Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til statsministeren:

       I sin redegjørelse for Stortinget 22. januar sa statsministeren at det ikke var ført « reelle forhandlinger » mellom Telenor og Telia. I et intervju i NRK P1 samme dag uttalte imidlertid konsernsjefen i Telenor at det forelå et utkast til avtale. Det kan jo ikke være kommet fram et avtaleutkast uten forhandlinger, og statsministeren, og for så vidt også media, har gjort klart at det har vært ført flere samtaler mellom representanter for regjeringene i de to land. Hvorfor sa da statsministeren at det ikke var ført reelle forhandlinger?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Som det fremgikk av min redegjørelse i Stortinget, var det ikke underskrevet noen intensjonsavtale og ikke ført reelle forhandlinger. Det er en forståelse av situasjonen som fortsatt er gjeldende.

       Det er riktig at det forelå fra selskapenes side et utkast til en intensjonsavtale, men det ville være en videre bearbeidelse av det utkastet som avgjorde hvorvidt en deretter ville gå over i reelle forhandlinger. I et spørsmål som dette, hvor det er snakk om to statseide selskaper, er det klart at realitetsforhandlinger ikke vil kunne skje uten at eierne er involvert, og til det stadiet hvor det var reelle forhandlinger, var en altså ikke kommet. Hvorvidt en ville komme over i den fasen, ville vurderingen av utkastet til intensjonsavtale ha avgjort.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg har vanskelig for å forstå at det ikke foregår forhandlinger før man når fram til en intensjonsavtale - men la det ligge.

       Regjeringen har kritisert at Telenor-forhandlingene ble kjent. Stortinget skulle visstnok bli orientert en gang i framtiden. Her har statsministeren og Regjeringen hatt en kritikkverdig håndtering av den viktigste industrisaken i Norge på svært lang tid. Et overveldende flertall i Stortinget har sagt seg uenig i Regjeringens håndtering. Statsministeren har selv overfor Stortinget innsett at Regjeringen var på gale veier, og så er reaksjonen at Regjeringen er sint for at saken ble kjent. Har ikke statsministeren erkjent at selv et kort opphold i disse forhandlingene kunne ødelagt muligheten for å få belyst de muligheter et stort flertall i Stortinget ønsker å få på bordet? Men han skulle altså forhindre det ved at Stortingets flertall ikke skulle vite hva som foregikk, før det var for sent. Er det det Regjeringen kaller åpenhet og respekt for Stortinget?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Som det fremgikk av min redegjørelse, hadde ikke Regjeringen som intensjon å holde Stortinget borte fra informasjonen om denne saken. Det var vi innstilt på å gi i egnet form, i forbindelse med at Regjeringen har varslet at vi vil komme til Stortinget med et framlegg som har med Telenors egenkapitalsituasjon å gjøre. Det vil vi. Det var som kjent bare gått tre-fire dager siden statsråden i møte med Telenor-ledelsen redegjorde for at man ikke fant det hensiktsmessig på dette tidspunkt å føre disse samtalene videre. Det har så Telenor-ledelsen selv informert et par partier om på Stortinget, og i den forbindelse har Telenor-sjefen i dag for noen minutter siden sendt ut følgende pressemelding:

       « Jeg beklager å ha opptrådt slik i forbindelse med informasjon til partier på Stortinget, at det kan oppfattes å være illojalt overfor statsråd Dørum. I etterhånd erkjenner jeg at informasjon om denne type saker skulle gått gjennom statsråden, eller i forståelse med ham. »

       Statsministeren er helt enig i at det var slik det burde ha foregått.

       Regjeringen har ved flere anledninger uttalt ønske om å styrke norsk næringsliv. Forhandlingene mellom Telenor og Telia er jo Norges største industrisak på svært lang tid. Regjeringen har visst om disse forhandlingene, og det har vært gitt grønt lys for å fortsette. Partene er nå kommet så langt at det ligger utkast til avtale på bordet, og absolutt ingen ting er endret i omgivelsene. Plutselig endrer Regjeringen syn. Mener statsministeren at dette er en seriøs behandling av et så viktig næringsspørsmål?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Ja, nå bruker Røtvei - jeg antar bevisst eller ubevisst - et uttrykk som det er felles forståelse for mellom partene ikke er dekkende, nemlig at det har vært ført forhandlinger. Det har vært ført forberedende samtaler, og de var kommet til et stadium da man måtte avgjøre hvorvidt de skulle gå over i reelle forhandlinger. Jeg tror alle skjønner at i en sak hvor det er snakk om to statlige selskaper, vil eierne også måtte føre slike forhandlinger. Ellers ville det være nokså meningsløst.

       Regjeringen valgte å kartlegge situasjonen og det det kunne bli aktuelt å forhandle om senere, før man tok standpunkt til om det var klokt nå å føre slike forhandlinger. Det mente Regjeringen det ikke var, fordi vi var bare noen få uker inne i en helt ny konkurransesituasjon. Vi kjenner ennå ikke mønsteret bl.a i konkurransen mellom Telenor og Telia og hva det vil bety for kundene i Norge. Vi har tatt til etterretning at partier som representerer et flertall på Stortinget, har en annen oppfatning av det, og samtalene er derfor gjenopptatt og vil kunne gå over i reelle forhandlinger.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Dette har jeg svart på før. For det første vil jeg si meg glad for at representanten Opseth ikke forsvarer den måten bl.a hans eget partis ledelse ble orientert på i denne saken. Det har Telenor-direktøren i dag selv beklaget, og det tror jeg var klokt gjort.

       Som jeg har sagt før, var det ikke Regjeringens intensjon å avskjære Stortinget fra kunnskap. Det var enighet mellom de involverte, både på selskapssiden og på landsiden, altså Norge og Sverige, om at samtalene så langt skulle og burde skje i stor fortrolighet. Det var det faktisk enighet om på grunn av sakens karakter, og det tror jeg representanten Opseth uten videre vil skjønne. Vi var kommet til et punkt da vi måtte avgjøre Telenors kapitalsituasjon. Dette spørsmålet henger selvsagt også sammen med det, og derfor var det Regjeringens intensjon å gi Stortinget informasjon om dette på en velegnet måte, slik at også partiene på Stortinget kunne gi uttrykk for sitt syn. I løpet av de tre-fire dagene hadde ikke det skjedd, men vi står like foran fremleggelsen av det dokument hvor vi er innstilt på å ta dette opp.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Den norske stat er eier av Telenor. Eierskapet utøves av generalforsamling, men Stortinget står selvsagt over statsråd, og derfor også over generalforsamlingen og kan selvsagt gripe inn når og hvordan det måtte ønske.

       Jeg har redegjort for hvorfor vi har håndtert saken som vi har gjort. Det var enighet mellom de involverte parter om at dette på dette stadiet burde og skulle skje i stor fortrolighet. Jeg har også redegjort for at det var Regjeringens intensjon ikke å avskjære Stortinget, men gi informasjon i en egnet form som kunne kombineres med de forretningsmessige hensyn, slik at Stortinget også kunne reagere hvis de hadde et annet syn. Nå kom denne informasjonen ut på annen måte, på en måte som Telenor-sjefen selv beklager. Den beklagelsen godtar vi. I så måte kan vel denne saken være noe å lære av for mange. Jeg kan ikke unnlate å bemerke at partier som normalt er opptatt av konkurranse, i denne saken er opptatt av å legge opp til en rask fusjon. Det gir grunn til en viss undring.

       Det er en viss presedens for at norske helseministre bruker 100 dager til å tenke seg om før de begynner å handle. Den nye helseminister har handlet innimellom tenkningen. Jeg tror det er enighet i det norske samfunn om at det er behov for en betydelig helsepolitisk offensiv, en våroffensiv.

       I en artikkel i Vårt Land for 19. januar d.å. skriver helseministeren følgende:

       « I det vi kan kalle den lille helsepolitikken » - som er helseministerens ansvar - « er utfordringen å prioritere slik at folk sikres tilgang på behandling for sykdom og skade som oppstår. Forsøkene på prioriteringsdebatter i norsk helsepolitikk har vært flere, men har i liten grad blitt fulgt opp. ... Jeg tror vi i større grad må våge å ta den diskusjonen ut i åpent lende. »

       Mitt spørsmål til helseministeren er: Hva akter helseministeren å gjøre for å gi Stortinget et grunnlag for å drøfte dette kompleks « i åpent lende », og på hvilket tidspunkt akter helseministeren å legge frem et slikt grunnlag for Stortinget?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med representanten Lønning i at det trengs både tenkning og handling i helsepolitikken, og jeg kan forsikre representanten om at de saker vi etter hvert vil varsle overfor Stortinget, nok vil bære preg av en våroffensiv.

       Spørsmålet om prioriteringer i helsevesenet har vært utredet i to utvalg, som representanten er vel kjent med. Vi har nå til behandling høringsuttalelsene fra det siste utredningsutvalget. Jeg akter å ta denne debatten inn i arbeidet med en lov om pasientrettigheter, hvor også spørsmålet om lovfesting av garantier og rett til nødvendig helsehjelp vil bli vurdert. Jeg antar at en slik lovproposisjon kan fremmes i løpet av dette året, slik at Stortinget får det grunnlaget for en prioriteringsdebatt også knyttet til lovgivningen som representanten Lønning etterlyser.

       Jeg spurte ministeren onsdag den 14. om han ikke kunne gå på kontoret og tenke over om ikke Rogaland burde få dette, slik at denne behandlingen kunne komme raskere i gang for disse pasientene, som har et så håpløst utgangspunkt i Norge i dag.

       Er helseministeren klar over hva som nå skjer i de enkelte sykehus, og i svært mange sykehus? Hva har helseministeren tenkt å gjøre med dette?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har i forbindelse med situasjonen på Sentralsykehuset i Akershus under forberedelse en redegjørelse for Stortinget som etter programmet vil bli gitt den 12. februar. Der vil jeg komme inn på ikke bare situasjonen ved Sentralsykehuset i Akershus, men også gi en vurdering av situasjonen ved andre sykehus. Jeg har derfor bedt om en vurdering fra Helsetilsynet om situasjonen ved sammenlignbare sykehus i forhold til de problemer som representanten Alvheim tar opp.

       For øvrig er det en del av fylkeskommunens ansvar å tilpasse virksomheten innenfor de rammer som Stortinget vedtar. Jeg minner om at Stortinget har tilført sykehussektoren en betydelig vekst i 1998, som bør gi grunnlag for en aktivitetsøkning.

       Vi arbeider også med en bred evaluering av hele finansieringssystemet for å se hvordan det slår ut med innsatsstyrt finansiering. Jeg har også bedt om en rapport fra Norsk institutt for sykehusforskning for å vurdere sammenlignbare tall for sykehusene. Svaret på representantens spørsmål er at denne utviklingen følger vi nøye, vi foretar faglige vurderinger, og jeg vil komme tilbake til Stortinget med den redegjørelse som er forutsatt.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker helseministeren for svaret.

       Det var vel en drøy påstand å si at bevilgningene til norske sykehus er økt betydelig for inneværende år. Det betviler jeg, og det bestrider jeg.

       Statens helsetilsyn fører kontroll med sykehusdriften, og enkelte sykehus har i løpet av dette året fått ulike pålegg. Ville det ikke være mer fornuftig om Helsetilsynet ved fylkeslegene i forkant gikk inn og godkjente eller forkastet de nedskjæringer som det enkelte sykehus gjør, der dette går direkte ut over pasientbehandlingen, slik at man ikke kommer på etterskudd, og ofte på etterskudd i årevis? Jeg synes det er en tanke å vurdere for helseministeren, og jeg er meget spent på hva han har å si i så måte.

       I 20 år har vi hatt selvbestemt abort i Norge. Det betyr at det er kvinnen selv som tar den vanskelige beslutningen hvorvidt hun vil gjennomføre svangerskapet eller ikke. Diskusjonen om abortloven handler derfor ikke om vi er for eller imot abort, men om hvem som skal ta beslutningen.

       Arbeiderpartiet er for dagens abortlov. Kristelig Folkeparti er imot. I Kristelig Folkepartis program står det at et samfunn som tillater selvbestemt abort, bryter med grunnleggende menneskerettigheter. Kristelig Folkeparti har derfor minst en gang i hver stortingsperiode fremmet forslag om å oppheve dagens abortlov.

       Mitt spørsmål til statsministeren er derfor: Vil Kristelig Folkeparti i regjering, som man alltid gjorde i opposisjon, fremme forslag om å oppheve dagens rett til selvbestemt abort? Eller vil Kristelig Folkeparti sette hensynet til regjeringsmakt foran hensynet til sitt abortstandpunkt og velge å administrere en lov partiet mener bryter med grunnleggende menneskerettigheter?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Svaret på det spørsmålet er jo avklart i Voksenåsen-erklæringen - hvis representanten Stoltenberg har studert den.

       Kristelig Folkeparti vil gjøre hva vi kan for å endre en abortsituasjon som vi mener, og som vi også vil tro representanten Stoltenberg er enig i, er ytterst uheldig, nemlig at 14.000 - 15.000 ufødte barn hvert år ikke får vokse opp. Det synes jeg er et alvor vi alle skal ta innover oss, uansett syn på lovens utforming. Derfor har Regjeringen gjort det klart at vi ved andre tiltak, hjelpetiltak og abortforebyggende tiltak, vil arbeide for å få dette tallet ned.

       Når det gjelder lovutformingen, har vi konstatert at det ikke er flertall for en prinsipiell endring av loven og heller ikke grunnlag for å kreve at Regjeringen skal fremme et slikt forslag. Det er derfor avklart i Voksenåsen-erklæringen at partiene vil stå fritt til å arbeide for sitt syn på det på annen måte i opinionen og i Stortinget. Det betyr ikke at en setter hensynet til regjeringsmakt foran sitt syn på en slik sak. Nettopp det at vi har forbeholdt oss retten til å arbeide for vårt syn i en slik sak, viser at så ikke er tilfellet. Jeg tror at hvis det skal være slik at et parti fraskriver seg muligheten for regjeringsansvar i all framtid så lenge et stortingsflertall har vedtatt en lov eller gjort et annet vedtak i strid med det en selv mener er riktig, ja, da ville vi komme opp i ganske håpløse situasjoner. Det ville også Arbeiderpartiet gjøre.

Jens Stoltenberg (A) : Vi snakker ikke om et hvilket som helst standpunkt. Alle skjønner at alle partier må inngå kompromisser, spesielt hvis man skal sitte i regjering. Men det vi snakker om, er et standpunkt som har vært så viktig for Kristelig Folkeparti at de i hver stortingsperiode har fremmet forslag om å oppheve loven, selv om de har visst at det ikke er flertall for å oppheve den. De sier i partiprogrammet at det er brudd på grunnleggende menneskerettigheter å ha en slik lov, og at dersom samfunnet har fri abort, legger man større vekt på andre omsyn enn respekten for liv. Så det er jo ikke hvilken som helst lov og et hvilket som helst standpunkt Kristelig Folkeparti er innstilt på å administrere fra regjeringskontorene.

       Mitt spørsmål er: Er det god moral å administrere en lov som man mener er i strid med grunnleggende menneskerettigheter?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg registrerer nå med interesse Arbeiderpartiets omsorg og bekymring for Kristelig Folkeparti i abortsaken. Hvis det kunne føre til et sterkere engasjement, og kanskje også et felles engasjement, for å løse et etisk problem som jeg vil tro representanten Stoltenberg er enig i, at 14.000 - 15.000 barn ikke får se dagens lys hvert år, ville det være gledelig. Vi tar gjerne imot en invitasjon til et felles engasjement i så måte.

       Men det forundrer meg at dette plutselig er blitt et spørsmål for representanten Stoltenberg, etter at Kristelig Folkeparti har vært i regjering flere ganger etter at loven om fri abort ble vedtatt, og etter at dette spørsmålet var avklart i Voksenåsen-erklæringen. At det så i januar 1998 plutselig er blitt et viktig spørsmål for Arbeiderpartiet etter at dette har vært situasjonen i mange, mange år, gir grunn til en viss undring. Men er det et uttrykk for et engasjement for det ufødte livs sak, er jeg glad.

       Det å legge sten til byrden for kvinner som er i en så vanskelig situasjon, er etter min oppfatning umenneskelig. Deler statsministeren representanten Apelthun Sæles syn på at kvinner som i en vanskelig situasjon bestemmer seg for abort etter en meget grundig vurdering, dreper barn og er umoralske, og at hvis abort skal utføres, skal det i hvert fall utføres på den mest smertefulle måten, nemlig ved ikke å bruke abortpille?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg er enig med representanten Fossum i at det er en vanskelig avgjørelse uansett hvem som tar den, enten det er kvinnen alene eller det er flere med i avgjørelsen. Selv om avgjørelsesretten nå til sjuende og sist ligger hos kvinnen, vet vi at mange kvinner ønsker både samtale, rådgivning og flere rundt seg ved en slik avgjørelse, som jo som kjent, ikke bare angår kvinnens kropp, som det til tider har vært sagt - det tror jeg vi er enige om - men som faktisk angår et annet livs rett til å få leve opp.

       Jeg har ikke oversikt over og kan heller ikke gå god for korrektheten i gjengivelsen av alle uttrykk som måtte være brukt i denne debatten. Det ser jeg derfor ikke noen grunn til å gå inn på. Representanten Apelthun Sæle og jeg deler synet på alvoret i å avbryte et liv, at det også er en vanskelig avgjørelse, at en ikke skal treffe tiltak som reduserer alvoret ved en avgjørelse som å avbryte et liv, men at dagens lovgivning til sjuende og sist overlater det til kvinnen. Så lenge det er flertall for det - noe Kristelig Folkeparti ikke er enig i - må vi med andre tiltak gjøre hva vi kan for å redusere antall aborter. Og kunne Arbeiderpartiet og Regjeringen samarbeide om det, ville det være godt.

Presidenten: Presidenten vil vel si at man nå var litt på utsiden av hovedspørsmålet, men overlater til statsministeren å svare.

       Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg kan være enig med presidenten i det, og særlig siden representanten tok utgangspunkt i Hallo i uken, som er et program som jeg selv lytter til, ofte med stor fryd - ikke minst fordi en fra mitt eget fylke er en hovedaktør der, selv om han ikke kommer fra den aller beste delen av fylket. Men den uttalelsen som representanten Halvorsen refererte, nemlig at « hvis dere mener noe annet, så mener jeg gjerne det », den var, med all respekt for ironien i Hallo i uken, ikke dekkende. Jeg mener ikke at det er rett med fri abort, jeg er fortsatt en like sterk motstander av det som jeg har vært. Men jeg kan ikke for enhver framtid, så lenge denne loven måtte bli stående, avskjære Kristelig Folkeparti fra muligheten til å delta i regjering fordi stortingsflertallet har vedtatt den. Og jeg tror at ved nærmere ettertanke vil også representanter fra andre partier innse at en i store, prinsipielle saker kan ha lidd nederlag, men en melder seg ikke derfor ut av regjeringsdiskusjonen. Og det ville være litt pussig å gjøre dette til et spørsmål om Regjeringens liv, siden vi har avklart dette i Voksenåsen-erklæringen. Det er klart det kan komme en sak av en slik prinsipiell karakter eller av en slik økonomisk eller annen karakter at Regjeringen må si at vi ikke kan overleve det hvis den skulle bli vedtatt. Så langt har ikke en slik sak kommet.

       Statsministeren har vært i Baltikum for å få landene der til å kjøpe norsk gass. Det er bra om vi får det til, men om vi skal selge og levere gass til de baltiske landene, må vi produsere mer gass. Når Norge produserer mer gass, får vi økte CO₂-utslipp i Norge.

