John I Alvheim (Frp)
(komiteens leder):

       La meg først få rette opp en feil i den trykte innstillingen. Under mindretallsforslagene er forslag nr. 3 på side 90 et forslag fra Arbeiderpartiet, mens forslagene fra Fremskrittspartiet, Høyre og SV starter med forslag nr. 4.

       Så har jeg kort tenkt å si noen ord som muligens er i strid med reglementet, men som jeg dog mener hører hjemme i en debatt som denne. Det er oppslag i media i dag om at Den norske lægeforening truer med streik til våren. Jeg vil som komiteens leder advare Lægeforeningen mot dette, idet vi har problemer nok i helsevesenet om ikke pasienten skal påføres ytterligere problemer ved en streik blant legene.

       Så tar jeg opp mindretallsforslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre, som er inntatt i innstillingen.

       Innledningsvis må jeg si at jeg personlig er lite fornøyd med den nye måten å behandle statsbudsjettet på. I den foreliggende innstilling fra flertallet, representert ved regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre, har man kun kunnet flytte på 65 mill. kr av et totalbudsjett på over 140 milliarder kr. Den foretatte omprioritering utgjør således i underkant av 0,5 promille. Det er i denne situasjonen jeg setter spørsmålstegn ved om ikke finanskomiteen like godt kunne tatt det fulle og hele budsjettarbeidet, og at sosialkomiteens medlemmer kunne gjort mer nyttig arbeid. Den nye behandlingsformen har også ført til langt flere verbalforslag enn det som er vanlig - og så kan man jo tenke litt over det.

       Jeg har i mange tidligere budsjettdebatter her i salen gitt en beskrivelse av et helse- og omsorgsvesen i krise. Jeg skal derfor denne gangen ikke gå i detaljer i så måte selv om problemene synes enda større ved inngangen til budsjettåret 1998. Det er imidlertid nok å vise til de skremmende forhold som de seneste uker er avdekket ved et av våre største sentralsykehus, som jeg personlig vil måtte beskrive som katastrofale, fordi det omtalte sentralsykehuset over lang tid ikke synes å ha vært i stand til å gi tilfredsstillende behandling til alvorlig syke mennesker. Dette å plassere en livstruende syk pasient i en ambulanse i håp om at neste sykehus skal kunne ta hånd om pasienten uten at pasienten - ifølge Dagbladet - i utgangspunktet er undersøkt, synes jeg er betegnende for den ansvarsfraskrivelse vi i dag opplever blant de ulike forvaltningsnivåer innen helsesektoren.

       Ansvarsfraskrivelsen blir ikke mindre når vi nå er i ferd med å etablere et fjerde forvaltningsorgan i helseregionene. Så langt jeg har brakt i erfaring, skal det regionale helseutvalget, i tillegg til å ha et fast sekretariat, benytte seg av et eget fagråd på regionnivå. Dette fagrådet skal igjen bygge på fagråder av ulike legespesialister i den enkelte fylkeskommune. Samlet vil fagrådene omfatte ca 200 legespesialister som får betydelige og arbeidskrevende oppgaver som vil måtte utføres på bekostning av pasientbehandlingen i det enkelte sykehus. Jeg har lyst til å uttale følgende: På den ene siden er vårt sykehusvesen totalt overorganisert og overbyråkratisert. På den annen side konstaterer jeg at vi mangler en effektiv, samordnet og enhetlig organisering av våre sykehus. Vi trenger etter min mening en total systemendring i helsevesenet med enhetlig statlig ansvar. Videre trenger vi en pasientrettighetslov hvori er innlagt folketrygdens plikt til å betale for legekonsultasjoner, sykehusbehandling og omsorg.

       Det synes å være opplest og vedtatt at krisen i helsevesenet, med manglende behandlingskapasitet og voksende helsekøer, først og fremst skyldes mangel på personell og ikke på penger. Jeg og Fremskrittspartiet er ikke enig i denne situasjonsbeskrivelsen. Med tilstrekkelige ressurser kunne personalmangelen langt på vei avhjelpes. Det finnes nemlig et betydelig antall legespesialister som ikke har fått sykehusansettelse eller private driftsavtaler. Videre er det god tilgang på utenlandske legespesialister. Når det gjelder sykepleiere, vil en ved å legge arbeidsforholdene bedre til rette, inklusiv høyere lønn og endret skiftordning, kunne tilføre sykehusene et betydelig antall nye sykepleiere. Ved å tillate privat utleie av helsepersonell kunne man også tilføre sykehusene et betydelig antall sykepleierårsverk. Og kanskje det viktigste: Det må til en omorganisering internt i det enkelte sykehus der den enkelte profesjon gjør den jobben den er kompetent til å gjøre, og der en overlater ikke-faglige lege- og pleieoppgaver til annet personell.

       Pengemangelen ved norske sykehus er skrikende. Ikke minst gjelder dette midler til anskaffelse av moderne medisinsk teknisk utstyr og til ordinær drift, ansettelse av nok personell osv. Jeg viser i denne sammenheng til at Norge i vesteuropeisk målestokk bruker relativt lite av BNP til helsevesenet. Prosentandelen av BNP var helt nede på 6,4 i 1995. Faktisk er situasjonen den at andelen av BNP til helsevesenet har gått ned de seneste år. Den enkelte fylkeskommune og sykehuseier har redusert sine egne tilskudd til sine sykehus fra 3.538 kr pr. innbygger i 1988 til 3.250 kr pr. innbygger i 1994.

       Ifølge foreliggende innstilling vil en innsatsbasert finansiering på 45 % gi en produksjonsøkning på i overkant av 6 % fra 1997 til 1998. Jeg har faktisk tro på at det kan slå til, men produksjonsveksten er likevel for lav til å kunne få en betydelig reduksjon av helsekøene. Ifølge en SINTEF-rapport som var inntatt i ventetidsgarantimeldingen, som ble behandlet av Stortinget for et par år tilbake, gikk det fram at en kunne øke pasientbehandlingen med hele 8 % for innlagte pasienter og 15 % for polikliniske pasienter ved å tilføre det somatiske helsevesenet friske penger årlig i størrelsesorden 2 milliarder kr og for psykiatrien i størrelsesorden 500 mill. kr årlig. Den foreslåtte bevilgning til sykehusene i foreliggende innstilling ligger milevis fra det behov for friske penger som SINTEF antydet den gang. Dette kan ikke tolkes på noen annen måte enn at det heller ikke fra denne regjeringens side har vært vist interesse eller vilje for å redusere helsekøene.

       Fremskrittspartiet har også denne gangen i sitt alternative budsjett for helse- og sosialsektoren lagt inn tilstrekkelige midler til å gi en betydelig reduksjon av helse- og omsorgskøene i 1998. Jeg viser i denne sammenheng til det alternative budsjett på dette området som er inntatt i innstillingen.

       Den tre måneders ventetidsgarantien som etter pålegg fra Stortinget nå innføres, finner jeg ikke er i tråd med de intensjoner sosialkomiteen og Stortinget hadde da vi behandlet proposisjonen om ventetidsgarantiordningen. Stortingets intensjon med å endre tidsgarantien fra daværende seks måneder til tre måneder var at de pasienter som tidligere var omfattet av 6-månedersgarantien, skulle få en ventetid for behandling på tre måneder. Dette har dessverre ikke skjedd, idet inntakskriteriene for å komme inn under 3-månedersgarantien, som bygger på Lønning II-utvalgets innstilling, er så strenge at kun mellom 20 % og 25 % av de pasienter som tidligere hadde en 6-månedersgaranti, nå vil få en 3-månedersgaranti.

       Min påstand er at den alvorlighetsgrad som er satt for å komme inn under 3-månedersgarantien, er slik at sykdomstilstanden burde være omfattet av begrepet « øyeblikkelig hjelp ».

       Min personlige mening er også at kost-nytteeffekten, som er oppført som et av kriteriene, kan bli tillagt for stor vekt, til skade for pasientene. Jeg mener faktisk at pasientene kommer dårligere ut ved den nye 3-månedersgarantien enn ved den tidligere 6-månedersgarantien, og det var virkelig ikke Stortingets og sosialkomiteens intensjon den gang. Jeg beklager at det ikke lyktes Fremskrittspartiet og Høyre å få flertall i sosialkomiteen for å gjøre ventetidsgarantien juridisk bindende, i den forstand at pasientene kan søke behandling ved andre sykehus innenlands eller utenlands, og at fylkeskommunene skal tilpliktes å betale kostnadene.

       Jeg har så langt ikke sagt noe om de 65 mill. kr som det i samarbeid med regjeringspartiene og Høyre var mulig å flytte på i budsjettrammen. Dette vil min kollega Harald Nesvik komme tilbake til i et senere innlegg. Det viktigste som etter min mening er skjedd under behandlingen av dette budsjettet, er de to verbalforslag som vi synes å få flertall for sammen med regjeringspartiene, nemlig om fritt sykehusvalg på samme nivå i hele landet og om det formaliserte opplegg for at offentlige spesialister ved norske sykehus skal kunne drive privat praksis på sin fritid. Dette vil gi som resultat at tusener pasienter heretter vil kunne få redusert sin ventetid og få oppfølging ved offentlige sykehus på kveldstid eller eventuelt i helgene. Jeg vil nesten si det slik at dette er det viktigste prinsipielle helsepolitiske vedtak som har vært gjort, om det blir slik - og det tror jeg det blir - på de siste ti år. Det er ikke minst Fremskrittspartiet glad for. Fremskrittspartiet har sammen med Høyre kjempet for dette i svært mange år uten å få gjennomslag.

Gunhild Øyangen (A) : Fremskrittspartiet stiller spørsmål om hvilken helsepolitikk som skal føres av sentrumsregjeringen. Det er riktig at i de store prinsipielle spørsmål er sentrumsregjeringen enig i Arbeiderpartiets politikk.

       Fremskrittspartiet varsler i innstillingen at det

« ikke kan ventes subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet til den sittende regjering om det ikke skjer vesentlige systemendringer med landets helsepolitikk ».

       Kan representanten Alvheim presisere nøyaktig hvilke konkrete endringer Fremskrittspartiet forlanger for å gi fortsatt støtte til sentrumsregjeringen?

John I Alvheim (Frp) : Selvfølgelig er det ikke bortkastet at flere funksjonshemmede får personlige assistenter. Men de hadde muligens ikke fått det hvis ikke Fremskrittspartiet hadde fremmet forslag om det. Det var ikke regjeringspartiene som fremmet dette forslaget, heller ikke forslaget om å beholde taket på egenandelene. Så en skal være litt forsiktig dersom en forsøker å slå.

       Det jeg mente og fortsatt mener, er at sosialkomiteen som fagkomite - som virkelig prøver både i og utenfor dette hus å sette seg inn i de problemene som rår når det gjelder helse, omsorg osv. - bør få større spillerom i en budsjettbehandling som legger rammene for alle aktiviteter, enn det vi nå har fått under behandlingen av statsbudsjettet, slik de nye rutinene er blitt. Jeg tror faktisk vi kunne gjort mer nytte for oss dersom vi hadde jobbet med andre saker de tre ukene vi nå har sittet sammen, når først rammene er lagt. Det er veldig lite - under 0,5 promille - vi har flyttet på. Og det var, i hvert fall for meg personlig, svært lite givende.

       Vi har fått flere verbalforslag enn tidligere. Jeg tror både Regjeringen og andre skal merke seg at disse verbalforslagene kan legge føringer som både er tilsiktet og utilsiktet, noe vi skal være veldig oppmerksom på. Det er klart at når man ikke kan flytte på penger, må man finne på noe annet i komiteen, og da griper man til verbalforslag for å prøve å få gjennomslag for det enkelte partis prinsipielle helse- og sosialpolitikk.

Annelise Høegh (H) : I likhet med Woie Duesund vil jeg si til Alvheim at det er en stor grad av enighet mellom Høyre og Fremskrittspartiet om hvilke virkemidler vi mener er nødvendige i helsepolitikken. Vi innser begge at helsevesenet trenger økte ressurser, men også systemendringer og reformer som gjør at pengene kan komme pasientene mer direkte til gode og bli mer verdt.

       Men på ett område skiller vi klart lag. Jeg har forstått Fremskrittspartiet slik at de stort sett ønsker å finansiere helsevesenet ved en automatisk økning av helse- eller trygdeavgiftene. Hva betyr det? Hvilke konsekvenser vil det få hvis vi får en trygdeavgift, ikke på 7-8 %, som i dag, men kanskje opp mot 20 %? Det betyr at lavinntektsgruppene - de som har minst å rutte med - får en forholdsmessig langt større byrde ved disse kraftige skatteøkningene som altså Fremskrittspartiet går inn for, enn dem som har høyere lønn, f.eks sånne som oss.

       Jeg er også litt forbauset over at komitelederen synes vi har fått så lite spillerom for å bedre helsebudsjettet. Nå er det ikke slik at helsebudsjettet i tidligere år er blitt forbedret med mange prosenter - det har dreid seg om promiller da også. Vi har jo fått så stort spillerom som vi selv har villet gi oss. Problemet er bare at Fremskrittspartiet tydeligvis ikke har noen tradisjon for å forhandle, for både når det gjaldt finansinnstillingen og sosialkomiteens innstilling, gav de opp å forhandle mange dager før fristen gikk ut. De forslagene Alvheim nå står og skryter av når det gjelder fritt sykehusvalg og mulighetene for at helsepersonell skal få utnytte sykehusenes lokaler og utstyr til privat virksomhet på kveldstid, er det faktisk Høyre som har drevet igjennom. Fremskrittspartiet er selvfølgelig enig - det er mange - og det er vi glad for. Men man må ikke gi opp å forhandle før fristen nærmer seg dersom man vil bedre helsevesenet.

John I Alvheim (Frp) : Dette var faktisk litt morsomt. La meg få konfrontere representanten Annelise Høegh med at det vi under forhandlingene i forbindelse med finansinnstillingen greide å få gjennomslag for, var 120 mill. kr til helse og 40 mill. kr til utstyr i sykehus. Av disse 120 millionene går 40 mill. kr til kreftomsorg og 40 mill. kr til psykiatrien.

       Det er mulig vi har en annen måte å forhandle på enn Høyre. Jeg er i så fall veldig godt fornøyd med at vi ikke forhandler på samme måten som Høyre, for én gang må en bli ferdig også med en forhandling.

       Når det gjelder vår finansiering av helse og omsorg over folketrygden, tror jeg det er en meget god løsning. Jeg stiller meg uforstående til at det er de lavtlønte - de med dårlig økonomi, og det er ofte de som er mest syke - som skal betale dette gildet. I dag betaler faktisk pasientene bortimot 7 milliarder kr i egenandeler for sine helsetjenester. Det kunne de da slippe. Jeg tror det norske folk er villig til å betale mer i helsepremie hvis de var sikker på at de fikk behandling i rett tid og på rett sted. Det er i hvert fall det vi tror, og det er det vi jobber mot. Det må være en like stor selvfølge at folketrygden betaler for sykehusbehandling og legebehandling, som at folketrygden betaler ut sykepenger og ledighetstrygd.

       Det er også grunnleggende viktig at våre sosiale ordninger kan gi grunnlag for et omfattende sikkerhetsnett som inkluderer hele befolkningen, uansett evner og anlegg og hell og lykke i livet. Norge er på sett og vis Annerledeslandet i den forstand at en liten befolkning bebor et stort areal preget av lange avstander og ulike naturgitte og klimamessige forutsetninger.

       I dag bor om lag halvparten av Norges befolkning i en hestesko rundt Oslofjorden. Dette området har i seg selv flere fortrinn, bl.a nærhet til kontinentet og utenlandske markeder. Gitt at helsepolitikken skal operere etter kun markedsmessige prinsipper, vil det naturlig nok ligge godt til rette for å drive butikk, også ulike former for helsebutikk, i dette området med stor befolkningstetthet. Dette medfører at det er nødvendig med betydelig offentlig styring for å sikre omfattende tjenesteyting også i andre deler av landet. Det er et mål for Arbeiderpartiet å sikre likeverdige tilbud i hele landet, og at tjenestene skal være tilgjengelige for alle lag av befolkningen.

       Jeg vil peke på at utviklingen i dag preges av at flere mennesker blir eldre, og behovet for helse- og omsorgstjenester øker kraftig. Samtidig pågår det en rask teknologisk og medisinsk utvikling som gjør det mulig å gi behandling og hjelp til stadig flere. Men det er fortsatt en rekke uløste oppgaver innen sektoren, og mange oppgaver kan løses på en mer tilfredsstillende måte.

       Økte ressurser er nødvendig for å løse disse oppgavene, men vil i seg selv ikke være tilstrekkelig. Dette er bakgrunnen for de store helsereformene som regjeringen Jagland la fram, og som fikk støtte våren 1997. Fastlegeordningen, ny avtalepolitikk for privatpraktiserende helsepersonell, styrket betydning av de regionale helseutvalg og stortingsmeldingen om tilbudet til mennesker med psykiske lidelser var alle saker som var fremmet av arbeiderpartiregjeringen og vedtatt i Stortinget våren 1997.

       Det står et flertall bak reformene, og iverksetting er viktig for å bidra til bedre ressursbruk og bedre tilbud i helsesektoren.

       Jeg vil i dag spesielt peke på at de regionale helseplanene må settes i verk snarest mulig, og samtidig vil jeg be helseministeren vurdere om de vedtatte samordningstiltak er sterke nok til å sikre en bedre statlig styring og en effektiv ressursutnyttelse i sykehussektoren.

       Det må sikres en bedre arbeidsfordeling mellom sykehusene, slik at det finnes en tilstrekkelig faglig spisskompetanse på de enkelte fagområder. Vi må f.eks unngå at folk i distriktene blir skadelidende ved at deres lokalsykehus har et for svakt faglig miljø.

       Det blir også fremhevet fra mange hold at nøkkelen til en bedre drift i sykehusene er avhengig av en bedre intern organisering.

       I den senere tid har det kommet fram uheldige forhold ved enkelte sykehus. Sosialkomiteen er opptatt av at det foretas en full gjennomgang av de forhold som er avdekket, og ser fram til helseministerens redegjørelse i februar.

       Stortinget har tidligere bedt om en plan for utstyrsanskaffelse, og jeg mener det kan være fornuftig å legge opp til et system for nyanskaffelser som er mer permanent og sikrer en gradvis utskifting av utstyr.

       Fra Arbeiderpartiets side er vi glad for at handlingsplanen for eldre, som ble fremmet av tidligere sosialminister Hill-Marta Solberg, og som innebærer at det skal brukes 30 milliarder kr i den kommunale eldreomsorgen i de neste fire år, nå blir fulgt opp. Jeg vil peke på at det er viktig at kommunene nå bygger ut tjenestene med tanke på at de også skal møte framtidige behov. Arbeiderpartiet prioriterer eldreomsorgsplanene kombinert med målrettede tiltak overfor pensjonister og stønadsmottakere med lav inntekt, omsorgsansvar for barn og høye boutgifter.

       Deltakelse i arbeidslivet og levestandard har stor sammenheng. Det er derfor viktig å legge til rette for at flest mulig kan være i arbeid. Videreføring av arbeidslinjen er også av stor betydning, fordi den gir hver enkelt mulighet til å delta.

       Vi vet at 15 - 20 % av befolkningen har psykiske lidelser i mindre eller mer alvorlig grad. Det betyr at mange av oss vil oppleve en psykisk lidelse en eller annen gang i livet. Jeg ser fram til at Regjeringen legger fram en økonomisk forpliktende handlingsplan for psykisk helsevern. Planen skal være bygd på utarbeidelse av gode arbeidsplaner i kommunene.

       Arbeiderpartiet vil understreke at behandlingstilbudene må bli likeverdige uansett bosted i landet. Arbeiderpartiet mener også at Rådet for Psykisk Helse gjør et verdifullt og viktig arbeid og må styrkes i forbindelse med handlingsplan for psykisk helsevern. Vi foreslår derfor at Rådet for Psykisk Helse gis 5 mill. kr til folkeopplysning om psykiske lidelser. Forslaget fikk ikke flertall denne gang, men jeg ber Regjeringen vurdere dette tiltaket i forbindelse med framleggelsen av handlingsplanen. Jeg mener det er svært viktig å satse på informasjon både for å avmystifisere og å kunne gi tilfredsstillende hjelp i nærmiljøene.

       Norsk kreftplan, som nylig ble lagt fram, avdekker et behov for langt større innsats når det gjelder forebygging, behandling og lindring. Et bredt flertall mener at det må få konsekvenser, og at en plan må bli lagt fram i 1998 med en konkretisering av nødvendige virkemidler for en bedre kreftomsorg.

       Satsingen innenfor eldreomsorg, kreftomsorg og psykiatri samt de stadig økte muligheter for behandling generelt tilsier at det blir behov for betydelig økte ressurser til sosialkomiteens ansvarsområder i de nærmeste år.

       Arbeiderpartiet ser derfor med bekymring på Bondevik-regjeringens innføring av nye store kontantoverføringer som kan fortrenge nødvendig utbygging av tjenestetilbudene på sosial- og helseområdet. Disse nye overføringene vil på årsbasis beløpe seg til 8 - 10 milliarder kr i 1999.

       Jeg vil også peke på at innføring av kontantstøtte kan bremse helt nødvendig rekruttering til helse- og omsorgssektoren i årene som kommer. Jeg vil innstendig be Regjeringen tenke seg om før den tar skritt til innfasing av nye årskull i en kontantstøtteordning som det i realiteten ikke er flertall for i Stortinget.

       Det er allerede i dag stor knapphet på helsepersonell, og jeg vil minne om at eldreløftet i seg selv vil medføre et økt behov på om lag 12.000 nye årsverk i løpet av fireårsperioden. Det er et meget stort behov for etter- og videreutdanning, og jeg vil sterkt understreke at ingen av reformene innenfor satsingsområdene lar seg gjennomføre tilfredsstillende uten et tilstrekkelig antall kvalifisert personell. Arbeiderpartiet mener at den handlingsplan for helse- og omsorgspersonell som regjeringen Jagland la fram, faktisk var et minimum for å imøtekomme behovene, som er store allerede i dag. Vi går derfor imot de store kutt i handlingsplanen for helsepersonell som flertallet gjennom Regjeringens forlik med Fremskrittspartiet og Høyre samlet seg om.

       Stadig flere innser at skal distriktenes behov for kvalifisert personell sikres, må det satses på de etablerte kvinnene i distriktene gjennom desentraliserte utdanningstilbud. Det er uholdbart dersom det regionale høyskolesystemet skal vanskeliggjøre slike tilbud. Behovet for arbeidskraft er allerede i dag meget stort, og det er ikke nok å vise til at pleiefaktoren må økes hvis det ikke er folk å oppdrive.

       Jeg frykter at det går mot et betydelig økt lønnspress innenfor sektoren, som i neste instans vil medføre at økte offentlige overføringer går med til å dekke lønnskostnader i stedet for til økt tjenestetilbud. Jeg vil anmode Regjeringen om å gå inn i denne problemstillingen med det alvor som er nødvendig.

       Det er også nødvendig å rette stor oppmerksomhet mot tiltagende rusmisbruk. I alkoholpolitikken er det ikke nok med restriktive tiltak når vi vet at folk skaffer seg alkohol på ulovlig vis der tilgjengeligheten mangler. Det er riktig også helsemessig at folk kan få tilgang på litt rødvin i stedet for f.eks heimebrent, som er ganske vanlig i visse deler av landet.

       Fra Arbeiderpartiets side er vi meget positive til en handlingsplan for punktavhold. Jeg vil særlig peke på promillefritt svangerskap, promillefri bilkjøring og et promillefritt arbeidsliv.

       Det er bred enighet i Stortinget om en fortsatt restriktiv narkotikapolitikk og et landsomfattende metadonprogram.

       Til slutt vil jeg berøre diskusjonen om private eller offentlige løsninger.

       Et bredt flertall mener fortsatt at det skal være et samarbeid mellom offentlig og privat sektor, og at det må sikres folkevalgt styring når det gjelder helheten, kvaliteten og fordelingen av tilbudene.

       Arbeiderpartiet er glad for at det fortsatt er flertall for at kjerneoppgavene innenfor helse- og omsorgssektoren ikke kan legges ut på anbud og overlates til private. Hovedtyngden av oppgavene må løses gjennom det offentlige, og private tjenesteytere skal fungere som supplement. Arbeiderpartiet vil kjempe for at disse holdningene fortsatt skal ha gjennomslag i det norske samfunnet.

       Jeg vil til slutt ta opp de forslag Arbeiderpartiet har fremmet alene eller sammen med andre, inkludert forslag 3, som ved en feil ikke er oppført som Arbeiderpartiets forslag.

