Jan Petersen (H)
(ordfører for saken):

       Jeg synes at denne saken kaller på at vi setter den i et riktig perspektiv, og også kaller på store og riktige ord, for etter mitt skjønn vil Stortinget i dag bidra til å skrive historie. Ved å bli akseptert som medlemmer av NATO bekrefter de tre land Polen, Tsjekkia og Ungarn sin tilhørighet til det vestlige fellesskapet, og det vestlige fellesskapet bekrefter tilbake at de tre land nettopp hører til der.

       Det er vel et uttrykk for hvor blaserte vi er blitt i Europa i løpet av de siste sju-åtte år, at en begivenhet som denne ikke tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn den gjør. Men i virkeligheten er jo dette et formelt uttrykk for at tiår med ufrihet for disse landene nå er tilbakelagt, og at en av Helsingforsavtalens viktige bestemmelser, nemlig at land selv har rett til å velge sin alliansetilknytning, også virkeliggjøres.

       Norge er nå det tredje landet som ratifiserer utvidelsen av NATO med de tre land. Denne utvidelsen bekrefter også NATOs relevans i dagens og fremtidens Europa. Riktignok hadde NATO aldri blitt til uten den trusselen fra Sovjet som vi hadde på slutten av 1940-tallet. Men NATO er noe langt mer enn et svar på den trusselen som vi har sett i hele etterkrigstiden. Det er uttrykk for et verdifellesskap, og det er et samarbeid som på dette verdifellesskapets grunn er så fleksibelt at det også vil være egnet til å møte nye utfordringer og andre utfordringer.

       Jeg vil ikke på noen måte undervurdere at NATOs kjerneoppgave fortsatt er en viktig del av alliansens oppgaver. For selv om vi ikke i dag ser en konkret fiende, vet vi at historiens brå kast kan komme når vi minst venter det. I dette århundret er jo Europa flere ganger blitt erklært for helt skyfritt, og raskt etterpå er Europa kastet ut i meget, meget alvorlige konflikter. På tross av hele armeer av historikere og statsvitere er det aldri mulig å forutsi historiens brå kast.

       Men det vi kanskje like mye fester oppmerksomheten ved i dag, er de nye oppgavene NATO står overfor. Det har ikke minst engasjementet i Bosnia vært et uttrykk for, hvor NATO gav det avgjørende bidrag til å stabilisere situasjonen. Dette er en type utfordringer som vi vil regne med at vi vil måtte kunne se flere av i tiden som kommer. Det er nok å peke på den betydelige usikkerheten vi ser både i syd og øst. At det er utfordringer som vil ha flere svar enn det NATO kan gi, langs både økonomiske og politiske linjer, er klart. Men at det her er viktig at det også er en sikkerhetskomponent, tror jeg er helt på det rene. Vi skal ikke undervurdere at masseødeleggelsesvåpen vil kunne bli utviklet i flere land utenfor vårt område, og at disse landene også etter hvert vil kunne få leveringskapasitet.

       Derfor er det ikke uten grunn at det nå er en strøm av søkerland som ønsker seg inn i NATO. De ønsker seg inn av nøyaktig samme grunn som Norge og de andre medlemslandene ønsker å forbli i NATO og å videreutvikle NATO. Nå har jo ikke denne utvidelsen på noen måte vært ukontroversiell, og jeg vil minne om at det er ikke mer enn fire år siden NATOs toppmøte fastsatte at utvidelsen står på dagsordenen. Men alle som husker den politiske debatten i Norge umiddelbart før dette toppmøtet, vil også huske at de få av oss som torde å snakke om dette spørsmålet, fikk beskjed om hvor uendelig uansvarlige vi var når vi tok dette spørsmålet opp. I dag vil sikkert denne debatten bekrefte at dette er standpunkt de fleste egentlig har hatt hele tiden. Men slik pleier det jo gjerne å gå. Det viktige er for så vidt ikke å snakke om historien, men nå å bekrefte at utviklingen er på rett vei.

       De forhandlinger som har vært gjennomført med de tre søkerland, har vært gjennomført på en meget vellykket måte og uten noen former for problemer eller kriser. De tre søkerlandene har forberedt seg godt gjennom Partnerskap for fred, og ikke minst gjennom å legge forutsetningene for et medlemskap til grunn ved f.eks at konflikter i forhold til andre land har blitt ryddet ut. En av de meget positive effekter av hele utvidelsesprosessen er nettopp at alle søkerland - både disse tre som nå vil bli tatt opp, og andre søkerland - har bestrebet seg på å oppfylle de vestlige forutsetninger og krav til demokrati, rettsstat og kontroll over de militære styrker, og ikke minst har lagt vekt på å rydde ut det som er av konflikter i forhold til andre land. Jeg er ikke i tvil om at selve perspektivet om en NATO-utvidelse har vært en vesentlig faktor for at de mulige konflikter mellom Ungarn og Romania nå er ryddet ut på en meget vellykket måte.

       Det har vært en god del diskusjon om hvilke omkostninger denne utvidelsen vil medføre, og det har vært mange tall i debatten. Det er all grunn til å understreke at de beregninger vi nå ser, på ingen måte er avskrekkende, og det er vel også grunn til å understreke at NATO på ingen måte har stilt strenge krav overfor de nye land, men nettopp har sett det som viktig at det i disse landene er ressurser til å utvikle samfunnet på bred front, slik at også den økonomiske utvikling bygger opp under stabiliteten. Jeg tror imidlertid det er grunn til å understreke at det alternativet landene i Sentral-Europa vil stå overfor, nemlig ikke å være medlem av NATO, ikke nødvendigvis vil være et billigere arrangement - snarere tvert imot, jeg tror det vil være dyrere, fordi det betyr at man er nødt til å bygge opp sitt forsvar på helt nasjonalt grunnlag. Og det er en illusjon å tro at de sentraleuropeiske land, med den historiske erfaring de har, da ikke ville bruke penger på sitt forsvar.

       For NATO som helhet vil også denne utvidelsen ha fordeler. Det vil bekrefte verdifellesskapet, men det vil også føre til at vi får tre land som nå vil kunne yte bidrag til å løse felles oppgaver. Det er oppmuntrende å se at søkerlandene viser interesse for i praksis å bidra til oppdrag som f.eks de fredsbevarende operasjoner i Bosnia.

       Det er også all grunn til å sette streker under at denne utvidelsen vil bidra til stabilitet i Europa. Jeg tror det er svært viktig at Europa nå ikke går inn i en utvikling hvor forsvars- og sikkerhetspolitikken renasjonaliseres, men at man tar sikte på å løse dette i fellesskap. Hvis utsikten til medlemskap ikke hadde foreligget, ville tanken om alternative arrangementer fort kommet opp. Det tror jeg ikke ville vært godt for Europa - verken for de landene som er med i NATO, eller for de landene som forblir utenfor.

       Det har selvfølgelig vært argumenter mot av tung karakter. Ikke minst forholdet til Russland er et slikt argument. Men vi må vel si at også på dette området har det gått meget bedre enn skeptikerne ville ha oss til å tro. Det er for så vidt ikke så forbausende, fordi vi jo vet at det russiske folk ikke i samme grad som den politiske elite har vært opptatt av dette spørsmålet.

       Videre er det på det rene at Russland ikke ville ha vært - og fortsatt ikke vil være - tjent med et høyt konfliktnivå i forhold til landene omkring seg. Verken investeringer eller bistand gjennom IMF og EU ville i så fall kommet i samme utstrekning. Vi vet også at Russland er tjent med at områder vest for seg er stabile - for det er mer enn man kan si om andre deler av Russlands omland. Men det er viktig at vi fortsatt arbeider for å bygge opp tillit, for å holde kanalene åpne og knytte så mange bånd som overhodet mulig.

       Da har jeg bare lyst til å avslutte med å si at her har også parlamentarikerne en viktig jobb å gjøre. Det var oppløftende å se at i den grunnakten som er inngått mellom NATO og Russland, er parlamentarikerarbeidet løftet frem som et av de virkemidlene vi skal benytte oss av for å skape tillit og godt samarbeidsklima. Det er et arbeid som jeg vet at mange av Stortingets medlemmer gjerne støtter opp om.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Kjell Engebretsen (A) : Det er nok slik at man i sin helhet kan slutte seg til det representanten Petersen nå har sagt. Denne debatten vil nok i stor utstrekning oppleves som variasjoner over et tema. Det er betydelig enighet i denne salen om denne saken.

       Når vi nå debatterer, og senere i dag skal fatte et vedtak om å slutte oss til denne avtalen, som betyr at vi får en utvidelse av NATO, er det en konsekvens av til dels dramatiske endringer som har skjedd de senere år: Sovjetunionen har forsvunnet, jernteppet er ikke lenger noen realitet, Warszawapakten er borte - ikke engang Muren fins lenger. Dette fører bl.a til to forhold som i kraft av seg selv uansett ville presset frem betydelige forandringer i Europa. For det første er den kalde krigen i sin helhet slutt, og for det andre har det sprunget ut nye demokratier i områder som tidligere representerte våre « kalde » motparter. Disse demokratiene søker nå samarbeid, stabilitet og åpenhet bl.a inn mot NATO. Frie, selvstendige, demokratiske land ønsker på denne måten å styrke sin egen og Europas sikkerhet og stabilitet. I denne omgangen dreier det seg om tre land: Polen, Ungarn og Tsjekkia. NATO på sin side er en åpen organisasjon som, når forholdene totalt sett ligger til rette for det, tar opp i seg nye medlemsstater. Dette har da også skjedd tidligere i løpet av NATOs 50-årige historie.

       I diskusjonen om opptak av nye medlemmer nå er det to temaer som det har vært fokusert på - på den negative siden. Det ene er at dette blir dyrt, og det andre er at dette vil skape nye grenser i Europa. Når det gjelder kostnadene, viser det seg nå at de blir atskillig lavere enn vi trodde for bare et år siden. Da ble kostnadene anslått til å ligge et sted mellom 4,9 milliarder dollar og 6,2 milliarder dollar over en tiårsperiode. Den siste rapporten til Kongressen i USA viser at kostnadene vil ligge rundt 1,5 milliarder dollar for den samme tidsperioden. Dette blir, selv av så kostnadsbevisste folk som amerikanske kongressmenn, ansett for å være relativt akseptabelt.

       Når det gjelder spørsmålet om en utvidelse av NATO vil skape nye grenser i Europa, kan dette skje dersom ikke alle parter er seg situasjonen bevisst. Forholdet til Russland vil naturligvis her være av spesiell interesse. Samarbeidsavtalen mellom NATO og Russland danner grunnlag for et stadig utvidet og styrket fellesskap på en rekke områder. I en felles erklæring fra Brussel for noen få dager siden uttrykte man bl.a enighet om å fortsette samarbeidet i den multilaterale styrken i Bosnia-Hercegovina også etter at SFORs nåværende mandat går ut om noen måneder - i juni. Man arbeider med oppdatering av Russlands individuelle partnerskapsavtale, man drøfter samarbeidsprogram mot internasjonal terrorisme osv. På en lang rekke større og mindre områder utvikles og styrkes altså samarbeidet og sameksistensen mellom Russland og NATO hele tiden.

       De land som i denne omgang ikke blir tilbudt medlemskap i NATO - eller som ikke søker medlemskap i NATO nå, men som kanskje ser dette som en fremtidig mulighet - kan profittere nettopp på denne muligheten. Et eksempel på dette kan være et utsagn fra Slovenias utenriksminister i forbindelse med en diskusjon om et eventuelt NATO-medlemskap. Han uttaler at « vi har mye arbeid fremfor oss her hjemme - på områder som demokrati, på områder som menneskerettigheter, våre forhold til våre nabostater og vår egen aktivitet i regionen ». Han gir uttrykk for at hans land står overfor disse oppgavene som de må løse, og man ser at utvidelsen av NATO og debatten rundt det som skjer i Europa nå, har denne type effekter i seg. Vi kan se nye og utvidede samarbeidsløsninger bli etablert i sammenheng med utvidelsesprosessen, og disse i seg selv bidrar til å styrke den demokratiske utviklingen i regionen. Ungarerne har etablert en fredsbevarende brigade sammen med Slovenia og Italia. Det er inngått avtaler om godt naboskap og samarbeid, hvor bl.a. Slovakia, Romania og Ukraina inngår. Vi ser altså at NATO-utvidelsen ikke er en isolert prosess som bare berører Polen, Ungarn og Tsjekkia, men den utgjør et element i en bredere og stadig dypere utvikling av sikkerhets- og samarbeidsstrukturen i Europa.

       Det er en nesten enstemmig komite som slutter seg til denne innstillingen som nå legges frem. De relativt moderate motforestillingene som fremkommer fra ett parti, har etter min vurdering forankring i forhold som vi nå etter hvert har lagt bak oss. NATO oppfattes ikke lenger av store og viktige nasjoner som Russland eller Ukraina som en potensiell fiende med en dagsorden som holdes skjult for dem. NATO oppfattes som en samarbeidspartner for en felles utvikling mot ytterligere stabilitet og ytterligere sikkerhet i Europa.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Det er lett å slutte seg til at dette er en historisk og gledelig begivenhet i Stortinget, og det er også lett å slutte seg til de to talere som har hatt ordet.

