Sak nr. 1
Utenrikspolitisk redegjørelse av utenriksministeren

TALERE:

       Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg vet ikke om jeg skal vente til salen er tømt, eller om jeg skal begynne?

       Norsk utenrikspolitikk må bygge på et solid verdifundament dersom vi skal ivareta nasjonale interesser på en fullgod måte. Respekten for andre mennesker må føre til et engasjement for en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Et hovedmål er å bidra til en reell sosial og økonomisk utjevning i verdenssamfunnet. Dette er fundamentalt, også for vår egen sikkerhet og utvikling. Vi skal ta vår del av ansvaret for fred, sikkerhet, utvikling, ressursforvaltning og miljø, både i nærområdene, i Europa og på det globale plan. Et bredt anlagt engasjement hvor vi ikke underslår egne interesser, men samtidig bygger på solidaritet med andre mennesker, skaper den innsikt, kunnskap, fellesskap og forståelse som utviklingen i dagens samfunn krever.

       Den gjensidige globale forståelsen er økende. Dette er ikke minst en følge av den eksplosjonsartede utviklingen vi har hatt på feltet kommunikasjonsteknologi. Verden har krympet. Nyheter om hva som skjer i Afrika og Midtøsten kommuniseres til oss på rekordtid. Samtidig er produksjonsprosessene blitt mer internasjonale enn de var før. Tidligere kunne vi snakke om verdens ressurser som menneskehetens felles arv. I dag inngår verdens ressurser stadig mer i det felles forråd, som vi alle bruker av.

       Men vi bruker ikke av forrådet i samme grad. Den globaliseringen vi her snakker om, er en prosess som omfordeler verdens ressurser. Det finnes vinnere, og det finnes tapere. Også ansvaret for dem som faller utenfor, må vi gjøre til et felles anliggende. Verdifundamentet i vår utenrikspolitikk skal derfor ikke bare være til stede som en moralsk rettesnor. Det krever at vi går konkret til verks.

       Kampen for menneskerettighetene er en vesentlig faktor i dette arbeidet. Økt innsats for å skape større respekt for grunnleggende menneskerettigheter der disse krenkes, er et sentralt element i Regjeringens utenrikspolitikk. Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson vil foreta en mer omfattende gjennomgang av Regjeringens engasjement for menneskerettighetene.

       Tirsdag i denne uken overtok Norge formelt formannskapet i Barentsrådet fra Sverige under rådets møte i Luleå. Foruten de øvrig nordiske utenriksministrene samlet dette møtet Russlands utenriksminister Jevgenij Primakov, Europakommisjonens ansvarlige for utenrikssaker, Hans van den Broek, Canadas utenriksminister Lloyd Axworthy og USAs viseutenriksminister Strobe Talbott. Denne brede deltakerkretsen viser en økende politisk interesse for nordområdene - for økonomisk samarbeid, forbedring av miljøet og ikke minst atomsikkerhet. Regjeringen vil bygge videre på dette gjennom nær kontakt med de nevnte samarbeidspartnerne i formannskapsperioden.

       En annen viktig oppgave for oss blir vårt formannskap i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, i 1999. OSSE spiller en helt sentral rolle i arbeidet for konfliktavverging og krisestyring og er den eneste sikkerhetsorganisasjonen der alle land mellom Vancouver og Vladivostok, Murmansk og Marseille, er medlemmer. Organisasjonens dagsorden spenner meget bredt og omfatter de militære sidene ved sikkerheten i dette området, så vel som de økonomiske. Sentralt står arbeidet for demokrati og menneskerettigheter, kort sagt den menneskelige dimensjonen. Overholdelse av OSSE-forpliktelsene på dette feltet er kanskje den viktigste forutsetningen for fred og forsoning. Brudd på disse forpliktelsene er en hovedårsak til de fleste alvorlige kriser i Europa i dag. Regjeringen vil prioritere denne siden ved OSSEs arbeid for å gi et vesentlig bidrag til avverging av trusler mot sikkerheten i vår del av verden.

       I går deltok jeg på det første såkalte troikamøtet i OSSE i Warszawa. Møtets dagsorden demonstrerte til fulle bredden i OSSEs forebyggende diplomati. Betydningen av langsiktige, målrettete demokratiseringstiltak i Bosnia-Hercegovina ble fremhevet. Diskusjonen bekreftet også en stigende bekymring for situasjonen i Kosovo og Albania. Jeg vil gjerne få komme tilbake til vårt samarbeid i OSSE i større bredde senere.

       Disse to begivenhetene - barentsrådsmøtet i Luleå og den nye OSSE-troikaens første møte i Warszawa - illustrerer på en god måte hvordan norsk utenrikspolitikk i forhold til Europa, samarbeidet i nærområdene og satsingen på fred og demokrati i bredere forstand griper inn i og utfyller hverandre.

       Regjeringen fører en aktiv Europa-politikk. Vi prioriterer arbeidet med å ivareta nasjonale utenrikspolitiske målsettinger i forhold til de endringsprosessene som har foregått, og foregår, i Europa. Vår egen verdensdel forandrer seg hurtig, og det er bredden og dybden i disse prosessene som stiller oss overfor en rekke utfordringer. Endringene berører hele spekteret av politiske, økonomiske, sosiale og miljømessige spørsmål. Gamle konflikter er blitt avløst av økt sikkerhet og samarbeid, nye demokratier er i ferd med å utvikle seg i øst, regionale samarbeidsmønstre bygges ut og forsterkes. Samtidig er vi vitne til stor arbeidsløshet og sosial uro, etniske konflikter, flyktningstrømmer, fremmedfrykt og miljøproblemer, for å nevne noe.

       Regjeringen ønsker en bred og konstruktiv debatt om hvordan vi best kan møte disse utfordringene. Som et bidrag til en slik debatt har Regjeringen tatt initiativ til en seminarserie, hvor deltakere fra politiske partier, forsknings- og organisasjonsmiljøene samt pressen vil bli innbudt til å delta. Hensikten er å sette i fokus Norges rolle i et Europa i forandring, samtidig som EU i år med stor sannsynlighet vil vedta å innlede tredje fase av Den økonomiske og monetære union - ØMU - og starte forhandlingene med nye søkerland.

