Sak nr. 9

TALERE:

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg syns at den verdidebatten vi har hatt her i dag, danner et interessant bakteppe for denne saken som på mange måter også handler om verdier og det å ta vare på det enkelte individ i samfunnet. Jeg hørte en del av denne verdidebatten og la merke til at noen signaliserte uenighet og kanskje gav uttrykk for at debatten ikke er sentral nok, og da slo det meg at den engelske matematiker og filosof Bertrand Russell har sagt følgende:

« Min dystre overbevisning er at menneskene bare kan enes om det som ikke interesserer dem. »

       Og at man får uenighet i en sånn sak, kan jo tyde på et engasjement og en interesse som kan føre debatten videre.

       I denne saken som jeg tar opp, kommer jeg inn på et helt konkret tilfelle, nemlig en sosialhjelpsmottaker i Førde, som i utgangspunktet er fra Flora og som fra Flora kommune mottok 100.000 kr i erstatning for tapt skolegang. Jeg har snakket med den unge mannen det dreier seg om - han er 22 år - og han har gitt meg tillatelse til å komme inn på enkeltheter i denne saken. Når jeg gjør det, er det for å få belyst en konkret sak, men det er klart at SV også er opptatt av negative og uheldige utslag av det lovverk vi har i dag. Vi er også opptatt av at man her forsøker å tette eventuelle smutthull og finne løsninger som ivaretar den enkelte på en bedre måte.

       Det denne mannen har fortalt meg, er at i forbindelse med skolegangen var det vanskelige forhold; han hadde en del fravær fra skolen og opplevde i det hele tatt skoletiden som vanskelig og krevende. Det gjorde at da han hadde avsluttet grunnskolen, stod han tilbake med en mangel på grunnutdanning som gjorde det vanskelig for ham å komme videre i livet sitt. Etter hvert har man erkjent dette i hans tidligere hjemkommune - han er da også tilkjent en erstatning på 100.000 kr. Den samme mannen har senere vist initiativ og har på ulike måter forsøkt å komme inn på arbeidsmarkedet. Han har til dels arbeidet i en tidligere vernet bedrift, som dessverre ikke eksisterer lenger. Han ble etter hvert også tilvist et arbeid som viste seg å være for fysisk krevende for ham som ikke hadde noen bakgrunn med tyngre kroppsarbeid, og han måtte etter hvert erkjenne at dette arbeidet kunne han ikke klare. Ut fra de reglene som gjelder for arbeidsmarkedsetaten, fikk han da et opphold i videre ytelser og var avhengig av sosialstønad i påvente av et arbeid som han var i stand til å makte. Akkurat samtidig med at han mottar sosialstønad - han hadde da tidligere fått midler fra Arbeidskontoret - får han denne erstatningen på 100.000 kr, og den erstatningen kommer fra Flora kommune. Men det som så skjer, er at man i Førde ut fra eksisterende regelverk - og dette er ingen kritikk av det lokale sosialkontoret i Førde - stanser de ytelser han har, fordi han nå har 100.000 kr å leve av. Det betyr jo at han på en måte bygger ned de 100.000 kr som skulle være til erstatning for tapt skolegang, og vil i løpet av et år, kanskje halvannet, ikke lenger ha noen ytelser i det hele tatt.

       Etter min og SVs vurdering er det noe som ikke stemmer her hvis regelverket skal gi seg denne typen utslag når man prøver å skape støtteordninger for mennesker via sosialstønad. Man erkjenner at noen har tapt noe de hadde rett til og prøver å bringe dem videre, og så skal det føre til at den ene ytelsen medfører at den andre går tapt. Vi er derfor opptatt av, også i forhold til dette konkrete tilfellet, at man finner en løsning.

       Samtidig er vi naturligvis opptatt av sosialstønadsordningen som sådan. Etter SVs syn er det uheldig at det er en kommunal stønad som de ulike kommunene skal forvalte, for det vi ser, er at den forvaltningen blir ulik. Det blir ulik praksis. Vi ser at i noen kommuner innregnes barnetrygden som en del av det man har som livsgrunnlag, selv om det jo er til barnas beste man mottar den. I andre kommuner skjer det ikke. Man får ulike beregningsmåter som gjør at kommunens økonomi kan være avgjørende for hva den enkelte får å leve av. Etter SVs syn hadde det dermed vært langt bedre å se på sosialstønad i en total statlig sammenheng, akkurat som ved trygdeytelser for øvrig.

