Sak nr. 1
Statsministerens redegjørelse i Stortingets møte 16. desember 1997 om opplegget for verdikommisjonens arbeid

TALERE:

       Kristin Halvorsen (SV) : Dette skal være starten på en verdidebatt som statsministeren og Stortinget ønsker skal gå i hele det norske samfunnet - over kjøkkenbord og over kantinebord - og da syns SVs stortingsgruppe at debatten bør legges opp slik at det er adgang til replikker, for å få i gang diskusjon og dynamikk. Jeg foreslår derfor at det åpnes for replikkadgang med inntil fem replikker etter hovedtalspersoner.

Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl : Presidentskapet har hatt visse sonderinger i partigruppene når det gjaldt opplegget for denne verdikommisjondebatten, og tilbakemeldingene har stor sett vært at man ønsker - siden dette er opptakten til en lang debatt - ikke å kvesse pennene altfor mye i denne omgang. I denne omgang har Stortinget fått presentert en redegjørelse fra statsministeren om hans tanker rundt en kommisjons arbeid, og han har invitert Stortinget til å gi sine reaksjoner på det før mandatet til kommisjonen blir nedtegnet og kommisjonen blir oppnevnt. Det er Presidentskapets holdning at dette tidspunktet kanskje ikke er det riktige til å ta den skarpe debatten her i salen. Men med det er det ikke sagt at det ikke kommer til å bli mange og skarpe debatter senere i denne salen om disse spørsmålene, for er det noe som kommer til å skape konflikter, så er det helt sikkert spørsmålene om verdiene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til debattopplegget.

       Det voteres alternativt mellom presidentens forslag om ingen replikker og forslaget fra Kristin Halvorsen om fem replikker etter hovedtalerne fra hver gruppe.

       (Voteringsutskrift kl. 10.07.29)

       Thorbjørn Jagland (A) : Statsministeren var i sitt innlegg særlig opptatt av oppløsningstendenser og mangel på personlig ansvar. Arbeiderbevegelsen har alltid sagt: Gjør din plikt, krev din rett! Vi vil derfor alltid være opptatt av det personlige ansvaret.

       Når det er sagt, er det grunn til å understreke den ansvarsbevissthet som vises i størstedelen av folket. Det fikk vi bevist da arbeidstakerne tok et direkte ansvar for å få ned arbeidsledigheten. Vi får det bevist hver dag ved det engasjement folk viser i idrett, kultur og annet organisasjonsliv og for skolene våre, særlig når det gjelder barn og ungdom.

       Verdidebatten føres på mange plan. For noen er verdier først og fremst det samme som allment aksepterte leveregler, som f.eks de ti bud. Her er det ikke så mye å diskutere, ettersom de aller fleste er enig i at dette er leveregler som vi alle burde følge. Spørsmålet er hvorfor noen bryter dem. Det kan være fordi vårt oppdragelsessystem, som i hovedsak er familien og skolen, svikter sin rolle. Men det kan også være et spørsmål om samfunnsmessige forhold. Kriminalitet og rusmisbruk er f.eks nært forbundet med sosiale problemer.

       Det har alltid vært et samspill mellom personlig ansvar og samfunnet. Politikkens hovedoppgave er først og fremst å lage et samfunn som gjør at folk kan og vil ta ansvar.

       Så har vi verdier som er grunnlaget for vårt menneskesyn, som at alle mennesker er likeverdige, og at livet er ukrenkelig. Det kan være uenighet om hvordan man best bygger opp om disse verdiene, men hvis et flertall i folket setter spørsmålstegn ved dem, bryter vår sivilisasjon sammen. Det var jo dette som skjedde i Tyskland i mellomkrigstiden: Respekten for menneskeverdet forsvant.

       Etter min oppfatning står vi her overfor et av vår tids viktigste verdispørsmål. Vi lever i en verden der mennesker i økende grad flytter over landegrensene. Kulturer og hudfarger blandes, og de store verdensreligionene møtes i alle land. Dette setter vårt menneskesyn og vår evne til toleranse på prøve.

       Det må være en hovedoppgave for verdikommisjonen å diskutere hva toleranse er, og hvordan den kan utøves

       i et demokratisk og flerkulturelt samfunn. Dette er ikke et enkelt spørsmål. Det er f.eks ikke toleranse å akseptere alt som fremmede kulturer står for. At jenter kan giftes bort av sine foreldre, er like uakseptabelt som når nordmenn diskriminerer på grunnlag av hudfarge.

       Respekt for menneskeverdet må være å akseptere at vi mennesker er forskjellige. Og vi må ha rett til å være forskjellige. Ingen skal diskrimineres fordi de har en bestemt hudfarge, religion, seksuell legning eller politisk oppfatning. Det er et stort tankekors at vi for første gang på mange år har en familieminister som tar avstand fra en meget stor gruppe nordmenns valg av måte å leve på. Jeg tenker her på de homofile. De strever som alle andre mennesker for å etterleve det de fleste av oss er enig i er et gode: troskap og forpliktelse. De har gjennom partnerskapsloven mulighet til å forplikte seg også på et juridisk grunnlag, slik vi som lever i et tradisjonelt ekteskap, har. Men Kristelig Folkeparti vil oppheve denne loven. Er dette å være bærer av gode verdier i et samfunn der likeverd er det mest dyrebare vi har, men også det mest truede, fordi vi ser tendenser til økende rasisme og intoleranse? Intoleranse overfor én gruppe kan lett spre seg til intoleranse overfor en annen gruppe.

       Så har vi verdier som er politiske i den forstand at ikke alle politiske retninger og ideologier legger like stor vekt på dem. Og det er i høy grad uenighet om hvilke avveininger vi må gjøre, og hvilke tiltak som må treffes, for å finne den rette balansen mellom disse verdiene. Jeg tenker på verdiene frihet, likhet og solidaritet.

       Verdikommisjonen kan ikke her komme med noen sannhet, for én sannhet finnes ikke. Men den kan hjelpe oss å klarlegge de innbyrdes motsetningene mellom disse verdiene, slik at vi kan se konsekvensen av de valgene vi gjør. Det er f.eks et slags motsetningsforhold mellom frihet og likhet. Den ubegrensede frihet fører ikke til likhet. Men en likhet som går altfor sterkt i den andre retningen, kan gå på bekostning av friheten. Derfor har det alltid vært en balansegang mellom disse to verdiene. Det henger igjen nøye sammen med solidariteten. Man får ikke frihet uten solidaritet, og man får heller ikke solidaritet uten frihet.

       La meg trekke opp noen problemstillinger som eksempler på hvordan man kan arbeide. Det første er knyttet til verdien frihet.

       En av Sveriges mest erfarne journalister, Bjørn Elmbrant, har nettopp utgitt en bok om tilstanden i det svenske demokratiet, som jeg ikke tror er så forskjellig fra forholdene hos oss. Boken inneholder bl.a et kraftig angrep på hvordan mediene og politikken i dag fungerer. De mindre privilegerte gruppene er objekter i mediene når det skal tjene til å øke salget, men de har ingen mulighet til selv å iscenesette noe i offentligheten, hevder han. Markedsorienteringen og profesjonaliseringen i mediene har også presset fram en journalistikk som legger vekt på framføring, utseende og « timing » ved et politisk forslag i stedet for innholdet i selve forslaget. Denne vektleggingen av det politiske spillet på bekostning av politikkens innhold skader demokratiet. Hvorfor skal folk stille opp ved valgurnene dersom de får inntrykk av at politikk bare blir et spill for å forsørge et antall politikere, spør han.

       Vi kan slå fast at avstanden mellom politikere og folk har økt. Løfter gis og brytes som en selvfølge. Langsiktig tenkning og planlegging er blitt mangelvare. Alt krever umiddelbar oppmerksomhet, alt skal avgjøres samme dag.

       På denne måten forvitrer samfunnet, for det tømmes for ideer og dynamikk, og demokratiet svekkes. Så hvis noe skal drøftes i en verdikommisjon, må det være dette.

       Statsministeren satte søkelys på grådighetskulturen i næringslivet og annen utglidning i samfunnet. Det er bra. Men vi må samtidig sette søkelyset på ukultur og dobbeltmoral innen politikken som bidrar til å svekke det mest dyrebare i vårt samfunn - demokrati og ytringsfrihet. Dette er grunnlaget for vår frihet. Verdidebatt må ikke være å moralisere overfor andre. Regjeringen selv kunne jo begynne med å vurdere hva folk tenker når statsministeren framhever ungdomsorganisasjonenes rolle, men skjærer ned på bevilgningene til dem. Statsministeren sa at det er betenkelig at markedet får for stor innflytelse innen kultur og åndsliv, men går selv inn for å kutte pressestøtten og sysler tydeligvis med tanker om å innføre moms på aviser, som vil føre til at markedet får enda større makt over mediene og kulturlivet.

       Hva mener vi med likhet, en annen sentral verdi i det norske samfunnet? Jeg vil bruke et eksempel fra debatten akkurat nå - kontantstøtten til barnefamiliene - for å belyse at her har de konkrete sakene mange sider.

       Kontantstøtten er legitimert i to verdistandpunkter: Folk skal få mer tid til å ta vare på barna sine. Og de som ikke bruker barnehagen, skal få like mye fra det offentlige som de som bruker barnehagen, altså et forsøk på å skape likhet. Men ordningen kan jo få det motsatte resultat. Den kan få farlige konsekvenser for utsatte familier. Kvinner på grensen av sin omsorgsevne vil kunne ta barnet ut av barnehagen for noen tusenlapper ekstra i måneden. For mange barn er barnehagen det eneste trygge sted de har. Innvandrerbarn vil kunne få ødelagt sine muligheter til å lære norsk språk og kultur dersom de blir tatt ut av barnehagen for noen ekstra kroner. Blir det da likhet av ordningen?

       Hvis argumentet for ordningen er at de som ikke har barn i barnehage, skal få kontantstøtte, hvorfor skal da en barnløs betale skatt til skolevesenet? Burde ikke også de få kontantstøtte tilsvarende det det offentlige bruker på å føre et barn gjennom skolevesenet fra 6 år til 16 år?

       Dette strider jo mot selve grunntanken og likhetstanken i velferdssystemet vårt. Vi betaler ikke skatt først og fremst for å få noe tilbake. Vi betaler fordi vi ønsker en fordeling av goder. Mange av oss får selvsagt mye mindre tilbake enn det vi betaler inn. Andre får mye mer. Slik skal det være og må det være, ellers har vi ikke noe fundament for velferdssamfunnet vårt.

       Vi ser at verdier som frihet, likhet og solidaritet ikke bare er noe man kan være tilhenger av, man må også praktisere dem. Det trengs gjennomtenkning og avveining av mange interesser for å finne de kloke løsningene. Verdidebatt må handle om disse avveiningene, disse konfliktene for at vi skal kunne finne disse kloke løsningene.

       Vi er midt oppe i en teknologisk og industriell revolusjon som forandrer inntektsforhold, maktforhold og sosiale forhold. Verdidebatt kan ikke føres uavhengig av dette. Det ville være et feilgrep å tro at de oppløsningstendensene vi ser i samfunnet, utelukkende skyldes at folk tar mindre ansvar og er mindre moralske enn før. Det er tvert imot det motsatte vi ofte ser. Men grunnleggende samfunnsforhold endrer seg. Det fører alltid til tvil, usikkerhet og sosiale problemer.

       Nasjonalstaten og demokratiet ble dannet i opplysningstidas Europa. Folk ville ikke ha en alles krig mot alle, men søkte i stedet den trygghet som et fellesskap skapte. Først kom nasjonalstaten, så kom demokratiet som det byggende fellesskap. Denne tryggheten kombinert med økt frihet til å tenke fritt gav grunnlag for teknologiske framskritt og utvikling av nye produksjonsmåter. Det samfunnssystem som opplysningstidas Europa har skapt, er både sosialt og liberalt. Det bygger på rettferdig fordeling, solidaritet, menneskerettigheter, toleranse og åpenhet for ny kunnskap og ny teknologi.

       Den teknologiske revolusjon vi nå er inne i, endrer samfunnet på en grunnleggende måte. Endringene går i en slik fart og ofte i en slik retning at politikken må fornyes for å kunne bevare et sosialt og liberalt samfunnssystem. Alle forhold, fra kultur og informasjon til økonomi, globaliseres nå. Kunnskapen er allerede blitt den dominerende produksjonsfaktor og skaper nye skiller. Foreløpig har denne revolusjonen ført til at markedskreftene har fått økt makt. De får fotfeste på områder som er vitale for demokratiet, slik som kultur og media. Kløften mellom fattige og rike øker. En ny underklasse vokser fram. Her finner vi den viktigste årsaken til de sosiale problemene og det som kan kalles oppløsningstendenser i samfunnet. Det er her vi må begynne å lete, og det er her vi må søke politiske løsninger. Det er ikke behov for å pakke politikken inn i nytt innpakningspapir. Vi må se på selve politikken.

       Den amerikanske forfatter og forsker Lester Thurow skriver i sitt storverk om den demokratiske verdens framtid at demokratiet er i ferd med å sovne inn ved at politikere og partier i land etter land avløser hverandre i regjeringskontorene uten at noe egentlig nytt skjer. Valg handler ikke lenger om alternativer og ideer, men om å skifte ut personer som fører videre den samme politikken som forgjengerne. Folk er forvirret, skriver han. Forvirringen skyldes at den politiske elite er forvirret og ikke i stand til å tilby alternativer som folk kan stole på. Det eneste folk ser, er at løftene brytes så fort makten nås.

       Arbeiderpartiets bidrag til verdidebatten vil være at vi selv etablerer et framtidsverksted der vi skal mobilisere samfunnsmessig forskning og annen kunnskap som grunnlag for en ny og offensiv sosialdemokratisk poltikk for rettferdig fordeling og demokratisk deltakelse. Dette vil bidra til å gi ny kraft til politikken og demokratiet, og vi håper at andre vil kunne gjøre det samme.

       Betegnelsene « venstreside » og « høyreside » i politikken skriver seg som kjent fra Frankrike og den franske nasjonalforsamling etter revolusjonen av 1789, da tilhengerne av frihet, likhet og brorskap satte seg til venstre i nasjonalforsamlingen, og høyresiden, som var motstandere av dette, satte seg til høyre. Helt siden den gang har sosialdemokratiet identifisert seg med denne venstresidens idealer. Vi har representert opplysningsideene, kjempet mot overtro og andre former for åndelig undertrykkelse. Vi har solidarisert oss med de undertrykte og dem som lider. Det er disse verdiene vi vil videreføre inn i et nytt århundre, og det er dem vi skal sette navn på, og det er dem vi skal finne virkemidler for å realisere i enda sterkere grad enn det vi har gjort i det gamle århundre.

Carl I Hagen (Frp) : Etter at den nye statsminister, statsminister Bondevik, lanserte sin idé om en verdikommisjon for å iverksette en verdidebatt, tror jeg det allerede er begynt en diskusjon ute i det norske samfunn. Enkelte har stilt spørsmålet om begrunnelsen for og årsaken til dette initiativ er at politikere mener det er et verdimessig forfall i det norske samfunn og i befolkningen. Jeg har ingen tro på at det er slik - i hvert fall vil jeg veldig sterkt hevde at det i den norske befolkningen hersker gode tradisjonelle verdier. Det er ikke grunnen til at man setter ned en kommisjon for å få en debatt, man gjør det kanskje for å gjenskape litt større interesse for det gode grunnlaget som er bygd opp i Norge når det gjelder verdier. Dette grunnlaget har sitt utgangspunkt i kristne og humanistiske verdier som er bygd opp gjennom de siste århundrer, basert på de ti bud, basert på opplæring av våre barn og unge til redelighet, høflighet, toleranse, respekt for andre og andres meninger, ekte frivillig solidaritet, ordholdenhet, medmenneskelighet. Vi skal også læres opp til personlig ansvar, som også er en integrert og avgjørende del når vi snakker om frihet. « Frihet » og « ansvar » er meget viktige begreper for enkeltindivider og for et samfunn å bygge på.

       Det har vært hevdet at enkelte meningsmålinger og synspunkter som fremkommer i debatten, tyder på at det skulle være noe galt fatt. Blant det som nevnes, er at det er en del som sier at de vil kjøpe smuglervarer. Det har vært hevdet at det er en god del som vil unnlate å fylle ut en korrekt selvangivelse, hvis de er helt sikker på at det ikke blir oppdaget. Og det er enkelte som unnlater å følge lover, regler og forskrifter hvis de føler at de har sikkerhet for ikke å bli oppdaget.

       Da syns jeg det bør stilles spørsmål om hva dette i tilfelle er et tegn på. Det behøver nemlig ikke å være en slags svikt i moralen hos borgerne, innbyggerne. Det kan ganske enkelt være et signal fra menneskene i Norge om at de lover, regler og skattesystemer og ordninger som vedtas av myndighetene, ikke er i samsvar med folks vanlige oppfatning, at de er urimelige eller urettferdige. Jeg tror faktisk at det kanskje er hovedårsaken, og derfor er det viktig at hele denne verdidebatten og verdikommisjonens mandat også setter søkelyset på myndighetsutøvelsen fra politiske forsamlinger. Når det blir slik at myndighetene og politikerne begynner å se på samfunnet og menneskene som lever der, som statens barn, som staten og politikerne skal styre fra vugge til grav og bestemme over, og lager detaljerte lover og regler for alt, da er det faktisk myndighetene det er noe galt med. Innbyggerne har full rettighet til å reagere mot overdreven formynderholdning, overdrevne skatter og avgifter og overdreven lovgivning som ikke gir det nødvendige rom for selvstendige mennesker til å handle slik de mener selv, sammen med sine medmennesker i et friere samfunn.

       En verdi som var sentral tidligere i dette århundre, var: Gjør din plikt, krev din rett! Jeg tror det er viktig at den første delen av dette gjenskapes, at forutsetningen for å kunne kreve visse rettigheter - i hvert fall av økonomisk karakter - må være at man først gjør sin plikt, at man gjør en innsats før man kan kreve. Jeg tror det vil være nødvendig å gjenskape en slik tradisjonell verdi, slik at man vet at skal man kreve sin rett, må man først ha gjort sin plikt.

       Statsministeren var ganske mye inne på det sivile samfunn i sin redegjørelse. Her tror jeg det er grunn til å sette søkelyset også på det offentlige. Områder hvor privat virksomhet, private foreninger og organisasjoner tidligere satte i gang velferdstiltak overfor mange svakerestilte grupper, ble etter hvert, på 1950- og 1960-tallet, overtatt av det offentlige, man dyttet ut de private - dette var for viktig til å overlates til private. Jeg tror vi der har tapt noe sentralt i vårt samfunn. Jeg tror at hvis vi kan gjenskape betydningen av frivillig organisasjonsarbeid ved at myndighetene heller lar slike organisasjoner utføre en del oppgaver, i stedet for å dytte dem ut og overlate oppgavene til offentlig ansatte, tarifflønnet personale, tror jeg det hadde skapt mer mangfoldighet og mer trivsel og ansvarsfølelse i befolkningen. Så her håper jeg at statsministerens synspunkter på dette vinner igjennom.

