Sak nr. 1
Spørretime

TALERE:

Muntlig spørretime

       Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Kjell Magne Bondevik og følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

       De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

       En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å få stille spørsmål. Dersom det er andre som i tillegg ønsker å stille spørsmål, bes de om å reise seg. -

       Da starter vi med første hovedspørsmål. Det blir stilt av representanten Thorbjørn Jagland.

       Thorbjørn Jagland (A) : Jeg vil spørre statsministeren om miljøvernministerens uttalelser når det gjelder Kyoto-forhandlingene. Hun sa her i Stortinget at det er « ingenting som hindrer oss i å gå lenger og gjøre mer » på hjemmebane enn avtalen forutsetter. I Klassekampen i går sier miljøvernministeren at Regjeringen vil gå lenger: « Regjeringen står fortsatt på Voksenåsen-erklæringen. » I Voksenåsen-erklæringen sier sentrumspartiene at « Norge skal bringe sine utslipp av CO₂ og andre klimagasser ned til 1989-nivå innen år 2005 ». Dette innebærer at Regjeringen legger opp til å nå målet som er satt i Kyoto-avtalen, fem år tidligere enn forutsatt. Dette er en betydelig forskjell, bl.a fordi det er lettere å oppnå nødvendige teknologiendringer innen år 2010 enn år 2005. Endringer tar som kjent tid. Dessuten forventes den norske oljeproduksjonen å synke fra år 2010.

       Jeg vil spørre statsministeren om miljøvernministerens uttalelser er på vegne av Regjeringen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det er klart at Regjeringen har ikke gått bort fra ambisjonen som er nedfelt i Voksenåsen-erklæringen, og vi vil redegjøre nærmere i den stortingsmelding som skal legges fram i vårsesjonen, for hvordan vi skal søke å nå dette målet.

       Det vi internasjonalt er forpliktet til, er det som fremgår av Kyoto-avtalen, og som tilnærmelsesvis er en stabilisering i perioden 2008-2012. Vi synes Norge som et foregangsland i miljøpolitikk burde prøve å komme lenger, og vi har selvsagt anledning til det. Hvordan det skal bli mulig, vil vi redegjøre for i den fremlagte stortingsmeldingen.

       Teknologi kan nok hjelpe oss et stykke på vei, men jeg tror ikke de teknologiske framskritt vil være skje så raskt på dette punktet. Hvis en allerede i løpet av kommende år skal beslutte å sette i gang bygging av disse gasskraftverkene, vil det skje uten at en kjenner eventuell ny teknologi som kan forbedre situasjonen. Alternativet er å kjøpe seg fri fra dette ved å kjøpe kvoter fra andre land. Men som kjent er kvotefordelingssystemet ikke fastlagt i detalj, det vil først skje om et år. Derfor tror jeg uansett det vil være klokt å vente med en slik beslutning.

       Det vi i stedet har sett, er at Regjeringen i Kyoto - som omtrent eneste vestlige regjering - ikke la fram egne nasjonale mål, og at Norge var en aktiv medspiller for å gjøre smutthullene størst mulig, noe bl.a avisen Vårt Land har skrevet helt tydelig.

       Mitt spørsmålet til statsministeren er litt annerledes enn Thorbjørn Jaglands: Hva tror statsministeren kan bli følgene for respekten (presidenten klubber) for politisk virksomhet når partiet først går ut med en knallhard kritikk av Arbeiderpartiets syn i klimapolitikken ( presidenten klubber igjen) for så punkt for punkt å overta dette etter at man har fått regjeringsmakt?

       La meg også si følgende: Miljøvernministeren sa at Arbeiderpartiet la til 18 % vekst i utslippene. Det sa hun her i Stortinget, hun beklaget det, og hun gjentok det på Dagsrevyen. Spørsmålet er om statsministeren stiller seg bak de påstandene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder det siste: Hvis miljøvernministeren har beklaget og ryddet opp i det, stiller jeg meg selvsagt bak den oppryddingen når det gjelder talldiskusjonen.

       Ellers må jeg be om at en går mer nøye tilbake til dokumentene når en påstår at f.eks. Kristelig Folkeparti - fordi en snakker om sentrumspartiene generelt her - hadde den samme kritikk som SV hadde av den forrige regjerings opplegg til klimaforhandlingene. Det er feil. Jeg anbefaler at man leser innstillingen til klimameldingen fra energi- og miljøvernkomiteen fra den forrige perioden. Da vil en finne at f.eks. Kristelig Folkepartis representanter ikke hadde denne kritikken som SV nå har hatt av opplegget for klimaforhandlingene. Jeg ber om at en her holder seg til fakta - og dette er fakta. Vi har støttet prinsippene om fleksibilitet og differensiering.

       Når det gjelder gasskraftverk: En satser tydeligvis på felles gjennomføring eller kjøp av kvoter hos andre land. Hvis en skal kjøpe kvoter hos andre land - dette kvotesystemet er ikke fastlagt i detalj ennå, det blir det først om et år, og det gjør at det i hvert fall er klokt å vente - vil det sannsynligvis koste millioner av kroner, og det må da inn i regnskapet for gasskraftverkene. Hvor blir det da av lønnsomheten? Vi tror ikke dette er så lett gjennomførbart som Stoltenberg gir inntrykk av.

       Det er i dag gitt pålegg til flere norske sykehus om å sende hjem danske spesialsykepleiere som angivelig er ulovlig importert til Norge. Dette skyldes etter min mening en politisk betinget antikvert lovgivning på dette området i landet. Ett av de sykehusene som rammes her, er det kriserammede Sentralsykehuset i Akershus, som nå har fått pålegg om å sende hjem åtte spesialsykepleiere. Det vil da gi som konsekvens at intensivavdelingen og akuttavdelingen blir hardt rammet, og problemene blir enda større enn de allerede er. Det andre sykehuset er Telemark sentralsykehus, som må sende hjem 12 spesialsykepleiere, dvs. at man mister ett operasjonsteam og ett intensivteam. Dermed vil også driften ved Telemark sentralsykehus bli redusert radikalt. (Presidenten klubber.)

       Mitt spørsmål til helseministeren: Kan og vil helseministeren gjøre noe med dette?

       Når det gjelder det generelle spørsmål, vil jeg for min del si at vi etter mitt syn er nødt til å gå ganske utradisjonelt til verks når det gjelder rekruttering av helsepersonell, i en situasjon med stor knapphet. Regjeringen vil sette i verk den handlingsplan for helsepersonell som er vedtatt i forbindelse med budsjettet, og som har en rekke tiltak som vil hjelpe på dette etter hvert. For øvrig vil jeg i min oppfølging av situasjonen ved Sentralsykehuset i Akershus, som jeg vil redegjøre for overfor Stortinget i februar, legge stor vekt på at man finner løsninger på de akutte personellproblemer som man der har hatt og har, slik at de sentrale funksjonene ved sykehuset blir ivaretatt på en betryggende måte.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker helseministeren for svaret og har merket meg at man vil bruke utradisjonelle virkemidler for å sørge for å få tilført våre sykehus helsepersonell i tilstrekkelig grad.

       At dette ligger under en annen minister er ikke jeg så veldig opptatt av. Jeg er opptatt av å forholde meg til helseministeren, som er ansvarlig for helsevesenet i dette landet. Mitt spørsmål må jeg gjenta: Vi har nå en akutt situasjon som må løses umiddelbart, hva vil helseministeren gjøre med det?

       Når helseministeren sier han vil være utradisjonell, håper jeg at han også vil ha syn for at vi har et stort problem i helsevesenet også med korttidsfraværet. Mange jordmødre og helsearbeidere ellers, som sykepleiere og leger, bruker masse tid på å prøve å skaffe vikarer. Jeg fikk i går oversendt en pressemelding fra Den Norske Jordmorforening og noe som kaller seg Olsten Helsetjenester, som har ønsket å innlede et samarbeid for å kvalitetssikre de jordmødre som på kort varsel skal kunne gå inn i helsetjenesten, både i allmenntjenesten og andre deler av den, slik at man kan få et godt tilbud til dem som trenger jordmortjenester. Ser ikke helseministeren at det kan være et viktig bidrag å få privates medvirkning?

       Som vi alle vet, har vi dessverre lange helsekøer og lang ventetid i vårt land. Jeg og mitt parti har absolutt det syn at helsevesenet er et offentlig anliggende, og at vi trenger økte ressurser, men vi trenger også bidrag fra private til selve operasjonsvirksomheten. Vi har et privat sykehus her i byen som heter Volvat Medisinske Senter. De søkte om å få utvide sitt sengeantall - som nå er 8 - til 25. Den forrige regjeringen avslo dette. Ifølge Volvats opplysninger ønsker de dette for å kunne utnytte kapasiteten. De legene og sykepleierne som allerede er der i dag, kan ikke utnytte sin kapasitet fullt ut fordi de ikke har mange nok senger.

       Jeg håper at helseministeren på vegne av den nye regjeringen kan gå inn for at Volvat får godkjent denne søknaden.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er riktig at departementet har en slik søknad til behandling for tiden. I behandlingen av den søknaden vil vi bl.a legge vekt på de forhold representanten Høegh nevnte, og se om det er mulig å sikre økt behandlingskapasitet.

       Den andre siden av saken er spørsmålet om en slik utvidelse av sengekapasiteten ved et privat sykehus i denne delen av landet, vil innebære at en trekker knappe ressurser ut av det offentlige helsevesen. Det er vi også nødt til å vurdere, og det har vi etter loven også adgang til. På grunnlag av denne avveiningen regner jeg med at det vil bli tatt et standpunkt til denne søknaden i relativt nær framtid. Men standpunktet er ikke tatt ennå.

       Fra en rekke hold kommer det nå klare advarsler om at 1998-budsjettet ikke er stramt nok i forhold til den aktuelle økonomiske situasjonen vi har. Norges Bank ser en fare for økt pris- og kostnadsvekst og er urolig for muligheten til å holde kronekursen. Statistisk Sentralbyrå sier at budsjettet i beste fall virker nøytralt på etterspørselen. Det samme byrået anslår en kraftig økning i petroleumsinvesteringene, mens Regjeringen har lagt det motsatte til grunn og brukt penger deretter. Det internasjonale valutafondet sa for kort tid siden i en rapport om norsk økonomi at budsjettet ikke vil bidra til å stabilisere økonomien.

       Mitt spørsmål til statsministeren blir da følgende: Tar alle disse observatørene og fagmiljøene feil? Hvis de ikke tar feil, hva akter Regjeringen å gjøre for å dempe de åpenbare presstendensene vi ser i økonomien?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det er flere rapporter som har kommet både fra utenlandsk og innenlandsk hold når det gjelder vurderingen av norsk økonomi. Den siste jeg har registrert kom, var fra OECD - den nevnte ikke Hill-Marta Solberg. Det var muligens bevisst, fordi det var den som var mest positiv - etter hva jeg har forstått etter en rask gjennomlesning - til mulighetene for å holde norsk økonomi på trygg grunn.

       Men vi er klar over at det er presstendenser i norsk økonomi. Det skyldes bl.a at vi nå gledeligvis har fått en nedgang i arbeidsledigheten. Den håper vi skal fortsette. Men i enkelte bransjer er det som kjent mangel på arbeidskraft. Det gjør at arbeidsmarkedet der nå er meget stramt, og det bidrar til et press på lønninger og dermed på andre faktorer i norsk økonomi.

       Dette følger vi nøye. Vi ser ikke pr. dato grunn til å legge om den økonomiske politikken eller foreslå endringer i det vedtatte statsbudsjett. Men vi kommer selvsagt, som vi sa i finansdebatten, til å følge den økonomiske utvikling utover i 1998, hvor ikke minst vårens inntektsoppgjør vil være viktig. Vi er i en konstruktiv dialog med partene i arbeidslivet. Vi håper vi får et moderat inntektsoppgjør, slik vi har hatt i de senere år, i samsvar med Sysselsettingskommisjonens anbefalinger.

       Vi tror det økonomiske opplegget kan holde under denne forutsetning. Hvis så ikke skjer, som vi tok forbehold om under finansdebatten, må selvsagt enhver regjering både ha rett og plikt til å komme tilbake til Stortinget med eventuelle justeringer i opplegget. Pr. dato ser vi ikke grunnlag for det.

Hill-Marta Solberg (A) : Det var faktisk helt bevisst at OECD-rapporten ikke ble nevnt fra min side, fordi det er en rapport som tar utgangspunkt i situasjonen før forliket rundt budsjettet kom i stand i Stortinget, slik at den ikke bygger på riktig de samme premissene.

       I den rapporten fra Valutafondet som jeg viste til, sies det at solidaritetsalternativet, som også statsministeren nå fremholder, har hovedæren for den gunstige utviklingen vi har hatt i norsk økonomi, noe de fleste vil være enige om. Solidaritetsalternativet forutsatte at storting og regjering greide å holde igjen på pengebruken i budsjettene, og at partene i arbeidslivet skulle gjøre det samme i lønnsoppgjøret.

       Mener statsministeren at budsjettet for 1998 er i tråd med dette? Og er det fortsatt rimelig å kreve moderasjon av lønnstakerne etter at regjering og storting ikke har greid å gjøre sin del av jobben tilfredsstillende?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Svaret er ja. Jeg mener budsjettet er i tråd med dette. Det er et moderat økonomisk opplegg. Det ligger en viss innstramming i budsjettet, og jeg mener at det gir grunnlag for et moderat inntektsoppgjør. Kritikken mot sentrumsregjeringens endringer i budsjettet gikk på at vi foreslo noen skatte- og avgiftsøkninger - det var som kjent for å trekke inn privat kjøpekraft. Det ble justert i Stortinget. Men dermed har også de som måtte bruke det som argument for at man skulle kreve høyere lønnstillegg til våren, blitt fratatt det argumentet. Vi mener derfor det burde ligge til rette for et moderat inntektsoppgjør, og jeg har forventninger til at vi får det.

       Jeg vil dog minne representanten Hill-Marta Solberg om at når det også i de foregående år ble vedtatt moderate budsjettopplegg, var det fordi sentrumspartier, bl.a. Kristelig Folkeparti, var villige til å gå inn i et konstruktivt samarbeid med den daværende regjering for å få budsjettene i land. Jeg må dessverre konstatere at Arbeiderpartiet ikke har vist tilsvarende vilje og ansvar ved årets budsjettbehandling.

       I rapporten fra IMF står det bl.a at IMF vil

« anbefale at den økonomiske politikken utformes med sikte på å sikre seg mot de mest sannsynlige utfallene, istedenfor å håpe på at forholdene skal bli bedre enn ventet ».

       Dette kan vel tas som en viss antydning om at tro i økonomisk politikk sjelden virker, og at det må sterkere lut til enn det. Jeg vil derfor gjenta det som var innledningsspørsmålet fra foregående representant, som statsministeren ikke har svart på: Deler han hovedtrekkene i analysen i IMF-rapporten?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder innstramming, var det så vidt jeg husker, i det opplegget som ble lagt fram, en innstrammingseffekt på ¼ %. Den ble noe redusert under prosessen, men så vidt jeg husker, var tallet ¼ %

       Når det gjelder hovedtrekkene i analysene, må jeg minne om at det er noe ulike analyser som foreligger fra henholdsvis IMF, Norges Bank, Statistisk Sentralbyrå, OECD og også en del større banker som leverer slike analyser. De varierer noe, og derfor er det etter mitt skjønn komplett umulig for en statsminister å si at en er enig i én rapport der den måtte avvike fra andre. Men det jeg i hovedtrekk er enig i, er at vi er ved et punkt i norsk økonomi, på grunn av økningen i privat og offentlig forbruk totalt sett, som er kritisk, og som gjør at det er nødvendig å holde igjen. Jeg må minne representanten Foss om, selv om jeg vet at han er uenig med meg i dette, at det er presset fra det private forbruket som har økt sterkest i den senere tid. Det er et ubestridelig faktum. Derfor er det nødvendig å holde igjen også på privat forbruk og ikke ensidig fokusere på det offentlige forbruket, slik Høyre ofte gjør.

       Blant annet som følge av sentrumsregjeringens kutt i pressestøtten og Postens portoøkning er det mange aviser som nå havner i en situasjon der de vil kunne stå i fare for å måtte legge ned. I tillegg har Planleggings- og samordningsdepartementet støttet Konkurransetilsynet i deres momsangrep på avisene. Det er for øvrig første gang, så lenge jeg har sittet på Stortinget, at planleggingsministeren ikke har tatt kulturpolitiske hensyn i en sak som behandles av Konkurransetilsynet.

       Kanskje mer alvorlig er det - og det vil skape en dramatisk situasjon for avisene, med omfattende avisdød som resultat - dersom statsannonsene også tas bort. I løpet av våren vil det bli foretatt en evaluering av saken.

       Vil planleggingsministeren sørge for at hun ikke tar knekken på avisene ved å ta fra dem statsannonsene?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Først vil jeg komme med en rettelse når det gjelder synet på hva vi har gjort i departementet. Vi har uttalt oss i forhold til Finansdepartementets behandling av en fremtidig revurdering av merverdiavgiftsloven, og vi har sagt at like konkurransevilkår for like produkter på samme marked er nødvendig. I den sammenheng har vi antydet en mulig konkurransevridning når det gjelder ukepressen. Det vil komme til videre behandling gjennom Finansdepartementets videre behandling av loven.

       Når det gjelder de andre faktorene som representanten sier påvirker pressens utvikling, har kulturministeren, samferdselsministeren og jeg avtalt et møte hvor vi skal diskutere disse fragmentene og se om vi kan lage en helhet som gjør at vi vil unngå at den situasjonen som representanten beskriver, oppstår.

       Jeg tror det er nødvendig å komme tilbake til diskusjonen om norsk økonomi. Statsministeren uttalte i sitt tilleggssvar at vi er ved et punkt hvor det er kritisk. Det er jo et understatement, som det heter - vi har fått et budsjett som presser ressursene, det gis ytterligere løfter om utgifter over statsbudsjettet, og temperaturen er høy. Det betyr at vi fort kan komme i en situasjon hvor regningen f.eks i form av høyere renter blir sendt til barnefamiliene. Det er fristende i en slik situasjon å ty til den utvei å sende regningen for innstramninger til skattyterne. Det bør ikke skje. I Valutafondets rapport, som har vært omtalt tidligere i denne spørretimen, sies det bl.a.:

« Sett i lys av det høye nivået på skatter i fastlandsøkonomien bør justeringen av finanspolitikken først og fremst skje gjennom begrensninger i de offentlige utgifter. »

       Mitt spørsmål til statsministeren er om han er innstilt på å følge dette rådet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder det siste spørsmålet, viser jeg til og står selvsagt ved det som jeg på Regjeringens vegne sa i finansdebatten: Vi har ingen planer om slike skatte- og avgiftsøkninger som rammer den vanlige forbruker. Enhver regjering har plikt til å følge situasjonen og vurdere den. Hvis vi kommer til at det må foretas innstrammingstiltak av noen art, står jeg ved det jeg har sagt, at det vil vi da først og fremst drøfte med dem som bidrog på en positiv måte til å få vedtatt budsjettet ved subsidiær stemmegivning. Det står selvsagt ved lag.

       Når det så gjelder hvilke budsjettalternativer av de primære som var best tilpasset den økonomiske situasjonen, vil selvsagt enhver leder for et parti si at det var hans partis som var det. Jeg bestrider det når det gjelder Høyres, for Høyres opplegg inneholdt betydelige lettelser i skatter og avgifter utover det å gjenopprette innstramminger fra den forrige regjering, og det kunne jo bidra til en økning av det private forbruk som jeg tror ikke er tilpasset den økonomiske situasjon.

       Det må også sies at hvis man mener at det private forbruk øker for sterkt, da er det lite logisk å øke overføringene til private, slik denne regjeringen har gjort. Det er denne mangel på sammenheng mellom mål og virkemidler og den manglende sammenheng med analysen som faktisk er problemet her. Og hvis statsministeren nå igjen svarer at det er jo så mange rapporter, kan jeg trøste ham med at rapportene er entydige, og at Norges Bank har gitt sin fulle tilslutning til rapporten fra IMF.

       I sin redegjørelse til Stortinget i går om basis for verdikommisjonens arbeid la han stor vekt på å bekjempe grådighetskulturen og på - som han selv understreket - behovet for « en verdimessig og moralsk » opprusting. Kommisjonens mandat er blitt godt mottatt fra alle hold.

       Samme dag som statsministeren redegjør for Stortinget, blir det offentliggjort to ulike undersøkelser som har en viss interesse og relevans. En undersøkelse i Verdens Gang viser at skattemoralen ikke er som den skal være; nesten halvparten sier at de vil snyte på skatten hvis de vet at de ikke blir tatt. I Aftenposten blir det samme dag også offentliggjort at mannen til tidligere statsminister Harlem Brundtland har funnet hull i skattelovgivningen som gjør at man sparer flere hundre tusen kroner i skatt, angivelig ved å skrive en bok på mindre enn 300 timer.

       Det er etter mitt skjønn helt åpenbart at det ikke vil være mulig å bedre den allmenne skattemoral hvis ikke den typen smutthull tettes. Og mitt spørsmål til statsministeren er: Vil han ta initiativ til å tette dette smutthullet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder denne enkeltsaken, som også står omtalt i en avis i dag, om mannen til den tidligere statsministeren, så synes jeg det verken er riktig eller mulig for meg å kommentere den eksplisitt. Til det har jeg ikke kunnet gå nok inn i den saken. Delingsmodellen og bedriftsbeskatningen i det hele tatt er til kontinuerlig vurdering, og er det svakheter ved den, er Regjeringen innstilt på å fremme forslag om endringer, men jeg vil ikke spesielt kommentere denne enkeltstående saken.

       Ellers vil jeg generelt vise til hva jeg sa i min redegjørelse i Stortinget i går, hvor jeg bl.a brukte skattemoralen som et eksempel, nemlig at det er ikke alltid at det som er juridisk tillatt, er etisk forsvarlig. Jeg vil med andre ord ha sagt at det er ikke alt vi klarer å regulere i lov, og ikke noen av oss bør være fornøyd med vår atferd om vi bare på alle områder greier å holde oss innenfor lovens ramme. Vi bør utover det vurdere hvorvidt det en gjør, etisk sett er tilrådelig. Det gjelder bl.a i skattespørsmål. Det er ikke tvil om at det er mye oppfinnsomhet ute og går når det gjelder forsøk på å unngå å betale skatt ved å holde seg innenfor lovens ramme, men vil utnytte de muligheter som finnes. Jeg håper at en generell debatt om verdier og etikk kan føre til at en ikke alltid leter etter lovens smutthull, men at vi, som en ofte mer sa i gamle dager, betaler vår skatt med glede.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg takker for svaret. Jeg er i all hovedsak enig i alt det statsministeren sier.

       Nå viser det seg dessverre at moralske pekefingre ikke er tilstrekkelig. Når man oppdager smutthull i en lov som, som også finanskomiteens leder, Lars Gunnar Lie, sier i en avis i dag, ikke var ment sånn som loven her er praktisert, må det for en regjering som i sin egen tiltredelseserklæring og også i Voksenåsen-dokumentet legger vekt på rettferdig beskatning og at de som sitter øverst ved bordet, skal betale mer, og de som sitter nederst ved bordet, skal betale minst, være grunn til å stille spørsmålstegn ved det. Når samfunnstopper på den måten helt åpenbart har lett med lys og lykte for å finne smutthull i skattelovgivningen og ikke legger vekt på den moralske og verdimessige opprusting som statsministeren selv er opptatt av, er det klart at storting og regjering må gripe inn for å tette smutthull som ikke var tiltenkt. Derfor vil jeg gjerne gjenta spørsmålet: Hvis det ved en gjennomgang i departementet viser seg at dette smutthullet åpenbart ikke var ment sånn som det her er praktisert, vil man da ta initiativet til en endring av lovgivningen på dette punkt?

       Det har stykkevis og delt kommet fram opplysninger om at de 12.000 kr til minstepensjonistene som bl.a sentrumspartiene har holdt en høy profil på, delvis synes å smuldre bort og bare får et midlertidig opphold i pensjonistenes lommebøker.

       For det første: Pensjonistene har til vårens forhandlinger fått resultatet diktert til 1.000 kr pr. måned, og å forhandle seg fram til noe mer synes ikke å være aktuelt.

       For det andre: Når enslige minstepensjonister får den nye pensjonen lagt til grunn, mister de etter dagens regler vel 5.400 kr i bostøtte.

       Og for det tredje: De minstepensjonistene som bor på sykehjem, skal ifølge vederlagsforskriften betale 9.000 kr av de 12.000 kr i egenbetaling.

       Hva er sosialministerens kommentar til dette?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Hovedformålet med å auka minstepensjonen med 12.000 kr er å vareta dei mange som i dag har berre 69.000 kr å leva for, og det skal dekkja alle utgifter. Dette er eit forsøk på å lyfta iallfall ei av mange grupper som i dag har sakka akterut i den velstandsutviklinga som dei fleste av oss har del i.

       For det fyrste: Korleis dette beløpet skal innrettast når det gjeld forholdet mellom særtillegg og ordinær auke, blir gjenstand for forhandlingar til våren, men det er ein garanti for at auken til saman skal vera på 12.000 kr.

       Når det gjeld bustøtte, har den i dag sitt grunnlag i eit regelverk som er vedtatt av Stortinget. Kommunaldepartementet går igjennom regelverket. Det er kjent at sentrumspartia i utgangspunktet ikkje var einig i det regelverket som vart vedtatt i vår, vi syntest det var for dårleg. Spørsmålet om endring vil vera avklart i god tid før regelverket eventuelt vil bli gjort gjeldande for dagens pensjonistar.

       For det tredje: Når det gjeld bukostnader i institusjonar, synest eg det er rimeleg at når minstepensjonen blir auka, bør òg betalingsordningane fylgja dette. Her snakkar vi om ei gruppe som får dekt kost og losji.

Asmund Kristoffersen (A) : Når en bruker så mange milliarder til slike ordninger for eldre, synes vi i Arbeiderpartiet det er viktig å målrette midlene klarere mot dem som trenger det mest - det går også på antallet ansatte og antallet institusjonsplasser. Mitt tilleggsspørsmål går på hvilke vurderinger Regjeringen har gjort for å klarlegge de langsiktige økonomiske virkninger av pensjonsforpliktelsene. Jeg sier dette på bakgrunn av hva nåværende sosialminister sa som stortingsrepresentant i en pressemelding 13. mai 1997:

« Det er uanstendig av finansministeren å verna oljemilliardane for å sikra framtidige pensjonar og arrogant oversjå dei som har vore med, og bygd landet. »

       Dette holder jeg så opp mot opplysninger som kom fram i Dagbladet 12. desember i år ut fra et tallmateriale fra Statistisk Sentralbyrå, der det gikk fram at det vil koste 70 milliarder kr å føre fram denne økningen til 2.050. 70 milliarder kr er som kjent det beløpet vi i Stortinget regner med å kunne avsette på oljefondet i 1998.

Statsråd Meltveit Kleppa : Det synest å vera ei prinsipiell usemje her mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet når det gjeld på kva måte ein no skal medverka til at svake grupper i dette landet får det betre. For vår del har vi altså valt eit generelt lyft for minstepensjonistane i staden for å gjera stadig fleire til klientar. Og eg vil stå fast ved utsegna mi om at det må vera riktig å sikra dei som i dag har det vanskeleg, framfor å vera meir opptatt av framtidige tilleggspensjonar. Men eg konstaterer at på det punktet er Arbeidarpartiet og sentrumspartia ueinige.

       I Voksenåsen-erklæringen står det en del om modernisering og fornying av offentlig sektor, og det heter at Regjeringen vil legge til rette for at de ansatte har trygge arbeidsplasser. Dette er formulert i en strategi for å møte den tiltakende privatiseringen. Det står også at ansettelsesvilkårene skal være ryddige og klare. Dette er for øvrig i tråd med Jagland-regjeringens personal- og fornyelsespolitikk. Men i dag ser vi mange tilfeller av det motsatte. Det offentlige stifter f.eks aksjeselskap, særlig i Kommune-Norge, og på den måten kvitter de seg med eldre arbeidstakere. Hva mener statsråden om en slik personalpolitikk - eller, rettere sagt, mangel på slik?

       Konkurranseeksponering av kommunale tjenester skjer innenfor mange sektorer, og reiser flere prinsipielle spørsmål. Ett av dem er: Hvor er man ansatt, og hvilke rettigheter har de ansatte?

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i denne sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 2, fra representanten Erik Solheim til statsministeren, vil bli besvart av nærings- og handelsministeren.

       Spørsmål 9, fra representanten Mimmi Bæivi til fiskeriministeren, vil bli besvart av justisministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra justisministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart foran spørsmål 20, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 15, fra representanten Olaf Gjedrem til kommunal- og arbeidsministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra miljøvernministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart foran spørsmål 56, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmålene 16, 17 og 18, fra henholdsvis representantene Olaf Gjedrem, Fridtjof Frank Gundersen og Jan Petter Rasmussen til kommunal- og arbeidsministeren vil bli besvart av planleggingsministeren som rette vedkommende.

       Spørsmål 27, fra representanten Dag Danielsen til samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten Ursula Evje.

