TALERE:
Ansgar Gabrielsen (H) : Uruguay-runden i GATT gav norsk landbrukspolitikk nye forpliktelser og rammebetingelser. Den viktigste umiddelbare forandringen for Norges del var at det kvantitative importvernet måtte erstattes med et tollbasert importvern. Forpliktelsene er allerede knyttet til tre hovedområder:
| - | økt markedsadgang gjennom reduserte tollsatser |
| - | reduksjon i eksportstøtten |
| - | reduksjon i den interne støtten til landbruket |
Avtalen krevde at tollsatsene skulle reduseres med minst 15 % for det enkelte produkt og med 36 % i gjennomsnitt i seksårsperioden 1995-2000. For Norge betyr det at tollreduksjonen er på 15 % for våre viktigste landbruksprodukter og langt høyere for det som i norsk sammenheng er mer ubetydelige produkter. Avtalen forplikter dessuten medlemslandene i WTO til å redusere den interne jordbruksstøtten med 20 % i løpet av seksårsperioden. Den interne støtten beregnes gjennom måleinstrumentet AMS som summen av den direkte støtten over statsbudsjettet og den støtten som utgjøres av grensevernet, eller som forskjellen mellom prisen på det innenlandske markedet og prisen på verdensmarkedet. To deler av den direkte budsjettstøtten omfattes imidlertid ikke av reduksjonsforpliktelsene.
Grønn støtte eller produksjonsnøytral støtte kan gå til å fremme og opprettholde enkelte fellesgoder som kulturlandskap, miljø, matvareberedskap og utdanning samt sosiale ordninger og ren inntektsstøtte. For 1996 har Norge innmeldt 3,6 milliarder kr som grønn støtte. Av dette er avløserordningen, investeringsstøtte, støtte til beredskapslagring av korn og støtte til utdanningsformål det viktigste.
Såkalt blå støtte oppstod som en følge av Blair House-avtalen mellom USA og EU, og kan trekkes fra den reduksjonspliktige direkte støtten. Forutsetningen er at denne støtten er koblet til produksjonsbegrensninger. Norge har innmeldt blå støtte for omkring 7,2 milliarder kr.
Tallene for 1995 og 1996 viser at Norge fram til i dag har oppfylt GATT-avtalens krav til reduksjoner i internstøtten. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning har imidlertid foretatt beregninger som viser at den direkte reduksjonspliktige norske støtten økte med ca 1,1 milliarder kr fra 1995 til 1997 til et nivå på ca 10,9 milliarder kr. For 1997 er høyeste tillatte støtte 12,8 milliarder kr. Dette blir redusert til 11,4 milliarder kr i år 2000.
Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning konkluderer med at dersom den direkte norske støtten fortsetter å øke med samme takt som den har gjort til nå, vil vi komme over tillatt støttenivå allerede i 1999. Få - om noen - land har problemer med å overholde WTO-forpliktelsene. Så langt NILF kjenner til, er faktisk Norge det eneste medlemslandet som har opplevd en økning i den interne støtten i løpet av gjennomføringsperioden.
Uten endringer i norsk landbrukspolitikk kan Norge derfor komme til å bryte forpliktelsene som ligger i GATT-avtalen. Det burde være unødvendig å minne om hvor alvorlig et slikt traktatbrudd vil være. Jeg vil derfor gjerne vite hva landbruksministeren vil foreta seg for å forhindre at Norge på dette området bryter sine forpliktelser gjennom WTO-avtalen.
På vegne av Høyre vil jeg sågar gi ham noen råd. I tråd med anbefalingene fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning vil jeg foreslå en omlegging av norsk landbrukspolitikk, en omlegging som vil gjøre det mulig for Norge å overholde GATT-avtalen, en omlegging som vil redusere prisene på matvarer for forbrukerne, en omlegging som vil sikre produksjonen av kollektive goder som matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting. En slik omlegging vil sikre inntektsmulighetene for den aktive bonden og sikre langsiktighet i næringen, og dermed legge forholdene til rette for rekruttering og generasjonsskifte i landbruket.
Høyre foreslår en omlegging av norsk landbrukspolitikk som innebærer mindre produksjonsspesifikk støtte og redusert pris- og skjermingsstøtte. Til gjengjeld ønsker Høyre å øke den grønne eller produksjonsnøytrale støtten. Siden grønn støtte er fullstendig fritatt for reduksjonsforpliktelser, vil en slik omlegging gjøre det lettere for Norge å møte våre internasjonale forpliktelser som WTO-medlem. En slik omlegging vil samtidig legge grunnlaget for reduserte matpriser for forbrukerne.
Høyre ser det som en sentral målsetting for landbruket å produsere kollektive goder som matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting. Virkemidlene i landbrukspolitikken må i økende grad ses i sammenheng med denne målsettingen. De offentlige inngrepene i landbruket må derfor rettes mest mulig direkte mot de godene vi ønsker skal bli produsert. Tankegangen må være at samfunnet kjøper de kollektive godene som matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting er, av dem som kan produsere dem, nemlig bøndene.
For å nå målene om matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting mener jeg at den statlige støtten bør konsentreres om fem hovedtyper av virkemidler. Det er:
| - | arealstøtte |
| - | husdyrstøtte |
| - | årsverkstilskudd |
| - | distriktstilskudd og |
| - | frakttilskudd |
Dette vil samtidig fjerne behovet for dagens detaljstyring av markedet. Norsk landbruk lider i dag under et omsetningssystem for jordbruksvarer som i liten grad er tilpasset den moderne verden. Samvirkesystemet var ment å sikre bonden stabile priser og sikker levering. Dette knaker nå faretruende i sammenføyningene. Gartnerhallens samarbeid med Bama og retrett fra gamle samvirkeidealer er ett eksempel. På nesten alle områder trues bøndenes inntekter av en tiltagende overproduksjon. Når de administrativt fastsatte målprisene nesten alltid ligger godt over markedsprisene, er det nok et tegn på at den gamle samvirkeordningen kanskje ikke
lenger har livets rett. I en tid der forbrukerne stiller nye krav og matvarekjedene utfordrer samvirkets markedsmakt, er det derfor åpenbart at behovet for en omlegging av norsk landbrukspolitikk er til stede, en omlegging som tar innover seg at verden og landbruket har forandret seg i de senere år, og gir norsk landbruk gode livsvilkår i tiårene som kommer.