       Jeg har også lyst til å understreke at myndighetene i et fritt demokrati hele tiden plikter å vise befolkningen tillit. Det kan fra tid til annen virke som om tilliten hos de politiske myndigheter til befolkningen er for liten, mens det avgjørende poenget i et demokrati egentlig er at tilliten til myndighetene fra befolkningens side bør være hovedmålet vi skal bestrebe oss på å nå. Så her må også vi som er folkevalgte, begynne å se oss selv i speilet, vi må se på om kanskje vi har glemt en del sentrale begreper i et demokrati, nemlig respekt for befolkningen og lydhørhet overfor befolkningens synspunkter.

       I denne sammenheng kan det ikke være fornuftig om myndighetene på en måte oppmuntrer til en misunnelsesmoral i samfunnet. Det er tendenser til det. Det er snakk om grådighetskultur. Hvis enkelte opptrer fullstendig lovlig og legger alle kort på bordet, blir de gjenstand for beskyldninger om å være grådige. Jeg tror faktisk at en del prisøkninger vi har hatt i den senere tid, i stor grad skyldes at de offentlige myndigheter - kommunene og staten - øker skatter og avgifter og dermed viser ganske stor grådighet ved å overta penger folk har tjent ved ærlig og redelig arbeid. Så også her kan vi se litt på oss selv.

       Statsministeren snakket også en god del om utfordringene som det etter hvert mer og mer flerkulturelle samfunn medfører for befolkningen - for oss alle, inkludert myndighetene. Det er her tale om store utfordringer. Men jeg tror det er mer avgjørende og viktigere å slå fast hvilke verdier det norske samfunn skal bygge på. Jeg tror det, etter statsministerens redegjørelse med veldig stor grad av åpenhet for endringer i verdigrunnlaget i Norge som følge av en betydelig innvandring, er skapt usikkerhet. Jeg tror det er langt bedre og viktigere at det slås fast fra myndighetenes side, også fra statsministerens side, at man i fremtiden ser for seg at vi i dette samfunnet skal bygge på de kristne og humanistiske grunnverdier, at vi ikke skal endre grunnverdiene i det norske samfunn som følge av at det har vært en viss innvandring, men at vi skal bygge opp under og snakke for det som har vært, og - etter Fremskrittspartiets mening - skal være det grunnleggende i det norske samfunn, slik at vi ikke får noen usikkerhet i befolkningen om det her skal bli endringer som følge av et flerkulturelt samfunn.

       Så til slutt: Når det gjelder selve organiseringen av verdikommisjonens arbeid, anser vi det for å være Regjeringens ansvar. Det er Regjeringen som vil nedsette en kommisjon med et råd og organisere dette, og vi syns ikke det er riktig av oss i Stortinget å blande oss bort i dette. Det er Regjeringen som har hatt ideen, som nedsetter kommisjonen og iverksetter arbeidet, og da syns vi at vi bare får ta til etterretning hvorledes Regjeringen har valgt å gjennomføre sitt prosjekt på dette området.

Einar Steensnæs (KrF) : Den gode mottakelsen og den positive responsen som forslaget om en verdikommisjon har fått, er veldig gledelig. Både rent politisk, i media og blant nordmenn flest synes det som om det er ønske om og behov for en grunnleggende samfunnsdebatt om verdispørsmål. Mange, både enkeltpersoner og organisasjoner, står fram og ønsker å komme med innspill og bidrag i debatten. Dette er flott, men det er også en grunnleggende forutsetning for å få til den viktige dialogen i samfunnslivet, i hjemmene, i skolen, i organisasjoner, i frivillige lag og på arbeidsplassene, som verdikommisjonens arbeid vil være helt avhengig av for å kunne lykkes i tråd med målsettingene.

       Noen har reist spørsmålet om mandatet burde ha vært snevrere. Jeg for min del tror ikke det. Nå står på en måte kommisjonen fritt til å kaste nettet ut, og så får den selv hale ideer, innspill og forslag til oppfølging i land og sortere. Dette synes å være et bedre utgangspunkt for denne prosessen enn det omvendte, at en i utgangspunktet foretok en politisk innsnevring av mandatet.

       Statsministeren har ved flere anledninger understreket betydningen av selve prosessen omkring debatten. Jeg deler den oppfatning at denne prosessen, bevisstgjøringen blant folk flest når det gjelder de problemstillingene verdikommisjonen skal arbeide med, blir avgjørende for om denne debatten og dette viktige initiativet skal lykkes. Verdidebatten må bli en del av folks hverdag. Utfordringen vil bestå i å kunne konkretisere og folkeliggjøre problemstillingene slik at vi alle får et eierforhold til det som drøftes, og selv blir motivert til å delta - ikke bare passivt vurdere andres oppfatninger og meninger. Jeg tror det er mulig å lykkes med en slik oppgave, men vi aner at dette vil bli en betydelig utfordring der « kommunikasjon » vil være et nøkkelbegrep.

       Vår tid oppleves av mange som forvirrende, oppstykket og raskt foranderlig. Informasjonsstrømmen rundt oss er enorm, og det er vanskelig å holde seg orientert. Stadig større spesialisering gir mindre oversikt over helhet og sammenhenger. Jeg tror for min del at manglende helhetssyn og mindre følelse av å være en del av noe større og forpliktende, også reduserer det personlige ansvar for helheten og fellesskapet. En av de mange utfordringer som kommisjonen må gripe fatt i, er nettopp forholdet mellom det personlige ansvar og samfunnsmessige forpliktelser, rettigheter og ansvar, slik også representanten Jagland nevnte i sitt innlegg.

       Jeg er ikke sikker på om nyliberalismens vektlegging av individets maksimale frihet er noe særlig godt svar på morgendagens utfordringer, snarere tvert om. Fokuseringen er stor på « jeg-et », på det enkelte individs behov og rettigheter fremfor på fellesskapets byrdefordeling og ansvar også for svake grupper. Mine rettigheter, følelser, behov og selvbestemmelsesrett kan hevdes med en slik styrke at viktige fellesskapsløsninger blir svekket. En slik utvikling korresponderer for så vidt godt med den postmoderne livsfølelse der det verdimessige hovedpunkt er individets egen vurdering av egen situasjon og rett til å bestemme over denne. Men da kan nettopp det lett skje at helheten og ansvaret for det som er rundt meg, blir borte, og respekten for andre likeså. Likevel er det viktig å understreke at samfunnet i sine ordninger og i sin innretning skal være individorientert og ikke kollektivistisk. Det skal være rom for ulike løsninger og ulike behov. Samfunnet skal vise respekt for dem som tenker, tror og er annerledes enn flertallet, som representerer det gjengse, det sosialt aksepterte. Samtidig må vi også kunne stille krav og utfordre enkeltmennesket til innsats og til ansvar. En grunnleggende verdidebatt må derfor ikke ha det som utgangspunkt at alle skal mene det som kommisjonen mener og kommer fram til. Det skal være rom for forskjeller i vårt samfunn.

       Når representanten Jagland da trekker fram vårt syn på partnerskapsloven som et slags uttrykk for intoleranse, kan nettopp dette tjene som et godt eksempel på hvilke utfordringer vi står overfor i denne verdidebatten i spørsmål der vi har ulike syn, der vi kommer til ulike konklusjoner og har ulike meninger, og der dette må respekteres uten at vi stempler hverandre som intolerante, som umoralske eller inntar uakseptable standpunkter.

       I dette korte innlegget har jeg ikke fått anledning til å komme inn på de mer konkrete forslagene til kommisjonen. Jeg tror likevel det viktigste nå er å bli enig om premissene, og jeg konstaterer med tilfredshet at det er bred oppslutning om de hovedlinjer som denne regjeringen har lagt fram.

Jan Petersen (H) : Statsministerens redegjørelse om en verdikommisjon tirsdag hadde en god beskrivelse av viktige utfordringer og dilemmaer i det moderne samfunn. Men det var også et svært ambisiøst og kanskje vel vidtfavnende forsøk på å trekke opp linjene for verdikommisjonen.

       Høyre imøteser verdikommisjonen med spenning og forventning, fordi samfunnet trenger et solid verdikompass. Men et slikt forslag kan også bli et slag i luften dersom det ikke greier å forankre prosessen i en bred deltagelse i det norske samfunn.

       I dette arbeidet blir jo selve prosessen viktigere enn kommisjonens sluttrapport. En suksess vil avhenge av hvordan kommisjonen evner å skape debatt i det norske samfunn. Opplegget slik det ble presentert, er et omfattende opplegg, og det kan jo være fare for at det griper over for mye, og at folk derfor mister oversikten. Derfor vil jeg si: Drep ikke en viktig debatt i papir!

       Fra Høyres side er oppfordringen at Regjeringen og kommisjonen går til kjernen av utfordringen, som er svært sterkt å understreke og styrke bevisstheten om at verdier og normer formes sterkest mens vi er barn og unge, og at foreldrene og familien er de viktigste formidlerne.

       Statsministerens berørte familiens oppgaver i redegjørelsen. Og hans parti og Høyre har en felles oppfatning av at familien er samfunnets grunnenhet. Nettopp derfor ønsker jeg en sterk understrekning av og fokusering på familiens betydning.

       Jeg vil si det så klart at kommisjonens viktigste oppgave blir å vurdere hvordan vi kan styrke de institusjoner som former normer og verdier for den enkelte, i tillegg til familien også skolen og nærmiljøet.

       Et av de viktige og grunnleggende spørsmålene blir om det i det hele tatt er mulig å finne et felles verdigrunnlag i et moderne samfunn som blir mer og mer fragmentert. Jeg tror at svaret er ja, rett og slett fordi all erfaring viser at et noenlunde felles verdigrunnlag er en forutsetning for at et samfunn kan fungere uten utstrakt bruk av makt og tvang og stadig mer detaljregulerende lover som skal styre enkeltmenneskenes liv og levnet. Sagt på en annen måte: Det synes vanskelig - for ikke å si bortimot umulig - å opprettholde et demokratisk samfunn uten at man samtidig har en felles plattform gjennom verdier og normer som er allment akseptert, og som folk flest føler som forpliktende.

       Det blir derfor en viktig oppgave for verdikommisjonen å komme frem til en nærmere konkretisering av hvilke verdier og normer de egentlig har i tankene når de snakker om samfunnets felles verdigrunnlag. I alle fall må verdikommisjonen ta mål av seg til å forsøke en konkretisering, slik at man kan få et skikkelig grunnlag for den debatt som forhåpentligvis ikke bare skal skje i løpet av prosessen, men som også vil fortsette etter at verdikommisjonen har sluttført sitt arbeid. Det blir jo ingen fruktbar verdidebatt av stadig å snakke om uspesifiserte verdier, uten samtidig å gjøre et seriøst forsøk på å forklare nærmere hvilke verdier man snakker om. Verdidebatten i Norge - slik har det vært hittil i hvert fall - er ofte en konkurranse om hvem som er flinkest til å bruker ordet « verdier », og hvorvidt den som bruker ordet oftest, er mer opptatt av verdier enn andre. Verdikommisjonens arbeid bør hjelpe oss til å få en debatt som går dypere enn dette.

       Jeg vil også understreke at en leting etter felles verdier ikke trenger å bli den vanskeligste oppgaven for kommisjonen. I det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten, folkestyret og vår historiske fellesarv ligger det et fellesgods som vi må styrke betydningen av, og som vi også må forvente at norske innbyggere slutter fullt opp om.

       Høyre er opptatt av at politikerne og offentlige institusjoner forsterker, ikke svekker, oppslutningen om sentrale verdier ved å sørge for at de lover og regler som vedtas, er i samsvar med folks oppfatning av rett og galt. Det er viktig å merke seg de undersøkelser som synliggjør hvilke lover og regler nordmenn er mest tilbøyelig til å bryte. Dersom lov- og regelverk fortoner seg urimelig, er det fristende for dem det rammer, å protestere ved å bryte lover og regler. Og har man først brutt en terskel ved å opptre i konflikt med loven på ett område, er veien kortere til nye brudd. For Høyre er det viktig at lovverket skal være nennsomt utformet, men ikke bare det, det skal også være begrenset. Det ville være positivt om en verdikommisjon hadde en drøftelse med utgangspunkt i Høyres ønske om å sette grenser for politikk.

       For Høyre er det likeså viktig at politikeres snakk om betydningen av verdier og nøysomhet ikke blir bare snakk. Jeg vil rette pekefingeren også mot statsministerens eget parti - hvis statsministeren ikke tar det ille opp: Det er prisverdig å reise verdifanen, men betydningen svinner når Kristelig Folkeparti i neste omgang er blant de fremste til å appellere til velgere ved å tilby mer penger til mange gode formål. Det må ikke glemmes at en konkurranse om å være flinkest i offentlig forbruk, også er en form for materialisme.

       En nøkkel til et bedre samfunn er å styrke den enkeltes toleranse. Men det må ikke forveksles med en engstelse for å peke på at noen normer og verdier er bedre enn andre. Etter Høyres mening er og blir det misforstått toleranse hvis vi lar en vassen verdinøytralitet få overtaket. Paradoksalt nok kan man si at verdinøytralitet på mange måter representerer en form for intoleranse, siden den verdinøytrale - om noe slikt finnes - ikke anerkjenner andres overbevisning om at deres tro eller livssyn representer « den sanne tro ».

       Toleranse betyr at vi skal akseptere andres oppfatninger, uten at det betyr at vi aksepterer en forflatning av normer. Høyre sier også nei til misforstått snillisme, som innebærer å forstå i hjel dem som bryter med samfunnets klare kjøreregler, ut fra deres bakgrunn og motiver.

       Derfor har det norske samfunn i dag heller ingen grunn til å fornekte eller prøve å løpe fra den tusenårige tradisjon som kristendommen representerer i vårt land. Det kristne verdigrunnlag har gjennom århundrer vært rammen for vårt folks måte å tenke på, og samfunnet vårt har bygd på verdier begrunnet i et kristent livssyn. Siden renessansen har det ved siden av det kristne livssynet også levd et humanistisk livssyn. Til tross for svært ulike begrunnelser har de to livssynene stått sammen om svært mange verdier, slik vi ofte i våre dager bruker kristne og humanistiske verdier som en fellesnevner for samfunnets felles verdigrunnlag.

       Et eksempel på slike fellesnevnere er understrekning av livets ukrenkelighet, men man behøver ingen personlig kristen tro på at det å ta liv er synd, for å akseptere menneskelivets ukrenkelige egenverdi. Men samtidig er dette et godt eksempel på hvordan kristne verdier gjennomsyrer hele vårt samfunn: evnen til å skjelne mellom godt og ondt, mellom riktig og galt.

       Høyres prinsipprogram som ble vedtatt i 1992, representerte både en prosess og et resultat av en verdidebatt i vårt parti. Det er et viktig redskap for å forankre daglige debatter i partiet. Dette som en foranledning til å si at Høyre ønsker prosessen en verdikommisjon kan igangsette, velkommen, og ser frem til den med forventning. Men det er også en grunn til å understreke at landets nasjonalforsamling, i de debatter vi skal føre, ikke må sette ut verdidebatten på entreprise. Det er en selvsagthet at også våre debatter skal forankres i et verdibasert syn.

       La meg nevne debatten om den økonomiske politikken og det å sette av til fremtidige generasjoner - debatten om det såkalte generasjonsregnskapet, som er en verdiforankret debatt. Når Høyre tar til orde for skattelettelser og kontantstøtte til barnefamiliene, er det ikke for at disse skal kunne kjøpe mer Coca-Cola eller fylle ut dyrere Lotto-kuponger, men for at barnefamiliene skal kunne bli mindre økonomisk presset, gi familiene mer tid sammen og derigjennom skjøtte sin oppgave med å gi den voksende generasjonen verdiballast.

       Skal enkeltmennesket ta ansvar for å foreta verdibaserte valg, krever det imidlertid at vi gir individer og familier tillit gjennom personlig valgfrihet, frihet til offentlige løsninger og maktspredning. For Høyre er det svært sentralt at rettigheter og plikter hører sammen, og at de balanserer hverandre. Derfor er det en del av vårt verdigrunnlag, av vårt ideologiske ståsted, at et hovedpunkt blir å engasjere hvert enkelt menneskes ansvar overfor samfunnet rundt seg.

Johan J Jakobsen (Sp) : Sentrumspartienes erklæring fra Voksenåsen om å oppnevne en kommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en verdimessig og samfunnsetisk mobilisering i vårt samfunn, har allerede gitt støtet til en bred samfunnsdebatt om temaet. Fordi debatten og selve prosessen i seg selv er så viktig, kan en med en viss rett si at den varslede verdikommisjonen allerede har gitt en del positive virkninger. Enkelte spør om det er behov for en slik debatt. Det faktum at debatten allerede er i gang, er svar godt nok på det spørsmålet. Selv om det kan være ulike oppfatninger om hvorvidt en egen kommisjon er svaret på de verdimessige utfordringene vi møter i det norske samfunn, er det knapt noen uenighet om at det er flere trekk ved dagens samfunnsutvikling som gir grunn til uro, og som står i skarp kontrast til de muligheter vi har til å skape et solidarisk velferdssamfunn.

       Vi har alle et personlig ansvar både for oss selv og våre omgivelser. Men fordi vi som politikere er med og setter rammer for samfunnsutviklingen og for den enkeltes handlingsrom, har vi også et politisk ansvar for at viktige fellesskapsverdier holdes i hevd. For Senterpartiet vil fellesskapsholdninger og solidaritet måtte bli en viktig del av verdidebatten.

       Skal verdikommisjonen kunne gi et bidrag til den ansvarsmobilisering som er siktemålet, må prosessen først og fremst være inkluderende. Selv om respekten for menneskeverdet, likeverd og likestilling må ligge til grunn for kommisjonens arbeid, er åpenhet, toleranse og vilje til dialog med mennesker som har ulike ståsteder, like viktig. En moraliserende og ekskluderende verdidebatt vil ikke bidra til å skape den fellesskapsfølelse som er en viktig forutsetning for at folk skal være villig til å ta et større samfunnsansvar.

       Den kristne og humanistiske kulturarv utgjør på mange måter et felles verdigrunnlag for de fleste i vårt samfunn. Samfunnsdebatten blir derfor ofte en debatt om ulike verdiprioriteringer. Den politiske debatten har ofte sitt utspring i ulike prioriteringer når det gjelder verdier. For mange var EU-kampen et spørsmål om verdivalg, men det betyr ikke at de som kom til en annen konklusjon i EU-saken, var verdinøytrale, snarere var det snakk om en annen verdiprioritering, uttrykt som en annen politisk prioritering.

