Odd Roger Enoksen (Sp) (komiteens leder):

       Senterpartiet mener det er nødvendig å føre en næringspolitikk som ivaretar den fordel Norge har gjennom sin rike tilgang på naturressurser. Full sysselsetting, sikring av norsk eierskap og foredling av naturressursene må ligge i bunnen for vår næringspolitikk. Det må legges til rette for et lønnsomt og variert næringsliv i hele landet, med særlig oppmerksomhet rettet mot små og mellomstore bedrifter. En næringspolitikk i tråd med ovenstående vil være grunnleggende for å kunne sikre bosettingen i distriktene.

       De siste årene har sentraliseringen skutt fart. I deler av landet er det sterk etterspørsel etter arbeidskraft, mens det fortsatt er betydelig arbeidsledighet andre steder. Det er lite som tyder på at denne sentraliseringen vil stanse. Tvert imot, de fleste virkemidler som har hatt til hensikt å styrke distriktene, er etter hvert avviklet.

       Jeg er derfor glad for at det er flertall i komiteen for å se på SNDs virkemiddelområde med tanke på å begrense dette til de områder som opplever sterkest fraflytting. Likeledes er jeg godt fornøyd med at det samme flertall også ønsker å få vurdert innretningen på egenkapitaldivisjonen. SND bør gjennom egenkapitaldivisjonen være et viktig instrument i forhold til nyskapning og innovasjon, samtidig som det også må legges til rette for at SND kan bidra med egenkapital på et industrielt langsiktig grunnlag. De krav Stortinget har stilt til avkastning, har ført til at SND først og fremst har gått inn som en kortsiktig finansiell investor. Dette bør ikke være en prioritert oppgave for staten, og er neppe en måte å anvende offentlige midler på som fører til nødvendig og ønsket omstilling og innovasjon.

       Reiselivsnæringen har de siste årene hatt en god utvikling, og har fortsatt betydelige utviklingsmuligheter. Sentrumspartiene mener det er viktig å bygge videre på det potensial denne næringen har, og støtter på dette grunnlag Arbeiderpartiets forslag om å be Regjeringen legge fram en egen stortingsmelding om reiseliv.

       Utvikling av nye næringer spesielt knyttet til IT vil måtte stå sentralt i Regjeringens arbeid. Jeg mener den omorganisering som er foretatt, der ansvar for IT er lagt til Nærings- og handelsdepartementet, er fornuftig og gir muligheter for en samordning der det legges avgjørende vekt på næringsperspektivet. Denne sektoren preges i dag av et stort behov for kompetanseheving. Jeg vil her vise til innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen angående etterbruk av Fornebu, der etablering av IT-senter på Fornebu støttes av en stort sett samlet komite. Sentrumspartiene utgjør sammen med Arbeiderpartiet flertall og legger i innstillingen stor vekt på utdanningsperspektivet og den regionale dimensjon. Flertallsinnstillingen legger grunnlag for en utvikling av IT-næringen i Norge som kan gi betydelige distriktsmessige ringvirkninger.

       Norsk landbruk er viktig, både for å kunne opprettholde bosetningen i distriktene og ikke minst for å sikre tilgang av matvarer av høy kvalitet. De siste årene har vi sett en økende tendens til sykdom, antibiotikaresistens og hormonbruk, for å nevne noe av det som har preget spesielt europeisk landbruk. Vårt desentraliserte småskalalandbruk representerer en sikkerhet i forhold til en slik utvikling, men er i seg selv ingen garanti for at vi ikke skal få lignende tilstander som de vi har sett i andre land. I tillegg representerer økende import en utfordring som det er all grunn til å ta alvorlig. Avtalen om veterinær grensekontroll innebærer en svekkelse av matvaresikkerheten som må møtes gjennom strenge nasjonale tiltak.

       Med bakgrunn i ovenstående er jeg glad for at det er et stort flertall i komiteen som slår fast at man gjennom kommende jordbruksavtaler må bidra til å heve inntektsnivået, og som på dette grunnlag slutter seg til Regjeringens tiltredelseserklæring, hvor det slås fast at inntektsutviklingen må styrkes. Samtidig legges det opp til å styrke økologisk produksjon og å se på ordninger som vil gjøre det lettere for ungdom og kvinner å gå inn i landbruket. Det er også flertall for en betydelig økning i investeringsmidler til tradisjonelt jordbruk. I sum er dette svært positivt og bærer bud om en nødvendig prioritering av næringen.

       Norsk fiskerinæring, inkludert oppdrett, er etter olje og gass vår største eksportnæring. Næringens utvikling må sikres gjennom en langsiktig ressursforvaltning i et nært samarbeid med andre nasjoner. Fiskeripolitikken må ta utgangspunkt i fiskerienes konkurransefortrinn med nærhet til ressursene. En variert fiskeflåte, med hovedvekt på kystflåten, er sammen med en fleksibel fiskeindustri der små og mellomstore anlegg utgjør hovedtyngden, den kombinasjon som gir størst verdiskaping og sysselsetting i fiskerinæringen.

       Gjennom budsjettforslaget legges det opp til økt fornyingstakt i flåten gjennom innføring av kondemneringstilskudd, opprettholdelse av kontraheringstilskuddet og utvidelse av rammen for grunnfinansieringsordningen i SND til fiskeriformål.

       Dette er positivt og nødvendig med tanke på rekruttering og utvikling av næringen.

       Med bakgrunn i det jeg har sagt, vil jeg til slutt få lov til å anbefale innstillingen på rammeområdene 9, 10, 11 og 12.

       traliseringa held fram, og at det er relativt små verkemiddel som er komne frå Regjeringa Bondevik som vil endre på den tilstanden. Så vi ser vel her eit uttrykk for at det å kome i ansvarleg posisjon også medfører at ein får ei meir realistisk oppfatning av stoda.

       Så var også representanten Enoksen innom norsk landbrukspolitikk. Det som no faktisk skjer, er at det er brei semje mellom Senterpartiet og Arbeidarpartiet i landbrukspolitikken, og det er i alle fall eit nokså særeige tilfelle i forhold til det som skjedde for ikkje så svært mange månader sidan. Det er ikkje lenge sidan parlamentarisk førar Jakobsen uttrykte ønske om 7 milliardar meir i bondestøtte. Og det er grunn til å spørje: Kvar er dei tidlegare haldningane i desse to spørsmåla blitt av?

Odd Roger Enoksen (Sp) : Min gjennomgang av utviklingen i distriktspolitikken var i hovedsak knyttet til den utvikling som har skjedd, og den utvikling som vil komme til å skje dersom ikke nødvendige tiltak blir iverksatt. Sentrumspartiene og Regjeringen tar denne utviklingen på alvor, og har derfor både gjennom budsjettframlegget og i tiltredelseserklæringen fra Regjeringen lagt betydelig vekt på det distriktspolitiske aspekt. Det er på dette grunnlag jeg er spesielt glad for at Arbeiderpartiet støtter det som er lagt fram fra komiteen med hensyn til bl.a å be Regjeringen se på regelverket for SND både når det gjelder hvor man skal bruke midler, og hvordan man skal innrette bruken av midler.

       I siste nummer av Bondebladet 3. desember sier Bondelagets generalsekretær, Harald Milli, på side fem: « Oppløftende toner om landbruket ». Han sier at næringskomiteen i innstillingen om 1998-budsjettet kommer med « nye og gledelige signaler til norsk landbruk ». Det er « meget oppløftende », fastslår generalsekretær Harald Milli, som karakteriserer det som har skjedd i komiteens innstilling, som et helt klart linjeskifte i forhold til den landbrukspolitikk som tidligere har vært ført.

       Jeg vil igjen si at jeg er meget godt fornøyd med den støtte som er gitt til dette opplegget i komiteen, og at det er et stort flertall som står bak det som generalsekretæren karakteriserer som « meget oppløftende ». Det er nødvendig, og det er på høy tid at man får til et sånt løft.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Komiteens leder var i sitt innlegg innom næringspolitikken og betydningen av å fremelske en næringspolitikk som sikrer bosettingen i distriktene, og han kom også inn på SNDs rolle, og at innsatsen nå måtte rettes mer mot distriktene.

       Vi vet at Senterpartiet i alle år har vært veldig interessert i å gi selektive tilskudd til distriktene, men samtidig vet vi at selv om det er gitt et tosifret milliardbeløp de fleste årene etter krigen til distriktene, så har vi i den samme tidsepoken hatt den største fraflytting i norgeshistorien fra distriktene til sentrale strøk. Så mitt spørsmål til Enoksen går på om det ikke nå er på høy tid å begynne å tenke litt mer alternativt for å få til verdiskaping og industrireising i Distrikts-Norge, som han selv er opptatt av.

       Fremskrittspartiet mener at vi nå i stor utstrekning bl.a bør bruke naturgass til industrireising i Distrikts-Norge. Vi vet at Elkem og Norske Skog til sammen har over 9.000 arbeidsplasser i distriktene, og hvis de får sikret sin energitilgang, vil ringvirkningene være store. De planlegger nå et såkalt gassvarmeverk i Skogn i Nord-Trøndelag, et co-gen-anlegg som vil ha en stor effekt på bruken av naturgass, og det vil gi betydelig ringvirkninger. Vil Enoksen og Senterpartiet stille seg positive til industrireising i Distrikts-Norge når dette er bedriftsøkonomisk lønnsomt?

Odd Roger Enoksen (Sp) : Svaret på det er helt åpenbart ja. Senterpartiet har alltid støttet industrireising i distriktene som har vært lønnsom. Men når representanten Øystein Hedstrøm knytter dette til bygging av gasskraftverk, må jeg si at både det og fra Fremskrittspartiet å gi uttrykk for at man ønsker å bruke energipolitikken til å styrke sysselsettingen i distriktene, blir mildt sagt en merkelig forestilling av et parti som har programfestet at man nettopp ikke ønsker å bruke energipolitikken til sånne formål. Når man i programmet sier at energipolitikken skal være næringsnøytral, at man ikke skal ivareta de behov som kraftkrevende industri har f.eks gjennom langsiktige avtaler på vilkår som gjør det mulig å utvikle denne industrien, må jeg si at jeg har problemer med å forstå den argumentasjonen som brukes fra Øystein Hedstrøms side.

       Det er brukt betydelige beløp til støtte til næringsutvikling i distriktene, og det skulle bare mangle. Det har vært brukt utviklingsmidler, statlige penger til utvikling av næringslivet over det ganske land. Det som imidlertid har endret seg de siste årene, er at denne støtten som tidligere gikk til næringslivet i distriktene, er blitt nøytral i så måte at mer og mer av den går til sentrale områder. Spesielt er SND-systemet blitt innrettet sånn de senere årene. Dette har ført til at sentraliseringen har skutt fart, investeringene skjer først og fremst i sentrale områder, og vi får etablert arbeidsplasser der på bekostning av distriktene. Dette er en utvikling som vi ikke kan leve med, og som gjør at sentrumspartiene og Regjeringen ønsker å snu denne utviklingen, ta i bruk kraftigere virkemidler for å opprettholde folketallet i distriktene. For Senterpartiet er det helt opplagt et mål, som vi alltid har stått fast på, at man i alle kommuner skal kunne planlegge for å opprettholde folketallet, ikke for nedgang i folketallet.

Ivar Kristiansen (H) : I motsetning til representanten Enoksen kan jeg ikke si meg fornøyd med den distriktspolitiske vinkling årets budsjett har fått. Den politiske anvisning som sentrumspartienes budsjett har vist, er på ingen måte noe bidrag til å styrke næringslivet i Distrikts-Norge, og det var heller ikke anvisningen i Arbeiderpartiets budsjett. Det er en serie utfall mot de små og mellomstore bedriftene som på sikt vil svekke konkurranseevnen betraktelig. Nå har representanten Enoksen selv gitt uttrykk for at han er skuffet over Bondevik-regjeringens første budsjett, og han kaller dette for et unntak. Det kan da være grunn til å stille representanten Enoksen spørsmålet: Hva går disse unntakene ut på, og hvor kan vi forvente at forbedringene vil komme når vi ser ett år fram i tida?

       Det andre spørsmålet jeg har lyst til å stille representanten Enoksen, går på Fornebu og IT-satsing. Her har Enoksen selv sagt at det vil bli en katastrofe for det øvrige næringslivet her i landet som trenger IT-kompetanse, dersom man foretar denne satsingen som er advisert på Fornebu. Hans statssekretær i Kommunaldepartementet har ønsket å gjøre området om til grøntareal, mens familie-, kultur- og administrasjonskomiteen nå sist lørdag sier at med unntak av SV går komiteen inn for å opprette et nasjonalt IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Hva mener egentlig Senterpartiet i dette spørsmålet?

       Så et siste spørsmål. Jeg er klar over at Senterpartiet går mot å delprivatisere selskapene Statoil og Telenor. Er det Senterpartiets politikk, og er det i så fall Regjeringens politikk å gi Statoil og Telenor det de ber om når det gjelder det sentrale spørsmålet som vil dukke opp, behovet for kapitalutvidelser? Vi snakker om nokså mange milliarder i statlige kostnader.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Det er overhodet ikke grunnlag for å hevde at jeg er misfornøyd med det budsjett som regjeringen Bondevik har lagt fram. Tvert imot, jeg er meget godt fornøyd med det arbeid som er gjennomført de første 50 dager. Jeg er i hovedsak godt fornøyd med det budsjettforslag som er framlagt, og det budsjett som nå vedtas i Stortinget etter hvert. At det er områder hvor man kunne tenkt seg å komme lenger, er definitivt tilfelle. Det har jeg også gitt uttrykk for, men derfra til å si at man er misfornøyd, er å gå langt.

       I forhold til småbedrifter har Regjeringen gjennom sitt budsjettframlegg klart å drive tilbake det aller meste av de angrep på små og mellomstore bedrifter som regjeringen Jagland la opp til, f.eks delingsmodellen. Når det gjelder utvidelsen av sykelønnsperioden med én uke, er den redusert fra en uke til en økning på to dager, med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet. På en rekke områder har man klart å gjøre dette.

       Så til IT-senteret på Fornebu. For det første er det et faktum at det er flertall i Stortinget for å etablere et slikt IT-senter. Høyre ønsker også en slik etablering, men til forskjell fra Høyre ønsker sentrumspartiene å bidra til at staten skal inn og styre denne utviklingen. Dette er det lagt helt klare føringer for i flertallsmerknadene fra komiteen, i motsetning til det Høyre legger opp til, hvor man sier at områdene skal selges, det er kortsiktige privatøkonomiske interesser som skal styre utviklingen på Fornebu. Jeg har sagt og står fast på at dersom ikke staten klarer å påvirke utviklingen og styre utviklingen på Fornebu i forhold til distriktspolitiske virkninger, i forhold til en regional dimensjon, vil IT-senteret på Fornebu bli en katastrofe. Det vil virke som en magnet på arbeidskraft. Derfor er det nødvendig at man går aktivt inn og styrer denne utviklingen, noe som det legges til rette for når flertallet i komiteen sier at et slikt senter ikke må gå på bekostning av næringsliv og utdanningsinstitusjoner i landet for øvrig. Det legges en rekke føringer som i sum gjør at dette kan bli det nasjonale senteret som vi trenger for å få fart på IT-satsingen i Norge.

       Framstegspartiet har relativt lang tradisjon i denne uansvarlege øvinga. Nytt er det at Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i lengre tid har drive med dei same øvingane. Eg hadde rekna med større varsemd og ei betre moralsk holdning til spørsmålet om å love meir enn det ein faktisk kan rekne med ein kan innfri. Ikkje minst hadde eg venta det etter at sentrumskameratane i innstillinga til langtidsprogrammet framstod som eit regjeringsalternativ. Når ein var komen i ein situasjon der ein faktisk var innstilt på å ta ansvar, hadde eg rekna med at vekene og månadene etter innstillinga til langtidsprogrammet hadde framstått noko annleis.

       Eg kan i den samanhengen berre nemne kontantstøtte, minstepensjonistar, kommunane, bøndene, vegar og jernbane. Det var ikkje få milliardar som regjeringspartia da lovte veljarane - gjennom heile valkampen og i stor grad følgt opp i Voksenåsen-erklæringa og rett nok noko nedtrappa i regjeringserklæringa. Og så kom budsjettet, også næringsbudsjettet. Då var dei fleste av lovnadene borte. Det er bra for landet og næringslivet, men det er dessverre ikkje bra for politikk og politisk arbeid.

       Men eg må vedgå at dei lovnadene som Regjeringa trass i alt foreslo gjennomførte i sitt alternative budsjett, og som dei har fått fleirtal for her i huset, var blant dei verste for norsk næringsliv. Eg tenkjer då sjølvsagt først og fremst på kontantstøtta. Eg skal kome tilbake til den.

       La meg slå fast at det går godt i Noreg i dag. Oljen har mykje å seie i den samanhengen, men det er ikkje tvil om at fastlandsindustrien si konkurransekraft er ein minst like viktig grunn. Det at ein har makta å skape 50.000 nye industriarbeidsplassar dei siste åra - som er ei fullstendig endring i forhold til det som har skjedd dei ti siste - syner at det er ein langsiktig og mødesam politikk som har synt resultat. Ja, det er faktisk sånn at Noreg mest er det einaste landet i Europa som har makta å halde låg pris- og kostnadsvekst, låg rente og å ha ei stadig minkande arbeidsløyse. Det er den politikken som er ført, som først og fremst er årsaka til dette. Det er viktig at vi bevarer denne utviklinga, og spørsmålet er: Legg Regjeringa Bondevik sitt budsjett opp til dette?

       Sjølv om det ikkje er store endringar, er det endringar i feil retning. Det er faktisk slik at vi ikkje finn dei verste endringane i dei fagbudsjetta som vi diskuterer her i dag, men for næringslivet er det det totale budsjettet og innretninga på det som i stor grad er avgjerande. Det å pumpe fem nye milliardar av oljeinntektene inn i norsk økonomi, er særdeles uheldig, særleg når dette skjer gjennom kontantoverføringar til private. Kontantoverføringar til private er ikkje rette medisinen for norsk økonomi og for norsk næringsliv.

       Vi veit alle saman at på mange fagområde er det i dag press på arbeidsmarknaden. Difor burde alle tiltak som er moglege for å mobilisere arbeidskrafta, vore det som var gjennomgåande i ei regjering sitt budsjett. Slik er det ikkje. Kontantstøtte har den stikk motsette verknaden. Ei slik støtte vil kunne få den effekten at den trekkjer arbeidskraft ut av arbeidslivet, og den har heilt sikkert den effekten at den hindrar folk i å kome inn i arbeidslivet. Det fører til at kontantstøtta har ein dobbel effekt: Den aukar presset i norsk økonomi direkte og indirekte ved at den reduserer arbeidsstyrken.

       Vi må også vere klar over at dette må ein vurdere i lys av det som elles skjer i forhold til næringslivet. Eit næringsliv som er i sterk omstilling, treng støtte til denne omstillinga. Difor må eg seie at det var noko skuffande når midlar både til teknologifondet og miljøfondet og statens bidrag til eit privat og statleg investeringsfond vart tekne ut av budsjettet. Det var tiltak der staten kunne vere med og omstille norsk næringsliv og norsk industri for å møte stadig sterkare utfordringar. Vi får vone at Regjeringa når den får vurdert dette nærmare, kjem tilbake til desse fonda, om lag med same profil som i det forslaget regjeringa Jagland la fram.

       Forliket mellom Regjeringa og Framstegspartiet og Høgre er òg eit steg i feil retning. Det å foreslå 200 mill. kr i overføringar til reiarane - som ei refusjonsordning for sjøfolk - er eit slikt gale steg. Det same er kuttet på 80 mill. kr til støtte til skipsverfta. Eg er heilt sikker på at dette i sum er å gå den galne vegen. Difor har Arbeidarpartiet foreslått å nytte dei 200 millionane på ein måte som eg er aldeles sikker på vil kome norsk næringsliv betre til nytte, sjølv om det beste sjølvsagt hadde vore at dette ikkje hadde blitt foreslått.

       Arbeidarpartiet foreslår ei ny stortingsmelding om norsk reiseliv. Det er heilt nødvendig, for reiselivsnæringa er inne i ei omstilling, og ei ny stortingsmelding vil kunne gje ny optimisme i næringa. Den førre stortingsmeldinga om norsk næringsliv kom for om lag elleve år sidan.

       Så berre nokre få ord om dette forliket. Det forundrar meg at Framstegspartiet og Høgre i dag seier dei skal stemme subsidiært for Regjeringas forslag. Kva dei då skal stemme for prinsipalt, er for meg ei gåte.

       Så vil eg til slutt ta opp dei forslaga i innstillinga som er frå Arbeidarpartiet.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Representanten Opseth reiser en rekke interessante problemstillinger som det for meg ikke blir tid til å ta opp i denne replikkrunden. Han kommer bl.a inn på at andre partier bedriver uansvarlige øvelser og gir løfter som man ikke kan innfri, og jeg skal ta ham på kornet: Han var selv inne på dette med refusjonsordningen for sjøfolk, som Arbeiderpartiet har støttet opp om i den maritime meldingen vi behandlet i fjor, og som de også støttet opp om ved budsjettbehandlingen i fjor. Det man var uenig om, var ikke systemet og innretningen, men nivået på bevilgningen gjennom skatterefusjonsordningen. Så her har Arbeiderpartiet snudd ved at de nå ønsker å nulle ut denne bevilgningen i realiteten. Vi har litt vanskelig for å forstå dette, for rederinæringen har bevilget et par hundre millioner kr til ordningen, sjøfolkene har støttet opp, og arbeiderpartifolk som har vært tilknyttet Maritimt Forum, med Jan Balstad i spissen, har stilt seg positive til denne ordningen. Sjøfolkene har bidratt med å ikke gå inn i økte lønninger og har utsatt visse pensjonsordninger for å delta med sitt, og så har det offentlige bidratt med denne refusjonsordningen. Så nå nuller altså Arbeiderpartiet dette ut og sier at det er nødvendig å se på utdanningstilbud og rekruttering før man vurderer dette nærmere.

       Jeg kan ikke forstå dette, for hovedgrunnen til refusjonsordningen var jo at man skulle utjevne noe av forskjellen mellom å ha indere og filippinere på norske skip og det det kostet å ha norske sjøfolk. Det er klart man kan se på utdanning og andre ting, men det må man jo gjøre mens man viderefører ordningen. Så mitt spørsmål er: Hvordan skal norske sjøfolk tro på Arbeiderpartiet når man så ettertrykkelig kaster sjøfolka over bord?

Kjell Opseth (A) : Det er sjeldan ein høyrer ein representant frå Framstegspartiet forsvare statsstøtte i den grad som representanten Hedstrøm nå gjorde. Det vanlege frå det partiet si side er jo at dei kuttar på alt som har med næringsstøtte å gjere. Det er berre å syne til det dei gjer med SND når dei nullar det ut. Det er altså slik at reiarlaga er viktigare for Framstegspartiet og Hedstrøm enn alt levande og pulserande næringsliv i Distrikts-Noreg. Ei underleg prioritering, spør du meg.

       Det vanlege å snakke om når ein snakkar om brot på lovnader, er jo at ein ikkje innfrir løyvingar i milliardklassen. Eg vedgår at vi på grunn av utviklinga har funne det forsvarleg både overfor reiarnæringa og ikkje minst overfor norsk økonomi å kutte refusjonsordninga for sjøfolk. Og vi er sikre på at med dei endringane som har skjedd i rammevilkåra til norsk reiarnæring, maktar dei å bere dette, og dersom dei vil prioritere å få norske sjøfolk inn på båtane sine, er eg aldeles sikker på at dei også maktar å få det til. Men dersom dei vil ha dårlegare og mindre kvalifiserte sjøfolk om bord for å spare nokre kroner i lønn, ja, da er det eit frivillig val som dei må bere heilt og fullt. Eg er heilt sikker på at reiarnæringa er tent med å ha norske sjøfolk om bord. Og dei er i stand til å ha det dersom dei sjølve prioriterer det, med dei vilkåra som arbeidarpartiregjeringa la opp til, og det som vi går inn for i innstillinga.

Randi Karlstrøm (KrF) : Kristelig Folkeparti er glad for at de som driver familiebedrifter og småbedrifter, og som ikke har fått barnehageplass, skal kunne få kontantstøtte for å ta seg av egne barn. Jeg vet spesielt at reindriftsfamilier, som i dag har problem med å nytte seg av eksisterende tilbud er glad for dette.

       Stadig vekk blir de små og mellomstore bedrifter tatt fram som det store vekstpotensialet i det norske samfunn. I satsingen på fiskeoppdrett, som startet for fullt i 1980-årene, satset Bygde-Norge store verdier i familieforetak innen oppdrett. Denne satsingen fikk en trist skjebne ved oppløsningen av FOS. Foretak ble kjøpt opp i stor grad av storforetak og konsern, og store bygdeverdier gikk tapt på grunn av statens beslutninger.

       Videre vises det til at familieforetakenes rolle i næringsutviklingen er viktig. Likevel taper denne driftsformen, som er svært viktig innen landbruk, reindrift og fiskeri, også oppdrett, i forhold til større foretak med hensyn til evnen til å bygge opp egenkapital og vedlikeholde dette også gjennom et generasjonsskifte og skaffe seg tilstrekkelig sikkerhet for framtida.

       Når det gjelder f.eks formueskatt, skiller sentrumspartienes opplegg seg fra Arbeiderpartiets, særlig når det gjelder rabatter på ikke-børsnoterte selskaper og i spørsmålet om skatteavgrensningsregelen. Dette er gjort for å gi forsvarlige muligheter for å bygge opp egenkapital. Dette gjelder både egenkapital til konsolidering og videreutvikling av egen virksomhet og også som risikokapital for å realisere nye virksomheter og aktiviteter. Ofte er det nettopp tilgangen på egenkapital som er flaskehalsen for etableringer.

       Jeg har da et spørsmål til Arbeiderpartiet: Hvilke grep har Arbeiderpartiet tenkt å gjøre for å bedre små og mellomstore bedrifters muligheter til å bygge opp egenkapital?

Kjell Opseth (A) : Eg kan forsikre om at Arbeidarpartiet er særdeles opptatt av å byggje barnehagar, slik at alle som ønskjer å gå ut i arbeidslivet, har høve til det. Og det er den måten ein kan frigjere arbeidskraft og få fleire inn på arbeidsmarknaden på. Difor er det eit langt betre tiltak for norsk økonomi enn kontantstøtte.

       Så til familieføretak: Eg er ikkje heilt ukjend med kvardagen til familieføretak og mindre føretak. Men det viktigaste for desse små og mellomstore bedriftene som ein ofte finn som familieføretak, er å skaffe seg eit overskot, og då er tilstanden i norsk økonomi meir avgjerande enn det aller, aller meste. Det å betale skatt når ein fyrst har framskaffa eit overskot, er eg sikker på dei aller, aller fleste av desse gjer med relativt lett hjarte, sjølv om også desse kunne ønskje seg mindre skatt, anten det no er formuesskatt eller inntektsskatt.

       Så til rabattordningar på aksjar: No er det slik at regjeringa Bondevik ikkje gjekk fullt så langt som Arbeidarpartiet og Jagland-regjeringa gjorde. Men regjeringa Bondevik har jo innsett heilt tydeleg at ein her kan få mistilpassingar som er særdeles uheldige, og som vi har sett mange eksempel på. Difor er eg glad for at Bondevik-regjeringa gjekk så langt som den gjorde, helst burde den jo følgd Jagland-regjeringa på dette punktet for å få litt sunnare forhold på dette området.

Per-Kristian Foss (H) : Når en lytter til Kjell Opseth, forstår en på en måte litt av Arbeiderpartiets problemer, nemlig evnen til å teknologisere alt. Representanten Opseth gjør altså spørsmålet om valg av omsorgsform for 1- eller 2-åringer, om man skal være hjemme, bruke barnehage, finne andre løsninger, til et spørsmål om å frigjøre arbeidskraft. Så teknologisk går det altså an å se på det, men jeg tror ikke Arbeiderpartiet der kommuniserer med vanlige unge mennesker som er i en slik situasjon.

