Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Siri Frost Sterri (H) : Spørsmålet om fortsatt tollfri import av roser fra de ....

       Spørsmålet om tollfri import av bl.a roser fra de fattigste u-landene har tidligere vært tema i spørretimen. U-hjelpsministeren og utenriksministeren har hver på sin måte svart på dette. Jeg vil gjerne konfrontere statsråd Gjønnes med det samme spørsmål, fordi at når det har oppstått uro blant norske grossister omkring dette, er det mulig at årsaken kan være å finne i Landbruksdepartementet. De to nevnte ministrene har gjort det klart at de anser denne ordningen for å være svært god og vellykket, og de har hver på sin måte uttrykt at det ikke foreligger noen sak på Regjeringens bord om å innføre tollsatser når det gjelder den ordningen som ble innført fra 1995. Spørsmålet er: Foreligger det en slik sak i Landbruksdepartementet?

Statsråd Kåre Gjønnes : Det er vel kjent at dette tema har vært på dagsordenen flere ganger. Det gjelder i hovedsak det som går på import av kjøtt, og det som går på import av roser. Importen av roser har f.eks fra 1995 til nå økt fra 5,5 millioner roser til 30 millioner roser. Vi har også en økning når det gjelder kjøtt. Der er importen totalt nå kommet opp i ca 3 % av omsetningen i forhold til norskprodusert kjøtt. Slik sett må en av og til ta en vurdering av hvor mye som skal komme inn på det norske markedet.

       Landbruksdepartementets håndtering av dette er i henhold til de opplysninger som er gitt Stortinget i forbindelse med St.prp.nr.61 (1994-1995) om jordbruksoppgjøret for 1995, og jeg vil referere fra proposisjonen:

       « Det legges til grunn at preferansene som gis GSP-landene i hovedsak bør være generelle og kvoter/indikative tak benyttes i minst mulig grad. Kvoter/indikative tak vil imidlertid bli vurdert for sensitive produkter hvor det er stor usikkerhet m.h.t. hvilket importvern de gitte preferansene vil utløse. »

Og videre heter det:

       « Videre legges det til grunn at GSP-preferansene og den import som følger er tilpasset slik at det er mulig å holde målprisene omlag på nivå med jordbruksavtalens forutsetninger. Det er noe usikkert hvilke virkninger GSP-preferansene kombinert med indikative tak vil gi på kort og lang sikt. Det er nødvendig å følge med i hvordan ordningene virker og justere preferansene dersom det viser seg å være behov for det. »

       I henhold til dette forholder Landbruksdepartementet seg. Det betyr at vi løpende vurderer situasjonen, om en eventuelt får slike utslag som det er gitt melding til Stortinget om at en ikke skal ha. Det er departementets plikt å følge utviklingen og vurdere situasjonen ut fra det. I dag har vi en slik gjennomgang i departementet for å se hvordan situasjonen er.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg forstår det slik at landbruksministeren faktisk bekrefter at han for sin del er langt mer skeptisk til å videreføre denne ordningen enn det u-hjelpsministeren og utenriksministeren er. De har klart sagt at dette er en ordning som fungerer godt. Jeg er overrasket over at statsråden faktisk tilkjennegir at ordningen tydeligvis har vært såpass vellykket for disse fattigste av de fattige landene at han vurderer å innføre begrensninger. Det er åpenbart at her bør Regjeringen sette seg ned og snakke sammen og ikke tale med ulike tunger.

       Jeg gjør det i hvert fall helt klart fra Høyres side at vi vil være meget negative til det dersom det skulle innføres en type tollsatser nå som faktisk vil undergrave det vi ønsket skulle bli en god ordning for de fattige landene til å kunne drive handel, bl.a med Norge.

Statsråd Kåre Gjønnes : En statsråd må forholde seg til det opplegget som Stortinget er meddelt at disse ordningene vil bli håndtert etter. Det er i hvert fall min plikt som landbruksminister å ha denne typen gjennomgang med visse mellomrom, for å se om ordningen virker etter den intensjon som Stortinget har gitt sin tilslutning til. Det betyr ikke at landbruksministeren har en negativ holdning til denne typen import. Men dette er en type import som har både en handelspolitisk side, en landbrukspolitisk side og en bistandspolitisk side. Disse tre elementene vil statsråden og Regjeringen naturligvis holde opp mot hverandre når en eventuelt vil gjøre endringer.

       Statsråden har ikke sagt at det her og nå skal foretas noen endringer. Statsråden har sagt at han forholder seg til de retningslinjer som er meddelt Stortinget tidligere.

       Under budsjettbehandlingen i høst gikk et nesten enstemmig storting inn for at det skulle etableres et nasjonalt IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Et komiteflertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet understreket at et slikt senter ikke måtte gå på bekostning av nærings- og utdanningsinstitusjoner i landet for øvrig. Komiteflertallet skisserte flere måter for å sikre at senteret kan bli en ressurs for hele landet, særlig for kunnskapsbasert virksomhet i distriktene. Vi så det da også som ønskelig at staten deltar aktivt i arbeidet for å realisere senteret. Nå er det vel formelt sett slik at flertallsmerknader ikke har den samme tyngde som et klart vedtak. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Kan hun berolige Distrikts-Norge ved å bekrefte at flertallsmerknadene blir fulgt opp, og at staten vil delta aktivt for å sikre et godt resultat? Spørsmålet mitt er også begrunnet med at Venstre ikke er med i komiteen og har to nøkkelstatsråder når det gjelder denne saken.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Vi har til vurdering en rekke tiltak. Ett av de tiltakene som vi har til vurdering, er det som har blitt diskutert mye i media nå i det seinere, å ettergi noe av studielånet for dem som etablerer seg i B-sonen. Foreløpig har vi drøftet ulike modeller for det, men vi har ennå ikke trukket noen konklusjon i Regjeringa.

       Vi har som hovedmålsetting å prøve å stimulere unge med høyere utdanning, og da særlig jentene, til å flytte tilbake til de regionene de kommer fra, eller eventuelt til andre utkantområder. Hovedutfordringa framover blir å klare å få etablert arbeidsplasser som samsvarer med den utdanning som de unge har tatt. Det er en hovedutfordring som jeg regner med at vi alle er nødt til å ta del i, og jeg ser med glede at mange kommuner nå aktivt prøver å få de unge tilbake. Det er et arbeid jeg selvfølgelig støtter.

Lodve Solholm (Frp) : Eg takkar for svaret.

       Eg vil følgje opp spørsmålet om fråflyttingskommunar og den gulrota som ei gjeldssanering er. Ser ikkje statsråden ein fare i at ein berre flyttar til ein fråflyttingskommune for på den måten å få gjelda si sanert, og så flyttar bort igjen etter kort tid, jf. det som skjedde til ein viss grad på 1970-talet, då vi hadde seks års gratis ansiennitet for lærarar som tok seg jobb i små fådelte og todelte skular? Lærarane var der i fem år, og så flytta dei vekk derfrå og hadde då fått ei ekstra gulrot. Ser ikkje statsråden ein fare i at unge studentar med god utdanning flyttar for tre år, får ettergitt gjelda si og så reiser derfrå?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Den erfaringa vi har med ordninga med nedskriving av studiegjeld som gjelder for Finnmark og Nord-Troms, har vist at den har god effekt. For det første fører det til at unge fra disse områdene i stor grad flytter tilbake, om ikke direkte til sin egen hjemkommune, så iallfall til sin egen region. Men det har også ført til at unge med høyere utdanning har flyttet til Finnmark og vært en del år der. Dette har faktisk avhjulpet veldig mye av den mangelen som Finnmark og Nord-Troms har hatt på folk i spesielle stillinger. Jeg nevner leger og lærere, og en del andre. Det er årsaken til at vi nå også vurderer om et lignende tiltak kan være til hjelp for andre kommuner med store fraflyttingsproblemer.

       Men det er altså ennå ikke klart hvordan en slik modell eventuelt skal se ut, og om den vil bli satt i verk. Det er under vurdering.

       De fleste kvinner i Norge er yrkesaktive, men kvinner er en stor mangelvare når det gjelder topplederstillinger, og også i bedriftenes styrerom. Dermed blir kvinnene avskåret fra innflytelse når viktige beslutninger skal fattes både om bedriftenes og de ansattes framtid, samtidig som bedriftene etter min mening går glipp av viktig kompetanse. En undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning som nylig ble presentert, viste at mangel på kvinnelige toppledere i mange tilfeller ikke skyldes mangel på interesse, men ulovlig forbigåelse. Diskrimineringa av kvinner er altså ofte indirekte og dermed vanskeligere å angripe.

       Hva vil statsråden gjøre for å få flere kvinner inn i ledende stillinger og for å unngå slike ulovlige forbigåelser i framtida?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Dette er et spørsmål som jeg også skal svare på i den ordinære spørretimen i dag, så med fare for å være litt i forkant: Mitt ansvar gjelder spesielt for staten.

       Når det gjelder denne undersøkelsen, er det 30 % av dem som er nevnt, som er blitt forbigått i staten. Jeg er ikke glad for det. Jeg ønsker at kvinner skal få ledende og mellomledende stillinger i staten. Vi har et kvalitetsprosjekt i gang som heter « Kvinner, kvalitet og kompetanse i staten ». Vi har satt oss måltall for hvilken prosentsats vi ønsker å oppnå innen 2001. Vi har i gang tiltak som går på å finne ut hva det er som hindrer kvinner i å søke eller å bli ansatt. Jeg går målbevisst inn i dette arbeidet, og jeg tror jeg er like opptatt av som andre i denne sal å få en større kvinneandel i ledende team og i ledende posisjoner.

Sylvia Brustad (A) : Jeg takker for svaret og syns i og for seg det var positive signaler. Men jeg tror vi må gå mer aktivt til verks. Eksempelvis har Statoil nå laget en plan som går ut på at en i løpet av de fire nærmeste åra skal få 200 nye kvinnelige ledere. Det er noe jeg syns andre bedrifter bør lære av.

       Jeg vil også spørre om statsråden mener det kan være et aktuelt virkemiddel å endre aksjeloven slik at det i årsmeldingene må gjøres rede for andel kvinnelige ansatte, andel kvinnelige ledere og hvorvidt bedriftene har planer for likestilling. Jeg tror for min del at det kan føre til at kvinneandelen øker, fordi jeg tror det vil bli pinlig for en del bedrifter hvis en år etter år må vise til at kvinneandelen i ledende stillinger faktisk ikke øker. Jeg mener også at alle virksomheter bør lage egne planer for hvordan en skal oppnå en andel på minst 40 % når det gjelder kvinnelige ledere.

       Deler statsråden mitt syn på at dette kan være aktuelle virkemidler for å få flere kvinner inn i ledende stillinger?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Det hadde vært sporty å ta det på strak arm, selvfølgelig, men jeg tror likevel jeg tar det med som en idé som jeg vurderer å se nærmere på. For jeg tror også at vi må gå til ganske konkrete tiltak for å få en økning i antall kvinnelige ledere både i privat næringsliv og - spesielt - i statlig sektor.

       Når det gjelder statlig sektor, tror jeg faktisk at vi har et ganske stort potensial å øse av for å få kvinner inn i ledende stillinger. Det er også et av de områdene hvor det må jobbes aktivt med å få rekruttert kvinnelige søkere, slik at det er kvinner å ansette.

       Men når det altså gjelder ideen om aksjeloven, tar jeg den bare med meg, uten å svare ja eller nei her og nå.

       Likestillingsministeren uttalte i forrige spørretime at Regjeringen vil legge vekt på å rekruttere flere kvinner til fylkesmannskollegiet. Men nå har administrasjons- og arbeidsministeren uttalt at man ikke vil gjøre noe spesielt for å legge til rette for at vi får flere kvinnelige fylkesmenn når vi er i ferd med å ansette veldig mange nye. Likestillingsministeren sa at sitatet i Aftenposten av uttalelsene til administrasjons- og arbeidsministeren ikke var riktig. Derfor vil jeg nå gi ministeren en sjanse til å redegjøre for hva som egentlig er hennes syn, og hva man har tenkt å gjøre for at vi kan få flere kvinnelige fylkesmenn her i landet.

       Den biten som ikke ble berørt, og som kanskje får størst konsekvenser, er det som kalles kunnskapssenteret. Vi begynner nå å ane konturene av hva dette faktisk er for noe. Det er ikke lenger bare IT. Det er også bioteknologi, medisinsk teknologi og andre kommersielt spennende fag. Vi står kanskje foran en etablering av et miniuniversitet uten at storting og regjering har forberedt saken. Mitt spørsmål til Løwer er: Vil statsråden og Regjeringen ta initiativ til at det forberedes en sak om hvilke konsekvenser det vil få for Utdannings-Norge og de ulike fagmiljøene å etablere et miniuniversitet på Fornebu, og ikke minst hvordan vi skal sikre kompetanse og arbeidskraft i framtida?

       Til det første spørsmålet fra representanten Brende om at Regjeringen red to hester, vil jeg si at det er kommet til uttrykk en del skepsis til en del av det som ligger i denne store visjonen for Fornebu. En avveining av muligheter og trusler i forhold til forskjellige områder som regionalt/sentralt, utdanning og utvikling på Fornebu, miljø, - alt er med i de vurderingene som kommer i de meldingene som vil bli lagt fram. Det må være lov å tilkjennegi tvil underveis, selv om ikke det nødvendigvis er den eneste konklusjon.

       Byrådet i Oslo har henvendt seg til Regjeringen om statlige bestemmelser som er kostnadskrevende og/eller uhensiktsmessige. Det har identifisert 47 eksempler på hvordan unødvendig statlig styring hindrer den kommunale handlefriheten og fører til et kostnadspress. Byrådet ber om en dialog med Regjeringen om disse spørsmålene. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil Regjeringen møte denne anmodningen om en dialog om disse 47 tilfellene?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg har sett av avisene og hørt i radio at byrådet skal ha sendt brev til Regjeringen. Jeg har ennå ikke mottatt det, så jeg vet ikke hva disse 47 punktene er. Det vi har gjort så langt, er at vi har hatt drøftinger med KS. Bakgrunnen for det var nettopp de stadig sterkere signalene fra kommunepolitikere om at de synes de har for liten handlefrihet, og at de er for bundet opp av detaljbestemmelser som gis av storting og departementer. Vi har gjort to ting for å prøve å se på dette. For det første har vi bedt om at jeg må få lov å komme til Stortinget og gi en redegjørelse om den lokaldemokratiske situasjon. Det har Presidentskapet sagt ja til, og det vil skje den 19. mars i år.

       For det andre har vi satt i gang et arbeid for å se på hvordan vi kan forenkle og få tatt vekk alle unødvendige detaljreguleringer som nå gis både i særlover og i forskrifter overfor kommunene, og det arbeidet er i full gang. La meg også si at jeg har stor forståelse for en del av de synspunktene som kommer fra både kommune- og fylkespolitikere når det gjelder den følelsen de har av manglende handlerom og manglende mulighet for å ta avgjørelser.

Jan Petersen (H) : Det faktum at statsråden åpenbart ikke har sett henvendelsen, har ikke ført til at hun ikke har uttalt seg om den, for i Dagsavisen på mandag uttalte hun om denne henvendelsen at dette er et dilemma vi må leve med. Det var også denne uttalelsen til Dagsavisen som var bakgrunnen for at jeg gjerne ville bringe denne saken opp.

       Nå forstår jeg det slik at statsråden har en noe annen tilnærming til denne henvendelsen i dag enn hun hadde i Dagsavisen på mandag. Jeg tar positivt imot at holdningen nå er en annen enn den hun da signaliserte. Hele poenget må jo nettopp være å gi kommunesektoren så mye handlefrihet som overhodet mulig, i den forstand at det er på det rene at det er klare begrensninger for hva de kan gjøre, og at det kan ha mange uheldige kostnadsmessige virkninger. Min reaksjon på dette er at jeg er glad for at hun nå reagerer annerledes enn hun gjorde i Dagsavisen på mandag.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Når det gjelder regelverket og forskriftene, foretar vi nå en gjennomgang. Vi prøver å ta vekk - for å si det enkelt - mest mulig av det vi regner med at vi kan ta vekk uten å komme i konflikt med det som Stortinget har sagt, nemlig at de ønsker et mest mulig likeverdig tjenestetilbud. Men etter å ha vært her i Stortinget i 16 år, vet jeg at det også her i huset ligger en innebygd konflikt mellom fagkomiteene og kommunalkomiteen. Den samme konflikten ser jeg for så vidt også på departementsnivå, fordi det alltid er et fagdepartement som er opptatt av gjennom særlovgivning å sikre sine områder og det tjenestetilbudet de har ansvar for. Det har jeg selvfølgelig stor forståelse for, men som kommunal- og regionalminister har jeg ansvar for å prøve å få størst mulig handlefrihet for kommunene.

       En del av de dilemmaene som ligger i dette, ønsker jeg å ta opp i redegjørelsen min den 19. mars. Jeg ser fram til debatten som kommer etterpå.

       Det andre spørsmålet er: Gjør vi hele denne reguleringen feil, når man regulerer i detalj hvordan ting skal organiseres, og hvilke pålegg hver kommune skal ha, i stedet for å sikre god kvalitet på tjenestene for innbyggerne i alle landets kommuner? Burde man endre hele regelstrukturen innenfor kommunal sektor?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Med respekt å melde - jeg mener faktisk at jeg tidligere har svart på det Erna Solberg tar opp nå, nemlig at vi gjennomgår hele regelverket og hele systemet for å se på hva vi kan forenkle. Men samtidig som vi ønsker å gi kommunene størst mulig handlefrihet til sjøl å finne fram til hvordan de skal organisere sine oppgaver og sitt ansvar, har vi også som en hovedmålsetting, som det ble pekt på fra foregående taler, at vi skal sikre alle innbyggerne i landet et mest mulig likeverdig tilbud.

       Jeg ser fram til debatten som kommer etter redegjørelsen om lokaldemokrati.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

       Vi står nå midt oppi en liberaliseringsprosess i asyl- og flyktningpolitikken. Bondevik-regjeringen har gitt retningslinjer for en oppmyking av asylkriteriene, og det vil også komme nye retningslinjer som gjør det lettere å få opphold på humanitært grunnlag. Dette ryktet holder nå på å spre seg over hele verden. Sammenligner vi antall asylanter de fire siste ukene nå i januar med antallet ankomne asylanter i fjor, har vi en økning på tilnærmet 270 %. Veldig mange mennesker i vårt land - kanskje flertallet - er bekymret over denne utviklingen og de langsiktige konsekvensene og virkningene av Regjeringens asyl- og flyktningpolitikk.

       Jeg vet at Senterpartiet i sitt program har vært opptatt av at man skal gjennomføre rådgivende, landsomfattende folkeavstemninger om viktige spørsmål for landet. Vil statsråden (presidenten klubber) jobbe innad i Regjeringen for å få aksept for en folkeavstemning om asyl- og flyktningpolitikken?

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg vil opplyse statsråden om at jeg på vegne av Fremskrittspartiet i løpet av 24 timer vil fremsette et Dok.nr.8-forslag om en rådgivende og landsomfattende folkeavstemning om asyl- og flyktningpolitikken.

       Jeg har gått gjennom Senterpartiets program, og der står det helt tydelig at Senterpartiet vil arbeide for rådgivende folkeavstemninger i saker av nasjonal betydning. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Vil Senterpartiet på bakgrunn av sin programforpliktelse stemme for et forslag om en rådgivende folkeavstemning om asyl- og flyktningpolitikken, som Fremskrittspartiet nå vil fremsette?

