Jørn L Stang (Frp) (ordfører for saken):

       Datatilsynets årsmelding for 1996 inneholder en del sakskomplekser og spørsmål som Odelstinget får anledning til å diskutere på en mer grundig måte når proposisjonen fra departementet om et bedre personvern foreligger i løpet av året. Personregisterlovutvalget foreslår et bedre personvern ved at personregisterloven erstattes med en ny lov. Utvalgets forslag blir sendt på høring, og ut fra den interessen som det vises rundt spørsmål om personvern, spesielt i presse og media, ser jeg det som sikkert at debatten vil gå en høy gang ved årets utløp.

       Datatilsynet skal sikre gjennomføringen av personregisterloven. Loven er ment å skulle beskytte de individrettede og samfunnsorienterte personvernhensyn. Det er personregisterloven som setter rammene for Datatilsynets virksomhet. Virksomheten kan deles inn i tre hovedoppgaver:

       I 1996 ble det gitt konsesjon for å opprette over 2.700 personregistre. Av disse er det snakk om konsesjoner på omtrent 1.500 offentlige registre og drøye 1.200 private registre. Totalt anslås det at det er gitt i overkant av 65.000 konsesjoner siden opprettelsen av Datatilsynet i 1980. Antall saker som er besvart, er i overkant av 6.000, og klagemengden utgjør beskjedne 15 klagesaker i 1996. Henvendelsene til Datatilsynet er også knyttet direkte til enkeltpersoners hverdagsliv. Det gjelder spørsmål om overvåking, utlegging av skattelister, adressert reklame i posten, innsyn i registre, sletting av opplysninger og bruk av fødselsnummer - for å nevne noe.

       Man bør være oppmerksom på at ifølge personregisterlovens forskrifter er pressens personregistre til bruk i journalistisk virksomhet fritatt for konsesjonsplikt. Bestemmelsene gir ingen begrensninger for hva som kan registreres i denne sammenheng. I tillegg til de personopplysninger pressen selv registrerer i sine redaksjonelle personregistre, ønsker mediene i økende grad også å benytte andre eksterne personregistre i sitt arbeid, som Brønnøysundregistrene, skattelistene og ikke offentlig tilgjengelige registre, som kredittopplysningsforetakenes registre. Her vil det være en del spørsmål som blir reist i forbindelse med senere behandling av personregisterloven, og som partiene har ulikt syn på. Fremskrittspartiet vil med sikkerhet ha klare meninger på områdene når nytt utkast til ny lov kommer til realitetsbehandling.

       En samlet justiskomite er av den oppfatning at det er behov for politiske retningslinjer som grunnlag for avveining av personvernspørsmål. Mangel på regler i loven om hvordan personopplysninger kan eller skal behandles, er blitt avhjulpet ved at Datatilsynet har satt generelle vilkår i sine konsesjoner.

       Det er viktig hurtigst mulig å tilpasse det formelle regelverket til en virkelighet i stor bevegelse. På denne bakgrunn kan det pekes på den praktiske mulighet for å delegere forskriftsmyndighet til Datatilsynet som departementet har. Derimot er komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet - altså alle, unntatt Fremskrittspartiet og Høyre - tilfreds med at departementet legger opp til å følge gjeldende lovgivning og etablert praksis i forholdet mellom Datatilsynets styre og direktør fram til Stortinget har behandlet spørsmålet i forbindelse med ny lov.

       Som saksordfører vil jeg konstatere at dette spriker med de klare uttalelser i rikspressen fra noen av flertallspartiene som faktisk sier noe helt annet. Men jeg regner med at disse forhold blir det redegjort nærmere for i de enkelte partiers innlegg etterpå.

       Komiteens mindretall, Fremskrittspartiet og Høyre, vil peke på at Datatilsynets administrasjon bør ha en særlig frihet og selvstendighet i forhold til regjering, departement og andre offentlige organer som tilsynet overvåker. Fremskrittspartiet og Høyre er tilfreds med at departementet ikke vil gi noen instruks som innskrenker administrasjonens frihet og selvstendighet pr. i dag. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at styret i Datatilsynet ikke av egen drift skal overvåke virksomheten i Datatilsynets administrasjon.

       Til slutt vil jeg understreke at Fremskrittspartiet anser styret som et fagråd for Datatilsynet så lenge styret består.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Iblant kan en stakkar få følelsen av at teknologien lever sitt eget liv. Det er for det første sånn at den menneskelige hjernen er i stand til å utarbeide systemer som har konsekvenser som den menneskelige hjernen faktisk ikke klarer å forestille seg, f.eks når det gjelder Internett. Det begynte som et system for noen av Pentagons utvalgte, og har nå blitt et så til de grader verdensomspennende og anarkistisk system. Det er også mange positive sider ved Internett, og det er et kjempeverktøy for kommunikasjon. Det har medført at det er mange bedrifter og organisasjoner også her i landet, som kopler seg på nettopp Internett. Men disse bedriftene og organisasjonene har også selv et eget datasystem hvor man kan finne sensitive personopplysninger, som dermed blir koplet til et åpent system. Datatilsynet peker på at vi her må være veldig nøye med skillene, at det er skikkelig vanntette skiller. Det slutter vi oss til. Kanskje er det også sånn at man bør kreve mer separate systemer. Det er innmari viktig at vi ikke her sprer ting ut på et nett som gir tilgang til sensitive personopplysninger via et åpent system.

       Utviklingen innenfor teknologien går så raskt at vi ikke klarer å henge med. Teknologisk utvikling kan ha uoversiktlige konsekvenser, og den kan gi muligheter til maktmisbruk som vi ikke ser. Vi vet at regelverket er enda tregere enn det vi er til å se hva som trengs. Derfor har vi behov for et fleksibelt regelverk som ivaretar personvernhensyn.

       Teknologien lever også sitt eget liv på den måten at mange registreringer og overvåkinger hver for seg kan virke umiddelbart uskyldige. Men det kan vise seg at de til sammen kan gi et ganske skremmende bilde i forhold til personvern. Det kan vise seg at det ligger uante muligheter til misbruk der. Uttrykket « storebror ser deg » ble lansert for mange år siden. Det er nok mer gyldig enn noen gang. Vi har en mer massiv overvåking enn hva de aller fleste er klar over, og det er ikke alltid nødvendigvis myndighetene som står for denne. Vi har f.eks fjernsynsovervåkingen som brer om seg. Vi har regler der som sier at fjernsynsovervåkingen skal være saklig begrunnet, og at det må være særskilt behov for det, men når vi ser hvem som vurderer å ta i bruk fjernsynsovervåking, og til hva, og får eksempler på det, må vi spørre oss om vi ikke bør ha et enda strengere og klarere regelverk på dette området.

       Vi har elektroniske billettsystemer. Strekkodene er en velsignelse og en lettelse i et moderne, travelt samfunn, men også en forbannelse. Et elektronisk billettsystem som viser biler som passerer, kan være veldig kjekt, f.eks for politiet som er på jakt etter en bestemt person eller en bestemt bil, og ingen vil vel motsette seg en slik bruk av det. Men det kan også være registreringer, lagring av data og misbruk som vi ikke har oversikt over. Jeg går ut fra at vi i neste årsmelding vil få eksempler på hvordan registrering av kjøp fra enkeltpersoner nå brer om seg ved hjelp av disse kundekortene.

       Jeg har nå trukket fram noen eksempler fra årsmeldingen som til sammen viser at vi har en ganske enorm registrering med fare for den enkeltes personvern. Derfor er det som nevnt stort behov for et regelverk som er fleksibelt. Vi har i høyeste grad behov for en ny lov om personregister og personvern som favner mer enn hva dagens lov gjør, fordi det har skjedd så uendelig mye siden 1978, da den nåværende loven ble vedtatt. Vi har ikke minst et stort behov - det er større enn noen gang - for et datatilsyn som er våkent, kompetent, demokratisk og ikke minst uavhengig av brukerne av dataregistre.

       Som saksordføreren nevnte, skal Datatilsynet i dag både gi konsesjon for registre, de skal kontrollere det, og de skal gi informasjon på området. Når vi vet hvor uendelig stort dette omfanget nå utvikler seg til å bli, kan det nesten synes som om det kan være en for stor oppgave for dagens datatilsyn. Det er mulig vi trenger en helt ny modell, en helt annen type arbeidsfordeling når det gjelder de oppgavene vi står overfor på dette området. Men, som saksordføreren nevnte, det kommer vi tilbake til senere i år. Det som er sikkert, er at vi trenger et større miljø, at vi trenger mer forskning, og at vi trenger å utvikle enda mer kompetanse på området.

       I 1978, da personregisterloven ble vedtatt, var Stortinget heldigvis forutseende. Det slo fast i loven at Datatilsynet skal ledes av et styre på sju medlemmer. Justisministeren har, etterpå både skriftlig og muntlig bekreftet at dette styret skal ha den overordnede ledelsesfunksjonen, både faglig og administrativt.

       Jeg vil tro at det er en god hjelp for en direktør som skal lede det daglige arbeidet og møte alle utfordringene og oppgavene som Datatilsynet står overfor. Det er et enormt område som krever mye, og som er spesielt viktig for enkeltmennesket. Da er det godt å vite at i et demokratisk og sivilisert samfunn hviler ansvaret for å forsvare personvernet ikke på én mann, men på et faglig dyktig og erfarent sammensatt styre.

       Det er heldigvis politisk enighet om Datatilsynets frittstående stilling og behov for uavhengighet. Det har vært understreket fra denne talerstolen mange ganger - hver eneste gang vi har behandlet årsmeldingen fra Datatilsynet, tror jeg - og det er jeg glad for. Dersom man går tilbake og ser i protokollen, har Stortinget alltid understreket at Datatilsynet skal være uavhengig. Uttalelsene fra samtlige partier har alltid gått i retning av at Datatilsynet som organ skal være uavhengig. Det har aldri vært snakk om direktørens uavhengighet fra denne talerstolen tidligere. Derfor er det mange - og jeg er blant dem - som er forundret over at det de siste ukene har blitt avdekket at praksis de senere år har vært at styret ikke har hatt noe reelt ansvar, at det ikke har hatt ansvar for en så viktig administrativ sak som budsjettet, at de ikke har hatt ansvar for prinsipielle linjer og hvilke prioriteringer Datatilsynet skal gjøre når det gjelder viktige oppgaver, gjennom å behandle virksomhetsplanen. Dette er i strid med loven, fordi dette er i strid med styrevedtak og uttalte ønsker fra styret.

       Vi er jo noen, og jeg er blant dem, som har skjønt at ikke alle formaliteter har vært på plass etter loven. Det var lett å forstå da vi budsjettår etter budsjettår fant direktøren i restauranten sammen med utvalgte medlemmer av justiskomiteen med et budskap om budsjettet som verken var lagt igjen hos styret eller i Justisdepartementet og heller ikke formelt hos justiskomiteen. Da var det flere som skjønte at ikke alle formaliteter var på plass. Det er nå så. Men det er et langt sprang derifra til en praksis hvor styret er frarøvet den myndigheten som loven faktisk gir.

       Dersom vi ser på historien, finner vi at det ikke er noen klar, ensartet praksis. Styrene har tatt saken opp og protestert i mer eller mindre grad, eller de har godtatt situasjonen som den var. Det kan sikkert til tider karakteriseres som en stilltiende delegering av myndighet fra styre til direktør.

       Hvis det medfører riktighet at informasjon og dokumentasjon som styret har ønsket å få i hende, og som styret har ønsket å få behandle, har blitt unndratt styret, og hvis det medfører riktighet at styret ikke har fått utøvet den myndighet som det etter loven er pålagt, snakker vi om klare brudd på loven. Hvis historiene som går om at direktøren har opptrådt i strid med et styrevedtak, medfører riktighet, er dette et klart brudd på loven. Hvis det er sånn at det er færre mennesker med på beslutninger og viktige prinsipielle avgjørelser enn det burde være, og hvis det er mindre innsyn i saker enn det burde være, vil jeg påstå at om det ikke er en fare for personvernet, så styrker det i hvert fall ikke personvernet at færre mennesker er involvert i prosessene.

       Justisministeren beroliget oss i Arbeiderpartiet da hun bekreftet overfor komiteen at uansett konflikt i dette forholdet mellom direktør og styre, skal loven følges. Justisministeren bekreftet det på et møte med komiteen. Justisministeren har bekreftet det i flere brev, bl.a i brevet av 9. februar, hvor justisministeren sier:

       « Datatilsynet ledes av et styre, jf personregisterloven § 2 annet ledd. I dette ligger at loven tillegger styret en overordnet ledelsesfunksjon som omfatter både faglige og administrative forhold. »

       Videre sier justisministeren i brevet til komiteen:

« Dersom det er direktøren og ikke styret som skal lede Datatilsynet, må loven endres. »

       På denne bakgrunn gikk Arbeiderpartiet med på merknaden på side 6 i innstillingen, hvor det står at vi

« er tilfreds med at departementet legger opp til å følge gjeldende lovgivning og etablert praksis i forholdet mellom Datatilsynets styre og direktør fram til Stortinget har behandlet spørsmålet i forbindelse med ny lov ».

