Sak nr. 2

TALERE:

       Rolf Reikvam (SV) : La meg aller først få lov å si at jeg beklager at det ikke har vært mulig å få til et fag som kunne samle bred oppslutning fra ulike miljøer.

       Etter skolestart i høst da fire klassetrinn var inne i Reform 97, har det kommet sterke reaksjoner fra ulike religiøse minoriteter og fra Human-Etisk Forbund. Det er også grunn til å minne om at Norsk Lærerlag i en uttalelse har gått inn for full fritaksrett, dvs. de ønsker å endre dagens regelverk.

       Disse reaksjonene var kanskje ikke særlig overraskende på bakgrunn av de sterke reaksjonene som kom på forhånd. Det er også grunn til å minne om at det er tatt ut stevning for Menneskerettsdomstolen. Det er også igjen grunn til å minne om konklusjonene i den utredning som lagdommer Erik Møse foretok på vegne av departementet. Han konkluderte med at det sikreste ville være å gi full fritaksrett.

       De verdier skolen bygger på og skal formidle til elevene, er de samme grunnleggende demokratiske menneskerettslige verdier som staten hviler på: rettssikkerhet, åndsfrihet, ytringsfrihet, likeverd, likestilling, sosialt ansvar, respekt, toleranse, solidaritet og medansvar. Disse verdiene er sentrale kristne verdier, men samtidig er det riktig å understreke at disse verdiene ikke er eksklusivt kristne. SV har derfor helt siden starten på prosessen med å få i stand et nytt kristendomsfag, ment at det nye faget skulle være en felles konsesjonsfri opplæring i etikk, kultur, verdier og livssyn, men med vekt på vår kristne historiske arv. Det nye faget skulle etter vår mening ta hensyn til alle religioner.

       For SV har det også hele tiden vært viktig å prøve å lage et felles fag, fordi en splittelse av klassen hvor elevene mottar forskjellig undervisning ikke bidrar til å skape større forståelse for ulike livssyn og kulturer.

       SV har ment at målet for et felles trosfag må være å hjelpe barna til å bli trygg på sin egen identitet og få styrke til nysgjerrighet, åpenhet og toleranse for andres tro, livssyn og tradisjon. Bare gjennom kunnskap og dialog kan en bryte ned fordommer. Dette er en forutsetning for sameksistens i et flerkulturelt samfunn med ulike religioner og livssyn. SV mener at i en flerkulturell og flerreligiøs situasjon vil egenidentitet ikke kunne befestes uten kunnskap om andre kulturer, religioner og livssyn og uten å møte representanter for disse. Med egenidentitet vil en også gjenkjenne sin egen tro eller livssyn i skolefaget. Dette vil gjelde både for det evangelisk-lutherske flertall og for mindretallet tilhørende andre religioner og livssyn. Det er derfor viktig at grunnskolen kan gi alle elevene kunnskaper om egen livssynssammenheng og kjennskap til andres religioner og livssyn.

       Det er ikke vår intensjon i forbindelse med denne interpellasjonen å legge opp til en bred drøfting av grunnskolens formålsparagraf eller Grunnloven § 2. Vi vil ta opp tre forhold i tilknytning til det nye kristendomsfaget. For det første vil vi ta opp omfanget av fritaksretten: Skal det være helt eller delvis fritak? For det andre er vi opptatt av prosedyren for å få fritak - søknad eller en enkel melding. Og for det tredje er vi opptatt av å utvikle et alternativ for de elevene som ønsker fritak.

       Departementet har i et eget rundskriv, F-3-98, foretatt en del presiseringer. På noen områder - det vil jeg gjerne understreke - er dette bra presiseringer. En har prøvd å oppklare en del misforståelser. Det blir likevel for enkelt når løsningen på de vanskelige problemene er differensiering, og da snakker jeg om pedagogisk differensiering. Det er en ikke uvanlig politisk øvelse å overlate problemene til lærerne og skolene, der det store sesam er differensiering, og det er det jeg føler at departementet i rundskriv F-3 legger opp til - at løsningen ligger i å differensiere.

       Vi er nødt til å erkjenne at problemene for de religiøse minoritetene ligger i helheten det nye faget utgjør, og det faktum at mange barn skal undervises etter en læreplan som mange foreldre ikke aksepterer.

       I det rundskrivet som er sendt ut, skiller departementet mellom aktivitet og kunnskap. Dette er lite formålstjenlig. Skillet mellom f.eks å lære utenat de ti bud og kravet om å tilegne seg kunnskap om dem og å kunne gjengi dem, er og blir stort sett av rent akademisk interesse.

       Hele ideen om at minoritetselever i storparten av sin skoletid i dette faget skal oppleve å være tilskuere, er urettferdig, undertrykkende og også uakseptabel. Jeg vil også tro at det både for foreldre og for skolen er vanskelig å praktisere fritaksordningen slik det er lagt opp til.

       I forrige uke var komiteen i møte med representanter for Oslo kommune. Vi vet alle at problemene er størst i de store byene, fordi det religiøse mangfoldet er størst der. Tilbakemeldingen fra politikerne i Oslo var ganske entydig, og de understreket spesielt det uheldige med fritaksordningen for barnetrinnet. Som en av dem sa: Det er ikke lett for en liten muslimsk jente i en skoletime å gjøre oppmerksom på at dette skal hun ikke delta i. Det kan lett føre til utstøting og stigmatisering av en gruppe elever som i utgangspunktet er utsatt.

       Det nye faget har også ført til et krav om flere private skoler. Kravet er kommet både fra kristne og muslimske organisasjoner. Som kjent skal vi behandle en sak om privat muslimsk grunnskole i komiteen og senere i Stortinget etter et Dok.nr.8-forslag fra Carl I Hagen.