       Regjeringa har ansvaret for å forhandla fram EØS-avtalen og har godkjent og støtta veterinæravtalen. I eit intervju i Nationen 13. januar med generalsekretæren i Senterpartiet, Lundteigen, heiter det:

       « Av alle kamelene Senterpartiet har slukt, synes Lundteigen EØS-avtalen om veterinærkontroll var den vanskeligste å svelge.

       - Avtalen fører til at det spres mer smitte. Den faglige kunnskapen er satt til side i forhold til en politisk hellig ku, nemlig friest mulig bevegelse, sier Lundteigen. »

       Er dette nye signal frå Regjeringa? Eller lat meg seia det på ein annan måte: Er dette uttrykk for at Regjeringa er imot det Regjeringa tidlegare har foreslått?

Statsråd Kåre Gjønnes : Når det gjelder den veterinære delen av EØS-avtalen, ble Stortinget orientert om på hvilken måte Regjeringen ville håndtere den framover og denne avtalen vil i sin tur komme til behandling her i Stortinget, forhåpentligvis i løpet av vårsesjonen.

       Når det gjelder Regjeringens plattform, er det også vel kjent at det i Voksenåsen-dokumentet - som jeg velger å kalle det - ble gitt uttrykk for at Regjeringen som sådan hadde innvendinger mot denne avtalen. Ut fra det ble det gjennomført sonderinger i forhold til EU om muligheten for å endre på visse sider ved avtalen. Det nådde vi ikke fram med, og ut fra det har Regjeringen meddelt Stortinget at denne avtalen vil komme på ordinær måte til behandling i Stortinget når EU er ferdig med å behandle den fra sin side.

       I et oppslag i Aftenposten mandag virket det som om kommunalministeren og Kommunaldepartementet ikke var klar over at Stortinget 5. desember vedtok å be Regjeringen legge frem for Stortinget de endringene i bostøtteordningen som burde foretas som en konsekvens av at man fra 1. mai ønsker å øke minstepensjonene med 1.000 kr pr. måned, eller 12.000 kr årlig. Etter stortingsflertallets mening var det behov for at Stortinget fikk se på konsekvensene og mulige endringer i bostøtteregelverket samtidig som behandlingen av trygdeoppgjøret ble forelagt Stortinget. De uttalelser som kom, spesielt fra rådgiver i Kommunaldepartementet, tydet på at man ikke var klar over at Stortinget hadde gjort et slikt vedtak, fordi man signaliserte at man ikke ønsket å legge frem en slik sak i løpet av våren.

       Jeg vil be statsråden oppklare om det kommer en slik sak i vår.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det var to vedtak som ble gjort i forbindelse med budsjettbehandlingen når det gjaldt bostøtte. Det ene er det som Erna Solberg refererer til nå. I den forbindelse vil jeg igjen presisere at det ikke vil skje noen endringer i bostøtten for minstepensjonistene før tidligst i år 2000, og det er Stortinget som til enhver tid bestemmer hvordan bostøtteordningen skal være.

       Det andre vedtaket som ble gjort, var at vi skulle ha en bred gjennomgang av hele bostøtteordningen. Det arbeidet er vi selvfølgelig i full gang med. I den forbindelse har jeg lyst til å peke på, fordi jeg syns at det har vært merkelig liten oppmerksomhet omkring det, at vi i dag har et bostøttesystem som gir barnefamiliene en dårligere bostøtteordning enn minstepensjonistene. Det er av de ting som vi nå kommer til å gå nøye gjennom.

       La meg til slutt si at jeg er veldig fornøyd med at alle er så opptatt av minstepensjonistenes bostøtteordning. Men jeg skulle ønske at alle var så presise at de fortalte at dette ikke vil gi noen endring før tidligst i år 2000, slik at vi slapp å skremme en del eldre unødvendig. Videre hadde jeg håpet at vi også kunne fått en debatt om hvordan en bostøtteordning skulle være for å være rettferdig for alle grupper.

       Presidenten: Erna Solberg - til tilleggsspørsmål.

Erna Solberg (H) : Nå er det slik at Stortinget fattet to vedtak, men statsråden svarte ikke på om det første vedtaket vil bli fulgt opp i vår. Jeg går ut fra at hun kan svare bekreftende på det.

       Men jeg er uenig i vurderingen av hvordan regelverket slår ut. Det er slik at en gruppe pensjonister, slik dagens regelverk praktiseres for minstepensjonistene, faktisk kan oppleve et urettferdig system både i 1999 og i år 2000. Grunnen til det er at man opererer med to års tilbakeliggende ligning når man vurderer hvem som skal få bostøtte. Det er greit for alle som er pensjonister i år, men når det gjelder dem som blir pensjonister neste år, har ikke de en tilbakeliggende ligning som viser deres inntektsnivå. De må legge inn den summen som de får neste år, som altså vil bli høyere. Det betyr at en gruppe pensjonister som er nye pensjonister, kan risikere ikke å få bostøtte, mens en annen gruppe som har akkurat den samme inntekt, får bostøtte fordi de har vært pensjonister før 1999. Det betyr at det er behov for å gjennomgå regelverket.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Svaret på det siste er ja.

       Vi har i kommunalkomiteen nå avgitt innstilling om arbeidsmiljøloven § 55 A, som tar for seg diskriminering av utlendinger på arbeidsmarkedet, og vi har etter min mening her fått til en bra løsning.

       Nå er det jo ikke slik at problemene er løst selv om folk får seg arbeid. Det er også et spørsmål om hva slags språkkunnskap de har når de er i arbeid. Blant annet vet vi at Teknologibedriftenes Landsforening har tatt opp problemet med språkvansker for dem som er ansatt i bedriftene. Det er knyttet til tre ting: Det første er den sosiale tilpasningen, så vanskene med kunnskapsmessig oppdatering og sist, men ikke minst sikkerheten.

       Mitt spørsmål til statsråd Løwer er: Hvorledes ville Regjeringa stille seg til at også bedriftene fikk komme med sine innspill - kanskje på en litt utradisjonell måte - for å prøve å integrere folk som har språkvansker?

       Det pågår nå en debatt om fraflytting fra distriktene, spesielt fra Nord-Norge. Det viser seg at inntektsnivået i jordbruket, spesielt for de små brukene, har gått ned. Hvordan ser statsråden på den negative utviklingen i landbruket? Synes han det er fare for distriktenes overlevelsesevne? Og hva slags tiltak har statsråden tenkt å sette inn for å bedre inntektsgrunnlaget i jordbruket?

Statsråd Kåre Gjønnes : Det er ikke enkelt å svare kort på det. Men jeg vil gjerne si til spørreren at det er urovekkende når vi registrerer at over halvparten av landets kommuner har en negativ befolkningsutvikling. Det er en utfordring for hele Regjeringen, som har satt seg høye mål for distriktspolitikken. I dette bildet er det klart at landbruket er en viktig pilar, spesielt i disse distriktskommunene.

       Vi har også satt oss som mål å forsøke å bedre inntektsutviklingen i landbruket slik at den kommer på linje med inntektsutviklingen for befolkningen i landet for øvrig. Det er også sagt at det skal være et mål å forsøke å redusere det gapet som har oppstått. Det første vil naturligvis komme i forbindelse med jordbruksoppgjøret, som blir et tøft og vanskelig oppgjør, der en må finne en mulighet til å bedre inntektsvilkårene i landbruket.

       Videre har landbruksministeren satt i gang arbeidet med en ny landbruksmelding som skal legges fram for Stortinget, forhåpentligvis i første halvdel av 1999, der vi vil drøfte visse hovedstrategier for norsk landbruk inn i år 2000. Videre har vi under arbeid en stortingsmelding om skogbruket, en sektor som også er en viktig del av Distrikts-Norge. Og til sist: Statsråden har også tatt initiativ til et forskningsprosjekt gjennom Norges forskningsråd for å se på virkningene av den sentraliseringen som har skjedd også på foredlingssiden, for å se om det er grep som kan gjøres fra det offentliges side. Det vil i stortingsmeldingen bli brakt inn en strategi for å forsøke å få til en bedre utvikling i landbruket også i distriktspolitisk sammenheng, som Stortinget da vil få anledning til å drøfte.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker for svaret. Jeg har en statistikk foran meg som viser at antall bruk i Nordland er redusert med gjennomsnittlig 72 pr. år, og at antall bruk med melkedyr er redusert med 38 pr. år. Det eneste som viser oppgang, er påsetting av ungdyr, men både geiteholdet og - spesielt - saueholdet er gått nedover. Dette er veldig bekymringsfullt.

       Jeg er klar over at jeg er en fiskerirepresentant, men vi ved kysten har alltid levd med at kombinasjonen av jordbruk og fiske har vært bærebjelken i bosettingen. Og da nytter det lite å komme med forslag om å redusere studielån med 100.000 kr hvis en flytter til distriktene. Det er basisnæringene som er det viktigste for bosettingen, så jeg håper det blir gjort noe for Distrikts-Norge.

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg tror heller ikke vi kan unngå at bruk legges ned i framtiden. Vi kan ikke gjøre et vedtak i Stortinget om at alle fortsatt skal drive sine gårdsbruk. Vi må sørge for at rammevilkårene blir slik at det blir et reelt valg i forhold til andre arbeidsmuligheter som finnes. Fra statsrådens ståsted oppleves det som ekstra vanskelig at det i en periode tilbys rikelig med arbeidsplasser i andre yrker som er godt betalt, og som da på en måte kaller på dem som er i yrker som har en dårlig inntektsutvikling. Slik sett er dette en urovekkende trend, som krever ekstra innsats også fra det offentliges side. I tider der Norge går så det suser, som jeg pleier å si, må en ha oppmerksomheten spesielt rettet mot distriktspolitikken. Jeg håper at den distriktspolitiske debatten også blir mer synlig ute i distriktene i den perioden vi nå er inne i.

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i det oppsatte spørsmålsskjemaet, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 1, fra representanten Børge Brende til statsministeren, vil bli besvart av finansministeren. Etter anmodning fra finansministeren dette spørsmål flyttet og besvart foran spørsmål 10, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmålene 13 og 14, fra henholdsvis representantene Finn Kristian Marthinsen og Anneliese Dørum til justisministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmålene 23, 25 og 27, fra henholdsvis representantene Tor Nymo, Tomas Norvoll og Arne Lyngstad til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden har sykdomsforfall.

       Spørsmålene 24 og 26, fra henholdsvis representantene Gunnar Kvassheim og Karin Andersen til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli besvart av arbeids- og administrasjonsministeren på vegne av kirke-, utdannings- og forskningsministeren, som har sykdomsforfall.

       Spørsmålene 29, 31 og 32, fra henholdsvis representantene Signe Øye, Olav Gunnar Ballo og Tor Nymo til helseministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmålene 30, 33, 35 og 36, fra henholdsvis representantene Laila Kaland, Jan Johnsen, Øystein Hedstrøm og Morten Lund til helseministeren, vil bli besvart av sosialministeren på vegne av helseministeren, som er bortreist.

       Spørsmål 34, fra representanten Øystein Hedstrøm til helseministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmålene 37 og 40, fra representanten Bent Hegna til henholdsvis olje- og energiministeren og miljøvernministeren, bortfaller, da spørreren har sykdomsforfall.

       Spørsmål 41, fra representanten Randi Karlstrøm til miljøvernministeren, er trukket tilbake.

       Presidenten: Det første spørsmål som etter disse endringer vil bli tatt opp til besvarelse, er spørsmål 2.

Spørsmål 2

       Rita Tveiten (A) : Eg vil få stilla fylgjande spørsmål til kulturministeren:

       « Espeland sivilforsvarsleir tente som tysk fangeleir under siste krig, og er framleis intakt. Alt tyder på at det er viktig å ta vare på dette minnet frå vår nære fortid, slik at det som var kvardagen for dei om lag 2.000 fangane som sat i fangenskap hjå nazistane, ikkje vert gløymt. Lokale initiativtakarar arbeider for at leiren skal verta eit aktivt museum. Direktoratet for sivilt beredskap har lyst anlegget ut for sal.

       Kva kan kulturministeren gjera for at Espeland sivilforsvarsleir kan bevarast? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Siden Direktoratet for sivilt beredskap forvalter eiendommen, har jeg via Justisdepartementet fått opplysninger fra nevnte organ.

       Innledningsvis vil jeg framheve den innsatsen som historikere, museumsfolk og frivillige gjør for at forholdene under det nazistiske regimet ikke blir glemt. Ikke minst er dette viktig for vårt arbeid mot de menneskefiendtlige holdningene som nazismen er bygd på. Hverdagen i Espeland sivilforsvarsleir under den 2. verdenskrig hører med i dette bildet.

       Spørsmålet om bevaring må behandles på ordinær måte. I den forbindelse uttalte Riksantikvaren i brev av 24. juli 1997 følgende:

       « Den historiske betydningen som transittleir for norske fanger samt graden av autentisitet på enkelte bygninger og miljøsammenhenger gjør Espeland leir verneverdig. Riksantikvaren anser imidlertid ikke verneverdien så stor at vi vil oppfordre til å beholde leiren i statens eie. Leiren er etter Riksantikvarens vurdering ikke i fredningsklasse. »

       Som følge av føringer gitt i St.meld.nr.24 (1992-1993) besluttet Direktoratet for sivilt beredskap å avhende leiren. Eiendommen ble utlyst for salg våren 1997.

       Den anslåtte salgsverdien for leiren er langt under teknisk verdi. På denne bakgrunn har Direktoratet for sivilt beredskap omvurdert salget og i stedet igangsatt utredning av hvorvidt en flytting av Bergen sivilforsvarskrets til leiren er hensiktsmessig. Utredningen vil legges fram for direktoratet innen 5. mars dette år.

       Lokale initiativtakere for bevaring bør henvende seg til Direktoratet for sivilt beredskap etter at direktoratet har fått vurderingen fra Bergen sivilforsvarskrets.

       Dersom den endelige konklusjonen skulle bli at direktoratet ikke vil nyttiggjøre seg leiren i framtiden, slik at museumsspørsmålet fortsatt er aktuelt, må eventuell henvendelse om offentlig medvirkning til etablering og drift i første omgang tas opp med lokale og regionale myndigheter. Dette vil i praksis si at det er Hordaland fylkeskommune som eventuelt må ta opp spørsmålet om økonomisk medvirkning med statlige myndigheter.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Rita Tveiten (A) : Eg takkar kulturministeren for svaret. Eg er glad for at ho la så stor vekt på at dei minnesmerka som me har frå krigstida, skal takast vare på og - ikkje minst - brukast som historieberarar og haldningsberarar overfor dei oppveksande slektene. Det er dessverre slik at det kan tyda på at me har gjort ein jobb som ikkje er god nok for å motverka dei kreftene som òg gjorde seg gjeldande på den tida då fangane sat i Espeland leir.

       Eg er glad for å høyra at det kan vera aktuelt for Bergen sivilforsvarskrets aktivt å ta i bruk anlegget på Espeland. Det vil jo vera det aller beste at bygningane fekk leva og verkeleg ha eit levande innhald. Eg har merka meg at det er fylkeskommunen som er den rette adressaten når det gjeld å få reist denne saka, om det ikkje vert slik at Bergen sivilforsvarskrets vil bruka anlegget. Men eg vil spørja ministeren om det i nasjonal samanheng er noko som kan gjerast for at desse minnesmerka vert tekne vare på på ein tenleg måte.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Som det lå i mitt første svar, og som Rita Tveiten nå gjentok, er det uavklart om denne leiren kommer i aktiv bruk igjen. Hvis den ikke gjør det, er spørsmålet om museum og hva som så skal skje, verdt å ta opp med de myndighetene som er rette vedkommende, i første omgang i hvert fall.

       Ellers vil jeg i likhet med Rita Tveiten understreke betydningen av å ta vare på også den delen av vår kulturarv som er en viktig påminnelse om og et incitament til å kjempe mot de krefter som vi ser er i fremvekst, nemlig nynazismen. Så jeg er helt enig med representanten Tveiten når det gjelder vurderingen av å ta vare på den type minnesmerker. Vi skal legge fram en museumsmelding i løpet av noe tid, og da vil selvfølgelig også dette være en del av det.

Spørsmål 3

       Ågot Valle (SV) : Jeg har følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Barnevernet i flere fylker rapporterer om store vansker med å få tak i fosterforeldre, særlig til barn over 10 år (« Fosterhjemstørke »). I Hordaland står 37 barn i kø, og flere tvangsvedtak om plassering i fosterhjem er blitt kjent ugyldige fordi barnevernet ikke har klart å finne fosterhjem innen fristen. Dette får store konsekvenser for barn som allerede har opplevd for mye vondt over for lang tid.

       Hva vil statsråden gjøre for å styrke fosterhjemsarbeidet? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det beste for borna når dei ikkje kan vera heime, er å få vera i ein god fosterheim. Spørsmålet som representanten Ågot Valle reiste, om desse borna blir tekne godt nok vare på, er derfor eit veldig viktig og alvorleg spørsmål.

       Dei fleste borna som ventar på ein fosterheim, gjer det medan dei bur i eit anna fylkeskommunalt tiltak. Det kan vera ein beredskapsheim, ein institusjon eller eit anna omsorgstilbod.

       I meldingane som departementet får frå kommunane gjennom fylkesmennene, blir det rapportert at det ikkje er mange born som ventar på fylkeskommunale tiltak eller fosterheimar i meir enn seks veker - for heile landet var det ca åtte kvart kvartal i 1997. Ut frå dei opplysningane eg har, er det òg svært få vedtak som er blitt oppheva fordi den lovfesta ventetida ikkje har blitt fylgt. Det gjer ikkje saka mindre alvorleg, og eg vil fylgja nøye med i utviklinga for dei borna som må venta på å få koma i fosterheim.

       Vi får rapportar om at borna som ikkje kan bu heime, er meir skadde og har fleire problem enn tidlegare. Det krev at barnevernet og andre har eit godt samarbeid. Det krev òg at fosterheimane får god oppfylging frå barnevernstenesta. God oppfylging er òg ein føresetnad for å lukkast med rekrutteringa.

       Departementet utarbeidde ein eigen handlingsplan for dette området som blei lagd fram den 25. august 1997, altså for berre eit halvt år sidan. Føremålet med planen er å skaffa gode nok fosterheimar. I planen er det sett opp fylgjande mål:

       Ein handlingsplan treng òg oppfylging. Det er særs viktig når det må vera høg innsats på fleire forvaltnings- og fagområde. Fylkesmannen vil vera sentral i dette arbeidet. Fylkesmennene og departementet utarbeider no ei eiga form for rapportering for å sjå til at tiltaka i handlingsplanen vert sette i verk.

       Eg håpar at tiltaka i planen vil sikra nok fosterheimar i framtida.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret og er glad for at barne- og familieministeren tar dette arbeidet på alvor. Det som egentlig var kjernen i mitt spørsmål, var hva man skal gjøre for å få flere fosterhjem. Det er ulike forhold i de forskjellige fylkene. I noen fylker mangler det flere fosterhjem enn i andre, og i Hordaland er situasjonen slik vi ser det, alvorlig.