       Da vi utarbeidet denne merknaden, var det en omforent enighet mellom partiene som står bak - Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet - om at vi her skulle følge loven, og i den grad vi snakket om praksis, dreide det seg om praksis som ikke var i strid med loven. Det syntes opplagt at det var en enighet ut fra uttalelsene og det skriftlige materialet justisministeren hadde kommet med, og det syntes opplagt i diskusjonene vi hadde i forkant av merknaden. Det dreide seg om den praksisen som hadde etablert seg som ikke var lovstridig. Det burde - med respekt å melde - være unødvendig at en lovgiver må presisere i merknads form at vi ikke oppfordrer til at loven skal brytes.

       Det har kommet fram at justisministeren, i strid med uttalelsene hun har kommet med til Stortinget, har gitt beskjed til det styret som nå har gått, om at det ikke vil bli noen endring i etablert praksis, heller ikke den praksisen som bryter med loven, og at det medførte at styret gikk. Hvis det virkelig er slik at justisministeren har gitt klarsignal for en ledelsesmodell som hun selv har skrevet til Stortinget at det kreves en lovendring for å gjennomføre, ja, da er det alvorlig. En ting er at regjeringspartiene trekker seg, at merknadene deres har en ukes holdbarhet, men det må være tindrende klart at dette ikke skjer med Arbeiderpartiets velsignelse.

       Det viktigste for oss i Arbeiderpartiet er at personvernet til den enkelte ivaretas, og at vi har et uavhengig datatilsyn med demokratiske beslutningsprosesser, som har åpenhet og innsyn i tråd med lovene, både personregisterloven og forvaltningsloven. Vi i Arbeiderpartiet forventer at så skjer, uansett hvem som sitter i Datatilsynets styre.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Det var da svært, hr. president! Statsråden har jo ikke gjort noe annet enn å følge det råd et flertall i justiskomiteen har gitt uttrykk for ved behandlingen av denne saken, for ikke å si hva enstemmige storting har gitt uttrykk for ved tidligere anledninger. Da snakker vi om en arbeidsdeling mellom Datatilsynets styre og direktør. Når nå Tømmerås plutselig advarer mot at Datatilsynets direktør får for stor makt, synes jeg det er betimelig å spørre hvor representanten Tømmerås har vært i de årene vi har sittet sammen i justiskomiteen og det har vært tverrpolitisk enighet om Datatilsynets arbeidsdeling. At vi i den perioden hadde en regjering utgått fra representanten Tømmerås' parti, burde gjort det lett for representanten å foreslå endringer og få gjennomslag for å redusere Datatilsynets direktørs makt.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Her er det visst noe representanten Nymo ikke har fått med seg. Det er ikke vi i Arbeiderpartiet som må foreslå endringer hvis man ønsker at Datatilsynets styre ikke skal ha den reelle myndigheten og det reelle ansvaret for Datatilsynets faglige og administrative oppgaver som det faktisk står i loven i dag. Når man ønsker den situasjonen, forholder man seg til den loven som foreligger i dag. Men hvis det er så at man ønsker en annen situasjon, hvis man ønsker at styret ikke skal ha den reelle myndigheten og det reelle ansvaret, ja da må man foreslå lovendringer. Vi har selvfølgelig ikke foreslått noen lovendringer, for vi ser det som mest demokratisk og best for rettssikkerheten at dette ivaretas av flere mennesker. Vi ser det faktisk som et gode at Datatilsynet har et styre som er oppnevnt etter innspill fra aktørene i arbeidsmarkedet og fra forskningsmiljøer, slik at vi er sikret å ha et bredt sammensatt styre som er faglig dyktig. Vi ser det som en fordel at dette styret er med i viktige avgjørelser i Datatilsynet, og slik har vi sett saken hele tiden.

       Så kommer det nå fram at styrene opp gjennom tidene i ulik grad har benyttet seg av sin myndighet og i ulik grad stilltiende har delegert dette til direktøren. Men det har aldri, som lovavdelingens notat som justisministeren har stilt seg bak viser, vært noen formell overføring av slik makt eller myndighet til direktøren. Loven er klar, og idet et styre eller noen styremedlemmer skulle ønske å utøve sin lovpålagte myndighet, er det fritt fram for det. (Presidenten klubber.) At det har funnes styremedlemmer og styrer som har ønsket å få innsyn i saker og ikke fått det, har ønsket mer makt og ikke fått det, har vi faktisk ikke tidligere vært klar over. (Presidenten klubber.)

       Det er etablert en praksis ved siden av loven. Dette har Stortinget vært helt klar over. Det har vært en del av den etablerte praksis, som også har vært tatt inn i de årsmeldinger Stortinget regelmessig har hatt til behandling. Hvorvidt denne praksisen bør videreføres, eller hvorvidt det bør foretas formelle endringer i Datatilsynets ordninger, må Stortinget komme tilbake til. Jeg for min del har bare lyst til å understreke at Skauge-utvalget har lagt fram interessante forslag og muligheter, som Stortinget kan få anledning til å debattere. Og hvis Arbeiderpartiets standpunkter har en holdbarhet utover det som Ane Sofie Tømmerås beskyldte sentrumspartienes merknader for å ha, skulle det være grunnlag for enighet, dersom det fremdeles er slik at det er et flertall bak den merknaden som sentrumspartiene og Arbeiderpartiet er enig i.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg er helt enig med representanten Steensnæs i at det er et stort behov for en totalgjennomgang av dette komplekset. Det var også det jeg prøvde å gi uttrykk for i innlegget mitt. Det er ikke den konflikten som nå har vært omtalt som først og fremst viser at det er behov for det.. Det som først og fremst viser det, er den rivende teknologiske utviklingen vi har hatt siden 1978, da den forrige personregisterloven ble vedtatt.

       Det er det at samfunnet forandrer seg så fort, og at det skjer så mye, som gjør at vi trenger en total gjennomgang på dette området. Men fram til det skjer, er systemet vårt slik at inntil noe annet er vedtatt, gjelder den någjeldende loven. Det gjelder også i dette tilfellet. Det er ikke slik at det er etablert en praksis som er entydig og velsignet fra alle kanter. For det første er ikke praksisen entydig. Vi ser at det er styrer som har bedt om en gjennomgang av dette. Vi får høre at det er styrer som har bedt om å få tilgang til dokumenter og realitetsbehandle dokumenter og som ikke har fått det. Det kan ikke kalles en etablert praksis. Disse tingene har ikke kommet fram i noen årsmelding. Derfor har Stortinget heller ikke hatt mulighet til å påpeke at loven faktisk ikke har vært fulgt tidligere.

Gunnar Kvassheim (V) : Det er positivt, ja, på grensen til å være rørende, å oppleve det engasjement i personvernspørsmål som nå legges for dagen fra Arbeiderpartiets side. Det er i sannhet av nyere dato. Arbeiderpartiet har ingenlunde vært noen pådriver i utviklingen av en god politikk når det gjelder personvern. Men la nå det ligge.

       Åframstille det som nå er Regjeringens politikk og som justisministeren har stått for, som lovstridig, er fullstendig å misforstå sakens realitet. Det som er gjort nå, er i godt samsvar med innarbeidet praksis. Det er full dekning for å fortsette med innarbeidet praksis uten å opptre lovstridig. Det er til overmål i samsvar med intensjonen da Datatilsynet ble etablert.

       Jeg har lyst til å stille representanten Tømmerås følgende spørsmål: Har ikke representanten Tømmerås forståelse for at det at hun i den situasjonen som var aktuell for kort tid siden, da justiskomiteen avgav sin innstilling og hun, selv om hun var vel kjent med konflikten i Datatilsynet mellom ledelse og styre, sluttet seg til at etablert praksis skal fortsette, kunne forstås slik at hun sluttet seg til den linjen som direktøren og flere med ham har syntes har vært formålstjenlig over lang tid?

Ane Sofie Tømmerås (A) : En kan lure på på hvilken måte representanten Kvassheim har fulgt med i den politiske debatten før han havnet i denne salen, dersom han ikke har fått med seg at nettopp Arbeiderpartiet har vært ett av partiene som har vært spydspissen i kampen for et personvern, som har vært spydspissen i kampen for å ivareta enkeltmenneskets rettigheter og sørge for at sensitive opplysninger om mennesker ikke kommer i urette hender, sørge for at det ikke opprettes systemer som kan misbrukes, og dessuten sørge for at parter får innsyn og offentlighet når det gjelder det de selv ønsker å få innsyn i.

       Så sier Kvassheim at intensjonen da Datatilsynet ble opprettet, var dette som nå kalles en etablert praksis, nemlig at styret ikke skal ha et reelt ansvar for administrative spørsmål. Hvis intensjon var det? Det var i hvert fall ikke lovgivernes intensjon. Her i Stortinget skjedde det en endring i 1978. Utvalget som utarbeidet en utredning før personregisterloven ble vedtatt, gikk inn for at styret skulle fungere som et fagråd og ikke som et reelt styre som også skulle ha ansvar for administrative saker og ha den reelle ledelsesfunksjonen. Men Stortinget sa at det skulle være et skikkelig styre, at det ikke skulle være et fagråd. Det skulle være et reelt styre med fullt styreansvar. Stortinget vedtok det. Og så kan man snakke om intensjonene til utvalg og andre synsere - det er nå engang slik at det er i stortingssalen som lovene vedtas. Det er stortingsrepresentantenes og Stortingets intensjoner som teller, og hvis man ser på debatten fra 1978, vil man finne at det ikke er fnugg av tvil om hvilken plass man den gangen mente at styret skulle ha.

Tor Nymo (Sp) : Representanten Tømmerås lurte på hvis intensjoner det var som hadde ført til den praksisen man har i dag.

       Det er faktisk slik at det er opp til det til enhver tid sittende styre å vurdere i hvilken grad det selv skal behandle administrative spørsmål, så lenge det ikke fratar direktøren den daglige ledelsen av Datatilsynet. Og litt interessant er det at professor Knut S. Selmer, som var leder av Datatilsynets styre i perioden fra opprettelsen og fram til sommeren 1996, i en artikkel i Aftenposten har gitt uttrykk for det samme. Er ikke det litt interessant?

       Representanten Tømmerås gir uttrykk for at hun er fremmed for den praksis som nå er etablert. Det er - med respekt å melde - å ta altfor lettvint på situasjonen. Vi var i justiskomiteen godt kjent med den praksis som var etablert, og vi var tilfreds med den. At man nå forsøker å løpe fra det ansvaret man hadde for å gripe inn, hvis det var behov for det da, registrerer jeg. Men det er en dårlig unnskyldning, spør du meg!

Ane Sofie Tømmerås (A) : Det kan nå virke som om regjeringspartiene ikke taler med én stemme her. Det virker som om representanten Nymo ikke står bak det justisministeren har skrevet i brev av 9. februar 1997 til komiteen:

« Dersom det er direktøren og ikke styret som skal lede Datatilsynet, må loven endres. »

       Og hun skriver også at Datatilsynets styre skal ha

« en overordnet ledelsesfunksjon som omfatter både faglige og administrative forhold ».

       Det har justisministeren også uttalt til komiteen, og jeg går ut fra, selv om det ikke virket slik i denne replikken, at representanten Nymo står bak de uttalelsene.

       Og så var det interessant å merke seg at representanten Nymo også har sett at det må være opp til det til enhver tid sittende styre å vurdere i hvilken grad det selv skal behandle administrative spørsmål. Ja, det er jo nettopp det det viser seg at styret har ønsket å gjøre, men ikke fått anledning til. Styret har ønsket å behandle virksomhetsplanen, som trekker opp hovedlinjene og prioriteringene som Datatilsynet skal holde på med. Styret har ønsket å behandle budsjettet, som det faktisk etter loven står ansvarlig for, men de har ikke fått anledning til det. Så har de bedt om å få lov til det, og så har de - etter sigende - fått svar fra justisministeren at det skal de ikke. Man skal forholde seg til praksis, som ikke har vært ensartet, og som styrer og styremedlemmer tidligere også har protestert på. Men nå hadde man et styre som ønsket å gjøre det de etter loven hadde anledning til å gjøre, men som de ikke fikk lov til, og følgen ble at de måtte gå.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg fant det nødvendig å ta ordet fordi Ane Sofie Tømmerås uttaler seg på vegne av Arbeiderpartiet, og sammen med sentrumspartiene utgjør de et viktig flertall i en merknad.

       Jeg synes ikke Ane Sofie Tømmerås bidrog til å klargjøre det som er det viktige standpunktet og det viktige forholdet i denne innstillingen, nemlig det grunnlaget som er lagt av komiteens flertall med hensyn til at « gjeldende lovgivning og etablert praksis » skal følges fram til Stortinget har behandlet spørsmålet i forbindelse med en ny lov. Ingen nye emner, ingen ny praksis introduseres - alt går i forlengelsen av det kjente, det forutsigbare, i tråd med lov og etablert praksis.

