasser og narkotikabekjempelse ».

       I Høyre er vi tilhengere av ordtaket om at enhver er sin egen lykkes smed, i den forstand at vi alle må ta ansvar for våre egne liv, at vi må leve med konsekvensene av egne handlinger, og at alle selv har mulighet for å kunne søke lykke, trygghet og harmoni.

       Men vi lar ikke de som mislykkes, seile sin egen sjø!

       Vi har et ansvar for folk rundt oss. Selv den tyngste kriminelle har en gang vært et uskyldig barn. Noe gikk galt på veien. Ansvar betyr å bry oss som medmennesker, som naboer, som slektninger. Ansvar må aldri bli forbeholdt politikere.

       Mange barn og ungdommer opplever foreldresvikt uten å ramle utenfor. Ofte har disse hatt andre viktige voksenpersoner i livet sitt, som har gitt dem ballast - en nabo, en slektning, en lærer, en lensmann. Målet er et tryggere samfunn og tryggere enkeltindivider som fra de er små får følelsen av å være verd noe i kraft av seg selv, og voksenpersoner som bryr seg.

       Dette budsjettet og de merknadene som ligger der, er et skritt i riktig retning. Jeg anbefaler herved komiteens innstilling og tar opp de forslagene der Høyre er medforslagsstiller.

       Morten Olsen (A) : Justiskomiteens leder uttalte følgende i Aftenposten Aften den 20. november vedrørende den uholdbare situasjonen man har kommet opp i ved at enkelte har ventet inntil ett år på at en sak skulle komme opp i lagmannsretten:

       « Politiet får større bevilgninger, og da må det følges opp med merbevilgninger til domstolene og fengselsvesenet. Vårt mål er å få flertall i Stortinget for økte bevilgninger i hele straffesaks-kjeden »

       Ved budsjettforhandlingene i 1997 ville Høyre øke bevilgningene til politiet med 107 mill. kr, begrunnet i at statistikken viste en økning i anmeldte lovbrudd på 15 %. I budsjettet for 1998 foreslår Høyre en økning på 150 mill. kr, og nå viser statistikken at økningen på anmeldte lovbrudd er på 3 %. Vi i Arbeiderpartiet er ikke imot at politiet får bedret sine rammebetingelser, men vi er imot en ensidig satsing på denne måten som det legges opp til her.

       Når sentrum/høyrekameratene nå vil bevilge 46 mill. kr mer til politiet og kun 1 mill. kr mer til lagmannsretten, kan jeg tenke meg å antyde at Høyre/sentrum har benyttet feil medisin. Følgelig vil problemene knyttet til Oslo Byrett og Borgarting lagmannsrett ikke bli løst, og fremdeles må vi regne med 6 - 12 måneders ventetid fra dom i byretten til behandling i lagmannsretten.

       Mitt spørsmål til representanten Devold er: På hvilken måte mener Høyre at den ensidige satsingen på politiet vil bedre situasjonen i straffesakskjeden?

Kristin Krohn Devold (H) : Replikanten har rett i at det er behov for bevilgninger til hele straffesakskjeden, slik jeg også har gjort meg til talsmann for. Men replikanten skyter litt over mål når han kritiserer Høyre for at domstolene og fengselsvesenet ikke har fått enda større bevilgninger i denne budsjettomgangen. Jeg vil minne om at det er en og en halv måned siden Arbeiderpartiet la fram det statsbudsjettet de syntes var riktig, og det inneholdt ikke påplusninger verken til politi, fengselsvesen eller til domstoler. Det Jagland-budsjettet stemte vi over her i Stortinget for en uke siden. Da stemte Arbeiderpartiet ned påplusninger til politi, fengselsvesen og domstoler.

       Det som gjør at justiskomiteen har fått en større ramme å fordele, er at de borgerlige partiene - Høyre, Fremskrittspartiet og sentrum - har klart å dra en betydelig økt bevilgning til justissektoren. Det skal alle disse partiene ha ære av. Det gjorde at vi kom et godt stykke på vei, men vi skulle gjerne ha kommet mye lenger. Det håper jeg vi kan klare neste gang, og da også med Arbeiderpartiets støtte hele veien, og ikke bare den siste uken før debatten om justisbudsjettet.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg er også glad for at vi har klart å plusse på budsjettet når det gjelder bevilgninger til politiet, og jeg er også opptatt av at vi må styrke det arbeidet som politiet er satt til å ivareta.

       Representanten Krohn Devold uttalte imidlertid bekymring i forhold til narkotika og alt det som følger med. Det er det også viktig å være oppmerksom på. Men det er fortsatt et faktum at 10 % av rusproblemene i Norge skyldes narkotika, mens 90 % skyldes alkohol. Jeg vil da spørre Krohn Devold: Ser Høyre sammenhengen mellom alkoholbruk, omsorgssvikt, barnevernssaker og overgrep? Ser Høyre muligheten for at den politikk som føres når det gjelder bevilgninger, bør endres, eller er Høyre fortsatt av den oppfatning at alkoholproblemet er lite i Norge?

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg er helt enig med replikanten i at alkoholproblemet er stort i Norge, og jeg er helt enig i at alkoholmisbruk er en årsak både til omsorgssvikt og til overgrep. Men det at Høyre ikke vil ha forbud mot alkohol, er ikke det samme som at vi er for alkoholmisbruk. Det blir for enkelt.

       Det er heller ikke slik at Høyre er imot avhold. Vi synes det er flott at mange velger avhold, og vi synes det hadde vært enda bedre om enda flere hadde valgt måtehold. Men vi deler ikke det som mange ganger kan virke som en litt forenklet tro på virkemidler fra Kristelig Folkepartis side, bl.a det å gjøre alkohol så vanskelig tilgjengelig i Norge at vi får et oppsving når det gjelder smugling og svenskehandel. Det er altså en vurdering av hvordan totaliteten i dette blir, som avgjør Høyres alkoholpolitikk. Men jeg håper det er helt klart at det å være for måtehold og avhold og mot totalforbud lar seg forene, for vi har de samme bekymringene og de samme endelige mål som Kristelig Folkeparti har på dette området.

Vidar Bjørnstad (A) : Kampen for et tryggere samfunn og mot kriminalitet er viktig for Arbeiderpartiet. Trygghet og rettssikkerhet er grunnleggende forutsetninger for at et velferdssamfunn skal kunne fungere, ja for at det skal være et velferdssamfunn. Den enkeltes behov for trygghet, lov og orden må tas alvorlig.

       Disse målsettingene kan alle fort enes om. Årsaker og virkemidler er imidlertid sammensatte og kompliserte og krever av oss politikere at vi beveger oss under overskriftene og symbolpolitikken. Det er mitt ønske for arbeidet med kriminalitetsbekjempelse i denne stortingsperioden vi nå har gått inn i. Det finnes ingen enkle løsninger. God kriminalitetspolitikk fordrer at søkelyset rettes både mot det ansvaret den enkelte har for egne handlinger, og mot de forhold i samfunnet som innvirker på kriminalitetsutviklingen. Vi må slå ned på kriminelle handlinger, men også motvirke og forebygge ulovlige handlinger. Kampen mot kriminalitet kan ikke alene føres innenfor rammene justissektoren råder over, eller som tidligere stortingsrepresentant Anders C Sjaastad sa i fjorårets budsjettdebatt:

« Men jeg er ikke helt sikker på om penger er det eneste saliggjørende på denne jord, heller ikke på justissektoren. »

       Det er å håpe at flere legger seg dette på minne.

       Arbeiderpartiets strategi er en helhetlig politikk der arbeid til alle, sosial trygghet og små forskjeller mellom folk er viktig. Et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale og etniske motsetninger, kriminalitet og vold.

       Forskningsresultater gjort kjent i medieoppslag de siste dagene har belyst hvor viktig barns og ungdoms oppvekstmiljø er for å forhindre en kriminell løpebane. Rusproblematikken må vies spesiell oppmerksomhet, da en stor del av de kriminelle handlinger begås av personer i beruset tilstand.

       Jeg legger vekt på denne helhetlige politikken i kriminalitetsbekjempelsen fordi det er nødvendig, og jeg er fornøyd med at en enstemmig justiskomite stiller seg bak en slik analyse.

       Arbeiderpartiet mener at en slik helhet også må legges til grunn innenfor justissektoren. Kampen mot kriminalitet må ikke forenkles til et spørsmål om økte ressurser til politi- og lensmannsetaten. I arbeidet for trygghet og rettssikkerhet utgjør politi, domstoler og kriminalomsorgen en kjede hvor alle ledd krever oppfølging, også i samråd/samarbeid med andre sektorer og frivillige organisasjoner.

       Politi- og lensmannsetaten har fått en betydelig stillingsvekst og store bevilgningsøkninger de senere årene, som gir et godt grunnlag for at etaten blir enda bedre i stand til å forebygge og bekjempe kriminalitet. Arbeiderpartiet vil videreføre denne innsatsen. Jeg registrerer her at justisministeren har bekreftet overfor komiteen at virkningene av lønnsoppgjøret var fulgt opp i Jagland-regjeringens opprinnelige budsjett for neste år. Det må imidlertid ikke bare bli fokusert på økonomi, men også på organisering og effektiv bruk av ressursene.

       I forbindelse med fordelingen av den økte rammen til justissektoren har vi foreslått en økning på 30 mill. kr, som vi mener bør brukes til å styrke det forebyggende arbeidet innenfor politiet. Vi trenger et uniformert, synlig og tilgjengelig politi i lokalmiljøet. I forbindelse med omorganiseringer må ikke operative enheter, dvs. lensmannskontorer, legges ned slik at tilgjengeligheten for folk flest blir forverret. Planer ved Asker og Bærum politikammer er et nærliggende eksempel for meg, hvor det foreslås å opprette politiposter rundt omkring i kommunen. Dette mener jeg er positivt.

       I det forebyggende arbeidet må det også legges vekt på tverrfaglig samarbeid mellom politi, skole, barnevern og sosialkontor.

       For å sikre den enkeltes rett til trygghet er kampen mot vold avgjørende. Trygghet er imidlertid mer enn frihet fra overgrep, det er også frihet fra frykt. Vi må også bygge ut hjelpen og støtten til dem som har blitt ofre for kriminalitet.

       Det er nødvendig å rette en spesiell oppmerksomhet mot seksualisert vold og seksuelle overgrep mot barn. Slike saker opprører oss alle.

       Kriminelle handlinger kan i noen grad forklares, men ikke forsvares. Risikoen for oppdagelse må økes og straffen stå i forhold til lovbruddet. Kriminalitet skal ikke lønne seg.

       Vinningskriminalitet får følger for langt flere enn annen kriminalitet. Det er viktig for tilliten til rettsstaten at bekjempelse av denne kriminaliteten tas alvorlig. Strengere straff for gjentatt vinningskriminalitet må tilstrebes.

       For å ivareta helheten i justissektoren har Arbeiderpartiet foreslått en styrking av domstolene med 5 mill. kr. Det er av stor betydning at straffesaksavviklingen skjer raskt, likeledes at straffgjennomføringen skjer hurtigst mulig, noe som også har en forebyggende virkning.

       Kriminalomsorgen må sikres ressurser til å ivareta sine oppgaver med straffavvikling, rehabilitering og ettervern. Ut fra eget ansvar for å endre en kriminell atferd må innholdet i soningen forsterkes med sikte på tilbakeføring av innsatte til samfunnet og således hindre ny kriminalitet. Det krever mer bruk av individuelle sonings- og tilsynsplaner og bedre bemanning.

       For å hindre ny kriminalitet får også Kriminalomsorg i frihet større oppgaver med oppfølging og kontroll av løslatte. Kriminalomsorg er viktig først og fremst av hensyn til folks behov for trygghet, lov og orden, men også av hensyn til lovbryterne. De innsatte skal tilbake til samfunnet. I dag havner 80 % av innsatte igjen bak murene etter løslatelse.

       Med bakgrunn i bemanningssituasjonen og den bygningsmessige tilstanden i en del fengsler, bl.a. Stavanger kretsfengsel, har Arbeiderpartiet foreslått å prioritere kriminalomsorgen med 45 mill. kr i fordelingen av den økte rammen til justissektoren, nettopp for å ivareta helheten i arbeidet mot kriminalitet. Dette er vurderinger vi vil ta med oss ved behandlingen av den bebudede stortingsmeldingen om kriminalomsorgen.

       Justisministeren bør umiddelbart se på forholdene ved Oslo kretsfengsel og hvordan en i første omgang kan bruke bevilgningen på 20 mill. kr fra revidert nasjonalbudsjett for å bedre situasjonen både for ansatte og innsatte. Jeg regner med at departementet vil komme tilbake til Stortinget ved behov for ytterligere midler til oppfølging.

       Arbeidet mot narkotikakriminalitet krever fortsatt stor innsats. Jeg er glad for at en enstemmig komite advarer mot liberaliseringstendensene i samfunnet knyttet til narkotika. Dette er et område hvor de internasjonale forgreningene er tydelige. Kriminaliteten generelt er ikke bare blitt mer internasjonal, men også mer kompleks, ugjennomtrengelig og profesjonell. Internasjonalt politi- og tollsamarbeid er nødvendig. Her vil Schengen-samarbeidet være av stor betydning. Jeg forutsetter at Regjeringen til tross for påholden penn viser engasjement og pågåenhet for å sikre norske interesser på dette området. Jeg registrerer en viss tilbakeholdenhet fra sentrumskameratene i komiteinnstillingen.

       Arbeiderpartiregjeringen gjennomførte og la opp til en del endringer i praktiseringen av norsk flyktning- og asylpolitikk med sikte på større rettssikkerhet og mer liberal praksis. Jeg er fornøyd med at justisministeren i trontaledebatten bekreftet

       at regjeringen Bondevik ville videreføre det igangsatte arbeidet. Norge har de beste muligheter og må følge opp ansvaret i forhold til internasjonale forpliktelser, og Arbeiderpartiet legger vekt på å sikre bredest mulig enighet om norsk flyktning- og asylpolitikk, spesielt av hensyn til de enkeltpersoner det her gjelder.

       Jeg tar med dette opp Arbeiderpartiets forslag i komiteinnstillingen.

       Bjørn Hernæs (H) : Komiteens leder redegjorde i sitt innledningsforedrag klart for den nokså brede enighet vi har fått til ved behandlingen av justisbudsjettet, og det må jo glede alle at det var mulig å komme så langt på den veien. Nå la jeg også merke til at komiteens nestleder henviste til Anders C Sjaastads innlegg i fjor, der Sjaastad gav uttrykk for at penger ikke er alt. Man fikk jo i og for seg da man så Jagland-regjeringens budsjett, et levende inntrykk av at de i hvert fall har lært den biten av Høyres daværende hovedtalsmann i justiskomiteen, men jeg tror de fleste allikevel er glad for at det har vært mulig å få noe mer penger til disposisjon.

       Ellers synes jeg kanskje det var litt unødvendig det som representanten Morten Olsen forsøkte på i sin replikk til Kristin Krohn Devold, nemlig å lage en motsetning mellom de forskjellige leddene i strafferettskjeden. Der har vi ganske god samvittighet, så vi tar gjerne den debatten. Men kanskje enda viktigere er det som komiteen langt på vei er blitt enig om, at vi må få til flest mulig tiltak for å hindre kriminalitet. Det må til syvende og sist være det aller, aller viktigste også i en debatt om Justisdepartementets budsjett. Og der har også komiteen beveget seg i svært gledelig retning. For i proposisjonen henviser man til veldig brede virkemidler for å hindre kriminalitet - og det er viktig både med oppvekstmiljø, helheten, skole, arbeidsliv, rettferdig fordeling - men så har det lyktes en enstemmig komite å henge bjelle på katten, om jeg kan si det slik, idet man sier at den aller viktigste forebyggende faktor er familien. Jeg håper dette ikke bare er en skinnenighet, men at det virkelig er uttrykk for Arbeiderpartiets syn, og at det kanskje også kan få konsekvenser når vi skal diskutere andre sider av budsjettet, der man kan tilføre familien mer ressurser for å ta seg av den oppgaven.

