Olaf Gjedrem (KrF)
(ordførar for saka):

       Kommunalkomiteen har behandla eit Dok.nr.8-forslag frå Høgre-representantane Jan Petersen, Erna Solberg og Sverre J Hoddevik om å endra arbeidsmiljølova sine føresegner om tillatt overtid. Dette for å auka bedriftene si evne til å ta imot oppdrag som medfører arbeidstoppar, og derved styrkja grunnlaget for auka sysselsetjing.

       Forslagsstillarane frå Høgre meiner at næringslivet i for liten grad har adgang til å nytta overtid ved arbeidstoppar i den enkelte bedrift. Dei meiner òg at det ikkje bør vera nokon skilnad mellom organiserte og uorganiserte bedrifter når det gjeld spørsmål om adgang til å nytta overtid.

       Komiteen har vurdert desse forslaga, og medlemer frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV ser ikkje noko stort behov for endringar nå. Desse medlemene viser til ei tilsvarande behandling i Stortinget i 1996. Då fekk dette forslaget ikkje tilslutning frå fleirtalet i Stortinget. Komitefleirtalet viser til at det i løpet av dei seinare åra er gjennomført fleire oppmjukingar når det gjeld arbeidsmiljølovas reglar om overtid.

       Komitefleirtalet meiner òg at bedriftene no har tilfredsstillande høve til å utvida arbeidstakaren si arbeidstid. Fleirtalet viser til at overtidsreglane ikkje begynner før ein arbeidstakar har arbeidd meir enn 40 timar i veka. Dette gjev i utgangspunktet eit tillegg på 100 - 120 timar i veka. I tillegg er det høve til å arbeida 200 timar overtid pr. år, utan problem eller avgrensingar. I tillegg kan bedriftene i tariffregulerte verksemder gjennom avtale med tillitsvalde inngå avtale med den enkelte arbeidstakaren om ytterlegare 300 timar overtid i året.

       Fleirtalet viser òg til at det ved revisjonen i 1995 vart innført ein ny regel som gjev høve til å bruka overtid når det oppstår særleg arbeidspress på grunn av mangel på arbeidskraft med spesiell kompetanse. Fleirtalet vil òg streka under at om det i tillegg er behov for ytterlegare fleksibilitet, kan partane sentralt gjennom avtale eller etter søknad til Arbeidstilsynet tilpassa bruken av overtid.

       I dei seinare åra har arbeidsløysa i Noreg hatt ein gledeleg nedgang. Dette har nok ført til at enkelte bedrifter har problem med å skaffa seg kvalifisert arbeidskraft. Men framleis er det eit stort tal som er utan arbeidstilbod. Det bør vera eit felles satsingsområde for det offentlege og det private næringslivet å leggja til rette for ei vidare kvalifisering av arbeidsledige, slik at desse i større grad blir sette i stand til å gå inn i viktige ledige stillingar. Den aktuelle situasjonen med ein relativt stram arbeidsmarknad burde vera eit sterkt incitament for partane til aktivt å sørgja for at fleire kjem ut i arbeid.

       Fleirtalet meiner på denne bakgrunnen at det for tida ikkje er noko sterkt behov for initiativ til ei ytterlegare liberalisering av høvet til å nytta overtidsarbeid for dei tilsette. Arbeidsmiljølova skal leggja til rette for eit godt arbeidsmiljø for dei tilsette, fremja trivsel og hindra sjukefråvær. Desse vurderingane blir òg støtta av departementet. Eg reknar med at departementet, som har nær kontakt med partane i arbeidslivet, vil informera Stortinget og kommunalkomiteen om det skulle vera behov for endringar i dei gjeldande lovreglane i arbeidsmiljølova på dette feltet. På denne bakgrunnen rår fleirtalet i kommunalkomiteen Stortinget til å avvisa framlegget frå Høgre og Framstegspartiet og leggja det ved protokollen.

       Sverre J Hoddevik (H) : Kristeleg Folkeparti har i fortid peika på behovet for oppmjuking av overtidsreglane og bedt regjeringa sjå på dette, då mest med tanke på mikrobedriftene. Likevel røystar partiet mot konkrete forslag som vi trur går i ønskt retning. Mitt spørsmål er då: Kva er grunnen til denne manglande trua på kreativ dialog omkring frivillig overtidsavtale mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar? Eller kanskje rettare: Er småbedriftene sitt behov for fleksibilitet mindre no enn ved førre krossveg, då dette vart merknadsfesta og debattert?

Olaf Gjedrem (KrF) : Det er rett som representanten peika på, at Kristeleg Folkeparti i 1995-96 hadde ein merknad der ein gav uttrykk for ei viss uro for ulik behandling av organiserte og uorganiserte bedrifter. Denne skepsisen er framleis til ein viss grad til stades i partiet, men me har den tilliten til departementet at ein får tilbakemelding dersom dette utgjer eit større problem i næringslivet. Samtidig har me fått liberalisert ein del reglar, som aukar høvet for bedriftene til å gjera seg nytte av overtidsarbeid.

       Som eg sa i mitt fyrste innlegg, er det òg ei prioritert målsetjing å få tilsett fleire folk i staden for å belasta arbeidstakarane med mykje overtid, då dette lett kan føra til mistrivsel, sjukdom eller belastande tilstandar i arbeidslivet. Så me ser ikkje bruk av overtid som eit prioritert verkemiddel, me ser heller at ein får tilsett folk til å utføra oppgåvene. Samtidig ser me at dei liberaliserte reglane, som gjer det mogleg å bruka auka overtid i tilspissa situasjonar, burde vera tilnærma tilfredsstillande for næringslivet når det gjeld å koma seg gjennom òg slike vanskelege periodar. Me har tillit til at departementet i motsett fall gjev tilbakemelding til kommunalkomiteen om dette.