       Verdidebatten må også ta opp i seg de ofte kontroversielle spørsmål knyttet til personlig ansvar og personlig frihet. Frihet er et entydig, positivt ladet ord som rangerer høyt på verdiskalaen. Men også frihetsutøvelsen kan skje på en måte som ikke fremmer målet om et solidarisk samfunn. Derfor må det også settes rammer for den personlige frihet, slik at frihetsutøvelsen ikke skjer på bekostning av andre. Igjen er vi inne på et område hvor ulik verdiprioritering bidrar til å skape politiske skillelinjer.

       I Voksenåsen-dokumentet er grådighetskulturen i økonomi og næringsliv nevnt som en medvirkende årsak til en verdimessig forvitring i vårt samfunn. Det er sunt for vårt samfunn og det er viktig at dette spørsmålet nå settes på dagsordenen. Dette er nemlig et samfunnsetisk problem, som kan bidra til å bryte ned den samfunnssolidaritet som er grunnleggende i et sivilisert samfunn. Dette spørsmålet illustrerer også forskjellen på jus og etikk og understreker at verdidebatten også er et spørsmål om personlige holdninger. Grådighet er i utgangspunktet ikke lovstridig - det alarmerende ligger i at grådigheten bidrar til å svekke solidariteten, og dermed viljen til å ta samfunnsansvar.

       Det blir spennende å se hvordan kommisjonen legger opp debatten om samfunnsetikk, ansvar og solidaritet. Fordi dette i så stor grad dreier seg om målbare utslag på samfunnsmoralen, er det grunn til å forvente en engasjerende debatt.

       Hvis jeg avslutningsvis skal komme med et generelt ønskemål for verdikommisjonens arbeid, må det være dristighet. Kommisjonen må ha mot til å ta opp kontroversielle spørsmål knyttet til folks hverdag.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg ser to store farer ved den verdidebatten som skal komme, og som folk inviteres til å være med på. Den ene faren jeg ser, er at dette kan bli en prektig debatt med alle de store og flotte honnørordene som svever over hodene på oss, og som ikke er i nærheten av noe som folk kjenner seg igjen i, og en prektig kommisjon med folk med de riktige moralske holdninger som kan formulere seg godt, men som ikke rører ved noe i oss, og som gjør at vi andre kommer til å føle oss dumme og små og ikke tør å være med.

       Den andre faren jeg ser, er at dette kan bli bare en helt vanlig, ordinær politisk debatt om kontantstøtte eller pressestøtte eller skattepolitikk eller hva det måtte være, med litt verdibegreper « klæsja » på. Det vi må prøve å få, er en verdidebatt, som SV har ønsket velkommen. Det er noe som rører oss på en annen måte enn den vanlige, ordinære politiske debatten.

       Den største utfordringen for denne verdikommisjonen og for Regjeringen, blir å utnevne personer i den kommisjonen som tør å hive seg frampå, selv om argumentene ikke er ferdig formulert, som tør å provosere oss, som tør å riste oss, som tør å nagle statsministeren hvis det er behov for det, som tør å riste i SV hvis det er behov for det, som rett og slett tør å veive litt rundt, sånn at vi utfordres.

       Det verste som kan skje nå, er at dette blir en prektig utenpådebatt, som ikke inviterer folk til å være med og kjenne litt etter hvilken vei samfunnsutviklingen går. Derfor syns jeg at den klare beskjeden som denne kommisjonen burde få fra Regjeringen og Stortinget, er at vi ønsker noen som rører ved oss, vi ønsker noen som utfordrer oss, vi ønsker noen som vil diskutere med oss og være i dialog, selv om argumentene ikke er ferdigtygd, og selv om det ikke er like prektig formulert som Bibelen eller andre store skrifter.

       SV ønsker to hovedutfordringer i verdidebatten. Den ene dreier seg om toleranse, hva vi tåler av forskjellighet. Hvis det er sånn at fordommer skal utfordres, må folk innrømme at de har fordommer, selv om de ikke tror at de har det. Den andre dreier seg om et utvidet familiebegrep. Det er noe rart med denne diskusjonen når Kristelig Folkeparti snakker om familien. Jeg tenker da at den har bestått av mor, far og to barn i all evighet. Men kjernefamilien er jo av nyere tid. Før hadde vi storfamilien og fellesskap mellom folk som man ikke hadde valgt å være sammen med, men som man var sammen med fordi det var familien. Så begynte vi å flytte rundt, så ble kjernefamilien mer vanlig. Nå er kjernefamilien truet eller utfordret. Veldig mange lever i andre typer forpliktende forhold. Mange har lagd seg en familie, mange har knyttet venner til seg så hardt at de vet at de har dem til den dagen de går i graven. Og det tror jeg gjør oss mer tolerante overfor andre mennesker, fordi man ikke bare vurderer dem ut fra hva som kan telles.

       Jeg tror at markedsøkonomien har bredt seg inn på så mange områder i samfunnet at den også brer seg til hodene på de folkene som er rundt oss. Men bestemor vurderte man ikke ut fra markedet. Og det gjør man heller ikke med andre hvis man kan klare å utvide den toleransen man har - på godt og vondt - overfor familiemedlemmer, til også å gjelde større deler av samfunnet.

       Et hovedspørsmål for en verdikommisjon er: Hva gjør det med mennesker i et samfunn når penger og kommersialisme betyr så mye? Er vi i ferd med å gjøre våre søte små til noen gigantiske konsummonstre? Er det de verdiene de egentlig får med seg i vårt samfunn? En kan bare sjekke julegavelistene til de søte små akkurat nå - de er velfylte. Veldig mange av de ungene trenger ikke en eneste plastdings til! Veldig mange av dem trenger tid, veldig mange av dem trenger verdiformidling på et annet plan, veldig mange av dem får beskjeder gjennom hvordan samfunnet har prioritert, om at det vi sier er viktigst, nemlig kunnskap, toleranse og alt det der, er ikke så viktig. Se dere rundt på skolene, der er beskjeden hver eneste dag. Se dere rundt på kjøpesentrene og se på Barbie-husene og de elektriske bilene. Der er beskjedene hver eneste dag. Det er der det blinker og lyser.

Helene Falch Fladmark (V) : Statsministeren fremhever at målet for verdikommisjonen ikke skal være å komme fram til en autorativ opplisting og rangering av ulike verdier, men at den skal sette i gang prosesser. På mange måter kan vi si at veien er målet.

       Diskusjonene skal forhåpentligvis skje i hjemmene, på arbeidsplassene og i mer offisielle sammenhenger. Men en betingelse for at verdidebatten skal ha noe for seg, er at aktørene legger fra seg særinteressene og møter med åpent sinn. For en gangs skyld handler det ikke bare om å fordele knappe goder, og det bør vi utnytte.

       Et samfunn er summen av enkeltindividers verdier, tanker og handlinger. Vi velger ulike måter å organisere livene våre på. Og i løpet av de siste tredve årene har vi valgt mer ulikt. Enkeltmennesket har på en måte blitt friere, på godt og vondt. Tidligere var kjernefamilien det eneste alternativet. I dag tolererer samfunnet og de fleste av oss også andre måter å leve livet på. Samfunnet er blitt mer tolerant. Samtidig ser vi tegn til mer uttrykte former for intoleranse i noen grupperinger i samfunnet. Nordmenn kjenner seg selv og sin egen kultur, mens vi i mindre grad er interessert i eller har kunnskap om de andre, om de andre er utenfor landet vårt, er en nabo i blokka eller representerer en gruppe i lokal- eller storsamfunnet.

       Tolking av samfunnsutviklingen er et vanskelig håndverk. Mange faktorer spiller inn. Forhold er vanskelig å sammenligne over tid. De siste tiårs stadig økende åpenhet er faktisk utfordrende for oss alle, ikke minst fordi det er lett å trekke for enkle konklusjoner. En tilsynelatende økning av negative trekk ved samfunnet trenger ikke nødvendigvis å være reell. Vold i familien og seksuelle overgrep har dessverre skjedd til alle tider, men før skjedde dette i det skjulte. Samfunnet grep ikke inn, man tolererte ved å tie.

       Å ønske seg tilbake f.eks til de gode, trygge 1950-årene er ikke bare bakstreversk. Det kan meget godt være at den enkeltes liv ikke var så mye bedre, men at manglende åpenhet la lokk over som skjulte. Utfordringen blir å legge til rette for fortsatt åpenhet. Bare gjennom å vite kan samfunnet og enkeltmennesker reagere på urett mot den enkelte og på uetiske handlinger begått av organisasjoner, bedrifter eller andre.

       Toleranse er noe mer enn å ha klare oppfatninger og å være trygg på egne verdier. Toleranse handler mer om holdning enn om mening. Toleranse handler om å møte ethvert medmenneske med respekt, uavhengig av om han eller hun deler dine egne verdier og standpunkter. I ethvert demokratisk samfunn vil det være ulike oppfatninger om hva som er rett og galt, hva det gode liv går ut på og hva som skaper det gode samfunn. Denne pluraliteten må vi leve med, og nettopp derfor er toleransen og respekten for hverandres egenart så grunnleggende viktig.

       En verdi vi alle kan enes om, er oppslutning om demokratiet. Vi må våge å tro at privatmennesket også vil og kan være borger med ansvar for fellesskapet. Dagens motstykke til de evige verdier finnes kanskje ikke andre steder enn i den løpende debatten om disse verdiene. I dette ligger en demokratisk grunnholdning, en verdi som bygger bro i det såkalte flerkulturelle samfunn, for i arbeidet med politiske løsninger skapes fellesskap mellom borgerne. Verdikommisjonen må ha dette som sin viktigste ledetråd.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Tom Thoresen (A) : En debatt om verdier mellom politikere og i et politisk organ må selvfølgelig bli en meningsbrytning mellom verdier. Den største verdi vi representerer her i denne forsamling, er den demokratiske konteksten, hvor meninger skal brytes - også meninger som er tuftet på verdier. Derfor kan og bør en verdidebatt i det politiske Norge ikke bli en debatt i stedet for politikk, men en debatt om politikk, ikke fordi det ikke finnes mange og sterke verdier i samfunnet som vi alle deler, som ikke er gjenstand for meningsbrytning, men fordi å ufarliggjøre en verdidebatt ved å gjøre den nøytral antakelig er noe av det mest ukloke vi som politikere kan gjøre.

       For å ta et eksempel. Svært mye av den politiske debatten går i skjæringspunktet mellom individ og samfunn. Med ulike politiske fortegn kan man vektlegge dette i ulike retninger, f.eks slik at noen oppfatter samfunn som en trussel mot individ. Det er en tankegang som er meg personlig svært fremmed og svært fremmed for den politiske bevegelse jeg tilhører. Det betyr ikke at noen av oss hyller en statens allmakt som skal blande seg inn i den private sfære, men det er en erkjennelse av at individet - alle individer - har behov for et sterkt samfunn for å kunne få sin rett og sine rettigheter. Her kan vi lett komme opp i en del paradokser. Ett av paradoksene for meg er at i et samfunn som er blitt stadig mer pluralistisk, som gir stadig større muligheter for individuelle valg, som blir stadig mer flerkulturelt, er det kanskje felleskanalene vi nå må etterspørre. For ikke mange år siden hadde vi én radio og ett fjernsyn i Norge, som satte én dagsorden. I dag har vi mange. Vi hadde én dominerende religion. I dag har vi mange. Og da vil jeg etterspørre - hvis vi skal drøfte verdier og frihet videre: Er tiden inne til å samle oss? Er tiden inne til å dyrke de felles møteplassene som det norske samfunnet har, nettopp for at pluralismen i samfunnet skal møtes i toleranse?

       Et eksempel på dette som jeg har tillatt meg å diskutere tidligere fra denne talerstol, er skolen. I en tid hvor barn vokser opp under svært ulike forhold og mer ulike forhold enn noen gang - bortsett fra at de antakelig har det materielt sett bedre enn for noen år siden - hvor hjemmemiljø, lokalmiljø, livssyn osv. er stadig mer ulike, er det ikke da en førsterangs oppgave ikke å dele skolene opp etter alle disse individuelle behovene, men derimot å dyrke den felles møteplass hvor barn og unge kan være ulike, komme fra ulike miljøer, men gjøre det under samme tak. Det tror jeg kanskje kan være et bidrag til å dyrke fram en av de verdiene i det norske samfunn som kanskje vil bli stadig mer viktig for oss jo mer ulikeartet samfunnet blir, nemlig toleransen. Jeg tror at den toleranse som består i å erkjenne ulikhet, ikke trivs hvor ulikhetene gjemmer seg i hver sin bås, men der de møtes i verdier og i verdidebatt.

Lodve Solholm (Frp) : I fjor, for om lag eitt år sidan, blei uttrykket Det norske hus lansert med brask og bram, og det skulle bli så bra. Men min påstand er at Det norske huset er tomt. Det er tomt for folk, for menneske som skulle vere der og vise omsorg for kvarandre. Og dette har vore ein bevisst politikk, nemleg ein bevisst politikk på at det offentlege skal syte for oss frå vogge til grav. Vi har neglisjert familien sitt omsorgsansvar. Dette er det lett å sjå. Vi ser det gjennom at dette har vore eit bevisst val frå sosialdemokratiet og dei sosialistiske partia, og vi ser det seinast gjennom Arbeidarpartiet sin motstand mot kontantstøtta. Det er også igjen eit bevisst val, fordi ein ønskjer at det offentlege skal ha ansvaret der familien, enkeltmennesket, skulle bry seg.

       Det har vist seg også i historia at dei samfunna som har neglisjert familien som institusjon, som den grunnleggande delen av eit samfunn, dei har gått til grunne. Dersom vi ikkje tar denne debatten på alvor, dersom vi ikkje går inn i den debatten og tilbakefører til familien ein del av det ansvaret som vi politisk har lagt på det offentlege, er eg redd for at ordtaket om at historia lærer oss at vi ikkje lærer noko av historia, også vil gjelda for dette. Derfor er det viktig at vi som enkeltmenneske bryr oss.

       Det har vore hevda at liberalismen og Framstegspartiet står for ein kynisk, kald politikk. Ikkje minst har ein viss professor i teologi vore knallhard i så måte. Men er den det? Når vi som enkeltmenneske skal bry oss, kva skjer då? Jau, sjølvsagt ønskjer eg å skape eit tilvære som er bra for meg. Men skal eg ha det bra, ja, så må familien min ha det bra, så må naboane mine ha det bra, og så må kommunen vi bur i, ha det bra. Då vil eg engasjere meg som enkeltmenneske, og då vil enkeltmennesket få større verde. Då vil enkeltmennesket begynne å ta opp og arbeide for dei gode verdiane, nemleg det å ta vare på kvarandre. Vi ser at når det offentlege skal ta og løyse alle omsorgsoppgåvene i eit samfunn, får vi fleire hundre tusen menneske ståande i ein eller annan omsorgs- eller sjukehuskø, og då er det ein bevisst politikk.

       Unnskyld meg, men eg føler det slik at vi no er nøydde til å få tilbake eit samspel der vi igjen set på dagsorden at vi som enkeltmenneske har ansvar, og at vi skal ha friheit. Vi skal ikkje berre ha friheit frå, men også friheit til å yte vårt i fellesskapet. Vi må få tilbake haldningar som går på det at vi som enkeltmenneske bryr oss om å ta vare på dei verdiane som vi har, at vi får tilbake ein del grensesettingar i samfunnet vårt. Vi må kanskje gå tilbake og sjå litt på dei verdiane som trass i alt har vore med då vi bygde opp dette landet, verdiar som enkeltmennesket stod for, slik at vi kan bygge vidare på det grunnleggande. Då kan vi kanskje bli det landet som går nye vegar, og som viser at vi kan lære litt av historia vår også i Noreg.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg ser for meg ein verdidebatt som den ideelle skattejakta. Vi veit at vi finn noko, og verdiane eg trur vi finn, skal rekka til alle. Om vi held oss i dette skattebiletet, kan vi høyra at mange ropar at nett dei har det rette skattekartet og oppskrifta på akkurat dei rette verdiane. Men vi må innsjå at det finst fleire verdiar og fleire skattar, og det er i alle høve eit godt utgangspunkt for ein brei og fruktbar verdidebatt. Får vi alle skattekarta - altså debatten om alle verdiane - på bordet, aukar sjansen for å gjera eit betre verdival og ei betre rangering av verdiane.

       I ein slik prosess trur eg vi finn mange verdiar vi vil ha som felleseige. Slike verdihaldningar fortel m.a. at menneska ikkje er komne til jorda for å finna lukka som materialistar, som forbrukarar, som ein lydig refleks av marknaden. Vi er etter mi meining skapte til å leva som medmenneske, til å leva i fellesskap - små og store fellesskap.

       Når ein så set mennesket og likeverdet i sentrum, blir det ikkje så viktig å tena godt som å vera god til å tena kvarandre. Då blir vi ikkje likegyldige til om familien og dei små fellesskapa strevar med tidsklemma for å få tid til å dela verdiar og tid med kvarandre.

       Representanten Jagland kom i innlegget sitt i dag med den vanlege plata og gjekk til frontalangrep på kontantstøtta. Den har vi høyrt mange gonger. Men kontantstøtte er faktisk eit av dei svara vi har for å kunna gi familiane nokre verdiar og noko meir tid saman. Når andre parti, m.a. SV, erkjenner at dei har sett det problemet som òg vi har sett, er det verdifullt, sjølv om ein ikkje fullt ut deler løysingane våre. Men vi har kome eit steg vidare. Verdiar vi kan ha felles, er ein god stimulans m.a. for å få meir likestilling og for å gjera borns oppvekstkår betre. Vi kan m.a. lettare sjå verdien av å stimulera organisasjonar og krefter som jobbar mot undertrykking og kommersialisering og for ansvarskjensle og menneskeverd. Det handlar om toleranse, men ikkje om verdinøytralitet. Det handlar om likestilling og oppseding, men ikkje om einsretting.

       Kritikarane må sjå at ein verdikommisjon er eit breiare prosjekt enn ein moralkommisjon, samstundes som ein debatt om etikk og moral òg høyrer heime i ein verdikommisjon. Ein verdidebatt handlar om å medverka politisk og økonomisk for dei svakaste. Dei som treng ekstra hjelp, skal få det. Men det handlar òg om haldningar og førebygging. Og i høve til å dela med dei som har mest trong for det, har vi mykje ugjort, noko som òg har si forklaring i at vi er oss sjølve nærast. Egokulturen var ikkje ein vind på kort visitt. Det er ein tverrpolitisk permanent storm som feiar dei svakaste over ende, som gjer dei sterkaste sterkare og råkar borna mest.