       Spørsmål 54, fra representanten Bjørnar Olsen til olje- og energiministeren, vil bli tatt opp av representanten Hill-Marta Solberg.

       Spørsmål 55, fra representanten Børge Brende til utviklings- og menneskerettighetsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 56, fra representanten Dag Danielsen til miljøvernministeren, vil bli tatt opp av representanten Ursula Evje.

       Spørsmål 58, fra representanten Hallgeir H Langeland til miljøvernministeren, vil bli besvart av fiskeriministeren som rette vedkommende.

Spørsmål 1

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille dette spørsmålet til statsministeren:

       « Statsministeren uttaler i Nationen 6. desember 1997 at Norge har mindre problemer med EUs patentdirektiv nå enn før. Regjeringspartiene har tidligere tatt kraftig avstand fra dette direktivet, og også arbeiderpartiregjeringa var svært skeptisk.

       Står statsministeren fast ved sitt tidligere syn, og vil han starte en offensiv overfor EU, for eksempel etter modell fra saken om gassdirektivet, for å få hindret at patentdirektivet blir gjort gjeldende i EØS? »

Statsminister Kjell Magne Bondevik : I EU har en i omtrent ti år arbeidet for å nå fram til et direktiv om rettsbeskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser. Kommisjonens første direktivutkast, fra 1988, vekket kraftige reaksjoner både her i landet og i EU. Det ble endelig forkastet av Europaparlamentet våren 1995. Kommisjonen la så i desember 1995 fram et nytt utkast. Europaparlamentet foreslo i juli i år over 60 endringer i utkastet - det var bl.a disse jeg tenkte på da jeg sa at det har skjedd forbedringer. De aller fleste av disse forslagene er nå tatt inn i det utkastet som rådet har til behandling, og som det ble oppnådd tilstrekkelig bred enighet om på rådsmøtet den 27. november i år. Dersom direktivet godtas av parlamentet slik det lyder når rådet er ferdig med sin behandling, vil det bli endelig vedtatt av rådet. Det vil sannsynligvis skje tidlig neste år.

       Norges syn på patentering av bioteknologiske oppfinnelser er vel kjent for EU. Norge har mange ganger siden 1989 gjort sitt syn kjent. Sist det skjedde, var da utenriksministeren redegjorde for Norges syn på EØS-rådets møte den 25. november i år. Han uttalte at det er svært vanskelig for Norge å akseptere direktivet slik det nå foreligger. Dette er et syn som jeg deler, og det er også i samsvar med mitt tidligere syn.

       Norge er som kjent ikke forpliktet til å godta nye EU-direktiver på løpende bånd. En innlemmelse av nye direktiver og forordninger i EØS-avtalen krever som kjent enstemmighet i EØS-komiteen. Norge har altså på denne måten vetorett. Spørsmålet er derfor ikke nå hvordan en skal hindre at EU gjør direktivet gjeldende, men om Norge skal godta det eller ikke som en del av EØS-avtalen.

       Regjeringen tar derfor sikte på å gi det nye direktivforslaget en bred og grundig behandling etter at det er vedtatt i EU. Det er da naturlig også å gå igjennom de vurderinger Europaparlamentet har gjort. Det var jo parlamentet som forkastet det kontroversielle forslaget fra 1988, som det var bred enighet om også i Norge var altfor liberalt.

       I det politiske grunnlaget for Regjeringen - Voksenåsen-erklæringen - heter det bl.a at « en sentrumsregjering er også i mot muligheten til å ta patent på livsformer ». Dette vil også være vår holdning når Regjeringen skal foreta en sluttvurdering av det nye direktivet når dette er vedtatt i EU.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Erik Solheim (SV) : Jeg skal få takke statsministeren for svaret, som på mange måter var positivt, men som gikk utenom selve kjernen i mitt spørsmål.

       Statsministeren har rett i at det er gjennomført visse mindre endringer i EU-direktivet, men det kan ikke være den minste lille tvil om at direktivet slik det nå står, åpenbart er i strid med Voksenåsen-erklæringen og åpenbart i strid med hva sentrumspartiene og SV har sagt lenge i denne sal, og i strid med hva Arbeiderpartiet og Høyre har ment. Det er utvilsomt i strid med stortingsvedtak på flere punkter. De to vesentlige tingene er at det går veldig langt i å alminneliggjøre enhver form for patent på dyr, og det gir også anledning til patent på mennesket selv - på menneskelige egenskaper.

       Mitt spørsmål er ikke om Regjeringen vil vurdere veto når vi kommer så langt, men om Regjeringen nå vil starte en offensiv som gjør at vi kanskje ikke kommer i den situasjonen at vi en gang må nedlegge veto. Regjeringen gjorde en formidabel kraftinnsats for å påvirke gassdirektivet. Hele Utenriksdepartementets apparat var satt inn, statsministeren reiste på turer til Brussel og til Bonn. Vil man gjøre noe liknende i en sak som er langt viktigere, nemlig når det gjelder patentdirektivet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Norge har gjort og vil gjøre sitt syn kjent. Problemet er imidlertid at når det gjelder patentdirektivsaken, er nok den kommet mye lenger i den reelle avgjørelsesprosessen enn hva som var tilfellet med gassmarkedsdirektivet.

       Som jeg redegjorde for, er dette en prosess som nå har pågått i EU i ca ti år. Europaparlamentet har hatt sterke innsigelser mot tidligere utkast, og disse er det nå da i betydelig grad tatt hensyn til av rådet. Og dermed er det nok dessverre liten grunn til å tro at Europaparlamentet, som i tilfellet måtte være siste skanse, vil stoppe dette, siden deres innsigelser i stor grad nå er ivaretatt. Men det betyr ikke at dette er tilfredsstillende for Norge. Derfor er vetospørsmålet for Norge i denne saken i høyeste grad fortsatt aktuelt. Det sa jeg også i en uttalelse til Nationen et par dager etter det oppslaget representanten Solheim viste til. Men vi skal gjøre det som er mulig for at direktivet skal bli i samsvar med vårt syn, men mulighetene for det er nå dessverre små fordi en er så sent i prosessen.

Spørsmål 2

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Erik Solheim til statsministeren, vil bli besvart av nærings- og handelsministeren.

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Norges Eksportråd tar til orde for at norske bedrifter utfører kloning i utlandet, og dermed omgår Stortingets forbud mot kloning av mennesker. Også Direktoratet for naturforvaltning har framført synspunkter i strid med Stortingets vedtak.

       Hva synes statsråden om at Eksportrådet oppfordrer til omgåelse av Stortingets vedtak om kloning, og hva vil Regjeringen gjøre for å sikre at kloningsvedtaket blir fulgt opp? »

Statsråd Lars Sponheim : Spørsmålet fra representanten Erik Solheim har antakeligvis sitt utgangspunkt i en reportasje NRK hadde i forbindelse med et seminar der norsk landbruksnæring ble presentert for de trender som skjer på internasjonale markeder både kommersielt, juridisk og teknologisk når det gjelder bioteknologisk forskning. Seminaret var arrangert av Eksportprogrammet for landbruksbaserte produkter. Eksportprogrammet er et prosjekt i Norges Eksportråd på oppdrag fra Landbruksdepartementet.

       Hvis uttalelser som har kommet i forbindelse med det ovennevnte seminar, har kunnet tolkes som at Eksportrådet forsøker å omgå Stortingets forbud mot kloning, er det beklagelig, og jeg forutsetter at det ikke var tilsiktet. Det er selvsagt at Norges Eksportråd til enhver tid skal følge gjeldende lover og regler.

       Som et ledd i arbeidet med å utarbeide et forslag til oppfølging av Stortingets vedtak om kloning har Miljøverndepartementet bedt Direktoratet for naturforvaltning om å redegjøre for det faglige grunnlaget for en lovendring. Blant annet har det vært viktig å klargjøre hvilke teknikker og organismer som vil måtte omfattes av lovforslaget. Særlig var premissene for vedtaket knappe når det gjelder omfanget av begrepet « dyr og andre høyerestående organismer ».

       Direktoratet for naturforvaltning har først og fremst utredet miljø- og dyrehelseaspektene samt potensielle nyttevirkninger for samfunnet av kloning. Utredningen vil inngå i Regjeringens totalvurdering, hvor det særlig vil bli lagt vekt på å trekke opp de etiske grensene for hvor langt man kan gå. Vi vil fremme lovforslag om kloning allerede til våren, og jeg vil understreke at Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak.

Erik Solheim (SV) : Jeg skal i grunnen bare få takke for svaret, som jeg synes var tilfredsstillende. Vi får jo full anledning til å komme detaljert tilbake til hva slags regelverk som skal gjøres gjeldende. Stortinget fattet et prinsippvedtak i dette spørsmålet, og det må selvsagt også følges opp med detaljert regelverk. Det får vi da anledning til å diskutere til våren. Jeg er altså fornøyd med den klare refs som ministeren gav til Eksportrådet, som både ved måten seminaret var sammenkalt på, og særlig i det innslaget som var på Kveldsnytt, gav et meget klart inntrykk av at Eksportrådet fomlet med tanker om at norske bedrifter burde gjøre det stikk motsatte av hva Stortinget har bedt dem om å gjøre.

Spørsmål 3

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har følgende spørsmål til kulturministeren:

       « 30. oktober 1997 stilte jeg spørsmål til skriftlig besvarelse angående radiodekning i Barentshavet, besvart 6. november. Jeg er fornøyd med at Kulturdepartementet nå vil ta et initiativ til, sammen med berørte parter, å få en raskest mulig avklaring av saken.

       I et 20-årsperspektiv er det grunn til å spørre: Hva er så raskt som mulig, og vil kulturministeren fremme de nødvendige forslag i Revidert nasjonalbudsjett 1998 for å få denne saken løst? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg vil innledningsvis vise til mitt skriftlige svar i saken. Det gleder meg at representanten Bastesen er fornøyd med det. Av svaret går det fram at Kulturdepartementet, slik denne saken står, først og fremst har en koordinerende rolle slik at saken, som vi tar opp med andre berørte parter, kan avklares så raskt som mulig. Jeg viste i svaret videre til at planene for en løsning på radiodekningen i Barentshavet er basert på ombygging av eksisterende Decca-anlegg på Røst og Nordkapp.

       Jeg redegjorde også for at spørsmålet om finansiering av senderne ikke er avklart. Investeringskostnadene er beregnet til ca 18 mill. kr. Det har vært tatt sikte på at en del av kostnadene skal bli dekket av andre enn NRK.

       Som det er orientert om, har Fiskeridepartementet, NRK og Fiskarlaget drøftet saken, uten avklaring.

       Jeg kan igjen bekrefte at jeg vil ta et initiativ til et møte tidlig på nyåret med fiskeriministeren, Fiskarlaget, Norkring AS og NRK, slik at det kan bli satt fortgang i saken.

       Framdriften i saken vil også selvsagt bero på de øvrige berørte parter og hva som kommer ut av de drøftingene jeg nå vil ta initiativ til. På møtet vil også de budsjettmessige spørsmål bli drøftet.

       Jeg forstår den utålmodigheten som er, og som Bastesen så klart gir uttrykk for. Det er på høy tid at noe skjer. Det er mitt utgangspunkt. Samtidig kan jeg av naturlige grunner i dag ikke forskuttere når saken budsjettmessig og teknisk er avklart.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var jo ikke særlig mer avklarende, men det er iallfall en bevegelse i saken.

       Det er et paradoks at vi ikke har fått lov til å høre norsk radio i Barentshavet siden Sovjetunionens fall. Da fikk vi kommunistiske propagandasendinger på norsk, men etter at muren falt og kommunismen datt sammen, har det vært stille. Så det er på høy tid at problemet blir løst.

       Som jeg har skrevet, har denne saken bølget fram og tilbake i 20 år, og nå må den løses. Jeg er glad for at statsråden vil ta et initiativ.

       Jeg viste også til finanskomiteens enstemmige innstilling der de sier at denne saken skal omtales i revidert nasjonalbudsjett i 1998, og Stortinget har vedtatt budsjettinnstillingen. Da forutsetter jeg at det blir gjort noe også økonomisk med denne saken, og at det ikke bare blir prat.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Som jeg sa i mitt første svar, er dette en sak hvor jeg forstår at det er stor utålmodighet. Når det er flere parter, er det ofte sånn at ting tar tid. Det jeg har understreket og gjerne vil gjenta, er at jeg tar initiativ til et møte rett på nyåret. Spørsmålet gikk direkte på om dette kunne komme opp i revidert nasjonalbudsjett, og det kan jeg love at jeg skal prøve å legge opp til. Samtidig kan jeg ikke love noe på vegne av de andre. Men jeg tipper også at Bastesen her vil føle et ansvar for å passe på at jeg sørger for den nødvendige framdrift.

       Bent Hegna (A) : Jeg skal stille kulturministeren følgende spørsmål:

       « For første gang har Norsk kulturråd tildelt midler til frie profesjonelle grupper etter ny ordning. Det viser seg at tildelingen i særdeles sterk grad dreier mot prosjektstøtte. Det undergraver muligheten til profesjonelt og kontinuerlig kunstnerisk arbeid. Omleggingen skulle etter Stortingets behandling av kulturmeldingen gi frie grupper mer rimelige og forutsigbare vilkår.

       Hva vil statsråden gjøre med dette? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Støtteordningen for fri scenekunst er en del av Kulturfondet og blir administrert av Norsk kulturråd. Tidligere ble det gitt driftsstøtte og produksjonsstøtte.

       Det har skjedd stor ekspansjon på området fri scenekunst siden støtteordningen i sin tid ble etablert. Mange nye grupper og prosjekter har kommet til, noe som har ført til at en stadig større del av driftsstøtten har blitt bundet opp i tilnærmet faste tilskudd til en del grupper. Stadig færre midler er derved blitt stående til disposisjon for nye tiltak, noe som førte til klager fra danse- og teatermiljøet og krav om endringer. Scenekunstutvalget i Norsk kulturråd fremmet derfor i 1995 forslag om en justering av retningslinjene som passet bedre med dagens scenekunstlandskap. Kulturdepartementet sendte forslaget på høring til alle berørte instanser. Saken ble også drøftet med en rekke involverte på møter i departementet. Etter å ha vurdert de innkomne høringssvar, bad departementet Kulturrådet foreta enkelte justeringer i det opprinnelige forslaget. Vedtak om ny ordning ble deretter fattet på Norsk kulturråds rådsmøte i oktober 1996, og de nye retningslinjene får virkning fra 1. januar 1998.

       Forslaget om en omlegging fra drifts- og produksjonsstøtte til prosjektstøtte betyr en større vektlegging av det kunstfaglige innholdet i de prosjekter som får støtte. Formålet med ordningen er ikke å sikre fast statlig driftsstøtte til nye teaterinstitusjoner, men å gi støtte- og utviklingsmuligheter for teatervirksomhet utenfor de faste institusjonene. En viktig side ved Kulturrådets arbeid er derfor å inspirere til nyskaping, nye kunstneriske møter og samarbeidsformer. En sementering av ordningen slik at utvalgte grupper får fast støtte, vil ødelegge hele støtteordningen for fri scenekunst.

       Halvparten av midlene i den nye støtteordningen kan bindes for prosjekt med varighet opptil fire år. Gode kunstneriske prosjekter som strekker seg over tid, har derved full mulighet til støtte, samtidig som det er rom for mer kortvarige prosjekter. Jeg er derfor ikke enig med representanten Hegna i at støtteordningen undergraver muligheten til profesjonelt og kontinuerlig kunstnerisk arbeid.

       La meg også si at Kulturrådet har fått inn 142 søknader, med en samlet søknadssum på vel 80 mill. kr. Den samlede bevilgning for 1998 er på 27,1 mill. kr. Etter første søknadsomgang er 19 mill. kr fordelt i støtte til 61 prosjekter. I denne utvelgelsen ligger en faglig vurdering. Jeg har stor tiltro til Kulturrådets faglige kompetanse, og jeg har derfor ingen planer om å legge om den nye ordningen nå.

Bent Hegna (A) : Jeg får takke statsråden for svaret, men at ordningen på en måte ikke undergraver profesjonalitet, tror jeg det er litt delte meninger om.

       En av de gruppene som er hardest rammet av årets tildeling, er Grenland Friteater. De har drevet i 20 år og fått stadig økt støtte, mens de i år opplever et kutt på 40 %. Årets tildeling viser en sterk tendens til at stadig mer går til grupper som holder til i de fire største byene. Jeg får ikke det helt til å rime med Senterpartiets holdning til distriktene, for også i Telemark har Senterpartiet engasjert seg sterkt for Grenland Friteater. Jeg vil gjerne høre om statsråden nå kan love at hun skal gjøre det hun kan for fortsatt å holde liv i Grenland Friteater, som den fantastiske teatergruppen det er.

       Dersom det er politisk vilje til det i departementet, er det mulig å finne en ordning.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg er glad for det engasjementet som representanten Hegna her legger for dagen. Dette er noe jeg støtter fullt og helt opp om, og selvfølgelig skal jeg gjøre det jeg kan.

       Det jeg redegjorde for i mitt svar på hovedspørsmålet, er at her har vi fått et nytt regelverk på plass, og det kan ikke være sånn at hver gang det kommer nyordninger og man ikke er fornøyd med resultatet av en faglig vurdering, skal det ankes direkte inn til departementet.

       Grenland Friteater har lenge vært en av de mest sentrale, frie gruppene, og det er klart at det er viktig å opprettholde det høye kunstneriske nivået der. Men la meg også minne om - og det er egentlig hovedsvaret mitt - at bevilgningene til fri scenekunst for 1998 er økt med 7 mill. kr, til 27 mill. kr og vel det. Av disse er som nevnt, 19 mill. kr fordelt i første søknadsomgang. Det gjenstår således 8 mill. kr, som skal fordeles innen 1. september. (Presidenten klubber.)

       Det er også slik - hvis jeg får føye til det, for jeg tror det vil være viktig for representanten Hegna at jeg får gitt uttrykk for det - at det her er en ankeadgang. Det er rådsmøte i Kulturrådet allerede den 29. januar, og dersom klageren ikke får medhold der, vil saken bli behandlet av Kulturdepartementet, som fatter endelig vedtak.

       Jeg opprettholder det jeg sa. Kulturrådet har kunstnerisk faglig kompetanse, og vi har nye retningslinjer som må prøves ut, men her er det også muligheter for å se på hvordan de utnyttes.

       Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Med unntak av sendingene for Nordland, Troms og Finnmark har NRK P1 over FM-nettet, med virkning fra 3. november 1997, tatt bort to av tre værmeldingssendinger for været til sjøs. Av sikkerhetsmessige grunner reagerer fiskerne sterkt på dette.

       Vil statsråden ta initiativ overfor NRK med sikte på at disse sendingene, i tråd med god NRK-tradisjon, igjen kommer på lufta? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg har i tråd med vanlig praksis bedt NRK gi meg opplysninger om de angjeldende sendinger. NRK opplyste at alle værvarsler for fiskebankene nå sendes på NRKs mellombølgenett, da dette er den mest effektive måten å nå langt til havs på. Sendingene er beholdt på FM-nettet i de nordligste fylkene, fordi NRK mangler mellombølgedekning fra Vesterålen til Øst-Finnmark. Det sendes imidlertid fortsatt et varsel for fiskebankene på FM i hele landet på hverdager, og to-tre slike varsler i helgene. Omleggingen av sendingene ble gjort i oktober og november, og skyldes at NRK ønsker å utnytte sendernettet best mulig, slik at spesialvarsler når de gruppene tilbudet omfatter.

       Jeg har stor forståelse for at fiskerne reagerer når de opplever at en tjeneste av stor sikkerhetsmessig betydning for dem endres. Det viktige for meg har derfor vært å få klarhet i om omleggingen fra FM til mellombølgesendinger har gått ut over sikkerheten til sjøs, ved at områder som tidligere var dekket av FM-sendingene, ikke får inn mellombølgesendingene. NRK opplyser at de har vært i kontakt med Norges Fiskarlag i forbindelse med omleggingen fra FM til mellombølge, for å få en vurdering av dekningen i forhold til fiskerne. Fiskarlaget gav en positiv vurdering, og har deltatt i informasjonsopplegget i forkant av omleggingen. Selv om mellombølgenettet gir dårligere lydkvalitet enn FM, er kvaliteten på talesendingene tilfredsstillende over mellombølgen. Det viktige for meg er at mellombølgenettet rekker lenger ut i havområdene enn FM, og derfor faktisk styrker sikkerheten til sjøs.

       Ut fra de opplysningene jeg sitter med i dag, finner jeg ikke grunn til å kritisere den omleggingen fra FM til mellombølge NRK har foretatt for visse værvarsler for havområdene, og som altså er foretatt i samråd med Fiskarlaget.

Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg takker statsråden for svaret, som var som forventet.

       Det er korrekt at for store havgående båter som befinner seg langt til havs, er dette greit. Men vi vet at mellombølgesendingene ikke er like pålitelige som sendingene over FM-nettet. Sendingene er ikke alltid lette å få inn, de kan falle ut, og de kan bli avbrutt. Og da kommer jeg til poenget, at den lille kystflåten i sør, som ligger nærmere land, har store problemer med å ta inn sendingene. Statsråden nevnte Fiskarlaget. Dette ble også tatt opp på et av årsmøtene i Fiskarlaget som jeg var på, pluss i eget brev fra lokalt fiskarlag som føler dette på kroppen.

       Mitt oppfølgingsspørsmål blir da: Er det ikke viktig for kulturministeren at sikkerheten er like god for alle deler av flåten, og at det også er mest mulig like forhold for fiskerne nord og sør i landet?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jo, du verden, det er klart det er viktig at det er god sikkerhet for både kystflåten og annen flåte både nord og sør i landet. Det var derfor det var betryggende for meg å se at Fiskarlaget i et brev av 8. oktober 1997 har beskrevet dette. De mener at dekningen faktisk er bedre, men at kvaliteten på en del av sendingene ikke er så god som før. De mener altså at det er god nok kvalitet, og at sendingene rekker lenger ut. - Så jeg finner ingen grunn til å kritisere en omlegging fra FM-nettet til mellombølgen.

       Men hvis det er veldig store problemer, må vi selvfølgelig se hvordan man ellers kan få til en god værvarsling til hele flåten.

Spørsmål 6

       Liv Marit Moland (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « En kvinne blir alene med omsorgen for to mindreårige barn, da hennes mann blir 100 % ufør. Han er varig pasient i institusjon. Hun får avslag på søknad om utvidet barnetrygd. Trygdekontoret regner henne ikke som alenemor. Dette gjelder også enker. Skilte, separerte eller de med ektefeller i fengsel får utvidet barnetrygd.

       Vil statsråden se på muligheten for å endre forskriftene i barnetrygdloven for å rette opp denne uforklarlige og urimelige forskjellsbehandlingen av eneforsørgere? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eit grunnvilkår for rett til utvida barnetrygd er at forsørgjaren forutan å vera åleine om omsorga for barnet, òg må fylla krav til sivilstatus. Den einslege forsørgjaren må vera anten ugift, separert, skild eller gjenlevande ektefelle. Enkjer har altså rett til utvida barnetrygd dersom dei er aleine om omsorga for born.

       Det er gitt reglar om at ein i heilt spesielle tilfelle kan gi utvida barnetrygd ved åleineomsorg sjølv om barnet sine foreldre er gifte. Dette er meint som ein snever unntaksregel som skal vera til hjelp for dei familiane som er vanskeleg stilte reint økonomisk, og der den eine av ektefellane ikkje kan yta sitt til forsørginga av barnet. Opphavleg følgde det av retningslinene at ein kunne gi utvida barnetrygd m.a i dei tilfella der den eine av ektefellane var langvarig innlagde på institusjon som følgje av sjukdom. I 1970 blei særregelen om utvida barnetrygd regulert gjennom forskrift. Ved innføringa av forskrifta blei ikkje den aktuelle gruppa tatt med. Bakgrunnen for dette var at dei som oppheld seg i institusjon, fekk kompensasjon gjennom reglane i folketrygdlova om uførepensjonen.

       Dei snevre unntaka frå kravet til sivilstatus for rett til utvida barnetrygd er knytt opp mot ei svært stram økonomisk behovsprøving. Det er derfor ikkje slik at t.d. alle med ektefellar i fengsel får rett til utvida barnetrygd. Familien må òg samla ha ei svært låg inntekt. Pr. i dag er inntektsgrensa slik at begge ektefellane samla ikkje må ha inntekt som overstig 79.981 kr årleg. Det er derfor svært få familiar som får utvida barnetrygd etter dei reglane som spørjaren nemner.

       Det er viktig at barnetrygdlova sitt regelverk er så oversiktleg og enkelt som mogleg. Vi må prøva å unngå reglar som legg opp til vanskelege vurderingar bygde på skjønn ved vurdering av om det ligg føre rett til utvida barnetrygd. Barnetrygda er ikkje meint å skulle kompensera økonomisk for bortfall av forsørgjar. Det er det andre trygdeytingar som skal kompensera for.

       Reglane om rett til uførepensjon og reglane om eigenbetaling ved institusjonsopphald er viktige reglar når ein skal vurdera korleis familiar der den eine ektefellen er langvarig innlagd på institusjon, kjem ut reint økonomisk. I regelverket for eigenbetaling ved institusjonsopphald er det gitt reglar som skal ta vare på dei spesielle behova som oppstår når den eine ektefellen er langvarig innlagd på institusjon. Det skal gjerast frådrag i berekningsgrunnlaget i dei tilfella der den som oppheld seg i institusjon, har heimebuande ektefelle og barn.

       Eg kan ikkje trekka nokon konklusjon her i dag, men dersom det trass i reglane om frådrag i eigenbetalinga ved institusjonsopphald syner seg at den aktuelle gruppa kjem dårleg ut reint økonomisk, vil eg vurdera om det er grunnlag for å gjera endringar i barnetrygdreglane. Ei slik vurdering må ta utgangspunkt i ei kartlegging av korleis ei eventuell endring av barnetrygdreglane vil slå ut. Den samla verknaden av dei ulike reglane på området må sjåast under eitt. I samband med denne kartlegginga vil det òg bli tatt kontakt med Sosial- og helsedepartementet.

Liv Marit Moland (A) : Jeg vil takke for svaret. Jeg er glad for at en vil se på barnetrygdeloven og hvordan den slår ut. Regjeringen har i St.prp.nr.1 Tl.03 fokusert veldig sterkt på familien, altså en familie som består av to foreldre og barn. Den store gruppen som eneforsørgerne representerer, er knapt nok nevnt. Det er en gruppe der mange har svært dårlig økonomi. Det viser alle undersøkelser. Og innenfor denne gruppen er det altså forskjellsbehandling når det gjelder de ulike støtteordningene.

       I mitt første spørsmål konsentrerte jeg meg om barnetrygdeloven, men retten til ekstra småbarnstillegg vil etter behandlingen av velferdsmeldingen i Stortinget følge de samme regler som retten til utvidet barnetrygd. Vil statsråden ta initiativ til at støtteordningene for eneforsørgerne blir gjennomgått og samordnet med sikte på å rette opp slike skjevheter?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg må seia eg blei litt forundra over tilleggsspørsmålet her. Då vi behandla velferdsmeldinga i Stortinget, var det to parti mot resten i forhold til å gjera kåra betre for åleineforsørgjarane. Høgre og Arbeidarpartiet gjekk saman om å gjera kåra verre, medan alle dei andre her på Stortinget - også regjeringspartia - faktisk ville forbetra situasjonen for dei. No har vi fått nye reglar i forhold til eineforsørgjarane. Det eg kan lova, er at denne regjeringa vil følgja nøye med i korleis reglane verkar i forhold til eineforsørgjarane.

       For å koma litt tilbake til den problemstillinga som blei reist innleiingsvis, er det ei ulempe ved berre å sjå på barnetrygdereglane. Eg trur det er viktig at vi ikkje gjer dei for kompliserte, men at vi samtidig har omsorg for akkurat den gruppa som representanten Moland er opptatt av. Eg har faktisk sett i gang eit arbeid i departementet lenge før spørsmålet på akkurat dette området kom til meg, så vi følgjer det nøye. Men det som går på barnetrygdereglar, gjeld støtteordninga berre til borna er 16 år. Kan vi retta opp ein del andre reglar i trygdesystemet elles, vil ordningane kunna vara lenger og dermed kanskje slå betre ut for dei som desse hjelpetiltaka er retta mot.

Spørsmål 7

       Rune E Kristiansen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Når vil Regjeringen trekke tilbake konsesjonen som er gitt til Kraft Freia Marabou, slik senterpartiledelsen har varslet gjennom lengre tid? »

Statsråd Lars Sponheim : Kraft General Foods Holdings Norway Inc. ble meddelt konsesjon for kjøp av Freia Marabou AS den 22. april 1993. Nærings- og handelsdepartementet har siden den gang jevnlig hatt kontakt med både de ansatte, ledelsen og eierne av selskapet. Så sent som 12. november i år har vi hatt møter med representanter for de ansatte og ledelsen. Denne kontakten har gitt oss et bredt og nødvendig grunnlag for en løpende vurdering av utviklingen i selskapet i forhold til de forutsetninger og vilkår som er gitt i konsesjonen.