       EU-toppmøtet i Luxembourg i desember i fjor vedtok rammene for EUs forestående utvidelsesprosess. Beslutningen vil bidra til økt stabilitet i Europa og tryggere vilkår for de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa. For Norges del vil vedtaket også få betydning, fordi en utvidelse av EU innebærer en utvidelse av EØS-området.

       Det har også betydning for Norge at EU på toppmøtet i Amsterdam i fjor besluttet å integrere Schengen-samarbeidet i EUs institusjonelle rammeverk. Den samarbeidsavtalen mellom Norge, Island og Schengen-landene som Norge ratifiserte 30. juli i fjor, er basert på at Schengen-samarbeidet skal foregå utenfor EU. Når Amsterdam-traktaten trer i kraft, er det en forutsetning for norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet at vi har på plass en avtale som regulerer forholdet mellom Norge, Island og EUs organer. Det er nødvendig med forhandlinger om nye institusjonelle løsninger i forhold til den situasjonen som da vil foreligge.

       Regjeringen legger til grunn at stortingsflertallet ønsker en videreføring av norsk tilknytning til Schengen-samarbeidet, også i den nye situasjonen som oppstår når Amsterdam-traktaten trer i kraft. Regjeringen vil arbeide for en best mulig ivaretakelse av norske interesser. De nordiske EU-landene har gjennom Amsterdam-vedtaket akseptert at Schengen-samarbeidet integreres i EU. For å bevare den nordiske passunionen er det derfor nødvendig med en avtale som knytter Norge og Island til Schengen-samarbeidet, også når det går over til EU.

       Arbeidsgruppen som er nedsatt under EUs råd for å føre forhandlingene med Norge og Island, har ikke kommet så langt i sitt forberedelsesarbeid at forhandlingene har kunnet begynne. På norsk side er vi rede til forhandlinger så snart EU er det. Jeg vil understreke at den avtalen som skal fremforhandles mellom Norge, Island og EU, er en mellomstatlig avtale. Som sagt i Regjeringens tiltredelseserklæring, vil det gjennomføres en vurdering av de konstitusjonelle spørsmålene knyttet til en slik avtale.

       En annen EU-prosess som vil påvirke norske interesser, er ØMUs tredje fase, som omfatter en felles valutapolitikk og overgang til en felles myntenhet fra 1. januar 1999. Innføringen av ØMU vil få betydning ikke bare for EU selv, men også for verdensøkonomien. EU vil i mai i år fatte vedtak om hvem som kvalifiserer for medlemskap, og om innbyrdes vekslingsforhold mellom valutaene. Regjeringen vil komme tilbake til konsekvensene for Norge og norsk økonomi i revidert nasjonalbudsjett til våren.

       Norges innfallsport og ramme for samarbeidet med EU er EØS-avtalen Den har bred oppslutning i Stortinget og vil ligge til grunn for Regjeringens EU-politikk. EU er vår desidert største handelspartner. Mer enn 75 % av vår eksport går til EU, og 70 % av vår import kommer også derfra.

       Norsk deltakelse i det indre marked gjør det mulig for næringslivet å konkurrere på lik linje med utenlandske selskaper. Vår deltakelse innebærer bl.a en innlemmelse av EU-direktiver i norsk lovgivning. En sentral utfordring blir da å få innflytelse på utformingen av dette regelverket. Det krever en målrettet innsats i Brussel, slik at vi i størst mulig grad kommer tidlig inn i prosessen med utforming av nye regler, og at våre hensyn i størst mulig grad blir ivaretatt allerede før EU fatter sitt vedtak. Det er i seg selv et omfattende arbeid, som vi fortsatt vil måtte bruke mye tid på.

       Norges valg av samarbeidsform med EU betyr ikke at det er færre oppgaver å ta fatt på. Vi kan nemlig ikke bare være virksomme i Brussel. Laksesaken viste at det arbeidet som gjøres i de andre europeiske hovedstedene, kan være vel så viktig. At vi fikk til en forhandlingsløsning, skyldtes ikke minst at et flertall av EUs medlemsland ønsket forhandlinger som et alternativ til innføring av midlertidig straffetoll og utjevningsavgift. Å sikre gode forbindelser med hvert enkelt av de europeiske landene er nødvendig for at vi skal kunne ivareta våre interesser på en tilfredsstillende måte. Dette er et arbeid som er svært ressurskrevende.

       En lignende satsing ble også utført i forbindelse med EUs arbeid med gassmarkedsdirektivet. Som en stor eksportør av gass til det europeiske markedet har Norge helt sentrale interesser i denne saken. I sluttfasen var det særlig avgrensningen av direktivet som var det viktigste for Norge. Den politiske enigheten som ble oppnådd på EUs rådsmøte den 8. desember, ligger nærmere de norske interessene enn det opprinnelige forslaget fra Kommisjonen. Direktivet skal nå behandles av Europaparlamentet før endelig vedtak i EU. Regjeringen vil måtte vurdere konsekvensene av direktivet slik det blir utferdiget, før den kan si om dette er en akseptabel løsning for Norge.

       Arbeidet med disse to sakene - laksesaken og gassmarkedsdirektivet - har gitt oss nyttig lærdom. De viser at det er mulig å påvirke EU til vår fordel i saker som angår oss direkte. Vi må imidlertid prioritere de sakene som vi ønsker å ta opp med EU i full bredde. I tillegg til de formelle kanalene må vi også bruke uformelle kontakter for å fremme nasjonale interesser. I denne prosessen vil de store næringslivsorganisasjonene kunne være viktige. Vi må med andre ord også bruke de ulike organisasjonsnettverkene som finnes, for å ivareta viktige nasjonale interesser.

       Regjeringen har signalisert at den vil føre en aktiv politikk med hensyn til å vurdere konsekvensene av det regelverket som følger med EØS-avtalen. Dette gjelder særlig helse, miljø og sikkerhet, samt matkvalitet og veterinærkontroll. Det er imidlertid også viktig å signalisere overfor våre partnere i EØS at norske myndigheter står fast på den grunnleggende målsettingen med EØS-avtalen, nemlig å etablere et enhetlig regelverk innenfor hele EØS-området, på de feltene som avtalen dekker. Vi kombinerer denne politikken med at vi opprettholder og trygger den høye standarden vi har på mange områder, som f.eks vår høye standard for dyrehelse. Det er dessuten viktig at vi arbeider videre med en nordisk oppfølging når det gjelder matkvalitet og forbrukertrygghet.

