Sak nr. 1

TALERE:

       Per-Kristian Foss (H) : Den sterke oppgangen i norsk økonomi har ført til en kraftig bedring på arbeidsmarkedet. Sysselsettingen øker og ledigheten faller. Dette skal vi glede oss over, men samtidig ikke overse de nye utfordringer som denne situasjonen skaper.

       Min bakgrunn for å reise denne interpellasjonen er å få en drøftelse av en helhetlig politikk for å løse problemene på arbeidsmarkedet. Mangelen på tilgang på ny arbeidskraft, eller mer arbeidskraft fra dem som allerede delvis er i arbeid, vil etter hvert være et betydelig vekstproblem og kan også bli et betydelig pressproblem i økonomien. Dette er ikke et ansvar som alene ligger under arbeids- og administrasjonsministeren, men det forutsetter en helhetlig politikk, der politikkområdene koordineres, samordnes, med dette som et vesentlig, ja sågar overordnet siktemål. Det vedrører den økonomiske politikken, det vedrører selvfølgelig arbeidsmarkedspolitikken, det vedrører også politikk i forhold til utlendinger, import av arbeidskraft, og det vedrører sosialpolitikk, overgangen fra yrkesliv til pensjonisttilværelse, for å nevne en del viktige politikkområder.

       Men for å ta det på det konkrete plan: Stadig flere bedrifter rapporter nå om mangel på kvalifisert arbeidskraft. For mange bedrifter er mangelen på arbeidskraft så prekær at dette i seg selv begrenser produksjonen. Som nasjon går vi glipp av verdiskaping. Senest på mandag rapporterte Teknologibedriftenes Landsforening at deres bedrifter har store vansker med å skaffe kvalifiserte fagarbeidere og sivilingeniører i Norge. Dette føyde seg inn i rekken av rapporter om mangel på arbeidskraft. I helsevesenet er mangel på leger og sykepleiere et hovedproblem, i bygge- og anleggsbransjen mangler fagarbeidere, og i databransjen er situasjonen kanskje om mulig enda mer prekær. Dette er svært ulike sektorer. Behovene er forskjellige, men de illustrerer et felles og generelt problem som krever en del generelle tiltak og i tillegg mer målrettede, mer bransjerettede virkemidler.

       I interpellasjonen har jeg pekt på at dagens situasjon, den gode situasjonen i økonomien, gjør det påkrevd nå å gjennomføre større strukturreformer i økonomien med sikte på en fremtid. Det tar tid før strukturreformene virker. Det er i gode tider og på lønnsomme områder det må gjøres. I tillegg er det nødvendig å gjøre en del overfor de mer akutte problemene. Vi har ikke tid til å sette oss ned og foreta nye utredninger nå for å løse de akutte problemene. Der må det handles, og det må gjennomføres tiltak nå som kan bedre på situasjonen for arbeidsgiverne i 1998 og 1999.

       Et godt utgangspunkt er at vi tar hensyn til effektene av tilgangen på arbeidskraft når vi gjennomfører endringer og reformer her i Stortinget, og, selvfølgelig forut for det, i Regjeringen. Nå er det ikke mitt syn at enhver reform skal avlyses, men effektene på arbeidsmarkedet må vurderes som et ledd i gjennomføringen av reformen. Et eksempel er etterutdanningsreformen. Alle er enig om at det er behov for en reform. Stortinget har ennå ikke diskutert formen for det. Jeg har lyst til å signalisere at det er behov for, før Regjeringen legger dette frem for Stortinget, å analysere virkningene på arbeidsmarkedet. Det betyr at det bør bli tale om en gradvis innfasing på en måte som gjør at man ikke forsterker problemene som allerede er der i det norske arbeidsmarkedet.

       Et tiltak på kortere sikt er å fjerne det offentlige arbeidsformidlingsmonopolet. Det er ikke tvil om at de ansatte i arbeidsmarkedsetaten er i stand til å møte arbeidssøkende med ledige jobber og skaffe bedriftene arbeidskraft. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at et offentlig monopol gjør denne jobben best alene. De ansatte i etaten vil ha godt av noen å måle seg mot, altså konkurrenter. Nye formidlingsbedrifter vil skape nye miljøer og kanskje også finne nye metoder for å formidle arbeidskraft. Det er en kjent metode fra andre områder at konkurranse skjerper innsatsen.

       Et annet tiltak er å liberalisere utleie av arbeidskraft. Dagens strenge regler låser inne verdifull kompetanse i den enkelte bedrift og i enkelte miljøer. I mange bedrifter har de imidlertid ikke behov for denne kompetansen hele tiden, mens de i andre bedrifter mangler den. Utleie er en vei å gå. Vi må bort fra metoden med gradvis løyve, gradvis dispensasjon fra eksisterende lov, basert på hvor sterk lobbykraft de enkelte grupper har overfor partene i arbeidslivet og overfor myndighetene, og over til en mer generell åpning for utleie, gjerne basert på konsesjoner som knytter seg til kvalitetskrav til dem som skal drive i bransjen, men i alle fall en generell åpning.

       Jeg registrerer at Regjeringen på dette området, dog med en viss grad av intern debatt - offentlig intern debatt i Regjeringen - har varslet at den vil utrede disse spørsmålene. Etter min oppfatning kaller både arbeidsutleie og arbeidsformidling på aktuelle tiltak og ikke på nye, langsiktige utredninger. Det er nå problemet er der, og det må løses nå.

       I de siste årene har også en stor del av veksten i sysselsettingen blitt dekket ved at flere personer er kommet inn på arbeidsmarkedet. En viktig forklaring på dette er økt yrkesdeltaking blant kvinner. Etter hvert vil imidlertid denne reserven tømmes. Da er det viktig at man legger forholdene til rette for å utnytte andre arbeidskraftreserver. Da tenker jeg på den eldre del av befolkningen. Vi har i Norge hundretusenvis av oppegående pensjonister med verdifull kompetanse. Vi skal ikke frata dem deres velfortjente mulighet for en hvil etter mange års arbeid, men mange kunne tenke seg å jobbe litt, ja sågar litt mer enn de gjør i dag, i pensjonstilværelsen, ved siden av inntekten som pensjonist.

       Jeg reiser spørsmålet om vi ikke bør gjøre endringer, foreta oppmykninger og liberaliseringer i skatteregler og pensjonsregler, slik at vi får større fleksibilitet i overgangen mellom arbeid og pensjon. Hittil har dette spørsmålet vært stilt mest med utgangspunktet: Kan vi få lov til å jobbe mindre mot slutten av livet, før pensjonstilværelsen? Etter hvert begynner spørsmålet å reise seg om vi kan få lov til å jobbe litt mer og litt lenger. Det er en ny generasjon av pensjonister som reiser slike spørsmål, og jeg tror det her ligger betydelige utfordringer. Store deler av arbeidsmarkedet krever nemlig ikke bare fulltidssysselsetting; det er mange deltidsjobber som i dag blir stående ledig, og mange har gode erfaringer med å engasjere pensjonister i dette arbeidet. Jeg vil utfordre Regjeringen til å gjøre det lettere for pensjonister å ta seg attåtjobber uten økonomisk negative konsekvenser.

