Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Vidar Bjørnstad (A) : Jeg har et spørsmål til statsråd Aure.

       Vi har de siste dagene registrert uttalelser fra statsråden der hun har gitt en mer realistisk beskrivelse av norsk asyl- og flyktningpolitikk og også understreket begrensningene. Regjeringen har hittil holdt liberaliseringsfanen høyt, og høyere enn det det etter min oppfatning er grunnlag for med de faktiske endringer som er skjedd, og som, som statsråden medgir, kan ha gitt folk utenfor Norge et feilaktig, overdrevent inntrykk av at de vil få opphold i Norge. Inntrykket bekreftes av kilder både i Norge og utlandet og av personer som i dag søker asyl i landet. Det som hittil har skjedd av endringer i retningslinjer, gjelder asylkriteriene, der Regjeringen i hovedsak har fulgt opp Arbeiderpartiets bebudede endringer.

       Mitt spørsmål til statsråd Aure gjelder familiegjenforening. I Dagsavisen Arbeiderbladet på lørdag stod det å lese at det også her er skjedd endringer. Hvilke endringer har skjedd, og kan statsråden meddele her og nå hva endringene består i?

Statsråd Aud-Inger Aure : Påstander om at liberaliseringen er blitt misforstått og ute i Europa er blitt tolket som grunnlag for det man kaller en flyktningstrøm, har jeg tilbakevist på flere måter. Men jeg har også sagt at jeg er åpen for at det kan være at budskapet som er kommet ut, er et annet enn det som ble sendt.

       Det jeg fastholder, er at det til tross for at vi har gjennomført en liberalisering og det jeg vil kalle en oppmyking av asylkriteriene som skal gi en mer human flyktningpolitikk, så ligger det ikke noe i det Regjeringen og jeg har sagt, som skulle tilsi at folk ute skulle få et veldig stort håp om å få bli i Norge. Det vi har sagt, er at vi har foretatt en oppmyking, og den står vi for. Den går noe lenger enn det Arbeiderpartiet hadde sagt de ville gå inn for, og det er bare én ting å si til det, og det er at Arbeiderpartiet bebudet en oppmyking, den kom ikke i deres regjeringstid, det visste de at de ikke ville rekke.

       Når det gjelder hvilke signaler som har nådd ut og ført til en uberettiget optimisme om å få bli her i landet, så er det ikke Regjeringen som har gitt de sterkeste signalene i så måte, men det vi har sagt, er kanskje ute blitt forvansket og forvekslet med det som andre på Stortinget har sagt.

       Når det gjelder familiegjenforening, er det vel det samme spørsmålet som dukker opp igjen. Det Arbeiderpartiet har sagt de ville gjøre og ikke rakk å sette ut i livet, har vi sagt at vi skal gjøre noe med. Noe mer detaljert tror jeg ikke jeg skal være i dag. Vi skal stå ved det vi har lovet. Vi skal ha en oppmyking, men den er ikke av den karakter som her er blitt forsøkt utnyttet av noen. Vi hører hva som blir sagt av dem som kommer hit, og det er at det ikke bare er denne regjerings signaler som er blitt oppfattet, men man har fått et generelt positivt inntrykk av Norge, i samarbeid med det tidligere Jugoslavia og Jugoslavia fra krigstiden og fram til i dag.

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg kan være enig med statsråden i at andre kanskje har medvirket mye til å gi en feil beskrivelse av norsk asyl- og flyktningpolitikk, uten at jeg skal gå videre i den retning.

       Det som er min kritiske innvending mot Regjeringen, er at de markedsfører endringer som ikke klargjøres i innhold, og det er det mitt spørsmål går på. Når det i Arbeiderbladet på lørdag ble opplyst at det her også er en liberalisering når det gjelder spørsmålet om familiegjenforening, forstår jeg det slik at det er en liberalisering utover de endringer som ble gjennomført sist sommer. Spørsmålet mitt er: Har Regjeringen etter sin pressemelding den 13. januar gjennomgått praksis og foretatt endringer som konkret er nedfelt i retningslinjer, eller er dette bare noe som ligger på statsrådens bord?

       Mitt spørsmål går på hva hun vil gjøre for å forhindre at disse flyktningene får anledning til å begå kriminalitet. Min idé er at hun kan sørge for å plassere disse på asylmottak lengst mulig vekk fra de store byene - i Karasjok eller Kautokeino eller slike steder - og sørge for at de ikke slipper ut av asylmottaket før søknaden er behandlet.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg konstaterer at Fremskrittspartiets representanter holder fram med det som har vært ankepunktet mot vår oppmyking hele tiden. Jeg konstaterer også at det ikke bare er de signalene som kommer fra en regjering, som kan nå langt ut i verden, men også det som er sagt fra Stortingets talerstol av andre, som har overdrevet sterkt eventuelle virkninger av den oppmykingen vi har foretatt, og de må ta sin store del av ansvaret for at det er kommet ut et helt annet budskap enn det jeg og Regjeringen ønsker å komme med.

       Når det gjelder dette med at det er økonomiske flyktninger, hører vi både fra Høykommissæren for flyktninger og fra andre som har besøkt området, at det er store muligheter for at dette er ulykkelige mennesker som flykter på grunn av fattigdom og nød. Betegnelsen « økonomiske flyktninger » synes jeg kanskje stempler dem på en litt urettmessig måte. Det vi har sagt, er at vi ønsker å gå gjennom hver enkelt asylsøknad og foreta en individuell behandling, og vi vil ikke vurdere visumplikt nå.

       Det er for øvrig verdt å merke seg at justisministerens holdning står i sterk kontrast til det daværende stortingsrepresentant Bondevik sa for halvannet år siden. Den gang mente han at alle som satt i kirkeasyl, burde få opphold.

       I dagens aktuelle tilfelle, med asylsøkere fra Øst-Slavonia, er det blitt antydet at kirkeasyl igjen kan være et alternativ. At slike tanker kommer fra asylsøkerne selv, kan en kanskje til en viss grad forstå, men at det fra ledende kirkehold nærmest blir invitert til dette, er meget betenkelig.

       Hva vil justisministeren foreta seg overfor Kirken? Kan hun f.eks tenke seg å gå i en dialog med Kirkens ledelse for å hindre at dette eventuelt skal kunne bli en realitet?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil protestere på betegnelsen at vi lokker mennesker til å komme hit. Her er det kommet signaler, og jeg synes ikke det er helt uinteressant på hvilken måte mennesker er blitt forledet til å tro at vi har en åpenhet vi ikke har. Det kan være at enkelte her prøver på å få spådommer å bli selvoppfyllende, og det beklager jeg.

       Det øvrige som er grunnlaget for at jeg ikke har villet vurdere visumplikt, er enkelt og greit at vi ennå ikke har gått grundig nok inn i sakene. Vi har sagt at dette ikke er av et slikt omfang at vi ønsker å vurdere visumplikt. Norge har en visumfrihetsavtale med Kroatia. Det har også de aller fleste andre land, og i det internasjonale samfunn er det slik at skal man ha internasjonalt samkvem og kontakter, er det bygd på en forutsetning om gjensidig tillit. Det antall som er kommet til Norge, blir betraktet som en flyktningstrøm. Og etter enkelte argumentasjoner kunne man minst tro det var fem tusen og ikke fem hundre som var kommet hit til landet.

       Kristin Krohn Devold (H) : Jeg vil gjerne få rette et spørsmål til justisminister Aure.

       Vi vet ut fra de siste dagers meldinger at hvis den flyktningstrømmen som har vært til nå, fortsetter ut året, vil vi få en økning i antall asylsøkere fra 2.000 i 1997 til 6.000 i 1998. Vi vet at de som har vært intervjuet om årsaken til at de kommer hit, oppgir klare økonomiske grunner.

       Jeg vil ta avstand fra Fremskrittspartiets karakterisering av dem som kommer hit, som kriminelle. Jeg tror det er gode økonomiske grunner for at de søker seg til Norge. Men hvis vi får den situasjonen at folk bruker sparepengene sine unødig for å komme til Norge, at Norge bruker unødig mange ressurser på å behandle søknader og anker og mange folk og penger på mennesker som antakelig skal sendes tilbake, og at de som reelt sett fortjener opphold, drukner i bunken, da vil jeg vite: Hva skal til for at justisministeren støtter Høyres krav om å innføre visum, slik man har det i Sverige?

Statsråd Aud-Inger Aure : Svaret mitt må begynne med det som jeg hele tiden har sagt, at dette er et spørsmål som Regjeringen har under løpende vurdering. Når vi ikke har funnet tiden inne til å gjøre noe med dette ennå, er det ut fra at vi føler at det er en veldig opphausset stemning rundt dette. Nå er det begynt å komme flere flyktninger, etter at vi har hatt flere år med relativt lite tilstrømning. Vi vet at en flyktningstrøm er avhengig av forholdene ute i verden, og her har vi fått en uro.

       Det er blitt sagt fra bl.a. Høykommissæren for flyktninger at man ikke kan si at det foreligger en generell forfølgelsesfare, og det forholder vi oss til. Men det forhindrer ikke at ikke norske asylmyndigheter vil vurdere hver enkelt asylsøkers søknad, for vi vet at det kan være enkeltpersoner som er trakassert på en sånn måte at det kan kalles forfølgelse. Vi vet at noen er truet av forfølgelse, derfor har vi vurdert situasjonen, og vi ønsker at de som har et behov for beskyttelse, skal ha en mulighet til å få det.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg registrerer at justisministeren ikke svarte på spørsmålet om hva som skal til for at vi skal innføre visum, slik som Sverige har gjort.

       Jeg må si at asylpolitikken er en blanding av fire virkemidler: Det er den faktiske asylpolitikken som føres - den er ikke særlig forskjellig fra Arbeiderpartiets asylpolitikk. Så er det markedsføringen av den asylpolitikken som føres - Regjeringen har hele tiden markedsført en ny politikk. Dernest er det håndhevelse av avslag - å sende hjem dem som får nei etter to og tre anker. Og til slutt: Man gir signaler om nye åpne dører.

       I pressemeldingen fra justisministeren av 13. januar sies det en ting som er annerledes enn det som stod i Gerd-Liv Vallas pressemelding, nemlig at man arbeider med en oppmyking av opphold på humanitært grunnlag, som er det de store søknadsbunkene gjelder. Så det er et signal til dem som bor i Kroatia, om at dørene vil bli åpnet. Kan vi nå be om at i hvert fall den luken blir lukket, og at arbeidet avsluttes?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil først gripe fatt i Sverige. Sverige har gjennom Schengen-samarbeidet også hatt visumfrihet for folk fra Kroatia. De fikk permittert denne friheten i 1995. De øvrige land i Europa, bortsett fra Be-Ne-Lux-landene, har denne visumfriheten. Den er bygd på internasjonale avtaler, og Norge er tilsluttet disse gjennom sin samarbeidsavtale med Schengen. Her er det internasjonale regler som ligger til grunn, men som jeg har sagt, vurderer vi dette løpende.

       Den faktiske oppmykningen som ligger i dette, har vi til dels fått prøvd ut ved de regelendringene vi har gjort, men erfaringene vil vise hvor mye dette utgjør. At vi har drevet en markedsføring som går langt utover det som vi mente å gjøre, er helt feil. Vi har markedsført våre endringer akkurat for det de står for. - (Presidenten klubber.)

       Så har jeg lyst til å spørre om statsråden er enig i at det ville ha vært mer naturlig at de økonomiske flyktninger fra Øst-Slavonia reiste til Serbia, som er det landet hvor den etniske gruppe de tilhører, bor. Når de kommer hit, er det fordi de ønsker en bedre levestandard, bedre livsstandard på norske skattebetaleres regning, i hvert fall til å begynne med. Det er ingen annen logisk begrunnelse. -

       (Presidenten klubber.)

       Det jeg hele veien har sagt, er at vi vurderer løpende om det blir behov for å innføre visumplikt. Det har vi ikke funnet ennå, men når en situasjon er oppstått som gjør at vi føler at det er riktig, så kommer den vurderingen på nytt. Så her er det ikke noe hemmelig.

       Mitt spørsmål er ganske enkelt følgende: Blant det man løpende skal vurdere i forhold til å innføre visumplikt, vil statsråden vektlegge vurderingen til norske observatører som har vært i området en stund lenger enn den delegasjonen som nå er på besøk der? Vil statsråden også vektlegge den vurderingen som FNs menneskerettighetsorgan kommer med med det første?

Statsråd Aud-Inger Aure : Svaret kunne vært ja. Vi tillegger det vekt og vi vil fortsatt gjøre det - det er én av flere faktorer som blir vurdert fra vår side.

       Det å forsøke å redegjøre for en asylpolitikk som det har vært redegjort for før, i pressekonferanse og i forbindelse med utallige spørsmål i Stortinget, på ett minutt, anser jeg som helt umulig. Så hvis man vil misforstå, er det mulig å gjøre det. Jeg føler ikke at det er noen tåketale fra Regjeringens side. Tvert imot har jeg blitt beskyldt for å være usedvanlig klar i min uttalelse om at det ikke er noen endring. De som kommer her uten å ha et reelt beskyttelsesbehov, får ikke opphold i Norge.

       Dagbladet sist søndag gjorde det kjent at kunstsamlingen på Freia tilhører de amerikanske eierne. Visestatsminister Enger Lahnstein har fra Japan uttrykt at det kan være aktuelt å endre konsesjonen. Mitt første spørsmål til næringsminister Sponheim er: Er det aktuelt for Regjeringen å endre konsesjonslovene? Og spørsmål 2: Er det aktuelt å endre konsesjonsvilkårene til Freia?

Statsråd Marit Arnstad : La meg først få si at bakgrunnen for en del av de vurderingene som nå skjer, også i forhold til Snorre B, er det faktum at oljeselskapene har rapportert inn investeringstall som viser at planene for 1998 er langt mer ekspansive enn ventet. I den sammenhengen har Regjeringen varslet at vi vil vurdere det totale aktivitetsnivået og framdriften i enkeltprosjekter som ikke er vedtatt av tidligere regjeringer eller Stortinget. Det er en vurdering som Regjeringen vil gjøre i tiden framover. Vi ønsker å se alle felt i sammenheng for å kunne vurdere hva som er mest fornuftig dersom det skulle være aktuelt med utsettelse når det gjelder ett eller flere felt. Det tror vi er en ansvarlig og viktig linje å følge, i forhold til de presstendensene vi ser i norsk økonomi. Jeg har merket meg at Arbeiderpartiets nestleder ikke stiller seg negativ til en eventuell utsettelse av enkeltprosjekter. Det synes jeg er en positiv og ansvarlig holdning.

       Snorre B er et av de prosjektene som ikke er vedtatt. Derfor hører det inn under den helhetlige vurderingen som Regjeringen vil foreta. Men det er ikke tatt noen avgjørelse om Snorre B-prosjektet blir utsatt. Det er mange vurderinger som må inn i bildet omkring det.

       Når det gjelder spørsmålet om kontraktsinngåelse, som har vært framme i media, har jeg fått en søknad fra Saga om å få tillatelse til å inngå kontrakt. Det skal etter petroleumsloven søkes om en slik tillatelse. Formålet med det er nettopp at en ikke skal binde opp politiske myndigheter på en sånn måte at en prosess blir ugjenkallelig. Den bestemmelsen ble innført ved siste revidering av petroleumsloven, og jeg har gitt uttrykk for at Saga skal få svar på søknaden i løpet av uken.

Siv Jensen (Frp) : Jeg konstaterer at statsråden nok en gang understreker at en reduksjon i oljeinvesteringene vil være rett medisin for å dempe presset i norsk økonomi. Men dette er bare ett av mange høyst varierende signaler som er kommet fra Regjeringen i forhold til å dempe presset i norsk økonomi.

       Jeg vil gjerne stille statsråden spørsmål i forbindelse med oljeinvesteringer, som av de aller fleste vurderes som langsiktige investeringer. En tukling med disse ville kunne få store konsekvenser for norsk økonomi langt inn i fremtiden. Er det statsrådens og Regjeringens intensjon å gjøre dette på en slik måte at det vil få negative konsekvenser i fremtiden? Jeg vil også spørre: Er det nå Regjeringens intensjon å dempe oljeinvesteringene kraftig? Jeg vil også gjerne vite hvilket omfang man her legger opp til.

Statsråd Marit Arnstad : Når investeringene ser ut til å øke så mye mer enn forventet - så betydelig i forhold til de opprinnelige forventningene og anslagene - er det klart at Regjeringen, dersom vi skal følge en ansvarlig økonomisk linje, er nødt til å vurdere hva det kan bety, og om det skal medføre utsettelse eller endringer i framdriften av enkeltprosjekt som ikke er vedtatt.

       Vi kan ikke som regjering unnlate å se investeringene på sokkelen i en bredere økonomisk sammenheng, men det er klart at det er momenter knyttet til investeringene i oljesektoren som Regjeringen må ta med seg i en slik vurdering. Et av de momentene peker Siv Jensen selv på, nemlig det at det her er snakk om langsiktige investeringer som vil få betydning over år.

       Et annet moment er selvsagt hensynet til ressursutnyttelse i de enkelte felt. Regjeringen har ikke gjennomført en helhetlig vurdering ennå. Tallene er fortsatt til gjennomgåelse både i Olje- og energidepartementet og i Finansdepartementet. Vi vil trenge noe mer tid for å gjennomføre denne vurderingen.

       Da må jeg si at jeg erkjenner Regjeringens absolutte rett til å foreta en helhetlig vurdering av hvor sterk veksten i investeringene skal være i henhold til petroleumsloven, hensyn tatt til presset i norsk økonomi. Hittil har Høyre fulgt den linjen at vi ikke har tatt standpunkt til enkeltfelt som har vært oppe i debatten. Det forutsetter at Regjeringen ikke bare selv foretar en helhetlig vurdering, men at den også legger en slik helhetlig vurdering frem for Stortinget, slik at vi får anledning til å ta standpunkt på det samme helhetlige grunnlaget som Regjeringen. Derfor spør jeg: Vil Regjeringen fatte en slik beslutning, som det har vært advisert hittil, og legge den frem til vurdering for Stortinget i revidert nasjonalbudsjett? Eller vil man fatte beslutninger som det er umulig å overprøve før man kommer så langt?

Statsråd Marit Arnstad : La meg for det første si at jeg tidligere i denne salen har redegjort for at det viktigste virkemidlet for å styre utvinningstempoet i norsk oljesektor, er konsesjonspolitikken - dette har jeg også, syns jeg å huske, gjort rede for i svar på et tidligere spørsmål fra representanten Foss. Den investeringssituasjonen vi nå er i, er knyttet til de tall som er rapportert inn fra oljeselskapene, og til den situasjonen vi har i norsk økonomi. Det er Regjeringen sjølsagt nødt til å ta alvorlig.

       Når det gjelder spørsmålet om en helhetlig vurdering og forholdet til Stortinget, ville det ha kommet som en naturlig del av revidert nasjonalbudsjett. Men det er klart at dersom det her vil være forhold som krever beslutninger på et tidligere tidspunkt, som krever informasjon til Stortinget tidligere, vil Regjeringen, når den har foretatt en helhetlig gjennomgang, på en egnet måte informere partiene i Stortinget.

       I sentrumserklæringen står det veldig klart at en sentrumsregjering vil utarbeide retningslinjer for plassering av oljefondet i utlandet som sikrer hensynet til menneskerettigheter og miljø. Det samme blir gjentatt i statsbudsjettet, der Regjeringen har lovet å komme tilbake i løpet av våren med retningslinjer som tar hensyn til miljø og menneskerettigheter. Derfor var overraskelsen stor da statssekretær Endre Skjørestad i NRK radio i morges tok til orde for at han ikke kunne garantere at det skulle legges fram retningslinjer - han sa at han var i tvil om det i det hele tatt var mulig å utarbeide slike.

       På grunn av den profil den sittende regjering har valgt å ha i miljø- og menneskerettslige spørsmål, er mitt spørsmål til statsråd Sponheim - også som partileder og som en del av Regjeringens indre kabinett: Vil statsråd Sponheim garantere at Stortinget får seg forelagt en slik sak i løpet av våren, senest ved revidert nasjonalbudsjett?

       Etter utsegn i media skal ein av Regjeringa sine politiske rådgjevarar frå Venstre ha uttalt at Hydro oppfører seg som ein sosialklient og vil ha sugerør inn i statskassa.

       Bakgrunnen for utsegna er at Hydro peikar på behovet for ei rask avklåring både i spørsmålet om meir kraft og i spørsmålet om pris. Statsråden med ansvaret for denne industrien, som er berebjelken for industrisysselsetjing og busetnad i mange fylke, har vore heilt taus i eit av dei viktigaste industripolitiske spørsmåla for tida.

       Meiner statsråden at prosessindustrien har behov for meir kraft på langsiktige og konkurransedyktige vilkår - og tek han avstand frå sin partifelle?

Statsråd Lars Sponheim : Som 51 % eier av Hydro på vegne av den norske stat, tar jeg selvsagt avstand fra enhver påstand om at dette ikke er en god og framtidsrettet bedrift som gjør hva den kan for å produsere gode overskudd for sine eiere. Det vet jeg at både Regjeringen og Stortinget kan trenge fra denne bedriften.

       Jeg har ikke vært taus i dette spørsmålet. Til en lokalavis på Vestlandet som har referert disse uttalelsene, har jeg også gitt et intervju som jeg regner med kommer på trykk når avisen måtte komme ut. Der gir jeg klart uttrykk for at det er min oppfatning at Hydro bør få kraft på langsiktige og gode vilkår. Det betyr ikke at de bør få den like billig som tidligere, men de bør få den på en måte som fortsatt gjør det mulig å ta vare på gode bedrifter i Norge. Jeg tror nok at Hydro i framtiden vil tilpasse seg et noe høyere prisnivå. Vi kjenner alle til at Hydro og Statkraft har inngått en rammeavtale for kjøp av kraft som viser at det faktisk er mulig for partene å komme fram til konkurransedyktige priser. Nå er ikke prisnivået i denne avtalen kjent, men Hydro gir uttrykk for at de kan leve med innholdet i den.

       Jeg forstår at noen av disse uttalelsene som er kommet på Venstres fylkesårsmøte i Sogn og Fjordane, er direkte knyttet til debatten om gasskraftverk. Til det må jeg si at jeg i møte med industrien mer og mer opplever at den begynner å våkne og se at kostnadene - etter Kyoto er det jo slik at CO₂-utslipp har fått en kostnad - ved å ta opp i seg det de økte utslipp gasskraftverk medfører, kan representere noe mye verre enn den merkraft som disse gasskraftverkene eventuelt kan produsere. Det begynner industrien å bli mer og mer opptatt av. Jeg opplever at en del av industriens argumentasjon på dette området er en argumentasjon for overgang til et annet syn på gasskraft.

       Det er fremdeles mangel på soldater til Bosnia og Libanon. Hva gjør forsvarsministeren med dette? Jeg er klar over annonsekampanjen som foregår. Har dette gitt resultater, og er det i tilfelle nok? Vi har spurt om dette tidligere, men har etter vår mening ikke fått fyllestgjørende svar.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Forsvaret har som representanten Width refererer til, hatt en intensiv kampanje for å søke å sikre tilstrekkelig med offiserer og soldater både til Libanon og Bosnia. Den kampanjen har vært omgitt med mye debatt og har vakt interesse og kanskje også andre ting.

       De signaler som vi hittil har mottatt om vervekampanjen, tyder altså på at interessen er stor. Det er registrert over 3.600 henvendelser, men det er for tidlig å si hvor mange som blir reelle kandidater. Foreløpige vurderinger fra Forsvarets overkommando er at de er litt skeptiske til om de greier å rekruttere fullt ut både til Libanon og Bosnia. Dette vil imidlertid bli klart en av de første dagene. Tilbakemeldingsdato er den 14. februar, og da vil vi ha muligheter til konkret å bedømme rekrutteringssituasjonen.

       Til opplysning har arbeidstakerorganisasjonene nylig vært på besøk hos styrkene i Bosnia. De har brakt med seg budskap hjem om rekapitulering, om muligheten for forlengelse og om muligheten for forhandlinger om lønn og arbeidsbetingelser. Alt dette kommer vi tilbake til i forbindelse med de vanlige justeringer som kommer senere.

       Når det gjelder å velge mellom Libanon og Bosnia, er den situasjonen i dag ikke en valgsituasjon.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Regjeringen er villig til å diskutere alt med Stortinget, også dette. Når det gjelder spørsmålet om arbeidsbetingelser, lønnsvilkår etc., vil det naturligvis bli forhandlet om dette i det året vi er inne i.

       Når det gjelder rekrutteringen til Libanon, er det i Regjeringens vedtak om å forlenge aktiviteten og engasjementet ut året én forutsetning, at tilstrekkelig rekruttering oppnås, altså at vi har tilfredsstillende styrkenivå å ta av, og - ikke minst - at vi kan være bekjent av at de vi sender ut, er de rette representanter både i forsvarssammenheng for Norge og i FN-sammenheng. FN har bedt oss bli i Libanon. Det vil vi da forsøke.

       Når det gjelder fremtiden, skal Regjeringen i løpet av vårsesjonen ta en ny debatt om vårt engasjement i Midtøsten, og det er naturlig at vi drøfter et eventuelt utfall av den også med Stortinget.

       Jeg ble meget bekymret over at statsråden åpenbart ikke tar inn over seg den situasjonen asylsøkere kommer i når de kommer hit, fordi det er mange - det er statsrådens oppfatning - som åpenbart må ut igjen. Og i forhold til den problemstillingen vet ikke statsråden hva hun skal gjøre.