       Når vi skal se på rekrutteringa, er det viktig å høre på hva fosterhjemsforeldre sjøl sier. De har i hvert fall fortalt meg at det handler om mangel på rettigheter, spesielt pensjonsrettigheter når de er nødt til å gå ut av ordinært arbeid, og, som barne- og familieministeren snakket om, oppfølginga de kan få av barnevernet, og hvorvidt de blir tatt på alvor som rettmessige medarbeidere i barnevernet. Det handler også om kompetansen og stabiliteten i barnevernet. Jeg vil spørre statsråden: Vil statsråden gjøre noe med rettighetene til fosterforeldre, og vil hun se på kompetansen som trengs i barnevernet for å følge fosterhjemsforeldre opp på en skikkelig måte?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg føler faktisk at ein del av dei spørsmålsstillingane som representanten reiser i tilleggsspørsmålet, er dekte inn i den planen som blei lagd fram for eit halvt år sidan, og som no har begynt å fungera. Ein skal m.a. fylgja opp fosterforeldre, og ein skal òg prøva å auka rekrutteringa. Eg har hatt besøk frå Norsk Fosterhjemsforening og vore i dialog med dei, og det vil koma til nytte. Dei har reist mange av dei same problemstillingane. Eg trur at det arbeidet vi no har sett i gang, òg vil føra til at barnevernet får heva kompetansen sin.

       Når det gjeld pensjonsrettane, har eg ikkje vurdert det i denne samanhengen, men det signalet som blei gitt, skal eg ta med meg. Men eg trur, som representanten, at fosterforeldra har ei kjensle av at desse rettane er viktige, og at dei treng eit godt samarbeid med barnevernet for at dei skal kunna tora å ta på seg den viktige oppgåva det er å vera fosterforeldre. Min intensjon er at etter denne oppfylgingsplanen skal akkurat desse problemstillingane bli teke opp i samarbeid med foreininga og fosterforeldra.

Ågot Valle (SV) : Statsråden refererer til handlingsplanen. Nå er det det med den handlingsplanen at det faktisk ikke følger penger med den, slik jeg har blitt informert. Statsråden sier også at hun har vært i kontakt med Norsk Fosterhjemsforening. Det har jeg også vært. De er opptatt av at hele det komplekse feltet som dette fosterhjemsarbeidet er, blir gjennomgått skikkelig, og at vi får enda mer kunnskap om forskningen, undersøkelsene og det arbeidet som er gjort rundt det.

       Vil statsråden ta et initiativ til en grundig gjennomgang - til noe mer enn handlingsplanen - f.eks gjennom en NOU og en etterfølgende stortingsmelding?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Spørsmålet om statsråden vil ta initiativ til eventuelt ein NOU med ei oppfylgjande stortingsmelding, er noko Regjeringa ikkje har drøfta. Sjølv har eg stor sympati for den tanken. Eg har ikkje teke endeleg standpunkt enno. Eg føler òg at det er viktig å få evaluert og sett om handlingsplanen slår til på ein positiv måte, slik at ein del ting blir retta opp og gjort betre gjennom at handlingsplanen får verka ein periode. Men tanken om å få ein NOU og ei stortingsmelding er absolutt ikkje framand for meg. Eg kan ikkje stå her og lova at det kjem til å skje i næraste framtid, for Regjeringa har ikkje drøfta det. Men eg veit kva som står både i mitt eige partiprogram og i andre sine program, så vi får koma tilbake til det. Vi kjem iallfall til å fylgja feltet veldig nøye. Vi ser at det er eit av dei områda som er særs viktige. Det er ein av grunnane til at denne Regjeringa styrkjer barnevernet ein del meir enn den førre regjeringa gjorde, fordi barnevernet òg må inn i samarbeidet med bl.a fosterforeldra.

       Unn Aarrestad (Sp) : Eg vil få stilla barne- og familieministeren følgjande spørsmål:

       « Berre 2/3 av fedrane ser det i dag mogleg å ta ut « pappapermisjon » sidan denne er knytt til mora sin rettar.

       Vil statsråden føreslå å gi fedre sjølvstendig oppteningsrett til permisjon i samband med fødsel? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Representanten Aarrestad viser til at berre 2/3 av fedrane i dag ser det som mogleg å ta ut pappapermisjon sidan denne er knytt til mora sine rettar. Ho spør derfor om eg vil føreslå å gi fedre sjølvstendig oppteningsrett til permisjon i samband med fødsel.

       Som representanten er kjend med, har vi i regjeringserklæringa sagt at vi vil legga fram forslag for å betra rettane til fedrane. Regjeringa tek derfor sikte på å fremja forslag om at menn skal få sjølvstendig rett til fødselspengar, og at fedrane skal få rett til fødselspengar basert på sin eigen stillingsbrøk.

       Regjeringa har ikkje enno teke stilling til når vi skal fremja eit slikt forslag, men vi har sagt at vi vil gjera det i løpet av denne stortingsperioden. Dette vil vera i samsvar med den førre regjeringa sin plan på dette området.

       Eg vil òg gjera merksam på at evalueringa av ordninga med fedrekvote snart er avslutta. Eg håpar at denne evalueringa vil kunne gje oss meir kunnskap om fedrar og fødselspengeuttak som vi kan dra nytte av i utforminga av eit forslag om sjølvstendig oppteningsrett.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg takkar for svaret.

       Bakgrunnen for spørsmålet mitt er at når fødselspengane er knytte til mora sine rettar, vil familiane ofte gå ned i inntekt når faren tek ut permisjon.

       Enno er det slik at fedrane sine inntekter er gjennomsnittleg høgare, dessverre, men det har òg samanheng med at kvinnene har jobba mykje på deltid eller vore heimeverande med andre born. Derfor er det så viktig at alle fedrar får sjølvstendige rettar i folketrygda basert på eigen stillingsstorleik og inntekt. Det er utolmod på dette feltet. Har statsråden tankar om når endringa kan verta gjord? Kan ho seia noko meir enn ho sa i det første svaret, at det kjem i denne stortingsperioden?

Spørsmål 5

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Kunstneren Even Richardson fikk i oppdrag å portrettere FNs tidligere generalsekretær Boutros Boutros-Ghali. I denne forbindelse søkte Richardson UD om 200.000 kr i støtte for å få gjennomført oppdraget. Kunstneren har senere fått avslag på denne søknaden og bare fått transportstøtte på 20.000 kr.

       Mener utenriksministeren at avslaget på denne søknaden er en riktig avgjørelse, og hva kan gjøres for å få Norge ut av denne pinlige situasjonen? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Det er ingen tidligere praksis for statlig finansiering av portretter til FN-bygningen i New York. FN-sekretariatet har på forespørsel fra oss opplyst at alle portrettene av de fem tidligere generalsekretærene har vært finansiert av private givere. Portrettene av Dag Hammarskjöld og Perez de Cuellar ble gitt av kunstnerne selv, portrettet av Trygve Lie av private norske givere, portrettet av Kurt Waldheim av det amerikanske FN-sambandet og portrettet av U  Thant av amerikanske privatpersoner.

       Departementets budsjett for formidling av billedkunst til utlandet er på rundt 6 mill. kr. Dette går hovedsakelig til USA og Japan. Det avsettes et mindre beløp pr. år til støtte til enkeltkunstnere - det dreier seg om ca en halv million kr. Richardsons søknad ble forelagt departementets rådgivende utvalg for billedkunst og kunsthåndverk, som uttalte at tilskuddsordningen ikke er ment å fullfinansiere oppdragsverk. Det ble på den bakgrunn gitt 20.000 kr i støtte til transport.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg registrerer at utenriksministeren gjør dette spørsmålet om til en diskusjon om forskrifter og hva som har vært kutyme tidligere. Nå er situasjonen den at FN ikke har hatt så veldig mange tidligere generalsekretærer, og det er iallfall slik at norske kunstnere, nesten uten unntak, aldri har kommet i en situasjon hvor de i konkurranse med kunstnere fra resten av verden har fått mulighet til å få et slikt oppdrag som det kunstneren Even Richardson nå har oppnådd å få. Og da synes jeg det blir litt spesielt å vise til en praksis som sannsynligvis ikke er noe mønster for noen utvelgelse i det hele tatt.

       Mitt spørsmål er om ikke statsråden vil foreta en ny vurdering, se på den muligheten dette er til å eksponere Norge og norsk kunst i utlandet ved en eventuell overrekkelse, og i hvert fall ikke ha som utgangspunkt at man i dette spørsmålet skal ta veien om Rema, Freia eller andre for å få dekning.

       Jeg håper statsråden tar betenkningstid - det er lov å tenke seg om.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Som representanten Kristiansen sier, er det lov å ta betenkningstid, og jeg skal selvsagt gjøre det. Men jeg er ikke helt sikker på at dette er den måten norske kunstnere kan eksponere seg best på. Jeg synes at de som foretok bestillingen av et slikt kunstverk, kanskje også skulle tenkt på hvordan det skulle betales før man bestilte det. Men jeg er enig i at det er en uheldig situasjon. Det blir selvsagt også et problem i forhold til andre norske kunstnere om man får en forfordeling hvis man går snarveier. Vi har, som jeg nevnte i mitt første svar, et rådgivende utvalg som har sett på dette og kommet med en innstilling. Men jeg skal selvsagt se på innstillingen igjen uten at jeg på noen som helst måte kan love en endret holdning.

Spørsmål 6

       Lodve Solholm (Frp) : Eg vil stille fiskeriministeren følgjande spørsmål:

       « I 1994 gjorde landsmøtet i Norges Fiskarlag eit vedtak som var eit kompromiss om deling av kvotane for norsk vårgytande sild for dei ymse fartøygruppene. Departementet si fordeling for 1998 er eit avvik frå dette kompromissvedtaket.

       Kva er grunngjevinga for dette avviket? »

       I 1994 fattet, som nevnt av representanten Solholm, Norges Fiskarlag et landsmøtevedtak om hvordan ressursene skal fordeles mellom fartøygruppene. Dette vedtaket har siden stort sett vært fulgt av myndighetene når kvotene har blitt fordelt mellom de ulike fartøygruppene ved de årlige reguleringene av fisket.

       Vedtaket fra Fiskarlagets landsmøte i 1994 oppfattes av meg som en tilråding fra næringens viktigste organisasjon - en organisasjon fiskerimyndighetene har tradisjon for å ha et nært og godt forhold til - om hvordan en bør fordele kvotene mellom fartøygruppene. Sjøl om fiskerimyndighetene i de aller fleste sammenhenger og ved de aller fleste vedtak stort sett er på linje med anbefalingene fra næringen og næringens organisasjoner, kan det ikke betraktes som oppsiktsvekkende om Fiskeridepartementet fra tid til annen velger å se bort fra elementer i denne tilrådingen.

       Det må tvert imot anses som oppsiktsvekkende om landets faglige og politiske myndigheter ikke utøvet den rett og plikt man har til å fordele samfunnsressursen fisk. Dette må gjøres på en måte som samsvarer med politiske målsettinger, og som er i tråd med de lover som gjelder for reguleringene av våre fiskerier.

       For øvrig er det heller ikke nytt at vi innenfor enkelte fiskerier setter av bufferkvoter for senere fordeling. Så langt er det ikke besluttet fordeling av de 20.000 tonn sild som innebærer avvik i forhold til landsmøtevedtaket.

       I landsmøtevedtaket fra 1994 understrekes det at ressursforvaltingen må ha som hensikt å gi et optimalt langtidsutbytte av de fornybare ressursene slik at de fortsatt kan danne grunnlag for bosetting og sysselsetting langs kysten. Landsmøtet ser det også som en forutsetning for en optimal ressursutnyttelse at Norge har en differensiert flåte.

       Dette er formuleringer som det er tverrpolitisk enighet om, og som kunne ha stått som målsettinger for alle norske regjeringer de senere år.

       Det at forutsetningene i ressursgrunnlaget, prisutviklingen og balansen mellom gruppene kan ha endret seg, medfører at den foreslåtte fordelingen av ressursene i Norges Fiskarlags landsmøtevedtak fra 1994, ikke lenger nødvendigvis fyller de politiske forutsetninger landsmøtevedtaket sjøl er bygd på. I en slik situasjon finner jeg det ikke riktig slavisk å holde meg matematisk til den gamle fordelingen, men vil vurdere om det er riktig å finne nye måter å fordele ressursene på, slik at man når de politiske målsettingene vedtaket er ment å fremme, og som Regjeringen har for utviklingen innenfor fiskerinæringen.

       Og det er med bakgrunn i dette jeg fattet vedtaket om årets regulering av fisket etter norsk vårgytende sild.

Lodve Solholm (Frp) : Eg takkar for svaret.

       Poenget er at i 1992 var tidlegare stortingsrepresentant Angelsen i samband med behandlinga av strukturmeldinga svært oppteken av at havfiskeflåten skulle vere lønsam, og at ein skulle ha tryggleik med omsyn til drifta - at ein skulle ha langsiktig tryggleik med omsyn til næringa. No prøver statsråden å bagatellisere dette og seier at 20.000 tonn er ein liten del av 700.000 tonn. Det er riktig at det prosentvis er eit lite kvantum. Men ser ikkje statsråden at han no begynner å skape utryggleik når han går på tvers av eit landsmøtevedtak frå 1994 i Norges Fiskarlag? Ville det ikkje vere betre at ein venta til Norges Fiskarlag eventuelt hadde kome med nye signal når det gjeld denne fordelinga?

Statsråd Peter Angelsen : Fiskeridepartementet har plikt til å fordele ressursene hvert enkelt år. Hvis man leser innstillingen om lov om saltvannsfiskeriene,, som Stortinget behandlet i 1983, vil man se at det der er klare føringer på at departementet blir pålagt å foreta en rettferdig fordeling av ressursene hvert år mellom de aktørene som skal delta i fisket.

       Når det gjelder det som blir sagt i innstillingen fra sjøfarts- og fiskerikomiteen til strukturmeldingen i 1992, vil jeg vise til at den gangen hadde kystgruppen 60 % av norsk vårgytende sild, ringnotgruppen hadde 36 % og trålgruppen 4 %. For 1997 og 1998, vil, hvis vi følger Norges Fiskarlags vedtak, ringnotgruppen ha økt fra 36 % til 60 %, kystgruppen har gått ned fra 60 % til 31 % og trålgruppen har økt fra 4 % til 9 %. Det er situasjonen man har å forholde seg til.

Lodve Solholm (Frp) : Eg synest ikkje statsråden no svarte på spørsmålet mitt.

       Eg ser at dette blir ei forfordeling i fordelinga til kystflåten, og eg forstår statsrådens eigeninteresse i så måte. Men det statsråden skal vere klar over, er at han no er på veg til å starte ein nord-sør-krig innafor norske fiskeri. Er ein tent med det? Var det det som var føresetnaden for den kampen statsråden som stortingsrepresentant i 1992 kjempa for, at vi skal ha ein strukturell, variert fiskeflåte, der alle skal ha tryggleik for langsiktige driftsformer - i den grad ressursane tilseier det?

       Spørsmålet mitt er då: Ser ikkje statsråden faren ved det som no har piska seg opp rundt haldningane hans, dette med ein krig mellom nord og sør, og er norske fiskeri tente med det?

Statsråd Peter Angelsen : Jeg har merket meg at grupper innen ringnotmiljøet på Sunnmøre har startet en nord-sør-krig. Det har ikke statsråden eller Fiskeridepartementet gjort. Jeg har fått mange støtteerklæringer, sjøl fra Sunnmøre, og ikke minst sør for Stad, både innenfor havfiskegruppen og - spesielt - innenfor trålgruppen. Jeg har hatt stor støtte fra nord for det jeg har gjort. La meg gjøre oppmerksom på at kystgruppen ikke bare består av fartøyer fra Nord-Norge. Det er flere fartøyer sørfra i kystgruppen enn fra Nord-Norge. La meg bare ta et eksempel på denne skjevfordelingen: I 1997 deltok 549 fartøyer i kystgruppen, og de hadde 31 % av ressursene. Det deltok ca 100 fartøyer fra ringnotgruppen, og de hadde 60 % av ressursene. Det deltok 94 fartøyer fra trålgruppen, og de hadde 9 %. Disse tallene viser hvor urettferdig kvotene egentlig har vært fordelt.

       Lodve Solholm (Frp) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til fiskeriministeren:

       « I 1997 vart det gjort ei omfordeling for torsk innan fartøygruppe for dei over 28 m med konvensjonelle reiskapar. Omfordelinga kom svært seint. Det vart ikkje gjort ei refordeling av kvotane for dei under 28 m. Frå fiskarhald vert det hevda at dette har fått som fylgje at totalkvoten ikkje vart oppfiska.

       Kan fiskeriministeren love at vi får ei refordeling i 1998, og at ei refordeling og ei eventuell omfordeling kjem så tidleg at ein kan fiske opp totalkvoten? »

Statsråd Peter Angelsen : Torskekvoten i 1997 var på hele 399.000 tonn, mot årets kvote på 313.000 tonn. Den høye torskekvoten og torskefiskets utvikling gjorde at Fiskeridepartementet innførte fritt fiske for den konvensjonelle flåten under 28 meter fra 16. april 1997. Ingen fartøyer under 28 meter ble i 1997 begrenset i sitt fiske etter torsk nord for 62. breddegrad.

       Dersom utviklingen i fisket for gruppen under 28 meter viser at gruppen ikke klarer å fiske tildelte gruppekvote, skapes det grunnlag for å vurdere en overføring til andre grupper. Dette har vært tilfellet de tre siste år i torskefisket. I 1995 ble det til sammen overført 8.500 tonn til gruppen over 28 meter og 8.500 tonn til trålgruppen. I 1996 og 1997 ble det begge år tilsvarende overført 5.000 tonn til gruppen over 28 meter. Refordelingen innen 1997 skjedde 7. oktober, altså ca én måned tidligere enn tilsvarende overføring i 1996.

       Endelig oversikt over oppfisket kvantum innenfor de forskjellige gruppene i 1997 foreligger ikke ennå, men det ser ut til at den konvensjonelle gruppen over 28 meter har tatt sitt tildelte kvantum, mens det for kystflåten gjenstod ca 10.000 tonn ved årets slutt.

       Størrelsen på torskekvoten i 1997, sett i forhold til tilgjengeligheten, var årsaken til at den konvensjonelle fartøygruppen ikke klarte å ta tildelt kvantum det året.

       Den usikkerhet som oppstod utover høsten om bestandssituasjonen for torsk, gjorde at jeg valgte ikke å overføre kvote fra konvensjonelle fartøyer til trålere, slik det ble gjort i 1995, og det ble faktisk et signal fra fiskeridirektøren.

       I denne vurderingen var det også lagt til grunn at den dårlige tilgjengeligheten av torsk i hele Barentshavet førte til at heller ikke de russiske fiskerne ville fange kvotene sine. Vi fikk også mot slutten av året bekreftet at heller ikke EU-kvoten ville bli oppfisket.

       Jeg mener derfor at det ut fra bestandshensyn var en riktig beslutning som også kan skape grunnlag for en bedre tilstand for torskebestanden. Fiskeridepartementet vil løpende følge utviklingen i torskefisket i 1998 og søke å regulere fisket på en slik måte at kvotene kan tas innenfor de tildelte grupper. Dersom utviklingen i fisket tilsier at gruppen under 28 meter ikke vil klare å ta hele sin tildelte gruppekvote, vil departementet vurdere om og i tilfelle når det eventuelt skal overføres torsk fra gruppen under 28 meter til andre grupper. Men det kan selvsagt ikke skje før man har en sikker oversikt over utviklingen i fisket.

Lodve Solholm (Frp) : Eg kan seie det slik at eg er meir nøgd med dette svaret enn eg var med svaret på mitt førre spørsmål.

       Eg skal ikkje dvele lenger ved den avgjerda som blei teken i 1997, eg berre konstaterer at totalkvoten ikkje blei oppfiska. Og det er synd når ein veit at desse næringane, med dei tronge kåra dei har, har problem med å få det til å gå i hop økonomisk.

       Mitt spørsmål må då igjen bli om statsråden no vil prøve å kome med prognosar så tidleg at det er mogleg for fiskeflåten å planlegge, eventuelt kome i gang. Det vil jo vere uklokt om ein såpass stor del av kvoten blir ståande igjen også i 1998, når ein frå forskarhald også tilrår at det kan takast opp ekstra tonn torsk. Altså: Er det mogleg at ein kan gå noko tidlegare ut med dette på haustparten, slik at fiskarane får meir langsiktig tryggleik i si næring?