       Mitt spørsmål er: Hvor stor økning i de norske CO₂-utslippene vil miljøvernministeren godta for å kunne levere gass til de baltiske landene?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få understreke at statsministeren primært ikke dro til Baltikum for å selge gass, men en av diskusjonene som kom opp, var ønsket om et energisamarbeid. Det har vi sagt oss villig til å gå inn på, og da vil det være naturlig å diskutere gass i den sammenheng.

       Representanten har helt rett i at dette må vurderes ut fra både utvinningstempo og CO₂-utslipp. Dette vil være en viktig diskusjon, ikke bare på dette felt, men også i forhold til oppfølgingen av Kyoto-avtalen. I den forbindelse er det kjent at Regjeringen kommer med en stortingsmelding etter påske, og der vil vi gå inn og se på hvor Norge kan redusere klimagassutslippene, og hva det er mulig å gi rom for av andre tiltak.

Bent Hegna (A) : Det er vel å ta litt lettvint på det å si at statsministeren ikke prøvde å selge gass. Han har faktisk uttalt:

« Tilstrekkelig økonomisk vekst kan ikke finne sted uten et regionalt energisystem. Det er intet mindre enn en nøkkelfaktor. »

       Det betyr at han ser på at det å utvikle et gassmarked i Baltikum - også med norsk gass - faktisk er en nøkkelfaktor.

       Det miljøvernministeren må forklare, er: Hva er den prinsipielle forskjellen på å bruke gass i alle andre land og å bruke gass i Norge, når Norge skal selge gass til nær sagt alle land i Europa?

       Mitt spørsmål må nødvendigvis bli: Hvem skal da ta belastningen med reduksjonen - og eventuelt betale for den - når det viser seg at staten går foran med økte CO₂-utslipp? Og når vil Regjeringen gå fra ord til handling i klimaspørsmålet?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få understreke at en av de tingene Kyoto-avtalen åpner for, er det man kaller felles gjennomføring - det at man går inn i andre land og bidrar til tiltak der som faktisk reduserer CO₂-utslippene i de landene, og får redusert tilsvarende mengde på sitt eget regnskap. Skal man eksportere gass til Baltikum, må man selvsagt undersøke om det er mulighet for å få gjort det under denne ordningen.

       I tillegg burde det være kjent at Regjeringen lenge har meldt at den kommer med en stortingsmelding om oppfølging av Kyoto-avtalen over påske, og det står fremdeles fast.

       For mer enn hundre år siden utviklet det seg stedstypiske stilarter ved fremvekst av tettsteder rundt de mange nyetablerte sagbrukene. Jeg snakker om trehusarkitektur. Det har overalt blitt revet hus av denne type i moderniseringens tegn. Ett eksempel er Lillestrøm, hvor 80 slike trehus er revet i løpet av de siste 17 år og erstattet av betong. Willoch har satt en foreløpig stopp for riving av enda ett.

       Hva mener miljøvernministeren om denne type rasering av nærmiljøet i en tid hvor røtter, stabilitet og det enkelte individs ansvarsfølelse skal fremelskes?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at jeg ikke kjenner akkurat denne saken i detalj, og at jeg kommer til å svare på litt mer prinsipiell basis.

       Regjeringen legger vekt på å ta vare på kulturminner, og vi legger også vekt på å ta vare på arkitektur og skikkelig bymiljø. Vi tar sikte på å styrke Riksantikvaren, og tar sikte på at den type saker som det her ble vist til, skal behandles gjennom skikkelig arealplanlegging og planlegging av by. Jeg er enig med representanten i at det er viktig at man tar vare på den type bebyggelse som det høres ut til at man her har, og at man er klar over den verdien som ligger i gammel bebyggelse og gammelt miljø.

       Norge er i en privilegert situasjon. Vi har rikelig tilgang på ren og fornybar energi. Nå viser imidlertid alle prognoser at Norge må importere stadig mer kraft fra våre naboland. Vi importerer atomkraft fra Sverige, kullkraft fra Danmark, og det siste er at Danmark skal kjøpe norsk gass, foredle den i danske gasskraftverk, for så å selge kraften tilbake til Norge.

       Hvordan kan statsråden forsvare den miljøpolitiske dobbeltmoral som ligger i at Norge sier nei til å bygge gasskraftverk i Norge, men at vi skal selge norsk gass til Danmark for at den skal foredles i danske gasskraftverk, for så å selges tilbake til Norge?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at det er et energiutvalg i arbeid som skal legge fram sin innstilling til sommeren. Dette utvalget skal bl.a se på helheten i energisituasjonen, og hvordan Norge skal dekke sitt kraftbehov.

       Det er en ting som jeg synes det er viktig å understreke i forholdet mellom Norge og Danmark, og det er at Danmark alt har gjort langt mer enn Norge når det gjelder utvikling av energiøkonomisering og alternative energikilder. Det kan diskuteres om det vi har i Norge i dag, er en produksjons- eller en forbrukskrise. Regjeringen ønsker å ta tak i den siste biten og se på hvordan vi kan bruke den energien vi har, mer effektivt. Vi ønsker også å satse mer på alternativ energi. I den forbindelse konstaterer jeg med stor glede at det er i gang en rekke prosjekt, bl.a når det gjelder vindkraft, som ser ut til å være svært interessante, både ut fra et miljøsynspunkt og et økonomisk synspunkt.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg kan ikke helt se at statsråden svarte på mitt spørsmål, nemlig den miljøpolitiske dobbeltmoral som ligger i at vi skal selge norsk gass til Danmark som skal foredles i danske gasskraftverk, for at vi så skal kjøpe den tilbake, samtidig som man sier nei til å bygge gasskraftverk i Norge. Men la det ligge.

       Jeg merket meg at statsråden fokuserer på at vi skal bruke norsk energi mer effektivt, og at man sier ja til å ta i bruk vindkraft og annet. Men jeg har samtidig registrert at ulike statsråder fra ulike partier i Regjeringen har sendt ut diverse prøveballonger, som alle går i én retning, nemlig at forbrukerne må belage seg på å betale høyere elavgift. Det er vel få forslag som vil ha en så usosial virkning som nettopp det å øke elavgiften. Det vil ramme eldre mennesker i trekkfulle leiligheter, og det vil ramme barnefamiliene. Det er et usosialt tiltak. Når statsråden sender ut slike prøveballonger, antar jeg at statsråden også har reflektert over hvor mye man har tenkt å øke elavgiften. Og det er mitt spørsmål: Hvor mye vil man øke elavgiften for å hente ut den enøkbiten som man håper på?

       Det er planlagt en rekke naturreservater langs Nordlandskysten, der vi har rikelig med vind. Vil det være tillatt å bygge vindkraftverk i disse naturreservatene? Vi har jo opplevd at kraftlinjer måtte rives fordi de forstyrret naturen på vår kyst.

       Nå skal vi få to meldinger fra Regjeringen som går på dette med pris. Men er det noe i de signaler som er kommet fra enkelte i Regjeringen, fra forskjellige partier der, at den nye sentrumsregjeringen er villig til bortimot å doble strømprisene til vanlige husholdningsabonnenter, altså barnefamilier - som er et satsingsområde - eldre og pleietrengende, som faktisk trenger varme i dette kalde landet vårt, i alle fall i deler av året?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg si at i den grad det går rykter om at Regjeringen har planer om doble strømprisene, er dette opplysninger som er ukjente for miljøvernministeren.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det avisoppslaget som representanten Øyangen sikter til, omtaler en professor ved Universitetet i Tromsø som også har eierinteresser i et firma som arbeider innenfor deler av dette fagfeltet. Vedkommende er ikke Regjeringens sentrale rådgiver i dette spørsmålet. Regjeringens sentrale rådgiver i dette spørsmålet er Statens institutt for folkehelse og Statens helsetilsyn.

       De spørsmål som er reist i den avisartikkelen, er av en slik art at jeg finner grunn til å undersøke dem nærmere før jeg avgjør om det foreligger kritikkverdige forhold. Men jeg vil si prinsipielt at i forhold til oppdrag for det offentlige må man være meget påpasselig med å følge de regler som gjelder i så måte, både når det gjelder innkjøp og habilitet. Jeg vil påse at så skjer på mitt ansvarsområde.

Gunhild Øyangen (A) : Ifølge VG er dette en person med stor makt og innflytelse. Han sitter i Folkehelsas smittevernråd, den vitenskapelige komiteen til Statens næringsmiddeltilsyn og er rådgiver for Statens helsetilsyn og - det blir også hevdet - en hyppig samtalepartner for statsrådens statssekretær. Samtidig er altså vedkommende, ifølge VG, storaksjonær i et selskap som selger utstyr til bl.a sykehus, og han har flere andre forretningsmessige engasjement.

       Jeg ser fram til at statsråden nå vil rydde opp, slik at det ikke hefter tvil om at Regjeringens prioriteringer ikke er styrt av enkeltpersoners private, økonomiske interesser.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det ville falle på sin egen urimelighet hvis Regjeringens prioritering av smittevernet, og spesielt kampen mot antibiotikaresistente bakterier, skulle styres av noen som helst økonomiske interesser. Dette er alvorlige helsepolitiske spørsmål som vi prioriterer på det grunnlaget. Vi organiserer nå et arbeid med basis i de fagmiljøer som staten selv og Sosial- og helsedepartementet har ansvaret for.

       For øvrig vil jeg igjen bekrefte at den gjennomgang jeg har iverksatt når det gjelder de spørsmål som er reist i denne avisartikkelen, har som et klart siktemål at regelverk på dette området skal følges og om nødvendig innskjerpes.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Når det gjelder skattenivået for 1998, anser Regjeringen dette som fastlagt i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet sist høst, hvor det jo også, som kjent, var noen samtaler mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet. Vi har

       tatt det forbehold at om inntektsoppgjøret eller andre forhold som berører norsk økonomi, skulle tilsi det må vi komme tilbake. Men vi har også sagt at i spørsmål som ble avklart i disse budsjettsonderingene, vil det da også være de partier vi den gang samtalte med, vi i så fall først vil samtale med. Hvis Regjeringen nå forut for eller i forbindelse med det forestående inntektsoppgjør skulle gå inn med endringer i skattenivået, vil vi fort være tilbake til en situasjon som vi hadde for en del år tilbake, og som vel ikke alle erfaringsmessig anser som like god, nemlig de såkalte kombioppgjør, hvor partene i arbeidslivet på en måte langt på vei bestemmer forhold av annen karakter, f.eks skatte- og avgiftsspørsmål, så det er nok et mønster som statsministeren ikke vil anbefale. Jeg tror vi nå må gå inn i dette inntektsoppgjøret, på de premissene som ligger i nasjonal- og statsbudsjettet. Regjeringen har sagt at det er viktig at det kan holdes innenfor en totalramme på 3,5 %, med de variasjoner som selvsagt kan være mulig og betimelig.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg er glad for at statsministeren husker de samtaler som ble ført i forbindelse med statsbudsjettet for inneværende år. Jeg vil gjerne understreke at det som der ble klarlagt, var at skattene ikke skulle foreslås økt i 1998. Det var ikke sagt noe om at man ikke kunne redusere dem i ganske stor grad. Det er et tak som er satt på skattenivået. Det er ikke laget noen bunn. Det vil være meget enkelt for statsministeren å få flertall i dette hus hvis han greier å komme med forslag om skattelettelser, særlig hvis det kommer i bunnen, slik at alle kan nyte godt av det.

       Men er statsministeren allikevel enig i at skattenivået har noe med lønnsoppgjøret å gjøre i og med at det er reell kjøpekraft etter skatt og i forhold til inflasjonen som er det avgjørende? Derfor kunne det kanskje vært fordelaktig med enda lavere skattenivå for 1998, slik at kravene fra fagbevegelsen kunne justeres ned - fordi man i forkant hadde fått en reell kjøpekraftsforbedring gjennom et lavere skattenivå, som staten har råd til. Staten er som sagt representanten for folket, og da ville folket få fordel av den gode finansielle situasjonen som staten er i.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg er fullstendig klar over at Fremskrittspartiet ikke ville ha noe imot at skattenivået ble redusert, og at de sikkert ikke vil motsette seg et eneste forslag i den retning. Men som også representanten Hagen vet, har Regjeringen langt fra forpliktet seg til å gjøre noe slikt. Det vi har sagt, og som jeg gjentok i finansdebatten - var det vel - var at hvis Regjeringen av grunner som nødvendigvis ikke har med budsjettet å gjøre, f.eks internasjonale økonomiske forhold, inntektsoppgjøret e.a., finner å måtte vurdere justeringer i budsjettet, vil vi først og fremst samtale med dem som bidrog, ved subsidiær stemmegivning, til at budsjettet gikk gjennom. Hvis vi nå skulle følge representanten Hagens antydning, måtte Regjeringen forut for inntektsoppgjøret gå ut og varsle skattelettelser i det vedtatte skattenivået. Selv om det ikke ville medføre protester fra Fremskrittspartiet, vil statsministeren likevel ikke anbefale det. Det vil lett føre oss tilbake til de gamle kombioppgjør, hvor erfaringene slett ikke er udelt gode.

       Presidenten: Det blir et par endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 18, fra representanten Gunnar Halvorsen til arbeids- og administrasjonsministeren, vil bli tatt opp av representanten Sigvald Oppebøen Hansen.

       Spørsmål 20, fra representanten Gunnar Kvassheim til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 21, fra representanten Petter Løvik til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Inge Lønning.

Spørsmål 1

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « I NRK Dagsrevyen 21. januar 1998 gav statsråden uttrykk for en sterk motstand mot en eventuell fusjon mellom Telenor AS og Telia AB. I en pressekonferanse dagen etter uttalte statsministeren at det ikke var « noe stort problem » å skifte standpunkt i saken. Det kan jo tyde på at Regjeringens standpunkt i slike saker ikke er så alvorlig ment.

       Er statsråden enig med statsministeren i hans vurdering? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : La meg først få presisere at jeg i nevnte innslag i Dagsrevyen ikke uttalte meg konkret om en eventuell fusjon mellom Telenor AS og Telia AB. Jeg avviste å kommentere den saken og uttalte meg mer generelt om krav vi vil stille til Telenor.

       Alle som har fulgt den politiske debatt, vil kjenne Senterpartiets engasjement mot nyliberalisme og fri flyt-politikk. Dette er en systemkritikk som mange også utenfor Norge er opptatt av, men som så langt for få i det politiske miljø her hjemme har brydd seg om. Det dreier seg om konsekvenser av globaliseringen i form av sentralisering av makt og kapital, med utkanter og små enheter som tapere.

       Senterpartiet har som kjent ikke vært noen forkjemper for liberalisering på telemarkedet. Men vi må selvsagt godta og forholde oss til de vedtak som fattes. Telenor bad om å bli AS, og de ble det. Telenor bad om fri konkurranse, og de fikk det fra 1. januar 1998.

       Statsministeren redegjorde torsdag 22. januar for Regjeringens håndtering av saken om samtaler mellom Telenor og Telia om eventuell fusjon mellom de to selskapene. Regjeringen ønsket å vinne erfaring med den nye situasjonen og vurdere utviklingen av konkurransen i det norske telemarkedet og virkningene for forbrukerne. Derfor fant Regjeringen det ikke naturlig å videreføre de nevnte samtaler.

       Regjeringens standpunkt var selvsagt alvorlig ment. La meg for øvrig tilføye: Jeg er helt enig i den vurdering statsministeren foretok i Stortinget torsdag på bakgrunn av de signaler lederne for partier som utgjør et flertall i denne sal, kom med. Regjeringen rettet seg etter dette, og det er tatt initiativ til å gjenoppta samtalene. Jeg er også enig i det statsministeren sa på pressekonferansen, og som er referert i spørsmålet.

       Ursula Evje hadde her inntatt presidentplassen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Det var i seg selv en meget interessant opplysning at også Senterpartiets leder mener det ikke var noe stort problem å skifte standpunkt i denne saken.

       I Adresseavisen 23. januar uttaler Senterpartiets generalsekretær: « Vårt standpunkt står fast, og det er nei til fusjon. »

       Betyr det at Senterpartiet med sin leder som visestatsminister har tatt standpunkt før man vet forhandlingsresultatet? Eller er det slik at Senterpartiets leder har et annet syn enn Senterpartiets generalsekretær når hun nå overfor Stortinget har sagt at det ikke var noe stort problem å skifte standpunkt? Eller er det slik at Regjeringen samlet, og ved det at Senterpartiets representanter er i Regjeringen, har det syn at man nå vil få fram et forhandlingsresultat og deretter vurdere sitt standpunkt til en eventuell avtale?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Det ligger i mitt svar at Senterpartiet bøyer seg for det flertallet som her i Stortinget forrige torsdag påla Regjeringen å gjenoppta de samtalene som handler om en eventuell fusjon mellom Telenor og Telia.

       Når det gjelder den konkrete saken og hva disse samtalene vil føre fram til, er det interessant å se at det også er kommet fram en del innvendinger og tanker om muligheten for likeverdighet, muligheten for hvordan et slikt storkonsern skulle kunne ivareta det samfunnsansvar som jeg trodde vi alle, også Arbeiderpartiet, var opptatt av å ivareta. Vi har selvsagt ikke tatt standpunkt til resultatet av samtaler som ennå ikke har gått over i forhandlinger, så vidt jeg vet, og som således ikke er sluttført. Når det gjelder fusjonsplanene, regner jeg med at vi i likhet med andre skal ta standpunkt til dem når de foreligger.

       Når det gjelder spørsmålet om å være prinsipielt for eller imot, så redegjorde jeg for Senterpartiets syn. Vi er som regjeringsparti opptatt av å finne løsninger som også kan få tilslutning fra et flertall i Stortinget. Jeg erkjenner at Senterpartiet også opplever at vi er i et mindretall, noe som gjør at vi må gå på akkord med våre prinsipielle standpunkt - slik statsministeren redegjorde for i den muntlige spørretimen i forbindelse med Kristelig Folkepartis syn på abortspørsmålet. Jeg vil be om forståelse for at slik må det være. Jeg går også ut fra at det er en del i Arbeiderpartiet som har opplevd å være i mindretall, men når man ønsker å ta ansvar, må man ta konsekvensen av det som kommer til uttrykk fra flertallet.

       Ola T Lånke (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Hvordan vurderer statsråden utviklingen når det gjelder bruken av vold i billedmedier, herunder grafiske? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Det er selvsagt svært viktig å motvirke bruken av voldsinnslag i billedmediene.

       Konfliktsituasjoner med vold inngår i mange fortellinger. Det som har utviklet seg i de senere årene, er spekulative og kyniske voldsskildringer som brukes i rent underholdningsøyemed. Det bekymrer meg sterkt. Vi ser dette også i utviklingen av data- og TV-spill. Grafiske framstillinger ligner mer og mer på levende bilder. Dette er ikke lenger spørsmål om enkelte voldelige filmer. Det gjelder mengden av voldsskildringer som gjøres tilgjengelig for barn og unge gjennom fjernsyn, film og dataspill.

       Myndighetene setter grenser for dette gjennom lovgivning. Straffeloven har bestemmelser om forbudte voldsskildringer. Kinoloven har bestemmelser om aldersgrenser. Dessuten må også aktørene på markedet ta et selvstendig ansvar for å begrense bruken av voldsinnslag. Jeg ser derfor positivt på den pågående debatten om aldersgrensene for kinofilm. Jeg vil også presisere at foreldrene må ta et selvstendig ansvar når det gjelder barns og unges holdning til vold.

       Stortinget har nå til behandling et lovforslag som bl.a går ut på å innføre klagerett for Statens filmtilsyns vedtak om aldersgrenser. Det er dessuten satt i gang et arbeid i Statens filmtilsyn for å kartlegge mulighetene for å regulere og kontrollere dataspill i større utstrekning enn i dag. Statens filmtilsyn fører videre det arbeidet som ble satt i gang gjennom handlingsplanen mot vold i billedmediene.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er svært glad for at Regjeringen er opptatt av å motvirke bruken av vold i media.