       En måte å sende et signal på, er å effektuere de vedtak som er fattet, raskt og effektivt. Mitt spørsmål til justisministeren er da: Når et avslag på en søknad om asyl er gitt, hvor lang tid mener da statsråden det skal ta før det vedtaket blir effektuert?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det vedtaket skal da effektueres så fort som mulig. Men når det har tatt litt tid å effektuere noen vedtak, har det følgende årsaker:

1.	Det kan skyldes at det landet man skal returnere noen til, ikke har vært helt trygt. Det kan ha skjedd etter at vedtaket ble fattet, og videre kan det ha blitt ny uro, og så har man funnet ut at det i denne sammenheng ikke var riktig å returnere noen før vi hadde fått avklart situasjonen.

2.	Det kan være at hjemlandets myndigheter nekter å ta imot den som skal transporteres hjem, og da har vi et kjempeproblem.

3.	Det kan være at før man rekker å effektuere vedtaket eller kanskje til og med mens man er i ferd med den nest siste prosessen, kommer det opplysninger om at her har man nye momenter som det må tas hensyn til før en eventuell uttransportering.

       Så så sant en asylsøker påberoper seg at det er viktige opplysninger han har glemt å gi, har vi i Norge den praksis at man vurderer på nytt.

Jan Petersen (H) : Det er vel på det rene at denne situasjonen ikke er tilfredsstillende. Mitt spørsmål er da: Hva har egentlig statsråden tenkt å foreta seg, slik at det blir en raskere effektuering av vedtakene? For det er helt på det rene at det i dag tar altfor lang tid. Jeg skjønte det slik at statsråden nå var mest opptatt av å forklare hvorfor vedtak ikke kan effektueres. Det viktige er å få effektuert vedtakene, og jeg spør hva hun vil gjøre.

       Et spørsmål nr. 2 som knytter seg til dette, og som gjør det mer komplisert, er et faktum som ble nevnt i Aftenposten i dag morges. Er det virkelig slik at de som nå kommer fra Kroatia, må vente til helt utpå sommeren før de kan få noen avgjørelse i sin sak?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg regner med spørrerens forståelse for at ikke den norske justisministeren har herredømme over alle de forhold som jeg her listet opp, og som er årsak til at det går noe senere enn vi hadde ønsket. Men jeg kan opplyse om at vi har forhandlet fram returavtaler med land som vi ikke hadde slik avtale med fra før. Dette er saker som Regjeringen uavlatelig jobber med. Vi må erkjenne at det er internasjonale regler her som skaper problemer enkelte ganger, og så har vi også hensynet til at asylsøkeren skal være sikker på å få prøvd alle sider av sin sak.

       Så kan vi saktens vurdere om det bør settes strek etter et visst antall nye vurderinger. Det er også et spørsmål som jeg kommer til å ta opp, men vi skal sikre menneskerettighetene og retten til å få prøvd sin sak på en skikkelig og god måte - og det gjør vi.

       Jeg har merket meg at etter det kirkeasylamnestiet som representanten Hedstrøm nevner, har nye grupper søkt tilflukt i kirken. Det har vist meg at dette ikke er den rette veien å gå. Derfor har jeg gjentatte ganger advart mot å gå i kirkeasyl. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre noe annet for å hindre det, og det akter jeg heller ikke.

       Men det jeg sier - så sterkt som det overhodet lar seg gjøre - er at det å gå i kirkeasyl er ingen snarvei til og skal heller ikke gi noe fortrinn for å få opphold i Norge. Man må vurdere kostnadene, både de menighetene som eventuelt tar imot, og de som går i kirkeasyl. Der blir de sittende så lenge de selv vil.

       Det vi har hørt i dag som en forklaring på dette, er at statsråden for det første har skyldt på andre. Hun har henvist til gode relasjoner mellom serbere og nordmenn fra tiden under krigen. Og kanskje det alvorligste: Hun har bagatellisert omfanget. Hun protesterte direkte mot at det var en strøm vi stod overfor. Hvis ikke dette er å sende uklare signaler, har vi åpenbart forskjellig oppfatning av innholdet i det norske språk.

       Nå blir mitt spørsmål: Er statsråden ubekymret over omfanget? Hvis hun ikke er det, må vi nå få en forklaring på hva hun i så fall vil gjøre med saken i og med at hun avviser selv å vurdere en visumplikt?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er ikke riktig at jeg avviser å vurdere en visumplikt. Jeg sier tvert imot at Regjeringen har det under løpende vurdering.

       Når det gjelder tåketale om hva Regjeringen har ment i forbindelse med oppmykingen av asylkriteriene, vil jeg minne om at den gangen vi kom med disse kriteriene og bekjentgjorde dem, var Høyre ganske raskt ute og sa seg enig i den oppmykingen som Regjeringen foreslo.

       At man prøver å forklare at det kan være flere årsaker til at vi får det noen kaller en strøm, enn Regjeringens oppmyking av disse asylkriteriene, er verken en bagatellisering eller forsøk på å skyve skylden over på andre. Men det er bare å erkjenne at dette er et komplisert problem, og det går ikke an at å si at én løsning og én forklaring er den eneste riktige.

       Det er ikke noe rart, for noen asylsøkere kommer jo til Norge for å få hjelp fordi de er flyktninger, noen for å bedre sin økonomi og noen for å begå kriminelle handlinger.

       Mitt spørsmål er: Hva vil statsråden gjøre for å forhindre at dette mindretallet som er kommet med kriminelle hensikter, får anledning til å begå kriminelle handlinger i Norge mens de befinner seg i et norsk asylmottak? Hvilke kontrolltiltak ønsker hun å sette inn? Kan hun tenke seg en ordning hvor asylsøkere må holde seg inne i asylmottaket mens de får en rask behandling av sine søknader, eller vil hun treffe andre kontrolltiltak? Jeg håper at vi denne gangen, siden vi ikke har fått det før i dag, får et svar på dette spørsmålet. Jeg synes det er høflig at statsråden svarer på de spørsmålene hun får, istedenfor å komme med utenomsnakk.

Statsråd Aud-Inger Aure : Utgangspunktet når vi tar imot asylsøkere i Norge, er at de blir betraktet som personer med samme svakheter og styrke som vi forutsetter at ethvert annet menneske både i dette landet og i utlandet har.

       Vi tar ikke imot dem som søker tilflukt i Norge, med en mistanke om at de er mer kriminelle eller vil ha en annen framferd i det norske samfunnet enn enhver annen. Den type mistenkeliggjøring av mennesker som presumptivt har flyktet på grunn av forfølgelsesfare eller forfølgelse, er ikke denne regjeringens linje. Men det som skjer - og det er representanten Simonsen fullt klar over - er at folk som er dømt for kriminalitet i Norge, blir utvist når de er ferdig med å sone. Det er vår måte å vise at dette er en ikke akseptabel framferd i dette landet. Og sterkere kan vi ikke gjøre det.

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses godkjent.

       Endringene var som følger:

       Spørsmålene 1 og 2, fra henholdsvis representantene Jon Olav Alstad og Torny Pedersen til kulturministeren, utsettes til neste spørretime da statsråden er bortreist.

       Spørsmålene 21, 22, 23 og 24, fra henholdsvis representantene Christopher Stensaker, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Gunnar Breimo til samferdselsministeren, utsettes til neste spørretime da statsråden er bortreist.

       Spørsmålene 29 og 31, fra henholdsvis representantene Siri Frost Sterri og Rolf Reikvam til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, er trukket tilbake.* *Dessuten ble spørsmål 45, fra representanten Bent Hegna til olje- og energiministeren, tatt opp av representanten Gunnar Breimo.

       Før Stortinget starter den muntlige spørretimen, vil presidenten meddele at hun med hjemmel i Stortingets forretningsordenen § 53, punkt 3, siste punktum har bestemt at det under den ordinære spørretimen ikke vil bli gitt anledning til mer enn ett tilleggsspørsmål etter at hovedspørsmålet er besvart. Dette finner presidenten nødvendig for at vi skal kunne ferdigbehandle dagsordenen innenfor den reglementsmessige tiden for formiddagens møte. Presidenten vil likevel gjøre oppmerksom på at hun kan komme til å foreslå at formiddagens møte blir forlenget utover kl. 15 for å kunne fullføre behandlingen av dagens kart.

Spørsmål 1

       Presidenten: Fra representanten Jon Olav Alstad til kulturministeren:

       « Gjennom pressen har det fremkommet sterke reaksjoner på tildelingen av festivalstøtte.

       Mener statsråden at tildelingen gjenspeiler en riktig fordeling mellom genre, og vil det bli vurdert å gjøre endringer gjennom klagebehandlingen? »

Spørsmål 2

       Presidenten: Fra representanten Torny Pedersen til kulturministeren:

       « Hørselshemmede over hele landet har i mange år vært tålmodige når det gjelder mangelfull teksting fra vår allmennkringkaster NRK. Det foreligger tolkingsprosjekt, men teksting er minst like viktig. Noen programmer er sågar annonsert med teksting, men sendes allikevel uten tekst, for eksempel « Tore på sporet ».

       Vil statsråden medvirke til at unge og eldre med hørselshemming får flere tekstede TV-programmer i NRK, og at også TV2 blir pålagt teksting for hørselshemmede? »

       Presidenten: Disse spørsmålene er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 3

       Grethe G Fossum (A) : Jeg vil gjerne få lov å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Barne- og familieministeren har ved flere anledninger sammenlignet den norske kontantstøtteordningen med den finske modellen for « stöd för småbarns vård ».

       Hvilke forskjeller finner barne- og familieministeren mellom de to modellene? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Den finske ordninga som representanten Fossum viser til, har eit meir omfattande regelverk enn den ordninga vi har tilrådd.

       I Finland kan familiar med born under tre år velja mellom kommunal barnehageplass, kontantstøtte - det dei kallar « hemvårdsstöd » - eller støtte til at private kan ta omsorga for borna - det dei kallar « Stöd för privat vård av barn ». I fjor haust vart det innført ein rett til barnehageplass for familiar som ynskjer barnehage, og det er kommunen som skal legga til rette for dette.

       Før eg går inn på sjølve kontantstønaden, vil eg fyrst seia litt om barnehagesektoren i Finland.

       Finnane har tradisjon for kommunale barnehagar, og berre ein mindre del av barnehageborna har plass i private barnehagar. Dei kommunale barnehagane får ikkje øyremerkt statleg tilskot som i Noreg. Den vesle gruppa med private barnehagar er avhengig av stønad frå kommunen eller at familiane vel den ordninga som gir stønad til privat pass av born. I Finland har alle barnehagar foreldrebetaling i høve til familien si inntekt, og nivået på betalinga er jamt over lågare enn hos oss.

       Kontantstønaden - eller « hemvårdsstödet » - kan tingast av familiar med eit barn under tre år som ikkje nyttar kommunal barnehageplass for dette barnet. Stønaden er sett saman av ein grunndel som går til alle, og ein tilleggsdel utrekna i høve til inntekta til familien og storleiken på familien. Store familiar med låg inntekt får eit høgare tillegg enn små familiar med høg inntekt. I tillegg til dette kjem eit syskentillegg for eldre born under skulealder dersom dei heller ikkje nyttar kommunal barnehage. Stønaden er skattepliktig inntekt for mottakar. Det vert ikkje stilt krav om at ein av foreldra må vera heime. I informasjonen frå det finske trygdeverket kjem det fram at « Barnet kan vårdast av någondera föräldern, eller t ex av en släktning eller annan vårdare ». I tillegg til stønaden frå staten kan kommunane velja om dei ynskjer å legga til eigne midlar, slik at stønaden vert høgare.

       Familiane kan velja å la eldre born under skulepliktig alder gå i kommunal barnehage, medan dei tek imot kontantstønad for den yngste. På den andre sida mister dei det såkalla syskentillegget, som eg nemnde ovanfor.

       Under det siste alternativet, støtte til privat omsorg for born, blei det løyst ut støtte dersom ein vel å nytta privat barnehage eller dagmamma for born opp til seks år. Både private barnehagar og dagmammaer må registrerast, og midlane går direkte til den som passar borna. På same måten som for « hemvårdsstödet » er stønaden sett saman av ein grunndel for kvart born og eit tillegg i høve til inntekt og familien sin storleik. Mottakar betalar skatt av desse pengane. Kommunane kan sjølve avgjera om dei vil gje stønad i tillegg.

       Stønad for « hemvård » av born og stønad for « privat vård » kan ikkje utbetalast samtidig til den same familien.

       I høve til det forslaget til regelverk som denne regjeringa nett har lagt ut til offentleg høyring, er den finske ordninga langt meir omfattande og komplisert på fleire måtar. Finnane har fleire tilskotssatsar - noko av tilskotet er i høve til familien si inntekt, noko av tilskotet er skattepliktig, og systemet for dagmammaer og private barnehagar er meir kontrollert enn våre private dagmammaer, slik vi har det i dag. Systemet verkar likevel noko mindre kontrollert samanlikna med godkjende private barnehagar med statstilskot som vi har her hos oss.

       Når det gjeld det viktige målet om større valfridom for småbarnsforeldra i høve til omsorgsløysingar for eigne born, er det derimot lite som skil desse to ordningane. Både den finske ordninga og forslaget vårt opnar for valfridom ved at familiane får stønad same kva for omsorgsform dei vel, og det blir ikkje stilt krav om å vera heime for å få kontantstønad.

       Vi har tillit til at folk vel det som er best for dei, og at mange vel å vera heime og bruka meir tid saman med borna. Erfaringar frå Finland viser at i nesten 70 % av tilfella er ein av foreldra, og då som regel mor, heime i den tida familien får kontantstønad. Statistikk viser vidare at om lag sju av ti familiar med born under tre år tek imot kontantstønad i delar av tida fram til barnet fyller tre år, medan berre om lag to av ti nyttar ordninga heilt til barnet fyller tre år. Dette syner òg at mange familiar vel andre omsorgsløysingar, spesielt når borna blir noko eldre.

       Når eg frå tid til anna har vist til ordninga med kontantstønad i Finland, er det ikkje fordi eg vil at vi skal nytta dei same reglane. Føremålet har vore å gje døme på at det finst ordningar med kontantstønad som fungerer og gjev barnefamiliane valfridom. Eg har inga tru på at ein berre kan kopiera eit regelverk som er laga med andre rammevilkår. Men det vil ikkje seia at ein ikkje kan samanlikna, henta inspirasjon og læra av kvarandre.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Grethe G Fossum (A) : Jeg takker statsråden for det omfattende svaret.

       Det er helt klart at statsråden her ser mer på valgfrihet enn på de begrensningene som finnes i Finland nettopp for å gi barn et mer kontrollert og bedre tilbud. - Men la det ligge.

       Den norske kontantstøtten skal evalueres kontinuerlig. Det er sendt ut et høringsdokument, samtidig som vi har fått høre at Fremskrittspartiet ikke på noen måte vil ha innskrenkninger i den modellen som statsråden har lagt fram. Hva mener egentlig statsråden med positiv omtale av den finske modellen, uten å ville hente noe fra den, med en kontinuerlig evaluering av kontantstøtten, uten å ha muligheten til å forandre noe, samtidig som Fremskrittspartiet sier at slik skal det være og sånn må det være i garantert fremtid? Hva mener egentlig statsråden med å sende ut et høringsdokument med en frist på fire uker, slik at folk ikke får tid til å uttale seg, eller vil ikke statsråden gi mulighet til forandring?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Her var det fleire ting å gripa fatt i, og eg kan begynna med det siste, at ein berre har gjeve fire vekers høyringsfrist. Eg innser at vi burde ha hatt to veker til, men det er ikkje fyrste gongen ei regjering sender ut ei sak med ei avgrensa høyringstid når det hastar å få saka i hamn. Det er fyrste gongen denne regjeringa har gjort det, men også tidlegare regjeringar har gjort det. Det er noko som vi eigentleg ikkje ynskjer å ty til, men vi såg at for at saka skulle bli handsama av Stortinget i vår, var vi nøydde til å bruka noko kortare høyringstid. Det seier eg meg lei for, men slik er det.

       Så var det snakk om at statsråden ikkje hentar noko frå den ordninga dei har i Finland. Det er jo ikkje sant, for Finland har to prinsipp som har vore veldig viktige for meg. Det er at dei ynskjer å gje støtte til dei som ikkje går i dei kommunalt drivne barnehagane. Vi ynskjer å gje støtte til dei som ikkje går i barnehagar med statsstøtte. I tillegg har dei heller ikkje sett krav om at ein av foreldra skal vera heimeverande heile tida. Det ynskjer heller ikkje eg. Så eg hentar faktisk inspirasjon òg frå Finland - dersom representanten ynskjer å høyra etter.

Spørsmål 4

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg beklager at det er blitt nødvendig å stille dette spørsmålet til utenriksministeren:

       « USA er Norges viktigste alliansepartner og garantist for støtte hvis vi trenger det. USA ber nå om vår støtte til å sørge for at Irak følger alle FN-pålegg.

       Vil Regjeringen i denne konflikt gi USA full diplomatisk og annen støtte som vi blir anmodet om? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Det må være et ufravikelig krav at bindende vedtak i FNs sikkerhetsråd skal etterleves. På norsk side har vi ved en rekke anledninger tatt sterk avstand fra Iraks manglende vilje til å oppfylle sine forpliktelser overfor og samarbeide med FNs spesialkommisjon for Irak, UNSCOM. Etter Regjeringens syn er det viktig at respekten for FNs sikkerhetsråd som garantist for internasjonal fred og sikkerhet, opprettholdes.

       Fra norsk side følger vi den aktuelle utviklingen nøye og holder nær kontakt med USA og andre allierte. Alle medlemmene av FNs sikkerhetsråd har tatt til orde for at konflikten skal søkes løst gjennom dialog og med fredelige midler. Det er i alles interesse at alle mulige veier til en diplomatisk løsning på konflikten prøves. Dette støtter vi fullt ut fra norsk side.

       De kjemiske, biologiske og andre masseødeleggelsesvåpen som Irak har, er en meget alvorlig trussel både mot landene i regionen og mot verdenssamfunnet for øvrig. Dette kan vi ikke stille oss likegyldig til. Dersom det viser seg at forsøkene på en fredelig løsning ikke fører frem og det skulle komme til en militær aksjon mot Irak, finner Regjeringen ut fra en helhetsvurdering at en slik aksjon kan forsvares innen rammen av Sikkerhetsrådets resolusjoner. Verdenssamfunnet har krav på at irakisk etterlevelse av FNs vedtak sikres.

       Spesialkommisjonens arbeid i Irak er et viktig bidrag til å minske faren for ytterligere destabilisering i hele regionen. Den har utført et meget verdifullt arbeid på tross av at Irak gjennom flere år har motarbeidet kommisjonen på alle mulige måter. På bakgrunn av at vi vet at den irakiske ledelse også har brukt kjemiske våpen mot sin egen befolkning, vil Spesialkommisjonens arbeid også kunne ha en positiv virkning for landets egne innbyggere.

       Ansvaret for den situasjonen vi nå har, ligger helt og fullt på Irak. Vi håper og tror at landets ledelse vil rette seg etter FNs og verdenssamfunnets krav og gi UNSCOM fullstendig uhindret og betingelsesløs adgang, slik at konflikten kan få en fredelig løsning.

       Norge har sammen med en rekke andre land mottatt henvendelse fra USA om støtte til en eventuell felles militær aksjon. Denne henvendelsen er nå til vurdering i Regjeringen. Spørsmålet om et mulig norsk bidrag til en slik operasjon vil bli drøftet med Stortingets organer.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg takker for et meget tynt, tilbakeholdent, forsiktig og uakseptabelt svar.

       Det står i dagens VG på side 22:

       « Storbritannia har hele tiden stått last og brast med USA, og i de siste dagene er det kommet sterke støtteerklæringer fra andre NATO-land som Tyskland, Canada og Nederland. Nederlenderne har tilbudt USA å stille en fregatt til rådighet. »

       Det var ikke mulig å høre av utenriksministerens svar at Norge vil støtte USAs bestrebelser. Den eneste gangen utenriksministeren nevnte ordet støtte, var da han sa at man støttet og at det ville være fint og flott hvis det ble en diplomatisk løsning på konflikten. Og han sa « skulle det komme til » en krigssituasjon - som om den kom av seg selv. Der var ikke ett ord om støtte til USA i en situasjon hvor USA fortjener norsk støtte, og hvor det er i norsk langsiktig sikkerhetspolitisk interesse at USA ser på Norge som en god og lojal alliert. Jeg gjentar spørsmålet: Hvorfor kan ikke utenriksministeren si: Norge gir USA full støtte i bestrebelsene på å få Irak til å følge FN-vedtektene?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Det norske utenriksdepartement mottok først i går morges henvendelsen fra State Department om støtte til USA. Jeg synes ikke det er veldig sent når vi dagen etter gir et positivt svar tilbake om at vi støtter USAs bestrebelser.

       Når det gjelder å finne frem til en diplomatisk løsning, har både president Clinton, forsvarsminister Cohen og utenriksminister Albright understreket det amerikanske ønsket om å finne frem til en diplomatisk løsning. Vi er derfor helt i tråd med amerikansk syn når vi understreker det samme. I tillegg til den politiske støtten som vi har gitt her og nå, har vi også sagt at vi skal vurdere en materiell støtte. Det vil vi gjøre i Regjeringen og i samråd med Stortingets organer. Det trodde jeg var vanlig praksis og noe som representanten satte pris på.

       Ågot Valle (SV) : Det hadde vært fristende å følge opp forrige spørsmål, men jeg har altså følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Ifølge opplysninger i ukeavisen Ny Tid har Norge eksportert militært materiell til Tyrkia for noe over 1 mill. kroner i 1997. Etter det en erfarer skal disse varene være registrert i Statistisk sentralbyrås oversikt under varenummer 9306.900, som omfatter « Bomber, granater, torpedoer, miner, raketter o.l. krigsmateriell samt deler hertil ».

       Hva slags militært utstyr har blitt ført ut av Norge og til Tyrkia i 1997, og er denne utføringen i strid med den praksis Stortinget har lagt opp til? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : I 1997 ble det eksportert reservedeler og tjenester knyttet til reparasjoner av Penguin-raketter som ble levert til Tyrkia på 1970-tallet. Eksporten er en konsekvens av de kontrakter som ble inngått den gang. Det dreier seg om tyrkisk eiet materiell som sendes til Norge for reparasjon, og deler som sendes til Tyrkia i forbindelse med reparasjoner der.

       Ut fra de foreløpige rapporter Utenriksdepartementet har mottatt, ser det ut til at verdien av disse delene og tjenestene i 1997 beløper seg til vel 2 mill. kr. I tillegg til verdien av reservedelene som inngår i tallene fra Statistisk sentralbyrå, inkluderer dette beløpet verdien av reparasjonstjenester, som er tatt med i oversikten for første gang. Det endelige beløpet vil fremgå av stortingsmeldingen om eksport av forsvarsmateriell i 1997, som vil bli fremlagt senere i vår. Reparasjonstjenestene knytter seg til reparasjon av bl.a høydemålere, kretskort, testutstyr og plattformer for til sammen vel 1 mill. kr. Reservedelene er bl.a mekaniske og elektroniske deler, samt kabler og andre komponenter til tidligere levert utstyr. Det dreier seg om tre lisenser for reservedeler på henholdsvis 272.000, 853.000 og 24.000 kr.

       Tidligere regjeringer la i 1995 og i 1996 til grunn at det den gang ikke var aktuelt å innvilge nye søknader om eksport av våpen og annet militært materiell til Tyrkia. Det ble imidlertid presisert at denne begrensningen ikke omfattet utstyr som hadde vært til reparasjon eller vedlikehold i Norge, eller deler til bruk i forbindelse med reparasjoner i Tyrkia. Slike leveranser fant således sted i 1996 og i 1997. Stortinget ble orientert om denne type eksport til Tyrkia i spørretimen 27. mars 1996. For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at det også i 1998 er gitt tilsvarende lisens for reparasjoner av tyrkisk eiet materiell.

       Regjeringen vurderer løpende situasjonen i Tyrkia. Det er i min tid som utenriksminister ikke blitt innvilget lisens for salg av nytt militært materiell til Tyrkia. Regjeringen har tidligere meddelt at mer prinsipielle spørsmål knyttet til våpeneksport vil bli behandlet i stortingsmeldingen om eksport av forsvarsmateriell i 1997. Jeg finner det naturlig at denne typen reparasjonslisenser også vil bli vurdert i samme stortingsmelding.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret, og jeg registrerer at det er mulig å komme tilbake til dette i en omfattende debatt seinere.

       I 1996 sa nåværende statsråd Marit Arnstad at vi må ta en debatt om hvor lenge vi skal være forpliktet til å reparere våpen som vi har eksportert. Det gjorde hun i spørretimen, og hun utfordret daværende handelsminister nettopp på eksport av våpendeler til Tyrkia. Den gangen var det sterke reaksjoner både fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, ikke minst fra Marit Arnstad, fra nåværende statsminister og fra Hilde Frafjord Johnson.

       Vi mener at en slik debatt nå virkelig er overmoden, fordi bruddene på menneskerettighetene og trakasseringene og forfølgelsene av minoriteter er så harde, at vi nå må kreve at det ikke blir solgt en bolt eller mutter til våpen til Tyrkia. Det er tidligere blitt (presidenten klubber) tatt til orde for totalforbud. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Vil statsråden nå ta initiativet til å sette i verk totalt forbud mot våpeneksport til Tyrkia?