       Så til selve budsjettet: Man har jo vært spent på hvor lenge Arbeiderpartiet ville stå på sitt iherdige forsvar for det budsjettet Jagland-regjeringen la frem. Nå har de altså forlatt det. I løpet av få uker har Arbeiderpartiet funnet ut at den skipsverftsstøtte de selv la inn, var komplett utilstrekkelig. De bruker riktignok ikke fulle midler på å øke den, men ser nå behovet for en ganske kraftig økning i forhold til hva de selv foreslo. Det skulle vært interessant å høre representanten Opseths markedsvurderinger som tilsier at det er blitt så dramatisk nødvendig i løpet av noen få uker.

       Og så var jeg også spent på hvor lenge Arbeiderpartiet ville holde på sin egen rimelig rettlinjede holdning når det gjelder å bruke penger i et budsjett, altså at man f.eks ikke jukser med vurderinger av anslag. Det holdt heller ikke lenge, for nå har Arbeiderpartiet gjort det som representanten Schjøtt-Pedersen for ett år siden her i salen refset stortingsopposisjonen for, og sa at Arbeiderpartiet aldri ville gjøre, aldri hadde gjort, aldri kom til å gjøre, nemlig å legge sitt personlige anslag til grunn for hva det koster å øke skipsbyggingsstøtten med 1,5 prosentpoeng. Det koster altså atskillig mer enn det man selv har lagt inn i budsjettet, og man har da benyttet metoden: la oss synse litt på det! Det minner om en metode som Kjell Opseth er kjent med fra svært gamle dager, nemlig at man en gang kunne synse på hvor mye det kom til å regne neste år og dermed legge økt anslag for Statkraft inn på inntektssiden i budsjettet.

Kjell Opseth (A) : Eg er nokså sikker på at dei mange som i dag slit med å skaffe arbeidskraft innanfor helse og omsorg, skjønar Arbeidarpartiet si teknologiske tilnærming til om folk går inn i arbeidsmarknaden eller ikkje. Dette er ikkje teknologiske spørsmål, det er reinhekla faktiske forhold som ein aldri kjem utanom, utan omsyn til kva representanten Foss måtte meine.

       Så gjer representanten Foss eit stort poeng av vår vurdering av behovet for støtte i 1998 på bakgrunn av ein rundt rekna kontraktsmasse. Ja, no er det ein gong slik at vi har eit anna overslag enn departementet når det gjeld kontraktsvolumet. Næringa sjølv har eit lågare overslag enn det vi opererer med i innstillinga, så vi er jo iallfall så nokolunde i nærleiken. Men det representanten Foss og hans parti og resten av dei som er med i forliket, gjer når det gjeld refusjonsordninga til sjøfolk, er heilt til sides for mål. Storleik på behovet er der på godt og vel 400 mill. kr på årsbasis, og det er løyvt 200 mill. kr! Då er spørsmålet: Skal ordninga avviklast midtsommars, eller er dette berre for å redde den vidare inntil ein kan få løyvt meir i revidert nasjonalbudsjett? I tilfelle er det stikk i strid med det nye løyvingsreglementet her i huset. Så vi kan gjerne ta ein konkurranse om kven som er best i å rekne ut utgiftsbehova.

       Dessverre, slik Fremskrittspartiet ser det, har vi ikke kommet noe særlig nærmere en helhetlig næringspolitikk i praksis, noe som virkelig betyr noe. En sektorovergripende tilnærming til budsjettarbeidet har uteblitt. Det er fortsatt detaljstyringen som har grobunn i de fleste partier. Landbruksoverføringstankegangen, distrikts- og næringsstøttelisten, fiskeri- og skipsbyggingsstøtteiveren er nesten like fremtredende som tidligere hos det store flertallet av komiteens medlemmer. Det er det som er sannheten. Derfor vil næringskomiteens budsjettinnstilling ikke være av dem som blir husket fordi den representerer dristighet eller nytenkning.

       Når man leser de innledende og runde formuleringer som er komiteens fellesmerknader, vil knapt noen i det politiske spekter kunne si seg uenig i innholdet. Først når man går inn i de enkelte partiers særmerknader, finner man mange eksempler på at statlig styring gjennom offentlige virkemidler er den resepten som flertallet tyr til, dvs. det er mest lettvint å la tingene gå som før. Det er kun Fremskrittspartiet som i stor utstrekning er villig til å ta et oppgjør med den gamle overføringstankegangen at statens pengesekk skal løse næringslivets og distriktenes problemer. Tydeligst ser vi dette gjennom landbruksoverføringene og bevilgningene til SND. Alle andre partier har fortsatt en utpreget sans for statlige nærings- og distriktspolitiske virkemidler. Det er et velkjent og ubestridt faktum. Denne overførings- og støtteiveren er farlig fordi Norge kan utvikles til å bli en varig trygdet og ufør nasjon som lever av oljepenger og administrerer overføringer. Dagens innstilling er et vitnesbyrd om at det bare er vi som vil kutte friskt i overføringene til landbruket. Det er bare vi som vil ta et oppgjør med etterkrigstidens sløsejordbruk. I Nationens leder fredag var man svært så fornøyd med tingenes tilstand etter å ha analysert næringskomiteens budsjettinnstilling. Det snakkes om de gamle, tradisjonelle allianser i landbrukspolitikken, og avisen mener det er grunn til å sette et kryss i taket når sentrumspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre står sammen. Så liten forskjell oppfattes det å være på stortingspartiene i komiteen, alle uten Fremskrittspartiet, at de ses på som en enhet i landbrukspolitikken. Hvorfor ønsker ikke det politiske flertall å ta et skikkelig oppgjør, når man vet at matvareproduksjonen i stigende grad vil bli utsatt for konkurranse? Takket være de øvrige partier, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og mange tusen landbruksbyråkrater som bøndene bærer på ryggen, vil vår landbruksnæring kunne tape konkurransemessig. De rasjonelle konkurransedyktige og profesjonelle matevareprodusenter vil i Norge fortsatt glimre med sitt fravær fordi deres virksomhet i realiteten er kriminalisert. Det er nemlig slik at det er vanskelig å drive effektivt på grunn av omfattende og begrensende reguleringer innen dagens landbruk. Når flertallet i komiteen, alle uten Fremskrittspartiet, sier det vil « opprettholde et levende, robust, miljøvennlig og aktivt jordbruk i hele Norge », er dette flertallet samtidig de politikere i Norden som strever mest for å opprettholde jordbruket med all verdens distriktspolitiske beredskapspolitiske og kulturlandskapspolitiske argumenter i tillegg til spesielle inntektsmålsettinger for bøndene.

       Vi mener det verken er fornuftig eller mulig over en lengre tidsperiode å gi bøndene en høyere inntekt enn det de selv oppnår ved egen arbeids- og kapitalinnsats. Vi ønsker et annet system, hvor vi vil fjerne en del lover og regler, forskrifter og byråkrater som legger hindringer og vansker i veien for driftige og dyktige bønder, samt gradvis fjerne de pasifiserende og narkotikalignende subsidier som bremser en hel næring. Eksempelet på dette er rekorder vi ikke bør være stolte av. Vi har de høyeste matvarepriser i butikkene, vi har de høyeste overføringer til landbruket og samtidig har vi mengder med misfornøyde bønder. Ja, vi har mange negative rekorder. Prisen på en standard handlekurv med matvarer er 25 % høyere i Oslo enn i Stockholm og over 40 % høyere enn i Helsingfors. Matprisene synker i vårt naboland Sverige, men øker i Norge. Kjøtt og pølsevarer, frukt, grønnsaker og meierivarer ligger 30 - 50 % høyere i pris i norske grensebutikker enn i svenske. Denne utviklingene bidrar til at den millionen av nordmenn som har mindre enn en times reisevei med bil til svenske butikker, vil valfarte til nabolandet i øst, slik at svenskegrensen blir en eneste lang handledisk.

       Lover og regler som de øvrige partiene har innført, kan ikke hindre dette. Selv om det politiske flertall vil stå på konsesjonsgrenser som en økonomisk maginotlinje som truer driftige bønder som vil utfordre lov om regulering av ervervsmessig husdyrhold og produsere stort, effektivt og billig, reiser befolkningen til Sverige i skarer. Der tegner det til å bli tidenes julehandel i matvaremarkedet. Dagsavisen for i dag omtaler dette, og lekkasjen i grensehandelen til Sverige bare i Østfold regnes å bli over 1 milliard kr, og over 5 milliarder kr på landsbasis. Og svenske aktører i handels- og servicenæringen gnir seg selvfølgelig i hendene og takker det politiske flertallet i Norge for den landbrukspolitikken det står for. Man skulle tro norske myndigheter ville være interessert i lavest mulig matvarepriser og bedre valgmuligheter for landets innbyggere. Jeg vil selv som borger i et fritt land kjempe for å kunne kjøpe mine matvarer på den måten som er mest fordelaktig ut fra mine egne preferanser.

       Vi kan ikke aksepterer myndighetenes knefall for landbrukets organisasjoner, som vil bruke alle tenkelige argumenter for å slippe å tilpasse seg virkelighetens verden.

       Fremskrittspartiet har liten forståelse for en del av de nærings- og distriktspolitiske virkemidler de øvrige partier står for. Vi står fast ved vårt primære syn om en avvikling av SND, fordi vi ikke har noen tro på at denne typen politiske konstruksjoner kan ha noen særlig positiv innvirkning på næringslivet rent generelt. Vi mener det er noe grunnleggende galt med dagens distriktspolitikk og er villig til å fatte de nødvendige beslutninger for å få til en reell omlegging.

       Det politiske flertalls ønske om å bevare distriktssamfunnene tilnærmet slik de er, medfører enorme offentlige overføringer, ikke bare gjennom SND, men også gjennom inntektsoverføringssystemet til kommunene, subsidier til landbruk og fiske, gjennom subsidierte kraftpriser og mye, mye mer.

       Vi mener det er på høy tid å gjennomføre en radikal sanering av overføringsordningene, også de ordninger som vil hjelpe enkeltbedrifter på kort sikt. Vi hadde håpet at det i dag med god tilgang på kapital, og i en situasjon med fare for overoppheting av norsk økonomi, ville vært flere partier enn Fremskrittspartiet som ville redusere den massive kapitalinnsprøyting som i stor utstrekning er selektive skattefinansierte garanti-, støtte- og låneordninger.

       Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag referert i innstillingen.

       Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

       Bjarne Håkon Hanssen (A) : Fremskrittspartiet har i sine merknader til innstillingen gjort det klart at de ønsker å kutte de offentlige tilskuddene til landbruket for neste år med til sammen over 6,1 milliarder kr. Det er et kutt på nærmere 50 % av den samlede bevilgningen og kan derfor vanskelig beskrives som en forsiktig nedtrapping i bevilgningsnivået.

       I enkelte distriktsfylker er mellom 20 og 30 % av sysselsettingen knyttet til landbruket, enten direkte gjennom primærproduksjon eller i foredlingsindustrien. Dette er selvsagt et resultat av at landbrukspolitikken i alle år har blitt brukt som et virkemiddel for å nå det politiske målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

       Når Fremskrittspartiet nå foreslår så sterke kutt i landbruksoverføringene, vil jeg stille representanten Hedstrøm følgende spørsmål: Ønsker i det hele tatt Fremskrittspartiet å føre en bevisst politikk for å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, eller er dette etter Fremskrittspartiets mening utenfor det man som politiker bør engasjere seg i?

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg er glad for det spørsmålet jeg fikk fra representanten Hanssen.

       Fremskrittspartiet er det eneste partiet i norsk politikk som står for en alternativ landbrukspolitikk. Vi ser på norske bønder som selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen og ønsker å behandle dem deretter. Vi ønsker å fjerne en del lover, regler og forskrifter slik at det skal være lettere å være en fri bonde, finne nisjer i markedet og gjøre sin produksjon slik han selv ønsker, ha så mange dyr han ønsker på fjøset, kunne så de tingene han ønsker osv. og ikke se på regulerings- og støtteordningene. For hvorfor skal det være sånn at vi priser næringsdrivende, industri og handel osv. hvis de klarer å utvide virksomheten, ansette flere folk og tjene penger, men hvis vi har en bonde i Gausdal som for å gjøre produksjonen rasjonell og effektiv har litt for mange griser, så blir han anmeldt og kriminalisert. Det ønsker ikke Fremskrittspartiet. Vi ønsker en helt annen utvikling på dette området.

       Ikke bare Fremskrittspartiets representanter, men også forskere - bl.a. Bergens-forskere - har sagt at man ved hjelp av halvparten så mange bønder og dyrking av halvparten av arealet, altså 5 millioner daa istedenfor 10 millioner daa, vil kunne opprettholde målsettingen i norsk landbrukspolitikk, men til en langt lavere penge. Så hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor forsøker vi ikke etter hvert å finne mer effektive løsninger som gjør dette rimeligere for skattebetalerne, istedenfor å fortsette i det gamle sporet, som betyr 12-13-14 milliarder kr i direkte og indirekte overføringer til landbruket? Og tar vi med skjermingsstøtten, er vi oppe i 18-19 milliarder kr til friske, arbeidsføre mennesker.

       Nå er det på høy tid å tenke alternativt og konstruktivt for å få endringer i norsk landbrukspolitikk. Det mener Fremskrittspartiet.

Modulf Aukan (KrF) : Først vil eg nytta høvet til å rosa Framstegspartiet når det gjeld å vera ansvarleg og vera med og skaffa eit norsk budsjett i år. Eg vil starta med det.

       Når det gjeld rammeområde 11, som representanten Hedstrøm vigde mykje av sitt innlegg til, inneber Framstegspartiet sitt opplegg - som vi høyrde her - ei halvering av støtta til norsk matproduksjon. Eit oppslag i Nationen den 22. oktober viser at stadig mindre del av inntekta til den norske bonden kjem frå primærproduksjonen. Med andre ord, næringa er under sterkt økonomisk press.

       Alle industrialiserte land vi kan samanlikna oss med, har støtte til å produsera mat nasjonalt. Momsen er sentral når det gjeld forskjellen på norsk og svensk matproduksjon, som Framstegspartiet er oppteke av. Det spørsmålet som vert naturleg å stilla då, er følgjande: Vil Framstegspartiet vera med og bidra til det ønsket som den nye regjeringa har om å sjå på matmomsen? Og spørsmål nr. 2: Ønskjer ikkje Framstegspartiet å sikra ein norsk matproduksjon som også kan vera god å finna i krisetider?

Øystein Hedstrøm (Frp) : Først vil jeg takke for den rosen vi fikk fra Kristelig Folkepartis representant Modulf Aukan, at vi ønsker å vise ansvarlighet. Selvfølgelig ønsker Fremskrittspartiet å bidra til at vi kan få flertallsløsninger som totalt sett går i den retningen Fremskrittspartiet ønsker. Når vi får en ny regjering, ønsker vi at den må få mulighet til å vise hva den duger til.

       For å ta et eksempel fra USA. Den amerikanske presidenten kan regjere i 100 dager, hvor han stort sett kan gjøre hva han vil. Det er den tilpasningsperioden presidenten må ha for å sette seg inn i sakene før han stilles til ansvar.

       Når det gjelder det mer konkrete om matvareproduksjonen i Norge, er det riktig at svenskene har en lavere moms på matvarer. Fra 1. januar 1996 ble matvaremomsen i Sverige redusert fra - jeg tror det var - 21 % til 12 %. Det er klart at der er det en stor forskjell, men vi i Fremskrittspartiet ønsker ikke å ha noen differensiert moms.

       Hvis man ønsker å hjelpe utsatte grupper, f.eks pensjonister og barnefamilier, kan man gjøre det ved å innføre kontantstøtte, som vi nå er på god vei til å få ved et samarbeid mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Det er én mulighet, og så kan man øke pensjonene. Da hjelper man utsatte grupper. Hvis man bruker KrFs system med redusert matmoms, vil man - ved siden av å hjelpe bøndene, som enkelte undersøkelser viser - først og fremst hjelpe dem som kjøper mye matvarer, f.eks millionærene i Holmenkollåsen, og det ønsker ikke Fremskrittspartiet.

       Vi tror selvfølgelig at selv med vår markedsliberalistiske politikk, lavere skatter og avgifter og færre offentlige inngrep, vil det være fullt mulig med norsk landbruksproduksjon og nisjeproduksjon - nå ser jeg tiden min er ute, så jeg får ikke anledning til å forklare mer om det.

Jan Johnsen (H) : I tidligere tider kunne vi i alle fall stole på at vi hadde et fremskrittsparti som var helt klar når det gjaldt skatte- og avgiftspolitikk. Det har nå skiftet i løpet av den siste tiden, og de velgerne som har stemt på Fremskrittspartiet, må begynne å lure på hva som skjer i det partiet. Det er også for så vidt det eneste partiet i denne salen som ikke er så interessert i regjeringsmakt, de er mer interessert i å sitte på stolene her inne.

       Når det er sagt, vil jeg henlede oppmerksomheten på det som Fremskrittspartiet sa i forbindelse med Småtinget. De sa følgende i sin beskrivelse av sin egen politikk i forbindelse med Småtinget 1996:

       « Hovedmålet er å få til vekst i næringslivet i Fastlands-Norge slik at oljeavhengigheten kan reduseres og sysselsettingen økes. »

       Den gang hadde Fremskrittspartiet følgende nærings- og skattepolitikk:

       Hva var det Fremskrittspartiet så gjorde? Jo, de gikk inn på forslaget fra mellompartiene når det gjaldt toppskattinnslaget, og det var faktisk lavere enn Arbeiderpartiets. De gikk også inn for at vi skulle pålegge trygdefolket en avgiftsøkning på 0,2 %. Dette partiet, som i sin tid felte en borgerlig regjering på en skarve bensinavgift, er nå kommet til det punktet at de ønsker å innføre høyere skatt for folk enn det som vi kunne tenkt oss for noen år tilbake. Og jeg spør representanten Hedstrøm: Er det slik vi skal se Fremskrittspartiet i fortsettelsen?

Øystein Hedstrøm (Frp) : La meg med en gang slå fast at Fremskrittspartiet er og vil være det partiet som går lengst i Norge når det gjelder å redusere skatter, avgifter og offentlige inngrep. Vi har et alternativt budsjettforslag som jeg vil be representanten se litt nærmere på. Der vil han se at vi reduserer skattene med ca 15 milliarder kr og avgiftene med ca 13 milliarder kr. Det blir totalt 28 milliarder kr i reduksjoner for enkeltmennesker og bedrifter i Norge. Er det noen bedre? Jeg kjenner ikke til det.

       Vi gikk selvfølgelig inn for et budsjettforlik fordi dette landet skal drives videre. Nå rekker ikke jeg å gå inn på alle detaljer, men vi klarte i forhandlinger med Regjeringen å redusere en del økninger med vel 2 milliarder kr, og så måtte vi overlate litt til Høyre, som klarte å redusere ytterligere med 1 milliard. Det var vel trygdeavgiften man fikk nullet ut. Når det gjaldt innslagspunktet for toppskatten, ble det omtrent på samme nivå som det hadde vært tidligere.

       Så til denne bensinavgiften i 1986. Det var 15 punkter den gangen, så vidt jeg husker, og vi kunne akseptere 14 punkter, men ikke det 15. punkt, å øke bensinavgiften. Da burde det vært mulig for den regjeringen som satt, å finne et kompromiss som også Fremskrittspartiet kunne akseptere. Så det som i realiteten skjedde, var at den regjeringen felte seg selv.

       I same retning verkar refusjonsordninga for sjøfolk, som i budsjettet vert vidareført med 251 mill. kr. Det er føresetnaden at ordninga skal vurderast i revidert nasjonalbudsjett med omsyn både til andre halvår og innretning.

       Det er grunn til å påpeika at ordninga har medverka til ei sterk rekruttering til og satsing på skipsfartsnæringa. Og som kystkvinne ser eg det slik at norske sjøfolk er ein føresetnad for ei trygg og god utvikling av det norske maritime miljøet.

       Det må også nemnast at sjukelønnsansvaret for bedriftene vart tre dagar mindre enn etter Jaglands alternativ. Det er av stort verde for små og mellomstore bedrifter, sjølv om eg gjerne hadde sett at vi hadde klart å fjerna heile den tredje veka.

       At aksjefastsettinga for ikkje-børsnoterte selskap vert på 65 % og ikkje 100 %, har også mykje å seia for Bedrifts-Noreg.

       Og trass i dei mange pinnane i hjula har vi makta å innfri dei viktigaste valløfta, som kontantstøtte og 12.000 kr til minstepensjonistane, slik at også dei kan få ein aldri så liten del i velstandsutviklinga og optimismen som Noreg er velsigna med.

       Likevel er krona framleis sterk, renta er låg, og inflasjonsspøkjelset har ikkje vist seg.

       Regjeringa sin politikk er å gje næringslivet gode og - framfor alt - stabile rammevilkår. Norsk økonomi er svært sterk, med store overskot frå oljeverksemda. Regjeringa vil føra ein politikk som styrkjer fastlandsindustrien, og som gjer norsk økonomi mindre oljeavhengig.

       Regjeringa vil dessutan føra ein stram finanspolitikk for å kunna bevara den gunstige situasjonen som vi har med låg arbeidsløyse. Tendensane til overoppheting i norsk økonomi kjem m.a. av at mange fleire er i arbeid, og det er viktig at vi hindrar at lønns- og prisveksten øydelegg den gode trenden vi no ser. Vårens lønnsoppgjer har mykje å seia for at Noreg som utanforlandet skal behalda sin unike posisjon med heile folket i arbeid. Det er ikkje langt til arbeidsløyse. Vi kan berre kryssa grensa til Sverige, eller EU om du vil. Men vi har framleis moglegheiter til « arbeid for alle » om moderasjonslinja vert vidareført av arbeidstakarorganisasjonane så vel som av Regjeringa.

       Viktig for å nå slike mål er det òg at private hushaldningar sparer meir og ikkje lar den romslege økonomien flyta bort i ein kjøpefest. Derfor har Regjeringa lagt vekt på å stimulera til privat sparing - og ikkje tvungen, slik dei har måtta gå i gang med i Danmark.

       Eg er lei for at vi ikkje har funne rom for å vidareføra støtta til skipsbygging med same prosentsats som før. Men verfta har i dag fulle ordrebøker og går for full maskin. Eg er overtydd om at dei norske verfta, trass i reduksjon i støtta, vil klara å hevda seg i marknaden.

       OECD-avtalen om avvikling av verftsstøtta er ei moglegheit for å få slutt på eit internasjonalt subsidieringsregime som ingen er tent med. Det er ein utgiftspost på alle skipsnasjonars statsbudsjett.

       Når vi no går føre, gjev det også industrien moglegheit til å oppnå konkurransefordelar på sikt. Dersom skipsverfta faktisk klarer å behalda marknadsdelar, ved t.d. kvalitet, ved teknologiske løysingar, ved design og effektivitetsbetringar, ja så er Noreg betre stilt når andre land, som avtalt, også reduserer eller fjernar si støtte.

       Hovudproblemet til denne industrien er mangel på fagfolk, på sveisarar og platearbeidarar - you name it. Det skrur opp prisane når sveisarar vert kjøpte som fotballspelarar. Derfor er det ikkje berre uheldig om kontraktsvolumet vert noko redusert. Og skulle så galt vera at våre skipsverft tapar i konkurransen, er det nok tid til å vurdera tiltak. Frå Kristeleg Folkeparti si side er det ikkje aktuelt å akseptera at eit livskraftig og konkurransedyktig norsk fagmiljø skal gå tapt på grunn av dårlege rammevilkår. Det er eit utgangspunkt.

       Eg er elles glad for at vi har fått på plass 75 mill. kr til kontraheringstilskot, som den førre regjeringa tok bort.

       Etter Kristeleg Folkeparti si vurdering er det nødvendig med ei fornying av fiskeflåten. Det gjeld heile vår fiskeflåte, men særleg er det eit stort behov for å fornya kyst- og bankfiskeflåten, dvs. dei mindre fartøya. 60 % av fartøya på denne storleiken er bygde for meir enn 25 år sidan. Eg kjenner mange fiskarar som er glade for denne støtta, som også er eit pluss for verftsindustrien.

       Då far min var skulegut, stod det i geografiboka hans at Noreg er eit fattig og karrig land. Det er ingen som vil skriva under på det i dag. Vi har eit unikt utgangspunkt på energisida med « havets gull », som dei store verdiane av olje og gass vert kalla. « Havets sølv » er ein fornybar ressurs, og både tradisjonelt fiske og havbruksnæringa gjev oss store verdiar og store moglegheiter. Og på land har vi eit skogbruk som i kombinasjon med eit småskalalandbruk kan verta utnytta betre enn i dag. Vasskraft kan også nemnast som ei fornybar og uhyre verdifull energikjelde og ein ressurs for oss.

       Foredling av naturressursane må liggja i botnen for strukturen på næringspolitikken. Det gjeld å satsa der vi er gode. Vi må framleis satsa på eit variert næringsliv i heile landet, med særleg merksemd mot dei små og mellomstore bedriftene.

       Det er vidare viktig at det vert lagt til rette for å sikra aktive eigarar og norsk eigarskap i næringslivet. Det er dei små og mellomstore bedriftene som skaper dei fleste arbeidsplassane. Mellom anna derfor vil Regjeringa leggja fram ein handlingsplan for korleis vi i særleg grad varetar dei behova desse bedriftene har.

       Fiske og havbruk er Noregs største eksportnæringar etter olje og gass. Det er derfor viktig at desse næringane får gode vilkår, samtidig som ein tar omsyn til ressursane og ei berekraftig utvikling. Marknaden for rein mat vil etter vår meining opna store moglegheiter både for vårt landbruk og for vårt havbruk.

       På kysten forstår vi kor viktig det er at fiskeflåten er fiskareigd, og at industrien på land også i størst mogleg grad har lokalt eigarskap. Er det slik, vil verdiskapinga skje der konsesjonane er gjevne, der ressursane finst. Som forvaltarar av sitt eige vil eigarane tenkja framtidsretta i forhold til både ressursar og miljø.

       Utan eit livskraftig landbruk kan vi ikkje halda oppe Bygde-Noreg. Derfor må vi syta for at inntektsutviklinga vert slik for bonden at den unge generasjonen faktisk overtar drifta. Det er ei utfordring som vi ikkje kan ta lett på.

       Det er viktig å ha ein nasjonal matproduksjon. Det er faktisk maten vi lever av. Noreg har unike moglegheiter til å produsera rein kvalitetsmat. Hovudmålet for matpolitikken må vera at maten skal vera sunn, og at forbrukarane skal føla seg trygge på det. Med nyhendeoppslag om salmonella, hamburgarbakteriar og kugalskap er det av uvurderleg verdi at merkinga av matvarer vert skikkeleg og informativ. Det er uakseptabelt at rammene for frihandel har fått prioritet framfor forbrukarar og matvaretryggleik, slik Nordisk Råds europautval nyleg har uttalt.

       Noreg har eit flott utgangspunkt: Vi har enorme naturressursar. Vi har ein sterk økonomi. Heile folket er i arbeid. Og vi har ei glimrande regjering som vil avskaffa Forskjells-Noreg og skapa eit varmare samfunn.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg vil svara kystkvinna Rita Tveiten at havbruket naturlegvis er ei svært viktig næring. Vi som i fleire tiår har følgt denne næringa i oppgangstida til næringa, har sett kva det betyr for kysten. Saman med Rita Tveiten har vi i fleirtalsmerknader peika på at dette også må opna for arbeidsplassar for kvinner. Dersom eg ikkje tar heilt feil, var det Rita Tveiten som førte desse utmerkte føresetnadene i pennen, som vi naturlegvis utan tvil slutta oss til.

