Sak nr. 1
Redegjørelse av statsministeren om opplegget for verdikommisjonens arbeid

TALERE:

       Statsminister Kjell Magne Bondevik : Regjeringen varslet i sin tiltredelseserklæring at den

« vil oppnevne en bredt sammensatt kommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk. Slik kan grunnlaget også legges for at det enkelte mennesket tar større ansvar for seg selv og for andre. Regjeringen bygger på tillit til enkeltmennesket og satser på delegering og desentralisering. På denne måten kan det skapes en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra. »

       I Stortingets debatt om tiltredelseserklæringen foreslo representanten Kristin Halvorsen at Stortinget burde trekkes inn. Dette svarte jeg positivt på. Derfor denne redegjørelsen.

       For meg er det viktig at verdikommisjonens arbeid blir en åpen prosess. Prosessen er minst like viktig som sluttrapporten. Som et første skritt gir jeg i dag denne redegjørelsen om siktemålet med kommisjonen og om de retningslinjer Regjeringen vil følge ved utforming av mandat og sammensetning. Jeg ser fram til de konstruktive råd og innspill jeg kan få i Stortingets debatt, før Regjeringen på nyåret oppnevner kommisjonen og endelig fastsetter dens mandat.

       Begrepet verdi er mest kjent fra økonomien, men det har også lenge vært brukt om immaterielle verdier som vi ønsker å bygge våre liv og samfunnet på, og som gir livet kvalitet og mening. Det kan være religiøse verdier, moralske verdier, estetiske verdier, ulike former for fellesskapsverdier - ja alt som gjør at vi får et godt forhold til våre medmennesker og til naturen. Vi kommer vel nærmest verdibegrepet ved rett og slett å spørre: Hva er verdifullt for meg - og for samfunnet?

       Verdier er altså ikke det samme som normer eller leveregler. Verdier er de livskvaliteter som de moralske levereglene og de juridiske lovene skal hjelpe oss til å oppnå. Ved å fokusere på verdier ønsker vi at kommisjonen skal gå et nivå dypere enn de moralske normer og lovgivningen gjør.

       Verdikommisjonens oppgave er ikke å gi noen endelig, teoretisk avklaring av verdibegrepet eller en autoritativ opplisting og rangering av ulike verdier. Verdikommisjonen kan ikke gi svar på vegne av oss alle eller debattere på vegne av hele folket. Men jeg har et ønske om at kommisjonens arbeid skal bidra til en etisk og verdimessig bevisstgjøring. Det er blitt mer påkrevd i en kultur hvor mange ikke ser noen selvsagt begrunnelse for normene i vårt samfunn.

       Kommisjonen skal identifisere verdier som samler bred oppslutning og som det er viktig å forsvare for å ha et godt samfunn. Jeg ønsker også at verdikommisjonens arbeid skal ha et praktisk siktemål ved at den fremmer refleksjon og samtale om etiske hverdagsspørsmål og innhenter og sprer informasjon om gode forbilder. Verdikommisjonen skal kort sagt bidra til en ansvarsmobilisering i samfunnet.

       Kommisjonens arbeid skal sette i gang prosesser som bidrar til å skape bedre fellesskapsformer i det norske samfunn. Mellom staten og det enkelte individ finner vi det sivile samfunn med dets mange mellomliggende institusjoner og fellesskap. La meg nevne familie, nærmiljø, kirke, skole, bedrift, det frivillige foreningsliv, lokalsamfunn osv. Det sivile samfunns betydning er ofte blitt undervurdert både i sosialistisk og i liberalistisk ideologi, som har vært mer opptatt av forholdet mellom staten og individet. Men det er ikke minst i det mellomliggende fellesskapet vi formes som mennesker. Det er der våre røtter tidlig slår feste, det er der verdier formidles og mye av vår identitet formes.

       Det er derfor ikke tilstrekkelig å rette søkelyset mot individets moral og mot offentlig moral. Verdikommisjonen må også sette søkelyset på de verdier som preger samfunnet i stort, og det vi kan kalle delkulturene i det sivile samfunn. Det hører også med i bildet at Norge har fått et større kulturmangfold. Enhetskulturen er ikke lenger så enerådende.