       I denne sammenheng vil jeg fremheve betydningen av at EFTAs rolle vis-à-vis EU kan opprettholdes. EFTAs to hovedoppgaver er å arbeide for en effektiv gjennomføring av EØS-avtalen og å ivareta EFTAs samarbeid med tredjeland. Det er bl.a viktig at EFTA-frihandelsavtalene med de sentral- og østeuropeiske landene blir regelmessig oppdatert for å inkorporere de forpliktelsene disse landene har påtatt seg i sine avtaler med EU, for at norsk næringsliv ikke skal få dårligere vilkår i disse markedene.

       Vi skal ikke undervurdere EFTAs betydning som handelspartner i forhold til EU. Samhandelen EU - EFTA er dobbelt så stor som EUs samhandel med Japan, og tilsvarer 2/3 av EUs samhandel med USA.

       Endringene i Europa har medført nye og stadig mer omfattende samarbeidsformer. Klarest ser vi dette uttrykt gjennom den omstillingsprosessen de to alleuropeiske organisasjonene nylig har gjennomgått. Både OSSE og Europarådet fremstår i dag som organisasjoner med nytt innhold og et mangfold av oppgaver.

       Arbeidet i OSSE har jeg allerede omtalt. Europarådet på sin side kan vel enklest karakteriseres som inngangsdøren til Europa for de nyfødte demokratiene. Medlemslandene må oppfylle visse kriterier som sikrer landets borgere rettsvern, demokratisk styresett, trykke- og talefrihet og andre grunnleggende menneskerettigheter. Medlemskap i Europarådet betraktes derfor med rette som det første synlige bevis på at en stat har en rettmessig plass i samfunnet av frie og demokratiske stater i Europa.

       Regjeringen vil legge stor vekt på å videreutvikle overvåkningsmekanismen som ble etablert på toppmøtet i 1993, på bakgrunn av et norsk - nederlandsk initiativ. Mekanismen er en fortrolig og ikke-diskriminerende prosedyre for å etterse at landene overholder de forpliktelsene de har påtatt seg som følge av medlemskapet i Europarådet. Her har alle medlemslandene anledning til å stille spørsmål til hverandre om brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon eller andre europarådskonvensjoner.

       Norge vil bruke overvåkningsmekanismen aktivt. Det er særlig viktig å hindre at nye medlemmer av Europarådet slapper av i forhold til medlemskapsforpliktelsene sine. Regjeringen anser det også som en viktig oppgave å oppmuntre EU-søkerland til ikke å dreie all oppmerksomhet bort fra det som skjer i Strasbourg, til fordel for Brussel. En god MR-attest fra Europarådet vil være et pluss for enhver EU-søknad.

       De dynamiske prosessene i Europa har ført til at det nordiske samarbeidet - både det formelle og det uformelle - er tilført nytt innhold og nye dimensjoner. Jeg tenker her spesielt på at sikkerhets- og forsvarspolitikken nå blir diskutert i Nordisk Råd, men også på de mange tiltakene som er satt i gang under Nordisk Ministerråds nærområdeprogram. Norge legger stor vekt på å styrke det nordiske samarbeidet, og vi møter den samme positive holdningen i de andre nordiske hovedstedene. Det mangslungne nordiske samarbeidet er et eksempel på mellomfolkelig samarbeid med sterk forankring og legitimitet i befolkningen.

       Norge hadde formannskapet i Nordisk Ministerråd i 1997. Vi la i dette året spesiell vekt på å utvikle samarbeidet om fellesnordiske prosjekter med perspektiver fremover. Det gjelder særlig innsats i Nordens nærområder - Østersjøregionen og Barentsregionen - der Nordisk Ministerråds nærområdeprogram og Arktisk arbeidsprogram utgjør viktige supplementer til de nordiske lands nasjonale satsinger.

       Blant andre samarbeidsprosjekter vil jeg nevne utvekslingsprogrammer for barn og ungdom i de nordiske land og en strategiplan for å styrke nettverket av frivillige organisasjoner i Norden og nærområdene. I nær fremtid vil det bli gjennomført et møte mellom nordiske IT-ministre, hvor man skal drøfte informasjonsteknologi som et middel til å styrke demokratiet og som et næringspolitisk virkemiddel for små og mellomstore bedrifter. Nordisk Ministerråd har også tatt initiativ til en velferdsrapport som skal legge grunnlaget for debatt om og tiltak for å utvikle den nordiske velferdsmodellen.

       En hovedutfordring i nærområdene har sitt utspring i de baltiske landenes ønske om å integreres i europeiske og transatlantiske strukturer. EU-toppmøtets vedtak om å gi alle søkerlandene en felles startlinje er et viktig signal til de landene som er midt i en reformprosess, men ennå ikke har nådd opp til å kvalifisere til forhandlingsstart. Toppmøtet understreket integrasjon som en dynamisk prosess, der det enkelte land vil være under kontinuerlig vurdering. Dermed har man unngått faren for at noen land blir satt på et sidespor i integrasjonsprosessen. Norge hilser dette vedtaket velkommen.

       EU-toppmøtets beslutning om å inkludere ett av de baltiske landene, Estland, i de landene EU vil starte forhandlinger med, er av mange grunner historisk. Estisk medlemskap i EU vil markere de baltiske landenes naturlige plass i det europeiske samarbeidet. De nordiske landene vil gjennom bilaterale programmer og gjennom felles innsats legge vekt på å bistå de baltiske landene i forhandlingsprosessen. De nordiske utenriksministrene tok på sitt møte i Bergen sist høst et initiativ for økt

       nordisk samordning av bistanden til Baltikum på justisområdet. Fra norsk side vil vi følge opp dette initiativet med å øke satsingen på demokrati- og justissamarbeid med de baltiske land.

