Grete Knudsen (A)
(komiteens leder og ordfører for saken)

       : Flere saker som angår elever med lese- og skrivevansker, er bebudet fra Regjeringen denne våren, og det er årsaken til at flertallet ikke nå går inn i realitetene, men henviser til Regjeringens saker. Imidlertid setter komiteen ned noen stolper, bl.a at elever skal sikres rett til tilpasset opplæring, herunder også spesialundervisning. En skal se arbeid, kompetanse og ressursbruk i skole, lokal PP-tjeneste og nasjonale/regionale kompetansesentre i et helhetlig perspektiv. Det som har vært det vanlige, er at Stortinget gjennom år har fått seg forelagt de spesialpedagogiske ressurssentrene som egne saker. Komiteen sier at det her må være en helt annen ordning, slik at vi kan se basen, nemlig der hvor elevene har sitt utgangspunkt og de fleste elever befinner seg, i sammenheng med på hvilken måte kompetansesentrene kan gi et slikt tilbud der hvor elevene befinner seg.

       Samtidig understreker hele komiteen nødvendigheten av at spesialpedagogiske tiltak og kunnskap om bl.a lese- og skrivevansker må være en del av lærerutdanningen nettopp for å kunne imøtekomme dette at slike elever befinner seg i sine hjemmeskoler.

       På denne bakgrunn vil jeg anbefale innstillingen.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Dette er en sak jeg har sett frem til av tre grunner. For det første: Før jeg kom i denne forsamlingen, jobbet jeg noen år på et arbeidskontor. I denne jobben traff jeg mange voksne med store problemer på grunn av lese- og skrivevansker, problemer som ikke bare påvirket dem yrkesmessig, men som også påvirket deres selvbilde og evne til å fungere i samfunnet.

       Den andre grunnen til at jeg har sett frem til behandlingen av denne saken, er at jeg selv har slitt en god del med lese- og skrivevansker.

       Og den tredje grunnen er, relativt selvfølgelig, at forslaget fra representantene Sanner og Løvik er så godt og viktig at jeg har et håp om at det vil kunne bidra til å bedre situasjonen.

       Lese- og skrivevansker er et alvorlig problem for mange, og jeg oppfatter at det er bred enighet om at vi må ha en offensiv holdning på dette feltet. Det er fremmet et forslag om en nasjonal handlingsplan, og forslagsstillerne tar opp en del konkrete punkter som de mener en slik plan bør bygge på. Jeg vil knytte noen kommentarer til de enkelte punktene:

       Når det gjelder minstestandarder for støtteopplæring og større tilgjengelighet til pensum på lydbøker, mener vi dette helt klart er et fornuftig forslag. Men det vil nødvendigvis fordre at man ser nærmere på økonomien. Slik jeg oppfatter det, er det på det rene at noe av apparatet ligger der i dag, men at det er snakk om en oppgradering.

       Forslaget om å innføre obligatoriske lese- og skrivetester på barnetrinnet er, slik jeg ser det, et meget viktig forslag. Slike tester vil kunne være et pedagogisk redskap for skolen til å identifisere og deretter kunne hjelpe de elevene som har slike vanskeligheter. Ut fra egen erfaring er jeg sterk tilhenger av dette forslaget. For mange elever blir lese- og skriveproblemer først oppdaget på ungdomsskolen eller senere - med de problemer dette medfører. Lærere og foreldre kan feilidentifisere problemene som dumhet eller latskap, og det kan bli en betydelig belastning for den enkelte. Tidlig diagnose er det beste på dette feltet som i veldig mange andre tilfeller.

       Forslagsstillerne mener lærerstudentene må få solid opplæring når det gjelder lese- og skrivevansker, og norsklærerne må få tilbud om etterutdanning innen feltet. Da problemene dreier seg om anslagsvis 60.000 elever i norsk skole, skulle man tro at dette var en selvfølge, men jeg er redd det ikke er slik. Jeg frykter at det fortsatt er en del lærere, kanskje spesielt blant de eldre, som har sviktende kunnskaper.

       Jeg støtter også synet på at elevene må få en tilpasset opplæring, og at forbudet mot nivådifferensiering må oppheves.

       Jeg har merket meg at Høyre og Fremskrittspartiets syn ikke deles av et flertall i komiteen. Jeg oppfatter ikke komiteens flertall slik at man ikke ønsker en bedring av forholdene. Og vi støtter selvfølgelig synspunktet om å få sett på problemene i de varslede proposisjoner, meldinger og evalueringer. Men vi synes ikke dette er godt nok og konkret nok. Vi ønsker klare og konsise vedtak - nå!

       Som det vil fremgå av det jeg har sagt, stiller vi oss bak forslaget fra Sanner og Løvik, og jeg tar derfor opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet slik det er referert i saksdokumentene.

       I fellesmerknadene sier sentrum sammen med Arbeiderpartiet og SV at vi vil videreutvikle skolens arbeid med lese- og skrivevansker, og at dette skal være et ledd i helhetlige strategier.

       Kristelig Folkeparti ønsker å styrke den spesialpedagogiske kompetansen, og vi ønsker å komme dit hen at lese- og skrivesvake i tide kan få de læremidlene de trenger. Det er viktig at de får tilgjengelighet til pensum og det skrevne stoff i skolen, slik at de kan utnytte sine evner på lik linje med andre elever. Men vi ser ikke nødvendigheten av en egen nasjonal handlingsplan, slik Høyre og Fremskrittspartiet går inn for. Vi vil legge retningslinjer og planer for tiltak inn i evalueringen av Reform 94 og Reform 97, i lærerutdanningen, i stortingsmeldingen om opplæring av barn og unge med særskilte behov og i arbeidet med den forestående lov om endring i lov om grunnskolen.