Jeg vil likevel understreke at en slik omlegging ikke må føre til en heving av det totale støttenivået i landbruket. Høyre ønsker snarere å redusere landbruksnæringenes behov for overføringer, slik at selvstendighet fremfor statsavhengighet kan stå i sentrum. Det krever at lønnsomheten kan bedres gjennom økte inntektsmuligheter i markedet og reduserte kostnader i produksjonen, slik det er for enhver næringsdrivende. Det krever en sterkere vektlegging på bondens behov for frihet til å utnytte egne evner og muligheter. Innovasjon, kompetanse og kreativitet må i fremtiden stå i forgrunnen i landbrukspolitikken. Men skal bonden kunne utnytte de mulighetene som ligger i ressursgrunnlaget og i markedet, må ganske enkelt eiendomsretten for bonden styrkes betraktelig. Bonden må få tilbake den fulle råderetten over egen jord. Først da kan bonden treffe de valg som gir de beste inntektsmulighetene. Samtidig må unødige og belastende regler og avgifter fjernes. Avgiften på kunstgjødsel er eksempel på slike avgifter. På den måten ønsker Høyre å gjenreise bondens tradisjonelle rolle som selvstendig næringsdrivende.
Nettopp på bakgrunn av de utfordringer som landbruket står overfor, fremmet Høyre før jul et forslag om at det skulle nedsettes et bredt sammensatt offentlig landbrukspolitisk utvalg. Utvalgets oppgave skulle være å utarbeide et grunnlag for en ny politisk behandling av landbrukspolitikken i Stortinget. Det er min oppfatning at så vel problemene i samvirket som behovet for en omlegging av landbrukspolitikken må bli en sentral del av et slikt utvalgs arbeidsområde. Nå har imidlertid landbruksministeren i ettertid varslet at han vil legge en ny landbrukspolitisk melding fram for Stortinget. Jeg håper at landbruksministeren i den forbindelse vil vurdere å slutte seg til de forslagene som jeg redegjorde for, og som er behørig omtalt i heftet « Slipp bonden fri » - en utredning om norsk landbruk som er vedtatt av Høyres sentralstyre. Jeg vil med glede overrekke landbruksministeren et eksemplar av dette arbeidet.
Det viktigste i denne omgang er likevel at Norge ikke bryter sine forpliktelser som WTO-medlem. En omlegging til grønn støtte er i lengden den eneste farbare vei. Jeg oppfordrer derfor landbruksministeren til å begynne på den nødvendige omleggingen til grønn eller produksjonsnøytral støtte allerede ved vårens jordbruksoppgjør.
Statsråd Kåre Gjønnes : I utgangspunktet kunne dette være et opplegg til en bred landbrukspolitisk debatt, men jeg skal ikke gå over på det.
Uruguay-runden under GATT ble formelt avsluttet i 1994, og Norge iverksatte WTO-avtalen 1. januar 1995. I Uruguay-runden ble det bl.a enighet om opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon, WTO, og det ble etablert en avtale om landbruk. Forhandlingene krevde avveining mellom ulike interesser. Det er redegjort for avveiningene på landbruksområdet i St.prp.nr.65 (1993-1994), Om resultatet av Uruguay-runden osv., der det bl.a heter at det var
« et mål å sikre den nasjonale landbruksproduksjonen ut fra betraktningen om at landbruksproduksjonen har stor betydning i en helhetlig politikk for å sikre bosetting og sysselsetting i hele Norge. Videre var det også klart at det ville være svært viktig for Norge å etablere et importvern for landbruksvarer som var uomtvistet i GATT ».
Utgangspunktet i forhandlingene var altså at vi ønsket en avtale som gav frihet til å videreføre den eksisterende landbrukspolitikken i Norge. Resultatet ble visse forpliktelser knyttet til markedsadgang ved at vi skulle innføre et tollbasert importvern og etablere visse tollkvoter. Vi påtok oss også forpliktelser knyttet til bruk av eksportstøtte og til nivået for nasjonal jordbruksstøtte. Det er imidlertid viktig å ha klart for seg at avtalen også gav Norge visse rettigheter. Vi har f.eks rett til å ha et visst nivå på tollsatser, og vi har rett til å gi nasjonal støtte til jordbruket. Denne balansen mellom rettigheter og plikter er det viktig å forholde seg til ved utviklingen av den framtidige landbrukspolitikken.
I tillegg til forpliktelsene knyttet til tollsatser, tollkvoter og eksportstøtte, inneholder også eksisterende avtale forpliktelser knyttet til nasjonal landbruksstøtte. Avtalen skiller i prinsippet mellom støtte som skal reduseres, dvs. såkalt gul støtte som er skjermingsstøtte og annen produksjonsrelatert støtte, og støtte som ikke skal reduseres, dvs. grønn støtte som er produksjonsnøytral støtte, i hovedsak miljørelatert støtte og sosiale ordninger. I tillegg kommer støtteordninger som tilfredsstiller de blå kriteriene. Dette dreier seg om direkte utbetalinger under produksjonsbegrensende tiltak, som er basert på faste arealer, avlinger eller på et fast antall dyr. Dette vil jeg komme litt tilbake til senere.
Landbruksavtalen har forpliktelser knyttet til å redusere gul støtte. Denne støtten skal reduseres med 20 % i perioden fra 1995 til 2000. For Norge innebærer dette en reduksjon fra 14,3 milliarder kr. i 1995 til 11,4 milliarder kr i år 2000. I 1996 var det notifiserte nivået på slik støtte 10,5 milliarder kr, en økning på omkring 700 mill. kr fra 1995. Jeg er kjent med de beregningene NILF har gjort for internstøtten i 1997. Våre foreløpige beregninger viser også en økning i gul støtte fra 1996 til 1997. Tallene er usikre, men nivået i 1997 var uansett lavere enn forpliktelsen i år 2000. Det betyr at gul støtte fortsatt kan øke i forhold til det som er beregnet for 1997, uten av vi bryter våre forpliktelser.