       Utgangspunktet her er jo at NATO er en åpen organisasjon for demokratiske land som fyller de forutsetninger som er stilt opp for å bli medlem. Dette utgangspunktet bringer naturlig tankene inn på det foregående taler dvelte litt ved, nemlig en fortsatt utvidelse og hvordan man ser på dette. Den viktigste motforestillingen i forbindelse med fortsatt utvidelse er de problemer som det pekes på i de bemerkningene som SVs representant har kommet med i komiteinnstillingen. Men her synes jeg vi må være ganske klare. Russland må jo nå respektere andre nasjoners selvbestemmelsesrett, demokratiske nasjoners rett til selv å bestemme hvilke organisasjoner de vil slutte seg til. Det er en helt elementær forutsetning i folkeretten at en suveren stat må kunne gjøre dette.

       Rent politisk er det også helt klart at de som har levd under Sovjetunionen, har et spesielt behov for trygghet. Det må vi bare respektere og innse. Denne russiske motstanden mot å utvide NATO synes jeg vi skal ta lite hensyn til. Derimot synes jeg at USAs syn på utvidelse må være ganske avgjørende for oss, fordi USA på en måte er den hovedansvarlige for å oppfylle NATO-garantien. Iallfall synes jeg det ville se ganske merkelig ut om USA ville gå inn for å utvide NATO med ytterligere ett eller flere land, at Norge skulle motsette seg dette. Det ville være en aldeles merkelig situasjon, ettersom Norge fikk assistanse i den 2. verdenskrig av USA, man fikk hjelp gjennom Marshall-hjelpen til å bygge opp landet og er gjennom NATO, vesentlig ved USAs bistand, blitt beskyttet mot det kommunistiske diktatur, mens på den annen side de land som skulle være kandidater til medlemskap i Europa, for det første har vært utsatt for Hitler-Tysklands herjinger, og så har de levd under Sovjet-staten med deportasjoner og en helt umenneskelig behandling. Og så skulle vi fra vår trygge posisjon motsette oss en utvidelse slik at også disse menneskene endelig kan føle den trygghet de selv mener de har behov for! Jeg synes det moralsk sett er en helt håpløs posisjon. Av den grunn vil jeg si at de som er hovedansvarlige for NATOs garanti militært sett, den solidariske garanti, nok vil avgjøre utvidelsestidspunktet og hvem som skal bli medlemmer. Jeg synes det må være helt utenkelig at Norge skulle motsette seg en utvidelse av hensyn til Sovjetunionen.

       Man må ikke bare se mekanisk på dette. Vi har jo observert at det fra enkelte hold som driver utenrikspolitisk forskning og sikkerhetspolitiske vurderinger, har vært advart mot utvidelsen av NATO. Jeg tror faktisk at de i sin spesialitet og i sin forskningsvirksomhet har veldig lett for å se bort fra de rent moralske aspekter. Hvis NATO skal bli en klubb for de som allerede føler seg trygge, tror jeg at NATO vil savne et vesentlig moralsk element, som til syvende og sist vil være nokså avhengig av den solidariske garanti som ligger til grunn for traktaten.

       Men også ut fra mer ikke-moralske, mer rent sikkerhetspolitiske vurderinger kan det jo være all grunn til at de baltiske stater blir medlemmer av NATO, nettopp for å skape klare grenser i Europa, og at man ikke får dette vakuum hvor det er fristende for først og fremst Russland, muligens også andre stater, å gjøre sin innflytelse gjeldende på en slik måte at det kan oppstå strid. Så jeg tror det vil være veldig fint om Russland møter klare linjer og klare grenser, slik at man ikke opererer i områder som på en måte er ingenmannsland utenfor Russland.

       Jeg vil også si at russerne, på bakgrunn av den elendighet de har stelt i stand gjennom alle disse årene, naturlig bør ha en forståelse for at omgivelsene ikke føler seg helt trygge. Jeg tror ikke det skulle være så veldig vanskelig, i den utstrekning Russland fortsetter å utvikle seg til å bli en demokratisk stat, å få dem til å forstå dette. Tyskerne hadde jo ingen problemer med å innse hva de hadde anrettet av skade under krigen. Den vanlige tysker har jo stadig komplekser for det de har gjort. Og Tyskland har veldig vanskelig for å utfolde seg politisk. Jeg vil også tro at russerne - de enkelte mennesker i et russisk demokrati - vil ha forståelse for at andre søker trygghet, og at de også, selv om det var et diktatur, føler et visst ansvar for det som har skjedd.

       Jeg slutter meg fullt til det som står i innstillingen fra flertallet, og vil bare anbefale at Stortinget gir samtykke til ratifikasjon.

Einar Steensnæs (KrF) : Det er i grunnen et bemerkelsesverdig tiår vi har gjennomlevd, med betydelige endringer i det utenrikspolitiske bildet. Fra å være i en oversiktlig sikkerhetspolitisk situasjon preget av en virkelighet mellom de to store maktblokkene og en klar forståelse av det sikkerhetsmessige trusselbildet, er vi i dag i en helt annen situasjon, der det ikke lenger er mulig å identifisere noen direkte militær trussel rettet mot Norge. Avslutningen av den kalde krigen og en ny sikkerhetspolitisk tenkning har derfor gjort det nødvendig å gi sikkerhetspolitikken et nytt og annerledes innhold. Vår egen forsvarsallianse, NATO, har gått gjennom betydelige endringer og på en positiv måte tilpasset seg denne nye situasjonen. Det er mot denne bakgrunn vi må forstå det framlegget som Stortinget i dag er invitert til å slutte seg til.

       Likevel - usikkerhet er fortsatt et dominerende trekk ved den sikkerhetspolitiske situasjonen: nye, sårbare demokratier som forsøker å feste grepet, sosiale spenninger i land der utarmingen av befolkningen har foregått over lang tid, miljøtrusler som skaper angst og usikkerhet, nye langtrekkende kjemiske og biologiske våpen som endrer viktige taktiske forutsetninger. Alt dette bidrar til at våre grunnleggende oppfatninger om sikkerhet trenger ny gjennomtenkning. Et viktig svar på disse nye sikkerhetsproblemene vil være et mer forpliktende og et tettere samarbeid mellom nye land og på ulike områder innen forsvarsalliansen. Dette gjelder for den utvidelsen av NATO som vi nå står overfor, men også for andre samarbeidsformer innen NATO, som Partnerskap for fred, Det nordatlantiske samarbeidsråd og Det euro-atlantiske partnerskapsråd.

       Warszawapaktens sammenbrudd førte til et sikkerhetspolitisk vakuum der landene i Sentral-Europa var uten formelt samarbeid med noe land. Denne situasjonen var et sikkerhetsproblem både for det øvrige Europa og for Russland. En felles målsetting ble derfor naturlig å oppnå stabilitet og hindre konflikter i regionen. Tanken om et alleuropeisk sikkerhetssystem, eventuelt i regi av KSSE, tok form. Denne modellen har gjennom store forandringer på 1990-tallet funnet sin form i OSSE, og fremstår i dag som det eneste forum hvor samtlige europeiske og sentralasiatiske stater, i tillegg til USA og Canada, møtes. OSSE er derfor et viktig forum som Kristelig Folkeparti helt siden den spede begynnelse har tillagt stor vekt, fordi denne organisasjonen vil kunne spille en svært viktig og sentral rolle i sikkerhetspolitikken. På mange måter vil NATO og OSSE utfylle hverandres funksjoner på en utmerket måte. Men det er også et betydelig behov for en bedre koordinering og en fornuftig fordeling av ulike sikkerhetspolitiske oppgaver mellom NATO og OSSE som jeg tror begge organisasjonene klart ser og erkjenner. En slik nødvendig koordinering vil også føre til en bedre utnyttelse av de samlede ressursene. OSSE har påtatt seg viktige oppgaver med demokratibygging, konfliktforebyggende tiltak og tidlig varsling av potensielle konflikter for å fremme sikkerhet og trygghet. Dette arbeidet må utvikles videre. NATO har et liknende utgangspunkt, men utgjør først og fremst den viktigste hjørnestenen i vår sikkerhetspolitikk også etter opphøret av den kalde krigen.

       Endringsprosessene i NATO er nødvendige for å møte stadig nye utfordringer og endringer i det sikkerhetspolitiske bildet. De siste årene har organisasjonen av den grunn vært i en kontinuerlig endringsprosess. Åpningen for nye medlemmer ble gitt allerede i 1994. Beslutningen om å invitere Polen, Tsjekkia og Ungarn til medlemskap i alliansen handler nettopp om en tilpasning til en ny sikkerhetspolitisk situasjon, hvor den kunstige delingen av Europa vi har hatt i etterkrigstiden, nå endelig er over.

       Det er sterk oppslutning bak søknaden om medlemskap i befolkningen i de aktuelle søkerlandene. Det gjelder i særdeleshet i Ungarn og Polen. Dette tror jeg er viktig. De tre landene har etter kommunismens fall utviklet seg mot stabile demokratier, og deres inntreden i NATO bekrefter da også deres tilhørighet til fellesskapet av vestlige demokratier. Selv om opptaket av nye medlemmer i denne omgangen er begrenset til tre land, er det åpenbart at flere land vil følge etter. Det er vel ni land i tillegg til de tre som er aktuelle.

       Fra Kristelig Folkepartis side vil vi peke på at Regjeringen har gjort det klart at den støtter de baltiske lands ønske om et framtidig medlemskap, og jeg er glad for at hensynet til disse landene også blir ivaretatt i det videre arbeidet med utvidelsesspørsmålet. Vi er imidlertid enig i at utvidelsesprosessen nå bør få løpe uten at en allerede nå peker ut nye kandidater for neste opptaksrunde.

       Den skepsis som er kommet fra Russlands side - som også representanten Fridtjof Frank Gundersen nevnte - mot utvidelsen av NATO, har vært uttrykt sterkt og tydelig. Jeg tror vi skal ta disse innvendingene og denne bekymringen på alvor. Imidlertid har det vært en positiv utvikling i dialogen mellom NATO og Russland. Samarbeidsdokumentet som ble undertegnet for knapt ett år siden, har gitt et godt utgangspunkt for intensivering av det sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom NATO og Russland. Fellesrådet har åpenbart vært et viktig forum for gjensidig informasjon og kontakt. Russland står i en særstilling blant NATOs partnere, og jeg vil - som for øvrig utenriksminister Vollebæk gjorde i sin utenrikspolitiske redegjørelse her i Stortinget i januar - understreke at europeisk sikkerhet forutsetter nettopp et forpliktende samarbeid med et demokratisk Russland. Det nevnte samarbeidsdokumentet gir en slik mulighet for Russland til å fremføre sine synspunkter når det gjelder både utviklingen i europeisk sikkerhet og for øvrig også globale sikkerhetsspørsmål. Dette samarbeidet bør også utvikles videre.

       Med Det euro-atlantiske partnerskapsråd gis det for øvrig mulighet for dialog og samarbeid for alle de land i Sentral-Europa som ønsker å delta i det sikkerhetspolitiske samarbeidet rundt NATO. Dette er viktige redskaper for samarbeid og dialog.

       Flere av de truslene vi står overfor i dag, er av ikke-militær karakter. Nettopp derfor er det gledelig at vi i kjølvannet av de nye samarbeidsordningene innenfor NATO konstaterer at det settes i gang konkrete samarbeidstiltak på flere områder, f.eks innenfor forsvarsrelatert miljøvern og sivil beredskap. Dette har ikke minst stor relevans for de utfordringer vi har i nordområdene.

       Som det framgår av innstillingen, er det bred enighet om å tilrå at NATO utvides med tre land. Det er gledelig at land som for få år siden var på hver sin side av jernteppet, nå finner sammen i forpliktende fellesskap og samarbeid for å skape trygghet og stabilitet i hele Europa. Jeg synes også det er en positiv markering av denne skjellsettende utviklingen at Norge allerede nå som det tredje av NATOs medlemsland kan ratifisere utvidelsesvedtaket.

Johan J Jakobsen (Sp) : Stortingets godkjenning av NATOs utvidelse er en stor og viktig begivenhet som kanskje burde påkalle noe større oppmerksomhet. Jeg har en mistanke om at sak nr. 3 på dagens kart, årsmelding for Datatilsynet, vil påkalle større oppmerksomhet enn den viktige saken vi nå behandler, nemlig utvidelsen av NATO. Det må bety at utvidelsen av NATO ikke lenger er noe stort stridstema i Stortinget. Det skyldes igjen at NATO har håndtert utvidelsesprosessen på en klok måte, som ikke er egnet til å skape politisk strid.

       Utvidelsen av NATO har preget den sikkerhetspolitiske debatten gjennom lang tid og vil stå høyt på den europeiske agendaen i mange år framover. Under den kalde krigen var NATO en hjørnestein i arbeidet for sikkerhet og fred. Etter den kalde krigen har NATO vist en enestående evne til å tilpasse seg en nye sikkerhetspolitisk situasjon. At tidligere warszawapaktland i dag nærmest står i kø for å oppnå medlemskap i NATO, illustrerer med all mulig tydelighet den autoritet og den tillit alliansen har opparbeidet seg. Gjennom bl.a. Partnerskap for fred, Det euro-atlantiske partnerskapsråd, fellesrådet NATO-Russland og en åpen dørs politikk når det gjelder utvidelse av alliansen, har NATO lagt et konstruktivt grunnlag for en ny sikkerhetspolitisk orden i Europa.