       Jeg har merket at det er et stort og bredt engasjement for Freia både her i salen og utenfor, og det har ikke manglet på anbefalinger om hva som må gjøres i saken.

       Det er ikke grunn til å legge skjul på at behandlingen av saken har tatt lang tid. Dette har imidlertid vært nødvendig for å få et bredest mulig grunnlag for vurderingen av konsesjonsspørsmålene. Saken er nå på det nærmeste ferdig behandlet, og min konklusjon i saken vil deretter bli gjort kjent, trolig i morgen, torsdag.

       Jeg forstår at representanten Kristiansen gjerne vil ha konklusjonen på det som sannsynligvis blir framført i morgen. Men departementet arbeider på spreng med saken i dag også, og konklusjonen vil altså ikke komme før tidspunktet er riktig.

       Karin Andersen (SV) : « Ved salget av Westamarin-anlegget ble det mellom SND, som selger, og Aker Maritime, som kjøper, inngått en intensjonsavtale 13. mai 1997. Utdrag av en klausul i avtalen lød: Denne avtalen kan av kjøper ensidig kanselleres dersom det fremmes krav, betinget eller ubetinget, eller reises tvist i forhold til tidligere ansatte i selskapet Westamarin.

       Er det etter statsrådens mening forenlig med SNDs rolle som offentlig organ å gå med på betingelser som reduserer de ansattes rettigheter? »

Statsråd Lars Sponheim : I den intensjonsavtalen mellom SND som selger og Aker Maritime som kjøper som ble undertegnet den 13. mai 1997, var det tatt med en klausul om at den aktuelle kjøper kunne kansellere kjøp dersom det ble fremmet krav eller reist tvist fra tidligere ansatte. Det var kjøper som insisterte på å få med dette punktet.

       Arbeidsmiljøloven sikrer de ansattes rettigheter uansett hvilken avtale som er inngått mellom SND og Aker Maritime. Klausulen i avtalen, som skulle gjelde fram til endelig overtakelse, var et ufravikelig krav fra kjøper, og skulle gi Aker Maritime anledning til å undersøke de juridiske forhold knyttet til avtalen grundigere. SND aksepterte følgelig å ta med denne klausulen. SND hadde i nesten ett år arbeidet for å få nye eiere til Westamarin. Aker Maritime var på dette tidspunkt eneste aktuelle kjøper.

       Da det er nær sammenheng mellom representanten Andersens spørsmål og de spørsmål som de ansatte søker rettslig belyst, er det ikke riktig av meg å gå nærmere inn på dette.

Karin Andersen (SV) : Jeg takker for svaret, men det var dessverre svært lite betryggende.

       Jeg oppfatter svaret slik at når en kjøper insisterer, er det tillatt for SND å akseptere, for det er ikke så farlig fordi det her foreligger et lovverk som uansett sikrer de ansatte. Det anser jeg som en forholdsvis løselig fortolkning av forpliktelser som jeg oppfatter at offentlige organer har et særlig ansvar for å ivareta.

       Slik jeg tolker statsrådens svar, er det i det også en viss antydning om at gjeldende rett faktisk er satt til side. Det er et spørsmål som skal avklares av rettsvesenet. Det er statsråden og jeg sikkert enige om. Men, som statsministeren sa her før i dag, er det ting som faktisk kan være juridisk tillatt, men som er etisk uforsvarlig. I forhold til SNDs rolle er det kanskje det spørsmålet som er det aller viktigste. Hvis det blir kjent at SND forholder seg uryddig og lar seg presse, er det ikke da slik at dette vil skape en ukultur?

Statsråd Lars Sponheim : Det er iallfall uomtvistelig slik at norsk lov gjelder både for statsinstitusjoner og for private. I den grad det er tvist om lovverket, skal dette prøves for rettsvesenet. I forbindelse med den stevning som jeg forstår de tidligere ansatte har tatt ut i oktober i år, vil en del av disse spørsmålene, og kanskje de sentrale spørsmålene, bli avklart og berørt av rettsvesenet. Det bør ikke sies noe fra denne talerstolen som vil kunne påvirke den siden av en viktig samfunnsbehandling.

       Når det gjelder det andre som lå i spørsmålet, nemlig hvordan en statsinstitusjon som SND kan agere i et rent forretningsmessig forhold som dette, er det klart at det alltid vil oppstå vanskelige gråsoner når statsinstitusjoner skal opptre som alminnelig forretningsdrivende, som de i praksis gjør når de skal selge et anlegg som de gjennom ulike omstendigheter har fått i hendene. Det er helt nødvendig for en statsinstitusjon i en sånn sammenheng å kunne agere som en alminnelig selger ellers som agerer i markedet.

Presidenten: Spørsmål 9 vil bli behandlet senere.

Spørsmål 10

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til vår ærede finansminister:

       « Utenlandske leger flykter fra sykehuset i Askim fordi de mener at praktiseringen av skattereglene i kommunen er strengere enn i andre kommuner. Dette kan bidra til å redusere behandlingskapasiteten.

       Hva kan statsråden bidra med som kan gi utenlandsk helsepersonell likebehandling i norske kommuner ved ligningskontorenes praktisering av regelverket? »

Statsråd Gudmund Restad : Jeg vil først si at det selvsagt er positivt at det arbeider utenlandske leger og annet helsepersonell ved våre sykehus.

       Det har versert presseoppslag en tid tilbake om denne saken. Østfold fylkesskattekontor sendte derfor ut en pressemelding den 20. november 1997. De skattespørsmål som har vært tatt opp, gjelder reglene om klassefradrag og beskatningen av diett- og reisefradrag for utenlandske leger. Etter det fylkesskattekontoret kjenner til, har ikke reglene blitt uriktig eller for strengt praktisert for inntektsåret 1996 i Østfold fylke. Det heter også i pressemeldingen at fylkesskattekontoret vil undersøke saken nærmere og sørge for at praktiseringen blir lik - om den ikke skulle være det.

       Jeg legger derfor til grunn at det ikke er behov for noe særskilt initiativ fra min side i forhold til denne saken.

       Generelt nedlegges det et betydelig arbeid fra sentralt hold, særlig i Skattedirektoratet, for å sikre en mest mulig ensartet og korrekt praktisering av skattereglene. Det skjer gjennom utarbeidelse av den årlige boken Lignings-ABC og gjennom Skattedirektoratets meldinger gjennom året. Det er grunnleggende at like tilfeller behandles likt etter reglene.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er riktig at Østfold fylkesskattekontor har gjort en undersøkelse i Østfold. Men vi har en veldig lang grense mot Sverige, og vi har mange fylker. Både sykehusdirektøren og legene har vært i kontakt med andre utenlandske leger og annet helsepersonell som jobber i andre fylker. De mener bestemt at de har hatt en avtale tidligere med ligningskontoret i Askim som har gjort at beskatningen bl.a når det gjelder refusjon av reiseutgifter, som statsråden var inne på, nå har blitt endret. Det har ligningskontoret sin fulle rett til å gjøre, men det har ikke blitt informert om det på forhånd.

       Når jeg skal gå til dette sykehuset og de ansatte der, kan jeg med hånden på hjertet nå si at det er likebehandling uavhengig av hvilket fylke utenlandsk helsepersonell jobber i i Norge?

Statsråd Gudmund Restad : Forutsetningen er i hvert fall at det skal være likebehandling - selvfølgelig skal det det.

       Som jeg nevnte i mitt svar, har ikke Østfold fylkesskattekontor avslørt at det er begått noen feil i Østfold for inntektsåret 1996. Hvis det er begått feil andre steder og det ikke er lik behandling der og i Østfold, er det muligens en for lempelig behandling andre steder. Hvorvidt Hedstrøm vil følge opp det, får bli opp til ham, men mitt poeng er at man må behandle alle likt og etter de regler som gjelder for beskatning.

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Det skal betales en avgift ved registrering i Fritids- og småbåtregisteret. Ifølge forskriftene skal alle endringer vedrørende båten, motoren eller f.eks endring av båthavn meldes registeret. Registeret ser ut til å bli meget omfattende, og det skal være selvfinansierende.

       Hvordan vil statsråden holde kostnadene nede slik at avgiften kan bli lavest mulig? »

       Et gebyr vil bare være aktuelt når en båt registreres første gang, og når den skifter eier.

       Som jeg vil komme tilbake til i svaret på neste spørsmål fra representanten Nakkim, vil det nye båtregisteret inneholde en rekke opplysninger om hver enkelt båt, som f.eks skrogfarge og motortype. Flere av disse opplysningene tas med for å lette bl.a politiets arbeid med å identifisere båter og båteiere i forbindelse med etterforskning av tyverier, skadeverk, kollisjoner og påkjørsler, oppsporing av eiere og ved leteaksjoner etter savnede. Det er viktig at registeret er så oppdatert som mulig med slike opplysninger. Derfor vil det være eierens plikt å melde fra til registeret ved endringer i slike forhold. Jeg viser imidlertid til at loven ikke hjemler innkreving av gebyr i slike tilfeller.

       Det har hele tiden vært forutsatt at størrelsen på et eventuelt gebyr skal stå i forhold til ressursinnsatsen ved driften av registeret. Finansdepartementet har ikke lagt opp til at det skal oppkreves slike gebyr i 1998. Dette kan bidra til at flere velger å registrere båten i det nye registeret så raskt som mulig. Hvorvidt gebyr skal innføres når registeret er i normal drift, vil bli vurdert senere.

       Driften av registeret vil skje i regi av Toll- og avgiftsdirektoratet. Både utgifter forbundet med registeret og størrelsen på et eventuelt gebyr vil bli vurdert i forbindelse med de årlige budsjettene for etaten. En gebyrinntekt vil bli ført på inntektssiden i etatens budsjett. Det er Finansdepartementets og etatens oppgave å påse at driften av registeret skjer så effektivt som mulig i forhold til målet som er trukket opp for registeret.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er riktig at det skal oppkreves et gebyr og ikke en avgift, men det er ikke alle som skiller så nøye mellom gebyrer og avgifter. Det er riktig at det også står i loven at registeret skal være selvfinansierende. Da loven ble behandlet, ble det antydet et gebyr på 200-250 kr. Det ble anslått den gangen at registeret ville komme til å koste ca 7,5 mill. kr. Nå har vi fått oppgitt at i et normalt år vil det være ca 10.000 båter som blir solgt, enten som nye eller som gamle. Det vil da tilsi at man enten vil få et langt høyere gebyr eller at det er 30.000 båter som må registreres hvis man skal holde seg innenfor 250 kr. Nå ser jeg det er anslått at registeret i drift vil koste ca 12 mill. kr, og hvis man legger til grunn det som er sagt i loven, at det skal være selvfinansierende, selv om det ikke kommer i 1998, vil jo gebyret bli ganske høyt. I henhold til forskriftene er det Toll- og avgiftsdirektoratet som skal innkreve dette gebyret.

Statsråd Gudmund Restad : Det er foreløpig ganske mange usikkerhetsmomenter omkring dette båtregisteret og avgiften ved å være registrert der. Man antar at det er ca 500.000 båter som skal inn i registeret, og at det vil være mellom 25.000 og 30.000 omregistreringer fra år til annet. Hvor mange nyregistreringer det kan bli tale om, har man ikke særlig grunnlag for å ha noen formening om. Jeg har sett i noen lokalaviser at det er antydet veldig høye gebyrbeløp. I Moss Avis var det antydet et gebyr i størrelsesorden 1.200-2.000 kr. Det er i hvert fall langt over det som vil bli aktuelt. Foreløpig antar vi at det vil bli snakk om ca 40.000 transaksjoner i året, og at den årlige kostnaden vil bli omkring 10 mill. kr. Det nærmeste tallet jeg kan komme til foreløpig, er derfor det samme som Nakkim nevnte, omkring 250 kr. Men det må vi komme tilbake til i de årlige budsjettene, når vi vet mer om kostnader og omfang.

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Alle fritids- og småbåteiere får i disse dager tilsendt et skjema fra Toll- og avgiftsdirektoratet for innhenting av opplysninger til det nye registeret. Opplysningene som innhentes, er meget detaljerte og vanskelig å gi og virker unødvendige, selv oppblåsbare båter skal registreres.

       Vil statsråden medvirke til at kravet om opplysninger blir redusert til det helt nødvendige, og at det kun skal omfatte båter av en viss størrelse? »

Statsråd Gudmund Restad : Toll- og avgiftsdirektoratet har av Stortinget fått i oppgave å etablere et sentralt fritids- og småbåtregister som skal settes i drift fra årsskiftet. Registeret skal erstatte dagens manuelle båtregistre som føres av politiet lokalt. Grunnlaget for opprettelsen av registeret er lov om registrering av fritids- og småbåter som Stortinget vedtok i 1994.

       Loven angir hvilke båter som er registreringspliktige. Utgangspunktet er at alle båter med motor skal registreres. Denne plikten gjelder for øvrig allerede i dag. Det nye i forhold til registreringsplikt er at også seilbåter fra og med 4,5 meter uten motor skal registreres.

       Representanten Nakkim viser til at selv oppblåsbare båter skal registreres. Jeg vil vise til at også slike båter bl.a kan bli utsatt for kriminelle handlinger - som tyveri - forårsake skade på andre, bli meldt savnet osv. Gummibåter finnes i mange modeller og størrelser, og er i de fleste tilfellene dimensjonert og godkjent for montering av motor, enkelte til dels svært hurtiggående. Et unntak for disse båtene synes ikke å være fornuftig.

       Det følger av loven at registeret skal inneholde opplysninger om eier, båten, motoren og andre opplysninger etter departementets nærmere bestemmelser.

       Registeret skal ivareta en rekke formål som også er nærmere angitt i loven. Dette gjelder trafikksikkerhetsformål til sjøs, forskning og samfunnsplanlegging, ivaretakelse av miljøvernhensyn, beredskapsformål, innkreving av skatt, avgift, toll og gebyrer i tilknytning til båter og båtmotorer, forsikringsformål, politietterforskning, forbruksundersøkelser og informasjon. Dette krever at det blir innhentet en rekke opplysninger om den enkelte båten.

       Til slutt vil jeg understreke at det nå er viktig for departementet å få etablert et godt sentralt båtregister i samsvar med Stortingets vedtak. Jeg er selvsagt også opptatt av at registeret ikke skal påføre båteierne unødige plikter.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg takker finansministeren for svaret.

       Jeg synes ikke det var noe godt svar, for her pålegges det å registrere selv den minste båt, selv om man bare har en liten påhengsmotor. Det fremgår også av forslaget til forskrifter som er sendt ut, at dette skal gjelde enhver flytende innretning som kan påsettes motor. Det skal også gjelde om man bare kan påsette motor en gang imellom. Det vil si at man får en veldig omfattende registrering, pluss at man ber om ganske mange opplysninger som det er ganske uforståelig at man ber om å få oppgitt, f.eks båtens egenvekt med motor, som skal oppgis innenfor nærmeste 10 kg. Man ber også om å få båtens lengde inntil nærmeste to desimaler. Hvis man ser på hvordan byråkratiet har foreslått at man skal beregne båtens lengde, burde man kanskje tilkalle noen med sivilingeniørutdanning.

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Gudmund Restad : Det som er departementets og direktoratets oppgave, er nå å innføre et båtregister, slik det er vedtatt i Stortinget. Det meste av det som Kjellaug Nakkim nevnte, er det Stortinget som har bestemt. Når det gjelder størrelsen på båter osv. er det Stortinget som har bestemt at sånn skal det være. Da er det jo umulig for departementet å ha en annen oppfatning av det. Jeg ser at noe av det Nakkim tok opp, som f.eks båtvekten med en nøyaktighet innenfor 10 kg, kan bli vanskelig å oppfylle, men jeg tviler på om det vil bli noen sterke reaksjoner om man skulle bomme med et par kilo, for å si det på den måten.

       Båtens lengde kan jeg derimot ikke skjønne det skal være noe stort problem å måle. Det finnes målebånd, så det går helt sikkert greit.

       Dag Terje Andersen (A) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Pendlere med nattopphold utenfor hjemmet får ikke skattemessige fradrag for udokumenterte utgifter når bedriften avlønner kokker og/eller rengjøringspersonell. Dette selv om arbeidstagerne betaler husleie for å bo i brakkene.

       Finner finansministeren at dette er en riktig ordning, eller ser han muligheter til innenfor eksisterende bestemmelser å fjerne denne ordningen? »

Statsråd Gudmund Restad : Siden vi nå har hatt et presidentskifte, vil jeg nevne at jeg altså har lagt meg på den praksisen i dag at jeg, fordi det er veldig mange spørsmål, vil forsøke å spare en del oppfølgingsspørsmål og derfor har laget hovedsvaret noe langt. Jeg beklager hvis det går utover den tilmålte tid.

       Spørsmålet gjelder to ulike utgiftsposter - utgifter til kost og utgifter til losji - for skattytere som har merutgifter ved arbeidsopphold utenfor hjemmet.

       Skattyter som på grunn av sitt arbeid må bo utenfor hjemmet, kan alltid kreve fradrag for faktiske utgifter både til kost og losji. Fradragene forutsetter at skattyter på oppfordring kan legge fram kvittering eller bilag for utgiftene.

       Når det gjelder fradrag for losji, gis det kun fradrag når utgiftene kan dokumenteres. Dette gjelder uansett om arbeidsgiver dekker utgifter til rengjøringspersonell eller ikke. Kravet til dokumentasjon er uavhengig av arbeidsgivers subsidiering. Et unntak finnes for dem som bor i campingvogn eller brakke som de eier selv. Disse gis fradrag etter en sats på 40 kr pr. døgn.

       For kost er det fastsatt døgnsatser. Når skattyter ikke dokumenterer utgiftene til kost, kan han som hovedregel kreve fradrag for merutgiftene til kost etter sats. Skattyter må likevel kunne sannsynliggjøre utgiftene for å kunne kreve fradrag etter sats. Kravet til sannsynliggjøring innebærer at skattyter på forespørsel må framlegge en relativt detaljert oppstilling over hvordan han har innrettet seg under oppholdet utenfor hjemmet.

       Det er en forutsetning for å kreve fradrag etter sats at skattyter har betalt de faktiske utgiftene selv. Satsene kan ikke brukes dersom arbeidsgiver helt eller delvis dekker utgiftene med annet enn kontantgodtgjørelse - dvs. subsidiering fra arbeidsgivers side. I slike tilfeller innrømmes skattyter bare fradrag for faktiske utgifter, og fradraget settes til det skattyter faktisk har betalt. Det betyr at skattyter ikke kan kreve fradrag etter sats dersom arbeidsgiver holder kokkelag.

       Etter mitt syn er det ikke urimelig at skattyter som subsidieres med kokkelag, ikke kan kreve fradrag etter sats. Satsene det kan kreves fradrag etter, er fastsatt ut fra at det ikke foreligger noen subsidiering fra arbeidsgivers side. Når arbeidsgiver holder kantine og kokker, vil dette påvirke prisen arbeidstakeren må betale for kosten. Sammenlignet med en arbeidstaker som ikke er subsidiert av arbeidsgiver på samme måte, vil dette være en fordel. Skulle både den skattyter som blir subsidiert og den som ikke blir det, kunne kreve fradrag etter samme sats, vil dette innebære en forskjellsbehandling av de to skattyterne. Det forhold at arbeidstakeren betaler husleie for losjiet hos arbeidsgiveren, er ikke egnet til å påvirke løsningen for kosten under arbeidsoppholdet.

Dag Terje Andersen (A) : Jeg takker for svaret, men jeg er noe usikker på hva svaret var. Det var et grundig svar, og det var sikkert et formelt korrekt svar. Men spørsmålet mitt til finansministeren var om han vurderer det som rimelig at ordningen praktiseres på en sånn måte at de som betaler husleie, ikke kan få fradrag for udokumenterte utgifter.

       Når jeg sier det på den måten, er det fordi én ting er om apparatet i Finansdepartementet kan finne de juridisk korrekte formuleringene som viser at det er dekning for en ganske firkantet praksis, en annen ting er om vi politisk vurderer en sånn firkantet praktisering som fornuftig - ikke minst apropos den diskusjonen som er reist om forståelse og respekt for skattevesenet - i forhold til det vi alle bør ha som et mål, at skattereglene skal være forståelige og praktiseres på en måte som gjør at vi får grunn til å betale skatten med glede. Jeg spør finansministeren om han oppfatter at denne praktiseringen er i tråd med en slik målsetting. Jeg syns praktiseringen er for firkantet.

Statsråd Gudmund Restad : Når det gjelder skattereglene, er hovedregelen at man har krav på fradrag for utgifter til inntekts ervervelse, som det heter. Derfor må det være en riktig regel at man får fradrag for de utgiftene man faktisk har. Og hvis det er slik at man betaler husleie, er det vel uproblematisk å dokumentere hva disse utgiftene består i. Da har man selvfølgelig krav på fradrag for det som er betalt.

       Jeg nevnte i mitt hovedsvar at når det gjelder losji, er det bare ett unntak fra regelen, nemlig i tilfeller hvor vedkommende bor i campingvogn eller brakke som vedkommende selv eier. Da er det altså anledning til å få fradrag etter en sats som for tiden er 40 kr pr. døgn.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Fylkesskattesjefen i Hedmark har, til dels med metoder som har skapt sterke reaksjoner blant bøndene, hevet skattegrunnlaget for våningshus meget kraftig. Nå viser det seg i tillegg at kommunene vurderer reglene forskjellig. I Alvdal reduserer for eksempel ligningsnemnden satsene med 20 %. Dette fører til at fylkesskattesjefen truer med klage til overligningsnemnden og eventuelt rettssak.

       Hva vil statsråden gjøre for å stoppe denne urettferdige beskatningen og for å innføre lik behandling fylker og kommuner imellom? »

Statsråd Gudmund Restad : Jeg vil benytte samme modell for dette spørsmålet. Jeg tror at det vil være unødvendig med et oppfølgingsspørsmål, men det får spørreren vurdere.

       Skattepliktig fordel ved egen bruk av våningshus i jordbruket skal i prinsippet fastsettes til brutto markedsverdi. Bonden har fradragsrett for faktiske utgifter til vedlikehold, forsikring m.v. For våningshus er det likevel en del hensyn som tilsier at anslått brutto leieverdi fastsettes noe lavere enn markedsverdi, bl.a det lave skattenivået for prosentlignede boliger.

       Det er de lokale ligningsmyndighetene som fastsetter beregnet leieverdi for våningshus på gårdsbruk. Lokale fastsettinger vil nødvendigvis medføre visse variasjoner i takstnivået, selv om sentrale myndigheter gir generelle retningslinjer for takseringen. Innenfor rimelige grenser må visse variasjoner i takstnivået aksepteres.

       Det er imidlertid behov for en generell reform av rutinene for å fastsette brutto leieverdi av våningshus på gårdsbruk. De nivåforskjellene som foreligger i ulike distrikter i dag, er ikke akseptable på sikt. Det er behov for en omtaksering av alle boliger, herunder våningshus på gårdsbruk, etter helt ensartede kriterier. Det er derfor lagt opp til at det nye systemet for taksering av bolig- og fritidseiendommer, som finanskomiteen har skissert i innstillingen til regjeringen Harlem Brundtlands boligtakseringsmelding, også skal omfatte våningshus på gårdsbruk. Etter det nye systemet skal brutto leieverdi fastsettes til en gitt prosent av det nye takstgrunnlaget. Fra denne beregnede bruttofordelen trekkes vedlikeholdskostnader, forsikringspremie og avgifter som i dag. Eventuelt kan det her tenkes en generell overgang til netto prosentligning også for våningshusene. Reformen vil sikre en helt annen likebehandling enn det er mulig å oppnå innenfor dagens system med lokale fastsettinger.

       Fram til et nytt reformert takstgrunnlag foreligger, må vi leve med visse forskjeller ved beskatning av våningshus på gårdsbruk, på samme måte som for andre boligeiendommer. Det er imidlertid viktig å sikre at utslagene av slike forskjeller begrenses gjennom et fortsatt moderat takstnivå. De allerede foretatte verdsettinger for tidligere inntektsår kan jeg ikke gripe inn i, men jeg har i dag sendt brev til Skattedirektoratet hvor jeg ber om at det blir gitt retningslinjer om at det fra og med inntektsåret 1997 ikke skal pålegges særskilte økninger i antatt leieverdi for våningshus i jordbruket. Som kjent skal boligverdier m.v. økes generelt med 5 % for inntektsåret 1998, og dette generelle tiltaket vil også måtte slå ut for jordbruket. 5 % oppjustering av nettoverdi ved prosentligning kan innebære en noe mindre prosentvis oppjustering av brutto leieverdi i jordbruket. Målet må være at det er den typiske differanse mellom bruttoverdi og fradragsnivå som øker med 5 %

Bjørn Hernæs (H) : Takk for svaret, men her var det ikke spesielt mye å glede seg over for norske bønder.

       I Hedmark er ligningsverdien økt både to og tre ganger. Det følger av statsrådens svar at de som har fått disse påslagene, fortsatt skal ha dem. De som ikke har fått dem, skal bare få 5 % økning. Dette er ikke rimelige grenser fylkene imellom etter min oppfatning. Men verre er det at Senterpartiets påtroppende generalsekretær Lundteigen i Hamar Arbeiderblad 3. desember sier:

       « - Nå har vi fått ei ny regjering og en ny finansminister. Da må vi også få en ny politikk ».

       Så henviser han til det nye takseringssystemet, som også statsråden nå gjorde. Og det gjør ikke situasjonen særlig lysere, for i debatten om boligbeskatning sa samme Lundteigen:

       « Partiene Kristelig Folkeparti og Venstre har satt seg sjøl på sidelinjen i diskusjonen om boligtaksering. »

       Videre henviser han til flertallsbeslutningen om at det er de største boligene som skal få den største beskatningen. Våningshus på gårder er ofte store, men det betyr ikke at det ikke er betydelige kostnader forbundet med disse boligene, og at det føles svært urettferdig at de skal få den største skattebelastningen.

Statsråd Gudmund Restad : Det ble altså behov for et oppfølgingsspørsmål allikevel, men det må skyldes at jeg leste veldig fort fordi jeg visste at jeg hadde et langt svar, selv om jeg giret ned tempoet akkurat da jeg skulle meddele Hernæs det som jeg trodde var viktigst og tilfredsstillende for ham.

       Jeg sa altså at jeg i dag har sendt et brev til Skattedirektoratet hvor jeg ber dem instruere alle fylkesskattesjefer, herunder selvfølgelig fylkesskattesjefen i Hedmark, om at det ikke skal skje noen ytterligere økning av bruttoverdien på våningshus i forhold til det som gjaldt for inntektsåret 1996. Altså: Fra og med inntektsåret 1997 skal det ikke skje noen slik økning, slik jeg forstår det har vært på gang i Hedmark. Den eneste økningen som skal skje, er den generelle økningen på 5 % som gjelder alle eiendommer, selvsagt også våningshus på gårdsbruk. Så jeg tror Hernæs må ha gått glipp av hovedpoenget i svaret mitt, for det er en ny regjering og en ny politikk, som Lundteigen har henvist til.

Presidenten: Spørsmål 15 er flyttet og skal besvares foran spørsmål 56.

Spørsmål 16

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra Olaf Gjedrem til kommunal- og arbeidsministeren, vil bli besvart av planleggingsministeren som rette vedkommende.

       Olaf Gjedrem (KrF) : Eg vil stilla fylgjande spørsmål til planleggings- og administrasjonsministeren:

       « Vil statsråden ta initiativ til at det ved bygging av offentlege bygg vert lagt til rette for bruk av fjernvarme gjennom vannborne system? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : I håp om ikke å la forvirringen råde enda mer: Jeg er arbeids- og administrasjonsminister.

       Til representantens spørsmål: I områder hvor det allerede er installert fjernvarme, kan alle utbyggere med hjemmel i plan- og bygningsloven pålegges tilknytning og derigjennom installasjon av vannbårne varmesystemer.

       I områder hvor det i dag ikke finnes fjernvarmesystemer, er det imidlertid mer komplisert å skulle pålegge offentlige byggherrer å legge til rette for slik tilknytning en gang i framtiden. I så fall må det samme kravet etter mitt skjønn stilles overfor private utbyggere som leier ut lokaler til staten. Ellers vil en statlig virksomhet enkelt kunne omgå et eventuelt pålegg gjennom å leie seg inn hos private utleiere.

       Jeg viser her til det statlige husleiesystem og St.prp.nr.63 (1990-1991) der prinsippet om at ethvert departement eller enhver statlig virksomhet står fritt til å oppta forhandlinger om leieforhold med enhver aktuell utleier, er fastslått. Dette gjelder så lenge man dekker den aktuelle leien innenfor sine eksisterende økonomiske rammer.

       Når det gjelder Statsbygg, som sorterer under mitt ansvarsområde, er situasjonen den at man i den senere tid har installert vannbårne systemer i hele 90 % av de bygningsarealer som er oppført. Dette er langt over gjennomsnittet for yrkesbygg i Norge. Jeg ser derfor ikke behov for et særskilt initiativ overfor Statsbygg i denne sammenheng. De er på god vei!