       Det man også kan registrere, er at en som blir syk og som har bortfall av arbeidsevnen på grunn av sykdom, på ulike måter er sikret gjennom et nettverk, der man først får sykepenger, så eventuelt rehabiliteringspenger eller attføringspenger, eller, der hvor sykdommen er varig, uførepensjon. Men man kan jo på mange måter hos enkelte også snakke om en sosial uførhet. Forutsetningene for å komme videre i livet er i utgangspunktet ikke til stede, av årsaker som den enkelte ikke nødvendigvis skal ta ansvaret for. Kanskje er det mange kompliserte forhold som virker inn, men systemet slår helt annerledes ut. Hvis den enkelte kan tilføres en diagnose fra det medisinske register, åpnes det muligheter. Og det kan synes urimelig. I tilfellet med den unge mannen som jeg har nevnt, har han nettopp ikke spilt på at han er syk, han erkjenner at han i utgangspunktet er arbeidsfør hvis man klarer å finne et arbeid som er egnet, og han ønsker å få et arbeidsforhold. Men det blir altså en veldig stor forskjellsbehandling i forhold til en del som har en sykdom å vise til. Og det er uheldig hvis man på denne måten skal gjøre folk syke for på den måten å få dem over på ytelser som ikke fratas dem hvis de har et annet grunnlag i tillegg.

       I forbindelse med debatter knyttet til sosialstønad, ser vi tidvis i avisene - det var nylig et oppslag - om mottakere som misbruker ordningene. Det var også et eksempel hvor en mottaker bodde hjemme hos sine foreldre som var særdeles godt bemidlet. Likevel fikk vedkommende sosialstønad og betalte da husleie til sine egne foreldre. Det er klart at SV, som ganske sikkert de andre partiene i dette stortinget, er opptatt av at misbruk skal slås ned på. Men det som er synd å se når vi diskuterer slike ordninger, er at det ofte er den lille gruppa som misbruker ordninger, som trekkes frem, i stedet for at vi alle burde bli opptatt av å være inkluderende i forhold til dem som faller utenfor.

       Jeg så også i Aftenposten i dag at man omtalte en student som hadde hatt vaskearbeid og etter egen oppfatning hadde arbeidet noe under 300 timer med det. Hun hadde søkt om å komme inn under ordningen med redusert beskatning. Man hadde da gjort nøye beregninger ved Oslo likningskontor, hvor man kom til 313 timer i stedet for 273. Og parallelt med det er det altså en forfatter som har en inntekt på atskillige millioner, og som uten noe om og men fritas for 600.000 kr i beskatning.

       Hele vårt samfunn i dag kan synes å bygge opp under at det er de vellykkede vi skal støtte, vi ser beundringen av dem som lykkes, gründerne, en slags amerikansk tenkning omkring det, der man forlater tenkningen om solidaritetssamfunnet, ivaretakelsen av den enkelte, og at vi inkluderer alle i dette samfunnet.

       SV er opptatt av at man får til ordninger som også sikrer den gruppen jeg har vært inne på, og vi håper at man kan få et flertall i Stortinget med på de to forslagene som vi fremmer her i dag. Det ene forslaget går på:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere konsekvensene av å samle de økonomiske stønads- og trygdeordningene til trygdeetaten ut fra ønske om en bedre inntektssikring, reduserte administrasjonsutgifter og bedre kontroll. »

       Det andre forslaget lyder:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide nasjonale minstenormer for økonomisk sosialhjelp. »

       Jeg håper også at statsråden vil komme inn på de to forslagene og kommentere dem i forbindelse med sin redegjørelse.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg takker statsråden for svaret, selv om jeg selvfølgelig kunne ha ønsket det annerledes. Jeg er selvfølgelig klar over at sosialhjelp skal være en midlertidig løsning. Det er også SV opptatt av at det skal være. Og når vi nettopp er opptatt av å koble dette opp mot andre etater, som arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten, er det jo for å sikre at folk ikke bare blir gående med sosialhjelp som en passiv ytelse uten å komme videre i livet.