       Til slutt vil jeg peke på muligheten for å hente arbeidskraft fra andre land. Vi er en del av et felles nordisk arbeidsmarked, vi er en del av EØS. Dette er noe, men ikke tilstrekkelig. I noen bransjer er det allerede i dag, etter hvert, blitt utbredt - bl.a i bygg og anlegg og i helsevesenet - å hente folk fra f.eks. EØS-området, og som sagt særlig fra våre nærmeste naboland, de nordiske landene. Spørsmålet er om vi etter hvert ikke bør se på muligheten for å hente arbeidskraft også fra andre områder, med andre ord utenfor EØS-området. For at utenlandske arbeidstakere skal kunne jobbe i Norge, kreves det endringer i eksisterende regelverk. Dette er også et perspektiv på muligheten til å åpne Norge noe mer der det er jobber og der arbeidskraften trengs. Arbeidstakere i andre land støter i dag på til dels store problemer for å få oppholdstillatelse o.l., selv om man har jobb eller konkret og håndfast er forespeilet en jobb. Her bør det være muligheter for sårt tiltrengt arbeidskraft, her bør det være muligheter for sårt tiltrengte jobber for folk som i dag ikke har jobber.

       Dette er bare noen eksempler på tiltak som kan bidra til å redusere presset i arbeidsmarkedet. Hver for seg vil ingen av tiltakene være avgjørende for å bedre på situasjonen, og det eksisterer neppe ett tiltak som alene er tilstrekkelig. I jakten på arbeidskraft og i arbeidet for å dempe presset i økonomien må hver stein snus, og til sammen mener jeg at tiltakene bør hjelpe. Det viktigste er imidlertid at Regjeringen fører en politikk som helhetlig går i den retning, ikke spriker og ikke har indre motsetninger i seg.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Siden 1993 har vi hatt en stadig bedring på arbeidsmarkedet. Sysselsettingen har økt, og ledigheten har gått ned. Denne tendensen har bare forsterket seg gjennom perioden. I fjor opplevde vi en sterk sysselsettingsvekst med en betydelig nedgang i ledigheten. Dette resulterte i laveste registrerte ledighetsnivå på ni år. Ved utgangen av året var omtrent 57.000 personer registrert helt ledig, og dette tilsvarte 2,6 % av den yrkesaktive befolkning. Nedgangen i ledigheten er svært gledelig, og jeg regner med at vi vil oppleve en ytterligere nedgang i inneværende år. Mye av denne nedgangen kan tilskrives solidaritetsalternativet. Her ble myndighetene og partene i arbeidslivet enige om en felles forståelse av problemene på arbeidsmarkedet og hvordan en skulle arbeide for å løse disse.

       Den kraftige økningen i etterspørselen etter arbeidskraft har ført til at mange arbeidsgivere nå har vanskeligheter med å skaffe seg kvalifisert arbeidskraft. Knapphet på arbeidskraft er bekymringsfullt fordi det gir press på lønninger og priser. Mangelen på arbeidskraft er særlig stor i helsesektoren, verkstedindustrien, bygg- og anleggssektoren og databransjen. I hele landet opplever vi knapphet på arbeidskraft, men størst problemer er det på Vestlandet og det sentrale Østlandet. Dette er bekymringsfullt, og Regjeringen tar dette alvorlig.

       Bedringen på arbeidsmarkedet og den aktive arbeidsmarkedspolitikken har bidratt til at nye grupper tar del i arbeidslivet. Økningen i antall personer som har entret arbeidsmarkedet, har vært langt større enn den demografiske utviklingen skulle tilsi. Dette har i betydelig grad bidratt til å tilfredsstille den økte etterspørselen etter arbeidskraft vi har sett de siste årene.

       En arbeidsmarkedspolitikk som motiverer til aktiv jobbsøking og tilbud om kvalifiseringstiltak for den som har behov for det, er viktig. En godt utbygd arbeidsmarkedsetat er Regjeringens viktigste virkemiddel her. Dette er en politikk som har vist seg å gi gode resultater. Jeg er derfor glad for at Stortinget sluttet seg til denne politikken i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1998.

       Vi ønsker å utnytte dagens gode arbeidsmarked til å få flere ut i jobb. Blant innvandrere og ungdom er det mange som vil arbeide, og som er kvalifisert til mange av de ledige jobbene - også innenfor de yrkene der det er stor etterspørsel etter arbeidskraft. For innvandrere har arbeidsmarkedsetaten og partene i arbeidslivet et godt samarbeid for å øke rekrutteringen av innvandrere i norske bedrifter og offentlig virksomhet. Dette er et samarbeid som har vist seg å gi gode resultater, og som jeg er glad for. Ledigheten blant innvandrere er også på vei nedover. Yrkesdeltakelsen blant kvinner er fortsatt en god del lavere enn blant menn, og den er f.eks lavere enn i Sverige.

       Det er også registrert mange yrkeshemmede arbeidssøkere i arbeidsmarkedsetatens registre. En stor del av dem vil kunne gå ut i ordinært arbeid etter nødvendig kvalifisering og arbeidstrening. I folketrygden er det innført regelendringer som gir større og mer fleksible muligheter til å kombinere arbeid og trygd. På dette området ønsker en å legge til rette for at personer med helsemessige eller sosiale problemer skal oppnå eller beholde tilknytningen til arbeidslivet.

       Regjeringen vil også foreta en gjennomgang av uføretrygdordningen og virkningen av attføringsreformen. Vi vil da særlig se på mulighetene for å kombinere arbeid og trygd samt muligheten til å gå ut og inn av arbeidslivet i perioder.

       Norge er et av de landene i verden der deltidsarbeid er mest vanlig. Deltidsarbeid er svært vanlig innen helse- og omsorgsarbeid, der vi i dag har en vesentlig mangel på arbeidskraft. Det er særlig blant kvinner det er stort innslag av deltidsarbeid. Ved utgangen av fjoråret var det om lag 30.000 arbeidssøkere som var delvis sysselsatt og som mottok dagpenger. Departementet har bedt Arbeidsdirektoratet aktivt å følge opp disse delvis sysselsatte, slik at de kan øke sin stillingsandel eller gå over i fulltidsstillinger.

       Jeg viser til den fireårige Handlingsplan for rekruttering av helsepersonell som Sosial- og helsedepartementet har lagt fram. I denne ligger det en helhetlig strategi for å øke tilgangen på helsepersonell i tråd med de behov en ser i dag. Handlingsplanen omfatter bl.a økt kapasitet i utdanningen av helsepersonell og rekruttering av helsepersonell fra utlandet.

       Det har de senere år skjedd omfattende endringer i offentlig sektor med tanke på økt effektivisering og bedre utnyttelse av arbeidskraften. Flere omstillingsprosesser har ført til at behovet for antall ansatte er redusert. Dette er en gruppe som gjennom motivasjonsarbeid og kompetanseutvikling kan gå inn og fylle nye, ledige stillinger.

       Det er altså mange grupper som jeg har nevnt her, som ønsker og vil arbeide mer. Sammen med økt yrkesdeltakelse og tilgang på arbeidssøkere fra utlandet vil dette kunne bidra til å redusere presset på arbeidsmarkedet. De to viktigste virkemidlene for å klare dette er etter min mening kvalifiseringstiltak og formidling i regi av arbeidsmarkedsetaten.

       Bedringen på arbeidsmarkedet, med økende etterspørsel etter arbeidskraft, har gjort at arbeidsmarkedsetaten har formidling av arbeidsledige som sin viktigste oppgave. Gjennom arbeidsmarkedsetatens store formidlingsinnsats har vi raskere og mer effektivt kunnet fylle ledige stillinger, slik at flaskehalser er unngått.