       Det er grunn til å være på vakt. Private skoler er etter min oppfatning det største anslaget mot enhetsskolen. Ut fra enhetsskoletanken skulle jeg også ønske at vi hadde klart å få til et livssynsfag som integrerte alle. Det ville ha vært det ideelle ut fra enhetsskoletanken. Etablering av private skoler som en konsekvens av dette faget, det at vi nå får et sterkt krav fra ulike organisasjoner om å få etablere egne livssynsskoler, ser jeg likevel som et vesentlig større anslag mot enhetsskoletanken enn det at vi ikke klarer å få til et fag som kan samle alle, men der vi vil kunne få en ordning med fullt fritak og et alternativt tilbud for en del av elevgruppen.

       No har faget vore praktisert i eit halvt år. Reaksjonar i denne tida har vist at mange har vore usikre på korleis fritaksretten skal praktiserast og kva omfang fritaket skal ha.

       Etter å ha hatt samtalar og møte med einskilde personar, foreldregrupper, representantar for trus- og livssynsorganisasjonar, personar frå fagmiljø og etter å ha fylgt med i media, var konklusjonen at her er det både mistydingar og ulik praktisering og tolking av stortingsvedtaket og informasjonen send ut frå departementet. På denne bakgrunn er det no laga eit rundskriv som skal gje oppklaring, presisering og hjelp slik at vi kan få ei praktisering som kan opplevast trygg, både for foreldre, elevar og lærarar.

       Også i det vidare arbeidet vil eg leggje vekt på klargjering og hjelp, slik at intensjonane frå Stortinget og foreldreretten vert ivaretekne. Før eg gjer greie for innhaldet i rundskrivet som skal vere med og avklare dei aktuelle spørsmåla som den vedtekne fritaksretten reiser, finn eg det nødvendig å minne om kva som låg til grunn for avgjerda om at kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skulle og kunne vere eit fag for alle elevane.

       Faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skal gje kunnskap om religionar og livssyn, men ikkje opplæring til ei bestemt tru. Faget skal vere ope, medverke til innsikt, respekt og dialog på tvers av trus- og livssynsgrenser og fremje forståing og toleranse i religiøse og moralske spørsmål.

       Dette faget, som andre fag, er forankra i dei overordna måla og retningslinjene som er nedfelte i læreplanverket for grunnskulen. Her heiter det m.a. at opplæring skal byggje på kristne og humanistiske verdiar. Kristendommen utgjer ein djup straum i vår historie og er ein sentral del av den norske og europeiske kulturarven. Samtidig er dei humanistiske verdiane, representerte ved demokratiske og menneskerettslege prinsipp, ein naturleg og integrert del av verdigrunnlaget. Grunnskulen skal vere inkluderande og vise respekt for ulike kultur-, trus- og verdioppfatningar.

       Dei ulike religionar og livssyn skal framstillast ut frå sin eigenart. Det er ikkje i strid med internasjonale konvensjonar at hovudvekta i faget skal leggjast på kristendommen, såframt også andre religionar og livssyn vert presenterte.

       I arbeidet med lovreglane om fritak frå delar av undervisninga i faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering har departementet vurdert fleire viktige omsyn. På den eine sida er det teke omsyn til samfunnsinteresser gjennom at alle barn, uavhengig av religion og livssyn, skal få grunnleggjande kunnskap om og kjennskap til kulturen vår og dei religiøse tradisjonane våre. På den andre sida er det teke omsyn til den retten foreldra har til at barna deira skal få ei undervisning som er i samsvar med foreldra si religiøse overtyding, og den retten dei har til å ta avgjerder om desse aktivitetane for barnet. I lovvedtaket om fritaksretten i faget har Stortinget slått fast at faget er eit skulefag som normalt skal samle alle elevar.

       Eg legg stor vekt på at Noreg held det vi har forplikta oss til internasjonalt. Dette er ikkje til hinder for at kunnskap om religionar, generell religionshistorie og etikk vert gjort obligatorisk. Føresetnaden for at slik kunnskap vert formidla, er at formidlinga skjer på sakleg vis. I den samanhengen viser eg til at det er lovfesta at undervisninga i faget ikkje skal vere forkynnande og at det er eit ordinært skulefag. Stortinget har lagt til grunn at det skal vere differensiering av aktivitet og ikkje av kunnskap.

       Debatten om faget røper at ein har ulik fagforståing. Ein kan møte argument som røper at ein trur faget framleis er å sjå på som kyrkja si dåpsopplæring. Eg vil minne om at den koplinga vart løyst i 1969.

       Sjølv om faget skal vere eit ordinært skulefag, kan det for somme foreldre kjennast vanskeleg at barna deira skal ta del i undervisninga. Grunnskulelovas § 13 nr. 10 opnar av den grunn for at foreldre/føresette i skriftleg melding kan be om at barna deira får fritak frå dei delane av undervisninga ved den enkelte skulen som det ut frå deira eigen religion eller deira eige livssyn er rimeleg å oppleve som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn. Dette kan m.a. vere religiøse aktivitetar i eller utanfor klasserommet. Eksempel på aktivitetar som kan utløyse fritak, er å seie fram trusvedkjenningar eller bønner, lære utanåt religiøse tekster, delta i salmesong og vere til stades ved ritual eller gudstenester.

       Eg legg vekt på at når foreldre krev fritak frå klart religiøse aktivitetar, skal det gjevast fritak frå desse aktivitetane. I slike tilfelle er det ikkje noko krav om grunngjeving frå foreldra. Når det gjeld spørsmål om fritak utover dei klart religiøse aktivitetane, må det stillast større krav om grunngjeving. Vi er då utanfor hovudregelen om kva det kan krevjast fritak frå, og forarbeida legg her opp til at skulen skal vurdere om det er rimeleg grunn til å be om fritak.

       Eg viser her til forarbeida, der det heiter:

       « Fleirtalet meiner elevane skal få fritak frå dei delar av undervisninga ved den einskilde skole som det ut frå deira eigen religion eller eige livssyn er rimeleg å oppleve som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn. »

       Etter internasjonale konvensjonar har foreldre krav på at barna deira får ei undervisning som er i samsvar med foreldra si overtyding. Internasjonal domspraksis stiller likevel krav om at foreldra si overtyding er av seriøs karakter, og opnar såleis for ei viss vurdering av dei grunnane foreldra gjev for kravet om fritak. Men eg understrekar at ved klart religiøse aktivitetar har elevane automatisk krav på fritak dersom foreldra sender melding om det.