       Jeg synes det er betenkelig når Ane Sofie Tømmerås bruker ordet « alvorlig » for å karakterisere justisministerens behandling av deler av denne saken, og jeg vil derfor gjerne be Ane Sofie Tømmerås bekrefte at justisministeren på alle punkter i denne saken har uttalt seg i tråd nettopp med det som er forutsetningen i komiteens flertallsmerknad, nemlig at lovgivningen og etablert praksis skal følges inntil en i Stortinget har fått behandlet spørsmålet om ny lov.

       Jeg vil også gjerne få utfordre representanten Tømmerås til eksplisitt å bekrefte at Arbeiderpartiet står ved det som står i denne viktige flertallsmerknaden, nemlig at en skal bevare stabilitet, ro og orden i Datatilsynet, som er i tråd med gjeldende lovgivning og den etablerte praksis, før Stortinget skal behandle dette spørsmålet på nytt i forbindelse med en ny lov.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg må si at det grenser opp mot noe som kan karakteriseres som frekkhet når representanten Steensnæs utfordrer meg til å si om jeg står på vår fellesmerknad, når det nettopp kan se ut som det er representantens eget parti som begynner å trekke seg fra den.

       Ja, vi står fast ved merknaden som sier at vi skal følge « gjeldende lovgivning og etablert praksis ». Men det var en klar enighet da dette ble skrevet, vi snakket om den etablerte praksisen som ikke var i strid med lovgivningen. Det var opplagt på bakgrunn av det justisministeren hadde gitt uttrykk for - i komiteen muntlig og til komiteen skriftlig - og det ble dessuten spesielt understreket og sagt i diskusjonene mellom merknadsskriverne. Men vi var enige om at det var unødvendig å begynne å utdype det, fordi det er opplagt at en lovgiver ikke går inn for at gjeldende lovgivning skal brytes. Det som ligger i den merknaden, står Arbeiderpartiet fortsatt for; at vi skal følge « gjeldende lovgivning og etablert praksis » - selvfølgelig så lenge etablert praksis ikke bryter med loven. Og det er en grunn til at « gjeldende lovgivning » er nevnt først i setningen.

       Jeg vil også gjerne si at vi i Arbeiderpartiet er meget fornøyd med alt justisministeren har sagt og gjort i denne saken, alt hun har lagt fram for oss i komiteen, muntlig og også skriftlig. Jeg sa da også at justisministerens uttalelser « beroliget » oss i Arbeiderpartiet. Det som bekymrer meg, som jeg ikke har fått høre fra justisministeren selv, men som jeg regner med at vi får høre i dag, er hvilke signaler justisministeren har gitt til styret. Hvilke signaler ble gitt, og hva ble egentlig sagt til styret som gjorde at de trakk den konklusjonen at de måtte gå? Det er der vårt ankepunkt i tilfelle ligger.

       Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Årsmelding for Datatilsynet 1996 er dagens diskusjonstema. Årsmeldingen omhandler mange og interessante problemstillinger som det er viktig at Datatilsynet og Stortinget, og også andre miljøer, tar opp og behandler. Årsmeldingen kan brukes som styringsverktøy, ved at Stortingets merknader og eventuelle synspunkter på justeringer blir tatt med i Datatilsynets videre planarbeid. Men effekten og nytten av dette verktøyet avhenger av tidspunktet meldingen kommer på. Denne gangen er årsmeldingen forsinket, og det ligger et avsluttet arbeidsår mellom det året meldingen omhandler, og dagens situasjon. Dermed dukker det også opp nyere og løsrevne saker som bringes inn i diskusjonen, eksempelvis striden i Datatilsynet mellom styre og direktør. Den er ikke en del av årsmeldingen for 1996, som er den saken vi egentlig skal behandle.

       Jeg vil likevel vise til at Kristelig Folkeparti står sammen med flertallet i komiteen som sier seg « tilfreds med at departementet legger opp til å følge gjeldende lovgivning og etablert praksis i forholdet mellom Datatilsynets styre og direktør fram til Stortinget har behandlet spørsmålet i forbindelse med ny lov ». Hensikten var å ikke lage store endringer for de måneder som gjenstår før Skauge-utvalgets innstilling og Justisdepartementets lovforslag og grundige utredninger skal på dagsordenen, også fordi dette da inneholder synspunkter på fremtidig organisering av Datatilsynet. Å forskuttere den debatten nå i form av bastante uttalelser om hva som er de beste løsninger, er ikke heldig. Høyre og Fremskrittspartiet markerer med sine merknader allerede nå hva de mener.

       Datatilsynet har veldig viktige oppgaver i dagens samfunn, og det er et stort behov for det arbeidet som Datatilsynet gjør. Merknadene viser enighet i komiteen ved vurderingen av de problemstillinger og utfordringer vi har valgt å si noe om.

       Fra meldingen om Datatilsynets virksomhet i 1996 kan nevnes at det fra 1980 til 1996 har vært gitt ca 65.000 konsesjoner til oppretting av personregistre. Datatilsynet ekspederer ca 32.000 telefonsamtaler pr. år, og 28 kontrollbesøk har avdekket et svært varierende sikkerhetsnivå. Det viser også at sikkerheten er betydelig bedre på de stedene hvor det er penger å tape ved brudd på informasjonssikkerheten enn der personinformasjon alene skal beskyttes.

       Det er viktig å understreke at det fortsatt er få nordmenn som er klar over i hvilket omfang registrering av personopplysninger finner sted og innholdet av disse. Kristelig Folkeparti mener at alle må få innsyns- og korreksjonsrett i alle registre man er registrert i, og derfor er det også av største betydning å styrke informasjonen til den enkelte person.

       Når det gjelder helseregistre og forskningsregistre, må man avveie forholdet mellom hensynet til den enkelte og hvilke resultater man kan oppnå ved å registrere forskjellige forhold. Faren for misbruk må ikke underslås. Enhver oppnåelse av noe positivt i forhold til helse og sykdom kan ikke være tilstrekkelig til å få konsesjon.

       Global elektronisk kommunikasjon og IT-utviklingen med store globale nettverk er et vanskelig område å følge med på, og det er viktig å ha folk med kunnskap.

       Vi har registrert savnet av skikkelig forskningsmiljø. Med det omfattende arbeidsområdet som Datatilsynet har, ser vi også nødvendigheten av å ivareta personvernets interesser.

       - Altså at loven går foran praksis der det er motstrid. Mitt spørsmål er følgende: Deler representanten Justisdepartementets - og jeg går ut fra justisministerens - syn når det gjelder avveiningen mellom lov og praksis slik det kommer til uttrykk i det notatet som ble overlevert komiteen?

Åse Wisløff Nilssen (KrF) : Jeg vil bare vise til det justisministeren allerede har sagt og skrevet til komiteen. Det står vi fortsatt bak.

       Når det gjelder lovgivning og praksis, er det klart at en skal følge lovgivningen, men vi ser ikke at det er noen

       strid mellom praksis og lovgivning her. Vi står fortsatt ved flertallsmerknaden.

       Behovet for et slikt datatilsyn er større enn noen gang. Datateknologien har gjort registreringsmulighetene uendelige, beskatnings- og kontrollysten til myndighetene er større enn noen gang, og registrering av f.eks helseopplysninger kan få store negative følger for enkeltmennesker og deres familier.

       Jeg føler behov for å si dette, fordi noen og hver de siste ukene kan ha fått inntrykk av at Datatilsynet er opprettet av hensyn til styreformannen, styremedlemmene eller for den del direktøren. Men Datatilsynet er ikke et middel i en maktkamp mellom enkeltpersoner. Datatilsynet skal beskytte vanlige folk mot overivrige registreringstilhengere i helsesektoren, nidkjære skattedirektører og registreringsønsker fra Kommunenes Sentralforbund. Det er dette som er Datatilsynets jobb.

       Fordi behovet for å beskytte vanlige folk er økende som følge av teknologiutviklingen, er det et økende behov for den ombudsmannsrollen som Datatilsynets direktør ivaretar. Datatilsynet er i utvikling mer og mer i retning av et ombud, og Stortinget som lovgiver har applaudert utviklingen.

       Det er Stortinget som har opprettet Datatilsynet, og det er Stortinget som hvert år behandler årsmeldingen og statsbudsjettkapitlet for Datatilsynet. Ved disse anledninger har vi gitt støtte til den utviklingen som har funnet sted over år.

       Når noen i de siste dagers offentlige debatt har ment at Stortinget ikke er meningsberettiget i spørsmål om Datatilsynets utvikling, da har disse menneskene misforstått kraftig, for å si det svært forsiktig. Justiskomiteens innstilling slår fast en viktig ting, nemlig at så vel loven om Datatilsynet som den praksis som har utviklet seg mellom styre og direktør, skal være retningsgivende for Datatilsynet fram til ny lov er behandlet om noen måneder. Det er relativt likegyldig om Arbeiderpartiet er med eller ei, for Høyre og Fremskrittspartiet går nemlig enda lenger i sin merknad der man understreker administrasjonens uavhengighet og ombudsmannsrollen. Det betyr ikke bare at justiskomiteen forholder seg til en 20 år gammel lovtekst fra 1978, men også at den praksis som siden den gang har utviklet seg i tråd med Stortingets - altså lovgivers - vilje, som har kommet til uttrykk i årlige innstillinger, selvsagt også må legges til grunn. Venstre har heldigvis som regjeringsparti i dag gjort det helt klart at vi også skal bygge på den praksis som har vært, og slik vi kjenner den.

       Loven fra 1978 er moden for revisjon, ganske enkelt fordi tidene forandrer seg og nye behov for dynamikk og uavhengighet oppstår. Derfor ble det i fjor - i 1997 - avgitt en splitter ny NOU om et bedre personvern, fra det såkalte Skauge-utvalget. Utvalget deler seg i to, og da er det vanlig praksis å tolke lederens stemme som en dobbeltstemme som uttrykker flertallssynet. Dette flertallet sier at « dagens ordning med et eget styre for Datatilsynet bør avvikles, når det opprettes en egen klageinstans ». Videre sies det i kap. 18 side 115:

       « Disse medlemmer mener at det ikke er behov for et styre for Datatilsynet som behandler administrative saker. Disse medlemmene viser til at styrebehandling er gjennomført i bare en tredjedel av direktoratliknende organer, og er etter det disse medlemmene kjenner til helt ukjent i ombudsmannsmodellen (som det på mange måter er nærliggende å sammenlikne Datatilsynet med). »

       Dette er altså det siste utredningsarbeidet som er gjort knyttet til Datatilsynet og fremtidig lovgivning, og hvis dette blir Stortingets syn i løpet av dette året når vi får den nye loven til behandling, er det bakvendtland å innføre en ny praksis i forholdet mellom styre og ledelse stikk i strid med den siste offentlige utredningen på området. Det ville være akkurat like logisk som å gå ett skritt tilbake før man går to skritt fram.

       Datatilsynet har to typer funksjoner. Den ene er forvaltningsrettslig, nemlig å gi konsesjon for opprettelse av dataregistre m.v. I denne funksjonen er tilsynet underlagt Justisdepartementet og Regjeringen, som også er klageorgan når det gjelder enkeltvedtak. I disse sakene er styret overordnet administrasjonen.

       Datatilsynets andre funksjon er å være ombud for ivaretakelse av personvern, jf. personregisterloven §§ 3 og 5. § 3 annet ledd tillegger Datatilsynet å holde seg orientert om den generelle utvikling, sørge for informasjon om problemer vedrørende registre, gi råd og rettledning, kontrollere at lover og forskrifter for personregistre blir fulgt og gi uttalelser i spørsmål om bruk av personregistre eller generelle spørsmål som gjelder bruk av personopplysninger. I denne ombudsfunksjonen er det ikke plass for å anse verken departement, regjering eller styre som overordnet administrasjonen. Ivaretakelse av denne funksjonen må nødvendigvis skje i en fri og uavhengig posisjon i forhold til dem som skal kontrolleres.

       Det er tre forhold som tilsier at Datatilsynets ombudsfunksjon er og i fremtiden må være fri og uavhengig. For det første foreslo Seip-utvalget, som var forutsetningen for tilblivelsen av Datatilsynet, at Datatilsynet ikke skulle ha et styre, men et råd, og da lovprosessen senere ble endret, ble det fortsatt lagt til grunn at realitetene var de samme - altså at styret var et slags rådsstyre. For det andre viser en sammenlikning med andre etater som har hatt et styre, at styret i personregisterloven har en helt annen og vagere omtale enn f.eks styret for Statistisk sentralbyrå. En sammenlikning mellom de to lovverk leder lett til den slutning at Datatilsynets styre skal spille en langt mer tilbaketrukket rolle enn f.eks styret for Statistisk sentralbyrå. For det tredje har Stortinget som

       lovgiver gjennom en årrekke gitt uttrykk for sitt syn ved behandling av årsmeldingene for Datatilsynet. Her er det stor grad av politisk samstemmighet om at Datatilsynet nettopp skal ha en fri og uavhengig ombudsfunksjon for å ivareta ombudsmannsinteressene.

