Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille spørsmål til utenriksministeren.

       Da Golf-krigen var over og FNs våpeninspektører slapp inn i Saddam Husseins mange lagre for biologiske og kjemiske våpen, viste det seg at han hadde biologiske og kjemiske våpen nok til at han, om de ble spredt tynt utover, kunne ha utslettet hele menneskeheten. Dette er selvsagt også et tankekors når man vurderer hva slags tiltak som skal settes i verk nettopp mot Saddam Hussein. Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om Norge har vurdert hva som faktisk vil skje dersom situasjonen skulle være så ille at det i lagrene i Irak som skal bombes, skulle være kjemiske og bakteriologiske våpen. Hva vil skje hvis USA bomber disse lagrene, de eksploderer og disse våpnene spres ut over den irakiske sivilbefolkningen?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Representanten Solheim viser til den alvorlige situasjonen som vi har i Irak i dag, i lys av at president Saddam Hussein ikke har fulgt opp de pålegg han har fått om å uskadeliggjøre de masseødeleggelsesvåpnene han har. Fra norsk side har vi hele tiden understreket betydningen av at dette er en sak som ligger i FN, det er en sak som FN har behandlet. Det foreligger fra 1990 og fremover enstemmige sikkerhetsrådsvedtak om tiltak som president Saddam Hussein skulle iverksette. Det har han ikke gjort.

       Vi mener at de tiltak som må treffes, og som skal treffes, fortsatt må skje innenfor rammen av FN og FNs sikkerhetsråd. Jeg vil i den sammenheng også nevne at vi ser med stor tilfredshet - hvis man kan bruke et slikt ord i den alvorlige situasjonen vi nå befinner oss - på at FNs generalsekretær har fått det råd å reise til Bagdad for å prøve å få til en løsning med Saddam Hussein. Vårt håp er derfor at det skal være mulig å finne en løsning på disse problemene innenfor en diplomatisk og politisk ramme, slik vi har understreket hele tiden.

       Vi har ikke gått inn i noen konkret drøftelse av hva som vil skje hvis man finner å måtte gå til en militær aksjon, men vi har ment det er viktig at den trusselen også finnes. Jeg synes det som nå skjer, kanskje viser at Saddam Hussein reagerer noe mer positivt, noe mer ettergivende, når han forstår at det finnes et internasjonalt samfunn som ikke aksepterer at han truer med masseødeleggelsesvåpen.

       Mitt spørsmål til utenriksministeren er derfor: Ser han det som en viktig lederoppgave å være med og vise fasthet og klarhet når det gjelder å bygge opp presset mot Saddam Hussein? Betyr det samtidig at Norge utvilsomt legger sin vekt og styrke bak den politikken som amerikanerne nå fører, og at Norge er villig til å stille med praktisk hjelp til det amerikanerne ønsker å gjøre?

       Verdenssamfunnet er i den situasjon at uansett hva man gjør, blir det galt. Det er viktig å ha et press i forhold til Saddam Hussein som gjør at man sikrer respekt for FNs vedtak. Samtidig er katastrofen som oppstår ved et eventuelt bombeangrep meget stor. Det kan f.eks skje at man bomber lagre, slik Erik Solheim var inne på. Det kan også skje - når støtten i verdenssamfunnet for en sånn type aksjon er så liten - at Saddam Hussein kommer styrket ut av en aksjon som oppfattes som en USA-aksjon. Bekymrer ikke det utenriksministeren?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jo, jeg kan bekrefte at den situasjonen vi er oppe i nå, bekymrer meg meget sterkt. Det er et dilemma, som representanten Halvorsen her har vært inne på. Det er et alvorlig dilemma og en veldig vanskelig situasjon. Men igjen synes jeg vi skal huske at dette er ikke et hypotetisk spørsmål, dette er ikke en hypotetisk situasjon. Det man vel har sagt, er at man ønsker å forhindre at Saddam Hussein skal kunne få utskytingsmuligheter og få anledning til å bruke de våpen han har. Mannen har jo allerede brukt dem, han har brukt dem mot sin egen befolkning, han har brukt dem mot kurdiske landsbyer. Dilemmaet vårt er ikke å la være å gjøre noe og at han ikke bruker våpnene, eller å sette inn noe og så vil han bruke dem - han kan bruke dem i alle fall. Det er dilemmaet vårt, og derfor må vi prøve å uskadeliggjøre dem.

       Når det gjelder disse forskjellige resolusjonene, vet jeg ikke om dette er forumet. Det vi baserer oss på, er resolusjon 678 av 1990, og ikke 687 av 1991, men iallfall foreligger det etter vår mening en hjemmel for denne aksjonen.

       Mitt enkle spørsmål til statsråden er: Er statsråden enig i at det å vise unnvikenhet overfor diktatorer som Saddam Hussein, er farlig? Er det slik at det er viktigere å sette eksempler enn å fjære av politisk om man midt i en operasjon skulle komme i en situasjon som betyr at man vingler?

       Og så sa hun i et svar til representanten Solheim:

« Men jeg kan forsikre representanten Solheim om at her har vi fra Regjeringens side klare oppfatninger, og dette vil bli meddelt amerikanske myndigheter. »

       Hun gir altså et klart svar om at man skal ta opp dette med de amerikanske myndighetene og klargjøre hva det norske synet er. Så sier statssekretær Matlary i en avisartikkel den 3. februar:

« Dødsstraffen i USA er et innenrikspolitisk anliggende. Det er vanskelig å kritisere et demokrati hvor det innenfor landets grenser er så sterk opinion for å bruke denne straffemetoden. »

       Kan utenriksministeren gi den egentlige versjonen?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Som menneskerettighetsministeren sa, er Norge klart imot dødsstraff, og vi har tatt opp det i flere sammenhenger. Vi har også tatt det opp overfor USA i forbindelse med at de foretok et forbehold når det gjaldt konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, hvor vi beklaget at amerikanerne ikke også kunne gå med på at dødsstraff skulle være inkludert.

       Vi har sagt - som menneskerettighetsministeren sa her i Stortinget - at vi vil ta dette opp med amerikanerne, og det skal vi gjøre på en passende måte. Det som statssekretær Matlary sier, står vel ikke i noen motsetning til det statsråd Johnson her har sagt. Vi er imot dødsstraff, vi vil ta opp dette spørsmålet med USA og selvsagt med andre land. Det vi har sagt, er at vi synes nok det er forskjell når man gjennomfører dødsstraff i et land hvor man har en sikker rettergang. Dødsstraffen blir ikke mer akseptabel for det, men rettergangen blir mer akseptabel. Vi vet jo dessverre at en rekke land har dødsstraff. Det blir allikevel et noe annet forhold i USA enn i land som ikke er demokratier, og som dermed kjører et løp overfor sine fanger hvor de risikerer dødsstraff uten å ha den garantien som et forsvar er, og som en skikkelig rettergang er. Men jeg kan bekrefte at vi skal ta dette opp overfor USA.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg synes det er uforståelig at representanten Nybakk ikke er fornøyd med mitt svar. Jeg har gjort det helt klart at vi ukvalifisert tar avstand fra dødsstraff. Jeg er helt enig med representanten Nybakk i at det ikke kan gå på utseendet til en person - dette har med menneskeverdet å gjøre. Derfor tar vi helt klart avstand fra dødsstraff. Det har vi gjort og vil fortsette å gjøre i internasjonale fora, og vi vil gjøre det bilateralt.

       Jeg synes det er litt underlig at representanten Nybakk kan sette likhetstegn mellom en rettergang som finner sted i Iran, hvor vi vet at rettssikkerheten står langt tilbake å ønske, og en rettergang i USA. Prinsippet ligger der, prinsippet er helt klart fra den norske regjerings side. Men det finnes dessverre ingen universelt anerkjent konvensjon som forbyr dødsstraff, derfor må vi ta det opp både multilateralt og bilateralt. Vi vil også arbeide for at det skal bli en slik bindende konvensjon. Begge disse tingene kan vi gjøre.

       Men la meg få lov å utfordre Gudmund Restad på følgende: Vi vet at pensjonister er en svært sammensatt gruppe. Svært mange pensjonister har ikke spesielt høy levestandard, men en del pensjonister har høy levestandard gjennom at de har store inntekter både fra formue og kapital. Det har jo også fra den sittende regjerings side vært en målsetting at man skal utligne forskjellen mellom kapitalinntekt og vanlig arbeidsinntekt. Da er mitt spørsmål til statsråden: På bakgrunn av den forskjellsutvikling som faktisk foregår i samfunnet ved at enkelte har store skattefrie kapitalinntekter, hvilke tiltak ser han for seg for dem som er pensjonister, men også for vanlige folk, for å sørge for at man får mindre forskjeller i forhold til skattelovgivningen? (Presidenten klubber.)

       Her vil jeg bare henvise til det som er sagt i Voksenåsen-erklæringen, at denne regjeringen vil sørge for at det blir en tilnærming mellom beskatningen av kapitalinntekter og lønnsinntekter. Jeg kan ikke her og nå annonsere hvordan dette vil skje, men det vil skje ting allerede i løpet av inneværende år.

       For 1998 har sentrumsregjeringen en budsjettavtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Det ble nødvendig for å presse gjennom kontantstøtten. Under budsjettbehandlingen før jul sa statsministeren at Regjeringen naturligvis skulle konsultere sine avtaleparter før det ble aktuelt med noen budsjettiltak. Restad hevder ofte at hvis det ikke blir et moderat lønnsoppgjør denne våren, koker økonomien over. Budsjettkamerat Hagen mener det stikk motsatte, han mener at Restads oppfatning er helt misforstått. Mitt spørsmål blir da: Bekymrer det finansminister Restad at de partier som står bak årets budsjett, er så grunnleggende uenig om tilstanden i norsk økonomi? Kan det kanskje være nødvendig med noen konsultasjoner?

Statsråd Gudmund Restad : De konsultasjoner statsministeren lovte, gjaldt nok ikke en hvilken som helst endring i budsjettet, det gjaldt eventuelle skatte- og avgiftsøkninger, så vi får holde oss til det som statsministeren faktisk sa.

       Jeg har merket meg at Carl I Hagen har vært ute og sagt at det er ingen fare med opphetingen i økonomien. Der må jeg si meg helt uenig med Hagen, og jeg tror heller ikke han har særlig støtte i fagøkonomimiljøene for at det i den situasjonen vi nå har, bare er å forlange lønnsøkninger nær sagt ubegrenset. Så her må vi konstatere at det er en forskjell i vurderingen mellom meg og Hagen. Men så er det også slik at Hagen har en veldig enkel løsning om etterspørselen skulle bli for stor, for han og hans parti går som kjent inn for å endre pengepolitikken over til et inflasjonsmål, og da er det « ikke så farlig » om det blir litt økt kjøpekraft, for det vil sentralbanken sørge for å trekke inn igjen i form av økt rente.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg har registrert at enkelte aviser har gjengitt meg som om jeg skulle sagt at økonomien er over kokepunktet, men det har jeg aldri sagt. Jeg har sagt at det er meget høy temperatur i økonomien, og det står jeg ved. Når det gjelder hvilke tiltak som kan bli nødvendige, svarte jeg på det i forrige runde.

       Jeg har merket meg at Høyre mener de har en ufarlig kuttliste liggende klar. Jeg har studert Høyres kuttliste, og hvis den skulle iverksettes, ville det sannelig bli merkbart i samfunnet blant dem som har behov for offentlige bevilgninger, f.eks innen helse, omsorg, undervisning osv. Det er det ene området etter det andre hvor det ikke tåles kutt.

       Når det var riktig å vise moderasjon i en situasjon i norsk økonomi med 170.000 - 180.000 arbeidsledige, skyhøy inflasjon, meget høyt rentenivå og underskudd i statsbudsjettet, hvorfor er det da også riktig å vise moderasjon når det er et skyhøyt overskudd i statsbudsjettet, meget lavt rentenivå og meget lav prisstigning og mangel på arbeidskraft de fleste steder i landet - bare arbeidsledighet i noen få områder? Hvordan kan moderasjonslinjen være den rette medisin i begge ytterligheter av en økonomisk situasjon? Og i tilfelle: Når mener finansministeren at det kunne være rom for et godt lønnsoppgjør?

       Jeg var på en ungdomsskole i Bergen for noen få uker siden. Det første elevene spurte meg om, var hvorfor læreren deres ikke kunne tjene litt mer. De syntes det var en nedvurdering av dem som er framtiden og som skulle ha kunnskap, at ingen elever på hele deres skole kunne tenke seg å bli lærer i ungdomsskolen, de syntes det var en nedvurdering av dem at læreryrket er i ferd med å bli et lavstatusyrke. Det er behov for en betydelig omfordeling. Man får ikke til et løft for disse gruppene hvis ikke rammen blir på over 3,5 %

       Hva vil finansministeren foreslå for å realisere sine visjoner om at enkelte lønnstakergrupper trenger et løft?

       Oppslaget viser at ein i Harstad kommune har innført ei ordning der flyktningar får dobbelt så mykje i sosialstønad som det nordmenn får. Eg kan nemne eit par eksempel: Til kjøp av kjøleskap får flyktningar 2.500 kr, nordmenn får 700 kr. Til kjøp av komfyr får flyktningane 3.100 kr, nordmenn får 1.000 kr. Reglane opnar for at ein kan ha ulik praksis mellom kommunane, og det synest eg er rimeleg. Men at det skal opnast for forskjell mellom menneske, synest eg er urimeleg. Synest statsråden dette er rimeleg? Tenkjer statsråden å gjere noko slik at vi får lik behandling av flyktningar og nordmenn når det gjeld sosialstønad?

       Grunngjevinga for denne differensieringa står også å lese i dette oppslaget - det er her referert direkte frå eit notat frå sosialsjefen - og den er at flyktningane skal få lov å kjøpe nytt, mens nordmenn må klare seg med brukt. Då er det her ei forskjellsbehandling som eg synest ikkje er menneskeverdig.

       Ser ikkje statsråden kva haldningar ein kan skape i samfunnet når dette blir eit av kriteria for tildeling av sosialstøtte, der ein får ei forskjellsbehandling av menneske som står likt og er i ein vanskeleg situasjon og treng hjelp frå det offentlege?

       Dette er ikke noe enkeltstående eksempel. Jeg kan ta et eksempel fra Oslo. 35 % av alle innvandrere bor innenfor Oslo kommunes grenser. Finans- og planavdelingen gjorde en undersøkelse for noen år siden som viste at en fjernkulturell innvandrer, en ikke-vestlig innvandrer, hadde 1.700 kr mer i gjennomsnitt utbetalt i sosialhjelp i forhold til en nordmann og fikk et langt høyere beløp enn en norsk minstepensjonist, så her er det forskjellsbehandling. Og mange nordmenn spør seg: Hvorfor skal utlendinger som får sosialhjelp og etableringsstøtte, kunne kjøpe nye kjøleskap og vaskemaskiner når nordmenn ikke har råd til det? (Presidenten klubber.)

       Mener ikke statsråden (presidenten klubber) at dette nører opp under fremmedfiendtlige holdninger i det norske folk?

Presidenten: Her skal man følge taletiden. Når presidenten sier at taletiden er omme, er den omme.

       Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg kan ikkje utan vidare gå god for dei samanlikningane som representanten Hedstrøm her legg fram. Det er ingen tvil om at det bak eit gjennomsnittstal skjuler seg mange vurderingar, og det er heller ingen tvil om at det i delar av innvandrarmiljøet i Oslo har vore behov for heilt spesielle tiltak. Det er ingen tvil om at det er mange som kjem til dette landet, som ikkje har det nettverket og den stabiliteten rundt seg som svært mange andre har. Eg veit frå tidlegare at representanten Hedstrøm har lagt fram tal som i etterkant har vist seg ikkje å halda heilt mål.

       Så har eg lyst til å koma litt nærmare inn på dette med skjønn, for det kan gjelda både i forhold til kostnadsnivået - det varierer frå kommune til kommune - og i forhold til enkeltpersonar. Det som kanskje er litt spesielt i den saka som her er teken opp, er at det gjeld forholdet mellom grupper, ikkje einskildpersonar. Ser statsråden at det faktisk kan vera forskjellar i skjønnet på dette området òg - at f.eks folk som kjem reisande til landet, i beste fall har med seg ein koffert med litt klede og må begynna med heilt blanke kort, medan folk som er frå Noreg, har litt utstyr i utgangspunktet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Bakgrunnen for at departementet no ser nærmare på retningslinjene, er at det er tydeleggjort at i dag vert ulike kriterium lagde til grunn frå kommune til kommune når det gjeld tildeling av sosialhjelp. Eg skal nemna eitt område: Mens somme kommunar reknar barnetrygda inn som ein del av inntektsgrunnlaget, gjer andre kommunar det ikkje. Eg ynskjer å sikra at barnetrygda skal komma det enkelte barnet til gode òg i dei familiane som er svakast stilte.

       Så vil eg gjerne streka under det som representanten Starrfelt her seier, at folk som kjem til vårt land i ein flyktningsituasjon, naturleg nok må stilla heilt på bar bakke, og det kan nettopp vera eit slikt skjønn Harstad kommune har lagt til grunn.

       Rita Tveiten (A) : Eg vil stilla eit spørsmål til utanriksministeren.

       Rett før jul vart fleire lakseeksportørar ilagde straffetoll av EU. Etter ei tid kom det fram at skuldingane dei var utsette for, ikkje var rette. Og trass i at EU-kommisjonen har varsla at straffetollen var ugrunna for to av selskapa, står denne straffetollen framleis ved lag.

       Kan utanriksministeren godta at norske næringsdrivande som held seg til den inngådde avtalen, vert ramma på denne måten? Og kva initiativ vil utanriksministeren ta for at den urettkomne straffetollen frå EU-kommisjonen vert fjerna?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Nå har vel representanten Tveiten tidligere fått et svar fra fiskeriministeren, men jeg kan godt gå gjennom saken på nytt.

       Som en følge av lakseavtalen mellom Norge og EU har den enkelte eksportør inngått en egen avtale med EU, med forpliktelser om priser og rapportering og rett til konsultasjoner. 29 bedrifter fikk da en midlertidig straffetoll. For to av bedriftene dreide det seg, som representanten Tveiten sier, om rapporteringsfeil og ikke om salg under minsteprisen, og urettmessig ilagt straffetoll vil bli refundert for de aktuelle bedriftene.

       Jeg vil gjerne understreke at norske myndigheter har arbeidet aktivt for at adgangen til å eksportere uten straffetoll skal gjenopprettes så snart som mulig. Av dagens aviser fremgår det at selv om en av eksportørene kritiserer myndighetene, roser han samtidig fiskeriråden ved Norges EU-delegasjon. Meg bekjent er fiskeriråder ved både Norges delegasjoner og ambassader i aller høyeste grad norske myndigheters representanter. Det betyr at norske myndigheter har arbeidet meget aktivt for at den uretten som har skjedd, skal gjøres godt igjen, og det er min forståelse at saken nå er i ferd med å finne sin løsning.

       Det er jo nå et arbeid i gang for å komme til bunns i hva som skjedde under bankkrisen, en krise hvor mange mennesker tapte mye penger. Så har det forbausende skjedd at Finansdepartementet har avslått en anmodning fra granskingskommisjonen om innsyn i en angitt korrespondanse mellom Finansdepartementet og regjeringsadvokaten. Og dette er jo meget forbausende, ikke minst på bakgrunn av det vedtaket Stortinget har fattet, som forutsetter at det er meget begrenset hva som skal holdes unna. Og det var et vedtak - hvis jeg ikke husker feil - som også Senterpartiet var med på.

       Mitt spørsmål til finansministeren er derfor: Hva er statsrådens begrunnelse for å unndra granskingskommisjonen innsyn i de dokumentene det her dreier seg om?

Statsråd Gudmund Restad : For det første kan jeg bekrefte at Senterpartiet var en del av det flertallet i Stortinget som sørget for at Smith-utvalget ble nedsatt for å granske bankkrisen, i håp om at man en gang for alle skulle være sikre på å komme helt til bunns i hva som skjedde. Derfor har det vært min holdning også etter at jeg kom til Finansdepartementet at vi skal vise så stor åpenhet som overhodet mulig, og det skjer. Det kommer stadig brev fra Smith-utvalget der man ber om å få tilsendt materiell, og det blir etterkommet. En av avdelingene i mitt departement bruker mye av sin kapasitet til å plukke fram det som utvalget bør få tilsendt, og jeg har gitt beskjed om at i den grad man måtte være i tvil om materiellet skal sendes eller ikke, så skal det sendes. Det har vært utgangspunktet.

       Jeg er også glad for - for å nevne det - at Stortinget sørget for at man fikk fritatt embetsverket for taushetsplikten og overført denne til utvalget slik at det ikke er et problem man må takle kontinuerlig. Den saken synes jeg ble løst på en god måte her i Stortinget.

       Da utvalget ble nedsatt, sa Stortinget selv: I utgangspunktet mest mulig åpenhet, men noe skal holdes tilbake. Og det som skulle holdes tilbake - og det som uttrykkelig ble nevnt - var regjeringsnotater og notater som førte opp til regjeringsnotatene. Det har vi selvfølgelig måttet forholde oss til.

       Så til det som det nå spørres om: korrespondansen mellom regjeringsadvokaten og departementet. Her er det min og også min forgjengers vurdering at det ville bli en helt håpløs arbeidssituasjon hvis en kunne risikere at den nære kontakten mellom regjeringsadvokaten og Regjeringens medlemmer skulle bli brettet ut for offentligheten noen gang. Da ville arbeidsmåten måtte legges totalt om. Så det er av rent prinsipielle grunner jeg har funnet at det ikke er rimelig å utlevere den aktuelle korrespondansen.

       Men vi har fått tilsendt et brev som var sendt fra granskingsutvalget til Stortingets presidentskap, og derfor vurderer vi nå saken på nytt, men vi har sterke prinsipielle begrunnelser for å unndra dette materialet fra utvalget.

Jan Petersen (H) : Realiteten er jo at dette er korrespondanse som granskingskommisjonen har bedt om, som de derfor mener er nødvendig for å komme til bunns i saken, og som Finansdepartementet har sagt nei til at de skal få. Dette er ikke noe departementet ikke har anledning til å gi ut til kommisjonen, som jo ikke offentliggjør dette, men bruker det i sitt arbeid. Derfor er dette spørsmål om Regjeringen og departementets vilje til å vise denne åpenheten.

       Mener da virkelig statsråden for alvor at hensynet som taler til fordel for fortrolighet om denne korrespondansen, veier tyngre enn hensynet til at vi nå kommer til bunns i denne saken, slik som Stortinget har forutsatt at vi skal gjøre?

Statsråd Gudmund Restad : Det er svært viktig at utvalget kommer til bunns i saken, så det skal det ikke være noen tvil om. Jeg har selvfølgelig personlig ingenting å skjule - jeg var ikke i en slik posisjon den gangen bankkrisen oppstod, at jeg personlig risikerer noe som helst. Dessuten har jeg fått opplyst av embetsverket at det ikke finnes noe i den aktuelle korrespondansen som vil kaste nytt lys over saken i forhold til det store materialet som utvalget allerede har og vil få.

       Men når jeg av prinsipielle grunner har vært enig med min forgjenger i at dette ikke bør tilstilles utvalget, er det fordi det ville måtte medføre en annen måte å samarbeide med regjeringsadvokaten på. Regjeringsadvokaten skal påpeke de verst tenkelige situasjoner og alle mulige svakheter i en sak overfor statsråden, slik at beslutningsgrunnlaget i enhver sak er best mulig. Hvis man skulle risikere at et fremtidig granskingsutvalg skulle kunne kreve å få tilgang på de opplysninger regjeringsadvokaten har gitt, ville kommunikasjonen mellom regjeringsadvokat og regjering måtte bli en annen og det ville være uheldig for et godt beslutningsgrunnlag.

       Jeg må si at jeg er betenkt over at statsråden ikke ser at han nå er med på å bidra til å forsterke det inntrykk at det ligger noe i dokumentene som holdes unna. Da nytter det ikke at statsråden nå står og sier at ingenting holdes skjult, og desto større grunn er det da til at granskingskommisjonen får innsyn. Ser ikke statsråden at han er i ferd med å forsterke inntrykket av at noe blir hemmeligholdt?

       Solidaritetsalternativet bidrar nå stort sett bare til å sørge for at de som tjener minst, skal fortsette med det. Tidligere i dag har finansministeren nevnt « den kollektive fornuft », det uttrykket som LO-ledelsen brukte på moderasjonslinjen, den samme LO-ledelsen som åpenbart tjener mangfoldig ganger mer enn de medlemmer den er satt til å betjene. Vi har sett statsråden gjennom avisen gi uttrykk for at hvis ikke lønnsoppgjøret blir relativt fornuftig, altså at lønnsøkningen stort sett skal følge estimatene for prisøkningen, så truer statsråden med å inndra denne kjøpekraften.

       Jeg vil gjerne ha et svar på om statsråden innestår for at han nå har tenkt å inndra den mulige kjøpekraftsforbedringen som svakere grupper kan klare å kare til seg ved lønnsoppgjøret, eller om han unner dem en slik økning.

Statsråd Gudmund Restad : La meg si meg enig i at det er en skjev utvikling når de som har høye lønninger fra før, får mer enn det som har vært gjennomsnittet i det siste. Jeg har pekt på at det er uheldig at økningen av lederlønningene delvis er langt fra moderate, selv om tallene vi så i avisen for en tid siden er blitt korrigert senere. Det var snakk om at man hadde konstatert omkring 28 % lønnsøkning blant toppledere, men det viste seg senere ikke å medføre riktighet. Men de nye undersøkelsene viste også at lederlønningene har steget noe mer enn lønnen for folk flest, og det har betydning for muligheten til å opprettholde moderasjonsviljen i de store lønnstakergrupper.

       Jeg vil fastholde at moderasjonslinjen har vist seg å være så vellykket at man bør videreføre den. For det har, som jeg nevnte i et tidligere svar, medført en reallønnsvekst på 6,8 % i løpet av fire år. Selv det som ligger i opplegget for 1998-oppgjøret, altså 3,5 % gjennomsnittlig lønnsvekst med en forutsatt prisvekst på 2,5 %, vil også i år gi en reallønnsvekst på 1 %

       Jeg vil også gjenta det jeg sa tidligere, at jeg synes det er fornuftig hvis man ved oppgjøret kunne komme fram til at de som har fått mest før, nå holder litt tilbake, slik at de som har minst, kan få komme noe etter.

       Det er riktig at jeg er blitt oppfattet som å true med å trekke inn kjøpekraft hvis lønnsoppgjøret ikke blir tilstrekkelig moderat. Jeg har ikke ment å true, men å si fra om at temperaturen i norsk økonomi er høy, og at enhver ansvarlig regjering må følge utviklingen i økonomien nøye og kan ikke fraskrive seg muligheten til å foreta seg ting. Men innstramning betyr ikke nødvendigvis inndragning av kjøpekraft - innstramning kan også bety reduksjon på utgiftssiden, slik som jeg var inne på i et tidligere svar.

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikten som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 2, fra representanten Torny Pedersen til kulturministeren, vil bli tatt opp av representanten Tomas Norvoll.** Spørsmålet ble tatt opp av Grethe G Fossum.

       Spørsmålene 4 og 5, fra representanten Lodve Solholm til fiskeriministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 12, fra representanten Einar Olav Skogholt til justisministeren, bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

       Spørsmål 15, fra representanten Signe Øye til arbeids- og administrasjonsministeren, vil bli besvart av sosialministeren som rette vedkommende.

       Spørsmål 21, fra representanten Kari Økland til samferdselsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmålene 22, 23, 24 og 26, fra henholdsvis representantene Anne Helen Rui, Siri Frost Sterri, Grete Knudsen og Rolf Reikvam til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden har sykdomsforfall.

       Spørsmål 25, fra representanten Lars Arne Ryssdal til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli besvart av justisministeren på vegne av kirke-, utdannings og forskningsministeren, som har sykdomsforfall.

       Spørsmål 30, fra representanten Olav Gunnar Ballo til helseministeren, vil bli tatt opp av representanten Karin Andersen.

       Spørsmål 31, fra representanten Per Roar Bredvold til miljøvernministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden har sykdomsforfall. *** Dessuten ble spørsmål 11, fra Kristin Krohn Devold til justisministeren, tatt opp av representanten Bjørn Hernæs. Spørsmål 19, fra representanten Gunnar Breimo til samferdselsministeren, ble tatt opp av Bjørnar Olsen.*

Spørsmål 1

       Jon Olav Alstad (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Gjennom pressen har det fremkommet sterke reaksjoner på tildelingen av festivalstøtte.

       Mener statsråden at tildelingen gjenspeiler en riktig fordeling mellom genrer, og vil det bli vurdert å gjøre endringer gjennom klagebehandlingen? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Staten har i mange år gitt støtte til musikkfestivaler. Regjeringen økte den samlede økonomiske rammen for tilskudd til musikkfestivaler med 3 mill. kr til noe over 20 mill kr. i forbindelse med tilleggsproposisjonen i fjor høst. Dette sluttet Stortinget seg til. Formålet med ordningen er å gjøre musikk av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for flest mulig og å stimulere til kunstnerisk fornyelse og utvikling. Målgruppen for ordningen er festivaler av høy kvalitet som arrangeres årlig/biennalt, og som ellers oppfyller kriteriene for statlig tilskudd, bl.a med hensyn til økonomistyring og kontroll.

       Fra 1998 er det Rikskonsertene som forvalter tilskuddet til musikkfestivaler. Rikskonsertene skal vurdere tilskudd etter retningslinjer gitt av departementet og etter innstilling fra et faglig utvalg. Det faglige utvalget er satt sammen av personer med stor musikkfaglig kompetanse innenfor ulike musikksjangere, og uten tilknytning til festivaler som søker støtte.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg takker for svaret. Det har vært stilt en del spørsmål ved den faglige kompetansen som har vært utøvd i forbindelse med det såkalte rådgivende innstillingsutvalget. I arbeidet med delegeringen ble det ettertrykkelig slått fast, og som statsråden også var inne på, at sjangerne skulle være representert - det skulle være musikkfaglig kompetanse med vekt på ulike sjangere. Jeg har skjønt at det legges vekt på at i dette utvalget skal alle være representert. Derfor overrasker det meg at man ikke har funnet det viktigere å ha med folk også fra rockemiljøet når tildelingen ble vurdert og foretatt.