       Viktigere enn krav om minstestandard er behovet for tidlige kartleggingsprøver som kan fange opp alle elever med lese- og skrivevansker. Det er en mye større gruppe enn bare de som får stilt diagnosen dysleksi, og de må gis relevant hjelp enten problemene er store eller små.

       Med hensyn til lærerutdanningen er det viktig at alle lærere får kunnskap om dysleksi og lese- og skrivevansker, fordi disse elevene trenger hjelp og oppfølging i alle fag - ikke bare innenfor norskundervisningen.

       Jeg er ikke glad for at Høyre i sitt forslag her blander inn begrepet nivådifferensiering. Elever med dysleksi, lese- og skrivevansker, er ikke elever med mindre utrustning enn andre intelligensmessig sett. Dette er idérike barn og unge med ressurser som andre barn. Samfunnet trenger disse menneskene, at de får bruke seg selv fullt ut. Og de selv trenger å vite at dette er en form for funksjonshemming, som ikke skal utelukke dem fra mulighetene til å tilegne seg kunnskaper og deler av det sosiale liv.

       Elever som sliter med å knekke lesekoden og har skriveproblemer og leseproblemer, bruker ofte så mye energi på dette at de mister troen på seg selv. De gir opp, eller de bruker energien sin på andre ting. Vi vet noe om lese- og skrivevansker både i forhold til problemelever i skolen og i forhold til kriminalitet. Hvis vi tenker fremover, tror jeg vi på sikt til og med kan spare ressurser i skolen dersom vi får til en tidlig kartlegging som gjør skolen i stand til å sette inn rask og relevant hjelp - hjelpemidler og den undervisning de trenger for å kunne fungere på riktig nivå.

       Her har vi som samfunn mye å vinne, og for den enkelte som har lese- og skriveproblemer, vil en aksept av funksjonshemmingen som fører til hjelp og tilrettelegging, være av uant positiv verdi.

Jan Tore Sanner (H) : Det er ingen sektorer i norsk politikk som er bekledd med så mange honnørord som nettopp skolen. Det snakkes om en skole for alle, det snakkes om enhetsskolen, og det snakkes om retten til tilpasset opplæring. Dette er ord - honnørord - som etter hvert er i ferd med å bli ganske så innholdsløse. Det er honnørord som dekker over en virkelighet som jeg må innrømme at jeg mistenker flertallet for å ikke ønske kunnskap om.

       Jeg er både opprørt og svært skuffet over den lettvinte behandling forslaget fra Høyre om en nasjonal handlingsplan for elever med lese- og skrivevanskeligheter har fått. Gjennom fire år i utdanningskomiteen observerte jeg hvordan partier som i dag sier nei til Høyres utstrakte hånd til elevene med lese- og skrivevanskeligheter, strødde om seg med forslag om minstestandarder i skolen. I neste sak, hvor vi skal behandle en interpellasjon om skolefritidsordningen, ser vi igjen hvordan de samme partiene fremmer konkrete forslag til foreldrebetaling, til pedagogisk innhold, til bemanningsnormer osv. Men i dette konkrete forslaget, hvor man skal komme elever i møte som sliter hver eneste dag fordi de ikke kan lese og skrive, bruker man igjen honnørord. Man snakker ganske enkelt bort det hele!

       Høyre ønsker en skole for alle - en skole som virkelig gir alle elever, uavhengig av forutsetninger og behov, den hjelp og de utfordringer de trenger. Det er et problem - et alvorlig problem - og jeg tør faktisk si det er en av skolens aller største skampletter at flere tusen elever forlater grunnskolen hvert eneste år uten å kunne lese og skrive. Mange elever med lese- og skrivevanskeligheter går ni år i grunnskolen uten å bli oppdaget! Det kan være en liten gutt eller en liten jente som sitter på bakerste rad og som har dysleksi, men som ikke oppdages av læreren. Dette kan gå gjennom ni år. Det sies fra bl.a. Kristelig Folkeparti at man ønsker diagnostiske prøver fordi de er så viktige. Hvorfor sier man da nei til å innføre dette som et obligatorisk redskap så tidlig som mulig i grunnskolen?

       Det er store forskjeller fra kommune til kommune. Jeg er ikke blant dem som har ivret mest for å få minstestandarder når det gjelder skolestørrelse og elevtall, men dette er tiltak som gjelder den enkelte elev. Det er uholdbart at en elev som vokser opp i én kommune, kan få akkurat den hjelp og støtte den trenger, mens en annen elev med nøyaktig samme diagnose blir avspist med smuler. Hva er flertallets svar til disse elever? Jo, det er:

« Flertallet vil ... understreke betydningen av å videreutvikle planer/program for skolens arbeid med lese- og skrivevansker, som ledd i helhetlige strategier for opplæring av barn og unge med særskilte behov »

- ord som nesten er ugjennomtrengelige.

       Representanten Grete Knudsen viste til at det kommer saker fra Regjeringen denne våren som behandler dette spørsmålet. Ja, men hvorfor ivrer så de samme arbeiderpartirepresentantene for i dag å tvinge gjennom et vedtak om avkortet sykepleierutdanning, når vi vet at det kommer en sak om etter- og videreutdanning senere på våren? Dette henger jo ikke på greip! I den konkrete saken som gjelder Trondheim, er det så viktig at man fatter et vedtak i dagens storting. Man kunne ikke vente til Buer-utvalgets innstilling kommer hit. Men i dette spørsmålet, hvor vi diskuterer nærmere 60.000 elever, snakkes det bort, og det vises til planer, programmer og strategier.

