Lars Gunnar Lie (KrF)
(ordførar for saka):

       Arbeidet med innstillinga frå finanskomiteen om ny saldering av statsbudsjettet medrekna folketrygda for 1997 har for det meste vorte gjennomført med brei semje i komiteen. Det oljekorrigerte underskottet er 1,1 milliardar kr lågare enn i det vedtekne budsjettet, og det vert avsett totalt 65,5 milliardar kr til Statens petroleumsfond. Finansieringsbehovet er på 29,8 milliardar kr, og dette er 9,2 milliardar kr lågare enn i det vedtekne budsjettet.

       Det er ei spesiell sak i denne innstillinga eg først vil gje litt merksemd. På grunn av svært store endringar i valutakursane har utanlandsstudentane fått stor ekstrabelastning i år. Dette er ekstraordinært, og etter ei totalvurdering har regjeringspartia kome til at denne situasjonen bør vi gjera noko med . Derfor vil eg med dette tilrå at representantane for sentrumspartia røystar for framlegget frå Framstegspartiet og Høgre. Dette medfører at det vert fleirtal for framlegget. Det vil ha konsekvensar for sluttsummane i budsjettet og tabellen til slutt i innstillinga.

       Eigentleg kunne eg avslutta innlegget med dette, men då vi i dag har den siste debatten før jul, og då det har vore noko merksemd i media i høve til den nye budsjettreforma, vil eg bruka litt tid på ei oppsummering av røynslene så langt. Dette relaterer seg m.a. til komiteane si rolle i budsjettprosessen og korleis ein ser på den nye budsjettreforma i samanheng med praktiseringa av løyvingsreglementet.

       Først vil eg presisera at totalinntrykket etter innføringa av den nye budsjettreforma er svært positivt. Sjansane for realistisk budsjettering, jf. løyvingsreglementet § 4 om budsjettet sin storleik, har auka monaleg. Samtidig er omsynet til heilskapleg og langsiktig budsjettering styrkt, slik at vi totalt sett sit igjen med eit styringsverktøy som har auka verdi - dette samtidig som sjølve prosessen har vorte mindre omfangsrik.

       Når det gjeld fagkomiteane si rolle i budsjettprosessen, som eg nemnde innleiingsvis, var denne spesiell i år. Det var både valår og regjeringsskifte, noko som i seg sjølv gjorde at tida komiteane hadde til rådvelde ved budsjetthandsaminga, vart kraftig redusert. Når så desse faktorane fall saman med gjennomføringa av den nye budsjettreforma, forstår eg at enkelte representantar i nokre komitear føler at dei ikkje har hatt like stor innverknad på det endelege budsjettresultatet som det som kan ha vore tilfellet tidlegare. Eg meiner det vil vera og er svært viktig at dei ulike komiteane er inne i budsjettprosessen frå første dag og set sitt preg på den. Dette er ei viktig målsetjing, og den er uavhengig av om det er innført ei ny budsjettreform eller ikkje. Sjølv om tida som var til rådvelde ved budsjetthandsaminga i år vart kortare enn ved ein normal budsjettprosess, har det vore gjort relativt store endringar i dei tala som regjeringa Bondevik la fram i sitt budsjett, til endeleg budsjett vart vedteke her i Stortinget. Frå det tidspunktet regjeringa Bondevik la fram sitt budsjett til endeleg budsjett vart vedteke, har endringane i absolutte tal vore i storleiksorden 11 milliardar kr, samtidig som endringar har vore gjorde i godt over 130 postar. Når ein ser på dei endringane som er gjorde etter at sentrumspartia hadde kome til forståing med Framstegspartiet og Høgre om rammene, har desse naturleg nok vorte mindre omfangsrike enn før forståinga, men likevel viktige. Eg synest det her er viktig å fokusera på heile budsjettprosessen med alle endringane som totalt sett har funne stad.

       Når det gjeld andre tilhøve som eg nemnde, forståinga av den nye budsjettreforma i høve til praktiseringa av løyvingsreglementet, tenkjer eg først og fremst på dette i samband med 1997-budsjettet. Dei budsjettmessige konsekvensane for kommande budsjettår av tilleggsløyvingar som vert fremja for dette budsjettåret, vil i hovudsak vera kjende når Gul bok vert lagd fram. Det kan likevel oppstå uventa trong for tilleggsløyvingar for inneverande år seinare på hausten som også vil ha budsjettmessige konsekvensar for neste år. Dette har komiteen kommentert, og det er ein samla komite som ber Presidentskapet initiera ei vurdering av omgrepet « kan overførast » og dei konsekvensane det vil ha for neste års budsjett.

       Med dette vil eg tilrå innstillinga.