       For øvrige offentlige bygg er det altså plan- og bygningslovens bestemmelser som må gjøres gjeldende. Det vil da være den enkelte kommune som gjennom fastsetting av egne vedtekter stiller krav om tilknytning til fjernvarmesystemer der disse eksisterer. Slik vedtekt er for øvrig gyldig uten departementets stadfesting. Dette følger av plan- og bygningsloven § 66a.

       På bakgrunn av at elektrisk energi er ei høgverdig form for energi og bør reserverast til spesielle sektorar, vil eg i tilleggsspørsmålet høyra om statsråden vil vera innstilt på å vurdera om det er aktuelt å påleggja bruk av oppvarming basert på vann i alle nye bygg - i fyrste omgang offentlege, men kanskje på sikt òg private. Eg trur me har behov for eit slikt fleksibelt møte med framtida, då me vil ha bruk for nye energiformer. At bygg har ein slik fleksibilitet, ser eg på som ein vesentleg føresetnad for å kunna ta i bruk eit større spekter av energikjelder.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg er i tvil om i hvilken grad jeg kan instruere noen til å oppfylle det ønsket som representanten framsatte. Det er mulig at man via Kommunaldepartementet kan gi noen kraftige føringer på en slik utvikling. Det må jeg da overlate til kommunalministeren.

       Når det gjelder det området hvor jeg har ansvar, nemlig Statsbygg, vil jeg håpe at Statsbyggs praktisering og framtidsrettede innretning på dette området kan være gode eksempler rundt omkring i Norges land når det gjelder å legge til rette for denne type vannbåren oppvarming, som gir mulighet for fleksible og alternative varmekilder.

       Siv Jensen (Frp) : « Hvilken holdning har Regjeringen til Oslo kommunes søknad om å innføre en mildere husleieregulering i Oslo ved å overføre husleiereguleringer for boliggårder bygget før krigen fra kap. II til kap. III i husleiereguleringsloven, og til den foreliggende ansøkning fra Huseiernes Landsforbund om et øyeblikkelig tillegg på 20 % til de nåværende husleiene? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Representantens spørsmål er todelt. Når det gjelder spørsmålet om vurdering av en mildere leieregulering for førkrigsboliger i kommunen, kan jeg opplyse at departementet har avslått flere tidligere søknader fra Oslo kommune om unntak fra husleiereguleringsloven, sist sommeren 1996. Departementet mottok i april i år en anmodning om at departementet igjen skulle se på muligheten for å unnta Oslo fra husleiereguleringslovens kap. II og alternativt mulighet til å gi kommunen forhåndstilsagn om overføring av byfornyede eiendommer fra lovens kap. II til kap. III. Bakgrunnen for søknaden nå er et vedtak i Oslo bystyre om å stimulere til frivillig privat byfornyelse under forutsetning av at gårdeier kan kompensere sine utgifter i leien.

       Departementet har ikke kompetanse til å gi forhåndstilsagn om overføring av byfornyede eiendommer fra kap. II til kap. III. Oslo kommune er informert om dette i brev av 2. juli i år. Når det gjelder spørsmålet om unntak fra det stedlige virkeområdet for husleiereguleringslovens kap. II, samrår Planleggings- og samordningsdepartementet seg med Kommunaldepartementet, og Oslo kommune vil få svar på sitt spørsmål i løpet av inneværende uke.

       Når det gjelder spørsmålet om et tillegg på 20 % i de nåværende husleiene, kan jeg opplyse at departementet den 12. november i år meddelte at vi ikke vil vedta noen alminnelig forhøyelse av lovlig leie for husleieregulerte førkrigsboliger i Oslo og Trondheim. Det var i forbindelse med høring av Konkurransetilsynets innstilling til departementet i denne saken at Huseiernes Landsforbund bad om en leieøkning på 20 %. Departementets avgjørelse er tatt ut fra oversikter over kostnadsutviklingen for de mest vanlige drifts- og vedlikeholdsutgiftene i de regulerte førkrigsboligene. Det lave rentenivået er en av flere medvirkende faktorer til at det ikke gis tillatelse til leieøkninger.

Siv Jensen (Frp) : Jeg antar ut fra planleggingsministeren svar at det svaret som Oslo kommune vil få, er negativt. Vi er klar over at Oslo kommune har fått avslag fra departementet flere ganger, men jeg vil da påpeke at vi har fått et regjeringsskifte.

       Oppfølgingsspørsmålet til statsråden blir: Når man har fått avslått flere søknader og man i tillegg fra sentrumspartiene har flagget det kommunale selvstyre så høyt, spiller det da ingen rolle for Regjeringen at et flertall i Oslo bystyre ber om dette? Jeg vil også bare minne om at 50.000 utleieboliger er gått tapt i Oslo siden krigen som følge av husleiereguleringen. Er ikke dette et element som man bør ta med i betraktningen når man vurderer denne søknaden fra Oslo kommune?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Når det gjelder svaret til Oslo kommune, foretrekker jeg å gi det direkte til Oslo kommune og ikke kommentere konklusjonen til representanten Jensen her nå.

       Den husleiereguleringsloven som gjelder for boliger bygd før krigen, er en lov som nå gjelder for Oslo og Trondheim, og som jeg oppfatter at representanten mener virker begrensende i forhold til byfornyelse av disse områdene. Det finnes mulighet for fornyelse også innenfor disse områdene i dag hvis man legger fram planer som etter Husleienemndas vurdering skulle kunne gi økning i leien.

       Ellers er nå den resterende boligmasse som omfattes av kap. II i husleiereguleringsloven, svært liten, og det er naturlig å se på dette i sammenheng med den nye husleieloven som vi har ventet på en stund, og som kommer til behandling i løpet av 1998.

       Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til planleggingsministeren:

       « I oktober 1997 besluttet daværende kommunal- og arbeidsminister Kjell Opseth at en med øyeblikkelig virkning skulle tilbake til ordningen fra før 1. januar 1997 når det gjelder beregning av dagpenger for arbeidere i fiskeriforedlingsbedrifter. Pr. dags dato er dette ikke gjennomført.

       Vil statsråden nå sørge for at dette vedtaket blir effektuert? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : For å spare tid nå kunne jeg svart ja, det er effektuert.

       Jeg er blitt underrettet om at Arbeidsdirektoratet i brev til fylkesarbeidskontorene av 12. desember 1997 har bedt arbeidskontorene om at gjennomsnittsberegning av vanlig arbeidstid for ansatte i fiskeforedlingsindustrien, unntatt bedrifter som produserer fiskeolje, skal følge den praksis som var gjeldende før 1. januar 1997.

       Praksisendringen vil få tilbakevirkende kraft fra 1. oktober 1997. I saker som er innvilget etter 1. oktober 1997, vil således vanlig arbeid bli etterberegnet.

Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg takker for svaret. Det jeg ønsket å høre, var at dette nå var på gang, men det er jo for så vidt beklagelig at det har tatt så lang tid.

       Jeg vil også få lov til å peke på at det som gjør at det er nødvendig å foreta denne tilbakegangen til gammel praksis, er at med beregnet arbeidstid ut fra gjennomsnittet de siste 52 ukene, som var den nye ordningen, ville mange arbeidere innenfor fiskeindustrien, som er spesiell på grunn av vær og vind og sesong, komme ned i et veldig lavt timetall, og hvis en arbeider mer enn 60 % av det timetallet, vil en ikke ha rett til dagpenger. Da vil en få et dilemma - lønner det seg å arbeide eller lønner det seg ikke å arbeide? Det er et problem både for arbeidsgiver og arbeidstaker, og det ville ha brutt med en arbeidslinje som var viktig for regjeringen Jagland.

       Jeg er tilfreds med det svaret jeg fikk nå. Jeg håper at dette nå vil komme raskt i orden, og da også med tilbakevirkende kraft - det var godt å høre det.

Spørsmål 19

       Harald Tom Nesvik (Frp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « I Dagsavisen Arbeiderbladet kan man 12. desember 1997 lese at Sørum kommune har brukt midler som er øremerket psykiatrien til å « bli kvitt » en kommunalt ansatt. Når øremerkede midler til dette viktige formålet blir misbrukt, må man stille spørsmål om kommunen er i stand til å ivareta sine oppgaver på en forsvarlig måte.

       Hva vil kommunalministeren foreta seg overfor Sørum kommune for å hindre at denne typen misbruk av øremerkede midler gjentar seg? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det ble i 1996 overført 68,7 milliarder kr fra staten til kommuneforvaltningen. Av dette gjelder 42,7 milliarder rammeoverføringer, mens 26 milliarder er øremerkede tilskudd. Tilskudd til særskilte formål, eller « øremerkede tilskudd » utgjør altså bare 15 % av kommunesektorens samlede inntekter.

       « Økonomireglementet for Staten » ble fastsatt ved kgl. res. 26. januar 1996 og trådte i kraft 10. januar 1997. Reglementet stiller krav om styring med at statlige midler blir brukt i tråd med Stortingets vedtak. Jeg viser til økonomireglementets § 3.2, der den instans som fordeler tilskuddet er pålagt å gjennomføre kontroll tilpasset den enkelte tilskuddsordning. Det er derfor det enkelte departement hvor tilskuddet er bevilget, som vil ha ansvaret for forvaltningen av tilskuddsordningen.

       Kommunaldepartementet driver ikke noen regelmessig kontroll med at øremerkede tilskudd, som ikke er bevilget under Kommunaldepartementets budsjett, blir brukt i tråd med forutsetningene.

       Representanten Nesvik viste til bruk av øremerkede tilskudd til psykiatri i kommunene. Slike tilskudd blir altså bevilget over Sosial- og helsedepartementet. Dette departementet har derfor ansvar for at nødvendige kontrolltiltak, i tråd med kravene i økonomireglementet, blir iverksatt.

       Et forhold som vanskeliggjør kontroll med øremerkede tilskudd generelt, er at de fleste tiltak i kommunene er samfinansiert av skatteinntekter, rammetilskudd, brukerbetaling og øremerkede tilskudd. Jeg ser det derfor som mindre interessant å følge øremerkede tilskudd krone for krone, da kommunene på de fleste tiltak bruker mer penger enn de mottar som øremerkede overføringer fra staten. Å sammenligne hvor mye tjenester som blir produsert i kommunene i forhold til de ressurser som blir satt inn, er etter mitt syn langt viktigere. Derfor legger Kommunaldepartementet stor vekt på å bedre informasjonen om kommunal økonomi og tjenesteproduksjon gjennom å utvikle generelle rapporteringsordninger. Jeg viser i den forbindelse til det pågående utviklingsprosjektet for kommune-stat-rapportering (KOSTRA), hvor målet er å gi bedre og mer sammenlignbar informasjon om økonomi og tjenesteproduksjon i kommunene.

       La meg til slutt få presisere at når det gjelder spørsmålet som representanten tar opp, har Sosial- og helsedepartementet den 15. desember 1997 tilskrevet fylkeslegen i Akershus og bedt om at fylkeslegen undersøker nærmere de forhold i Sørum kommune som er beskrevet i Dagsavisen Arbeiderbladet den 12. desember. Og inntil denne undersøkelsen er foretatt, finner jeg det vanskelig å kommentere enkeltsaken nærmere.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg må si meg direkte misfornøyd med det svaret som kom. Statsråden sier at man ikke føler det så viktig å følge opp hva øremerkede midler går til. Da er vel egentlig intensjonen med øremerkede midler borte. Kommunen som det blir vist til her, har brukt 716.000 av 773.000 kr av øremerkede midler til noe helt annet enn det som var intensjonen, og det føler jeg at det må gjøres noe med.

       Jeg har et oppfølgingsspørsmål til statsråden: Hva vil man gjøre nå for å få et bedre samarbeid mellom departementene slik at man unngår at den ene bevilger og den andre skal følge opp - og dette da helt tydelig ikke blir gjort?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg tror jeg må presisere en gang til det jeg svarte, at ifølge økonomireglementets § 3.2 er det den instans som fordeler tilskuddet, som er pålagt å gjennomføre kontroll. Det vil si at det er de departementene som bevilger de øremerkede tilskuddene, som er pålagt å følge opp med kontroll. Det har vi ingen planer om å endre på.

       Det er altså ikke slik at det er en instans som bevilger, og en annen som skal føre kontrollen, slik representanten sa.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 9.

Spørsmål 9

       Presidenten: Dette spørsmål, fra representanten Mimmi Bæivi til fiskeriministeren, blir besvart av justisministeren som rette vedkommende.

Mimmi Bæivi (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål:

       « Fiskeindustrien i Finnmark sliter med å skaffe seg stabil arbeidskraft. I flere fiskeindustribedrifter er opptil 50 % av arbeidstakerne utlendinger. Tamiler, svensker og finner utgjør de største gruppene. Dette har vist seg å ikke være stabil arbeidskraft. I Nordvest-Russland går tusenvis uten arbeid, arbeidstakere som har både erfaring og kunnskaper om fiskerinæringa i de nordlige områdene. Saken er tatt opp av mange instanser i Finnmark.

       Hva vil fiskeriministeren gjøre i denne saka? »

Presidenten: Utlendingers adgang til opphold og arbeid i Norge er regulert i lov av 24. juni 1988 nr. 64, utlendingsloven, med tilhørende forskrift som trådte i kraft den 1. januar 1991. Bestemmelser som innebærer at det ikke er fri arbeidsinnvandring til Norge, ble innført da innvandringsstoppen trådte i kraft 1. februar 1975, og er videreført i forskriften til utlendingsloven. Det er bred politisk enighet om de innvandringspolitiske retningslinjene som ligger til grunn for bestemmelsene om arbeidsinnvandring.

       Regelverket inneholder en del særlige bestemmelser for nordiske borgere, utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, diplomater m.v. For øvrig gjelder reglene uavhengig av søkernes nasjonalitet, likevel slik at forskriften inneholder noen særregler for « søkere fra regioner fastsatt av Justisdepartementet i samråd med Utenriksdepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet ».

       Regioner fastsatt av Justisdepartementet i samråd med UD og Kommunal- og Arbeidsdepartementet, som nevnt ovenfor, omfatter for tiden Barentsregionen og de baltiske land. Særreglene går i korthet ut på at det kan gis særskilte retningslinjer i favør av personer fra disse områdene. Formålet med særreglene er at norske myndigheter ønsker å bistå denne regionen i oppbygging av kompetanse m.v. I praksis innebærer særreglene at enkelte tillatelser gis for lengre tid enn normalt, og at søkere fra disse regionene får anledning til - i større grad enn andre - å endre grunnlaget for tillatelsen. For eksempel kan det gjøres unntak fra bestemmelsen om at de må ha vært ute av Norge i fem år for å kunne gå fra en utdanningstillatelse til en begrenset arbeidstillatelse.

       Russere som måtte ønske arbeid i Norge, må søke og få innvilget tillatelse før innreise. De må søke på grunnlag av en av bestemmelsene i utlendingsforskriften og fylle de innvandringsregulerende vilkårene i §§ 3-5.

       Disse vilkårene åpner for arbeidsinnvandring bl.a når søkerne er fagutdannet på høyere nivå, spesialist, professor, forsker, stipendiat, medarbeider i en ideell eller humanitær organisasjon, nødvendig medarbeider for gjennomføring av kontrakter eller utvikling av norsk næringsliv, som praktikanter m.v.

       I tillegg har utlendinger muligheten for i inntil tre måneder, i perioden 15. mai til 31. oktober, å arbeide innenfor typisk sesongregulert virksomhet eller i forbindelse med ordinær ferieavvikling.

       Hvilke andre arbeidsmarkedstiltak som kan være aktuelle, kan jeg naturligvis ikke gå inn på, da det ligger utenfor Justisdepartementets arbeidsområde.

Spørsmål 20

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til vår ærede justisminister:

       « Østfold flommer over av narkotika. Det settes rekorder i antallet pågripelser og beslag over hele narkotikaspekteret. Fylket er blitt et attraktivt marked de siste årene, og narkotikamiljøene er i ferd med å få samme velorganiserte og harde struktur som i en del regioner i andre europeiske land.

       Hvilke planer har statsråden for å demme opp mot akselererende narkotikakriminalitet? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Antallet narkotikasaker i Østfold har økt også i inneværende år. Årsaken til økningen i antallet narkotikabeslag og beslaglagt mengde narkotika skyldes flere faktorer.

       Politiet i Østfold har i 1997 prioritert narkotikabekjempelse. Samarbeidet i den såkalte Østfoldgruppa, hvor politidistriktene Halden, Fredrikstad, Sarpsborg og Moss inngår, har gjennom årenes løp vist seg meget verdifullt. Justisdepartementet gav i år - som i 1996 - ekstraordinære midler til drift av gruppen. Som et resultat av den ekstraordinære innsatsen ble det tidligere i år aksjonert mot en rekke misbrukermiljøer i Østfold. Det førte til betydelige beslag av flere typer narkotika. Aksjonene gav også politiet verdifull informasjon og erfaringer som er benyttet til videre innsats mot problemet.

       Det må i den forbindelse nevnes at majoriteten av de personer som er pågrepet av politiet i narkotikasaker i Østfold, er norske statsborgere. Det er ikke noe som indikerer at organiserte kriminelle fra andre europeiske land er involvert i den narkotikaomsetning som foregår i Østfold.

       Det er ikke sannsynliggjort at Østfold er spesielt utsatt for narkotikaproblemer i forhold til andre fylker. Det som umiddelbart er sikkert, er at det er store narkotikaproblemer i fylket. Mesteparten av den narkotikaen som når markedet i Østfold, kommer imidlertid via Osloregionen.

       Det smugles narkotika gjennom Sverige til Norge, beregnet på andre deler av landet. En stor del av denne trafikken passerer grensen i Halden-området. Tollvesenet har følgelig gjort vesentlige narkotikabeslag her i løpet av året.

       Politiet bruker betydelige ressurser for å avdekke narkotikakriminaliteten. Økt bruk av ressurser vil som regel kunne føre til flere beslag når det er narkotika i markedet. Antallet beslag behøver med andre ord ikke bety at det er mer narkotika i markedet enn tidligere, men at innsatsen for å avdekke problemet er styrket. Det er viktig at politidistriktene fortsetter sin innsats, slik at narkotikamisbruket i fylket kan bli redusert.

       Oslo politidistrikt har det operative bistandsansvar i narkotikasaker, supplert med formidling av etterretningsinformasjon og annen bistand fra Kriminalpolitisentralen. Samarbeidet med Oslo politidistrikt inngår som et viktig ledd i narkotikabekjempelsen i Østfold. Politisamarbeidet over grensen har også vist seg å være svært nyttig.

       Narkotikabekjempelse er et politisk prioritert satsingsområde for Regjeringen. Jeg er derfor opptatt av at man ved politidistriktene i Østfold, som i andre politidistrikter, skal ha en så god polititjeneste som mulig, og at man skal være i stand til å møte de problemene som oppstår. Jeg vil her særlig understreke viktigheten av å satse på et desentralisert politi med stor lokalkunnskap og god kontakt med lokalbefolkningen. Dette er den beste plattform for forebygging av narkotikamisbruk, og for å fange opp sider der narkotikakriminalitet er under utvikling.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg syns det var noe forunderlig når hun påstod at det ikke var noe belegg for å si at mengden av narkotika er økende.

       Hvis man snakker med tjenestemenn rundt i Østfold, sier de aller fleste at tilgangen på narkotika er større, og at brukerantallet er større. Ut fra en logisk betraktning må jo da mengden av narkotika være høyere i dag enn noen gang tidligere. Politiet sliter tungt. Særlig i de store byene - Moss, Fredrikstad og Sarpsborg - er det problemer. Politiet sier til og med at når ungdommer er på fest i byene i helgene, skjer det at annenhver ungdom fra tid til annen ruser seg på narkotika.

       Jeg syns det er sjokkerende, og her må vi gå inn med de virkemidlene som samfunnet har til disposisjon. Det er riktig at det er bevilget ekstra midler. Blant annet fikk Nedre Glomma-regionen i vår ca 200.000 kr ekstra til en narkotikaaksjon, som gjorde at 179 personer ble pågrepet. Det hadde en avskrekningseffekt i miljøene. Vil statsråden prioritere bevilgninger til nye narkotikaaksjoner i Østfold tilsvarende dem som har hatt suksess?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er mulig spørsmålsstilleren misforstod meg litt. Det går ikke på at vi tror det har vært lite narkotika i Østfold tidligere, men det blir avdekket mer enn før på grunn av den ekstra satsingen. Det er klart at når vi ser at tilførsel av ressurser fører til en større avdekking av problemet, er det det som er årsaken til at vi også for 1998 har satset på ekstra bevilgninger nettopp til å motvirke og til å avsløre større deler av narkotikamisbruket. Vi tar flere beslag enn før, og det viser seg at de beslagene vi tar, er større enn før. Problemet er stort. Det er også årsaken til at Justisdepartementet vil følge utviklingen veldig nøye, og sette inn ressurser når det er nødvendig.

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Flere avisartikler kan få konsekvenser for de ansvarlige i studentavisa Bulldog ved Politihøgskolen. I et brev av 4. november 1997 til Politihøgskolen ber politimesteren i Tønsberg om navnene på de « ansvarlige » for innholdet. Han sier videre at han ikke ønsker å ansette folk som har de synspunkter og holdninger som fremkommer i avisen.

       Hva vil justisministeren gjøre for å sikre studentene ytringsfrihet, og for å unngå yrkesforbud for politistudenter som har kommet med ytringer som studenter i studentavisa? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Også studentene ved Politihøgskolen er sikret ytringsfrihet gjennom Grunnloven § 100. Denne ytringsfriheten gir beskyttelse både mot forutgående kontroll og mot etterfølgende sanksjoner av enhver art. Videre er studentenes ytringsfrihet heller ikke begrenset av noen lojalitetsplikt, verken overfor politi- og lensmannsetaten eller Politihøgskolen.

       I forbindelse med tilsetting vil en vektlegging av forhold knyttet til uttalelser i f.eks en studentavis, være å anse som usaklige. En slik saksbehandlingsfeil kan innebære at tilsettingsvedtaket er ugyldig.

       For å sikre en saklig vurdering av samtlige søkere til ledige stillinger innen politi- og lensmannsetaten er tilsettingsmyndigheten lagt til et lokalt tilsettingsråd bestående av fem likeverdige medlemmer, deriblant to representanter for tjenestemennene. Rådet avgjør hvem av søkerne som skal tilsettes, etter en helhetsvurdering av deres kvalifikasjoner i forhold til de krav som er satt i kunngjøringen. Ethvert medlem av rådet kan kreve at flere kvalifiserte søkere innkalles til intervju. Dersom det er uenighet om hvem som bør tilsettes, eller om et medlem mener det er begått saksbehandlingsfeil, kan saken kreves avgjort av det sentrale tilsettingsråd.

       Det sentrale tilsettingsrådet for politi- og lensmannsetaten består av tre medlemmer der to er oppnevnt av Justisdepartementet og en av tjenestemannsorganisasjonene.

       Jeg mener således at politihøyskolestudentenes ytringsfrihet i tilstrekkelig grad er i varetatt ved at de i fremtidige tilsettinger er beskyttet mot at deres uttalelser legges til grunn i kvalifikasjonsvurderingen.

       Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg vil stille justisministeren følgende spørsmål:

Statsråd Aud-Inger Aure : Romerike politidistrikt er et distrikt i stor utvikling, ikke minst på grunn av etableringen av den nye hovedflyplassen på Gardermoen. Distriktet er organisert med en administrasjon i Lillestrøm og totalt 15 driftsenheter. Målt i antall ansatte og antall registrerte lovbrudd er Romerike politidistrikt nå det tredje største i landet.

       I et politidistrikt av denne størrelsesorden, og med de utfordringer distriktet står overfor både i forhold til kriminalitetsbekjempelse og på de forvaltningsmessige områder, synes behovet for effektivisering og koordinering å være påkrevd. Det tilligger politimesteren et særlig ansvar for å planlegge og gjennomføre en tjeneste som ivaretar kravene om en effektiv og rasjonell kriminalitetsbekjempelse og bedre service for publikum.

       Når det gjelder behovet for en operasjonssentral, er dette nå gjenstand for en utredning i politidistriktet med bred deltakelse fra alle nivåer og fra de ansattes organisasjoner. Det ligger som en klar forutsetning fra Justisdepartementets side at eventuelle organisatoriske endringer totalt sett skal gi en bedre og mer effektiv oppgaveløsning og et høyere servicenivå i forhold til distriktets innbyggere.

       Oppgavene til en operasjonssentral vil i første rekke være å støtte de operative enhetene ute i tjeneste. Sentralen vil motta og formidle meldinger og oppdrag, yte støtte av både operativ og administrativ art, samt bidra til at publikum får rask og kyndig hjelp. Videre skal sentralen koordinere de operative enhetene slik at oppdragene blir gitt riktig prioritet i forhold til alvorlighet, behovet for rask reaksjon og ressursmessig gode løsninger.

       De respektive enheter eller patruljer vil som tidligere arbeide i sine primærområder. Det vil si at en patrulje fra et av lensmannskontorene primært vil utføre tjeneste i eget distrikt, men kan ved behov bistå andre steder i politidistriktet. Dette er i seg selv ingen ny arbeidsform, men med en sentral vil koordineringen av tjenesten bli mer effektiv til det beste for hele politidistriktet.

       Jeg er av den oppfatning at det ikke er motstrid mellom et lokalt og desentralisert politi og den funksjon som en operasjonssentral er ment å dekke. Det vil fortsatt være slik at tjenestemenn med tilknytning til det enkelte lensmannsdistrikt skal utføre tjeneste lokalt og på den måten representere den nødvendige lokalkunnskap.

       Justisdepartementet vil følge utviklingen i Romerike politidistrikt nøye og derved forsikre seg om at disse hensyn blir ivaretatt.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg oppfatter dette som en støtte til operasjonssentraler, og at statsråden gjerne vil effektivisere. En operasjonssentral for et område med 210.000 innbyggere fordelt på 14 kommuner og 11 nærpolitidistrikter vil styre og prioritere de oppgavene som skal skape nærhet, trygghet og sikkerhet. Videre forutsetter jo denne planen som er lagt fram, og som er utarbeidet for en slik operasjonssentral, oppbygging av flere lederstillinger enn de som finnes allerede i dag.

       Mitt spørsmål til statsråden blir: Bør ikke samarbeid og bistand de enkelte lensmannskontor imellom kunne etableres, uten at nærpolitiet fratas muligheten til å målstyre sin egen innsats, i tråd med de prioriteringer lensmennene foretar ut fra sitt ansvar for å skape trygghet og lov og orden i sitt eget distrikt?

Statsråd Aud Inger Aure : Dette som nå er på gang for å effektivisere og koordinere virksomheten, skjer på bakgrunn av erfaringer man har gjort til nå, der man har konstatert at man ikke får maksimalt ut av de enkelte ressurser slik det nå er organisert. Men jeg har lyst til å understreke at ansvaret til den enkelte driftsenhetsleder - lensmann eller politistasjonssjef - vil forbli uendret. Han har også det operative ansvaret innenfor sitt primærområde. En praktisk følge av det er at i forhold til polititjenesten er det om natten og i helgene når driftsenhetsleder har fri, at operasjonssentralen kommer inn og har en funksjon, slik jeg sa.

       Dette er ikke en trussel mot lokal kunnskap og nærhet, men vi mener det blir et nyttig redskap.

       Olav Akselsen (A) : Eg har følgjande spørsmål til justisministeren:

       « I samband med høg aktivitet og stort innrykk av gjestearbeidarar i industrien på Stord, fekk Stord lensmannskontor eit ekstra tilskot frå Justisdepartementet for 1997. Også i 1998 vil det vera uvanleg stor aktivitet i industrien på Stord. Stord lensmannskontor har via politimeisteren i Hordaland søkt om ekstra tilskot også for 1998. Justisdepartementet har ikkje svart på denne søknaden enno.

       Kva vil svaret bli? »

Statsråd Aud Inger Aure : Svaret kan gjøres ganske kort.

       Hordaland politidistrikt vil i budsjettet for 1998 bli tilført 150.000 kr i øremerkede midler på grunn av de merbelastningene som Stord lensmannskontor har i forbindelse med den store aktiviteten i industrien på Stord.

       Departementet vil i løpet av 1. kvartal 1998 utføre en inspeksjon i Hordaland politidistrikt, der en vil besøke Stord lensmannskontor for å gå gjennom ressurssituasjonen. Etter inspeksjonen vil en også ha større forutsetning for å kunne vurdere ressursbehovet.

Spørsmål 24

       Aud Blattmann (A) : Jeg tillater meg å stille planleggingsministeren følgende spørsmål:

       « Statsarkivet i Kristiansand er flyttet ut av sin opprinnelige bygning, og Statsbygg har lagt bygningen ut for salg.

       Kan statsråden tenke seg å foreta en forvaltningsmessig overføring av eiendommene til Forsvarets bygningstjeneste med tanke på å opprette et krigsminnemuseum for Agder i denne bygningen ? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : I henhold til instruks om avhending av fast eiendom som tilhører staten, fastsatt ved kgl. res. 18. desember 1987 § 2 - tredje ledd, skal vederlag betales dersom overføring skjer til eller fra institusjoner innenfor statens forretningsdrift.