       I spørsmålet om hva som er gjeldende rett, har noen hevdet at det skulle ha funnet sted en delegasjon av myndighet fra styret til administrasjonen i Datatilsynet som kunne trekkes tilbake av det nye styret. Imidlertid har tidligere styreformann Knut S. Selmer opplyst til Aftenposten 27. februar at det aldri ble utferdiget noe dokument med delegasjon fra styret til administrasjonen. Dermed kan praksis under det tidligere styret tolkes nettopp som utøvelse av gjeldende rett. Når justiskomiteen ber Regjeringen legge både loven og praksis til grunn for forholdet mellom styret og administrasjonen, selv om det skulle vise seg at Arbeiderpartiet hopper av, er dette et uttrykk for nettopp det.

       Jeg er glad for mye oppmerksomhet rundt Datatilsynet, men jeg hadde foretrukket at oppmerksomheten var like stor omkring de spørsmålene tilsynet behandler, som omkring personstridigheter.

       Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å være fykende uenig med Datatilsynet og Datatilsynets direktør i mange spørsmål. Metodeutvalgets innstilling kan være et stikkord, der personvernhensyn må veies opp mot andre hensyn i en rettsstat. Men like fullt vil jeg ha et ombud som har som hovedoppgave å tale personvernets sak høyt og tydelig, også når vi ikke liker det. Så får det bli opp til Stortinget å ta avveiningene og eventuelt trekke andre konklusjoner enn det tilsynet anbefaler, når vi finner det nødvendig.

       Jeg gleder meg for øvrig til Regjeringen fremmer Skauge-utvalgets innstilling til behandling, for da får vi anledning til å fullføre den debatten som her så vidt er påbegynt.

       Og så langt, i alle debattene vi har hatt om årsmeldingene i Datatilsynet, har samtlige representanter - også de fra Høyre - understreket Datatilsynets uavhengighet som organ. Det er helt nytt når Høyre i denne merknaden begynner å snakke om Datatilsynets direktørs uavhengighet. Tidligere har det alltid vært organets uavhengighet som har stått i fokus, og jeg har store problemer med å forstå hvordan det kan være mer demokratisk eller hvordan det kan sikre rettsvernet til enkeltmennesket bedre at færre skal involveres i beslutningsprosessen, at mindre kompetanse skal tas i bruk, og at dokumenter skal unndras mennesker som er oppnevnt nettopp for å få innsyn i slike dokumenter. Hvordan det skal sikre rettsvernet til enkeltmennesket bedre, er uforståelig for meg.

       Også vi i Arbeiderpartiet er åpne i forhold til hvilken modell vi skal ha for å få ivaretatt personvernet på best mulig måte i framtiden, og det er mulig at en ombudsmannsrolle kan være bra. Men det betyr også at noen oppgaver må vekk fra tilsynet, nettopp for at tilsynet skal kunne være en skikkelig nøytral ombudsmann. De oppgavene har vi ennå ikke tatt vekk. Og jeg må spørre: Er ikke den største faren for rettssikkerheten at loven ikke følges?

       tinget har behandlet spørsmålet om en ny lovgivning. Det er nettopp det komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, formulerer. Derfor synes jeg det hadde vært greit om representanten Krohn Devold kunne gjøre klart for Stortinget hvorfor Høyre ikke kunne slutte seg til den merknaden som resten av Stortinget har kunnet tiltre - altså unntatt Fremskrittspartiet i tillegg til Høyre. Det ville bringe klarhet i hva som er forskjellen mellom komiteens flertall og komiteens mindretall.

       Arbeiderpartiet går fra dette i dag, sier representanten Krohn Devold. Jeg tror at det bygger på den forutsetning at Arbeiderpartiet mener at det her foreligger lovbrudd - altså en strid mellom praksis og lov. Det har Arbeiderpartiet til gode å føre sannhetsbevis for.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg brukte en ganske omfattende del av mitt innlegg på nettopp å ta for meg Høyres oppfatning av gjeldende rett, nemlig at den er uttrykk for både lovens tekst og ikke minst praksis. Det at Arbeiderpartiet og sentrum står alene om denne merknaden i innstillingen, skyldes at Høyre og Fremskrittspartiet i den etterfølgende merknad er enda tydeligere i å understreke Datatilsynets særlige frihet og selvstendighet, også i det som går på de funksjonene Datatilsynets administrative ledelse skal ha. Så er det forhåpentligvis klart.

       Det er dette med jus at jus gir rom for tolkninger. Det er derfor det står jurister på hver sin side av bordet i hver eneste rettssak. At det er rom for tolkninger i den uttalelsen som Arbeiderpartiet og mellompartiene har gitt, er jo åpenbart for alle som har lyttet til debatten her i dag. Det er derfor jeg brukte flere sider i mitt innlegg på å presisere hvordan Høyre oppfatter gjeldende rett, og hvordan den praksis som har vært, faktisk er uttrykk for gjeldende rett.

Harald Hove (V) : Det ene spørsmålet som jeg hadde tenkt å stille representanten Krohn Devold, har for så vidt fått sin oppklaring gjennom replikkvekslingen mellom henne og Einar Steensnæs. Når det nå har vist seg at Arbeiderpartiet har problemer med den formuleringen de har vært med på i innstillingen, er det - slik mellompartiene forstår det - i hvert fall en viktig forståelse at Høyre og Fremskrittspartiet for så vidt også står bak formuleringen, men at de for sin del kan oppfattes å gå noe lenger når det gjelder å presisere administrasjonens forhold til styret.

       Så til det andre spørsmålet som jeg hadde tenkt å stille. Representanten Krohn Devold understreket i sitt innlegg - etter det jeg fikk med meg - at Datatilsynet har en viktig oppgave i forhold til stat og kommune med hensyn til å hindre det offentlige i å få innsyn i private borgeres liv ved å registrere og kontrollere dem. Det spørsmål jeg vil stille representanten Krohn Devold, er om hun ikke ser at Datatilsynet på dette området har en viktig oppgave også i forhold til private virksomheter, og at det også innenfor privat virksomhet drives betydelig overvåking og registrering av personer, slik at det er en særdeles viktig oppgave for Datatilsynet å følge opp private som driver en slik virksomhet.

Kristin Krohn Devold (H) : Til det første vil jeg si at representanten Hove har forstått korrekt det jeg sier om hvordan Høyre forstår lovgivning og gjeldende rett i forhold til praksis. Men vi går lenger i vår merknad, bl.a ved at Høyre i merknaden signaliserer en positiv holdning til det som er innholdet i Skauge-utvalgets innstilling, nemlig å oppheve styret. Det er å gå et stykke videre, men vi gjør det når vi får den nye loven til behandling.

       Dernest til det andre punktet, som jeg synes er viktig - om ikke Datatilsynet også har en rolle i forhold til private virksomheter. Til det vil jeg selvsagt svare ja. Det var jo på en måte det som var noe av kjernen i debatten ved opprettelsen av Datatilsynet. Arbeiderpartiet ville at det bare skulle omfatte private virksomheter og at det ikke var behov for kontroll med offentlig virksomhet, mens de andre partiene ville at Datatilsynet skulle ha kontroll både med privat og offentlig virksomhet. Sånn sett antar jeg at representanten Hove og jeg er helt på linje.

Vidar Bjørnstad (A) : Høyre og Fremskrittspartiet gir i innstillingen klart uttrykk for én ting: De mener at loven ikke skal følges - for loven omtaler Datatilsynet. De vil altså ikke følge loven fordi de er uenig i den, men har i dag ikke noe alternativ.

       Arbeiderpartiet står trygt på flertallsmerknadene sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. I avveiningen mellom lovgivning og praksis legger vi til grunn den avveining som er gitt oss av Justisdepartementet og justisministeren, der det fremgår at det ikke er holdepunkter for å fravike en naturlig forståelse av lovteksten, og at det vil være opp til det til enhver tid sittende styre å vurdere i hvilken grad det selv ønsker å behandle administrative spørsmål. Mitt spørsmål til representanten Krohn Devold er følgende: Kan jeg få bekreftet at representanten ikke deler den lovavveining som er meddelt oss av Justisdepartementet, og hvilken annen lovtolkning bygger Høyre på i forholdet mellom lov og praksis?

Kristin Krohn Devold (H) : Først til påstanden fra representanten Vidar Bjørnstad om at Høyre ikke vil følge loven fordi vi er misfornøyd med den. Det er mildt sagt feilaktig. Men tidene forandrer seg. Denne loven ble utformet i 1978, og gjeldende rett må da også være den praksis som har utviklet seg siden 1978, i takt med utviklingen i samfunnet. Det er derfor vi sier at selvsagt ligger loven der, men i tillegg er praksis også uttrykk for gjeldende rett. Det syns jeg faktisk er mer relevant enn å vise til justisministerens brev. Inntil denne debatten startet hadde jeg den klare overbevisning og oppfatning at også Arbeiderpartiet så den praksisen som har vært, som en del av gjeldende rett. Det må jo være den eneste grunnen til å støtte og slutte seg til den flertallsmerknaden som Arbeiderpartiet har sluttet seg til. Det er altså ingen motsetning mellom det å stå på loven og den praksis og utvikling som har vært, og samtidig skue til det lovarbeidet som ligger foran oss, og som gjør at vi innen få måneder går enda et steg videre i det som skal være loven og gjeldende rett. Kort og godt: Tidene forandrer seg, og måten man tolker lovene på og måten man utvikler praksis på, må ta utgangspunkt i det som var Stortingets intensjon. Stortingets intensjon var altså å holde personvernet høyt, og det behovet har økt ganske kraftig i løpet av de siste 20 årene. Det er derfor viktig at vi vurderer begge disse forholdene, både praksis og gjeldende rett, og ikke bare leser lovteksten og drømmer oss 20 år tilbake, slik Arbeiderpartiet har gjort i denne debatten.

       I de årene jeg har vært medlem av justiskomiteen, har det vært tverrpolitisk enighet om å hegne om Datatilsynets uavhengige rolle.

       Stortinget har gjennom Datatilsynets årsmeldinger kunnet konstatere at Datatilsynet har utviklet seg til et stadig bedre serviceorgan for dem som vil opprette registre og innføre nye systemer.

       Stortinget har også med tilfredshet kunnet registrere at Datatilsynet har vært en pådriver for de gode løsninger som fremmer personvernet i alle sammenhenger. Stortinget har også bidratt til å gi Datatilsynet de økonomiske ressurser som de har ansett som nødvendig for å makte sin oppgave.

Karin Andersen (SV) : SV er som kjent ikke representert i justiskomiteen, men vi har også behov for å uttrykke vårt syn i denne saken, og jeg vil konsentrere meg om to sider av den.

       I stortingsmeldingen sies det at savnet av et kompetent forskningsmiljø som kan beskjeftige seg mer systematisk med framtidens personverntrusler og utvikling av personvernfremmende løsninger, blir stadig tydeligere. Det hadde sikkert vært nyttigere om debatten i dag hadde dreid seg mer om det spørsmålet. At ny teknologi former samfunnet, er ingen nyhet. Men om myndighetene hele tiden har forholdt seg både til den generelle endringen av samfunnet og til påvirkningen av den enkelte, har vi nesten bestandig gjort det i ettertid. Vi løper etter og skal prøve å kontrollere og begrense. Det er en vanskelig rolle. Denne påpekningen i stortingsmeldingen oppfatter jeg derfor som noe av det viktigste som står der. Det kommer til å bli en av Stortingets viktigste og alvorligste oppgaver framover å få satt noe slikt på skinner og få det på beina.

       Personvernhensynet er en del av den teknologiske utviklingen og et område som blir viktigere og vanskeligere for hver dag som går, fordi teknologien også muliggjør overgrep mot enkeltmennesket. Personvernet kommer i klemme mellom forretningsinteresser, medias interesser, kriminalitetsforebyggende og -bekjempende arbeid, innenfor medisin og innenfor offentlig sektor. I en del av disse sakene er rettssikkerheten for den enkelte og personverninteressene kanskje ikke det som er lettest å nå fram med i den offentlige debatten, fordi det kreves ganske grundige prinsipielle diskusjoner for at personvernet skal bli ivaretatt.

       Så til debatten om forholdet mellom direktør og styre i Datatilsynet. Det er ingen tvil om at debatten har avdekket at dagens praksis er en særegen form for styring, og jeg syns det er rart at konflikten ikke har kommet opp i dagen og på en måte blitt politisert før. Men det som hittil har kommet fram, tyder ikke på at personvernet har kommet i klemme i denne debatten, og at det var det man var opptatt av da denne konflikten ble reist. At de som er satt til å passe på at andre følger spillereglene, har noen uklare interne styringssystemer, er ikke bra, men Datatilsynet skal være uavhengig av forvaltningen. Det skal ha en synlig rolle, og det skal ha en høy profil og være fri til å mene og påvirke - og faktisk også gjøre det. Da er det en forutsetning at man også har en ledelse som har slike ambisjoner, en ledelse som har lojalitet til sitt oppdrag og ikke først og fremst til sine oppdragsgivere. Datatilsynets rolle, myndighet og autoritet er avhengig av at denne uavhengigheten ikke framstår som en tilfeldighet, slik som det nå lett kan virke. Det skal ikke være uklart for noen verken innafor Datatilsynet eller utafor hvem som tar avgjørelser og initiativ og hvordan styringen med tilsynet fungerer. Tilliten til tilsynet er dessverre ikke blitt styrket gjennom denne konflikten. Dette oppleves ikke som et positivt bidrag til personverndebatten, og det burde kanskje de viktigste debattantene merke seg.