       Det er jo ikke slik at det ikke er mulig å arbeide overtid i dagens Norge. Snarere tvert om, loven gir vide fullmakter til å jobbe overtid, slik saksordføreren orienterte om i sitt innlegg - 200 timer overtid pr. år utover normalarbeidstiden, i tillegg 300 timer overtid etter avtale med tillitsvalgte, masse dispensasjoner osv. Til sammen utgjør dette faktisk to måneder ekstra pr. år. Det mener vi i Arbeiderpartiet er mye.

       Jeg mener at Høyre heller burde jobbe for å få ut informasjon om at dagens lov faktisk er meget romslig, istedenfor hele tiden å terpe på at loven er umulig. Jeg vil hevde at Høyre sender ut signaler til bedriftene som gjør at de ikke setter seg godt nok inn i loven, og ikke bruker de mulighetene som ligger i dagens lov. Det er også grunn til å spørre Høyre: Hvor kommer egentlig signalene fra om at loven om overtid er til hinder for å få til effektive og lønnsomme bedrifter her i landet? Forslagsstillerne motsier også seg selv, for i dokumentet skriver de et sted at « bruk av overtid normalt faller vesentlig dyrere for arbeidsgivere enn bruk av ordinær arbeidskraft », og et annet sted i dokumentet snur de hele argumentasjonen på hodet, og det heter at mer overtid gir bedre lønnsomhet. Arbeiderpartiet er i hvert fall overbevist om at det siste ikke er tilfellet: Mer overtid gir ikke bedre lønnsomhet. Det er vel også derfor partene i arbeidslivet, både NHO og LO, har som mål å redusere bruken av overtid, ikke å øke den.

       Det er fortsatt 70.000 arbeidsledige her i landet, og det burde bekymre oss. Disse ville også få mindre muligheter til å jobbe dersom Høyres forslag hadde blitt vedtatt her i dag. Men det er vel ikke den gruppen som bekymrer Høyre mest, og det er selvfølgelig også derfor Fremskrittspartiet følger opp Høyres forslag. Det er imidlertid fortsatt et solid flertall for å avvise Høyres forslag, og det er vi i Arbeiderpartiet veldig glad for.

       Mitt spørsmål går da på om man ikke også fra Arbeiderpartiets side ser at man i sin iver etter å holde fast på disse gammeldagse løsningene og denne stivbente politikk - og da spesielt i Distrikts-Norge, hvor variasjon og mangfold på arbeidsmarkedet overhodet ikke er til stede i samme grad som i de mer sentrale strøk - faktisk er med på å sette arbeidsplasser i fare?

Signe Øye (A) : Det forundrer vel ingen at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet befinner seg i to forskjellige verdener når det gjelder arbeidslivet. Vi i Arbeiderpartiet er veldig opptatt av å ivareta arbeidstakerne, og det er det vi mener vi gjør når vi går imot å utvide den overtidsbestemmelsen som i dag gjelder. Som jeg også sa i mitt innlegg, er to måneder overtid pr. år ganske fleksibelt. Hvis det ikke er fleksibelt nok - og fremskrittsrepresentanten Ivar Kristiansen sier at vi har et regelverk som ikke er fleksibelt - vet ikke jeg hva han legger i ordet « fleksibilitet ».

       Så til det å stå på. Det er ingen som mener at ikke en arbeidstaker skal stå på, men det skal også være grenser og et lovverk for hva en arbeidsgiver skal kunne forlange av en arbeidstaker når det gjelder det å stå på. Det er også slik at ståpåviljen fort kan slå ut i sykemeldinger og uføretrygd. Det at vi har et lovverk som ivaretar dette, er i hvert fall vi i Arbeiderpartiet overbevist om er til det beste både for arbeidsgiver og arbeidstaker på lang sikt.

       At det er et skrikende behov for spisskompetanse, skal jeg innrømme, men det er også slik at bedriftene må kunne løse sitt behov for spisskompetanse uten at arbeidstakerne må jobbe både dag og natt. Det burde være med i arbeidsgivernes langsiktige planlegging og ikke komme så veldig overraskende på dem.

       Beklager.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg takker presidenten for at hun holder orden på partipreferansene i salen!

       Når man hører innlegget til Signe Øye, undres man over at det selv i dette lille landet vårt går an å ha så forskjellige innfallsvinkler til det samme spørsmålet. Hun sier nå at Arbeiderpartiet er interessert i å ivareta arbeidstakernes interesser. Etter den arbeidsledighetsbølgen vi har vært igjennom i dette landet, er vi ikke nå engang kommet så langt at vi forstår at den aller beste måten å ivareta arbeidstakernes interesser på, er å sikre lønnsomme og solide bedrifter i landet vårt? Signe Øye sier også - med henvisning til sitt eget parti - at de er interessert i et lovverk som ivaretar arbeidsforholdene i arbeidslivet. Ja, er det noe parti i Stortinget som ikke er interessert i dette, og som ikke går inn for at vi skal ha et lovverk på disse områdene?