       Et forpliktende samarbeid med Russland er en forutsetning for europeisk sikkerhet. Det tjener NATO til ære at organisasjonen i arbeidet med et utvidet NATO har valgt dialog og samarbeid med Russland framfor en utfordrende strategi som lett kunne ha ført til konfrontasjon og ny splittelse. Ved å gi Russland medinnflytelse pålegges også landet et betydelig ansvar når det gjelder utviklingen i europeisk sikkerhet. Med sitt nære naboskap til Russland vil det være en viktig oppgave for Norge å bidra til en slik tillitskapende politikk overfor vår store nabo i øst.

       Sikkerhet og stabilitet i Europa forutsetter som nevnt at Russland trekkes med som en aktiv partner. Den såkalte Founding Act mellom NATO og Russland markerer på mange måter et tidsskille i arbeidet for europeisk sikkerhet. Agendaen for fellesrådet NATO-Russland illustrerer bredden og dybden i samarbeidet mellom NATO og Russland. I tillegg til at konsultasjonsorganet er viktig i seg selv som et gjensidig informasjonsorgan, vil rådet også behandle internasjonal krisehåndtering, nedrustning, ikke-spredning av såkalte NBC-våpen, atomsikkerhet, forsvarsrelatert miljøvern, sivilt beredskap og internasjonale fredsoperasjoner. Målet må være å skape økt tillit mellom tidligere mer eller mindre erklærte fiender som grunnlag for europeisk sikkerhet. Det gamle fiendebildet i Europa gir et feilaktig bilde av de reelle sikkerhetspolitiske utfordringer i Europa på terskelen til et nytt årtusen. Jo raskere det gamle fiendebildet kan fjernes, jo raskere og med tilsvarende større kraft kan NATO og Russland konsentrere oppmerksomheten om de utfordringer en møter innenfor rammen av et utvidet sikkerhetsbegrep: internasjonal terrorisme, spredning av NBC-våpen, miljøkatastrofer, herunder atomsikkerhet, regionale etniske konflikter og sosial uro, for å nevne noen av de viktigste utfordringer vi møter innenfor det nye og utvidede sikkerhetsbegrepet.

       Den saken Stortinget behandler i dag, dreier seg altså om Polen, Tsjekkia og Ungarns tiltredelse til Traktaten for det nordatlantiske område. Jeg må minne om at det ikke er første gang i alliansens 50-årige historie at NATO utvides. Siden starten har Tyskland, Hellas, Spania og Tyrkia kommet til som nye medlemmer. Den utvidelse Stortinget behandler i dag, er første trinn i en utvidelsesprosess vi i dag ikke kan se slutten på. Det sier en del om utviklingen i Europas sikkerhet at ingen i dag kan utelukke at Russland en gang i framtiden også kan tenkes å bli NATO-land. NATO gjør klokt i ikke å konkretisere for sterkt den videre prosess ved å nevne hvem som i dag står øverst på ventelisten. Den videre utvidelse må skje parallelt med at det tillitskapende samarbeid med Russland videreutvikles. Vi må innse at det vil være en ny situasjon den dagen f.eks de baltiske land står på terskelen til NATO-medlemskap. Etter Senterpartiets mening må det ikke være noen tvil om at de baltiske lands sikkerhetsbehov skal finne sin løsning gjennom et ønsket NATO-medlemskap, men det er likevel viktig at det kan skje på en måte som ikke skaper en ny konfliktsituasjon i forhold til Russland.

       I forbindelse med NATOs toppmøte i Washington neste år skal NATOs 50-årige historie markeres. Det bør bli en markering av et NATO som både har vist evne til å ivareta de tradisjonelle kjernefunksjonene på en måte som har trygget freden i Europa, og som har vist en nesten utrolig evne til å tilpasse seg en ny sikkerhetspolitisk virkelighet, evne til å ta opp i seg nye oppgaver, oppgaver som har ønske om fred og stabilitet som siktemål. NATOs sentrale rolle i Bosnia er det beste eksempel på at NATO tar ansvar og viser evne til å møte nye utfordringer innenfor de rammer som FNs mandat setter.

       Meningsmålinger har gjennom mange år vist at norsk NATO-medlemskap har en sterk forankring i folket. Den nye og konstruktive rollen NATO har spilt etter at den kalde krigen tok slutt, vil føre til at NATOs sterke posisjon og sterke autoritet vil bli ytterligere styrket. NATO og NATO-samarbeidet er fortsatt i støpeskjeen. Den sak vi behandler i dag, nemlig utvidelsen av alliansen, inngår som en del av alliansens nyorientering - et langt skritt vil mange si, men egentlig bare et første skritt på en lang vei som har et tryggere Europa, en alleuropeisk sikkerhetsorden, som siktemål.

Erik Solheim (SV) : Det mest forbausende med debatten i Stortinget om NATO-utvidelse er hvor lite debatt det er om dette i det politiske miljøet i Norge, når vi tar i betraktning hvor stor reell usikkerhet det er i de fleste av de miljøene rundt omkring i Vest-Europa og Nord-Amerika som er opptatt av saken. Realiteten er også at det var stor usikkerhet i Norge inntil Clinton reiste til Chicago for å vinne polsk-amerikanske stemmer, og alle vet vi at sannheten er at det var da avgjørelsen om NATO-utvidelse ble tatt. Vi fulgte så etter, og heller ikke med den store begeistringen i mange miljøer her hjemme. Jeg kan nevne kort New York Times' eller International Herald Tribunes lederartikkel i går som et eksempel på usikkerheten i miljøer som vanskelig kan beskyldes for å være kryptokommunistiske. Her i Norge har så forskjellige folk som Kåre Willoch og Oddmund Hammerstad i Høyre, Reiulf Steen og Hallvard Bakke i Arbeiderpartiet advart mot NATO-utvidelse. Lodgaard, direktøren i Norsk Utenrikspolitisk Institutt, har gjort det, og en rekke av våre fremste militære ledere har gjort det.

       Hvis man ser på de akademiske forskermiljøene, er det min påstand at de alt overveiende er skeptiske til NATO-utvidelse. Når det gjelder de sikkerhetspolitiske og østeuropeiske forskningsmiljøene, altså de som forsker på Sovjetunionen, Russland og Øst-Europa og på sikkerhetspolitikk både i Nord-Amerika og Vest-Europa, er skepsis det dominerende trekk. Det betyr ikke nødvendigvis at dette er riktig, men det stiller iallfall spørsmål ved den skråsikkerheten som det er i Norge med hensyn til at dette er den riktige veien. SV får da heller påta seg å være de eneste i Stortinget som framfører disse argumentene. Og i realiteten koker alt ned til ett eneste vesentlig argument, og det er: Den sikkerhetspolitiske gevinsten som land som Polen, Ungarn og Tsjekkia får ved NATO-medlemskap, er liten. Det er lett å forstå at disse landene ønsker NATO-medlemskap. Det tror jeg de fleste av oss ville gjort hvis vi satt i deres lands hovedsteder, men de er likevel blant de land i Europa som i dag har den tryggeste sikkerhetspolitiske situasjonen. Man oppnår altså en meget liten gevinst, samtidig som man tar en betydelig politisk risiko, nemlig å kunne svekke det som er det avgjørende for Europas sikkerhet, nemlig forholdet mellom Vest-Europa og USA og Russland. Uten stabilitet i forholdet til Russland blir det aldri sikkerhet i Europa.

       La meg ta et par eksempler. Uten at Russland og NATO hadde stått sammen om Bosnia-operasjonen, hadde det aldri vært mulig å gjennomføre noen Bosnia-operasjon. Uten at Russland hadde gitt sin godkjenning til USAs og FNs opptreden under Golf-krigen i 1991, så hadde den også vært umulig. Og uten at Russland hadde spilt på lag med de fire andre medlemmene av Sikkerhetsrådet for en klar front mot Saddam Hussein, så hadde det heller ikke vært mulig å få Irak med på den avtalen som Kofi Annan fikk ham med på. Dette bare for å nevne noen eksempler på hvor avgjørende det er. Det alt avgjørende for Europas sikkerhet er stabilitet i forhold til Russland. Uten det vil vi aldri ha noen sikkerhet. Det dreier seg om Russlands ufattelige kjernefysiske kapasitet, men det dreier seg også om å unngå å komme tilbake til den situasjonen hvor to blokker pisket opp stemningen og støttet sine klienter rundt omkring på kloden.

       Det er gledelig å se den positive utviklingen som har vært i forholdet mellom Russland og NATO, og som man jo merket ved f.eks å besøke NATO-hovedkvarteret i går. Det gamle fiendebildet av Russland er borte, men det er - et stykke på vei også i denne sal, ikke i denne debatten så mye, men i tidligere debatter - blitt erstattet med litt av den holdning at russerne er noen små barn som ikke riktig forstår sitt eget beste, som sikkert kommer til å forstå det bare vi forklarer det lenge nok og høyt nok og tydelig nok, og som man må håndtere med en litt faderlig omsorg, for da kommer de nok sikkert til å forstå det.

       La meg så minne om at da utenrikskomiteen var i Moskva for et par år siden, var det de mest liberale medlemmene av den russiske Duma - de som ligner mest på Jan Petersen, Knut Vollebæk og meg - som med størst tyngde framførte argumentene mot NATO-medlemskap. Nesten alle i denne salen ville vært medlem av Yabloko hvis vi hadde måttet foreta et partivalg i Russland, og det var de som framførte argumentene mot NATO-utvidelse. De sa at vi har gjort alt dere bad oss om. Vi har avviklet Sovjetunionen, trukket oss ut av Afghanistan, vi har akseptert tysk samling, vi har innført markedsøkonomi og demokrati, og dere er fortsatt like skeptiske. Fortsatt driver dere en innringningspolitikk. Vi må som russiske, nasjonale politikere vurdere NATOs kapasitet, ikke bare NATOs hensikter. Og NATOs kapasitet er formidabel. USA bruker f.eks nå ti ganger så mye pr. innbygger på militære formål som Russland gjør. I tillegg er folketallet nesten det dobbelte, og da ser jeg også den kolossale forskjellen det er i militær kapasitet, og som er voksende. Peter den stores livsverk var å forsøke å forankre Russland i Europa, skape ett Europa, og det er det livsverket som en gang må realiseres. Vår oppgave er å bidra til at Russland blir en del av det alleuropeiske samarbeidet.

       Jeg tror at bl.a. Fridtjof Frank Gundersen har vært inne på situasjonen etter 2. verdenskrig, og det er nettopp den parallellen vi må trekke. Etter 1. verdenskrig forsøkte man i Versailles å straffe 1. verdenskrigs store taper, Tyskland, holde dem nede, pålegge dem svære betalingsforpliktelser og holde dem utenfor det gode selskap på nær sagt alle livets områder. Alle er i dag enige om at dette var en viktig årsak til at den tyske ekstreme nasjonalisme i Hitlers forkledning vant i Tyskland. Uten Versailles ville Hitler aldri kunnet bli rikskansler i Tyskland. Etter 2. verdenskrig lærte man av dette - og paradokset var at det da var general Marshall som erstattet den amerikanske moralist Wilson - og general Marshall forstod det bedre: Marshalls linje var at Tyskland og Japan skulle raskest mulig innveves som akseptable, likestilte partnere i samveldet av demokratiske nasjoner. Og det lyktes over enhver forventning. Det er vanskelig å se at tyskerne er mindre demokratiske i dag enn andre nasjoner i Europa, sannsynligvis mer, og knapt noe land har tatt et så grundig oppgjør med sin fortid som Tyskland har. Jeg tror ikke noen taper i en krig noensinne i historien til de grader har tatt et sånt oppgjør med sin fortid som Tyskland gjorde. Og det vi må lære av dette, er at den alt overskyggende oppgaven er å innveve Russland, ta Russland med som en likestilt partner i vårt framtidige samarbeid, og da er NATO-utvidelse i alle fall en risiko.

       Så sier noen: Landene vil selv, NATO må være åpen for alle demokratiske land i Europa. Dette kan være et argument av to slag. Enten kan det være ærlig ment. Da er det positivt. Da deler jeg det. Da har vi ingen vanskeligheter med å finne sammen. For hvis det betyr at NATO faktisk skal være åpen for alle demokratiske land i Europa, så må det selvsagt også bety at NATO er åpen for Ukraina og Russland. Russland er jo et langt mer demokratisk land enn Tyrkia, som er medlem av NATO. Hvis dette derimot er et liksomargument, noe man har funnet på for å kunne si at man plukker det, man plukker det, og man plukker det, men russisk og ukrainsk medlemskap i framtida er noe man absolutt ikke kan akseptere, da er det et farlig argument, for lureri i storpolitikken kommer man aldri langt med.

       Hvis NATO er åpen for alle demokratiske land i Europa, så betyr det at NATO må være åpen mot Balkan i det øyeblikket landene der blir demokratiske. Albania må kunne bli medlem av NATO den dagen Albania er demokratisk. Alle de tidligere medlemmer av Sovjetunionen som i dag er demokratiske land, må kunne tas opp, og også Russland og Ukraina, som i høy grad er demokratiske land - ikke perfekte, langt ifra, men mye mer demokratiske enn Tyrkia, som er medlem av alliansen. Vi kan jo selv tenke oss hvordan vi ville reagere hvis Boris Jeltsin forbød det største partiet i Russland å delta i det neste Duma-valget og satte lederne for det i en slags husarrest, slik det har skjedd i Tyrkia. Dette er ganske sentralt, for hvis perspektivet er at alle demokratiske land i Europa er velkommen i NATO, har vi et annet framtidsperspektiv for NATO. Da ser vi NATO som noe annet enn hva NATO var. Da ser vi NATO som en alleuropeisk sikkerhetsorganisasjon. I realiteten vil en av NATOs viktige oppgaver være å hindre konflikter mellom sine medlemmer. Og NATO har spilt den rollen. Det kan ikke være noen tvil om at NATO har bidratt til å dempe konflikten mellom Hellas og Tyrkia. Jeg mener det er noe av det viktige og positive NATO har bidratt til.

