Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Dag Danielsen (Frp) : Jeg har et spørsmål til forsvarsminister Fjærvoll.

       Iraks president Saddam Hussein har i de senere dager på nytt vist at han ikke akter å respektere FNs vedtak om å tillate adgang for FNs våpeninspektører fra UNSCOM. Mitt spørsmål til forsvarsministeren er således:

       Vil Regjeringen arbeide aktivt på internasjonalt plan via diplomatiske kanaler og opinionsmessig for å sørge for at FNs vedtak følges, og at respekten for FN som organisasjon og for internasjonal lov og rett opprettholdes?

       Kontantstøtteordningen er innført i åtte av landets kommuner. Seks av disse kommunene er rike kraftkommuner der en har full barnehagedekning og en svært lav foreldrebetaling. Vi ser i disse kommunene at bare én mann har valgt å være hjemme med kontantstøtte. Disse kommunene, som er rikmannsklubben i Kommune-Norge, har full barnehagedekning og lav foreldrebetaling og har nå innført kontantstøtteordning for småbarnfamiliene. I den virkelige verden er det slik at Kommune-Norge sliter med å få til full barnehagedekning, samtidig som foreldrene sliter med høy foreldrebetaling i barnehagene. Denne virkeligheten synes jeg får svært liten oppmerksomhet fra barne- og familieministeren. Arbeiderpartiet er opptatt av at småbarnsfamiliene skal få mer tid sammen, og det får de ikke før en har fått et fullt utbygd barnehagetilbud og en foreldrebetaling som er kommet ned på et anstendig nivå. (Presidenten klubber.) Hva vil barne- og familieministeren gjøre for at også foreldre som velger barnehagetilbud, får en barnehageplass - til en pris de har råd til?

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Betyr det at barne- og familieministeren nå vil legge fram en konkret plan for å nå full barnehagedekning innen år 2000? Vi vet at vi på i underkant av to år skal bygge ut 40.000 nye barnehageplasser her i landet. Jeg synes ikke at barne- og familieministeren tar alvorlig nok alle de små barna som står i kø, og vi ser signaler nå fra flere kommuner om at en utsetter planene om å iverksette nødvendig utbygging av barnehagene, nettopp på grunn av usikkerhet rundt kontantstøtteordningen. Derfor synes jeg beklageligvis at barne- og familieministeren er defensiv når det gjelder å legge fram planer om hvordan vi skal få til full barnehagedekning.

       Når det gjelder foreldrebetalingen, skal det være en tredeling mellom stat, kommune og foreldre. Her ser vi også at mange kommuner ikke tar sin andel av betalingen og påfører foreldrene en økt foreldrebetaling. Vil barne- og familieministeren følge opp dette overfor kommunene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det er riktig som spørjaren peiker på, at det har vore for dårleg utvikling når det gjeld prisane i kommunane fram til dette året. Kva som vil skje no mens eg sit som minister, veit eg ikkje, men det har vore for dårleg utvikling mens Sylvia Brustad og andre har vore ministrar i det same departementet. Eg vil fylgje dette nøye.

       Dersom spørsmålsstillaren meiner at eg har ei defensiv haldning i forhold til utbygging av barnehagar, må den same kritikken faktisk gå til Sylvia Brustad og den førre regjeringa, for vi har faktisk lagt oss på dei planane som den regjeringa la fram. Vi kjem til å be kommunane om å gjera ei undersøking av barnehagebehovet no når kontantstøtta blir innførd. For eg synest faktisk det er ganske naturleg at kommunane følgjer opp behovet i og med at ein del foreldre no vil velja kontantstøtte som alternativ til barnehageplass - og då tenkjer eg spesielt på dei minste borna, det er der eg trur det blir mest aktuelt. Derfor må kommunane undersøkja kva det reelle behovet er. Men eg kan forsikra spørsmålsstillaren om at dersom eg er defensiv i så måte, går den same kritikken til den førre regjeringa.

       Jeg har følgende spørsmål: Føler Regjeringen seg på bakgrunn av høstens budsjettforlik forpliktet til å utforme alle detaljer i kontantstøtten i et nært samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet? Eller er det sånn at når det kommer nye signaler både fra SV og til dels Arbeiderpartiet, kan detaljene i kontantstøtten utformes i samarbeid med andre partier i Stortinget?

       Når det gjeld ein plan for vidare utbygging av barn ehagar i kommunane, ligg altså planen for 1998 på linje med det Jagland-regjeringa gjorde framlegg om. Det synest eg var gode forslag, som òg blei vedtekne her på Stortinget, og som òg sentrumsregjeringa støttar.

       Når det gjeld vidare utbygging, er det faktisk viktig at kommunane får ei oversikt over det reelle behovet. Litt av vitsen for oss når det gjeld kontantstøtta, er at barn og foreldre skal få meir tid saman, og då trur eg at behovet kan bli noko redusert. Dei tala må vi ha på bordet, og her har eg faktisk sett i gang eit arbeid.

       Jeg vil gjerne på bakgrunn av det forrige spørsmålet minne om at kontantstøtten er en sak som er båret frem av flere partier. Kristelig Folkeparti er ett av dem, Høyre er et annet. Forutsetningen for denne reformen er jo tillit til familiene og til deres valg. Kjernen er altså valgfriheten og tillitspolitikken. Både statsråden og hennes statssekretær har de siste dagene reist tvil om de virkelig har denne tilliten til familiene. Jeg vil derfor gjerne stille følgende spørsmål:

       Er det slik at kontantstøtten nå skal tildeles alle de barnefamilier som har barn i den aktuelle alder? Og kan statsråden bekrefte at hun vil legge til side de tankene som går ut på at det offentlige skal sortere hvem som er verdig, og hvem som ikke er verdig til å utøve valgfriheten?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg er fullt klar over at ideen om kontantstøtte har breidd seg utover til fleire parti enn Kristeleg Folkeparti. Eg er òg fullt klar over at når det gjeld budsjettet i haust, var det Framstegspartiet og Høgre som støtta Regjeringa i denne saka. Eg er òg fullt klar over at det er der støtta ligg i høve til den tenkinga vi har når det gjeld dette med valfridom. Vi meiner at barnehageplass er viktig, men det er òg valfridom - ein kan velja å ta omsorga sjølv. Så der er eg heilt på linje med representanten.

       Når det gjeld tillit til familiane, har eg faktisk trekt det fram i heile denne debatten, for i valfridom for familiane ligg òg ein tillit. Eg har lyst til å understreka at denne reforma ikkje fyrst og fremst er til for foreldra si skuld, den er til for borna si skuld.

       Når det gjeld den uroa som vart vekt i førre veke i høve til m.a. utsette born, har eg aldri snakka om ein vandelsattest for foreldre, eg har aldri snakka om noko kontantstøttepoliti. Det eg har peikt på, er at vi faktisk har ei barnevernslov i dag som er i bruk, og som skal vera i bruk. Det er heilt opplagt at det barnevernet som vi har i Noreg - og der sentrumsregjeringa kom med forslag til påplussing då vi la fram vårt alternative budsjett, for vi ser at her er det mange uløyste oppgåver - det skal framleis ha ei oppgåve i høve til dei utsette borna, og det er i samarbeid med barnevernet ein må vurdera heilt spesielle tiltak. Det er ikkje snakk om å ha noko regelverk eller forandra reglane eller gjera noko nytt, men det er snakk om at barnevernet òg når kontantstøtta blir innført, skal gjera jobben sin i høve til dei utsette borna.

Jan Petersen (H) : Dette må sies å være et ganske klart tilbaketog, og det ønsker jeg velkommen. Jeg synes det er bra at statsråden bekrefter både valgfriheten som prinsipp og at det er barna som skal stå sentralt. Men det er ganske underlig at det eneste statsråden har ment, er å bekrefte at den lovgivningen som er på området og som er riktig, kan bestå. Det er vel riktig å si at det inntrykk hadde bredd seg at det var noe helt annet hun egentlig var ute etter. Når vi leser hennes statssekretærs uttalelse, er det jo også helt åpenbart at det er noe han er ute etter.

       Mitt neste spørsmål bli da om dette synspunktet som statsråden nå har gitt uttrykk for, også vil bli meddelt hennes statssekretær.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Er det ikke en del av tilliten til foreldrene nettopp å gjøre dette systemet enklest mulig, gjøre valget mulig, at foreldre er så voksne at om de har valget mellom 36.000 kr eller barnehageplass, eller få 36.000 kr og betale noe mer for barnehageplassen, så skjønner de at det faktisk er det samme valget de må foreta?

       John I Alvheim (Frp) : Fremskrittspartiet var også et av de partiene som støttet kontantstøtteforslaget. Men med de nye signaler som er gitt, og som er nevnt av representanten Jan Petersen, om at man nærmest skal forlange vandelsattest - i forhold til det frie valg, som var hovedutgangspunktet - kan man ikke regne med at Fremskrittspartiet i fortsettelsen vil støtte dette forslaget. Vi kan overhodet ikke akseptere at sosiale forhold, familienes eventuelle ulike problemer, skal være avgjørende for hvorvidt kontantstøtte skal gis. Barnevernet har sine arbeidsoppgaver, og det skal det fortsatt ha, men dette skal ikke blandes inn i tildelingen av kontantstøtte. Kan statsråden bekrefte dette?

       Når det gjeld dei som er i kontakt med barnevernet, er dette med barnehageplass som regel eit frivillig tiltak i eit samarbeid med foreldra. Dersom foreldra no må gje frå seg 3.000 kr, kan me risikera at fleire av desse tiltaka må iverksetjast med tvang. Korleis ser statsråden på det?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg har for så vidt ikkje behov for å forklara nærmare det som eg har sagt ganske mange gonger. Eg har streka under behovet for å ha omsorg for dei svakaste, og eg har streka under barnevernet si viktige rolle. Eg kan jo òg legga til at denne regjeringa styrkjer barnevernet noko - det trengst kanskje meir styrking - uavhengig av kontantstøtte.

       Eg har òg lyst til å seia at forslaget frå Arbeidarpartiet, som då skal vera alternativ til kontantstøtte, ikkje gjer noko frå eller til i forhold til barnevernet. Så har eg lyst til å seia at det samarbeidet mellom foreldre og barnevernet som er i dag, det skal sjølvsagt vidareførast, og det trur eg faktisk òg barnevernet er innstilt på. Det skulle berre mangla. Vi har ein paragraf som veldig sjeldan er i bruk, og eg vonar òg at den vil bli teken i bruk veldig sjeldan, for å bruka tvangstiltak er aldri eit positivt utgangspunkt. Men lova ligg der, og den ligg der uavhengig av kontantstøtte, og barnevernet skal altså halda fram med si viktige oppgåve, uavhengig av kontantstøtte.

       Jeg var inne på tidligere hvilken vei Regjeringen ønsker å forhandle i Stortinget om hvordan detaljene når det gjelder kontantstøtten skal utformes når den tid kommer. Vi er selvfølgelig helt klar over at Regjeringen skal legge fram et forslag som de står på. Men så har man jo sett av reaksjonene fra Høyre og Fremskrittspartiet at det der kan være veldig lite å gi i forhold til noen betenkeligheter som kan være ved systemet med kontantstøtte.

       Jeg lurer derfor på om jeg kan få et klart svar på følgende: Er det sånn at Regjeringen på bakgrunn av høstens budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet, som sikret kroner til kontantstøtte innført fra 1. august, føler seg forpliktet til også å forhandle i retning av Høyre og Fremskrittspartiet om de konkrete utformingene av kontantstøtten?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Etter å ha hørt denne runden, kan vi i hvert fall slå fast at det er stor interesse for den konkrete utformingen av reformen med kontantstøtte. Jeg velger å tolke det positivt, for jeg tror det er veldig mange som etter hvert har erkjent at småbarnsforeldre er i en tidsklemme, og at valgfrihet er viktig. Og jeg vil gi spesielt Kristin Halvorsen ros, for hun var av de første som var modig nok til å erkjenne at her har man fanget opp et behov blant småbarnsforeldre.

       Det arbeides med den konkrete utformingen av reformen i Regjeringen, og jeg har tillit til at barne- og familieministeren, som har ansvaret for utformingen av den, finner en form som gjør at nettopp hensynet til barnehageutbygging og således reell valgfrihet blir ivaretatt, og at også de hensyn som det her har vært fokusert sterkt på, blir ivaretatt.

       For Senterpartiets del står vi selvfølgelig på den avtalen vi inngikk i forbindelse med Voksenåsen-erklæringen. Og så er det slik at når Regjeringen har lagt fram sin plan og sin proposisjon for Stortinget, er det opp til partiene på Stortinget å finne ut hvordan man kan lose dette gjennom slik at vi kan få en god ordning, og med flertallet i Stortinget bak oss. Så det vil i hvert fall være mitt krystallklare råd: at man har tillit til at sentrumspartiene på Stortinget finner en vei som gjør at vi kan få reformen igjennom på en hensiktsmessig måte.

       Barne- og familieministeren har sagt at barnevernsaker er spesielle. Men jeg vil gjerne spørre visestatsministeren: Er det ikke andre saker enn rene barnevernsaker hvor barnet åpenbart vil være tjent med barnehageplass, og hvor foreldrene kan velge å ta pengene framfor å ta hensyn til barnets utvikling?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg legger ikke skjul på at jeg er opptatt av at alle som ønsker det, skal få barnehageplass, og jeg er også opptatt av at barnehagenes rolle for barna blir oppvurdert og vurdert på en slik måte at man ser at det her er viktig for mange barn å ha barnehageplass.

       Når det gjelder den konkrete utformingen, som dette spørsmålet går på, har jeg tillit til at barne- og familieministeren finner en form på dette som ivaretar alle disse hensyn. Hensikten med hele reformen er å komme ut av tidsklemmen, at småbarnsforeldrene får mer tid til barna, og at vi kan gi barna og småbarnsforeldrene bedre muligheter i et samfunn som er stadig mer presset. Det er da selvfølgelig også sånn at hensynet til barnehagen må ivaretas.

       Norge har i utenrikspolitiske spørsmål i fiskeriforvaltningen, og spesielt i hvalfangstforvaltningen, vist en fast og konsekvent holdning. Jeg er klar over at man i Utenriksdepartementet jobber for Norge i forvaltningsspørsmål utenriks, men likevel har kommissæren vår i Hvalfangstkommisjonen uttalt at Norge er villig til å kompromisse i forbindelse med et forslag som er kommet fra Irland. Det er snakk om å begynne å drive kun kystnær fangst. Det er i strid med konvensjonsteksten i IWC. Er Norge på glid i dette spørsmålet? Er det en ny holdning til dette spørsmålet fra Regjeringens side?

       Jeg må si at disse spørsmålene om kontantstøtten har gjort meg meget forvirret. La meg ta noen eksempler. De familiene som får kontantstøtte, må finne seg i å fortelle hvordan pengene skal brukes - det sier i hvert fall statssekretæren. Skal denne registreringen foregå på sosialkontoret?

       Ikke alle skal få kontantstøtte, sier barneministeren. Rusmiddelmisbrukere skal i hvert fall dømmes til å ha barn i barnehagen. Kan jeg forvente at disse familiene skal registreres på sosialkontoret?

       Familier som har barn i barnehagen, skal ikke ha kontantstøtte. Derfor må de også registreres. Skal det også registreres på sosialkontoret?

       Ser vi her konturene av Kristelig Folkepartis kontrollstat gjennom kontantstøtten? Jeg vegrer meg for å kalle det dyneløfting, men det ligger ganske nær. Det forunderlige er at det eneste som ikke skal kontrolleres og kreves i forbindelse med kontantstøtten, er at en av foreldrene bruker mer tid til småbarna. Synes ikke barne- og familieministeren også at dette er forunderlig?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg ber om orsaking, men eg reknar med at eg kjem til å gjenta meg sjølv litt.

       At Grethe Fossum er forvirra, er for så vidt ikkje noko nytt. Men den debatten som har vore i det siste i forhold til kontantstøtte, har vore ein levande og pågåande debatt, og det viser at det er stor interesse for utforminga av kontantstøtta, og det synest eg er positivt.

       Dei spørsmåla som representanten Fossum stilte, kjem til å bli omtalte i proposisjonen, og Grethe Fossum vil få rikt høve til å uttala seg om dei diverse forslaga.

       Når representanten spør om dette er eit døme på Kristeleg Folkeparti sin kontrollstat, vil eg vera så fr imodig å seia at vårt forslag til kontantstøtte faktisk er det motsette av ein kontrollstat; det er snakk om å opne for valfridom - og slik som eg kjenner omgrepa, er valfridom og kontrollstat ikkje særleg sameinte omgrep. Vi ynskjer altså å legga til rette for større valfridom. Det er det som ligg til grunn for ei reform til beste for borna og foreldra.