       Toppmøtet i Østersjøregionen i Riga i disse dager setter søkelyset på det politiske og økonomiske samarbeidet i denne regionen. Østersjørådet representerer en unik samling av land på tvers av gamle skillelinjer i Europa. Lykkes vi i å intensivere og befeste dette regionale samarbeidet, er det store muligheter for handelsvekst og økonomisk fremgang. Regionalt samarbeid er et av våre viktigste virkemidler for å stanse fremveksten av de nye grenseoverskridende truslene som stammer fra organisert kriminalitet, etniske motsetninger og atomforurensning. Gjennom tette regionale nettverk sikrer vi integrasjon og gjensidig avhengighet. Dette gjør fremveksten av konflikter mellom stater mindre sannsynlig og styrker forutsetningene for å kunne håndtere interessekonflikter som oppstår, så tidlig som mulig. Et vellykket østersjøsamarbeid vil også innebære at vi lykkes i å trekke Russland med i integrasjonsprosessen i Europa og bidra til bedre relasjoner mellom Russland og de baltiske land.

       Forholdet til Russland er et sentralt anliggende i norsk utenrikspolitikk. Russlands åpenhet mot Vesten i de senere årene har ført til en betydelig intensivering av de norsk-russiske forbindelsene. Den økte kontakten har bl.a gitt seg utslag i hyppig besøksutveksling og kontakt på høyt politisk nivå. Regjeringen tar sikte på å gjennomføre et norsk statsministerbesøk til Moskva i løpet av vinteren, og det er planlagt et statsbesøk av DD MM Kongen og Dronningen til Russland på forsommeren i år. Det bilaterale forholdet til Russland er preget av stabilitet, noe som ikke minst skyldes en felles vilje til problemløsning. Dette har dessuten ført til økt gjensidig tillit, og det bilaterale forholdet bærer preg av en gjennomgående god og pragmatisk tone.

       Dette vises ikke minst ved det gledelige forhold at antallet utestående bilaterale saker er blitt betraktelig redusert i løpet av det siste året. Men fortsatt er det enkelte uløste saker som forstyrrer det positive helhetsbildet, selv om ingen av dem er av en slik art at dette bildet er truet.

       Avgrensningen i Barentshavet er det viktigste uløste spørsmålet i Norges forhold til Russland. Embetsdrøftelsene om denne saken, som har pågått siden 1970, kom inn i en ny fase etter president Jeltsins statsbesøk i Oslo i 1996. Det føres nå parallelle drøftelser om en grenselinje og om samarbeidsordninger på petroleumssektoren. Et slikt samarbeid vil forutsette enighet om en klar jurisdiksjonsgrense. I samtalene mine med utenriksminister Primakov i forbindelse med barentsrådsmøtet inviterte han til nye drøftelser om disse spørsmålene på politisk nivå. Dette er en invitasjon vi ser positivt på. En løsning i avgrensningsspørsmålet vil gi nye muligheter for konkret samarbeid mellom Norge og Russland. Regjeringen gir denne saken høy prioritet.

       Atomsikkerhet er en annen viktig del av samarbeidet med Russland. Særlig er tiltak blitt satt inn for å redusere faren for ulykker ved Kola kjernekraftverk, i påvente av stenging av reaktorene. Det er viktig å få fortgang i arbeidet med opphugging av russiske atomubåter, håndteringen av det radioaktive avfallet og brukt atombrensel. Vi arbeider aktivt for å løse de utestående problemene, som hovedsakelig er av juridisk og skattemessig karakter. Vi håper Russland vil bidra til rimelige løsninger, i tråd med internasjonale normer.

       Regjeringen vil også intensivere samarbeidet med andre land om atomsikkerhet i Russland. Dette gjelder ikke minst de nordiske landene, Frankrike, USA og Europakommisjonen.

       Til tross for skiftende internasjonale konjunkturer har Norge alltid bestrebet seg på å føre en konstruktiv russlandspolitikk med vekt på godt naboskap, avspenning og samarbeid. Dette er en linje som videreføres av den nåværende regjering. Et viktig instrument er Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa. Hovedmålsettingen er som før å stimulere reformprosessen, herunder omstilling til demokratisk styre og bærekraftig, markedsorientert økonomisk utvikling. Nordvest-Russland og Baltikum er prioriterte målområder, hvor hovedtyngden av innsatsen under Samarbeidsprogrammet gjøres.

       Regjeringen vil foreta en kritisk gjennomgang av Samarbeidsprogrammet med sikte på omlegginger som vil gi mer effektiv bruk av pengene.

       Ikke minst er Barentsregionen et viktig nedslagsfelt for Samarbeidsprogrammet. Fem år etter at Barentssamarbeidet ble formalisert gjennom Kirkenes-erklæringen, kan vi fastslå at det fungerer bra innenfor sine institusjonelle rammer. Dette grenseoverskridende samarbeidet har bidratt til økt sikkerhet og gjensidig tillit i regionen, og det har dannet mønster for regionalt samarbeid over det gamle øst-vest skillet i Europa. Samarbeidet i Barentsregionen har en regional forankring gjennom de fylker, len og oblaster som inngår i Regionrådet, og det har en forankring på regjeringsnivå gjennom Barentsrådet.

       Barentssamarbeidet inngår som et viktig element i en bredere europeisk integrasjonsprosess, og har på denne måten fått internasjonal oppmerksomhet, bl.a fra EU, USA og Canada. Når vi nå overtar formannskapet i Barentsrådet, gjør vi det med visshet om at mye er oppnådd, særlig når det gjelder mellommenneskelige kontakter, politiske forbindelser og tillitskapende arbeid. Men vi er oss også bevisst at det fortsatt finnes store utviklingsmuligheter på en rekke områder. Vi vil i økt grad fokusere på samarbeid innenfor områder som helse, utdanning og forskning, energiøkonomisering og infrastruktur, foruten at miljø fortsatt vil bli gitt prioritet. Dette er områder det er stor enighet om å satse på, og hvor innsatsen så langt har vært vellykket.

       Når det gjelder samarbeid innen næringslivs- og investeringssektoren, har de konkrete resultatene i mindre grad tilfredsstilt forventningene. Ved samarbeidets begynnelse hadde man store forhåpninger til resultatene i denne sektoren. De problemene man står overfor, bunner ofte i dårlige rammebetingelser for næringssamar-

       beid og investeringer i Russland og manglende kunnskap om hverandres lovverk og forretningstradisjon. Barentssamarbeidet bør utnyttes som et viktig forum for å få innført mindre byråkratiske prosedyrer og regelverk i alle landene i regionen.

       Av potensielt stor betydning for våre nærområder er også det forslaget Finlands statsminister Paavo Lipponen lanserte i september om en egen nordlig dimensjon for EU. Målet er å gjøre den nordlige dimensjon til en integrert del av det europeiske samarbeidet for å bidra til å skape stabilitet i området. Reaksjonene fra de øvrige medlemsland er stort sett positive, forutsatt at dette ikke fører til skjerpet konkurranse om ressursstrømmene og oppmerksomheten i EU. Det er klart i norsk interesse å styrke EUs nordlige dimensjon. Vi har derfor uttrykt støtte til det finske initiativet. Overfor Europakommisjonen har både statsministeren og jeg selv gitt uttrykk for Norges ønske om å engasjere seg aktivt i det videre samarbeidet med EU i nordområdene. Det er innledet nær kontakt med den finske regjeringen om dette.

       Regjeringens målsetting er å føre en helhetlig nærområdepolitikk og se forholdet til Russland, nordområdene og Baltikum i sammenheng. Jeg vil senere komme tilbake med en anmodning om å få holde en egen redegjørelse for Stortinget om saken.

       Også på sikkerhetspolitikkens område har Europa opplevd store endringer. NATO har i løpet av det siste året åpnet døren for utvidelse. Men NATO er også en atlantisk organisasjon som knytter de europeiske og nordamerikanske landene sammen i et alliansefellesskap. I den kalde krigens tid var dette en allianse som skulle trygge freden i Europa vis-à-vis en potensiell fiende og aggressor i øst. I dag har NATO utviklet seg til å bli en organisasjon som inkluderer tidligere motstandere i et interessefellesskap, med de samme mål og ambisjoner: å sikre fred og sikkerhet. Omstillingene i NATO har ført til en utvidelse og utdyping av det euroatlantiske samarbeidet. Med Partnerskap for fred og Det euroatlantiske partnerskapsråd er det nå skapt samarbeidsordninger som gjør det mulig for alle interesserte europeiske land å delta i det sikkerhetspolitiske samarbeidet som har utviklet seg i og rundt alliansen.

       Polen, Den tsjekkiske republikk og Ungarn står foran medlemskap i NATO. Tiltredelsesprotokollene ble undertegnet av alliansens utenriksministre i desember i fjor, og Regjeringen vil om kort tid fremme en stortingsproposisjon vedrørende Stortingets samtykke til godkjenning av disse protokollene. For Norge betyr dette at vi for første gang inngår i et alliansefellesskap med tre sentraleuropeiske land som har satt sitt sterke preg på europeisk historie, sivilisasjon og kultur.

       Russland står i en særstilling blant NATOs partnere. Europeisk sikkerhet forutsetter et forpliktende samarbeid med et demokratisk Russland. Regjeringen legger derfor stor vekt på NATOs bidrag til integrasjon av dette landet i europeisk samarbeid. Samarbeidsdokumentet mellom NATO og Russland gir landet medinnflytelse over utviklingen i europeisk sikkerhet. Men det gir også medansvar. Samarbeidet med Russland har utviklet seg positivt siden undertegningen av samarbeidsdokumentet i mai i fjor. Det er igangsatt tiltak og samarbeid på en rekke områder. Flere av disse, som forsvarsrelatert miljøvern og sivil beredskap, har direkte relevans for de utfordringene vi står overfor i nord.

       Forholdet til våre øvrige naboer i Norden og Østersjøområdet har fått en ny sikkerhetspolitisk dimensjon som følge av de ulike avtaler NATO har inngått med de nye demokratiene i Øst-Europa. Intet sted er denne nye dimensjonen så synlig som i Bosnia. SFOR-operasjonen er en enestående manifestasjon av NATOs betydning i utviklingen av nye samarbeidsformer for fred og sikkerhet i Europa. I Bosnia er tidligere motstandere fra den kalde krigens dager og alliansefrie land for første gang engasjert i et konkret samarbeid om militær fredsskaping. Norge deltar i en brigade sammen med nordiske og baltiske land samt Polen i en sektor hvor USA og Russland opererer side om side. Så sent som ved begynnelsen av 1990-tallet ville dette ha vært ganske utenkelig - og det sier noe om hvor langt vi er kommet på få år.

       Den NATO-ledede SFOR-styrken har spilt en avgjørende rolle i å skape fred og stabilitet for den hardt prøvede sivilbefolkningen i Bosnia og for de organisasjonene som arbeider med å gjennomføre de sivile aspektene ved fredsprosessen. Planleggingen for videreføring av SFORs innsats etter juni 1998 er i gang i Brussel. Norge er innstilt på å bidra med personell til en slik oppfølgingsstyrke sammen med våre allierte og partnere. Norge vil fortsatt gi betydelig humanitær og økonomisk bistand slik at flyktninger kan vende tilbake til sine hjem, også i områder der de er i mindretall. Som medlem av OSSE-troikaen vil vi ha et spesielt ansvar her.

       Før jeg går videre, vil jeg i denne sammenheng også omtale Regjeringens arbeid med å ratifisere konvensjonen om et totalforbud mot antipersonellminer, som ble undertegnet i Ottawa i begynnelsen av desember i fjor, og som innebærer et internasjonalt forbud mot produksjon, lagring, overføring og bruk. Regjeringen tar sikte på å legge spørsmålet om samtykke til ratifikasjon av minekonvensjonen frem for Stortinget i løpet av inneværende sesjon. Arbeidet med å forberede nødvendige lovendringer er allerede i gang.

       Samtidig arbeides det for å få en avklaring på spørsmål som reises i tilknytning til konvensjonen i NATO-sammenheng og innenfor rammen av det bilaterale samarbeidet mellom Norge og USA. Alliansens utenriks- og forsvarsministre besluttet i Brussel i desember å drøfte spørsmålet, bl.a på basis av en vurdering av de militære aspektene ved saken. Dette arbeidet er igangsatt.

       Norge og USA hadde et første bilateralt møte i Oslo i forrige uke der man særlig gikk gjennom ulike spørsmål knyttet til amerikanske miner i forhåndslagrene. Møtet var konstruktivt og fant sted i en positiv atmosfære. Drøftelsene vil fortsette på embetsnivå i februar.

       Jeg har tidligere berørt EUs nordlige dimensjon, som Regjeringen ser som et verdifullt bidrag til økt interna-

       sjonal oppmerksomhet omkring problemene - og mulighetene - i nærområdene våre. Dette norske ønsket om å engasjere EU-landene i nord stiller oss overfor forventninger om at vi engasjerer oss når det gjelder Europas sørlige dimensjon, dvs. situasjonen i middelhavslandene og Nord-Afrika. Dette er et område med potensielle konflikter som også berører oss. Situasjonen i Algerie er en påminnelse om dette. Norge har allerede påtatt seg å lede OSSEs samarbeid med de såkalte ikke-deltakende middelhavsland på vegne av det polske formannskapet. Foruten Algerie omfatter denne kretsen Israel, Egypt, Tunisia og Marokko.

       Fra FNs side er det blitt anmodet om at spesialrapportørene for utenomrettslige henrettelser og tortur får besøke Algerie. Dette forslaget har Regjeringens fulle støtte. Sammen med andre land vurderer vi fortløpende hva vi kan gjøre for å bedre den svært urovekkende menneskerettighetssituasjonen i landet. Her vil også humanitær bistand være svært viktig.

       Utenriksdepartementets regionalrådgiver for Midtøsten, Odd Wibe, er nå på vei til Algerie via Jordans hovedstad Amman. Hensikten med besøket er å drøfte voldssituasjonen i landet, samt hvordan det internasjonale samfunnet kan bidra til å stanse volden. Det er et skritt i riktig retning at algeriske myndigheter nå er villig til å delta i en dialog med andre land og EU om situasjonen.

       Det samme engasjementet som vi har vist i det tidligere Jugoslavia og på nedrustningsområdet i forbindelse med Minekonvensjonen, ligger også bak den norske fredsinnsatsen i Midtøsten. «Oslo» er synonymt med fredsprosessen i Midtøsten. «Oslo» refererer seg ikke bare til den første gjensidige anerkjennelsen mellom Israel og PLO i 1993, men også til rammeavtalen om framtidige fredsforhandlinger mellom de to partene. Til tross for mange tilbakeslag og brutte timeplaner er Oslo-avtalene fortsatt et referansepunkt for partene. Regjeringen ser det derfor som en viktig oppgave å videreføre arbeidet for fred og forsoning i regionen. Vi har et politisk og moralsk ansvar for å bidra til at Oslo-avtalene gjennomføres, og slik være med og legge grunnlaget for varig fred.

       I dag har president Clinton et møte med president Arafat i Washington. Tidligere denne uken avla statsminister Netanyahu et besøk hos den amerikanske presidenten. De foreløpige meldingene fra Washington er imidlertid ikke særlig positive. Vi er for lengst på overtid i henhold til Oslo-avtalene, og det er grunn til å frykte at manglende resultater i Washington kan føre til tilbakegang for hele prosessen. Vi har fått en vanskelig innenrikspolitisk situasjon i Israel, samtidig som utålmodigheten på palestinsk side øker for hver dag som går. Hovedspørsmålene er velkjente: ytterligere israelsk tilbaketrekking fra Vestbredden og palestinske tiltak for bekjempelse av terrorisme. Land for palestinerne, sikkerhet for Israel. Når jeg selv har engasjert meg i dette arbeidet, er det ikke minst ut fra erkjennelsen av at det bare er en avtale fremforhandlet av partene selv som kan sikre en varig og rettferdig fred i området.

       Det som skjer i Midtøsten, påkaller en hel verdens oppmerksomhet. Når Norge har engasjert seg så sterkt i denne prosessen, er det fordi det som skjer i Midtøsten, også angår oss. Det påvirker regionens sikkerhet, og dermed Europas og vår egen sikkerhet. Vi må ta vår del av ansvaret.

       Vår utenrikspolitikk er i sterk grad preget av globalisering. Det dreier seg om en stadig raskere utvikling av informasjonsteknologi, internasjonalisering av produksjon og økt handel. Globaliseringen av verdensøkonomien har vist seg å gi store muligheter for både økonomisk vekst og menneskelig utvikling for en rekke land. Globaliseringen har imidlertid også kostet en rekke land mer enn den har gitt. Det er på langt nær alle som får del i den globale velferdsutviklingen. Land faller utenfor, sosiale grupper blir marginalisert. Gjennom bl.a støtte til de minst utviklede landene søker Norge å motvirke de negative konsekvensene av globaliseringen.

       Disse økonomiske og politiske prosessene har store konsekvenser for verdenssamfunnet og for Norge. Minekonferansen i Oslo og Klimakonferansen i Kyoto er begge eksempler på at stater og andre aktører setter hverandre stevne for å løse problemer som ikke først og fremst er definert av territorielle grenser, men som krever et engasjement av hensyn til egne interesser og til verdenssamfunnet. Nobelprisen til Den internasjonale kampanjen for å forby landminer bekreftet nok en gang de frivillige organisasjonenes økte betydning i internasjonal politikk.

       Klimaavtalen som ble vedtatt i Kyoto i desember, er unik. For første gang har stater bundet seg juridisk til å sette et tak for utslipp av klimagasser. De samlede utslippsreduksjonene på 5,2 % er et godt stykke unna det FNs klimapanel mener må til for å stabilisere konsentrasjonen av disse gassene, og Kyoto-avtalen representerer således bare et første skritt mot målet. Ikke desto mindre har man her gjort et nybrottsarbeid.

       Fra et utenrikspolitisk synspunkt er det særlig tre områder som vil stå sentralt: For det første må kvotehandel anvendes slik at også disse utslippsreduksjonene er reelle. For det andre er det viktig å bidra til at felles gjennomføring gir både klimagevinst og utviklingsfordeler i landene hvor miljøprosjektene gjennomføres. For det tredje må man involvere privat sektor i gjennomføringen av avtalen - både nasjonalt og i samarbeid over landegrensene.

       Det er viktig at alle land nå ratifiserer og følger opp avtalen. Også for Norges del vil gjennomføringen innebære betydelige utfordringer. Som miljøvernministeren sa i sin redegjørelse til Stortinget i desember i fjor, vil oppfølging av avtalen kreve omstillinger i det norske samfunn. Regjeringen vil i en egen stortingsmelding komme tilbake til hvordan man skal gjennomføre forpliktelsene som vi inngikk i Kyoto, og hvilke tiltak Norge skal iverksette nasjonalt og i samarbeid med andre land.

       Gjennom den raske økningen i internasjonal handel, investeringer og kapitalbevegelser har den økonomiske integrasjonen akselerert de senere årene. Den turbulente utviklingen på flere av de asiatiske finansmarkedene, som har fått ringvirkninger over hele verden, er en klar illustrasjon på dette. Det er derfor ønskelig å arbeide for en forståelse for at også de internasjonale finanskreftene underlegges visse omforente retningslinjer.

       Mye av dette arbeidet foregår i Verdens Handelsorganisasjon, WTO. Organisasjonens viktigste funksjon er å sikre at verdenshandelen ikke baserer seg på vilkårlighet, men på et sett av felles regler som det er enighet om. Regjeringen vil arbeide for å sikre at det regelbaserte handelssystemet respekteres og utvides til nye områder. Vi ønsker også at Norge deltar aktivt i nye forhandlinger som iverksettes. Særlig legger Regjeringen vekt på kvalitative aspekter som miljø-, helse- og forbrukerhensyn. Vi er også opptatt av at grunnleggende arbeidsstandarder overholdes, og vil følge opp denne målsettingen i relevante internasjonale fora. En klar målsetting er å sørge for at det multilaterale handelssystemet bidrar til en bærekraftig utvikling.

       Behovet for samlet handling og politisk styring for å løse felles problemer på en rekke områder er økende. Problemer som følger av miljøødeleggelser, katastrofer, interne konflikter, brudd på menneskerettigheter og mangel på utvikling, berører oss alle. I det foregående har jeg omtalt noen av de endringene og omstillingene vi står midt oppe i - i Europa og i nærområdene. Disse endringene gjenspeiler prosesser som står i et gjensidig påvirkningsforhold til det som skjer globalt. Til sammen utgjør dette det utenrikspolitiske landskapet Norge er en del av.

       Fjelltoppene i dette landskapet er de konkrete utfordringene vi står overfor, og de er mange. Vi har en lang rekke regionale og spesialiserte samarbeidsorganer som behandler ulike deler av våre felles problemer, og jeg har tatt for meg noen av dem. Blant disse organisasjonene står imidlertid De forente nasjoner, med sitt tilnærmede universelle medlemskap og mandat, i en særstilling.

       FN er den eneste organisasjonen som på bred basis kan ta opp alle politiske, økonomiske og sosiale spørsmål som følger av en verden i sterk endring. FNs rolle som et globalt forum, med funksjoner som varierer fra å sette den internasjonale dagsorden og etablering av normer til praktisk freds- og utviklingsarbeid, gir organisasjonen en unik posisjon i verdenssamfunnet. For et lite land som Norge er det i vår interesse at FNs rolle styrkes og effektiviseres, slik at organisasjonen settes i stand til å løse de mange og komplekse oppgavene den står overfor ved terskelen til et nytt årtusen.

       FN må tilpasses endrede rammebetingelser og nye utfordringer. Medlemslandene må ta ansvar for en nødvendig reformprosess. Det ble tatt viktige skritt i den retning på siste generalforsamling, hvor man vedtok en omfattende reformpakke. Norge spilte en aktiv rolle i de prosessene som førte fram til reformresolusjonene. Særlig viktig var vedtakene om styrking av FNs evne til å reagere raskt i konflikt- og krisesituasjoner og om samling av FNs bistandsaktiviteter på landnivå. Vi vil i tiden som kommer, arbeide aktivt i FNs forskjellige organer for å sikre praktisk gjennomføring av forslagene.

       Et annet viktig spørsmål er finansiering. Spørsmålet om reform kan ikke ses isolert fra spørsmålet om stabil finansiering av FN. Dette forutsetter at alle medlemslandene oppfyller sine finansielle forpliktelser. I tillegg kan det være behov for å finne fram til andre former for finansiering. I denne sammenheng har avgifter på flytransport eller på valutatransaksjoner vært nevnt. Regjeringen vil arbeide videre med disse spørsmålene.

       Sammen med de øvrige nordiske landene vil vi bidra til arbeidet med reform og utvidelse av Sikkerhetsrådet. Hittil er det oppnådd økt åpenhet i rådets arbeidsrutiner, mens det i spørsmålene om utvidelse og bruk av vetorett ikke har vært nevneverdig bevegelse. Dette er bekymringsfullt. Sikkerhetsrådet er det helt sentrale organet i FN, og vi ser det som viktig for rådets legitimitet at sammensetningen reflekterer de endringene som verdenssamfunnet har gjennomgått. Samtidig er det viktig at rådets sammensetning og deltakerkrets ikke blir slik at man kommer i konflikt med kravene til effektivitet og handlekraft. Fra nordisk side har vi derfor fremmet forslag som balanserer behovet for økt legitimitet med kravene til effektivitet.

       Det er en naturlig del av vår FN-politikk at vi fra tid til annen tar det ansvaret som medlemskap i Sikkerhetsrådet innebærer. Medlemskap gir oss mulighet for et tett samarbeid med blant andre nære allierte, Russland og Kina om internasjonale spørsmål. På nordisk side har vi søkt å opprettholde en uformell rotasjonsordning for å sikre at nordiske synspunkter på internasjonal fred og sikkerhet jevnlig kommer til uttrykk i rådet. Norge er kandidat til en av de ikke-faste plassene i rådet for perioden 2001 og 2002, og dersom vi kommer inn, vil det bli fjerde gang vi er medlem. Regjeringen vil arbeide aktivt for å fremme Norges kandidatur.