       Utgangspunktet for vurderinga er kva foreldra opplever som utøving eller tilslutning til annan religion eller anna livssyn, og ikkje kva skulen finn å kunne akseptere. Det må likevel gjerast ei vurdering av om ein står overfor aktivitetar eller handlingar med religiøst innhald som det er rimeleg å be seg friteken frå.

       Dersom elevane utan vidare skulle fritakast frå alle aktivitetar i skulen som foreldra opplever som religiøse/etiske problem, ville det vore umogleg å gje den kunnskapen som læreplanen legg opp til, og som internasjonale konvensjonar ikkje er til hinder for at elevane får tileigne seg. Vidare viser eg til at elevane etter barnekonvensjonen har ein sjølvstendig rett til opplæring.

       Vi må likevel ta omsyn til at spørsmål om tru og livssyn etter mange foreldre si meining ligg innanfor privatlivets fred. Retten til privatlivets fred er også verna etter internasjonale konvensjonar. Det vil seie at vi ikkje kan krevje at foreldra skal gjere greie for si tru og sitt livssyn på nokon omfattande måte. Det må vere balanse mellom kravet om at fritaket skal vere rimeleg, og retten til privatlivets fred.

       Når foreldra legg fram si grunngjeving, må skulen dessutan ta omsyn til at ikkje alle foreldre beherskar det norske språket like godt. Foreldra si religiøse og filosofiske overtyding skal respekterast i heile undervisningsopplegget i skulen. Det vil seie at fritaksreglane gjeld for all obligatorisk grunnskuleopplæring.

       Når foreldra ønskjer fritak, er løysinga differensiert undervisning og lokal tilpassing av læreplanen.

       Grunnskulelova § 13 nr. 10 slår fast at skulen ved melding om fritak så langt råd er og særleg på småskuletrinnet skal søkje å finne løysingar ved å leggje til rette for « differensiert undervisning innanfor læreplanen ».

       Den differensierte undervisninga som er omtalt i lova, har nær samanheng med prinsippet om tilpassing av opplæringa, som læreplanverket, L97, generelt legg vekt på, og som er nedfelt i grunnskulelova § 7. Læreplanen understrekar prinsippa om fellesskap og tilpassing innanfor rammene for einskapsskulen. Individuell tilpassing av undervisninga - det vi kan kalle differensiert undervisning - er altså ein ordinær del av opplæringsverksemda i skulen.

       I det lokale arbeidet med læreplanar for faga er det gjeve høve til

       Dette vil seie at lokale prioriteringar kan ha innverknad på profileringa av lærestoffet. Tilpassing til elevføresetnader og eleverfaringar er særleg viktig i dette faget når det gjeld å konkretisere, utfylle, utdjupe og levandegjere innhaldet. For å finne gode lokale løysingar er det nødvendig å sjå moglegheitene for differensiering og lokal tilpassing i samanheng.

       Det differensierte tilbodet skal ta omsyn til elevane sin religiøse eller livssynsmessige bakgrunn og skal så langt råd er, medverke til at alle elevar har arbeidd med dei same kunnskapsområda på dei aktuelle årstrinna, men med tilpassa arbeidsmåtar.

       Det er uttalt i forarbeida til lova at den differensierte undervisninga skal skje etter same læreplan, og at det ikkje skal vere differensiering av kunnskap, men differensiering av aktivitet. Ingen som ikkje ønskjer det, er tvinga til å lære utanåt dei ti boda, men å ha kunnskap om dei ti boda kan ein ikkje fritakast frå.

       Når avgrensa fritak er aktuelt, er alternativet såleis ikkje eit anna fag og ein annan læreplan, men andre aktivitetar og måtar å arbeide med stoffet på innanfor KRL. Differensiert undervisning kan m.a. innebere at opplæringa vert organisert på ulike måtar.

       Eg seier meg lei for at eg har bomma litt på tida, og ber om å få ordet seinare for å få med resten av innlegget mitt.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var jo stort sett en gjengivelse av rundskriv F-3. Jeg hadde vel ventet at han hadde brukt litt mer tid på å vurdere de innsigelsene som er kommet både fra lærerhold og fra religiøse minoriteter, muslimske miljøer, Human-Etisk Forbund osv., istedenfor å bruke stort sett hele tida på å gjennomgå rundskriv F-3.

       Vi har i Norge en lang tradisjon med differensiering i norsk skole, og det er en differensiering som baserer seg på at elevene har ulike forutsetninger for å lære. Men å differensiere ut fra religiøst ståsted, ut fra at elevene tilhører forskjellige trossamfunn eller forskjellige religioner, har vi vel for så vidt ikke noen særlig erfaring med i norsk skole. Jeg tror også at dette kanskje blir for vanskelig for lærerne - ikke bare kanskje, det blir ganske sikkert for vanskelig for lærerne. Derfor blir det for enkelt for meg å si at dette problemet løser dere, og dette skal dere løse gjennom en pedagogisk differensiering. Det er nok vesentlig mer komplisert enn som så, og som sagt hadde jeg håpet at statsråden hadde tatt innover seg noen av de klare signaler som er kommet fra lærere og fra foreldre spesielt.

       På bakgrunn av svaret føler jeg at jeg er nødt til å ta opp de forslag vi har fremmet. I forslag nr. 1 ber vi Regjeringen gjeninnføre full fritaksrett for elever i kristendomskunnskap, og at en prøver ut dette i Oslo fra og med skoleåret 1998-99, og at en evaluerer denne fulle fritaksretten. Det er også viktig at de elevene som da får full fritaksrett, får et alternativt undervisningsopplegg. Regjeringen bes om å utarbeide et alternativt opplegg for de elevene som får full fritaksrett. Jeg håper at forsamlingen vil støtte et slikt forslag. Det krever en endring av loven, men det er lagt opp til at dette skal skje fra neste skoleår, dvs. til høsten, og dermed skulle vi ha nødvendig tid til å få gjennomført de vedtak som trengs for å få til en ordning med fullt fritak i Oslo.