       Den framtidige organisering skal behandles i forbindelse med ny lov, og det er tydeligvis nødvendig med en ny organisering. Inntil så skjer blir gjeldende praksis videreført. SV vil ta stilling til framtidig styring og organisering av Datatilsynet i forbindelse med den behandlingen, men det må være åpenbart at dagens praksis ikke bør bli den framtidige modellen.

       Debatten i dag mellom Arbeiderpartiet og resten av Stortinget om konflikten mellom lovtekst og gjeldende praksis tilsier at det her må foretas endringer. Et styre uten myndighet og funksjon har heller ingenting for seg, men det er langt fra sikkert at et styre etter dagens modell er det som er best egnet til å fremme den sjølstendige ombudsrollen som Datatilsynet skal ha.

Gunnar Kvassheim (V) : Datatilsynet er viktig for Venstre. Det har vært en liberal oase i en arbeiderpartistyrt og sosialdemokratisk forankret forvaltning. Nå er våre ambisjoner at Datatilsynet skal styrkes og videreutvikles.

       Den årlige debatten om årsmeldingen for Datatilsynet har ikke vært blant de spenstigste og mest spennende debattene i denne salen. Det bedret seg en del i forrige periode, da Venstres Lars Sponheim brukte denne anledningen til å sette viktige personvernspørsmål på dagsordenen med tyngde.

       Denne gangen er det større interesse for debatten om årsmeldingen, og årsaken til det har vært belyst i forutgående innlegg. Jeg slår fast at det i den aktuelle debatten er mange som har gitt uttrykk for at de forstår betydningen av et fritt og sterkt datatilsyn, og det er positivt. Den økte interessen for Datatilsynet er en ressurs som må brukes, og det er et utmerket utgangspunkt for behandlingen av Skauge-utvalgets innstilling som kommer til høsten.

       Årsmeldingen for 1996 viser at Datatilsynet har en imponerende aktivitet, ikke minst når en vurderer dette opp mot og i lys av de ressursene som er tilgjengelige. Saksmengden øker, og jeg tar det som et tegn på at interessen for personvernspørsmål også øker. I 1996 ble det behandlet en rekke viktige saker. Det ble gjort et verdifullt personvernarbeid knyttet til kredittopplysningsforetak og forsikringsselskapenes personregistre.

       I årsmeldingen og innstillingen kommenteres også behovet for et organ som fastslår hva som er en sikker dataløsning, altså et sertifiseringsorgan for IT-systemer. Her har Datatilsynet på en utmerket måte stått på for å få fram en gammel sak som over lang tid var lagt til side i diverse departementer. Det trengs teknologisk ekspertise i personvernets tjeneste. Det er bakgrunnen for at Venstre i Stortinget har fremmet forslag om og to ganger fått flertall for et slikt sertifiseringsorgan. Etter mye sommel ble saken utredet av arbeiderpartiregjeringen, og næringsministeren har nå sendt forslag om et slikt organ på høring. Den saken kommer ventelig til Stortinget i høst. Uten Datatilsynets pådriverrolle ville ikke denne saken ha kommet så langt nå, og som sådan illustrerer den på en god måte hvordan Datatilsynet kan fungere på sitt beste.

       Jeg tror det er grunn til å understreke at informasjonsarbeidet er viktig. Denne siden av virksomheten til Datatilsynet bør kunne løftes ytterligere. Det er viktig at den enkelte borger blir gjort kjent med sine rettigheter og hvilke regler som gjelder. Vi i Venstre er innstilt på å følge opp Datatilsynet med de ressursene som trengs. Tilsynets viktige funksjon i forhold til den enkelte borger skal ikke bli en salderingspost. Det er meget tilfredsstillende for Venstre å slå fast at det i Voksenåsen-erklæringen som danner grunnlaget for den politikk som sentrumsregjeringen fører, står at styrking av Datatilsynet er en viktig arbeidsoppgave, og det går både på ressurser og på tilsynets uavhengighet.

       Den siste tids debatt tyder på at mange deler denne ambisjonen. Men det vi skal være klar over, er at styrkingen av Datatilsynet ikke skjedde av seg selv. Det er i de vanskelige debattene, når en skal tenke prinsipielt, en viser vilje til å styrke personvernet og dermed gi Datatilsynet det arbeidsgrunnlaget som Datatilsynet må ha for å fungere i samsvar med de målsettingene som det synes å bli bredere og bredere enighet om. Vi må også vise vilje til å slåss for den uavhengigheten som mange sier de ønsker. Det kan da være nyttig å gå tilbake til Seip-utvalget som foretok en utredning som på mange måter var opptakten til etableringen av Datatilsynet. Seip-utvalget brukte formuleringen « Datatilsynsrådet ». Departementet endret så dette i proposisjonen til « styret », men gjorde det klart - og det er viktig - at omdøpingen ikke innebar noen realitetsendring. Det skal f.eks ikke være slik at styret skal ta seg av de løpende forretninger i Datatilsynet. Dette har også vært praksis. Stortinget har vært kjent med denne praksis, og har ikke bare akseptert den, men applaudert den. I lys av dette må målsettingen være å videreutvikle denne plattformen og denne uavhengigheten. Derfor var det helt naturlig å utsette spørsmålet om instruks slik at en kunne vurdere det sammen med Skauge-utvalgets innstilling. Derfor var det helt naturlig å videreføre den praksis som har vært etablert, og som er velkjent. Det var viktig at Justisdepartementet satte ned foten i samsvar med de merknadene som ble gitt fra en enstemmig justiskomite. At styret ikke kunne leve med dette, får vi ta til etterretning. Der var det tydeligvis folk som hadde ambisjoner om å flytte makt, der var det folk som syntes det var betimelig å refse direktøren når han sendte høringsuttalelser, der var det folk som syntes det var betimelig å nekte direktøren protokolltilførsel i styremøte, og som angivelig skal ha gitt ham refs fordi det ble sendt et gratulasjonskort til den nye justisministeren. I forhold til den ombudsfunksjonen som Datatilsynet bør ha, skal styret opptre særs varsomt. Så opplever man altså at enkelte forsøker å etablere motsatt praksis.

       Den aktsomhet som jeg ønsker, kom også til uttrykk i de formuleringene som Seip-utvalget hadde om sammensetning av styret i NOU 1975:10 - de som skal være et faglig råd. Det står at nemnda må ha

« medlemmer som kan erkjenne enkeltpersoners problemer i det moderne samfunnet, men som samtidig har evne til å se spørsmålene i et større perspektiv ».

       Det ble videre sagt at en ikke skal « legge vekt på interesserepresentasjon ». Særlig gjelder det formannen. Det står i Seip-utvalgets innstilling:

« Det er også av betydning at formannen i sin hovedstilling er uavhengig i forhold til brukerinteressene. »

       Det er meget interessant i dagens situasjon. Ambisjonen har altså vært at sammensetningen av styret skal understreke Datatilsynets uavhengighet, ikke undergrave den. Når en da fra arbeiderpartiregjeringens side velger å sette en KS-leder inn som styreformann, er det dårlig skjønn. Selv om dette er en utmerket og flink person, blir det galt når den som leder og fronter Kommune-Norge, en av de største databrukerne, settes til å lede Datatilsynets styre. Det som står igjen, er om dette valget var uttrykk for et ønske fra arbeiderpartiregjeringen om å styre mer, eller om det var en ren ubetenksomhet. Begge deler er alvorlig.

       Venstre er enig i Skauge-utvalgets innstilling, som slår fast at vi skal ha en klagenemnd knyttet til Datatilsynet. Dette er også i samsvar med EUs personverndirektiv, som forutsetter at det nasjonale tilsynsorgan er mer uavhengig enn tilfellet er med Datatilsynet i dag. Med en klagenemnd er Venstre av den oppfatning at grunnlaget for å ha et styre ikke lenger synes å være til stede. Og jeg vil slå fast: Når vi ønsker denne endringen, er det ikke for å knytte Datatilsynet sterkere til Justisdepartementet. Uavhengigheten skal være grunnlaget også for kontakten med Justisdepartementet.

       Den siste tiden har det vært uttrykt frykt for at den debatten og den striden vi har hatt, skal svekke Datatilsynet. Jeg håper og tror det motsatte blir resultatet. Vi opplever økt forståelse for at vi må ha et sterkt datatilsyn, og vi har sett behovet for å rydde opp i den strukturen som har vært knyttet til styring av dette organet. Den er synliggjort på en utmerket måte gjennom styrets håndtering av de konflikter og problemstillinger som har vært. Jeg imøteser faktisk behandlingen av Skauge-utvalgets innstilling med større optimisme enn for bare noen uker siden. Når utvalget nå foreslår en ny personvernlov, legger det grunnlaget for at vi kan fremme en rekke forslag som Venstre har ivret for lenge og bare møtt rimelig grad av oppslutning om. På noen punkter har vi fått gjennomslag, og det er gledelig å se at dette ligger som en del av innstillingen fra Skauge-utvalget.

       Det er viktig at Stortinget nå nytter den muligheten vi har, for å gi personvern økt prioritet og tyngde.

       Så vil selvfølgelig behandlingen, på grunnlag av Skauge-utvalgets arbeid vise hvorledes den framtidige organiseringen av Datatilsynet vil bli. Til den debatten går Arbeiderpartiet med et åpent sinn og vil selvfølgelig ha som utgangspunkt at vi får et lovverk som er tilpasset dagens rivende teknologiske utvikling.

       Så til behandlingen i justiskomiteen. Vi hadde all mulig grunn - ikke minst på bakgrunn av den dialogen vi har hatt med justisministeren underveis - til å oppfatte det slik at vi var enige med regjeringspartienes representanter i komiteen om et felles syn. Og på grunnlag av det og det som er blitt sagt her i dag av Gunnar Kvassheim og ikke minst referatene av Sponheims uttalelser på Venstre landsstyremøte, synes jeg det er nærliggende å stille Venstre følgende spørsmål: Er det Venstres holdning i denne saken som har fått justisministeren til å justere kursen?

Gunnar Kvassheim (V) : Representanten Rasmussen tok utgangspunkt i at Venstre har et behov for å markere seg når det gjelder åpenhet og personvern. Jeg kjenner representanten Rasmussen godt fra vår felles hjemkommune, der jeg flere ganger foreslo å åpne formannskapsmøtene - og opplevde at det ble stemt ned med bl.a. Rasmussens stemme. Senere ble det bred enighet om at åpne formannskapsmøter var en styrke.

       Når det gjelder Datatilsynet, håper jeg også at det blir en utvidet forståelse for grunnprinsippene som ligger bak. Så Rasmussen har rett: Her har Venstre et behov for å markere seg. Det var nettopp det at Arbeiderpartiet sa at de hadde et åpent sinn til en endring av styremodellen, som gjorde at jeg sa at jeg nå går til behandlingen av Skauge-utvalgets innstilling med større optimisme enn før.

       Rasmussen avslutter med å spørre om Regjeringens politikk på dette området er et uttrykk for at Venstre har fått gjennomslag. Jeg synes debatten i dag illustrerer at her har regjeringspartiene en felles holdning og en felles opptreden, og det kom klart fram i dag at Venstre har et sterkt og særlig engasjement og på mange måter har ledertrøyen i disse spørsmålene.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Det er flere ting i representanten Kvassheims innlegg som forundret meg. Jeg skal bare ta opp en ting for å være sikker på å få svar på det. Han snakket veldig sterkt og varmt imot at justisministeren nå skulle komme med en instruks som var en klargjøring av status quo når det gjelder styrets myndighet og ansvarsområde. Han var helt klar på at det var riktig at justisministeren ikke kom med en slik instruks.

       Samtidig sier representanten Kvassheim at Datatilsynet skal ha en mest mulig uavhengig rolle i forhold til Justisdepartementet. Ja, det er vi i Arbeiderpartiet helt enig i. Vi har alltid snakket om at Datatilsynet som organ må være mest mulig fristilt, mest mulig uavhengig av Justisdepartementet. Derfor var vi glad for at justisministeren i den instruksen la opp til å delegere myndighet fra departementet til Datatilsynet - ikke til Datatilsynets direktør, men til Datatilsynets styre.

       Hva kan det komme av at representanten på den ene siden sier at Datatilsynet skal være mest mulig fritt og uavhengig av Justisdepartementet, og på den andre siden snakker veldig varmt imot en instruks som gikk ut på å overføre myndighet og makt fra departementet til det samme Datatilsynet?

Gunnar Kvassheim (V) : Det blir lett en kulturkollisjon når en diskuterer styringsspørsmål med Arbeiderpartiet, for i det partiet er ønsket om å styre i stort og smått så gjennomgående at det skygger for en del andre viktige problemstillinger.

       Det jeg sa i mitt innlegg, var at vi ser ingen motsetning mellom å etablere en klagenemnd og dermed kutte ut et styre, og samtidig arbeide for en uavhengighet i forhold til Justisdepartementet.