Spørsmål 6

       Rita Tveiten (A) : Eg vil stilla følgjande spørsmål til fiskeriministeren:

       « Tre norske lakseeksportørar har urettmessig vorte ilagde 14 % straffetoll av EU av di dei vart skulda for å omgå prisavtalen Norge har med EU. Trass i at EU-kommisjonen har varsla at straffetollen var uberettiga, vil straffetollen stå ved lag fram til 19. april 1998.

       Kan fiskeriministeren godta at norske næringsdrivande som held seg til den inngåtte avtalen, skal råkast på denne måten, og kva vil han gjera for at næringa skal kunna lita på at deira interesser vert tekne vare på av norske styresmakter? »

Statsråd Peter Angelsen : Som ei følgje av lakseavtalen mellom Noreg og EU er det inngått avtalar mellom den enkelte norske eksportør og EU. Desse avtalane fastlegg eksportørane sine plikter med omsyn til prisar, rapporteringar, selskapet sin rett til konsultasjonar m.v. samt prosedyrar for reaksjonar om EU-kommisjonen har grunn til å tru at avtalen er broten.

       Dei sakene det her er tale om, er førebels slutten på ein prosess som starta etter at EU-kommisjonen i november gjennomførte ei undersøking retta mot første prisperiode etter lakseavtalen, det vil seie tredje kvartal i 1997. Kommisjonen gjorde då kjent at 66 eksportørar såg ut til å ha brote vilkåra i den individuelle avtalen. Desse 66 bedriftene blei gitt varsel på førehand med høve til å kommentere denne vurderinga. Ei gruppe på ytterlegare seks bedrifter som EU-kommisjonen meinte hadde selt under minstepris, fekk ikkje dette høvet. Dette ser eg som uheldig. Det er nokre av dei sistnemnde bedriftene som representanten Tveiten viser til i sitt spørsmål.

       EU-kommisjonen har av ulike grunnar valt å reagere mot 29 av bedriftene ved å fastsette mellombels toll. Desse førebels vedtaka kan påklagast og vil anten bli omgjorde eller stadfesta innan fire månader.

       På vegner av dei seks bedriftene har likevel den norske EU-delegasjonen lagt til rette for at bedriftene og advokaten deira skulle få høve til å legge fram saka si for kommisjonen. Frå styresmaktene si side er det vanskeleg å gjere meir enn å legge til rette og å hjelpe den enkelte bedrifta, då dei opplysningane som blir sende frå bedriftene, er konfidensielle mellom dei og kommisjonen. Norske styresmakter er derfor langt på veg avskorne frå å drøfte substansen i den enkelte innrapporteringa og vil av den grunn heller ikkje vite om det faktisk ligg føre brot på den individuelle avtalen.

       Det viser seg no at av dei seks bedriftene er det berre to bedrifter som kommisjonen har sendt brev til med melding om at dei vil bli tekne inn att i avtalen. Den opphavlege innrapporteringa frå desse to bedriftene blir av kommisjonen vurdert slik at den inneheld visse mindre rapporteringsfeil, men at det ikkje har funne stad brot på pris. Dette brevet er datert 30. januar 1998.

       Norske styresmakter har gjennom vår EU-delegasjon arbeidd aktivt for at adgangen til å eksportere utan avgift blir gjenoppretta så snart som mogleg. Det har i denne prosessen no kome signal frå kommisjonen om at dette tidlegast kan skje i byrjinga av mars. Til vanleg blir slike vedtak fatta i ei rådsforordning. Eit slikt vedtak tar tid. Det vert no undersøkt om kommisjonen har rettsleg kompetanse til sjølv å fatte vedtak eller gi ei forordning om å sette dei to eksportørane attende på lista. Då krevst det mindre tid. Frå norsk side har vi gjort det klart for kommisjonen at dette må skje så raskt som mogleg.

Rita Tveiten (A) : Eg takkar fiskeriministeren for svaret. Men eg synest det er litt defensivt å overlata til lakseeksportørane sjølve heilt å overhalda innhaldet i avtalen som norske styresmakter trass i alt har vore aktivt med og forhandla fram. Det er trass i alt heilt sentrale norske næringsinteresser det her dreiar seg om.

       Eg reagerer kraftig på at det ikkje er mogleg å leggja større press på EU når dei faktisk har gjort ein feil overfor desse bedriftene, som eventuelt må slita med ei urettkoma straff heilt fram til 19. april. Tapet for det eine selskapet er til no 15 mill. kr og vil fram til 19. april representera ytterlegare 25 mill. kr. Det kan vera vanskeleg å vurdera kva tapet av tiltru hjå kundane vil representera.

       Korleis skal ein då forstå utsegna til fiskeriministerens ekspedisjonssjef Magnor Nerheim til Dagens Næringsliv: « Vi vil ikke bruke for mye av vår kreditt som vi kan ha veldig nytte av ved neste korsvei »? Meiner fiskeriministeren at det er rimeleg at norske lakseeksportørar bokstaveleg talt må betala rekninga for at Regjeringa skal ha kreditt i EU-systemet?

Statsråd Peter Angelsen : La meg bare understreke at det er beklagelig at enkelte lakseeksportører har kommet opp i en slik situasjon. Men her er det avtaler som er inngått mellom to parter; den norske regjering og EU-kommisjonen, samt mellom den enkelte lakseeksportør og EU-kommisjonen. Det ligger klart i avtalen at det er den enkelte eksportør som har forpliktelser til å oppfylle alle krav i de individuelle avtalene som er inngått mellom kommisjonen og den enkelte eksportør. I denne avtalen er det også forutsetninger om innrapportering, som kommisjonen mener ikke er skjedd i henhold til avtalen. Det kan selvfølgelig ikke Regjeringen gripe inn i.

       Når det gjelder den generelle avtalen som er inngått mellom Regjeringen og EU-kommisjonen, er det viktig at vi fra Regjeringens side oppfyller våre forpliktelser og stiller krav til kommisjonen om at de forholder seg til den inngåtte avtalen. Det gjør vi.

       Når det gjelder det spørsmålet som ble stilt om ekspedisjonssjefen, tror jeg nok at han kan være tolket feil av media.

Spørsmål 7

       Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Tønsberg skolekorps ønsker å spe på sine inntekter med et lotteri. Faren til en av musikantene ønsket å hjelpe til i lotteriet og gav sin bil, en Buick Riviera 1984-modell, til korpset. Problemet er bare at bilen må fortolles. Selv om avgiftene er gått ned som en følge av Fremskrittspartiets gjennomslag i statsbudsjettet, utgjør avgiften til staten fremdeles et betydelig beløp.

       Vil finansministeren ta initiativ til at avgiften frafalles eller nedsettes slik at korpset, og ikke staten tjener på denne gaven? »

Statsråd Gudmund Restad : Søknaden fra Tønsberg skolekorps har vært til behandling i Toll- og avgiftsdirektoratet uten at direktoratet fant å kunne innvilge den. Direktoratets vedtak er påklaget til Finansdepartementet, og saken er nå til behandling i departementet.

       Jeg finner det ikke riktig å kommentere den konkrete saken så lenge den ikke er ferdigbehandlet. Vårt svar vil imidlertid foreligge innen kort tid.

       Når det gjelder dagens regelverk, kan jeg imidlertid opplyse at alle varer som innføres til Norge, også biler, skal fortolles. Videre skal det som hovedregel betales engangsavgift ved innførsel av alle motorvogner, også kjøretøy som er gitt eller skal gis i gave.

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg synes det er beklagelig at direktoratet har hatt den holdningen til det frivillige kulturlivet som de har hatt. Spesielt er det å beklage når en vet hvor høyt regjeringspartiene har holdt fanen når det gjelder å hjelpe kulturlivet. Men det gjelder tydeligvis først og fremst den nasjonale satsingen på operabygg.

       For øvrig kan jeg opplyse at lotteriet allerede er avholdt. Bilen var en del av dette lotteriet, men på grunn av avgiften var salget av lodd så lavt at inntektene fra loddsalget verken vil dekke lotteriavgiften til staten eller utgiftene i forbindelse med utlodningen. Nå ble denne bilen trukket ut på et usolgt lodd, slik at finansministeren fremdeles har muligheten til å hjelpe et skolekorps som prøver å få endene til å møtes.

       Mitt spørsmål blir da på nytt: Har finansministeren tenkt å utnytte den muligheten som nå har åpnet seg, for å hjelpe et fattig skolekorps slik at skolekorpset og ikke staten får inntekten fra lotteriet? Jeg tror at skolekorpset har større behov for disse inntektene enn staten.

Statsråd Gudmund Restad : La meg først si at jeg har all sympati for skolekorpsenes og andre frivillige organisasjoners arbeid, så mitt svar må ikke tolkes i retning av at jeg misunner dem de inntektsmuligheter de har. Men prinsipielt er det galt å gi svar fra Stortingets talerstol på en klagesak som er til behandling i departementet.

       Men som jeg sa i mitt opprinnelige svar: Departementets svar vil foreligge om kort tid. Avgjørelsen i departementet vil bli tatt om relativt kort tid.

       Petter Løvik (H) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til finansministeren:

       « Oppslag i media fortel at Finansdepartementet vil foreslå å erstatte produktavgifta i fiskeria med arbeidsgiveravgift.

       Vil finansministeren bidra til at ein eventuell slik overgang ikkje er med på å skape regionale forskjellar i kostnadene i fiskeria? »

Statsråd Gudmund Restad : Finansdepartementet arbeider for tiden med en odelstingsproposisjon om skatte-, avgifts- og trygdeforholdene for fiskere.

       Regjeringen vil i den forbindelse vurdere om man skal videreføre de ulike særordningene som gjelder for fiskere på skatte- og trygdeområdene. Det vil også bli vurdert om den særskilte ordningen med produktavgift skal avvikles og erstattes med ordinær folketrygdavgift, herunder den vanlige regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften. Regjeringen har foreløpig ikke tatt stilling til dette spørsmålet, og jeg kan derfor ikke nå gå inn i en diskusjon om virkningene av en slik eventuell overgang til ordinær arbeidsgiveravgift.

Petter Løvik (H) : Eg vil takke statsråden for svaret sjølv om det ikkje kom så veldig mykje ut av det.

       Det som har skapt litt uro, er dei lekkasjane som kjem frå finansministeren sitt departement, om at departementet vil gå inn for ein slik overgang. Alle som kjenner systemet med arbeidsgivaravgift, veit at vi har opptil 14 % i somme delar av landet og null i andre delar av landet. Konsekvensane vil f.eks vere at ein banklinebåt frå Sunnmøre med 14 % arbeidsgivaravgift vil få ein auke i årleg kostnad på ein halv million kroner, medan andre delar av landet får tilsvarande lette. Marginane er små i eit gjennomsnittsår.

       Eg vil be om at finansministeren i alle fall ved ei eventuell omlegging ikkje gir enkelte delar av landet store konkurranseulemper i forhold til det dei har hatt tidlegare, og at ein tek omsyn til dette ved utforminga av eit nytt system, same kva system ein dett ned på.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg er selvsagt klar over at en eventuell overgang fra produktavgift til ordinær arbeidsgiveravgift vil kunne få de vridningseffekter som Petter Løvik nå påpekte. Men som jeg sa: Det er ikke tatt noe standpunkt til spørsmålet i departementet ennå. Rykter som verserer via media, får man ta som rykter inntil man ser de konkrete forslag som måtte bli framlagt. Utover det kan jeg ikke si noe annet enn at jeg selvfølgelig har de momenter som spørreren nettopp trakk fram, med i de vurderinger som gjøres i departementet.

       Erik Dalheim (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Yrkesopplæring i bilfag har behov for biler med ny teknologi i opplæringen. Stortinget har gjentatte ganger gått inn for at engangsavgiften på bil skal innbetales ved registrering. Dette vil blant annet tilrettelegge for avgiftsfrie biler i yrkesopplæringen.

       Når vil den forutsatte omleggingen av innbetalingstidspunkt for engangsavgiften finne sted? »

Statsråd Gudmund Restad : På bakgrunn av Stortingets anmodning om å legge om engangsavgiften på motorvogner til en registreringsavgift, har departementet bedt direktoratet igangsette et arbeid med sikte på en slik omlegging.

       Direktoratet arbeider under forutsetning av at en omlegging ikke bør finne sted før en har funnet fram til gode praktiske løsninger for en slik avgift. Det tas sikte på en utstrakt bruk av informasjonsteknologi for å sikre et effektivt og rasjonelt system. Gjennomføringen er også avhengig av et nært samarbeid med Vegdirektoratet.

       Så snart det er utarbeidet en plan for omleggingen, vil direktoratet komme tilbake med en skisse til framdrift der både de økonomiske og administrative konsekvensene er klarlagt. Direktoratet antar at dette kan skje i løpet av høsten. Noen nærmere tidsangivelse er det vanskelig å gi nå. Arbeidet er imidlertid prioritert.

Spørsmål 10

       Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « I ei pressemelding fra statsråden 30. januar 1998 meldes det at Regjeringen vil vurdere å utvide ordningen med ettergivelse av studielån også utenfor Nord-Troms og Finnmark. Byene Tromsø og Bodø skal holdes utenfor, noe som vil ramme små lokalsamfunn som for eksempel Sommarøy og Lakselvbukt i Tromsø eller Kjerringøy i Bodø. Det er fullt mulig å gi disse bygdene samme virkemidler som distriktskommunene.

       Vil statsråden ved gjennomføring av eventuelle distriktspolitiske tiltak inkludere distriktene i bykommunene? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : I den pressemeldinga fra mitt kontor som representanten Konglevoll refererer til, står det at Regjeringen vil vurdere å utvide ordningen med ettergivelse av studielån til kommuner også utenfor tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. Nedskrivingsordningen i tiltakssonen fungerer slik at låntakere i Statens lånekasse for utdanning etter søknad kan få ettergitt 10 % av lånebeløpet, begrenset til 16.500 kr pr. år. Ettergivelsesordningen kan omfatte personer som kan dokumentere at de har vært bosatt og yrkesaktive i det aktuelle området i minst tolv måneder. En evaluering som ble gjennomført av tiltakssonen i 1996-97, viser at nedskrivingsordningen er en type tiltak som har vist seg å ha god effekt og har ført til at tiltakssonen har blitt tilført mer kvalifisert arbeidskraft.

       Regjeringen vil se på muligheten for å utvide ordningen til også å gjelde hele område B i det geografiske virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene. Dette området omfatter i dag hele Nord-Norge, som ligger utenfor tiltakssonen, med unntak av byene Tromsø og Bodø, som har status C, samt en del av de svakeste områdene i Sør-Norge. Ved fastsettelse av geografisk virkeområde for distriktspolitiske virkemidler, har det fra revisjonen i 1987 vært gjennomført etter et prinsipp om at deling av kommuner med hensyn til slike virkemidler skal unngås. Jeg mener at vi også framover skal forholde oss til kommuner som laveste geografiske enhet ved etablering og forvaltning av distriktspolitiske virkemidler.

       Det er for tidlig å si noe konkret om hvilke kriterier som skal gjelde for ordningen, og jeg vil understreke at vi er inne i en første fase i utredningen av dette tiltaket, og det er mye som gjenstår å klarlegge før ordningen eventuelt blir utvidet.

Synnøve Konglevoll (A) : Vi kunne sikkert hatt en interessant diskusjon om hvorvidt ettergivelse av studielån utenfor det området som gjelder i dag, er et godt forslag. Men når jeg tok utgangspunkt i dette forslaget, var det fordi det har satt søkelys på det mitt spørsmål dreier seg om, nemlig distriktene i bykommunene.

       I en situasjon med sterk sentralisering i Nord-Norge har Tromsø skilt seg ut som en kommune i sterk vekst og er derfor en viktig kommune i Nord-Norge. Men Tromsø kommune er nesten som et fylke - på størrelse med Vestfold - og det har vært en sterk sentralisering også i Tromsø kommune. Dette er derfor et problem som vil gjelde ikke bare denne ene ordningen, men det kan komme til å gjelde over et bredt spekter.

       Når det gjelder Samisk utviklingsfond, er det et virkemiddel som er rettet inn mot deler av Tromsø kommune. Det skulle også vært mulig å ta i bruk ordningen med pendleravstand for å peke ut områder.

       Regjeringen har varslet en offensiv distriktspolitikk. Da er det viktig hva slags tiltak man setter i verk, men også hvor de skal gjelde. Jeg vil spørre om statsråden kan ta med seg denne type problemstilling i arbeidet med distriktspolitikken.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg skal selvfølgelig ta med meg de synspunktene som representanten Konglevoll her kom med. Men jeg vil nok få lov til å si at jeg tror at vi vil påføre oss betydelige avgrensingsproblemer hvis vi skal begynne å bruke de virkemidler vi har i distriktspolitisk sammenheng, på et lavere geografisk nivå enn kommunegrensene. Men selvfølgelig tar jeg med meg de synspunktene som representanten har kommet med.

Spørsmål 11

       Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Til tross for retningslinjer om soning etter fengselsloven § 12 og vedlegg til rundskriv Fst 14/93 fra Fengselsstyret, oppstår det motsetning mellom fengselsvesenets regler og institusjonens pedagogiske og terapeutiske retningslinjer.

       Vil justisministeren bekrefte at behandlingsinstitusjonens faglige og klienttilpassede opplegg skal gjelde så lenge personen soner etter § 12, og at de regler som gjelder for fengselet, ikke følger med personen til behandlingsinstitusjon? »

Statsråd Aud-Inger Aure : For å gjennomføre straff på en best mulig måte har fengselsvesenet ulike virkemidler til disposisjon.

       Jeg synes det er viktig å understreke at domfelte, også etter overføring til institusjon i medhold av fengselsloven § 12, fullbyrder straff. Ved fullbyrdelse av straff skal både hensynet til samfunnets sikkerhet og domfeltes individuelle behov ivaretas så langt det er mulig.

       Det blir lagt vekt på om institusjonens faglige og klienttilpassede opplegg kan la seg gjennomføre innenfor visse restriktive rammer. Disse rammene skal være kjent også for institusjonen før det gis tilsagn om plass for domfelte. Men fengselsvesenet legger seg ikke opp i de rene behandlingsmessige virkemidler.

       Enkelte av de krav som stilles til institusjonene og gjennomføringen av behandlingsopplegget, tilsvarer de regler som gjelder for innsatte i anstalt, bl.a for å sikre at oppholdet ikke mister sin karakter av straff-fullbyrdelse. Det legges for det første betydelig vekt på om institusjonen retter seg etter fengselsvesenets permisjonspraksis. Dette betyr at også permisjoner som gis i behandlingsøyemed, må begrenses i hyppighet og lengde i den tiden som domfelte soner straff. Ved permisjoner utover disse begrensningene må det foreligge forhåndssamtykke fra fengselsdirektøren eller Fengselsstyret. For det andre stilles det krav om at domfelte pålegges totalforbud mot å nyte alkohol eller andre rusmidler så lenge straff-fullbyrdelsen pågår. Forbudet skal også gjelde under permisjoner og andre opphold utenfor institusjonen.

       Dersom domfelte skal arbeide eller gå på skole utenfor institusjonen, må det på tilsvarende måte som ved frigang fra anstalt, påses at det etableres kontrollrutiner som sikrer at institusjonen får umiddelbar tilbakemelding ved uregelmessigheter. Dersom slike uregelmessigheter forekommer, skal fengselsdirektøren varsles om at det foreligger brudd på vilkårene for oppholdet i institusjonen.

       Domfelte kan ikke overføres til andre institusjoner, ettervernshjem eller lignende tilhørende institusjoner uten fengselsmyndighetenes samtykke. Man legger bl.a vekt på at kontrolltiltakene ikke nedtrappes og permisjonsadgangen ikke utvides slik at oppholdet mister sin karakter av straff-fullbyrdelse.

       Vurderingen av om de krav som må stilles til institusjonen, er til stede, gjøres i hovedsak i forkant av en overføring. Innenfor disse rammene står institusjonen fritt når det gjelder gjennomføringen av behandlingen.

       Det er i særlige tilfeller gitt rom for å gjøre unntak fra de retningslinjene jeg nå har nevnt. En slik særlig grunn kan være institusjonens behandlingsprofil. Men det vil alltid være nødvendig å sette opp visse rammer, fordi dette dreier seg om straffgjennomføring utenfor fengsel.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Fengselsopphold skal i tillegg til å være en straff for begått forbrytelse også bidra til å rehabilitere. Det er en stor gruppe av de innsatte som er rusmisbrukere. Når disse er motivert for behandling, er det viktig å smi mens jernet er varmt. Når disse løslates uten å ha fått behandling, vil sannsynligheten være stor for at de fortsetter sin kombinasjon av rus og kriminalitet. Men institusjonen opplever det problematisk at fengselets regler følger med klienten. Dette gjør det vanskelig å gjennomføre de terapeutiske og faglige valg som de mener klientene må gjennom for å ha mulighet til å møte det sivile liv i edru tilstand. Ja, institusjonene pålegges ordninger som fagfolkene vurderer som antiterapeutiske. Jeg opplever at flere institusjoner etter hvert setter foten ned og sier nei til å ta inn klienter. Dette bidrar ikke til å løse det problemet som fører til at vedkommende kommer i fengsel.

       Har statsråden oversikt over problemets omfang på dette området, og i hvor stor grad man utnytter mulighetene for soning etter § 12?

       Jeg vil ta med meg de signalene som ble gitt her, få en vurdering av hva som er problemet i dette samarbeidet, og hva vi i fellesskap kan gjøre for å legge grunnlaget for å jobbe sammen på en god måte mot det som er et felles mål, nettopp å fri den straffedømte fra det som er alkoholproblemet.

       Anneliese Dørum (A) : Jeg vil få stille justisministeren følgende spørsmål:

       « I programmet TV2 hjelper deg 29. januar 1998 kom det fram eksempel på politiets manglende kompetanse når det gjelder etterforskning av brann. I denne saken ble det også påvist at forsikringsselskapet foretok avhør av de brannlidte uten at advokat var til stede, og uten at de avhørte fikk lese igjennom og godkjenne protokollen fra avhøret som ble sendt til politiet.

       Hvordan ser justisministeren på en slik fremgangsmåte, og hva vil hun gjøre for å bedre rettssikkerheten for de brannlidte? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Dessverre viser statistikken over branner i Norge at det brenner mer i dette landet enn i andre nordiske land. Det har flere årsaker. Brannårsakene kan for en stor del tilskrives dårlige sikkerhetsrutiner, menneskelig svikt og dessverre også påsatte branner. Felles for alle branner er at politiet etter politiinstruksen er pålagt å etterforske alle branner for om mulig å finne årsakene.

       Det er ingen enkel oppgave å finne årsaken når branntomten i mange tilfeller er helt nedbrent. Selv om man kan anta en brannårsak, skal politiet lokalisere bevis for årsak. Imidlertid vil jeg reservere meg mot påstanden i representanten Dørums spørsmål om at politiet mangler kompetanse til å etterforske branner.

       I St.meld.nr.15 (1991-1992), Tiltak mot brann, ble det lagt stor vekt på økt satsing på forebyggende tiltak mot brann, tekniske tiltak og forslag til å effektivisere og bedre etterforskningen av branner. Justisdepartementet har hatt ansvaret for oppfølgingen av tiltakene innenfor justissektoren. Her er innsatsen styrket betydelig de senere årene. Det er spesialistkurs i brannetterforskning på Politihøgskolen. I 1996 og 1997 gjennomførte departementet flere konferanser for alle politidistriktene med sikte på å heve kompetansen når det gjelder brannetterforskning og bedre branntryggheten. Dessuten ble det høsten 1997 nedsatt en gruppe, ledet av Kripos, for å utvikle kvalitetssikringen av etterforskningen av branner.

       Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å klandre politiet når det gjelder kompetansen i denne sammenheng. I den aktuelle saken som TV2 tok opp, kan jeg ikke kommentere enkeltheter, men vil peke på at brannforsikring av eiendom er en avtale mellom forsikringstaker og forsikringsselskap. Som part i en brannsak vil sannsynligvis forsikringsselskapet også være interessert i å klarlegge hva som kan ha skjedd, med tanke på å avdekke eventuelle uregelmessigheter o.l. eller uaktsomhet fra forsikringstaker.

       Selv om jeg kan forstå at den brannlidte kan finne det lite passende eller urimelig å bli avhørt, som representanten Dørum kaller det, av et forsikringsselskaps representant før politiet gjør det, har ikke politiet grunnlag for å gripe inn overfor slike samtaler. Imidlertid har jeg vanskelig for å se at myndighetene skal vedta regler for at den brannlidte skal avhøres som vitne av politiet før forsikringsselskapet tar kontakt med forsikringstaker. Fra min side er det aller viktigst å legge til rette for at brannetterforskningen blir så betryggende og så god som mulig for alle parter som kan være involvert i en brann.