Statsråd Peter Angelsen : La meg bare understreke at 1997 kan ses som et helt spesielt år for torsken i reguleringssammenheng. Vi hadde rekordstore kvoter, og forskerne gikk våren 1997 faktisk ut med advarsler når det gjaldt utviklingen i torskebestanden, og mente de hadde lagt seg på et for høyt nivå høsten 1996. Så det var det grunnleggende ved den behandlingen man hadde høsten 1997.

       Når det er sagt, må jeg også si at det ikke er så enkelt å komme tidlig på året med prognoser for hvorledes fisket vil utvikle seg de siste månedene i løpet av året. En refordeling må derfor nødvendigvis skje i sluttmånedene på høsten, og den må ses i sammenheng med hvor stort restkvantum som står på de enkelte gruppene. Men vi legger selvfølgelig i departementet opp til at vi skal følge utviklingen så nøye at vi skal ha muligheter til å ta den tilrådde kvoten. Men, som sagt, for fjoråret var det faktisk tilrådd fra forskerne at man ikke burde ta kvoten.

Lodve Solholm (Frp) : Eg registrerer at det er ei positiv haldning hos statsråden no til å vere litt meir fleksibel. Vi snakkar ikkje her om månader, men om veker. Det er poenget her.

       Men ut frå det første svaret til statsråden og det han no sa om at forskarane allereie tidleg i 1997 kom til at kvoten kanskje var for stor, blir mitt spørsmål: Kvifor tillèt ein då fritt fiske for båtar på under 28 meter når det opplagt var ein for stor kvote i forhold til den bestanden ein såg tidleg våren 1997?

Statsråd Peter Angelsen : Det er jo slik at torsken forvaltes i fellesskap mellom Norge og Russland i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. De tilrådingene som blir gitt for fisket, skal skje gjennom Det internasjonale råd for havforskning, ICES. Og det forelå ikke materiale som gav grunnlag for å ta opp saken i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen eller fremme saken på nytt for ICES. Det som kom av signaler fra forskerne, kom i forbindelse med det forskningstoktet de hadde på vårparten 1997, som gav indikasjoner på at tilstanden i torskebestanden ikke var som de hadde beregnet på høsten. Derfor hadde ikke norske myndigheter grunnlag for å ta en ny prosedyre med russiske myndigheter eller fremme saken for ICES igjen. Slikt materiale forelå ikke da.

       Harald Tom Nesvik (Frp) : Jeg vil få lov å stille følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « Jeg viser til vedtak i landsstyret i Norges Fiskarlag om 12,4 % gruppeavsetning av kvoten til konvensjonelle fartøy i totalfiske. Reguleringsrådet tilrådde det samme. Departementet har ved tildeling for 1998 senket dette til 11,9 %

       Hva er begrunnelsen for dette? »

Statsråd Peter Angelsen : Da fartøykvoteordningen på bakgrunn av lave torskekvoter ble innført i 1990, ble alle konvensjonelle fartøy regulert med garanterte fartøykvoter. Etter hvert som torskekvoten igjen økte, var det naturlig å gå over til en friere tilpassing for den konvensjonelle flåten.

       Banklineflåten over 28 meter har et driftsmønster der større deler av torskekvoten tas senere på året enn den øvrige del av den konvensjonelle flåten. Gruppen har også store kvotemuligheter i andre lands økonomiske soner. Disse fartøyene er derfor best tjent med garanterte kvoter. Det ivaretar hensynet til banklineflåtens driftsmønster, samtidig som det sikrer banklinefartøyene mot at kvoten blir oppfisket tidligere på året, slik en maksimalkvote kan bli.

       Dette var bakgrunnen for at Fiskeridepartementet bestemte at den konvensjonelle flåten skulle splittes i fartøy over og under 28 meter, dvs. 90 fot, med virkning fra 1. januar 1994. Dette åpnet for forskjellige reguleringsformer i de ulike gruppene, med overregulert maksimalkvote for fartøy under 28 meter og med garanterte fartøykvoter for fartøy over 28 meter.

       Spørsmålet om hvor stor del av kvoten som skulle tilfalle den utskilte gruppen over 28 meter, ble aktuelt med endret reguleringsform. Historisk fangststatistikk viser at gruppen i perioden 1977 til 1992 tok en gjennomsnittlig andel av landet kvantum på 10,1 %. Legger en til grunn tiårsperioden 1982 - 1992, vil gjennomsnittlig andel være på 12,8 %, mens gjennomsnittlig andel vil være på 14,7 % dersom en legger til grunn femårsperioden fra 1988 til 1992. Med andre ord har det foregått en betydelig økning i kvoteandelen for denne gruppen, en økning som selvsagt har medført reduserte kvoter for andre.

       Fiskeridepartementet bestemte at gruppen over 28 meter skulle få 27.000 tonn torsk i 1994, noe som tilsvarte 12,4 % av kvoten til konvensjonelle fartøy. For 1995 opprettholdt departementet tildelingen av 27.000 tonn til gruppen, som tilsvarte 11,9 % av tildelingen til den konvensjonelle gruppen sett under ett. Andelen på 11,9 % er siden blitt opprettholdt.

       Gruppen over 28 meter har imidlertid fått overføring av torsk fra gruppen under 28 meter dersom det har vært grunnlag for det. I 1995 fikk gruppen etter en slik overføring totalt tildelt 15,7 % av den konvensjonelle gruppens kvantum, i 1996 14,1 % og i 1997 13,8 %

       For Fiskeridepartementet har det hele tiden vært ønskelig å se denne gruppens torsketildeling opp mot de kvoter gruppen har i andre fiskerier. Gruppen er godt egnet til å ta kvoter som vi gjennom forhandlinger bytter til oss fra andre land. Dette gjelder både i EU-farvann og i farvann rundt Grønland og Færøyene - kvoter som en i hovedsak har byttet til seg mot torsk fra Barentshavet.

       Samlet sett har denne gruppen, som i stor grad består av moderne banklinefartøy, gode driftsmuligheter. Interessen for nybygg i denne gruppen viser også at gruppens lønnsomhet er god.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Harald Tom Nesvik (Frp) : I innstillingen til Stortinget om struktur- og reguleringspolitikken overfor fiskeflåten fra 1992 ble det sagt at det er sterkt behov for å etablere nøkler for en langsiktig fordeling av totalkvotene mellom kyst- og havfiskeflåten, og på denne måten legge forholdene bedre til rette for mest mulig stabile rammevilkår for utøverne i fisket. Jeg tør minne fiskeriminister Peter Angelsen på at han var en av dem som var med på dette vedtaket. Da er det jo underlig at man får det svaret som man får.

       Jeg vil be fiskeriministeren redegjøre for hvorfor man har forandret standpunkt fra 1992.

Statsråd Peter Angelsen : Statsråden har ikke forandret standpunkt fra 1992. Det statsråden er pålagt i henhold til saltvannsfiskeloven, er å se på det totale fangstgrunnlag de enkelte gruppene har ved fordeling av kvotene. Som jeg nevnte, overføres det store kvoter fra Barentshavet - ca 80.000 tonn - fra Norge til tredjeland, hvor vi får igjen kvoter i EU-soner og i soner ved Grønland og Færøyene, og som i hovedsak blir utnyttet av den gruppen som det her er snakk om. I tillegg er torskekvotene i Nordsjøen for inneværende år økende.

       Samlet sett har vi således fulgt den fordelingsnøkkelen som var gjeldende i 1992, og faktisk gått utover den. I tillegg har gruppen fått fangstmuligheter i andre soner som gir et godt driftsgrunnlag.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Vi er vel alle klar over hvor de forskjellige fartøygruppene i stor utstrekning hører til. Fartøy over 28 meter har helt klart den største tilhørigheten langt nedover på Vestlandet. Fartøy under 28 meter har i veldig stor grad tilhørighet i Nord-Norge, og da gjerne i fiskeriministerens eget hjemfylke.

       Jeg vil stille følgende spørsmål - som også Lodve Solholm har tatt opp tidligere: Er ikke fiskeriministeren redd for at man nå får en skikkelig nord-sør-konflikt innenfor fiskeriene? Det er det man legger opp til gang etter gang, som det her vises til.

Statsråd Peter Angelsen : Jeg vil bestemt avvise det som ligger i spørsmålet fra Nesvik - at man her har foretatt en omfordeling. Her er det en endring i forhold til Norges Fiskarlags vedtak fra 12,4 % til 11,9 %, og det er jo lite dramatikk i det. Hvis man ser det i sammenheng med de andre driftsmulighetene denne fartøygruppen har, må man stille seg spørsmålet: Er det slik at fiskerne fra Møre starter en nord-sør-krig på grunn av den prosenten? Som jeg har redegjort for i mitt første svar, har denne gruppen faktisk fått økt sin andel av torskekvoten - og det på bekostning av kystgruppen - i perioden etter at reguleringene kom inn i torskefiskeriene i 1977. Så jeg skjønner ikke problemstillingen. Fra departementets side har vi ikke startet noen krig. Jeg har ikke hørt noen fra nord som har startet noen krig mot sør. Hvis fiskerne på Møre vil starte en krig mellom nord og sør, kan ikke statsråden gjøre noe med det, dessverre.

       Harald Tom Nesvik (Frp) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til fiskeriministeren:

« I 1997 vart det under fritt fiske fisket 48.000 tonn hyse. Norges Fiskarlag tilrådde maksimalkvote på 350 tonn pr. båt for 1998. Reguleringsrådet tilrådde 250 tonn pr. båt. Departementet har vedtatt en maksimal kvote pr. båt og en totalkvote på 43.000 tonn.

       Hva er begrunnelsen for at departementet ikke følger opp tilrådningen fra Reguleringsrådet, Fiskarlaget? »

Statsråd Peter Angelsen : Norsk totalkvote på hyse nord for 62 grader N er redusert fra 109.000 tonn i 1997 til 71.000 tonn i 1998. I 1997 var det på bakgrunn av den høye hysekvoten ikke nødvendig å regulere det konvensjonelle fisket. Ved fritt fiske gjennom hele året ble det fisket ca 50.000 tonn hyse. Årets hysekvote for den konvensjonelle flåten på i overkant av 43.000 tonn nødvendiggjør dermed begrensninger i fisket i størrelsesorden 7.000 tonn.

       I reguleringen av fisket etter hyse i 1998 valgte Fiskeridepartementet å innføre maksimalkvote på 200 tonn i tillegg til en periodisering for å sikre hysefiske også i andre halvår. Ser en på utviklingen i hysefisket og fangsttallene for 1996 og 1997, ser en at en maksimalkvote på 200 tonn er i største laget for å sikre at fisket holdes åpent fram til periodiseringsdatoene. Økte maksimalkvoter fører til at fisket stopper når periodekvantumet er oppfisket, og en kan dermed få lange perioder med stopp i fisket.

       Avveiingen av å begrense fisket ved hjelp av perioder med stopp i fisket i forhold til å sette maksimalkvoter som kan begrense fisketakten, må også ses i et ressursperspektiv. Ved stopp i fisket går fartøyene over til bifangstfiske. Et slikt fiske viser seg svært ofte å være vanskelig å gjennomføre innenfor den bifangstprosenten som er fastsatt, og vi kan dermed bli tvunget til å øke bifangstprosenten for i det hele tatt å ha mulighet til å holde fisket åpent. Konsekvensen blir da svært ofte et overfiske av totalkvoten.

       Fiskeridepartementet har derfor valgt å fastsette en lavere maksimalkvote enn tilrådingen fra Reguleringsrådet, slik at kvotebelastningen ved lavere hysekvote spres på flere, og av hensyn til at hysefisket kan gjennomføres innenfor fastsatt totalkvote uten lange stopperioder.

       Det er også lagt vekt på at hysefisket er en viktig ressurs for fiskeindustrien i Finnmark og for de fiskefartøyene som tradisjonelt deltar i dette fisket.

       Vi vil imidlertid følge det konvensjonelle hysefisket nøye for å se om det i løpet av året blir rom for å øke maksimalkvotene.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Jeg kan dessverre ikke si meg fornøyd med de svarene jeg har fått på spørsmålene jeg har stilt fiskeriministeren. Det virker som om han - i hvert fall i dette tilfellet - er mer opptatt av å beholde og verne om fiskeindustrien i Finnmark og tilførslene der enn av å få en lønnsom fiskerinæring. Dette mener jeg er en gal utvikling. Vi må nå begynne å satse på de båtene som kan drive lønnsomt og effektivt i disse fiskeriene.

       Jeg håper at fiskeriministeren vil ta dette med seg tilbake. Jeg håper også at han vil begynne å lytte litt nøyere og følge rådene fra Reguleringsrådet.

Statsråd Peter Angelsen : Nå er det slik at lønnsomheten i fisket selvfølgelig er avhengig av hvordan kvotene blir fordelt. Og med den gjennomreguleringen man har i fiskeriene i dag, kan man vel si at lønnsomheten i de forskjellige flåtegruppene vil vise om kvotene er riktig og rettferdig fordelt.

       Som jeg sa innledningsvis, og også i tilknytning til de øvrige spørsmål som har vært reist her, viser lønnsomhetsundersøkelsen fra Budsjettnemnda at nettopp ringnotgruppen og autolinegruppen er blant de gruppene som har best lønnsomhet. Og med bakgrunn i at disse har fått tildelt kvoter, og at kystgruppen, som kanskje har dårligst lønnsomhet, også har begrensninger i fisket gjennom kvoter, kan jeg ikke se at det er riktig, som det insinueres og fremholdes her, at det er en urettferdig fordeling av kvotene i forhold til autolinegruppen.

       Når det så gjelder hysa, vil jeg bare gjøre oppmerksom på at den er en av de viktigste ressursene både for kystflåten og for fiskeindustrien i Finnmark. Det plikter departementet å ta hensyn til.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål nr. 1.

Spørsmål 1

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Børge Brende til statsministeren, vil bli besvart av finansministeren.

       Børge Brende (H) : « En forutsetning for arbeidet med grønn skattereform har vært at omleggingene ikke i sum skal føre til et høyere skatte- og avgiftsnivå. Finansministeren kommer nå med nye signaler om at reformen kan bli brukt til å øke skattene. Venstre advarer sterkt mot å bruke grønne skatter til å stramme inn økonomien. Det er skapt stor usikkerhet om Regjeringens syn.

       Kan statsministeren avkrefte at grønn skattereform vil bli brukt til å heve skatte- og avgiftsnivået? »

Statsråd Gudmund Restad : Jeg viser til Voksenåsen-erklæringen. I erklæringen heter det at innstillingen fra Grønn skattekommisjon skal følges opp ved at det « foreslås omlegginger med sikte på økte avgifter på ressursbruk og forurensning, mindre avgifter på arbeidskraft og med en samlet virkning som vil være omlag provenynøytralt ».

       Regjeringen legger denne siterte forutsetning fra Voksenåsen-erklæringen til grunn for sitt videre arbeid. Det er ingen uenighet i Regjeringen om dette.

Børge Brende (H) : Det er helt nødvendig at finansministeren i dag går tilbake på det han sa om at grønn skattereform kan føre til et høyere skatte- og avgiftsnivå som en del av en innstrammingspakke. Hvis man skal få flertall i Stortinget for mindre skatt på arbeid og mer skatt på forurensning, kan ikke det introduseres gjennom en skatte- og avgiftsøkning - det ville være veldig uklokt av hensyn til miljøet. Man ville gjøre miljøet en bjørnetjeneste og bringe hele reformen i miskreditt ved at folk ville føle at dette var en del av en kraftig økning av skatte- og avgiftsnivået.

       Statsråden uttalte at en slik omlegging skal baseres på « om lag » provenynøytralitet. Kan statsråden tallfeste litt nærmere hva han legger i begrepet « om lag »? Målet med at det er forurenser som betaler, er jo at man skal opptre mer miljøvennlig. Kan statsråden også bekrefte at en slik omlegging ikke fører til at skattenivået vil øke hvis man begynner å forurense mindre?

       Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Dersom arbeidstaker bruker bil som eies av arbeidsgiver (firmabil), regnes fordelen av dette som lønnsinntekt som skal beskattes. Fordelen beregnes på grunnlag av kilometersats, som graderes etter bilens nybilpris. Grensene for de forskjellige prisklassene har de senere årene ikke blitt justert, mens fordelssatsene stort sett justeres årlig.

       Vil finansministeren medvirke til at prisklassene blir endret/prisjustert i likhet med fordelssatsene? »

Statsråd Gudmund Restad : Etter skatteloven skjer firmabilbeskatningen med utgangspunkt i en standard privat kjørelengde på 10.000 km i året pluss faktisk kjøring mellom hjem og arbeidssted. Kilometersatsen differensieres etter bilens opprinnelige listepris, altså kapitalverdien, og antatte driftskostnader pr. kilometer. Derved får man i kilometersatsen tatt hensyn til både avskrivningselementet og driftskostnadselementet.

       Differensieringen etter verdi skjer i seks intervaller mellom 75.000 kr og 250.000 kr. Kilometersatsen for 1997 stiger fra kr 2,55 til kr 5,80 i disse intervallene, som har stått uendret i en del år.

       En bestemt bils opprinnelige listepris er et historisk faktum som ikke endrer seg. Derfor er det riktig å holde en bestemt bil i samme prisintervall gjennom dens levetid. Dette gjelder selv om listeprisene for nyere biler viser en stigende tendens.

       Derimot er det naturligvis nødvendig å justere opp kilometersatsene i de enkelte prisintervaller i takt med utviklingen i driftskostnadene, altså kostnadene til drivstoff, vedlikehold, forsikringer mv. Slike kostnadsrelaterte satsjusteringer begrunner ikke endringer i intervallplasseringen. For kjøring mellom hjem og arbeidssted over 4.000 km i året er for øvrig kilometersatsen lav, nemlig kr 1,95 i 1997 uansett biltype.

       For mer kostbare biler, med listepris over 350.000 kr, gjelder det en særregel. I tillegg til bruk av høyeste kilometersats på kr 5,80, skal også 10 % av listepris over 350.000 kr regnes som skattepliktig fordel.

       Prisutviklingen på biler gjør de lavere intervallene lite aktuelle for nye biler. De tre laveste intervallene går fra 75.000 kr til 150.000 kr. Bilforhandlerne er tilbøyelig til å prise typiske firmabiler like under en aktuell intervallgrense. Med sprang på 50.000 kr mellom de høyere intervallene, blir det merkbare terskelvirkninger av å passere en intervallgrense. Skattedirektoratet vurderer en generell revisjon av intervallreglene, men det er for tidlig å si noe nå om resultatet.

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg takker for svaret.

       Problemet med at grensene for prisklassene ikke er blitt justert de senere år, er at enkelte firma på grunn av prisstigningen har måttet gå over til firmabiler i en høyere prisklasse. Og jeg vil bemerke at dette ikke skjer på grunn av de har gått over til større biler, men fordi bilene har steget i pris og passert grensen på grunn av prisstigningen. Dette har igjen ført til at arbeidstakerne har fått en skatteskjerpelse. Og det er etter mitt syn en urimelighet, spesielt med tanke på at fordelssatsene i samme periode stort sett er justert årlig.

       Det er selvfølgelig positivt at man skal ha en generell vurdering av reglene på et senere tidspunkt, men jeg syns at dette skulle ha vært gjort årlig og på samme tid som man justerer fordelsbeskatningen. Jeg forstår det imidlertid slik at det ikke skal gjøres, men at det skal tas opp på et generelt grunnlag.