Landbruksavtalen unntar som nevnt grønn støtte fra reduksjonsforpliktelsene. Norge har en lang rekke ordninger av denne typen. Grønne ordninger er ordninger med liten eller ingen virkning på produksjon og handel og omfatter bl.a ulike velferdsordninger, tilskudd til Landbrukets utviklingsfond og ulike tilskudd til økologisk landbruk. I 1996 var notifisert nivå på grønn støtte vel 4 milliarder kr. Blå ordninger er også i hovedsak
unntatt fra reduksjonsforpliktelsene. I Norge er bl.a areal- og kulturlandskapstillegget og produksjonstillegg for husdyr notifisert som blå ordninger. Notifisert støtte i 1996 var 7,2 milliarder kr. Av jordbruksavtalens budsjett på omkring 12 milliarder kr er altså omkring 11 milliarder kr blå og grønn støtte.
Innenfor rammen av avtalen kan vi som nevnt fortsatt øke gul støtte noe. I tillegg kan vi også øke den miljørelaterte støtten og annen grønn støtte. For disse ordningene er det ikke reduksjonskrav, men WTO krever at man skal dokumentere at nye ordninger er utformet i tråd med kriteriene i avtalen. Det er nettopp en vridning i retning av mer miljørelatert støtte i vid forstand som har skjedd i norsk landbruk de siste årene.
Fra Regjeringens side er det ikke tvil om at norsk landbrukspolitikk må utformes innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser, f.eks i forhold til WTO. Hensynet til de ulike forpliktelsene er en naturlig del av de samlede vurderinger som gjøres bl.a i forbindelse med jordbruksoppgjøret hvert år. Landbruksdepartementet vil også i det videre arbeidet med norsk landbrukspolitikk selvsagt legge våre internasjonale forpliktelser til grunn.
Regjeringen legger imidlertid også til grunn at en skal kunne utnytte det handlingsrom WTO-avtalen gir, i den grad det er nødvendig for å oppfylle nasjonale målsettinger i landbrukspolitikken. Vi skal utnytte den handlefriheten som resultatet fra Uruguay-runden gav oss. Begrensningene medfører at vi ikke kan utforme alle deler av politikken like fritt som tidligere. Det er likevel fortsatt mulig å videreføre en nasjonal politikk som ivaretar de målsettinger vi har for norsk landbruk. Jeg vil minne om at i forbindelse med budsjettvedtakene i høst uttalte flertallet i næringskomiteen - alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet - i B.innst.S.nr.8 (1997-1998):
« Flertallet har merket seg at Regjeringen i sin tiltredelseserklæring er opptatt av å styrke inntektsutviklingen i landbruket. Dette vil være i tråd med intensjonene i årets landbruksoppgjør, og flertallet har ingen innvendinger mot dette. »
Dette er et viktig utgangspunkt for Regjeringens arbeid framover, der vi har sagt at vi ønsker å redusere inntektsgapet mellom landbruket og andre næringer. En kan tenke seg flere virkemidler som kan bidra til at vi oppnår dette. Jeg har pekt på muligheten til å øke den gule støtten. I tillegg står vi altså fritt til å bruke grønn støtte, enten ved å innføre nye ordninger eller styrke eksisterende ordninger. Det er også mulig å legge om blå ordninger slik at de fyller kravene for å bli regnet som grønn støtte. Det finnes også muligheter i andre nasjonale ordninger utenom landbrukspolitikken. Dette er heller ikke begrenset av WTO-bindingene på landbruk.
I proposisjonen om jordbruksoppgjøret for 1998 vil Regjeringen orientere nærmere om utformingen av politikken framover og komme inn på sammenhengen mellom nasjonale og internasjonale forhold. Regjeringen har også annonsert at det vil bli lagt fram en stortingsmelding om landbrukspolitikken i 1999. Jeg har tidligere sagt at i arbeidet med meldingen vil det være sentralt å se på internasjonale forhold som f.eks. WTO.
Det skulle, ut fra det jeg har sagt, være klart at Norge ikke er i ferd med å bryte sine forpliktelser som WTO-medlem. Utformingen av landbrukspolitikken framover vil skje innenfor de rammer som WTO-avtalen setter, og i tråd med de retningslinjer storting og regjering er enige om. Dette er, ut fra det jeg har sagt tidligere, fullt mulig. Det vil imidlertid kreve en dreining i virkemiddelbruken fra direkte produksjonsavhengig støtte til produksjonsnøytrale ordninger. Dette er en dreining av virkemiddelbruken som også vil være riktig ut fra hensynet til f.eks å kunne minske overproduksjonspresset og gi positive miljøeffekter.
Norge har sluttet seg til WTO-avtalen, som gir oss rettigheter og plikter. Det er viktig å merke seg at avtalen bl.a medfører at vi har et lovlig importvern på landbruksområdet. Vi har også rett til å ha et visst nivå på og en viss utforming av nasjonal landbruksstøtte. Det er konkrete forpliktelser knyttet til nivået på skjermingsstøtten og den direkte produksjonsstøtten, mens vi står fritt til å øke støtten i forbindelse med mange andre landbrukspolitiske ordninger.
Fra Regjeringens side ser en på landbruket som en sentral pilar i næringspolitikken og i distriktspolitikken. Det må derfor utformes rammebetingelser for landbruket som gjør det mulig å opprettholde og videreutvikle landbruket i alle deler av landet. Avtalen gir oss mulighet til å videreføre en aktiv landbrukspolitikk og til å prioritere de hensyn vi ønsker knyttet til produksjonsmønster, miljø og til distriktsmessige prioriteringer. Det er viktig at WTO-avtalen ikke brukes som et argument for å redusere støtte og vern av norsk landbruk utover det som avtalen virkelig krever.
Mot slutten av 1999 vil det startes nye forhandlinger om landbruk i WTO. Dette vil gi nye utfordringer for Norge. Det vil senere bli anledning til å komme tilbake til målsettinger og prioriteringer i forbindelse med disse forhandlingene.
Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg har et spørsmål, men før jeg tar det, vil jeg gjerne få kommentere et par ting. Statsråden sa mot slutten av sitt innlegg at det var viktig ikke å bruke WTO-avtalen som et argument for å få ned den generelle landbruksstøtten. Det kan jeg for så vidt være enig i, for det som ligger i den avtalen, står på egne ben. Men statsråden var inne på at å oppfylle avtalen vil betinge en dreining, og mitt spørsmål blir: Føler statsråden på bakgrunn av de notifiserte tall som foreligger nå, at det er noe problem å skulle kunne oppfylle avtalen - dvs. at de antydningene som er kommet fra enkelte forskermiljøer kanskje er noe overdrevet? Er dette relativt enkelt å implementere i de neste landbruksforhandlingene, og å sørge for at en får en utvikling som gjør at en i hvert fall opprettholder denne avtalen?
Når det gjelder referansen til B.innst.S.nr.8 (1997-1998) hva angår inntektsutviklingen og den
merknaden som komiteen hadde der, merker jeg meg at stadig flere benytter den som et argument dess nærmere vi kommer landbruksforhandlingene. Jeg vil allikevel minne statsråden og for så vidt også andre som har brukt merknaden - og som jeg ser bruker den i dagens utgave av Nationen - om at en ikke skal se bort fra at selv om det er et bredt flertall på Stortinget som er positiv til en gunstig utvikling hva angår inntekt for bonden, så er ikke det nødvendigvis det samme som at man har de samme premissene for hvordan dette skal oppnås. Og, som jeg nevnte i mitt første innlegg, ligger Høyres premisser for en sånn utvikling kanskje i en annen gate enn for enkelte av de andre partiene som stod bak merknaden. Jeg ser ikke bort fra at så også er tilfellet for andre partier enn Høyre.
Men det jeg kunne tenke meg å få statsrådens vurdering av helt til slutt, er om det er relativt enkelt å sørge for at vi oppfyller WTO-avtalen, og at det ikke er noe i disse skyene på himmelen som enkelte har prøvd å dra fram.
Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg tror Norge har god praksis når det gjelder å forholde seg til de internasjonale avtalene vi inngår. Det vil naturligvis også gjelde i forhold til det spørsmålet som representanten Gabrielsen reiser her, at den WTO-avtalen som er inngått, også er forpliktende for Regjeringen. Jeg regner med at i den grad det er nødvendig å gjøre noen spesielle grep for å holde seg innenfor denne rammen, vil det bli gjort i forbindelse med konsultasjoner med organisasjonene i landbruket og i forbindelse med de jordbruksoppgjørene vi skal igjennom. Jeg vil forsikre representanten om at naturligvis vil både statsråden og Regjeringen følge med i utviklingen, forholde seg til den og ta de nødvendige grep når det måtte være påkrevd.
Når det gjelder den mer generelle situasjonen i landbruket, registrerer jeg at Gabrielsen reserverer seg noe i forhold til den brede komitemerknaden som kom i høst, og det får statsråden ta til etterretning. Jeg har imidlertid et håp om at vi gjennom et samarbeid i Stortinget skal kunne greie å finne noen grep som gjør at den utviklingen vi har hatt i norsk landbruk i en periode nå, skal bli dreid i en mer positiv retning. Jeg har et håp om at representanter både fra Høyre og fra andre partier her i stortingssalen har en konstruktiv vilje til å finne de nødvendige grep.
Regjeringen er fullt klar over hvilke dreininger som må gjøres, og dette er også noe av det vi vil ta opp gjennom de forhandlinger vi skal ha i løpet av året, og da i samarbeid med organisasjonene.
Jeg håper imidlertid at den positive stemningen som nå er utover landet, ikke blir knekt på nytt gjennom politisk håndtering, men at vi sammen kan finne et grep for å få en mer positiv stemning også i landbruket, noe som er en helt klar forutsetning hvis vi skal greie å opprettholde bosettingen slik vi ønsker det i landet vårt. Så jeg inviterer representanter fra Høyre til å være med på det.
Så fikk jeg en hel rekke råd om hvilke virkemidler vi skal bruke, og de rådene tar jeg med meg ved utformingen av den stortingsmeldingen vi skal jobbe med. Alle råd som måtte komme fra Stortinget i forbindelse med arbeidet med en slik melding, vil naturligvis statsråden ta imot og vurdere opp mot den politikken vi ønsker å legge inn fra Regjeringens side.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Det går fram av interpellasjonen at Noreg så langt har oppfylt krava i WTO-avtalen om å redusera direkte støtte over statsbudsjettet og skjermingsstøtte for landbruksprodukt. Noreg har, som statsråden sa, alt no oppfylt krava om ein reduksjon på 20 % i forhold til basisnivået i perioden 1986 - 1988.
Denne omlegginga har hatt brei støtte i Stortinget, og dei noverande regjeringspartia har stått saman med Arbeidarpartiet om ei slik omlegging. Det kan nok hevdast at Senterpartiet « protesterer for allverden, men følger med på ferden ». Det er heller ikkje ukjent at noverande generalsekretær i Senterpartiet og tidlegare stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen er imot WTO-avtalen på prinsipielt grunnlag. Det er kanskje på grunn av uklåre og motstridande signal at representanten Gabrielsen har funne å måtta reisa denne debatten. Me kan forstå det, men meiner det kunne halda med eit spørsmål i spørjetimen, sjølv om det ikkje ville gje interpellanten same høvet til ein generell landbruksdebatt.
På vegner av Arbeidarpartiet vil eg gjerne seia litt om sjølve interpellasjonsteksten. Me ser på WTO-avtalen som heilt grunnleggjande for å ta vare på og vidareutvikla norsk landbruk. Denne avtalen regulerer handel mellom land, og spesielt for små land er det heilt avgjerande at det er kjørereglar for internasjonal handel. Det er det motsette - ein uregulert handel - som er marknadsliberalisme. Det er ikkje slik som det ofte vert gjeve inntrykk av, at denne avtalen forbyr støtte til landbruket. Den eksisterande avtalen inneheld rett nok krav om redusert støtte, men avtalen tillèt framleis eit ganske omfattande støttenivå. Avtalen vernar på den måten norske landbruksvarer og er det motsette av marknadsliberalisme.