       Da Statsbygg er en del av statens forretningsdrift, må vederlag betales Statsbygg ved en eventuell forvaltningsoverføring. På denne måten opprettholder man balansen i Statsbyggs budsjetter, jf. at Statsbygg er en nettobudsjettert forvaltningsbedrift med krav til driftsresultat. Vederlaget sikrer at verdioverføringen synliggjøres i de statlige budsjetter. Vederlaget utgjør i tilfelle verditakst, jf. § 5 i nevnte instruks.

       Under forutsetning av at vederlaget tilsvarer verditakst, har jeg ingen merknader til at eiendommen avhendes til Forsvarets bygningstjeneste, dersom de ønsker å kjøpe. Salget vil bli stilt i bero inntil dette forhold er avklart med Forsvarsdepartementet og Forsvarets bygningstjeneste.

Aud Blattmann (A) : Jeg tror ikke det er ofte en kan gå på talerstolen og si: Jeg er meget godt fornøyd med statsrådens svar på dette spørsmålet.

       Jeg hadde ikke forventet at vi skulle få noe konkret svar på spørsmålet om et krigsminnemuseum for Agder i denne spørretimen, men det at ministeren er villig til å stille salget i bero, gjør at man kan ta de nødvendige initiativ fra lokalt hold for å se om det er en mulighet. Statsråden vil kanskje være kjent med at det gamle statsarkivet har en historie fra årene før 1945 som det vil være viktig for Agder-fylkene å kunne benytte med tanke på et slags krigsminnemuseum. Vi har i dag ingen steder verken i Aust-Agder eller Vest-Agder fylke hvor vi kan plassere ting fra den epoken i vår historie. Vi vet også at det knytter seg sterke følelser til bygningen. Så takk skal statsråden ha for det svaret; det gir disse fylkene en mulighet til å jobbe videre med saken. Jeg har ikke noe spørsmål videre.

Spørsmål 25

       Annelise Høegh (H) : Jeg skal få stille et spørsmål til planleggingsministeren:

       « Arbeidsutleieutvalget gav 17. september 1997 firmaet Legevisitten as dispensasjon for utleie av 150 legeårsverk og 300 sykepleierårsverk. LO anket dette og Kommunal- og arbeidsdepartementet avviste deretter søknaden om utleie av helsepersonell. Følgende siteres fra Venstres program 1997-2001: « Det offentlige monopolet på arbeidsformidling bør oppheves. Utleie av arbeidskraft gjennom for eksempel vikarbyråer bør tillates i de fleste yrker. »

       Vil statsråden ta denne saken opp på ny og følge opp Venstres program? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Legevisitten as fikk av flertallet i Arbeidsutleieutvalget dispensasjon for utleie av 150 legeårsverk og 300 sykepleierårsverk. Mindretallet i Arbeidsutleieutvalget mente imidlertid at saken var av prinsipiell betydning og krevde saken forelagt Kommunal- og arbeidsdepartementet til avgjørelse. Den 7. oktober 1997 avslo departementet søknaden.

       Legevisitten as har påklaget departementets avgjørelse til Kongen, som er klageorgan for vedtak truffet av departementet i første instans. Klagen vil i nær framtid bli behandlet av Kongen i statsråd. Jeg finner det derfor ikke riktig å uttale meg nærmere om saken så lenge den er under behandling. - Det var til første del av spørsmålet.

       Til den andre delen av spørsmålet: Representanter fra Høyre - denne gangen Annelise Høegh - henviser med stor omsorg til Venstre og Venstres program. Jeg tror at det må være en kjent sak at når man deltar i en trepartiregjering eller en flerpartiregjering, må man finne en felles politisk plattform. Det betyr at Venstre nå er i et regjeringskollegium som er basert på Voksenåsen-erklæringens politiske plattform. Representanten Høegh vet også at to Høyre-forslag - Dok.nr.8-forslag - ligger inne til behandling, hvor det tas opp spørsmål om både formidling og utleie av arbeidskraft. Disse forslagene vil bli behandlet på vanlig måte og lagt fram for Stortinget, da med regjeringen Bondeviks syn på disse spørsmål som grunnlag for avgjørelsen. Så da får vi vente og se hva det blir.

Annelise Høegh (H) : Ja, jeg vil gjerne dra omsorg for Venstre, og jeg håper at Venstre får med seg Regjeringen i å dra omsorg for pasientene, for det er faktisk dem det gjelder. Jeg stilte et lignende spørsmål da saken var oppe i spontanspørretimen i morges, som statsråden var til stede ved - jeg er fullt klar over at det kanskje er andre partier i den nåværende regjering som er en hemsko her, og derfor utfordret jeg også helseministeren. Jeg vet jo at hvis Regjeringen har noe godt å komme med, pleier den ikke være så tilbakeholden med å gi signaler om hva resultatet blir. Både helseministeren tidligere i dag og planleggingsministeren nå er så knappe i sine svar, som egentlig ikke er noen svar, at jeg vet ikke om vi burde innføre et nytt reglement som sier at stortingsrepresentanter har ikke anledning til å stille spørsmål om saker som er til behandling - der får de ikke noe svar. Det er vel ikke slik en spørretime skal fungere.

       Jeg vil utfordre ministeren til å sørge for at Regjeringen nå innvilger de søknadene som ligger der både fra Legevisitten, fra jordmødrene og fra andre, slik at pasientene kan få raskere hjelp.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Det er vel ikke en ukjent praksis at man lar være å uttale seg om en sak som er til behandling, og spesielt ikke en ankesak, før den er kommet fram til beslutningstidspunktet - det synes jeg ikke behøver å overraske.

       Når det gjelder sakene som ellers er til behandling i form av to innsendte forslag fra Stortinget, foretrekker jeg også å la denne beslutningsprosessen gå fullt ut i Regjeringen før jeg gir et svar i Stortinget.

Spørsmål 26

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg skal få lov til å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Trafikksjefen i Rogaland har besluttet at førerprøve klasse B bare kan avvikles fra Nærbø trafikkstasjon under forutsetning av at halvparten av prøvene gjennomføres som doble førerprøver.

       Mener samferdselsministeren at dette er et vedtak som er i tråd med den service man bør kunne forvente av det offentlige, og hvilket syn har han på at en klage til Statens vegvesen, Vegdirektoratet, på denne avgjørelsen sendt 16. juni 1997 ikke var besvart fem måneder senere? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Nærbø trafikkstasjon i Rogaland ble opprettet som prøvested for kjøring ved førerprøver i klasse B sommeren 1995, og begrunnelsen var å gi publikum et nytt tilbud i tillegg til de andre oppkjøringsstedene i fylket.

       Vegkontoret har satt som vilkår at en viss andel av førerprøvene som kjøres fra Nærbø, skal gjennomføres som doble prøver, dvs. at to førerprøver avvikles etter hverandre på samme runde fra trafikkstasjonen. Vegkontoret har begrunnet ordningen med at det er nødvendig å få prøvd kandidatene i sentrale prøvemomenter på en rasjonell måte.

       Vegdirektoratet anser at ideen om doble førerprøver har en god og praktisk side for et lite sted som Nærbø, hvor det er vanskelig å få til én prøve som er krevende nok. Direktoratet ser imidlertid også at ordningen kan ha betenkelige sider ved at en slik prøveavvikling ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til publikums frihet i forhold til en offentlig instans, og at den enkelte kandidat bør ha krav på å få full individuell behandling.

       På denne bakgrunn vil Vegdirektoratet gi vegkontoret i Rogaland beskjed om at Nærbø trafikkstasjon ikke kan kreve at kandidater som fremstiller seg til praktisk førerprøve i klasse B, skal være med på en dobbelt prøve.

       Til representantens spørsmål om sen saksbehandling, er det å bemerke at denne saken har prinsipielle sider som berører flere sider av førerprøvesystemet. Det har derfor måttet ta noe tid før svar blir gitt. Vegdirektoratet beklager imidlertid tidsforbruket i saken.

       Ursula Evje (Frp) : I Dag Danielsens fravær tillater jeg meg å stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

       « Groruddalen, hvor det bor over 100.000 mennesker, er antagelig Norges hardest belastede dalføre trafikkmessig sett. Denne situasjonen vil forverre seg ytterligere etter åpningen av den nye hovedflyplassen på Gardermoen.

       Hvilke tiltak vil Regjeringen iverksette for å bedre på de eksisterende forhold? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Da Gardermo-utbyggingen ble vedtatt i 1992, ble det gjort beregninger for antatt trafikkbelastning på hovedvegnettet i Groruddalen etter åpning av flyplassen. Større trafikkvekst enn forutsatt har ført til at denne antatte trafikkmengden er nådd allerede før Gardermo-åpningen. Regjeringen vil derfor sette den miljømessige situasjonen i Groruddalen i fokus, herunder de miljømessige konsekvenser av økende trafikk. Regjeringen mener det er riktig å sette inn tiltak for å begrense disse problemene, og vil vurdere konkrete tiltak på bakgrunn av Oslo kommunes prioriteringer og innen tilgjengelige budsjettrammer.

       Den første anledning vil være behandlingen av Gardermobanen i Stortinget i februar 1998, og jeg viser her til min redegjørelse i Stortinget i går om denne saken. Dersom flytoget får utsatt åpningsdato, vil en detaljert plan for alternativ tilbringertransport også inneholde nødvendige avbøtende tiltak mot støy i Groruddalen.

       Dette arbeidet vil også bli sett i sammenheng med oppfølging av forurensningsloven for dalen, som Statens vegvesen allerede har satt i gang et arbeid med.

       Sent i høst la en arbeidsgruppe fram Oslopakke II, som er en handlingsplan for kollektivsatsing i Oslo, som nå er til høring i Oslo og Akershus. I tillegg er det i gang et arbeid i regi av Statens vegvesen om alternative transportløsninger for Rv 4 og tilstøtende veg- og kollektivsystem i Oslo og Akerhus. Jeg har også lagt merke til at Oslo kommune har ønsker rundt Bredtvetdiagonalen og avkjøring fra Smalvollveien til E6.

       Alt dette må ses i sammenheng, slik at vi ikke nå gjør strakstiltak som f.eks fjerner en såkalt flaskehals, men som i neste omgang gir økt trafikk, nye flaskehalser og ytterligere økt miljøbelastning i Groruddalen.

       Dette betyr ikke at det er så mange forhold i denne saken at vi ikke makter å fremme konkrete tiltak, men de må altså ses i sammenheng og komme i riktig rekkefølge. Neste milepæl for konkretisering av tiltak - etter Gardermobane-saken i februar - vil være gjennom statsbudsjettet for 1999. Det positive etter min redegjørelse i går er at Groruddalen nå er satt på dagsordenen, og så langt jeg har oppfattet det, med bred støtte i Stortinget.

Ursula Evje (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret han har gitt, og vil komme med følgende:

       Beregningene for trafikkveksten i Groruddalen gjelder i aller høyeste grad også for Skedsmo kommune. Alle disse veitraseene går også gjennom vår kommune sammen med Gardermobanen. Vi har allerede i dag en utvidelse av motorveien i kommunen med ett felt i hver retning, en komplisert sak på grunn av vanskelige grunnforhold.

       Det jeg vil tilføye, er: Vil statsråden ta støybelastningen i Skedsmo kommune på like stort alvor som han gjør når det gjelder støybelastningen i Groruddalen, for det er pr. dags dato ikke gjort?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg gjorde det i går klart at vi nå vil sette i gang arbeidet med fase 2 i beredskapsplanen i forbindelse med åpningen av flyplassen på Gardermoen. I den sammenheng vil vi se på alternative tilbringertjenester og de ulike miljøkonsekvenser av dette. Man vil selvfølgelig se på de konsekvensene uavhengig av hvilke kommuner tilbringertjenesten går gjennom.

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « SAS kjøper seg kontroll over Widerøe's Flyveselskap ASA, og dermed over den sivile luftfart i Nord-Norge og Distrikts-Norge for øvrig. Et delvis statseid selskap kjøper et selskap som staten kjøper betydelige tjenester fra.

       Har statsråden prinsipielle betenkeligheter med oppkjøpet, og vil et eventuelt felles bruk av bonussystem mellom SAS og Widerøe kunne forrykke konkurranseforholdene til andre aktører innen norsk luftfart, og vil statsråden akseptere en situasjon hvor flykunden kan bli « taperen"? »

Statsråd Odd Einar Dørum : De generelle konkurransemessige sidene knyttet til SAS' aksjekjøp i Widerøe's Flyveselskap ASA vil bli vurdert av Konkurransetilsynet, som for tiden har saken til behandling.

       Når det gjelder kortbanenettet og de øvrige rutestrekningene som er omfattet av forpliktelse til offentlig tjenesteytelse og anbud, setter Samferdselsdepartementet i hver enkelt anbudsinvitasjon de krav til rutebetjeningen som anses påkrevd. Kravspesifikasjonene har hittil først og fremst vært rettet inn mot å ivareta den teknisk-operative kvaliteten og transportstandarden for øvrig på anbudsrutene.

       For at anbudsordningen i luftfarten fortsatt skal fungere godt, er det samtidig viktig å ha i minne at hensynet til like konkurransevilkår for anbyderne bør ivaretas best mulig i hver anbudsinvitasjon. I fremtidige anbud kan det derfor bli aktuelt å vurdere om kravspesifikasjonene også skal inneholde vilkår om konkurransenøytrale ordninger, spesielt hvis det kan antas å gi de flyreisende i distriktene mulighet for bedre og mer varierte tilbud, og hvis det kan fremme anbudsdeltakelsen, slik at tilskuddsbudsjettene ikke blir skadelidende.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfattet som delvis positivt.

       Men jeg understreker at det er særdeles viktig at verken statsråden eller Konkurransetilsynet inntar tilskuerens rolle i en sak som denne. Vi har slett ikke behov for færre aktører innenfor norsk luftfart for tiden; det er bare å se på den utviklingen vi har hatt. Vi kan ikke gå mot et nytt århundreskifte og ta to steg tilbake, i en periode hvor vi ser den betydning som et velutbygd flynett har for ikke minst Distrikts-Norge. Også når vi ser at SAS' konkurrent, Braathens SAFE, bygger seg opp i Distrikts-Norge og spesielt i Nord-Norge, vil selvfølgelig en situasjon hvor man nå svekker muligheten for en tilbringertjeneste på lik linje med SAS', kunne føre til at deres interesse for dette vitale markedet svekkes.

       Jeg håper statsråden tar denne utfordringen og ikke inntar tilskuerens rolle i denne saken.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det kjøpet som det her er snakk om, er foretatt på rent selskapsmessige vurderinger. Det kunne vært et aktuelt alternativ at Braathen hadde kjøpt opp dette selskapet, og da hadde vi kanskje hatt en vanskeligere situasjon. Jeg har fått de opplysninger at det ikke foreligger planer om å avvikle det rutetilbudet Widerøe betjener; det skal opprettholdes. Nettopp fordi jeg ikke har tilskuerens posisjon, men har bestillerens posisjon på vegne av norske borgere og brukere, er jeg veldig opptatt av hvordan vi som bestiller, utformer anbudskravene. Og det er nettopp gjennom utformingen av anbudskrav at vi kan ta hensyn til en situasjon som sikrer brukerne. Det var kjernen i svaret mitt, og den kjernen fastholder jeg selvfølgelig.

       Inge Myrvoll (SV) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Av trafikksikkerhetsmessige grunner skulle departementet foreta en vurdering av restriksjoner/forbud på bruk av telefon i bil.

       Med hvilken begrunnelse har denne vurdering trukket ut i tid, og hvilke tidsperspektiver har departementet nå på å gjennomføre eventuelle restriksjoner? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Sommeren 1995 gjorde Samferdselsdepartementet kjent at det ville bli gjennomført en utredning av trafikksikkerhetsmessige aspekter ved bruk av mobiltelefon under føring av motorvogn.

       Saken har vært vurdert, bl.a med utgangspunkt i en gjennomgang av undersøkelser foretatt i ulike land. Etter departementets vurdering er påvist sammenheng mellom bruk av mobiltelefon under føring av motorvogn og ulykker mangelfull. Samferdselsdepartementet vil derfor avvente eventuell innføring av restriksjoner på bruk av mobiltelefon under føring av motorvogn inntil det om mulig er fremskaffet bedre faglig kunnskap om eventuell sammenheng mellom ulykker og bruk av ulike typer av mobiltelefon. En slik undersøkelse vil trolig kunne foreligge i løpet av første halvdel av 1998.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg takker for svaret. Det skal sjølsagt ikke ligge Dørum til last at man har brukt to og et halvt år på å vurdere dette. Det er andre før han som har hovedparten av skylda, men jeg håper han kunne være litt kjappere enn de har vært.

       I desember 1996, for ett år siden, leverte Vegdirektoratet sine synspunkter til departementet - som da altså har vært i departementet i ett år. Ingenting har skjedd. Skal man virkelig forske på noe som er - hvis man vil bruke vanlig omdømme - så veldig klart? I Agderposten sist lørdag stod det at en busspassasjer, som forresten er sjef for Ericsson - som produserer mobiltelefoner, etter det jeg vet - brakk ryggen. Bussjåføren snakket i mobiltelefon og fikk ikke bremset opp foran en fartsdump.

       Jeg tror det skjer mange ulykker, og jeg tror ikke man trenger så mye forskning på dette. Jeg tror alle faglige instanser vet at mobiltelefonbruk i bil reduserer årvåkenheten. Kan man ikke bare la være å avvente forskninga og si at her trengs det restriksjoner - og de kommer nå?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg har en del sympati for representantens hjertesukk, og jeg har i den videre oppfølging av saken tenkt å bære med meg hans hjertesukk. Det er vel kjent at jeg ikke har førerkort, men jeg er passasjer, og jeg har i noen sammenhenger foretatt min egen deltakende observasjon av førere som bruker mobiltelefon. I den sammenheng har jeg gjort meg noen refleksjoner som ikke er helt fjerne fra de refleksjoner som representanten har formulert. Jeg kan forsikre om at jeg kommer til å ta med meg dette lekmannsskjønnet videre, slik at det ikke gror mose på denne saken.

       Inge Myrvoll (SV) : Ettersom det bare er ett oppfølgingsspørsmål, kan jeg ikke gå videre med refleksjonene, men kommer med neste spørsmål til samferdselsministeren:

       « Et selskap planlegger oppstart av ferje mellom Bergen og Stavanger for vogntog og tunge kjøretøyer. Dette vil ha positive miljø- og trafikksikkerhetsmessige virkninger og vil være et godt tilbud for næringsliv og ikke minst for yrkessjåførene, og således være i tråd med våre overordnede samferdselspolitiske målsettinger.

       Vil samferdselsministeren sørge for at dette tilbudet ikke blir stanset ved at det ilegges bompenger som vil medføre at det blir økonomisk ulønnsomt? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Søknaden fra Brøvig & Partners AS datert den 4. juni 1997 om konsesjon for usubsidiert ferjerute mellom Bergen og Stavanger er foreløpig ikke realitetsbehandlet av Samferdselsdepartementet. I samsvar med departementets rundskriv om saksbehandlingen av rutesaker har Hordaland fylkeskommune forberedt saken og avgav i begynnelsen av desember innstilling til departementet. Departementet har sendt den til Vegdirektoratet til uttalelse, med svarfrist den 12. januar 1998. Samferdelsesdepartementet tar sikte på å avgjøre saken kort tid etter at Vegdirektoratets uttalelse foreligger.

       I samsvar med flere av høringsinstansene har fylkesutvalget i Hordaland anbefalt konsesjonssøknaden, under forutsetning av at det blir krevet bompenger tilsvarende bompengekostnader på alternative reisestrekninger, dvs. Rennfast og Trekantsambandet.

       Ettersom departementet foreløpig ikke har realitetsbehandlet søknaden, kan jeg på nåværende tidspunkt ikke ta stilling til den konkrete søknaden og eventuelle konsesjonsvilkår. Jeg vil imidlertid ved behandling av søknaden vurdere nøye miljø- og trafikksikkerhetsgevinster i saken.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg håper statsråden følger opp det han sa, at man vil ta beslutninga etter kort tid. I den forrige saka har anbefalinga fra Vegdirektoratet ligget ett år i departementet. I denne saka har en brukt altfor lang tid før den kom til Vegdirektoratet og seinere til departementet. Søknaden burde vært behandlet for lengst.

       Det som er skremmende når man leser en del av saksdokumentene, er det Statens vegvesen Hordaland skriver i sitt brev av 26. september 1997:

« Sjølv om det er ein fordel å få redusert tungtrafikken på dagens vegnett, vil vegsjefen rå frå at det vert gjeve løyve til ei ny direkteferje mellom Bergen og Stavanger. Ei slik rute vil svekke trafikkgrunnlaget for ei ytterlegare styrking av dagens stamvegsamband, og ei snarleg nedbetaling av Trekantsambandet. »

       Her bruker man økonomi som argument mot noe som har miljøkonsekvenser og trafikksikkerhetskonsekvenser.

       Jeg vil bare ha en forsikring fra statsråden om at det grunnleggende for ham når han tar avgjørelse i denne saka og i liknende saker, er de overordnede målene: trafikksikkerhet og miljø.

Statsråd Odd Einar Dørum : Som statsråd i denne saken har jeg med meg to ting som ballast. Punkt 1 har jeg vært inne på, at jeg nøye vil vurdere saken ut fra miljømessige og trafikksikkerhetsmessige forhold. Og punkt 2: Jeg vil se igjen på de rettslige bindinger som foreligger. Og jeg vil anta at de rettslige bindingene må være veldig konkrete og spesifikke hvis man uten videre kan trekke den slutning at ferjesambandet Bergen - Stavanger undergraver andre vegprosjekt som er finansiert på annen måte. Men nettopp ved å gå gjennom de rettslige bindingene vil jeg også forsikre meg om at de ikke blir brukt på en måte som er urimelig i forbindelse med denne saken.

       Ågot Valle (SV) : Nok et spørsmål vedrørende samferdsel i Hordaland til samferdselsministeren:

       « I media er det blitt stilt kritiske spørsmål vedrørende den relativt dyre driften av aksjeselskapet som har driftsansvaret for Askøybrua. Vegdirektoratet ser at det brukes mye penger på administrasjon.

       Vil statsråden sørge for at driften av Askøybrua blir overdratt til offentlige vegmyndigheter? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Statens vegvesen er tillagt ansvaret for å følge opp at bompengeselskapene opptrer i henhold til de forutsetninger som er gitt ved stortingsbehandlingen av de enkelte bompengeprosjekt, og avtalen mellom staten og selskapet. Blant annet skal de påse at bompengeselskapet opptrer slik at det ikke påfører trafikantene unødvendig høye utgifter. Vegvesenet går gjennom selskapenes regnskap og årsberetninger og gir tilbakemelding.

       Jeg kan bekrefte at Vegdirektoratet i forbindelse med gjennomgang av regnskapene for Askøybrua A/S flere ganger har påpekt at det synes som om selskapet totalt har høye drifts- og administrasjonskostnader.

       Samferdselsdepartementet bad Vegdirektoratet i november i år om status og en vurdering av de avtalemessige aspekter. Det har nylig vært et møte mellom representanter fra styret i selskapet og Vegdirektoratet, hvor bl.a driftskostnadenes størrelse ble drøftet. Vegdirektoratet vil innhente ytterligere opplysninger, og Samferdselsdepartementet vil etter dette vurdere hvordan saken skal håndteres.

Ågot Valle (SV) : Ja, det er riktig at både Vegdirektoratet og andre har stilt mange spørsmål ved driftskostnadene, at det er så store forskjeller i driftskostnadene mellom f.eks. Nordhordlandsbrua, som fylkeskommunen har ansvaret for, og Askøybrua, der Askøybrua A/S har ansvaret. I media har det også vært stilt en del spørsmål. I Bergens Tidende f.eks har det vært undring rundt det faktum at da Askøybrua A/S skulle utrede kjøp av nytt automatisk innkrevingssystem, gikk deler av oppdraget til konsulentfirmaet til daglig leder uten vurdering av andre leverandører. Det har også vært stilt en del kritiske spørsmål rundt størrelsen på honorar.

       Nå hører jeg at samferdselsministeren vil be om videre opplysninger fra Vegdirektoratet, og det er altså grunn til å la uhildede personer komme inn og se på drifta.

       Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren: Dersom det nå viser seg at Askøybrua ikke har en kostnadseffektiv drift, eller det er andre ting ved drifta som det er grunn til å se videre på, vil samferdselsministeren vurdere om Vegdirektoratet eller en annen offentlig etat kan ta over drifta av Askøybrua?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg har ikke her tenkt å trekke noen konklusjon av det jeg tidligere har sagt, nemlig at saken skal vurderes i departementet. Men jeg kan selvfølgelig føye til at dersom avtalen mellom staten og selskapet ikke blir fulgt opp fra selskapets side, ligger det i sakens natur at avtalen da også kan sies opp.

       Christopher Stensaker (Frp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Opplysning om ruter, tider og priser i kollektivtrafikken har i mange fylker her i landet benyttet telefonnummer 177, med stor suksess. Dette har medført at det for reisende har blitt lett å skaffe seg oversikt over de rutetilbud det enkelte fylke har. Det er kjent at det arbeides med å fjerne dette nummeret, som nå er innarbeidet blant de reisende.

       Vil samferdselsministeren iverksette tiltak for at telefonnummer 177 blir bibeholdt som felles ruteopplysning for hele landet? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Post- og teletilsynet er norsk forvaltningsorgan på nummerområdet og forvalter nummerressursene for bl.a offentlig telefontjeneste.

       Den tresifrede nummerserien består av i alt 90 nummer og er derfor en svært begrenset ressurs med behov for en stram forvaltning. Det er i forvaltningen lagt opp til at serien primært skal forbeholdes telerelaterte formål, som f.eks prefikser for teleoperatører og nødnummer for brann, politi og ambulanse. Det er viktig at vi har reserver til å møte nye behov, f.eks i form av innføring av ytterligere felleseuropeiske nummer i likhet med det internasjonale nødnummer 112.

       For å likestille vegopplysningstelefonen og opplysningstelefonen for kollektivtransport er jeg innstilt på, sammen med Post- og teletilsynet, å drøfte forutsetningene for at bruksretten for dette nummeret kan videreføres i en femårsperiode.

Christopher Stensaker (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Post- og teletilsynet disponerer ca 80 tresifrede telefonnummer totalt. Med fradrag av nødnummer og sifferkombinasjoner som av andre årsaker ikke ønskes benyttet, gjenstår ca 65 tresifrede nummer til disposisjon for samfunnsviktige tjenester. For kollektivtrafikken vil en fortsatt bruk av telefonnummer 177 beslaglegge bare et eneste ett av disse, selv om nummeret disponeres av samtlige kollektivtrafikkopplysningssentraler i Norge.

       Vil statsråden se nærmere på denne saken?

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er mulig at representanten ikke var innstilt på hva jeg skulle svare. Men jeg sa faktisk i min konklusjon at jeg sammen med Post- og teletilsynet ville drøfte forutsetningene for at man fortsatt kunne beholde denne nummerserien, altså 177, for kollektivtransporten. Det ville jeg ha oppfattet som et positivt svar, men jeg kan gjerne gjenta det: Det er jeg innstilt på å gjøre.

Spørsmål 33

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

Statsråd Jon Lilletun : Det er i dag kommunane sitt ansvar å syte for tolketenester for døve elevar i grunnskulen og fylkeskommunane sitt ansvar i vidaregåande opplæring. Mellom anna har hjelpemiddelsentralen i Sør-Trøndelag gjennomført eit svært interessant prosjekt som har gått over tre år, der hjelpemiddelsentralen har koordinert og administrert alle typar tolking i fylket.

       Med bakgrunn i erfaringane med dette prosjektet har Sosial- og helsedepartementet nedsett ei arbeidsgruppe for å sjå nærare på korleis undervisningstolkinga for døve bør organiserast. Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet er representert i arbeidsgruppa ved Styret for landsdekkjande statlege spesialpedagogiske kompetansesentra. Gruppa skal etter planen leggje fram sluttrapporten før jul. Å utvide hjelpemiddelsentralane sitt ansvar er ei av fleire moglege løysingar som vert vurdert.

       Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet vil i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet vurdere dei ulike alternativa når det gjeld organiseringa av undervisningstolkinga som arbeidsgruppa legg fram. Erfaringane frå prosjektet i Sør-Trøndelag vil som nemnt verte vurderte spesielt i denne prosessen. Her vil vi arbeide raskt med tanke på omtale i statsbudsjettet for 1999.

Jan Simonsen (Frp) : Det har i mange år vært et problem at det har manglet ferdig utdannede døvetolker. I så måte går det an å forstå at det er vanskelig å etablere et tilbud om skoletolketjeneste for alle som har behov for det, før man har tilstrekkelig med ferdig utdannet personell. Derfor er jeg glad for at denne regjeringen nå setter i gang tiltak for å styrke utdanningen. Den forrige regjeringen gjorde svært lite. Jeg syns svaret fra statsråden var svært positivt og tyder på en helt annen offensiv enn vi har hatt tidligere.