Statsråd Gudmund Restad : Som jeg forsøkte å få fram i det første svaret, er det altså ikke slik at det er noen automatikk i at man fordi man må justere kilometersatsene på grunn av at driftsutgiftene faktisk øker fra år til år, også må justere de seks intervallene. Men jeg ser jo at når det laveste intervallet starter allerede på 75.000 kr og det tredje intervallet først på 150.000 kr, er det i forhold til nybilpriser i dag relativt uinteressante intervaller. Så av den grunn er det vel ikke usannsynlig at man vil finne det hensiktsmessig å starte høyere med det første intervallet, og så får man da se hvordan det utvikler seg.

       Jeg kan som sagt ikke forskuttere hva resultatet av Skattedirektoratets vurdering blir, men det vil - for å si det slik - ikke overraske meg om det blir en viss justering av disse intervallene.

Spørsmål 11

       Anneliese Dørum (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « I det forebyggende brannarbeidet er det viktig å kjenne årsaken til brann. Det kan ofte være vanskelig å fastslå årsaken til branner fordi det mange steder er mangel på etterforskere med tilstrekkelig brannteknisk kompetanse. Det kan resultere i at forsikringsselskapet hevder at brannen er påsatt, og nekter brannlidte erstatningsutbetaling.

       Vil statsråden medvirke til at det blir etablert egne grupper av fagfolk med høy kompetanse som kan bidra til oppklaring av brann og forebygge brann? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg er helt enig i at det er viktig å kjenne årsaken til branner i det forebyggende brannarbeidet. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern har i dag anledning til å granske hendelsesforløp o.l. i forbindelse med enhver brann. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern vurderer imidlertid nå å opprette en egen granskningskommisjon for dødsbranner og storbranner. Et slikt organ vil kunne være med på å forebygge branner i framtiden ved at man får bedre kunnskap om hvor det brannforebyggende arbeid skal settes inn.

       Jeg vil ellers opplyse om at det allerede er satt i gang et arbeid for å opprette regionale brannetterforskningsgrupper med personell fra politi, brannvesen og det lokale elektrisitetstilsynet, som kan bistå politiet der dette ikke disponerer den nødvendige kompetanse.

Anneliese Dørum (A) : Jeg takker statsråden for et positivt svar. Jeg syns det er veldig bra at DBE vurderer å opprette en egen granskingskommisjon for dødsbranner og storbranner, slik som vi har Flyhavarikommisjonen når det gjelder flyulykker. Det er også positivt at det nå arbeides for å opprette regionale brannetterforskningsgrupper hvor både politi, brannvesen og det lokale elektrisitetsverk er til stede.

       Det er mange tragiske menneskeskjebner i kjølvannet av uoppklarte branner, og mange er av forsikringsselskapene blitt urettmessig beskyldt for svik. Dermed får de ikke forsikringssummen utbetalt, og i tillegg blir de stemplet som brannstiftere. Dette er en sak som berører både kommunalministeren, som har ansvaret for branner, og justisministeren, som har ansvar for rettssikkerheten. Det haster med å opprette disse regionale gruppene, som jeg regner med må rykke ut ved enhver brann slik at brannårsaken kan bli fastslått. Det er mulig hvis folk er dyktige nok og har erfaring. Så hvor raskt vil det gå å få opprettet disse regionale gruppene?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : På det konkrete spørsmålet kan jeg ikke gi noen spesiell dato, men det arbeides med det nå, og jeg vet at det er prioritert å få satt dette i system.

       Kanskje jeg også skulle gjøre oppmerksom på at Justisdepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe for å få kvalitetssikring av brannetterforskningen, og at de regner med å kunne avgi sin rapport nå i vår. Det er også viktig at vi får en bedre etterforskning av brannene.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « For å demme opp mot fraflytting, er det viktig med levende regionale sentra. Post, buss, drosje, jernbane og vinmonopol, i nær tilknytning til et aktivt handelssentrum, bidrar til dette.

       På Tynset er disse institusjonene i ferd med å fjerne seg fra det tradisjonelle sentrum, blant annet fordi Posten ikke vil delta sammen med NSB, Østerdal Billag Feriebussen, drosjene og kommunen.

       Vil statsråden bidra til å samordne de statlige interessene? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg er helt enig med representanten Hernæs i at sterke lokale og regionale sentra er viktig for å demme opp for fraflyttingen fra utkantene. Aktive og attraktive lokalsentra er en helt avgjørende faktor om kommunene skal oppnå en positiv utvikling i jobbskaping og bosetting.

       Senterutviklingen er kommunenes selvstendige ansvar. Jeg har tiltro til at kommunene er seg sitt ansvar bevisst på dette punktet og fanger opp de ulike interessene som blir berørt av lokale planer og arealdisponering. Posten Norge er et selvstendig selskap som opererer ut fra de rammebetingelser som Stortinget har lagt. Dette bør imidlertid ikke være til hinder for at Posten støtter opp om utviklingsplaner og tiltak lokalt.

       Jeg er av den klare oppfatning at viktige aktører innenfor både offentlig og privat virksomhet må være seg sitt lokale ansvar bevisst. Skal kommunene kunne lykkes i sitt arbeid med å skape levende lokale sentra, må instanser som post, televerk, Statens vegvesen og andre være villig til en tett og god dialog med kommunene. Hvis ikke viktige aktører i et lokalsamfunn kan trekke i samme retning, blir det vanskelig å få til en ønsket utvikling lokalt.

       Kommunal- og regionaldepartementet har en klar samordningsrolle. Vi har tatt initiativ overfor Miljøverndepartementet, Kulturdepartementet, Samferdselsdepartementet og Sosialdepartementet for å vurdere hvordan vi fra statens side generelt kan stimulere til aktive og levende lokalsentre i kommunene.

Spørsmål 13

       Presidenten: Fra representanten Finn Kristian Marthinsen til justisministeren:

       « Til tross for retningslinjer om soning etter fengselsloven § 12 og vedlegg til rundskriv Fst 14/93 fra Fengselsstyret, oppstår det motsetning mellom fengselsvesenets regler og institusjonens pedagogiske og terapeutiske retningslinjer.

       Vil justisministeren bekrefte at behandlingsinstitusjonens faglige og klienttilpassede opplegg skal gjelde så lenge personen soner etter § 12, og at de regler som gjelder for fengselet, ikke følger med personen til behandlingsinstitusjon? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 14

       Presidenten: Fra representanten Anneliese Dørum til justisministeren:

       « I programmet TV2 hjelper deg 29. januar 1998 kom det fram eksempel på politiets manglende kompetanse når det gjelder etterforskning av brann. I denne saken ble det også påvist at forsikringsselskapet foretok avhør av de brannlidte uten at advokat var til stede, og uten at de avhørte fikk lese igjennom og godkjenne protokollen fra avhøret som ble sendt til politiet.

       Hvordan ser justisministeren på en slik fremgangsmåte, og hva vil hun gjøre for å bedre rettssikkerheten for de brannlidte? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 15

       Ågot Valle (SV) : Jeg har dette spørsmålet til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « En undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning viser at kvinner forbigås ulovlig ved ansettelser, særlig til lederstillinger. De fleste tilfellene gjelder offentlig sektor.

       Hva vil statsråden, som ansvarlig for statlig personalpolitikk, gjøre med dette problemet? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Institutt for samfunnsforskning ved forsker Mari Teigen har gjennomført en studie av ansettelsessaker som ble klaget inn for Likestillingsombudet i perioden 1985 - 1995. Teigen har undersøkt til sammen 381 saker. Cirka 62 % av disse sakene gjelder kommunal og fylkeskommunal virksomhet, 30 % er fra statlig sektor og 7 % er fra privat virksomhet.

       Teigen mener at åpenhet rundt ansettelsesprosessene i offentlig sektor er en viktig grunn til at så mange saker kommer fra offentlig sektor. Søkere til stillinger i offentlig sektor får tilgang på informasjon om de andre søkerne og kan til en viss grad vurdere sine egne kvalifikasjoner i forhold til de andre søkerne.

       Det er viktig å poengtere at de færreste kvinner som har søkt en lederstilling uten å få den, faktisk klager til Likestillingsombudet. Utvalget i denne undersøkelsen er dermed ikke representativt, og gir ikke grunnlag for å si noe om omfanget av eventuell diskriminering av kvinner i arbeidslivet og kan heller ikke si noe generelt om hvordan det går med kvinner som søker lederstillinger.

       Hvordan står det så til i offentlig sektor? Det finnes liten kunnskap om rekruttering av kvinner til lederposisjoner i kommunene.

       Når det gjelder staten som arbeidsgiver, har Mari Teigen i 1996 gjennomført en delundersøkelse av tre virksomheter i statlig sektor. Ansettelser som er undersøkt, er hovedsakelig fra 1995, supplert med saker fra 1994 og 1993.

       Undersøkelsen konkluderer med at kvinner og menn i hovedsak er like godt kvalifisert ut fra formelle kriterier. Dette gjelder både i søkermassen generelt og for dem som er innstilt på førsteplass.

       Ut fra formelle kvalifikasjoner finnes det ikke dekning for å hevde at kvinner generelt sett må være bedre kvalifisert enn menn for å oppnå lederstillinger. Det er en høyere andel kvinner som blir innstilt på førsteplass, enn det er kvinner i søkermassen.

       Det er vanskelig å generalisere ut fra tre virksomheter. Derfor har Arbeids- og administrasjonsdepartementet tatt initiativ til en oppfølgingsundersøkelse av tilsettinger i topplederstillinger i staten.

       I statsforvaltningen utgjør kvinnene over 41 % av arbeidsstokken, og antall mellomledere varierer mellom departementsområdene. Det er likevel et godt antall kvinner å hente ledere fra. Den største utfordringen vil være følgende: Ledere med tilsettingsansvar må gjennomgå de kvalifikasjonskravene som stilles ved utlysning og den tilsettingsprosessen som skjer, for å se om det er noe som hemmer rekruttering av kvinner i egen organisasjon.

       Sist onsdag besvarte barne- og familieministeren et spørsmål fra representanten Alstad om rekruttering av flere kvinnelige toppledere i det offentlige. I hennes svar ble det gjort rede for de tiltak mitt departement har tatt initiativ til for øke antallet kvinnelige topp- og mellomledere i staten. Jeg ønsker her bare å henvise til at innen utgangen av år 2001 skal kvinneandelen av samtlige ledere i staten ha økt fra 22 % til 30 %

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret og må si at det kan vel ikke være noen som helst tvil om at både undersøkelsen og klagene til Likestillingsombudet viser at diskriminering skjer, og at samfunnet og offentlig sektor kaster vrak på kvinneressursene som faktisk finnes.

       Jeg er klar over svaret fra barne- og familieministeren i forrige uke. Jeg er også klar over hva slags handlingsplaner departementet har. Til det er å si at departement og statlig sektor har hatt haugevis av handlingsplaner, men det går altfor langsomt. Noen av oss er utålmodige og vil ha mer handling. Jeg er glad for at statsråden nå har tatt initiativ til en oppfølging av tilsettinger i topplederstillingene, og at en også ser på om prosedyrene faktisk diskvalifiserer kvinner, og om det er ting der som gjør at kvinner ikke når opp.

       Vil statsråden se på bruken av konsulenter der menn sitter med nettverket sitt og rekrutterer menn, og også om kvoteringsregler faktisk blir brukt?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg er også utålmodig - i likhet med representanten Valle. Jeg prøvde i mitt svar å gi uttrykk for at denne undersøkelsen ikke i ett og alt viste én konklusjon som entydig kunne fortelle oss hva som har vært gjort galt. Derfor ønsker jeg å få departementet til å gå igjennom og se på hvilke kriterier som hindrer at kvinner blir ansatt hvis de søker. Og hvis det å bruke utenforstående byråer til en slik gjennomgang er et av disse hindrene, er det selvfølgelig noe vi bør se nærmere på.

       Ellers er jeg helt overbevist om at de prosjektene som er satt i gang i staten, bl.a det som heter « Kvinner, kvalitet og kompetanse i staten », vil bidra til at vi både får fram gode kvinnelige søkere og når målet vårt: å få ansatt minimum 30 % kvinnelige ledere i staten innen 2001. Jeg mener at vi skal ta med alle gode tiltak videre og jobbe målbevisst mot samme mål.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker igjen for svaret.

       Det er bra at vi er flere som er utålmodige. Jeg kan love at vi er mange utålmodige kvinner som vil følge opp og bakke opp statsråden i dette arbeidet.

       Jeg vil tilbake til bruken av kvotering, fordi undersøkelser viser at det utvises stor iver for å få menn inn i kvinnedominerte yrker, mens kvotering av kvinner der kvinner er underrepresentert, er veldig lite brukt. Det gjelder også topplederstillinger.

       Vil statsråden sammen med barne- og familieministeren ta initiativ i Regjeringa til å få en klarere og tydeligere bestemmelse om positiv særbehandling av kvinner inn i likestillingslova?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg kan ikke svare på vegne av likestillingsministeren, det skjønner representanten Valle sikkert. Men hvis det å se på regelverket kan bidra til at man fjerner hindringer for å nå det målet man har, er det selvfølgelig noe vi kan se på.

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil gjerne stilla eit spørsmål til samferdselsministeren:

       « Det har blitt arbeidet aktivt med å få etablert en bybane på Nord-Jæren, og det er med glede registrert at statsråden og departementet har uttalt seg positivt. Det er imidlertid svært viktig, for å øke antallet kollektivreisende, at disse positive signalene i nær framtid følges opp av konkrete handlinger. Den formidable økninga av reisende, som har vært på Jærbanen, viser at potensialet er stort om vi satser.

       Hva vil statsråden gjøre for å sikre utbygging, eventuelt hva forventes av nye lokale initiativ? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Lokale myndigheter har ansvaret for utformingen av det lokale kollektivtilbudet. Statens rolle vil være å utforme rammebetingelser som gir grunnlag for rasjonelle løsninger lokalt, og å bidra til samordning av den lokale kollektivtrafikken.

       Videre har den enkelte kommune en sterk stilling i planprosessen. Det er også viktig at statlige og fylkeskommunale fagorganer må delta aktivt i planprosessen for å ivareta nasjonale og regionale interesser - dette gjelder selvfølgelig også på Nord-Jæren. Regjeringen ser det som viktig at et helhetlig perspektiv på hele transportsystemet legges til grunn for planlegging på alle nivåer. Det er også viktig at det blir utarbeidet gode planer for kollektivtransporttiltak. Disse planene må kunne danne grunnlag for prioriteringer mellom ulike tiltak, som vei eller kollektiv infrastruktur. Denne prioriteringen må skje innenfor rammen av tilgjengelige midler til samferdselstiltak.

       Jeg forventer derfor at det fra lokalt hold blir bidratt med gode planer, vilje til å prioritere og egenfinansiering. Jeg har derfor tatt initiativ til en dialog med storbyene Bergen, Trondheim og Stavanger om en kollektivtransportsatsing etter mønster av Oslopakke II.

Hallgeir H Langeland (SV) : SV har vore ein pådrivar for bybane på Nord-Jæren, og det er nå allmenn oppslutnad om dette frå andre parti, og det er sterke krefter som jobbar for det. Styringsgruppa for transportplanen for Nord-Jæren ønskjer å møta Samferdselsdepartementet for å informera om bybanesatsinga, men dei har ikkje nådd fram i departementet. Eg reknar med at statsråden vil sørgja for at dei får informera om dei planane dei har. Det er det eine spørsmålet.

       Så gløymde eg å takka for svaret, og det må eg jo gjera.

       Vidare har me sett utsegner i pressa om at Rogaland må velja om dei ønskjer Høgsfjord-røyret eller bybane. Eg er for så vidt einig i det og synest det er ei viktig problemstilling for samferdselsministeren. Eg vil gjerne høyra hans kommentarar på det punktet.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det var flere tilleggsspørsmål. Jeg er ukjent med at det er noen som ikke har nådd fram til mitt øre. Det kan tenkes at det henger sammen med at jeg har bebudet en tur til Rogaland og bl.a. Nord-Jæren, og at det i en slik sammenheng vil være naturlig å møte noen. Hvis det skulle gå for lang tid før en slik tur, er vi alltid lydhøre overfor folk. Det er i alle fall slik vi prøver å jobbe.

       Når det gjelder aktuelle prioriteringer i området, kan jeg bekrefte at jeg på spørsmål fra Stavanger Aftenblad har sagt at det kan bli aktuelt, jeg har ikke sagt at det vil bli det. Jeg har også tilføyd at jeg under enhver omstendighet vil sette meg inn i problemstillingene knyttet til Høgsfjord-røret. Men jeg syns det er rimelig som statsråd med forpliktelse til også å prioritere og be andre om å prioritere, å måtte antyde at det kan bli en problemstilling. Så jeg bekrefter fra denne talerstol det jeg tidligere har svart på spørsmål fra Stavanger Aftenblad.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg synest signala frå samferdselsministeren når det gjeld informasjonen, var positive, og eg reknar då med at styringsgruppa for transportplanen vil få eit møte med samferdselsministeren og departementet for å orientera om bybaneplanane. Det er positivt.

       Elles tar eg til etterretning statsrådens syn når det gjeld Høgsfjord-røyret, og eg vil berre gjere merksam på at SV kjem til å jobba sterkt mot etablering av dette røyret.

Statsråd Odd Einar Dørum : Som sagt: Jeg vil se på Høgsfjord-røret, jeg vil sette meg inn i situasjonen på Nord-Jæren, og det kan bli aktuelt med en prioritering. Informanter er velkomne. Vi får se hvem de får møte. Det er et praktisk spørsmål. Vi lytter til folk som er opptatt av kollektivtransport i pressede deler av landet.

       Tomas Norvoll (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Plassering av Luftfartsverkets treningssenter for brann- og havariutdanning er ennå ikke avgjort. Andøya framstår som det billigste alternativet, samtidig som det vil være bedre distriktspolitikk å legge senteret i Nord-Norge enn på Trandum. Miljømessig er det også større problemer ved Trandum.

       Vil statsråden sørge for at disse argumentene blir tatt hensyn til i prosessen? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Luftfartsverkets treningssenter har som primæroppgave å drive opplæring innenfor områdene brann-, rednings- og plasstjeneste. Luftfartsverket har tre aktuelle alternativer for det framtidige treningssenteret: Andøya, Norges Brannskole i Tjeldsund og Trandum ved Gardermoen.

       Til grunn for endelig utvelgelse vil det ligge en vurdering av de faglige, økonomiske og miljømessige sidene ved de ulike alternativene. Luftfartsverkets styre skal behandle denne saken onsdag 11. februar 1998. Jeg vil avvente denne behandlingen.

Tomas Norvoll (A) : Jeg takker for svaret, som for så vidt var akkurat det jeg hadde ventet.

       Grunnen til at jeg tar dette opp med statsråden i en spørretime, er bl.a at statsministeren i sin nyttårstale sa at Regjeringen vil ha en klar vilje til å satse på distriktene i tiden framover. Nå har vi en situasjon med en lokaliseringssak hvor man har valget mellom på den ene siden Gardermoen, hvor det allikevel kommer flere titalls tusen arbeidsplasser, og på andre siden Andøya og Evenes, som er to fraflyttingskommuner som virkelig sliter. Da syns jeg faktisk at man bør kunne kreve av en regjering som har påberopt seg vilje til å satse på distriktene, at man skjærer gjennom og sier at i alle fall noen dråper skal komme til distriktene, når man har en så stor utbygging som det man allikevel har på Gardermoen.