       Men vi ser for oss et annet, framtidig NATO. Det er et slikt NATO jeg har som visjon. Jeg tror det er positivt. Jeg tror man da kan se for seg et alleuropeisk samarbeid, hvor OSSE er den sivile delen og NATO er den militære delen av et alleuropeisk byggverk. Men dette er nøkkelspørsmålet, for de som sier at NATO er åpent for alle demokratiske land, bare ikke Russland, er på en meget farlig vei, som ganske sikkert vil skape nye skiller og nye blokkdannelser i Europa - kanskje ikke i år, kanskje ikke neste år, men historiens dom vil bli ganske hard over en slik politikk.

       Eg skal ikkje gå inn på kanskje det mest tvilsame elementet i Solheims innlegg, nemleg kva han ville ha gjort dersom han var fødd i Russland, for han tok ikkje med kvar han ville ha vore fødd i Russland, kva slag foreldre han ville ha hatt osv., som er viktige føresetnader for kva han eventuelt ville ha stemt dersom han hadde budd i Russland.

       Men Erik Solheim meiner at det er viktig at vi har eit slagkraftig og truverdig militært NATO. Dette var ein føresetnad for bl.a. Bosnia. Det neste trinnet i argumentasjonen blir at denne organisasjonen anten skal vere eksklusiv for dei som er med i dag, eller at den automatisk kan opnast for ei lang rekkje land samtidig. Slik må dette forståast - anten det eine eller det andre alternativet. Så lenge det ikkje er mange land, inkludert Russland og ei rekkje andre, som blir medlemer, vel SV å stemme mot at Tsjekkia, Ungarn og Polen blir med i NATO.

       Vi meiner at nettopp denne gradvise prosessen vi har sett gjennom dei siste åra, som har gjort det mogleg for desse tre landa no å bli medlem, har vore til beste for tryggleiken i Europa, fordi ein samtidig har fått til partnarskapsavtaler med ei lang rekkje andre land, inkludert Russland. Det har vore ein prosess som har ført til stabilitet og auka tryggleik i Europa. Og at Ungarn, Tsjekkia og Polen går inn i NATO, bidrar til denne tryggleiken. Dette er vårt hovudmål med denne utvidinga. Dermed synest eg også at dei som stemmer mot denne ratifikasjonen, må sjå på kva for alternativ som finst. Eitt alternativ er å behalde NATO som det er i dag, utan utviding, og seie nei til dei nye søkjarane. Det andre alternativet ville vere å invitere ei lang rekkje land no. Det er ikkje aktuelt, fordi mange av dei som Solheim vil ha med, ikkje har søkt. Derfor må også SV presentere sitt alternativ til denne utvidinga som no skjer.

Erik Solheim (SV) : Vi må holde fast på at hovedoppgavene i Europa er politiske. Det militære kan være et tilleggselement som det er behov for i situasjoner som i Bosnia. Men selv i Bosnia ser vi begrensningene ved de militære oppgavene. NATO har klart å skape en slags påtvungen fred, men vi er veldig langt fra å skape den nasjonale forsoning og forsoning mellom folkegruppene som er en forutsetning for langsiktig fred i Bosnia. Det jeg stiller på spissen, er å si at det aller viktigste vi burde gjøre etter den kalde krigen, er å styrke de alleuropeiske organisasjonene, som f.eks. OSSE, som bidrar på et vidt spekter av områder, som konfliktløsning, konfliktforebygging, økonomisk hjelp. I tillegg kommer oppgaver som miljøhjelp, flyktningspørsmål og en rekke andre. Det er selve utgangspunktet.

       Vi trenger også militære virkemidler, og da er det faktisk en helt grunnleggende forskjell mellom det standpunkt at man starter en gradvis utvidelse av NATO og kan tenke seg at den til slutt også inkluderer Russland, og det synspunktet at man begynner en gradvis utvidelse av NATO, men mener egentlig at Russland aldri kan bli medlem. Dette kommer til å bli satt på spissen - ikke i forbindelse med tsjekkisk, polsk og ungarsk medlemskap, men i forbindelse med baltisk medlemskap. Man må kunne snakke litt friere om dette - alle vet jo hva det gjelder. Et slovensk eller rumensk medlemskap i en ny utvidelse av NATO kommer ikke til å skape noen nye konflikter eller nye skiller - til og med kanskje ikke bulgarsk. Derimot vil et medlemskap for de baltiske landene stille denne problemstillingen på spissen i sin fulle tyngde. Denne forsamlingen og andre forsamlinger i NATO kan få dette spørsmålet på dagsordenen før man vet ordet av det. I det øyeblikk Russland går vekk fra å si at NATO ikke bør utvides og isteden sier at nå vil de bli med i NATO - fra den ene dagen til den andre - er dette spørsmål som man er nødt til å ta standpunkt til med full kraft.

Dag Danielsen (Frp) : Jeg synes det er skuffende å registrere den holdningen representanten Solheim viser overfor disse landene som virkelig ønsker å bli medlem av NATO, når han sier at det gir liten sikkerhetspolitisk gevinst. Det mener jeg det bør være opp til disse landene å vurdere, og at det er deres interesser vi i så måte bør forholde oss til her i dag.

       Dessuten vil jeg også påpeke at det her er snakk om en prosess, og at det er en god stund siden utenrikskomiteen var i Russland. Jeg synes representanten Solheim på en måte kjører bil ved hjelp bakspeilet når han ikke tar hensyn til den utviklingen som har skjedd på dette området siden den gang. Det har bl.a vært truffet en rekke tiltak fra NATOs side for å veve Russland inn i denne sikkerhetspolitiske prosessen, og det er ikke noen prinsipiell motstand mot et russisk medlemskap i NATO på sikt. Jeg synes derfor det er noe Solheim ikke har klart å svare på her, og at han har et moralsk problem når han sier at Russland skal nekte Polen, Tsjekkia og Ungarn å få den samme sikkerheten som vi har fått.

       Jeg synes man også skal legge merke til den merknaden SV har i innstillingen, hvor det står:

« På det nåværende tidspunkt er det imidlertid usikkert hvordan en utvidelse av NATO vil påvirke de sikkerhetspolitiske mønstre i Europa. »

       Her synes jeg Solheim minner om en konservativ politiker som sier at man vil ha reform, men ikke akkurat nå.

Erik Solheim (SV) : Jeg tror vi skal være litt ydmyk overfor disse problemstillingene. Jeg har tillatt meg av og til overfor enkelte i denne forsamling å sitere Chou En-lai, som på 1970-tallet ble spurt om hva han mente var de historiske erfaringene fra den store franske revolusjon i 1789. Da svarte han at det spørsmålet er det nok ennå litt tidlig å besvare. Litt av den holdningen tror jeg vi bør ha også til disse tingene. Det er faktisk ikke lett å vite i dag hva som vil bli virkningen av en NATO-utvidelse - like vanskelig eller like lett som det var for folk f.eks i 1927 under avspenningspolitikken i Europa å vurdere hvordan Versailles-freden virket for å skape Hitlers maktovertakelse i Tyskland. I 1927 fikk Hitler omtrent ikke en eneste stemme ved valgene i Tyskland. Vi skal ikke skremme med alle mulige slags farer nå heller. Vi skal bare være oppmerksom på hvor usikre disse tingene er og legge litt av skråsikkerheten til side.

       Disse landene må få velge selv, sa hr. Danielsen. Ja, Slovenia og Romania ble nektet av den norske regjering, med støtte av denne forsamling, å bli medlem. Vi vil ikke ha dem med nå, enda de ønsket det. Det er en rekke andre land som også ønsker det, som vi ikke vil ha med nå. Vi sitter altså og plukker og velger og sier: de først, de eventuelt som nr. 2 og de som nr. 3. Man bør ikke være så moralistisk i forhold til dette, når det er det som faktisk skjer.

       Men så sa hr. Danielsen - og det er jo veldig positivt - at det ikke lenger er noen prinsipielle motforestillinger i NATO mot russisk medlemskap. Jeg velger å tolke det dit hen at Fremskrittspartiet ikke har prinsipielle motforestillinger mot russisk medlemskap, for i NATO finnes det på dette området mange forskjellige holdninger. Hvis det er tilfellet, så er det utrolig positivt. Da er det grunnlag for at Norge kan spille en svært konstruktiv rolle på dette området - hvis det er slik at Fremskrittspartiet, og jeg vil da tro også mange andre i Stortinget, kan slutte seg til et slikt syn: Vi har ikke prinsipielle motforestillinger mot russisk medlemskap. Vi har det som langsiktig perspektiv og vil gradvis arbeide i en slik retning. - Det er for så vidt det nye som er kommet frem i denne debatten, og uhyre interessant.

Einar Steensnæs (KrF) : Regjeringens utgangspunkt for å støtte utvidelsesvedtaket har vært det grunnleggende hensyn til stabilitet og sikkerhet i Europa. Erik Solheim har det samme utgangspunktet, men kommer til den motsatte konklusjonen. Han viser bl.a i sitt innlegg til at en rekke profilerte personer og forskere er imot, og han klager på manglende debatt omkring problemstillingen. Jeg la for min del - og jeg la merke til at også andre representanter gjorde det - betydelig vekt på nettopp forholdet til Russland, som vi ser Sosialistisk Venstreparti i sin særmerknad har som en slags hovedinnvending mot å gå med på utvidelsesvedtaket. Solheim sier der:

« Dette medlem vil særlig peke på de negative reaksjoner utvidelsen har skapt i Russland. Russiske myndigheter har i skarpe ordelag advart mot en utvidelse av NATO fram til landets grenser, og sett på utvidelsen som en fiendtlig handling fra NATOs side. »

       Jeg har for min del registrert at den dialogen som er etablert mellom NATO og Russland gjennom samarbeidsdokumentet og fellesrådet, har vært åpenbart positive, nyttige og verdifulle verktøy for å utvikle en åpen kontakt og dialog med Russland om viktige sikkerhetsspørsmål. Mange har vært skeptisk til om et slikt utvidelsesvedtak kunne skje uten at Russland reiste så sterke innvendinger mot det at en kunne bli bekymret. Utviklingen har imidlertid gått fort, og mange kan ha behov for å justere sine synspunkter, sine formuleringer og sine vurderinger i tråd med den faktiske, positive utvikling som har skjedd. Og mitt spørsmål til representanten Erik Solheim er, i tråd med de opplysninger og faktiske forhold som bl.a utenrikskomiteen fikk erfare i Brussel i går: Har også representanten Solheim bruk for å nyansere og justere sine formuleringer og vurderinger?

Erik Solheim (SV) : Replikkordskiftet startet med at jeg fikk honnør fra komiteens leder for å være nettopp nyansert, så jeg går ut fra at jeg bare kan sende det svaret videre. Jeg oppfatter at jeg egentlig har framført motforestillingene her på en svært nyansert måte.

       For å være litt ubeskjeden tar jeg også litt av æren for at det faktisk er en helt annen tone overfor Russland i denne debatten enn det har vært i en del tidligere debatter. Jeg mener ikke at jeg har annet enn en ørliten del av æren, men tonen er helt annerledes.

       Jeg skal gi et praktisk eksempel. Daværende parlamentariske leder for Steensnæs' parti, nåværende statsminister Bondevik, stilte i en tilsvarende debatt for et par år siden det retoriske spørsmålet: Hva kan egentlig Russland gjøre? Det er jo nettopp Versailles-spørsmålet. Det var det man sa etter Versailles-freden. Tyskland kan allikevel ikke gjøre noe. Vi kan pålegge dem alt mulig. Tonen og standpunktet var at vi kan i grunnen gå videre med dette, for Russland kan allikevel ikke gjøre noe. Det er på mange måter riktig. Russland har verken noen militær, økonomisk eller annen kapasitet til å gjøre annet enn eventuelt å skape en ustabil og ødeleggende situasjon i hele Europa, noe som ikke er i deres interesse heller - heldigvis - så lenge det er ansvarlige politikere der. Men det det illustrerer for meg, er at det faktisk er en ganske annen tone overfor russerne i hr. Steensnæs' innlegg i dag - en positiv tone, en tone hvor man respekterer russerne. Man tar deres standpunkter for « face value », for ærlig ment, og diskuterer og forholder seg til dem. Det er faktisk noe av det aller viktigste vi kan oppnå. Uten en slik grunnholdning til russerne, hvor vi betrakter dem verken som barn eller som gamle, fryktede fiender, klarer vi aldri å skape den nødvendige forsoning i Europa.

Jan Petersen (H) : Det er tydeligvis Erik Solheims innlegg som skaper debatt, og jeg har nesten lyst til å si: Takke meg til Erik Solheim - han har i hvert fall greid å holde en konsistent linje gjennom det hele! Når jeg sier det på den måten, er det fordi dette er en sak som har utviklet seg ganske betydelig i norsk politikk, og Erik Solheim har på mange måter rett i den beskrivelsen han har gitt av en del av beslutningsprosessen. Det er for så vidt interessant å se hvordan hans innlegg nå plutselig skaper et omfattende replikkordskifte. For de av oss som har stått på en ja-linje hele tiden, er det interessant å se hvordan man etter hvert har flokket seg rundt dette standpunktet.

