Sak nr. 3

TALERE:

       Kristin Krohn Devold (H) : Høyre har det til felles med Voksenåsen-erklæringen fra sentrumsregjeringen at vi ønsker å styrke frivillige lag og foreninger, styrke ikke-statlig virksomhet som gir et positivt tilbud til barn og unge eller ivaretar viktige humanitære oppgaver.

       Disse organisasjonene er under et konstant press. De møter konkurranse fra en betydelig ekspanderende statlig spillevirksomhet, representert bl.a ved Norsk Tipping og annen statlig norsk lotterivirksomhet. Der Røde Kors eller fotballaget før var tilnærmet alene om loddbøkene, har nå staten tatt over store deler av markedet.

       I tillegg har mangel på tid for alminnelige foreldre gjort det nesten umulig å finansiere de frivillige organisasjonene på samme måte som tidligere. Det er rett og slett begrenset hvor mange kakelotterier man klarer å bake kaker til, eller hvor mange par strømper en moderne mor vil klare å strikke til inntekt for Redningsselskapet.

       Dette var en viktig årsak til at også lokale lag og foreninger, svømmeklubben, håndballen og fotballaget, i lotteriloven av 1995 fikk adgang til å hente inntekter fra spilleautomater, slik de humanitære organisasjonene allerede hadde adgang til. Det var Stortinget som åpnet for dette, i strid med Arbeiderpartiets opprinnelige opplegg i lovutkastet.

       Deretter ble Norsk Automatbransjeforening stiftet, og de driver i dag, på en seriøs måte, automater for nesten 6.500 lokale klubber, lag og foreninger med til sammen over 1 million medlemmer. Disse inntektene sikrer eksistensen til store deler av Frivillighets-Norge.

       Stortinget overlot imidlertid til departementet å utforme regelverket for automatmarkedet, og det førte til at arbeiderpartiregjeringen i rundskriv av 26. mars 1997, rundskriv G-22/97, innførte et tak for antall automater. Politiet ble ganske enkelt bedt om ikke å dele ut flere tillatelser. Dette virket svært urettferdig.

       For eksempel er det slik at en butikk eller en bensinstasjon som ønsker å støtte det lokale idrettslaget med å utplassere en automat i sitt lokale, kanskje fordi ens egne barn er aktive der, ikke får tillatelse til dette hvis ikke samtidig et annet idrettslag oppgir sin rett knyttet til en annen automat.

       Eller for å si det på en annen måte: Har først svømmeklubben sluppet inn, er døren sperret for fotballaget. En organisasjon kan imidlertid ta med seg sin automattillatelse fra et lokale til et annet - og det kan det være mange gode grunner til. Men lokalinnehaveren kan ikke da sette inn en ny automat for å støtte et nytt godt formål - kanskje et annet idrettslag som barn nr. 2 er aktiv i, og som også trenger finansiering.

       Dette « taket » reduserer mulighetene for små lag og foreninger til å bli finansiert av automatinntekter, slik Stortinget ville det. Det virker urimelig, det innebærer forskjellsbehandling, og det reduserer de gode virkninger automatene kunne hatt som finansieringskilde for Frivillighets-Norge.

       Det vil alltid være slik at et godt formål, f.eks en humanitær organisasjon som Røde Kors, gjerne ønsker å beholde en størst mulig del av automatmarkedet selv, og det er forståelig. Likevel må vi som politikere tenke helhet, vi må legge til rette for at både humanitære organisasjoner og lokale idrettslag overlever og kan skaffe seg inntekter. Den avgjørende interessemotsetningen er ikke - og må ikke få lov til å bli - mellom humanitære organisasjoner på den ene siden og lokale lag og foreninger på den andre. For disse grupper har begge det til felles at statlige spill har fjernet mye av deres tradisjonelle inntektsgrunnlag, og at frivillighet og uavhengighet har kommet under press fra statlig aktivitet.