       Formidlingsinnsatsen retter seg i første rekke mot innenlandsmarkedet, men for de yrkene der det er mangel på kvalifisert arbeidskraft i Norge, har arbeidsmarkedsetaten vendt sitt blikk mot andre land innenfor Norden og EØS-området. Som eksempel kan jeg nevne at etaten har et omfattende og godt samarbeid med den svenske arbeidsmarkedsetaten, og at arbeidsmarkedsetaten har satt i gang norskkurs for tyske, østerrikske og franske leger med sikte på ansettelse ved norske sykehus og i kommunehelsetjenesten.

       Formidling fra andre land er altså en løsning på de problemene som enkelte arbeidsgivere har med å skaffe seg spesielle grupper kvalifisert arbeidskraft. En god og effektiv formidling er et viktig virkemiddel i Regjeringens politikk for å unngå flaskehalser i arbeidsmarkedet.

       Som jeg varslet i mitt svar til Dok.nr.8-forslaget om privat arbeidsformidling og utleie tidligere denne måneden, tar Regjeringen sikte på å foreta en gjennomgang av spørsmålene knyttet til privat formidling og utleie av arbeidskraft. Denne gjennomgangen skal vi gjøre i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Formålet med en slik gjennomgang er å komme frem til et oppdatert regelverk på dette området som kan bidra til et enda bedre fungerende arbeidsmarked med en bedre utnyttelse av arbeidsstyrken.

       Et godt fungerende arbeidsmarked er avhengig av at arbeidssøkerne er mobile på tvers av geografiske områder og på tvers av profesjoner. Det må ikke være slik at et hardt presset arbeidsmarked på Vestlandet skal ha problemer med å få tak i folk hvis det finnes arbeidsledige andre steder i landet som kan ta disse jobbene. Det er derfor nødvendig å stille krav til mobilitet hos de arbeidsledige.

       Bedringen på arbeidsmarkedet har lagt grunnlaget for et lavere omfang og en annen innretning på arbeidsmarkedstiltakene. I takt med nedgang i ledigheten er arbeidsmarkedstiltakene gradvis trappet ned. Tiltakene er i større grad rettet mot næringslivets behov. Arbeidsmarkedsetaten legger derfor stor vekt på kvalifiseringstiltak på fagområder som det er etterspørsel etter ute i bedriftene. Kvalifiseringstiltakene er således et viktig virkemiddel for å hjelpe ledige og særlig langtidsledige inn i ledige jobber. Arbeidsmarkedstiltak skal også hindre at arbeidsledige på varig basis blir støtt ut av arbeidsstyrken.

       Når det gjelder konkurranseutsetting av offentlig sektor, kan jeg nevne at departementet for tiden arbeider sammen med Konkurransetilsynet med en systematisering av norske og internasjonale erfaringer med konkurranseutsetting av offentlig sektor. Foreløpige resultater fra disse undersøkelsene tyder på at konkurranseutsetting fører til økt kostnadseffektivitet. For øvrig synes det som om det er konkurranseutsettingen som sådan og ikke eierskapet som har betydning for kostnadseffektiviteten.

       Jeg vil i denne sammenheng også peke på at bedret kostnadseffektivitet kan skyldes andre forhold enn økt arbeidsproduktivitet. Det kan for eksempel skyldes dårligere lønns- og arbeidsvilkår eller lavere innkjøpspriser. I slike tilfeller er det ikke åpenbart at konkurranseutsettingen vil gi en best mulig utnyttelse av arbeidskraften, slik som både Regjeringen og Foss er opptatt av.

       Som jeg har vært inne på, er det flere virkemidler som må til for å øke arbeidstilbudet og dermed redusere pressproblemene i arbeidsmarkedet. For det første må vi få flere av dagens arbeidssøkere over i arbeid. Vi må legge til rette for økt mobilitet innen Norge og over landegrenser. De som i dag står utenfor arbeidsstyrken og som ønsker arbeid, må stimuleres til å bli yrkesaktive, og det må legges til rette for at de som arbeider deltid, kan øke sin stillingsandel eller gå over i fulltidsjobber. På denne måten vil vi få en best mulig utnyttelse av arbeidskraften og dermed redusere pressproblemene i arbeidsmarkedet.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var en interessant gjennomgang av arbeidsmarkedspolitikken og hva som kan gjøres der. Jeg utfordrer fortsatt statsråden til å omtale også andre områder som virker inn på hennes sektor. Poenget er en helhetlig politikk. For eksempel kan man ikke gjennomføre en etterutdanningsreform som går motsatt av det som nettopp er sagt, som trekker arbeidskraft ut av markedet i en meget presset situasjon.

       Jeg er kanskje litt overrasket over at min lille, forsiktige invitt til oppmykning i innvandringspolitikken heller ikke blir kommentert av en Venstre-statsråd. Det hadde ikke vært slik i gamle dager, det vil altså si for et halvt år siden. Når selv TBL - Teknologibedriftenes Landsforening - tar til orde for at det skal bli lettere å importere kvalifisert arbeidskraft ved i det minste, som de sier, å gi oppholdstillatelse for en periode, er det litt pussig at myndighetene på mange måter bare overhører dette og er svært opptatt av andre sider ved innvandringspolitikken som nok ikke har samme effekt på arbeidsmarkedet. Men la de utfordringene ligge.

       La meg si det slik at jeg er svært enig i statsrådens omtale av behovet for større geografisk mobilitet på arbeidsmarkedet, og jeg håper at dette blir fulgt opp. Jeg er også enig i at etaten må mer inn på kvalifiseringstiltak, og snu sine tidligere tiltak mer i retning av det bedriftsetterspurte.

       Jeg er ikke enig i statsrådens omtale av konkurranseutsetting. Jeg tror konkurranseutsetting gjennomgående vil frigjøre arbeidskraft. Vi har sett det i en type demonstrasjoner utenfor dette hus relativt nylig, basert på at 130 har blitt frigitt i Oslo. Meg bekjent har alle som har ønsket det, etter hvert fått jobb i en av de mest pressede deler av landet, og andre har til gjengjeld fått nye jobber. Den type mobilitet må vi iallfall kunne koste på oss. Og for å si det slik: Vi venter svært meget mer nå av arbeidsmarkedsetaten. Den har jo i dag en bemanning på linje med det den hadde da ledigheten var som høyest i Norge på 1990-tallet. Det er med andre ord en etat som selv stilles overfor de betydeligste utfordringer når det gjelder omstilling. Jeg registrerer at formidling nå er den « viktigste oppgave ». Jeg erindrer en undersøkelse som ligger noen år tilbake i tid, som viste at ca 10 % av etatens innsats ble viet formidling - ca 10 %. Jeg regner med at det tallet nå er betydelig høyere.