Hill-Marta Solberg (A) : Nysalderingen av inneværende års budsjett gir oss en anledning til å komme med noen refleksjoner omkring utviklingen i norsk økonomi. At norsk økonomi går meget godt, er det ingen tvil om - ja, noen har sågar sagt « så godt at det knirker ». Vi har så langt klart å føre en politikk som gir som resultat redusert ledighet, samtidig som vi har klart å holde pris- og kostnadsveksten nede. Ikke mange andre land har klart dette. Det har ikke minst vært en utvikling som har vært gunstig for norsk næringsliv, så påstander som ofte kommer fram i finanspolitiske diskusjoner fra de borgerlige partiene om at det har vært ført bedriftsfiendtlig politikk de siste årene her i landet, faller på sin egen urimelighet.

       Grunnene til at vi har en slik gunstig utvikling i norsk økonomi er flere. Jeg tror de desidert viktigste årsakene kan finnes i det norske systemet for lønnsdannelse og i det faktum at det norske arbeidsmarkedet har vist seg å være meget fleksibelt. Sammenliknet med mange andre land foregår lønnsoppgjørene hos oss på en sentra-

       lisert måte. Slik har partene i større grad mulighet til å påvirke reallønnsutviklingen for store grupper arbeidstakere. I tillegg har vi gjennom solidaritetsalternativet utviklet en slags kontrakt mellom arbeidslivets parter og myndighetene som sikrer partene en mulighet til å påvirke den økonomiske politikken. Myndigheter og parter er avhengig av hverandres støtte og tillit.

       Den andre årsaken til den gunstige utviklingen er arbeidsmarkedets utvikling de siste årene og den kraftige økningen i arbeidstilbudet. Folk som har vært midlertidig i utdanning eller av andre grunner har holdt seg utenfor arbeidsmarkedet, har meldt sin interesse når jobbmulighetene har dukket opp.

       Det fins mange eksempler på den gode fleksibiliteten som har preget vårt arbeidsmarked så langt på 1990-tallet, og vi har derfor fra Arbeiderpartiets side kunnet avvise Høyre-sidens rop om større fleksibilitet på arbeidsgivers premisser, så som svekket oppsigelsesvern, fri utleie av arbeidskraft og større lønnsforskjeller.

       Skal vi klare å videreføre solidaritetsalternativet, kreves det mer enn at partene viser moderasjon i lønnsoppgjørene. Finanspolitikken må fylle sin rolle. Denne rollen innebærer at det i dag burde vært et strammere opplegg enn det som sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har blitt enig om for neste år. Og minst like viktig: Den økonomiske politikken må ha en sosial og fordelingsmessig innretning som gjør at lønnstakerorganisasjonene føler at solidaritetsalternativet er noe å satse videre på.

       En viktig del av solidaritetsalternativet var også å se på en kritisk gjennomgang av overføringen på statsbudsjettet, nettopp for å kunne bruke en større del av budsjettets utgifter til tjenesteproduksjon og til velferdsbygging. Bondevik-regjeringen har dessverre i høst gått et langt steg i stikk motsatt retning, i strid med hva Sysselsettingskommisjonen anbefalte.

       Avslutningsvis noen korte kommentarer til selve nysalderingen av inneværende års budsjett og enkelte av de tilleggsproposisjonene som ble lagt fram samtidig med denne. Jeg deler langt på vei komitelederens syn på hvordan den nye budsjettreformen har fungert i høst. Arbeiderpartiet mener at den har bestått prøven, og at den etter all sannsynlighet også derfor bør ha kommet for å bli. Desto mer beklagelig er det da å se hvordan regjeringen Bondevik i tilleggsproposisjoner på inneværende års budsjett, presentert helt på tampen av året, prøver å styrke 1998-budsjettet, uten at dette har vært en del av rammevedtakene. Tilleggsbevilgningene på inneværende års budsjett, som i det alt vesentlige skal anvendes i 1998, er etter Arbeiderpartiets mening klare omgåelser av intensjonene med de nye budsjettrutinene, og det er også en omgåelse av Stortingets behandling av finansinnstillingen. Og dette er kritikkverdig.

       Helt til slutt: Komiteens leder har i sitt innlegg i dag gjort rede for at regjeringspartiene er kommet til å ville støtte forslaget om å gi utenlandsstudentene kompensasjon for valutatap i 1997. Når det er slik at Regjeringen åpenbart er kommet til at dette er både riktig og forsvarlig håndtering, finner jeg ingen grunn til å gjøre noe annet enn å anbefale også Arbeiderpartiets gruppe om å stemme for. Jeg har for øvrig forstått det slik at denne måten å innfri brave valgløfter på, skal være en engangsforeteelse.