       Det som imidlertid gir grunn til å replisere, er Erik Solheims forsøk på å omskrive historien. Han gir nærmest inntrykk av at hadde det ikke vært for SVs innsats, ja så hadde man ikke vært så åpen mot russerne som det man har vært. Men dette har jo vært en gjennomgående linje for den vestlige verden hele tiden. Jeg vil minne ham om at på noen av de mest avgjørende områdene, som når det gjelder å støtte opp under reformprosessen og gi økonomisk ryggdekning til reformprosessen, så har nettopp både Valutafondet og EU vært tunge aktører hele tiden. NATO-utvidelsen har bare vært én av mange faktorer. Når det gjelder NATO-utvidelsen, har det også hele tiden vært en utstrakt hånd, det være seg fra NATO som helhet eller fra den del som kanskje Stortinget burde interessere seg mer for, nemlig parlamentarikersiden. Det at det hele tiden har vært en utstrakt hånd, et ønske om å bygge opp et samarbeid, har nettopp gjort det mulig å få til en positiv utvikling. Erik Solheim har hele tiden advart. Men det må jo være et tankekors for ham at etter at NATO konkret inviterte i Madrid i fjor, og en skulle jo tro at man da var kommet til det øyeblikk da russerne virkelig ville sette foten ned har denne positive utviklingen bare fortsatt. Er ikke sant å si tiden nå kommet også for Erik Solheim til å innrømme at nettopp Vestens åpne holdning har gjort at utviklingen har gått meget bra?

Erik Solheim (SV) : Jeg ser ingen som helst grunn til å svartmale situasjonen. Hovedbildet etter den kalde krigens slutt er at Europa har vært inne på et positivt spor. Det mest imponerende er egentlig hvor positivt det tross alt har gått i Russland og mange av landene i tidligere Sovjetunionen. Når en møter pensjonister som ikke har fått pensjon, industriarbeidere som ikke har fått lønn på seks måneder, studenter som ikke har noe annet sted å bo enn hjemme hos mor og far, hvor det knapt er penger til å studere for, og den ufattelige arbeidsløsheten og sosiale nedturen som har vært over store deler av det tidligere Sovjetunionen, ja så er det ganske imponerende hvor dype røtter demokratiet tross alt har fått. Det er det som er imponerende, ikke det motsatte. Jeg synes det er ganske ufattelig. Hvis det norske folk hadde vært utsatt for et tilsvarende økonomisk sjokk som det det overveldende flertall av russerne har fått, tror jeg ikke vi har mange garantier for hvor trygt og stabilt demokratiet hadde vært her i landet heller. Så det bør ligge i bunn, det er en positiv utvikling.

       Hovedsaken også på vestlig side har vært imøtekommenhet overfor russerne, men det har ikke skjedd uten politisk strid. Det er ikke slik at da den kalde krigen var over, var ikke fiendebildene der. Fiendebildene var der på russisk side, det har blitt gjentatt i denne forsamling ufattelig mange ganger, men fiendebildene var da sannelig min hatt også på vår side. Det var ufattelig hvor lang tid det tok å bryte dem ned. I hr. Petersens parti har det inntil helt nylig vært mange talere som har bidratt til å holde fiendebildet av russerne ganske høyt oppe. Jeg må også få lov til å minne hr. Petersen om at han var nokså skeptisk da NATO tok ett av de mest positive initiativene de har tatt, nemlig initiativet til Partnerskap for fred. Han mente det var et vassent tilbud, hvis jeg ikke husker feil. Men nettopp det var et viktig skritt på veien til forsoning mellom Russland og NATO, som vi nå alle kan håpe - der har vi jo et felles mål - at vi faktisk klarer å få til.

Kjell Engebretsen (A) : Jeg er enig i at Solheim har hatt en balansert og grei vinkling i forhold til disse problemene, men vi står i dag overfor en situasjon hvor vi må si ja eller nei. Vi er ikke i den situasjon at vi kan ytterligere filosofere og debattere og invitere forskere til å oppdatere oss omkring dette.

       Solheim pekte på at NATO er åpen for alle demokratier, og sa at dette er enten ærlig ment, og da er det bra, eller så er det noe lureri, og da er det naturligvis ikke fullt så bra. Jeg tar som utgangspunkt at dette naturligvis er en realitet. Norge er medlem av denne organisasjonen, og jeg tror vi står bak denne type tenkning. Når det gjelder Russland og NATO, aner jeg naturligvis ikke hvordan utviklingen vil være om noen år, men ser for meg to store, tunge enheter, som vil være likeverdige samarbeidspartnere i sikkerhets- og fredsarbeidet framover.

       Solheim sier i dag nei til å gå inn i denne avtalen, og landene som i dag har søkt, og potensielle søkerland, får da et klart signal om at det ikke er aktuelt med medlemskap i NATO: Hvilken vei tror representanten Solheim de da vil gå for å finne frem til løsninger på sine sikkerhets- og utviklingsproblemer?

       Helt til slutt: Jeg var ikke klar over at det at studenter som ble boende hjemme, var et slags postkommunistisk fenomen, men det skal jeg ta opp når jeg kommer hjem. (Latter i salen)

Erik Solheim (SV) : Det postkommunistiske er at de ikke får lommepenger! Jeg vet ikke hvordan det er med dine der. Et interessant eksperiment i familien Engebretsen kunne jo være å la dem prøve i en måneds tid å leve på akkurat det beløpet som en russisk student lever på. Det ville nok blitt opprør i det hjemmet, er jeg redd - i hvert fall ville det blitt det i mitt, det er helt sikkert.

       Nå har det vært full replikkrunde her, men veldig få har egentlig besvart det som var mitt absolutte hovedanliggende. Man har kritisert SV, men ikke besvart det selv. Engebretsen var ganske nær ved å si at NATO må være åpent for Russland, men han sier det ikke helt. Det er jo faktisk kjernespørsmålet, for et NATO som åpent inviterer Russland til alle mulige former for samvær med medlemskap som det endelige mål, er ingen trussel mot noen. Noe annet er et NATO hvor det er all grunn til å mistenke - det gjør russerne og de gjør det ikke uten grunn - at mange tenker seg at dette NATO skal føres fram til Russlands grense og så stoppe der! Men vi må huske at Narva i Estland, som ligger 80 km fra St. Petersburg, i sin tid nærmest var en forstad til St. Petersburg og ligger mye lenger fra Tallinn, hovedstaden i Estland. Det er altså en grense som i så fall går kloss inn på Russlands aller viktigste områder. Russerne oppfatter ikke et NATO som har grense mot Narva, som betryggende. Derimot kan russerne sikkert over tid tenke seg et NATO hvor de selv er med. De store utfordringene er Russlands store areal - i tillegg til dets store atomkapasitet. Når det gjelder folketall og økonomi, er jo Russland for en dverg å regne. Folketallet i Russland er under halvparten av EUs, litt over halvparten av USAs, og den økonomiske kapasiteten er mye mindre enn det, så det er ikke noe balansert Europa hvis man ender opp i en situasjon hvor så å si hele Europa er alliert mot Russland. Det er et ustabilt og farlig Europa.

       Thorbjørn Jagland (A) : Det vi behandler i dag, er jo ikke om Russland skal tas opp i NATO, men det er om Norge skal si ja til at de tre landene - Polen, Ungarn og Tsjekkia - skal tas opp i NATO. Det er det Stortinget skal stemme over. Og man kunne jo gjøre et tankeeksperiment for å belyse alvorligheten i dette spørsmålet og spørre hva som ville skje hvis Stortinget skulle si nei til denne ratifikasjonen. Hvilken situasjon hadde vi satt Norge i da, og hvilken situasjon hadde vi satt NATO i? Det er det som er spørsmålet, det er det vi må debattere her, selv om jeg er enig i at dette også må ses i et lengre perspektiv.

       Det er jo lett å bli høystemt i en slik debatt og ved en slik anledning. Jeg skal være nøktern og nøye meg med å si at det kan ikke være tvil om at det vi nå står foran med utvidelse av NATO, markerer at etterkrigstiden endelig er slutt. Grunnlaget for dette var jo at de tidligere kommunistiske landene i Øst-Europa fikk sin frihet. Dermed fikk de også sin frihet til selv å bestemme hvilke internasjonale organisasjoner de skulle slutte seg til. Det ville vært helt uholdbart om NATO skulle hindret dem i å bli medlem, eller om et annet land - i dette tilfellet Russland - skulle fått et slags veto i det spørsmålet. Her var det nødvendig å stå vakt om viktige prinsipper.

       Erik Solheim sa tidligere i debatten at vi oppnår nesten ingen ting i forhold til Europas sikkerhet ved at f.eks. Polen blir medlem av NATO. Da må vi vri det resonnementet rundt og si: Hva hadde blitt situasjonen hvis NATO skulle ha nektet Polen å bli medlem av NATO? Hva hadde vært situasjonen hvis vi hadde nektet Ungarn å bli medlem av NATO, Ungarn, som har holdt folkeavstemming og fått 85 % oppslutning i sitt folk om det standpunktet, og land som har tilpasset seg de krav som NATO har satt, og dessuten er demokratiske land? Det er det denne utvidelsen dreier seg om. De historiske realiteter som ble skapt etter 2. verdenskrig med deling av Europa i to, skulle altså ikke få bestemme hvem som kunne bli medlem av NATO når kommunismen og Berlinmuren falt og opphevet grunnlaget for den gamle delingen av Europa. Men man kunne heller ikke overse de historiske begivenheter og de gamle stridigheter i Europa som går lenger tilbake enn den kalde krigen. Dette er jo blitt tatt hensyn til i hele denne lange prosessen, både at NATO skulle stå vakt om det viktige prinsipp at demokratiske land skulle ha adgang, men samtidig skulle prosessen ikke kjøres slik at man helt overså de historiske linjene og de historiske begivenhetene på dette kontinentet. Derfor ser vi nå en utvidelsesprosess i flere etapper og med mange ingredienser og avtaler. Det blir tatt opp nye medlemmer, døren står åpen for dem som ikke kommer med i første omgang - det ble ettertrykkelig slått fast fra NATO-toppmøtet i Madrid i fjor. Det legges vekt på å knytte disse søkerlandene sterkere til NATO gjennom Partnerskap for fred, og samarbeidsavtalen mellom Russland og NATO er viktig som et ledd i å hindre nye skillelinjer mellom Europa og Russland.

       Jeg synes det er grunn til å understreke at det som nå skjer med utvidelse av NATO, er en del av en bredere europeisk prosess, der også OSSE, Europarådet og EU inngår. Det vil ikke være mulig i framtiden - og jeg tror vi skal si heldigvis - å satse på bare én av disse organisasjonene for å skape fred og stabilitet i Europa. Alle disse organisasjonene utfyller hverandre og er nødvendig for hverandre. Dette har vi sett klart i flere konfliktområder. Uten NATOs militære apparat og evnen til å ta på seg lederrollen kunne man ikke ha oppnådd det vi tross alt har oppnådd i Bosnia. Erik Solheim pekte på at det her var nødvendig også å trekke inn Russland og det er helt riktig. Men jeg tror ikke det hadde vært mulig å foreta de militære operasjonene som er blitt foretatt i Bosnia, uten at NATO tok på seg en lederrolle og uten at man hadde til rådighet NATOs militære struktur og NATOs militære apparat. Samtidig ser vi at i andre konfliktområder har OSSE spilt en rolle som NATO ikke har kunnet spille nettopp fordi det er en organisasjon som ikke omfatter alle europeiske stater.

       Jeg tror - hvis vi skal se inn i framtiden - at det er nødvendig å peke på at man må satse på flere typer organisasjoner, men at det også er viktig at det er en felles militær struktur for Europa for å hindre at sikkerhetspolitikken igjen blir renasjonalisert. Det trekkes ofte historiske paralleller. Erik Solheim trakk parallellen til fredsslutningen etter 1. verdenskrig, da man - helt riktig - la grunnlaget for en ny verdenskrig ved at man ikke evnet å ta hensyn til de mange ulikheter i Europa og heller ikke klarte å trekke Tyskland med på en måte som hadde vært nødvendig. Men det er også sant at Europa i tiden etter 1. verdenskrig - det gjaldt hele mellomkrigstiden - var preget av en renasjonalisering av militærapparatene og av sikkerhetspolitikken, slik at 2. verdenskrig til slutt ikke var mulig å unngå. Men det var ikke tilfellet etter 2. verdenskrig. Jeg mener det er tradisjonene etter 2. verdenskrig som NATO nå fører videre, og som man utvider til å gjelde stadig flere land i Europa - man beholder den militære strukturen og trekker flere med, og hindrer dermed at det skjer en renasjonalisering igjen av militærapparatene og sikkerhetspolitikken i Europa.