       Men det jeg først og fremst vil ta opp i denne replikken, går på Signe Øyes hovedinnlegg, hvor hun påstår at det er en inkonsekvens i Høyres forslag, hvor vi på den ene siden sier at det er dyrt med overtid, og på den annen side at man kan tape arbeidsoppdrag hvis man ikke kan ha det. Det viser bare at Signe Øye neppe kan ha snakket med de bedriftene dette gjelder. Det gjelder selvfølgelig ikke alle bedrifter, det gjelder de bedriftene som arbeider i konkurranseutsatt næring - og de er etter hvert kanskje blitt færre enn de burde være. Der er det slik at overtid bare brukes i ytterste nødsfall, fordi det er dyrt. Samtidig er det også slik at hvis en bedrift får et spesielt oppdrag, er det kompetansen til den arbeidsstokken man har som gjør at man nettopp trenger å bruke de arbeidstakerne, og da er bedriften, til tross for at overtid er dyrt, innstilt på å betale for å kunne få gjort jobben på en god og skikkelig måte. Det er det som er poenget ved at man ønsker dette.

       Signe Øye vet at vi arbeider innenfor EØS-reglenes bestemmelser, så det er ikke snakk om at folk skal arbeide dag og natt i Norge. Det er ingen som mener det.

Signe Øye (A) : Jeg tror at når det gjelder å ivareta arbeidstakernes interesser, vil det være forskjell mellom oss i Arbeiderpartiet og partiet Høyre, som representanten Bjørn Hernæs representerer. Jeg vil påstå at hvis vi ikke hadde hatt en så sterk arbeidsmiljølov og en overtidsbestemmelse som innebærer begrensninger, ville dette gått ut over arbeidstakerne. Hvis man ikke har et lovverk som regulerer dette, er det klart at det er ikke så enkelt for den enkelte arbeidstaker å si nei til sjefen sin og si: Dessverre, jeg kan ikke jobbe overtid. Det er kun et lovverk som forhindrer at arbeidsgiveren utnytter arbeidstakeren ut over det som er forsvarlig. Så jeg vil fortsatt hevde at vi er tjent med et sterkt lovverk. Jeg tror også at bedriftene og bedriftseierne på lang sikt er tjent med at vi har et sterkt lovverk, men det skal være fleksibelt og også kunne ta topper. Og det gjør jo dagens lovverk. At det skal være så vanskelig å måtte kontakte Arbeidstilsynet for å få en dispensasjon under en sesong eller i en topp, tror jeg ikke er riktig. Her har det noe med vilje å gjøre, og den er ikke bestandig til stede.

       Det er ikkje snakk om at det ikkje er mogleg å jobbe så mykje overtid som ein vil. Det er snakk om at vi politikarar skal halde fingrane frå fatet der dette regulerer seg sjølv, der arbeidslivet gjennom arbeidsgivarane og arbeidstakarane kan regulere dette med å bruke fornuft. Det er snakk om at vi må ha litt meir fleksibilitet i arbeidslivet. Vi må ha moglegheiter for å bevare den oppgangstida og det flotte som er skjedd dei siste åra med at arbeidsløysa har gått drastisk ned, og at vi har fått eit næringsliv som blomstrar. Men næringslivet slit med eit stort problem - det er kanskje eit luksusproblem, men eit luksusproblem som rimeleg fort kan gå over til å bli eit verkeleg alvorleg problem som gjer at arbeidsløysa stig igjen - nemlig at næringslivet manglar arbeidskraft. Det manglar den spisskompentansen som gjer at ein kan løyse ein del arbeidsoppgåver.

       Eg kjenner godt til ein del av desse arbeidsplassane frå mitt distrikt, der ein opplever å få toppar. Dersom ein ikkje kan vere litt fleksibel og la arbeidslivet få lov til å nytte meir overtid, må bedriftene seie nei takk til oppdrag, dei må seie nei takk til å vere med i konkurransen om oppdrag. Og kva blir resultatet? Jo, resultatet blir at desse oppdraga og kontraktane ikkje forflytter seg frå Møre og Romsdal til Sogn og Fjordane eller frå Oslo til Finnmark. Hadde det vore slik at det forflytta seg innaskjers, for å seie det slik, så var det greitt, men saka er at desse kontraktane og oppdraga vil gå ut av landet, til land der ein ikkje har desse rigide føresegnene som hindrar næringslivet i å vere såpass fleksibelt at det let seg gjere å vere konkurransedyktig overfor dei utanlandske verfta, for å ta den delen. I staden skal vi i vår reguleringsiver legge hindringar i vegen, og vi skal vere så styringskåte at vi heile tida passar på at vi har styringa med eitt og alt. Resultatet blir at vi set norske arbeidsplassar i fare, og vi kan risikere å gå mot arbeidsløyse nok ein gong. Vi får dårleg lønsemd i bedriftene, vi får nedlegging, utflytting og utflagging. Er vi tent med dette? Vår fremste oppgåve som politikarar må vere å legge til rette for at næringslivet kan få lov til å drive med det det kan, og på den måten skaffe til vegar dei verdiane som vi her i salen skal fordele til alle dei gode formåla som vi ønskjer å gi til, ikkje minst innanfor helse og omsorg, utdanning, samferdsel, forsvar og politi, som vel for dei aller fleste av oss er dei primære oppgåvene vi ønskjer å løyse og ta utfordringane på. Men i staden skal vi vere med og regulere og regulere, med det resultatet at vi faktisk gjer oss sjølve ei bjørneteneste. Det verkar på meg som det nesten er eit motto også å hindre folk i å tene pengar. At friske, arbeidsføre ungdomar i sin beste alder, nyetablerte, i ein periode av sitt liv ikkje skal få lov til å jobbe og tene pengar for på den måten å lette sin eigen økonomi og familiane sine økonomiske vilkår, som gjer at dei kanskje kan få ta det litt meir med ro seinare, verkar etter mitt skjønn nesten som å vere eit politisk mål.

