« Disse medlemmer avviser gjennomføringen av kostnadskrevende tiltak som trekker kvinner ut av arbeidsstyrken og øker overføringene med mangfoldige milliarder kroner. »

« - Dette med overopphetet økonomi er voldsomt overdrevet. Hvis det er et problem, er det i så fall for de bedriftene som ikke har evne til å tiltrekke seg arbeidskraft. Men noe samfunnsproblem er det ikke. »

       I dagens innstilling skriver de « - skatt etter evne » og nevner videre en del punkter som går på skattelettelser på arbeidsgiversiden.

       Så snakker man om at det er vanskelig å bedømme målsettingen etter så kort tid. Sterke og belastende meninger bør vi ikke ha, osv. - liv og lære.

       Skatte- og avgiftspolitikkens retninger er noe av det aller viktigste. Sentrumspartiene - nå regjeringspartiene - skrev i forrige innstilling om økte forskjeller og at det måtte tas på alvor, de kom med en knusende kritikk av daværende regjering, og skrev at en ikke måtte angi løsninger som støtter dem som kommer dårligst ut i det norske samfunn! I årets budsjett går de sammen med Høyre og Fremskrittspartiet og gir skattelettelser over en lav sko til de gruppene som trenger det aller, aller minst. Og så kritiserer de Arbeiderpartiet for å være en smule sur, fordi vi minner dem på tidligere vedtak som de har vært med på. Da er mitt spørsmål til slutt: Står representanten Holte ved fordelingspolitikken som de var med på i Stortinget den 26. mai 1997?

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Jørgen Holte (Sp) : Det var mykje i replikken frå Tore Nordtun som ein kunne ta tak i. Eg skal konsentrere meg om det siste spørsmålet, i kva grad vi står ved ein fordelingspolitikk. Svaret på det er enkelt: Ja, vi står ved ein fordelingspolitikk som tar omsyn til skatt etter evne.

       Så fekk eg inntrykk av at bakgrunnen for Tore Nordtun sitt spørsmål var at vi under budsjettbehandlinga i haust la fram eit budsjett støtta av Framstegspartiet og Høgre. I den prosessen gjekk sentrumspartia først til Arbeidarpartiet. I Arbeidarpartiet viste dei ikkje evne til å samarbeide om budsjettet som regjeringa Bondevik la fram - ikkje i det heile. For dei var ei enkel sak så viktig at dei ikkje stod ved sitt ansvar når det galdt alle andre saker. Då blir denne debatten - også replikken frå Tore Nordtun - meir store tårer enn realpolitiske grep frå det største opposisjonspartiet, og sjølv om dei hadde ei sorgtid sist haust, forventar eg at dei går inn i det vidare arbeidet med det budsjettet som er lagt fram, med litt større interesse for samhandling og samarbeid. Vi gjorde vårt til å rette opp og drive tilbake den skattlegginga av bedriftene som Arbeidarpartiet tidlegare har forsvart her i huset.

Børge Brende (H) : Den innstillingen vi har foran oss i dag, er et interessant dokument, og spesiell interesse synes jeg man bør rette mot sentrumspartienes merknader. Man skriver bl.a.:

« Desse medlemene er merksame på at presstendensane i norsk økonomi har arbeidd seg opp over dei siste åra, og det er viktig at finanspolitikken har kontraktiv verknad. »

       Det at presstendensene i norsk økonomi har tatt seg opp de siste årene, er en ganske alvorlig dom over budsjettforlik som også Senterpartiet har vært med på. Høsten 1996 fikk man en forverring av utgiftssiden på budsjettet med bortimot 5 milliarder kr gjennom kommuneopplegget. Nå ser vi selvsagt virkningen: Man er i ferd med å få en overoppheting av økonomien. Så sier man at nå er det viktig med en stram finanspolitikk. Men hva er tilsvaret til det? Jo, forrige dagen hørte man landbruksministeren si at landbruksoppgjøret bør føre til høyere inntekter for bønder. Så var en annen minister ute og sa at vi skal nok oppfylle målsettingen på 1 % av BNP til u-hjelp. Det er noen milliarder det også. Politi- og lensmannsetaten skal ha mer, hørte jeg i debatten tidligere i dag, og så sier Senterpartiets nestleder at iallfall 2,5 milliard kr mer til kommunene er helt nødvendig i neste års budsjett. Samtidig sier finansministeren at norsk økonomi er i ferd med å nå kokepunktet. Hvis man er i ferd med å nå kokepunktet, hva gjør man da? Lanserer man nye reformer, eller trekker man følehornene litt til seg og sier at nå kommer man med tiltak? Mitt spørsmål til representanten Holte er: Hva vil Senterpartiet gjøre i forhold til at norsk økonomi er ved kokepunktet? Når skal konkretiseringene komme i stedet for alle løftene? Det er liksom ikke tid for dem nå.

Jørgen Holte (Sp) : Det er riktig som Børge Brende gir uttrykk for, at det er presstendensar i økonomien. Eg gav også uttrykk for i innlegget mitt at når det ser ut som det er meir å dele, er det viktig at alle viser den moderasjonen og det måtehaldet som bør fylgje i forhold til den situasjonen vi er oppe i. Det justerte opplegget som vi vart einige om her i Stortinget, har ein svak innstrammingseffekt. Det har ein underliggande utgiftsvekst som er på høgd med det som Regjeringa fremma, men noko sterkare enn det som regjeringa Jagland la opp til. Det var også eit produkt av at det som Jagland fremma, var prega av at ein brukte tida flittig etter valet og fremma tiltak som det var behov for eit monaleg opprettingsarbeid på.

       Så spør Børge Brende om kva som er den største trusselen. No er jo Høgres råd einsidig å bruke finanspolitikken. Vi kjenner jo Høgre sine kuttforslag, ikkje minst på dei områda som Børge Brende var inne på, det bekymra han at landbruksministeren no vil ta eit tak når det gjeld distriktsutvikling og sjå til at landbruket får inntekter på linje med resten av befolkninga.

       Men eg synest faktisk det viktigaste no er å erkjenne at alt tyder på at oljeinvesteringane har vore heilt ute av politisk kontroll, og vi er kjende med at det no ligg føre ein vekst i overslaget som går langt utover det vi var kjende med i fjor. Dette er eit press i økonomien som vi sjølvsagt reknar med at Børge Brende og Høgre stiller opp for å gjere noko med.

       Nå er jeg enig i, og det var det representanten Foss som sa, at det er litt tidlig å bedømme denne Regjeringen etter dens første fire-fem måneder. Men den har altså snublet. Med unntak av sin egen kontantstøtte, som jeg forstår etter høringssvarene bare støttes av Vestlandske Indremisjonsforbund, og også minstepensjonen, er ingen andre løfter innfridd. Det betyr at så langt er det altså de brutte løfters regjering som sitter. Men vi skal likevel gi Regjeringen en sjanse, for vi har møtt Regjeringen med åpen velvilje og også forventning om at noe av det den har sagt, ikke minst noe av det den skrev inn i langtidsprogrammet som vi nå behandler, skal stå ved lag.