       Denne verdien krev ikkje akademisk skolering, framifrå debatteknikk og ei spesiell debattrøynsle. Nei, no treng vi audmjuke, opne og modige folk. For vi skal gi kvarandre hjelp til å setta namn på dei verdiane vi vil skal stå øvst på lista, og dei vi med frimod kan flytta nedover. Vi skal i andre omgang våga å peika på politiske konsekvensar. Men skal vi makta dette, er eg samd i at ingen må ta eigedomsretten til einskilde verdiar. Likevel må ein få sett namn på dei verdiane som vi vel som rettesnor. Det kan gjerast samstundes som ein er romsleg og har ein inkluderande verdidebatt, ikkje ein smal og fordømmande, som eg faktisk følte at Jagland la opp til i forhold til Kristeleg Folkeparti sitt syn på partnarskapslova.

       Vi må ha rett til å vera forskjellige og ha forskjellige standpunkt. Kristeleg Folkeparti har som hovudstandpunkt at vi går imot partnarskapslova, fordi vi ynskjer å prioritera ekteskapet, til beste for borna. Og vi trur faktisk på dette. Vårt alternativ for dei homofile sambuarane som ynskjer å organisera forholdet sitt, og som vi òg må ha respekt for, er å sjå på lov om hustandsfellesskap. Det hadde ikkje ført til det trykket på adopsjonsretten for homofile som partnarskapslova faktisk fører til, og som eg òg har oppfatta at Arbeidarpartiet er imot. Eg respekterer og tolererer at Jagland har eit anna syn på partnarskapslova. Eg forventar faktisk å få den same respekten og toleransen tilbake frå Jagland.

       Verdidebatten går òg på sjølvkritikk og sjølvransaking. Det trur eg faktisk vi har bruk for alle saman.

Kirsti Kolle Grøndahl (A) : Vi er i ferd med å avslutte høstsesjonen på en uvanlig måte. Stortingssalen preges ikke av opphissede debatter om bevilgninger og nedskjæringer. Det er ikke engang antydning til en liten krise.

       Likevel har presselosjen vært fylt til siste plass og fjernsynskameraene gått for fullt. Og årsaken er: statsministerens redegjørelse om en etisk og verdimessig bevisstgjøring av det norske folk. Hvem skulle trodd slikt?

       Men kanskje er det ikke så rart likevel. For det vi nå opplever, er muligens at en understrøm ute i folket har nådd fram til de folkevalgte. Det er den samme søken etter verdier som gjorde « Sofies verden » til en bestselger og Markusevangeliet til en teatersuksess.

       Og i sin intensjon minner statsministerens initiativ ikke så rent lite om Det norske hus.

       Det er bra at vi i Stortinget løfter blikket fra budsjettposter for å drøfte grunnleggende verdier. Men da skal vi også erkjenne at en meningsfylt verdidebatt vil inneholde langt større konflikter enn striden om en veibevilgning. På meg virket statsministerens redegjørelse for ufarlig. Og jeg er bare delvis enig når han sier:

« Prosessen er minst like viktig som sluttrapporten. »

       Rett nok: Arbeidet til kommisjonen har en egenverdi. Ved å reise problemstillinger kan den bevisstgjøre folk, men det er ikke tilstrekkelig. Skal debatten ha noe i Stortinget, i politikken å gjøre, må den komme med forslag som vi politikere kan forholde oss til. Og da holder det ikke med kardemommelover.

       Hva man får ut av kommisjonen, avhenger av hva man setter inn i den. La den ikke bli dominert av godt voksne mennesker med de riktige meninger eller representanter for meningene til allehånde organisasjoner, grupper og livsinnhold. I 30 år har 68-generasjonen preget samfunnsdebatten. Nå er vi blitt besteforeldre. Framtiden tilhører ikke oss. Sett ungdommer på jobben!

       Det sentrale i arbeiderbevegelsens verdigrunnlag er likhet og rettferdighet. I dag ser vi at forskjellene øker fordi noen ikke har magemål. Grådighetskulturen er blitt et viktig politisk begrep. Når så mange reagerer på den, skyldes det ikke misunnelse, men rettferdighetssans. Noe av det viktigste kommisjonen kan gjøre, er å avdekke hvor sterkt eller eventuelt svakt likhetsbegrepet står.

       Statsministeren understreket det personlige ansvar, og at jus og etikk ikke er samme sak. Det har han rett i. Derfor er det begrenset hvilken innflytelse politikere kan ha på etiske og moralske spørsmål. Alt kan ikke lovreguleres. Stortinget kan ikke vedta at mennesker skal være gode.

       Men i spørsmålet om likhet er vi ikke helt maktesløse. Fordelingspolitikken har en etisk dimensjon. Skattesystemer inneholder flere verdier enn de som kan regnes i penger.

       Noen av de vanskeligste spørsmålene i dagens samfunn er forholdet mellom individ og fellesskap, mellom privat og offentlig. Samfunnet må, gjennom sine folkevalgte representanter, trekke grenser for individets utfoldelse. Dette vil måtte føre til konflikter. Det er en økt tendens til at enkeltpersoner og grupper prosederer sine rettigheter. Det gjelder helsestell, utdanning og kommunikasjoner. Samfunnet oppfattes som en økonomisk motpart eller en motstander.

       Verdikommisjonen må avklare hvilke krav vi med rette kan stille til samfunnet, og hvordan samfunnet kan settes i stand til å imøtekomme disse kravene, men også hvordan man kan øke bevisstheten om at samfunnet er et fellesskap som hver enkelt er en del av, og som vi også har plikter i forhold til.

       Vi politikere gir ofte etiske føringer. Når Stortinget i en årrekke har bevilget milliarder av kroner for å bekjempe arbeidsledigheten, er det fordi arbeid er en verdi i seg selv. Når vi bestemmer hvilke ressurser skoleverket skal få, og hva innholdet i undervisningen skal være, gjør vi verdivalg. Skolen er helt sentral i den holdningskampanjen verdikommisjonen ser ut til å bli.

       Idretten skal også være holdningsskapende, blir det sagt. Men når toppidretten drives av aksjeselskaper som tenker profitt og ikke helse, må politikerne tenke gjennom hvem og hva vi støtter. Kommersialiseringen av media må også være en utfordring for verdikommisjonen. Verken den eller vi skal opptre som redaktører, men både pressestøtte og konsesjonsvilkår dreier seg om å ivareta verdier.

       Hittil har det vært altfor vanlig å bruke kroner og øre som det eneste verdimål. Alt blir et spørsmål om hva som er lønnsomt. Det gjelder også i spørsmål hvor livsvilkårene på jorda står på spill. Økologi har vært underordnet økonomi. Dette må bli motsatt selv om det vil koste - nettopp i kroner og øre.

       Statsministeren talte om både kristne verdier og toleranse. Jeg er redd vi trenger mer toleranse enn det Kirken og mange religiøse samfunn i dag står for. Det kan virke som om moral er begrenset til seksualmoral. Kjærligheten kan være vanskelig, men det må da være bedre at mennesker elsker enn at de hater.

       Men heller ikke toleransen er ubegrenset, for det ville jo bety at alt er tillatt. Det ville bety likegyldighet. Innvandrernes situasjon og rettigheter kommer til å bli behandlet av kommisjonen. Det er slik det skal være, men da må vi også tørre drøfte de sider ved enkelte innvandrerkulturer som bryter med det vi kan godta i Norge. Det gjelder ikke minst kvinnesynet.

       Jeg ønsker verdikommisjonen lykke til. Men la den ikke bli en sovepute - aller minst for Regjeringen.

Inge Lønning (H) : Norge er et av verdens rikeste land. Det er den hyppigst sirkulerte setning vi hører i Norge i dag. Som regel er det innledningen til et krav om høyere bevilgninger. Langt mer interessant enn det faktum at Norge er et av verdens rikeste land, er det faktum at Norge blant verdens rike land er det mest nyrike, dvs. det som har brukt kortest tid på å tilbakelegge distansen fra et samfunn preget av knapphet på materielle goder til et samfunn preget av overflod på materielle goder.

       Det er en gammel historisk erfaring at rikdom som kommer raskt, har en tendens til å svekke gangsynet, svekke evnen til å se forskjell på stort og smått, viktig og uviktig. Det som kjennetegner det norske samfunn i dag, også det som foregår i denne sal, er at det kan virke som om vi får større og større problemer med å prioritere og konsentrere oss om det viktigste jo rikere vi blir. Faren for verdikommisjonsprosjektet, som jeg har stor sans for, er at det også kan komme til å bli preget av denne manglende evne til å prioritere. Risikoen kan være at det kan drukne i alle de gode hensiktene, for hvis man vil alt som er godt på en gang, og hvis man vil bekjempe alt som er ondt på en gang, vil erfaringsmessig nettoresultatet bli beskjedent.

       Jeg tror det avgjørende fokus i det arbeidet som skal igangsettes, må legges på samfunnsmoralen, og det må legges på spørsmålet om hva innholdet i det hele tatt er i ordet « samfunn ». Et hovedproblem i dagens Norge - særlig i de yngre generasjoner - oppfatter jeg er at færre og færre er i stand til å forbinde et konkret innhold med ordet « samfunn » i det hele tatt. Det henger sammen med at vi langt på vei har klart å tømme ordet « samfunn » for konkret innhold. Når vi sier at samfunnet må ta seg av barn og unge, og at samfunnet må ta seg av de eldre, betyr det for alle praktiske formål i dagens Norge at vi som tilhører den yrkesaktive delen av befolkningen, må holde et tilstrekkelig høyt turtall til at vi kan betale nok i skatter og avgifter til å ansette flere og flere profesjonister til å ta seg av generasjon nr. 1 og generasjon nr. 3.

       Vi har konstruert et samfunn som blir tyngre og tyngre på midten, og lettere og lettere i kantene. En av oppgavene for en verdikommisjon må etter mitt skjønn være å stille spørsmål om profesjonaliseringens grenser, hvilke menneskelige problemer det er som lar seg løse profesjonelt, og hvilke menneskelige problemer det er som må løses av amatører, dvs. av hver enkelt av oss i egenskap av samfunnsborger.

       Gro Harlem Brundtland stilte et retorisk spørsmål i den siste nyttårstale hun holdt før hun gikk av som statsminister, og det tror jeg er det eneste det norske folk husker av alle hennes nyttårstaler, nemlig spørsmålet: Hvor er det blitt av nabokjerringa? Det er et knakende godt spørsmål. Litt omskrevet er det, så vidt jeg kan skjønne, nettopp spørsmålet: Hvor er det blitt av rollen som samfunnsborger, den rollen som skulle være felles for alle voksne mennesker i dette land? Det blir flere og flere som oppfatter sin egen rolle i samfunnet slik at den begrenser seg til yrkesrollen. Når man lukker havegrinden eller entrédøren bak seg etter arbeidstid, har man gjort sin plikt. Da har man gjort det man har betaling for. Men et demokratisk samfunn kan ikke overleve hvis den enkelte definerer sitt eget ansvar så trangt. Rollen som samfunnsborger er betingelsen for at et demokratisk samfunn i det hele tatt kan ha en fremtid.

       Til sist: Det er tre helt fundamentale verdier som berører vårt bilde av det menneskelige liv, og som jeg skulle ønske at en verdikommisjon ville være i stand til å konsentrere oppmerksomheten om. Det er de tre fundamentale verdier som følger oss fra vugge til grav, og som gjelder for alle individer uten unntak, uavhengig av livssituasjon. Vi har som mennesker et ubegrenset behov for respekt, og det er ingenting som kan erstatte det. Tar man fra et menneske selvrespekten - og selvrespekten er en refleks av den respekt vi mottar fra andre mennesker - kan ingenting erstatte den. Man kan tilby et menneske hva som helst i stedet - det gjør bare vondt verre.

       Vi har alle et ubegrenset behov for omsorg. Det er ikke slik at det er noen mennesker som er omsorgstrengende og noen som er omsorgsytende. Vi har hele livet gjennom et fundamentalt behov for omsorg. Og til sist: Vi har alle et grunnleggende behov for å få lov til å bære ansvar. Det å ta fra mennesker ansvar som de er i stand til å bære, er og blir en forbrytelse.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg syns dette er en spennende debatt. Jeg må si jeg er litt overrasket over reaksjonen på det opplegget som Regjeringen har kommet med - en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering. Jeg tror at for få år siden ville mange dratt på smilebåndet av det, og tenkt: En verdikommisjon, hva er det? Men så har altså Regjeringen med denne mobiliseringen tydeligvis truffet en streng i folket. Jeg tror det har sammenheng med at mange kjenner en uro knyttet til hva slags samfunn vi egentlig er i ferd med å utvikle.

       Jeg er ikke i tvil om at det har sammenheng med at vi lever i en tid hvor pengemakt og nyliberalisme brer om seg, og hvor demokratiet presses tilbake. Deltakelse og demokrati må for meg bli en svært viktig del av dette arbeidet. Hvordan kan vi gi folk mulighet til å påvirke og troen på at de kan påvirke sin egen livssituasjon, og hvordan kan vi gi den enkelte armslag og frihet og samtidig sette dette inn i en sammenheng hvor vi i fellesskap bidrar til et solidarisk samfunn, et bedre samfunn for alle? Jeg tror nemlig at det vil vi egentlig. Så har vi ulike samfunnssyn, selvfølgelig. Jeg tror at når denne debatten på en måte har funnet en gjenklang i folket, kan det ha sammenheng med at vi går mot et tusenårsskifte. Nettopp ved slike store tidsskiller har vi alle et behov for å finne ut hvem vi er, altså vår identitet som folk og som enkeltpersoner, og hvor vi går. En av de store utfordringene er da selvfølgelig knyttet til det flerkulturelle, til mangfoldet. Hvordan kan vi skape forutsetninger for at hver enkelt og hver enkelt gruppe kan føle seg respektert, trygg på sin egen identitet, slik at vi i fellesskap kan skape et mangfold? Hvis vi ikke greier det, blir det bare mer og mer konflikter i det norske samfunn.

       Selvrespekt er en forutsetning for å møte andre med respekt og åpenhet. Hvis vi blir et folk uten røtter, et folk som ikke tar vare på egen kultur og egen historie, er det det mest rotløse man kan tenke seg. Jeg tror at den konsentrasjon som vi nå må håpe på, er nettopp det å ta vare på våre egne røtter og bruke det som et ståsted inn i en ny tid.

       Tom Thoresen var inne på dette med det pluralistiske samfunnet, forskjelligheten som vi bør passe på og dyrke, samtidig som dette skaper behov for fellesskap, for felles møteplasser.

       Jeg la også merke til Kristin Halvorsens advarsel mot at dette skulle bli en vanlig politisk diskusjon eller en prektig diskusjon. Hvis vi nå skal greie å få til noe som virkelig skaper engasjement blant vanlige folk, må vi forsøke å gi rom for det som også sprenger grenser - det nye, det grensesprengende i kunsten og kulturen, det som irriterer og provoserer og som samtidig har i seg spiren til at vi i fellesskap kan skape noe nytt og et grunnlag for generasjonene som kommer etter oss.

       Jeg har lyst til å avslutte med et bibelsitat. Det må vel være noe i en verdidebatt, for jeg tror det gjelder for oss alle:

« Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. »

Synnøve Konglevoll (A) : Denne høsten har jeg nesten daglig blitt konfrontert med min unge alder: Hvordan er det å være på Stortinget når du er så ung? Føler du at du har gjennomslag når du er så ung? - osv. Jeg bruker å svare: Stortinget skal være en representativ forsamling. Da er det viktig at også vi som er unge, er representert.

       Men det holder ikke at ungdom er representert, verken her eller i en verdikommisjon. Både vi som er politikere og verdikommisjonen må ha som oppgave å ha et ungdommelig perspektiv når vi kommer med forslag til løsninger. Derfor er det viktig at vi ikke får en verdidebatt som svartmaler dagens samfunn, at vi ikke møter usikkerheten i samfunnet med drømmer om de gode, gamle dager. Vi skal selvfølgelig ta med oss det som i fortida var bra, men vi må passe oss for å bli nostalgisk. Det er ikke sånn at alt var bedre før. Det var ikke alltid lett å være fra landet og bo i Tromsø, eller å være fra Nord-Norge og bo i Oslo. Det var vanskeligere å være homofil, det var vanskeligere for barn født utenfor ekteskap, og det var tyngre å ha lese- og skrivevansker eller på andre måter være annerledes før enn det er i dag.

       Dersom vi tror vi kan snu utviklinga, kan vi ende med å gå baklengs inn i framtida. Målsettinga for verdikommisjonen må være å greie å gripe tak i de viktigste utfordringene vi står overfor i den tida vi lever i i dag. Jeg vil peke på to av dem.

       For det første: Vi må greie å skape et inkluderende samfunn. Da må vi skille mellom det jeg vil kalle forskjellighet og det jeg vil kalle ulikhet. Vi må ha som felles mål et samfunn der vi har lov til å ha forskjellige verdier. Noen liker å bruke en søndag formiddag til å gå tur i skogen, noen liker å gå i kirka, og noen syns det har en stor verdi å sove ut etter en morsom fest. Noen syns det er riktig å gifte seg og få barn, noen velger å leve i samboerskap, og andre velger å ikke få barn.

       Samtidig som vi skaper rom for forskjellighet, må vi sørge for at alle blir tatt vare på, at alle får like muligheter til å klare seg, og ikke minst at alle føler at samfunnet trenger dem, at fellesskapet ønsker deltakelse av alle. Jeg tror det vanskeligste for mange av dem som har det tøft, er følelsen av å være til overs, følelsen av at samfunnet ikke trenger dem.

       Bondevik snakket i redegjørelsen mye om familien. Men vi må også huske på at mye av bakgrunnen for det velferdssamfunnet vi har skapt, er at noen problemer blir for store for familien å takle alene.

       Vi må skape et samfunn også for folk som er sjuke, et samfunn som hjelper rusmisbrukere, og et samfunn som hjelper folk med psykiske problemer. Vi må skape et samfunn der man får hjelp når man trenger det, men ikke må være perfekt for å være verdifull.

       For det andre: Vi må ta miljøproblemene på alvor. Den viktigste årsaken til miljøproblemene er det enorme gapet mellom de fattige og de rike. Fattigdommen i den tredje verden er en direkte årsak til utarming av jorda, til vannmangel og ørkenspredning. Vi i den rike verden har et forbruk og et produksjonsmønster som fører til sløseri, til søppelberg, til et stadig større behov for veier som bygges på dyrkbar jord, og til en trafikk av båter og biler og fly som ikke ser ut til å ha noen ende. Verden tåler rett og slett ikke at alle lever som oss. Så om denne verdikommisjonen skal komme fram til om så bare en felles verdi for oss alle, må det være verdien av at vi overlater til våre barn og barnebarn en klode med minst det samme ressursgrunnlaget som vi rår over.