       Løsningen på dette problemet ligger i å oppheve det aktuelle rundskriv G-22/97, eller i det minste tillate at dersom en organisasjon tar med seg sin automat til et nytt lokale, kan en ny organisasjon flytte inn en automat på den ledige plassen dersom butikkinnehaveren ønsker det.

       Dagens situasjon går ut over lokale lags og foreningers muligheter til å få finansiert sin virksomhet og oppfyller dermed ikke det som var Stortingets gode intensjon da lotteriloven ble vedtatt i 1995.

       Noen hevder at spilleautomatene fører til spillegalskap, og at de av den grunn bør begrenses. Et slikt argument blir særdeles dobbeltmoralistisk hvis man samtidig øker på med statlig spilleaktivitet, vel vitende om at f.eks. Norsk Tipping putter mesteparten av inntekten sin direkte i statskassen.

       En seriøs automatbransje er imidlertid opptatt av temaet spilleavhengighet. Ingen har et ønske om at småbarn skal spille bort sparegrisen sin for å finansiere Frivillighets-Norge. Jeg er derfor kjent med at tunge aktører i bransjen i en høringsuttalelse til utredningen « Spillet om pengene » selv har foreslått innført en aldersgrense for automatspill på 15 år, bl.a fordi andre nordiske land har slik aldersgrense, med gode erfaringer.

       Spørsmålet om spilleautomater kan kanskje synes som en liten sak, men jeg er bekymret over summen av de begrensninger som legges på inntektsgrunnlaget til de frivillige organisasjonene. « Taket » på automatene rammer lokale lag og foreninger, og Regjeringens avslag i desember på å starte opp med TV-bingo eller Bingo-Lotto for å finansiere musikkorps, speideren eller idrettslag innskrenker disse verdifulle organisasjonenes virksomhet ytterligere.

       Jeg er redd for at de gode intensjonene fra Voksenåsen-erklæringen blir hengende temmelig hjelpeløse i luften hvis ikke sentrumsregjeringen konkretiserer noen positive virkemidler - gir noen tillatelser istedenfor avslag - for Frivillighets-Norge, fremfor å opprettholde arbeiderpartiregjeringens politikk på dette området.

       Jeg ønsker på vegne av Høyre en konstruktiv dialog med sentrumsregjeringen i disse spørsmålene. Vel vitende om at det arbeides med konkrete saker knyttet til lotteriloven og forholdet til de frivillige organisasjonene, håper jeg at justisministeren i dag kan gi konkrete, positive signaler om en kursomlegging, bort fra Arbeiderpartiets linje i disse spørsmålene, slik at virksomheten til frivillige organisasjoner også kan finansieres, ikke bare « omtales ».

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil innledningsvis understreke at jeg har stor forståelse for lotterienes betydning som inntektskilde for de frivillige organisasjonene. Dette er hovedhensynet bak Justisdepartementets intensiverte arbeid med lotteriloven og dens forskrifter. Et av lotterilovens formål er at inntektene fra spill og lotterier i størst mulig grad skal tilfalle organisasjoner som har et samfunnsnyttig eller humanitært formål, hva enten det dreier seg om lokale foreninger eller store landsomfattende organisasjoner. For det er i markedet svært mange organisasjoner og foreninger som nyter godt av midler fra forskjellige former for lotterier.

       Lotteriloven skal også ivareta andre viktige hensyn. Disse er først og fremst hensynet til en forsvarlig kontroll med virksomheten fra myndighetenes side, hensynet til å ivareta et godt oppvekstmiljø for barn og unge og hensynet til at fordelingen av inntektsmulighetene organisasjonene imellom skal være så rettferdig som mulig. Denne regjeringen legger stor vekt på oppfølging av et område som dette.