       Jeg ser at det er prosesser i gang for rent fysisk å samordne arbeidskontor, trygdeetat og sosialkontor. Men det er også noe med organiseringen i dag som gjør at man får en form for vanntette skott mellom de forskjellige som gjør at klienter, pasienter eller personer - uansett hvilket ord man bruker, dreier det seg i hvert fall om enkeltindivider - nettopp blir kasteballer, hvor man skyves mellom disse ulike etatene, og hvor hver etat kanskje leter etter smutthull som gjør at man ikke selv må ta ansvaret. Det er uverdig, og man må nå begynne å sikre at man hever kvaliteten på arbeidet ved å si at dette faktisk er et fellesansvar, dette må vi organisere på en slik måte at det ikke er noen tvil om at det er et felles ansvar.

       Jeg håper virkelig Regjeringen griper fatt i det som på politisk hold mange ganger tidligere har vært signalisert som et stort problem, som man ser fra kommune til kommune, der de i altfor stor grad blir avhengig av den enkelte kommune, kanskje av den enkelte sosialsjef, en leder på arbeidskontoret, en initiativrik trygdesjef eller en kommunelege I, for at disse forholdene skal bli tatt hånd om på en skikkelig måte. Og sånn skal det ikke være i dagens Velferds-Norge. Derfor er SV opptatt både av det vi skisserer her med minstenorm, som jeg hører at statsråden også er opptatt av, og av å få til en mer formalisert form for samarbeid.

       Jeg kan nevne at Kristelig Folkeparti var medforslagsstiller til begge disse forslagene da de satt i opposisjon, og jeg vil finne det ganske underlig hvis det samme parti som har vært medinitiativtaker til å be den forrige regjering om å gjøre dette, nå skulle stemme mot det de selv har stått for i opposisjon. Jeg regner i hvert fall med at det største og tyngste partiet i den sittende regjering varmt vil støtte opp om SVs to forslag.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er Regjeringa sitt mål at personar som har bruk for hjelp i ein akutt situasjon, i ei krise, skal oppleva ei meir ryddig behandling enn somme gjer i dag både i forhold til måten dei blir møtte på, og i forhold til den økonomiske grunntryggleiken. Og til dette siste har eg lyst til å fylgja opp det som interpellanten no var inne på. Trygdekontoret har brukaren i sentrum i 1998, og det føregår forsterkingsprosjekt overfor enkelte sosialkontor. Begge desse to tiltaka er iverksette nettopp for at den enkelte skal bli møtt av ein offentleg instans på ein betre måte enn i dag. Eg ynskjer å forsterka dette ytterlegare. Det er som interpellanten var inne på, uverdig at den som frå før er i ein slik situasjon at han eller ho har akutt behov for hjelp, skal oppleva å bli skoven frå den eine etaten til den andre, kanskje i tillegg møta reduserte opningstider og ein telefon som er skjerma. Så her er det snakk om både organisering og økonomi. Eg er veldig glad for dei tiltaka som allereie er sette i verk, og som skal understreka at brukaren skal oppleva medspelarar. Den som har bruk for hjelp, skal oppleva det offentlege som ein medspelar.

       Så til dei to konkrete forslaga som er fremma i dag, og som sist var til debatt i samband med velferdsmeldinga. Senterpartiet valde ein annan innfallsvinkel. Vi valde å fokusera på rettleiande retningslinjer. Eg ynskjer at begge desse forslaga skal bli nærare vurderte. Eg synest dei er viktige innspel i samband med den stortingsmeldinga om auka forskjellar som vi skal utarbeida.

Einar Olav Skogholt (A) : Det er en viktig sak representanten Ballo har tatt opp i dagens interpellasjon. Dette er en sak som Stortinget har debattert ved flere høve tidligere også. Lov om sosiale tjenester var på mange måter revolusjonerende, og intensjonene med loven er utmerkede. Siktemålet ved loven er å sikre den enkelte et forsvarlig livsopphold og bidra til selvhjulpenhet.