       Jeg minner også om at forsvarskomiteen i Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen hadde en enstemmig merknad hvor man bad Regjeringen arbeide videre med å legge forholdene til rette for alternativ virksomhet på Andøya. Det betyr at både sivil og militær virksomhet vurderes i denne forbindelse.

Statsråd Odd Einar Dørum : Representanten vil sikkert forstå at når man har et styre for et organ, er det ingen grunn til ikke å la det styret gjøre jobben sin. Det forventer jeg at det gjør, og så får jeg se på resultatet.

       Ellers er jeg selvfølgelig kjent med at det er fullt mulig å ha levekraftige miljøer utenfor østlandsområdet. Det er bl.a den flygelederutdanningen som vi har på Bardufoss, et levende eksempel på.

Tomas Norvoll (A) : Jeg har for så vidt en viss forståelse for at statsråd Dørum denne gangen vil høre på styret i Luftfartsverket. Han har jo svidd fingrene sine en gang før på å gripe inn tidlig i prosessen.

       Er ikke statsråden enig med meg i at det er egentlig litt utgjort at hver gang det er snakk om å lokalisere noe, enten sentralt eller i distriktene, og det viser seg at det blir dyrere å legge noe i distriktene, så er det helt uaktuelt? Denne gangen er det vesentlig billigere å velge distriktene. Er ikke statsråden enig i at det er et argument som må tillegges vekt? Det han sa i sitt første svar, er at faglige, økonomiske og miljømessige begrunnelser legges til grunn. Jeg etterspør også de distriktspolitiske begrunnelsene her. Tross alt snakker vi her om en regjering som har hatt en høy profil på at de ønsker å få til en satsing i distriktene, og på at de ønsker å snu flyttestrømmen. Da kan dette være et bitte lite tiltak.

       Jeg etterlyser noen signaler fra statsråden på om ikke også en distriktssatsing vil være viktig i dette spørsmålet.

Statsråd Odd Einar Dørum : La meg først korrigere noe jeg sa i mitt forrige svar. Jeg sa « flygelederutdanningen » på Bardufoss. Det er det ikke - det er pilotutdanning, og det er selvfølgelig noe annet.

       Selvfølgelig er jeg klar over at det kan finnes slike muligheter, og representanten er naturligvis klar over at Luftfartsverket er en av de siste institusjoner i dette land som følger prinsippet om å ta noe fra noen og gi til noen som ikke har så mye. Det er jo i praksis det Luftfartsverket gjør, ved å flytte midler som de får på flyplasser som går bra, legge igjen noe der, men for øvrig bruke midlene rundt omkring i landet for å bevare en solidarisk fordelingsordning landet rundt. Så selve Luftfartsverket er jo en slik institusjon som representanten spør etter. Når jeg sier at det er forskjellige hensyn som skal vektlegges, er det nettopp fordi jeg tror at det er det som vil bli lagt til grunn. Jeg vil ikke forskuttere saken mer enn det, men jeg synes nok at representanten, gjennom presidenten, nok kunne beholde den optimismen som ligger i at man tidligere, i Troms, har skapt situasjonen på Bardufoss. Det kunne jo tenkes at det var en tanke som også hadde festnet seg i en statsråds sinn, men lenger enn dette vil jeg ikke gå.

       Rune E Kristiansen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Når vil Regjeringen legge fram sak om Gamlebytunnelen? »

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Radiostøykontrollen, som drives av Telenor, avlytter og tar opptak av sekvenser av private telefonsamtaler for å avsløre bruk av ulovlige telefonapparater i Agder. Opptak av avlyttede samtaler er senere blitt avspilt for nære naboer for at de skal kunne identifisere stemmene til den som snakker. På denne måten kan man oppspore de ulovlige telefonene.

       Vil samferdselsministeren besørge et regelverk med strenge retningslinjer for Radiostøykontrollens muligheter til å avlytte private telefonsamtaler? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Ulovlig innført radioutstyr, deriblant trådløse telefoner og annet radioutstyr som ikke er godkjent, er relativt ofte årsaken til at det oppstår forstyrrelser på mottak av radio- og fjernsynssendinger og ved bruk av telenettet. Bruk av slikt ulovlig utstyr representerer derfor et problem det er viktig å sørge for blir minst mulig.

       Radiostøykontrollen er en enhet i Telenor AS og finansieres dels over budsjettet til Post- og teletilsynet og dels ved eksterne oppdragsinntekter. Radiostøykontrollen driver bl.a det viktige arbeidet med å avdekke og forhindre at radio- og fjernsynssendinger blir forstyrret av støy fra tekniske apparater og utstyr. Som ledd i dette arbeidet foretar Radiostøykontrollen, når det meldes fra om slike forstyrrelser, analyser av forstyrrelsene for å søke å finne fram til årsaken.

       Når det gjelder den konkrete saken som det er vist til i spørsmålet, er Post- og teletilsynet allerede bedt om å innhente opplysninger om prosedyrene som følges av Radiostøykontrollen i slike saker, og gi departementet en snarlig redegjørelse. Når denne foreligger, vil jeg vurdere om det er grunnlag for å gå videre med saken.

       Jeg understreker imidlertid at Radiostøykontrollen ikke skal drive noen etterforskning. Det er politiets oppgave å foreta etterforskning etter en eventuell anmeldelse gjennom Post- og teletilsynet. Like klart er det at avlytting av telenettet ikke kan foretas av andre enn politiet og da etter kjennelse fra forhørsretten.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker for svaret, men jeg vil sterkt understreke det paradoksale i at høyst private telefonsamtaler avlyttes helt uten rettslig kjennelse, mens det i grove kriminalitetssaker bare tillates telefonavlytting etter rettslig kjennelse. Telenor-ansatte bør ikke kunne avlytte og gjøre opptak av private samtaler uten en slik rettslig kjennelse, og det er underlig at den tidligere monopolgiganten Telenor ennå ikke har klare og betryggende retningslinjer på dette området.

       Telenors framgangsmåte i denne saken er en krenkelse av personvernet, som det må skjønne alvoret i, og forstå at det er uakseptabelt at det uten de samtalendes vitende blir foretatt avlytting fra Telenors ansatte. Mener statsråden at personvernet blir krenket i denne saken?

Statsråd Odd Einar Dørum : La meg først vise til at jeg har bedt om en redegjørelse, og deretter si følgende:

       I såkalt vanlige avlyttingssaker er det tale om kontroll med en i utgangspunktet lovlig bruk av telekommunikasjon. I saker som Radiostøykontrollen arbeider med, vil det ofte være snakk om ulovlig bruk av teleutstyr som ikke er godkjent for bruk her i landet. Det legitimerer imidlertid ikke at Radiostøykontrollen fritt kan anvende metoder som ville krevd beslutning for retten i « vanlige » avlyttingssaker.

       Hvis det er slik at framgangsmåten kan oppfattes som personvernmessig uheldig, særlig hvis arbeidet med talegjenkjenning involverer andre enn den som utsettes for støyen, er det slike forhold jeg bl.a vil se på når jeg får redegjørelsen.

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Aftenposten skrev 29. januar 1998 om luftforurensningsmålinger i indre Oslo som lå opp til fem ganger høyere enn grenseverdien. SFT har videre utarbeidet en miljørapport som viser at luftforurensningen i Groruddalen også er foruroligende høy. Oslo kommune har bedt om at Oslo blir prøvekommune for halvering av takstene i kollektivtrafikken.

       På hvilken måte vil statsråden bidra til at et slikt prøveprosjekt blir satt i gang? »

Statsråd Odd Einar Dørum : I utgangspunktet må det slås fast at forurensningsnivået i de sentrale delene av Oslo og deler av Groruddalen er høyere enn det bør være. For å kunne avhjelpe dette er det nødvendig å sette i gang tiltak både på statlig og kommunalt nivå.

       Jeg har forstått det slik at Oslo kommune nå arbeider med en plan for mulige tiltak som kan brukes for å redusere luftforurensningene. Ifølge massemedia inngår forsøk med reduserte takster i kollektivtrafikken som en del av planen.

       Vi har i et brev av 29. januar 1998 fra kommunen blitt bedt om å gi en tilbakemelding til kommunen om hva en slik søknad må inneholde for at departementet skal kunne foreta en realitetsbehandling av saken. Siden vi fikk dette brevet for få dager siden og jeg ønsker å svare kommunen direkte, kan jeg her bare si at jeg er positivt innstilt til kommunens arbeid for å bekjempe luftforurensning, og vil følge opp med vurdering av de tiltakene som ligger innenfor statens ansvarsområde, så snart det foreligger et helhetlig opplegg fra kommunen.

       Jeg vil imidlertid tilføye at det sentrale med hensyn til kollektivtrafikken i Oslo nå er at den må ha tilstrekkelig kvalitet og kapasitet, slik at den framstår som et realistisk alternativ til personbilen. Nå må penger brukes på opprusting av et nedslitt vognmateriell, slik at avgangene kan bli hyppigere og - ikke minst - til å stole på!

Erik Solheim (SV) : Jeg skal takke statsråden for svaret, som ikke var så veldig konkret, men iallfall viste en vilje til å gå inn i en dialog med Oslo kommune, og som ikke inneholdt det jeg har lest i avisartikler, hvor statsråden har gitt inntrykk av at han ikke ønsket å følge opp dette prøveprosjektet. La meg minne om at dette prøveprosjektet fikk støtte av regjeringspartienes representanter - også Venstres - i Oslo kommune, og at vi nå har et byråd i Oslo som har støtte av Venstre og Kristelig Folkeparti. Det burde med andre ord være lett å finne tonen.

       Svært mange av de fornuftige tiltakene som nå må til for luften i Oslo, fordrer et samarbeid mellom staten og kommunen. Til nå har det skåret seg av prestisjehensyn - det skal være usagt på hvilken side - og så opplagte ting som å få bygd trikk til det nye Rikshospitalet, altså å sikre at Oslos kanskje største nye arbeidsplass blir knyttet til et kollektivnett, har vært hindret og stoppet på grunn av at staten og kommunen ikke har funnet sammen.

       Mitt spørsmål til statsråd Dørum vil være: Hvilke initiativ vil han nå ta for å sikre en helt annen dialog med Oslo kommune, som burde være lett å få til, gitt de politiske konstellasjonene?

Statsråd Odd Einar Dørum : Representanten Solheim og jeg deler en oppriktig kjærlighet til Oslo og situasjonen der. Da burde han være kjent med at jeg allerede i november i fjor satte storbyenes situasjon på dagsordenen, bl.a ved å ta for meg situasjonen når det gjelder luftforurensning/kollektivtransport i Bergen, Trondheim og Oslo. Da startet jeg en livsviktig dialog. Den er senere ført videre i debatten om bruk av piggdekkavgift for å fjerne piggdekk, og jeg har ved gjentatte andre anledninger og i naturlige sammenhenger overfor Oslo kommune sagt at jeg stiller opp på øyeblikket når noe skjer.

       Jeg er selvfølgelig villig til å gjenta - det skulle bare mangle - at dialogen kommer straks Oslo kommer med noe. Men Oslo kommune har et bredt spekter av tiltak de selv kan sette i verk hvis de vil. Det ligger i kommunal hånd å bruke midler til å sørge for at nedslitt vognutstyr blir erstattet med bedre vognutstyr. Det ligger i kommunal hånd å gjøre noe med avgangene på T-banen. Det ligger i kommunal hånd sågar å øke bompengeringens rushtidssatser, hvis man vil bruke det for å bekjempe luftforurensning. Alle de tiltakene ligger der. Fra statens side har jeg sagt at hvis det er nødvendig å påskynde piggdekkavgiften utover det Stortinget i sin tid forutsatte, må de komme, og vi skal starte dialogen. Det er også vel kjent at vi arbeider med en sak om veiprising, som er underveis til Stortinget. Så dialogen har vært i gang lenge, og trikken får man bare vente på, for vi får jo se hva resultatet blir.

       Helene Falch Fladmark (V) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsminister Odd Einar Dørum:

       « Mangel på samordning innen samferdselssektoren i Oslo-området rammer i stor grad Oslo by. Oslo er både knutepunkt og gjennomfartsåre, og strever derfor med for eksempel dårlig luftkvalitet og kapasitetsproblemer innen kollektivtrafikken. Problemene knyttet til Oslo havn er et annet eksempel på hva mangel på samordning medfører.

       Vil samferdselsministeren ta initiativ for å rette på de særlige problemene Oslo møter som følge av manglende samordning? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg er enig med spørreren i at samordning er et viktig tema og et viktig mål for all virksomhet med ulike aktører på de forskjellige nivå, slik som innenfor samferdselssektoren. Som det framgår av mitt svar til representanten Solheim, har jeg allerede tatt slike initiativ og startet en slik dialog.

       Spørsmålet fokuserer på luftforurensningssituasjonen og havnespørsmål. Jeg kan her vise til at jeg på bakgrunn av et helhetlig opplegg fra Oslo kommunes side vil vurdere bruk av de virkemidler som ligger innenfor mitt ansvarsområde for å bidra til å bedre luftforurensningssituasjonen ikke bare i Oslo, men også i de andre store byene. Dette gjelder ikke bare tiltak på kort sikt, men også langsiktige tiltak som arbeidet med Oslo-pakke II, som Stortinget har bedt om, og som skal være en plan for forsert utbygging av kollektivtrafikken i Oslo-området. For øvrig er det flere tiltak som Oslo kommune alene kan gjennomføre innenfor egne prioriteringsmuligheter, f.eks å ha ulike bompengesatser i rushtiden og resten av døgnet, styrke kollektivtransporttilbudet og vurdere andre forhold enn transport, f.eks bruken av sitt enøk-fond for å redusere oljefyringen.

       Når det gjelder havnene, kan jeg opplyse at jeg sammen med fiskeriministeren og miljøvernministeren vil ta initiativ til å utvikle og sikre at havnevurderinger, herunder spesielt arealutnyttelse og arealprioritering, i sterkere grad enn i dag blir en del av de vurderinger som gjøres i samband med valg av transport- og infrastrukturløsninger.

Helene Falch Fladmark (V) : Jeg takker samferdselsministeren for svaret og er glad for at statsråden så tydelig tar problemene i Oslo på alvor.

       I altfor lang tid har manglende samarbeid og dialog mellom Oslo kommune og staten ført til at lite er blitt gjort for å bedre luftforholdene i byen. Også den manglende viljen til å se Oslo-regionen under ett har vært til hinder for å finne gode løsninger for de særlige utfordringene man har i Oslo når det gjelder kollektivtrafikk og havn.

       I den sammenheng er det spesielt viktig å få de ulike statlige samferdselsetatene og andre statlige etater til å samordne sin innsats for å møte de spesielle utfordringene storbyene i Norge, og Oslo spesielt, står overfor. Mitt tilleggsspørsmål blir derfor: Hva vil samferdselsministeren gjøre for å øke samarbeidet mellom lokale myndigheter og staten, spesielt de statlige samferdselsetatene, slik at de lokale målsettingene for å bedre miljøforholdene og livskvaliteten for borgerne i Oslo kan nås?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg vil for det første videreføre den konstruktive og utmerkede dialog som allerede er i gang mellom staten og de fire største byene, også Oslo. Jeg vil videreføre det arbeidet som er i gang i forbindelse med Oslo-pakke II. Jeg har tidligere sagt at det kan være grunnlag for å se på det generelle når det gjelder arealsituasjonen for havner. Jeg vil understreke at ikke minst på et så viktig og konkret område som kollektivtransport vil jeg på nytt undersøke initiativ for å få til en bedre kollektivtransportprioritering. Det er jo slik at en har kommet et godt stykke på vei her i samarbeid mellom administrative og politiske organer. Men etter min mening har en kommet for kort, og dette er et av de mest aktuelle områdene jeg nå vil se på.

       Olav Akselsen (A) : Eg har følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Luftforurensningen i Oslo har de siste dagene vært målt til den verste på tre år. Miljøbyråd i Oslo, Kari E. Eliassen, har varslet at det ikke er mulig å få noen bedring av Oslo-lufta denne vinteren. Det er også uklart hvem som har myndighet til å sette i verk akuttiltak dersom lufta i Oslo blir enda dårligere.

       Hva kan samferdselsministeren gjøre for å klargjøre dette ansvaret og sikre at Oslo-borgerne unngår helseproblemer som følge av uforsvarlig høyt forurensningsnivå? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Etter mitt syn vil ikke ansvarsforholdene hindre oss i å finne fram til gode løsninger for å bedre luftkvaliteten for Oslos innbyggere. På dette området foreligger det en rekke tiltak både på statlig og kommunalt nivå. Det handler om å sette dem i verk. Dette er tiltak som må vurderes, og som må ses i sammenheng. Det er også viktig å velge tiltak som da blir effektive. Jeg vil spesielt understreke at det initiativ som Oslo kommune nå har tatt for å finne fram til aktuelle og egnede tiltak gjennom vedtak i bystyret, anser jeg som positivt. Jeg har derfor forventninger til at kommunen skal finne fram til et godt og helhetlig opplegg for bedring av forurensningssituasjonen i byen, f.eks ved bruk av sitt enøk-fond, styrket kollektivtransport og å vurdere økte rushtidssatser i bomringen når luftkvaliteten er dårlig. Vi arbeider fra statens side med å forberede bruk av piggdekkavgift, og det kan framskyndes dersom kommunen ønsker det. Vi vurderer, slik som Stortinget er kjent med, å legge fram sak om bruk av veiprising.

       Jeg vil på nytt understreke at det allerede i dag finnes en veiprising « light »-utgave gjennom muligheten til å differensiere satsene i bompengeringen, som da må tas opp med veimyndighetene. Som jeg gav uttrykk for i mitt svar på spørsmålet fra representanten Solheim, vil jeg ta stilling til om de statlige virkemidlene som ligger innenfor mitt område, er tilstrekkelige når det foreligger et slikt opplegg fra kommunens side. Men det er også slik at dialogen starter straks kommunen kommer, og den er allerede i gang vedrørende piggdekkavgift. Som en del av dette vil jeg selvfølgelig bidra til avklaring av eventuelle uklarheter, dersom det skulle være situasjonen.

       Skulle jeg summere opp dette, vil jeg si at vi vet nok til å handle. Det er bare å sette i gang. Det er også slik at myndighet og ansvar er plassert hos dem som har mulighet til å handle. Dette vet jeg som tidligere medlem av Oslo bystyre.

Olav Akselsen (A) : Eg vil takka for svaret, som eg nok må medgje eg synest er litt på sida av spørsmålet mitt. Statsråden viser her til ei rekkje nødvendige, langsiktige tiltak. Men mitt spørsmål går meir på den akutte situasjonen som har vore og som kan koma igjen i vinter dersom vêrtilhøva endrar seg.

       Som eg skjønar det, har Eliassen sagt at i dag finst det ikkje eit verkemiddel for å setja i verk akutte tiltak dersom Oslo-lufta blir dårlegare. Mitt spørsmål til samferdselsministeren er derfor om han vil ta noko initiativ for få dette avklåra, slik at ein iallfall får klårgjort om det er mogleg å setja i verk akutte tiltak dersom det skulle bli nødvendig.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg må medgi at jeg ikke forstår hva byråden i Oslo sikter til. Men jeg skal som tidligere bystyremedlem i Oslo si følgende: Gaterenhold kan man foreta når som helst. Akkurat nå snør det, så det binder svevestøv, og det er bra. Å bruke enøk-fond kan man gjøre når som helst. Å styrke kollektivtransporten kan man gjøre når som helst. Å fremme sak om rushtidssatsene kunne man gjort for lengst. Man kan definitivt gjøre det nå. Så det er jo ikke slik at det ikke finnes tiltak. Tiltak handler til syvende og sist om politisk vilje. Jeg oppfatter at Oslo bystyre - for det er det organet jeg må forholde meg til - har bedt om tiltaksplan på kort sikt, og så har de sagt: Hvis det er noe mer som trengs fra staten, så ta det opp omgående. Jeg sier: Jeg er beredt! Det er et lokalt ansvar med et vidt spekter av tiltak å spille på for dem som vil.