       Hvis vi tar utgangspunkt i det sentrumspartiene faktisk skrev seg sammen om i langtidsprogrammet, om rettferdig fordeling av godene, om større grad av likhet i beskatning mellom kapital og arbeid, større grad av satsing på miljø, større grad av satsing innenfor asylpolitikk og større grad av satsing på områder SV og sentrum har vært enige om, er jeg enig i at det er mulig at vi skal gi Regjeringen litt lenger tid.

       Så langt har det vært en skuffelse, det må jeg dessverre konstatere. La meg da ta tak i det som for denne regjeringen bør være hovedutfordringen. Flere saker der Regjeringen kan vise om den faktisk har vilje til omlegging, er nå i kjømda. Den store utfordringen, som det delvis har vært snakket om i dag også, er presset i norsk økonomi. Det er en del av komplekset. Så har vi samtidig miljøutfordringene som må løses. Gjennom Kyoto-avtalen sviktet Regjeringen, det er riktig, men vi skal også der gi den en ny sjanse. Her er det altså mulig å kombinere. Presset i økonomien kan også reduseres ved reduserte investeringer i olje. Det er riktig. Det vil samtidig medføre en bedre fordeling av investeringene ved at man vrir investeringer over til fastlandet, hvilket også er fornuftig. Det vil samtidig medføre et lavere oljeutvinningstempo, som også er fornuftig ut fra de økologiske og miljømessige hensyn vi er nødt til å ta både knyttet til Kyoto-avtalen, og knyttet til at vi ønsker å ha et bærekraftig samfunn.

       Ålegge om investeringspolitikken vil altså bidra til tre ting: Det vil bidra til redusert press i økonomien, bedre miljøpolitikk og vridning av investeringene, hvilket jo er fornuftig. Det vi altså må komme bort fra, er den svarte, ensidige oljeøkonomien, og over til det som er en fremtidsrettet kunnskapsøkonomi .

       I langtidsprogrammet som vi nå behandler, står det helt uttrykkelig at oljeformuen, som jo er totalt overfokusert i politisk debatt fordi den utgjør bare en liten del av vår nasjonalformue, betyr alt. Våre pensjoner skal angivelig betales av oljeformuen, hvilket er helt feilaktig. Det finnes ikke en mer feilaktig myte i norsk økonomi enn den. Våre pensjoner og vår fremtidige velferd skal betales av arbeid og kunnskap. Det betyr at enhver investering i kunnskap vil kaste mer av seg enn en investering i en oljeplattform eller i oljesektoren ellers. Det er en erfaring som mange andre land også har gjort. Hvis vi går bare få år tilbake, var Pakistan og Sør-Korea på omtrent det samme nivå når det gjaldt bruttonasjonalprodukt pr. innbygger. Så satset Sør-Korea ensidig på utdanning. Det gjorde ikke Pakistan. I dag er levestandarden ti ganger høyere i Sør-Korea enn den er i Pakistan. Dette bare som et eksempel på hvordan utdanning også har betydning for nasjonalproduktet.

       Det betyr at den andre store utfordringen er å vri investeringer fra olje og over til kunnskapsøkonomi. Det betyr at vi må satse på etter- og videreutdanning. Det er den andre store utfordringen denne regjeringen står overfor. Den har fått i fanget en reform som SV og også Arbeiderpartiet, senere, har vært faddere for, og som vi ønsker skal bli et kunnskapsløft for nasjonen inn i det neste århundret.

       Den stortingsmeldingen er meldt, men hva den inneholder, vet ikke vi. Det vi vet, er at partene i arbeidslivet har et betydelig ansvar for at dette skal bli bra. Nå forhandles det i forbindelse med tariffoppgjøret om hvilken rolle etterutdanningen skal få. Utfordringen til Regjerin-

       gen må være veldig entydig: Dette ønsker vi, dette ønsker vi også å bidra økonomisk for å få til. Da kombinerer man to forhold: Et moderat oppgjør og også kunnskap.

Terje Johansen (V) : Da den foreløpige innstillingen til langtidsprogrammet ble behandlet våren 1997, benyttet Venstres enmannsgruppe på Stortinget, Lars Sponheim, anledningen til å uttrykke Venstres ærend i det dokumentet. Han fremhevet Venstres sosialliberale idégrunnlag: respekten for enkeltmennesket kombinert med ansvar for fellesskapet, behovet for en sterk offentlig velferdspolitikk og en offensiv kulturpolitikk. Og kanskje viktigst: Venstre er partiet med størst vilje til å endre politikken i miljøvennlig retning. De største forurenserne skal betale mer i skatt. De miljøvennlige skal komme bedre ut. Næringslivet skal bruke mennesket som sin viktigste ressurs - det som representanten Djupedal kaller for kunnskapsøkonomien. Og det skal være grobunn for de små, ikke bare tumleplass for giganter.

       Nå er altså Venstre med i en regjering som bl.a skal ta de første prinsipielle stegene i retning av et nytt skatteregime. Venstres enmannsgruppe gjorde nemlig noe mer enn å markere en selvstendig, ideologisk plattform. Vi valgte å bli med på å skrive en fyldig fellesmerknad med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Det var ikke selvsagt i forkant av valget, da behovet for selvstendig markering var stort. I dag vet vi at det var et lykkelig valg. Det var helt nødvendig å vise at det fantes vilje til å etablere et politisk samarbeid som kunne ta opp konkurransen om makten med Arbeiderpartiet.

       Når vi har langtidsprogrammet oppe til endelig behandling, er det slående at Arbeiderpartiet har forlatt visjonen om Det norske hus til fordel for en ganske arrogant og lite samarbeidsorientert tone. Bare Arbeiderpartiet vet og kan, mens andre bedriver sprekkalternativ. Arbeiderpartiet framhever at siden våren 1997 er behovet for stramhet i finanspolitikken forsterket. Ifølge Arbeiderpartiet er årsaken « det ekspansive budsjettopplegg for 1998 ». Årsaken er altså et budsjettopplegg som ennå ikke har slått inn i økonomien! Om diagnosen er riktig, at vi nå plutselig står overfor sprekkalternativet, er det åpenbart at det må ha opparbeidet seg en viss materialtretthet i konstruksjonen i årene forut.

       Situasjonen for norsk økonomi kan beskrives slik: Over flere år har det bygd seg opp et generelt press i økonomien, særlig i enkelte bransjer. Vi har styrt mot - og har fått - høykonjunktur. I denne situasjonen er det tilnærmet samstemmighet i Stortinget om behovet for samspill mellom stram finanspolitikk, inntektspolitisk samarbeid og fast valutakurs.

       Arbeiderpartiet forsøker å dramatisere en minimal forskjell i den indikatoren som viser budsjettets inndragende effekt. Dette skal liksom være skillet mellom rett og galt. Sannheten er at Arbeiderpartiets og sentrumspartienes primærforslag stod svært nær hverandre målt etter denne indikatoren. Skillet mellom solidaritetsalternativ og sprekkalternativ handler altså om promiller. Man skal ha levd et langt liv i partiets rekker for å tro på en slik økonomisk teologi.

       Arbeiderpartiet kritiserer Regjeringen for å ha redusert anslagene for oljeinvesteringene. Men Regjeringens anslag ser ut til å holde. Sprekken er kommet på prosjekter som fikk grønt lys av den forrige regjeringen. For i Arbeiderpartiet fyrte de så godt opp under økonomien som de kunne, med utbygging av stadig nye oljefelter, en skolereform som har fått det til å gå varmt i bygg og anlegg, og f.eks en flyplassutbygging med en ikke ukjent tilhørende bane.

