Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Kvinnekampen og frontkjempere som Aase Lionæs sørget for å gi kvinnene rettigheter som nå er selvsagt. Vi har kommet langt, men vi har et stykke igjen før vi har full likestilling mellom kjønnene. I avisene har det den siste tiden kommet fram utsagn som at kvinners primære oppgave er å føde barn, menn er grådige, voldelige, bråkete og kriminelle, og kontakten mellom barn og voksne har altfor mange ganger tapt i kampen for kvinnefrigjøring og likestilling. Mener statsråden at dette er bidrag som for framtiden vil sikre full likestilling mellom kjønnene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Ja, det har kome diverse utsegner den siste tida, det kan eg jo stadfesta. Når det gjeld utsegner som at kvinna si primære oppgåve er å føda born, har den som vart intervjua den gongen, gått ut og prøvd å retta opp kva ho sa. Det er heilt klart at nokre kvinner får born, og andre kvinner får ikkje born. Men det er no kvinnene som får born. Det kan vi slå fast, reknar eg med.

       I det intervjuet som eg gav til Aftenposten i førre veke, var eg veldig klar på å understreka at vi er nøydde til å ta signala frå borna på alvor òg i likestillingskampen, for elles misser vi endå meir undervegs. Dersom vi ikkje tek signala frå born på alvor i denne kampen, blir det som vi vinn, til tap på den andre fronten. Det som då var viktig for meg å understreka, var at det ansvaret har både kvinner og menn. Eg har aldri nokon gong uttalt at det er kvinner si skuld at ein del ungdom har problem, men eg har sagt at veldig mykje ansvar kviler på foreldra. Eg har heller ikkje sagt at yrkesaktive kvinner er skuld i at born har problem, at dei ikkje tek seg av borna sine, men ganske mange som har kommentert intervjuet med meg, har lagt det ut på den måten.

       Kvinnekampen er ikkje komen langt nok. Regjeringa sin måte å feira kvinnedagen på er at vi er ganske kvinnesterke her i dag. Det er òg ein demonstrasjon på at vi understrekar at likestillingskampen er viktig. Den er altså ikkje komen langt nok, men dersom vi ikkje klarer å føra den på ein skikkeleg måte og også lyttar til born og unge og tek omsyn til deira behov, taper vi for mykje. Det er eg redd for. Heile kampen kan koma i vanry. Derfor er det viktig at vi tek dei signala. Kvinner har gått ut i arbeidslivet, og det er bra, men menn har ikkje like mykje gått inn på heimebane. Dermed meiner eg at mennene ikkje har fylgt på i tilstrekkeleg grad når ein tenkjer på den kontakten borna treng med foreldra. Det er ei utfordring til fedrane. Eg etterlyser at dei skal ta sitt ansvar på alvor. Det var veldig gledeleg å sjå ein artikkel ... (Presidenten klubber.)

       Statsråden var også sitert på at det hun sa, ikke skulle bety at spesielt kvinner skulle få dårlig samvittighet. Men samtidig avslutter statsråden intervjuet med å si at til sjuende og sist dreier det seg om foreldrenes holdninger og prioriteringer. Er ikke det å gi kvinner spesielt dårlig samvittighet, og er ikke det å oppmuntre til at kvinner må velge mellom å være mor og yrkesaktiv?

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg har et spørsmål til justisminister Aure. Det dreier seg om meldinger i media om at det er snakk om en radikal økning av antall mottaksplasser for asylsøkere. Som kjent har det vært en dramatisk økning i ankomsten av asylsøkere som følge av den naive og snillistiske endring i asyl- og flyktningpolitikken som den sittende regjering dessverre har gjennomført. Derfor varsles det om behov for et langt større antall asylplasser.

       Jeg vil gjerne be justisministeren bekrefte at det ikke vil komme forslag om å endre budsjettet når det gjelder dette, og at man vil holde seg til de budsjettmessige forhold som foreligger fra statsbudsjettbehandlingen, altså at det ikke er snakk om å be om mer penger til dette saksområdet.

Statsråd Aud-Inger Aure : Når det gjelder budsjett, ville det kanskje vært riktig å stille en del av disse spørsmålene til kommunalministeren, men jeg skal forsøke å svare siden påstanden var at det er justisministerens og Regjeringens « snillistiske » holdning som har brakt oss i en etter spørsmålsstillerens syn uønsket situasjon.

       Jeg kan bekrefte at det på grunn av økt tilgang av asylsøkere til Norge er behov for flere mottaksplasser. Jeg kan også bekrefte at dette er på grunn av internasjonalt vanskelige situasjoner, som gjør at folk ser seg nødt til å søke tilflukt for beskyttelse.

       Det som også er riktig å si i denne sammenheng, er at vi hittil i år, pr. 10. mars, som var i går, har mottatt 1.330 asylsøkere fra Kroatia til landet. Disse trenger plass. Vi har sagt at asylsøkere som søker tilflukt her, skal få en individuell behandling. Vi skal ha klarlagt beskyttelsesbehovet. Dermed må vi også ha tilstrekkelig med asylplasser.

       Det jeg kan tilføye, er at det viser seg at noen av disse asylsøkerne, som skal være fra Øst-Slavonia, kommer via andre land. Det er vel i alt 56 personer som allerede er sendt ut og tilbake til Ungarn fordi det var det første asylland de kom til. De 56 er inne i det tallet som jeg refererte til for ankomne asylsøkere til Norge.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg vil også minne om at det er full adgang for kommunalministeren til å gi tilleggsopplysninger dersom det fra regjeringssiden er ønskelig å gjøre det.