Spørsmål 23

       Presidenten: Frå representanten Tor Nymo til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Nord-Norge har nå etter internasjonal standard fremragende informatikkstudier ved flere læresteder. Imidlertid har det blitt et tiltagende problem at den dyktigste ekspertisen på undervisningssiden flytter sørover, og ifølge en fellesuttalelse fra det nordnorske informatikkmiljøet vil nesten 50 prosent av lærerstillingene i informatikk i Nord-Norge stå ubesatt fra sommeren 1998.

       Hva vil statsråden foreta seg for å stanse denne utviklingen? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsett.

Spørsmål 24

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå Gunnar Kvassheim til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren, vert svara på av arbeids- og administrasjonsministeren på vegner av kyrkje-, utdannings- og forskingsminsteren.

       Gunnar Kvassheim (V) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til statsråden:

       « En rekke verdifulle historiske funn fra hele landet finnes i dag i historiske samlinger knyttet til universitetene i Oslo og Bergen. Samtidig finnes betydelig arkeologisk og konservatorisk kompetanse andre steder, f.eks ved Arkeologisk museum i Stavanger.

       Bør det ikke være slik at historiske funn i større grad enn i dag gjøres tilgjengelig for publikum i museer som ligger nærmest funnstedene, så sant forholdene er tilfredsstillende når det gjelder sikkerhet og bevaring av gjenstandene? »

Eldbjørg Løwer : Kulturminne skal vernast fordi dei inneheld verdifull kunnskap. Stadig fleire innser at behova for å føle identitet og samanheng i omgjevnaden har mykje å seie for velferda og trivselen til den enkelte.

       Tilgang til historiske funn i museum som ligg nær funnstadene, er med på å dekkje behov i lokalsamfunn og grupper for å kjenne eiga historie. Hovudtyngda av verksemda i det desentraliserte museumsmangfaldet er formidlingsarbeid, i første rekkje utstillingar. Eg er samd med spørjaren i at plassering av gjenstandsmateriale i desse musea vil gje kort veg til eit samansett publikum.

       Utstillingar og samlingar ved universitetsmusea vil i ein del tilfelle ikkje ha den same lokale tilknytinga til funnstader. Dette må vegast mot universitetsmusea sine heilt spesielle posisjonar som vitskaplege institusjonar og ansvarsmuseum. Nasjonen som heilskap må ta vare på eit utval kulturminne som kan gje eit mest mogleg samla bilete av ulike epokar og steg i landets utvikling og historie. Kulturminne er derfor viktig og til dels uerstattelege kjelder for forsking om vår historie.

       Universitetsmusea skal både drive brei forskingsaktivitet, gje undervisning på høgt vitskapleg nivå og drive forskingsbasert formidling. Noreg har, i motsetnad til ei rekkje andre land, ikkje eit nasjonalmuseum, og når det gjeld dei arkeologiske musea spesielt, er dei primært å finne innafor universitetsstrukturen. Unntaket frå dette er nettopp Arkeologisk museum i Stavanger, som i likskap med universitetsmusea har status som ansvarsmuseum og derfor også skal utføre forvaltingsoppgåver i høve til kulturminne.

       Forskarane opplever det som eit problem om samlingar vert delte opp etter kor i landet dei ulike funna er gjorde. Universitetsmusea må likevel vege omsynet til forsking opp mot ønsket om formidling gjennom m.a. langsiktige deponeringsavtalar og velvillig handsaming av spørsmål om utlån av gjenstandar til dei lokale musea.

       Eg vil ta initiativ til å få vurdert nærare eventuelle endringar i ansvars- og oppgåvefordelinga mellom dei fem ansvarsmusea for arkeologisk materiale og dei andre musea, særleg med omsyn til spørsmålet om formidlings- og konserveringsoppgåver kan verte utførte på ein føremålstenleg måte. Det bør i denne samanhengen visast til at det i NOU 1996:7, MUSEUM - Mangfald, minne, møtestad, er lagt fram forslag som tek sikte på ei spreiing av naturhistoriske museumstilbod.

       Når det gjeld det konkret nemnde forholdet til Arkeologisk museum i Stavanger, er eg kjend med at det er ein dialog med Bergen Museum om initiativ overfor dei andre statlege musea og museum med større samlingar for å greie ut spørsmåla knytte til permanent tilbakeføring av museumsmateriale. Resultatet av desse drøftingane vil departementet handsame som ei fagleg tilråding om retningsliner for framtidig handtering av slike spørsmål.

       Generelt er eg i utgangspunktet samd med representanten Gunnar Kvassheim i at historiske funn i større grad enn i dag bør kunne gjerast tilgjengelege for publikum i museum som ligg nærare funnstadene. Føresetnaden må sjølvsagt vere at dei tekniske forholda er tilfredsstillande. Eg vil likevel streke under at dette og tilsvarande spørsmål for dei kulturhistoriske musea må vurderast nærare i samband med arbeidet med stortingsmeldinga om musea som Regjeringa vil leggje fram.

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg vil takke for det som jeg oppfatter som et positivt svar. Jeg er enig med statsråden i at når det gjelder dette spørsmålet, er det tale om en viktig balansegang, slik det ble beskrevet i svaret.

       Det er likevel klart, som statsråden sier, at historiske funn i større grad bør gjøres tilgjengelig i museum nær funnstedene. Det er positivt at dette utgangspunktet skal legges til grunn når en nå skal gå gjennom ansvars- og oppgavefordelingen med sikte på å få til endringer. Jeg håper statsråden kan bekrefte at dette er en oppgave som en ser på som viktig, og som vil bli prioritert i departementet.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Det ville antakelig være feil av meg her nå å prioritere på vegne av statsråd Lilletun. Men jeg kan forsikre representanten om at hans ønske om at dette skal prioriteres høyt vil bli formidlet videre til statsråden. Så får vi se hva han gjør med det.

Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål:

       « Finansieringen i videregående skole er knyttet til elever og ikke til plasser. I distriktene kan ikke alle klasser bli fulle. Kutt her fjerner hele tilbudet til elever i distriktene, eller gjør det helt minimalt. Presset på å legge ned distriktsklasser er stort, fordi voksne som på grunn av familie ikke kan flytte dit tilbudet er, mangler plass.

       Ser statsråden behovet for et mer distrikts- og elevvennlig finansieringssystem? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : I all hovudsak blir vidaregåande opplæring finansiert gjennom inntektssystemet for fylkeskommunane. Meininga med å ha eit inntektssystem er å fordele midlane til kommunesektoren på ein måte som ein meiner er rettferdig. Fordi fylkeskommunane er ulike både demografisk, geografisk og sosialt, og fordi skatteinntektene varierer, tek inntektssystemet omsyn til desse forskjellane. Ved fordeling av midlar gjennom inntektssystemet til fylkeskommunane er det bl.a teke omsyn til fylkeskommunar med grisgrendt busetnad, og dei tre nordlegaste fylkeskommunane får eit Nord-Noreg-tilskot.

       Ved innføringa av Reform 94 gjorde departementet og seinare Hervik-utvalet vurderingar som viste at det var rom i den fylkeskommunale økonomien for eit minimum av elevar og lærlingar tilsvarande 375 % av eit gjennomsnittleg årskull. I vurderingane vart det òg teke høgd for ledige plassar. Debatten den siste tida har vist at det er ulike syn på korleis dette omfangskravet vert innfridd og kva reelt tilbod vaksne har. Dette vil ein kome tilbake til i samband med behandlinga av stortingsmeldinga om etter- og vidareutdanning.

       Det er ein sentral del av vårt lokaldemokrati at fylkeskommunane har fridom til sjølve å prioritere innafor eigne økonomiske rammer. Dette gjev fylkeskommunane moglegheit til å ta omsyn til bl.a dei forholda spørsmålsstillaren er oppteken av.

       Inntektssystemet er etter mi vurdering ein rasjonell måte å fordele pengar på mellom fylkeskommunane.

Karin Andersen (SV) : Jeg takker for svaret.

       Statsråden peker spesielt på at det er inntektssystemet som skal løse denne saken, og det kan nok vise seg å være en vanskelig teknikk. Slik som finansieringen er nå, må faktisk hele den distriktspolitiske virkemiddelbiten i videregående skole betales av den enkelte fylkeskommune. Men da må man også se på den trusselen som nå foreligger fra Regjeringen om å trekke tilbake midler i forhold til lærlingordningen dersom de enkelte fylker ikke oppfyller omfangsforskriften. Derfor mener jeg at det er behov for å se på et nytt finansieringssystem som ivaretar distriktspolitiske hensyn mer enn inntektssystemet gjør i dag.

       Spørsmålet til statsråden blir da: Kan jeg oppfatte det slik at Regjeringens syn er at dette skal løses gjennom inntektssystemet, eller er man villig til å se på problematikken, spesielt i forhold til videregående skole?

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Folketrygdlovens regelverk reduserer ytelsene til innlagte på institusjon 2 måneder etter innleggelsen ned til 1.000-1.400 kroner pr. måned avhengig av trygdesituasjon. Beløpet skal dekke personlige behov, som reiser og fritid. For unge psykiatriske langtidspasienter kan det bli vanskelig å delta i aktiviteter som kunne bety svært mye for rehabiliteringen og livskvaliteten.

       Vil statsråden vurdere disse reglene for å hindre at fattigdomsproblemer blir et tilleggsproblem for yngre langtidspasienter? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg er særs oppteken av dei problema som representanten her set lys på. Departementet har ulike alternativ under vurdering. Eg meiner vi må sjå saka i ein større samanheng og ikkje avgrensa spørsmålet til å gjelda berre yngre langtidspasiantar. Her er òg ei økonomisk side, som eg må få koma tilbake til i samband med budsjettet.

       Heilt sidan vi fekk våre fyrste allmenne trygdeordningar har ytingar til livsopphald, som f.eks uførepensjon, blitt reduserte under langtidsopphald i helseinstitusjonar med rett til fri forpleiing.

       Etter lova blir opphald i meir enn fem månader å rekna som langtidsopphald. Dersom opphaldet skal vara meir enn fem månader, skal trygdekontoret redusera pensjonen frå den andre heile kalendermånaden. Ved ny innlegging innan tre månader blir tidlegare opphald rekna med.

       Etter reduksjonen skal pensjonen utgjera 25 % av grunnbeløpet i folketrygda og 10 % av særtillegget og/eller tilleggspensjonen. Det vil i dag seia minst 13.311 kr i året. Etter søknad kan trygdekontoret likevel yta pensjon med eit større beløp dersom pasienten er forsytar og/eller har faste og nødvendige utgifter til bustad og anna under opphaldet.

       Då dei somatiske sjukeheimane blei kommunale frå 1988, blei ordninga med reduksjon erstatta av eigenbetaling til kommunen frå og med den andre heile kalendermånaden.

       I dei fylkeskommunale og statlege spesialsjukeheimane blir trygdeytingar framleis reduserte på same vis som på psykiatriske sjukehusplassar.

       Frå 1. mai 1997 blei det gjort slutt på å redusera pensjonen for pasientar i somatiske sjukehus. I somatiske sjukehus var det etter måten få som hadde lengre opphald enn fem månader.

Karin Andersen (SV) : Jeg vil takke statsråden for svaret, som jeg synes var svært positivt. Her var det også ulike måter å løse problemet på, slik at en kunne gjøre situasjonen litt lettere for langtidspasientene.

       Grunnen til at jeg spesielt har trukket fram de yngre psykiatriske langtidspasientene, er at jeg tror at dette er en liten gruppe der man neppe vil få de helt store økonomiske utslagene om man gjør forandringer i forhold til den. Deres situasjon er spesiell og kanskje nødvendig å fokusere på.

       Statsråden sa at det går an å gjøre unntak, slik at man kan få dekket utgifter til bosted. Da er det jo et spørsmål om det f.eks også gjelder etableringskostnader som unge mennesker kan ha fordi de er i en etableringssituasjon samtidig som de er syke - altså at man ikke dekker utgifter til en bolig de har, men som de forsøker å skaffe seg.

       Laila Kaland (A) : Eg vil få stille følgjande spørsmål til sosialministeren:

       « Mammografiundersøkingar skal no utvidast og etablerast i fleire fylke i Sør-Noreg og i Troms. Dette vil gje tilbod til 2/3 av kvinnene mellom 50 og 69 år. Møre og Romsdal fylke er ikkje kome med i nyetableringa av dette viktige førebyggjande tiltaket. Det betyr at kvinnene i vår landsdel står utan dette tilbodet.

       Er dette i tråd med St.meld.nr.50 (1993-1994) om likeverdig helsetilbod for alle, og kva er begrunninga frå statsråden for at Møre og Romsdal ikkje kan få etablere eit tilbod om mammografi i fylket? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Sosial- og helsedepartementet starta i 1994 opp med eit seksårig prøveprosjekt med masseundersøkingar for brystkreft ved mammografi i fylka Akershus, Rogaland og Hordaland. I tillegg er screeningprogrammet til Oslo kommune knytt til prøveprosjektet. Ei førebels evaluering av prøveprosjektet starta opp i 1997, samtidig som den andre screeningrunden starta. Evalueringa er planlagd ferdigstilt innan utgangen av 1998.

       I samband med budsjetthandsaminga for 1988 vedtok Stortinget å styrkja prøveprosjektet med 20 mill. kr og utvida det med fire fylke. I eit brev av 17. desember 1997 bad Sosial- og helsedepartementet styringsgruppa for prøveprosjektet om å utarbeida eit forslag til kriterium og val av nye fylke innan 15. januar 1998. Styringsgruppa har etter ei samla vurdering føreslått desse fire fylka: Telemark, Aust- og Vest-Agder og Troms. I tillegg blir det føreslått at Finnmark blir integrert i screeninga i Troms fylke.

       Helseministeren har ikkje teke endeleg stilling til kva for nye fylke prøveprosjektet skal omfatta. Styringsgruppa har i sitt arbeid lagt desse kriteria til grunn for forslaget:

       Møre og Romsdal oppfyller alle krava, men er av styringsgruppa prioritert sist av desse fylka. Trøndelagsfylka har sendt inn sine søknader etter fristen. Styringsgruppa vurderer det slik at dei oppfyller krava, men ynskjer ikkje å endra prioriteringa. Søknad frå Østfold er òg venta i løpet av dei nærmaste dagane.

       Framdriftsplan for ei vidare utviding med sikte på eit eventuelt nasjonalt screeningprogram vil bli vurdert når evalueringa ligg føre. Sentrale problemstillingar vil bl.a vera organisatoriske løysingar og tilgang på nødvendig personell - radiologar, patologar og radiografar. Dette vil bli nærmare omtalt i samband med proposisjonen som skal leggjast fram for Stortinget om oppfølging av Norsk kreftplan.

Laila Kaland (A) : Eg vil takke statsråden for svaret. Vi kan vel ikkje leggje skjul på at fylkespolitikarane og folk i Møre og Romsdal var veldig skuffa då vi ikkje kom med i tildelinga av mammografiundersøkinga. Når no statsråden seier at Møre og Romsdal oppfyller alle krava, meiner eg dette er ei veldig skeiv geografisk fordeling. Vi føler at vi blir tilsidesette, og at det no er austlandsområdet og områda nordover som blir prioriterte. Eg meiner at Midt-Noreg blir ståande utan mammografi i offentleg regi, og det er ikkje eit likeverdig tilbod til alle kvinnene i landet. Eg vil be sosialministeren - som eg veit er oppteken av slike saker - medverke til at Regjeringa tek avgjerd om at Møre og Romsdal skal få dette tilbodet når dette blir behandla i Regjeringa. Eg trur at noko anna rett og slett ikkje vil bli forstått.

       Så er det eit spørsmål til som eg kunne tenkje meg at sosialministeren fører vidare, og det er at denne masseundersøkinga også må gjelde kvinner mellom 40 og 50 år, for dei er i dag ei risikogruppe.

       Jan Johnsen (H) : « Regjeringen har i motsetning til regjeringen Jagland besluttet å forby Biosentrum AS i Stavanger å drive forskningsproduksjon av aminosyren tryptofan ved innesluttet bruk av genmodifiserte bakterier som også har et hjelpegen som koder for antibiotikaresistens.

       Hvilke konsekvenser mener helseministeren dette vil få for videre import av viktige medisiner som insulin og humane vaksiner? »

Jan Johnsen (H) : I et brev fra Nærings- og handelsdepartementet står det følgende:

       « Bioteknologi har vært et satsingsområde gjennom mange år, og er det fortsatt. En gruppe nedsatt av Norges forskningsråd har utarbeidet « Perspektivanalyse og handlingsplan for bioteknologi 1995-2005 ». Videre arbeider Norges forskningsråd og med en egen strategi på området. Hovedmålet er å utnytte de muligheter moderne bioteknologi åpner, og fremme samfunnsnyttig virksomhet innenfor rammen av aksepterte etiske og sikkerhetsmessige normer. Vi mener at dette prosjektet bidrar til å oppfylle denne målsettingen. »

       Konklusjonen i brevet er følgende:

       « Vi mener at man bør godkjenne søknaden fra Norferm om innesluttet bruk av genmodifiserte mikroorganismer i stor skala. »

       Dette brevet er det avdeling for forskning, teknologi og kompetanse som har sendt. Jeg syns det er merkelig at denne søknaden da blir avslått.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren på vegne av helseministeren:

       « Førsteamanuensis Harald Ulvestad ved Det odontologiske fakultet i Oslo uttaler til Vårt Land at tannhelsen blant norske barn snart er like dårlig som den var på 1960-tallet. Årsrapportene med statistikk fra den offentlige tannhelsetjenesten tyder ikke på at det har skjedd en forverring av tannhelsen hos barn.

       Hvordan bedømmer sosialministeren situasjonen? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er vanskeleg å ta stilling til det som kjem fram i artikkelen i Vårt Land, utan at framstillinga er dokumentert på ein meir utfyllande måte.

       Kvart år rapporterer den offentlege tannhelsetenesta i fylkeskommunane til Statens helsetilsyn om tannhelsa til 5-, 12- og 18-åringane. Sidan 1985 har det vore ei kraftig betring av tannhelsa i desse aldersgruppene. Denne statistikken viser at i 1985 hadde halvparten av 5-åringane tilnærma feilfrie tenner. I 1996 var talet sju av ti. Over 40 % av 12-åringane har no ikkje hol eller fylling i dei permanente tennene. Ser vi på 18-åringane, har det òg skjedd ei positiv betring der. Ein av ni har så godt som feilfrie tenner. I gjennomsnitt har kvar 18-åring berre seks tenner med fylling.

       Det er ingen tal i statistikken frå Helsetilsynet som for landet sett under eitt viser anna enn ei positiv utvikling dei siste åra. Det er likevel kjent at det er variasjonar mellom fylka og store lokale variasjonar som kan endra seg over tid. Innanfor andre sjukdomsgrupper er det heller ikkje unormalt. Ulike undersøkingar viser òg stor betring i tannhelsa, f.eks hjå dei aldersgruppene vi her i salen stort sett høyrer til.