       Jeg tror vi må erkjenne at vi ikke alltid greier å etterleve lovens intensjoner fullt ut. Det er to viktige årsaker til dette, tror jeg:

       Lovens intensjon er at man skal foreta en individuell vurdering av hver enkelt søker. Ved mange sosialkontorer har man dessverre ikke kapasitet til dette. I altfor liten grad tror jeg også at man har ressurser til å arbeide med alternative løsninger til utbetaling av sosialstønad. Det er også viktig å gjøre sosialkontorene bedre tilgjengelig for publikum samt styrke bemanningen med kvalifisert personell.

       Jeg vil fraråde at sosialhjelpen integreres som en del av trygdelovgivningen. Det er viktig at sosialhjelp gis ut fra en individuell vurdering av den enkeltes behov og sett i forhold til kostnadsnivået i kommunen en lever i. En statlig minstenorm eller standard vil derfor kunne virke mot sin hensikt når det gjelder å ta disse individuelle hensynene.

       Vi kan sikkert gjøre noe med trygdelovverket for å redusere behovet for sosialstøtte. Vi har mange eksempler på at mennesker blir delvis uføretrygdet, f.eks. 50 %. Intensjonen om at vedkommende skal kombinere arbeid med pensjon, er utmerket, men for de fleste er det umulig å skaffe seg en slik stilling. Da er sosialstønad dessverre eneste alternativ.

       Den viktigste oppgaven etter min mening vil være å tilby et meningsfylt arbeid til alle. Arbeidsledighet er et onde, spesielt langtidsledighet. I tillegg vil de aller fleste komme i en helt håpløs økonomisk situasjon. Uansett hvor godt vi legger forholdene til rette for sysselsetting, trygdelovgivning m.m., vil noen falle utenfor. Vi må derfor ha et sikkerhetsnett i kommunene, slik at det kan tas individuelle hensyn.

       Vi bør ikke godta at det er til dels store variasjoner i nivået på sosialhjelp mellom kommuner og i den enkelte kommune hvis ulikhetene er uttrykk for ulik skjønnsutøvelse i forhold til identiske sosialhjelpstilfeller.

       Sosialdepartementet må følge kommunenes praksis nøye for å sikre den enkeltes rettigheter etter lov om sosiale tjenester, uten at Stortinget vedtar minstestandarder.

John I Alvheim (Frp) : Det er to sider ved denne interpellasjonen som begge hver for seg er viktige. Den ene gjelder et sterkere formalisert samarbeid mellom trygdeetat, arbeidsmarkedsetat og sosialkontor, og det andre er de ulike beløpene som i dag ytes i sosialhjelp, fra kommune til kommune.

       Fremskrittspartiet har tidligere gått inn for en samlokalisering og et mer formelt samarbeid mellom trygdekontorene, arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene. Og vi tror, i likhet med interpellanten, at trygdekontorene ville være best egnet faglig sett til å vurdere den enkeltes behov for sosialhjelp. Et formalisert samarbeid og en samlokalisering av disse etatene ville ikke bare rent fysisk forhindret klientene i å gå fra kontor til kontor, men forhåpentligvis også fanget opp problemene, slik at man kan løse dem i samarbeid og ikke mer eller mindre vurdere henvendelser ut fra det synspunkt at dette kan muligens en annen etat ta seg av, det er absolutt ikke mitt ansvarsområde.

       Fremskrittspartiet har det samme syn på sosialhjelpen som vi har på andre rettigheter som Stortinget som lovgiver gir. I henhold til sosialloven skal kommunene i dag utbetale penger til livsopphold, og det vurderes veldig ulikt fra kommune til kommune alt etter interesse, økonomi og prioritering. Vi mener at dette bør være et statlig ansvar. Når Stortinget pålegger og gir en slik lovmessig rettighet i forhold til sosialloven, ja så skal også staten være fullt ut ansvarlig for disse utbetalingene. Det skal altså bort fra kommunene.