       Så takker jeg for bekreftelsen på at det er et økt behov for mottaksplasser. Jeg forstår det dit hen at det er Regjeringens holdning at når behovet for mottaksplasser for asylsøkere vokser, skal man automatisk bevilge mer penger og skaffe frem disse mottaksplassene. Og da er mitt spørsmål til Regjeringens representant: Hvorfor er det slik at når det blir behov for flere asylplasser, kommer det automatisk penger, men når det er behov ute i den norske befolkning for flere sykehjemsplasser og for bedre sykehuskapasitet som følge av økt behov fordi folk blir eldre og syke, sier man at man må holde seg innenfor budsjettene, da er det budsjettene som styrer aktiviteten? Mitt spørsmål til justisministeren er: Hvorfor er det ikke slik også i flyktning- og asylpolitikken at budsjettene skal styre hvor mange man kan ta imot, som det er med syke og eldre i dette land?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg vet ikke om det er nødvendig å si at jeg ikke har full oversikt over alle detaljene i dette kompliserte spørsmål, så jeg kan ikke bekrefte at budsjettene er overskredet. Det kan jeg komme tilbake til med et mer nøyaktig svar til spørsmålsstilleren. Det ligger en del begrensninger i at dette er en spontanspørretime.

       For øvrig vil jeg bare si at når det gjelder de internasjonale forpliktelsene som Norge har til å være et land der det går an å søke tilflukt for folk som er i fare for forfølgelse i sitt hjemland, er det en del prinsipper som har gjennomslag, som tilsier at vi vurderer dette veldig nøye. Vi har ingen planer om å svikte våre forpliktelser når det gjelder å ta imot folk som er reelt forfulgt i sitt hjemland.

       Statsministeren og finansministeren har ved flere anledninger sagt at norsk økonomi nå er på kokepunktet, noe som - i parentes bemerket - i så fall skyldes Regjeringas egen utdelingspolitikk. De har også signalisert at det nå er behov for innstramminger når det gjelder den offentlige investeringa i bygg og anleggssektoren. Jeg har forstått det slik at dette først og fremst skal gjelde sentrale strøk, og jeg hørte også sosialministeren på radioen i dag uttale at kommunene ikke trengte å bygge så fort som opprinnelig tenkt.

       Mitt spørsmål er: Hvilke signaler er dette til de kommuner som nå er i full gang med å bygge omsorgsboliger og sjukehjemsplasser? Og betyr dette at Regjeringa har endret tempoplanen?

       Mitt spørsmål er: Når Stortinget etter all sannsynlighet sender denne meldingen i retur til Regjeringen og ber den om å gjøre en bedre jobb, vil denne statsråden da ta et initiativ til å få disse tankene inn i den nye meldingen, som forhåpentligvis kommer relativt raskt?

Statsråd Aud-Inger Aure : Dette er problemstillinger som blir tatt svært alvorlig i Justisdepartementet. Vi har dessverre levd i ganske mange år med trusler fra enkelte innsatte i fengslene. Det som er nytt og svært skremmende nå, er at det kommer trusler fra de kriminelle miljøene som gjør at dette ytterligere blir aktualisert. I justissektoren har vi vært forberedt på at denne type ting kunne dukke opp, og vi har prøvd å forberede oss på hvordan vi skal møte det.

       Det har vært jobbet svært mye både i politiet og i fengselsvesenet med å utvikle en sikkerhetsstrategi som skal kunne møte denne nye trusselsituasjonen. Dette skjer i nært samarbeid med de ansatte i fengslene og med politifolk.

       Det jeg har lyst til å understreke, er at vi ikke har noen enkle løsninger når det gjelder disse truslene. Spørsmålsstilleren var selv inne på at det ikke er enkelt. Noe av poenget vårt er at uansett vanskeligheter er trygghet for de ansatte helt sentralt for oss. Det tilsier også, som jeg regner med å få forståelse for, at de virkemidlene vi her setter i gang, ikke bør offentliggjøres, men det dreier seg både om informasjon og analyse av trusselsituasjonen, om tiltak for å bryte opp og kontrollere fangemiljøene, og tiltak for å gi alle ansatte best mulig sikkerhet i konkrete situasjoner.

Jan Simonsen (Frp) : Jeg er glad for at justisministeren tar dette problemet svært alvorlig. Jeg er enig i at enkelte virkemidler er av en slik karakter at de ikke bør offentliggjøres, uansett hva pressen måtte mene om det.

       Jeg lurer likevel på om justisministeren kan tenke seg å inndra permisjoner for resten av soningstiden for fanger som kommer med trusler, og om hun kan tenke seg å bygge et eget fengsel eller en egen fengselsavdeling for utenlandske fanger som soner i Norge, som det er vedtatt skal utvises etter endt soning, slik at de ikke kan bruke soningstiden i Norge til å skape et nettverk med norske kriminelle, og slik få et samarbeid mellom importører og eksportører av narkotika.

Statsråd Aud-Inger Aure : Som jeg sa i mitt første svar, anser jeg disse problemene som så alvorlige at jeg er villig til å vurdere ulike måter å forsøke å løse dem på. Men det er usikkert om de eksemplene som nevnes av spørsmålsstilleren her, er det riktige. Det vi foreløpig ser for oss som en løsning, er nettopp å prøve å spre disse fangemiljøene, dele dem opp og få dem bort fra hverandre, slik at det blir vanskeligere å kunne planlegge, slik vi hører det gjøres i dag. Derfor er jeg veldig i tvil om et eget fengsel for utenlandske kriminelle er vegen å gå. Men jeg låser ingen muligheter. Jeg vil bare understreke at et så alvorlig problem krever utradisjonelle løsninger. Dette vil vi komme tilbake til.