       Internasjonalt er det semje om at den gunstige utviklinga av tannhelsa hos folk flest er eit resultat av regelmessig bruk av fluor. Bruk av fluortannkrem kvar dag er ei hovudforklaring på denne betringa. Når så godt som alle brukar fluortannkrem, er det ikkje nødvendig at alle barn brukar fluortablettar for å førebyggja hol i tennene. Helsetilsynet gav derfor ut nye retningsliner i 1996 om bruk av fluor. Desse er i samsvar med dei som er tilrådde av WHO, av internasjonale fagmiljø og av helsestyresmaktene i andre vesteuropeiske land. Helsetilsynet vil òg koma med ny rettleiing i helsefremjande og sjukdomsførebyggjande tannhelsearbeid.

       Det er framleis ei gruppe barn og ungdom som har tannhelseproblem, men dette gjev lite utslag på statistikken. Fylkestannlegemøtet 29. og 30. januar i år diskuterte tannhelseutviklinga, og ingen kunne melda negative endringar i spesielt omfang. Tala frå fylka er baserte på ei registrering av tannhelsa som kvar einskild offentleg klinikk i heile Noreg gjer kvar dag.

       Samtidig ynskjer helseministeren sjølvsagt å ta dei endringane som måtte vera, på alvor. Forskarar er derfor inviterte til å koma med råd om korleis den offentlege tannhelsetenesta kan setja i verk tiltak for ytterlegare å betra tannhelsa hos dei som har problem, anten dei er barn, unge eller eldre.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Det virker jo beroligende at man har innhentet informasjon fra hele landet og fra fylkestannlegene og har statistikk over en rekke år.

       Allikevel hevder amanuensis Harald Ulvestad at tannlegene nå i sitt daglige arbeid merker en gradvis forverring av den generelle tannhelsen. Årsaken skal være at stadig flere velger å kutte ut fluortabletter samtidig som det spises mer søtsaker, ifølge Ulvestad. Videre hevdes det fra Det odontologiske fakultet at Helsetilsynet sannsynligvis ikke vil kartlegge stoda før om flere år. Vil statsråden ta et initiativ slik at man på et tidligere tidspunkt kan få fram tall som kan gi et reelt bilde av forholdene når det gjelder tannhelsen?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg reknar med at representanten Hedstrøm allereie har registrert at helseministeren er oppteken av ernæring og av å få fram kva eit betre kosthald har å seia. Eg kjenner meg trygg på at det òg gjeld tannhelsa.

       Eg skal ta med oppfordringa frå representanten om å fylgja opp ytterlegare i høve til dei bekymringane som kjem frå tannlegehald. Eg trur ikkje sosialministeren på eigen kjøl skal ta noko initiativ her. Men eg skal bringa dette vidare til helseministeren, og eg reknar med at han fylgjer det opp.

       Morten Lund (Sp) : Jeg ber om at sosialministeren svarer på følgende spørsmål:

       « Luftforurensningene i de lange og sterkt trafikkerte veitunnelene kan bli meget ubehagelige. Det synes være lett å rense luften ved bruk av vann.

       Er det fastlagt grenser for hva som er helsefarlig forurensning ved slike kortvarige opphold, og følges det opp at det legges helsemessige krav til grunn for renholdsrutinene, og ikke bare budsjettmessige hensyn? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg er einig med representanten Morten Lund i at luftforureiningar i lange og sterkt trafikkerte vegtunnelar kan vera svært ubehagelege.

       Det er definert grenser for kva som er helsefarleg luftforureining - såkalla luftkvalitetskriterium. Desse er fastsette av Statens institutt for folkehelse og Statens forurensningstilsyn. Desse grenseverdiane er rettleiande og ikkje juridisk bindande.

       Ein nyttar luftkvalitetskriterium for å få fram kva for eksponeringsnivå ein ut frå dagens kunnskap meiner at befolkninga og miljøet kan utsetjast for utan at alvorlege skadeverknader oppstår. Det er prøvt å ta omsyn til sårbare grupper ved fastsetjing av luftkvalitetskriterium. Vurderingar om det er teknisk og økonomisk mogleg å halda seg innanfor verdiane, er ikkje trekte inn.

       Når det gjeld kortvarige forureiningseksponeringar, t.d. frå 15 minutt til 1 time, som er ei aktuell eksponeringstid i lange vegtunnelar, finst det luftkvalitetskriterium for nitrogendioksid, svoveldioksid og karbonmonoksid. Det er òg gitt ei tilråding for kortvarig eksponering av nitrogenmonoksid - NO - i lange tunnelar.

       I tillegg til luftkvalitetskriteria finst « Administrative normer for luftforurensning i arbeidsatmosfære » for ei rekkje forureiningskomponentar. Dei administrative normene er resultatet av samla vurderingar av helseeffektar ved eksponering, og av om det teknisk og økonomisk er mogleg å halda seg innanfor verdiane. Ved vurdering av helseeffektar av eksponering i arbeidsatmosfære blir det i mindre grad teke omsyn til sårbare grupper, og normene er difor ikkje på same nivå som luftkvalitetskriteria.

       Statens vegvesen legg fyrst og fremst omsynet til eksponering av arbeidstakarar til grunn ved dimensjonering av reinhaldet i tunnelar - dvs. « Administrative normer for luftforurensning i arbeidsatmosfære » - og nødvendig siktlengde for trafikantane. Dessutan har dei ut frå dette definert eigne grenser for akseptabel korttidseksponering. I nokre tilfelle vil derfor luftforureiningsnivået i vegtunnelar vera høgare enn det luftkvalitetskriteria tillèt. Vegdirektoratet har tidlegare hatt CO-nivåa som dimensjonerande faktor for når ventilasjonen skal koplast inn, og kva for styrke den skal fungera på. Det har ført til høge NO₂-nivå i ein del tunnelar. Vegdirektoratet har difor arbeidd med å finna reinsemetodar for å kunna reinsa lufta i lange tunnelar for NO₂.

       Det er ikkje gjeve forskrifter som regulerer luftforureininga for trafikantar inne i tunnelar. I praksis fungerer då reglane i kommunehelsetenestelova om miljøretta helsevern som eit tryggingsnett som regulerer slike forhold. Sjølv om det ikkje finst eigne forskrifter på området, vil den enkelte kommunen kunna fatta vedtak med heimel i kommunehelsetenestelova om tiltak for å redusera helsefarleg luftforureining i vegtunnelar der det er klare helsemessige grunnar for det.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker for svaret.

       Det er tydelig at det fins regler på mange forskjellige nivå i det minste når det gjelder gasser. Når det gjelder støvinnholdet i luften, ble det ikke nevnt noe om det, men det er kanskje det som plager svært mange. Det er utryggheten med hensyn til om det er helsemessig forsvarlig å oppholde seg så mye i tunneler, som plager folk. Det kan være grunn til å spørre om de reglene som gjelder i teorien, blir fulgt opp i praksis. Det må da målinger til. Etter at en tunnel er bygd, bør det allerede før den blir åpnet, være sjekket om de rensemetodene en har, fungerer. Når jeg spør dem som arbeider i den tunnelen jeg kjører mest i, den mellom Trondheim og Stjørdal, virker det som de nå, to år etter at den lengste tunnelen ble åpnet, fortsatt prøver seg fram når det gjelder rensemetoder og ventilasjon.

       Jeg vil spørre om statsråden mener vi tar det alvorlig nok, om vi vet nok om helsevirkningene av gass og støv på oss som kjører i tunneler.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg svarer på vegner av helseministeren, men eg har ei kjensle av at eg i tillegg svarer på vegner av minst miljøvernministeren og samferdselsministeren.

       Spørsmålet galdt om oppfylginga overfor trafikantane er god nok. Eg trur eg vil seia at representanten Morten Lund sjølv viser eksempel på at det her er prøving og feiling, og at det er ynske om at det blir gjort meir. Eg vil ta med meg hans synspunkt tilbake til helseministeren og oppfordra han til i samarbeid med samferdselsministeren å ta dette spørsmålet meir på alvor.

Morten Lund (Sp) : Det er klart at dette er et ansvar som flere statsråder og instanser har.

       Jeg leste i går om en nyere undersøkelse fra England som viser at den som oppholder seg i bil, er utsatt for fem til seks ganger så mye støv som den som ikke oppholder seg i bil. Det er tilsvarende verre når man er i en tunnel. Hvis man pendler to timer i bil, utsettes man på den korte tiden for 20 % av beregnet forurensningspress i løpet av et år.

       Jeg leste i Adresseavisen i dag at bompengene i Trondheim brukes bl.a til byforskjønnelse ved å lage pene veier og til å utbedre forskjellige ting - og det er bra for helsa. Det jeg kunne tenke meg ble brakt videre tilbake til de aktuelle statsrådene, er spørsmålet om det kunne vurderes om bompenger også kunne brukes til helsevern, til å forbedre mulighetene for å fjerne støv og gass i tunneler.

       Jeg ber ikke om noe spesielt svar på det nå, men ønsker at det blir overbrakt som en idé.

Spørsmål 37

       Presidenten: Frå representanten Bent Hegna til olje- og energiministeren:

       « Statoil Norge AS, markedsføringsselskapet til Statoil, sentraliserer store deler av sin virksomhet. Dette innebærer reduksjon i antall ansatte med ca 20 %, tilsvarende ca 140 ansatte. Denne sentraliseringen vil i første rekke ramme arbeidsplasser i distriktene.

       Er det nødvendig at statens eget selskap leder an i tappingen av verdifulle arbeidsplasser i distriktene? »

       Presidenten: Dette spørsmålet fell bort, då spørjaren er sjuk.

Spørsmål 38

       Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren:

       « Stolt Comex Seaway A/S utarbeidet i 1993, på oppdrag fra SFT, en tilstandsrapport over faren for oljelekkasjer fra krigsvrakene i Narvik havn. Rapporten konkluderte med at det var store mengder olje i vrakene. For en del av vrakene var situasjonen så alvorlig at det ble anbefalt tømming innen sommeren 1994. Tømming av skipene er ikke startet, og det er i dag oljelekkasje fra minst 3 av skipene.

       Hva og når har miljøvernministeren tenkt å gjøre noe for å unngå en miljøkatastrofe i Narvik? »

Statsråd Guro Fjellanger : Det er registrert 2.100 skipsvrak langs norskekysten. Tilstandsundersøkelser av de 30 vrakene med størst forurensningspotensial er nå gjennomført. Hvilke tiltak som skal prioriteres i den videre oppfølgingen, vil bli basert på en samlet vurdering. Flere hensyn må inngå i vurderingen: bl.a gjenværende oljemengde i vrakene, rustdannelse, gjenværende ammunisjon, tilgjengelighet til oljetankene, kostnader ved aktuelle tiltak og ikke minst miljøsårbarheten i områdene rundt vrakene.

       Statens forurensningstilsyn skal legge fram et samlet forslag til videre tiltak for Miljøverndepartementet i løpet av mars i år. Den nærmere avgjørelsen av hva som eventuelt skal gjøres videre med vrakene i Narvik-området og ellers langs norskekysten, vil bli tatt i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.

       Tømming av skipsvrak er teknisk kompliserte og kostbare operasjoner. Eksempelvis kostet tømmingen av Blücher ca 70 mill. kr. Det er derfor viktig at tiltakene settes inn der miljøgevinsten er størst. Også andre tiltak enn tømming kan være aktuelt, f.eks styrking av oljevernberedskapen, slik det allerede er gjort i Narvik og Florø.

       Siden 1991 har det pågått et systematisk arbeid med å skaffe oversikt over potensiell forurensning fra skipsvrak langs norskekysten. Arbeidet er kalt « Vrakprogrammet » og er ledet av Statens forurensningstilsyn.

       Narvik har den største konsentrasjonen av skipsvrak, etter flere kamphandlinger under siste verdenskrig. Etter kapitulasjonen lå ca 40 vrak igjen i området. Det ble foretatt en del opprydding etter krigen, men det ligger fremdeles ti vrak igjen, hvorav åtte ble undersøkt i 1993. Fra to av vrakene ble det registrert drypplekkasjer, og for tre av vrakene ble det antatt at gjennomrusting i tanktopper kunne skje innen 5-10 år. Det er riktig at konsulenten Stolt Comex Seaway A/S ut fra en teknisk vurdering anbefalte snarlig tømming av disse to vrakene. Den samlede vurderingen hvor også miljøkonsekvensene og prioritering i forhold til tiltak på andre vrak inngår, gjøres som nevnt nå av Statens forurensningstilsyn.

       Undersøkelsene av vrakene i Narvik avdekket imidlertid behov for å styrke og tilpasse beredskapen etter en økende sannsynlighet for utslipp. Det ble derfor laget en egen plan for Narvik-området, « Vrakplan Narvik - skattereduserende tiltak », som en del av den interkommunale beredskapsplanen. Det ble fra statens side bevilget ca 5 mill. kr til innkjøp av nytt beredskapsutstyr i 1994. Plan og utstyr øves jevnlig i området.

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg takker for svaret.

       Som ministeren sikkert forstår, er befolkningen i Narvik utålmodig i forhold til å få gjort noe med utslippsfaren. Det er et faktum at forvitringen av tre av de åtte skipsvrakene er kommet så langt at skrogene kan kollapse når som helst. Det er faktisk slik at undersøkelser som er gjort av Stolt Comex og PolluRec, viser at det er overhengende fare for store utslipp i 1996-1998. Jeg tør minne ministeren om at vi er inne i 1998, og det ligger ca 3.000 tonn olje i disse vrakene.

       Jeg er klar over at oljevernutstyr er utplassert i Narvik, og det er bra, problemet er bare at skipsvrakene ligger så nært land at hvis vinden blåser feil vei, rekker man ikke å få ut utstyret.

       Siden det ikke foreligger konkrete årstall for når man tenker å tømme disse vrakene, er mitt spørsmål: Hvem er det som har ansvaret hvis et utslipp kommer, når man allerede nå har rapporter som viser at faren er overhengende?

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg har stor forståelse for at befolkningen i Narvik-området er utålmodig, på samme måte som jeg har forståelse for at befolkningen langs store deler av kysten er utålmodig.

       Som jeg la til grunn i mitt forrige svar, er det svært mye å gripe fatt i her. Vi har 2.100 skipsvrak liggende langs kysten, og vi er, bl.a ut fra kostnadene ved å rense opp, avhengige av å få en samlet vurdering før vi starter. Det er svært viktig at vi starter med de skipene som utgjør den største trusselen i forhold til miljøet. Som jeg sa, vil en samlet vurdering foreligge i mars 1998, og Regjeringen vil komme tilbake til en oppfølging av den i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1999.

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg vil gjerne få lov å stilla miljøvernministeren følgjande spørsmål:

       « NOAH A/S har fått utvidet tillatelse til deponering av spesialavfall på Langøya. Flere har uttalt seg kritisk til dette. For det første er ikke undersøkelser som ble krevd i forrige utslippstillatelse, oppfylt. For det andre tillates behandling og deponering av spesialavfall med høyt organisk innhold, og med organiske og klororganiske miljøgifter.

       Vil statsråden klargjøre hva slags deponi Langøya skal være, og hvilke miljø- og samfunnsmessige hensyn NOAH A/S må ta på Langøya? »

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg vil først nevne at det er Statens forurensningstilsyn som har gitt den utslippstillatelsen til NOAHs deponi på Langøya som det vises til i spørsmålet. Det ligger nå en klagesak til behandling i Statens forurensningstilsyn som berører de samme punktene som tas opp av representanten Langeland. I samsvar med forvaltningsloven er saksgangen ved slike klagesaker at SFT forbereder saken for departementet, som fatter den endelige avgjørelsen. Jeg finner det derfor ikke riktig i dette svaret å foregripe departementets behandling av denne klagesaken. Jeg vil likevel knytte noen korte kommentarer til de problemstillingene som reises.

       I spørsmålet vises det til at undersøkelser som ble krevd i forrige utslippstillatelse, ikke er oppfylt. Ifølge SFT forelå alle undersøkelsene som ble krevd i forbindelse med den forrige utslippstillatelsen, og disse ble vurdert av SFT før den nye, utvidede utslippstillatelsen ble gitt til NOAH. De siste undersøkelsene forelå imidlertid først etter at høringsrunden var avsluttet. SFT ettersendte ikke rapportene fra disse undersøkelsene til høringspartene, da rapportene etter SFTs vurdering ikke inneholdt informasjon som tydet på større miljøbelastninger fra virksomheten enn det som ble omtalt i søknaden.

       Når det gjelder spørsmålet om hva slags deponi Langøya skal være, vil jeg understreke at Langøya i hovedsak skal være et nasjonalt deponi for behandling av uorganisk spesialavfall, mens anlegget i Brevik skal være det nasjonale anlegget for behandling av organisk spesialavfall. Imidlertid finnes det enkelte typer spesialavfall som hovedsakelig består av uorganisk materiale, men med et lavt innhold av organiske stoffer. Noe av dette avfallet er det teknisk umulig å forbrenne i Brevik, samtidig som det i dag ikke finnes annen miljømessig forsvarlig behandlingsløsning for det i Norge. For dette avfallet vil deponering på Langøya kunne være den mest hensiktsmessige behandlingsløsning.

       Dette er forhold som berører klagesaken, og som jeg av den grunn ikke vil foreta noen realitetsvurdering av nå, før departementet har fått SFTs innstilling og har ferdigbehandlet klagen.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar statsråden for svaret. Eg har forståing for at ho ikkje vil gå heilt inn i materien på grunn av den anken som òg representanten veit ligg føre.

       Eg har eit oppfølgingsspørsmål som går på organisk spesialavfall. Eg forstod det slik at statsråden er villig til å akseptera at ein skal halda fram med denne deponeringa, og altså er kjend med at det pågår deponering av organisk spesialavfall, men dette må, sånn som eg vurderer det, vera i strid med konsesjonsvilkåra. Eg ber statsråden om å klargjera dette litt nærmare.

       Elles synest eg det er viktig at NOAH AS presiserer veldig klart at ein held seg til dei konsesjonsvilkåra ein har, og følgjer dei nøye. Mi utfordring til statsråden er: Vil det bli gjort noko for å få ei tettare oppfølging og betre kontroll når det gjeld det som går føre seg på Langøya?

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg er glad for at representanten skjønner at det er grenser for hvor langt miljøvernministeren kan gå i detalj i disse spørsmålene, for det ville være uryddig i forhold til forvaltningsgangen.

       Jeg har den oppfatning at det er viktig å få en forsvarlig behandling både av organisk og uorganisk spesialavfall. Det som har vist seg å være et problem når det gjelder uorganisk spesialavfall, er at det finnes tilfeller, hvor organisk spesialavfall utgjør en liten del. Hvis det ikke finnes andre forsvarlige måter å håndtere dette på, ser jeg ikke bort fra at løsningen kan være å brenne det organiske sammen med det uorganiske. Men dette kan jeg ikke gi noe klart og entydig svar på før klagesaken er behandlet.

       På samme måte må vi komme tilbake til om det trengs en tettere oppfølging enn det vi allerede har i dag. Det er lagt relativt strenge restriksjoner på disse selskapene allerede i dag, og om det trengs en ytterligere oppfølging, må vi se på etter at klagen er vurdert.

Spørsmål 40

       Presidenten: Frå representanten Bent Hegna til miljøvernministeren:

       « Statssekretær Jesper Simonsen gikk nylig ut og varslet at Regjeringen er skeptisk til å bruke frivillige avtaler med industrien om reduserte klimagassutslipp.

       Betyr det at regjeringspartiene har endret standpunkt fra behandlingen av klimameldingen i 1994-95, hvor alle partiene bad Regjeringen utarbeide et system for slike avtalefestede utslippsreduksjoner, er statsråden enig i synet til statssekretæren, og må industrien forberede seg på at det i stedet kommer CO₂-avgifter? »

       Presidenten: Dette spørsmålet fell bort, då spørjaren er sjuk.

Spørsmål 41

       Presidenten: Frå representanten Randi Karlstrøm til miljøvernministeren: