Helene Falch Fladmark (V) (ordfører for saken):

       Jeg er glad for at en samlet komite nå går inn for at det skal opprettes en desentralisert sykepleierutdanning spesielt tilrettelagt for hjelpepleiere i Orkdalsregionen. Dette er i tråd med B.innst.S.nr.12 der en samlet komite viser til at desentralisert utdanning i mange tilfeller har vist seg å være nyttig for å nå ut til grupper som ellers har liten tilgang til høyere utdanningstilbud. Komiteen understreket samtidig at kvaliteten på desentralisert utdanning skal være fullt på høyde med tilsvarende utdanning gitt ved høyskolene.

       Nettopp disse punktene har vært viktige for komiteen når vi går inn for at desentralisert sykepleierutdanning kommer i gang i Orkdal til høsten. I denne regionen er det et stort udekket behov for sykepleiere, og det er samtidig mange hjelpepleiere som er motivert for å ta videre utdanning innen sykepleie. Komiteen ønsker derfor at den desentraliserte utdanningen blir spesielt lagt opp for å nå disse gruppene ved at det opprettes en egen klasse for hjelpepleiere med studiekompetanse, og der hjelpepleiere fra regionen har en egen kvote.

       Det er viktig for komiteen at denne utdanningen blir fullt på høyde med annen sykepleierutdanning, og at kandidatene selvfølgelig blir offentlig godkjente sykepleiere. Med dagens regelverk er det derfor uaktuelt med avkortet utdanning.

       Mindretallet i komiteen mener at spørsmål som knyttes til realkompetanse og hvordan slik kompetanse eventuelt skal kunne gi avkortet løp i videre utdannelse, bør drøftes i en bredere sammenheng i forbindelse med stortingsmeldingen om etter- og videreutdanning som skal komme i løpet av våren. Jeg regner med at flertallet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, selv vil redegjøre for sitt ståsted når det gjelder denne delen av innstillingen.

       Venstre mener desentralisert utdanning er et svært viktig tiltak for å opprettholde bosetting og kompetanse i Distrikts-Norge. Det er også viktig for å gi kvinner i distriktene bedre tilgang til utdanning. Erfaring bl.a fra Orkdalsregionen har vist at en høy andel av dem som gjennomfører en desentralisert utdanning, blir i regionen etter endt utdanning.

       Når slike tilbud skal opprettes, er det derfor viktig at man legger til grunn det behovet for utdanning som finnes i det aktuelle distriktet, og at tilbudet blir lagt opp i samarbeid med lokale myndigheter.

       Nettopp denne saken har vist at lokalt engasjement når frem. Kommunene i regionen og spesielt sanitetsforeningen i Orkdal, som eier sykehuset der, har lenge arbeidet for å få sykepleierutdanningen på plass.

       Det er derfor med spesielt stor glede vi i dag kan kvittere for godt lokalt arbeid, samme måned som Orkdal Sanitetsforening feirer sitt 100-årsjubileum.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Stortinget blir i dag invitert til å gå inn for at det blir etablert ei desentralisert sjukepleiarutdanning for hjelpepleiarar i Orkdalsregionen. Eg er glad for at det er ein samrøystes komite som går inn for at dette tilbodet skal etablerast allereie til hausten.

       Det er utan tvil nyttig med desentraliserte utdanningsløp for å nå grupper som på grunn av si geografiske plassering har vanskar med å nytte seg av eit tilbod på høgskulenivå.

       Fleire stader i landet er det stor mangel på kvalifisert helsepersonell. I stor grad gjeld dette mangel på sjukepleiarar. Eit viktig tiltak er å legge til rette for vidareutdanning for dei som allereie er etablerte i distrikta. Arbeidarpartiet foreslo i samband med budsjettet for 1998 å opprette ein eigen pott til høgare utdanning i utkantane - altså eit spleiselag med dei enkelte høgskulane, der staten og høgskulane skulle bidra med like store beløp. Dette framlegget fekk dessverre ikkje fleirtal. Bakgrunnen for eit slikt framlegg var at Arbeidarpartiet meiner det er viktig å satse på desentraliserte tilbod. I dag er det slik at folk frå distrikta må inn til sentrale område for å ta høgskuleutdanning - med det resultat at dei ofte blir verande i byen, òg etter sluttført utdanning.

       Elleve kommunar i Orkdalsregionen samarbeider om dette utdanningsopplegget. Alle desse kommunane opplever ein monaleg og aukande sjukepleiarmangel. Ei undersøking som desse kommunane gjorde hausten 1996, viste ein manko på i alt 80 sjukepleiarar. Denne regionen har òg erfaring med desentralisert sjukepleiarutdanning frå før. Av 56 uteksaminerte studentar i 1994 og 1995 arbeider i dag heile 46 sjukepleiarar i regionen. Eit slikt tilbod gir utan tvil ei varig betring når det gjeld distrikta sine bemanningsproblem. Med andre ord vil slike desentraliserte opplegg råke behovet, og samstundes er det godt dokumentert at distrikta i all hovudsak beheld sjukepleiarar som blir utdanna lokalt.

       Dette er ikkje minst viktig for hjelpepleiarar som på denne måten kan få utviklingsmoglegheiter innan sine fagområde. Etter Arbeidarpartiet si meining samsvarer dette godt med intensjonen i livslang læring, samstundes som dette er eit verdifullt tiltak sett i høve til å utvikle gode distriktspolitiske tiltak. Vidare veit me at undersøkingar slår fast at mange hjelpepleiarar får jobbe mindre enn det som er ønskeleg. Med andre ord blir hjelpepleiarstillingar reduserte til fordel for utvida sjukepleiarstillingar.