       Automatmarkedet har vokst sterkt de siste årene. Oppstillingstillatelsene utstedes av det enkelte politidistrikt. Det er gitt både tidsbestemte og tidsubestemte tillatelser til oppstilling av automater, og det er ikke uvanlig at aktørene i markedet endrer avtaleforholdene. Departementet har ikke fullstendig oversikt over omfanget av antallet tillatelser, men man anslår at det i dag er utplassert ca 33.000-35.000 gevinstautomater i Norge, dvs. automater som utbetaler gevinster i kontanter, verdibevis eller varer. Automatene omsetter for anslagsvis 7 milliarder kr i året og er således i omsetning den største spilleformen i Norge.

       Den tekniske utviklingen går raskt og har ført til nye og stadig mer aggressive automater. Det har gjort det nødvendig å iverksette flere tiltak for å styrke kontrollen med markedet. Departementet har bl.a stilt nye og tydeligere kriterier for hvilke automater som kan godkjennes for utplassering i markedet, bl.a i den hensikt å motvirke uheldige virkninger av automatspill i form av spilleavhengighet.

       Ved rundskriv G-22/97 iverksatte Justisdepartementet en midlertidig stans i veksten i automatmarkedet ved at politiet ble bedt om å låse antallet automater på nivået pr. 1. april 1997. Bakgrunnen for denne fryspolitikken var behovet for å få nødvendig oversikt og kontroll med automatmarkedet. Jeg viser for øvrig til NOU 1997:14, Spillet om pengene, som bl.a tar opp behovet for bedre kontroll med automatmarkedet. Jeg slutter meg til arbeidsgruppens forslag om å opprette et statlig lotteritilsyn. Lotteritilsynet vil gi oss en fullstendig oversikt over og samtidig styrke kontrollen med automatmarkedet.

       Jeg ønsker å presisere at antallsbegrensningen ikke er ment å føre til en reduksjon i antallet automater i forhold til situasjonen før 1. april 1997. Det taket som er satt, er ikke til hinder for at nye organisasjoner og foreninger gis adgang til automatmarkedet. Politiet kan avslå en søknad om fornyelse av en tillatelse og etter en konkret vurdering la tillatelsen gå til en ny organisasjon. Det foregår således en stadig omfordeling av automattillatelser på bakgrunn av en løpende vurdering, den enkelte organisasjons størrelse, virksomhet og behov.

       Adgangen til å oppstille utbetalingsautomater i kommersielt øyemed bortfalt fra og med den 1. april 1997 ved forskrift om avvikling av kommersielt oppstilte automater. Disse automatene regnes med i det samlede antallet automater som fortsatt tillates oppstilt, dog under forutsetning av at entreprenøren knytter kontakt til en lotteriverdig organisasjon. Denne konverteringen har slik gitt rom for mange nye organisasjoner, helt i samsvar med intensjonene i lotteriloven. Jeg finner ellers grunn til å peke på at automater kun er én av flere former for lotteridrift. Det er ingen tilsvarende restriksjoner på de øvrige lotteriformene.

       Det er riktig at enkelte landsomfattende humanitære organisasjoner tidligere har fått tillatelser til oppstilling av automater som ikke er begrenset i tid, såkalt tidsubestemte tillatelser. Disse tidsubestemte tillatelsene er imidlertid ikke gitt i 1997, men med hjemmel i den tidligere lotterilov fra 1939. Noen av disse tillatelsene er flere tiår gamle, og tillatelsene er oftest gitt på andre vilkår enn hva tilfellet er i dag. I tråd med vilkårene i en slik tillatelse kan entreprenøren tilby lokalinnehaveren en større del av overskuddet. Det kan være tale om at 30-50 % av overskuddet på automaten går til lokalinnehaveren. I dag settes det som vilkår for tillatelse at maksimalt 20 % av overskuddet tilfaller lokalinnehaveren. Minimum 35 % av overskuddet skal gå til det lotteriverdige formål, og maksimum 45 % kan fordeles til entreprenøren.