       Jeg er litt usikker på hva som ligger i forslag nr. 1 fra representanten Olav Gunnar Ballo. Jeg kan ikke i farten huske at Sosialistisk Venstreparti i tidligere debatter har sagt seg enig med Fremskrittspartiet i at sosialhjelpen bør bli et statlig, enhetlig ansvar administrert fra trygdekontorene, og ikke et kommunalt ansvar som i dag. Hvis det i dette forslag nr. 1 ligger den tanken jeg her har redegjort for, hilser jeg SV velkommen etter, og jeg anbefaler Fremskrittspartiet å stemme for det forslaget.

       Når det gjelder forslag nr. 2, har sosialministeren redegjort for at dette er et arbeid som er i gang i departementet, og jeg vil henstille til representanten Ballo å gjøre dette om til et oversendelsesforslag; hvis ikke, må vi stemme imot, fordi vi er imot minstenormer, idet det kan bli minstenormer og ikke noe mer.

Are Næss (KrF) : Det er vel ikke til å unngå at denne interpellasjonsdebatten kommer noe i skyggen av verdidebatten tidligere i dag, men dette er også en verdidebatt. Det handler om hvordan vi som samfunn behandler grupper som har bruk for hjelp fra fellesskapet, og det sier litt om hvilke verdier vi bygger vår politikk på.

       I forbindelse med velferdsmeldingen og i debatten omkring økningen av minstepensjonen er det kommet tydelig fram at det fins mennesker i dette rike land som har et utilstrekkelig økonomisk eksistensgrunnlag. Statistisk sentralbyrå har tidligere i år vist at i henhold til den internasjonale definisjonen av fattigdomsgrensen, som svarer til en årsinntekt på 64.200 kr, er 7,2 pst av Norges befolkning fattige. Blant disse er også sosialhjelpmottakere.

       Vi vet også at forskjellen mellom de rikeste og de fattigste i Norge har økt det siste tiåret. Sentrumsregjeringen har i Voksenåsen-erklæringen sagt at den vil ta de økte forskjeller på alvor og legge fram en stortingsmelding om dette samt fremme forslag om nødvendige tiltak for å motvirke utviklingen av et samfunn med økte forskjeller. Blant tiltak for mottakere av sosial- og trygdeytelser nevnes utarbeidelse av veiledende retningslinjer om sosialhjelp, som sosialministeren har referert til.

       Sosialhjelpssatsene varierer som kjent fra kommune til kommune. I noen grad er dette forståelig, bl.a ut fra at også kostnadsnivået varierer fra kommune til kommune, ikke minst boutgiftene. Det kommunale selvstyret vil vi nødig gi slipp på, og en grad av skjønnsmessig vurdering kommer vi derfor ikke utenom.

       Interpellanten har tatt opp et viktig emne, og vi deler hans intensjon. Nå syns jeg imidlertid det vil være naturlig å vurdere disse forholdene nærmere i forbindelse med den bebudede stortingsmelding om de økte forskjeller i Norge. Og jeg håper og tror at statsrådens klare signaler om at dette vil bli gjort, gjør at SV vil kunne gjøre sine forslag om til oversendelsesforslag.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg er enig med representanten Næss i at dette også er en del av verdidebatten som vi har hatt tidligere i dag. Dette handler om vilje til å prioritere det viktigste, slik at de som virkelig trenger det, får hjelp.

       Høyre vil ha en stat som konsentrerer seg om et godt helsevesen, en verdig eldreomsorg, en god utdanning, et godt forsvar og et effektivt politivesen. Det er disse oppgavene Høyre prioriterer og vil prioritere i budsjettene framover.

       Vi ser selvsagt behovet for sosialhjelpssatser som sikrer folk et verdig liv. Men sosialhjelp skal være et sikkerhetsnett som hjelper folk til å komme i arbeid, ikke en langvarig ytelse. Sosialhjelp skal være en hjelp til selvhjelp, ikke en hjelp til avhengighet.