       Når det gjelder Baltikum, er det etter min oppfatning et godt eksempel på at NATO evner å stå vakt om det viktige prinsipp at alle demokratiske land som søker, skal ha rett til å delta, men samtidig er pragmatisk ved at man ikke går raskere fram enn det som forholdene tilsier. Men jeg har lyst til å legge til: Det kan aldri komme på tale å la det argument bli gyldig at fordi de baltiske statene en gang var med i tidligere Sovjetunionen, skal de ikke ha rett til å være med i NATO. Hvis vi kommer dit hen, kommer vi også inn i en helt uholdbar situasjon. Det var jo det standpunkt NATO tok tidlig - man kunne ikke la slike argumenter veie, fordi man da lot hele forhistorien telle for utviklingen av og framtiden i Europa. Så det er denne grunnleggende, todelte strategi, at man står vakt om et viktig prinsipp, men samtidig er pragmatisk i gjennomføringen av det, som nå vi ser er suksessfull, og som jeg kan si det er gledelig at Stortinget nesten enstemmig vil slutte opp om. Jeg tror også at det vil få tilslutning i de andre parlamentene som skal behandle en tilsvarende ratifikasjon av dette spørsmålet. Vi står foran en ny æra, men det er viktig at vi klarer å beholde og styrke de institusjonene som Europa faktisk har bygd opp.

       Jeg er selvsagt enig i det Thorbjørn Jagland sier, at det er vanskelig å nekte et land å bli medlem slik prosessen til nå har forløpt. Men dilemmaet er jo om man har startet dette på riktig måte. Jeg er tilhenger av det slagordet som en del amerikanske politikere, bl.a. Strobe Talbott, har utviklet: Russland først. Det er samarbeid med Russland som er kjernen i europeisk sikkerhet. Det må ha vår største oppmerksomhet, der må de fleste kreftene brukes. Løses ikke det spørsmålet, løses ikke de andre. Der er to av de eksemplene Thorbjørn Jagland gav, veldig gode. Det er ingen tvil om at NATOs militære kraft var avgjørende for å kunne gripe inn i Bosnia. Det er like sikkert at uten at Russland hadde støttet opp om det, ville NATO ikke kunnet bruke sin militære kraft i Bosnia.

       Jagland advarte også sterkt mot renasjonalisering av utenrikspolitikken - det er også riktig, jeg er enig i det. Men den sikreste måten å få renasjonalisering av utenrikspolitikken i en del land i Europa på, vil være å skape nye blokkskiller, et nytt fiendebilde og at noen land holdes utenfor, for da vil vi være tilbake til det gamle systemet med klientstater, hvor man går til en storebror som kan skaffe våpen, penger og teknologi, med nettopp den nasjonalisering av politikken som man ikke ønsker.

       Så var Jagland inne på Baltikum. Norge og Norden har en særlig rolle i å forsvare balternes rett til selvbestemmelse og rett til å danne sine egne stater. Det kan aldri være noe argument at de var en del av tidligere Sovjetunionen. Men det eneste praktisk mulige grep jeg ser for å besvare det spørsmålet, er at de baltiske land og Russland må bli medlem av NATO. Hvis bare de baltiske land blir det, er det en garantert oppskrift for ny konflikt. Hvis man sier at de baltiske land for all evighet skal holdes utenfor, tar man ikke sitt ansvar for å sikre deres selvstendighet på alvor. Mitt spørsmål til Thorbjørn Jagland er derfor om han nå vil gjøre det helt klart at når han sier at NATOs dør står åpen, betyr det at NATOs dør også står åpen for Russland.

Thorbjørn Jagland (A) : NATO har sagt at NATOs dør står åpen for alle demokratiske land som vil være med. Det ble ettertrykkelig slått fast på NATO-toppmøtet i Madrid i fjor. Men det er da land som må tilpasse seg NATOs krav, og det er selvfølgelig land som selv ønsker å bli medlem. Russland har jo ikke søkt om medlemskap i NATO, så det er ikke et aktuelt spørsmål for NATO - bortsett fra at man holder fast ved prinsippet om at de landene som søker, skal har rett til å delta dersom de tilpasser seg de krav som settes. Men det blir galt etter min oppfatning når Erik Solheim sier at dersom de baltiske landene skal komme med, må forutsetningen være at Russland også kommer med. Da opphever man jo suvereniteten som alle land skal ha. Hvis man sier at de baltiske landene bare skal kunne bli medlem dersom Russland søker og ønsker å bli medlem, har ikke de baltiske landene noen selvstendighet i sin sikkerhetspolitikk. Overført til norske forhold kunne en tenke seg at et tredje land så å si skulle bestemme om Norge skulle være med i en internasjonal organisasjon. Det ville være helt uholdbart. For det er i virkeligheten det man sier hvis man gjør medlemskap for ett land avhengig av medlemskap for et annet land. Situasjonen er den at Russland ikke har søkt, mens de baltiske landene har søkt. NATO har lagt opp til en prosess som ivaretar forholdet til Russland, og døren står åpen for de baltiske landene. En gang i framtiden får vi håpe at dette skal kunne skje, og at det muligens også er slik at denne prosessen vil gå i en slik positiv atmosfære at vi kommer dit hen at det spørsmålet som Erik Solheim reiser, i grunnen ikke vil være aktuelt.

       Beslutningen om å invitere Polen, Tsjekkia og Ungarn til å slutte seg til Atlanterhavstraktaten er et ledd i NATOs tilpasning til en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Utvidelsen er samtidig en viktig del av det brede arbeid med å bygge et nytt Europa, hvor sikkerhet bygges på forpliktende samarbeid. Først og fremst er likevel tilslutningen til NATO uttrykk for at Polen, Tsjekkia og Ungarn trer fullt inn i et demokratisk verdifellesskap av nasjoner. Det er et håndfast uttrykk for at vi legger bak oss den naturstridige deling som preget vårt kontinent under den kalde krigen. Slik sett er jeg grunnleggende uenig med representanten Solheim når han sier at man oppnår en meget liten gevinst gjennom NATOs utvidelse.

       Komiteens flertall peker i sin merknad på at den ser den samlede utvikling av NATO-samarbeidet og europeisk sikkerhet som nye skritt i meget positiv retning. Jeg anser dette som et vesentlig poeng.

       NATO har de siste årene vært gjenstand for politisk og militær, indre og ytre tilpasning. Krisehåndtering og fredsoperasjoner på vegne av FN er blitt en ny og viktig oppgave. Alliansen er også i ferd med å få en enklere og mer fleksibel kommandostruktur, hvor det bygges inn elementer tilpasset de nye oppgaver. Samtidig styrkes de europeiske alliertes rolle i NATO, og det utvikles et tett samarbeid med Den vesteuropeiske union. Dette går ikke på bekostning av NATOs rolle som garantist for medlemslandenes sikkerhet. Det kollektive forsvar og transatlantisk solidaritet forblir kjernefunksjoner i det nye NATO.

       Parallelt med reformene av alliansens egen organisasjon er det utviklet et nært samarbeid med et stort antall europeiske land utenfor NATO. Dette omfatter en løpende sikkerhetspolitisk dialog så vel som et praktisk, militært samarbeid. Den NATO-ledede fredsoperasjonen i Bosnia er det beste eksempel på NATOs evne til å samle en bred koalisjon for en god sak, noe flere har vært inne på i debatten.

       NATOs brede tilnærming til samarbeidet med ikke-medlemsland har stor betydning for sikkerheten i Europa. Samarbeidet har også befestet NATOs unike rolle i europeisk sikkerhet. Begge deler er svært viktig for vår egen del. Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle disse samarbeidsprosessene parallelt med utvidelsesprosessen. Samarbeidsordningene er viktig for land som ønsker å slutte seg til NATO, men ikke har utsikter til dette på kort sikt, og for land som ønsker et nært forhold til NATO, men ikke har bedt om medlemskap, som våre nordiske naboland.

       Den historiske situasjonen som gjør at vi har denne debatten i dag, er at Polen, Tsjekkia og Ungarn nå er stabile demokratier og godt kvalifiserte til å påta seg de forpliktelser medlemskap i NATO innebærer. De vil bringe viktige ressurser og kunnskap inn i NATO, og vil med sitt medlemskap styrke alliansen. Polen, Tsjekkia og Ungarn får samtidig de garantier for sin sikkerhet som de anser som grunnleggende i arbeidet med å befeste den positive utviklingen de har hatt siden 1989. Det er av stor betydning, som komiteen peker på, at de tre ved tiltredelse bekrefter og får bekreftet sin tilhørighet til det vestlige, demokratiske fellesskap.

       Et utvidet NATO, som samarbeider tett med ikke-medlemmer, yter et viktig bidrag i arbeidet med å forhindre en renasjonalisering av sikkerhetspolitikken i Sentral- og Øst-Europa. Videreutviklingen av forpliktende multilateralt forsvars- og sikkerhetssamarbeid gjennom NATO etter den kalde krigen har hindret fremveksten av lokale sikkerhetspolitiske allianser i denne delen av Europa. Slike allianser ville kunne fått negative virkninger for europeisk stabilitet.

       La meg også legge til at de forventninger NATO stiller til nye medlemmer, i seg selv har bidratt til å styrke stabiliteten i Europa. Ønsket om å tilfredsstille disse forventningene har vært en drivkraft i de sentral- og østeuropeiske lands bestrebelser på å styrke reformprosessen og redusere bilaterale uoverensstemmelser, noe bl.a saksordfører Petersen var inne på.

       Jeg er glad for at komiteens flertall konkluderer med at utvidelsens kostnader ikke bør forhindre at den gjennomføres.

       NATOs kostnadsoverslag konkluderer med en total kostnadsramme på om lag 11 milliarder kr over ti år. Analysene tilsier at det ikke er behov for omfattende investeringer for å sikre en fullgod integrasjon av de tre nye medlemslandene i NATOs militære organisasjon og bevare alliansens effektivitet.

       La meg også få si at jeg ikke tror det er grunnlag for frykt for at utvidelsen skal drive militærutgiftene i Europa i været. Polen, Tsjekkia og Ungarn legger vekt på at den modernisering de må foreta, vil måtte gjennomføres uansett, og at erfaringen tilsier at det er billigere å sørge for sitt forsvar i samarbeid med andre enn på egen hånd. Kostnadene forbundet med de tre lands tiltredelse, må under enhver omstendighet vurderes på bakgrunn av dagens sikkerhetspolitiske situasjon i Europa. Den har gitt opphav til fallende - ikke økende - forsvarsutgifter de siste årene. Det synes også klart at de tre nye medlemsland i årene som kommer, vil kanalisere ressurser for å forebygge og møte utfordringer knyttet til sosial og samfunnsmessig utvikling og miljøproblemer, dvs. spørsmål som hører inn under det utvidede sikkerhetsbegrepet.

       Enkelte har vært bekymret for at en utvidelse av NATO skulle føre til økt ustabilitet i Europa, særlig fordi Russland ville bli isolert, som blant andre representanten Solheim var inne på. Utviklingen har snarere gått i motsatt retning. Vi har i dag et tettere og mer omfattende samarbeid mellom NATO og Russland enn noen gang tidligere. Derfor halter representanten Solheims sammenligning med Versailles-freden og mellomkrigstidens Tyskland. Jeg tror at nettopp utvidelsesprosessen har vært en medvirkende årsak til den dynamikk og betydelige fremdrift som er oppnådd i forholdet mellom NATO og Russland. NATO driver ingen isolasjonistisk politikk overfor Russland i dag. Samarbeidet med Russland omfatter både et praktisk militært samarbeid og en bred sikkerhetspolitisk dialog. Det er månedlige møter i Brussel i NATO-Russland fellesrådet. Det er innledet ekspertdrøftelser under fellesrådet på en rekke saksfelter, som spenner fra forsvarsrelatert miljøvern via samarbeid om fredsoperasjoner til kjernefysisk rustningskontroll. Russland deltar i SFOR i Bosnia, og har gjort det klart at de også vil være med etter at nåværende styrkes mandat går ut til sommeren.

       Regjeringen legger stor vekt på at forholdet til Russland utvikles videre. Vi vil fra norsk side bidra aktivt til det. Vi vil understreke at europeisk sikkerhet må bygge på aktiv medvirkning og medansvar for et demokratisk Russland. Det betyr også at samarbeidet med Russland bør videreutvikles parallelt med videreføring av utvidelsesprosessen.

       NATOs toppmøte i Madrid i juli i fjor bekreftet at alliansen forblir åpen for ytterligere nye medlemmer. Dette er en politikk vi fra norsk side må støtte. Utvidelsesprosessen skal vurderes på NATO-toppmøtet i Washington i april neste år. Dette betyr ikke nødvendigvis at det allerede da skal inviteres nye land. Integrasjonen av de tre som er invitert, vil kreve mye oppmerksomhet, og det må vurderes om tiden er inne for beslutninger om en ny utvidelse før den første er brakt i havn på en ordentlig måte.

       Representanten Steensnæs peker på at Regjeringen i den videre prosess vil legge vekt på at utvidelsen også får en nordlig dimensjon. Vi har derfor gjort det klart at vi støtter de baltiske lands ønsker og aspirasjoner om medlemskap. De må ha den samme rett som andre til å velge alliansetilknytning. Jeg er overbevist om at NATOs brede strategi for utviklingen av samarbeidet med partnerlandene og Russland vil legge forholdene til rette for fremtidig medlemskap for de tre baltiske land. Vi vil arbeide for at hensynet til de baltiske land ivaretas i den videre utvidelsesprosess.

       Til slutt: Vi har lagt til grunn at NATOs omforming og utvidelse skal sikre at alliansen forblir en effektiv kollektiv forsvarsorganisasjon, tuftet på sterke bånd mellom de nordamerikanske og europeiske allierte. Vi har også lagt stor vekt på at det nye NATO skal bidra til økt sikkerhetspolitisk samarbeid og integrasjon på tvers av gamle skillelinjer i Europa. Forholdet til Russland må i denne sammenheng tillegges særlig vekt. Regjeringen viderefører på dette felt den forrige regjerings målsettinger. Det er bred tverrpolitiske enighet om dette. Jeg er glad for at det er en linje Stortinget slutter opp om.