       Men det er likevel interessante problemstillingar som representanten Reikvam reiser. Det er faktisk dei vi har prøvt i dialog med desse gruppene å ta opp, og dermed òg få ut det nye rundskrivet, som det er arbeidd kolossalt mykje med i samarbeid med dei det gjeld.

       Når representanten Reikvam nemner Oslo, kan eg vise til at vi har hatt ein ganske omfattande dialog med Oslo. Det er opplagt at ein der har opplevt det vanskeleg, men ein føler samtidig at dei klårgjeringane som er gjorde, er vesentlege og gjev eit anna grunnlag. Byråden for undervisning meiner at det vil vere spennande å prøve å arbeide etter desse, i motsetning til det opplegget ein fyrst hadde fått i rundskriv. Eg meiner at vi ganske iherdig har prøvt å arbeide med det representanten Reikvam etterlyser.

       Når det gjeld forslaget om allereie no å endre opplegget, vil eg åtvare mot det. Det som er realiteten, er at det er igangsett forskingsbasert evaluering av heile Reform 97. Og spesielt i forhold til dette faget er det sagt at ein etter tre år skal evaluere og vurdere. Eg meiner det er svært viktig no at vi får prøvt dette prosjektet med felles opplegg i desse tre åra, og dermed får ei reell evaluering og vurdering av det.

       Når det gjeld dei andre motførestellingane representanten Reikvam hadde, vil eg ta opp ei, nemleg forholdet til private skular. Det som nok er ein realitet, er at vi ville fått ei heilt anna oppblomstring av private skular dersom representanten Reikvams og SVs hovudpoeng, eit livssynsnøytralt fag, gjekk igjennom. Det er heilt opplagt at mange synest at det at det har vorte eit fellesfag, har svekt den kristne dimensjonen, og derfor søkjer dei oppretting av private skular. Men det er ikkje tvil om at gjekk ein eitt steg vidare, slik som SV ynskjer, ville ein få ei ganske anna søknadsmengd på akkurat det grunnlaget.

       Eg trur fullt på representanten Reikvams uro, men eg trur uroa hans kjem til å verte mykje større om hans løysing vert vald.

       Formålsparagrafen i grunnskolen understreker at skolen skal hjelpe til med å gi elevene en kristen oppdragelse. Formålsparagrafen forutsetter altså at alle foreldre og elever er tilsluttet et kristent trossamfunn. Samtidig med at elevene skal få en kristen oppdragelse, skal skolen fremme åndsfrihet og toleranse. Mer inkonsekvent kan en lovparagraf vanskelig bli, selv om forkynnelse ikke er tillatt etter 1969.

       Så lenge vi har en kristen formålsbestemmelse i skoleloven, vil et felles livssynsfag som også har fått betegnelsen « kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering », skape problemer for ikke-troende eller annerledes troende.

       Arbeiderpartiet ønsket å utvide skolens formålsparagraf til også å omfatte humanistisk verdigrunnlag, men fikk ikke tilslutning til det. Foreløpig må vi leve med den vi har, og må dermed gjøre det beste ut av faget i den prøveperioden på tre år som er satt. Lærerne i grunnskolen, særlig på barnetrinnet, får en formidabel oppgave med å legge undervisningen slik til rette at faget kan bli akseptert av alle foreldre og elever.

       Det er mye som taler for at det skal gis full fritaksrett for dette faget, men intensjonen bak et slikt felles religions- og livssynsfag som alle elevene kan samles om, er god. Det er fagets innhold og undervisningsopplegget som er det sentrale. Det må vi ta opp til ny vurdering fortløpende, og før utløpet av prøveperioden. Statsråden har et stort ansvar her for å følge med i hvordan skolene praktiserer faget, slik at det sikrer økt toleranse for ulike livssyn. Det er mulig at dette blir en umulig oppgave, og da er full fritaksrett veien å gå.

       Kan jeg også samtidig få lov å kommentere forslagene fra interpellanten, eller skal jeg ta det senere?

       Faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering har en del målpunkter, faktisk fem, hvor punkt nr. 4 etter min mening er utrolig viktig. Det lyder:

« å fremme forståelse, respekt og evne til dialog mellom mennesker med ulike oppfatninger i tros- og livssynsspørsmål ».

       Problemstillingen er kommet i fokus på nytt i forbindelse med de siste års arbeid med grunnskolens kristendomsundervisning. Her er det snakk om kristendom som element i den norske kulturen og i de felles norske referanserammer - kristendom som noe som tilhører den norske kultur, og dermed som en form for lim som binder oss alle sammen til ett folk. Samtidig poengteres det at kristendom ikke bare er kultur. Kristendom er også tro som må forstås og fortolkes slik at den virkelig er det limet den er tenkt å være.

       Begreper som tro, forståelse og fortolkning kan, som vi vet fra historien, skape avstand oftere enn nærhet. Nettopp nærhet i forståelsen er viktig i denne sammenhengen, fordi denne nærheten, denne felles forståelsen skaper den nødvendige felles referanserammen som er viktigere enn noensinne tidligere. Integrering, det å skape et samfunn for alle, basert på en felles forståelse, er nøkkelprinsipper.

       I tillegg er det viktig å merke seg at motstanden til faget synes å være størst i Oslo og Akershus. Denne motstanden nettopp fra dette området er ikke vanskelig å forstå på bakgrunn av befolkningsstrukturen og befolkningstettheten. Jeg har merket meg at motstanden i det alt vesentlige både kommer fra grupperinger av nordmenn og fra innvandrere. Jeg tar dette på alvor. Men faget slik som det er vedtatt av Stortinget, og med de planer som er utarbeidet, er kommet på timeplanen og må få lov til å funksjonere i mer enn tre måneder før vi skal endre forutsetningene vesentlig.

Anne Brit Stråtveit (KrF) : Dette handler om å gi det nye faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering en sjanse. Mange hadde nok ønsket seg et sterkere kristendomsfag, og noen hadde ønsket seg et rent livssynsfag eller et religionsnøytralt fag, sånn som det er foreslått i forslag nr. 2 fra SV - hva som nå enn måtte ligge i det.