       Det vi konkret vil gjøre nå, er å ta disse problemene opp med fengslene i et nær forestående møte med fengselsdirektøren for å drøfte dette med dem som sitter med hovedproblemet.

       For oss i Arbeidarpartiet er det viktig at det er ro i fengsla - at tida vert nytta til førebyggande arbeid for dei innsette, og at dei tilsette har ein trygg arbeidsplass. Trygge arbeidsplassar er viktig for rekrutteringa av folk som er villige til å arbeide i fengsla, og eg ventar at justisministeren straks set i gang tiltak på desse områda med bakgrunn i alt kjent registreringsmateriale.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg kan forsikre om at spørsmålstilleren og jeg har samme målsetting når det gjelder å skape trygghet for de ansatte i fengslene, og når det gjelder å få til en god rehabilitering av de innsatte mens de sitter i fengsel. Dette er svært viktige områder for oss.

       Jeg vil også vise til mitt første svar, der jeg prøvde å understreke at her er det allerede i gang et arbeid, både forberedende i forhold til å foreta en skikkelig analyse av hva dette dreier seg om, og hvordan vi kan løse det.

       Det er også riktig at vi har en økning når det gjelder vold og trusler innenfor fengslene, men det er særlig de verbale truslene som har økt mest. Det er jo ille nok, men voldsutøvelsen i fengslene har ikke hatt den samme økning som truslene. Begge deler er svært alvorlige anslag mot de ansattes sikkerhet, og jeg kan forsikre at dette er noe vi tar svært alvorlig, og her vil vi gjøre det som er nødvendig.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg merket meg med tilfredshet at statsråden nå åpnet for at man skulle spre de kriminelle miljøene i fengslene. Jeg må da bare få lov til å minne om at både i budsjettbehandlingen og senest i en interpellasjonsdebatt som Kristin Krohn Devold reiste på vegne av Høyre for mindre enn en måned siden, ble et forslag om dette nedstemt i Stortinget, bl.a med stemmene til statsrådens parti. Vi ser derfor den nye meldingen om dette i møte og er sånn sett glad for at det nå langt på vei åpnes for de forslagene som man stemte ned for meget kort tid tilbake.

       Selv om nå statsråden forsikrer at tiltakene skjer i samarbeid med de ansatte, føler ikke de ansatte i fengslene dette selv, og det er alvorlig. Jeg må få stille spørsmålet helt konkret: Kan fengselsbetjentene og fengselspersonalet regne med at de har full oppbakking både moralsk og med konkrete tiltak når det gjelder å beskytte seg selv og sine familier overfor de truslene de er utsatt for fra kriminelle miljøer?

Statsråd Aud-Inger Aure : Hvis spørsmålstilleren tolket mitt svar slik at jeg nå vil gå inn for eget fengsel for utenlandske kriminelle, var det feil. Jeg sa at vi prøver å splitte opp de kriminelle miljøene og sørge for at man ikke får muligheten til å planlegge sammen - det kan være at man flytter fanger fra det ene fengslet til det andre, og det kan være ved hjelp av fysiske installasjoner i det enkelte fengsel.

       Så ønsker jeg også å si at disse spørsmålene tas veldig alvorlig. Men vi må ha respekt for hverandre i den forstand at en løsning kan føre til gode resultat, selv om ikke alle politiske partier ser samme vei framover for å redusere problemet. Sikkerhet for de ansatte er svært viktig for meg og Justisdepartementet, og dette er spørsmål vi jobber med.

       Jeg kan også vise til at vi nå skal ha et eget samarbeidsmøte på Ullersmo om kort tid, nettopp for å ta opp disse spørsmålene.

       Høyesterett tolker Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen slik at det ikke er adgang til å lese opp politiforklaringer som bevis i stedet for vitneforklaring. Slik opplesning er aktuell når vitnene er redde for å stille i retten.

       Riksadvokaten har slått alarm og mener at dette kan føre til at skyldige vil gå fri. Han mener dessuten også at det er en gal tolkning av Menneskerettighetskonvensjonen. Han mener at Stortinget burde kunne avgjøre om det skal være adgang til å lese opp slike politiforklaringer i stedet for vitneførsel - han mener at det ikke dreier seg om menneskerettigheter.

       Hva mener justisministeren om dette? Deler hun riksadvokatens syn? Og hva gjør hun i denne situasjonen for å sikre at skyldige ikke går fri fordi vitnet er skremt til taushet?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er - heldigvis får jeg vel si - ikke riktig at bildet er så entydig hvitt-svart som en kan få inntrykk av i de rapportene som er kommet, og de synspunktene som er kommet fram fra enkeltpersoner.

       Det er ikke slik at det er noe helt klart svar som sier at hvis den som har avgitt en politirapport, nekter å framføre den, så kan den ikke leses opp. Det er mange eksempler på - også i Høyesteretts praksis - at man har godtatt at det leses opp politirapporter når vitnet ellers nekter å forklare seg i rettssaken. Men jeg har også merket meg at det er en del høyesterettsdommere som sier det motsatte, og da vil jeg understreke at det ikke bare er ut fra den ene eller den andre begrunnelsen, men det er også foretatt en helhetsvurdering. Jeg ønsker å gå nærmere inn i dette og få vurdert hva denne reduksjonen i bruk av politiforklaringer skyldes. Vi vurderer sammenhengen med den internasjonale lovgivningen. Jeg har også lyst til å understreke at vi er nødt til å ha et system her i landet, der rettssikkerhet for den tiltalte også teller med når vi skal vurdere hva som er brukbart i en rettssal, og hvordan vi ønsker å få til en mest mulig effektiv kriminalitetsbekjempelse. Det er ikke i alle sammenhenger at det er så enkelt å kombinere disse to spørsmålene.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Det er godt å høre at det er adgang til å lese opp politiforklaringer, men jeg går ut fra at justisministeren likevel tar riksadvokaten på alvor når han advarer og sier at den innstrammingen som faktisk har funnet sted i det siste, kan føre til at skyldige vil gå fri.

