Sak nr. 3

TALERE:

       Erik Solheim (SV) : Jeg vil få stille dette spørsmålet til statsministeren:

       « Israels statsminister Benjamin Netanyahu kommer om få dager til Norge. Netanyahu er i dag den viktigste hindringen for fredsprosessen i Midtøsten.

       På hvilken måte vil Regjeringen under besøket markere norsk protest mot Israels fortsatte okkupasjon av palestinsk land på Vestbredden og i Jerusalem? »

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Fredsprosessen i Midtøsten er fortsatt inne i en meget alvorlig krise. Situasjonen preges av en grunnleggende mangel på tillit mellom partene. Israel og den palestinske part har begge ansvaret for dette. Regjeringens hovedbudskap til partene de siste månedene har vært at fredsavtalene ligger fast og må iverksettes. Det haster, og det finnes ikke noe troverdig alternativ til en fredsprosess, bygd på Oslo-avtalene.

       Disse avtalene bygger på at de to folk, israelere og palestinere, har legitime politiske rettigheter og må sikres retten til å styre egen utvikling og leve innenfor trygge og anerkjente grenser.

       Fredsprosessen bygger dessuten på Sikkerhetsrådets resolusjon 242 av 1967 og resolusjon 338 av 1973, som henstiller om tilbaketrekning fra okkuperte områder og respekt for samtlige staters rett til å leve i fred. Fra norsk side anerkjenner man ikke Israels annektering av Øst-Jerusalem, og er bekymret over de pågående israelske bosettingsaktiviteter i palestinske områder. Jeg kan også føye til at som kjent skal det i sluttfasen av fredsprosessen forhandles om Jerusalem-spørsmålet. Videre er Norge, som koordinator for internasjonal bistand til palestinerne, meget bekymret over den negative utviklingen i palestinsk økonomi som bl.a er resultat av vedvarende grenserestriksjoner mellom Israel og de palestinske områder. Det påhviler også den palestinske part å følge opp sin del av forpliktelsene i Oslo-avtalene; her er det spesielt problemer knyttet til sikkerhetssituasjonen.

       Norge har et moralsk ansvar for å følge opp fredsavtalene, ikke bare når det går framover, men også når partene har det vanskelig. Utenriksminister Vollebæk har derfor ved flere anledninger gjort norske synspunkt kjent for de israelske ledere, inkludert statsminister Netanyahu.

       I samtalene med statsminister Netanyahu vil jeg naturlig nok ta opp den manglende framdrift i fredsprosessen og understreke betydningen av at alle inngåtte avtaler respekteres. Jeg vil videre understreke at Norge fortsatt står til partenes tjeneste for å drive prosessen framover.

       Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Erik Solheim (SV) : Det var særlig viktig at statsministeren brukte ordene Israels okkupering av Øst-Jerusalem. Når jeg trekker fram det, er det fordi vi i det siste har sett den tendensen at Regjeringen mener én ting, mens Kristelig Folkeparti mener noe helt annet. Det er en veldig farlig form for dobbeltspill når alle de tre ministerne, statsminister, utenriksminister og menneskerettighetsminister, som håndterer de spørsmål vi her snakker om, er fra Kristelig Folkeparti. Vi kan ikke da ha en situasjon hvor Kristelig Folkeparti har én politikk og Regjeringen en annen. Men Regjeringens politikk er altså klar, og den er god: Israel har okkupert Øst-Jerusalem, og dette er blant de ting man da selvsagt vil ta opp med Netanyahu.

       Nå har vi vært gjennom en lang debatt om sikkerhetsrådsresolusjoner og masseødeleggelsesvåpen, og jeg vil spørre statsministeren: Er dette temaer som nå vil bli tatt opp med Israel? Det er trolig ikke noe land som har brutt så mange resolusjoner fra Sikkerhetsrådet som Israel - kanskje kan Irak konkurrere, men det er i hvert fall ikke mange andre land i den klassen. Vil man nå ta opp med Netanyahu de gjentatte bruddene på Sikkerhetsrådets resolusjoner og Israels masseødeleggelsesvåpen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Opplegget for statsminister Netanyahus besøk i Oslo er ennå ikke klart. Det er nok dels en kombinasjon av et weekend/ferieopphold - som jeg skjønner prioriteres høyt av den israelske statsminister, og han trenger sikker det, han som oss andre - men dels selvsagt også en mulighet til politiske samtaler. De skal vi utnytte så godt som mulig, og som tiden vil tillate. Hva vi i så måte kan føre opp av punkter på dagsordenen, kan jeg ikke her og nå garantere for.

       Når det gjelder masseødeleggelsesvåpen i Midtøsten generelt, jf. også den pågående konflikt rundt Irak, er det et bokstavelig talt eksplosivt område, et uhyre farlig område, og det er også grunn til å ta det opp med Israel. Det vil bli gjort hvis det gis en naturlig anledning til det.

       Når det for øvrig gjelder synet på konflikten mellom israelere og palestinere, har jeg redegjort for Regjeringens syn både nå og tidligere. Det vil nok her fortsatt være visse nyanser i representanten Solheim og SVs og mitt syn, bl.a på Jerusalem-spørsmålet, men det får vi nå la ligge. Regjeringen er innstilt på å øve et press på begge parter fordi det foreligger manglende oppfølging av fredsavtalene både fra palestinsk og israelsk side.

Spørsmål 2

       Fra representanten Jon Olav Alstad til barne- og familieministeren:

       « Statsråden har i Arbeiderbladet uttalt at hun vil vurdere å fremme tiltak som stimulerer menn til å ta mer omsorg for barn. Hun innrømmer at fedrekvoten er bra, men mener det « er litt knuslete av Arbeiderpartiet bare å gi fire av 52 uker til mannen ».

       Hva vil statsråden gjøre for å stimulere menn til mer omsorg for barn, og hvor mange uker permisjon kan mannen forvente å få gjennom fedrekvoten når statsråden skal fremme sak om omsorg for barn i løpet av våren? »

       Presidenten: Dette spørsmålet bortfaller.

Spørsmål 3

       Dag Danielsen (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til barne og familieminister Valgerd Svarstad Haugland:

       « Grendern ungdomskafé på Stovner senter er ifølge Stovner-politiet en vesentlig faktor til at ungdomsproblemene/kriminaliteten i området har blitt redusert. Driften av kafeen er i stor grad basert på frivillighet og har gratis lokaler fra Stovner senter. Kafeen trenger allikevel offentlig støtte for å kunne opprettholde driften, og man har derfor søkt om støtte fra tilskuddsordningen « Ungdomstiltak i større bysamfunn ».

       Hva vil statsråden gjøre for å bidra til at driften av kafeen blir opprettholdt? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Stovner bydel, der Grendern ungdomskafé har lokala sine, er ein av dei sju prioriterte bydelane i Oslo som får stønad gjennom tilskotsordninga « Ungdomstiltak i større bysamfunn ». Grendern ungdomskafé har fått statleg tilskot sidan 1992.

       Tilskotsordninga « Ungdomstiltak i større bysamfunn » er laga for å støtta opp om nye tiltak og prosjekt, og ein støttar desse over nokre år. Ordninga stiller ei rekkje krav til dei kommunane/bydelane som får tilskot. Søknader om midlar til tiltak og prosjekt som er lokaliserte til bydelen, skal sendast og koordinerast gjennom bydelsforvaltninga. Bydelen skal gjera ei vurdering og politisk prioritering av søknadene før dei blir sende vidare til departementet. Tilskotsordninga stiller òg krav om at bydelen/kommunen må gjera vedtak om at dei på sikt vil overta tiltaka. Dette gjeld i dei tilfella det er søknad om tilskot utover tre år. Bydelen/kommunen bør rekna eigendel i finansieringa.

       Stovner bydel sende i alt elleve søknader for tilskotsåret 1998. Grendern ungdomskafé var prioritert svært lågt, på tiande plass. Bydelen signaliserte ein kommunal eigendel, men tok atterhald for politiske vedtak som kunne endra den kommunale satsinga for 1998. Stovner bydel opplyste i brev til departementet av 14. januar 1998 at bydelsutvalet handsama budsjettet den 18. desember 1997, og hadde vedteke at det kommunale tilskotet skulle takast bort i 1998. Årsaka til dette skal m.a. vera bydelen si vurdering av at kafeen hadde svært få brukarar. Etter våre opplysningar var dette eit einstemmig vedtak.

       Bydelen opplyser i brev av 26. februar 1998 til departementet at leiaren av Grendern ungdomskafé ikkje ynskjer å halda oppe samarbeid med bydelen, med dei vilkåra for tilskot til drifta som bydelen har hatt. Departementet forstår det slik at Grendern ungdomskafé sjølv ynskjer å basera seg på andre former for tilskot og støtte frå frivillige. Stovner bydel held oppe søknaden om økonomisk støtte til tiltaket og ber departementet akseptera at Grendern sjølv står for ein eigendel, men at bydelen fylgjer opp tiltaket med møter og gjennom å få rekneskap og rapport.

       Grendern ungdomskafé har fått midlar frå departementet si storbyløyving i seks år. Stovner bydelsutval har vedteke ikkje å gje tiltaket økonomisk stønad lenger. Departementet vurderer det frivillige arbeidet høgt og har difor medverka til at drifta av kafeen har vore mogleg i seks år. Mitt svar til representanten Dag Danielsen er difor at søknaden for 1998 for tida er under handsaming, og at svar på søknaden ligg føre i løpet av kort tid.

       Eg har likevel lyst til å understreka verdien av likehandsaming gjennom å fylgja retningslinene for tilskot, og at vi viser respekt for bydelsutvalet si vurdering. Praksis har vore at ein har lagt vekt på bydelen/kommunen si prioritering og vurdering av desse sakene.

Dag Danielsen (Frp) : Jeg er virkelig glad for at jeg tok dette spørsmålet opp i spørretimen. Bydelens innstilling til denne saken har fått et politisk etterspill, og saken vil derfor, etter de opplysninger jeg har fått, komme opp til ny behandling. Jeg er glad for at ministeren stiller seg positivt til denne saken.

       Dette er et glimrende eksempel på at ungdom tar ansvar og driver forebyggende virksomhet, med bl.a ungdomspatrulje og narkotikabekjempelse, og det er en stor grad av frivillig innsats inne i bildet her. Administrasjonssjefen i bydelen har gått inn og forsøkt å overstyre et prosjekt som har virket helt utmerket. Det har bl.a. Stovner politikammer bekreftet, og de har imøtegått de opplysningene som er kommet fra bydelen om dårlig besøk på kafeen osv.

       Mitt spørsmål er da: Dersom det jeg nå har redegjort for, bekreftes, vil ministeren se positivt på denne søknaden?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg vil ikkje gå i gang med ei handsaming av søknaden her og no frå Stortingets talarstol, men det er rett at vi har fått ein del opplysningar, som eg òg sa i svaret mitt, om at det er ein lite brukt kafé. Er dei opplysningane feil, og får vi andre tilleggsopplysningar frå bydelen, er det klart at det vil telja tungt for oss når vi no skal vurdera søknaden. Eg kan ikkje gje representanten Danielsen eit klart ja eller nei i dag, men alle nye tilleggsopplysningar som er til kafeen sin fordel, vil sjølvsagt bli tekne med i vurderinga. Det hadde òg vore bra om Stovner bydel kunne gjera ei anna prioritering enn det dei innleiingsvis har gjort. Av elleve søknader har dei sett dette prosjektet på tiande plass. Det er ikkje ei særleg høg prioritering, slik vi har vurdert det i departementet.

       Terje Johansen (V) : Jeg vil stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Avisoppslag nylig viser at barnehageeiere river ned lekeapparater som ikke tilfredsstiller nye forskrifter. Mye tyder på at dette skjer overilt, og at reglene tolkes for firkantet.

       Vil statsråden ta initiativ til å stanse denne rivingen inntil det er sett nærmere på hva som er reelle trusler mot barnas sikkerhet, og hva som er utslag av overbeskyttelsestrang? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Spenning og utfordringar er naudsynt for å skapa eit stimulerande miljø for born. Derimot kan veike materialar eller dårlege konstruksjonar av leikeplassutstyr, dårleg plassering eller manglande vedlikehald føra til alvorlege skadar og skapa utrygge forhold.

       Kvart år må om lag 6.500 born få legehjelp for skadar dei har fått på leikeplassen. Dei fleste ulukkene skjer ved bruk av husker, klatrestativ og sklier. Hovudet er den kroppsdelen som oftast blir skadd. Fall mot hardt underlag gjev dei fleste og alvorlegaste skadane. Born har også blitt kvelte ved at dei har sete fast i opninga, blitt hengande fast på delar som stikk ut, eller ved at snorer på kleda har kilt seg fast i utstyret.

       Formålet med forskrift om tryggleik ved leikeplassutstyr er nettopp å redusera slike alvorlege ulukker ved å tilby born ein tryggare leikeplass. Forskrifta tek ikkje sikte på å laga ein leikepass der born aldri skadar seg. Skrubbsår og mindre alvorlege skadar er det umogleg å sikra seg mot, og det er heller ikkje meininga.

       Forskrift om leikeplassutstyr har sett tryggleiken til born på dagsordenen. Noreg har sterke tradisjonar med omsyn til vern av det fysiske arbeidsmiljøet til arbeidstakarar. Forskrift om leikeplassutstyr gjev ei presisering av krav til leikemiljøet til born, som må vurderast som like viktig. Born skal ikkje bli alvorleg skadelidne på grunn av manglar ved leikemiljøet som vaksne tilbyr dei.

       Ei rekkje barnehagar, skular, bustadlag, velforeiningar o.l. har, som fylgje av krava i forskrifta, sett i verk ein kritisk gjennomgang av leikeplassutstyret som dei eig. Dette har i mange høve ført til at utstyr har blitt fjerna fordi det er uforsvarleg å ha det ståande. Fleire av verksemdene har fylgt tilrådinga frå Barne- og familiedepartementet og Produkt- og Elektrisitetstilsynet om å nytta overgangsperioden på tre år til å gjera ei risikovurdering av leikeplassutstyret. Ei risikovurdering skal seia noko om kva for type hending som kan skje, kor sannsynleg det er at denne hendinga skal skje, samt om konsekvensar av ei slik hending. På bakgrunn av resultata har dei utarbeidd planar for korleis utstyret kan bli reparert, og har fyrst og fremst sett inn tiltak der behovet for oppgradering er størst.

       Eg er likevel merksam på at enkelte barnehageeigarar, velforeiningar m.v. dessverre har tolka forskrifta slik at alt utstyr som ikkje tilfredsstiller krava i forskrifta, må fjernast umiddelbart. Mange kastar òg leikeplassutstyr og kjøper nytt, utan å vurdera om utstyret kan bli reparert. Ein god del av utstyret kan truleg bli oppgradert for ein rimeleg penge.

       Det er ikkje opp til meg å stansa riving av utstyr, slik representanten Johansen ber om. Det er den enkelte kommune eller barnehageeigar som må gjera det. Eg trur heller ikkje det nødvendigvis er forskrifta det er noko gale med, men det er heilt klart naudsynt med yttarlegare informasjon om forskrift om leikeplassutstyr, slik at kunnskapsnivået til eigarar av leikeplassutstyr blir betre. Produkt- og Elektrisitetstilsynet har teke konsekvensen av dette og har laga ein brosjyre som har som mål å setta eigarar og andre som har ansvar for leikeplassar, betre i stand til å vurdera risikoen ved leikeplassutstyr. -

       Så til det som har vært mitt poeng i denne saken: Jeg har undersøkt om disse forskriftene har vært laget slik at de kan tolkes til å være for rigide, og det har jeg fått visse indikasjoner på. Mitt spørsmål gikk derfor på om statsråden hadde sett på disse forskriftene, slik at vi kan føle oss trygge på at lekeapparater ikke rives unødig. Jeg er for så vidt kjent med at det som har vært revet i Oslo, burde rives, og at kritikken der rett og slett gikk på at Oslo kommune ikke ville stille opp og bygge nytt. Og det er en helt annen sak.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg synest faktisk Terje Johansen i sitt oppfylgingsspørsmål til meg var litt flåset i forhold til kva som verkeleg kan skje med born i barnehage. Dersom ein har sett på nært hald sånne skadar, trur eg ein legg litt meir alvor i det når ein ynskjer forskrifter som skal vera gode, for å hindra ulykker. Ulykker skjer, og born kan faktisk bli kvelte fordi dei heng seg fast, kanskje i ein spikar som ikkje skulle vera der. Eg må derfor som ansvarleg statsråd sjølvsagt gjera kva eg kan for å hindra dette. Om representanten Johansen hadde hatt godt av å gå i barnehage då han var barn eller ikkje, skal eg la ligga.

       Poenget mitt er eigentleg at det no blir laga informasjonsbrosjyrar som skal ut til kommunane og til barnehageeigarane, slik at ein kan klårgjera korleis desse forskriftene skal fungera. Eg kan som sagt ikkje stoppa rivinga, men eg oppfordrar barnehageeigarane og leikeplasseigarane til å bruka sunn fornuft. Det er mykje som kan gjerast med det utstyret ein har, ein treng ikkje å kjøpa nytt. Ein har òg ein overgangsperiode på tre år, og vi er førebels berre halvvegs i den overgangsperioden. Så om ein får god informasjon, trur eg faktisk at det blir til beste for borna.

Presidenten: Selv om barna er utrolig viktige, vil presidenten minne om at vi har en taletid, og den må følges.

Spørsmål 5

       Annelise Høegh (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Regjeringen har et sterkt ønske om at Norge skal støtte utviklingen av demokrati og menneskerettigheter i alle deler av verden. Det heter blant annet i Voksenåsen-erklæringen at « Det er viktig at hensyn til menneskerettighetene ikke kommer i skyggen av Norges økonomiske interesser. »

       På hvilken måte vil Regjeringen arbeide for at det nye demokratiet på Taiwan kan bli anerkjent og få sin rettmessige plass i internasjonale fora? »

Utenriksminister Knut Vollebæk : I likhet med andre vestlige land legger Norge til grunn en ett-Kina-politikk og anser Taiwan for å være en del av Kina. Norge anerkjenner og har diplomatiske forbindelser med Kina og kan derfor ikke ha noen form for offisielle forbindelser med Taiwan.

       Til tross for dette har Norge i mange år hatt et økende kontaktnett på Taiwan, til å begynne med gjennom bl.a norske misjonærers virksomhet der. I de senere år har en sterk økonomisk og industriell vekst i området ført til en betydelig utbygging av Taiwans handel og økonomiske samarbeid med Norge og andre vestlige land.

       Regjeringen ser meget positivt på den utviklingen mot demokrati som har funnet sted på Taiwan. De første demokratiske valg på grunnlovgivende forsamling og parlament fant sted i 1991 og 1992. I 1996 gjennomførte Taiwan det første direkte valg på president.

       Forholdet mellom Taiwan og Fastlands-Kina har i perioder vært anstrengt. Det siste året, og spesielt etter Hongkongs tilbakeføring til Kina i juli i fjor, har det imidlertid etter utspill fra regjeringen i Beijing vært en klar tilnærming mellom partene. De synes nå beredt til en gjenopptakelse av dialogen om handel og samferdsel over Taiwan-stredet. Fra norsk side hilser vi denne utviklingen velkommen. Det er vårt ønske at kontakten må videreutvikles på en måte som sikrer fred og stabilitet og bidrar til en demokratisk utvikling i området.

