Sak nr. 2

TALERE:

       Erik Solheim (SV) : Jeg har inntrykk av at Stortingets kaffeslabberas er et av de spørsmålene som har engasjert en del av representantene de siste dagene. I hvert fall har jeg merket et betydelig engasjement i denne meget viktige saken. På et tidspunkt hvor man har sett hvor vanskelig det har vært å endre verden på dette punktet, er jeg ikke helt fremmed for tanken om at jeg egentlig er glad for at SV ikke lenger har revolusjon på programmet. Det er vanskelig selv å få kjøpt inn en solidaritetskaffe i Statens kantiner og i stortingsrestauranten.

       Bare kort den saklige begrunnelsen, som vel er innlysende for alle: Vi nyter alle kaffe. Vi nyter også en rekke andre produkter fra den tredje verden. Jeg tror de fleste av oss syns det er all right at de som plukker bananene våre, og de som plukker kaffebønnene våre, har en anstendig lønn. Det er det dette dreier seg om, ikke om skyhøye lønninger, men en anstendig minstelønn, og at det er slik organisert at de får den enten kaffeprisen går opp eller ned på verdensmarkedet, og altså er sikret mot de svingningene som gjør fattige bønder i den tredje verden helt avhengig av lokale pengeutlånere eller andre med penger for å klare seg i det året kaffeprisen på verdensmarkedet tilfeldigvis er lav. Det som avgjør kaffeprisen på verdensmarkedet, er så enkle ting som om det er et godt eller dårlig år i Brasil. Hvordan det har gått med kaffeproduksjonen i Brasil et år, er avgjørende for den økonomiske standarden i et land som f.eks. Uganda. Det er dette det nederlandske produktet Max Havelaar forsøker å løse, ved å tilby bøndene en anstendig minstestandard. De vil introdusere en slik kaffe i Norge, og det vil komme mange flere produkter etter hvert.

       En enstemmig utenrikskomite har bedt Regjeringen vurdere økonomiske bidrag for å få dette markedsført i Norge, og da har jeg den helt enkle tanke at det å bruke statens markedsmakt antakelig er langt viktigere enn det å gi penger til markedsføringen av et slikt produkt. Så ganske enkelt: Den reklamevirkning det har å ha kaffen i stortingsrestauranten eller i kantinene rundt omkring i landet, er at folk vil skjønne at dette er et bra produkt, og det har langt større effekt enn om man rykker inn en annonse i avisen eller sprer noen løpesedler, eller viser det store engasjementet mange viser ved f.eks å henge opp plakater i Oslos gater.

       Jeg må innrømme at jeg trodde dette skulle la seg løse uten omfattende spørsmålsstilling og brevveksling. Jeg fikk til svar fra administrasjonsministeren at dette var uhyre vanskelig å løse. Heldigvis har bistandsministeren etterpå kommet med et annet svar. Fra Stortingets administrasjon har jeg f.eks fått følgende to svar i en brevveksling som har pågått i måneder:

       «Hverken Regelverk for Statens anskaffelsesvirksomhet m.v. eller EØS-reglene gir åpning for å legge slike handelspolitiske kriterier som Fair Trade-ordningen bygger på til grunn ved valg av leverandør.»

       Og i et senere brev står det

«at et system med to kaffevarianter betyr at man må kjøpe inn flere kaffemaskiner, og det vil være svært vanskelig å få plassert disse i diskområdet».

       Nå har jeg vært på Stortinget i åtte år, men jeg har den litt enkle tanke at det nok vil være mulig, hvis man legger litt godvilje til, å finne plass til en kaffemaskin til her i Stortinget. Jeg er også av den oppfatning at EØS-reglementet aldri har hindret staten i å kjøpe inn f.eks. Mercedeser eller BMW-er - dyre biler - selv om en folkevogn kunne gjort samme nytten. Kort og godt: To forskjellige typer kaffe er to forskjellige produkter, på samme måte som en Mercedes er noe annet enn en folkevogn, og en datamaskin fra Microsoft er noe annet enn en billig kopivare fra de dårligste produsentene. Slik opptrer vi på alle andre områder, og slik må det også være mulig å gjøre det når det gjelder kaffe. Og ikke tror jeg - uansett hvor kritisk jeg av og til har vært til EU og EØS - at dette kommer til å bli stoppet av EØS-domstolen.