       Jeg tillater meg også å minne statsråden om at dette ble sterkt understreket i Voksenåsen-dokumentet, og jeg håper statsråden og Regjeringen vil gjøre hva de kan for å følge opp sine gode intensjoner.

       Det er ikke tvil om at voldsbruken i filmmediene er blitt mer og mer ekstrem, og det er grunn til å spørre hvordan dette kan skje samtidig som vi både har Statens filmtilsyn og også har denne handlingsplanen som fra regjeringshold ble satt i gang for flere år siden.

       Mitt spørsmål til statsråden blir: Kan det tenkes at handlingsplanen blir en sovepute, og hva vil hun eventuelt gjøre for å motvirke det?

       Som kjent har vi i Norge sterke virkemidler mot nikotinens ødeleggelser. Kan statsråden tenke seg noe lignende innført også når det gjelder filmvold?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : La meg igjen presisere at jeg fullt ut deler det engasjementet som Lånke har når det gjelder å forsøke å bekjempe voldstendensene i billedmediene. Det skal vi selvfølgelig prøve å finne virkemidler for å følge opp. Jeg nevnte i stad handlingsplanen, Statens filmtilsyn og diskusjonen som nå er satt i gang i forhold til Statens filmtilsyns politikk. Jeg vil også nevne igjen det forslaget som ligger til behandling i Stortinget, og som går på å endre straffeloven § 382 slik at forbudet mot utilbørlig voldsskildring også skal gjelde nye medier, bl.a dataspill og databaser.

       Når det gjelder sammenligningen med tobakk, er jeg litt mer usikker hvor hensiktsmessig den er. Jeg mener jo absolutt at man her skal bruke lovveien. Men et totalforbud mot voldsskildringer tror jeg ikke er hensiktsmessig og heller ikke riktig, for dette er jo en del av virkeligheten. Det er den kyniske utnyttingen og en stadig mer brutalisering også av tilbud til småbarn som vi må se å få satt en stopper for.

Spørsmål 3

       Jon Olav Alstad (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Det er få kvinnelige toppledere både i det offentlige og det private. Det er viktig å bruke de mulighetene vi har for å stimulere kvinner til slike jobber, og det offentlige har et særskilt ansvar for dette. Regjeringen skal i løpet av den nærmeste framtid utnevne flere fylkesmenn.

       Mener statsråden, som har ansvaret for likestillingspolitikken, at dette er en mulighet til å rekruttere flere kvinnelige toppledere i det offentlige? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Som representanten Alstad peikar på, er det få kvinnelege toppleiarar i både det offentlege og det private. Regjeringa ser det som eit mål å auka kvinnedelen i leiarstillingar i løpet av dei nærmaste åra. Her er Arbeidarpartiet og Regjeringa einige. Kvinner er i ferd med å bli den høgst utdanna arbeidskrafta, og vi er alle interesserte i at kvinner får høve til å bruka ressursane og erfaringane sine i leiarjobbar.

       I NHO sine medlemsbedrifter er det tilsett kvinner i om lag 4 % av toppleiarstillingane. Staten kjem godt ut i samanlikning. I staten er 14 % av toppleiarane og 22 % av alle leiarar kvinner. Mens det på 1980-talet var ein auke i delen kvinner i toppleiarstillingar i statleg forvaltning, har det gjennom 1990-åra vore ein stagnasjon. Likevel har staten samanlikna med det private eit godt rekrutteringsgrunnlag - noko over 40 % av dei tilsette er kvinner - og ein personalpolitikk som tiltrekker seg mange godt utdanna kvinner. Denne regjeringa vil gå aktivt inn for å rekruttera fleire kvinner til toppleiarstillingane.

       Ei positiv utvikling kjem ikkje av seg sjølv. Målretta innsats må til. At det nyttar, syner erfaringar frå fleire bedrifter i det private næringslivet.

       I statleg forvaltning er slik målretta innsats i gang. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har ansvaret for prosjektet « Kvinne, kvalitet og kompetanse i staten ». Innan år 2001 skal delen av kvinner i leiarstillingar auka frå 22 % til 30 %. Kvart departement har sett seg realistiske mål for sin sektor, og skal årleg rapportera til Arbeids- og administrasjonsdepartementet om utviklinga. Måla skal fylgjast opp gjennom tildelingsbrev til dei ytre verksemdene og knytast til resultatkrav til leiarar. Prosjektet omfattar ei rekke konkrete tiltak for å stimulera kvinner til å ta leiarstillingar. Eit leiarutviklingsprogram er på trappene, og det skal settast i gang pilotprosjekt med verksemder som vil gå aktivt inn for å auka talet på kvinner. Det blei arbeidd for å oppretta ein database for aktuelle kvinnekandidatar til toppstillingar, og det blir også satsa på informasjon og utveksling av erfaringar m.v.

       Når vi skal tilsetta i ledige fylkesmannsembete, vil målsettinga sjølvsagt vera med i vurderinga. I dag er fire av 18 - altså 22 % - i desse embeta kvinner. I løpet av det kommande året skal vi utnemna fleire nye fylkesmenn, og Regjeringa vil legga vekt på å rekruttera fleire kvinner inn i fylkesmannskollegiet. Ein vil også gå meir aktivt ut for å rekruttera kvinner til fylkesmannsstillingane og andre leiarstillingar i staten, til dømes oppmoda kvinner til å søka fylkesmannsstillingane.

       Det er summen av kvalifikasjonar, eigenskapar og erfaringsbakgrunn hos søkjaren som er avgjerande ved ei utnemning. Det blei stilt store krav til utøvinga av dei omfattande oppgåvene som ligg til fylkesmannsembetet. Eg føler meg trygg på at det også vil vera mange kvinner som er kvalifiserte til desse stillingane.

       For få kvinnelege søkjarar til toppleiarstillingar er ofte eit problem. Derfor er det eit sett av familie- og likestillingspolitiske tiltak som skal til for at kvinnene vil bli leiarar - ikkje minst slike som rettar seg mot mennene sitt ansvar for likestilling heime og ute.

Jon Olav Alstad (A) : Bakgrunnen for spørsmålet er selvsagt uttalelser fra administrasjonsministeren i Aftenposten, der hun i første omgang slo fast at det ikke kom på tale med kjønnskvotering og fulgte opp med at bare dersom det vipper mellom to ellers like kandidater, kan kjønn være utslagsgivende. Nå har jeg skjønt i ettertid at her har det skjedd om ikke en helomvending, så i hvert fall en justering av retningen som har ført Regjeringen over på Arbeiderpartiets banehalvdel i denne kampen. Vi vet at det i dag bare er fire av 18 fylkesmenn som er kvinner, og det er selvsagt ikke noen unnskyldning at dette er i overkant av den kvinneandelen man finner i andre offentlige stillinger.

       Det er et problem med få kvinnelige søkere. Det fokuserte den tidligere regjeringen sterkt på, og jeg håper at statsråden - som hun også gir signal om - kan følge opp dette. Her er vi avhengig av å ha en del klare målsettinger som det må jobbes etter, og som må tas til følge når man gjennomfører de konkrete handlingene - ikke bare gjennom opplysning, men også gjennom konkrete tiltak og handlingsplaner der det offentlige kan brukes som spydspiss. Hvilken strategi har statsråden for å følge opp det?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg kunne vel kanskje ha tillate meg å stilla det same spørsmålet i førre periode til den regjeringa som sat då. Det er ei interessant problemstilling, og denne regjeringa er absolutt opptatt av å få fleire kvinner. Eg vil seia det slik at det ikkje er snakk om at administrasjonsministeren har gjort ei heilomvending, men ho har utfylt standpunktet sitt. Det er ikkje alltid ein får med alle nyansane i eit intervju i ei avis, og det veit representanten Alstad godt. Men ho har utfylt standpunktet sitt, og det har òg stått på trykk i Aftenposten, har eg lese.

       Når det gjeld å sjå på søkjarane og tilsetta dei best kvalifiserte, kan vi berre gå tilbake og sjå på dei sist tilsette fylkesmennene og sjå om den førre regjeringa hadde den same vurderinga av dei som då søkte. Denne regjeringa har altså ein strategi for dette, som eg gjorde greie for i mitt førre svar. Eg skal ikkje ta opp igjen alt eg sa då, men målsettinga er klar: Vi ynskjer å fylgja opp dette arbeidet, og vi ynskjer å ha fleire kvinnelege fylkesmenn.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg er selvsagt glad for alle utfyllende standpunkter som i hvert fall justerer kursen, slik at vi kan ha en del av de samme målsettingene for det arbeidet som skjer på likestillingsområdet. Vi har ikke en fortid som gjør at Regjeringen og Arbeiderpartiet bør dra i hver sin retning i den saken, tvert imot, her bør vi kunne bli enige om en del felles målsettinger. Det er et kjempeproblem først og fremst i det private, men også i det offentlige, at det er vanskelig å rekruttere toppledere fra kvinnelige søkere, ikke minst fordi det finnes så få kvinnelige søkere.

       Jeg tror ikke denne regjeringen er tjent med å se tilbake på tidligere praksis. Regjeringen må ha sine egne målsettinger, må være med på å legge et grunnlag for at det kan komme kvinnelige søkere, og at det i neste omgang er mulig å utnevne kvalifiserte kvinner i alle slags lederstillinger i det offentlige.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg kan i alle fall seia meg heilt einig i ein ting som representanten Alstad sa, nemleg at Regjeringa ikkje er tent med å sjå tilbake på tidlegare praksis, men at vi må ha våre eigne målsettingar. Det har òg Regjeringa på dette området. Eg har lyst til å gjenta ein del av det eg sa i mitt fyrste svar, at vi har planar for å få fleire kvinnelege toppleiarar. Vi kan ikkje tvinga dei til å søkja, men vi kan gjera vårt for å legga til rette.

       Når det direkte gjeld fylkesmannsstillingane, vil eg òg understreka at det skal utnemnast fleire fylkesmenn i den næraste framtida. Vi veit altså kva for nokre stillingar som skal fyllast i nær framtid, og dermed kan Regjeringa òg vurdera kvinnerepresentasjonen ut frå dei signala og det vi veit i høve til dei stillingane som skal lysast ledige, utan at eg seier noko om dei heilt aktuelle stillingane det gjeld, no.

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Det helse- og miljøskadelige stoffet arsen har lekket ut fra trykkimpregnerte materialer i flere barnehager i Trondheim. De største mengdene arsen er funnet der materialene er i direkte kontakt med jord, som sandkasserammer og plattinger. Flere av barnehagene har verdier som overskred normene fra SFT.

       Hva vil barne- og familieministeren gjøre for at en for framtida ikke tar i bruk materialer som kan være helseskadelig for barn i deres nærmiljø, som barnehage og skole? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Som barne- og familieminister er eg svært opptatt av at leikeplassutstyr som born blir tilbodne, er forsvarleg og sikkert. Forvaltningsansvaret for materialar med kjemiske eigenskapar som er brukte til leikeplassutstyr, ligg hos Miljøverndepartementet. Svaret på spørsmålet frå representanten er såleis utarbeidd i samråd med miljøvernministeren.

       Frå miljøvernministeren har eg fått opplyst at reduksjon i utsleppa av helse- og miljøfarlege kjemikaliar er eit av hovudsatsingsområda i miljøpolitikken. Meldinga om at trykkimpregnerte materialar kan gje store konsentrasjonar av arsen i jord i barnehagar, gjev grunn til bekymring. Særleg sårbare grupper, som born, må få eit best mogleg vern.

       Regelverket for leikeplassutstyret er i utgangspunktet klart. Etter forskrift om tryggleik ved leikeplassutstyr av 19. juli 1996 skal slikt utstyr ikkje innehalda, gje frå seg eller danna stoff og produkt som er klassifiserte som helsefarlege i slik konsentrasjon eller slik form at det kan medføra helsefare for born.

       Etter at dette regelverket vart innført, er bruken av kreosotbehandla trevirke i barnehagar på veg ut. Framover blir det viktig å sikra at ein heller ikkje tek i bruk andre helse- og miljøfarlege kjemikaliar i materialar til bruk i utstyr som born ofte kjem i kontakt med.

       Vi har avgrensa kunnskap om verknader av kjemikaliar på helse og miljø. Det har hittil vore lagt til grunn at det er lite lekking av arsen, og at konsentrasjonane ikkje medfører helsefare. Nye undersøkingar syner at lekkinga kan vera større enn ein tidlegare har trudd. Funna av høge konsentrasjonar av arsen på seks av 153 leikeplassar i Trondheim skuldast truleg særlege forhold, som mykje bruk av trykkimpregnerte trematerialar og høg surheitsgrad i jordsmonnet. SFT vil no gå nærare inn og vurdera resultata av undersøkingane.

       Forskrift om tryggleik ved leikeplassutstyr stiller krav om at slikt utstyr ikkje må gje frå seg arsen i konsentrasjonar som kan medføra helsefare for born. SFT har utarbeidd generelle normer for forureina jord ved følsam arealbruk, som m.a. omfattar barnehagar. Dette inneber at trykkimpregnert materiale som gjev frå seg arsen i konsentrasjonar som overskrid SFT sine normer, ikkje skal nyttast i leikeplassutstyr.

       Dei nye undersøkingane gjev grunn til ein brei gjennomgang av praksis for å sikra at born ikkje blir utsette for helsefare. SFT vil i nær framtid utarbeida ei rettleiing til kommunane og andre eigarar av barnehagar. Medan vi ventar på denne rettleiinga, vil eg frårå at ein brukar trykkimpregnert trevirke med arsen ved installering av nytt leikeplassutstyr. Generelt arbeider no miljøvernmyndigheitene for å sjå kva som kan gjerast med trykkimpregnert trevirke til slikt bruk for å fasa ut kopar, krom og arsen.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Det er urovekkende at jorda i barnehagene inneholder mer av miljøgiften arsen enn jord andre sammenlignbare steder. Årsaken er, som statsråden sa, trykkimpregnerte materialer til sandkasser, lekestativ og gjerder. I Trondheim kommune er situasjonen at barn under fire år blir frarådd å leke på lekeplassene. Diaré og oppkast er de mest sannsynlige følgene av inntak av arsen, men det er klart at får man større doser av dette stoffet, vil følgene bli langt mer alvorlig.

       Jeg mener det er grunn til å tro at dette er situasjonen i flere av landets barnehager siden det i stor grad er trykkimpregnerte materialer som brukes i de fleste av dem. Dette er et billig materiale som det er lettere å bruke enn annet materiale.

       Jeg er opptatt av at våre barn skal vokse opp under de beste forhold, og derfor synes jeg at det som er avdekket i Trondheim, er urovekkende. Som statsråden sa, er regelverket for lekeutstyr klart, men likevel ser vi her følgene. (Presidenten klubber.)

       Spørsmålet mitt er: Vil Regjeringen innføre strengere regler for bruk av trykkimpregnert tre? Vi vet at våre naboland Danmark, Sverige og Finland har langt strengere regler for dette enn Norge har. Vil Regjeringen ta et slikt initiativ?

Spørsmål 5

       Asmund Kristoffersen (A) : Jeg skal få stille nærings- og handelsministeren følgende spørsmål:

       « Drifta ved en av de få gjenværende fabrikker i tekstilbransjen i Norge, Berserk Fabrikker A/S i Kristiansund og Eide kommuner, er i ferd med å opphøre. Dette er ei mellomstor bedrift med høy kompetanse i et distriktsområde med høy arbeidsledighet og få kvinnearbeidsplasser.

       Hvilke eventuelle hindringer er i veien for at Regjeringa kan bidra til en helhetlig tiltakspakke som kan sikre drifta for denne bedriften, og kan statsråden legge inn virkemidler som bidrar til ei positiv løsning? »

Statsråd Lars Sponheim : Departementet ble orientert om situasjonen i bedriften under et møte i departementet 13. januar i år. Av orienteringen gikk det fram at styret har vedtatt å legge ned virksomheten. Ifølge pressemelding fra bedriften av 27. januar, altså i går, har styret vedtatt å innlede forhandlinger med Aalesund Oljekledefabrikk A/S med tanke på videre drift i Kristiansund. Det kan her bli tale om cirka 20 arbeidsplasser. Aalesund Oljekledefabrikk har ikke planer om å opprettholde videre aktivitet i Eide. Det forhandles med FG Eiendom om overtakelse av deler av selskapets eiendomsmasse.

       Slik saken nå står, tar jeg den til etterretning.

Spørsmål 6

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har et spørsmål til utenriksministeren:

       « FN har erklært 1998 som Havets år. Etter hva jeg erfarer, registrerte ikke UD dette før de ble oppringt av en journalist for kort tid siden. Den internasjonale protestindustri har mobilisert kraftig med propagandakampanjer med sterke angrep på verdens fiskerier. For noen uker siden ble det presentert en underskriftsliste med 1600 underskrifter under parolen « Troubled Waters », der det påstås at alt liv i havet er truet.

       Hva er årsaken til at dette ikke er tatt på alvor, og hvilke tiltak vil Regjeringen sette i verk? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : I regi av FN fremsettes hvert år flere forslag til saker som ønskes markert i form av FN-år. På FNs generalforsamling i 1994 ble 1998 erklært som internasjonalt år for havet. Formålet med denne markeringen er å rette oppmerksomhet mot havene og det marine miljøet som ressurs for en bærekraftig utvikling.

       FNs hav-år vil bli markert fra norsk side både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil spesielt nevne verdensutstillingen i Lisboa, EXPO-98, som åpner i mai med hav som hovedtema. Forberedelsene til denne utstillingen har foregått i en toårsperiode i regi av Næringsdepartementet i samarbeid med Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet og Utenriksdepartementet. Det er laget en film om forvaltningen av de marine ressursene, som vil bli vist kontinuerlig i den norske paviljongen under utstillingen. Det er også lagt opp til seminarer i løpet av utstillingen, hvor viktige havspørsmål knyttet til både ressursutnyttelse og forurensning, vil stå i fokus.

       I Norge vil det bli arrangert flere internasjonale konferanser, bl.a. én om oppfølging av Nordsjøkonferansen om fiskeri og miljø fra mars i fjor og én om status for internasjonal havrett ved inngangen til neste århundre.

       Norge har gjennom flere år bidratt til å styrke forvaltningen av de marine ressursene i flere av de landene som mottar norsk utviklingshjelp. I år vil det bli gitt støtte til utviklingsland for gjennomføring av FAOs atferdskode for ansvarlig fiske og i den forbindelse støtte til kartlegging av egne fiskeriforskningsbehov, nettopp for å fremme bærekraftig utnyttelse av ressursene.

       Det er opprettet et uformelt interdepartementalt arbeidsutvalg, som bl.a koordinerer arbeidet med FNs hav-år.

       Uten å redusere betydningen av FNs hav-år vil jeg understreke viktigheten av det løpende internasjonale arbeidet med havspørsmål som foregår både globalt og regionalt. I FN fremstår 1999 som et særlig viktig år fordi hav og forvaltning av levende marine ressurser er hovedtema på den 7. sesjon i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling, CSD. Det interdepartementale havutvalget vil spille en viktig rolle i forberedelsene til denne sesjonen.

       Vi kan neppe hindre negative kampanjer. Norge har imidlertid tatt initiativ til å utarbeide opplegg for hvordan negative kampanjer kan møtes, samt hvordan man fra myndighetenes side i samarbeid med næringen aktivt kan bidra til positiv forbrukerinformasjon om fiskeriene og vår forvaltning av de levende marine ressurser. Dette initiativet har nordisk støtte.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker for et utfyllende svar.

       Men jeg vil minne om at det kostet staten 150 mill. kr å drive tilbake kampanjer og påstander om at hvalen var utryddet i det nordøstlige Atlanterhavet. Nå er det via forskning fastslått at det ikke er tilfellet.