Vidar Bjørnstad (A) : Det var en velvillig innstilt komitekollega, og jeg skal prøve å gjengjelde velviljen.

       Jeg legger som sagt vekt på at vi på veldig mange områder - flere områder enn før - i komiteen faktisk har enstemmige innstillinger når det gjelder de utfordringene vi står overfor, og at det er enstemmighet om at det ikke fins enkle løsninger.

       Men så bare kort: Det vises til Jagland-regjeringens budsjett som om det der ikke var en satsing også på justissektoren. Da vil jeg bare minne om at det i Jagland-regjeringens budsjett lå en påplussing til herreds- og byrettene på ca 20 mill. kr, en påplussing når det gjelder politiets driftsbudsjett på nesten 100 mill. - inkludert de ekstramidlene som kom denne våren - og en økning når det gjelder kriminalomsorg i anstalt på 50 mill. Og jeg syns at vi fra Arbeiderpartiets side godt kan forsvare den helheten. I henhold til budsjettrutinene vedtok Stortinget i forrige uke et forhøyet budsjett for justissektoren som alle partier måtte forholde seg til, og vi sa at det innenfor den rammen nå er viktig at en forbedrer det som oppleves som uholdbart innenfor kriminalomsorgen. Men også der hadde vi et forslag om økte driftsmidler til politiet i forhold til det Bondevik-regjeringen la opp til i tilleggsproposisjonen.

       Jeg deler fullt og helt komitekollega Hernæs' syn på forebyggende arbeid, og han nevnte reformer for familien. I den forbindelse viser jeg til Arbeiderpartiets innsats gjennom de senere årene for å gi mer tid til familien gjennom ulike permisjonsordninger. Men dette betyr ikke at vi har kvittert ut noe ja til kontantstøtte.

Jan Simonsen (Frp) : Jeg merket meg at representanten Bjørnstad i sitt innlegg sa at straffereaksjonene må samsvare med lovbruddene. Mitt spørsmål til representanten er om han føler at det er slik i dag at straffereaksjonene samsvarer med alvorligheten i den kriminelle handlingen som blir begått, når vi vet at gjennomsnittlig straffeutmåling for voldtekt er to år og en måned, når vi vet at gjennomsnittlig straffeutmåling for forsettlig drap er åtte år, og at den gjennomsnittlige soningstiden for en morder er fire og et halvt år, når vi vet at det er der straffereaksjonene ligger, og at nesten ingen innbruddstyver må sone i fengsel fordi de enten får betinget straff eller samfunnstjeneste, når vi vet at det er utmålt straffer ned i tre måneder for grov, uprovosert gatevold, og når vi også vet at det er utmålt straffereaksjoner på samfunnstjeneste for grov vold - en person som hadde begått 65 innbrudd, fikk 120 dagers samfunnstjeneste. Samfunnstjeneste betyr som man vet, at man må jobbe en hel time hver dag, istedenfor å sone denne dagen i fengsel.

       Mener representanten Bjørnstad at disse straffene føles rettferdig for ofrene?

Vidar Bjørnstad (A) : Representanten Simonsen spør om jeg er innforstått med de strafferammene som brukes på de enkelte områder, og jeg vil først og fremst si at jeg er glad for at jeg i hvert fall ikke herfra er den som skal sette strafferammen i de enkelte rettssaker. Det er domstolenes domene ut fra de individuelle forhold som gjelder i den enkelte sak.

       Men det jeg synes er vesentlig for meg som politiker å påpeke, er at vi må ha fleksible strafferammer, ikke en generell holdning om strengere straffer, som stort sett er Fremskrittspartiets politikk. I særmerknaden fra Fremskrittspartiet i innstillingen står det bare at man skal ha en mangedobling av straffeutmålingen.

       Jeg vil legge vekt på at vi skal ta opp problemet der vi i dag føler vi har for lav strafferamme, og det har vi

       også gjort i budsjettinnstillingen. Blant annet har vi pekt på to områder, og det gjelder seksualisert vold og vold mot barn, der vi mener straffene bør skjerpes, og vi har sagt at man bør tilstrebe skjerpede straffer i forhold til gjengangere i vinningskriminalitet. Så kan det godt hende at det er andre områder vi bør ha oppsyn med og komme tilbake til i forhold til synspunkter fra politikerne. Men jeg vil legge vekt på at avsigelse av dommer i rettssaker er domstolenes domene ut fra den individuelle sak det dreier seg om.

       Rent generelt er på en måte kritikken eller replikken fra Fremskrittspartiet et uttrykk for at vi ikke ligger på et synspunkt om økte straffer over hele linjen, fordi de på det området er vår motdebattant. Her ønsker Fremskrittspartiet i særmerknader mangedobling av straffutmålingen. Det som er vårt utgangspunkt, er at vi må ha et fleksibelt syn på straffutmåling knyttet til de enkelte saksområder, og det er ikke noen generell oppfatning i Arbeiderpartiet at her skal vi når det gjelder straffer, opp over hele linjen.

       Når det sies at vi har gitt minst til politiet, viser jeg igjen til Jagland-regjeringens forslag, som innebar en økning på 100 mill. kr, og vi har også i tildelingen av den økte rammen foreslått at 30 mill. kr skal gå til drift av politi- og lensmannsetat.

       Det skal det selvfølgelig være, men man vil alltid ha visse rammer å bevege seg innenfor. Om man setter disse rammene fra fem til femten år eller fra ett år til ti år, har domstolen akkurat den samme mulighet som tidligere til å utøve skjønn. Det er Stortinget som vedtar lovene i Norge. Vi har full rett til å fastsette minimumsstraffer og maksimumsstraffer, både for å gjøre det umulig for domstolene å idømme så milde straffer som de vanligvis gjør i dag, og for å gi et signal om at Stortinget, den lovgivende myndighet, mener at straffene bør økes betydelig.

       Derfor foreslo også Fremskrittspartiet i fjor å øke minimumsstraffen for voldtekt fra ett år til to år. Det ville jo fortsatt være rom for et betydelig skjønn når maksimumsstraffen er ti års fengsel.

       For et par uker siden traff jeg et voldtektsoffer, en ung jente som for noen år siden var utsatt for en klassisk og grov voldtekt, hvor en ung mann fulgte etter henne hjemover etter en fest og kastet jenta inn i et portrom og fullbyrdet en voldtekt. Jenta fikk alvorlige psykiske lidelser. Flere år etter voldtekten tør hun fremdeles ikke sove uten at et familiemedlem eller en nær venn er til stede i leiligheten. Voldtektsmannen fikk to års fengsel. Den lave straffen gjorde de psykiske lidelsene for denne jenta mye verre enn nødvendig. Hun er fremdeles fortvilet og bitter over at gjerningsmannen fikk slippe unna med en så urimelig lav straff.

       Gjerningsmannen ventet i flere måneder på at saken skulle komme opp for retten etter at han var arrestert. Til slutt gikk varetektstiden ut, og han slapp løs, hvilket selvfølgelig medførte at denne jenta var livredd for å treffe gjerningsmannen på gaten. Etter at dommen så var avsagt, gikk det tre måneder før gjerningsmannen fikk soningsplass. Det regner departementet for å være en så kort ventetid at man påstår at det ikke finnes noen soningskø! Men det er selvfølgelig soningskø når forbryteren ikke kan bli kjørt direkte fra rettslokalet og til en fengselscelle. Ventetiden i frihet benyttet den dømte voldsmannen til å forsøke å voldta en 14 år gammel jente. Heldigvis for denne jenta fikk hun ropt om hjelp, og gjerningsmannen ble arrestert.

       Da avisene skrev om denne saken, meldte det seg et nytt offer - en 14 år gammel jente som var blitt tvunget i bakken med en kniv mot strupen, voldtatt og truet på livet. Vi kan jo bare tenke oss hvilke plager denne jenta sliter med i dag - og kanskje resten av livet! Nå ble det ny rettssak, og voldtektsmannen, som kanskje har ødelagt denne jenta for resten av livet, fikk tre og et halvt års fengsel og to års sikring. Det var hans straff. Hva vil skje når denne personen slipper ut av fengselet? Kommer han til å voldta på nytt? Kommer han til å ødelegge et nytt menneskeliv? Kommer det neste gang til å gå liv tapt? Det finner jeg svært sannsynlig.

       Manglende fengselskapasitet gjorde at denne voldsmannen fikk anledning til å begå et voldtektsforsøk mens han ventet på soning. Noen har et ansvar for at det kunne skje! De politikerne som har vært fornøyd med tre måneders ventetid fra domsavsigelse til soning, som med overlegg har latt være å bevilge nok penger slik at alle dømte kan sone umiddelbart, har et ansvar for at en 14 år gammel jente har fått store psykiske lidelser etter et voldtektsforsøk som aldri burde ha funnet sted. Og de politikerne som ikke har ønsket å øke minimumsstraffene for voldtekt, slik at dommene fortsatt er så lave at de fører til ekstra lidelser for ofrene, har også et ansvar for ofrenes lidelser.

       Når skal disse politikerne manne seg opp og stå frem og si: « Ja, vi beklager! Vi har bevilget for lite penger til politi, domstoler og fengselsvesen. Det har ført til at uskyldige mennesker er blitt utsatt for vold fra personer som burde ha sittet i fengsel. Menneskeliv har gått tapt. Det har ført til at smågutter har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra en pedofil som sonet sikringsdom under kontroll av Kriminalomsorg i frihet, som beklageligvis ikke hadde ressurser nok til å føre et godt nok tilsyn. Det er vår feil. Vi ber om unnskyldning og håper ydmykt på ofrenes tilgivelse. » - Når? Så lenge det ikke skjer, fortjener ikke disse politikerne som har styrt Norge de siste tiårene, vår respekt.

       Når oppklaringsprosenten for vanlig hverdagskriminalitet bare er 11 %, sier det seg selv at det er behov for å styrke politiets etterforskningskapasitet, samtidig som det trengs flere patruljerende politifolk i gatene. Men med en slik opprusting vil det også være meningsløst dersom det ikke samtidig foregår en opprusting av domstolsapparatet. Og når folk blir dømt, er det selvsagt også behov for fengselskapasitet. Det ene leddet i strafferettskjeden kan ikke skilles fra det andre. Derfor blir en debatt mellom politiorganisasjonene og fengselstjenestemannsorganisasjonene om hvor ressursene bør prioriteres, en meningsløs debatt. Derfor har da også Fremskrittspartiet i vårt alternative statsbudsjett foreslått en større økning enn de andre partiene både til politiet, domstolene og fengselsvesenet og til Kriminalomsorg i frihet og Kriminalomsorg i anstalt.

       Høyre har lagt frem det forslaget til alternativt budsjett som kommer nærmest Fremskrittspartiets. Jeg har merket meg en positiv og dramatisk endring i Høyres politikk som det er verd å påpeke, for mens Høyre i salderingen av statsbudsjettet for inneværende år foreslo en bevilgning til politiet på mer enn 200 mill. kr mindre enn det politiorganisasjonene mente var absolutt nødvendig for å hindre en krise, og faktisk foreslo mindre penger til politiet enn både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, foreslår Høyre for neste år en økning som er identisk med politiorganisasjonenes anbefalinger. Og mens Høyre i fjor var fornøyd med et passgebyr på 500 kr, mener Høyre i år at en pris på 250 kr fremdeles er for høy. Man kan åpenbart lære mye av å tape et valg. Jeg er en rettferdig person, så til Høyre vil jeg derfor si: Det er all right å vingle så lenge man vingler i riktig retning. Når det gjelder regjeringspartiene, har vel deres forslag til politibudsjett langt fra vært på det nivået som jeg tror velgerne følte de ble forespeilet før valget, så her kunne det vel kanskje være et behov for en verdikommisjon.

       Flertallet i komiteen støtter i en merknad dagens liberale flyktning- og asylpolitikk. Det er beklagelig. Det er nemlig ingen tvil om at dagens innvandrings-, flyktning- og asylpolitikk øker kriminaliteten og gjør det nødvendig med ytterligere styrking av politibudsjettet.

       Utlendingsdirektoratet kartla i 1993 kriminaliteten begått av asylsøkere i 24 mottak og fant ut at det gjennomsnittlig forekom 10-15 anmeldelser pr. år på beboere i hvert mottak. Direktøren i UDI uttalte i en pressemelding at disse tallene, og særlig de relativt høye voldstallene, gav grunnlag for bekymring.

       Da Karmøy kommune fikk asylmottak for noen år siden, førte det til en oppblomstring av butikktyverier i de lokale nærbutikkene. Innehaverne av Rimi 800 gikk til avisene og fortalte om drapstrusler, spark mot skrittet og varer slengt i ansiktet av voldelige asylsøkere som ble oppdaget i forsøk på å stjele varer.

       Den slags oppførsel opplever vi altså fra enkelte personer som kommer til Norge og får bo gratis i landet vårt i opptil flere år mens søknadene deres behandles. Ca. 2 % av disse er reelle flyktninger. De andre er gratisturister på skattebetalernes regning, og flere bruker åpenbart tiden i Norge til å rundstjele oss. La oss skille klinten fra hveten. La de reelle og virkelige flyktningene få bli og få beskyttelse i Norge, men la de andre få reise hjem raskest mulig.

       Vi må få ned saksbehandlingstiden. Den bør ikke overstige tre måneder. Det er nok at asylsøkere får advokathjelp til å fremme sine søknader overfor UDI og deretter kan anke til Justisdepartementet. Det er helt urimelig at de skal få økonomisk hjelp fra norske skattebetalere til å hale ut tiden i Norge gjennom å kjøre sakene sine gjennom tre rettsinstanser.

       Dersom en flyktning får opphold i Norge og det deretter viser seg at han løy om sin bakgrunn, bør han utvises øyeblikkelig. Alle asylsøkere som kommer til Norge, bør skrive under en erklæring på at de forplikter seg til å følge norsk lov - også når norsk lov kolliderer med deres egen religion. Det burde være en selvfølge!

       Alle tall viser at utenlandske statsborgere er overrepresentert på kriminalstatistikken når det gjelder voldtekter, bruk av kniv og annen grov vold samt narkotika. Det betyr at vi gjennom en endring av asylordningen og ved å foreslå automatisk utvisning av kriminelle utlendinger kan redusere kriminaliteten i Norge en god del. Det er ganske enkelt slik at en utvist kriminell ikke kan begå kriminelle handlinger i vårt land. Man kan si at det er synd på denne kriminelle utlendingen som må utvises, med de konsekvensene det kan få for vedkommende. Men denne personen burde kanskje ha tenkt på konsekvensene før han begikk ugjerningen. Med en underskrevet erklæring ved ankomst til Norge kan han heller ikke si at han ikke forstod konsekvensene.

       Hvem er det egentlig vi skal synes synd på i vårt land? Er det den jenta som blir voldtatt, den norske ungdommen eller den gamle damen som blir ranet, eller er det den kriminelle utlendingen? Jeg vet hvem jeg synes synd på og ønsker å forsvare.

       Det er uenighet i komiteen om Regjeringens forslag om å gi betinget tilsagn om et tilskudd på 50 mill. kr for å dekke utgiftene i forbindelse med fortsatt bobehandling i Anders Jahres dødsbo. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker at denne garantien ikke skal gis nå. Flertallet i komiteen mener tydeligvis at to korte avsnitt i en budsjettproposisjon gir et godt nok grunnlag for å treffe en riktig beslutning.