       Jeg vil gjerne avslutningsvis understreke at formidlingsoppgaven ikke bør være en monopoloppgave, og at formidlingsinnsatsen til den offentlige og den private del etter hvert også bør gires inn mot utlandet, slik statsråden var inne på. Jeg tror den innsatsen, ikke i minst i EØS-området, kan forsterkes betydelig.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg er klar over at interpellasjonen til representanten Per-Kristian Foss er bred, og at den berører mange politikkområder: næringspolitikk, regional- og distriktspolitikk, utdanningspolitikk, økonomisk politikk og også innvandringspolitikk. Når jeg har valgt å holde meg til arbeidsmarkedspolitikken, er det ikke fordi jeg ikke ser at det er berøringspunkter og avhengighet mellom arbeidsmarkedspolitikken og de andre områdene som representanten Foss berører, men det er fordi jeg har ansvaret for arbeidsmarkedsetaten, som er det verktøyet som skal brukes i det terrenget som blir resultatet av de eventuelle forandringene på de andre politikkområdene. Jeg synes det er et for bredt tema for meg å gå inn på alle de områdene her i dag, og det tror jeg det må være forståelse for.

       Når jeg har snakket om arbeidsmarkedsetatens utfordring, har jeg beskrevet de tiltak den fokuserer på i dag. Og det er ikke riktig at de har den samme bemanningen i dag som de hadde tidligere. Bemanningen reduseres når tiltaksnivået går ned.

       Så til spørsmålet om formidling: Resultatet fra i fjor viser at formidling skjedde for 111.900 arbeidssøkere, det var altså en økning på 37 % i 1996 i formidling. Det betyr at formidling er vesentlig oppgradert, formidling kombinert med kvalifisering av arbeidskraften, slik at en kan komme ut i arbeid.

       Når det gjelder monopolet og den lovgivning vi har i dag, er det den vi bruker nå for å kunne løse problemene der vi ser det er flaskehalser. Derfor har arbeidsmarkedsetaten etablert seg med samarbeidsavtaler med mange land innenfor EØS-området for nettopp å skaffe den kvalifiserte arbeidskraften vi ikke kan skaffe på annen måte.

       I tillegg er det selvfølgelig viktig å øke utdanningskapasiteten - det er ikke akkurat mitt bord, men det er en del av dette området: Det er viktig å rekruttere fra andre land, kvalifisere, bedre og utvikle den arbeidskraften vi har og mobilisere reserven. Det er de måter vi kan angripe dette på fra vår side i arbeidsmarkedspolitikken for å kunne hjelpe arbeidsgiver til å få den arbeidskraften han har behov for. Det er også en side ved arbeidsformidlingen og arbeidsmarkedsetatens arbeid at man skal tjene to herrer. Man skal tjene arbeidsgiveren så han får den arbeidskraften han trenger, og man skal forsøke å få så mange som mulig ut i jobb.

Sylvia Brustad (A) : Det er selvfølgelig helt riktig at det er knapphet på arbeidskraft på mange områder og i mange næringer pr. i dag. Og jeg må nok si for Arbeiderpartiets del at vi har litt andre svar på det problemet enn det Høyre har, selv om vi nok kan være enige om noe. Vi deler f.eks ikke iveren etter å konkurranseutsette, slik Høyre helt klart gjør.

       Jeg synes også det er viktig å huske på i en slik debatt at det til tross for at det er mangel på arbeidskraft i mange næringer og på mange områder, fortsatt er for mange som er uten arbeid i dette landet. Derfor er det en helt sentral oppgave for oss at vi greier å kvalifisere de ledige slik at de kan komme inn i jobb eller eventuelt bli omskolert etter hvert til andre og nye oppgaver, og da er vi helt avhengig av å ha en sterk, god og effektiv arbeidsmarkedsetat. I den sammenhengen mener også vi at etter- og videreutdanningsreformen er viktig. Nå kan det nok være riktig at det for en periode vil trekke noen ut, men det er jo for at de skal få mer påfyll for deretter å kunne komme sterkere tilbake i det arbeidsmarkedet vi har.

       Vi mener også det er særdeles viktig at vi greier å koble de ledige personene med de ledige jobbene. Det betyr, som jeg skjønte også statsråd Løwer var inne på, at vi må si ja til mer mobilitet. Vi må også satse videre på den arbeidslinjen vi har lagt opp til, slik at alle som har en arbeidskapasitet, må få mulighet til å benytte den i det arbeidsmarkedet vi har, så vi ikke får et arbeidsmarked som bare er til for dem som er 100 % effektive og friske hele livet. Derfor er det lagt opp til at det skal bli lettere å kombinere arbeid og trygd, og vi mener det er viktig å gå videre på den veien.

       Vi mener også det fortsatt er en jobb å gjøre i forhold til å bedre arbeidsmiljøet rundt på mange arbeidsplasser, slik at sykefraværet på den måten kan gå ned og at flere får både lyst og overskudd til å jobbe mer enn de gjør i dag.

       Så sa Per-Kristian Foss at vi har en reserve når det gjelder kvinner, men at den tar slutt en gang - og det er selvfølgelig riktig. Men jeg mener vi har et kjempepotensial i forhold til kvinner, både i forhold til å få flere inn på arbeidsmarkedet, og ikke minst i forhold til å få flere deltidsansatte til å jobbe mer. En undersøkelse nylig viste at av ca 90.000 som føler seg undersysselsatt og som gjerne vil jobbe mer, er det store flertallet kvinner. Vi vet at mange av dem er nettopp i helsesektoren, og der ser vi nå at fylkeskommuner betaler masse for å importere arbeidskraft fra andre land. Vi er ikke imot at den kommer fra andre land, men det er klart at det her er et potensial for å gjøre deltidsstillinger om til heltidsstillinger. Det mener vi fortsatt er en god vei å gå.

       Vi mener også at skal vi få dette til, ikke minst med å utnytte den kvinnelige arbeidskraften, er vi nødt til å fullføre barnehageutbyggingen, slik at kvinnene og småbarnsforeldrene har gode og trygge omsorgsordninger for sine barn. I tillegg til det vil jeg også bare understreke at vi fortsatt er for å importere arbeidskraft fra andre land, og også der mener vi at det er mer å gjøre.

Torbjørn Andersen (Frp) : Temaet interpellanten tar opp, er av avgjørende betydning for å sikre og styrke dagens velferdssamfunn videre inn i fremtiden. Det bør derfor bli en overordnet nasjonal målsetting å sørge for at tilstrekkelige arbeidskraftressurser finnes, ressurser som kan tilføres den produktive og verdiskapende private sektor ettersom det er nettopp denne sektor som fremskaffer det økonomiske grunnlaget for den offentlige velferdsstaten.

       Mangel på personell i helse- og omsorgssektoren, i bedrifter, i næringsliv og i skoler skaper store problemer vi må ta på alvor her og nå før de blir enda større og kan forårsake betydelige, negative samfunnsmessige konsekvenser. Flere løsninger finnes, men helt sentralt er det at også omstillinger som krever politisk mot og vilje, er viktig. Og det er nå, i oppgangstider, at tiden for omstilling er den beste. Det er nå tiden er inne for omstilling i offentlig sektor gjennom økt vektlegging på konkurranse og anbud for å slanke og effektivisere deler av den offentlige virksomheten og dermed kunne bidra til å frigjøre arbeidskraft gjennom rasjonalisering. Frigjort arbeidskraft fra den offentlige sektor kan så igjen anvendes til viktig arbeid innen verdiskapende virksomhet, der behovet for arbeidskraft er i ferd med å bli prekært. Vi bør ikke nå lenger kanalisere flere ansettelser inn i offentlige, ofte uproduktive stillinger, når behovet for arbeidskraft er prekært i produktive og verdiskapende deler av norsk arbeidsmarked.

