Sylvia Brustad (A) (komiteens leder):

       Etter at rammene var fastlagt, førte behandlingen av budsjettet i kommunalkomiteen til bred enighet mellom Arbeiderpartiet, sentrumspartiene og Høyre. Fra Arbeiderpartiets side er vi godt fornøyd med resultatet, fordi vi gjennom forliket greide å få mer penger til etablerere i utkantkommuner og til yrkeshemmede. I tillegg resulterte samarbeidet i mer til distrikt, mer til integrering av flyktninger, slik at vi kan ta imot 500 nye kvoteflyktninger neste år, og mer til boliger for ungdom, som også er viktige saker.

       For Arbeiderpartiet er en av de viktigste verdiene å sørge for at folk har et arbeid å gå til. Det er det vi har jobbet for, og langt på vei har lyktes med. Bare i år vil det bli skapt om lag 60.000 nye arbeidsplasser, og de nye prognosene for neste år sier at arbeidsledigheten vil gå ytterligere ned. Den lave ledigheten vi nå opplever, er et resultat av en bevisst politikk, hvor vi bl.a har lagt stor vekt på et bredt fagligpolitisk samarbeid, og da er det viktig å holde fast ved solidaritetsalternativet også i tida framover. Arbeiderpartiet akter ikke å gå inn for en politikk som kan føre til en generell renteøkning, til ny prisstigning og ny økning i arbeidsledigheten. Vi ville derfor ikke være med på å gi skattelette til de rikeste og økte kontantutbetalinger, slik sentrumsregjeringa og høyrepartiene fikk vedtatt gjennom forliket i finanskomiteen.

       Det viktigste fordelingspolitiske grepet vi kan gjøre, er å sørge for at folk har en jobb å gå til. Derfor er det fortsatt et mål å få enda flere i arbeid. Problemet på arbeidsmarkedet i dag er todelt. Mens det for flere næringer er mangel på arbeidskraft, er det fremdeles for mange som går ledig. Derfor blir en av hovedutfordringene framover å koble de ledige personene opp mot de ledige jobbene. Dette må bl.a gjøres gjennom kvalifisering og kompetanseheving. Her er det ikke minst viktig å ta et krafttak for våre nye landsmenn og de som er langtidsledige. Det er f.eks uakseptabelt at arbeidsledigheten for innvandrere skal være så mye høyere enn for andre. Ikke minst er dette kritikkverdig fordi vi vet at mange innvandrere har kompetanse og kunnskap som det norske næringslivet og samfunnet har bruk for. Her er det også viktig at det offentlige går foran med et godt eksempel, og jeg syns det er positive signaler som er kommet fra kommunalministeren i så måte.

       En annen utfordring på arbeidsmarkedet blir å skaffe nok arbeidskraft til nye oppgaver, og det er ikke slik at alle som er ledige i dag, kan gå direkte inn i de ledige jobbene. Vi må nok også være innstilt på fortsatt å importere arbeidskraft fra andre land. Bare til eldrereformen alene trenger vi 12.000 nye ansatte de fire nærmeste åra. Da må jeg si at de forslagene som kommer fra Regjeringa om innføring av en ny form for kontantstøtte og om likestilling mellom tredelt turnus og helkontinuerlig skift, ikke vil bidra til å gjøre problemet mindre. Jeg vil også nevne i forbindelse med den nye kontantstøtten at vi fra Arbeiderpartiets side er bekymret over de signaler vi nå får fra mange kommuner - slik vi trodde at det kom til å bli - om at de bremser barnehageutbygginga, stopper med utbygginga av barnehager, fordi det er billigere for kommunene å ta imot kontantstøtte fra staten. Dette er alvorlige signaler, først og fremst for barna, men det er også alvorlig når vi vet hvor mye barnehageplass betyr for at folk skal bosette seg i små utkantkommuner, og vi vet selvfølgelig også at det er avgjørende for å få enda flere folk i arbeid.

       Vi har også merket oss at det er blitt synliggjort over 1 milliard kr i ubrukte midler som skulle vært brukt for å få flere i arbeid. Det skal ifølge Regjeringa ikke få konsekvenser for tiltaksnivået neste år. En enstemmig komite påpeker likevel at det er uheldig at Stortinget ikke informeres om slike ubrukte midler.

       Vår viktigste målsetting ved å inngå et forlik i kommunalkomiteen var å få vedtatt mer penger til arbeidsmarkedsbedriftene for på den måten å sikre fortsatt aktivitet for de yrkeshemmede. Gjennom høringer i komiteen og mange henvendelser kom det fram at et så stort kutt som det som her var foreslått, ville få for store virkninger for de svakeste gruppene på arbeidsmarkedet. Sjøl om ledigheten generelt sett går ned, går den ikke så mye ned blant de yrkeshemmede. Derfor er det viktig å opprettholde tiltaksnivået for denne gruppa. For mange vil skjermet sysselsetting for kortere eller lengre tid, og for noen også på varig basis, være et godt alternativ. Ansatte i arbeidsmarkedsbedriftene ønsker sjøl å jobbe, og for mange av disse vil alternativet ellers være å få sosialhjelp eller å gå på trygd. Det vil også få store konsekvenser hvis man skulle være nødt til å legge ned arbeidsmarkedsbedrifter, særlig i små lokalsamfunn. Det var bakgrunnen for at våre medlemmer i finanskomiteen foreslo å legge inn igjen 78 mill. kr. Vi ble imidlertid nedstemt av sentrumspartiene og høyrepartiene, men jeg er glad for at vi gjennom behandlingen i kommunalkomiteen har fått alle disse midlene på plass uten at vi har redusert det generelle tiltaksnivået.

       Det er mange år siden det har vært så stille blant våre ordførere som det har vært i år. Jeg har registrert at generalsekretær Per Olaf Lundteigen i Senterpartiet ikke syns det er noen grunn til det, og han maner til ordføreropprør mot egen regjering. Senterpartiets nestleder, Åse Grønlien Østmoe, sier til og med at sentrumsregjeringas forslag fører til at det lokale sjølstyret svekkes, og at kommunenes inntekter reduseres. Dette er kanskje ikke så merkelig hvis det er riktig, slik som det ser ut til, at forliket mellom høyrepartiene og sentrum i finanskomiteen faktisk gir primærkommunene mindre å rutte med i 1998 enn det Jagland-regjeringa foreslo, og særlig ikke med de forventninger Senterpartiet sjøl skapte før valget. Så sent som 7. september i år lovte Anne Enger Lahnstein at Senterpartiet ville gi 3,5 milliarder kr mer til kommunesektoren enn Jagland-regjeringa - før Jagland-regjeringa hadde lagt fram budsjettet. I den samme pressemeldinga fra Senterpartiet heter det at partiet skal inn i regjeringskontorene for å snu flyttestrømmen fra Utkant-Norge. Men da Regjeringa kom med sin tilleggsproposisjon, inneholdt den heller ingen stor satsing på dette området. En foreslått økning på 5 mill. kr til etablererstipend og 28 mill. kr til utkantkommuner var de eneste konkrete utslagene av et slikt ønske på kommunalkomiteens område. Dette er dessuten blitt betydelig redusert bl.a ved at sentrumspartiene valgte å gå til Høyre og Fremskrittspartiet i finanskomiteen.

       Etablererstipendene betyr mye for Distrikts-Norge. Det er midler med 100 % utnyttelse, og pågangen på midlene er stor. Det er slik at kun drøyt 20 % av den totale søkermassen får innvilget stipend. Dersom etablererstipendene gjennomsnittlig er på 100.000 kr hver, vil det bety at forliket i finanskomiteen konkret ville ha ført til at vi fikk 250 færre bedriftsetableringer til neste år. Dette er midler som er rettet inn mot kvinner, yrkeshemmede og langtidsledige - etablerere som har problemer med å få lån andre steder. Etablererstipendene brukes også aktivt i distriktspolitikken. Derfor er det å kutte i disse tilskuddene dårlig kvinnepolitikk, det er dårlig småbedriftspolitikk, og det er dårlig distriktspolitikk. Jeg er glad for at vi gjennom behandlinga i kommunalkomiteen langt på vei har fått rettet opp igjen dette, og at vi nå fortsatt kan bruke penger på dette utover det som allerede lå inne.

       Regjeringa for sin del hadde opprinnelig tenkt å fordele de få midlene vi her snakker om til utkantsatsing, likt mellom de kommunene som har størst nedgang i folketallet. Slik vi ser det, ville det ha gitt liten effekt. Det ville ha blitt lite penger på hver kommune, og vi mener derfor det er mye mer riktig langt på vei å øremerke dette til etablererstipend, spesielt for kvinner.

       En annen sak som partiene i komiteen, i hvert fall noen av oss, har brukt mye tid på, er å finne ut hvordan den nye bostøtteordningen vil slå ut for minstepensjonister, som nå tilsynelatende vil få 12.000 kr ekstra i året. Det nye regelverket for samordnet bostøtte som ble vedtatt i år, blir videreført for neste år, og det er i tillegg lagt inn nye millioner slik at kostnadene ved kommunale avgifter kan bli tatt med i grunnlaget. I tillegg er boutgiftstaket for enpersonshusholdninger nå økt, og dette er en viktig forbedring av ordningen med bostøtte. Det som er usikkert, er om minstepensjonistene som nå får en tusenlapp mer i inntekt i måneden, vil få mindre bostøtte. Dette har Regjeringa så langt ikke gitt oss et skikkelig svar på.

       Regjeringa har heller ikke kommet med noe regnestykke på hva som blir igjen av den tusenlappen når hele regnskapet er gjort opp. Arbeiderpartiet har bl.a påpekt og merket seg at økningen i minstepensjonen vil føre til en høyere egenbetaling ved alders- og sjukeheimer. Det betyr f.eks at nesten 9.000 kr av de 12.000 kr ekstra som minstepensjonistene skal få, vil forsvinne rett i kommunekassa, hvis det går slik som Regjeringa nå ønsker. Det er interessant å se at mange kommunepolitikere nå gnir seg i hendene, men jeg må spørre: Var det det som var hensikten med å øke minstepensjonen?

       Her ser vi en klar tendens til at generelle ordninger, som en økning av minstepensjonen, kan få negative konsekvenser for dem som har størst behov for offentlig støtte. Dette tar vi på alvor, og jeg er glad for at det er et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og SV, som får flertall for å be Regjeringa komme tilbake med en sak om dette til våren, slik at vi får en gjennomgang av regelverket for bostøtte, og kan behandle den saken parallelt med trygdeoppgjøret. Det er tydeligvis bare på denne måten vi kan få en grundig gjennomgang av hvordan økningen i minstepensjonen vil slå ut for mottakerne av bostøtte. Det bør dessuten være et minstekrav at Regjeringa har tenkt gjennom dette og gir minstepensjonistene et klart svar på om de ved en økning av minstepensjonen får mindre bostøtte, og hva som eventuelt da blir igjen av de 12.000 kr som her er lovt.

       Vi ber også Regjeringa vurdere om det er mulig å legge mer reelle fyringsutgifter til grunn. Vi har også merket oss at ordningen med bostøtte, slik den er i dag, ikke alltid fanger opp behovet hos f.eks unge funksjonshemmede på en god nok måte. Det samme flertallet ber derfor Regjeringa legge fram en sak med en gjennomgang av alle offentlige bostøtteordninger, dvs. både statlige og kommunale, for å få vurdert hvor målrettet ordningene er, om systemet innebærer likebehandling, og om det er behov for en bedre samordning mellom dem.

       Avslutningsvis vil jeg ta opp finansminister Gudmund Restads utsagn i finanstalen om at det nå var på tide med en reformpause i kommunesektoren. Dette er et oppsiktsvekkende utsagn som fra Regjeringas side bør forklares nærmere. Finansministeren gikk for sin del ikke noe videre inn på hva han mente med det. Derfor vil jeg oppfordre kommunalministeren til å utdype hva Regjeringa mener med det. Hvilken reform er det vi ikke skal følge opp? Gjelder det psykiatri, er det barnehager, er det skoler, eller er det etter- og videreutdanning, for å ta noen eksempler? Fra Arbeiderpartiets side mener vi meget sterkt at det ikke er behov for noen reformpause. Det er mange tunge og viktige uløste oppgaver som står i kø for å bli løst, og da er det ikke en pause vi trenger, da er det hard jobbing på alle nivåer i Norge, på kommuneplan, fylkesplan, i storting og regjering.

       Jeg må også si at jeg syns det er lite ambisiøst av en ny regjering å signalere en reformpause som noe av det første en sier, og jeg ser fram til å høre kommunalministerens syn på dette.

       Til slutt vil jeg få rette opp en feil i innstillinga på side 42, første spalte, der merknaden fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet skal omfatte bare ett avsnitt. Deretter skal det lyde: « Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen legge til grunn » osv.

       Videre skal riktig ordlyd i forslag nr. 6 fra SV være som i det forslaget som er fremmet på side 45 i innstillinga, og ikke slik det er oppført på side 61 under forslag fra mindretallet.

       Helt til slutt vil jeg anbefale innstillinga og ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

André Kvakkestad (Frp) : Arbeiderpartiet understreker i innstillingen betydningen av å legge økt vekt på formidling av arbeidskraft. Dette må bety et ønske om en mest mulig effektiv formidling av arbeid. Likevel ser det ut til at Arbeiderpartiet er mer opptatt av å klamre seg til ønsket om statlig kontroll enn av effektiv arbeidsformidling - dette i en tid da headhuntere, rekrutteringskonsulenter og utenlandsk arbeidsformidling når nye høyder. Dette skyldes kanskje at dagens behov i stor utstrekning er å få fylt ledige stillinger i markedet. Det beste ville naturligvis være at også private i Norge fikk anledning til å bidra til effektiv formidling av arbeid. Også arbeidsdirektør Ted Hanisch, som Arbeiderpartiet sikkert kjenner til, tar til orde for en oppmyking av formidlingsmonopolet.

       Det kan være interessant å vite om Arbeiderpartiet vil være så imøtekommende at de vil låne arbeidsdirektøren øre slik at Arbeiderpartiet har en mulighet til å oppfylle sin merknad om at formidling av arbeid bør skje på en mest mulig effektiv måte.

Sylvia Brustad (A) : Jeg har hørt hva arbeidsdirektør Hanisch har sagt, og jeg har merket meg med interesse at han mener at Arbeidsdirektoratet hadde tålt konkurransen om man hadde åpnet for privat arbeidsformidling. For Arbeidsdirektoratet er bra - vi har en god arbeidsformidling i Norge. Det betyr allikevel ikke at vi fra Arbeiderpartiets side umiddelbart vil åpne for privat arbeidsformidling, men jeg syns det er interessant å merke seg at Arbeidsdirektoratet, eller arbeidsmarkedsetaten, ikke i og for seg har noe monopol på det i dag - vi har i dag ganske omfattende headhunting, vi har utleie av arbeidskraft. Jeg tror det er mange måter å gjøre dette på, men jeg tror ikke at det å åpne for privat arbeidsformidling er noe sesam, sesam. Det vi fra Arbeiderpartiets side er spesielt opptatt av, er den situasjonen vi i dag har på arbeidsmarkedet, hvor det er mange som trenger litt ekstra oppfølging for å komme inn i jobber, f.eks en del innvandrere, en del langtidsledige, en del mennesker med spesielle problemer, og jeg er ikke så blåøyd at jeg tror at det ville være særlig attraktivt for en privat arbeidsformidling. Og vi må ikke komme dit hen at det er noen som skummer fløten, og så skal det offentlige på en måte sitte igjen med de tyngste og de mest utfordrende oppgavene.

       Det kan hende at det også finnes noen mellomløsninger. Vi for vår del har ikke konkludert på dette området, men jeg vil advare mot det som det virker som Høyre og Fremskrittspartiet tror, at bare vi åpner for privat arbeidsformidling, er alle problemer løst. Den visa er ikke vi med på fra Arbeiderpartiets side. Men at det er ting som kanskje kan gjøres på litt andre måter, det skal ikke jeg avvise her og nå.

Olaf Gjedrem (KrF) : I innlegget til Sylvia Brustad fekk me høyra at ein av verknadene av statsbudsjettet for neste år og oppgjeret med minstepensjonistane og det at det er fastslått at dei på årsbasis skal få 12.000 kr ekstra frå 1. mai neste år, i samband med eigenbetalinga ved sjukeheimane vil vera at 130 mill. kr forsvinn inn i kommunekassa. Eg finn at denne måten å beskriva røynda på er feil, og eg vil gjerne høyra kva representanten Brustad meiner med ei slik formulering. Me veit jo alle at kommunane treng mykje midlar til å løysa mange oppgåver, og ei slik formulering er ikkje i kommunane si interesse, for kommunane har høgt respekterte føremål for bruken av desse viktige midlane til styrking av drifta.

       Det andre punktet som eg vil ta fram, er at det i lengre tid har vore auka merksemd kring og interesse for kontantstøtta, som nå heldigvis har fått fleirtal i Stortinget. Frå mange kommunar har det kome søknad til tidlegare statsråd Brustad om å få til prøveordningar for å sjå korleis dette i praksis kunne verka. Alle desse kommunane har som svar fått nei til å prøva ut denne ordninga. Det er synd at me ikkje har fått til visse forsøk som viser korleis dette kan verka. Eg vil gjerne høyra om den tidlegare statsråden ikkje vil seia seg lei for at me ikkje har fått ein prøveperiode der ein kunne prøva dette ut, sjølv om mange kommunar på eige initiativ har gjort dette.

       Det tredje spørsmålet er: I dag opplever me ei sterk detaljstyring frå staten si side overfor kommunane som hindrar effektivitetsutvikling. Vil ikkje representanten Brustad innrømma at dette kan oppfattast som ei tvangstrøye, ei hindring av effektiv utvikling i kommunesektoren, og at det er ei form for detaljregulering av kommunane sin kvardag?

Sylvia Brustad (A) : Dette var mange omfattende spørsmål. Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.

       For det første: Til det siste, om at en legger opp til sterk detaljstyring av kommunene og at det skulle være noe negativt, må jeg bare vise til budsjettet fra den regjeringa som partiet til bl.a. Olaf Gjedrem er medlem av. Regjeringa la fram en tilleggsproposisjon hvor det aller meste av den såkalte økningen til kommunesektoren er øremerkede midler, så jeg går ut fra at også den regjeringa er opptatt av, i hvert fall på noen områder, å detaljstyre kommunene.

       Når det så gjelder minstepensjonen, sier representanten Gjedrem her at han reagerer på at jeg sier at dette fører til mer penger i kommunekassa. Jeg har lest mange avisoppslag, bl.a et fra Adresseavisen nå i oktober, der økonomisjefen i Risør, Thomas Axelsen, sier følgende i forbindelse med minstepensjonen:

       « Dette er strålende, vi har allerede justert våre budsjetter for neste år. Nå krysser vi fingrene for at det ikke kommer kontra. »

       Det betyr at de allerede har forskuttert det som Regjeringa har lagt inn, nemlig at 9.000 kr av 12.000 kr for de minstepensjonister som er på alders- og sjukehjem, vil gå direkte inn i kommunekassa. Da mener jeg det må være relevant å spørre: Er det den måten representanten hadde tenkt å gi kommunene økte inntekter på? Var det det han hadde tenkt med å gi økt minstepensjon til dem vi her snakker om? Jeg vil i hvert fall si at en da bør kreve at Regjeringa kommer tilbake med et regnestykke over hva som egentlig blir igjen av de 12.000 kr når en i tillegg til det regner inn bostøtten, som vi fortsatt ikke har fått noe svar på. Vil dette bety et kutt i bostøtte for de pensjonister vi her snakker om, og eventuelt hvor mye? Det vil jo også være interessant å se om det ordinære trygdeoppgjøret skal trekkes fra de 12.000 kr. Da er det etter hvert svært lite igjen av de 12.000 kr, og jeg syns det er et rimelig krav at minstepensjonistene vet det, sånn at en ikke fører noen bak lyset her.

Erna Solberg (H) : Jeg er enig med Sylvia Brustad i at det er viktig å få gjort noe og få klarhet i hvilke regler for bostøtte vi skal ha fremover, men jeg syns på en måte at Arbeiderpartiet nå argumenterer dobbelt opp i forhold til disse 12.000 kr: På den ene siden får pensjonistene ingenting, på den andre siden koster det så mye fordi pensjonistene får så mye. Jeg tror man må bestemme seg for hvorvidt dette er en voldsom økning i offentlige utgifter, eller om det egentlig er penger som spres ut i resten av samfunnet.

       Det var ikke det jeg hadde tenkt å ta replikk om. Det jeg hadde tenkt å spørre om, er politikken fremover når det gjelder arbeidsmarkedet, og Arbeiderpartiets synspunkter knyttet til hvordan vi nå skal klare å mobilisere og skaffe nok arbeidskraft i tiden fremover. Og jeg ber Brustad om ikke å begynne på kontantstøttedebatten igjen. Dette med hvor mange som vil holde seg utenfor arbeidsmarkedet på grunn av kontantstøtte, blir jo et veldig greit argument når vi skal begynne å diskutere etterutdanningsreformen, hvor LOs opprinnelige krav om at man hvert tiende år skulle få ett år til etterutdanning, ville medført at det hvert eneste år var 210.000 i arbeidsstyrken som skulle sitte på skolebenken - et helt annet antall personer utenfor arbeidsmarkedet enn det som kommer til å være virkningen av å innføre en kontantstøtteordning.

       Men jeg er opptatt av å få vite dette: Hvordan sørger vi for å mobilisere nok arbeidskraft i Norge? Er det ikke på tide å begynne å lette på en del av de rigide reglene vi har når det gjelder formidling, både når det gjelder utleie av arbeidskraft, når det gjelder begrensninger på vikarbyråene og begrensning på overtid? Det er ikke sånn at den gruppen personer som i dag er arbeidsledig, uten videre kan heves opp på et slikt kompetansenivå at de kan gå inn i de ledige jobbene. Vi har behov for å skaffe oss ekspertise, vi har behov for - sannsynligvis - å skaffe den fra utlandet. Vi vet at vi har åpnet for privat arbeidsformidling når det gjelder å hente inn leger, og det er en rekke andre yrkesgrupper som står for tur å måtte hentes inn fra utlandet på grunn av mangel på kompetanse, for å få Norge til å fungere best mulig. Da syns jeg Arbeiderpartiet etter hvert holder på en forferdelig begrenset tanke om hvordan vi kan mobilisere nok arbeidskraft for å få Norge til å fungere.

Sylvia Brustad (A) : La meg først få si til representanten Solberg at vi, som Solberg selvfølgelig er godt kjent med, mener at bostøtte er en mye mer målrettet ordning enn en generell økning av minstepensjonen, noe også Høyre mente helt inntil behandlinga i finanskomiteen, hvor de likevel valgte å legge seg inn med sentrumsregjeringa. Jeg minnes også et replikkordskifte der jeg tror Erna Solberg hadde en replikk på en SV-representant, hvor hun nettopp påpekte hvor lite fordelaktig det var å gi en generell økning, i hvert fall om en er opptatt av å nå dem som virkelig trenger det. I politikken snur det fort, og representanten Solberg og hennes parti har i hvert fall gjort det her i løpet av noen veldig få uker. Arbeiderpartiet har sagt før valget hva vi har ment, vi har sagt det under budsjettbehandlingen, og vi står fortsatt på det.

       Når det så gjelder spørsmålet om hvordan vi skal mobilisere arbeidskraft, syns jeg det er interessant at det spørsmålet kommer fra partier som støtter en ny form for kontantstøtte, en ordning som - det er i hvert fall sagt av noen av de partiene som er med i forliket - det er et mål å utvide helt opp til barna er seks år. Jeg syns ikke en skal bagatellisere hva det kan komme til å bety i forhold til det arbeidsmarkedet vi har, og det arbeidsmarkedet vi kommer til å få framover, og særlig for yrker hvor vi vet at mange kvinner jobber, hvor vi har stor mangel på arbeidskraft i dag, ikke minst innenfor eldre- og helseomsorgen.

       Når det så gjelder de forslag vi nå har til behandling i kommunalkomiteen, som vi ennå ikke har startet ordentlig på, viser jeg når det gjelder privat formidling av arbeidskraft, til det svaret jeg hadde til representanten Gjedrem. Ellers vil jeg si at det er riktig at vi har åpnet for privat formidling også fra Arbeiderpartiets side når det gjelder utenlandske leger. Det er fordi vi ser at vi har en prekær mangel på leger i Utkant-Norge, og vi mente det kunne være et nyttig supplement til den offentlige arbeidsformidlingen. Og jeg gjentar det jeg sa: Det kan hende det finnes mellomløsninger her. Det får vi se på i tida framover. For øvrig er vi fortsatt opptatt av at arbeidstakerne skal ha et sterkt vern, at arbeidstakere ikke skal jobbe hele døgnet, og vi er ikke så opptatt av å løse opp veldig mye i forhold til overtid og liknende.

       Vår økonomiske politikk omfattar m.a. bedriftsskattlegging. Mellom anna går vi inn for å fjerne delingsmodellen. Vi vil få mindre arbeidsløyse ved gjennomføring av vår politikk. Det vil auke sysselsettinga, og verdiskapinga vil bli større, og vi har ein politikk som tilseier at verdiane blir der dei blir skapte, altså i distrikta, i verksemdene, og ikkje med dyre kostnader går via skatteinnkrevjing for å ta pengane inn til Oslo for så å dele dei ut i milde gåver.

       No snakkar dei andre partia om overoppheiting i økonomien. Kva skjer då? Jo, samtidig er dei same partia opptekne av å gi tilskott til meir eller mindre lønnsame bedrifter, til meir eller mindre lønnsame nye arbeidsplassar. I ein situasjon der lønnsame bedrifter skrik etter arbeidskraft, skal vi då gi offentleg støtte til bedrifter som skal nyetablerast, som vi kanskje ikkje veit om blir lønnsame? Vi meiner det er eit paradoks at vi i ein situasjon der lønnsame bedrifter går så det suser og skrik etter arbeidskraft, skal bruke offentlege pengar på å opprette nye arbeidsplassar og på den måten faktisk stele arbeidskraft frå dei bedriftene som går godt, og som har kontraktar. Resultatet vil bli at dei bedriftene som no går så det suser, kanskje må seie frå seg kontraktar og dermed kutte ned på arbeidsplassane sine. Då er vi inne i ein ny situasjon som gjer at vi kanskje får nye arbeidsløyseperiodar. Angrepet med ei skjerping av delingsmodellen som regjeringa Jagland la opp til når det galdt eigarskap og familieeigde småbedrifter, er også overraskande. Derfor er vi i Framstegspartiet glade for at vi fekk nullstilt den skjerpinga. Summa summarum vil dette gjere det lettare for kommunane å drive politikk, fordi ein gjennom ein økonomisk politikk der ein får aktivitet, får utvikla verksemdene som i dag går godt, også vil auke skatteinntektene til kommunane, og ergo vil dei få meir frie inntekter.