       Mot Fremskrittspartiets stemmer ble det i 1994 gitt en garanti på 100 mill. kr til boet, slik at boet kunne føre videre en rettslig tvist mot 86 personer, banker og selskaper i London, med det formål å få tilbake penger som boet mener er ulovlig ført ut av landet. Bare Fremskrittspartiet advarte mot en slik bruk av skattebetalernes penger. I ettertid har boet måttet trekke en sak i London og ble dømt til å betale saksomkostninger, og tapte en sak på Cayman Island. Anne Helen Rui fra Arbeiderpartiet, som var saksordfører i Stortinget i 1994, uttalte da til Tønsbergs Blad:

« Vi så ja fordi vi ble forespeilet av advokater at man hadde gode kort på hånden. Fremskrittspartiet advarte og fikk rett. Det må jeg bare innrømme. »

       Også Høyre, som i 1994 var ivrige tilhengere av å kaste 100 mill. kr ut av vinduet, ser nå ut til å ha fått en annen holdning. I april 1996 uttalte Petter Thomassen seg meget kritisk til pengebruken.

       I slutten av forrige uke vant boet ankesaken på Cayman Island, men det betyr ikke at man er i ferd med å vinne tilbake kontrollen over den påståtte utenlandsformuen. Den saken boet nå vant, gjaldt formaljuss bl.a knyttet til utformingen av stiftelsesdokumentene til stiftelsen Continental Trust Foundation. Saken er nå anket. Det vil ta ni måneder før saken kan bli behandlet, og resultatet kan selvsagt bli at boet taper på nytt. Dersom boet får medhold i anken, er det bare starten på en fortsatt langvarig rettsstrid. Flere andre prosedyrespørsmål må avgjøres i retten. Dersom boet etter flere år skulle vinne de andre og nødvendige prosedyrespørsmålene, gjenstår hovedsaken om retten til midlene, som i denne saken dreier seg om 400-500 mill. kr som stiftelsen Aall Foundation i dag har kontroll over. Men det vil neppe bli boets fasit dersom man vinner.

       Ifølge tidligere oppslag i media skal boet ha inngått en avtale med amerikanske McKinnel, som forplikter seg til å bistå bostyret - med rett til 40 % av alt bostyret bringer inn, begrenset oppad til 350 mill. norske kr. Hva blir det da igjen å hente inn til det norske fellesskapet, når utgiftene på 100 mill. kr og muligens 50 mill. kr til er trukket fra? Ingen ting! Og det er i heldigste fall - dersom bostyret vinner alle sine rettssaker og når sine mål. Skulle boet tape, vil 150 mill. kr være sølt vekk til ingen ting. Det vil si: Pengene er jo ikke forsvunnet. Penger forsvinner ikke. En stor del av pengene er kun overført fra skattebetalerne i Norge til høyt betalte advokater som har skodd seg stort på at de klarte å overtale Stortinget til å bevilge midler til å føre de ørkesløse rettssakene videre.

       Denne enorme pengesløsingen aksepteres altså av stortingsflertallet under honnørord om bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Men saken dreier seg ikke først og fremst om økonomisk kriminalitet. Den dreier seg om en privat rettstvist mellom to parter, og dernest om å kunne bevise at en forlengst avdød person begikk lovbrudd.

       Dersom man hadde ønsket å satse på å bekjempe økonomisk kriminalitet, kunne 150 mill. kr vært benyttet på en langt mer effektiv måte.

       Når det gjelder egne fengsler for utlendinger, mener vi det er galt ut fra prinsippet om menneskeverd og likebehandling. Vi mener at en uansett bakgrunn skal behandles innenfor det fengselssystemet vi har, og at straffereaksjonene også må komme ut fra en samlet helhet. Vi er også klar over at en del utlendinger er overrepresentert i en del grove forbrytelser, og vi mener at dette må tas på alvor. Det som er viktig, er at Fremskrittspartiets samfunnssyn - når det gjelder privatisering, den sterkestes rett, økte forskjeller, økt kriminalitet - fører til store forskjeller i samfunnet, som igjen fører til økt kriminalitet.

       Så til et møte vi hadde for noen uker siden med representanter fra Latvia. Der pekte en på at i alle de baltiske landene har de strenge straffereaksjoner. Et land som f.eks. Latvia har 10.000 personer i fengsel og en befolkning på 2,7 millioner, mens vi i Norge har 2.700 i fengsel. Situasjonen er lik i alle de baltiske landene. De er nå inne i et samarbeid med Norge for å prøve å redusere dette, se på andre straffereaksjoner osv. for å dempe utviklingen. For det som går igjen i de tre baltiske landene, er en økt kriminalitet. Så mitt spørsmål til Fremskrittspartiet og Jan Simonsen blir om det er riktig å gå motsatt vei i Norge av det som f.eks samarbeidet mellom Norge og Latvia legger opp til når det gjelder kriminalitetsbekjempelse.

Jan Simonsen (Frp) : La meg ta Latvia først. Det er jo relativt vesentlig forskjell mellom det å ha dødsstraff og ha ca 20-30 fanger pr. celle, og det å idømme straffer med en gjennomsnittlig soningstid på 4 års fengsel for drapsmenn, plassere fangene i fengsel med flislagt gulv, egne toalett og TV på rommene. Jeg kunne vel tenke meg at vi møttes en plass midt imellom.

       Når det gjelder fengsel for utlendinger, er det en idé som direktøren på Ullersmo landsfengsel i sin tid kom opp med. Begrunnelsen for denne tanken er at en god del av de utlendingene som soner i norske fengsler, er narkotikakriminelle. De er ansvarlig for narkotikaleveransene til Norge. I fengslene treffer de representanter fra den norske kriminelle mottakersiden, og benytter tiden i fengslet til i fellesskap å diskutere ny innsmugling av narkotika. Derfor ville det på mange måter være en fordel å skille ut disse utlendingene, slik at de ikke kommer i kontakt med de norske fangene.

       Når det gjelder generelle holdninger i samfunnet, tror jeg Arbeiderpartiet faktisk burde se seg selv litt i speilet, se på hvilke holdninger et sosialistisk parti representerer og hva disse holdningene betyr for kriminalitetsutviklingen. Når et parti baserer sin ideologi på jantelov, på manglende respekt for privat eiendomsrett, på manglende respekt for å belønne arbeidsinnsats, så fremmer det en holdning blant norsk ungdom som går ut på at det egentlig er urettferdig at noen eier noe som en ikke eier selv. Og den holdningen fører selvfølgelig til en demoralisering som går ut på at man begynner å ta seg til rette av andre menneskers eiendom. Så når det gjelder generell politikk, tror jeg Arbeiderpartiets politikk og generelle sosialistiske holdninger er mer kriminalitetsskapende enn Fremskrittspartiets og Høyres.

       Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Helhetstenkning, det å huske på at vi mennesker til tross for store forskjeller alle har et behov for en noenlunde harmoni eller balanse mellom ånd, sjel og legeme for å kunne ha det bra og fungere godt, er en viktig dimensjon også i dagens debatt. Innenfor de rammer og tiltak vi diskuterer, finnes det medmennesker som ikke takler livets mange utfordringer.

       Årsakene til kriminalitet er sammensatte og kompliserte. Å forebygge er alltid det beste, men ofte lite påaktet fordi det ikke viser synlige resultat i et kortsiktig perspektiv. Samfunnet er et puslespill, mange små brikker som til sammen danner en helhet. En selvfølgelighet, tenker du kanskje. Ja, så klart! Men du verden hvor vanskelig det kan være å se konsekvenser og sammenhenger og bruke den kunnskap som finnes, for å gjøre de nødvendige justeringer i den politiske hverdag.

       Kanskje blir vi lett for opptatt av vår komite og våre arbeidsområder og ser bare biter av en stor helhet. Rusproblematikken er et slikt område, noe merknadene viser, men som jeg ikke skal gå mer inn på, bare konstatere at på en del områder foregår det en form for dobbeltkommunikasjon som jeg undrer meg litt over. Men jeg skal heller fortsette å undre meg på det området og i stedet sette søkelyset på en generell merknad der hele komiteen er enig.

       Det har lenge vært kjent at det er en sammenheng mellom feilbehandlede dyslektikere/lese- og skrivehemmede og faren for rusmisbruk og en kriminell løpebane. Det blir hevdet at opptil 70 % av de innsatte i enkelte fengsler har alvorlige lese- og skrivevansker.

       Vi har utviklet et samfunn der skriftspråklige ferdigheter er inngangsbilletten til det gode liv. Når et barn sliter med å tilegne seg og bruke disse ferdighetene og nederlagene står i kø, kanskje helt fra tredje og fjerde klasse, kan selvbildet lett bli dårlig og faren for å gli inn i miljøer der de kan hevde seg på andre og ofte negative områder, bli store. Noen ruser seg til det de betrakter som « friminutter » fra vonde opplevelser, mobbing og fortvilelse. Det er viktig å sette søkelyset på denne problemstillingen fordi det ikke er nok at noen vet og at noen prøver så godt de kan å rette opp igjen og gi dem en ny sjanse. Det trengs en dialog, et samarbeid for å se på hele pakka, med årsak, virkning, bivirkning, konsekvenser og behandling eller opplæring og tilrettelagt hjelp. Det trengs handling! Det er heller ikke nok å gjøre vedtak og si en masse pene ord i denne salen, hvis hverdagen i klasserommene og i samfunnet generelt oppleves på en helt annen måte. Derfor er den ønskede bevisstgjøringen like viktig blant oss stortingsrepresentanter i det arbeidet vi skal gjøre i de forskjellige komiteer og andre politiske verv. En verbal utfordring til oss alle, med andre ord.

       Komiteen ber departementet ta problemstillingen med feilbehandling av personer med dysleksi/lese- og skrivevansker opp i de aktuelle etater samt med andre departementer for en bevisstgjøring og en målrettet satsing.

       I rehabiliteringsprosessen er det avgjørende for et godt resultat at de får riktig diagnose og en målrettet opplæring som gir dem en ny og reell sjanse i livet.

       Det er andre periode at Kristelig Folkeparti har problemet med lese- og skrivevansker på dagsordenen, men samarbeid og tverrpolitisk enighet er likevel det som skal til for å få løst de mange problemer og utfordringer. Det er godt forebyggende arbeid og det er en god samfunnsøkonomi.

       Viktigheten av enkeltmenneskers respekt for lov og rett og en tydeliggjøring av den enkeltes ansvar for sine handlinger er også sentrumsregjeringens holding.

       Det er stor enighet i komiteen om hvilke områder innen Justis- og politidepartementet som må styrkes. Kristelig Folkeparti er glad for de påplussinger det ble rom for ved denne budsjettbehandlingen. Politi- og lensmannsetaten har fått den største økningen, men også kriminalomsorgen er styrket, i tillegg til omdisponering av midler til lagmannsrettene og herreds- og byrettene. Dette er områder som er avhengig av hverandre, og som en derfor må se og følge utviklingen i, så ikke en ubalanse skaper for store flaskehalser og køer.

       Mitt spørsmål til representanten Åse Wisløff Nilssen frå Kristeleg Folkeparti blir følgjande: Føler ikkje Kristeleg Folkeparti at dei er med på kritikk og mistenkjeleggjering av statsråd Aure, som òg representerer Kristeleg Folkeparti i Regjeringa, når dei er med på å auke posten i forhold til lønnsoppgjeret til våren når det allereie er stadfest at det ligg inne? Var det ikkje meir naturleg at ein - dersom det var for lite - kom tilbake i løpet av budsjettåret 1998 med ein eventuell auke, i staden for å vere med og forsterke og mistenkjeleggjere statsråden sitt svar til Stortinget?

       Nå var det ikke det jeg egentlig hadde tenkt å ta opp. Det er nevnt i innstillingen, og det har vært en økende debatt knyttet til offerets stilling på flere områder i kriminalomsorgen og i forbindelse med rettsbehandlingen. Jeg er spesielt opptatt av én type offer og én type situasjoner, og det gjelder voldtektsofrene som etter den nye toinstansreformen faktisk opplever at et rettssystem som allerede var tungt å møte opp i, allerede medførte store belastninger gjennom behandlingsmåten man hadde i rettsapparatet, faktisk nå får et dobbelt trykk og et dobbelt press gjennom toinstansbehandlingene. Situasjonen er sånn at det har utviklet seg en tendens til at alle slike saker - uansett hvor opplagte de er - ankes fra byrett/herredsrett til lagmannsretten, og ofrene må vente på ny behandling. Ofrene må forklare seg på nytt, en forklaring som i noen av tilfellene medfører at de får revet opp igjen alle sår behandlingsapparatet har forsøkt å lege, fordi man må gå igjennom de traumatiske opplevelsene en gang til.

       Høyre har derfor ønsket å få en evaluering av toinstansreformen basert nettopp på offerets stilling i voldtektssaker, og ønsker å få til en debatt som dreier seg om spørsmålet: Er det nødvendig å ha et system hvor man liksom automatisk får anket omtrent alle disse sakene? Jeg vil gjerne be om å få Kristelig Folkepartis synspunkter på - ikke minst fordi de sitter med statsråden - om det vil være mulig å få til en slik evaluering.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Jeg er helt enig med representanten i at en ikke skal overfokusere på at dyslektikere blir kriminelle, men dysleksi er en medvirkende årsak. Heldigvis - de aller fleste fungerer kjempebra, og det er flere representanter i Stortinget gode eksempler på. Men en må være klar over at det er enkelte som ikke har et godt støtteapparatet rundt seg, noe vi i den offentlige enhetsskolen er nødt til å gripe fatt i, pluss at vi må stille til rådighet et offentlig hjelpeapparat, som også fungerer. Det er en del ting vi kan gjøre i forebyggende retning som er veldig viktig, og som kommer både dyslektikere og andre til gode. Så jeg er glad for det forslaget som har blitt fremmet tidligere i dag. Jeg ser at de lese- og skrivehemmedes situasjon nå er satt skikkelig på dagsordenen.

       Når det så gjelder voldtektsofre: Toinstansreformen kom jo for å bedre rettssikkerheten. Jeg har stor forståelse for at det kan være vanskelig å gå gjennom rettssak/avhør flere ganger. Etter min oppfatning har ordningen fungert for kort tid til at det er tid for en evaluering akkurat nå, men jeg er helt åpen for at det bør bli sett på videre og vurdert.

       Senterpartiet har som målsetting å redusere omfanget av kriminelle handlinger i vårt samfunn og skape trygghet for enkeltmennesket.

       Folks frykt for å bli utsatt for kriminelle overgrep er et alvorlig problem. Det er viktig at en holder fast ved to hovedstrategier det er politisk enighet om i kriminalitetsbekjempelsen, dvs. forebyggende tiltak og tiltak som settes inn etter at den straffbare handlingen er begått. Det er også svært viktig å finne en riktig balanse mellom å forebygge kriminalitet og å oppdage og etterforske kriminalitet, idømme straffer og sørge for at idømte straffer avsones.

       Jeg tror det er alminnelig enighet om at vi skal ha en kriminalpolitikk som ikke gjør det lett å være forbryter i vårt land. Rask reaksjon er nødvendig, ikke minst når det gjelder unge førstegangsforbrytere, for å markere samfunnets syn på lovbrudd.