       Da gjenstår det bare til slutt å uttrykke et oppriktig ønske om god jul.

Carl I Hagen (Frp) : Etter å ha hørt Arbeiderpartiets Hill-Marta Solberg, må jeg få lov til å si at jeg i mine 19 år i dette hus aldri har opplevd maken til bred tverrpolitisk julestemning, og det kan jo være hyggelig for en gangs skyld.

       Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere finansministeren med dagen. Samtidig har også vi i Fremskrittspartiet fått den riktige julestemning og julegave. Idet jeg forstår det kan bli enstemmig tilslutning til det forslag som er inntatt på side 22 i innstillingen, tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte. Jeg tror det i ettertid vil komme mange honnørord om at storting og regjering når det kommer til stykket, er slik at det er mulig å få fattet fornuftige vedtak, selv om det kanskje på tidligere tidspunkt har stormet litt, og at det har vært knyttet litt prestisje til en sak. Jeg synes det er meget positivt at både regjeringspartiene og nå Arbeiderpartiet er kommet til at utenlandsstudentene skal få kompensasjon for det valutatapet de ellers ville ha lidt, og som ville ha vanskeliggjort situasjonen for mange av disse. Jeg synes både Arbeiderpartiet og regjeringspartiene fortjener honnør for at de har kommet til dette standpunktet.

       Det andre jeg vil nevne, er det som også Hill-Marta Solberg var innom når det gjelder den økonomiske situasjonen. Enkelte hevder at det nå er tegn på en overoppheting, og at man i flere sektorer i årene som kommer, må ha en viss avdemping av aktiviteten. Vi i Fremskrittspartiet er ikke fremmed for at det også kan være et problem. Jeg ber derfor Regjeringen tenke seg meget godt om før den prioriterer knappe ressurser innenfor bygningsindustrien til å sette i gang et gigantprosjekt i pressområdet Oslo med bygging av en opera, hvor man snakker om ca 1,4 milliarder kr, som - basert på erfaringer - vel ender opp på 2 milliarder kr, når det er andre forhold i samfunnet innenfor helsevesenet og eldreomsorgen som vi heller bør bruke disse knappe ressurser på, enn å la bygningsindustrien bruke så mye ressurser på å føre opp et slikt luksusprosjekt for noen få i Oslo-området. Når debatten i Stortinget dreier seg om at dersom man skal øke noe, må man redusere på noe annet, må det jo være slik - hvis man skal vise befolkningen litt respekt - at det ikke er et luksusbygg med opera i Oslo som står høyest på listen, når man i andre sammenhenger snakker om at det er knappe ressurser.

       Det tredje jeg vil nevne, er at vi synes det er meget interessant at det i den økonomiske debatten i mange fagmiljøer ser ut til å være en voksende oppslutning om det Fremskrittspartiet foreløpig har stått alene om i denne sal, nemlig å bytte ut valutakursstabilitet som et ho-

       vedmål for penge- og kredittpolitikken med en inflasjonsmålsetting. Dette fremkom sist i en artikkel i en bok som nylig er lansert. Den er på engelsk og heter Choosing a Monetary Policy Target, hvor Anne Berit Christiansen fra Norges Bank har en meget god artikkel som nettopp konkluderer med at en inflasjonsmålsetting for penge- og kredittpolitikken vil bidra til å stabilisere økonomien. Mange sier at det for tiden er viktigst å stabilisere økonomien. Men det hevdes også at en slik stabilitet i den makroøkonomiske utvikling når det gjelder etterspørsel etter arbeidskraft, også burde være en fordel for fagbevegelsen. Vi håper derfor at også fagbevegelsen vurderer den langsiktige stabiliteten noe bedre enn det den hittil kan ha gjort, slik at vi kunne få en inflasjonsmålsetting som retningsgivende for penge- og kredittpolitikken.

       Til sist vil jeg nevne at Fremskrittspartiet står fast på at vi ikke liker og er imot det nye budsjettsystemet. Vi synes man setter noe av demokratiet til side når ikke komiteene har noen større muligheter, og vi tar derfor forbehold om å komme tilbake med eventuelle endringsforslag på dette området. Særlig vil jeg påpeke at det også i Stortingets dokumenter burde være slik at alle partigruppenes primære budsjettforslag fremkommer som en helhet. Slik burde det være når vi skal stå ansvarlig overfor en befolkning. Da må vi ikke kunne stikke noe unna. Når man f.eks ikke får anledning til å fremkomme med noen av sine primære forslag når man flytter fra en ramme til en annen, synes vi det har gått litt for langt. Men det får vi komme tilbake til på nyåret.