       Bevissthet om egne verdier fordrer vilje til dialog med mennesker med andre ståsteder. Toleranse står ikke i strid med det å ha egne klare oppfatninger. Tvert om vil den som selv har gjennomtenkte holdninger, best kunne forstå og respektere andre som har det.

       Vi i denne sal er alle klar over betydningen av de rammevilkår som settes gjennom offentlig politikk. Beslutningene om hvordan samfunnet skal organiseres, legger premisser for enkeltmenneskers, familiers, organisasjoners og bedrifters arbeid, deres muligheter til å ta ansvar og initiativ, deres makt og avmakt, ja deres mulighet til i det hele tatt å lykkes.

       Samfunnsstrukturer er viktige, men et godt samfunn krever også noe av det enkelte mennesket. Enten vi snakker om samfunnet, bedriften eller familien, er styrken i fellesskapets lenke avhengig av at ikke noe ledd brister. Det må være lov å stille krav. Deltakerne må ville fellesskapets vel og ha karakterstyrke nok til å ta ansvar og følge spillereglene, ellers blir resultatet lett mistillit, frykt og utrygghet. Trafikken blir livsfarlig, bedriften blir ineffektiv, familiefellesskapet blir truet og samfunnet blir kaldt og usosialt. Samfunnets kvalitet er altså også avhengig av folkets moralske ryggrad og at vi deler et sett av verdier og normer.

       Jeg vil understreke betydningen av et bredt og solid felles verdigrunnlag i samfunnet. Vi handler lettere solidarisk med andre når vi vet at de vil gjøre det samme mot oss. Verdifellesskap gjør oss også trygg på hvordan andre vil forstå våre ord og handlinger, og reagere på dem, og på hvordan de vil opptre mot oss. Da kan vi lettere leve sammen i gjensidig tillit. Lovgivningen må også bygge på et bredt og solid felles grunnlag.

       Dette betyr ikke at vi alle må dele alle verdier og normer. Det er viktig å finne en rett balanse mellom det som skal være felles, samlende verdier, og den enkeltes frihet til å velge verdier som ikke deles av alle andre. Den enkelte må sikres frihet til å leve ut sin forståelse av det gode liv dersom det ikke skader andre eller virker samfunnsnedbrytende. Respekten for menneskeverdet, likeverdet og likestilling er i så måte grunnleggende.

       Jeg vil også understreke at det gode samfunn krever at vi handler ut fra mer enn ren egeninteresse, at vi tar personlig ansvar og initiativ, at vi ikke bare krever noe av andre, men også yter noe for hverandre. Det gode fellesskap, det gode samfunn, kan ikke skapes en gang for alle - det må gjenskapes hver dag av deltakerne.

       Det personlige ansvar går lenger enn til å holde seg innenfor lovens rammer. Jus og etikk er ikke samme sak, men begge trengs i den samfunnsskapende virksomhet. Det moralske ansvar favner videre enn det rettslige. Dessverre er det noe tidstypisk i at når noen utfordres moralsk, så svarer de rettslig. La meg ta som eksempel en ytring av blasfemisk karakter. Da blir gjerne svaret: Ja, men vi har jo ytringsfrihet. Det kan ikke stoppes med loven i hånd. Dermed omgås spørsmålet om det etisk sett er riktig å krenke noe som andre holder hellig.

       Vi møter den samme problemstilling i spørsmålet om å utnytte lovens hull og mangler til å tjene smarte penger mens andre blir lurt. Det er et farlig tegn i tiden dersom det er økende aksept for å tjene penger på umoralsk vis så lenge en ikke gjør seg skyld i direkte lovbrudd.

       I stedet for ensidig fokusering på bare politiske vedtak, lovgivning og rettshåndheving, må verdidebatten også fokusere på betydningen av at normer gjøres til en del av menneskets karakter. I det moderne samfunn er vi ofte for ensidig opptatt av å skaffe oss gode karakterer og for lite opptatt av god karakterdannelse.