       Høyre mener det er behov for en helhetlig plan - en nasjonal handlingsplan som gir både elever og foreldre rettigheter, og som gir den enkelte skole og den enkelte lærer plikter. Vi mener at det på dette området er helt nødvendig med minstestandarder, slik at elever som bor i den ene kommunen, skal ha de samme rettigheter som elever som bor i den andre kommunen. Vi mener at det er helt nødvendig å innføre obligatoriske lese- og skrivetester. Dette gjøres i dag i en rekke kommuner, med meget gode resultater. Hvorfor skal det være opp til den enkelte kommune om man ønsker å gjennomføre disse prøvene? Det må være obligatorisk, for jo tidligere man oppdager en elev med lese- og skrivevanskeligheter, jo bedre er det, og jo tidligere kan den eleven få den hjelp og støtte som vedkommende har behov for. En del av disse elevene utvikler atferdsproblemer fordi de ikke oppdages, fordi de sitter i hver eneste time og forstår ikke hva læreren skriver på tavlen. Da er det ikke så vanskelig å forstå at enkelte elever også kan utvikle atferdsproblemer.

       Vi mener det er nødvendig at en større del av pensum gjøres tilgjengelig på lydbøker. Vi mener det er helt nødvendig at man nå oppgraderer lærerutdanningen, og også at man sikrer en skikkelig etterutdanning for lærere som underviser i norsk. Vi mener det er nødvendig å oppheve forbudet mot nivådifferensiert undervisning. Jeg hadde ikke trodd at det så til de grader skulle misforstås som det åpenbart gjør. I alle år har skoler og lærere brukt nettopp nivådifferensiering også i grunnskolen som et pedagogisk virkemiddel til å dele opp klassene i grupper. Nå forsøker man å mistenkeliggjøre Høyre, at vi ønsker å dele elevene inn på den ene skolen og den andre skolen ut fra de forutsetningene elevene har. Men det er ikke det vi diskuterer. Det denne saken dreier seg om, er at læreren skal kunne bruke nivådifferensiering som et pedagogisk virkemiddel over kortere eller lengre tid. Jeg har forstått det dit hen at Dysleksiforbundet er enig med Høyre i at dette er fornuftig som et pedagogisk virkemiddel.

       Jeg synes, som sagt, det er trist og beklagelig at flertallet ikke ønsker å gå inn på dette forslaget. Etter vår oppfatning er det ikke tilstrekkelig å vise til opplæringsloven og andre saker som skal behandles senere på våren. Her er det nødvendig med en samlet handlingsplan med klare standarder som gir rettigheter til elever og foreldre, og som gir skolen og lærerne klare plikter for den opplæring elevene burde har krav på.

Jan Tore Sanner (H) : Svaret på spørsmålet er ja, men det er ikke det saken dreier seg om. Denne saken dreier seg ikke om spesialskoler eller hjemmeskoler. Jeg må nesten spørre om komitelederen i det hele tatt har lest forslaget fra meg og Petter Løvik. Det er ingen som har snakket om spesialskoler i denne saken. Det er overhodet ikke det det dreier seg om! Det er et spørsmål om hvilken hjelp og hvilken støtte man skal gi elever med lese- og skrivevansker i den skolen de går på. Det er det det dreier seg om. Det dreier seg ikke om å skille ut elever. Det dreier seg ikke om spesialskoler. Det dreier seg om at man skal ha en skole for alle, og at man skal gi et innhold til begrepene om tilrettelagt opplæring. Det dreier seg om at man faktisk skal ha diagnostiske prøver så tidlig som mulig. Og diagnostiske prøver er et pedagogisk hjelpemiddel for skolen og læreren til å finne ut hvilke elever som har lese- og skrivevansker, og hvem som ikke har det, slik man kan gi den enkelte elev den tilrettelagte opplæring som de burde ha krav på.

       Hvis det er slik at man ikke har gått skikkelig i dybden på dette forslaget, gir det kanskje håp om at det er mulig å komme tilbake på et senere tidspunkt og faktisk få gjennomslag for det.

Anne Brit Stråtveit (KrF) : Bare noen få kommentarer. Jeg prøvde å si at dette handlet litt om at vi hadde ulik oppfatning av hvordan vi skulle nå målene. Det tror jeg fremdeles det gjør. Kristelig Folkeparti er slett ikke imot diagnostiske prøver, det sa jeg ikke noe om. Jeg snakket litt om at kartleggingsprøver kanskje er en litt annen form for prøve som kan gi raskere og bedre oversikt og raskere hjelp. Men diagnostiske prøver er absolutt noe vi må bruke i skolen.

       Når det gjelder nivådifferensiering, tok jeg det opp fordi det ordet lett kan oppfattes som om det handler om elever med ulike evner. Når vi snakker om nivå, snakker vi ofte om det i den forbindelse. Det var på den måten jeg prøvde å ta det opp og si at dette ikke er en bra form. Jeg er ikke så sikker på om Dysleksiforbundet mener det er greit å bruke.