       Jeg vil til slutt bare si at begrunnelsen for dette er klar. Jeg har merket en viss panisk stemning hos noen av medrepresentantene de siste dagene, ikke på grunn av utsikten til at kaffen noen steder i Stortinget ville komme til å koste kr 2,25, kr 2,50 eller, for enkelhets skyld, 3 kr - jeg tror de fleste av oss er villig til å betale det for å få en solidaritetskaffe - men på grunn av en viss frykt for at denne kaffen ikke vil smake godt. Det skyldes nok at en del av oss husker «Afrikakaffen». Det var jo en virkelig solidaritetskaffe, for den skilte ut de menneskene som bare tenkte solidaritet 24 timer i døgnet og ikke hadde noen annen tanke i hodet. Disse menneskene drakk den kaffen, og alle andre som både var opptatt av solidaritet og god kaffe, drakk den andre. Slik er det ikke med de nye produktene. Hensikten er ganske enkelt å tilby oss akkurat den samme kaffen som vi før har fått, og akkurat de samme bananene som vi før har fått, men med en anstendig minstelønn i bunnen for dem som produserer den.

Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl : Max Havelaar Norge er en stiftelse - bestående av en rekke ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner - som har som erklært formål å arbeide for rettferdig handel med u-land. Dette gjøres dels ved å skape bevissthet omkring slike handelsspørsmål samt de etiske aspekter ved handelen, og dels ved lisensiering og merkeordninger for produkter som omsettes gjennom norske importører. Siktemålet er at produsenter i Sør skal få en bedre og mer stabil pris for varene sine gjennom minsteprisordninger, garanterte kreditter og samarbeid over lang tid. Dette ønsker Max Havelaar å oppnå bl.a ved at norske forbrukere gis mulighet til å velge produkter ut fra produksjonsforhold, ikke bare pris og kvalitet. Det første produktet som er lansert på det norske markedet, er Max Havelaar-merket kaffe. Etter hvert vil andre typiske u-landsprodukter komme til.

       Presidentskapet er ikke uenig med representanten Solheim i at Stortinget har en særlig rolle som holdningsskapende institusjon, og at det ville ligge en signaleffekt i at stortingsrestauranten tar inn Max Havelaar-merket kaffe som en del av sitt vareutvalg.

       Stortinget er imidlertid som statlig institusjon også undergitt et omfattende og forpliktende regelverk for sin innkjøpsvirksomhet. Både i Stortingets egen økonomiinstruks og i de øvrige nasjonale og internasjonale regler som Stortingets administrasjon er pålagt å legge til grunn ved innkjøp, er konkurranse og ikke-diskriminering grunnleggende prinsipper. Slik er det ved alle offentlige innkjøp. Stortinget kan vanskelig, uten å komme i konflikt med dette regelverket, basere sine generelle innkjøp på Max Havelaar-merket kaffe. I tillegg kommer de konsekvensmessige hensyn i forhold til andre Max Havelaar-merkete produkter som etter hvert lanseres, og liknende tiltak på andre områder.

       Etter en samlet vurdering av de forskjellige hensyn er Presidentskapet likevel innstilt på at man som en prøveordning ut vårsesjonen, og på en slik måte at man ikke kommer i konflikt med de nevnte regler og prinsipper, bør kunne gjøre Max Havelaar-merket kaffe tilgjengelig i én av Stortingets automater, i tillegg til vanlig anskaffet kaffe.

       Presidentskapet har derfor bedt administrasjonen om å besørge dette, om mulig i stortingsrestauranten. Prisen på denne kaffen ligger imidlertid som kjent høyere enn for den kaffen Stortinget ellers benytter. Dette vil derfor måtte gjenspeile seg i den pris Max Havelaar-kaffe tilbys for i automaten.

       Jeg tror det dessuten er viktig å bemerke at Presidentskapets vilje til å imøtekomme ønsket om å gjøre Max Havelaar-kaffe tilgjengelig på Stortinget, er et uttrykk for en positiv holdning til at varer fra utviklingsland skal betales på en anstendig måte. Samtidig er det grunn til å understreket at Presidentskapet ikke finner å kunne gå inn for tilsvarende ordninger for andre produkter.

       Med dette kan jeg fortelle forsamlingen at presidenten har smakt kaffen, den smaker utmerket, og hun vil på det sterkeste anbefale den.

       Jeg vil til slutt også nevne at dette er ikke bare en kaffe for dem som drikker te, men en kaffe for dem som drikker kaffe.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.