       Sentrumsregjeringen ønsker å bremse på områder der Arbeiderpartiet tidligere har gitt full gass. Sentrumspartiene vil redusere tempoet i oljeinvesteringene. Det er sentrumspartiene, ikke Arbeiderpartiet, som vil stanse gasskraftverkene. Regjeringen har sagt nei til kraftutbygging i Øvre Otta. Vil Arbeiderpartiet gi full gass også i den saken?

       Det som nok provoserer Arbeiderpartiet, er at sentrumsregjeringen nekter å akseptere et diktat om full reformstans i velferdspolitikken. Jeg er overbevist om at vi kan drive reformpolitikken og samtidig holde budsjettene innenfor ansvarlige rammer. Men vi er fortsatt avhengig av at andre partier på Stortinget bidrar konstruktivt. Vi er i en situasjon hvor ingen partier får det akkurat som de vil. Selv om det er uvant for Arbeiderpartiet, ville det være en styrke for landet om denne erkjennelsen begynte å sette seg også der. Før eller siden vil nok det skje. Dessverre har ikke debatten i dag båret bud om at vårløsningen er nær.

       De vil ikke ta inn over seg det virkelighetsbilde at vi så sent som siste år hadde en situasjon i Norge hvor manglende evne til å dekke opp energiforbruket med ren energi førte til at vi importerte kullkraft fra Danmark, noe som førte til et gigantisk utslipp av CO₂ i vår egen region. Det førte til at vi fikk et utslipp over noen få uker på 13 millioner tonn CO₂. Det kunne være interessant å høre hva representanten fra Venstre har av forslag til å løse de utfordringene vi står overfor, når man sier nei til vannkraft, nei til gasskraft og i liten grad viser til andre løsninger. Jeg imøteser med spenning en liten flik av det virkelighetsbildet som Venstre her prøver å gi sine bidrag til å skape bedre forhold for.

Terje Johansen (V) : Jeg er glad for å få denne problemstillingen, og jeg tør minne om hva som skjedde i

       1996. Da hadde vi en såkalt energikrise i Norge. Da gikk man rundt og sa at nå må vi importere mye kraft. Det som skjedde, var at prisene gikk i været, og elforbruket sank. Det som senere har skjedd, er at prisene igjen har sunket, slik at de nå ligger vesentlig under 1996-nivået. Den naturlige følge av dette, hvis man tenker i form av økonomisk politikk, er å se på prismekanismen og på hvordan man kan styre dette forbruket, slik at den ville veksten vi nå har, ikke fører til at vi gjør det som er galest av alt på denne jord, nemlig fortsetter å øke energiforbruket vårt, slik vi alltid har gjort.

       Norge er en sløsenasjon av dimensjoner når det gjelder bruk av energi. Vi har en elavgift som er en tiendepart av den de har i Danmark, vi har et prisnivå som ligger på 25 % av det de har der. I Danmark slår de av lyset når de går ut av toalettet, og de spøker med oss i Danmark over dette lysende Soria Moria slott her oppe i nord, hvor vi aldri slår av lysene. Det er det mulig å gjøre noe med. Det kommer vi tilbake til, håper jeg, når vi skal diskutere neste års budsjett.

Lars Arne Ryssdal (H) : Representanten Terje Johansen drev valgkamp på lav beskatning av arbeid og bedre vilkår for småbedriftene. Men regjeringen Bondeviks første budsjett var dårligere på disse områdene enn det gjeldende budsjett for 1997 var, og Johansen måtte ha drahjelp fra Høyre og Fremskrittspartiet i Stortinget for å få bøtt noe på sykelønnsbelastningen for småbedriftene og for å få fjernet økt trygdeavgift på arbeidsinntekt. Venstre er jo et beskjedent parti, men det må være foruroligende å lese at statsminister Bondevik i et nyttårsintervju i Bergens Tidende sier at denne budsjettinnrømmelsen var den han mest beklaget fra høsten i Stortinget.

       Venstres partileder, Sponheim, la vekt på maktspredning som flaggsak på fjorårets landsmøte, men har som næringsminister lagt fram en eiermelding som ikke viser imponerende spor av dette. Åpenhet er en annen flaggsak, men Venstre har ikke klart å overbevise finansministeren om at han må gi Stortingets egen bankgranskingskommisjon adgang til de dokumentene den ber om. Grønn profil er en annen satsing. Men i Aftenposten 29. desember sier Sponheim: « Venstres mål for CO₂ -utslipp var umulig og urealistisk ».

       Representanten Johansen sa i sitt innlegg: « ingen partier får det akkurat som de vil. » Men spørsmålet blir: Hvor går tålegrensen for Venstre, når det knapt får innfridd noen av sine profilerte valgløfter?

Terje Johansen (V) : Jeg er veldig glad for at representanten Lysholm har satt seg så godt inn i Venstres valgløfter. Hadde alle velgerne gjort det samme, hadde vi kanskje hatt større mulighet til å få gjennomført det programmet som vi tross alt står på, selv om vi ikke klarer å få gjennomført alt nå.

       La meg ta det siste først: Når Lars Sponheim har sagt at det å realisere Venstres mål for CO₂ -utslipp er urealistisk, er det under det regimet vi har i dag. Det er mulig å gjøre det, men det er ikke mulig å gjøre det med bare seks representanter på Stortinget.

       La meg ta et par av de poengene som Lysholm her kommer med. Han sier at Venstre ønsker lavere skatt på arbeid og bedre forhold for småbedrifter. Ja. Det vi gjorde under budsjettbehandlingen, var å sørge for en bedring for småbedriftene på 3,5 milliarder kr på årsbasis i forhold til Arbeiderpartiets forslag til budsjett. Vi fikk også reversert noen av forslagene som lå inne som skjerpelser på arbeidsbeskatningen. Men jeg innrømmer åpent og ærlig at vi har ikke klart alt det vi har satt oss fore som parti, og det skulle bare mangle!

       Aktivt eierskap er et stikkord for den meldingen som næringsministeren la fram her for noen dager siden. Der går han inn for det jeg vil kalle en kursomlegging i næringspolitikken i forhold til det som har vært Arbeiderpartiets linje gjennom alle de år. Vi går åpent ut og sier at vi ønsker å legge forholdene til rette for småbedriftene, for familiebedriftene, og det er noe helt nytt i næringspolitikken. Det er det motsatte av det Arbeiderpartiet har stått for.

Terje Johansen (V) : Representanten Andersen har jeg sett før, så henne husker jeg navnet på!

       La meg også bare ta med en ting til representanten Ryssdal, siden jeg først fikk ordet igjen: Det er galt det som ble opplyst, at Smith-utvalget ikke har fått utlevert den korrespondansen det har bedt om.

       Hvordan skal Venstre gripe fatt i ulikhetene i samfunnet? Den største ulikheten, den største forbrytelsen i vårt samfunn, er forbrytelsen mot miljøet. Der kommer grønn skattereform inn med full tyngde, håper vi. Det vil gjenstå å se når vi skal telle opp antall stemmer i Stortinget. Men det viktigste nå blir skatteskiftet - fra skatt på arbeidsinntekt og reduksjon i arbeidsgiveravgiften og over på miljøødeleggelser, og særlig på energibruk. Det er fremtidens skattesystem.