       Regjeringen prioriterer kriminalitetsbekjempelse på noen kriminalitetsområder som i særlig grad truer individets trygghet og samfunnets interesser. Det gjelder følgende områder:

       Denne prioriteringen er det tverrpolitisk enighet om. Det er imidlertid også viktig å merke seg at en enstemmig komite klart har signalisert nødvendigheten av at også vinningsforbrytelser skal føre til en reaksjon fra samfunnet. At denne typen kriminalitet utgjør den langt største gruppen av forbrytelser og har en lav oppklaringsprosent, burde føre til at utviklingen av denne type kriminalitet følges svært nøye, ikke minst på bakgrunn av at denne type hverdagskriminalitet gir svært mange av oss en følelse av utrygghet og bidrar til å forringe livskvaliteten for den enkelte borger.

       Mitt spørsmål er: Korleis kan Senterpartiet sin representant Tor Nymo roa stortingsfleirtalet med at Regjeringa vil gå positivt til dei nye forhandlingane i forhold til Schengen-avtala for å sikre samarbeid om grenseoverskridande kontroll med kriminelle og bevare passfridommen i Norden og EU-landa, når slike merknader er nedfelte i innstillinga?

Tor Nymo (Sp) : Jeg har ingen forventninger om at jeg klarer å berolige et stortingsflertall, slik representanten Nistad gav uttrykk for, når det gjelder Regjeringens forhold til Schengen. Vi har sagt at vi er imot Schengen-avtalen. Vi har også sagt klart og tydelig at vi mener den organisasjonen som har sitt tilhold i Lyon - Interpol - er den som, etter å ha gjennomgått en betydelig og omfattende modernisering og effektivisering, fremstår som den mest tidsmessige, effektive og fleksible enheten når det gjelder kriminalitetsbekjempelse i Europa. Jeg tror at den forrige komiteen under sitt besøk i Lyon ble svært overrasket over at organisasjonen til de grader var på høyden i forhold til den oppfatning vi tidligere har hatt, at den var en umoderne organisasjon som på ingen måte levde opp til og klarte å matche de utfordringer som internasjonal kriminalitet krever.

       Når det gjelder passfriheten, føler vi oss rimelig trygg på at den også ville blitt ivaretatt uten at vi nødvendigvis må knytte oss til Schengen-avtalen.

Vidar Bjørnstad (A) : I Bondevik-regjeringens tilleggsproposisjon ble det foreslått en del påplussinger på justissektoren, noen vil kalle det symbolpåplussinger. Men det vi merket oss, var at når en summerte opp de påplussingene, gikk over halvparten til kriminalomsorgen, noe vi syntes var en positiv profil all den stund politi- og lensmannsetaten gjennom mange år har fått store, økte ressurser. Gjennom forliket med Høyre og Fremskrittspartiet har en endt opp med en profil til påplussing på justissektoren som er den stikk motsatte. Her går over halvparten til politi- og lensmannsetaten og desto mindre til kriminalomsorgen - selv om det er blitt bekreftet fra justisministeren at enkelte driftsmidler til politi- og lensmannsetaten allerede i utgangspunktet var inne både i Jagland-regjeringens budsjett og i Bondevik-regjeringens tilleggsproposisjon.

       Mitt spørsmål til representanten Nymo er følgende: Var profilen i påplussingene til justissektoren fra Bondevik-regjeringen en tilfeldighet? Er det litt enkelt sagt hipp som happ hvilke områder som får påplussingene? Eller kan representanten Nymo her si at han vil ønske velkommen i framtiden budsjetter som har den profilen som tilleggsproposisjonen til Bondevik-regjeringen la opp til?

Tor Nymo (Sp) : Nå vet vi jo at i utgangspunktet var Jagland-regjeringen og Arbeiderpartiet imot den styrkingen av ressurser til justissektoren som ble lagt inn i Bondevik-regjeringens tilleggsproposisjon, og som for så vidt ble styrket under forliket.

       Når det gjelder profilen, er jeg ikke det minste overrasket over at Arbeiderpartiet i dag gir uttrykk for at man ønsker en vridning mot kriminalomsorgen. Det er ikke svært lenge siden tidligere justisminister Valla var til stede på landsmøtet til Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og fikk så ørene flagret fra lederen der, en arbeiderpartimann, som ifølge Dagbladet uttalte:

« Dessverre har ikke Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har stått oss i fagbevegelsen nær, en helhetlig kriminalpolitikk. »

       Han gir uttrykk for at han er svært skuffet over Arbeiderpartiets siste regjering når det gjelder budsjettet. Og han sier, og det er litt oppsiktsvekkende:

« Det er oppsiktsvekkende at et LO-forbund har større tillit til den nye borgerlige Bondevik-regjeringen og dens kriminalomsorgspolitikk, enn til sine gamle kamerater i Arbeiderpartiet.

       - Faktum er at Arbeiderpartiet har sviktet i kriminalpolitikken. »

       Det tror jeg Arbeiderpartiet vil ta innover seg. Men vi som representerer regjeringspartiene på Stortinget, har et ønske om å finne en rimelig balanse mellom styrking av politi- og lensmannsetaten og kriminalomsorgen og for så vidt også domstolene, slik at vi unngår flaskehalser som setter propper i systemet og gjør at vi ikke får den avviklingen som vi svært gjerne ønsker, og som det er enighet om.

Astrid Marie Nistad (A) : Ein liten merknad til siste replikk. Det var iallfall desse regjeringspartia som sat med fleirtal når det gjaldt løyvingane til politiet i førre periode, og som på den måten prioriterte politiet framfor kriminalomsorg.

       Men det var ikkje det eg tok ein replikk på no. Eg vil gå tilbake til dette samarbeidet og den tilliten som Senterpartiet kan vere med og utøve i forhold til det fleirtalet som er i Stortinget når det gjeld Schengen-avtala. Eg fekk ikkje noko tilfredsstillande svar på om Senterpartiet sine representantar her i Stortinget vil vere med og påverke at regjeringa Bondevik no skundar på i dei forhandlingane ein skal ha om Schengen-avtala, og kjem tilbake til Stortinget med ei positiv, tilrådd avtale i forhold til Stortinget sitt fleirtal, slik at vi kan føle oss trygge på at vi har ei forpliktande avtale med våre nærmaste når det gjeld grenseoverskridande kriminalitet.

       At justiskomiteen ved sitt besøk i Lyon i førre periode vart overraska, det får vere ei sak for seg. Når ein har eit interpol, har eg forventingar til at dei til kvar tid tek det innover seg og moderniserer og organiserer seg slik at det er ein moderne instans som kan ta i vare dette. Men også det å ha eit tillegg gjennom Schengen-avtala ser eg som ein fordel i forhold til den grenseoverskridande kriminaliteten som vi i dag ser vi ikkje klarer å handtere utan at vi samarbeider og ber om hjelp, og kan få gi hjelp tilbake.

Tor Nymo (Sp) : Jeg kan forsikre representanten Nistad om at sentrumspartiene ønsker å være konstruktive når det gjelder samarbeid både nasjonalt og i internasjonal sammenheng. Men jeg har ingen forventninger - og her håper jeg representanten Astrid Marie Nistad ikke blir skuffet - om at det skal bidra til å sørge for at Regjeringen på en måte endrer sitt syn når det gjelder fremdriften i forhold til Schengen.

       Jeg trodde det var rimelig klart - og det burde det også være for Arbeiderpartiets representant her - i og med de forsikringer som statsministeren har gitt når det gjelder fremdriften av Schengen-avtalen, og også de klare uttalelser han har kommet med her om at han selvfølgelig tar hensyn til de ønsker som et flertall i Stortinget har, at han er lydhør overfor Stortinget, og at han legger et løp for fremdriften som vi alle sammen er tjent med.

       La meg bare for ordens skyld først få si at det viktigste av det som sorterer under Justisdepartementet, er kriminalitetsbekjempelsen, det kan det ikke være noen tvil om. For kort å oppsummere SVs politikk: Det viktigste er å forebygge kriminalitet - gjennom sosiale tiltak å skape et samfunn hvor det blir mindre kriminalitet, og dernest selvsagt ved et sterkt og synlig politi som gir folk trygghet i gatebildet. Dernest går vi inn for en rask oppklaring av forbrytelser og raske domfellelser, og der er det veldig mye å gjøre, og det er en svært viktig oppgave for statsråden å få gjort noe her. Det tar altfor lang tid fra en forbrytelse blir begått til den som har begått den, blir dømt. Dernest gjelder det selvsagt rehabiliteringen av kriminelle, få dem tilbake til samfunnet og hindre at vedkommende begår ny kriminalitet, og til slutt straff for dem i siste instans, en tøff og hard straff for mennesker som begår gjentatte forbrytelser. SV har tatt til orde for - og det har flere i komiteen - at domstolene bør skjerpe straffenivået når det særlig gjelder volds- og voldtektsforbrytelser.

       Så over til det komiteen skriver om Datatilsynet, og her vil jeg også gi honnør til statsråd Aure. Jeg synes det er veldig positivt at en samlet komite understreker Datatilsynets store betydning og også går inn for økte bevilgninger. Vi har nå hatt en nærmest bisarr sak, etter min mening, striden mellom Datatilsynets direktør og Datatilsynets styre, hvor det neppe overrasker noen i denne forsamling at jeg stiller meg på direktørens side, uten å kjenne alle detaljer.

       Informasjonsteknologi er en teknologi med ufattelig positive muligheter. I bunn og grunn er det en demokratiserende teknologi som gjør at vi kan ha kontakt med mennesker over hele verden, hvor ethvert menneske med et minstemål av økonomi med et par tastetrykk kan få all den faktabaserte kunnskap som eksisterer noe sted på kloden. Informasjonsteknologien gir oss kolossale muligheter ved overgangen til et nytt århundre, men informasjonsteknologien gir også muligheter for kontroll med mennesker som aldri tidligere i vår historie. Stalin ville vært grønn av misunnelse om han hadde visst om de muligheter som dagens informasjonsteknologi gir for kommersiell, politisk og annen overvåking. Nettopp på grunn av denne dobbeltheten, de kolossale mulighetene og de store farene trenger vi et sterkt datatilsyn. Datatilsynet er ikke en lukket byråkratisk institusjon som sender rundskriv til departementene. Datatilsynets aller viktigste oppgave er å være en synlig aktør i samfunnsdebatten som vi alle kan henvende oss til. Da må det være kjent, da må det figurere i media. Men den eneste virkelig reelle kontroll med farene ved datainformasjon er en kvalifisert offentlig debatt. Det trengs også lovreguleringer på en del områder, men hvis det ikke er rotfestet i at folk diskuterer dette og kan noe om det og er årvåkne, så kommer vi ingen vei. Derfor må vi ha et sterkt datatilsyn, vi må ha et uavhengig datatilsyn, og vi må ha et datatilsyn som det ikke må være det minste fnugg av mistanke om er et redskap for departementet eller for noen andre utenforliggende hensyn. Det skal være et uredd talerør i debatten, slik det har vært under Apenes. Det er nærmest over i det absurde når styret i Datatilsynet hvis oppgave det er å sikre åpenhet i samfunnet, vil nekte sin egen direktørs syn å komme med i denne debatten; da har man misforstått noe helt grunnleggende. Datatilsynet skal sikre åpenhet i Norge, og første bud er da selvsagt åpenhet innen dette organet selv. Jeg er derfor svært glad for det Justisdepartementet skriver, og som er referert i Aftenposten for i dag: « Hensikten med en høringsrunde er å få belyst saken så godt som mulig. » Jeg kaller det et understatement, men jeg synes det er meget velformulert og håper at justisministeren vil fortsette å ta hånd om denne saken, slik at en sikrer at Datatilsynet blir det som jeg er sikker på at samtlige partier i Stortinget ønsker at det skal være, et uredd, årvåkent og uavhengig talerør for kontroll med data.

       Representanten Solheim sa at SV var tilhenger av synlig politi og raske domsavsigelser. Spørsmålet er da: Når har SV foreslått tilstrekkelige bevilgninger til politiet for at det skal bli mulig?

       Og dernest - og enda mer overraskende - sa representanten Solheim at SV var tilhenger av tøffe og harde straffer for gjengangere. Mener representanten Solheim at det er tøffe og harde reaksjoner når en person som har begått 65 innbrudd, blir dømt til å arbeide én time hver dag i tre måneder? Dersom en ungdomskriminell begår et ran av en eldre dame, napper vesken og hun blir skadet, så kan vedkommende regne med å slippe å sone i fengsel. Han vil få samfunnstjeneste eller betingede straffereaksjoner. VG har foretatt en undersøkelse når det gjelder straffeutmålingen, og den viser at så å si ingen innbruddstyver i dag soner i fengsel.

       Fremskrittspartiet hadde for et år siden et forslag om at kriminelle gjengangere ikke skulle gis betinget straff eller samfunnstjeneste, men måtte sone en viss tid i fengsel. SV stemte mot. Høyre hadde et forslag som var mer moderat, om at kriminelle gjengangere som hovedregel ikke skulle få betinget straff eller samfunnstjeneste. SV stemte mot. Fremskrittspartiet foreslo at personer som begår voldskriminalitet, skal måtte sone i fengsel i en viss tid. SV stemte imot.

       Så sier representanten Solheim her i dag at SV er tilhenger av tøffe og harde straffer. Er det da slik at stemmegivningen til SV de siste fire årene stort sett har vært uhell og glipp, eller er det slik at representanten Solheim ikke har fulgt med i hvordan han selv har stemt i Stortinget de siste fire årene?

Erik Solheim (SV) : Representanten Simonsen har en litt spesiell debatteknikk som jeg vil karakterisere slik at den av og til vitner om at han har en noe manglende respekt for sine kolleger i Stortinget. I all beskjedenhet tror jeg at samtlige 165 her er opptatt av å få kriminaliteten ned. Det gjelder også mine politiske motstandere i Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet. Jeg ville synes at det var en fordel om Jan Simonsen hadde den respekt for sine kolleger i justiskomiteen at han tok som utgangspunkt at de ganske sikkert også er det, og at de ganske sikkert er minst like imot de eksemplene på kriminalitet som Jan Simonsen har nevnt her tidligere, som han selv er.

       Men siden jeg ikke sitter i justiskomiteen og derfor ikke trenger å være høflig i mine svar til Jan Simonsen, vil jeg si at det viktigste man kan gjøre for å få kriminaliteten ned i det norske samfunn, er å bekjempe Fremskrittspartiet. Og hvorfor det? Jeg har her en avis jeg helt tilfeldig leste mens jeg satt og hørte på Jan Simonsen i stad, så det er ikke noe jeg har forberedt. Det er Akers Avis/Groruddalen for denne uka. Fremskrittspartiet for bibliotekkutt! Det er i Bjerke bydel her i byen hvor et enstemmig bydelsutvalg har vært bekymret for at bibliotektjenestene i bydelen skal bli nedlagt, og særlig bibliotektjenesten for barn og ungdom. Til og med en av Fremskrittspartiets representanter var bekymret for det. Men de to som fulgte den sentrale partilinja, fant ut at de måtte gå inn for nedleggelse. Det som er mitt spørsmål til Jan Simonsen, er: Hva slags kriminalitetsbilde får vi i denne byen hvis vi nedlegger bibliotekene, begrenser støtten til idrettslagene, begrenser kulturtiltakene, nedlegger ungdomsklubbene - kort sagt fjerner alt som gjør denne byen varm, hyggelig og trivelig å leve i? Da får vi riktignok en politiby, men vi får ikke noe mindre kriminalitet.

Jan Simonsen (Frp) : Jeg observerte at representanten Solheim tok opp en generell debatt med Fremskrittspartiet uten i det hele tatt å berøre spørsmålene i min replikk.