       Det som det også er verdt å merke seg her, er at dette rammer særlig to områder. Det er to områder hvor vi dessverre ser en økende kriminalitet nå. Det ene gjelder vold i hjemmet. Det rammer særlig i saker der det er kvinner som har vært mishandlet gjennom år. De tør knapt nok anmelde mannen sin, og langt mindre stille opp i en rettssal og med sitt vitneprov stå ansikt til ansikt med en som gjennom år har mishandlet dem. Dessuten gjelder det særlig området organisert kriminalitet. Dette er et økende problem i samfunnet vårt, der vi opplever drapstrusler og andre typer trusler mot både politifolk og etterforskere og andre involverte som ønsker å vitne.

       Jeg håper at statsråden vil vurdere tiltak for å reparere, slik at vitner tør å stå fram.

       Det skal foregå et stort seminar her på Stortinget i dag, som er overbooket, så nå blir folk avvist. Seminaret holdes fordi vi ønsker å fokusere på det som dreier seg om kvinneperspektivet i den forestående maktutredningen.

       Det mandatet som er presentert for Stortinget, har kjønn som en liten variant i forhold til å analysere maktstrukturene, men etter vår oppfatning er kjønn - altså forskjellen mellom kvinner og menn - en av de grunnleggende maktstrukturene, ikke bare i Norge, men også i resten av verden.

       Mitt spørsmål til statsråden er: På hvilken måte vil statsråden sikre at kvinneprofilen, eller i vurderingen av makt mellom kvinner og menn, kommer fram som en vesentlig analyse i forbindelse med maktutredningen?

       Min siste utfordring til statsråden er at det viktigste beviset på at man tar dette alvorlig, er at man utnevner en kvinnelig leder for dette arbeidet. Og det er vel bare rett og rimelig, siden det var en mann som ledet den forrige maktutredningen.

       Under Kristelig Folkepartis årsmøte i Møre og Romsdal varslet statsminister Bondevik kamp mot avfolkningen i kommunene. Kommuneøkonomien var hovedtemaet i statsministerens innlegg på årsmøtet, og statsministeren sa at en god kommuneøkonomi er viktig for sysselsettingen og bosettingen i Kommune-Norge. Endelige tall for 1997 viser at kommunene aldri har hatt så mye penger som de har nå. Vi har gjennom 1990-årene hatt en vekst i kommunesektoren på 11,3 %, og i 1997 vokste kommunenes årsverk med 10.000.

       Så mitt spørsmål til kommunal- og regionalministeren, som nå har ansvaret for tiltakene sett i forhold til distriktspolitikken, er: Hvor god må kommuneøkonomien bli for at folk skal bli boende i distriktene?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg tror det er mange elementer som er viktige for at folk skal velge å bo i distriktene. Et av dem er sjølsagt det statsministeren pekte på, at kommunene må ha en økonomi som gjør at de kan gi et godt tilbud av kommunale tjenester. Det går på alt - barnehager, god skole, eldreomsorg og godt kulturtilbud, altså hele det spekteret av offentlige tjenester som moderne mennesker forventer skal være i en kommune. For at kommunene skal klare sin del av oppgaven, må de selvfølgelig ha en god økonomi.

       Jeg er enig med spørreren i at vi har hatt en positiv utvikling i kommuneøkonomien de siste åra, og mange kommuner har det økonomisk romslig. Men vi må ikke glemme at det faktisk også er noen kommuner som har det ganske trangt økonomisk, så en utfordring framover vil nok bli å finne en mer rettferdig fordeling, altså utjamning mellom kommunene. Jeg regner med at vi kan komme tilbake til dette når vi skal diskutere kommuneøkonomiproposisjonen for 1999.

       Men la meg minne om at i de fleste distriktskommuner er faktisk kommunen den største arbeidsgiveren, og det er riktig som det er sagt, at sysselsettinga i kommunesektoren har økt. Den har faktisk økt med 70.000 årsverk i løpet av 1990-åra. Det er ikke minst på grunn av utbygging av barnehager og eldreomsorg, men det går selvfølgelig også på de reformene vi har hatt innenfor skoleverket.

       Nå renner tida ut for meg, så jeg får stoppe der.

Leif Lund (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Vi opplevde i hele forrige periode at Senterpartiet i opposisjon hadde fasiten på Distrikts-Norges problemer, og det var mer penger til kommuneøkonomien. Som statsråden nå bekrefter, er kommuneøkonomien svært god.

       Men statsråden uttalte også i et foredrag på Otta at psykologi er hovedgrunnen til at folk flytter, og at ungdommen må ha sjelen sin i hjembygden for å vende hjem. Er ikke det en bortforklaring av flyttestrømmen, og at det er tyngre å være i posisjon enn i opposisjon?

       Jeg har registrert at statsråden, som leder av Regjeringens største parti, i media har uttrykt stor begeistring for et utspill fra Arbeiderpartiet om budsjettsamarbeid til høsten. Jeg har studert Arbeiderpartiets momenter for samarbeid i fem punkter og sammenliknet med hva Regjeringen kan oppnå ved et samarbeid den veien, fremfor med Høyre og Fremskrittspartiet.