Noreg er eit langstrakt land med mange fjordar og fjell og med eit heller kaldt klima. Strukturen er prega av mange og små bruk, og sjølv på mine kantar er klimaet langt frå ideelt og gardane nokså små, om me f.eks ser det i forhold til Danmark. I Arbeidarpartiet er me glade for tilslutnad til ein landbrukspolitikk der ein har som mål å redusera støttenivået og auka konkurranseevna for norske produkt. Effektiviteten må betrast i alle ledd, hjå bonden, i foredlingsleddet og i omsetnadsleddet. Målet er å auka inntektene til bøndene utan å auka overføringane til jordbruket. For å klara dette treng me kjørereglar for handelen med landbruksprodukt - som WTO-avtalen er.
Mange flytter frå landsbygda. I Arbeidarpartiet ser me med uro på dette. For å motverka denne utviklinga og få ungdom tilbake til bygda vil me m.a. halda fram arbeidet for å vidareutvikla og styrkja norsk landbruk, ikkje minst distriktslandbruket. Arbeidarpartiet ser fram til eit konstruktivt samarbeid med regjeringspartia om dette - eit samarbeid me ventar alle regjeringspartia vil stilla seg bak. Her er det ikkje, så vidt me kan forstå, eit alternativ å venda seg til høgresida.
Øystein Hedstrøm (Frp) : Interpellanten reiser et høyst relevant spørsmål. Norge er det eneste medlemsland i Verdens Handelsorganisasjon som ser ut til å øke støtten til landbruket. Selv om kravet til reduksjonsforpliktelser er oppfylt frem til nå, er det grunn til å tro at den såkalte skjermingsstøtten øker, og man kan nærme seg grensen for tillatt støtte i henhold til WTO-avtalen, ifølge enkelte forskere. Hvis nivået for støtte overskrides, vil øvrige medlemsland oppfatte det som et avtalebrudd og iverksette handelstiltak - og det vil være meget uheldig.
Fremskrittspartiet har hele tiden vært positiv til WTO-avtalen, fordi hensikten har vært å åpne for mer internasjonal handel med jordbruksprodukter. Gjennom reduserte tollsatser, eksportstøtte og nasjonal støtte vil det gradvis bli lagt til rette for mer fleksible og kostnadseffektive markedsløsninger. En slik utvikling vil over tid kunne redusere mulighetene for en landbrukspolitikk basert på høye forbrukspriser innenlands, og vil kunne øke konkurransen for norske jordbruksprodukter. Dette understreker behovet for en effektiv produksjon, foredling og omsetning av jordbruksvarer.
Fra forskerhold kommer det anbefalinger om hvordan Norge skal innfri kravene til WTO-avtalen. Forslag om lavere målpriser og vridning av jordbruksstøtten fra skjermingsstøtte til produksjonsnøytral støtte, luftes.
Det kunne være interessant om interpellanten fra Høyre kunne utdype sitt partis forslag til løsninger på dette området noe mer konkret i sin oppsummering. Det har kommet uklare signaler om Høyres landbrukspolitikk tidligere. Oddvard Nilsen, som ledet et landbrukspolitisk utvalg i Høyre, uttalte for en tid tilbake til Dagens Næringsliv at nå skulle det siste innslaget av planøkonomisk tenkning fjernes - det skulle drives forsvarlig og lønnsomt. Men ser vi på hva partiet Høyre gjør i praksis, støtter det opp om et vell av subsidierte særordninger og store overføringer. Det kom også uklare signaler om landbruks- og distriktsstøtten fra Høyres landsmøte i fjor.
Fremskrittspartiets standpunkt er klinkende klart. Vi ønsker å innfri WTO-avtalens krav om nedbygging av skjermingsstøtten gjennom en raskere og mer målrettet tilpasning av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon, og ønsker derfor en sterkere nedbygging av tollvernet på jordbruksprodukter enn det avtalen forplikter oss til. Det er grunn til å minne om at norske bønder fortsatt er overbeskyttet når det gjelder de fleste kategorier landbruksvarer. Gjennom sterkere konkurranse vil skjermingsstøtten reduseres. Samtidig vil det være fordelaktig for forbrukerne, som får lavere matvarepriser. En reell konkurranseeksponering vil i tillegg være et effektivt tiltak for å tvinge frem en helt nødvendig strukturrasjonalisering og en heving av lønnsomheten i norsk landbruk.
Modulf Aukan (KrF) : Støtta til å skaffa fram norske kvalitetsmatvarer frå landbruket i Noreg er relativt høg i dag, og det vil ho vel også vera i åra som kjem. Slik eg ser det, vil tida visa at forbrukaren vil krevja garantiar for kva matvarene inneheld og under kva forhold dyr og planter veks fram. Det er signal som skulle tilseia at dette er tilfellet ikkje berre i Noreg, men at det vil måtta få internasjonale konsekvensar for handelen med matvarer på tvers av landegrensene.
I distriktspolitisk samanheng vil landbruket alltid liggja i botnen, som basis. Vi vil måtta ta omsyn til denne kjensgjerninga når vi utformar landbruksstøtta i Noreg. Det at vi dei seinare åra har utforma støtta slik at miljørelaterte tiltak har fått ein større plass, var nok nødvendig - både på grunn av miljøet og på grunn av at produksjonen ikkje må verta for høg. Når det gjeld avsetningsforholda, har dei sett klare avgrensningar på marknadssida.
For å halda oss innanfor gjeldande WTO-regelverk, må vi, slik eg ser det, forbetra dei produksjonsnøytrale tiltaka for norske matprodusentar, like eins tiltak for ferie og fritid, slik at utøvarane også i denne delen av næringslivet kan få del i ordningar som elles er vanlege i samfunnet. Skal vi få ei normal rekruttering innanfor landbruket i åra som kjem, må vi kunna tilby betre vilkår når det gjeld ferie og fritid, og vi må få rekrutteringstiltak og generelle økonomiske rammevilkår som er betre enn i dag.