       Når det gjelder Taiwans ønske om en bredere deltakelse i internasjonale organisasjoner, har Norge inntatt en positiv holdning. Vi har i likhet med andre land støttet deltakelse av Taiwan i internasjonale og regionale fora av økonomisk og handelspolitisk karakter, som GATT / WTO og OECD. Regjeringen vil fortsatt støtte slik deltakelse av Taiwan i det internasjonale samfunn.

       I spørsmålet om FN-medlemskap er utgangspunktet for våre vurderinger at norsk ett-Kina-politikk fortsatt ligger fast.

Annelise Høegh (H) : Jeg er litt overrasket over utenriksministerens svar, at han ved å vise til at Norge legger til grunn en ett-Kina-politikk, nærmest avviser spørsmålet. Ser ikke utenriksministeren at vi på en måte straffer et land som har utviklet et demokrati? Vi belønner ikke at de har gitt sin befolkning demokrati og fulle menneskerettigheter. Resultatet av ett-Kina-politikken er jo at vi belønner terrorregimet i Kina og straffer demokratiet på Taiwan.

       Så vidt jeg vet, er det ikke noe formelt i veien for at Kina kan være representert ved to representanter i FN, og myndighetene på Taiwan har også gjort det klart at dobbeltrepresentasjon i FN ikke forhindrer en eventuell forening av det kinesiske folk i fremtiden.

       Vi tror fra Regjeringens side at det er mer nyttig i denne prosessen å arbeide for en demokratisering i Kina, som også vil gjøre det mulig å utvikle kontaktene mellom Taiwan og Fastlands-Kina. Vi har sett at det har gått veldig bra. Det er positivt det som har skjedd i Hong-Kong, og vi håper at kanskje noe av det samme kan skje også når det gjelder Taiwan.

Spørsmål 6

       Lodve Solholm (Frp) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til fiskeriministeren:

       « 27. januar 1998 sende eg eit brev til fiskeriministeren med spørsmål om grunngjevinga for at eit fiskefartøy, M/S Havsnurp, bygd i 1957 ikkje fekk utskiftingsløyve, når ein båt, M/S Libas, bygd i 1994 har fått eit slikt løyve. Eg har enno 3 veker etter brevet vart sendt, ikkje fått svar.

       Kva er grunnen til at det tek så lang tid å svare på eit så enkelt spørsmål, og kan statsråden no gje eit svar på kvifor ein båt bygd i 1957 ikkje får utskiftingsløyve medan ein båt bygd i 1994 får eit slikt løyve? »

Statsråd Peter Angelsen : Brevet av 27. januar 1998, som representanten Solholm viser til, ble besvart den 13. februar i år. En kan sjølsagt mene at dette har tatt lang tid, men det dreier seg her om arbeidskapasiteten i departementet, som dessverre innebærer at de fleste saker tar betydelig lengre tid å besvare.

       Fiskeridepartementet har siden 1988 årlig fastsatt en kostnadsramme for utskiftning av havfiskefartøyer innenfor de konsesjonspliktige fiskeriene. Videre er det innenfor flere havfiskegrupper iverksatt ordninger med adgang til å overføre fiskeadgangen fra ett fartøy til ett annet eller flere andre fartøyer innenfor samme gruppe mot at førstnevnte fartøy tas ut av fisket. Dette kalles enhetskvoteordninger. Hensikten med begge ordninger er å motvirke oppbygging av overkapasitet. Prosjekter som benytter seg av enhetskvoteordninger, er prioritert i utskiftningssammenheng.

       Søkermassen har de siste årene vært vesentlig større enn utskiftningsrammen. Dette skyldes bl.a ønsker om økte investeringer innenfor ringnotflåten, spesielt som følge av en bedret økonomisk situasjon. Fordi den fornyelse som ønskes, er større enn den vedtatte utskiftningsrammen, vil fartøyer som isolert sett oppfyller noen av betingelsene for utskiftning, ikke nødvendigvis få utskiftningstillatelse.

       Når det gjelder begrunnelsen for at et fartøy bygd i 1994 har blitt prioritert foran et som et bygd i 1957 i utskiftningssammenheng, har det nettopp sammenheng med den fastsatte rammen og at førstnevnte fartøy har benyttet seg av enhetskvoteordningen som gjelder innenfor ringnotgruppen, som de to nevnte fartøyer tilhører. For øvrig viser jeg til mitt svarbrev.

       Jeg har søkt å avhjelpe noen av de problemene representanten Solholm har tatt opp i sitt spørsmål, ved at utskiftningsrammen sist høst og for i år er økt sammenliknet med tidligere år. For i år er også enhetskvoteprosjekt tatt ut av den ordinære utskiftningsrammen, og det vil gi bedre muligheter for utskiftning av fartøyer som ikke er knyttet til enhetskvoteordningen, ved at de derved har fått en egen ramme for utskiftning.

Lodve Solholm (Frp) : Vi skal ikkje diskutere om arbeidet går tregt i departementet, men eg finn det likevel riktig å seie at eg har inntrykk av at kriteria skiftar nokså fort. Eg skal ikkje påstå noko, men eg har ordet « kameraderi » lite grann på leppene når eg ser på det som skjer, nemleg at reiarlag som har ein administrasjon som nærast har tilsette lobbyistar, får det som dei vil, medan aktive eigarar som ligg på sjøen heile året og driv for å få endane til å møtast, ikkje har ein sjanse.

       Når ein ser på den siste ulykka på Finnmarkskysten med « Geir Peder », må ein sette spørsmålsteikn ved at ein i departementet ikkje viser meir vilje, sjølv om eg tolkar det fiskeriministeren sa på slutten av sitt svar som litt positivt. Det bør bli lagt meir vekt på dette med tryggleik, helse og miljø også når ein går til utskifting av båtar, slik at ein kan få tryggare arbeidsplassar og unngå fleire slike ulykker som vi opplevde no for litt sidan.

Statsråd Peter Angelsen : Det er Regjeringens mål å øke utskiftningstakten i fiskeriene, spesielt for å få skiftet ut de gamle fartøyene som ikke fyller kravene verken til sikkerhet, arbeidsmiljø eller behandling av fangsten. På den måten er man politisk i tråd med de intensjonene som ligger i spørsmålet fra Solholm.

       Når det gjelder det konkrete som ble nevnt her om « Geir Peder », vil jeg tro at det fartøyet ikke hører inn under utskiftningsrammen, slik at det kan skiftes ut dersom det søkes om det, uten å stå i en kø med prioriteringer.

       Når det gjelder påstanden om « kameraderi », har jeg ingen indikasjoner på at noe slikt forekommer, og jeg tror heller ikke at det gjør det. Men vi har her å gjøre med et komplisert regelverk, som skal ivareta mange hensyn, og det kan derfor virke som om det er forskjellsbehandling i systemet. Men fra departementets side skal vi gå gjennom alt regelverk som har med utskiftning å gjøre og få det mer ensartet, slik at det kan få større forståelse hos dem som blir berørt.

       Lodve Solholm (Frp) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til fiskeriministeren:

Spørsmål 8

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til finansministeren:

       « Utbyggingen av Snorre B kan bli fordyret med minst 0,5 milliarder kroner dersom Saga satser på ny miljøteknologi.

       Hva kan finansministeren gjøre utover grønne skatter og avgifter for at pilotprosjekt i full skala blir gjennomført? »

Statsråd Gudmund Restad : I forbindelse med Snorre B-utbyggingen vurderer Saga et prosjekt som går ut på å separere CO₂ fra røykgassen fra gassturbiner og deretter deponere gassen i reservoaret. Beslutningen om hvorvidt dette systemet skal gjennomføres på Snorre B, vil avhenge av om det fungerer teknisk, og av økonomiske forhold. Dette vil interessentene i Snorre-lisensen ta stilling til tidligst sommeren 1998.

       Bygging og utprøving av denne teknologien på Snorre B vil være meget kostbart. Gjennom KLIMATEK har staten i flere år vært med på å støtte utviklingen av denne teknologien. Teknologien skal nå utprøves på en gassmotor på Kårstø. Denne utprøvingen ventes fullført i 1999. En må her nøye vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å prøve ut denne teknologien to steder samtidig, og hvorvidt det vil være hensiktsmessig å prøve den ut på land før den knyttes til innretninger på sokkelen.

       Selskapene på sokkelen betaler i dag en CO₂-avgift på 89 øre pr. standard kubikkmeter gass og 89 øre pr. liter olje eller kondensat. Hensikten med avgiften er å stimulere til samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak for å redusere utslippene av CO₂. Dersom selskapene på sokkelen utvikler og tar i bruk ny teknologi som reduserer utslippene, vil selskapene i dag bli belønnet gjennom reduserte avgiftsinnbetalinger. På grunn av at CO₂-avgiften på sokkelen gjennomgående er høyere enn ved de fleste anvendelsene på fastlandet, får sokkelselskapene en sterkere økonomisk motivasjon til å redusere utslippene enn virksomhetene på land. Dette tilsier at det ikke er grunn til å innføre supplerende virkemidler. Slike virkemidler kunne i så fall lede til at det ble overinvestert i tiltak på sokkelen i forhold til på land.

       Dersom staten skulle gå inn i enkeltprosjekter med støtte til konkrete teknologivalg som er begrunnet i miljømessige forhold, ville dette i tillegg kunne bli svært uoversiktlig. Nytt kapitalutstyr er som regel mer effektivt enn gammelt kapitalutstyr og vil ofte gi en miljøgevinst, selv om hensynet til miljøet ikke var hovedbegrunnelsen for investeringen. Det vil derfor være vanskelig å sette klare kriterier for hvilke prosjekter som skal få støtte, og hvilke som ikke skal få slik støtte. Statoil har gjennomført et prosjekt med å skille ut CO₂ fra brønnstrømmen og deponere CO₂ i reservoaret. Statoil fikk ingen støtte til å gjennomføre dette prosjektet.

       CO₂-avgiften vil derfor være hovedvirkemidlet for å stimulere til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i miljøvennlig teknologi.

       Jeg har da følgende oppfølgingsspørsmål til finansministeren: Kan Regjeringen erklære dette for et pilotprosjekt og gjennom det bidra til å få et slikt prosjekt gjennomført?

Statsråd Gudmund Restad : La meg først si at jeg synes det er svært positivt at oljeselskapene vurderer ny teknologi som kan redusere forurensningene. Det må derfor ikke være noen tvil om at det er en sterkt ønsket utvikling.

       Imidlertid synes jeg, som jeg var inne på i mitt første svar, at det er problematisk å gå inn og støtte spesielle prosjekter. Denne teknologien - jeg vet ikke om man skal kalle dette for et pilotprosjekt - blir nå utprøvd på land, på Kårstø, som jeg også var inne på i mitt første svar, og jeg ser ingen grunn til å lage nok et prosjekt for å utprøve dette. Hvis det viser seg at forsøkene på Kårstø er vellykket, vil man vel ha dokumentert at dette vil være mulig, og at denne teknologien derfor også kan tas i bruk andre steder, f.eks på sokkelen. Det blir da et spørsmål om økonomi. De økonomiske stimulansene for å anvende ny teknologi på sokkelen er jo betydelige i og med den høye CO₂-avgiften som man må betale for utslipp i forbindelse med sokkelvirksomheten.

       Hill-Marta Solberg (A) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Finansministeren har sagt at Regjeringen vil legge fram forslag til grønne skatter uten å se dette i sammenheng med en utvidelse av momsgrunnlaget.

       Kan finansministeren si hvorfor Regjeringen ikke vil se disse reformene i sammenheng? »

Statsråd Gudmund Restad : Grønne skatter og merverdiavgiften har etter Regjeringens oppfatning forskjellige formål. Mens formålet med grønne skatter først og fremst er å oppnå et bedre miljø, er hensikten med merverdiavgiften å skaffe staten inntekter. Det finnes argumenter både for og i mot å behandle de to reformene samlet.

       Den største fordelen med å behandle momsreformen og grønne skatter under ett vil være at man da kan få et beløpsmessig omfang som gir større handlefrihet. Ulempen ved samlet behandling vil være at den miljømessige hovedbegrunnelsen for grønne skatter kan komme for mye i bakgrunnen.

       På denne bakgrunn mener Regjeringen at grønne skatter bør ses uavhengig av en utvidelse av grunnlaget for merverdiavgiften.

       En utvidelse av merverdiavgiften til å gjelde flere tjenester har stått på dagsordenen helt siden Storvik-utvalget la fram sin innstilling, våren 1990. Fra høsten 1990 til høsten 1997 var Arbeiderpartiet sammenhengende i regjeringsposisjon. I løpet av disse sju årene ble en reform av merverdiavgiften varslet for Stortinget flere ganger, men uten at konkrete forslag ble fremmet. Det ble også varslet utvidelser av merverdiavgiften uten å se dette i sammenheng med grønne skatter eller andre deler av skatte- og avgiftssystemet. Dette ble senest gjort i nasjonalbudsjettet for 1996. Det var først etter at Grønn skattekommisjon hadde lagt fram sin innstilling, at den daværende regjeringen mente at det var ønskelig å se merverdiavgift og grønne skatter i sammenheng.

       Grunnen til at merverdiavgiftsreformen har tatt tid, er at den er krevende, både faglig og politisk. Det er urimelig å kreve at denne regjeringen skal kvittere ut saken i løpet av et halvt år, så lenge tidligere regjeringer ikke har maktet oppgaven på sju år.

       Regjeringen har kommet til at den trenger mer tid, og vi tar nå sikte på å komme tilbake med forslag til utvidelser av merverdiavgiften i forbindelse med 1999-budsjettet. Regjeringen ser på den annen side ingen grunn til at arbeidet med merverdiavgiftsreformen skal forsinke arbeidet med grønne skatter. Regjeringen vil fremme forslag om grønne skatter i løpet av april, slik den tidligere har varslet Stortinget om.

       Dag Terje Andersen (A) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Ved behandling av statsbudsjettet for 1996 ble det vedtatt å fjerne den avgiftsmessige forskjellsbehandlingen mellom ulike typer skogsutstyr. Til tross for dette, er det fremdeles forskjellsbehandling der utstyr som landbrukstraktor med nødvendig tilleggsutstyr, rammestyrte traktorer osv. ilegges investeringsavgift.

       Vil finansministeren sørge for å fjerne denne forskjellsbehandlingen, slik at all skogsdrift avgiftsmessig likestilles uavhengig av driftsform og eierform på utstyr? »

Statsråd Gudmund Restad : I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1996 ble det fremmet forslag om å fjerne den avgiftsmessige forskjellsbehandlingen både mellom ulike typer hogstutstyr og mellom de ulike næringsdrivende.

       Bakgrunnen for forslaget var bl.a at det av en skogsentreprenørs anskaffelse av « fabrikkmessige » skogsmaskiner for felling, kvisting og kapping av trær ikke skulle beregnes investeringsavgift, mens anskaffelser av hogstutstyr av mer manuell eller lettere maskinell art var investeringsavgiftspliktig. Videre var « fabrikkmessige » skogsmaskiner som ble anskaffet av skogeiere etter daværende regelverk, investeringsavgiftspliktig. Det ble derfor foreslått at hogstutstyr til bruk for felling, kapping og kvisting o.l. av skog generelt skulle fritas for investeringsavgift. Dette ble også resultatet ved Stortingets vedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer m.v. for budsjetterminen 1996, § 10.

       Finansdepartementet har senere presisert nærmere hva som anses som hogstutstyr i henhold til Stortingets avgiftsvedtak, og som dermed er fritatt for beregning av investeringsavgift.

       Departementet har bl.a uttalt at utstyr til transport og håndtering av tømmer ikke omfattes av vedtaket. Dette gjelder f.eks for forskjellige typer kjøretøy, tilhengere, vinsjer, taubaner, kabelkraner og forskjellige andre typer kraner.

       Videre ble det for budsjetterminen 1997, for å motvirke avgiftsmessig forskjellsbehandling mellom ulike aktører innenfor skogsdriftsnæringen, foreslått å innføre investeringsavgiftsfritak for lassbærere. En lassbærer er ansett som en lastetraktor spesialkonstruert for transport av tømmer i skogen. Fritaket ble gjennomført ved Stortingets vedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer m.v. for budsjetterminen 1997, § 10 nytt annet ledd.

       Det er et mål at skatte- og avgiftssystemet er nøytralt, og at regelverket utformes på en slik måte at det ikke oppstår konkurransevridninger mellom næringene. Regelverket om investeringsavgift er imidlertid meget komplisert med en rekke forskjellige fritak. Det viser seg at også nye fritak medfører nye avgrensningsproblemer og ytterligere krav om fritak for nærliggende driftsmidler, noe denne saken er et eksempel på. Med alle de unntakene som er innført på investeringsavgiftsområdet, er det etter hvert blitt vanskelig å bevare intensjonen om et nøytralt avgiftssystem uten konkurransevridninger. Jeg vil derfor se nærmere på regelverket for investeringsavgiften med tanke på en mulig opprydding, uten at jeg på forhånd kan si noe om resultatet.

Dag Terje Andersen (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Med utgangspunkt nettopp i vedtaket i forbindelse med 1996-budsjettet, som statsråden refererte til, synes det for meg relativt klart at Stortingets mening har vært at alt utstyr for hogst og kjøring av tømmer skal være avgiftsfritt. Situasjonen - med de avgrensningsproblemene som finansministeren helt riktig påpeker at vi har i dag - er at vi avgiftsmessig prioriterer tung mekanisert drift framfor det som vi kjenner som motormanuell drift, ikke bare for skogeiere, men også for entreprenører. Det finnes fremdeles entreprenører som driver motormanuelt.

       Utgangspunktet for spørsmålet mitt var at alle avgiftsmessig skal behandles likt, uavhengig av utstyrsform og eierform. På den måten får vi bort en avgiftsmessig negativ behandling av den driftsformen som gir best sysselsetting i distriktene. Jeg vil ble skuffet hvis ikke statsråden senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett klarer å legge fram forslag som fjerner denne ulikheten.

Statsråd Gudmund Restad : Det er åpenbart at Dag Terje Andersen har større tro på nåværende regjering enn den regjeringen han selv satt i, for de vedtakene som han her henviste til, ble fattet i 1996. Det har for den regjeringen Dag Terje Andersen selv satt i, vært rikelig anledning til for lengst å ha kunnet foreta en opprydding.

       Jeg tror Dag Terje Andersen og jeg har ganske lik vurdering av det urimelige i at industriell drift i stor grad er fritatt for investeringsavgift, mens mer håndverksmessig produksjon er ilagt investeringsavgift. Det er et stort problem med hele investeringsavgiftssystemet, ikke bare for skogbruksnæringen, men også for mange andre næringer. Derfor mener jeg det er behov for en skikkelig gjennomgang med tanke på en ordentlig opprydding, og da får vi håpe at det også vil fjerne problemene som Dag Terje Andersen her har tatt opp, og at de kan bli med i det dragsuget.

Dag Terje Andersen (A) (fra salen):

       En åpenbar misforståelse, president!

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « UNICEF-komiteen i Norge er i betydelige økonomiske problemer. Dette skyldes blant annet moms på salg av UNICEF-kort. Forskrift 101 er ment å ivareta denne problemstillingen. UNICEF-komiteen i Norge har imidlertid store problemer med å oppfylle de tekniske kravene, noe som blant annet skyldes at kortene selges gjennom andre.