       Jaglands bud er for det første å tone ned kontantstøtten - som ikke burde være verken i statsrådens eller i Høyres interesse - og deretter er det tre punkter, om å legge opp til en ansvarlig budsjettpolitikk, om å bygge ut eldreomsorgen og om å satse på skolen, som er noe det burde være bred enighet om, og som iallfall vil få Høyres støtte i et budsjettsamarbeid med Regjeringen. Så kommer rosinen som det siste punktet: å øke skattene. Det siste er det eneste Høyre er uenig i, og spørsmålet blir da: Er det sjansen til å kunne øke skattene som gjør statsråd Svarstad Haugland så begeistret over utsikten til et budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet til høsten?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Representanten Ryssdal har observert riktig, eg har uttala meg positivt om dei signala som kom frå Arbeidarpartiet. Eg har til og med sagt at det er det mest konstruktive Arbeidarpartiet har kome med etter at dei gjekk ut av regjeringskontora. Etter at vi tok over regjeringsmakta, har dei stort sett slamra døra igjen for oss når det gjeld budsjettsamarbeidet. Dei har grunngjeve dette med m.a. kontantstøtta og satsinga på minstepensjonistane. Difor var det viktig for meg å understreka at det var nye signal til samarbeid. Vi ynskjer å vera ei blokkuavhengig regjering. Det inneber at vi ynskjer å samarbeida med både Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet - det kjem an på kva saker vi snakkar om. Dei nye signala frå Arbeidarpartiet viste at eit mogleg samarbeid kan vera nærare ved neste krossveg enn det var i haust. Så langt har eg uttala meg positivt til det, utan at eg dermed har sagt kven vi kjem til å samarbeida med i haust, for det veit vi ikkje enno.

       Når det gjeld krava frå Arbeidarpartiet, har ikkje eg kommentert dei einskilde krava. Det er klart at nokre krav er lette å gå med på, andre krav er ikkje fullt så lette å gå med på. Litt av dilemmaet vårt då vi samla oss på Halvorsbøle, var at samtidig som vi skulle fordela kronene, las vi i avisene at folk har brukt 26-27 milliardar kr til husoppussing det siste året, og prognosane for neste år er omtrent dei same. Så det er ikkje totaløkonomien til folk flest som er problemet, det er økonomien til einskilde grupper, småbarnsfamiliar og ein del andre grupper, som vi ynskjer å prioritera. Eg har ikkje tenkt å uttala meg korkje om skattetrykk eller avgifter i det heile i denne omgangen, men eg er glad for at Regjeringa har høve til å samarbeida både med høgresida og Arbeidarpartiet ved neste krossveg, ved neste statsbudsjett. Det ser eg lyst på.

Lars Arne Ryssdal (H) : Jeg registrerer statsrådens bekymring over at det er mange norske hus som er blitt pusset opp det siste året.

       Videre er jeg egentlig forundret over mangelen på lange linjer i Regjeringens og Kristelig Folkepartis arbeid for å skape allianser i Stortinget, kamuflert som en såkalt blokkuavhengighet. Ser ikke statsråden at mangelen på alliansebygging kan gi Regjeringen problemer med å få statsbudsjettet igjennom til høsten? Og enda mer konkret: For Høyres del er gjennomføringen av kontantstøtten et spørsmål om et helhetlig opplegg fra Regjeringen på det økonomiske området. Ser ikke statsråden at den vidåpne døren for et budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet gjør det vanskeligere å lose kontantstøttesaken igjennom i Stortinget?

       Polititjenestemennene i Østfold kjemper en tung kamp mot narkotikakriminaliteten, og særlig i områdene Moss, Fredrikstad og Sarpsborg flommer narkotikaen i strie strømmer. Fredrikstad-politiet avdekket forleden dag da de oppklarte en sak, 150 kg hasj. Når polititjenestemennene forteller hvordan de faktiske forhold egentlig er, er det nesten ingen som tror dem. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hva vil statsråden gjøre for å demme opp mot den akselererende narkotikakriminaliteten?

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - De anses godkjent.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 1, fra representanten Inge Myrvoll til statsministeren, vil bli besvart av olje- og energiministeren. Etter anmodning fra olje- og energiministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart foran spørsmål 33, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 4, fra representanten Ranveig Frøiland til nærings- og handelsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmålene 5, 6 og 7, fra henholdsvis representantene Gunn Karin Gjul, Synnøve Konglevoll og Jon Olav Alstad til utenriksministeren, vil bli besvart av utviklings- og menneskerettighetsministeren på vegne av utenriksministeren, som er bortreist.

       Spørsmål 8, fra representanten Ivar Kristiansen til fiskeriministeren, vil bli tatt opp av representanten Søren Fredrik Voie.

       Spørsmål 11, fra representanten Ranveig Frøiland til finansministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 12, fra representanten Sylvia Brustad til kommunal- og regionalministeren, vil bli besvart av kirke-, utdannings- og forskningsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra kirke-, utdannings- og forskningsministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart foran spørsmål 23, som skal besvares av samme statsråd. Spørsmålet vil bli tatt opp av representanten Signe Øye.

       Spørsmål 14, fra representanten Leif Lund til kommunal- og regionalministeren, vil bli besvart av justisministeren som rette vedkommende.

       Spørsmål 20, fra representanten Erik Solheim til justisministeren, vil bli tatt opp av representanten Lisbet Rugtvedt.

       Spørsmål 27, fra representanten Per Ove Width til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 28, fra representanten John I Alvheim til helseministeren, bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

       Spørsmål 30, fra representanten Reidun Gravdahl til helseministeren, vil bli tatt opp av representanten Asmund Kristoffersen.

       Spørsmål 31, fra representanten Olav Gunnar Ballo til helseministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 34, fra representanten Jan Tore Sanner til olje- og energiministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren som rette vedkommende. Spørsmålet vil bli tatt opp av representanten Lars Arne Ryssdal.