       No meiner ikkje eg at det i utgangspunktet er berre interessemotsetnader mellom lokalt eigarskap og framand kapital. Men dersom vi satsar for mykje på framand kapital, eller dersom vi ikkje legg til rette for at lokale interessentar eig ressursane, vil den framande kapitalen veldig lett kunna flytta produksjonen på land til andre plassar. Det er ikkje nødvendigvis slik at produksjonen vil verta i Kyst-Noreg, der havets sølv finst. Derfor er det viktig at vi prøver å behalda eit lokalt eigarskap. Dersom ein flyttar produksjonen, flyttar ikkje kvinnene i Kyst-Noreg etter. Kystkvinnene blir der dei er fødde og oppvaksne. Derfor må vi prøva å halda på lokalt eigarskap og halda industrien der han har oppstått, der den langsiktige kunnskapen er til stades. Vi ynskjer ikkje at havbruksnæringa skal bli ei børssjappe, der ein flyttar arbeidsplassar og pengar dit ein tener mest mogleg eller får mest mogleg profitt. Her treng ein langsiktige investeringar.

Ansgar Gabrielsen (H) : Representanten Apelthun Sæle slo fast at vi hadde en glimrende regjering. Sett med hennes øyne var det ingen stor overraskelse. Men jeg tror ikke det er alle som oppfatter det på samme måten. Det er vel sånn at Kristelig Folkeparti, kanskje ved siden av Senterpartiet av de tre regjeringspartiene, har ledet an i det en kunne kalle ti på topp-listen når det gjelder lovnader, i hvert fall mens de var i opposisjon. Det er jo litt annerledes nå.

       En av dem som jeg vil anta ikke synes at det er en glimrende regjering og at det var et glimrende budsjettforslag, var bedriftseieren som i VG den 17. november snakket om at Kristelig Folkeparti-løftet var null verdt. Han snakket da om sykelønnsordningen. Elleve måneder før budsjettet ble lagt fram hadde han fått brev med garanti for hva som ville skje med sykelønnsordningen hvis bare Kristelig Folkeparti fikk flere fingre på rattet enn de hadde hatt.

       Nå er det sånn at Bondevik-regjeringen aksepterte tre dager mer med arbeidsgiveransvar enn hva den gjeldende sykelønnsordningen innebærer. Representanten Apelthun Sæle sa i sitt innlegg at hun helst hadde sett at alle dagene var blitt fjernet. Men da kunne jeg tenke meg å spørre representanten Apelthun Sæle: Kan representanten berolige alle bedriftseierne som nå sitter og leser de brevene de tidligere har fått av Kristelig Folkeparti, og som de nå sier er null verdt? Er det sannsynlig at det engasjementet de hadde på dette området før de kom i regjering, vil fortsette nå som de får litt bedre tid på seg? Kan representanten Apelthun Sæle garantere at i neste års statsbudsjett er den økte byrden på arbeidsgiverne hva gjelder sykelønn, fjernet?

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Ja, lovnader hadde vi ein god del av, og jammen er mange av dei oppfylte! Kontantstøtte var den fyrste lovnaden. 1.000 kr til minstepensjonistar, som var heilt nødvendig, var den andre. Så har vi prøvd å trekkja ut dei pinnane som var sette i hjula for næringslivet. Svært mykje av det er på plass. Eg meiner svært sterkt at det er uheldig at sjukelønnsansvaret inkluderer fleire dagar for næringslivet. Men eg står ikkje her og lagar neste års budsjett. Det må trass i alt Regjeringa gjera, og vi er enno ikkje ferdige med å behandla dette års budsjett. Men det eg kan lova, er at engasjementet for næringslivet vil vera stort i den regjeringa som no sit. Ved sida av reiarskatt, delingsmodell, nedsetjing av aksjefastsetjinga i ikkje-børsnoterte selskap og refusjonsordning for sjøfolk vil også eit engasjement for små og mellomstore bedrifter og for næringslivet totalt vera noko som denne regjeringa vil ta på alvor heilt fram til neste budsjett, og kanskje i heile fireårsperioden.

       Til slutt vil eg seia at når eit parti i Noreg gjev vallovnader, gjer ein det på bakgrunn av at ein skal gjennomføra dette i løpet av ein fireårsperiode. Til no har vi berre sete eit par månader i regjering.

Karin Andersen (SV) : Representanten Apelthun Sæle sa at denne regjeringen hadde som ambisjon å avskaffe Forskjells-Norge, og hun nevnte også moderasjonslinja. Den vet vi er overoppfylt når det gjelder arbeidstakerne. Men det er andre som ikke har vært med og bidratt med så veldig mange strå til dette lasset, og det er f.eks de som har sine inntekter av aksjeutbytte.

       Mine spørsmål er: Hvem er det som skal avskaffe Forskjells-Norge med Kristelig Folkeparti i regjering? Er det slik at det er lønnstakerne og de som lever på trygd, sosialhjelp eller andre stønader som seg imellom skal utjamne forskjellene? Eller er det slik at denne regjeringen også faktisk tør se på dem som tjener store penger? Da er det ikke snakk om alltid å skyve hensynet til fordeling bakerst, og si at alt som angår næringslivet, er næringsinteresser og arbeidsplasser. Det er en realitet at det her tas ut kjempestore inntekter som unndras beskatning, og ved å unnta dem fra fordelingspolitikken, skaper vi store forskjeller i Norge.

       Så til et forslag fra SV, som vi ikke har fått tid til å fremme ennå, men som ligger på bordet. Det er et forslag om å endre erstatningsreglene for importerte levende dyr til Norge, slik at tapsrisiko påløper den enkelte importør. Dette dreier seg om norsk dyrehelse. Spørsmålet mitt er: Kunne Kristelig Folkeparti tenke seg å vurdere å støtte et slikt forslag, ettersom de også snakker varmt for norsk landbruk, norsk dyrehelse, kvaliteten på norsk mat og konkurransesituasjonen for norsk landbruk?

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Vi meiner på alvor at vi skal forsøka å avskaffa Forskjells-Noreg. Det må vi gjera ved at dei fattige får meir å rutta med. Det må vi gjera ved å heva dei som er på botnen i vårt samfunn. Og det er faktisk det vi har gjort, når vi har gått inn for kontantstøtte til småbarnsfamiliane, for dersom ein ser på levevilkåra her i landet, er småbarnsfamiliane av dei som har minst.

       Men endå viktigare var det kanskje å heva minstepensjonane, for 1.000 kr meir til minstepensjonistane betyr at vi lyftar opp dei som er på det absolutt lågaste inntektsnivået i Noreg. Det har skore meg i hjartet når eg har møtt minstepensjonistar som har hatt store problem med å betala husleiga si, og som har hatt store problem med å ha middag kvar dag. Det er ikkje verdig. Derfor prioriterte vi denne saka høgt. Det betyr ikkje at det ikkje er fleire som treng å ta del i velferdsutviklinga. Einslege mødrer er ei av dei gruppene som eg kan ta fram i den samanhengen.

       For å få alle i arbeid, som også er vesentleg, for dei arbeidsledige har også store problem med å få budsjettet til å gå opp, er det nødvendig å stimulera til eit friskt og oppegåande næringsliv. Det er det vi prøver i dette budsjettet. Dersom næringslivet tener pengar, er folk i arbeid, og då tener faktisk folket på det også. Det er ikkje motsetningar mellom eit oppegåande næringsliv og ein politikk for å utjamna forskjellane i Noreg.

       Forslaget frå SV får vi sjå nærare på.

       Jagland-regjeringens forslag var intet mindre enn en krigserklæring mot store deler av næringslivet. Og den lynavlederen som representanten Opseth hadde i sitt innlegg, der han stort sett snakket om kontantstøtte, viser vel en del av dette. På et område vil jeg våge påstanden om at budsjettforslaget fra begge regjeringene, men i særlig grad fra Jagland-regjeringen, var særlig ødeleggende, nemlig det som har med den maritime næring å gjøre. Summen av det å skulle rasere et nyinnført skatteregime for rederiene og å avvikle ordningen med tilskudd for å sysselsette norske sjøfolk ville ha vært totalt ødeleggende for utviklingsmulighetene i den maritime næring.

       Hvis vi i dette landet ønsker å ha norskregistrerte skip, norske sjøfolk, norske rederier og et norsk maritimt miljø, må vi også ha rammebetingelser som står seg i den internasjonale konkurransen som rederinæringen jobber i. Nå er det heldigvis slik at det gjennom forhandlingene mellom Regjeringen, Fremskrittspartiet og Høyre er blitt endringer som gjør at jeg fortsatt ser optimistisk på mulighetene for den norske maritime næring.

       I Jagland-regjeringens budsjettforslag var det lagt inn store skatte- og avgiftsøkninger. Blant de forslagene som var rettet mot næringslivet, kan nevnes:

       Kostnadene for sykelønnsordningen skulle økes med 50 %. Formuesskatten på aksjer skulle opp. Særlig ødeleggende var dette forslaget for små, ofte familieeide bedrifter, ved at skatten for disse faktisk skulle økes til det tredobbelte. Delingsmodellen skulle forverres betydelig. Nødvendige bevilgninger til samferdsel var på et historisk bunnivå. AMS-ordningen skulle avskaffes, og man skulle altså forverre den norske maritime nærings konkurransevilkår. Summen av alt dette var forverringer som i kroner og øre utgjorde mellom 3 og 4 milliarder kr.

       Etter mitt skjønn må den profilen Jagland valgte å ha på sitt avskjedsbudsjett, ses på som en forberedelse til en tilværelse utenfor regjeringskontorene. Et av de kanskje aller beste eksempler på dette finner vi i den innstillingen vi har til behandling i dag når det gjelder verftsstøtte. Jagland-regjeringen tar i proposisjonen til orde for å redusere verftsstøtten fra 9 til 7,5 % og reduserer dermed bevilgningsbehovet med 150 mill. kr. Når Arbeiderpartiet nå er kommet i opposisjon, foreslår de imidlertid å heve verftsstøtten igjen til 9 %, men nå plusses bare 56 mill. kr på. De manglende ca 100 mill. kr salderes med ikke departementalt anerkjente anslag for det forventede kontraktsvolum. Jeg skal være forsiktig med fra denne talerstol å beskylde Arbeiderpartiet for fusk, men jeg er i hvert fall sikker på at om andre hadde gjort noe tilsvarende for et år siden, ja så tror jeg faktisk de hadde blitt beskyldt for fusk. Det finnes gode sitater - faktisk veldig gode sitater - på hva ledende arbeiderpartifolk mener om slikt. Den tidligere leder av finanskomiteen, Schjøtt-Pedersen, var vel den som klarest pleide å si hva han mente på nettopp dette området.

       Fiskerinæringen hadde i tidligere tider relativt store overføringer over statsbudsjettet. Det aller meste av disse overføringene er nå borte. Jeg tror at de fleste fiskere og de fleste som er i dette miljøet, er veldig tilfreds med den utviklingen som har vært. Fiskerinæringen er en svært viktig bidragsyter til eksport og økt verdiskaping i Norge. Næringen har i stigende grad forkastet en del av de stivbente omsetningsreglene som preget næringen for inntil få år siden. Innføring av et auksjonssystem på stadig flere områder har ført til langt bedre utnyttelse av det begrensede råstoff som fisk tross alt er. Det er ingen tvil om at næringen aldri har hatt en friere rolle enn i dag, og lønnsomheten er meget god. Det viser at veien til robuste næringer er færre reguleringer fra velmenende politikere og markedstilpassede produkter.

       Adgang til internasjonale markeder er også en helt nødvendig premiss. Vi har hatt en del eksempler på hvor sårbar markedsadgangen kan være innenfor fiskerinæringen. Laksesaken fra i vår var et eksempel på hvordan man balanserte på en knivsegg og fremdeles gjør det hvis vi ikke skikker vårt bo. Vårt forhold til EU vil hele tiden være helt avgjørende for denne næringen. Dermed er det viktig for sysselsettingen og for den saks skyld for bosettingen langs kysten at Regjeringen utviser tilstrekkelig oppfinnsomhet og smidighet i det samarbeidet vi har med EU.

       Innenfor Landbruksdepartementets budsjett skal jeg kommentere et par saksområder. Det første jeg vil peke på, er behovet for en gjennomgang av det byråkratiet som man finner innenfor offentlig landbruksforvaltning. Når man ser hvilke totale ressurser som går med til å administrere denne næringen, synes det for meg ikke å være samsvar mellom de oppgavene som må anses som nødvendige å administrere, og de ressursene som nyttes.

       For bare å ta en liten detalj og et eksempel: Ordningen med statlig forkjøpsrett ved salg av landbrukseiendommer er etter sigende beregnet å legge beslag på ca 160 årsverk. Det er i så fall flere årsverk på dette lille isolerte området enn hele rettledningstjenesten innenfor fiskeriene.

       I en tid med mangel på kvalifisert arbeidskraft er det viktig at også det offentlige går i seg selv og foretar en ny vurdering av om en kan bruke ressursene på en annen måte. Det kan jo tenkes at det ikke nødvendigvis er slik at fylkesmennenes landbruksavdelinger skal være befolket med 800 årsverk. Eller kan det ikke det? Landbruksstatsråden skulle som tidligere fylkesmann ha de beste forutsetningene for å vurdere nettopp dette.

       Et annet område innenfor Næringsdepartementets budsjett er reiseliv. Her er det åpenbart at det er store omstillingsbehov, og Arbeiderpartiet har foreslått at det pålegges Regjeringen å utarbeide en stortingsmelding om dette. Nå er det mange år siden det har vært en total gjennomgang av denne næringen, og med det som har skjedd i løpet av de ti - tolv siste årene siden vi hadde forrige gjennomgang, mener jeg absolutt at det er et slikt behov. Høyre vil for sin del i dag støtte forslaget fra Arbeiderpartiet om å utarbeide en slik stortingsmelding. Norge har et stort potensial innenfor turisme, og det må vi nytte oss av. Dette er en næring som ikke minst distriktene nyter godt av, og fortsatt vil kunne nyte godt av.

       I innstillingen til sak nr. 1 som vi i dag behandler, har Høyre ikke fremmet sitt primære budsjettforslag. Som det fremgår av innstillingen, falt vårt primære forslag ved behandlingen av finansinnstillingen, og vi støtter dermed sentrumsregjeringens justerte opplegg. Representanten Opseth synes å se på det at vi ikke har gjort det, som en gåte. Nå har han fått svar på gåten.

       Elles er jo Høgre opptatt av rammevilkåra for næringslivet. Marknadsliberalisering, fri konkurranse, avskaffing av statleg eigarskap og statleg monopol er velkjend Høgre-politikk og Høgre-retorikk. Det pregar òg ein del av merknadene i næringskomiteens budsjettinnstilling. Det er så ein kan lure på om dette nærmast er slagord som skal bli gjentatt uavhengig av ein analyse av samfunnet rundt og kva som er den verkelege utviklinga, som Høgre sjølv har vore med på å styre. I Høgre sin merknad heiter det at Høgre vil « tillate en raskere liberalisering i telesektoren for å redusere bedriftenes avstandsulemper gjennom lavere kostnader ». Det heiter vidare at « et av de viktigste virkemidlene for å oppnå vekst i IT-næringen er liberalisering av telesektoren », og ein viser til forslag frå Høgre om dette.

       Nå er det nå eingong slik at det meste av telesektoren i landet har vorte liberalisert i tur og orden. Det som står att, er Telenors einerett til bygging av infrastruktur og vanleg fast teletelefoni. Men det er visseleg vedtatt her i Stortinget, også med tilslutning frå Høgre, at dette skal opphøyre frå 1. januar 1998. I dag skriv vi 8. desember, og eg må da spørje Høgre: Kva meiner de med ei raskare liberalisering av denne sektoren enn det som det nå er lagt opp til?

Ansgar Gabrielsen (H) : Det var to spørsmål. Det første gikk på dette at statsråden hadde sagt at det hefter stor usikkerhet ved anslaget når det gjelder kontraktsmasse og verftsstøtte. Selvfølgelig er det slik at det hefter usikkerhet ved ethvert anslag over fremtidige inntekter og utgifter, det hefter usikkerhet ved de fleste inntektsanslag som ligger i statsbudsjettet og har alltid gjort det. Det er ikke det som er poenget. Det som er poenget, er at Stortinget tilnærmet konsekvent har holdt seg til de estimatene som departementet har fremlagt. Ja, selv når Fremskrittspartiet og Høyre - vil noen kanskje si - sender over sine forslag og får et estimat, stoler vi på det. Uansett politisk standpunkt regner vi det estimatet som kommer fra departementet, som det best kvalifiserte.

       Det neste spørsmålet gikk på dette med raskere liberalisering og privatisering/delprivatisering. I forrige uke hadde Agder-benken et møte med ledelsen i Telenor. Jeg skal ikke referere detaljene fra det møtet, men jeg har det klare inntrykk at de som styrer i Telenor, har interesse av at de i det minste har de samme rammebetingelsene som de som gjelder for de øvrige telebedriftene i Europa som man konkurrerer med. Det er få andre selskap som har de begrensningene som Telenor faktisk har pr. i dag. Jeg tror vi ville stå oss på en privatisering/delprivatisering på dette området, det tror jeg faktisk telekundene ville være svært godt tjent med, og jeg tror det ville sikre arbeidsplassene i bedriften.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Eg har med stor interesse lytta til representanten Gabrielsen sitt innlegg. I budsjettinnstillinga skriv Høgre bl.a at dei vil « i økende grad basere offentlig bedriftsveiledning på egeninntjening for å unngå konkurransevridning i forhold til private rådgivningsselskaper ». Eg stiller meg litt undrande til dette. For dersom ei lita bedrift som slit med økonomien, skal betala like mykje for å gjera bruk av eit offentleg rådgjevingskontor som for ein privat konsulent, er eg redd resultatet kan bli ytterlegare eit saneringstiltak overfor små og mellomstore bedrifter. Mange av desse bedriftene, som er viktige for produksjon og sysselsetjing både i distrikt og pressområde, har stor trong for og stor nytte av både råd og rettleiing frå kvalifiserte instansar. Men det er slett ikkje alle som har økonomi til dyre rådgjevingstenester. Ein pressa økonomi trengst først og fremst til primæraktivitetane i bedriftene. Meiner Høgre verkeleg det dei har skrive, og har Høgre tenkt igjennom dei konsekvensane som eg peikar på?

       Så seier Høgre òg noko om landbrukspolitikken. Frå innstillinga refererer eg at dei seier at « de ønsker å arbeide for et levedyktig norsk landbruk som gir forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser, og som sikrer en forsvarlig norsk matvareberedskap ». Dei seier òg noko om at dei ønskjer å redusera den samla støtta i form av offentleg overføring, osv. Norsk landbruk slit i motbakke i dag. Spesielt er det problem knytt til rekrutteringa. Manglande inntektsutvikling held mange unge borte frå å velja ei framtid i landbruket. Det er òg andre forhold som gjer at unge som i utgangspunktet var motiverte for å ta over bruket heime, vel andre alternativ og flyttar vekk. Høgre er oppteke av matvareproduksjonen. Ser Høgre samanhengen mellom rekrutteringa til landbruket og matvareproduksjonen?

Ansgar Gabrielsen (H) : Når det gjelder det første, om bedriftsveiledning og rådgivning, er det slik at i den innstillingen vi behandler og den proposisjonen som er lagt fram, er det så langt det angår mellompartiene i hvert fall, dramatiske endringsforslag om en del reduksjoner når det gjelder bedriftsrådgivning. Når representanten snakker om de minste bedriftene, er det ut fra min erfaring, både fra å ha deltatt i næringsvirksomhet og fra å ha vært ordfører i en kommune som har en liten næringsavdeling, naturlig at disse minste bedriftenes interesse i stor grad blir ivaretatt gjennom det kommunale. Det betyr ikke at det enkelte ganger ikke er bruk for kompetanse som ligger utenfor det kommunen kan stille opp med, men så langt jeg kan se pr. i dag, er de ordningene vi har innenfor kommunale næringsfond, også slik at de ivaretar denne muligheten ved at en kan bruke midler til å innhente ekstern kompetanse når det skulle være nødvendig.

       Men ellers er det slik innenfor SND-systemet og fylkeskommunen at det er ganske svære næringsavdelinger i dag som bistår i forhold til dette. Jeg ser spent fram til det som kommer i næringsmeldingen som statsråden legger fram til våren på dette området, og det skulle ikke forundre meg mye om den meldingen har en del ting i seg som er nedfelt i den merknaden som ligger både i denne innstillingen og i tidligere.

       Så til landbruk, om vi ikke ser sammenhengen mellom bosetting og det at ungdom slår seg ned på bygdene for å drive landbruk og drive matvareproduksjon. Jeg tror ikke det er noen tvil om at vi ser sammenhengen, og derfor har Høyre i stor grad stått bak den endringen som har vært i landbrukspolitikken etter at St.prp.nr.8 (1992-1993) ble lagt fram; vi har stort sett i hvert fall støttet de endringene som er blitt gjort.

       Framtidas velferd, pensjoner og privat forbruk, alt dette er avhengig av at vi utløser alle ubrukte talenter, all tankekraft, kreativitet og innlevelsesevne. Den som har fått utvikle dette, kan ta vare på både seg sjøl og andre, og er mye mindre prisgitt hva andre måtte finne på. Dette gjelder både enkeltmennesker, distrikter, næringer og nasjoner.

       SVs andre bærebjelke er forskning. Også på dette området skiller vi oss sterkt fra de andre partiene. Å gå inn i et nytt årtusen med så mye penger på bok uten å investere massivt i forskning og utdanning er uforståelig. En massiv innsats fra det offentlige på disse områdene vil være det beste vi kan gjøre for næringslivet.

       Den tredje strategien er en god offentlig sektor. Skole og forskning er to biter av det, helsestell, barnehage, sosiale tjenester og gode kommunikasjoner er hovedinfrastrukturen for næringslivet. SV ønsker også et sterkere statlig engasjement og eierskap i næringslivet, og ser fram til behandlinga av stortingsmeldinga om dette. Det vil måtte være forskjellig engasjement, fra passiv egenkapital som en solid grunnmur, til full kontroll og styring for å nå fordelingspolitiske og miljøpolitiske mål. Statens store rikdom må brukes aktivt i oppbyggingsfasen, via utdanning, forskning, kapital, tilskudd og lån.

       I høstingsfasen holder SV fast ved sin sterke fordelingspolitikk. Men det er ingen grunn for noen til å sove dårlig om natta på grunn av SVs skattepolitikk. Husk f.eks hvem det var som ikke ville utvide arbeidsgiverperioden i sjukepengeordninga. Poenget er at hvis alle betaler mer etter evne, blir det ikke nødvendig å øke skattetrykket vesentlig, men det blir nødvendig å vri det fra skatt på arbeid til økt skatt på forurensing og kapital. Spesielt blir det viktig å rette opp den styggeste urettferdigheten, den at vi har skattefrihet for aksjeutbytte på mottakers hånd.

       Norsk næringsliv - ja nesten alt næringsliv - har én svær øks hengende over hodet, og det er den internasjonale valuta- og aksjespekulasjonen. Med ett tastetrykk fra en eller annen blåruss kan man spre et rykte og sende hele gjengen av gårde for å hvelve store deler av nasjoners økonomi rett i grøfta. Slik spekulasjon har ingen ting med verdiskaping å gjøre. Gjennom internasjonale avtaler, med avgifter og med andre metoder må dette stoppes. Diskusjonen om grådighetskultur og ansvarsløshet må først og fremst være at vi tør og vil gripe fatt i dette området.

       Så til forslagene når det gjelder næring og handel - rammeområde 9. Der støtter SV Arbeiderpartiets forslag, fordi det betyr mer til bedriftsrådgivingen, som er helt uunnværlig i distriktene; igjen en offentlig infrastruktur som skal være på plass også for de som ikke befinner seg midt i det geografiske eller økonomiske smørøyet.

       Arbeiderpartiets forslag er også bedre når det gjelder reiseliv og distriktene generelt, med en økning på SND. Når det gjelder støtte til skipsbygging, er vi enig i at det er vanskelig å fjerne den før det skjer andre steder. Men støtten kan brukes til å bygge opp kapasiteten i fabrikktrålerflåten, og det vil skade både fiskebestanden og kystfisket. Derfor fremmer vi forslag om å starte nedbygging av fabrikktrålerflåten.

       Til rammeområde 10, fiskeriformål, har vi et eget forslag til fordeling av ramma. Vi bruker 5 mill. kr mindre på fond, og de pengene bruker vi til sosiale og kvinneretta tiltak. Vi ønsker å bruke 70 mill. kr til et fond som øremerkes til fornying av kystfiskeflåten, og vil derfor gå mot forslag om kontraheringstilskudd. Dersom vårt forslag til denne fordeling av ramma ikke blir vedtatt, vil SV stemme subsidiært for Arbeiderpartiets forslag.

       Så til landbruk: Der har vi mange forslag. Vi støtter her Regjeringas og sentrums forslag til ramme. Den

       legger mer vekt på vern av norske forbrukerinteresser og matkvalitet ved å styrke kontrollfunksjonene mot smitte. SV fremmer forslag om at Stortinget ber Regjeringa komme med tiltak som skal skjerpe kvalitetskontrollen av importert mat. I forslaget beskrives en rekke kontrolltiltak som vil være nødvendig. I forslag til statsbudsjett for 1999 må alt dette være på plass.

       Det mest radikale av våre nye forslag er forslaget om å fjerne alle erstatningsordninger for import av levende dyr, slik at all tapsrisiko kun påløper den enkelte importør. Nå som karantenebestemmelsene er borte, kan det bli fri flyt av smitte. Det mest tragiske ved dette er at når smitten først er her, er den uopprettelig. Vi blir ikke kvitt den igjen. At norsk dyrehelse er god, har mange årsaker, ikke bare at norske bønder er så mye bedre enn alle andre. Vi har fordeler når det gjelder klima, mindre besetninger og avstanden mellom dem. Naturgitte fordeler som ellers blir sett på som en konkurranseulempe, er her et stort pre. Det er tragisk og uopprettelig når denne fordelen nå feies bort, og vi skal ha plikt til å øke sjukdoms- og smittenivået i norsk husdyrhold.

       Skal dette hindres, må alle former for økonomisk erstatning som følger av import av levende dyr, bort. Den som utsetter seg sjøl og alle andre for risiko ved å importere levende dyr, må stå for alle kostnader ved eventuell nedslakting eller smittespredning. Alle offentlige eller private erstatnings- og forsikringsordninger må vekk. Risikoen for uopprettelig skade for norsk landbruk og dyrehelse er enorm. Den økonomiske risikoen må bli så stor at ingen tør å importere levende dyr.

       Ellers er det mange fine ord i innstillinga om økologi, bosetting, inntektsutjamning, småskala og distrikt. Skal en nå alle disse fine måla, må en faktisk endre politikken fra i dag. Årets jordbruksavtale fastsatte et nytt prinsipp. Nå utgjør økt pris i markedet 90 % og budsjettstøtten bare 10 %. Ingen kan være forbauset over at forskjellen mellom stor og liten øker, eller at inntektsforskjellene både innad i næringa og mellom landbruket og andre næringer øker. Økt vekt på markedspris rammer ulikt, slik som markedet gjør, og i forhold til måla blir det bomskudd. Markedet aleine ordner aldri opp når det gjelder inntektsutjamning, miljøhensyn og distriktshensyn. Skal vi nå måla, må vi bruke virkemidler, og da blir jordbruksavtalen sentral.

       SV foreslår å øke produksjonsstøtten til areal og produksjon opp til ett og et halvt årsverk og vil innføre et tak på de statlige overføringene til hvert bruk. Det er verken jordbruks-, distrikts-, miljø- eller inntektspolitiske grunner til å gi penger til store bruk som går godt og står på egne bein. Vi fremmer forslag om dette.