       SV har et underlig forhold til kapitaleiere. Det fremgikk også av tidligere replikkvekslinger her i dag. Man får det til å høres ut som at når kapitaleierne tar ut utbytte, går de rett på polet og i øverste hylle. Det vil i så fall ikke være det dummeste, for da kommer så godt som alt tilbake til staten. Det som jo er et faktum, er at dette økte utbyttet gjennom de siste årene har ført til at vi har fått 200.000 flere i arbeid i Norge. Det syns jeg det er verdt for SV å merke seg.

       Vi har en regjering som har satt norgesrekord i løftebrudd:

       Alle løfter er lagt på is, glemt, forsvunnet.

       Kristelig Folkeparti skal nå bygge flere pol, Senterpartiet kutter i Postverket, og Venstre pålegger småbedrifter å betale mer sykepenger. Ja, hadde noen sagt dette i langtidsprogramdebatten i juni i fjor, tror jeg presidenten hadde måttet bruke klubben.

       Nå er det ikke så merkelig at løftene ikke kunne holdes. Det var rett og slett ikke økonomisk mulig å gjennomføre dem.

       Likevel: På ett område hadde sentrumspartiene et løfte som ikke kostet penger, nemlig at de skulle ta et oppgjør med materialismen og forbrukskulturen.

       I debatten om langtidsprogrammet sa Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, følgende:

       « Jeg vil minne om Kirkemøtet ... fra 1996. Der tok de et oppgjør med forbruksideologien, og pekte på at den skaper et mindre menneskelig samfunn. »

       Og Lahnstein fortsatte med å sitere Gandhi:

       « Verden har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet. »... « Vi trenger en ny kurs »,

sa Lahnstein.

       Et av Senterpartiets medlemmer i finanskomiteen fulgte opp og sa følgende:

       « Det blir altså et spørsmål om å fordele BNP-veksten mellom offentlig og privat sektor på en annen måte enn de seneste årene. Dette vil Senterpartiet komme tilbake til i de årlige budsjettene. »

       Denne representanten skulle etter hvert få en enestående sjanse til å komme tilbake til dette i de årlige budsjettene. Hans navn var nemlig Gudmund Restad.

       Hva har så skjedd? Jo, ikke overraskende har sentrumsregjeringen brutt sine løfter også på dette området. Og ikke bare brutt dem, men de går i stikk motsatt retning.

       I 1998 vil forskjellen på det private og det offentlige forbruket øke mer enn noen gang i historien. Det private forbruket skal etter sentrumspartienes budsjett i år øke med 20 milliarder kr - nærmere 4.500 kr pr. nordmann. Det offentlige forbruket, helse, eldreomsorg, miljøtiltak, utdanning, skal øke med 3,8 milliarder kr - ca 860 kr pr. nordmann. Og når det gjelder bistanden - pengene til de aller fattigste i verden - fant Bondevik ut at her skal hver av oss gi 4 kroner og 50 øre mer enn det Jagland hadde foreslått.

       Det er sannheten om sentrumsregjeringens prioritering. Det er den omleggingen de lovte. Det er Lahnsteins drøm om « en ny kurs ».

       I debatten i juni lot Lahnstein pisken falle over mitt eget parti og mente at Arbeiderpartiet

« legger opp til økt privat vekst, øker forskjellene på den private siden, og så struper man inn på den offentlige siden, på fellesskapet, på det som skulle sikre dem som nå faller gjennom i et kaldere og hardere samfunn ».

       Jeg lurer på hva dommen er over hennes egen regjering.

       20 milliarder mer til privat forbruk enn det vi hadde i 1997, skattelette, kontantstøtte, flere overføringer - er det virkelig dette vi trenger? Eller er det fortsatt noen eldre som ennå ikke får den omsorgen de trenger, noen som mangler barnehageplass, noen som ikke får den legehjelpen de har behov for?

       I mitt fylke legger de ned tiltak mot rusmisbruk, mobbing og rasisme blant ungdom fordi Bondevik har fjernet 5 mill. kr i støtte på den budsjettposten. Var det det sentrumspartiene drømte om da de ville ha « en ny kurs »?

       For ni måneder siden avsluttet Lahnstein slik:

       « Vi bør ha et langsiktig perspektiv, og vi bør kanskje til og med gi rom for refleksjon og ettertanke, og jeg tror mange spør seg: Hvilket samfunn er det vi egentlig vil ha, og i hvilken retning går det nå? »

       I regjering har Lahnstein, Bondevik og Sponheim gitt sitt svar. De drømmene, visjonene og ordene de presenterte i fjor, ja, det var bare ord.

Erik Dalheim (A) : De fleste ordtak har sin opprinnelse i generasjoners livskunnskap. Når vi i dag hører dem gjentatt, kan vi som oftest nikke og si at det som ble sagt før, også er sant i dag. I vinterlandet Norge er et av disse ordspråk: « Man bør ikke strekke seg lenger enn skinnfellen rekker. »

       Da langtidsprogrammet var til behandling i Stortinget i forkant av siste valg, ble en ny fane reist: « Sentrumsalternativet - Vilje til ansvar »

       Overskriftene var mange. Det er grunn til å erindre at man på utgiftssiden i utgangspunktet bl.a hadde Arbeiderpartiets eldresatsing på 30 milliarder kr og oppfølging av den automatiske veksten i folketrygdens utgifter og u-hjelpen. I tillegg skulle det ved sentrumsalternativet komme mer penger til kultur og utdanning, enda mer til barnefamiliene, og primærnæringer og distrikter skulle få mer. SND skulle få mulighet til å bli mer romslig. Økte investeringer skulle komme i samferdsel, mye mer til kommuner, mye mer til boliger, økte bevilgninger til politi og fengsel, mer til miljø.

       Alt i alt - mye mer enn det Arbeiderpartiet fant forsvarlig. Men ikke nok med det - rederne skulle beholde sine milliardskattelettelser. Nye skattelettelser skulle også komme på plass og sikres for grupper som i utgangspunktet har det meget bra.

       Noen av de utgiftsøkende løftene er allerede vedtatt, pussig nok med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet. Nye skal visstnok innfris i vår. Det er bl.a lettelser til næringslivet, mer til sykehusene, ettergivelse av studielån - for å nevne noe av det det er skapt forventninger om.

       I tillegg ser vi utfordringene knyttet til et fra dag til dag økende elforbruk, hvor nei fra Regjeringen til de nærliggende løsninger kombineres med forsikringer om at kraftintensiv industri skal sikres tilgang på kraft på rimelige vilkår. Opp mot alt dette har Regjeringen i tillegg avgitt forsikringer, spesielt til Høyre og Fremskrittspartiet, om at skatter og avgifter ikke skal økes.

       Den virkelighet vi omgis av, skapes gjennom atferd. Nærmest i et forsøk på å oppheve tyngdeloven gjentar regjeringspartiene nå sine tidligere prinsipielle utsagn om at velferdssamfunnet forutsetter en sunn økonomi.