       Vi ønsker altså å gjøre noe for å få en tilrettelagt undervisning. Vi ønsker virkelig å hjelpe elever med lese- og skrivevansker, men vi ønsker å gjøre det gjennom de lover, meldinger og forskrifter som vi skal behandle etter hvert. Vi ønsker ikke denne gangen å gjøre det gjennom et slikt forslag som Høyre har lagt fram om en egen plan.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg merket meg helt klart nyansene i innleggene, og jeg er svært glad for at Kristelig Folkeparti viste en mer positiv holdning til dette spørsmålet enn det vi hørte fra Arbeiderpartiet, og ikke minst fra komitelederen. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har en positiv holdning til såkalte kartleggingsprøver og diagnostiske prøver. Jeg merker meg også at representanten sier at spørsmålet om nivådifferensiering kan misforstås. Ja, det kan åpenbart det, men la oss ikke gjøre den misforståelsen større!

       Ellers er det også slik at en del av oss har fulgt Kristelig Folkeparti i opposisjon. Og det var et langt mer progressivt og utålmodig Kristelig Folkeparti, som hadde langt flere krav om både minstestandard og bedre standard i skolen enn det vi kanskje opplever nå. Men som sagt, jeg er glad for at man fra Kristelig Folkepartis side viser en noe større imøtekommenhet. Jeg håper også at statsråden tar med i vurderingen denne handlingsplanen - jeg merket meg at statsråden uttalte en positiv velvilje da dette ble lagt frem - og konkretiserer og går inn i dette slik at vi i denne saken kan få fremskritt for de elevene det faktisk gjelder.

       Alle elever har rett til tilpasset opplæring ut fra sine forutsetninger. Ut fra et slikt synspunkt burde elever som trenger ekstra hjelp, få dette. Vi vet dessverre at det ikke alltid er tilfellet, og det er flere årsaker til det, ikke minst knappe ressurser til skolesektoren. Det aller viktigste er at lese- og skrivevansker blir oppdaget tidlig nok slik at hjelpetiltak kan komme raskt i gang. Da vil ikke skadene bli så store for den enkelte elev. Det er derfor viktig at lærerne får god innsikt i dette problemområdet i sin grunnutdanning.

       Dessverre er det slik at mange elever er blitt stemplet som sinker, og til og med lite begavet, fordi de har hatt denne lærevansken. Heldigvis er det blitt mer akseptert at lese- og skrivevansker er en funksjonshemming som ikke har noe med intelligens å gjøre, men det har selvsagt med innlæringsevnen å gjøre, i og med at det tar så mye lengre tid for en person å lese og skrive når man har et slikt handikap.

       Senterpartiet tilhører flertallet i innstillingen, som mener det er rett å se denne problemstillingen i en helhet i forbindelse med opplæring av barn og unge med særskilt behov. Stortinget får bl.a anledning til å drøfte og ta stilling til saken når stortingsmelding om kompetansesentre for spesialundervisning skal behandles denne våren. Videre blir dette et viktig tema når Reform 94 og Reform 97 skal evalueres. Jeg regner med at departementet følger opp saken på den måten. En handlingsplan er ikke noe verd hvis ikke ressurser følger med.

       I innstillingen sier Høyre og Fremskrittspartiet at det er nødvendig å øke innsatsen for å hjelpe elever med lese- og skrivevansker. Det er jeg helt enig i, men dessverre er det slik at de nevnte partier ikke er de ivrigste til å gi skolen, dvs. kommunene, økte ressurser slik at de kan settes i stand til å gi elevene den tilpassede opplæringen som de har krav på. Det hjelper lite med tester og planer hvis ikke midler følger med. Dette er kjente problemstillinger i kommunene. Senest i går leste jeg i lokalavisen hjemme en takkehilsen til en lokalpolitiker som hadde satt ressurser til spesialundervisning i kommunen på dagsordenen. Det var en mormor som var fortvilet over sitt barnebarn, som ikke kunne lese og skrive og snart skulle over i videregående skole. Ikke overraskende var tildelingen av styrkingstimer i vedkommende kommune langt unna de anbefalinger Pedagogisk-psykologisk tjeneste hadde foreslått.

       Andre måter å bedre arbeidssituasjonen i skolen på og dermed gi elever med lese- og skrivevansker bedre lærerhjelp, er å redusere elevtallet i klassen, slik det skisseres i regjeringserklæringen.

       Som et apropos viser jeg til at selveste USAs president tok til orde for å redusere elevtallet i klassene i den amerikanske skolen - fra 22 til 18. Dette ifølge medieoppslag etter president Clintons tale til Kongressen nylig.

       Jeg er ikke i tvil om at intensjonen i forslaget fra Høyre er god, men tror altså ikke at virkemidlet som her foreslås, er det beste. Derimot er jeg sikker på at departementet følger opp flertallets syn, slik det er gitt uttrykk for i innstillingen, og de synspunktene som er kommet fram her i debatten.

Rolf Reikvam (SV) : Umiddelbart virker forslagene fra Høyre både sympatiske og fornuftige. En egen nasjonal handlingsplan for en gruppe som ofte er blitt usynliggjort, kan være med på å ansvarliggjøre myndighetene og skolene på en bedre måte. Forslaget reiser likevel en del problemer. Og når en i tillegg ser de tiltak som Høyre mener en slik handlingsplan skal inneholde, kommer en del motforestillinger. Flere av forslagene er gamle, kjente Høyre-saker, som nivådifferensiering. Det er bred politisk enighet om at elevene både i grunnskolen og i videregående skole skal ha tilpasset opplæring. Skolen skal ta utgangspunkt i den enkelte elevs evner og forutsetninger og så lage opplæringstilbud med dette som grunnlag. Dette er ikke nivådifferensiering, men individuelle opplegg innenfor rammen av elevens ordinære klasse og klassetilhørighet og en viktig forutsetning for å opprettholde enhetsskolen, som etter min oppfating ikke er et honnørord, men som det er politiske realiteter bak.