       Vi politikere er oss bevisst at økonomisk produksjon er viktig, men vi må også se stort på det vi kan kalle verdi- og moralproduksjonens betydning. Samfunnet må fremme utvikling av personlig ansvar. Da blir det mindre behov for politikerstyring og lovregulering ovenfra. Da blir det også lettere å hindre utviklingen av et kaldt overvåkings- og registreringssamfunn, hvor offentlige og private kontrollører vokter over våre bevegelser gjennom kameralinser, skjulte mikrofoner og databrikker.

       I fellesskapet er vi avhengig av kommunikasjon, av dialog, av den ekte samtale. Det gjelder i de nære forhold så vel som i den demokratiske prosessen mellom politiske partier. Jeg håper verdikommisjonen stimulerer til at vi i våre hjem, på skole, på arbeidsplass, i kirker og organisasjoner, i medie- og forskningsmiljøer rett og slett setter oss ned, lytter og drøfter: Hva er verdifullt for oss? Hvilke verdier har vi felles, og hvilke skiller oss?

       I et stadig mer internasjonalisert samfunn er det også viktig å finne ut hvordan vi kan få til en fruktbar verdiformidling mellom Norge og utlandet. Det samme gjelder i forholdet mellom innvandrermiljøer og det øvrige norske samfunn. Det ligger en viktig og spennende utfordring i å øke bevisstheten om egne røtter og egen identitet, samtidig som vi beriker og fornyer hverandre gjennom kulturimpulser utenfra. Det er viktig at vi ikke gjentar feil som ble gjort overfor samer og kvener, men at vi lærer oss å håndtere kulturelt mangfold.

       Politikk og verdier henger uløselig sammen. Politiske valg er også verdivalg. For eksempel blir lovgivningen ofte forstått som et uttrykk for hvilke verdier og normer staten legger til grunn.

       Gjennom strafferetten signaliserer samfunnet hva som er uakseptabel atferd, f.eks i form av overgrep mot medmenneskers trygghet, liv, helse og personlig integritet. Bevilgninger og reguleringsvedtak kan også avspeile verdiprioriteringer, f.eks mellom økonomisk vekst og miljøvern.

       Verdispørsmål møter vi i våre handlingsvalg på alle livs- og samfunnsområder. Verdikommisjonen må derfor se på de verdimessige og samfunnsetiske utfordringer vi møter i staten, i det sivile samfunn og som enkeltmennesker.

       Vi har i de siste tiårene opplevd økt internasjonalisering og økt inn- og utvandring. Norge er blitt mer flerkulturelt. Til tross for dette kan vi slå fast at vår tusen år gamle kristne og humanistiske kulturarv fortsatt utgjør en hovedbjelke i det verdigrunnlag som er felleseie for de aller fleste i det norske samfunn. Det skal ikke forveksles med spørsmålet om å ha en personlig kristen tro. Her dreier det seg om vår kollektive kulturarv, tradisjoner, kulturmønstre og verdioppfatninger som vi ikke alltid er oss bevisst, men som vi kanskje bekymret slår ring om når de blir truet, slik folks reaksjoner på de siste års kirkebranner ofte var et tydelig uttrykk for.

       I praksis har det norske folk et stort stykke felles etisk ballast. Fortsatt er de ti bud gode livsregler for de fleste. Det er rett og godt å vise omsorg, nestekjærlighet, solidaritet og å være tro i handel og vandel. Det er galt å stjele, lyve, slå i hjel og begjære sin nestes eiendom. Ja, disse bud er faktisk med litt andre ord skrevet rett inn i norsk lov. Dette er en grunnvoll vi bør ta vare på!

       Så om noen av de utfordringene vi står overfor: La meg først understreke at vi lever i et godt samfunn med mange kvaliteter. Kulturlivet har blitt mer mangfoldig. Den sosiale og økonomiske tryggheten har blitt større for de fleste. Men det finnes også skyggesider. Fra ulike hold uttrykkes det bekymring for en verdimessig og moralsk forvitring. Det slår ut i problemer både av menneskelig og økonomisk karakter. La meg nevne noen eksempler på det:

       Jeg tror det er bred enighet på tvers av ulike politiske og livssynsmessige syn om at det er behov for en verdimessig og moralsk mobilisering for å snu slike utviklingstrekk. Samfunnet har jo allerede store økonomiske og menneskelige omkostninger på slike områder. Spesielt er det viktig med holdningsskapende tiltak, fordi moderne informasjonsteknologi ofte vanskeliggjør tradisjonell styring og kontroll. La meg nevne noen slike områder for verdimobilisering.