       I økologiske produksjoner er det mange som ikke får levert og solgt varene sine som økologiske varer. Slike flaskehalser må også bort. Støtteordningene må legges om, slik at både den generelle økologiseringen av landbruket og det økologiske landbruket får bedre vilkår. Dette fremmes det også forslag om.

       Til slutt: Landbrukssamvirket og næringsmiddelindustrien trenger virkemidler for å bryte opp den storskala- og bulkproduksjonstankegangen som dominerer. Det må utvikles småskala- og nisjeproduksjon - produkter som vi veit har et marked, og produksjonsformer som vil gi arbeidsplasser i distriktene. Gjør ikke landbrukssamvirket dette sjøl, vil de - tror jeg - grave sin egen grav og med den dessverre også distriktsjordbrukets.

       Jeg tar opp de forslagene fra SV som er omdelt.

       Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Terje Søviknes (Frp) : Representanten Andersen gav innledningsvis uttrykk for at det ikke nødvendigvis var behov for å øke det samlede skattetrykket.

       Det var nye og positive signaler fra SVs side. Jeg vet ikke helt om jeg kan tro på det. Svaret kom jo ganske raskt da hun gikk inn på skattlegging av utbytte på mottakers hånd. En slik beskatning vil utelukkende bli en dobbeltbeskatning i og med at utbyttet faktisk er beskattet på selskapets hånd. Det synes jeg vi nå etter hvert må få slått fast en gang for alle. En ytterligere beskatning av utbyttet vil redusere kapitaltilgangen til næringslivet.

       Mitt første spørsmål blir: Mener SV faktisk at kapitaltilgangen til norsk næringsliv, ikke minst de små og mellomstore bedrifter, er god nok pr. i dag?

       Så over til landbruk: SV kjemper innbitt for å opprettholde overføringene til landbruket slik vi har det i dag, og ønsker på en måte å sementere den strukturen vi har innenfor landbruket. Det hindrer en helt nødvendig rasjonalisering og omlegging av norsk landbruk. Etter at våre naboland gikk inn i EU, og vi ble stående utenfor, har vi sett at matvareprisene er redusert i Sverige og Finland, mens våre matvarepriser fortsatt er på et rimelig høyt nivå. Det har økt grensehandelen betraktelig og med den selvfølgelig også faren for å få inn matvarer med ulike sykdommer. Mitt spørsmål blir da: Vil ikke SV etter hvert innse at det trengs en rasjonalisering i norsk landbruk for å gjøre det i stand til å levere gode, friske, sunne matvarer til det norske folk - til lave priser, på linje med prisene i våre naboland?

Karin Andersen (SV) : Først til skatt: Det er litt underlig at representanten Søviknes ikke har oppdaget at det er dobbeltbeskatning på arbeid. Det betales først skatt, arbeidsgiveravgift, og etterpå betaler arbeidstakeren inntektsskatt, og i tillegg til det betaler man moms. Så når det gjelder den dobbeltbeskatningen som man frykter så sterkt når det gjelder de som får inntekten sin fra aksjeutbytte, kan jeg ikke med noen rimelighet se at det er grunn til å holde på den måten som er nå. Det er dypt urettferdig at den som tjener pengene sine på å flytte stein, må betale skatt to ganger, mens den som flytter papir, ikke trenger å betale når de får pengene i lomma, uansett hvor mye de tjener. Det er visst en egen

       logikk for dette, og den er spesielt utviklet i Fremskrittspartiet.

       Når det gjelder kapitaltilgang til bedriftene, mener SV faktisk at den ikke er god nok, spesielt til småbedriftene i distriktene. Derfor har vi ønsket å utvide lånerammene til SND. Vi ønsker altså at SND skal ta en større risiko enn de gjør i dag, og at lånevilkårene, ikke minst tilskuddsordningene, skal bli bedre. Vi veit at kapitalen går dit den kaster mest av seg. Men hvis den gjør det, blir det veldig få arbeidsplasser, f.eks i Engerdal eller i Utkant-Norge ellers. Vi kan ikke tenke oss at hele Norge skal bli en verdensmetropol. Hvis vi ønsker at det skal være arbeidsplasser over hele landet, er vi nødt til å sørge for at noe kapital også går andre steder enn til steder der de får tilsvarende avkastning som man får på Hongkong-børsen.

       Så til landbruket - jeg ser at tida her går ut, så jeg får heller komme tilbake til det senere. Men jeg er faktisk uenig i at SV har en politikk som sier at vi skal beholde landbruket i Norge som i dag. Tvert imot, vi ønsker en omlegging, der de små brukene som driver økologisk, skal få en styrking.

Ansgar Gabrielsen (H) : Nå er det jo slik at SV aldri har vært spesielt interessert i næringspolitikk. De har vel vært mer opptatt av hvordan man skal bruke penger enn hvordan man skal tjene dem. Det ser vi tydelig i dette stortinget ved at de har valgt ikke å sitte i den komiteen som behandler landbruks-, fiskeri- og næringslivsspørsmål generelt.

       Karin Andersen var inne på dette med kontroll og eierskap i større bedrifter og henviste til den stortingsmeldingen som skal behandles. Men hun sa noe slikt som at hun kunne ønske seg full kontroll med en del bedrifter for å nå fordelingspolitiske målsettinger.

       Jeg kunne tenke meg å spørre representanten om hvilke typer bedrifter som i dag ikke er fullt statskontrollert, som representanten ser for seg eventuelt skulle bli det?

       Mitt andre spørsmål gjelder forslag nr. 19, fra SV, som lyder:

« Stortinget ber Regjeringen om å starte ei nedbygging av kapasiteten i fabrikktrålerflåten. »

       Det er et konkret forslag, det er ikke en anmodning om å sette i gang en nedbygging av dette. SV har selvfølgelig gjort nokså grundig analyse av dette siden de er så konkrete, og det jeg kunne tenke meg å spørre representanten om, er:. Hvilke økonomiske konsekvenser vil det ha å foreta en slik nedbygging av fabrikktrålerflåten i det nærmeste år, eller de nærmeste to - fem år? Vil dette koste penger for det offentlige over statsbudsjettet, og eventuelt hvor mye?

Karin Andersen (SV) : Det ble påstått her at SV aldri har vært spesielt opptatt av næringspolitikk. Det er en svært merkelig påstand, i hvert fall for den som har lest litt om sosialisme - noe som i utgangspunktet kanskje dreide seg om produksjonen, og selvfølgelig fordelingen av den. SV er svært opptatt av næringspolitikk, og jeg tror at hvis representanten Gabrielsen hadde tatt seg tid til å studere satsingen vår f.eks på utdanning og forskning, hadde han oppdaget at veldig mange av disse innsatsområdene er helt nødvendige for infrastrukturen for næringslivet, og også en sterk offentlig sektor - altså en politikk som går ut på å nedbygge offentlig sektor, vil antageligvis være det verste som kan ramme næringslivet.

       Vi ønsker å være mye sterkere med i oppbyggingsfasen av næringslivet. Det gjelder infrastrukturen som jeg snakket om, så det er i høstingsfasen vi har et litt forskjellig syn. Der mener vi at det er yte etter evne-prinsippet som skal gjelde, enten man er arbeidstaker, arbeidsgiver eller aksjespekulant. Der har vi et litt forskjellig syn. Noen mener altså at det er arbeidstakerne som stort sett skal stå for fordelinga her i landet, mens de andre skal få lov til å være i en klasse for seg. Det syns vi er helt urimelig.

       Så til meldingen om statlig eierskap: Nå er det slik at det er ulike bedrifter som er statlige. De har statlig eierskap i forskjellig grad, og vi skal komme tilbake til hvor vi ønsker å ha full kontroll, når meldingen kommer. Men på en del områder som gjelder infrastruktur, er vi helt kategorisk. Der er vi nødt til å ha virkemidler som gjør at vi når målene.

       Når det gjelder forslaget vårt om nedbygging av trålerflåten, har det noe med ressursgrunnlaget i havet å gjøre. I tillegg har det noe å gjøre med antall arbeidsplasser, som det faktisk blir flere av i distriktene hvis man sørger for å høste på en måte som skaper arbeidsplasser.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Først til kontraheringsstøtte til bygging av fiskefartøy. Representanten Karin Andersen bruker som argumentasjon mot det å opprette et fond at kontraheringsstøtten kan brukes til bygging av fabrikktrålere. I tilleggsproposisjonen slås det fast at fartøy innenfor størrelsen 15-34 m skal prioriteres, og i denne størrelsen finner man ikke fabrikktrålere. Videre gis det ikke i dag støtte til bygging av fabrikktrålere, og det vil det heller ikke bli gjort i framtiden, så den argumentasjonen faller egentlig bort - dette mer som en oppklaring av noe jeg oppfatter som en misforståelse, enn som en replikk.

       Dernest til det representanten tar opp om beskatning av aksjeutbytte på mottakers hånd. Jeg har betydelig til overs for forslaget om å se på beskatning av kapitalinntekter og arbeidsfrie inntekter. Det har også Senterpartiet tatt til orde for, og i Voksenåsen-erklæringen sies det at man ønsker en tilnærming mellom skatt på kapital og skatt på arbeid, noe som på sikt vil innebære en heving av kapitalskatten. Vi vet at vi i Norge har en svært stor utenlandsk eierandel i norsk næringsliv. Vi vet også at vi etter hvert har fått en del betydelige investorer som ikke skatter til Norge, men som har utenlandsk bostedsadresse. Mitt spørsmål til representanten fra SV blir: Hvordan akter man å unngå forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske eiere når man

       ønsker å innføre dobbeltbeskatning, altså beskatning på aksjeutbytte, noe som vil ramme de norske eierne, men ikke de utenlandske eierne, som etter hvert har en betydelig andel i norsk næringsliv?

Karin Andersen (SV) : Dette med beskatning i en åpen økonomi er vanskelig - det erkjenner vi åpent. Ikke desto mindre er det viktig at beskatningen uansett er rettferdig. Vi har vel oppfattet at Senterpartiet langt på vei har vært enig i SVs argumentasjon og retorikk. Og i valgkampen og i det framlagte statsbudsjettet begynte også Arbeiderpartiet å nærme seg noen av de standpunktene som SV har hatt. Da er det slik at hvis også dette ikke bare skal bli en øvelse i ord, som jeg syns veldig mye er her, så er vi faktisk nødt til å finne fram til noen konkrete virkemidler. Derfor går utfordringen på en måte like mye tilbake til representanten Enoksen. Hvis han har tenkt å bruke, for å si det slik, SVs klær lenger, bruke argumentasjonen og retorikken videre, så må han også faktisk være med og lukte på noen forslag. Forslagene har vært reist, f.eks ble de reist i vår i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett da det var snakk om hvem som skulle betale de 1.000 kronene som minstepensjonistene skulle få, og som SV var veldig enig i. Vi fordelte det og sa at det burde faktisk de rikeste betale - og det er mulig å gjøre.

       Det kan bli et problem, enten det gjelder denne skatteregelen eller andre skatteregler, når forskjellen mellom land blir stor. Men det er faktisk slik at både Sverige og Danmark har denne formen for dobbeltbeskatning som vi nå foreslår, så helt umulig er det ikke. Jeg vil oppfordre både Enoksen og andre til å være litt mer kreativ og fantasifull når det gjelder å finne fram til forslag som kan gjøre det mulig å få et bedre grep om dette, ellers er jeg redd vi kan skyte en hvit pinn etter fordelingspolitikken.

       Oppgangstidene må brukes til å legge fundamentet for en sunn og bærekraftig verdiskaping for framtiden. Norge trenger en ny næringspolitikk, et taktskifte i forhold til å legge til rette for småbedriftene. Det er en gryende erkjennelse i det norske politiske hus at det er småbedriftene som bærer landet. Småbedriftene og primærnæringene er de viktigste virkemidlene for å opprettholde bosettingen i distriktene. Små og mellomstore bedrifter står for en vesentlig og stadig økende del av den totale sysselsettingen. Nettopp derfor har sentrumsregjeringen tatt til orde for en handlingsplan for denne type bedrifter, slik at forholdene kan forbedres med tanke på framtiden.

       I forhold til Jagland-regjeringens budsjett for næringslivet er Bondevik-regjeringens forslag mange skritt i riktig retning. Dessverre går for mye økonomisk energi med til å gjendrive alle de slagene som regjeringen Jagland ønsker å sette inn mot næringslivet, men kursen er riktig.

       Ikke minst langs kysten skapes mange av de verdiene fellesskapet nyter godt av. Kystnæringene har lange tradisjoner med en verdiskaping basert på fornybare ressurser. Jagland-regjeringens forslag om å fjerne kontraheringsstøtten ville vært et tungt slag for store deler av Kyst-Norge. Jeg er glad for at det er funnet rom for fortsatt kontraheringsstøtte. Fiskeflåten i Norge er langt ifra i noen tilfredsstillende forfatning. Med en gjennomsnittsalder på nærmere 30 år forstår alle at her må nybyggingen forseres. Kontraheringsstøtten er en viktig stimulans i den sammenheng. En fornyelse av fiskeflåten er nødvendig ikke bare for konkurranseevnen, men også for rekrutteringen og sikkerheten for utøverne i næringen.

       Sentrumsregjeringens budsjett er bedre for de maritime og tilknyttede næringer. Ordningen med tilskudd til lønn til sjøfolk er inne igjen. Dette er viktig ikke minst for vår nære kystfrakteflåte, men ordningen må underlegges en vurdering med tanke på større treffsikkerhet.

       For all industri er det viktig med forutsigbare, stabile og konkurransemessig like rammevilkår. Den foreslåtte reduksjonen i verftsstøtten får ingen eller få direkte konsekvenser for 1998. Selv om aktiviteten i verftsindustrien er stor og ordrebøkene fulle, må konkurransesituasjonen og utviklingen for våre verft følges nøye av myndighetene. Tiltak må straks settes inn om situasjonen skulle tilsi det.

       Det er viktig at vi i tider som disse, med stadige nyvinninger innen informasjonsteknologi og annen avansert teknologi, ikke glemmer de næringene som gjennom all tid har dannet grunnlaget for andre næringer og for framskritt på andre samfunnsområder. Landbruket vil fortsatt være en viktig faktor for bosettingen i distriktene og for norske kvalitetsvarer. Det er gledelig at et bredt flertall i komiteen støtter sentrumsregjeringens mål om en styrking av inntektsutviklingen i landbruket.

       På samme måte er det gledelig at det samme flertallet går inn for fortsatt aktiv satsing på skogbruket. Den næringen er kanskje mer enn noen annen næring avhengig av langsiktig tenking og stabile rammer. Næringen vil kunne gi grunnlag for økt sysselsetting i framtiden.

       Gledelig er det også at det er funnet rom for mer penger til NORTRA. Reiselivet har på 1990-tallet hatt en svært positiv utvikling. Næringen har vokst seg større enn de fleste er klar over med sine om lag 130.000 årsverk. En betydelig del av disse utføres av kvinner bosatt i distriktene. Venstre er seg bevisst den store og betydningsfulle verdien reiselivsnæringen representerer.

       Forskning og utviklingsarbeid er helt fundamentalt for å utvikle norsk næringsliv og danne grunnlag for nyskaping og ny industrietablering. Venstre er beredt til å se spesielt på dette området i de kommende årene.

       Slik denne budsjetthøsten har utviklet seg, ble en av Bondevik-regjeringens største utfordringer å slå tilbake de mange næringsfiendtlige forslagene fra regjeringen Jagland. Sentrumsregjeringen har lyktes langt på vei med dette gjennom det budsjettekniske inngåtte samarbeidet. Men det er et tankekors at Stortinget har svinebundet seg selv gjennom et budsjettreglement som forhindrer at selv om det er flertall for påplussinger og tilsvarende inndekning på enkeltposter, så får en ikke et slikt flertall fram gjennom votering over dette. Dette er noe til ettertanke og som grunnlag for revurdering av reglementet.

       Så til støtte til sysselsetjing av norske sjøfolk, som det er ganske uklare tal for effekten av. Eg har sett tal som at det har kome tusen nye arbeidsplassar, og då kostar det i tilfelle i halvmillionklassen og vel så det pr. tilsett. Er det god bruk av pengar og personell, når me kunne tilsett minst dobbelt så mange i helsesektoren for tilsvarande offentlege midlar? Eller meir nærliggjande: Me kunne tryggja tusenvis av arbeidsplassar i verft på kysten med mindre pengar. Kvifor prioriterer Venstre likevel støtte til sysselsetjing av norske sjøfolk framfor støtte til skipsbygging?

       Regjeringspartia snakkar om budsjettet for 1999 som sveineprøva, og som det som skal visa om dei kan syna den nye kursen dei har lovt i valkampen. Både her og i landet elles har det så langt dreidd seg om kva ein skal bruka meir pengar til, og kva ein skal redusera av offentlege inntekter. Det kunne vera ganske interessant om vi i denne salen òg kunne få nokre idear om kvar denne sentrumsregjeringa har tenkt å redusera utgiftene og eventuelt auka inntektene. Det kunne vera interessant fram mot neste haust at både me i denne salen og ikkje minst folket kunne få vita litt meir om korleis ein tenkte seg at dette skulle gå i hop. Eller er det snakk om faktisk å bruka mange milliardar meir av oljefondet?

Leif Helge Kongshaug (V) : Etter Venstres mening var et av Arbeiderpartiets største problemer den siste tiden å få bygd opp en variert næringsstruktur i Fastlands-Norge, men også å ta vare på de mange arbeidsplassene som vi har på sjøen.

       Det er konstatert og det er vel ikke tvil om at de maritime næringene har hatt det vanskelig, og det har vært en sterk tilbakegang når det gjelder rekrutteringen. Derfor mener Venstre og sentrumsregjeringen at det er viktig å fortsette med tilskudd til lønn til sjøfolk, ikke minst med tanke på utdanning av offiserer i næringen og med tanke på alle de kystfraktefartøyene som opererer langs kysten vår, og som vi vet har det svært vanskelig når det gjelder å få driftsoverskudd. Vi vet også at denne flåten har en alder på nesten 40 år. Å ta vekk tilskuddet til sjøfolk nå over natta i forbindelse med budsjettet her vil ramme spesielt denne flåten mye.

       Ellers er det vel slik at en kan ikke sette opp et budsjett og si at de midlene som nå blir brukt til lønn til sjøfolk, direkte kan overføres til helsevesenet. Det kan en vel selvfølgelig gjøre rent budsjetteknisk, men det som er vesentlig, og som alltid har vært gjennomgangstonen for Venstre, er at verdiene skal skapes før vi bruker dem, og dette er et bidrag i den sammenhengen. Dessuten er Venstre også av den oppfatning at vi har ikke behov for skip uten sjøfolk, derfor er denne ordningen viktig.

Per-Kristian Foss (H) : Å lytte til representanten Kongshaug som til andre av Venstres talere er som å lytte til en studie i politisk schizofreni. Dette har ingenting med det nye budsjettsystemet å gjøre, det har med politisk virkelighetsoppfatning og det å møte seg selv i en svingdør å gjøre. Når man står på talerstolen og taler varmt for en subsidieordning til sjøfolk - som jeg for øvrig også støtter - som ens egen regjering ikke har foreslått, da får man litt problemer.

       Representanten Kongshaug avsluttet sitt innlegg med å si at han synes det nye budsjettsystemet, som han har erfart i noen uker nå, har ført til at representantene « har svinebundet seg selv » - eller som han sa i Sunnmørsposten den 3. desember:

       « Det er greit å tape slag når en har flertallet mot seg. Men å tape en kamp der en faktisk har flertallet på sin side er mektig frustrerende. »

       Men dette er ikke sant! For representanten Kongshaug har stemt for den ramme han nå vedtar et budsjett innenfor. Hans egen regjering har foreslått et kutt, og det er dette kuttet representanten Kongshaug er mot, eller helst ikke vil foreta. Det er ikke budsjettsystemets feil. Problemet er at man møter den politiske logikk og får kul i hodet av det. Men da må man ikke skylde på systemet eller fjerne døren, da tror jeg man må gjøre noe med sine egne politiske bevegelser.

       Jeg har lyst til å si til slutt at det er ikke politisk fair, eller redelig heter det vel på norsk, å hevde - som representanten nå gjør i samme avis:

« at det er Høyre som gjennom sin måte å gjøre dette på forhindrer oss i å fjerne 80-millioners kuttet i verftsstøtten. »

       Det hadde representanten Kongshaug en rekke muligheter til å unngå hvis han ville kuttet på et annet område. Det fant han ikke å kunne, og da syntes han det var ubehagelig å stå overfor den realitet som han selv hadde stemt for noen dager tidligere.

       Dette har ikke noe med budsjettsystemer å gjøre, men om en politisk schizofreni som jeg tror man må gjøre noe med, før man snakker om systemet.

Leif Helge Kongshaug (V) : Å blande sammen mange temaer i en eneste røre er et gammelt politisk knep for å tåkelegge ting. Det som jeg sa om budsjettsystemet, var at det er faktisk slik at det finnes flertall for enkelte poster i næringskomiteen, og da sannsynligvis også i Stortinget, både når det gjelder påplussing og inndekning, men på grunn av budsjettreglementet kommer ikke det fram i og med at vi gjør vedtak gjennom en hel ramme. Det var det jeg tenkte på der.

       Når det gjelder lønn til sjøfolk, hører jeg at representanten Foss er svært opptatt av hva som står i Sunnmørsposten og media. En leveregel for mitt vedkommende i mitt politiske liv har vært at jeg har diskutert direkte med representantene og ikke via sitat fra media. Til orientering har jeg selv ikke engang lest det som står i Sunnmørsposten, så om det er riktig eller galt gjengitt, det vet ikke jeg. Men det som er sakens realitet når det gjelder lønn til sjøfolk, er at det var et sterkt ønske fra bl.a. Høyre om at en for å dekke inn dette skulle kutte ytterligere bl.a på SND. Det kunne ikke sentrumspartiene være med på, fordi det ville svekke ytterligere distriktsprofilen og virkemiddelapparatet for små og mellomstore bedrifter i distriktene.

       Ellers vil jeg bare avslutte med å si at jeg tror nok at sentrumspartiene og kanskje i særdeleshet Venstre vil treffe Høyre på mange områder der vi har sammenfallende syn, der vi skal slå et slag sammen for bedring av rammebetingelsene for små og mellomstore bedrifter.

       Dei borgarlege partia vart i førre stortingsperiode meir og meir kritiske til Arbeidarpartiet. Det heile toppa seg i valkampen då det vart argumentert som om det var eit mål i seg sjølv med eit regjeringsskifte. Eit slikt skifte skulle m.a. sikra næringslivet og verdiskapinga i dette landet, og det skulle sikra meir til nær sagt alle gode føremål - og det kjem nok, sa representanten Kongshaug.

       Kva er så resultatet innanfor næringspolitikken - eit område som omfattar landbruket, der Senterpartiet har markert at dei vil auka inntektene kraftig, og eit område der Venstre med sin leiar har lova betre vilkår til næringslivet, særleg til små og mellomstore bedrifter?

       Resultatet er m.a.: Bondevik-regjeringa gjorde framlegg om ein reduksjon på 32,2 mill. kr på Næringsdepartementet sitt budsjett og ein auke på 15 mill. kr på Landbruksdepartementet sitt budsjett. Det handlar om promillar. Den nye given i landbruket og for dei små og mellomstore bedriftene er vanskeleg å sjå.

       I samarbeid med Høgre og Framstegspartiet har regjeringspartia rett nok kome fram til ei litt større ramme for Næringsdepartementet. Men i sum handlar det om ein auke på ca 1 %. Kor vart det av den nye kursen, og kor vart det av hjartesaker som landbruk og små og mellomstore bedrifter?

       Me i Arbeidarpartiet meiner i tillegg at det borgarlege fleirtalet prioriterer feil. Me vil nytta auka rammer til å halda oppe verftsstøtta på same nivået som land me konkurrerer med, slik at tusenvis av arbeidsplassar i distrikta kan sikrast. Det dreier seg om ca 2.500 arbeidsplassar bare i Møre og Romsdal.

       Det er rett at det er god ordretilgang til norske skipsverft, men inntektsmarginane er små, og reduserte satsar samstundes som etterspurnaden kan ventast å verta mindre, kan gje dramatiske resultat på kysten.

       Det borgarlege fleirtalet prioriterer støtte til sysselsetjing av sjøfolk - ei dyr ordning med usikker effekt. Auka sysselsetjing vert etter Arbeidarpartiet si vurdering fyrst og fremst hindra av knapp tilgang på kvalifisert personell, og innsatsen må setjast inn der. Fleirtalet løyver midlar til støtte for eit halvt år. Eg vil gjerne stilla spørsmål om dette er eit uttrykk for at sentrumspartia tek sikte på å avvikla ordninga etter eit halvt år.

       Arbeidarpartiet er skuffa over at Stortinget ikkje vil vera med på eit framtidsretta tiltak som det oppretting av eit teknologifond ville vera. Eit slikt fond bør etter vår meining ha ei næringsnøytral innretting og medverka til større teknologiske løft nettopp i små og mellomstore bedrifter, og gje støtte til risikolån og grunnkapital. Eit slikt fond vil kunna medverka til eit endå tettare samspel mellom næringsliv, forskingsinstitusjonar og institusjonar innan høgare utdanning. Eit slikt samspel ser me fleire eksempel på i heimfylket mitt, Rogaland, og synergieffekten er tydeleg. Samspelet skjer m.a. i Rogaland Kunnskapspark, der Rogaland Næringstjeneste er sentral. Redusert løyving til bedriftsrådgjeving vil gå ut over oppfinnarar, nyetablerarar og små og mellomstore bedrifter. Det same vil reduserte løyvingar til NORTRA og eksportfremjande tiltak. Arbeidarpartiet får diverre ikkje fleirtal for å auka løyvingane til desse føremåla. Men det er å vona at Regjeringa i samband med tilleggsmeldinga til stortingsmelding om statleg eigarskap kjem fram til at forslag om eit teknologifond er ein god idé.

       Arbeidarpartiet er samd med fleirtalet om å nytta 75 mill. kr utover det som ligg i fiskeriavtalen til fiskebåtar, men me har ulik innretting. Fleirtalet vil nytta alt til kontrahering av fiskebåtar, altså til nybygg eller ombygging. Arbeidarpartiet vil nytta 25 mill. kr til kondemnering. I tillegg til at flåten må fornyast, er det heilt naudsynt å redusera talet på båtar. Til det føremålet er etter vår vurdering støtte til kondemnering mest effektivt.

Terje Søviknes (Frp) : For norsk næringsliv var nok skatte- og avgiftsopplegget for 1998 langt viktigere enn de kapitler og budsjettposter som vi i dag behandler innenfor rammene 9-12. I tillegg til administrasjonskostnader for departementene domineres disse rammene av selektive støttetiltak som virker konkurransevridende og konkurransesvekkende for næringslivet som sådant.

       Fremskrittspartiet kan derfor på ingen måte støtte nivået på de overføringene som ligger i budsjettet. Vi legger derimot vekt på en næringsnøytral politikk. Enkelte næringer skal ikke ha fordeler framfor andre, i så fall skal det kun være for å opprettholde norsk næringslivs konkurranseevne overfor utenlandsk næringsliv. Populært kan en si det slik: For hver subsidiekrone som går ut til én næring, får en annen næring en tilsvarende byrde å bære.

       For Fremskrittspartiet er det langt viktigere at vi fikk framforhandlet betydelige forbedringer i bedriftsbeskatningen i den budsjettforståelsen som ble inngått med sentrumspartiene. Forbedringer i formuesbeskatningen, særlig aksjerabatten for ikkje-børsnoterte - ofte familieeide - selskaper, forbedringer i delingsmodellen og reduksjon i flyseteavgiften. Og nok en gang har vi fått se hvilke politiske partier som i realiteten prioriterer næringslivets rammevilkår, som prioriterer hvordan verdiene faktisk blir skapt før de kan forbrukes. Fremskrittspartiet har hatt en høy næringslivsprofil tidligere, så også i vårt primære budsjett i år.