       Jeg har en bakgrunn som forhandlingstillitsvalgt innenfor verkstedindustrien. Når jeg som representant for de ansatte forhandlet om lønn, måtte jeg ta utgangspunkt i bedriftens økonomiske bæreevne. Nå maner finansministeren arbeidstakernes interesseorganisasjoner til å vise ansvar. De skal ikke strekke seg lenger enn skinnfellen rekker. De skal vise moderasjon.

       Nøkternhet i bruk av andres penger bør være en dyd for enhver politiker. Tar vi feil i forhold til hva som er fornuftig pengebruk, er det renhårig å justere seg og ta velgernes dom for det. Det burde være riktig, nå som før, å tilpasse seg skinnfellen, spesielt når de fleste med et lite blikk ser at deler av kroppen åpenbart stikker utenfor.

       Mange av oss som sitter her nå, den solide gjengen, for å si det sånn, var og hørte på sjefen i Norges Bank. De råd vi fikk der, var i stor grad preget av at det var behov for tilpassing og gjøre det som åpenbart er riktig. Derfor er det grunn til å spørre i tråd med solid, faglig veiledning: Hvorfor starter ikke regjeringspartiene en tilpassing av sitt langtidsprogram til virkeligheten nå? Det undrer meg virkelig, og det kunne være spennende å få et svar fra finansministeren på det.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg vet ikke om jeg vil gi representanten Dalheim det svaret han nå etterlyste, men jeg skal forsøke i et fem minutters innlegg.

       De nåværende regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, la våren 1997 fram sine fellesmerknader til regjeringen Jaglands langtidsprogram. Disse merknadene er senere fulgt opp gjennom Voksenåsen-erklæringen og i regjeringen Bondeviks tiltredelseserklæring.

       Hovedmålsettingen for Regjeringens økonomiske politikk er å legge til rette for en langsiktig, forsvarlig ressursforvaltning og å sikre arbeid til alle. På kort sikt er det viktig at finanspolitikken bidrar til å stabilisere den økonomiske utviklingen og til å dempe presstendensene i norsk økonomi. Det er imidlertid ikke bare kortsiktige stabiliseringshensyn som tilsier at vi må begrense bruken av oljeinntektene i årene som kommer. Makter vi ikke å føre en ansvarlig politikk de nærmeste årene, vil vi stå svakt rustet til å møte de statsfinansielle utfordringene utover i neste århundre, med en økende andel pensjonister og en sannsynlig nedgang i petroleumsinntektene.

       Finanspolitikken må videre støttes opp av de andre hovedelementene i den økonomiske politikken. Penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot en stabil valutakurs. Partene i arbeidslivet inviteres til å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet med myndighetene om moderate lønnsoppgjør, som har bidratt til både økt sysselsetting og en høy reallønnsvekst i de årene vi har bak oss.

       Den knappe tiden Regjeringen hadde til rådighet høsten 1997, begrenset mulighetene for å gjøre endringer i budsjettet for inneværende år. De endringene i det økonomiske opplegget som ble vedtatt, er likevel et første steg i retning av nye prioriteringer i den økonomiske politikken. Hevingen av minstepensjonene vil bidra til å gi minstepensjonistene, som hovedsakelig er eldre kvinner, en bedre hverdag, mens kontantstøtte vil gi økt valgfrihet og økt velferd for småbarnsfamiliene. Det budsjettopplegget for 1998 som Stortinget vedtok i høst, var noe mindre stramt enn det Regjeringen foreslo i tilleggsproposisjonen. Inndragingseffekten tilsvarte om lag en kvart prosent av BNP.

       Arbeiderpartiet har etter at de gikk over i opposisjon, vært bekymret for om det føres en stram nok finanspolitikk. Jeg vil i denne forbindelse minne om at det budsjettet Arbeiderpartiet la fram for 1998, ikke innebar en vesentlig annen stramhet i det økonomiske opplegget enn det den sittende regjeringen la opp til. Regjeringen fikk imidlertid som kjent ikke fullt ut gjennomslag i Stortinget for de skatte- og avgiftsendringene som ble foreslått.

       Det har nylig blitt kjent at investeringene i oljesektoren i 1998 nå anslås å bli vesentlig høyere enn tidligere forutsatt, og dette er en viktig årsak til de økende presstendensene i norsk økonomi. Størsteparten av økningen i investeringene skyldes kostnadsoverskridelser, framskynding og tilleggsinvesteringer på felt som ble besluttet utbygd i Arbeiderpartiets regjeringstid. Regjeringen Bondevik la i tilleggsproposisjonen fram forslag til lavere investeringer i prosjekter under vurdering i petroleumssektoren. Regjeringen vil legge fram forslag til ytterligere tiltak for å få redusert investeringene vesentlig både i 1998 og 1999. Jeg viser for øvrig til olje- og energiministerens redegjørelse for Stortinget i morgen.

       Regjeringen tar ikke sikte på å legge fram noe alternativt langtidsprogram for inneværende stortingsperiode. Gjennom våre fellesmerknader til langtidsprogrammet, Voksenåsen-erklæringen og tiltredelseserklæringen har vi lagt vår plattform for politikken i de kommende årene. Vi har dessuten satt i gang en rekke prosesser med langsiktig og verdimessig forankring for å følge opp Voksenåsen-erklæringen. Dette gjelder bl.a.

       Også på en rekke andre områder er det satt i gang arbeid for å omsette det politiske grunnlaget som sentrumspartiene ble enige om på Voksenåsen, i praktisk politikk. Dette gjelder bl.a tiltak innen regionalpolitikken og næringspolitikken. Oppfølgingen av forslagene skal skje innenfor en forsvarlig økonomisk ramme, og Regjeringen vil gjennom de årlige nasjonalbudsjettene og statsbudsjettene foreta de nødvendige prioriteringene i programperioden. Regjeringen vil invitere alle partier i Stortinget til et konstruktivt samarbeid om hovedlinjene i den økonomiske politikken og om de prioriteringer vi ønsker å foreta.

       I tillegg har regjeringen Bondevik også lastet inn andre store kostnadskrevende tiltak som kommer til å gi store årlige uttellinger framover, ikke minst kontantstøtten. Regjeringspartiene la sist vår listen meget høyt da de skrev innstillingen til langtidsprogrammet, og jeg har tidligere i dag forsøkt å gi finansministeren det råd at den listen over ønsker og løfter kanskje burde gjemmes bort, fordi den ikke er mulig å håndtere i den situasjonen vi har nå, og slett ikke er tilrådelig.

       Men skulle så finansministeren likevel ha ambisjoner om å innfri en del av de løftene som står på disse listene, i tillegg til det som allerede er lagt inn, kunne det være av interesse å høre hva finansministeren ser for seg når han sitter på sitt ærverdige kontor og forsøker å skue inn i årene i denne langtidsprogramperioden. Hva slags grep vil han ta, hva er det som må til for å gjøre det han selv i sitt innlegg påpekte er nødvendig, det som finansministeren kalte nødvendige prioriteringer? Hva slags grep tenker vår finansminister seg? Er det snakk om store skattetiltak? Ser han for seg kraftige nedskjæringer for å håndtere situasjonen? Eller ser finansministeren for seg muligheter for å øke egenbetaling på en rekke tjenester? Det kan være interessant for oss i Stortinget å få et lite innblikk i hva finansministeren ser når han skuer framover.