       Det merkelege er også - og då høyrde vi ikkje noko skrik frå Sosialistisk Venstreparti, Arbeidarpartiet og mellompartia - at då ei bedrift i Møre og Romsdal kalla Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal blei meldt for at dei hadde bruka for mykje overtid - kva skjedde då? Jo, saka blei bortlagd. Men ein stakkars liten som hadde som oppgåve å drive ei mekanisk bedrift og blei meld fordi han bruka for mykje overtid for å få bedrifta til å gå då han fekk nokre toppar, fekk ikkje saka bortlagd! Nei, då gjekk dei til verks med sosialistiske faner og fekk han dømd - fordi han fekk bedrifta si til å gå og gjorde det mogleg å berge arbeidsplassar. Dette er god gamaldags sosialistisk tankerekkje: der ein kan hindre andre menneske, er det ei plikt å gjere det.

       Eg vil til slutt ta opp dei forslaga frå Høgre og Framstegspartiet som er tekne inn i innstillinga.

       Karin Andersen (SV) : Man burde kanskje la sånne innlegg forbigås i taushet, men jeg blir veldig forundret over den beskrivelsen av virkeligheten som Fremskrittspartiet klarer å prestere gang på gang. Det høres ut som om i dette landet er det nesten umulig å jobbe en time overtid eller å få tak i arbeidsfolk, i det hele tatt er det så mye hindringer og håpløshet at det på en måte ikke er ende på noen ting. Da må jeg spørre: Er det ikke sånn at i dette landet er det faktisk veldig liten arbeidsledighet nå? Er det ikke sånn at det er fryktelig mange ansatte i dette landet, mange flere ansatte enn det noen gang har vært? Er det ikke sånn at bedriftene i Norge nå faktisk tjener mer penger enn de noensinne har gjort? Er det ikke sånn at Fremskrittspartiet nå på en måte overideologiserer denne debatten i den grad at de skyter helt bom når det gjelder forholdene på arbeidsmarkedet? At Fremskrittspartiet tror at alt på en måte regulerer seg sjøl, er ikke noe nytt. Det er jo faktisk en av grunnene til at man her har satt en forskjell mellom de bedriftene som har organiserte arbeidstakere, og de som ikke har det. Det har jo noe med et styrkeforhold å gjøre. Fremskrittspartiet har jo en slags ideologi der de sier at alle skal behandles likt, og det er altså sånn at hvis alle skal behandles likt, må man også sørge for at styrkeforholdet i utgangspunktet er likt. Det er det ikke mellom en enkelt arbeidstaker og en bedrift. Derfor er det rimeligere å utvide muligheten til å ha overtid hvis det er organiserte arbeidstakere i bedriften som gjennom det kan ivareta sine interesser med samme tyngde som en arbeidsgiver kan.

       Spørsmålet mitt til Fremskrittspartiet må bli: Ser ikke Fremskrittspartiet behov for å sette noen grenser innenfor arbeidslivet? Og ser ikke Fremskrittspartiet at med argumentasjonen om at hvis vi ikke gjør det, og hvis vi ikke gjør det, flytter bedriftene ut av landet, da ender vi opp med å måtte konkurrere når det gjelder lønns- og arbeidsforhold med folk i andre verdensdeler, og at det ville gjøre norsk økonomi og norsk arbeidsliv stor skade?

Lodve Solholm (Frp) : Nei, det er kanskje ikkje så mykje nytt i Framstegspartiet, for vi er lett attkjennande: Vi har stått på ein politikk, og den står vi framleis på.

       No er det heller ikkje så ukjenneleg at SV stort sett gir blaffen i arbeidsplassane, gir blaffen i næringslivets inntektsgrunnlag berre dei klarer å regulere arbeidsgivarane og gjere det vanskelegast mogleg for næringslivet å gå nokolunde fornuftig.

       Saka er jo at det som arbeidslivet i Noreg treng i dag, er fleksibilitet. Presset er så stort og oppdraga så mange at dersom det ikkje blir fleksibilitet, kan vi risikere at arbeidsplassar går tapt. Men det ser ikkje ut til å bekymre SV så lenge dei berre kan få styre samfunnet og oss menneske frå vogge til grav.

       Sjølvsagt er det grenser innanfor arbeidslivet. Men i motsetning til SV, som trur berre på sine eigne framifrå eigenskapar når dei plutseleg har fått eit politisk verv - og det heiter så vakkert: « Den Gud gir et embete, gir han også forstand » - har vi nemleg den trua at arbeidsgivarar og arbeidstakarar innanfor kvar enkelt bedrift klarer å komme fram til fornuftige løysingar som er tilpassa arbeidstakarane i bedriftene, anten det er sjefar eller andre. Og eg er sikker på at dersom SV sin representant Karin Andersen hadde reist til Skarbøvik Mekaniske og spurt dei arbeidstakarane som hadde jobba for mykje overtid - og som bedrifta blei meld for - om dette var gale, trur eg at SV hadde fått eit klart svar om at dei var meir interesserte i å halde på sin arbeidsplass og jobbe nokre arbeidstimar over, enn å miste den.

       Høgre meiner at dei grensene som Stortinget har fastsett for tillaten overtid, er for låge. Omsynet til arbeidstakarane sin tarv tilseier heller ikkje at det skal gjelde noko skilje mellom organiserte og uorganiserte arbeidstakarar. Det er heller ikkje grunnlag for å hevde at norske bedrifter spekulerer i stor bruk av overtid. Omsynet til landets samla evne til å løyse arbeidsoppgåver til beste for norske bedrifter og til beste for befolkninga tilseier eit meir fleksibelt høve til å bruke overtid. Dette omsynet veg særleg tungt i ein situasjon der det er mangel på faglært arbeidskraft.