       Jeg spurte om det kunne være riktig at SV gikk inn for tøffere og hardere straffer når de i en årrekke vitterlig har stemt mot alle forslag i Stortinget som har tatt sikte på tøffere og hardere straffer. Jeg anklaget ikke SV for ikke å ville ønske å få redusert kriminaliteten, men det som alltid til dags dato har vært SVs politikk, har vært at man mener at kriminaliteten kan reduseres gjennom mildere straffer istedenfor strengere straffer. Og i dag argumenterte representanten Erik Solheim akkurat motsatt av det vi er vant til å høre fra SV. Det er for så vidt greit og positivt. Jeg kan vel si til SV som jeg sa til Høyre: Det er greit nok at et parti vingler hvis man vingler i riktig retning.

       At det så skulle ha betydning for kriminalitetsutviklingen at ungdommer må kjøpe en bok til 40 kr i en bokhandel, istedenfor å låne den på et bibliotek, synes jeg egentlig er et relativt perifert argument, om jeg skal si det forsiktig. Jeg har selv kjøpt meget gode bøker i pocketutgave for en svært rimelig penge, helt ned i 19 kr. og 50 øre. I dag tror jeg faktisk mange ungdommer har råd til å gjøre det samme.

Erik Solheim (SV) : Jeg tror alle har observert at det finnes nyanser mellom Lisbeth Holand og meg i kriminalpolitikken - jeg har aldri benektet det i det hele tatt. Men ikke i det spørsmålet som Jan Simonsen her trekker opp. Det å skjerpe minstestraffene, minimumsstraffene, må jo være en gal vei å gå. Ja, den er så gal at da Jan Simonsens partiformann - som det heter - hr. Hagen, var i en TV-debatt sammen med meg, hvis jeg ikke husker feil, jeg tar det forbeholdet siden hukommelsen kan være feil - begynte han også å rote med akkurat det sett fra Fremskrittspartiets synsvinkel. Han skjønte også problemet med at når f.eks en narkoman er inne til rehabilitering og viser gode resultater i behandlingsopplegget, er det et problem om dette behandlingsopplegget skal avbrytes fordi vedkommende skal sone en streng straff som man ødelegger hele behandlingen ved. Med andre ord: Domstolene skal ha frihet til å bruke en ramme med ett eneste siktemål for å øye, nemlig å få ned kriminaliteten. Det å ha høye minstestraffer vil altså, f.eks når det gjelder rehabilitering av narkomane kriminelle, bidra til økt kriminalitet i det norske samfunnet fordi vi får rehabilitert færre. Og det burde være et tankekors når vi tenker på hvor stor andel av de kriminelle som har stoff- og rusproblemer. Så vi har sagt klart og tydelig at domstolene bør bruke rammen bedre. Enkelte av de straffene som gis, særlig for grov vold og voldtekt, er ikke i samsvar med den norske befolknings rimelighetsbetraktninger. Å heve minstestraffene for likt og ulikt, slik Fremskrittspartiet vil, vil derimot øke kriminaliteten i det lange løp i Norge, fordi vi bl.a ikke får rehabilitert narkomane.

       Jan Simonsen ber om replikk.

       Harald Hove (V) : Demokrati og rettsstat hører nøye sammen. I dag behandler vi - for å si det litt høytidsstemt - rettsstatens budsjett.

       Når man leser budsjettdokumentene og hører debatten her i dag, kan man forledes til å tro at rettsstaten alene gjelder spørsmål om kriminalitetsbekjempelse og strafferettspleie. Det er ikke tilfellet. Den gjelder også spørsmålet om domstolenes evne til å behandle tvister mellom private, mellom private og det offentlige, og mellom individ og samfunn. Den utstrakte bruken av voldgift mellom private parter er trolig uttrykk for delvis manglende tillit til domstolene og er ingen god løsning med hensyn til å sikre at domstolene kan ivareta sin viktige funksjon som den tredje statsmakt, og at Høyesterett har det avgjørende ord og sikrer rettsenhet med hensyn til både lovtolkning og den rettsutvikling som ikke er knyttet til lovgivning.

       En åpen forvaltning er viktig. Venstre krever derfor ikke bare en melding om offentlighetsloven, men også at den kommer snart, og at den har et godt innhold med sikte på å bringe oss mange skritt i retning av et mer åpent samfunn.

       Personvern er også viktig i forholdet individ-samfunn. Det er gledelig at Bondevik-regjeringen økte bevilgningen til Datatilsynet. Men Datatilsynet må styrkes ytterligere over tid, både med midler og når det gjelder beskyttelse av faglig uavhengighet.

       Samfunnsutviklingen stiller også rettsstaten overfor store utfordringer i kriminalpolitikken. En side er voksende kriminalitet, en annen er at staten gjennom sine tiltak for å begrense og redusere kriminaliteten kan trå feil. Dersom man følger Fremskrittspartiets komitemerknader, er det i alle tilfeller ikke tvil om at resultatet ville bli at man trådde feil. Manglende bevissthet overfor humanistiske verdier kan gi en kriminalpolitikk som svekker viktige verdier i samfunnet.

       Det er viktig å ha klart for seg at det i kriminalpolitikken ikke finnes lettvinte løsninger. Vi må unngå en svart-hvitt-tenkning. Kampen mot kriminalitet må hele tiden veies opp mot de holdningsmessige konsekvenser. Det er tendenser i mange politiske partier i dag som innebærer at hensynet til verdier, som personvern og rettssikkerhet, settes mer og mer til side. Det blir en salderingspost i møte med nye, avanserte virkemidler.

       Svekkes disse verdiene, brytes respekten - og tryggheten - for rettssystemet sakte, men sikkert ned. Nettopp derfor må det tåles at slike verdier, slike hensyn, har sin pris. Hensynet til personvernet og rettssikkerheten setter rett og slett begrensninger for kriminalpolitikken. Beveger man seg utover disse grensene, kan vi oppleve for mange saker som Liland-saken, Pourin-saken og Rødseth-saken. Disse viser at manglende rettssikkerhet vil ha mange og store menneskelige konsekvenser.

       Det er viktig å redusere kriminaliteten, og kanskje er det aller viktigst å redusere hverdagskriminaliteten - den som rammer vanlige folks kropp og eiendeler. Frykten for å bli utsatt for overfall og innbrudd er i seg selv et problem. Vinningsforbrytelser må ikke bli en skjermet næring. Det viktigste virkemiddelet vil være å øke oppklaringsprosenten dramatisk.

       Venstre applauderer ikke en politikk som tar til orde for en mangedobling av straffenivået, for omfattende kontrolltiltak, som romavlytting eller for den saks skyld tvangskastraksjon, slik Fremskrittspartiet går inn for. Vi ser ikke bort fra at det i forhold til enkelte lovovertredelser vil kunne være riktig med et noe høyere straffenivå, men dette er ikke noen hovedlinje for Venstre. Noe av det viktigste i forhold til mange lovbrytere er tvert imot å gi dem tilbake troen på seg selv, heller enn å bryte ned deres verdighet. Venstre vil framheve fortsatt utvikling av samfunnstjeneste og økt satsing på rehabilitering og ettervern for dem som har sonet fengselsstraff, som viktige virkemidler.

       For Venstre er det også verdimessig sett riktigere å bekjempe kriminalitet ved å forebygge gjennom et synlig og tilgjengelig politi. Det er en åpenbar fare for at prestisjetunge etterforskningstiltak kan gå på bekostning av dette.

       Institusjoner, også fengsler, er meget kostbare tiltak. Det må være langt bedre å satse på at den dømte i mange tilfeller gjennom samfunnstjeneste kan gjøre noe til gjengjeld overfor samfunnet. Jeg tror at en slik holdning også er den mest effektive og økonomisk fornuftige innsatsen i kampen mot kriminalitet.

       Det er i dagens situasjon viktig ikke å legge ned soningsplasser. Ingen er tjent med soningskøer, og det er på bakgrunn av uttalelser fra Ombudsmannen nødvendig å unngå å bruke politiarresten til varetektsfengsling. Jeg vil be statsråden følge dette spørsmålet nøye.

       Venstre er glad for at regjeringen Bondevik vil vurdere spørsmålet om hjelpefengslene i Vik og på Kongsberg i forbindelse med en mer omfattende vurdering av planer for fengselsvesenet.

       Avslutningsvis: Utgangspunktet for rettsstaten må være at alle typer lovbrudd skal etterforskes og pådømmes. Dette gjelder selvfølgelig ikke minst den grove og alvorlige kriminalitet som krysser landegrensene. Det er derfor viktig at politiet får penger og virkemidler til også å utføre dette arbeidet.

Bjørn Hernæs (H) : Først ganske kort til foregående hovedinnlegg og de etterfølgende replikker: Der fikk vi jo en klar demonstrasjon og en innrømmelse av at SVs viktigste bidrag i kriminalpolitikken er partiets manglende tilstedeværelse i justiskomiteen. Nå er det jo slik at Venstre heller ikke er til stede i komiteen, men jeg håper at partiets bidrag allikevel vil være mer konstruktivt enn som så.

       Da må jeg innledningsvis dessverre si at fra Høyres side har vi jo unektelig blandede erfaringer med Venstre. Før valget hadde vi - trodde vi - en god alliansepartner, særlig i politikken overfor de små og mellomstore bedriftene. Vi hadde sammenfallende politikk på svært mange områder. Etter valget må vi kunne fastslå at det er lite som er igjen av den støtten vi hadde fra Venstre når det gjelder de små og mellomstore bedriftene.

       Nå blir da spørsmålet om vi står overfor en tilsvarende situasjon når det gjelder det kriminalitetsforebyggende arbeidet - og jeg har særlig lyst til å snakke om Datatilsynet. Personvern har jo vært en av Venstres fanesaker, sammen med Høyre. Og er det slik at vi kan stole på at det ikke bare er et standpunkt vi står sammen om før et valg, men også i det arbeidet vi nå skal utføre etter et valg? Jeg må dessverre konstatere at det var umulig for Høyre å få med seg regjeringspartiene på en tilstrekkelig bevilgning til Datatilsynet i den budsjettforståelse som vi kom frem til, og vi sier i våre komitemerknader at « budsjettforslaget for 1998 ikke reflekterer de utfordringer Datatilsynet står overfor ». Ikke minst når det gjelder Schengen-samarbeidet, som gjør at også politiet skal få muligheter. Til å bekjempe kriminaliteten trenger Datatilsynet mer ressurser. Kan vi stole på Venstre i den sammenheng?

Harald Hove (V) : Representanten Hernæs hadde en ganske bred gjennomgang av politiske saksfelt i sin replikk, og jeg kan love Hernæs at han også etter valget kan stole på Venstre i de spørsmål hvor Venstre har gitt klare uttalelser før valget.

       Vi kan selvfølgelig diskutere i hvor stor grad man syns at rundt et par milliarder ekstra til næringslivet, særlig små og mellomstore bedrifter, var en god nok satsing. Men der hadde man et utgangspunkt i Jagland-regjeringens budsjett, og i forhold til det er det Venstres oppfatning at man har klart å komme godt på vei - om ikke så langt som man i og for seg kunne ønske.

       Når det gjelder Datatilsynet, kan Høyre være trygg på at Venstre vil være med på å styrke det. Jeg må kanskje få lov til å si at det vel egentlig var omvendt vei det hadde vært mest naturlig å stille spørsmålet, og jeg er derfor veldig glad for at Høyre er så opptatt av Datatilsynet.

Vidar Kleppe (Frp) : Kriminalitet er blitt en av de nye vekstnæringene i Norge i dag, dessverre, og Venstre har i så måte ikke bidratt til at kriminalitet skal straffes, og til at det ikke skal lønne seg å drive med kriminalitet. Før valget ble det uttalt fra sentrale Venstre-folk, bl.a enkelte av dem som nå sitter i regjering, at de kriminelle hadde soningsforhold som krevde at samfunnet måtte ta bedre vare på dem, og representanten Hove var i sitt innlegg òg inne på at det var viktig og av helt avgjørende betydning at soningen fikk et innhold. Det er vi i Fremskrittspartiet enig i. Men er det slik at Venstre fremdeles tenker mer på dem som har begått kriminalitet, enn på dem som er blitt offer for kriminelle handlinger, og at de fremdeles står på det standpunktet at de for å avhjelpe situasjonen med soningskøene vil at kriminelle skal sone i de norske hjem?

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Harald Hove (V) : Kriminalitet er en vekstnæring - ja, det er vel dessverre en realitet, og det er vel en realitet at det ikke minst gjelder en del av det vi kan kalle hverdagskriminalitet. Det framgikk tydelig av mitt innlegg at det var noe Venstre var opptatt av. Det har vel også framgått tydelig av de budsjett Stortinget har behandlet de siste år, at Venstre har vært opptatt av og har vært med på en satsing når det gjelder å styrke politiet, nettopp med sikte på at man skulle få mer å sette inn der. Så får vi stille spørsmålet om i hvilken grad vi lykkes, og i hvilken grad det f.eks også kanskje kreves en del omorganiseringstiltak for å kunne lykkes bedre.

       Når det gjelder spørsmålet om forholdene for fanger i norske fengsel og eventuelle soningskøer, skal jeg erkjenne at jeg ikke helt vet hvordan det er med soningskøene pr. i dag - der skal jeg erkjenne min manglende viten - men det er helt klart at Venstre vil være opptatt av soningsforholdene for dem som har begått straffbare handlinger. Som jeg sa i innlegget: Vi er opptatt av verdigheten til disse personene, at det er viktig å bygge den opp i stedet for å bryte den ned. Det vil bedre mulighetene for dem som har sonet, til å vende tilbake til samfunnet som lovlydige borgere. Og det må være et av hovedmålene i kriminalpolitikken.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg brukte i min forrige replikk eksemplene fra småbedriftene for å anskueliggjøre hvorfor jeg stilte spørsmålet om man kunne stole på Venstre. Og det svaret representanten Hove gav på den saken om de to milliardene, syns jeg var så vidt morsomt at jeg vil oppfordre ham til å lese det budsjettforslaget som kom fra regjeringen Bondevik. Det var i ganske andre sammenhenger vi klarte å få til 2 milliarder til næringslivet. Det var altså - dessverre - ikke Venstres fortjeneste.

       Når vi så kommer til dette med Datatilsynet, har jeg lyst til å være helt konkret, for vi er vel enige om at penger har noe å si her - og jeg kan la være å henvise til at Datatilsynets sjef er Høyre-mann. Når representanten da sier at spørsmålet om å være med på å styrke Datatilsynet egentlig skulle ha vært stilt den motsatte veien, vil jeg helt konkret få lov til å spørre: Kan vi regne med i det videre arbeidet fremover at Venstre vil støtte Høyres konkrete forslag om nødvendige bevilgninger til Datatilsynet? I inneværende budsjett ville vi, hvis vi hadde fått det til, hatt en økning fra 1,4 til 5 mill. kr. Er det også Venstres syn, eller står de på det opprinnelige forslaget om bare en beskjeden bevilgning, som etter Høyres syn ikke er tilstrekkelig til å dekke de viktige oppgaver som Datatilsynet har å ivareta?

Harald Hove (V) : Det er min egen oppfatning at jeg i innlegget mitt kom med ganske sterke utfordringer i forhold til en del av de holdningene som kanskje i særdeleshet Fremskrittspartiet, men også i noen grad Høyre, har gitt uttrykk for i justiskomiteens innstilling. La meg derfor innrømme at jeg er noe overrasket over at replikkene fra Høyre og Fremskrittspartiet ikke har gått på de delene av mitt innlegg - for Hernæs' vedkommende nærmest utenfor innlegget, og når det gjelder Kleppe, i alle fall bare i periferien av innlegget. Så jeg vil ikke gå videre på små og mellomstore bedrifter i dette replikkordskiftet.