       Alle desse andre spørsmåla som representanten reiste, finn eg ikkje grunn til å svara på i dag, fordi dette arbeidet er i gang i departementet, og det vil bli lagt fram for Stortinget i samband med proposisjonen.

Grethe G Fossum (A) : Jeg konstaterer at det i skjul av valgfriheten skal foregå en registrering, fordi man skal finne ut hvordan kontantstøtten blir brukt, hva den brukes til, og hvem som får den. Det må da være kontroll! Men nok om det.

       Barne- og familieministeren har også uttalt i P2 for ikke så lenge siden at kontantstøtte var samfunnsøkonomisk lønnsomt. Jeg vet ikke hva ministeren legger i « samfunnsøkonomisk », men uansett ville det være greit å få dette regnestykket fram.

       Nå som fredningstiden er over, er det slik at man faktisk må begynne å kreve noe av denne regjeringen. Jeg forventer da at barne- og familieministeren legger fram et regnskap som viser at det lønner seg med kontantstøtte, når vi vet at de som er ute i arbeidslivet, faktisk betaler gjennomsnittlig 60.000 kr i skatt til kommune og stat. (Presidenten klubber.) Dessuten legger de igjen foreldrebetaling. Jeg venter på regnestykket.

Presidenten: Presidenten minner representanten Fossum om taletidsbegrensningen.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : No må eg ærleg innrømma at eg synest ikkje at denne fredingstida har vore særleg merkande. Dersom det eg har hatt av pågang når det gjeld kontantstøtte frå Arbeidarpartiet si side, representerer ei fredingstid, er eg spent på kva som skal skje heretter.

       Eg sa i eit eller anna program at ein ikkje skal sjå heilt bort frå at kontantstøtta faktisk kan vera samfunnsøkonomisk lønsam, og då tenkte eg bl.a på dette med utbygging av fleire barnehagar. Eg trur kontantstøtta vil føra til at vi treng færre plassar for dei minste, fordi fleire foreldre heller kjem til å velja å vera meir saman med borna sine heime enn å senda dei til barnehage.

       Stortinget skal få oversendt ein proposisjon. Der kjem det sjølvsagt til å stå ganske mykje, og der vil nok representanten få svar på ein del av dei spørsmåla ho stiller. Men det å registrera ein del ting i forhold til utforminga av kontantstøtta, er ganske viktig for evalueringa. Vi har sagt at vi ynskjer (presidenten klubber) å evaluera ordninga ut ifrå ein del kriterium som eg ikkje har tid til å nemna, og då er det viktig at ein har ei registrering. I dag har vi jo ei registrering av dei som går i barnehage, så det blir ikkje noko meir komplisert enn ei barnehageregistrering, som eg trur òg representanten er interessert i at vi skal ha.

Presidenten: Presidenten tillater seg å minne om at taletiden registreres på panelet foran dem som har ordet.

       Vi går da til neste hovedspørsmål, fra Per Roar Bredvold.

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg vil stille spørsmål til statsråd Anne Enger Lahnstein angående nytt operahus i Oslo.

       Det viser seg at mange av dem som bor i og flytter til Oslo, ønsker å bo her mye på grunn av det rike kulturtilbudet Oslo har, i tillegg til bl.a arbeidsplasser. Hvorfor vil Regjeringen forsterke denne mulige effekten av fraflytting fra distriktene til Oslo nettopp ved å bygge et nytt operahus her hvor kulturtilbudet er meget godt fra før? Vil det ikke være bedre å plassere bygget et annet sted i Norge, og aller helst fordele midlene på mer og flere andre kulturtilbud ute i distriktene for å demme opp for denne urovekkende utviklingen? Det viser seg at nettopp kulturtilbud er en av flere avgjørende faktorer for hvor folk bosetter seg.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Her tas det opp flere forhold. Men la meg først konstatere at jeg oppfatter spørsmålet som en støtte til å bruke 1,4 milliarder kr på et nytt operahus, alternativt å spre pengene utover til kulturtilbud ellers i Norge. Det er hyggelige signaler fra Fremskrittspartiet - og kanskje litt overraskende.

       Når det gjelder sentraliseringseffekten av en opera, må jeg si at jeg ser på operasatsingen som et kulturelt løft, et nasjonalt løft. Jeg tror at alle som er opptatt av at Norge skal være en kulturnasjon, vil se at det er viktig å ha et skikkelig operahus, og at det er bred aksept i hele landet for at et operahus må og bør ligge i landets hovedstad.

       Ellers deler jeg fullt ut bekymringen som her kommer til uttrykk over sentraliseringen som nå skyter fart. Det er nok også riktig at kulturtilbud er viktig for hvor folk velger å bo, og derfor er det jo en utfordring til oss som statlig myndighet med ansvar for kultur, og til kommuner og fylker, å styrke den kulturelle aktiviteten i hele landet, slik at folk som velger å bo i Distrikts-Norge, kan få et godt kulturelt tilbud.

       Når det så gjelder å prioritere syke og eldre, skal vi også gjøre det. Det er ingen konflikt her, vi er nødt til å greie begge deler.

Ågot Valle (SV) : Jeg er glad for statsrådens understreking av hvor viktig det er å ha et rikt og oppegående kulturliv i form av en opera, og også et rikt og oppegående kulturliv ute i distriktene som en motvekt til eller et middel for å hindre sentralisering.

       Men nå kommer det jo veldig mange signaler om at kultursektoren ute i kommunene taper relativt sett i forhold til de andre oppgavene som kommunene skal ivareta. Kulturlivet er ofte rettsløst, og det er også pengeløst. Det har ikke rettigheter og blir ofte salderingspost. Da er mitt spørsmål: Hva vil statsråden gjøre for å styrke kommuneøkonomien slik at det kan komme kulturlivet til gode? Og vil statsråden se med velvilje på og ta initiativet til å utrede en kulturlov, slik at kulturlivet kan få rettigheter - slik som Senterpartiet tidligere har gått inn for?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Når det gjelder prioritering av kultur og kunst rundt omkring i hele landet, må jo vi som er opptatt av det, arbeide hele tiden med å styrke forståelsen for en slik prioritering, styrke forståelsen for denne aktivitetens egenverdi, og også være opptatt av ringvirkningene for bosetting, for sysselsetting osv.

       Når det gjelder spørsmålet om kulturlov, er det riktig at Senterpartiet tidligere sammen med SV har gått inn for en kulturlov og altså ved lov sikre en prioritering av dette på linje med veldig mange andre områder. Jeg er kommet til at det er litt for defensivt. Vi løser ikke disse utfordringene ved lov, men rett og slett ved å øke forståelsen for at kultur og kunst er sektorovergripende og grunnleggende viktig for folk. Jeg kan også love representanten Valle at Senterpartiet skal kjempe for at kommunenes økonomi generelt blir slik at man får rom for å prioritere mer til kunst og kultur.

       I dagens utgave av Aftenposten ser vi at Senterpartiet vil øke arbeidsgiveravgiften. Forslaget innebærer at arbeidsgiverkostnadene vil øke med 25 %. Begrunnelsen for dette fra nestlederen i Senterpartiet, formannen i næringskomiteen, er at det er en investeringsboom i Sør-Norge, og det pekes bl.a på Gardermoen og Rikshospitalet. Og nå går jo Senterpartiet inn for operahus, som da vil øke dette presset som er så stort. Han vil altså pålegge alle private bedrifter en økning av arbeidsgiverkostnadene på 25 %, med den begrunnelsen at det offentlige bygger veldig mye i Sør-Norge.

       Mitt spørsmål er: Er det tenkelig at Senterpartiets holdning - som jeg antar nestlederens utsagn er et uttrykk for - kan bli Regjeringens politikk?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg ser på utspill av kategorien økt arbeidsgiveravgift i det sentrale østlandsområdet som uttrykk for diskusjonsvilje når det gjelder å få fram forslag som kan bidra til å spre aktiviteten i landet. Differensiert arbeidsgiveravgift har alltid vært et viktig virkemiddel for å få sysselsetting i hele landet, og vi vet at vi de siste årene har redusert arbeidsgiveravgiften i dette området med 4-5 %. Så jeg synes ikke det er overraskende at det nå kommer utspill som går i retning av at vi i den pressede situasjonen som vi nå er i, kanskje burde se på arbeidsgiveravgiften i dette området, også fordi det ville bety en prioritering av andre deler av landet.

       Hvorvidt dette blir Regjeringens politikk, er vel et annet spørsmål. Men at vi kan ha en diskusjon om det, synes jeg er veldig nyttig, og det ville forundre meg hvis ikke også andre partier er opptatt av nettopp det presset i økonomien som er knyttet til aktiviteten i det sentrale østlandsområdet.

       Regjeringen kommer, som jeg nevnte, med en redegjørelse om distriktspolitikken. Vi har fått til en samordning i Kommunaldepartementet av dette store saksområdet, og vi vil selvfølgelig komme tilbake til det.

       Det er enighet mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen om at småbarnsforeldre trenger mer tid med barna sine, men vi er uenige om hvordan vi skal nå det målet. For Arbeiderpartiets vedkommende mener vi det er riktig å utvide foreldrepermisjonen, bygge flere barnehager, gjøre dem billigere og mer fleksible.

       Før valget var Senterpartiet langt på vei enig i dette, men de har nå tydeligvis slukt den nye kontantstøtten for å kunne sitte i regjering. I tillegg til at den ikke gir noen garanti for tid, syns jeg at vi i dag igjen har fått bekreftet at det skal innføres en form for vandelsattest for å få kontantstøtte.

       En annen bivirkning er at kommunene nå bremser barnehageutbygginga eller stopper opp i påvente av dette, og i særdeleshet er grendebarnehagene truet. Det fører til at barna blir kjørt lenger for å komme til barnehagen, det fører til at barnehagene blir færre, og det fører til at distriktene mister et viktig konkurransefortrinn når det gjelder arbeidskraft. Mener statsråden at dette er en heldig utvikling for barna og for distriktene? Og mener senterpartilederen at dette er i tråd med Senterpartiets politikk?

       I 1995 vedtok Stortinget enstemmig et forslag fra Arild Hiim og meg selv om å etablere en fullverdig redningshelikopterberedskap i Oslofjorden og Skagerrak. I fjor høst sa daværende justisminister at det skulle leies inn et tungt redningshelikopter, og da statsbudsjettet ble fremlagt, gikk det frem at det skulle plasseres ved Rygge, men at man skulle se det i sammenheng med utprøving av et enhetshelikopter i Forsvaret. Luftforsvarets forsyningskommando har innhentet anbud fra tre helikopterfabrikker. Det går et rykte om at det skal fattes et vedtak om innleie i morgen, og at den helikoptertypen som velges, Sikorsky S70 Black Hawk, har en kabinstørrelse på bare halvparten av det Sea King har i dag, og er mindre egnet. Så mitt spørsmål til statsråden er: Vil man ha en bedre kabinstørrelse, velge et bedre helikopter, og vil man ta hensyn (presidenten klubber) til døgnberedskap på 15 minutter (presidenten klubber), slik Fostervoll-utvalgets forslag er?

       Status for prosessen med å leie inn to helikoptre for dette formålet er som følger: Tre helikopterleverandører ble inviteret til å levere anbud. De operative kravspesifikasjonene var på vesentlige områder faktisk høyere enn for dagens redningshelikoptre, altså Sea King. To leverandører leverte tilbud ved fristens utløp i desember. Disse tilbudene har vært evaluert ved Forsvarets forsyningskommando, og dagen i dag - den 21. januar - blir de presentert for Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Forsvarets overkommando.

       Det må sterkt understrekes at det selvsagt ikke er tatt noen avgjørelse om hvilke leverandører eller hvilken helikoptertype som skal innleies. Det er en avgjørelse som skal godkjennes av Forsvarsdepartementet etter samråd med de øvrige involverte departementer. Når avgjørelsen er tatt, vil det bli innledet kontraktsforhandlinger med den valgte leverandør. Å si nøyaktig, slik representanten spør om, når helikoptrene vil være på plass, er vanskelig, spesielt ettersom innholdet i tilbudene for øyeblikket er ukjent både for departementet og meg, men målet er selvsagt at det skal skje så snart som mulig. Jeg håper at svaret i stor grad kan være en god datering til 21. januar og til den utvikling saken nå har fått.

       Olaf Gjedrem (KrF) : « For dei 400.000 tunghøyrde, og spesielt for dei 4.000 døve, i Noreg vil det vera av stor tyding og eit rettferdskrav at NRK tekstar programma sine.

       Vil statsråden ta initiativ til at dette vil skje i løpet av 1998? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg har i samsvar med vanlig praksis bedt NRK om å kommentere dette spørsmålet. NRK opplyser at kravet om teksting av programmer for tunghørte og døve tas alvorlig. I dag tekstes omkring 60 % av det verbale programtilbudet, og over 80 % av Dagsrevyens sendinger. I tillegg sendes det én daglig sending med nyheter på døvespråk. Det meste av programmaterialet som ikke blir tekstet, er enten direktesendte programmer eller programmer som er gjort ferdig så kort tid før sending at det ikke blir tid til teksting.

       Det er altså de direktesendte programmene som i første rekke ikke tekstes i dag. Her samarbeider NRK med Hørselshemmedes Landsforbund og Norges Døveforbund for å forbedre tilbudet. Det er to prosjekter som er viktige.

       Det å utvikle et system for samtidig teksting av programmer vil være det viktigste enkelttiltaket for å forbedre tilbudet det her er spørsmål om. Her har NRK, SINTEF og interesseorganisasjonene i samarbeid utviklet ny teknologi, og en prototyp kan være ferdig til bruk sommeren 1998.

       NRK arbeider også med et prosjekt som gjelder døvetolking av større deler av NRKs programtilbud. Dette prosjektet vil kunne gjøre det mulig for døve å velge inn døvetolk på skjermen som et ekstratilbud. Dette tilbudet vil kreve egne dekodere hos mottakerne.

       Jeg kan opplyse at det er satt av 2 mill. kr fra handlingsplanen for funksjonshemmede for å videreføre og realisere disse prosjektene. NRK har etter mitt syn tatt et verdifullt initiativ for å bedre tilbudet for døve og hørselshemmede, og jeg regner med at tilbudet med de tiltak jeg har nevnt, vil føre til forbedringer.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg takkar kulturstatsråden for eit positivt svar.

       Dei 400.000 tunghøyrde og dei 4.000 døve som betalar full NRK-lisens, har forventing om at dei skal ha mest mogleg lik tilgang til NRK sine viktige program. Teksting bør koma opp i 70 - 80 %, og eg trur det er viktig at dette vil skje i ei relativt nær framtid, for frustrasjonen blant dei døve og hørselshemja er stor, og dei er òg svært tilbakehaldne med å gje uttrykk for sin misnøye. Eg vil gjerne konkret gjenta spørsmålet: Har kulturstatsråden tru på at tekstinga skal koma opp i ein dekningsprosent på 70 - 80 i løpet av 1998 på bakgrunn av at denne prototypen som er varsla i samarbeid mellom NRK og SINTEF, truleg vert ferdig sommaren 1998?

       Ågot Valle (SV) : Jeg har følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Styret i Grieghallen A/S, en sentral institusjon i kulturbyen Bergen og hjemsted for Bergen Filharmoniske Orkester, planlegger masseoppsigelser av personale i blant annet avdelinger som lys, lyd og scene. Kulturarrangement må i framtida baseres på innleid personale.

       Deler statsråden bekymringen for at dette er et ledd i en privatisering av film- og teaterteknisk personale i kulturinstitusjonene, og hvilke initiativ vil statsråden i så fall ta for å hindre en slik utvikling? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg må innrømme at jeg deler mange av de bekymringene som representanten Ågot Valle gir uttrykk for. Når det gjelder spørsmål om Grieghallen, har jeg følgende svar på det:

       Grieghallen A/S har siden åpningen i 1978 etablert seg som en av de viktigste arenaene for kulturlivet i Bergen. I 1995 ble Grieghallens forretningsdel bygd om, og Grieghallen kultur- og kongressenter, som bl.a huser Griegsamlingen og musikkbiblioteket i Bergen, ble etablert. Staten har totalt bidratt med 29 mill. kr til oppføring og ombygging.

       Jeg er kjent med at Grieghallen over en tid har slitt med økonomiske problemer. At styret nå planlegger oppsigelser av bl.a det tekniske personalet, har jeg imidlertid bare indirekte fått informasjon om.