       Men nå har vi et felles fag som det er blitt enighet om, og som det har vært lagt ned mye arbeid for å få til. Det er viktig at dette faget bygger på skolens formålsparagraf, på toleranse og åndsfrihet, og at det ivaretar vår kristne kulturarv. Vi har fått et fag som skal samle elevene om viktige eksistensielle spørsmål, der tro og tvil settes på dagsorden, og der barn og unge kan lære å lytte til og vise respekt for andres tro og livssyn. Vi vet at faget skal gi kunnskap om og ikke opplæring i tro. Å tilegne seg kunnskap på dette felt er like viktig for å skape forståelse og utvikling som det er i andre fag. Men vi vet også at det er kommet mange positive tilbakemeldinger fra selve undervisningen og om det som foregår i skolen på forskjellige steder i landet i dag. Det går bra.

       At elever imidlertid skal kunne fritas fra det som oppleves som utøving av tro, burde være betryggende for alle parter. I rundskriv fra departementet i år er det gitt gode og utfyllende retningslinjer for hvordan en skal praktisere den retten til avgrenset fritak som eleven har, og som foreldrene skal ivareta. Det burde kunne dempe den uroen som har vært i enkelte grupper. Nå har Stortinget sagt at fritaksretten skal evalueres etter tre år. Først da har en i skolen vært igjennom hele faget på alle årstrinn og kan vurdere dette skikkelig. Jeg håper vi kan gi skolen, elevene og de foresatte en sjanse til å dra erfaringer av faget i praksis før en skal evaluere og avgjøre om den retten som nå finnes til avgrenset fritak, imøtekommer elever og foreldre på en tilfredsstillende måte.

       Det er mye en har gitt slipp på i forhold til et rent, sterkt kristendomsfag. Jeg tror at det nye faget med den fritaksretten som finnes i dag, gir stort rom for mennesker med ulike livssyn. Men det er forferdelig viktig med god informasjon og veiledning til foreldre om de lokale læreplanene og om fritaksretten. Jeg har stor tro på at lærerne og skolen kan tilpasse faget, at de kan drive differensiert undervisning med de nye formene som vi kaller temaundervisning og prosjektarbeid. Vi må gi skolen og lærerne en sjanse til å gjøre faget best mulig. Det handler om etterutdanning. Jeg håper vi kan gi elevene en sjanse til å være mest mulig sammen om å lære om vår kristne kulturarv og den kristne tro og lære om andre religioner og livssyn.

Inge Lønning (H) : Historien om det nye faget illustrerer sannheten i et gammelt ordtak som sier at hastverk er lastverk. Det er liten grunn til å oppholde seg ved den snøen som falt i fjor. Men den lærdom man kan trekke av det, er jo at når man skal innføre ganske gjennomgripende reformer, bør man ta seg tid til å avklare alle sider før man iverksetter dem. Dette gjelder bl.a fritaksretten. Det ble beklageligvis ikke gjort. Når det er sagt, vil jeg si at den nye regjering og statsråden har gjort en meget hederlig innsats når det gjelder å rette opp dette og avklare de uklarhetene som har vært der.

       Det er enkelte som sier at man skal gjeninnføre full fritaksrett. Da kjenner man ikke norsk skolehistorie. I den tid kristendomskunnskap var et konfesjonsbundet fag, var det mindre enn 10 % av elvene som hadde fritaksrett. Det ville jo være en smule paradoksalt om man, når man innfører et fag som ikke er konfesjonsbundet, skal gi full fritaksrett for alle.

       Høyre kommer ikke til å stemme for noen av de to forslag. Når det gjelder forslag nr. 1, er det fordi de to delene av forslaget slår hverandre kontant i hjel. Når man i første halvdel sier at man skal ha full fritaksrett og deretter sier at elever som er fritatt, skal gis alternativ undervisning som sikrer grunnleggende kunnskaper i så vel kristendom som andre trossamfunn, går det langt over min begripelse og formodentlig et stykke inn i prestens. For da må det jo også være fritaksrett for dette alternative fag. Det er jo den eneste mulige logikk, for representanten Reikvam kan vel ikke forestille seg at det skal være obligatorisk og påtvinges noen. Jeg tror ganske enkelt man må konstatere at her finnes det bare to mulige løsninger på det reelle dilemmaet som ligger der i et pluralistisk samfunn: Man kan gjøre som man har gjort i USA, og si at alt som har med religion, livssyn og trossamfunn å gjøre, er skolen uvedkommende og får ikke lov å høre hjemme i den offentlige skole i det hele tatt - det tilhører kirkesamfunnenes domene, og de

       må organisere det selv, eventuelt med statsstøtte. Det er en ryddig og grei løsning. En slik tradisjon har vi aldri hatt i Norge, og jeg tror flertallet av det norske folk ikke ønsker en slik tradisjon. Da må man se i øynene at begreper som « religionsnøytralt » eller « livssynsnøytralt » fag blir besvergelser, fordi hverken denne forsamling eller andre kan avgjøre på vegne av alle mennesker i dette land hva som er nøytralt. Det er jo den enkelte selv som må avgjøre det, og da vil man ha fritaksproblemer uansett hva man gjør.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Marit Tingelstad (Sp) : Det nye faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering har fått stor oppmerksomhet og ført til mye diskusjon både i og utenfor Stortinget. Senterpartiet har tilhørt flertallet i Stortinget både når det gjelder innholdet i faget og mulighet for begrenset fritak.

Øystein Djupedal (SV) : Det nye kristendomsfaget har vært født i strid, og Stortinget brukte en betydelig mengde tid i forrige periode på å utmeisle et fag. Det faget er ikke blitt slik det burde ha blitt. Representanten Lønning sa at det SV ønsker, er en umulighet, men la meg da understreke hvilke krav som egentlig stilles til et sånt fag: Det skal være nøytralt, pluralistisk og objektivt. Det er altså det kravet som stilles til det eksisterende fag.