       Når det gjelder partitilhørigheten til sjefen for Datatilsynet, får det være opp til ham å avklare og avgjøre hva den i dag måtte være. Jeg har i hvert fall en slags oppfatning og følelse av at hans tilknytning til Høyre ikke har vært like sterk etter at han satt i denne sal, som da han gjorde det. Men det får det være utenfor mitt mandat å svare på.

       Når det gjelder å gi støtte til Datatilsynet, tror jeg at Høyre kan regne med at Venstre vil være sterkt opptatt av Datatilsynet, både i forhold til økonomiske ressurser og like mye i forhold til de faglige spørsmålene som er knyttet til Datatilsynet, og som vi vil kunne få som utfordringer. Men akkurat i en replikkveksling i én budsjettsammenheng å gi løfter om konkrete pengsummer litt senere, vil jeg faktisk avstå fra.

       Eit sterkare krav om å hevde seg i den beinharde konkurransen på ulike plan fører også lett til at det blir fleire og fleire som føler seg som taparar i samfunnet. Difor er det viktig å ha all merksemd retta mot alt arbeid som kan førebygge ei slik utvikling. Vi må førebygge slik at born og vaksne vert minst mogeleg utsette for vald, hamnar som rusmisbrukarar eller utnyttar og skader andre gjennom økonomisk kriminalitet.

       Justisdepartementet har ansvaret for å bruke dei økonomiske rammene som Stortinget løyver, slik at det mest mogeleg legg til rette for eit tryggare og meir rettferdig samfunn for alle.

       Ein samla komite ber om at det vert arbeidt vidare med det udekte behovet for barnefagleg kompetanse som ein ser er til stades i samband med registrering av born og unge asylsøkjarar. Desse som kjem hit, er ei utsett og sårbar gruppe, dei har språkproblem, manglar familie og treng difor spesiell omtanke. Dette bør vi som nasjon rette opp, og vi bør sette kreftene inn på å bli betre i vår omsorg.

       Elles når det gjeld praktiseringa av asyl- og flyktningpolitikken, vil eg seie at eg er glad for at justisminister Aure har stadfest at ho vil føre vidare dei tiltaka som tidlegare justisminister Valla starta.

       Gjennom budsjettarbeidet her i Stortinget er det i St.prp.nr.1 Tl.03 ikkje dei store skilnadene mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet når det gjeld kriminalomsorga. Vi er samde om at det trengst å ta eit tak innafor kriminalomsorga. Difor er det meir underleg at budsjettavtala mellom regjeringspartia, Høgre og Framstegspartiet snur prioriteringa mot høgare løyving av midlar einsidig til politiet.

       Eg er glad for at fengsla i Vik og Kongsberg får halde fram med dagens drift i påvente av kriminalmeldinga. Arbeidarpartiet veit at meldinga stort sett var ferdig i departementet før regjeringsskiftet, og ser difor fram til at den varsla meldinga straks kjem til Stortinget for handsaming.

       Men det er eit område som også treng å få langt større merksemd i åra framover, og det er arbeidet med likestilling i politiet. Eg vil gjerne trekke fram det arbeidet som jenter i politiet gjer for å skape uforpliktande nettverk. Dette syner at likestillingsarbeidet og forståinga for at det bør kvinner inn i politietaten, ikkje har hatt nok oppfølging. Eit samfunn som har nokolunde lik fordeling mellom kvinner og menn, treng også eit politi som speglar av dette kjønnsrollemønsteret. Eg trur det er viktig også for den oppfølginga som trengst i enkelte saker som kvinner i særleg grad vert utsette for, som vald og overgrep. Alle politikammer bør difor ha eigne planar for korleis dei sikrar kvinnene ein rettmessig plass i vårt politi.

       Like fullt må småbarnsforeldre innan politiet sikrast mogelegheitene til å ta seg av ungar og arbeid. Bruk av tidskonto og etablering av fleksible barnehagetilbod er tiltak som må brukast langt meir.

       Ein samla komite føreslår ei toårs ordning med stipend i område der det er vanskeleg å rekruttere kvalifiserte søkjarar til politi- og lensmannsbetjentstillingane. Prøveordninga må også ha som mål å fordele stipenda nokolunde likt mellom kvinner og menn.

       Arbeidarpartiet er glad for å kunne følgje opp det forslaget som kom frå Bondevik-regjeringa om 2 mill. kr meir til Registereininga i Brønnøysund. Med dei nye krava til innføring i registeret, for å lette skjemaveldet til næringslivet, og dei utvida krava om registrering av data generelt, er det viktig at det er midlar nok til kvalitetssikring for å dekke informasjonskvaliteten og den juridiske kvaliteten på Brønnøysundregistra til kvar tid.

       Oppfølginga av Schengen-avtala vil stå sentralt i departementet og den politiske leiinga i dei første månadene av 1998. Det er viktig å få formalisert avtala for å kunne bruke også dette samarbeidet som eit middel mot internasjonal kriminalitet.

       Verda vert stadig mindre. Auka mobilitet og ny teknologi gjer at landegrensene får stadig mindre å seie. I dag kan ein utføre kriminelle handlingar i eit land utan å vere fysisk til stades. Dette har dei kriminelle for lengst oppdaga og drege nytte av. Desse miljøa organiserer seg i internasjonale nettverk, og også vi her i landet opplever at velorganiserte nettverk av kriminelle arbeider uavhengig av landegrensene. Difor er det viktig med politisamarbeid over landegrensene, noko som m.a. Schengen-avtala legg opp til. Dagens regjeringsparti har alle tre programfesta at dei går imot ei slik avtale, noko som også innstillinga til Justisdepartementets budsjett har avdekt. Fleirtalet for avtala er det same i dagens storting som då den vart handsama den 9. juni i år. Utan omsyn til partiprogram har Regjeringa i tråd med ønsket til Stortinget sitt fleirtal teke på seg å føre vidare dei forhandlingane som avtala rommar, i samband med at EU har vedteke å inkorporere Schengen-avtala i EU. Eg går ut frå at desse forhandlingane får den nødvendige prioritet, og at den politiske leiinga i Justisdepartementet følgjer dette opp utan unødvendig utsetting, ikkje minst med bakgrunn i at det er viktig snarast å bygge opp eit forsvarsverk mot internasjonal kriminalitet, slik at ikkje Noreg gjev rom for at det vert etablert kriminelle forhold grunna manglande samarbeid over landegrensene. Det er i tillegg viktig at vi beheld passfridommen i Norden og også utvidar den til andre EU-land.

Jørn L Stang (Frp) : Kriminalitetsbildet i fedrelandet er negativt økende, og voldskriminalitet, grove forbrytelser, sedelighetskriminialitet og narkotikakriminalitet øker i særdeleshet. Fremskrittspartiet slår seg ikke til ro med å sammenlikne den registrerte kriminaliteten i Norge med våre nordiske naboer og dermed hevde at den er liten i forhold. Statistikken over den registrerte kriminaliteten kan lyve. Det er slik at ved påført skadeverk på annenmanns eiendom eller innbrudd, er det blitt mer vanlig ikke å anmelde forholdene nettopp fordi sakene blir henlagt grunnet knappe ressurser til politi- og lensmannsetat. Dermed får man naturlig et skjevt bilde av det totale kriminalitetsbildet, enten det dreier seg om større eller mindre forbrytelser i denne sammenheng. De som er noenlunde oppdatert med henblikk på medieoppslag, er kjent med disse forhold. Derimot er det tilstrekkelig klart slått fast i Stortingets dokumenter at det er flere voldslovbrudd og flere anmeldte forhold av voldtekter totalt sett. Fremskrittspartiet mener at det i et sivilisert samfunn skal være en høyt prioritert oppgave å bekjempe kriminaliteten, gjerne med hardere midler, slik at man tar mer hensyn til ofrene enn til gjerningsmennene, noe som ofte ikke er tilfellet i dag.

       Vår påstand er at bekjempelsen av kriminaliteten er forsømt av de øvrige partiene i Norge. Det kan vises til flere forslag fra Fremskrittspartiet - forslag som går på økt straffeutmåling og strengere soningsforhold - som ville ha preventive virkninger, men som dessverre ved tidligere anledninger er blitt nedstemt. Dette ville ha vært preventive virkemidler for bekjempelse av eksempelvis importen av narkotiske stoffer, noe som ville virket dempende på organisert, internasjonal kriminalitet så den ikke skulle få fotfeste i Norge.

       Narkotikalovgivningen og virkemidlene må være i samsvar med at samfunnet ikke godtar noen form for håndtering av narkotika, bortsett fra i helsevesenet og i forskning. Kampen mot narkotika og omsetning av narkotika er viktig for å kunne garantere barn og ungdom en narkotikafri oppvekst. Fremskrittspartiet anser bidragene fra de ideelle, frivillige organisasjonene som svært viktige i kampen mot narkotikaondet - organisasjoner som Ungdom Mot Narkotika og Norsk Narkotikapoliti-forening.

       Ifølge Statistisk sentralbyrå er over 90 % av dem som er ansvarlige for narkotikasmugling inn i landet, av utenlandsk opprinnelse, spesielt fra tidligere Jugoslavia. Dette er et varsku til landets politikere om at kontrollen må intensiveres, spesielt mot ulovlige omsettelige varer.

       Fremskrittspartiet har tidligere tatt til orde for bygging av eget fengsel for kriminelle av utenlandsk opprinnelse. Det er også blitt nedstemt. Dette og flere preventive virkemidler og tiltak kan landets borgere forvente av Fremskrittspartiet i denne stortingsperioden. Fremskrittspartiet mener samtidig det ikke er mulig for et land å føre en fremtidsrettet og effektiv kriminalpolitikk uten å ta i betraktning kriminalitetens internasjonale aspekter, og reaksjonene er nødt til å stå i forhold til dette.

Statsråd Aud-Inger Aure : Kriminalitet kan best forebygges ved en samfunnsutvikling som fremmer oversikt og tilhørighet, sikrer rettferdig fordeling og bidrar til gode oppvekstvilkår for barn og unge. Dersom man skal kunne forebygge og bekjempe kriminaliteten, må barne- og ungdomsarbeid prioriteres. Vi kommer ikke bort fra at kriminalitet ofte er et resultat av miljøer som ikke gir mennesket rotfeste, kontakt og positive utfordringer. Det vil være Regjeringens mål på bred basis å bidra til en samfunnsutvikling som også er kriminalitetsforebyggende.

       Regjeringen vil videreføre prioriteringen av kriminalitetsbekjempelse på noen områder som i særlig grad truer individets trygghet og samfunnets interesser. Disse områdene er voldskriminalitet, narkotikakriminalitet, internasjonal organisert kriminalitet og økonomisk kriminalitet.

       Regjeringen vil i tillegg understreke viktigheten av å øke innsatsen mot hverdagskriminalitet. Vinningskriminaliteten utgjør den store delen av kriminalitetsbildet. Det er altså denne type kriminalitet som hyppigst rammer mennesker i deres hverdag. Både vinningskriminalitet og voldskriminaliteten fører til at mange mennesker føler seg utrygge.

       Regjeringen vil styrke politiets muligheter til forebyggende arbeid. Et synlig politi med god lokalkunnskap vil redusere folks utrygghet og virke forebyggende på kriminaliteten. Jeg er enig med komiteen når den viser til lensmannsetaten som en god nærpolitimodell, preget av god oversikt over og god kunnskap om lokalmiljøet. En tjeneste basert på nærhet til befolkningen vil bidra til at folk føler seg tryggere i lokalsamfunnet.

       Regjeringen vil også legge vekt på fortsatt å styrke det internasjonale samarbeidet for å bekjempe den profittmotiverte kriminaliteten og kriminalitet over landegrensene.

       Ved at det nå er flertall for å øke opptaket ved Politihøgskolen, blir antallet studenter så stort at en utnytter kapasiteten ved skolen maksimalt. Det blir en utfordring for departementet å sørge for at kapasitetsutnyttelsen ikke går på bekostning av kvaliteten på utdanningen.

       Regjeringen vil øke innsatsen både mot hverdagskriminalitet og organisert kriminalitet. Jeg er derfor fornøyd med at politiets budsjett er styrket også for 1998. En av de viktigste utfordringene blir å sørge for at den økte satsingen på politiet de siste årene vil bli benyttet mest mulig effektivt for å nå de hovedmålene som legges til grunn for politiets arbeid.

       Politiet er styrket gjennom flere budsjettbehandlinger de senere år. Det er imidlertid viktig å huske på at en styrking av ett ledd i straffesakskjeden nødvendigvis vil medføre økt press i de andre leddene. Styrkingen av politi- og lensmannsetaten vil føre til at flere kriminelle handlinger blir oppklart, og flere blir stilt for retten. Jeg kan love at Regjeringen vil arbeide videre med å sikre rask og effektiv saksavvikling. For at den oppdragende virkningen av straffen ikke skal svekkes, er det svært viktig at rettsvesenet kommer med en rask reaksjon overfor den enkelte lovbryter. Arbeidet for å hindre tilbakefall er mest effektivt når det ikke går for lang tid fra kriminell handling blir begått, og til domsavsigelse og rehabiliterende arbeid igangsettes. Forslaget om å styrke domstolene vil derfor komme godt med. Flertallet foreslår at dette i hovedsak skal dekkes inn ved å redusere departementets driftsbudsjett. Selv med streng prioritering kan dette få betydning for etatstyringen og oppfølgingen av saker som det er stor enighet om at bør prioriteres.

       Effekten som styrkingen av politi- og lensmannsetaten har på de andre leddene i straffesakskjeden, er også en viktig grunn for at denne regjeringen har gått inn for en styrking av kriminalomsorgen i forhold til den forrige regjeringen.

       I budsjettet for 1998 kommer dette til uttrykk ved økningen av fengselsvesenets driftsbudsjett, som bl.a skal brukes til å styrke bemanningen i sikkerhetstjenesten og til løpende vedlikehold av bygningsmassen. Jeg har merket meg at komiteen er fornøyd med at det nå blir bevilget midler til den nødvendige rehabiliteringen av Stavanger kretsfengsel.

       Ved å øke klasseopptaket ved Kriminalomsorgens utdanningssenter sikres også fengselsvesenets tilgang til kvalifisert tjenestepersonell for framtiden.

       Etter mitt syn er hovedutfordringen for kriminalomsorgen å tilrettelegge innholdet i straffegjennomføringen på en slik måte at faren for nye kriminelle handlinger blir redusert. Jeg er glad for at hele justiskomiteen er enig i at det er et hovedmål for kriminalomsorgen å legge forholdene til rette for at den straffedømte selv skal kunne gjøre en innsats for å endre sitt kriminelle handlingsmønster.

       Innholdet i soningen er en faktor som antas å påvirke faren for tilbakefall. Jeg ser derfor et behov for en videreutvikling av straffegjennomføringens innhold. Dette krever økt fokusering på individuell tilrettelegging med ytterligere satsing på soningsplanlegging og påvirkningsprogrammer. Dette vil vi komme tilbake til i den varslede stortingsmeldingen.

       Den straffedømtes muligheter for endring av livsførsel vil også være avhengig av andre samfunnsinstitusjoner. Regjeringen vil i den kommende stortingsmeldingen vurdere ansvarsforholdet og samarbeidsformene mellom kriminalomsorgen og berørte myndigheter. Også de frivillige organisasjonenes rolle i rehabiliteringen av straffedømte blir vurdert i denne sammenhengen.

       Bekjempelse av rusmisbruk er en helt sentral forutsetning for rehabilitering av den straffedømte. Narkotikabekjempelse må etter mitt syn være en integrert del av fengselsvesenets daglige drift. Departementet arbeider med en gjennomgang av dagens kontrolltiltak for å vurdere om disse brukes godt nok. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med denne saken, slik det er lovet i Justisdepartementets budsjettproposisjon.