       Stortinget bør etter vår mening ikke innføre en minstestandard for sosialhjelpssatser. Dette bør og skal være et kommunalt ansvar. Det er åpenbart at sosialhjelpsmottakere som lever i de store byene, har høyere faste kostnader til livsopphold enn dem som lever og bor i utkantene. I behandlingen av velferdsmeldingen våren 1996 avviste alle partier utenom RV statlige minstestandarder for sosialhjelp.

       Velferdsordningene skal gå til dem som trenger dem mest. Staten skal først gripe inn i situasjoner hvor det ikke fins alternativer. Når staten tar ansvar for stadig mer, reduserer det viljen og muligheten den enkelte har til å ta ansvar.

       Det er påkrevd med en kritisk gjennomgang av velferdsordningene for folk i yrkesaktiv alder. Ca. 64 milliarder kr utbetales nå årlig i trygdeytelser og sosialstøtte til folk i yrkesaktiv alder som er helt eller midlertidig ute av yrkeslivet. Til sammenligning utgjør utgiftene til alderspensjon ca 49 milliarder kr. Derfor må ordningene utformes slik at det i større grad skal lønne seg å arbeide.

       Unge sosialhjelpsmottakere hjelpes best ved at de tilbys utdanning og kvalifisering til yrkeskompetanse. For at de skal få arbeidserfaring, er det en fordel at kommuner utnytter den muligheten de har til å stille vilkår om arbeidsaktivitet for å få sosialhjelp.

       Høyre vil ikke støtte forslagene som SV har lagt fram i dag. Vi står på vår holdning fra debatten om velferdsmeldingen. Kommunene må fortsatt kunne bestemme nivået på sosialhjelpssatsene. Kommunene bør stille krav til sosialhjelpsmottakerne, men de har også en plikt til å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon ut i arbeidsmarkedet.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det er et viktig spørsmål interpellanten tar opp her; det er et spørsmål som har vært debattert mange ganger i denne salen. Jeg er enig med de siste talerne som har sagt at også dette er en verdidebatt, det gjelder menneskeverdet og det fysiske og økonomiske behov som er til stede for at menneskeverdet skal ha rimelige og relevante kår.

       Loven om sosiale tjenester og om økonomisk sosialhjelp fungerer ikke godt nok i en del tilfeller. Spesielt

       slår dette ut for en gruppe som blir større og større tapere i det forskjellssystemet som vi etter hvert har fått når det gjelder levekår. Derfor er det viktig at vi får rettet søkelyset mot dette spørsmålet, og slik sett er det prisverdig at interpellasjonen er reist.

       Forskjellene i sosialhjelp har bl.a sammenheng med ulike tolkninger av retningslinjer og ulike vurderinger av inntekts- og formuesforhold i tilknytning til den som søker om stønad. De fleste kommuner har, som statsråden nå var inne på, egne satser, og utbetalingene kan variere sterkt.

       I Voksenåsen-erklæringen sier Regjeringen at den ønsker å styrke situasjonen for dem som har de vanskeligste økonomiske kår og den vanskeligste livssituasjon, og den stortingsmeldingen som kommer, forventer vi skal inneholde disse konkrete sakene, for at man kan få rettet på disse forholdene.

       Jeg er veldig glad for at statsråden i sitt svar her i dag sa at barnetrygden ikke skal regnes inn i løpende livsopphold, men at den skal gå til omsorgsansvar og omsorgskostnader for barn. Det er for øvrig i tråd med det som var undertegnedes intensjon da vi behandlet en odelstingsproposisjon tidligere i høst, og en samlet komite sa seg enig i at slik skulle det være.

       Når det gjelder en nedre grense og minsteinntekt, syns jeg også det kom positive signaler fra statsråden. Jeg vil bare minne om hva Senterpartiet sa i forbindelse med behandlingen av velferdsmeldingen, der vi i et eget forslag bad

« Regjeringen utarbeide veiledende retningslinjer for økonomisk sosialhjelp i kommunene som utgangspunkt for kommunale standarder tilpasset lokale levevilkår og kostnader »,

       noe som det synes som et bredt flertall slutter seg til her i dag. Dermed får vi rettferdige retningslinjer, slik at ingen blir skadelidende på grunn av høyst ulik praktisering.