       Jeg vil også få replisere til representanten Hagen at hvis han tror at bygging av en opera vil påvirke arbeidsmarkedet 1998-1999, er han på feil jorde. Det er langt frem, og det er store byggeprosjekter i dette området som på det tidspunktet vil være mer enn fullført - være fullstendig avsluttet.

       La også meg starte med det gledelige og konstatere at det Dok.nr.8-forslaget som Høyre fremmet tidligere i høst, nemlig om å gi utenlandsstudentene kompensasjon for det ekstraordinære valutatap de led ved utbetalingene i 1997, i substans nå blir vedtatt. Et forslag som falt ved behandling i forrige uke i Stortinget, ligger nå an til å bli vedtatt. Det synes jeg er gledelig, for det første fordi det rett og slett bidrar til å rette opp noe som er - litt beskjedent, men med et stort ord - en liten æressak. Det er dog slik at en valutarisiko bæres bedre av en stor og rik stat enn av studenter som plutselig får beskjed fra en dag til en annen om at de får utbetalt 15 - 20 % mindre enn forutsetningen var. Det bidrar kanskje også til å fjerne myten om at utenlandsstudenter er rikmannsbarn. Det er mange som har det inntrykket at de kan tåle både det ene og det andre. Undersøkelser viser at utenlandsstudier i dag i økende grad benyttes i alle samfunnslag, med betydelig spredning over antall studiefelt. Dette var en hyggelig julegave å være med på å bidra til, om jeg får lov til å uttrykke det på den måten, selv om det koster også på 1997-budsjettet.

       Jeg skal ikke bruke mange ordene på å kommentere budsjettreformen, bortsett fra å konstatere at det så langt er Høyres inntrykk i høst at budsjettreformen har bestått prøven. Det betyr ikke at det ikke kan foretas tilpasninger, bl.a som representanten Hagen nevnte, i måten vi utformer innstillinger på - det gjelder oversiktlighet og tilgjengelighet også for et bredere publikum, iallfall noe utenfor denne sal. Jeg synes også man skal være forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner, fordi vi nå har vært gjennom en høst med helt ekstraordinære situasjoner knyttet til et regjeringsskifte, to budsjetter og et valg. Tidsmessig har vi kommet slik ut at fagkomiteene i en normal høst skal komme langt sterkere inn før behandling av finansinnstillingen.

       Jeg har også lyst til å slå fast at det en del pressefolk i sine kommentarer har konkludert med, at små beløp er flyttet på, faktisk ikke er riktig. Det er flyttet på betydelige beløp denne høsten. Jeg tror det på 1990-tallet bare er én høst, én budsjettbehandling, som slår denne i å flytte på beløp, og det var fjorårets. Men den var på 1990-tallet ekstraordinært stor.

       Til slutt et par ord også om den økonomiske situasjonen og de utsikter vi har for 1998. Det er godt at finansministeren raskt legger fødselsdagen bak seg og begynner å se inn i problemene for 1998. Jeg må si at sett med Høyres øyne burde vi ha fått vedtatt et strammere budsjettopplegg enn det som til slutt ble vedtatt for 1998. Det var ikke noe alternativ for oss å stemme for et arbeiderpartiopplegg som kombinerte dog noe bedre stramhet med en skatte- og avgiftsprofil som ville gjort lønnsoppgjøret i 1998 meget vanskeligere. Og når jeg hører Arbeiderpartiets første taler i dag, Hill-Marta Solberg, med den samme dogmatisme i synet på arbeidsmarkedet gjenta de samme gammelmodige og gammeldagse holdninger som var gjeldende i Arbeiderpartiet på det tidspunktet da ledigheten var tre-fire ganger dagens, forstår jeg at Høyres allianser heller ikke kan gå i den retningen. Det som nå kreves, er en betydelig fleksibilitet på arbeidsmarkedet. Problemet er at i stadig større deler av norsk næringsliv er det i dag mangel på folk, jobber står ledige. Da er det ikke spørsmål om å innføre fleksibilitet på arbeidsgivers premisser - det er spørsmål om å få til en fleksibilitet som gjør at ledige jobber kan fylles av ledige hender. Det er den store utfordringen i 1998, i tillegg til å holde styr på økonomien. Jeg konstaterte at representanter for Regjeringen nå meget iherdig gir uttrykk for at de ikke tror på noen av prognosene for utviklingen i 1998. Statsministeren trodde ikke på IMFs prognoser og vurderinger. Representanten Terje Johansen fra regjeringspartiet Venstre går endog så langt som i Dagsnytt 17. desember å si at sentralbanksjefen nå utsteder prognoser for inflasjonsutviklingen i 1998 som bidrar til « å prate lønnskravene oppover ». Jeg tror at representanter for regjeringspartiene burde lytte til disse prognosene istedenfor å forsøke å hindre at de blir fremsatt.