       Norsk musikkråd er av flere trukket fram som et godt eksempel på hvordan et samarbeid med kompetansemiljøene kan utvikles. Det kan også være et godt tips til andre aktører. Hvordan i all verden skal man kunne lage en god innstilling når man bare har et søknadspapir å forholde seg til, uten å ha noe ytterligere kompetanse på dette området?

       Tiden går fort. - Jeg er glad for at statsråden i hvert fall er villig til å gå nærmere inn i saken og se på tildelingen, og jeg skjønner at det ikke er mulig å gi noen forhåndsklarering her og nå.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg finner ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved den faglige kompetansen til utvalget. Som jeg også sa, er det ikke unaturlig og uvanlig at det blir debatter etter denne type tildeling. Men det kan være riktig av meg å opplyse at også rock har fått en økning i tildelingen på over 40 %. Ellers er dette en nyordning, og jeg tror det er riktig å erkjenne at ting må gå seg litt til. Vi skal få de endelige retningslinjene klargjort i løpet av dette året.

       Jeg la også merke til at representanten viste til gode erfaringer med samarbeid på andre områder, og jeg mener å ha registrert at det fra Rikskonsertenes side er pekt på vilje til å samarbeide og finne gode løsninger. Det er selvfølgelig min hensikt å bidra til at de som kommer inn under ordningen, og som således kan være med og heve det kunstneriske nivået og skape liv og musikk rundt omkring i dette landet, bør få en skikkelig behandling.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg la merke til at statsråden i sitt første svar pekte på at Rikskonsertene kun har endret tildelingen noe i forhold til den økningen som er foretatt. Men det er jo en del som bl.a har blitt nullet, og det oppleves jo selvsagt som et problem for dem, samtidig som andre har fått kraftige økninger. Det som sies i komiteinnstillingen fra i fjor, som statsråden var inne på - men som kanskje ikke har kommet like bra fram, for jeg tror det er lagt litt mer i det enn det som faktisk står der - er at komiteen går ut fra at tildelingen « ikke vil avvike betydelig fra tildeling tidligere år uten at de aktuelle festivalene i god tid har fått melding om dette ».

       Det er klart at det er vanskelig for en del festivaler som i dag blir nullet - festivaler som har inngått kontrakter og begynt å forholde seg til det. Men det er også, fra dem som har foretatt tildelingen, lagt vekt på at komiteen visstnok skulle ha ment at man ikke skal avvike betydelig. Vi har en del andre kvaliteter som er lagt inn, f.eks dette med faglig kvalitet, og jeg vil jo tro det hadde vært mulig å legge litt mer vekt på det.

       Ellers er jeg glad for at statsråden er villig til å se litt nærmere på dette.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg vil igjen peke på at vi økte bevilgningene til musikkfestivaler med 3 mill. kr fra den nye regjeringens side. Det er således gitt betydelig økt støtte til alle sjangere, selv om det er riktig, som også representanten peker på, at enkelte er nullet. Det er da, går jeg ut fra, begrunnet i faglige kriterier, og også i de krav som er nedfelt i St.prp.nr.1 fra den forrige regjeringen, som var det stortingskomiteen sluttet seg til når det gjaldt behandling.

       Vi er nå inne i en prosess, og jeg har registrert at det er stor uro knyttet til fordelingen av disse midlene. Hensikten er selvfølgelig å få mest mulig ut av pengene, og det må føles rimelig og riktig i forhold til de ulike sjangere - men det er ikke sånn at man fra noens side har sagt at fordelingen mellom de ulike sjangere skal være fastslått på forhånd.

       Grethe G Fossum (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Hørselshemmede over hele landet har i mange år vært tålmodige når det gjelder mangelfull teksting fra vår allmennkringkaster NRK. Det foreligger tolkingsprosjekt, men teksting er minst like viktig. Noen programmer er sågar annonsert med teksting, men sendes allikevel uten tekst, for eksempel « Tore på sporet ».

       Vil statsråden medvirke til at unge og eldre med hørselshemming får flere tekstede TV-programmer i NRK, og at også TV2 blir pålagt teksting for hørselshemmede? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : La meg først for ordens skyld opplyse at jeg besvarte et liknende spørsmål fra representanten Gjedrem i spørretimen 21. januar dette år. Jeg viser derfor til referatet fra denne spørretimen om tiltak som er og vil bli iverksatt for hørselshemmede i NRKs sendinger.

       Når det spesielt gjelder TV2, kan jeg opplyse at det ikke er nedfelt konkrete krav i TV2s konsesjonsvilkår om teksting av programmer. Jeg har imidlertid merket meg at Allmennkringkastingsrådet i sin rapport for 1996 har påtalt at TV2 ikke har teksting spesielt for hørselshemmede, og at TV2 heller ikke har programmer som er spesielt beregnet på denne gruppen.

       TV2 opplyser på forespørsel at de tekster 50 % av samlet sendetid pr. år. Alle utenlandske produksjoner er tekstet. Egne produksjoner og annet innkjøpt norsk materiale er ikke blitt tekstet til nå. Det pågår imidlertid et utredningsarbeid om teksting i TV2. TV2 opplyser at en del nyhetssendinger og aktualitetsprogrammer kan bli tekstet i løpet av første halvdel av 1999.

       Jeg er ikke fornøyd med den lave andelen av tekstede programmer i TV2 som vi har sett til nå, men jeg tolker TV2 slik at dette nå vil bli prioritert. Jeg forutsetter derfor at kanalen tekster flere programmer for hørselshemmede i resten av konsesjonsperioden.

       Hørselshemmede er en stor og uensartet gruppe. Jeg mener at NRK og TV2 som allmennkringkastere har et ansvar for å ha et tilfredsstillende tekstetilbud for hørselshemmede. Jeg vil på denne bakgrunn følge utviklingen nøye både i NRK og i TV2.

Grethe G Fossum (A) : Jeg takker for svaret fra kulturministeren og er glad for den positive holdningen hun har til teksting for hørselshemmede både i NRK og TV2.

       Statsråden nevnte at konsesjonsvilkårene for TV2 ikke inneholder teksting for hørselshemmede. Det er riktig. Disse konsesjonsvilkårene skal vurderes om noen få år, og jeg regner da med at oppfyllelsen av vilkårene i den forbindelse vil bli vurdert. Siden teksting ikke er tatt med der, er spørsmålet mitt til statsråden: Vil det bli lagt vekt på - og vil det bli tatt hensyn til - om TV2 har vist vilje til å treffe tiltak for mindre grupper når ny konsesjon skal tildeles?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Når den tid kommer at vi skal vurdere TV2 og ny konsesjon, er det klart at vi må gå gjennom dette på et bredt grunnlag. Også spørsmål knyttet til mindre grupper som hørselshemmede bør selvfølgelig være en del av dette. Jeg presiserte altså at det ikke står noe om dette i konsesjonsvilkårene nå. Men jeg har da med glede registrert at TV2 sjøl er opptatt av dette, og at de har satt i gang et arbeid som sannsynligvis vil føre til at det blir mer teksting på TV2 også fra neste vår. Jeg syns det tar lang tid; jeg tror at det går an å få det raskere fram. Men det er meldingen jeg har fått derfra, og vi skal selvfølgelig prøve å følge opp dette så godt vi bare kan.

       Når det gjelder det som ble nevnt i det første spørsmålet, om « Tore på sporet » som var annonsert tekstet, men som allikevel ikke var det, var det en feilannonsering. Og det kan neppe lastes NRK.

Spørsmål 3

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « En rekke serbere fra Øst-Slavonia er kommet til Norge. Det rapporteres om betydelig trakassering av serbere når det gjelder arbeid, bolig, rettsvesen osv.

       Hvordan vil Norge legge press på Kroatia for å få landet til å respektere Dayton-avtalen og grunnleggende menneskerettigheter? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : Årsaken til at kroater av serbisk herkomst forlater Øst-Slavonia er sammensatt. Samtidig som den økonomiske situasjonen i området er vanskelig, blir etniske serbere utsatt for diskriminering gjennom administrative tiltak. Etniske serbere utsettes dessuten for trakassering, som skaper utrygghet.

       Erdut-avtalen av 12. november 1995 mellom kroatiske myndigheter og lokale serbiske representanter skulle sikre en fredelig reintegrering av Øst-Slavonia i Kroatia og forplikter partene til å arbeide for et fleretnisk samfunn i området. Kroatiske myndigheter har dermed påtatt seg et ansvar for å sikre at denne målsettingen realiseres.

       Norge har fulgt situasjonen i Øst-Slavonia i en årrekke. Etter Dayton-avtalen støttet Norge opprettelsen av FNs overgangsadministrasjon i Øst-Slavonia, UNTAES, og gikk inn med personell.

       FN/NATO-nærvær la grunnlag for en stabilisering av regionen som gjorde at Kroatia kunne overta Øst-Slavonia. Vi gav uttrykk for tilfredshet med den stabilisering som var oppnådd.

       Samtidig har vi ved en rekke anledninger understreket våre synspunkter og forventninger til Kroatias håndtering av reintegreringsprosessen. Dette har bl.a skjedd gjennom bilaterale kontakter. Norges bekymring over situasjonen i Øst-Slavonia og vår forventning om at Kroatia overholder inngåtte avtaler og internasjonale konvensjoner ble eksempelvis fremhevet av den interdepartementale delegasjonen som nylig besøkte Kroatia. Norske synspunkter ble senest i går understreket overfor Kroatias ambassade i Oslo. Norske synspunkter vil også i tiden fremover formidles gjennom vår fortløpende dialog med kroatiske myndigheter.

       Vi vil følge opp utviklingen i Øst-Slavonia i multilaterale fora. Norges OSSE-delegasjon tok opp grunnleggende problemer i regionen allerede under et rådsmøte den 29. januar. Kritikken ble utvidet og understreket av OSSE-delegasjonen den 12. februar.

       Gjennom Norges deltakelse i OSSE-troikaen har vi en spesiell mulighet til å ta opp situasjonen. OSSE-sendelagets rapportering viser at det er en stigende engstelse og en redusert tillit til kroatiske myndigheter blant den serbiske befolkningen, samtidig som de tviler på myndighetenes intensjoner og evne til å demme opp for det stigende presset mot serberne. Dette har Norge tatt opp i OSSE-sammenheng.

       Samtidig har OSSE-formannskapet tatt opp et kontroversielt kroatisk dekret om utleie av leiligheter i Øst-Slavonia. Dekretet ble opphevet av kroatiske myndigheter den 12. februar.

       Etter mitt syn viser dette at det nytter å legge press på myndighetene i Kroatia.

       Europarådets overvåkningsmekanisme gir også mulighet til å påtale brudd på forutsetningene for medlemskap i organisasjonen. Norge vil benytte den muligheten til å rette søkelyset på utviklingen i Øst-Slavonia også i tiden fremover.

       I den nåværende situasjon er det viktig at det internasjonale samfunn fortsatt viser interesse og engasjement i Øst-Slavonia. Norge vil være en aktiv medspiller for å sikre at menneskerettigheter og avtalemessige forpliktelser overholdes av kroatiske myndigheter.

Erik Solheim (SV) : Hukommelsen i norsk politisk debatt har lett for å være veldig kort. Jeg husker hvordan Thorvald Stoltenberg mange ganger i Stortinget advarte oss mot situasjonen i Øst-Slavonia som en av de farligste situasjonene i hele det tidligere Jugoslavia, og - jeg skal ikke si gråtende, men i alle fall tynt - bad oss gjøre hva vi kunne for å få satt søkelyset på den.

       Så kommer det han advarte mot, en farlig situasjon, og mange serbere kommer til Norge. Og vi i Norge har bare diskutert hvorvidt det er for mange som kommer hit, og ikke hva som er den reelle situasjonen der nede, nemlig kroatisk trakassering. Da var utenriksministerens svar positivt, syns jeg. Det viser vilje til å gjøre noe på en bred front. Skulle jeg ønske en videre utdyping, måtte det være om det går an å si mer konkret hva det er mulig å bruke OSSE-formannskapet til. Det er jo spredt et inntrykk av at Kroatia slipper mye billigere fra kritikk når det gjelder menneskerettighetsbrudd enn hva Serbia gjør. Det er ingen tvil om at de serbiske menneskerettighetsbruddene er de aller største, men det kan aldri unnskylde at kroatene bruker samme og liknende metoder.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg er enig med representanten Solheim i at vår politiske hukommelse, men kanskje også annen hukommelse, er kort, og at det er viktig å ha oppmerksomheten mot disse spørsmålene. Og situasjonen i Øst-Slavonia fortjener vår oppmerksomhet - eller krever det, er det kanskje riktigere å si.

       Når det gjelder hva vi kan bruke OSSE og vår deltakelse i formannskapet der til, tror jeg at vi kan bruke det til en rekke ting. OSSE har sine sendelag. Det er et OSSE-sendelag i Øst-Slavonia i dag. Det betyr at vi har fortløpende informasjon om situasjonen. Den informasjonen formidles til OSSEs hovedkvarter i Wien, og på den måten kan vi - forhåpentligvis - komme raskt ut når vi merker at det er endringer i situasjonen. Men jeg synes også vi skal huske, som representanten Solheim sier, at det at det kommer 500-600 kroater av serbisk opprinnelse til Norge, betyr ikke at det er en masseflukt. Vi skal også ha det med oss når vi ser på situasjonen. Den er bekymringsfull, og vi skal følge den opp. Jeg tror at OSSE gir oss en mulighet til det.

Spørsmål 4

       Fra representanten Lodve Solholm til fiskeriministeren:

       « 27. januar 1998 sende eg eit brev til fiskeriministeren med spørsmål om grunngjevinga for at eit fiskefartøy, M/S Havsnurp, bygd i 1957 ikkje fekk utskiftingsløyve når ein båt, M/S Libas, bygd i 1994 har fått eit slikt løyve. Eg har enno 3 veker etter brevet vart sendt, ikkje fått svar.

       Kva er grunnen til at det tek så lang tid å svare på eit så enkelt spørsmål, og kan statsråden no gje eit svar på kvifor ein båt bygd i 1957 ikkje får utskiftingsløyve medan ein båt bygd i 1994 får eit slikt løyve? »

Spørsmål 5

       Fra representanten Lodve Solholm til fiskeriministeren:

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har et spørsmål til finansministeren:

       « Regelverket for pensjonister og trygdede fungerer slik at de taper pensjon/trygd dersom de arbeider og tjener over et visst beløp.

       Vil finansministeren gå inn for at arbeidsinntekt i tillegg til pensjon beskattes på vanlig måte og uten tap av pensjonsutbetalinger og likestilles med kapitalinntekter? »

Statsråd Gudmund Restad : Inntekt av arbeid beskattes som personinntekt, dvs. med brutto- og nettoskatt. Dette gjelder også arbeidsinntekt som opptjenes i tillegg til pensjon. Jeg kan ikke se noen grunn til at denne inntekten skal beskattes på en annen måte enn øvrig lønnsinntekt. At skattyteren er både pensjonist og lønnsmottaker, gir ingen grunn til å anse arbeidsinntekten som kapitalinntekt uten bruttobeskatning. Bortfall av bruttoskatt på arbeidsinntekten ville medføre store og helt ubegrunnede skattelettelser for disse.