       Regjeringen har startet arbeidet med å gjennomgå praksis for innvilgelse av opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening med sikte på at praktiseringen av regelverket til enhver tid skal være human og rettferdig. Jeg har nå tatt initiativ til å se nærmere på skilte, mishandlede kvinners situasjon og unge asylsøkeres spesielle stilling. Komiteens påpekinger vedrørende sistnevnte gruppe har jeg merket meg med interesse. Arbeidet med å opprette en klagenemnd for saker etter utlendingsloven skal også intensiveres. Målsettingen er å få etablert en slik nemnd så snart som mulig.

       Regjeringen går inn for å styrke Datatilsynets ressurser slik at det kan være i forkant av utviklingen på personvernsiden, og at det kan følge opp forslag om behandling av personvernopplysninger på en tilfredsstillende måte.

       Åpenhet og demokrati har vært og vil fortsatt være et viktig satsingsområde for Justisdepartementet. Regjeringen er opptatt av en aktiv etterlevelse av offentlighetsloven og ser dette som en forutsetning for et trygt og åpent samfunn. Regjeringen skal legge fram en stortingsmelding om offentlighet i forvaltningen nettopp for å skape større åpenhet i samfunnet.

       Det er gledelig å se at det innenfor den netto utgiftsramme som Stortinget har vedtatt, er en stor grad av enighet om prioriteringene. Stortinget vedtar i dag et budsjett for justissektoren som gir et godt grunnlag for arbeidet i 1998.

       Avslutningsvis vil jeg kommentere situasjonen ved Oslo kretsfengsel. To lokaler ble i går stengt av brannvesenet. I tillegg er det gitt frister for utbedring av andre lokaler. Jeg ser meget alvorlig på dette og vil følge utviklingen. Stortinget har i revidert nasjonalbudsjett bevilget 20 mill. kr til Oslo kretsfengsel, som også flere talere har vært inne på tidligere. Det gjennomføres i den forbindelse en byggeteknisk tilstandsanalyse. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med informasjon når denne analysen foreligger og er gjennomgått.

       For ikke lenge siden var spørsmålet om kirkeasyl sentralt i forbindelse med ny prøving av kirkeasylsakene. Jeg forstod den gang etter kontakten mellom departement og kirke at en hadde en felles forståelse om at kirkeasyl ikke kunne være noe permanent løsningsalternativ for å unngå regelverket.

       Justisministeren har i Nationen, så vidt jeg husker, uttalt at en ikke skulle kunne unndra seg regelverket, men sa allikevel at kirkeasyl kunne brukes i nødsfall. Mitt spørsmål er på en måte om justisministeren kan klargjøre sine synspunkter knyttet til kirkeasyl, om det er slik å forstå at den aksepten i utgangspunktet for bruk « i nødsfall » er en aksept for at kirkeasyl er en del av norsk asylpolitikk. Jeg kunne godt tenke meg å høre når justisministeren eventuelt vil ha muligheter til å orientere Stortinget om endringene i praktiseringen av regelverket og en del av de tingene det ble lagt opp til endring i, f.eks avhørsansvaret.

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er en felles forståelse for og en felles enighet om at vi ønsker en flyktning- og asylpolitikk som er human og rettferdig. Det er et felles mål for mange av oss som er til stede her i salen i dag.

       Når det gjelder kirkeasyl, er det en helt fremmed ting de siste par hundre årene i norsk historie. Men det vi har sett, er at uten at Kirken har institusjonalisert dette på noen måte, eller noen andre har gjort det, har folk søkt tilflukt. Jeg har uttalt meg ved flere anledninger om at jeg syns at dette med kirkeasyl ikke er noen løsning, og det mener jeg fortsatt.

       Når jeg har gått inn i disse sakene, har jeg måttet erkjenne at her er det vanskelighetsgrader som gjør at en bør komme ganske dypt ned i dem før en virkelig begynner å se hvor vanskelig dette er. Men vi opprettholder den kontakten mellom kirke og myndigheter som ble startet under den tidligere regjering, og vi holder fast på å ha en dialog med Kirken om dette. Kirkeasyl er ikke ønskelig, men fordi det er en helt utenkelig tanke i en norsk kirke at man skal kaste ut noen eller hindre noen i å komme inn, er dette et spørsmål som vi må bruke litt lang tid på å løse. Det kommer i sin tid, men jeg må fortsatt be om forståelse for at det ikke blir før jeg har full klarhet i de nye reglene som vi skal ha i forhold til kriterier for opphold i Norge og slikt, og det vil enda ta litt tid.

       Når det gjelder dette med flytting av avhør, eller intervju, går det arbeidet også sin gang, og jeg håper at vi skal kunne greie å finne fram til en ny praktisering av det i løpet av relativt kort tid.

Jørn L Stang (Frp) : Jeg syns at de to siste innleggene nå var ganske oppsiktsvekkende. Om de var avklarende, vet jeg ikke, men det var en bekreftelse fra Arbeiderpartiet på at de priser Regjeringens nye flyktning- og asylpolitikk, og hilser den velkommen. I tillegg gav justisministeren en bekreftelse på nettopp det samme, at hun ønsket å myke opp reglene for å ta imot og få til flere familiegjenforeninger. Da er mitt spørsmål: Er det nå et flertall for en ny politikk med hensyn til asyl- og flyktningpolitikken, opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforeninger? Hva er årsaken til det? Hvorfor forlater man de avtalene som Norge har forpliktet seg til via FN-konvensjonene?

       Jeg ville gjerne hatt en avklaring på nettopp disse spørsmålene jeg nå har stilt, for det kunne også være interessant for hele nasjonen hva vi kan forvente oss i flyktning- og asylpolitikken også med henblikk på familiegjenforeninger.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg gjentar gjerne formuleringen fra Voksenåsen-erklæringen og Regjeringens tiltredelseserklæring nok en gang. Der snakker vi om en liberalisering av de reglene som nå har blitt brukt. Vi snakker overhodet ikke om en ny flyktning- og asylpolitikk. Det er ikke snakk om en lovendring, men vi erkjenner at innenfor dagens regelverk er det rom for skjønn og for vurderinger i en litt annen retning enn det har vært hittil. Vi forlater ingen FN-konvensjoner. Det ligger ingenting annet i Regjeringens løfte om en liberalisering enn at det skulle gå an å få til den nødvendige tilpasning innenfor dagens regelverk.

       Vi regner ikke med at det er flertall for noen helt ny politikk i Stortinget på dette området, og det forholder vi oss til.

Kristin Krohn Devold (H) : I mitt innlegg tidligere i dag hadde jeg to hovedpoeng. Det ene var at justiskomiteen har tatt et skritt i skjerpende retning i kriminalpolitikken. Det andre poenget var at hverdagskriminaliteten løftes opp og gis høyere prioritering.

       Når vi nå har fått til disse tilleggsbevilgningene til rettsapparatet, politi og fengselsvesen, håper jeg at justisministeren kan bekrefte at de skal brukes direkte til å bekjempe hverdagskriminaliteten, slik komiteen enstemmig har tatt til orde for. I dag vet vi at saker med kjent gjerningsmann henlegges. Vi mottar daglig brev med eksempler på dette. Vi vet at eldre damer på St.  Hanshaugen er redd for å gå til kirke da de opplever ran på høylys dag, og vi vet at folk som har tatt lovbrytere på fersk gjerning, enten det dreier seg om hærverk

       eller ran, har opplevd at forbryteren har gått fri. Det som anføres som årsak til det, er « bevisets stilling ».

       Så mitt enkle spørsmål er: Kan justisministeren bekrefte at det ikke er akseptert, og at det ikke vil bli akseptert at lovbrudd med kjent gjerningsmann henlegges, slik at vi som politikere heretter overfor vanlige folk kan vise til resultater, og at vi mener alvor når vi sier at hverdagskriminaliteten skal bekjempes?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg regner med at justiskomiteens leder også merket seg den sterke vektlegging i mitt innlegg av den viktige kampen vi har å gjøre mot vinningskriminalitet og hverdagskriminalitet.

       Etter mitt syn er trygghet i hverdagen både for barn, voksne og eldre veldig viktig. Det området som komitelederen her tok opp, vil ha en veldig stor oppmerksomhet fra min side. Jeg kan forsikre om at jeg skal gjøre mitt beste til at vi skal kunne komme bort fra den vonde og vanskelige situasjonen der man av kapasitetshensyn har vært nødt til å henlegge saker med kjent gjerningsmann. Dette er noe vi håper er et tilbakelagt stadium, og at vi aldri skal være nødt til å komme dit igjen.

       Under slike samfunnsforhold er det dessuten lettere å drive forebyggende arbeid, noe som ikke minst er viktig i en tid hvor spesielt ungdommen er utsatt for alle typer påvirkning. Utviklingen på mange felt i vårt komplekse samfunn har innflytelse på Justis- og politidepartementets ansvarsområde.

       Det er derfor med en smule bekymring jeg registrerer stortingsflertallets utvidelse av statsbudsjettets utgiftsside, ikke minst når helårsvirkningen av Regjeringens hjertesaker gjør seg gjeldende for fullt i 1999-årsbudsjettet og med en eventuell videre utvidelse av kontantstøtten med nye årskull i årene framover. Faren for at dette kan gå ut over andre viktige områder, tas på alvor i Arbeiderpartiet.

       I de senere år, med stadig nye og utvidede oppgaver, har en større arbeidsbyrde blitt lagt på Justisdepartementets skuldre. I motsetning til andre departement har ikke Justisdepartementet noe underliggende direktorat til å stå for den daglige styring på noen av sine felt. Departementet skal være sekretariat for den politiske ledelsen, er administrativt ansvarlig overfor domstolene, er etatsleder for en rekke etater og skal også ivareta rollen som forvaltningsorgan.

       I sum stiller dette meget store krav til departementet. Derfor ser jeg med bekymring på Høyres, Fremskrittspartiets, Kristelig Folkepartis og Senterpartiets forslag om reduksjon av Justisdepartementets budsjett. En reduksjon på 3 mill. kr er gjerne ikke all verden, men det gir negative signaler.

       Særlig overrasket er jeg over sentrumspartiene, som under fjorårets budsjettbehandling gikk inn for å styrke departementets administrative funksjoner. Ut fra hvem som nå sitter med regjeringsmakten, synes jeg dette er noe merkelig. Arbeiderpartiet ønsker et sterkt departement som er i stand til å løse sine oppgaver, men selvfølgelig med en rasjonell drift og innenfor ansvarlige økonomiske rammer.

       For en helhetlig kriminalpolitikk må vi ha et samspill mellom politi, lensmenn, rettsvesen og kriminalomsorg, noe som flere har vært inne på. For politi- og lensmannsetat dreier deg seg ikke bare om penger og stillinger, men det må også stilles krav til organisering, effektivitet og rasjonalitet. Med denne forutsetning vil jeg gjenta at det fortsatt er viktig for Arbeiderpartiet å styrke denne sektoren.

       Når det gjelder den pågående organisering av politiet og de kommende grensejusteringer av politidistriktene, er jeg meget tilfreds med at en samlet komite legger vekt på at kommunene skal inviteres til å delta i det lokale utviklingsarbeidet og gis mulighet til å uttale seg om de endelige forslag.

       Styrking av rettsvesen/domstoler er helt nødvendig. I den forbindelse er det også nødvendig å se på tiltak for rekruttering av dommere.

       Når det gjelder toinstansreformen, vil jeg gjenta det som står i komiteinnstillingen: Rettssikkerheten er det viktigste. Utviklingen når det gjelder arbeidsbyrden, må også følges nøye. Det samme gjelder situasjonen i Oslo når det gjelder varigheten av varetektsfengsling i grove narkotikasaker. Der kan jeg bare henvise til det som stod i Dagbladet sist lørdag.

       I kjeden av en helhetlig kriminalpolitikk er kanskje kriminalomsorgen det svakeste ledd, og bl.a derfor har Arbeiderpartiet prioritert dette området i vår fordeling av de økte ressursene til justissektoren.

       Når det gjelder asylpolitikken, er det påfallende, om enn ikke overraskende, at forskjellen på å være i opposisjon og posisjon allerede nå synes åpenbar. Jeg er glad for at flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, er enig i at norsk flyktning- og asylpolitikk må føres videre basert på de internasjonale forpliktelsene vårt land har.

       Men flyktning- og asylpolitikken er ikke bare spørsmål om hvem og hvor mange som får opphold i Norge, men også hvordan innvandrerne bedre kan integreres i det norske samfunnet.

Bjørn Hernæs (H) : Det er ting som tyder på at vi nærmer oss avslutningen på justisdebatten. Da synes jeg det er hyggelig å innlede med det som var innledningen i de første innleggene her, at det i det store og hele er meget bred enighet om kriminalpolitikken i dette landet. Jeg har lyst til å si at vi også, særlig for de alvorligste forbrytelsene, har en god kriminalpolitikk i Norge, i tråd med rettsstatens prinsipper og de humane tradisjonene som vårt land bekjenner seg til.

       Når det gjelder et par av de innleggene som har vært holdt, har jeg lyst til å si at det spesielt har gledet meg at justisministeren så klart bekrefter at saker med kjent gjerningsmann nå ikke vil bli henlagt. Jeg tolker det dit hen at hvis de ressursene som er tilført politiet, skulle vise seg utilstrekkelige for å få til dette, vil statsråden komme tilbake til Stortinget med det, f.eks i revidert budsjett eller eventuelt ved senere budsjetter. Jeg tar det også som en selvfølge at de krav som er stilt til Politihøgskolen om å utdanne nok politifolk, ikke vil gå ut over effektiviteten og den øvrige tjenesten.

       I det alminnelige bilde av kriminalitet har det vært fokusert mye - og det har gledet meg - på bekjempelsen av hverdagskriminaliteten. Det er den som folk flest føler på kroppen. Det er litt betenkelig at Arbeiderpartiet har vist - jeg tror nesten jeg vil si - en litt sutrende holdning til at politiet har fått mer penger. De har brukt ord som om det skulle være uttrykk for en mistillit til og en mistenkeliggjøring av statsråden, som har ansvaret for politiet. Jeg tror - hvis jeg kanskje får lov til å si det som en personlig anbefaling - at det i så fall er en mistenkeliggjøring og en mistillit som jeg tror statsråden meget vel kan leve med. Det er jo slett ikke slik det er ment, det er ment som det absolutt motsatte.

       Jeg har lyst til å dvele ved et par setninger ved dette med synlig politi. Jeg tror - og dette blir vel synsing - at synlig politi betyr mye, mye mer enn vi ellers ofte forestiller oss. Komiteleder Kristin Krohn Devold henviste til sin erfaring fra London. For min egen del kan jeg henvise til min erfaring da jeg hadde gleden av å være fire uker i FN i New York i fjor høst, hvor jeg sammen med stortingskolleger kunne bevege meg ikke bare på Manhattan, men også gjennom Harlem til f.eks en fantastisk konsert i Kanaan Baptist Church - midt gjennom disse områdene som skulle være så farlige, og vi følte oss absolutt trygge.

       Det viser jo hva man oppnår, både i London og i New York, ved å få politi ut på gatene og ta denne typen kriminalitet på alvor. Det er nesten uvesentlig hvorvidt denne tryggheten er reell eller fiktiv. Det er nemlig slik at den mer subjektive angst man føler, som jeg tror mange mennesker har i seg, er like alvorlig som den som er betinget i mer konkrete farer. Hvis vi har en situasjon hvor f.eks eldre mennesker ikke våger å gå ut om kvelden fordi de tror at de er i fare, er det en ting som etter all sannsynlighet må kunne forebygges ved at det er politi til stede, slik at de kan slippe å føle denne angsten.