       Vårt ønske har hele tiden vært at vi skulle ha et felles verdifag i skolen, som selvfølgelig la vekt på vår kristne kulturarv, men som ikke på noen måte kunne komme i strid med menneskerettighetene. Dette faget er i realiteten den evangelisk-lutherske majoritets definisjon av hva som er menneskerettigheter - over dem som ikke tilhører den evangelisk-lutherske majoritet.

       Det er mange stridsspørsmål som ennå ikke er avklart. Den første høst med det nye faget viser at de heller ikke vil bli avklart på en tid, selv om jeg også skal gi Lilletun ros for at han har prøvd å løse en del av de mest åpenbare problemene. Den eneste langsiktige, skikkelige løsningen en kan ha, er ett av to: enten et felles verdifag, ikke basert på den formålsparagraf grunnskolen har, eller et fag med full fritaksrett og alternativ undervisning.

       Lagdommer Erik Møse, som utredet spørsmålet for departementet, anbefaler full fritaksrett. Samtidig sier han at det finnes muligheter for en begrenset fritaksrett under en del gitte kriterier. Spørsmålet er om de gitte kriteriene er oppfylt. Det er det svært vanskelig å se at de er. Han har bl.a tatt til orde for en nasjonal prøvingsinstans, en prøvingsrett, der foreldre skal kunne prøve hvorvidt deres syn er krenket. Stortinget bestemte at det ikke skulle opprettes. En mente at det ikke var nødvendig, da dette er et ordinært skolefag.

       Så til dette med lærebøker, metodisk veiledning og etterutdanning av lærere knyttet opp til det nye faget. Alt dette kom i beste fall i siste liten. I mange tilfeller kom det altfor sent. Det betyr at den usikkerheten som rådet i norske skoler sist høst ved skolestart, var betydelig. Særlig var den betydelig i de kommunene i Norge som har et stort innslag av andre religioner. Det er nå engang sånn når det gjelder menneskerettigheter og hvorvidt enkeltmennesker føler seg krenket, at det ikke er flertallet som skal bestemme om mindretallet føler seg krenket eller inkludert. Det er mindretallet som har

       den suverene rett til å si om de synes dette er en del av det de ønsker at deres barn skal ta del i. Sånn er menneskerettighetene utformet, fordi det er hvert enkelt menneskes rett overfor staten som er definisjonen. Det betyr at selv om man ikke i dag kommer videre - som SV hadde ønsket - vil Stortinget komme tilbake til faget i mange ulike sammenhenger, sannsynligvis fordi faget er i strid med de rettigheter staten skal være tuftet på.

Helene Falch Fladmark (V) : Dagens interpellasjonsdebatt er enda et kapittel i historien om faget som skal bli den store møteplassen i norsk grunnskole. Saken er viktig og vanskelig. Venstre har forsøkt å balansere gode intensjoner og viktige hensyn. Vi støtter intensjonene med faget, som er å samle alle elever i et felles fag om religion for å skape gjensidig forståelse for hverandres livssyn og levesett. Samtidig er det avgjørende at enkeltmenneskets rett til undervisning som samsvarer med egen overbevisning, ivaretas.

       Livssyn er noe som stikker dypt i oss alle. Derfor stemte Venstre i fjor for forslaget som åpnet for helt eller delvis fritak. For oss er foreldreretten viktig. Det er med tilfredshet vi nå konstaterer at kristendomsfagets form har nærmet seg partiets posisjon den gang.

       Saken om det nye kristendomsfaget er et godt eksempel på de utfordringer et flerkulturelt samfunn skaper. Utfordringen går ut på å skape et fellesskap i mangfoldet. Det er derfor trist at den forrige regjeringens forarbeid med religionsfaget ikke virket samlende. Som Lønning påpekte: hastverk er lastverk.

       Mange har følt seg forbigått i prosessen som har skapt innholdet og formen i faget. Men i det nye rundskrivet som nå er kommet fra departementet, er det skapt åpning for at faget kan få den rollen det var tiltenkt i utgangspunktet. Både den lokale tilpasningen når det gjelder innhold og organiseringen av alternativ undervisning for dem som ønsker delvis fritak, ivaretar det Venstre ønsket. Klargjøringen vil også gi Oslo-skolene de mulighetene som har vært etterlyst der. Skolene kan legge opp til en fellesundervisning som er tilpasset elever med ulike religioner og livssyn, og de kan legge opp til undervisning i egne grupper for dem som ønsker fritak. Etter min vurdering er derfor SVs forslag unødvendig.

       For oss vil det være avgjørende hvordan faget fungerer i praksis. Spesielt er det viktig at fritaksretten oppfyller Norges forpliktelser i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Dette må være i hovedfokus under evalueringen av faget. Men Venstre vil også følge utviklingen nøye gjennom de tre årene faget skal prøves ut. Om det skulle vise seg at praktiseringen slår feil, vil vi komme tilbake med nye initiativ. Men foreløpig er vi innstilt på at faget må få prøve seg ut i de tre årene som er forutsatt.

Marit Nybakk (A) : Under arbeidet med nye læreplaner for den ti-årige grunnskolen i Reform 97 var den daværende arbeiderpartiregjeringen opptatt av å få til et felles verdifag som kunne favne alle elver på enhetsskolens grunn. Bakgrunnen for forslaget var at samfunnet nå er blitt flerkulturelt og flerreligiøst, og at det er meningsløst å dele elevene inn i to grupper: De som er kristne på den ene siden, og alle de andre på den andre siden. Særlig er dette tilfellet i de største byene, og først og fremst i Oslo, der livssynsbildet er preget av mangfold.

       Et felles kunnskaps- og kulturfag om kristendom, andre religioner, humanetikk, filosofi, teknologi og menneskesyn - for å nevne noen av temaene i det nye faget - er dristig og framtidsrettet, men det er vanskelig. Det er et viktig fag, fordi det kan motvirke rasisme og fordommer at barn med norsk bakgrunn lærer om islam og buddhisme. Det er også viktig fordi det styrker fremmedspråklige barns funksjonsdyktighet i skolen - og etter hvert i arbeidslivet og samfunnet - å ha kunnskap om kristendom og norske, kristne ritualer, som f.eks jul og påske.