       Jeg forstår det også slik at bakgrunnen for spørsmålet er et ønske om at pensjonister ikke skal få avkortet trygdeytelser, selv om de ved siden av pensjonen har en arbeidsinntekt som overstiger dagens fastsatte grenser. Uførepensjon m.v. og alderspensjoner i alderen under 70 år blir avkortet mot løpende arbeidsinntekt. Disse avkortningsreglene har en noe ulik utforming for de ulike pensjonistgruppene. En person som står i arbeid fram til folketrygdens pensjonsalder på 67 år, får f.eks et fribeløp på ett grunnbeløp, altså 1G. Utover dette nedsettes pensjonen med 40 % av den overskytende arbeidsinntekten. Alderspensjonister over 70 år får ikke ervervsprøving, altså ingen reduksjon. Pensjonister med særaldersgrenser og enkelte andre kan ha betydelige lønnsinntekter i tillegg til pensjonen.

       Det er nedsatt et offentlig utvalg som gjennomgår skatte- og trygdeytelsene og annet regelverk for førtidspensjonsordninger, med sikte på å øke den enkeltes motivasjon og mulighet til å stå i arbeid. Partene i arbeidslivet er også representert i utvalget, som har frist til november i år. Endringer i regelverket for førtidspensjonsordninger vil bli vurdert når utredningen foreligger.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker finansministeren for svaret. Det er jo greit at det er en utredning på gang. Det er klart at det føles veldig urettferdig når folk som førtidspensjonerer seg og gjerne skjøter på inntekten, blir fratatt pensjon hvis de tjener penger på vanlig arbeid. Hvis de derimot har store renteinntekter, blir de ikke fratatt pensjon.

       Vi har i dag behov for mer folk i arbeid, og det er snakk om å importere folk som kan delta i arbeidslivet. Det må jo være rart at vi lager et system som gjør det lite motiverende for friske og førtidspensjonerte folk å delta i arbeidslivet, når en kan gjøre det uten å få redusert pensjon når en blir 70 år. Vi har vel mer bruk for folk som førtidspensjonerer seg når de er 62 år? Jeg vil be om at finansministeren påser at dette blir tatt alvorlig og blir skikkelig vurdert i den utredningen som kommer. Vil han gjøre det?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg ser de paradokser som Bastesen peker på, at det er forskjell på om pensjonisten har lønnsinntekter eller renteinntekter. Jeg ser også at det kan virke litt ulogisk at det skal være forskjell på om pensjonen skal reduseres i forhold til lønnsinntekt avhengig av om pensjonisten er under eller over 70 år. Men siden det nå er nedsatt et utvalg, syns jeg i hvert fall vi får ha tålmodighet til å vente på utvalgets utredning før det eventuelt gjøres endringer. Men det er et poeng å forsøke å stimulere folk til å stå lenger i arbeid, fordi mangel på arbeidskraft i dagens konjunktursituasjon er et problem.

       Petter Løvik (H) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til finansministeren:

       « Ved leveransar av til dømes pukk og grus til offentleg vegbygging skal det leggjast moms på produktet, medan transporten skal vere friteken. Fleire leverandørar står sjølve for transporten, og må då legge moms også på transportdelen.

       Vil finansministeren ta initiativ til å rette opp desse sterkt konkurransevridande reglane? »

Statsråd Gudmund Restad : Etter merverdiavgiftsloven er tjenester i siste omsetningsledd som gjelder planlegging, prosjektering, anlegg, reparasjon og vedlikehold av offentlig vei m.m. fritatt for avgift. Fritaket gjelder bare tjenester. All varelevering også til offentlig veibygging er avgiftspliktig. Dette betyr at et transportfirma skal fakturere sine transporttjenester uten avgift hvis transporten skjer til bruk i offentlig veibygging.

       Fritaket for merverdiavgift ved omsetning av tjenester i siste ledd til offentlig vei ble innført for å motvirke konkurransevridning mellom offentlig og privat sektor. Uten fritak ville det lønnet seg for Statens vegvesen å benytte egne ansatte til å utføre tjenesten i stedet for å kjøpe tjenesten fra private næringsdrivende.

       Etter de generelle reglene i merverdiavgiftsloven skal alle omkostninger som inngår i vederlaget ved oppfyllelsen av avtalen, tas med i grunnlaget for beregning av merverdiavgiften. Bestemmelsen forstås slik at dersom avgiftsfrie ytelser, f.eks transporttjenester til offentlig vei, omsettes sammen med en avgiftspliktig ytelse, blir hele leveransen avgiftspliktig ved samlet omsetning. Det er således riktig at en produsent av eksempelvis pukk og grus, som transporterer produktet selv, blir avgiftspliktig for hele leveransen. Hvis produktet transporteres av en særskilt næringsdrivende, skal transporttjenesten faktureres uten avgift hvis den er til bruk i offentlig veibygging.

       Grunnen til regelen i merverdiavgiftsloven om at vederlaget for den ellers avgiftsfrie tjenesten skal tas med i beregningsgrunnlaget, er at den foretatte transporten anses som en omkostning ved oppfyllelsen av avtalen. Slike omkostninger inngår i avgiftsgrunnlaget for vareleveransen når de henger sammen med denne. Dette gjelder ikke spesielt for transporttjenester til offentlig vei, men er en konsekvens av de generelle reglene i merverdiavgiftssystemet.

       Et annet eksempel er byggeledelse, som i utgangspunktet er en avgiftsfri tjeneste. Tjenesten byggeledelse blir avgiftspliktig når den leveres sammen med avgiftspliktige entreprenørarbeider på bygget. Hovedbegrunnelsen for bestemmelsen om hvilke kostnader som skal inngå i beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift, er faren for uriktig forholdsmessig prissetting mellom avgiftsfrie og avgiftspliktige kostnader knyttet til samme levering.

       Jeg er enig med representanten Løvik i at det han tar opp, isolert sett kan virke uheldig. Regelen har imidlertid vært praktisert slik siden 1972, da fritaket for tjenester til bruk i offentlig vei ble vedtatt. Utslaget fremstår i dag som en følge av de mer generelle bestemmelsene i merverdiavgiftssystemet, og en eventuell endring av dette bør derfor ikke vurderes isolert, men inngå i en mer generell gjennomgang av merverdiavgiftsregelverket.

       Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Innføring av flyseteavgift har allerede hatt negative konsekvenser for utvidelse av rutetilbudet på blant annet Kjevik flyplass, Kristiansand. Avgiften er urimelig fordyrende for den enkelte passasjer, og svekker muligheten til bedring av rutetilbudene i distriktene.

       Innser statsråden at dette er en distriktsfiendtlig avgift, og vil statsråden komme med forslag til tiltak som reduserer de negative konsekvenser? »

Statsråd Gudmund Restad : Avgiften på flyging av passasjerer er blitt omgjort til en flyseteavgift med virkning fra 1. april 1998. På innenlandsflyginger gjelder flyseteavgiften kun på flyginger mellom de største byene i Sør-Norge. Avgiften ble kun pålagt hovedrutene i Sør-Norge, bl.a for å unngå uønskede distriktsvirkninger.

       I Regjeringens tilleggsproposisjon ble det påpekt at seteavgiften vil gi flyselskapene motiver til å utnytte setekapasiteten mer effektivt. Det blir relativt sett mer kostbart å opprettholde ruter med lavt belegg av passasjerer, og det blir mer lønnsomt å ta i bruk mindre fly på slike ruter. I den grad det skjer tilpasninger i flyselskapenes rutetilbud ved at størrelsen på fly og antall ruteavganger reduseres, vil seteavgiften kunne ha positive miljøeffekter. Dette er også i tråd med Stortingets uttalelse i innstillingen til Norsk luftfartsplan 1998-2007, der komiteen uttaler at den vil at luftfartspolitikken skal innrettes mot en grønnere samferdselspolitikk. Jeg viser til at avgiftspolitikken er et viktig virkemiddel i denne sammenheng. Regjeringen vil følge opp dette i det videre arbeidet med forslagene fra Grønn skattekommisjon.

       Som nevnt har den nye avgiften ikke trådt i kraft ennå. Samferdselsmyndighetene skal orienteres av flyselskapene minst 30 dager før rutetilbud og rutefrekvenser blir endret. Når det gjelder sommersesongen 1998 vil Luftfartsverket og Samferdselsdepartementet bli orientert om eventuelle endringer senest rundt månedsskiftet februar/mars.

       Det er foreløpig for tidlig å vurdere hvilke konsekvenser avgiftsomleggingen kan tenkes å få for rutetilbudet.

Ansgar Gabrielsen (H) : Den avgiften det her er snakk om, som skal innføres fra den 1. april 1998, har allerede - før den er trådt i kraft faktisk - fått den konsekvens at den svekker mulighetene for et bedre rutetilbud på en del av strekningene.

       Det er ikke bare det at den påfører en del distrikter høyere kostnader, men det verste faktum er etter mitt skjønn at den svekker muligheten for nye rutetilbud både nasjonalt og internasjonalt. Det som er den spesielle situasjonen i Kristiansand, er at vi har ikke konkurranse på hovedflyvningene våre - til Stavanger og Oslo. Der har vi kun ett selskap som flyr.

       Det har vært et krav fra hele det sørlandske næringsliv at vi burde få et konkurrerende flyselskap. Denne avgiften er med på å svekke denne muligheten, for det er åpenbart at ved etablering av et nytt rutetilbud må en forvente et lavere belegg til å begynne med. Den kostnaden som disse selskapene da blir påført, er av en slik størrelse at de vil måtte skrinlegge rutetilbudet før det i det hele tatt er kommet i gang. Det er tilfellet for en del rutetilbud som har vært inne i bildet i det siste, i forhold til Kristiansand - København.

       Ser statsråden den spesielle situasjonen som Kjevik er i, at vi kun har ett selskap, og at avgifter reduserer muligheten for konkurranse, som også samferdselskomiteen var opptatt av i forbindelse med luftfartsmeldingen?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg kjenner ikke forholdene ved Kjevik lufthavn godt nok, men er det slik å forstå ut fra spørsmålet at det var etter at man innførte disse avgiftene at man mistet konkurransen, eller er det slik at det aldri har vært noen konkurranse på Kjevik lufthavn? I så fall er det litt urimelig å skylde på avgiftene for at man ikke har konkurranse.

       Det er jo slik at luftfarten forurenser. Det er kanskje noe av den verst forurensende trafikken man kan tenke seg, i og med at utslippene skjer så høyt oppe i atmosfæren. Det har ikke vært mulig å finne ordninger hittil som har gjort at man får betale miljøprisen - i form av CO₂-avgift e.l. Derfor har man gått omveien om andre avgifter. Det ble innført en passasjeravgift for en del år siden. Og for å stimulere ytterligere til at man ikke flyr unødig ofte og med halvtomme fly, eller bruker for store og forurensende fly, ble den i høst endret til en seteavgift, som skal tre i kraft fra 1. april.

       Jeg synes man i alle fall bør se erfaringene fra denne avgiften før man eventuelt endrer den, i og med at den ennå ikke er trådt i kraft.

Ansgar Gabrielsen (H) : At man ikke skal fly med større fly enn nødvendig, er for så vidt et standpunkt jeg deler med statsråden. Det tror jeg selskapene også er veldig opptatt av. Men det som er forholdet, er at når man avgiftsbelegger dette for hardt, krymper man flystørrelsen slik at det er kun når det er liten trafikk at flyet er stort nok. Det opplever vi over Kjevik lufthavn allerede, og dette problemet vil bli forsterket. Flyene som nå flyr Kristiansand - Stavanger, er ofte så små at man må bestille veldig lang tid i forveien for i det hele tatt å komme med flyet. Det er en situasjon som ikke er holdbar. Og statsråden sa at man la opp til en grønnere luftfartspolitikk. Ja, jeg tror faktisk en del av næringslivet på Sørlandet vil karakterisere det på en folkelig måte og si at det er faktisk « helt grønt » en del av dette.

       Men jeg kunne tenke meg å spørre statsråden til slutt om han kunne love å se spesielt på Kjeviks situasjon i den evalueringen som eventuelt kommer som en konsekvens av innføringen av avgiften, i og med at vi ikke har konkurranse på de viktigste innlandsrutene?

Statsråd Gudmund Restad : Hvis denne avgiften har medført at tilbudet er for lite i forhold til behovet for flyrutetrafikk til og fra Kjevik, burde det være et argument for at andre kan melde seg på og ta seg av det udekte behovet - som et apropos til at man ikke har konkurranse.

       Vi er selvsagt alltid opptatt av at en ikke skal få utilsiktede virkninger av avgifter som innføres. Og i den grad vi måtte bli overbevist om at her er det uakseptable og helt utilsiktede virkninger, må vi selvsagt vurdere det, men jeg tør ikke her og nå love at det blir noen endring, heller ikke for Kjevik flyplass.

Spørsmål 9

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « Ved innføring av kontantstøtte vil grunnlaget for driften av for eksempel grendebarnehagene bli svekket. Dette kan føre til at barnehager blir nedlagt, og at en vil få en sentralisering av barnehagetilbudet.

       Vil statsråden sørge for at de kommuner som får gjort et garantiansvar gjeldende, ikke skal bli økonomisk skadelidende? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Det har vært en kraftig utbygging av barnehageplasser på 1990-tallet. I noen kommuner er det nå barnehageplasser til alle som har behov. Imidlertid er det fortsatt for få plasser i forhold til etterspørselen i flertallet av kommunene. Utfordringen er derfor fortsatt utbygging av barnehager, uavhengig av innføring av kontantstøtte.

       Mange kommuner har stilt økonomiske garantier for private barnehager, som f.eks grendebarnehager. I det kommunale sjølstyret ligger det at en kommune i utgangspunktet kan foreta enhver økonomisk disposisjon som ikke er forbudt. Kommuneloven legger imidlertid begrensninger på en kommunes frihet i slike saker, bl.a når det gjelder adgangen til å stille garantier for andres økonomiske forpliktelser.

       Det er alltid en risiko forbundet med å stille garanti, og i utgangspunktet må en kommune være forberedt på at ethvert garantiansvar kan bli gjort effektivt. I det kommunale sjølstyret ligger det at kommunen har det økonomiske ansvaret dersom en garanti må innfris. Staten står ikke som garantist for de økonomiske forpliktelsene til kommunene. Staten har imidlertid i noen tilfeller gitt hjelp gjennom skjønnet til kommuner som er kommet i en meget vanskelig økonomisk situasjon. Dette gjelder også i de tilfeller hvor den utløsende faktor for de økonomiske problemene er et garantiansvar som blir gjort effektivt.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Regjeringens forslag til kontantstøtteordning har skapt svært stor usikkerhet og reist mange spørsmål i Kommune-Norge. Ringvirkninger og konsekvenser av ordningen har vært lite belyst fra Regjeringens side. I høringsnotatet er få problemstillinger berørt, og vi ser at det kun er et lite utvalg av landets kommuner som får uttale seg om den nye ordningen. Og bakgrunnen for mitt spørsmål til kommunalministeren er nettopp at for en del grendebarnehager i våre distriktskommuner kan kontantstøtteordningen føre til at grunnlaget for å drive dem blir svekket, og at det igjen kan føre til nedleggelse.