       Grieghallen er organisert som et aksjeselskap. Aksjene eies av Stiftelsen Musikselskabet Harmonien med 38 pst, Stiftelsen Festspillene i Bergen med 28 %, Bergen kommune med 6 % og Den Nationale Scene A/S med 28 %. Staten har riktignok 67 % av aksjene i Den Nationale Scene, men Grieghallen er forvaltningsmessig ikke underlagt Kulturdepartementet. Dette viser seg også ved at staten ikke er representert i styret for Grieghallen. Siden oppføringen av bygget har det hele tiden vært en forutsetning at staten ikke skal yte driftstilskudd, og staten har derved ingen forpliktelser i forhold til Grieghallen A/S i dag.

       I henhold til den informasjon jeg sitter med, er institusjonens beslutning om oppsigelse av personale utelukkende bedriftsøkonomisk begrunnet. Institusjonen har som siktemål å være en presentasjonsarena for kulturaktiviteter. Grieghallen har, slik jeg oppfatter det, funnet det bedriftsøkonomisk vanskelig å sitte med en arbeidsstokk som for et kulturhus som regelmessig har egenproduksjon av kultur.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret, og det var et overraskende defensivt svar. Selv om kulturministeren deler min bekymring, kom hun ikke med noe tiltak.

       Det er en sterk tendens på kontinentet til privatisering og utskilling av tjenester og arbeidstakere, også på kulturfronten. Når film- og teaterteknisk personale og andre kulturarbeidere i går gikk til politisk streik og markerte sterk støtte til de 19 som nå står i fare for å miste arbeidsplassene sine i Grieghallen, og som i sin tur blir oppmuntret til å danne sine egne firmaer som Grieghallen igjen skal leie, var det for å vise statsråden og oss andre som har et overordnet ansvar for kulturen, at årelating av det ikke-kunstneriske personalet er et lett, men kortsiktig middel å ty til når økonomien blir skviset. Så det er altså ren bedriftsøkonomisk tenkning bak dette, som kan føre ut i en privatiseringsskrue også i andre deler av kulturlivet.

       Vil statsråden ta initiativ til å gå inn i en redningsaksjon eventuelt med fylke og kommune (presidenten klubber) for å redde økonomien i Grieghallen og dermed hindre denne oppsigelsen av personalet (presidenten klubber) og tendensen til privatisering og utskilling i kulturinstitusjonene?

       Når det gjelder spørsmålet om hvilke tiltak jeg har tenkt å sette i verk, er det dessverre slik - og jeg forstår og aksepterer for så vidt at det oppfattes som defensivt - at jeg ikke har noen tiltak å sette inn mot dette. Jeg har ingen mulighet til å gripe inn overfor Grieghallen A/S, som er et selvstendig aksjeselskap, og som har et styre hvor ikke vi er representert. Jeg må bare si at dette er en sak som jeg håper kan løse seg på beste måte, men som jeg, som sagt, ikke har mulighet for å gripe inn i.

Spørsmål 3

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Fra 1. august 1998 innføres kontantstøtte for de aller yngste. Mye tyder på at denne ordningen vil være lite aktuell for studenter. Dagens praksis tilsier at Statens lånekasse vil trekke disse pengene fra støttebeløpet.

       Vil studenter som benytter seg av kontantstøtteordningen, få fratrekk i det totale støttebeløpet studentene i dag har rett til å få, og vil statsråden at det skal gjøres unntak for kontantstøtteordningen på linje med det som skjer med barnetrygden i dag? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Ordninga med kontantstøtte skal som kjent innførast 1. august i år for born som er eitt år, og 1. januar 1999 også for born som er to år. Vilkåret for å få kontantstøtte skal vera at barnet ikkje går i barnehage som blir driven med statleg driftstilskot. Born som går i korttidsbarnehage, skal få delvis kontantstøtte. Eg ber om forståing for at ikkje alle praktiske detaljar om ordninga er ferdig utforma, men vil gjera merksam på at eit høyringsnotat vil bli sendt ut med det aller fyrste.

       Føremålet med kontantstøtteordninga er å gje småbarnsforeldre både meir tid til å vera i lag med borna sine og større fleksibilitet i valet av omsorgsløysing. Ikkje alle foreldre ynskjer at borna skal vera i barnehage heile dagen fem dagar i veka, og ikkje alle foreldre har tilsynsbehov som kan dekkjast av barnehagetilbod. Kontantstøtta er derfor ei reform som vil koma store foreldregrupper til gode.

       Også studentar vil på lik line med andre foreldre kunne gjera bruk av kontantstøtta. Som representanten Bekkemellem Orheim er kjend med, har Stortinget løyvt midlar til kontantstøttereforma, og dette vedtaket inneheld ingen føresetnader om innsparing på andre budsjettkapittel. Regjeringa har ikkje planar om å endra reglane for studielån m.v. til studentar som får kontantstøtte.

       Studentar med born som ikkje har dei i barnehage, vil få både kontantstøtte, lån og stipend. Dette føreset at dei faktisk studerer. For å få studielån må studenten halda forventa progresjon i utdanninga. Studentar som vel å vera heimearbeidande på full tid i ein periode mens dei har små born, vil ikkje få studielån. Bortfallet av studielån i slike situasjonar vil ikkje skuldast at dei får kontantstøtte, men at dei ikkje studerer. Det blir altså lagt til grunn same tenking ved tildeling av kontantstøtte som av barnetrygd.

       Ei mor eller ein far som er student, vil som oftast måtta ha barnet i barnehage eller i anna omsorgsløysing. Eg trur nok at mange studentar ynskjer at borna deira skal gå i barnehage. For å fylgja undervisninga har dei fleste behov for barnetilsyn på dagtid, studentbarnehagane er billige, og dei er som oftast i nærleiken av studieplassen til foreldra. Eg vil derfor visa til Voksenåsen-erklæringa, der Regjeringa seier at vi vil prioritera å gje tilbod om studentbarnehagar.

       Kontantstøtta vil likevel gje auka valfridom for studentforeldre som t.d. har kveldsundervisning. Foreldre som har ei fleksibel studieform som gjer at dei kan vera meir heime med borna på dagtid, kan nytta kontantstøtta til å betala barnepass på kveldstid. Når desse studentgruppene får kontantstøtte, kan dei bruka ho til å finansiera det tilsynet dei treng, og som dei meiner er best for barnet.

       Studentar som har born i barnehage, anten dette er i kommunal barnehage eller i studentbarnehage, vil normalt ha låg foreldrebetaling. Kontantstøtta vil ikkje endra denne situasjonen, men vil auka valfridomen for studentane.

       På denne bakgrunn har eg ikkje forståing for uroa til representanten Bekkemellem Orheim når det gjeld påstanden om at kontantstøtta vil vera lite aktuell for studentar.

       Kontantstøtta vil gje studentforeldre større fleksibilitet og fleire reelle val av omsorgsform, slik at dei kan gjera bruk av den omsorgsforma dei trur er best for barnet, og som familien har behov for. Eg trur mange vil ynskja å halda fram med å ha borna i barnehage, men eg er glad for at kontantstøtta vil gje studentforeldre auka valfridom, sjølv om dei har ein annen valsituasjon enn foreldre som er i arbeid.

       Bakgrunnen for mitt spørsmål er at det fram til nå ikke har kommet noen signaler fra statsråden som tilsier at studenter skulle få kontantstøtte. Og hvis vi ser på praktiseringen av dagens regelverk, får en for hver krone en mottar i trygdeytelser, trukket fra 60 % av det beløpet man har krav på fra Lånekassen. Men jeg registrerer at statsråden vil legge til grunn den samme tenkningen her som den som gjelder for barnetrygden.

       Jeg har vært i kontakt med Lånekassen, som sier at forskriftene må gå ut nå i februar. Så tiden er litt knapp. Det er viktig at studentene blir gjort oppmerksom på endringene, slik at en har mulighet til å søke på det grunnlaget.

       Men jeg har et lite tilleggsspørsmål til statsråden: Vil det samme nå komme til å gjelde for enslige forsørgere? Vil heller ikke de komme til å få avkortet sine trygdeytelser ved at de vil motta kontantstøtte?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg er glad for at ein representant for ein gongs skuld er glad for svaret frå statsråden når det gjeld dette emnet.

       Det er opplagt at studentar òg kan vera foreldre og borna deira gå i barnehage. Dette er ikkje snakk om sosialytingar, det er snakk om ytingar til omsorg for borna. Då er sjølvsagt studentar i same kategorien som andre foreldre i forhold til om dei nyttar seg av barnehage eller ikkje.

       Når det gjeld einslege forsørgjarar, er det mange forskjellige støtteordningar. Heile ordninga er faktisk lagd om frå 1. januar no i år, ei omlegging som eg ikkje er spesielt glad for, men som det er eit stort fleirtal på Stortinget for å vidareføra. Vi vil sjå på dei ulike støtteordningane for einslege forsørgjarar i forhold til kontantstøtta. Hovudregelen er at det ikkje skal vera noka avkorting heller for desse. Men når det gjeld dei einslege forsørgjarane, er det som sagt veldig mange tilskotsordningar, i forhold til barnetilsyn osv., og dette og kontantstøtte må vi sjå opp mot kvarandre. Dette kjem vi tilbake til ferdig utforma når vi legg proposisjonen fram for Stortinget.

Spørsmål 4

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Erik Solheim til nærings- og handelsministeren, vil bli teke opp av representanten Kristin Halvorsen.

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Statseide AS Sydvaranger har inngått en avtale med Australian Bulk Minerals om å kartlegge muligheten for gruvedrift i Kirkenes. Ifølge NRKs Brennpunkt 6. januar 1998 er eieren av selskapet involvert i gruvedrift i Burma, i samarbeid med myndighetene. Statsministeren har lenge vært prisverdig sterkt engasjert for demokrati og frihet i Burma.

       Mener statsråden avtalen undergraver Regjeringens strenge politikk overfor Burma, og vil statsråden ta initiativ til å stoppe den, hvis opplysningene er riktige? »

Statsråd Lars Sponheim : Norge har i flere år vært i fremste rekke blant de land som har kritisert militærregimet i Burma, og som har støttet den demokratiske opposisjonen i landet. Situasjonen for menneskerettighetene i Burma er fortsatt meget bekymringsfull. Siden en militærjunta grep makten i Burma i 1988, er det blitt ført en sterkt undertrykkende og menneskerettsfiendtlig politikk. Denne politikken har vakt sterke internasjonale reaksjoner. Det sittende regimet viser ingen vilje til dialog, og brudd på grunnleggende menneskerettigheter finner fortsatt sted i bredt omfang. I dette bildet er det desto viktigere at Norge og det internasjonale samfunn viderefører og forsterker sine reaksjoner overfor Burma.

       Regjeringens Burma-politikk har to hovedelementer. Det første elementet er reduksjon av og forhåpentligvis full avvikling av de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Burma. I den forbindelse ble det nylig rettet en sterk henstilling til norske bedrifter og innkjøpsorganisasjoner om å avstå fra økonomiske forbindelser med landet. For det andre vil Regjeringen arbeide videre for å samle en bred internasjonal støtte for en hardere linje overfor Burma.

       Representanten Solheim viser til avtalen mellom Sydvaranger ASA og bergverksselskapet Australian Bulk Minerals angående gjennomføring av en forundersøkelse om gjenåpning av gruvedriften i Sør-Varanger, og stiller spørsmål om denne avtalen undergraver Regjeringens Burma-politikk, under henvisning til at majoritetseieren til Australian Bulk Minerals også er engasjert i gruvevirksomhet i Burma.

       Avtalen innebærer ikke at det etableres noen økonomiske forbindelser mellom Norge og Burma. Det er en kjensgjerning at flere internasjonale selskaper med økonomisk aktivitet i eller økonomiske forbindelser med Norge, også har økonomiske forbindelser til Burma. Jeg er imidlertid av den oppfatning at det vil være noe drøyt å trekke den slutning at dette faktum undergraver norsk Burma-politikk. Jeg finner det lite hensiktsmessig å gå til det skritt å be norske bedrifter avbryte alle forbindelser med utenlandske selskaper og personer som måtte ha en eller annen form for forbindelse til Burma. Regjeringen forventer selvfølgelig at norske bedrifter med utenlandske eierinteresser retter seg etter de henstillinger som er kommet fra norske myndigheter. Vi kan derimot ikke kreve at de utenlandske eierinteressene skal innrette seg etter norsk politikk i sin øvrige virksomhet internasjonalt.

       En eventuell søknad om bergverkskonsesjon vil selvfølgelig bli gjenstand for en grundig helhetsvurdering når denne måtte foreligge.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vet ikke om « bleikt » er et parlamentarisk uttrykk, men jeg må si at jeg syns det svaret vi nå fikk fra næringsministeren, var ganske bleikt.

       Dette er altså næringsministeren i en regjering som har en statsminister som har hatt internasjonal lederrolle i spørsmålet om menneskerettigheter i Burma. Det er næringsministeren i en regjering som har ønsket å understreke hensynet til menneskerettighetsspørsmål ekstra sterkt, og har utnevnt en statsråd som har spesielt ansvar for menneskerettigheter. Det er også den samme regjering som har ønsket å få ut opplysninger om hvem som er involvert i Burma av norske selskaper, for å henvende seg til dem for å be dem avstå.

       Da ville jeg trodd at Regjeringen hadde holdt fanen litt høyere i forhold til hvilke eierinteresser det er som står bak det selskapet som det nå er inngått avtale med i Kirkenes. Men ikke engang en henvendelse til selskapet om å avstå fra hundremillionerinvesteringene i Burma har altså næringsministeren tenkt å gjøre. Eller kan det være aktuelt?

Statsråd Lars Sponheim : Jeg har overhodet ikke noe problem med å dele representanten Halvorsens engasjement når det gjelder kampen mot militærregimet i Burma. Regjeringen er åpen for god dialog både Kristin Halvorsens parti og alle andre i Stortinget for å se hvordan vi kan bedre vår innsats.

       Jeg mener at denne regjeringen gjør mye nasjonalt - så mye som vi kan gjøre - ved å gå ut og oppfordre bedrifter og organisasjoner til å bidra til at det ikke blir noen direkte økonomisk forbindelse og handel mellom Norge og Burma. I tillegg har vi et betydelig internasjonalt engasjement, som kanskje er det viktigste. Men vi må ikke på en måte miste blikket for hva dette handler om, nemlig et internasjonalt selskap som har fått en avtale med Sydvaranger ASA og Kirkenes Utvikling om å gjøre noen forundersøkelser i Kirkenes. Det selskapet har ingen aktivitet i Burma, og det er heller ikke noe i forarbeidene som tyder på at det selskapet kan knyttes til aktivitet i Burma.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg fikk vel ikke akkurat svar fra næringsministeren på mitt forsøk på et tilleggsspørsmål.

       Det som er på det rene, er at eierinteresser bak selskapet også har sterke eierinteresser i gruvedrift i samarbeid med militærregimet i Burma. Det mener tydeligvis næringsministeren ikke har interesse for den avtalen - og kanskje konsesjon - som inngås i Kirkenes. Det er to ting denne saken dreier seg om. Det ene er om næringsministeren og Regjeringen vil bruke anledningen til å legge økt press på de eierinteressene som står bak Australian Bulk Minerals for å be dem trekke seg ut. Det andre er om det kanskje kan være sånn at et selskap som har eierinteresser, og som ikke vører å samarbeide med et militærregime som er et av verdens mest brutale, ikke har den moralske standard som en skulle ønske at eierinteressene i noe som kan ha betydning for framtiden i Kirkenes, skulle ha.

Statsråd Lars Sponheim : Ja, jeg tar den utfordringen fra representanten Halvorsen. Nettopp det forhold at dette selskapet ABM, som igjen eies av et Singapore-registrert selskap som denne personen som er engasjert i Burma, står bak, ser på en mulig aktivitet i Kirkenes, gir en mulighet også for den norske regjering til å komme i inngrep. Hvis det kommer til det punkt at dette selskapet søker konsesjon om gruvedrift, hvilket er et helt åpent spørsmål, vil norske myndigheter kobles inn og kunne sette krav. Det er klart at det vil være norsk lov som gjelder, og vi vil kunne sette ganske tøffe krav. Det er slik at vi kan avvise konsesjon hvis allmenne hensyn tilsier det. Det er vel meget mulig at selskapet, hvis det er interessert i å drive økonomisk aktivitet i Norge, vil måtte innrette seg litt etter de krav norske myndigheter måtte sette. Så dette er en mulighet til å komme med et inngrep overfor dette selskapets mulige eiere, som Regjeringen selvsagt vil benytte seg av. Det er også rett å si at det ennå er uvisst hvem som vil eie et selskap som eventuelt måtte søke om konsesjon for gruvedrift i Kirkenes.