John I Alvheim (Frp) : Ikke særlig overraskende var innlegget til representanten Øyangen gjennomgående en rosemaling av den helsepolitikken som Arbeiderpartiet har ført de seneste år. Hvis vi ser på resultatene, kan jo de betegnes med følgende: De siste åtte - ti år er helsekøene blitt mer enn seksdoblet. Og da er det betimelig å spørre: Har den helsepolitikken som har vært ført av Arbeiderpartiet, vært positiv og virksom? Jeg tror ikke det, og det er i hvert fall mitt håp at den nye regjeringen virkelig ser nøye på de ulike helsedokumenter som ved hjelp av Senterpartiet ble vedtatt i vår. Jeg tror de vil føre til enda større problemer og enda lengre helsekøer.

Gunhild Øyangen (A) : Ikke sjelden møter jeg folk som kommer hit til landet og registrerer den meget høye levealder vi har oppnådd, og de spør hva vi har gjort med vårt helsevesen som gjør det mulig for den norske befolkning å bli så gammel. Det kan kanskje si litt om de sterke forbedringene vi har hatt i norsk helsevesen i hele etterkrigstiden. Vi har også på 1990-tallet sett en kraftig økning i antall behandlinger, men vi må også ta innover oss at når nye metoder kommer og folk lever lenger, så blir behovene langt større. Det er en realitet som gjør at mulighetene for å hjelpe alle med de nye tekniske hjelpemidlene er en meget stor utfordring for hvert eneste politiske parti, vil jeg tro. Jeg vil minne om at det f.eks er slik at en del operasjoner som ikke var tilgjengelige for 60-åringer bare for noen år tilbake, er det i dag helt vanlig å gi til 80-åringer.

       Så til fritt sykehusvalg. Gjennom de reformene som var foreslått av arbeiderpartiregjeringen, gikk vi inn for fritt sykehusvalg i helseregionene. Det kan ha mange positive sider, bl.a sett fra pasientens ståsted, og det kan også føre til en bedre ressursutnyttelse innenfor sykehussektoren. Men det kan også være betenkelige sider ved dette, slik som direktøren ved Regionsykehuset i Tromsø har uttalt. Han var meget skeptisk. Det er litt vanskelig å si på forhånd hvordan dette kan slå ut. Jeg mener det er meget fornuftig å prøve ut systemet innenfor helseregionene og nabofylkene, slik som vi har gått inn for, før en gjør det tilgjengelig over hele landet og uten å ane konsekvensene for distriktssykehusene.

Are Næss (KrF) : Representanten Gunhild Øyangen innledet med å beskrive Arbeiderpartiets bevisste politikk for å jevne ut forskjeller. Men forskjellen mellom de rikeste og de fattigste har jo økt i de årene Arbeiderpartiet har sittet med makten. Hun nevnte ikke den største forskjellen i årets helsebudsjett, nemlig sentrumsregjeringens, og Høyres og Fremskrittspartiets vilje til å satse over 0,5 milliarder kr mer på helse enn Arbeiderpartiet.

       Ifølge pressen mener representanten Øyangen at kontantstøtte er den største trusselen mot helsevesenet, og hun antydet noe lignende i dag. I valgkampen ble kontantstøtten til småbarnsforeldre fremstilt som et forsøk på å tvinge kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, et skummelt anslag som kvinnene ville avvise. Nå blir den samme kontantstøtten fremstilt som så attraktiv at den blir den største trusselen mot helsevesenet, fordi småbarnsmødrene vil velge å være hjemme fremfor å arbeide. I går gav imidlertid representanten Sylvia Brustad uttrykk for at kontantstøtte likevel ikke ville føre til dette, men at foreldrene ville kjøpe seg dagmamma for pengene og da formodentlig forbli i arbeid.

       Nå er det slik at to og tre motsatte påstander kan ikke alle være riktige samtidig, så mitt spørsmål er: Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om kontantstøtte? Hva skal vi tro på - er det valgkampversjonen, er det representanten Brustads versjon eller er det representanten Øyangens?

Gunhild Øyangen (A) : Det alvorligste med budsjettet som er lagt fram av Bondevik-regjeringen, er at det ikke viser hva det virkelig vil koste på årsbasis når alle valgløftene skal innfris. Som jeg viste til i mitt innlegg, vil de kontantoverføringer som er foreslått, og som skal innfases etter hvert, i 1999 innebære en utgiftsvekst på 8 - 10 milliarder kr, og vi har ennå ikke hørt hvor de pengene skal tas fra, hvordan inndekningen skal skje. Det er klart at med de utfordringene vi har innenfor eldreomsorgen, sykehusvesenet og vårt helsevesen generelt, er det å frykte at disse overføringene til private vil gå på bekostning av utbygging av helsetjenestene. Det er det alvorligste ved situasjonen. Jeg vil da ikke nevne alle de andre gode tiltak, forslag og løfter som er gitt av mellompartiene i valgkampen.

       Så til spørsmålet: Hvordan vil kontantstøtteordningen slå ut - vil foreldrene ønske å være hjemme eller ikke? Jeg må si at jeg i hvert fall oppfatter det som en oppmuntring til å være hjemme, og det er en oppmuntring selvfølgelig helst til kvinner. Og det er helst kvinner som arbeider innenfor helsesektoren, så jeg frykter at dette vil medføre at det blir enda vanskeligere å rekruttere helsepersonell. Jeg minner om at bare eldreomsorgen vil kreve 12.000 nye årsverk i løpet av den kommende fireårsperiode til innsats i helsesektoren, og vi har behov for langt flere folk også på en rekke andre områder, bl.a innenfor psykiatri og kreftomsorg.

Annelise Høegh (H) : Representanten Øyangen sa at Norge er et annerledesland i helsesammenheng. Vi er det fordi vi bruker mindre enn de fleste andre land av våre samlede ressurser på helse, og det har opposisjonen under mange år med arbeiderpartistyre prøvd å bøte på ved hvert år å øke helsebudsjettene.

       Men at vi skulle være et annerledesland når det gjelder levealder, og at høy levealder her i landet skulle være et tegn på at vi har et godt helsevesen, er nytt for meg. Så vidt jeg vet er ikke levealderen i Norge spesielt mye høyere enn i land det er vanlig å sammenligne med. Den er faktisk høyere i Hong Kong enn i Norge, og det er for en stor grad fordi de har en annen diett, tror jeg.

       Så sa representanten Øyangen at vi i helsepolitikken ikke må operere etter markedsøkonomiske prinsipper. Det er jeg helt enig i. Jeg er ikke kjent med at det er noen her i denne sal som går inn for det - tvert imot. I den forstand er kanskje Norge et annerledesland, fordi det er tverrpolitisk enighet om at en av de fremste offentlige oppgavene er å finansiere helsevesenet. Men noen av oss mener altså at det ikke nødvendigvis er slik at det offentlige også må yte alle helsetjenestene, dersom det viser seg at private bidrag kan gjøre det bedre, enklere og på en nyere måte.

       Når det gjelder fritt sykehusvalg og konsekvensene for utkantsykehusene, var det faktisk Gudmund Hernes og den tidligere arbeiderpartiregjeringen som fremmet et forslag om en funksjonsfordeling som ville rasert akuttberedskapen i Nord-Norge og andre utkanter. Derfor ble også Arbeiderpartiet med på å legge det forslaget dødt inntil videre.

       Vi sikrer ikke et likeverdig helsevesen her i landet ved å fortsette i den leien vi er nå. Vi trenger et større statlig engasjement, et statlig ansvar for sykehusdriften. Det mener pasientorganisasjonene, profesjonene, Helsetilsynet og kommunene - til og med LO mener det. Men Arbeiderpartiet og stortingsflertallet har altså så langt gitt vetorett til KS og sine egne fylkespolitikere. Det er de som kommer først - ikke pasientene. Det beklager vi!

Gunhild Øyangen (A) : Det er i hvert fall første gang jeg har kunnet registrere at noen mener at levealderen ikke har sammenheng med helsepolitikk og utjevningspolitikk. Det er nettopp det Arbeiderpartiet har stått for i alle år.

       Vi har også sett det slik at mange private kan bidra konstruktivt. Jeg har lyst til å nevne Sanitetsforeningen og Frelsesarmeen. Men jeg tror ikke at det er dem representanten Høegh tenker på med de mange forslag som ligger her i innstillingen, bl.a om anbudsutsetting. Det er vel ikke slike ideelle organisasjoner og slike løsninger som det legges opp til.

       Når det gjelder statlig engasjement, er det nettopp det hele reformen går ut på, at staten skal ha mulighet til å ha en bedre styring innenfor helseregionene. Og etter min oppfatning er det helt urealistisk å tro at en ikke skal ha en administrasjon ned på regionalt nivå i den videre utbygging av vårt helsevesen.

       Helse- og sosialpolitikken er prioriterte områder for Kristelig Folkeparti, ikke bare i ord, men også i penger. Slik må det være. Selv i velferdsstaten Norge er behovene fortsatt store. Nød, sykdom og lidelse er et større problem de fleste steder i verden enn i Norge. Men ingen kan være blind for at vi har betydelige udekte behov også her i landet.

       Og så er mulighetene, både på det medisinske og teknologiske området, blitt så store at gapet mellom det som er medisinsk-teknisk mulig, og det som er økonomisk mulig, bare ser ut til å øke. Samtidig øker også den aldersgruppen i befolkningen som har størst behov for helsetjenester, nemlig de eldste blant de eldre.

       Norge bruker, som det ofte er blitt påpekt, mindre ressurser på helse og omsorg enn en rekke land som det er naturlig å sammenligne med. Det er altså behov for økt satsing i årene som kommer.

       Økt satsing er det også i årets budsjett fra sentrumsregjeringen. Som kjent blir minstepensjonen økt med 1.000 kr pr. måned fra 1. mai 1998. På helsesiden har sentrumsregjeringen funnet rom for en økning på 0,5 milliarder kr i forhold til Arbeiderpartiets budsjett, og dette blir ytterligere styrket med 100 mill. kr etter budsjettforliket med Fremskrittspartiet og Høyre. På et område med så stort behov og samtidig store muligheter er det desto viktigere at det satses målrettet på prioriterte oppgaver. Jeg synes Regjeringens økte satsing her har en god profil.

       Det er uverdig at et rikt land som Norge skal ha mennesker stående i kø for å vente på nødvendig behandling for alvorlige lidelser. Det er derfor riktig og viktig å fokusere på dette området. 320 mill. kr for å øke aktiviteten på de somatiske sykehusene er en riktig prioritering, spesielt sett i sammenheng med økningen på 165 mill. kr til medisinsk-teknisk utstyr ved sykehusene. Det er nemlig slik at noen steder er det personellmangel som skaper hindringer og forsinkelser i behandlingen, andre steder gammelt, dårlig eller helt manglende utstyr - eller for den saks skyld begge deler. Det er derfor nødvendig å satse på begge områder.

       Det er bare naturlig at en del av budsjettøkningen er øremerket for kreftbehandling. Her er det også satset på utvidet mammografiscreening. Med NOU 1997:20 Omsorg og kunnskap! Norsk kreftplan har vi som politikere fått et usedvanlig godt faktagrunnlag for å treffe de riktige avgjørelser på et viktig, men komplisert område, et område som gjelder en stor pasientgruppe. Jeg er glad for at Regjeringen allerede har startet opptrappingen av kreftbehandlingen, og for at statsråden har lovet en handlingsplan for kreft i løpet av 1998. Men også når det gjelder kreft, er det bedre å forebygge enn å behandle. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at budsjettet er styrket med midler til forebyggende tiltak i regi av Statens ernæringsråd og Statens tobakkskaderåd. Mens det

       nå stort sett bare ser ut til å være de som er aller best betalt av tobakksindustrien som trekker i tvil sammenhengen mellom røyking og kreft, snakkes det mindre om sammenhengen mellom alkoholbruk og ulike kreftformer. Tvert imot synes rusgiftindustrien å ha en viss suksess med å innbille folk at alkoholbruk er sunt. Rusgiftprofitørene har selvsagt et svært godt økonomisk fundament for å markedsføre sine påstander, men for det norske samfunn - som dog har alkoholavgifter som mange mener er høye, endog svært høye - er alkoholen likevel en netto utgiftspost beregnet til et sted mellom 50 og 60 milliarder kr årlig. Det er en skremmende sum. Det utgjør riktignok ikke noe helt helsebudsjett, men det svarer f.eks til over to forsvarsbudsjett pr. år. Alkohol er altså ikke sunt - heller ikke for samfunnsøkonomien. Tvert imot er det uten tvil vårt største sosiale problem.

       Også psykiatrien har fått et hardt tiltrengt løft i sentrumsregjeringens budsjettforslag. Det er nå på tide at psykiske lidelser kommer på linje med de somatiske, og det gjelder ikke bare økonomisk og behandlingsmessig, men også i folks bevissthet. Her er det også en oppgave i holdningsskapende arbeid.

       Den mest omtalte enkeltsak innen helse- og sosialfeltet i år vil jeg tro har vært forslaget om å øke minstepensjonen med 12.000 kr i året. Kristelig Folkeparti er glad for at minstepensjonistene nå vil få dette økonomiske løftet. Det har de fortjent, og det trenger de. Og det må vi ha råd til! Samtidig må vi ikke glemme at det er andre grupper som også trenger et tilsvarende løft.

       Debatten om minstepensjonen har vært hard og skarp, og jeg skal ikke bruke det uttrykket som ble mest referert i den forbindelse. Tvert imot vil jeg gjerne vise til viktige satsingsområder som det er bred enighet om, nemlig det såkalte eldreforliket i Stortinget våren 1997. Det kan riktignok diskuteres om den enigheten er en skinnenighet; i hvert fall er det nok en usikkerhet om den vedtatte satsing vil vise seg å være helt tilstrekkelig.

       Det er i det hele tatt slik i norsk helsepolitikk at det er stor grad av enighet om målene, noe mindre om midlene. For Kristelig Folkeparti er målet at helse- og sosialtjenesten skal ha nærhet, likhet og kvalitet. Det betyr at folk skal få den hjelp de trenger når de trenger den, og der de trenger den. Jeg sier trenger, ikke nødvendigvis ønsker, for prioritering vil være nødvendig uansett. Og vi kommer, uansett politisk grunnsyn og holdninger, til vanskelige situasjoner og problemområder, der f.eks kravene til nærhet og kvalitet ikke alltid vil kunne forenes slik som vi skulle ønske. Akkurat disse problemstillingene tror jeg blir blant de største utfordringene i fremtidens helsepolitikk.

       Til slutt vil jeg peke på at dagens innstilling bygger på sentrumsregjeringens budsjettforslag og den forståelse regjeringspartiene har kommet til med Fremskrittspartiet og Høyre. Innenfor disse rammene har sentrumspartiene i komiteen hatt et konstruktivt samarbeid med Fremskrittspartiet og Høyre. Dette samarbeidet har ført til endringer i budsjettet som vi finner det lett å begrunne. Samtidig er det klart at sentrumspartiene på det helse- og sosialpolitiske området også i mange henseender har sammenfallende syn med Arbeiderpartiet, og dette har gitt seg uttrykk i forslag som disse partier står sammen om.

       Jeg tolker dette som et uttrykk for at sentrumspartiene står sentralt i norsk helsepolitikk.

       Under budsjettbehandlinga nå har Arbeiderpartiet fremmet forslag om en bevilgning til Rådet for Psykisk helse til en folkeopplysningskampanje om psykiske lidelser. Hvorfor vil ikke Kristelig Folkeparti støtte dette forslaget, når lederen i fjor mente at dette arbeidet var viktig?

       den nye sentrumsregjeringen, villig til å gjennomgå og se på dette regelverket? Kan vi i dag fra Stortingets talerstol få en tindrende klar garanti fra Kristelig Folkepartis side om at det løftet vi alle har vært enig om, de 1.000 kr ekstra, ikke skal bli spist opp ved at staten og regjeringen Bondevik er med på et system som gir med den ene hånden og tar med den andre, og at de svakeste av de svake i samfunnet, ofte kvinner, som har minstepensjon, ikke skal komme uheldig ut? Da skal jeg i stillhet forbigå at Kristelig Folkeparti ikke har gjort noe med den uretten som har skjedd over lang tid, nemlig forskjellsbehandlingen av gifte og samboende pensjonister.

Are Næss (KrF) : Innehaveren av denne litt rustne vestlandsrøst prioriterer ikke lesning av lokalaviser for Oslo på morgenkvisten, så jeg kjenner ikke det aktuelle oppslaget som representanten Kleppe refererer til. Men jeg kan berolige ham med at det er Kristelig Folkepartis og sentrumsregjeringens hensikt at minstepensjonistene skal komme ut med det tillegget de har fått, og ikke noe annet. Det står også i Voksenåsen-erklæringen at Regjeringen vil gjennomgå og bedre bostøtteordningen. Så jeg tror de to intensjonene skulle være rimelig bra ivaretatt.

       Så avsluttet representanten Kleppe med å referere til forskjellen mellom gifte og samboende. Det er helt riktig at Kristelig Folkeparti har ført en kamp som til dels har vært vellykket når det gjelder å hindre diskriminering av gifte i forhold til samboende. Når det gjelder den aktuelle saken, avventer vi imidlertid utredningen fra utvalget som er nedsatt for å vurdere denne samboerproblematikken i sin helhet.

Sonja Irene Sjøli (H) : Helseministeren har uttalt at problemene i helsevesenet ikke skyldes ressursmangel alene, og det er jeg enig i. Helsevesenet lider også under personellmangel og dårlig organisering. Private helsetilbud er et viktig supplement og et nyttig korrektiv til det offentlige. Det er det også enighet om. Men når det gjelder privat arbeidsformidling, er det uenighet.

       Det er nå mulig for private aktører å formidle utenlandske leger, men her i Norge finnes det også en stor ressurs både av leger og sykepleiere som ønsker å jobbe mer fleksibelt. Manpower har uttalt at de kan stille 500 sykepleiere bare her i Oslo, om de får lov. Denne ressursen har vi rett og slett ikke råd til å la være å utnytte. Det ville bidra til å løse den mest akutte mangelen på helsepersonell ved sykehusene til vi får utdannet flere. Høyre ønsker altså å oppheve forbudet mot privat arbeidsformidling nettopp for å utnytte denne muligheten til å bedre personellsituasjonen. Helseministeren har uttalt at han er positiv til private aktører når det gjelder å skaffe til veie leger og sykepleiere. Han har faktisk uttalt at det er gode grunner for å slippe til private aktører. Mitt spørsmål til Næss blir: Vil Kristelig Folkeparti følge opp dette og sørge for å oppheve forbudet mot privat arbeidsformidling, som kan bidra til å løse den mest akutte situasjonen i sykehusene?

Are Næss (KrF) : Det er min mening at dogmatisme hører hjemme i teologien og ikke i helsedebatten. Noen jeg har vanskelig for å forstå i slike sammenhenger, er de som ut fra et trosgrunnlag legger vekt på at alt skal være offentlig eller alt skal være privat. Dette er ikke en bemerkning til representanten Sjøli, som jeg er fullstendig klar over ikke står for et slikt syn.

       Jeg tror nemlig at de fleste av oss deler den oppfatningen at her må vi se fordomsfritt på balansen mellom det private og det offentlige. Et sterkt offentlig helsevesen er grunnlaget for den trygghet som befolkningen skal ha. Samtidig er det helt klart at den private innsats på dette området har vært nødvendig og blir fortsatt nødvendig. Det ene utelukker ikke det andre.

       Når det gjelder konkret dette med privat arbeidsformidling i den forbindelse som representanten Sjøli tar det opp, så kan jeg ikke imøtekomme henne når hun ønsker å oppheve dagens bestemmelse. Jeg vil absolutt være åpen for å vurdere dette, men jeg ønsker da en analyse av den totale sammenheng, hva det vil føre til. Så jeg kan ikke ubetinget slutte meg til det, men jeg vil heller ikke bestemt avvise det.

       Det fins ikke en enkel løsning, ikke noe trylleformular som får problemene til å fordampe. Det trengs en helhetlig strategi der økte pasientrettigheter, mer innsatsstyrt finansiering, ny intern organisering og et direkte nasjonalt ansvar med statlig eierskap er nødvendig for å få et bedre sykehusvesen. Ellers vil ansvarsfraskrivelsen fortsette. Fylkene vil skylde på staten og staten på fylkene. Det er uverdig, for det er pasientene det først og fremst går ut over.

       Høyres alternative budsjett ville gitt 1 milliard kr mer til helsesektoren enn Jagland-regjeringens. Vi ville fått en større grad av innsatsstyrt finansiering, stykkprisen ville gått direkte til sykehusene og vi ville fått en sterkere satsing og utbygging av kreftomsorgen. Trygdekontorene i hele landet kunne kjøpe operasjoner for sykepenger, og da ville færre behøvd å gå sykemeldt neste år.

       Budsjettforliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene gjør at vi kommer lengre enn med Arbeiderpartiet. 600 mill. kr mer til sykehusene er et godt bidrag. Så Høyre hilser den nye helseministeren velkommen, vi har tillit til at han vil gå med fordomsfrihet inn i problemene, kanskje med større fordomsfri-

       het enn hans forgjenger - iallfall håper vi det. Vi har utstrakt grad av sammenfallende synspunkter i helsepolitikken, og budsjettforliket går som sagt i riktig retning. Vi er glad for at alvorlig astmatiske barn nå får behandlingsreiser til Syden, vi er glad for at Kreftregisteret blir styrket, at egenandelstaket holdes på samme nivå som i år, at flere funksjonshemmede får personlige assistenter - for bare å nevne noen av tiltakene.

       Høyre hilser også den nye sosialministeren velkommen. Vi deler Regjeringens ønske om å bedre vilkårene for minstepensjonistene, selv om vi mener at økningen burde gått til dem som bare har minstepensjon eller litt mer å leve av. Da ville tiltaket vært mer målrettet. Vi støtter oppfølgingen av eldresatsingen, vi støtter arbeidet for å redusere rusmisbruk. Heving av debutalderen for alkoholbruk blant barn og ungdom er noe av det viktigste vi kan bidra til. Vi tror frivillige avholdsorganisasjoner gjør en bedre jobb her enn kommuner og offentlige etater. Derfor var det faktisk Høyre som presset gjennom en økning av støtten til avholdsorganisasjonene.

       I et interessant intervju i Dagens Næringsliv sist lørdag, var det vel, varslet helseministeren at han ville gå videre med reformarbeidet. Juridisk bindende ventetidsgaranti og privat formidling av helsepersonell er tydeligvis på trappene - det er vi glad for. Helsevesenet lider under ressursmangel, personellmangel og dårlig organisering, sa helseministeren i intervjuet. Det er vi også enig i. Men hvordan kan man være så skråsikker på at det bare er den interne organiseringen det er noe fundamentalt feil med? Hvordan kan man etter høstens sykehuskrise avvise at det også kan være noe fundamentalt feil med den politikerbestemte organiseringen?

       Som jeg nevnte tidligere: Pasientorganisasjoner, profesjoner, universitetene, kommunene, Helsetilsynet, LO, ja flertallet av folket mener altså at staten bør overta ansvaret for sykehusene. Ikke for å detaljstyre dem, de bør tvert imot få en friere stilling enn i dag, men for å sikre likeverdige behandlingstilbud i alle deler av landet for å unngå spill og ansvarsfraskrivelse. For det er først når Stortinget vedtar en egen sykehusbevilgning at det vil kunne bli avslørt om vi satser nok. Fylkeskommunene gjør så godt de kan. Når de ikke klarer å oppfylle våre ønsker og krav, så er det sannsynligvis fordi vi ikke har gitt dem de midler de trenger, vi har ikke satt dem i stand til å løse oppgavene.

       Hva har skjedd med Arbeiderpartiet denne høsten? I sosial- og helsedebatten har de stort sett profilert seg negativt etter min oppfatning. De sier nei til fritt sykehusvalg, nei til utnyttelse av sykehusenes utstyr og lokaler på kveldstid for helsepersonellet, og de ønsker en omkamp med eldre kvinner som lider av benskjørhet.

       Fritt sykehusvalg er en pasientrettighet, slik vi ser det. Det trodde jeg Arbeiderpartiet var for å styrke. Pasient- og brukerorganisasjonene støtter det. Likevel går Arbeiderpartiet mot at dette skal være en rettighet som gjelder i hele landet på samme behandlingsnivå. De er altså mer på systemets enn på pasientenes side. Jeg er overbevist om at distriktssykehusene ikke vil bli skadelidende, tvert imot. I helseregion 2, der dette har vært utprøvd, viser det seg at det er de små sykehusene som har mest å tjene på fritt sykehusvalg, for de har ledig kapasitet. Det er, som vi alle vet, ikke alltid slik at det er de største sykehusene som kommer best ut av kvalitetskontrollen. Ikke minst kronikerne er godt informert om hvilke sykehus som er best. De vet at det ikke bare er viktig å komme inn på sykehus, men også å komme ut igjen, i live og frisk. En fornuftig funksjonsfordeling mellom sykehusene tror jeg også vil sikre de mindre sykehusene.