       Verdier og normer for atferd gjør vi til våre egne gjennom livslang læring, der de formende år i barndom og ungdom er spesielt viktige. Barn og ungdom må derfor bli et hovedfelt for verdikommisjonens arbeid.

       Familien er samfunnets grunnenhet og den primære kilde for verdiformidling. De fleste familier fungerer godt selv om oppvekstmiljøene for mange har blitt vanskeligere. Men samfunnsutviklingen har også ført til at selve familieinstitusjonen er utsatt for økende belastninger. Familieinstitusjonen er for mange blitt svekket. Vi må søke å snu denne trenden og sette oss som langsiktig mål å styrke fellesskap i nærmiljø og familie.

       Den grunnleggende verdiformidling i hjemmet er en vesentlig forutsetning også for det viktige påbyggingsarbeid som skjer i andre institusjoner, som skole og kirke. Det ser vi bl.a når omsorgssvikt i hjemmet eller andre problemer i nærmiljøet leder til konsentrasjonssvikt og sosial uro hos skoleelever. Mobbing er et annet utslag. Da blir også veien til alkoholmisbruk, kriminalitet og narkotikabruk kortere.

       Det er ikke lett for skolen å bøte på det som har sviktet i hjem og nærmiljø. Men mange lærere gir mye av seg selv nettopp i et forsøk på det. Det finnes også erfaringer fra enkeltskoler om hvordan skolen bedre kan lære elevene å reflektere over egen atferd og utvikle mer tillit, medmenneskelighet og ansvarsfølelse. Jeg vil utfordre de pedagogiske miljøene til å diskutere hvordan skolen kan rustes opp som verdiformidler.

       Norsk kulturhistorie er også preget av verdiformidling innen kirke, frikirkesamfunn og kristne lekmannsorganisasjoner. Andre religiøse trossamfunn, og i noen grad også Human-Etisk Forbund, tilbyr deltakelse i verdiformidlende livssynsfellesskap.

       Tilhørigheten til forpliktende fellesskap synes svekket gjennom vårt århundre, selv om det også kan spores en nyreligiøs bølge. Deler av dagens forbruks- og mediekultur synes å fungere som en flukt bort fra det medmenneskelige - og over i en ofte individualistisk og underholdningsorientert forbrukskultur. En del av den sosiale forvitring ligger utvilsomt i svekkelsen av de sosiale fellesskap og de felles ritualer.

       Vi trenger en kreativ fornyelse av felles ritualer og livssynsfellesskap, dvs. sammenhenger som skaper fellesskap og verdiformidling. Dette er noe jeg ønsker verdikommisjonen kan utfordre både trossamfunn og andre livssynsfellesskap til å medvirke til.

       De frivillige organisasjonene representerer en stor ressurs i verdiformidlingen. Jeg vil spesielt nevne barne- og ungdomsorganisasjonenes arbeid.

       Et annet eksempel er idretten. Den er virkelig en lokal kulturfaktor - en arena der barn opplever fellesskap med andre. Men samtidig ser vi tendenser til sprikende verdisett mellom ulike deler av idrettssektoren, noe jeg vil utfordre idrettsmiljøene til å diskutere og føre en dialog med verdikommisjonen om.

       Det nyrike Olje-Norge opplever en rask velstandsvekst. Det er tankevekkende når undersøkelser tyder på at selv om folk for ti år siden hadde mindre av materielle goder, var mange mer fornøyd. Forbruksvekst er altså ikke identisk med økt livskvalitet - eller som Ole Paus vel har sagt det: Vi har alt, men det er også alt vi har.

       Rammes vi som folk av syndromet « mye vil ha mer »? Preges vi av en tiltakende materialisme?