       Kirsti Saxi (SV) : Jeg vil stille næringsministeren følgende spørsmål:

       « Statseide AS Sydvaranger har inngått en avtale med Australian Bulk Minerals om å kartlegge muligheten for drift av gruvene i Kirkenes. Ifølge NRKs Brennpunkt 6. januar 1998 har selskapets eier, Robert Friedland, vært involvert i flere store miljøskandaler i gruvebransjen. Friedland har trukket seg ut med store gevinster, og slått selskap konkurs for å slippe unna ansvar.

       Vil statsråden ta initiativ til en gransking av selskapet, og eventuelt stoppe avtalen mellom AS Sydvaranger og Australian Bulk Minerals? »

Statsråd Lars Sponheim : Representanter fra bergverksselskapet Australian Bulk Minerals henvendte seg i august 1997 til Sydvaranger ASA og meldte sin interesse for å vurdere nærmere en videreføring av jernmalmvirksomheten i Kirkenes-området. Selskapet var fra før involvert i en jernmalmgruve i Tasmania, der man bl.a hadde inngått en avtale med lokale myndigheter.

       Etter lengre tids forhandlinger der også Kirkenes Utvikling AS, som eies av SND, SIVA, Sør-Varanger kommune og Finnmark fylkeskommune, deltok, ble det inngått en avtale som gir ABM rett til å gjennomføre et forprosjekt med sikte på å avklare om det kan være grunnlag for å starte ny lønnsom malmutvinning i de nedlagte gruvene ved Bjørnevatn. ABM betaler Sydvaranger for denne retten og dekker selv kostnadene ved forundersøkelsen.

       I løpet av høsten foretok avtalepartene på norsk side undersøkelser vedrørende selskapet, bl.a gjennom våre ambassader i Canberra og Singapore, og med myndigheter på Tasmania. Partene på norsk side opplyser at det ikke fremkom ufordelaktige opplysninger, og at myndighetene på Tasmania gav uttrykk for å ha hatt gode relasjoner med ABM.

       Jeg ser positivt på at mulighetene for videre lønnsom jernmalmdrift i Kirkenes nå blir utredet, og at et profesjonelt gruveselskap er villig til å satse egne midler på et slikt forprosjekt.

       Skulle ABM ønske å starte virksomhet i Bjørnevatn, må selskapet søke departementet om bergverkskonsesjon. Departementet vil da vurdere søknaden på vanlig grundig måte, og vil bl.a ta stilling til ABM og dets aksjonærers forutsetninger for å gjennomføre gruveprosjektet på en god måte. Jeg vil legge til at selskapet naturligvis vil bli underlagt norske regler både når det gjelder bergverksdriften og de miljømessige krav til virksomheten.

       Jeg ser på denne bakgrunn ingen grunn til å granske ABM nærmere på det nåværende tidspunkt. Det vil fra departementets side ikke bli tatt initiativ til å få avtalen stoppet. Den inngåtte avtalen er juridisk bindende mellom partene, slik at et eventuelt brudd nå også vil kunne påføre Sydvaranger og staten et økonomisk misligholdsansvar.

Kirsti Saxi (SV) : Jeg vil takke næringsministeren for hans fyldige redegjørelse om selskapet ABM. Jeg tar også til etterretning at man vil avvente å gjøre noe med avtalen inntil en eventuell konsesjonssøknad foreligger.

       For Sør-Varangers befolkning kom programmet Brennpunkt den 6. januar som et sjokk. Sør-Varanger har de siste årene vært gjennom en hard omstillingsfase, fra å være et gruvesamfunn til å bli et samfunn som skal bygge opp en ny yrkesidentitet. Denne avtalen med ABM skapte derfor en betydelig optimisme i lokalsamfunnet, som alle var svært glad for. Det Sør-Varanger trenger mest, er i høyeste grad seriøse, ansvarsbevisste og samfunnspolitiske satsinger i kommunen, altså selskaper som man kan ha tiltro til. Noe man faktisk har slitt lenge med, og som man har hatt en god del erfaring med, er useriøse selskaper som har gått inn og hentet utbytte og så forlatt lokalsamfunnet.

       Jeg har et oppfølgingsspørsmål: Det viser seg at eierinteressene bak dette selskapet har opptrådt useriøst. På hvilken måte kan man sikre seg mot at lokalsamfunnet i Kirkenes må gjennomgå det samme som f.eks befolkningen i Colorado?

Statsråd Lars Sponheim : Jeg er enig i representantens påpeking av viktigheten av å sende trygghetssignaler og å kunne komme med gode prosjekter til befolkningen i Sør-Varanger. Det er tøft nok å gå gjennom den omstillingen som Stortinget har sagt at Sør-Varanger skal gjøre, om man ikke også skulle få den ene kalddusjen etter den andre. Og jeg er den første til å beklage, ikke at opplysningene om disse forholdene kom fram, men om det i det hele tatt er slike realiteter bak eierne i dette selskapet - hvis det er tilfellet.

       Det er like fullt klart at det aldri kommer på tale å gi konsesjon til et selskap som ikke har tenkt å starte seriøs og skikkelig næringsvirksomhet i Sør-Varanger. Det er derfor vi har konsesjonslovgivning, og derfor vi skal bruke den. Departementet vil starte arbeidet med det hvis det skulle komme en søknad. Det er heller ikke klart om dette selskapet vil være i stand til å komme opp med et lønnsomt prosjekt som man vil fremme en søknad på grunnlag av.

Kirsti Saxi (SV) : Jeg vil stille nærings- og handelsministeren følgende spørsmål:

       « Statseide AS Sydvaranger har inngått en avtale med Australian Bulk Minerals om gruvene i Kirkenes. Ifølge NRKs Brennpunkt 6. januar 1998 har selskapets eier, Robert Friedland, vært involvert i flere store miljøskandaler i gruvebransjen, og er aktiv i gruvevirksomhet i Burma. Kjente departementet til disse opplysningene før avtalen ble inngått i november 1997? »

Statsråd Lars Sponheim : Høsten 1997 foregikk det forhandlinger mellom på den ene siden ABM og på den annen side Sydvaranger ASA og Kirkenes Utvikling AS. Departementet deltok ikke i forhandlingene av denne forretningsavtalen og er heller ikke part i avtalen som ble fremforhandlet. Under dette arbeidet foretok avtalepartene på norsk side flere undersøkelser vedrørende det australske gruveselskapet ABM. Det fremkom ifølge Sydvaranger ASA ikke noe ufordelaktig om selskapene i de opplysningene som ble innhentet. Dette ble formidlet til departementet av Sydvaranger ASA og Kirkenes Utvikling AS.

       Det ble utover høsten holdt et par møter i departementet, hvor departementet ble orientert av Sydvaranger og Kirkenes Utvikling om forhandlingsforløpet. ABMs folk fikk også møte departementet for å orientere om sin interesse for å vurdere mulighetene for en gjenåpning av gruvedriften ved Bjørnevatn. Departementet så det, utover dette, ikke som sin oppgave å undersøke ABMs bakgrunn, når dette ble gjort av partene på norsk side.

       Departementet har for øvrig merket seg at ABM i en uttalelse har tatt kraftig til gjenmæle mot påstander som ble satt fram i Brennpunkts reportasje den 6. januar i år. I den utstrekning det vil være relevant for en eventuell konsesjonsbehandling, vil departementet - som nevnt i mitt svar på forrige spørsmål - vurdere disse forhold nærmere når en konsesjonssøknad foreligger.

       Det er også et poeng at vi ennå ikke vet hvem som vil være eier, og hvordan eiersammensetningen i selskapet som eventuelt søker konsesjon, vil være. Det er sannsynlig at de må lage et eget selskap, eventuelt få inn andre eiere for å ha kapital nok.

Spørsmål 7

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Siv Jensen til finansministeren, blir teke opp av Kenneth Svendsen.

       Kenneth Svendsen (Frp) : « I forbindelse med nedsalg av statlig eierandel i DnB og Kreditkassen har det aktualisert seg en problemstilling knyttet til norsk eierskap og forsikringsselskapers mulighet til å eie bankaksjer. Dagens regelverk fører til at norske forsikringsselskaper får fradrag i egen ansvarlig kapital hvis de investerer i ansvarlig kapital utstedt for eksempel av norske banker.

       Vil finansministeren endre forskriften om beregning av ansvarlig kapital slik at forsikringsselskaper gis unntak fra § 7 e og § 7 f? »

Statsråd Gudmund Restad : Bestemmelsene som representanten Kenneth Svendsen på vegne av Siv Jensen viser til, er en del av forskriften om hvordan ansvarlig kapital i finansinstitusjoner skal beregnes, den såkalte beregningsforskriften. Som kjent skal alle finansinstitusjoner ha en ansvarlig kapital som står i forhold til risikoen ved virksomheten. Beregningsforskriften skal sikre at den ansvarlige kapitalen som nyttes til å oppfylle kapitalkravene, oppfyller visse minstemål til kvalitet. Etter bestemmelsene i §§ 7 e og 7 f skal det gjøres fradrag ved beregning av ansvarlig kapital for eierandeler i andre finansinstitusjoner utover bestemte terskler. Bestemmelsene har som formål å forhindre at ansvarlig kapital i finansinstitusjoner blåses opp kunstig, ved f.eks at to finansinstitusjoner utsteder aksjer til hverandre. Den samlede soliditeten i finansnæringen blir jo ikke påvirket av en slik operasjon, selv om begge finansinstitusjonene kan skilte med høyere aksjekapital. De nevnte bestemmelsene oppfyller et krav i et EØS-direktiv om hvordan kredittinstitusjoners ansvarlige kapital beregnes.

       Jeg har nylig mottatt et brev fra de to største forretningsbankene, som ber om at jeg vurderer å endre beregningsforskriften slik at forsikringsselskapene unntas fra de nevnte bestemmelsene. Det er bl.a pekt på at en slik regelendring vil kunne gi rom for et høyere eie av norske bankaksjer i norske livsforsikringsselskap.

       Jeg er innstilt på å vurdere dette spørsmålet, bl.a i sammenheng med spørsmålet om grensen for livsforsikringsselskapenes plassering i aksjer skal heves, og spørsmålet om kravet til ansvarlig kapital i bankene bør heves. Men jeg vil ikke foregripe noen konklusjon. En eventuell regelendring kan uansett først finne sted etter en høringsrunde. For øvrig mener jeg at statens virke som reguleringsmyndighet ikke skal kobles sammen med statens forretningsmessige disposisjoner, som f.eks salg av bankaksjer.

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg takker for svaret.

       Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond eier til sammen 52 % av aksjene i Den norske Bank og 51 % av aksjene i Kreditkassen, og det synes å være bred politisk enighet om å bringe disse eierandelene ned gjennom salg av aksjer. I denne sammenhengen er det fremkommet sterke ønsker, ikke minst fra den nye regjeringen, om at norske eierandeler forblir høye, også etter det statlige nedsalget.

       Jeg er fornøyd med at statsråden signaliserer at det skal arbeides med denne saken, og at det skal gjøres en vurdering.

       Mitt spørsmål er: Når regner statsråden med at et slikt arbeid vil bli avsluttet?

Statsråd Gudmund Restad : Når det gjelder spørsmålet om når nedsalget av de statlige eierandeler i DnB og Kreditkassen skal skje, så vil det skje i løpet av inneværende år, eventuelt bli utsatt til litt ut i neste år hvis markedssituasjonen skulle tilsi det. Men det var ikke det som var Svendsens spørsmål. Spørsmålet gjaldt vel mer: Når vil man ta standpunkt til om det skal gjøres endringer i beregningsforskriften? Og som jeg sa: Det vil jeg vurdere i sammenheng med et par andre temaer som vi har til vurdering for øyeblikket.

       Den forrige regjeringen sendte to-tre dager før den gikk av, ut et høringsnotat om hvorvidt den såkalte 20 %-regelen skal endres, altså hvorvidt regelen som begrenser forsikringsselskapenes adgang til plassering i aksjer skal økes fra dagens 20 %. Høringsfristen gikk ut for en uke siden, 15. januar. Disse høringsuttalelsene vil bli vurdert nøye, og jeg tør ikke si når standpunkt blir tatt, men det blir så snart som mulig. I denne sammenheng vil altså også Siv Jensens spørsmål om endring i beregningsforskriften bli tatt opp til vurdering.

Spørsmål 8

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Siv Jensen til kommunal- og regionalministeren, blir teke opp av representanten Per Erik Monsen. Spørsmålet vil bli svara på av arbeids- og administrasjonsministeren som rette vedkomande.

       Per Erik Monsen (Frp) : « Stadig flere kommunalpolitikere påpeker den uforholdsmessig lange tidsbruken hos fylkesmannen forbundet med klagesaksbehandling av kommunale vedtak, som igjen ofte får store økonomiske konsekvenser for de berørte parter.

       Har kommunal- og regionalministeren vurdert hva som er årsaken til dette, og eventuelt hvilke tiltak planlegger Regjeringen igangsatt for å forbedre situasjonen? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Arbeids- og administrasjonsdepartementet er administrativt overordnet fylkesmannsembetene, og det er av den grunn jeg svarer på spørsmålet.

       Fylkesmannen er statens fremste representant i fylket og har ansvar for viktige fagområder samt samordnings- og helhetsansvar for den statlige virksomhet i fylket. Fylkesmannsembetene har ansvar for mange sentrale fagområder og er direkte underlagt instruksjon fra en rekke departementer og direktorater innenfor de ulike fagområdene. Embetene har sektoroppgaver bl.a innenfor områdene miljø, barne- og familiesaker, sosial omsorg, plan- og byggesaker, sivilt beredskap, justissektoren og landbruk.

       I løpet av de siste årene har fylkesmannsembetene stadig blitt tillagt nye oppgaver innenfor mange fagområder uten at embetene har fått styrket budsjettet tilsvarende. I tillegg har fylkesmannsembetene fått kutt i budsjettet, jf. salderingen av budsjettet for 1997, hvor fylkesmannsembetene totalt fikk kuttet rammen med 50 mill. kr. Dette kuttet er videreført i 1998-budsjettet. I sum er det i dag ikke godt nok samsvar mellom tildelte ressurser og oppgaveportefølje.

       Konsekvensen av misforholdet er bl.a at saksbehandlingstiden på en rekke områder er for lang. Særlig er dette merkbart i forhold til saker etter plan- og bygningsloven, noe som dessverre kan medføre negative økonomiske konsekvenser for de berørte parter.

       Departementet har til hensikt - sammen med de departementer som har oppgaver hos fylkesmannen - å rette opp misforholdet ved særlig å gå gjennom den oppgaveportefølje som fylkesmannsembetene har, med henblikk på en mer hensiktsmessig og effektiv oppgaveløsning, eventuelt også en reduksjon av oppgaveomfanget hos fylkesmennene.

       Jeg vil i løpet av første kvartal etablere et omstillingsprogram for fylkesmannsembetene for treårsperioden 1998 - 2000. Omstillingsprogrammet vil inneholde prosjekter og tiltak der departementene og fylkesmannsembetene vekselsvis vil ha ansvaret. Det viktigste tiltak i første fase vil være en oppgavegjennomgang for de områder som hører inn under kapittel 1510. Det vil si oppgaver for Sosial- og helsedepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Justisdepartementet. Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet er allerede godt i gang med sine gjennomganger.

       Siktemålet med en slik gjennomgang er å finne ut om oppgavene kan løses annerledes, eventuelt av andre statlige organer eller i kommunene.

       Jeg vil følge utviklingen i saksbehandlingstiden nøye i tiden fremover. Dersom de tiltak som gjennomføres i regi av omstillingsprogrammet ikke er tilstrekkelig med hensyn til å skape samsvar mellom ressurser og oppgaver, må jeg komme tilbake til saken.

Per Erik Monsen (Frp) : Jeg takker for svaret. Av de sakene som behandles av fylkesmannen og som angår enkeltmennesker, er det naturligvis i første rekke saker behandlet etter plan- og bygningsloven. Her er det klager fra søker på negative kommunale vedtak, klager fra naboer og gjenboere - og også fra en rekke interesseorganisasjoner som ofte klager nærmest på et prinsipielt grunnlag. Klagebehandlingen hos fylkesmannen kan i enkelte tilfelle forsinke en sak i inntil et helt år, med betydelig økonomiske merkostnader for den enkelte søker.

       Vil statsråden vurdere å gjennomgå klageadgangen med sikte på å redusere ulempene for den enkelte søker og redusere saksmengden hos fylkesmannen?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg har ikke via fylkesmannsembetene fått noen dokumentasjon på hva det er som er grunnen til den forlengede behandlingstid, spesielt når det gjelder klager fra enkeltpersoner, om det har med klageadgangen å gjøre. Hvis det er tilfellet, tror jeg likevel vi må se på hvordan vi skal få fylkesmannsembetene til å få ned klagebehandlingstiden.

       Jeg oppfatter det som en styrke at enkeltpersoner har fått mulighet til å klage sine vedtak opp til fylkesmannen, og er i utgangspunktet ikke innstilt på å se på klageadgangen som en løsning på problemet.