       Høyre ser på medisiner som en viktig innsatsfaktor i helsevesenet. Vi synes det er enøyd å stirre seg blind på at utgiftene til medisiner øker - det gjør de i alle land i den vestlige verden, fordi nye, innovative medisiner kommer på markedet i et stadig stigende tempo. De kan redusere utgiftene til sykehusinnleggelser og til omsorgstiltak. Derfor er jeg forbauset over at Arbeiderpartiet i høst har varslet at de vil ha det de kaller en omkamp om legemidler. Jeg har merket meg at Gunhild Øyangen i Aftenposten den 20. november sa:

       « Det ryster meg at Stortinget tar beslutninger i saker som er så faglig og teknisk kompliserte, og overkjører det organet (Statens legemiddelkontroll) ... »

       Skal man først rystes, bør man være konsekvent. Hvorfor er man så rystet over at Stortinget intervenerte om benskjørhetsmidler, når Arbeiderpartiet noen måneder senere selv var med på å overkjøre Statens legemiddelkontroll og gi blå resept-status til nye MS-medisiner? Da hørte eller så jeg ingen rystelse. Statens legemiddelkontroll, det faglige organet, var altså imot at begge midler, både benskjørhetsmidlene og MS-midlene, skulle fås på blå resept. Men tar man pasientenes utgangspunkt, burde det faktisk være større grunn til å bli rystet over at eldre kvinner i Norge ikke fikk tilgang på de nye legemidlene mot benskjørhet før Stortinget grep inn. De fikk ikke den tilgangen deres medsøstre i de fleste andre land fikk. Hvorfor var ikke Arbeiderpartiet og Gunhild Øyangen rystet over det?

       Striden mellom Statens legemiddelkontroll og legemiddelindustrien er alvorlig. Det ser ut til at Statens legemiddelkontroll har glemt at deres fremste oppgave faktisk er å ivareta forbrukernes behov for effektive og sikre legemidler, ikke å hindre norske pasienter tilgang til legemidler de fleste andre industrialiserte land har godkjent. Derfor fremmer Høyre sammen med Fremskrittspartiet og SV et forslag som innebærer å be Regjeringen « sørge for at det blir utviklet et felles begreps- og metodeapparat mellom myndigheter og industri ved bruken av legemiddeløkonomiske analyser ».

       Jeg synes SVs representant har vist sin selvstendige tankekraft ved å slutte seg til dette forslaget - være medforslagsstiller - og jeg oppfordrer Arbeiderpartiet og regjeringspartiene til å gjøre det samme. Det kan ikke skade noen, det kan bare tjene både myndigheter, pasienter og industri dersom man greier å utvikle et felles begreps- og analyseapparat. Det har de greid i andre land, hvor de har vært langt tøffere i behandlingen av industrien - hvis det er det man er redd for at man ikke skal være - enn vi har vært her i landet. Så jeg ønsker både regjeringspartiene og Arbeiderpartiet velkommen til å støtte flere av de mindretallsforslag som Høyre sammen med andre partier har fremmet i denne innstillingen.

       Jeg tillater meg til slutt å ta opp de forslag som Høyre har sammen med Fremskrittspartiet og SV, som er tatt inn i innstillingen.

       Jeg må også få rette en feil. Ved en - får jeg kalle det - inkurie står Høyre som medforslagsstiller til forslag nr. 23. Det skal vi ikke gjøre. Forslaget går ut på at pasienter som går til alt mulig helsepersonell uten driftsavtale, f.eks ved Volvat Medisinske Senter, skal få egenandelen for disse besøkene inn under egenandelstaket. Vi er tilhenger av å kunne benytte private sykehus, men vi mener ikke at alle slike besøk skal dekkes innenfor egenandelstaket, da vil det fort sprekke. Vi får heller sørge for at de som gjør en innsats, får bedre vilkår enn i dag.

       Britt Hildeng (A) : I et samfunn med stadige endringer i arbeidsliv, teknologi og medisinsk utvikling stilles det store krav til det offentlige tjenestetilbud. En enstemmig merknad fra komiteen understreker da også betydningen av at velferdssamfunnet settes i stand til å tilpasse velferdsordningene til endrede behov. I den forbindelse legger en vekt på den betydning forsknings- og utviklingsarbeid har.

       Komiteen har i sine merknader lagt særlig vekt på betydningen av at en følger opp forskning omkring kvinners helse, og har også lagt vekt på videreutvikling og videreføring av IT-handlingsplanen for helsesektoren. Disse områdene beskrives også fra departementets side som de framtidige satsingsområdene for forsknings- og utviklingsarbeidet.

       Det er derfor ganske uforståelig at flertallet er i ferd med å ta såkornet nettopp på disse områdene og foreslår å redusere forsknings- og utviklingsarbeidets bevilgning med nesten 10 %. Dette gjelder kap. 603, som er Sosialdepartementets område for forskning og utvikling.

       Med utgangspunkt i de merknadene vi har stått felles om i komiteen, må jeg spørre Høyre om de mener at IT-utviklingen og forskning på kvinnesykdommer skal skjermes fra disse kuttene. Og i tilfelle ja: Hvilke områder er det da Høyre mener bør nedprioriteres når man nå foreslår å kutte med nesten 10 %?

Annelise Høegh (H) : Jeg lyttet og lyttet for å prøve å finne ut hvor spørsmålet skulle komme. Det er helt riktig at Høyre har gått i bresjen både for satsing på IT generelt og for at det skal forskes spesielt på kvinnehelse, fordi det faktisk viser seg at mye av den medisinske forskningen som finner sted, tar utgangspunkt og modeller i menn, og det er ikke alltid de resultatene man da kommer til, faktisk også kan gjelde for kvinner. Derfor er vi skuffet over at vi hverken hos Arbeiderpartiet eller regjeringspartiene vant frem med vårt forslag om nå å få en startbevilgning for det senteret for kvinneforskning som vi ønsker - og som vi har inntrykk av at hele komiteen støtter - og få lagt til et av våre universitetssykehus. Den forrige arbeiderpartiregjeringen ble jo av en samstemmig komite i fjor, hvis jeg husker riktig, oppfordret til å komme tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett, men gjorde det ikke. Så det var jo et interessant spørsmål å få at man fokuserer på et område som jeg går ut fra at Arbeiderpartiet også mener er viktig, men som de altså heller ikke for neste år har funnet å kunne bidra til.

       Når det gjelder på hvilke områder vi vil kutte, kan jeg ikke si at jeg husker hvilke områder vi spesielt nevnte, men departementet har altså rikelig med forskningsmidler og utredningsmidler. De finnes ikke bare på kap.  603, de finnes gjemt på ulike steder, så det burde være fullt mulig å finansiere dette innenfor den ramme som finnes, ikke bare til forskning og utredning, men også til all verdens undersøkelser og evalueringer som man kanskje heller bør avslutte enn å fortsette. Jeg tenker f.eks på prosjektene i trygdesektoren, der man altså heller ikke i år greier å få stortingsflertallet med seg på at de meget vellykkede prosjekter som har vært gjennomført i trygdesektoren, må kunne avsluttes for å gjøre det til en permanent ordning fra og med i år at man kan bruke trygdemidler for å kjøpe operasjoner, slik at folk slipper å vente. Det ville vært et godt bidrag dersom flertallet ville vært med på det.

Ola D Gløtvold (Sp) : Høyre uttrykker bekymring for manglende koordinering, samarbeid og kvalitetssikring i helsevesenet. Det er gjort nå her fra talerstolen i forbindelse med denne saken i osloregionen og Akershus, og det er også i merknads form tatt opp dette med ansvarsforhold og samarbeidsforhold i denne forbindelse, pluss at det er behov for mer tilsyn med oppfølging av helsepolitiske mål og prioriteringer og oppfølging av pasientrettighetene. Allikevel er det slik, når representanten Høegh etterlyser mer ressurser til disse formålene, bl.a til kvalitetssikring, at det er Høyre som kutter 45 mill. kr på Helsetilsynet. Når det gjelder bedre samarbeid og flyt i pasientstrøm og funksjonsfordeling mellom sykehus og institusjoner, kutter Høyre 40 mill. kr på helseregionalt samarbeid. Når det gjelder bedre, billigere og større flyt av medisiner, kutter Høyre 20 mill. kr på Statens legemiddelkontroll. Hvor ligger kvalitetssikring og logikken i dette?

       Til slutt litt om Høyres generelle merknad. Samarbeid er å ta og gi, og en kan faktisk samarbeide nært om konkrete og praktiske saker selv om man kanskje ikke står spesielt nær hverandre rent ideologisk. Blant annet har budsjettsamarbeidet i høst vist at vi kan samarbeide med Høyre. Men slik de ordlegger seg i sine generelle merknader, er det en form for utstøting, eller nærmest en splitt og hersk-taktikk. Nå er det jo slik at vi har en del felles saker, men også Høyre beveger seg jo i begge retninger. Vi skal ikke gjøre noe stort vesen av det, men jeg vil gjerne spørre representanten Høegh om hun føler seg vel og fornøyd med at hun bl.a måtte være med på Regjeringens premisser når det gjelder legemiddelområdet, når det gjelder priser, avanser osv., for at det skulle bli et felles opplegg og et flertall for budsjettet.

Annelise Høegh (H) : Jeg vet ikke helt om jeg skjønte det siste spørsmålet - om jeg følte meg vel i Regjeringens favntak eller i kompaniskap med Regjeringen når det gjaldt de dårligere forholdene for apotekene, og medisinutviklingen og pasientenes mulighet til å få originale produkter så lenge det er patent på dem, for å slippe å prøve å lese innholdsfortegnelser på gresk eller portugisisk, slik som det gjerne er. Det gjør jeg ikke. Vi hadde gjerne sett at vi kunne sluppet å gjennomføre disse innsparingstiltakene - det var jo en del av de tøffe forhandlingene vi førte med regjeringspartiene, men vi nådde altså ikke frem.

       Vi hadde også ønsket at vi skulle ha en større satsing - slik jeg gjorde rede for i mitt innlegg - på sykehussektoren, med mer til direkte pasientrettet behandling. Det fikk vi heller ikke gjennomslag for. Det var for å nå frem her at vi bl.a foreslo dette i vårt primære budsjett, som vi altså ikke fremmer siden vi står sammen om den rammen som nå forhåpentligvis blir vedtatt. Så det er altså ikke riktig som hr. Gløtvold sier at Høyre kutter 45 mill. kr til Helsetilsynet, 40 mill. kr til de regionale helseutvalgene og 20 mill. kr til SLK. Men det skulle vi meget gjerne gjort dersom vi hadde fått flertall for å øke pasientbehandlingen istedenfor. For det var faktisk et felles mål, trodde jeg, for Senterpartiet og Høyre da vi opprettholdt Helsetilsynet, at det skulle bli et mindre statlig byråkrati. Jeg trodde også det var et felles mål at SLK ikke skulle behøve å gjøre om igjen mange av de analysene som har funnet sted i andre deler av Europa, slik at vi raskere kunne få nye medisiner inn på det norske markedet. Men hvis det er slik at Senterpartiet føler at de nå er blitt den fremste forsvarer for et statlig helsebyråkrati, som fører til det pasientorganisasjoner og andre - i likhet med oss - sier blir et fjerde forvaltningsnivå, har jeg ingen problemer med å si at jeg ikke befinner meg vel i det selskapet.

       Det blir akkurat den samme type kritikk overfor Høyre når det gjelder det såkalt frie sykehusvalg, der man veldig fort kan få en sentralisering. Jeg er glad for å se at Høyre har en reell og sterk vilje til å satse på helsevesenet, men når man i så stor grad går inn for å styrke deler av helsevesenet som er privatisert, kan man på mange måter si at man lar det offentlige helsevesen gå på et Grete Roede-kurs, mens det private helsevesen sendes til seters for å gjøre seg fet.

       Konsekvensen av denne politikken blir at man i stadig større grad vil få en oppblomstring av private foretak. Det offentlige tappes for midler, og det blir enda vanskeligere å drive ut fra prinsippene om et mest mulig effektivt omsorgsnivå til en lavest mulig pris, og nærhet i forhold til brukeren. Jeg synes det er synd at ikke Høyre ser disse konsekvensene, for det er jo denne utviklingen vi har hatt de siste årene. Det var bra at Høegh i sitt innlegg nevnte at Høyre ikke vil være med og støtte Fremskrittspartiet når det gjelder forslaget om å få dekket egenandelen ved besøk hos f.eks. Volvat Medisinske Senter. Det er klart at refusjonsordningen knyttet til dette ville tappet det offentlige ytterligere.

       Jeg vil be om Høeghs kommentar i forhold til de farene som her ligger, både i forhold til sentralisering og økt privatisering og dermed tapping av offentlige midler.

Annelise Høegh (H) : Ja, det er mange partier som forandrer ansikt når de får nye folk i salen, og jeg må - til tross for de kritiske spørsmålene til meg - si at jeg synes at SVs nye representant i sosialkomiteen har gitt meget interessante og viktige bidrag til det budsjettet vi skal vedta i dag. Den måten representanten har gått inn i mange av sakene på, vitner om fordomsfrihet, synes jeg.

       Jeg kan godt forstå at man kan være skeptisk til privatisering av norsk helsevesen, det er jeg også, men det er ikke det vi går inn for. Jeg synes nok at med den fordomsfrihet SV-representanten har vist på andre måter, at man også kunne ønske seg litt mindre fordommer når det gjelder private bidrag. For det viktigste er faktisk at vi alle er enige om at det er det offentlige som skal finansiere helsevesenet. Det viktigste er ikke hvem som utfører oppgavene.

       La meg ta et eksempel når det gjelder såkalt konkurranseutsetting i omsorgssektoren av pleie- og omsorgstjenester for eldre. Der har undersøkelser vist at en og samme person får over hundre forskjellige hjemmehjelpere i løpet av en 2-3-årsperiode. Slik har det vært så lenge det har vært kommunalt monopol på det. Det har ført til at til og med ledere i brukerorganisasjonene har gått inn for at her kan en type konkurranse fra private omsorgsytere være av det gode. Jeg hilser velkommen alle krefter, enten de nå kommer fra Frelsesarmeen, fra sanitetskvinnene eller fra vanlige dedikerte leger og helsearbeidere. Jeg tror vi trenger alle krefter, og jeg tror at vi må være villig til å ta hele landet i bruk. Jeg tror folk i langt større grad, ettersom muligheten byr seg, ikke vil finne seg i at deres valg innskrenkes til enten et dårligere kvalitetsmessig tilbud i en utkant eller å måtte reise til et noe mer sentralt sted. Men jeg tror også at de mindre sykehusene har større muligheter dersom vi funksjonsfordeler bedre og kan ta vare på den geografiske spredningen.

       Vår helse og våre sosiale kår er av den største betydning for vår eksistens og et meningsfylt liv. Når en så skal legge rammevilkår for også andres helse og sosiale forhold, blir en både ydmyk og kan føle utilstrekkelighet.

       Selv om disse rammevilkårene representerer også de største rammeområdene i statsbudsjettet, og med sine nesten 150 milliarder kr er nær sagt ubegripelig mye penger, kan allikevel følelsen av utilstrekkelighet komme når en arbeider med dette store og viktige området.

       Det er med kloke ord ofte sagt at penger er ikke alt, men innenfor helse- og sosialfeltet kan penger eller ikke penger være forskjellen på liv eller død, eller i hvert fall representere forskjellen på et meningsfylt eller uverdig liv.

       Helse- og sosialbudsjettet for 1998 har en reell vekst fra 1997 på om lag 6 milliarder kr, og er det største vi noen gang har hatt til behandling i Stortinget.

       Sentrumsregjeringen har i St.prp.nr.1 Tl.03 foreslått en økning på 865 mill. kr i forhold til Jagland-regjeringens forslag. Forhandlingene mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet/Høyre førte til en ytterligere utvidelse av rammene på nærmere 300 mill. kr. Så det budsjettet sentrumspartiene i dag står bak og vil få vedtatt, betyr en økt innsats for viktige områder innenfor helsesektoren, og store, viktige løft innenfor omsorgs- og sosialsektoren.

       Fordelt på de ulike virksomhetsområder representerer dette en økt aktivitet ved våre sykehus, slik at ventetiden skal kunne reduseres og behandlingstrengende skal få raskere og bedre tilbud. Økt poliklinisk behandling skal gi kortere vurderings- og ventetid, og mer penger som direkte tilskudd til våre regionsykehus bør bety at også ressurs- og kostnadskrevende behandling blir mer tilgjengelig og gir bedre flyt i ventelisteavviklingen.

       En bevisst og mer målrettet innsats for å bedre det medisinske utstyret ved våre sykehus vil gi større kapasitet og ikke minst større sikkerhet og kvalitet i pasientbehandlingen. Det er derfor viktig at Regjeringen arbeider videre med å finne fram til en investeringsordning som vil gi en rask bedring og kvalitetsheving når det gjelder medisinsk utstyr og behandling.

       Den veldige økningen av kreftsykdommer krever en sterk satsing innenfor dette området, og sentrumsregjeringen har startet dette arbeidet gjennom sin kreftpakke, som sammen med justeringene i budsjettforhandlingene gir ca 200 mill. kr til både forebyggende, undersøkende og behandlende virksomhet.

       Innenfor området psykisk helse er det også et økende behov for ressurser og satsing. Med sentrumsregjeringens forslag til budsjett og de påplusninger som kom gjennom budsjettforhandlingene, er det en ekstrasatsing på dette området som ligger ca 70 mill. kr over Jagland-regjeringens forslag. Det er viktig at disse ressursene settes inn der de mest akutte behovene er, og der de kan gi mest forebyggende effekt. Derfor må kommunesektoren og barne- og ungdomspsykiatrien ha spesiell prioritet. Men også 2.-linjetjenesten trenger ressurser bl.a til akuttmottak og tyngre behandling. Blant annet er det både helt feil og uverdig at mennesker med behov for psykiatrisk behandling havner i fengsel istedenfor å få medisinsk behandling.

       Når det gjelder psykisk helsevern og primærhelsetjenesten, er det viktig at kommunene nå får utarbeidet helhetlige handlingsplaner, og at de eventuelt innhenter bistand fra 2.-linjenivået hvis det er behov for det .

       Rehabilitering er en viktig del av helse- og omsorgssektoren for å gjøre livet mer meningsfylt og enklere for dem som måtte ha behov for det, samtidig er det også en hjelp til selvhjelp for stramme budsjetter og manglende institusjonsplasser. Dagens budsjett har en økning i bevilgningene til rehabilitering og opptrening, som er høyst nødvendig. Og jeg håper at vi gjennom rehabiliteringsmeldingen og den rapporten som foreligger fra Statskonsult, kan komme tilbake til dette og bl.a avklare og få til en refusjonsordning som også må gjelde hjertepasienter.

       Eldreomsorgen er et stort, viktig og voksende område. Eldreforliket sist vinter og behandlingen av den såkalte eldremeldingen senere på våren bar bud om stor enighet og vilje til satsing. Til tross for eldresatsingen i denne forbindelse er det viktig at området følges opp. Behovene en stor og uensartet eldregruppe har og vil ha, fordrer kontinuerlig vurdering om vi vil ha en god og verdig eldreomsorg.

       Eldrepakken inneholder mye penger, men skal mye av disse midlene komme til anvendelse, er det viktig at kommunene får statlig bistand til kapitalbetjening, og at dette samspillet mellom stat og kommune er forutsigbart og en har felles forståelse. Videre er det viktig at ulikheter og skjevfordeling mellom kommuner og kommunetyper blir fanget opp og utjevnet på en rettferdig måte. Som saksordfører for kap. 670 er jeg glad for at en enstemmig komite har sagt seg enig i at dette arbeidet skal følges opp. Blant annet må kommuner som tidligere har brukt store ressurser på utbygging og tilrettelegging av eldreomsorg og av den grunn fått en vanskelig økonomi, få styrket driftsbudsjettet. Det er gledelig at det er kommet politiske signaler fra departementet om at dette skal følges opp på nyåret.

       Jeg må til slutt få komme inn på Senterpartiets ... (presidenten klubber).

       Einar Olav Skogholt (A) : Vi har store utfordringer i helsesektoren og i arbeidet med å realisere en best mulig eldreomsorg. Vi vil ikke lykkes i vår målsetting om å fjerne sykehuskøene og gi en god omsorg til de eldre ved bare å bevilge penger. En best mulig organisering av tjenestene er viktig. Men aller viktigst er det at vi har nok helsepersonell som er best mulig kvalifisert.

       Dette har da også Senterpartiet og Kristelig Folkeparti uttalt seg om i sine generelle merknader, hvor det bl.a heter:

« Disse medlemmer vil peke på at ressurskrisen i helsevesenet i stor grad er knyttet til mangel på kvalifisert personell. »

       Jeg har registrert at representanten Gløtvold ved flere høve har uttalt seg meget positivt til handlingsplanen for helse- og omsorgspersonell og vil arbeide for å øke rammene ytterligere. Jeg er derfor svært overrasket over at Senterpartiet vil redusere bevilgningene til handlingsplanen for helse- og omsorgspersonell, som Jagland-regjeringen la fram høsten 1997.

       Jeg har også registrert at budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre gir mindre penger til videre- og etterutdanning. Hvordan er dette mulig i en situasjon hvor vi burde legge enda større vekt på å kvalifisere flere menn og kvinner til viktige arbeidsoppgaver i helse- og omsorgssektoren? Representanten Gløtvold kan vel ikke mene at løsningen ligger i beslutningen om å innføre kontantstøtte? Det må da bare innebære at vi får enda færre til å arbeide i helse- og omsorgssektoren.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det representanten Skogholt her tar opp i forhold til kontantstøtte, regner jeg for å være utdebattert, så det tar jeg ikke nå.

       Når det gjelder dette med handlingsplan for helsepersonell, mener vi at 91 mill. kr til den er en relativt ambisiøs ramme. Det kunne gjerne vært 110 mill. kr, som var det opprinnelige forslag. Vi har prøvd å fordele dette noe til også andre områder hvor vi mener at det er behov. Blant annet går 5 millioner til assistenter for funksjonshemmede, brukerstyrt assistentvirksomhet. Jeg tror at de også må kunne kategoriseres som omsorgspersonell, og det er helt målrettet.

       Når det gjelder videre- og etterutdanningen, er det riktig at det er behov for mye innenfor ulike fagfelt, som f.eks innenfor psykiatrien, når det gjelder å utdanne hjelpepleiere til sykepleierstatus, osv. Dette har vi sagt en del om i innstillingen og også fulgt opp med penger. Det som i hvert fall er helt sikkert, er at en trenger noe mer tid når det gjelder tilretteleggingen. Uansett hvem som var forslagsstiller til disse 110 mill., så ville man trenge litt tid til tilretteleggingen, og jeg tror at vi skal komme i gang med en meget god ordning for opplæring, videreutdanning og rekruttering når vi kommer noen måneder ut i 1998.

John I Alvheim (Frp) : Representanten Ola Gløtvold representerer nå et av de tre regjeringspartiene, som ikke bare viderefører en innsatsbasert finansiering i helsevesenet, men som i forhandlinger med Fremskrittspartiet også gikk med på å øke stykkprisandelen fra 40 til 45 %

Ola D Gløtvold (Sp) : Representanten Alvheims spørsmål gir meg også anledning til å svare på litt av replikken fra representanten Ballo, som jeg skjønner ikke får noen replikk nå.

       Når Alvheim spør om det her er en vri eller rundsnu i helsepolitikken fra Senterpartiets side, så kan jeg si at det er det slett ikke. Vi har erkjent at flertallet i Stortinget går inn for innsatsstyrt finansiering, og at denne ISF-ordningen i hvert fall enn så lenge er kommet for å bli. Alvheim kjenner også til historien om en stykkprisandel på 40 eller 45 %. Men jeg må si at hvis det er opp til meg, setter jeg foten ned ved 45 % og vil ikke gå noe lenger i prosentvis utvikling av ISF-ordningen.