       Dette fører med seg at det er ein stor reserve av hjelpepleiarar som ikkje blir utnytta, med det resultat at vel 60 % av hjelpepleiarane forlèt yrket sitt etter fem år. Då må det vere eit mykje betre tiltak å vidareutdanne hjelpepleiarar til sjukepleiarar framfor å importere sjukepleiarar frå utlandet, slik me ser blir gjort i stor stil i ein del fylke. Dette handlar rett og slett om å utnytte ressursane betre. Komiteen går på denne bakgrunnen inn for at det blir oppretta ein eigen klasse for hjelpepleiarar som har praksis og generell studiekompetanse.

       Samstundes må det bli fastsett kvotar som sikrar at hjelpepleiarar frå Orkdalsregionen får studieplass. Dette er etter det eg forstår, mogleg å få til med gjeldande regelverk.

       Når det gjeld den andre delen av saka, meiner eit fleirtal i komiteen at det nå er på høg tid at hjelpepleiarar som ønskjer å utdanne seg vidare til sjukepleiarar, får eit tilbod om avkorta sjukepleiarutdanning. Etter fleirtalet si meining bør to års arbeidserfaring i sjukepleieteneste vere eit godt grunnlag for å dekke opp ein del av den eksternpraksisen som ligg i sjukepleiarutdanninga. Ei slik avkorting må sjølvsagt vere individuelt tilpassa på bakgrunn av vedkomande sin realkompetanse.

       Sjølv om denne delen av saka formelt sett ikkje gjeld den konkrete saka i Orkdal, er dette eit viktig prinsipp for framtida og ei forskottering av viktige delar av ei eventuell etter- og vidareutdanningsreform.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Mye av det som kan sies om denne saken, er allerede sagt av sakens ordfører og av Arbeiderpartiets talsmann, men litt til må selvfølgelig sies.

       Når det gjelder et løft for Orkdal, med en spesialtilpasset utdanning for hjelpepleiere, er det en samlet komite som ønsker seg dette, og saken er grundig utdypet i innstillingen. Jeg vil derfor ikke bruke så altfor lang tid på å dvele ved akkurat dette.

       Fremskrittspartiet ser, i likhet med resten av komiteen, at det er et betydelig behov for sykepleiere ikke bare i Orkdal, men i det meste av landet. Det må være klart at det må satses vesentlig på dette feltet - ikke bare på enkelttiltak og på import av arbeidskraft, selv om dette også må gjøres for å avhjelpe problemene.

       Min partikollega John Alvheim er en av initiativtakerne til denne saken, og Fremskrittspartiet hilser selvfølgelig saken som sådan velkommen. Vi mener dog at det ville vært gunstig om man hadde hatt muligheten til et komprimert løp i dette tilfellet. På dette punktet er det en realitetsforskjell som fremkommer, og som det fremgår av innstillingen, deler vi syn med Arbeiderpartiet. I våre fellesmerknader fremhever vi viktigheten av at det arbeides med løsninger som vil kunne gi grupper med lang yrkespraksis mulighet for å ta komprimerte utdanningsløp for å oppdatere og/eller øke sin formelle utdanning. Hadde vi hatt mulighet til et komprimert løp f.eks i dette tilfellet, ville vi kunne fått fram ferdig utdannede sykepleiere en god del raskere. Jeg mener det er klart at en hjelpepleier med både praksis og generell studiekompetanse har et utmerket grunnlag for et avkortet løp i forhold til sykepleierutdanning. Beklageligvis er det ikke mulig å få til dette med gjeldende regelverk. Vi mener det må arbeides videre med en forandring av regelverket. Det bør også gjelde for andre fagområder. En grunnutdanning i kombinasjon med yrkespraksis er en god basis for å gå raskere enn normalt gjennom høyere utdanning.

       For en tid siden besøkte deler av kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen en av de større utdanningsinstitusjonene i Norge. På dette møtet oppfattet jeg at vi fikk klare og entydige signaler om at man var svært positiv til å se på komprimerte løp, men at man mente at det måtte komme et klart signal fra Stortinget før man så det som aktuelt å gå i gang med dette. Jeg vil tro at det er mange utdanningsinstitusjoner som føler det slik.

       Hvordan skal komprimerte utdanningsløp lages uten at det går ut over kvaliteten i utdanningen? Det kan man selvfølgelig spørre seg om. Det er en selvfølge at man må se nøye på dette innen de enkelte deler av utdanningssektoren. Et sentralt punkt må være kvalitetskontroll i forhold til søkerne. Det må lages skikkelige systemer for vurdering av den kompetanse den enkelte har opparbeidet seg, og i en del tilfeller må komprimerte utdanningsløp nødvendigvis forutsette et system med opptaksprøver for å garantere nødvendig kvalitet hos dem som slipper inn.

       Hvilke bransjer og hvilke utdanninger er mest aktuelle? Dette er noe departementet selvfølgelig må vurdere, men jeg tror at det kan være ganske mange - f.eks innenfor det mest nærliggende her, helsesektoren, men også innenfor bygg og anlegg, innenfor tekniske fag og innenfor økonomi og administrasjon. Sistnevnte er et fagområde jeg selv har både erfaring fra og utdanning i, og jeg er sikker på at bred relevant praktisk erfaring vil gjøre studentene meget godt kvalifisert til å kunne ta komprimerte løp i denne sektoren. Jeg vil faktisk si det så sterkt som at ett år i arbeidslivet i mange tilfeller vil gi et bedre grunnlag enn ett år på skolebenken.