       I tillegg foreslår Høyre at det skal være obligatoriske lese- og skrivetester på barnetrinnet - såkalte diagnostiske prøver. For å kartlegge omfanget av en elevs skrive- og lesevansker må det foretas tester - det aksepterer vi. En slik test skal likevel komme i etterkant av at det er registrert mulig dysleksi. Det er helt unødvendig å innføre sentralgitte prøver for å avdekke mulige lese- og skrivevansker hos elevene. Siden forslaget kommer fra Høyre, og vi kjenner partiets holdninger til prøver og karakterer, er det grunn til å være på vakt. Jeg vil bare minne om at det i en av avisene i går ble nevnt et forslag fra den Høyre-styrte Bærum kommune om å innføre karakterer fra femte klasse igjen. Uten at vi skal legge altfor mye vekt på det i forhold til denne saken, er det likevel grunn til å være på vakt.

       Det er også grunn til å stille spørsmålet om en nasjonal handlingsplan er riktig virkemiddel. Jan Tore Sanner svinget seg voldsomt i forbindelse med at det er plan vi trenger. Jeg er ikke sikker på at det er det som er det viktigste. Eksempelvis burde det være helt unødvendig å lage handlingsplan for å sikre tilgang på lydbøker. Dette er et spørsmål om bevilgninger til produksjon og innkjøp. Verken vi eller dyslektikerne trenger handlingsplaner. Det vi trenger, er penger, som også Senterpartiet var inne på, slik at det blir produsert bøker i tilstrekkelig mengde.

       Grunnskolen er kommunens ansvar, og den videregående skolen er fylkeskommunens ansvar - og de har ansvar for å gi elevene den opplæring de har krav på etter lov og læreplaner.

       Som flere har sagt, skal vi i løpet av våren behandle og vedta en ny opplæringslov. Vi skal i tillegg vurdere de statlige ressurssentra. Det er mange gode grunner til å vurdere om det i opplæringsloven skal legges inn bestemmelser som sikrer barn med lese- og skrivevansker rett til spesielt tilrettelagte tilbud og opplæringsmateriell, som PC og lydbøker. Å etablere eksempelvis en juridisk rettighet har dessuten den fordel framfor en handlingsplan at det vil være forpliktende på en helt annen måte. Det aller viktigste er likevel å sikre rutiner ved den enkelte skole og i den enkelte kommune som gjør at en fanger opp elever som har lese- og skrivevansker. Vi tror ikke at sentralgitte diagnostiske prøver er veien å gå. Å gi disse elevene juridiske rettigheter vil være et vesentlig sterkere virkemiddel enn en nasjonal handlingsplan. Derfor ser jeg fram til behandlingen av opplæringsloven i vår og hvorledes Høyre vil stille seg til eventuelle forslag der vi går inn for å gi disse elevene spesielle rettigheter med hensyn til både utstyr, opplæringsmateriell og spesielt tilrettelagte tilbud.

       Fleire har vore positive til å gi høve til å sette inn prøve for å avdekke dette problemet. Fleire, deriblant representanten Reikvam, har vore veldig skeptiske til å gjere noko med det, og det ser ut til at veldig mange heng seg fullstendig opp i ordet « nivådifferensiering ». Skal ikkje dei som har eit problem, kunne takast ut i ei klasse og få litt ekstra hjelp når problemet er påvist? Det er det eine eg har lyst til å spørje Reikvam om.

       Det eg synest var det mest originale som kom fram i Reikvam sitt innlegg, er at vi ikkje skal ha lov til å stille diagnose før etter at diagnosen er stilt - vi skal ikkje ha lov til å oppdage problema på eit tidleg tidspunkt, og før vi ser at det er problem. Då er vi ved eit av kjernepunkta som representanten Sanner var inne på tidlegare, at veldig mange går gjennom heile skulen utan at dette problemet blir oppdaga, og dermed får dei store problem gjennom heile skuletida. Vårt poeng er at ved å ta ei obligatorisk diagnostisk prøve vil vi kunne oppdage og hjelpe veldig mange - og vi snakkar ikkje berre om nokre få hundre, vi snakkar om fleire titusen elevar som har desse plagene dagleg. Diagnose først etter at det er konstatert at det er eit problem og kva problemet er, synest eg er litt defensivt i denne saka.

Rolf Reikvam (SV) : Høyre prøver å fremstille seg som de offensive i denne saken. Hva er det egentlig Høyre foreslår? Jo, de foreslår en plan, at vi skal utarbeide en nasjonal handlingsplan - det er det offensive. Jeg har problemer med å se at dette er noe mer offensivt enn det som vi andre har antydet, at vi skal behandle denne saken i forbindelse med opplæringsloven nå i vår og eksempelvis legge inn i opplæringsloven bestemte rettigheter for denne gruppen som sikrer at de får det tilbudet de skal ha etter dagens lovverk, nemlig et spesielt tilrettelagt tilbud. Problemet er jo at vi ikke greier å oppdage problemene tidlig nok hos disse elevene, ganske mange går gjennom skolen uten at det blir oppdaget at de har lese- og skrivevansker. En handlingsplan vil ikke løse det problemet. Det alternativ som vi har, at vi eventuelt legger inn en juridisk rettighet når vi kommer til det tidspunktet, tror jeg er den beste veien å gå.

       Når det gjelder det som jeg sa om diagnostiske prøver, var poenget mitt følgende: En må i den enkelte klasse og den enkelte skolesituasjon oppdage om det finnes problemer. I det øyeblikket en antar eller frykter - hvilket ord en da vil bruke - at det er en som har lese- og skrivevansker, skal en selvsagt bruke prøver for å finne ut omfanget, slik at en kan sette inn de riktige hjelpetiltakene for disse elevene. Det var poenget mitt.