       Høgres forslag vil legge grunnlag for meir lønsemd i bedriftene, og dermed vil det også medverke til å trygge sysselsettinga i Noreg. Det er grunn til å understreke at behovet for desse betra vedtektene om tillaten overtid er framtredande i små bedrifter.

       Som tidlegare nemnt meiner vi at det er behov for fleire endringar i dagens arbeidsmarknadspolitikk for å sikre at ikkje forelda arbeidslivsreguleringar medverkar til å auke presset i norsk økonomi. Vi har grunnleggande tiltru til at dei tilsette, og dei som har leiaransvaret i dei enkelte bedriftene i Noreg, i samarbeid kan organisere arbeidsrutinane slik at dei møter både dei tilsette og arbeidsgivarane sine behov for å kunne føreseie ting, men samtidig også for fleksibilitet.

       Vi har bak oss mange år med stor arbeidsløyse, men arbeidsmarknaden er i dag sterkt prega av underskot på arbeidskraft i ei rekkje yrke. Vi har vore gjennom ei lovendring som blir oppfatta som eit praktisk forbod mot mellombels tilsetting. Samtidig har vi sterke avgrensingar i vikarbyråas utleige av arbeidskraft. Alt dette aukar presset på å løyse arbeidstoppane med auka overtid. Vi veit at det er mange uføresette situasjonar som kan oppstå, og mindre bedrifter er faktisk meir avhengige av den enkelte tilsette enn større bedrifter. Problemet med slike rigide rammer er størst der tilgangen på kvalifisert arbeidskraft er minst, som f.eks i distrikta.

       Størst håp om medverknad til endring har vi kanskje til Kristeleg Folkeparti - noverande regjeringsparti - som ved førre behandling i Innst.S.nr.130 for 1995 -96, skreiv seg inn med følgjande merknad:

« Dette medlem er imidlertid i tvil om det er hensiktsmessig at virksomheter som ikke er bundet av tariffavtale har lavere overtidsgrense enn virksomheter bundet av slik avtale. En kategori virksomheter som har særlige vansker i forhold til overtidsbestemmelsene er mikrobedriftene/virksomheter med en eller få ansatte. Dette medlem vil be Regjeringen spesielt vurdere disse forholdene. Dette medlem har forståelse for at enkelte virksomheter med ekstraordinær arbeidsmengde innenfor begrensede tidsrom eller for å dekke opp manglende spisskompetanse i en overgangsperiode gis anledning til å fravike bestemmelsene på bestemte vilkår. »

       Det eine av forslaga frå mindretalet, sett fram av Framstegspartiet og Høgre, er derfor knytt direkte opp til Kristeleg Folkeparti sin merknad i nemnde innstilling.

       Førre gongen vi behandla Høgres forslag i Stortinget, uttrykte fleirtalet - særleg representert ved Morten Lund frå Senterpartiet og Leif Lund frå Arbeidarpartiet - eit høgt ambisjonsnivå når det gjeld å skape nye arbeidsplassar ved skjerpa overtidsrammer.

       Andre delar av debatten førte med god grunn til motførestellingar mot nettopp dette. Påpeiking av at politikarskapte arbeidsplassar er høgst teoretiske, har vist seg å ha stor gyldigheit. Dessutan kan vi i dagens marknad stille oss spørsmålet: Kvar hentar vi kvalifisert arbeidskraft til desse potensielle teoretiske og for så vidt ugrunna arbeidsplassane?

       Det er ingen grunn til å mistenkje næringslivet for å bruke utstrekt overtid utan at det er tvingande naudsynt, nettopp fordi vi her har sterke sjølvavgrensande faktorar - ikkje minst knytte til økonomi. Utstrekt bruk av overtid er faktisk kostbart for bedriftene. Det er billegare med fast tilsetting enn med utstrekt og vedvarande overtid. Bruk av overtid er legitimt og fornuftig ved mangel på arbeidskraft og ved tidsavgrensa behov. Derfor er det grunnlaus mistanke det som blir hevda frå enkelte kritiske hald, at her blir det spekulert.

       Vi veit òg at utstrekt bruk av overtid knyter seg til frivilligheit frå arbeidstakaren si side. Det er altså slik at arbeidstakaren sjølv kan sette grense for overtid dersom dette er i motstrid med hans eigne interesser. Det bringer oss til samanliknande tankeeksperiment med andre måtar å utvide sin inntektsbringande aktivitet på for ein arbeidstakar. Vi veit at det i lovverket i dag ikkje finst hinder for at ein arbeidstakar kan ta ein annan jobb i tillegg til sin ordinære jobb. Det blir faktisk også gjort i nokre tilfelle. Det er faktisk ingenting som hindrar ein arbeidstakar i å gå til ei konkurrerande bedrift og auke sitt personlege årsverk hos ein konkurrent. Vi veit at det ikkje er noko som hindrar ein arbeidstakar i drosjekøyring på nattetid etter anna arbeid på dagtid. Vi veit rett og slett at det er ei grense for politikarane si moglegheit til å styre arbeidstakarane sin frivillige aktivitet gjennom året. Dette bør også dempe vår iver til å sette teoretiske grenser for frivillig arbeid. Grensene er no oppfatta så snevre at til og med offentlege verksemder står i fare for gjentekne gonger å bli melde dersom dei blir utsette for den same overvakinga og oppfølginga som enkelte private bedrifter er utsette for i våre dagar.