       Vil finansministeren bidra til at UNICEF-komiteen fortsatt kan drive sin virksomhet, enten ved å gi fullt moms-fritak eller ved en lempelig tolkning, eventuell endring, av forskrift 101? »

       (* Forskrift av 1. juli 1992 nr 492. *)

Statsråd Gudmund Restad : Etter merverdiavgiftsloven skal det betales avgift ved omsetning av alle varer. Avgiften skal som hovedregel beregnes av hele vederlaget som mottas for en avgiftspliktig vare.

       I 1992 ble det, som en oppfølging av Korvald-utvalgets innstilling, NOU 1988:17 Frivillige organisasjoner, innført flere lempninger i merverdiavgiftsregelverket for veldedige og allmennyttige organisasjoner. Det ble bl.a i merverdiavgiftsloven innført særregler for veldedige og allmennyttige organisasjoners salg av gjenstander til betydelig overpris, f.eks i forbindelse med innsamlingsaksjoner.

       Lovendringen innebar at det ikke skulle beregnes merverdiavgift av hele vederlaget som mottas. Vederlag som overstiger alminnelig omsetningsverdi, regnes ikke med i beregningsgrunnlaget for avgiften. Ordningen er begrunnet med at det kan synes urimelig at staten tar merverdiavgift av overprisen, som har et klart preg av å være en gave. Den nærmere regulering av ordningen er foretatt i forskrift nr. 101 til merverdiavgiftsloven. Forskriften inneholder bl.a definisjoner av begrepene « alminnelig omsetningsverdi » og « betydelig overpris ».

       Spørsmålet om den avgiftsmessige behandlingen av UNICEF-komiteens salg av UNICEF-kort har tidligere vært behandlet i Finansdepartementet. Departementet har ikke funnet å kunne innrømme avgiftsfritak for kortsalget utover den løsningen som loven angir. Departementet har lagt vekt på at det allerede foreligger et gunstig regelverk for denne type omsetning, og at det ved innføringen av disse særreglene ble foretatt grundige vurderinger av hvor langt man skulle gå i å gi lettelser i slike tilfeller, og hva som kunne forenes med gjeldende regelverk. UNICEF har videre ønsket en annen teknisk løsning enn det som følger av forskriften. Løsningen som foretrekkes av UNICEF, vil ikke være i samsvar med regelverket for salg til registrerte næringsdrivende.

       Jeg kan ikke se at de vurderinger som tidligere er foretatt i departementet vedrørende den avgiftsmessige behandlingen av UNICEF-komiteens kortsalg, er urimelig.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg takker finansministeren for svaret, men han avslutter med å si at man ikke finner dagens ordning urimelig. Helt siden 1992 har UNICEF vært i kontinuerlig kontakt med fylkesskattesjefen i Oslo for å finne ut hvordan man skal definere dette lovverket. Man har også vært i kontakt med Finansdepartementet om dette. Men når vi ser at midlertidig salg er avgiftsfritt i forhold til denne forskriften, er spørsmålet hvordan man kan definere UNICEF inn under denne avgiftsfriheten.

       I Italia har de nå vedtatt fritak for moms på UNICEF-kort, da salg av UNICEF-kort ikke lenger betegnes som kommersielt. Danmark tar avgift ved innførsel, og det er også det UNICEF har foreslått, i og med at man da ville kunne få en del der. Jeg vil da spørre finansministeren: Kan ikke den politiske ledelse ta et møte med UNICEF-komiteen og komme fram til en løsning på dette spørsmålet?

Statsråd Gudmund Restad : Som Kjellaug Nakkim selv opplyser, har det vært kontakt mellom skattemyndighetene og UNICEF ved flere anledninger, uten at man er kommet fram til en løsning, fordi UNICEF ønsket seg en spesiell løsning som ikke er i tråd med regelverket. Men som jeg sa i stad, det er ikke urimelig det som har skjedd i forhold til UNICEF.

       Jeg syns heller ikke at UNICEF har vært dårlig behandlet, for UNICEF har siden 1992 misforstått regelverket og beregnet merverdiavgift av det fulle salgsvederlaget. Ved utløpet av hvert år har imidlertid organisasjonen ført opp beløpet som utgjør forskjellen mellom korrekt merverdiavgift etter forskrift nr. 101 og oppkrevd avgift på refusjonsposten i omsetningsoppgaven. UNICEF har således fra 1993 og fram til feilen ble oppdaget av fylkesskattekontoret i 1996 urettmessig fått årlige refusjoner i størrelsesorden 1,5 mill. kr. UNICEF ble senere innrømmet fritak fra å tilbakebetale disse beløpene, fordi fylkesskattekontoret måtte ta et visst ansvar for den oppståtte situasjon. Så jeg tror UNICEF nå bør prøve å innrette seg etter spillereglene og nyte godt av et gunstig regelverk.

       Arvid Falch (TF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Det er blitt kjent at Finansdepartementet har utarbeidet et hemmelig forslag til odelstingsproposisjon om skattlegging av fiskere, der det foreslås en omlegging fra produksjonsavgift til arbeidsgiveravgift. En slik omlegging er en stor inngripen i både tariffmessige, praktiske og økonomiske rammevilkår for næringen. En slik prosess ville vært mer tjent med en åpen prosess.

       Hva er årsaken til hemmeligholdelsen, og vil statsråden åpne for at næringen blir tatt med på råd? »

Statsråd Gudmund Restad : Finansdepartementet nedsatte 2. juli 1984 et utvalg, det såkalte Fiskeriligningsutvalget, som skulle gjennomgå reglene for ligningen av fiskere med sikte på å nå fram til forenklinger. Fiskeriligningsutvalget la fram sin innstilling 1. juni 1990 i form av NOU 1990:18 Beskatning av fiskere. I innstillingen ble også ordningen med produktavgift drøftet inngående og foreslått opphevet og erstattet med ordinær arbeidsgiveravgift.

       Våren 1991 utarbeidet Finansdepartementet, i samarbeid med andre berørte departementer, et høringsnotat om produktavgiften som ble sendt til bl.a de ulike fiskeri- og sjømannsorganisasjoner. Det har således vært en åpen prosess rundt spørsmålet om en eventuell omlegging fra produktavgift til arbeidsgiveravgift.

       På bakgrunn av denne NOU-utredningen og høringsrunden i 1991 har departementet siden 1991 arbeidet med et utkast til odelstingsproposisjon om skatte-, avgifts- og trygdeforholdene for fiskere. Arbeidet i departementet har av ulike grunner blitt sterkt forsinket, men har lenge vært alminnelig kjent blant de ulike fiskeri- og sjømannsorganisasjonene. Enkelte fiskeriorganisasjoner har henvendt seg til departementet for å få i stand et møte angående saken. Et slikt møte er avholdt tidligere i år. I den anledning har departementet oversendt enkelte organisasjoner et internt arbeidsutkast til odelstingsproposisjon. Utkastet til proposisjonen bygger i stor grad på hovedkonklusjonene fra NOU-en av 1990 og høringsnotatet av 1991.

       Slike utkast er normalt ikke offentlige. Interesserte personer og organisasjoner har imidlertid i ettertid fått oversendt utkastet til proposisjon ved henvendelse til departementet. Departementet praktiserer således meroffentlighet for dette dokumentet.

       På bakgrunn av de innspill departementet har mottatt fra fiskeriorganisasjonene i møte og senere, vil jeg vurdere å sende et nytt utkast til odelstingsproposisjon ut på en generell høring.

Spørsmål 13

       Fra representanten Tore Nordtun til landbruksministeren:

       « Styret i Norgesmøllene DA har nå besluttet å bygge ned deler av mølleproduksjonen i Stavanger, ca 2 år etter at de kjøpte ut NKL.

       Hvilke planer og garantier kan statsråden gi for fremtiden for mølleanleggene i Stavanger hvor Statkorn Holding eier 60 %? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trekt tilbake.

Spørsmål 14

       Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få stille fylgjande spørsmål til justisministeren:

       « Føresetnaden for å kunne ha eit vernepliktsbasert forsvar i Noreg er at denne plikta vert praktisert likt for alle, med dei unntak som er fastlagde i lova.

       Kva er att av dette likskapsprinsippet etter at Regjeringa no har friteke Frederic Hauge? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Frederic Hauge ble ved kgl. res. av 13. februar 1998 benådet for den straff av fengsel i 90 dager som han ble ilagt ved Oslo forhørsretts dom av 5. desember 1994. Hauge ble i medhold av den militære straffelov domfelt for å ha unnlatt å møte til beordret militær førstegangstjeneste.

       Benådning er ment å være en sikkerhetsventil i det strafferettslige reaksjonssystemet. Gjennom benådning skal man hindre at straff blir fullbyrdet når dette vil være urimelig eller uheldig på grunn av særlige omstendigheter som har inntruffet etter rettskraftig dom, eller som domstolen ikke hadde kjennskap til ved domsavsigelsen. Enhver søknad om benådning undergis en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering.

       Det ble ved avgjørelsen lagt betydelig vekt på den lange tiden som hadde gått siden søknaden ble fremmet, og at søkeren i denne sammenhengen ikke var å bebreide.

       Regjeringen fant etter en helhetsvurdering at det var tilstrekkelig grunnlag for å benåde Hauge for den idømte fengselsstraffen og gjøre denne betinget med en prøvetid på to år.

       Det er viktig å understreke at Regjeringen ved å benåde Hauge ikke har fritatt ham fra å avtjene militær verneplikt. Benådning kan kun gis for de hovedstraffer som følger av straffeloven § 15, det vil i dette tilfellet si fengselsstraffen. Det er ved benådningen heller ikke tatt stilling til hvorvidt de grunner Hauge påberoper seg, er tilstrekkelige til å bli fritatt fra å avtjene militær førstegangstjeneste.

Ingvald Godal (H) : Eg takkar statsråden for svaret.

       I mellomalderen var det slik at adelen slapp å avtene verneplikt. Det inntrykket som mange sit att med etter dei oppslaga som har vore i media om denne saka, er at kjendisane i dagens Noreg er i ferd med å få dei privilegia adelen hadde i mellomalderen.

       På bakgrunn av det svaret eg no har fått frå statsråden, har eg lyst til å spørja: Kva betyr det at denne straffa er « betinget med en prøvetid på to år »? Betyr det at Hauge må innfinne seg til militær verneplikt i løpet av to år, elles vil han måtte sone den straffa han er dømd til?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vil benytte anledningen til å understreke at Regjeringen ikke har fritatt Hauge fra å avtjene militær verneplikt. Det vi oppdaget da vi fikk denne saken på bordet, var at det var gått ganske lang tid siden søknaden var fremmet, og vi fant derfor grunn til å bruke benådningsinstituttet. Men det er ingenting i veien for at Hauge på nytt kan innkalles for å avtjene militær verneplikt. Det vil være opp til de militære myndigheter å kalle ham inn på nytt. Hvis det skulle skje, vil han på vanlig måte kunne fremme søknad om fritak fra militærtjeneste.

       Så er det bare å tilføye at vernepliktloven § 12 sier at enhver militær eller sivil tjenesteplikt bortfaller hvis tjenesten ikke er påbegynt innen utløpet av det året mannskapet fyller 33 år. Det fyller Hauge i august 1998.

       Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Vil justisministeren oppheve kravet om en bestemt minstehøyde for å komme inn på Politihøgskolen? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Verken nåværende opptaksreglement, gjort gjeldende fra 1. januar 1998, eller det tidligere reglementet har krav om minstehøyde for søkere til Politihøgskolen. Det er derfor ingen formelle krav å oppheve.

       Fordi det har vært mange kvalifiserte søkere til skolen, har opptaksnemnda lagt seg på en linje hvor de har satt høydekrav. Imidlertid er ikke dette noe absolutt krav, og nemnda har full mulighet til å ta inn kvalifiserte søkere som ikke fyller kravet til høyde.

       Både tidligere og nåværende reglement har en presisering av rekrutteringspolitikk som det skal tas hensyn til ved innkalling til opptak. Nemnda kan etter spesiell vurdering og på særskilt grunnlag tildele skikkede søkere inntil 20 % av studieplassene. Denne regelen blir praktisert bl.a når det gjelder søkere med flerkulturell bakgrunn og samisktalende søkere som er mindre enn den praktiserte normen for minstehøyde. Ingen søker har imidlertid krav på studieplass etter disse reglene, hvor opptak foretas for å sikre en ønsket sammensetning av politiet og ikke ut fra hensynet til den enkelte søker.

       Jeg ønsker også å si noe om den aktuelle situasjonen vedrørende opptak av samisktalende søkere til Politihøgskolen.

       Politihøgskolen har gjennom mange år arbeidet målrettet med rekruttering av søkere som behersker samisk, og som har samisk bakgrunn. Politihøgskolen har bl.a deltatt i utdanningsmesser i Alta og Hammerfest. I tillegg gis det orienteringer om politiutdanningen i skolene fra lokalt politi, der bl.a studenter i annet studieår deltar.

       Til opptaket i 1997 ble alle søkere som behersket samisk språk, og som oppfylte de formelle krav, innkalt til opptaksprøver uansett poengsum eller høyde.

       Til opptaket i 1998 er alle søkere som behersker samisk språk, og som oppfyller de formelle krav, også innkalt til opptaksprøve uansett poengsum eller høyde. Ved årets opptak er det innkalt tre søkere som behersker samisk språk. En av de mannlige søkerne er 168 cm høy. Ved Politihøgskolen i Bodø er det for tiden tre studenter som behersker samisk språk, og som har samisk bakgrunn.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var betryggende å høre om den konkrete innsatsen som er gjort for å få flere samisktalende med samisk bakgrunn inn på Politihøgskolen.

       Selv om det ikke finnes formelle høydekrav, er opptaksnemndas praksis på dette området så fast at det ute i samfunnet oppfattes som et absolutt krav. Jeg lurer derfor på om statsråden vil gi signaler til nemnda om at denne praksisen i høyeste grad må mykes opp, og at det er en grunn til at minstehøyde ikke er et formelt krav, slik at praksisen endres i større grad enn de få unntakene som vi kan vise til i dag. Det er jo ikke av hensyn til søkerne vi vil lempe på disse kravene, men av hensyn til det norske samfunnet. Komiteen har (presidenten klubber) nettopp poengtert at vi trenger flere med samisk bakgrunn, vi trenger flere med innvandrerbakgrunn, og det er her vi kan få problemer.

       Einar Olav Skogholt (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Er justisministeren enig i at Lotteritilsynet bør plasseres i Hamar på grunn av at Norsk Tipping AS allerede er plassert der? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Regjeringen tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon om opprettelse av et statlig lotteritilsyn i løpet av vårsesjonen.

       Ved avgjørelsen av hvor Lotteritilsynet skal lokaliseres, er det flere hensyn som må veies mot hverandre. Regjeringen har på nåværende tidspunkt ikke tatt stilling til spørsmålet om hvor tilsynet bør ligge, men ser det som naturlig å komme tilbake til spørsmålet i den varslede proposisjonen om opprettelse av tilsynet.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg takker statsråden for svaret og er glad for at Regjeringen vil legge fram en odelstingsproposisjon i løpet av vårsesjonen.

       Jeg mener det er mange tungtveiende argument for å legge Statens lotteritilsyn til Hamar. Norsk Tipping har vært etablert på Hamar i mange år. Statskontrollen ligger også i Hamar. Jeg har merket meg at Lotteriutvalget, som har utredet saken, foreslår at Statskontrollen i Hamar skal innlemmes i det nye tilsynet.

       Mine oppfølgingsspørsmål til statsråden er: Mener statsråden at det er mange vektige argument for å legge Lotteritilsynet til Hamar? Og vil odelstingsproposisjonen bli lagt fram så tidlig at Stortinget vil ha mulighet for å behandle den i løpet av vårsesjonen?

       Tor Nymo (Sp) : « I et oppslag i VG 2. februar 1998 viser en frisør til en ny forskrift fra Skattedirektoratet som pålegger frisørene å sende inn lister til ligningskontorene som inneholder oversikter over frisørenes kunder, og hva slags tjeneste de har fått hos frisøren. Det betyr at ligningskontorene får full oversikt over bruk av blant annet parykk og tupé. Informasjonssjef Hege Njå i Datatilsynet er bekymret over konsekvensene av forskriften på grunn av hensynet til personvernet.

       Deler statsråden denne bekymringen? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg håper det ikke er uparlamentarisk å bemerke at spørsmålsstilleren er veldig fin på håret!

       I medhold av forskrift om bokføring og inntektslegitimasjon for frisører m.v. skal frisørers timebestillingsbøker anses som oppbevaringspliktig regnskapsmateriale som skal kunne stilles til disposisjon for ligningsmyndighetene for kontroll. Timebestillingsboken skal minimum inneholde kundens navn, behandlingstype og hvem som har utført behandlingen.

       Dersom frisøren fører sin timebestillingsoversikt elektronisk, vil personregisterforskriften § 2-3 om kunderegistre og forskriftens kapittel 3 som utgangspunkt regulere opprettelsen av registeret. Dette innebærer at opplysninger fra timebestillingsoversikten kan utleveres når utleveringen skjer med hjemmel i lov eller forskrift.

       Dersom behandlingstypen gir opplysninger om kundenes helseforhold, f.eks om kunden har en hårsykdom, kreves det imidlertid særskilt konsesjon fra Datatilsynet for opprettelse av registeret. Slike konsesjoner vil vanligvis inneholde et punkt om tillatelse til utlevering av opplysninger når dette skjer med hjemmel i lov eller forskrift.

       Dersom frisørens timebestillingsoversikt føres manuelt, vil dette normalt ikke falle inn under personregisterlovens definisjon av personregister og vil dermed ikke reguleres av denne loven. Man må likevel følge de ulovfestede reglene for personvern. Dette innebærer at ligningsmyndighetenes behov for kontroll må vurderes i forhold til hvor sensitive opplysningene er. I denne forbindelse må man også se hen til om opplysningene er tilstrekkelig sikret, både teknisk og ved regler om taushetsplikt for den instans som opplysningene utleveres til.

       Jeg forutsetter at Skattedirektoratet ved forskriftsreguleringen, og eventuelt Datatilsynet ved konsesjonsvurderingen, vektlegger personvernhensynene i tilstrekkelig grad. Jeg kjenner ikke saken slik at det er naturlig for meg å kommentere avveiningen av de ulike hensynene i dette konkrete tilfellet.

Statsråd Aud-Inger Aure : Spørsmålsstilleren sier i sin siste kommentar at det er grunn til å stille spørsmål om hvor grensen skal gå. Jeg tror det blir et stadig viktigere spørsmål i tiden framover, etter hvert som teknologien åpner nye muligheter. Pålegget om timelister gjelder jo frisører, men også veldig mange andre. Leger og psykologer er i samme situasjon, men med betydelig mer sensitive opplysninger. Det er nå klart at det vil bli en rettssak om psykologenes plikt til å legge fram timelister. Men jeg vil understreke at Justisdepartementet er fullt klar over disse problemstillingene, og vi tar personvern på alvor.

       Rolf Reikvam (SV) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Justisdepartementet avslo allerede i 1993 en henvendelse fra Politihøgskolens administrasjon om sikkerhetsklarering av skolens styremedlemmer. Til tross for dette har den administrative ledelsen flere ganger senere bedt om at styrets medlemmer skal sikkerhetsklareres.