       Jeg har bare lyst til kort å reise en problemstilling: Når det gjelder behandling av virksomhetsplaner, synes jeg f.eks det er viktig at det skjer på et mest mulig fritt grunnlag, hvor man bl.a drøfter hvilke områder man vil utfordre med sitt tilsyn. Og det ville vært dumt om det satt representanter som hadde utgangspunkt i f.eks kommunesektoren og på en måte bidrog til disposisjoner som sådde tvil om deres utgangspunkt var å bidra til et best mulig tilsyn eller å unngå tilsyn.

Tom Thoresen (A) : Jeg har i grunnen ikke helt klart for meg hvorfor Venstres parlamentariske leder skulle føle en kulturkollisjon når han diskuterer styringsproblemer med sosialdemokratiet. Men av hans første innlegg kunne man kanskje få det inntrykk at han mente Datatilsynet var opprettet for å bekjempe sosialdemokratiet. Det er ikke tilfellet. Tvert imot er det slik at Datatilsynet skal være uavhengig av politiske instrukser for å opptre på borgernes vegne.

       Det var jo bl.a på grunn av at den nåværende datadirektøren i sin tidligere virksomhet hadde vist seg som en uredd og selvstendig personlighet, at han ble anbefalt av noen av oss og utnevnt av en arbeiderpartiregjering - nettopp for å markere en slik uavhengighet.

       Men debatten om styringsstrukturene handler ikke om bukken og havresekken, slik Venstre prøver å få det til å virke som her nå. Debatten går på om datatilsyn er et eneveldig foretak - selv om det skulle være et opplyst eneveldig foretak - eller om det er slik at man i hvert fall måtte kunne tillate seg å diskutere korrigeringsmekanismer eller økt tilfang fra samfunnsområder. Det er ikke fra min side ment som uttrykk for at jeg er tilhenger av noen knebling. Tvert imot, jeg har så lenge den nåværende datadirektør har sittet - og også mens hans forgjenger satt - vært takknemlig for uavhengigheten. Men det betyr ikke at det er noe særlig nedverdigende sosialdemokratisk i å diskutere korrektiver og utdyping der det kunne være hensiktsmessig.

Gunnar Kvassheim (V) : Det er selvsagt ikke slik at Datatilsynet ble etablert for å bekjempe sosialdemokratiet, men det er et faktum at sosialdemokratiet kjempet mot at Datatilsynet skulle bli etablert.

       Det at en ønsker nye styringsmodeller, betyr ikke at en ikke ønsker debatt rundt virksomheten til Datatilsynet og det skjønn som utøves der. Det er bakgrunnen for å ha en klagenemnd. Og det er bakgrunnen for at Venstre i den sal der jeg mener disse spørsmål best kan diskuteres, nemlig i Stortingets sal, i forrige periode nyttet alle anledninger til med tyngde å sette personvernspørsmål på dagsordenen. Det ønsker vi også å gjøre i framtida - bidra til at den økte interessen det nå er rundt Datatilsynets virksomhet, også kan slå ut i økt engasjement rundt personvernet.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er omme. Presidenten vil foreslå at debatten om sak nr. 3 fortsetter på kveldsmøtet kl.18.

       Statsråd Aud-Inger Aure : Personvern er et aktuelt tema i offentlig debatt og på offentlige myndigheters dagsorden. Den stadig raskere teknologiske utviklingen åpner for nye muligheter, men kan også representere nye faremomenter for den enkelte.

       Datatilsynets årsmelding for 1996 gir en god beskrivelse av de utfordringer man her står overfor. I denne virkeligheten er det viktig å ha et regelverk som kan tilpasse seg endringer som vi vet vil komme, men som vi ikke alltid har mulighet til å forutse. Det regjeringsoppnevnte Skauge-utvalget avgav sin innstilling med forslag til ny personopplysningslov i fjor sommer. Innstillingen har vært ute på høring og er nå til behandling i Justisdepartementet. Jeg tar sikte på å fremme et forslag til ny lov i løpet av 1998. I forbindelse med behandlingen av lovforslaget vil det bli anledning til å diskutere seg fram til og vedta en lov som best mulig ivaretar personvernets interesser, og som samtidig er fleksibel nok til å tåle den utviklingen vi står overfor.

       De personvernfaglige spørsmål overskygges i dag av den konflikt som har vært mellom Datatilsynets styre og Datatilsynets administrasjon, og som kulminerte sist torsdag da jeg gjennom media ble kjent med at styret hadde trukket seg. Justisdepartementet har hittil ikke fått dette bekreftet på annen måte, men jeg legger til grunn at Datatilsynet nå ikke har noe fungerende styre, som det i henhold til personregisterloven skal ha.

       Konflikten har som kjent dreid seg om hvorvidt styret skal ha det totale ansvaret for virksomheten og dermed også behandle administrative saker, så som budsjett, virksomhetsplan og regnskap. Dette motsetter administrasjonen seg, som mener at styret i samsvar med etter deres mening etablert praksis, bare skal ha denne type saker til orientering. Jeg konstaterer imidlertid at det hele tiden har vært full enighet om styrets overordnede stilling i personvernfaglige saker.

       La meg få opplyse følgende: Den forrige regjeringen sendte i begynnelsen av oktober 1997 utkast til instruks for Datatilsynets styre og Datatilsynets direktør på høring. Dette medførte reaksjoner også fra politisk hold. Den 28. januar 1998 - altså tre måneder etter at den nåværende regjering hadde tiltrådt - sendte Justisdepartementet ut en pressemelding hvor det bl.a ble uttalt at departementet har notert seg de oppfatninger av utkastet til instruks som er fremhevet, og har etter en totalvurdering funnet det mest hensiktsmessig ikke å gi ut noen instruks før lovforslag fremmes og Stortinget ved det får mulighet til å drøfte Datatilsynets organisasjonsform.

       Justisdepartementet har lagt til grunn at Datatilsynets styre rettslig sett har kompetanse til å behandle og treffe beslutninger om administrative spørsmål, og at en innskrenkning i denne kompetansen må ha klar forankring i andre kilder. Den gjennomgåelsen som Justisdepartementet har foretatt, har vist at det ikke er holdepunkter for å fravike en naturlig forståelse av lovteksten. Det vil derfor være opp til det til enhver tid sittende styre å vurdere i hvilken grad det selv ønsker å behandle administrative spørsmål, så lenge det ikke fratar direktøren den daglige ledelsen av tilsynet.

       Jeg har notert meg at professor Knut S. Selmer, som var leder av Datatilsynets styre i perioden fra opprettelsen og fram til sommeren 1996, i en artikkel i Aftenposten 27. februar 1998 har gitt uttrykk for det samme.

       I den situasjon som forelå, søkte Justisdepartementet gjennom møter å ivareta både styrets og administrasjonens interesser innenfor lovens ramme og med særlig vekt på uttalelsen i den foreliggende innstilling fra justiskomiteen, som bl.a fremhevet ønsket om at etablert praksis i forholdet mellom styre og direktør skulle fortsette. Dessuten ble dette også sett i lys av at Stortinget om relativt kort tid skal vurdere Datatilsynets organisasjonsform. Jeg konstaterer at dette ikke lyktes, og beklager at styrets medlemmer etter disse møtene ikke fant å kunne fortsette i sine verv. Justisdepartementet vil nå søke å få etablert et nytt styre så raskt som mulig, som forutsettes å fungere inntil Stortinget har truffet beslutning om den fremtidige organisering av Datatilsynet.

       Arbeiderpartiet har i all hovedsak delt statsrådens synspunkter på gjeldende lovgivning og tolkning av gjeldende lovgivning kontra praksis, slik det er presentert for komiteen. I svar til komiteen heter det at « Datatilsynet skal ledes av et styre ». I dette ligger at loven tillegger styret en overordnet ledelsesfunksjon som omfatter både faglige og administrative forhold.

       Det er kanskje unødvendig å spørre ut fra statsrådens innledning, men mine spørsmål er likevel følgende: Er disse refererte synspunkter fortsatt statsrådens oppfatning? Spørsmål 2: Kan statsråden redegjøre for den konklusjon som ble presentert representanter for det daværende styret i forrige uke som grunnlag for det videre arbeid? Og er den konklusjonen i tråd med gjeldende lovgivning?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg redegjorde i mitt innlegg for det som var situasjonen etter de siste begivenheter. Jeg har forholdt meg til det samme ønske som det som kom fram i replikken her, at Datatilsynet skal være fritt og uavhengig. Og det har jeg sett slik at det skal det være i forhold til Justisdepartementet.

       Når det gjelder hva som er gjeldende rett, står jeg ved alt det jeg har sagt i den sammenheng - og da vil jeg gjerne vise til to setninger i siste del av innlegget mitt:

« Den gjennomgåelsen som Justisdepartementet har foretatt, har vist at det ikke er holdepunkter for å fravike en naturlig forståelse av lovteksten. Det vil derfor være opp til det til enhver tid sittende styre å vurdere i hvilken grad det selv ønsker å behandle administrative spørsmål, så lenge det ikke fratar direktøren den daglige ledelsen av tilsynet. »

       Jeg konstaterer at der ligger antakelig nøkkelen til den uenighet vi har sett, og som jeg har forsøkt å rydde opp i ved hjelp av møter. Og igjen konstaterer jeg at jeg ikke lyktes. Da tar jeg også i betraktning det som har vært viktig for meg, nemlig at det er forholdsvis kort tid igjen til Stortinget får anledning til å debattere dette på bred basis når Skauge-utvalgets innstilling legges fram.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg er glad for at justisministeren har uttalt at dagens lov for Datatilsynet skal gjelde for styret sitt virke. Som tidlegare uttalt er vi i Arbeidarpartiet opptekne av at Datatilsynet skal vere uavhengig, opptekne av vern om enkeltmennesket. Sjølv om Høgre og det Høgre-orienterte Venstre vil sette til side Stortinget sitt lovverk og heller legge vekt på ein tilfeldig praksis som retningsgjevande for Datatilsynet sitt virke, går eg ut frå at justisministeren tek avstand frå det.

       I brev av 9. februar 1998 skriv justisministeren følgjande til komiteen om Datatilsynets frie stilling i samband med utkast til instruks:

       « Utkast til instruks innskrenket ikke tilsynets uavhengighet i forhold til departementet, tvert imot. Ved at oppgaver ble foreslått delegert fra departementet til Datatilsynet (v/styret), kan det hevdes at uavhengigheten ble styrket. Det må i diskusjonen om uavhengighet skilles mellom forholdet Datatilsynet - Justisdepartementet og forhold internt i Datatilsynet. Loven bestemmer at Datatilsynet skal ledes av et styre. Dersom det er direktøren og ikke styret som skal lede Datatilsynet, må loven endres. »

       Er justisministeren framleis samd i denne utsegna i brevet?

       Eg stilte eit spørsmål i samband med brevet av 9. februar, der justisministeren svarer komiteen, og det siterte eg, ...

Statsråd Aud-Inger Aure : Takk, president. Jeg vil først gripe fatt i representanten Nistads innledning, hvor hun viste til en tilfeldig praksis. Det er ikke det vi er stilt overfor her. Vi er stilt overfor en praksis som etter det jeg har fått informasjon om, har vart fra Datatilsynet ble etablert i 1980, og fram til det kom nytt styre i 1996. Det er det det dreier seg om. Når det fra det nye styret og styrelederen ble ytret ønske om å få en avklaring på hva dette nye styret hadde ansvar for, var det altså tidligere regjering som fant ut at man ønsket å imøtekomme det. I respekt for høringsinstituttet som sådant og for det som her var satt i gang, og at jeg hadde forståelse for behovet, lot jeg denne høringsrunden gå ut. Når det var gått så lang tid at vi hadde kommet inn i det året vi regnet med å legge frem denne saken, vurderte vi det slik ut fra lovens ord, ut fra praksis og ut fra den relativt korte tid som var igjen før dette skulle opp på bred basis, at det ikke var det riktige tidspunkt å etablere en ny instruks på, når det så åpenbart var sterke synspunkter som gikk ut på at man her ville gripe inn i noe som var ansett som ansvaret til den daglige ledelse og direktør.

       Mitt svar er kort og greit: Det hadde gått vel ett år, og da situasjonen var slik at mine forsøk - som jeg igjen henviser til - på å få til det nødvendige samarbeid så Datatilsynet kunne fungere på en god måte, ikke lyktes, fant vi at det var riktig å fortsette dagens praksis inntil det forelå en avklaring i Stortinget.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg må først bare få lov til å korrigere justisministeren på ett punkt, nemlig at det ikke er riktig at praksis har vært entydig og etablert helt fram til det sist sittende styret grep tak i det. For det første har det vært perioder hvor styret reelt også har drevet administrativ styring. Og for det andre var det faktisk det foregående styret som først tok opp denne problematikken og ønsket å gjøre noe med den i sin helhet, i tillegg til at både enkeltstyremedlemmer og styre tidligere også har grepet fatt i enkeltspørsmål.