       Det vil koste oss milliarder å tilbakevise de påstandene fra protestindustrien om at alt marint miljø er i ferd med å dø ut, som nå presenteres i media. Jeg kan ikke se at noe er gjort verken fra norsk side eller fra andre nasjoner for å tilbakevise disse påstandene. Mitt spørsmål blir således stående ubesvart.

       Vi er på vaklende grunn, og vi står tilbake. Vi står overfor en formidabel oppgave, og disse 150 mill. kr blir for småpenger å regne i forhold til de oppgavene vi nå står overfor. Norge er totalt avhengig av havet. Det er den viktigste basis for økonomien vår, og her må det tas mer drastiske skritt.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg har inntrykk av at det siste innlegget fra representanten Bastesen mer var en kommentar enn et spørsmål, og kanskje mer en irettesettelse overfor næringskomiteens medlemmer enn meg, men det får han ta opp i andre fora.

       Når det gjelder samarbeidet med frivillige organisasjoner, ser vi det som viktig, og vi skal selvsagt følge opp det.

       Når det gjelder pengemangelen, får vi se hva vi kan gjøre. Jeg kan ikke love mer penger, men man kan alltids se på hvordan man kan bruke de pengene man har, på en mer effektiv måte, og det skal jeg selvsagt gjøre.

Spørsmål 7

       Mimmi Bæivi (A) : « Arbeiderpartiets sametingsgruppe har reagert mot annonser i Fiskeribladet angående kvotesalg. Den norske fiskeripolitikk har vært at det ikke er anledning til å selge fiskekvoter. Kvoterettigheter i torskefiskeriene er av vital betydning for bosetningen i kyst- og fjordstrøk, særlig i Nord-Norge.

       Hva vil statsråden gjøre for å hindre salg av fiskekvoter? »

Statsråd Peter Angelsen : Det er i henhold til norsk fiskerilovgivning ikke adgang til å selge fiskekvoter. I en situasjon hvor deltagelsen når det gjelder de viktigste fiskeslag, er begrenset, blir imidlertid adgangen til å delta av stor verdi. Når det kommer fram annonser i Fiskeribladet om at kvoter er til salgs, er dette et resultat av at noen som deltar i fisket med et fartøy som har adgang til å delta i fisket etter torsk, ønsker å selge fartøyet og gi fra seg deltageradgangen som fartøyet har. Siden deltagelsen i fisket er begrenset, slipper ingen inn i fisket uten at andre går ut. En fisker som har tenkt å gå ut av fisket, vil normalt, uten unntak, selge båten sin med kvote, eller mer presist gi fra seg adgangen til å delta i fisket etter torsk og avertere fartøyet til salgs med kvoter. Kjøper av båten vil søke myndighetene om å få selgers deltageradgang overført til seg. Dersom kjøperen tilfredsstiller krav om å være aktiv fisker og har bodd i selgers fylke i de siste 12 måneder, vil dette normalt bli innvilget. Det er imidlertid ikke mulig for en kjøper å kjøpe selgerens deltageradgang uten at fartøyet følger med på kjøpet.

       Den strenge praksis som etter hvert er lagt til grunn, har redusert mulighetene for å spekulere i kjøp og salg av kvoteadgang, og dette representerer ikke i dag noe særlig problem. Et annet spørsmål som synes å representere et større problem, er hvorvidt utskifting og forlengelse av et fartøy skal føre til økt kvote. Med bakgrunn i dette spørsmålet har departementet foreløpig bestemt at fartøyforlengelse og utskiftning til større fartøy ikke skal gi økt kvote. Departementet har nedsatt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra fiskeriforvaltningen og Norges Fiskarlag som skal foreta en gjennomgang av dette spørsmålet. Arbeidsgruppen tar sikte på å ha klar sin innstilling i løpet av andre halvdel av februar. Jeg vil i den sammenheng foreta en totalgjennomgang av alle spørsmål som vedrører overføring av rettigheter i torskefisket.

Spørsmål 8

       Tore Nordtun (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Det er i det siste framkommet at utenlandske selskap som er etablert i Norge, unndrar store beløp fra beskatning.

       Hvilke tiltak vil Regjeringen sette i verk for å hindre disse skatteunndragelsene? »

Statsråd Gudmund Restad : Utenlandske selskaper som er etablert i Norge, er i utgangspunktet skattepliktige - på lik linje med andre norske selskaper - for den virksomhet de driver i Norge. Disse selskapene er derfor underlagt samme ligningskontroll som norske selskaper. Alle selskaper etablert i Norge kan foreta transaksjoner rettet mot utlandet. Skattemyndighetene i Norge gjennomfører også kontroller med slike utenlandstransaksjoner.

       En økende internasjonalisering av næringslivet har gjort det nødvendig å styrke det internasjonale samarbeidet mellom skattemyndighetene. Siden begynnelsen av 1990-tallet har de nordiske landenes skattemyndigheter hatt et meget godt samarbeid på kontrollsiden. Det fokuseres i disse kontrollene bl.a på transaksjoner hvor alle de nordiske lands skattefundament blir undergravd. Et eksempel på dette er feilaktig tilordning av inntekter og kostnader gjennom uriktig prising av varer og tjenester.

       En utvidelse av det internasjonale samarbeidet på dette området prioriteres høyt. I tillegg til de nordiske land har nå USA, Polen og Nederland tiltrådt OECDs og Europarådets konvensjon om administrativ bistand i skattesaker.

       I tillegg til det operative kontrollsamarbeidet har en internasjonale avtaler om automatisk utveksling av opplysninger på en del felt. Dette gjelder f.eks bankopplysninger og opplysninger om utbytte.

       I forbindelse med konkrete kontroller av utenlandske foretak etablert i Norge har skatteetaten gjort aktiv bruk av Norges Banks dataregister over inn- og utførsel av valuta. Registeret inneholder spesifiserte opplysninger om alle valutatransaksjoner over et visst beløp. Det blir dermed mulig å følge pengestrømmene mellom utenlandske morselskaper og norske datterselskaper.

       En av skatteetatens viktigste strategier fram mot år 2000 er en styrket innsats overfor næringslivet. Dette vil en forsøke å gjennomføre ved å bruke en større del av de tilgjengelige ressurser i etaten. En god markedsinnsikt og kompetanse når det gjelder nasjonale og internasjonale transaksjoner og selskapsstrukturer, er av avgjørende betydning for å oppfylle denne strategien.

       I tillegg til nasjonale og internasjonale kontrolltiltak vil skattemyndighetene bl.a også bruke informasjon som virkemiddel på områder hvor regelverket er komplisert.

       Jeg mener summen av alle disse tiltak framover vil bety mye for å beskytte skattefundamentet i Norge og dermed hindre skatteunndragelser.

Tore Nordtun (A) : Jeg takker finansministeren for svaret - og innholdet i det viste jo tydelig at man er på rett spor.

       Som det har fremkommet gjennom media, er det store beløp det dreier seg om i skatte- og avgiftsunndragelser. Ser vi på fjoråret, er beløpet opp imot 120 mill. kr. Det er skattepliktige datterselskaper av store og mellomstore ikke-nordiske konserner det her er snakk om, selskaper som driver innenfor handel, industri og service, og som har innbetalt for lite både i moms, investeringsavgift og arbeidsgiveravgift.

       Nå signaliserte finansministeren at det er en rekke ting på gang, både når det gjelder transaksjoner, informasjon om pengestrømmene og oppfølging her. Mitt spørsmål til finansministeren blir da: Vil de avtalene som jeg forstår nå er inngått mellom samtlige nordiske land, inklusive Færøyene og Grønland, også bli videreført når det gjelder de ordinære skatteavtalene med de 80 landene som vi inngår skatteavtale med? Vil dette bli et element i de fremtidige skatteavtalene?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg er litt usikker på hva spørsmålet egentlig var. De skatteavtaler man har til forebyggelse av skatteunndragelser, er jo én ting - de tror jeg for så vidt er gode nok. Her er nok problemet mer at det ikke har vært lett å kontrollere disse pengestrømmene og hvordan man overfører midler fra datterselskaper i Norge til morselskaper i utlandet.

       Men som jeg sa, det vil fram mot år 2000 bli en prioritert sak i skatteetaten å sørge for at man kan kontrollere dette bedre. Man regner med at det i etaten skal bli frigjort ressurser som kan settes inn, spesielt mot næringslivet, og at det derfor vil bli lettere å se til at det blir en riktig beskatning. Ellers tror jeg nok at representanten Nordtun og finansministeren har absolutt felles interesser i denne saken om å unngå skatteunndragelser.

Tore Nordtun (A) : Jeg sier meg helt enig med finansministeren i at vi her har felles interesser. Vi må få dette ordentlig og riktig, slik at vi slipper slike skatteunndragelser i fremtiden.

       Spørsmålet mitt gikk på de 80 skatteavtalene vi i dag har mellom Norge og andre nasjoner. Om vi nå ser fremover, kan vi da innarbeide våre regler i de skatteavtalene som vi har med disse 80 landene, slik at disse reglene ikke bare omfatter Norden, men også de øvrige landene? De selskapene vi her snakker om, er jo etablert i mange ulike land, spesielt i skatteparadiser, og min tanke var derfor at vi kunne få disse reglene inn som et element i våre skatteavtaler. Hvordan ser finansministeren på dette?

Statsråd Gudmund Restad : De skatteavtalene man har med forskjellige land, revideres jo fra tid til annen ut fra behovet. Jeg syns det er en god idé å forfølge dette, og at det beste i de nordiske skatteavtalene også etter hvert føres inn i skatteavtaler med andre land.

       Børge Brende (H) : Jeg har følgende spørsmål til finansministeren:

       « Grønn skattekommisjon utredet hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå et bedre miljø. I mandatet ble det klart slått fast at omleggingene « forutsettes å være provenynøytrale ». Senterpartiets finanspolitiske talsperson fremholder at Regjeringen vil « vurdere om vi skal legge inn en inndragningseffekt til staten » som en del av kommisjonen.

       Vil finansministeren i det videre arbeidet forholde seg til den brede enighet om at omleggingene i sum ikke skal innebære et høyere skatte- og avgiftsnivå? »

Statsråd Gudmund Restad : Jeg viser til det mandatet som ble gitt til Grønn skattekommisjon høsten 1994. I mandatet ble det lagt opp til at kommisjonen skulle vurdere provenynøytrale omlegginger av skatte- og avgiftssystemet, bl.a med sikte på å oppnå et bedre miljø og høy sysselsetting. Jeg viser også til Voksenåsen-erklæringen.

       Regjeringen vil i løpet av våren komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av forslagene fra Grønn skattekommisjon. I den forbindelse vil også kommisjonens forslag til lettelser i beskatningen av arbeidskraft og eventuelt andre skatte- og avgiftslettelser bli vurdert. Forslagene vil være en del av et helhetlig budsjettopplegg. Selv om en vridning i skattleggingen i seg selv er ønskelig, er det samtidig klart at man må vurdere innretningen på reformen i forhold til den aktuelle konjunktursituasjonen og eventuelle behov for innstrammingstiltak. Dette vil være vurderinger som gjøres når Regjeringen legger fram konkrete forslag.

Statsråd Gudmund Restad : Nei, utgangspunktet provenynøytralitet ligger selvsagt til grunn i det arbeidet som vi nå driver med. Men det er som sagt en ny konjunktursituasjon, og hvis det skulle vise seg behov for inndragninger, syns jeg det er urimelig at man skal frede én bestemt sektor. Hvor det er hensiktsmessig eventuelt å foreta disse inndragningene, og hvordan det skal skje, må vi ha anledning til å vurdere nærmere, og ikke binde oss opp til det allerede nå i januar.

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Mange og kompliserte skatteregler er et problem ikke bare for bedrifter og vanlige skatteytere, men også for mange likningskontor. Dette kan resultere i uriktige avgjørelser overfor enkelte skatteytere. Samtidig er det et faktum at det kan være både påkjennende og kostbart for en skatteyter å overprøve likningskontorenes avgjørelser rettslig.

       Mener statsråden at rettssikkerheten til skatteyteren er godt nok ivaretatt i de saker der tvister mellom likningsmyndigheter og skatteyter oppstår? »

Statsråd Gudmund Restad : Rettssikkerhet i ligningsforvaltningen betyr både at ligningsavgjørelsene er mest mulig korrekte, og at mulighetene for overprøving av dem er gode. At enkelte feil kan bli begått - i dette systemet som i andre forvaltningssystemer - er ikke ensbetydende med en generelt dårlig rettssikkerhet.

       I det store flertallet av sakene er det ligningskontoret som utfører ligningen. Ligningsnemnda er da første klageinstans og overligningsnemnda annen klageinstans. Overligningsnemndas vedtak kan påklages til fylkesskattenemnda når vedtaket i forhold til tidligere vedtak på noe punkt fører til økt skatte- eller avgiftsgrunnlag. Riksskattenemnda er klageinstans for klage over fylkesskattenemndas vedtak når slikt vedtak på noe punkt fører til økt skatte- eller avgiftsgrunnlag i forhold til overligningsnemndas vedtak.

       Dersom skatteyter har klagerett, eller ligningsmyndighetene av andre grunner velger ikke å avvise en klage, skal klagen realitetsbehandles. Som det går fram av det jeg har sagt, er det altså flere muligheter for slike administrative overprøvinger i ligningssaker. Systemet for overprøving er mer omfattende enn i forvaltningssaker ellers. Også det folkevalgte elementet, altså nemndstrukturen, er særlig omfattende i disse ligningssakene.

       Overprøving i ligningssak avgjøres ved skriftlig vedtak. Vedtaket skal ha en kort begrunnelse hvor det framgår hvordan nemnda rettslig og faktisk har vurdert de spørsmål som er reist i klagen. Det skal også opplyses om avgjørelsen er truffet under dissens. Skatteyteren vil således ha det nødvendige grunnlaget for eventuelt å gå videre med avgjørelsen.

       Det følger dessuten av ligningsloven § 9-11 at det i en del tilfeller er adgang for skatteyter til å få dekket saksomkostningene ved klagebehandlingen når det foreligger endringsvedtak til gunst for skatteyter.

       Jeg nevner også at avgjorte ligningssaker kan innklages for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. I sin praksis legger Ombudsmannen særlig vekt på korrekt saksbehandling og riktige tolkninger av lover og forskrifter.

       På bakgrunn av dette mener jeg at skatteyternes rettssikkerhet i alminnelighet er godt ivaretatt. Forenkling av skattereglene vil trolig kunne øke rettssikkerheten ytterligere.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg merker meg svaret fra finansministeren og takker for det.

       Skatteyterens rettssikkerhet i klagesaker mot ligningskontoret kan knapt sies å være reell når ligningsnemnda og overligningsnemnda er sammensatt av legfolk helt uten skattefaglig bakgrunn. Hvilken kompetanse og faglig innsikt har ligningsnemndenes medlemmer til å overprøve ligningssjefenes innstillinger? I praksis er skatteyteren i dag nærmest rettsløs når ligningskontoret går inn og endrer til skatteyterens ugunst.

       Vil finansministeren vurdere nærmere om kompetansenivået til og sammensetningen av ligningsnemndene utgjør en fare for klagerens rettssikkerhet ved klagesaker til ligningskontorene ved ligningstvist?

Statsråd Gudmund Restad : Som jeg sa i mitt først svar, er det i hvert fall slik at man i andre forvaltningsspørsmål ikke har en slik adgang til overprøving som i ligningssaker, hvor nemnd på nemnd på nemnd kan overprøve tidligere vedtak. Hvis dette er et problem innenfor skattesektoren, bør det vel være et langt større problem på mange andre områder innenfor forvaltningen.

       Hvorvidt man kan si seg fornøyd med rettstilstanden og rettssikkerheten, har jeg egentlig ikke forutsetning for å svare på, for jeg har ikke hatt konkrete saker på bordet så jeg kan ikke si om dette er rimelig eller urimelig. Men mulighetene for overprøving er som sagt til stede i mange ledd, til slutt også med henvendelse til Sivilombudsmannen. Det er også slik at det gis adgang til å få dekket saksomkostninger hvis avgjørelsen går til skatteyters fordel.

       Per-Kristian Foss (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Finansdepartementet legger til grunn at ansatte i privat og offentlig sektor fra 1. januar 1999 skal behandles likt når det gjelder beskatning av utenlandstillegg. Gruppen som skal utarbeide nye regler, ble nedsatt av Finansdepartementet i juni 1997.

       Vil statsråden sørge for skattemessig likebehandling av offentlig og privat ansatte også i årene frem til den varslede likebehandling fra 1999? »

Statsråd Gudmund Restad : Finansdepartementet nedsatte i juni 1997 en interdepartemental arbeidsgruppe som vurderer reglene for beskatning av utenlandstillegget. Arbeidsgruppens målsetting er at den framtidige skattleggingen av utenlandstillegg skal baseres på likebehandling mellom offentlig og privat ansatte, uten skattefritak for overskudd på utenlandstillegg, og med nærmere retningslinjer for å fastsette størrelsen på et eventuelt overskudd.

       Etter gjeldende rett er det skatteplikt for overskudd på de godtgjørelser en arbeidstaker får fra sin arbeidsgiver for å dekke merutgifter ved utestasjonering. Merutgifter som følge av utestasjonering er fradragsberettiget dersom utgiftene er pådratt til inntekts ervervelse. Dekning av slike merutgifter er skattefri.

       Dersom utenlandstillegget er større enn summen av slike merutgifter, foreligger altså et overskudd som er skattepliktig.

       For offentlige tjenestemenn har det siden 1954 eksistert en særregel i skatteloven § 42 om sjablonmessig behandling av utenlandstillegget, ved at godtgjørelsen til å dekke økte levekostnader som utbetales til norske tjenestemenn, ikke anses som skattepliktig inntekt. Bakgrunnen for at en slik regel ble gitt for offentlige tjenestemenn, var bl.a formodningen om at staten som arbeidsgiver ikke vil yte sine ansatte utgiftsgodtgjørelse som gir nevneverdig overskudd.

       En tilsvarende regel gjelder ikke for privat ansatte. Utenlandstillegg som mottas av privat ansatte, beskattes etter de alminnelige skatteregler om utgiftsgodtgjørelse, slik at det for den enkelte skatteyter foretas en konkret vurdering av om godtgjørelsen gir skattepliktig overskudd.

       Den nevnte arbeidsgruppen vurderer samtlige skattemessige sider ved utbetaling av utenlandstillegg. Dette er et tidkrevende arbeid, og eventuelle endringer i regelverket kan således ikke ventes å foreligge på et så tidlig tidspunkt at de kan gis virkning for inntektsåret 1998. Videre kan det bli behov for lovendring, som også vil ta tid. Eventuell endring i skattemessig behandling av utenlandstilleggene kan derfor ikke skje før tidligst fra og med inntektsåret 1999.

       Fram til dette tidspunktet bør gjeldende praksis videreføres, selv om dette innebærer at ansatte i offentlig og privat sektor midlertidig behandles etter forskjellige regler.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg takker for denne beskrivelse av dagens praksis samt opplesing av St.prp.nr.1 fra regjeringen Jagland. Dagens praksis karakteriseres av direktør Elisabet Landmark i Skattedirektoratet slik i Dagens Næringsliv 20. januar i år:

« Dagens forskjellsbehandling mellom privat og offentlig ansatte er ikke rimelig ».

       Regjeringen Jagland sier om denne praksis, som altså ikke er rimelig, at den skal fortsette på tross av at også regjeringen Jagland i St.prp.nr.1 beskriver denne forskjellsbehandlingen - denne urimelige forskjellsbehandlingen, legger jeg til. Jeg vil da stille følgende tilleggsspørsmål: Er det slik at finansminister Restad er av en annen oppfatning enn han var som opposisjonspolitiker på dette punkt?

       Mitt spørsmål til slutt blir da: Finner ikke finansminister Restad det urimelig at enhver gruppe som skal behandles på linje med offentlig ansatte når det gjelder utenlandstillegg, må ha en støttespiller eller flere i Stortinget for å få dette gjennomført, slik det skjedde med denne gruppen, som jeg er sikker på representanten Restad - unnskyld finansministeren - husker meget godt?