       Også andre sektorer bør kunne avgi arbeidskraft, og et eksempel er landbrukssektoren. Landbruket er et godt eksempel på en næring med oversysselsetting, der flere årsverk kan frigjøres. Det burde la seg gjøre å foreta en strukturrasjonalisering i landbrukssektoren som kunne resultere i frigivelse av menneskelige ressurser, som igjen i disse tider lett vil kunne skaffe seg annet nyttig arbeid utenfor landbruket.

       Det finnes arbeidsplasser i dette landet, spesielt innenfor det offentlige, som mer eller mindre bærer preg av å være overflødige og derfor innebærer en meget ineffektiv menneskelig ressursanvendelse .

       Videre er mulighetene for import av arbeidskraft fra våre nordiske granneland, Sverige, Danmark og Finland, også en god løsning, som er å foretrekke av flere årsaker. EØS-avtalen gir oss også uutømmelige muligheter for å innhente arbeidskraft, med de ledighetstall flere EU-land i dag strir med. Men her er språkproblemene mer fremtredende.

       Jeg vil imidlertid understreke at vi først bør sørge for å effektivisere utnyttelsen av vår egen hjemlige, nasjonale arbeidsstyrke før vi går til noen storstilt import av arbeidskraft.

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg er samd med interpellanten i at me har ein svært gunstig situasjon på arbeidsmarknaden som gjev oss nye utfordringar, og at det er tid for ein del nye grep.

       I denne situasjonen må arbeidsmarknadsetaten, som er offentleg og er i ein monopolsituasjon, kjenne ansvaret, som andre har sagt, for dei største utfordringane. Me har gjennom ei lang tid utvikla ein sterk etat for å hjelpa personar til dei rette stillingane. Eg meiner at den situasjonen me nå har, med så få ledige, krev ein auka innsats frå arbeidsmarknadsetaten til å stilla større krav til seg sjølv til omstilling. Samfunnet vil heretter venta at etaten vert meir oppfinnsam og viser større engasjement for å finna dei rette arbeidssøkjarane og å gje dei ein aktiv og tilfredsstillande assistanse. Det som me ser utviklar seg i dag, er etter mi vurdering ikkje godt nok. Det bør føra til at arbeidsmarknadsetaten går i seg sjølv og utviklar seg i tråd med dei behova som dei arbeidssøkjande og næringslivet har.

       Departementet bør vidare arbeida med planar om å få kvalifisert den arbeidskrafta som er nødvendig. Då må ein arbeida på noko sikt.

       Dei signala som er gjevne om å få ein større adgang til kombinasjon av arbeid og trygd, er positive både for dei som er funksjonshemma, delvis funksjonshemma kanskje for ei kortare tid, og eldre. Det bør vera aktuelt å prøva å nytta seg av ein så verdifull ressurs, og eg trur at det slik kan føra til at samfunnet sparer store midlar og i tillegg hjelper til med å gje eit rikare liv, eit meir avvekslande liv, til store delar av den norske befolkninga. Me har dessverre sett at altfor store delar av folket har vorte uføretrygda i dei seinare åra. Eg trur at det òg her er nødvendig å få til nytenking, slik at desse folka kan få ei meir nyansert og individuell behandling og eit meir individuelt tilbod om arbeidsopplegg.

       Eg merka meg at Torbjørn Andersen i innlegget sitt var inne på at det innanfor landbruket kunne vera mogleg å avgje personar til andre sektorar. Eg vil uttrykkja ein viss skepsis til det synspunktet. Eg synest at landbruket er på veg til å verta eit deltidsjordbruk, eit B-jorbruk, med svekt miljøengasjement. Eg vil heller fokusera på at den næringsstøtta som vert gjeven, vert sentrert om arbeidsområde.

Ansgar Gabrielsen (H) : Problemstillingene innenfor dette saksområdet endres og har blitt endret veldig på 1990-tallet. Fra en periode med stor ledighet er vi nå inne i en periode hvor det i flere bransjer er vanskelig å få tak i kvalifiserte folk. Og det er klart, som det er sagt tidligere i debatten, at her er det ikke ett virkemiddel som kan settes inn for å løse problemet, det er et sett av virkemidler som må settes inn. Derfor er det viktig at statsråden tar det helhetsansvar som jeg antar fremdeles ligger i hennes departement. Selv om hun er verken Rød-Larsen eller Rugaas, har vi vel tross alt fremdeles en situasjon der man har et helhetsansvar, og selv om man er fagstatsråd, er man også delaktig i et kollegium. Det er viktig at man ser denne sammenhengen, at man ikke har skylapper og ser dette hver for seg oppe i regjeringskvartalet, men at man koordinerer det hele.

       Jeg skal peke på et par virkemidler som jeg mener er anvendelig i en slik sammenheng. Et av de virkemidlene som næringslivet selv ofte peker på når man kommer rundt på bedriftene, er frivillig overtid. Vi har sett mange eksempler i de senere år på bedrifter som til tross for at de har kommet til enighet med klubben på stedet, har fått svære bøter for at de ikke har greid å holde seg innenfor de stramme rammene som er, rammer som var lagt i en tid da vi ikke hadde press, men stor ledighet. Den gang hadde jeg tross alt en viss sans for argumentasjonen om at det var bedre å ansette en del ledige hender, som da fantes innenfor fagområdene, enn å kjøre på overtid. Nå er situasjonen helt annerledes, mens lovverk, reglement og holdninger er nøyaktig de samme. Næringslivets situasjon endrer seg fra dag til dag, mens det offentliges grep for å løse de problemene næringslivet har, er nærmest statisk. Er man på bedriftsbesøk i dag, pekes det på jevnt over at dette i hvert fall er ett av de virkemidlene som man kan iverksette ganske raskt. Det gjelder ikke bare når man snakker med ledelsen i bedriftene, men også tillitsmenn rundt på de enkelte arbeidsplasser går for dette. At de på Youngstorvet mener noe annet, er så, men folket som har kjeledressen på, tror jeg vil være positivt innstilt til dette. Det er tross alt snakk om den frivillige overtiden.

       I et så stramt arbeidsmarked som det vi har nå, er det klart at effektivitet i arbeidsformidlingen er helt avgjørende. Nå skal ikke jeg felle noen endelig dom over om arbeidsmarkedsetaten er optimal hva angår dette. Det kan sikkert statsråden vurdere bedre enn meg. Men jeg har i hvert fall registrert at arbeidsdirektøren mener at man nå bør åpne for konkurranse på dette området. Det ville være veldig synd hvis det norske næringslivet måtte komme i en så elendig forfatning som det norske helsevesenet er i, før man aksepterer andre former for formidling enn det man har vært vant til.

       De to områdene jeg har pekt på, har statsrådens eget parti i forrige periode forfektet som gode, nødvendige og effektive virkemidler. Jeg håper det kan bli gjort også når man er i posisjon.

Morten Lund (Sp) : Høyre vil ha arbeidsplasser for bussjåfører og renholdsdamer ut på anbud for å spare penger og frigjøre arbeidskraft til viktigere oppgaver. Dette skal skje innenfor et system som forutsetter at private aktører kan sitte igjen med betydelig fortjeneste. Går dette i hop, og gir det de ønskede resultater? Ifølge siste nyhetsbrev fra NHOs Arbeidsmiljøfond sliter de private renholdsbedriftene med 8-10 % sykefravær. Av 11.000 ansatte er 1.000 syke hver dag. ISS er den største, med 6.000 ansatte. Hver fjerde ansatte slutter hvert år, ifølge NHO.