       Så til disse to verbalforslagene - fritt sykehusvalg og det å utnytte utstyr og lokaler til offentlig privat virksomhet. Dette med fritt sykehusvalg er ingen spesielt ny politikk, men en kan gjerne si at vi har gått skritt for skritt. Et flertall i Stortinget, der Senterpartiet var med, gikk tidligere inn for at det skulle bli fritt sykehusvalg innenfor helseregionene og også at man kunne søke sykehusinnleggelse over fylkesgrenser og regiongrenser i geografiske områder hvor dette var praktisk og vettug politikk. Vi har sett hvordan det har vært i helseregion 2, hvor man har praktisert fritt sykehusvalg. Det har ikke vært store bevegelser og stor mobilitet blant pasientene, fordi de fleste vil søke etter behandling og innleggelse i sitt nærområde. Vi vet også at man i Danmark har prøvd dette uten at det har skjedd store ting. Vi vil følge dette nøye, for det er klart at med en veldig bevegelse i pasientgruppene må det føres en klok og aktiv politikk for å opprettholde lokalsykehusene. Nytt utstyr og lokaler er en sak som bl.a. SV er med på, og som vi mener er vettug utnyttelse av dyre investeringer.

Annelise Høegh (H) : I motsetning til Ballo mener jeg at mange partier har godt av å komme i regjering, for da skjer det interessante ting med dem, og Senterpartiet er nå et av de interessante partiene. Jeg synes ikke at man skal skamme seg over at man nå har gått med på f.eks fritt sykehusvalg i hele landet. Jeg håper at listen kan bli lengre. Jeg har merket meg at Senterpartiet har følt seg litt provosert over at Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet er enige om en rekke tiltak som Senterpartiet inntil for en stund siden ikke var enig i. Men nå ser jeg en gledelig utvikling, og jeg håper at den utviklingen kan fortsette, slik at det nå også kan bli flertall i Stortinget for - jeg tror det faktisk står på Senterpartiet - juridisk bindende ventetidsgaranti. Jeg håper at det bare er jeg som ikke har fulgt med når jeg ikke har sett at Senterpartiet har gitt sin tilslutning til dette, men jeg gir nå representanten Gløtvold anledning til å oppklare det. Helseministeren har varslet at han ser positivt på dette, og jeg håper at Regjeringen vil komme med det forslaget i lov om pasientrettigheter.

       Så var det et annet forslag som er fremmet her i dag, og som jeg vil be Senterpartiet vurdere en gang til før de stemmer mot det. Det er forslag nr. 6, fra SV, Fremskrittspartiet og Høyre, der vi ber Regjeringen sørge for at pasienter som hører til Sentralsjukehuset i Ålesund, fortsatt kan behandles der som en del av dugnadsprosjektet så fremt det er ledig kapasitet ved sentralsjukehuset. Det er meningsløst at leger og pasienter først flys til Oslo, så opp til Ålesund. Senterpartiets sosialpolitiske talskvinne i forrige periode, Tove Kari Viken, uttalte i likhet med meg og andre i avisene da dette var oppe for et års tid siden, at dette var meningsløst sløseri med offentlige midler. Det gikk ut over pasientene. Kan Senterpartiet nå tenke seg å revurdere dette og faktisk stemme for det forslaget som kommer opp til votering i dag, og gi pasientene mulighet til å få behandling der de hører hjemme, når det er ledig kapasitet?

Ola D Gløtvold (Sp) : Klok, ikke av skade, tror jeg, men av erfaring når det gjelder å definere hva ventetidsgaranti er, skal ikke jeg begynne å legge i min munn hva representanten Annelise Høegh skulle mene om hva en juridisk bindende ventelistegaranti er. Men i Voksenåsen-erklæringen - og det er også Regjeringens politikk - er det sagt at vi vil komme med en lov om pasientrettigheter, og da hører dette temaet hjemme der, og da vil også større og klarere rettigheter for pasientene bli behandlet.

       Så var det spørsmål om Ålesund sentralsjukehus. Dugnadsaksjonen ved Røros Sykehus har vi hatt relativt tverrpolitisk enighet om lenge. Men så oppstår denne historien om at både pasient og lege reiser på samme fly til Røros for å foreta behandlingen, for så kanskje å reise hjem sammen også. Og det virker molboaktig - en må vel kunne bruke det uttrykket i denne sammenhengen.

       Når det er slik innenfor en helseregion - for Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag tilhører samme helseregion - må det være en svikt i den samordning og koordinering som skal være innenfor helseregionen. Det burde være mulig, når både pasient og lege kommer fra samme sykehusområde, at behandlingen enten skjedde der, eller at dette var et ledd i en ansvars- og funksjonsfordeling innenfor helseregion 4, som dette gjelder. Så jeg regner med at slike ting bør kunne løses der, uten at vi overstyrer denne dugnadsordningen som egentlig var et positivt tiltak for å fjerne ventelistekøer og utnytte ledig kapasitet ved distriktssykehus.

       I tillegg er det stor enighet om at det må satses sterkt på å styrke helsevesenet og bedre forholdene både for pasientene og de ansatte. Men reformene krever midler som ledd i oppfølgingen.

       SV har gjennom sitt alternative forslag til statsbudsjett tatt Stortingets vedtak på alvor og søkt å legge til rette for økonomiske rammer som skal sikre et krafttak innenfor de områder som her er nevnt. Innenfor ramme 16, som gjelder Sosial- og helsedepartementets budsjett, har SV i sitt alternative budsjettforslag særlig styrket tiltakene knyttet til den fylkeskommunale helsetjenesten inkludert kreftomsorgen, tiltak generelt overfor funksjonshemmede, tiltak overfor mennesker med psykiske lidelser samt tiltak av forebyggende karakter og tiltak knyttet til behandlingen av ulike former for rusmisbruk.

       Som et eksempel når det gjelder tiltak knyttet til rusmisbruk rundt omkring i landet, vil jeg nevne at Johann Olav Koss nå var i Tromsø. Jeg så i avisen Tromsø at kommunen har bevilget 1 krone og 80 øre pr. innbygger til rustiltak. Det er naturligvis ikke noe enestående eksempel, og det viser nødvendigheten av økt satsing på dette området.

       Jeg la merke til at Gunhild Øyangen i sitt innlegg sa at man kom til å gå inn for punktavhold, hun nevnte bl.a at bilkjøring bør være promillefri. Det er klart at dette blir det ikke god edruskapspolitikk av. Vi har hørt at Arbeiderpartiet gjerne vil ha minst 50 nye vinmonopol, og at det også er et distriktspolitisk virkemiddel. Når post- og teletjenester forsvinner og strømmen skrus av i distriktene, ser man seg altså tjent med at i hvert fall spriten er tilgjengelig.

       Innenfor folketrygdens ramme gir SV støtte til 1.000 kr mer i måneden for minstepensjonistene og ønsker i vesentlig grad å styrke stønaden til enslige forsørgere. SV har vært mot hevingen av taket for egenandeler fra 1.290 kr til 1.390 kr, men har også satt av midler som ledd i å unngå at egenbetalingen pr. konsultasjon øker. SV ser det som et mål at skatt på sykdom i form av egenandeler over tid skal bygges ned.

       SV er også mot en utvidelse av arbeidsgiverperioden ved sykdom, som stortingsflertallet går inn for, og har lagt inn midler i vårt alternative budsjettforslag for å opprettholde dagens ordning. Utvidelsen av arbeidsgiverperioden vil altså nå påføre så vel kommuner og fylkeskommuner som bedriftene generelt en ekstrautgift. Til grunn for utvidelsen ligger bekymringer over det økte sykefraværet. Men all forskning viser at det er langtidsfraværet som øker, og som intet har å gjøre med sykefraværet innenfor arbeidsgiverperioden. Det virkemiddel som her settes inn av stortingsflertallet, kan sammenlignes med å sette inn snøryddingsarbeid om sommeren i håp om at det skal bidra til å redusere kommende vinters snødybde.

       SVs budsjettforslag for ramme 17 ligger over den ramme som flertallet i finanskomiteen har vedtatt, og SV fremmer derfor ikke sitt forslag her i dag. Når det gjelder vårt forslag innenfor ramme 16, er det faktisk ikke utenfor rammen, men SV fremmer likevel ikke forslaget, fordi vi i finanskomiteen har forutsatt en sterkere generell styrking av fylkeskommunen enn det stortingsflertallet har gått inn for. Dermed faller premissene for vårt forslag bort.

       Når det gjelder fritt sykehusvalg, ønsker jeg å komme nærmere inn på det. Det er jo en besnærende tanke at det at folk får velge fritt, også bedrer tilbudet. Men jeg har lyst til å eksemplifisere hva konsekvensene eventuelt kunne vært hvis man i stedet gikk inn for en samarbeidsmodell som styrket nettverksløsningene mellom de ulike sykehusene. En pasient fra Alta - den tidligere ordføreren i Alta, faktisk - hadde nyresvikt og drog til regionsykehuset i Tromsø to ganger i uken. Man argumenterte overfor Finnmark fylke for å få et dialyseapparat, altså et apparat for å få renset nyrene, men det var ikke mulig å få til en finansiering verken i regi av fylket eller Rikstrygdeverket. Det ble så satt i gang en innsamlingsaksjon, og man fikk det apparatet plassert. Etter hvert fikk man opplært sykepleiere og annet personell slik at dialysebehandlingen ble foretatt lokalt. I løpet av et halvt år var dialysemaskinen innspart. Man har nå skjønt verdien av det, slik at man vil kjøpe inn ytterligere en maskin fordi det er flere som drar nytte av dette. Det betyr betydelige innsparinger for Rikstrygdeverket. Tilsvarende tiltak kunne ha vært nevnt, men jeg har bare ti minutter til rådighet og kan naturligvis ikke gå i detalj.

       Det samme vil gjelde utviklingen innenfor den ambulerende spesialisttjenesten, der man med utgangspunkt i sykehusene bringer spesialistene ut til befolkningen. På den måten sparer man reisekostnader, man bedrer tilbudet der det har vært dårligere før, og man skaper nettverksløsninger. Teknologien i dag muliggjør at en kan utvikle f.eks røntgentilbud med utgangspunkt i større sykehus hvor røntgenlegene er på sykehuset mens en tar bildene i distriktet via en radiograf. Det er klart at de samfunnsøkonomiske innsparingene av den typen tiltak vil være betydelig, men man gir jo også et bedret tilbud til befolkningen generelt. På sykehusene rundt omkring, også på lokalsykehusene, sliter man med bemanningen for å få vaktberedskapen til å gå i hop, og så konkurrerer man om de samme helsemessige ressursene, mens mulighetene med denne teknologien jo er enorme. Når det gjelder røntgenleger, kunne en jo tenke seg en nettverksløsning i hele Nord-Norge, der en røntgenlege på vakt, eksempelvis ved Gravdal sykehus, ser på bilder tatt ved Hammerfest sykehus, uten at en trenger å engasjere vaktlegen ved Hammerfest sykehus. Hadde man nå begynt å tenke samarbeid innenfor helsevesenet, sett på nettverksløsninger, sett på riktig bruk av ressursene, tror jeg man kunne kommet mye lenger.

       Det er også mitt poeng når jeg sier at jeg tror ikke det over tid nødvendigvis er mer penger vi trenger, men vi trenger løsninger som sikrer at kvaliteten på tjenestene blir bedre, og at tilgjengeligheten for befolkningen blir bedre. Egentlig er jeg glad for det Annelise Høegh nå sa, at hun oppfatter SV som fordomsfri - jeg tror jeg kan spille ballen tilbake og si det samme når det gjelder Høyre. Jeg håper at man kan få en kultur der politikere ikke rir prinsipper, ikke blir dogmatiske i sin tilnærming for å stå på sine løsninger, men i stedet diskuterer fellesskapsløsninger som gir oss totalt sett et bedre helsevesen. Og hvis det frie sykehusvalg hadde vært et sånt grep som gjorde at vi totalt sett kom bedre ut, hadde ikke jeg hatt noe problem med å argumentere for det. Men jeg har mye større tro på å se på de tilgjengelige ressursene, se hvordan vi kan knytte sammen de 80 sykehusene som vi i dag har i landet, skape løsninger der hvor man har ressursmangel og bruke ressursene aktivt der vi har mer enn nok av det.

       Selvfølgelig skal man ikke nedvurdere den innsatsen som også det private helsevesen gjør. Når Volvat Medisinske Senter har satset som de har gjort, har man naturligvis mye å lære av det. Men det er et problem hvis det offentlige helsevesen på felt etter felt tappes for ressurser og det medfører at man som erstatning får oppbygging av private tjenester som tross alt - det skal man ikke glemme - også baserer seg på profittmotivet og ikke først og fremst på at det skal være et helhetlig tilbud. Går vi tilbake til 1988, vil vi huske Tove Strand Gerhardsens veldig sterke engasjement for det vi kaller det lavest effektive omsorgsnivå, altså nærhet til brukeren - da man også fikk meldinger knyttet til det prinsippet. Nå er man på full fart bort fra dette - stort sett alle partier er på full fart bort fra det. Det syns jeg er synd, for det er klart at hadde vi fått et styrket helsetjenestetilbud der primærhelsetjenesten utgjorde den viktigste faktoren, og så bygd det opp som en pyramide ut fra det, hadde vi kunnet skape et helsevesen som samfunnsøkonomisk var drevet etter langt bedre økonomiske prinsipper, og der man samtidig ikke misbrukte ressursene på et altfor høyt nivå. Det er dessverre det som i stor grad skjer i dag når man privatiserer helsevesenet. Det blir snakk om å skape en etterspørsel der man skal stimulere brukerne til å kjøpe tjenester som de strengt tatt ikke har behov for. Og man kommer ikke utenom at det tilbudet må styres av det offentlige på en eller annen måte, sånn at man får en totalløsning og ikke bare begynner å shoppe helsetjenester, som det er stor tilbøyelighet til ellers.

       Jeg skal komme inn på en del av fellesforslagene. Noen av dem er faktisk SVs egne - men de er jo blitt oppslukt av andre nå, så det ser ut som om vi ikke lanserer en eneste selvstendig tanke. Når det gjelder forslag nr. 1, har Arbeiderpartiet og SV i fellesskap tatt til orde nettopp for at man skulle utrede dette med fritt sykehusvalg slik at man får kartlagt situasjonen først. Det syns jeg det er synd at ikke et stortingsflertall kunne gått inn for, for hvis det er noe å tjene på det, hadde jo en kartlegging ikke gjort noen skade. I tillegg har vi et forslag om krigspensjoner - der har vi fått støtte fra Fremskrittspartiet - der vi ber om at Regjeringen nå sørger for at de som deltok i Alta-bataljonen, får krigspensjon.

       - Jeg skulle ha sagt mer, men jeg stopper der.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde teke over presidentplassen.

       Det er kjent at det er store forskjeller mellom apotekene når det gjelder resultat og økonomisk overskudd. Noen apotek har stor omsetning og veldig store overskudd, mens andre driver ytterst marginalt. Arbeiderpartiet har tatt til orde for at departementet må se på muligheter for en bedre inntektsutjevning mellom apotekene. Dette ble Arbeiderpartiet dessverre alene om å be om.

       Etter det jeg forstår, må ønsket om utjevning falle godt sammen med SVs slagord og programformuleringer, som f.eks. « Distriktspolitikk i all politikk » og « Virkemidler for å dele godene ». Hvorfor går SV imot å vurdere hvordan en slik inntektsutjevning kan gjennomføres for å sikre alle et tilfredsstillende apotektilbud?

       Jeg merket meg at representanten Ballo fikk ros fra Høyres representant for, som det ble sagt, fordomsfrie innspill i sosialkomiteen. Kan det tyde på at SV er i ferd med å legge om sosialpolitikken i en retning som Høyre er tilfreds med?

Olav Gunnar Ballo (SV) : Hva Høyre måtte være tilfreds med, må naturligvis Høyre svare på, det kan ikke jeg ta stilling til, og ikke tror jeg at SV er i ferd med å omlegge politikken. Det vi er veldig opptatt av, er å skape et helhetlig helsetjenestetilbud til befolkningen på en slik måte at forskjellene utjevnes - utjevning i Forskjells-Norge. Hvis man, som jeg sa i sted, på en fordomsfri måte kan klare å gjøre en del grep som medfører det, skal jeg strekke meg veldig langt både i sosialkomiteen og her i Stortinget, og det tror jeg faktisk at hele SV-gruppa er interessert i. Det er jo nettopp den dogmatiske tilnærmingen til en del av disse spørsmålene, uansett om de måtte komme fra det ytterste høyre eller det ytterste venstre, som er med på å skape problemer.

       Når det gjelder apotekvesenet, er det et komplisert spørsmål Bendiks H Arnesen her tar opp. Reduksjonen av avansen som har skjedd gjennom flere år, medfører at en rekke apotek som tidligere hadde overskudd, er i ferd med ikke å få det. SV ønsker akkurat som Arbeiderpartiet en nærmere vurdering av konsekvensene av det. Men de kuttene som har vært foretatt nå, virker også distriktspolitisk uheldig. Jeg vet at apoteket i Nordkapp har slitt med å få en ny farmasøyt. Det samme har vært tilfellet i Lødingen. Det går også på inntjeningen for apotekene, de minste apotekene sitter ikke lenger med noe overskudd. Det er klart at man bør stimulere til overføringsordninger som kan bidra på en hensiktsmessig måte til bedre inntjening, men dessverre har Arbeiderpartiet gjennom mange år avviklet modeller som før virket utjevnende.

       Selvfølgelig burde man ha sett på hele apotekvesenet under ett og sett om man kan finne andre alternative løsninger til det eierskap som man i dag har på private hender. Men det er et komplisert spørsmål, og det lar seg ikke besvare her med at man kan gjøre sånn eller sånn, og så har man løst det. Så vi håper, akkurat som Arbeiderpartiet, at man foretar en nærmere utredning når det gjelder apotekvesenet, der man sikrer at man får et helhetlig og distriktsvennlig tilbud.

Harald Tom Nesvik (Frp) : De store forskjellene som er innenfor helsevesenet, viser med stor tydelighet at man med dagens system ikke er i stand til å løse de enorme problemene vi står overfor. Vi har et helsevesen med store forskjeller både når det gjelder utstyr, bemanning og tjenestetilbud. Det er blitt slik i dag at det å få et tilfredsstillende helsetilbud er avhengig av hvor man bor. Innenfor sykehusvesenet er det i dag bortimot 19 helseriker og ikke ett, som burde vært målet.

       Mitt spørsmål til representanten Ballo blir som følger: Vil Sosialistisk Venstreparti støtte at staten tar over ansvaret for våre sykehus, slik at alle kan få et forsvarlig tilbud, uavhengig av den enkelte fylkeskommunes vilje til å satse ressurser på sykehusene?

Olav Gunnar Ballo (SV) : Hvis SV - og jeg - hadde trodd at staten ville gi oss et bedre tilbud, et mer helhetlig og jevnere fordelt helsetilbud, hadde vel ikke vi argumentert imot at staten skulle overta. Men det vi ikke må glemme, er jo at det er nettopp den samme staten som har avviklet posttjenestene, avviklet teletjenestene, endret konsesjonsvilkårene i forhold til flyreiser, og som på felt etter felt har bidratt til å privatisere og redusere statens innflytelse. Og hvorfor skulle den samme staten plutselig forholde seg helt annerledes når det gjelder sykehusvesenet?

       Jeg tror at den motstanden man har sett, slik jeg kjenner den fra Nord-Norge, fra Nordland, fra Troms, fra Finnmark - kampen som har vært ført for lokalsykehusene fordi man har hatt kunnskap om dem - på mange måter har motvirket en sentralisering og en reduksjon av antall sykehus. Det er klart at i det øyeblikket hele innflytelsen på helsetjenestene fjernes fra fylkeskommunene, vil også virkemidlene reduseres for å kunne ivareta disse. Det er ikke noe problem for meg å se en rekke svakheter knyttet til fylkeskommunemodellen, men så langt tenker jeg som så at det er tross alt bedre å ha den innflytelsen og sikre en jevnere fordeling enn at man risikerer å få dagens stat, med den privatiseringstenkningen som er i denne sal, dessverre. Den sjansen er ikke jeg villig til å ta, spesielt ikke når Fremskrittspartiet har 25 representanter og til og med nesten sitter med handa på rattet for å kunne privatisere disse tjenestene.

Are Næss (KrF) : Jeg må jo innrømme at jeg oppfatter SV som et dogmatisk parti, selv om representanten Ballo fremtrer som ytterst udogmatisk. Jeg setter pris på bl.a hans glimrende beskrivelse av Arbeiderpartiets distriktspolitikk, som bygger på nedleggelse av postkontorer fordi de er ulønnsomme, og opprettelse av nye vinmonopolutsalg som også i utgangspunktet er ulønnsomme. Så kan vi jo begge to lure på hva som skal gjøres for å få disse lønnsomme. Men det er nå en annen sak.

       Jeg har tvilt meg fram til et positivt syn på fritt sykehusvalg. Motforestillingene tror jeg nok representanten Ballo og jeg deler, men erfaringene så langt har etter mitt skjønn vist at frykten er ugrunnet, og at fritt sykehusvalg over hele landet vil kunne føre til bedre utnyttelse av sykehusene, bedre avvikling av køene og faktisk også mer bruk av mindre sykehus i distriktene. Jeg er helt enig i de eksemplene som representanten Ballo viste til i sitt innlegg, men poenget er at det ene ikke utelukker det andre. Jeg vil spørre representanten Ballo om motstanden mot fritt sykehusvalg for hans vedkommende bygger på en prinsipiell motstand mot friheten til å velge, eller kunne han tenke seg å vurdere dette på nytt etter hvert som erfaringsmaterialet blir enda større?

Olav Gunnar Ballo (SV) : Når det gjelder hvordan man skal få en mer lønnsom drift av posttjenestene og Vinmonopolet, har jeg først lyst til å replisere til representanten Are Næss: Det må jo være at folk skriver mer brev i fylla, det! (Munterhet i salen)

       Når det gjelder frie sykehusvalg, har Arbeiderpartiet og SV bedt om en konsekvensutredning. Hvis en konsekvensutredning i sin tur viser at dette er et godt forslag at man vil få hensiktsmessig ressursbruk og bedre samfunnsøkonomi, bedre løsninger totalt sett, at man gjør Forskjells-Norge mindre, tror dere da at SV ville gå mot det? Det er jo alle de tingene vi kjemper for! Poenget er at vi i utgangspunktet ikke tror på et fritt sykehusvalg. Vi tror ikke at det vil føre til noe. Vi ber om en konsekvensutredning. Der har vi støtte fra Arbeiderpartiet. Flertallet vil ikke ha den konsekvensutredningen. De vil hoppe først og se hva som skjer når man treffer bakken! Det er ikke vår måte å tenke på. Svaret til Næss er: Det er ingen dogmatikk - verken i SV eller her - i forbindelse med at folk skal få lov til å velge selv. Men problemet er nettopp at man fjerner valgmulighetene når man mister tilbudene rundt omkring i Distrikts-Norge. Det er en illusjon å tro at det øker folks valg. Folk kommer i en tvangssituasjon når de må reise stadig lenger for å få de tilbudene som folk som bor sentralt, har rett utenfor stuedøren sin.

Annelise Høegh (H) : En åpenbar misforståelse, president!

       May Britt Vihovde (V) : I det budsjettet som blir vedtatt av Stortinget i dag, ligg ei viktig kvinnereform. Eg tenkjer på framlegget om å auka minstepensjonane med 1.000 kr pr. månad frå 1. mai. Dette handlar i stor grad om kvinner, fordi dei utgjer hovudtyngda av minstepensjonistane. Med den auken i pensjonen som Stortinget skal gjera vedtak om, seier ein velfødd generasjon takk til mange av dei eldre som i eit langt liv har gjort ein stor innsats - utan å få betalt. Eg er stolt av at Venstre er med i den regjeringa som får gjennomført dette.

       Levekåra for eldre varierer mykje. Viktige element i pensjonistøkonomien er m.a. om ein er einsleg eller ikkje, om ein har ekstrainntekter ved sidan av, og om ein sit i sjølveigd og nedbetalt bustad, eller har høge buutgifter. Difor kan ikkje ytingane til eldre avgrensa seg til pensjonen. Bustøtte er i mange tilfelle eit nødvendig tillegg. Men poenget er at når minstepensjonen aukar, så blir det fleire som kan klara seg på denne. Universelle grunnytingar er ein berebjelke i velferdsordningane. Ein alderspensjon å leva av bør vera ein slik universell rett.

       Det har vore ei innvending at ein generell auke i minstepensjonen er eit lite treffsikkert verkemiddel for sosial utjamning. Til det er å seia at vi med dette tiltaket hjelper svært mange av dei som har det trongt i Noreg. Det er eit rimeleg treffsikkert tiltak når det gjeld utjamning av levevilkåra, fordi eit fleirtal av minstepensjonistane ikkje har store ekstrainntekter, og fordi svært mange er einslege.