       Så kunne man selvfølgelig løse det, som representanten Foss var inne på, ved å gi skattelettelse til de privatansatte, altså at man anså utenlandstillegget som ikke å medføre skattepliktig overskudd. Det syns jeg bare er å utvide en urimelig ordning når det gjelder utenlandstillegget som allerede ligger der for offentlig ansatte. Derfor er min konklusjon, tross alt, at vi får nå leve med den urimeligheten inntil vi får en totalopprydding i skattereglene for utenlandstillegget, med den klare målsetting at man deretter skal ha en likebehandling.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til finansministeren:

       « Svenske ukependlere med arbeid i Østfold risikerer å bli fratatt privatbilen hvis de ikke betaler norsk importavgift. Til tross for at det foreligger et betydelig behov for fagarbeidere i en rekke bransjer i fylket, rammes denne arbeidskraften av norske tollregler hvis det dreier seg om ukependlere med mer enn ett års engasjement.

       Vil statsråden bidra slik at regelverket endres? »

Statsråd Gudmund Restad : Etter gjeldende regelverk skal det betales engangsavgift ved innførsel av motorvogn til Norge. Reglene om midlertidig bruk av utenlandsregistrert bil i Norge representerer et unntak fra denne hovedregelen.

       Reglene ble iverksatt i 1991 og medførte en liberalisering. Reglene ble også forenklet og i stor grad harmonisert med reglene i andre land, herunder reglene i våre naboland. Et sentralt hensyn var å sikre at kjøretøy ikke ble dobbeltbeskattet.

       Hovedvilkårene for at en person skal kunne kjøre utenlandsregistrert bil i Norge, er at han enten har fast oppholdssted i et annet land enn i Norge, eller midlertidig opphold i Norge.

       For at personer som flytter til Norge midlertidig, skal kunne bruke utenlandsregistrert kjøretøy avgiftsfritt, er det imidlertid en forutsetning at de kan dokumentere at oppholdet ikke overstiger ett år. Etter søknad kan denne grensen utvides til to år. Dersom oppholdet varer utover dette, mister det karakteren av å være midlertidig.

       Poenget med dagens regler er at eksempelvis en ukependler, som nevnt i spørsmålet, enten skal anses å ha bosted i Sverige, i så fall kan han kjøre svenskregistrert bil i Norge, eller så skal han anses som å ha bopel i Norge, og da må han kjøre norskregistrert bil.

       Hovedregelen er at den familiemessige tilknytning avgjør hvor en person har sitt faste oppholdssted. En person har sin familiemessige tilknytning der hvor han bor sammen med ektefelle og/eller barn under 18 år, og som han oppsøker jevnlig. Dersom vedkommende ikke har slik familiemessig tilknytning til et annet land, er vilkåret at han har en personlig tilknytning til det. Vedkommende må da enten reise daglig fram og tilbake mellom Norge og det annet land, eller oppholde seg/ha til hensikt å oppholde seg i det annet land i minst 185 dager i løpet av en 12-måneders periode. I slike tilfeller finnes det ingen 1-årsregel.

       Jeg vil også minne om at på grunn av de store avgiftsforskjellene mellom Norge og Sverige når det gjelder biler, er det stort sett press for å kunne bruke svenskregistrert bil her i landet. Det er derfor viktig å ha et regelverk som er tilnærmet likt i Norge og Sverige.

       Finansdepartementet har ikke konkrete planer om å endre reglene på disse punktene. Dersom det imidlertid viser seg at regelverket gir urimelige og uforutsette utslag, vil disse bli tatt opp til ny vurdering.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Det fins allerede i dag en rekke eksempler på at regelverket gir urimelig forskjellsbehandling.

       Den nye forskriften som statsråden refererte til fra 1991, som innebærer at gjestearbeidere fra vårt naboland i øst som besøker hjemlandet minst én gang pr. måned, kjører lovlig. Men ordningen gjelder ikke ungkarer. Selv om man er kirkebokført i Sverige, er ukependler og svensk statsborger, så er ikke det nok for å slippe norsk importavgift. Man må også være gift eller ha regelmessig samvær med egne barn under 18 år i Sverige.

       Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at den norske stat skal forskjellsbehandle gjestearbeidere avhengig av familietilknytning og sivil status. Hvorfor skal en svensk ungkar straffes med norsk importavgift når en gift svenske slipper? Er det ikke behov for et regelverk som ikke forskjellsbehandler på bakgrunn av sivil status?

Statsråd Gudmund Restad : Det er lett å høre at det virker urimelig at man skal beskattes forskjellig avhengig av sivil status, gift eller ugift. Men her er det foretatt en harmonisering av regelverket mellom Norge og bl.a. Sverige og også andre naboland, og vi bør ha et likt regelverk. Og det er jo slik at tilknytningen til et land er sterkere hvis man har ektefelle eller mindreårig barn der, enn om man bare har et hus stående i nabolandet.

       For at man ikke skal kunne misbruke de fordelene man ville få særlig ved å bo i Sverige og ha rimelige avgifter i Norge, tror jeg nok dette er hensiktsmessig. Men som jeg sa, hvis det kan dokumenteres at dette slår klart urimelig ut, vil vi vurdere en endring. Men det er et viktig prinsipp at man har like regler i naboland, og det har vi i dette tilfellet.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for tilleggssvaret. Det kan nok være fornuftig med en harmonisering av regelverket, men da bør man jo også harmonisere avgiftsnivået.

       Jeg skal komme med et annet eksempel på hvor urimelig dette slår ut. I januar i år måtte en del svenske ungkarer kjøpe egen buss til bruk for pendling fra hjemstedet i Sverige til arbeidsstedet i Norge. Grunnen til dette er ene og alene at regelverket gjør at de risikerer skyhøye norske importavgifter og høye bøter, og at privatbilene beslaglegges. Mener statsråden det skal være nødvendig for svenske ungkarer å anskaffe egen buss for å kjøre lovlig i Norge?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg kan ikke kommentere dette på noen annen måte enn at det i hvert fall har vært utvist kreativitet for å unngå de store utgiftene for de svenske ungkarene. Utover det kan jeg ikke si noe annet enn at det bør være et prinsipp at vi har like regler. Hvorvidt det også skal tilstrebes like avgifter, tror jeg nok at Hedstrøm og jeg har forskjellig vurdering av.

Spørsmål 14

       Sylvia Brustad (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « Ifølge Statistisk sentralbyrås nye levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø er hver femte arbeidstaker i Norge uten arbeidskontrakt.

       Hva vil kommunalministeren gjøre for at alle arbeidstakere sikres den trygghet som en skriftlig avtale gir? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Ifølge arbeidsmiljøloven § 55 B skal det inngås skriftlig arbeidsavtale i alle arbeidsforhold. Loven har også listet opp en rekke punkter som arbeidsavtalen minst skal inneholde, f.eks partenes identitet, arbeidstid, arbeidsplass og beskrivelse av stilling. Kravet om skriftlige arbeidsavtaler i alle arbeidsforhold kom inn i arbeidsmiljøloven i 1994 for å klargjøre arbeidstakernes rettsstilling og skape mer oversiktlige forhold i arbeidsmarkedet.

       Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 1997, som representanten Brustad viser til, avdekker at 18 % av hele arbeidsstyrken er uten skriftlig avtale, mens det ifølge levekårsundersøkelsen fra 1993 var 17 % som var uten skriftlig arbeidsavtale. Dette viser dessverre at reglene ikke fullt ut har virket etter sin hensikt.

       Arbeidstilsynet har gitt betydelig veiledning om bestemmelsene om skriftlige arbeidsavtaler og arbeidsgivers plikter i denne sammenheng. Kommunal- og regionaldepartementet har nå i år gitt ut en egen veiledning om rettigheter og plikter ved midlertidig arbeid. I denne publikasjonen er det trykt en standard arbeidsavtale som vedlegg, nettopp for å gjøre det enklere å inngå skriftlige arbeidsavtaler.

       Det er således et håp om at situasjonen kan forbedres, selv om statistikken har vist at regelverket hittil ikke er godt nok kjent i arbeidslivet. Jeg forutsetter også at Arbeidstilsynet fortsetter å gi informasjon om disse forpliktelsene når de er ute i virksomhetene.

Sylvia Brustad (A) : Jeg takker statsråden for svaret og er enig i at loven er klar. Problemet er at praksisen er svært varierende, og jeg syns det er alvorlig at hver femte arbeidstaker ikke har en arbeidskontrakt.

       Det er selvfølgelig bra at det informeres fra Arbeidstilsynet, og at det nå er laget en egen veiledning. Men lovens påbud om skriftlig avtale brytes oftest overfor ansatte med låg lønn og med låg utdanning, spesielt overfor ufaglærte. Hele 30 % av de ansatte i varehandelen er uten arbeidskontrakt, mens bare 3 % av pedagogene er det.

       Når det gjelder varehandelen, vet vi at det er mange unge som arbeider der, som ikke har vært ute i arbeidslivet før, og som heller ikke kjenner sine rettigheter. Til en viss grad kan en si at det her spekuleres i folks manglende erfaring og kunnskap. Mange unge jobber også deltid eller i helger i tillegg til skolegang. Derfor er det åpenbart behov for mer informasjon og mer oppfølging. Og mitt spørsmål til statsråden er: Ville det ikke her være behov for f.eks å se på hva skolene kan gjøre for å informere bedre overfor ungdom?

       Vi som storting og regjering har en ekstra oppgave i å passe spesielt på at det med arbeidskontrakter gjelder i alle yrker, også i de yrker hvor en har låg utdanning, og hvor det jobber mange unge. Jeg håper derfor at statsråden vil jobbe videre med dette og komme tilbake med noe som er mer offensivt enn det som er tilfellet i dag.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Hvis jeg skal begynne å uttale meg om hva som eventuelt skal inn i skolen, hva som eventuelt kan gjøres fra skolens side for rett og slett å gi de unge mer opplæring i hvilke rettigheter de faktisk har når de skal ut i arbeidslivet, blander jeg meg vel inn på et område som ligger under kirke- og undervisningsministeren. Så vidt jeg har registrert så langt, er det vanskelig nok å få tid til alle de temaer som skolen allerede er pålagt å ta opp. Men jeg ser selvfølgelig det poenget som Sylvia Brustad reiser, nemlig at via skoleverket nås alle unge. Jeg er villig til å drøfte det nærmere med kirke- og undervisningsministeren - jeg ser at han sitter her i salen, så han har også fulgt denne replikkvekslingen. Men ut fra det området jeg har ansvar for, har jeg vurdert hva vi kan gjøre sett fra arbeidsmarkedsmyndighetenes side.

Spørsmål 15

       Presidenten: Jan Johnsen (H): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

       « Nesten hver fjerde fange i norske fengsler sitter uten rettskraftig dom. Bruken av varetekt øker, og ingen andre nordiske land bruker så mye og lang varetektsfengsling som Norge.

       Vil justisministeren vurdere tiltak som kan begrense bruken av varetekt? »

       Statsråd Aud-Inger Aure : Etter norsk lovgivning er varetekt et tvangsmiddel som kan benyttes som ledd i etterforskning av straffbare forhold, for å hindre gjentakelse av straffbare forhold eller for å hindre mistenkte i å unndra seg etterforskning og straffeforfølgning. Videre vil varetekt kunne anvendes ved særlig sterk mistanke om straffbart forhold som kan medføre straff av fengsel i ti år eller mer - dvs. de mest alvorlige forhold etter vår straffelovgivning.

       Det er domstolene som etter begjæring fra påtalemyndigheten i det enkelte tilfelle vurderer hvorvidt vilkårene for varetekt foreligger, og hvorvidt et slikt tiltak vil representere et uforholdsmessig inngrep overfor den siktede. Som justisminister er jeg derfor avskåret fra å instruere med hensyn til behandlingen av enkeltsaker.

       Men som et ledd i styrkingen av de tiltaltes rettssikkerhet ble to-instansordningen for straffesaker iverksatt fra 1. august 1995. Denne viktige reformen gav den tiltalte mulighet for å få prøvd den bevismessige siden av skyldspørsmålet to ganger. En følge av reformen var imidlertid at tiden fra tiltale ble tatt ut til det foreligger rettskraftig dom, er blitt betydelig lenger i de saker der tiltalte vil benytte adgangen til å få prøvd skyldspørsmålet på ny etter dom i første instans. To-instansordningen har også vist seg å føre til at arbeidsbelastningen for så vel påtalemyndigheten som domstolene har økt merkbart. Ved innføringen av to-instansreformen var man imidlertid klar over at en av ulempene var at straffesakene som ble anket inn for en høyere rettsinstans, ville ta lengre tid. Hensynet til hurtig saksbehandling talte mot to-instansbehandling. Men det hensynet måtte vike for hensynet til rettssikkerheten for tiltalte.

       Av andre grunner som kan medføre utsettelse av saken for domstolen, er den rett tiltalte i straffesaker har til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av straffesaken. Dette grunnprinsipp er domstolene erfaringsmessig tilbakeholdne med å rokke ved.

       Når tiltalte ønsker bytte av forsvarer kort tid før berammet hovedforhandling, kan dette lett føre til utsettelse av straffesaken fordi den nye forsvareren nødvendigvis vil trenge tid til forberedelse. Særlig problematisk vil dette være i straffesaker med flere tiltalte, hvor berammelsestidspunktet må passe for alle parter.

       Jeg har med dette pekt på forhold som innvirker på avviklingen av straffesaker og derigjennom på lengden av varetektstiden fram til rettskraftig dom.

       Regjeringen vektlegger betydningen av en raskere straffesaksbehandling både som et middel til å redusere lengden av varetektsfengslinger og som et viktig tiltak i kriminalitetsbekjempelsen. Som et ledd i dette arbeidet er ulike effektiviseringstiltak for så vel domstolene som for politi og påtalemyndighet iverksatt.

Jan Johnsen (H) : Når politiet påkjærer forhørsrettens kjennelse, får de stort sett medhold av Gulating lagmannsrett. Siktede, derimot, har minimal mulighet til å få omgjort kjennelsen til sin fordel. Vil justisministeren se på hvorfor det er slik i Gulating lagmannsrett?

       Vil justisministeren også vurdere omlegging av hovedregelen om varetektsfengsling i fire uker før spørsmålet om forlengelse må opp i forhørsretten? Erfaringer fra Finland viser at en fengslingsfrist på to uker kan være et sunt press på politietterforskerne som har siktede i varetekt.

Statsråd Aud-Inger Aure : Som jeg sa i mitt forrige svar, har vi merket oss de erfaringene fra Sverige og Finland som er påpekt. Dette kan være en vei å gå også for Norge. Uten å love noe konkret i dag, vil jeg gjerne understreke at vi er oppmerksom på problemene. Vi vurderer dem. De elementer av dette feltet som er påpekt av spørsmålsstilleren i dag, vil være av dem jeg tar med meg videre.

       John I Alvheim (Frp) : Jeg skal få lov å stille den ærede justisminister følgende spørsmål:

       « Det er antydet i media at det arbeides med et forslag i Justisdepartementet om å tilby metadonbehandling for innsatte narkomane i norske fengsler.

       Kan justisministeren avkrefte at departementet jobber med et slikt forslag, og i tilfelle ikke, mener virkelig statsråden at innsatte narkomane skal få metadon i fengslene? »

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg er mildest talt rystet over det. Er det noe sted i denne verden hvor det ikke skulle være behov for metadonbehandling, og hvor man kunne « tørke opp » narkomane, måtte det være i norske fengsler, hvor narkotika ikke skal forekomme. Jeg syns det er uhørt at de knappe ressurser som vi har til rådighet for metadonbehandling, skal brukes på denne type klienter. Disse ressursene må vi etter mitt skjønn bruke på de ulykkelige narkomane som går på gata, og ikke på dem som sitter trygt og godt inne i et norsk fengsel.

       Det er riktig at inntakskriteriene tidligere var at man ikke måtte ha uoppgjorte saker med rettsvesenet, men de er nå myket opp. Vi kan nå risikere, hvis dette blir en virkelighet, at narkomane begår forbrytelser for å komme i fengsel og få metadon, fordi inntakskriteriene ellers er meget strenge og det er svært få som får dette tilbudet. Er justisministeren enig i dette?

Statsråd Aud-Inger Aure : På spørsmålet om justisministeren er enig i dette, må jeg svare at jeg ikke er enig i problemstillingen som reises her. Metadonbehandling i fengsel er en konsekvens av et vedtak i Stortinget. En eventuell metadonbehandling i fengsel vil selvfølgelig være undergitt akkurat de samme faglige krav til undersøkelse og vurdering som for vanlig metadonbruk. Vi vet at dette er sett på som en siste mulighet for folk som har fått prøvd alle tenkelige virkemidler før, for å kunne hjelpe i den misbrukssituasjon som disse er kommet i.

       Dette er ingen lettvint vei til å få tilgang på narkotika - spørsmålsstilleren setter saken på spissen.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker igjen for svaret.

       Det er ikke hold i det justisministeren sier, at Stortinget har gjort vedtak om at man skal tillate metadon i norske fengsler. Jeg kjenner ikke til et slikt vedtak og har aldri vært med på det.

       Jeg må si at det må være en fallitterklæring for norsk fengselsvesen hvis de ikke greier å holde sine innsatte fri for narkotika. Det burde være noe for justisministeren å ta fatt i å sørge for at fengslene blir fri for narkotika. Da får man ta i bruk de midler som det er praktisk mulig å bruke for å få et fengselsvesen fritt for narkotika, og for å unngå importering av narkotika på ulike måter.

Statsråd Aud-Inger Aure : Det Stortinget gjorde, var å gi en generell adgang til å bruke metadon i behandlingen av de tyngste rusmisbrukerne. Det er ikke gjort noe unntak for fengsel. Det er det vi forholder oss til.

       Spørsmålsstilleren kopler dette sammen med at det burde vært naturlig å kjempe mot narkotikamisbruk i fengslene, og det er det som gjøres. Det jobbes med en tiltaksplan nettopp for å bekjempe misbruk av narkotika i fengslene. Men vi må forholde oss til at her er det tale om to ulike ting, og så lenge vi ikke har fått noen klarhet med hensyn til at det skal være unntak for fengsel, må vi selvfølgelig forholde oss til det ordinære regelverket som finnes.

       Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I personskadeerstatningssaker, hvor hode/nakkeskader i trafikken utgjør en vesentlig del, står rettssikkerheten sentralt. Forhenværende justisminister Gerd-Liv Valla var i den forbindelse i gang med å opprette et nøytralt tvisteløsningsorgan.

       Vil justisministeren nå sørge for at et slikt organ blir etablert? »

Statsråd Aud-Inger Aure : I forbindelse med oppfølgingen av en utredning om personskadeerstatning, trykt som NOU 1994:20, vil Justisdepartementet vurdere flere forslag med betydning for sakene om erstatning ved personskader. Utredningsutvalget mener at det bør overveies å opprette et nytt organ som gis kompetanse til å avgi rådgivende uttalelser om medisinske spørsmål. Utvalget skisserer helt kort ulike modeller når det gjelder oppbygging av en slik ordning, men har ikke satt fram noe detaljert eller konkret forslag om hvordan ordningen bør være. Utredningen har vært på høring, og hovedinntrykket er at et flertall av høringsinstansene stiller seg positiv til utvalgets tanke om et slikt organ. På grunn av andre arbeidsoppgaver har det foreløpig ikke vært mulig for departementet å prioritere oppfølgingen av NOU 1994:20 verken under tidligere statsråd Vallas eller min ledelse. Det nevnte punktet i utredningen må bearbeides videre før det kan bli tatt endelig stilling til det. I utgangspunktet er jeg innstilt på å vurdere dette spørsmålet i lys av den positive mottakelse det fikk under høringen.