       Arbeiderpartiet har lagt stor vekt på at det nye faget skal legge de samme pedagogiske prinsipper til grunn for arbeidet med alle religioner og livssyn, og at all forkynnelse skal ut av skolen. I stedet bør undervisning i Koranen og dåpsopplæring i eget trossamfunn styrkes.

       I Oslo har det vært problemer med faget i noen skoler, særlig gjelder det blant enkelte muslimer. Jeg tror det er viktig at den fleksibiliteten som allerede ligger i læreplanen og i fritaksbestemmelsen som er vedtatt, tas i bruk. I læreplanen er det rom for lokale tilpasninger. For eksempel kan Gamlebyen skole i enkelte klasser legge betydelig vekt på islam - faktisk innpå 50 % - i stedet for andre temaer fra faget. Differensiert undervisning på småskoletrinnet må også kunne brukes for å sikre identitet i egen tro eller eget livssyn i møtet med andres.

       Faget er i dag en integrert del av læreplanverket i Reform 97, og emner fra både historie og samfunnsfag er flyttet over til læreplanen for kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

       Til slutt: Faget er gitt en tre års prøvetid og bør få lov til å ha den prøvetiden. Arbeiderpartiet ønsket opprinnelig både et annet navn og en utvidelse/oppmyking av formålsparagrafen. Vi ønsker også å videreutvikle faget i en enda mer inkluderende retning. Alternativet til et felles fag er det som representanten Lønning var inne på her, nemlig den franske eller amerikanske modellen: at all livssynsundervisning tas ut av skolen.

       Hvis jeg skal kommentere forslag nr. 1, fra representanten Reikvam, må jeg si at jeg deler Lønnings syn, at det siste leddet slår det første i hjel, og at en får samme problemet knyttet til et fag som beskrives på den måten som representanten her gjør. Det står jo det samme i målformuleringene for det faget han foreslår som alternativ, som i det nåværende faget.

Arne Lyngstad (KrF) : Forslagene fra Sosialistisk Venstreparti og debatten i dag opplever jeg som en omkamp om fagets innhold. Det er jo ikke oppsiktsvekkende, for Sosialistisk Venstreparti har vært imot faget hele

       tiden. Representanten Reikvams innlegg bar også preg av det.

       Når Kristelig Folkeparti valgte å gå inn for et fellesfag etter en grundig og for oss vanskelig avveining, var det flere elementer som var avgjørende. Det var fagplanens innhold, det var skolens verdigrunnlag, det var lærernes faglige kvalifikasjoner til å undervise i faget og dermed etterutdanningsbehovet og lærerutdanningens innhold, og det var spørsmålet om fritaksretten knyttet til et avgrenset fritak. Hvis man ikke har et avgrenset fritak, får vi heller ikke noe fellesfag, fordi det da bør lages en alternativ fagplan. Men da er vi jo like langt. Da har vi jo den gamle situasjonen.

       Jeg tror at vi nå skal gi faget en sjanse - på alle klassetrinn. Så får vi vurdere erfaringene når tiden kommer, og det har da Stortinget allerede bedt om.

       Konfliktene vi opplever i dag, skyldes hovedsakelig - sånn som jeg opplever det - prinsipiell motstand og ønske om et helt annet fag, men også stor usikkerhet omkring praktiseringen av fritaksretten og undervisning i faget. Jeg tror departementets rundskriv og annen informasjon kan bedre situasjonen i skolen.

       Lokal vektlegging på læreplan og tilpasset opplæring i skolen bør gjøre det mulig for alle å delta i undervisningen. Etter min mening bør det ikke være grunnlag for å be om fritak fra kunnskapsdelen av faget. Men dersom foreldrene på en saklig måte begrunner deler av undervisningen som en utøvelse av eller tilslutning til et annet livssyn eller en annen religion, bør en slik melding tillegges stor vekt av skolen og fritak fra denne delen gis. Men da er det viktig at skolen går i dialog med foreldrene for å finne måter å arbeide med faget på. Her er det den pedagogiske differensieringen kommer inn. Dette er utfordrende, men ikke nytt i skolen. Pedagogisk differensiering er velkjent fra fådelte skoler, hvor en har flere årskull i samme klasse.

       Vi bør nå la faget få en sjanse. En debatt om et religionsnøytralt skolefag vil nok gå videre, men denne fagkonstruksjonen er for meg helt ulogisk og kan derfor ikke få Kristelig Folkepartis støtte.

Rune E Kristiansen (A) : Spørsmålet om fritaksretten og reglene har vært det vanskeligste for komiteen, sa saksordfører Lilletun i fjor, nå statsråd, og jeg syns fortsatt det er viktig at vi her i salen kan føre en debatt om det faget og det vedtaket som ble gjort i fjor. I motsetning til Lyngstad tror jeg at det er viktig at vi har en løpende debatt om et fag som det er såpass mye interesse og usikkerhet knyttet til.

       Arbeiderpartiet står fast ved det vedtaket som ble fattet 5. juni i fjor, inntil et nytt vedtak er fattet her i Stortinget. Men jeg tar innover meg de reaksjoner som er kommet siden vedtaket ble fattet. Det er ingen tvil om at det i debatten i salen og også før selve debatten var mange synspunkter på et fag som har så sterke følelser og så mange usikkerhetsfaktorer knyttet til seg.

       Selv tilhørte jeg den 10 %-gruppen som Lønning refererte til i stad, så jeg - hvis jeg kan si det - lagde fjeler på 1950-tallet hvor det stod « til mor » og « til far », og jeg var ekspert i å lage balltre på Bjølsen skole. Jeg har levd bra med det. Men nå har vi en helt annen situasjon enn vi hadde den gangen. Det er nettopp derfor det er uro over begrensningene i fritaksretten som Stortinget har vedtatt, som jeg oppfatter at statsråden stadig har til vurdering, og også det regelverket som er knyttet til dette.