       Kan statsråden forsikre om at det ikke har vært noen anledning der den administrative ledelsen ved Politihøgskolen har begrunnet forslagene om sikkerhetsklarering av skolens styremedlemmer med at noen enkeltpersoner i styret var uønsket? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Justisdepartementet fikk 23. februar 1993 et brev fra Politihøgskolens ledelse der de bad departementet om å vurdere sikkerhetsklarering av styrets medlemmer i henhold til gjeldende reglement. Det ble begrunnet med at « Politihøgskolens styre som kjent vil komme til å bli forelagt graderte dokumenter ».

       I svarbrevet til Politihøgskolen 9. mars samme år heter det:

       « Departementet har ikke tidligere funnet behov for å sikkerhetsklarere medlemmene av Politiskolens styre, og finner heller ikke behov for at medlemmene skal sikkerhetsklareres etter at skolen ble høgskole. »

       I brev av 25. mars bad Politihøgskolen Justisdepartementet om å vurdere saken på nytt. Begrunnelsen som ble gitt, var følgende:

       « Da Politihøgskolens styre vil i enkeltsaker bli forelagt dokumenter som av sikkerhetsmessige grunner er beskyttet, ber Politihøgskolen Justisdepartementet på ny å vurdere ovennevnte sak. »

       På denne bakgrunn ble det innkalt til et møte i Justisdepartementet 16. juli 1993, hvor Politihøgskolen skulle redegjøre nærmere for sitt syn.

       Den samme begrunnelsen som ble gitt i brevene jeg her har referert til, ble gjentatt og utdypet i møtet. I tillegg er jeg gjort kjent med at en av skolens representanter framholdt at sikkerhetsklarering ville sikre styremedlemmer som skolen kunne ha tillit til. Justisdepartementets møteleder avviste dette som et irrelevant argument, som han valgte å se bort fra. Jeg har også fått opplyst at høgskolens rektor overfor departementet muntlig tok skarp avstand fra en slik argumentasjon.

       Departementet konkluderte med at det ikke fremkom nye momenter som tilsa en revurdering av tidligere standpunkt. Dette ble meddelt Politihøgskolen i brev av 20. august 1993.

       Ved oppnevnelse av nytt styre i 1995 ble spørsmålet reist på nytt av rektor i et notat til ekspedisjonssjefen i departementets politiavdeling. Hun skrev:

       « Samtlige styremedlemmer og vararepresentanter bør være klarert for « hemmelig » slik at de kan behandle og delta i Politihøgskolens utdanningstilbud. »

       Ved alle disse tre henvendelser har altså begrunnelsen fra Politihøgskolens ledelse vært at de har ment at styremedlemmene har hatt behov for sikkerhetsklarering i utøvelsen av sine verv. Justisdepartementet har ikke delt dette syn og fant heller ikke grunn til å gå inn på dette ved oppnevningen av nytt styre i 1995.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg takker for svaret, som var en grundig gjennomgang av den kommunikasjon som har vært mellom Politihøgskolen og departementet, og som også er en bekreftelse på at Politihøgskolen har ønsket å få til en sikkerhetsklarering.

       Dette reiser for så vidt et nytt spørsmål, som jeg vil be statsråden svare på. Liv Finstad, som er ett av de styremedlemmene vi nå snakker om, mener å kunne dokumentere at skolens krav om sikkerhetsklarering var rettet mot henne som et kritisk styremedlem, og som den som nyttet styremøtene til å ta opp kontroversielle saker. Mitt spørsmål blir da, og det kan sikkert statsråden svare ja eller nei på: Vil statsråden ta kontakt med Liv Finstad og invitere henne til å dokumentere sine påstander, slik at vi eventuelt kan få denne saken ut av verden?

Statsråd Aud-Inger Aure : Svaret er ja. Men jeg kan opplyse at når jeg ønsker kontakt med Liv Finstad, er det også på bakgrunn av hennes forskning og de erfaringer som hun har skaffet seg om politiet - spørsmål som jeg også er svært interessert i. Det er altså flere årsaker til at jeg ønsker et møte med Finstad.

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille dette spørsmålet til justisministeren:

       « I en rapport til EU-parlamentet heter det at « innenfor Europa blir all e-mail, telefon og telefax kommunikasjon rutinemessig avlyttet av United States National Security Agency ». Justisministeren har kjent til rapporten i mange uker.

       Hva har norske myndigheter foretatt seg overfor USA? »

Statsråd Aud-Inger Aure : I spørsmål til skriftlig besvarelse av 9. januar 1998 bad representanten Solheim om opplysninger vedrørende den samme rapporten. Spørsmålet lød den gang slik:

       « Ifølge opplysninger som framkommer i en rapport forelagt for EU-parlamentet driver USA ekstensiv avlytting av satellittbasert kommunikasjon i Europa. Rapporten sier blant annet: « Innenfor Europa blir all e-mail, telefon og telefax kommunikasjon rutinemessig avlyttet av United States National Security Agency. » Har Norske myndigheter opplysninger som bekrefter at USA driver utstrakt overvåkning/avlytting av europeiske, herunder norske borgere, og hva vil en i så fall gjøre med dette? »

       I mitt brev av 20. januar 1998 ble dette besvart slik:

       « Utviklingen av nye kommunikasjonssystemer og -metoder, frembringer også den teknologi som muliggjør avlytting. Det er alminnelig kjent at teknisk sett kan all slik kommunikasjon som ikke er kryptert avlyttes.

       Det må antas at alle med tilgang til nødvendig teknologi kan avlytte kommunikasjon som ikke er kryptert. Dette er bakgrunnen for at det for tiden arbeides aktivt - både her i Norge og i andre land - med å finne fram til hensiktsmessige sikkerhetsløsninger i elektroniske kommunikasjonssystemer, så som kryptering.

       Det er ikke kjent for norske myndigheter at USA - eller andre land - driver avlytting av privat kommunikasjon i Norge. Som kjent er det etter norsk lovgivning kun adgang til å avlytte privat kommunikasjon i forbindelse med etterforskning av alvorlige narkotikasaker eller saker som gjelder rikets sikkerhet.

       I den grad den omhandlede rapport dokumenterer forhold som berører norske interesser, vil det kunne være aktuelt å gi dette en hensiktsmessig oppfølging. Jeg understreker imidlertid at rapporten ennå ikke har vært vurdert av norske myndigheter. »

       Med bakgrunn i foranstående og den oppmerksomhet som for øvrig er blitt rettet mot denne rapporten, har mitt departement underhånden innhentet en kopi av rapporten gjennom Norges delegasjon til Den europeiske union i Brussel. Ut fra den gjennomgang som hittil er foretatt av rapportens innhold, kan jeg ikke se at det er dokumentert at norske interesser berøres på en slik måte at det er grunnlag for å ta dette opp med myndighetene i USA.

       For øvrig omtaler rapporten teknologiutviklingen på en rekke områder av betydning for politiarbeid og setter søkelys på behovet for politisk kontroll over denne. Dette er spørsmål som norske myndigheter allerede er opptatt av, og jeg vil nøye følge den videre behandling av rapporten i EUs organer og eventuelt nye undersøkelser som den kan lede til. Fra norsk side er vi selvfølgelig også opptatt av å få klarlagt om det foregår avlytting som strider mot norsk lov. Så langt har vi ikke grunnlag for å hevde dette.

Erik Solheim (SV) : Stort mindre svar enn det jeg fikk nå, går det ikke an å gi, og jeg må si jeg er ganske sjokkert over det.

       Det rapporten dokumenterer, er at det finnes et omfattende overvåkingssystem for å kunne avlytte elektronisk post, telefon og telefaks over hele Europa. Norge er en del av Europa, og det er ingen grunn til å tro at denne avlyttingen ikke skulle gjelde Norge. Med andre ord angår det norske interesser i aller høyeste grad.

       Det som videre står i rapporten, er at dette også er en form for økonomisk spionasje. Dette er ikke rettet bare mot terrorister og lignende formål - hvilket man kan ha en viss sympati for - men man innhenter også økonomisk informasjon på denne måten, bl.a i tilknytning til GATT-forhandlingene. Amnesty International er blant de organisasjoner som man har skaffet seg informasjon om gjennom dette. Jeg må få lov til å spørre justisministeren om hun virkelig ikke finner grunn til å reagere hvis det innhentes økonomisk og annen informasjon om norske borgere gjennom slike apparater. Da må det være grunnlag for å ta opp dette med amerikanerne for det første for å få klarhet i om det er riktig, og dernest for å få stoppet det hvis det er riktig.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg må bare få vise til det jeg sa i mitt første svar, at vi fra norsk side selvfølgelig er svært opptatt av å få klarlagt om det foregår en avlytting som strider mot norsk lov, men så langt har vi ikke grunnlag for å hevde dette.

       Siden representanten Solheims spørsmål kan oppfattes som at den rapporten det er referert til, er en offisiell granskingsrapport, vil jeg avslutningsvis få lov å påpeke at den såkalte rapporten er et arbeidsdokument som er distribuert for konsultasjon bl.a til EU-parlamentets medlemmer. Arbeidsdokumentet representerer, så vidt jeg kan se, ikke noe offisielt syn innenfor EUs organer. Men igjen: Er det noe i denne rapporten som berører norske borgere og norske interesser, vil vi følge opp det svært nøye.

       Arvid Falch (TF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Med det tette sjøtrafikkbildet med store passasjerferger i fart til og fra Norge og en stor fiskeri- og fritidsflåte i Oslofjorden, Skagerrak og Nordsjøen, reises spørsmålet om ikke tiden nå er moden for å etablere en Sea King redningshelikopterbase i Oslofjord-området.

       Vil justisministeren gå inn for å etablere en slik base? »

Statsråd Aud-Inger Aure : I 1996 ble det innkjøpt to nye Sea King redningshelikoptre for å styrke beredskapen generelt i Norge. Planen var at et av disse skulle utplasseres på Rygge i løpet av 1996. En nærmere utredning i Forsvarets overkommando viste imidlertid at det var nødvendig med begge helikoptrene for å opprettholde den eksisterende beredskap. Forsvaret konkluderte derfor med at det ikke kunne utplasseres ett redningshelikopter på Rygge i løpet av 1996. Dette ble meddelt justiskomiteen og forsvarskomiteen i brev av 27. november 1996.

       Redningshelikoptertjenesten er for tiden under vurdering på bakgrunn av NOU 1997:3 Om Redningshelikoptertjenesten. En bred høring er gjennomført. Justisdepartementet tar sikte på å legge fram saken for Stortinget høsten 1998. Et sentralt spørsmål i den utredningen er framtidig basemønster for redningshelikoptrene.

       I forsvarsbudsjettet for 1998 står det at redningshelikopterberedskapen i Oslofjordområdet vil bli midlertidig styrket ved innleie av to helikoptre for stasjonering på Rygge hovedflystasjon.

       Tre helikopterleverandører ble invitert til å levere tilbud. To leverandører leverte tilbud ved fristens utløp i desember 1997.

       Det er ikke tatt beslutning om valg av leverandør, ei heller hva slags helikoptertype som skal leies inn. Dette er en avgjørelse som skal godkjennes av Forsvarsdepartementet etter samråd med Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet. De to helikoptrene vil bli utplassert så snart det er mulig etter at denne prosessen er fullført.

       Jeg vil understreke at det er et nært og godt samarbeid mellom Hovedredningssentralen i Sør-Norge og redningssentralene i Gøteborg og Århus, slik at man ved behov vil kunne få helikopterstøtte derfra. I tillegg har vi en skvadron med Bell-helikoptre på Rygge som er utstyrt med bl.a redningsheis, og som derfor kan utføre begrenset redningsinnsats til sjøs. Det er altså ingen bekymringsfull situasjon slik departementet ser det.

       Når de to nye redningshelikoptrene er på plass, vil Oslofjordregionen ha en meget god redningshelikopterberedskap.

Arvid Falch (TF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg registrerer at statsråden sier at det ut fra departementets vurdering ikke er noe grunnlag for bekymring. Det er naturligvis et vurderingsspørsmål, men jeg synes likevel det er lite tilfredsstillende at man i et område hvor det ferdes kanskje minst 10.000 mennesker til enhver tid, døgnet rundt, ikke har en tilfredsstillende beredskap i tilfelle en ulykke skulle oppstå. Etter at spørsmålet ble stilt, er jeg blitt klar over at et helikopter egentlig skulle vært på plass på Rygge i 1996. Jeg håper at denne statsråden kan få litt mer fart i det og få et slikt helikopter på plass. Det ville i så fall være en fjær i hatten.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg takker spørsmålsstilleren for tipset i forhold til en fjær i hatten. Jeg har bruk for fjæra, selv om jeg ikke så ofte bruker hatt.

       Jeg er helt enig i at det er veldig viktig at vi har disse helikoptrene på plass, og det så fort som mulig. Men det har også vært veldig viktig at vi her velger riktig type - og en type helikopter som både redningstjenesten og Forsvaret skal være helt tilfreds med. Denne prosessen tror jeg nå er inne i en positiv sluttfase, og jeg ser også fram til at dette skal komme raskt på plass.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « En forutsetning for at politiet skal kunne utføre de oppgaver samfunnet pålegger, er et minimum av respekt for den enkelte polititjenestemann. Ifølge Aftenposten 27. februar 1998 øker nå volden mot politiet fra organiserte gjenger. Volden blir stadig råere og mer utspekulert, og det er særlig innvandrergjenger som tyr til vold.

       Er statsråden enig i beskrivelsen, og hva vil hun i så fall gjøre med saken? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er helt nødvendig at politiet blir respektert i sin tjenesteutførelse. Derfor er det også viktig at politiets personell ikke utsettes for unødig fare, trusler og vold. Hvert tilfelle av vold mot politiet er ett for mye og må derfor tas alvorlig.

       På bakgrunn av oppslaget i Aftenposten 27. februar har jeg kontaktet politimesteren i Oslo, som opplyser at hver enkelt sak med vold mot politiet følges grundig opp. Antallet registrerte tilfeller av vold mot politiet i Oslo politidistrikt økte fra 131 i 1996 til 148 i 1997. I Aftenpostens oppslag blir situasjonen ved Sentrum politistasjon spesielt omtalt. Ved denne stasjonen er det registrert en økning på fire voldstilfeller fra 1996 til 1997.

       Politimesteren i Oslo opplyser at voldstilfellene som er registrert i 1997, vil bli grundig analysert og vurdert. Denne gjennomgangen av sakene skal gi svar på hvilken type vold det er tale om, hvem som utøver volden, hvor og til hvilken tid den skjer og om vi kan vite noe om årsaken til at det skjer. Bare gjennom en slik gjennomgang vil det være mulig å sette i verk adekvate tiltak for å bekjempe denne kriminaliteten og for å beskytte polititjenestemennene. Arbeidet vil være ferdig i nær framtid.

       Stortingsrepresentant Bjørn Hernæs viser i sitt spørsmål til Aftenpostens omtale av volden mot politiet som stadig råere og mer utspekulert, og at det særlig er innvandrergjengene som tyr til slik vold i organisert form. Oslo politidistrikt har over lengre tid arbeidet for å bekjempe kriminaliteten som begås av slike gjenger, som for øvrig sjelden er rene innvandrergjenger eller rene norske gjenger. Dette er gjenger sammensatt av så vel norsk ungdom som av ungdom med innvandrerbakgrunn. Arbeidet har vært intensivert de siste månedene og vil fortsette med full styrke i tiden framover.

       Når vi av erfaring vet at mesteparten av volden mot politiet skjer når folk setter seg til motverge ved pågripelser og ved innsettelser i arrest, samtidig som vi har intensivert arbeidet overfor disse ungdomsgruppene, medfører dette også en større eksponering for vold mot politiet. Det er likevel grunn til å ta alvorlig at polititjenestemenn i Oslo mener at volden som utøves mot politiet, er grovere enn før. Likeledes er det alvorlig at politiet observerer at det er vold utøvet av uorganiserte gjenger som forekommer hyppigst. Før jeg kan ta endelig stilling til den beskrivelsen representanten Hernæs gir, vil jeg imøtese den gjennomgangen som politimesteren i Oslo har satt i gang. Før dette tallmaterialet er ferdig gjennomgått og analysert, kan det imidlertid ikke bekreftes at dette inntrykket er korrekt.

       Når det foreligger resultater fra dette tallmaterialet, vil departementet ta kontakt med politimesteren i Oslo, som opplyser at analysen av volden mot politiet vil bli fulgt opp omgående fra Oslo politikammers side.

Bjørn Hernæs (H) : Hvis statsråden trenger enda mer tallmateriale, vil vi selvfølgelig kunne avvente det. Men jeg forutsetter at vi får en rapport om saken, slik statsråden antyder, og at det skjer innen forholdsvis kort tid.

       Nå er det ikke noe stort poeng for meg hvorvidt dette gjelder innvandrergjenger eller blandede gjenger. Poenget er å få en bekreftelse på at denne volden blir tatt på alvor. Jeg synes fortsatt statsråden var litt vag i forhold til hvilke tiltak man kan bruke for å få stoppet volden.

       Et av de viktigste punktene er hvordan påtalemyndighetene reagerer. Kunne statsråden nå tenke seg å gi et signal om at straffeloven § 127 om vold mot offentlig tjenestemann bør brukes i større utstrekning? Bruk av denne paragrafen fører nesten alltid til ubetinget fengsel, mens det er en tendens til at man i stedet tiltaler folk for legemsfornærmelse, som gir en langt svakere straffereaksjon.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg føler meg ganske overbevist om at påtalemyndigheten kjenner de paragrafene man kan ta i bruk, og finner ikke at det er min oppgave som justisminister å instruere påtalemyndigheten.

       Jeg vil imidlertid gjerne bekrefte at både departementet og Oslo politikammer tar dette veldig alvorlig. Oslo politikammer har vært forbilledlig rask til å sette i gang tiltak og til å prøve å angripe ondet ved roten. Om det er tilstrekkelig til å redusere volden eller iallfall hindre en økning, er vanskelig å vite, men jeg kan forsikre om at vi vil fortsette det nære samarbeidet mellom Oslo politikammer og Justisdepartementet og gjøre vårt ytterste for å motvirke dette.

Spørsmål 22

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg tillèt meg å stilla følgjande spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Vil statsråden ta initiativ til at statlege bygg kan få oppvarming basert på gass i område der slik energi er eller vert tilgjengeleg? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Som ansvarlig minister for forvaltningsbedriften Statsbygg vil jeg i mitt svar til representanten i hovedsak ta utgangspunkt i statlige bygg som er under Statsbyggs forvaltning.

       Jeg understreker derfor at det finnes en rekke statlige bygg som forvaltes av andre enn Statsbygg, f.eks fengsler under Justisdepartementet, universitetsbygg under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, sykehus under Helsedepartementet, bygninger eiet av selskaper som Telenor, Statoil og NSB BA samt en rekke eiendommer under Forsvarets forvaltning.

       Statsbygg er imidlertid en stor og viktig statlig aktør både innenfor områdene oppføring av statlige bygg og forvaltning av statlige eiendommer. Det er derfor gledelig å kunne konstatere at hele 90 % av det bygningsmessige areal Statsbygg har hatt ansvar for å oppføre de siste tre årene, er varmet opp ved hjelp av energifleksible vannbårne systemer. Dette er et meget høyt tall sammenliknet med andre i bransjen.

       Når det gjelder statlige bygg som eies og forvaltes av Statsbygg, vurderes i utgangspunket alle løsninger når energiform skal velges. Med større investeringsrammer kunne det også være mulig å installere energifleksible varmesystemer i mindre bygg enn i dag. Dette er et forhold som vil bli vurdert av Regjeringen i det enkelte tilfellet når kostnadsrammer for nye byggeprosjekter kommer til behandling.

       Valg av energiform blir basert på langsiktig økonomisk lønnsomhet for staten, dvs. at investeringskostnader og årlige drifts- og energikostnader blir sett på samlet over byggets levetid. Valget baseres på en såkalt årskostnadsvurdering der det tas hensyn til investering, levetid, vedlikehold og energikostnader. I et slikt regnestykke er det de aktuelle energikostnadene som er avgjørende for valget. Hvis prisen på gass kan konkurrere med andre alternative energiformer, vil gass kunne bli foretrukket.

       Investering i gassfyrte oppvarmingsanlegg kommer imidlertid ikke inn under de offentlige støtteordningene og må følgelig dekkes av den enkelte bruker. Støtteordningene dekker i dag kun fornybare energikilder som f.eks bioenergi, solenergi og varmepumper. Å basere oppvarmingen på gass i tilfeller hvor den ikke kan konkurrere med andre energiformer, vil derfor være opp til den enkelte brukers - eller leietakers - betalingsvillighet.

       Regjeringen vil tillegge miljøperspektivet betydelig vekt ved igangsetting av nye byggeprosjekter, og vil derfor se nærmere på om det kan være forhold ved dagens system som i enkelte tilfeller medvirker til at miljøriktige løsninger likevel ikke blir valgt. Regjeringen ønsker selvsagt at de miljømessig beste løsningene skal velges. I denne sammenheng må en også kunne ta hensyn til regionale forhold. I en slik sammenheng kan gass være et alternativ f.eks i Rogaland.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg vil takka statsråden for svaret, som eg synest var positivt, om ikkje så veldig forpliktande.

       Eg vil minna om at Noreg dekkjer sitt energiforbruk med meir forureinande energiformer enn olje, og at me er nettoimportør av energi til dels produsert av kol og kjernekraft. Derfor er gass eit miljøvennleg alternativ, og det er særleg aktuelt i Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag. Det er faktisk konkrete planar om ein rørleidning frå Haugesund til Stavanger.

       Gassbasert energi i bygg er dyrare i investeringar og billegare i drift, altså billegare på lang sikt, og ut frå det statsråden seier, skulle det innebere at gass vil verta valt når det kan godtgjerast. Så kan ein jo spørje: Kvifor vart det ikkje valt i Haugesund? Men det løpet er no kjørt. Det er viktig i slike spørsmål at staten går føre, og det kan verta aktuelt i større område enn Haugesund.

       Eg kunna òg tenkja meg å spørja - men kanskje ein annan statsråd - om ein frå styresmaktene si side vil støtta opp under infrastrukturen, slik Arbeidarpartiet har kome med framlegg til i sitt program.

Statsråd Eldbjørg Løwer : I mitt svar sa jeg at det er mulig å gjøre dette på en fleksibel og framtidsrettet måte hvis vi har den rette innstillingen til dette regnestykket - altså hvilken dimensjon i tid vi legger til grunn når vi først velger varmeform.

       Når det gjelder Haugesund, husker jeg at jeg på det spørsmålet svarte at man må komme inn på det tidspunkt hvor det velges energiform, og ikke så langt ute i løpet som det var snakk om den gangen. Hvis det hadde vært snakk om en annen energiform i utgangspunktet, kunne den vært valgt i Haugesund. Men ellers har vi de forutsetningene som foreligger for framtidige valg her, hvor også gass kan brukes i regioner hvor det er fornuftig.

Spørsmål 23

       Are Næss (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « I forbindelse med Kyststamveien vedtok Stortinget at en indre fergefri riksvei mellom Stord og Bergen skal utredes. Avhengig av trasévalg vil dette alternativet kunne få en til dels betydelig trafikkøkning.

       Vil statsråden se til at dette blir tatt med i vurderingen ved nødvendige utbedringer av den aktuelle veistrekning, slik at man unngår uhensiktsmessige « klattløsninger » på deler av denne? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Med bakgrunn i Stortingets vedtak om Kyststamveien har fylkestinget bestemt at det skal gjennomføres et planarbeid for en indre riksvei mellom Lukksund og Tysse. Dersom framtidig stamvei innebærer en ferjefri kryssing av Langenuen, vil trafikk på denne strekningen øke, og det vil bli behov for tiltak. Bedre veisamband mellom Samnanger og Fusa inn mot stamveien vil i alle fall være nødvendig, slik det også kommer til uttrykk i Stortingets vedtak om Kyststamveien.

       Som del av fylkesdelplanen for stamveien vil det derfor bli satt i gang planarbeid for hele riksveistrekningen mellom Lukksund og Tysse med tanke på å samordne tiltakene på stamveinettet og på det sekundære riksveinettet. Valg av trasé og veistandard nord for Lukksund vil stå sentralt i dette planarbeidet.

       Statens vegvesen arbeider med en avklaring av stamveitrasé mellom Stord og Bergen. Avklaringen vil komme i forbindelse med behandling av fylkesdelplanen. Den framtidige funksjonen til det eksisterende riksveinettet i området vil avhenge av denne avklaringen.

       Fusa kommune arbeider med et forskutteringsforslag for deler av strekningen Eikelandsosen til Tysse. Trafikken på denne strekningen vil først øke når stamveitrafikken eventuelt er ført ferjefritt over Langenuen. Ved utbedringer på ovennevnte strekning er det derfor ikke riktig å legge til grunn et vedtak om at stamveien skal gå på denne strekningen.

Are Næss (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg er opptatt av at det ferjefrie alternativet blir et reelt og godt alternativ, og spørsmålet om en eventuell bro over Samnangerfjorden ved Gaupholm vil etter mitt syn kunne være en vesentlig faktor for trafikkgrunnlaget for dette ferjefrie alternativet. Utbedring av dårlige veistrekninger vil også være avgjørende.

       Mitt anliggende er at disse forhold må vurderes i en helhet, slik statsråden gav uttrykk for, og at det ikke bør settes i gang lokale utbedringer - som i og for seg er helt nødvendige - før en helhetsvurdering bl.a av trafikkgrunnlaget og veitraseen foreligger.

       Kan statsråden antyde noe tidsperspektiv for en slik vurdering av det alternativet som Stortinget har vedtatt?

Statsråd Odd Einar Dørum : Representanten har oppfattet meg helt korrekt. Den framtidige funksjon til det eksisterende riksveinettet vil henge sammen med avklaring av stamveitraseen, og det er knyttet til fylkesdelplanen. Jeg kjenner ikke til framdriften for fylkesdelplanen, men jeg vet at på veistrekningen mellom Lukksund og Tysse er det spesielt delstrekningen mellom Eikelandsosen og Tysse som har svært dårlig standard. Til disse delstrekningene er det ikke satt av penger i veiplanen for perioden 1998 - 2007, så vi er tilbake til konklusjonen: fylkesdelplanen. Framdriften for fylkesdelplanen kjenner jeg ikke, men jeg skal på bakgrunn av spørsmålet undersøke hvor den saken står.

Spørsmål 24

       Anne Helen Rui (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Høgskolen i Vestfold har vært spydspissen i utviklingen av maritim utdanning, og står nå klar til å ta imot utfordringen om å bli utpekt som knutepunkt for maritim drift/maritim utdanning i Norge. Vi har fått opplyst at avgjørelsen nå ligger på bordet hos kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

       Når kan det forventes at statsråden vil ta denne avgjørelsen? »

Statsråd Jon Lilletun : I 1996 vart det sett ned fire utval som skulle kartleggje høgskulane sin fagprofil, vurdere endringar i det eksisterande studietilbodet, og - på grunnlag av hovudprinsippa i Noregsnettet - vurdere tenlege samarbeidsmønster mellom institusjonane og føreslå fordeling av satsingsområde og knutepunkt. Eit av utvala skulle sjå nærare på ingeniørutdanning, IT-utdanning og maritim høgskuleutdanning. Rapportane som desse utvala utarbeidde, har vore på høyring, og departementet har brukt mykje tid på å handsame dette omfattande materialet.

       Det er fire høgskular som har maritim høgskuleutdanning, høgskulane i Vestfold, Ålesund og Tromsø samt Høgskulen Stord/Haugesund. Dei to store innanfor denne typen utdanning er Høgskulen i Vestfold og Høgskulen i Ålesund, med fagmiljøet i Vestfold som det tyngste. I rapporten « Norgesnett - teknisk sett » har utvalet føreslått at knutepunktfunksjonen i maritim utdanning bør delast mellom desse to institusjonane. Eg kan òg nemne at departementet har motteke fleire innspel frå ulike aktørar og interessentar.

       Det ligg føre eit solid grunnlagsmateriale i denne saka, slik at det vil være mogleg å ta ei avgjerd med det aller fyrste.

Anne Helen Rui (A) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg må si at jeg blir litt bekymret når det er snakk om å dele knutepunktfunksjonen, for jeg er ikke helt sikker på at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

       Jeg trodde at det den gang komitéleder Lilletun uttalte i Vestfold den 20. mars 1996, at Høgskolen i Vestfold skulle bli knutepunktinstitusjon udelt, stod ved lag. I disse verdikommisjonstider er det svært viktig at Regjeringens representanter går foran som troverdige eksempler, og at konklusjonene er de samme i opposisjon som i posisjon.

       I den samme offentlige rapporten som statsråden nevnte, står det også at det viser seg at Høgskolen i Ålesund, som statsråden også nevnte var en av interessentene, har tatt inn studenter i strid med bestemmelsene. Er statsråden enig med meg i at uryddighet i systemet ikke bør prioriteres?

Statsråd Jon Lilletun : Det statsråden gjorde, var å nemne kva tilrådinga var frå det utvalet som har vurdert denne saka, det var ikkje eit standpunkt til korleis dette skulle delast.

       Som eg sa, her skal det liggje føre ei avgjersle temmeleg raskt, dvs. før påske. Departementet vil vurdere alle sider, sjølvsagt òg dei som representanten Rui no nemnde. Men det er på grunnlag av breie tilrådingar at vi kjem til å ta avgjersla. Eg sa i mitt innlegg noko om kvar dei tunge miljøa var, eg sa til og med kvar det tyngste var, men eg henviste elles til tilrådingane og kom ikkje med nokon konklusjon.

       Siri Frost Sterri (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Hvordan vil statsråden følge opp Realfagutvalgets anbefalinger om kortsiktige og langsiktige tiltak når det gjelder innsikt i og forståelse for teknologi, der det blant annet foreslås innført teknologi og formgiving som eget fag i skolen? »

Statsråd Jon Lilletun : Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet oppnemnde i desember 1996 eit utval, Tveitereid-utvalet, for å greie ut kort- og langsiktige tiltak som kan betre situasjonen for matematikk, naturvitskap og teknologi i utdanninga. Utvalet var breitt samansett, og la i august 1997 fram sin endelege rapport. Det skulle m.a. føreslå særlege tiltak som kan medverke til at unge menneske får auka interesse for naturvitskapelege og teknologiske fag, og ikkje minst tiltak særleg retta mot jenter slik at « kvinneandelen i de naturvitenskapelige og teknologiske fagene kan øke », slik det står i mandatet.

Siri Frost Sterri (H) : Det er grunn til å gi honnør til statsråden for de positive svarene han her kom med. Som han selv sier, har han en åpen holdning til disse teknologiske nyvinningene, og det er åpenbart at dette også er viktig å trekke inn i grunnskolen.

       Jeg har selvfølgelig forståelse for at de begrensninger læreplanverket setter for grunnskolen, gjør at han ikke nå uten videre kan svare konkret på bl.a den føring som lå i mitt spørsmål. Men jeg synes som sagt det er all grunn til å gi honnør til departementet, nettopp fordi at de gir økonomisk støtte til ulike prosjekter som tar sikte på å prøve ut ulike modeller for hvordan man fremtidig kan satse i skolen i Norge.

       Mitt oppfølgingsspørsmål blir derfor: Vurderer statsråden, eventuelt som et kortsiktig tiltak, å satse på dette innenfor lærerutdanningen, eventuelt innenfor de styrte valgfagene?

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst vil eg takke for gode ord. Det er alltid godt å ta med seg.

       Den lærarutdanningsplanen som no er utarbeidd, gjev realfaga ein auka styrke. Og det kan i tilknyting til dei absolutt vere aktuelt å lage slike opplegg som representanten spør om. For å seie som sant er: Det var eit innspel som eg vil ta med meg, og som ikkje har vore vurdert så langt i departementet.

       Det eg i tillegg vil seie, er at vi akkurat har vedteke fagplanar med styrkt realfagsprofil både for grunnskulen og den vidaregåande skulen. Då vil eg seie at det er for tidleg no å tenkje teknologifag. Men eg vil følgje opp representantens intensjon med å leggje til rette for at det i tema- og prosjektarbeid skal utarbeidast gode verktøy for at teknologi kan verte sentralt der og mogleg i grunnskulen og den vidaregåande skulen.

       Grete Knudsen (A) : Jeg vil stille statsråden følgende spørsmål:

       « Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen må gjennomføre en innsparing på 8 mill. kroner inneværende år. Dette forverrer forsknings- og undervisningssituasjonen for realfagene.

       Hva vil statsråden foreta seg? »

Statsråd Jon Lilletun : Det er ein del spørsmål i dag, så eg håper presidenten tilgjev at eg tek meg tid til å skjenke opp eit glas vatn.

       I spørjetimen den 28. januar 1998 svarte eg på eit tilsvarande spørsmål, då frå representanten Løvik, sett fram av Inge Lønning. Ved handsaminga av statsbudsjettet for 1998 vedtok Stortinget ein reduksjon på 2.000 studieplassar i universitetssektoren i høve til hausten 1997. Reduksjonen svarer til om lag 60 mill. kr. Studieplassane vart trekte inn frå dei allmennvitskaplege fakulteta ved universiteta, som har hatt stor vekst i opptakskapasiteten på 1990-talet, for m.a. å finansiere auka kapasitet på område der samfunnet har behov for fagutdanna personell, t.d. innanfor sjukepleie, vernepleie og medisin. For Universitetet i Bergen er talet på studieplassar redusert med 489 eller 2,8 %, frå om lag 17.500 studieplassar i 1997. Reduksjonen i studieplassar ved Det matematisk-naturvitskaplege fakultet er 138.

Grete Knudsen (A) : Jeg takker statsråden for svaret. De reduksjonene man nå opplever, får bl.a konsekvenser for området som ikke minst statsråden sammen med næringsministeren slår til lyd for, nemlig informatikk. Fra og med høsten 1997 skulle opptak både ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo økes på dette området, dels ved omdisponeringer og dels ved friske midler. Det var et samlet storting enig om. Nå opplever vi at det skjer en svekkelse, samtidig med at Regjeringen slår til lyd for en opptrapping i milliardklassen innenfor IT - men først til neste høst. Når forholdet er slik i år, gjør det det problematisk å trøste seg med at man kommer med noe neste høst.

       Spørsmålet til statsråden er: Hva vil han legge frem av denne opprustningen allerede i revidert nasjonalbudsjett?

Statsråd Jon Lilletun : Eg set pris på at representanten Knudsen har god tru på handlekrafta til denne regjeringa, men « i milliardklassen » var nok vel sterkt formulert. Det vil eg i alle fall ikkje stadfeste her, sjølv om eg håper det skal bli ei auka satsing.

       Det er heilt opplagt at representanten Knudsen har eit godt poeng i at universiteta har det tøft med det budsjettet dei no har fått tildelt. Departementet har gitt klare signal om at dette ikkje skal ramme dei prioriterte utdanningane, men med det rammefinansieringssystemet ein har, har ein ikkje full styring på den delen. Det departementet no ventar på, er dei endelege signala frå universiteta om korleis dei har gjort dette. Når vi har fått dei og ser konsekvensane av det, vil vi kome tilbake til denne saka.

       Rolf Reikvam (SV) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Ordningen med igangsetting av nye studier på høgskolene er sterkt begrenset. De må blant annet gjennom full søknadsrunde for studier som for eksempel en ekstern oppdragsgiver ønsker å finansiere fullt ut innen et område de fra før ikke har godkjenning på. Godkjenningsprosedyren tar da et halvt til ett år. Deretter må det utarbeides studieplan og få den godkjent.

       Vil statsråden ta initiativ til å endre regelverket slik at det blir lettere for høgskoler å opprette nye studietilbud? »

Statsråd Jon Lilletun : I § 46 i lov om universitet og høgskular heiter det at det er departementet som skal fastsetje kva for fag, emne eller liknande som institusjonen kan tilby, og som skal gå inn i grunnlaget for ein grad, ei yrkesutdanning eller eit utdanningsprogram som er fastsett med heimel i § 45 nr. 1 i same lov.

       Departementet har laga eigne retningsliner for etablering av nye fag og studium, planarbeid og godkjenning av planar ved dei statlege høgskulane. Etter desse retningslinene skal høgskulane søkje departementet om godkjenning av fag og studium som har normert studietid på eit halvt år eller meir. Viktige omsyn i vurderinga av søknadene om etablering er spreiing av fag ut frå nasjonale behov, arbeidsdeling i Noregsnettet og fagprofilen og den faglege kompetansen ved den enkelte høgskulen. Ryddige prosedyrar og høg kvalitet i arbeidet med utvikling av nye fagtilbod er viktig. Denne kvalitetssikringa fører til ei sakshandsaming når det gjeld søknader om etablering, som nok kan opplevast som omstendeleg, særleg når eksterne oppdragsgjevarar ønskjer igangsetjing av nye tilbod svært raskt. Departementet krev derfor noko mindre dokumentasjon i saksutgreiinga for oppdragsstudium enn for ordinære studium. Dette er truleg høgskulane kjende med.

       Det er institusjonane sjølve som fastset studieplanar for dei ulike tilboda. Institusjonane kan velje om studieplanen skal vere ferdig utvikla og godkjend eller ikkje, før søknad om etablering vert send til departementet.

       Høgskulane har høve til å godkjenne igangsetjing av kortare kurs og ulike etterutdanningstilbod sjølve.

       Dei statlege høgskulane er gjorde kjende med at departementet vil gå gjennom retningslinene og prosedyrane for etablering av nye fag og studium når Noregsnettrådet har kome i funksjon, og det er fastsett ny modell for lærarutdanninga.

       I NOU 1997:25 Ny kompetanse er det foreslått at styret ved kvar utdanningsinstitusjon skal få fullmakt til å setje i gang vidareutdanningstilbod i eigen regi på 20 vekttal eller mindre. Dette gjeld innanfor dei fagområda der institusjonen har kompetanse. Forslag frå utvalet skal vurderast i samband med arbeidet med stortingsmeldinga om etter- og vidareutdanning, som skal leggjast fram i vår.

       Eg er samd med representanten Reikvam i at det bør bli enklare for høgskular å opprette nye studietilbod for å møte krava på etter- og vidareutdanningsmarknaden. Eg vil derfor, som nemnt, kome tilbake til saka i samband med stortingsmeldinga om etter- og vidareutdanning.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg takker for svaret. Statsråden er tydeligvis i godt lune i dag.

       Jeg er enig med ham i at det trengs ryddige prosedyrer, og at vi må ha et system som sikrer at ikke hver enkelt høgskole etablerer egne kurs, uavhengig av hverandre. Det må være en eller annen form for styring. Det er jeg enig med ham i. Signalene var også stort sett positive, men jeg føler nok likevel at svaret var litt for mye rettet inn mot etter- og videreutdanning. Det er en viktig del av dette - for all del. Det er en svært viktig del av det tilbudet høgskolene skal ha, men det går jo ut over etter- og videreutdanningstilbudet. Dette gjelder tilbud generelt ved høgskolene, hvor det er behov for en noe enklere prosedyre. Jeg håper også at statsråden er villig til å se på de ordinære kursene, ikke bare de som er rettet inn mot etter- og videreutdanning, når han skal gå gjennom dette.