Spørsmål 34

       Morten Olsen (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Hva slags planer har statsråden, og når kan Østfold fylkeskommune få svar på fremforhandlet avtale mellom Statsbygg og Østfold fylkeskommune vedrørende utbygging av Remmenanlegget og Høgskolen i Østfold? »

Statsråd Jon Lilletun : Remmenanlegget i Halden er no eigd av Halden kommune, Østfold fylkeskommune og staten saman. Fylkeskommunen, som har tre vidaregåande skular i Halden, ynskjer å selje sin lut til staten og bruke midlane til å byggje på ein av dei andre vidaregåande skulane sine. Staten på si side treng permanente lokale til den tidlegare distriktshøgskulen, som no er lokalisert til Os allé i Halden sentrum. Departementet har difor arbeidd med å ta over fylkeskommunen sitt areal og byggje på Remmenanlegget slik at heile den delen av verksemda til høgskulen som er lokalisert til Halden - og noko frå Sarpsborg - kan samlast på Remmen. Både lærarutdanninga og den tidlegare distriktshøgskulen må i alle høve ha meir plass enn dei har no. Dette vert difor ei stor byggjesak. Leigekontraktane i Os allé går ut i 2000 og 2001.

       Fylkeskommunen har kravd meir for sin lut enn det staten etter ei forretningsmessig vurdering bør betale. Desse meirutgiftene er knytte til behovet for ny vidaregåande skule og til betaling til Halden kommune for kommunen sin lut og for tomta. Statsbygg og fylkeskommunen har vorte samde om ei avtale, og Statsbygg har fullmakt til å kjøpe. Men meirkostnadene må anten betalast kontant av Kyrkje-, forskings- og utdanningsdepartementet eller gje ei auka husleige når anlegget står ferdig ombygd med tilbygg. Departementet arbeider med denne saka, som må sjåast i samband med dei meirutgiftene Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet i alle høve vil få til husleige når anlegget står ferdig.

       Når representanten Olsen spør kva planar eg har, er svaret at Halden-verksemda til Høgskulen i Østfold skal samlast på Remmen. Det inneber at fylkeskommunen sin lut må kjøpast.

       Eg skal gjere mitt til at Østfold fylkeskommune skal få eit snarleg svar på det tilbodet som ligg føre.

       Rune E Kristiansen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Oslo bystyre har i møte 3. desember 1997 sagt nei til etablering av muslimsk grunnskole.

       Vil dette vedtak få avgjørende betydning for statsrådens behandling av søknaden om etablering av slik skole? »

Statsråd Jon Lilletun : Eit av dei føremåla som gjev grunn til godkjenning etter privatskulelova, er at skulen er skipa « av religiøse og/eller etiske grunnar », jf. lova § 3 bokstav a. Etter lova § 25 nr. 2 skal vertskommunen og Statens utdanningskontor i fylket uttale seg. Etter privatskulelova § 25 nr. 3 avgjer så departementet « i kvart einskilde tilfelle om skulen tilfredstiller krava etter denne lova, og om skulen etter ei samla vurdering skal godkjennast med rett til tilskot ».

       Fråsegna frå Oslo bystyre vil verte tillagd vekt, men ikkje avgjerande vekt, når det gjeld utfallet av saka. Ho vil vere med i den totalvurderinga som departementet gjer etter privatskulelova.

       Når det gjeld denne konkrete saka, må vi sjå om søknaden held mål fagleg og med omsyn til dei rammevilkåra som elles gjeld. Private skular må såleis fylle dei same faglege kvalitetskrava som tilsvarande offentlege skular.

       Eg viser i den samanhengen til at privatskulelova og alminnelege forvaltningsrettslege prinsipp om forbod mot usakleg forskjellsbehandling set rammer for departementet sitt handlingsrom. Eg minner òg om at Noreg er bunde av internasjonale konvensjonar på området. Det kan m.a. vere i strid med diskrimineringsforbodet å ikkje godkjenne muslimske skular på same vilkår som kristne skular.

       Departementet vil no starte sluttbehandlinga av denne saka sidan alle dokument ligg føre.

Rune E Kristiansen (A) : Jeg takker for svaret, som jeg dessverre må si jeg finner noe skuffende. Jeg hadde håpet at statsråden ville tillegge et bystyrevedtak i Oslo knyttet til denne saken langt sterkere vekt. Jeg hadde også ventet at statsråden hadde hatt noen synspunkter på den politiske delen av dette, nemlig at integrering og felles skolegang har vært og fortsatt er et av de viktigste virkemidlene som bystyret i Oslo jobber ut fra. Det er også utgangspunktet for et klart flertallsvedtak i Oslo bystyre.

       Jeg tillater meg å be statsråden om synspunkter på nettopp den siste delen. Jeg opplever det slik at statsråden ikke vil tillegge bystyrevedtaket i Oslo avgjørende betydning, men det kunne jo vært interessant å høre statsrådens syn når det gjelder integrering og felles skolegang.

Statsråd Jon Lilletun : Ut frå tilleggsspørsmålet kunne det høyrast ut som om representanten Kristiansen meinte eg skulle leggje meir vekt på kommunale vedtak enn på norsk lov. Det er sjølvsagt ikkje aktuelt. Eg trur heller ikkje han meinte det, men det kunne høyrast slik ut. Derfor kan eg ikkje leggje avgjerande vekt, som han bad om, men sjølvsagt stor vekt på det som eit fleirtal i Oslo bystyre har sagt.

       Når det gjeld representanten Kristiansens hovudspørsmål, deler eg mange av synspunkta hans, for det er heilt opplagt at det er ynskjeleg at flest mogleg går i einskapsskulen. Det er spesielt ynskjeleg i forhold til minoritetar, slik som tilfellet er her, og i forhold til dei med ein annan kulturbakgrunn enn vår eigen. Men samstundes har vi plikt til å rette oss etter internasjonale konvensjonar. Foreldre til muslimske barn må ha same typen foreldrerett som andre foreldre i Noreg har, derfor må det òg tilleggjast vekt.

       Vi kjem derfor til å avgjere dette etter ei samla vurdering. Og den saksbehandlinga skal vi gå grundig, seriøst og skikkeleg inn i, for no er alle papira komne til departementet.

       Eirin Faldet (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Når vil statsråden etablere en IT-linje for funksjonshemmede ved Høgskolen i Hedmark, Rena? »

Statsråd Jon Lilletun : Forslaget om å etablere eit studietilbod i informatikk spesielt tilpassa rørslehemma studentar, med Høgskulen i Hedmark som fagleg ansvarleg, hadde den førre regjeringa til behandling i fleire år. Det ligg føre to utgreiingar i denne saka. Begge gjeld eit treårig heiltidsstudium for totalt 60 studentar, basert på avanserte pedagogiske og teknologiske løysingar. Begge utgreiingane har òg løysingar når det gjeld å tilpasse bustad, pleietilbod og praktisk og teknisk hjelp som sterkt funksjonshemma studentar vil ha behov for.

       Ei utgreiing frå 1994 gjeld ei desentralisert utdanning, lokalisert til Folldal, basert på utstrekt fjernundervisning, medan ei utgreiing frå 1995 gjer greie for korleis ei slik utdanning kan integrerast i Høgskulen i Hedmark si avdeling på Rena. Begge dei utgreidde modellane er kostnadskrevjande og kompliserte med omsyn til pedagogiske og teknologiske opplegg, og dei føreset omfattande omsorgs- og pleietenester. Det er framleis ein del problemstillingar i saka som ikkje er godt nok utgreidde. Dette er særleg spørsmål knytte til ordningar for trygd og attføring for den aktuelle målgruppa og moglege løysingar når det gjeld finansiering og samordning av nødvendige tenester. Mellom anna desse spørsmåla vert det no arbeidd vidare med i samråd med Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet.

       Dessutan er Høgskulen i Hedmark, i samarbeid med dei aktuelle organisasjonane for funksjonshemma, beden om å gjere ei grundig undersøking av rekrutteringsgrunnlaget for eit høgskulestudium i informatikk. Departementet har òg bedt høgskulen greie ut praktiske og økonomiske konsekvensar av å leggje til rette for eit meir differensiert og fleksibelt tilbod innanfor informatikkutdanning for fysisk funksjonshemma studentar, enn det eine treårige studiet som dei tidlegare utgreiingane omhandla.

       Denne saka inneheld problemstillingar som Kyrkje-, utdannings- og forskningsdepartementet ikkje kan vurdere eller løyse aleine. Eg reknar med at dei tre departementa som saman må vurdere moglege modellar for eit heilskapleg tilbod om undervisning tilpassa bustad og pleie- og omsorgstenester for sterkt rørslehemma studentar, vil ha eit grunnlag for å vurdere saka i samband med førebuinga av 1999-budsjettet.

Eirin Faldet (A) : Jeg kan i hvert fall berolige statsråden med at geografidebatten nå er fullstendig avgjort, slik at vi konsentrerer oss om distriktshøgskolen i Hedmark på Rena.

       Jeg er kjent med at departementet har satt i gang en vurdering av de ulike modellene for informatikkstudiet, og syns det er veldig bra. Jeg vil si meg svært fornøyd med det. Det som er mitt anliggende, er jo at vi svært gjerne skulle ha hatt noen signaler fra statsråden om at dette er interessant, og at statsråden vil gå videre med det slik at vi får denne linjen. Diskusjonen om geografi kom bl.a fra de funksjonshemmede selv og ungdomsorganisasjonene, som ville være med og ha synspunkter på det. Men vi er altså ute etter å få vite om dette er liv laga, og om statsråden kan si noe om at dette vil han jobbe for.

Statsråd Jon Lilletun : Eg skal utan vidare oppfylle representanten Faldet sitt ynske og gje uttrykk for at det er interessant, for det er heilt opplagt at det ville vere både svært nyttig og interessant om den typen funksjonshemma fekk eit slikt tilbod. Ut frå det vil eg kome representanten til møtes på det punktet, men det skal utgreiast skikkeleg.

       Elles har eg berre ein tilleggskommentar, og det er at det var ei gledeleg opplysning som representanten Faldet gav om at det her ikkje lenger låg føre ein geografistrid når det galdt plasseringa av høgskulen i Hedmark. Eg skulle ynskt at det same kunne seiast om resten av høgskulen si verksemd, men det kjem vi tilbake til.

       Inger Lise Husøy (A) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Hva vil statsråden gjøre for å forhindre at språkopplæringen blir svekket, slik tilfellet synes å være ved blant annet Rosenhof Voksenopplæringssenter i Oslo, for voksne fremmedspråklige og spesialundervisningen for elever med psykososiale og fysiske handikap? »

Statsråd Jon Lilletun : La meg fyrst av alt få presisere fylgjande: Departementet har ikkje fått melding om at språkopplæringa ved Rosenhof Voksenopplæringssenter er svekt. Eg finn det derfor vanskeleg å kunne svare direkte på det heilt konkrete spørsmålet.

       Eg har derimot vorte orientert om at det m.a. i Oslo kommune no og då er ventelister for å kome inn på kurs i norsk for innvandrarar. Ved Rosenhof Voksenopplæringssenter skjer t.d. inntak til bestemte tidspunkt. Dei som melder seg til undervisning mellom inntaka, må då vente til nye kurs startar. Etter det eg veit, er det maksimum tre månaders ventetid.

       Ved å innføre nivåbasert norskopplæring vil eg tru at opplæringa vil verte styrkt, ikkje svekt framover. Omlegginga vil gje alle auka moglegheiter til å lære norsk, i fyrste rekkje dei som har morsmål fjernt frå norsk, er analfabetar eller har svak skulegong frå heimlandet.

       Når det gjeld tilbod til deltakarar med ulike funksjonshemmingar, har dei i tillegg til den grunnleggjande opplæringa i norsk med samfunnskunnskap rett til spesialundervisning etter sakkunnig vurdering. Innvandrarar og flyktningar har same retten til slik opplæring som dei norske innbyggjarane i kommunen. Spesialundervisning etter sakkunnig vurdering er det kommunen sitt ansvar å betale. For innvandrarar og flyktningar bør ein samordne spesialundervisninga med den grunnleggjande norskopplæringa, slik at totaltilbodet vert best mogleg.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Inger Lise Husøy (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Det er klart at Oslo kommune også har et ansvar her, men jeg syns likevel at statsrådens svar er i grell kontrast til de mange lovnadene som har vært om å styrke språkopplæringen for den gruppen jeg tok opp i spørsmålet mitt.

       Tilskuddssatsene for opplæring i norsk med samfunnskunnskap for voksne fremmedspråklige vil være uendret i 1998, og reelt sett er jo det en nedbygging. Dette vil altså ramme kvinneundervisningen, og det vil få en svært negativ virkning på tilbudet til alfabetiseringselevene. Jeg frykter at det også er den absolutt svakeste elevgruppa som her blir rammet mest. Og da er spørsmålet mitt: Hva kan og vil statsråden gjøre for å forhindre at de blir rammet, slik som det ser ut i dag?

Statsråd Jon Lilletun : Stortinget har tidlegare vedteke nivåbasert norskopplæring, og den førre regjeringa rakk ikkje å gjere ferdig proposisjonen om dette i samband med statsbudsjettet. Vi held her på med å leggje siste handa på verket og skal prøve å kome med det snarast mogleg på nyåret. I samband med det er det klart at ein òg bør sjå den problemstillinga som representanten Husøy reiste her.

       Grete Knudsen (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Funksjonshemmede med rett til videregående opplæring opplever ofte at de må ta imot elevplass i egne spesialklasser og slik bare i begrenset grad får sine førsteønsker oppfylt.

       Vil statsråden sørge for å drøfte denne problemstillingen i den bebudede melding om spesialundervisning? »

Statsråd Jon Lilletun : Her kunne det vere freistande å gjere noko som ein ikkje ofte gjer i denne salen: gå opp og seie « ja, det vil statsråden », og så gå ned igjen. Men eg skal gje eit litt meir utfyllande svar.

       Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartmentet har ikkje uttømmande nasjonale data om fyrsteynske til elevar som treng særskilt tilrettelagd opplæring i vidaregåande opplæring. Departementet har derimot gjennom evalueringa av Reform 94 informasjon om korleis opplæringa for elevar som treng særskilt tilrettelagd opplæring, er organisert.

       Nær to tredelar av elevane som får særskilt tilrettelagd opplæring, går i ordinære klassar, mens vel ein tredel går i eigne klassar. Eigne klassar kan vere grunnkurs over to år, tilrettelagde grunnkurs, klassar med redusert elevtal - såkalla 8- eller 4-grupper - eller såkalla APO-klassar - Arbeid, Produksjon og Opplæring.

       Tilbod til elevar som treng særskild tilrettelagd opplæring, skal ta utgangspunkt i dei ordinære læreplanane, og tilrettelegginga skal skje innafor og som ein del av skulen sitt ordinære tilbod. Denne elevgruppa er svært samansett, med ulike funksjonsvanskar. Nokre elevar vil kunne ha mest nytte av tilbod som er organisert særskilt, t.d. kurs som gjev delkompetanse. Men det er fylkeskommunane sitt ansvar å avgjere korleis den særskilt tilrettelagde opplæringa vert organisert, og kva tilbod den einskilde eleven får.

       Departementet har i brev til fylkeskommunane datert 22. april 1997 om oppfølging av den forskingsmessige evalueringa av Reform 94 sagt m.a.:

« En av hovedintensjonene med lov om videregående opplæring er å gi et videregående opplæringstilbud til alle. Den store utfordringen ligger i å gi alle et tilbud som passer til den enkeltes forutsetninger. For bedre å kunne fastslå effekten av og kvaliteten på de ulike tilbud som gis til elever som får særskilt tilrettelagt opplæring, ber departementet fylkeskommunene følge nøye med når det gjelder innholdet i og organiseringen av opplæringsforløpene for denne gruppen. »

       Eit av forskingsprosjekta under evalueringa av Reform 94 ser på tilbodet til dei som får særskilt tilrettelagd opplæring, og fylgjer ei gruppe elevar som får slik opplæring. Sjølv om evalueringsprosessen ikkje er ferdig før stortingsmeldinga om opplæring av barn, unge og vaksne med særskilde behov vert lagd fram, vil eg syte for at den problemstillinga representanten Grete Knudsen reiser, vert berørt og kommentert i nemnde melding om spesialundervisning.

       Ei vidare og meir utfyllande drøfting av organiseringa av særskilt tilrettelagd opplæring i vidaregåande opplæring vil fylgje i stortingsmeldinga om erfaringane med Reform 94, som vert lagd fram i 1999.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg vil tillate meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Vil statsråden vidareføre dagens ordning og regelverk etter § 20 i fagopplæringslova, samt legge fram ei eiga sak for Stortinget om § 20-ordninga? »

Statsråd Jon Lilletun : I samband med innføringa av Reform 94 vart det fatta vedtak om fritak for å dokumentere kunnskapar i dei felles allmenne faga for dei som tek fagbrev etter § 20 i lov om fagopplæring i arbeidslivet. Etter vedtaket skal dette gjelde som ei overgangsordning fram til 1. august 1999.

       Eg forstår spørsmålet slik at det er prøving av dei felles allmenne faga i samband med § 20-ordninga som representanten Oppebøen Hansen spør om.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg tillet meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Hovudmodellen i fagopplæring er to år i skule og to år i bedrift. I dag er det eit misforhold mellom talet på læreplassar og talet på søkjarar. Dette resulterer i oppretting av VK II-klasser.

       Kva vil statsråden gjere med dette? »

Statsråd Jon Lilletun : Ansvaret for å realisere intensjonane i hovudmodellen er tredelt - mellom staten, fylkeskommunane og partane i arbeidslivet. Det inneber at desse tre instansane må ta ansvar for at fagopplæringa vert gjennomført etter intensjonane. Staten skal syte for at rammevilkåra i form av lov og regelverk er på plass, og at dei økonomiske vilkåra for lærlingordninga er i samsvar med dei pålagde oppgåvene. Fylkeskommunane har ansvar for, i samarbeid med partane i arbeidslivet, å syte for at det er nok læreplassar til dei unge som ynskjer seg ei fagutdanning.

       Kort om resultata så langt:

       Det var både i 1996 og 1997 problem med å få læreplassar nok på ein del fagområde. Det var særleg barne- og ungdomsarbeidarfaget, omsorgsarbeidarfaget, reparatør av lette kjøretøy, kokkefaget og elektrikarfaget som hadde størst problem. Heile 45 % av reformelevane som søkte, fekk ikkje læreplass i desse fem faga.

       Eg vil frå min ståstad fylgje nøye med i det arbeidet som vert gjort i fylkeskommunane og av partane i arbeidslivet. Det må til ein nærmare dialog mellom desse to instansane slik at tilbod og etterspurnad samsvarer betre. Dette må i stor grad skje på regionalt og lokalt nivå. Men eg vil òg leggje til at den retten elevane har til å velje fag, òg er ein viktig faktor i spørsmålet om samsvar mellom tilbod og etterspurnad.

       Frå staten si side er det fleire tiltak som er og vil verte iverksette på dette feltet. Eg nemner: god og tett kontakt med partane i arbeidslivet og bransjane, løpande rapportering frå fylkeskommunane, økonomiske ekstratilskot til fylkeskommunane, nedsetjing av eit hurtigarbeidande utval med oppgåve å vere nytenkjande, ulike informasjonstiltak, fleire kryssløp, oppmoding til hovudorganisasjonane om ei sterkare forplikting til å ta inn lærlingar, utgreiing av ei fondsordning og auka innsats for å gje råd og rettleiing til elevar i grunnskule og vidaregåande opplæring.

       Eg har forventningar til at både partane og bransjane, på bakgrunn av dei erfaringane som er gjorde i 1996 og 1997, vil bidra til eit endå betre resultat i 1998, og at summen av statlege initiativ og tiltak vil forsterke den positive trenden vi trass i alt har erfart i 1997.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg registrerte at statsråden nemnde at det var 11.000 - 12.000 søkjarar som var reformelevar, som hadde fått læreplass i haust, og det er sjølvsagt positivt i forhold til tidlegare år. Men framleis er det eit stort gap fram til det talet som me har behov for, rundt 17.000 læreplassar.

       Statsråden nemnde ein del tiltak som han ville vurdere å sette i gang på sikt. Han ville følgje utviklinga nøye. Det var i grunnen ikkje dei tonane som blei framførde av statsråden som daverande stortingsrepresentant den 28. august 1997, da han sende ei pressemelding til daverande statsråd Reidar Sandal og bad om ein fortgang i arbeidet med å sette ned ein hurtigarbeidande kommisjon. Eg registrerte ikkje noko signal frå statsråden nå om at ein slik kommisjon vil bli nedsett veldig raskt.

Statsråd Jon Lilletun : Det var nok litt for mange tiltak som vart opprekna, for « kommisjonen » var eit av dei tiltaka som var med - ikkje som kommisjon, men som utval. For det er heilt klårt at det var ei monaleg betring som skjedde òg siste månaden i år, som det er grunn til å gle seg over. Representanten Oppebøen Hansen og eg er heilt samde om at for dei 4.000 som ikkje fekk plass, er dette alvorleg, men det vart likevel ca 100 VK II-klasser mindre i år, og målsetjinga er å få det ytterlegare ned og lengst mogleg ned til neste år. Det utvalet som er nedsett, skal sjå på kva som har skjedd på dei plassane der ein har lukkast, m.a. i Vest-Agder, der dei i år har klart seg utan nedsetjing av VK II-klassar. Ein del andre fylke har gjort det svært godt. Vi ynskjer å dra erfaringane inn, og ynskjer å målrette tiltaka i høve til det - så dette vert teke på ramme alvor. Det er klårt at ein del tiltak er langsiktige, men det er òg eit sett med kortsiktige tiltak som gjer at eg trur vi skal få eit atskilleg betre resultat òg i år enn vi fekk i fjor. Det var ei forbetring då, og neste år skal det verte endå betre!

       Tomas Norvoll (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Vesterålen AOF arrangerer studiekompetansekurs for enslige forsørgere. Kurset blir ikke godkjent som heltidsstudium og får derfor ikke støtte fra Statens lånekasse for utdanning.

       Mener statsråden det er riktig å hindre kvinner i distriktet i å ta utdanning, og vil statsråden ta initiativ for å ordne opp i saken? »

Statsråd Jon Lilletun : Vesterålen AOF-forening har tidlegare, etter det eg er kjend med, arrangert eittårige kurs i fag som er obligatoriske for å gje generell studiekompetanse. Omfanget er 35 timar, som elevane normalt skal kunne ta i løpet av eitt år. Eit slikt kurs er i Lånekassen normert som eitt års studium. Det er dermed ikkje problem med å få denne typen eittårige studium godkjend for støtte i Lånekassen.

       På bakgrunn av erfaringar med kurset er studieopplegget no lagt om. Konsekvensane har vorte at undervisninga er forsterka og studieløpet er strekt over to år. Elevane får altså om lag dobbelt så mykje undervisning som føresett ved normeringa. Etter Lånekassen sitt regelverk snakkar vi dermed om eit deltidsstudium med rett for elevane til berre halv studiestøtte.

       Samtidig har endringane medført monaleg høgre skulepengar for elevane. Lånekassen kan derfor etter gjeldande regelverk ikkje på eiga hand gje godkjenning av rett til studiestøtte. Saka må oversendast til departementet for endeleg avgjersle.

       Eg vil, når saka kjem til vurdering i departementet, m.a. leggje vekt på at dette dreiar seg om eit tilbod spesielt lagt til rette for vaksne kvinner i distrikta, som gjennom studiet får høve til å fullføre ei grunnutdanning som truleg vil vere viktig for dei med tanke på vidare yrkesløp.

Tomas Norvoll (A) : Jeg takker statsråden for svaret, og jeg synes det var et veldig positivt svar. Jeg er glad for at han tydeligvis er villig til å ta tak i saken for om mulig å kunne bidra til at disse kvinnene det gjelder, skal kunne få ta sin utdanning i Vesterålen.

       Da har jeg bare et kort oppfølgingsspørsmål til statsråden, og det er: Hva slags tidsramme kan vi forvente oss at Lånekassen og departementet vil arbeide innenfor her? Denne saken haster faktisk litt i og med at en del av de som går på dette kurset, ikke ser muligheter til å fortsette hvis man ikke ganske raskt kan få en avklaring om hvorvidt man får støtte til kurset eller ikke.

Statsråd Jon Lilletun : På bakgrunn av representanten Norvolls spørsmål har departementet teke initiativ til å få oversendt saka. I og med at det skal skjøn inn i biletet, er det departementet som skal avgjere det. Det er bedt om at det skjer raskast mogleg, og med ein gong saka kjem, skal vi få til ei avklaring, slik at dei studentane det gjeld, får moglegheit til å få beskjed før det har gått for langt inn i det nye året.

       Eg skal love representanten Norvoll både å strekkje meg så langt som det etter skjøn er mogleg ut frå lovverket, og at saka skal takast så raskt ho kjem i departementet.

Spørsmål 42

       Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få stille fylgjande spørsmål til forsvarsministeren:

       « 28. februar 1995 blei ein soldat skoten og hardt såra under vaktteneste på Heistadmoen. Skadane førte til blindheit. Erstatningsoppgjeret er enno ikkje i orden.

       Vil statsråden syte for at denne tragiske saka no blir avslutta på ein raus og verdig måte? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Erstatningsspørsmålet i forhold til den nevnte soldat er blitt behandlet i Forsvarets overkommando i samsvar med vedtatte prosedyrer og gjeldende regelverk.

       Departementet kommer først inn i bildet i forbindelse med saker hvor erstatningsbeløpet overstiger 250.000 kr. Disse sakene må fremlegges for Forsvarsdepartementet, som videresender dem til Justisdepartementet for endelig avgjørelse. Hvis det oppnås enighet i ovennevnte sak, vil også denne prosedyren bli fulgt, og vi har i den forbindelse anledning til å vurdere den på selvstendig grunnlag. I denne saken har det vært ført en dialog mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando uten at det hittil har foranlediget at Forsvarsdepartementet har grepet inn.

       Forsvaret har tilbudt soldaten i underkant av 2,9 mill. kr. Uenigheten mellom Forsvaret og soldaten består pr. i dag i for det første at man ikke har samme oppfatning av hvilke inntekter han går glipp av på grunn av skaden han har fått. For det andre er det uenighet angående hvilke ekstra utgifter han vil pådra seg fordi han er skadet. Slik uenighet er heller ikke uvanlig i forbindelse med erstatningssaker.

       Jeg oppfatter det slik at Forsvaret synes å ha strukket seg langt i hva som skal godtas som « lidt tap, tap i fremtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre den skadelidte i fremtiden ».

       Dette er en meget tragisk sak, og jeg har stor sympati med skadelidte og forståelse for hans nye livssituasjon. Forsvaret har strukket seg langt med hensyn til oppfølging i saken og synes etter min oppfatning å ha håndtert den på best mulig måte. Det viser seg ofte i de mer alvorlige erstatningssaker at enkelte skadelidte kan ha urealistiske forventninger til størrelsen på erstatningsbeløpet. Det er viktig at vedkommende får god oppfølging og får den erstatning han/hun har krav på. Det er også viktig at det ikke blir urimelig forskjellsbehandling ved at de som f.eks bruker mediene og får stor oppmerksomhet om saken, får større uttelling enn hva reglene tilsier.

       Som nevnt tidligere foreligger det i dag et godt forslag til oppgjør, slik at saken kan bli avsluttet innen rimelig tid. Det er derfor nå også opp til soldaten å medvirke til at saken kan få sin avslutning.

       Jeg har behov for å understreke at Forsvaret har ingen spesiell prestisje å ivareta i det hele tatt i denne saken.

       Leif Helge Kongshaug (V) : Jeg vil tillate meg å stille følgende konkrete og korte spørsmål til forsvarsministeren:

       « Hva kan forsvarsministeren gjøre for at de norske mannskaper i Tuzla får en telefonordning som er tilfredsstillende, jf. telefonordningen i Modrica? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Jeg er gjort kjent med at vårt personell i sanitetskompaniet i Tuzla har tatt opp dette spørsmålet om forbedringer i teletilbudet til Norge. La det være sagt at kontakt med hjemmet er svært viktig og en svært viktig del av velferdstilbudet for vårt personell som tjenestegjør i internasjonale fredsoperasjoner. Både for familien hjemme og for den enkelte bidrar regelmessig kontakt til å skape trygghet. Å legge forholdene til rette for hjemreiser og tilfredsstillende telefon- og posttjenester er derfor en prioritert del av personellpolitikken overfor vårt personell i FN- og NATO-tjeneste i utlandet.

       Forsvarets overkommando opplyser at dagens ordning i Tuzla innebærer leie av fire teledatakanaler. Tilgangen til disse gis gjennom teledatakort, der taksten er ca 8 kr pr. minutt. Forsvaret subsidierer 20 minutter pr. måned pr. mann med 6 kr pr. minutt.

       Når det gjelder en eventuell ytterligere økning av subsidieringen av teletjenestene, viser jeg også til at personellet mottar et skattefritt utenlandstillegg, som varierer fra ca 4.600 kr pr. måned til 11.200 kr pr. måned avhengig av grad, for å dekke merutgifter som følge av tjenestegjøringen i utlandet. Dette innbefatter også teletjenester.

       Ordningen i Modrica ivaretas av en norskeid flerkanals satellittstasjon som gir 14 kanaler. Av disse kanalene nyttes sju til velferdssamband. Tilgangen til disse gis gjennom telekort, som har en kostnad på 2 kr pr. minutt.