       Likevel var det godt å høre justisministerens innlegg nå, for det er tydelig at hun står fast på Lovavdelingens tolkning av hva rettstilstanden er, at hun står fast på det hun har sagt tidligere, for i innlegg tidligere i dag kunne man få inntrykk av noe annet fra regjeringshold. Men jeg går ut fra at justisministerens innlegg er det som er representativt for hva Regjeringen mener i denne sammenhengen.

       Justisministeren vet jo at merknaden som inneholder ordene « etablert praksis », bare viser til etablert praksis så lenge den ikke er i strid med lovgivningen. Jeg går ut fra at det også var grunnlaget for samtalene ledelsen i Justisdepartementet hadde med styret og direktøren og vil gjerne ha det bekreftet fra justisministeren nå.

       Dessuten viste også justisministeren til - som riktig er, og som hun også har vist til tidligere - at styret kan behandle administrative spørsmål så langt de selv ønsker det. Nå var det altså sånn at det siste styret ønsket også å drive administrativ styring. Men jeg vil gjerne ha bekreftet fra justisministeren at dersom det neste styret ønsker det samme, vil hun sørge for å legge forholdene til rette slik at de faktisk får drive en slik administrativ styring, som justisministeren er enig i at loven gir anledning til.

Statsråd Aud-Inger Aure : Opplysninger om at det forrige styret i perioder skulle ha forsøkt å drive på en annen måte, må ha nådd forrige justisminister, men ikke meg. Jeg har ikke fått den type informasjon.

       Min informasjon går ut på at det var det nye styret som kom med ønsket om en avklaring av ansvarsforhold. Hvis det ikke var det, og hvis det ønsket også hadde fremkommet under det tidligere styret, finner jeg det bemerkelsesverdig at forrige regjering ventet så lenge, til behandlingen av Skauge-utvalgets innstilling i Stortinget var så nær forestående som den anses å være nå.

       Så vil jeg også gjerne si at min forståelse av den komitemerknaden som ligger til grunn, og som et flertall i komiteen står bak, rett og slett er sånn som det står, at departementet legger opp til å følge loven og etablert praksis. I tillegg til at jeg ønsker å følge lovens ord og ser på det som en veldig viktig sak i forholdet mellom regjering og storting, er jeg også veldig opptatt av de styringssignal som til enhver tid kommer fra et flertall i Stortinget.

       Det er alle disse forholdene til sammen som har ligget bak Justisdepartementets og mitt syn når vi fant det lite tjenlig å endre praksis nå. Det var det vi meddelte styret og direktøren under de samtalene vi hadde i siste runde.

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg konstaterer at det er enighet mellom Arbeiderpartiet og statsråden om gjeldende lovgivning og tolkning av gjeldende lov. Jeg fikk også bekreftelse på det samme fra Kristelig Folkepartis representant i justiskomiteen i en tidligere replikk i dag. Det betyr at det er et flertall her i salen som er enige om at det ved en gjennomgåelse av lov og praksis har vist seg at det ikke finnes holdepunkter for å fravike naturlig språklig forståelse av lovteksten. Det vil derfor være opp til det til enhver tid sittende styre å vurdere i hvilken grad det selv ønsker å behandle administrative spørsmål.

       Om det ikke er så god kontakt med Arbeiderpartiets stortingsgruppe, går jeg ut fra at når Kristelig Folkepartis stortingsgruppe sluttet opp om tolkningen av det dokumentet vi fikk overlevert fra statsråden, gav det grunn for å presentere en løsning på basis av den gjeldende lovgivning. Jeg hørte at statsråden sa noe om å presentere noe for partene. Jeg vil gjerne at statsråden redegjør for den konklusjon som ble presentert representanter for det daværende styret i forrige uke som grunnlag for det videre arbeid, og om det er i tråd med den gjeldende lovgivning og den tolkning som statsråden har gitt komiteen. Jeg spør, fordi det i media fremstilles slik:

« Apenes gleder seg over Justisdepartementets avgjørelse om at Datatilsynets administrasjon skal ha styring over tilsynets arbeidsoppgaver. »

       Jeg vil også forholde meg til den og vil ta konklusjonen i denne lange rapporten, hvor det sies følgende:

« Det vil « ... » være opp til det til enhver tid sittende styre å vurdere i hvilken grad det selv ønsker å behandle administrative spørsmål, så lenge det ikke fratar direktøren den daglige ledelsen av tilsynet. »

       Og det har også justisministeren vært inne på og understreket to ganger, så da er iallfall vi helt enig i justisministerens uttalelser. Med bakgrunn i det vil Fremskrittspartiet ta avstand fra at Datatilsynets styre uthuler direktørens tale- og forslagsrett på styremøtene. Når det er uenighet mellom styret og administrasjonen om hva som er virkelighetsbeskrivelse for Datatilsynet, vil det være uklokt å nekte direktøren å fremme administrasjonens bemerkninger fordi styret er uenig i realitetene. Direktøren er sågar representanten for Datatilsynets administrasjon, og da vil det være naturlig at alle parter får komme tilstrekkelig til orde. Derfor ønsker Fremskrittspartiet ikke at styret bruker tilgjengelige midler for å overta makt og ansvar fra direktøren. Dette vil jo være helt klart i strid med Stortingets intensjoner og hva man har gitt uttrykk for tidligere, og man har også til de grader i denne debatten gitt uttrykk for at den situasjonen ikke er ønskelig.

       Til slutt vil jeg vektlegge en ting. Fremskrittspartiet ønsker at Datatilsynets direktør fortsatt må ha en uavhengig rolle, samt at administrasjonen har en særlig frihet og selvstendighet i forhold til regjering, departement og andre offentlige organer.

Harald Hove (V) : Det må være lov å si at vi har fått en noe underlig debatt, der det må være relativt klart at Arbeiderpartiet gjør klare og tunge reservasjoner i forhold til den komiteinnstilling som Arbeiderpartiet selv har vært med på å skrive.

       I utgangspunktet er det meget stor grad av enighet i komiteen. Der Høyre og Fremskrittspartiet gir egne merknader, går de egentlig utover dagens lov og gir føringer i forhold til ny lovgivning. Det har flertallet latt være å gjøre, men det kan godt tenkes at også flertallets medlemmer i komiteen kan komme til de samme konklusjoner som Høyre og Fremskrittspartiet langt på vei forskutterer i den innstilling som her foreligger.

       Uenigheten i dagens debatt har likevel kommet mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og resten av komiteen på den andre siden, og da inklusiv Venstre og SV på linje med resten av komiteen - de to partiene som ikke har medlemmer i justiskomiteen. Da er vi vel over i de gamle frontlinjer i disse spørsmålene, nemlig Arbeiderpartiet på den ene siden og resten av partiene på den andre siden. Og i all ærbødighet vil vi fra Venstres side hevde å være i front av de øvrige partiene.

       Arbeiderpartiet springer i realiteten bort fra det som er hovedpoenget fra komiteinnstillingens flertall, nemlig at dagens praksis i rollefordelingen styre/direktør skal opprettholdes, med mindre den er ulovlig. Og det er den ikke! Det er her Arbeiderpartiets forhold til loven står for meg litt underlig, for det virker som Arbeiderpartiet mener at det bare er én mulig praksis som vil være lovlig i forhold til loven. Hovedpoenget, slik man kan lese flertallets innstilling, er jo nettopp at den praksis man har, er lovlig, og det er denne praksis - denne lovlige praksis - som skal videreføres frem til vi får nye regler. Bare hvis den praksis man har hatt, var ulovlig, ville det bli relevant med henvisningen til loven.

       Her er man også over i det spørsmålet som har vært et visst tema i debatten, nemlig hva som er ment å være styrets rolle i Datatilsynet.

       Forarbeidet til loven var i utgangspunktet gjort i Seip-utvalget. Og som det er gjort et nummer av flere ganger, brukte Seip-utvalget betegnelsen « råd » på det organet som har blitt « styre ». Det var i Ot.prp.nr.2 (1977-1978) at man skiftet betegnelse fra « råd » til « styre ». Og der er det, som representanten Kvassheim understreket, samtidig presisert at det i dette ikke ligger noen « realitetsendring ».

       Representanten Tømmerås har i sitt svar på replikk fra representanten Kvassheim i dag gitt uttrykk for at det var i Stortinget det var aktivitet når det gjaldt denne endringen fra « råd » til « styre », og at det under odelstingsbehandlingen, og vel trolig da også i komitebehandlingen, nettopp var aktivitet når det gjaldt dette spørsmålet. Det er ikke korrekt! Hvis man går til behandlingen i Odelstinget, og jeg får ta den reservasjon at jeg bare har skumlest referatene fra odelstingsforhandlingene, så var det ingen aktivitet ved odelstingsbehandlingen som tilsier at man der var særlig opptatt av dette spørsmålet. Det man diskuterte, var spørsmålet om hvem som skulle oppnevne styret, om det skulle være Stortinget selv eller Kongen i statsråd. Den diskusjonen hadde man i forbindelse med behandlingen av komiteinnstillingen i Odelstinget.

       Det innebærer derfor at det eneste som står i det man kan kalle forarbeider som har relevans til dette spørsmålet, er nettopp merknaden i proposisjonen om at det ikke ligger noen realitetsendring i skiftet av betegnelse fra « råd » til « styre ».

       Praksis er videre relevant når man skal forstå hva som er lovlig i forhold til en lov. Og at en praksis som har vart og vært relativt konsistent i 17 år på et område hvor det har vært årlige behandlinger i Stortinget, skulle være ulovlig, ville i alle fall være ganske oppsiktsvekkende. Men som jeg har sagt, betyr ikke det at det ikke også kunne ha vært andre måter å løse det på som også kunne ha vært lovlige. Men det som da blir det gjenstående spørsmål og som det er naturlig å rette til Arbeiderpartiet, er: Hva har Arbeiderpartiet ment med henvisningen til « praksis » i komitemerknaden? Slik det oppleves her i dag, blir jo Arbeiderpartiets henvisning til praksis tilnærmet meningsløs, for i den diskusjonen som har vært mellom styre og direktør, må det etter at komiteinnstillingen forelå, ha vært helt naturlig å oppfatte dette som en diskusjon om Stortingets premisser for rollefordelingen mellom de to organene.

       Jeg tror at vi oppe i den diskusjonen av litt faglig, juridisk karakter som man her har hatt, ikke må underkjenne at dette er politikk også. Da er det jo bare å erkjenne at Datatilsynets posisjon i særlig grad er skapt av direktørene Seip og Apenes, og vel i betydelig grad av tidligere styreleder Knut S. Selmer. I det styreskiftet som har vært, og i den grad det her ble konflikt mellom direktør og styre, er det i og for seg ikke til å undres over at de som har vært opptatt av Datatilsynets rolle, har hatt en tendens til å oppfatte Apenes som på mange måter den viktige i den situasjonen.

       Tømmerås sa også i svaret til representanten Kvassheim at Arbeiderpartiet har vært en spydspiss i spørsmål knyttet til personvern og til det å ivareta enkeltindividet i forhold til forvaltningen. Det var knyttet til spørsmålet om hvor representanten Kvassheim hadde vært før han kom til denne sal. Vel, min situasjon er også den at jeg ikke har vært så lenge i denne sal. Men jeg har faktisk vært i den situasjonen at jeg har fulgt disse spørsmålene ganske nøye fra andre yrkesroller i livet. Og hvis representanten Tømmerås vil stille spørsmål om hvor man da har vært, vil jeg si det på denne måten: Hvis man skulle ha oppfattet Arbeiderpartiet som spydspiss i disse spørsmålene, kan man i hvert fall ikke ha befunnet seg i Stortinget, man kan ikke ha befunnet seg i regjering eller i departement, man kan ikke ha befunnet seg rundt omkring i fylkeskommuner og kommuner. Kort sagt: Man måtte i så fall ha befunnet seg et helt annet sted enn i Norge hvis man skulle ha noen mulighet til å oppfatte Arbeiderpartiet som spydspiss i disse spørsmålene.

Karin Andersen (SV) : Jeg har blitt bedt om å avklare om SV slutter seg til flertallsmerknaden eller til mindretallsmerknaden, og etter å ha hørt debatten, kan man undre seg litt på det, for det er tydelig at flertallsmerknaden, som vi i utgangspunktet er enig i, er blitt fortolket på vidt forskjellige måter.

       Hva som er den naturlige forståelsen av flertallsmerknaden, kan man også undre seg litt på, men jeg oppfatter at noe av den konflikten som er oppstått her nå, det som har aktualisert saken, ikke er at det har kommet opp spørsmål av personvernmessig interesse eller konflikt, men at det har kommet et nytt styre som har andre ambisjoner som man ikke har hatt før. Det er det i og for seg ikke noe galt i, men det er litt merkelig at den ikke er til å leve med nå den praksis som man har fulgt fram til i dag, inntil en ny ordning er etablert, en sak Stortinget skal behandle i løpet av kort tid.

       Åendre praksis nå måtte bety at det var noen svært viktige enten politiske eller personvermessige hensyn man skulle ivareta med det, og det har vært litt vanskelig å få tak i det. Men jeg er enig med dem som sier at en lov skal overholdes, og det ser jo ut til at Stortinget, også Arbeiderpartiet, har vært fint i stand til å leve med denne konflikten mellom lovtekst og praksis fram til i dag. Derfor ønsker vi å forholde oss til det.