       Spørsmål 35, fra representanten Børge Brende til utviklings- og menneskerettighetsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 36, fra representanten Marit Nybakk til utviklings- og menneskerettighetsministeren, flyttes etter anmodning fra statsråden og besvares etter spørsmål 7, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 37, fra representanten Petter Løvik til miljøvernministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 38, fra representanten Hallgeir H Langeland til miljøvernministeren, bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

       Spørsmål 40, fra representanten Jan Tore Sanner til miljøvernministeren, vil bli tatt opp av representanten Jan Johnsen.

       Presidenten: For å kunne avvikle den ordinære spørretimen innenfor reglementsmessig tid, vil presidenten foreslå, med hjemmel i forretningsordenens § 53 at anledningen til å stille det annet tilleggsspørsmål bortfaller. - Det anses bifalt.

       Spørsmål 1 skal besvares foran spørsmål 33.

Spørsmål 2

       Gunnar Halvorsen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « NRK2 har utvikla seg til eit TV-alternativ som mange ønskjer og føler at dei er med og betalar for. Det er dessverre berre i sentrale strøk av landet NRK2 kan takast inn.

       Kva for planar har statsråden for utbygging av omformarar i Distrikts-Norge? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg minner innledningsvis om at utbyggingen av NRK2 har skjedd i samsvar med Stortingets forutsetninger om at NRK2 primært skal være en satellittkanal og med en viss tilleggsdekning fra bakkesendere. Da Stortinget behandlet saken, ble det lagt til grunn at en full utbygging av bakkesendere ikke var forsvarlig, av økonomiske og frekvensmessige grunner. En full utbygging av bakkesendere ville dessuten langt på vei umuliggjøre utbygging av et digitalt sendernett. Stortinget forutsatte en dekningsgrad på nær opptil 80 % av seerne. Om lag 80 % av befolkningen har i dag muligheter til å ta inn NRK2. Dette er således i samsvar med Stortingets forutsetninger.

       Jeg har likevel i samsvar med vanlig praksis bedt NRK om å redegjøre for hvilke planer NRK har for videre utbygging av bakkesendere for NRK2. NRK opplyser at det ikke er aktuelt å etablere flere bakkesendere for NRK2. Ifølge NRK vokser likevel antallet som kan ta imot kanalen. Dette har sammenheng med at kabelfjernsynsnettene bygges ut, og at flere skaffer seg satellittmottakere.

       Jeg konstaterer derfor at NRK2s dekning er i samsvar med Stortingets forutsetninger.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Gunnar Halvorsen (A) : Jeg takker for svaret, som jeg for så vidt synes var skuffende. Folk i Distrikts-Norge må da fremdeles kjøpe seg parabol til 4.000-5.000 kr, og ikke nok med det: For å få inn NRK2 må de også betale et kort som koster 400 kr. Det er faktisk dyrere for folk i Distrikts-Norge å få inn NRK2 enn det er for folk i sentrale strøk. Vil statsråden gjøre noe med det?

       En dekningsprosent på 28, som er det faktiske forholdet for bakkebaserte sendere, er for dårlig. Jeg synes at NRK2 har utviklet seg svært positivt til en kulturkanal. At en skal vente på den såkalte digitale sendingen, er et dårlig svar. Det er ikke blitt europeisk standard på den digitale sendingen ennå. Svenskene er så vidt kommet eller kommer snart i gang. Å skylde på frekvenser synes jeg er for dårlig.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg kunne svart at her skal 100 % av befolkningen få inn NRK2 umiddelbart. Men det er faktisk en del problemer knyttet til det som jeg også må ta på alvor. Stortingets forutsetning var 80 %. Jeg tror heller ikke det er riktig når representanten Halvorsen sier at det er distriktene som rammes. Det er nok litt ulike vurderinger av det. Den videre utbygging av det analoge sendernettet vil bli urimelig dyrt. Samtidig vil en slik videre utbygging skape problemer i forhold til mulighetene for å bygge ut et digitalt sendernett for fjernsyn. Digitalisering av fjernsyn er en sak som Stortinget har bedt meg komme tilbake med hit, og det skal jeg selvfølgelig gjøre, og det arbeider vi med.

       Ellers er jeg enig med representanten Halvorsen i at NRK2 har utviklet seg positivt og er blitt en kulturkanal, en alternativ kanal, og jeg er derfor også fornøyd med at NRK1 sender mange programmer fra NRK2 i reprise.

Spørsmål 3

       Jon Olav Alstad (A) : « Statsråden har i Dagsavisen Arbeiderbladet uttalt at hun vil vurdere å fremme tiltak som stimulerer menn til å ta mer omsorg for barn. Hun innrømmer at fedrekvoten er bra, men mener det « er litt knuslete av Arbeiderpartiet bare å gi fire av 52 uker til mannen ». Hva vil statsråden gjøre for å stimulere menn til mer omsorg for barn, og hvor mange uker permisjon kan mannen forvente å få gjennom fedrekvoten når statsråden skal fremme sak om omsorg for barn i løpet av våren? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Representanten Jon Olav Alstad spør kva eg vil gjera for å stimulera fleire menn til å ta omsorg for born, og kor mange veker permisjon mannen kan venta å få gjennom fedrekvoten når eg skal fremma sak om omsorg for born i løpet av våren. Eg reknar med at han då tenkjer på kontantstøtta, og der kom det ikkje noko forslag om eigen fedrekvote.