       Mindretallet i komiteen mener det må innhentes mer erfaring før man forsøker dette med komprimerte løp. Jeg tror at vi har en del erfaring allerede. Gjennom den såkalte § 20-veien til fagbrev har vi allerede kuttet vekk krav om utdanning og erstattet det med krav om praktisk erfaring, en ordning som i mange sammenhenger i det praktiske liv fungerer utmerket.

       Jeg håper Stortinget i dag vil gi et sterkt signal om at komprimerte løp må være et sentralt element i den kommende etter- og videreutdanningsreformen.

Arne Lyngstad (KrF) : Den saken vi behandler i dag, har en lengre forhistorie i Stortinget. I løpet av denne tiden har saken endret karakter noe, fra å være et spørsmål om avkortet sykepleierutdanning for hjelpepleiere til å bli et spørsmål om oppretting av et desentralisert tilbud om sykepleierutdanning i Orkdalsregionen. Denne endringen bidrar nå til at vi finner en god løsning for Orkdalsregionen, og at det blir gitt tilbud om sykepleierutdanning der.

       Opprettelse av et desentralisert studietilbud i sykepleie i Orkdal har Kristelig Folkepartis støtte. Også i tidligere sammenhenger, senest under budsjettbehandlingen før jul, har Kristelig Folkeparti pekt på fordelene ved desentraliserte tilbud. Gjennom slike tilbud kan vi nå en studentgruppe som ellers ville ha vansker med å få f.eks en sykepleierutdanning. Dette er motiverte studenter som også vil være stabile i regionen etter avsluttet utdanning. I tillegg viser det seg at det er lettere å skaffe praksisplasser i distriktene, og dermed er det mulig å øke utdanningskapasiteten. Det er derfor ikke tvil om at desentraliserte tilbud hever kompetansen i regionene. I Orkdalsregionen er det dokumentert et behov for flere sykepleiere, og jeg har godt håp om at et slikt desentralisert tilbud vil avhjelpe denne mangelen på litt sikt.

       Ellers viser det seg at flere høyskoler har problemer med å skaffe nok praksisplasser for bl.a sykepleierstudenter. En av årsakene til det er at praksisveilederne ikke har godtgjøring for den veiledningen de gir sine studenter. Jeg tror det er nødvendig å innføre slik godtgjøring for å motivere flere sykepleiere til å ta veiledningsoppgaver, og jeg vil be departementet arbeide videre med det spørsmålet.

       Som det går fram av innstillingen, vil et studieopplegg med avkortet sykepleierutdanning for hjelpepleiere stride mot det såkalte sykepleierdirektivet i EØS-avtalen, hvis en slik utdanning skal ta sikte på å gi offentlig godkjennelse - og det er vel en del av hensikten.

       Jeg vil for øvrig peke på at spørsmålet om avkortet utdanning er mer sammensatt enn som så. Det reiser også spørsmålet om omfanget av avkorting og hvordan studieprogram skal legges til rette for å bygge på og inkludere tidligere utdanning og praksis. Dette er spørsmål som trenger en grundigere gjennomtenkning, noe vi kan få i forbindelse med den bebudede meldingen om etter- og videreutdanning.

       Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet her er mer utålmodig enn de andre partiene og ber om konkrete forslag også for en del andre fagområder. Jeg tror at vi har råd til bruke litt mer tid på det spørsmålet, men jeg er helt enig i at vi trenger et system for dokumentasjon av realkompetanse.

       I Kristelig Folkeparti er vi nå glad for at Orkdalsregionen kan få et desentralisert tilbud om sykepleierutdanning spesielt rettet inn mot hjelpepleiere i regionen, og dermed få et konkret resultat av den saken vi i dag behandler.

Petter Løvik (H) : Hjelpepleiarane utgjer ein viktig del av det norske helsevesenet. Sjølv om dei på mange område gjer ein like god og viktig jobb - ja til dels same jobb - som sjukepleiarane, har dei ikkje same status og same løn. Det er og det skal vere ein viss forskjell, på grunn av ulik kompetanse. Mange hjelpepleiarar ønskjer å gå vidare for å fylle dette gapet i kompetanse, og med den mangelen vi har på sjukepleiarar, er det viktig at vi stimulerer til dette. Det er derfor svært positivt at ein samla komite går inn for at det blir oppretta ei eiga klasse der hjelpepleiarar med praksis og generell studiekompetanse får det nødvendige tillegg for å få kompetanse og status som sjukepleiarar. Det er også positivt at vi får eit desentralisert tilbod, sidan erfaringane tilseier at dei som får slik utdanning, i sterk grad blir verande i området der dei er utdanna.