Jørgen Holte (Sp) : Denne innstillinga er prega av brei semje. Regjeringa sin proposisjon med forslag om endringar av inntekter og utgifter for 1997 får Stortinget sin tilslutnad.

       Regjeringa sitt framlegg er fylgt opp med eit behovsvurdert oversyn også over det meirforbruket som er kome til etter at Stortinget den 21. desember i fjor gjorde vedtak om budsjettet for 1997.

       Om det er brei semje om behovet for løyvingane, er det likevel i denne prosessen dukka opp eit notat frå det konstitusjonelle kontor, som av enkelte blir oppfatta som eit underlag for å kunne kritisere Regjeringa og sentrumsfraksjonen for å drive uansvarleg budsjettering i strid med løyvingsreglementet. Merknadane spesielt frå Arbeidarpartiet i dei budsjettinnstillingane Stortinget handsama i går, stadfester eit slikt inntrykk.

       Det må ikkje vere tvil om at Stortinget som løyvingsstyresmakt har det heile og fulle ansvaret for dei vedtaka som blir gjorde, og at desse skal ligge innanfor det løyvingsreglementet Stortinget sjølv har pålagt seg. Tilløp til forsøk på å trekke det i tvil overfor Stortinget, i nokon som helst slags fasong, er etter mi vurdering eit forsøk for mykje.

       Den nye budsjettreforma er eit skritt i rett lei. Men vi kan ikkje ha ein praksis der ein ved nysalderinga ikkje kan gjere postar overførbare når det er gjort sakleg greie for det løpande behovet inn i eit nytt år som ein ikkje var kjend med ved ordinær handsaming.

       Vi har i haust hatt eit høgt tempo og eit stramt tidsskjema både for den nye regjeringa og Stortinget i høvet til budsjettarbeidet.

       At enkelte parti har mislikt både den nye regjeringa og det den står for, er ei grei sak. Men å hevde at Regjeringa gjennom det som er fremma for Stortinget i nysalderinga, bevisst har vilja skaffe seg handlingsrom for større rammer i 1998, vil eg ta avstand frå. Dette er ein type mistru som kan blokkere for naudsynt, konstruktivt arbeid, og som det no vil vere klokt å kvile seg ut av.

       Det andre eg vil ta opp frå denne innstillinga, er forslaget frå Framstegspartiet, Høgre, SV og Tverrpolitisk Folkevalde om ekstraordinær løyving til studentar i utlandet på grunn av store valutasvingingar i 1997.

Øystein Djupedal (SV) : I likhet med flere vil jeg gjerne få lov til å gratulere finansministeren med dagen! Jeg forstår han fortsatt får fornyet sin garderobe, og det er i politikken som i livet for øvrig at det er en fordel å ha egne klær og ikke måtte gå ut og låne.

       Budsjettsystemet har vært kommentert fra flere. Den første høsten er vel muligens litt utilstrekkelig for en total oppsummering av det nye systemet. Men i likhet med flere her i salen var SV svært kritisk til innføring av systemet. Det er ikke noe problem å se at det fins fordeler ved systemet, men det fins også betydelige demokratiske problemer ved det.

       Et betydelig problem er at finanskomiteen gis all makt og myndighet, og at fagkomiteene i realiteten ikke har den samme muligheten som tidligere til å påvirke politikken. Det er også et betydelig problem at alle utenfor dette hus som kommer på høringer i de ulike fagkomiteene for å legge fram sitt syn, ikke i samme grad som tidligere, gis anledning til å påvirke prosessen.

       Det er sånn - det skal i hvert fall være sånn i et demokrati - at man skal ha en mulighet til gjensidig å påvirke hverandre. Stortinget skal ikke fungere i et vakuum, men tvert imot være lydhør for de mange ønsker og krav som kommer til Stortinget utenfra. Det betyr ikke at vi nødvendigvis skal følge opp alle de ønskene, men at Stortinget nå gis mulighet til å følge dem opp. Når man salderer budsjettet først og finanskomiteen har sagt sitt, er det i realiteten svært lite de ulike fagkomiteene gis mulighet til å påvirke. Det er et demokratisk problem som Stortinget nødvendigvis må komme tilbake til, men samtidig vil jeg også si at jeg ikke har noen problemer med å se at det fins argumenter for systemet også.