       Ved behandlingen av B.innst.S.nr.12 før jul gjorde et enstemmig storting følgende vedtak:

       « Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for universitetenes og høgskolenes adgang til å ta på seg oppdrag med sikte på å gi institusjonene større handlefrihet. »

       Mener statsråden at dette vedtaket må få konsekvenser for reglene?

Statsråd Jon Lilletun : Til det er svaret ja. Det er heilt klart at det må få konsekvens, for ei så klar utsegn frå Stortinget er departementet sjølvsagt nøydt til å følgje opp og kome tilbake med. Det må då balanserast mot dei omsyna som eg nemnde. Eg kan vere einig i at eg retta det veldig mykje inn mot etter- og vidareutdanning, for det er òg ein del eksempel på at næringslivet har behov for t.d. å kjøpe kurs i ein periode. Det bør kunne skiljast mellom tilbod som vert etablerte for å avhjelpe eit behov som er der i stunda, og eit fast etablert tilbod i Noregsnettet. Så eg stadfestar at det Stortinget har bede om, skal kome tilbake til Stortinget, og eg skal ta med meg dei andre synspunkta som representanten Reikvam hadde, med dei atterhalda eg hadde i innlegget mitt.

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren:

       « Det lenge planlagte prosjektet med desentralisert undervisning for legestudenter ved SiR fra Universitetet i Bergen er i fare. Medisinsk fakultet mangler 9 mill. kroner i 1998 for å gjennomføre prosjektet.

       Vil statsråden se hva som kan gjøres, slik at prosjektet kan gjennomføres som planlagt? »

Statsråd Jon Lilletun : Mellom anna for å sikre praksisplassar for det auka talet på studentar i medisin ved Universitetet i Bergen vil desse studentane verte fordelte på sjukehusa i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Utplasseringa av dei første studentane ved sjukehusa i Rogaland skal setjast i verk allereie i mars i år og skal trappast opp dei næraste tre åra.

       Statsbudsjettet for 1998 inneheld midlar til vidareføring av 30 nye studieplassar i medisin som vart oppretta for Universitetet i Bergen i 1997, og det er sett av midlar til ytterlegare 30 nye studieplassar, slik at opptaket på grunnivå kan haldast på 150, det same nivået som hausten 1997. Når det gjeld tildelinga til Det medisinske fakultet, må det strekast under at utdanningsinstitusjonane innanfor dei rammene som Stortinget og departementet legg, har fridom til sjølve å disponere tildelte midlar - jf. praktiseringa av ein rammestyrt budsjettprosess i staten. Det er styret ved universiteta og høgskulane som har dette ansvaret.

       Som eg har streka under i spørjetimen tidlegare, må institusjonane, dersom dei meiner at dei ikkje kan gje undervisning til så mange studentar som departementet har føresett, ta dette opp med departementet. Institusjonen må då gjere greie for kvifor opptaket ikkje kan haldast ved lag slik departementet har pålagt, og departementet må i tilfelle vurdere dei disposisjonane institusjonen har gjort.

       Universitetet i Bergen har ikkje varsla at ein ikkje kan ta opp så mange studentar på medisinutdanninga som departementet har føresett, eller at den planlagde desentraliseringa av undervisninga ikkje kan gjennomførast. Eg reknar difor med at opptaket til medisinstudiet i Bergen blir gjennomført som føresett, og at praksis ved sjukehusa i Rogaland og Sogn og Fjordane vert starta opp. Eg er kjend med at fylkeskommunane skal markere starten om vel ei veke.

       Når det gjeld meirkostnader som følgjer av desentralisering av undervisninga til sjukehusa innan Helseregion Vest, som representanten spør om, så har departementet vore i kontakt med Universitetet i Bergen for å avklare dette. Det ligg no føre ein søknad frå universitetet om dekking av meirkostnader som universitetet får i samband med at studentane må flytte, og meirutgifter til sjølve undervisninga. Departementet vil behandle søknaden så snart råd er.

       Petter Løvik (H) : Eg vil stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Nord-Vestlandet er eit tyngdepunkt med stor og allsidig maritim aktivitet. Høgskolen i Ålesund er ein viktig del av dette miljøet.

       Vil statsråden på bakgrunn av dette vurdere å gå inn for den løysinga som mellom anna Norges Rederiforbund har foreslått, at Høgskolen i Ålesund får knutepunktfunksjonane for supply/service, kystfart og fiskeri? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg er klar over at Nord-Vestlandet har sterke maritime miljø innanfor både fiskeri og offshore, og eg er òg klar over at Høgskulen i Ålesund, med si maritime høgskuleutdanning, står sentralt i dette miljøet.

       Når det gjeld tildeling av knutepunktfunksjon, eventuelt funksjonar i maritime fag, så har eg svart på det tidlegare i dag på spørsmål frå representanten Rui. Saka har vore til behandling i departementet etter ei rekkje innstillingar og høyring om innstillingane, og eg vil ta ei avgjerd med det aller fyrste. Den posisjonen Nord-Vestlandet og Høgskulen i Ålesund har på det maritime området, vil bli teken med i den endelege vurderinga.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Petter Løvik (H) : Eg takkar for svaret og er glad for at statsråden vil ta ei rask avgjerd i dette. Eg må likevel få lov til å seie at eg synest det var trist at det kom ein del påstandar frå representanten Rui tidlegare i dag om denne saka, om « uryddighet » frå Ålesund si side - påstandar som manglar grunnlag. Det er mi tru at statsråden vil ta si avgjerd eine og aleine på fagleg, sakleg grunnlag.

       Møre og Romsdal har, som statsråden også var inne på, eit av dei mest mangfaldige og sterke maritime miljøa i landet, og er det største fiskerifylket, det største verftsfylket, er viktig på offshore og har svært sterk konsentrasjon av andre bedrifter med maritim tilknyting. Det er denne vekselverknaden mellom næringsliv og utdanning som gjer at når det gjeld dei områda eg har nemnt, bør ein kunne få til ei deling som både Vestfold og Møre og Romsdal er nøgd med.

Spørsmål 30

       Per Ove Width (Frp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « I 1991 vedtok Det regionale høgskolestyret for Vestfold at lærerutdanningen på Eik lærerhøgskole i Tønsberg skulle flyttes til Borre og samlokaliseres på høgskolen på Bakkenteigen.

       Vil statsråden ta initiativet til at det blir gjennomført en grundig analyse av økonomiske, faglige og miljømessige forhold av begge alternativene før eventuelt flytting blir gjennomført? »

Statsråd Jon Lilletun : Det regionale høgskulestyret for Vestfold og seinare styret for Høgskulen i Vestfold har lenge arbeidd for å samle heile høgskulen. Den staden som peikar seg ut for ei slik samling, er Bakkenteigen i Borre, der teknologiutdanninga og høgskulen sin administrasjon no ligg i lokale som vart opna i 1991 og 1997. Det er òg bestemt at sjukepleiarutdanninga i Tønsberg skal flyttast dit.

       I slike saker tek departementet utgangspunkt i St.meld.nr.40 (1990-1991). Bakgrunnen for reformene i høgre utdanning var å gjere høgskuleeiningane fagleg og administrativt meir effektive. Samlokalisering vart peika på som eit mogleg middel for å få til det, og departementet vurderer difor samlokalisering der det ligg til rette for det. Det vert i slike saker alltid vurdert kva for alternativ ein har, faglege så vel som miljømessige, og kva det vil koste å flytte verksemda.

       Spørsmålet om flytting av lærarutdanninga i Vestfold har ei lang forhistorie i høgskulen sine styrande organ. Høgskuleanlegget på Eik er for lite til den verksemda som er der no. Når departementet blir bede om å sjå nærare på moglegheita for flytting, gjer vi det.

       Det er vanleg at Stortinget får høve til å ta stilling til slike spørsmål i samband med at det vert gjort framlegg om byggjeløyving. Det vil skje i denne saka òg. Det er for tidleg å seie noko om når dette kan skje. Eg vil syte for at alle relevante forhold rundt spørsmålet om flytting/samlokalisering vert vurderte ved endeleg framlegging av saka.

Per Ove Width (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Av et anerkjent konsulentfirma er det anslått at byggekostnadene ved flytting av lærerutdanningen til Bakkenteigen vil komme på 250-300 mill. kr. I dette beløpet er det ikke tatt med kostnader til idrettsanlegg, idrettshall, svømmehall, inventar og utstyr. Flyttingen vil dessuten kreve store investeringer til utbedring av veier, sykkelstier og studenthybler.

       Av erfaring vet vi at offentlige bygg ofte blir betydelig dyrere enn det de første planene antyder. Det er derfor høyst realistisk å anta at totalkostnadene ved å flytte lærerutdanningen til Bakkenteigen vil ende opp mot en halv milliard kr. Riktignok uprofesjonelle vurderinger av det å beholde lærerutdanningen på Eik, tilsier at kostnaden da vil komme på 25-30 mill. kr. Er det da slik at statsråden fortsatt ikke vil vurdere de realistiske tingene som jeg har fremført i mitt tidligere spørsmål, for å få dette helt utredet?

Statsråd Jon Lilletun : Det eg sa i mitt fyrste svar, var at det er dei organa som sit som styringsorgan, som er dei vi byggjer mest på i høve til korleis vi skal fylgje opp utviklinga ved ein høgskule, når dei byggjer på dei vedtaka Stortinget har gjort. Men samstundes sa eg avslutningsvis at alle forhold ved saka, både økonomiske, miljømessige, pedagogiske og faglege, vil verte vurderte før endeleg standpunkt vert teke. Ein kan vel òg seie at det for tida er så stor økonomisk aktivitet i fedrelandet at eg trur vel at tempoet når det gjeld offentlege bygg, kan verte påverka ein del av det framover. Men eg kan love representanten Width at alle forhold skal verte tekne med i vurderinga frå departementet si side.

       Siri Frost Sterri (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Stortingets lovvedtak om musikk- og kulturskoletilbudene i alle kommuner vil tre i kraft fra 1. juli 1998.

       Hvordan vil statsråden følge opp dette lovvedtaket? »

Statsråd Jon Lilletun : Musikk- og kulturskuletilbodet er godt etablert i eit stort fleirtal av kommunane. I skuleåret 1996-97 var det 347 kommunar som gav musikk- og kulturskuletilbod, og som fekk utbetalt statstilskot. I samband med statsbudsjettet for 1998 vedtok Stortinget at dei kommunane som ikkje hadde musikk- og kulturskuletilbod hausten 1997, skulle få kompensasjon for kommunal medfinansiering gjennom ein auke i rammetilskotet. For dei kommunane som ikkje allereie har etablert musikk- eller kulturskuletilbod, vil lovfestinga føre med seg meirutgifter rekna til 24 mill. kr pr. år til den kommunale medfinansieringa. Rammetilskotet til kommunane vart derfor auka med 10 mill. kr i 1998. Den resterande delen av kompensasjonen vil bli lagd inn i rammetilskotet i budsjettet for 1999.

Siri Frost Sterri (H) : Svaret bekrefter at stortingsrepresentant Lilletun har tatt med seg sitt sterke engasjement for musikk- og kulturskoler i arbeidet som statsråd. Det er jeg glad for.

       Jeg er helt enig med ham i at det her kan være behov for en nærmere utredning. Det er viktig å avklare statens videre rolle uten at det iverksettes byråkratiske ordninger som kan bremse på den positive utviklingen som er i gang i kommunene.

       La meg bare nevne noen stikkord i tillegg til det statsråden selv nevnte. Når det gjelder dimensjonering, er den tidligere satt til 30 %. Det var før kulturskolene kom med. Så er det spørsmål om hva målet for statens bidrag i utgiftsfordelingen bør være, og hvilket ansvar utdanningskontorene bør ha i dette. Jeg er særlig glad for at statsråden nevner at Norsk Musikk- og Kulturskoleråd skal med i arbeidsgruppen - det er for øvrig 25 år i disse dager, og vil være en viktig samarbeidspartner.

Statsråd Jon Lilletun : Eg vil svært gjerne få lov å returnere til representanten Siri Frost Sterri: Det er få saker som har samla så brei politisk oppslutning på tvers av partia i Stortinget når det gjeld skulesektoren, som akkurat musikk- og kulturskulane, og ikkje minst representanten Frost Sterri har vore sentral i det arbeidet.

       Det representanten Frost Sterri hadde som tilleggsmoment i forhold til det eg ville dra inn i dette arbeidet, tek eg med meg - og takkar elles for samarbeidet!

       Jan Tore Sanner (H) : Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Flere bispedømmeråd varsler om store problemer på grunn av for knappe vikarbudsjetter for prestene. I Oslo bispedømme blir det for eksempel ingen vikar ved korte sykefravær, mens det ved lengre fravær (over 3 måneder) er aktuelt med 50 % vikar.

       Hva vil Regjeringen gjøre for å løse problemene, og derved hindre at Kirken tvinges til å drive rovdrift på prestene? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg er kjend med at budsjettsituasjonen i fleire bispedømme vert vurdert som særleg stram i 1998, og at m.a. Oslo bispedømme på denne bakgrunnen har sett i verk innsparingstiltak, slik representanten Sanner viser til.

       Departementet vurderer no den situasjonen som er oppstått, i lys av rekneskapsresultatet for 1997. At resultatet for 1997 har relevans for budsjettsituasjonen i 1998, kjem av at det i høve til bispedømma er praksis for at overskridingar går til frådrag ved neste års budsjettildeling, medan innsparde beløp vert overførde som tillegg til løyvinga i neste budsjettår.

       Den vanskelege budsjettsituasjonen i 1998 har difor nær samanheng med at fleire bispedømme, m.a. Oslo, hadde ei overskriding av løyvinga i 1997, som dei då etter vanleg praksis reknar med at dei må spare inn i 1998. Departementet søkjer no å få klarlagt nærare kva som er grunnen til overskridingane i 1997.

       Eg kan elles opplyse at eg har avtalt møte med biskopen og leiaren av Bispedømmerådet i Oslo for å drøfte budsjettsituasjonen nærare.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg takker for svaret. Prestene er en yrkesgruppe som er villig til å ofre mer enn de fleste. Når det gjelder fravær fra jobb, viser statistikken at prestene er mindre syke og mindre borte fra jobb enn det som f.eks gjelder ellers i staten, slik at det vi i dette tilfellet snakker om, er en reell underbudsjettering på vikarbudsjettet. Det at man har knappe vikarbudsjetter, bidrar til at det ikke blir satt inn vikar ved sykdom, noe som er med på å svekke tilbudet, i tillegg til at vi, som sagt, risikerer å drive rovdrift på prestene. I tillegg til underbudsjetteringen kommer også det forholdet statsråden var litt inne på, nemlig manglende fleksibilitet i budsjettansvarsordningen.

       Jeg registrerer at statsråden til Aftenposten den 25. januar sa at han « allerede til uken » ville gripe fatt i problemene. Med andre ord er det nå gått i overkant av en måned siden statsråden varslet dette, og jeg vil derfor spørre statsråden: Hva er gjort i mellomtiden?

Statsråd Jon Lilletun : Det som vart gjort, var at det straks vart sett i gang eit arbeid for å finne ut kva som var grunnen til problemet som hadde oppstått, og så vart statsråden sjuk i fire veker. Med ein gong statsråden kom tilbake, vart det gjort avtale med biskopen og leiaren av Bispedømmerådet om eit møte for å gå djupare inn i denne problemstillinga.

       I 1993 vart det i Stortinget gjort ei heving av vikarbudsjettet på ca 10 mill. kr. Etter den auken var det fram til budsjettet i år ingen signal om at det ikkje fungerte greitt. Fyrst etter at budsjettet var vedteke i år, begynte desse signala å kome. Dei var noko overraskande ut frå dei signala som hadde kome i budsjettprosessen. Men vi tek dei på alvor og skal søkje å finne løysingar.

       Jan Tore Sanner (H) : Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Ved behandling av St.meld.nr.26 (1995-1996) ble retten til å kunne forbedre allerede oppnådde karakterer gjennom en fornyet prøve som privatist slått fast. Gjennom rundskriv har departementet orientert om at denne retten ikke skal gjelde faget kroppsøving.

       På hvilket grunnlag og med hvilken begrunnelse er det laget en særregel for faget kroppsøving? »

Statsråd Jon Lilletun : Eit av dei prinsippa som vart trekte opp i St.meld.nr.26 (1995-1996), var at det framleis skulle vere mogleg å forbetre allereie oppnådde karakterar på eit vitnemål. Det er rett som representanten Sanner seier, at ved behandlinga av meldinga sa Stortinget seg samd i dette prinsippet. Eit par av dei andre prinsippa som vart trekte opp i St.meld.nr.26, var:

-	Høvet til å forbetre allereie oppnådde karakterar må vurderast i forhold til dei utgifter i form av tid og kostnader det påfører den einskilde og samfunnet.

-	Ein må innskrenke eller fjerne heilt høvet til å gjere tekniske endringar i allereie oppnådde vitnemål, når slike endringar ikkje har opphav i reelle forbetringar av kunnskap og dugleik.

       I si handsaming av meldinga hadde ikkje Stortinget merknader til at ein òg måtte ta omsyn til desse prinsippa. Komiteen la dessutan vekt på at privatistordninga ikkje må verte slik at ho har negativ innverknad på innsatsen i førstegangsutdanninga.

       Når departementet har sendt ut beskjed om at det ikkje skal vere mogleg for privatistar å forbetre ein allereie oppnådd karakter som elev i kroppsøving, heng dette ikkje minst saman med dei store praktiske vanskane med å gjennomføre slik prøving for privatistar. Ein eigen forbetringseksamen i kroppsøving ville òg vere ei svært kostbar løysing. Ikkje minst gjennom innspel til departementet frå fylkeskommunane er det streka under at både dei organisatoriske vanskane og kostnadene ved ei slik eksamensprøving for forbetringsprivatistar vil vere store fordi prøva må ha både ein teoretisk og ein praktisk del. Eg minner òg i denne samanhengen om at det heller ikkje tidlegare har vore slik at ein kunne forbetre ein allereie oppnådd karakter i kroppsøving, sjølv om dette var mogleg i alle dei andre faga.

       Eg er kjend med at enkelte kan ha tolka tidlegare informasjon om vurdering slik at det skulle vere mogleg å forbetre også karakteren i kroppsøving. For at ingen skal føle at reglane er endra midt i eit skuleår, har departementet opna for at det våren 1998 skal vere mogleg for privatistar å forbetre ein allereie oppnådd karakter i kroppsøving ved å ta ei kombinert praktisk og teoretisk prøve, slik det tidlegare var skissert.

       I god tid før neste skuleår vil eg, m.a. på bakgrunn av erfaringane med vårens eksamenar, ta stilling til om elevar også vidare skal ha høve til å forbetre karakteren ved hjelp av ei slik prøve, inntil eg får lagt fram saka for Stortinget, då saman med evalueringa av ordninga med ekstra fordjupingspoeng i realfag, slik som eg har lova.

Jan Tore Sanner (H) : La meg først takke for svaret, som jeg ellers opplever som meget byråkratisk.