       Jeg har fått en del henvendelser fra kommuner som stiller spørsmål om garantiansvar. Jeg er helt enig med statsråden i at det er en risiko forbundet med å stille garanti. Men i denne saken kommer staten med en ny ordning som vil endre det grunnlaget som en del kommuner hadde for å gi garanti. Jeg tar til etterretning det svaret statsråden gav, at det er kommunene gjennom det kommunale selvstyre som må bære det økonomiske ansvaret dersom en garanti må innfris i forbindelse med innføringen av kontantstøtte.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Regjeringas opplegg er å gi reell valgfrihet til småbarnsforeldre, og skal den reelle valgfriheten være til stede, må de også kunne velge barnehageplasser. Derfor har Regjeringa fastholdt målet om at vi skal ha full barnehagedekning i år 2000, og jeg forutsetter at den reformen som nå skal gjennomføres, ikke fører til at vi får et svekket barnehagetilbud noen steder i landet. Jeg forutsetter også at foreldrebetalinga ikke vil øke som en følge av denne reformen.

       Reformen vil nok føre til at det blir en del færre 1-åringer i barnehagene, men i flertallet av kommunene er situasjonen at de ikke har plasser nok, og at det står barn på venteliste. Der vil det føre til at det blir færre som står på venteliste. Det vil bli konsekvensen.

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « Det er planlagt et pilotprosjekt for utkantkommuner i regi av Kommunal- og regionaldepartementet.

       Kan departementet tenke seg å legge prosjektledelsen til en utkantkommune, for eksempel Dønna kommune i Nordland? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Først vil jeg få bemerke at pilotprosjektet for utkantkommuner som det her siktes til, er ett element i en større satsing som departementet har foretatt overfor kommuner med stor nedgang i folketallet. Jeg vil kort nevne at samarbeidet med andre departementer for å finne nye muligheter for sysselsetting, service og utdanning er et annet viktig element. Pilotprosjektet er rettet mot kommuner som tar fatt i uttynningsproblemene på en utradisjonell måte.

       Statens innsats overfor utkantkommunene setter store krav til bl.a samhandling og samordning på sentralt nivå, ikke minst mellom sektordepartementene. For å få dette arbeidet gjennomført på en effektiv måte har vi funnet ut at prosjektlederstillingen må plasseres i Kommunal- og regionaldepartementet. Prosjektlederen skal ha ansvaret for å koordinere arbeidet internt i departementet samt mellom departementene. Blant annet vil vedkommende ha sekretæransvaret for en interdepartemental koordineringsgruppe. Stillingen er utlyst, og intervjuer av søkere settes i gang i disse dager.

       Jeg vil imidlertid presisere at en del andre oppgaver knyttet til utkantsatsingen er det mulig å gjennomføre andre steder enn i departementet. Dette gjøres også i dag, da vi er oss meget bevisst den problemstillingen som representanten Bastesen tar opp. Det vil bl.a dreie seg om utredningsprosjekter som et ledd i utkantsatsingen.

       Utkantsatsingen er et prosjekt som går over flere år. 1998 er det første operative året for denne satsingen. Vi vil aktivt søke etter å få igangsatt delprosjekter som det er aktuelt å få gjennomført av personer som ikke er ansatt i departementene. Hvilket miljø eller hvilken kommune som det kan være aktuelt å plassere slike deloppgaver i, vil avhenge av oppgavens karakter og de kompetansekrav som den vil sette til gjennomføringen. I en slik sammenheng vil også Dønna bli vurdert.

Spørsmål 11

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Kristin Krohn Devold til justisministeren, vert teke opp av representanten Bjørn Hernæs.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne på vegne av representanten Kristin Krohn Devold få lov til å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Statsråd Aud-Inger Aure : Justisdepartementet er opptatt av narkotikaforebyggende tiltak. Forebyggende tiltak er en viktig del av den totale narkotikabekjempelse og er for øvrig et flerdepartementalt ansvar. Departementene samarbeider nært for å komme fram til de tiltak som kan gi den beste effekt. I den forbindelse må det foretas prioriteringer. En viktig del av den innsats som gjøres i samfunnet for å forebygge narkotikamisbruk, utføres av frivillige organisasjoner og foreninger. Den helhjertede innsats - og mangfoldet - ofte utført uten økonomisk vederlag, er meget betydningsfull.

       Norsk Narkotikapolitiforenings aktiviteter er kjent og respektert. Jeg mener at det er prisverdig at polititjenestemenn benytter sin fritid til å engasjere seg mot dette alvorlige samfunnsproblem.

       Departementet har oppfattet det slik at utdanningskonferansen for medlemmene er foreningens viktigste tiltak. Med i underkant av 1.500 medlemmer fordelt over hele landet er det forståelig at en konferanse over tre dager vil være kostnadskrevende.

       Justisdepartementet har siden 1993 årlig gitt økonomisk støtte til foreningens utdanningskonferanse. Årets konferanse, som er planlagt avviklet i løpet av høsten, har også mottatt støtte. Vi har valgt å øremerke disse midlene til utgifter til forelesere.

       Hvert år mottas en rekke søknader om støtte fra organisasjoner og foreninger som har eller ønsker å iverksette narkotikaforebyggende tiltak. De tiltak som støttes av departementet, skal oppfylle visse kriterier. Det må vises til en viss historikk og resultater, dessuten bør godkjent regnskap for siste driftsår vedlegges. Jeg vil til slutt poengtere at det ikke primært er Justisdepartementet som besitter ressursene til narkotikaforebyggende tiltak av denne art.

       I den grad departementet har midler til disposisjon for forebyggende tiltak, vil bruken være gjenstand for en prioritering ut fra tidligere nevnte kriterier.

Bjørn Hernæs (H) : Dette er et svar som føyer seg inn i rekken av svar som ikke har noe konkret innhold, slik man av og til dessverre får. I avslaget fra Rusmiddeldirektoratet skrives det at de mener at Justisdepartementet burde være rette instans, mens justisministeren nå sier at det primært ikke er Justisdepartementet man burde rette henvendelsen til. Dette blir en sirkelargumentasjon som det ikke er lett for organisasjoner å forholde seg til. Jeg vil tillate meg å si at jeg synes Narkotikapolitiforeningen er i en særklasse i forhold til en del andre organisasjoner, i tillegg til at en samlet justiskomite gav uttrykk for at denne foreningen burde støttes. Det må ikke bli slik at de som gjør den største frivillige innsatsen, skal bli avspist med minst midler.

       Derfor blir mitt oppfølgingsspørsmål: Vil statsråden sørge for at man får koordinert mellom Rusmiddeldirektoratet og Justisdepartementet hvem som bør støttes, og i så fall hvordan støtten skal kunne loves?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil bare vise til at Helse- og sosialdepartementet, KUF og Justisdepartementet samarbeider om en rekke prosjekter av forebyggende art, og vi har veldig nær kontakt med disse organisasjonene.

       Det er riktig, som det blir sagt, at en rekke organisasjoner søker om midler i flere departement samtidig. Derfor har det kanskje vært litt problemer. Vi har også noen aktører i markedet som gjør at vi må være veldig forsiktige, men jeg er klar over at det ikke gjelder Narkotikapolitiforeningen. Den har fått 50.000 kr for 1998 etter søknad. Men det er også folk som representerer organisasjoner som bruker opptil 80 % av sine inntekter på administrasjon, og jeg er sikker på at spørreren er enig med meg i at dem bør vi ikke støtte.

       Den interesseforeningen det her er snakk om, mener vi gjør et verdifullt arbeid. I den grad det er behov for den koordineringen som representanten etterlyste, skal jeg undersøke hvordan det er med det, og så får vi sette oss ned, de tre departementene imellom, og prøve å forhindre at man blir sendt ut på en runde som vanskeliggjør en videre oppfølging og støtte til de mest seriøse organisasjonene.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne takke statsråden for svaret. I den utstrekning jeg ikke gjorde det i sted, gjelder det også det første svaret. Jeg synes unektelig dette svaret var bedre enn det første. Vi fikk trukket nok et departement inn, slik at her er det åpenbart behov for en samordning.

       Når statsråden henviser til organisasjoner som bruker 80 % av sine utgifter på administrasjon, gjelder det ikke Narkotikapolitiforeningen. Det tror jeg er meget galt i forhold til denne foreningen, som gjør nesten alt arbeidet på frivillig basis.

       Spørsmålet blir om jeg kan tolke statsråden dithen at Narkotikapolitiforeningen nå kan skrive en ny søknad til Justisdepartementet, og så vil Justisdepartementet sørge for en koordinering med de direktorater og de departementer som måtte være involvert, og så vil det komme tilbake med et svar som bedre samsvarer med den føringen som justiskomiteen gav i budsjettinnstillingen.

Statsråd Aud-Inger Aure : Som jeg sa, er det en hel rekke organisasjoner som søker om støtte. Det er klart at Regjeringen ønsker å følge opp de signalene som Stortinget gir, men vi må også være klar over at det er mange målgrupper, og det er mange måter å støtte dette arbeidet på. Her må vi foreta en vurdering. Men oppfordringen om å koordinere skal jeg følge opp.

       I den grad man mener at det er riktig å sende en søknad på nytt, har selvfølgelig enhver anledning til det. Den skal bli behandlet på skikkelig og grundig måte, som vanlig er.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille spørsmål til justisministeren:

       « Statsrådene Dørum, Svarstad Haugland og Lilletun protesterte alle før valget mot behandlingen av hazaraene fra Afghanistan. Statsminister Bondevik gjorde det seinere klart at sentrumsregjeringen ville legge seg på en ny kurs. Fortsatt har de fleste hazaraer ikke fått pass eller oppholdsdokumenter i Norge. Det betyr at de får problemer med jobb og skolegang, og at de ikke kan besøke slektninger i andre land.

       Når vil Regjeringen innfri de forventninger den selv har skapt? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg - og Regjeringen - har prioritert arbeidet med en gjennomgang av utlendingssaker.

       Dette gjelder også hazara-sakene, hvorav noen fortsatt er til behandling. Så lenge sakene ikke er endelig avgjort, kan de personene det gjelder, fortsette i sitt arbeid, få utbetalt sosialhjelp og barnetrygd og være sikret nødvendige helsetjenester, og barn i skolepliktig alder er sikret skolegang.

       Det er riktig at Regjeringen har varslet en ny kurs. Men dette har også skjedd. Jeg viser til oppmykning av asylkriteriene og den varslede gjennomgangen av reglene for opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening. Jeg vil også minne om at Regjeringen i tillegg har besluttet å øke antallet overføringsflyktninger.

Erik Solheim (SV) : Jeg vil takke statsråden for svaret, som viser altfor liten forståelse for vanskelighetene denne gruppa er i. Det er klart at folk som har en utvisningstrussel hengende over seg, ikke kan søke jobb på vanlig vis. Hvem vil ansette dem? De kan ikke planlegge en utdanning og skolegang når de ikke vet om de skal planlegge for et liv i Norge eller et liv i Pakistan, som for øvrig så langt, har det vist seg, ikke har villet ta imot dem. Man kommer ikke inn på AMO-kurs. I det hele tatt er man i en situasjon som er svært, svært vanskelig, og hvor det er umulig å planlegge noe som helst. Det tror jeg de fleste egentlig forstår.

       Poenget i denne saken er at det var et politisk bestemt prosjekt, det såkalte Quetta-prosjektet, hvor Utlendingsdirektoratet ville bevise at disse hazaraene ikke kom fra Afghanistan, men hadde sneket seg inn i Norge på falskt grunnlag fra Pakistan. Dette prosjektet uttalte statsminister Bondevik og en rekke andre medlemmer av nåværende regjering seg imot, kritiserte det sønder og sammen, ofte med minst like sterk språkbruk som jeg har gjort bruk av. Spørsmålet er nå: Vil man ta opp og skrinlegge dette prosjektet og bli ferdig med denne saken?

Statsråd Aud-Inger Aure : Som representanten Solheim viser til, har det i veldig mange sammenhenger vært stor likhet i synet på en del saker mellom hans parti og mitt. Interessen for flyktning- og asylsaker har vi hatt felles.

       Men jeg må si, som jeg har sagt tidligere, at når man får adgang til alle sakspapirer, alle dokumenter i en sak, kan den fortone seg ganske så forskjellig fra det den gjør når man bare kjenner en liten bit av den. Det er så pass stort sprik mellom de ulike lands og ulike regioners utfordringer i forhold til asylsøkersaker at om jeg har tatt meg tid til å sette meg inn i særtrekkene til veldig mange områder, land og nasjonaliteter, har jeg ikke kommet gjennom riktig alle. Hazara-sakene og Quetta-prosjektet er av de sakene som jeg ennå ikke har sluttført for mitt vedkommende, og det ber jeg om respekt for.

Erik Solheim (SV) : Jeg klarer ikke helt å akseptere begrunnelsene i denne saken. Det kan nok være riktig at det i mange andre saker kan ligge ting i dokumentene som kan være nye for en ny statsråd. Men hazara-spørsmålet er belyst i offentligheten på en helt annen måte enn noen av de andre sakene. Det har vært oppe i namsretten, det har vært oppe i lagmannsretten, tror jeg det var. Det foreligger lange dommer som i detalj går gjennom argumentene for og imot. Med andre ord: Belysningen av det saklige innholdet har vært mye tydeligere i denne saken enn i andre. Jeg går ut fra at det var årsaken til at statsminister Bondevik så frimodig uttalte seg om den. Alternativet må jo være at han uttalte seg uten kjennskap til sakene. Men jeg tror han uttalte seg slik nettopp fordi disse sakene har vært så utrolig skarpt og tydelig belyst.

       Hvis jeg skal få stille et tilleggsspørsmål, må det være: Går det i hvert fall an å gi en frist, gi disse menneskene en beskjed om når deres sak vil komme opp til endelig behandling, slik at det er mulig for dem å planlegge sine liv?

       Lars Arne Ryssdal (H) : « I spørretimen 28. januar 1998 svarte statsråden at vedtaket i statsbudsjettet for 1998 om å redusere studenttallet ved universitetene skulle finansiere tiltak bl.a til studieplasser innen medisin, og at studenter som allerede er i gang med studieløpet, ikke skal bli berørt. Oppslag i media og brev til statsråden fra helseutvalget i Helseregion vest viser at budsjettkuttet nå later til å bryte med begge disse forutsetningene.

       Har Regjeringen kommet lenger siden sist i arbeidet med å løse problemene budsjettkuttet medfører? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Som det ble svart på spørsmålet den 28. januar, som representanten viser til, vedtok Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 1998 en reduksjon på 2.000 studieplasser i universitetssektoren i forhold til måltallet høsten 1997. Reduksjonen tilsvarer om lag 60 mill. kr. Studieplassene ble trukket inn fra de allmennvitenskapelige fakultetene ved universitetene, som har hatt stor vekst i opptakskapasiteten på 1990-tallet. Som spørreren nevner, var formålet med reduksjonen å finansiere økt kapasitet på områder der samfunnet har behov for fagutdannet personell, f.eks innen sykepleie, vernepleie og medisin. Universitetet i Bergen, som gir medisinutdanning ved sykehus i Helseregion vest, skal redusere tallet på studieplasser med 489 av de totalt 2.000 som jeg nettopp har gjort rede for. Reduksjonen skal altså være gjort innenfor fagområdene matematikk og naturvitenskap, historiske og filosofiske fag og samfunnsvitenskapelige fag, og skal ikke berøre andre fag.

       Innenfor helse- og omsorgsfagene er nye studieplasser opprettet i 1997 og videreført i budsjettet for 1998, og som en oppfølging av Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell er det vedtatt å opprette 517 nye studieplasser innenfor helse- og omsorgsfagene i 1998. Av disse er 90 studieplasser i medisin, og universitetene vil få tildelt bevilgning tilsvarende sin andel av disse plassene. En del av de nye studieplassene i medisin vil bli kjøpt i utlandet.