       I en god del saker hvor enten politiet eller domstolen ikke har funnet grunnlag for mulige anklager, hender det at forsikringsselskapene likevel påberoper seg svik, for å nekte å foreta oppgjør i saken. Etter dagens ordning må den brannlidte selv gå til sak mot selskapet for å få utbetalt forsikringssummen, og det er få som etter en brann har økonomiske ressurser til det. Vil statsråden vurdere å pålegge forsikringsselskapene å fremskaffe en rettsavgjørelse som bestemmer at selskapene har tilstrekkelig grunnlag for å nekte å utbetale erstatning? Rettssikkerheten er i fare så lenge selskapene har tillatelse til å nekte utbetaling under henvisning til svik, uten at saken har vært anmeldt og etterforsket som forsikringsbedrageri.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg må tilbake til utgangspunktet. Her er det en avtale mellom den enkelte forsikringstaker og forsikringsselskapet. Når politiet har som sin oppgave å etterforske og finne brannårsak, blir det en annen og neste vurdering: Hva ønsker forsikringsselskapet å foreta seg overfor sin kunde i oppfølgingen? Problemstillingen som representanten Dørum reiste, ser jeg kan representere et problem for den enkelte forsikringstaker. Jeg skal undersøke hvorvidt dette er en sak som det kan være innenfor Justisdepartementets, om ikke akkurat ansvar, så iallfall arbeidsområde å foreta en vurdering av.

       Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Politikamrene rundt om i landet som sender inn teknisk bevismateriale til Kripos for analyse, må i enkelte tilfeller vente svært lenge før resultatene foreligger. Dette fører til at straffesaker blir liggende lenger enn nødvendig hos politiet med tilsvarende sen pådømmelse som resultat.

       Er statsråden enig i at dette er et problem, og hva vil statsråden gjøre for å korte ned på behandlingstiden hos Kripos? »

       Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg ber om unnskyldning for forvirringen. Jeg fikk en førsteside og kunne ikke forstå at det stemte. Men så viser det seg at hele svaret er på én side, så derfor er det riktig likevel.

       Det er viktig at analysetiden hos Kripos ikke blir et forsinkende ledd i straffesaksbehandlingen. For å bedre situasjonen og korte ned på saksbehandlingstiden vil Kripos gjennom budsjettet for 1998 få tildelt åtte nye faste stillinger fordelt på henholdsvis laboratorie- og fingeravtrykksavdelingen. I tillegg vil 16 engasjement ved Kripos bli omgjort til faste stillinger i 1998.

       Videre ble det i 1997 gitt fullmakt til innkjøp av nytt databasert automatisk fingeravtrykkssystem ved Kripos. Dette forventes å komme i drift i 1998. De tekniske forbedringer og muligheter i fingeravtrykkssystemet vil også bidra til en redusert svartid på innsendt materiale. Samlet utgjør disse tiltakene en klar forbedring av nåværende situasjon.

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg har dette spørsmålet til justisministeren:

       « Ifølge Aftenpostens aftenutgaver er politiet i Oslo forberedt på gatekrig, og innvandrergjenger er i rå maktkamp. Gjengene har godt med våpen, og voldsmiljøet blir stadig hardere.

       Hva vil justisministeren foreta seg etter at de alarmerende opplysninger er fremkommet, og vil nå Regjeringen på nytt gjennomgå sin utlendingspolitikk når de langsiktige, negative konsekvenser blir stadig klarere? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg har gjort meg kjent med artikkelserien i Aftenpostens aftenutgaver, og i den forbindelse er politimesteren i Oslo kontaktet. Hun har forsikret meg om at politiet i Oslo tar kriminalitet forbundet med gjenger alvorlig. Politiet har i en årrekke brukt vesentlige ressurser på å kartlegge samt bekjempe kriminalitet begått av forskjellige gjenger. Jeg kan ikke gå inn på å beskrive eller vurdere enkelte deler av kriminaliteten i hvert politidistrikt. Det er politimestrenes oppgave å analysere kriminalitetsbildet samt å iverksette de tiltak de mener er riktig, på bakgrunn av overordnede prioriteringer fra Justisdepartementet og Riksadvokaten.

       Bekjempelse av kriminelle grupper med innvandrerbakgrunn er en ekstra utfordring for politiet. Kulturforskjeller og kommunikasjonsproblemer er medvirkende faktorer. I realiteten dreier dette seg om organisert kriminalitet. Gjengers befatning med bl.a ulovlig pengeinnkreving, hvor trusler og vold er benyttet, er bekymringsfull. Bruken av våpen i den forbindelse er urovekkende og er med på å skape et mer voldsfiksert kriminelt miljø. Gjenger dominert av innvandrere som bygger sitt renommé på vold og trusler, må stoppes. De vil, foruten den kriminalitet det medfører, kunne skade forholdet innvandrere imellom og gi grobunn for fremmedhat.

       Vi må også være klar over den smitteeffekt slike grupper kan ha. Erfaringer tyder på at det ikke trenger å ta lang tid før problemene også dukker opp andre steder i landet. Tverrfaglige forebyggende tiltak er en innfallsvinkel for å stoppe ytterligere rekruttering til miljøene. Rask saksbehandling, påtalemessig avgjørelse og påfølgende reaksjon er viktige tiltak som også har en preventiv effekt.

       Justisdepartementets oppnevnte metodeutvalg avgav sin innstilling i mars 1997. Utvalget pekte på en rekke nye metoder og innfallsvinkler for å komme kriminalitet til livs. Innstillingen er under behandling og saken vil, når den er ferdig behandlet, bli fremmet for Stortinget.

       Medias fokusering på problematikken med den vinkling som er valgt, kan skape et bilde av situasjonen som ikke står i forhold til den virkelighet politiet kjenner.

       Regjeringen ser ingen grunn til å revurdere sin utlendingspolitikk som en følge av kriminaliteten i gjenger dominert av innvandrere. Det vil bli reist utvisningssak der det som en følge av kriminelle handlinger er grunnlag for det.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg takker justisministeren for et meget klart svar, hvor hun gjør kjent at hun ikke vil ha noen endringer i norsk innvandrings- og flyktningpolitikk uansett hvilke konsekvenser det medfører for det norske samfunn. Det er relativt klar tale. Voksende kriminalitet, gjenger basert på etnisk opprinnelse som slåss mot hverandre og bruker våpen og har tendenser til å terrorisere enkelte strøk av byen, spiller ingen rolle for den sittende regjering. Det kan bare fortsette, det kan bare komme flere, det blir ikke på tale å revurdere denne politikken. Det regner jeg med at det norske folk kommer til å merke seg.

       Så har jeg to tilleggsspørsmål når det gjelder Oslo. Når vi først nå ser problemene, som også bekreftes av justisministeren, ville det ikke da være fornuftig å la være å be Oslo ta imot flere flyktninger i de nærmeste årene - og heller fordele dem til andre kommuner? Hva mener Regjeringen om det?

       Og i samme forbindelse: Vil Regjeringen vurdere å gå inn for et gammelt fremskrittspartiforslag om at alle flyktninger som bor i en kommune, og som lever på det offentliges regning, skal ikke kunne flytte uten at det godkjennes av myndighetene?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil ta utgangspunkt i mitt første svar, der jeg påpekte at vinklingene som er valgt, og fokuseringen her kan skape et bilde av situasjonen som ikke står i forhold til den virkelighet politiet kjenner, og da skjønner nok presidenten og andre i hvilke retninger dette går.

       Når det gjelder utlendingspolitikken i Norge, har vi sagt og følger opp at det er ikke det at man møter utfordringer fra kriminelle gjenger som skal bestemme. Det er et stort problem, det påpekte jeg i svaret mitt, men vi vil finne stadig nye muligheter for å bekjempe voldskriminalitet og kriminalitet i gjenger. Det gjøres uavhengig av å knytte det opp mot etnisk gruppe eller nasjonalitet. Trusselen om utvisning fra Norge ved kriminalitet her i landet er det som skal være vår reaksjon i denne sammenheng.

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I brev av 27. desember 1997 til justisminister Aud-Inger Aure ber Liv Finstad om å få fratre som styremedlem ved Politihøgskolen. Dette blir begrunnet med lav takhøyde ved skolen og generelle samarbeidsvansker mellom styret og ledelsen ved skolen. Det har også fra annet hold vært stilt spørsmål omkring samarbeidsforholdene ved Politihøgskolen.

       Er dette noe justisministeren er kjent med, og hvis svaret er ja, hva vil da justisministeren gjøre for å rette på disse forholdene? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg kan bekrefte at brevet fra Liv Finstad med anmodning om å få fratre som styremedlem er mottatt. Liv Finstads brev vil bli besvart i egen ekspedisjon. Liv Finstad har i sin begrunnelse for å fratre som styremedlem i Politihøgskolens styre bl.a oppgitt samarbeidsvansker mellom styret og ledelsen ved skolen. Justisdepartementet har ingen indikasjoner på et slikt vanskelig samarbeid utover Finstads beskrivelse.

       Styret er et kollegialt organ hvor styremedlemmene kan ta opp og argumentere for sine saker. Det er imidlertid styrets flertall som tar avgjørelsene. Et slikt styreflertall har ikke uttrykt misnøye med høgskolens administrasjon.

       Når det gjelder samarbeidsforholdene internt ved Politihøgskolen, har ikke Justisdepartementet mottatt meldinger om at disse er spesielt problematiske. I 1996 ble det gjennomført en grundig og omfattende arbeidsmiljøkartlegging ved høgskolen. Her ble det konkludert med at 95 % av de tilsatte hadde en god arbeidsplass.

       Politihøgskolen ble etablert i 1992. Omstillingen fra etatskole til høgskole har stilt store krav til studenter, tilsatte og høgskolens administrasjon. De problemer som nødvendigvis må oppstå i en slik prosess, har Politihøgskolen og herunder dens styre og administrasjon maktet å løse på en tilfredsstillende måte innenfor de rammer som er etablert for problemløsning i en virksomhet.

       I det årlige informasjonsmøtet med styrets leder og rektor fredag 6. februar d.å. tok jeg opp spørsmålene som representanten Tor Nymo reiser.

       Fra styrets leder ble det understreket at de var tilfreds med økonomistyringen og positive til det resultat og de kvaliteter som til nå var presentert fra høgskolen. Styret hadde også merket seg at det var reell vilje til å forbedre rapporteringsrutinene og utvikle virksomhetsplanen for å nå de overordnede mål for Politihøgskolen som er nedfelt i St.prp.nr.1.

       Jeg er således tilfreds med den informasjon styrets leder og rektor har gitt, og finner ikke grunn til å forfølge saken videre.

Tor Nymo (Sp) : Det overrasker meg at statsråden ikke er kjent med at f.eks. Politihøgskolens studenter har kritisert ledelsen for at takhøyden ved høgskolen er så lav at åpen meningsutveksling er umulig eller svært vanskelig. Forskere er blitt gjenstand for arbeidsmiljøundersøkelser etter å ha skrevet avisinnlegg, og et styremedlem har trukket seg bl.a fordi innspill i styret blir mistenkeliggjort. Dessuten kan reaksjoner fra politietaten ved leder ved Kripos Arne Huuse, politimester Øverkil i Asker og Bærum og nestleder Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund tyde på at det er vanskelig å få gehør for kritikk av f.eks forskningsprofilen ved Politihøgskolen.

       Mitt enkle spørsmål er: Er statsråden tilfreds med den takhøyden for diskusjon og debatt som synes å råde ved Politihøgskolen?

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I Hove asylmottak på Tromøy ved Arendal er rundt 100 asylsøkere innkvartert i påvente av å få avgjort sine søknader om opphold i Norge. Enkelte har oppholdt seg i Norge i over 4 år, og fått behandlet inntil flere anker med påfølgende avslag. Allikevel blir de boende ved mottaket i lengre tid. Lang saksbehandlingstid og sendrektighet er blitt et alvorlig problem ved mottaket.

       Hva vil justisministeren gjøre for å nedkorte behandlingstiden og raskere hjemsende de som har fått/får avslag? »

Statsråd Aud-Inger Aure : For asylsakene er målsettingen at søkerne skal ha mottatt endelig vedtak fra utlendingsmyndighetene innen seks måneder. I en del saker har det vist seg at dette ikke er tilstrekkelig. Utlendingsmyndighetene har arbeidet med ulike effektiviseringstiltak gjennom lang tid, et arbeid som også vil bli videreført. Lang saksbehandlingstid i asylsaker vil ofte føles som en tilleggsbelastning for asylsøkere, men i enkelte saker er ikke dette til å unngå. Det kan bl.a ha vært behov for tidkrevende undersøkelser i asylsøkernes hjemland.

       Når noen har oppholdt seg her i landet så lenge som representanten Andersen viser til i sitt spørsmål, er imidlertid utgangspunktet at dette ikke har sin årsak i utlendingsmyndighetenes behandling av søknadene. Årsaken er i mange tilfeller en følge av at hjemlandets myndigheter nekter å ta tilbake egne borgere. I andre tilfeller skjuler den enkelte asylsøker sin identitet. Dersom myndighetene ikke greier å bringe riktig identitet og nasjonalitet på det rene, lar det seg heller ikke gjøre å returnere de det gjelder.

       Jeg kan forsikre at utlendingsmyndighetene gjør store anstrengelser for å fastslå identiteten til dem som skjuler denne, eller som det er grunn til å anta oppgir falsk identitet. Vi forholder oss heller ikke passive til land som ikke tar imot egne borgere. Vi deltar aktivt i internasjonale fora der disse spørsmålene tas opp, og forsøker også å komme i dialog med myndighetene i de land det gjelder for på generelt grunnlag å få åpnet for at hjemsendelse av personer med avslag kan skje i henhold til internasjonale forpliktelser.

       Når noen har oppholdt seg lenge i Norge uten at utsendelse har latt seg gjennomføre, og det heller ikke er utsikter til at det vil kunne la seg gjøre, vil vi måtte vurdere situasjonen for disse. Dette gjelder særlig barnefamilier. Departementet arbeider for tiden med disse spørsmålene og vil gi dem prioritet.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker for svaret. Jeg reagerer noe på at statsråden ikke synes å inneha den nødvendige kraft og vilje til virkelig å ville gjøre noe med disse alvorlige problemene. Som ansvarlig statsråd har justisministeren allerede sett at hennes signaler om en oppmykning av asylpolitikken er tolket dit hen ute i verden at Norge nå er åpent på vidt gap for asylsøkere, og trolig vil dette bare være en begynnelse.

       Asylstrømmen har økt dramatisk over natten, og det vil ytterligere bidra til å belaste behandlingskapasiteten for asylsøknader. Det er derfor å anta at behandlingstiden for asylsøknader bare vil øke i tiden framover. Det blir aldeles feilslått når asylsøkere får innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag ved at lang oppholdstid i Norge blir et vesentlig kriterium.

       Jeg vil stille tre spørsmål: Mener statsråden at i den situasjon hun nå har brakt landet inn i, gjennom sin markedsføringskampanje av Norge som de åpne grensers land, er mulig å unngå at det fortsatt vil ta inntil fem år for å få unnagjort enkelte asylsøknader? (Presidenten klubber.) Skal treg saksbehandling være et kriterium for å få opphold på humanitært grunnlag i Norge? Og til slutt: Vil statsråden vektlegge folkeflertallets meninger i disse spørsmål?

       Treg saksbehandling gir selvfølgelig ingen grunn til at man skal få være i landet, og det er heller ikke riktig. De fleste asylsaker er avgjort innen to-tre måneder, og så kommer kravene om ny behandling, anke, og den type vurderinger. Og dette er et rettssikkerhetsspørsmål: Ønsker man at de skal ha muligheten til å få komme med opplysninger man kanskje har glemt? Ønsker man at de skal ha muligheten til å få vurdert sine saker i lys av en senere utvikling? Her er det veldig mange ting som spiller inn.

       Dette er påstander som faller på sin egen urimelighet. Jeg får ikke tid til å svare på det siste spørsmålet, og får vel akseptere det.

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg har gleden av å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Stryn kommune er den største turistkommunen på Vestlandet, og turismen er primært sommerturisme. Mer enn 2/3 av de forbrytelser og forseelser som blir etterforsket ved Stryn og Hornindal lensmannskontor, blir begått i de tre sommermånedene. I tillegg er det store mørketall når det gjelder brudd på løsgjengerloven, politivedtektene og narkotikalovgivningen.

       Vil Justisdepartementet bidra til å avhjelpe den vanskelige situasjonen i sommermånedene ved å tilføre lensmannskontoret minst fire sommervikarer? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg er klar over at arbeidsforholdene i Stryn lensmannsdistrikt kan være vanskelige i sommermånedene. Det er imidlertid politimesteren i Fjordane som har det øverste ansvaret for at arbeidsoppgavene i lensmannsdistriktet blir utført på en tilfredsstillende måte. Politimesteren må, innenfor den tildelte budsjettramme, avveie hvilke virkemidler som er nødvendig å ta i bruk, herunder behovet for ekstrahjelp ved lensmannskontoret i den mest arbeidsbelastede perioden i sommerhalvåret.

       Fordeling av bevilgningen til de ulike driftsenhetene i politidistriktet er gjenstand for en lokal prosess, der de tillitsvalgtes medvirkning er sikret ved drøftinger. Jeg legger til grunn at disponeringen av budsjettmidlene, herunder midler til eventuell ekstrahjelp ved Stryn lensmannskontor i sommermånedene, skjer i henhold til de prioriteringer og målsettinger som er fastsatt for politidistriktet.

Jan Simonsen (Frp) : Dette synes jeg var en liten ansvarsfraskrivelse. Hvis justisministeren mener at det er politimesterens ansvar å tilføre lensmannskontoret ressurser, hvilket selvfølgelig er riktig, burde hun ha tolket mitt spørsmål som følger, nemlig om politidistriktet bør tilføres ekstraordinære midler til sommervikarer.

       Det er ikke bare Stryn, men også en del andre kommuner i Norge som er helt spesielt belastet i turistsesongen om sommeren eller om vinteren. Ved disse lensmannskontorene bør man sette inn ekstra virkemidler, ekstra støtteapparat, slik at de problemene de har på grunn av turismen, blir løst. Jeg synes at det å bruke politiaspiranter, elever ved Politihøgskolen, til den slags sommerjobber kan være en fornuftig løsning. Jeg vil derfor gjenta spørsmålet: Kan statsråden tenke seg å sette inn ekstra ressurser, tildele ekstraordinære midler til dette og andre tilsvarende politidistrikter i sommermånedene ved hjelp av politihøgskolestudenter?

Statsråd Aud-Inger Aure : Vi er her inne på spørsmålet om det er slik at det enkelte departement skal sitte og detaljstyre hvordan man på lokalt nivå skal løse sine problemer. Det er ingen nyhet at Stryn har mange turister i sommermånedene. Det er heller ikke noe nytt at andre distrikter kan ha ulike typer problemer knyttet til årstid eller andre ting. Men dette er noe som et politidistrikt, en politimester og de øvrige ansatte, må ta hensyn til i sine prioriteringer, og det skal være lagt inn ressurser slik at man skal kunne møte toppene når de kommer, om man bare prioriterer langsiktig og for hele året. Jeg tror ikke at det blir noen bedring her fordi om vi foretar en ansvarsforskyvning fra dem som er nær problemet og utfordringene, og over til noen som sitter langt borte.

       Vidar Bjørnstad (A) : Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

       « Oslo kretsfengsel er av Brannvesenet ilagt tvangsmulkt fra 1. februar 1998 for manglende brannsikring. Brannvesenet betegner situasjonen som kritisk. Samtidig er behovet for ekstraordinært vedlikehold av nedslitte bygninger dokumentert over lang tid, og Stortinget har bevilget midler til dette arbeidet.

       Hva vil justisministeren gjøre for å bedre forholdene ved Oslo kretsfengsel? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Oslo kretsfengsel består av en gammel bygningsmasse og har gjennomgått store oppussingsarbeider gjennom de siste årene, både med ordinære vedlikeholds- og investeringsmidler for kriminalomsorgen og med midler bevilget særskilt fra Stortinget. Det er imidlertid fortsatt behov for ekstraordinært vedlikehold, og Stortinget bevilget i revidert nasjonalbudsjett for 1997 20 mill. kr til ytterligere rehabilitering.

       Prosjekteringen for bruk av disse midlene var godt i gang da Brannvesenet mente oppfølgingen av brannpåleggene var for dårlig og ila fengslet tvangsmulkt. Planene er nå under revidering for å møte de krav Brannvesenet har satt, og flere tiltak er allerede satt i verk, eksempelvis dokumentasjon og utbedring av brannalarmanlegget, bestilling av branndokumentasjon og oppgradering av slukkeutstyr. Noe arbeid med branntetting er også påbegynt. Ytterligere tiltak vil bli satt i verk fortløpende, og fremdriften i denne saken har høy prioritet.

       Jeg vil understreke at departementet tar saken om brannvern alvorlig, og vi følger fremdriften av tiltakene fortløpende for å heve den bygningsmessige brannsikkerheten ved Oslo kretsfengsel så raskt det lar seg gjøre. Oppfølgingsarbeidet lokalt skjer i et nært samarbeid med Statsbygg og med fortløpende rapportering til departementet.

       Samtidig vil jeg også vise til at fengselsvesenet de senere år har arbeidet med å heve standarden på organiseringen av brannberedskapen i fengslene. Fengselsstyret, med bistand fra Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, har utarbeidet interne retningslinjer for brannvern i fengslene for å heve den organisatoriske kvaliteten på dette feltet. Dette er et viktig element i en totalinnsats for god brannberedskap i fengselsvesenet.

Vidar Bjørnstad (A) : Oslo Brannvesen betrakter situasjonen ved Kretsfengslet som kritisk, og har ilagt Kretsfengslet tvangsmulkt. Jeg legger særlig vekt på fengslet som en spesiell institusjon når det gjelder behov for evakuering ved en eventuell brann. Det er antydet fra departementet at dette arbeidet vil ta ca ett år, og for meg synes det noe lang tid.

       Justiskomiteen har ved selvsyn registrert manglende vedlikehold ved Kretsfengslet, og det er antydet at mangelen på oppfølging bl.a skyldes uklare ansvarsforhold mellom departement, kretsfengsel og - jeg vil legge til - utbyggingsansvarlig. Jeg forutsetter at statsråden rydder opp i ansvarsforholdene og får fortgang i brannsikringen og den nødvendig utbedring ved Oslo kretsfengsel. Og ved behov for ressurser regner jeg med at statsråden vet adressaten.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg deler spørsmålsstillerens syn på at dette er en alvorlig sak, og at vi må gjøre dette arbeidet så fort som overhodet mulig.

       Jeg vil også vise til at det har vært en del endringer i brannforskriftene de senere årene. Justisdepartementet har i dag en reklamasjonssak som kjøres gjennom Statsbygg når det gjelder et system som vi kjøpte, og som var oppgitt å være tilfredsstillende, noe det viste seg ikke å være. Da vi foretok ny kontroll av dette, viste det seg at det holdt ikke mål etter de nye forskriftene. Denne reklamasjonssaken og det som skjedde i den forbindelse, er en av årsakene til at man i dag har kommet ut som man har gjort. Men justisministeren kan bekrefte at hun følger dette nøye, og at hun vil foreta en avklaring i forhold til ansvarsforholdene og få en skikkelig planlegging av det som nå skal skje, slik at vi unngår at slike ting skjer i framtida.

Spørsmål 19

       Sylvia Brustad (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « En fersk rapport fra Høgskolen i Molde viser at 74 % av skiftarbeidende kvinner og 80 % av kvinner som arbeider halv tid eller mindre, vil ta imot kontantstøtte i stedet for å jobbe.

       Hvordan ser ministeren på en slik utvikling, og har Regjeringen noen planer for å fylle de hullene i arbeidsmarkedet som disse kvinnene vil etterlate seg? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Kontantstøtten innføres som en velferdsreform, ikke som en arbeidsmarkedsreform. Etter departementets vurderinger vil kontantstøtten ha relativt moderate effekter på arbeidsmarkedet, og på usikkert grunnlag kan vi anslå en reduksjon på 5.000 - 10.000 årsverk når kontantstøtten er innarbeidet for 1- og 2-åringer. Disse anslagene er på nivå med anslagene fra Statistisk sentralbyrå, som har anslått at ca 5.000 personer kan komme til å trekke seg ut av arbeidsmarkedet.

       Sylvia Brustad refererer til en undersøkelse fra Molde som har forutsatt at foreldre som mottar kontantstøtte, selv må være hjemme. Denne undersøkelsen kan derfor ikke belyse virkningen av Regjeringens forslag til kontantstøtte. Dessuten er svarene basert på hypotetiske valg, og det er ikke sikkert at folk faktisk tilpasser seg slik de oppgir i undersøkelser av denne typen.

       Den kraftige økningen i etterspørselen etter arbeidskraft vi har hatt de siste årene, har ført til at mange arbeidsgivere nå har problemer med å skaffe seg kvalifisert arbeidskraft. Knapphet på arbeidskraft er bekymringsfullt fordi det kan føre til økt lønns- og prispress. Det er Regjeringens mål at presset i økonomien og i arbeidsmarkedet ikke skal slå ut i økt inflasjon. Med økt inflasjon og svekket konkurranseevne står vi i fare for større arbeidsledighet.

       En god og effektiv formidling vil fortsatt være et viktig virkemiddel i Regjeringens politikk for å unngå flaskehalser i arbeidsmarkedet. På denne måten vil vi bl.a legge til rette for økt mobilitet i Norge og over landegrenser. Kvalifiseringstiltak er et viktig virkemiddel for å utnytte arbeidsstyrken best mulig, bl.a gjennom å arrangere kurs på fagområder som etterspørres i bedriftene. Arbeidsmarkedstiltak kan også hindre at arbeidsledige på varig basis blir støtt ut av arbeidsstyrken.

       Flere av de som i dag arbeider deltid, bør stimuleres til å øke sin stillingsandel. Dette kan bl.a gjøres ved å legge arbeidet bedre til rette for den enkelte gjennom f.eks en mer fleksibel arbeidstid. Det er mange som står utenfor arbeidsstyrken som kan stimuleres til å bli yrkesaktive. I tillegg er det fortsatt mange ledige, bl.a innvandrere, som ønsker arbeid.