       De tidsubestemte tillatelsene representerer et problem i markedet, fordi organisasjonene som har slike tillatelser, har et konkurransefortrinn i kampen om gode oppstillingsplasser. Tillatelsesmyndigheten kan ikke uten videre frata rettighetshaverne disse. Dette innebærer at tillatelsene løper inntil de utgår etter sitt innhold eller avvikles ved forskrift. Jeg er opptatt av at det skal være like konkurransevilkår i markedet og tar derfor sikte på å avvikle de tidsubestemte tillatelsene, senest i forbindelse med ikrafttredelsen av den nye samleforskriften til lotteriloven. De landsomfattende organisasjoner som i dag opererer med avtaler som gir lokalinnehaver provisjon utover 20 %, har også en selvstendig moralsk forpliktelse til å bringe avtalene i samsvar med praksis under dagens lotterilov og derved bidra til å oppfylle Stortingets intensjon om at en størst mulig del av overskuddet fra lotteriet skal tilfalle det lotteriverdige formål.

       Justisdepartementet prioriterer oppfølging av politidistriktene for å få til en enhetlig praktisering av behandlingen av søknader om oppstillingstillatelse. Markedsregulering når det gjelder antallet automater pr. organisasjon, bør skje på bakgrunn av en samlet gjennomgang av markedet på landsbasis. I et presset marked er det ikke tilrådelig å foreta store omrokeringer i den eksisterende fordeling av tillatelser mellom organisasjonene. I denne vurderingen legger jeg vesentlig vekt på at en omfordeling vil få svært negative konsekvenser for de landsomfattende organisasjonene som er etablert i automatmarkedet, og som i vesentlig grad baserer sin virksomhet på inntektene derfra.

       Regjeringen tar sikte på å legge fram en proposisjon for Stortinget i vårsesjonen om opprettelse av et statlig lotteritilsyn og øvrige nødvendige endringer i lotteriloven. Proposisjonen vil skissere rammevilkår for de ulike lotteriformer og tiltak med sikte på å oppnå en rettferdig fordeling av organisasjonenes andeler i lotterimarkedet. I tilslutning til dette arbeidet er Justisdepartementet i gang med å utarbeide en samlet forskrift til lotteriloven, hvor bl.a markedshensyn vil bli nærmere ivaretatt. Dette arbeidet er gitt høy prioritet, og i utviklingsprosessen har departementet en omfattende dialog både med lotteribransjen og organisasjonene. Forskriften kan tidligst iverksettes høsten 1998, etter at Stortinget har tatt stilling til spørsmålet om opprettelsen av et lotteritilsyn.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg vil gjerne takke justisministeren for svaret.

       Jeg er glad for at ministeren understreket at hun har forståelse for lotterienes betydning som finansieringskilde for disse organisasjonene. Det må ikke herske noen tvil om at Høyre støtter både det å bruke lotteriloven til å innføre forsvarlig kontroll, at vi skal ha en rettferdig fordeling, at det skal være trygt for barn og unge, og at vi skal ha et statlig lotteritilsyn. Det er ikke der uenigheten ligger. Men spørsmålet er: Hvorfor et tak? Hva er det som tilsier at automatmarkedet har vokst for mye? Er ikke nettopp det at automatmarkedet har vokst, også et tegn på at det burde være adgang for flere til å komme inn?

       Jeg har senest i dag fått et brev fra en som representerer en svømmeklubb i Stavanger. Vedkommende sier han har erfart at lotteriloven gjør det svært vanskelig for lokale lag og foreninger i praksis å komme inn, slik som politiet nå praktiserer rundskriv G-22 fra Justisdepartementet. Det fortvilte spørsmålet fra denne svømmeklubben er: Hvor lenge skal dette taket vare? Kan jeg tolke ministerens svar - at vi først kan få nye forskrifter høsten 1998 etter Stortingets behandling - dit hen at taket i hvert fall ikke behøver å vare lenger enn til høsten 1998?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det gleder meg at interpellanten og jeg deler synet på de frivillige organisasjonene og den betydningen de har. Men jeg vil også peke på at denne regjeringen tar et ansvar for frivillige organisasjoner som går utover å gjøre dem totalt avhengig av antall titusener spilleautomater i dette landet. Jeg vil gjerne henvise til den andre bebudede meldingen for Stortinget, der finansiering av frivillige organisasjoner vil bli behandlet.