       Jeg nevner også at Sosial- og helsedepartementet har planer om å oppnevne en arbeidsgruppe som bl.a skal vurdere forholdet mellom forsikringsbransjen og visse legemiljøer, med andre ord om det er grunnlag for å hevde at det er en uheldig kopling mellom forsikringsselskap og leger som benyttes i personskadesaker. Jeg har fått opplyst at Sosial- og helsedepartementet tar sikte på en snarlig oppnevning av denne arbeidsgruppen.

       Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg konstaterer ut fra svaret at ingenting er skjedd i denne saken etter regjeringsskiftet. Man var tidligere langt på vei klar til å få dette organet etablert.

       Det som gjør dette tvisteløsningsorganet veldig viktig, er at de medisinske spørsmålene i alle typer personskadesaker skal vurderes, og at ordningen forventes bl.a å kunne redusere de konflikter som knytter seg til uenighet om valg av leger og sakkyndige. Det gjør seg for en stor del gjeldende for de mange som hører inn under gruppen med hode/nakkeskader, som utgjør en stor del av disse skadene. Men det som også er et viktig poeng, er at de som blir oppnevnt, må være nøytrale. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hvordan ser statsråden for seg at et slikt organ bør oppnevnes, og ser statsråden det som viktig at dette blir et nøytralt organ, slik at det ikke er noen med bindinger til forsikringsselskaper som er med i dette organet?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil gjøre oppmerksom på at deler av dette spørsmålet i dag også er berørt i et spørsmål til helseministeren, spørsmål 33. Jeg regner med at en del av de spørsmål som her er reist, vil kunne bli besvart i forbindelse med det spørsmålet. Jeg kan bare opplyse at den utredningen som vi snakker om, reiser en god del spørsmål, og det vil være behov for å jobbe noe mer konkret med det før saken kan legges fram.

       Når det gjelder rådgivende organ, er vi åpne for dette, og vi mener absolutt at det bør være uavhengig. Utover det vil jeg overlate til helseministeren som rette statsråd i denne forbindelse å komme inn på dette som går på detaljer omkring hvordan man tenker det gjort. Fra lovavdelingens side kan vi se muligheter til å få startet dette arbeidet utpå våren i år - bare for å ha klarlagt det.

Jan Petter Rasmussen (A) : Det er mulig vi snakker om to forskjellige organer. Jeg vet at Helsedepartementet også har planer om å opprette et organ, som skal se på forholdet mellom leger og forsikringsselskaper og innsyn i journaler.

       Men tvisteløsningsorgan, som det her dreier seg om, er en ren oppgave for Justisdepartementet. Jeg konstaterer fremdeles at det er liten fremdrift, og jeg vil oppfordre ministeren til å gå sterkt inn for å få dette realisert.

       Et annet problem er det som gjelder foreldelse. Det viser seg i de sjeldne tilfellene der det er mulig å nå fram, at vi faktisk får et problem i forhold til foreldelsesloven. Derfor mener jeg at foreldelsesloven må endres slik at forsikringstakernes erstatningskrav ikke kan foreldes så lenge det foregår forhandlinger med forsikringsselskapene. Vil statsråden sørge for at foreldelsesloven blir endret slik at en foreldelse av disse sakene ikke kan skje mens forhandlinger pågår?

Statsråd Aud-Inger Aure : De problemstillingene som kommer fram i spørretimen, og vektleggingen av problemområdene som kommer fram der, er selvfølgelig ting som jeg tar med meg til departementet, og som vi vil gå inn i. Vi vil vurdere om det er nødvendig å komme med den typen endringer som spørsmålsstilleren peker på her. Mitt løfte går på at jeg tar dette med meg hjem, og jeg skal sørge for en vurdering for å sikre folks rettssikkerhet i forhold til disse problemstillingene.

Spørsmål 18

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Gunnar Halvorsen til arbeids- og administrasjonsministeren, vil bli tatt opp av representanten Sigvald Oppebøen Hansen.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : På vegner av representanten Gunnar Halvorsen tillèt eg meg å stille følgjande spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Kva er grunnen til at departementet utan vidare har lagt ut Landeskogen til sal, når Bygland kommune og Nasjonalforeningen for folkehelsen har gjort og gjør sitt yttarste for å få gjennomført overføringa i samvar med Stortingets vedtak?

       Har departementet andre planar som tilfører distriktet eit liknande tal arbeidsplassar? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg vil innledningsvis orientere om at salget av Landeskogen ble behandlet av Stortinget allerede i St.prp.nr.93 (1991-1992). Stortinget samtykket da i at Administrasjonsdepartementet kunne selge eiendommen, eventuelt forhandle med Bygland kommune om overdragelse til takst. Dette lyktes ikke.

       Eiendommen har flere ganger siden vært lagt ut for salg på det åpne marked uten at det har meldt seg interessenter. Fra 1992 og fram til 1995 ble Landeskogen brukt som asylmottak.

       I 1995 ble departementet orientert om at lokale krefter hadde etablert et interimsstyre for Landeskogen og latt utarbeide en arbeidsrapport hvor det foreslås at det blir etablert et rehabiliteringssenter på Landeskogen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg takkar statsråden for svaret.

Statsråd Eldbjørg Løwer : I mitt svar redegjorde jeg for at dette er en sak som har pågått helt fra 1991. I løpet av behandlingstiden har det kommet inn masse dokumenter. Jeg har selvfølgelig ikke hatt mulighet til å komme til bunns i alt. Jeg har sett på det som har skjedd i 1997.

       Den 14. august 1997 kom det et brev fra Bygland kommune ved ordføreren, hvor han ber om at fullmakten blir videreført for 1998. Jeg har tolket det dit hen at det ikke var gitt at fullmakten gikk utover 1997 siden ordføreren bad om å få den forlenget inn i 1998. Det daværende planleggings- og samordningsdepartement skrev tilbake til interimsstyret den 26. september 1997, hvor de avslo anmodningen om at denne fullmakten ble videreført for 1998. Når saken heller ikke ble tatt opp i forbindelse med budsjettdebatten i desember eller av komiteen foreslått videreført for 1998, sitter ikke jeg med noen fullmakt til vederlagsfritt å la dette løpe inn i 1998.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg synest dette er ei veldig uvanleg tolking frå departementet si side. Interimsstyret har klart å skaffe til vegar 300.000 kr til eit forprosjekt for denne institusjonen. Dei har stor tru på prosjektet - eit prosjekt som faktisk kan gi området 40-50 arbeidsplassar. Det må vere god distriktspolitikk òg for denne regjeringa, som kallar seg distriktsvennleg.

       Fylkeslaget til Nasjonalforeningen for folkehelsen i Aust-Agder jobbar seriøst med planen om å etablere eit opplæringssenter på Landeskogen. Dette er ei sak som alle helselaga i fylket står bak.

       Mitt tilleggsspørsmål til statsråden blir: Vil statsråden nå ta initiativet til at salet blir utsett og ta kontakt med interimsstyret, eventuelt Bygland kommune, for å prøve å få til eit positivt utfall i denne saka, som alle bør vere tente med?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Mitt ansvar i denne saken er spesielt knyttet til Statsbygg og de krav som stilles til Statsbygg. Jeg har likevel undersøkt og hatt samtaler med helseministeren om dette spørsmålet for å se om det av helsepolitiske grunner var nødvendig å komme til en annen konklusjon enn den som jeg hadde kommet til. Etter det jeg har fått opplyst, ligger det ingen søknader fra interimsstyret til behandling i Helsetilsynet. Av den grunn hadde jeg ingen begrensning i forhold til det da jeg videreførte til Statsbygg at de kunne selge.

       I dag er situasjonen slik at eiendommen blir lagt ut for salg eller leie. Det riktigste ville være om interimsstyret og Bygland kommune tok direkte kontakt med Statsbygg for å se om de kan gripe inn den veien når det gjelder eiendommen. Jeg kan ikke her og nå avblåse den salgsprosessen som Statsbygg har satt i gang, men jeg kan love å ta kontakt med Statsbygg for å høre hvordan prosessen går, og for å se om det er mulig å finne en løsning.

Spørsmål 19

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg vil gjerne få stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

       « Veistandarden på E18 gjennom Aust-Agder er flere plasser meget dårlig. Samtidig er mesteparten av togmateriellet på Sørlandsbanen og dens sidespor lite tidsmessig og nedslitt. I tillegg til dette rammes Sørlandet av spesielle flyseteavgifter. Samlet sett gir dette et svekket og dårlig samferdselstilbud overfor næringsliv, innbyggere og reisende ellers til landsdelen.

       Vil samferdselsministeren love å se nærmere på de samferdselsmessige problemene Sørlandet har, og konsekvensene det kan få? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Den samlede transportpolitikken for inneværende planperiode ble drøftet av Stortinget våren 1997 i forbindelse med en rekke planmeldinger.

       Det framgår av disse planmeldingene at det i tiårsperioden legges opp til en betydelig forbedring av bl.a. E18 Oslo-Kristiansand og Sørlandsbanen, bl.a med tilrettelegging for innføring av krengetog. Ellers vil jeg peke på at den omtalte flyseteavgiften ikke bare gjelder for flypassasjerer mellom Oslo og Kristiansand, men også mellom Oslo og Trondheim, Bergen og Stavanger samt for utenlandstrafikken. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet.

       Som samferdselsminister er jeg selvsagt opptatt av de samferdselsmessige utfordringene i alle deler av landet, inkludert Sørlandet. For i enda sterkere grad å synliggjøre behovet for samordning av transportpolitikken i landets ulike korridorer og byområder, og å se tiltak mellom de ulike transportsektorene veg, jernbane, luft og sjø i sammenheng, vil det ved neste revisjon av langtidsplanene bli lagt fram for Stortinget ett samlet plandokument for norsk transportpolitikk. I denne sammenheng vil også de samferdselsmessige problemene Sørlandet har, bli behandlet.

       Jeg vil i tillegg fortsette mitt reiseopplegg, der jeg håper å nå de fleste fylkene i løpet av første halvår. Et besøk i Aust-Agder og Vest-Agder er en naturlig del av dette opplegget.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg vil følge opp med å si at det er min klinkende klare påstand at Aust-Agder gjennom flere årtier har blitt skammelig nedgradert med hensyn til bevilgninger til landsdelens samferdselssektor. Vi sørlendinger er kjent for å finne oss i mye, men nok er nok også for oss. Vi krever nå at det satses langt mer på samferdselssektoren på Sørlandet. Og husk: Få steder i dette landet vil forholdet mellom kost og nytte være bedre enn ved å investere i en bedre E18 gjennom Agder. Dyre flyseteavgifter, gamle skrangletog og en E18 som stedvis er rene kjerreveien, er dagligdagse samferdselsproblemer for sørlendingene.

Statsråd Odd Einar Dørum : Som ferierende i Aust-Agder i en årrekke har jeg innsikt i situasjonen i fylket. Jeg antar at når representanten Andersen sier Sørlandet, inkluderer han også Vest-Agder - jeg gjør i hvert fall det. Selvfølgelig er jeg opptatt av dette, som jeg er opptatt av hele landet.

       Men når man reiser Norge rundt, finner man jo berettigede krav overalt, og i enhver situasjon er det antakelig akkumulert minst 150 milliarder kr i gode tiltak som ikke finnes i noe budsjett. Så det er kampen om prioriteringene som avgjør dette, og den foregår ved budsjettbehandlingen. Representanten Andersen ber meg være rimelig rettferdig i en slik sammenheng, og det bestreber jeg meg selvfølgelig på å være.

       Jeg har også hvilende på meg hva et flertall i Stortinget sa ved budsjettbehandlingen, at det var et mål å følge opp det som flertallet sa i sine merknader både når det gjelder veiplanen og jernbaneplanen. For min del stoler jeg selvfølgelig også på at Arbeiderpartiet i denne salen er med, spesielt når det gjelder krengetogtiltak, etter den iherdige innsatsen de gjorde i forbindelse med den saken rett før jul.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker for svaret.

       Senest i gårsdagens utgave av Agderposten, Aust-Agders største avis, kunne en lese at til og med den stedvis pågående E18-utbyggingen nå er i fare i Aust-Agder. Tempoet i utbyggingen av E18 trappes nå ned på grunn av manglende bevilgninger, og man må finne nye arbeidsoppgaver for innleide maskiner og mannskap. Dette medfører en forsinkelse og en meget uheldig stans i en viktig veiutbygging og er ikke noe godt signal å sende til et fylke der behovet for en bedre E18 er av vital betydning.

       Jeg håper at samferdselsministeren ikke bare vil sitte og se på at til og med en påbegynt utbygging av E18 mellom Temse og Rannekleiv nærmest stanser opp, for her er det tale om et fylke som har et prekært behov for en bedre veistandard. Kan samferdselsministeren love å se på om det er noe han kan gjøre i denne konkrete saken?

Statsråd Odd Einar Dørum : Representanten Andersen snakket med en slik styrke at jeg nesten var forberedt på en partiovergang. Men det er slik at vi som har bakgrunn i misjonen, er glad for alle gode tilslutninger, uansett hvordan de kommer, og de oppriktige lytter vi alltid til.

       Jeg er selvsagt også klar over problemene på den strekningen representanten Andersen nevner. Jeg skal med glede ta med meg representanten Andersen og mange andre for at de skal få se på Rv 5 mellom Førde og Flora - det likner på avansert motorsport når to trailere møter hverandre. Vi kan finne mange slike veier i Norge på steder hvor det f.eks foregår en betydelig verdiskaping, og hvor det er en utfordring å gjøre noe. Men jeg skjønner gjennom dette engasjementet at samferdselsministeren kan få bred støtte når han slåss for sine krav ved senere anledninger her i salen.

Spørsmål 20

       Presidenten: Fra Gunnar Kvassheim til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « En rekke verdifulle historiske funn fra hele landet finnes i dag i historiske samlinger knyttet til universitetene i Oslo og Bergen. Samtidig finnes betydelig arkeologisk og konservatorisk kompetanse andre steder, for eksempel ved Arkeologisk museum i Stavanger.

       Bør det ikke være slik at historiske funn i større grad enn i dag gjøres tilgjengelig for publikum i museer som ligger nærmest funnstedene, så sant de tekniske forutsetningene er tilfredsstillende når det gjelder sikkerhet og bevaring av gjenstandene? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trukket.

Spørsmål 21

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Petter Løvik til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Inge Lønning.

       Inge Lønning(H) : På vegner av representanten Petter Løvik skal eg få leggje fram dette spørsmålet for kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Oppslag i media viser at vedtaket om å redusere studenttalet ved universiteta nå gir seg direkte utslag i svekt undervisningstilbod til studentar som allereie er i gang med studia.

       Kva vil Regjeringa gjere for å bøte på desse problema? »

Statsråd Jon Lilletun : Stortinget vedtok ved handsaminga av statsbudsjettet for 1998 ein reduksjon i talet på studieplassar i universitetssektoren på om lag 2.000 i høve til hausten 1997. I samband med denne reduksjonen er det samla trekt inn om lag 60 mill. kr frå dei fire universiteta. Midlane som vart trekte inn frå universiteta, var føresett m.a. å finansiere tiltak i Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell, dvs. studieplassar i prioriterte utdanningar som sjukepleie, vernepleie og medisin.

       Elles er eg sjølvsagt samd med representanten Lønning i at når det er så korte fristar, er det vanskeleg for universiteta. Men eg vil stadfeste at vi vil fylgje dette nøye, slik at nedskjeringa fyrst og fremst går i høve til mindre opptak og ikkje rammar studentar som er i eit studieløp.

Inge Lønning (H) : « Den største gleda ein kan ha, det er å gjere andre glad », så eg skal vurdere å halde fram.

       Eg har eit tilleggsspørsmål til som eg gjerne vil leggje fram for statsråden. Mitt inntrykk er at Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet er av dei departementa som er mest restriktive når det gjeld å kommunisere med sine institusjonar undervegs i budsjettprosessen. Kunne statsråden tenkje seg å endre på den praksisen, slik at institusjonane på eit tidlegare tidspunkt får signal som dei kan ta omsyn til når dei skal planleggje?

       Oppmodinga frå representanten Lønning om ein opnare kommunikasjon skal eg ta med meg. Det er sjølvsagt eit problem at ein ikkje på ein måte kan gjere budsjettframlegget kjent før det er lagt fram, men samstundes burde ein kunne ha ein kommunikasjon med institusjonane om kva som er mogleg og ikkje mogleg. Vi skal i gang med eit større arbeid når det gjeld høgare utdanning, og i den samanhengen vil eg ta med oppmodinga frå representanten Lønning.

       Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Høgskolen i Stavanger har 21. april 1997 søkt Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet om fra høsten 1998 å starte desentralisert sykepleierutdanning for Dalane-regionen i Egersund.

       Vil statsråden, i tråd med sosialkomiteens flertallssyn på desentralisert utdanning for omsorgsyrker, sørge for at denne utdanningen kommer i gang som planlagt? »

Statsråd Jon Lilletun : Stortinget har ved handsaminga av budsjettet for 1998 vedteke å opprette 190 nye studieplassar i sjukepleiarutdanninga. Departementet har sendt ut brev til alle høgskulane og oppmoda dei om å fremje søknad om tildeling av nye studieplassar. I brevet heitte det m.a.:

       « Vi regner med at det særlig for sykepleierutdanning vil være aktuelt også med desentraliserte studietilbud. »

       Søknadsfristen gjekk ut for kort tid sidan. Det har kome inn gledeleg mange søknader, og det vil dermed ikkje vere noko problem med å utnytte alle dei nye plassane. Mellom anna på grunn av vanskar med å skaffe nok kvalitativt gode praksisplassar er svært mange av dei føreslåtte tiltaka desentraliserte tilbod.

       Eg er kjend med at Høgskulen i Stavanger i brev av 21. april 1997 søkte om midlar til desentralisert sjukepleiarutdanning i Egersund, grunna sterke ønske og initiativ frå Dalane-regionen. Ved søknad den 9. januar 1998 prioriterer Høgskulen i Stavanger ein auke i studenttalet frå 164 til 180 innafor ordinært studietilbod ved Høgskulen, og seier at ein ikkje har kapasitet til å gjennomføre eit desentralisert tilbod i Egersund i tillegg.

       Ved endeleg tildeling av dei 190 studieplassane vil departementet sjå alle søknadene i samanheng. Den opprinnelege søknaden om desentralisert sjukepleiarutdanning lokalisert til Egersund vil verte vurdert i denne samanhengen. Her vil vi måtte vege argumenta for eit desentralisert tilbod i Dalane-regionen opp mot Høgskulen sine grunnar for å prioritere auka studentopptak i Stavanger.

       Eg reknar med at representanten Rasmussen har forståing for at eg ikkje kan ta ei sak ut av sin samanheng og gje eit endeleg svar på det konkrete spørsmålet her og no. Generelt ser departementet av fleire grunnar positivt på å opprette desentraliserte utdanningstilbod innafor omsorgsyrka. Eg kan derfor love at den endelege tildelinga av nye studieplassar på dette området samla sett vil ha ein god distriktsprofil, i samsvar med fleirtalshaldninga i sosialkomiteen.

Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg takker for svaret.

       To komiteer på Stortinget har nå gitt uttrykk for viktigheten av desentralisert undervisning for omsorgsyrkene - det gjelder kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og sosialkomiteen. Det som Høgskolen i Rogaland nå gjør, går på tvers av dette ønsket, og derfor er det godt at statsråden sier at den opprinnelige søknaden vil bli vurdert i en totalsammenheng. Det jeg har vansker med å tro, er at man i denne regionen har hatt problemer med praksisplasser, og at det skal være grunnen.