       Venstre under ledelse av Lars Sponheim har også forsøkt å framstå som næringslivets parti, og spesielt partiet for små og mellomstore bedrifter. Etter budsjettframlegget fra Bondevik-regjeringen i høst må en konstatere at det hittil har blitt med forsøket. Det hele endte med et gedigent mageplask for Venstre, og etterdønningene har vel i så måte ikke lagt seg ennå. « Budsjettsviket », skrev bl.a. Bedriftslederen i nr. 6 1997. Venstre burde egentlig prise seg lykkelig over at det var Fremskrittspartiet og Høyre som til slutt inngikk i budsjettforståelsen og ikke Arbeiderpartiet. Det reddet i hvert fall stumpene såpass at mageplasket ikke gav varige men for næringslivet. Men at det svir for Venstre, er tydelig.

       Jeg vil kort få lov å rette oppmerksomheten mot den enkeltnæringen som faktisk legger beslag på desidert størst andel av næringskomiteens budsjettramme, nemlig landbruket. Næringen er sterkt subsidiert, og allikevel sliter den med dårlig lønnsomhet og dermed lav inntekt pr. årsverk. Bare i budsjettet er overføringene til gjennomføringen av landbruksavtalen i størrelsesorden 12 milliarder kr. I tillegg har vi en rekke andre ordninger og selvfølgelig importvernet og den verdien det utgjør.

       Det har blitt brukt en rekke argumenter - og til dels vikarierende argumenter - for å opprettholde nivået på disse overføringene. Sjølberging i tilfelle krig, vern av kulturlandskap, bosetting i distriktene og sysselsetting har vært nevnt. Flere av argumentene har etter mine begrep mistet sin tyngde. Det er allment akseptert at sjølbergingskravet kan oppfylles med langt lavere overføringer fra det offentlige og med langt færre årsverk i landbruket inn i dag. Bosettingen i distriktene kan også opprettholdes gjennom økt satsing på andre næringer - småskalaindustri, tjenesteytende næringer og de nye mulighetene som IT-teknologien gir. Sysselsettingen er også etter hvert svært så god i store deler av landet. Det nærmest skrikes etter arbeidskraft innenfor flere næringer. Det er min påstand at opinionen i framtida ikke vil eller kan akseptere subsidier til landbruket på det nivået vi ser i dag. Forbrukerne vil ikke finne seg i at en først betaler høye matvarepriser for deretter å betale en ikke ubetydelig ekstrakostnad over skatteseddelen for at overføringene fra staten til landbruket skal holde fram.

       Når behovet for arbeidskraft stadig blir sterkere de neste tiårene, bl.a på grunn av endringer i befolkningssammensetningen, med færre yrkesaktive til å bære samfunnsbyrdene, vil kravet om å frigjøre ulønnsomme og subsidierte årsverk i landbruket til fordel for lønnsomme årsverk i andre næringer, tvinge seg fram. Dagens unike situasjon med mangel på arbeidskraft og god økonomi gir en unik mulighet til å gjennomføre en slik omlegging, en omlegging som er helt nødvendig etter Fremskrittspartiets syn. Den muligheten burde flere partier enn Fremskrittspartiet gjort seg nytte av.

       Vi har nå en unik mulighet til å styrke den samlede konkurranseevnen til norsk næringsliv uten at det nødvendigvis får store negative følger for Distrikts-Norge. Overføringene til landbruket bør derfor reduseres dramatisk, samtidig som vi gir landbruket spillerom og frihet til å handle som en selvstendig næring med selvstendig næringsdrivende matvareprodusenter. Omleggingen vil tvinge seg fram, spørsmålet er bare hvor lang og pinefull en skal gjøre prosessen. Tilsvarende resonnement kan for så vidt overføres til andre næringer som mottar betydelige offentlige subsidier, f.eks deler av den kraftkrevende industrien. Det er i tider med underskudd på arbeidskraft og god økonomi at vi kan gjennomføre en slik stor omlegging.

       En næring som jeg kjenner rimelig godt og som etter hvert har lært seg å stå på egne bein, er fiskerinæringen. Fra å være en subsidienæring har den utviklet seg til en lønnsom kystnæring med gode framtidsutsikter. Til tross for at overføringene til næringen er redusert til nesten null, sliter den allikevel fortsatt med subsidiestemplet. Det er et stempel som vi som politikere i samarbeid med fiskerne bør bestrebe oss på å fjerne. Det kan imidlertid bli vanskelig. Jeg kjenner en rekke fiskere veldig godt, og det ligger liksom ikke i lynnet til fiskerne å skryte av at det går godt - å skryte av at fangstene er gode, og at inntektene er bra. I de tilfellene hører vi ingenting fra fiskerne. Det er liksom ikke akseptert å tjene penger. Men går det derimot dårlig, er en med en gang på barrikadene for å rope på rettferdighet. Det gir et ufortjent og uriktig negativt bilde av næringen som en bl.a sliter med i forhold til rekruttering av ungdom til fiskerinæringen. Det offentlige bør etter Fremskrittspartiets syn i enda større grad begrense sitt engasjement i næringen til å gjelde ressursforvaltning og kontrolloppgaver, mens næringen selv må få større frihet på andre områder, f.eks til nyetableringer når det gjelder fartøystørrelse, når det gjelder eierskap, omsettelige kvoter osv. Vi ser fram til å se hvilke grep fiskeriministeren vil foreta i tiden som kommer, og vi vil med en gang få lov å hilse velkommen utspillet om fritt fiske for båter under 10 m. Fremskrittspartiet har programfestet fritt fiske for båter under 30 fot, og vi vil derfor gi vår fulle støtte til en slik endring.

       Til slutt vil jeg kort få kommentere kapittel 961 under rammeområde 9, nemlig reiselivsnæringen. Det er en næring med stort utviklingspotensial, men som også opplever beinhard konkurranse fra utlandet. Reiselivsnæringen er et uttrykt satsingsområde i en rekke land. Den internasjonale markedsføringen av Norge som reisemål blir derfor av avgjørende betydning. NORTRA gjør på dette området en kjempeinnsats som Fremskrittspartiet primært ønsker å styrke. Nå vil enkelte sikkert hevde at dette vil være en selektiv støtteordning - snarere tvert imot vil vi hevde. Svært mange næringer vil få nytte av økt markedsføring av reiselivsnæringen. Flere næringer vil få ringvirkninger av en slik markedsføring, ikke minst innenfor detaljhandelen. Dessuten genererer utenlandske turister store avgiftsinntekter til staten, slik at støtte til NORTRA i realiteten også er en god investering rent samfunnsøkonomisk. På denne bakgrunn er det beklagelig at bevilgningene til NORTRA har blitt redusert de siste årene. I forhold til et uttrykt behov fra organisasjonen på 107 mill. kr for 1998 ligger bevilgningen i budsjettinnstillingen nå på 88 mill. kr. Det må være et paradoks at det samtidig er et politisk flertall i næringskomiteen for å øke bevilgningene til NORTRA. Både Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har særmerknader om å heve bevilgningen, om enn til litt ulike nivå. Det har imidlertid ikke vært mulig for disse partiene å bli enige om en felles inndekning som òg innbefatter alle andre endringer innenfor rammen, slik den nye budsjettordningen i Stortinget krever. Vi regner imidlertid med at Regjeringen merker seg dette flertallet og merknadene fra disse tre partiene.

Statsråd Kåre Gjønnes : Landbruksdepartementets budsjett for 1998 bygger på forrige regjerings forslag. Den nye regjeringen har fremmet forslag om viktige styrkinger innenfor matpolitikk og skogpolitikk. Jeg er glad for støtten Regjeringen har fått, slik dette kommer fram av næringskomiteens innstilling som behandles i dag.

       Vi opplever økende oppmerksomhet rundt forbrukernes krav til trygg mat av god kvalitet. Matkvalitet og forbrukertrygghet er et viktig satsingsområde for Regjeringen. Regjeringen vil prioritere arbeidet med å forbedre kommunikasjonen omkring dette med forbrukerne. Det er viktig å få fram kunnskap innenfor næringsmiddelområdet, og vi vil derfor øke satsingen på næringsrettet forskning og utvikling. De tiltak som ble signalisert ved Stortingets behandling av matmeldingen, vil bli fulgt opp, og det vil bli en omfattende styrking av nasjonale kontrolltiltak knyttet til import, og kontroll og kvalitetssikring av matproduksjon i alle ledd. Dette er viktig i relasjon til revisjon av EØS-avtalen på det veterinære området. Påvisning av antibiotikaresistente salmonellabakterier i kjøtt i vårt naboland viser hvor ømtålig flyten av matvarer er mellom landene.

       På Nordisk Råds møte i Helsinki ble det vedtatt et nordisk handlingsprogram for oppfølging av Matvaretoppmøtet i Roma. Ved Nordisk Råds behandling la Europautvalget økt vekt på det nordiske samarbeidet på dette området. Europautvalget uttalte bl.a at de nordiske land bør utgjøre et foregangseksempel for EU innen næringsmiddellovgivningen. Dette er etter min vurdering meget viktig, fordi hovedtyngden av næringsmiddel- og veterinærregelverket vil være felles EU/EØS-bestemmelser i framtida.

       På nordisk landbruksministermøte i Norge i forrige uke hadde vi en første oppfølgingsdiskusjon om disse spørsmål, med særlig vekt på salmonella- og antibiotikaspørsmålet. De nordiske ministrene vil diskutere saken på nytt i juni og rapportere til Nordisk Råd neste høst. Det er mitt håp at vi kan komme fram til en ambisiøs og konkret nordisk oppfølging på området matkvalitet og forbrukertrygghet.

       Skogen er grunnlaget for en av våre viktigste næringer. Det er grunn til bekymring når det kan konstateres at det i 1996 var den laveste avvirkning på 10 år. På denne bakgrunn er det, som komiteen påpeker, viktig å finne rom for økt satsing for å sikre en positiv utvikling framover.

       Jeg merket meg at komiteflertallet er opptatt av en mer aktiv bruk av BU-midlene med sikte på økt avvirkning og økt verdiskaping i og fra skogen. Dette vil bli fulgt opp overfor Statens Landbruksbank og fylkesmennene, som er med og forvalter disse midlene.

       De framtidige retningslinjer i skogpolitikken vil bli trukket opp i skogmeldingen, som vil bli lagt fram i løpet av 1998. Jeg legger avgjørende vekt på at arbeidet med meldingen skjer i en åpen prosess der de som direkte og indirekte er berørt av skogbrukets virksomhet, får delta.

       Regjeringen ser på landbruket som en sentral pilar i den samlede distriktspolitikken. Jeg er derfor glad for at et bredt flertall i komiteen har samlet seg om ambisiøse og forpliktende retningslinjer for landbrukspolitikken i tråd med de mål Regjeringen har satt seg.

       Det er viktig å opprettholde det desentraliserte småskalajordbruket vi har, og at de arbeidsintensive produksjonene i distriktene som ledd i dette blir prioritert. Regjeringen vil følge spesielt nøye med på situasjonen til heltidsbrukere framover, uten at oppmerksomheten dermed tas bort fra deltidsbrukernes plass i det norske småskalajordbruket og den samlede distriktspolitikken.

       Den utviklingen vi har sett de senere åra, med en nedgang i både antall bruk og antall årsverk i jordbruket, er bekymringsfull. Inntektsutviklingen og sosiale forhold vil avgjøre om en kan få en rekruttering til næringen som kan sikre et livskraftig landbruk og levende bygder.

       Regjeringen legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger som øvrige grupper i samfunnet. Jeg er derfor glad for at et flertall i næringskomiteen ikke har noen innvendinger mot at det inntektsgapet som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år, blir redusert.

       Avslutningsvis har jeg merket meg at komiteens flertall påpeker at reindriftsavtalen er et sentralt virkemiddel i arbeidet for å bygge opp en reindrift med økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft. Reindriftsavtalen er nå sterkt innrettet mot den uheldige ressurs- og inntektsutviklingen i næringen. En videre tilpasning av reintallet til beitegrunnlaget og bedring av de inntektsmessige forhold for reindriftsutøverne vil stå sentralt i Regjeringens arbeid i reindriftspolitikken.

       Jeg vil overfor statsråden peke på den omlegging av landbrukspolitikken som Arbeiderpartiet har stått for de siste åra. Ikke minst med bakgrunn i St.prp.nr.8 (1992-1993) har de seinere års landbruksavtaler ført til en betydelig dreining i bruken av offentlige midler overfor landbruket. Det har altså skjedd en omfordeling. Vi har gått fra en situasjon der en kornprodusent i det beste jordbruksområdet i landet hadde en inntekt på ca 190 % av gjennomsnittsinntekten i landbruket, mens en melkebonde i distriktene, f.eks i Hedmark, hadde ca 85 % av gjennomsnittsinntekten. Nå er denne urettferdigheten utjevnet. Med andre ord: Melkebondens inntekt har økt i forhold til gjennomsnittet, mens kornprodusenten har fått en reduksjon. De bedrede inntektsforholdene for melkeprodusenten kommer ikke minst som følge av reduserte kraftfôrpriser.

       Jeg vil tro at vi i tiden som kommer, vil få mange diskusjoner om inntektsnivået i landbruket. Det jeg imidlertid nå vil spørre statsråden om, er fordelingen av de til enhver tid gjeldende rammer. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Vil statsråden føre videre en politikk hvor en har omfordelt inntektene i jordbruket til fordel for de arbeidskrevende produksjonene i distriktene på bekostning av kornproduksjonen i de beste jordbruksområdene? Altså: Står statsråden på den fordelingsprofil som arbeiderpartiregjeringen har ført etter at St.prp.nr.8 ble vedtatt av Stortinget?

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg vil bekrefte det jeg sa om at jeg er glad for at en i næringskomiteen har funnet fram til en basis for en politikk som statsråden føler det er trygt å kunne gå videre på. Det er også funnet fram til formuleringer som statsråden for sin del ikke finner det vanskelig å godta og akseptere, og som faktisk er i tråd med det som Regjeringen står for.

       Nå har Arbeiderpartiet, som det er påpekt, hatt 10 år på seg og har ført en politikk, også landbrukspolitikk, som har gitt en noe skjev utvikling, bl.a har denne gruppen innenfor landbruket tapt inntekt, noe det er et mål å forsøke å rette opp igjen. Det har et solid flertall i næringskomiteen sagt seg enig i. Samtidig er det, som det har vært påpekt tidligere i dag, gitt uttrykk for fra næringsorganisajonen Bondelaget at det er nye signaler som ligger i komiteens merknader, og det synes jeg det er verdt å ta med seg.

       Når det gjelder fordelingen, er det grunn til å merke seg at ved det siste jordbruksoppgjøret ble også kornprodusentene gitt et løft ut fra at det var konstatert at denne gruppen trengte et løft, og det er klart at denne vurderingen i forhold til hvem vi skal gi et løft framover, er en viktig del av de jordbruksforhandlinger som skal føres med organisasjonene til enhver tid. Men at det er nødvendig å gi prioritet til den delen av de arbeidsintensive produksjonene som ligger i distriktene, har ikke statsråden noen problemer med å gi sin fulle støtte til.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Statsråden var i sitt innlegg opptatt av dette med matvaretrygghet, og det er vi alle sammen, uavhengig av politisk parti. Selv om han konsentrerte innlegget sitt og det første replikksvaret om å opprettholde en del av landbruket i distriktene, vil jeg fokusere mer på dette med de reelle kostnadene på matvarer.

       Den svenske handelens utredningsinstitutt har funnet fram til at prisene i Finland og Sverige er redusert betraktelig etter at disse landene kom med i EU, mens i Norge øker prisene. Jeg kommer fra Østfold, et grensehandelsfylke. Nå reiser nordmenn i skarer over til Strømstad og fyller bilen med kjøtt, først og fremst lyse kjøttslag, men også mørke. Og når vi snakker om matvaretrygghet - vi kjenner alle til tallene for salmonella i Sverige. Den indirekte virkningen av Regjeringens landbrukspolitikk er at man importerer en mengde matvarer som kan være befengt med smitte. Og så i neste ledd får vi mer overproduksjon i Norge fordi vi selger mindre, og så dumpes norsk svinekjøtt på verdensmarkedet for 10 kr pr. kg - det er ikke så lenge siden - og det er et marked der u-landene, som vi gir store beløp i u-hjelp til, må konkurrere med reelle priser. Jeg skjønner ikke denne logikken og denne omvendte virkningen som er realiteten som følge av Regjeringens politikk. Mener ikke statsråden at den store grensehandelslekkasjen kan bidra til å underminere og fordyre våre landbruksprodukter? Og hva må gjøres for å redusere belastningen for forbrukerne som til syvende og sist må betale regningen for denne politikken?

Statsråd Kåre Gjønnes : Det er vel slik at en del sier både-og - billigst mat, renest mat og tryggest mat. Det er ikke bestandig at det er helt enkelt å få alt dette til å gå sammen.

       Når det gjelder dette med hvor maten er dyrest, har jeg lyst til å vise til et oppslag i Adresseavisa så sent som 3. desember i år. Overskriften er: « Nesten billigst uten moms », altså den norske maten. Det vises i en oversikt til at hvis en ser bort fra det som er moms, er det bare to land som har billigere mat, og det er Danmark og Tyskland. Matvareprisene i de andre landene ligger over de norske prisene. Det er faktisk slik at i dag går det med lønn for en arbeidstid på 2 timer og 16 minutter for å betale den maten en skal ha i løpet av én uke. Går vi tilbake til 1984, var vi oppe i en arbeidstid på 4 timer. Sånn sett er vel ikke prisen på mat urovekkende i forhold til mange av de andre kostnadene som vi skal bruke lønningene våre til, slik som vi har det i Norge i dag.

       Jeg har ikke dermed sagt at det er et mål i seg selv å ha dyr mat, men det er et mål å gi dem som produserer denne maten, økonomiske muligheter til å oppfylle de vilkår og de forutsetninger som forbrukerne stiller i forhold til at det blir levert et kvalitetsprodukt som man ønsker å finne i matvarehyllene når man skal handle. Sånn sett er statsråden av den formening at norske forbrukere faktisk er villig til å betale den prisen matvarene i dag koster, for å få produkter som er noen av de beste en kan finne på markedet i dag.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Petter Løvik (H) : Eit levande og robust landbruk er både ønskjeleg og nødvendig for landet vårt, men overføringar åleine kan ikkje sikre landbruket. Vi må få eit anna syn på og andre haldningar til bonden og landbruket både i politikken, i samfunnet og hos landbruket sjølv.

       Statsråden var inne på at rekrutteringa til denne næringa er dårleg, og det synest eg er veldig trist. Men vi kan stille oss spørsmålet: Kor mange flinke, kreative ungdommar vil inn i ei næring der alt er bestemt av andre - pris, produkt, omsetningsledd, og der ein ikkje får bestemme over det bruket ein bygger opp gjennom eit langt liv med hardt arbeid, men kan risikere at det blir selt til ein nabo ein aldri har likt særleg godt? Høgre sin resept på dette er å få tilbake den frie, stolte bonden ved å styrkje eigedomsretten og ved å verne friheit og sjølvråderett.

       Tidlegare statsminister Jagland sa medan han enno var statsminister til Drammens Tidende 5. mars i år: « Bøndene er jo blitt mer eller mindre statsansatte. » Deler statsråden Jagland sitt syn, eller kanskje heller - som eg håpar - Høgre sitt syn på bonden som ein sjølvstendig, fri næringsdrivande? Eg finn ingenting om dette i innstillinga frå mellompartia, og heller ikkje statsråden var inne på dette med eit ord i sitt innlegg.

Statsråd Kåre Gjønnes : Statsråden deler det synspunktet at denne næringen ikke kan overleve bare på overføringer, og det er heller ikke slik det er. Det er fremdeles opp til den enkelte bonde å skaffe seg inntekter innenfor de rammer som blir bestemt politisk. Sånn sett har den bonden som driver best, som gjør den beste jobben, også den beste inntekten. Slik er det også i dag.

       Jeg vil også føye til at det nå engang er slik at kanskje nettopp disse næringsutøvere er de som gjennom samvirketiltak har vært vant til å utøve størst form for solidaritet, der man på eget initiativ innenfor egen virksomhet utjevner kostnader mellom brukerne, slik at det skal være rom for både de store, de som har store bruk å høste av, og de små, som også har lengre vei for å levere sine produkter, f.eks til samvirkeorganisasjonenes omsetningsledd eller andre som tar imot disse produktene. Slik sett har solidaritetstanken vært særdeles godt utviklet innenfor denne næringen. Og mitt håp er at denne solidaritetstenkingen fremdeles vil finnes innenfor en næring som har hatt en veldig sterk trøkk økonomisk de seinere år. Hvis ikke, vil nemlig mange falle fra, spesielt blant dem som har små enheter å høste av, og der det koster mest å få produktene fram til omsetning. Det er samspillet mellom overføringer og det som tas ut av markedet. Hvordan fordelingen blir, er en del av de jordbruksforhandlinger som føres hvert år.

Karin Andersen (SV) : Når nå muligheten for å importere dyr til Norge uten å ha dem i karantene er der, frykter SV et økt smittenivå i norsk landbruk, og jeg har skjønt at også sentrumsregjeringa deler den frykten. Dyrehelsa i Norge har jo vært et stort konkurransefortrinn for norsk landbruk. SV er svært bekymret og har i dag lagt fram et forslag som kan synes ganske dramatisk, men jeg tror faktisk det er nødvendig. Jeg kunne ønske å få statsrådens vurdering av situasjonen for norsk dyrehelse og få vite hvilke tiltak statsråden i tilfelle vil tilrå, og om han ser seg i stand til å vurdere dette forslaget som vi har lagt fram, der vi sier at tapsansvar bør legges på den som importerer dyr. Da tror vi rett og slett at ingen tør, og inntil vi får et annet regelverk, tror vi faktisk det er nødvendig.

       Så til det som står i innstillinga om desentralisert småskalajordbruk, som skal styrkes. Det forstår jeg at statsråden slutter seg til. Da vil jeg spørre om man har tenkt å videreføre den jordbrukspolitikken som har vært ført til nå, der man legger mer vekt på prisen i markedet og mindre vekt på budsjettstøtten. Min påstand er at da vil man ikke oppnå støtte til det desentraliserte småskalajordbruk i utkanten, som jeg forstår Regjeringa er opptatt av. Hvis man tenker seg å legge dette om, kunne man da tenke seg et tak for hvor store bruk man skal gi støtte til, for det er ikke politisk flertall for å øke overføringene til landbruket? Ville det ikke da være riktig å gi mer til de små og sette et tak for de store brukene? De klarer seg sjøl, de har god økonomi, og SV ser ingen grunn til at de skal få overføringer over statsbudsjettet.

Statsråd Kåre Gjønnes : Som Stortinget kjenner til, vil det, når det gjelder EØS-avtalen og veterinær sektor, komme en avtale til behandling i Stortinget i løpet av vårsesjonen. Dette må vi forholde oss til, og så vidt jeg har forstått, er det et klart flertall her i Stortinget for at denne avtalen skal bli vedtatt og få virkning i Norge. Det betyr at vi må styrke kontrolltiltakene på nasjonal side, og det er det lagt opp til. Blant annet med tilleggsbevilgningsforslagene i budsjettet fra regjeringen Bondevik tar vi sikte på å ivareta dette ansvaret. Øvrige tiltak som måtte være nødvendige, vil vi komme tilbake med i forbindelse med stortingsproposisjonen om denne avtaleteksten som Stortinget skal behandle. Så det vil Stortinget få anledning til å drøfte.

       Når det gjelder import av dyr, ligger det en stortingsproposisjon til behandling her i Stortinget som bl.a tar opp spørsmålet om maksimalsatser for erstatning for slike dyr. Så dette vil Stortinget få anledning til å drøfte gjennom behandling av den proposisjonen.

       Når det gjelder hvilke bruk som skal ha prioritet framover, er det min oppfatning at de som kanskje er verst ute å kjøre, er de som skal leve av jordbruket alene, og som ikke har inntekter utenfor bruket. Så det vil være helt feil hvis vi fører en landbrukspolitikk som fører til at de som har jordbruk som heltidsyrke, skal bli de første som må gi opp og gå ut av næringen. Det ville være en innretning på landbrukspolitikken framover som statsråden ikke ønsker.

Torstein Rudihagen (A) : Sentrumspartia har over lengre tid uttrykt at det er behov for ein ny kurs, og vi har oppfatta det slik at det er grunnlaget for at sentrumspartia fann saman og laga eit regjeringsalternativ. Eit av dei områda der kritikken mot arbeidarpartiregjeringa var sterkast frå sentrumspartia, iallfall ute i distrikta, var landbrukspolitikken. Eg er, som landbruksministeren, glad for at vi i næringskomiteen har skrive oss saman med sentrumspartia om målsetting og tiltak i landbrukssektoren - i håp om ein landbrukspolitikk som eg, i motsetning til landbruksministeren, ikkje kan sjå har nokon vesentleg endra kurs i forhold til det som den førre regjeringa stod for. Landbruksministeren gir uttrykk for nye signal og håp om oppslutning om ei ny retning i landbrukspolitikken, men Arbeidarpartiet har jo uttrykt den målsettinga at inntektsutviklinga i landbruket skulle følgje inntektsutviklinga til befolkninga elles. Vi ønskjer å føre ein landbrukspolitikk - og har gjort det heile tida - som tar vare på busettingsstrukturen rundt omkring i landet.

       Så spørsmålet mitt er: Kva er eigentleg den nye landbrukspolitikken og den nye kursen? Skal produksjonsmåla endrast? Skal jordbruksareal utvidast, eller skal dei reduserast? Kva med prioritering av heiltidsbonden i forhold til deltidsbonden? Kva med anna jordbruksrelatert næringsutvikling osv. - eg kunne ha lista opp ei heil rekkje område.

       Mitt inntrykk er at sett frå posisjon kan ikkje Arbeidarpartiet sin landbrukspolitikk ha vore så skrøpeleg som den blei oppfatta som frå eit tilvere i opposisjon.

Statsråd Kåre Gjønnes : Det har faktisk vært et mål for statsråden å finne en plattform i Stortinget som kan gjøre at en kan ta små skritt i mer riktig retning enn før. Jeg oppfatter næringskomiteens innstilling slik at dette har Stortinget gitt invitasjon og mulighet til. Det innrømmes også i komiteen at et så viktig mål som inntektsmålet ikke har blitt fulgt opp. Det innrømmes i komiteens innstilling at her er det ting en skal ta igjen, og det vil da bli en utfordring for landbruksministeren å se på på hvilken måte han kan greie dette framover.

       Så vil jeg gjerne - med historisk tilbakeblikk - ha sagt at det ikke har vært vanskelig å finne likhetspunkt mellom Arbeiderpartiets og sentrumspartienes landbruksmål. De har skrevet seg sammen i innstillinger, og det har kommet til uttrykk i Stortinget. Det var også slik på virkemiddelområdet i lang tid. Så kom det et skifte, der en når det gjaldt virkemiddelbruken, fant fram til andre konstellasjoner i stortingssalen - mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg håper at det som nå kommer til uttrykk i næringskomiteens innstilling, kan gi mulighet til at en igjen finner fram til en virkemiddelbruk som tradisjonelle samarbeidspartnere på landbrukspolitisk side, sentrumspartiene og Arbeiderpartiet kan være enige om, i tillegg til målbeskrivelse, som jeg tror det har vært relativt stor enighet om. Jeg har sagt tidligere fra denne talerstol at jeg synes det var en dreining i det siste jordbruksoppgjøret i en retning der disse nærmet seg hverandre. Så for landbruksministeren er det et mål at denne alliansen på nytt kan bygge seg opp i norsk landbrukspolitikk, for jeg tror det er den sikreste støtte for disse distriktsnæringene framover. Det er dog et paradoks at det i denne sammenhengen og i denne budsjettbehandlingen er det andre partier - Høyre og Fremskrittspartiet - som har løftet budsjettet over Arbeiderpartiets ramme.