       Alternativet til ei generell heving av minstepensjonen vil vera ei eller anna form for behovsprøving. For Arbeidarpartiet er det kanskje ikkje noko problem at den einskilde må søka om pengar for å få endane til å møtast. For Venstre er det eit problem, fordi borgaren på denne måten kan bli gjord til ein klient som må stå med lua i handa i møte med byråkratiet.

       Eg veit sjølvsagt at mange viktige velferdsordningar må vera slik at ein må søka om å få ytingar. Men kompliserte skjema og omfattande prosessar gjer at mange ikkje får dei ytingane dei har krav på. Informasjon er òg eit problem, og mange veit ikkje kva dei har krav på eller kva ordningar dei kan nyta godt av. Bustøtte er eit eksempel på eit tiltak som får svekt tilslagsgrad nettopp på grunn av slike tersklar.

       Bak dei velmeinte orda om betre tilslagsgrad i velferdsytingane trugar eit samansurium av byråkratiske ordningar. Det gjeld på mange andre område enn pensjonsytingane. La meg gi eit døme. Ein arbeidslaus som går på AMO-kurs, får dagpengar. Om sommaren har også AMO-kursa ferie i tre veker. Då fell dagpengane bort - feriepengane er allereie utbetalt i januar og gjerne brukt opp. Kva må ei arbeidslaus kvinne gjera? Ho må gå til sosialkontoret og søkja om pengar til livsopphald. Då må ho leggja fram detaljerte oppgåver over inntekter og utgifter. Saksbehandlaren blir reine revisoren som skal kontrollere opplysningane. Til slutt kjem det litt pengar ut av det til den som treng det.

       Vi må unngå trygdemisbruk. Men vi må òg unngå ressurssløsing i det offentlege. Hjelpeapparatet må få høve til å koma på offensiven og hjelpa folk med å løysa problem. Eg er ikkje i tvil om at dei mange tilsette på trygdekontor og sosialkontor vil sjå det som ei meir spennande og meiningsfylt oppgåve.

       Sentrumspartia er opptatt av å minska dei auka skilnadene i levekår her i landet. Difor skal det kome ei melding om dette til Stortinget. Eg vil i høve til denne utgreiinga koma med eit innspel som landsstyret i Venstre vedtok sist helg. Dei ulike velferdsordningane spriker i mange retningar, og regelverket er stadig meir komplisert. For enkelte kan kampen for livsopphald opplevast som direkte nedverdigande. I Venstre trur me det kan vera tenleg å angripa denne systemsvikten meir radikalt enn det som har vore tilfellet så langt. Ei betre samordning av ytingane kan vera ein veg å gå. Difor ønskjer vi at Regjeringa i samband med ei stortingsmelding om levevilkår også greier ut spørsmålet om borgarløn eller garantert minsteinntekt. Spørsmålet er om det er mogleg å organisera velferdsordningane enklare og meir oversiktleg, både for å gi den einskilde større tryggleik og for å gi det offentlege hjelpeapparatet viktigare oppgåver enn å granska privatøkonomien til menneske som har det vanskeleg.

       Til slutt vil eg ta opp spørsmålet om såkalla fritt sjukehusval. I ein merknad i innstillinga går sentrumspartia, Framstegspartiet og Høgre inn for at Regjeringa skal foreslå fritt sjukehusval på same behandlingsnivå i heile landet. Det har vore påpeika at dette vil kunna gi sjukehusa ein særskild stimulans til å yta kvalitetstenester i alle ledd. Det er sikkert mykje rett i det. Men for meg - og Venstre - handlar det mest om at borgaren sjølv får høve til å gjera seg opp ei meining om korleis vedkomande best kan få behandla sitt helseproblem. Me kan fokusera meir på pasienten sine eigne vurderingar. Eg trur me slik i større grad enn nå kan unngå at aktive borgarar blir passive klientar, og at det i seg sjølv vil gi positive resultat for sjølve sjukdomsbehandlinga.

       Eg meiner at me allereie ser spor av at me har fått eit regjeringsskifte, og at det lovar godt for utviklinga av det norske velferdssamfunnet.

       Eksempelvis er dagens sykehusstruktur og oppgavefordeling resultatet av mange enkeltstående beslutninger og disposisjoner foretatt uten noen overordnet plan og under betingelser som var ulik dagens helsepolitiske utfordringer. Forbedringspotensialet ligger bl.a i annen arbeidsdeling mellom sykehusene, slik det er foreslått i de regionale helseplanene.

       Arbeiderpartiregjeringen la fram en rekke dokumenter som i hovedsak ble behandlet i vårhalvåret 1997, og som sammen la grunnlaget for en oppdatert og helhetlig helsepolitikk basert på at alle innbyggerne i Norge skal ha mest mulig lik tilgang på gode helsetjenester uavhengig av bosted og personlig økonomi.

       Arbeiderpartiet fikk med vekslende støtte fra mellompartiene og SV tilslutning til en helhetlig politikk der bl.a følgende elementer inngikk:

       Utgangspunktet for dette var på den ene siden at befolkningen skal ha trygghet for legehjelp når behovet melder seg, og på den andre siden skal helsepersonellet og det offentlige helsevesenet ta ansvar for at pasientene får gode helsetjenester til rett tid.

       Helseministeren har en spennende og utfordrende oppgave i å legge til rette for gjennomføringen av reformen sammen med helsepersonellet selv og kommunene. Jeg har med tilfredshet merket meg at dette arbeidet synes å få den framdrift som var forutsatt.

       Videre:

       Den økende vridningen mot mer privat praksis og vide sugerør inn i folketrygden gjennom automatiske refusjonsordninger har ført til en stadig mer todeling av Helse-Norge og ukontrollert uttapping av offentlige ressurser.

       Det er rimelig at det offentlige har styring med privatpraktiserendes bruk av offentlige helsekroner, bl.a ut fra to forhold:

       Et illustrerende eksempel: Målt i kroner pr. innbygger ligger Oslo 55 ganger så høyt i forbruk som Nord-Trøndelag. Dette er en meget usolidarisk bruk av offentlige penger til privatpraksis, og det er meget uønsket. Disse reformene er nå vedtatt og skal settes ut i praksis til angitte tidspunkt. I tillegg til dette rakk den forrige regjeringen å gjøre ferdig det lovgrunnlaget som må være til stede for å gi alle reformene full virkning.

       Et meget viktig reformarbeid var gjennomføringen av den regionale helseplanleggingen i våre fem helseregioner. Dette arbeidet synes å ha lagt grunnlaget for en nødvendig arbeidsdeling mellom sykehusene. Jeg synes fylkeskommunene og helseregionene har tatt fatt i dette arbeidet på en utmerket måte. Dette arbeidet er av meget stor betydning for å opprettholde våre mange distriktssykehus og sette disse i stand til å ha et fagmiljø som sikrer god kvalitet på tjenestene. Samtidig understøtter det regionale samarbeidet det samspillet som må være mellom sykehusene også når det gjelder utveksling av fagfolk.

       Jeg er meget betenkt over at det borgerlige flertallet i Stortinget nå samlet går inn for fritt sykehusvalg i hele landet uten noen form for vurdering og reservasjoner. Jeg har merket meg reaksjonene ute i Distrikts-Norge, og jeg er meget bekymret for hvordan våre mindre og faglig sett litt skjøre sykehus skal mestre den konkurransen som det nå i realiteten legges opp til. Så blir også dette forsterket ved at spesialistene fritt fram kan drive privatpraksis på det sykehuset der de arbeider. Jeg tror at over tid vil dette kunne gå ut over pasientene ved at småsykehusenes fagmiljø mange steder kan bli utarmet. Neste steg kan være nedlegging av funksjoner det ellers ville være pasientgrunnlag for å opprettholde. Slik ukontrollert endring av funksjoner er det nettopp den regionale helseplanleggingen var i ferd med å vise kunne unngås. Jeg tror at det blir meget krevende både for statlige og fylkeskommunale helsemyndigheter å planlegge etter dette.

       Når nå stortingsflertallet vedtar fritt sykehusvalg over hele landet, vil det være maktpåliggende å sette inn tiltak som kan bøte på de mest åpenbare svakheter. Jeg tenker bl.a på personelltilgangen og utdanningspolitikken. Her strør bokstavelig talt det borgerlige flertallet salt i pasientenes sår ved samtidig å redusere midlene til personelltiltak som Jagland-regjeringen foreslo. Jeg er meget overrasket over at regjeringspartiene, og spesielt Senterpartiet, har latt seg overkjøre av Fremskrittspartiets og Høyres politikk på dette området.

       Disse partiene har så langt vært nærmest isolert i norsk helsepolitikk så nær som på det retoriske plan. Det er nærmest sensasjonelt at noen partier nå snur 180 grader bare seks måneder etter at vi i Stortinget stod sammen på dette området. Dette betyr selvsagt ikke noen helsepolitisk revolusjon ettersom vi har vedtatt fritt sykehusvalg i regionene, men forskjellen er at en innenfor regionene så langt har kunnet planlegge og legge til rette for å ta egne pasienter.

       Jeg må likevel registrere med tilfredshet at det meste av helsepolitikkens virkemidler ligger trygt forankret i en koalisjon mellom sentrumspartiene, SV og Arbeiderpartiet. Jeg viser til at Fremskrittspartiets og Høyres forslag på for dem vitale områder, ikke får tilslutning - og jeg nevner:

       Jeg vil ellers nevne viktigheten av at samarbeidet mellom Akershus og Oslo på det helseregionale området kommer i gang slik som komiteen har gitt sin tilslutning til.

       Det er også gode grunner for å ha oppmerksomheten rettet mot kreftbehandlingen, slik det har vært kommentert i tidligere innlegg. Jeg lar det ligge i denne omgang.

       Jeg har lyst til å avslutte med følgende: Oppgavene i vårt helsevesen kan synes uoverkommelige, og til en viss grad er de nok det. Det kan neppe bli balanse mellom det som er medisinsk mulig å utføre, og det som er økonomisk og praktisk mulig. Behovene øker. Vi blir stadig eldre, og dermed får vi flere år å være syke i. Jeg tror likevel at med litt mer pengeinnsats, bedre intern organisering og ledelse, bedre funksjonsfordeling og god ressursforvaltning kan vårt helsevesen bli bedre.

       La meg likevel si at vårt helsevesen er langt bedre enn sitt rykte, men noen ser seg tjent med, ut fra ulike motiver, å gi et fordreid bilde av virkeligheten. Vi har et særdeles kompetent korps av helsearbeidere som arbeider samvittighetsfullt og godt og som gir de aller fleste pasienter behandling til rett tid og omsorg når det trengs. Dette er hovedbildet. Likevel ser vi situasjoner vi har taklet for dårlig.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Fremskrittspartiet må si seg misfornøyd med det forslag til sosialbudsjett som vi i dag har til behandling. Det budsjettet som er lagt fram, er på langt nær tilstrekkelig for å kunne gjøre noe med de køer av pasienter som venter på behandling rundt omkring i landet. Men det er heldigvis bedre enn det den avgåtte regjeringen Jagland la fram.

       Det er en skam for oljenasjonen Norge at det ligger pasienter i korridorer og - i enkelte grove tilfeller - på toalettene ved våre sykehus og sykehjem. Dette må det gjøres noe med, og jeg vil bare minne Stortinget om at i den valgkampen som nettopp er avsluttet, lovet alle partier å ta den krisen som helsevesenet vårt er inne i, på alvor.

       Fremskrittspartiet er av den mening at krisen vi ser i helsevesenet, er et resultat av eier- og driverstrukturen med et desentralisert ansvar fordelt på flere forvaltningsnivåer. Dette har ført til at pasienter blir større og større tapere som følge av ansvarsfraskrivelse fra det enkelte forvaltningsorgan. Vi mener at selve finansieringssystemet for våre sykehus er hovedårsaken til manglende kvalitet og ulike tilbud.

       Helt tilbake i 1985 tok Fremskrittspartiet til orde for å få et helsevesen basert på et stykkprissystem. Den gang var det liten forståelse for dette finansieringssystemet i denne salen, og det er derfor med glede vi kan konstatere at dette systemet nå ser ut til også å møte større forståelse i andre partier, selv om graden av stykkprisfinansieringen etter vår mening fortsatt er for lav.

       Det var fra Regjeringens side lagt opp til en prosentsats på 40, men Fremskrittspartiet fikk heldigvis forhandlet fram en økning opp til 45 %. Dette er etter vår mening fortsatt for lavt, men det er i hvert fall en begynnelse. Dersom man skal kunne få en optimal effekt av bruken av stykkpris, bør prosentsatsen etter Fremskrittspartiets mening være minimum 60 %, og midlene skulle gått rett til det enkelte sykehus og ikke til fylkeskommunene. Bakgrunnen for dette er at dersom overføringen skjer direkte til sykehuset, vil dette virke ekstra stimulerende, og det vil være enklere for det enkelte sykehus å planlegge sin årlige drift, idet man da kan regne ut de totale inntekter i forhold til planlagte produksjonstall.

       Det er i dag lange ventelister i mange kommuner rundt om i landet av eldre syke og pleietrengende eldre som har behov for en alders- eller sykehjemsplass. Det er en skam at oljenasjonen Norge skal være i en slik situasjon at de som har vært med på å arbeide fram denne nasjonens rikdom, på slutten av sitt liv skal bli møtt med beskjeden om at dessverre, det fins ikke noen sykehjemsplass til deg fordi kommunen ikke har råd. Det er en situasjon vi ikke kan leve med i dette landet, og jeg må nok en gang minne Stortinget om at alle partier i årets valgkamp satte eldre og syke på topp i sine løfter. Jeg må bare si at det som nå er lagt fram i budsjettet, på langt nær ivaretar de mange lovnader som er gitt. Det er dessverre blitt slik i en del kommuner at dersom du får en plass i en korridor, er du faktisk av de heldige fordi du i hvert fall har fått en plass.

       Så lenge det er opp til den enkelte kommunes økonomi om man skal ha et godt utbygd sykehjemstilbud, vil det alltid være noen som faller utenfor. Fremskrittspartiets primære ønske er at staten skal overta ansvaret for finansieringen av helsevesenet, men så lenge det ikke er flertall for dette på Stortinget, ønsker vi i hvert fall å yte et driftstilskudd til sykehjem i kommunene. Dette ble dessverre nedstemt allerede i finansdebatten. Det ville vært et viktig incitament for å få til en raskere utbygging av sykehjemsplasser. Det skal ikke være nødvendig at våre eldre pleietrengende dør mens de står i kø for å få en sykehjemsplass. Fremskrittspartiet har i sitt prinsipale forslag lagt inn 50 mill. kr som driftstilskudd, og jeg må bare si at jeg finner det underlig at det ikke er større støtte for dette forslaget.

       Jeg må i tillegg her nevne at det i Fremskrittspartiets opprinnelige forslag var avsatt betydelig flere midler innenfor helse- og sosialkapitlet. Når rammene dessverre ble som de ble i finansinnstillingen, gjaldt det så for Fremskrittspartiet å gjøre det beste ut av situasjonen og dermed starte forhandlinger med regjeringspartiene for å bedre på noe av situasjonen.

       De første forhandlinger som ble foretatt før selve finansinnstillingen ble vedtatt, førte til at Fremskrittspartiet fikk styrket psykiatrien med 40 mill. kr, mammografiscreening med 20 mill. kr, 20 mill. kr til strålebehandling ved regionsykehus og Radiumhospitalet og 40 mill. kr ekstra til utstyr ved sykehusene. Vi synes ikke dette var godt nok, men det var i hvert fall bedre enn regjeringen Jaglands forslag.

       Når rammene så var lagt, hadde man nye samtaler, slik at man i komiteen kunne flytte innenfor den fremlagte ramme i finansinnstillingen. Dette førte faktisk til at man klarte å hindre at egenandelstaket ble hevet fra 1.290 kr til 1.390 kr, som så vel den avgåtte Jagland-regjeringen som sentrumsregjeringen hadde lagt inn, samt at man fikk økt bevilgningen til opptreningsinstitusjoner med 12 mill. kr. Begge disse områdene var det viktig for Fremskrittspartiet å få på plass.

       Fremskrittspartiet må også si seg meget glad for at vi har klart å få til en økning på 5 mill. kr innenfor posten for personlige assistenter for funksjonshemmede, slik at den samlede bevilgning for 1998 vil utgjøre 20 mill kr. Disse 20 millionene er en styrking på 9 mill. kr sett i forhold til den avgåtte regjeringen Jaglands forslag til budsjett, og det er derfor med stor glede vi nå ser at denne ordningen for 1998 kan omfattes av ca 100 nye brukere.

       Fremskrittspartiet er også medforslagsstiller når det gjelder forslag om at Stortinget skal be Regjeringen sørge for at pasienter som hører til Sentralsykehuset i Ålesund, fortsatt kan behandles der som en del av dugnadsprosjektet, så sant det er ledig kapasitet ved Sentralsykehuset. Det vil jo være meningsløst å sende både pasient og lege fra denne regionen til Røros med fly for at pasienten skal få behandling der. Det har faktisk også hendt at pasient og lege fra Ålesund har tatt samme fly til Røros, og da endog om Oslo for å komme til Røros, slik at behandlingen kunne skje der. Dette er å sløse med verdifulle helsekroner i en tid med lange ventelister.

       Det var derfor med glede jeg hørte på representanten Gløtvold her i sted, som sa at det var « molboaktig » å gjøre det på den måten. Men da er det underlig at den samme Gløtvold og regjeringspartiene i komiteen og her i innstillingen går imot, for da ønsker de faktisk å opprettholde det molboaktige.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Regjeringens budsjettopplegg for helse har en klar profil. Vi satser på forebygging. Vi øker innsatsen i kreftomsorgen og i psykiatrien. Vi øker sykehusbevilgningene både til behandling og til utstyr. Jeg er glad for at denne profilen er fulgt opp gjennom Stortingets behandling av de totale budsjettrammene og den innstilling som behandles her i dag.

       Regjeringens sykehussatsing tar utgangspunkt i at det fremdeles er for lang ventetid for behandling ved norske sykehus. For mange må vente for lenge. Forslaget til budsjett som ser ut til å vinne flertall, muliggjør en økning i den samlede behandlingskapasitet ved sykehusene. Målet for 1998 er at flere pasienter raskere skal få et behandlingstilbud.

       I tillegg vil jeg peke på at det fremdeles er behov for en bedre samordning og utnyttelse av ressursene i helsetjenesten på tvers av fylkesgrensene. Det er derfor nødvendig å styrke grunnlaget for regionalt samarbeid og statlig styring, noe jeg vil komme tilbake til i forbindelse med ny lov om spesialisthelsetjeneste.

       Vedtaket om fritt sykehusvalg gjøres uten noe forbehold, og flertallet vil heller ikke vurdere distriktssykehusenes situasjon før fritt sykehusvalg eventuelt innføres. Jeg er forbauset og skuffet over at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ikke vil ha slike konsekvenser vur-

       dert før en så omfattende endring finner sted i norsk helsevesen, dette ut fra disse partienes uttalte omsorg for distriktene.

       Ifølge bladet Nordlys for 10. desember uttalte direktør Schrøder ved Regionsykehuset i Tromsø seg meget kritisk til en slik ordning, og han peker på en del tiltak som er helt nødvendige for Nord-Norge dersom en ordning med fritt sykehusvalg blir en realitet. Slike innspill ville det være helt naturlig å ta med i en samlet vurdering av konsekvenser og tiltak ved en slik ordning.

       Jeg vil med bakgrunn i dette stille spørsmål til helseministeren om når ordningen med fritt sykehusvalg skal iverksettes. Jeg vil også spørre om det nedsatte statssekretærutvalget som skal jobbe med distriktspolitiske spørsmål i Regjeringen, vil se på konsekvensene av dette.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har litt vondt for å forstå at det fra ulike hold fremstilles slik at dette med fritt sykehusvalg er noe som har kommet nærmest som lyn fra klar himmel, som et helt nytt element i helsepolitikken. Det er vitterlig slik at den forrige regjering i stortingsmeldingen om spesialisthelsetjenesten foreslo å lovfeste retten til fritt sykehusvalg på samme behandlingsnivå innenfor regionen og i nabofylket. Så er det slik at i høringsnotatet om ny lov om pasientrettigheter gikk den forrige helseministeren i høringsutkastet inn for at pasient som er henvist til regionsykehus, skal kunne velge å motta behandling ved offentlige sykehus i landet.

       Det er heller ikke noen ny politikk fra regjeringspartienes side. I Voksenåsen-erklæringen er fritt sykehusvalg nevnt, og den står som kjent alle de tre regjeringspartiene bak.

       Men det er også klart at når Regjeringen skal legge fram lov om pasientrettigheter, er det vår plikt å ha utredet administrative, økonomiske og andre konsekvenser av de forslag som vi legger fram for Stortinget. Det vil vi selvfølgelig gjøre på vanlig måte, men vi vil også følge opp det som Stortinget ser ut til å ville vedta på dette punkt i dag, og det er helt i tråd med regjeringspartienes felleserklæring.

       Når det gjelder iverksettingstidspunktet, er det for tidlig for meg å ha noen kategorisk oppfatning om det. Vi kommer til å ta sikte på å legge fram disse lovsakene i løpet av vårsesjonen. Når disse lovene skal tre i kraft, er som kjent også avhengig av når Stortinget får behandlet dem, så det kan jeg ikke svare på i dag.

John I Alvheim (Frp) : Det ligger i sakens natur at denne Regjeringen må ha en del særkullspolitikere. Jeg tenker da på det svaret som ble gitt meg i en replikkveksling med representanten Ola D Gløtvold fra Senterpartiet om dette med innsatsbasert finansiering. Der sa representanten Gløtvold at han satte foten ned ved en stykkprisandel på 45 %. Noe mer kunne det ikke bli. Jeg går ut fra at han da talte på vegne av Senterpartiet, som er et av regjeringspartiene. Mitt første spørsmål til helseministeren er da: Er også helseministeren, også som representant for Regjeringen, av den samme bastante formening, at stykkprisandelen skal være 45 %, men ikke mer i fremtiden?

       Det andre spørsmålet mitt går på hvilke kontrolltiltak Regjeringen har lagt opp til når det gjelder forvaltningen av stykkprisandelen, som jeg kaller det, i og med at disse pengene ikke går direkte til sykehusene, som Fremskrittspartiet hadde ønsket, og som hadde vært det eneste fornuftige. Jeg er nemlig kjent med at fylkeskommunene, som i disse dager vedtar sine budsjetter, faktisk driver og balanserer sine helsebudsjetter i videste forstand med inntekter fra stykkprisandelen, uten at det legges inn sperrer, slik at de enkelte sykehus får den andelen de har krav på etter inntjeningen, og etter det antall pasienter de har behandlet. Dette synes jeg er særdeles viktig, og det bør være en kontroll fra statlig hold med at fylkeskommunene betaler ut disse pengene til det enkelte sykehus.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Nei, denne statsråden har ingen veldig bastant oppfatning, og oppfatter ikke 45 % som noe hellig tall. Det finnes jo andre hellige tall, som kjent.

       Jeg er nok av den oppfatning at det er viktig med en viss stabilitet i rammebetingelsene når det gjelder sykehusfinansiering. Det er viktig å la nye ordninger få virke for å se om de faktisk gir de resultater som vi alle er opptatt av, på dette området et økt behandlingstilbud. I så måte tror jeg det er klokt nå å gjennomføre den skikkelige evaluering av innsatsstyrt finansiering som departementet har tatt initiativ til, hvor sykehusenes behandlingspraksis bl.a vil bli nøye overvåket.

       For øvrig er jeg enig i at det er viktig generelt å sikre kontroll med at øremerkede tilskudd går til de formål som det er hensikten at de skal gå til. Det gjelder også på dette området.

Annelise Høegh (H) : Jeg synes det var gledelig å høre at helseministeren ikke hadde noen bastante prinsipielle oppfatninger av hvor skillene skal gå når det gjelder synet på stykkprisandelen i den innsatsstyrte finansieringen. Men jeg er også enig med ham i, og det tror jeg alle er, at man må ha en skikkelig vurdering og evaluering av forsøkene, slik at man ikke endrer betingelsene i ett sett.

       Det som imidlertid bekymrer oss litt, og som er grunnen til at Høyre også ønsker en høyere stykkprisandel helt fra begynnelsen av, er at mange forskere har påpekt at dersom ikke stykkprisandelen ligger på rundt 50 %, kan det hende at man ikke får den oppfordringen til økt behandling som jo systemet var ment å gi, altså at incentivet til å behandle én til og få dekket sine kostnader ved det, ikke er til stede ved en så lav innsatsstyrt finansiering som det vi har. Det er den bekymringen som gjør at noen av oss ønsker en høyere andel.