       Jeg vil bare følge opp overfor statsråden og spørre videre: Hvordan ser statsråden på Høgskolens prioritering, som ikke helt samsvarer med det Stortinget egentlig har sagt? Bør ikke den satsingen vi nå har i forhold til distriktspolitikk, og ikke minst den satsingen vi har for å skaffe nok omsorgsplasser rundt om i landet, veie tungt i denne forbindelse?

Statsråd Jon Lilletun : Ein del undersøkingar når det gjeld desentralisert utdanning, viser at ein stor del av dei som er utdanna ved desentralisert utdanning, vert igjen i regionen, slik at kompetansen innafor helseområda kan takast betre vare på enn om dei hadde gått på ein ordinær høgskule. Det taler sterkt for å halde fram med desentralisert utdanning, slik som fleire komitear i Stortinget har sagt. Det vil òg departementet fylgje opp.

       Det departementet sjølvsagt ikkje kan oversjå, er den faglege delen. Det er godt når representanten Rasmussen no seier at kommunane òg har sjekka praksisproblematikken, og at det ligg til rette for praksis i regionen - det taler for at dette er mogleg. Eg skal ikkje seie kvifor Høgskulen i Stavanger har prioritert som dei har gjort, men eg er samd i Stortingets prioriteringar.

Jan Petter Rasmussen (A) : I forhold til denne konkrete saken er det også veldig beklagelig at Høgskolen foretar en slik omprioritering uten å involvere eller gi beskjed til de aktuelle kommuner, som her har lagt ned veldig mye, og som også har tenkt å gjøre en innsats ikke minst på utstyrssiden og lokalitetssiden i denne forbindelse.

       Men jeg vil minne om at under budsjettbehandlingen i høst fremmet Arbeiderpartiet forslag om en ny finansieringsform når det gjelder desentralisert undervisning der staten går inn med midler og deler 50-50 med Høgskolen. I forslaget var 10 mill. kr satt av til dette. Men det som også er viktig, er at denne regionen har veldig god erfaring med desentralisert lærerundervisning og i disse dager avslutter en desentralisert førskolelærerundervisning.

       Min oppfordring og for så vidt også mitt spørsmål går på dette med desentralisert undervisning. Ser ikke statsråden det slik at det må et samarbeid til mellom kommunene og skolene, der alle parter må inn i bildet når en nå skal foreta en eventuell omprioritering?

Statsråd Jon Lilletun : Når det gjeld finansiering, gjer departementet for tida ei vurdering av om ein skal finne eit system med eit ekstra påslag i høve til desentralisert utdanning, for at det ikkje skal vere noko problem for høgskulane. Det vil vi i så fall kome attende til i samband med budsjettet.

       Når det gjeld denne konkrete saka, trur eg at dersom representanten Rasmussen samla går igjennom det som eg har sagt her, vil han finne at det er ei sterk støtte til det Stortinget har sagt i høve til desse sakene og i høve til ønsket om at ein skal syte for kompetanse i distrikta. Det er òg absolutt grunn til å leggje vekt på at kommunane har engasjert seg, som representanten Rasmussen seier. Men ein må til slutt ha ein skikkeleg gjennomgang av det faglege, og vi skal kome attende til dette når vi får den samla pakka av nye utdanningsplassar.

       Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Dersom elevtallet på første klassetrinn overstiger 46 elever, vil det kunne utløse 4 pedagoger. Men det vil også ved skjevfordeling, for eksempel 28-18, medføre 3 pedagoger.

       Mener statsråden det vil være riktig å velge det alternativ som gir størst pedagogdekning for elevene, for eksempel 23-23, eller må man fylle opp en klasse til 28 med 2 pedagoger og den andre klassen med 18 elever som gir 1 pedagog? »

Statsråd Jon Lilletun : § 5 i grunnskulelova stiller krav om minst to pedagogar i klassar med 6-åringar som har meir enn 18 elevar. Lova er ikkje til hinder for at kommunen organiserer 6-åringane i klassar med 18 og 28 elevar, slik representanten Marthinsen skisserer. Dei to klassane må då ha tre pedagogar til saman.

       Som representanten Marthinsen er kjend med, står kommunen fritt til å vurdere ulike organisatoriske løysingar innafor dei lovene og forskriftene som er vedtekne av nasjonale myndigheiter. Dette er eit grunnleggjande prinsipp i det norske styringssystemet, som bl.a byggjer på at enkelte forhold blir best vurderte lokalt. Slik vil det også vere med spørsmålet om klassedelinga for 6-åringane.

       Når kommunen i ei sak som dette held seg innafor lova, vil ikkje departementet ha heimel til å overprøve kommunen. Det har aldri vore noko pålegg til kommunane at elevane på eit klassetrinn skal organiserast i tilnærma like store klassar. Det har heller ikkje vore stilt noko slikt krav i samband med organiseringa av den nye førsteklassen. Ulike klassestorleikar kan vere grunngjeve med t.d. spesielle forhold knytte til enkeltelevar og busetjingsmønster. Slike forhold må ein nødvendigvis vurdere og ta stilling til lokalt. Kommunen vil måtte ta ei samla vurdering med omsyn til både økonomi og pedagogikk. Eg finn det derfor vanskeleg å seie kva alternativ ein bør velje ved klassedeling.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Når kommunene sender inn sine forslag til departementet om antall elever og klasser og man får tildelt ressurser ut fra dette oppsettet, og man eventuelt går ut fra fordelingen 23-23 i det nevnte eksempel og får tildelt midler for fire pedagoger, står da skoleadministrasjonen fritt til å vurdere hvorvidt de ønsker å forholde seg til det de sendte inn? Eller kan de i etterkant si at de skjevfordeler 28-18 og bruke de midlene som skulle være til den fjerde pedagogen, på andre tiltak i skolen?

Statsråd Jon Lilletun : Når ein overfører pengar til kommunesektoren, til grunnskulen, er pengane overførte etter såkalla objektive kriterium. Desse kriteria er ikkje så spesifikke at dei går på kor mange klassar. Den einaste gongen departementet har bede om å få inn den typen opplysningar, var med omsyn til tilskottet til nye klasserom i samband med 6-åringsreforma. Elles skjer denne tildelinga etter objektive kriterium, og då vil det vere opp til kommunen. Det kan mange gonger vere god grunn til å ha ei klassedeling, slik representanten Marthinsen seier, for å styrkje det pedagogiske arbeidet i skulen. Det kan vere forskjellige lokale forhold som tilseier det. Men det vil ikkje påverke utløysinga av statlege midlar om ein organiserer det slik at det vert nytta tre eller fire pedagogar lokalt.

       Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg fortsetter med å stille spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « For barn i ulike faresoner, og de er dessverre mange, er det høstet gode erfaringer med bruk av sosiallærer på barnetrinnet. Behovets omfang blir først synlig når sosiallæreren fungerer i miljøet.

       Vil statsråden ta initiativ til utvidede prøveordninger på barnetrinnet hvor en sosiallærerstilling kommer i tillegg til det ordinære pedagogpersonalet? »

Statsråd Jon Lilletun : Fleire større byar og kommunar har i mange år hatt sosiallærarteneste på barnetrinnet. Dette er lærarstillingar med sosiallærarfunksjon som ein del av stillinga. Det er den enkelte kommunen som opprettar slik teneste innafor dei kommunale budsjettrammene. Behovet for sosiallærarteneste vil vere ulikt, avhengig av sosiale forhold i den enkelte kommunen. Behovet vil også variere over tid.

       Oppgåvene for sosiallæraren er mange. Fyrst og fremst vil han arbeide med elevar som har spesielle vanskar, arbeide med barnevernssaker, samarbeide med PPT og helsetenesta ved skulen og samarbeide med andre hjelpeinstansar. Oppgåvene vil variere frå kommune til kommune og frå skule til skule, men heile tida er det enkelteleven som er i fokus.

       Dei erfaringane som er hausta med sosiallærartenesta, er gode også på barnetrinnet. Slik departementet ser det, har vi over eit langt tidsrom fått eit erfaringsgrunnlag som kan nyttast av kommunar som har behov for og ynskjer å etablere ein eigen sosiallærarfunksjon på barnetrinnet. Vanlegvis er dette ei ordning som vert dekt innafor dei kommunale budsjettrammene etter behov.

       Representanten Marthinsen spør om eg vil ta initiativ til prøveordningar. Eg vil vurdere det i samband med den evalueringa som skal skje av Reform 97. Det er sett i gang ei forskingsbasert evaluering av Reform 97 heilt frå byrjinga, og der vil eg vurdere om det vi allereie har av materiell, er tilstrekkeleg eller om det er behov for å skaffe ytterlegare informasjon gjennom prøveordningar, slik representanten Marthinsen foreslår.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret og for det engasjementet som kommer til uttrykk gjennom det som nå ble sagt. Jeg ser, og vet, at en sosiallærer ivaretar et viktig område. Vi har hatt sosiallærere på ungdomstrinnet. De gjør en utmerket jobb, og investering i dette er god samfunnsøkonomi. Men også sosiallærere på ungdomstrinnet sier at det er viktig at man kommer inn på barnetrinnet.

       Personlig kunne jeg derfor ønsket meg at statsråden vurderte hvorvidt man burde få en permanent ordning hvor man oppfordret til, og kanskje initierte, at det ble vanlig med sosiallærer på skoler av en viss størrelse, og i en mindre brøk på mindre skoler.

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Departementet har bedt Troms fylkeskommune å si opp avtalen med ett av to sikkerhetsopplæringsfartøy med den begrunnelse at opplæring fra stasjonære landanlegg er billigere. Det som ikke tas med, er at ved kurs på land dekkes også reise- og oppholdsutgifter. Fiskerne vurderer båt som det beste alternativet, de mener det er et tilbakeskritt i sikkerhetsopplæringen at et fartøy tas ut av drift.

       Vil statsråden se på denne saken og omgjøre departementets beslutning? »

Statsråd Jon Lilletun : Det er rett at departementet har bedt Troms fylkeskommune seie opp avtalen med eitt av dei to fartøya til bruk ved tryggleiksopplæring for fiskarar. Samtidig vil opplæringskapasiteten ved landbaserte anlegg verte auka. Dette er ikkje for å redusere staten sine utgifter. Statsbudsjettet for 1998 viser at løyvinga til tryggleiksopplæring for fiskarar har auka frå 1997 til 1998.

       I 1996 gjorde MARINTEK i Trondheim ei evaluering av tryggleiksopplæringa for fiskarar for perioden 1989 til 1996. Oppseiinga av eitt fartøy skjer på grunnlag av tilrådingar frå styringsgruppa for denne evalueringa. Styringsgruppa var samansett av representantar frå fiskarane sine organisasjonar. Styringsgruppa har tilrådd at det i framtida vert nytta eitt kursfartøy og fire-fem landbaserte anlegg til å arrangere tryggleikskurs for fiskarar.

       Kostnaden pr. kursdeltakar er lågare ved dei landbaserte anlegga samanlikna med fartøy. Dette er fordi dei landbaserte anlegga blir refunderte med ein fast sats pr. deltakar, mens fartøya får dekt dei totale driftsutgiftene ved å arrangere tryggleikskurs for fiskarar. Ei vriding av opplæringskapasiteten frå fartøy til landbaserte anlegg vil derfor føre til ei betre ressursutnytting, slik at fleire fiskarar kan få tilbod om kurs innafor den løyvinga som er gjeven.

       For alle fiskarar på grunnleggjande tryggleikskurs er det ei nedre grense for refusjon av reise- og opphaldsutgifter på 1.500 kr pr. deltakar. Dette er likt for alle kursdeltakarar, både på fartøy og på landbaserte anlegg.

       På grunnlag av evalueringa og høyringa av denne er det mitt syn at den omlegginga det er gjort framlegg om, samla sett vil gje eit betre tilbod for fiskarane. Derfor vil eg ikkje gjere om avgjerda.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg tillet meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Den såkalla omfangsforskrifta skal gjere det mogleg for eldre søkjarar som ikkje er omfatta av den lovfesta retten til vidaregåande opplæring, til å ta slik opplæring. Eg er gjort kjent med at det berre er eitt fylke, Oslo, som i inneverande skuleår oppfyller denne forskrifta.

       Vil statsråden ta initiativ til å underkjenne fylkeskommunar sine budsjett når omfangsforskrifta ikkje er oppfylt? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg forstår at representanten Oppebøen Hansen er kjend med dei førebels tala for omfang i skuleåret 1997-98. Dei førebels tala for omfang av vidaregåande opplæring er sende til fylkeskommunane for kontroll og kvalitetssikring. På bakgrunn av dei tilbakemeldingane departementet har motteke, kan det sjå ut til at det endelege landsgjennomsnittet vil auke i forhold til dei førebels tala.

       Gjennom m.a. løpande evaluering av Reform 94 har tilbodet til dei vaksne i vidaregåande opplæring vorte vurdert. På grunnlag av desse vurderingane har departementet bede fylkeskommunane om å gjennomføre ei rekkje tiltak for å gjere vidaregåande opplæring betre tilrettelagd for vaksne. Døme på dette er: kvotar for vaksne, komprimert opplæring og fleksible tilbod.

       Utrekninga som Buer-utvalet gjorde, syner at det er eit stort potensial vaksne søkjarar som ynskjer vidaregåande opplæring, og som ville søkje dersom tilboda var betre tilrettelagde.

       Som eit verkemiddel for å få fylkeskommunane til å auke omfanget har departementet òg bede statens utdanningskontor om å rapportere om budsjetta til fylkeskommunane for 1998, og kva omfang av vidaregåande opplæring budsjetta venteleg vil føre til.

       Samstundes arbeider departementet no i samband med reforma om etter- og vidareutdanning med ei stortingsmelding. Her vil ulike sider ved opplæringa av vaksne bli drøfta. I denne samanhengen vil det òg verte vurdert om ein klarare må uttrykkje plikta fylkeskommunane har til å gje vaksne eit tilbod.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg takkar statsråden for svaret. Eg oppfattar det slik at statsråden, som eg, er oppteken av at vaksne søkjarar som ikkje har fått vidaregåande opplæring, skal få det. I alle fall vil han jobbe for at dei skal få det gjennom den stortingsmeldinga som skal kome når det gjeld Buer-utvalet si innstilling. Eg er glad for det. Det er i tråd med det Arbeidarpartiet førte inn av merknader i budsjettet for 1998.

       Dersom ein held seg til dagens situasjon, er det sjølvsagt eit lyspunkt at kanskje tala ikkje er så elendige som dei såg ut til å vere. Men dersom ein ser på situasjonen dei siste fire, fem åra, er det slik at fleire og fleire fylke bryt omfangsforskrifta. Det dreier seg faktisk om bortimot ti tusen skuleplassar, slik det såg ut, og det vitnar om liten respekt for forpliktingane ein har.

       Mitt spørsmål blir: Vil statsråden nå statuere eit eksempel ved å be Kommunaldepartementet gjere ein legalitetskontroll?

Statsråd Jon Lilletun : Eg trur representanten Oppebøen Hansen har heilt rett i at statsråden og representanten har same syn på realitetane i denne saka. Eg har som statsråd framleis til vurdering det representanten Oppebøen Hansen spør om når det gjeld legalitetskontroll, men først må eg ha dei reelle tala inn frå fylkeskommunane kvalitetssikra.

       Dersom det er slik som fylkeskommunane seier, at det er nok plassar i det omfanget som no ligg til at alle vaksne kan få eit tilbod, så kan det ikkje vere eit stort problem heller for fylkeskommunane om vi lovfestar plikta dei har til å gje tilbod til alle. Då kan ein måte å gå fram på vere å vurdere det i samband med stortingsmeldinga, og eventuelt òg vurdere ein proposisjon i forhold til det for å ha den sikringa allereie frå komande haust. Dette er til vurdering, og det er ikkje konkludert i forhold til det.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg takkar statsråden for svaret. Slik situasjonen er nå, blir fleire og fleire vidaregåande skular lagde ned, og det er klart at det i hovudsak går ut over dei minst befolka områda - distrikta.

       Sjølvsagt kan det vere slik at enkelte fylke har så mange ledige skuleplassar at den einaste utvegen er å legge ned, og at det blir umogleg å oppfylle omfangsforskrifta. Men då er det òg slik at dersom ein skal ha ein dispensasjon frå forskrifta, så krev det òg særskild dokumentasjon.

       Eg har registrert at departementet har sendt ut eit rundskriv, Rundskriv F-120-97, der det står:

« Alle fylkeskommunane må i løpet av 1998 fylle krava i omfangsforskrifta. »

       Eg ventar at statsråden gjer framlegg om ei lovendring - som han òg uttala til Aftenposten den 4. januar 1998 - som gir fylka ei klar juridisk forplikting til ikkje å legge ned skuleplassar.

Spørsmål 27

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å rette følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Det har en tid versert tvil om myndighetenes vilje til å gjennomføre en sesjon for utskrivningspliktige ungdommer i Longyearbyen på Svalbard. Norsk lov sier at utskrivningsplikten omfatter alle norske menn som oppholder seg i landet, Svalbard inkludert. Svalbardtraktaten slår fast forbudet mot militær aktivitet på Svalbard. Norge har imidlertid full suverenitet på øygruppen. Russerne erkjenner i dag fullt ut at norsk lov gjelder på Svalbard.

       Oppfatter statsråden en skarve sesjon som militær aktivitet? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Det er selvfølgelig riktig som representanten Nymo hevder, at utskrivningsplikten gjelder for norske menn også på Svalbard. Like fullt er det slik at klassifisering av utskrivningspliktige gjennomføres på utvalgte steder og til utvalgte tider i landet, basert på hensiktsmessighet og god økonomi både for de møtepliktige og klassifiseringsnemnda. Disse kriterier er nedfelt i vernepliktsloven § 27 og vil også bli lagt til grunn ved behandling av den søknad som nå foreligger i departementet om å etablere sesjonssted på Svalbard. Endringer i bosettingen og befolkningsutviklingen på øygruppen er også viktige momenter i denne sammenheng. Det må imidlertid presiseres at Svalbardtraktaten ikke setter noe forbud mot militær aktivitet på Svalbard. Artikkel 9 i traktaten slår fast at Norge forplikter seg til « ikke å oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis i de egner som er nevnt i artikkel 1 eller anlegge noen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed » - dvs. hele Svalbard. Å avholde sesjon på Svalbard etter samme mønster som for fastlandet kan med andre ord ikke anses å være i strid med Svalbardtraktaten.

       Til den tvil som påberopes om myndighetenes vilje til å gjennomføre en sesjon i Longyearbyen, vil jeg bemerke: Forsvarsdepartementet har ikke tidligere behandlet noen formell søknad om å etablere sesjonssted på Svalbard. Imidlertid mottok departementet i februar 1997 en uformell telefonisk henvendelse fra sjefen for Vernepliktsverket hvor det ble orientert om planer for en større markering med ham selv og andre til stede og sesjon for 8-10 utskrivningspliktige i april 1997. Samtidig ble det fremholdt at sysselmannen hadde uttrykt skepsis til opplegget. På dette grunnlag uttalte Forsvarsdepartementet at man ikke så det som ønskelig med en slik markering.

       La meg for øvrig få reservere meg mot den smule « respektløse » omtale av sesjonen som kommer til uttrykk i spørsmålet. Nettopp i disse dager er det all mulig grunn til å vie sesjonen særlig oppmerksomhet for å sikre riktig klassifisering og fordeling til våre oppsetninger. I dette henseende er sesjon en militær aktivitet av vesentlig betydning, men berører som nevnt på ingen måte de forhold som er nedfelt i Svalbardtraktatens artikkel 9.

       Det hørte de nok ikke, president!

Tor Nymo (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Som vernepliktig major har jeg selvfølgelig ikke noe ønske om å omtale sesjonen på en odiøs måte - det er et lokalt uttrykk som statsråden vet at vi bruker der nord.

       Jeg liker ikke innholdet i svaret til statsråden. Jeg synes at myndighetene her går på gummisåler.