       Det er riktig at eg synest fedrekvoten er bra, og statistikken syner at ordninga har fungert etter intensjonen. Fedrekvoten blei innførd den 1. april 1993. Medan det i 1992 var 920 fedrar som tok ut ein del av fødselspengeperioden, var det i 1997 heile 27.000 fedrar som nytta retten til fedrekvote. Dette svarar til ca 75 % av dei fødslane der det låg føre plikt til å ta ut fedrekvote. Eg vonar at ei evaluering av fedrekvoten, som snart vil ligga føre, vil gje svar på kvifor ein fjerdedel av fedrane ikkje nytta denne kvoten.

       Eg vil nytta høvet til å minna om at foreldra, føresett at begge har opparbeidd rett til fødselspengar, sjølvsagt står fritt til å dela fødselspengeperioden, slik at faren kan ta langt meir enn fedrekvoten på fire veker. Det fylgjer av lova at mora må ta ut tre veker før fødselen og dei fyrste seks vekene etter fødselen. Utover dette kan foreldra velja at faren tar heile eller delar av resten av fødselspengeperioden. For at faren skal kunna ta meir enn fedrekvoten på fire veker, er det etter lova krav om at mora tar opp att arbeid eller tar til med eller tar opp att utdanning på heiltid. Faren kan òg ta over retten til fødselspengar i situasjonar der mora er innlagd i helseinstitusjon eller er så sjuk at ho er heilt avhengig av hjelp frå faren for å ta seg av barnet. Statistikken syner ein gledeleg auke når det gjeld talet på menn som tar ut meir enn fire veker. I 1994 tok om lag 1.600 fedrar permisjon utover fedrekvoten, i 1995 var talet 2.085 fedrar, og tal frå 1996 syner at 3.576 fedrar tok ut meir enn dei obligatoriske fire vekene. Dette syner at ein del fedrar tar ut permisjon utover det som er pålagt.

       Trass i denne utviklinga vil Regjeringa likevel på sikt gå inn for å utvida fedredelen av foreldrepermisjonen. Men dette må skje ved ei utviding av sjølve persmisjonen, og det er ikkje det vi prioriterer fyrst i denne omgangen. Regjeringa går òg inn for at fedrar skal opparbeida eigne rettar til fødselspengar i folketrygda uavhengig av mora si opptening. Dette har eg lova å fremma i denne stortingsperioden. Begge desse tiltaka vil gjera det lettare for fleire fedrar å ta ut ein større del av foreldrepermisjonen.

       Når det gjeld kontantstøtta, som har fått fyrsteprioritet, er det nok som for foreldrepermisjonen sannsynleg at mødrene vil gjera bruk av ordninga i større grad en fedrane. Eg trur likevel at det på litt sikt vil bli ei meir likestilt omsorg òg for born mellom eitt og tre år. Etter arbeidsmiljølova har kvar av foreldra rett til inntil eitt års uløna permisjon i tillegg til det året dei får fødselspengar frå folketrygda. Eg vonar at det vil føra til at foreldra tar eitt år kvar når kontantstøtte inntil tre år er innførd.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg takker for svaret.

       Vi ser fram til den evalueringen av fedrekvoten som kommer. Jeg tror jeg allerede nå kunne ha sagt veldig mye om hvorfor en del menn ikke tar den ut; det er en del åpenbare justeringer som må foretas for at det skal skje. Men det er ingen tvil om at fedrekvoten etter hvert har fungert på en slik måte at det er skapt en helt ny farsrolle blant den generasjon fedre som har gleden av å oppleve dette.

       Nå får vi en kontantstøtte som vil fungere slik at etter at kvinnen har vært ute i svangerskapspermisjon - det er jo fortsatt det som er hovedsaken - skal mannen ta ut én måneds fedrekvote, og så får man igjen kontantstøtteperioden der kvinnen vil gå ut. Det er de økonomiske realitetene for småbarnsfamiliene som gjør at man faktisk risikerer at en del vil velge ikke å ta ut fedrekvoten, fordi det er vanskelig for kvinnen å få jobb i én måned.

       Jeg har hatt en del utfordringer til Regjeringen. Egne rettigheter til opptjening av fødselspermisjon - utvidet fødselspermisjon - er jeg veldig glad for at statsråden signaliserer at hun kan være interessert i å komme tilbake til. Jeg håper hun gjør det fort.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg trur òg, som spørjaren, at det faktisk er økonomiske realitetar som gjer at det førebels er mødrene som tar ut størstedelen av rettane, fordi dei tener mindre. Då kjem vi inn på likelønsproblematikken, og det er ein for lang debatt å dra opp her i dette svaret.

       Når eg seier at vi på sikt vil utvida foreldrepermisjonen, kan eg ikkje lova det på veldig kort sikt - det skjønar sikkert òg spørjaren - fordi vi har prioritert kontantstøtta fyrst og i neste omgang eigne fedrerettar. Eg trur at det som vil koma fram i ei evaluering av korleis fedrerettane er brukte, er at grunnen til at 25 % ikkje har brukt dei, er at fedrane ikkje har opptent sine eigne rettar. Det var med interesse eg høyrde på fjernsynet i går at den statssekretæren som sat i Barne- og familidepartementet inntil november i fjor, no etterlyser eigne rettar for fedrane, utan at det blei fremma av den førre regjeringa. Eg kan ikkje seia når det kjem, men lovar at det skal koma innan denne fireårsperioden.

Spørsmål 4

       Frå representanten Ranveig Frøiland til nærings- og handelsministeren:

       « Til Nationen seier ministeren at SND må ta større risiko, spesielt i distrikta, og vidare at SND må ta risiko som bankane ikkje tar. Dette er ikkje i tråd med dagens regelverk for SND, som klart seier kva risiko SND kan ta.