       Eit anna spørsmål som har vore diskutert i denne saka, er på kva måte vi kan få fram og godskrive den realkompetansen som mange har etter lang yrkeserfaring. Frå Høgre si side er vi positive til at slik dokumentert realkompetanse skal telje positivt og eventuelt kunne føre til avkorting av det ordinære studiet. I det konkrete tilfellet vi diskuterer i dag, er regelverket til hinder for ei slik avkorting. Heilt generelt er det viktig å peike på at særpreget ved universitets- og høgskulestudia er at dei har utgangspunkt i teori, og det vil vere ein blindveg å tru at lang og god praksis vil kunne erstatte teori fullt ut. Men slik realkompetanse vil gjere tileigning av teori lettare. Av omsyn til den enkelte student er det nødvendig at det blir stilt strenge krav til dokumentasjon og kvalitet ved eventuell avkorting, slik at det ikkje kan reisast tvil om kompetanse.

       Det som går på dokumentering og godskriving av realkompetanse, er ei innvikla sak, og i konklusjonen ber derfor Høgre om at desse og andre sider ved spørsmålet om avkorting blir vurderte i stortingsmeldinga om etter- og vidareutdanning.

Marit Tingelstad (Sp) : Dok.nr.8:29 går ut på å legge forholdene til rette for at en fagutdanning, i dette tilfellet hjelpepleie, kan bygges videre til høgskoleutdanning, her sykepleie. Forslaget går videre ut på at det skal gi uttelling å ha en relevant fagutdanning i bunnen. Forslaget tar for seg to viktige problemstillinger, nemlig desentraliserte høgskoletilbud i distriktene og det å dekke behovet for flere sykepleiere.

       Som det framgår av innstillingen, er det strenge bestemmelser bl.a i EØS-avtalen som gjør at avkorting av sykepleierutdanningen ikke er aktuelt nå. Det er komiteen enig i må respekteres.

       Det er viktig å sikre kvaliteten på utdanningen. Når det er sagt, mener jeg vi må se grundig på den faktiske kunnskap som ulike fagutdanninger representerer, slik at samfunnet kan nyttiggjøre seg den realkompetanse som fagutdanningen har gitt. Dette vil vi måtte komme tilbake til når vi skal behandle den bebudede stortingsmeldingen om etter- og videreutdanning.

       Senterpartiet støtter derfor ikke flertallets forslag om at departementet skal pålegges å legge fram forslag om komprimerte, avkortede, utdanningsløp i forbindelse med dette konkrete forslaget som gjelder sykepleierutdanning i Orkdalsregionen. Jeg viser til mindretallsmerknaden om at det må innhentes mer erfaring før en åpner for avkorting. Vi ønsker imidlertid at departementet drøfter og vurderer mulige prosjekter innen dette problemområdet. Jeg vil understreke at dette er en sak som fagorganisasjonene har sterke meninger om, så det er duket for en omfattende debatt når realkompetansen skal vurderes og eventuelt gi uttelling ved videreutdanning.

       Med den sykepleiermangel som vi har i dag, og som vil komme til å øke i forbindelse med den vedtatte eldrereformen og det faktum at det blir flere gamle eldre, ser jeg ikke bort fra at også andre regioner må få samme mulighet som Orkdalsregionen har fått. Det er et prisverdig tiltak som er initiert av forskjellige instanser i regionen, og det fortjener positiv behandling av sentrale myndigheter. Erfaringer tilsier at det er større sjanse for stabilitet for denne faggruppen når de får høyere utdanning på hjemstedet eller i rimelig nærhet. Eksempler fra utdanningskonferansen i Nord-Norge nylig bekrefter dette. For å kunne tilby gode velferdstilbud innen omsorgssektoren også i distriktene, er det nødvendig å ta i bruk mange ulike tiltak. Personlig tror jeg det er mye å hente på organiseringen av omsorgstilbudene, men det hører til i en annen debatt.

       Det er særlig gledelig at det er kvinner som med dagens vedtak får bedret mulighet til å øke sin kompetanse. Statistikken viser at det nettopp er kvinnene som henger etter når det gjelder høyere utdanning i aldersgruppen 29 til 60 år. Vedtaket vi fatter i dag, er derfor viktig også i et likestillingsperspektiv. Så det går framover.

       Innstillingen fra komiteflertallet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, til II kan fort oppfattes som at kvalitetskravet ikke settes i høgsetet, men jeg velger å se det som et krav fra utålmodige til departementet før stortingsmeldingen om etter- og videreutdanning blir lagt fram. Jeg ser dette som en forskuttering i forhold til etter- og videreutdanningsreformen, og tar flertallets forslag til etterretning og registrerer at de politiske konstellasjonene varierer sterkt om dagen. Det er interessant.

Rolf Reikvam (SV) : Det er grunn til å minne om utgangspunktet for saken fra forslagsstillernes side. De fremmet et forslag som var todelt. For det første foreslo de en desentralisert utdanning, og for det andre en avkorting av utdanningen. Når det gjelder avkortingen, har Sosial- og helsedepartementet sagt at dette er i strid med sykepleierdirektivet. Dette har en enstemmig komite tatt til etterretning, og den har lagt fram en enstemmig innstilling på dette punkt.

       Uavhengig av direktivet reiser avkortingen av studier flere spørsmål. Spesielt gjelder dette for høyskoleutdanning, der en har fått en ikke uvesentlig forlengelse av studietiden de siste årene. Vi må ikke gå på akkord med studienes faglige innhold. Det ville være ekstra ille om dette skjedde i kombinasjon med et desentralisert utdanningstilbud. Vi må ikke stelle oss slik at det blir stilt spørsmål ved det faglige innholdet i de desentraliserte tilbudene. Vi vet at dette er tilbud som appellerer til voksne, som er mindre mobile enn yngre som tar sin førstegangsutdanning. Vi vet også at de som har tatt utdanning desentralisert, i sterkere grad blir værende på hjemstedet som en viktig arbeidskraft.