       Innenfor de rammene som Stortinget og departementet legger for de høyere utdanningsinstitusjonene, har institusjonene frihet til å selv å disponere tildelte midler, jf. universitets- og høgskoleloven § 4 nr 3 og 4 og praktiseringen av en rammestyrt budsjettprosess i staten. Det er styret ved universitetene og høgskolene som sitter med dette ansvaret.

       Både gjennom budsjettproposisjonen, i et eget brev til universitetene og i tildelingsbrevet er universitetene gjort kjent med at departementet forutsetter at reduksjonene skal gjennomføres innenfor fagområdene matematikk og naturvitenskap, historiske og filosofiske fag og samfunnsvitenskapelige fag, og at det skal gjøres ved avgang av studenter som enten fullfører sitt studium eller faller fra før de har fullført, og gjennom redusert opptak til grunnivå. Jeg legger til grunn at universitetet gjennomfører kuttene innenfor disse rammene.

       Dersom en institusjon mener at den ikke kan gi undervisning til så mange studenter som departementet har forutsatt, må institusjonen ta dette opp med departementet. Institusjonen må da redegjøre for hvorfor opptaket ikke kan opprettholdes slik departementet har pålagt, og departementet må i tilfelle vurdere de disposisjonene institusjonen har gjort. I det omtalte brevet fra helseutvalget i Helseregion vest, uttrykker utvalget uro for redusert studentopptak eller svekket studieopplegg når det gjelder planene for legestudentundervisning i Førde, Haugesund og Stavanger. Til tross for en stram budsjettsituasjon har ikke Universitetet i Bergen tatt dette opp med departementet. Jeg regner derfor med at opptaket til medisin i Bergen blir gjennomført i samsvar med nåværende forutsetninger.

Lars Arne Ryssdal (H) : Jeg takker statsråden for svaret, men konstaterer at saken ikke er kommet lenger siden sist.

       Det løper nær sagt daglig inn rapporter om at opptaket til prioriterte utdanninger - prioritert i henhold til Stortingets og Regjeringens ønsker - blir kuttet eller planlegges kuttet til høsten, ut fra det budsjettvedtaket som er gjort. Medisinstudiet i Bergen er ett sentralt eksempel på dette. Jeg tror Regjeringen ved å studere pressebildet vil kunne finne at det er stor uro over at dette vil skje. Det er klart at de endelige vedtakene ennå ikke er gjort i fakultet og kollegium, men med det budsjettet som ligger der, er det intensjonen.

       Oppfølgingsspørsmålene blir: Har Regjeringen ført tilstrekkelig dialog med universitetet for å sikre at budsjettkuttene blir iverksatt i tråd med de føringer Stortinget og Regjeringen ønsker i det brev som er sendt? Vil Regjeringen nå ta konkrete initiativ for å forebygge i tide de kuttene som meldes?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg merket meg at spørreren karakteriserer Regjeringens linje som en passiv linje. Den oppfatningen deler jeg ikke. Tvert imot synes vi at når Regjeringen har gått inn og konkret pekt på hvor man mener det vil være forsvarlig å foreta kutt, og hvor det nå er helt nødvendig at man satser offensivt da har man vist den nødvendige vilje. Men vi har her å gjøre med voksne mennesker og ansvarlige ledere av de ulike institusjoner det er snakk om. Jeg vil forutsette - og sørge for at det blir fulgt opp - at her gjør ledelsen ved disse universitetene og høgskolene det som forlanges av dem i en slik sammenheng.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 14.

Spørsmål 14

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg tillèt meg å stilla fylgjande spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Det er no bare ein kvinneleg departementsråd. Dette er ein monaleg nedgang i høve til for to år sidan.

       Kva tiltak vil statsråden setja i verk for å rekruttera fleire kvinner som departementsråd spesielt, og for å auka rekrutteringa av kvinner i leiande stillingar i statleg sektor generelt? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Som representanten Ausdal Starrfelt riktig påpeker, er det i dag bare én kvinnelig departementsråd av 17. For to år siden var tallet fem. Tallet for enkeltgrupper av toppledere vil selvfølgelig svinge over tid. Det er den samlede andelen kvinner i topplederstillinger som tross alt er det viktigste.

       Tall fra mars i fjor viser at av samtlige departementsråder og ekspedisjonssjefer i departementene, totalt 117, var 16 kvinner, dvs. 14 %. Dersom vi inkluderer virksomhetsledere i ytre etater på kontrakt, har tallet vært stabilt på 10-12 % på hele 1990-tallet.

       På bakgrunn av dette har Arbeids- og administrasjonsdepartementet satt i verk et prosjekt kalt « Kvinne, kvalitet og kompetanse i staten », som både barne- og familieministeren og jeg tidligere har gjort rede for i spørretimen i år.

       Hovedtiltaket er målsettingen om at kvinneandelen av samtlige ledere i staten skal økes fra 22 % til 30 % innen utgangen av år 2001. Hvert departement har satt seg realistiske mål for sin sektor og skal årlig rapportere til Arbeids- og administrasjonsdepartementet om utviklingen. Målene skal følges opp gjennom tildelingsbrevene til ytre etater, og det skal knyttes til resultatkravene til lederne.

       Prosjektet omfatter også en rekke tiltak for å stimulere kvinner til å søke lederstillinger. Det skal bl.a settes i gang et statlig mentorprogram for kvinnelige mellomledere. En rekke departementer er nå i ferd med å lage interne handlingsplaner. Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil støtte disse virksomhetenes arbeid, bl.a ved å arrangere nettverksmøter. Hver virksomhet vil imidlertid stå ansvarlig for å utvikle egne tiltak, og nettverksmøtene vil være en arena der virksomhetene både vil få faglig påfyll og lære av hverandre. Det arbeides også for å få opprettet en database for aktuelle kvinnekandidater til topplederstillinger, og det satses på forskning, informasjon og erfaringsutveksling.

       I statsforvaltningen utgjør kvinnene over 41 % av arbeidsstokken. Antall mellomledere varierer mellom departementsområdene. Det er likevel et godt antall kvinner å hente ledere fra. Den største utfordringen vil være at ledere med tilsettingsansvar må gjennomgå de kvalifikasjonskravene som stilles ved utlysningen, og den tilsettingsprosess som gjøres, for å se om det er noe som hemmer rekrutteringen av kvinner i egen organisasjon.

       Regjeringen vil legge vekt på å få rekruttert flere kvinner til ledige departementsrådsstillinger ved bl.a å gå aktivt ut for å få kvalifiserte, kvinnelige søkere.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg vil takka statsråden for svaret, som eg for så vidt synest var positivt. Det som ikkje er positivt, er utviklinga på dette feltet, og sjølv stabiliteten er for dårleg. Det viser seg at det er aller dårlegast på toppen. Når me veit ganske godt etter kvart at menn har ein tendens til å rekruttera menn, vil eg spørja statsråden om ein vil setja i verk spesielle tiltak på høgaste nivå for å få ei positiv utvikling i gang på dette feltet.

       Eg trur dette er eit område me må vera merksame på heile tida, for det er ikkje noko som løyser seg ein gong for alle. Det er noko me heile tida må passa på. Er ein merksam på dette på alle nivå? Det er det fyrste spørsmålet. Det andre er: Er ei sånn merksemd nok, eller må ein sjå på verkemidla igjen, og igjen vurdera om ein må innføra radikal kjønnskvotering i nokre samanhengar for å få talet mykje lenger opp? Korleis ser statsråden på det?

Statsråd Eldbjørg Løwer : For det første tror jeg at den oppmerksomhet som disse spørsmålene har fått i det siste, er med på å holde søkelyset på denne utfordringen mer kontinuerlig enn tidligere. Det er i utgangspunktet bra. Jeg nevnte i tillegg mange tiltak som er satt i verk. Og det å knytte ansettelse av kvinnelige ledere til lederansvaret på de forskjellige områdene, tror jeg også er et ansvarsfremmende tiltak.

       I tillegg har jeg lyst til å si at de tidligere kvinnelige departementsrådene faktisk har gått over i andre stillinger i samfunnet som tidligere kanskje ikke var besatt av kvinner. Så det skjer for så vidt en økning av kvinnelige ledere totalt sett. Men det betyr ikke at staten har til hensikt å ha mindre søkelys på dette spørsmålet enn det jeg nå har gitt uttrykk for i mitt svar.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg trur at det å stilla slike spørsmål som dette, òg kan vera med på å halda denne merksemda oppe.

       Statsrådens svar gjaldt bare departementa. Den andre delen av spørsmålet gjekk på statleg sektor meir generelt. Kva med f.eks fylkesmannsembeta, og kva med universiteta og høgskulesektoren? Der trudde me det skulle gå bra når halvparten av studentane var jenter, men på høgaste nivå er talet ofte bare 10-12 %. Ein stiller no krav om at kvinner skal vera med i vurderingskommisjonane når ein skal vurdera opprykk innan høgare utdaning. Kjenner statsråden til om ein har fått noka erfaring med dette? Det er forholdsvis nytt. Det vart gjort ei lovendring for eitt, kanskje to år sidan. Dersom statsråden ikkje kjenner til dette, er det eit tips å vurdera om dette kan vera ein veg å gå også på andre område.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Som jeg nevnte i mitt første svar, gjelder dette ikke bare departementene. Det gjelder også ytre etater, de tildelingsbrev som sendes fra departementene til ytre etater. Det er samme krav til dem. De forpliktende måltallene som departementene har sluttet seg til, bør være kraftige nok signaler til å holde dette temaet levende hele tiden.

       Når det gjelder erfaring med ansettelse av kvinner eller det å få kvinnelige kandidater frem, er nettopp erfaringsutveksling noe av det som blir brukt som et tiltak, sammen med de andre jeg nevnte.

Spørsmål 15

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra Signe Øye til arbeids- og administrasjonsministeren, vil bli besvart av sosialministeren som rette vedkommende.

       Signe Øye (A) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Ifølge fjorårets hovedtall fra Rikstrygdeverket lever hver fjerde nordmann av trygd. Dette er ny rekord. Samtidig etterspør arbeidsmarkedet arbeidskraft.

       Hva vil statsråden gjøre for at det skal bli lettere å kombinere arbeid og trygd? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er rett at 1,2 millionar nordmenn har folketrygda som si viktigaste inntektskjelde. Dette inkluderer både varige ytingar - alderspensjon, uførepensjon og pensjon til etterlatne, og mellombelse ytingar - sjuke-, rehabiliterings- og attføringspengar. Eg ynskjer å gjera greie for kva som ligg bak tala frå Rikstrygdeverket.

       Ved utgangen av 1997 var det 628.000 alderspensjonistar og 246.500 uførepensjonistar.

       Auken i talet på uførepensjonistar kjem m.a. av demografiske tilhøve. Det er ein markert auke i dei aldersgruppene der det er mange som blir uførepensjonerte. Auka sysselsetjing på 1990-talet har gjort at fleire yrkeshemma har fått innpass på arbeidsmarknaden. Dette fører i fyrste omgang til eit høgare sjukefråvær og seinare til ein auke i talet på personar som fyller vilkåra for uførepensjon.

       Representanten Øye fokuserer på høvet til å kombinera arbeid og trygd. Dette er i all hovudsak aktuelt for uførepensjonistar, men òg for alderspensjonistar. I samband med velferdsmeldinga drøfta Stortinget fleire ordningar som inneber ei monaleg utviding i høvet til å kombinera uførepensjon og arbeid utan at det får konsekvensar for uføregraden. Bakgrunnen for dette var eit ynske om å motivera uførepensjonistar til større yrkesaktivitet. Desse ordningane vart sette i verk 1. mai 1997.

       Friinntektsgrensa vart heva frå 1/2 til 1 grunnbeløp med verknad for både gradert og heil uførepensjon. Dette inneber at alle uførepensjonistar har høve til å ha ei monaleg inntekt utan at det har noko å seia for retten til uførepensjon. Personar med gradert uførepensjon kan etter desse reglane tena opptil 42.500 kr i tillegg til den inntekta som var ein føresetnad på grunnlag av restinntektsevna.

       Samstundes vart høvet til å « frysa » uførepensjonen under arbeidsforsøk utvida frå eitt til tre år. Dette gjeld sjølv om uførepensjonen i arbeidsperioden fell heilt bort. Ein person med 50 % uførepensjon kan t.d. prøva ein heildagsjobb i eit par år. Deretter kan han få tilbake halv uførepensjon utan å måtta søkja på nytt dersom det viser seg at jobben blir for tøff. Bakgrunnen for dette var m.a. at mange uførepensjonistar vegra seg for å prøva seg i arbeidslivet av frykt for å mista uførepensjonen dersom arbeidsforsøket vart mislukka.

       Det er òg sett i gang andre forsøksordningar, som eg kanskje kan koma tilbake til. Men la meg seia til slutt at i Voksenåsen-erklæringa varslar Regjeringa at vi vil sjå nærmare på høvet til å kombinera arbeid og trygd og å gå ut og inn av arbeidslivet i periodar. Derfor blir dette tema både i samband med gjennomgangen av handlingsplanen for ein politikk for funksjonshemma og ved utarbeidinga av stortingsmeldinga om auka forskjellar.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Signe Øye (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er positivt at sosialministeren er opptatt av det å kunne kombinere arbeid og trygd, når vi vet at vi etter hvert har fått et arbeidsmarked som etterspør arbeidskraft. Mange av dem som er uføretrygdet, men som har mye restarbeidsevne igjen, har i mange tilfeller et ønske om å kunne utnytte denne restarbeidsevnen. Det var jo også det Stortinget gav tilslutning til da vi behandlet velferdsmeldingen i Stortinget for et par år siden. Jeg vil også tro at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at det er en mye bedre løsning for den enkelte dersom en kan få muligheter til å være litt i jobb istedenfor å være fullt uføretrygdet. Men ved henvendelse til trygdekontorene virker det ikke som om det er en prioritert sak der å innkalle de som er uføre, og undersøke om graden av uførhet eller sykelighet har endret seg.

       Derfor vil jeg spørre sosialministeren: Vil sosialministeren ta initiativ til at trygdekontorene tar fatt på dette arbeidet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg veit det føregår eit omfattande opplysingsarbeid frå Rikstrygdeverket si side for å gjera ordninga med aktiv sjukemelding meir kjend. Det er det behov for både i kommune og stat og overfor bedrifter og arbeidstakarar for øvrig. Og det er heilt sikkert òg, som representanten Øye var innom her i eit tidlegare innlegg, behov for å styrkja informasjonssida overfor den ytre delen av trygdeetaten. Eg har i denne samanhengen meir tru på opplysning og informasjon enn på pålegg overfor kommunane. Og eg har òg tru på at ein i forhold til sjukefråver går inn og ser nærare på tiltak for dei fem prosentane av arbeidstakarane som i dag står for over 80 % av sjukefråveret, tiltak som kan vera retta meir direkte inn mot dei.

Spørsmål 16

       Christopher Stensaker (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsminister Odd Einar Dørum:

       « Problemene med Gardermobanen medfører at betydelige midler går til denne strekningen på bekostning av veiutbygging og opprusting av eksisterende jernbane. På denne bakgrunn vil det være uklokt å satse på utbygging av ny Ringeriksbane og tunnel gjennom Krokskogen.