       Norges medlemskap i NATO er selve hjørnestenen i vår sikkerhet. Endringene i Europa etter den kalde krigen har ikke endret på dette. Når Regjeringen har bedt om Stortingets samtykke til å godkjenne at NATO utvides med tre sentraleuropeiske land, er dette i trygg forvissning om at utvidelsen styrker alliansen som organisasjon så vel som europeisk sikkerhet. Det kan derfor ikke være tvil om at utvidelsen av NATO er i norsk interesse.

Bjørn Tore Godal (A) : Jeg skjønner at det er lagt opp til et lite familieselskap på tampen av denne diskusjonen. Det skal vi bidra til.

       La meg komme med noen spredte betraktninger i tilknytning til dagens innstilling; det meste er jo nå sagt.

       I august i fjor samlet Nordisk Råd seg til sikkerhetspolitisk konferanse i Helsinki. Dette ble veldig lite omtalt i norske medier, og det var synd, for der samlet man for første gang ikke bare de nordiske land, men også de baltiske land, Polen, Russland og Tyskland til en bred gjennomdrøfting av hele det nye sikkerhetspolitiske bildet i Europa - med andre ord en skjellsettende og meget sjelden begivenhet i Nordisk Råds historie som bærer bud om en ny tid.

       Med dagens innstilling har vi en ny bekreftelse på det utenrikspolitiske bildet vi står overfor i det nye Europa - to prosesser med ganske raskt tempo i alleuropeisk retning. Både den forestående utvidelsen av NATO og den forestående utvidelse av EU er tegn i tida som bærer bud om et nytt Europa i samarbeid på tvers av de gamle blokkgrensene, og som et nytt markert positivt trekk i forhold til europeisk historie, slik den har utviklet seg over lang tid. La oss ikke glemme det vi lett overser i dagsaktuelle stridigheter, at Europa har vært et ståsted, et arnested for to verdenskriger og sentrum for den kalde krigen. Fred og trygghet har aldri vært noen selvfølge i vår del av verden, og dermed er økt sikkerhet selvsagt i historisk perspektiv en helt sentral arbeidsoppgave.

       Utformingen av en norsk sikkerhetspolitikk i dette nye, endrede landskap er derfor ikke et utdøende fag, men det krever tvert imot omstilling, kreativitet og nytenkning. Vi må kunne slå fast at i dette bildet har NATO fått en styrket rolle i motsetning til det mange trodde. Med bibehold av NATOs rolle som territoriell forsvarsorganisasjon for sine medlemsland har NATO utviklet seg til å bli den viktigste drivkraft for sikkerhetspolitiske endringer i hele det transatlantiske området, og særlig i Europa. Alle de som trodde organisasjonen ville bli mindre viktig etter Murens fall og Sovjetunionens oppløsning, tok grunnleggende feil. Men det var jo ikke rart at mange tenkte slik. I dette bildet er Norge i høyeste grad med i NATO og ses på som en førsteklasses og konstruktiv medspiller, som sammen med USA og andre større NATO-land faktisk har vært med på å slå an tonen f.eks i utvidelsesprosessen. Av og til hører en både her i salen og ellers at Norge har vært en sinke i disse prosessene. La meg da minne om at det var Norges fasit, med støtte fra grunnsynet i f.eks. USA og Storbritannia, som ble retningsgivende for tempo og omfang i utvidelsesprosessen i første omgang.

       Før het det at Norge var alliert med én supermakt og nabo med en annen. Kravet til kollektive militærgarantier i NATO må selvsagt fortsatt ligge fast selv om bildet av en potensiell fiende er sterkt svekket, for å si det mildt. Vår geografiske beliggenhet er fortsatt av betydning. Hovedutfordringen i dag er først og fremst å finne løsninger på de nye sikkerhetspolitiske utfordringene knyttet til de enorme miljøproblemene i våre nærområder. Her er vårt naboskap til Russland både en ressurs og en mulighet. Andre land er interessert i å høre om norske erfaringer fra samarbeidet med russerne, og vi er interessante i NATO både som kolleger og som kilde. Gjennom samarbeid med Russland har vi fått et verdifullt innblikk i politiske og økonomiske prosesser av stor interesse for andre land, ikke minst i NATO. Jeg er derfor helt enig med utenriksministeren når han sier at bildet jo ikke preges av konfrontasjon etter NATO-toppmøtet om utvidelse. Hvordan er det mulig for Russland umiddelbart før toppmøtet i Madrid å inngå en bred og omfattende samarbeidsavtale med NATO, med det innhold utenriksministeren nettopp har påpekt, hvis man forsatt ser på NATO som den store fienden? Bildet er jo et annet, og retorikken fra den kalde krig, som jeg synes i litt for stor grad preger enkelte representanter i salen, bærer jo bud om at det er passé, det er ikke sånn det oppfattes lenger. Tvert imot, vi ser utformingen av brede samarbeidsordninger innenfor det transatlantiske området som også er inkluderende i forhold til Russland. Det gjelder både det utvidede sikkerhetsbegrep, det gjelder det regionale samarbeid. Og det faktum at NATOs toppmøte heldigvis samlet seg om formuleringer som presiserer at NATO-medlemskapet også skal basere seg på den åpne dørs politikk overfor de baltiske land, uten at det hadde negativ effekt i forhold til utviklingen av samarbeidsmønsteret mellom NATO og Russland, er nok et eksempel på at vi er inne i en positiv utvikling.

       La meg til slutt si: Hele det omfattende og positive endringsmønster i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i de år vi har bak oss etter Berlinmurens fall, har jo i en viss forstand redusert den relative betydning av de ulike europeiske lands tilknytning til NATO. Det såkalte trusselbildet er, som alle er klar over, helt annerledes enn før. Ikke noe land i Europa kan erklære seg nøytral i forhold til de nye sikkerhetspolitiske utfordringene, enten vi snakker om etnisk og sosial uro, miljøproblemer eller lignende problemstillinger. I denne situasjonen kommer ikke minst den sterke nordiske samarbeidstradisjonen når det gjelder konfliktforebygging og fredsbevarende operasjoner, bedre til sin rett enn før, og representerer et større potensial enn før. Og det faktum at de nordiske land sammen med tidligere land i Warszawapakten og Russland står sammen i Bosnia under NATOs kommando, er jo et tegn i tiden på at vi er i en ny fase i europeisk sikkerhetspolitikk. I denne situasjonen blir det uforståelig at man skal være sinke i forhold til de ambisjoner som land i Europa med rette har om å komme med på flest mulig steder i dette samarbeidet, komme i inngrep på flest mulig steder i dette samarbeidet. En renasjonalisering av sikkerhets- og forsvarspolitikken som består i at landene er henvist til seg selv eller nektes å oppfylle sine ambisjoner om å delta i et sikkerhetspolitisk samarbeid, kan bare virke negativt. Derfor er dagens innstilling et positivt bidrag og et håndslag i første omgang til de tre land som nå er invitert til NATO-medlemskap. Og det faktum at NATO til de grader har evnet omstillingen når det gjelder å møte de helt nye sikkerhetspolitiske utfordringene i Europa, er nok et håndfast eksempel på at NATO-samarbeidet og et utvidet NATO har framtida for seg - det er ikke noe som hører historien til.

Ingvald Godal (H) : Sjølv om det kan medføre eit lite skar i biletet av familieidyllen, må eg få lov til å minne føregåande talar om at det er ikkje så veldig lenge sidan me hadde besøk av den polske forsvarsministeren. Han vart vist rundt av den norske forsvarsministeren, og på ein stad ikkje langt frå Narvik, der det er ein ganske stor kyrkjegard med polske falne, fann den norske forsvarsministeren det for godt å seia at Noreg var ingen pådrivar i utvidingsprosessen. Eg synest det var veldig lite koseleg at det vart gjort på den måten og akkurat i den situasjonen overfor ein polsk forsvarsminister. Men det er historie.

       Eg synest det i dag er viktig å streka under gleda i situasjonen. Dette er ein fenomenal dag for dei som våga å drøyme, som våga å ha visjonar, og som vågå å jobbe for desse visjonane i ein periode der det ikkje alltid var like populært. Det er òg ein dag der me på nytt kan konstatere at SVs tryggingspolitiske standpunkt har slått fullstendig feil. Dersom NATO ikkje skulle ha lagt seg på den integrerande lina som NATO la seg på, men fylgt SVs stengde dørs politikk, er det heilt klart at i dag ville

       Polen, Tsjekkia, Ungarn og ei rekkje andre land i aust vore i full gang med å etablere alternative ordningar som kunne ha vorte veldig farlege for heile Europa.

       No er det viktig, synest eg, ikkje å kvile for lenge på laurbæra. Det er viktig at me ser framover mot nye utfordringar, og eg synest då at det er naturleg for oss å rette blikket mot Nord-Europa. Nord-Europa har eit veldig stort potensial for stabilitet. Det er ingen reelle grunnar til at me skulle få ein konflikt her i framtida. Russland har store tryggingsproblem i sør og i aust, og eg er sikker på at dei berre er interesserte i stabilitet i vest. Den einaste faren eg kan augne, er dersom revansjistiske og ekspansive krefter på nytt kjem til makta i Moskva, og dersom Nord-Europa framleis ligg som ei gruppe av stort sett isolerte land som lettvint kan plukkast eitt for eitt.

       Det viktige for å førebygge ei slik utvikling er etter mitt syn to ting. Det eine er forholdet til Russland, som eg skal koma tilbake til, og det andre er at me vev alle land i Nord-Europa inn i dei euroatlantiske tryggingspolitiske strukturane. Det er berre ved at desse blir trekte inn under ei Artikkel V-ordning, at me kan få den nødvendige stabiliteten og tryggleiken her oppe. Sverige og Finland er heldigvis på veg. Me har nettopp vore der med komiteen, og me kan vel trekke den konklusjonen at det er grunn til å tru at det no er eit tidsspørsmål før desse landa vil gå inn som fullverdige medlemer av det tryggingspolitiske samarbeidet. Det bør me ynskje veldig velkome, ikkje minst med tanke på alt Finland har måtta svi for i historia fordi dei ikkje hadde ryggdekning i vest.

       Det eg trur er veldig viktig no, er at dei baltiske landa ikkje blir liggande som ein de facto russisk interessesfære. Det er ikkje nok å snakke om kva dei bør i framtida osv. Dette må materialisere seg, og difor er eg veldig glad for den avtala USA har inngått med dei baltiske landa. Det er eit viktig skritt i ei riktig retning i denne samanhengen. Men eg synest òg det er grunn til her i det norske parlamentet å nemne det når ei forsamling, som ikkje spelar så stor rolle her i verda, men som trass i alt representerer folk frå dei nasjonale parlamenta i Europa, nemleg Vestunionens parlamentarikarforsamling, vedtok samrøystes på sitt møte før jul at minst eitt baltisk land burde vera med i neste utvidingsrunde i NATO, nettopp for å bryte inntrykket av Baltikum som ein de facto russisk interessesfære.

       Det er ikkje utan grunn at dei kunne vera einige om det. Det er ein prosess på gang, men eg trur det er viktig at me her oppe i nord syner initiativ. Dei forventar at me fører an i dette, og så lenge svenskane ikkje vil, ligg det eit spesielt ansvar på oss nordmenn i denne samanhengen.

       Samtidig er det sjølvsagt veldig viktig, som mange peikar på, at me utviklar eit godt forhold til Russland. NATO har i dag ei grense med Russland i Nord-Noreg. Når eg diskuterer dette med russarane, må dei fort seia seg einige i at det er den beste grensa russarane nokon gong har hatt. Det er då freistande av og til å trekke den konklusjonen at det då bør vera eit poeng i seg sjølv å gjera denne grensa så lang som mogleg.

       Eg trur det er viktig overfor russarane at me diskuterer fellesinteressene, ikkje minst dei tryggingspolitiske fellesinteressene. Russarar har ofte gjeve uttrykk for at dei har stor interesse for det. Ivan Rybkin sa då me var der borte for ei tid sidan, at no måtte me gløyme den kalde krigens tankegang og begynne å diskutere våre felles tryggingspolitiske interesser. Det trur eg er veldig klokt, og eg trur at alt me kan gjera i den retninga er fornuftig, ikkje minst mellom parlamentarikarar på alle plan. Toppane i Dumaen er nok på plass, men fotfolket er det viktig at me har kontakt med og påverkar.

       Min konklusjon er at av omsyn til Nord-Europa er det veldig viktig no at me trekker alle land inn under ein Artikkel V-garanti, samtidig som me utviklar eit så godt forhold til Russland som mogleg.

Haakon Blankenborg (A) : Den siste Godal langa ut etter den første Godal og prøvde å få til ein diskusjon om kven som var pådrivar og kven som ikkje har vore pådrivar i utvidingsdebatten. Eg trur vi kan slå fast at vi har fått den best moglege løysinga i samband med utvidinga av NATO på det best moglege tidspunktet. Prosessen har i seg sjølv vore vesentleg her.

       Det vi skal ta stilling til i dag, er som fleire har vore inne på, om vi i Stortinget skal gi Regjeringa det rådet å seie ja eller det rådet å seie nei til å godkjenne denne utvidinga. Dersom Stortinget seier nei, blir det inga utviding, og det er også eit ansvar ein har. Eg synest at dei som vil stemme imot, må ha i bakhovudet at same kor gode argument ein har for at ein meiner at NATO ikkje bør utvidast, så står ein ved å seie nei overfor det at heile prosessen stoppar opp.