       Jeg skal i løpet av de fem minuttene jeg har til disposisjon, forsøke å si noen ord om ramme 10, Fiskeridepartementet. Jeg er glad for at det er enighet om å forbedre fiskebåtfinansieringen ved å få på plass kontraheringstilskuddet på 75 mill. kr. Jeg er ikke like glad for at 25 mill. kr i kondemneringstilskudd er tatt med i støtteavtalen. Det kommer som et tilskudd over fiskeriavtalen, og det er negativt for næringen. Likeså er det mangel på samordning mellom Fiskeridepartementets kontraheringstilskudd og Kommunaldepartementets investeringstilskudd. Det er mangel på samordning, og det er mangel på penger i begge systemene.

       Stortinget har ved flere anledninger slått fast at bosettingsmønsteret skal ligge fast. Jeg vil herved gjøre oppmerksom på at det er fiskerinæringen som er hovedgarantisten for det bosettingsmønsteret vi har i Kyst-Norge i dag. Dette er et faktum som det ikke går an å se bort fra. Denne næringen, med sin aktivitet i nær sagt hver krok og krik i Kyst-Norge, bidrar med en verdiskaping i samfunnet som i stor grad har blitt undervurdert. Dette gjelder også i stor grad havbruksnæringen, som mer og mer er blitt en bærebjelke i Kyst-Norge, i tillegg til den generelle fiskerinæring. Den kystverneplanen som ligger på bordet, er den største fare for denne næringens videre utvikling og verdiskaping.

       Fiskeriavtalen på 115 mill. kr kan ikke regnes som subsidier til en næring. Jeg nevnte nettopp de 25 mill. kr til kondemnering som ligger inne der. Det er en liten post som gjelder føring av fisk - ja, det skulle bare mangle at samfunnet ikke skulle bidra med noen kroner til råstoffutjevnende tiltak i spesielle tilfeller.

       Jeg skal så nevne litt om Norges posisjon internasjonalt, og den rolle vi har som ressursforvalter. Norge er en nasjon som nyter stor anseelse internasjonalt for sin forvaltningsstrategi. For å ha fortsatt god kontroll med vår forvaltning må vi ha en skikkelig fiskeriforskning. Jeg savner i dette budsjettet en handlingsplan for å få satt på dagsordenen en skikkelig oppgradering av fiskeriforskningen. De variasjoner som er i tilrådningen fra Havforskningsinstituttet, vitner om at noe er fundamentalt galt. Når det kun er 14 årsverk til å håndtere alle fiskebestander, sier det seg selv at dette er for svakt - og jeg ser fram til at det blir et skikkelig løft ved neste budsjett.

       Jeg er videre skuffet over at komiteen ikke kunne gå inn for å øke kap. 1040 post 70 fra 1 mill. kr til 2,5 mill. kr, som er nevnt i forslaget mitt. Det ser ikke ut som om komiteen har forstått hva som rører seg ute i verden. Den økningen jeg foreslo, gjelder informasjon ikke bare om sel og hval, men også om fiskeri generelt. Det er nå i gang en kampanje mot kommersielt fiskeri, og det dreier seg om de samme organisasjonene som vi slåss mot i hvalsaken. Og for å sammenlikne: Det foreligger forslag fra energi- og miljøkomiteen på 33.186.000 kr i støttetiltak til drift av frivillige organisasjoner. Dette er en økning på 10 %, og i tillegg kommer økning av grensene for moms og skattefritak for frivillige organisasjoner. Når vi da skal bruke bare 1 mill. kr internasjonalt for å informere om norsk offisiell politikk på forvaltningsområdet, blir jeg litt matt - jeg kan ikke noe for det.

       Jeg må bruke anledningen til å fortelle forsamlingen om hva som skjer internasjonalt. På CITES-møtet i Zimbabwe i sommer fremmet USA et forslag om å nedsette en arbeidsgruppe som skulle se på å innlemme alle marine arter på listen over truede dyrearter. Listingen skal gjelde alle arter som reduseres med 50 % over tre generasjoner eller ti år. Dette er så alvorlig for Kyst-Norge at det er en katastrofe dersom det skjer. Og forslaget ble nedstemt i år, men det kommer opp igjen om to år. Det var bare så vidt det ikke fikk flertall. Det blir da enda mer ufattelig at vi ikke har råd til å informere om vår viktigste eksportnæring etter olje.

       Miljømerke er et blindspor. Hvem skal sette kriteriene? Dersom det er de samme organisasjonene som vi har slåss mot i hvalsaken, vet vi jo hvordan det vil gå. Jeg ser med skrekk og gru på at fiskerinæringen skal bli styrt av CITES, IUCN eller WWF. Her må Regjeringen være våken og bevilge de penger som er nødvendig for å ivareta våre nasjonale interesser.

Bjarne Håkon Hanssen (A) : Til tross for svært gode tider i norsk økonomi generelt opplever mange distrikter i landet tilbakegang i folketall. Fra mange områder beskrives en situasjon med økende fraflytting. Dette skjer samtidig med en nedgang i fødselsoverskuddet. Dermed får vi en klar tilbakegang i folketallet i mange kommuner.

       Tilbakegangen er ofte sterkest i områder som fra før av er marginale i forhold til bosetting. Selv en relativt liten nedgang i folketallet kan derfor føre til at bosettingsmønstret endres vesentlig. Et stort flertall i Stortinget er opptatt av å snu denne trenden. Jeg tror de fleste i denne salen vil være enig i at fundamentet for all bosetting ligger i lokale arbeidsplasser. Næringsutvikling er derfor det sentrale stikkord også i debatten om bosetting. Både regjeringen Jagland og regjeringen Bondevik foreslår i sine budsjettproposisjoner en reduksjon i bevilgningene til kapittel 2425 - SND og fylkeskommunene. Dette er SNDs distriktspolitiske virkemidler som gis over Kommunaldepartementets budsjett.

       Reduksjonen har selvsagt sammenheng med behovet for å holde de offentlige utgiftene under kontroll. Men samtidig har man styrket innsatsen på andre distriktspolitiske områder i dette departementet. Likevel tror jeg at store deler av Distrikts-Norge vil oppleve reduksjonen i SNDs distriktspolitiske virkemidler som et dårlig signal sett i lys av de økte utfordringene man opplever med fraflytting og stagnasjon.

       Derfor finner jeg grunn til fra denne talerstol å understreke det flertallet i komiteen har sagt om hvordan SNDs distriktspolitiske virkemidler nå må fordeles på de enkelte fylker. Flertallet forutsetter nemlig at Kommunaldepartementet i sin tildeling av rammer til de enkelte fylker må prioritere de områder som har de største utfordringer i forhold til fraflytting og bosetting. Sagt med andre ord: Når rammen reduseres, må bruken i sterkere grad prioriteres.

       Et flertall i komiteen tar denne tenkningen med seg også til SND-kapitlene på Næringsdepartementets budsjett. Her sier de at de vil

« be Regjeringa vurdere kor vidt SND sitt verkemiddelapparat i større grad kan konsentrerast om dei områda som opplever sterkast tilbakegang i folketalet ».

       Arbeiderpartiet har klare forventninger til Regjeringens prioriteringer på disse områdene.

       Samtidig må jeg si at jeg synes det er oppsiktsvekkende at regjeringspartiene i dag sannsynligvis kommer til å stemme ned Arbeiderpartiets forslag om en forsiktig påplussing på 10 mill. kr til de distriktspolitiske virkemidlene i SND. Ved Stortingets budsjettbehandling i 1997 var nettopp dette budsjettkapitlet et av hovedsatsingsområdene for ikke minst Senterpartiet. I komiteens merknader til kap. 2425 - SND og fylkeskommunene - skriver Senterpartiets representanter om 1997-budsjettet følgende:

       « Disse medlemmer er grunnleggende uenig i Regjeringens nærings- og strukturpolitiske kurs fordi denne etter disse medlemmers syn overlater mer makt til markedet, fremmer sentralisering og øker forskjeller mellom grupper og geografiske områder. »

       På denne bakgrunn foreslo Senterpartiet for et år siden å heve tilskuddsbevilgningen til 881 mill. kr. Ved årets budsjettbehandling stemmer de for en bevilgning på 702 mill. kr, og stemmer altså mot en økning til 712 mill. kr.

       Men uansett arbeidet med ny næringsutvikling i Distrikts-Norge vil basisen for bosetting fortsatt ligge i primærnæringene. Sett med mitt utgangspunkt er det ikke mulig å se for seg et levende Bygde-Norge uten et sterkt distriktslandbruk. I store deler av landet er det nettopp landbruket som er grunnlaget for bosetting. Tar man bort dette grunnlaget, vil også den private og offentlige servicenæringen kollapse, og dermed vil lokalsamfunnene forvitre.

       Derfor finner jeg grunn til å trekke fram det komiteens flertall har sagt om landbruket i sin innstilling. For det første slår komiteen fast at de hovedlinjer som ble nedfelt i St.prp.nr.8 (1992-1993), legges til grunn for landbrukspolitikken også i tida som kommer. Etter min mening betyr det først og fremst en tilslutning til den fordelingsprofil som har preget de senere års landbruksoppgjør. Denne profilen har ført til en dreining i bruken av de offentlige tilskuddene til landbruket. Det har skjedd en utjevning i inntektsmulighetene til fordel for de arbeidskrevende produksjonene i distriktene og til ulempe for f.eks kornproduksjon her på østlandet.

       Samtidig vil jeg understreke at det er viktig at aktørene i næringen blir styrket i sin tro på framtida. Det kan skape nødvendig optimisme i Bygde-Norge. Ungdommen må ha lyst til å føre gårdstradisjonene videre, det må investeres fornuftig for framtida på det enkelte bruk, samtidig som det må satses på bygdemobilisering og bygdeutvikling.

       Stortinget må gi sitt bidrag i arbeidet med å skape framtidstro i bygdene våre.

       På denne bakgrunn må det være et positivt signal for næringen at et stort flertall i komiteen uttaler at de er opptatt av å styrke inntektsutviklingen i landbruket. Dette er også i tråd med årets framforhandlede jordbruksavtale mellom staten og Norges Bondelag. Jeg føler behov for å understreke at både Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har lagt vekt på at man skulle skrive en felles merknad om jordbrukspolitikken i forbindelse med behandlingen av årets statsbudsjett. Dette tror jeg er et viktig signal til Distrikts-Norge, fordi landbrukspolitikken må finne sin utforming i aksen sentrum-Arbeiderpartiet. Det går også klart fram av komiteens innstilling, der både Høyre og Fremskrittspartiet signaliserer ytterligere kutt i bevilgningene til landbruket.

Ivar Kristiansen (H) : Etter å ha hørt på debatten så langt i dag, forstår en at det sannsynligvis er all grunn for norsk handels- og næringsliv til å se med relativt fryktsomme øyne på neste års budsjett. Med de byrder som årets budsjett legger for fremtiden, tror jeg ikke det blir sånn som sentrum sier, at 1998 vil være et unntaksår, og at lettelsene skal komme i 1999. Jeg er redd for at tilfellet kommer til å bli det stikk motsatte, og at vi gjør oss mer og mer avhengig av en durabelig oljeøkonomi. Spesielt tror jeg det vil komme til å gi seg det utslag at eksisterende næringsliv i Fastlands-Norge må betale fakturaen over ekstra kostnader i forbindelse med valgløfter som vil gi høyere skatter og avgifter i årene som kommer. Summen av dette er naturlig nok en verre økonomisk situasjon for dem som i dag burde ha fått anledning til å skaffe seg større egenkapitalbasis for letter å kunne gå fremtiden i møte. Når det gjelder utenlandsk interesse for å investere i norsk næringsliv, ser vi i dag ikke minst på børsen en tendens til at vi antakelig har nådd toppen. Vi skulle antakelig ha brukt disse gode årene til å omstille oss, kuttet en god del i de overføringene som er i dag, i en situasjon med tilnærmet full sysselsetting, vi burde ha gjort oss i stand til å omstille oss for å styrke næringslivet slik at det kan å møte en lavkonjunkturbølge.

       Jeg legger merke til at Arbeiderpartiets representanter bruker alle sine innlegg til å kritisere sentrumsregjeringens budsjett og viser til en serie brutte valgløfter. Det har de selvfølgelig rett i. Men dette er i beste fall ikke noe annet enn en tåkelegging av eksisterende situasjon rundt deres eget budsjett, og jeg kan ikke oppfatte dette som noe annet enn rene og skjære krokodilletårer fra Arbeiderpartiets side. I hovedinnleggene fra Arbeiderpartiets representanter brukes det faktisk mest tid på å snakke om virkningene av kontantstøtten.

       Når de ellers omtaler fiskeri- og landbrukskapitlene i budsjettet, får det på mange måter nærmest preg av at begge disse næringene er bortimot vernede næringer. Når vi ser på situasjonen rundt fiskerinæringen, er det egentlig veldig beklagelig. Norge er faktisk et av de svært få land i Europa som har et betydelig netto overskudd av mat, som vi eksporterer. I det hele tatt er det den gigantiske verdiskapingen som fiskerinæringen står for, som skaper denne situasjonen. Det er svært beklagelig at denne næringen i dag ikke mottar større overføringer enn at det er for lommerusk å regne sammenlignet med hva alskens andre næringer får av gigantiske overføringer fra staten, når den er i en situasjon hvor det er behov for fornyelse. Når fiskeriministeren nå selv heldigvis har kommet på banen og gitt uttrykk for at det er behov for å ruste opp flere landanlegg, få flere landanlegg, få mottaksapparat osv. på plass, må man se på det eksisterende regelverk, som er til hinder for investeringer innenfor fiskerinæringen. Vi har en relativt nedslitt flåte og ikke minst nedslitte landanlegg, og i tillegg ser vi at vi har problemer med rekruttering av folk som skal jobbe om bord. Det er mitt håp, når vi har en næring som etterspør kapital, og vi faktisk også har kapital som ønskes satt inn i næringen, at statsråden ikke har et ortodoks syn på det regelverk vi har i dag, og at det kan endres slik at det blir åpnet for større og bedre investeringer innenfor fiskerinæringen.

       Jeg syns også det i dag er all grunn til å minne mellompartiene om at de bør tone ned all den høyttenkningen som foregår, som i sum bør gi næringsliv og handel grunn til å se relativt usikkert på fremtiden, jf. lørdagens utspill fra næringsministeren, som sier at Venstre ikke kan leve i en regjering som ikke tar prinsippene fra Grønn skattekommisjon innover seg, og at man til våren vil se på hvordan dette skal komme på plass, og man slenger ut av seg beløp på 10 milliarder kr som skal hentes ut av eksisterende næringsliv.

       Til slutt vil jeg minne om at det er svært beklagelig at man ikke tar høyde for å gi norsk skipsfart samme konkurransevilkår innenlands som det man ser at skipsfartsnæringen i andre land har som rammevilkår. Det er mitt håp, når man kommer så langt at man skal se på revidert nasjonalbudsjett til våren 1998, at man da kan rette opp de feil det er lagt opp til når det gjelder norsk skipsfartsnæring.

Statsråd Peter Angelsen : Totalt sett framstår fiskerinæringen i dag som en lønnsom og tilnærmet subsidiefri næring. Den er i dag Norges største eksportnæring utenom petroleumssektoren med en samlet eksportverdi på over 22 milliarder kr for foregående år. Eksportverdien er økende, og den er basert på en fornybar ressurs. Således er utviklingen i næringen av stor betydning for landets totale økonomi også på sikt.

       Den positive utviklingen har skjedd veldig raskt. Gjennomsnittlig årlig realvekst i eksportverdi og førstehåndsverdi innenfor tradisjonelt fiske har på 1990-tallet vært på ca 7 %. Førstehåndsverdien i havbrukssektoren har hatt en gjennomsnittlig realvekst på ca 5 % pr. år. Statsstøtten til fiskerinæringen er i samme perioden redusert med ca 90 %

       Regjeringen ønsker å legge til rette for flere og varierte arbeidsplasser i Kyst-Norge. Fiskerinæringen har fortsatt store utviklingsmuligheter, og det er viktig at myndighetene bidrar positivt til denne utviklingen. Det er bare en lønnsom næring som kan gi trygghet for verdiskaping, arbeidsplasser og bosetting i Kyst-Norge. En variert og moderne fiskeflåte, med hovedvekt på kystflåten, er sammen med en fleksibel fiskeindustri med små og mellomstore anlegg den kombinasjonen som gir best grunnlag for verdiskaping og sysselsetting i fiskeriene, og dermed grunnlag for bosetting i våre mange kystsamfunn.

       I likhet med mine forgjengere i fiskeriministerstolen på 1990-tallet vil også jeg ha som en grunnleggende forutsetning at vi skal drive en ansvarlig ressursforvaltning. Norske fiskerier og fiskeindustri kan bare sikres ved en langsiktig ressursforvaltning i et nært samarbeid med andre nasjoner. Jeg er glad for at næringskomiteen deler dette synet.

       De viktigste kvoteforhandlingene for 1998 er nå på plass. De største utslagene blir innenfor torskesektoren der de norske kvotene på torsk og hyse nord for 62 o N i 1998 vil ligge vel 20 % lavere enn i 1997. Av hensyn til bestandssituasjonen blir også seikvoten i Nordsjøen redusert. Det er behov for økt forskningsinnsats når det gjelder torsk og hyse i hele Barentshavet, noe som kan bidra til å redusere usikkerheten knyttet til bestandsanslagene. For øvrig vil jeg ta initiativ til å få utredet grunnlaget for et mer langsiktig og mer gjennomsnittlig uttak av de forskjellige bestandene.

       Innenfor sildesektoren blir det samlet sett små forandringer i fangstmulighetene til neste år sammenliknet med i år. Kvoten på norsk vårgytende sild går noe ned, men samtidig øker kvotene for både makrell og nordsjøsild.

       En av utfordringene fiskerinæringen står overfor, er å øke fornyingstakten i fiskeflåten, særlig gjelder dette fartøyene på mellom 15 og 34 meter, der det er et stort innslag av gamle fartøyer. Jeg har merket meg at næringskomiteens syn er at den gjennomsnittlige alderen på fiskeflåten nå er blitt altfor høy. Jeg er glad for at næringskomiteens flertall ser positivt på de grep Regjeringen foreslår for å stimulere til nødvendig fornyelse av fiskeflåten, og dermed gir sin tilslutning til Regjeringens forslag om å bevilge midler til kontraheringstilskudd, utvidelsen av rammen for grunnfinansieringslån i SND til fiskeriformål og til kondemneringstilskuddet over støtteavtalen.

       Innenfor havbrukssektoren legger Regjeringen stor vekt på at lakseavtalen med EU overholdes. Avtalens prisklausul er for tiden under press på grunn av prisutviklingen i det europeiske markedet. Det er nå viktig at oppdrettsnæringen er seg sitt ansvar bevisst og etterlever avtalen. Dette er et ansvar som alle bør kjenne, både stor og liten, eksportør så vel som oppdretter. Fra myndighetenes side er det allerede bestemt at fôrkvoteordningen vil bli videreført til neste år. Jeg mener det er viktig å følge en forsiktig linje, og det er lagt opp til en svært moderat økning i neste års fôrkvoter.

       Jeg har merket meg at komiteen har en kommentar om at rømt oppdrettslaks kan være en fare for villaksstammene. Det er nok riktig at man fra forskersiden ser en viss fare i stor rømning av villaks, men jeg vil reservere meg mot måten som komiteen har uttrykt seg på. Det er ikke slik at villaksstammene i dag er truet av oppdrettslaksen. Det vil fra myndighetenes og næringens side bli lagt opp til strenge vilkår når det gjelder oppdrettsanleggenes innretning, som skal sikre at rømning ikke skjer.

       Det er viktig å nytta verkemiddel som stimulerer næringa til å ta dei eldste båtane ut av produksjon, samtidig som det vert bygt nye fartøy. Saman med fiskebåtfinansieringa i SND og kommunale næringsfond vil dette gjera sitt til å auka fornyingstakten i flåten.

       Fiskeriministeren uttrykte nett no i innlegget sitt ei viss uro knytt til skattleggingsgrunnlaget for ulike fiskeslag. Det er ei uro som eg deler.

       Meiner fiskeriministeren at ei fordeling på 25 mill. kr til kondemnering, som er innbakt i fiskeriavtalen, og samtidig tre gonger så mykje i kontraheringsstønad vil forhindre at kapasiteten i flåten vert bygd ytterlegare opp?

Statsråd Peter Angelsen : La meg si at det på et rent generelt grunnlag kunne være ønskelig med mer midler både til kontraheringstilskudd og til kondemneringstilskudd. Men fra departementets side mener vi at dette er en god begynnelse for å sette i gang en prioritert og målrettet fornying av fiskeflåten, og fra Regjeringens side har vi prioritert fartøyer på mellom 15 og 34 meter.

       Når det gjelder kapasitetstilpasningen for den konsesjonsbelagte flåten, dvs. alle fartøyer over 34 meter og noen med kortere lengder, er det slik at ingen kan fornye et fartøy uten å overføre fiskerettighetene fra det gamle fartøyet. Dermed blir det rederens ansvar å ta det gamle fartøyet ut av fiskeriene. I den fornyingen ligger det altså ikke noen kapasitetsøkning.

       Vi har i tillegg innenfor havfiskeflåten en såkalt enhetskvoteordning, hvor rederne kan ta ut to fartøyer for å bygge ett nytt og beholde kvotene for de to fartøyene i et visst antall år, 13 år. Så slik sett har vi en selvfinansieringsordning for å tilpasse kapasiteten i den havgående flåten.

       Kondemneringsordningen vil først og fremst være nødvendig for den såkalte ikkekonsesjonsbelagte flåten - den som jeg har nevnt, som vi har prioritert. Sånn sett står egentlig de to beløpene svært godt i forhold til hverandre, med 25 mill. kr i kondemneringstilskudd og 75 mill. kr i kontraheringstilskudd.

Terje Søviknes (Frp) : Som statsråden var inne på, har havbruksnæringen utviklet seg i særdeles positiv retning de siste årene. Imidlertid står næringen nå overfor endringer i rammevilkårene som kanskje ikke har vært belyst godt nok.

       Det ligger et forslag på bordet om å endre reglene for beregning av oppdrettsvolum og fisketettheten i oppdrettsanleggene. Fra å beregne fisketetthet for hele anlegget totalt, altså pr. konsesjon, skal en gå over til å beregne fisketetthet i den enkelte merd.

       Når en i tillegg beregner det merdvolumet som en går ut fra ved å bruke en formel der en tar overflateareal og multipliserer det med en dybde på seks meter for å få et gjennomsnitt, gir det veldig skjeve utslag. I de aller fleste anlegg har en i dag oppdrettsmerder med dybde på to-tre ganger den dybde jeg her refererte, altså opp mot 20, kanskje 25 meter. Det er helt normalt. En har altså en beregningsmetode som gjør at fisketettheten reelt sett blir langt lavere enn det en får ved hjelp av beregningsmetoden, og en vil på en måte tvinge oppdretterne til å fordele fisken på flere merder, noe som selvfølgelig øker kostnadene ved driften av anlegget. En får økte fôrkostnader, som også har negative miljøaspekter ved seg, en får behov for flere merder, altså flere nøter, og rensing ikke minst for å unngå groe på disse, og en får i tillegg selvfølgelig behov for mer arbeidskraft. Dette vil samlet sett svekke konkurranseevnen til næringen og medføre unødvendige kostnader.

       Mitt spørsmål til statsråden blir om han vil foreta en ny vurdering av dette regelforslaget og eventuelt bidra til å hindre at næringen blir påført unødige kostnader som vil svekke konkurranseevnen overfor utlandet.

Statsråd Peter Angelsen : Tetthetsforskriftene ble i sin tid laget for å forhindre at det ble satt for mye fisk i merder, som det fra vitenskapelig hold helt klart ble sagt kunne være medvirkende til mer stress hos fisken og lettere utbrudd av sykdom. Så jeg har oppfattet det slik at næringen egentlig ikke er uenig i at man har slike forskrifter.

       Så til det representanten Søviknes var inne på når det gjaldt målingen av den enkeltes konsesjonsvolum. Det er klart at utviklingen i næringen har ført til at det man kommer fram til med de målereglene man har, ikke står i forhold til det reelle volum i et oppdrettsanlegg. Det er arealet multiplisert med 0,85 ganger dybden på 5 meter som gir kubikkinnholdet, mens merdene gjerne har en dybde på opptil 20-30 meter.

       Departementet har nå hatt ute på høring endring av tetthetsforskriftene. Man skal forsøke å tilpasse tetthetsforskriftene i forhold til det reelle volum man har i oppdrettsanleggene. Departementet har ennå ikke tatt stilling til eller sett ferdig gjennom de høringsuttalelsene som er kommet inn. Vi vil derfor ta stilling til det på et senere tidspunkt. Det er ikke meningen med de nye forskriftene å endre rammebetingelsene for næringen, men å få forskrifter som er i tråd med den reelle situasjonen man har i oppdrettsnæringen i dag.

Ivar Kristiansen (H) : Som jeg var inne på i tidligere innlegg, preges fiskerinæringen, som er landets nest største eksportnæring, av en meget foreldet flåte og til dels nokså nedslitte landanlegg. Det preger næringen at man har en manglende rekruttering til denne næringen - den er blitt relativt lite attraktiv for ungdom i Kyst-Norge, som faktisk trengs sårt til denne næringen. Det pekes på dårlig arbeidsmiljø som en av faktorene for manglende rekruttering.

       Mangel på kapital er hovedårsaken - blir det vel objektivt sagt fra de aller fleste - til at man har problemer. Vi har en høy gjennomsnittsalder på flåten, den nærmer seg 30 år. Hittil har det vært håp om og tro på at staten skulle stå for og sørge for rekrutteringen av kapital. Jeg tror man i dag har dokumentasjon nok på at staten gjennom de siste antall tiår ikke har maktet denne rollen og heller ikke vært i stand til dette - og den bør ikke være i stand til dette heller, etter min oppfatning.

       Vil statsråden kunne tenke seg å se på alternative ordninger for å skaffe kapital til denne næringen? Det er en næring som han selv har vist til har behov for å få større kapasitet og bedre arbeidsmiljø og gjøre seg mer attraktiv for dem som skal leve og virke og bo i Kyst-Norge. Jeg håper at han kan ta initiativ til å sørge for å skaffe kapital. Det er mange som ønsker å investere i fiskerinæringen, men da må de få anledning til å gjøre det og ikke bli stoppet ved politiske hinder og vedtak. Jeg håper at det ikke er statsrådens ønske at det er staten og SND som skal stå for kapital til fornyingen av denne næringen. Hvis det er det som er tilfellet, må vi vente i nokså mange tiår før vi kan se fremskritt i det hele tatt.

Statsråd Peter Angelsen : Regjeringen vil i løpet av vårsesjonen legge fram en melding om fiskeripolitikken der de viktigste sidene ved hele næringen vil bli gjennomdrøftet, også spørsmålet om fornying av flåten og investeringer på landsiden.

       Det er i hvert fall mitt utgangspunkt at man fortsatt skal legge vekt på å ha en lokaleid næring og en lokal fiskereid flåte, med de nødvendige dispensasjonsordninger som skal til for å få en regional stabilitet i flåten.