       « Taket » er blitt gjort til et stort poeng. Med 33.000 - 35.000 automater i dette land som en har liten eller ingen kontroll med - det var det antallet jeg nevnte i mitt første svar - synes jeg det burde være åpenbart at man sørger for å få en oversikt. Taket er satt for at vi kan få et pusterom mens vi skaffer oss oversikt over markedet, og får formulert gjennom lotteriloven dette med opprettelsen av tilsynet - hva er det vi ønsker med denne virksomheten? Interpellanten har selv vært en av dem som har påpekt åpenbare farer og risikoer med et ukontrollert marked, ikke minst for barn og unge.

Astrid Marie Nistad (A) : Med bakgrunn i at Stortinget handsama endringar i lotterilova i 1994 og at lova tok til å gjelde frå 1995, er det gått lang tid før forskriftene ligg føre. Men tek vi utgangspunkt i kor vanskeleg det er å samle alle ulike interesser i desse forskriftene i tråd med Stortinget sitt vedtak, er det forståeleg at det har tatt tid. Eg er difor glad for at justisministeren signaliserte eit tidspunkt allereie no i debatten.

       Lovforslaget frå regjeringa Harlem Brundtland la opp til at lotteri ikkje skulle vere hovudinntektskjelda for organisasjonane, men justiskomiteen tona ned dette kravet og opna også for at organisasjonane kan ta i bruk fleire lotteriformer samstundes.

       Eg ser ikkje bort frå at dette har vore medverkande til den rekordveksten i utplassering av gevinst- og underhaldningsautomatar vi har fått etter den nye lotterilova. At Justisdepartementet no har sett eit tak for utplassering av nye automatar, er difor riktig og viktig for å kunne ha oversikt og ikkje minst kontroll over utviklinga og slik følgje opp Stortingets føresetnader ved dei endringane som vart gjorde i 1994.

       Dette er den andre interpellasjonen om speleatuomatar etter Stortingets vedtak i 1994. Stortingsrepresentant frå Senterpartiet Terje Riis-Johansen stilte spørsmålet til dåverande justisminister Gerd-Liv Valla om korleis ein kunne sikre at inntektene frå spela i større grad skal gå til humanitære og samfunnsnyttige tiltak. Eg går ut frå at regjeringa Bondevik framleis har dette prinsippet intakt.

       Ein må unngå å gje lotteriløyve til anna enn humanitært og samfunnsnyttig arbeid. Berre slik kan ein halde på maktbalansen i samsvar med Stortingets intensjonar om bruk av midlane som kjem inn på spela. Vidare er det viktig at den største delen av overskotet - 35 % - går til samfunnsnyttige føremål.

       Arbeidarpartiet har sett og ser det som fornuftig å få eit statleg lotteritilsyn. Slik som vi alt no ser aktiviteten har utvikla seg, er det naturleg at korkje Justisdepartementet eller politiet maktar å halde den nødvendige kontrollen. Eit godt kontrollsystem er difor viktig å få på plass.

       For Arbeidarpartiet er det viktig at det i dei nye forskriftene vert slege fast at alle operatørar må følgje regelen om at 20 % av overskotet skal gå til eigaren av lokalet med omsyn til lik behandling.

       Vidare er det viktig at ein held fast ved kravet om lotteriløyve til organisasjonane.

       Sjølv om det ikkje er spørsmålet om å sette aldersgrense for brukarane av speleautomatar eller å legge verksemda rundt speleautomatane til eigne spelehallar interpellanten har teke opp her i dag, er det ein del av den offentlege debatten. Ved innføringa av aldersgrense må ein innføre strenge kontrolltiltak. Vil ein ha aldersgrense og kontroll, må ein innføre eigne spelehallar. I Arbeidarpartiet er vi redde for at dette vil føre til at ein isolerer spelarane i eigne miljø, og at dei som har vorte fanga av « spelegalskapen », vil bli langt meir verna enn i dag.