       I min kommune, Kongsberg, er det gjort en forespørsel liknende den de gjorde i Molde, og her er utslagene langt mindre. Slik det ser ut i dag, antar man at kanskje 5 av 550 og kanskje 45 når kontantstøtteordningen er fullt utbygd, vil bruke denne ordningen. Så utslagene er veldig usikre, og vi må følge reformen nøye.

       Signe Øye (A) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « To samarbeidsprosjekter mellom sosial-, arbeids- og trygdekontoret i Halden for 35 vanskeligstilte ungdommer har fått beskjed fra A-etaten om å avvikle prosjektene i februar på grunn av reduserte midler til tiltak. På grunn av reduserte rammer for 1998 ser det ut til at A-etaten nå ønsker å prioritere de som er lettest å motivere for arbeid. Dette fører til at de som er tyngst, ikke får noe tilbud lenger.

       Vil statsråden sørge for at disse 35 ungdommene får fullført sine påbegynte kvalifiseringskurs? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : I 1994 ble det etablert et tverrfaglig prosjekt mellom sosialkontor, trygdekontor og arbeidskontor i Halden. Jeg antar at spørsmålet fra stortingsrepresentant Signe Øye gjelder tiltakene « Utsikten » og « Ungdom og litteratur », som har vært en del av det tverrfaglige prosjektet.

       Målgruppen for disse prosjektene har vært ungdom under 25 år, herunder personer som har mottatt bistand fra sosialkontoret. Innholdet i tiltakene har vært en kombinasjon av teori og praksis. Teorien har vært tilpasset den enkelte deltaker i form av fag fra videregående opplæring, motivasjon og yrkeskunnskap. Praksisen har foregått i kommunens regi eller i private bedrifter.

       Arbeidsmarkedsetaten har bidratt med finansiering av « Utsikten » og « Ungdom og litteratur ». Tiltakene har vært organisert som arbeidsmarkedstiltaket « Praksisplass og arbeidstrening ». Dette innebærer bl.a at arbeidsmarkedsetaten har hatt ansvaret for uttak av deltakere til prosjektet.

       Tiltakene ble opprettet i perioden 1994 - 1996, da vi hadde høyere ledighet sammenlignet med dagens situasjon. Mange av ungdommene som meldte seg ledig, hadde ikke fullført videregående opplæring, bl.a fordi de ikke hadde rett til videregående opplæring i henhold til Reform 94. For å sikre at ungdommene holdt kontakt med skole og arbeidsliv, har arbeidsmarkedsetaten gitt tilbud om arbeidsmarkedstiltak.

       I dagens arbeidsmarked, med mange registrerte ledige stillinger også for ufaglært arbeidskraft, er det viktig å unngå at ledige låses inne på tiltak i stedet for å få tilbud om ordinær jobb. Arbeidskontoret i Halden har på denne bakgrunn satt i gang en vurdering av behovet for tilbud for ungdommene. Tilbudene vil bli utformet slik at vedkommende så raskt som mulig kommer i ordinært arbeid. For enkelte av de ledige i den aktuelle ungdomsgruppen vil det fortsatt kunne være aktuelt med deltaking i samarbeidstiltakene mellom kommunen og arbeidsmarkedsetaten. Samarbeidet mellom arbeidskontor og kommune vil således videreføres ut fra hva som er mest hensiktsmessig i det enkelte tilfelle.

Signe Øye (A) : Jeg takker statsråden for svaret, som for så vidt var positivt, og jeg er enig med ministeren i at vi ikke skal låse ledige inne i tiltak i stedet for å gi tilbud om ordinær jobb.

       Men nå viser undersøkelser at de som er ledige i dag, trenger mer enn et raskt jobbsøkerkurs, og mange av disse ungdommene motiveres nå til å starte på skole til høsten. Vil ministeren garantere at ingen mister tilbudet nå i februar og må gå ledig og tilbake på sosialhjelp i en periode - noe som vil ødelegge den motivasjonen som de nå har bygd opp? Mener ikke statsråden at det som gjennomføres i Halden, er helt i tråd med det Stortinget vedtok i forbindelse med velferdsmeldingen, og må støttes opp i stedet for å få beskjed om å trappe ned?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg oppfatter at arbeidsmarkedsetaten jobber etter de retningslinjer den har i denne saken, og det er primært å få folk ut i arbeid. Når det gjelder dette prosjektet, er det blitt meg fortalt at det nå skal lages individuell handlingsplan for hver enkelt, sånn at vi kan få en mer tilpasset og målrettet bruk av tiltak og eventuelt det som måtte være nødvendig av kvalifisering for at den enkelte skal komme ut i arbeid, enn man fikk gjennom gruppetildelingen på tiltak.

       Jeg oppfatter garantien jeg har fått fra fylkesarbeidskontoret om fortsatt å samarbeide med kommunen slik at de er villig til å oppnå det målet som også representanten Øye er ute etter.

Spørsmål 21

       Presidenten: Fra representanten Christopher Stensaker til samferdselsministeren:

       « Problemene med Gardermobanen medfører at betydelige midler går til denne strekningen, på bekostning av veiutbygging og opprusting av eksisterende jernbane. På denne bakgrunn vil det være uklokt å satse på utbygging av ny Ringeriksbane og tunnel gjennom Krokskogen.

       Kan samferdselsministeren garantere tørr tunnel som ikke drenerer ut Vestmarka, Nordmarka og Krokskogen, og dersom svaret er nei, vil han da stoppe prosjektet? »

Spørsmål 22

       Presidenten: Fra representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til samferdselsministeren:

       « Både flyteknikernes og flyvernes organisasjoner har den senere tid uttrykt bekymring for at enkelte flyselskap legger mindre vekt på flysikkerhet for å vinne markedsandeler gjennom lavere pris.

       Hva vil departementet gjøre for å ivareta hensynet til flysikkerheten? »

Spørsmål 23

       Presidenten: Fra representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til samferdselsministeren:

       « Gjennom « Næringsstrategier for Nord-Norge » la regjeringen Jagland opp til å utvikle transporttilbudet i Sør-Varanger som ledd i utviklingen av Sør-Varanger som et nasjonalt brohode i satsingen mot Nordvest-Russland. Det ble blant annet varslet en utbygging av flyplassen. Nå vurderer luftfartsmyndighetene å utsette utbyggingen.

       Vil regjeringen Bondevik stå fast ved den satsingen som regjeringen Jagland varslet i Sør-Varanger? »

Spørsmål 24

       Presidenten: Fra representanten Gunnar Breimo til samferdselsministeren:

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Nord-Norge har nå etter internasjonal standard fremragende informatikkstudier ved flere læresteder. Imidlertid har det blitt et tiltagende problem at den dyktigste ekspertisen på undervisningssiden flytter sørover, og ifølge en fellesuttalelse fra det nordnorske informatikkmiljøet vil nesten 50 % av lærerstillingene i informatikk i Nord-Norge stå ubesatt fra sommeren 1998.

       Hva vil statsråden foreta seg for å stanse denne utviklingen? »

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Nymo er uroa over lærarsituasjonen i IT-fag ved dei høgre lærestadene i Nord-Noreg. Det er eg òg. Sjølv om mangelen på lærarar er særleg prekær i Nord-Noreg, er det eit generelt problem i heile landet å rekruttere og halde fast på kompetent utdannings- og forskarpersonale i informasjonsteknologi. Eg er spesielt uroa over at dette skjer i ein periode der det er behov for å auke utdanningskapasiteten for å kunne møte etterspurnaden på arbeidskraft med utdanning innanfor IT.

       Tilsette ved universitet og høgskular har høg kompetanse og er av den grunn attraktive som arbeidskraft både i det private næringslivet og i offentleg forvaltning. Eg er klar over at lønn og tidsmessig utstyr vil vere viktige faktorar når utdanningsinstitusjonane skal konkurrere om arbeidskraft. Dette er problemstillingar departementet arbeider med i fleire samanhengar, også i forhold til ein del andre fag enn informasjonsteknologi, som er særleg konkurranseutsette. Mellom anna arbeider Regjeringa med utforminga av ei fondsordning finansiert av oljeinntekter, som skal gje institusjonane betre høve til å skaffe seg vitskapeleg utstyr. Eg har tru på at dersom institusjonane kan tilby gode rammevilkår, vil det tiltrekkje høgt kvalifisert personale. Innanfor feltet informasjons- og kommunikasjonsteknologi har Noregs forskingsråd i fjor og i år løyvd ekstraordinære midlar for å styrkje desse miljøa ved universiteta. Mellom anna fekk Universitetet i Tromsø midlar til alle dei tiltaka som institusjonen hadde søkt om.

       Når det gjeld lønnsspørsmålet konkret, ligg det stor fleksibilitet i systemet. Innanfor dei økonomiske rammene som institusjonane har, og dei eksisterande lønnsplanane kan institusjonane i stor grad sjølve fastsetje lønnsplasseringa for sine tilsette.

       Den fråsegna som representanten Nymo viser til, peiker både på problema og moglege løysingar. Eg vil sjå nærare på dette og ta det med meg i det vidare arbeidet med å styrkje utdanningsmiljøa innanfor informasjonsteknologi. Regjeringa vil som kjent leggje fram ei stortingsmelding om utvikling av norsk IT-kompetanse i løpet av våren. Dei synspunkta som det nordnorske IT-miljøet fremja, vil m.a. verte vurderte i samband med denne meldinga.

       Vidare vil Regjeringa i samband med det regionalpolitiske arbeidet også vurdere forslaga i fråsegna.

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Tor Nymo (Sp) : Jeg vil takke statsråden for det positive svaret.

       I en tid da flyttestrømmen fra landsdelen Nord-Norge stadig når nye høyder, er det viktig at Regjeringen er på offensiven, ikke minst når en vet at det er de best utdannede og de med høyest kompetanse som drar fra landsdelen. Jeg tror at det er viktig at det iverksettes spesifikke tiltak for å avhjelpe undervisningssituasjonen ved informatikkstudiene der og ved andre høyere læresteder. Vi vet at informatikkekspertise er høyt etterspurt, og en ansamling av et IT-miljø på Fornebu kan forverre situasjonen både i Nord-Norge og andre steder av landet. Det er derfor viktig at det tenkes utradisjonelt, f.eks med markedsførings- og rekrutteringskampanjer i Norden for å få rekruttert nødvendig undervisningskompetanse, bedre lønnsvilkår for vitenskapelig ansatte ved universitet og høyskole i Nord-Norge og f.eks engangsutbetaling, etableringstilskudd til alle som binder seg til kontrakt over to-fem år ved høyere utdanningsinstitusjon i Nord-Norge, f.eks professor/amanuensis. Jeg ser derfor fram til at statsråden, som han har gitt uttrykk for, vil ta med seg det som er kommet ut av denne meningsutvekslingen, og ut fra slik som han kjenner situasjonen.

Statsråd Jon Lilletun : Det er heilt klart at dei tiltaka som representanten Nymo no skisserte, er av dei tiltaka vi skal ta med oss i arbeidet vidare. Eg har òg ei sterk utfordring til næringslivet. Vi er komne i ein situasjon der dei kjøper opp svært mange av desse folka. Dersom dei sjølve skal få arbeidskraft i framtida, er vi heilt avhengige av at dei er villige til å stille sine folk til disposisjon i professor II-stillingar. Det vil vere heilt grunnleggjande for å få dette vidareført på ein skikkeleg måte.

       Ein annan ting er spørsmålet om å få søkjarar til dei miljøa som er gode, men som ikkje har søkning nok. Her treng vi ytterlegare utbygging av Norgesnettet, at vi syter for at f.eks. Narvik, som har glimrande lokale, glimrande utstyr og godt fagmiljø, får ei søkning som gjer at landsdelen samla sett vert styrkt.

       Tomas Norvoll (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Guds Menighet har i dag en privatskole på Vikten i Flakstad. De har søkt om støtte til enda en skole på Ørsnes i Vågan. Avisen Nordlands Framtid har avslørt at menigheten nekter personer som er utstøtt, å følge slektningene sine til graven. Flere personer har også stått fram og fortalt om overgrep.

       Mener statsråden at det er riktig med statlig støtte til Guds Menighet, gjennom overføringer til skolen, og vil slike forhold som her er avslørt, bli tatt med i vurderingen av den nye søknaden? »

Statsråd Jon Lilletun : Eit av dei formåla som gir grunn til godkjenning etter privatskulelova, er at skulen er « Skipa av religiøse og/eller etiske grunnar », jf. lova § 3 bokstav a. Etter lova § 25 nr. 2 skal vertskommunen og statens utdanningskontor i fylket uttale seg. Etter privatskulelova § 25 nr. 3 avgjer så departementet « i kvart einskilde tilfelle om skulen tilfredsstiller krava etter denne lova, og om skulen etter ei samla vurdering skal godkjennast med rett til tilskot ».

       Når det gjeld denne konkrete saka, må vi sjå om søknaden held mål fagleg og med omsyn til dei rammevilkåra som elles gjeld. Private skular må såleis fylle dei same faglege kvalitetskrava som tilsvarande offentlege skular. I den samla vurderinga etter privatskulelova § 25 nr. 3 kan ein leggje vekt på skulepolitiske omsyn.

       Eg viser i den samanhengen til at det skal vere eit skilje mellom skulen og trussamfunnet. Dette vil òg gjelde for Guds Menighets skole på Ørsnes. Det er såleis skuledrifta og ikkje trussamfunnet som får tilskot etter privatskulelova.

       Departementet vil starte sluttbehandling av denne saka når alle dokument ligg føre.

Tomas Norvoll (A) : Jeg takker statsråden for svaret, og er glad for at skolepolitiske hensyn også kan tas med i vurderingen her. Da kan man jo nevne at Napp skole i Flakstad er truet av nedlegging. Ørsnes skole vil uansett bli nedlagt, hvis det blir gitt tillatelse til en ny privatskole i bygda der. Så det håper jeg det blir lagt vekt på.

       Men mitt hovedanliggende er at vi gjennom privatskoleloven nå er med på å finansiere isolasjon av elever. To tidligere medlemmer i sekten uttaler at man benytter « streng tukt, sjikane, vilkårligheter, hets og trusler, gjerne ikledd vakre formuleringer med bibel-henvisninger, for å tvinge til lydighet og lojalitet i flokken. » Det er dette barn blir lært opp til i privatskolen. Og spørsmålet er: Bør ikke vi som politikere være skeptisk til å bruke offentlige midler til å finansiere den type utdanning og oppdragelse? Og hvis det ikke er mulig med dagens lov å ta slike hensyn, håper jeg at statsråden tar det med i vurderingen når det kommer et nytt forslag til privatskolelov nå i vår.

Statsråd Jon Lilletun : Grunngjevinga for offentleg tilskott til private skular ligg fyrst og fremst i foreldreretten. Det skal vere mogleg for foreldre å etablere alternativ til den offentlege skulen, ut frå at det er foreldra som har hovudansvaret for oppsedinga av barna sine. Men sjølvsagt skal desse skulane òg drive etter norsk lov, og det skal vere eit tilsyn som syter for at føremåla med lova vert tekne vare på.

       Eg har ikkje dokumentasjon på at dét ikkje er tilfellet ved den grunnskulen som representanten Norvoll her viser til. Samstundes er det klart at denne statsråden ikkje har noko ynske om at det skal kunne drivast skule på ein måte som gjer at barn ikkje får den opplæringa og det tilsynet dei skal ha. Men eg er nøydd til å byggje på saklege tilsynsrapportar, og ikkje på tilfeldige avisoppslag.

       Arne Lyngstad (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Mange grendeskoler blir lagt ned. Under behandlingen av skolestart for seksåringene ble dette ekstra barnekullet brukt som argument for at nedleggelsen av grendeskolene ville avta, men dette synes ikke å ha skjedd.

       Hva vil statsråden gjøre for å opprettholde grendeskolene? »

Statsråd Jon Lilletun : Grendeskulane har mykje å seie for trygge og gode oppvekstmiljø. Dei har spela ei aktiv rolle i utforminga av bygdene og er no i mange høve einaste gjenverande senter etter at andre oppgåver og tenester er sentraliserte. Grendeskulane har derfor verdi både for elevane og nærmiljøet.

       Når det gjeld oppretting eller nedlegging av skular, viser eg til at det er ei kommunal sak etter grunnskulelova. Hovudregelen om dette står i grunnskulelova § 3 nr. 2, som lyder:

« Kommunen fastset krinsskipnaden, krinsgrensene, skolestader og namn på skolar, og kan og gjere vedtak om å sløyfe krinsgrensene i heile kommunen eller i delar av han. »

       I grunnskulelova § 37 nr. 1 og nr.  2 heiter det vidare:

« Kvar kommune har ansvar for at alle barn og all ungdom får høveleg opplæring, og pliktar å syta for at grunnskolen er skipa og blir driven i samsvar med denne lova. »

« Kommunen ber utgiftene til grunnskolen etter reglane i lova. »

       Som det går fram av dette, har kommunen ansvaret for at alle barn får den opplæringa dei har krav på etter grunnskulelova. Kommunen kan sjølv fastsetje kvar skulane skal liggje, eventuelt fjerne krinsgrensene heilt eller delvis.

       Dei kommunale utgiftene til grunnskulen vert finansierte gjennom rammetilskottet til kommunane. Rammetilskottet vert fordelt til den einskilde kommunen etter ein kostnadsnøkkel. Kostnadsnøkkelen for grunnskulen skal ta omsyn til skilnader i kommunane sitt utgiftsbehov på grunnskuleområdet, men tilbakemeldingar frå ein del distriktskommunar kan tyde på at den ikkje fungerer godt nok. I Voksenåsen-dokumentet har Regjeringa varsla gjennomgang av inntektssystemet. Dette vil bli fylgt opp ved å utvikle nye kriterium for busetjingsmønsteret i kommunane og fylkeskommunane, slik at dei på ein betre måte skal ta omsyn til spreidd busetjingsmønster. Kommunal- og regionaldepartementet tek sikte på å leggje fram endringar i kostnadsnøkkelen i kommuneøkonomiproposisjonen for 1999, som vil bli lagd fram våren 1998.

       Det kan vere ulike grunnar til at småskular blir nedlagde. Kvar kommune må ta ei samla vurdering der ein m.a. tek omsyn til pedagogikk, trafikksikring og økonomi. Skulane spelar ei viktig rolle i mange nærmiljø. Det bør derfor ikkje verte slik at økonomien er einaste argument for nedlegging eller samanslåing. Eg vil fylgje denne utviklinga nøye framover og kome attende til Stortinget med ein statusrapport i samband med statsbudsjettet for 1999.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg vil takke statsråden for et positivt svar.

       Jeg er enig med statsråden når han gjør kommuneøkonomien til et viktig spørsmål for skolestrukturen og for mulighetene for å opprettholde grendeskolene. Jeg er også glad for at Regjeringen nå arbeider med inntektssystemet for å se på hvordan dette påvirker kommunenes vurderinger.

       Som statsråden var inne på, er det også andre forhold som er viktig for å styrke grendeskolenes stilling. De pedagogiske rammevilkårene er én ting, men også foreldrenes mulighet til å spille en aktiv rolle i debatten om skolestrukturen er viktig. Aktive og engasjerte foreldre er en stor ressurs for grendeskolene. Dermed må vi være villige til å se på hvordan berørte foreldres synspunkter blir ivaretatt i beslutningsprosessene. Er statsråden enig i at det er ønskelig å styrke foreldrenes mulighet for å hevde sine synspunkter i spørsmål som angår grendeskoler og skolestruktur?

Statsråd Jon Lilletun : I det noverande lovverket, etter at vi fekk ny kommunelov, er det ikkje slik at foreldre eller skulestyre har ein lovfesta rett til å uttale seg. Det er heilt opplagt at det ikkje er med på å styrkje den opplevinga det er for foreldre å vere deltakarar i noko av det som er viktigast for dei, nemleg barna sin situasjon i skulen.

       Når denne regjeringa legg fram forslag til ny opplæringslov, er vi innstilte på - det må vere heilt klart - at før ein kan gå til slike tiltak som nedlegging, skal samarbeidsutvalet og skulestyret, eller andre organ som har same myndigheit som skulestyret, få høve til å uttale seg. Så på det punktet er statsråden heilt innstilt på å kome spørjaren sine intensjonar i møte.

       Anneliese Dørum (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Nøtterøy kommunestyre har vedtatt å innføre flytende skolekretsgrenser i kommunen. Foreldrene kan da bli fratatt retten til å la barna gå på den skolen i nærmiljøet som de sokner til.

       Er dette i tråd med de endringer som ble foretatt i grunnskoleloven i juni 1997? »

Statsråd Jon Lilletun : Ved lovvedtak av 19. juni 1997 klargjorde Stortinget retten til å gå på nærskulen. Lova slår no fast at elevane til vanleg skal « skrivast inn ved den skolen som ligg nærast eller ved den skolen i nærmiljøet som dei soknar til ».

Anneliese Dørum (A) : Jeg takker statsråden for et positivt svar, hvor han underbygde flertallets merknader da § 13 ble endret i fjor vår.

       Når det gjelder Nøtterøy kommune, gir ikke retningslinjene der elevene rett til å gå på nærmiljøskolen. Blant annet står det i punkt 5 i retningslinjene at skolebegynnere med søsken på småskoletrinnet, 1. - 4. klasse, bør så vidt mulig gis anledning til å gå på samme skole, slik at ikke engang søsken er sikret retten til å gå på samme skole i småskolen.

       Jeg vil be statsråden se litt på de retningslinjene Nøtterøy kommune har lagt, når de nå har opphevet skolekretsen og har flytende grenser, for jeg tror ikke elevene der er sikret rett til å gå på nærmiljøskolen og heller ikke sikret rett til å gå sammen med sine søsken.

Statsråd Jon Lilletun : Eg kan sjølvsagt ikkje frå Stortingets talarstol behandle ei konkret sak ut frå opplysningar som kjem i ein spørjetime. Men eg kan love representanten Dørum at eg skal ta med og undersøkje problemstillingane i forhold til kva praksis ein her har valt, og eg tar det òg med når vi kjem med vårt nye framlegg til opplæringslov.

       Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til undervisningsministeren:

       « I dag har ikke elever som tar et fireårig løp på videregående skole, rett til borteboerstipend det fjerde året. Dette rammer blant annet elever som tar fireårig idrettsfag. I budsjettdebatten før jul lovde Lilletun å se på saken. Like etter jul uttalte Lilletun at nå skulle statsråden rydde opp i denne saken. Det har gått snart en måned, fremdeles er situasjonen uavklart.

       Kan statsråden nå gjøre det klart at disse elevene får borteboerstipend? »

Statsråd Jon Lilletun : Som representanten er kjend med, er aldersskiljet i Lånekassen sett til 19 år fordi denne alderen for dei fleste vil svare til avsluttinga av ordinær treårig vidaregåande opplæring. Men det er likevel mange som held fram med vidaregåande opplæring noko lenger, anten fordi dei har starta seinare, treng lengre tid eller fylgjer eit løp som varar i meir enn tre år.

       Då Stortinget gjennom Reform 94 innførte ein lovfesta rett til tre års vidaregåande opplæring innanfor ramma av dei første fire åra etter avslutta grunnskule, vart 19-årsgrensa vanskelegare å forsvare. Under behandlinga av St.meld.nr.14 (1993-1994) om studiefinansiering og studentvelferd vart det derfor semje om at søkjarar under 20 år som ikkje har fått støtte til tre år i vidaregåande opplæring, skal reknast som under aldersskiljet dersom dei tar utdanning på VK II-nivå.

       Den førre regjeringa fremja likevel aldri noko konkret forslag om å gjennomføre denne endringa, sjølv om det vart etterlyst mange gonger frå Stortinget si side. Ved behandlinga av revidert nasjonalbudsjett i Stortinget i juni i fjor gjorde Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet framlegg om løyving slik at alle som tok fjerde år i vidaregåande opplæring, skulle få støtte etter reglane for støtte under aldersskiljet. Forslaget fall under voteringa, då Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet stemde imot. Dette forslaget ville løyst dei problema spørjaren tek opp for det skuleåret vi no er inne i.

       Reglane som no gjeld, gjev dei elevane som representanten Konglevoll spør om, og andre elevar som er over 19 år og bur borte, eit stipend på 1.535 kr pr. månad. Dette stipendet er berre behovsprøvt i høve til eiga inntekt og formue for eleven og ikkje i høve til foreldra si inntekt og formue. Det spørsmålet frå representanten Konglevoll dreier seg om, er om desse òg skal få same stipend som elevar under 19 år når dei må bu borte, nemleg 3.050 kr pr. månad.

       Det problemet som dei har som går på fireårig opplegg i landslinjene i skiidrett, må sjåast i samanheng med studiestøtta til andre som etter reforma har rett til opplæring i fire år, slik Stortinget tidlegare har peika på. Dette gjeld t.d. elevar som har behov for særskilt tilrettelagd opplæring. Desse har rett til å ta utdanning i opp til fem år. Også desse får i dag stipend på 1.535 pr. månad som bortebuarar når dei er over 19 år.

       Eg meiner framleis at alle elevar som treng eit fjerde år i vidaregåande opplæring, bør behandlast likt. Det er sjølvsagt ei budsjettmessig side ved dette som må vurderast. Departementet er i gang med desse vurderingane. Eg har enno ikkje drege nokon konklusjon i forhold til avgrensinga om korleis det skal gjennomførast, men vil eventuelt kome attende til saka i samband med arbeidet med revidert nasjonalbudsjett i vår.

Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil takke for svaret og oppklaringa.

       Jeg er enig med Lilletun i at dagens aldersskille er problematisk. Samtidig er det også problematisk at folkehøyskoleelever på en ganske kjapp måte har fått særbehandling. De har fått stipend som om de er under 19 år og lån som om de er over. En av grunnene til at jeg har tatt opp saken, er at statsråden som leder av komiteen har vist et stort engasjement og også påpekt at det skulle være greit å få til en løsning, i hvert fall for de elevene som tar et fireårig løp, og som må gå fire år for å få tatt eksamen. Jeg hadde derfor håpet at man kunne komme fram til en løsning så fort som mulig for disse elevene. Etter statsrådens svar har de fremdeles ikke fått sin situasjon avklart, så vidt jeg ser. Jeg håper derfor på en snarlig løsning, og, dersom den ikke kommer før budsjettet i vår, at den kan få tilbakevirkende kraft, for det er kun elevene dette siste året som blir rammet, fordi reformen startet i 1994.

Statsråd Jon Lilletun : Eg deler representanten Konglevoll sine vurderingar i forhold til dette. Det som gjer at det er svært ønskeleg å finne ei løysing, er at her er det elevar som brukar fire år, fordi det er lagt opp eit opplegg som tek fire år - det er ikkje dei sjølve som på ein måte er årsak til utsetjinga. Derfor er eg svært interessert i å finne ei løysing, men må samtidig sjå til at det vert rettferdig i forhold til dei andre som m.a. av faglege årsaker, har vorte bedne om å bruke fleire år. Når ein først ikkje skal ta heile gruppa, men finne unntak for ein del av gruppa, så er det eit vanskeleg arbeid, men eg håper vi skal finne ei løysing. Og eg kan stadfeste det som representanten Konglevoll spurde om, at finn vi ei løysing, bør den gjevast tilbakeverkande kraft.

       Marit Nybakk (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

Statsråd Jon Lilletun : Dette arbeidet var ikkje påbegynt då eg kom til Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet. Det kan ein ha forståing for, for det er ei samansett sak, som vil komme inn på arbeidsområda til fleire departement. Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har så langt valt å sjå denne utgreiinga i samanheng med andre utgreiingar og forslag til endringar som òg gjeld studentane sin situasjon. Det mest nærliggjande var Skattedirektoratet sitt forslag til endring i folkeregisterforskrifta sitt punkt om bustadregistrering for studentar, og vedtaket om innføring av fastlegeordning frå år 2000. Ei eventuell endring i bustadregistreringa kan få store konsekvensar både for ansvaret for studentvelferda og for kommuneøkonomien. Finansdepartementet meiner at det vil vere behov for meir omfattande utgreiingar i den saka.

       Når det gjeld fastlegeordninga, skal den gjelde for alle, òg for studentar. På kva måte studentane skal kome med i denne ordninga, er enno ikkje fastlagt. Helsetenesta ved Universitetet i Oslo har teke denne saka opp med oss for kort tid sidan.

       Eg meiner vi må gjere vår utgreiing uavhengig av kva som vil skje med dei andre forslaga som er oppe til drøfting. Vi tek sikte på å starte opp utgreiingsarbeidet i vår og å presentere resultatet på ein konferanse om vertskommunane sitt ansvar i november. Vi tek ikkje sikte på å setje ned eit stort offentleg utval, men det er naturleg å involvere både andre departement og dei partane det gjeld, som studentane sine eigne organisasjonar, i arbeidet.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil takke statsråden for et positivt svar, og er særlig glad for det siste, at departementet vil foreta en utredning uavhengig av de andre diskusjoner som har vært.

       Bakgrunnen for innstillingen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i 1996 var et enstemmig landsmøtevedtak i Arbeiderpartiet etter forslag fra Oslo Arbeiderparti. Det var flere forhold som var lagt inn i premissene for dette, bl.a velferdstilbud, barnehager for studenter, studentboliger. Vi har jo hatt en del diskusjon her i Oslo. Det gjaldt slike ting som stemmerett for studenter ved kommunevalg og deltakelse i lokalpolitikk - bostedsregulering nevnte statsråden. Vi har også hatt problemer i forholdet mellom vertskommuner og universitet/høyskoler når det gjelder reguleringssaker og ansvarsfordeling i tomtespørsmål, vi husker bl.a universitetsbibliotekproblemene i Oslo. (Presidenten klubber.) Jeg vil bare oppfordre statsråden til å jobbe videre med denne saken, og er glad for det svaret han gav.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Jon Lilletun : Dei tilhøva som representanten Nybakk nemnde, skal vi sjølvsagt ta med oss i dette arbeidet. Det er eit ganske innfløkt arbeid, men det betyr ikkje at vi ikkje skal setje i gang.

       Eg er òg klar over opphavet til forslaget, kvar det kom frå. Det er eit nytt eksempel på at Kristeleg Folkeparti og dei noverande regjeringspartia gjerne tek gode forslag frå det tidlegare regjeringspartiet og er med på å greie ut og gjennomføre dei, og håpar sjølvsagt at Arbeidarpartiet er villig til det same.

Spørsmål 33

       Gunhild Øyangen (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Er sosialministeren enig med Senterungdommen i at det bør opprettes et vinmonopol i hver kommune for å stanse fraflyttingen fra utkantene? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er med glede eg registrerer at representanten Øyangen er oppteken av å få stansa fråflyttinga frå utkantstroka. Eg trur likevel det er naudsynt med heilt andre tiltak enn mange fleire nye vinmonopol for å nå det målet.

       Eg viser til mitt svar i spørjetimen den 5. november i fjor til representanten Inger Lise Husøy om Regjeringa sitt synspunkt på ei utviding av salsnettet til Vinmonopolet. Då sa eg at Regjeringa ynskjer å føra ein restriktiv alkoholpolitikk. Grunngjevinga for det er m.a. å fylgja opp Stortinget sitt vedtak om å redusera rusmiddelbruken med 25 % innan år 2000 i tråd med WHO si målsetjing. Dette er nedfelt i Voksenåsen-erklæringa. Eg har ikkje endra syn.

       Eg har varsla at Regjeringa vil leggja fram ein handlingsplan for redusert rusmiddelbruk i løpet av våren 1998. Vinmonopolet har ein viktig alkoholpolitisk funksjon ved å regulera tilgjenget på alkoholvarer. Dette fylgjer av forskrifta om Vinmonopolet A/S si innkjøpsverksemd frå 30. november 1995, der det heiter:

« Vinmonopolets salg av brennevin, vin og øl med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent (sterkøl) skal innenfor alkoholpolitiske rammevilkår skje på vanlige forretningsmessige betingelser, tilpasses etterspørselen og sikre likebehandling. »

       Eg legg vekt på at den alkoholpolitiske funksjonen blir ført vidare.

       Dette er det brei semje om i Stortinget. I framlegget sitt til landsplan for perioden fram til år 2002 har Vinmonopolet lagt planar for 50 nye utsal. For ikkje å gripa inn i den planlagde utbygginga, som Stortinget har slutta seg til rammene for, har eg valt å vedta taket for utbygginga av nye utsal for det fyrste året for seg. Det har skjedd ved å gi løyve til å tilretteleggja for åtte nye utsal i tillegg til dei to som vart opna like før jul, altså ti nye utsal til saman. Utbygginga for resten av perioden vil eg sjå i samanheng med den rusmiddelpolitiske handlingsplanen, slik at vi får ei samla vurdering av dei verkemidla vi har til rådvelde.

       Eg minner elles om at Vinmonopolet A/S som forretningsverksemd også er pålagt å stilla krav til bedriftsøkonomisk rasjonalitet ved avgjerd om talet på utsal. Eg kan òg opplysa at av dei ti nye utsala som er planlagt utbygde i 1997-98, kjem åtte i god avstand frå næraste by.

Gunhild Øyangen (A) : Først vil jeg takke statsråden for svaret. Måten hun svarte på i dag, var mer høvisk og passende for en statsråd enn forrige gang jeg reiste problemstillingen.

       Jeg tror det er veldig viktig å ha et realistisk syn på hva det er som foregår, og hvilket konsum vi har av alkohol her i landet, særlig på landsbygda, der det ikke er tilgang på lovlige varer. Det er en kjent sak, også for statsråden, antar jeg, at det konsumet består av hjemmebrent og til dels smuglersprit. Det er derfor etter mitt syn veldig viktig når vi skal regulere omsetningen av alkohol, at vi regulerer på en måte som gjør at det er mulig for folk å opptre lovlydig. Vi ser nå en utvikling der flere drikker mer vin, med en viss nedgang i hjemmebrentkonsumet. Personlig synes jeg det er en veldig positiv utvikling (presidenten klubber), og det er også helsemessig en god utvikling.

Presidenten: Taletiden er omme!

       Av og til må presidenten være streng, for kanskje å oppnå det som er ønskelig.

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg ynskjer å understreka at eg deler representanten Øyangen si uro i forhold til omsetjinga både av heimebrent og smuglarsprit, og eg ynskjer at så mykje som mogleg av alkoholomsetjinga skal gå føre seg i lovlege former. Dette er òg noko vi ser på i samband med handlingsplanen for redusert rusmiddelbruk. Med tanke på å få til konkrete tiltak ved fleirtal i Stortinget, veit eg at det tidlegare er sentrumspartia, SV og Arbeidarpartiet som har stått saman. I Arbeidarpartiet sitt stortingsvalprogram for inneverande periode ser eg at ein seier:

       « Samtidig som folks egen grensesetting i forhold til rusgifter er avgjørende, må samfunnet effektivt begrense tilgjengeligheten. Om det blir lettere for ungdom og andre å skaffe seg rusmidler, øker faren for at flere blir misbrukere. » (Presidenten klubber.)

       Det er eit godt utgangspunkt.

Presidenten: Også denne taletiden er omme.

Spørsmål 34

       Bendiks H Arnesen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Det er kjent at flere nordmenn som har bodd og opparbeidet trygderettigheter i Sverige, ikke har fått sykepenger og fødselspenger etter at de har flyttet tilbake til Norge. De som er berørt av dette, er kommet i en meget vanskelig økonomisk situasjon fordi heller ikke norske myndigheter har dekket deres trygdebehov.

       Hva gjøres fra departementets side for å bringe dette forholdet i orden? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er rett at Sverige i ei rekkje tilfelle har stoppa utbetalinga av sjuke- og fødselspengar til folk som har flytta frå Sverige til Noreg eller eit anna nordisk land. I Norden har trygderettar ved flytting over landegrensene i mange år vore regulert av nordiske konvensjonar.

       No følgjer reglane av EØS-avtalen, og trygderettane ved sjukdom og fødsel blir regulerte av reglane i Rådsforordning nr. 1408/71. Etter artikkel 22 har ein arbeidstakar krav på å få sjukepengar og fødselspengar frå arbeidslandet sjølv om han eller ho flyttar til eit anna EØS-land.

       Etter norsk syn er det klårt i strid med desse reglane når Sverige stansar utbetalinga av sjukepengar og fødselspengar på den måten ein no har gjort. Det er ikkje berre eit reint norsk-svensk problem, men eit problem mellom Sverige og alle andre EØS-land. Dei norske synspunkta blir m.a. òg delte av danskane og finnane. Representantar for regjeringane i Danmark, Finland og Noreg har i ei felles fråsegn påtalt den manglande svenske etterlevinga av avtala i ein rapport til Nordisk Ministerråd.

       Eg tok opp dette spørsmålet med den svenske kollegaen min under Nordisk Råds sesjon i Helsinki i fjor haust. Kompetansen til å overprøva og gjera om på dei urette avgjerdene til det svenske Riksförsäkringsverket ligg i fyrste omgang hjå det svenske nasjonale rettsapparatet og dinest hjå EF-domstolen i Luxembourg. Ei rekkje saker av dette slaget verserer for tida i det svenske rettssystemet. Svenske domstolar som dømmer i siste instans, er forplikta til å leggja spørsmål som inneber ei tolking av EF-retten, fram for EF-domstolen.

       Den saka som til no har kome lengst, er sak C-275/96 Anne Kuusijärvi frå Kammarrätten i Sundsvall. Det vart halde munnlege forhandlingar i denne saka i domstolen i Luxembourg 6. november i fjor. Dom er enno ikkje fallen, men innstillinga frå generaladvokaten som førebur saka for domstolen, ligg føre. Ho er klår og eintydig og seier beint ut at Sverige ikkje kan stoppa utbetalinga av di vedkomande flyttar til eit anna avtaleland.

       Domstolen plar å følgja generaladvokaten si innstilling, og dommen vil òg vera retningsgjevande i andre saker. Då eg som nemnt tok opp saka med min svenske kollega i fjor haust, fekk eg forståing av at svenskane ville retta seg etter avgjerda frå EF-domstolen også i desse andre sakene.

       Verkstadklubben ved Mathiassen Mek. Verkstad i Harstad og Troms fylkeslag av RV har tidlegare teke opp med meg ei av desse sakene. Fleire einskildpersonar har vendt seg direkte til departementet. Eg finn på bakgrunn av det eg no har sagt, at det er grunn til å tru at problemet snart kan vera rydda av vegen, og at dei det gjeld, snart vil få dei ytingane dei retteleg har krav på frå Sverige.

Bendiks H Arnesen (A) : Jeg takker for svaret, og jeg er glad for at det kan se ut som at saken kan bli løst.

       I et tilfelle som jeg kjenner til, er familien blitt nektet fødselspenger, og fordi moren har opparbeidet sine rettigheter i Sverige, får heller ikke faren fedrekvoten. Forståelig nok er familien kommet i en vanskelig økonomisk situasjon. Slik jeg ser det, er dette en sak mellom Norge og Sverige og ikke mellom enkeltpersoner og Sverige. Derfor vil jeg spørre sosialministeren om hun kan gå inn for en snarlig forskottering til dem som ikke får sine rettmessige beløp. Kan Norge forskottere de pengene som Sverige skulle ha betalt, slik at de blir hjulpet økonomisk?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg deler vurderinga til representanten Arnesen, at dette er ei sak mellom Sverige og Noreg meir enn ei sak mellom enkeltpersonar og Sverige, og at det for dei dette gjeld, er ein vanskeleg økonomisk situasjon. Eg har likevel motførestellingar mot på førehand å gå inn for forskottering. Men la meg no seia at med det tidsperspektivet som vi her snakkar om, kan denne dommen snart vera avklart. Tidlegare fekk vi opplyst at 6. februar kunne vera ein aktuell dato. Den dagen er passert, og den datoen dette vil bli avgjort, er no ikkje kjend, men eg reknar med at det ikkje er lenge til.

       Gunnar Breimo (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Saltdal kommune har gjentatte ganger gjort departementet oppmerksom på det prekære behov for vedlikehold av bygningsmassen på eiendommen Vensmoen. Hovedbygningen er blant annet påført store stormskader. I desember 1997 bevilget Stortinget 1,6 mill. kroner til formålet. Forholdet er nå at bygningene forfaller sterkt mens bruken av bygningene utredes.

       Når vil reparasjonsarbeidene bli igangsatt? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eigedomen Vensmoen i Saltdal kommune vart bygd i perioden 1913-16 som Statens Tuberkulosesenter for Nordland. I 1966 opphøyrde Vensmoen som tuberkulosesanatorium, og bygningane vart tekne i bruk som sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemma. Etter HVPU-reforma i 1991 tok kommunen over ansvaret for psykisk utviklingshemma. Frå mars 1993 til mai 1995 fungerte Vensmoen som flyktningmottak, med bruk av store delar av hovudbygningen. Det vart i denne perioden utført ein del innvendig restaurering/oppussing av hovudbygningen. Blant anna vart det installert nytt nøkkelsystem og brannvarslingsanlegg.

       Staten eig heile grunnarealet på om lag 360 mål og dei delane av bygningsmassen som er eldre enn frå 1965, ca 10.000 m² golvflate.

       Det har i fleire år vore vanskeleg å få til rekningssvarande bruk av bygningane staten eig på Vensmoen. Særleg hovudbygningen er problematisk. Sosial- og helsedepartementet har ikkje funne det rett med store investeringar i eigedomen før framtidig bruk er nærare avklart. Dette har ført til at bygningsmassen til ein viss grad har forfalle.

       Når det gjeld nødvendig vedlikehald, har staten ved Sosial- og helsedepartementet forplikta seg til å finansiera dette mot at Saltdal kommune forvaltar eigedomen. I 1997 utbetalte departementet 936.000 kr av 1,6 mill. kr i løyvde midlar til drift/vedlikehald av statens bygningar på Vensmoen.

       Spørsmålet om utbetring av den akutte takskaden på hovudbygningen vart teke opp av Saltdal kommune vinteren 1997. Departementet og kommunen vart einige om at større endringar av taket burde vurderast før det vart sett i gang reparasjonar. Dette fordi det har vore problem med taklekkasje heilt frå bygningen var ny, på grunn av utforminga av takraften. Ei større utbetring av taket vil kosta fleire millionar kroner.

       Saltdal kommune har på nytt bedt om utbetring av takskaden på grunn av storm. Departementet er i dialog med Saltdal kommune om dette og vil koma tilbake til saka i revidert nasjonalbudsjett.

       Sosial- og helsedepartementet har i samarbeid med Saltdal kommune etablert ei styringsgruppe som skal koma med framlegg til korleis ein kan skapa ny aktivitet i privat og/eller offentleg regi på Vensmoen. Gruppa skal ha ei funksjonstid fram til 1. oktober 1998 og er sett saman av representantar frå Saltdal kommune, Nordland fylkeskommune, det lokale næringslivet og Sosial- og helsedepartementet.

       Eg legg til grunn at det etter at styringsgruppa har avslutta sitt arbeid, vil vera betre grunnlag for å vurdera framtida for bygningane på Vensmoen.

Gunnar Breimo (A) : Det kan synes som en liten sak å bringe inn i Stortinget, men det er viktig å huske på at vi her snakker om en bygningsmasse med stor kulturhistorisk verdi, og som i tillegg kan være en stor ressurs for Saltdal kommune når det gjelder å skape nye arbeidsplasser.

       Når jeg reiser dette spørsmålet, er det fordi vi er i den situasjonen at forfallet nærmest griner mot en når en besøker stedet. Hvis forfallet får lov å fortsette, vil det bli ekstra vanskelig å få noen ildsjeler til å være med på å ta et tak for å få ny virksomhet inn, som f.eks et tuberkulosemuseum, som det har vært snakk om. Jeg er veldig glad for det positive svaret som statsråden har gitt på spørsmålet, og jeg forstår det slik at man kommer tilbake til saken i forbindelse med revidert. Jeg håper at vi ikke kommer i den situasjonen at kua dør mens graset gror, bokstavelig talt.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg vil streka under at representanten Breimo her har levert ei ytterlegare grunngjeving for kor viktig det er både å syta for nødvendig vedlikehald og å arbeida for løysinger som kan gjera at det igjen blir ei eller anna form for liv i bygningane på Vensmoen. Eg sa i mitt svar at det er ei gruppe som arbeider med dette, og det vil bli lagt fram ei vurdering av denne saka i revidert nasjonalbudsjett. Eg skal syta for at det blir fylgt opp.

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « I 1997 ble det solgt over 2 millioner flasker rusbrus fra Vinmonopolets ulike utsalg. Til bladet Folket 30. januar 1998 uttaler markedssjef Trond Hellemansen i Vinmonopolet at « det er vår rolle å etterkomme etterspørselen. Vi tar inn det som rører seg i markedet ».

       Deler sosialministeren markedssjefens betraktning her, og hvordan lar synet seg eventuelt forene med Vinmonopolets rolle i det edruskapsforebyggende arbeidet? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg forstår fråsegna frå marknadssjefen slik at Vinmonopolet fylgjer dei forskriftene om Vinmonopolets innkjøpsverksemd som er gitt med heimel i alkohollova. Der er det sagt at salet av produkta skal gå føre seg på vanlege forretningsvilkår. Det skal tilpassast etterspurnaden, og det skal sikra likebehandling innanfor alkoholpolitiske rammevilkår. Mi erfaring så langt er at bedrifta kjenner dei alkoholpolitiske rammevilkåra og det alkoholpolitiske ansvaret vi har. Eg vil gjerne streka under at Vinmonopolet har ein viktig funksjon - ikkje berre som alkoholdistributør, men som ein aktør som fungerer avgrensande for det totale alkoholkonsumet, som stimulerer til mindre uheldig alkoholbruk, og som tilbyr alkoholfrie alternativ.

       I høve til rusbrus er det etter mi meining naudsynt å freista å finna tiltak som får innverknad både på sal frå Vinmonopolet til forbrukar og skjenking av rusbrus som ein skjenkestad har kjøpt frå ein grossist.

       Eg vil særleg peika på at undersøkingar om bruken av rusbrus som er utført m.a. av Statens institutt for alkohol- og narkotikaforsking, viser at rusbrus fyrst og fremst vert drukke på skjenkestader. Dei tala som ligg føre, fortel med andre ord at rusbrus ser ut til å vera ein « ute-drikk ».

       Det er elles med glede eg konstaterer at salet av rusbrus som kan seljast i daglegvarehandelen, altså øl-basert rusbrus, er kraftig redusert. Det skjer m.a. som resultat av eit friviljug samarbeid med daglegvarebransjen. Og det skjer gjennom at fleire produsentar får stansa produksjonen av alkoholpolitiske grunnar. Hardanger Bryggeri, deleigd av staten gjennom Arcus AS, stansa produksjonen kort tid før jul.

       Som eg alt har mint om her i dag, tek Regjeringa sikte på å leggja fram ein handlingsplan for redusert rusmiddelbruk i løpet av våren 1998. I arbeidet med denne planen har eg til vurdering ulike tiltak for å avgrensa sal og skjenking av rusbrus.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg er langt mer fornøyd med det svaret jeg fikk fra statsråden enn det svaret Hellemansen gav.

       Man får jo inntrykk av, også fra et tidligere spørsmål her, at man nærmest betrakter alkohol som om det skulle være surstoff eller H2O, og at satsapparater spiller den rolle som baking av barkebrød gjorde under krigen. Jeg er glad for at statsråden gang på gang signaliserer at hun har en annen innfallsvinkel enn det som enkelte representanter har tilkjennegitt.

       Mitt tilleggsspørsmål til statsråden er: Ser statsråden det betenkelige i at hvis man virkelig skulle få tilgang til vinmonopol i alle landets kommuner, vil nettopp den gruppen som er målgruppen for rusbrusen, nemlig ungdom - kanskje spesielt unge jenter - få et konsum som over tid vil medføre at vi får et større drikkemønster generelt i den norske befolkning?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg registrerer med glede at det er fleire parti som er opptekne av å redusera tilgjenget på alkohol, for dermed igjen å redusera rusmiddelbruken, på grunn av dei skadeverknadene som me ser i samfunnet som fylgje av rusmiddelbruk.

       I innlegget mitt streka eg under Vinmonopolets alkoholpolitiske rolle og det faktum at Vinmonopolet skal ha som funksjon å vera avgrensande i høve til tilgjenget. Derfor deler eg òg representanten Ballos vurderingar. Eg trur ikkje at det ville vera korkje heldig eller ynskjeleg med vinmonopol i alle landets kommunar - særleg ikkje med tanke på gruppa ungdom.

Spørsmål 37

       Signe Øye (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Under behandlingen av abortmeldingen i Stortinget gikk et flertall inn for å tillate bruk av abortpillen ved norske sykehus.

       Vil helseministeren følge opp vedtaket og legge til rette for at alle de sykehusene som utfører abort, gir de kvinnene som ønsker denne metoden, et slikt tilbud? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : I 1989 fremmet representanter fra Kristelig Folkeparti et Dok.nr.8-forslag om at utprøving og bruk av abortpillen ikke skulle bli tillatt i Norge. Bakgrunnen for forslaget var at et legemiddelfirma hadde søkt om å få prøve ut en abortpille ved Ullevål sykehus. På bakgrunn av forslaget til Stortinget valgte firmaet å trekke søknaden tilbake før stortingsbehandlingen.

       I Innst.S.nr.197 (1988-1989) fra sosialkomiteen om forslag om å si nei til abortpille gikk komiteens flertall imot forslaget. Flertallet kunne ikke se at det var tungtveiende grunner til å forby utprøving og bruk av abortpillen i Norge. Abortpillen representerte en ny metode for å gjennomføre et svangerskapsavbrudd, men endret ikke det prinsipielle grunnlag for nåværende lov om svangerskapsavbrudd. Den ville heller ikke føre til noen utvidelse av indikasjonene som ligger til grunn for et svangerskapsavbrudd. Flertallet forutsatte at abortpillen kun skulle benyttes ved gynekologiske avdelinger. Under behandlingen i Stortinget 2. juni 1989 ble forslaget forkastet med 66 mot 23 stemmer.

       I St.meld.nr.16 (1995-1996), Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv, konkluderes det med følgende:

       « Dersom svangerskapsavbrudd skal utføres, er det viktig at det gjøres på en betryggende og skånsom måte. Den medisinske utviklingen gir mulighet for å erstatte det kirurgiske abortinngrepet tidlig i svangerskapet med medikamentell behandling. Spørsmålet om medikamentelt utførte svangerskapsavbrudd bør utredes med tanke på eventuell utprøving av slike metoder også i Norge. Det forutsettes at medikamentet bare benyttes ved gynekologiske avdelinger. Ved norske sykehus har man godt innarbeidede rutiner for medikamenter som krever spesiell overvåkning ... Tilsvarende rutiner kan innføres for håndtering av denne type medikamenter. »

       På grunnlag av Stortingets behandling og gjeldende lov og regelverk vil forvaltningen måtte behandle spørsmål om bruk av slike medikamenter på vanlig måte.