       SV er derfor enig i at det på flere steder utvikles desentraliserte utdanningstilbud. Dette må ikke komme som overstyring fra sentralt hold, men som samarbeidsprosjekter mellom en høyskole og lokale myndigheter. Det vil være en garanti for at tilbudet har det nødvendige faglige innhold.

       Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har valgt å bruke denne saken til å reise et prinsipielt spørsmål om avkorting av studier på grunnlag av godkjent praksis, eller realkompetanse. Dette er en debatt som vi vil komme tilbake til i full bredde i forbindelse med stortingsmeldingen om etter- og videreutdanning, basert på Buer-utvalgets utredning.

       Siden disse to partiene likevel bruker denne saken til å foregripe en prinsipiell debatt, er det nødvendig å minne om at når vi snakker om realkompetanse, slik Buer-utvalget gjør, snakker vi om realkompetanse både som grunnlag for opptak og grunnlag for eventuell avkorting av studiene. I forhold til avkorting er det to forhold som er viktige, og som mindretallet i komiteen peker på. Det ene gjelder omfanget av avkorting - hvor mye skal avkortingen utgjøre basert på en bestemt arbeidspraksis, eller realkompetanse? Det andre er konsekvensene for studieprogrammet.

       Vi får nye grupper inn ved høyere utdanning hvis en aksepterer og går inn for et system med realkompetanse som grunnlag for opptak. Da er det viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene utvikler studieprogrammer som tar hensyn til disse gruppene med en ny og annen bakgrunn enn det som en tradisjonelt har hatt. Mindretallet anbefaler at det blir satt i verk forsøk med den type avkorting for å se hvorledes dette skal gjøres.

       Jeg slutter aldri å forundre meg over SV, som godt kan snakke positivt om folk som har gått den praktiske veien, men som når det virkelig kommer til stykket, snakker om de formelle hindringene og alt som må til, slik at dette ikke går an å gjennomføre.

       Det flertallet gjør her i dag, er å knesette et prinsipp om at man kan gå den praktiske veien og få fremstille seg med sin kompetanse. Spørsmålet til SV er: Er man for å kunne bruke reell kompetanse som veien fram, eller er man imot det?

Rolf Reikvam (SV) : Grete Knudsen kan ikke ha hørt hva jeg sa, og heller ikke sett hva vi har skrevet. Det vi har sagt, er at vi går inn for Buer-utvalgets forslag, der en understreker realkompetanse som grunnlag for opptak og også for avkorting. Det er et forslag som vi syns er bra. Det står også ganske klart uttrykt i mindretallsmerknadene som SV er med på. Så det bør være åpenbart at SV går inn for at realkompetanse skal være grunnlag for opptak og avkorting.

       Men det vi sier - og det syns jeg er viktig - er at studiene må tilpasses nye grupper med ny utdanningsbakgrunn. Her får vi nye grupper med en annen utdanningsbakgrunn inn ved studier ved høyskoler og eventuelt universiteter. Da er det viktig at studieprogrammene blir endret slik at de tar hensyn til disse gruppene med en ny utdanningsbakgrunn. Det vi foreslår, er at det blir satt i gang forsøk med dette. Men det kommer vi tilbake til i forbindelse med stortingsmeldingen om etter- og videreutdanning.

       Vi er altså positive til realkompetanse som opptakskriterium og også som grunnlag for eventuell avkorting av studier når det blir lagt opp egne programmer for det.

       Ordførere med ulik politisk farge har en felles virkelighetsforståelse: Den store sykepleiermangelen i regionen rammer befolkningen, og det er maktpåliggende å skaffe flere sykepleiere. For å få dette til er det enighet om at utdanningen må skje desentralisert for å sikre at sykepleierne faktisk forblir i regionen, til nytte og glede for befolkningen i distriktet.

       Ordførerne finner det også naturlig at dyktige hjelpepleiere som rent faktisk utfører mye av sykepleierarbeidet i dag, får mulighet til å utdanne seg til det arbeidet de utfører. Dette dreier seg om å vise respekt for en gruppe helsearbeidere som ofte utfører de tyngste oppgavene i helsevesenet, og om mulighetene for videreutdanning for voksne kvinner i distriktene.

       Det har vært sterk motstand mot dette banebrytende arbeidet som fullt ut er initiert fra grasrota, og hvor de politiske partiene lokalt har maktet å samarbeide til beste for befolkningen i distriktet. Jeg vil sterkt berømme alle ordførerne i regionen, med Arne L. Haugen i spissen, og deres dyktige prosjektleder, helse- og omsorgssjef Gisle Meyer, for stor utholdenhet og en innsats det står respekt av.

       For en gangs skyld har påvirkning fra Distrikts-Norge nådd fram med full kraft. Som oftest er det sentrale strøk, som Oslo og omegn, som har lettest tilgang til Stortinget. Ofte opplever vi også at sterke kapitalkrefter eller drevne profesjonsinteresser driver påvirkning for å sikre seg og sitt. Påvirkningsarbeidet som er utført i denne saken, er imidlertid ikke motivert ut fra privatøkonomiske interesser eller egeninteresser, men tvert imot er det fellesskapets og samfunnets interesser det her dreier seg om. Ja, det dreier seg om å ivareta interessene til syke, eldre og pleietrengende som selv ikke kan møte opp i Stortingets korridorer.