       Jeg var ordfører for denne saken da den var til behandling i Stortinget, og jobbet da sammen med stortingsrepresentant Jon Lilletun om den. Det var da et bredt flertall i Stortinget som understreket privatistretten, og understreket at det kunne være ulike grunner til at en elev ikke lyktes første gang. Det gjelder også faget kroppsøving. Jeg har ikke oppfattet noen signaler fra de andre partiene som stod bak flertallet, som går i retning av at man ønsker å unnta faget fra ordningen. Nå oppfattet jeg at statsråden på slutten av sitt svar sa at han vil foreta en ny vurdering, og da forutsetter jeg at statsråden forelegger spørsmålet for Stortinget, i og med at stortingsflertallet tidligere har vært så klart i denne saken. Det er ulike måter å gjøre det på. Man kan videreføre praksis fra i år, man kan gå tilbake til den ordningen man hadde tidligere, eller man kan vurdere den ordningen man har f.eks i Sverige. Men jeg merket meg at statsråden har en liten åpning, og jeg håper at statsråden vil bruke den, slik at man får stortingsflertallet med seg.

Statsråd Jon Lilletun : Eg kan la representanten Sanner få del i dei innspela som kom etter høyringsrunden, som var svært sterke, og som var grunnlaget for den endringa som har skjedd, og for at vi måtte gjere endringar i forhold til ein del privatistar som slett ikkje kunne ta ei slik kombinert prøve. Det er nokså meiningslaust med ei prøve i kroppsøving med berre teori, og det vil òg verte for enkelt i forhold til dei andre karakterane.

       Eg tolkar Stortinget slik som representanten Sanner gjer. Så det som no er klart, er at dei som hadde forventning om å få ta den eksamenen i år, får gjere det. Eg kjem til å underrette skulane i god tid før skuleåret begynner, om kva som vert ordninga neste år, og dersom eg skulle endre praksis frå i år, er det klart at Stortinget må verte orientert. Dersom ikkje, reknar eg med at det kan skje frå departementet si side.

       Rune E Kristiansen (A) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Jeg viser til prøveprosjekt vedrørende alternativ gjennomføring av fag- og svenneprøver i Rogaland fylkeskommune. Jeg er kjent med at departementet har avslått søknaden om gjennomføring av slik alternativ prøve våren 1998.

       Ser statsråden alvoret i at mange kandidater som følge av dette avslaget ikke får tatt fag-/svenneprøven som planlagt, og ser statsråden de konsekvenser avslaget kan ha med tanke på at læreplasser ikke blir frigitt for formidling sommeren/høsten 1998? »

Statsråd Jon Lilletun : Det vil vere ei stor utfordring å få gjennomført det store talet fag- og sveineprøver våren 1998. Det er fylkeskommunane sitt ansvar å organisere og gjennomføre prøveavviklinga, og eg har tiltru til at fylkeskommunane greier å gjennomføre dette etter dei rammene og retningslinene som er gjevne.

       Rogaland fylkeskommune har vore konstruktiv og nytenkjande i søknaden om alternativ gjennomføring av fag- og sveineprøver. Difor såg departementet positivt på søknaden og hadde eit møte med fylkeskommunen i januar for å drøfte saka. Når dei likevel har fått avslag på søknaden sin i år, skuldast det i hovudsak at det er eit viktig prinsipp å ikkje endre vilkåra for fagprøva midt i eit opplæringsløp, og at ordninga vil skape habilitetsproblem fordi det ikkje inngår ekstern sensur av lærlingane. I tillegg har vurderingsforskrifta vedtak om partane sin medverknad når det gjeld å kunne gje forslag til retningsliner for innhald i og gjennomføring av fag- og sveineprøver. Dersom fag- og sveineprøver skal endrast, må saka handsamast i opplæringsråda som rette partsinstans. Rådet for fagopplæring i arbeidslivet, LO og NHO har heller ikkje hatt høve til ei formell handsaming av saka. I LO-Aktuelt nr. 4 for 1998 åtvarar leiaren i RFA, Per Gunnar Olsen, mot å endre opplegget for 1998, då det vil bety at kandidatane får ei heilt anna prøve enn dei er førebudde på, men han er positiv til prosjektet vidare.

       Då eg er svært oppteken av å få utvikla prøveformer som kan forenkle den praktiske avviklinga av fagprøvene, samstundes som kvaliteten på og tilliten til fagprøva vert halden oppe, vil eg invitere Rogaland fylkeskommune til å vidareutvikle prosjektet. Det må arbeidast vidare med spørsmålet om habilitet, og saka må drøftast med dei involverte partane. Departementet vil påskunde denne prosessen. Når og dersom RFA og dei andre involverte partane har godkjent ei ordning som Rogaland fylkeskommune har skissert i sin søknad, vil eg svært gjerne kunne støtte søknaden.

       Mitt departement har engasjert seg på fleire måtar for å medverke til at fylkeskommunane kan få avvikle fagprøvene på ein god måte. Mellom anna vart det halde ein stor konferanse sist måndag, der alle involverte partar var inviterte og ulike sider ved prøveavviklinga vart drøfta. Der vart det lagt fram idear og modellar for korleis ein kan gjennomføre prøveavviklinga på ein smidig og rasjonell måte innanfor dagens ordning. Rogaland fylkeskommune la òg fram prøveprosjektet sitt. Dette vekte interesse i forsamlinga. Ei kontaktgruppe med deltakarar frå alle partar vil fylgje arbeidet med avvikling av prøvene denne våren.

       Konklusjonen er at så snart Rådet for fagopplæring og dei andre partane har godkjent dette opplegget, vil departementet gje si godkjenning, og eg håpar at det kan skje fortast mogleg.

Rune E Kristiansen (A) : Jeg takker statsråden, som jeg synes gav et svært positivt svar.

       Jeg vil bare få en bekreftelse på noe jeg mente statsråden sa, men som jeg ikke er helt sikker på, nemlig at han vil gå inn i en dialog med Rogaland fylkeskommune for å finne en løsning på den akutte situasjonen Rogaland fylkeskommune befinner seg i, og som igjen selvfølgelig vil medføre at Rådet for fagopplæring kommer inn i bildet.

       Ellers synes jeg at svaret var klart og positivt i forhold til den situasjonen som nå er i Rogaland, som også kan spre seg til andre deler av landet.

Statsråd Jon Lilletun : Eg kan stadfeste at vi vil ha ein dialog med Rogaland fylkeskommune. Men fyrst og fremst må vi prøve å leggje til rette for at dei organa som må godkjenne opplegget for at det skal vere rettsleg og fagleg trygt, får gjort det så fort som råd er. Den dagen det ligg føre ei fagprøve som er godkjend av kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren, men underkjend av eit av fagorgana, er eg redd det ikkje er mykje hjelp i å vise til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren - difor denne kvalitetssikringa. Men vi er einige om intensjonen, og vi håpar at dette skal skje fortast mogleg, slik at ein i inneverande år òg kan bruke denne prøva.

       Anneliese Dørum (A) : Dette blir en lang seanse for kirke-, utdannings- og forskningsministeren, men jeg tillater meg også å stille et spørsmål til ham. Det er følgende:

       « En diakon ble nylig nektet vigsling fordi han har et seksuelt forhold til sin kjæreste. Fellesrådet foretar ansettelse av blant annet diakoner, og ansettelser kan ikke overprøves. Etter tjenesteordningsreglene skal en diakon vigsles, og det er det en biskop som avgjør.

       Hvilke konsekvenser får det for en diakon at han nektes vigsling? »

Statsråd Jon Lilletun : Ja, det er nok rett som representanten Dørum seier, at det vert ein travel dag for kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren. No treng denne ministeren meir mosjon enn dei fleste, av tydelege årsaker, så han kan ha godt av det.

       Så til saka. Eg finn ikkje grunn til å gå inn på den konkrete personalsaka som representanten Dørum viser til i sitt spørsmål. Eg har ikkje kjennskap til kva forhold som ligg til grunn for biskopen si avgjerd, og vil heller ikkje kunne gå inn på biskopen si vurdering av desse forholda.

       Når det gjeld det meir generelle spørsmålet om kva konsekvensar det får for ein person som vert nekta vigsling, kan eg svare følgjande:

       Gjeldande ordningar for Den norske kyrkja føreset vigsling for å kunne ha stilling som prest, diakon og kateket. Etter forskrift om tilsetjing av kyrkjelydsprest, fastsett av Kongen i 1988, må derfor Bispedømmerådet ved tilsetjing av person som ikkje frå før er ordinert prest, ta atterhald om ordinasjon. Kyrkjemøtet fastsette i 1996 tilsvarande reglar i tenesteordningane for diakon og kateket. Av dette følgjer at tilsetjingsorganet for diakonar og kateketar, det vil normalt seie Kyrkjeleg Fellesråd, ved tilsetjing av person som ikkje er vigsla til slik teneste, må ta atterhald om vigsling. Dersom biskopen ikkje finn grunnlag for å vigsle vedkomande, vil konsekvensen i slike tilfelle vere at tilsetjinga fell bort.

       Det er i dag ein del kateketar og soknediakonar som er tilsette utan å vere vigsla. For desse får manglande vigsling ingen konsekvensar for sjølve tilsetjingstilhøvet. Men det kan innebere ei viss avgrensing i dei liturgiske funksjonane som desse vert tillagde.

Anneliese Dørum (A) : Jeg takker statsråden for et klart svar, at hvis biskopen velger ikke å vigsle vedkommende som er ansatt av et annet organ, faller ansettelsen bort. Han blir arbeidsledig, og vi får et yrkesforbud. Det er altså biskopen som sitter med all makt når det gjelder ansettelse av kateketer, diakoner og prester, i og med at de må vigsles. Det er altså helt opp til den enkelte biskops skjønn. Det varierer jo ut fra biskopens egen holdning til bl.a seksualitet, og dersom han legger en meget restriktiv holdning til grunn, mister vedkommende jobben sin.

       Dette synes jeg er meget alvorlig. Det er alvorlig for den norske folkekirke. Mener statsråden at folkekirken er tjent med at færre og færre føler seg hjemme i den, i og med at biskopene gjør porten trangere og trangere?

Statsråd Jon Lilletun : Så vidt eg veit, byggjer det regelverket som her er skissert, og som er vedteke av Kyrkja, på ei einstemmig utsegn frå Bispemøtet i 1996 eller 1997. Det er såleis ikkje deling i synet mellom biskopane når det gjeld ekteskapet si stilling i Kyrkja. Realiteten er at tilsetjingsmyndigheita er delegert. Kyrkja har sitt syn på kva som krevst for å verte vigsla, og det er Kyrkja som etter mitt syn må ha det ansvaret. Det ville vere spesielt om ein gjekk inn i andre trussamfunn for å styre det, og det er òg spesielt om ein skulle gå inn i Den norske Kyrkja.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Den tredje internasjonale undersøkinga innan matematikk og naturfag (TIMSS) viser at norske gutar scorar i snitt 10 % betre enn jentene. Undersøkinga som er gjennomført i 45 land, konkluderer med at Noreg kjem dårlegast ut når det gjeld kjønnsforskjellar i prestasjon.

       Kva slags tiltak vil statsråden iverksette for å rekruttere fleire jenter til å velje fordjuping i realfag? »

Statsråd Jon Lilletun : TIMSS-undersøkinga viser at Noreg ligg høgt når det gjeld prestasjonar i matematikk og naturfag generelt, for eit breitt utval av elevar på alle studieretningar i vidaregåande opplæring. Elevar som tek fordjuping i fysikk, er på topp internasjonalt. Dette er gledeleg, og det er grunn til å stoppe ved den delen av undersøkinga i dag, for det vert veldig ofte hevda at vår vidaregåande skule ikkje kan hevde seg internasjonalt. Her er det då bevist det motsette. Men det er heilt rett som representanten Oppebøen Hansen seier, det som ikkje er så gledeleg, er at Noreg kjem dårleg ut når det gjeld skilnaden mellom prestasjonane til gutar og jenter.

       Det er relativt få elevar som vel fordjuping i matematikk og fysikk i vidaregåande opplæring i Noreg. Delen av jenter i desse faga er låg. I dei andre naturfaga er jentedelen høgare, det er om lag 50 % jenter på dei to nivåa i kjemi, medan det på dei to nivåa i biologi er drygt 70 % jenter. På lågaste nivå i fysikk er det 34 % jenter og på høgste nivå 24 % jenter. Totalt i matematikk er det 43 % jenter på lågaste fordjupingsnivå og 38 % på høgste nivå. Vi ser såleis at det er store skilnader i rekruttering til dei ulike naturfaga, og at delen jenter minkar på høgste nivå i faga.

       At relativt få jenter vel realfaga matematikk og fysikk, kan kome av haldningar som vert skapte allereie i grunnskulen. Tidlegare TIMSS-undersøkingar viser at gutar har ei meir positiv haldning spesielt til matematikk enn jenter i grunnskulen. Det er vedteke at lærarutdanninga i matematikk skal styrkjast. Eg vonar at dette vil kunne medverke til å auke interessa for matematikk hos jentene. Det vert også viktig å stimulere jenter til å velje andre og ikkje tradisjonelle utdanningsvegar meir generelt. Eg kan vise til eit treårig prosjekt, « Bevisste utdanningsvalg », som mitt departement har iverksett. Prosjektet har som målsetjing å medverke til at ungdom får hjelp til å føreta medvitne utdanningsval i størst mogleg grad uavhengig av tradisjonelle kjønnsroller, og å medverke til å skape ein arbeidsmarknad som i mindre grad vert prega av tradisjonell kjønnsdeling. Vidare vert det arbeidd med å styrkje utdannings- og yrkesrettleiinga i skulane, særleg i ungdomsskulen.

       Reglane for opptak til høgare utdanning er endra i samsvar med Stortinget sitt vedtak i 1997, der det vart opna for å gje tilleggspoeng for realfaga. Dette er eit tiltak som gjeld både gutar og jenter, og det er noko tidleg å sjå resultat enno, men førebelse tal kan tyde på ei betring i rekrutteringa til fysikk og matematikk, utan at ein kan seie noko om om det er betring når det gjeld delen jenter.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Som statsråden også refererte til, viste undersøkinga at det er minimal forskjell på nivået mellom gutar og jenter ved 13-årsalderen, men samtidig er det påvist store forskjellar i haldninga til realfaga på det alderssteget. Dette gjev i neste omgang store utslag i prestasjonar mellom kjønna i vidaregåande opplæring. Slik sett er det nærliggande å tru at det er forskjellen i haldninga som 13-åring som gjer seg utslag i karakterane som 17 - 19-åring.

       Noreg er ute kjent som eit land der arbeidet med likestilling har nådd langt. Likevel ser me altså at jenter framleis vel typiske kvinneyrke og vil jobbe i helse- og omsorgssektoren.

       Mitt tilleggsspørsmål blir om denne undersøkinga kom overraskande på statsråden, og om han raskt vil sette inn tiltak for å prøve å få gjort noko med dette.

Statsråd Jon Lilletun : Ja, eg trur eg vil stadfeste representanten Oppebøen Hansens spørsmål: Det kom overraskande. Det var to ting som var overraskande. Det eine var det gledeleg høge nivået, som så mange har prøvd å fortelje var lågt - og så var det høgt likevel. Det var overraskande at det var så høgt. Det andre var den negative sida i forhold til jenter.

       Denne undersøkinga vart føreteken med det siste kullet før Reform 94. Eg trur at både Reform 97, Reform 94 og den nye lærarutdanninga, der matematikk og realfag er mykje betre integrert og der det òg vert utvikla prosjektarbeid i forhold til dette, vil kome til å endre haldningane no etter at reformene er sett i verk. Resultatet av denne undersøkinga har ført til at vi har sett i gang ein god del fleire analysar av kvifor folk vel forskjellig, og så vil vi prøve det mot dei læreplanane som no er vedtekne.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

       Grete Knudsen (A) : Jeg vil stille statsråden følgende spørsmål:

       « Av Avisa Tromsø går det frem at Tromsø indremisjon starter egen nattverd for homofilimotstandere og andre konservative kristne.

       Hva er statsrådens mening om dette? »

Statsråd Jon Lilletun : Med lov av 25. juli 1913 nr. 1 § 2 vart det fastsett at « Kirkeritualet av 25. juli 1685 kap. V, Norske Lovs 2-5-2, reskript av 7. januar 1741 og andre bestemmelser, som maatte gjøre nadverdforvaltning ved lægfolk til en ulovlig handling, eller som er til hinder for, at nadverden inden statskirken kan forvaltes utenfor kirkehuset, sættes ut av kraft ».

       Det er altså snart 85 år sidan forbodet mot privat nattverd vart oppheva, og soga seier at sjølv den gongen var det vanskeleg - for ikkje å seie umogleg - å få domstolane til å straffe nokon for brot på forbodet.

       Eg meiner at ein av omsyn til religionsfridomen ikkje bør innføre forbodet mot privat nattverd på nytt.

Grete Knudsen (A) : Jeg har mange ganger hørt statsråden snakke om den retten Kirken har til å diskriminere og også den retten andre kirkesamfunn har til å være intolerante. Det har vi opplevd i disse dager ved at en biskop som møter opp i Kautokeino, møter bare fire personer. De andre vil ikke møte ham fordi han er tolerant! Det er i tilfelle det han har gjort ved å være tolerant, de er imot.

       Jeg spurte ikke hva statsråden ville gjøre, fordi jeg tror ikke han vil gjøre noe som helst som vil virke som et korrektiv overfor en kirke som på en del områder nå synes å bli mer og mer intolerant. Jeg spurte faktisk hva statsråden selv mente. Han mente ingenting, og ut fra det har jeg heller ikke noe oppfølgingsspørsmål.

       Rune E Kristiansen (A) : Jeg har følgende spørsmål til utdanningsministeren:

       « Det var planlagt 255 studentboliger ved universitetet på Blindern. Etter at staten forlangte markedspris for leie av tomta, så ikke Studentsamskipnaden i Oslo noen mulighet for å gjennomføre prosjektet.

       Hva vil statsråden foreta seg konkret i denne sak? »

Statsråd Jon Lilletun : Få nybygde bustader og auken i bustadprisane i Oslo har til saman skapt ein vanskeleg situasjon for studentar som søkjer mellombels bustad. Eg er uroa over situasjonen fordi rimelege bustader er nødvendig for å sikre lik rett til utdanning, uavhengig av kvar studentane kjem ifrå og kva slags økonomisk situasjon dei er i. Bygging av studentbustader er eit viktig tiltak i denne samanhengen, sjølv om bustadtilbodet for studentar må sjåast i samanheng med marknaden for bustader elles. Når det gjeld tilsegn om bygging av bustader for studentar, har Oslo vorte særleg prioritert i fordelinga dei siste åra, slik at det er håp om at fleire slike bustader kan vere tilgjengelege for studentar innan kort tid.

       Eg er godt kjend med Studentsamskipnaden i Oslo sine planar for studentbustader ved sida av idrettsbygget ved Universitetet i Oslo. Planane inneheld bygging av 225 studentbustader i fyrste byggetrinn. I samband med tilsegn om tilskott til studentbustader for 1998 vil planane verte vurderte i departementet og av Rådgivende organ for studentboligbygging for kontroll av kostnader og tilfredsstillande standard ved bustadene.