       Når det gjeld skattøren, har både Jagland-regjeringa og regjeringa Bondevik no gått inn for senking av den. Det oppsiktsvekkande ved det er at kommunanes incitament, motivasjon og kreativitet på den måten blir drepe, fordi det faktisk ikkje har noka meining å stå på, jobbe og legge til rette for å få næringslivet til å kome til kommunane for at folk skal få fleire arbeidsplassar osv., slik at ein på den måten aukar skatteinntektene. Det som skjer, er at dei ekstrainntektene som er over landsgjennomsnittet, blir tekne inn igjen og fordelte til kommunar som - det er kanskje litt uhøvisk, president - ikkje gidd å gjere den jobben som dei burde gjere, nemleg skape kreativitet, skape arbeidsplassar, skape forhold i sin eigen kommune for å få det igjen.

       Ein del av dei kommunale oppgåvene blir i dag ikkje stetta godt nok ut frå dei krava og behova som befolkninga i kommunen har. Vi i Framstegspartiet ønskjer at tilskot skal bli øyremerkte slike oppgåver. Det gjeld først og fremst helse og omsorg, men det gjeld også utdanning. Dette vil også frita kommunane for ein del ting, slik at dei kan konsentrere seg om dei enkle, små oppgåvene som ein kommune skal ta seg av. Då vil ein også få likt tilbod utan omsyn til kor i landet ein måtte bu. Det einaste vi treng å gjere, er å legge inn nokre objektive kriterium for tilskotta - det er ein del naturgitte føresetnader som gjer at det er dyrare å drive skule i utkanten, gjer det dyrare å drive sjukeheimar i utkanten - slik at ein får likt tilbod. Då får vi - eg liker ikkje ordet - einskapsskule, når alle elevar, alle skular, alle eldreomsorgsbustader og sjukeheimsplassar får det same tilskottet. Då vil vi få likt tilbod over heile landet, uavhengig av om kommunen har pengar eller ikkje. Gjennom vårt forslag blir det kommunens oppgåve å tilpasse tenestetilbodet til kvar enkelt innbyggar i kommunen ut frå dei krava og dei behova som kvar enkelt har.

       Kommunane kan også spare pengar - spare store ressursar - ved å effektivisere og rasjonalisere drifta si, ikkje minst ved å konkurransestimulere ein del av tenestetilboda for på den måten kanskje å tene litt. Det har vi eksempel på ved at drifta av ein sjukeheim i Askøy kommune blir mellom 5 og 7 mill. kr billegare enn om kommunen skulle drive sjølv. Det er ikkje dermed sagt at vi ønskjer og meiner at kvar enkelt kommune skal legge ned alt. Det er ikkje privatisering det er snakk om, men det er snakk om å sette ut ein del av tenestetilbodet på andbod. Men det er kommunen og det offentlege som trass i alt sit med det økonomiske ansvaret og dermed også kan vere bebuarane sin advokat dersom det private tenestetilbodet ikkje er godt nok. Vi må også passe på - det er Framstegspartiet si meining - at dei 12.000 kr som minstepensjonistane no får vil føre til ein reell auke av kjøpekrafta for minstepensjonistane. Derfor ønskjer vi i Framstegspartiet å sikre dette ved at vi gjennom vårt forslag aukar tilskottet til bustøtte, slik at dette ikkje berre blir eit beløp som det skal trekkast mykje frå, slik at det kanskje endar på null. Vi må vere opptekne av at når minstepensjonistane skal få eit betre tilbod, ja, så må det vere eit reelt tilbod med ein reell auke av kjøpekrafta.

       Til slutt vil eg seie litt om sjukeheimane og omsorgsbustadene. Her er det også viktig at kommunane blir motiverte til å gjere den innsatsen som skal til. Då trur eg at den tilskottssummen som no ligg der, er for lav. Eg trur veldig mange kommunepolitikarar og kommunar kanskje vil vere redde for at dei må inn med ein stor eigendel sjølv. Og så har vi drifta, som også er viktig. Det er lett nok å investere, men det er drifta som kostar. Det såg eg sjølv som oppvekstsjef i ein kommune, då vi fikk grunnskulereforma av 1997. Investeringstilskottet var ikkje så aller verst. Men når vi kom til drifta, fekk vi gong på gong oppleve at når Stortinget innfører ei reform, følgjer det ikkje med pengar til reforma. Derfor har Framstegspartiet i innstillinga fremma forslag om at ein på same måten som når det gjeld barnehagane, gir eit driftstilskott pr. sjukeheimsplass, for på den måten å sikre at tilskottet også blir brukt til drift. Derfor er det så viktig at vi no får med oss kommunane på denne store satsinga, som det er brei politisk semje om. Men eg må seie meg lei for at Høgre i sin iver etter å samle det store fleirtalet i denne salen ikkje ville vere med mindretalet. Det ville ha gitt høgre tilskott til sjukeheimsplassar og omsorgsbustader til investering. I staden for å stå saman med Framstegspartiet og mellompartia valde Høgre å gå saman med Arbeidarpartiet, og vi fekk ei dårlegare tilskottsordning for kommunane. Det vil eg på det sterkaste seie meg lei for.

       I denne valgkampen tok Fremskrittspartiets leder avstand fra Fremskrittspartiets program på mange områder. Men på ett område har jeg ikke sett eller hørt at verken representanten Hagen eller andre fra Fremskrittspartiet har tatt avstand fra programmet, og det gjelder at kommunene skal ha fri beskatningsrett. Det må bety at det fortsatt står ved lag. Mener Fremskrittspartiet at vi skal gå bort fra dagens rammefinansiering og styring gjennom skattøren, som gir Stortinget muligheter til å utjevne forskjeller mellom kommunene her i landet?

       For Arbeiderpartiet er utjevning av forskjeller det viktigste. Det er faktisk derfor vi driver politikk, men jeg skjønner at Fremskrittspartiet ser helt annerledes på det. Konsekvensen av Fremskrittspartiets system vil være at vi får forskjellige levekår og tilbud, avhengig av om kommunen har dårlig eller godt skattegrunnlag, og det vil bety at de rikeste vil kunne flytte inn til de kommuner med lavest grunnlag.

       Når vi også vet at Fremskrittspartiet støtter så å si all næringsstøtte og distriktsstøtte til kommunene, må jeg spørre representanten Solholm: Er dette det første skrittet på veien til en slik ny skatteordning?

Lodve Solholm (Frp) : Eg har stor forståing for at Arbeidarpartiet har problem med å akseptere at dei er blitt sette på sidelinja i ein budsjettdebatt og i ei budsjettinnstilling. Men at vi har fått parkert Arbeidarpartiet på sidelinja i finansinnstillinga og i budsjettpolitikken, det skal eg svelgje, og det skal eg leve godt med.

       Eg trur at sjølv om denne såkalla budsjettforståinga mellom Regjeringa og Høgre og Framstegspartiet ikkje er noko å juble for, langt derifrå - det er mange ting ved det budsjettet og det forliket, forståinga, som skulle vore betre - var det trass i alt eit steg i riktig retning, og vi i Framstegspartiet synest det er fornuftig. Vi er villige til ta ansvar - det har vi sagt - for at landet skulle få ei regjering, og for at Regjeringa skulle få eit budsjett, men det er klart at vi vil kjempe i denne salen for at det budsjettet skal bli endå betre sett med våre augo. Så det at Arbeidarpartiet har problem og føler seg sett litt på sidelinja og er lei seg for det, er ikkje eg lei meg for.

       Når det gjeld fri skattleggingsrett, ønskjer vi eit slikt system. Den rette måten å få til ei inntektsutjamning mellom kommunane på, er å senke skattøren og bruke makta og fordele skatteinntektene rettferdig mellom kommunar som verkeleg står på, og kommunar som kanskje ikkje står så mykje på. Eg skal moderere uttrykket « ikkje gidd », sidan representanten Øye ikkje var så begeistra for det.

       Poenget mitt er at vi må gi kommunepolitikarane incitament slik at dei ønskjer og vil gjere noko - verdiane må få bli i kommunen. På den måten kan vi få det til. Gjennom øremerkte tilskott på dei tunge, viktige områda helse, omsorg og utdanning vil utjamninga bli riktig, og då vil vi få likt tilbod over heile landet.

Ivar Østberg (KrF) : Representanten Lodve Solholm var opptatt av at det var en del bedrifter som gikk så det suste, og var tydeligvis bekymret over at kommunene hadde næringsfond og kunne etablere ulønnsomme bedrifter, slik at de bedrifter som går så det suser, ikke fikk nok arbeidskraft. Disse bedriftene skal altså styres av markedet. Ser ikke Lodve Solholm og Fremskrittspartiet at pressproblemene bl.a i storbyene bare vil øke som følge av den politikken de ønsker å føre? Ser ikke Lodve Solholm og Fremskrittspartiet at den landsdelen jeg representerer, Nord-Norge, og den landsdelen han selv representerer, har et stort ansvar for å opprettholde bosettingen i utkantområdene i Kyst-Norge nettopp for at vi skal kunne ivareta vårt nasjonale ansvar som spisskammer for resten av verden? Med den markedspolitikk som Lodve Solholm var inne på her, vil vi ikke kunne oppfylle vårt ansvar.

       Det har vært stor enighet i komiteen om mange spørsmål. Men om ett spørsmål har vi ikke oppnådd full enighet, nemlig hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta inn. Og jeg må få lov til å påpeke at i den forbindelse sier Fremskrittspartiet i sin merknad at de er opptatt av at vi skal ha rask saksbehandling når barn sitter i asylmottak. Men så sier de:

       « Det må ikke bli etablert ein situasjon der barn lettare får asyl enn vaksne, fordi det da vil vere ein stor fare for at barn blir brukte av foreldra sine heilt bevisst for at dei sjølve skal oppnå asyl på eit seinare tidspunkt. »

       Hvilket menneskesyn gir dette uttrykk for?

Lodve Solholm (Frp) : Når det gjeld det første spørsmålet, meiner vi at det er bedriftenes eige ansvar å syte for at det blir danna arbeidsplassar og verksemder på eit lønnsamt grunnlag tilpassa marknaden. Difor ønskjer vi i Framstegspartiet at bedriftene skal få lov til å avsette fond, at ein får ei bedriftsskattlegging som ikkje er slik at ein trekker pengane inn til Oslo, der det sit ein masse byråkratar som skal fordele dette ut att slik dei sjølve finn det for godt. Og ikkje minst: Her i salen sit kvart enkelt parti og vurderer kvar dei kan hente mest mogleg stemmer ved den fordelinga vi no skal gjennomføre.

       Vi ønskjer at bedriftene sjølve skal få sitte igjen med verdiskapinga. Det er god distriktspolitikk. Då vil verdiane forbli i Kyst-Noreg, der verdiane blir skapte. Vi veit at 65 % av verdiskapinga i Noreg ligg langs Kyststamvegen, eksklusiv oljen. Og om bedriftene får behalde verdiskapinga, kan dei sjølve styre dette og sette av fond til å møte vanskelege og dårlege tider og ha gode tider der dei kan nyte godt av dette. Difor er det viktig at dei får moglegheit til dette.

       I mitt distrikt manglar vi arbeidskraft. Vi har store problem med å tilfredsstille dei store krava som bedriftene - spesielt på verkstadindustrisida - no har for å få nok arbeidskraft.

       Så til flyktningar og spørsmålet om kva slags menneskesyn det vi seier, gir uttrykk for: Dette er eit menneskesyn som går ut på at ein må ta vare på enkeltmennesket oppi dette. Ein skal ikkje gjere situasjonen vanskelegare for ein flyktning. Han må også vere i stand til å ta vare på seg sjølv ved eit seinare høve. Det er også viktig å ta med seg det menneskelege oppi dette.

Erna Solberg (H) : Jeg hadde bare behov for å kommentere den noe overraskende visitten Fremskrittspartiet og representanten Solholm hadde til oss på slutten av innlegget sitt, hvor han begynte å snakke om at vi heller alternativt skulle vært med på å øke driftstilskuddet eller komme med en økning i stønaden til eldre- og omsorgsboliger fremfor andre ting i budsjettet.

       Vår strategi og vår tanke i forhold til behandlingen av dette budsjettet har vært at vi må sørge for at vi ikke leker så mye politikk at vi forvirrer velgerne totalt. Det som har skjedd, er at i ramme 6 har vi fra Høyres side gått med på 800 mill. kr mer netto enn det vårt prinsipale budsjettopplegg la grunnlag for. Å bruke de 800 mill. kr til å lage symbolpolitikk syntes vi ikke var riktig. Vi syntes derimot at det riktige var å gå inn og forsøke å lette på de største behovene vi så, nemlig behovet for å gjøre noe med reduksjonen når det gjelder arbeidsmarkedsbedriftene, som vi helt klart fikk signaler fra hele landet om var der man opplevde det var et stort problem knyttet til begge regjeringers budsjett.

       Når det gjelder eldreomsorgen, har Stortinget behandlet prinsippene for reformen i eldreomsorgen og arbeidet fremover. I forliket der stod alle partier, med unntak av Fremskrittspartiet, sammen om systemet fremover. Og vi har forpliktet oss til å være med på det, gjøre det slik som det er foreslått, med de bevilgninger som er lagt inn, og ønsker ikke å bidra til at man lager enkelte symboler på veien for å se ut som man ønsker å gjøre litt mer.

       Vi vet at Fremskrittspartiet har en helt annen eldreomsorgspolitikk i forhold til finansieringen, i forhold til folketrygden osv. For oss andre tror jeg det er viktig å stå sammen om det vi sa i valgkampen: Vi er blitt enige om et løft og en satsing på eldreomsorgen, og det skal vi gjennomføre i løpet av de neste fire årene. Det er faktisk ikke et område hvor Høyre ønsker å drive lekepolitikk for å ta noen små gevinster en høst overfor enkelte velgergrupper.

Lodve Solholm (Frp) : Eg registrerer då med ei viss undring at det var på dette området Høgre ikkje ville drive « lekepolitikk ». Så driv dei det då på ein del andre område, spør du meg!

       Det som var poenget, var ikkje denne budsjetthandsaminga. Det er mogleg eg uttrykte meg litt uforståeleg for Høgre - det er ikkje alltid dei er like flinke til å oppfatte ting - men eg får prøve igjen. Under vårsesjonen, då denne satsinga på eldreomsorga blei behandla, var det eitt forslag frå Framstegspartiet og eitt frå Arbeidarpartiet, og så var det på gang eit forlik mellom sentrumspartia - og eg trur SV var med - og Framstegspartiet. Då hadde Høgre moglegheit til å danne fleirtal i denne salen for eit større tilskott til investeringar i sjukeheims- og eldreomsorgsplassar. Men så valde Høgre - uvisst av kva grunn, det er mogleg det var for at dei ikkje ville leike politikk då heller - den store koalisjonen med Arbeidarpartiet/sentrum og seg sjølv. Og så fekk vi eit lågare tilskott enn det vi kunne ha oppnådd om vi også den gongen hadde parkert Arbeidarpartiet på sidelinja.

       Men trass i alt - eg skal innrømme det - var det iallfall semje i denne salen om det politiske målet, nemleg å ta eit løft innanfor eldreomsorga og sjukeheimomsorga. Og eg er glad for at det er ei brei politisk semje i alle parti og også i Regjeringa om at vi no skal satse på å gi dei eldre verdige tilbod i alle kommunar og tilnærma likt tilbod til alle.

       Eg seier meg lei for at vi ikkje kan gi eit betre tilskott til kommunane, slik at dei hadde fått ein betre økonomi.

       Ivar Østberg (KrF) : Innstillingen fra kommunalkomiteen på rammeområdene 6 og 7 tar ikke for seg kommuneøkonomien, rammeområde 20. Jeg synes imidlertid at det er rimelig å starte med noen betraktninger om kommuneøkonomien generelt.

       Kommunene og fylkeskommunene har innen helsestell og omsorgsarbeid, på undervisningssektoren og på andre områder en vesentlig del av ansvaret for den offentlige tjenesteyting. Kommunesektoren må tilføres tilstrekkelig med ressurser til at den kan løse disse viktige velferdsoppgavene. Dette var da også Regjeringen Bondeviks utgangspunkt for tilleggsproposisjonen, hvor Regjeringen la opp til en styrking av kommunesektoren med ca 750 mill. kr.

       De siste dagers offentlige debatt omkring helsestellet generelt og i Akershus spesielt viser da også med all tydelighet at det var en nødvendig styrking av helsevesenet som Regjeringen la opp til. I Regjeringen Bondeviks forslag ble sykehusene styrket med ca 400 mill. kr. Mangel på ressurser for våre fylkeskommunale sykehus har ikke vært et ukjent fenomen. Våren 1997 sendte sykehusene og fylkeskommunene ut klare signaler om at det var for små ressurser til å opprettholde virksomheten. Ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett ble det fremmet forslag om økte ressurser til regionsykehusene uten at dette fikk flertall. Ikke minst ved regionsykehusene viste prognosene at vi lå an til betydelige underskudd for driftsåret 1997. Dette førte til at daværende helseminister, Gudmund Hernes, i august 1997 lovet 300 mill. kr til sykehusene. I tillegg kom 100 mill. kr som skulle gå til utstyr. På direkte spørsmål om dette var et engangstilskudd, svarte daværende helseminister Hernes at disse pengene ikke gikk til å utvide tilbudet, men til å opprettholde tilbudet, så disse pengene måtte nødvendigvis videreføres. Det var derfor med stor undring vi mottok Regjeringen Jaglands budsjett, der disse midlene ikke var videreført. Regjeringen Bondevik har imidlertid grepet fatt i dette og styrket sykehusene eller fylkeskommunene med midler.

       Jeg har merket meg de signaler som er kommet fra enkelte kommuner og fylkeskommuner, ikke minst fra Kommunenes Sentralforbund, om at veksten i oppgaver i kommunesektoren er sterkere enn økningen i bevilgningene. Dette kan gå ut over tilgjengeligheten og kvaliteten i det tjenestetilbudet som Stortinget pålegger kommunene å yte. I sin ytterste konsekvens kan dette føre til at lovpålagte oppgaver ikke blir utført på den måten som Stortinget har forutsatt.

       Det er nødvendig å se på kommunenes og ikke minst fylkeskommunenes økonomi. Det er nødvendig å evaluere det kommunale inntektssystemet som ble vedtatt i 1996.

       Ut fra det jeg innledningsvis har påpekt når det gjelder situasjonen i helsevesenet, finner Kristelig Folkeparti det rimelig at vi denne gang har gitt de økte bevilgninger først og fremst som øremerkede tilskudd. Kristelig Folkeparti må imidlertid understreke nødvendigheten av at det på sikt legges opp til vekst i de frie inntekter. Dette vil også være et avgjørende spørsmål i forhold til lokalt selvstyre og lokaldemokratiet. Skal vi kunne ta vare på det, er det nødvendig for fylkespolitikere og kommunepolitikere å kunne ha en større råderett over sine inntekter.

       Regjeringen Bondevik legger opp til en styrking av distriktspolitikken. Vi er glad for å få tilslutning til at Kommunal- og arbeidsdepartementet omgjøres til et kommunal- og regionaldepartement, som et samordnende departement i arbeidet for å motvirke sentralisering i pressområdene og fraflytting i utkantene. Departementet vil ha ansvar for å se til at beslutninger som angår den brede distriktspolitikken, kan ses i sammenheng med de distriktspolitiske målsettingene. Dette er også en konsekvens av de vedtak som ble fattet i forbindelse med regionalmeldingen. Departementet skal påse at det foretas konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene.

       Nord-Norge er den landsdelen som har størst fraflytting. Også de store kommunesentrene som bykommunene Tromsø og Harstad opplever nå fraflyttingsproblemene. Det er helt nødvendig at det utvikles tiltak som er tilpasset situasjonen i denne landsdelen.

       Jeg kan ikke unnlate å peke på at et av de viktigste tiltakene ville være å bygge ferdig landets yngste universitet, Universitetet i Tromsø, som fortsatt har store utbyggingsoppgaver foran seg. Det å utdanne egen ungdom i egen landsdel er et av de beste virkemidler for å få tilgang til nødvendig kvalifisert arbeidskraft. Både fylkeskommuner og kommuner må settes i stand til å drive en aktiv politikk mot fraflyttingen. Tromsø kommune, som ifølge sine egne beregninger mangler 100 mill. kr for å opprettholde dagens tilbud, er i en krisesituasjon. Troms fylkeskommune er nødt til å redusere aktivitetene med 70 mill. kr for å få sitt budsjett i balanse. Dersom ikke det offentlige velferdstilbud kan opprettholdes i landsdelen, er faren for at fraflyttingen skal akselerere, så avgjort til stede.

       Det er satt av nye midler til støtte til utkantkommuner, og vi ønsker at de øremerkede midlene skal brukes til konkrete prosjekter som kan skape nye arbeidsplasser i kommunene. Samtidig ønsker vi at disse midlene skal kunne brukes til spesielle fellestiltak som går på tvers av ulike sektorer. Kommuner med sterk nedgang i folketallet preges svært ofte av at kvinnene flytter, og at det er mangel på varierte kvinnearbeidsplasser. Det er derfor viktig at denne nye budsjettposten også kan benyttes til at kvinner som vil etablere seg i distriktene og skape sin egen arbeidsplass, gis gode muligheter til dette. Kvinnelige etablerere i utkantkommunene bør derfor prioriteres når midlene skal fordeles. Prosjekter med et potensial til å begrense befolkningsnedgangen bør tilgodeses. Dette gjelder både konkrete utviklingsprosjekter i enkeltkommuner og regioner og sektorovergripende fellestiltak. Midlene skal da komme i tillegg til øvrige virkemidler som kan nyttes av kommuner med nedgang i befolkningen.

       Regjeringen Bondeviks opplegg innebærer at Kommunal- og regionaldepartementet er blitt styrket med en statssekretær for samiske spørsmål. Under programkategorien Samiske formål, Sametinget, er budsjettet styrket med 2 mill. kr. Det er viktig å vise til Sametingets handlingsplan for samiske kyst- og fjordområder, hvor hovedmålet er sterke og levende samiske samfunn. Det geografiske området for handlingsplanen strekker seg i sør fra Tysfjord i Nordland og omfatter kyst- og fjordkommunene nordover til Grense Jakobselv. Jeg vil peke på at denne handlingsplanen må ses i sammenheng med det planarbeid som er iverksatt på det regionale området over landegrensene i Norge og Sverige. Store deler av de samiske kyst- og fjordområdene omfattes ikke av de tiltak som er med i det regionale samarbeidet. Det er viktig å peke på at de sjøsamiske distriktene har problemer med utvikling av nye arbeidsplasser og stor fraflytting. Tiltakene innenfor planen vil omfatte landbruk, fiske, næringskombinasjoner, kulturbasert næringsliv, kultur, språk, utdanning og informasjonsvirksomhet. De vil spesielt ta hensyn til kvinner og ungdom. Det er derfor viktig å se på disse tiltakene som et virkemiddel for å styrke etableringen og bosettingen i samiske kyst- og fjordområder.

       Kristelig Folkeparti er glad for at vi i komiteen har fått flertall for en slik økt satsing på samiske formål.

       Regjeringen Bondevik har også fått oppslutning om en økning av antall overføringsflyktninger, eller kvoteflyktninger, med 500. Disse kommer i tillegg til de 1.000 plassene Norge har stilt til disposisjon for FNs høykommissær for flyktninger de siste årene. Regjeringen har beregnet at kostnadene på helårsbasis ved å ta imot 500 ekstra flyktninger er 35 mill. kr. Flertallet i komiteen anser det tilstrekkelig å bevilge 20 mill. kr ekstra, ut fra usikkerheten om tidspunktet for et utvidet mottak av kvoteflyktninger. Reduksjonen skjer for øvrig i forståelse med departementet.

       Hele komiteen har vært opptatt av en styrking av spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. Komiteen ser på arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede som viktig for å kunne gi flest mulig yrkeshemmede ordinært arbeid, samtidig som det gir permanente, skjermede tiltaksplasser.

       Det er spesielt innenfor de skjermede tiltaksplassene at regjeringen Jagland la opp til bekymringsfull reduksjon. Jeg er glad for at komiteen ved omposteringer og små reduksjoner på tre poster samt den omdisponeringen på 30 mill. kr som regjeringen Bondevik la opp til, har sørget for at vi kan styrke dette kapitlet med i alt 78 mill. kr.

       Jeg er også glad for at Regjeringen i tilleggsproposisjonen gav uttrykk for at den ville foreta en ny vurdering av behovet for en handlingsplan for å øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede, slik at det ikke bare blir en del av den generelle handlingsplanen for funksjonshemmede. Dette er da også i tråd med det vedtak Stortinget fattet ved behandlingen av velferdsmeldingen, der Stortinget bad Regjeringen ta initiativ til en handlingsplan som skal øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede i løpet av en femårsperiode. Komiteen ber derfor Regjeringen om å utarbeide en særskilt handlingsplan for å øke yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede, noe Kristelig Folkeparti er meget tilfreds med.

       Et annet paradoks er at det i innstillingen står at

« det er en klar sammenheng mellom mulighetene for å effektivisere arbeidet i kommunesektoren og den frihet en har til å tilpasse prioriteringer og løsninger til lokale forhold ».

       Hvorfor er da Kristelig Folkeparti med på å redusere de frie inntektene til kommunene gjennom budsjettforliket i finansinnstillingen, og også slik som det er framlagt i kommunalkomiteen? Og hvorfor godtar man da at finansministeren har tatt til orde for en reformpause? Det er gjennom reformer i offentlig sektor, også kommunesektoren, man kan klare å få skaffet til veie større frie inntekter, når man ikke får det gjennom bevilgninger.

Ivar Østberg (KrF) : Jeg tør minne representanten Bjørnar Olsen om at i drøftingene omkring dette budsjettet hadde sentrumspartiene samtaler med Arbeiderpartiet, som avviste et samarbeid. Når Arbeiderpartiet ikke ville samarbeide med oss, måtte vi nødvendigvis samarbeide med noen andre for å få flertall, og vi er glad for at vi fikk et flertall.

       Jeg er også glad for at den tidligere leder av finanskomiteen tydeligvis ønsker et samarbeid om å styrke kommunesektoren, og vi har lagt opp til en styrking nå på over 700 mill. kr til denne sektoren. Og vi er glad for det forliket vi fikk til i forrige periode om en markert styrking av kommunesektoren, med mellom 4 og 5 milliarder kr, hvor Arbeiderpartiet var med.

       Jeg får spørsmål om reformpause, angivelig gitt uttrykk for av finansministeren. Det Kommune-Norge trenger, er, som lederen i komiteen sa, hardt arbeid. Men skal vi ha nye reformer, må disse reformene finansieres. Det er det Kommune-Norge har slitt med. Det har vært en tilbøyelighet til å vedta reformer uten at disse er blitt fullfinansiert. 6-årsreformen, som Arbeiderpartiet stod i bresjen for, skulle være det beste eksemplet på hvor galt det kan gå når man ikke fullfinansierer ting.