       Når det gjelder hvordan vi ønsker ordningen i framtida, er jeg vel enig med representanten fra Venstre som var oppe her i stad, som sa at også vi som i utgangspunktet ønsker å slutte oss til flertallsmerknaden, nok kan ha svært sterke meninger om Datatilsynets frie stilling. Det kommer til å veie tungt for SV når vi skal gå inn i saken når den kommer, og uryddigheter mellom lovtekst og praksis må sjølsagt ryddes av vegen når en ny ordning skal på plass. Men vi har heller ikke ønsket å gi de føringene i dag, fordi vi ønsker å se dette som en helhet når saken kommer.

       Vi slutter oss til flertallsmerknaden slik den faktisk står, og den problematiseringen av den merknaden som man har vært med på sjøl fra Arbeiderpartiets side, får de på en måte avklare seg imellom. Vi mener at praksis i dag er til å leve med inntil en ny ordning blir vedtatt i løpet av året.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Dette har utviklet seg til en lang debatt. Jeg skal ikke trekke den mye lenger ut. Jeg skal bare fra min side avslutningsvis og oppsummeringsvis fortelle at vi nå føler oss ganske forundret.

       Justisministeren har altså bekreftet at Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis oppfatning av hvordan loven skal tolkes, hva som er gjeldende rettstilstand, er fullstendig sammenfallende. Flertallet i Stortinget er helt enig om hva som er gjeldende rettstilstand på området. Justisministeren har bekreftet at hun står på det hun tidligere har sagt og skrevet til komiteen, som er sammenfallende med det Arbeiderpartiet mener, så så langt Regjeringen ønsker dekning i Stortinget for å følge loven, er det et klart flertall for det her.

       Og bare for å understreke det i forhold til den smule forvirring som har kommet fram både fra Venstre-representanter og fra SV i forhold til hva flertallet mener er lovlig og ikke lovlig: Det er ikke en ulovlig praksis at styret ikke tar initiativ til å drive administrativ styring dersom styret ønsker at administrasjonen skal ta seg av de spørsmålene i større grad, og at det ikke på alle styremøter skal drive den administrative styringen. Ja, det er anledning til det, for styret har selvfølgelig anledning til å delegere myndighet selv om det sitter med det endelige ansvaret for det. Det er det ikke uenighet om. Men det Kristelig Folkeparti og justisministeren og Arbeiderpartiet mener ikke er lovlig, er å nekte styret å drive administrativ styring dersom det ønsker det. Styret har ansvaret også for de administrative spørsmålene og kan komme med sine vurderinger, avgjørelser og bestemmelser rundt det i den grad det selv ønsker å gjøre det. Men hvis styret ønsker å drive administrativ styring og man sier at det ikke får lov til det, at det heller må gå av, da er det vi kan snakke om at loven ikke blir fulgt.

       Det som gjør at vi er noe forundret, er at det fra justisministerens side kommer fram at det i samtalene med representanter fra styret ble sagt at man kun skal forholde seg til etablert praksis. Når flertallet her i Stortinget har vist til gjeldende lovgivning, som altså sier at styret kan drive administrativ styring så langt det ønsker det, skjønner vi ikke hvordan justisministeren kunne gi et slikt budskap til det styret som da fant at det måtte gå av.

       Vi fikk en begrunnelse som gikk på at det er så kort tid til Stortinget skal behandle ny personlovgivning, og da vil vi få et nytt system. Ja, det er riktig, det er forholdsvis kort tid til det. Det er en del måneder, og det vil ta enda flere måneder før vi faktisk får en ny personlovgivning, men fram til den nye loven ligger der, må vi da i all verden forholde oss til den loven som i dag gjelder. Vi må forholde oss til rådende rettstilstand inntil Stortinget skaper en ny. Så dersom styret ønsker å drive administrativ styring, ja, så kan vi ikke etter loven nekte det det. Det er hyggelig å høre at det også er Kristelig Folkepartis og justisministerens syn.

       Ellers må jeg si at jeg virkelig ser fram til neste debatt på personvernområdet, når den nye lovgivningen skal debatteres. Jeg håper at vi da i enda større grad vil få fokusert på de store linjene og de viktige spørsmålene innenfor personvernlovgivningen og i mindre grad på lovtolkning og de spørsmålene som har vært hovedtemaet her i dag.

       Når jeg hører Arbeiderpartiets talspersoner her i dag snakke veldig mye om hva som er gjeldende rett, og hva som er lovlig/ulovlig etter gjeldende lovgivning, er det for så vidt greit nok - der kan vi nok kanskje være enige et godt stykke på vei. Men det som hele veien står som forunderlig for meg, er: Hva har Arbeiderpartiet ment med henvisningen til « etablert praksis » i komiteinnstillingen? Det har jeg knapt hørt kommentert fra talspersonene for Arbeiderpartiet i debatten i dag.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg tror det begynner å bli på tide at vi avslutter denne debatten. Jeg har sagt i hvert fall tre ganger før i dag at med « etablert praksis » har Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti på det tidspunktet vi avgav innstillingen, vist til etablert praksis som ikke er i strid med lovgivningen. Det er det vi har lagt i det. Det var den omforente enigheten da merknaden ble utarbeidet og innstillingen avgitt. En praksis som dreier seg om at styret ikke skal få lov til å gjøre det styret faktisk ønsker å gjøre, og som det har lov til å gjøre etter loven, er selvfølgelig ikke noe vi åpner for. Det vi åpner for, er den praksisen som gjør at styret stilltiende har delegert visse administrative oppgaver til administrasjonen, oppgaver som styret også selv kan realitetsbehandle. Det har funnet sted når styret har ønsket det, og det kan for så vidt fortsette i den grad styret ønsker det. Det gjelder også annen type praksis som har etablert seg i forholdet mellom direktør og styre, hvordan ting rent praktisk ordnes, som at administrasjonen er saksforbereder, tar referater fra styret, osv. Det er den type ting som vi legger inn når vi snakker om praksisen mellom styret og direktøren. Men når det dreier seg om forhold som er i strid med loven, går vi selvfølgelig ikke inn for det. Nettopp derfor står gjeldende lovgivning først for å markere at her følger vi loven, og så etablert praksis, selvfølgelig i den grad det ikke strider mot loven. Det som også var bakteppet, var nettopp justisministerens redegjørelse for komiteen om hva som var gjeldende rett. Jeg trodde det var unødvendig at lovgiveren måtte påpeke at vi ikke skulle fravike loven og gjeldende rett.

       Det blir påpekt her at det er to styrer som har gitt uttrykk for behovet for å få en endring i forhold til det som har vært praksis. Da vil jeg minne om at det ene styret som det må gjelde, må være det som gikk av før sommeren 1996. Det andre styret tiltrådte sommeren 1996, og gav uttrykk for sitt syn på behovet for å få en avklaring ganske snart på høsten etterpå. Det betyr at det i Arbeiderpartiets regjeringstid må være to anmodninger som er blitt oppfattet av regjeringspartiet, men man har bare latt gjeldende praksis fortsette uten å gjøre noe annet enn å sende en instruks ut på høring. Det skulle vel være klart nok, og jeg trenger ikke si noe særlig mer om hvor ansvaret ligger for at praksis har fått fortsette videre etter disse linjer.

       Så vil jeg også gå tilbake til noe som for meg har vært veldig viktig, men som kanskje til en viss grad har druknet i debatten i dag. Det er behovet for et datatilsyn som er mest mulig fritt og uavhengig, og da selvfølgelig i forhold til Justisdepartementet. Derfor har vi fullt ut akseptert at det er styret ved hjelp av delegering til direktøren, stilltiende eller på annet vis, som skal være retningsgivende for den virksomheten som er så veldig viktig i samfunnet vårt. Vi har i våre samtaler med både styret og direktøren vært veldig klar over at her verken vil eller ønsker vi eller på noen måte tar mål av oss til å legge premisser for styret. Derfor var det vi valgte å meddele både styret og direktøren at departementet ikke så for seg at man fra den siden skulle endre noe som helst når det, da vi tiltrådte, var så vidt begrenset tid igjen til dette skulle opp. Jeg håper dette er tilstrekkelig til at den sittende regjerings rolle er avklart.

Tom Thoresen (A) : Det er vel kanskje litt tvilsomt om noen som ikke er særlig innvidd, kan bidra til å gjøre denne saken vesentlig klarere på det tidspunkt vi står nå, men på tross av at jeg verken sitter i justiskomiteen eller har egen juridisk erfaring - bare et lite forsøk.

       Det går egentlig flere debatter her nå. Den ene debatten handler om Arbeiderpartiets rolle i personvernarbeid i sin alminnelighet. Her har særlig Venstres representanter utvist stor flid og interesse. Jeg tror like fullt at det skal være svært vanskelig å belegge at Arbeiderpartiet ikke har tatt både personvernhensynene og Datatilsynets uavhengighet av politisk instruksjon alvorlig så lenge vi har hatt Datatilsynet. Det bekreftes jo bl.a også av de utnevninger som har vært foretatt under Arbeiderpartiets regjeringer. Den debatten vil vi antakelig få flere ganger og i flere sammenhenger, og den kan man jo ta opp etter hvor lyst man måtte ha til det.

       Det er, tror jeg, liten tvil om at samfunnet er helt avhengig av et uavhengig datatilsyn som kan være vaktbikkje på våre alles vegne. Det betyr selvsagt ikke at ikke stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og andre kan være uenig i den avveiningen Datatilsynet undertiden har. Det er f.eks et innfløkt spørsmål om rettsvern for individet kontra registerkoblinger når det dreier seg om alminnelig skattemoral og forpliktelser innenfor og overfor fellesskapet i dette samfunnet. Jeg tror ingen av oss er tjent med å gjøre den debatten enklere enn den er på et politisk grunnlag. Men ingen av oss er heller tjent med å undergrave Datatilsynets selvsagte rett til å gjøre det Datatilsynet mener er riktig.

       Men hva er så Datatilsynet? Jo, det er altså ikke et ombud med den spesielle stillingen et ombud i samfunnet står i i forhold til f.eks regjering og storting. Hadde Stortinget ønsket å innføre et dataombud, hadde de gjort det. Det er antakelig heller ingen tilfeldighet hvilken lovtekst Stortinget til slutt besluttet seg for, og at det skulle være et styre for Datatilsynet. Så kan man jo ha oppfatninger om hvor langt inn i f.eks administrative beslutninger som et styre for Datatilsynet bør kunne gå, f.eks i forhold til den avgrensning hvor slike beslutninger blir styrende for den kontrollvirksomhet som Datatilsynet skal utføre på våre alles vegne eller ikke. Men hvis en del av de opplysningene som tidligere medlem av styret og tidligere skattedirektør Ree-Pedersen har i pressen i dag, er riktige, er det i hvert fall visse ting ved administrasjonen som kan være verdt en debatt, en debatt uten de overtoner at en slik debatt skal tas for å kneble Datatilsynets selvstendige og uavhengige rolle. Jeg har ingen soleklar oppfatning om disse spørsmålene. Jeg er ikke engang sikker på om ikke kanskje ombudsordningen ville vært å foretrekke. Det har vi anledning til å diskutere.

       Hvis det er slik at man i lovteksten har et styre, og dette styret i en lang årrekke har valgt å holde en lav profil overfor direktør og administrasjon, f.eks når det gjelder administrative vedtak, budsjettering og andre ting, kan man meget vel hevde at det er en rettstilstand som er etablert og som, som representanten Hove sa, ikke er ulovlig. Det er jeg enig i. Men spørsmålet er: Vil da et styre som ønsker et annet aktivitetsnivå, dermed være bundet av den tradisjon som har opparbeidet seg her, slik at man kan si at den praksis som er etablert, er blitt loven? Der er jeg meget mer usikker. Jeg vil ikke på dette grunnlag være enig med verken datadirektøren eller styreformannen, men jeg vil oppfatte at dette er ting som kanskje bør avklares, og at det ikke er selvsagt at styret ikke har rettigheter. Derfor er det også ganske vesentlig med den toleddete setning som har vært sitert her ganske ofte, at å være i samsvar med lov og praksis kan også bety den praksis at styret selv definerer hvor langt inn mot administrasjonen det har en beslutningsrett. Jeg må innrømme at dette selvfølgelig er amatørjus, men jeg er nå også filolog, og for meg kan altså ordene i innstillingen og ordene i loven meget vel forstås slik. Da blir det meget avgjørende hva justisministeren har sagt overfor komiteen, og hva justisministeren har sagt i sine samtaler med det jeg kanskje må være så fri å kalle de berørte parter. Dette er ingen enkel sak, men det er til syvende og sist, før Stortinget går gjennom en ny gjennomgripende behandling av hvordan Datatilsynet bør struktureres, altså Justisdepartementet som antakelig sitter med det politiske ansvaret både i forhold til Stortinget og når det gjelder at verken direktør eller styre frarøves eventuelle lovlige rettigheter de måtte ha.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 1992)