       Jeg merket meg også med glede at helseministeren i et intervju i Dagens Næringsliv sa at han var positiv til privat formidling og utleie av helsepersonell. Jeg oppfattet også Kristelig Folkepartis sosialpolitiske talsmann

       som ganske positiv, men han var litt forsiktigere enn jeg hadde håpet. Jeg vil oppfordre helseministeren til å bekrefte at forbudet mot privat formidling og utleie nå vil bli opphevet. Til og med arbeidsdirektøren har gått ut og sagt at slik som loven nå er, er det ingen grunn til å holde på forbudet for noen. Det er nesten blitt slik at norske leger må etablere seg i utlandet for å få lov til å behandle norske pasienter utover fastlagt arbeidstid, fordi det jo bare er utenlandske leger som i dag har lov til å bli formidlet av andre enn det offentlige. Jeg håper han kan bekrefte dette.

       Jeg håper til slutt at han kan bekrefte at stortingsvedtaket fra i fjor vil bli gjennomført etter planen neste år når det gjelder å bruke sykepenger for å kjøpe operasjoner til sykmeldte, slik at færre må gå sykmeldt så lenge som de må gjøre i dag.

Statsråd Dagfinn Høybråten : I en situasjon med stor knapphet på helsepersonell på enkelte områder, er det viktig å sikre en god formidling. Hovedansvaret for det vil selvsagt ligge til den offentlige arbeidsformidling.

       Når jeg har uttalt meg åpent om spørsmålet om privat formidling, er det bl.a ut fra et ønske om å forsterke og effektivisere formidlingen i et marked med knapphet. Regjeringen har ikke tatt endelig stilling til dette. Jeg må for min del si at jeg er atskillig mer skeptisk til utleie enn jeg er til formidling. Men dette vil vi vurdere og ta stilling til om relativt kort tid.

       Når det gjelder spørsmålet om å følge opp Stortingets vedtak om bruk av sykepenger til kjøp av behandling i sykehus, viser jeg til det som er sagt i St.prp.nr.22, hvor vi klart forplikter oss til å arbeide videre med å følge opp det stortingsvedtaket. Vi vil komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med en nærmere vurdering av hvordan det best kan skje.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil først få uttrykke glede over den presiseringen og betoningen som statsråden her kom med i forhold til aktiv dødshjelp. Man har jo sett gjennom den mediedebatten som har vært i det siste, at det kan ha vært en slags tendens i retning av liberalisering, at det skulle være å strekke ut en hjelpende hånd å hjelpe noen til å dø på den måten. Jeg synes statsråden faktisk er inne på det som er kjernepunktet - at enkelte mennesker i sin fortvilelse over mangel på omsorg, mangel på tilbud, mangel på nærhet kanskje gir et signal om at man ønsker hjelp til å dø, mens det man egentlig ønsker, er hjelp til å leve. Jeg håper at alle kan være med og sørge for at vi gjør noe med de uverdige forholdene som mange opplever i den siste fasen av livet, i stedet for at man kommer inn på det helt gale sporet det vil være å begynne å yte aktiv bistand til at noen skal dø. Det synes jeg det var prisverdig at man fikk en presisering av. Jeg synes i det hele tatt det er synd at det forslaget er reist av noen her i Stortinget.

       Når det gjelder psykiatrien og kreftbehandlingen, spesielt når det gjelder psykiatrien, kan man vel si at det har vært uverdige forhold og at det har gått altfor langt. Jeg håper virkelig man følger opp både når det gjelder psykiatrien og kreftbehandlingen. Det vil i hvert fall SV støtte opp om.

       Så har jeg til slutt et spørsmål til statsråden. Det går på akkurat dette med nettverksløsninger, telematikk, ambulerende spesialistordninger og samordningen av kostnadene også i forhold til reiseoppgjør, for samfunnsøkonomisk å få til bedre løsninger og samtidig kunne bedre tilbudet til pasientene ut fra nærhetsløsninger, på deres hjemsted, hvor det kan være kryssende interesser når man går inn på dette med fritt sykehusvalg og i større grad en innsatsstyrt finansiering. Det kunne jeg tenke meg å få svar på fra statsråden.

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg først uttrykke stor glede over den klare holdning som representanten Ballo gir uttrykk for når det gjelder aktiv dødshjelp. Jeg tror det er særdeles viktig å stå opp mot begreper som har vært brukt i debatten, som f.eks selvbestemt død. Jeg tror at hvis vi først begynner å gå over noen terskler på dette området, er det veldig lett å komme inn på en glideskala. Jeg synes utviklingen i en del andre land som har åpnet døren i denne retning, viser nettopp det.

       Jeg vet ikke om jeg forstod spørsmålet til representanten Ballo riktig, men i tilknytning til arbeidet med å gjennomføre et fritt sykehusvalg, er spørsmålet om transport og transportutgifter meget sentralt. Det vil vi arbeide med, bl.a med bakgrunn i de synspunkter som har kommet til uttrykk i innstillingen, og også i tidligere innstillinger, hvor de samme partiene har gitt uttrykk for sine synspunkter på dette. Det jeg vil si nå i denne omgang, er at det vil være et sentralt spørsmål i forbindelse med måten å gjennomføre dette på.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg er også veldig tilfreds med at statsråden så klart tilkjennegav hva som var alternativet til aktiv dødshjelp. Jeg kan bare presisere at jeg vil bakke opp det synspunktet i den grad det er aktuelt her i Stortinget.

       Statsråden omtalte veldig klart prioritering av kreftomsorgen. Det er jeg også veldig godt tilfreds med. Det er en veldig viktig sak å prioritere. Jeg viser til NOU-utredningen, Norsk kreftplan, som nylig er kommet ut, som gir et godt grunnlag for det videre arbeidet.

       Jeg har også lyst til å signalisere min støtte til statsråden når det gjelder det han nevnte var det viktigste, nemlig det forebyggende arbeidet. For statistikken viser klart at for mange kreftformer er det ikke noen synlig bedring i utsiktene til overlevelse selv om en går 30-40 år tilbake i statistikkmateriale. Derfor er det det første grepet som er det viktigste. Jeg har merket meg at det reises som et problem at kreftbehandlingen er for lite standardisert, og dessuten at visse deler av kreftbehandlingen, f.eks i form av kirurgiske inngrep, nå er sterkt spredt. Det opereres f.eks brystkreftpasienter ved 60 sykehus, og 30 av disse har fem pasienter eller færre i året.

       Mitt spørsmål til statsråden er da: Mener statsråden at dette er et poeng å ta med i sitt arbeid med Kreftplanen, altså det å sikre kvaliteten på behandlingen, og kan det derfor være aktuelt å foreta en klarere fordeling av funksjonene mellom sykehusene på dette området?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er riktig som representanten Asmund Kristoffersen peker på, at behandling av kreft på spredte enheter innebærer muligheten for ulik behandling av forskjellige kreftformer, med en risiko for kvalitetsforskjell i resultatet av behandlingen. Landets geografi, organiseringen av helsevesenet og en spredt befolkning er til en viss grad til hinder for en sentralisering av enkelte former for kreftbehandling. Jeg vil bekrefte at dette spørsmål er det naturlig å vurdere i forbindelse med behandlingen av Kreftplanen.

       Jeg er av den oppfatning at en tydeligere funksjonsfordeling på enkelte områder er nødvendig. Men vi har en avveining å foreta mellom nærhet og kvalitet. Det tror jeg vi må gå inn i med åpne øyne, vi må innrømme at det må foretas en avveining mellom de hensynene. I denne sammenhengen tror jeg at det er viktig å se det.

       For øvrig kan jeg ikke dy meg for å bemerke at komiteens forslag om fritt sykehusvalg for hele landet kan komme til å medføre at kreftpasienter i større grad vil velge sykehus med stor erfaring på den type behandling.

       Å komme bort fra grådighetskulturen og å dempe det private forbruk blir fremholdt som en verdi. Men gjennom tidenes største økning i kontantoverføringer og skattelette for de rike inviteres vi til en ny dans rundt gullkalven.

       Utjevning av levekår fremholdes som en verdi. Kontantstøtte og 12.000 kr mer i minstepensjon blir fremholdt som virkemidler.

       Men hvordan vil kontantstøtten virke f.eks i en indre bydel i Oslo øst med mange sosialklienter og mange språklige minoriteter, der barnehagedekningen er lavest i Oslo, og der de sosiale forholdene er slik at nettopp barnehagetilbudet vil kunne være med og bryte en sosial uheldig arv? Kontantstøtteordningen vil i disse områder, der en har mange lavtlønte og hjemmeværende kvinner i innvandrermiljøer, kunne forsterke barns sosiale ulikheter, fordi kontantstøtteordningen vil være en oppfordring til ikke å etterspørre barnehage.

       1.000 kr mer i måneden til minstepensjonister høres også tilforlatelig ut. Men bidrar det til utjevning av levekår blant de eldre? Minstepensjonistene er en sammensatt gruppe. Noen er rike, andre er fattige. Noen bor i nedbetalte livsløpsboliger, andre i trekkfulle, mangelfullt vedlikeholdte boliger. En lik økning i minstepensjonen vil ikke bidra til utjevning av deres levekår. Dersom en skulle sette av ca 3 milliarder kr i året til minstepensjonistene, ville en ikke da kunne oppnå en helt annen utjevning av levekår dersom en hadde brukt disse pengene på tjenester og tilbud til dem med lavest inntekt, dårlige boforhold og høye boutgifter? En slik målrettet innretning på budsjettet var Regjeringen ikke interessert i å diskutere med Arbeiderpartiet.

       Det er en samstemmig komite som understreker den betydningen folketrygden har i vårt velferdssamfunn, og at den er konstruert slik at den skal sikre alle en økonomisk grunntrygghet, samtidig som den skal sikre de fleste arbeidstakere en fremtidig pensjon som gjør det mulig å opprettholde tidligere levestandard. Begge disse målsettingene er en vesentlig forutsetning for folks oppslutning og tillit til den.

       Det er imidlertid ting ved dette budsjettet som vil kunne bidra til å svekke folks oppslutning og gjennom en bakvei legge grunn for en lik pensjon for alle. Dette er noe Senterpartiet ved flere anledninger har gått inn for, og en skal være oppmerksom på den innretning dette budsjettet har i den forbindelse. Forslaget som foreligger, vil innebære at mange lavtlønte og deltidsarbeidende som gjennom hele sitt yrkesliv har betalt trygdeavgift, vil ende som minstepensjonister, og at de opparbeidede rettighetene ikke får betydning. Dette vil av mange bli opplevd som urimelig.

       I dette budsjettet er det også et annet indirekte angrep på folketrygden. Skattefritaket for individuell pensjonssparing økes fra 30.000 til 40.000 kr i året. Dersom det er mange som føler at deres opparbeidede tilleggspensjonsrettigheter ikke er så mye verdt, og at de er mer tjent med å spare privat, ja da kan oppslutningen om folketrygden stå i fare.

       Regjeringen gir verbalt sin tilslutning til Jagland-regjeringens eldresatsing. Men vi er redd for at mulighetene for å gjennomføre den undergraves gjennom en rekke disponeringer som budsjettflertallet gjør. For å gjennomføre denne planen trenger vi 12.000 nye årsverk i en tid da vi allerede mangler arbeidskraft. Istedenfor å stimulere kvinner til yrkesdeltakelse, kommer flertallet med tiltak som vil stimulere kvinner til å gå til tilbake til hjemmet og bort fra yrkeslivet. For å kunne gjennomføre eldreplanen er vi helt avhengig av kvalifisert omsorgspersonell, og med de kravene eldrepakken, sykehusene, psykiatriplanen stiller til kvalifisert personell, er det uforståelig at flertallet reduserer bevilgningen til handlingsplanen for helsepersonell med 19 mill. kr.

       Forholdet mellom offentlig og privat forbruk, mellom tjenesteutbygging og kontantoverføringer vil mer og mer prege de valgene vi stilles overfor i den videre utvikling av velferdssamfunnet. Ønsket om utjevning av levekår kan best oppfylles gjennom en sterk offentlig sektor, gjennom veldrevne offentlige tjenester. Like kontantoverføringer har ingen utjevningsvirkning, og stadig sterkere kontantoverføringer vil kunne svekke mulighetene for å ha en tilstrekkelig offentlig sektor. I så måte har regjeringspartiene gått i en veldig gal retning. De verdier dette budsjettet bidrar til, er økt privat forbruk, med svekkede muligheter for i framtiden å bygge ut de offentlige tjenestene.

       Når budsjettet legger til rette for kjøpefest, vil formanende ord og oppfordringer om sparing og måtehold lett komme til kort, og Regjeringens politikk nærmer seg mer moralisme enn moral.

Sonja Irene Sjøli (H) : Når jeg hører representanten Britt Hildeng her snakke om kontantstøtte og barnefamiliene, får jeg en følelse av at hun har en teknokratisk tilnærming til tilværelsen. Samfunnet er til for menneskenes skyld, mener jeg, mens hun mener at menneskene er til for samfunnets skyld, og det er vel det som er den store forskjellen her. Og det blir snakket om at « samfunnet trenger arbeidskraften », og da skal nærmest familiene og barna ofres på det alteret. Men det finnes andre virkemidler som vi politikere kan ta i bruk for å imøtekomme de behovene som finnes innen helse- og sosialsektoren.

       Trygghet for et godt helsetilbud når vi trenger det, er grunnstenen i velferdssamfunnet. Denne grunnstenen har nå slått store sprekker. Vi har i den siste tiden opplevd at selv øyeblikkelig hjelp-tilbudet har sviktet i Oslo og Akershus. Med 300.000 i sykehuskø og stadige meldinger om krise er det ikke underlig at folk spør seg om dette er utrykk for et generelt utarmet helsevesen. Situasjonen er sannsynligvis også prekær ved andre sykehus i landet. Det er en opplevelse av ressursknapphet, personellknapphet og dårlig organisering.

       Store ressurser brukes over helsebudsjettene. Men resultatet er for dårlig fordi systemet er for dårlig.

       Dette er hva Arbeiderpartiets helsepolitikk gjennom flere år har ført til, og det var forunderlig å høre representanten Øyangens forsvarstale tidligere i dag for Arbeiderpartiets helsepolitikk. Hun må ha overhørt tidligere helseminister Hernes' diagnose når det gjelder vårt syke helsevesen, for den var ganske riktig. Han brukte betegnelsen « ulik tilgang til et ineffektivt system ». Han var flink til å stille diagnoser, men hva hjelper det når medisinen, behandlingsopplegget, er feilslått.

       Svært mange av dem som i dag står i behandlingskø, er urolige fordi deres lidelse ikke når opp i prioriteringene. Mange er urolige fordi det tar lang tid å få behandling når de har fått sin diagnose. Og folk dør i helsekø i dag. Det er alvorlig, og det er uakseptabelt.

       Folk er lei av krangelen om hvem som har ansvar. Folk er lei av ansvarsfraskrivelsen og svarteperspillet mellom de ulike forvaltningsnivåene. Hvis staten hadde eid sykehusene, ville det aldri være tvil om hvem som hadde hatt ansvaret for de kritikkverdige tilstandene vi nå ser ved Sentralsykehuset i Akershus. Da hadde Akershus-befolkningen hatt et bedre tilbud. Sykehusdrift er rett og slett en for stor og komplisert oppgave for fylkeskommunen. I tillegg er det er en maktkamp mellom sentrale myndigheter og de ansvarlige politikerne i fylkene. Oslo og Akershus må inn i samme helseregion, og det må snarest mulig bli en avklaring av de akuttmedisinske ansvarsforholdene i Oslo-regionen. Vi aksepterer ikke lenger et ineffektivt system og budsjetter som stadig sprekker. Det skaper stor usikkerhet, noe syke og pleietrengende minst av alt trenger. Det er misforstått lokaldemokrati når oppsplitting og ansvarspulverisering i helsevesenet fører til kaotiske og uverdige forhold.

       Statlig finansiering og eierskap er neppe noe sesam, sesam, men det vil bidra til igjen å samle Norge til ett helserike. Det må kombineres med at sykehusene gis stor grad av frihet til å organisere driften best mulig.

       Høyre har - som flere har vært inne på tidligere i dag - endelig fått gjennomslag for fritt sykehusvalg over hele landet. Regjeringspartiene har etter hvert forstått at dette vil sikre kvalitet og tilgjengelighet.

       Høyre er glad for at Regjeringen og Høyre har plusset på over 600 mill. kr til helsevesenet. Dette vil, kombinert med en høyere stykkprissats, fritt sykehusvalg og utnyttelse av sykehusenes lokaler på kveldstid for legenes egen praksis, gi resultater i form av økt pasientbehandling.

       Men det står fremdeles en del igjen :

       Vi forventer at helseministeren følger opp Valgerd Svarstad Hauglands løfter om dette fra valgkampen.

       Høyre vil oppheve forbudet mot privat arbeidsformidling. Vi er - som flere har vært inne på - glad for at helseministeren har gitt signaler om at det er gode grunner for « å slippe til private aktører såvel når det gjelder utleie som formidling av helsearbeidere ». I sine uttalelser tidligere i dag var han mer skeptisk enn jeg oppfattet ham i intervjuet i Dagens Næringsliv, men vi får se hva han kommer opp med av forslag. Jeg har tro på at den nye regjeringen i samarbeid med Høyre i helsepolitikken vil bidra til en bedring av Helse-Norge.

       Høyres mål er å fremme verdighet, livskvalitet og selvstendighet også i alderdommen. Det er bred enighet om eldrepolitikken her i Stortinget og om å fastholde de prioriteringer som er gjort. Det er helt nødvendig med et økonomisk løft for å skape en bedre og mer verdig eldreomsorg. Men eldre er like forskjellige som alle oss som er litt yngre. Derfor er det viktig at tilbudene er differensiert. Den åpne hjemmebaserte omsorgen må ikke svekkes på bekostning av institusjonsbyggingen. Det er viktig å ha et godt tilbud til dem som trenger døgnkontinuerlig omsorg og avlastning.

       Høyre ønsker en høyest mulig kvalitet i eldreomsorgen. Konkurranseutsetting av visse tjenester vil bidra til det. Det viktigste er ikke at eldreomsorgen blir utsatt for privat konkurranse, men at folk får det best mulige tilbudet når de trenger det, et tilbud som imøtekommer deres individuelle behov. Kommuner kan spare opptil 20-30 % av kostnadene. Det vil kunne gi bedre og flere tjenester som ivaretar de eldres selvstendighet og verdighet. Motstanderne av konkurranseutsetting har ofte fremholdt at kvaliteten på tjenesten blir dårligere. Men det er tvert om: Resultatet er bedre kvalitet på tilbudet, større valgfrihet og medbestemmelse.

       Funksjonshemmedes organisasjoner sikrer brukermedvirkning i utvikling av tiltak og tjenester og fremmer funksjonshemmedes interesser i samfunnet. Jeg vil berømme den store innsatsen og det ekte engasjementet som de utviser.

Einar Olav Skogholt (A) : Det var med en viss undring jeg leste følgende i Dagsavisen Arbeiderbladet 9. desember i år:

       « Stortingets møte fredag står i fare for å bli et rent kaffeslabberas. »

       Jeg vil ikke tro at avisen har hatt sosialkomiteens budsjettbehandling i tankene, men gårsdagens kaffedebatt, da den skrev om dagens stortingsmøte.

       Vi har en god dialog i sosialkomiteen, og det er for øvrig meget interessant å registrere den gode dialogen i sosialkomiteen mellom SV og Høyre, og jeg er spent på utviklingen framover.

       Jeg er glad for at en enstemmig komite vil holde fast ved Norges restriktive holdning til narkotika, og ikke har tro på at en liberalisering av lettere stoffer vil forebygge kriminalitet. For langtkomne narkomane har komiteen støttet at metadonprosjektet gjøres landsomfattende. Jeg har med glede registrert at fylkeskommunene våre er interessert i etablering av metadonprosjekt, og at søkermassen er langt større enn både regjeringene Jagland og Bondevik hadde forventet.

       Det er viktig at vi nå får en evaluering av Oslo-tiltaket. Jeg håper videre at statsråden vil finne flere penger til dette gode tiltaket, eller eventuelt komme tilbake til saken i revidert nasjonalbudsjett i 1998.

       Jeg har registrert at det er stor enighet om målsettingen for vår alkoholpolitikk. Den må bygge på en kombinasjon av restriktive tiltak med hensyn til bl.a pris og tilgjengelighet, holdningsskapende virkemidler og positive virkemidler, som bl.a punktavhold.

       Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre har funnet det nødvendig å presisere at det er et mål å øke Vinmonopolets utsalgssteder med minst 50 utsalg i løpet av kommende femårsperiode. Jeg er noe overrasket over at representanten Ballo ikke ser det urimelige i at innbyggerne også i distriktene skal ha tilgang til et vinmonopolutsalg uten å måtte kjøre titalls mil. Dette må innebære at representanten Ballo mener at innbyggerne som ikke har tilgang på vinmonopolutsalg, skal skaffe seg alkohol via andre kanaler eller bli avholdsfolk.

       Jeg finner også å ville understreke at det ved Vinmonopolets utsalgssteder er nedgang i salg av brennevin og økning i salg av vin. Denne utviklingen er positiv og i tråd med alkoholpolitiske målsettinger.

       Sosialministeren har dessverre skapt usikkerhet om hun og Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om å etablere inntil 50 nye utsalg. Til Vårt Land uttaler statsråden bl.a følgende:

« Sentrumsregjeringen ønsker allerede i løpet av våren å legge fram en handlingsplan for redusert alkoholbruk. En videre utbygging av vinmonopolutsalg skal sees i sammenheng med denne handlingsplanen. »

       Det er bra at Regjeringen vil legge fram en handlingsplan for å få redusert alkoholforbruket, men det er ikke akseptabelt hvis statsråden har intensjoner om å etablere færre pol enn Stortinget har forutsatt i sitt vedtak. Som det framgår av budsjettinnstillingen til dagens møte, er det et bredt flertall for at det skal etableres minst 50 utsalg, og jeg vil anmode statsråden om å klargjøre sitt standpunkt i løpet av denne debatten.

       Jeg vil også nytte høvet til å takke regjeringspartiene og SV for at de støttet Arbeiderpartiets forslag om å sikre Arbeidernes Edruskapsforbund en bevilgning på 1,5 mill. kr til utprøvingen av en helhetlig Rus-Nett-kjede i Norge. Rus-Nett-programmet er en anerkjent del av rusomsorgen i f.eks. Island og USA.

       Jeg er derimot overrasket over at ingen av de øvrige partiene vil støtte Jagland-regjeringens forslag til bevilgning til Norsk Forebyggingsforum, det såkalte Koss-forumet. De burde ha fått en helt annen støtte og ikke et stort budsjettkutt før de har kommet skikkelig i gang med sine viktige arbeidsoppgaver.

       Det er gledelig at Jagland-regjeringens forslag til eldresatsing har fått en slik bred tilslutning i Stortinget gjennom det såkalte eldreforliket. Nå får vi stadig flere eldre, og de eldre lever lenger enn tidligere. Dette er en gledelig utvikling, men den stiller store krav til utbygging av omsorgstilbud. Tilbudene må være varierte og møte morgendagens utfordringer. Alle som ønsker enerom på sykehjem, må selvsagt få det. Men kommunene må bygge ut et omsorgstilbud som huser mye mer enn sykehjemsplasser. Omsorgsboliger vil bli et viktig element, men da selvsagt tilrettelagt med et nødvendig servicetilbud.

       De hjemmebaserte omsorgstjenestene har vært og vil bli et svært viktig omsorgstilbud. Jeg tror også det er viktig at man i denne tjenesten kan ha fysioterapeuter og ergoterapeuter i tillegg til sykepleiere, hjelpepleiere, hjemmehjelp, vaktmestertjeneste m.v. I min hjemkommune Nord-Odal har vi også satset på at de som snart når pensjonsalderen, skaffer seg sin egen trygdeleilighet, f.eks via borettslag i nærheten av boområder med et vidt servicetilbud. Dette har vært en stor suksess.

       Det er viktig å tilrettelegge tilbud for de eldre i kultursektoren, på idrettsarenaer m.v. Det er viktig å gi de eldre brukermedvirkning samt hindre passivisering. Jeg har stor tiltro til at Kommune-Norge vil utføre denne viktige oppgaven på en utmerket måte, i samråd med de eldre selv og deres interesseorganisasjoner. La oss også minne hverandre om det ansvaret hver enkelt av oss har for å ta vare på hverandre og bry seg om hverandre.

       Jeg har med stor glede registrert utsagn fra statsråd Høybråten om betydningen av å satse på forebyggende arbeid. Dette er svært viktig, men må ikke ende opp med sporadiske økninger i bevilgningene. Det må være vilje til å øke bevilgningene over tid, samt prioritere dette arbeidet langt sterkere enn fram til nå.