       Farmasøytiske spesialpreparater som markedsføres, omsettes og forskrives i Norge, skal i utgangspunktet ha markedsføringstillatelse utstedt av Statens legemiddelkontroll. Unntaket er preparater der det gis såkalt godkjenningsfritak. Dette kan f.eks dreie seg om preparater til alvorlig syke pasienter som snarest må få tilgang til ny behandling, og preparater som inngår i kliniske forsøk. Nye rutiner for håndtering av søknader om godkjenningsfritak ble innført i forbindelse med opphevelsen av grossistmonopolet fra og med 1996. Ved vurdering av søknadene har SLK som hovedmål å påse at pasienten eller samfunnet ikke utsettes for unødig risiko. Det påligger allikevel rekvirenten et særlig ansvar for å forvisse seg om at det legemiddelet som forskrives på godkjenningsfritak, er tilfredsstillende dokumentert med hensyn til kvalitet, toksikologi, farmakologi, effekt og sikkerhet. Ved forskrivning av legemidler gjennom ordningen med godkjenningsfritak ligger det faglige ansvaret for legemidlet hos rekvirenten. Dette er bakgrunnen for bestemmelsen om at avdelingsoverlege, eventuelt seksjonsoverlege, må underskrive søknaden om godkjenningsfritak for bruk på sykehus. For abortpillen vil det på det nåværende tidspunkt kun være aktuelt å gi godkjenningsfritak for forskrivning til sykehus.

       I tillegg til disse krav kan det opplyses at kliniske forsøk er regulert i en egen forskrift som skal sikre at disse utføres på en forsvarlig måte. I Norge skal alle kliniske forsøk på mennesker godkjennes av egne forskningsetiske komiteer.

       Sykehus som ønsker å erstatte kirurgiske abortinngrep tidlig i svangerskapet med medikamentell behandling, må forholde seg til ovenfor nevnte prosedyre for godkjenningsfritak.

       Spørsmålet om hvor aborter kan utføres, er regulert i dagens abortlov § 3. Svangerskapsavbrudd som utføres før utgangen av 12. svangerskapsuke, kan kun utføres i sykehus eller andre helseinstitusjoner som fylkeslegen har godkjent til dette. Pr. dags dato er det ikke gitt slik godkjenning til andre helseinstitusjoner. Abortlovens regler innebærer at det ikke er adgang til å sende kvinnen hjem slik at selve aborten skjer utenfor sykehuset. Dersom sykehus tar i bruk abortpillen, betinger dette at sykehuset legger opp til en praksis som sikrer at selve aborten skjer på sykehuset.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Signe Øye (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Grunnen til at jeg fant det nødvendig å reise spørsmålet til helseministeren, var et oppslag i Vårt Land den 20. januar 1998. Der gikk det fram at Kristelig Folkeparti ønsker å stoppe bruk av abortpillen ved norske sykehus. Etter det helseministeren nå uttaler, er ikke det tilfellet. De har tenkt å forholde seg til lovverket når det gjelder abortpillen, så langt jeg kunne tolke hans uttalelser.

       Som i mange andre saker, er Kristelig Folkeparti her imot en lov - abortloven - som vi har i Norge, men som Kristelig Folkeparti likevel er nødt til å sitte og administrere. Flertallet i Stortinget er fortsatt det samme som da vi behandlet St.meld.nr.16.

       Arbeiderpartiet er opptatt av at kvinnene skal kunne velge mellom et kirurgisk inngrep og det å ta en abortpille. Derfor vil jeg spørre helseministeren: Ved å bruke abortpillen i stedet for kirurgiske inngrep kan man spare knappe ressurser, ressurser som vi egentlig kan bruke på andre områder. Vil helseministeren være med og påvirke dette, slik at vi kan få til en sånn vridning innenfor helsevesenet?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har i mitt svar redegjort for hvordan Stortingets vedtak og vedtatt og gjeldende regelverk vil bli forvaltet på dette området. Kristelig Folkepartis standpunkt i denne saken bør være kjent. Hovedpoenget for Kristelig Folkeparti er prinsippet om selvbestemt abort. Det er det denne saken først og fremst dreier seg om. Spørsmålet om valg av metode er av underordnet betydning.

       Spørsmål av en slik alvorlighetsgrad som dette bør ikke gjøres til gjenstand for snevre økonomiske betraktninger. Å påskynde utviklingen av bruk av medikamentell abort, som det i debatten reises ganske store spørsmål ved, ser jeg ikke som noen oppgave, og i særdeleshet ikke begrunnet i det å spare penger.

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil gjerne stille helseministeren følgende spørsmål:

       « I henhold til et oppslag i Dagbladet 11. januar 1998 sa en spesialistlege opp sin stilling ved Stensby sykehus, hvorpå han nå mottar omtrent tilsvarende i honorar og refusjoner for en to dagers arbeidsavtale som han tidligere mottok i lønn for en full arbeidsuke. Offentlige kostnader øker, mens tjenestetilbudet reduseres.

       Vil helseministeren ta noe initiativ for å hindre at økt privatisering gir redusert ressursutnyttelse av personell og helsemidler? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Representanten Ballo tar opp et viktig problem. Så langt vi har fått kjennskap til saken, bl.a fra pressen, dreier ikke dette seg om legenes refusjonsavtaler. Saken er at en tidligere ansatt legespesialist ved Stensby sykehus er engasjert som konsulent av sin gamle arbeidsgiver.

       Ordningen i den konkrete saken er i utgangspunktet laget for at sykehus på spesialområder med få pasienter kan engasjere spesialister på timebasis. Ordningen er imidlertid også kommet til anvendelse når ordinære spesialiststillinger er ledige. Dette er tilfellet i den konkrete saken det vises til. Dette berører for så vidt ikke arbeidsfordelingen mellom offentlige og private aktører i helsetjenesten. Saken er vel snarere at den store etterspørselen etter helsepersonell i sin alminnelighet og legespesialister i særdeleshet, gjør det mulig for enkelte å utnytte en markedsposisjon til å inngå slike arbeidsavtaler.

       Sosial- og helsedepartementet har tatt initiativ. Departementet har vurdert karenstid eller andre virkemidler for å hindre at tidligere offentlig ansatte selger sine tjenester til sin tidligere arbeidsgiver. I Oslo kommune er en karenstid på ett år nedfelt i kommunens etiske normer. Departementet har tatt dette opp med Arbeids- og administrasjonsdepartementet, og det sistnevnte departement har planer om å sette ned et utvalg som skal se nærmere på problemstillinger knyttet til overgang til ny stilling, og vurdere virkemidler som kan avhjelpe slike problemer som representanten Ballo og statsråden er opptatt av.

       Denne regjering er opptatt av at de offentlige sykehusene skal få god tilgang til helsepersonell, og har fulgt en restriktiv linje når det gjelder å øke innslaget av privat virksomhet i spesialisthelsetjenesten. Jeg viser til at Regjeringen nylig gav Volvat Medisinske Senter avslag på søknaden om å få økt sengekapasitet, nettopp for å hindre vekst i den private delen av helsetjenesten i sentrale strøk.

       Ved lønnsoppgjøret i 1996 ble det som kjent gjennomført vesentlige forbedringer i lønns- og arbeidsforholdene for sykehuslegene. De rapporter Sosial- og helsedepartementet har mottatt, tyder på at det nå er attraktivt for leger å arbeide ved sykehusene, også sett i forhold til vilkårene i privat praksis. Stortinget har vedtatt en endring i folketrygdloven med virkning fra 1. juli i år, som innebærer at spesialister som ikke har driftsavtale med fylkeskommunen, ikke lenger får refusjon fra folketrygden. Dette vil også kunne begrense overgangen fra offentlig til privat praksis. Jeg må understreke at det konkrete eksempelet som representanten Ballo viser til, ikke berøres direkte av de to sistnevnte tiltak, men de vil begge kunne begrense overgangen fra offentlig til privat praksis på en slik måte at sykehusene i sin alminnelighet ikke trenger å ty til private konsulenter for å løse sine oppgaver.

       Karenstid og andre ordninger som begrenser legenes mulighet til å gå over fra offentlig til privat virksomhet, vil imidlertid ikke løse det grunnleggende problemet, som er mangel på legespesialister i norsk helsevesen. Regjeringen arbeider derfor målrettet for å løse problemet på tre måter: For det første gjennom aktiv rekruttering av helsepersonell fra utlandet, for det andre gjennom en bedre arbeidsfordeling mellom helsepersonell og annet personell i sykehusene, og for det tredje gjennom å øke kapasiteten i grunn- og etterutdannelsen av leger.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg takker for svaret. Jeg synes det var et godt svar.

       Det er et tilleggsproblem som man ser av og til, som knytter seg til skillene mellom stat og fylke. På statlig nivå vil man ofte si at man blander seg ikke opp i fylkenes måte å håndtere det på. Det som kan være et dilemma, og som denne saken også viser, er at fylkenes valg av måter å organisere spesialisthelsetjenesten på, kan utløse refusjoner fra Rikstrygdeverket, slik at man påfører staten betydelige merkostnader uten at fylket nødvendigvis sitter igjen med ekstrautgifter som en konsekvens av endret driftsform.

       Er helseministeren opptatt av den sammenhengen? Og ser han at man ikke kan la fylkeskommunen alene styre dette, men at man også må være opptatt av et statlig engasjement i samordningen av tjenestene?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det ligger i det faktum at jeg i det hele tatt har besvart et spørsmål som gjelder et fylkeskommunalt sykehus på den måten jeg har gjort, at jeg ser den sammenhengen, og ser at et statlig engasjement på dette området er betimelig.

       Spørsmålet om i hvilken form man skal finne løsninger, må jeg overlate til det varslede utvalg å gi de første svarene på.

       Tom Harald Nesvik (Frp) : Jeg skal få lov til å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Det har over lengre tid vært mangel på leger i Norge, og man har derfor åpnet for ansettelser av utenlandske leger/spesialister. Det viser seg imidlertid at det tar uforutsett lang tid å få disse legene på plass i Norge, og relativt få har kommet hittil.

       Hva vil statsråden gjøre for å rette på dette? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er for tiden flere tiltak på gang for å rekruttere utenlandsk helsepersonell til Norge. Samtidig som vi rekrutterer utenlandske leger, er det viktig å legge til rette for at disse blir tatt godt imot og får en positiv erfaring med å arbeide her. Arbeidsdirektoratet driver et legerekrutteringsprosjekt i Østerrike, Tyskland og Frankrike med støtte fra Sosial- og helsedepartementet. Prosjektet organiseres som et samarbeid med landenes arbeidsmarkedsmyndigheter. Disse gjennomfører norskkurs for leger, som fortrinnsvis skal ha en avtale med norsk arbeidsgiver før de begynner på kurset. Pr. i dag er det 62 leger som deltar på disse kursene, som avholdes i Wien, Frankfurt, Berlin og Paris. I løpet av mars-april vil disse være i virksomhet her i landet. Det tas sikte på å rekruttere 200 leger til Norge gjennom prosjektet i 1998 og flere i 1999.

       Med bistand fra departementet organiseres et oppfølgingsopplegg for disse legene og for andre leger fra utlandet. Fylkesarbeidskontoret har i samarbeid med Fylkeslegen i Nordland og Fylkestrygdekontoret jobbet for å tilrettelegge et tilbud for de utenlandske legene. Det er lagt opp til at legene, kort tid etter at de ankommer sitt nye arbeidssted, skal kurses bl.a i norske forhold, trygdeordninger og henvisninger. Man skal bl.a stimulere til faglig og sosial nettverksdannelse, og det skal organiseres en kollegial fadderordning i regi av den lokale legeforening. Jeg tar sikte på at opplegget også skal kunne organiseres på lignende måte i andre fylker. Statens helsetilsyn vil i 1998 i samarbeid med KS og Lægeforeningen kartlegge hvordan legene mottas av arbeidsgiver. Legerekrutteringsprosjektet har et nært samarbeid med Fylkeslegen i Oslo, slik at vi har et effektivt system for utstedelse av autorisasjon.

       Det har vært en meget viktig forutsetning at de leger som melder seg til norskkursene, har hatt en avtale med arbeidsgiver i Norge. Det har derfor vært et betydelig arbeid for å få fylkeskommuner og kommuner til å melde sine behov og få etablert slike avtaler.

       Jeg er klar over at det er en viss skepsis blant norske arbeidsgivere med hensyn til å rekruttere leger fra utlandet. Flere sykehus har takket nei eller ventet svært lenge med å gi tilbakemelding når et av rekrutteringsprosjektene har formidlet kontakt med utenlandske spesialister. Skepsisen kan forstås. Det er likevel viktig at arbeidsgiver er seg sitt ansvar bevisst og i størst mulig grad legger forholdene til rette for at de rekrutterte legene skal fungere tilfredsstillende på ny arbeidsplass.

       Den siste tids rekrutteringstiltak gir resultater. Jeg tror at de også vil gi resultater på lang sikt, ved satsing på introduksjonskurs og oppfølgingstiltak for å sikre at de utenlandske legene får de beste forutsetninger for å trives på sitt nye arbeidssted. Når sykehusene og kommunene skaffer seg erfaring med ansettelse av utenlandske leger, tror jeg etterspørselen vil øke i tråd med deres erfaring. Men jeg vil varsle at departementet vil ta nye initiativ i forhold til sykehuseierne for å få fortgang i dette.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var et meget godt svar, men det var nok ikke helt betryggende på alle punkt.

       Når det gjelder de enkelte sykehus, som faktisk vegrer seg for å ta imot utenlandske leger, kan man spørre seg om det er av hensyn til egne leger at de ikke ønsker utenlandske leger, eller om de er bekymret for hva de vil få, som statsråden var inne på.

       Personlig synes i hvert fall jeg at noe nå må gjøres for å få dette på plass. Det er da opp til statsråden og det enkelte sykehus å få legene på plass i Norge, slik at ting kan begynne å fungere. Vil statsråden ta et initiativ overfor sykehusene, slik at man nå raskere kan få legene på plass, slik at de pasienter som står i kø, kan få behandling ved norske sykehus og dermed bli friskmeldt?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Svaret på representantens spørsmål er ja. Statsråden har tatt initiativ og vil ta nye initiativ i så måte.

       Det er sykehuseierne som arbeidsgivere som må redegjøre for sine behov, og som må ansette de legene vi her snakker om. Men jeg kommer i løpet av få dager til å skrive et brev om dette til fylkesordførerne, som representerer 85 % av sykehuseierne, for jeg mener det er nødvendig at fylkeskommunenes toppledelse engasjerer seg i dette spørsmålet, slik at det blir et nødvendig trykk. Det kan ikke være slik at mangelen på leger bare kommer til syne når det er aktuelt å ansette norske leger.

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « I Stortingets spørretime 28. januar 1998 sa helseministeren at det kan bli nødvendig å ta opp igjen helseplanarbeidet i helseregion 1 når Stortingets vedtak om at Akershus og Oslo skal tilhøre samme helseregion, gjennomføres. Et helt annet plangrunnlag kan bety helt andre løsninger enn de en nå jobber med. Det kan bety mye bortkastet arbeid i en sak som er vanskelig nok i seg selv.

       Ville det ikke være riktig å stille planarbeidet i bero til saken er avklart og en vet hva en skal planlegge for og med? »

Karin Andersen (SV) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var nødvendig å få denne avklaringen, fordi helseministerens svar den 28. januar kunne tyde på at store forandringer kunne komme, og at mye av planarbeidet kunne være bortkastet. Jeg er glad det ikke er slik. Men jeg føler meg fremdeles litt urolig, fordi planarbeidet som nå utføres, heter « Tre fylker - en helsetjeneste », og ikke fem fylker.

       Statsråden sier også i sitt svar at det neppe vil være alle tiltak som berøres, og at han er viss på at de regionale helseutvalgene vil velge ut arbeidsoppgaver. Betyr det at departementet ikke har vurdert hvilke oppgaver som kan utredes innenfor det plangrunnlaget man nå har, og hvilke oppgaver som bør stilles i bero?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er fylkeskommunene og de regionale helseutvalgene som nå har ballen når det gjelder planlegging. Den ballen departementet sitter med i øyeblikket, er Stortingets oppdrag om å sørge for at Oslo og Akershus kommer i samme helseregion. Vi har ikke trukket noen endelige konklusjoner om hvordan den nye helseregioninndelingen på Sørøstlandet skal se ut, og dermed er det heller ikke mulig å si helt eksplisitt og konkret hvordan en slik ny regioninndeling vil berøre f.eks funksjonsfordelingen mellom ulike fylkers sykehus og institusjoner. Men det vi vil sørge for, er at denne avklaringen kommer raskt, og at man får belyst de konsekvenser en ny regioninndeling har. De regionale helseutvalg og tilhørende fylkeskommuner må arbeide videre som best de kan, ut fra de premisser som nå foreligger.

       Asmund Kristoffersen (A) : « Mellom 1.500 og 2.000 foreldrepar mister årlig et barn i forbindelse med graviditet og fødsel. Omsorgsarbeid for disse er ofte mangelfullt, og forskningsinnsatsen for å forebygge og avdekke årsaksforhold er åpenbart for liten. En landsdekkende interesseforening, Foreldreforeningen for prematurdøde og dødfødte barn, har fått avslag på søknad om driftsstøtte.

       Vil statsråden ta initiativ til at også denne foreninga får statsstøtte på linje med andre landsdekkende interesseorganisasjoner? »

       Statsråd Dagfinn Høybråten: Foreldreforeningen for prematurdøde og dødfødte barn ble startet i desember 1994 av to foreldrepar fra Møre og Romsdal. Foreningen, som for det meste består av foreldre som har mistet barn i forbindelse med graviditet og fødsel, har som formål å:

       Foreldreforeningen har dessuten inngått et samarbeid med en annen interesseforening om å samle inn midler til et forskningsfond til forskning om død i mors liv. Foreningen har i sin søknad til departementet oppgitt å ha 14 lokallag på landsbasis, uten at det er opplyst hvor mange medlemmer som er tilsluttet.

       Til grunn for departementets avslag på søknad om driftsmidler i 1997 var to forhold, nemlig at det ikke var tilgjengelige midler, og at foreningen ikke var dokumentert som en landsomfattende pasientforening. Det er heller ikke bevilget særskilte midler til å finansiere støtte til foreningen i 1998.

       Jeg vil legge til at det er flere foreninger som driver støtte- og omsorgsarbeid for foreldre som tidlig har mistet sitt barn. Departementet har bl.a gitt driftsstøtte og forskningsmidler til Landsforeningen til støtte ved krybbedød.

Asmund Kristoffersen (A) : Denne foreldreforeningen er vel i alle fall i ferd med å bli landsdekkende, jeg tror den er det allerede. Den har samlet god oppslutning også blant helsepersonell. Jeg tror en bør erkjenne at det offentlige omsorgs- og helseapparatet ikke kan gi de mellom 1.500 og 2.000 foreldrepar som årlig mister sitt barn, en god nok oppfølging. Denne foreldreforeningen er i ferd med å bygge opp et nettverk av forskjellige kontaktpersoner som et helt nødvendig supplement til de offentlige ordningene. Etter min mening bør denne foreningen vurderes som aktuell til å få støtte ved neste korsvei.

       Jeg har lyst til å presisere en del av mitt spørsmål som statsråden vel ikke i særlig grad var inne på, nemlig det som knytter seg til forskning. For mange av disse barn som dør, er årsaksforholdet uklart. Og jeg vil derfor spørre statsråden: Ser statsråden noen mulighet til å få økt forskningsinnsatsen på dette området?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Foreldreforeningen for prematurdøde og dødfødte barn har sikkert en viktig funksjon for foreldre som er i samme situasjon, gjennom å drive informasjonsvirksomhet og ved å gi støtte og omsorg for hverandre. Men det offentlige helsevesen må også ha dette som en veldig viktig oppgave. At foreningen ønsker å bidra økonomisk til forskning, synes jeg er prisverdig, men det gir ikke automatisk departementet et ansvar for å støtte deres forskningsinitiativ. Spørsmålet om departementet skal støtte forskning generelt på dette området, vil vi vurdere i forbindelse med budsjettarbeidet.

       For at foreningen som sådan skal komme i betraktning med hensyn til støtte fra departementet, bør den kunne dokumentere at den oppfyller krav som ellers er satt til denne type organisasjoner som kan få statsstøtte. Som kjent finnes det et regelverk for funksjonshemmedes organisasjoner. Deretter må det sannsynligvis en egen bevilgning på statsbudsjettet til, dersom det skal innvilges statsstøtte.

Spørsmål 42

       Olaf Gjedrem (KrF) : « Vil olje- og energiministeren ta initiativ til at nettleiga for elektrisk kraft frå vindkraftverk og annan alternativ energi for forsyning i nærområde vert rimelegare enn vanleg nettleige? »

Statsråd Marit Arnstad : Regjeringen har som mål å øke satsingen på fornybare energikilder, bl.a vindkraft. I det arbeidet vil en rekke tiltak bli vurdert når det gjelder å stimulere til økt bruk av vindkraft og annen alternativ energi. Konsesjonsbehandling, og de krav som lokale myndigheter stiller til den type anlegg, skal bidra til at anleggene blir etablert på de områdene som er mest gunstig, det gjelder både økonomisk og miljømessig. E-verkenes nettariffer og lokale nettforhold vil også være viktig i disse vurderingene.

       Utgangspunktet for tariffering av kraftoverføring er at tariffene skal reflektere belastningen i nettet. Hvis produksjon av kraft er plassert et sted som er gunstig i forhold til belastningen i nettet, skal det også i prinsippet reflekteres i tariffen. Det innebærer at produksjon i noen tilfeller også får betalt gjennom det bruksavhengige leddet i tariffen. Det vil gjelde all kraftproduksjon, ikke bare vindkraft.

       Når det gjelder de bruksuavhengige leddene i tariffen, bidrar NVEs retningslinjer til at produksjon på et lavere nettnivå ikke kommer dårligere ut enn produksjon på høyeste nettnivå. Produksjon på lavere nettnivå vil normalt være småkraftverk og vindkraft. Spørsmålet om hva som vil være riktige tariffer, er et krevende spørsmål å besvare på en fullgod måte. Tariffsystemet har blitt forbedret de siste årene, men NVE og departementet vil løpende vurdere prinsippene for tariffering og om de er tilfredsstillende.

       Ulike virkemidler kan vurderes for å oppmuntre utviklingen av vindkraft. Jeg vil imidlertid i denne omgang være forsiktig med å legge opp til at spesielt lave nettariffer skal være det virkemidlet som brukes mest aktivt. Det kan gi et uoversiktlig støttesystem, og det kan også bidra til å lokalisere vindkraft på steder som er uten et tilstrekkelig utbygd nett.

       Gard Folkvord (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Vår kraftforedlende industri er verdens reneste. Bransjen har planene klare for milliardinvesteringer, dersom industrien fortsatt beholder sin konkurranseevne. I et intervju med Bergens Tidende 2. januar 1998 antyder nærings- og handelsminister Lars Sponheim at prisen på industrikraft over tid nesten kan fordobles.

       Er statsråden enig i dette? »

       Prisnivået for industrikraft ligger internasjonalt i snitt på ca 14 øre/kWh. Det er om lag 40 % over snittprisen i Norge, men på linje med prisen for tildeling av ny kraft. Norge har meget gode forutsetninger for å kunne fornye industrikraften til vilkår noe under snittprisen internasjonalt.

       Departementet har i lang tid jobbet med det nye industrikraftregimet. Har departementet i dette arbeidet tatt hensyn til det faktum at prisen på industrikraft internasjonalt har gått ned?

Statsråd Marit Arnstad : Når representanten her refererer til Arbeiderpartiets programformuleringer, opplever jeg at det i stor grad er samsvar mellom Arbeiderpartiets holdning og det Regjeringen har nedfelt som holdning i Voksenåsen-erklæringen.

       Jeg er kanskje litt forundret over måten Sponheims uttalelse til Bergens Tidende tolkes på. Så vidt jeg kan se, er ikke Sponheims uttalelser til Bergens Tidende så dramatiske som en her ønsker å gjøre dem til. Prisen på nytildeling av kraft etter det såkalte 104-regimet ligger ikke så langt unna det Sponheim har antydet. Faktum er jo at Sponheims antydning om pris er ganske godt i samsvar med det arbeiderpartiregjeringen la til grunn som normal pris ved tildeling av denne type kontrakter.

       Regjeringens mål omkring fornyelse er klart i den forstand at vi ønsker at det fortsatt skal være mulighet for langsiktige kontrakter til konkurransedyktige priser. For øvrig vil jeg ikke foregripe de forslag eller vurderinger som vil ligge i det arbeidet som nå er igangsatt.

       Per-Kristian Foss (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Eierne av petroleumsfeltene Snøhvit, Askeladden og Albatross utenfor Hammerfest har satt i gang omfattende forberedelser for kommersiell utnyttelse av de påviste olje- og gassressursene. Prosjektet har kommet så langt at plan for anlegg og drift kan oversendes departementet i løpet av året. Et slikt prosjekt vil ha betydelige ringvirkninger for næringsliv, bosetting og kompetanseutvikling i landsdelen.