       Ågot Valle (SV) : Jeg har følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « I enkelte kommuner har kommunelovens bestemmelser om behandling av årsbudsjett blitt brukt slik at mindretallspartier i endelig votering har blitt tvunget til å velge mellom to forslag til helhetlig budsjett, til tross for at partigruppene ikke har ønsket å støtte noen av forslagene.

       Vil statsråden ta initiativ til endringer i lov, forskrift eller rundskriv, slik at kommunestyremedlemmer i likhet med stortingsrepresentanter kan slippe å stemme for budsjettalternativer de ikke ønsker å støtte? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Kommuneloven § 35 nr. 2 bestemmer at dersom det er satt fram alternative budsjettforslag og ingen av disse får flertall ved første gangs avstemning, skal det deretter stemmes alternativt mellom de to forslag som fikk flest stemmer.

       Etter de alminnelige voteringsreglene stemmes det enkeltvis over de framsatte forslag. Dette kan medføre at ikke noe forslag får flertall i kommunestyret. Før vedtakelsen av den nye kommuneloven forekom det tilfeller hvor ikke noe budsjettforslag fikk tilstrekkelig flertall, fordi de enkelte partier eller grupperinger bare stemte for sitt eget forslag og konsekvent stemte mot alle andre forslag. Kommunen vil i slike tilfeller stå uten noe budsjett og kan ikke foreta utbetalinger med mindre det foreligger en rettslig forpliktelse til dette. Dette kan medføre at kommunen etter kort tid vil befinne seg i en meget vanskelig situasjon.

       For å sikre at kommunen vedtar et årsbudsjett, foreslo Kommunelovutvalget en regel om bundet avstemning dersom ikke noe forslag fikk alminnelig flertall. Departementet sluttet seg til forslaget om å pålegge kommunestyremedlemmene å stemme subsidiært for andre forslag enn sitt eget dersom ikke noe forslag fikk alminnelig flertall. Bestemmelsen ble vedtatt av Stortinget mot Fremskrittspartiets stemmer.

       En kunne tenke seg at dersom ikke noe alternativ oppnådde flertall ved første gangs votering, kunne årsbudsjettet ved annen gangs votering vedtas med relativt flertall, dvs. uten at noe forslag fikk mer enn halvparten av stemmene. Det ville imidlertid innebære å svekke det alminnelige prinsippet om at vedtak skal treffes med alminnelig flertall av de stemmer som avgis. Det er etter mitt syn ikke en ønsket løsning når det gjelder en så sentral sak som årsbudsjettet. Konsekvensen vil kunne bli at et flertall av kommunestyremedlemmene ikke vil føle noe ansvar for det vedtatte budsjettet. Muligheten for å bruke årsbudsjettet som det sentrale styringsdokumentet det er, vil i så fall bli betydelig svekket.

       Jeg er av den oppfatning at hensynet til at kommunene får vedtatt et årsbudsjett med alminnelig flertall, bør veie tyngst. Dette har beklageligvis den bivirkning at noen kommunestyremedlemmer kan bli tvunget til å stemme for et annet forslag enn sitt eget. Jeg anser imidlertid ikke dette som så problematisk - ut fra en helhetsvurdering - at jeg vil ta initiativ til noen endring av loven på dette området.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret.

       Nå er det jo ikke slik at det bare handler om partienes muligheter til å stemme mot sitt eget forslag, men det har også noen videre konsekvenser. Jeg er enig i statsrådens vurderinger om å ha et årsbudsjett som skal være et sentralt styringsdokument. Men vi ser nå virkningene av kommunelovens bestemmelser. Jeg har sett det i Bergen. For å få gjennom et flertall for sitt budsjett var ordførerkoalisjonen avhengig av å gå inn i forhandlinger med to partier. I denne sammenheng var det Høyre og/eller SV. Da ble kommunelovens bestemmelser oppfattet brukt som et maktmiddel, en trussel i forhandlingene, slik at det ikke ble noen reelle forhandlinger. Dette må også gå ut over legitimiteten i budsjettbehandlingen. (Presidenten klubber.)

       Ser ikke kommunalministeren at det er et demokratisk problem at det kan bli brukt som et maktmiddel i forhandlinger?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg kan bare gjenta det jeg sa i mitt første svar: Av de avveininger vi har foretatt, mener vi - og jeg - at den kommuneloven vi har i dag, bør opprettholdes, og så er det opp til partiene og grupperingene i kommunestyret å behandle årsbudsjettene.

       Og som jeg sa: Alle partier har anledning til å legge fram sitt eget budsjett, og alle bør også føle ansvar for at de får et budsjett for kommende år, slik at de eventuelt ved subsidiær stemmegivning sørger for det.

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få lov til å stille kommunal- og regionalministeren følgende spørsmål:

       « Samtidig med statsrådens gledelige liberalisering av asylpolitikken varsler Justisdepartementet » - og da skal det sikkert også være Kommunaldepartementet - « nedlegging av Tanum asylmottak. Røde Kors har etablert Tanum som et godt fungerende mottak. Det tar tid å bygge opp nettverk i forhold til skole, helsevesen, juridisk bistand og lignende, og nedlegging av Tanum kan svekke mottaksapparatet i en tid hvor vi trolig vil motta flere asylsøkere. Røde Kors er ikke tatt med på råd i saken.

       Hva er begrunnelsen for å legge ned Tanum asylmottak? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Regjeringen har besluttet å etablere en ny utlendingsenhet bestående av:

-	transittmottak for asylsøkere

-	administrasjonslokaler for Politiet og Utlendingsdirektoratet

-	internat for asylsøkere som skal uttransporteres etter endelig negativt vedtak

-	ny enhet som et alternativ til varetektsfengsling for forvaring av utlendinger med usikker identitet

       For de to sistnevnte delene finnes det pr. i dag ingen akseptable løsninger. Når det først skal etableres noe nytt, ser Regjeringen det som en fordel at også transittmottaket tas med. På Onsrud vil enhetene bli etablert i atskilte lokaler, med fysiske avgrensninger, men med så kort avstand at det vil lette myndighetenes arbeid.

       Stortinget sluttet seg til de foreliggende planene ved behandlingen av statsbudsjettet for 1997. Mitt eget parti var blant de partiene som den gang hadde merknader til forslaget i budsjettinnstillingen. Dette gjorde at Regjeringen på tampen av fjoråret fant det riktig å foreta en grundig gjennomgang av denne saken. Etter en helhetlig vurdering, hvor både justisministeren og jeg hadde møter med Røde Kors, fant Regjeringen det riktig å gi klarsignal til et videre arbeid med planene, basert på de vedtak som allerede var fattet.

       Jeg er selvsagt enig i at det er viktig med et godt nettverk i forhold til skole, helsevesen, juridisk bistand og liknende. Samtidig er det viktig å huske at det er et transittmottak - jeg gjentar transittmottak - vi snakker om. Oppholdstiden i transittmottak skal normalt vare fra noen dager til tre-fire uker. Barn som er i transittmottak, tas derfor normalt ikke inn i skole i vertskommunen. Alle asylsøkere har krav på og får tilbud om juridisk bistand i forbindelse med at de fremmer asylsøknaden. Flyttingen til Onsrud har ikke innvirkning på dette. Det nye transittmottaket vil ikke kunne stå klart før år 2000. Dette innebærer at Ullensaker kommune og andre berørte instanser vil ha god tid til å forberede de oppgavene som er aktuelle, slik at tilbudet til asylsøkere som om to år kommer til Ullensaker, vil være like godt som det tilbudet som nå gis i Asker, Bærum, Kristiansand, Bergen og Trondheim, hvor transittmottakene i dag er lokalisert.

       Samlokaliseringen av de ulike funksjonene som inngår i den nye utlendingsenheten, vil gi bedre rammebetingelser for både Politiets og Utlendingsdirektoratets oppgaver og innsats i tilknytning til ankomst av nye asylsøkere. Dette vil igjen gi grunnlag for mer effektive prosedyrer og raskere saksbehandling, slik at asylsøkerne kan få raskere svar på søknadene enn tilfellet er i dag. Og det tror jeg særlig kan være til fordel for asylsøkerne.

       Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

       Karin Andersen (SV) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er glad for at Regjeringa har grepet fatt i asylpolitikken og ønsker å bedre situasjonen, både for å få en riktig og ansvarsfull myndighetsforvaltning på dette området og også for å ta tak i de områdene der det er problemer. Det er imidlertid stor usikkerhet om man klarer å ta vare på den kompetansen som har ligget i det miljøet som er etablert, og jeg regner med at vi ikke har noen kompetanse å miste på dette området.

       Jeg kunne ønske å stille statsråden et spørsmål om hvordan man kan tenke seg å ta vare på denne kompetansen videre, i og med at det kan se ut som om det glipper. Jeg har lest i bl.a avisoppslag at man funderer på å legge disse funksjonene ut på anbud på det nye lokaliseringsstedet. Da blir jeg litt bekymret, for hvordan skal man på samme måte som hittil kunne ivareta den kompetansen som man har bygd opp i forhold til asylsøkerne?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Når det gjelder oppbyggingen av Onsrud, har Regjeringen ønsket et godt samarbeid med Røde Kors. Vi har allerede hatt mange møter med Røde Kors, og de har vært orientert om dette siden 1995. De har faktisk bistått oss ved å komme med forslag til romprogram og hva som kan være nødvendig når vi skal bygge opp en ny enhet. Vi regner med at vi i forbindelse med oppbyggingen av transittmottaket på Onsrud vil kunne trekke store veksler på den kompetansen Røde Kors har bygd opp på Tanum.

       Jeg vil gjerne få lov å minne om at vi sjelden eller aldri har hatt så god tid som to år på å bygge opp et transittmottak. Tidligere har det skjedd meget raskt. De transittmottakene vi har i Norge i dag, drives av forskjellige. Norsk Folkehjelp har ett, kommunen har transittmottak og Røde Kors har det på Tanum, så her er det mange som har bygd opp kompetanse.

       Ellers må jeg få lov til å takke for at jeg fikk spørsmålet, for en del av det som har versert i pressen, har vært direkte ukorrekt.

Spørsmål 11

       Vidar Bjørnstad (A) : Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

       « For å sikre flere varetektsplasser i anstalt skal blant annet fengselsdirektørene ifølge Justisdepartementet justere ned domsinntaket, hvilket innebærer at færre blir innkalt til soning. Kan dette medføre at det opparbeides en soningskø, og at tiden fra rettskraftig dom til gjennomføring av straffereaksjonen forlenges, og hva vil justisministeren gjøre for at dette eventuelt ikke skal skje? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Representanten Bjørnstads spørsmål går inn på et viktig område som har gitt Justisdepartementet og fengselsvesenet store utfordringer, og som fortsatt vil være et område som vi vil knytte mye oppmerksomhet til. Jeg vil derfor innledningsvis gi noe av bakgrunnen for den instruksen til fengselsdirektørene som representanten viser til.

       Den totale fengselskapasiteten i Norge er ca 2.900 plasser. Disse plassene brukes både til varetektsopphold og til domssoning. Det er bare lukkete fengsler som kan brukes til varetekt. De siste to årene har vi hatt noenlunde balanse mellom faktisk kapasitet og behovet for doms- og varetektsplasser. Ved høy kapasitetsutnyttelse har fengselsvesenet gjennomgående klart både å etterkomme politiets varetektsbehov og iverksette domssoning raskt. Det har imidlertid forekommet noen unntaksperioder hvor pågrepne personer har blitt sittende i politiarrest i flere dager i påvente av ledig fengselsplass. Det er særlig i Bergen dette har vært et problem. Men også Oslo-området hadde som kjent en tidsbegrenset periode med store problemer, bl.a fordi Oslo kretsfengsel hadde redusert kapasitet i forbindelse med helt nødvendige oppussingsarbeider.

       Bruken av varetekt har økt og antas fortsatt å øke i tiden framover. Fengselsvesenet vil derfor kunne bli utfordret ytterligere på kapasitetssiden.

       Situasjonen med at pågrepne ble sittende i politiarrest utover fem døgn har blitt sterkt kritisert fra mange hold. Både Europarådets torturovervåkningskomite og Sivilombudsmannen har rettet henvendelser til departementet om dette. I svarene til de to instansene har Justisdepartementet redegjort for at vi ikke finner det akseptabelt at lange opphold i politiarrestene finner sted, og at dette pr. i dag synes å være et problem som særlig er lokalisert til Bergensområdet. Så har vi denne målsettingen som er fremhevet, at varetektsfengslete skal overføres til fengsel innen 24 timer etter at fengslingskjennelse er avsagt. Dette er et høyt ambisjonsnivå, men i store deler av landet har vi lenge klart å etterleve dette. Vi har bevisst ønsket å gi uttrykk for en opprioritering av innsatsen i forhold til varetektsfengslete.

       På kort sikt er det to virkemidler som i hovedsak kan prøves for å etterleve målsettingen om å overføre varetektsfengslete til fengselsplass. - Det får jeg heller komme inn på en gang jeg har bedre tid.

       Nå har Fengselsstyret instruert fengselsdirektørene om å sørge for noe bedre plass for varetekt, og vi tror ikke at det vil føre til noen oppbygging av soningskø på kort sikt. Men vi vil fortsette å følge denne situasjonen for å kunne komme med systematiske innrapporteringer om mulige domsrestanser.

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg takker justisministeren for svaret.

       La meg bare først si at jeg er enig med hensyn til at man skal begrense lengden på bruk av politiarrest, og at det må sikres flere varetektsplasser. Men så er spørsmålet hvordan dette skal gjøres. Ifølge det jeg har hørt av representanter fra Justisdepartementet, tenkte man seg spesielt fire punkter:

       Jeg legger her til grunn at en enstemmig komite understreker viktigheten av at straffereaksjonene gjennomføres raskest mulig etter rettskraftig dom, og at justisministeren i brev til komiteen om en annen sak har opplistet en del tiltak for å redusere tiden mellom den kriminelle handling og straffereaksjonene. Det kan være diskusjon om hva som er soningskø, men i hvert fall dreier det seg om noen hundre der en går utover målsettingen om straffereaksjon innen tre måneder (presidenten klubber).

       Mitt oppfølgingsspørsmål er: Vil ikke isolert sett innkalling av færre til soning bety lengre kø enn det som er situasjonen i dag?

       Jeg tror fortsatt at det skal gå an å kombinere disse tingene, slik at vi får avviklet køene innen tilfredsstillende tid. Og hvis vi ikke gjør det, må vi ta dette problemet opp før det er blitt skikkelig aktuelt, slik at vi kan forhindre den utviklingen som vi begge frykter.

Spørsmål 12

       Annelise Høegh (H) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Statsråden uttalte til NRK 15. januar 1998 at hun hadde mange innvendinger mot utleie av sykepleiere. Hun ville derfor ikke love å gi utleietillatelse til en rekke firmaer som tilbyr utleie av arbeidstagere med denne type kompetanse. Situasjonen nå er at Norge har et akutt underskudd på sykepleiere, og at utenlandsk arbeidskraft er nødvendig for å sikre nordmenns liv og helse.

       Vil statsråden i denne situasjonen fortsatt nekte utenlandske firmaer å bidra til at den akutte krisen ved norske sykehus blir avhjulpet? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg er klar over at det er mangel på sykepleiere i helsevesenet. Jeg er imidlertid av den oppfatning at personellmangelen i det norske helsevesenet ikke kan løses generelt ved å åpne for innleie av arbeidskraft. Innleie er en meget kostbar løsning for de deler av helsetjenesten som har behov for kortvarig dekning av personellbehovet. Innleieformen kan dessuten skape uheldige ansvars- og ledelsesforhold i virksomhetene. Etter min mening er løsningen å skaffe helsesektoren nok sykepleiere gjennom ordinære tilsettinger.

       Regjeringens handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001 har på planen flere tiltak for å mobilisere den norske sykepleierreserven. Ett av tiltakene er å arrangere oppdateringskurs for sykepleiere som ikke er yrkesaktive. For å få sykepleiere som ikke jobber heltid, til å jobbe mer, vil Sosial- og helsedepartementet oppfordre arbeidsgiversiden til å legge forholdene bedre til rette for at heltidsarbeid kan kombineres med omsorg for små barn.