       En liten kommune i mitt fylke omorganiserte så det monnet. I løpet av ett år reduserte man antall ansatte med ti årsverk, men tapet på grunn av sykefravær ble beregnet til 8 mill. kr det året. Jeg tror ikke det er god arbeidskraftøkonomi å presse de ansatte stadig hardere. Jeg tror det er mye å oppnå ved å sette arbeidstakernes behov i sentrum. I et stramt arbeidsmarked tror jeg det tvinger seg fram. Det er en gledelig situasjon vi har i dag med et stramt arbeidsmarked. Det er den situasjonen med færre ledige vi har ønsket oss. Arbeid for alle har vært et overordnet mål, og nå er vi i ferd med å nå det. Vi har hatt denne positive utviklingen med de bestemmelsene om midlertidig ansettelse som vi har, med de overtidsreglene vi har, med Europas strengeste regler om utleie av arbeidskraft og med meget beskjeden konkurranseutsetting i offentlig sektor. Høyres og NHOs skremsler - de ønsker at vi skal ha mer og mer salg og kjøp av arbeidskraft i løs vekt - har vi ikke fått prøvd ut, og det er jeg veldig glad for. Jeg tror det er på grunn av en stødig og arbeidstakervennlig politikk på disse områdene at bedriftene i dag tjener så godt og gir arbeid til så mange.

       Vi har fortsatt en betydelig arbeidskraftreserve i Norge. I de senere årene har hver fjerde nye jobb gått til folk som har vært registrert som arbeidsløse. De andre jobbene har blitt besatt av folk som ikke har vært registrert som ledige, av folk som kommer fra skolene og universitetene, og av dem som ønsker heltidsjobb istedenfor deltidsjobb. Fortsatt tror jeg det er en stor reserve innenfor de gruppene. Jeg ønsker at de reservene skal bli kartlagt mer, for jeg tror de er ujevnt fordelt over landet, og vi trenger kunnskap om akkurat dette. Men når vi får den kunnskapen, må ikke løsningen bli å tvangsflytte folk dit byggekranene står tettest. Etter Senterpartiets mening er arbeidskraften i Norge i dag mobil nok. Vi må etter vår mening flytte mer av verdiskapingen og servicen dit den ledige arbeidskraften bor, og der den fortsatt må bo om hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal opprettholdes. Jeg tror et slikt bosettingsmønster er en av styrkene ved vårt samfunn, og noe av det som gjør at vi kommer godt gjennom den raske utviklingen som vi har hatt den senere tiden.

       Arbeidsdirektøren påstår at det ikke er mangel på trygge arbeidsplasser som får folk til å flytte, men dårlige kulturtilbud. Det er lett å peke på andres ansvarsfelt. Når jeg synes det trengs et kritisk blikk på a-etatens innsats, er det ikke en kritikk mot etatens vanlige ansatte. De har gjort sitt beste.

Karin Andersen (SV) : Mangel på arbeidskraft er et stort problem. Men stor arbeidsløshet er faktisk enda verre, og jeg er litt redd for at de som tar opp denne debatten i dag, ønsker seg, som de sier, en « helhetlig » annerledes politikk for å ta tak i disse områdene. Det betyr store strukturreformer, og da kan vi gå til de landene der man har gjennomført disse tingene, der man har en mindre offentlig sektor, der man har mindre jobbtrygghet, der man har mer utleie, mindre trygge ansettelsesforhold, og der man i det hele tatt har fått den fleksibilitet som nå ønskes. Er det slik at de landene har en bedre økonomi enn den norske? Det ser ikke slik ut. Er det slik at de har mindre sosiale problemer enn oss? Det ser slett ikke slik ut heller. Det ser ut som om vi, hvis vi bruker den oppskriften som jeg skjønner at Høyre nå ønsker, pådrar oss en rekke andre problemer som er mye mer alvorlige.

       Jeg er svært forundret over hvor lite Høyre er opptatt av kompetanse og utdanning. Jeg hørte også teknologibedriftenes utspill forrige dagen, og må si jeg var ganske forundret, for maken til konkurransestrategi har jeg aldri hørt. At man ikke forstår at både bedrift og arbeidstaker tjener på å få opp kompetansen! Men kanskje er det en bevissthet hos Høyre som har kommet opp - hvis man satser steinhardt på kompetanse, forskyver man faktisk makta mellom arbeid og kapital. Det betyr at hvis man omskolerer arbeidskrafta, slik at den får et mye sterkere konkurransefortrinn, forskyver man maktbalansen her. Det er et viktig poeng for oss som ønsker mye sterkere satsing på etterutdanning og på utdanning generelt.

       Så vil jeg advare litt mot ensidig fokusering på å flytte ressurser dit det gir økt avkastning. I noen tilfeller er det riktig, men det blir helt perspektivløst hvis det er det eneste målet. Et mål om mangfold regner jeg med at Høyre er enig i. Vi skal også bruke alle ressurser. Men hvis det er sånn at vi bare skal drive med det som er lønnsomt, blir det oljebransjen og noe annet. Hvis vi kombinerer det med arbeidsmarkedsetatens formidlingsstrategi og kompetansestrategi nå, som går på minst mulig opplæring, fortest mulig ut i en eller annen kortvarig jobb og å sende folka dit det er en ledig jobb, blir i hvert fall hele det indre Østlandet og Innlands-Norge tomt, og Nord-Norge også, og så blir det en del folk rundt Oslo-gryta og på Vestlandet.

       Til slutt vil jeg bare si at jeg er veldig positiv til det Høyre sier om å se på en mulighet til å slå hull i muren rundt Europa, slik at også folk kunne komme hit som ønsker seg en jobb. Det er vi veldig glad for at Høyre nå tar opp.

Leif Helge Kongshaug (V) : Høy sysselsetting er ett av flere kvalitetskriterier for et velferdssamfunn. Det er bra at vi de siste årene har hatt en svært god og positiv utvikling på det området. Høy sysselsetting gir muligheter for økt likeverd i det norske samfunnet ved at grupper som lett faller utenfor et dårligere arbeidsmarked, også får en sjanse til å delta i arbeidslivet, med den høyningen av livskvalitet det er for den enkelte.

       Det bør være en viktig samfunnsoppgave å øke yrkesdeltakelsen for slike grupper gjennom kvalifiserings- og utdanningstiltak. Også for øvrig vil Venstre peke på utdanning og kompetanseheving som en viktig faktor, spesielt økning av antall studieplasser på områder der behovet for ny arbeidskraft er størst. Myndighetene må være spesielt oppmerksom når det varsles reduksjon av antall studieplasser på områder der en vet det er for lite arbeidskraft fra før, jf. studieplasser innenfor medisin.

       Jeg er enig med representanten Foss i at det er klare og tydelige signaler fra store deler av næringslivet om at den største utfordringen nå er å skaffe arbeidskraft. Mens en før opplevde at det ble fokusert på rammebetingelser, som arbeidsgiveravgift osv. for næringslivet, er det nå mangel på arbeidskraft som påpekes som det mest prekære. Blant næringslivet her er det mye eksportrettet virksomhet, som verftsindustri, fiskeforedling osv. Jeg vil også i en bisetning i den sammenheng legge til at når man snakker om næringslivet, vil alltid samferdsel være et sentralt punkt.