Lodve Solholm (Frp) : Det var litt interessant å høyre på representanten Østberg då han snakka om sjukehusa, om krisa ved sjukehusa og om løyvingar til utstyr. Eg hugsar at i april månad i vår - eg sat rett nok ikkje her på Stortinget - la Framstegspartiet fram eit forslag om å løyve 500 mill. kr til sjukehusa. Då stemte Kristeleg Folkeparti imot. Men i revidert hadde dei snudd, for då var valkampen i nærleiken, og dermed var dei med. Men no har vi sett dei seinare dagane at til og med SV har begynt å snakke om at vi kanskje bør ha statleg overtaking av sjukehusa. Det skjer ting her i huset som er svært interessante. Kan vi kanskje forvente at vi får dei same signala frå Kristeleg Folkeparti, om at også dei vil vere med på ei ordning og legge om finansieringa av sjukehusa, slik at vi får eit statleg økonomisk ansvar for sjukehusdrifta i Noreg? Kan vi forvente at Kristeleg Folkeparti vil vere med på å danne grunnlaget for at vi skal få ei ny reform når det gjeld eigarskap og drift av sjukehus?

       Så er dette med fråflytting interessant. Alle statistikkar og historia viser at i oppgangstider flyttar folk på seg. Det er jo sjølvsagt spesielt Senterpartiet lei seg for, men også Kristeleg Folkeparti. Men i nedgangstider flyttar ikkje folk på seg. Er det slik å forstå at Kristeleg Folkeparti no ønskjer seg nedgangstider, slik at folk held seg i ro, eller er Kristeleg Folkeparti villig til kanskje å tenke litt nytt for å få ein ny økonomisk politikk i distrikta, og, som eg sa i mitt innlegg, la verdiane få bli der dei blir skapte? Det er den beste forma for distriktspolitikk. Mitt spørsmål er: Vil Kristeleg Folkeparti vere med på det også?

Ivar Østberg (KrF) : Representanten Lodve Solholm har rett i at jeg kjenner til krisen i sykehusvesenet, for jeg har hatt det oppdrag å være styreleder ved et av re-

       gionsykehusene i dette landet. Det er således ikke riktig når Lodve Solholm påstår at Kristelig Folkeparti ikke støttet et forslag om mer midler til sykehusene allerede i vår. Det Regjeringen har gjort, er, som jeg sa i mitt innlegg, å ta tak i det. Vi har bidratt nå gjennom det forliket som er gitt, til bedre balanse.

       Når det gjelder eierskap, er de erfaringene jeg sitter med, slik at et fylkeskommunalt eierskap kan utøves meget godt. Det er mange gode tilbakemeldinger på styring der lokale folkevalgte sitter i styrene. Det er ikke aktuelt for Kristelig Folkeparti å endre syn på dette spørsmålet nå.

       Til slutt spørsmålet om vi i Kristelig Folkeparti ønsker oss nedgangstider fordi folk da, i motsetning til i oppgangstider, ikke flytter. Nei, jeg ønsker meg fortsatt oppgangstider i dette landet. Det som må være viktig, er å legge opp til en politikk som gjør at folk kan bli i den landsdelen hvor vi trenger arbeidskraft. Som Lodve Solholm påpekte, trenger vi arbeidskraft i Kyst-Norge. Da er det bl.a viktig å ha en oppegående offentlig sektor, noe Fremskrittspartiet ikke støtter.

Karin Andersen (SV) : Først til en åpenbar misforståelse, at SV har endret standpunkt i forhold til eierskap for sjukehus. Det har vi ikke gjort, men jeg vil jo utfordre de representantene som tenker i slike baner, til også å tenke på at offentlig sektor med litt mindre detaljstyring og litt større rammer og armslag lokalt kanskje i likhet med næringslivet, kunne finne på smartere ting. Så det er mange måter å tenke på.

       Til representanten Østberg har jeg følgende spørsmål: Jeg har oppfattet det slik at Kristelig Folkeparti har vært et parti til å stole på når det gjelder flyktning- og innvandringspolitikken. I budsjettet har man sagt at man skal øke antall kvoteflyktninger, og det er bra. I tillegg til det vet vi at det kommer flere asylsøkere til landet, og at de også har signalisert en mer human politikk på dette området. Så går de i forliket med på å redusere bevilgningene med 15 mill. kr. Hvordan ser Kristelig Folkeparti for seg dette framover hvis de skal kunne føre en mer human flyktning- og asylpolitikk? Er det slik at f.eks kontantstøtten er helligere enn behandlingen av flyktninger og asylsøkere, at alliansen med Fremskrittspartiet må beholdes for å sikre kontantstøtten, og så lar vi flyktningene få svi?

       Jeg har lurt litt på hvorfor det skjedde. Det kanskje mest åpenlyse som skjer i norsk politikk for tiden, er at enkelte partier blant regjeringspartiene har problemer med å stå sammen med Høyre og Fremskrittspartiet for mange ganger, og at man i den store opptellingen som man kan referere til ved neste replikkordveksling i neste finansdebatt, kan vise til at så og så mange ganger stod man jo sammen med Arbeiderpartiet, og så og så mange ganger stod man sammen med de andre.

       Det er altså ikke grunnlag for å si at det er realitetene i forbindelse med denne innstillingen som har gjort utslaget, og jeg synes da at man heller ikke skal gi inntrykk av at det er det verken i forbindelse med pressemeldinger som sendes ut om hvem som har gått i forlik, eller i merknader. Det interessante synes jeg på mange måter er at sentrumsregjeringen faktisk gav mer til Arbeiderpartiet på sine kjerneområder enn det de allerede hadde fått klarsignal om at de kunne få til med Fremskrittspartiet og Høyre. I praksis betyr det altså at Kristelig Folkeparti i dag på grunn av dette må stemme for lavere bevilgning til kvoteflyktninger enn de kunne ha gjort. Det betyr at innholdet i utkantsatsingen - og jeg må si at jo mer jeg hører på Arbeiderpartiets talere, jo mer overbevist blir jeg om at det er riktig - som er flaggsaken til den nye kommunalministeren, er blitt endret til å bli et etablererstipend for kvinner i fraflyttingsstrøk i forhold til det innholdet som er skissert i selve forslaget til budsjett, hvor ikke etablererstipend nevnes med ett eneste ord.

       Det kan også være morsomt at resultatet av dette faktisk er at man i dag stemmer for et høyere kutt på ordinære arbeidsmarkedstiltak - og Arbeiderpartiet er med på det - enn det som ville vært tilfelle hvis den første enigheten, som var mellom Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene, hadde blitt stående. Så man må ta det som en kuriositet at det er sånn det er blitt.

       En viktig del av ansvarsområdet til kommunalkomiteen som egentlig ikke er til behandling i forbindelse med denne budsjettinnstillingen, er kommuneøkonomien, fordi den nå er flyttet frem til behandlingen av finansinnstillingen. Jeg har likevel lyst til å gi noen betraktninger om utviklingen i kommuneøkonomien.

       Det er en bra vekst i Kommune-Norge. Men jeg skjønner mange kommunepolitikere som føler at veksten ikke er der til tross for at den faktisk er der, for veksten er så klart konsentrert knyttet til øremerkede tilskudd og til reformer vedtatt av Stortinget, og de frie inntektene viser ikke noen særlig vekst. Jeg skjønner at for mange kommunepolitikere er det en vanskelig situasjon. Men samtidig er vi alle i det brede politiske fellesskapet Norge enige om at førsteprioritet i årene fremover i Kommune-Norge vil være å skaffe oss en anstendig eldreomsorg, og at vi gjør det gjennom å gi en øremerket bevilgning. Vi kommer til å måtte gjøre det over flere år, og det vil ta mesteparten av veksten i kommuneøkonomien. Det får så være. Men det er noen tankekors knyttet til det, og KS har skissert ett av de tankekorsene for oss, nemlig at de begynner å se et skifte fra den hjemmebaserte omsorgen til den institusjonsbaserte omsorgen i kommunene. Det er et alvorlig faresignal som vi i så fall må ta med oss, for det er klart at satsingen på å bygge opp flere institusjoner i eldreomsorgen ikke bør gå ut over den hjemmebaserte omsorgen. Vi har allerede i dag en for dårlig hjemmebasert omsorg.

       Jeg har noen korte bemerkninger til bostøtten og spørsmål knyttet til minstepensjoner. Det er helt riktig at vi i Høyre mener at bostøtten vil være mer målrettet mot de eldre som har de største problemene økonomisk. Å øke minstepensjonen med 12.000 er ikke et tiltak målrettet mot akkurat dem som har det dårligst blant pensjonistene. Når vi likevel har stemt for det i budsjettbehandlingen, er det fordi helheten i Arbeiderpartiets opplegg er langt, langt verre på de fleste andre områder, og fordi ønsket om å få Jagland tilbake i regjeringsstolen med sitt regjeringskorps ikke har vært et utbredt ønske i Høyre. Vi har altså inngått kompromisser som bl.a har gjort at det kommer en større satsing på en generell økning av minstepensjonen. Vi synes likevel det er viktig å få frem effekten av den økningen på bostøtten i årene fremover. Vi kunne komme i en situasjon hvor vi faktisk om ett år eller to skulle frata folk bostøtte som de har fått, altså senke bostøtten, hvis vi ikke øker bevilgningene til bostøtten i årene fremover, på grunn av etterslepet i tiden man beregner bostøtte fra. Men vi kommer tilbake til det. Et flertall står bak både å få denne delen av bostøtten opp og å få en generell gjennomgang av bostøtteordningene, også de kommunale. For det er faktisk slik at boligpolitikk er på vei til å bli noe av det viktigste denne komiteen kommer til å jobbe med i årene som kommer, ved siden av arbeidsmarkedet.

       Det er en situasjon i deler av boligmarkedet som viser at det er ubalanse. Det er veldig store oppslag i avisene fra Oslo, men det gjelder ikke bare Oslo, andre byer opplever det samme. Det kommer ofte veldig mange velmente ideer om hva vi skal gjøre. Jeg vil bare gi et lite signal om at noen av dem faktisk kan være skadelige på lang sikt. Et av de problemene vi ser i Oslo, er at vi har et todelt leiemarked, fordi vi fortsatt har leieregulering som ikke er målrettet, og som gjør at hvis en tilfeldigvis har klart å få tak i en av de leilighetene som er fra før 1940, sitter en med en mye gunstigere leie.

       Jeg vet akkurat hvordan det føles på kroppen. Jeg bodde nemlig hele min studietid i en opprinnelig leieregulert leilighet i Bergen og begynte i 1981 med en husleie på 242 kr. Det var kjempefint for meg, men det hjalp ikke de andre studentene som f.eks flyttet inn til Bergen, som ikke hadde en oldefar som opprinnelig hadde bodd i en leilighet der. Det hjalp bare dem som hadde kontakter på forhånd. Den typen regulering viser seg ofte å være skadelig i lengden. Det viser seg nå i Oslo, der deler av leiemarkedet ikke kommer helt åpent fram fordi det er leieregulert. Det viser seg også ved at man i en del av de kommunale boligene ikke klarer å få til gjennomstrømning, og det viser seg bl.a i tall fra Ungbo i Oslo, hvor en tredjedel av de som bor i Ungbo-leilighetene, og som skulle ha vært ute i løpet av tre år, faktisk bor der etter tre år fordi det ikke er et annet leiemarked å gå til. Det betyr at løsningen må ligge på andre områder enn å lage mange spesialordninger.

       Hvis man skal lage spesialordninger knyttet til boliger for spesielle grupper, må de være så spesielle at de går på livssituasjonen, altså at kravet til å ha boligen på et klart tidspunkt opphører. Et av de områdene vi har satset på, er å bygge flere studentboliger, nettopp fordi det går på en avgrenset livssituasjon, og rettigheten til en slik leilighet forsvinner i det øyeblikk en slutter å være student.

       Samtidig mener vi det er viktig å fokusere på å gi støtte til personer framfor til boligen, nettopp fordi vi da hjelper målrettet de personene som er i en livssituasjon hvor de trenger hjelp til boutgiftene, og ikke overfokuserer på selve boligbiten. Det kan plutselig oppstå den situasjon at støtten ikke er målrettet, at de som bor i de boligene som en gang fikk subsidier, ikke er de som i dag kommer til å trenge det.

       Vi mener at vi bør legge om boligpolitikken slik at Husbanken blir en mer sosial boligbank, ved at ungdom kan få en mulighet til toppfinansiering først og fremst i Husbanken, og at man gjør det i en kombinasjon med lån innenfor sikkerhetsbegrensninger på 60 % og 80 %, altså i en kombinasjonspakke med det private bankvesen. Vi tror det er et godt fungerende lånemarked i dag som ungdom kan gå til, og at Husbanken bør ta toppbiten, som er det største problemet. Så burde Husbanken slutte å gi generell boligfinansiering og heller gå på målrettede tiltak og jobbe med de spørsmålene. Det er der vi trenger å ha en boligpolitikk i fremtiden.

       Andre talere fra Høyre vil komme tilbake til spørsmål knyttet til arbeidsmarkedspolitikk og distriktspolitikk.

       Jeg har bare lyst til å si en ting knyttet til voteringen senere i dag: Det foreligger et forslag om en handlings-

       plan for utleieboliger. Vi har konstatert at Regjeringen har foreslått å komme med det, og vi synes derfor det er unødvendig at Stortinget skal pålegge Regjeringen å komme med noe den allerede har sagt at den skal komme med. Men vi ønsker ikke å stemme imot forslaget, fordi vi ikke har noe imot at det kommer en slik handlingsplan.

       Aud Gaundal (A) : Representanten Solberg understreket sterkt de områdene hvor vi er enige i komiteen. Nå er det imidlertid slik at Høyre har sine primære forslag, og der kommer en del av uenigheten til syne.

       I innstillingen fra komiteen sier vi i en merknad, også sammen med Høyre, at mengden med kjemiske stoff og produkter i samfunnet og arbeidslivet er svært stor og også økende. Spesielt har vi i komiteen nevnt problemene i Romeriksporten med stoffene Rhoca-Gil og Siprogel. Statens arbeidsmiljøinstitutt skal bl.a kartlegge sammenhengen mellom arbeid og helse, og sentrale forskningsprogram vil dreie seg om arbeidstilknyttede sykdommer, særlig med hensyn til luftveier og kreft, reproduksjon og nervesystemet.

       Det hadde vært greit å fått høre hva som er Høyres begrunnelse for at de mener at det faktisk er riktig å redusere bevilgningene til Statens arbeidsmiljøinstitutt med 4 mill. kr.

Erna Solberg (H) : Høyre har lagt frem et prinsipalt forslag til budsjett som innebærer ganske store og andre politiske veivalg enn dem som flertallet i komiteen har gjort. Det gjelder kanskje spesielt distriktspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken. Men vi har også et prinsipalt forslag som er forskjellig fra en del andre partiers forslag, nemlig i ønsket om å redusere de offentlige utgiftene totalt sett i vårt samfunn. Derfor har vi foreslått en rekke kutt på det som tidligere var postene 01 og 11, nå post 1, driftsutgifter og lønnsutgifter i offentlig sektor. Et av de områdene som det er kuttet på, er det budsjettkapitlet Aud Gaundal omtalte.

       Det er ikke en spesiell begrunnelse - og det står også i våre merknader - knyttet til arbeidsfeltet som sådant som gjør at vi har foreslått å kutte på det feltet. Det er en måte å vise konsekvensene på av de kutt som Arbeiderpartiet konsekvent har vært med på i de fire årene jeg har sittet på Stortinget. Vi har vist hvordan vi skal kutte på postene 01 og 11, som etter det nye budsjettsystemet er post 1. Vi har konsekvent vist i innstillingen hvor vi foretar kuttene. Arbeiderpartiet har tidligere valgt å være med på ostehøvelkutt totalt sett, hvor man altså bare har instruert Regjeringen om å foreta disse kuttene. Konsekvensen har vært kutt rundt omkring på de samme postene hvert eneste år. Det er vårt ønske om å kutte på denne typen poster knyttet til offentlige utgifter totalt sett, som har vært bakgrunnen for den reduksjonen.

André Kvakkestad (Frp) : Høyre hevder at de er opptatt av og bekymret for det lokale selvstyret. Bekymringene har sin bakgrunn i spørsmålet om kommunenes økonomiske handlingsrom. Samtidig påpekes det helt korrekt at alle må prioritere det viktige fremfor det mindre viktige. Problemet oppstår særlig når staten pålegger kommunene oppgaver, eller når staten skaper sterke forventninger om at kommunen skal utføre visse oppgaver.

       Mottak av flyktninger og innvandrere er en av de mange oppgaver kommunene forventes å utføre. Dette er i og for seg intet annet enn en forlengelse av statens mottak av flyktninger og innvandrere. I en slik sammenheng kunne man forvente at staten dekket alle de reelle kostnadene knyttet til statens politikk på området. Men dette er dessverre ikke tilfellet. Jeg kan heller ikke se at Høyre ønsker at dette skal dekkes fullt ut.

       Er det slik at når Høyre snakker om å prioritere, anbefaler Høyre kommunene å ikke ta imot flyktninger og innvandrere, eller er det slik at Høyre ikke ønsker å fullfinansiere de oppgaver staten pålegger kommunene å utføre?

Erna Solberg (H) : For noen år siden var Høyre sammen med Fremskrittspartiet med på å få utredet hva kostnadene knyttet til innvandrere og flyktninger faktisk var i Norge. Vi hadde sannsynligvis en annen innfallsvinkel til spørsmålet enn Fremskrittspartiet, nemlig at vi hadde mistanke om at det faktisk var økonomisk lønnsomt med innvandring. For det er få ting som er så dyrt som en nordmann, når vi tenker på at de både skal gå i barnehage, de skal gå på skole, og de skal få all sin utdanning før de kommer i produktivt arbeid. Innvandrerne kommer veldig ofte etter mesteparten av den fasen.

       Vi fikk denne utredningen i forbindelse med innvandringsmeldingen vi behandlet, og den viste at for store grupper av innvandrere var det faktisk netto inntekter knyttet til det å ha innvandring. Det var jo en interessant opplysning, som faktisk innebærer at kommunene får store inntekter av innvandring, av å ta imot flyktninger og asylsøkere.

       Jeg kjenner en rekke kommuner som hadde hatt store problemer om de ikke hadde hatt flyktninger og asylsøkere, f.eks kommuner i fiskeristrøkene, som har behov for den arbeidskraften som kommer. Det betyr at jeg ikke er enig i at det nødvendigvis er sånn at man ikke får dekket hoveddelen av kostnadene sine over tid knyttet til det å ha flyktninger og asylsøkere. Men jeg tror det er ett problem, og det må Stortinget etter hvert adressere, og det er at etter de fem årene hvor man har fått tilskudd - og kanskje i løpet av den perioden også - er det en del flyktninger og innvandrere som kommunen har mottatt støtte for, som flytter fra primærkommunen de kom til, inn til større byer, og spesielt til Oslo. Dette medfører at det kommer store kostnader knyttet til dem der, og noen av dem er altså en del av det sosiale problemet i boligmarkedet og i arbeidsmarkedet som har oppstått i landets hovedstad. Her tror jeg faktisk at man er nødt til å se på hvordan en del kommuner kompenseres for disse ettervirkningene.

       Men vi kan ikke bare se den ene biten av dette regnskapet. Min innfallsvinkel til dette er altså at i den situasjonen vi nå er i når det gjelder arbeidsmarkedet, kommer innvandrerne og flyktningene faktisk til å være meget lønnsomme for de kommuner som tar imot dem.

Ivar Østberg (KrF) : Representanten Erna Solberg var innom sentrumspartiene på grunn av at det angivelig skulle kunne vært mulig å lage et bedre forlik. Nå er det slik at det har vært vekslende flertall her i salen, og det vil det fortsatt være. Sentrum har dannet regjering og har i aller høyeste grad vist at det er et tyngdepunkt i norsk politikk. Budsjettreglene som har kommet, har gjort budsjettsituasjonen annerledes. Vi skal senere evaluere disse ordningene.

       Når det gjelder kommunesektoren, er det ikke tvil om at sentrumspartienes politikk ofte har vært langt unna Høyres politikk, hvor man bl.a allerede har programfestet at man skal nedlegge fylkeskommunen. De primære standpunktene viser også at det kan være stor avstand. Men Høyre har gjennom høstens debatter bidratt til et konstruktivt samarbeid og bør ha kredit for det.

       Når det gjelder de 35 mill. kr til flyktningene, hvor vi skulle kunne spart noe ved å ha hatt et annet samarbeid, vil jeg minne om at man med de 35 millionene tar utgangspunkt i at flyktningene kommer pr. 1. januar - det er altså årsbasisvirkning. Vi mener derfor fortsatt at 20 mill. kr er tilstrekkelig. Ellers opererer Regjeringen her i treårsbolker.

       Når det gjelder utkantkommunene og etableringsstøtte, vil jeg minne om at den gamle etableringsordningen også kunne gi etableringsstøtte i pressområder, og denne var det rimelig å redusere.

Erna Solberg (H) : Jeg er helt enig i at det er sannsynlig at man får vekslende flertall fremover, fordi det er politisk uenighet i en del saker hvor sentrumsregjeringen ikke ligger nærmest Høyre og Fremskrittspartiet. I noen saker ligger de åpenbart også nærmere Fremskrittspartiet enn Høyre, og det var vel derfor man på et tidligere tidspunkt fortsatte å forhandle med Fremskrittspartiet fremfor Høyre i finanskomiteen.

       Det jeg har vært opptatt av i forbindelse med denne saken, har ikke nødvendigvis vært det at man her hadde reell uenighet, men det at man, når man ikke har reell uenighet, likevel har behov for å skaffe politisk distanse, og man forsøker å skape en politisk situasjon som ikke eksisterer. Det er det jeg synes det har vært tendenser til under vår behandling, ikke minst da man gikk ut med synspunkter på at man hadde fått 78 nye millioner mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene til yrkeshemmede, for øvrig et tall som til og med opprinnelig refererte seg til Jagland-regjeringens og ikke til Bondevik-regjeringens forslag. Jeg har bare en mistanke om at dette var et ledd i en strategi fra sentrumspartienes side - spesielt ett av dem - for å kunne telle opp flest mulig ganger de stod sammen med Arbeiderpartiet, slik at det ble litt lettere også i den interne debatten som vi har kunnet lese om i avisene de senere dagene.

       Så er det spørsmål om disse 35 millionene. Vi aksepterer jo at statsråden sier at det er greit, at de ikke hadde behov for 35 millioner. Men jeg husker også at formannen i finanskomiteen, Lars Gunnar Lie, etter at man hadde måttet legge frem kutt rundt omkring i komiteene fortalte at statsrådene nå satt på sine kontorer og gråt. Jeg regner med at Ragnhild Queseth Haarstad ikke gråt så veldig mye, for det var åpenbart områder for kutt som man ikke hadde funnet frem til på det tidspunktet, men som plutselig kom i siste fasen, hvor man altså hadde et for høyt anslag på hva man trengte av bevilgninger.

       Så en liten kommentar til hva som er innholdet i et sånt budsjettforlik. Jeg mener det er mer forpliktende å være forslagsstiller enn å stemme subsidiært for noe. Jeg er glad for at både Høyre og Arbeiderpartiet er medforslagsstillere når det gjelder det som nå blir vedtatt i dag, og jeg forutsetter at man mener det man foreslår i Stortinget.

       Det er to hovedbudskap i denne innstillingen. Det første: Vi skal bry oss mer om utsatte grupper og områder. Under den overskriften kommer utkantsatsingen og tiltak for de svakeste på boligmarkedet og arbeidsmarkedet. Det andre hovedbudskapet: Utviklingen kan påvirkes, og den skal påvirkes herfra. Under den overskriften kan nevnes den brede oppslutningen om å styrke Kommunaldepartementet i kampen for å snu flyttestrømmen, og også den store enigheten om at vi trenger mer statlig boligpolitikk i dette landet.

       At fraflyttingsproblemene er dramatiske, blir nå erkjent av alle. Det er nytt. I lang tid har mange innenfor Arbeiderpartiet og Høyre hatt som favoritthobby å samle på og forsterke dystre utsagn fra såkalte trendforskere. Det er mye prestisje som er lagt til side når både Arbeiderpartiet og Høyre støtter Regjeringens viktigste håndgrep for å snu flyttestrømmen for å starte det langvarige krafttaket som trengs.

       Flyttestrømmen snus ikke av vedtak i Stortinget og Regjeringen - det utsagnet kan vi fort bli enige om. Men det er her det må starte slik situasjonen nå er blitt. Det er den enkelte rundt i landet som veier for og imot når det gjelder egne framtidsplaner, det er de som vil tenke annerledes når landet får en ledelse som tenker og uttaler seg positivt om distriktenes framtid, i tillegg til de konkrete vedtak som gjøres. Når fagstatsrådene for landbruk og fiskeri stiller seg på distriktenes side i samfunnskampen, vil mange i primærnæringene føle seg tryggere. Å gjenåpne nedlagte fiskebruk er nye og gode tanker fra en norsk fiskeriminister. Når det nedsettes et statssekretærutvalg som skal se til at informasjonsteknologien bidrar til statlige arbeidsplasser i distriktene, må det fort kunne bli resultater. Når forsvarskomiteen i Stortinget legger inn enstemmige føringer om at omlegginger i Forsvaret fremover skal vektlegge også distriktspolitiske hensyn, vil det bidra til en forsiktig optimisme noen steder. Det er viktig at staten nå begynner å gå foran med et godt eksempel.

       Regjeringsskiftet har gjort at skjebnetroen er flyttet ut av regjeringskontorene, og vi har fått mindre av den i Stortinget. I regjeringserklæringen kunne beskrivelsen av den nye distriktspolitikken vært samlet under overskriften: Det nytter - og det skal skje. Alle departement og statlige instanser skal synliggjøre virkningene for distriktene av all ny politikk og av omlegginger som allerede er vedtatt og i gang, f.eks når det gjelder Posten, Telenor og landbruket.

       Denne store politikkomleggingen skal et nytt styrket kommunaldepartement gå spissen for. Arbeiderpartiet og Høyre står bak denne styrkingen. Den nye politikken skal styrke de mest utsatte områder, den skal forebygge at nye områder rammes av fraflytting og ikke minst forebygge økte pressproblemer.

       Den særskilte utkantsatsingen må i stor grad utformes ut fra lokale forhold. Det er noen som påstår at denne satsingen har endret karakter i løpet av komitebehandlingen. Jeg mener det er rettere å si at intensjonene til Regjeringen er blitt forsterket. Det er åpenbart at også Regjeringen ønsker å ha en sterkt kvinnerettet satsing, med kvinnelige etablerere som en særlig målgruppe.

       Jagland varslet at utkantsatsingen hans ville utgjøre 25 mill. kr fordelt på inntil 15 pilotkommuner. Vår utkantsatsing kan utgjøre i overkant av 100 mill. kr til 50 utviklingskommuner, og den vil omfatte 8 kommuner i Finnmark, 7 i Troms, 14 i Nordland, 5 i Nord-Trøndelag, 2 i Sør-Trøndelag, 3 i Møre og Romsdal, 2 i Sogn og Fjordane, 2 i Hordaland, 3 i Hedmark og 1 i hvert av fylkene Rogaland, Aust-Agder, Telemark og Oppland.