       Den offentlige arbeidsformidling har i den akutte situasjonen økt sin innsats for å formidle sykepleiere fra utlandet. Dette skjer i første omgang fra Sverige og Finland, hvor det er overskudd på sykepleiere. Arbeidsformidlingens rekrutteringsfremstøt overfor disse landene har vært positive ved at mange sykepleiere derfra har meldt sin interesse for å jobbe i Norge, og mange er allerede på plass. Slik jeg ser det, har resultatene av Arbeidsformidlingens økte formidlingsinnsats så langt vært gode og har bidratt betydelig til å redusere mangelen på sykepleiere. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på at i en del tilfeller har ikke den enkelte helseinstitusjon meldt sitt behov for arbeidskraft til Arbeidsformidlingen. Da er det umulig for formidlingen å bistå i rekrutteringsarbeidet. Det er derfor viktig at det enkelte sykehus melder sitt behov til Arbeidsformidlingen.

       Ankene fra seks vikarfirmaer, to norske og fire utenlandske, er inne i sin sluttbehandling i disse dager. Hva resultatet kan bli av disse ankene, vil jeg derfor ikke kommentere nå.

Annelise Høegh (H) : Jeg takker statsråden for svaret, og får - som forrige gang jeg prøvde meg - kanskje leve i håpet om en positiv utvikling, både når det gjelder de beslutninger Regjeringen skal treffe om eventuelt å gi dispensasjon fra gjeldende forbud, og også i arbeidet med å endre någjeldende lov med forbud mot privat formidling og utleie av arbeidskraft. Vi ser jo nå at det melder seg stadig flere som er villig til å bidra til at helsevesenet skal få bedre tilgang på arbeidskraft gjennom både formidling og utleie. Jeg har forståelse for at statsråden og kanskje spesielt Regjeringen trenger litt tid på gjennomgangen av lovverket dersom man ønsker å endre det slik jeg håper statsråden får gjennomslag for.

       Men vi har også en akutt situasjon, som statsråden var inne på, og jeg håper da at den dispensasjonsadgangen som ligger der, vil bli brukt, for det er nærmest ublu priser når man ser at Sentralsykehuset i Akershus må betale opptil 500.000 kr pr. dansk sykepleier. Er statsråden enig i at dersom forbudet mot privat arbeidsformidling og utleie ble opphevet, ville en økt konkurranse føre til at denne arbeidskraften ble billigere?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg har ikke lyst til å forskuttere hva jeg tror blir virkningen ved behandlingen i kommunalkomiteen av forslagene om å speilvende prinsippene. Det er levert til komiteen nå, og jeg venter til den politiske prosessen er ferdig.

       Når det gjelder representantens spørsmål om behandling av ankene, som jeg har svart henne på tidligere, får jeg kanskje lov å henge meg på min kollega justisministeren og si at det er nærmere enn noen gang.

Annelise Høegh (H) : Jeg vet ikke om statsråden oppfattet mitt siste spørsmål, men jeg skal gjenta det. Er statsråden enig i at dersom vi opphevet forbudet mot privat formidling og utleie, ville de ublu prisene vi ser i dag, ikke kunne fortsette, fordi konkurransen ville øke hvis alle de som gjerne vil bidra, fikk lov til å bidra? Og det er vel en vanlig teori eller en vanlig erfaring at prisnivået synker dersom det er flere som får lov til å bidra - det er ingen nødvendig sammenheng, men det er en ganske god dekning for det i erfaringen, tror jeg. Det var i grunnen det mer generelle spørsmålet jeg gjerne ville statsråden skulle kommentere.

       Et annet punkt er at vi ønsker jo alle at også arbeidstakerne innenfor helsevesenet skal få større mulighet til å etter- og videreutdanne seg. Hvis det blir mer av det, som vi alle håper, vil vel det nettopp forsterke behovet i helsevesenet for å drive med formidlingsvirksomhet. Ser ikke statsråden at jo bedre etter- og videreutdanningssystemer vi får, jo større behov vil det være for vikarvirksomhet også innenfor denne sektoren?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg oppfattet representantens spørsmål. Hvis markedsmekanismene fungerer som representanten beskriver, kan selvfølgelig en konsekvens være at prisen går ned.

       En betenkelighet jeg har, og som er større ved utleie av arbeidskraft enn ved formidling, er det litt uklare ansvarsforholdet - hvem det er som er arbeidsgiver i forhold til den man leier ut. Utleie er jo et trepartsforhold, mens formidling er en direkte formidling av arbeidstaker til arbeidsgiver. Det er en av betenkelighetene jeg har ved ordningen.

Spørsmål 13

       Per Sandberg (Frp) : Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til samferdselsminister Dørum:

       « E6-prosjektet gjennom Steinkjer er ikke i tråd med hva folk ønsker, og det kan også vises til klare saksbehandlingsfeil. Trasévalget oppfyller heller ikke på noen måte kravet til en god miljø- og trafikksikker stamveg. Miljøverndepartementets krav er ikke etterfulgt.

       Hva kan/vil samferdselsministeren gjøre for at valget av E6-trasé gjennom Steinkjer ikke blir et overgrep mot folkeviljen, og at en konsekvensanalyse av alternativene blir gjennomført? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Kommunestyret i Steinkjer vedtok i februar 1996 Kommunedelplan for Steinkjer sentrum. Gjennom sitt vedtak fastsatte de framtidig trasé for E6 gjennom Steinkjer. I forkant ble det utarbeidet en melding etter regelverket i plan- og bygningsloven. Meldingen ble godkjent uten krav om konsekvensutredning, men det ble stilt krav om tilleggsvurderinger i forbindelse med den etterfølgende reguleringsprosessen. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag har gått gjennom saksdokumentene fram til vedtatt kommunedelplan og konkluderer med at kravene til saksbehandlingen og intensjonene i plan- og bygningsloven er oppfylt. De krav som Miljøverndepartementet stilte til planarbeidet på det tidspunkt planen ble fremmet, er blitt oppfylt.

       Vegkontoret i Nord-Trøndelag har i ettertid i samarbeid med fylkesmannens miljøvernavdeling og fylkeskommunens kulturetat gjennomført en miljørevisjon på kommunedelplannivå. Denne har ikke avdekket forhold som gjør det nødvendig å utarbeide en ny plan.

       Det har under reguleringsplanarbeidet kommet innspill til nye løsninger, bl.a ulike traseer øst for byen. Vegkontoret har gjort supplerende vurderinger for en slik trasékorridor og forelagt dette for kommunen til vurdering. Hovedkonklusjonen fra dette arbeidet er at den lokale trafikken inn mot Steinkjer sentrum er så dominerende - ca 80 % - at kostnadene ved en stor omlegging av E6 utenfor Steinkjer sentrum ikke står i forhold til nytten ved et slikt tiltak. Kommunen har ikke krevd ytterligere vurderinger eller at det skal arbeides videre med forslagene øst for Steinkjer sentrum.

       Arbeidet med reguleringsplanene er igangsatt, og det er enighet mellom kommunen, fylkeskommunen, fylkesmannen og Statens vegvesen om den vegtraseen som skal innreguleres. I den pågående reguleringsplanprosessen er det utarbeidet et program som viser hvordan miljøspørsmålene skal ivaretas. Kommunens formannskap behandler reguleringsplanen den 28. januar og kommunestyret den 11. februar. De som har innsigelser til prosessen og saksbehandlingen ellers, vil da kunne påklage vedtaket.

       For min del vil jeg først da befare traseen og vurdere om denne saken er skikkelig belyst.

Per Sandberg (Frp) : Jeg takker først for svaret.

       Det er klart at i denne saken er det helt klart forskjellige oppfatninger av hvorvidt det prosjektet som er vedtatt, er det som blir utredet. Det vedtaket statsråden her viste til, som ble gjort i Steinkjer i mars 1995 på trasé, gjelder faktisk ikke den traseen som i dag blir utredet.

       Men tilbake til dette med folkevilje og lokaldemokrati. Trasévalget gjennom Steinkjer er ikke i tråd med hva folk ønsker; faktisk er det slik at 82 % av de stemmeberettigede i Steinkjer ikke ønsker denne veien. Det er også slik at ordføreren og kommunestyret i Steinkjer innrømmer at den linjen som nå er valgt, er feil, men at de på grunn av hastverk falt ned på denne linjen. Altså skal det brukes bort imot en halv milliard kroner av skattebetalernes penger på en trasé som ingen ønsker.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg oppfattet ikke noe spørsmål, men velger likevel, fordi saken har en viss offentlig interesse, ikke å la dette bare bli en agitasjon i forbindelse med en sak som vekker sterke følelser lokalt. Jeg har dyp forståelse for det, og jeg har selv prinsipielt vært i samme situasjon som representanten Sandberg både med å få bank og gi bank, men som statsråd må jeg forholde meg til de spillereglene som er.

       Hvis det er slik at noen ikke stemmer etter sin overbevisning, vil jeg selvfølgelig oppfordre om at alle gjør det. Jeg tar for gitt at når et kommunestyre stemmer, stemmer man ut fra sin overbevisning. Jeg tar det også for gitt at det er vel kjent at hovedtyngden av de pengene som er planlagt for E6-traseen, skal brukes i neste veiplanperiode, altså etter 2002. Jeg tar det for gitt at folk følger sin overbevisning og stemmer slik de tror.

       Det er jo også slik med det lokale folkestyret i Norge at hvis man er misfornøyd, har man spilleregler hvis man ikke liker et vedtak. Og hvis man til og med er misfornøyd med det, fins det også lokale valg. For å si det på denne måten: Alle disse spillereglene må være der, men som statsråd må jeg forholde meg til hvordan man opptrer lokalt, og så langt har de lokalt fulgt spillereglene.

Per Sandberg (Frp) : Så lojal som jeg er mot taletiden, ble det ikke tid til å stille spørsmålet. Men jeg skal merke meg det for ettertiden - slik at vi får ta det under presidentens banking.

       Spørsmålet mitt skulle egentlig endt opp i dette: Tidligere har vi også hatt en debatt rundt dette med lokaldemokrati og stamvegnettet i Norge. Meg bekjent er det enighet om og et ønske om at Stortinget nå skal avgjøre valg og finansiering av stamvegnettet i Norge for nettopp å unngå slike konflikter som vi ser her. Vil statsråden følge opp dette, slik at vi unngår sånne konflikter for ettertiden?

Statsråd Odd Einar Dørum : Som statsråd vil jeg selvfølgelig følge opp det Stortinget har trukket opp. Det som er tilfellet i denne saken, er at det er vist et engasjement, og som konkret svar på det har jeg sagt at jeg er villig til å se på traseen, rett og slett fordi det er prinsipper som er anfektet ved den. Men det vil jeg gjøre etter at kommunestyret er ferdig med behandlingen. Da vil jeg også vurdere hva jeg vil gjøre videre med saken, og avgjøre om jeg synes den er belyst godt nok i forhold til veiføringen som skal fremmes, og den betydning den har for distriktet, men også for stamveinettet.

Spørsmål 14

       Petter Løvik (H) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « I samband med Reform 97 løyvde Stortinget våren 1997.100 mill. kr til kompensasjon til kommunar for meirutgifter til mellombelse løysingar.

       Når vil kommunane få høve til å søkje om midlar frå denne løyvinga? »

Statsråd Jon Lilletun : Kommunane vil om kort tid få tilsendt rundskriv om kompensasjon for utgifter til mellombelse lokale. Rundskrivet vil gje kommunane høve til å søkje om tilskott etter nærare retningsliner fastsett av departementet.

Petter Løvik (H) : Eg vil takke statsråd Lilletun for svaret.

       Bakgrunnen for spørsmålet er, som statsråden var inne på, dei vedtaka og dei presiseringane som Stortinget har gjort tidlegare, og at kommunane har følt at dei ikkje har fått opplysningar og retningslinjer om korleis ein kan søkje om desse midlane. Eg er derfor veldig glad for det svaret som eg fekk frå Lilletun, at avklaringa no er - som hans to kollegaer har sagt tidlegare - nærare enn nokon gong. Kort tid håpar eg betyr svært kort tid. Kommunane ventar no på å få klare retningslinjer om dette.

Statsråd Jon Lilletun : Eg forstår godt at representanten Løvik er oppteken av denne saka. Det er vel ikkje til å leggje skjul på at Høgre har ein stor del av æra for at dette vedtaket kom, og at kommunane fekk ekstratilskott til mellombelse løysningar då denne saka var oppe til behandling i fjor.

       Eg skal gå endå litt lenger enn mine to kollegaer som tidlegare har sagt at det er nærare enn nokon gong. Eg kan seie at rundskrivet kjem til å gå ut i neste veke.

       Rolf Reikvam (SV) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Også ved siste års inntak var det flere elever som ikke fikk skoleplass i videregående skole. Dette rammer søkere som ikke er omfattet av retten til skole- eller læreplass. Søkere avvises også i fylkeskommuner som ikke har et minimumsomfang i samsvar med forskriftene.

       Er dette etter statsrådens mening uttrykk for en generell ressurskrise i fylkeskommunene, eller er det manglende vilje til å satse på videregående utdanning, og hva vil statsråden foreta seg overfor fylkeskommuner som avviser søkere? »

Statsråd Jon Lilletun : Departementet har med heimel i lov om vidaregåande opplæring fastsett i forskrift at fylkeskommunane skal ha eit minimumsomfang av elevar og lærlingar, tilsvarande 375 % av eit gjennomsnittleg årskull.

       Ved innføringa av Reform 94 gjorde departementet og seinare Hervik-utvalet vurderingar som viste at det var rom for dette i dei økonomiske overføringane fylkeskommunane fekk. Analysane som departementet har gjort frå 1992 og framover, viser dessutan at rekneskapstala for driftsutgifter til vidaregåande opplæring ligg innafor den ramma som vart lagd. I skuleåret 1996-97 låg omfanget på gjennomsnittleg 369 %, og 12 fylkeskommunar innfridde ikkje omfangskravet. Tala for 1997-98 er enno ikkje heilt klare, men det ser ut til å vere ei negativ utvikling frå i fjor. Samstundes stod pr.  1. oktober 1997 om lag 2.000 søkjarar utan tilbod om vidaregåande opplæring. Det er riktig at ei rekkje av desse søkjarane høyrer til i fylkeskommunar som ikkje har oppfylt omfangskravet.

       Utrekninga som Buer-utvalet gjorde, syner òg at det er eit stort potensial vaksne søkjarar som ynskjer vidaregåande opplæring og som ville søkje dersom tilboda var betre tilrettelagde.

       Departementet har for skuleåret 1997-98 henta inn informasjon om på kva slags måte krava til omfangsforskrifta er nedfelte i årsbudsjettet og økonomiplanen i fylkeskommunane. Dette vert gjort også for neste skuleår.

       I samband med reforma om etter- og vidareutdanning arbeider departementet no med ei stortingsmelding. Her vil ulike sider ved opplæring av vaksne verte drøfta. Ein del av dei erfaringane ein har frå innføringa av Reform 94, vil sjølvsagt verte vurderte. I denne samanhengen vil det òg verte vurdert om ein klarare må uttrykkje plikta som fylkeskommunane har til å gje eit tilbod til vaksne.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg takker for svaret. Svaret må vel tolkes dithen at det ikke er noen ressurskrise i kommunesektoren - når en ikke oppnår 375 %, er dette manglende politisk vilje. Jeg oppfatter svaret slik, og jeg går ut fra at også Senterpartiet i Regjeringen er enig i et slikt utsagn, nemlig at kommunesektoren ikke er i ressurskrise, at ikke det er årsaken!

       Ifølge Dagens Næringsliv i går har Riksrevisjonen påpekt at det har vært en svak styring av Reform 94, og det er også uklart hva reformen har kostet - både i utgangspunktet og underveis. Dessuten problematiserer Riksrevisjonen forholdet rundt dette med omfangsbestemmelser, og den påpeker at det er uenighet mellom fylkeskommunene og sentralt nivå om hvordan dette skal defineres og tolkes.

       Mitt tilleggsspørsmål til statsråden blir: Vil statsråden ta initiativ overfor fylkeskommunene og f.eks komiteen her i Stortinget for å drøfte nærmere en definisjon av omfangsforskriftene, hvordan de skal forstås og tolkes?

Statsråd Jon Lilletun : Eg har stor respekt for representanten Reikvam si evne til analyse. Men eg må seie at denne gongen gjekk nok analysen lenger enn dei meiningane som var lagde inn frå statsråden si side.

       Det er opplagt at fylkeskommunane har ein ganske tøff situasjon og vanskelege prioriteringar. Det er nok å gå til spørsmålsstillaren sitt eige fylke, der ser ein at tilhøvet mellom helse og skule f.eks ikkje er eit enkelt tema. Men når det gjeld ressurskrisa, er det ei generell sak. Omfangsforskrifta er eit konkret pålegg, som ein skal rette seg etter. Når det gjeld Riksrevisjonen sine merknader, er dei under behandling, og det vil vere urett av meg å kommentere dei her. Men dersom det er slik som ein del fylkeskommunar hevdar, at ein ikkje har søkjarar utover det ein har plass til - ja, så kan det heller ikkje vere problematisk at vi eventuelt lovfestar plikta til å gje alle eit tilbod. Da vil omfangsforskrifta vere eit tilbakelagt stadium, og vi har funne ei løysing.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg håper jeg har forstått statsråden riktig når han forteller at fylkeskommunene har en tøff økonomisk situasjon. Det er vi i hvert fall enige om. Hvorvidt det er et uttrykk for ressurskrise at en ikke klarer å oppfylle 375 pst, fikk jeg ikke noe bekreftende svar på, følte jeg.