       Fra næringens side så har det vært hevdet etter at vi fikk det nye skatteregimet, at det er dårlig tilpasset behovet for næringen, og at næringen har behov for avsetningsmuligheter på grunn av de svært svingende inntektene fra år til år. I Senterpartiet forsøkte vi for et par år siden å gjøre noe med det og foreslo for Stortinget å få opprettet avsetningsordninger for fiskerne, slik at de kunne bygge opp egenkapital til investering i egen bedrift. Dessverre var Høyre et av de partiene som var mest ivrig for å gå imot det, og det ble nedstemt i Stortinget.

       Vi vil også se på på hvilke måter det vil være mest riktig å tilføre næringen egenkapital, og jeg ser ikke bort fra at skatteregimet vil være en av de tingene som vil bli drøftet. Det har fra næringens side vært reist klare krav om at man må få til bedre ordninger i forbindelse med oppbyggingen av egenkapital i næringen og i forbindelse med fornyelsen av fiskeflåten spesielt.

       Det er i hvert fall det utgangspunktet vi har for bruken av de midlene som er i dag, men jeg ser ikke bort fra at det kan også bli brukt av de 50 mill. kr kort og godt til ren kondemnering. Men hovedvekten vil bli lagt på å få utløst egenkapitalen i de gamle fartøyene for å få fornyet flåten. Det er vel også situasjonen når man ser de ledige fartøykvotene man får for torsk, at det er fartøyer som er blitt så gamle at de går ut av fiskeriene av seg sjøl. Det synes jeg for så vidt er greit. Det er naturlig, og det er ikke statens ansvar å sørge for at de ikke skal gjøre det.

Karin Andersen (SV) : Jeg vil henlede oppmerksomheten på et generelt miljøproblem, et problem som er stort for fisket og kanskje spesielt for oppdrettsnæringen. Det er at det stadig blir flere skip langs norskekysten som ikke oppfyller generelle krav til sikkerhet og kvalitet om bord. Det er båter under bekvemmelighetsflagg, hvor det er ulike eierskapsformer. Det har allerede vært ulykker langs norskekysten som har gitt oss erfaringer med dette.

       Noe av problemet her er å finne fram til eierskapet. Hvem er det som i så fall har ansvaret? Vi vet at kontrolltiltak har en forebyggende effekt, men hvordan skal man få en bedre kontroll med dette? Opplysninger fra flaggstatsregisteret er ikke nok. Det må også stilles krav til flaggstaten om å gi opplysninger om hvem som står bak selskapene, og hvem som er registrert som eiere. Problemet med å finne de ansvarlige bak « Scandinavian Star »-ulykken er et eksempel på manglende kontroll med eierskap til skip, og at det er et omfattende problem.

       Forurensningen som skjer utenfor norskekysten etter slike ulykker, kan også lett forplante seg til våre naboland, både Sverige og Danmark og kanskje også enda lenger. Og fordi skader fra skip som ferdes i norske farvann, også kan bli knyttet til andre land, er det en fordel med lik praksis. En lik praksis i Norden vil kunne være et første steg for å få bedre kontroll med disse skipene. Synes da statsråden at det kunne være et bra initiativ, slik som SV har foreslått, at man etablerer en felles nordisk praksis for kontroll med eierskap av skip for å få bedre kontroll med situasjonen når det gjelder skip som ikke holder kvalitetsmessige mål?

Statsråd Peter Angelsen : Representanten Karin Andersen var inne på et område som vedrører en annen statsråds ansvar, så jeg vet ikke hvor riktig det er av meg å gå noe særlig inn på de spørsmålene. Jeg må i så fall bare gi uttrykk for personlige synspunkter, og det er vel ikke noe interessant for Stortinget å få det fra en statsråd i en debatt som denne. Jeg kan ikke si noe annet enn at det er kjent at det har vært på gang en slik utredning, og at det er et nordisk samarbeid i gang for å få bedre kontroll med skipene.

       Jeg får forsøke å utnytte replikktiden min til å si ting jeg ikke fikk sagt i stad. Det går på hvorvidt fiskerinæringen er subsidiefri, og det er viktig. Det er flere fiskeriavtaler siden det var inntektsstøtte med i overføringene til fiskeriene. Det som ligger i dag, er strukturtiltak og støtte til fornying. Det må man se i sammenheng med at det i de markedene vi konkurrerer, og i de fiskerinasjonene vi konkurrerer med, som de europeiske, er betydelig støtte på disse nivåene. EU har bl.a en støtte på ca 4,5 milliarder kr pr. år nå i femårsperioden 1994-99 når det gjelder strukturtiltak og regionaltilskudd som går til fornying av flåten.

       I det lys er faktisk de midlene vi bruker fra norsk side for å holde næringen opprustet til å være en moderne næring, veldig små. Jeg tror man skal ha det med i tankene når man vurderer hvilket behov for støtte næringen har for å være oppdatert.

Karin Andersen (SV)
(fra salen):

       President! Jeg vil gjerne oppklare en misforståelse.

       Rita Tveiten (A) : Norsk næringsliv vert utfordra av ei sterk globalisering av verdsøkonomien og ei rask teknologisk utvikling. Difor må me utvikla næringspolitikken vår slik at den kan styrkja næringslivet vårt og føra til ny næringsverksemd.

       For Arbeidarpartiet er det auka kompetanse og evne til omstilling i små og mellomstore verksemder som har høg prioritet. Likeins er det avgjerande at dei som har gode idear, får nødvendig hjelp og rettleiing for at ideane skal kunna verta til produkt som kan gje grunnlag for nye arbeidsplassar. Arbeidarpartiet gjer no framlegg om å auka løyvinga til Bedriftenes Rådgivningstjeneste med 20 mill. kr, nett med det for auga å halda oppe hjelpeapparatet for nyskaparane og etablerarane, slik at dei kan få sine idear opp og fram til ei røynd som kan gje nye arbeidsplassar.

       Trass i at norsk næringsliv går svært godt, er det grunn til å streka under at ei stor gruppe etablerarar og småbedrifter ikkje har betalingsevne til å gå ut i den ordinære konsulentmarknaden for å kjøpa rettleiingstenester til marknadspris. Dei er i ein sårbar fase og treng støtte frå det offentlege. Det er neppe den private konsulentmarknaden som er under press, slik Høgre gjer eit nummer av.

       Rettleiing og rådgjeving til denne kategorien av verksemder må sjåast som eit svært viktig tiltak for å sikra sysselsetting og ei sunn utvikling når det gjeld lønsemd, ikkje minst i Distrikts-Noreg.

       Kunnskap om marknadsplassane ute i verda er også av vital interesse. Me må tilpassa vår produksjon og varene våre etter det folk spør etter. Ettersom vår eigen marknad er sterkt avgrensa, er me avhengige av å kunna eksportera varene våre. Her spelar Norges Eksportråd ei viktig rolle, særleg når det gjeld eksportørane sitt behov for støtte på grunn av manglande kompetanse og tradisjon innan eksportmarknadsføring. Eksportrådet har nær kontakt med næringslivet over heile landet. Målet for Norges Eksportråd sitt arbeid er å sikra sysselsetting og verdiskaping i Noreg ved å fremja norske næringsinteresser overfor utlandet. Eksportrådet skal vidare medverka til lønsam eksport og internasjonalisering og til at små og mellomstore verksemder kan få utnytta eksportpotensialet sitt.

       Eksportrådet skal også oppmuntra til satsing på nye og viktige marknader. I den samanhengen vil eg trekkja fram prosjektet Kultex. Kultex skal vera eit kompetansesenter i Norges Eksportråd som gjennom å byggja nettverk med norske kunstnarar og kulturverksemder hjelper til med målretta tiltak for å fremja eksport av norske kulturverksemder til utlandet. Her er det bokstaveleg talt snakk om orkestereffekt, eller synergieffekt, om presidenten heller vil det. Det er svært interessant at det er teke initiativ frå politisk hald til ei slik utviding av Eksportrådets arbeidsområde.

       Eg meiner det er verdt å vurdera om ikkje Eksportrådet også gjennom ein slik kompetanse kan auka sine inntekter ved at verksemder som skal lansera produkta sine på ein verdsmarknad, betaler for tenestene Kultex tilbyr, når dei vil bruka norske kulturprodukt i si marknadsføring. Det er kjent at fleire norske musikkgrupper gjer det skarpt i Austen. Kan hende kan deira posisjon i Austen gjera det lettare å selja meir av vår laks og andre fiskeslag. Eg er altså ikkje framand for tanken om å la Kultex ta seg betalt for den typen tenester.

       Det må likevel vera slik at bedrifter som er i ein fase der dei manglar økonomisk soliditet til sjølv å betala for marknadskunnskap i utlandet, kan få det til ein overkommeleg pris.

       Arbeidarpartiet er oppteke av at dette arbeidet skal førast vidare og vidareutviklast, og gjer framlegg om å styrkja Kap. 970 Eksportfremmende tiltak med 10 mill. kr.

       Reiseliv gjev grunnlag for mange næringsverksemder som overnatting, servering, transport, formidlingsverksemd, opplevinger og aktivitetstilbod som tilfredsstiller turistane og andre reisande sine behov. Reiselivsnæringa er i høgste grad ei næring som tek heile landet i bruk. Potensialet for nyskaping kan såleis gje nye arbeidsplassar i heile landet. Næringa består til dels av mange små bedrifter i lokalsamfunnet og er viktige kvinnearbeidsplassar. Også innan denne næringa gjeld behovet for kompetanseheving. Det er difor svært viktig at arbeidet med å styrkja samarbeidet mellom utdanningssystemet og næringa held fram.

       Også for reiselivet gjeld det at me har ein liten innanlandsmarknad og treng å gjera reiselivsnæringa vår kjend i utlandet. Samarbeid gjev større slagkraft i den

       internasjonale konkurransen. Ofte har verksemdene relativt små ressursar til å møta mange produkt og marknadsutfordringar. Overfor marknader som er prega av sterk internasjonal konkurranse, vil oppgåver innan marknadsføring og distribusjon vera eigna for samarbeid, slik at kunden kan nåast på ein effektiv måte.

       Internasjonal marknadsføring av reiselivet gjennom NORTRA er ein av dei viktigaste delane av innsatsen for å styrkja norsk reiseliv si felles eksportsatsing. Ein nedgang i budsjettet for NORTRA vil føra til at marknadsinnsatsen for norsk reiseliv i utlandet vil måtta reduserast, m.a. ved nedlegging av kontor, i for oss viktige marknader. Det er særleg uheldig ettersom våre naboland aukar den offentlege støtta til reiselivsmarknadsføring monaleg. Desse landa er i direkte konkurranse med våre reiselivsprodukt.

       Arbeidarpartiet ynskjer å auka løyvinga til NORTRA med 5 mill. kr utover Bondevik-regjeringa sitt framlegg. Arbeidarpartiet gjer vidare framlegg om at Stortinget skal be Regjeringa leggja fram ei eiga stortingsmelding om norsk reiseliv, som representanten Kjell Opseth tok opp i sitt innlegg tidlegare i dag. Eg er glad for den positive mottakinga dette framlegget har fått hjå dei andre partia så langt.

       Til slutt nokre ord om fiskerinæringa. Denne næringa gav oss det siste året ei eksportinntekt på fleireogtjue milliardar kroner. Havbruksnæringa betyr utruleg mykje for sysselsettinga og verdiskapinga på kysten. Dette er ei næring i utvikling og vekst.

       Utfordringane er mange både med å få fram nye marine artar som eignar seg for oppdrett og med å heva kompetansen hjå arbeidstakarane. I fleire sentrale dokument, sist i eiga stortingsmelding om havbruk, vert det streka under at styresmaktene og næringa sjølv har ansvar for å få fram dei moglegheitene som ligg i næringa, med det for auga å få ungdom og kvinner interesserte i næringa. Her er det utan tvil ein veg å gå framleis, og det hastar. Alt tyder på at kampen om arbeidskrafta hardnar til. Andre har vore innom årsaker til at det kan verta endå vanskelegare i tida som kjem, ikkje minst det å få yngre kvinner inn i arbeidslivet.

       Sams for dei næringsvegane eg har vore innom i dette innlegget, er at det trengst ei massiv satsing på kompetansebygging og forsking. Ei etter- og vidareutdaningsreform er difor heilt avgjerande for å kunna møta utfordringane frametter. Eg vil òg nemne at behovet for å styrkja den næringsretta forskinga og utviklinga ikkje vert redusert.

Statsråd Lars Sponheim : Når vi ser hva som ligger av tiltak i innstillingen fra næringskomiteen som vi har til behandling i dag, er det selvsagt mulig å spørre seg om det faktisk innebærer et kraftig løft for småbedriftene og næringslivet for øvrig. Og svaret er vel at det i år ikke har vært rom for de helt store satsingsforslagene på dette budsjettområdet. De viktigste kursendringene for næringslivet i denne budsjettrunden ligger på skattesiden. Det er her det har vært mest påkrevd å slå tilbake de næringsfiendtlige forslagene som Jagland-regjeringen fremmet i sitt statsbudsjett.

       Men det er da noen viktige endringer også i næringskomiteens innstilling som vi nå behandler. Ikke minst er jeg svært godt fornøyd med at vi i og med denne innstillingen er ferdig med siste etappe på veien mot en samordning av IT-politikken i ett departementet. Vi kan nå konsentrere innsatsen om å få på plass en helhetlig IT-strategi, ikke minst i forhold til næringslivet. Det viktigste i en slik strategi for dette området må være å legge forholdene til rette for økt bruk av IT i hele næringslivet. Jeg tenker da ikke minst på de små bedriftene som ofte har store problemer med å komme i gang med den nye teknologien. Her ligger det noen usynlige barrierer som vi må få bukt med.

       Vi må også få på plass rammebetingelser som gjør at IT-næringene kan vokse og skape nye løsninger. For at næringene skal klare dette, må de få tak i dyktige medarbeidere med riktig IT-kompetanse. Dette stiller krav til både utdanningssystemet og til avlønningssystemer. Jeg kan love at vi skal komme grundig tilbake til disse problemstillingene i meldinger og framlegg i det nye året.

       Det er også gledelig at vi i forhold til Jagland-regjeringens budsjett har fått styrket satsingen på reiselivsnæringen og Norge som turistland. Reiselivsnæringen er en av våre viktigste vekstnæringer med stor betydning for sysselsettingen i distriktene. Mange av småbedriftene har ikke et eget markedsføringsapparat, og disse kan nå dra nytte av den økte satsingen som må gjøres gjennom NORTRA. Dette kan gi positive ringvirkninger for lokalmiljøene, og samtidig gi betydelige skatte- og avgiftsinntekter til statskassen.

       Jeg har gjennom dagens debatt registrert at det har samlet seg et flertall om å be Regjeringen om en egen stortingsmelding om norsk reiseliv. Det er i samsvar med det politiske grunnlaget for denne regjering, og vi vil med glede fremme en slik melding for Stortinget, forhåpentligvis en gang til neste år.

       Det er også bred politisk enighet om at skipsstøtten er en del av et internasjonalt subsidieregime som vi ikke ønsker å opprettholde. Men så lenge OECD-avtalen om å få slutt på disse subsidiene ikke har trådt i kraft, er det ikke mulig for Norge alene å fjerne subsidiene. Vi må ta hensyn til konkurransesituasjonen for norske verft. Men samtidig er situasjonen ved norske verft nå såpass god at det må være rom for en mindre reduksjon i tilskuddssatsene. Jeg tror de norske verftene fremdeles kan hevde seg bra i konkurransen med de støttesatser som ligger i næringskomiteens innstilling.

       Det kan virke forvirrende at ingen vet eksakt hvordan skipsbyggingsmarkedet vil utvikle seg, og hvordan endringer i støttesatser påvirker tilbud og etterspørsel. Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet har svært optimistiske anslag for hvilke prosentsatser som kan opprettholdes med begrensede støttebeløp, og pessimistiske anslag for hva industrien kan klare å oppnå av kontrakter i 1998.

       Norsk skipsfart har stort sett gjennomgått en positiv utvikling de siste årene. Dette skyldes både rederibe-

       skatningen og tilskuddene til sysselsetting av sjøfolk. Når det gjennom budsjettforhandlingene i Stortinget ble klart at et flertall ønsket å bruke mer penger innenfor skipsfart, er jeg enig i komiteens prioritering, at tilskuddsordningen for norske sjøfolk forlenges i påvente av en mer treffsikker ordning.

       Som jeg har vært inne på ved flere anledninger, ser jeg årets budsjettprosess kun som et første skritt på veien mot en mer næringsvennlig næringspolitikk. Neste år vil det bli anledning til å foreta en helhetlig presentasjon av den kurs Regjeringen ønsker at næringspolitikken skal ha i årene framover.

       Gjennom tilleggsmeldingen om eierskap og stortingsmeldingen om næringspolitikk ser jeg fram til å legge grunnlaget for en bred næringspolitisk debatt her i Stortinget. Vi må da komme nærmere inn på hvordan vi skal videreutvikle et lønnsomt og variert næringsliv i hele landet. Det blir også viktig å ivareta småbedriftenes spesielle behov i det store bildet. Ved å legge forholdene bedre til rette for aktivt eierskap, kompetanseutvikling og nyskaping ser jeg store muligheter for en styrket næringspolitisk innsats. Jeg inviterer alle partier til å delta konstruktivt i den brede næringspolitiske debatten, til beste for samfunn og næringsliv.

       Men det eg har lyst til å stille statsråd Sponheim eit spørsmål om, er: Når Stortinget no løyver 200 mill. kr som refusjon til reiarane for å tilsetje norske sjøfolk, sånn ca 1.000 eller kanskje godt og vel det kan det vel bli i 1998 om dei plussar på med 200 mill. kr ein gong til innan året - dette vil vere i strid med budsjettreglementet, men like fullt, la oss tru det - ville det ikkje vere langt meir i tråd med Venstres og statsråd Sponheims politikk at desse ressursane gjekk til å halde oppe ei verftsstøtte som gjorde at dei mange tusen i alle fylke langs heile norskekysten ville vere sikra sysselsetjing? Dessutan vil dei fleire tusen som indirekte er sysselsette gjennom dei engasjementa som verfta har, vere sikra jobb. Føler statsråd Sponheim seg vel med den prioriteringa som Stortinget har gjort av desse subsidiemidlane?

Statsråd Lars Sponheim : « Kvar er Sponheim, » spurte replikanten, vel vitende om at han ville få svar på replikken ganske fort.

       Det er nå engang sånn at da denne Regjeringen tok fatt på sitt arbeid, måtte vi begynne å lempe på en del stein, ikke minst på det området som har med næringsliv å gjøre, steiner som den forrige regjeringen hadde lagt i ryggsekken til næringslivet. Vi har klart å lempe ut steiner til en verdi av 2,3 milliarder kr når vi nå sluttbehandler næringskomiteens budsjettinnstilling og tidligere finansinnstillingen. Det har krevd litt krefter, men det har i alle fall vært viktig for næringslivet å få skuta på rett kurs igjen på dette området.

       Så til refusjonsordningen for sjøfolk og prioriteringen. Vi må ikke glemme at når det gjelder hele den maritime sektor, er det tre viktige områder som ble avslørt i Jagland-regjeringens forslag: De fjernet rederibeskatningen, de kuttet kraftig på refusjonsordningen til sjøfolk, de fjernet den faktisk - de tok den til og med vekk for de to siste månedene av inneværende år - de kuttet dramatisk i verftsstøtten. Vi må ikke prøve å tilsløre det i denne debatten, piskeslag på kanskje de tre viktigste områdene som har skapt en god vekst i denne næringen. Så valgte Bondevik-regjeringen å gå tilbake på rederibeskatningen, vi valgte i anstendighetens navn i det minste å legge inn de 51 millionene som var nødvendig for å videreføre refusjonsordningen for inneværende år. Så har det vært en prosess i Stortinget som har brakt tilbake 200 mill. kr på refusjonsordningen. Statsråden er selvsagt glad for at det ble mulig. Det er med inneværende regelverk, som jeg forstår er stortingsflertallets ønske, mulig å videreføre det i tre terminer. Samtidig er jeg pålagt å komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med en mer målrettet ordning. Vi skal huske at veldig mye av disse midlene i dag ikke går til tradisjonelle sjøfolk, men bl.a til kafeteriapersonell og barkeepere om bord på ferjer som f.eks går mellom Norge og Danmark. Vi kan finne en mer målrettet ordning som koster mindre, men som likevel tar vare på den utdanning og kompetanseutvikling vi trenger i denne næringen.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Vi går mot en utvikling i Norge der vi får mangel på arbeidskraft. Det vil bli kamp om ungdom, ufaglært og faglært arbeidskraft, i årene som kommer, hvis utviklingen fortsetter i samme spor. Arbeidsdirektør Ted Hanisch har anslått at det om to år vil være en underdekning på ca 20.000 arbeidstilfeller i Norge hvert eneste år. Dette vil være en utfordring.

       Jeg leste en rapport fra Statistisk sentralbyrå forleden som heter « Effektive satser for næringsstøtte ». I denne rapporten står det at den samlede landbruksstøtten har en verdi som er nesten 30 % større enn all lønn til denne næringen, all slitasje på kapitalutstyr og renteutgifter. Eller sagt på en annen måte: Landbruksnæringen kommer på desidert jumboplass av samtlige næringer. Hvis vi betalte ut lønn til de aktørene som er involvert i landbruksnæringen, ville vi spare 30 % av utgiftene.

       I en analyse fra Bergens-forskerne Gaasland og Vårdal slås det fast at landbruket kan oppfylle de sentrale og legitime mål, matvaresikkerhet, bevaring av kulturlandskap og distriktsbosetting ved hjelp av halvparten av arealet og halvparten så mange bønder. Mener ikke statsråden det fra et næringspolitisk synspunkt vil være en fordel å frigjøre arbeidskraft fra landbruksnæringen og benytte den i næringsvirksomhet som i langt større grad bedriver økonomisk verdiskaping?

Statsråd Lars Sponheim : Det var en problemstilling som gikk langt inn på en annen statsråds ansvarsområde, men jeg skal selvsagt allikevel tilnærme meg problemstillingen fra mitt ståsted.

       For det første: Svaret på det avsluttende spørsmålet er nei. Men som en historisk beskrivelse av mye av den økonomiske utviklingen i Norge i etterkrigstiden er det en god beskrivelse. Det er ingen tvil om at ved siden av den viktige oppgaven det er å skaffe fram mat for å dekke befolkningens behov, har landbruket i hele etterkrigstiden bidratt til å levere mye og god og dyktig arbeidskraft til andre sektorer. En viktig drivkraft i hele velstandsutviklingen vår er at vi har flyttet arbeidskraft fra næringer med lav arbeidsproduktivitet til næringer med høyere arbeidsproduktivitet. Nå er vi etter min oppfatning kommet til et punkt innenfor landbrukssektoren hvor vi, hvis vi skulle la den være kilden for enhver ny tilgang på arbeidskraft i dette landet, ville radere ut store deler av dette landet som mange av oss ønsker å ta vare på og bygge ut. Men det er klart at i en situasjon hvor det fokuseres på et strammere arbeidsmarked, er et av de store problemene at de gammeldagse kildene til ny arbeidskraft innenfor nye sektorer er borte. Veldig mange av kvinnene har heldigvis fått seg arbeid, og landbruksnæringen er nå blitt nesten så liten som den bør være. Og det setter oss overfor helt nye utfordringer når det gjelder måten å tenke på her. Men ut fra debatten og utviklingen de siste årene, hvor vi nesten bare fokuserte på arbeidsledigheten, mens alle nå er opptatt av stramheten i arbeidsmarkedet, skal vi likevel ikke glemme at det i landet fortsatt er 60.000 helt uten arbeid og om lag 20.000 på tiltak, og ved hjelp av omskolering o.l. må vi være i stand til å ta i bruk den arbeidskraftreserven som ligger i ledigheten, og det bør fortsatt være hovedkilden for tilgang på ny arbeidskraft.

Ansgar Gabrielsen (H) : Debatten i dag har til en viss grad dreid seg om hva regjeringspartiene lovet i opposisjon, og hva de har evnet å gjennomføre med det budsjettet de har lagt fram. Og resultatet av Venstres høye profil ikke minst innenfor næringsområdet savnes nok av flere enn meg. Jeg ser av Aftenposten for i går, søndag 7. desember, at Sponheim mener at de andre to partiene i Regjeringen får en lengre vei å gå enn Venstre når de skal møte den virkeligheten som de nå står overfor, og det skulle vel bety at det blir en relativt lang vei å gå for Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

       Sponheim har i realiteten stilt et ultimatum i Aftenposten av 7. desember når det gjelder innføring av en grønn skattereform. Det må forstås dit hen når det står at « det er helt umulig for Venstre å sitte i en regjering som ikke tar grønn skattereform på alvor ». Det betyr vel at vi til neste år, hvis Regjeringen da består, får et forslag om grønne skatter.

       Spørsmålet mitt til Sponheim blir: Er det Venstres syn at grønne skatter skal komme i stedet for røde skatter? Slik at dersom vi til neste år skulle oppleve at så ikke er tilfelle, at de kanskje kommer i tillegg, er det i hvert fall ikke Venstres skyld? Men er det Venstres utgangspunkt at dette skal komme som erstatning? Jeg forstod det slik at det bl.a skulle komme i form av redusert arbeidsgiveravgift. Og hva da med de distriktene som ikke har arbeidsgiveravgift, eller som har svært lave satser?

Statsråd Lars Sponheim : For det første har ikke næringsministeren noe imot å ha en betydelig opposisjon som er utålmodig etter å få en bedre næringspolitikk. Jeg ønsker Høyre velkommen til å pace Regjeringen og Venstre i retning av en bedre næringspolitikk - det må de gjerne gjøre. Jeg vil minne om at det som nå har skjedd, både ved den tilleggsproposisjonen som Bondevik-regjeringen la fram og den behandling dette har fått i Stortinget - ikke minst ved et konstruktivt samarbeid på dette området først og fremst med Fremskrittspartiet, men også med Høyre - har samlet sett gitt en forbedring for næringslivet på 2,3 milliarder kr. Det er den største enkeltkomponent når det gjelder endring av dette budsjettet i forhold til Jagland-regjeringens forslag. Det er mer enn det som blir kostnadene for 1998 av f.eks det omdiskuterte forslaget om økning av minstepensjonene. Så det er et betydelig løft i næringsvennlig retning, hvorav tilleggsproposisjonen fra Regjeringen utgjorde ca to tredeler - eller den vesentlige delen av dette løftet i riktig retning. Jeg har ingenting imot å glede meg sammen med Høyre og Fremskrittspartiet over at de også fikk komme med et viktig bidrag i en slik retning.

       Så var det dette omtalte ultimatumet. Nå er vi jo i den situasjon at miljøvernministeren er i Kyoto og forhandler om en klimaavtale som vi ikke vet utfallet av, men der vi har grunn til å tro at verdenssamfunnet i hvert fall går et lite skritt i riktig retning, hvilket også må få noen konsekvenser for Norge. Vi har opplevd at Næringslivets Hovedorganisasjon har skrevet brev til Regjeringen og sagt at de er klar for å gå i retning av en omlegging til grønne skatter under forutsetning av at dette blir provenynøytralt. De har pekt på at det er veien å gå også for å få et konkurransedyktig og framtidsrettet næringsliv hvor vi lever noe mer av det som er i hodene våre, og kanskje noe mindre av de ressurser som vi hadde så mye av og fikk rikelig tilgang på i etterkrigstiden. Så jeg tror det er helt avgjørende for tilliten til en slik omlegging at den blir provenynøytral, og det vil Venstre slåss for. En krone pluss ett sted bør bli en krone minus et annet - det er måten vi skaffer legitimitet på rundt en omlegging til grønne skatter.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Det er underleg å høyra statsråden, som dei fleste andre i regjeringspartia i dag, nærmast unnskylda og bortforklara sitt eige budsjett. I opposisjon klarte mellompartia å konstruera eit alternativt budsjett i drosjen opp til Marienlyst, no har dei hatt for lita tid - men nok tid til å redusera løyvinga til næringsretta forsking og nok tid til å avvisa forslag om eit teknologifond for å medverka til at små og mellomstore bedrifter kan ta større teknologiske løft, som eg går ut frå statsråden er samd i er naudsynt. Her må statsråden kjenna seg uvel.