       For min egen del har jeg blitt kritisert for å være for opptatt av å sikre tilstrekkelig helsepersonell i en tid da mange synes at kvinnene helst bør bli lengst mulig i egne hjem istedenfor å arbeide i sykehjem. Slike holdninger forbauser meg, og de må bero på at folk ikke har satt sine bein i et sykehjem eller i et sykehus, eller at vi som samfunn ikke helt har tatt innover oss at det nå blir svært mange av oss som blir meget gamle, og at en god del faktisk blir som barn igjen.

       Mangel på personell fører til utilstrekkelig omsorg og pleie og ikke minst savnet av en hånd å holde i og noen å snakke med. Dette fører ofte til en umenneskelig belastning på personellet som ofte må arbeide uforsvarlig mye for å få hjula til å gå rundt, og som likevel opplever egen utilstrekkelighet. Denne mangelen på fagpersonell finner vi allerede i dag, både i Distrikts-Norge og i mer sentrale strøk.

       Jeg vil minne om at dette er situasjonen før gjennomføringen av Jagland-regjeringens eldrereform med en satsing på 30 milliarder kr i en fireårsperiode med hele 12.000 nye årsverk innen eldreomsorgen. I tillegg kommer opptrappingen innen psykiatrien og kreftplanen som begge vil kreve økt menneskelig innsats og ny arbeidskraft innen helsesektoren. Kommunene opplever dessuten at ettersom gjennomstrømmingen i sykehusene øker, øker behovet for helsepersonell på lokalnivå også betydelig.

       Jeg er også forbauset over at debatten i tidligere faser i denne saken og til dels også i dag har dreid seg om en såkalt ufullstendig utdanning. Det har da selvfølgelig aldri vært på tale med noe slikt tilbud. Men alle hjelpepleiere og sykepleiere jeg har snakket med, er selvsagt av den oppfatning at hjelpepleierne har en pleiekompetanse som det bør gis uttelling for. En må virkelig være fjernt fra det virkelige liv i Helse-Norge for å benekte det.

       Jeg er derfor glad for den todelte innstillingen, som i del I sikrer Orkdalsregionen det utdanningstilbud regionen har kjempet så hardt for, og som synes skreddersydd for de hjelpepleierne som i dag forbereder seg til denne utdanningen.

       Jeg er også svært glad for det klare flertall som i del II i innstillingen baner vei for at basiskunnskaper kombinert med praksis skal gi grunnlag for avkortede løp innen ulike fagområder i etter- og videreutdanningsreformen. Jeg regner med at Regjeringen vil følge opp dette forslaget i sitt videre arbeid.

       Både prinsippet om desentralisert utdanning og videreutdanning bygd på realkompetanse vil etter mitt syn være helt avgjørende for å skaffe nok arbeidskraft til denne livsviktige sektoren i årene framover. Rekrutteringen både til hjelpepleier- og sykepleieryrket vil kunne øke gjennom å gi uttelling for basiskunnskaper og praksis.

       Vedtaket i Stortinget i dag skaper klare forventninger om liknende tilbud i mange distrikter, og mange hjelpepleiere venter spent på fortsettelsen. Vi er derfor mange som vil følge Regjeringens oppfølging av flertallets vedtak nøye.

Statsråd Jon Lilletun : Framlegget om å etablere ei avkorta sjukepleiarutdanning for hjelpepleiarar i Orkdal kom før jul i 1996, dvs. for eit drygt år sidan. Med det som bakgrunn vart det oppnemnt eit utval som etter oppmoding frå Stortinget skulle vurdere ulike modellar for slik eventuell avkorting. I denne prosessen kom behovet for avklaring i forhold til EØS-direktiva til å stå sentralt. Desse direktiva fastset detaljerte reglar om m.a. omfang av og innhald i sjukepleiarutdanninga. Helsestyresmaktene har m.a. vore klare i sitt syn på at avkorta sjukepleiarutdanning ikkje er i samsvar med krava i sjukepleiardirektivet. Stortinget er kjent med dette.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Kun noen korte kommentarer på tampen av debatten i forhold til et par av de innleggene som har vært.

       Representanten fra Senterpartiet slo fast at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er utålmodige i forhold til dette med avkortede løp. Det er riktig. Vi håper også at signalene om det blir tatt.

       SV var veldig redd for at man skulle gå på akkord med kvaliteten når vi begynte å komme inn på dette med avkortede løp, og det er jeg selvfølgelig enig i. Jeg fokuserte også en god del på det i mitt innlegg. Jeg pekte bl.a på dette med kvalitetskontroll og at det må lages skikkelige systemer for vurdering. Kanskje må vi også se på innføring av opptaksprøver.

       Omfanget av avkortingen har også en del vært inne på. Jeg oppfatter det som selvfølgelig at dette er noe som departementet og utdanningsinstitusjonene må se nøye på, og at man må komme tilbake til disse områdene. Jeg synes det er veldig positivt at statsråden ser ut til å ta signalene fra flertallet, og at han vil se på dette så snart som mulig. At man ikke vil forskuttere konklusjoner, er i og for seg greit, men jeg oppfatter vel at signalene fra flertallet i denne salen er relativt klare.

Petter Løvik (H) : Det var eit par innlegg her som fekk meg til å be om ordet igjen. Det eine var Grete Knudsens. Ho spurde om mindretalet ser det som positivt at folk som har gått den praktiske vegen, skal få dette godskrive når det gjeld formell utdanning. Svaret er sjølvsagt ja.