       Jeg har lyst til å komme tilbake igjen til det som jeg tok opp i mitt andre spørsmål, og som jeg ikke synes jeg fikk et godt nok svar på, nemlig det som går på omfangsforskriftene - definisjonen av omfang, definisjonen av dekningsgrad. Det er jo to begreper som vi bruker. Jeg vet at mange fylkeskommuner har en dekningsgrad som langt overstiger 375 %. De har mange klasser som står tomme fordi det ikke er mulig å fylle dem opp. Elever slutter underveis, så faller omfanget, og så kommer det under 375 %. Derfor er det behov for å se litt på omfangsforskriftene. Vil statsråden ta et initiativ overfor fylkeskommunene for å komme i en dialog med dem og med komiteen her på Stortinget med sikte på å se om dette er en god måte å definere omfang/dekningsgrad på?

Statsråd Jon Lilletun : Eg kan stadfeste at vi er einige om at fylka har det tøft reint budsjettmessig. Så der er då spørsmålsstillaren og eg einige.

       Når det gjeld omfangsforskrifta, er eitt minutt for kort tid til å gå djupt inn på den. Det er heilt klart at det er behov for å sjå på korleis ein kan finne ein dialog som fører til eit betre resultat enn vi har sett hittil i forhold til dei totale elevplassane i fylka.

       Men eg vil gjenta ein gong til: Om ein vel den andre løysinga eg skisserte, at det skal vere ei plikt å ha tilstrekkeleg med elevplassar, vert på ein måte diskusjonen om omfangsforskrifta diskusjonen om historia. Vi held no på med å vurdere korleis vi skal leggje opp etterutdanningsreforma og oppfylginga av Buer-utvalet, så eg vil ikkje konkludere endeleg enno. Men eg kan love representanten Reikvam at vi skal få høve til å komme attende til dette, og eg trur vi har eit felles mål.

       Petter Løvik (H) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Opptaksreglane til den nye maritim-tekniske fagskulen krev at søkjar har avlagt fagprøve og fagbrev som matros, fiskar eller motormann. Dei første fagbreva blir avlagde sommaren 1998, lenge etter at søknadsfristen til fagskulen er ute.

       Vil statsråden gi overgangsreglar for dette skuleslaget som gjer det muleg å rekruttere søkjarar til den maritime offisersutdanninga? »

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Løvik tek i dag opp fleire saker som det er greitt for statsråden å kunne svare på i og med at det gjeld absolutt aktuelle tema, og at vi òg kan kvittere dei ganske raskt ut.

       Eg er fullt klar over at det ville verte vanskeleg å rekruttere søkjarar til denne utdanninga dersom ein berre skulle ta opp søkjarar med fagbrev etter Reform 94.

       I departementet er vi derfor i desse dagar i ferd med å sende ut eit rundskriv om overgangsordningar for teknisk fagskule, linje for maritime fag og fiskerifag. Som ei mellombels ordning vert det høve til å ta opp søkjarar med tre års fartstid om bord, grunnleggjande tryggleiksopplæring og realkompetanse i allmennfaga på VK  I-nivå. Realkompetansen kan byggjast opp gjennom tilpassa kurs før eller samstundes med opplæringa i teknisk fagskule. Ordninga skal førebels gjelde for to år.

Petter Løvik (H) : Eg vil takke statsråden for endå eit positivt svar. Det ser ut som vi er komne inn i ein god stim, for å halde seg til det maritime språket.

       Bakgrunnen for spørsmålet her er i grunnen todelt. Det eine gjeld dei som no får eit fagbrev, men som ikkje får det tidsnok til å søkje. Det andre gjeld ein god del litt eldre elevar som har vore ute i praksis, og som heilt klart vil vere kvalifiserte til å gjere ein dugande jobb i dei maritime næringane. Litt av frykta mi har gått på det som blei sagt om desse krava « eller tilsvarande », og eg er veldig glad for at statsråden no vil kome med overgangsreglar. Han har presisert det til « i desse dagar », og « i desse dagar » er eit tøyeleg omgrep. Eg går ut frå at det betyr at han svært raskt vil kome med reglar som er eintydige, og som alle skulane kan rette seg etter.

       Igjen takk til statsråden.

Statsråd Jon Lilletun : Eg kan stadfeste at « desse dagar » betyr svært få dagar.

       Rundskrivet har vi gjort klart med omsyn til innhaldet, men rundskrivet er ikkje sendt ut, og eg vil gjerne at representanten Løvik, som har stor kompetanse i forhold til akkurat desse spørsmåla, får høve til å sjå at det som næringa har vore oppteken av, på ein god måte er dekt frå vår side i departementet, så eg vil kome tilbake til representanten Løvik med det.

       Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få lov til å stille fylgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Sesjoneringa i Forsvaret gjev eit godt bilete av den fysiske forma til norsk ungdom. I seinare år har denne vorte stadig dårlegare.

       Vil statsråden gjera noko for å motverke dette, til dømes ved å styrke den fysiske fostringa i skulen? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg har også registrert dei siste åra at det i pressa er hevda at ungdomar som kjem til sesjon, er i dårlegare fysisk form enn tidlegare. Over ein tiårsperiode frå 1987 er rekruttane si fysiske form testa ved inntak til fyrstegongsteneste. I perioden 1987 til 1995 var det ingen vesentlege endringar. Tala for 1996 viser eit svakare resultat enn for tidlegare år. Tal for 1997 er enno ikkje klare. Om den fysiske tilstanden i 1996 var eit einskilt tilfelle, er dermed ikkje klart.

       Utviklinga i samfunnet går i ei retning som krev mindre fysisk aktivitet frå kvar enkelt av oss. Denne tendensen gjer seg òg gjeldande for dei unge. Å snu livsstilstrendar er ikkje fort gjort. Det må arbeidast på mange område. Ikkje minst er det ei utfordring for alle vaksne, som føredøme for dei unge. Skulen har i lang tid hatt førebyggjande og holdningsskapande arbeid som oppgåve, også på område som har gått på tvers av det vi populært kallar utviklinga.

       Når det gjeld grunnskulen, er det nettopp innført eit nytt læreplanverk, L97, der kroppsøvingsfaget legg større vekt på å finne glede i og motivere for allsidig fysisk aktivitet både i ulike sosiale samanhengar og i idrett og friluftsliv.

       I det nye læreplanverket er timetalet til kroppsøving auka frå 222 til 266 årstimar på mellomsteget, samanlikna med M 87. Det er òg ein mindre auke på ungdomssteget. Det er lagt større vekt på auka fysisk aktivitet i mange av dei andre faga, m.a. i musikkfaget og i det nye natur- og miljøfaget.

       Stortinget har tidlegare understreka at oppgåver innafor det førebyggjande og helsefremjande arbeidet må løysast gjennom tverrsektorielt samarbeid. Som konsekvens av dette er det utarbeidd ein tverrdepartemental handlingsplan for å førebyggje fysiske problem. Dessutan samarbeider fem departement om informasjonsprosjektet « Barn i bevegelse ». Prosjektet skal spreie kunnskap om verdien av og motivere for allsidig fysisk aktivitet hos barn og unge.

       Det er no viktig å samle innsatsen om arbeidet med å iverksetje det nye læreplanverket, saman med dei tiltaka som spesielt er sikta inn mot fysisk aktivitet i skule og fritid. Det nye læreplanverket legg stor vekt på at skulemiljøet må inspirere til og opne for ein fysisk aktiv skulekvardag, og at også livsstilspørsmål vert tekne opp i samarbeidet mellom heim og skule. Eg vil òg understreke det som står i prinsippdelen av det nye læreplanverket om skulen og lokalsamfunnet om desse spørsmåla, og det kan gjerast meir for å styrkje samarbeidet mellom skulen og dei lokale idretts- og friluftsorganisasjonane.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ingvald Godal (H) : Eg takkar for eit svar som eg synest er rimeleg positivt.

       Det er klart at slik utviklinga går, er det stadig mindre fysisk aktivitet på alle område. Færre går til skulen, og færre syklar til skulen - det er mindre fysisk aktivitet overalt. No er det mange som er flinke til å kompensere dette med idrett og andre aktivitetar, spesielt der heimen er flink til å stimulere til dette. Men det er òg svært mange som ikkje får slik stimulans. Me ser resultatet av pølseeting - bleikfeite ungar, som det blir stadig fleire av. Eg trur det difor er veldig viktig at skulen her ser si oppgåve, for det er berre han som kan treffe dei ungane som ikkje får den nødvendige stimulansen i heimen.

       Eg vil difor berre oppmode statsråden til å køyre vidare og ta dette skikkeleg på alvor.

Statsråd Jon Lilletun : Eg vil gjerne respondere tilbake til spørsmålsstillaren, hr. Godal, at eg skal ta den oppmodinga på ramme alvor. Ein god ting med eit slikt spørsmål er at ein får gått inn i ei problemstilling og sett seg inn i ho på nytt, og i neste foredrag i aktuelle samanhengar har ein kanskje med den dimensjonen som kom fram i spørsmålet. Difor har det òg nytte på det viset at ein i større grad får ut den typen informasjon og oppmodingar.

       Elles må eg nok seie at den karakteristikken som representanten Godal gav av korleis enkelte ungar utviklar seg i slutten av skuleåra, òg ramma enkelte av oss vaksne. Der må eg nok seie at representanten Godal er eit betre føredøme enn statsråden.

       Nei takk, ikkje etter dette siste.

Presidenten: Det har presidenten forståelse for.

Spørsmål 18

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg tillater meg å stille forsvarsministeren følgende spørsmål:

       « Foreligger det planer i Forsvarsdepartementet som går ut på å endre struktur på forsvarskommandoene, og som kan medføre nedbygging av Forsvarskommando Nord (FKN)? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Videreutvikling av Forsvarets øverste militære ledelse er et viktig element i arbeidet med å tilpasse styrings- og ledelsesfunksjonen til den nye krigsstrukturen og fredsorganisasjonen som er i ferd med å bli etablert i Forsvaret. Det er gjennomført omfattende intern organisasjonsutvikling i både Forsvarets overkommando, Forsvarskommando Sør-Norge og Forsvarskommando Nord-Norge.

       Det foreligger i dag ingen konkrete planer i Forsvarsdepartementet som går ut på å endre strukturen på forsvarskommandoene. Organisasjonsutvikling av Forsvarets øverste militære ledelse vil likevel være en nødvendig kontinuerlig prosess. Endringer i organiseringen av Forsvarskommando Sør-Norge og Forsvarskommando Nord-Norge vil måtte vurderes som et ledd i oppfølgingen av den nye langtidsmeldingen for Forsvaret. Slike vurderinger er ikke minst påkrevd sett i sammenheng med det pågående arbeidet med etablering av ny kommandostruktur i NATO. NATOs kommando i Norge vil bli opprettholdt i Stavanger, og Forsvarskommando Nord-Norges fremtidige rolle vil bl.a bli vurdert i lys av dette. Forsvarets struktur og måte å operere på må dessuten tilpasses den teknologiske utviklingen. Denne utviklingen stiller Forsvaret overfor betydelige utfordringer, men også store muligheter. Teknologi- og kvalitetsnivået i vårt nasjonale forsvar må i fremtiden være høyt nok til å løse Forsvarets oppgaver på en troverdig og effektiv måte innenfor rammen av en rasjonell organisasjon.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg takker statsråden for svaret, som på mange måter ikke bringer noen avklaring når det gjelder den fremtidige status for Forsvarskommando Nord-Norge. Jeg registrerer at statsråden henviser til at FKNs status vil bli vurdert i sammenheng med vurderingen av en ny krigsstruktur.

       Jeg tror det vil være nødvendig at statsråden har i bakhodet situasjonen og status slik den er. Trusselbildet for nasjonen har på ingen måte endret seg i en retning som skulle tilsi å starte nedbygging av FKN. Vi har fortsatt de stående styrker i nord. Materiellet og den aktivitet som foregår, har vi fortsatt i nord, og øvelser av større betydning skjer i nord. Dette skulle da tilsi at man satset på å beholde ledelsen som den er i dag, i hvert fall skulle det ikke tilsi nedbygging. Jeg håper at statsråden vil bidra til en sånn prosess.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Representanten Kristiansen gav en god argumentasjon for Forsvarskommando Nord-Norge. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til argumentasjonen.

       Nå er det imidlertid slik at både Forsvarskommando Sør-Norge og Forsvarskommando Nord-Norge vil måtte vurderes. Det er ikke nødvendigvis slik at Forsvarskommando Nord-Norge vil komme dårligere ut av en slik vurdering, selv om noen i utgangspunktet ser ut til å frykte det. Det er altså en åpen vurdering, som i like høy grad kan falle positivt ut for Forsvarskommando Nord-Norge som for Forsvarskommando Sør-Norge. Disse tingene vil bli vurdert, og selvfølgelig også kommentert og debattert, i forbindelse med behandlingen av langtidsmeldingen som vil bli presentert for Stortinget i slutten av februar.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg takker statsråden for at han vil ha en aktiv holdning i oppfølgingen av dette spørsmålet. Det kan være fristende å tilføye at jeg håper ikke at Regjeringen vil ha utviklingen og omstillingen i Posten og i det gamle Telenor som mønster for hvordan statlig omstillingsaktivitet skal bli ledet for fremtiden, for det er sannelig ikke noe godt mønster.

       2. desember 1997 var NATOs forsvarsministre samlet, og av 65 militære hovedkvarter ser det ut til at 20 kommer til å overleve. Ut fra de kunnskaper jeg har, ser det ikke ut til at Forsvarskommando Nord-Norge står på listen over de hovedkvarterene som eventuelt kommer til å overleve. Vil det gi føringer for den holdning som departementet vil ha til dette spørsmålet videre? Det andre spørsmålet er: Har den norske regjering jobbet for en slik løsning som NATO-møtet la opp til?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Det er ofte slik at enkeltnasjoner innenfor NATO kan ha litt ulik vektlegging når det gjelder kommandostruktur i forhold til andre NATO-land. Det vil også kunne ha vært tilfellet i denne sammenheng. Den nye kommandostrukturen i NATO er en omforent løsning, som Norge også står bak. Jeg kan ikke si at denne nye kommandostrukturen nødvendigvis er urimelig eller svært negativ for Bodø, men jeg innrømmer klart at Norge kunne ha andre prioriteringer dersom vi hadde begynt med blanke ark.

       Vi vil selvfølgelig i en prosess legge inn føringer i den grad føringer er nødvendig, men da forutsetter vi at disse politiske føringer legges inn når saken kommer til politisk behandling. Foreløpig er den ikke kommet til politisk behandling. Det er derfor ikke lagt inn politiske føringer, og vi stiller dermed med åpent sinn.

       Anne Helen Rui (A) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « I dag jobber redningsmenn i Kystvakten og Redningstjenesten på kontrakt. Dette innebærer at de ikke får lov til å jobbe i mer enn 6 år, noe som går ut over kontinuiteten og kvaliteten i tjenesten. Et utvalg nedsatt av Bodø hovedflystasjon la fram sin innstilling i april 1997. Tidligere statsråd Jørgen Kosmo satte frist til 1. juli 1997 for ferdigbehandling av saken.

       Hvor står saken, og når kan vi vente en avgjørelse om hvorvidt ny utdanningsordning og yrkestilsetting som redningsmann trer i kraft? »

Spørsmål 20

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Einar Olav Skogholt til sosialministeren, vil bli besvart av helseministeren på vegne av sosialministeren.

       Einar Olav Skogholt (A) : Jeg skal få stille helseministeren følgende spørsmål:

       « Interessen i fylkeskommunene for å opprette tilbud om metadonbehandling er større enn forventet. Sosialkomiteen vedtok enstemmig under budsjettbehandlingen i desember 1997 at sosialministeren måtte fremme forslag om økte bevilgninger til metadonprosjektet.

       Vil statsråden følge opp denne anmodningen? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Summen av tilskudd til etablering av et metadonassistert behandlingstilbud for 1998 vil utgjøre 31 mill. kr. Dette er nær en tredobling sammenlignet med tilskuddene i 1997, som utgjorde 11 mill. kr, og således en kraftig opptrapping ved overgangen til et landsdekkende tilbud.