       I dagens lovverk, som trådte i kraft i 1995, er muligheten til overtidsbruk stor. Med dispensasjon fra arbeidsmiljøutvalg i samråd med de tillitsvalgte og også med dispensasjon fra Arbeidstilsynet kan en arbeidstaker arbeide åtte uker overtid pr. år. Hvis en så tar med forskjellen mellom arbeidsmiljølovens bestemmelse om 40 timers uke og det at de fleste nå har 37,5 timers uke, tilsvarer dette totalt tre måneder overtid pr. år. Hvor mye mener Høyre at det skal være mulig å arbeide overtid? Er det flere uker de vil ha, eller er det prinsippet om at arbeidsgiverne, uten samtykke fra de tillitsvalgte, kan beordre overtid uten begrensninger? Et annet av spørsmålene mine er: Hva er grunnen til at Arbeidstilsynet i så liten grad har søknader om dispensasjon inne?

Sverre J Hoddevik (H) : Eg oppfatta spørsmålet slik at vi skulle gi til kjenne eit konkret forslag om kor mange overtidstimar vi ville akseptere. Vårt forslag ligg i innstillinga. Det er ganske upresist i den retninga, og det ligg ikkje til meg å gå noko lenger akkurat der. Vi vil be Regjeringa om å kome med ei oppmjuking av desse rammene, og hadde vi hatt eit konkret forslag om talet på overtidstimar, hadde vi sjølvsagt felt det ned i innstillinga.

       Dette med talet på dispensasjonssøknader har ein vore inne på tidlegare i denne debatten - ein arbeidskrevjande og tidkrevjande prosess for stadig vekk å måtte søkje dispensasjon, som vi meiner måtte vere unødvendig. I forhold til dette pålegget viser eg til hovudinnlegget mitt, der innfallsvinkelen er frivillig overtid. I lovverket i dag kan vi klart slå fast at teksten tilseier absolutt samtykke for det som i dag er over 200 timar overtid. Noko påleggsformular er ikkje signalisert frå Høgre.

       Overtid i lovens forstand er arbeidstid utover ni timer daglig og 40 timer ukentlig. Begrepet « utvidet overtid », som krever avtale med den enkelte arbeidstaker og den tillitsvalgte på den enkelte arbeidsplass, innebærer at det gis anledning til sju timer overtid for en enkelt dag, at en kan arbeide 16 timer det døgnet, tre dager med fem timer ekstra for en enkelt uke, at en altså kan arbeide tre dager med 14 timer arbeidsdag i løpet av en uke, og 60 slike 14-timers dager i løpet av et kalenderår. Med tillatelse fra Arbeidstilsynet kan overtiden bli enda mer omfattende. Utover dette kommer mulighetene for å inngå tariffavtale som opphever alle restriksjoner, samt reglene om gjennomsnittsberegning av arbeidstid.

       Senterpartiet synes dagens regler er romslige nok, og at vi har funnet en riktig balanse ut fra hensynet til begge parter. Og jeg synes det er en bedrøvelig og ensidig beskrivelse som Fremskrittspartiet og Høyre har i denne debatten, ikke minst fordi vi i dag, samtidig med behandlingen av Høyres forslag om å åpne for økt overtidsbruk, behandler en sak i Odelstinget, forslag om å stramme inn de samme reglene med bakgrunn i EU-direktiv. Det dreier seg om beskjedne endringer, kan det se ut som. Blant annet innføres en maksimalgrense på 200 timer overtid i løpet av seks måneder. Og det er strengere enn det vi har i dag, der Arbeidstilsynet kan innvilge over 400 timer i enkelttilfeller for et helt år. Vi har også innstramminger når det gjelder gjennomsnittsberegning av arbeidstiden.

       Så får vi da enda et krav som betyr nokså mye. I de nye reglene vi skal behandle i Odelstinget i dag, skal den sammenhengende fritida i løpet av et døgn økes fra 10 til 11 timer. Da blir det rett og slett ikke lov å arbeide de dagene med 14 timer pr. dag. Det blir ikke lov til å ta ut så mye som fem timers overtid i løpet av døgnet. Og da vi hadde disse reglene om vi skulle gå inn på det direktivet oppe til behandling i Stortinget, sa Høyre ja, uten videre. De ønsket ikke konsekvensberegninger av det. I de samme reglene, i samme saken, ble det da slik at unger ikke skal kunne gå med morgenavisen. Det betyr at det blir mindre tilgang på arbeidskraft når voksne må gjøre den jobben. Og lærlinger skal ikke få lov å arbeide om natten før de er over 18 år.

       Jeg synes det er bemerkelsesverdig at Høyre da ikke er motstander av overtidsregler som kommer som følge av EU-vedtak. Jeg synes det er liten sammenheng i Høyres argumentasjon i de to sakene her.

       Så vil jeg også minne Høyre om at da vi hadde arbeidsmiljøloven til behandling i 1994, var det bagatellmessige endringer i overtidsreglene som Høyre foreslo konkret. Denne gangen ønsker de ikke å være konkret, det virker som de vil ha fri overtid. Det ville de slett ikke den gangen. Jeg synes Høyres forslag, som vi har til behandling i dag, er lettvinte øvelser. Det er for lettvint å bruke kopimaskinen for å fremme de samme forslagene som de fremmet for to og tre år siden.