May Britt Vihovde (V) : I interpellasjonen frå representanten Ballo og dei framlegga som han har sett fram, ligg det ein del interessante tankar, òg ein del tankar som Venstre deler. Han er m.a. opptatt av å redusera utgiftene som er knytte til det å administrera velferdsordningane. Men etter Venstre sitt syn er det viktig å sjå velferdsordningane i samanheng, for målet må jo vera at alle borgarane skal vera sikra eit anstendig livsgrunnlag, og at velferdsordningane skal vera lette å forstå og lette å administrera.

       I debatten om sosialbudsjettet for nokre dagar sidan var det òg noko som eg la vekt på i innlegget mitt når det galdt den generelle hevinga av minstepensjonen. Eg framheva då at det er eit stort sprik i velferdsordningane, og at det kan vera vanskeleg for den enkelte å ha oversikt over kva ytingar ein har rett på. Dette hemmar både den enkelte og det apparatet som forvaltar velferdsordningane våre.

       Statsråden var i svaret sitt i dag når det gjeld den varsla meldinga for å greia ut dei auka forskjellane i levekåra, inne på spørsmålet om ei garantert minsteinntekt. Det var òg noko eg var inne på i debatten om sosialbudsjettet. Eg var òg inne på om det kan vera tenleg å angripa systemsvikten meir radikalt enn det som har vore tilfellet til i dag, om me kan få ei betre samordning, og om me kan få greidd ut spørsmålet om ei borgarløn eller ei garantert minsteinntekt, slik at ein i større grad enn i dag kan ha aktive borgarar framfor passive klientar.

       I samband med spørsmålet om borgarløn eller garantert minsteinntekt kan ein òg setja søkjelyset på det representanten Ballo tok opp, at den enkelte må få høve til å koma seg ut av ein uverdig situasjon både økonomisk og sosialt. Eg registrerte i budsjettdebatten at SV var samd med Venstre i at det er viktig å få ei samordning i samband med utgreiing av spørsmålet om minsteinntekt. Eg ser at ein annan part i regjeringskoalisjonen er samd, og dette er eit arbeid som er sett i gang. Då vil me kunna få vurdert heile dette spekteret, og det synest eg er det viktigaste.

       Denne debatten og den interpellasjonen Ballo har tatt opp i dag, går på viktige spørsmål som Venstre er veldig opptatt av.

Bendiks H Arnesen (A) : Jeg er enig i at det må sikres størst mulig likhet når det gjelder utbetaling av sosialstønad. Kommunenes økonomiske situasjon må f.eks ikke være grunnlaget for hvilket nivå sosialstønaden skal ligge på. Lov om sosial omsorg har etter min mening klare krav om hvordan kommunene skal forholde seg til slike søknader, med utgangspunkt i den enkeltes faktiske økonomiske situasjon. Jeg syns det er positive signaler fra sosialministeren når hun sier at man skal ta et initiativ overfor kommunene om praksis.

       Jeg kan ikke støtte en tanke om at sosialhjelp i framtida skal ses i sammenheng med generelle trygdemessige ytelser. Sosialhjelp er og skal være en rask og midlertidig hjelp til dem som trenger det.

       Trygdesystemet er en langsiktig løsning for dem som trenger dette, og det er en omfattende behandling av sakene som skal gå foran en eventuell innvilgelse av trygd.

       Det kan ikke være riktig å legge opp til ordninger som kompliserer og forlenger behandlingstiden for søknader om sosialhjelp. Dette kan sette søkeren i en umulig situasjon. Det kan heller ikke være riktig å inkorporere slike saker i et lovverk som gjør at mottakeren kan bli trygdemottaker lenger enn det som er nødvendig.

       Viktigst av alt må være å sikre potensielle sosialhjelpsmottakere et meningsfylt arbeid. Lønnet arbeid gir inntekt, det gir sosial kontakt, og det gir samfunnsdeltakelse på en mye bedre måte enn ved å være passiv sosialhjelpsmottaker. Mye tyder på at ordningene som skal gjøre det mulig for mennesker i en slik situasjon å få seg en arbeidsplass, er for kompliserte og for lite fleksible.