Etter mitt syn er dette mogleg innanfor gjeldande WTO-avtale. Her må vi ikkje berre tenkja på brutto inntektsside, men også på dei utgiftene eit høgt skatte- og avgiftstrykk inneber.
Det vil framleis vera både ønskjeleg og fullt mogleg å utforma ein politikk på dette området som kan føra til at vi igjen får ei landbruksnæring med tru på framtida. Denne må verta utforma i Stortinget i tida som kjem.
Jørgen Holte (Sp) : Statsråden har på interpellasjonen her i dag gitt eit godt og solid svar som ei viktig grunngjeving for at det er heilt nødvendig å ha eit legalt importvern som ein del av landbrukspolitikken i Noreg. Den WTO-avtalen vi har, er eit produkt av den Uruguay-runden som vart ført. Det leidde fram til den stortingsproposisjonen som vart behandla her i Stortinget i 1994, og som det var brei semje om. Gjennom den prosessen fekk altså Noreg forståing for eit importvern der ein også skulle ta omsyn til såkalla ikkje-økonomiske faktorar. Det er grunnen til at det interne støttenivået, slik statsråden har sagt her i dag, vart splitta opp i såkalla gul, grøn og blå sektor - dette for at vi nasjonalt skulle ha handlingsrom for å kunne støtte opp om det landbruket vi har i Noreg, eit landbruk som er basert på å produsere både gode for individet og det fellesgoda som ligg i levande kultur- og naturlandskap.
Det har tidlegare her i ordskiftet vore snakka som om Senterpartiet har vore imot ein WTO-avtale. Det er for så vidt ikkje riktig. Senterpartiet var ein aktiv pådrivar for å få støtte til at ein WTO-avtale måtte ta omsyn til såkalla ikkje-økonomiske faktorar. Og det vart også forhandlingsresultatet.
Når det gjeld innhaldet i denne interpellasjonen, går det meir på om vi har innfridd reduksjonsforpliktingane eller ikkje, og eg oppfatta statsråden slik at vi har halde denne avtalen og også det som går på reduksjonsforpliktingane. Eg vil også føye til: Det er viktig at vi ved utforminga av verkemiddelbruken i landbrukspolitikken framover skaffar oss handlingsrom slik at vi kan vidareføre dei formene for internstøtte som gjer at vi kan halde oppe nasjonal produksjon og også den inntektsmålsettinga som vi i Stortinget er samde om. Eg tolkar interpellanten slik at ein kanskje har til formål å fremme forslag om å gå lenger. Det er vel kan hende ikkje avklara, men eg er veldig glad for statsrådens presisering om at vi ikkje må bruke denne WTO-avtalen som eit argument for å redusere støtta og vernet som ein nasjonal landbrukspolitikk treng. Det trur eg det er brei semje om i Stortinget, men det står sjølvsagt att å klargjere om interpellanten Gabrielsen stiller seg bak eit slikt syn.
Hallgeir H Langeland (SV) : Interpellanten er opptatt av å sikra at me bruker minst mogleg pengar på norsk landbruk. Det er altså ikkje kva landbruket har å seia for t.d. busettinga i distrikta, eller korleis me kan sikra ein høg produksjon av rein norsk mat, som er det viktigaste for representanten Gabrielsen.
WTO - og delvis Høgre - vil ha meir marknadsliberalisme inn i norsk landbruk og dermed pressa fram eit industrielt landbruk som ikkje høyrer heime her i landet. Det må me motarbeida. Noreg må arbeida for å styrka den blå og den grøne støtta, som det heiter i WTO. Dersom me får ei utvikling med endå meir frihandel og låg prising av transport, slik Høgre vil, vil det etter kvart bli produsert minimalt med landbruksvarer i Noreg. Konsekvensane av dette blir at Noreg blir meir og meir avhengig av matimport frå matregime som bruker fleire tilsettingsstoff, driv med genmanipulering og bruker hormon for å auka produksjonsvolumet. Sagt med andre ord: Me blir meir avhengige av å importera og eta mat som ikkje er miljøvennleg og rein. Norske forbrukarar er opptatt av dette. Dei vil ha rein mat. Og det er vår oppgåve å sørgja for at dei får det.
SV er prinsipielt mot medlemskap i WTO. Men det er neppe fleirtal i denne salen for ei einsidig norsk utmelding av WTO. Då må me sjå på korleis me som medlem kan sørgja for å halda oppe jordbruket i distrikta, korleis me kan fremma ein politikk som sikrar norske forbrukarar rein mat. Ei løysing er då å vri støtta over på såkalla blå og grøn støtte, ei støtte som legg vekt på miljøvennleg produksjon, som legg vekt på utvikling av eit økologisk jordbruk, som legg vekt på at me skal auka sjølvforsyningsgraden, og som motarbeider import av behandla mat som ikkje tilfredsstiller våre krav til rein mat. Det er dette saka dreier seg om, og det er dette Stortinget må ta omsyn til når WTO - og Høgre - pressar på, eller når EU pressar på med veterinæravtalen. Og det blir jo spennande å sjå korleis landbruksministeren og Regjeringa vil takla den problematikken når den kjem.
Stortinget må ha merksemda retta mot auka sjølvforsyning og ta på alvor kravet frå det norske folket om rein mat. Det krev at me framleis har eit høgt og målretta nivå på landbruksstøtta vår.
Einar Olav Skogholt (A) : Jeg er glad for at kun tre stortingsrepresentanter stemte mot GATT-avtalen da den var oppe til behandling. Norge er helt avhengig av en utbredt handel over landegrensene. WTO-avtalen sikrer kjøreregler for en slik handel. Det er viktig for Norge.
Representanten Gabrielsen foreslår en omlegging av norsk landbrukspolitikk som skal sikre produksjon av norske matvarer samt spredt bosetting. Representanten anbefaler mindre produksjonsbasert støtte samt økt grønn støtte. Jeg synes ikke dette er en radikal omlegging av norsk landbrukspolitikk, snarere tvert imot. Arbeiderpartiets regjeringer har jo i årevis ført en slik politikk. Tidligere statsråd Øyangen har forfektet en slik politikk i lang tid.