       Kan Regjeringen allerede nå si at den ikke vil stoppe Hydro og Statoil dersom selskapene går inn for utbygging? »

Statsråd Marit Arnstad : Jeg er enig med representanten Foss i at en utbygging av feltene på Tromsøflaket vil kunne ha betydelige positive virkninger i landsdelen. Samtidig vil en slik utbygging også kunne ha mer problematiske sider. Blant annet vil en utbygging trolig gi store CO₂-utslipp, og den vil dessuten finne sted i et økologisk sårbart område.

       Jeg er kjent med at rettighetshaverne nå planlegger å iverksette en konsekvensutredning i aller nærmeste framtid. Denne prosessen skal nettopp kartlegge problemstillinger i forhold til miljø, naturressurser og samfunn både i utbyggings- og driftsfasen. Gjennom en slik prosess informeres både offentlige myndigheter, interesseorganisasjoner, berørte parter og andre interesserte om planene, og de gis mulighet til å uttale seg om dem. På denne måten oppnår man også en bredt anlagt høringsprosess hvor alle som er interessert i prosjektet, får muligheten til å påvirke. I og med at dette er et prosjekt med store virkninger, er jeg opptatt av at vi har en bred og grundig vurdering. Konsekvensutredningen vil gi Regjeringen et bredt beslutningsgrunnlag før en endelig avgjørelse tas.

       Jeg synes derfor ikke at det er riktig å foregripe noen konklusjoner, slik representanten Foss synes å invitere til. Dette er en så viktig sak at den fortjener en forsvarlig saksbehandling før noen endelig beslutning tas.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg takker for svaret. Jeg oppdager at det er blitt et regjeringsskifte, og den nye regjeringen signaliserer nye holdninger. Jeg har oppfattet det slik at det tidligere har vært Regjeringens syn at man vil vektlegge mulighetene ved utbyggingen sterkere enn de problematiske sider. Jeg har også lyst til å peke på de enorme muligheter en slik utbygging gir for å trekke nordnorsk kompetansepersonell tilbake til landsdelen, i et prosjekt av en helt ny og omfattende kvalitet i forhold til landsdelen.

       Jeg aksepterer at en konsekvensvurdering selvfølgelig skal gjennomføres. Men jeg har spurt om Regjeringen faktisk har en politisk grunnholdning til utbygging av dette feltet. Det må det være mulig å gi uttrykk for, selv om man skal ha en konsekvensutredning. Jeg har nemlig registrert at statsråden har gitt uttrykk for slik positiv grunnholdning til utbygging av gassfelt i Sør-Norge, og da håper jeg at den samme positive grunnholdningen kan ligge til grunn for Regjeringens syn på utvikling av disse feltene.

Statsråd Marit Arnstad : Min første setning i svaret til representanten Foss var at en utbygging av feltene på Tromsøflaket vil kunne ha betydelige positive virkninger i landsdelen. Det er også svaret på oppfølgingsspørsmålet.

       Det jeg for øvrig har sagt, er at en i forbindelse med Snøhvit må se distriktspolitiske og miljømessige hensyn samlet, og også ta hensyn til oljeutvinningstempoet totalt. Det står jeg sjølsagt ved.

       Dersom representanten Foss på dette tidspunktet ønsker noe som helst signal som kan oppfattes som en forhåndsgodkjenning av utbyggingen, vil det være høyst usedvanlig. Det vil være et klart brudd med vanlig praksis i norsk oljepolitikk, som jeg har forstått at Høyre mener Regjeringen bør forholde seg til. Regjeringen kan ikke på dette tidspunktet gi noe som helst signal som oppfattes som en forhåndsgodkjenning av et slikt prosjekt.

       Gunnar Breimo (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Statoil Norge AS, markedsføringsselskapet til Statoil, sentraliserer store deler av sin virksomhet. Dette innebærer reduksjon i antall ansatte med ca 20 % tilsvarende ca 140 ansatte. Denne sentraliseringen vil i første rekke ramme arbeidsplasser i distriktene.

       Er det nødvendig at statens eget selskap leder an i tappingen av verdifulle arbeidsplasser i distriktene? »

Statsråd Marit Arnstad : For å kunne møte sterk konkurranse og lave fortjenestemarginer i detaljmarkedsføringen av drivstoff og oljeprodukter har Statoil funnet det nødvendig å samordne sin virksomhet i Skandinavia. Ved å samordne virksomhetene i Norge, Sverige og Danmark vil selskapet spare 400 mill. kr. Det vil dessverre også medføre en redusert bemanning som en del av en større omstillingsprosess. Omstillingsprosessen er også satt i gang for å sikre en mer langsiktig og landsdekkende virksomhet på markedsføringssiden.

       Nedbemanning synes uunngåelig, og den vil bli fordelt med ca en tredjedel i hvert land. Den vil søkes løst ved overgang til andre stillinger i konsernet, naturlig avgang eller frivillige løsninger. En vil så langt som mulig unngå oppsigelser.

       Virksomheten i distriktene, med salgsrepresentasjon og anleggsstruktur, vil stort sett bli opprettholdt som før, slik at tjenestetilbudet til folk flest i liten grad blir berørt. I Statoil vil nedbemanningen antakelig omfatte ulike stillingstyper og -nivåer, men vil kun i begrenset omfang berøre arbeidsplasser i distriktene. Det er derfor ikke riktig, slik representanten antyder i sitt spørsmål, at samordningen i første rekke vil ramme arbeidsplasser i distriktene.

Gunnar Breimo (A) : Jeg takker for svaret.

       Ofte framstilles det som det settes likhetstegn mellom effektivisering og sentralisering. Det er det etter mitt skjønn ikke lenger dekning for, med den teknologien vi i dag rår over. Derfor bør svaret på det konkrete spørsmålet være et klart nei. Det er ikke nødvendig at statlige selskap fører an i sentraliseringen, og for så vidt fikk jeg positivt svar fra statsråden.

       Det bildet statsråden tegnet, stemmer imidlertid ikke helt med de opplysninger jeg har fått gjennom media. Her framstilles det som om prosessen nettopp vil gå ut over distriktene, at distriktene rammes hardest, og at overflødige vil få tilbud om alternativt arbeid, men da sentralt. Kommunalministeren har nå kalt inn Statoil, Telenor, Statkraft m.fl. til møte for å diskutere hva de kan bidra med for å stanse flyttestrømmen. Den aktuelle fagforeningen har utarbeidet alternative forslag som viser at man kan oppnå samme lønnsomhet med samme antall arbeidsplasser. Kan statsråden tenke seg å be Statoil kikke nærmere på de planene?

Statsråd Marit Arnstad : Ut fra de opplysningene jeg er gjort kjent med, er en slik nedbemanning ikke tenkt å ramme distriktene spesielt. Den skal i liten grad berøre arbeidsplassene i distriktene. Men jeg må si meg enig med representanten Breimo i at det i enhver situasjon er uheldig å måtte nedbemanne, men i dette tilfellet er det altså konsernets forretningsmessige vurdering at det er den muligheten en har til å sikre langsiktig og solid drift, og også sikre et landsdekkende nett av bensinstasjoner.

       Jeg tror det er positivt å være i dialog med store konsern i Norge når det gjelder hva de kan bidra med i distriktspolitisk sammenheng. Men jeg må få legge til at dette er konsernets forretningsmessige vurdering, og representanten og hans parti har sjøl i Stortinget vært med på å nedfelle at Statoil skal operere på et forretningsmessig grunnlag.

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Statsråden har ved flere anledninger signalisert at hun ønsker stopp i el-forbruksveksten. Blant tiltak hun har nevnt som nødvendig i denne sammenheng, er å erstatte elektrisitet til oppvarming med bioenergi og vannbåren varme.

       Hvordan vil statsråden, gjennom Statsbygg, sikre at planlagte bygg i framtiden blir tilpasset slik alternativ oppvarming? »

Statsråd Marit Arnstad : Det er ganske riktig Regjeringens mål å redusere veksten i energiforbruket. Representanten Andersen tar opp et meget interessant energipolitisk spørsmål. Det er et mål å få til ordninger som bidrar til økt grad av vannbåren varme. Det gjelder både i nye bygg i staten og andre steder. Vannbasert oppvarming vil ofte være en forutsetning for å kunne ta i bruk nye fornybare energikilder som bl.a bioenergi, solenergi og bruk av varmepumper.

       Den konkrete saken som nylig har vært framme i media, dreier seg ikke først og fremst om Statsbygg, men om å utvikle virkemidler som fremmer vannbåren varme på mange områder. Statsbygg har allerede en meget høy andel vannbasert oppvarming i sine bygninger, faktisk over 90 %, men de står i en del tilfeller overfor rammebetingelser som gjør at det for enkelte bygg blir valgt annerledes. Det er derfor viktig at både Statsbygg og offentlige og private utbyggere pålegges de samme vilkår når det gjelder å tilby vannbåren varme.

       I år har vi fått en tilskuddsordning i NVE der tiltak for vannbåren varme kombineres med støtte til bioenergi og varmepumper. Gjennom NVE har vi også planer om å bygge opp kompetanse i kommunene, slik at hensyn som dette innarbeides i kommunal planlegging.

       Vi har allerede lovregler om tilknytningsplikt for bygninger i områder hvor det er gitt konsesjon for fjernvarme. Men utfordringen vi nå står overfor, gjelder å legge til rette for vannbasert oppvarming utenfor de områdene. Her kan krav gjennom plan- og bygningsloven være én mulighet. Gjennom arbeidet med byggesaker har kommunene et viktig ansvar for å legge til rette for en miljø- og ressursvennlig utvikling. Vi vil nå vurdere hvordan plan- og bygningsloven kan brukes for å fremme energiløsninger med vannbåren varme.

       Det er også vår oppfatning at det vil ha en sterk effekt at staten, som oppdragsgiver for Statsbygg og andre entreprenører, går foran med et godt eksempel og stiller krav om at bygningene skal prosjekteres med vannbasert oppvarming. Dette er også et punkt som må vurderes.

       Når det gjelder den konkrete saken som har vært knyttet til utbygging på Hamar, er det et spørsmål det er nødvendig for Regjeringen å drøfte, og jeg er kjent med at administrasjonsministeren vil ta opp med Statsbygg hva som kan gjøres i den konkrete byggesaken.

       Jeg vil gjenta at administrasjonsministeren har varslet at hun vil ta opp med Statsbygg om det er mulig å gjøre noe i forhold til den konkrete byggesaken på Hamar.

Spørsmål 47

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « I Nord-Troms og Finnmark er det i dag mange godt utbygde løypenett for snøscooterkjøring. I resten av landet er tilsvarende løypenett ikke tillatt, og snøscooterbruk er underlagt strenge bestemmelser. Dette kan virke urettferdig og distriktsfiendtlig og rammer mange utkantstrøk i Sør-Norge. Gjeldende lovverk er i liten grad tilpasset den hverdag man lever under i distriktene.

       Er ikke en oppmykning av gjeldende regelverk, ved å tillate merkede snøscooterløyper på lik linje over hele landet, rett og rimelig? »

Statsråd Guro Fjellanger : Motorferdselloven åpner for bruk av snøscooter til nytteformål. I dag har Finnmark og Nord-Troms en særordning ved at fylkesmannen kan godkjenne spesielle løyper der snøscooter også kan brukes til ren rekreasjonskjøring. Motorferdselloven gir ellers ikke adgang til rekreasjonskjøring.

       Begrunnelsen for at denne særordningen ble innført i Finnmark ved endring av motorferdselloven i 1984, var de spesielle forholdene når det gjelder klima, store avstander og spredt bosetting. Da ordningen ble utvidet til Nord-Troms i 1988, understreket flertallet i Stortingets kommunal- og miljøvernkomite at det ikke skal åpnes for ytterligere utvidelse av det geografiske området for slik rekreasjonskjøring.

       Snøscooterkjøringen øker i store deler av landet, i strid med intensjonene i motorferdselloven. Dette synes jeg er uheldig, og jeg tror en utvidelse av ordningen med løyper for rekreasjonskjøring vil få store konsekvenser. Erfaringene fra Finnmark viser at det i tillegg til kjøring i løypene gis mange dispensasjoner til kjøring utenfor løypene.

       Jeg er ellers ikke enig i at gjeldende lovverk ikke er tilpasset distriktene. Reglene gir allerede gode muligheter for lokale tilpasninger ut fra stedlige forhold. Innenfor nærmere angitte rammer er det kommunene som gir dispensasjon. Dessuten kan kommunene begrense den kjøringen som er direkte tillatt etter forskriften.

       Jeg er likevel åpen for å vurdere å gi kommunene noe mer myndighet på dette området, i samsvar med prinsippene som ligger til grunn for arbeidet med Lokal Agenda 21. Men dette må skje innenfor motorferdsellovens rammer, og forutsetningen er at kommunene tar mer ansvar. Dette vil jeg vurdere nærmere på grunnlag av de anbefalinger Direktoratet for naturforvaltning kommer med i løpet av våren.

       Det finnes etter mitt skjønn ubetydelige miljø- og naturvernmessige innvendinger mot å tillate slik kjøring langs merkede traseer eller på gjensnødde skogsbilveier i rekreasjons- eller næringsøyemed. Et annet viktig moment er det store næringspotensialet som ligger i både turisme og næringsvirksomhet ellers, relatert til snøscooterbruk. Bare i Alta kommune omsettes det årlig for 70 mill. kr innenfor snøscooternæringen, samtidig som flere hoteller i Finnmark baserer sin drift på å kunne tilby snøscootersafari.

       Ser ikke statsråden det store distriktspolitiske næringspotensialet som ligger i å utvikle næringsliv og turisme, basert på en liberalisering av motorferdselloven, også i resten av landet? Kan statsråden være enig i at det er viktig for Bygde-Norge å få utvikle mest mulig næringsliv basert på egne naturgitte ressurser?

Statsråd Guro Fjellanger : Som det vil framgå av mitt første svar, så mener ikke statsråden at det er et klart behov for oppmyking av reglene.

       Jeg er også sterkt uenig i at det er ubetydelige innvendinger mot den økte snøscooterkjøring. Det er ikke noen tvil om at dette er til plage og i konflikt med en del annen bruk av friluftsområdene. Jeg tror det er viktig å legge vekt på at allmennhetens tilgang her kan komme i konflikt med snøscooterløypene.

       Når det så gjelder næringspotensialet i Distrikts-Norge, tror jeg faktisk at stillheten og ren og uberørt natur er et minst like stort næringspotensial som det som er relatert til snøscooterbruk. Og til dem som mener at økt snøscooterkjøring er et viktig distriktspolitisk virkemiddel, må jeg si at det i beste fall er en analyse som er sterkt kjønnsdelt.

       Per Erik Monsen (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Til arealplanen for Sandefjord kommune har fylkeslandbruksstyret reist innsigelse mot omdisponering av tre områder til boligformål. Miljøverndepartementet har av den grunn ikke godkjent planen. Etter lokal vurdering, både administrativt og politisk, er disse områdene nødvendige for å imøtekomme sterke statlige anmodninger om bygging av omsorgsboliger, boliger for psykisk utviklingshemmede og psykiatriske pasienter. Dette er lagt inn i vedtatt omsorgsplan.

       Vil statsråden ta sin avgjørelse opp til ny vurdering? »

Statsråd Guro Fjellanger : I denne saken har det vært lagt avgjørende vekt på at alle de tre konfliktområdene har jord av beste dyrkingsklasse. Sandefjord ligger i den klimasonen som har de beste betingelser for matproduksjon her i landet. I stortingsmeldingen om regional planlegging og arealpolitikk, som ble behandlet i Stortinget våren 1997, er det lagt opp til en streng jordvernpolitikk for slike arealer.

       I kommuneplanen er det arealreserver for boligbygging fram til år 2007 i utbyggingsområder som det ikke er konflikt om. Det betyr at viktige samfunnsinteresser og behov ikke behøver å bli skadelidende, selv om kommunen ikke får bygge på de tre konfliktområdene.

       Jeg hadde kjennskap til kommunens omsorgsplan for 1997-2005 da avgjørelsen om Sandefjord kommuneplan ble tatt. Jeg kan ikke se at det har kommet fram nye opplysninger som skulle tilsi at avgjørelsen bør tas opp til ny vurdering.

Per Erik Monsen (Frp) : Fylkeslandbruksstyret sier i sin innsigelse, som Miljøverndepartementet tiltrer, at befolkningsveksten i Sandefjord bør dempes ved å være restriktiv med utbyggingsarealer. Mener statsråden at det er riktig å føre en politikk som vil presse prisene i været og stenge førstegangskjøpere ute fra markedet?

       Departementet sier i sin avgjørelse at de er kjent med behovet for utbyggingsarealer i henhold til vedtatt omsorgsplan, men antar at dette behovet kan dekkes bl.a ved fortetting. Lokalt er det bred politisk enighet om at disse spesielle utbyggingsbehov vanskelig lar seg dekke på denne måten. Er statsråden enig i at en statlig overprøving av slike lokale vurderinger kan være uheldig i forhold til et lokalt selvstyre, og være med på å svekke interessen for å delta i lokalpolitisk arbeid, i tillegg til at det naturligvis setter kommunen i en svært vanskelig situasjon?

Statsråd Guro Fjellanger : På bakgrunn av at det i kommuneplanen er slått fast at man har arealreserver for boligbygging fram til år 2007 i utbyggingsområder som det ikke er konflikt om, er jeg litt forundret over at man i denne situasjonen velger å løfte opp disse områdene som det er konflikt om.

       Jeg har lyst til å understreke at kommunen tidlig var kjent med at det ikke var kurant å få omdisponert de tre aktuelle jordbruksområdene. Innsigelsene fra fylkeslandbruksstyret ble fremmet 29. juni 1995. Fylkesmannens mekling, som ikke førte fram til løsning, ble avholdt 26. februar 1997. På bakgrunn av dette har kommunen hatt god tid til å finne alternative løsninger for å dekke behovet for omsorgsboliger m.m.

       Jeg kan skjønne at enkelte mener at det kan være uheldig med statlig overprøving, men når man har muligheten til det, er det nettopp for å sikre at arealplanleggingen bl.a tar vare på svært verdifull dyrkbar mark.

       Trond Helleland (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Ringerike og Hole kommuner har gått sammen om en handlingsplan for å bedre vannkvaliteten i Steinsfjorden. I den forbindelse ønsker kommunene et møte med statsråden, og at Miljøverndepartementet bidrar til å gjennomføre handlingsplanen. Kommunene har sendt brev til departementet 9. oktober 1997 og 9. januar 1998, så langt har kommunene ikke fått svar på henvendelsene. Vil statsråden ta et initiativ overfor de nevnte kommuner, slik at nødvendige tiltak for å redde Steinsfjorden blir iverksatt? »

Statsråd Guro Fjellanger : Miljøverndepartementet er kjent med behovet for å bedre vannkvaliteten i Steinsfjorden og det engasjementet Hole og Ringerike kommuner har vist.

       Miljøverndepartementet er også kjent med den handlingsplanen kommunene har utarbeidet, der et av hovedtiltakene for å bedre vannkvaliteten i Steinsfjorden er å erstatte veifyllingene i Kroksundet med bruer. Dette forventes å føre til en bedre gjennomstrømming mellom Tyrifjorden og Steinsfjorden, og dermed økt utskiftning av vannmassene i Steinsfjorden.

       Jeg kan opplyse at Samferdselsdepartementet høsten 1997 satte i gang et forprosjekt for å se på ulike løsninger for å bedre vanngjennomstrømmingen mellom Tyrifjorden og Steinsfjorden. Nødvendige investeringskostnader vil også bli vurdert, og det skal utarbeides en skisse over hvordan finansieringen kan ordnes. Utredningen er lagt inn som en del av prosjektet ny E16 Rørvik-Vik. Resultatene av dette forprosjektet vil foreligge i løpet av høsten 1998. Det er Samferdselsdepartementet som har hovedansvaret for gjennomføringen av forprosjektet, og som vil ta standpunkt i saken når resultatene foreligger. Miljøverndepartementet vil bli trukket inn i vurderingene før et standpunkt blir fattet.

       Jeg vil sørge for at det snarest blir tatt initiativ til et møte med de berørte kommuner, slik at det kan orienteres om forprosjektet og videre framdrift i saken.

Trond Helleland (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg er glad for at statsråden nå vil ta initiativ til å avholde et møte med den nevnte kommunen. Steinsfjorden er jo foruten å være et viktig friluftsområde kanskje Norges beste krepsevann. Ikke minst har Steinsfjorden nasjonal og internasjonal vernestatus som våtmarksområde, såkalt RAMSAR-område. Ettervinteren 1997 ble det registrert en kraftig oppblomstring av giftproduserende blågrønnalger. Vannet i innsjøen kan ikke lenger brukes som drikkevann, og advarsel mot krepsefiske og fiske ble sendt ut.

       Jeg er også klar over den handlingsplanen som nå blir utarbeidet av Vegvesenet. Problemet er at dersom en skal vente på en ordinær vegplanperiode, kan ikke dette iverksettes før tidligst år 2002. Jeg vet at det i Trondheim i forbindelse med Tautra har vært et samarbeid mellom Samferdselsdepartementet, Miljøverndepartementet og berørte lokale myndigheter. Kan vi vente et liknende initiativ når det gjelder Steinsfjorden, for å redde fjorden?

Statsråd Guro Fjellanger : Det er viktige spørsmål som representanten her reiser. Som han helt sikkert er kjent med, er dette ganske sammensatte problemstillinger. I tillegg til at det er behov for økt vannflyt gjennom Kroksundet, er det bl.a behov for å sette inn tiltak når det gjelder reduksjon av avrenning fra landbruket, og det er også behov for å redusere kloakkutslippene. Og på begge disse to områdene er det nå i gang tiltak.

       Som jeg sa i mitt tidligere svar, vil jeg ta initiativ til et møte med kommunene sånn at forprosjektet kan presenteres snarest, og det vil da også være naturlig å komme tilbake til en konkret vurdering av det forslaget representanten her reiste.

       Ågot Valle (SV) : Jeg har følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Hardanger Rock Companys planlagte pukkverk i Jondal kommune i Hardanger er et av de største prosjektene her til lands. Pukkverket er tenkt etablert i Hereiane, et urørt naturområde som kan ses i mils omkrets i Hardanger. Strandlinja er en av de minst bebygde i hele Hardanger. Et pukkverk vil være et varig sår i fjordlandskapet, og kan komme i konflikt med den foreslåtte Folgefonna nasjonalpark.

       Vil statsråden tillate at det etableres et pukkverk i dette området? »

Statsråd Guro Fjellanger : Kommunen vedtok kommunedelplan for Hereiane i Jondal kommune 29. januar 1998. Planen legger ut området til råstoffutvinning. Siktemålet er å etablere pukkverk.

       Fylkeskommunen og berørte statlige fagmyndigheter har mulighet til å legge ned innsigelse dersom planen er i strid med nasjonale eller regionale retningslinjer eller interesser. I denne saken er det ikke lagt ned innsigelse. En egen godkjent kommunedelplan skal sendes Miljøverndepartementet til orientering når den er vedtatt. Departementet har da anledning til å foreta endringer i planen dersom vi finner at det foreligger nasjonale interesser. Kommunen må underrettes om dette senest tre måneder etter at vi har mottatt planen. Som et første skritt i denne saken vil vi be kommunen sende oss planen så snart som mulig. Etter å ha sett nærmere på planen, skal vi ta stilling til om vi skal meddele kommunen at vi vurderer å endre den.

       En eventuell igangsettelse av et masseuttak vil heller ikke kunne skje før en konsekvensutredning og reguleringsplan for tiltaket er godkjent.

       Jeg forutsetter at det ikke blir satt i verk prosjekter som kommer i konflikt med den foreslåtte Folgefonna nasjonalpark.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret, og jeg tolker ministeren sånn at hun på nytt vil se nøye på dette pukkverket. Kjernen er jo at Jondal kommune har gitt grønt lys for etablering av pukkverket uten at det er foretatt skikkelige konsekvensanalyser. Og det som jeg mener er meget kritikkverdig, er at fylkesmannen lar dette passere og endatil overkjører sin egen miljøvernavdeling, som faktisk ville foreslå at det skulle fremmes innsigelser mot kommunedelplanen. Det er også en av grunnene til at det ikke foreligger noen innsigelse fra regionalt hold.

       Denne saken har veldig store prinsipielle sider, også av nasjonal karakter. Et pukkverk av den størrelsen som Hardanger Rock Company planlegger, vil skape et varig sår i et landskap av nasjonal betydning, og det vil også ha betydning for det biologiske mangfoldet. Det er ikke gjort skikkelige vurderinger av konsekvensene for friluftsliv og fiske eller reiseliv, og jeg vil anbefale miljøvernministeren å se veldig nøye på disse konsekvensene før det her blir tatt ett spadetak, eller gjort noen ting videre.

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg er kjent med at fylkesmannens miljøvernavdeling har tilrådd at det fremmes innsigelser mot planen, selv om fylkesmannen har valgt ikke å følge det opp. Jeg er også klar over at området er viktig ut fra friluftsinteresser og inngår i fylkesdelplanen for friluftslivet i Hordaland.

       Jeg har lyst til å understreke at en eventuell igangsetting av et masseuttak heller ikke vil kunne skje før en konsekvensutredning og reguleringsplan for tiltaket er godkjent.

       Som jeg sa i mitt forrige svar, forutsetter jeg at et sånt tiltak ikke kommer i strid med en planlagt nasjonalpark. Så jeg har ingen problemer med å følge oppfordringen fra representanten Valle om å se svært nøye på dette.

Presidenten: Sak nr. 1 på dagens kart er då ferdighandsama.