       Det er bred enighet blant medlemslandene om at FN fortsatt har en meget viktig rolle å spille når det gjelder forebygging og løsing av konflikter. Et lite land er, mer enn andre, avhengig av at lov og rett opprettholdes i det internasjonale samfunn, ikke minst i en tid preget av endring. Derfor har Norge helt fra første stund stått i fremste rekke når FN har bedt om styrker og personell til fredsbevarende operasjoner.

       I kjølvannet av den kalde krigen har denne viktige delen av Norges internasjonale engasjement endret karakter. I dag snakker vi om fredsoperasjoner snarere enn fredsbevarende operasjoner. Dette er først og fremst fordi mange av oppdragene innebærer direkte bruk av tvangsmakt og kan utvikle seg til en full krigssituasjon. Oppdragene dreier seg om noe annet og mer enn simpelthen å være til stede for å bevare freden. Både i det tidligere Jugoslavia, i Somalia og Rwanda gikk FN inn i pågående konflikter der det ikke var noen fred å bevare, og hvor mandatet var å beskytte det humanitære arbeidet. Dette reiser prinsipielle problemstillinger knyttet til det internasjonale samfunnets bruk av makt og til viljen hos potensielle bidragsytere til å engasjere egne styrker i risikofylte oppdrag. FN-styrker har ofte blitt satt inn i konfliktområder uten et klart definert mandat eller tilstrekkelige ressurser. Her ligger det et stort ansvar hos

       medlemslandene. Hvis slike spørsmål ikke er tilstrekkelig avklart, kan ikke FN gjøre en tilfredsstillende innsats.

       I tillegg til at bredden av militære operasjoner er blitt langt større enn før, har vi også sett at fredsoperasjoner i mye høyere grad involverer det vi tradisjonelt har tenkt på som politi- og justisoppgaver, slik som i Bosnia. Hele det registeret av tiltak som har med lovhåndhevelse å gjøre, er i ferd med å bli en del av fredsoperasjonene - fra patruljering og pågripelse av krigsforbrytere til konsolidering av rettsapparatet og overhaling av fengselsvesenet. Selv om ansvar for og iverksettelse av enkelte fredsoperasjoner nå overføres fra FN til organisasjoner som NATO, beholder altså FN mye av sin rolle som pioner og inspirator på dette feltet.

       Fredsoperasjoner dreier seg bl.a om kontroll med at internasjonale avtaler blir overholdt. Et annet eksempel på at FN spiller en aktiv rolle på dette feltet er organisasjonens innsats for våpenkontroll. Under den kalde krigen var konfrontasjonen mellom supermaktene den sentrale dimensjonen i internasjonal politikk. Våpenkontroll ble derfor i stor grad oppfattet som et spørsmål om nedrustningsforhandlinger mellom USA og Sovjetunionen. Forhandlingene om kjernefysiske våpen er fortsatt viktig, men også andre typer våpenkontroll står sentralt i arbeidet for å få en bedre organisert verden. Mest synlig i nyhetsbildet er kanskje striden mellom Irak og FN om våpeninspektørenes adgang til anlegg som kan være knyttet til produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Striden dreier seg om Iraks manglende vilje til å oppfylle forpliktelser landet er pålagt av det internasjonale samfunnet gjennom vedtak i FNs sikkerhetsråd.

       Men våpenkontroll dreier seg om mer enn inspeksjon av produksjon av våpnene. Det kan også dreie seg om å samle inn og destruere f.eks håndvåpen. I en del områder i Afrika og Asia flyter det så mange håndvåpen omkring at en global innsats for å begrense antallet ville kunne være på sin plass. Norske myndigheter og frivillige organisasjoner har derfor innledet et samarbeid for å vurdere hvordan problemet kan gripes an. Blant annet ser vi på mulighetene for å samordne den internasjonale innsatsen. Regjeringen har i år bevilget 3,9 mill. kr til dette arbeidet.

       Jeg har i redegjørelsen min i dag selvsagt ikke kunnet berøre alle utenrikspolitiske temaområder og problemstillinger. Det betyr ikke at de mange oppgavene vi står overfor f.eks i Asia, Afrika og Latin-Amerika, er uvesentlige. De eksemplene som har vært brukt, er ment å skulle få fram Regjeringens generelle utenrikspolitiske prioriteringer, som vil få et bredt nedslagsfelt, og jeg viser til den etterfølgende redegjørelsen fra utviklings- og menneskerettighetsministeren for en ytterligere utdyping av dette.

       Historikeren Rolf Tamnes har karakterisert nyere norsk utenrikspolitikk som «engasjementspolitikk». I det nylig utkomne siste bind av «Norsk utenrikspolitikks historie» gir han en beskrivelse av norsk innsats for en bedre organisert og mer rettferdig verden. Den nevnte karakteristikken gir en kortfattet oppsummering av et stadig viktigere element i Norges forhold til utviklingen i det internasjonale samfunnet de siste 30 årene. Men samtidig er det viktig å minne om at oppgaver og utfordringer i Europa og i nærområdene våre består.

       Regjeringen vil særlig styrke det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter og demokrati. Gjennom OSSE-formannskapet vil Regjeringen ta sin del av ansvaret for Europas videre utvikling, og vi vil bruke formannskapet i Barentsrådet til å skape ny dynamikk i samarbeidet i nærområdene.

       Regjeringen ønsker å bygge videre på og utvide Norges engasjement i forhold til fred, sikkerhet og stabilitet, i forhold til utviklingslandene, i forhold til de globale miljø- og klimaproblemene. Skal det gi mening å snakke om en utenrikspolitikk tuftet på verdier, må det være en utenrikspolitikk som ikke bare retter seg mot de sterke og likesinnede, men også mot de svakeste blant oss. Bare på denne måten kan vi i siste instans trygge vårt eget lands frihet og demokrati.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utanriksministeren si utanrikspolitiske utgreiing blir lagd ut for behandling i eit seinare møte - og ser det som vedteke.