       Jeg er kontaktet av flere som er i en slik situasjon, mennesker som har støtt på så mange problemer i et forsøk på å skape seg en arbeidsplass at de er i ferd med å gi opp. Smidigere behandling av slike saker ville være god samfunnsøkonomi, og det ville gi et bedre liv for de mennesker det gjelder.

       Vernede bedrifter og arbeidssamvirker er også viktig for å skaffe jobb til mennesker som ikke makter kravene i det vanlige arbeidsliv. Alternativet til slike arbeidsplasser er oftest sosialhjelp eller trygd.

       Jeg vet at slike arbeidsplasser møter motstand fra arbeidsgiverhold, og at SND har avslått søknader om etableringsstøtte til slike bedrifter med den begrunnelse at dette kan føre til konkurransevridning i forhold til det øvrige næringsliv. Jeg mener at dette er uakseptabelt, og det fører til at flere mennesker unødig havner som sosialhjelpsmottakere.

       Jeg legger også merke til at Høyre i denne saken påpeker at statens ansvar bare vokser og vokser, at staten påtar seg mer og mer, mens det er nettopp det samme partiet som gjerne ser at staten overtar driften av sykehusene. Det man da sitter igjen med og fornemmer her, er at staten når det gjelder sykehusene, bare blir en form for svingbøye på veien mot det private marked.

       John Alvheim sa at han ønsket SV velkommen etter i forhold til et av forslagene som vi her reiser. Han kunne sagt velkommen før, over, under og etter. Det er SV som har reist dette forslaget før, og vi har ikke fått støtte fra Fremskrittspartiet. Alvheims framstilling er interessant, men det er fint at vi, i den grad vi nå befinner oss bak Fremskrittspartiet, klarer å dytte dem framover sånn at de blir med på forslaget. Jeg setter pris på det, Alvheim - unnskyld, president.

       Jeg synes også det signalet som statsråden gav i forhold til barnetrygd, var bra, og jeg er glad for det.

       Det er blitt spurt fra flere hold om vi kan gjøre de to forslagene om til oversendelsesforslag. Vi er opptatt av realiteten i dette. Vi er opptatt av at det skjer noe på dette området som kan virke positivt for dem det gjelder. Derfor har SV ingen ting imot at begge forslagene omgjøres til oversendelsesforslag.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er interessant at verdidebatten og denne interpellasjonen kjem på same dag. Det er også trygt å vita at det er fleire representantar frå ulike parti som understrekar at her er ein samanheng. Det trengst ei mobilisering for å ta større ansvar og omsorg for kvarandre.

       Eg har òg merka meg at interpellanten jamt over har fått ros fordi han har tatt opp temaet forskjellsbehandling ved tildeling av sosialhjelp. Eg har merka meg at det er brei semje i denne salen om at det føregår forskjellsbehandling som det må gjerast noko med. Den som ber om hjelp frå ein offentleg instans, anten i forhold til arbeid eller eigen økonomi, må bli møtt på ein betre måte enn i dag.

       Dersom eg no til slutt skal summera opp i fire punkt, blir det for det fyrste mi oppgåve overfor dei instansane som dette gjeld, å ta opp denne saka for å få til ei betre organisering og eit betre samarbeid mellom trygdeetat, sosialkontor og arbeidskontor, der også attføring er eit viktig tema.

       For det andre kjem vi no til å utarbeida rettleiande retningsliner overfor kommunane, og der vil vi - for det tredje - ta opp at barnetrygda skal gå til det enkelte barnet.

       For det fjerde registrerer eg at det er usemje i forhold til det å slå fast eit minstenivå på økonomisk sosialhjelp, men eg skjønar òg at ein vil vera positiv til iallfall å sjå på ei nærmare utgreiing om dette. Den ulikskapen som ein i dag har peika på, vil eg no prøva å ta hand om, både på kort og på lengre sikt. Det største arbeidet blir stortingsmeldinga, som både skal belysa dei auka forskjellane me ser i dag, og koma opp med tiltak for å motverka ei slik utvikling.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten omme.

       (Votering over forslag, se side 1316)