       Dette er ei av dei største sakene i etterkrigstidas Europa, og derfor vil også eg gå inn på det som har skjedd på desse åra etter 1989-90-91. Det at desse tre landa no er på veg inn i NATO, markerer på ein måte starten på den nye perioden. Dese tre landa kryssar den historiske grensa frå den kalde krigen - dei kryssar den historiske grensa på grunnlag av demokratiske prosessar og demokratiske vedtak, utan andre konfliktar enn dei som høyrer demokratiet til.

       Den neste markeringa av det nye Europa kan bli at Estland, Latvia og Litauen blir medlemer av Den europeiske unionen. Dette er statar som var ein del av Sovjetunionen, og dei kan då bli ein del av det mest integrerte politiske og økonomiske samarbeidet i Europa. Rekkjefølgje og tempo i denne samanhengen er likegyldig. Kanskje kan dei baltiske landa og andre søkjarland til NATO vere på veg inn i alliansen før dette tiåret og dette tusenåret er omme. Til å gjelde så få år har det gått forbløffande lang tid sidan denne prosessen starta, i alle fall i høve til det korte minnet vi stort sett har.

       Det begynte, i alle fall symbolsk, med Murens fall på slutten av 1989 og oppløysinga av Warszawapakta og Sovjetunionen i 1991. Så få år er det. I mellomtida markerte Finland, Sverige og Austerrike slutten på den gamle tida ved å gå inn i EU, og no er vi i ferd med å ta fatt på den nye tida.

       Som eg har sagt i debatten, er NATO-utvidinga kontroversiell i mange land. Etter mitt syn markerer den ei riktig og viktig utvikling. Den markerer suvereniteten til søkjarlanda, og er såleis i samsvar med intensjonane frå Helsingfors-erklæringane. Utvidinga styrkjer stabiliteten og tryggleiken i Europa i det heile. Rett nok er det slik at Artikkel V skaper eit skilje mellom medlemer og ikkje-medlemer av NATO. Det er denne tryggleiksgarantien som er sjølve skilnaden på det å vere medlem og det å ikkje vere medlem av NATO. Artikkel V er det kollektive forsvaret, og tryggleiksgarantien gjeld berre for medlemene. Historia har lært oss at upålitelege tryggleiksgarantiar er mykje farlegare enn ingen garantiar. Derfor er dette eit anten-eller på dette punktet. Men det er bortimot usannsynleg at denne tryggleiksgarantien blir utløyst i dagens Europa. Det blir også stadig mindre sannsynleg. Europa er forandra, NATO er forandra og forandrar seg kontinuerleg.

       NATO har tilpassa seg den nye tida og gjer det kontinuerleg. Truslane blir no definerte inn i det utvida tryggleiksomgrepet. Miljøøydeleggingar, folkeforflytting og etniske motsetningar er berre nokre eksempel på potensielle konfliktårsaker som samarbeidet tar sikte på å hindre. Denne endra innretninga for organisasjonen har fått langt mindre merksemd i den offentlege debatten enn utvidinga til nye land, men den er på mange måtar endå viktigare.

       Alternativet til NATO-medlemskap kan for mange land vere ei kraftig opprusting av dei reint nasjonale forsvara. Dette er, som andre har sagt - kan vere iallfall - langt dyrare, men kan også gi forsvaret ei heilt anna innretning enn det det vil få i ein felles NATO-paraply. Det siste er eit forsøk på eit understatement. Det er også ei elementær kjensgjerning at dersom ein føler seg usikker, handlar ein deretter, og det i seg sjølv er eit problem ein skal ta omsyn til i ein situasjon som denne - ein felles NATO-paraply er med og gir større sikkerheit.

       Det er ingen planar om å plassere ut atomvåpen i dei nye medlemslanda. Det er ikkje langt framskotne atomvåpen eller framande troppar, men heller evna til å handla saman som er det viktigaste i NATO-samarbeidet - evna til å fungere saman.

       I det siste har vi sett fleire eksempel på at militær styrke og truverde kan vere ein føresetnad for at diplomatiet skal lukkast. Irak er eitt eksempel, Bosnia er eit anna.

       IFOR og SFOR i Bosnia er eksempel på konkret samarbeid. Styrkar frå NATO-land, søkjarland og andre land øver saman og opererer saman. Det same har vi sett i mange samanhenger under paraplyen « Partnerskap for fred ». Ei rekkje samarbeidsarrangement er etablerte mellom dei baltiske landa, dei nordiske landa og andre deltakarar.

       Enkelte ser på NATO som ei leivning frå den kalde krigen, ein organisasjon som endrar seg og tilpassar seg for å overleve. Men det er det motsette som skjer. NATO har tatt ei leiande rolle på område der det ikkje finst nokon alternativ. Verdssamfunnet treng også den militære styrken og kapasiteten, som vi har vore inne på. Vi har sett fleire eksempel på det. IFOR og SFOR er berre to av dei. Men det som også er interessant, er at IFOR og SFOR i Bosnia kanskje kunne blitt gjennomførte utan NATO, men dei kunne neppe blitt gjennomførte utan USA.

       Statsministeren i den tsjekkiske republikken sa i tala si til Deputerkammeret i Parlamentet at NATO er ein unik organisasjon samansett av stormakter og små statar - land med stort militært potensial, som USA, saman med land praktisk talt utan militær styrke, slik som Island. Det han peiker på, er viktig. Det er eit likeverd mellom store og små som ligg i botnen for samarbeidet, utan at dei militære og politiske tyngdelovene er oppheva. Like fullt inneber NATO ei multilateralisering av amerikansk sikkerheitspolitikk. Alternativet ville vore ein aleinegang, og det er også eit viktig element å ha med seg når ein skal diskutere NATO.

       EU har for så vidt eit potensial for å overta nokre av USAs militære oppgåver og kanskje nokre av dei oppgåvene som NATO fyller. Mange av dei som har negative kjensler for eit utvida NATO og for bruk av militære styrkar og militær makt, mange av dei som har negative kjensler for NATO, mange av dei som har negative kjensler for amerikansk bruk av militærstyrke, har minst like liten sans for ei militarisering av EU, eller lat oss seie Vestunionen, som ein ny militær faktor i Europa. Samtidig etterlyser ein krefter som kan representere denne militære krafta som eit grunnlag også for diplomatiske løysingar rundt omkring i verda. Det krevst det også eit svar på i ein debatt som denne. Kven er det som eigentleg skal stå for dette ansvaret? Er det gjennom NATO, eller er det gjennom andre organisasjonar, eller er det berre slik at ein kan snu seg bort og ta sjansen på at andre vil syte for å representere den militære styrken som vi har bruk for i ein del samanhengar?

       NATO bringer USA inn i samarbeidet. Dette blir det også lagt vekt på i mange andre land, f.eks. Sverige. Eg la merke til at i « deklarationen » frå den svenske regjeringa ved Riksdagens utanrikspolitiske debatt i 1996 vart det slått fast at

« Västalliansen NATO är det främsta uttrycket för USAs aktiva deltagande i det europeiska säkerhetssamarbetet. En utveckling i inåtblickande riktning i USA, med ett minskat engagement för Europa, skulle försvåra byggandet av en ny säkerhetsordning. »

       Dette sa den svenske regjeringa, ei utsegn frå eit ikkje-NATO-land.

       USA skreiv for kort tid sidan under ei samarbeidsavtale med Estland, Latvia og Litauen. Dette er eit eksempel på at USA også spelar ei viktig bilateral rolle i Europa.

       NATO har skrive under samarbeidsavtaler med Russland og Ukraina. Desse avtalene ville vi neppe fått - ganske sikkert ikkje fått - utan at vi hadde hatt ein parallell prosess med utviding av alliansen. Det gjenstår rett nok arbeid for å fylle avtalene med innhald. Like fullt er avtalene historiske. Endringane i NATO dei siste åra har dermed medverka til å stabilisere Europa.

       Eit europeisk samarbeid er ikkje komplett utan at Russland er med. Der har Erik Solheim heilt rett. Snarare

       tvert imot treng Europa Russland som partnar. Eit samarbeid som ikkje har eit avklart forhold til Russland, er ufullstendig, på same måten som eit Russland som ikkje har eit avklart forhold til seg sjølv, er eit problem for heile Europa.

       Russland er derfor ein avgjerande partnar for NATO. Og Russland er ein partnar for NATO, slik historia har utvikla seg. Men Russland har også grunnleggjande sikkerheitsinteresser i område som det ikkje er særleg rimeleg å kalle ein del av det nordatlantiske området. Eg tenkjer først og fremst på Russlands sørflanke. Derfor bør NATO trå særdeles varsamt i dette minefylte landskapet - bokstavleg talt.

       Det bør vidare - og den debatten skal eg ikkje kome inn på her - ikkje leggjast opp til førehandsoppsette « bølgjer » av opptak av nye NATO-medlemsland. Ingen land bør bli utpeikte på førehand til ei ny utviding. Ingen søkjarland får billett på førehand, ingen søkjarar får avslag. Ei ny utviding kjem når tida er moden, når alliansen og søkjarlanda er klare for eit slikt steg. I mellomtida må samarbeidet med dei enkelte landa som ikkje er med, utviklast så langt som mogleg. Det er denne linja vi har følgt før den utvidinga som no står for døra, og det er denne linja ein bør følgje før dei neste utvidingane som vil kome.

Jan Petersen (H) : Jeg har bare tre avsluttende merknader - og den ene går direkte til det Blankenborg nå nettopp sa. Jeg er for så vidt ikke uenig med ham i hans betraktninger om den videre prosessen, men jeg vil likevel si at jeg tror det er en svært viktig norsk og nordisk oppgave simpelthen å sørge for å fremholde de baltiske problemstillingene i debatten som foregår. Fremtidige utvidelser kan fort komme til å bli annerledes hvis ikke noen er villig til å stå frem med det nordiske perspektivet.

       Den andre bemerkningen går på det Erik Solheim sa til meg i replikkordskiftet. Han påpekte at jeg hadde vært skeptisk til Partnerskap for fred. Det er både riktig og galt. Når jeg på et tidspunkt sa at Partnerskap for fred var et « vassent » alternativ, var det i forhold til dem som ønsket at Partnerskap for fred skulle komme istedenfor utvidelse. Da ville det vært et galt svar. Jeg har lenge ment at utvidelsesprosessen har vært riktig. Jeg har ment at Partnerskap for fred er viktig som en forberedelse for de land som nå går inn i NATO, og som et svar for de land som ikke kan komme inn, eller som ikke ønsker å komme inn, men at det aldri måtte bli et alternativ til utvidelse. Det var bakgrunnen for mitt standpunkt.

       Og så det tredje: Veldig mye av denne debatten har dreid seg om videre perspektiver - ikke om det vi nå skal vedta, nemlig at Polen, Tsjekkia og Ungarn får sin avtale med NATO ratifisert - og det er slett ikke urimelig at det har stått sentralt i debatten. Vi har jo debattert dette i Stortinget en rekke ganger, senest for en måned siden, og jeg har vel deltatt med liv og lyst i den debatten. Men jeg har likevel lyst til å si at når jeg la opp både saksordførerinnlegget mitt i dag og innstillingen annerledes, og ikke snakket om noen av disse perspektivene, var det nettopp ut fra den betraktningen at det å si ja til disse tre landene, er en stor og viktig sak i seg selv. Det er tre meget betydelige europeiske land, gamle kulturnasjoner, som nå både bekrefter sin tilhørighet til Vest-Europa, og som får sin tilhørighet til Vest-Europa bekreftet. Det er saken. Det er historie. Og det er stort!

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Bare et par bemerkninger som gjelder forholdet til Russland og spørsmålet om et mulig russisk medlemskap i NATO - hvilke krav og hvilke forutsetninger det eventuelt skulle skje under. Jeg vil si at et Russland som ikke anerkjenner andre demokratiske lands rett til å inngå internasjonale traktater og slutte seg til internasjonale organisasjoner, selvfølgelig aldri selv kan opptas i NATO. En grunnleggende forutsetning for at Russland skal aksepteres i det vanlige internasjonale samfunn, er selvfølgelig at de anerkjenner andre lands selvbestemmelsesrett, særlig land som har lidt meget under et sovjetisk herredømme. Det er det vesentlig, for meg iallfall, å få frem.

       Så til den sammenligningen som er kommet frem her - en sammenligning mellom den behandling som ble Tyskland til del under Versailles-traktaten etter første verdenskrig, da de måtte betale kjempemessige erstatninger og ble pålagt begrensninger i adgangen til å ha våpen, hvor de kunne plasseres osv., og den behandling som Russland har fått etter Sovjetunionens fall, med en masse kreditt og velvilje. Skulle vi da, for å imøtekomme russerne, gi dem rett til å si nei når andre land ønsker å sikre seg og bruke sin folkerettslige adgang til å gå inn i internasjonale organisasjoner og slutte seg til avtaler? Jeg synes at en slik sammenligning, å si at vi må være veldig forsiktige med å behandle Russland på samme måte som vi behandlet Tyskland etter den første verdenskrig, er å sette saken fullstendig på hodet. Det er jo en himmelvid forskjell! Jeg er forbauset over at Solheim, som jeg alltid hører på med interesse, kunne komme på en slik parallell.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 over.

       (Votering, se side1992)