       Komiteens behandling av Selskapet for industrivekstanlegg - SIVA - må også nevnes som positivt nytt for distriktene. Flertallet legger føringer for det som skal skje når meldingen om statlig eierskap kommer til behandling. Den statlige eierkapitalen er i dag slik plassert at også den bidrar til sentralisering. En økt satsing på SIVA etter SIVAs egen modell vil bl.a avlaste distriktsbedriftenes egenkapitalbehov ved at SIVA står som eier av bygninger og utstyr.

       Alle i komiteen unntatt Fremskrittspartiet støtter Regjeringens forslag om å ta imot 500 flere kvoteflyktninger årlig. Det er svært bra. Jeg synes det nå skjer mye positivt når det gjelder holdningen til innvandrere. At det i innstillingen signaliseres interesse for en ytterligere forbedret individuell oppfølging, mener jeg er positivt så lenge man følger prinsippet om lik behandling av innvandrere og nordmenn. Det vil være å gjøre innvandrere en bjørnetjeneste å særbehandle dem i forhold til nordmenn med særlige behov.

       Forbedringene i arbeidsmarkedet vil også komme innvandrere til gode. Det er synd det fortsatt er så stor aktiv motstand mot å ta inn innvandrere på mange arbeidsplasser. Mangelen på norsk arbeidskraft vil uansett åpne dører og øyne som før har vært lukket.

       Jeg hører ikke til dem som synes det er skummelt at det nå « bare » er 60.000 helt ledige, ut fra faren for lønnspress og inflasjon. Målet om full sysselsetting er langt fra nådd, og det er et overordnet mål. Jeg synes det er flott at vi nå har 15 milliarder kr mindre i ledighetskostnader. Jeg synes det er positivt at arbeidskraft i stadig mindre grad blir overskuddsvare, og at utdanning og etterutdanning nå må tilpasses behovene bedre. Jeg mener det er positivt at de arbeidsgivere som har satset mest på sine folk, med faste, trygge ansettelser, godt arbeidsmiljø og god nok lønn, nå får belønning for det. Så får vi håpe at utviklingen i aksjeutbytter og lederlønninger ikke bryter ned moderasjonsviljen blant det store flertall av nordmenn. Men også samfunnets vilje til å ta vare på de svakeste og løse fellesoppgavene på en god måte vil være med og bestemme hvor lenge moderasjonslinjen holder.

       For dem som fortsatt faller utenfor på arbeidsmarkedet, vil situasjonen føles vanskeligere når de blir færre. Derfor er det bra at flertallet på Stortinget ønsker å satse sterkere på de langtidsledige, på de yrkeshemmede i ledighetskøen og på ledige innvandrere. Regjeringens styrking av arbeidsmarkedsbedriftene med en bevilgning på 30 mill. kr er av komiteen økt med 48 mill. kr. Hele komiteen er opptatt av at aktiviteten i denne virksomheten ikke skal trappes ned.

       Situasjonen på boligmarkedet er bekymringsfull. Som resultat av konkrete vedtak på Stortinget er det blitt bygd for få boliger, særlig i pressområdene. Så har prisene blitt deretter. Vi ser nå at en markedsstyrt boligpolitikk ikke tar vare på dem med dårligst råd og heller ikke sikrer en jevn aktivitet i byggebransjen.

       Ifølge Aftenposten den 26. november i år er bare 3 % av boligmassen i Norge offentlig eid og til utleie, mens det i Sverige er 25 %. Det er derfor bra med full tilslutning til Regjeringens arbeid på dette området, med bl.a et program for flere utleieboliger for ungdom. Så håper jeg det også er vilje til å gjøre noe når planene foreligger. Senterpartiet mener det er helt nødvendig å styrke Husbanken som et boligpolitisk instrument, og at boligbygging igjen bør bli et redskap for å jevne ut konjunkturene. Derfor er vi glad for at Husbanken ble frikjent av ESA, EFTAs kontrollorgan, etter anmeldelse fra Bankforeningen. Jeg synes det er samfunnsskadelig når en slik avgjørelse blir anket.

       Så til slutt: Øremerkingens mange baksider har kommet tydelig fram også ved denne budsjettbehandlingen. De kommuner som sterkest har prioritert omsorgsboliger og sykehjemsplasser kommer dårlig ut i forhold til dem som har ventet på arbeidsordre fra Stortinget . Ifølge departementet er det om lag 3.600 enheter som var under bygging ved siste årsskifte, og som derfor ikke omfattes av den nye ordningen med full dekning av investeringene.

       Fylkesmannen i Hordaland omtaler mangelen på gode overgangsordninger slik i brev til Stortinget:

       « ... det bør ikke være slik at kommuner som tar signal i tide skal komme dårlig ut ».

       Jeg håper at de aktuelle departementene arbeider videre med denne problematikken, slik at kommuner som Osen, Namdalseid og Folldal blir belønnet for å ta signaler i tide og ikke det motsatte, slik det nå ligger an til.

       Så helt til slutt: Det er spesielt at kommunalkomiteen ikke har kommunenes økonomi som hovedtema i sin budsjettinnstilling. Det er grunn til å stoppe litt ved det, fordi vi får så viktig informasjon til komiteen, og fordi vi finner igjen så lite om dette temaet i finansinnstillingen, der grunnlaget for neste år for denne viktige sektoren fastsettes.

       Jeg mener ikke med dette å kritisere arbeidet i finanskomiteen, men vil peke på et tema som for meg er svært viktig. I budsjettarbeidet her på Stortinget må vi etablere et system som sikrer at den informasjon vi får fra lokale folkevalgte, fra folk flest, fra de organisasjoner som representerer brukerne av de kommunale tjenestene og fra dem som gjør jobben i skolen, barnehagen og sykehuset, blir registrert og drøftet før vedtakene fattes. Vel er kommunesektoren så stor at den må vurderes og styres ut fra nasjonal- og finanspolitiske hensyn. Men den representerer så mye mer. Den representerer folkestyret, den lokale friheten til å finne de gode løsninger, som også er de effektive løsningene. Det representerer de viktige fellestjenestene, som må være gode nok alle steder i landet. Derfor bør det nå vurderes om den hovedansvarlige komite for kommunesektoren kan bli formelt koblet inn i utformingen av finansinnstillingen.

       Mitt spørsmål til Morten Lund blir: Hvorfor har Senterpartiet i år ikke redusert skattøren, noe som ville ha gitt 4,5 milliarder kr til Kommune-Norge?

Morten Lund (Sp) : Som jeg avsluttet innlegget mitt med, ville jeg fryktelig gjerne ha snakket mye om kommuneøkonomi i denne debatten. Jeg synes det er her vi burde ha snakket aller mest om den, men reglene i Stortinget har blitt slik at det skal vi ikke, og avveiningene om skattøren har skjedd i finanskomiteen. Det som står der, det står der, og det mener sentrumspartiene er riktig ut fra en totalvurdering av situasjonen, at vi nå år for år har fått en langt større økning i skatteinntektene enn det Finansdepartementet og regjeringen Jagland har forutsett.

       Den skatteveksten som vi uventet har fått, har heldigvis vært med på å berge kommuneøkonomien. Vi har i løpet av de fire siste årene fått 15 - 20 milliarder kr i uventet skattevekst til kommunesektoren, inntekter som kommunene etter Arbeiderpartiets mening ikke skulle ha hatt, og som de hvert år har sagt at de tror det er skadelig for kommunene å få. Men når året var slutt, har de fått lov til å beholde de pengene - og takk og pris for det! For hvordan skulle det ellers ha vært i kommunene og i fylkeskommunene nå, på sykehusene, med situasjonen for fylkesveiene, for grendeskolene og for de videregående skolene, hvis en ikke hadde hatt de pengene som Høyre og Arbeiderpartiet har ment at de ikke skulle ha hatt. Men tilfeldigvis har det vært slik at det som har kommet inn av inntekter i disse årene, har vært nokså nær det som Senterpartiet og en del andre partier på Stortinget har foreslått, men har fått nedstemt. Det er kun det siste året at vi har greid å få ekstra milliarder til kommunene etter behandling i Stortinget. De 5 milliardene som vi fikk det siste året, er jeg glad for, og det vet jeg at mange ordførere også er glad for.

       Så hørte jeg fra komiteens leder i dag at det har vært så « stille » fra ordførerne dette året, og at da tydet vel det på at det var bedre økonomi. Det er det samme som Arbeiderpartiet har sagt hvert år. De har aldri hørt det ordførerne har sagt.

Torbjørn Andersen (Frp) : Representanten Morten Lund var i sitt innlegg inne på fraflytting fra distriktene - kanskje ikke så veldig uventet. Jeg deler på mange måter den bekymring han gav uttrykk for.

       Ingen skal tvile på Senterpartiets edle motiver i distrikts- og utkantpolitikken. Det er selvsagt ikke bare økte overføringer i form av selektive støtteordninger som kan redde bosettingen i distriktene, men kanskje mer generelle økonomiske virkemidler. Det må være viktig at en ikke straffes økonomisk for å bo i områder der avstand, vanskelig kommunikasjon og store transportbehov skaper problemer for bedrifter og private.

       Det har alltid forundret meg at Senterpartiet har bidratt sterkt til å avgiftslegge både kjøp og bruk av viktige transportmidler, som f.eks bilen. Jeg vil gjerne høre hva som ligger bak Senterpartiets støtte til skyhøye avgifter på bil og bensin - drivstoff generelt - når det nettopp er på bygdene en trenger rimeligere kommunikasjonsmidler. På bygdene går det ofte verken tog, buss eller andre kommunikasjonsmidler når en måtte trenge det. Er Senterpartiets syn i avgiftspolitikken forenlig med partiets distriktsprofil og til beste for dem som er bosatt i distriktene?

Morten Lund (Sp) : Jeg oppfattet en litt positiv tone i den replikken som vi fikk fra Fremskrittspartiet, at man i hvert fall ikke trekker våre edle motiver i tvil når det gjelder distriktskampen vår. Det synes jeg er positivt.

       Selvfølgelig kan ikke alle problemer løses ved det som vi kan bevilge herfra. Men la meg bare gi ett eksempel på hvor forsterkende det som vi bevilger fra Stortinget, kan være. Det som blir bevilget til kommunale næringsfond fra staten, medfører at kommunene går inn med penger, og det medfører at næringsdrivende selv går inn med penger. 100 mill. kr fra staten til kommunale næringsfond gir investeringer på 1 milliard kr i de utpekte kommunene. Det er store drivkrefter i det som vi setter i gang herfra.

       Så over til Fremskrittspartiet som - sammen med Høyre stort sett - mener at mindre skatter og avgifter vil gi fart på næringslivet i hele landet. Der er vi uenig. Vi mener at vi må trekke inn midler og ha en fordelingspolitikk fra staten, av hensyn til næringslivet, men ikke minst av hensyn til de offentlige tjenestene som skal gis til alle og som skal være likeverdige rundt omkring. Da må vi ha inn en del penger - ganske mye penger. Og det vi får inn i form av bilavgifter og bensinavgifter, hører til der. Så må man få til et system som gjør at man i distriktene ikke blir mer rammet av høye avgifter enn ellers i landet. Her har vi hatt forslag om lik bensinpris. Vi har hatt forslag om at det skal være dyrere å kjøpe enn å bruke bilen - få til en avgiftsomlegging på det området. Men vi har ikke kommet gjennom med de forslagene.

       Det nye som nå skal skje, er at konsekvensene av distriktspolitikken skal utredes i forhold til den brede politikken i landet. Det er det jeg tror vi kan komme til å nå fram med, og som kan ha virkelig store virkninger.

Erna Solberg (H) : Morten Lund var opptatt av at Regjeringen hadde beholdt profilen sin med hensyn til utkantsatsing. Jeg tar dette med en klype salt, for jeg mener at innholdet i de merknadene der man har gått sammen med Arbeiderpartiet, er endret, iallfall i forhold til innholdet i det som statsråden la frem for Stortinget på den budsjettposten, men hvor etablererstipend nå ikke blir nevnt med ett ord. Hvis det er slik at det egentlig var det man mente, må jeg be statsråden skrive bedre proposisjoner neste gang og nevne det som faktisk er innholdet i den satsingen man har. Jeg tror derfor på mange måter at dette bare er en liten ro-operasjon for å beholde profilen og ikke si at det viktigste her var å få til et forlik med Arbeiderpartiet.

       Men jeg er litt interessert i sammenhengene i Senterpartiets politikk knyttet til distriktene, for vi er altså i en situasjon hvor deler av Distrikts-Norge ikke lider av mangel på arbeidsplasser, men lider av mangel på arbeidskraft. Nabofylket mitt, Sogn og Fjordane, har landets laveste arbeidsledighet. De har akutt mangel på arbeidskraft, men de har fraflytting fra fylket likevel. Det er en helt ny problemstilling, som ikke adresseres til den tiltaksmengden og den distriktspolitikken som eksisterer - jeg håper iallfall at det blir en del av den brede distriktspolitikken - nemlig spørsmålet om hvorfor folk flytter når jobbene faktisk er der - også jobber for kvinner. Hva er det som gjør at det er attraktivt å bosette seg andre steder?

       Det er kanskje slik at det er et veldig snevert virkemiddelapparat man opererer med i distriktspolitikken, og at veldig mye av det man jobber med, er tiltak som i dagens situasjon kanskje ikke er det viktigste for deler av Distrikts-Norge. Jeg tror at det er viktig for oss å se på sammenhengene og se på hva vi gjør med skatter og avgifter, hva vi gjør med hensyn til kommunikasjoner, og ikke minst hva vi gjør med hensyn til kommunikasjoner i forhold til hvor lett det er å besøke og komme seg andre steder, slik at folk ikke skal føle seg isolert når man bor i grisgrendte strøk. Den slags ser det ut til at Senterpartiet ikke legger vekt på.

Morten Lund (Sp) : Jeg fastholder det jeg sa i mitt innlegg, at utkantsatsingen vår ikke er endret i løpet av den budsjettbehandlingen som nå har skjedd. Det samme som vi sier i fellesmerknadene med Arbeiderpartiet, la vi inn i vår egen innledningsmerknad mange dager før vi laget fellesmerknaden med Arbeiderpartiet. Den sier at det selvfølgelig skal være en kvinnerettet utkantsatsing, og at mye av det skal dreie seg om arbeidsplasser. Men det går ikke an å detaljbeskrive en slik ny satsing fra Stortinget, og ikke fra Regjeringen heller. Vi skal tilpasse den de lokale forholdene i den enkelte kommune.

       Så er det sammenhengen i vår politikk. Der det er nok arbeidsplasser, flytter også folk. Ja, vi vet det, det trengs mer enn arbeidsplasser. Men det som er viktig, er den langsiktige tilliten til at det skal være bra i det området vi bor i. I områder der jordbruk og fiskeri - primærnæringer, der det ikke har vært så veldig bra utvikling - dominerer, er det naturlig at folk er skeptisk til hvordan det ser ut der om 20 år, hvis ikke noen får snudd utviklingen.

       Og så til kommuneøkonomien som er så viktig for folk flest, og det som i den forbindelse er skjedd med Rattsø-utvalgets innstilling, og diskusjonen rundt den. Du verden hvor dramatiske følger det kan få! Vær glad for at den regjeringen vi nå har fått, har sagt at den skal se på dette inntektssystemet en gang til. Det kan ikke være rett. For et par dager siden hørte jeg i radioen varaordfører i Troms fylkeskommune, Elisabeth Aspaker, snakke om hvilke problemer de hadde der. Der er det snakk om å kutte i skoletilbudene, det er snakk om å kutte 11,5 mill. kr når det gjelder helse, og det er de psykiatriske pasientene - de svakeste - det går ut over, sa hun. Hun var bekymret. Det er klart at når situasjonen er slik - og det er ikke bare i Troms fylkeskommune der er slik - er det mange som setter spørsmålstegn ved om det er der de skal satse framtiden sin.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Sylvia Brustad (A) (fra salen): President! En åpenbar misforståelse.

       Vi satser på fellesskap, på fellesgoder og på felles ansvar. Vi satser på dette framfor økt privat forbruk og skattelette uten sosial profil. At folk har et sted å bo, at de har arbeid de kan leve av og med, og at de får være en del av og ta del i det samfunnet de lever i, er et fellesansvar. Derfor er arbeidsmarkedspolitikken, boligpolitikken, politikken for etnisk likestilling og integrering og distriktspolitikken grunnleggende for hva slags samfunn vi får. Mindre innsats på disse områdene vil øke forskjellene og konfliktene i samfunnet. Større innsats vil gi flere en mulighet til et godt liv og til større frihet og sjølstendighet.

       Derfor ønsker vi å se hele politikken for kommunesektoren under ett. Nå er jo, som flere har sagt her, kommunesektoren flyttet til finans, og ikke en gang fordelingen mellom skattøre og ramme ligger i kommunalkomiteen.

       Allikevel må jeg få lov å bemerke at Kommune-Norge nå mangler over 2 milliarder kr for å kunne ha et tilbud på linje med det de har i år. Jeg merker meg at f.eks representanten Lund fra Senterpartiet ikke har oppdaget det. Men det kommer til å merkes - både i skolesektoren og i eldreomsorgen, og på vegsektoren og i kollektivtrafikken, som vi behandlet i går. Det blir trangere og vanskeligere å løse ut økningen i innlagte øremerkede tilskudd, lenger mellom oppgavene de får, og mindre muligheter til å løse dem. Intet nytt på dette området. Jeg var nesten fristet til å si: stø kurs! Kommunene har da lite å bidra med når de f.eks skal jobbe for å få flere yrkeshemmede i arbeid, få flere husvær til bostedsløse eller til å drive distriktspolitikk på egen kjøl. De har blitt enda mer avhengig av hva vi gjør i denne debatten.

       Å ha et arbeid er noe av det mest grunnleggende for et godt liv. Arbeidsledigheten har gått kraftig ned. Det er bra! Men det gjelder ikke alle. I tillegg viser undersøkelser at det er 88.000 undersysselsatte som ønsker mer jobb. Fremdeles er svært mange flyktninger yrkeshemmede og langtidsledige som ikke har jobb. Folk er den viktigste ressursen. Ingen ting er så lønnsomt som å investere i folk, slik at de kan stå på egne ben, klare seg sjøl, fungere sosialt og få del i den økte sjølrespekten som arbeid gir. Det er en menneskerett! Vi har lagt merke til at arbeidsdirektør Ted Hanisch i stedet for å ha kreative forslag til bedre og riktigere tiltak og opplæring for dem som ikke har fått jobb, nå ønsker seg 20.000 velkvalifiserte nye innvandrere til landet. Hvorfor dette behovet for å importere folk når ledigheten fortsatt er stor, spesielt blant innvandrerne? Hvis svaret er mangel på utdannelse, reiser det bare nye spørsmål. Det ene er hvordan man kan ha sviktet så fundamentalt når det gjelder skolering og integrering. Hvorfor har man ikke klart å utnytte den høykvalifiserte arbeidskraften som finnes i innvandrermiljøet? Og hva har man tenkt å gjøre for å rette opp dette - det er jo ikke noe nytt? Det som er nytt av året, er at det har kommet for en dag at arbeidsmarkedsetaten har hamstret 1,2 milliarder kr over flere år, samtidig som de har unnlatt å bruke muligheten til å kvalifisere ledige.

       Jeg er forskrekket over at stortingsflertallet er så passivt i forhold til dette. Hvorfor har ingen oppdaget at pengene har hopet seg opp? Er man så stille fordi man trengte pengene til å saldere budsjettet? Dette må vi komme tilbake til.

       Når det gjelder de arbeidsledige, må jeg få komme med noe mer. Fungerende arbeidsdirektør Odd-Erik Marthinsen uttalte til Dagsavisen at arbeidsmarkedsetaten hadde « nådd sine produksjonsmål », derfor hadde de ikke brukt opp pengene. Nådd sine produksjonsmål? Betyr det at arbeidsmarkedsetaten ikke har hatt som mål at arbeidsledigheten skal ned under det nivået vi har i dag? Det er uakseptabelt etter vår mening.

       « Ingen ting tyder på at ledige som har ønsket det, ikke har fått tilbud », sier fungerende arbeidsdirektør. Da kan jeg bare henvise til et møte kommunalkomiteen hadde med NHO senest på tirsdag. NHO orienterte om at de når de jobbet med sine gode prosjekter for å få innvandrere i jobb, hadde problemer med å få arbeidsmarkedsetaten med på det. Jeg har fått utallige henvendelser fra flere som ikke har fått arbeidsmarkedsetaten med på tiltak og opplæring. Det er litt skremmende, og jeg ber de andre partiene i salen avklare om de er enig i at man har nådd målsettingene for arbeidsmarkedstiltakene, slik de er i dag.

       Hvorfor har vi endt opp med et slikt system? Hvorfor har vi ikke et system som vi mer fleksibelt kan bruke for å få arbeidsledigheten ned? Jeg tror det er for mange detaljer og reguleringer. Det er for mange fordommer mot funksjonshemmede, innvandrere og arbeidsledige, og det kan ikke fortsette. Vi foreslår en handlingsplan for å få ned arbeidsledigheten blant innvandrere. Vi har også foreslått å desentralisere deler av arbeidsmarkedsetaten og legge den under folkevalgt styring i fylkeskommunene. De er nærmere. De kan bedre innrette tiltakene og treffe blink. Utfordringen er gitt - desentralisering av ansvar og makt. Senterpartiet og Venstre burde ta denne utfordringen.

       En annen sak når det gjelder arbeidsmarkedstiltakene, er distriktspolitikken. Mener sentrumspartiene at arbeidsmarkedsetaten skal kvalifisere folk også for det lokale næringsliv, eller skal hovedstrategien være å formidle folk vekk fra distriktene? I distriktspolitikken er det dessverre lite nytt. En pott til utkantkommunene er bra, men når Jagland på forhånd hadde kuttet over 200 mill. kr på « den smale » distriktspolitikken, og Bondevik kutter i etableringsstipend og bedriftsrådgivning, gir ikke sentrumshånden engang tilbake det Jagland tok. Når kommunene da generelt får en dårligere økonomi, tror jeg ikke det som skjer nå, kommer til å spille noen rolle for flyttestrømmen.

       Det mangles mye når det gjelder konkretisering. Det er ikke så lett å finne tiltak heller, men da kan en kanskje la være å skryte av at en har funnet på så veldig mye bra. Det er ikke sveltihjel i distriktene, det er ikke derfor dette er viktig. Det er fordi befolkningssammensettingen i distriktene nå endrer seg radikalt, og det betyr at befolkningsmengden kommer til å gå ned dramatisk. Oslo har nå passert en halv million innbyggere, og det er nesten « texas » på boligmarkedet. Hvis vi ikke klarer å snu dette, blir det dårligere å bo både i bygda og i byen.

       Vi må legge distriktshensyn inn i all politikk, ikke bare i distriktspolitikken for å reparere skader. Da blir det galt. Det er derfor viktig å se tingene i sammenheng. Derfor er vi glad for at Bondevik-regjeringen sier at den vil virkeliggjøre samordning av den sektoriserte stat. Men skal dette bety noe fra eller til, må det flyttes makt fra Finansdepartementet til Kommunaldepartementet. Og samordningsfunksjoner i offentlig sektor på legges på lokalt nivå og til folkevalgte organer. Tør Regjeringen det, tro?

       Det trengs en ny boligpolitikk. Før har vi sagt at alle må eie sin egen bolig. Det tror ikke jeg er riktig. Det er behov for flere utleieboliger, spesielt for helt vanlig ungdom og for mange andre som i løpet av livet trenger en midlertidig bolig. Det må lages et boligprogram. Antall studentboliger må også økes, og vi har lagt inn forslag om det. Flertallsforslaget om en handlingsplan for ungdom er starten. Forslaget om disponering av husbankrammen henger sammen med det. Dette har Regjeringen skrevet om i innstillingen, men for å få nødvendig framdrift må Stortinget bekrefte at det er dette de ønsker.

       SV har også fremmet forslag om en egen bostøtteordning, en statlig toppfinansiering for funksjonshemmet ungdom. Vi ber Regjeringen vurdere å øke lånetillegget fra Husbanken til livsløpsboliger, slik at det blir flere boliger tilgjengelig i det alminnelige boligmarkedet. Spesielt er vi opptatt av at unge uføre ikke skal bo på sykehjem, og på det området er vi helt kategorisk. Her mener vi det er ungdommene selv som skal bestemme hvor de vil bo.

       Så til flyktningpolitikken: Vi er glad for at det er åpnet for å ta inn flere flyktninger, men vi vet hvilke flyktninger som nå kommer. De har sittet i flyktningleir, de fleste av dem i Saudi-Arabia, i årevis. De har store skader, og de har lidd mye under flukten. De trenger vår hjelp, og de trenger den nå. Dersom mottaket skulle utsettes for å forbedre et godt mottak, kunne det vært akseptabelt, men for å kutte i en bevilgning som i utgangspunktet er for liten - nei, ett sted må grensen gå! Og SVs grense går her. Jeg vet at statsråden personlig følger opp dette området, og jeg håper at statsråden vil bekrefte at flyktningene ikke skal salderes vekk i flere forlik med dem som ikke har noe hjerte.

       Jeg tar opp de forslag som SV har i innstillingen, med de rettelser som er lagt ut i salen.

       Torbjørn Andersen (Frp) : Representanten Karin Andersen fra SV tok friskt for seg viktige sider i norsk politikk. Hun var bl.a inne på etnisk likestilling og innvandrernes/flyktningenes stilling i det norske samfunn.

       SV er i mange saker Fremskrittspartiets rake motsetning. SV står for høye skatter og avgifter, for høye offentlige utgifter, SV synes å være imot enhver økning i privat forbruk og er for byråkrati og sterkt politikerformynderi. SV er også for økt u-hjelp og økt innvandring. SV hevder i sine merknader at det er urettferdig at flyktninger og innvandrere behandles likt med nordmenn - underforstått at de må behandles bedre, og de sier i sine merknader:

« ... å « behandle alle likt » er dypt urettferdig og rokker ved velferdsstatens begrunnelse. »

       Da blir mitt spørsmål: Hvor langt vil SV gå i sin særbehandling av innvandrere fremfor nordmenn?

Karin Andersen (SV) : Alle mennesker, alle næringer, alle distrikter, alle skal behandles likt, sier Fremskrittspartiet, og det høres jo veldig besnærende ut. Men hvordan blir resultatet da?

       Jeg har lyst til å ta et eksempel der man behandler alle likt: Jeg kan ta meg sjøl f.eks. Hvis du tar meg og Ole Klemetsen og setter oss i en boksering, reglene er like, vi har trent like mye, vi har like god trener, vi får like mye penger hvis vi vinner - men hvem er det som vinner? Alle skjønner at Ole Klemetsen vil vinne hver gang, og for hver gang blir jeg flatere, dårligere, sjukere og svakere. Slik er det å behandle alle likt. Det er rett og slett rått parti! Hvis vi skal ha en real mulighet til et godt liv, så kan vi ikke behandle alle likt. Noen må ha hjelp, andre kan yte hjelp. Hvis vi gir blaffen i hvordan folk har det og bare tenker på å tjene mest mulig penger, da kan vi behandle alle likt. Hvis vi mener at alle skal ha en lik mulighet, er vi nødt til å differensiere, og da må vi differensiere slik at vi når målet om resultatlikhet.