       Det er uklart for meg hva Høyre mener med at slike tider som vi nå har, skal benyttes til å gjennomføre større strukturreformer i økonomien. Venstre vil være på vakt mot tiltak som skal bidra til ytterligere sentralisering av økonomisk virksomhet. Det bør snarere være en oppgave å dempe presset for å hindre uheldig konsentrasjon av mennesker og aktiviteter, med de konsekvenser det har for fraflyttingsområder og truede distrikter, slik som representanten Karin Andersen var inne på.

       Konkurranseutsetting er et tiltak Venstre er positiv til dersom det fører til reell innsparing uten å svekke kvaliteten på offentlige tjenester. Dette er imidlertid ingen trylleformel, spesielt ikke i mindre kommuner, der det ikke alltid vil være hensiktsmessig å erstatte et offentlig monopol med et privat. Slike ting må vurderes konkret fra sak til sak, og ikke gjøres til et ideologisk dogme.

       Det er også viktig at vi organiserer mer fleksible ordninger som gjør at det gis mulighet til å kombinere arbeid og trygd. I sum ligger det en stor arbeidskraftressurs og mye kompetanse hos mennesker som av helsemessige årsaker ikke makter å gå i fullt arbeid.

       Ellers viser jeg til det grundige svaret som statsråden gav.

Rolf Terje Klungland (A) : Høyre fornekter seg ikke. Da arbeidsledigheten var stor, ville de skape flere arbeidsplasser gjennom å liberalisere arbeidsmarkedet. De ville rasere sykelønnsordningen, svekke arbeidsmiljøloven og tillate salg av arbeidstakere, og de ville tillate midlertidige ansettelser i en langt større utstrekning enn det som er mulig i dag.

       Når arbeidsledigheten nå er liten og det er press på arbeidsmarkedet, vil de bruke samme medisin, men denne gangen skal de skape flere arbeidstakere.

       Høyres medisin er som godt, gammeldags askeavkok. Dersom man ikke er syk og tror det hjelper, kan det være at det hjelper. Men dersom man virkelig er syk, vet vi alle at man må ha skikkelige medisiner.

       Visse sykdomstrekk finner vi faktisk i dagens Norge. Cirka en kvart million mennesker går på midlertidige arbeidskontrakter. Det er en kvart million mennesker som ikke vet om de har jobb i neste uke, neste måned eller neste dag. En kan jo prøve å forestille seg hvordan hverdagen til disse menneskene er. De tar en betydelig risiko ved å etablere seg og ta opp lån når de ikke er sikret en stabil inntekt. De kan ikke planlegge ferier og familieturer fordi arbeidsgiveren kanskje ringer for å få dem på jobb. Og de må hele tiden være tilgjengelig for arbeidsgiveren, for ellers tar arbeidsgiveren inn noen andre. Det er ikke vanskelig å forstå at slike forhold er en psykisk belastning for den enkelte.

       Arbeiderpartiet vil ikke godta en utvikling som svekker arbeidstakernes rettigheter. Vi vil ikke være med på et løp fra høyresiden i norsk politikk som til slutt vil føre til et egoistisk samfunn der enhver har nok med seg selv.

       Norsk næringsliv går i dag så det suser. Inntjeningen og aksjeutbyttene fører til at vi får enda større forskjeller mellom kapitalinntekt og personinntekt. Dette skjer på tross av at næringslivets organisasjoner og de borgerlige partiene hevdet at revideringen av arbeidsmiljøloven i 1995 ville medføre det motsatte.

       Jeg har merket meg at arbeids- og administrasjonsministeren også har vært inne på slike tanker. Mitt råd i denne sammenheng må bli: La det være. Jeg kan love at det største problemet ikke vil være å få gjennomslag i Regjeringen. Det største problemet for Regjeringen vil komme den dagen arbeidstakerne her i landet ikke godtar at de til stadighet skal måtte betale regningen for velkjent Høyre-politikk.

Siv Jensen (Frp) : Fremskrittspartiet mener at all sysselsetting bør konsentreres om produktivt og verdiskapende arbeid. Et fritt arbeidsmarked kan ikke fungere så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Arbeidsavtaler og lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstakere og arbeidsgiver i den enkelte bedrift. På den måten kan man også unngå at mange bedrifter vil gå konkurs i nedgangstider - selv om det ikke er et problem i dag.

       Fremskrittspartiet ser det heller ikke som en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet. Oppstår det et sterkt behov for enkelte typer arbeidskraft, dekkes dette best gjennom markedsmessige lønnsavtaler regulert ved at det tilbys høyere betaling for den type arbeid det dreier seg om. En slik ordning vil gi bedre yrkesrekruttering.

       Regjeringen burde gjennomgå alle offentlige bestemmelser som regulerer overtidsarbeid, slik at overtid baseres på avtaler mellom partene. Videre bør Regjeringen nå snart bestemme seg i spørsmålet om mulighet for privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft. Jeg merket meg med interesse statsrådens redegjørelse om dette, og jeg ser frem til saken som kommer til Stortinget om dette.

       Det offentlige bør blande seg minst mulig inn i arbeidslivet og heller tilrettelegge gjennom andre vilkår. Det er, slik Fremskrittspartiet ser det, bedriftenes eget ansvar å tilegne seg arbeidskraft. Når vi i dag har en situasjon med et tilnærmet fritt arbeidsmarked i Europa, er det paradoksalt at ikke bedriftene i større grad enn de gjør i dag, benytter seg av denne muligheten som faktisk ligger åpen i dagen.

       Det bør være større muligheter for den enkelte arbeidstaker til å jobbe mer, til å jobbe lenger og samtidig kunne tjene penger på det. Da bør Regjeringens viktigste oppgave være å se på skattesystemet, som i dag setter en effektiv stopper for at folk er villige til å jobbe mer, fordi det man sitter igjen med i lommeboken etter en times overtidsarbeid, er så lite at det ikke vurderes som lønnsomt. I stedet for at det offentlige konsentrerer seg om å ha kontroll over arbeidsmarkedet, bør man heller tilrettelegge arbeidslivet gjennom å stimulere den type tiltak som regulerer skattenivået, og regulere en del av den stramme offentlige lovgivning som i dag legger hindre for en stadig friere utvikling av arbeidsmarkedet.

Dag Terje Andersen (A) : Det kunne for så vidt vært interessant å gripe tak i det siste innlegget og holdningene til kollektive lønnsavtaler, organisering av arbeidslivet osv., men jeg tror vi egentlig kommer lenger i diskusjonen ved å forholde oss til den problemstillingen som Per-Kristian Foss har reist.

       Jeg syns det er grunn til å peke på noe som kanskje mange har kommentert, men ikke stoppet opp ved, nemlig det at vi har den unike situasjonen at vi kanskje er det eneste parlamentet i verden som har behov for den type diskusjon som går på at vi har for lite arbeidskraft totalt sett. Det kan nok være press i enkelte delarbeidsmarkeder noen steder, men totalt sett er vi i en situasjon hvor vi må begynne å se framover på hvordan vi skal klare å ha arbeidskraft nok til å fylle de oppgavene som skal fylles.