       Regjeringa har ikkje avslutta arbeidet med spørsmålet om det skal takast marknadspris for leige av tomta som representanten viser til. I tråd med kgl. resolusjon 13. desember 1997 med instruks om avhending av fast eigedom som tilhøyrer staten, må eit eventuelt forslag om bortfeste av tomt i Gaustadbekkdalen til lågare pris enn marknaden kan gje, leggjast fram for Stortinget til handsaming.

       Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Som en følge av de kuttene Juridisk fakultet er pålagt ved Universitetet i Tromsø, går fakultetsledelsen inn for å stoppe inntak på 1. avdeling jus studieåret 1998/99. Jusstudiet i Tromsø er av stor betydning for Nord-Norge. Over 60 % blir i landsdelen etter utdanning. Jusstudiet i Tromsø har som kjent hatt problemer med å rekruttere vitenskapelig personell. Et inntaksstopp høsten 1998 kan derfor bety begynnelsen på slutten.

       Hva vil statsråden foreta seg i denne saken? »

Statsråd Jon Lilletun : Det forslaget som Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø no legg fram, er ikkje behandla av styret ved universitetet. Eg må som statsråd halde meg til det endelege framlegget frå universitetet, ikkje til eit forslag som vert teke opp under saksførebuinga. Eg ber om representantens forståing for dette.

       Dersom styret ved universitetet meiner at ressurs- eller kapasitetsomsyn tilseier at tilgjenget til heile studiet eller til delar av eit studium må regulerast, må grunngjevne forslag om dette sendast Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet innan ein frist, som i år er sett til 15. mars. Med utgangspunkt i dei forslaga som dei fire universiteta fremjar, vil departementet utarbeide ein proposisjon som Stortinget får til behandling før sommaren. Det fylgjer av reglane i § 39 i universitets- og høgskulelova at det for regulering av opptak til universiteta er nødvendig med samtykke frå Stortinget.

       Representanten Konglevoll nemner i tillegg problema med å rekruttere vitskapleg personale. Dette er eit spørsmål som eg òg er oppteken av. Eg seier meg likevel glad for at dei juridiske fakulteta no får tilsett godt kvalifiserte juristar i sine stipendiatstillingar. Talet på avlagde doktorgradar har òg auka i dei seinare åra. Eg vil vidare nemne at det i lønsoppgjeret for 1996 vart sett av ein sum til professorar innanfor jusen for å heve desse til same nivå som lagdommar. Dette tiltaket, saman med at fleire fullfører eit doktorgradsstudium, vonar eg på sikt òg vil føre til betre rekruttering til dei høgste vitskaplege stillingane.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Jeg er selvfølgelig kjent med at det er Stortinget som fatter endelig vedtak om opptak. Men når juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø uttaler at de ikke syns det er forsvarlig å ta inn flere studenter med de rammene de har, er det et alvorlig signal. Også når det gjelder farmasistudiet, er situasjonen prekær, og en vurderer å ikke ta inn studenter.

       At situasjonen for universitetene ble veldig vanskelig etter budsjettbehandlingen i høst, har vi hørt mange eksempler på - også i dag. En styrking av budsjettene til utstyr, som Arbeiderpartiet foreslo, ville bedret situasjonen noe. Statsråden har i dag, slik jeg opplever det, gitt signaler som gir grunn til å forvente en styrking i revidert nasjonalbudsjett. Statsråden er kjent med at Universitetet i Tromsø er spesielt sårbart fordi det som det eneste universitet i landet fremdeles er under oppbygging. (Presidenten klubber.) Mitt spørsmål er: Vil statsråden ved en styrking av universitetene ta hensyn til den spesielle situasjonen for Universitetet i Tromsø?

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at man skal holde seg til tidsrammen.

       Ønsker statsråd Lilletun ordet til en siste eksersis?

       Statsråd Jon Lilletun : - Ein må jo halde stilen heilt fram.

       Når det gjeld spesialbehandling av Universitetet i Tromsø, vil eg seie at det er eit samla nasjonalt politisk miljø som ynskjer Universitetet i Tromsø - eit samla politisk miljø etablerte det og ynskjer å ta vare på det. Det er grunnen til at dette universitetet har eit langt høgare tilskot pr. student enn dei andre universiteta.

       Etter det kuttet som vart gjort i haust, er det klart at alle universiteta har ganske stramme rammer, og dei slit med å halde oppe den nødvendige verksemda innanfor desse rammene. Det eg har sagt tidlegare i dag, er at hittil har vi ikkje fått beskjed frå nokon av universiteta om at dei ikkje kan setje i verk dei prioriterte studia - men dei har altså ein frist til 15. mars. Og når vi eventuelt får slik beskjed, må vi gjere ei endeleg vurdering. Det er konklusjonen, samla sett, på det eg har sagt i forhold til universiteta i dag.

Spørsmål 40

       Per Ove Width (Frp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Statsråden har tidligere meddelt at han vil legge frem for Stortinget sak om skytefelt Østlandet. Saken er av stor betydning og er et helt sentralt område for forsvaret.

       Når vil statsråden legge frem for Stortinget saken om regionfelt Østlandet? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Jeg tillater meg innledningsvis å minne om at jeg i spørretimen 29. oktober 1997 svarte på et tilsvarende spørsmål fra representanten Bjørn Hernæs. Jeg sa da at en proposisjon om etablering av et Regionfelt Østlandet vil bli forelagt Stortinget så snart Regjeringen finner at saken er moden for en avgjørelse, og etter at neste langtidsmelding om Forsvarets virksomhet er fremmet for Stortinget.

Per Ove Width (Frp) : Som statsråden riktig nok refererte til, sa han 29. oktober fra denne stol bl.a at

« generell omtale og bakgrunn for den konklusjon som kommer i en egen proposisjon på et senere tidspunkt, vil finne sin naturlige plass i langtidsmeldingen ».

       Og nå - som statsråden sier - er langtidsmeldingen kommet. Han refererte fra den og sa bl.a.:

« Overordnede vurderinger av Forsvarets behov for og lokalisering av et slikt felt sett i forhold til andre samfunnshensyn vil bli forelagt Stortinget som egen sak. »

       Altså: Først sier han at saken vil finne sin naturlige plass i langtidsmeldingen, og så sier han i langtidsmeldingen at den vil bli forelagt Stortinget som egen sak. Da må jeg spørre statsråden om denne saken nå er så problematisk innad i Regjeringen at det er derfor den nye langtidsmeldingen ikke inneholder noen nærmere tidsangivelse.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Nei, det er ikke vanskeligheter som blokkerer for en konklusjon og for en proposisjon. Det har sin bakgrunn i den fremdriftsplan som ble skissert i høst, hvor man omtalte behov fra Forsvarets side i langtidsmeldingsammenheng, og allerede da varslet at dette var en så omfattende sak at det prinsipielle standpunkt ville det være naturlig å ta i tilknytning til en egen stortingsproposisjon.

       Det som ligger på bordet til Stortinget nå, som heter St.meld.nr.22, er altså en melding. Den vil bli etterfulgt og fulgt opp med en proposisjon med et konkret forslag til vedtak når Stortinget har konkludert i tilknytning til stortingsmeldingens behandling.

       Asmund Kristoffersen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Berserk A/S, en tradisjonsrik konfeksjonsfabrikk i Eide og Kristiansund kommuner, som er sterkt truet av nedlegging, har hatt store ordrer til Forsvaret. Nylig gikk en stor kontrakt på 40.000 plagg i sin helhet til en annen bedrift. Distriktspolitiske og forsvarsmessige beredskapshensyn skulle tilsi at en slik kontrakt kunne deles og noe tilfalle en sikker leverandør som Berserk A/S.

       Hva kan statsråden gjøre for å sikre at denne bedriften får sin del av denne eller andre kontrakter for Forsvaret? »

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg takker for svaret, men må komme med følgende kommentar: Det blir ikke særlig meningsfylt å snakke om distriktspolitikk hvis vi ikke kan følge opp med handling. Forsvaret skal selvsagt forvalte sine ressurser best mulig, men jeg finner det ikke akseptabelt at ikke også Forsvaret tar slike distriktspolitiske hensyn. Denne gangen hadde det iallfall vært fullt mulig å dele en stor ordre, slik at de bedriftene som i mange år har levert store kvanta til Forsvaret, og er avhengig av det, hadde fått sin del. Resultatet av det som nå synes å skje, er at svært mange kvinner går ut i arbeidsledighet.

       Jeg kjenner også til at en annen bedrift i Distrikts-Norge, K Stormark Konfeksjonsfabrikk A/S på Dokka, hadde lagt inn anbud på deler av oppdraget, og jeg må spørre statsråden: Er det slik at statsråden ikke ønsker å gi Forsvaret signaler om å opptre mer distriktsvennlig enn det som har skjedd i denne saken?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Jo, forsvarsministeren har lyst til å gjøre det han kan for at distriktsnæringer og aktivitet i distriktene skal nå opp i konkurransen. Men også en forsvarsminister er nødt til å følge norsk lov og regelverk. Noen kan beklage det, men sånn er det også her.

       Jeg er enig i at en god forsvarspolitikk også er en god distriktspolitikk. I dette konkrete tilfellet var det runder med kontakt også etter at tilbudene var kommet inn. Forhandlingsgrunnlag som gav muligheter til å vurdere nyinnkommede løsninger på nytt, ble ikke lagt på bordet før kontrakt var underskrevet. Altså, sagt med andre ord: På det tidspunkt en kontrakt er underskrevet, er også posisjonen låst. Men om det i framtiden skulle vise seg at man ved plassering av ordrer i en viss størrelsesorden kan finne gode distriktsløsninger, er det klart at det kan være med i vurderingen.

       Marit Nybakk (A) : Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Forsvarssjefens uttalelser til Dagsrevyen 16. februar 1998 sår tvil om Forsvarets vilje til etterlevelse av Ottawa-konvensjonen om avskaffelse av antipersonellminer.

       Gjenstår det etter forsvarsministerens syn avklaringer som berettiger en slik tvil? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Jeg er noe forundret over at forsvarssjefens uttalelser i det innslaget i Dagsrevyen det refereres til, gir grunnlag for tvil om Forsvarets vilje til å etterleve Ottawa-konvensjonens bestemmelser.

       Det forsvarssjefen uttalte seg om, var ikke antipersonellminer, men stridsvognminer. Disse omfattes ikke av Ottawa-konvensjonen. I programmet ble det opplyst at stridsvognminene er utstyrt med mekanismer som skal hindre at angripende soldater skal kunne sette minene ut av spill, også kalt antiryddemekanismer. Det er viktig å påpeke at Ottawa-konvensjonen eksplisitt sier at bruk av slike mekanismer på stridsvognminer ikke innebærer at disse dermed betraktes som antipersonellminer. Det er også viktig å huske på at moderne stridsvognminer har en begrenset funksjonstid - fra få timer opp til tre-fire dager - og derfor ikke kan sammenlignes med de miner som har ført til de store humanitære tragedier, som vi alle er kjent med og er sterke motstandere av.

       Norske militære styrker er avhengig av stridsvognminene fordi de skal forsvare et stort landareal med begrensede ressurser, spesielt av personell. Forsvarssjefen frykter at et generelt landmineforbud i en krigssituasjon ville føre til både en svekket forsvarsevne og større tap av norske liv, både på militær og sivil side.

       Jeg vil understreke at det er fullt samsvar mellom Forsvaret og Forsvarsdepartementet i synet på dette spørsmålet. Beslutningen om å destruere den norske nasjonale beholdningen av antipersonellminer ble gjennomført helt etter planen og avsluttet i oktober 1996.

       Det er imidlertid fortsatt en del avklaringer som må foretas innad i NATO, og i forholdet til USA. NATO-samarbeidet krever et operativt samvirke mellom alle medlemslandene, enten de har undertegnet Ottawa-konvensjonen eller ikke. NATOs militære myndigheter er i gang med en vurdering av hvordan konvensjonens bestemmelser skal innpasses i Alliansens operative planer. Denne vurderingen ventes framlagt til sommeren. Det er viktig at NATO-landene har en mest mulig lik tolkning av Ottawa-konvensjonens bestemmelser, inkludert hvilke miner som er tillatt i henhold til konvensjonen.

       På norsk side samarbeider Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando nært for å bidra til løsninger på utestående spørsmål, inkludert håndteringen av de amerikanskeide minene som er forhåndslagret i Norge.

       Regjeringen har fortsatt som mål at Ottawa-konvensjonen skal legges fram for Stortinget til ratifikasjon før sommeren.

Marit Nybakk (A) : Jeg vil takke for svaret, men jeg må si at jeg nå faktisk er i tvil om hva forsvarsministeren egentlig mener om minesaken.

       Hvis det er slik at forsvarssjefens uttalelser ikke oppfattes å være i strid med Regjeringens politikk i denne saken, vil jeg også spørre forsvarsministeren om han mener det var spesielt klokt av forsvarssjefen å uttale seg på den måten han faktisk gjorde, mens Utenriksdepartementet har samtaler med den amerikanske administrasjonen nettopp om Ottawa-konvensjonen og forhåndslagring.

       Arbeiderpartiet har gitt full støtte til Regjeringens håndtering av minesaken, og under utenriksdebatten den 5. februar var vi enige om at forberedelsene til ratifikasjonen og vurderingen av innholdet skulle gå videre både i NATO, i de enkelte medlemslandene og i den tosidige dialogen mellom Norge og USA. Stortinget skal ha spørsmålet om ratifikasjon til behandling og ta stilling til hvordan saken står. Vi forventer for øvrig dialog mellom Stortinget og Regjeringen underveis. Jeg vil bare ha bekreftelse fra forsvarsministeren på at det er slik også forsvarsministeren tolker situasjonen akkurat nå.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Ja, forsvarsministeren tolker det slik Marit Nybakk nå var inne på, når det gjelder både dialog og framdrift.

       Så til forsvarssjefens rolle: Forsvarssjefen i Norge står i mange sammenhenger ganske fritt. Han har på militærfaglige områder muligheter til å gi vurderinger og uttalelser. Uttalelsene som knyttet seg til innslaget i Dagsrevyen, dreide seg altså om stridsvognminer, som ikke er berørt av Ottawa-konvensjonen. Det må jeg forholde meg til. Hvordan klippingen kan ha vært, tør ikke forsvarsministeren stå inne for, men det gjaldt altså ikke antipersonellminer. Norge har destruert sine lagre av disse, og vi er altså i dialog om hvordan vi skal håndtere de amerikanskeide minene som ligger forhåndslagret i Norge.

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at han ved innledningen av dagens møte gjorde Stortinget oppmerksom på at listen med spørsmål i dagens spørretime og den dagsorden som har vært ført opp, bringer Stortinget i en situasjon som Stortinget selv må finne en løsning på. Dersom dagens spørretime fortsetter - det gjenstår fortsatt en rekke spørsmål - vil den strekke seg betydelig utover kl. 16. Noen vet sikkert hva det betyr, selv om presidenten nok ikke vet hva det innebærer.

       Det foreligger to forslag som kan løse problemet. Det ene går ut på at dagens møte fortsetter inntil samtlige spørsmål er besvart. Det andre går ut på at vi stopper med spørsmålene der hvor vi nå har kommet, og at de resterende spørsmål overføres til neste spørretime.

       Presidenten vil være så dristig å foreslå at de gjenstående spørsmål overføres til neste spørretime.

       - Ingen innvendinger har kommet, og det anses bifalt.

       Følgende spørsmål ble vedtatt overført til neste spørretime:

Spørsmål 43

       Fra representanten Reidun Gravdahl til sosialministeren:

       « Dagbladet søndag 22. februar 1998 omtaler 11-åring med anoreksi som er for ung til å få hjelp i sitt hjemfylke Akershus, mens hun kunne fått det om hun hadde bodd i Oslo. Dette synes å være urimelige forskjeller, kanskje også et spørsmål om liv og død.

       Hva vil statsråden gjøre med disse forholdene? »

Spørsmål 44

       Fra representanten John I Alvheim til helseministeren:

       « Norske pasienter må vente i årevis på nyutviklede medisiner og behandlingsmetoder fordi det offentlige ikke prioriterer medisinsk forskning. Bare 6 % av den totale summen det offentlige bruker på forskning går til medisin og helse.

       Hva vil helseministeren gjøre med denne skjevfordelingen av norske forskningmidler? »

Spørsmål 45

       Fra representanten Mimmi Bæivi til helseministeren:

       « Hvordan og når vil Regjeringen følge opp utredningen om sosiale tjenester for den samiske befolkningen? »

Spørsmål 46

       Fra representanten Olav Gunnar Ballo til helseministeren:

       « Ifølge Dagbladet 25. februar 1998 har en utenlandsk lege fått avslag på 190 søknader om legearbeid i Norge, selv om han fyller alle formalkrav bortsett fra turnustjeneste, som det er svært begrenset tilgang til. Samtidig mangler en rekke norske kommuner leger.

       Vil statsråden ta initiativ til å sikre at alle leger som oppfyller formalkravene, får tildelt turnusplass på linje med leger utdannet i Norge? »

Spørsmål 47

       Fra representanten Asmund Kristoffersen til olje- og energiministeren:

       « Norges Vassdrags- og Energiverk går inn for å differensiere nettkostnadene og innføre et nytt nettnivå, kalt regionalnett. Denne oppdelingen vil føre til at husholdninger og bedrifter i distriktene får høyere strømutgifter, mens strømabonnenter i mer sentrale strøk slipper billigere.

       Hva vil statsråden gjøre for å hindre ei slik uheldig forskjellsbehandling av landets strømkunder? »

Spørsmål 48

       Fra representanten Børge Brende til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « Innkjøpet av 53 splitter nye Mercedes for den politiske ledelsen i Zimbabwe føyer seg dessverre inn i rekken av en tiltagende pengesløsing blant de politiske toppene i landet. Norske styresmakter bør ikke akseptere at levekårene for innbyggerne stadig forverres samtidig som de politiske toppene bevilger seg selv goder.

       Vil bistandsministeren ta opp denne utviklingen med myndighetene i Zimbabwe, og samtidig gjøre det klart at en slik praksis vil kunne få konsekvenser for norsk bistand til landet? »

Spørsmål 49

       Fra representanten Per Roar Bredvold til miljøvernministeren:

       « Statens Forurensningstilsyn har gitt Sønsterud Planteskole i Hedmark fylke et varsel om pålegg om oppgraving av en gammel søppelfylling. Her ble det tidligere tømt jordmasser med rester av plantevernmiddelet DDT. Det er her snakk om ca 4.000 m³ som må oppgraves og trolig transporteres til utlandet for rensing.

       Vil kost-nytteverdien stå i forhold til dette? »

Spørsmål 50

       Fra representanten Petter Løvik til miljøvernministeren:

       « Arkeologiske funn påfører mange kommunar og andre utbyggarar store ekstrakostnader.

       Meiner miljøvernministeren at det er rett at kostnadene ved funn av nasjonal interesse skal berast av utbyggaren? »

Spørsmål 51

       Fra representanten Hallgeir H Langeland til miljøvernministeren:

       « Det planlegges flere søppelforbrenningsanlegg i Norge. Blant annet planlegger bedriften Energos å bygge ut avfallsbaserte energiverk for nærmere 1 milliard kroner. For at disse anleggene skal bli lønnsomme trengs det langsiktige avtaler om leveranser av store mengder avfall. Dette vil gå ut over allerede etablerte og planlagte retur- og gjenvinningsordninger.

       Hva vil statsråden gjøre for å forhindre bygging av slike anlegg, eventuelt hvilke råd vil hun gi kommuner som planlegger slike? »