       Flere tekniske løsninger er vurdert for å bedre velferdssambandet til Tuzla. Mulige alternativer er radiolinjetilknytning til Modrica, anskaffelse av egen jordstasjon til Tuzla, anskaffelse av flere jordstasjoner for å forbedre sambandet for hele det norske styrkebidraget eller større grad av subsidiering.

       En ny organisering av sambandet må ses i sammenheng med øvrige behov. Eventuelle nyinvesteringer i samband for den norske styrken i Bosnia bør etter min mening utstå til det foreligger en avklaring angående fremtidig styrkebidrag og geografisk plassering i operasjonsområdet.

       Jeg er opptatt av at vi tilstreber et mest mulig likeverdig velferdstilbud for alle styrker i Bosnia. Det er imidlertid pr. i dag ikke praktisk og økonomisk mulig å gi alle lik tilgjengelighet til velferdssamband, dessverre.

Leif Helge Kongshaug (V) : Jeg takker forsvarsministeren for svaret. Jeg er selvfølgelig enig i det som forsvarsministeren sa, at for norske mannskaper som er i tjeneste utenlands, er gode forbindelser, god kontakt med heim og familie, et viktig fundament for trivsel.

       Dagens ordning i Tuzla, der en er avhengig av et amerikanske telekortsystem med meget dårlig kvalitet og begrenset taletid, er ikke godt nok. Det foreligger et forslag til teknisk løsning for telefonforbindelse til Tuzla. Med det nødvendige klarsignal, som da forsvarsministeren sa ville utstå inntil videre, kunne arbeidet vært satt i gang. Det dreier seg etter det jeg får opplyst, om en innsparing på 200.000-300.000 kr, som etter beregninger ville ha vært innspart i løpet av et års tid. Når vi nå vet at saken er over ett år gammel, burde den for lengst ha funnet sin løsning gjennom ordinære militære kanaler.

       Jeg håper fortsatt at forsvarsministeren vil følge opp denne saken, se på investeringer i forhold til løpende utgifter og trykke på de rette knappene, slik at en god kontakt kan bli opprettet.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Jeg har notert meg spørrerens opplysninger, og vil undersøke dem nærmere for å se om det er mulig å påskynde den ønskede prosess i saken.

       La meg imidlertid igjen antyde at et eventuelt forlenget mandat i Bosnia vil foreligge i løpet av våren som vi nå står foran, altså våren 1998. Det betyr at det i denne konkrete saken nok er behov for å se tid og kostnader og også lønnsomhet og effekt av nyordningen litt i sammenheng. Men det vil bli fulgt opp.

Spørsmål 44

       Signe Øye (A) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Mener sosialministeren at det er riktig at norske statsborgere som har bodd mange år i utlandet, men som kommer tilbake til Norge og bosetter seg her resten av livet, ikke har rett på full minstepensjon? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Minstepensjon er summen av grunnpensjon og særtillegg. Desse ytingane får ein ut frå butida i Noreg i perioden mellom 16 og 67 år. Minstekravet er ei butid på tre år. For å få full minstepensjon må ein ha budd i Noreg i 40 år.

       Folketrygda byggjer såleis på at ein skal tena opp pensjonsretten gjennom butid og deltaking i norsk samfunnsliv i vaksen alder. Det gjeld berre eitt unntak frå dette: Personar som fyller vilkåra i FN-konvensjonane om flyktningar og statslause, får full minstepensjon.

       Personar som har mange år i utlandet, får etter dette liten eller ingen pensjon frå folketrygda. I mange av desse tilfella blir likevel ytingane frå folketrygda supplerte med pensjonar frå utlandet. Trygdeavtalar med einskildland og grupper av land er med og sikrar slike supplerande ytingar. Dette gjer at ein kan greia seg svært godt sjølv om folketrygdpensjonen er redusert.

       Eg har ikkje vanskeleg for å sjå at redusert pensjon på grunn av kort butid i Noreg kan vera eit økonomisk problem. Desse problema er likevel individuelle og har si årsak i manglande ytingar frå utlandet. Både ved etableringa av folketrygda i 1967 og ved seinare endringar er det lagt til grunn at det er sosialtenesta som skal koma inn her. Sosialhjelpa er retta mot slike personlege behov, medan folketrygda har som det berande prinsippet at alle med same opptening i Noreg skal ha den same pensjonsretten. Dette gjeld for nordmenn så vel som for utlendingar.

       Eg ser klåre innvendingar mot å løysa det aktuelle problemet ved at ein så å seia flyttar sosialhjelpa over til folketrygda. Resultatet kan bli at ein òg gir auka ytingar til folk som ikkje treng det. Av di folketrygda går inn i dei internasjonale reglane for trygdekoordinering, kan det òg vera naudsynt å utbetala slike auka ytingar i utlandet. Som ei fylgje av EØS-avtalen og andre trygdeavtalar står vi ikkje fritt til å avgrensa ytingane som vi vil. Framfor alt kan vi ikkje laga reglar til beste for personar med norsk statsborgarrett.

       Det einaste som kan tala for ei løysing i samband med trygda, er etter mitt syn at sosialhjelpa er meint å koma inn berre i tidsavgrensa periodar. Dei personane som har manglande tid i Noreg og manglande ytingar frå utlandet, har eit varig problem. Eg vil difor sjå nærare på om det er løysingar som kan gi auka ytingar til dei som treng det, utan at det samstundes omfattar alle andre.

Signe Øye (A) : Jeg takker statsråden for svaret, som var delvis positivt.

       Det tilfellet jeg refererer til, gjelder en person som har bodd i utlandet og har 17 års trygdetid i Norge, som nå gir henne en alderspensjon på 2.400 kr pr. måned. Det betyr at så lenge hun lever, må hun regelmessig søke om sosialhjelp.

       Stortinget har nå vedtatt at minstepensjonistene skal få et tillegg på 12.000 kr pr. år. Men denne gruppen, som er på ca 12.000 personer, vil bare oppnå en del av dette beløpet. Samtidig vil de sannsynligvis få kutt i sosialhjelpen fra kommunen, slik at de ikke får noe i tillegg i det hele tatt.

       Sosialministeren er opptatt av at forskjellene i samfunnet ikke skal øke. Ville det ikke da være riktig at denne gruppen ble løftet opp på det samme nivå som minstepensjonistene?

Magnhild Meltveit Kleppa : Eg synest det er interessant at Arbeidarpartiet på den eine sida - med litt ulike vinklingar - framfører motstand mot denne auka minstepensjonen, samtidig som ein, som i dette og i liknande eksempel, ynskjer å utvida denne auken til fleire grupper. Eg er glad for det. Eg er glad for engasjementet frå Arbeidarpartiet her. Vi står saman på nokre punkt for å redusera dei auka forskjellane vi no ser. Eg synest representanten Signe Øye har eit godt eksempel i forhold til ei gruppe som eg ynskjer å sjå nærare på, for her gjeld det personar som er nøydde for å be om supplerande sosialhjelp over tid, ikkje berre som ei mellombels ordning.

Spørsmål 45

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Bare en tredjedel av dem som har krav på yrkesskadetrygd etter å ha fått den alvorlige yrkessykdommen brysthinnekreft, har mottatt ytelsen.

       Vil departementet sørge for adgang til krysskobling mellom Kreftregisteret og Rikstrygdeverket for å sikre at flere får yrkesskadetrygd? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : I eit samarbeidsprosjekt mellom Rikstrygdeverket og Kreftregisteret i 1996 som departementet finansierte, kom det fram at berre om lag ein tredjedel av dei som hadde brysthinnekreft, hadde kravd dei yrkesskadefordelane frå trygda dei hadde rett på. Etter føresegner om teieplikt hadde Kreftregisteret tidlegare ikkje høve til å melda frå til trygdeetaten i slike tilfelle.

       I dag er situasjonen annleis. I juni 1997 vart folketrygdlova § 13-14 endra slik at Kreftregisteret fekk høve til å gje Rikstrygdeverket melding om sjukdomstilfelle som det er grunn til å tru i det vesentlege er knytte til yrke. Trygdeetaten vil fylgja opp, slik at dei det gjeld, kan få hjelp til å krevja dei yrkesskadefordelane dei har rett til, så snart som mogleg.

       På Kreftregisteret si løyving for 1998 blir det no sett av midlar til ei særskild stilling for denne oppgåva i Kreftregisteret. Dessutan har Sosial- og helsedepartementet gjeve sitt samtykke til ei ekstraløyving til Kreftregisteret på 425.000 kr for å gjennomføra ei undersøking av omfanget av kreft knytt til yrke.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker for svaret fra sosialministeren.

       Jeg hørte referert det som sosialministeren sa i Dagsrevyen i uken som gikk. Der kom det fram at ved en slik kryssjekking ville sannsynligvis 50 % av de som hadde krav på denne yrkesskadetrygden, få det. Vi skal være klar over at dette er personer som helt klart er yrkesskadet gjennom asbest. Det går bare en vei med de som har fått denne brysthinnekreften. De har knapp tid igjen å leve, og de får ikke utbetalt denne trygden uten at de er i live. Det går for tregt en eller annen plass i systemet. Jeg har snakket med en del leger. Jeg har også snakket med fylkeslegen i Rogaland, og vi kom fram til en mulig måte å gjøre dette på, så jeg vil stille et tilleggsspørsmål til sosialministeren. Kan sosialministeren se på muligheten for at skjema for yrkesskadetrygd, sendt fra trygdekontoret til behandlende lege, blir merket som hastesak, og at unnlatelse av hurtig respons rapporteres til fylkeslegen for direkte oppfølging?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg må fyrst gjera merksam på at dette er ei sak der helseministeren og eg naturleg nok må samarbeida, for vi har ansvar for kvar vår del av denne oppfylginga. Han har ansvar for Kreftregisteret, og eg har ansvar for trygda.

       Så til spørsmålet frå representanten Johnsen. Eg trur vi er einige om at med den lovendringa som skjedde i juni, er ein i alle fall komen eitt steg vidare. Hans forslag om skjema og ei eventuell påteikning vil eg kalla eit interessant forslag, som eg vil vurdera nærare på kva måte eg kan fylgja opp.

       Jan Johnsen (H) : « Fra 1. januar 1998 blir en rekke akoholholdige drikkevarer omklassifisert fra vin til brennevin.

       Vil Sosial- og helsedepartementet ta initiativ for å informere skjenkestedene og landets kommuner som skal utøve skjenkekontrollen, om hvilke merker dette gjelder? »

       Signe Øye (A) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Fra 1. mai i 1997 år ble friinntektsbeløpet økt fra 1/2 til 1G. Bakgrunnen for denne økningen var at det skulle gis større muligheter for å kombinere arbeid og trygd. Etter dagens regelverk kan en person som er i 50 % arbeid og er 50 % uføretrygdet, ikke delta i politisk arbeid som godtgjøres uten å miste retten til uføretrygd. Regelen om ett års ventetid innebærer at folkevalgte mister retten til uføretrygd, eller må velge ikke å være politisk aktive.

       Kan sosialministeren rette opp denne urettferdigheten? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : For å få rett til uførepensjon må evna til å utføra inntektsgjevande arbeid vera sett ned med minst 50 %. Ved vurderinga av kor mykje inntektsevna er redusert - dvs. kor høg uføregraden er - skal inntektsforholda før og etter uføretidspunktet samanliknast. Det skal som hovudregel takast omsyn til all pensjonsgjevande inntekt ved denne vurderinga.

       Ein fastsett uførepensjon kan revurderast dersom det skjer ei vesentleg endring i dei høva som vart lagde til grunn ved tilståinga. Pensjonen kan då bli redusert eller falla bort. Pensjonsgjevande inntekt opp til friinntektsgrensa blir ikkje rekna som ei vesentleg endring.

       Uførepensjonistar bør stimulerast til å nytta si restinntektsevne og ta del i arbeidslivet. Dette er bakgrunnen for at uførepensjonistar kan ha ei inntekt på inntil 42.500 kr utan å risikera at uførepensjonen blir redusert eller fell bort. Dette gjeld både personar med full og gradert pensjon. Personar med gradert uførepensjon kan ha ei deltidsstilling i tillegg til pensjonen og på den måten nytta si restinntektsevne.

       Bakgrunnen for at friinntektsgrensa vart heva frå 1/2 til 1 grunnbeløp i mai i år, var bl.a at personar med politiske verv skulle ha høve til å ta imot vederlag utan at det skulle ha konsekvensar for retten til uførepensjon. Dette var eitt av fleire tiltak som vart vedtekne for å gjera uførepensjonsordninga meir fleksibel og gjera det mogleg for uførepensjonistar å ta del i arbeidslivet i større grad enn tidlegare.

       Det som kallast « friinntekt », er ikkje eit fribeløp som alle uførepensjonistar kan ha, men eit « slingringsmonn » ved vurderinga av om det har skjedd ei vesentleg endring slik at uføregraden skal revurderast. Uførepensjonistar har ikkje rett til å ha friinntekt før det er gått eitt år frå uførepensjonen blei innvilga eller endra. Det første året etter uførepensjon er innvilga, reknast all inntekt for å vera ei vesentleg endring. Dersom reglane om friinntekt skulle gjelda alt kort tid etter at uføregraden vart fastsett, ville det kunna medverka til uheldige tilpassingar til regelverket. Dersom uførepensjonistar har ei ubrukt restinntektsevne kort tid etter at dei har fått innvilga eller endra uføregraden, kan det tyda på at uføregraden er fastsett på urett grunnlag.

       Ventetida på eitt år før uførepensjonistar får rett til å ha inntekt opptil friinntektsgrensa, fylgde tidlegare av praksis, men vart lovfesta frå 1. mai i år. Det var ingen merknader til forslaget om å lovfesta denne regelen under stortingsbehandlinga.

       Eg kan ikkje sjå at det er grunnlag for å særbehandla inntekt frå politisk verksemd i høve til anna inntektsgjevande arbeid. Eg kan heller ikkje sjå at reglane rammar personar med politiske verv spesielt hardt, fordi reglane er like for alle uførepensjonistar.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Signe Øye (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg synes man må se litt forskjellig på en vanlig inntekt og en godtgjørelse til dem som er politiske aktive. Vi vet at man verves til politiske verv for fire år av gangen. Det betyr at man må stå over en hel periode hvis man skal komme inn under de reglene som er i dag. Jeg synes ikke det virker særlig rettferdig. Vi vet også at i politikken er det sånn at fire år ute fort kan bli ute for evig.

       Jeg hadde håpet at sosialministeren her i dag hadde kunnet meddele at hun var positiv til å kombinere uføretrygd og politisk arbeid. Vi ønsker - og det gjør vi sikkert begge to - at flest mulig, også uføretrygdede, skal kunne delta i politisk arbeid. Jeg ber derfor statsråden se på om det fins en eller annen mulighet som gjør at loven kan endres på det punktet.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Representanten Øye og eg er einige om at vi skal ha eit regelverk som gjer det mogleg å kombinera både delvis uførepensjon og heil uførepensjon med anten politiske verv eller anna inntektsbringande verksemd.

       Denne spesielle problemstillinga som representanten no peikar på, blei så vidt eg veit, grundig vurdert i samband med velferdsmeldinga. Når representanten her ber så innstendig om at departementet må sjå på dette på nytt, kan eg godt seia at det skal vi gjera for å sjå om det kanskje er noko som er oversett. Eg vil i utgangspunktet ikkje forskottera noka positiv løysing, for eg trur faktisk at dette allereie er grundig vurdert, og det er brei politisk semje om resultatet.

Spørsmål 48

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil rette følgende spørsmål til helseministeren:

       « Ambulansetjenestene er i utgangspunktet en viktig del av det offentlige helsetjenestetilbudet, og der personellets kompetanse også teller som ledd i den medisinske akuttbehandlingen. Disse tjenestene legges nå i stor grad ut på anbud i regi av de ulike fylkeskommuner, med den konsekvens at tjenestetilbudet kan bli uensartet og til dels kraftig beskåret i de ulike kommunene.

       Ser helseministeren noen betenkeligheter ved anbudsprinsippet for denne typen tjenester? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Fra 1. januar 1986 har det i henhold til sykehusloven § 2 vært et fylkeskommunalt ansvar å planlegge og drive ambulansetjenesten til sjøs og på land.

       Før 1. januar 1986 hadde både bil- og båtambulanseutøverne såkalt « skysskafferkontrakt » med folketrygden. Da ansvaret ble overført til fylkeskommunene, ble det fra departementets side lagt til grunn at utøvere som hadde drevet ambulansetransport for trygdens regning, skulle ha rett til avtale med fylkeskommunen om fortsatt virksomhet i inntil ti år fra lovendringen trådte i kraft. Det ble ikke definert nærmere hva som skulle være innholdet i den enkelte avtale. Imidlertid ble det presisert at ambulanseutøvernes rett til å inngå avtale med fylkeskommunen ikke skulle være til hinder for at fylkeskommunene kunne kreve forhandlinger om endringer i omfanget av driften på stedet dersom driftsgrunnlaget eller samordningshensyn skulle tilsi det.

       Anbudsprinsippet er således ikke et nytt fenomen innen ambulansetjenesten. For min del har jeg ikke prinsipielle betenkeligheter med at det offentlige inngår kontrakter med private utøvere om å få utført ambulansetjenester. Det viktige i denne sammenhengen er imidlertid at det blir stilt de samme faglige kvalitetskravene til private tjenesteutøvere, som om tjenesten skulle bli utført i fylkeskommunenes egen regi. Det er anbudsgrunnlaget og innholdet i kontraktene som her blir det sentrale.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg takker helseministeren for svaret.

       Jeg kan nevne at denne problemstillingen også har vært reist overfor tidligere helseminister av kommunelegen i Sør-Varanger, og daværende helseminister Gudmund Hernes svarte at Sosial- og helsedepartementet vil anbefale at problemer knyttet til ambulansetjenesten i Sør-Varanger tas opp med Finnmark fylkeskommune.

       Jeg er på mange måter glad for at helseministeren signaliserer at man ikke kan betrakte dette isolert - sånn oppfatter jeg ham i hvert fall - men at man må se hele kjeden i sammenheng. Jeg er også kjent med Akuttutvalget, som er under arbeid. Men jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at en konsekvens ved isolerte betraktninger av dette kan være at nedskjæring av et ambulansetilbud i sin tur fører til at f.eks luftambulanse brukes i større grad, og at Rikstrygdeverket på den måten påføres kostnader. Jeg vil derfor spørre helseministeren: Er helseministeren opptatt av den helhetlige tenkningen som må ligge til grunn, slik at man ikke helt unødig får merkostnader som en konsekvens av innsparinger på f.eks fylkeskommunalt nivå? Og vil han synliggjøre det videre at denne kjeden fungerer under ett?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det ligger i det oppdraget som Akuttutvalget har fått, nettopp å se på helheten i den akuttmedisinske kjeden og på hvilke kvalitetskrav som bør stilles til ambulansedelen av denne kjeden. Jeg er enig med representanten Ballo i at her må man legge an et helhetlig perspektiv som innebærer at en ikke opplever at innsparinger ett sted tyter ut som økte utgifter et annet sted uten at det er tilsiktet.

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil stille helseministeren følgende spørsmål:

       « Avhengig av bosted risikerer kvinner som opereres for brystkreft, å få fjernet hele brystet, også der dette kunne vært berget gjennom alternative behandlingsmetoder, og da særlig stråleterapi.

       Hvilke tiltak tenker statsråden å gjennomføre som ledd i å sikre et enhetlig tilbud til norske kvinner, der en så dramatisk konsekvens som beskrevet, også unngås så langt dette er praktisk mulig? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : , En undersøkelse ved kreftavdelingen ved Regionsykehuset i Tromsø viser at i Nord-Norge blir bare 5 - 7 % av brystkreftpasientene operert ved brystbevarende kirurgi, mens andelen i Hordaland og Oslo ligger på ca 40 %. Undersøkelsen omfatter 173 kvinner i Nordland, Troms og Finnmark og ble publisert i Tidsskrift for Den norske lægeforening 30. oktober i år.

       Det er i Norge innen kreftbehandling et samarbeid mellom de medisinske miljøer for å sikre en mest mulig ensartet og faglig oppdatert behandling av ulike kreftformer. Norsk brystkreftgruppe, ledet fra Radiumhospitalet, bidrar til at tilbudet til denne pasientgruppe skjer etter faglig aksepterte prinsipper. Metodene revideres fortløpende etter behov og tilfang av ny viten. Gjennom denne gruppen oppdateres også status for behandlingstilbudet for brystkreft i Norge. Det er ikke i alle tilfelle avklart at brystbevarende kirurgi er det beste tilbud. Praksis kan derfor være noe ulik ved enkelte sykehus. Det vil alltid være en faglig avveining om brystbevarende kirurgi kan gjennomføres. Ved brystbevarende kirurgi vil strålebehandling være en obligatorisk del av etterbehandlingen.

       Dersom brystbevarende kirurgi gjennomføres, vil overlevelsesmulighetene være de samme som ved den tradisjonelle behandlingsform, hvor man fjerner brystet. Det er likevel ingen tvil om at brystbevarende kirurgi gir kvinner bedre livskvalitet. Behovet for denne type operasjoner forventes å øke i årene fremover.

       Stråleterapikapasiteten er i dag generelt sett for lav. Dette innebærer også at det ut fra faglige kriterier må foretas prioriteringer for å sikre en best mulig utnyttelse av strålekapasiteten. Tilstrekkelig tilbud om stråleterapi er et regionalt ansvar. I de sykehus der det er behov for raskere tilgang til og større kapasitet innen strålebehandling, arbeides det på to fronter. Ved flere regionsykehus legges det om til utvidet arbeidstid for leger og annet personale, slik at stråleterapimaskinene kan utnyttes over lengre tid av døgnet. Økte midler til overtidsbetaling som ble foreslått i Regjeringens tilleggsbudsjett, medvirker til at dette er mulig i 1998. I flere regioner arbeides det konkret med innkjøp av flere stråleterapimaskiner for ytterligere å øke kapasiteten. Som kjent er det nå bevilget økte midler til dette formål for 1998 som et ledd i Regjeringens kreftpakke.

       Regjeringen vil neste år legge fram en handlingsplan mot kreft, slik Stortinget bad om under behandlingen av helsemeldingen i 1994. Det viktigste spørsmål på kort sikt når det gjelder behandlingstiltak, er utbygging av tilstrekkelig kapasitet for strålebehandling både for kurativ og lindrende behandling. Regjeringens kreftpakke, som Stortinget sluttet seg til gjennom budsjettbehandlingen, er et første skritt på veien til en bedre kreftomsorg. I den nasjonale kreftplan som vi vil presentere, vil videre planer for utbygging av stråleterapi, herunder bedring av utstyrssituasjonen og utdanning av personell, stå sentralt. Det er et mål å få utbygd tilstrekkelig behandlingskapasitet i løpet av en femårsperiode. Siktemålet må være å gi befolkningen i ulike deler av landet et mer likeverdig og kvalitativt godt tilbud.

       Grethe Fossli (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « I den senere tid har jeg fått opplyst at flere blinde med førerhund er blitt avvist fra restauranter, hoteller og drosjer. Begrunnelsen er at de ikke kan ta med seg hunden. I de fleste tilfeller har innehaveren av restauranten eller drosjen vært av utenlandsk opprinnelse.

       På hvilken måte gir myndighetene orientering til alle som etablerer seg innen de nevnte bransjer, om de spesielle regler som gjelder for blind med førerhund og førerhund under opplæring? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Regjeringen har som målsetting å arbeide for full deltagelse og likestilling for funksjonshemmede og vil følge opp FNs standardregler for like utviklingsmuligheter for funksjonshemmede, vedtatt i 1993. I regel 11.2 heter det:

« Turistmyndigheter, reisebyråer, hoteller, frivillige organisasjoner og andre som er involvert i organisering av rekreasjonsaktiviteter eller reisemuligheter, bør tilby sine tjenester til alle og ta i betraktning funksjonshemmedes spesielle behov. Passende opplæring bør stilles til rådighet for å støtte denne prosessen. »

       Disse standardreglene legges til grunn for den reviderte utgaven av Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001.

       I § 29, 5 i forskrift for hygiene og næringsmidler heter det:

« Det må ikke medbringes hunder, katter eller andre dyr i næringsmiddelvirksomheter. Unntatt fra denne bestemmelsen er førerhund som under føring av blind eller svaksynt medbringes til lokaler hvor næringsmidler frambys. »

       Denne bestemmelsen gjelder bl.a for restauranter.

       Fra Næringsmiddeltilsynets side forventer man at de som driver næringsmiddelvirksomhet, gjør seg kjent med regelverket. I forbindelse med etablering av internkontroll vil kravet til aktivt å sette seg inn i regelverket være en forutsetning for å få et slikt internkontrollsystem til å fungere.

       Ved godkjenning av en næringsmiddelvirksomhet er det kontakt med virksomheten og de kommunale næringsmiddeltilsyn. Virksomheten blir da orientert om regelverket og får det vanligvis utdelt.

       I forbindelse med opplæring i forhold til regelverket på næringsmiddelområdet, legges det mest vekt på det hygieniske aspektet, herunder forbudet mot å medbringe hunder og andre dyr inn i næringsmiddelvirksomheter. Unntaket for blinde og svaksynte om å kunne medbringe førerhund på serveringssteder, har næringsmiddelkontrollen lagt mindre vekt på fordi hovedhensynet er hygiene.

       Jeg vil imidlertid be Statens næringsmiddeltilsyn henvende seg til de lokale næringsmiddeltilsynene og be dem i sin kontakt med de næringsdrivende gjøre spesielt oppmerksom på blinde og svaksyntes rett til å ta med seg førerhund inn i forretninger og på restauranter/spisesteder.

       Når det gjelder transportbransjen, opplyser Samferdselsdepartementet at drosjene har en allmenn plikt til å utføre persontransport. Det er imidlertid ikke gitt regler som spesifikt presiserer en plikt til å medta førerhund. Hensynet til allergi hos fører kan f.eks skape problemer i enkelttilfeller. I så fall plikter sjåføren å skaffe annen drosje.

       Fra Samferdselsdepartementet har jeg fått opplyst at de ikke har inntrykk av at dette er noe stort problem i praksis, men den som opplever slike problemer, oppfordres til å ta saken opp med de lokale samferdselsmyndigheter, eventuelt Samferdselsdepartementet, dersom klager til drosjesentralen ikke fører fram.

       Samferdselsdepartementet stiller seg positivt til å ta opp denne saken med Norges Taxiforbund.

Grethe Fossli (A) : Jeg takker statsråden for svaret og for de initiativ han har signalisert vil bli tatt. Jeg føler imidlertid at det må gis en spesiell informasjon til de næringsdrivende om de rettigheter som en blind med førerhund har, nettopp fordi - som statsråden sa - næringsmiddelkontrollen vektlegger hensynet til hygiene når de driver denne informasjonen, og jeg tror det er hovedårsaken til at så mange er blitt avvist i det siste. Det er ikke noe hyggelig for en blind med førerhund å bli avvist ved døren og på en måte måtte krangle seg inn, og atmosfæren blir da dårlig. I stedet skulle man ha en skikkelig informasjon på forhånd slik at man slapp dette, og slapp å oppleve at de blinde ofte må anmelde bedriftene, noe som skaper et dårlig miljø mellom dem og restaurantbransjen, og det ønsker vi ikke.

Spørsmål 51

       John I Alvheim (Frp) : Jeg skal få stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

       « Ifølge uttalelser den senere tid fra fagfolk vil tidligere poliopasienter etter lang tids symptomfrihet få tilbake sin sykdom med behov for ny behandling og rehabilitering. Det antas at dette vil ramme mellom 10.000 og 15.000 mennesker i nærmeste fremtid.

       Hva vil helseministeren gjøre for å møte denne utfordringen for helsevesenet om kort tid? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er kjent at mange tidligere poliopasienter kan få senfølger etter mange år. De fleste poliorammede er født mellom 1910 og 1950. Undersøkelser som har vært gjort, viser at en forholdsvis stor andel etter mange år opplever tretthet, muskelsvekkelse, hodepine, konsentrasjonsvansker, pustevansker osv.

       Ulike behandlingsformer er benyttet. Det har vist seg at mange synes at de er blitt bedre av fysikalske øvelser, trening og sportsaktiviteter, og at massasje gir en god følelse. Det samme gjelder trening i oppvarmet basseng. Når det gjelder nyttige behandlingsformer i framtiden, nevnes først og fremst fysikalsk behandling, massasje og bassengtrening i oppvarmet basseng.

       Dette viser at de viktigste tiltakene må ivaretas på lokalt plan i kommunene. Det er likevel viktig med utvikling av kunnskap om følgetilstander og senskader etter poliomyelitt på et høyt spesialisert nivå. Følgelig er slike følgetilstander og senskader etter poliomyelitt satt opp som en regionfunksjon. Det er slik forutsatt at regionsykehusene skal ha kompetanse på feltet og kunne rådgi den øvrige helsetjeneste. Det kan nevnes at det ved Regionsykehuset i Tromsø opprettes et regionalt kompetansesenter for personer med senfølger og senskader etter polio. Ved dette senteret er det tverrfaglig bemanning. Det gis et vurderingsopphold der en kartlegger ulike funksjoner. En viktig del av arbeidet er å kunne gi råd om aktivitetsnivå og igangsette nødvendige tiltak etter utskriving.