       Jeg føler at vi som ikke støtter forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet, ønsker også å gjøre noe, og vi har antydet en alternativ vei å gå.

       Reform 94 og Reform 97 gjev stor handlefridom til å leggje opplæringa til rette for kvar einskild elev og lærling, inkludert dei som treng særskilt tilrettelagd opplæring. Reform 94 gjev rom for særskilde tiltak som modular, delkompetanse osv. for dei som har behov for ytterlegare tilretteleggingstiltak. Kommunane og fylkeskommunane skal gjennom målretta ressursbruk, fleksibel organisering av opplæringa og tenleg tilrettelegging av undervisninga sikre at opplæringa er best mogleg tilpassa føresetnadene til kvar einskild elev.

       Elevar som har lese- og skrivevanskar, tilsvarer ca 10 % av den samla elevmassen på alle tiårstrinn. Men vi snakkar her om ei lite einsarta gruppe. Vanskane kan ha ulike årsaker og kan arte seg på ulike måtar. Den funksjonelle lesedugleiken vil òg kunne variere ut frå ulike situasjonar. Den gruppa som kan reknast som dyslektikarar, er vesentleg mindre - rundt 1-2 %, somme meiner opptil 5 %. Det krevst heilt spesielle hjelpetiltak for å avhjelpe dysleksi.

       Ein må rekne med at somme elevar utviklar lese- og skriveproblem same kva tiltak som vert sette i verk. Det vil likevel vere ei utfordring for skulen å leggje til rette for at denne gruppa vert minst mogleg. Det vil vere særleg viktig med førebyggjande tiltak.

       Tilpassa opplæring med basis i den enkelte elev sine evner og føresetnader er eit hovudprinsipp i læreplanane. Elevar med særskilde og dokumenterte behov utover dette har rett til spesialundervisning. Opplæringslovutvalet vurderte spørsmålet om nasjonale standardar. Dei fann at å innføre ulike kategoriar i lovverket ville verte svært komplisert og likevel kunne føre til tilfeldige forskjellar for elevar i grensesonene mellom kategoriane.

       Som ledd i eit nasjonalt vurderingssystem har Senter for leseforsking på oppdrag frå departementet utvikla kartleggingsprøver i lesedugleik på 2., 3., 5., 7. og 9. årstrinn. Det er òg utvikla idéhefte for dei same årstrinna og rettleiingshefte for lærarane. Arbeidet har gått over fleire år. I samarbeid mellom Senter for leseforsking og Samisk utdanningsråd vert prøvene no omarbeidde til samisk. Likeins vert det arbeidd med å tilpasse dei til døve og sterkt tunghøyrde.

       I 1997 er det gjennomført ei landsomfattande undersøking av lesedugleik på 2. og 9. årstrinn. Resultata for 2. årstrinn vil verte presenterte i mars 1998, resultata frå 9. årstrinn til hausten. Undersøkingane viste at 40 % av lærarane som deltok, hadde brukt kartleggingsprøvene tidlegare. Gjennom undersøkinga, som omfatta halvparten av skulane i landet, vil prosentdelen ha kome opp i 50-60. Ein veit at i somme kommunar der berre ein skule eller klasse var trekt ut til å delta, har kommunen sjølv sørgt for at prøvene har vore brukte av alle elevane på gjeldande årstrinn.

       Undersøkingane har gjeve oss eit godt bilete, og det vil no vere viktig å utvikle heilskaplege strategiar. Eg vil m.a. stimulere til bruk av kartleggingsprøvene.

       Nasjonalt læremiddelsenter har utarbeidd ein handlingsplan for spesialpedagogiske læremiddel for grunnskule, vidaregåande opplæring og vaksenopplæring fram til år 2000. Planen omhandlar m.a. utvikling og produksjon av læremiddel til elevar med lese- og skrivevanskar. I 1997 er det produsert om lag 100 lydbøker for 5. og 8. klasse og for vidaregåande opplæring. NLS vil våren 1998 halde fram med produksjonen.

       Elevar med lese- og skrivevanskar kan no låne godkjende læreverk frå Nasjonalt læremiddelsenter i lydutgåve. Informasjon om ordninga er tilgjengeleg på Nasjonalt læremiddelsenter si Internett-teneste og på Skolenettet.

       Lydbokutgåve av godkjende læreverk er berre ei av fleire løysingar på læremiddelbehovet for elevar med lese- og skrivevanskar. Det er også viktig å tilretteleggje trykte og elektroniske læremiddel slik at elevar med lese- og skrivevanskar får betre tilgjenge til lærestoffet. Bruk av IT i læringsarbeidet gir elevar med lese- og skrivevanskar større moglegheiter m.a. gjennom bruk av tekstbehandling og ordrettingsprogram.

       Vi får ny rammeplan for lærarutdanning i 1998. Arbeid med tilpassa opplæring inkludert spesialundervisning skal inn i dei ulike faga. Emnet lese- og skrivevanskar vil vere obligatorisk for alle studentar. Eg er oppteken av å gje lese- og skriveopplæringa styrkt plass i lærarutdanninga, slik at alle lærarar får eit godt grunnlag på dette området. Eg vil sikre at dette kjem på plass når vi no går inn i siste fase med rammeplanen for lærarutdanninga.

       Eg kan ikkje sjå behov for å opne for sterkare differensieringstiltak enn det som gjeldande lov- og regelverk alt i dag gjev rom for.