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg set pris på SV si haldning når det gjeld distrikta, og viljen i partiet til å støtta opp om ei positiv utvikling i ein viktig del - kanskje den viktigaste delen - av Noreg. Eg håpar at denne viljen kan gje seg uttrykk i konstruktive tiltak for å sikra at store delar av landet som i dag er prega av fråflytting og noko mismod, kan få ei endra haldning og ein sterkare vilje til samhald og vidare satsing på dei mange lokalsamfunna som treng både merksemd, positiv vilje og konkrete, positive vedtak. Det vil verta skrive på ein konto med sikte på å fylgja dette opp i denne perioden i Stortinget.

       Eit spørsmål til SV si haldning om å gje lokaldemokratiet større moglegheit til sjølv å påverka sin eigen kvardag: Er SV villig til å gje kommunane ein større del av frie inntekter, slik at ein ikkje sender dei pengar og overføringar med merkelappar om kva det skal brukast til?

       Det andre spørsmålet gjeld SV sitt syn om at arbeidsmarknadsetaten bør underleggjast folkevald kontroll i fylka. Er det andre delar av den statlege forvaltinga i fylka som SV vil vurdera å leggja under folkevald kontroll - altså at folk nærast kan ha innverknad over desse ordningane?

       Vi innrømmer gjerne at det kunne vært bedre på disse områdene, men hovedprioriteringen da vi gikk i valgkampen, var eldre og helse, og det er klart at mye penger måtte prioriteres dit.

       Nå har vi med forliket i komiteen funnet rom for at 25 mill. kr skal brukes til finansiering av utleieboliger, og vi får 78 mill. kr til arbeidsmarkedsbedriftene. Vi innrømmer gjerne at beløpet til bolig kunne vært noe større, men det er en god begynnelse som vi også må prøve å følge opp videre i budsjettarbeidet. Regjeringa har sagt at den i en egen melding, eller senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, vil presentere et program for hvordan vi skal løse problemene for dem som må ha hjelp for å etablere seg på boligmarkedet.

       Etter denne våren og høsten vil dette året være året da løfter virkelig ikke ble innfridd. Skal vi fortsette å hevde at politikk er viktig og seriøst, er det etter min mening viktig å poengtere at vi må være grunnleggende ærlige. Det må ikke fortsatt være sånn at vi holder på med å bortforklare ting som har vært vanskelige, og nærmest foretrekker ikke å innrømme ting. I tillegg tror jeg at vi må lære oss at ikke alle kan få ønskene sine innfridd. Det har vært for lett å slenge om seg med milliarder og skylde på andre når flertallet har gått imot påplussingene. I politikk må nøkkelordene være tillit og forutsigbarhet i ord og handling. Det bør være det samme som sies før og etter en valgkamp.

       Aller verst synes jeg det er når en går helt av hengslene når det gjelder å skjønne hva en milliard er. Det mener jeg faktisk at Senterpartiet også har gjort, og mistet det grunnleggende i vurderingen av hvor mye penger det er. Blant annet ble det, som det også er sagt tidligere, sendt ut en pressemelding fra Senterpartiets pressekontor i september der de lovte 3,5 milliarder kr mer i påplussing til kommunesektoren. I finansdebatten måtte Johan J Jakobsen forsvare utspillet til Lundteigen da han i Kommunal Rapport nr. 38 bad om ordføreropprør. I finansdebatten tok ikke Johan J Jakobsen avstand fra utspillet, for, som han sa, det gjelder for budsjettåret 1999.

       I Kommunal Rapport nå en uke etter sier Ragnhild Queseth Haarstad at en ikke må glemme at budsjettforliket med Arbeiderpartiet for inneværende år var et stort løft for kommunesektoren, og at det nå er fylkeskommunene som trenger påplussinger. Det er mulig det kan være en fornuftig analyse, men da må en samtidig si at det var feil å love 3,5 milliarder kr, som det ble gjort i september, og at forslaget om milliardøkning ved behandling av kommuneøkonomiproposisjonen også var feil. I Drammens Tidende og Buskerud Blad ble det i gårsdagens avis referert til at det nå nærmest er « skattekalas » i Buskerud-kommunene. Utviklinga i kommuneøkonomien er bra. Folk kommer i arbeid, og bedriftene går godt. Da tror jeg vi skal ta den virkeligheten innover oss og si at vi må forholde oss til det. En helhetlig vurdering er etter Arbeiderpartiets mening det vi må styre norsk økonomi etter.

       Vi har, som sagt, både i valgkampen og da vi diskuterte eldremeldingen i vår, hevdet at vi nå må satse på eldre og helse. De nye ordningene som regjeringa Jagland la fram, sluttet Bondevik-regjeringa opp om, og det er stor enighet om dem. Det er bra.

       Etter vår mening er tilskuddet til omsorgsboliger og sjukeheimsplasser så godt at det ikke finnes unnskyldning for kommunene for ikke å bedre tilbudene til eldre hvor det trengs. Vi er gjort oppmerksom på at enkelte kommuner som har gjort denne innsatsen tidligere, føler at de har kommet dårlig ut i forhold til kommuner som nå må gjøre jobben, og som dermed blir med på en ny ordning. Flertallet i komiteen har imidlertid funnet det riktig å stå på forliket ved behandlinga av eldremeldinga.

       I Arbeiderpartiet ser vi ikke bort fra at det for enkelte kommuner er riktig å vurdere tildeling av midler. Vi har derfor bedt sosialfraksjonen vår se på saken. Den endelige avklaring av dette spørsmålet kommer derfor når sosialkomiteen avgir sin innstilling. Det er imidlertid viktig å holde fast på at det er de eldre som skal prioriteres, mer enn at pengene skal gå til å skape likhet mellom kommunene.

       Flertallet i komiteen viser til at tilskuddet fra statens side til etablering av tilpassede boliger for funksjonshemmede er økt til 600.000 kr. Samtidig ber flertallet om en vurdering av dagens tilskudds- og lånemuligheter for funksjonshemmede med omfattende behov. Det er ingen tvil om at alle partier ønsker fortgang i arbeidet med å gi unge funksjonshemmede et tilbud om bolig og omsorg i stedet for som nå, at mange blir boende på sjuke- eller aldersheim over altfor lang tid. Bostøtten er, slik et flertall i komiteen ser det, den viktigste muligheten for at også de med lav inntekt kan ha egen bolig.

       Høyre og Arbeiderpartiet er svært uenige i spørsmålet om å øke minstepensjonen med 12.000 kr. Det vi imidlertid er veldig enige om - sammen med SV - er at dette er en generell økning som ikke er målrettet mot dem som har de største økonomiske problemene blant pensjonistene. Hvis vi mener noe med å se på forskjellsutviklingen, er bostøtten en viktig fordelingsordning. Derfor må den være treffsikker. Flertallet mener derfor at å se på bostøtten i forbindelse med pensjonistoppgjøret til våren er nødvendig.

       Det har vært sagt mange ganger tidligere, men jeg vil igjen framheve at minstepensjonistene er ingen ensartet gruppe; det er også sjølstendig næringsdrivende som i dag er minstepensjonister. Dette tror jeg vi er nødt til å ha i fokus ved fordeling av midler. En annen ting er at flere kommuner har minstenormer for sosialhjelp som er vurdert opp mot minstepensjonen. Spørsmålet er: Vil disse kommunene heve sosialstønaden? Det er et spørsmål som heller ikke er avklart.

       Som en oppfølging av regionalmeldinga ber flertallet om at en legger et pilotprosjekt til regionen Indre Namdal. Det er her seks kommuner som med tett samarbeid ønsker å se utfordringene over kommunegrensene. Alle disse kommunene har det til felles at de har mangel på arbeidsplasser og stor fraflytting. Vi tror et slikt prosjekt kan være med på å gi oss nyttig erfaring. Men da er det viktig at kommunene tenker nytt, og at de ikke legger opp til at de tapte kamper skal tas om igjen, enten det gjelder spørsmålet om nasjonalparker eller rovdyr. Det er utfordringene, det å se mulighetene, som må stå først på dagsordenen.

       Det er vanskelig å snu flyttestrømmen. Vi må kanskje akseptere at ungdommene våre må ut å « lufte seg litt ». Hovedoppgaven blir å få til et tilbud til dem hvis de ønsker å flytte heim igjen. Jeg tror en kursendring må til: Man må si at det å bo og være i distriktene er bra. Det er faktisk bra å være bonde - det kan være meningsfylt det også.

       Vi har nå hatt en tid hvor alt for så vidt er blitt framstilt nokså pessimistisk. La oss håpe at denne trenden kan snu. Penger er én ting, men det vi er aller mest avhengig av hvis vi skal lykkes med å snu flyttestrømmen og få beholde bosettingen i landet vårt, er de menneskelige resurssene.

Torbjørn Andersen (Frp) : Fremskrittspartiet ønsker å tilrettelegge for en sterkere legitimering av det kommunale forvaltningsnivå.

       Som kjent er kommunalforvaltningens to viktigste funksjoner å være en lokaldemokratisk arena og samtidig være en effektiv produsent av grunnleggende offentlige velferdsgoder som helse, eldreomsorg og utdannelse. En slik klart definert rolle medfører selvsagt at kommunene stilles overfor store forventninger og stadig økende krav fra innbyggerne og brukerne om at oppgavene må bli løst på den optimalt beste måten for alle parter. Faren for at lokaldemokratiets legitimitet svekkes, er åpenbart til stede når mange kommuner klart demonstrerer at de ikke klarer å løse sine primæroppgaver på en fullt ut forsvarlig måte, slik innbyggerne forventer og har krav på.

       Våre medier kan med jevne mellomrom, ja nærmest daglig, fortelle oss om svært mangelfulle forhold innen både eldreomsorg, helsestell og utdannelse i mange kommuner. Dette er et paradoks i et ressurs- og pengerikt samfunn som det vi befinner oss i.

       Spørsmålet er: Hvem har hovedskylden for manglene vi er vitne til? Er det stortingspolitikerne, som ikke under budsjettbehandlingene deler ut nok penger til de offentlige oppgavene, eller er det kommunene selv som svikter ved å foreta gale prioriteringer og gale organisasjonsformer?

       For at kommunalforvaltningens legitimitet skal økes i fremtiden, finnes flere strategier å satse på. Man kan øke den lokale politiske innflytelse og deltagelse ved å gi mer makt og selvstendighet til kommunestyrene. Til dette trenger vi selvsagt en sterkere orientering mot troen på lokalsamfunnets evne til å fremvise kreativitet for å løse oppgavene på sin egen måte, men kanskje den viktigste faktoren er økt satsing på den moderne markedsorienterte servicekommunen.

       Jeg vil gjerne gripe tak i dette siste og ta for meg noen sentrale sider ved den markedsorienterte servicekommunen. I dette begrepet ligger det at det i betydelig grad åpnes for konkurranseutsettelse av den offentlige tjenesteproduksjon. Formålet med et kostnadseffektivt tjenesteproduksjonsmarked er å styrke individets valgmuligheter, øke kvaliteten og omfanget av tjenestene samt oppnå økonomiske besparelser for skattebetalerne. Kravet om valgmuligheter og brukerstyring er på fremmarsj, og selv staten, kommunene, byråkratene og politikerne i all sin mektighet vil måtte la seg påvirke når de stilles ovenfor folkeviljens økende krav om bedre og mer effektive tjenester fra de offentlige tjenesteprodusentene.

       I samme retning som kravet om valgmuligheter trekker også kravet om lovfestede rettigheter som gir brukerne sanksjonsmuligheter overfor mangelfulle offentlige tilbud. Det vil tvinge seg fram etter påtrykk fra enkeltbrukere og sterke interessegrupper.

       Stilt overfor en kraftfull opinion har dagens monopolpregede og ofte mangelfulle offentlige tilbud små sjanser til fortsatt å overleve som monopoler. Folk vil ikke finne seg i stå i køer. Folk vil ikke akseptere at pleiepasienter plasseres på bad eller i korridorer på sykehjemmene. Folk vil ikke finne seg i at barna går på helsefarlige og falleferdige kommunale skoler, som til og med har dårlige læremidler. Folk vil ikke lenger finne seg i å betale høye skatter og avgifter når det de får igjen fra det offentlige, ofte er svært mangelfullt.

       Kravet om økende valgfrihet setter søkelys på både pris og kvalitet, tilgjengelighet og omfang av tjenestetilbudet. Omgitt av en slik virkelighet vil selv de mest standhaftige markedsmotstandere kunne bli presset i knestående.

       En god kommunal legitimitetsstrategi er når gode og effektive tjenester, som er tilpasset innbyggernes behov både i omfang og innhold, blir produsert i en konkurranseutsatt markedssituasjon, da dette også vil la seg kombinere med et lavest mulig totalt skatte- og avgiftsnivå. Men kommunalt ansvar betyr ikke kommunalt driftsmonopol, selv om det offentlige selvsagt fortsatt står for finansieringen.

       Undersøkelser viser entydig klart at flertallet i folket vil ha effektive tjenester, og at de ikke bryr seg om hvem som utfører dem, om det er kommunalt eller privat ansatte. Politikerne må ta dette innover seg og vurdere de effektivitetsstrategiene som ligger i økt markedsorientering og økt brukerinnflytelse. Dette avhenger selvsagt av at politikerne erkjenner at det er kvalitets-, behovs- og effektivitetsargumentene som primært må vektlegges i kommunal planlegging og organisering, og ikke ideologi og politiske prinsipper av mer flegmatisk karakter.

       Kommunene må i større grad løses fra statens grep og få økt økonomisk og politisk selvråderett. I dag lider innbyggernes behov i spillet mellom stat, kommuner og fylker om ansvarsfordeling når det gjelder skyld og finansiering. Konflikter oppstår her lett mellom nasjonale standardkrav på den ene side og ønsket om en kommunal prioriteringsfrihet med begrenset økonomi på den annen side.

       Det lokale selvstyre må styrkes som et ledd i en desentralisert maktstruktur, selv om dette rører ved idealet om utjevning mellom kommunene. Skal kommunenivået styrkes reelt som forvaltningsnivå og arena for selvstendige politiske avgjørelser, må vi tillate visse ulikheter.

       Fremskrittspartiet vil imidlertid trygge grunnleggende velferdstilbud ved at staten garanterer for en stykkprisfinansiering. Dermed vil vi oppnå å skjerme syke, eldre og barn mot uheldige følger av eventuell dårlig kommuneøkonomi i enkelte kommuner.

       En del av de nye hovedelementene i den moderne kommune er ennå bare på et tidlig skissestadium og lider som enhver nyskapende idé under motstand og skepsis fra ulike hold. Men hadde det historisk sett vært skeptikernes og kritikernes mishag til all nytenking og omstilling som alltid hadde seiret, ja da hadde menneskene trolig fortsatt befunnet seg i sine steinhuler. Vi må bort fra museumsvokterkulturen her i landet.

       Kommuneforvaltningen har sterke tradisjoner og utgjør i dag en viktig del av vår demokratiske struktur der maktfordelingsprinsippet er sentralt, ikke minst gjelder det velgernærheten og ivaretagelsen av vår demokratiske kultur. Dette tilsier at kommunen må reddes som sterk politisk institusjon og som ansvarlig organ for kvalitetssikring av de offentlig finansierte velferdstilbudene. Men da må politikerne ta de legitimitetsproblemene kommunesektoren i dag er stilt ovenfor, på alvor, og åpne for nye veier som kan revitalisere og gjenreise kommunaldemokratiets berettigelse og innflytelse på en bedre måte inn i det neste årtusen. Vi har ikke noe annet valg.

Olaf Gjedrem (KrF) : Ei av dei største oppgåvene i kommunesektoren i åra framover blir å styrkja og utvikla lokaldemokratiet. Kommunane har fått ei svært sentral stilling og mange oppgåver og har fått ressursar til å løysa desse. Ein tendens i dei seinare åra har vore at overføringane til kommunane har hatt karakter av øyremerkte midlar, der me i for stor grad avgrensar kommunane sin fridom til å bruka sine ressursar på den mest fornuftige måten på det lokale plan. I den framtidige utviklinga må ein sikra at kommunane får større frie inntekter, det vil seia at dei øyremerkte tilskota bør nedtrappast, og veksten må koma i form av frie inntekter. Det vil sikra at kommunane kan effektivisera drifta og tilpassa sine prioriteringar og løyvingar til lokale forhold. Det kan nok vera rett i ein periode å ha øyremerkte overføringar til kommunane i tråd med statlege satsingar og signal frå Stortinget, men etter ei tid bør slike overføringar koma som ein del av rammeoverføringane i tillit til at kommunane har utvikla ein tilfredsstillande kompetanse både politisk og administrativt, slik at dei sjølve kan setja inn ressursane der det er størst bruk for desse lokalt.

       Stortinget har nok av oppgåver og nok fullmakt til å gjennomføra reformer og satsingar. Tilhøva i våre 435 kommunar og våre fylkeskommunar er svært ulike, slik at lokale løysingar bør vera det einaste rette. Statleg styring i detalj kan i det lange løp føra til lite heldige løysinger. Spesielt om ein ynskjer eit lokalt engasjement og styrking av lokaldemokratiet, er det viktig at kommunane og fylkeskommunane har fridom til sjølve å bestemma innanfør sine ansvarsområde. Då kan lokaldemokratiet bli reelt og folk ha eit engasjement som er meiningsfylt.

       Kommunane i Noreg ligg langt framme både med politisk og administrativ kompetanse og gjev eit imponerande tenestetilbod til innbyggjarane. Tida bør vera inne til å redusera dei øyremerkte tilskota. Desse har hatt ein vekst på over 25 % dei siste fire åra. I tillegg til at kommunane i større grad kan gjennomføra effektiviseringar, vil eit anna resultat av ein slik reduksjon bli at ein sparar ressursar ved sjølve økonomioverføringa frå staten til kommunane.

       I mange år har me i Noreg hatt ei høg arbeidsløyse. I det siste har me opplevd ei gledeleg utvikling, men framleis er ca 130.000 personar utan ordinært arbeid. Difor er det eit noko forteikna bilete som har vorte gjeve i haust, der hovudproblema har vorte framstilte som mangel på arbeidskraft. Det er sjølvsagt rett at det er mangel på arbeidskraft med spesielle typar kompetanse, men dette gjev oss ei større utfordring til å auka utdanningskapasiteten på område der det manglar arbeidskraft, og til å vera villige til å gjennomføra omskoleringa. Men framleis vil det vera ei viktig oppgåve å redusera arbeidsløysa vidare. Det er framleis ein lang veg å gå før alle som kan og ynskjer å delta i arbeidslivet, har fått eit slikt tilbod. I tillegg til dei ca 130.000 som ikkje har eit ordinært arbeid, er det mange som ynskjer arbeid, men som av ulike grunnar ikkje kjem inn til arbeidskontora. Framleis har me store menneskelege ressursar som ventar på å bli tekne i bruk.

       Kristeleg Folkeparti ser òg positivt på at fleire tiltak er sette i gang for å sysselsetja innvandrarar som kan fylla viktige funksjonar i samfunnet. Kristeleg Folkeparti ynskjer òg å styrkja vidareutdanninga og vaksenopplæringa.

       Kristeleg Folkeparti er glad for at det er eit stort fleirtal som ynskjer å vidareføra program for vassforsyning. Det er framleis ca 1 million menneske som er kundar ved ca 900 vassverk som treng utbetring. Difor ber fleirtalet om at ein vurderer ei forlenging av programperioden utover dei 5 åra, og med ein auke i løyvingane.

       Kristeleg Folkeparti er òg glad for og ser det naturleg at bruk av u-hjelpsmidlar i samanheng med innvandrarar i Noreg skal utfasast. Dette er det teke omsyn til i budsjettframlegget.

       Staten bør framleis ha ei aktiv pådrivarrolle i bustadbygging. Regjeringa foreslår i større grad å finansiera omsorgsbustader og sjukeheimsplassar over Kommunalbanken. Regjeringa foreslår òg at Husbanken kan bruka inntil 60-70 % i det fyrste halvåret dersom behovet skulle vera der. Kristeleg Folkeparti støttar dette og ber om at Regjeringa kjem attende til dette spørsmålet i samband med revidert nasjonalbudsjett. Bakgrunnen for eit slikt engasjement er at bustadprisane er sterkt aukande, og det rammar spesielt ungdom og grupper som ikkje har økonomisk styrke. Kristeleg Folkeparti ser positivt på at Regjeringa vil fremja ei eiga melding som tek opp desse spørsmåla.

       I framlegget til neste års statsbudsjett er det tilrådd at Gjesdal kommune får kompensasjon for ikkje-utbygging av Frafjordvassdraget. Dette særprega, flotte vassdraget er verna og har ein høg rekreasjonsverdi. Kristeleg Folkeparti seier seg tilfreds med velferdsvederlaget på 5 mill. kr som kan brukast til næringsfond. Gjesdal kommune har ein sterk vekst, og denne styrkinga vil ha mykje å seia for kommunen si næringssatsing.

Signe Øye (A) : Arbeiderpartiet er godt fornøyd med innstillingen fra kommunalkomiteen som vi behandler her i dag, en innstilling som Arbeiderpartiet og sentrumspartiene forhandlet seg fram til, og som Høyre i ettertid sluttet seg til. Det er nesten utrolig at det var så maktpåliggende for Høyre å slutte seg til dette flertallet. Hva er det som gjør at Høyre plutselig godtar en økning på arbeidsmarkedstiltakene, når de i sitt opprinnelige budsjett kutter med 420 mill. kr? Og hva er det som gjør at Høyre godtar en økning i antall stillinger i departementet, når Høyre i innstillingen i kjent Høyre-stil kutter en masse stillinger i departementet? Så selv om Høyre i år går inn for disse stillingene, har de sikkert tenkt å kutte dem igjen til neste år - ikke rart at folk flest synes det er vanskelig å forstå hva partiet Høyre egentlig står for for tiden.

       Er det angsten for å stå utenfor sammen med Fremskrittspartiet som er grunnen, eller er det en innrømmelse under budsjettbehandlingen i komiteen av at det er viktig å ha et relativt høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene for å gi kompetanse til de ledige, slik at de kan komme i arbeid og fylle de ledige stillingene bedriftene nå etterspør? Jeg bare spør. Kan vi nå forvente at Høyre slutter med å saldere sine budsjetter med penger fra arbeidsmarkedstiltak?

       Så til kommuneøkonomien. Resultatet må være skuffende for politikerne fra sentrumspartiene. Slik innstillingen nå foreligger, vil primærkommunene få mindre eller like mye med Bondevik-regjeringen som med en Jagland-regjering. Det bekreftes i Nationen i dag av en senterpartiordfører i Spydeberg, tidligere rådgiver for Senterpartiets stortingsgruppe. Og jeg må da få minne om at for ett år siden var det andre tider. Da plusset Arbeiderpartiet sammen med sentrumspartiene i Stortinget på 4,8 milliarder til kommunene. I år, uten hjelp fra Arbeiderpartiet, klarte ikke disse partiene å øke bevilgningen til primærkommunene med en eneste krone, og det til tross for lovnadene i valgkampen, spesielt fra Senterpartiet. 3,5 milliarder mer enn Jagland foreslår til kommunene på neste års budsjett, sa partilederen i Senterpartiet til NTB 7. september i år. 1 milliard mer, sa kommunalministeren fra Senterpartiet, en uke før budsjettet kom. Og at dette skulle gjelde 1998, var det ingen tvil om. I tillegg var ordførerne fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vant til at Stortinget plusset på, siste år med 4,8 milliarder. Det var jo ikke så reint lite. Men da forliket mellom sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet var i boks i år, var summen null - ikke en eneste krone mer. Dette må være litt av en nedtur for disse ordførerne ute i kommunene. Ja de mistet både munn og mæle, så stort var sjokket. Men nå har de fått seg ny hærfører - Lundteigen. Og Senterpartiets generalsekretær går nå sammen med nestlederen i partiet og lederen for Senterungdommen sterkt ut og maner til kamp mot sin egen regjering, og det bare syv uker etter at de flyttet inn i regjeringskontorene. Ja det blir spennende å se, for mens sentrumspartiene klaget på at budsjettet for 1998 var så mye bundet opp, er det grunn til å minne om det som har skjedd under budsjettbehandlingen i Stortinget i de siste ukene, som er med på å binde opp 1999-budsjettet enda mer. Da gjenstår det å se om kommunene blir salderingsposten og taperen neste år også.

       Det er med interesse jeg har merket meg hva nestlederen i Senterpartiet sier til NTB 3. desember 1997:

« Dersom det blir aktuelt med innstramminger i norsk økonomi om noen tid, tror jeg ikke at kontantstøtten kan fredes. »

       Nei, det kan da ikke være verre å gå fra det løftet enn å gå fra andre løfter. Og det er jo masse penger å hente til kommunene fra kontantstøtten.

       Jeg skal ikke unnlate å nevne at fylkeskommunene kommer noe bedre ut i det borgerlige forliket. Fylkeskommunene får litt mer penger, men - og det skal man merke seg - dette er øremerkede tilskudd som ikke øker, men minsker lokaldemokratiet, stikk i strid med det sentrumspartiene sier i Voksenåsen-erklæringen. I forhold til de enkelte partiers forutsigbarhet er det bare å fastslå at Arbeiderpartiet har innfridd det som lå i kommuneøkonomiproposisjonen, mens enkelte andre partier ikke har gjort det. Det er tydelig at det er vanskelig å forklare livet før og etter valgkampen.

       Budsjettbehandlingen har vært et pengedryss, penger strødd utover til mange uten noen form for prioritering takket være det borgerlige flertallet som er i Stortinget. Dette tar Arbeiderpartiet sterk avstand fra. Men på ett område var det vanskelig å få til noen millioner, et område som virkelig berører de svakeste. Jeg tenker da på arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. For Arbeiderpartiet har det vært et prioritert mål å ta vare på de svakeste på arbeidsmarkedet. Derfor har penger til arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede vært prioritet nr. 1 under behandlingen både i finanskomiteen og i kommunalkomiteen. Hvor ble det av kampen mot Forskjells-Norge fra sentrumspartienes side? Først tapte Arbeiderpartiet kampen for å opprettholde nivået på arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede under finansdebatten. Da var rammen lagt, og det var enda vanskeligere å finne penger. Men vi gav oss ikke og gikk løs på utfordringen på nytt i kommunalkomiteen. Resultatet foreligger nå. Arbeidsmarkedstiltakene er totalt styrket med 25 mill. kr i forhold til finansinnstillingen. Bevilgningene til arbeidsmarkedsbedriftene er styrket med 78 mill. kr, og det gis garanti for at tiltaksnivået skal være det samme som i inneværende år. Endelig har vi under denne budsjettbehandlingen i Stortinget klart å få gjennomslag for at tilbudet til de svakeste på arbeidsmarkedet ikke skal svekkes - men det satt langt inne. Fordelingspolitikk er visstnok ikke like gjevt å gjennomføre i posisjon som å snakke om i opposisjon.