       Miljøutfordringene vil kreve noe av oss alle, ikke minst oss politikere, som kommer til å måtte gå i bresjen for å begrense forbruket på en del områder. At det er en vanskelig vei fra ord til handling i denne saken, er det mange eksempler på bare de siste to månedene som har gått siden regjeringsskiftet. Mens regjeringspartiene før valget snakket og snakket om miljøet, har det blitt en post de har kuttet for å få til kontantstøtte. Mens regjeringspartiene før valget snakket om å redusere det private forbruket for å kunne øke fellesforbruket, ser vi nå at det motsatte skjer. Med budsjettforliket øker det private forbruket mange ganger mer enn det offentlige forbruket i forhold til det Jagland-regjeringen la opp til.

       Kanskje kan verdikommisjonen hjelpe oss med å heve blikket. Kanskje kan vi samles om noen mål vi er enige om. Men det er ikke nok. Skal vi som politikere være verdig tilliten til folk, må vi sørge for at vi innretter dag til dag-politikken etter de målene vi har satt oss.

Erik Solheim (SV) : Statsministerens ønske om å nedsette en verdikommisjon er en glimrende idé, men som foreløpig ikke er kommet lenger enn at den har alle muligheter i seg til å bli alt fra et gigantisk mageplask som gjør at moral er noe folk får avsky for, til den viktigste og mest spennende debatten i Norge ved overgangen til et nytt årtusen. Foreløpig er det så åpent at begge disse ytterpunktene er mulige.

       Redegjørelsen vi fikk, har jeg ingen vesentlige innvendinger mot, men den var ikke nok fokusert. Problemet med det er at når man drar opp et lerret som er så bredt at det åpner for debatt om hvordan man skal hindre et nytt Holocaust i den ene enden til hvordan vi skal få barna våre til å spise mindre godterier i den andre enden, åpner man for alt og følgelig lett for ingenting. Det betyr i realiteten at det avgjørende for hvor vellykket dette blir, er personsammensetningen i det utvalget som skal lede det hele. Ved et godt personvalg kan det bli fokusert på en måte som gjør at det blir svært bra, et dårlig personvalg kan ødelegge denne veldig gode ideen.

       Etter mitt skjønn er det aller viktigste, hvis man skal nevne én ting, å diskutere følgene av globaliseringen, den gigantiske samfunnsøkonomiske prosessen som har mange elementer i seg: verdsliggjøring, modernisering, teknologisk utvikling og det at varer, tjenester, penger, mat, ideer og nyheter flyter over landegrensene på en helt annen måte enn før. Dette stiller det norske samfunnet overfor at vi må tenke over hva verdier er på en helt ny måte. Det er også denne prosessen som undergraver det som har vært de to avgjørende verdibærerne i Norge i dette hundreåret, nemlig arbeiderbevegelsen og den kristne kirken. Enkelt sagt forsvinner folk ut av bedehusene og ut av Folkets Hus og inn i en gigantisk global kultur på godt og vondt. Skulle verdikommisjonen stille seg ett eneste spørsmål, tror jeg det er: Finnes det felles verdier? Hvilke grunnleggende felles verdier kan menneskene bygge på i denne globale situasjonen? Statsministeren er jo nær å stille akkurat det spørsmålet når han sier at det å finne byggesteinene for en global etikk er et avgjørende spørsmål for en verdikommisjon. Det er et gigantisk mål. Vi kan kanskje være litt mer beskjedne og si: Vi skal finne de verdiene vi i Norge som et flerkulturelt samfunn kan ha felles i denne nye globale virkeligheten.

       Da vil jeg advare mot en for ukritisk bruk av begrepet « kristne og humanistiske verdier ». Jan Petersen snakket f.eks før i dag som om evnen til å skille mellom rett og galt, mellom godt og ondt, var en kristenhumanistisk verdi. Andre talere har snakket som om de ti bud var spesifikt kristne. De ti bud eksisterer åpenbart i jødedommen, for å ta det helt banale, men alt grunnleggende i de ti bud er jo felles gods for menneskeheten. De eksisterer også i hinduismen, i islam og i enhver annen vesentlig intellektuell tenkning menneskeheten har bedrevet.

       Kirkens oppgave er å definere det spesifikt kristelige - jeg tror det dreier seg om personen Jesus og hva han stod for - men samfunnets oppgave er i vår tid å definere de felles verdier vi alle kan bygge på, og det er der verdikommisjonen bør gå inn. Knyttet til dette vil jeg rette en litt advarende pekefinger mot statsministerens redegjørelse: Vi må ikke forfalle til europeisk selvgodhet. Statsministeren snakker om « arven fra Athen, Roma og Jerusalem ». Vi er nødt til å huske at Auschwitz er en akkurat like viktig del av europeisk sivilisasjon som Athen. At Gulag ble laget av det nye Romerriket som oppstod i vårt århundre, og at den kristne kirke er Frans av Assisi og Hans Nielsen Hauge - de er der - men også korstogene og hekseprosessene. Den europeiske sivilisasjon er tvert imot både Golgata, Jerusalem, Athen og Roma og Auschwitz, Gulag og alt det som har skapt mer ondskap for menneskeheten enn noe annet. Gandhi ble en gang spurt om sitt syn på den europeiske sivilisasjon og svarte at det ville være en veldig god idé. Denne selvgodheten må vi ikke ta med oss, fordi den hindrer det møtet med andre kulturer som er det avgjørende.

       Jeg vil avslutte med å fortelle en litt munter historie. Berge Furre fortalte meg at han hadde vært sammen med avisen Vårt Land på kjøpesentret Oslo City. De var nå i juleforberedelsen gått inn i en butikk som kaller seg « butikken for kropp og sjel ». De spurte da i denne butikken hva de hadde for sjelen, og svaret var at for sjelen hadde de badesalt. Vi får håpe at ikke det blir utfallet av verdikommisjonens arbeid.

Jørgen Kosmo (A) : Vi blir jo hver dag minnet om at det i dette samfunnet skjer ting av en karakter som vi ikke ønsker. Vi leser om seksuelt misbruk av barn, vi leser om det som populært er blitt kalt grådighetskultur. Vi leser også om mennesker som forkommer i ensomhet, som strever med å finne sin plass i livet. Jeg tror derfor det er viktig at vi tar debatten om hvordan vi skal være med på å forme dette samfunnet på en slik måte at vi skal evne å vise den toleranse som er nødvendig overfor de gruppene som trenger det, slik at alle kan henge med, og slik at vi kan få en samfunnsutvikling som gjør at barn både i hjem, i skole og i organisasjonslivet kan vokse opp i trygghet og uten å bli utsatt for overgrep.

       På den annen side må vi ikke bli så opptatt av vår elendighetsbeskrivelse at vi ikke ser at det er gode ting som skjer. Vi har gjennomført en del meget viktige og store sosiale reformer i dette samfunnet i løpet av de siste 10  -15 år. Særlig viktig syns jeg reformen for psykisk utviklingshemmede har vært, der vi faktisk har vært med på å gi i mye større grad menneskeverd til en gruppe mennesker som virkelig trengte vår støtte. Jeg synes det viser at når vi står overfor å måtte ta politiske valg, evner det politiske Norge og også det norske samfunn å gjøre noen politiske prioriteringer som bringer samfunnet framover. Og det er egentlig det det dreier seg om. Det dreier seg om politiske valg i samfunnet, det dreier seg ikke om at en kommisjon skal gi oss en oppskrift på hva som er rett og galt. Det dreier seg om å danne grunnlaget for en debatt som gjør at denne forsamlingen og andre forsamlinger, i kommuner og i fylker, er i stand til å gjøre de politiske valg som er nødvendig for at vi skal bli i stand til å vise toleranse overfor og å gi støtte til dem som trenger vår støtte. Vi har i dette samfunnet i veldig stor grad behov for å sette fellesskapet i fokus. Jeg er enig i at samfunnet må basere seg på at enkeltindividet er i stand til å utvikle seg selv på en slik måte at det kan ta et fellesskapsansvar. Men hvis vi blir et samfunn bestående bare av individer som ikke evner å trekke sammen, vil vi heller ikke evne å løse de problemer som må løses for dem som har behov for støtte og hjelp. Og det som må være den første og den beste kvaliteten i dette samfunnet, er at vi er i stand til å organisere oss på en slik måte, både økonomisk, materielt og sosialt, at vi kan gi støtte til dem som trenger det mest.

       Det har vært en del snakk om respekt for hverandres tro og respekt for hverandres meninger. Ja, jeg innrømmer Kristelig Folkepartis representanter retten til å mene at partnerskapsloven ikke er noe vi bør bygge videre på. Men jeg har også den rett inntil det siste å argumentere for at de tar feil. Og jeg har også den rett inntil det siste å argumentere for at deres holdning faktisk fører til en forverring av situasjonen for mennesker som har det vanskelig, som trenger støtte, og som faktisk trenger positiv diskriminering for å ha mulighet til å kunne tilføre samfunnet det beste av seg selv. Derfor tror jeg at det er nødvendig for virkelig å gjøre disse menneskene i stand til å yte det beste av seg selv i fellesskapet - på samme måte som det har vært nødvendig overfor alle andre grupper i dette samfunnet - å gi dem en del positive stimulanser for at de skal kunne fungere best mulig. Det har vi gjort bl.a gjennom partnerskapsloven, og det kan vi også gjøre gjennom en del andre tiltak som inkluderer dem istedenfor å ekskludere dem fra samfunnet.

Vidar Kleppe (Frp) : Jeg ser ikke på Kjell Magne Bondevik som den barmhjertige samaritan på alle områder av den norske samfunnsdebatten. Men den nye sentrumsregjeringen skal ha ros for det initiativet den har tatt slik at vi nå får en folkelig debatt i Kongeriket Norge på viktige områder. Og det som jeg tror er det viktigste ved å nedsette en slik kommisjon, ut fra mandatet og ut fra hvem som skal være deltakere i denne debatten, det er at vi på denne måten har en mulighet til å nå dem i det norske folk som ikke engasjerer seg i politisk arbeid - at folk som ikke til vanlig er engasjert i organisasjoner, har en mulighet for å delta. Derfor er det helt avgjørende at vi her får så stor bredde som mulig, og at det ikke blir slik som vi har sett i den senere tid, at enkelte allerede nå, før vi er kommet i gang med de viktige drøftingene og spørsmålene på disse områdene, nærmest føler at de blir ekskludert fordi de ikke får lov til å delta ut fra mandatet. Og jeg tror det er veldig viktig også for den nye regjeringen at den åpner opp for at vi får en slik bredde.

       Jeg tror også det er helt avgjørende at vi tar utgangspunkt i det norske samfunnet. I motsetning til SV og enkelte andre som hele tiden snakker om det fjernkulturelle norske samfunn, tror jeg det er viktig i forbindelse med den debatten vi skal ha, at vi som en demokratisk nasjon setter ned en del stabbesteiner som er basis for vår tradisjon, ikke minst de kristne grunnverdiene. Samtidig skal vi åpne for og ha toleranse for dem som har andre synspunkter. Men vi skal ikke gjøre slik som sentrumsregjeringen og ikke minst statsråd Svarstad Haugland, som åpner for eller er villig til å godta ikke tvangsekteskap, men mer organiserte ekteskap for dem som kommer hit til landet. Jeg syns dette er viktige stabbesteiner som vi er nødt til å sette ned for at det norske samfunnet skal bli et godt samfunn å leve i, og da må vi ikke glemme dem som har bygd dette landet.

       De kristne grunnverdiene snakker Kristelig Folkeparti ofte varmt om, og Kristelig Folkeparti-politikerne er jo veldig flinke til å snakke om at man i den debatten vi skal ha på disse områdene, må gjøre åpning for det som er viktig. Men jeg tror det er viktig - som veldig mange andre har påpekt her - at vi i Det norske hus, som var Thorbjørn Jaglands metafor, nå lager en grunnmur som er så bra at det norske folket kan føle seg hjemme. Og da mener jeg det er viktig for debatten - som også representanten Inge Lønning var inne på i sitt innlegg - at vi åpner for at ingen blir sablet ned fordi de

       har meninger som det politiske miljøet i utgangspunktet kanskje ikke er interessert i å høre. Skal vi få noe ut av dette, er det etter Fremskrittspartiets syn avgjørende at vi i den prosessen vi skal ha på dette området, med det mandatet som er nevnt, ikke mister oversikten, at vi ikke smaler inn debatten. Vi må være tolerante på den måten at vi slipper flest mulig med i diskusjonen.

       Jeg tror også det norske folk i møtet med den nye sentrumsregjeringen har hatt store forventninger på veldig mange områder. Og nå kommer vi inn på et tema som er veldig viktig, nemlig hva vi som folkevalgte politikere lover det norske folk, og hva vi følger opp i praktisk politikk. På dette området tror jeg hver eneste politiker og hvert eneste politiske parti er nødt til å gå i seg selv. Jeg tror at vi som sier at andre må stramme inn livremmen, må gå foran med et godt eksempel. For det nytter ikke at vi som folkevalgte sier en ting utad og så fatter vi helt andre vedtak her i salen. Jeg tror tillit og troverdighet når det gjelder folkevalgte organer er en utfordring som vi også må ta med i denne debatten, og på dette området vil Fremskrittspartiet bidra konstruktivt. Fremskrittspartiet har en del stabbesteiner, vi har en del ting som vi mener er viktig. Det er også viktig for denne diskusjonen videre at andre politiske parti, andre politiske grupperinger og andre som har andre meninger i denne debatten, får lov til å slippe fram, og at de ikke blir sablet ned, som enkelte i dette huset til stadighet gjør, fordi de har meninger som går på tvers av det som enkelte mener er viktig og korrekt - men at de ikke minst politisk blir oppfattet på en slik måte at de har troverdighet og tillit i denne sal.

Olav Akselsen (A) : Eg er blant dei som er positive til denne prosessen som no skal setjast i gang. Dette er på mange måtar eit vågalt prosjekt. Faren for at det heile skal renna ut i sanden, er så absolutt til stades. Derfor bør me vel kanskje ikkje vera altfor optimistiske i forhold til kva som skal koma ut av dette prosjektet.

       Men så seier òg statsministeren at han ønskjer ei ansvarsmobilisering der prosessen er like viktig som sluttproduktet. Eg er samd i målet om ei ansvarsmobilisering. Fleire må ta del i utviklinga av samfunnet vårt. Eg håpar at ein kan få til ein dugnad der folk flest deltek.

       Skal det lykkast, er det ein del føresetnader som må vera på plass. Skal ein få den mobiliseringa statsministeren ønskjer, må dette vera noko folk kjenner seg igjen i og kan identifisera seg med. Derfor må ikkje kommisjonen vera for snevert samansett. Det må heller ikkje vera slik at nokre i utgangspunktet er utestengde fordi dei ikkje passar inn i Kristeleg Folkeparti sitt bilete av kva som er gode og sunne verdiar.

       Eg ønskjer ein open prosess - eller for å seia det på ein annan måte bør kommisjonen jobba ut frå orda: Gjer døra høg - gjer porten vid.

       Det må heller ikkje vera slik at kommisjonen si oppgåve er å finna fram til dei rette, sanne verdiar, normer eller moral - ein slags standard me alle skal målast opp mot og dømast i forhold til.

       Ein del av målet med kommisjonen er å snu nedbrytande utviklingstrekk. Men er det sikkert at det som blir oppfatta som negativt, berre er negativt? Og er det ikkje slik at det ein oppfattar som ei nedbrytande utvikling, for andre faktisk er ei positiv utvikling?

       For ikkje mange tiår sidan var det å bli gravid utanfor ekteskap ein skandale, og både mor og barn blei stempla, sett ned på, dømde og utestengde. Då eg vaks opp, var det barn i nabolaget som ikkje fekk koma i barneselskap fordi foreldra deira var skilde. Menn som var glade i kvarandre og som budde i lag, gjorde seg faktisk skyldig i ei lovstridig handling så seint som i 1972. Skilde som ville gifta seg igjen, fekk ikkje halda bryllaup i kyrkja. Sambuarskap vart sett på som ein uting. Alle skulle leva etter dei same normene og reglane. Dei som ikkje kunne eller ikkje ville, blei sett ned på. Det var vel dessverre slik at dei som snakka høgast om nestekjærleik og moral, oftast var dei som kasta den første steinen.

       Mange ønskjer seg tilbake til desse tidene. Eg gjer det ikkje. Verdikommisjonen sitt arbeid må ikkje føra til at nokon nok ein gong skal setja seg på sin høge hest, sjå ned på, dømma og stempla dei som lever eller er annleis.

       Verda er ikkje det den var - det har den heller aldri vore. Når ein høyrer statsministeren og andre, kan ein lett få inntrykk av at alt var mykje betre før, eller som Ole Paus seier, at alt var betre under krigen. Ein kan få inntrykk av at me lever i den verste av alle tider, mens sanninga sannsynlegvis er at me lever i den beste. Folk i dette landet har det stort sett godt, og noka verdimessig utgliding er ikkje utan vidare openberr.

       Snarare er det vel slik at kvar tid har positive og negative trekk. Kvar generasjon vil kanskje sjå på si eiga oppveksttid eller den nære fortid som den beste. Men er det ikkje helst slik at me hugsar dei gode dagane, og er det ikkje slik at sommarminna våre består av solfylte dagar, trass i at vêrstatistikkane seier noko anna? Og er det ikkje slik at kvar generasjon er bekymra for den neste sine evner til å føra samfunnet vidare? Mykje tyder på det. La meg sitera:

« Våre dagers unge elsker luksus. De har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater istedenfor å arbeide. De reiser seg ikke lenger opp når eldre kommer inn i et værelse. De motsier sine foreldre, skryter i selskaper, sluker desserten ved spisebordet, legger bena overkors og tyranniserer lærerne. »

       Dette sa Sokrates for 2.400 år sidan. Ting kan tyda på at samfunnet og utviklinga gjentar seg sjølv.

       Eg håpar at den debatten som no vert sett i gang, vil føra til eit varmare samfunn, eit samfunn der me tar vare på dei svakaste, eit samfunn med plass til alle.

       Avslutningsvis vil eg sitera rollefiguren Flettfrid Andresen. Ho seier: « Verden den går videre - den har ikke noe annet sted å gå. » Eg ønskjer verdikommisjonen lykke til.

Børge Brende (H) : Kanskje det fremste kjennetegnet ved vår tid er at det er så vanskelig å finne noen

       kjennetegn. Vi kan kanskje si at det er forandringenes hastighet og voldsomme ytre omstillinger som gjør vår tid historisk. Og i møte med disse utfordringene er det mer behov for overleverte og fundamentale verdier enn noensinne.

       Jeg tror også at det som kan være nyttig med den verdidebatten vi nå er i gang med, er at vi også får klargjort en del av de holdningene vi vil møte de nye utviklingstrekkene med. Jeg vil gjerne legge til at jeg var enig med Johan J Jakobsen i at vi kan stille et spørsmålstegn ved om en verdikommisjon er svaret. Poenget er at verdidebatten må være løpende, og den inkluderer stort sett mange av de debattene vi har i Stortinget. Det må heller ikke bli slik at man nedsetter en kommisjon som skal jobbe i fire år, og så overlates ethvert verdispørsmål til den. Det ville også være fryktelig galt.