       Statsråden svarte heller ikkje representanten Opseth på om han kjende seg uvel ved å ha redusert støtta til skipsbygging, og eg vil fylgja opp og stilla eit par spørsmål i denne samanhengen. Er det etter statsråden si vurdering no midlar innanfor det som blir løyvt i dag, til ein høgare støttesats enn den satsen som Stortinget no løyver? Og kva vil i tilfelle statsråden gjera med det handlingsrommet det kan gje? For det andre: Kva vil næringsministeren gjera for å redusera dei konkurranseulempene dei norske skipsverfta får som følgje av denne reduserte satsen?

Statsråd Lars Sponheim : Det finnes overhodet ikke dekning for å si at jeg har skammet meg over eller prøvd å skjule det som ligger i tilleggsproposisjonen, jeg har tvert imot gjennom flere replikkrunder prøvd å vise at her er det dramatiske og betydelige forbedringer for næringslivet. Men så kan man beklage at vi har måttet bruke kreftene på forbedringer der Jagland-regjeringen dramatisk hadde forverret, rett og slett ved å lempe stener ut av ryggsekken som de var blitt lagt ned i.

       Spørsmålet om teknologifond vil nok Regjeringen komme tilbake til. Etter min oppfatning var det av den forrige regjeringen innrettet på en slik måte at det ikke var det næringslivet først og fremst trengte. Den type lån som det teknologifondet var tenkt brukt til, er ikke det næringslivet trenger. Det som først og fremst trengs på dette området, er styrking av egenkapitalen i en fase hvor det er betydelig risiko å investere i egenkapital. Derfor vil vi komme tilbake til mye av hovedideen og tankene rundt teknologifondet, men nok finne en annen innretning enn det som lå i Jagland-regjeringens forslag. Og kanskje vi også kan møte hverandre i et samarbeid om å finne en fornuftig innretning for det.

       Når det gjelder støtte til skipsbygging, er det min og departementets oppfatning at dette er en regelstyrt ordning. Bevilgningen foregår så å si gjennom prosenten. Beløpet kommer som en konsekvens av den prosenten man måtte sette, og det påvirker selvsagt prisene. Det er alltid vanskelig å gjette hvordan tilbud og etterspørsel vil påvirkes av denne prisen. Det har med priselastisitet å gjøre, som det er vanskelig å vite noe om, men det er min og departementets klare oppfatning at med det beløp som nå ligger inne, er det ikke forsvarlig med en høyere støttesats enn på høyeste nivå, 7 %. Det er vår oppfatning at det ikke finnes faglig grunnlag for den kombinasjon av støtteprosent og bevilgning som ligger i Arbeiderpartiets opplegg.

Karin Andersen (SV) : Jeg har fått et rimelig mye klarere bilde av Venstres næringspolitikk under denne lille seansen. Der er det helt tydelig at skattelette for alle uansett er mye viktigere enn målretta tiltak mot små og mellomstore bedrifter som virkelig trenger det. Derfor er kanskje ikke kuttet på næringskapitlet til bedriftenes rådgivningstjeneste så underlig allikevel som jeg syntes det var. Grunnen skal da være at dette er tjenester som er så godt utbygd i hele landet at her er det nok private firmaer som gjør dette. Det er jo bare ikke sant. Slik kompetanse er det heller ikke i en vanlig kommuneadministrasjon, slik som en representant fra Høyre sa tidligere i debatten her i dag.

       For det andre er det mange små bedrifter som ikke har økonomi til å kjøpe slike tjenester til markedspris. De er lite interessante kunder for de private aktørene, men de kan ha veldig gode ideer. De kan imidlertid trenge litt hjelp, og det synes jeg faktisk at de burde få, og det hadde jeg faktisk trodd at Venstre i regjering skulle hjelpe dem med. Men jeg registrerer at her har man på en måte ikke lagt mange pinner i kors for dette.

       Jeg synes det er noe som ikke stemmer, for når det er snakk om å betale skatt etter evne, er det ikke måte på hvor mange fattige og små bedrifter vi har som ligger i utkanten og som ikke må røres, uansett om det kan bevises at mange av dem går så det suser. Men når de beviselig trenger litt hjelp i startfasen, da har alle plutselig råd til å kjøpe dette på egen kjøl.

       Jeg ber om en forklaring på dette tankekors.

Statsråd Lars Sponheim : Dette var et innlegg som hadde egnet seg godt på et SV-seminar, men det blir nok litt for lettvint å bruke det i denne sammenhengen. « Skattelette til alle » skal da liksom være en SV-overskrift. Ja, er det det det er snakk om? Det er snakk om å gjøre tillempninger igjen i delingsmodellen, som Arbeiderpartiet svekket. Det handler nettopp om de aktive eiere, de som står i produksjonen selv sammen med sine ansatte, og det handler ikke om en skatt etter evne, men rett og slett et sjablongregelsystem som gjør at man skattes etter noen vanskelige teoretiske bestemmelser. Her foretar vi lettelser som gjør det mulig for bedrifter med aktive eiere å beholde en noe større andel av overskuddet i bedriften for å kunne investere nettopp i den type bedrifter som jeg trodde representanten gav uttrykk for at man var interessert i.

       Men det ligger en litt ulik prinsipiell tankegang her. Det ligger nok en sosialistisk hodetenkning her, at man så å si skal dra alle pengene inn i statskassen, så skal man lage en slags kø, og så skal man - hvis noen kriterier blir oppfylt - dele alle pengene tilbake igjen. Jeg tror faktisk det er en ganske god løsning å la bedriftene få beholde en del av pengene sine selv for å kunne bruke dem på seg selv og sine ansatte og nye arbeidsplasser. Det tror jeg er viktig.

       Så var det rådgivningstjenesten, som det har vært en del debatt om. Vi må vel kunne si at gjennom de siste 5-10-15 årene har vi hatt en utvikling hvor vi har prøvd og feilet på ulike områder gjennom den offentlige rådgivningstjenesten, og vi har ikke helt funnet formen ennå. Men kanskje vi begynner å nærme oss. Jeg tror vi er helt avhengig av å ha en god offentlig rådgivningstjeneste, som gjør de oppgavene som markedet ikke klarer å utføre, og som med offentlige bevilgninger utfører rådgivning, bl.a på de områder hvor private konsulenttjenester blir for dyre for mange småbedrifter. Når vi kommer tilbake til Stortinget med en næringsmelding, ønsker vi å se på hvordan vi kan samordne og gjøre kraftigere og mer robust den rådgivningstjenesten som i dag er spredt på veldig mange institusjoner, og kanskje ofte treffer også svært tilfeldig dem som trenger det mest. Og det inviterer jeg Stortinget til en behandling av litt ut på nyåret.

       Nå - nokre år etterpå - går møbelfabrikken så det blæs. Omsettinga er større enn nokon gong, med stadig fleire tilsette. Ein hentar faktisk inn att produksjon frå utlandet. Mykje av dette kjem sjølvsagt av godt lokalt næringsutviklingsarbeid, gode distriktspolitiske verkemiddel som SND, kommunale næringsfond osv. Men ein hadde likevel ikkje lukkast med å få ned att arbeidsløysa i dei ulike sektorane ute i distrikta om det ikkje hadde vore ført ein økonomisk politikk som gjorde næringslivet vårt konkurransedyktig.

       Nå må vi unngå å bli overmodige. Det viktigaste næringspolitiske verkemiddelet framover er faktisk det vi i Arbeidarpartiet har kalla og omtala som solidaritetsalternativet, med dei elementa som ligg der - solidariske lønnsoppgjer og dempande økonomisk politikk i høgkonjunkturperiodar og tilsvarande ekspansivt i lågkonjunkturperiodar. Det må ligge i botnen.

       Og så har vi det andre: Ein utkant som Noreg må ligge i framkant i verda når det gjeld å utvikle og ta i bruk ny informasjonsteknologi. Vi forbind ofte ny teknologi med bortrasjonalisering av arbeidsplassar, men all erfaring viser at til sjuande og sist er det det motsette som skjer, med auka verdiskaping, nye produkt og tenester. Informasjonsteknologien medverkar til å auke verdshandelen og trekke nye område inn i den globale økonomien. Noreg har ein open økonomi og er i stor grad avhengig av utviklinga i verdsøkonomien. Vi må sørge for at vi får vår del av dei nye marknadene for informasjonstenester og produkt.

       Eg hadde ein periode gleda av å vere med og arbeide for å utforme ein nasjonal IT-politikk. Det endte m.a. opp med ein IT-rapport med nokså mange klare politiske målsettingar og over 60 konkrete forpliktande tiltak, tiltak som forpliktande vart lagde ut i dei ulike departementa og følgde opp. Nå ligg informasjonsteknologien og politikken der til Næringsdepartementet, og eg ser fram til å få ei orientering om oppfølginga frå statsråd Sponheim, slik han sjølv var innom i innlegget sitt. Ikkje minst er det nødvendig at det offentlige og næringslivet går i tospann i framtida, men med ulike roller og med klar ansvarsfordeling.

       Næringspolitikk er ikkje minst distriktspolitikk, og her ligg noko av vår største utfordring - fråflyttinga frå distrikta og inn til sentrale område. IT burde òg vere eit verktøy som kunne hjelpe oss mot denne utviklinga. Ei verksemd som f.eks. Telenor sit med kompetanse, teknologi og ressursar til å gå føre, vere eit eksempel og vise at ny teknologi nettopp gjer oss meir avstandsuavhengige, og vise at ein desentralisert struktur òg kan vere ein effektiv struktur. Men ute i distrikta manglar ein kompetanse og fagmiljø for å få det til, samtidig som høgt utdanna ungdom forsvinn inn til sentrale område for å få nytta utdanninga si. Tenk om vi kunne få til ei anna kopling her!

       Næringsnøytral politikk yndar mange å prate om, m.a. Framstegspartiet. Inga næring eller noko geografisk område skal skjermast eller gis spesielle tiltak. Eg kan ikkje med min beste vilje sjå at dette skal vere ein rettferdig næringspolitikk, for om vi vil halde på busettingsstrukturen i vårt varierte land, må vi sjå at næringane har ulike føresetnader. Eg er glad for at eit stort fleirtal i næringskomiteen - alle unntatt Framstegspartiet - står saman om å halde oppe eit levande, robust, miljøvenleg og aktivt jordbruk i heile Noreg. Eg trur at vi trygt kan slå fast at med ein såkalla næringsnøytral politikk, utan relativt store overføringar til landbruket, vil ei slik målsetting vere umogleg - like umogleg som det ville vere å nå målsettinga om å halde oppe hovudtrekka i busettingsmønsteret og sikre gode levekår i ulike delar av landet.

       Eg er vidare glad for at det same fleirtalet slår fast at norsk jordbruk må bygge på eit småskala og miljøvenleg jordbruk, der det blir lagt vekt på at dei som har hovudinntekta frå jordbruket, blir tilgodesette, og at dei arbeidsintensive produksjonane i distrikta blir prioriterte. Dessutan slår fleirtalet fast at landbruksbefolkninga må givast moglegheit til ei inntektsutvikling på lik linje med befolkninga elles. Og det er verdt å merke seg at òg Høgre er med på denne målsettinga, men dei foreslår likevel ein reduksjon på løyvingane til gjennomføringa av jordbruksavtalen på 500 mill. kr.

       Når det gjeld samanlikninga av inntektsutviklinga, er det ei utfordring til Landbruksdepartementet og forhandlingsorganisasjonane å finne fram til eit betre samanlikningsgrunnlag mellom jordbruksinntekter og anna inntekt. Eg er klar over at det er vanskeleg. Jord- og skogbrukarar er sjølvsagt sjølvstendig næringsdrivande, men samtidig er det slik at med gjeldande årsverksberekning og våre skattereglar opplever mange ofte denne samanlikninga som urettferdig.

       Det er òg slik at rasjonalisering, teknologisk utvikling og omstilling har skjedd og skjer i landbruket. Talet på arbeidsplassar må da nødvendigvis ned, sjølv om ein held arealet i hevd og produksjonen oppe. Det er derfor vi må stimulere anna landbruksrelatert næringsutvikling, der m.a. BU-midlar har vore og er eit godt verkemiddel som må få fortsette. Mellom anna har det synt seg å gi grobotn for mange kvinnelege arbeidsplassar.

       Da Stortinget behandla SND-meldinga i vårsesjonen, sa eit fleirtal at SND skulle utviklast vidare som styresmaktene sitt sentrale verkemiddel innanfor nærings- og distriktspolitikken. Fleirtalet i næringskomiteen understrekar nå at SND må vere både ein reiskap for å styrkje verksemder over heile landet og ein distriktspolitisk reiskap. Alle unntatt medlemmene frå Høgre og Framstegspartiet ber òg Regjeringa vurdere om SND sitt verkemiddelapparat i større grad kan konsentrerast om dei områda som opplever sterkast tilbakegang i folketalet.

       Høgre er, ikkje overraskande, lunkne til dette, og Framstegspartiet seier rett ut at det er uheldig å prioritere næringsutvikling i enkelte delar av landet. Men høgrepolitikk, anten den nå blir ført av Framstegspartiet eller av Høgre, har vel aldri vore og vil vel aldri bli nokon god distriktspolitikk.

       Men i dette landet skjer verdiskapinga over alt. Vi er like avhengige av det som blir skapt i Sogn og Fjordane eller i Finnmark, som det som blir skapt i Oslo. Vår oppgave må vere å legge til rette ein infrastruktur i vidaste forstand og gi rammevilkår som utliknar dei ulike føresetnadene og gjer det mogleg å la folk bu og ta ut denne verdiskapinga over heile landet.

Modulf Aukan (KrF) : Distriktspolitikken i brei forstand har i mange år vore under press, både frå marknadskreftene og frå fleirtalet i Stortinget.

       Mange delar av Bygde-Noreg slit no med fråflytting, og i mange grender kan det at ein eller to familiar gjev opp gardsdrifta, føre til at grendeskulen ryk, barnehagen vert sentralisert, osv. Dette er kjende problemstillingar i mange bygder. I det norske landbruket har inntektene stått stille dei siste ti åra, viser ferske tal frå Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Det vil vera rimeleg å tru at den sterke generasjonsskiftevegringa vi no ser på norske gardsbruk, har si hovudårsak her - altså i låge inntekter kombinert med lite fritid, med andre ord det motsette av den generelle utviklinga i Noreg i 1990-åra.

       Kva gjekk gale i denne samanhengen?

       Politikken har vore at prisane på matvarer generelt skulle ned. Dette har ein til ein viss grad lukkast med. Prisane til produsent har til dels gått drastisk ned, men til forbrukar har ikkje situasjonen alltid vore slik. Dette har også med dei norske avgiftene å gjera, særleg momsen. Vi hadde ein runde tidlegare i dag akkurat på det området. I den samanhengen kan ein seia at Sverige, som EU-land, sette ned momsen på line med andre EU-land til 12 %. Samtidig fjerna vi momskompensasjonen på ein del matvarer, slik at prosentsatsen i Noreg auka frå 15 til 23 %

       Dette i seg sjølv måtte nødvendigvis føra til ein god del grensehandel. Dette slit vi med enno. Men i dokumentet frå Voksenåsen - som dannar grunnlaget for denne regjeringa - er dette med lågare moms på enkelte matvarer eit av verkemidla for å rette opp dette. Dette vil vi koma tilbake til på eit seinare tidspunkt.

       Ei stor utfordring vi no står framfor, er å bevara den gode norske dyrehelsa. Ein samla komite peikar på dette under kap. 1107. At Statens Karantenestasjon for dyr vart lagd ned våren 1997, vil ytterlegare skjerpa krava til kontroll. Regjeringa ynskjer å markera dette med ei ekstra løyving på 2 mill. kr utover det regjeringa Jagland foreslo.

       Når det gjeld kap. 1150 om gjennomføringa av jordbruksavtalen, konstaterer eg at vi no har fått eit breitt fleirtal. Fleire har kommentert det tidlegare i dag. Dette fleirtalet, alle utanom medlemmene frå Framstegspartiet, seier m.a. følgjande:

« Flertallet understreker målsettingen om å opprettholde et levende, robust, miljøvennlig og aktivt jordbruk i hele Norge. Et livskraftig landbruk er en av forutsetningene for å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret, og for å sikre levekårene i ulike deler av landet. Dette tilsier bruk av landbrukspolitiske virkemidler for å utvikle jordbruket. Flertallet mener at norsk jordbruk må bygge på et småskala- og miljøvennlig jordbruk, hvor det legges vekt på at de som har sin hovedinntekt fra jordbruket blir tilgodesett. Dessuten må de arbeidsintensive produksjonene i distriktene prioriteres. »

       Dette vil etter mitt syn vera ein marsjordre om handling til dei mange gutar og jenter som no står i ferd med å ta over norske gardar. Det vil òg vera ein beskjed til statsrådar og Regjeringa om at ein må koma med tiltak og verkemiddel som vil imøtekoma dei visjonane som komiteen sit fleirtal legg for dagen.

Einar Olav Skogholt (A) : Det norske landbruket er avhengig av fortsatt høye overføringer. Jordbruket har stor betydning for sysselsetting og bosetting i distriktene. Jeg er glad for at den nye regjeringen viderefører den forrige regjeringens landbrukspolitikk, og at man kan konkludere med at det fortsatt er en bred tilslutning i Stortinget for hovedlinjene i landbrukspolitikken.

       Jeg har også registrert at Fremskrittspartiet ønsker en betydelig nedgang i overføringene til landbruket, med over 6 milliarder kr. I tillegg foreslår Fremskrittspartiet at Statens Landbruksbank skal nedlegges.

       Under årets jordbruksforhandlinger ble bevilgningene til økologisk landbruk fordoblet. Det ble videre avtalt at 4 millioner liter økomelk skulle fordeles i år. Det er bare gitt tildeling på 1,4 millioner liter. Hittil har produsenter av økologisk mat hatt store problemer med avsetningen av sine produkter. Meierisektoren har gjort en god jobb ved at flere meierier har fått mottak for økologisk melk.

       Jeg er derfor overrasket over den restriktive holdningen hos den såkalte styringsgruppen, der Landbruksdepartementet og begge bondeorganisasjonene er representert.

       Jeg er kjent med at flere av de økologiske melkeprodusentene som har fått avslag, vil påklage avgjørelsen, og jeg håper landbruksministeren vil bidra til at langt flere søknader blir innvilget.

       Jeg har selvsagt registrert at vi har overproduksjon av melk, men vi har også fått en ordning med oppkjøp av melkekvoter. Ved ikke å videreselge kvoter som blir oppkjøpt, vil overproduksjonen kunne begrenses og økomelkproduksjonen bli prioritert. Etterspørselen etter økologiske matvarer, inkludert melk, er stor.

       I forhold til f.eks. Danmark kom Norge sent på banen med salg av økologiske matvarer. Produsenter, næringsmiddelindustri og statlige myndigheter bør derfor gjøre en maksimal innsats for å tilfredsstille den stadig økende forespørselen etter økologiske matvarer.

       Daværende statsråd Andersen tok initiativet til en ny skogmelding. Jeg er glad for at regjeringen Bondevik vil videreføre dette arbeidet. Skogbruket er vår tredje viktigste eksportnæring, like etter fiskerinæringen. Det er derfor svært viktig at skogbruksnæringen blir gitt best mulige rammevilkår.

       La meg til slutt få vise til Fremskrittspartiets forslag om avvikling av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Under høstens valgkamp framholdt partiets førstekandidat i Hedmark at dette ikke var Fremskrittspartiets politikk. Jeg registrerer at Hedmark Fremskrittsparti har tapt dette slaget.

Svein Ludvigsen (H) : Sett fra et nærings- og distriktspolitisk synspunkt har Bondevik-regjeringen vært en skuffelse for distriktene og for små og mellomstore bedrifter - som jo er selve ryggraden når det gjelder å holde oppe distriktsbosettingen. Venstres SMB-profil har tørket ut, Kristelig Folkeparti glemte familiebedriftene da de luktet regjeringsmakt, og Senterpartiets løfter om satsing på veisektoren for å redusere avstandskostnadene er ikke fulgt opp. Regjeringen Bondevik sviktet sjøfolkene inntil Høyre og Fremskrittspartiet tvang Regjeringen i kne. Og verftsindustrien hadde sluppet kuttene dersom regjeringspartiene hadde vist vilje til alternative kutt, slik Høyre ville. Listen kunne gjøres lengre, men dette er nok til å gjøre enhver som lever av eller setter pris på det private næringslivs verdiskaping, i dårlig humør. Men rett skal være rett, denne regjeringen er likevel langt å foretrekke framfor Arbeiderpartiet - bevares!

       Jeg har forventninger til den nye regjeringen hva gjelder primærnæringene, men skal fiskeri, jordbruk, reindrift og skogbruk også i framtiden spille en sentral rolle som distriktsbyggere, må nye løsninger velges i kombinasjon med offentlig og privat serviceproduksjon osv. Å fortsette som før forverrer den negative befolkningsutviklingen, som vi nå ser akselererer, bl.a i Nord-Norge.

       Viktigst blir det nå å sette distriktspolitikken sammen av en miks av samferdsel, skatter og avgifter, utdanning og forskning og utvikling, utenriks- og sektorpolitikk. Høyres råd er å sette dette inn i en næringspolitisk sammenheng, og Distrikts-Norge vil igjen blomstre. Positive stimulanser blir langt viktigere enn defensive subsidier og krykker for hjelp til å vakle inn i en heller miserabel framtid. Distriktenes ressurser, stabil arbeidskraft og høy livskvalitet har bærekraft dersom vi politikere bidrar med gode rammevilkår.

       Jeg hørte statsråd Sponheim si i et replikkordskifte at landbruksnæringen nå er i ferd med å bli så liten som den skulle være. Jeg er ikke sikker på hvor liten han mente den skulle være, og jeg skal ikke spørre, for da blir det vel ufred med blant andre Senterpartiet. Men jeg kan jo bidra med noen gode råd når han nå skal bygge ned landbruksnæringen, det er bl.a å foreta en langsiktig og forutsigbar omstilling.

       Når det gjelder landbrukspolitikken, anbefaler Høyre klarere sammenheng mellom mål og virkemidler. Konkurranse stimulerer innovasjon, kreativitet, kompetanse og mangfold i annen næringsvirksomhet, så hvorfor ikke også i jordbruket? Å verne om eiendomsretten og råderetten vil gjenreise bonden som næringsutøver og kulturbærer. Når Høyre vil redusere landbruksoverføringene og bygge ned landbruksbyråkratiet, gjør vi det fordi næringens selvstendighet har mer bærekraft enn statsavhengigheten.

       Løsningen ligger både i bedre lønnsomhet gjennom økte inntekter fra markedet og i reduserte kostnader. Det betyr ikke at Høyre mener vi kan opprettholde nødvendig norsk landbruksproduksjon uten overføringer, men for å sitere bonde Jermund Salen i Kvæfjord: Mer av pengene må komme fram til fjøsdøra! Vi trenger økt fokusering på konkurransesituasjonen og kostnadsutviklingen i alle ledd av primærproduksjonen. Samtidig er særnorske naturgitte vilkår og avgifter kostnadsfaktorer som må tas med når man skal sammenlikne produksjonskostnadene i Norge mot andre land.

       Fokuseringen på mat, helse og miljø er et av norsk landbruks fremste fortrinn. Med ren norsk mat kan den norske bonden vinne i økt konkurranse fra utlandet. Derfor er EØS- og WTO-avtalene svært viktige, men hensynet til norsk fiskeeksport må likevel telle mest når landbruk og fiske settes opp mot hverandre i handelspolitisk sammenheng. Høyre mener kontroll og merking av den rene norske kvalitetsmaten er mer hensiktsmessig enn handelsrestriksjoner.

       I Høyre sier vi « slipp bonden fri ». Det betyr større råderett over gården, det betyr strukturtilpasning, produksjonstilpasning og markedstilpasning. Småskalajordbruk vil da likevel være hovedregelen. Men enhver endring i landbrukspolitikken må ta hensyn til at vi har med en biologisk næring å gjøre. Det krever forutsigbare rammevilkår, og det krever konservativ gjennomføring av endringene - hvilket vil si at den enkelte bonden må få tid og rom til egne vurderinger, valg og omstilling.

       Tiden strekker ikke til, men jeg skal bare komme med noen randbemerkninger når det gjelder fiskerinæringen. I Høyre har vi anbefalt en friere havbruksnæring, og inntil stortingsflertallet går med på det, anbefaler jeg statsråden og Regjeringen å refordele de ledige oppdrettskonsesjonene, ikke bare i Finnmark og Nord-Troms, som den nåværende og forrige fiskeriministeren har antydet, men også nedover kysten. I mitt eget fylke, Troms, har vi f.eks flere konsesjoner som ligger ubrukt. Hvis man tar dem i bruk, kan man dermed styrke f.eks en-konsesjonsanleggene med utvidet kapasitet i form av ledige konsesjoner som ligger innenfor regionen, og på den måten kan man sikre en bedre driftsøkonomi i de enkelte anleggene.

       Fiskeriministeren har også tatt til orde for å reetablere fiskebruk langs kysten som ble nedlagt i 1980-årene gjennom kondemneringsordningen. I Finnmark er man i ferd med å legge ned den siste sildoljefabrikken. Hvilke tanker gjør statsråden seg i den sammenhengen?

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

       En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for all aktivitet i næringen, og jeg legger ikke skjul på at jeg er bekymret over at neste års torskekvote i Barentshavet er satt så vidt mye høyere enn forskernes råd.

       Vi må legge til rette for økt bearbeiding av råstoffet. Det er behov for sterkere markedsorientering for alle deler av næringen, med økt markedskunnskap, økt markedsrettet produktutvikling, økt markedsadgang og økt markedsinnsats. Også forvaltningens innsats må i sterkere grad vris mot industri og markedsleddet. Jeg tolker dagens innstilling, og omtalen av det i regjeringen Jaglands budsjettframlegg, som en tilslutning til det. Det er behov for en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten. Arbeiderpartiregjeringen la til rette for det bl.a ved at fiskeflåten ble gitt tilgang både til kommunale næringsfond og til alle virkemidlene i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, herunder investeringstilskudd. Arbeiderpartiet vil legge til rette for bygging av flere større kystfiskefartøy. Det er en sentral utfordring å få til en fornyelse og oppgradering av fiskeflåten uten at det fører til oppbygging av kapasitet i næringen. Arbeiderpartiregjeringen foreslo derfor i sitt budsjettframlegg at det skulle innføres en ordning med kondemneringstilskudd for kystfiskefartøy. Ved disponeringen av budsjettrammen for fiskeriformål her i Stortinget har Arbeiderpartiet foreslått å styrke bevilgningene til kondemneringsordningen med ytterligere 25 mill. kr.

       I Bondevik-regjeringens politiske grunnlag, den såkalte Voksenåsen-erklæringen, heter det:

« En sentrumsregjering vil også gå inn for innføring av en kondemneringsordning for kystflåten. »

       Jeg er derfor overrasket over at regjeringen Bondevik har tatt kondemneringstilskuddet ut av statsbudsjettet. Det er ikke det samme at fiskerne skal måtte forhandle hvert år om nye bevilgninger. Jeg er overrasket over at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i Stortinget går imot Arbeiderpartiets forslag om å øke bevilgningene til kondemneringstilskudd, og jeg er overrasket over at fiskeriministeren i budsjettdebatten her i dag nærmest har sagt at en kondemneringsordning ikke er så nødvendig. Men det føyer seg vel bare inn i rekken av de nye standpunkter som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har tatt etter at de kom inn i regjeringskontorene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

       (Votering, se side 820 f.)