       Antallet arbeidsledige yrkeshemmede går ikke nedover i samme takt som antallet arbeidsledige generelt. Her har vi en gruppe mennesker som ønsker å jobbe og ser betydningen av det istedenfor å sitte bortgjemt i sofaen og leve av uføretrygd eller sosialhjelp, og da må vi her i Stortinget sørge for at de får lov til det.

       Komiteen påpeker at departementet må gjennomgå regelverket og spesielt se på om kvotebestemmelsen mellom fase 2 og fase 3 skaper utilsiktede konsekvenser for yrkeshemmede. Ingen i fase 3, som gjelder dem som er i varig skjermet sysselsetting, må sies opp på grunn av at bedriften ikke får fylt opp fase 2. Vi må ikke bli mer opptatt av å ha et firkantet regelverk og håndheve det innenfor den enkelte arbeidsmarkedsbedrift enn å gi tilbud til flest mulig av de yrkeshemmede. Her må det gis noe mer romslighet og muligheter til omdisponeringer underveis i året, slik at midler som ikke brukes ved én bedrift, kan overføres til en annen bedrift der behovet er større.

       Som et under, for å finne midler til skattelettelser, ble det under forliket mellom sentrum, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, og Høyre og Fremskrittspartiet, funnet nesten 1,2 milliarder kr i ubrukte midler til arbeidsmarkedstiltak. Spørsmålet som er betimelig å stille, blir om hele forliket mellom de borgerlige stod og falt på denne milliarden som de fant på kistebunnen? Departementet har bekreftet at dette er ubrukte midler over flere år, og at det ikke vil få noen konsekvenser for tiltaksnivået til neste år. Det er likevel en særdeles uryddig regnskapsførsel og et luftig inndekningsforslag. I innstillingen påpeker komiteen at slik kan vi ikke ha det i fremtiden og ber departementet synliggjøre slike akkumulerte ubrukte midler i hvert års budsjett dersom de finnes.

       Til slutt: Arbeiderpartiet er glad for at det åpnes for 500 flere kvoteflyktninger til neste år, og at det bevilges mer penger til integreringstilskudd til kommunene. Men vi må også gi de innvandrerne som allerede er her i landet, skikkelige forhold når det gjelder bolig, og når det gjelder arbeid. Gledelig nok kunne vi denne uken lese at det er blitt færre arbeidsledige blant innvandrerne, og at ledigheten nå er på 9,9 %. Fortsatt er dette tallet svært høyt, og problemene er ikke løst. Det bekymrer oss i Arbeiderpartiet. Mange innvandrere er utsatt for diskriminering på etnisk, kulturelt eller religiøst grunnlag og får ikke jobb på tross av god kompetanse. Her må det holdningsendringer til. Jeg vil gi ros til NHO og LO, som sammen med arbeidskontorene i fylkene har startet et prosjekt i fem fylker for å få disse gruppene inn i industrien. I Østfold fungerer dette prosjektet meget bra, og det ser nå ut til at 100 nye er i jobb før nyttår. Prosjektet går bl.a ut på at innvandrerne får hjelp til å dokumentere sine kvalifikasjoner, hjelp til søknad, jobbintervju, fadderordning osv. Pussig nok viser det seg at i mange tilfeller har nettopp innvandrere de kvalifikasjonene som bedriftene etterspør. Med tanke på språkbarrierer i forhold til enkelte andre land kan disse være en stor ressurs for bedriftene. En samlet komite, med unntak av Fremskrittspartiet, mener at slike tiltak bør igangsettes i hele landet. Fremskrittspartiet melder seg ut også her. De ønsker tydeligvis ikke at innvandrere skal i arbeid, men heller leve av trygd og sosialhjelp. Men det er kanskje mulig at jeg ikke har skjønt at det kun er på denne måten de kan få sitt innvandrerregnskap til å gå i hop.

Sverre J Hoddevik (H) : Høgre har gjennom sitt budsjettarbeid sjølvsagt prøvd å få gjennomslag for sin eigen politikk, ein heilskapleg politikk der ein har teke sikte på å sikre dei høgst prioriterte områda innanfor offentleg sektor auka løyvingar. Det torer likevel vere kjent for dei fleste her at vårt prinsipale forslag totalt sett tilgodesåg dagens debattområde med lågare totalløyving enn Regjeringa sitt framlegg. Gjennom budsjettforståinga mellom regjeringspartia og Høgre og Framstegspartiet har vi gitt vår subsidiære tilslutning til ei romslegare ramme, samstundes som profilen på budsjettet i våre augo har blitt forbetra.

       Kommunane sine frie inntekter blir etter det nye budsjettsystemet fastlagde gjennom finanskomiteen sitt arbeid. Likevel er det slik at eit potensial for effektivisering gjennom konkurransetutsetting og momsregelendring bør utnyttast for å betre den totale økonomien og tenesteproduksjonen i norske kommunar. Ei vidareføring av storleiken på skattøyren ville medverke til sterkare incentiv for verdiskaping eller tilrettelegging for same.

       Skatteoppleggets profil og tilpassing til næringslivet blir frå vår side vurdert som viktigare og riktigare verkemiddel enn oppbygging av ulike tiltak innan verkemiddelapparatet. Nokre få tiltaksmillionar demmer ikkje opp for kostnadsauke i milliardklassen. Vi meiner at det viktigaste offentlege verkemiddelet for distriktsutvikling er å gi gode rammevilkår for små og mellomstore bedrifter og å sikre låge transportkostander og god infrastruktur. Høgre sitt prinsipale budsjettforslag avspeglar ei slik prioritering.

       Gjennom komiteen si handsaming av sitt ansvarsområde har det late seg gjere å endre profilen og få til ei viss forbetring. Det har vore brei semje i komiteen om å styrkje arbeidsmarknadstiltaka for yrkeshemma. Regjeringa Bondevik omprioriterte 30 mill. kr til fordel for dette kapitlet. Komiteen har tilført det same kapitlet ytterlegare 48 mill. kr. Grunngjevinga for dette største omprioriteringstiltaket i komiteen er logisk. Arbeidsløysetala for yrkesvalhemma ser ut til å ligge stabilt.

       Tilsvarande vanskeleg var det derfor å følgje rådet om reduksjonar. Totalt annleis blir det når vi ser på utviklinga i den generelle arbeidsmarknaden. Her har vi sett dramatiske fall i arbeidsløysetala gjennom dei siste åra - faktisk ei halvering i fireårsperioden. Dette meiner Høgre må få stigande konsekvensar både for heile etaten og for dei generelle arbeidsmarknadstiltaka. Ganske særleg må tiltak farga av sysselsetting få ein hol klang, nettopp fordi all kompetent arbeidskraft kan sugast inn i ordinært arbeid. Kompetansetilpassing og tilretteleggingstiltak kjem i eit anna lys. Likevel er det svært moderate kuttforslag det har late seg gjere å skape fleirtal for i komiteen. Eit ørlite steg i riktig retning kan vi likevel notere. Arbeidsmarknadsetaten har i realiteten auka samstundes med at arbeidsløysetala har blitt halverte.

       Vi er klare over at det strittar imot ein stad når politikarar slår til lyd for bemanningsreduksjon. Vi kjenner det frå tallause forsøk i Kommune-Noreg i retning av konkurranseutsetting og effektivisering. Sysselsetting i eigen organisasjon må sjølvsagt ikkje bli eit mål i arbeidsmarknadsetaten. Høgre vil bygge ned kapasiteten i etaten på ein forsvarleg måte for større harmoni med utfordringane. Derfor har Høgre fremma følgjande forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen lage en plan for stillingsreduksjon i Arbeidsmarkedsetaten slik at det fra 1. januar 1999 framkommer en reduksjon på ca 10 prosent. »

       Det er også rett å minne om vårt Dok.nr.8-forslag i Stortinget om å konkurranseutsette formidlingstenesta. Dette er ikkje berre fullt mogleg, det har faktisk aksept i leiinga i etaten, og det har lenge vore god latin i land som det er naturleg å samanlikne seg med, som det heiter. Vårt Dok.nr.8-forslag skal handsamast på forskriftsmessig måte mot ei mogleg endring i sysselsettingslova § 26, slik at privat formidling blir mogleg. Dette vil i tilfelle få mykje å seie for arbeidsmarknadsetatens dimensjon og prioriteringar. Våre andre Dok.nr.8-forslag som gjeld overtidsreglane, utleige av arbeidskraft og mellombels tilsetting, har alle, dersom dei samlar fleirtal, samtidig innverknad på arbeidsmarknaden på ein for samfunnet positiv måte.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : La meg bare først konstatere at budsjettforståelsen mellom Regjeringa, Høyre og Fremskrittspartiet innebærer at vi får 700 mill. kr mer til kommunesektoren, fordelt med om lag 470 millioner mer til fylkeskommunene og 230 millioner mer til kommunene sett i forhold til Jagland-regjeringens budsjett.

       Regjeringa vil følge opp de reformer Stortinget har vedtatt, og vurderer sektorens rammer slik at det er samsvar mellom de oppgaver sektoren er satt til å løse, og de rammer den får.

       Jeg ser det som positivt at komiteen ser nytten av KOSTRA-prosjektet, særlig i den omfattende opptrappingsfasen prosjektet nå står overfor i åra fram mot år 2.000. Jeg tror det er viktig for alle parter, så vel for kommune som for stat, at vi nå i samarbeid søker å bedre kvaliteten på dataene som rapporteres, og at det lages et system som muliggjør en kopling av regnskap og tjenestedata. Siktemålet med dette er å kunne si noe om den enkelt kommunes prioriteringer, dekningsgrad og produktivitet - kunnskap jeg tror vil være av interesse både for staten og for den enkelte kommune.

       Når det gjelder boligpolitikken, har jeg merket meg at Stortinget ber Regjeringa om å legge fram en sak med gjennomgang av alle offentlige bostøtteordninger, dvs. både statlige og kommunale, for å få vurdert hvor målrettet ordningene er, om systemet innebærer likebehandling, og om det er behov for en bedre samordning mellom disse.

       Vi tar sikte på å legge fram en slik bred gjennomgang av bostøtten i forbindelse med stortingsmeldinga om Husbankens virksomhet, som legges fram høsten 1998.

       Jeg har også merket meg at flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og SV, vil ha en ny gjennomgang av regelverket for bostøtte, sett i lys av økningen i minstepensjonen på 12.000 kr, og at saken bør fremlegges slik at behandlinga kan skje parallelt med behandlinga av trygdeoppgjøret. Vi kommer selvfølgelig til å følge opp en slik henstilling fra flertallet, men la meg likevel presisere at økningen i minstepensjonen først vil få innvirkning på bostøtten i år 2000, slik det også er gjort oppmerksom på i brevet fra departementet.

       Jeg har også merket meg flertallets syn når det gjelder utleieboliger og lavinnskuddsboliger. Vi kommer til å følge opp de henstillingene som ligger der, fordi det er helt i tråd med det vi selv har varslet i tilleggsproposisjonen, nemlig at vi tar sikte på å foreta en bred gjennomgang av boligsituasjonen for vanskeligstilte på boligområdet, og at dette vil bli presentert i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 1998 i form av en handlingsplan, eventuelt i en egen stortingsmelding. Vi vil i den sammenheng se både på utleieboliger generelt og på studentboliger.

       Når det gjelder den distriktspolitiske satsinga, hvor Kommunaldepartementet nå skal ha en samordnende rolle, ser jeg at det har fått tilslutning fra flertallet i komiteen, og det setter jeg stor pris på. Det betyr at vi får skillelinjer, slik at vi får styrket den administrative bemanninga som skal følge opp dette. Jeg kan opplyse at vi nå har nedsatt et fast statssekretærutvalg for regionalpolitikk som skal følge dette opp på politisk nivå. Vi har satt i gang distriktsmessige konsekvensutredninger, vi setter også i gang med å få NIBR til å se på de regionale virkningene av statsbudsjettet, og vi kommer i tur og orden til å følge opp med konsekvensutredninger der det viser seg nødvendig, når det gjelder andre store og tunge tiltak/utbygginger.

       La meg bare kort si: Når det gjelder flertallets understreking av at vi særlig skal se på kvinneetablerere og prioritere kvinnetiltak, er det i tråd med det som er varslet fra Regjeringa, og som vi ønsker å legge vekt på. Vi utvider pilotprosjektordninga ved at vi allerede nå har fulgt opp det komiteen har bedt om, et pilotprosjekt i Indre Namdal, og vi ønsker at kvinnesatsinga skal være sentral i bruken av de nye virkemidlene.

       Jeg vil til slutt bare kort få si at jeg har merket meg komiteens synspunkter når det gjelder SIVA. Vi kommer til å jobbe videre for å legge bedre til rette for en økning av egenkapitalen i SIVA i 1998.

       Så hadde vi valg, og alle vet hva det resulterte i: Sentrumsregjeringa inntok regjeringskontorene. Hva har så skjedd? Jo, ved første anledning inngikk sentrumsregjeringa avtale med høyresida i norsk politikk. Det ble mer skattelette til de rikeste. Etter Arbeiderpartiets beregninger ble det ikke, slik som statsråden sier, mer til primærkommunene - det ble mindre i forhold til hva regjeringa Jagland foreslo, det ble svært lite igjen av den bebudede distriktssatsinga. Hvis en ser på hva som står igjen etter forhandlingene i finanskomiteen og nå i kommunalkomiteen, er altså den reelle økningen til distriktene på ca 3 mill. kr, som da skal være Senterpartiets nye satsing på distriktene. Det betyr ca 13.000 kr til hver kommune med nedgang i folketallet, hvis en skal gjøre det slik som Senterpartiet foreslo. I tillegg blir det altså pøst inn nye penger for å finne plass til kontantstøtte og minstepensjon.

       Betyr ikke dette at Senterpartiet har solgt sine hjertesaker til fordel for en kontantstøtte som Senterpartiet før var imot, for å kunne sitte i regjering? Og er statsråden enig med Jørgen Holte, som i Politisk kvarter i dag morges sa at « ei kvar sak frå denne Regjeringa er ei god sak for Senterpartiet ».

       Jeg vil spørre om statsråden er enig i dette, og om det også inkluderer samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, skattelette til de rikeste, ikke noe løft i forhold til kommuner og distrikter, og et ja til den nye formen for kontantstøtte.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : For det første til budsjettkompromisset - eller budsjettforståelsen - som ble inngått i forbindelse med finanskomiteens behandling: Jeg har blitt orientert om at sentrumspartiene først gikk til Arbeiderpartiet for å prøve å få til en forståelse slik at vi kunne få et statsbudsjett for neste år. Men jeg har forstått det slik at Arbeiderpartiet brøt forhandlingene. Jeg går ut fra at Sylvia Brustad, som har vært i regjering sjøl, er klar over at landet må ha et statsbudsjett. Og da var det ikke andre muligheter enn å kontakte Høyre og Fremskrittspartiet for å se om de var villig til å være med på et opplegg som gjorde at de i hvert fall subsidiært kunne stemme for et opplegg som sentrumsregjeringa kunne stå for. Det er det som har skjedd. Og så ser vi altså at det under den videre behandling i de forskjellige fagkomiteer blir ulike konstellasjoner. Det er i tråd med det sentrumsregjeringen har sagt, nemlig at vi selvfølgelig ønsker å få støtte for mest mulig av vår politikk. Vi er blokkuavhengig i den forstand at vi samarbeider med Arbeiderpartiet der de er innstilt på å gi oss støtte, og vi samarbeider med Høyre og Fremskrittspartiet der de er innstilt på det.

       Og så til det med at Senterpartiet skal ha lovt så mye i denne valgkampen. Jeg vet ikke om vi lovte noe mer i denne valgkampen enn det vi har gjort i tidligere valgkamper, og jeg vet heller ikke om vi har lovt så mye mer i valgkamper enn det andre partier har lovt. Jeg vil bare få lov å nevne at Arbeiderpartiet hadde den velgergarantien sin i 1985 som aldri ble oppfylt.

Terje Søviknes (Frp) : Som et lite apropos til det forrige replikkordskiftet kan jeg si at er det noe politikere kan, uansett hvilket parti de tilhører, er det å love.

       Jeg vil, selv om dette er en budsjettinnstilling der ikke kommuneøkonomien er inne i full bredde, få lov å stille et spørsmål i tilknytning til kommuneøkonomien som sådan. Kommunene har over flere år fått redusert den kommunale skattøren, og det har også skjedd for 1998. Skatteinntektene utgjør sammen med rammetilskuddet kommunenes to viktigste inntektskilder. Og det er allment akseptert at dersom en større andel av kommunens inntekter var knyttet til direkte skatteinntekter, vil det stimulere til næringsaktivitet i kommunene, og det vil stimulere kommunene til å drive en aktiv næringspolitikk. Mitt spørsmål blir da: Vil sentrumsregjeringen bruke skattøren eller nivået på rammetilskuddet ved eventuelle framtidige justeringer i kommuneøkonomien? Altså: Er det rammetilskuddet som skal justeres, eller er det skattøren som fortsatt skal få sine årlige kutt?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Ja, nå har vi naturlig nok ikke begynt å diskutere 1999-budsjettet ennå. Det skal vi begynne med like over nyttår. I den forbindelse har jeg invitert Kommunenes Sentralforbund til å ha jevnlige møter, slik at vi kan få synspunktene fra kommunesektoren så tidlig i prosessen at vi har en rimelig mulighet til å ta mest mulig hensyn til de synspunktene som kommer.

       Hvis jeg får lov å svare ut fra min personlige vurdering - og da ber jeg om at det blir oppfattet som det - er den største forsømmelsen i det senere at staten ikke har prisjustert de øremerkede tilskuddene. Det fører igjen til at for mye av de frie inntektene til kommunene bindes opp. Jeg ville nok ha prioritert det først, for jeg tror nemlig at det å sørge for at kommunene får mest mulig frie midler, også vil bidra til at det kan bli mer interessant å drive med lokalpolitikk. Det som bekymrer meg, er at det nå etter hvert delvis er så liten interesse og delvis stor frustrasjon hos dem som driver med lokalpolitikk. Og det er så bekymringsfullt når en tenker på lokalt demokrati, at vi er nødt til å få en grundig drøfting omkring hele dette spørsmålet med lokalt styre, lokalt demokrati og hvordan gi politikerne handlefrihet til å drive med det de ønsker å prioritere i den enkelte kommune.

Oddvard Nilsen (H) : Senterpartiet er ikke i denne sal kjent for å være noen særlig tilhenger av konkurranseutsetting i offentlig sektor, og jeg merket meg at statsrådens innlegg var kjemisk fri for den slags tanker - ikke overraskende.

       Men det er alltid litt von i hangande snøre. I går behandlet vi Samferdselsdepartementets budsjett, og jeg skal få lov å lese en flertallsmerknad fra innstillingen om dette.

       « Flertallet mener derfor at investeringer i nytt materiell kan reduseres gjennom økt bruk av anbud, lokale entreprenører og innleie av utstyr. Flertallet

       mener dette på sikt åpner for at midler kan frigjøres til andre formål, som styrket vedlikehold og økte investeringer. »

       Den merknaden gjelder da et departement som er ledet av en statsråd fra Venstre, så det er kanskje ikke så overraskende at det kom en slik formulering. Det står i Venstres program:

       « For å sikre borgerne et best mulig tjenestetilbud må det offentlige tillate at private aktører får prøve seg på områder som til nå har vært dominert av det offentlige. »

       Der har man i grunnen en grei tilnærming til det, og det kan være den logiske forklaringen på hvorfor man i Samferdselsdepartementet kanskje har en positiv holdning til dette. Men det jeg da sitter og lurer på, er hvorvidt denne regjeringen har en politikk på dette området, eller om det er slik at man også her følger « løsgjengerloven », at hvert enkelt parti har sin holdning til dette, og at det er det som gjør at statsrådens innlegg her var totalt fri for tanken om å konkurranseutsette tjenester i en sektor som disponerer så store offentlige midler som hennes departement gjør.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg hadde 5 minutter, og det bekymrer meg mer at jeg faktisk ikke rakk å si noe om innvandring, asyl- og flyktningpolitikken, som vi også har ansvaret for. Men når det ikke ble sagt noe om det, er det ikke fordi jeg ikke er opptatt av det - tvert imot! Den avdelingen har jeg tatt direkte og er opptatt av å få gjort noe med. Men det var altså tiden som gjorde at jeg heller ikke fikk anledning til å komme inn på det området.

       Når det gjelder privatisering - eller konkurranseutsetting, som det også kalles - i kommunesektoren, er det altså kommunene sjøl som bestemmer det. Det bestemmes ikke av departementet. Det jeg derimot har sagt når jeg har blitt spurt om det, er at jeg er skeptisk til for mye av det, særlig f.eks når det gjelder omsorgssektoren og når det gjelder skolesektoren, og at jeg ber lokalpolitikerne tenke seg nøye om og vurdere klokskapen i å gå for langt i den retning som vi nå ser. Men jeg presiserer: Kommunene står fritt til sjøl å avgjøre det.

Karin Andersen (SV) : Det virker som om det ikke har glidd helt innover alle at budsjettsystemet i Stortinget er forandret. Representanter for Senterpartiet og Kristelig Folkeparti snakker fremdeles om vekslende flertall som man kan skaffe seg i forskjellige saker. Jeg vil be statsråden enten å bekrefte eller avkrefte om det Bondevik sa i finansdebatten, nemlig at man hadde forpliktet seg til i løpet av dette året å drøfte alle saker med Høyre og Fremskrittspartiet, står ved lag.

       « Blokkuavhengig », sier statsråden. Jeg oppfatter at den blokkavhengigheten som de har snakket om før, kan sammenlignes med livslange ekteskap. I perioden før denne drev man med litt løse forbindelser. Man har vært litt her og litt der etter som det har passet. Det er det altså slutt på. Nå må man i hvert fall utøve et slags seriemonogami, som antakeligvis varer ett år i slengen. Jeg lurer da på: Alle de saker som Senterpartiet har sagt at de brenner for - både før og nå - og som de flagger, er Fremskrittspartiet og Høyre imot. Hvordan har de tenkt å håndtere dette?

       Så et spørsmål til: Jeg syns distriktspolitikken har blitt forferdelig utydelig. Jagland gjorde ganske vesentlige kutt i distriktspolitikken i det forslaget han la fram. Sentrumsregjeringa la fram noen bedringer, men i forliket har det blitt ganske mange kutt, og man har flyttet på en del penger. Jeg vil spørre statsråden om en total vurdering: Hvordan er nivået på og innretningen av distriktspolitikken i dag i forhold til i fjor, ikke i forhold til det statsbudsjettet som Jagland la fram i oktober?

       Hvis man har den holdningen i sentrumspartiene, burde denne debatten ha gitt noen sånne signaler. Jeg ser ingenting i de vedtak vi gjør i dag av økonomisk karakter, som gir distriktsbefolkningen slike positive signaler.

       Så har jeg et spørsmål til statsråden. Jeg vil ha statsrådens regnestykke når det gjelder hvordan tilskuddet som statsråden sa var på 275 mill. kr, kan bli et pluss for primærkommunene, når faktum er at det gjennom endret likningsverdi, aksjerabatt, generelle skattelettelser osv. er en reell reduksjon i forhold til regjeringen Jaglands budsjett i størrelsesorden 200 mill. kr. Det viser mitt regnestykke, og jeg vil derfor gjerne ha statsrådens.

       Så er det sagt flere ganger herfra at Senterpartiet gikk til Arbeiderpartiet for å forhandle, og at man ikke fikk noe valg fordi Arbeiderpartiet brøt forhandlingene. Men man hadde et valg: Senterpartiet kunne ha stått på sitt tidligere standpunkt når det gjaldt kontantstøtten. Da ville vi hatt noe å forhandle om.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Først til det med 5 minutters taletid. Det er jo slik at når komiteen fordeler taletiden, er det etter partistørrelsen, så jeg går ut fra at alle komiteens medlemmer var klar over at det ble en fordeling som gjorde at Senterpartiet fikk 10 minutter og ikke mer. Den taletiden jeg har fått, er altså 5 minutter av Kristelig Folkepartis taletid. Det er en kristen nestekjærlighet i praksis som er utvist, spør du meg, og jeg har da sagt ja takk til de 5 minuttene.

       Så dette at jeg burde ha fått lengre tid for å få en grundigere debatt om distriktspolitikk. Jeg regner med at vi kommer til å gjøre det samme som har vært vanlig de siste årene, at vi gir en distriktspolitisk redegjørelse til våren, og at vi på bakgrunn av den redegjørelsen får en bred distriktspolitisk debatt i Stortinget. Jeg tror at det vil være det mest naturlige tidspunktet for å se på hvordan vi skal følge opp den meldinga som var til behandling i fjor, og jeg inviterer da til at vi der kan få mange gode og konstruktive innspill. Vi har sagt ute at vi mottar alle positive og konstruktive forslag, og vi er åpne for å vurdere alle tiltak. Det er nemlig ikke slik at det bare er fra regjeringskvartalet i Oslo at det tenkes kloke tanker.

       Så til budsjettet. Jeg har fått det skriftlig fra Finansdepartementet, og det er sjekket i kommunalavdelingen i departementet hos oss, og det går altså fram at endringene som skjedde i finanskomiteen, ender opp med en økning på 700 mill. kr, hvorav 230 mill. kr går til primærkommunene og 470 mill. kr til fylkeskommunene. Og jeg har faktisk ikke noen mulighet til å overprøve det som kommer fra Finansdepartementet og kommunalavdelingen i mitt eget departement.

       Hva er resultatet blitt? Forskjellene mellom regjeringen Bondevik og regjeringen Jagland er marginale. Selv om beregningene må bli usikre, ser det ut som budsjettforliket har ført til at primærkommunene får mindre med Bondeviks enn med Jaglands forslag til budsjett. Jeg er glad for at flertallet i Stortinget støtter den kommunebudsjettprofilen som Jagland-regjeringen la fram. Arbeiderpartiet mener at de overordnede mål i årene framover er å sikre arbeid til alle, utvikle det norske velferdssamfunn innenfor ansvarlige rammer og i samsvar med Stortingets forutsetninger.

       Arbeiderpartiet vil at kommunesektoren skal ha en inntektsutvikling som gjør det mulig for kommuner og fylkeskommuner å trygge velferden til den enkelte. Arbeiderpartiet vil fastholde sin satsing på offentlige løsninger og et sosialt sikkerhetsnett, framfor den sterkes rett og privat veldedighet.

       Derfor er jeg glad for at novemberrapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi framhever den sterke inntektsveksten og den sterke aktivitetsveksten som de mest sentrale trekk ved kommuneøkonomien i 1997. Og dette må da virkelig virke veldig rart på dem som påstod under valgkampen at Arbeiderpartiet raserte kommuneøkonomien.