       I forhold til de utfordringene som vi står overfor, er kanskje den teknologiske utviklingen en av dem som er minst forutsigbar, og som langt mindre kan styres. Slik har det på mange måter alltid vært, men i dag påvirkes vi stadig mer av det som skjer i andre deler av verden. Den globaliseringen kan gi oss nye holdepunkter og nye fellesskap. Men det gjør også at mange mennesker leter etter røttene sine, og at lokalsamfunnet blir viktigere for folk. Grunnholdningen vår må da være at det ikke er noen motsetning mellom lokal forankring og forpliktende internasjonalt samarbeid. Integrasjon er positivt. Vi ser f.eks at det er truende ressurs- og miljøproblemer som møter oss. Men verden viser også evne til handling, noe Kyoto-konferansen viste. For eksempel er produksjonen av ozonødeleggende KFK nærmest avskaffet på bare ti år. Holdningen vår må derfor være at forvalteransvaret forplikter oss.

       Menneskeverdet utfordres også på flere måter. Vi ser at en skremmende rasisme kommer til maktposisjoner, bl.a i nære land som Frankrike og Østerrike. Vi ser det også her i Norge. Også moderne teknologi kan utfordre menneskeverdet. Holdningen vår må være at vi skal stå vakt om likeverdstanken. Hvis denne verdidebatten kan føre til en større bevisstgjøring om hvilke holdninger vi skal møte en del av utfordringene med, og til en mer interessant debatt om det også i Stortinget, er det positivt. Men det er det debatten må dreie seg om. Jeg tror det er viktig å erkjenne at vi politikere ikke kan lose samfunnet gjennom rett og galt ved hjelp av reguleringer eller bevilgninger. Om noe er rett eller galt i samfunnet, påvirkes ikke først og fremst av hva vi gjør her på Løvebakken og i kommunestyrene, men av hvilke holdninger og grenser den enkelte setter for seg selv.

       På mange måter er vi mer avhengig enn noensinne av at den enkelte har et indre kompass som viser hva som er riktig, og hva som er galt. Et slikt indre kompass får man ikke hvis man ved enhver anledning neglisjerer det personlige ansvar. Vi har på mange måter fått et samfunn hvor man i altfor stor grad føler at solidaritet er noe man yter kun gjennom skatteseddelen, og så er man ferdig med jobben.

       Vi kjenner alle til eksemplet med pensjonisten i etasjen over som er ensom, og som kunne tenke seg mer kontakt. Da er det ofte slik at man opplever at man tar en telefon til kommunens hjemmesykepleie og sier at de har sviktet. Hjemmesykepleien er ikke bra nok. Vi har for få sykehjemsplasser. Men har vi mistet noe på veien, nemlig at det ikke alltid er slik at all omsorg kan ytes gjennom hvit frakk? Det er slik at medmenneskelighet og mellommenneskelige samtaler kanskje også er best egnet mellom mennesker som omgås i et nærmiljø, og som føler ansvar for hverandre.

       Jeg vil avslutningsvis si at jeg synes det er viktig at den debatten som vi nå får, ikke blir en debatt som ender opp i at alt var så mye bedre før. Vi må ikke glemme alt det positive som er i dagens samfunn, og hva vi har oppnådd, bl.a mer toleranse. Folk tør i større grad å åpne seg. Ikke minst er diskusjonen om psykiske problemer et eksempel på det. Det er også slik at det nå snakkes om mobbing på skolene, selv om den er økende. Mye av denne åpenheten så vi ikke på 1950- og 1960-tallet, og det synes jeg enkelte glemmer i debatten.

Grete Knudsen (A) : Det er sagt av flere at moderne teknologi, menneskelig kontakt over grensene og avhengighet av internasjonalt samarbeid kullkaster gamle forestillinger, og vil forhåpentligvis også bidra til å endre vår selvtilfredshet og sette verdivalg og etikk høyt både på den internasjonale og lokale dagsorden, for daglig er det slik at vi handler ut fra visse normer og verdier for hva som er rett og galt. Vi har etikken inne når det gjelder de mer vante og kjente tingene. Alt settes på en måte ut av funksjon når vi kommer i en situasjon vi ikke har vært i før.

       Vi er internasjonaliserte. Vi er flerkulturelle. Ja, selv familiebegrepet har nå fått nytt innhold ved at folk lever sammen på andre måter. Og for oss som da skal legge det samfunnsmessige aspektet til grunn for våre avgjørelser, er det viktig å ha kontinuerlige debatter som er åpne for strømninger i opinionen, og der lovgivernes ansvar hele tiden holdes opp som et speil når det gjelder den enkeltes integritet.

       Når statsministeren i sin tale nevner folks rett til « det gode liv », må vi også skrape på overflaten av vår egen bruk av frihetsbegrepet og gjøre det klart for oss hvilke grenser som må settes også for individuell frihet for at flest mulig skal kjenne friheten som sin egen. Derfor er det slik at mange likhetsutfordringer bare kan løses i fellesskapet og ut fra fellesskapets holdning. Men solidariteten er mer problematisk når svaktstilte og underprivilegerte i vårt land ikke er i flertall, men er å finne i små mindretall og minoriteter. Solidariteten koster da mer politisk, fordi den ikke direkte gir den store tilslutning og stemmetall. Det vil nemlig kreve mot, og det vil kreve klokskap å videreutvikle, direkte stille spørsmål ved og komme i opposisjon til det gamle, for så å makte å overskue det noe forvirrede bildet av et samfunn i endring.

       Jeg er enig med dem som sier at det samfunnsmessige aspekt er ikke å skjule og tilsløre motsetninger, men

       å sørge for å gi muligheter til utfoldelse med vern av den svakeste. Det mest utfordrende for en kommisjon er at vi som samfunn skal leve med det komplekse, det tvetydige og uavgrensede. Det er vanskelig for samfunnet som helhet, men ikke mindre er det den oppgaven vi nå står overfor.

       Det betyr ikke at man har rett til å diskriminere. Det var jo det Jagland viste til når det gjelder homofiles integritet. De skal ikke krenkes. Slik sett var både representanten Steensnæs' og statsråd Svarstad Hauglands svar bare triste. Vi må nemlig kunne drøfte forhold som er problematiske, og som i beste fall oppleves som uklare. Derfor mener vi at Bondevik-regjeringen må være åpen for å diskutere det dilemmaet det er å administrere lov om partnerskap og selvbestemt abort og samtidig formulere sin egen uenighet - sist på talerstolen her i dag. Det gjør også noe med mottakerne. Når man er i en regjeringssituasjon, er man samfunnets formidler. Ett av Regjeringens medlemmer har henstilt til en homofil å slutte i sitt virke, som hun skjøtter bra, samtidig som hun lever med den hun er glad i, ut fra et lovverk som er vedtatt. Dette dreier seg også om at det vi gjør, har å gjøre med hva som er etisk forsvarlig.

       Det jeg vil ha sagt med dette, er at det er grunn til å diskutere om det er slik at våre normalitetsbegrep og sosiale organisering på en rekke områder også presser frem krav om en atferd der så vel intoleranse som dobbeltkommunikasjon blir de mest fremtredende trekk. Det må debatteres og også endres hvis vi skal ha en ny etikk for en ny tid. Jeg håper da at de såkalte ti vise menn kunne bli erstattet av folk som ikke er vant til å sitte i kommisjoner, og av unge mennesker som kanskje ikke alltid skal bruke oss som forbilder.

       Da kristendommen ble innført i Norge for ca 1000 år siden, skjedde det et kulturskifte, som betød at vårt samfunn fikk et nytt sett verdier. Men det avgjørende var at det enkelte mennesket ble sett på som viktig i seg selv. Det er derfor nødvendig for en verdikommisjon av vår tid, som skal bidra til verdimessig bevisstgjøring, å videreutvikle dette i forhold til de ulike samfunnsområder. Utgangspunktet også ved år 2000 er at ethvert menneske er verdifullt, uavhengig av rase, sosial eller materiell status, utdannelse, alder, kjønn, funksjonalitet osv. Noen vil kanskje oppleve at dette er selvfølgeligheter, og at det er overflødig å påpeke det. Men dette prinsipielle utgangspunkt kan aldri bli en selvfølgelighet. Menneskeverdet er truet over hele verden. Vi må først feie for egen dør - ikke minst er det viktig å arbeide med å minske avstanden mellom krav og virkelighet og mellom ord og handling både når det gjelder enkeltmennesker og samfunn. Dette er en kontinuerlig og vedvarende prosess som vi aldri blir ferdig med.

       Verdikommisjonens viktigste spørsmål blir: Hva er det som er viktig å formidle videre til våre etterkommere? Dette er nøye knyttet til hvilket fremtidssamfunn vi ønsker å legge til rette for.

       Vårt land er rikt på materielle ressurser. Kampen om å tilrive seg sin del av kaken kan lett få en så stor plass at den blir altoverskyggende. Derfor må - som en skribent forleden dag skrev - kravet om en verdikommisjon ses på som et utslag av evnen til å stanse og tenke seg om når materialismen har nådd et visst punkt og ikke har mer å gi.

       Så understreket statsministeren i sin redegjørelse

« at det gode samfunn krever at vi handler ut fra mer enn ren egeninteresse, at vi tar personlig ansvar og initiativ, at vi ikke bare krever noe av andre, men også yter noe for hverandre ».

       Det handler om å ta vare på hverandre i et fellesskap, hvor alle dypest sett er avhengige av hverandre. Men samtidig må det også understrekes at det er en menneskerett å bli stilt krav til. Ja, det handler faktisk om menneskets verdi også det. Vi ønsker et samfunn hvor ingen er overflødig.

       I debatten vil den enkelte deltakers bakgrunnsforståelse naturlig nok være avgjørende for hvordan tilnærmingen blir. Vi kommer ikke forbi at mange opplever at spørsmålet om holdninger, normer, etikk og moral - ja, verdier - blir et spørsmål som dreier seg mye om kontroll og strenge grenser. Det er svært uheldig dersom dette kommer til å undergrave denne unike sjansen vi nå har til å samtale om hvilket grunnlag fremtidssamfunnet skal bygges på.

       Det vil etter Kristelig Folkepartis mening være en fatal avsporing om verdikommisjonen skulle bidra til å snevre inn det enkelte menneskets frihet til å foreta sine egne valg. Tvert imot er ikke poenget å fortelle folk hvilke valg de skal gjøre, men å sette oss alle bedre i stand til å foreta de mange vanskelige valg som livet er fullt av.

       Dette angår ikke minst vårt folkestyre. Vi lever i et samfunn som blir stadig mer komplisert. Den teknologiske utviklingen går med rasende fart. Politikere og mennesker flest har vanskelig for å henge med. Vi fikk nylig en nyhet om at man har klart å klone en voksen sau og utviklet et nytt voksent eksemplar. Slike og andre spørsmål krever etiske avklaringer som det vanlige mennesket kan ha vanskelig for å henge med på. For demokratiet er det viktig at det enkelte mennesket settes i stand til å være med og ta etiske valg, slik at de ikke tas over hodene på dem.

Grethe G Fossum (A) : Det er vanskelig å være uenig med statsminister Kjell Magne Bondevik når han vil nedsette en verdikommisjon. Det er heller ikke lett - eller ønskelig - å ta avstand fra at vi skal ha en ansvarsmobilisering i samfunnet, slik denne kommisjonen har som hovedoppgave.

       Vi ønsker oss alle et godt liv. Vi ønsker å ha et samfunn med mer varme, et samfunn hvor vi bryr oss om hverandre.

       Verdikommisjonens problemstilling er heller ikke ny. Grådighetskultur, betydelig skatteunndragelse, materialistisk verdiorientering, økende voldsbruk, oppløsning av familiefellesskapet og ensomhet er ikke bare kjennetegn på det samfunnet vi lever i i dag, men kanskje det synes bedre enn på 1950-tallet. Kanskje er det slik fordi vi har fått offentlige institusjoner som ser at barn blir misbrukt - og gjør noe med det - som ser at det er vold mot kvinner i ekteskapet, og som faktisk prøver å hjelpe. Nettopp derfor tror jeg det ses flere tilfeller i dag enn for 30 år siden, og det er bra.

       En kommisjon tar på seg et stort ansvar når den skal prøve å snu trenden, for å snu en trend betyr å se enda mer - og det kan være smertefullt. Det betyr at vi må være mer bevisst, at det finnes flere tilfeller av seksuelt misbruk av barn. Vi må akseptere at flere familier oppløses, nettopp fordi det kanskje er til beste for barnet.

       Statsministeren ønsker at familiefellesskapet skal styrkes. Jeg er ikke uenig i det, men jeg tror kanskje jeg er uenig i statsministerens vektlegging av at kjernefamilien er det viktigste. For meg er familien enslige, ektepar med og uten barn, enslig mor eller far med barn, samboere med felles barn, samboere med og uten barn og partnerskap. Og jeg tror denne rausheten i familiebegrepet må legges til grunn når vi ønsker å styrke ikke bare familiefellesskapet, men faktisk også fellesskapet. A4-familien med mor, far og to barn er kanskje den familiekonstellasjonen som trenger minst av vår omsorg.

       Den største utfordringen for Bondeviks verdikommisjon vil ikke være å finne fellesverdiene, men å prøve disse verdiene mot hverandre. Derfor forbauser det meg at familieministeren mener at tid for barn er en overordnet verdi. La meg minne om at debatten om overordnede verdier føres i denne sal hver gang vi debatterer skolens formålsparagraf. Da summerer vi opp de overordnede verdiene til å være: respekt for menneskeverd, ærlighet, pålitelighet, rettferdighet, troskap, nestekjærlighet, solidaritet, samarbeid, selvstendighet, ansvarlighet, åndsfrihet, toleranse, frihet og fred. Og disse verdiene er ikke spesifikt kristne, ei heller norske - slik det fremkommer fra noen talere. De er allmenngyldige. Og tid for familien er en politisk, menneskelig prioritering, men neppe en overordnet verdi.

       Vi må konsentrere oss om å unngå forvirring om hva som er våre felles norske verdier, sier representanten Hagen i sitt innlegg. Jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror at de verdiene vi har, er felles for hele verden og ikke spesifikt norske. Hvis vi gjør dem til norske, kan verdiprioriteringen for Hagen bli problematisk. De store verdikollisjonene oppstår ikke nødvendigvis fordi en har ulike verdier og ulike verdiprioriteringer. De oppstår når en krever at ens egne verdier og verditolkninger skal gjelde for andre. Med andre ord: Min verdi skal ikke bare gjelde for meg, men også for deg og din atferd. Og noen er svært sterke i troen på at egne verdier, verditolkninger og verdiprioriteringer er sannheten, og derfor mener de at de både har rett og plikt til å bruke de midler de rår over, for å vinne fram med sitt syn. Religionshistorien er full av eksempler på at dette har skjedd.

       For Arbeiderpartiet er menneskelig likeverd en overordnet verdi. Vi har i historien mange eksempler på sabotasje av likeverd. Men nettopp denne lidelseshistorien er det som har banet vei for at menneskelig likeverd etter hvert skal godtas som overordnet verdi.

Siv Jensen (Frp) : I går satte hylekoret i gang, med SVs finanspolitiker Øystein Djupedal i spissen for en rekke politikere, fordi Arne Olav Brundtland benyttet seg av et smutthull i skattelovgivningen. Jeg skal ikke kommentere den saken, men den illustrerer på en så altfor gjenkjennende måte hvordan vi politikere ender opp med å bli så håpløse.

       Det er Stortinget som lager lover i dette landet. Hvis vi ikke klarer å lage lover som fullt ut inkluderer alt det vi mener loven skal inkludere, ja så er det vår skyld og ingen andres. Derfor er jeg hjertens enig i dagens leder i VG:

       « Fy-ropene fra stortingspolitikerne er ikke annet enn et forsøk på å dekke over sin egen udugelighet og en lite fin måte å fri til velgerne på. »

       Det er viktig å understreke ett av hovedpunktene i Regjeringens forslag til verdikommisjonens arbeidsoppgave, nemlig at kommisjonen skal « utfordre og stimulere offentlige myndigheter ... til å utvikle egnede tiltak for å snu negative utviklingstrekk ». Verdidebatten må ikke bare bli en del av vanlige folks hverdag, som Kristelig Folkepartis parlamentariske leder sa tidligere i dag. Verdidebatten må i høyeste grad bli en del av politikernes hverdag. Det er nemlig altfor mye dobbeltmoral blant politikerne.

       Når statsministeren eksempelvis sendte julehilsen til det norske folk med anmodning om å bruke mindre penger fordi han tilsynelatende var bekymret over forbruksveksten - ja, så er det dobbeltmoral når han samtidig mener at det er greit at det offentlige forbruket øker. Når statsministeren i går appellerte til folks skattemoral, når han sa at det ikke alltid er slik at det som er juridisk tillatt, er etisk forsvarlig - så er det også dobbeltmoral, fordi han selv har vært med på å vedta gjeldende skattelovgivning. I sin redegjørelse om verdikommisjonens arbeid sa han følgende:

« Det avdekkes også fra tid til annen betydelige skatteunndragelser og svart økonomi. Dette undergraver samfunnsøkonomien og svekker våre muligheter til å bygge ut velferdsgoder og fellesskapsløsninger. »

       Jeg skal ikke stå her og forsvare de mennesker som bevisst bryter norsk lov, fordi de ønsker å betale mindre skatt. Men det er grunn til å ta noen signaler på alvor.

       Når politikere er på total kollisjonskurs med flertallet i befolkningen, som i større og større grad varsler misnøye med dagens skatte- og avgiftsnivå - da må vi altså ikke fortsette å lete etter flere måter å skattlegge folk på, samtidig med at vi ikke klarer å løse de mest nødvendige oppgaver som vi lovet før valget. Det er også dobbeltmoral.

       Da statsministeren i går trakk fram de ti bud, nevnte han særlig budene om at det er galt å stjele og å begjære sin nestes eiendom. Hvis vi som politikere skal få vanlige folk til å tenke over dette, må vi også tenke litt over dette selv. For politikere stjeler og begjærer folkets eiendom hver eneste dag, når vi stikker våre lange sugerør ned i folks lommebøker og mener de selv ikke er i stand til å forvalte egne midler. Så snakker vi om fordeling, grådighetskultur og skattemoral. Har folk dårlig skattemoral fordi vi lager dårlige lover, og fordi vi mener at skatte- og avgiftsnivået skal øke? Er folk grådige fordi de bedrer sin materielle og kulturelle levestandard? Hvis vi skal ha troverdighet i spørsmålet om fordelingspolitikk, så får vi fordele pengene dit hvor de faktisk trengs, i stedet for å sløse dem bort på en masse tøys.