       Innenfor EØS-regelverket er det fullt mulig å ha mer liberale regler enn vi har i Norge i dag, og kunne praktisere dem på en eller annen måte. Det er f.eks mulig å oppheve Arbeidstilsynets godkjenning mellom 200 og 400 timer, faktisk helt opp til 400 timers overtid, når det gjøres frivillig mellom arbeidspartene. Det er også i gitte situasjoner en lang unntaksliste fra EUs regelverk.

Morten Lund (Sp) : Det er korrekt som det påpekes, at Høyre i sin merknad sier en skulle håpe at innstrammingene som følge av EØS-direktivet ikke hadde de virkningene som de har. Men de har faktisk de virkningene at det innføres en maksimalgrense på 200 timer i løpet av seks måneder for det som kan innvilges av Arbeidstilsynet. I dag har vi ingen maksimalgrense for det som Arbeidstilsynet kan innvilge. De har den virkningen at det blir krav om 11 timers sammenhengende fritid. Det er 10 timer i dag. Det blir verre å arbeide den overtiden som loven i Norge tillater, med de nye reglene. Senterpartiet hadde ønsket en konsekvensutredning om det før vi sa helt klart at vi skal gjøre EU-direktivet til norsk lov. Og det er da jeg sier at det er å lure folk, når man samtidig som man foreslår videre grenser for overtid, sier at EØS-avtalen er så viktig at vi ikke engang kan sette spørsmålstegn ved om vi er nødt til å gjøre det slik.

       Når det gjelder forhold i arbeidslivet, mener jeg det kan være riktig å påpeke at det synes som om presset på de ansatte i mange virksomheter, i mange bransjer, nå er stort nok. Sykefraværstallene øker. Det er ganske mange tilfeller av at unge arbeidstakere må over på attføring eller går på uføretrygd, og det er rett og slett fordi presset i jobben er for stort. Vi får en del sånne meldinger også. Det må også holdes opp mot at det finnes bedrifter som greier å skaffe seg så mange ordrer, som konkurrerer så godt, at de rett og slett ikke greier å skaffe nok folk til å utføre den jobben. Da kan jo alternativet være å si nei til en del av ordrene.

Lodve Solholm (Frp) : Eg begynner no å få eit problem med Senterpartiet - å vite kvar eg har dei. Eg føler nesten at Senterpartiet no er på veg til å bli det nye Venstre, partiet med dei mange meiningar.

       Men eg hugsar enno at då saka med Skarbøvik Mekaniske var på sitt heitaste, var det ein beskjeden lensmann frå Smøla, tidlegare stortingsrepresentant Gudmund Restad, som var « fadder » for den bedrifta. Og han stod fram i avisene og snakka om galskapen med desse rigorøse reglane som hindra denne bedrifta i å utføre og ta på seg arbeidsoppdrag til beste for bedrifta, til beste for arbeidstakarane. Og då blir mitt spørsmål: Kven er no i tråd med Senterpartiet sitt program, er det noverande finansminister eller er det Morten Lund? Eg synest vel vi har krav på å få klårgjort kven som snakkar Senterpartiet si sak. Er det slik at tidlegare stortingsrepresentant Gudmund Restad var på ville vegar då han støtta kravet frå bedrifta om at det må vere tillate å få jobbe mest mogleg overtid?

       Elles vil eg opplyse at det er ikkje så veldig mange lærlingar som får lærlingkontrakt før dei er 18 år. Det er den sida av saka.

Morten Lund (Sp) : Representanten Solholm er i tvil om det er Senterpartiets syn vi stemmer etter i Stortinget i dag. Selvfølgelig er det det. Og det er ikke tilfellet at Gudmund Restad har sagt at det bør være tillatt å arbeide så mye overtid som man selv vil på de enkelte bedrifter. Men det som er tilfellet, er at reglene om overtidsarbeid og arbeidstid blir mer rigorøse gjennom behandlingen i Odelstinget i dag enn det Senterpartiet hadde ønsket, på grunn av EØS-avtalen.

       Når det gjelder om de nye reglene er et problem for mange av lærlingene, er de faktisk det. Hvis representanten Solholm har lest bladet fra PIL i går, vil han ha sett at det ble framholdt på forsiden at i høringsuttalelsene til den proposisjonen vi skal behandle senere i dag, har den delen av næringslivet sagt at dette er en alvorlig sak. I gjennomsnitt får man i dag lærlingkontrakt når man er 17 1/2 år.

       Ikke noen er tjent med at forholdene stivner til. Gamle løsninger er ikke uten videre skikket til å ivareta dagens behov. Venstre er derfor glad for at statsråden skal gjennomgå regelverket for formidling av og utleie av arbeidskraft. Vi tror det kan komme positive ting ut av det.

       Også når det gjelder spørsmålet om overtid og midlertidige ansettelser, er Venstre opptatt av fleksibilitet og en praktisk tilrettelegging, slik at ikke unødig byråkrati hindrer arbeidsgiver og arbeidstaker å ivareta felles interesser i å få en jobb. Fleksibilitet er spesielt viktig for små og mellomstore bedrifter.

       Venstre er ærlig i sin argumentasjon også i denne saken. Ikke noen som leser Venstres program på dette området, skal være i tvil om at Venstres syn ligger nært opp til det som er mindretallets forslag i komiteen. Dette er imidlertid ikke Regjeringens politikk, slik den er formulert i felleserklæringen fra Voksenåsen. Som samarbeidsparti med forpliktelser på den erklæringen vil Venstre derfor stemme med komiteens flertall i nærværende sak.