       Jeg husker at Stortinget i 1990 behandlet evalueringen av den nye kommunehelsetjenesten etter fem år. Det var en ting som klart kom fram i denne behandlingen. Det ble satset altfor lite på forebyggende arbeid. Vi har blitt flinkere til å arbeide med trafikksikkerhetstiltak f.eks. Men hvor ofte er det vi fokuserer på tiltak for å redusere ulykker i hjemmene? Antall skader og dødsfall ved ulykker i hjemmene er høyere enn i trafikken f.eks., men får dessverre ikke den nødvendige oppmerksomhet.

       Det må selvsagt ikke bli slik at vi i det forebyggende arbeidet glemmer at den enkelte selv må ha et hovedansvar for å forebygge ulykker, sykdom m.m. Holdningsskapende arbeid er ikke like enkelt bestandig, men desto viktigere.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Den minste regelendring, den minste flytting av midlar på sosialbudsjettet kan bety noko for den som har ein vanskeleg kvardag. Vil 1998-budsjettet ha noko å seia for den som strevar med å få dei økonomiske eller sosiale forholda til å fungera?

       Eg vil påstå at i tillegg til dei mange som i desember 1997 set sin lit til midlar frå folketrygda eller sosialbudsjettet, kan òg andre, særleg eldre og funksjonshemma, gleda seg over det som i dag blir vedtatt for komande år:

       Minstepensjonistane er ei samansett gruppe. Meir enn to tredelar av minstepensjonistane har tilleggsinntekter på mindre enn 10.000 kr utover pensjonen. Dei aller fleste er kvinner, og dei aller fleste har ytt ein stor uløna innsats som heimeverande omsorgsarbeidarar. No hevar vi golvplanken i folketrygda. Det kjem også dei til gode som har vore litt ute i arbeidslivet eller hatt låge inntekter frå lønsarbeid. Folketrygda skal vera både eit grunnsikringsnett og ei pensjonsordning. No sikrar vi den første funksjonen utan å svekkja den andre. Det er ei styrking av velferdsstaten.

       I forhold til neste års trygdeoppgjer kan eg ikkje sjå at Stortinget sin auke av minstepensjonen er kompliserande - snarare tvert imot. Drøftingane om grunnbeløpet skal gå som vanleg. Auken i særtillegget skal tilpassast det framforhandla, nye grunnbeløpet. Det nye er at Stortinget på førehand har vedtatt ein samla auke for minstepensjonistane, og så er det opp til partane i trygdeoppgjeret å nå fram til ei fordeling av auken mellom dei to komponentane. Eg er svært nøgd med den breie semja i Stortinget om satsinga innanfor eldreomsorgen, ei semje som bl.a inneber at det skal byggjast over 24.000 nye omsorgsboligar eller sjukeheimsplassar, og at det skal skapast 12.000 nye årsverk innanfor omsorgssektoren. Til saman skal handlingsplanen kosta 30 milliardar kr. For 1998 har vi no tatt det første steget gjennom ein auke i dei statlege løyvingane på nærare 2 milliardar kr meir enn i år.

       Departementet kjem no til å følgja arbeidet i kommunane, både gjennom planane kommunane skal utarbeida, gjennom rapportar om verksemda i løpet av året og gjennom tett kontakt med fylkesmennene og fylkeslegane.

       Mange funksjonshemma treng praktisk bistand i dagleglivet. Dei treng fleksible hjelpeordningar, både i og utafor heimen, for at dei skal kunna ta del i samfunnslivet, slik vi andre gjer. Brukarstyrt personleg assistanse er ei god løysing for dei som sjølve ynskjer å ha eit medansvar for dei tenestene dei får. Med den påplussinga på budsjettet for 1998 som Stortinget gjer i dag, vil det vera rom for vel 100 nye brukarar av denne ordninga. Eg er glad for å registrera at ordninga blir tatt i bruk av menneske med ulike funksjonshemmingar, og at òg nokre eldre har valt denne forma for hjelp framfor dei tradisjonelle heimetenestene.

       Den frivillige innsatsen vil i åra framover vera eit viktig supplement til den offentlege helse- og omsorgstenesta. Regjeringa ynskjer å utløysa endå fleire frivillige krefter enn i dag. Frivilligheitssentralane har ei viktig rolle i forhold til mange grupper i samfunnet. Regjeringa er svært nøgd med at fleirtalet støttar framlegget om å auka løyvingane til frivilligheitssentralane, slik at 45 nye sentralar kan bli etablerte i 1998. Regjeringa ser denne frivillige innsatsen som viktig i det førebyggjande arbeidet, ikkje minst i forhold til rusførebyggjande arbeid. Denne regjeringa har valt ein noko annan strategi enn den førre - med mindre satsing på offentlege og sentralt drivne tiltak til fordel for ei styrking av den frivillige innsatsen i regi av organisasjonane.

       Eg er glad for at eit breitt fleirtal i sosialkomiteen peikar på at alkoholpolitikken må byggja på ein kombinasjon av restriktive tiltak som bl.a pris, tilgjenge, holdningsskaping og positive tiltak som punktfråhald.

       Alt dette vil vi koma tilbake til når Regjeringa skal arbeida ut ein handlingsplan for redusert alkoholbruk.

       Statsråden var meget engasjert i debatten om forskjellene mellom fattig og rik, som hadde utviklet seg til det verre her i landet. Den gangen var ikke stortingsrepresentanten nådig mot Arbeiderpartiet, og hun påstod at Arbeiderpartiet ville gjøre enslige forsørgere til sosialhjelpsmottakere. Det var ingen tvil! 10.000 kr mer til enslige forsørgere pr. år, rett til å være hjemme i ti år, fri barnehageplass osv. osv., og dette skulle gjennomføres straks av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Hun var opptatt av å sikre grunntryggheten for dem som ikke hadde fått seg arbeid - for de langtidsledige, for dem som var uføre, for sosialhjelpsmottakere, for yrkeshemmede og for dem som hadde trøbbel med å få økonomien til å gå i hop.

       Nå sitter sosialministeren selv ved roret og med ansvaret, men nå er det andre toner! Nå er ministeren bare bekymret for disse gruppene. Det er ikke lenger snakk om strakstiltak. Det er behov for utredning som skal gi sentrumspartiene kunnskap om Forskjells-Norge. Det kaller jeg mageplask - eller skal vi si crashlanding.

       Mitt spørsmål til sosialministeren blir: Hvor i budsjettet finner vi et løft for enslige forsørgere? Og når begynte sosialministeren å tvile på om det var andre grupper som burde komme først, jf. kontantstøtte, som nå er vedtatt straks uten noen form for utredning?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg vil takka representanten Signe Øye for denne vennlege påminninga om mi fortid i førre periode. Det er heilt rett at eg hadde eit engasjement då både for einslege forsørgjarar og for andre vanskelegstilte grupper.

       Men så skjedde det at det var eit breitt fleirtal i Stortinget, med Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, som gjorde vedtak om korleis dei økonomiske ordningane for dei einslege forsørgjarane og for dei som har det vanskelegast, skulle innrettast. Dette skulle gjennomførast frå 1. januar 1998. Det er lite ein sosialminister kan få gjort på nokre få veker i forhold til det fyrste budsjettet som skal leggjast fram. Vi har valt ein strategi der vi skal leggja fram ei stortingsmelding som kastar lys over dei auka forskjellane, for om mogleg å få til betre ordningar. Når det gjeld dei einslege forsørgjarane, er det faktisk slik at det er nokre som får det betre i 1998, men så er det nokre - dei som har vanskelegast for å koma i arbeid eller utdanning, og som treng noko lengre tid - som no berre har moglegheit til f.eks overgangsstønad i fem i staden for i ti år.

       Til slutt i mitt innlegg ville eg gjerne òg ha sagt noko som eg ikkje fekk tid til, om korleis den enkelte møter offentlege kontor, og kor viktig det fyrste møtet er. La meg seia det til slutt at anten det gjeld einslege forsørgjarar eller andre vanskelegstilte, vil eg gjera mitt for at den enkelte skal bli møtt med meir respekt og tid enn i dag.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Nesten hver eneste uke kan man lese i pressen at det er foretatt store beslag både av smuglersprit og sigaretter. Kriminalitet av denne typen er i ferd med å bre om seg i et omfang som er skremmende. Dette er varer som er lett omsettelig og med en høy fortjeneste. Dette skjer samtidig med at vi har en utvikling som viser at ungdom i stadig større grad får sin debut med alkohol gjennom å drikke hjemmebrent, da dette også er veldig lett tilgjengelig, samtidig som det er billig. Fremskrittspartiet mener at mange av disse problemene kunne vært unngått med en annen form for alkoholpolitikk. Det må da også være et varsku når flere avholdsorganisasjoner advarer mot økning av alkoholavgiftene i for stor grad.

       Mitt spørsmål til statsråden blir som følger: Ser ikke statsråden en sammenheng mellom dette at Norge har blant verdens høyeste alkoholavgifter og den enorme smugling og hjemmebrenning som finner sted, og hva vil statsråden gjøre for å bøte på dette? Vil statsråden bl.a vurdere å sette ned alkoholavgiftene for å redusere profitten på smugling og hjemmebrenning?

       Så helt til slutt: Statsråden har i hvert fall ved to tilfeller sådd tvil om hun vil følge opp stortingsvedtaket angående antall vinmonopolutsalg. Dette må vi nå få en bekreftelse på at statsråden vil følge opp. Hun har bl.a i to møter sagt at dette er noe man vil komme tilbake til, at man vil begynne veldig rolig og så se det an. Dette kan ikke Stortinget finne seg i. Man må få en avklaring på dette problemet. Nå er det også sagt at man faktisk ønsker minst 50 nye vinmonopol. Jeg vil bare minne statsråden om at det faktisk er et flertall i Stortinget som sier det.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg skjønar at representanten Harald Tom Nesvik, som Regjeringa, er opptatt av det aukande alkoholforbruket blant unge. Eg trur vi kan finna nokre felles punkt som det skal vera mogleg å få utdjupa nærare i samband med handlingsplanen som Regjeringa vil leggja fram i løpet av vårsesjonen. Det som er vårt dilemma i forhold til dette, er at det er ikkje berre mellom smugling og avgiftspolitikk det kan vera eit samanfall, men òg mellom tilkomst og forbruk. Vi må altså vurdera både korleis vi skal innretta avgiftene for å redusera totalforbruket og på kva måte vi skal kontrollera tilkomsten.

       Når det gjeld avgiftene, har eg registrert at det ikkje er Regjeringa sitt avgiftsnivå som har fått gjennomslag i komande budsjett, sjølv om avgiftene er rimeleg høge. Det er vel faktisk slik at Framstegspartiet òg har vore med på å auka avgiftene godt i denne omgangen. Vi står òg saman om å auka politi- og tollinnsatsen.

       Så til dette med talet på vinmonopolutsal. Der uttalar mellom andre Rusmiddeldirektoratet i ein omfattande høyringsrunde, som vi no held på å gå igjennom i departementet for å gje vårt svar, at det er « betenkelig » med så mange som 50 nye vinmonopol. Men eg er sjølvsagt nøydd til å halda meg til det som Stortinget har sagt i denne saka, som i andre saker.

       Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) : For mange er vegen ut av en sosial avmaktssituasjon ofte tilgang på arbeid, men vegen kan være veldig lang for mange - tilbake for den som har vært uten arbeid ei tid, men også inn for den som aldri har vært der. I mange tilfeller forsøker man å ha et samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene for å få dette til. I den jobben jeg har forsøkt å gjøre når det gjelder dette spørsmålet, har det vist seg at det i mange tilfeller nå faktisk blir lagt ned slike tiltak, og at man har problemer med å få satt i gang tiltak fordi regelverket spesielt i arbeidsmarkedsetaten er for komplisert og for regelstyrt.

       Mitt spørsmål til sosialministeren er om hun i Regjeringa kunne tenke seg å jobbe for at et slikt samarbeid skulle bli lettere. For her tror jeg faktisk at vi må ha et veldig langt tidsperspektiv for en del av dem dette gjelder, og at det er bedre at folk har noe å gå til enn at vi på en måte har som målsetting at alle skal bli supereffektive hver dag.

       Det andre gjelder et spørsmål som en Venstre-representant reiste her før i dag, om det går an å leve på den sosialhjelpen som finnes mange steder i dag - det ble reist spørsmål om en slags form for borgerlønn. Man kan jo også diskutere om minstestandarder - ikke et minstenivå - er en veg å gå. For veldig mange er sosialhjelpen rett og slett for lite å leve av. En annen side er at det å være sosialhjelpsmottaker slik det er i dag, ofte er en svært fornedrende situasjon, som på en måte i seg sjøl er med på å holde folk nede i en avmaktssituasjon, som ikke bidrar til at de får det noe bedre.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Regjeringa er opptatt av at fleire skal kunna fungera i eit arbeid. Vi er opptatt av at regelverket og samarbeidet skal vera betre mellom f.eks sosialkontor, arbeidsmarknadsetat og trygdeetat. Vi har sagt i Voksenåsen-erklæringa at vi ynskjer å gjera ordningane endå meir fleksible i forhold til det å kombinera arbeid og trygd. Eg veit av eiga erfaring ut frå saker eg har vore borti tidlegare, at ved å endra noko på regelverket kunne sosialkontor og arbeidsmarknadsetaten på ein enklare måte enn i dag gjort sitt til at fleire fekk fungera i eit arbeid. Så dette ser vi nærare på.

       Når det gjeld sosialhjelp, peika representanten Andersen på fleire problemstillingar. For det fyrste: nivået i mange kommunar. Ja, eg er bekymra for at nivået er så veldig forskjellig som det er i dag. Eg har sett i gang eit arbeid for å få fram retningslinjer overfor kommunane som i alle fall skal seia noko om kva som bør liggja inne i vurderinga av sosialhjelp. Eg ynskjer òg i samband med stortingsmeldinga om auka forskjellar å få greidd ut fylgjene av samfunnslønn og minstelønn. Det var eit spørsmål Senterpartiet reiste i samband med velferdsmeldinga. Det fekk ikkje noko gehør den gongen, men kan kanskje med ei utgreiing venteleg få noko meir auka oppslutning. I alle fall reknar eg med at SV her vil bidra - slik det no høyrest ut.

Einar Olav Skogholt (A) : Det er meget bra at vi i vårsesjonen i 1998 får en handlingsplan for redusert alkoholbruk. Vi ser fram til meldingen og debatten om den handlingsplanen. Og jeg er glad for at statsråden bekreftet at hun vil følge opp stortingsvedtaket om opprettelse av femti nye vinmonopolutsalg, noe annet ville da også ha vært sensasjonelt.

       Jeg er som tidligere sagt også overrasket over at Senterpartiet ikke støtter Jagland-regjeringens forslag om tilskudd til Norsk Forebyggingsforum, det såkalte Koss-forumet. Koss har da også reagert sterkt på den store reduksjonen i tilskuddsbeløpet. Jeg har i media registrert at statsråden har uttalt at hun vil vurdere å sikre forumet ytterligere midler, og jeg vil gjerne få statsråden til å bekrefte om hun vil ta initiativ til å sikre Norsk Forebyggingsforum tilstrekkelig midler til å føre sitt viktige arbeid videre.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Ja, eg synest det er fint at ein handlingsplan for redusert alkoholbruk får så brei støtte i Stortinget, så langt. Eg reknar med i den samanheng at alle parti òg vil vera med på ei drøfting om det kan vera aktuelt å lytta til dei som åtvarar mot så mykje som femti vinmonopol i løpet av dei neste fem åra, men så langt er det det som står ved lag. Det er stadfest no seinast i innstillinga, og vil innebera at departementet no før jul vil gje klarsignal for nye vinmonopol i 1998.

       Når det gjeld Koss-forumet, trur eg det er ei misforståing ute og går. Det er altså slik at dette forumet i utgangspunktet har 3 mill. kr til sitt arbeid. I tillegg vil dei til forskjellige tiltak ha høve til å søkja om ytterlegare midlar på lik linje med veldig mange andre organisasjonar og institusjonar som set i verk tiltak i forhold til å førebyggja alkoholbruk spesielt og rusbruk i det heile, særleg retta mot ungdom. Eg har hatt mitt fyrste møte med leiaren av førebyggingsforumet og fått orientering om planane hans for 1998. Det var eit meget hyggeleg møte. Vi kjem til å halda kontakten vidare, for det er klart at Koss og hans forum er ein viktig medspelar for å få redusert rusmiddelmisbruken.

       Innenfor de vedtatte rammer har vi forsøkt oss på en omfordeling til beste for dem som trenger det mest. Med sikte på at det skal være nok utdannet personell til satsing på framtidige tjenester, er det meget betenkelig at budsjettforliket har medført en reduksjon på 19 mill. kr sammenlignet med Jagland-regjeringas budsjettforslag til handlingsplanen for helsepersonell. Dette er kortsiktig politikk når vi vet at det er et stort rekrutteringsbehov. Bare for å gjennomføre handlingsplanene innenfor eldreomsorgen trengs det 12.000 nye årsverk i de nærmeste årene. Når vi dessuten ser et skrikende behov i sykehusene, samtidig som handlingsplanen for psykiatrien skal være ferdig til våren, er vi meget betenkte.

       Kvalifisering av ufaglærte krever tilskuddsordninger til stipendier så vel som til vikarer og til undervisningsutgifter. Det er mangel på turnusplasser; økt tilskudd var foreslått. Den tverrfaglige videreutdanningen for personell innenfor psykiatrien vil bli redusert, det samme gjelder opplæring av ufaglærte. Dette er alvorlig når vi vet at vi mangler svært mange med tilfredsstillende utdanning. Når vi i tillegg ser de store problemene i noen sykehus, er det foruroligende at satsingen reduseres.

       Arbeiderpartiet ville satse på folkeopplysning om psykiske lidelser og foreslo 5 mill. kr til Rådet for Psykisk Helse slik at de kunne gjennomføre en kampanje, men vi ble alene om dette forslaget. Det er uheldig at flertallet ikke kunne støtte oss, for jeg tror det er et stort behov for opplysning hvis vi skal få gjennomført den desentraliserte modellen som er tenkt.

       Siden vi alle erkjenner rekrutteringsbehovet innenfor helse og omsorg, burde det vært store betenkeligheter med å innføre kontantstøtten. Men den ble trumfet igjennom og er tenkt ytterligere utvidet til en ny årsklasse i 1999. I debatten om psykiatrimeldinga i vår sa Valgerd Svarstad Haugland:

       « Stortingsmeldinga er veik i høve til tilbod til born i familiar med store psykiske problem. Vaksenpsykiatrien overser ofte at borna til pasientane deira òg kan få store problem fordi foreldra har store lidingar. Derfor er det naudsynt med målretta innsats for desse borna. Der er barnehage og skule viktige støttespelarar, og førskulelærarar og lærarar bør vidareutdannast til å takla desse problema. »

       Reduksjonen i opplæringsmidler og kontantstøtten vil neppe bidra til en bedring for disse barna.

       Vi kommer sannsynligvis til å være i den situasjon at vi må skaffe helsepersonell fra andre land, land som kanskje selv trenger dette personellet. Satsing på rekruttering og kompetanseheving burde vært den største selvfølge. Men i kampens hete for å være i posisjon kan tydeligvis mange kameler svelges og valgflesket spasere ut døra på lette bein.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : I Voksenåsen-erklæringen ble det understreket at en ville satse på forebygging. Dagens budsjett viser at dette er blitt noe mer enn fine ord. Det følges opp med økte bevilgninger til konkrete tiltak - og det satses spesielt på barn og unge.

       Forebygging nytter. For Kristelig Folkeparti er det ekstra gledelig å se at aborttallene nå er de laveste siden lov om selvbestemt abort ble innført, og nedgangen er størst i aldersgruppen 15 - 19 år. Kurs der ungdom lærer å sette grenser, er nyttige. Grønn linje der unge kan spørre om samliv og seksualitet, er et annet tiltak. Helsestasjoner for unge bør komme i alle kommuner. De unge ønsker bl.a å få prevensjonsveiledning av helsepersonell. Sosialkomiteen prioriterer at et informasjonsskriv om all bistand samfunnet kan gi abortsøkende, blir ferdig til neste år.

       Nytt av året er at det er satt av 2 mill. kr som ulike organisasjoner kan søke om til ulike forebyggende tiltak og opplysningstiltak. Arbeiderpartiet støtter ikke dette.

       Helsestasjoner for unge har også mulighet til å fange opp signaler om annet som unge sliter med, bl.a angst, depresjon og spiseforstyrrelser. Det kan gis hjelp før det utvikler seg til en sykdomstilstand.

       Regjeringen øker bevilgningen til Statens ernæringsråd med 10 mill. kr. Flere tiltak skal rettes mot de unge, men generell opplysning om riktig ernæring er forebyggende for alle, og kan gi nedgang i hjerte-/ karsykdommer og ulike kreftsykdommer. Arbeiderpartiet vil redusere med 6 mill. kr.

       Statens Tobakkskaderåd får også en økning på 10 mill. kr. Mens det i USA trues med straffetiltak, har vi i Norge fremdeles tro på at antirøykekampanjer nytter. Kreftfaren dokumenteres stadig tydeligere. I samarbeid med ulike idrettsforbund skilter stadig flere klubber med « røykfri idrett ». Det er flott! Ungdomsskoleklasser inngår avtale om røykeslutt. Til neste år skal det satses spesielt på å få gravide til å slutte å røyke. Oppgavene er mange, og en kan bare undre seg over at Arbeiderpartiet også her vil redusere med 6 mill. kr.

       Flere kvinner vil til neste år få mammografiscreening på grunn av at en i budsjettforståelsen med Høyre og Fremskrittspartiet økte posten med 20 mill. kr. Dette er et viktig forebyggende arbeid, da en vet at brystkreft utgjør 23 % av alle nye krefttilfeller hos kvinner. For å oppdage livmorhalskreft tidlig vil vi intensivere masseundersøkelser.

       Samarbeid med frivillige organisasjoner, spesielt innenfor rusforebyggende arbeid, er viktig. Det er ofte disse som har startet mange av de velferdstiltakene som i dag drives i offentlig regi. Det er en sammenheng mellom helse, miljø og kultur. Gode, tette nettverk der folk møtes, er kanskje den beste forebygging når det gjelder mental helse.

       Ordningen der funksjonshemmede selv kan bestemme hva en personlig assistent skal gjøre for dem, tror jeg er riktig vei å gå, slik at de som trenger hjelp, kan fungere lenge på ett funksjonsnivå. Regjeringen Bondevik plusset først på 4 mill. kr, og siden ble det plusset på ytterligere 5 mill. kr. Dette er forebygging, idet brukerne blir mer aktive og selvhjulpne.

       Til slutt vil jeg fremheve et tiltak som en samlet komite gikk inn for, og det gjelder barn som blir seksuelt misbrukt. Staten har satt i gang et prosjekt for å bistå barn, pårørende og involverte faggrupper slik at disse kan få et bedre tilbud, støtte og spisskompetanse. Dette prosjektet skal evalueres tett opp til prosjektets avslutning, og for ikke å miste fagfolk om ressurssenteret blir permanent, blir prosjekttiden forlenget. Dette har med respekt for de mest forsvarsløse å gjøre.

Bendiks H Arnesen (A) : Det er bred enighet i Stortinget og i resten av samfunnet om den satsing vi nå skal i gang med når det gjelder eldre og helse. Her trengs det penger, men viktigst av alt er de menneskelige ressurser og kvaliteter.

       Det er viktig å organisere dette arbeidet slik at vi får mest mulig omsorg ut av den økonomi vi setter inn, men det må ikke bli så effektivt at det menneskelige aspekt faller bort.

       Omsorgsyrkene er knyttet til å hjelpe mennesker som er kommet i en vanskelig situasjon i livet og som derfor må ha hjelp for å klare seg. I en slik situasjon må ikke effektivitet være det viktigste, men tid også til menneskelig kontakt.

       Konkurranseutsetting er blitt et mye omtalt tema i diskusjonen om framtidens omsorg. Noen har den oppfatning at bare offentlig virksomhet blir privatisert, blir det både billigere og bedre. Jeg synes offentlig ansatte gjør en god jobb og utfører gode tjenester for innbyggerne. Jeg kan ikke uten videre godta at disse menneskene blir så mye dyktigere og mer effektive bare de blir ansatt i en privat bedrift.

       Jeg har selvfølgelig ikke noe imot private bedrifter, men jeg synes det blir galt når det argumenteres med at offentlig virksomhet, uansett område, i alle sammenhenger utfører jobben dårligere og dyrere enn privat virksomhet.