       Vi treng òg ...

       Da Stortinget i forrige periode behandlet den nye lotteriloven, var utgangspunktet et forslag fra den daværende regjeringen om at landsdekkende humanitære organisasjoner skulle ha enerett på utplassering og drift av automater. Stortingsflertallet protesterte og vedtok følgende formulering:

« Tillatelse til å avholde lotteri kan gis til landsdekkende, regionale eller lokale organisasjoner eller foreninger ».

       I flertallsmerknader i komiteinnstillingen ble hensynet til mindre lokale lag og foreninger presisert. Det er derfor etter min vurdering ikke bare i strid med Fremskrittspartiets synspunkter, men også klart i strid med stortingsflertallets intensjoner når departementet har lagt kjepper i hjulene for nettopp de mindre organisasjonene, som i dag har stor nytte av ekstrainntektene fra automatspill.

       Det kan ikke være noen tvil om at de nye forskriftene som ble innført i april i fjor, først og fremst rammer disse organisasjonene. I motsetning til de lokale organisasjonene, som samarbeider med private operatører, har de landsdekkende organisasjonene, som eksempelvis Røde Kors, fått tidsubestemte tillatelser, og de har også anledning til å betale høyere husleie til innehaverne av lokalene der automatene er utplassert.

       Det taket som departementet satte den 2. april i fjor, gjør det umulig for de mindre organisasjonene å overta markedsandeler fra de fire-fem store landsdekkende organisasjonene. Argumentet for å innføre et tak var at departementet skulle skaffe seg oversikt over automatmarkedet i Norge. Det er nå snart gått et helt år, og denne oversikten burde departementet for lengst ha klart å skaffe seg.

       Jeg registrerte med glede at statsråden presiserte at taket var midlertidig. Det er mulig at ett år regnes som midlertidig i Kristelig Folkepartis evighetsperspektiv, men for meg er ett år en lang periode for å løse et enkelt problem. Mitt syn er derfor at taket bør heves.

       De små lokale lag og organisasjoner og deres operatører bør få anledning til å konkurrere på like vilkår med de store landsdekkende organisasjonene, slik stortingsflertallets intensjon var da loven sist ble behandlet. Subsidiært er jeg enig med interpellanten i at rundskrivet bør endres, slik at en ny organisasjon skal kunne få overta den gamle oppstillingsplassen i det opprinnelige lokalet dersom en lotteriverdig organisasjon sier opp avtalen om oppstillingsplass i ett lokale for å flytte til et annet.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Det overrasker ikke at det er ulike perspektiv på den politikken Kristelig Folkeparti fører, og den Fremskrittspartiet står for. Det har vi merket mange ganger.

       Det er ikke lenge siden vi sist debatterte lotteri som grunnlag for de frivillige organisasjoners driftskapital. Da gjaldt det Bingo-Lotto. I dag handler det om gevinstautomater. Utviklingen i lotterimarkedet skaper vinnere og tapere også blant organisasjonene. Det dreier seg om å ha de rette forbindelsene til automatentreprenørene og dem som disponerer « gullkantede » oppstillingsplasser.

       Lotteriloven skal ivareta

       Det siste kunne det sies en hel del om ut fra erfaringen med at en del spilleglade barn nasker i forretninger og selger det de har tatt, for å få penger til å spille på automatene. Jeg skal komme tilbake til dette når vi senere skal drøfte lotteriene i en bredere kontekst.

       Den midlertidige stansen i veksten i automatmarkedet har som formål å få nødvendig oversikt over og kontroll med dette markedet. At dette skal skje gjennom et statlig lotteritilsyn, synes naturlig og riktig.

       Et vesentlig punkt handler om det konkurransefortrinn som organisasjoner med tillatelse uten tidsbegrensning har. Dette må bringes til opphør. Statsrådens signal om at det skal skje i forbindelse med ikrafttredelsen av den nye samleforskriften til lotteriloven, hilses velkommen. Likedan er det viktig at en størst mulig del av overskuddet fra lotteriene tilfaller lotteriverdige formål. At Redningsselskapets siste båt er finansiert gjennom automatene, viser et positivt resultat til beste for sjøens folk i første omgang, men i videre perspektiv for oss alle.