       I tidligere tider ville en sesjon på Svalbard ha forårsaket protester fra det tidligere Sovjetunionen. Støynivået ville kanskje ha vært høyt. Men her har det skjedd en voldsom utvikling. Det er over ti år siden man sluttet å protestere når Kystvakten anløp Svalbard og når militære transportfly landet i Longyearbyen. Russland erkjenner i dag fullt ut at norsk lov gjelder på Svalbard. Det vil forundre meg om det skulle komme noen innsigelser mot en militær sesjon i Longyearbyen.

       I denne saken bør det kunne brukes annet fottøy enn filttøfler. Myndighetene burde ta konsekvensen av at den kalde krigen forlengst er slutt. I løpet av året skal det fremmes en stortingsmelding om vår fremtidige Svalbard-politikk. Her bør det sies klart ifra at Norges offisielle politikk er at ungdommer på Svalbard skal få fylle ut noen skjemaer og bli målt og veid på sesjon på hjemstedet.

       (På veg til talarstolen gjekk statsråd Dag Jostein Fjærvoll til rotunden og hysja på statsråd Jon Lilletun og representanten Steinar Bastesen.)

       Når det gjelder representanten Tor Nymos tilleggsspørsmål, vil jeg understreke følgende: Filttøfler er ikke noe egnet redskap å ta seg rundt på Svalbard i. Jeg innser at de kan varme innendørs, men de høver ellers ikke i Svalbard-sammenheng. Statsråden har derfor ikke noen anbefaling verken av å gå på gummisåler eller av å bruke filttøfler i denne konkrete saken. Det er en praktisk vurdering som vil bli lagt til grunn for det endelige vedtak - både hva som er mest lønnsomt for dem som skal møte til sesjon, og hva som er mest praktisk å gjøre, enten å ta dem som er aktuelle, ned til fastlandet, eller å gjennomføre sesjonen på Svalbard. Det er det som til slutt vil være den konkrete vurdering.

Tor Nymo (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Når det gjelder praktisk politikk, trodde jeg faktisk at Vernepliktsverket hadde vurdert hva som var mest praktisk og økonomisk da de bad om få avholde sesjon på Svalbard.

       Jeg synes det er viktig i lys av den politiske utvikling at norske myndigheter utviser fasthet når det gjelder suverenitetsutøvelsen på Svalbard. Jeg tillater meg å vise til et eksempel på norske myndigheters handlekraft og fasthet i dette området som har avstedkommet en svært positiv effekt. Det gjelder Kystvaktens utmerkede håndhevelse av norsk jurisdiksjon i Svalbardsonen, der man har fått russernes aksept når det gjelder inspeksjon av deres fiskebåter, til tross for at russerne ikke har underskrevet noen avtale om at de aksepterer inspeksjon av Kystvakten.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Norske myndigheter har utvist og vil utvise fasthet i forhold til hva som skal skje på Svalbard og praktiseringen av Svalbardtratktaten. Det er ikke det som er verken spørsmålet eller eventuelt problemet i dag.

       La meg igjen understreke: Å avholde sesjon på Svalbard etter samme mønster som for fastlandet kan ikke anses å være i strid med Svalbardtraktaten. Til slutt havner vi igjen på en praktisk vurdering av hva som er tjenlig i det enkelte tilfelle. Det har ikke kommet noen formell søknad om å få avvikle sesjon på Svalbard før nå. Dette er derfor inne til vurdering, og en beslutning i saken vil følge innen rimelig tid.

Spørsmål 28

       Reidun Gravdahl (A) : Jeg skal få stille sosialministeren følgende spørsmål:

       « Fylkeskommunene er svært skuffet over tildelingen av midler til metadonprosjektet siden de var bedt om å utrede behovet og forespeilet midler. I Oppland er behovet stort, og søknad for ti klienter er innsendt. Kompetanse og nærhet anses som nødvendig for behandlingen etter innledende avrusnings- og stabiliseringsperiode ved senteret i Oslo.

       Hvordan skal dette finansieres, når Oppland ikke får egne midler? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Midlane til metadonassistert behandling er nær tredobla, frå 11 mill. kr i 1997 til 31 mill. kr i 1998. Dette rekk ikkje til å imøtekoma alle signaliserte behov, men er meint å gje eit landsdekkjande tilbod. Regjeringa har valt å konsentrera innsatsen om å byggja opp regionsenter i nokre fylke som òg dei andre fylka kan nytta seg av. Det blir òg gjeve tilskot til oppstarting av ein forskings- og evalueringsseksjon ved Universitetet i Oslo knytt til Metadonsenteret i Oslo. Det skal ha ein landsdekkjande rettleiingsfunksjon, og vil kunna bidra til å overføra den kompetansen som er nødvendig for behandlinga etter innleiande avrusing og stabilisering. Departementet har presisert at tiltak knytte til metadonassistert behandling skal gjevast gjennom det eksisterande tiltaks- og hjelpeapparatet på lik line med tilbod til andre rusmiddelmisbrukarar.

       Rusmiddelmisbrukarar som får tilbod om metadonassistert behandling, skal få det under streng kontroll, saman med nødvendig behandling og andre støttetiltak. Som kjent har kommunen etter sosialtenestelova ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukarar, og må difor i samarbeid med klienten og andre hjelpeinstansar laga eit godt, individuelt tilpassa tilbod til klienten. Ein klient som ikkje kan visa til slike tiltak frå kommunen si side, vil ikkje kunna få metadon.

       Kommunane i Oppland må sjølve laga eigne opplegg for den enkelte klienten. Dei ti klientane frå Oppland vil bli vurderte for metadonassistert behandling saman med klientar frå Oslo, Akershus, Hedmark og Østfold. Alle aktuelle klientar kan ikkje få plass i år. Skal ein sikra at alle klientar som får metadon, samtidig har eit fagleg forsvarleg opplegg, må eit landsdekkjande tilbod bli gradvis utvikla.

       Eg vil fylgja nøye med i denne utviklinga no vidare og vurdera om det er behov for auka statlege tilskot. Eg vil då eventuelt koma tilbake til Stortinget med forslag om auka løyvingar.

Reidun Gravdahl (A) : Jeg takker for svaret.

       Den 9. januar sendte Sosial- og helsedepartementet ut en pressemelding om tildeling av midler i Oslo, Bergen og Trondheim samt dette andre opplegget som statsråden nå omtalte, og det var bakgrunnen for oppslagene i pressen. Den 15. januar ble fylkeskommunen tilskrevet og informert om avslaget. Hvorfor ble ikke fylkeskommunen informert før pressemeldingen gikk ut?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg ynskjer å understreka at stabilisering i forhold til metadon skal skje ved desse fire regionale sentra. Men oppfylginga skal skje lokalt, det gjeld òg dei klientane som får plass frå Oppland. Det er òg slik at kommunane har eit ansvar for sine rusmiddelmisbrukarar og derfor òg bør ha nokre midlar til ei slik oppfølging.

       Elles vil eg understreka at metadonassistert behandling er det tverrpolitisk semje om. Sosialministeren er oppteken av å fylgja dette opp, og derfor har eg så langt sytt for 9 mill. kr i omdisponeringar på budsjettet i forhold til det som Jagland-regjeringa la inn. Sentrumsregjeringa vil fylgja opp det som Stortinget vedtok i desember.

       Reidun Gravdahl (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « En eldre bosnisk dame som er kommet for familiegjenforening, får ikke sine behov for hjelpemidler dekket fordi hun ikke har status som flyktning.

       Hva vil statsråden gjøre for at mennesker med opphold på humanitært grunnlag i framtiden vil få de nødvendige tekniske hjelpemidlene? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er eit vilkår for rett til tekniske hjelpemiddel at ein enten har vore medlem i folketrygda i dei siste tre åra fram til kravet er framsett, eller at ein har vore medlem i det siste året fram til ein fekk behov for hjelpemidlet. Dette fylgjer av kapittel 10 i folketrygdlova om ytingar under medisinsk rehabilitering.

       Det kan gjerast unntak frå vilkåret om medlemskap når særlege grunnar gjer det rimeleg. Etter det eg har fått opplyst frå Rikstrygdeverket, skal trygdeetaten normalt gjera unntak i slike forhold som spørsmålet her tek opp. No kjenner eg ikkje denne konkrete saka, men la meg likevel seia: Det einaste kravet i denne samanhengen er at ein kan leggja til grunn at søkjaren blir her i Noreg. Dersom situasjonen er slik, vil eg rå denne bosniske kvinna til å be om ei ny vurdering.

       Elles ynskjer eg òg å sjå nærare på regelverket, slik at ein kan unngå problem som dette i framtida.

       Karin Andersen (SV) : Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « I et rundskriv nr. 3/98 fra Oslo kommune, Byrådet, fortolkes folketrygdlovens bestemmelser om egenmelding ved sjukefravær slik at vakt som strekker seg over et døgnskille, regnes som to egenmeldingsdager. Dette betyr en urimelig forskjellsbehandling mellom arbeidstaker som arbeider nattevakt og de som jobber dagvakter, og kan umulig ha vært lovgivers intensjon.

       Hva vil statsråden gjøre for at loven praktiseres på en rettferdig måte, også for de som må arbeide i vakter som starter en dag og slutter den neste? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Som hovudregel må arbeidstakaren dokumentera arbeidsuførleiken med legeerklæring. Dette gjeld likevel ikkje i arbeidsgjevarperioden når arbeidstakaren har rett til å nytta eigenmelding. Ein arbeidstakar kan nytta eigenmelding for opptil tre kalenderdagar om gongen. Ved nytt sjukefråvær innan 14 dagar blir tidlegare fråværsdagar uten legeerklæring rekna med. Dersom arbeidsuførleiken varar utover tre kalenderdagar, kan arbeidsgjevaren krevja sjukemelding.

       Arbeidsfrie dagar blir rekna inn i eigenmeldingsperioden på tre kalenderdagar. Dersom f.eks arbeidstakaren er borte fredag og måndag, må han leggja fram legeerklæring for måndagen, då dei mellomliggjande arbeidsfrie dagane blir rekna med.

       Arbeidstakarar som har nattevakt som strekkjer seg over eit døgnskilje, vil ha eit fråvær på to kalenderdagar. Dette kjem av at lova brukar ordet « kalenderdager ». Det er liten tvil om at ein kalenderdag er slutt kl. 24.00 og at ein ny startar kl. 00.00. Ein arbeidstakar som er sjuk på ei arbeidsvakt som går over to datoar, vil ha nytta to eigenmeldingsdagar. Skal arbeidstakaren òg arbeida nattevakt neste natt, vil siste del av den fyrste vakta og fyrste del av den andre vakta liggja innan same kalenderdag. Til saman vil arbeidstakaran då ha nytta tre kalenderdagar. Oslo kommune sitt rundskriv er såleis i samsvar med lova og Rikstrygdeverket sine retningslinjer.

       Reglane i folketrygda om sjukelønn og eigenmelding er i det store og heile like for alle arbeidsforhold. Det står likevel arbeidsgjevaren fritt å godta eigenmelding utover det folketrygda pålegg.

       Eg meiner regelen kan verka urimeleg i spesielle arbeidsforhold. Det kan òg føra til ulik behandling av arbeidstakarar som arbeider nattevakt og arbeidstakarar som arbeider om dagen. Eg vil derfor sjå nærare på denne problemstillinga og eventuelt vurdera å endra lova.

Karin Andersen (SV) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er glad for at statsråden også har sett urimeligheten i bestemmelsen slik den er nå. Ordlyden « kalenderdager » har nok fått en utilsiktet virkning.

       Urettferdigheten går ikke bare mellom dem som jobber nattevakt og dem som jobber dag, men også mellom ulike kommuner slik det praktiseres i dag. Dette er ikke « spesielle arbeidsforhold », som statsråden sier, men tvert imot helt alminnelige måter å ordne arbeidsdagen på i helsesektoren.

       Kan jeg tolke statsråden dit hen at forskjellsbehandling på dette området er uakseptabelt?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg streka under i mitt innlegg at ein arbeidsgivar har her moglegheit til å gå utover det som lova pålegg når det gjeld korleis dette regelverket skal tolkast. Spørsmålsstillaren viser òg til at dette er tilfellet når ho peikar på ulik praksis i ulike kommunar.

       Når eg no melder at eg ynskjer å sjå nærmare på dette og eventuelt vurdera å endra lova, er dette med ulik praksis hos ulike arbeidsgivarar sjølvsagt ei side som her inngår.

Spørsmål 31

       John I Alvheim (Frp) : Jeg skal få lov å stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

Statsråd Dagfinn Høybråten : I forbindelse med departementets oppfølging av psykiatrimeldingen ble Statens helsetilsyn anmodet om å følge opp dette arbeidet i samsvar med opplegget som er skissert i meldingen. I den anledning har Helsetilsynet engasjert psykiater Randi Rosenqvist, som er medlem av Rettsmedisinsk kommisjon, som prosjektleder til å foreta den første gjennomgangen av foreliggende materiale. Gjennomgangen tar utgangspunkt i de erklæringer som er avgitt til Rettsmedisinsk kommisjon hvor konklusjonen er « sinnssyk i gjerningsøyeblikket », og der siktelsen er alvorlig.

       I forbindelse med gjennomgangen av dette svært viktige og alvorlige saksforholdet vil det bli etablert et eget utvalg bestående av representanter fra helse- og sosialsektoren, justismyndighetene og utlendingsmyndighetene, som skal kunne gå gjennom materialet og vurdere det ut fra ulike synsvinkler. Utvalget skal foreta en vurdering av om de rutiner og de tiltak som har vært satt i verk, har vært tilstrekkelige, eventuelt hvilke tiltak som burde vært satt inn eller som kunne ha redusert risikoen for drap eller alvorlig voldshandling. Sosial- og helsedepartementet er i disse dager i kontakt med berørte departementer med sikte på å opprette et faglig bredt utvalg.

       Utvalget bør komme med sin vurdering og eventuelle tilråding i løpet av høsten 1998.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker helseministeren for svaret. Jeg er glad for at arbeidet nå er satt i gang, og at vi får en fasit på dette i løpet av inneværende år.

       Jeg tok opp denne saken i en tidligere interpellasjonsdebatt, og anførte der at etter at man la ned Reitgjerdet, som var et spesialsykehus for voldelige alvorlig sinnslidende, har svært mange menneskeliv gått tapt ved drap begått av sinnslidende. Jeg foreslo da en undersøkelseskommisjon som skulle arbeide på samme måte som Flyhavarikommisjonen. Det fikk ikke gjenhør i departementet, men man skulle nedsette dette utvalget.

       Det er veldig viktig at det blir gjort noe her, for vi ser tragiske drap altfor ofte, og det er ikke mange ukene siden vi hadde et slikt. Jeg håper derfor at dette arbeidet forseres, og at vi får et svar.

       Mitt siste oppfølgingsspørsmål er kanskje litt på siden av mitt hovedspørsmål, men like fullt - jeg hadde dette også med i interpellasjonsdebatten: Hvordan ser helseministeren på å etablere en egen institusjon, ikke en tilsvarende Reitgjerdet, som skal gjøre samme jobben overfor farlige, voldelige alvorlig sinnslidende?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg tror jeg vil avstå fra å ha oppfatninger om konkrete tiltak i forlengelsen av det utredningsarbeidet som er igangsatt. Jeg vil bare si at jeg tar problemstillingen meget alvorlig og vil i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets arbeid og i og for seg også i forbindelse med planen for opptrapping av psykiatrien vurdere ulike tiltak for å møte et samfunnsproblem som vi må erkjenne at vi ikke har løst godt nok i dag.

       Einar Olav Skogholt (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Stortinget har vedtatt at Oslo og Akershus skal tilhøre samme helseregion. Hedmark, Oppland og Oslo, som tilhører samme helseregion, har igangsatt arbeidet med den regionale helseplanen.

       Når vil Regjeringen legge fram forslag til regioninndeling for Sørøst-Norge? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Arbeidet med regioninndelingen på Sør-Østlandet satte jeg i gang i fjor høst.

       Inndelingen av helseregionene i denne delen av landet har vært et problemfelt siden regionaliseringsprinsippet ble vedtatt midt på 1970-tallet. Saken har vært tema i en rekke utredninger og stortingsmeldinger. Regionsykehustilbudet for begge regionene, dvs. Ullevål sykehus, Rikshospitalet og Radiumhospitalet, er samlet i Oslo. Dette kompliserer muligheten for å trekke regionsgrenser som i tillegg tar tilstrekkelig hensyn til geografiske og befolkningsmessige forhold. Dagens inndeling ble fastlagt i St.meld.nr.57 (1981-1982) om regionhelsetjenesten i helseregion 1 og 2.

       For helseplanleggingen i regionene på Sør-Østlandet har det vært en åpenbar svakhet at Oslo og Akershus er plassert i forskjellige regioner. Dette har ført til at man ikke har vurdert en større grad av samordning og funksjonsfordeling mellom sykehusene på tvers av fylkesgrenser i hovedstadsområdet. Fagfolk som har deltatt i den regionale helseplanleggingen, har, i likhet med Stortingets sosialkomite, påpekt at dette har begrenset muligheten for å utvikle et best mulig sykehustilbud for befolkningen.

       For det videre arbeidet som skal skje i regi av de regionale helseutvalgene, haster det derfor med en avklaring av helseregioninndelingen på Sør- og Østlandet.

       Det er lagt opp til en bred tilnærming i utredningsarbeidet, der ulike regioninndelinger gjennomgås. Det blir nå avholdt møter med fylkesordførerne i de berørte fylkeskommunene underveis i prosessen for å få en drøfting av ulike alternativer.

       Vi arbeider med sikte på at forslaget til regioninndeling vil bli presentert for Stortinget i løpet av vårsesjonen.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er helt enig med statsråden når han i sitt svar sier at det haster med en avklaring av helseregioninndelingen på Sør- og Østlandet.

       Asmund Kristoffersen (A) : Jeg vil få stille helseministeren følgende spørsmål:

       « Mange mennesker som utsettes for nakkeslengskader først og fremst i forbindelse med trafikkuhell, har ofte svært store problemer med å få sin rettmessige erstatning fra forsikringsselskapene, angivelig fordi forsikringsselskapets lege ikke kan eller vil stille en sikker diagnose.

       Vil statsråden fremme forslag om et regelverk som svekker en tilsynelatende altfor tett og meget uheldig kobling mellom lege og forsikringsselskap? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Spørsmålet om å regulere forsikringsselskapenes adgang til å innhente helseopplysninger før forsikring tegnes ble tatt opp i Dok.nr.8:32 til Stortinget 20. januar 1997. I innstillingen fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen av 17. april samme år tilrår komiteen Stortinget å fatte vedtak om å be « Regjeringen vurdere endringer i gjeldende lovverk som regulerer forsikringsselskapenes adgang til innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger og å fremme forslag i henhold til dette. » Slikt vedtak ble fattet av Stortinget 15. mai 1997.

       Jeg vil følge opp dette ved å ta initiativ til å opprette en arbeidsgruppe bl.a basert på Stortingets vedtak. Flere enkeltpersoner, organisasjoner og media har reist spørsmål om uheldig sammenkobling av interesser mellom leger og forsikringsselskaper. En vurdering av forsikringsselskapenes bruk av sakkyndige leger vil være ett av punktene i mandatet for en slik gruppe.

       Andre viktige spørsmålsstillinger er bl.a.:

       Jeg vil legge vekt på å få med representanter fra de viktigste interessenter i saken.

       Jeg tar sikte på at arbeidsgruppen skal være i gang med utredningsarbeidet før påske. Selv om det er omfattende og vanskelige spørsmål som reises av juridisk, økonomisk, administrativ og etisk art, vil arbeidsgruppen forhåpentligvis kunne avgi en rapport med gruppens vurderinger i løpet av første halvår 1999. Etter dette vil Regjeringen måtte vurdere de tilrådinger som kommer fram.