       Jeg syns kanskje den største utfordringen vår må være å sørge for at vi ikke fjerner det problemet, for det er det altfor mange som har gjort. Vi bør løse problemet, løse det som en utfordring, men vi bør først og fremst ha en økonomisk politikk som gjør at vi ikke kommer tilbake til den situasjonen som vi var i først på 1990-tallet, da vi hadde den stikk motsatte problemstillingen: Hvordan i all verden skal vi finne på noe å gjøre til alle dem som ikke har noe å gå til? Som sagt, det er viktig å diskutere de spørsmålene som Per-Kristian Foss har tatt opp i interpellasjonen, men jeg syns det er enda viktigere å holde fast ved at den utfordringen vil vi gjerne ha med oss videre framover også. Vi vil ikke ha tilbake den høye ledigheten. Derfor bør vi ikke minst videreføre diskusjonen om den økonomiske politikken og solidaritetsalternativet som fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og myndighetene i fellesskap har stått for, som har brakt oss inn i den gunstige situasjonen som vi er i. Her syns jeg kanskje Høyre sjøl har noen svin på skogen, i og med at de rett før jul bidrog til at myndighetenes ansvar, som var å holde orden på finanspolitikken, ble sviktet av Regjeringen, som fikk støtte subsidiært av Høyre og Fremskrittspartiet i Stortinget.

       Men vi har utfordringer som skal løses. Høyres svar er å privatisere - privatisere arbeidsformidling og ha flere muligheter for utleie av arbeidskraft. Nei, jeg tror faktisk ikke løsningen er at flere skal formidle hvis problemet er at vi har for få til å gå i arbeid. Jeg tror heller at kvalifisering er løsningen. Vi har i dag et rekordhøyt antall studenter i høyere utdanning. Vi må videreføre Reform 94 og ikke minst gjennomføre voksenopplæringsreformen, sånn at vi kvalifiserer folk for arbeid.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg ønsker meg ikke tilbake til en situasjon der ledigheten er høy. Jeg er glad for en situasjon med et stramt arbeidsmarked. Det er et arbeidsmarked på arbeidstakerens premisser. Valgfrihet er et av Høyres mest brukte ord. Dette gir valgfrihet for arbeidstakeren. Men hvis vi ikke også er villig til å gjøre noe med de negative sider ved det stramme arbeidsmarkedet, kan vi lett risikere at det ikke varer ved. I økonomien svinger ting fort opp og ned, frem og tilbake, og hvis vi ikke klarer å mestre pressproblemene, kan vi risikere at vi plutselig er i en situasjon der vi igjen har økende ledighet. Det er mitt poeng.

       Jeg synes flere fra forskjellige partier har vist vilje til nytenkning ut fra en slik ny situasjon. At SV prøver å konstruere nye klassekampteorier om forskjeller mellom dem som har kompetanse og dem som ikke har, er meg litt fremmed. Jeg har alltid vært en sterk tilhenger av utdannelse og kompetanse og kan ikke si at jeg inviterer til noen ny klassekamp. Hvis det kan gi SV en trøst i en presset tid, så gjerne for meg.

       At representanten Morten Lund heller ikke fornyer seg, er heller ikke noe problem for meg, heller ingen overraskelse. Men jeg tror det vil være et problem for Regjeringen. Hvis hans syn på privat konkurranse virkelig er representativt for Regjeringen, har man et problem, for i Venstres program står det at private som driver i konkurranse med det offentlige, skal ha samme arbeidsvilkår. Det krever omlegging av momssystemet, og det krever også at en del offentlige oppgaver innenfor transport og renholdsvirksomhet blir konkurranseutsatt. Det innebærer ikke at det offentlige taper, men det innebærer at den som er best, vinner, på like vilkår. Der slutter jeg meg til Venstres program. Jeg håper også Regjeringen holder på det.

       Statsråden sa i sitt innlegg at det ikke er riktig at arbeidsmarkedsetaten har den samme bemanning i dag som før. Jeg baserer meg på tallene i St.prp.nr.1. Med forbehold om at etaten har fått nye oppgaver, hadde den da ledigheten var på topp i 1993, 3.485 årsverk utført. Tallene for 1996 var 4.027 årsverk. Prognosen for 1997 basert på regnskapstallene, hvis vi forutsetter at de også gir uttrykk for årsverkene, er beregnet til 3.950, altså om lag det samme som i foregående år, 1996. Ledigheten har i disse årene som kjent gått betydelig ned og dermed selvfølgelig også tiltaksnivået, som vel har gått ytterligere ned. Mitt poeng er at her er det rom for betydelig omstilling og betydelige nye oppgaver, utført med nytenkning, sprut og engasjement fra arbeidsmarkedsetatens side, som virkelig monner. Men da synes jeg etaten bør gjøre det i konkurranse med andre. Bare da kan man vise at man er best. Det interessante er at jeg har sett at arbeidsmarkedsetaten selv faktisk ønsket en slik konkurranse. Jeg håper at den gjennomgang som statsråden nå kalte det - ikke utredning, men gjennomgang - kan skje rimelig fort.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Vi har i dag diskutert et sentralt problem i norsk økonomi, nemlig behovet for å dekke etterspørsel etter arbeidskraft. Denne situasjonen følger Regjeringen svært nøye. Det er tegn i norsk økonomi i dag som tyder på økt risiko for overoppheting av økonomien. Som jeg pekte på i mitt innlegg, er det grunn til å være urolig for det økende presset i arbeidsmarkedet. Enkelte bedrifter og virksomheter har store problemer med å skaffe seg kvalifisert arbeidskraft, og den kraftige nedgangen i ledigheten, sammen med meget høy etterspørsel etter arbeidskraft, medfører press på lønninger og priser, som igjen kan svekke grunnlaget for en varig høy sysselsetting. Dette er bekymringsfullt.

       Regjeringen arbeider på en rekke felter for å mobilisere arbeidskraft til de ledige stillingene. Vi ønsker å bruke dagens gode situasjon på arbeidsmarkedet til å få grupper som har vanskeligheter med å få jobb, inn i arbeidsmarkedet. Blant innvandrere, langtidsledige, ungdom og yrkeshemmede er det mange som ønsker en jobb og økt yrkesdeltakelse. Særlig mange kvinner og unge, som arbeider deltid, kan godt øke sin arbeidstid i dagens situasjon. Dette er oppgaver som vi vil prioritere. Til dette trenger vi en slagkraftig arbeidsmarkedsetat. Det er vårt viktigste virkemiddel for å få gjort denne jobben.

       Jeg ønsker å foreta vurderinger i forhold til dagens lovgivning kontra f.eks å gå over på et motsatt prinsipp, dvs. det som ligger i ILO-konvensjon 181. Jeg ønsker en gjennomgang med sikte på å se om vi kan få til en enda

       bedre arbeidsmarkedsetat som kan møte de utfordringer som framtidens arbeidsmarked klart kommer til å skissere annerledes enn dem vi ser i dag. Men jeg har fortsatt som et overordnet mål med det arbeidet, som jeg ser kanskje kan bli gjort innen årets utgang, fortsatt å ha en arbeidsmarkedsetat som er sterk, som har formidling, kvalifisering, attføring og dagpenger som sitt hovedområde. Så får vi se om det er mulig å finne andre supplementer til denne. Men det politiske løpet er altså ikke gjennomført, og det skal gjennomføres i samarbeid med arbeidslivets parter, som tas med underveis.

Presidenten: Dermed er debatten om sak nr. 1 omme.