       Kristelig Folkeparti er ikke imot lotterier i ulike fasonger, men det er viktig at vi har en instans som har oversikt og kontroll over dette markedet. Det vil organisasjonene være tjent med. Vi bør ha tid til å vente på den proposisjonen som Regjeringen vil legge fram for Stortinget denne vårsesjonen.

Tor Nymo (Sp) : I forbindelse med at lotteriloven ble vedtatt, fastsatte Stortinget at tillatelse til å avholde lotterier på spilleautomater kunne gis til landsdekkende regionale eller lokale organisasjoner eller foreninger. Justiskomiteens flertall, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, var enig i at den rivende utviklingen i nye spillevarianter og spilleinnretninger krevde offentlig styring, både for å hindre utvikling i retning av for sterkt gamblingpregede spill og av hensyn til konkurransen mellom de forskjellige lotteriformål.

       Under stortingsbehandlingen ble det klart uttrykt at en adgang for lokale lag og foreninger ikke skulle gå ut over det etablerte inntektsfundament for de humanitære organisasjonene.

       Lotteriloven innførte noe nytt. De lokale lag og foreninger ble gitt anledning til oppstilling av automater på samme måte som landsdekkende humanitære organisasjoner. Om lag 15.000 av landets automater opereres i dag av landsdekkende humanitære organisasjoner. Disse

       automatene opereres ikke av private entreprenører, og alle inntektene går direkte til den humanitære organisasjonen. I 1997 utgjorde disse inntektene 300 mill. kr for de fem store humanitære organisasjonene. Hvis dette inntektsgrunnlaget skulle bli svekket eller redusert, må disse organisasjonene enten trappe ned sin aktivitet, eller - hvis denne skal forbli uendret - staten må yte de bevilgningene som de humanitære organisasjonene på denne måten eventuelt mister.

       De samfunnsmessige prioriteringer som inntektene fra spilleautomatene representerer, må vurderes i forbindelse med den lovgivning som blir fremmet inneværende år i forbindelse med opprettelsen av et statlig lotteritilsyn. I denne forbindelse må også rollen til private entreprenører vurderes. Den største av disse er i dag børsnotert, står bak 5.500 automater og spiller inn om lag 70 mill. kr til private investorer. En bør vurdere om det er samfunnsmessig ønskelig at henimot 200 mill. kr - om en inkluderer hele markedet - av det som blir spilt inn på automatene, skal utbetales i årlig aksjeutbytte.

       En enkeltstående inngripen i rundskriv G-22/97 er ikke tilrådelig, all den tid dette kan resultere i en omprioritering av lotteriverdige formål som vil være meget vanskelig for lotteritilsynet å reversere. Lovgivningsprosessen i forbindelse med opprettelsen av et statlig lotteritilsyn har kommet langt. Høringsfristen utløp i august 1997, og departementet har opplyst at man ønsker å fremme proposisjonen i løpet av vårsesjonen 1998.

       En innføring av enkeltstående tiltak som etablerer en ny og uoversiktlig situasjon på lotterimarkedet, er ikke ansvarlig politikk. Dette må vurderes grundigere av Stortinget i forbindelse med hjemmelsloven og av lotteritilsynet selv.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg vil ta utgangspunkt i statsrådens svar da hun tok ordet andre gang. Da ble det sagt at Regjeringen har andre forslag for å styrke frivillige organisasjoner enn å gjøre dem avhengig av automater. Det synes jeg høres positivt ut. Men hva disse andre forslagene går ut på, har vært svært uklart, og vi har manglet slike forslag. Tvert imot har realiteten vært at når andre inntektsmåter har blitt foreslått - og Bingo-Lotto var ett av dem - ble det avvist. Men som sagt: Jeg imøteser og er glad for andre forslag for å styrke de frivillige organisasjonene.