       Vi skal ikke undervurdere de goder og muligheter det moderne forbrukersamfunnet bringer, men samlet sett gjør dette det ofte vanskeligere for foreldre å sette grenser. Problemet med dette er velkjent fra pedagogisk teori: Den som bare gjør det han har lyst til, får etter hvert ikke lyst til noe ...

       Moderne medier, som fjernsyn, film, video, data og Internett, er moderne informasjonsteknologi som byr på positive utviklingsmuligheter. Men vi møter også formidling av usunne reklameforbilder som f.eks kan lede unge jenter til spisevegring. Ungdomsserier formidler til tider idoler som lever et overfladisk luksusliv. I en analyse av mediekulturens verdiformidling må vi spørre hvilken virkning det kan få om moderne medier overtar mer av våre barns tidsbruk til fortrengsel for samvær med foreldre og venner, foreningsliv, lek og idrett.

       Innen nærings- og arbeidslivet skjer det en omfattende internasjonalisering, avregulering og skjerpet konkurranse. Vi merker alle økte krav til omstilling. Samarbeid for felles mål er viktig, ikke minst fordi retten til arbeid for alle er sentral. Det å ha arbeid er en grunnverdi. Fellesskapet på arbeidsplassen må utvikles. Det må stilles krav til samarbeid, gjensidig respekt, gode omgangsformer og ikke minst til personalpolitikken.

       Et aktuelt samfunnsetisk spørsmål er også hvor langt vi skal la markedet - med dets kjøps- og salgsrelasjoner - trenge inn i sfæren til institusjonene i det sivile samfunn, som f.eks skolen og familien. Det kan skape uheldige forbilder og normer, spesielt for barn og unge.

       Også i Norge lever nå stadig flere mennesker med bakgrunn i andre kulturer og livssyn enn det som tradisjonelt har preget samfunnet. Denne situasjonen krever vilje til åpenhet, dialog, respekt og integrasjon. Da kan dette møtet bli en berikelse, samtidig som det bevisstgjør, og ikke svekker, verdiene i vår egen kulturarv. Regjeringen ønsker å trekke innvandrerne aktivt med i verdidialogen.

       Som jeg allerede har vært inne på, ønsker vi også at denne prosessen skal utfordre oss selv - politikerne - til kritisk refleksjon om hvilke verdier som preger det politiske liv, den politiske kommunikasjon og de offentlige myndighetsorganer i det hele. Jeg tror at verdikommisjonen også kan komme med nyttige innspill til en slik drøfting.

       Vi lever i et land og i en verdensdel hvor kulturutviklingen er inspirert av tre hovedkilder. Det politiske system er bygd på den demokratiske idé, det juridiske på ideen om rettsstaten, og vår etiske og religiøse tenkning er inspirert av kristendom og jødedom. Det er dette vi ofte oppsummerer som arven fra Athen, Roma og Jerusalem.

       Det er ikke tilfeldig at menneskerettighetstenkningen nettopp er utviklet gjennom denne kulturen. Gjennom et nettverk av folkerettslige avtaler er menneskerettighetstenkningen i ferd med å skape en basis for en global etikk. Også på denne fronten ser jeg utfordringer verdikommisjonen kan ta fatt i.

       Stadig flere våkner opp fra den utviklingsoptimistiske drøm om at utvikling er ensbetydende med framgang. De globale miljøproblemer er av de grelleste eksempler på dette. Miljøproblem og fattigdomskløft mellom nord og sør reiser noen av de største samfunnsetiske utfordringer i vår tid. Det er en nyttig eksersis å se vårt samfunn fra andres perspektiv - f.eks fra ståstedet til de fattige i sør og fra kommende generasjoner.

       Jeg har nevnt noen utfordringer. Jeg vil ikke gå langt i å skissere svar. Noe av poenget med den åpne prosess vi ønsker, er at verdikommisjonen skal utfordre folk fra de verdibærende institusjoner i samfunnet til selv å være med og formulere problemer og søke etter svar.

       La meg derfor avslutningsvis bare få skissere noen hovedlinjer for kommisjonens mål, mandat, arbeidsform og sammensetning.

       Hovedmålet med kommisjonen er å bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og snu negative utviklingstrekk.