       I læreplanverket for den 10-årige grunnskulen er det altså lagt til grunn at tilpassa opplæring er eit overordna prinsipp. Det er uttalt at alle elevar, også dei med særlege vanskar eller særlege evner på ulike område, må få møte utfordringar som svarer til føresetnadene deira.

       Det er vidare uttalt i læreplanverket at prinsippet om tilpassa opplæring krev at alle sider ved opplæringa, både lærestoff, arbeidsmåtar, organisering og læremiddel, vert lagde til rette med tanke på dei ulike føresetnadene elevane har.

       For at også elevar med særskilde opplæringsbehov skal få ta del i eit fagleg, sosialt og kulturelt fellesskap i opplæringa, seier L-97 at alle elevar som hovudregel skal få opplæring i skulen på heimstaden og høyre til i eit klasse- og elevfellesskap. Dette er eit sentralt element i ei opplæring som inkluderer alle. Undervisninga kan likevel organiserast på ulike måtar, avhengig av elevane sin alder og føresetnader, av lærestoff og val av arbeidsmetodar. Det kan vekslast mellom individuelt arbeid, gruppearbeid, klasseundervisning og samling i aldersblanda grupper. I somme samanhengar kan storklasser vere eigna. Det er høve til fleksibel organisering av skuledagen og skuleåret. Dette viser at læreplanen opnar for mangfald og stor grad av differensiering.

       Heilt til sist: Eg har merka meg fleirtalsinnstillinga i denne saka. Eg vil utforme ein heilskapleg strategi for å fylgje opp dette, m.a. gjennom evalueringane av Reform 94 og Reform 97. Vidare vil arbeidet med lese- og skrivevanskar få ein sentral plass i den komande stortingsmeldinga om spesialundervisning. Det vil vere naturleg å byggje opp eit praktisk retta styrkingsprogram med utgangspunkt i nasjonal spisskompetanse og med direkte linjer til PP-tenesta og skulen på lokalt nivå.

       Som sagt, eg vil sikre at lese- og skriveopplæringa kjem inn som obligatorisk del av lærarutdanninga. Når det gjeld vidare bruk av kartleggingsprøver, vil eg kome tilbake til det i samband med stortingsmeldinga om nasjonal vurdering.

       Det er ei gruppe som treng oppbakking, vi snakkar om her i dag. Det er verdifullt at representantane Sanner og Løvik har kome med det framlegget som vert debattert her i dag, der det er lagt inn stolpar frå fleirtalet som gjev gode føringar for oss i det arbeidet vi held på med no. Denne debatten har absolutt ein verdi i dette arbeidet. Derfor er eg litt skuffa både over tonen i innlegget og måten som representanten Sanner heldt sitt innlegg på, i forhold til den måten fleirtalet har takla dette på.

       Eg skal love forslagsstillarane at eg skal ta dette på ramme alvor. Eg tek på alvor det som representantane har gjort framlegg om, men sjølvsagt utan å endre standpunkt i dei sakene vi tidlegare òg har vore usamde om. Men etter både debatten og mitt eige innlegg håpar eg faktisk at representanten Sanner er villig til å sjå positivt på det som framlegget har utløyst, og på det som behandlinga til våren kan føre til for denne gruppa.

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

       Jeg har følgende spørsmål til statsråden: Vil statsråden sørge for at det blir innført minstestandarder, slik at elever med lese- og skrivevanskeligheter kan få samme rettigheter uavhengig av i hvilken kommune de bor? Vil statsråden sørge for at slike kartleggingsprøver eller diagnostiske prøver blir obligatorisk?

       Jeg merket meg at statsråden uttrykte at han ville komme tilbake til dette. Men jeg antar at statsråden også har en oppfatning om dette, for det er faktisk slik, som det også vises til, at det har vært svært gode resultater der dette er gjennomført, så hvorfor da innføre slike prøver bare i de kommunene som har råd og i de kommunene som er positiv til dette? Hvorfor ikke gjøre dette obligatorisk, slik at disse elevene ikke blir nedprioritert, slik vi opplever i dag?

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst litt til det generelle. Sjølvsagt kan ikkje eg gjere noko med at representanten Sanner er skuffa, men eg merka meg at han håpte det ville kome konkrete resultat. Eg er overtydd om at både debatten i dag og fleirtalet og mindretalet sine ynske viser at det verkeleg er riktig og nødvendig å få gjort noko med denne saka, for det er opplagt at det er for mange som taper i skulen i dag og som går ut utan å kunne lese og skrive. Men det er ikkje eit simsalabim som kan endra på det. Det er faktisk eit hardt arbeid, og så får vi gjere det arbeidet. Vi har kanskje litt ulik oppfatning, men eg håpar vi skal finne fram til noko som hjelper dei det gjeld.

       Når det gjeld dei konkrete spørsmåla om minstestandardar og prøver, ligg det allereie rettar inne. Eg sa at Opplæringslovutvalet hadde vore inne på vanskar med differensiering av rettane. Dette arbeidet held vi akkurat på med, og det gjeld òg korleis vi skal gjennomføre prøvene, så derfor vil eg ikkje seie meir enn eg sa i innlegget mitt. Men eg tek med meg synspunkta som representanten Sanner hadde i forhold til begge desse spørsmåla.

       Når det gjeld dette med at alle skal få del i rettane sine, er det klart at vi er einige om det målet, så får vi sjå korleis vi klarer å iverksetje det.

       Når det så gjeld dei prøvene som er gjennomførte, uttrykte eg meg òg positivt om ein god del av resultata. Kva vi endeleg kjem fram til, vil eg offentleggjere når arbeidet er avslutta.