       Så vil jeg gripe fatt i noe Tor Nymo sa i sitt innlegg, nemlig at en forutsetning for endring av lotteriloven var at man ikke skulle begrense de humanitære organisasjonenes inntekter. Det er jeg faktisk helt enig med ham i. Men nettopp fordi automatmarkedet har vært i vekst, har det vært mulig å skape rom for å finansiere både de humanitære organisasjonene, som vi er enige om er veldig viktige, og de lokale lag og foreninger. Så lenge vi er i en situasjon der andre inntektsmuligheter for de lokale lag og foreninger forsvinner - loddboken er ikke like attraktiv - og staten som spilleaktør ekspanderer på en rekke områder, er nettopp en del av de uheldige konsekvensene ved taket at det begrenser de lokale lag og foreningers inntekter uten at det strengt tatt er nødvendig.

       Avslutningsvis vil jeg si at jeg er veldig glad for at det er bred enighet i salen om å innføre en del kontrolltiltak som vil komme fra Regjeringens side. Det gjelder både lotteritilsynet, og det gjelder det å gi maks 20 % av inntektene til lokalinnehaver. Det understreker nemlig det som er mitt poeng, og som jeg har felles med de andre talerne her, nemlig at hovedformålet med automatene er at inntektene skal komme samfunnsnyttige aktører til gode, ikke kommersielle interesser. Jeg håper å få tilslutning til det når vi får lotterisaken til behandling i vårsesjonen, og til at det går an å ivareta alle disse hensynene og samtidig slippe de lokale foreningene mer til enn det de har adgang til i dag.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Aud-Inger Aure : Med sikte på saken om opprettelsen av lotteritilsynet, som skal komme senere, har jeg også med stor interesse merket meg de synspunktene som er kommet på ulike deler av dette feltet fra de ulike talere i dag.

       Men jeg har også lyst til å understreke et moment som jeg synes kanskje er kommet litt lite fram, og det gjelder dette med automater, som egentlig har veldig stor økonomisk betydning for dem som opererer i markedet som lokalutleiere og entreprenører. Hele inntekten her dreier seg om 7 milliarder kr pr. år. Når det av enkelte - men ikke her i salen, heldigvis - blir oppfattet som litt kontroversielt at man forsøker å regulere hva lokalinnehavere og entreprenører kan ta ut, og når hovedformålet skulle være å skaffe penger til dem som nå skal sikres minimum 35 %, skjønner vi at her er det veldig store interesser på banen, bortsett fra det å sikre de frivillige organisasjonene.

       Jeg har merket meg at Arbeiderpartiets representant Nistad gir uttrykk for en viss skepsis til spillehaller. Jeg har også lagt merke til det som representanten Simonsen gav uttrykk for, at med utgangspunkt i Kristelig Folkepartis evighetsperspektiv var kanskje ikke saksbehandlingstiden i Justisdepartementet så veldig lang. Jeg vil gjøre representanten Simonsen og andre oppmerksom på at jeg ikke er helt sikker på om evighetsperspektivet til Kristelig Folkeparti har fått fullt gjennomslag i Justisdepartementet ennå. Men det kommer.

       Vi må ha en del bredde i synspunktene våre når det gjelder hva vi ivaretar, hvilke interesser som skal være utslagsgivende for våre holdninger i dette spørsmålet. Jeg må da si at jeg er godt fornøyd så langt med de signalene jeg har fått her, at departementet iallfall får den nødvendige tid til å skaffe seg den oversikten som vi føler vi må ha. For å få den oversikten vi trenger, må vi ha en viss landsomfattende oversikt. Det er ikke tilstrekkelig at man lokalt mener det er plass til flere. Vi skal også ta hensyn til de viktige landsomfattende organisasjoner som er avhengig av disse midlene. Representanten Marthinsen gav et godt eksempel på det da han nevnte Redningsselskapet.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.