       Skal verdidebatten bli tatt på alvor i det norske folk, må vi ta inn over oss at vi ikke sitter i landets nasjonalforsamling fordi vi er så mye bedre enn den vanlige mann i gata. Vi sitter her fordi den vanlige mann i gata faktisk trodde det vi lovet da vi var ute og drev valgkamp, og da må vi innfri løfter - ikke bryte dem. Derfor vil jeg sende Stortinget følgende julehilsen: La oss bruke juleferien til litt ettertanke, til hvordan vi selv kan bidra i verdidebatten ved å gå foran som gode i stedet for grelle eksempler på at det skal være sammenheng mellom liv og lære.

       Da Arbeiderpartiet ble stiftet, var det på bakgrunn av at folk sultet. Det måtte arbeiderne selv gjøre noe med, og arbeiderbevegelsen gjorde noe med det. Senere har Arbeiderpartiet sammen med fagbevegelsen satt full sysselsetting på den politiske dagsordenen og vi har faktisk greid å redusere arbeidsledigheten. Dette ut fra erkjennelsen av at arbeid for alle er en viktig verdi for det enkelte menneske og for hele samfunnet.

       Når statsministeren sier at verdier er de livskvaliteter som de moralske leveregler og juridiske lover skal hjelpe oss til å oppnå, ja, så blir mitt enkle spørsmål: Hvordan skal vi definere livskvalitet?

       Når Bondevik snakker så varmt om at han vil opprette AMS-konti, så er det selvfølgelig mulig for statsministeren med hans lønn, men hva med alle dem som har en lønn på 150.000 kr? Jeg tror at for den gruppen er det andre ting som avgjør livskvaliteten. For den gruppen, som hovedsakelig består av kvinner, er nok livskvalitet ensbetydende med å få endene til å møtes i hverdagen.

       Det er mer som forener enn som skiller oss i vårt samfunn. Men hvis debatten skal ha noen mening, så må vi komme inn på forhold der vi har forskjellig mening.

       Hva er moralske leveregler? Er det de leveregler som Børre Knudsen representerer - ja, så betakker jeg meg. Er det de moralbegreper som enkelte av prestene i Den norske Kirken praktiserer? Jeg vil nok si at her har statsministeren en jobb å gjøre for å rydde opp i eget hus.

       Det kan ikke være god moral å skyve folk ut i det ytterste mørke fordi de lever på en annen måte enn kjernefamilien, som Bondevik snakker så varmt om. Nestekjærlighet er forhåpentligvis vårt felles ståsted. Det bør gjelde alle i vårt samfunn, uansett om det dreier seg om alder, hudfarge eller mennesker med en annen seksuell legning. Noe annet vil vel kunne karakteriseres som dobbeltmoral. Og det har til alle tider vært foraktet i arbeiderbevegelsen.

       Det er forskjell på liv og lære også i politikken. Fra høyeste hold i Kristelig Folkeparti har vi stadig hørt om hvor umoralsk partnerskapsloven og abortloven er, men nå sitter altså regjeringen Bondevik og administrerer disse lovene. Betyr makt mer en moral - eller hvordan skal vi tolke dette?

       Jeg kjenner mange flotte mennesker som pr. definisjon ikke lever etter de normer som Bondevik snakker så varmt om, men dette er mennesker som har høy moral, og jeg har stor respekt for disse menneskene.

       Når det nå legges opp til at vi her i landet skal ha et felles verdigrunnlag, vil det kunne tolkes som om Bondevik mener at det er en dårlig moral i det norske folk. Jeg synes det bør nyanseres noe. For de aller fleste jeg kjenner, er hardt arbeidende mennesker som lever etter de moralske normer og regler som Stortinget har vedtatt.

       Jeg skal delta i denne debatten med liv og lyst. Men jeg er et enkelt menneske fra landet, og jeg etterlyser hvordan vi kan bedre folks moral ved en verdikommisjon. Er ikke livskvalitet og moral noe som folk legger høyst forskjellig mening i? Jeg skal ikke avslutte med et bibelord, som andre har gjort her, jeg finner nemlig svært mye livsvisdom hos Prøysen. Og jeg sier som Prøysen: « saligheta er et bæssmorfang », det vil si kjærlighet, omsorg og varme - og dessverre kan vi ikke vedta det i denne salen.

Jon Olav Alstad (A) : Statsministeren påpekte i sin redegjørelse at familien er samfunnets grunnenhet. Det er det lett å si seg enig i. Når vi setter familien på dagsordenen, får begreper som likeverd og toleranse litt innhold. For likeverd og respekt for andre mennesker er et bærende element i et godt samfunn. Og kanskje er det også her vi best ser at nostalgien, glorifiseringen av de gode, gamle dager, blir feil.

       Vi har i store deler av dette århundret hatt en familiesituasjon der menn og kvinner ikke var likeverdige, der det ikke lå til rette for at de kunne utvikle seg sammen, der det ikke var formelle skilsmisser - men realiteten var kanskje nettopp det. En skal ikke langt tilbake i litteraturhistorien for å se dette. Så kom endringene. Jentene tok utdannelse og ville være med i samfunnslivet. De ville også oppleve det betydningsfulle i å delta. Kanskje ble det litt mindre av den familiesituasjon som er beskrevet i filmen « Støv på hjernen », men det ble kanskje litt mer tid til den gode samtale innen familien som statsministeren har etterlyst ellers i samfunnet. Vi fikk to likeverdige partnere etter hvert, to som utviklet seg sammen. Samtidig endret familien seg. Det er ikke naturlig for alle å tilpasse seg den tradisjonelle situasjon, og vi fikk en familie som i innhold består både av enslige forsørgere og av homofile i partnerskap ved siden av den vanlige kjernefamilien, en familie som utvikler seg fordi det er mer legitimt å legge vekt på verdier som frihet, likeverd, respekt for andre mennesker i stedet for å legge til grunn de formelle krav til kirkelig ekteskap. Det må møtes av toleranse og respekt fra andre samfunnsdeltagere, enten de tilhører kirken eller er politikere.

       Når kvinner nå deltar i samfunnslivet for øvrig, bør det også følges opp av oss menn. For de generasjoner som i dag vokser opp med en måneds pappapermisjon, er det innlysende at familien fortsatt er i endring, og fortsatt til det bedre. Når mannfolkene nå har begynt å ta del i arbeidet og livet innenfor familien, faktisk som et direkte resultat av et politisk vedtak, så øker det likeverdet og toleransen. Det er med på å skape større forståelse for hverandre, og etter hvert vil vi se utslagene i positiv retning på skilsmissestatistikken og andre tabeller som ellers leses med negative øyne.

       En verdidebatt vil ha begrenset verdi hvis vi politikere ikke klarer å identifisere løsninger og omsette verdiene til den praktiske politikken. Og når det gjelder nettopp familien, tror jeg vi har et stykke igjen. I dag er det akseptert i arbeidslivet at unge kvinner tar ett års svangerskapspermisjon, til og med tidskontoen er akseptert. Men dersom vi menn kommer med krav om mer enn vår lille måned, er det liten forståelse for dette i næringslivet, i nærmiljøet og for så vidt også hos den andre parten i samlivet.

       Her har et lite politisk vedtak vært med og styrket likeverd og toleranse, styrket innholdet og deltagelsen i familien. Vi politikere kan lære av de gode erfaringene i verdidebatten. Men da må vi være forsiktig med vedtak som setter denne utviklingen tilbake. På den måten kan vi være med på å legge grunnlaget for en familie der likeverd, toleranse og samutvikling er viktig, noe som står i sterk motstrid til familiesituasjonen i starten av dette århundret. Når statsministeren i sin redegjørelse påpeker at familieinstitusjonen har blitt svekket gjennom dette århundret, er det rett hvis man bare leser skilsmissestatistikken. Men jeg tror det er uheldig at vi legger veldig mye vekt på statistikker når vi diskuterer verdier, for innholdet og respekten for hverandre kan aldri måles ut fra statistikker. Likeverd og toleranse blir aldri begreper i Statistisk årbok; der tror jeg kanskje vi politikere like godt kan bruke litteraturen som sannhetsvitne. Å glorifisere familiesituasjon i gode, gamle dager er ikke så enkelt når man har lest Aksel Sandemose eller de gamle, gode forfatterne som har beskrevet den familiesituasjonen. Da ser vi at vi har kommet et stykke lenger. Vi har et stykke igjen å gå, men familien er i utvikling, og kanskje er den i utvikling i en bedre retning hvis vi er villig til å stille opp og gjøre de vedtakene som trengs.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg har lyttet til debatten som har pågått. Jeg var litt i tvil om jeg skulle ta ordet, men syntes jeg måtte gjøre det, sånn på tampen.

       Verdikommisjon - hva er nå det? Det lurer det norske folk på. Hva er det som nå skal settes i gang, er det en ny debatt som foregår på et høyt nivå og som vi ikke forstår så mye av? Jeg er sikker på at mange som har sittet og sett på TV i dag og hørt på alt som er sagt, er like sluge når debatten er ferdig.

       Jeg tror folk er opptatt av de verdiene som de slåss for hver dag, det er hvordan deres hverdag oppleves, det er sånne enkle ting som hvordan ungene har det i skolen og hva slags læremidler de har, hva slags tilbud de har fra samfunnet både når det gjelder post og samferdsel, de er opptatt av veistandarden, f.eks rassikring av veiene. De er opptatt av trygge og sikre havner og trygge og sikre båter for dem som ferdes på sjøen, og de er opptatt av trygge farleier. De er veldig opptatt av skikkelige sykehusforhold. Slik det er i dag, ligger det pasienter i alle korridorene, og det er overfylt på sykehusene. Det er så ille at folk dør på dass. Det er slike ting folk er opptatt av i dag. De er ikke så opptatt av moral - jeg tror ikke det er det folk setter høyest. I den sammenheng må jeg fortelle at jeg var hjemme hos Geir Helljesen for noen dager siden. Der hadde vi Petter Dass-kveld, og vi sang « Det Sjette Bud », som Petter Dass har laget. Husk på at det er 200 år siden Petter Dass levde! Den salmen, som omhandler det sjette bud, er på 43 vers, og da er det mye moralomtale. Jeg begriper ikke at det skal være så mye verre i samfunnet i dag enn det var for 200 år siden.

       Denne verdikommisjonen og debatten som skal igang-settes, er et luftslott - noe lignende Det norske hus. Det minner meg veldig mye om Det norske hus, som manglet inventar, og som aldri kom. Det er et sånt fenomen som det norske folk skal gripe fatt i.

       I valgkampen reiste jeg rundt med Det norske telt, og det greide seg lenge. Folk var veldig interessert i Det norske telt, og vi hadde en god dialog. Det var tilstrekkelig.

       Det er en sang jeg husker fra ungdommen - jeg er sikker på at en god del av dere som sitter i salen, også husker den - og den var om fru Johnsen som i sin tid hadde et oppgjør med moralens voktere. Jeg tror ikke denne forsamlingen er så opptatt av at vi skal tilbake til den tiden, at man på nytt skal få oppleve at moralens voktere skal være de som passer på i samfunnet, og at folk skal bli behandlet på den måten. La det ikke bli en slik verdidebatt, for jeg tror ikke moralen er stort kleinere i dag enn den var for 200 år siden, på Petter Dass' tid!

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det som representanten Bastesen nå tok avstand fra, var ikke moral, men det var moralisme, og jeg tror det er nokså viktig å skjelne mellom de to ting. Det er ingen av oss som ønsker en moralismekommisjon.

       Regjeringens varsling av en verdikommisjon har allerede utløst en omfattende debatt. Det er i seg selv positivt. Denne debatten avspeiler seg også i mediene, ja det kan gi seg så interessant utslag at det i en og samme avisredaksjon tydeligvis kan være ulike oppfatninger av denne verdikommisjonen, slik vi kunne lese i landets største avis i går. Men det er bare spennende og stimulerende.

       Det har også vært mange spennende og stimulerende synspunkter i dagens stortingsdebatt. Arbeiderpartiets leder framhevet mange av de verdier og holdninger som arbeiderbevegelsen har kjempet for. Disse har betydd mye for utviklingen av det norske samfunn, har forandret det i positiv retning. Men vi må også registrere at i de siste ti årene har det i Norge vært økende økonomiske og sosiale forskjeller, i strid med det arbeiderbevegelsen har ønsket å stå for. Det er også en side av verdidebatten Regjeringen vil ta fatt i.

       Økonomisk og sosial trygghet er viktig. Men vi ser stadig klarere at det ikke er nok. Fylte mager er ikke ensbetydende med meningsfylte liv. Derfor må vi som politikere være opptatt av hvordan vi kan legge til rette for at mennesker kan møte utfordringer som gir livet mening. Vi politikere kan ikke vedta eller bevilge oss til meningsfylte liv for andre, men vi kan stimulere prosesser, institusjoner og fellesskap som kan gi mennesker livsinnhold.

       Fordeling av materielle verdier er viktig, men som politikere må vi ikke begrense oss til å diskutere fordeling av bare materielle verdier - penger, ting, det vi kaller samfunnskaka - som ledd i tradisjonell interessekamp.

       Jeg vil også framheve fordelingen av immaterielle verdier. Når noen barn ikke får oppleve den omsorg, kjærlighet og trygghet de trenger i sin oppvekst, mens andre barn får varme, inspirerende og trygge oppvekstvilkår, er også det et uttrykk for et Forskjells-Norge som vi ikke ønsker.

       Barna må få del i formidlingen av kulturarven. De må få være med på å skape og dele kunstneriske og kulturelle opplevelser. Barn må få del i formingen av både felles verdier og individuelt valgte verdier som foreldrene legger vekt på. Her er det at det sivile samfunnet, det mellom staten og enkeltindividet, er så sentralt. Det hadde jeg kanskje ønsket hadde stått noe mer sentralt også i debatten i dag, for det er der mye av verdiformidlingen skjer - på godt og på vondt. Familie, nærmiljø, barnehage, skole, frivillige organisasjoner og institusjoner. Verdikommisjonen må være opptatt av disse verdiformidlere.

       Et stadig mer komplisert samfunn preget av moderne teknologi gjør at vi må legge større vekt på personlig ansvar. Jeg innrømmer åpent at jeg for min del som politiker, og jeg tror også jeg tør si Kristelig Folkeparti som parti, tidligere hadde for stor tro på paragrafer som styringsmiddel. Jus og etikk er ikke det samme, selv om det er sammenheng mellom de to ting. Derfor tror jeg vi må stimulere mer til personlig ansvar og ha mindre tro på paragrafenes styringsmulighet.

       Åpenhet og toleranse er utfordrende, men det er også avgjørende for respekt for menneskeverdet. Vi utfordres i dag i så måte av flere mennesker fra andre kulturer og religioner i vårt eget samfunn. Det betyr ikke at vi skal endre det som er det felles verdigrunnlaget i Norge, nemlig vår kristne og humanistiske kulturarv. Jeg tror tvert om at møtet med og berikelsen fra andre kulturer kan gjøre oss selv mer bevisst på våre egne verdier og kulturtradisjoner. Jeg registrerer i så måte også gjennom debatten i dag at det f.eks er bred enighet - uttrykt fra ledere fra flere partier - om at de ti bud, en del av vår kristne kulturarv, er gode leveregler for å ta vare på disse verdiene, og at den oppfatningen deles i stor grad uavhengig av personlig kristen tro. Det er bra. De fleste av disse budene er faktisk skrevet rett inn i norsk lov, bare med litt andre ord. Her har vi en solid ballast, som jeg forstår at det brede flertall i Stortinget ønsker å ta vare på og styrke. Noe av oppgaven må også være å styrke det enkelte menneskets forpliktelse på slike leveregler, for derigjennom å kunne utvikle et varmere samfunn.

       Noen har kanskje inntrykk av at høyverdige verdier bare er alvorlige, fornuftsmessige og fulle av tyngende ansvar. Det er ikke min oppfatning. Muligheten for og evne til frisk livsutfoldelse, opplevelser som gir utløp for følelser, smittende humor, engasjerende teater, sang og musikk, dramatikk og spenning, naturopplevelser og et livsbejaende engasjement innenfor f.eks idrett, kultur og kunst, er eksempler på verdier som beriker det menneskelig samfunn. Det at vi skal ha visse felles kjøreregler og leveregler oss imellom i et samfunn, betyr ikke at en skal ødelegge for det livsbejaende. Det er tvert om - å gi muligheten for det livsbejaende.

       Så litt om kommisjonens arbeidsmåte. Noen har pekt på, og spesielt representanter fra Høyre, at det kan bli et for omfattende prosjekt. Ja, det er en fare for det. Likevel følte jeg at det ikke var rett fra min side å snevre debatten inn, men søke å legge opp til at en kan spille ut verdidebatten i sin fulle bredde for at den skal kunne angå flest mulig, og at den kan gå inn i flest mulig miljø. Men når kommisjonen skal jobbe, både bør og kan den føre og lede denne prosessen, hvor en i ulike faser kan konsentrere seg mer om avgrensede temaer, og også i de samme faser gå inn og stimulere debatten i miljø der det er mest relevant. Den trenger ikke å debattere alt og med alle miljø hele tiden. Dette tror jeg den kan legge opp til gjennom ulike faser i sitt arbeid, for vi har også tenkt å gi den noen år å jobbe.

       Jeg er enig med Høyres leder Jan Petersen i at debatten ikke må drepes med papir. Det er derfor jeg også har lagt så stor vekt på at det skal være en åpen prosess, ikke med hovedvekt på lukkede møter og rapporter, men på åpne arrangement. Jeg er også enig med SVs leder i at det er behov for en kommisjon som kan utfordre, og også utfordre oss politikere, både statsministeren, partiledere og andre. Men samtidig er det også viktig at kommisjonen kan drøfte hva vi har og hva vi vil ha av fellesverdier i dette samfunnet - det som tross alt skal danne basisen for vår lovgivning og for våre institusjoner.

       Noen, spesielt yngre representanter, har hevdet at mine holdninger er preget av en slags nostalgi. Nei, de er ikke det, det er i hvert fall ikke meningen. Jeg tror ikke at alle gamle former, enten det gjelder familie eller andre institusjoner i samfunnet, kan føres videre inn i en ny tid akkurat slik som det har vært. Men jeg tror at vi har noen gode verdier som er like gode i framtiden som de har vært før, og som kan og bør føres videre, men ofte i nye former. Det er vel dette som er verdikonservatisme, og i så måte bekjenner jeg meg gjerne til det - gode, gamle verdier inn i en ny tid og ofte gjennom nye former.

       Det har også vært trukket paralleller til Arbeiderpartiets norske hus. Jeg er ikke så opptatt av den parallellføringen. Det jeg husker, er at det som der ble skissert som grunnmuren, var økonomi og næringsliv innenfor en økologisk forsvarlig ramme, mens verdiene var taket på Det norske hus, som skulle verne det mot farer. Jeg ser det egentlig litt motsatt. Etter min vurdering er verdiene selve grunnmuren i samfunnet. Holdninger, normer og verdier påvirker alle forhold i samfunnet: økonomi, forretningsliv, familie, skole - det sivile samfunnet i det hele.