       Så noen korte kommentarer til dagens innstilling:

       I likhet med flere vil jeg gratulere regjeringspartiene og også Arbeiderpartiet med å ha snudd i spørsmålet om utenlandsstudentene. Det hadde vært en given anledning til å harselere over disse partienes oppførsel gjennom de siste ukene, men siden vi nå nærmer oss jul og man skal være i god stemning og vennlig innstilt til alle sine medmennesker, skal jeg avstå fra å harselere over det, og tvert imot si at det er hyggelig at det går an å nå fram med saklige, fornuftige argumenter, og at utenlandsstudentene nå får det Stortinget allerede i vår forespeilte dem, nemlig at de skulle få kompensasjon for valutasvingningene, og at valutakursene skulle justeres halvårlig.

       Jeg hadde i vår gleden av å være saksordfører for innstillingen om studier i utlandet, og dette var et av de problemene vi brukte mye tid på i komiteen, nettopp fordi det ikke er første gang dette dukker opp. Tvert imot er det et årvisst problem at enkelte land har store valutasvingninger. Det er gledelig å konstatere at et samlet Stortinget nå vil gå inn for denne kompensasjonen, og det er også vi i SV svært glad for.

       Et punkt i innstillingen som ikke mange har kommentert - og grunnen til det er nok at SV står nesten alene om merknaden - men som flere burde ha kommentert, er den måten den nye regjeringen har saldert budsjettet på. I nysalderingen ligger nå overføringer av midler, totalt nesten 1,2 milliarder kr, som tas fra arbeidsmarkedstiltakene, og som brukes til å saldere budsjettet med. De 1,185 milliardene som her brukes - hvis jeg ikke husker helt feil - er penger som er samlet opp i arbeidsmarkedsetaten over flere år. Det er åpenbart i strid med bevilgningsreglementet, men la det ligge. Det som er det mest alvorlige, er at de pengene skulle vært brukt til kvalifisering av de mange utenfor arbeidsmarkedet som har bruk for å komme inn.

       Det brukes masse ord og tid her på overopphetingen av norsk økonomi, og vi har det nesten for bra - får man inntrykk av. Da er det sånn at vi glemmer de mange som ikke er inne i det ordinære arbeidsmarkedet. De pengene som her ligger, skulle i mange år ha vært brukt til nettopp det. De skulle vært brukt til å kvalifisere dem utenfor arbeidsmarkedet, enten gjennom arbeidsmarkedskurs eller på annet vis gi muligheten til utdanning og arbeid. Jeg syns det er skammelig at de pengene har stått ubrukt, og at ingen har påpekt det før, og jeg syns også det er skammelig at det salderes i et statsbudsjett med penger som er tatt fra de arbeidsledige.

       Ellers er det ikke stort annet å si enn at det er SVs eneste dissens, og når vi nå sammen med Fremskrittspartiet og Høyre også får flertall for vårt forslag når det gjelder utenlandsstudentene, er det ikke stort annet å gjøre enn å ønske Stortinget god jul!

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Terje Johansen (V) : Det går tydeligvis en hårfin grense mellom ansvarlighet og uansvarlighet i norsk økonomisk politikk. Vi i sentrumsfraksjonene har under behandlingen av budsjettet klart å flytte i størrelsesorden 0,8 % - tror jeg det er - og det fremholdes at dette har kjørt norsk økonomi fram til kanten av stupet. Det må da være noen som har vært flinke til å rulle på den steinen lenge før vi kom til makten, fordi hvis det er slik at norsk økonomi balanserer på kanten av stupet, er det iallfall ikke disse siste 3- 4 milliardene som har gjort det.

       Jeg har tillatt meg, sammen med flere, å sette noen spørsmålstegn ved de prognoser som nå fremmes for norsk økonomi. Og jeg har stilt meg særlig tvilende til en del av prisprognosene som er fremkommet. Jeg har ikke, slik representanten Foss antydet, bedt sentralbanksjefen om å la være å uttale seg, men jeg har med min bakgrunn forsøkt å fremme noen synspunkter som kanskje bærer i en annen retning. Jeg har 30 års sammenhengende erfaring fra norsk næringsliv, og jeg tror jeg kan si med en viss sikkerhet at det de siste sju-åtte årene har inntrådt et klart skifte på en rekke områder i næringslivet. For eksempel står det nå i alle norske storbedrifters strategiske planer mål for kostnadsreduksjoner. Mens vi før i tiden drev og økte prisene ved hvert årsskifte, er det nå blitt mer et spørsmål om å senke kostnadene.