       Det finnes også tilbud ved de andre regionsykehusene. Det er imidlertid viktig at alle regionsykehusene tar tak i denne oppgaven, slik at de som trenger det, får nødvendig vurdering og igangsetting av tiltak. Oppfølging bør skje gjennom de fylkeskommunale rehabiliteringsavdelinger og kommunene i et samarbeid. Det er de siste år blitt økende bevissthet og oppmerksomhet i fagmiljøene omkring de langtidssenfølger som rammer personer med poliomyelitt.

       Senfølger etter poliomyelitt vil trolig øke behovet for hjemmerespiratorbehandling. Det er utarbeidet retningslinjer for dette, og det har tidligere vært utgitt en utredning om dette temaet i Helsetilsynets utredningsserie. Det kan imidlertid være behov for å arbeide videre med spørsmålet om hjemmerespiratorbehandling og gjennomføring av slik behandling. Departementet arbeider nå med dette spørsmålet.

       Statens helsetilsyn arbeider på sin side med fagveiledere innenfor rehabilitering. Det tas sikte på å lage en fagveileder som gjelder rehabilitering for mennesker med nevrologiske sykdommer. Mye av problematikken som gjelder personer med senskader etter polio, vil bli tatt opp av Helsetilsynet gjennom denne fagveilederen, som det antas blir ferdig i løpet av 1998.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker helseministeren for svaret. Jeg synes det er betryggende å høre at både departementet og helsevesenet for øvrig er observant på disse senskadene som kan komme hos tidligere poliopasienter. Nå er det jo slik at de tidligere vanførehjem, som tok seg av rehabiliteringen, er mer eller mindre borte, og jeg tror det er riktig, som det også antydes i helseministerens svar, at man her i stor grad også må satse på primærhelsetjenesten. Personlig vil jeg da gjerne få understreke viktigheten av at primærhelsetjenesten får nødvendig og skikkelig opplæring i bruk av hjemmerespirator, idet det kan bli meget aktuelt hvis vi får disse følgene som er antydet fra våre fagfolk.

Spørsmål 52

       Annelise Høegh (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Oslo namsrett har slått fast at Statens legemiddelkontroll ikke har fulgt god forvaltningsskikk ved å publisere en omstridt artikkel om legemiddelet Fosamax i tidsskriftet Nytt om legemidler. Direktøren i SLK har i Aftenposten 8. november 1997 karakterisert det å bringe denne saken inn for namsretten som « det reneste pøbelveldet ».

       Mener helseministeren slike uttalelser er god forvaltningsskikk? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Som statsråd forholder jeg meg til den avgjørelsen som er tatt av Oslo namsrett, der begjæringen om stansing av artikkelen gjennom midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge.

       Stortinget har tidligere sluttet seg til at vi skal bygge opp legemiddeløkonomisk kompetanse, bl.a ved Statens legemiddelkontroll. Tre ganger i løpet av 1990-årene har SLK gjennom Stortingets budsjettbehandling fått understreket behovet for å styrke sin produsentuavhengige legemiddelinformasjon til landets leger, som en motvekt til at produsentene selv står for en stor del av informasjonen. Dette har departementet fulgt opp.

       Når et legemiddelfirma går rettens vei for å søke å stoppe slik informasjon, er det en ny og uvant situasjon, der det lett kan bli brukt sterke ord mellom partene. For meg vil det imidlertid ikke være naturlig å anvende slike uttrykk som det refereres til at direktøren ved SLK benyttet. Jeg har tillit til SLK og det viktige og vanskelige arbeidet de utfører, og har merket meg det arbeidet som har vært gjort, særlig det siste året, for å få ned saksbehandlingstiden for godkjenning av nye legemidler.

Annelise Høegh (H) : Det er godt at statsråden forholder seg til namsrettens kjennelse. Problemet er bare at direktøren i Statens legemiddelkontroll ikke ser ut til å gjøre det, og det mener jeg er alvorlig. Det er alvorlig for pasientene, som har krav på at myndigheter og legemiddelindustri bestreber seg på å samarbeide for at pasientene skal få tilgang til nye legemidler.

       Direktøren i SLK sier at han er uenig i rettens premisser, og at det er umulig å være nøytral og objektiv i spørsmål om legemiddeløkonomi fordi, som han sier:

« Her er det så dype motsetninger mellom produsenter og produsentuavhengige instanser at det ikke er mulig å si noe meningsfylt fornuftig og samtidig være nøytral. »

       Det er alvorlig, og jeg håper helseministeren ser at vi ikke er tjent med å ha en offentlig myndighet som nærmest ser på legemiddelindustrien som en motpart, og ikke som en medspiller, til pasientenes beste. I andre land har de utviklet felles begrep som metodeapparat til bruk av legemiddeløkonomiske analyser, og jeg håper at statsråden vil se seg tjent med at vi også kan få det her i landet, til pasientenes beste.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er nytt for meg at Statens legemiddelkontroll ikke skulle forholde seg til namsrettens kjennelse. Det tror jeg nok de gjør. Men det er ikke dermed sagt at man behøver å være enig i alle rettens premisser.

       Når det gjelder det hovedspørsmål som representanten Annelise Høegh tar opp, nemlig spørsmålet om samspillet mellom industri og legemiddelkontroll, er jeg enig i at det i stor grad må være et samspill. Men det er heller ikke noen hemmelighet at det til tider vil kunne oppstå et motsetningsforhold mellom kontrollinstansen og industrien. En av grunnene til at vi har en kontrollinstans, er at den skal ivareta hensyn som ikke blir ivaretatt av markedet, og derfor kan det til tider bli spenninger og konflikter. Men jeg er enig i at et samspill og et samarbeid er ønskelig for å utvikle dette viktige feltet.

Spørsmål 53

       Bent Hegna (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Flere bedrifter som produserer utstyr til kraftproduksjon, har kommet i problemer på grunn av manglende oppdrag. Dette gjelder blant annet ved ABB i Skien, der det allerede er sendt ut permisjonsvarsler. En rekke søknader om ny utbygging eller oppgradering av gamle verk er sendt NVE til behandling. Disse blir ikke behandlet, på grunn av mangel på ressurser.

       Hva vil statsråden gjøre for å få fortgang på behandlingen, så norske bedrifter kan sikres oppdrag innenfor ny kraftproduksjon? »

Statsråd Marit Arnstad : Stortinget har fastsatt et omfattende lovverk for vannkraftutbygging. Saksbehandlingen er svært grundig, og det må derfor nødvendigvis ta noe tid å behandle sakene. Vannkraftprosjekt må også gjennom både en meldingsfase og en søknadsfase. Omfattende høring kreves i flere omganger. Fordelen ved en så omfattende behandling er sjølsagt at alle som ønsker det, får komme til orde og har anledning til å påvirke resultatet.

       Det siste året har det kommet en mengde nye prosjekt inn til NVE i form av meldinger og søknader. I tillegg til de ordinære sakene er det også blitt stor interesse blant grunneiere for utbygging av mini- og mikrokraftverk. Sjøl om de sistnevnte sakene er små og i utgangspunktet enklere enn de større sakene, er antallet saker så stort at de beslaglegger mye saksbehandlingskapasitet i NVE.

       Den store tilstrømmingen av saker i løpet av kort tid fører nødvendigvis til at saksbehandlingen av de enkelte prosjekt tar tid. I tillegg til de nye utbyggingssakene er det mange saker vedrørende fornyelse av reguleringskonsesjoner og søknader vedrørende endring eller fastsettelse av et endelig manøvreringsreglement.

       Departementet har tidligere forutsatt at NVE prioriterer prosjekt som gir ny kraft. Departementet har også sjøl prioritert behandlingen av den type saker. I forbindelse med budsjettet for 1998 har departementet lagt vekt på å forsøke å styrke NVEs saksbehandlingskapasitet på dette området. Det vil imidlertid ta noe tid før det kan gi seg utslag i en raskere behandling. Blant annet tar det tid å få lært opp nye saksbehandlere innenfor et så komplisert saksfelt.

       Det jeg her har sagt, viser hvor vanskelig det er å imøtekomme krav som settes til forvaltningens behandling av vannkraftutbygginger. Likevel er det sjølsagt målet at behandling av slike saker skal få en god og forsvarlig framdrift i tida framover.

Bent Hegna (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Det er to forhold her som jeg synes er viktige. Det ene er at vi ved å få fortgang på disse sakene kan sikre norsk industri oppdrag. Poenget med det er at de da blir i stand til å vedlikeholde sine fagmiljøer rettet mot produksjon av forskjellig utstyr til kraftproduksjon. Hvis de først mister fagmiljøene, er det vanskelig å bygge dem opp igjen. Dette er det viktig å ta vare på.

       Det andre forholdet er at dette henger sammen med at vi trenger mer strøm i Norge. Debatten når det gjelder gasskraftverk, dreier seg egentlig om at vi trenger mer strøm. Og når det er slik at vi ikke klarer å få gjennomført prosjektene på grunn av at det ikke er ressurser nok i NVE, synes jeg det er betenkelig.

Statsråd Marit Arnstad : Jeg kan godt se de utfordringene og de problemstillingene som representanten Hegna peker på. Jeg vil tro alle partier i denne salen er opptatt av behovet for fornybar energi, og hvorledes vi skal håndtere spørsmål omkring kraftbalansen i tida framover.

       Men jeg er også nødt til å si at saksbehandlingen sjølsagt må foregå i tråd med de intensjoner og det lovverk som er fastsatt av Stortinget. Det er en meget grundig og omfattende behandling som er nedfelt når det gjelder vannkraftprosjekt. Det er også slik at saksbehandlingskapasiteten på dette området ble redusert tidlig på 1990-tallet, og det tar tid å bygge opp igjen kapasitet når det gjelder saksbehandlingen innenfor et så komplisert område.

       Jeg tillater meg også å nevne at denne regjeringen bare har sittet ved roret et par måneder. I løpet av så kort tid er det klart det er begrenset hva det er mulig å gjøre som kan gi seg utslag i en raskere behandling av den type søknader.

       Hill-Marta Solberg (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « I forbindelse med omorganisering av sentralnettet i Nord-Norge er det forslag om at kraft til nordre Nordland og Sør-Troms ikke skal gå gjennom sentralnettet, men gjennom regionalnettet. Dette har både økonomiske og beredskapsmessige ulemper.

       Hva vil statsråden gjøre for at denne delen av landet skal sikres kraft fra sentralnettet? »

Statsråd Marit Arnstad : NVE vedtok endringer i sentralnettets utstrekning den 19. september 1997. Det vedtaket er klaget inn av en rekke instanser overfor departementet, bl.a. Nordkraft AS, Lyse Kraft, Hydro Energi, Statkraft, Nordmøre Energiverk og Statnett. Klagene blir nå vurdert av NVE.

       Dersom NVE står fast på sitt vedtak, vil saken bli oversendt departementet for endelig avgjørelse. Jeg ber om en viss forståelse for at jeg ikke kan gå nærmere inn på realitetene i saken så lenge den kan være og vil være under klagebehandling.

Hill-Marta Solberg (A) : Jeg takker for svaret.

       Jeg har bare lyst til å slå fast at det ikke er noen tvil om at den beslutning en traff om å holde enkelte befolkningstunge regioner utenom sentralnettet, vil bety store kostnader både for næringslivet og for øvrige forbrukere i disse områdene. Derfor ser jeg fram til at anken skal behandles, og at departementet forhåpentligvis også lar seg involvere i dette til fordel for de berørte regionene.

       Jeg har selvfølgelig respekt for at statsråden ikke vil gå inn i en sak som er under ankebehandling, men vil bare peke på at både folketallet og kraftforbruket i industrien i disse regionene burde føre til at de blir direkte tilknyttet sentralnettet og får samme inngangsbillett til kraftmarkedet som resten av landet. Det kunne være interessant å høre om statsråden har noen generelle synspunkter i den anledning.

Statsråd Marit Arnstad : La meg få si at jeg er godt kjent med at dette er en veldig viktig problemstilling som angår svært mange. Jeg er også klar over at dette er et spørsmål som har fordelingsmessige virkninger som det er verdt å se nøye på.

       De klagene som nå er kommet inn, skal behandles av NVE før de oversendes departementet. Klagene har høy prioritet i NVE, og særlig gjelder det klager vedrørende parallelle nett i Lofoten, Vesterålen og på Nordmøre. Utover det er det vanskelig for meg å gå inn i realitetene i saken, men jeg er klar over at dette blir betraktet som en meget viktig sak i de regionene det angår.

Spørsmål 55

       Fra representanten Børge Brende til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « Amnesty påpeker både tortur, forfølgelse og henrettelser i Libya og fastslår at menneskerettighetene brytes på det groveste. Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde, var å styrke forbindelsene med Libya gjennom å utnevne en honorær konsul for ifølge UD å styrke de norske interesser i landet.

       Synes ikke statsråden dette står i skarp kontrast til Regjeringens høye profil på moral og menneskerettigheter, og ikke minst det som tidligere er sagt om tilbakeholdenhet i næringslivssatsing i denne type land? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

       Vi skal så tilbake til spørsmål 15.

Spørsmål 15

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Olaf Gjedrem til kommunal- og arbeidsministeren, besvares av miljøvernministeren som rette vedkommende.

       Olaf Gjedrem (KrF) : « Vil statsråden ta initiativ til at det i plan- og bygningsloven blir innført krav om å vurdere alternative energikilder ved behandling av reguleringsplaner? »

Spørsmål 56

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Dag Danielsen, tas opp av representanten Ursula Evje.

       Ursula Evje (Frp) : Jeg vil på vegne av Dag Danielsen, som dessverre ikke er til stede, stille følgende spørsmål til miljøvernminister Guro Fjellanger:

       « I Groruddalen, som er en av Norges miljømessig hardest belastede områder, ligger en rekke fyllinger som i media karakteriseres som « miljøbomber ». Det har blant annet sivet ut giftig gass fra den såkalte « Rommen-fyllingen ».

       Hva akter Regjeringen å foreta seg med disse fyllingene? »

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren som er kort og enkelt:

       « Kystverneplanen for Nordland og øvrige kystverneplaner er en så stor inngripen i kystfolkets næringsaktivitet og bosetting at disse planene må behandles i Stortinget, slik at de kan få en politisk behandling.

       Vil miljøvernministeren gå inn for dette? »

Statsråd Guro Fjellanger : For å sikre en bedre samordning av verneinteresser i kystområdene i Nordland og Troms er det utarbeidet forslag til kystverneplaner i medhold av naturvernloven.

       For å sikre at alle berørte parter blir hørt, og for at det skal kunne foretas en grundig og forsvarlig avveining mellom verneinteresser og andre brukerinteresser, er saksgangen for vernesaker etter naturvernloven svært omfattende. Forslagene som utarbeides av fylkesmannen, sendes først på lokal høring hvor grunneiere, kommuner, fylkeskommuner og andre berørte parter uttaler seg. Direktoratet for naturforvaltning sender verneforslagene på sentral høring før sakene får en grundig sluttbehandling i Miljøverndepartementet, forut for regjeringsbehandling og vedtak av Kongen i statsråd. Jeg vil her understreke at Miljøverndepartementet har et ansvar for å påse at alle synspunkter som er fremkommet i høringsprosessen, blir nøye vurdert før endelig vedtak fattes.

       Naturvernlovens bestemmelser, §§ 4, 6 og 10, sier at vedtak om å legge ut et område som nasjonalpark, landskapsvernområde eller naturreservat, er tillagt Kongen i statsråd. En fremleggelse av verneplaner for Stortinget vil derfor være et brudd på etablerte saksbehandlingsprosedyrer.

       Tilsvarende problemstilling ble drøftet av Stortinget i desember i fjor i forbindelse med behandlingen av et Dok.nr.8-forslag fremsatt av representanter fra Høyre om at verneplan for Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiene skulle sendes Stortinget til behandling. Flertallet, som bestod av alle unntatt Høyre, mente da at en slik prosedyreendring ville kunne medføre betydelige forsinkelser i de allerede omfattende og langvarige verneprosessene. Flertallet mente også at dette ville berøre arbeidsdelingen mellom storting og regjering, og tilrådde derfor at verneplanene ikke ble sendt Stortinget til behandling. Jeg slutter meg til flertallets konklusjon og mener at samme vurdering bør gjelde for kystverneplanene.

       Avslutningsvis vil jeg nevne at Miljøverndepartementet som en oppfølging av dette Dok.nr.8-forslaget og av nasjonalparkmeldingen vurderer hvordan lokal medvirkning, både i selve verneprosessen og i forbindelse med forvaltningen av etablerte verneområder, kan bedres.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker miljøvernministeren for svaret og redegjørelsen for hvordan verneplanene blir behandlet.

       Jeg har følgende tilleggsspørsmål: Synes miljøvernministeren at det er tilfredsstillende at regionale politikere er blitt høringsinstans for byråkratiet i Miljøverndepartementet?

Statsråd Guro Fjellanger : Som jeg understreket, er ikke lokale politikere høringsinstans for byråkrater i Miljøverndepartementet, men for en endelig behandling som da er på politisk nivå i Regjeringen.

       I tillegg understreket jeg også at Miljøverndepartementet arbeider med hvordan man kan få bedre lokal deltakelse både når det gjelder utforming av verneplanene, og hvordan disse håndheves. Dette tror jeg er problemstillinger som jeg og representanten Steinar Bastesen er enige om er viktig, og denne jobben er satt i gang i departementet.

       Torstein Rudihagen (A) : Eg skal få lov å stille følgjande spørsmål til miljøvernministeren:

       Hallgeir H Langeland (SV) : Takk, president! Følgende spørsmål ønskes besvart:

       « Fleire stader på Vestlandet har ein manetliknande organisme tatt livet av store mengder fisk i lakseoppdretta. Økonomiske tap for eigarar eller store utbetalingar frå forsikringsselskapa er sjølvsagde konsekvensar. Frå før er maneta visstnok ukjend i våre farvatn, og det er difor usikkert om ho kjem tilbake.

       Vil statsråden, eventuelt interdepartementalt, drøfte tiltak mot slike angrep, eventuelt om fleire anlegg bør leggast på land? »

Statsråd Peter Angelsen : De første meldingene om maneter som var giftige for oppdrettsfisk, kom for ca fem uker siden. Det første tilfellet ble observert i Hordaland i Øygarden kommune og det neste i Fedje kommune, som er en nabokommune. Seinere har det vært meldt om spredte forekomster langs kysten nordover, og kun i ytterste del av kystnære kommuner.

       Maneten er karakterisert som en kolonimanet, dvs. små individuelle maneter henger sammen i tråder eller i perlekjedelignende kolonier. Ved kraftig strøm eller annen mekanisk påvirkning deles maneten opp i mindre biter og disse kan komme inn i merdene og skade fisken. Maneten er ennå ikke artsbestemt, men den tilhører slekten Siphonophora og er en eksotisk art i våre farvann. Spesielle hydrografiske og oseanografiske forhold er en betingelse for at arten skal kunne forekomme i større mengder langs kysten.

       Maneten har nesleceller - brennesleceller - som skader fisken, spesielt gjellene, og detter fører til at fisken får problemer med oksygenopptaket, dvs. at den kan dø av kvelning når maneten forekommer i store mengder. Fiskens hud kan også bli skadet av neslecellene.

       Det er kun to-tre oppdrettsanlegg langs kysten, i Hordaland og Sogn og Fjordane, som har hatt problemer med denne maneten. En har anslått tapt mengde fisk til 10 - 12 tonn, altså et meget beskjedent tap. Det er lite en kan gjøre av spesielle forebyggende tiltak mot en manet av denne typen, som etter enkelte fiskeres mening kan opptre i våre ytterste kystfarvann med 20, 30 eller 40 års mellomrom. I dette tilfellet ble det benyttet nedslakting av fisken - og det er sannsynligvis det beste tiltaket. Maneten har for øvrig ikke forårsaket problemer for oppdrettsnæringen tidligere.

       Fiskeridepartementet har i samråd med Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet kommet langt i arbeidet med miljøvennlige driftsformer og sykdomsforebyggende arbeid i havbruksnæringen. Trass i en nær sjudobling av produksjonen fra 1987 til 1997 - fra 50.000 tonn til over 330.000 tonn nå i år - er både miljø- og sykdomssituasjonen i næringen i dag bedre enn for ti år siden.

       Gode helse- og miljøbetingelser langs vår kyst og utnyttelse av Norges naturgitte fortrinn med golfstrøm og gode lokaliteter, er nettopp grunnlaget for at Norge har lykkes så godt med sin oppdrettsnæring. Oppdrett i landbaserte anlegg er i dagens situasjon og med dagens kostnader og markedspriser ikke noe alternativ.

       Departementet er av den oppfatning at den situasjonen som oppstod i høst, ikke medfører behov for ekstraordinære tiltak, slik det går fram av spørsmålet.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar fiskeriministeren for svaret. Eg er litt skuffa over at han så bastant avviser dette med landbaserte løysingar.

       Det går òg på at ein som kjent veldig ofte har rømmingar frå desse oppdrettsanlegga som er med på å øydelegge dei originale laksestammene i ein del elver. Dei opphavlege stammene blir svekte - faktisk er det sånn at opptil 50 % i ein del vassdrag er oppdrettslaks. Mi oppfordring og mitt spørsmål går ut på at når ein vurderer dette totalt sett, må ei av løysingane kunne vere å satse meir på landbaserte løysingar, trass i at dei er dyrare. Miljøpolitisk og økonomisk er eg ikkje i tvil om at det på sikt er den beste løysinga.

Statsråd Peter Angelsen : Bestemmelsene om tillatelse til å drive oppdrett av fisk i Norge er ikke til hinder for at man kan ha landbaserte anlegg. Landbaserte anlegg blir godkjent innenfor de forskriftene som gjelder i dag, og det er opp til oppdretterne selv hvorvidt de vil satse på sjøbaserte eller landbaserte anlegg. Men som jeg sa i mitt innlegg, er kostnadene ved landbaserte anlegg i dag slik at det ikke er noe alternativ for en oppdretter, hvis han skal ha overskudd i sin virksomhet.

Spørsmål 60

       Arne Lyngstad (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

Statsråd Guro Fjellanger : Ved behandlingen av rovviltmeldingen våren 1997 bad Stortinget Regjeringen sette i gang forsøk med myndighet tillagt ulikt sammensatte rovviltutvalg på fylkesnivå. Stortinget skisserte også organisering og hvilken myndighet disse utvalgene bør ha.

       På dette grunnlaget fastsatte Direktoratet for naturforvaltning den 7. november en forskrift om forsøk med regionale rovviltnemnder. Saken var på forhånd drøftet i det nyetablerte sentrale rovviltutvalget. Forskriften følger de intensjonene Stortinget har lagt til grunn, ved at det etableres regionale jervenemnder for henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge og fylkesvise gaupenemnder for Hedmark og Nord-Trøndelag. Jervenemndene skal bl.a fatte vedtak om årlig fellingskvote ved lisensjakt på jerv. Gaupenemndene skal ha samme myndighet i forbindelse med jakt på gaupe og skal i tillegg fatte vedtak om bruk av midler til forebyggende tiltak mot gaupeskader. Sekretariatsansvaret for nemdene er tillagt en av fylkesmennene innenfor nemndenes geografiske ansvarsområder.

       Berørte fylkesting og kommuner er nå i gang med å oppnevne medlemmer i nemndene. Sannsynligvis vil jervenemnda for Sør-Norge og begge gaupenemndene være i virksomhet i løpet av januar 1998, mens jervenemnda for Nord-Norge kommer i virksomhet fra jaktåret 1998-99.

       Når det gjelder spørsmålet om lovhjemling av retten til erstatning for rovviltskader, kan jeg meddele at Regjeringen tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon med forslag om lovhjemmel i løpet av vårsesjonen.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       De økende rovdyrstammer har økt konflikten mellom næringsinteressene og miljøinteressene i disse områdene. Da Stortinget behandlet rovdyrmeldingen, la en stor vekt på å finne ordninger som kunne redusere konfliktnivået, herunder både retten til erstatninger for rovdyrtap og ulike modeller for forsøk.

       Vi har nå bak oss en ny sesong med til dels store tap av sau og rein som følge av rovdyrangrep, og flere brukere føler stor usikkerhet for framtiden. Sikkerhet for at de får rettmessige erstatninger i en slik situasjon er avgjørende for det økonomiske grunnlaget for videre drift, og dermed kan det også ha konsekvenser for bosettingen i områdene.

       Jeg er fornøyd med at Regjeringen vil fremme forslag om lovhjemmel, og tar det som en selvfølge at Regjeringen medvirker til å iverksette ordningen raskt etter at Stortinget har gjort de formelle vedtak.

       Til slutt: Når det gjelder forsøkene med lokal medvirkning, er jeg tilfreds med det, men forutsatt at også berørte næringsinteresser blir med i disse nemndene.

Spørsmål 61

       Erna Solberg (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Miljøverndepartementet har midlertidig stoppet utvidelsen av Sartor senter på Sotra. Reguleringsplanen er korrekt behandlet i alle Fjell kommuners organer og etter reglene i plan- og bygningsloven. Hvis utvidelsen skal permanent stoppes av departementet, forutsetter loven i dag at det foreligger nasjonale interesser.

       Kan statsråden svare på hvilke nasjonale interesser som berøres av utvidelsen av et handlesenter på Sotra? »

Statsråd Guro Fjellanger : Det er kommunene som i stor grad tar beslutninger om arealbruk og etableringsmønster gjennom politiske vedtak i medhold av plan- og bygningsloven. Men arealplanleggingen skal skje innenfor rammen av en nasjonal arealpolitikk. Den nasjonale arealpolitikken fastlegges bl.a gjennom Stortingets behandling av stortingsmeldingen om regional planlegging og arealpolitikk og gjennom rikspolitiske retningslinjer etter plan- og bygningsloven.

       Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging ble vedtatt ved kgl. resolusjon i 1993 med hjemmel i plan- og bygningsloven. Der heter det bl.a at regionale publikumsrettede offentlige eller private servicetilbud skal lokaliseres ut fra en regional helhetsvurdering tilpasset eksisterende og planlagt senterstruktur og kollektivknutepunkter.

       Hensikten med dette punktet er som for retningslinjene for øvrig, å bidra til å begrense transportbehovet, tilrettelegge for en mest mulig miljøvennlig transport, utnytte mulighetene for utbygging i byggesonene i by- og tettstedområder og få til løsninger som kan gi korte avstander i forhold til daglige gjøremål samt effektiv samordning mellom ulike transportmåter.

       Miljøverndepartementet har høsten 1996 i brev til alle kommuner, fylkeskommuner og regionale statlige etater oppfordret til å være restriktiv med hensyn til å tillate etableringer og utvidelser av store kjøpesentre i strid med de rikspolitiske retningslinjene.

Erna Solberg (H) : Det pleier å være slik at vi i Norge roser oss av å ha et lokalt selvstyre, at vi roser oss av å ha et rettsregelverk som er beregnelig, som ikke gir tilbakevirkende kraft, og hvor regulering ved lov faktisk er regulering ved lov, og ikke baserer seg på en prosess før lover er vedtatt eller er ute på høring.

       De fleste norske ungdommer lærer at dette landet bygges på lov. Da kan de ikke ha vært i nærheten av den behandlingen Miljøverndepartementet nå foretar av Sartor senter, hvor man altså faktisk foretar en behandling hvor man legger til grunn noe som ennå ikke har blitt lovregulering. Selv om Stortinget har uttrykt et ønske og et synspunkt knyttet til behandlingen av regionalmeldingen, er dette ikke nedfelt i retningslinjer eller lovreguleringer ennå.

       Jeg har et oppfølgingsspørsmål til statsråden: Vil man vurdere Sartor senter etter nye, kommende regler eller etter det regelverk som er i dag? Og vil det komme nye regler snart?

Statsråd Guro Fjellanger : Da Stortinget fattet sitt vedtak om å be regjeringen utarbeide et midlertidig forbud mot etablering og utviding av kjøpesenter, la de bl.a vekt på at det ut fra nasjonale hensyn og arealplanlegging ville være viktig å få til dette bl.a for å kunne planlegge ut fra mindre bilavhengighet, og for å kunne styrke eksisterende senter.

       Miljøverndepartementet har fattet sitt vedtak med hjemmel i gjeldende lovverk. Hjemmelen for Miljøverndepartementets innkalling av reguleringsplan for Straume sentrum er plan- og bygningsloven § 27-2 nr. 3. Etter denne bestemmelsen kan departementet av eget tiltak oppheve eller endre planer ut fra nasjonale interesser.

       Hjemmelen for å gi reguleringsplanvedtaket oppsettende - utsettende - virkning er forvaltningsloven § 35.

       Når det gjelder byggetillatelsen, må denne bygge på godkjent reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven § 23, da utvidelse det søkes om, må regnes som et større byggetiltak. Ved bortfall av reguleringsplanen vil også grunnlaget for byggetillatelsen bli borte. På denne bakgrunn er det derfor med hjemmel i forvaltningsloven naturlig å gi oppsettende virkning også på den gitte byggetillatelse.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 på dagens kart ferdigbehandlet.