       Lanseringen av verdikommisjonen er positivt mottatt, så vel i Stortinget som i samfunnet utenfor. Det har kommet fram verdifulle synspunkter i stortingsdebatten i dag som skal være med på veien videre. Jeg tror at en spennende prosess er satt i gang. Noen frykter at prosjektet er for ambisiøst, men jeg synes at prosjektet fortjener stabelavløpning - vi setter båten på sjøen nå, og jeg både håper og tror at den kommer i land. Jeg har forstått det slik at Regjeringen har Stortinget bak seg når vi nå setter dette i gang.

       For min del har jeg lyst til å peke på ett tema som verdikommisjonen særlig bør ta fatt på og prioritere: lokaldemokratiet. Mange er nemlig bekymret for lokaldemokratiets framtid, og det med rette. Venstre har tidligere gitt forskere rett i at lokaldemokratiet er på vei inn i solnedgangen. Det er en utvikling vi må ta på alvor og gjøre noe med så raskt som mulig. Vi står overfor farlige konsekvenser hvis lokaldemokratiet forvitrer. Lokaldemokratiet er selve grunnsteinen i det nasjonale demokrati. Svinner det lokale folkestyret, er vi i realiteten vitne til at demokratiet er i ferd med å råtne på rot. Folk vil ikke ha tro på at regionale og rikspolitiske forhold kan påvirkes hvis man ikke ser at deres eget nærmiljø er gjenstand for det samme.

       Som mangeårig ordfører vet jeg at disse forholdene er viktig for de aller fleste, og det på tross av at det ikke ropes høyt. Gjennom disse årene har jeg også lært til fulle at forholdene ikke er tilfredsstillende.

       Lokaldemokratiets vilkår er ikke minst statens ansvar. Nettopp derfor er det viktig at vi som er stortingsrepresentanter, er lutter øre for de signalene som kommer fra vårt respektive lokaldemokrati, både i forhold til den verdidebatten vi står foran, og også i forhold til vilkårene lokaldemokratiet opererer i. Jeg tror utfordringene i forhold til lokaldemokratiet ligger i en virkelighetsforståelse som vi, som er stortingsrepresentanter, bygger våre beslutninger på. Ikke før denne virkelighetsforståelsen samsvarer sentralt og i lokalsamfunnene, får vi en utvikling som gagner framtida. Den kryssild som lokalsamfunnene nå befinner seg i, må opphøre om lokaldemokratiet skal overleve og fortsatt ha sin funksjon i framtida.

       Dette er et eksempel på at den forestående verdidebatten også vil få følger for oss stortingspolitikere. Det er bra. Mange verdier som er truet, kan nettopp vi gi et håndslag. Lokaldemokratiet er et godt eksempel på det.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Me menneske er alltid prega av ulike tendensar og straumdrag rundt oss. Det er ikkje alltid me merkar desse straumdraga, for ofte kan dei framstå som sterke sanningar. Derfor meiner me i Kristeleg Folkeparti at det er nyttig og nødvendig å stansa opp og saman gjennomdrøfta kva slags verdiar me ønskjer skal prega samfunnet si styring og utvikling når me no er på rask veg mot eit nytt årtusen. Og me ønskjer også å diskutera i kor sterk grad me vil at dei ulike straumdraga skal få lov til å påverka oss.

       Eit eksempel på eit slikt straumdrag i dag er det som ein kan kalla for marknadsliberalistisk tenking, som i sterkare eller svakare grad nok pregar dei aller, aller fleste av oss. Det er mange fornuftige og gode element knytte opp til marknadsliberalismen, men det er òg ein avart, eller skal me seia ei reindyrking, som kan føra galt av garde. Det er den retninga som gjer kapital/avkasting til eit hovudmål, og som gjer mennesket til eit middel for å nå dette målet. Og då vert resultatet kalde, kyniske samfunn som nok ingen av oss ønskjer.

       Eit eksempel kan vera definisjonen av eit godt sjukehus. Er eit godt sjukehus eit sjukehus som driv i økonomisk balanse og har eit godt økonomisk resultat? Eller kanskje har òg pasienten sitt ve og vel noko å seia? Det har me jo sett eksempel på dei siste dagane. Det er tydeleg at for å vera eit godt sjukehus, må anna enn berre økonomiske mål verta lagt til grunn. At pasienten opplever både tryggleik, verdigheit osv., har noko å seia, og det set me pris på.

       Som eit eksempel: I landet vårt har me ein sterk tradisjon for industrireising, og me har hatt tidlegare og har no mange sterke personlegdomar med vilje til å tena pengar som har etablert verksemder, skapt sysselsetjing osv. Men det karakteristiske er at det har òg vore eit sterkt innslag av ønske om å byggja samfunn, skapa arbeidsplassar, altså med andre ord: tryggleik, trivsel for enkeltpersonar, for familiar og for lokalsamfunn. Hovudregelen har altså vore at mennesket skal vera i sentrum. Dessverre ser me òg eksempel på det motsette.

       I Kristeleg Folkeparti ønskjer vi nettopp å slå ring rundt at mennesket skal vera i sentrum, slik at me ikkje meir eller mindre ubevisst glir mot ei utvikling som gjer kapital og avkasting, eller kva ein måtte kalla det, til mål og mennesket til eit middel. Det vil føra oss mot eit kaldt samfunn, som få eller ingen av oss ønskjer.

Inge Lønning (H) : Det er naturlig i en debatt med et såvidt omfattende tema som denne at man trekker opp lange historiske linjer. Men det kan være verdt å være litt påpasselig når man gjør det. Det må være tillatt å minne representanten Bastesen om at det faktisk er 350-årsjubileum vi feirer for Petter Dass i år, ikke 200-årsjubileum. Jeg la også merke til at debatten ble innledet av den tidligere statsminister, Arbeiderpartiets leder, med å datere sosialdemokratiet tilbake til den franske revolusjon. Det er vel å ta munnen litt full.

       Det er vel også å forenkle historien utillatelig å plassere alt det gode på venstresiden og alt det onde på høyresiden. Den som kjenner vårt eget århundres historie, vil vite at vi har hatt minst like mange venstretotalitære diktaturer i dette århundre som vi har hatt høyretotalitære diktaturer.

       Det fører meg til et poeng som jeg tror er avgjørende viktig når vi drøfter verdier inn i fremtiden, inn i neste årtusen. Den erfaring vi har hatt anledning til å høste av det siste århundres historie, er at troen på fornuften, som Thorbjørn Jagland snakket varmt om, faktisk har vært den farligste av alle former for overtro. Den franske revolusjon endte jo opp i at man proklamerte fornuften som den nye gudinne, og prosjektet druknet i første omgang i et blodbad, som kjent.

       Det som har vært problemet i vårt eget århundre, er nettopp éndimensjonaliteten, troen på den trange form for rasjonalitet. Det som gjemmer seg bak ønsket om en fornyelse av de grunnleggende verdiene i vår kultur, er nettopp en erkjennelse av at mennesket ikke er éndimensjonalt - mennesket er mangedimensjonalt. Og hvis vi skal være i stand til å skape et godt samfunn, er vi nødt til å ta vare på mangedimensjonaliteten. Derfor må det være tillatt å advare litt mot de enkle løsninger, f.eks at fornuften alene skulle være tilstrekkelig til å løse alle samfunnsfellesskapets problemer.

       Det minner meg om at vi i min tid som rektor ved Universitetet i Oslo fikk en gave fra en person som ønsket å etablere et fond hvor det skulle utdeles en pris for den beste besvarelse av oppgaven: å begrunne hvorfor menneskeheten helst bør slutte å forplante seg. Det ville jo være en radikal løsning på de aller fleste problemer vi står overfor. Men jeg vil tro at de fleste av oss, i hvert fall de som har gjort den erfaring å holde et nyfødt barn i sine armer, vil ha større tro på den livsvisdom som ligger nedfelt i Blaise Pascals berømte ord om at hjertet har sine grunner som fornuften ikke skjønner en døyt av.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg har noen korte kommentarer til den verdidebatt som Stortinget har forsøkt å gjennomføre i dag.

       Jeg tror rett og slett at det politiske miljøet trenger hjelp fra folk som er vant til å tenke i litt andre baner enn det vi gjør til hverdags. Jeg syns at vi veldig fort henfaller enten til store honnørord eller til det vi kjenner best, nemlig å diskutere virkemidler. Hvis man skal ha en skikkelig verdidebatt, er vel det den typen debatt der det er mulig å sette noen mål på dagsordenen. Kontantstøtte f.eks er ikke et mål i seg selv. Kontantstøtte er et virkemiddel som man kan diskutere om man oppnår et mål med, nemlig mer tid, mens diskusjonen om homofili må være veldig vesentlig i en verdidebatt. Det er et spørsmål om hvor langt vår toleranse strekker seg overfor mennesker som ikke er prikk like oss selv.

       Jeg syns at statsministeren har en litt for stor tendens til på den ene siden å invitere til diskusjon om et felles verdigrunnlag i Norge og samtidig framheve kristendommen og de ti bud som det mest moralsk høyverdige, og ikke lete etter det som er felles i de fleste religioner, nemlig det som er hovedbudskapet i de ti bud.

       Jeg tror at det politiske miljøet trenger hjelp i debatten. Den store utfordringen for en verdikommisjon er å klare å være så tøff at den tar opp noen hovedproblemstillinger til diskusjon. Jeg tror veldig mye dreier seg om nivået mellom de 30 virkemidlene, mellom de daglige kapitler og poster og det som vi ønsker som en målsetting for samfunnet. Jeg ønsker meg en verdikommisjon som kan bidra til at vi ser litt klarere summen av de prioriteringene vi gjør, det verdisynet som kommer fram når vi på stadig flere områder i politikken blir vant til å telle folk og sette prislapper på folk. Jeg tror det er et underliggende verdisyn som ligger i hvordan f.eks markedet, karakterpresset, jaget - dette med å måle folk ut fra skalaer - slår inn i skolen og bryter med andre verdier som vi er opptatt av at barna skal få.

       Jeg vet ikke om man kan gi en verdikommisjon noen ord med på ferden, men fra SV og meg måtte det være: provoser oss heller en gang for mye, utfordre oss heller en gang for mye enn en gang for lite, for det verste som kan skje med en verdidebatt, er at det bare blir en debatt med fyndord som ingen kjenner seg igjen i.

Carl I Hagen (Frp) : Statsminister Bondevik sa noe i sitt innlegg som jeg finner grunn til å utfordre han til å gå litt videre på. Han sa at både han selv og Kristelig Folkeparti i for stor grad hadde hatt tro på at politiske vedtak, lover og paragrafer kunne føre til de resultater som man ønsket, og at han var kommet til den erkjennelse at det kanskje var andre prosesser enn politiske vedtak, lover og regler som kunne føre til det man ønsket. Det gjaldt altså konflikten mellom lovparagrafer og det mer holdningsskapende arbeid.

       Det er et par paragrafer i både Grunnloven og i vår straffelov som kolliderer med disse verdikonflikter. Det gjelder forholdet til ytringsfriheten, som er grunnlovsfestet, og det gjelder § 135 a i skatteloven, som legger sterke begrensninger. Vi har nylig hatt en betydelig rettssak om dette konfliktforholdet. Det kunne være interessant å få statsministerens syn på dette konfliktgrunnlaget, og om det bør være en del av det verdikommisjonen skal se på.

       Det andre gjelder blasfemiparagrafen, som vi fortsatt har i lovboken, og som også statsministeren var inne på i sin redegjørelse - avveiningen mellom det å ha lovforbud mot blasfemiske uttalelser og verdien av å ha den holdning at man skal prøve å la være å komme med blasfemiske uttalelser om f.eks en annens religion.

       Jeg synes det ville være meget fornuftig om verdikommisjonen veide disse hensynene mot hverandre, særlig også i lys av den høyesterettssaken vi har hatt, hvor det først og fremst må være en politisk og samfunnsmessig avveining hvilke hensyn som kommer først av disse grunnleggende verdier. Jeg kunne tenke meg å utfordre statsministeren på om han er enig med meg i at det ville være naturlig at verdikommisjonen f.eks gikk inn på disse to områdene, som dreier seg om § 135 a kontra ytringsfriheten, og ytringsfriheten kontra blasfemiparagrafen, som fortsatt er i lovverket, slik at vi her kanskje kunne få en politisk avklaring, som er langt bedre enn en strengt juridisk/rettslig.

Erik Solheim (SV) : Det blir nok kanskje litt spredte kommentarer til slutt. Det Carl I Hagen her sier, er jo ganske vesentlig og en viktig del av verdikommisjonens arbeid, nemlig å skille mellom hva man har lov til å gjøre i et samfunn, og hva det er klokt og riktig å gjøre i et samfunn. Det var også statsministeren inne på i går i forbindelse med debatten om skattemoral: En ting er hva man har lov til å gjøre, noe annet er hva det er klokt og riktig å gjøre.

       Debatten om Salman Rushdie handler jo også om dette. Vi står alle fast på hans rett til å skrive det han skrev, men det kan være delte meninger om hvor klokt det var, det han skrev. Det skillet er viktig å trekke opp, og det regner jeg med vil være en del av debatten.

       Jeg vil si litt om de ti bud, fordi det illustrerer et vesentlig poeng som vi har vært inne på fra SVs side, nemlig å finne fram til det som er felles verdigrunnlag i et samfunn. Det dreier seg ikke bare om det som er felles i et flerkulturelt samfunn, men også om et samfunn hvor noen har en personlig kristen tro, andre er aktive, bevisste humanetikere, og svært mange er i et skjæringspunkt. Det er ikke riktig, som det har vært tendenser til å bli framhevet i denne debatten, at de ti bud er spesielt kristne. De ti bud oppstod i jødedommen, så da har man jo allerede et felles grunnlag for to vesentlige verdensreligioner. Dernest er det bare to av disse ti budene som er spesifikt kristne eller jødiske. Det er de to første, og det er antagelig de som respekteres minst i det norske samfunn eller som færrest iallfall uten videre slutter seg til, nemlig at « du skal ikke ha andre guder enn meg », og dernest at « du skal ikke misbruke Herren din Guds navn ». De andre åtte budene tror jeg vi fort blir enige om er felles for alle verdensreligioner. Det er jo også fort gjort å si at det eneste av de ti bud som det til og med er knyttet et direkte løfte til og som dermed skiller seg ut, går på det som antagelig har vært ansett for viktigst i samtida, nemlig at « du skal hedre din far og din mor », og således skal det gå deg godt og du skal få leve lenge i landet, og er antagelig et bud som respekteres mer i de fleste andre kulturer enn i vår vestlige kristne, slik situasjonen er i dag.

       Når jeg sier dette, er det ikke for å følge opp de mange interessante teologiske samtaler statsministeren og jeg har hatt under våre utenlandsreiser, men fordi det er en viktig oppgave for statsministeren i vår nye tid å finne fram til det som er samlende på tvers av kristendom og islam - som jo er det nest største trossamfunnet i vårt land - humanetikk og fritenkeri. Og da kan man ikke framheve som særlig kristent det som faktisk er samlende. Alle religioner har jo forbud mot å drepe, stjele osv.

       Til slutt: Statsministeren var inne på noe helt sentralt, nemlig personlig ansvar. Uten personlig ansvar oppheves enhver form for moral. Men det personlige ansvar er i vår tid truet fra to kanter: fra for mye stat, men enda mer fra for mye marked, for i markedet eksisterer det ingen moral. Moralen må komme utenfra og inn i markedet, og ikke den motsatte veien.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det som Erik Solheim nå sa, og tilsvarende det Kristin Halvorsen var inne på i sted, illustrerer vel for så vidt at vi har en del etiske kjøreregler i vårt samfunn som det er stor grad av enighet om på tvers av livssyn. Jeg prøvde å si i mitt innlegg at de ti bud, som enten en liker det eller ikke, finnes i Det gamle testamentet og derfor er felles for jødedom og kristendom, i stor grad også er respektert og en integrert del av personligheten hos mennesker som har en annen tro og et annet livssyn. Jeg er enig med representanten Solheim i at det er det viktig å formidle og få fram. De sju siste av de ti bud er jo det som kalles « lovens annen tavle », og de er jo i utgangspunktet allmennmenneskelige, og derfor deles de også av mange andre enn de som har en kristen tro.

       Men hos oss er likevel dette en del av en kristen kulturarv. Den er utfordret av andre kulturer og livssyn som vi har fått større innslag av i det norske samfunn, uten at jeg tror det rokker ved at vi likevel kan si at vårt samfunn fortsatt hviler på en kristen og en humanistisk kulturarv. Innslagene fra andre kulturer er større, uten at jeg tror det er rett å si at vi har blitt et flerkulturelt samfunn. Vi har blitt et mer flerkulturelt samfunn, men ikke et flerkulturelt samfunn.

       Så til utfordringen fra Carl I Hagen med utgangspunkt i at jeg åpent bekjente at jeg tror Kristelig Folkeparti til tider har hatt for stor tro på paragrafenes be-

       tydning. Grunnen til at jeg sa det, er først og fremst at vi nå har fått en teknologisk utvikling som gjør at det er mye mer begrenset enn før hva en kan styre ved hjelp av paragrafer. Vi ser det aller mest på mediesektoren. Sensurspørsmål er jo kommet i et helt annet lys med satellittfjernsyn, Internett og alle disse tingene. Så jeg tror at det at menneskene skal få et fornuftig forhold til disse mediene, velge bort det som er søppel og som til tider kan være direkte nedbrytende, det er nå mye mer et personlig ansvar enn det vi kan regulere gjennom paragrafer.

       Hagen tok opp to spesielle og viktige forhold, nemlig ytringsfriheten og blasfemiparagrafen. Når det gjelder ytringsfriheten og balansegangen der, som rettssaken mot Jack Erik Kjuus var et spesielt illustrerende eksempel på, er det nå en egen ytringsfrihetskommisjon som drøfter disse spørsmål. Jeg tror den grunnleggende debatten bør henføres dit. Verdikommisjonen må gjerne gå innom den, men det er faktisk en egen kommisjon som drøfter akkurat de spørsmål.

       Når det gjelder blasfemi, tror jeg det ville være et uheldig signal å ta en slik paragraf bort. Det gjelder også en rekke andre paragrafer hvis virkning ikke lenger er så sterk. Men å ta dem bort kan bli et galt signal, som at nå er dette tillatt. Jeg sa i redegjørelsen på tirsdag at vi ofte bør legge større bånd på oss enn det loven tillater oss, enten det gjelder blasfemi eller økonomisk unnasluntring - og det er mitt poeng. Det er ikke alltid nok for oss for at vi skal opptre moralsk, at vi holder oss innenfor lovens ramme. Det bør i mange tilfeller kreves mer av oss enn som så.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 1308)