       Med min bakgrunn og mitt kjennskap til norsk næringsliv ser jeg faktisk ikke så veldig mange signaler om økte priser i tiden som kommer. Konkurransen i dagligvarehandelen er f.eks av en slik art at jeg vet om flere storbedrifter som vil senke prisene. I tillegg vet jeg at fremveksten av private merker i dagligvarehandelen fra kjedene presser prisene på de etablerte merkevarene. Jeg vet at i brunvare- og hvitvaresektoren er prisene på vei nedover, og jeg vet at i databransjen - for ikke å snakke om i telekommunikasjonsbransjen - er prisene også på vei nedover. Og da spør jeg meg selv, eller kanskje jeg skulle spørre prognosemakerne: Hvor tar de det fra?

       Jeg vet om ett område de tar det fra, nemlig de kommunale avgiftene, og da må det være tillatt å minne om at den forrige regjeringen gjennom flere reformer, bl.a seksårsreformen og kirkereformen, helt til det siste har sørget for at kommunene er pålagt nye oppgaver som ikke er fulgt opp med penger. Den eneste måten man kan kompensere dette på, er ved å bruke de kommunale avgiftene, dessverre. Så hvis skylden skal fordeles her i fremtiden, kan vi være flere om det.

       Det er en ting til som ikke oppfanges av prognosene, og det er det enkle faktum at av dem som nå er i fast arbeid - og det er heldigvis de fleste i vårt land - stod ca 200.000 i arbeidsledighetskøen for bare halvannet-to år siden. Det er en erfaring som gjør at jeg ikke tror at folk er like hete på lønnsskruen som de var i forrige tiårsperiode. Dessuten er det slik at mange av de kommunalt ansatte står overfor en trussel som heter konkurranseutsetting, og som gjør at de er noe mer tilbakeholdne enn de ellers ville ha vært. Derfor skal jeg ikke si annet enn at det gode juleønsket fra min side også inneholder noen få optimistiske trekk, i motsetning til ønskene fra alle de andre, som har forsøkt bare å svartmale historien. Men det betyr ikke at jeg ikke ser farene som truer.

       For øvrig vil jeg bemerke at jeg allerede har ønsket finansministeren til lykke med dagen, og dere andre vil jeg ønske en riktig god jul!

Statsråd Gudmund Restad : La meg før jeg begynner på selve innlegget få lov til å takke både presidenten - den presidenten som satt her i stad, riktignok - og mange andre i salen her for lykkønskningene på 60-årsdagen, og også for den fine gaven som jeg fikk fra Presidentskapet, overlevert på Senterpartiets juleavslutning sist onsdag.

       Så over til selve saken:

       Siden det er flertall i Stortinget for alle forslag til bevilgninger i proposisjonen om ny saldering av statsbudsjettet for 1997, vil jeg ikke kommentere disse nærmere.

       Regjeringen er imidlertid blitt kritisert av et flertall i komiteen for at den har foreslått bevilgninger for 1997 som også vil få betydning for 1998-regnskapet. Kritikken ble for øvrig gjentatt av Hill-Marta Solberg i hennes innlegg i stad. Jeg må derfor for ordens skyld gjøre oppmerksom på at det er Stortinget som er bevilgende myndighet. Når det samme flertallet som har framsatt kritikken, ifølge innstillingen likevel vil stemme for Regjeringens forslag, må jeg oppfatte det som et uttrykk for at de har sett nødvendigheten av at Regjeringen har fremmet de forslagene den faktisk har gjort.

       Det er bred enighet i finanskomiteen om å be Stortingets presidentskap ta et initiativ for å avklare forholdet mellom nysalderingen, rammevedtak og etterfølgende års budsjett, herunder bruk av overførbare bevilgninger. Jeg tror det er nyttig med en slik avklaring. En må imidlertid i gjennomgangen ta hensyn til at ordningen med å overføre bevilgninger fra ett budsjettår til et annet er opprettet for å skape fleksibilitet i gjennomføringen av de enkelte vedtakene i Stortinget.

       Det kan overføres bevilgninger fra ett budsjettår til neste for over 400 kapitler og poster som har stikkordet « kan overføres » på statsbudsjettet. Jeg har da ikke inkludert driftsbevilgninger for statlige etater der det er en generell fullmakt til å overføre ubrukte bevilgninger til neste budsjettår. På denne bakgrunn kan det forventes at det samlet sett vil bli overført bevilgninger på om lag 10 milliarder kr fra 1997-budsjettet til 1998. For de fleste kapitlene vil det imidlertid trolig bli overført tilsvarende beløp fra 1998-budsjettet inn i 1999, slik at regnskapet for 1998 ikke vil vise et tilsvarende merforbruk.