Statsråd Gudmund Restad : Både ut fra representanten Hill-Marta Solbergs replikk nå og ikke minst på bakgrunn av en del andre innlegg fra arbeiderpartirepresentanter her i salen, er det nødvendig å minne om at de merknader som de nåværende regjeringspartiene skrev inn i innstillingen til langtidsprogrammet, faktisk gjelder et langtidsprogram for fire år - 1998 - 2001. Da kan man ikke forvente at det skulle være mulig å oppfylle alle disse målsettingene i løpet av det første året. Kritikken om løftebrudd var for øvrig ikke så framtredende i replikantens innlegg, men veldig sterkt, syntes jeg, f.eks i Trond Giskes innlegg i stad.

       Så er det riktig at vi har press i økonomien, men jeg synes også det er viktig å minne om, siden vi er kritisert så sterkt for at vi fikk vedtatt reformene når det gjelder kontantstøtten og minstepensjonsøkningene, at disse foreløpig ikke har bidratt med fem øre til presset i økonomien. Det vil først skje senere i år. Så det presset vi har i norsk økonomi i dag, skyldes vedtak som er gjort tidligere, hovedsakelig under arbeiderpartiregjeringer. Man kan altså ikke beskylde denne regjeringen for det presset man nå står overfor. Ikke minst har det presset vi har fått innover oss, sin årsak i de økte anslagene når det gjelder oljeinvesteringer. Her akter Regjeringen å foreta seg noe. Det har vært pekt på at det har vært slike overskridelser eller økte anslag også tidligere. Men tidligere regjeringer har aldri gjort noe med det. De har bare latt det skje - det som skjer, det skjer. Denne regjeringen akter å gjøre noe, og jeg vil be de representanter i salen som er interessert i å få rede på hva Regjeringen ønsker å gjøre, å møte opp i morgen ved olje- og energiministerens redegjørelse her i salen, så vil man høre at det faktisk tas tak i de utfordringene vi nå står overfor på oljesektoren.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg takker statsråden for invitasjonen til stortingsmøtet. Det pleier å være flere representanter enn statsråder til stede, så jeg anbefaler en intern kunngjøring også. Men vi får nå komme tilbake til det og se om den redegjørelsen gir noe særlig svar.

       Jeg har bare lyst til å utfordre finansministeren på ett vesentlig punkt når han først er inne på dette med klarhet. Representanten Terje Johansen sa i sitt innlegg at overskridelsene - det siktes til de 13 milliarder kr når det gjelder planlagte oljeinvesteringer - kom på prosjekter klarert av den forrige regjering. Det var en interessant opplysning. Nå har representanten Johansen en tendens til å opptre med en frimodighet på Regjeringens vegne som ikke alltid er helt dekkende. Men jeg har da lyst til å utfordre finansministeren til å bekrefte denne opplysningen. Det er ikke den opplysningen vi får i brev av i dag fra finansministeren til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, men det er mulig at slike opplysninger fremkommer i løpet av en ettermiddag. Jeg er ikke overrasket over slike ting når det gjelder denne regjeringens håndtering av oljeinvesteringene.

       Så følgende: Det står, som flere har sitert, i innstillingen at representantene for regjeringspartiene

« er merksame på at presstendensane i norsk økonomi har arbeidd seg opp over dei siste åra, og det er viktig at finanspolitikken har kontraktiv verknad ».

       Dette er jeg enig i. Men jeg understreker at dette ble det ikke sagt et ord om i langtidsprogrammet fra de samme partier, ei heller i Regjeringens grunnlag, Voksenåsen-erklæringen. Så for å si det sånn: Hvis dette er noe som har bygd seg opp over flere år, kom oppdagelsen av det veldig plutselig - altså etter at man inntok regjeringskontorene. Jeg skal ikke spørre hva finansministeren har tenkt å gjøre med det, for det har han åpenbart ikke tenkt å svare på. Det har han full rett til å vente med til revidert nasjonalbudsjett.

       Men jeg har lyst til å utfordre ham på ett punkt: Det er nemlig alvorlig når finansministeren er uenig med sentralbanksjefen på to vesentlige områder, når det gjelder to av de tre bærebjelkene i politikken. Han er altså uenig i sentralbanksjefens oppfatning av valutapolitikken - det er konstatert. Men han uttalte også etter sentralbanksjefens årstale at han er uenig i sentralbanksjefens beskrivelse av situasjonen i norsk økonomi. Mitt spørsmål er: Er han fortsatt også det?

       Så er det riktig som påpekt, at regjeringspartiene i innstillingen viser til at det er behov for kontraktiv budsjettvirkning, og det ligger jo vitterlig også i det vedtatte budsjettet. Selv om det ble noe mindre kontraktivt enn det Regjeringen la opp til, er det fortsatt en inndragende effekt i det vedtatte budsjettet.

       Så kjenner jeg meg ikke helt igjen når det gjelder henvisningen til at jeg skal ha vært så uenig med sentralbanksjefen. Det jeg sa som kommentar etter sentralbanksjefens tale, var at jeg syntes han var noe for pessimistisk når det gjaldt muligheten for å komme gjennom de kommende årene med en god økonomi i behold. For meg fortonte sentralbanksjefens analyse seg omtrent slik: at det ikke vil være mulig å unngå katastrofen, og det synes jeg for min del er en for pessimistisk vurdering av situasjonen.

Øystein Djupedal (SV) : Et av de temaene som har vært mest omtalt i dagens debatt, er presset i økonomien og ikke minst det Regjeringen nå er opptatt av, å få ned oljeinvesteringene. Det er vi i SV positiv til. En av de faktorene i norsk økonomi som ikke har vært regulert, er oljeutvinningstempoet og oljeinvesteringene. De har på en måte levd sitt eget liv, helt uavhengig av politiske beslutninger, hvilket også har medført at vi har et rekordhøyt oljeutvinningstempo. Vi er verdens nest største oljeeksportør og står nå for 4 % av verdens totale oljeproduksjon.

       Det er av mange grunner åpenbart helt riktig å gå inn for reduksjon av oljeinvesteringene. Men da har vi også bruk for en mer langsiktig reduksjon av oljeutvinningstempoet. Dette henger veldig tett sammen. Det jeg kunne tenke meg å utfordre finansministeren på, er følgende: På et tidligere tidspunkt i norsk oljehistorie hadde vi noe som kaltes Tempoutvalget, ledet av Hermod Skånland. Uten at det utvalget avstedkom all verdens, var det i hvert fall et forsøk på å få langsiktig planlegging inn i norsk oljeøkonomi. Det største paradoks er på en måte at vår viktigste økonomiske inntektskilde helt er unntatt langtidsplanlegging. Det betyr at hver nye teknologiske forbedring, hvert nytt felt som oppdages, som kommer til behandling, får godkjenning som gjør at kurven bare stiger bratt til værs når det gjelder investering, noe som fører til overoppheting, som er uheldig for norsk økonomi, og som også fører til miljøpolitisk katastrofe, fordi man tar opp altfor mye olje.