       Representanten Knudsen spurde også om vi er for å kunne bruke reell kompetanse som del av vegen fram til formell utdanning. Svaret på det er sjølvsagt også ja. Men av omsyn til den einskilde studenten vil ikkje mindretalet no gå inn på å begynne å lage halvgode løysinger, men - som statsråden var inne på - gå grundig gjennom formelle og praktiske sider ved dette slik at vi ikkje lagar A-studentar og B-studentar og får kluss internasjonalt.

       Representanten Øyangen kom med eit hjartesukk og sa at for ein gongs skuld har eit initiativ frå lokalt hald slått gjennom sentralt. Då er det vel å konstatere at det har skjedd ein del endringar i det politiske biletet det siste halvåret som gjer at slikt er mogleg.

Grete Knudsen (A) : Jeg tror ikke det vil utvikle seg noen A- eller B- eller C-elever om man lar voksne som har stått i en jobb gjennom et langt liv, få det godtgjort på veien til en formell kompetanse. Jeg forstår ikke tankegangen som er kommet fram fra en del av Stortingets medlemmer. De erfaringene vi har hatt - for det har faktisk vært en del praktiske forsøk med at man har kunnet fremstille seg med sin reelle kompetanse - har vist at når man har kommet til en avsluttende eksamen, har man ikke hatt et dårligere nivå enn de som har kunnet skilte med en formell kompetanse i utgangspunktet for å begynne på studiet. Så jeg tror vi alle sammen gjør klokt i å ha tiltro til at folk som har vært et langt liv i praktisk arbeid, vet hva de begir seg ut på når de går inn for å få en høyere utdanning.

       Statsråden sier at han i forbindelse med etter- og videreutdanningsreformen som han kommer til å legge fram i vår, vil invitere Stortinget til en diskusjon om prinsippene når det gjelder avkorting. Men det er faktisk det flertallet i dag vil vedta. Det statsråden derfor må komme tilbake med, er de ulike praktiske veiene fram til gjennomføring av dette. Jeg regner med at statsråden har tatt signalene fra et flertall i Stortinget i dag.

Rolf Reikvam (SV) : Grete Knudsen prøvde å konstruere motsetninger som ikke er til stede. Det synes jeg vi bør komme bort fra.

       Alle som har hatt ordet, har sagt at yrkespraksis, realkompetanse, skal kunne være grunnlag for opptak til høyere utdanning, i motsetning til det som er reglen i dag. Vi har sagt at det også skal være grunnlag for eventuell avkorting. Det er det faktiske forhold.

       Mindretallet har i denne saken tatt utgangspunkt i Buer-utvalgets innstilling. De har vist til Buer-utvalgets innstilling og sagt at vi må ha en del prosjekter, vi må gjøre en del forarbeid for å få avklart en del forhold som først og fremst gjelder disse utdanningsinstitusjonene, slik at de kan tilpasse sine utdanningsløp til denne nye gruppen som har en annen formell bakgrunn enn det som har vært vanlig tidligere. Det er det vi har sagt. Hvorfor da konstruere en motsetning som ikke er til stede? Det har jeg vanskelig for å forstå.

Arne Lyngstad (KrF) : Det var representanten Knudsens innlegg som fikk også meg til å ta ordet.

       Jeg opplever denne avkortingsdebatten som en del av debatten om realkompetanse. Da kommer vi inn på - slik mindretallet har pekt på i sine merknader i innstillingen - at vi både må drøfte og tenke igjennom omfanget og hvordan dette skal innpasses i studieprogrammet. Og det er jo det å se på helheten vi i Kristelig Folkeparti er opptatt av. Her deler jeg helt representanten Reikvams synspunkter. Jeg opplever det derfor nærmest som utålmodighet fra Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets side når en vil vedta prinsipper allerede nå uten at en helt vet hvordan dette vil slå ut i forhold til en del andre spørsmål som også hører til i realkompetansedebatten.

Rune E Kristiansen (A) : Jeg finner det nødvendig å understreke at det er prinsipper vi snakker om. Mindretallet prøver å gi inntrykk av at dette er noe vi alle er enige om, men det er tydelig at vi ikke er det.

       Representanten Reikvam har gjentatte ganger prøvd å si at nei da, dette er helt i tråd med Buer-utvalgets innstilling. Arbeiderpartiet har kommet til den konklusjon at disse prinsippene om avkorting skal knyttes til realkompetanse, og legger føringer på det i innstillingen. Vi ser også de lokale forhold i Orkdal og de føringene som er lagt der, som såpass grunnleggende at vi sier ja til det. Jeg tror neppe det er særlig klokt - i hvert fall ikke overfor Arbeiderpartiet - å si at dette er vi ikke modne for ennå. Vi er i hvert fall det, og vi tar noen prinsipielle standpunkter her i dag.

Siri Frost Sterri (H) : Det er med både forbauselse og forundring jeg har lyttet til Arbeiderpartiets representanter i dag. Og det er grunn til å stille spørsmål om Arbeiderpartiet i posisjon og Arbeiderpartiet i opposisjon er to vidt forskjellige partier.