       Helt til slutt vil jeg ta opp noe av det vi har snakket om i et par replikker, nemlig hensynet til personvernet. Det er min faste overbevisning at gjennom Schengen-samarbeidet vil vi få mulighet til å bekjempe kriminalitet også på politiets premisser. Men det er ingen grunn til å legge skjul på at i grensedragningen mellom effektiv kriminalitetsbekjempelse og personvernet, er det ingen som sitter inne med absolutt riktig rettledning. Derfor vil jeg håpe at også på dette området vil justisministeren følge utviklingen meget nøye. Det er vilje fra i hvert fall noen i Stortinget til å følge opp med mer midler hvis det skulle være nødvendig for å sikre at også personvernet får den oppmerksomhet som det i aller høyeste grad fortjener, i grensedragningen mellom effektiv kriminalitetsbekjempelse og det personlige vern.

Morten Olsen (A) : Jeg vil innledningsvis få lov til å uttrykke stor glede over justisministerens vektlegging av betydningen av satsing på barne- og ungdomsarbeid som et viktig område for å bekjempe kriminaliteten. Vi synes det er helt på sin plass at det også kommer sterkt til uttrykk fra denne talerstol.

       Det er ingen stor uenighet partiene imellom med hensyn til hovedsatsingsområdene innenfor kriminalpolitikken for kommende år. Det har blitt uttalt av flere fra denne talerstol. Komiteen er samlet når det gjelder disse punktene om redusert kriminalitet, trygghet og rettssikkerhet, åpenhet og demokrati samt justissektorens oppgaveløsning og service til publikum.

       Uenigheten består stort sett i hvilke metoder som skal benyttes, og i hvilken rekkefølge tiltakene skal prioriteres. Tradisjonen tro har Høyre og Fremskrittspartiet igjen tatt på seg gullbuksene og kaster penger etter politi- og lensmannsetaten. Arbeiderpartiet er ikke motstander av at politiet får økte bevilgninger, men det må gå inn i en sammenheng og ikke være en symbolpolitisk fanesak som reises uansett hva som ligger i budsjettet fra før, som om penger alene skulle løse alle utfordringer som politiet står overfor, eller at plutselige, spontane ekstrabevilgninger skulle gi ekstra innsiktsfull ressursbruk. For Arbeiderpartiet er det viktig at hele politikken og alle prioriteringene henger sammen. Det er også viktig å se på hvilke prosesser som foregår innad i etatene når penger skal bevilges.

       For politiets vedkommende jobbes det med en organisasjonsutviklingsprosess og innføring av bedre dataverktøy. Dette vil alene og hver for seg kunne gi store effektiviseringsgevinster. I en tid da politiet selv kartlegger ressursbehov og hjelpemidler for en mer effektiv og tidsriktig organisasjon, benytter altså sentrumsregjeringen, diktert av Fremskrittspartiet og Høyre, muligheten til å kjøpe seg litt popularitet. Dette virker ikke spesielt seriøst. Bedre blir det ikke når de i forliket ikke samtidig bevilger midler i tilsvarende grad til fengsler og domstoler. Arbeiderpartiet sprer midlene på hele straffesakskjeden, noe som vil gi en mer helhetlig opprustning av kapasiteten.

       Som jeg var inne på i en replikk til justiskomiteens leder tidligere i debatten, vil budsjettforslaget til sentrum/høyre, skape store problemer, spesielt for Borgarting lagmannsrett, som skal behandle anker fra Oslo byrett.

       Antall straffesaker i Oslo har økt med 50 % første halvår i år, og i Aftenposten Aften den 20. november pekes det på fra ekspedisjonssjef Jon D.  Bech i domstolavdelingen i Justisdepartementet at hovedproblemet er det misforholdet som oppstår ved at politiet får tilført midler og den resterende del av straffesakskjeden ikke får tilsvarende økninger. Jeg registrerte at justiskomiteens leder ikke svarte på om endringene gjorde straffesakskjeden bedre etter påplussingene fra sentrum/høyrekameratene, og representanten Hernæs så ikke noen stor nødvendighet av å gjøre noe poeng ut av det. Det er nettopp fordi jeg ser at her kan det komme til å bli problemer, at jeg velger å gjøre et poeng ut av det.

       Arbeiderpartiet mener at ressurser til kriminalomsorgen og ressurser til politi- og lensmannsetaten og domstolene må balanseres slik at vi får optimal effekt og en reduksjon i behandlings- og soningskøene. Dette er ikke et uttrykk for sutring. Det er heller ikke et uttrykk for at vår løsning for bekjempelse av kriminaliteten skulle bety lavere bevilgninger i hele straffesakskjeden. Vi er opptatt av at de tiltakene som blir iverksatt både innenfor kriminalomsorgen og politietaten, er godt gjennomarbeidet og en del av en helhet.

       For det første skal en når det gjelder bevilgningene, ta hensyn til pågående prosesser internt i etatene, og for det andre skal satsingen gjenspeile en helhetlig politikk. Denne helheten baserer seg på en politikk der alle har rett til et arbeid for eget utkomme, en familiepolitikk som trygger barnas oppvekstvilkår, en tilrettelegging av tilbud fra samfunnets side etter prinsippet om å yte etter evne og få etter behov, en politikk som fremmer trygghet, solidaritet og likeverd, og som skaper mindre forskjeller mellom folk, og et samfunn der forebygging av kriminalitet er fokusert og akseptert som et sektorovergripende og prioritert satsingsområde.

       I kriminalomsorgen er den viktigste oppgaven å hindre tilbakefall, slik at flere kommer ut av den kriminelle løpebane. Dette arbeidet må begynne i fengslene. Jeg er ikke så veldig opptatt av snøen som falt i fjor, men - litt forsiktig - vi bør vel kunne være enige om at vi her har en jobb å gjøre. Individuelle soningsplaner som tar utgangspunkt i den straffedømtes forutsetninger, burde være selvsagt. Likeså skal den domfelte konfronteres med sine gjerninger og tillegges ansvar for det som er gjort.

       God oppfølging av de innsatte krever ressurser. Jeg forstår godt fengselstjenestemennenes frustrasjon over at soningskøene øker og at de får mindre tid til hver enkelt innsatt. Det fører til dårligere resultat, dvs. rekruttering til ny kriminalitet. For å få full effekt av påvirkningsprogram og soningsplanlegging, stilles det stadig større krav til fengselstilsattes kompetanse.

       Arbeiderpartiet mener at etter- og videreutdanning for ansatte i friomsorgen og i fengslene er helt avgjørende for hvilke rehabiliteringsmuligheter og resultater vi vil få i årene som kommer. Alle disse problemstillingene vil bli berørt i den kommende kriminalomsorgsmeldingen. Disse tiltakene vil kreve økte ressurser. Det vil, i motsetning til den aktuelle ressursøkning til enkeltgrupper, være en del av en helhetlig plan der tiltakene er veid, vurdert og hørt og en har fått tilbakemelding både av ansatte og andre berørte. Det er med disse metoder Arbeiderpartiet skal videreutvikle de tjenester og den kompetansen som i høyeste grad eksisterer innenfor politi, fengsel, friomsorg og justissektor for øvrig.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Det er en naturlig sammenheng mellom politi, domstol og fengselsvesen. Derfor er det nødvendig å ha helheten for øye når vi velger å ruste opp og styrke f.eks politiet.

       De senere årene har politiet blitt tilført ressurser som gjør dem bedre i stand til å takle utfordringene de står overfor. Også årets budsjett har den samme profil. Isolert sett er det veldig bra, men det blir nå viktigere enn noensinne å se helheten, med tanke på framtidige satsingsområder. Når politiet får tilført større ressurser, er det et tankekors at departementet må bruke sparekniven i sin politiavdeling.

       Men også domstolene og fengselsvesenet bør nå stå for tur til å bli styrket. Det må være en logisk konsekvens at kapasiteten ved domstolene tilsvarer den kapasitet politiet har til å etterforske kriminalitet, oppklare saker og bringe dem fram for domstolene. Dersom det blir kø ved domstolene og ferdigetterforskede saker blir liggende i månedsvis før de blir pådømt, skaper det forakt for rettssystemet.

       Da er vi samtidig framme ved neste ledd i kjeden, nemlig fengselsvesenets mulighet for å motta de dømte til soning umiddelbart etter idømt straff. Jeg tenker da ikke bare på kapasitet og fengselsplasser, slik Fremskrittspartiet gjør. Jeg tenker mer på kvaliteten i det soningsopplegg som tilpasses den enkelte. Det er lenge siden vi betraktet fengsel bare som et sted kriminelle skulle settes til side, fratas frihet og smake pisken under « vann og brød »!

       I tillegg til at soningen skal være preget av samfunnets reaksjon på kriminelle handlinger, er det av stor betydning at soningen samtidig gir vesentlige bidrag til normalisert atferd etter endt soning. Dette krever kvalitet på opplegget og nødvendigvis økte bevilgninger til fengselsvesenet i de framtidige budsjetter. Det vil være investeringer til reduksjon av utgifter, og det gir økt beskyttelse av samfunnet mot gjentatt kriminalitet fra de samme personer.

       I denne sammenheng vil jeg understreke hvor nødvendig det er med et tett og fordomsfritt samarbeid mellom de ulike, men likeverdige institusjonene innen fengselsvesenet på den ene siden og mellom disse og det sivile liv utenfor fengselsmurene på den andre siden. Ganske konkret vil jeg peke på det faktum at en meget høy andel av forbrytelsene begås av personer med rusproblem. Et første og nødvendig skritt på veien mot kriminalitetsfritt liv for disse er at de får hjelp med sitt rusproblem. Kompetansen på dette området ligger ikke i fengselsvesenet, men i offentlige og private virksomheter og organisasjoner. Ikke minst at mange av disse har forankring i kristen tro og kristent livssyn, gir en tilleggseffekt utover den rent behandlingsfaglige ekspertisen. Det er derfor ønskelig at man i enda sterkere grad målbevisst søker samarbeid med f.eks. Blå Kors, Evangeliesentrene og Frelsesarmeen. For noen, kanskje ganske mange, vil en soning bestående av et behandlingsopplegg kunne endre atferd og livsinnhold ganske radikalt.

       Jeg vil også peke på det meget verdifulle arbeidet som fengselsprestene utfører. Deres oppgave er i stor grad knyttet til fangene i fengslene, men de er samtidig et viktig bindeledd til det sivile livet. Fra høyt administrativt hold innen fengselsvesenet har jeg fått en klar og utvetydig tilbakemelding om hvilken uvurderlig ressurs fengselsprestene utgjør. Derfor forundrer det meg samtidig at det skal ta så lang tid å få bygd ut ordningen med fengselsprester skikkelig. Å gjøre dette til et satsingsområde vil ikke kreve de store investeringene. Samtidig vil samfunnet få mye igjen for hver investert krone.

       Det må også være naturlig at fengselsprestene får bedre mulighet til å organisere innsattes deltakelse i sosialt liv utenom fengslene. I dag er det tolkninger som legger hindringer i veien for dette ettersom det kreves etatsutdanning for dem som skal følge med den eller de innsatte til f.eks øvelse i sangkor, kirkebesøk o.l. De magre budsjetter fengselsprestene rår over, blir dermed en hindring som ikke gagner rehabiliteringen ettersom det ikke er penger til å betale de etatsutdannede vaktene. Frivillige må kunne brukes til å hente og bringe. Her handler det om fanger som for øvrig kan dra på permisjonsbesøk uten ledsager i det hele tatt. Det dreier seg om å bruke sunn fornuft i tillegg til å vise tillit for å skape tillit.

       Fengsel må ikke forstås som et sted vi oppbevarer fanger. Det skal derimot være et aktivt lærested for livet i samfunn.

       Anders Jahre-saken nylig vant en ankesak på Cayman Island.

       Den saken som nå ble vunnet, gjaldt formaljuss, bl.a knyttet til utformingen av stiftelsesdokumentene til selskapet Continental Trust Foundation. Denne saken er anket av motparten. Ankesaken vil ta minst ni måneder og selvsagt koste betydelig med penger. Dersom boet så får medhold i anken og vinner igjen, er det bare starten på en fortsatt langvarig rettsstrid. Det neste spørsmålet som da må for domstolene, er hvorvidt overføringen av midler fra Continental Trust Foundation til den gyldige stiftelsen Aall Foundation, hvor pengene i dag ligger, også er ugyldig. Dersom boet etter flere år også skulle vinne en slik sak, gjenstår hovedsaken om retten til midlene, som i denne saken dreier seg om 400-500 mill. kr, som denne stiftelsen i dag har kontroll over. Det vil altså fremdeles være meget langt fram til en eventuell seier og lite sannsynlig at den noensinne vil komme.

       Sett at man hadde brukt disse 150 mill. kr til å bekjempe økonomisk kriminalitet, at det var målsettingen - det ble jo her brukt som hovedargument - da kunne man altså fått noe mellom 40 og 45 heltidsstillinger i politiet og betalt disse i ti år for det samme beløp. Og jeg er helt overbevist om at 45 nye etterforskerstillinger i Økokrim i ti år ville oppklart langt flere saker og bekjempet økonomisk kriminalitet langt mer effektivt enn å bruke disse pengene til å forsøke å dokumentere at en person som avgikk ved døden i 1982, har begått noe galt.

       Så en liten kommentar til en annen bit av representanten Rasmussens innlegg, som gjaldt Politihøgskolen. Der må jeg si meg veldig fornøyd. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet signaliserer at de ikke er tilhengere av en ren kvoteringsordning for innvandrere på Politihøgskolen, men at de mener at også personer med innvandrerbakgrunn må være vel kvalifisert og oppfylle kriterier som studiekompetanse, førerkort, fysiske tester og ikke minst bli vurdert som skikket av opptaksnemnden. Det må jo være helt greit at opptaksnemnden vurderer deres bakgrunn med ekstra språkkunnskaper og ekstra kulturkunnskap som positivt ved opptaket. Men det er viktig å presisere at det ikke innebærer noen kvoteringsordning, for en ren kvoteringsordning ville ført til dårligere polititjenestemenn og en uheldig stigmatisering av de dyktige ungdommene med innvandrerbakgrunn som i dag makter å bli tatt opp ved Politihøgskolen.

Jan Petter Rasmussen (A) : Et par kommentarer fra min side også:

       Det representanten Simonsen gjorde på slutten av den delen av innlegget som gikk på Anders Jahre, var å trekke en sammenlikning med hva disse pengene kunne vært brukt til. Dette synes jeg er en sammenlikning som ikke er helt relevant. Man kunne antakelig finne mange saker som går for rettsapparatet, der pengene kunne vært brukt annerledes. Men så lenge vi har et rettssystem og kriminalitet som skal etterforskes, er det viktig at vi griper fatt i denne typen saker.

       Jeg vil også minne representanten Simonsen om at da vi behandlet dette i komiteen, var utgangspunktet et annet enn vi har i dag. Uansett hva vi måtte mene eller ikke mene i denne saken, var det som skjedde i løpet av siste helg på Cayman Island, et positivt signal. Det som skjedde der, kan gi et håp for den videre saksgang i favør av den norske stat. Det er helt opplagt at når det gjelder etterforskningen i forbindelse med selve bobehandlingsdelen, snakker en her om store verdier som det er mistanke om er blitt ført ut av landet, og da er de hensynene som ligger her, det alt overveiende.

       Jeg har også lagt merke til at den nye regjeringen på ingen måte har trukket tilbake det regjeringen Jagland ønsket å gjøre i denne saken, og jeg har full tiltro til det apparatet som jobber i så henseende.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se nedenfor)

      
Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.