       De budsjettmessige konsekvensene for kommende år av tilleggsbevilgninger for inneværende år vil i hovedsak være kjent før fristen for å fremme tilleggsproposisjoner for neste år går ut den 10. november. Det kan imidlertid oppstå uforutsette behov for tilleggsbevilgninger for inneværende år senere på høsten som også vil ha budsjettkonsekvenser for neste år. De budsjettmessige konsekvensene for kommende år kan dermed bli avklart så sent at det ikke er mulig å fremme en egen tilleggsproposisjon på høsten. Det vil i slike tilfeller være naturlig at det fremmes en tilleggsproposisjon på nyåret for de bevilgningene som gjelder neste års budsjett. Tilleggsbevilgninger i løpet av året må da holdes innenfor de reserver for tilleggsbevilgninger som Stortinget har fastsatt.

       Hensynet til effektiv gjennomføring av Stortingets vedtak kan imidlertid gjøre det nødvendig at det allerede om høsten blir bevilget midler som delvis brukes før årsskiftet og delvis overføres til neste budsjettår. Dette bør bare gjøres i tilfeller der det foreligger en særskilt begrunnelse, f.eks at det er nødvendig for å sikre effektiv drift over årsskiftet. Hvis en skulle fremmet en tilleggsproposisjon for Stortinget i januar, ville det innebære at en måtte stoppe gjennomføringen av tiltakene en periode etter årsskiftet.

       Eg vil syna til at alle fraksjonane under denne debatten har meldt sin tilslutnad til framlegget på side 22 i innstillinga frå medlemene frå Framstegspartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalde. Det inneber at tabell 5.1 på side 21 i innstillinga, som viser inntekter og utgifter i statsbudsjettet for 1997 eksklusiv lånetransaksjonar, som er laga på grunnlag av tilrådinga frå eit fleirtal i komiteen slik det låg an, må endrast. Eg vil gjera merksam på at pkt.  B og B.1 i tabellen, som gjeld utgiftene i statsbudsjettet, vil auka med 36,1 mill. kr når dette framlegget no vert vedteke. Det fører til tilsvarande auke i overføringane frå Statens petroleumsfond, medan overskotet i Statens petroleumsfond på same måten vert redusert. Framlegget til løy

       ving under kap. 5800, Statens petroleumsfond, må i tråd med dette aukast med 36,1 mill. kr.

       Eg reknar med at presidenten vil gjera dei naudsynte endringane.

       Så vil også eg slutta meg til dei som ønskjer god jul.

Per-Kristian Foss (H) : Det gjelder spørsmålet om merknadene i innstillingen fra et bredt flertall som kritiserer Regjeringen for en del etterbevilgninger på 1997-budsjettet med påføringen « kan overføres ». Finansministeren sa at komiteflertallet åpenbart har sett nødvendigheten av bevilgningen siden man allikevel følger med, men kritiserer måten det gjøres på.

       Jeg tror ikke man skal strekke det for langt. Det hadde vært mulig for Regjeringen å komme med - for å ta et eksempel - deler av flombevilgningen som etterbevilgning for 1997 og samtidig endret 1998-opplegget, med inndekning. Og det er poenget. Her fremmes det i realiteten et forslag om aktivitetsøkning i 1998 uten at det har reell inndekning for 1998. Det er en linje man skal være forsiktig med å gå inn på. Jeg føler meg overbevist om at finansministeren også innerst inne ser dette problemet. Begrepet « en særskilt begrunnelse » syns jeg var dårlig både i tilfelle økning av kapitalen i Postbanken, som er et annet eksempel, og som passerte samferdselskomiteen denne uken, og flombevilgningen som her er omtalt.

       Til slutt vil jeg bare si at jeg ikke skal føre videre debatten med Terje Johansen om hvem som er best til å lage prognoser. Det er første gang jeg har opplevd i Stortinget at det gjøres politikk ut av prognosekompetansen. Det er første gang jeg har opplevd at en stortingsrepresentant sier at Norges Bank, IMF og Finansdepartementet egentlig ikke er særlig egnet til å lage prognoser, og at folk med praktisk erfaring som ringer rundt til venner i næringslivet, i grunnen er bedre rustet til det! Det er et relativt spesielt synspunkt. Tiden vil vise hvem som får rett. Troen på i markedsøkonomien at bedrifter ikke inkluderer økte kostnader til bl.a lønninger i sine prisprognoser, tror jeg nok er - jeg tillater meg å bruke det begrepet - noe naivt. Men fins det bedrifter som klarer å kutte kostnader slik at de kan selge varen/tjenesten for nøyaktig samme pris selv med et lønnsoppgjør som måtte være innen rammen av 3, 4 eller 5 % - dette er ingen prognose, det er bare et scenario - håper jeg inderlig at det er mange av dem. Men å basere sine vurderinger av 1998-utviklingen bare på tro og håp, tror jeg er i knappeste laget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 1345 f.)

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.