       Ut fra dette vil jeg framheve noe av det som må bli kommisjonens hovedoppgaver:

       Dette innebærer at selve prosessen rundt kommisjonens arbeid blir minst like viktig som skriftlige rappor-

       ter. Hovedstrategien for kommisjonens arbeid skal være å stimulere samfunnets forskjellige institusjoner til selv å identifisere aktuelle verdimessige og samfunnsetiske utfordringer de står overfor. Slik kan de ulike miljø selv få et « eierforhold » til arbeidet og ta et større ansvar for oppfølgingen etter at kommisjonen har avsluttet sitt arbeid.

       På bakgrunn av de nevnte mål og hovedoppgaver bør arbeidet i verdikommisjonen organiseres slik:

       Kommisjonen, eller skal vi heller si arbeidets styringsgruppe, skal være et handlekraftig organ som har til hovedoppgave å lede selve prosessen og stå ansvarlig for sluttrapporten. Den bør etter mitt syn være sammensatt av maksimum ti ressurspersoner med relevant erfaringsbakgrunn for å bli effektiv. For å kunne utføre jobben og den praktiske koordineringen av en krevende, åpen prosess vil kommisjonen få hjelp av et sekretariat. Kommisjonens budsjett vil være begrenset. Det er på 5 mill. kr for oppstartsåret 1998.

       Rundt kommisjonen, eller styringsgruppen, bør det være et råd som er bredt sammensatt. Det bør bestå av om lag 25 ressurspersoner med bakgrunn fra forskjellige saksområder og viktige verdiformidlende institusjoner, herunder brede folkelige bevegelser. Jeg tenker bl.a på familieinstitusjonen, skole- og barnehagesektoren, kirke- og lekmannsorganisasjoner og frikirkesamfunn, frivillige barne-, ungdoms- og idrettsorganisasjoner, arbeids- og næringsliv, herunder fagbevegelsen, miljøbevegelsen og andre frivillige organisasjoner, forbrukerorganisasjoner, representanter for funksjonshemmede, for innvandrermiljø, politi, rettsvesen og kriminalomsorg, forskningsmiljø, kunst- og kulturarbeidere, mediesektoren og det politiske liv. Ulike generasjoner må være representert, bl.a ungdom. Kommisjonens styringsgruppe kan rådføre seg med og be om innspill fra dette bredere sammensatte rådet. Avhengig av tema som drøftes, kan også kommisjonen velge å invitere deler av eller hele rådet til spesielle møter.

       En viktig rolle vil jeg også tillegge kommisjonens referansegrupper. De kan være spesielt oppnevnte arbeidsgrupper eller organ som allerede er etablert. På sine områder kan de gi innspill og ellers stå i en dialog med kommisjonen. De som er medlemmer av kommisjonens råd, bør fortrinnsvis også delta i minst en referansegruppe.

       Kommisjonens arrangement kan variere og kan i tillegg til tradisjonelle møter også omfatte åpne høringer, seminar, institusjonsbesøk og folkemøter.

       Ved siden av en samlet sluttrapport bør kommisjonen underveis få utarbeidet delrapporter og arbeidshefter som kan stimulere prosessen og oppfølgingen av den.

       En delrapport bør foreligge i løpet av 1999 som et bidrag til en debatt om samfunnsetiske og verdimessige spørsmål ved årtusenskiftet. Sluttrapporten skal foreligge senest ved stortingsperiodens utløp.

       Målsettingen med kommisjonen er å stimulere til en verdimessig og samfunnsetisk mobilisering. Det er en langsiktig prosess. Det er viktig at de menneskelige fellesskap, som i sum utgjør det gode samfunn, ikke får forvitre. Regjering og storting kan sette mål, men oppgaven kan vi bare løse i samarbeid med det sivile samfunns mange institusjoner og organisasjoner. Det er en slik langsiktig prosess jeg håper verdikommisjonen kan bidra til.

Presidenten: Presidenten foreslår at statsministerens redegjørelse om opplegget for verdikommisjonens arbeid legges ut for behandling i et senere møte. - Det anses vedtatt.