       Det er blitt sagt at Oslo-skolen er i en særstilling, og det er helt riktig. Bare for å gi et lite bilde: Det er 27 % fremmedspråklige elever i grunnskolen i Oslo, og det sier seg selv at med det tallet er det mange trosretninger blant elevene. Bystyreflertallet i Oslo har nylig vedtatt at man ønsker, slik jeg oppfatter det, en ny gjennomgang av kristendomsfaget, og da med særskilt vekt på fritaksreglene. Jeg er overbevist om at det bør ikke minst kirke- og utdanningskomiteen følge nøye, og også ha en dialog med dem som føler uro over vedtaket som er fattet. Men jeg kan ikke gå inn for forslag nr. 1, som SV har lagt fram her i dag, for jeg er enig i det Inge Lønning har uttrykt om dette forslaget. Når det gjelder forslag nr. 2, tror jeg det skal bli litt av et vedtak og litt av noen læreplaner hvis vi skal klare å lage et religionsnøytralt fag. Og hvem skal i så fall vurdere hva som ligger i det? Det er bl.a bakgrunnen for at Arbeiderpartiet støtter verken forslag nr. 1 eller forslag nr. 2.

       Vi registrerer at det er liten støtte for vårt forslag - noe overraskende må jeg få lov til å si, ut fra det som er sagt tidligere. Jeg blir nesten litt såra og vonbroten når noen sår tvil om våre motiver for å ta opp denne saken, at dette egentlig dreier seg om formålsparagrafen, og at det her dreier seg om Grunnloven. Jeg presiserte veldig sterkt i mitt første innlegg at når vi tok opp denne saken nå, så hadde det med fritaksretten å gjøre, og det er en konsekvens av de problemer som er skapt.

       Vi ønsker et fellesfag - det har vi sagt mange ganger - som vi kunne samle alle elevene omkring. Jeg er litt bekymret når det blir brukt som argument for ikke å gå inn for vårt forslag, at det er satt en prøvetid på tre år. Vi har sagt at det skal være en prøvetid på tre år. Men hvis konsekvensene av dette er nye motsetninger, ser jeg ingen grunn til at vi skal opprettholde og prøve ut noe som måtte skape nye motsetninger, stigmatisering og utstøting av grupper. Så av den grunn hadde jeg håpet på litt mer vilje til å se på de innspillene og reaksjonene vi har fått, og ut fra det foreta de nødvendige justeringer.

       Representanten Inge Lønning svingte seg voldsomt i stad da han forklarte de innbyrdes motsetningene i vårt forslag, og Marit Nybakk støttet ham også. Dette er jeg uenig i. Vi tror at det er mulig å lage et fellesfag, og det var utgangspunktet da vi startet denne prosessen. Da vi startet denne prosessen med Pettersen-utvalget, var målet å lage et fellesfag, og vi trodde faktisk det var mulig å lage et fellesfag som kunne integrere alle. Hvis en tror det, er det ikke noen motsetning i å si at en vil utvikle et fag hvor vi greier å integrere alle, og at dette skal være alternativet også for de elevene som søker om fullt fritak. Så hvis en tror på utgangspunktet da en startet denne prosessen og tror at det er mulig å få til dette, er vårt forslag logisk og konsistent.

Statsråd Jon Lilletun : Eg er på mange måtar svært glad for denne debatten slik den har forma seg. Eg synest det har vore ein stor grad av respekt for at det er ei vanskeleg sak, og som nokre har sagt, var ideen her den store samtalen. Kva var så situasjonen før vi prøvde å få til den store samtalen, f.eks i dei største byane? Jo det var at ein tredjedel hadde kristendom, ein tredjedel hadde livssyn og ein tredjedel ingenting. No trur eg det faktisk ikkje eingong var slik som representanten Kristiansen sa, at den siste tredjedelen laga skjerefjøler og balltre, så for mange av dei vart nok snackbaren på ein måte verdiformidlingsinstitusjonen.

       Det var ikkje ønskjeleg å halde fram på denne måten - og så fekk ein dette forsøket. Og kva er så situasjonen? Vi har høyrt veldig mykje om problema her, og dei skal vi ikkje undervurdere. Det er heilt klårt at for mange unge har dette vore vanskeleg. Men eg tok ein sjekk før eg gjekk ned hit og fekk oppdaterte tal frå 31. desember, der det ligg føre 92 saker som er anka inn til utdanningsdirektøren. For det er ikkje slik som representanten Djupedal sa, at ein ikkje har ein ankerett. Ein har sjølvsagt ein ankerett, som ein har på alle klager i norsk skule, og det går den vanlege vegen. Der ligg det altså 92 saker. Det er sikkert vanskeleg og alvorleg for dei 92 og for ein del som ikkje har kome seg til å klage, men samstundes synest eg at så mange rapportar tyder på at dette går bra. Det er ein etterspørsel etter etterutdanning og ei overoppfylling på etterutdanningskurs på dette faget som det ikkje er på noko anna fag. Det fortel at her er det òg moglegheiter, og då håper eg at vi kan klare å gå vegen og lukkast og på ein måte få det meiningsfullt for flest mogleg. Eg trur at sjølv om vi valde representanten Reikvam si løysing til slutt, ville det vere ein del som ikkje ville lære om kva grunnen er til at vi feirar jul og påske. Eg veit nemleg frå avstemminga hos ein del minoritetar at dei ikkje vil ha denne kunnskapen, og den måtte òg liggje i eit fellesfag, så ein kjem aldri heilt unna den problemstillinga.

       Eg vil òg sjølvsagt til slutt seie, som det vart sagt både av representanten Dørum og andre, at statsråden har eit stort ansvar. Ja, det har han, og vi skal gjere vårt aller beste, for dette er opplagt ei livsviktig sak for oss. Eg har òg den tilliten til komiteen og Stortinget at dei vil gjere sitt aller beste, og eg håper òg at minoritetane ikkje bruker dette til organisasjonsbygging, men at dei vil slåst for ein god skule for ungane sine.

Presidenten: Dermed er debatten om sak nr. 2 på dagens kart slutt.

       (Votering over forslag, se side 1424)