       Arbeiderpartiet er svært glad for at det gjennom forliket med sentrum og Høyre ble flertall for å plusse på 2 mill. kr til Samisk næringsråd. Flertallet viser i innstillingen til Sametingets handlingsplan for samiske kyst- og fjordområder, hvor målet er et sterkt og levende samisk samfunn. Flertallet i komiteen er opptatt av at de sjøsamiske distriktene har problemer med utvikling av nye arbeidsplasser og stor fraflytting, og at planen tar spesielt hensyn til kvinner og ungdom. Jeg håper at disse tiltakene vil være med på å styrke etablering og bosetting i samiske kyst- og fjordområder.

       Gjennom behandlingen av budsjettet i komiteen har Arbeiderpartiet vist at de har evne til å samarbeide. Jeg er svært fornøyd med at forliket gav det resultatet at vi fikk 78 mill. kr til AMB-bedrifter - det har vært en viktig sak for fagbevegelsen - og at det er et bredt flertall for å satse på flyktninger, etableringsstipend og utleieboliger. - Alt dette fordi vi i Arbeiderpartiet er villig til å samarbeide når det er viktige saker å samarbeide om.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Hovedmålsettinger for sentrumsregjeringens økonomiske politikk er å legge til rette for en langsiktig, forsvarlig ressursforvaltning og å sikre alle rett til arbeid. Høy sysselsetting er avgjørende for å sikre velferden økonomisk, både for den enkelte og for samfunnet.

       Sentrumsregjeringen vil føre en arbeidsmarkeds- og attføringspolitikk basert på aktive tiltak framfor passiv utbetaling av stønad. Viktige elementer i arbeidsmarkedspolitikken er god formidling og målrettede arbeidsmarkedstiltak som gjør det lettere for de arbeidsledige og yrkeshemmede å finne arbeid. Videre er utforming av stønadssystemer som bedre ivaretar de grupper som har det vanskeligst, samtidig med at det fortsatt skal være økonomisk lønnsomt å jobbe, viktige deler i politikken. Det må også stilles strenge krav til dagpengemottakere om å ta tilvist arbeid. Jeg er glad for at Stortinget gjennom budsjettbehandlingen har vist at det slutter opp om denne linjen i arbeidsmarkedspolitikken.

       Arbeidet med formidling er integrert i hele etatens virksomhet. Effektiv arbeidsformidling er en viktig forutsetning for at arbeidsmarkedet skal fungere godt. En effektiv formidling får ned søketiden for arbeidstakerne og bedriftene, og vil kunne øke sysselsettingen og redusere arbeidsledigheten. I 1998 er det ventet en ytterligere bedring i arbeidsmarkedet med vekst i sysselsettingen og fare for økte pressproblemer. Jo strammere arbeidsmarkedet er, jo viktigere er det med en rask formidling av arbeidsledige og av arbeidssøkere som ønsker å bytte jobb. Det er derfor et mål at arbeidsmarkedsetaten skal øke antall formidlinger fra 1997 til 1998. Videre skal etaten opprettholde andelen formidlinger fra de stillinger som meldes direkte til etaten.

       Selv om vi venter fortsatt økning i sysselsettingen i 1998, vil sentrumsregjeringen fortsette med målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Dette vil i første rekke være yrkeshemmede og langtidsledige, medregnet personer som har brukt opp dagpengerettighetene sine. Dette gjelder spesielt de personene som har svak eller mangelfull utdanningsbakgrunn og lite yrkeserfaring. Det vil også være en prioritert oppgave å forhindre at ungdom blir passive som følge av langvarig arbeidsledighet.

       Jeg vil understreke viktigheten av at vi nå må utnytte den sterke etterspørselen etter arbeidskraft til også å få innvandrere i arbeid. Dette krever innsats fra alle, både fra partene i arbeidslivet og fra arbeidsmarkedsetaten. Jeg har også merket meg at komiteen er særlig opptatt av dette. Når det gjelder tiltak, inngår innvandrere ofte i en av målgruppene i etaten, og er i slike tilfeller prioritert på lik linje med andre i disse målgruppene.

       Under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene er det foreslått et nivå på gjennomsnittlig 17.500 plasser. Jeg er tilfreds med at det er flertall for dette i kommunalkomiteen.

       Jeg vil videre understreke viktigheten av det arbeidet som gjøres for å få de yrkeshemmede tilbake til arbeid. Yrkeshemmede som er støtt ut eller aldri har vært i ordinært arbeidsliv, skal i størst mulig grad bli attført til ordinært arbeid. I et arbeidsmarked i bedring, vil yrkeshemmede ha større muligheter til å få ordinær jobb uten å måtte gjennomgå langvarig attføring først. I tillegg medfører den store etterspørselen etter arbeidskraft at det blir lettere for etaten å formidle yrkeshemmede til ordinært arbeid.

       Aktive tiltak er viktig for yrkeshemmede og tiltakene må settes inn raskest mulig for å unngå langvarig passivisering. Tiltakene vil bli brukt slik at yrkeshemmede får et helhetlig og målrettet attføringsopplegg. I tillegg til å delta på spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede kan yrkeshemmede delta på tiltak finansiert gjennom folketrygdens ytelser til yrkesrettet attføring, samt kvalifiseringstiltak under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene. I gjennomsnitt er om lag 40.000 yrkeshemmede i tiltak. Av totalt antall registerte yrkeshemmede utgjør dette en andel på tre firedeler. Det legges opp til at andelen i tiltak skal videreføres i 1998.

       Jeg har merket meg at komiteen ønsker å styrke de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede. Forslaget fra flertallet i komiteen gir midler til et gjennomsnittlig nivå på 19.750 plasser. Jeg vil legge vekt på at disse midlene nyttes til aktiv attføring for flest mulig.

       Utviklingen på arbeidsmarkedet er svært positiv. Ledigheten er synkende og sysselsettingen øker, men vi har fortsatt mange utfordringer foran oss. Det er mange ledige som ønsker arbeid, og mange yrkeshemmede som har behov for tiltak og oppfølging for å komme tilbake til arbeidslivet. Det er disse utfordringene vi nå må gå løs på. Jeg er derfor glad for at det er en bred oppslutning om hovedtrekkene i Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk, slik komiteinnstillingen viser.

       Jeg er også enig i at det fortsatt er slik at vi ikke er i mål. Det er for mange som er ledige. Men på den andre sida kan det vel heller ikke være noen tvil om at vi innenfor en god del næringer nå har skrikende mangel på arbeidskraft, f.eks innenfor helsesektoren, bygg- og anlegg, data og deler av industrien, for å nevne noen områder. Og da er det vel slik at vi for det første må regne med å importere fortsatt en del arbeidskraft fra utlandet. For det andre er det - i hvert fall mener jeg det - en stor utfordring nå å greie å koble de ledige personene med de ledige jobbene. Sett fra Arbeiderpartiets synspunkt vil det stille krav til mer både yrkesmessig og geografisk mobilitet.

       Jeg merket meg det statsråden sa om at det skulle være strenge krav fortsatt til tilvist arbeid. Det er noe som også Arbeiderpartiet støtter. Men betyr dette at den nye regjeringa legger opp til mer mobilitet? Eller betyr det at den legger opp til mindre mobilitet i forhold til utsagn som er kommet når det gjelder distrikt f.eks.?

       Jeg vil også spørre om det er slik at statsråden mener at Regjeringens forslag om kontantstøtte og å likestille turnus og skift gjør det enklere å fylle jobbene f.eks innenfor helsesektoren og innenfor eldreomsorgen, der vi nå står overfor store utfordringer i tida framover? Jeg er ikke enig i at en skal bagatellisere det, slik en kanskje har sett noen antydninger til.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg er dessverre ikke i stand til verken å diktere overskrifter i Dagens Næringsliv eller å bistå i at de kutter i intervju, så jeg må få lov til å bruke litt tid på å forklare hva jeg egentlig kommenterte. Det var i forhold til innvandringsstopp, og jeg sa at før vi går til åpning av en innvandringsstopp à la det som arbeidsdirektøren antyder, må vi se på hvilke ressurser vi har i vårt eget land for å utnytte den arbeidskraften vi har, best mulig. Det har jeg også vært inne på i mitt innlegg.

       I tillegg er jeg fullstendig klar over at på de områdene hvor det mangler kvalifisert arbeidskraft, må vi fortsatt hente arbeidskraft utenfra, innenfor EØS-området, som vi gjør på så mange områder i dag, og vi må kvalifisere flest mulig mennesker til å gå fra jobber som de kanskje er på vei ut av, til jobber som de kan beherske, og som sådan gir dem en videre rett i arbeidslivet. Dette er derfor et veldig sammensatt spørsmål.

       Når det gjelder å knytte dette til reformene, er det jo slik at reformene ønskes begynt forsiktig, for så å opptrappe dem når man ser hvilke virkninger de har i forhold til arbeidsmarkedet.

       Det er vanskelig å lese ut av den siste kontantstøtteordningen hvor mange det er som virkelig vil benytte seg av dette til å bli hjemme, fordi det er et individuelt valg som gjøres i familiene. Derfor må vi begynne forsiktig og se hvordan det går. Men som sagt, i forhold til å dekke opp alle ressursene i arbeidsmarkedet framover, trenger vi mange sett av virkemidler.

       Dette er ganske viktig. Derfor synest eg at eg på min replikk om same tema kan få eit svar.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Min kommentar i Dagens Næringsliv var rettet også mot presset i arbeidslivet og behovet for arbeidskraft framover. Jeg er fullstendig klar over at det kan ha en presseffekt på økonomien. Hvordan vi håndterer det i forhold til lønnsspørsmål og årets oppgjør, er en av de faktorene som vil vise oss hvor dette går.

       Den arbeidskraften vi trenger for å dekke opp grunnleggende behov i samfunnet framover, må vi skaffe ved å ta i bruk de krefter som ikke er i bruk i dag. Å ta i bruk arbeidsledige og få dagpengene ned er også en måte å senke offentlige utgifter på, som vil ha betydning for presset i økonomien.

       Ellers har ikke jeg lest den analysen som representanten henviser til, og kan vanskelig kommentere direkte de punktene.

Karin Andersen (SV) : Jeg har to spørsmål til statsråden. Det ene går på det som også representanten Hoddevik var inne på. Jeg oppfatter at Høyre og Fremskrittspartiet mener at vi nå er ved en slags « likevektsledighet » som vi helst skal beholde - hvis ikke blir inflasjonen høy. Jeg satte i innlegget mitt før i dag spørsmålstegn ved uttalelser som har kommet fra Arbeidsmarkedsetaten, om man faktisk har nådd målene sine og er fornøyd med situasjonen som den er i dag.

       Det er vel slik, statsråd, at hvis vi foredler de ressursene vi har, og effektivt tar dem i bruk, kan vi faktisk få enda mer ut av ressursen mennesket enn det vi gjør i dag. De som er arbeidsledige nå - enten de er det fordi de mangler utdanning, eller fordi det er fordommer mot dem i arbeidsmarkedet - er ressurser som vi kan benytte, og som vi skal benytte. Det er ikke de som skal betale prisen for at andre kanskje skal ha en høy lønnsvekst eller unngå å være med og dra mer av lasset for fellesskapet.

       Så til det siste: Jeg merker meg den øredøvende stillheten det er rundt de 1,2 milliardene som har ligget ubrukt i Arbeidsmarkedsetaten. Er det slik at dette har foregått helt i tråd med bevilgningsreglementet hele vegen? Vil statsråden nå sørge for å rydde opp i dette, slik at det ikke skjer igjen? Og kan statsråden nå forsikre om at vi for framtida vil få helt tydelige tall framlagt i Stortinget, slik at sånne akkumulerte summer ikke kan oppstå?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Først til representanten Andersens første spørsmål: Jeg tror det er god samfunnsøkonomi å få tatt i bruk de menneskene vi har i dette land som har noe å bidra med, både for deres egen del og for samfunnets del. Høyt utdannede innvandrere i vårt samfunn har altså problemer med å bli tatt i bruk. Det syns jeg ikke er god samfunnsøkonomi. Vi har nå reflektert dette i en handlingsplan i Arbeidsmarkedsetaten som skal gå inn på de kritiske punkt som gjelder norskopplæring, kvalifisering - altså hva er deres utdannelse verd - hvordan vi skal få økt kompetansen, og hvordan vi skal forandre holdninger, så vi kan få arbeidsgivere til å ta disse ressursene i bruk. Det gjelder både offentlige og private arbeidsgivere, men de offentlige har faktisk vært flinkere enn de private her. Det er et arbeid som fortsatt vil ha høy aktualitet også i 1998.

       Når det gjelder spørsmålet om overføring av ledige midler, er det sånn at 815 mill. kr av denne 1,185 milliarden har vært hopet opp tidligere. Det er det nå ryddet opp i, de er overført - først til 1997 og så til 1998. Resten er tiltakspenger som ikke er brukt i 1997. Det har jeg gitt uttrykk for er utilfredsstillende, og jeg vil ha som mål at de tiltak som er satt opp, skal oppfylles.

Leif Lund (A) : Jeg var veldig glad for å høre innledningen til arbeidsministeren i forhold til satsingen på de arbeidsløse og også satsingen på A-etaten. Men jeg ble litt overrasket over ministerens svar til Fremskrittspartiet på spørsmålet om privat formidling. Da henviste ministeren til at Stortinget har til behandling to Dok.nr.8-forslag om privat formidling. Det er riktig. Men jeg syns kanskje ministeren bør synliggjøre hva som er hennes og partiet Venstres syn på privatisering før Stortinget behandler Dok.nr.8-forslagene. Jeg håper at ministeren kan svare på det. Med det stramme arbeidsmarked vi har, mener jeg at alle ressurser nå må settes inn i A-etaten for å få dem som ikke har arbeid, i arbeid. Det må være et satsingsområde, og det syns i hvert fall jeg må være A-etatens ansvar.

       Så har jeg et lite tilleggsspørsmål som jeg ikke forventer å få direkte svar på. Jeg vet at budsjettforhandlingene for 1999 ennå ikke er begynt i den nye Regjeringen, men jeg registrerer at Venstre i hvert fall i sitt program tar opp sykelønnsordningen. Jeg håper at forliket fra Voksenåsen i år kan videreføres, og at man ikke rører sykelønnsordningen i budsjettet for 1999. Jeg håper at arbeidsministeren ikke fremmer forslag som berører dette ved budsjettbehandlingen i sentrumsregjeringen.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Representanten forventer at jeg i ett øyeblikk skal opptre som Venstre-representant og i et annet øyeblikk som regjeringsrepresentant. Jeg snakker på grunnlag av Regjeringens politiske plattform.

       Vi mener det er nødvendig å opprettholde en sterk arbeidsmarkedsetat som har fire viktige hovedinnhold: Formidlingsfunksjon, tiltaksfunksjon, attføringsfunksjon og dagpenger. I dette bildet er faktisk formidlingen en av de viktigste oppgavene, fordi det er nettopp det å få folk fra tiltak og kø og til arbeid som er en hovedforutsetning. Det er et syn jeg kommer til å holde fast ved, uansett hvilke utfall som måtte komme av behandlingen av Dok.nr.8-forslaget. Den statlige arbeidsformidlingen må ha et sterk formidlingsansvar.

       Når det gjelder sykelønnsordningen, står vi selvfølgelig på Voksenåsen-erklæringen, enten det gjelder 1998 eller 1999.

       Det er ofte sånn at kommunenes ve og vel som vi nå drøfter, blir et spørsmål om penger og økonomi. Det er det naturligvis ikke. Det er flere andre faktorer som er viktige og jeg vil prøve å peke på tre av dem.

       Den største utfordringen Kommune-Norge i dag står overfor, er flyttestrømmen og de tendensene som ligger i den i dag. Det er naturligvis problematisk og negativt for de kommunene som opplever fraflytting, men det er ikke uproblematisk for mange av de kommunene som opplever sterk tilflytting. Paradokset er jo at det faktisk er mangel på arbeidskraft og mangel på arbeidsplasser som kan være med på å forsterke disse flyttetendensene. Da blir spørsmålet: Hva slags grep tar vi for å prøve å møte dette og endre det?

       I et historisk perspektiv er ikke den flyttingen som skjer nå, noe spesielt. Men i min tid som ordfører gjorde et utredningsbyrå her i Norge en framtidsbeskrivelse som sa at når vi fikk den neste konjunkturoppgangen, ville vi også få en sterkere sentralisering og en sterk flyttetendens fra Distrikts-Norge mot de sentrale strøk. Denne konjunkturoppgangen er vi midt inne i. Det er ulike regjeringer og et ulikt flertall i denne salen som i mellomtiden har prøvd å legge til rette for en politikk for å møte dette, for det var kjente tall og kjente konsekvenser.

       Så vil vel mange si i dag at vi ikke har lyktes, men det vil jeg tilbakevise. Det synes jeg vi har gjort. Men spørsmålet er nå hvordan vi gjør det videre, for vi står nå i en litt annen situasjon enn vi gjorde for ti år siden. Svært mange av dem som flytter i dag, flytter for å finne arbeid. Da er det positivt at denne nye regjeringen følger opp det arbeidet som ble igangsatt av den forrige kommunalministeren, der man ville undersøke ved hjelp av spesielle prosjekt i spesielle regioner hvorfor dette skjer, og hvorfor man ikke lykkes med å holde befolkningen tilbake, få folk til å bli.

       Det kan også være interessant å undersøke hvorfor folk flytter fra regioner som har det vi mener politisk er det som skal til, som har den infrastruktur som trengs, flyplasser, veier, havner osv., men som allikevel opplever fraflytting. Det tyder på at det virkemiddelapparatet vi rår over, etter hvert er blitt for generelt. Jeg tror at vi er nødt til å få et betydelig smalere virkemiddelapparat som har som overordnet formål å skape arbeidsplasser. Det er der løsningen ligger for Distrikts-Norge, flere og nye arbeidsplasser.

       Det betyr at de generelle virkemidlene som går til infrastruktur, bygging osv., kanskje må fordeles på en annen måte, og det må i større grad bli kommunene og fylkeskommunene som får råderett over hva disse skal brukes til, for gjennom det å kunne utnytte lokale ressurser og lokale muligheter for jobbskaping og arbeidsplasser.

       Det er naturligvis sånn at arbeidskraft er en viktig faktor for å lykkes med dette. Og vi kan altså oppleve flytting av bedrifter f.eks i fiskeindustrien i Finnmark, fordi man mangler arbeidskraft. Etter hvert er også fiskearbeid blitt et arbeid som man er nødt til å ha utdanning og kompetanse til. Det viser bare hvor viktig det blir å få gjennomført en etter- og videreutdanningsreform som gjør at de som er i jobb, kan søke nye jobber som krever høyere kompetanse, og at vi kan få flere av dem som i dag ikke er i jobb, inn i arbeid.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her tatt over presidentplassen.

Terje Søviknes (Frp) : Til tross for betydelig vekst i kommunesektoren de siste årene hører en fortsatt kommunepolitikere som klager sin nød fordi en ikke får ressursene til å gå i hop med de økte forventningene som innbyggerne stiller til tjenesteproduksjonen. Det er min ærbødige påstand at ressursene er tilstrekkelige i Kommune-Norge. Det hele er snarere et spørsmål om politisk prioritering mellom ulike oppgaver og en effektiv iverksetting og gjennomføring av de oppgaver en faktisk velger å prioritere.

       Hadde kommunepolitikerne bl.a avviklet sitt engasjement innenfor ulønnsom næringsvirksomhet, overlatt mer av kultursatsingen til private lag og organisasjoner, redusert sitt internasjonale engasjement og overlatt dette til nasjonale organ - der det faktisk hører hjemme - hadde en kunnet frigjøre ressurser som en kunne satt inn til å bedre tilbudet innenfor kjerneoppgavene, nemlig helse, eldreomsorg og skole. Likedan kunne en faktisk frigjøre ressurser i tjenesteproduksjonen ved å ta i bruk det mest kjente kostnadsreduserende virkemiddel som vi kjenner til i dag, nemlig konkurranse.

       På mange områder har det lenge vært vanlig for kommunene å bruke konkurranse mellom ulike tilbydere av produkter og tjenester, nettopp for å redusere kostnadene og sikre høy kvalitet på de varene en kjøper. Det ville f.eks være helt utenkelig om en kommune skulle gå i gang med bygging av et nytt sykehjem med egne bygningsarbeidere, egne elektrikere og egne rørleggere. Det ville være like unaturlig at en overlot utbyggingen til en privat entreprenør uten først å ha hatt en omfattende anbudskonkurranse. Det er etter hvert blitt et krav at skattepengene til folk flest skal forvaltes på en best mulig måte i denne type prosjekt. Det er allment akseptert at konkurranse og bruk av anbud er den mest lønnsomme metoden.

       Fra Fremskrittspartiets side er det helt naturlig at vi overfører denne tankegangen til resten av den kommunale tjenesteproduksjonen og til de resterende kommunale oppgavene. En del kommuner er i ferd med å gjøre dette, og konkurranseutsetting er blitt et viktig virkemiddel for å sikre kostnadseffektivitet og høy kvalitet på tjenestene. Riktignok har motstanden vært rimelig stor i enkelte kretser, og en har gjort sitt beste for å skape usikkerhet og begrepsforvirring. Så også i denne sal - senest ved kommunalministeren i replikkordskiftet med representanten Oddvard Nilsen.

       Det er faktisk forskjell på konkurranseutsetting og privatisering. Det er viktig for Fremskrittspartiet å få presisert at ved konkurranseutsetting er det selve driften av tjenestene som overlates til andre. Ingenting mer. Kommunene skal fortsatt ha ansvar for forvaltning, finansiering og kontroll med disse tjenestene. Det er noe fullstendig annet enn privatisering, der en overlater hele ansvaret for oppgaven til private. Den forskjellen må komme fram, slik at en ikke blander disse to begrepene - da får vi en umulig debatt.

       Synet på bruken av konkurranse som virkemiddel i tjenesteproduksjonen burde derfor ut fra mitt ståsted ideelt sett vært det samme hos alle partier, uavhengig av ideologisk ståsted, dersom vi var enige om at det er tilbudet til forbrukeren som er det viktige, og ikke hvem som utfører tjenesten konkret. Derfor er det beklagelig når det til stadighet kommer signaler fra enkelte hold om at trenden med konkurranseutsetting i kommunene må snus. Tidligere har vi hørt fra fagforeningshold at Arbeiderpartiet på sentralt hold skal ha inngått en slags avtale med fagforeningene om at konkurranseutsetting ikke skal gjennomføres. Dernest har vi fra Regjeringen, ved kommunalministeren, fått uttrykt ønske om en motvekt til økt konkurranseutsetting, som en også har fått understreket i denne debatten ved at kommunalministeren rettet en advarende pekefinger mot kommunepolitikerne.

       Nå har riktignok kommunalministeren understreket at det er kommunene som har ansvaret for å vurdere konkurranseutsetting. Da hadde det vært greit om vi slapp å få disse underfundige advarslene fra tid til annen, som egentlig kun er egnet til å skape usikkerhet i kommunesektoren.

Dag Terje Andersen (A) : Jeg skal konsentrere meg om kommuneøkonomien, for jeg har lagt merke til at det både i denne debatten og i finansdebatten har blitt gjort forsøk på å blande primærkommunenes og fylkeskommunenes økonomi sammen i de svar som er gitt av Regjeringen, for derved å få det til å se ut som om det er bedre enn det egentlig er.

       Men når det gjelder kommunesektoren, er det et av de områdene som utmerket seg med flest løfter i valgkampen, spesielt fra Senterpartiet. Det gikk ut en pressemelding den 19. juni, der statsrådens nåværende politiske rådgiver, Eva Lian, gikk ut og lovte at kommunene skulle få 3,5 milliarder kr utover Jagland-regjeringens forslag. Alt skulle komme som frie inntekter, og Senterpartiet ville i 1998 opprettholde skattøren fra 1997. Nåværende statsråd og partileder Anne Enger Lahnstein bekreftet det samme den 7. september, og kommunalministeren sa selv etter at Regjeringen hadde tiltrådt at det skulle bli 1 milliard kr mer til kommunene.

       Da forslaget kom fra Regjeringen, ble det ikke 3,5 milliarder kr. Det ble ikke 1 milliard engang. Regjeringen påstod selv at det var 745 mill. kr, men de sendte ut pressemeldinger om at pengene også skulle gå til andre sektorer, fordi det meste av dette skulle gå til en positiv satsing på helsesektoren i fylkene. Men når en satte seg ned og regnet på dette, viste det seg at bevilgningene til kommunene økte med mellom 90 mill. kr og 100 mill. kr. I tillegg skulle kommunene få 130 mill. kr fra minstepensjonistene og 100 mill. kr i sparte utgifter til sykepenger. Det var utgangspunktet. Det de ikke sa noe om, var at det var en underdekning på 225 mill. kr i forbindelse med overføring til kommunene av ansvaret for å betale innskudd til pensjon for lærerne. Kompromisset med de andre borgerlige partiene etterpå førte til at skatten ble redusert med 173 mill. kr. Det ble kuttet 20 mill. kr i etableringstilskudd, og det er altså ikke sagt noe om at en kvart prosent prisøkning - hvis det slår ut på lønnsoppgjøret, noe en må regne med at det gjør - vil føre til 180 mill. kr til 190 mill. kr mer i utgifter for kommunene. Det er ganske spesielt når statsråden ikke engang prøver å svare på spørsmålet fra Bjørnar Olsen om hvordan det kan framstilles som om primærkommunene får mer. Det blir omtrent like troverdig som å selge strikk i meter!

       Det ble altså ikke mer midler til kommunene, og det ble ikke mindre øremerking. Det ble mindre midler, og det ble mer øremerking. Så har jo heller ikke reaksjonene latt vente på seg. At generalsekretær Lundteigen og nestleder Grønlien Østmoe er ute og kritiserer en regjering som Senterpartiet er med i, har vi etter hvert vendt oss til. I tillegg til det hører vi nå Senterpartiets ordførere fra hele landet - Morten Lund etterlyste om vi hørte noe fra ordførerne - som sier nettopp at kommuneøkonomien heller blir litt svekket. I dagens Nationen er Stein Håland fra Spydeberg ute og sier nettopp det. Og en person som jeg selv kjenner som en veldig troverdig og solid person, Lars Buttingsrud, bekrefter i den samme artikkelen i Nationen at det blir mindre lokalt selvstyre.

       Senterpartiets satsing på kommunesektoren og utskjellingen av Arbeiderpartiet år etter år for vår unnfallenhet overfor kommunesektoren har altså blitt avslørt etter at Senterpartiet kom i regjering selv. Jeg har fått avklart i løpet av dagen at « bløff » ikke er et parlamentarisk uttrykk. Dermed har jeg vanskelig for å finne ord som karakteriserer den snuoperasjon som Senterpartiet har stått bak.