       Venstre fikk 4,5 % av stemmene ved siste valg, og dessverre altfor langt fra flertall. Vårt primære valgløfte var å bidra til å skaffe landet en ny regjering. Det har vi gjort, og Voksenåsen-erklæringen har gitt Venstre innflytelse langt utover det oppslutningen isolert sett skulle tilsi. Selvsagt innebærer samarbeid at vi må gi på noen felt for å få på andre. Dette området er ett av dem der det ikke er samsvar mellom Venstres program og Regjeringens politikk, men der vi likevel er trygg på at tingene vil utvikle seg i riktig retning.

       Jeg viser spesielt til flertallets merknader om de endringer i loven som ble gjort i 1995 og de muligheter som ligger i å avtale overtid utover grunnrammen på 200 timer pr. ansatt. Dersom det ikke er tilstrekkelig, vil Venstre fortsatt arbeide for en viss oppmyking av lovens bestemmelser. Siden Høyre også er et samarbeidsparti med ambisjoner om å delta i en koalisjonsregjering, er jeg sikker på at forslagsstillerne har forståelse for den siden av et forpliktende politisk samarbeid. God praktisk politikk er de små skritts vei i riktig retning. Jeg har ellers tillit til at Regjeringen, om nødvendig, tar fatt i saken uten instruks fra Stortinget.

       Men jeg har noen spørsmål til Venstre. Når de sier at det primære valgløftet for dem var å få skaffet landet en annen regjering, er mitt spørsmål: Hvor mange av Venstres velgere oppfattet at det var viktigere enn å få en skikkelig politikk for små og mellomstore bedrifter? Hvor mange av dem visste at det var det første Venstre hev på båten for å skape en ny regjering? Tilsynelatende har Venstre gjort det nå, når de skal stemme mot forslag de har vært for hele tiden.

Leif Helge Kongshaug (V) : Nå kan det høres lite ut med 4,5 % av stemmene, men hvis en gjør det om til velgere, vil det jo faktisk tilsvare 115.000 personer, og hvor mange av dem som har en og annen oppfatning, kan jeg selvfølgelig ikke svare på.

       Men det jeg er overbevist om, er at situasjonen for små og mellomstore bedrifter skal bli bedre og bedre. Som et resultat av den Regjeringen vi har, skal det bli synlig i tiden som kommer. Og det første synlige eksempelet vi får på det, er sannsynligvis det som blir lagt fram nå på fredag, i tillegget til eierskapsmeldingen, vi har næringsmeldingen osv., slik at vi skal nok være vaktbikkje for små og mellomstore bedrifter i tiden som kommer.

       Jeg vil minne om de endringene som ble gjort i 1995 i arbeidsmiljølovens bestemmelse om overtid. Det ble da lagt til rette for økt fleksibilitet gjennom større fullmakter til å avtale alternative arbeidstidsordninger på virksomhetsnivå. Myndigheten til å avtale utvidet overtid ble overført fra Arbeidsmiljøutvalget til de lokale parter. De nye reglene gjør det derfor lettere å avtale lokal tilpasning av arbeidstid og tilgodeser særlig de mindre bedriftene som ikke har arbeidsmiljøutvalg.

       For ytterligere å imøtekomme behovet for fleksibilitet ble det ved endringen i 1995 også innført en ny bestemmelse som gir adgang til å bruke overtid når det oppstår særlig arbeidspress på grunn av mangel på arbeidskraft med spesiell kompetanse.

       Regelen om at partene sentralt gjennom avtale eller etter søknad til Arbeidstilsynet kan tilpasse bruken av overtid etter behov, ivaretar også fleksibiliteten.

       Det har i debatten blitt pekt på at Arbeidstilsynet skal ha et stort arbeidspress i forbindelse med å behandle slike dispensasjonssøknader. De opplysningene jeg har fått, svarer ikke overens med slike påstander. Tvert imot viser det seg at til tross for det stramme arbeidsmarkedet vi har nå, er det ikke noen økning i antallet dispensasjonssøknader i forhold til det vi hadde for tre - fire år siden, da arbeidsledigheten var forholdsvis høy. Jeg mener derfor at behovet for fleksibilitet i overtidsbestemmelsene er tilstrekkelig ivaretatt.

       Det andre jeg har lyst til å spørre statsråden om, er: Hvis det er slik at indikatoren her hele tiden er hvor mange dispensasjonssøknader som dukker opp, vil statsråden da gå inn for å endre overtidsreglene og gjøre dem mer fleksible hvis antallet dispensasjonssøknader øker? Hvis det er et argument mot å gjøre endringer at det ikke kommer flere, vil jeg gjerne høre om statsråden har et annet syn hvis det kommer flere dispensasjonssøknader.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Når det gjelder det som går på dispensasjonsadgangen og eventuell økning i søknadene om dispensasjon, var det brukt som et argument tidligere i debatten for å understreke behovet for å få endringer. Jeg fant det derfor nødvendig under debatten å sjekke hvorvidt det var tilfellet at vi har hatt en stor økning i søknader om dispensasjon fra overtidsbestemmelsene, og har fått tilbakemelding om at det faktisk ikke er tilfellet. Det hadde vært naturlig å tro på bakgrunn av at vi nå har et langt mer presset arbeidsmarked enn vi har hatt på mange år. Derfor syntes jeg det var nyttig, kanskje også for deltakerne i debatten, å bli oppdatert på hvordan den faktiske situasjonen var.

       Når det gjelder det konkrete eksemplet som ble nevnt, har ikke jeg forutsetninger for å kunne gå inn og vurdere konkrete båtanløp kl.  19.30 om kvelden, eller hva det måtte være. Jeg regner med at det er slike ting som må vurderes konkret fra sak til sak av de myndighetene som er satt til å ha ansvar for behandling av slike saker.

       Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 1854)