Rolf Reikvam (SV) : I mitt første innlegg tok jeg opp dette med juridiske rettigheter for denne gruppen - i den grad vi kan snakke om en gruppe. Statsråden nevnte at dette hadde vært vurdert. Jeg går ut fra at det er Smith-utvalget som har vurdert dette i forbindelse med opplæringsloven.

       Jeg har lyst til å utfordre statsråden litt på dette med juridiske rettigheter for de med lese- og skrivevansker, i og med at det også har vært vurdert av Smith-utvalget. Tror statsråden det kan være en vei å gå å innføre juridiske rettigheter, for på den måten å legge sterkere press på den enkelte skole og på den enkelte kommune, slik at de vil sette i verk nødvendige tiltak? Jeg er enig med statsråden i at en kan aldri gardere seg helt. Det vil sikkert alltid være noen med lese- og skrivevansker som ikke blir oppdaget - beklageligvis - gjennom skoletiden. Men hvis disse elevene hadde en juridisk rett, ville jeg nok tro at presset ville bli noe større enn om en ikke har en juridisk rett. Jeg tror overhodet ikke at en nasjonal plan løser noe som helst. Dette må nok ned på det enkelte skole- og kommunenivå.

       Mitt spørsmål blir: Tror statsråden at det å gi en juridisk rett med hensyn til spesiell organisering av opplæringstilbudet for denne gruppen, eventuelt rett til

       opplæringsmateriell, som lydbøker, bruk av PC-er, kan være en vei å gå? Vil han også vurdere dette i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen?

Statsråd Jon Lilletun : Det er heilt rett som representanten Reikvam sa, at det var Smith-utvalet som vurderte dette. Dei fann at det var såpass vanskelege avgrensingsspørsmål at dei ikkje anbefalte det. Vi er ikkje ferdige med arbeidet i forhold til vårt reviderte framlegg til opplæringslov, og derfor tek eg med meg dei tankane som representanten Reikvam her fremjar. Det er òg delvis i tråd med det representanten Sanner sa i forhold til dette med minstestandardar. Det gjeld både opplæringsdelen - kvantifisert - og det gjeld utstyr osv.

       I og med at vi er midt i dette arbeidet, avviser eg det altså ikkje her og no, men eg seier at Opplæringslovutvalet fann vanskelege avgrensingsspørsmål. Dei hadde ikkje den endelege sanninga på alle område, så vi vil vurdere det konkret.

Jan Tore Sanner (H) : Statsråden sa det på en utmerket måte, at det er ikke noe ulikt syn på det som nå fremføres som argumenter fra Sosialistisk Venstreparti, og det som ligger som et element i Høyres opplegg. Jeg sitter nesten med følelsen av at hadde komiteen gitt seg noe bedre tid med denne saken, kunne det faktisk tenkes at flertallet ville vippet den andre veien. Her er det åpenbart flere som ikke har gått skikkelig inn i denne saken.

       Så til statsrådens svar på min forrige replikk. Det er helt riktig at det ikke er noe simsalabim når det gjelder å identifisere og hjelpe de elevene som har lese- og skrivevanskeligheter. Jeg er helt innforstått med at det er et hardt stykke arbeid å klare å hjelpe disse elevene. Men la oss i hvert fall være enige om to ting: Det første er at man må ha et redskap for å identifisere de elevene vi her snakker om. Så lenge vi kan være enige om at det i dag er en del elever som ikke oppdages, betyr det at man må ha et redskap for å identifisere elevene, og her er det utviklet gode kartleggingsprøver som brukes i en del kommuner. Det andre er at man åpenbart må ha en form for rettighetssystem eller minstestandarder som gjør at kommuner eller skoler ikke kan lure seg unna.

       Jeg har merket meg at statsråden vil vurdere begge deler, men det er kanskje å la statsråden slippe litt for lett unna å si at dette skal man vurdere. Jeg vil derfor utfordre statsråden til å forsøke å problematisere det. Har statsråden noen motforestillinger mot å innføre såkalte kartleggingsprøver eller diagnostiske prøver som et obligatorisk pedagogisk virkemiddel i småskolen, slik at en får identifisert elevene så tidlig som mulig?

Statsråd Jon Lilletun : Når det gjeld prøver og differensiering, som har vore ein del av debatten her i dag, har ein her ei forhistorie, ein har ulikt syn på karakterar i barneskulen, talet på prøver generelt og på ein del av desse tinga. Og av og til har eg hatt - dette er litt uvørdsamt sagt - inntrykk av at dersom ein berre hadde mange nok prøver, ville det meste løyse seg, og at somme gonger ville det stort sett vere prøver eller karaktersetjing ein styrte med i skulen. Dette er noko av det som gjer at eg, når representanten Sanner snakkar om prøver, ventar litt før eg svarar altfor bindande. Men det skal ikkje øydeleggje for eit godt verkty som opplagt fungerer godt for mange, så eg kjem ikkje til å svare meir konkret enn det eg har gjort hittil, ikkje anna enn at vi i Regjeringa er positive til å bruke prøver, som eg sa i innlegget mitt, og vi ser at det kan ha god effekt. Kvoteringa, altså kor mykje, kor tidleg og korleis, vil vi kome attende til når vi har ferdigbehandla dette fagleg. Dette er eit vanskeleg område. Det er her mange ulike syn, og det er heller ikkje eintydige resultat. Eg viser derfor til det eg sa i mitt førre innlegg, og så får vi høve til å gå nye rundar på dette når saka kjem attende til Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 1916 f.)