       Nå er det jo slik at mye av offentlig virksomhet er satt ut på anbud og utføres av private. Slik har det vært, og slik skal det være også i framtiden. Men for Arbeiderpartiet går det noen grenser for hva vi er villig til å tillate satt ut på anbud. Vi vil ikke tillate at kjerneoppgaver innen helse- og omsorgssektoren legges ut på anbud og overlates til private. Hovedtyngden av oppgavene på disse områdene må løses gjennom det offentlige. Private tjenesteytere skal kun fungere som et supplement.

       For meg virker det ikke bra når det snakkes om å regne anbud på f.eks hjelp til toalettbesøk, kroppsvask osv. Jeg føler at det er å regne anbud og fortjeneste på folks vanskelige situasjon.

       Jeg forstår heller ikke hvordan private skal kunne gjøre dette billigere og bedre, samtidig som bedriftene som utfører dette, skal tjene mest mulig penger på den jobben de utfører.

       Jeg er glad for at sosialkomiteens behandling av spørsmålet viser at det er et klart flertall her i Stortinget for den linjen jeg her har skissert, for å sikre at slike kjerneoppgaver i omsorgssektoren må løses i offentlig regi. Bare Fremskrittspartiet og Høyre er av en annen oppfatning, og det var neppe noen stor overraskelse.

       Det er ingen som er imot at det offentlige samarbeider med private om enkelte tjenester, men en forutsetning for slike løsninger må være at det sikres folkevalgt styring med helhet, kvalitet og fordeling av tilbudet.

       Arbeiderpartiet mener også at samarbeid med ideelle organisasjoner, stiftelser og samvirkeforetak er viktig for å løse oppgavene i offentlig sektor i framtiden.

Signe Øye (A) : Sentrumspartiene brukte en hel dag her i Stortinget for vel et år siden på å hudflette Arbeiderpartiets politikk i forbindelse med behandlingen av velferdsmeldingen. De gruppene som har minst, de som hører til de fattigste i dagens samfunn, ville få det enda vanskeligere, sa den ene taleren etter den andre fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV.

       I hele valgkampen hørte vi om igjen og om igjen at klasseskillene øker her i landet, og at bare disse partiene fikk makten, skulle det bli slutt på slike uverdige forhold for de fattigste. Festtalen fortsatte i Voksenåsen-erklæringen. Ja, så høyt gikk disse partiene på banen at det var grunn til å tro at dette var den viktigste saken - saken som ville bli prioritert - når de kom i posisjon. Men hvor i budsjettet som vi behandler i dag, finnes en eneste liten krone til disse gruppene - aleneforsørgerne, langtidsledige, uføretrygdede, innvandrere, yrkeshemmede og langtidsledige sosialklienter? Nei, her deles det flatt ut til alle, det er ikke noen prioritering.

       Eldresatsingen på 30 milliarder kr i de neste 4 åra, som skal gi et løft for de eldre over hele landet, er formidabel og en meget bra satsing. Det skal nok kommunene etter hvert oppdage. Jeg kan rapportere fra min hjemkommune, der vi står i ferd med å sette i gang utbyggingen. I 10 år har kommunen hatt planene klare, men kommuneøkonomien har vært så dårlig at det ikke har vært mulig å starte utbyggingen. Nå er mulighetene der. Vi kan endelig starte, takket være det initiativ som arbeiderpartiregjeringen tok på dette området.

       I sosialkomiteens budsjettinnstilling er det et skjønnstilskudd til de kommunene som har dårligst utbygd pleie- og omsorgstjeneste for de eldre. Posten er på 105 mill. kr. Denne posten er ment å skulle gå til « verstingene » - de som ikke har gjort jobben sin, og som har et dårligere tilbud til sine eldre enn landsgjennomsnittet. Det virker nå som om noen representanter i Stortinget mener at det finnes kommuner som har spekulert, har sittet på gjerdet og ventet på at denne eldrepakken skulle komme. Det vil jeg ta sterk avstand fra. Østfold er det fylket som i henhold til rundskriv fra Helse- og sosialdepartementet er tildelt mest midler. Det er jeg selvfølgelig glad for. Men det er en grunn til at Østfold har fått så mye. Kommunene i Østfold hadde i mange år svært dårlig økonomi, høy arbeidsledighet og dårlig skatteinngang. Derfor er det mange kommuner i dette fylket som overhodet ikke har hatt mulighet til å gi de eldre et tilbud slik vi finner i andre deler av landet. Jeg mener det er riktig at komiteen nå ber Regjeringen se nærmere på om de kommuner som allerede har en godt utbygd eldreomsorg, men som har problemer med driftsopplegget, kan komme inn under denne skjønnsposten. Men det må ikke skje på bekostning av det tilbudet de eldre her i landet skal få. Det er viktigere enn at kommunene får like tilskudd.

       Bostøtten er meget viktig for dem som skal bo i alle de omsorgsboligene som nå bygges. De fleste vil være helt avhengig av at den gode bostøtteordningen vi har i dag, fortsetter. Jeg viser til oppslag i VG i dag, der det står at enslige minstepensjonister kan tape nesten 6.000 kr i bostøtte som følge av en økning i minstepensjonen på 12.000 kr. Kommunalministeren har på direkte spørsmål om dette nektet å svare, men henviser bare til at dette først vil få utslag i år 2000. Når Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i kommunalkomiteen ikke ville være med sammen med Høyre og Arbeiderpartiet på å be Regjeringen avklare dette før trygdeoppgjøret i mai neste år, ja så er det grunn for de enslige minstepensjonistene som i dag mottar bostøtte, til ikke å ha for store forhåpninger om at de skal få noe særlig lønnspålegg på sikt. Igjen er det de som har minst, som skal rammes mest. Hvor ble det av kampen for å rette opp skjevhetene i samfunnet?

       Så til representanten Woie Duesund som prøver å ta æren for at aborttallene er lave. Jeg er glad for at vi har så lave aborttall, men jeg vil påstå at de er altfor høye, og derfor mener vi i Arbeiderpartiet at vi må gå aktivt til verks for å få aborttallene lavere. Men vi tror ikke at vi får aborttallene særlig lavere ved å forebygge abort. Vi har tro på at skal vi nå det målet, må vi forebygge uønsket svangerskap, det er det som er veien å gå - ikke slik som Kristelig Folkeparti tror, at vi bare kan forebygge abort.

       Så til ett av problemene i helsesektoren som har opptatt SV mye, og det gjelder tilgangen på utdannet helsepersonell. Det er flertall for en økt satsing på slik utdanning, men det er et nåløye - som jeg har snakket om før - og det er praksisplassene. Jeg føler meg ikke trygg på at dette blir nok ivaretatt når man nå planlegger de nye sykehustilbudene innenfor helseregionen, når man i Stortinget vedtar rammene for helsesektoren, eller når man i hver enkelt fylkeskommune skal planlegge dette. For det er så veldig mange andre områder som står og dytter på først, hvor det finnes veldig sterke talspersoner. Så når det gjelder strukturendringene som noen nå ønsker seg i helsevesenet, enten man ønsker å legge ansvaret på staten og at den skal rasjonalisere voldsomt, eller man ønsker økt vekt på privat helsevesen, tror jeg man lett glemmer at utdanningskapasiteten er en veldig viktig bit som vi nå er nødt til å få med oss. Jeg tror at presset for effektivitet i helsevesenet, som vi alle sammen kjenner til, gjør at muligheten for å ha rom til å gå inn og gi nok og god nok praksis, minsker for hver dag. Jeg frykter, spesielt fordi jeg har studert disse regionale helseplanene litt - noen er vel allerede vedtatt, men veldig mange av dem er på høring - at hensynet til utdanningskapasiteten ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Og jeg vil oppfordre helseministeren igjen til å vie dette spørsmålet spesiell oppmerksomhet, også i forhold til de kravene som blir stilt til helseutdanningen, at en istedenfor å gå på ulike former for avkortet utdanning, heller forsøker å gjøre døren høy og porten vid. Altså: Slipp mange inn i utdanningen, men hold kvalitetskravene til den kompetansen en skal ha når en har tatt eksamen, minst like høg som i dag.

Are Næss (KrF) : Det har i debatten vært rettet søkelys mot tillegg i minstepensjonen og kontantstøtte til småbarnsforeldrene og reist kritikk mot Regjeringens reduserte bevilgning i forhold til arbeiderpartiregjeringen når det gjelder Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell.

       For å ta det siste først: Jeg mener at den reduksjonen i alt vesentlig kun vil føre til utsettelse av oppstart av prosjektet. Dessuten er jo dette bare en liten del av helsepersonellutdannelsen, som stort sett går over andre budsjetter enn dette. I den forbindelse kan en merke seg at Arbeiderpartiet stemte imot nye studieplasser i psykologi på budsjettet for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Når det blir gjort til et problem at antallet minstepensjonister vil øke etter Regjeringens opplegg, synes jeg poenget er at ingen vil få mindre enn de får nå. Hvis det var jeg som i dag hadde 2.000 kr mer enn minstepensjonen, ville det bety mest for meg å få økt denne pensjonen, da med 12.000 kr minus disse 2.000 kr. Om den pensjonsøkningen skulle gjøre meg til minstepensjonist, ville jeg tatt det med knusende ro. Navnet skjemmer ingen, ville jeg ha sagt. Jeg ville enda sett meg råd til å feire det, men naturligvis bare med et lite sjokoladestykke for ikke å øke det private forbruk for sterkt.

       Så blir det hevdet at kontantstøtten ikke vil bidra til å utjevne forskjeller i og med at samme beløp utbetales til alle. Men saken er den at kontantstøtten nettopp vil fjerne en høyst urettferdig forskjell. Nå er det slik at det offentlige subsidierer familier med barnehageplass uansett familiens inntekt, mens de som ikke har barnehageplass, ikke får noe. Kontantstøtten vil gjøre slutt på denne forskjellsbehandlingen og gi foreldrene valgfrihet. Kontantstøtten skal svare til det statlige tilskuddet til barnehageplass. Den fører derfor heller ikke til ekstrautgifter for samfunnet. Målet om full barnehagedekning innen år 2000 står fast, og da blir det jo slik at 36.000 kr blir 36.000 kr uansett om de blir utbetalt til foreldrene eller til barnehagene.

       Til bekymringen for at kontantstøtten vil føre til import av helsepersonell fra andre land er det det å si at lønnsnivået for helsepersonell i Norge ikke er overvettes fristende for de fleste, og derfor tror jeg at importen i det vesentlige vil komme fra land som pr. i dag har overproduksjon av helsepersonell.

John Dale (Sp) : I budsjettopplegget for neste år ligg det inne eit par milliardar kroner som går til eldreomsorg. Desse midlane markerer startfasen på eit stort sosialpolitisk lyft alle parti i Stortinget har stilt seg bak. Det står no opp til sosialministeren å setja i verk eldreforliket. Heile 30 milliardar kr skal etter planen setjast inn i ein fireårsperiode for å sikra at alle som treng 24-timars omsorg, får det, først og fremst ved at det vert skaffa til vegar nok sjukeheimsplassar. I hovudsak er det dei eldste eldre som no vert sette i fokus, nett den gruppa som ei tid såg ut til å verta den store taparen innanfor vår helse- og sosialomsorg.

       Sosialministeren har eit sterkt folkekrav i ryggen når ho tek fatt på denne oppgåva. Det manglar ikkje på det. Men mellom folk flest rår det òg stor skepsis, forståeleg nok, mange trur ikkje på at noko positivt er på gang, før dei ser det. Og me skal ikkje undervudera faren for at ei stor og viktig reform sporar av alt i startfasen, det har hendt før. I dette tilfellet må alt setjast inn for å sikra ein god start. Maktar me det, vil reforma i praksis vera halvt gjennomført, slik ordtaket seier.

       Kva er det så sosialministeren bør vera særleg merksam på? Eg nemner eit par moment.

       For det første ser me at det skal mykje til for å snu den tunge trenden som til dags dato har vore rådande i Kommune-Noreg. Interessa for å byggja omsorgsbustader for den oppegåande og friske 4.-generasjonen har vore stor i lang tid, sterkt oppmuntra av sentralt utforma støttereglar. Me må no gjera det som er mogleg for å stimulera kommunane til å venda interessa sterkare mot behovet for sjukeheimsplassar, samtidig må me stimulera til vidare satsing på den opne omsorga.

       For det andre må ressursane brukast slik at me kan vera sikre på at det vert etablert tilstrekkeleg mange nye sjukeheimsplassar. Bygging av einerom er eit viktig tiltak i ein slik samanheng, men hovudpoenget må vera at ressursane vert forvalta slik at me heilt ut kan imøtekoma behovet for institusjonsplassar, totalt sett.

       Fram til 1. februar skal kommunane ha meldt frå om kva planar dei har, for å kunna dra nytte av dei midlane som vert stilte til disposisjon frå sentralt hald. Frå og med det tidspunktet sit departementet med ansvaret for at pengane vert forvalta i tråd med intensjonane i eldreforliket. Behovet for å styra pengebruken i riktig lei vil utan tvil verta eit sentralt poeng. Gjennomføringa av reforma må skje ut frå best mogleg kunnskap om situasjonen ute i kommunane. I så måte vert det ekstra viktig å lytta til representantar frå lokalsamfunnet og frå organisasjonar som arbeider i felten. Organisasjonen Kamp for de eldre i Bergen er eit godt eksempel på ein slik organisasjon.

John I Alvheim (Frp) : Bare kort noen tanker jeg har gjort meg både under budsjettbehandlingen i komiteen og under debatten her i dag.

       Jeg opplever det slik at vi nå har fått en regjering og framfor alt to ministre i forhold til dette fagfeltet som ikke er av det dogmatiske kaliber vi tidligere har vært vant med, og at det er mulig å kunne diskutere fritt uten å være bundet av ideologier og dogmatikk. Jeg personlig i hvert fall har opplevd dette arbeidet, denne debatten og de innspill som er kommet fra denne regjeringen, som positivt i den forstand at mennesket synes å ha kommet noe mer i sentrum, foran politiske prinsipper, politiske ideer osv. Det tegner i grunnen godt.

       Når det gjelder selve budsjettet og ressurser til helse og omsorg, er ikke dette generalprøven for denne Regjeringen. Den kommer i tilfelle neste år, og jeg forventer at de gode intensjonene også blir fulgt opp med nødvendige ressurser.

       En annen ting jeg har registrert både under budsjettbehandlingen og i debatten, er at Arbeiderpartiets representanter på dette området foreløpig har hatt visse problemer med å finne tilbake til seg selv i en ny posisjon i opposisjon, og det forstår jeg veldig godt, uten at jeg legger noe negativt i det. Når kontantstøtten er det som er blitt brukt til et gjennomgående angrep på Regjeringen og flertallspartiene i denne debatten, synes jeg det er noe underlig og lite relevant. Men prinsipielt må jeg tolke det slik at Arbeiderpartiet fortsatt er opptatt av å styre og bestemme og er lite villig til å overlate det enkelte valg til det enkelte menneske. Jeg tror likevel på at arbeidet i komiteen også fra Arbeiderpartiet side vil være konstruktivt, som det også har vært under denne budsjettbehandlingen.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det har vært en konstruktiv og edruelig debatt, selv om det har vært en del snakk om rus. Blant annet var en representant innom beruselse og brevskriving. Jeg vil en tur innom beruselse og merknadskriving.

       I en merknad som bl.a. Arbeiderpartiet er med på, står det at man nå vil ha minst 50 nye polutsalg. Under behandlingen av alkoholloven i vår var Arbeiderpartiet med på en merknad som gikk på at man skulle ha inntil 50 nye polutsalg i den etableringsperioden som nå kommer. Når man nå skal ha minst 50 nye polutsalg, er det en merkelig form for å sette ramme. Jeg har derfor lyst til å spørre Arbeiderpartiet: Hvis man skal ha minst 50 nye polutsalg, hva er da maks antall nye polutsalg?

       Ellers har jeg lyst til å komme inn på en for Senterpartiet og sentrumsregjeringen stor sak, en hjertesak. Det er gledelig ikke minst for alle dem det har betydning for, at man i høst har klart å skaffe politisk grunnlag for en heving av minstepensjonistenes økonomiske grunnlag med 1.000 kr måneden. De fornemmelser som denne saken skapte på forsommeren, skal jeg ikke gå nærmere inn på, heller ikke at dette og en slik regjering som den som har fremmet det og fått det fram, for bare to-tre måneder siden ble betegnet som tankespinn. Det er ikke min mening å hovere over dette, men det kan kanskje være meg tillatt å minne om at politikk fortsatt kan være det muliges kunst.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Det er åpenbart at det vil være forskjellige ideologiske tilnærminger mellom de forskjellige partier, og det vil være ulike synspunkter på hvordan det norske helsevesen og sosialvesen skal utformes. Likevel ser SV det som en viktig oppgave at man på tvers av forskjellene mellom partiene, på en konstruktiv måte søker å finne løsninger til beste for befolkningen. I så henseende vil jeg, selv om Alvheims ståsted er et ganske annet enn SVs, faktisk slutte meg til hans betraktninger når han nå nevnte de to statsråders vilje til å lytte og gå inn på forslag og se nærmere på dem. Jeg håper at alle partier som er representert i Stortinget, også det tidligere regjeringspartiet, etter hvert kan påta seg en mer konstruktiv rolle for å prøve å finne gode løsninger, komme med konstruktive innspill, bidra til at vi utvikler helsevesenet videre, og at man legger bak seg hva man måtte ha hatt av posisjoner og sårhet over å ha mistet disse posisjonene, og i stedet bidrar til å utvikle dette landet videre sånn at vi alle i fellesskap drar lasset.

       SV ønsker i hvert fall å konsentrere seg om det politiske. Vi ser ikke noe poeng i å gjøre enkeltindivider i den regjeringen vi nå har, til skyteskive for til dels urimelig kritikk. Selv om vi politisk kan være uenig i flere av de valgene som regjeringspartiene her har gjort, ønsker vi på alle måter aktivt å komme med innspill som vi mener kan være med på å styrke dette området. Og så får vi akseptere det når et demokrati eventuelt via flertallet gjør andre valg enn det som SV står for.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er fire spørsmål som har kome fram i denne debatten, som eg ikkje har lyst til skal bli ståande utan å bli svara på. Det første er frå representanten Skogholt og galdt metadonprosjektet og midlar for 1998. Der er situasjonen den at Oslo-prosjektet skal evaluerast innan 1. februar, og Stortinget har gjort vedtak om at metadonassistert behandling for tunge rusmisbrukarar etter nærmare kriterium skal gjerast landsomfattande. Forholdet er nå at det er søkt om atskillig meir midlar enn det som er innrekna på budsjettet. Det betyr at departementet har ein jobb å gjera for det fyrste ved å gå gjennom søknadene, for det andre med å sjå på eventuelle omdisponeringar på budsjettet, og for det tredje eventuelt ved å koma komiteen i møte og koma tilbake i revidert budsjett med ytterlegare midlar.

       Så til spørsmål nr. 2 som galdt bustøtteordning for minstepensjonistane no når minstepensjonen blir auka. Eg synest det er noko tidleg å hevda at Regjeringa tek med den eine handa og gir med den andre, eller omvendt. Det seier seg sjølv at det er ulike ordningar her som ein bør gå gjennom, f.eks skattesystemet, for å sikra at minstepensjonistane framleis ikkje skal betala skatt. Når det gjeld bustøtteordninga, er det ei kjend sak at sentrumspartia ikkje var nøgde med den ordninga som blei vedteken i vår. Vi synest ikkje den gjekk langt nok, og har varsla i Voksenåsen-erklæringa at vi kjem til å gå gjennom bustøtteordninga. Så er det opp til Stortinget å bestemme om det skal gjerast endringar eller ikkje.

       Så er det reist eit spørsmål om kva reduksjon i handlingsplanen for helsepersonell vil innebera f.eks for eldreomsorga. Der har eg lyst til å understreka at det som no er viktig, er at det er ein plan, og at det faktisk er 91 mill. kr til å setja i verk den planen. Det gjekk vel meir enn to år her, trur eg, frå forslaget blei fremja - det var forresten eit initiativ frå Senterpartiet - til det endeleg blei vedteke. Det som er viktig no, er eit felles engasjement for å få utdanna meir helsepersonell.

       Så til slutt: Representanten Signe Øye minte om noko som er svært viktig, og som eg ynskjer å understreka, og det er denne skjønnspotten på 105 mill. kr som ligg inne i budsjettet. Ho bad om at sosialministeren såg nærmare på om den kunne fordelast annleis enn det som er foreslått i proposisjonen. (Presidenten klubber) Ho peika der på noko som eg òg ynskjer å understreka. Det kan nok godt vera at dei som i dag er verst stilte, er godt stilte dersom dei kjem inn under nokre av dei ordningane som no vil bli innførte. (Presidenten klubber) Signe Øye har rett i at ut frå det ein ser på som rettferdig, bør fleirtalet sin merknad der fylgjast opp (presidenten klubber) og midlane gå til dei som er ferdige med si utbygging. Det skal vi sjå nærmare på.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg må slutte meg til dem som har konstatert at dette har vært en debatt preget av saklig og skikkelig meningsutveksling, der det også i stor grad har vært lyttet til de ulike argumenter som er kommet fram. Jeg syns at vårt viktige saksfelt fortjener nettopp det. Det er viktige skillelinjer i helsepolitikken, men det er også viktige linjer som samler, og i alle fall er dialogen på et så alvorlig og viktig område for befolkningen helt avgjørende for å få til de gode løsningene.

       Jeg skal kort kommentere et par spørsmål som har vært reist. Representanten Karin Andersen siterte ordene « gjør døren høy, gjør porten vid » fra adventssalmen, og det passer jo godt, vi nærmer oss jo snart tredje søndag i advent - det var i relasjon til sykepleierutdanningen og behovet for å legge større vekt på praksisplasser og praksisdelen. Jeg kan opplyse at det er nedsatt et utvalg for å se på sykepleierutdanningen, bl.a hvordan en kan styrke praksisdelen av denne utdanningen, som nok dessverre har lidd litt under den sterkere akademisering av faget som har skjedd de senere årene. En innstilling ventes i november neste år, og i den forbindelse vil vi få anledning til å følge opp nettopp de hensyn som representanten Andersen var opptatt av.

       La meg også, siden det har vært reist kritikk i forhold til flertallsinnstillingen når det gjelder handlingsplanen for helsepersonell, minne om at de vedtak som Stortinget inviteres til å ta stilling til i dag, vil innebære en betydelig økt satsing på kvalifisering, videreutdanning, etterutdanning og rekruttering av helsepersonell i forhold til de ressurser som er satt inn i dette i inneværende år. De 91 mill. kr vil bli prioritert, bl.a kvalifiseringsprogram for ufaglærte i pleie- og omsorgssektoren og ufaglærte i psykiatrien samt etter- og videreutdanning for hjelpepleiere, desentralisert sykepleierutdanning, videreutdanning i psykiatri, organisasjonsutvikling i sykehus og en rekke rekrutteringstiltak. Det er derfor ikke grunnlag for å si at man svekker innsatsen på dette området. Det er en betydelig styrking fra 1997 til 1998 som faktisk finner sted gjennom Stortingets behandling i dag.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg bad om ordet for å svara representanten Vidar Kleppe på hans spørsmål. Ein liten augneblink trudde eg at han kanskje ville gje meg ein aldri så liten korreks fordi eg nok kom til å trekkja Framstegspartiet sin alkoholpolitikk i noko meir restriktiv retning enn det gjerne er grunnlag for. Det tok han ikkje opp, så det får eg retta opp sjølv. Det er likskap og ulikskap på det punktet mellom sentrumsregjeringa og Framstegspartiet.

       Så til det som var hans spørsmål, og som galdt Nasjonalhjelpens Fond for Krigens ofre. Det er ei sak som har vore gjenstand for lang og grundig behandling både i Nasjonalhjelpen og i departementet. Det er ei sak som til slutt har resultert i at ei rekkje distriktskontor blir lagde ned frå år 2000, at eit sentralt Oslo-kontor blir halde oppe, og at Rikstrygdeverket blir tilført nokre stillingar for å ta vare på dei interessene som distriktskontora i dag har.

       Dette er ei sak som representanten Vidar Kleppe allereie har teke opp ein gong denne hausten. På grunnlag av dei motførestellingane han har framført mot det som no ligg føre, som altså er resultatet etter ein lang prosess, har eg sett i gang eit arbeid i departementet for å sjå om det kan vera noko som er oversett eller ikkje tatt med, og som gjer at ein til slutt kanskje må trekkja ein annan konklusjon.

       I fyrste omgang har eg sett det slik at dette fondet har endra karakter - arbeidet gjeld ikkje lenger så mange som det gjorde tidlegare. Eg har hatt tillit til at dei vurderingane som allereie er gjorde, held mål. Men dette er ei sak som eg vil koma tilbake til rimeleg raskt.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.