       Kan samferdselsministeren garantere tørr tunnel som ikke drenerer Vestmarka, Nordmarka og Krokskogen, og dersom svaret er nei, vil han da stoppe prosjektet? »

Statsråd Odd Einar Dørum : I arbeidet med å utforme ulike traséalternativer i de to hovedkorridorene som Stortinget har vedtatt for Ringeriksbanen og som det skal planlegges innenfor, har Jernbaneverket engasjert eksterne konsulenter og rådgivere for å klarlegge geologien, hydrogeologien og alternative drivemetoder. Dette er gjort for å kartlegge og om mulig unngå vanskelige områder samt finne avbøtende tiltak til bruk i anleggs- og driftsfasen.

       Jernbaneverket bruker den erfaring og kompetanse som er tilgjengelig i Norge, herunder også erfaringer fra Romeriksporten. Dette gjelder bl.a i forhold til geologi og dreneringsforhold i Vestmarka, Nordmarka og på Krokskogen. Gjennom dette vil risikoen for uforutsette vanskeligheter bli nøye vurdert. Garantier for tørr tunnel kan naturligvis ikke gis, samtidig som det selvfølgelig ikke kan iverksettes et prosjekt som drenerer nevnte områder.

       I henhold til foreliggende tidsplan vil saken på nytt kunne legges fram for Stortinget til behandling på grunnlag av kommunedelplaner og godkjent konsekvensutredning fase II i løpet av 1999. Regjeringen vil på det tidspunkt gjøre sine endelige vurderinger av prosjektet.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det en statsråd skal forklare, skal han forklare for Stortinget etter de instrukser Stortinget har gitt. Det er det en statsråd skal gjøre. I mitt hovedsvar gav jeg uttrykk for at det selvfølgelig er slik jeg går fram. Det er jobben min. I den sammenheng har Stortinget tidligere bedt om at dette prosjektet legges fram etter de retningslinjer som er bestemt. Jeg vil sørge for at det skjer, men selvfølgelig også gjennomgå alle kritiske kommentarer og spørsmål, inkludert trafikkprognoser og geologiske, miljømessige og alle andre forhold. Det ligger i sakens natur. Det er slike retningslinjer som generelt også er trukket opp for samferdselsprosjekter, senest ved budsjettbehandlingen for 1998.

Statsråd Odd Einar Dørum : Fra 1. april 1997 ble det siste steg i liberaliseringen av det europeiske luftfartsmarkedet fullført. Dette innebærer at alle flyselskapene, lisensiert i et av de 18 EØS-landene, som hovedregel fritt kan utføre rute- og chartervirksomhet, inklusiv innenlandsruter, i hele området med nærmest fri prissetting.

       Luftfartsmyndighetene i det land hvor flyselskapet er lisensiert, har tilsynsansvar med selskapet. Dette er et prinsipp som gjelder globalt gjennom den internasjonale konvensjonen om sivil luftfart. Norske myndigheter har således tilsynsansvar med norske selskaper, men kan i tillegg foreta dokumentkontroll og en summarisk teknisk kontroll av utenlandske selskaper. Innenfor en europeisk ramme er man i ferd med å etablere et system, rapporteringsrutiner m.v., som skal bidra til å identifisere flyselskaper og fly som ikke holder internasjonal standard, samt felles prosedyrer for kontroll av slike.

       Gjennom et samarbeid mellom europeiske luftfartsmyndigheter, Joint Aviation Authorities - JAA, utarbeides og implementeres felleseuropeiske flysikkerhetsforskrifter som skal ivareta og videreutvikle sikkerheten. Et viktig element i denne forbindelse er å sikre at implementeringen av forskriftene og inspeksjonsvirksomheten har like høy standard i samtlige land som deltar i samarbeidet. Dette ivaretas gjennom gjensidig kontroll av deltagende land.

       Norske luftfartsmyndigheter regner med å måtte intensivere tilsynet med norske selskaper for å avdekke eventuelle forsøk på å omgå regelverket i den hensikt å spare penger. Det er imidlertid ingen indikasjoner på at norske eller utenlandske selskaper hjemmehørende innenfor EØS-området, har senket flysikkerheten for å bli mer konkurransedyktig på pris.

       Samferdselsdepartementet vil påse at tilsynet med norske selskaper til enhver tid er på et tilfredsstillende nivå, samt bidra til å ivareta et høyt felles flysikkerhetsnivå i Europa gjennom de samarbeidsordninger som jeg har omtalt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er utvilsomt bekymringsfullt når Aftenposten den 1. februar 1998 kunne melde at flyteknikere på Sola hadde funnet en rekke feil ved fly som nettopp hadde vært gjennom omfattende vedlikehold i utlandet. Det er også bekymringsfullt når Aftenposten samme dag kan melde at organisasjonen Aircraft Engineers International, som er den internasjonale foreningen for flyteknikere, mente at kravet til lønnsomhet nå går ut over kvalitet og sikkerhet, og at Norsk Flygerforbund dagen etter i samme avis uttrykker den samme bekymring.

       Det er ønskelig å ha konkurranse i luftfarten, slik at prisene ikke blir høyere enn de trenger å være. Det må imidlertid aldri være tvil om at hensynet til sikkerheten er det viktigste. Jeg forutsetter derfor at luftfartsmyndighetene arbeider med det som utgangspunkt, og at man går grundig gjennom den type påstander som nå er framsatt fra flyteknikernes side.

Statsråd Odd Einar Dørum : Alt som reises av spørsmål om sikkerhet, må gjennomgås. Det gjelder selvfølgelig også mange av oss når vi får den advarsel som en av landets største aviser kom med i går, da den gjorde oppmerksom på at det å ikke slå av mobiltelefonen på rutefly kan ha til dels drastiske konsekvenser. Den slags er vi nødt til å ta med oss alle sammen, enten man er norsk borger og har ansvar, eller man er myndighet og skal føre tilsyn.

       Når det gjelder dette som representanten tar opp, vil jeg gjerne si at vi vil intensivere tilsynet. Luftfartsverket vil bl.a arbeide med en omlegging av inspeksjonsrutinene, slik at man foruten å opprettholde tilsyninnsats som er etablert i selskaper, vil intensivere tilsyn med selskaper som er i startfasen og som bl.a kan ha en anstrengt økonomi eller er utsatt på annen måte.

Statsråd Odd Einar Dørum : Luftfartsverkets dimensjoneringskriterier for ekspedisjonsbygg samt nåværende bygningstekniske standard og plassering i forhold til banesystemene tilsier at det bygges nytt ekspedisjonsbygg på Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen. I tillegg er det etter Luftfartsverkets syn ønskelig å forlenge rullebanen ved Kirkenes lufthavn fra 1.800 m til om lag 2.000 m.

       Luftfartsverket har tatt sikte på å gjennomføre større investeringer ved Kirkenes lufthavn allerede i første del av inneværende luftfartsplanperiode, dvs. i årene fram til 2001. I tråd med dette har Luftfartsverket arbeidet med prosjektering av nytt ekspedisjonsbygg på Kirkenes lufthavn siden våren 1997, og forprosjekt med kostnadsoverslag planlegges framlagt i løpet av 1998.

       Rekkefølgen av investeringene og endelig tidsplan er ikke fastsatt, og det foreligger således ikke grunnlag for å snakke om utsettelser. Luftfartsverket skal i nærmeste framtid styrebehandle sin infrastrukturplan og med det gjøre sine prioriteringer. Jeg vil avvente dette. De endelige investeringsbeslutningene skal på vanlig måte tas i forbindelse med Stortingets behandling av Luftfartsverkets budsjetter, der investeringsrammene fastsettes.

       Jeg kan forsikre representanten Schjøtt-Pedersen om at Regjeringen har en aktiv holdning til satsingene i Sør-Varanger.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : I de såkalte næringsstrategier for Nord-Norge anbefalte den administrative styringsgruppen at det arbeides videre med aktuelle infrastrukturprosjekter som kan synliggjøre brohodekonseptet både nasjonalt og internasjonalt. Dette fikk tilslutning fra styringsgruppen, hvor en rekke statsråder, inklusiv statsministeren, var representert.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg holder fast ved det jeg sa, at det ikke er grunnlag for å snakke om utsettelse nå. Det skal vedtas og framlegges et infrastrukturprogram, og jeg vil vurdere det i forbindelse med budsjetter. Jeg gjentar at jeg har et aktivt engasjement for forholdene i Sør-Varanger. Jeg er selvfølgelig også kjent med alle de forhåpninger og incitamenter som ligger i synspunktet på Barentshavregionen.

       Bjørnar Olsen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

Bjørnar Olsen (A) : Rådgiver Atle Hamar sier at det ligger en rekke samferdselsprosjekter i deponi, som Regjeringen nå gjennomgår med sikte på å se på hva man skal gjøre med dem. Det er vel flere enn jeg som har grunn til å tro at antallet prosjekter i deponi kommer til å øke i stedet for å minke i årene framover. Dette er knyttet til at det ser ut som nåværende regjering bruker midlene på helt andre ting enn samferdsel.

       Derfor er det grunn til å spørre: Hvis St.prp.nr.1 gir en oversikt over hvilke saker av denne karakter som er i deponi, er det da grunn til å tro at statsråden vil følge denne listen, der bl.a bru til Sundøya i Leirfjord er nevnt?

Statsråd Odd Einar Dørum : Min politiske rådgiver har vel lært av tidligere samferdselsministre at summen av merknader innenfor samferdsel i Stortinget til enhver tid utgjør tre samferdselsbudsjetter - og som generell uttalelse holder det selvfølgelig.

       Når det gjelder det konkrete spørsmålet, har jeg sagt at jeg avventer forslag til forskutteringsavtale. Jeg har kvittert ut det som stod i Jagland-regjeringens budsjett, og sagt at det skal vurderes når det gjelder budsjettene for 1999, 2000 og 2001, og at jeg vil komme tilbake i 1999.

       For øvrig vil jeg tørt bemerke at Bondevik-regjeringens vedtatte budsjett har en større samferdselsramme enn det som var framlagt fra Jagland-regjeringen når det gjelder vegtiltak og utbedring av vegnettet.

       Kjell Opseth (A) : Eg vil få stille samferdselsministeren følgjande spørsmål:

       « Har samferdselsministeren sett i gang ei vurdering av omklassifisering av « øvrige riksvegar » til fylkesvegar, og ei omorganisering av Statens vegvesen frå noverande fylkesvise fordeling av vegkontora til færre regionale vegkontor? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg ser det som min plikt som samferdselsminister hele tiden å vurdere om de rammebetingelser som i dag gjelder for samferdselssektoren, også er de mest hensiktsmessige i fremtiden.

       Også det spørsmål som her er stilt, må ses i lys av dette. Saken er tilflytt media fra Statens vegvesen, men jeg kan opplyse at vi har en dialog med Statens vegvesen om flere aspekter ved dagens vegstruktur.

       Statens vegvesen er invitert til å komme med sine synspunkter. Disse har jeg foreløpig ikke fått. Når de foreligger, vil jeg foreta en vurdering av den videre behandling og om dette skal utredes nærmere.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Spørsmål 21

       Fra representanten Kari Økland til samferdselsministeren:

       « For å opprettholde og videreutvikle næringsliv og tjenestetilbud i Distrikts-Norge er tilgjengeligheten til teletjenester, inkludert ISDN, av svært stor betydning.

       Hva vil samferdselsministeren gjøre for å sikre et fullverdig linjetilbud i alle strøk av landet? »

       Presidenten: Dette spørsmål er trukket tilbake.

Spørsmål 22

       Fra representanten Anne Helen Rui til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Høgskolen i Vestfold har vært spydspissen i utviklingen av maritim utdanning, og står nå klar til å ta imot utfordringen om å bli utpekt som knutepunkt for maritim drift/maritim utdanning i Norge. Vi har fått opplyst at avgjørelsen nå ligger på bordet hos kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

       Når kan det forventes at statsråden vil ta denne avgjørelsen ? »

Spørsmål 23

       Fra representanten Siri Frost Sterri til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Hvordan vil statsråden følge opp Realfagutvalgets anbefalinger om kortsiktige og langsiktige tiltak når det gjelder innsikt i og forståelse for teknologi, der det blant annet foreslås innført teknologi og formgiving som eget fag i skolen? »

Spørsmål 24

       Fra representanten Grete Knudsen til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen må gjennomføre en innsparing på 8 mill. kroner inneværende år. Dette forverrer forsknings- og undervisningssituasjonen for realfagene.

       Hva vil statsråden foreta seg ? »

       Presidenten: Disse spørsmål er utsatt.

       Spørsmål 25 er allerede besvart.

Spørsmål 26

       Fra representanten Rolf Reikvam til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Ordningen med igangsetting av nye studier på høgskolene er sterkt begrenset. De må blant annet gjennom full søknadsrunde for studier som for eksempel en ekstern oppdragsgiver ønsker å finansiere fullt ut innen et område de fra før ikke har godkjenning på. Godkjenningsprosedyren tar da et halvt til ett år. Deretter må det utarbeides studieplan og få den godkjent.

       Vil statsråden ta initiativ til å endre regelverket slik at det blir lettere for høgskoler å opprette nye studietilbud? »

       Presidenten: Dette spørsmål er utsatt.

Spørsmål 27

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Ifølge oppslag i pressen og annen informasjon vil øvelsesaktiviteten i Heimevernet bli sterkt redusert i inneværende år, blant annet slik at hele heimevernsområder ikke får trent sine mannskaper i det hele tatt. Dette gjelder for eksempel Bodø HV-område, som bare får anledning til å trene befalet.

       Hva vil forsvarsministeren gjøre for å sørge for at denne uholdbare situasjonen blir rettet opp? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Forsvarsdepartementet har i sitt Iverksettingsbrev for 1997 forutsatt at alle heimevernsområder, dvs. alle avdelinger, skulle trenes eller øves i fem dager. Ved eventuell ytterligere aktivitet utover disse fem dagene skulle befal prioriteres foran mannskaper. Dette må forstås dit hen at alle i Heimevernet, både befal og menige, skulle vært innkalt til minimum fem dagers tjeneste i 1997. For 1998 er det lagt opp til at øvingsvirksomheten skal videreføres på samme nivå som i fjor.

       Det er på det rene at Stortinget har bevilget nok midler til at øvingsvirksomheten i Heimevernet kan gjennomføres etter forutsetningene.

       På den korte tiden som er gått siden spørsmålet ble stilt, har det ikke vært mulig å fastslå årsaken til at f.eks. Bodø HV-område ikke får trent sine mannskaper. Jeg lover imidlertid å sørge for en full gjennomgang av saken og har som et klart mål at alle i Heimevernet skal få den øving og trening som er forutsatt.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg takker statsråden for svaret og er fornøyd med det på den måten at statsråden lover en full gjennomgang av denne saken.

       Via egen lov om Heimevernet er det fra Stortingets side nedfelt hva slags øvingsaktivitet som årlig skal gjennomføres. Jeg vil bare konstatere at dette ikke blir fulgt opp, og det står faktisk også i grell kontrast til de bevilgninger som Stortinget har gitt for 1998. Mitt tilleggsspørsmål går da først og fremst på om statsråden har det inntrykk at det her skjer geografiske vurderinger med hensyn til hvilke områder som skal bli tatt ut for å gjennomføre en fullverdig og forsvarlig øvingsaktivitet. Kan det i denne sammenhengen tenkes at noen geografiske områder - som nordpå - er blitt nedprioritert?

       Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få stille fylgjande spørsmål til forsvarsministeren:

       « Det er av fleire grunnar viktig å ha ein viss forsvarsaktivitet i dei forskjellige delane av landet. I sør er det mest berre Evjemoen att. Stortinget har vedteke at mellom anna HV-utdanninga skal skje der. Likevel er det på nytt uro om Evjemoens framtid. Denne kontinuerlege uroa om framtida er svært uheldig.

       Kva er statsråden sine planar for Evjemoen? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Forsvarsdepartementet er nå i sluttfasen av arbeidet med en ny langtidsmelding for Forsvaret. Basert på det politiske grunnlaget for Regjeringen vil langtidsmeldingen beskrive hovedtrekk i Regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk for perioden 1999-2002 og gi politiske retningslinjer for utviklingen av Forsvaret i et 20-årsperspektiv. Evne og vilje til endring preger utviklingen av et moderne og effektivt forsvar. Forsvarsplanlegging krever imidlertid også langsiktighet og Forsvarets virksomhet et minimum av stabilitet. Den omfattende omstillingsprosessen som pågår i Forsvaret, er et viktig virkemiddel for å sikre Forsvarets evne til å løse sine oppgaver innenfor de ressursrammer som forsvarsplanleggingen skal baseres på. Dette behovet vil bli bekreftet i den nye langtidsmeldingen.

       Jeg er kjent med at Forsvaret i regi av Hærstaben i Forsvarets overkommando har påbegynt vurderinger av Hærens garnisoner. Evjemoen er blant de garnisoner som blir vurdert. Dette fagmilitære arbeidet er i en innledende fase, og eventuelle konkrete planer om endringer for bl.a. Hærens ulike garnisoner vil måtte vurderes som ledd i oppfølgingen av den nye langtidsmeldingen for Forsvaret. Omstilling skal skje i åpenhet og i nært samarbeid mellom alle som blir berørt. Statsråden har i dag ingen andre planer for Evjemoen enn de som tidligere er forelagt for og drøftet i Stortinget.

Ingvald Godal (H) : Eg takkar statsråden for eit for så vidt greitt svar. Eit minimum av stabilitet er viktig av mange grunnar, ikkje minst for personellet i Forsvaret. Med dei personellproblema ein har, er ein stadig utryggleik om vedkomande garnison f.eks som arbeidsplass i framtida eit veldig negativt moment.

       Eg har berre eitt tilleggsspørsmål: Når desse vurderingane er klare, vil det som då gjeld Evjemoen si framtid, bli lagt fram for Stortinget?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Jeg er enig med representanten Godal i at det er vesentlig å takle personellutfordringer i Forsvaret, både nå og i tiden framover. Jeg er videre enig i at usikkerhet knyttet til framtidig arbeidsplass og til omorganisering kan være en utfordring for en rekke personer som måtte være eller bli berørt. Det ligger imidlertid i mitt første svar ingen spesiell grunn til at de som er knyttet til Evjemoen, skulle handle annerledes enn mannskap og øvrig personell som er knyttet til andre garnisoner og andre områder.

       Stortinget vil få seg forelagt de endringer som måtte bli foreslått, det være seg store omorganiseringer eller nedlegginger. Jeg regner i tillegg med at Stortinget vil berøre en rekke av de ting som representanten Godal tar opp, gjennom sin behandling av langtidsmeldingen, som etter de signaler statsråden har fått, vil passere Stortinget i løpet av våren, og som fra Regjeringens side vil bli presentert innen utgangen av denne måned.

Spørsmål 29

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « I henhold til et oppslag i avisa Tromsø 23. januar 1998 er situasjonen ved Regionsykehuset i Tromsø nå meget dramatisk på grunn av mangelen på helsepersonell. Også operasjon på alvorlig syke, som for eksempel kreftpasienter, blir nå utsatt.

       På hvilken måte vil helseministeren løse disse problemene, og hvor mye mer alvorlig mener helseministeren at krisen bør bli før Regjeringen setter inn strakstiltak gjennom å rekruttere leger og annet helsepersonell fra utlandet, også utenfor EØS-området? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Ledelsen ved Regionsykehuset i Tromsø har nylig informert departementet om situasjonen. Problemene er knyttet til intensivavdelingen og en generell mangel på intensivsykepleiere over lengre tid. Når det inntraff situasjoner med et stort antall krevende intensivpasienter, måtte sykepleiere fra anestesiavdelingen og oppvåkningen beordres til intensivavdelingen. Også andre sykepleiere med intensiverfaring ble beordret. Dette førte selvfølgelig til at anestesi- og oppvåkningskapasiteten ble redusert.

       Konsekvensene ble at ti pasienter som kunne vente, og som ikke hadde livstruende sykdom, fikk utsatt sin operasjon. Operasjonskapasiteten ble redusert, men selv i den vanskelige perioden ble det operert ca 40 pasienter pr. dag.

       Slik omplassering av personell ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Samtidig skal det sørges for at reduksjon i aktiviteten ikke går på bekostning av det faglig forsvarlige. Sykehuset mener å ha tatt hånd om de pasienter som trengte øyeblikkelig hjelp og var alvorlig syke. Informasjon jeg har fått fra Fylkeslegen i Troms, stadfester dette.

       I en slik situasjon foretok sykehuset flere kortsiktige tiltak: Sykehuset har gått ut med forespørsel om personell fra andre sykehus i landsdelen. Dette har resultert i bl.a vikarer fra Bodø. Sykehuset har også intensivert rekrutteringsinnsatsen vis-à-vis vikarer fra Sverige. Samtidig er det tilrettelagt for ekstravakter på intensiven. Også flytting av pasienter til andre sykehus ble vurdert, men ikke funnet nødvendig.

       På lang sikt vil sykehuset løse problemene ved å starte et ekstra kull spesialelever i anestesi fra høsten av. Her er det mulighet for statlig tilskudd fra departementets handlingsplan for helsepersonell. Videre vil sykehuset prioritere boliger av høyere standard til spesialsykepleiere, og vil også prioritere barnehagetilbud. Sykehuset vil vurdere om en del av sykepleiertjenesten kan gjøres av sykepleiere uten spesialutdanning.

       Når det gjelder representantens spørsmål om rekruttering av helsepersonell fra utlandet, viser jeg til at jeg redegjorde for dette i Stortinget under spørretimen forrige onsdag.

       I løpet av våren vil de første 62 legene fra prosjektet være i virksomhet i Norge. Med bistand fra departementet organiseres et oppfølgingsopplegg for disse legene og for andre leger fra utlandet, bl.a i regi av Fylkesarbeidskontoret i Nordland i samarbeid med Fylkeslegen og Fylkestrygdekontoret. Vi skal også etablere et samarbeid med lokale statlige myndigheter i Troms.

       Arbeidsdirektoratet har henvendt seg til norske fylkeskommuner om behovet for rekruttering av leger på sykehus. Tilbakemeldinger på henvendelsen brukes nå som utgangspunkt for rekruttering av leger fra flere land. Flere fylkeskommuner gjør nå fremstøt for å rekruttere også sykepleiere i våre naboland.

       Når det gjelder rekruttering av helsepersonell fra land utenfor EØS-området, samarbeider departementet med Statens helsetilsyn, Fylkeslegen i Oslo, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Universitetet i Oslo for å finne en tilfredsstillende ordning for godkjenning av bl.a leger, noe som forhåpentligvis gjør det enklere og mindre tidkrevende å få behandlet søknad om autorisasjon.

       Til sammen ser det ut til at rekrutteringstiltakene begynner å gi resultater. For at vi skal lykkes med tiltakene som er iverksatt nasjonalt, er vi imidlertid avhengig av innsats fra arbeidsgiversiden som kan bidra med en så god tilrettelegging som mulig lokalt.

Tor Nymo (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfattet som positivt.

       Når trusselen om en hel eller delvis operasjonsstopp ved et så sentralt sykehus som Regionsykehuset i Tromsø blir kjent, er det med på å skake opp og uroe befolkningen langt utover sykehusets tradisjonelle nedslagsfelt. Jeg ber derfor statsråden om å bidra til - som han for så vidt har gitt uttrykk for at han vil gjøre - å ha en løpende oppfølging av situasjonen ved RiTø, ikke minst bemanningssituasjonen, slik at befolkningen i distriktet, for ikke å si i hele landsdelen, føler seg trygge på å få den hjelp de har krav på.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Fra departementets side er vi oss bevisst det overordnede ansvaret vi har for å følge opp helsepolitikken og de retningslinjer som gjelder for forsvarlig sykehusdrift, noe vi primært har Statens helsetilsyn til å utføre. Det er og må være slik at sykehuseier og sykehusledelse har den løpende, daglige oppsikt med at sykehuset drives på en forsvarlig måte. Jeg viser her til de vurderinger sykehusledelsen har gjort av situasjonen ved RiTø, og det jeg sa om fylkeslegens tilsvarende vurdering av dette. Men jeg kan si at generelt følger vi utviklingen i sykehusvesenet tett, og som jeg gav uttrykk for i en redegjørelse i Stortinget i forrige uke, vil Helsetilsynet ha en bred gjennomgang av situasjonen ved samtlige sykehus i landet i løpet av dette året.

       Karin Andersen (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « En norsk statsborger, født i Chile, er i henhold til et oppslag i avisa Østlendingen 5. februar 1998 nektet å gi blod. Blodbankens begrunnelse er retningslinjer gitt av Statens helsetilsyn for å hindre ukjent smitte fra land med annet sykdomsmønster. Den aktuelle personen opplever begrensningen som diskriminerende. Testing av blodprodukter har imidlertid gjennomgått kvalitetssikring gjennom årene som kan endre premissene for en slik begrensning.

       Ser helseministeren noen betenkeligheter ved dagens regelverk? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er et overordnet mål å ha så sikre blodprodukter som mulig, med så liten infeksjonsrisiko som mulig. Så lenge den eneste mulige kilden for fremstilling av blodprodukter til bruk i moderne medisin faktisk er blod, vil det være en teoretisk smitterisiko.

       Statens helsetilsyn har som en av sine oppgaver å følge opp dette viktige området. Helsedirektøren har derfor oppnevnt en rådgivningsgruppe, Helsetilsynets rådgivende gruppe for transfusjonsspørsmål, som gir råd knyttet bl.a til retningslinjer for utvelgelse av blodgivere. Helsetilsynet har i tillegg søkt råd hos en ekstern ekspertgruppe, sammensatt av mikrobiologer, infeksjonsmedisinere og spesialister i transfusjonsmedisin.

       Infeksjonssykdommer er ulikt fordelt globalt sett. Generelt vil det være slik at jo lenger en kommer fra ekvator, jo mindre er det samlede infeksjonspresset som befolkningen utsettes for. I tillegg er som kjent sosioøkonomiske faktorer sterkt avgjørende for infeksjonspresset i befolkningen. I en rekke av verdens land er det infeksjonssykdommer som vi ikke tester for i Norge, og som det til dels ikke er mulig å teste blodgivere for. Dette er sykdommer som det heller ikke er aktuelt å teste for i Norge, blant personer som er født her.

       Den nevnte ekspertgruppen har gått gjennom infeksjonsmønstrene i store deler av verden og på bakgrunn av dette konkludert med hensyn til hvilke land som har et infeksjonsmønster som er sammenlignbart med det norske. For å redusere risikoen for smitte ved blodoverføring har Helsetilsynet derfor fastsatt i retningslinjer at en utelukkende godkjenner blodgivere som er født og oppvokst i Norge, eventuelt i land med sammenlignbare infeksjonsmønstre.

       Statens helsetilsyn har på et slikt faglig grunnlag fastsatt at i tillegg til personer født og oppvokst i Norge, vil personer som er født og oppvokst i Nordvest-Europa for øvrig, i Nord-Amerika, Australia og New Zealand, kunne godkjennes som blodgivere i Norge. Dette innebærer at personer som er født i andre deler av verden, ikke blir godkjent.

       Det viktigste ved utvelgelse av blodgivere er å gjøre risikoen for smitteoverføring så liten som mulig. Det er grunn til å understreke at det å gi blod, ikke er en rettighet. Statens helsetilsyn har stor forståelse for at personer som har bodd mange år i Norge, etter fødsel i et fremmed land, gjerne vil gjøre en innsats for fellesskapet ved å være blodgiver. Ut fra individuelle risikovurderinger ville det nok i noen tilfeller vært mulig å godkjenne enkelte av disse som blodgivere. Dette vil imidlertid forutsette en meget kvalifisert medisinsk vurdering. Dette er vanskelig gjennomførbart ettersom det bare er lege tilsatt i 10 av de om lag 60 blodbankene i Norge. Derfor har Statens helsetilsyn vært bevisst på å fastsette regler som er håndterbare i landets 60 blodbanker.

       Det er grunn til å understreke at den begrensningen som er gitt med hensyn til fødested, gjelder helt uavhengig av nasjonal eller etnisk bakgrunn. Denne regelen innebærer at utenlandsk fødte barn av norske foreldre ikke godkjennes som blodgivere. Det er grunn til å understreke at begrensningen med hensyn til fødested gjelder for første generasjons innvandrere, mens andre generasjons innvandrere godkjennes som blodgivere i Norge. Begrensningen med hensyn til blodgivers opprinnelsesland er altså ikke uttrykk for noen diskriminering, men et av mange tiltak for å holde infeksjonsrisikoen ved blodoverføringer så lav som mulig.

       Norge har en mer restriktiv linje enn nesten alle land i verden, og vi kan tillate oss dette ut fra en relativt god tilgang på blodgivere, selv om den gjerne kunne vært større. Denne restriktive linjen sikrer at Norge er et av de land i verden der det er forbundet med minst risiko å motta blodoverføring.

Karin Andersen (SV) : Jeg takker for svaret.

       Det er en selvfølge at det er minst mulig infeksjonsrisiko som er det viktigste hensyn, og det er et medisinsk spørsmål både å avgjøre grensene for og kravene til en slik ordning, og også å kvalitetssikre den.

       Jeg er glad for at de begrensningene som gjelder, er uavhengig av etnisk bakgrunn. Men vi reiser mer alle sammen, og nordmenn og folk fra vestlige land kan være like store smittebærere av ulike typer ukjent smitte sjøl om de bare har kortvarige opphold i utlandet. Vurderes disse reglene og blodtestingen kontinuerlig?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Formålet med den rådgivende gruppe som helsedirektøren har oppnevnt, er nettopp at man skal kunne gi råd om disse retningslinjene, og jeg forutsetter at de blir jevnlig vurdert.

       For min del må jeg si at når disse retningslinjene er fundert på en så grundig faglig basis som jeg her har gjort rede for, er jeg opptatt av at de får virke. Jeg vil langt heller ha en uberettiget kritikk mot disse retningslinjene enn en kritikk av at vi ikke har god nok kontroll med kvaliteten på blod i forbindelse med blodoverføringer. Den fanen tror jeg det er riktig å holde høyt.

Spørsmål 31

       Fra representanten Per Roar Bredvold til miljøvernministeren:

       « Statens Forurensningstilsyn har gitt Sønsterud Planteskole i Hedmark fylke et varsel om pålegg om oppgraving av en gammel søppelfylling. Her ble det tidligere tømt jordmasser med rester av plantevernmiddelet DDT. Det er her snakk om ca 4.000 m³ som må oppgraves og trolig transporteres til utlandet for rensing.

       Vil kost-nytte-verdien stå i forhold til dette? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

       Da er vi ferdig med sak nr. 1.