       Min utfordring til finansministeren er altså relativt kort: Vil Regjeringen sette ned et tempoutvalg, bredt sammensatt av siviløkonomer, oljeøkonomer, ingeniører og ikke minst miljøvernere og mennesker som ser de miljøpolitiske aspektene i oljeutvinningen, som sammen kan prøve å komme med anbefalinger til storting og regjering om hvilket oljeutvinningstempo som er bærekraftig - ikke bare bærekraftig i økonomisk forstand, men også bærekraftig i økologisk forstand, som faktisk på lengre sikt vil være det aller viktigste?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg registrerer at Øystein Djupedal, og dermed SV, og sentrumspartiene faktisk har et ganske felles syn på de økte oljeinvesteringene og de store overskridelsene, og jeg må si meg bortimot enig i at det ser ut som oljevirksomheten har levd sitt eget liv, nærmest at oljeselskapene har vært en stat i staten som ikke har vært vant til å bli særlig mye styrt. Derfor går jeg ut fra at man også nå vil registrere at den nye regjeringen har tatt mål av seg til å forsøke å få noe mer styring over det som skjer på sokkelen. Det er derfor vi nå har tatt tak i de store overskridelsene på 13-14 milliarder kr, og sagt at dette kan vi ikke akseptere. Dette må det gjøres noe med. De økte investeringene kommer på et så ubeleilig tidspunkt, hvor det er så stort press i økonomien fra før, at man ikke kan akseptere at dette kommer på toppen.

       Jeg skal ikke gå olje- og energiministeren i næringen og si hva som kommer av tiltak, men igjen invitere til å komme og høre på Marit Arnstad i morgen her i salen.

       Det konkrete spørsmålet om et tempoutvalg er ikke diskutert i Regjeringen, og det er selvfølgelig helt umulig for en finansminister å stå her og love noe på Regjeringens vegne, men jeg kan love at jeg kan ta opp temaet til diskusjon i Regjeringen.

Ranveig Frøiland (A) : Det har her tidlegare vore peika på at overslaga i oljesektoren har gått både opp og ned, og det er heilt rett. Men det som eg vil påstå ikkje er rett, er at oljeindustrien har levd sitt eige liv og på ein måte gjort det som tente oljeindustrien. For det er klårt at alle regjeringar heile tida har følgt med i den utviklinga. Og det er ikkje slik at det er oljeselskapa som bestemmer kva som skal byggjast ut. Det er slik at dei leverer inn ein plan for utbygging og drift, og så er det departementet, dersom det er eit prosjekt på under 5 milliardar kr, som seier OK til det eller, dersom det er eit prosjekt på over 5 milliardar kr, er det Stortinget som gjer det. Så ein har både teke omsyn til det som ligg i budsjettet, og aktiviteten i oljesektoren heile vegen.

       Det er ikkje noko nytt at det er nokon som tek tak og styrer. Dette er ein politikk som har vore drive av alle regjeringar. Eg trur at dei som trur at oljeselskapa no sit og ser at kostnadene i sektoren vil auka med 13 milliardar kr, utan å føreta seg noko, tek feil. Oljeselskapa er òg opptekne av at dei må skyva på prosjekt for at presset i økonomien ikkje skal verta så stort, slik at kostnadane vert mindre for selskapa.

       Men det som undrar meg når det så klårt kom fram frå Regjeringa i desember i fjor at overslaga kunne nedjusterast med fleire milliardar kr, at ein då i januar veit at det må oppjusterast med 13 milliardar kr.

       Eg forstår at vi skal få svar på alt i morgon, men eg må seia at i to rundar fekk finanskomiteen brev frå departementet, som sa at ein kunne nedjustera desse overslaga, og det var ikkje på grunn av politiske vedtak, det var fordi ein kunne skyva på ein del prosjekt i det komande året fordi gassleveransane ikkje var klare, altså teknisk utsetjing.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg skjønner godt at tidligere olje- og energiminister Ranveig Frøiland må hevde at også tidligere regjeringer har tatt tak i slike problemer som vi nå står overfor. Vi har jo opplevd også tidligere at det er blitt betydelige oppjusteringer av oljeinvesteringene, men når har vi sett at en arbeiderpartiregjering har tatt tak i problemet og sørget for at disse overskridelsene ikke kom, eller i hvert fall ble mindre enn forutsatt? Jeg har ikke registrert det en eneste gang.

       Så tilbake til disse nedjusteringene som ble foretatt av Bondevik-regjeringen i fjor høst i forbindelse med budsjettbehandlingen. Jeg trodde at i hvert fall den tidligere olje- og energiministeren ville få med seg den detaljen at nedjusteringen gjaldt felt under vurdering, og det er ingen tegn på at de nedjusteringene som vi da foretok, ikke skal bli oppfylt. Så de store overskridelsene som vi nå ser, gjelder altså felt som tidligere har vært vedtatt utbygd, og som jeg sa, de fleste av dem under en arbeiderpartiregjering.

       Så får også Frøiland møte i morgen og høre hvordan dette nå blir taklet av den nye regjeringen og prøve å sammenlikne med det, og spørre seg selv: Ville jeg ha gjort det samme hvis jeg fortsatt satt som olje- og energiminister?

Trond Giske (A) : La meg først ta noe som finansministeren sier, som jeg egentlig synes er helt fantastisk. Finansministeren sier at overopphetingen i norsk økonomi skyldes verken kontantstøtten eller pensjonsøkningen, for de har ikke slått inn i økonomien ennå. Så det han egentlig sier, er at vi nå har en stor overoppheting i økonomien, men at de kommer med nye tiltak som skal øke den opphetingen. Vi har full fart inn i et kryss hvor det blinker rødt, men vi har ennå ikke trykk på gassen. Tror dere dette er fart, da skal dere få se når vi trykker på gassen!

       Det burde nettopp være grunn til at man revurderte disse reformene, at man ser at det er en oppheting som er så stor at det ikke er rom for nye, store reformer med utbetaling av kontanter.

       Så sier finansministeren at disse oljefeltutbyggingene er vedtatt under en arbeiderpartiregjering, så det er liksom ikke noe man trenger å ta så mye hensyn til. For det første er de stort sett vedtatt med Senterpartiets hjelp, og de er fullt ut vedtatt med statsministerens hjelp. Sånn sett er vel ansvaret noenlunde likt fordelt. Men det spiller i og for seg ingen rolle hvem som har vedtatt disse utbyggingene. Faktum er at investeringene nå slår ut så sterkt at finansministeren selv har regnet ut at det vil øke BNP med 0,7 prosentpoeng.

       I høst ble en nedjustering av investeringene brukt som begrunnelse for at det var rom for flere reformer. Nå får vi økte investeringer, vi kommer til å få lavere skatteinngang, og vi får en dramatisk - vi har i hvert fall hatt en dramatisk - reduksjon i oljeinntektene på grunn av en prisnedgang.