Det har i årenes løp vært sterke innsigelser mot å øke den produksjonsnøytrale støtten. Også Høyre har tidligere vært betenkt over en for sterk vridning av støtten i en slik retning. Jeg mener det er meget viktig å satse på en produksjonsnøytral støtte, ikke bare på grunn av WTO-avtalen, men også fordi en av våre største utfordringer i vår framtidige landbrukspolitikk er å hindre overproduksjon av norsk mat.
Det har ved en rekke debatter i Stortinget tidligere blitt hevdet at vi må ivareta vår matvaresikkerhet, og at vi importerer 50 % av de kalorimengdene vi forbruker. Men det er jo ikke dette som er problemet i norsk landbrukspolitikk. Det er overproduksjon på en lang rekke felt, overproduksjon av mjølk, kjøtt, egg m.v. Og når man prater om 50 % import til vårt kaloriforbruk, er jo en vesentlig årsak sukker og andre produkter som vi ikke kan produsere i vårt eget land. Det er derfor svært viktig å finne fram til løsninger i vår framtidige landbrukspolitikk og ved forestående jordbruksoppgjør som ivaretar dette.
Arbeiderpartiets målsettinger i landbrukspolitikken er å sikre produksjon av ren mat samt bruke overføringene slik at vi gir mest støtte til landbruket i distriktene for å sikre arbeidsplasser og bosetting. Men vi vil ikke løse våre landbrukspolitiske utfordringer ved å melde oss ut at WTO-samarbeidet. Vi må selvsagt føre en offensiv landbrukspolitikk innenfor de rammer som WTO-avtalen legger.
Bjarne Håkon Hanssen (A) : Jeg er først og fremst glad for at debatten så langt har avdekket at det er en veldig bred enighet i denne salen om behovet for en GATT/WTO-avtale. Jeg er glad for det fordi det nettopp er den typen land som Norge som har mest behov for en sånn avtale. Vi er et lite land med liten eller ingen markedsmakt i form av egen tyngde. Men kanskje er det viktigste av alt at vi legger svært stor vekt på at landbruket i Norge skal bidra til måloppnåelse på flere områder enn bare i matproduksjonen.
Landbruket er på mange måter vårt viktigste distriktspolitiske verktøy. Det er en av de klare forskjellene mellom f.eks. Arbeiderpartiets landbrukspolitikk og den politikk som Fremskrittspartiet står for. Fremskrittspartiet og representanten Hedstrøm snakker om matproduksjonsbransjen, og foreslår på den bakgrunn å kutte landbruksoverføringene med 6 milliarder kr på ett år, slik Fremskrittspartiet gjorde i årets forslag til statsbudsjett. Fremskrittspartiet har rett i at det er fullt ut mulig å produsere mat billigere og mer effektivt enn det vi gjør i dag, men så langt har Stortinget vært villig til å bruke landbrukspolitikken aktivt for å opprettholde bosetting og levende bygdesamfunn. Dette er hensyn som Fremskrittspartiet ikke tar. Men en distriktsrettet landbrukspolitikk betinger et høyt offentlig støttenivå til landbruket. Det har vi fått og det må vi fortsatt få internasjonal aksept for. Vi kan konstatere at det innenfor dagens GATT/WTO-avtale har vært mulig å opprettholde distriktslandbruket. Vi kan konstatere at vi har foretatt en omlegging fra mengdebaserte tilskuddsordninger til mengdenøytrale tilskuddsordninger. Dette har Arbeiderpartiet til dels vært sterkt kritisert for, men vi opplever nå at representanter for de fleste partiene i Stortinget sier seg fornøyd med denne omleggingen.
Landbruksministeren har i dag gjentatt at han våren 1999 vil komme til Stortinget med en egen stortingsmelding om en gjennomgang av landbrukspolitikken. Jeg har forstått at et av hovedtemaene i denne stortingsmeldingen vil være kommende WTO-runder. Dette er viktig og riktig. Det er avgjørende for norsk distriktspolitikk at vi fortsatt får adgang til å føre en landbrukspolitikk med et høyt nasjonalt støttenivå, og jeg er glad for at det nå synes som om sentrumsregjeringen også legger veldig stor vekt på denne biten og ønsker å trekke Stortinget med i det videre arbeidet til beste for norsk landbruk og norsk distriktspolitikk.
Gunhild Øyangen (A) : Jeg er veldig glad for den omforente holdning som det nå synes å være til produksjonsnøytrale tilskudd i landbrukspolitikken. Historien viser at det ikke har vært noen entydig holdning. Det har vært sterk motstand også i denne sal, og bl.a i Norges Bondelag mot en sånn omlegging. Jeg kan vel tolke det dit hen at flere nå har oppdaget hvor mange fordeler en produksjonsnøytral støtte har, ikke minst for distriktspolitikken og miljøet.
Jeg var litt overrasket over at statsråden ikke nevnte de nye mulighetene som WTO-avtalen gir til å gi spesiell preferanse til de fattigste land - de såkalte MUL-landene - når det gjelder markedsadgang. Jeg ber statsråden avklare om han fortsatt er enig med det som har vært Kristelig Folkepartis syn i denne saken, at WTO-avtalen må nyttes konstruktivt for å gi muligheter for de fattigste land - som er så avhengig av landbrukseksport - til å komme inn også på vårt marked.
Jeg vil også spørre statsråden om det er omforente synspunkter når det gjelder hvor mye støtte Norge kan ha på de ulike punktene, eller om det er Regjeringens vurderinger han gjorde rede for. Hvis det ikke er omforente standpunkter Regjeringen forholder seg til, og man kommer i konflikt med GATT - det skjedde faktisk ved eple- og pærepanelet, da regjeringen den gang etter klare og sterke råd fra bondeorganisasjonene gikk til en panelsak som førte til en løsning som jeg tror ikke akkurat var helt heldig sett fra norsk landbruks side - ber jeg statsråden også komme med en vurdering av eventuelle slike konsekvenser.