       Midlene i 1998 vil gå til oppbygging av regionale sentre i Oslo, Bergen og Trondheim. I tillegg blir det gitt tilskudd til utvikling av et felles tilbud i fylkene Buskerud, Vestfold og Telemark. Det blir også gitt tilskudd til oppstarting av en forsknings- og evalueringsseksjon ved Universitetet i Oslo, knyttet til metadonsenteret i Oslo, som skal ha en landsdekkende veiledningsfunksjon. Det er en forutsetning at de tre regionale sentrene skal gi tilbud til de omkringliggende fylker. Dette tilbudet skal omfatte plass for avrusing, opptrapping og stabilisering på metadon for klienter fra de aktuelle fylkene samt faglig veiledning til kommuner og fylkeskommuner etter behov.

       Til sammen vil dette allerede i år kunne gi et tilbud som vil dekke hele landet.

       Gunhild Øyangen (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Vil helseministeren ved oppnevning av ny nemnd for bioteknologi sørge for at mandatet ikke legger opp til en så restriktiv holdning at Norge kommer i utakt med internasjonale forskningsmiljø når det gjelder nye medisinske landevinninger som kan gi syke mennesker bedre hjelp? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Under en debatt om bio- og genteknologi i Stortinget den 2. juni 1989 fremmet daværende stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik forslag om at det skulle opprettes en offentlig bio- og genteknologinemnd. I Stortingets vedtak var det holdt åpent hvilke funksjoner en slik nemnd skulle ha. Spørsmålet ble nærmere drøftet i St.meld.nr.8 (1990-1991), Om bioteknologi, og i tråd med denne meldingen ble budsjettansvaret samt ansvaret for å fremme forslag for Kongen i statsråd om nemndas mandat og sammensetning lagt til Sosial- og helsedepartementet. Mandatet er generelt utformet med basis i vurdering av prinsipielle eller generelle spørsmål vedrørende bioteknologisk virksomhet, herunder etiske og samfunnsmessige spørsmål.

       Bioteknologinemnda er senere hjemlet i lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer og lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Det fremgår av begge lovbestemmelser at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om nemndas virksomhet. Av spesielle merknader til bestemmelsene fremgår at Kongen til enhver tid har anledning til å justere nemndas mandat, sammensetning m.v. i tråd med de behov som melder seg.

       Oppnevningsperioden for Bioteknologinemnda går ut 1. mars 1998. På oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet har Statskonsult foretatt en evaluering av nemnda. Statskonsults rapport er for tiden til vurdering i departementet.

       Jeg har merket meg sosialkomiteens merknader til Bioteknologinemndas budsjett for 1998 inntatt i budsjettinnstillingen for inneværende år, og er enig i at hensynet til å ta i bruk nye medisinske landevinninger som kan gi syke mennesker hjelp, er ett viktig hensyn i arbeidet med disse spørsmål.

       Jeg finner imidlertid grunn til å understreke at Bioteknologinemnda er et frittstående, rådgivende organ for forvaltningen, og at avgjørelsesmyndigheten er lagt til departementet. Mandatet verken kan eller skal utformes slik at uttalelser fra nemnda skulle kunne oppfattes som et bestillingsverk.

       Jeg deler sosialkomiteens syn i budsjettinnstillingen om at Bioteknologinemnda med hovedansvar for å bidra til en etisk og samfunnsmessig forsvarlig utvikling innenfor området bioteknologi, har en meget stor og ansvarsfull oppgave. Regjeringen vil oppnevne en ny nemnd for bioteknologi i løpet av våren. Etter mitt syn bør det fortsatt legges vekt på å ha et våkent og kompetent organ for drøftelse av etiske og samfunnsmessige verdispørsmål i tilknytning til bioteknologisk virksomhet, og dette bør gi seg sterkere utslag i sammensetningen av ny nemnd. Som helhet ønsker Regjeringen å legge vekt på en balansert sammensetning, både når det gjelder grunnsyn, interesser og holdninger til bioteknologi.

Gunhild Øyangen (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Bioteknologi, forskning og bruk er i voldsom utvikling over hele verden og må selvfølgelig følges med et kritisk blikk, som all annen forskning, men i større grad enn annen forskning, og det er også derfor Stortinget har gått inn for et rådgivende organ.

       Men flertallet i Stortinget har påpekt, og det vil jeg understreke, at ikke å ta i bruk resultater av denne forskningen også innebærer etiske avveininger og etiske dilemma. Derfor vil jeg spørre statsråden om han vil følge opp stortingsflertallets syn i de sakene som vi skal ha til behandling i framtida, og ved oppnevning av den nye nemnda. Vil det være flertallets syn som kommer til uttrykk i stortingsdokument, eller regjeringspartienes syn, som da er i mindretall?

Spørsmål 22

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vil gjerne stille miljøvernministeren følgende spørsmål:

       « Det er funnet radioaktive stoffer langs norskekysten som forskere mener stammer fra utslipp fra gjenvinningsanlegget Sellafield. Utslippene vil også ramme andre nordiske land, og vi står sterkere sammen med våre naboland.

       Vil statsråden ta initiativ til en felles nordisk henvendelse til den britiske regjeringen med sikte på å få stoppet de radioaktive utslippene fra Sellafield? »

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at problemstillingen som representanten Halvorsen her reiser, er svært viktig. Og jeg tror at alle er kjent med at regjeringspartiene er opptatt av disse spørsmålene, og har hatt et langvarig engasjement i denne type spørsmål både når det gjelder Sellafield og ikke minst når det gjelder Dounreay.

       Den norske regjeringen ved daværende statsråd Berntsen og de øvrige nordiske landene protesterte overfor britiske myndigheter da reprosesseringsanlegget i Sellafield ble utvidet i 1994. I forbindelse med utvidelsen gav britiske myndigheter tillatelse til å øke utslippene av det radioaktive stoffet technetium. Protestene fra Norge og de øvrige nordiske land ble den gang ikke tatt til følge. Den nye regjeringen har fulgt opp kontakten og protestene.

       Som følge av de økte utslippene av technetium fra Sellafield har en fra norsk side vært oppmerksom på muligheten for at disse stoffene kan nå våre farvann. De målingene som Statens strålevern nå har gjennomført, viser forhøyede technetiumkonsentrasjoner i havvann og tang i Hvaler-området og på kysten av Vestlandet.

       Statens strålevern analyserer nå prøver av hummer fra Oslofjorden og vestkysten av Norge. En samlet rapport som også inneholder resultatene av disse analysene, vil foreligge i midten av februar. Jeg vil avvente denne rapporten før jeg avgjør hvordan det best og mest effektivt skal reageres overfor britiske myndigheter. Det vil i denne sammenheng også være naturlig å orientere de øvrige nordiske landene om innholdet i rapporten og på dette grunnlaget vurdere felles opptreden i forhold til britiske myndigheter. Dette tror jeg best kan gjøres i forbindelse med Nordisk Ministerråds møte den 27. februar, hvor de nordiske miljøvernministrene skal ha et møte. Vi er allerede i gang med å forberede dette gjennom arbeidsutvalgets møte i morgen, torsdag den 22. januar. Jeg har tatt initiativ til at saken blir satt på dagsordenen.

       Jeg finner det også naturlig å ta opp denne saken under ministermøtet i Oslo/Paris-kommisjonen 23.-  24. juli i år. Det er Oslo/Pariskonvensjonen som regulerer bl.a utslipp av radioaktive stoffer fra landbaserte kilder til havet.

       En ytterligere grunn til å drøfte en felles nordisk henvendelse til britiske myndigheter er de siste dagers informasjon om en ny søknad fra Sellafield om å øke utslippene til luft av enkelte radioaktive stoffer. Noen av disse stoffene har relativt lang halveringstid, og en kan ikke se bort fra at disse kan transporteres med luftstrømmer til Norge og andre nordiske land.

       Så kortversjonen på representanten Halvorsens spørsmål er altså: Ja, jeg vil ta initiativ til en felles nordisk reaksjon.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg takker miljøvernministeren for svaret, både langversjonen og kortversjonen.

       Det er jo en provokasjon ikke bare mot Norge, men også mot de andre nordiske land at britiske myndigheter både er så slepphendte og lite ansvarlige overfor sine naboland når det gjelder utslipp av denne typen.

       Det er riktig som miljøvernministeren var inne på, at det har vært foretatt en rekke protester mot dette, men de siste dagers offentliggjøring om utslipp til luft og at det ligger inne søknad om ytterligere utslipp til luft, tilsier jo at dette ikke tas skikkelig alvorlig.

       Jeg er glad for at miljøvernministeren har laget en klar arbeidsplan for hvordan det skal tas nordiske initiativ i denne saken, men jeg synes provokasjonene fra britene nå er så sterke at miljøvernministeren burde innkalle ambassadøren på teppet og si at den slags oppførsel fra et naboland som vi har felles hav med, aksepterer Norge ikke! Vil miljøvernministeren vurdere det?

Statsråd Guro Fjellanger : Miljøvernministeren vil vurdere alle forslag til hvordan det bør reageres overfor britiske myndigheter, inkludert dette forslaget fra representanten Kristin Halvorsen. Samtidig tror jeg, som representanten Halvorsen uttrykte i sitt spørsmål, at en felles nordisk reaksjon antakeligvis er det mest effektive. Det er med den bakgrunn jeg har valgt å be om at saken blir satt på dagsordenen slik at vi kan ta den opp på det første møtet vi har med de nordiske miljøvernministrene.

       Jeg har også lyst til å understreke at de i Storbritannia har satt en høringsfrist til 16. mars for å komme med reaksjoner på dette forslaget. Den kontakten som Statens strålevern har hatt med britiske myndigheter i dag, tyder på at dette også er et svært omstridt spørsmål i Storbritannia, så det er viktig å få en felles reaksjon fra de nordiske land.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg takker for svaret. Jeg ser også at den tidsplanen som statsråden ser for seg når det gjelder å gå sammen med miljøvernministre i andre nordiske land, skulle tilsi at det kan komme en kraftig reaksjon fra Norden før høringsfristen om disse økte utslippene til luft går ut.

       Men jeg synes også at en burde bruke alle sjanser nå til å øke presset på britene, slik at de som eventuelt protesterer på dette i Storbritannia, vet at reaksjonene er sterke ellers. Jeg ville tro at parallelt med at en jobber for en nordisk samordning, burde en kontakte britiske myndigheter om de sterke reaksjonene og trappe opp presset. Vi har dessverre få maktmidler på dette området, men det tilsier jo at det er viktig å bruke alle kanaler og alle muligheter for å få protestert. I tillegg ser jeg at miljøorganisasjonene vurderer å gå til søksmål, altså å trekke saken inn for retten, og det er jo en annen mulighet som foreligger.

       Lodve Solholm hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Guro Fjellanger : Som jeg nevnte, har Statens strålevern i dag vært i kontakt med britiske myndigheter for å få mest mulig informasjon om hvor saken står, og hvordan forholdene reelt er. Det tror jeg er viktig informasjon å få. Regjeringen har tidligere protestert på det vi da visste, og jeg kan garantere at Regjeringen også vil reagere på det vi nå vet.

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Den siste tids uro i distriktsbefolkningen, med avsløringer av ulovlig felling av fredede rovdyr, viser at det er total tillitskrise mellom naturforvaltningen og distriktsbefolkningen. At Direktoratet for naturforvaltning overprøver vedtak fattet av en lovlig oppnevnt nemnds anbefaling av fellingskvote for jerv utenfor kjerneområde i tråd med Stortingets vedtak, forsterker denne tillitskrisen.

       Hva har miljøvernministeren tenkt å gjøre for å gjenopprette tilliten til naturforvaltningen? »

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg har et lite tillegg. Flere forskningsrapporter har tatt for seg dagens naturforvaltning, og det viser seg at det verken på fylkesplan eller for øvrig i forvaltningen tas hensyn til samfunn, bedrifter og næringsliv når forvaltningsvedtak blir tilrådd. Det er laget fire rapporter, to i NIBR - den siste i 1997 - en ved Institutt for samfunnsvitenskap i Tromsø og en ved Nordlandsforskning. Det ble stilt spørsmål til 1.200 naturforvaltere på landsbasis, og spørsmålet var: I hvilken grad tar du hensyn til bedrifter og næringsliv i ditt arbeid med naturforvaltning? 30 % svarte at de aldri tar hensyn, 40 % svarte at de i liten grad tar hensyn, 30 % svarte at de i noen grad tar hensyn, og ingen tok hensyn i stor grad.

       Er dette tilfredsstillende forvaltning? Mangler det ikke noe i naturforvaltningen når man kan holde på på en slik måte?

Spørsmål 24

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg ønsker å stille et spørsmål til miljøvernministeren:

       « Store deler av Hedmark er til tider plaget av de fire store rovdyrene. I disse dager er de to kommunene Rendalen og Stor-Elvdal i en spesiell situasjon. Der har en ulvestamme etablert seg og skaper bekymringer og utrygghet for fremtiden til dem som bor der. Ifølge ordførerne er den eneste løsningen å fjerne disse dyrene.

       Vil statsråden, i eventuelt samarbeid med statsrådene i Kommunaldepartementet og Landbruksdepartementet, eventuelt andre, finne en løsning som reduserer den utrygghet som rovdyrene skaper i distriktene? »

Statsråd Guro Fjellanger : Hedmark er et av våre mest rovdyrrike fylker, bl.a fordi fylket grenser opp mot en del av Sverige hvor det er reproduksjon av både bjørn og ulv. Når det gjelder ulv spesielt, er det påvist yngling to steder i Norge i 1997. Det ene av disse stedene er nord for Koppang i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner.

       Etter de retningslinjer for rovviltforvaltningen som Stortinget har sluttet seg til, er det et mål å etablere reproduksjon av ulv i Norge. Videre skal arten underlegges et strengt vern inntil det er etablert minst åtte-ti familiegrupper i Sør-Skandinavia, derav noen i Norge. Først når dette er oppnådd, kan ulven forvaltes mer på linje med andre rovdyr. Her vil jeg følge utviklingen nøye.

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, men det er en påstått kjensgjerning som delvis er bekreftet: ulovlig jakt på rovdyr, som ikke tjener noen av partene. Jeg forsvarer ikke noen form for ulovlig jakt, men dette viser kanskje den frustrasjon og uro som rovdyrene skaper for dem som lever ute i distriktene.

       Undertegnede mener at vi bør ha en felles rovdyrpolitikk og forvaltning med de andre landene i Norden, og da spesielt Sverige, hvor man har en helt annen rovdyrpolitikk, med bl.a jakt på disse rovdyrene. Som kjent kjenner ikke rovdyrene noen grenser, med det resultat at vi får en del streifdyr i grensetraktene. Hva vil ministeren gjøre med dette problemet?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få understreke at jeg tror at vi alle er oppmerksom på dette vanskelige spørsmålet. Her prøver vi å forene to hensyn som er svært vanskelige å forene, nemlig våre forpliktelser når det gjelder å verne de gjenlevende rovdyrartene, og viktigheten av å utnytte beiteressurser i utmark både til sau og rein. Noen gang å komme i den situasjon at vi unngår konflikter her, tror jeg er svært vanskelig. Nettopp derfor er det viktig å ha en åpen dialog og god kontakt.

       Når det gjelder felles forvaltning med de andre nordiske landene, mener jeg også at det er naturlig å se en del av stammene i sammenheng. Men dette kan ikke bety at Norge ikke lenger skal være ansvarlig for sin del av arbeidet med å opprettholde en levedyktig rovviltstamme.

Per Roar Bredvold (Frp) : Dette temaet handler ikke bare om rovdyr og sau, men også om næringspolitikk i distriktene. Beiteområder for bl.a sau hvor rovdyrene hersker, har jeg liten tro på. Det handler om den øvrige viltstammen, bl.a elg og rådyr, og de store verdier disse innebærer. Det handler om trygghet for barn og foreldre. Det handler om å bruke naturen til opplevelser borte fra en stresset hverdag. - Og slik kan en videre argumentere.

       Totalt sett handler dette om politikerne ønsker å ha levende distrikter, hvor menneskene kan leve trygt og godt i pakt med naturen. Jeg ser med spenning på hvordan dette skal kunne løses med rovdyrene rundt hushjørnene.

Statsråd Guro Fjellanger : Politikerne har gjennom Stortingets behandling av rovviltmeldingen sagt at man må prøve å kombinere de to hensynene å bevare en rovviltstamme og å kunne bruke utmarksressursene til beite for rein og sau.

       Som jeg sa i mitt forrige svar, ser vi alle sammen at det er konflikter og spenninger knyttet til dette. Vi er derfor avhengig av at alle parter bidrar for å minske konfliktnivået så mye som mulig. I det arbeidet regner jeg med at jeg har hele Stortinget bak meg.

Presidenten: Då er sak nr. 1 på dagens kart ferdigbehandla.