       Når jeg nevner det, er det selvfølgelig fordi denne Orkdal-saken, som jeg for øvrig er glad for nå finner sin løsning, ikke er av ny dato. Det er ganske forunderlig når vi hører Arbeiderpartiet i dag, hvorfor de da de kunne drive fram denne saken fra regjeringskontorene, faktisk ikke gjorde det. Problemet med å få i gang dette utdanningstilbudet i Orkdalsregionen er jo nettopp det faktum at Arbeiderpartiets kirke-, utdannings- og forskningsminister ikke ville legge fram det Stortinget bad om i denne saken, og saken drev bare videre. Da er det ganske forunderlig at Arbeiderpartiet i dag uten en grundig prinsipiell drøfting, allerede glatt tar beslutninger som kan få vidtrekkende konsekvenser for det norske utdanningssystemet. Jeg vil kalle det uansvarlighet.

Grete Knudsen (A) : Det representanten Siri Frost Sterri ser bort fra, er at Jagland-regjeringen faktisk nedsatte et utvalg nettopp for å se på hele etter- og videreutdanningssituasjonen, og ikke minst også hadde en lang utredning som knytter seg til realkompetanse. Samtidig har vi § 3 i voksenopplæringsloven som gjør det mulig allerede i dag å fremstille seg med sin reelle kompetanse. Det har vært en god del forsøk opp gjennom årene, faktisk fra 1970-årene, som en kan ta utgangspunkt i når en skal følge opp Buer-utvalgets innstilling.

       Det flertallet her i dag ville sikre seg, er at prinsippene om realkompetanse, prinsippene om avkorting, skal ligge inne i den invitasjonen som statsråden i neste omgang skal komme med til den praktiske gjennomføringen. Grunnen til at Arbeiderpartiet ønsker å knesette dette prinsippet her i dag, er bl.a at den nye Bondevik-regjeringen har vært nokså tilbakeholden fra starten av med i det hele tatt å ville legge frem en melding. Men heldigvis - nå har de endret det standpunktet.

Gunhild Øyangen (A) : Jeg har lyst til å presisere at vi i Arbeiderpartiet ikke på noe som helst tidspunkt har vært i tvil om hva vi har ment og hva vi har stemt for i denne sal.

       Jeg må jo si at jeg satte veldig stor pris på Siri Frost Sterris innsats i saken i første omgang, men dessverre fikk hun ikke sin gruppe med seg på et tidligere tidspunkt. Jeg er kommet fram til at med de sterke motkreftene, tilnærmet en prestisjekamp, som vi har sett her, er det faktisk helt nødvendig at Stortingets flertall gjør et vedtak som Regjeringen har å arbeide etter for å få fortgang i den praktiske utformingen av et slikt opplegg - det som nå blir vedtatt i II. Det er til hjelp og støtte for statsråden i hans videre arbeid.

       Alle jeg har snakket med i fagmiljøene, mener at hjelpepleierne faktisk har en pleiekompetanse som skal gi uttelling. Jeg har lyst til å spørre om statsråden har forståelse for at det er en allment utbredt oppfatning. Og det er kun det vi snakker om her i dag. Det er prinsippet som skal slås fast - og blir slått fast - og det skal være til støtte og hjelp for statsråden i det videre arbeid. Men det har i hvert fall ikke vært Arbeiderpartiet det har stått på i denne saken. Vår stemmegivning har hele tiden vært klar, så det er andre partier her som har svin på skogen.

Statsråd Jon Lilletun : Kven som har svin på skogen eller ikkje, kan jo vere eit definisjonsspørsmål. Eg er ikkje sikker på at det er så interessant å finne det ut heller. Men det er sjølvsagt at statsråden held seg til fleirtalet i Stortinget.

       Statsråden kan stadfeste heilt klart overfor representanten Øyangen at han har stor respekt for den kompetansen som hjelpepleiarane har. Men i forhold til realitetane i den saka vi behandlar i dag, har òg Arbeidarpartiet så stor respekt for Statens helsetilsyn og det regelverket som ligg der, at dei ikkje foreslår at det skal gjennomførast eit avkorta løp i Orkdal. Det er av respekt

       for det regelverket og den ordninga som vi har i dag. Det synest eg er respektabelt.

       Så seier ein noko om prinsippa, kva ein ønskjer framover, og det skal sjølvsagt statsråden halde seg til. Men når Buer-utvalet skisserer korleis ein skal kome vidare både med realkompetansen og avkortinga, er det opplagt at denne regjeringa ikkje kan leggje fram noko som ikkje òg fagleg er forsvarleg i forhold til internasjonalt regelverk og dei internasjonale konvensjonane vi har skrive under. Men eg håpar det går an å finne kombinasjonar som gjer at vi kan oppfylle det eg oppfattar at alle talarane har ønskt, nemleg at den realkompetansen som hjelpepleiarane og ein del andre frå det praktiske livet har, skal kome dei til gode. Samtidig skal vi ha ein kvalitet som er klar.

       Så òg eit par ord om at Bondevik-regjeringa har vore tilbakehalden med å ville leggje fram ei stortingsmelding. Det stemmer slett ikkje. Heilt frå tiltredingserklæringa er det sagt frå statsministeren si side at den skal leggjast fram i løpet av våren, og at vi har respekt for høyringsrunden, som var ferdig 2. januar. Det skal arbeidast under høgtrykk for å klare dette, og det er òg gjort kjent for partane. Derfor er den negative haldninga som vart skildra, slett ikkje i samsvar med realitetane og det som vart sagt alt i tiltredingserklæringa.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 1916)