Så vil jeg til slutt spørre statsråden om hans vurderinger av den nye forhandlingsrunden i WTO som starter i 1999. I hvilken retning tror statsråden at de forhandlingene vil gå? Vil det bli tillatt med økt skjerming, økte eksportsubsidier og økt støtte, eller vil det gå i motsatt retning? Har statsråden tenkt gjennom om den nye landbrukspolitikken skal gi realistiske fremtidsutsikter for norske bønder, eller skal man basere seg på holdninger som kanskje i neste instans viser seg å bli vanskelig å gjennomføre? Kanskje det også kunne være et spørsmål for Verdikommisjonen.
Ansgar Gabrielsen (H) : Som flere har vært inne på, registrerer også jeg at det er bred forståelse for denne WTO-avtalen, og at vi trenger de kjørereglene som der ligger. Statsråden avsluttet sitt innlegg med å si at det var en positiv stemning rundt om i landet - eller var det rundt om på bygdene. Jeg er litt i tvil om det skyldtes regjeringsskiftet eller denne merknaden vi hadde en viss utveksling om. Men det jeg tror er viktig i arbeidet med denne stortingsmeldingen, som statsråden nå har gjentatt han skal avlevere i 1999, er at vi får anvisninger fremover som har langsiktighet over seg, at man ikke først og fremst legger an den studentpolitiske holdningen som Langeland var inne på, nemlig bare å bevilge mer over statsbudsjettet. Jeg tror det er viktig å gjenreise bonden som den selvstendige næringsdrivende, som kan ha langsiktighet for de investeringene han gjør.
Hedstrøm hadde et spørsmål om å klargjøre mer detaljert hva som ligger i Høyres standpunkt. Han sa at Fremskrittspartiet er klinkende klar på hva de mener. Den æren skal Hedstrøm ha at han på de fleste områdene er usedvanlig klinkende klar, slik det også kom frem i innstillingen i forbindelse med budsjettet, som viste at Fremskrittspartiet vil redusere overføringene til landbruket med 50 % på ett år, med de konsekvensene det vil ha. Høyre ønsker en landbrukspolitikk som bygger opp om miljø, som bygger opp om bosetting, og som kan være bidrag i forhold til det som har med flukten fra landsbygda å gjøre.
Sånn som Langeland prøvde å utbrodere Høyres landbrukspolitikk, må den resultere i det han kalte et industrielt landbruk. Det har jeg vanskelig for å se, for det var Høyre som hadde saksordfører for innstillingen til St.prp.nr.8 (1992-1993), og det var vel kanskje Høyre som bidrog til at hovedlinjene i Øyangens proposisjon kom gjennom i Stortinget, og som i stor grad er implementert i landbruket i dag, og som flere og flere slutter seg til. Jeg unner Øyangen det faktum at flere og flere
som den gangen var meget skeptisk til den linjen som ble valgt, slutter seg til den. Det er denne langsiktigheten jeg håper også denne regjeringen vil legge til grunn i den stortingsmeldingen vi skal få til behandling, slik at vi kan få en situasjon, som Aukan sa, der bonden har tro på framtida. Da er det ikke nok at vi har et tall i statsbudsjettet det ene året, som er mulig å gjøre veldig annerledes året etter. La oss ha langsiktighet for øye - det trenger distriktene, det trenger bonden.
Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg har som statsråd lagt opp til ikke å ta omkamp bakover, men forsøke å rette blikket framover. Situasjonen da regjeringen Bondevik tok over og undertegnede ble landbruksminister, var at vi hadde hatt en utvikling i norsk landbruk som hadde ført i en negativ retning når det gjaldt inntekt i forhold til øvrige grupper i samfunnet. Situasjonen var så sterkt påtrengende at mange i landbruket vurderte om det var en plass å satse på. Denne situasjonen er det vi skal forsøke å møte med konstruktive forhold på en slik måte at forslag kan bære gjennom et flertall i Stortinget. Det er den arbeidsmåten en mindretallsregjering må ha, og som også en landbruksminister i denne regjeringen må ha. Derfor har jeg også lagt vekt på å invitere Stortinget til et slikt samarbeid. Jeg har spesielt lagt merke til at sentrale personer i Arbeiderpartiet klart har gitt uttrykk for at Arbeiderpartiet er interessert i å være med og diskutere dette på en ny måte for å oppnå de mål som også Regjeringen har satt seg. Det har til og med blitt sagt, så vidt jeg har registrert, at Arbeiderpartiet nå ønsker å vende sitt blikk mot sentrum for å være med å utforme politikken, og det synes jeg er positivt. Jeg ønsker naturligvis også Høyre velkommen til å være med så framt de har et ønske om det.
Når det gjelder MUL-importen, har jeg gjentatte ganger svart på dette her i Stortinget. Det er ikke noen ny holdning til MUL-importen som sådan, men i forbindelse med det som har blitt framlagt i Stortinget, er det blitt pålagt Landbruksdepartementet å følge nøye med, slik at MUL-importen ikke er med på å undergrave målprisen i forhold til de avtalepriser som er mellom organisasjoner og staten, i en slik grad at det blir urovekkende. Det er denne aktive holdningen en landbruksminister må ha for å følge opp det pålegget som Stortinget har gitt, uten dermed å ha annonsert at det foreligger noen endringer i forhold til de ordninger som er i dag, men en skal i hvert fall ha blikket rettet mot dette.
Når det gjelder WTO, er jeg spent på de forhandlingene som kommer, og jeg håper at innholdet i forhandlingene vil være rettet mot mer enn det som går på markedsliberalisme, som matvaresikkerhet, trygghet i forhold til ren mat, at det vil bli en mye sterkere og viktigere trend gjennom de forhandlingene som vi skal starte på i 1999. Fra Regjeringens side har vi i hvert fall til hensikt å legge opp etter den kursen. Men forhandlingsopplegget skal naturligvis drøftes og fastsettes i samråd med Stortinget - en regjering må ha et flertall bak seg i Stortinget for de forhandlinger som føres.
Presidenten: Dermed er debatten om sak nr. 3 slutt.