       Arbeiderpartiet har altså inngått en avtale med Senterpartiet om fordelingen av de rammene som Høyre og Fremskrittspartiet måtte støtte for at de skulle bli vedtatt. Men når rammene er vedtatt, har vi altså kommet fram til en avtale om måten å fordele dem på. Det synes jeg er bra, også fordi det egentlig beviser - til tross for at det har blitt noe minus på kommunesektoren, skal ikke jeg påstå at det er dramatisk - at Arbeiderpartiet og sentrumsregjeringen ikke står så veldig langt fra hverandre når det gjelder kommuneøkonomien. Men det beviser også den store forskjellen i holdningen til kommuneøkonomien hos Senterpartiet før valget og Senterpartiet med ansvar etter valget.

       Folketallet i Akershus er fordoblet siden sykehuset ble bygd. Bare de siste seks årene har folketallet i det samme fylket økt med 6,7 %. Økningen for landet som helhet har i samme periode vært 3,4 %. Sentralsykehuset i Akershus er ikke alene om elendighetsbeskrivelsen innenfor helsevesenet. Meldinger om gammelt og nedslitt teknisk hjelpeutstyr kommer fra alle kanter av landet. Det er likevel betimelig å minne om beregningene fra det såkalte Rattsø-utvalget. De dokumenterte at Akershus i forhold til folketallet skulle ha 500 mill. kr mer i inntekter årlig.

       Kommunalministerens uttalelser til siste nummer av Kommunal Rapport gir bud om håp for fylkeskommunene. Hun sier at fylkeskommunene vil bli vurdert spesielt i 1999. Videre heter det: « Fylkeskommunene sliter mer økonomisk enn kommunene. » Dette siste kan jeg til en viss grad være enig i. Ifølge kommunesektorens tall er økningen av antall årsverk betydelig større i primærkommunene enn i fylkeskommunene, målt over de siste seks årene. Mye av forskjellen kan forklares med at stadig nye oppgaver er tilført kommunene. Likevel trenger fylkeskommunene et ekstra løft for å kunne bøte på lang tids forsømmelse fra staten. Derfor var det et viktig signal Bondevik-regjeringen gav ved å foreslå økte bevilgninger til sykehusene.

       Direktør Gro Brækken i Næringslivets Hovedorganisasjon gav i Aftenposten 28. november uttrykk for at manglende oversikt over kommunenes pengebruk er den største trusselen mot lokaldemokratiet. Hun etterlyser et enhetlig rapporterings- og ledelsessystem for kommunene. Jeg tror det er riktig å påpeke nødvendigheten av å tilpasse administrative rutiner i pakt med utviklingen innenfor kommunesektoren. Men med 435 forskjellige kommuner vil et mangfold i slike systemer være nødvendig.

       Viktigere enn dette anser jeg behovet for å gjøre noe med bemanningssituasjonen innenfor eldreomsorgen. Høye sykefravær vitner om langt annet enn behov for økt effektivisering. Det vil fra neste år være behov for ytterligere satsing på dette området.

       Hvem skal styre kommunene? Det er på tide å se på det lokale selvstyret i lys av kommuneøkonomien. Friheten i de såkalte « frie inntekter » består for mange kommuner i å få lov til å fordele midlene til lovpålagte oppgaver. Denne situasjonen skaper en følelse av å delta i et liksomdemokrati rundt i de samme kommunene. Lokaldemokratiet er i ferd med å miste sin legitimitet som kanal for folks interesser. Dette bekymrer også Kristelig Folkeparti. Følgene av dette kan bli likegyldighet overfor denne delen av vårt folkestyre. Folks forventninger vender seg, som rimelig er, til staten, som jo er det reelle maktorgan. Denne utviklingen vil føre til at staten vil være uten administrativt ansvar, samtidig som kommunene er uten penger. Da kan man si: Alle vil, men staten skal ikke, og kommunene kan ikke. Er vi i ferd med å utvikle en politisk apati?

       Fylkeskommunen eksisterer knapt i folks bevissthet. Men kommunenivået er det vanskelig å tenke seg uten. Lokaldemokratiets fremtid må drøftes. Underveis må vi være villig til å skaffe til veie nødvendige midler til forsvarlig drift. Kommunesektoren har kastet seg over flere nye reformer de siste årene med reell vilje til å løse utfordringene. Det heter seg at nye oppgaver er fullfinansiert, og at midlene er lagt inn i inntektssystemet. Likevel oppdager mange kommuner at midlene blir borte underveis. Overføringer fra staten utgjorde i 1996 37 % av kommunenes totale bruttoinntekter. Etter gjentatte reduksjoner av skattøren blir økningen år om annet en ren prisjustering. Rammene må økes i takt med nye oppgaver.

Anne Helen Rui (A) : Ved behandlingen av Kommunaldepartementets budsjett i fjor gikk flertallet inn for å bevilge 1,5 mill. kr til et prøveprosjekt i regi av Arbeidernes Edruskapsforbund, som skulle rette seg spesielt mot arbeidsledige med tilleggsproblemer med alkohol og narkotika. Dette prøveprosjektet har hatt svært gode resultater så langt, og jeg er svært glad og takknemlig på disse arbeidslediges vegne for at prøveprosjektet får muligheten til å fortsette med samme sum også i 1998, denne gang selvfølgelig også uten tilslutning fra Høyre og Fremskrittspartiet.

       Det er to kategorier: Vi har de som har vært i arbeid i lang tid, men som blir arbeidsledige og finner trøst i sin elendige situasjon i alkoholrusen, som for en stakket stund holder dem borte fra den harde virkelighetens verden. Så har vi de som aldri har vært i arbeid, men som gikk rett fra en ofte dårlig skolesituasjon og ut i rusens kraftige favntak, og som ofte bruker både alkohol og stoff. De aller fleste av begge disse kategoriene vil gjerne bli arbeidstakere som alle oss andre, greie seg sjøl og ikke være til byrde for samfunnet - til og med være på den rette siden av lovverket, når de er klare nok til å tenke slike tanker. Men ofte orker de ikke å være klar så lenge at disse tankene får festet seg skikkelig. Å gjøre noe med dette ønsket aleine er ganske vanskelig.

       Derfor er et sted der disse kan komme og sitte ned, være i ro, bli lyttet til og etter hvert også bli motivert til å forsøke å leve edru, svært viktig. Deretter er det viktig at de får komme på avrusning og avvenning fort, uten å måtte vente. Her har behandlingssenteret Solvang i Østfold vært et fantastisk hjelpemiddel.

       Dette forsøket viser at flere har lyktes med å bli edru og forbli det, og at de også kan trives og ha det bra i arbeidslivet. Disse er svært gode eksempler for alle de andre som fortsatt lever livet sitt i rus, og de går med liv og sjel inn for å motivere sine gamle kamerater fra rustida til et bedre liv sammen i edru tilstand.

       Jeg har vært med på noen kurs i dette året sammen med en del av de som har fått nytte av dette prøveprosjektet. Det er rett og slett fantastisk å oppleve med hvilken iver og glede en forhenværende alkoholiker sluker kunnskap om f.eks prosjektarbeid. Og den kreativiteten som utvises, står ikke tilbake for andre voksenkurs jeg har deltatt i, nesten tvert imot. Men som de selv sier: Kreative har de alltid vært i sin leting etter muligheter til en rus. Nå blir denne kreativiteten brukt positivt i stedet.

       Arbeiderpartiet mener og har alltid ment at det å ha et arbeid å gå til, er svært viktig, og at alle bør få like muligheter til å komme i arbeid. Jeg er glad for at det nå ser ut til at framtidas Norge vil ha bruk for alle ledige hender.

Eirin Faldet (A) : Jeg vil få lov til å gi uttrykk for glede over budsjettforliket som nå gir flere yrkeshemmede muligheten til et reelt arbeid. Jeg er glad på vegne av de yrkeshemmede som nå fortsatt gis muligheter til å ta i bruk sin restarbeidsevne og avslutte sitt yrkesaktive liv på en verdig måte. Alle kan glede seg over at arbeidsledigheten er redusert. Det betyr at alle tiltak som arbeiderpartiregjeringen har satt i gang, har gitt resultater. Men det er faktisk slik at de yrkeshemmede fortsatt har problemer med å få arbeid på det ordinære arbeidsmarkedet.

       For Arbeiderpartiet er det viktig at alle som ønsker det, får et arbeid. Det er da også bakgrunnen for at Arbeiderpartiet alltid har satt arbeid for alle øverst på den politiske dagsorden. Når vi sier alle, så mener vi alle, også de som av en eller annen årsak ikke lenger kan følge med i toppfart. Arbeiderpartiet ønsker et variert arbeidsmarked hvor det er plass til alle med eller uten funksjonshemming, og det er i erkjennelse av at arbeid har en egenverdi. For den enkelte som rammes av arbeidsledigheten, vil det selvsagt være katastrofalt økonomisk, men det betyr også at den enkelte blir satt på sidelinjen og ikke lenger føler at en er med i det pulserende arbeidsliv.

       Jeg har både i mitt tidligere yrkesaktive liv og ikke minst gjennom arbeid i fire år i kommunalkomiteen engasjert meg for arbeidsmarkedsbedriftene. Sammen med Fellesforbundet har Arbeiderpartiet jobbet for de rettigheter arbeidsmarkedsbedriftenes ansatte skal ha. Arbeidsmarkedsbedriftene gjør en kjempejobb for dem med yrkeshemming.

       I 1994 ble de vernede bedriftene gjort om til arbeidsmarkedsbedrifter, og det ble satt i verk tiltak for å få en mer aktiv attføring. I den forbindelse er bedriftene nå organisert slik at de som begynner i en arbeidsmarkedsbedrift, går igjennom første fase og andre fase, for så å komme ut i yrkesaktivt liv utenfor bedriften, eventuelt overføres til fase 3. Men også i fase 3 skal det foregå en aktiv attføring med henblikk på et arbeidsmarked utenfor denne bedriften.

       Den nye aktiviteten i arbeidsmarkedsbedriftene har ført til mye positivt. Bedriftene er seg sitt ansvar bevisst og gjør en kjempejobb for de yrkeshemmede, for alle har en restarbeidsevne som den enkelte ønsker å ta i bruk.

       Min henstilling til arbeidsministeren i denne debatten - hun er ikke her akkurat nå, men det er vel noen som kan overbringe en hilsen til henne - går på om statsråden kan være villig til å se på organiseringen innad i bedriftene. Jeg håper, som det sies i en merknad, at det vil være mulig for bedriftene selv å vurdere hvorvidt en person skal passe inn i fase 2 eller 3. Det er viktig for meg å understreke at jeg tror bedriftene selv er de rette til å vurdere den enkelte yrkeshemmedes evne til å gjøre en jobb. Jeg håper at faseinndelingen ikke skal hindre bedriftene i å rehabilitere arbeidstakere, men at de eventuelt lar en større del få bli i bedriften, slik at ikke uføretrygd blir den eneste utgangen på et yrkesaktivt liv.

       Siden arbeidsministeren nå er til stede, vil jeg komme med en annen henstilling, og det er om statsråden vil vurdere å la de eldre langtidsledige få mulighet til å gå inn i arbeidsmarkedsbedriftene uten noen spesiell diagnose. Når jeg sier det, er det ut fra den erkjennelse at de eldre langtidsledige har vanskeligst for å skaffe seg arbeid på det åpne marked. Mange av dem har dessverre på grunn av den lange ledighetsperioden fått problemer både psykisk og fysisk. Det ville være en håndsrekning til de langtidsledige om de kunne få avslutte sitt yrkesaktive liv på en langt mer verdig måte enn å gå på arbeidsledighetstrygd, eller for den saks skyld å måtte uføretrygde seg.

       Som statsråden sikkert forstår, er dette et av de områdene jeg virkelig brenner for, og som jeg håper vi kan samarbeide om. Her skal til og med jeg legge all politisk prestisje til side og si at jeg håper vi kan legge godviljen til og samarbeide om en friere rolle for arbeidsmarkedsbedriftene. Her gjelder det å kunne gi de som står svakest på arbeidsmarkedet, en håndsrekning.

       Så har jeg lyst til å si litt om privatisering, for det er et viktig politisk spørsmål for kommunesektoren. Nå opplever jeg det slik at Fremskrittspartiet og Høyre prøver å ufarliggjøre privatisering ved å døpe det om og si at dette har vi drevet med lenge og det er ikke så farlig, for dette blir så billig og bra. Da vil jeg først si at anbud ikke alltid er billigst, i en situasjon med press på byggemarkedet er ikke anbud det billigste. Derimot er det noe som heter tilbud, som er det billigste, der man går ut og sier hva man skal ha, og så innkaller man de ulike bedriftene og har kontraktsforhandlinger med dem, og på den måten er man faktisk enda sikrere på hva man får enn hvis man har et anbud. Vi har i kommunene lagt mye ut på anbud når det gjelder bygg, og har faktisk ganske mye erfaringer med det, og de har ikke alltid vært gode. Jeg har nesten ikke vært med på en eneste runde uten at det er blitt mange millioner dyrere enn det vi hadde tenkt i utgangspunktet, og uten at det har vært veldig mange ting som ikke har stått i anbudet, som man har oppdaget etterpå. Og når man går runder i ettertid, må man betale ganske høye beløp for at dette skal gå i hop, og da er det ingen som har noe ansvar. De som bygger, har ikke noe ansvar for at prosjektet blir sånn som man hadde tenkt, neida, de har bare ansvar for akkurat det som står på papiret den dagen man skriver kontrakten. Og slik er det også med de andre områdene. Hvis man skal legge ting ut på anbud, må man lage kontrakter med en sånn detaljrikdom at man for det første måtte ha et voldsomt byråkrati for å få det til, og dessuten ville man aldri treffe behovene i eldreomsorgen f.eks. Og jeg skal garantere at i det øyeblikket man måtte be denne private bedriften om å gjøre bitte lite grann mer enn det som stod i kontrakten, ville man måtte reforhandle hele pakken og komme tilbake med mer penger. Dette ville medføre at kommunesektoren ble sittende som like store amatører i forhandlingene om eldreomsorgen som når de skal forhandle om bygg, og det er en situasjon som skremmer meg veldig. Da blir det dyrt og dårlig.

Hallgeir H Langeland (SV) : Mange av dei som er her i salen, har fleire gonger vore på sjukeheimar og sett korleis dei har det der. Nokre gonger har dei helsa på unge funksjonshemma som bur der eller som bur i ein omsorgsbustad like ved. Dei bur ikkje der fordi dei har valt det sjølve - det har dei iallfall fortalt oss - dei hadde ikkje noko val. Det veit me som sit her.

       Det kan vera fleire grunnar til dette, men eg trur ikkje eg overdriv om eg seier at kommuneøkonomien spelar ei avgjerande rolle. Kommunane lar dårleg kommuneøkonomi ramma dei svakaste, dessverre. Og det er slett ikkje nokon grunn til å tru at budsjettet til sentrumsregjeringa vil endra på dette, sjølv om dei har plussa på litt pengar til formålet. Heller ikkje har dei fleire hundre sentrumsordførarane gjort noko særleg for å endra på dette.

       SV har derfor foreslått at det må leggast fram ein framdriftsplan med tidsfristar, finansiering og driftstiltak, sånn at me kan få heile problemet på bordet og få gjort noko med det. Dessutan foreslår SV at Regjeringa vurderer om ein ikkje må ha ei øyremerkt toppfinansiering for funksjonshemma. Målet må vera at alle har rett til sin eigen bustad, og at dei funksjonshemma, som me andre, må ha rett til å velja kor dei skal bu. Det må vera sånn som Norges Handikapforbund og Norges Handikapforbunds Ungdom har sagt til komiteen når det gjeld dei funksjonshemma, at « alle skal ha en individuelt valgt bolig som gir gode bruksmuligheter, gode muligheter for sosial deltakelse og individuelt tilpassede tjenester ». Dette er sjølvsagde rettar for oss andre, og det skal gjelda alle. Men det gjeld altså ikkje for alle, det gjeld f.eks ikkje for altfor mange unge funksjonshemma som blir plasserte på sjukeheimar og gløymde der. Dette kan ikkje halda fram.

       La meg håpa at statsråden gjer ein innsats på dette området. Dette budsjettet, og det at berre SV krev ei opprydding, lovar ikkje godt. Men før noko blir gjort, skal SV stadig vekk syta for at fleirtalet her blir mint på at den omsorga dei viser for aksjespekulantar, reiarar og andre rikfolk, burde dei heller ha vist for dei aller svakaste i samfunnet vårt.

Ivar Østberg (KrF) : Det har i debatten vært uttrykt glede over en bred enighet og et bredt flertall. Enigheten i komiteinnstillingen har gjenspeilt seg i debatten. Uenigheten har først og fremst dreid seg om og i tilfelle hvor mye kommunesektoren er styrket. Kommunesektoren er styrket med vel 700 mill. kr, og jeg er kjent med at Finansdepartementet og Kommunaldepartementet har gått gjennom tallene senest i dag. Primærkommunene styrkes mest, med 175 mill. kr, og en vesentlig del av dette vil komme som frie inntekter. Fylkeskommunene vil bli styrket med 525 mill. kr.

       Sentrumspartiene og Regjeringen har fått støtte til en styrking av departementet, som omgjøres til et kommunal- og regionaldepartement. Vi har fått støtte til å øke antall kvoteflyktninger, vi har fått støtte til en bedre samepolitikk, vi har fått en ny post med tilskudd til utkantkommuner, vi har fått støtte til utfasing av utviklingshjelp brukt i Norge, og vi har ikke minst i det brede flertall maktet - i tillegg til det regjeringen Bondevik la opp til, en styrking på 30 mill. kr - gjennom arbeidet i komiteen å få en enighet om ytterligere 48 mill. kr til spesielle arbeidsmarkedstiltak rettet mot yrkeshemmede.

       I komiteinnstillingens forslag til IX ber vi om at man får en bred gjennomgang av alle offentlige bostøtteordninger, dvs. både statlige og kommunale, og det er et ønske også fra departementet å foreta en slik grundig gjennomgang. Sentrumspartiene er selvfølgelig medforslagsstillere til dette. Derimot ber man i komiteinnstillingens forslag til VIII om at noe av dette arbeidet skal gjøres parallelt med trygdeoppgjøret. Vi i sentrum er redd for at dette vil bli kort tid. Nå har statsråden allerede i dag kvittert ut at selvfølgelig vil departementet gjøre det Stortinget ber om også på dette punkt. Men jeg vil da bebude at sentrumspartiene synes at dette spørsmålet burde vært tatt sammen med det arbeidet som skal gjøres, jf. forslaget til IX. Så sentrumspartiene vil gå imot innstillingens forslag til VIII.

Lodve Solholm (Frp) : Eg registrerer at det er usemje i SV når det gjeld statleg eigarskap og statleg ansvar for sjukehusa. Karin Andersen sa at SV ikkje var på glid, mens helsepolitisk talsmann, Olav Gunnar Ballo, i Dagbladet i dag seier at SV er på glid. Det er interessant å legge merke til det, og kanskje kan vi håpe på at SV er på glid.

       Elles synest eg det er utruleg at SV ikkje snart kan innsjå at det er forskjell på privatisering og konkurransestimulering og konkurranseutsetting. Konkurranseutsetting inneber at kommunane skal ha det økonomiske ansvaret og sitte med det.

       Elles må eg seie at det har jo skjedd noko positivt i denne debatten i dag, og det er faktisk etter at leiar i komiteen, representanten Sylvia Brustad, nemnde at Arbeidarpartiet kanskje ville sjå på dette med privat arbeidsformidling. Ho sa det vel kanskje ikkje så direkte, men i alle fall nemnde ho at ho var open for å vurdere andre måtar å formidle på. Dette er eit signal som eg tyder som at det ikkje er lenge før vi i denne salen har eit fleirtal for privat arbeidsformidling. Men sentrumspartia er nok ein gong dei som sett på bremsene.

       Eg gleder meg over at Arbeidarpartiet endå ein gong kanskje er dei som skal innsjå at forslaga frå Framstegspartiet er gode, og vil ta dei opp som sine forslag om ei tid. Det sett eg pris på.

       Men eg sett ikkje så mykje pris på representanten Signe Øye sin påstand om at Framstegspartiet ikkje vil ha innvandrarar i arbeid. Framstegspartiet har alltid sagt at vi skal få innvandrarar og flyktningar så raskt som mogleg ut i arbeid. Det er derfor vi har vore så kritiske til Arbeidarpartiet si tregheit når det gjeld å behandle asylsøknader og flyktningar, slik at dei blir sittande i mottak utan å kome seg ut i arbeidslivet - utan å kome seg ut i det kulturelle arbeidslivet.

       Når vi i Framstegspartiet ikkje ønskjer å ta inn så mange innvandrarar som alle andre, er det ikkje fordi vi ikkje liker innvandrarar, men det er fordi vi trur og meiner oppriktig at det er til det beste for dei, og at den politikken som blir ført i dag, faktisk er å gjere innvandrarane ei bjørneteneste. Vi maktar ikkje den oppgåva vi er pålagde å gjere av det internasjonale samfunnet - nemleg å gi dei eit skikkeleg godt tilbod. Og eg er freista til å be dei representantane som sett seg på sin høge hest og skjeller ut Framstegspartiet sin politikk, om å lese Lukas 18, 8 - 14, og så dra konklusjonane sjølve.

Morten Lund (Sp) : Jeg bad om ordet angående Sylvia Brustads harselering av at de som bor på institusjoner, må betale mesteparten av økningen i minstepensjonen til kommunen. Slik er det, men slik har det også vært før. Det er ikke noen nye regler. De gjaldt under Jagland-regjeringen også.

       Ved ethvert trygdeoppgjør vil de som bor på institusjon, måtte betale 75 % av en økning i sin pensjon til kommunen. Denne gangen er det 130 mill. kr av til sammen over 2,1 milliarder kr som kommunene får. Den enkelte som bor på institusjon, vil få beholde 3.000 kr i året. Men hadde det vært et vanlig trygdeoppgjør, hadde de fått beholde bare 500 kr. Det er en stor forbedring også for dem.

       Så var det litt til behovet for en reformpause i kommunesektoren: Dette handler om kvalitet, og det handler om økonomi. Går en ned til den enkelte arbeidsplass, er situasjonen svært mange steder presset på grunn av at det er for store forventninger og for mange nye oppgaver i forhold til de pengene som har kommet.

       I mange kommuner produseres det sykemeldinger - slik er situasjonen! Jeg har en situasjonsbeskrivelse: På to arbeidssteder i en kommune hadde samtlige ansatte vært sykmeldt minst en gang i løpet av årets ti første måneder. På ett arbeidssted var 18 % av årsverkene gått tapt i sykemelding. Og i denne kommunen - med 4.000 innbyggere - hadde sykemeldingene kostet 8 mill. kr hittil i år. Det forteller om en tøff hverdag.

       Jeg tror det er en stor fare for moderasjonslinjen hvis de kommunalt ansatte føler at de ikke blir behandlet som de skal. Da tror jeg vi kan få store lønnskrav, som kommer til å bli kostbare for samfunnet.

       Av de reformene som vi har vedtatt, er PU-reformen nesten gjennomført. Reform 94 er ikke fullt ut gjennomført, og Reform 97 er nettopp påbegynt. Eldrereformen er ikke påbegynt, psykiatrireformen er vi nesten i gang med, og det er mange andre små forbedringer vi har vedtatt. Jeg tror det er bra om kommunesektoren og de som er ansatt der, får lov til å trekke pusten, slik at de kan komme på offensiven for å yte gode tjenester.

       Jeg er videre glad for at Arbeiderpartiet har forandret seg så mye og vil så mye mer nå enn da de satt i regjering. De ber om handlingsplaner og utredninger fra Regjeringen, etter at de selv har sittet der i årevis. Og jeg synes det er fint. Jeg synes det er fint at de nå vil ha en handlingsplan for utleieboliger, som de lovet i 1. maitalen - den skulle foreligge tidlig. De gjorde vedtak i Stortinget om at den skulle være der til revidert nasjonalbudsjett. Jeg synes det er bra.

Sylvia Brustad (A) : Jeg er selvfølgelig klar over at det som nå legges inn i forhold til egenbetaling på alders- og sjukehjem, ikke er nye regler. Men det er allikevel et faktum at for de som bor på slike alders- og sjukehjem - og det er faktisk ganske mange minstepensjonister - vil det ikke være slik som sentrumsregjeringa har prøvd å framstille det, at en vil sitte igjen med alle de 12.000 kronene, for da vil 9.000 kr av de 12.000 forsvinne rett inn i kommunekassa. For neste år vil det bety i hvert fall 130 mill. kr, og for året etter igjen vil det bety i hvert fall 260 mill. kr. Da må det være lov til å spørre om det var det som var tenkt med en økning av minstepensjonen, at det skulle være overføring til kommunene?

       Det må også være lov til å stille krav til ei regjering som gjennomfører en såpass stor reform, med såpass store kostnader, at den viser det totale regnestykket i forhold til det, i forhold til bostøtta, hvor jeg er glad for at kommunalministeren har tatt til etterretning det et flertall i Stortinget nå ber om, nemlig at vi får en gjennomgang av det regelverket forut for trygdeoppgjøret, slik at vi får en parallell behandling av det, og slik at minstepensjonistene kan få et klart svar på om det at de nå får 12.000 kr, i framtida vil bety at de får redusert bostøtte. Hvis det er det Regjeringa mener, får de si det slik at folk ikke blir lurt.

       Det skal også bli spennende å se om det i trygdeoppgjøret blir slik at det ordinære oppgjøret vil bli trukket fra de 12.000 kronene. Da vil jo det selvfølgelig redusere de 12.000 kronene ytterligere. Jeg føler derfor at Arbeiderpartiet er på meget trygg grunn sammen med Høyre og SV når vi krever å få et klart svar på noe som vi faktisk forventer at Regjeringa har tenkt nøye gjennom.

       La meg så si til spørsmålet om reformpause: Representanten Lund sier at det nå er på tide at de kommunalt

       ansatte får trekke pusten. Det har ikke jeg noe imot. Men vårt poeng er at det er svært lite ambisiøst av ei regjering i en finanstale, som er en meget viktig seanse i dette huset, å signalisere at det nå er på tide med en reformpause - i ei tid hvor vi står overfor enorme utfordringer innafor eldreomsorgen, innafor helsesektoren, innafor barnehager osv. De skal få trekke pusten - ja! Men her er det mer enn nok å gjøre, for dem, for oss og for alle de som driver med politikk osv. på alle nivåer.

       La meg så - når jeg først har kommet hit opp - avlegge en liten visitt til representanten Solholm. Jeg tror nok ikke Solholm skal prøve å trekke mine utsagn altfor langt i forhold til privat formidling. Det jeg har sagt, er at vi nå har en sak til behandling. Jeg har signalisert at det kan finnes mellomløsninger mellom det vi har i dag, og en privat formidling. Vi har på ingen måte konkludert i det spørsmålet, men jeg vil også understreke det jeg sa i innlegget mitt: Jeg tror ikke privat arbeidsformidling generelt er noe sesam i forhold til de utfordringer vi nå står overfor.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet, og sak nr. 1 er dermed ferdig behandla.

       Den i reglementet fastsette tida for føremiddagens møte er over, men presidenten vil føreslå at møtet held fram til me får gjort vedtak. - Det vert sett på som vedteke.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.