       Mitt spørsmål til finansministeren blir da: Vil finansministeren bruke den samme begrunnelsen som ble brukt for å øke utgiftene høsten 1997, nå når oljeinvesteringene øker, for å finne dekning i utgiftsreduksjoner for å balansere budsjettet når revidert nasjonalbudsjett legges fram? Eller - om han ikke vil lekke fra revidert eller kommende statsbudsjett: Mener finansministeren prinsipielt at den samme ordningen og det samme prinsippet må gjelde når inntektene reduseres, som han brukte når investeringene ble forandret, slik at det kunne finnes rom for utgiftsøkninger?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg skjønner at det passet representanten Giske dårlig å vise til at kontantstøttesaken og minstepensjonistsaken ennå ikke har fått virkning og derfor ikke kan være forklaringen på det presset vi har i økonomien. Da skjønner jeg at man kan bli spurt som det her ble gjort. Det kunne ha hatt en viss virkning hvis ikke Arbeiderpartiet selv hadde kommet med reformforslag som kostet dobbelt så mye, og som ville vært mye mer problematisk i forhold til arbeidsmarkedet, nemlig den fordoblede fødselspermisjonen som er foreslått. Jeg har riktignok merket meg at de vil si at dette skal innfases over noen år. Men når det først er innfaset, er det i hvert fall et faktum at det ville koste mer enn dobbelt så mye som kontantstøtten, 6,4 milliarder kr i forhold til kontantstøtten, som vil koste 2,7 milliarder kr - og det ville åpenbart gå hardere ut over tilbudet av arbeidskraft. Og når man først har innført forlenget fødselspermisjon med full virkning, vil vel ikke Arbeiderpartiet foreslå at man skal fjerne det igjen hvis det blir presstendenser i økonomien, går jeg ut fra?

       Så var det altså slik at det var umulig ved behandlingen av budsjettet i fjor høst å forutse de 14 milliardene i sprekk på oljesektoren som vi fikk beskjed om i januar. Det forelå ingen opplysninger om at man hadde slike overskridelser i sikte da vi behandlet budsjettet. Men da vi først fikk opplysningene, tok vi også øyeblikkelig tak i dem og sørget for at overskridelsene i hvert fall blir redusert betraktelig. Hvor mye, får man høre i morgen.

       Ellers er det selvfølgelig en god leveregel at hvis utgiftene blir større enn forutsatt på ett område, må man prøve å trekke inn på et annet. Det er da også lagt til grunn i årets budsjett, og det vil selvfølgelig også bli lagt til grunn når Regjeringen nå til helgen skal ha første runde om 1999-budsjettet på Halvorsbøle-konferansen. Men hva som vil ligge der, kan jeg selvfølgelig ikke avsløre ennå. Det vet for øvrig heller ikke Regjeringen i detalj på dette tidspunkt.

       Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre hadde laga fellesmerknader også ved den siste handsaminga, og ein av dei merknadene dei oftast brukte, var at Arbeidarpartiet i mange og store, viktige saker hadde henta støtte hos Høgre og Framstegspartiet. Derfor var det no viktig - meinte dei - å få fram eit alternativ, ei sentrumsregjering. Sentrumsregjeringa kom, og til budsjettet, som er den einaste saka som til no er handsama av Bondevik-regjeringa, søkte dei støtte først hos Framstegspartiet, og så pressa dei Høgre til å vera med. Eg forstår det slik at dette sambuarskapet følest vel for Regjeringa, for frå Kristeleg Folkeparti og Venstre si side vert det ofte sagt at det er Høgre og Framstegspartiet ein vil venda seg til for å få støtte til sakene sine.

       Korleis Senterpartiet føler eit slikt hopehav med Framstegspartiet, kan ein berre tenkja seg, men utruskap i forhold til veljarane og det dei vart lovde, er det iallfall. Vilje til ansvar, som regjeringspartia kalla merknadene sine i fjor, var omfattande. Omfattande var òg lovnadene ved valet sist haust: kontantstøtte på fleire milliardar, auka minstepensjon, auka stipenddelar på studielån, auka inntekter til bøndene, skattelette for reiarane, meir til kommunane, skattelettar for næringslivet, meir til sjukehusa, auka satsing på enøk, 5 milliardar kr meir til veg og jernbane osv. Resultatet frå budsjettforliket kjenner vi. Det er riktig at reiarane som vart lovde skattelette, har fått det. Det er vel det som vert kalla skatt etter evne. Kontantstøtta skal gjennomførast. Og så kan vi lesa i avisene at finansministeren føler seg basta og bunden, og at han no er i ferd med å få kuppelhovud. Det er han i tilfelle skuld i sjølv!

       Etter alt som vart skrive og sagt før valet i september 1997 av dei tre sentrumspartia, hadde eg nok venta meg ein solid og framtidsretta merknad til langtidsprogrammet frå dei noverande regjeringspartia. Heller ikkje Voksenåsen-erklæringa har dei teke inn. Dette tolkar eg faktisk positivt: Røyndomen har no senka seg over Regjeringa, og dei ser at her er ein nøydd til å sjå alt i ein økonomisk samanheng.

       Regjeringspartia seier i merknaden sin at dei er « merksame på at presstendensane i norsk økonomi har arbeidd seg opp over dei siste åra ».

       Og svaret som regjeringa Bondevik, med støtte frå fleirtalet i Stortinget, gjev, er å bruka meir pengar - nesten 5 milliardar kr. Presset vert ikkje mindre, og ansvaret skyv dei framfor seg. Det er partane i arbeidslivet som skal visa moderasjon, meiner Regjeringa. Det er Regjeringa og fleirtalet i Stortinget som må ta ansvaret for budsjettpolitikken, og presset i økonomien kjem m.a. av at dette fleirtalet ikkje er villig til å redusera utgiftene i budsjettet.

       Når vi frå Arbeidarpartiet si side peikar på at finanspolitikken er stram, er dette ut frå at vi ved inngangen til eit nytt tusenår må sikra fundamentet for ei vidareutvikling av eit solidarisk velferdssamfunn. Det vert stilt store krav til fordelingspolitikken for å motverka utslag av aukande egoisme. Utfordringa vår er å klara å få oppslutnad om eit moderat og solidarisk inntektsoppgjer, men då må den økonomiske politikken sikra arbeid til alle, og det må sikrast ei rettferdig fordeling. Då kan ein ikkje gje skattelette til dei som har mykje frå før. Då må ein

       løfta opp dei som har for lite, og det er det mange grupper som har.

       Til slutt har eg lyst til å ta ein liten runde til på det som eg hadde ein replikk til finansministeren om i stad, overslaga i oljesektoren, for det er ikkje slik at dei som sit i finanskomiteen, ikkje veit kva som er påbegynte prosjekt, og kva som er prosjekterte prosjekt. Poenget er at då Regjeringa ville redusera overslaga i fjor haust, aksepterte Arbeidarpartiet det. Vi aksepterte fullt ut det som vart sagt frå Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet. Men så sa vi: Lat vera å bruka pengane, for overslaga kan gå opp og ned. Men det Regjeringa lét seg freista til, var å bruka desse pengane som dei reduserte overslaga med. Vi peikar heile tida på at overslag kan bli justerte både opp og ned - men bruk ikkje pengane til auka forbruk.

       Heilt til slutt har eg lyst til å minna representanten frå Venstre om at det faktisk er riktig at elforbruket i 1996 gjekk ned. Men så må han òg ta med i heile dette biletet at ein fyrte opp veldig mange oljeomnar i Noreg då. Det totale energiforbruket auka derfor slik at vi måtte importera heile 9 TWh frå kolfyrte anlegg i Danmark, og dermed auka CO₂-utsleppa.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 omme.

       (Votering, sjå side 1993)