       Er det slik at regelverket for SND skal endrast, og når vil Stortinget få denne saka? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trekt attende.

Spørsmål 5

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå Karin Gjul til utanriksministeren, blir svara på av utviklings- og menneskerettsministeren på vegner av utanriksministeren.

       Gunn Karin Gjul (A) : Jeg vil da gjerne stille dette spørsmålet til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « MAI-avtalen kan få vidtrekkende konsekvenser for både miljø, arbeid, sosiale forhold og muligheten for bruk av boikott av land som bryter menneskerettigheter. Dersom avtalen også vil komme til å omfatte flere land enn bare de rike OECD-landene, vil disse konsekvensene bli forsterket.

       Vil Regjeringen ta initiativ til en nasjonal og international analyse av MAI-avtalens virkninger? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : I dag er det ikke mulig med sikkerhet å si hvorvidt det blir en MAI-avtale. Forhandlingene har vist seg å være mer kompliserte enn opprinnelig antatt, og en rekke spørsmål gjenstår å løse. Det er f.eks flere uavklarte spørsmål knyttet til omfanget av og virkemåten for avtalens tvisteløsningsmekanisme. Vi vet ikke om forhandlingene vil føre fram.

       I motsetning til regelverket for internasjonal handel er dagens internasjonale regelverk på investeringsområdet meget fragmentert. I 1995 under den daværende arbeiderpartiregjering startet OECD-landene forhandlinger om ett samlet regelverk om investeringer på multilateralt nivå. MAI-avtalen forhandles mellom de 29 OECD-landene samt EU-kommisjonen, og forutsettes å bli en frittstående avtale. Den tenkes lagt opp med en avtaletekst som inneholder forpliktende bestemmelser, men med adgang for hvert land til å gjøre spesifikke unntak for områder hvor de ikke er rede til å forplikte seg til likebehandling mellom egne og utenlandske investorer.

       Det er et siktemål at MAI-forhandlingene bl.a skal traktatfeste de relativt åpne og liberale regler for investeringer som allerede har vært praktisert innenfor OECD-området i en god del år nå. MAI-avtalen forutsettes i tillegg å dekke en del andre områder som allerede omfattes av EØS-avtalen. Konsekvensene er således primært at de regler vi allerede er bundet av, utvides til å gjelde OECD-land utenom EØS-landene, og at deres regler vil få tilsvarende betydning for våre investorer.

       Når det gjelder konsekvenser for miljø, er man allerede blitt enig om at OECD-sekretariatet skal analysere forholdet mellom en MAI-avtale og relevante internasjonale miljøavtaler. I tillegg har en på norsk side satt i gang et arbeid for å analysere forholdet mellom MAI og norske lover og reguleringer på miljøområdet. Regjeringen legger stor vekt på dette spørsmålet. Disse analysene vil bli ferdigstilt i relativt nær framtid og vil bli offentliggjort.

       Når det gjelder arbeidsforhold og miljø, er det dessuten forslag i forhandlingene om å avtalefeste visse grunnleggende minimumsstandarder. Dette innebærer at ikke noe land skal kunne senke slike standarder for å kunne tiltrekke seg investeringer. Dette kan få betydning på sikt. Regjeringen ser det som viktig at slike standarder omfattes av en MAI-avtale. En eventuell avtale vil heller ikke legge noen begrensninger på avtalepartenes mulighet til å regulere og operere med egne standarder for miljø-, arbeids- og sosiale forhold.

       For øvrig ligger det ikke noe i tekstforslagene som vil endre på våre muligheter til å innføre boikott overfor andre land dersom menneskerettigheter eller andre hensyn skulle tilsi dette. Det er en forutsetning fra norsk side at MAI-avtalen ikke vil forandre på muligheten til å innføre slike tiltak mot egne foretak eller begrensninger i adgangen til å investere i land av hensyn til menneskerettighetene.

       Land utenfor OECD vil kunne tiltre avtalen. Men det er selvsagt ikke noe press på noe land for at de skal bli med i en eventuell avtale. Eventuell tilslutning til en mulig MAI-avtale vil være helt opp til det enkelte utviklingsland selv. Fra norsk side støtter vi fleksibilitet i forhold til ikke-OECD land som måtte ønske å tiltre avtalen. Dette innebærer bl.a at det skal være anledning for nye land til å ta landspesifikke unntak fra regelverket for de sektorer de ikke ønsker å underlegge avtalens forpliktelser. (Presidenten klubber.) La meg bare ta de siste setningene, president: Omfanget av slike unntak må knyttes til landenes utviklingsnivå. Det må i så måte tas spesielt hensyn til utviklingslandenes særegne behov.

Gunn Karin Gjul (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Jeg synes det er beroligende å høre at utviklings- og menneskerettighetsministeren vil sikre at bl.a utviklingsland får muligheter til å få unntak fra MAI-avtalen for å kunne få en positiv diskriminering på områder som er viktige for dem. Men foreløpig synes jeg fremdeles at avtalen er veldig usikker i forhold til virkningene for Norge, og Bondevik-regjeringen har jo tidligere uttalt at de er veldig opptatt av å få til en internasjonal avtale som styrer den internasjonale kapitalen. Mitt inntrykk er at det her er det motsatte som skjer. Her er det nasjonalstaten som blir regulert, og ikke de internasjonale selskapene som blir underlagt styring. I Voksenåsen-erklæringen var det også uttrykt i et eget punkt at en skal arbeide for et internasjonalt rammeverk som sikrer det enkelte land kontroll over egne naturressurser, og stimulere til lokalt og nasjonalt eierskap i næringslivet.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Kan statsråden forsikre om at MAI-avtalen vil bli et slikt rammeverk som nettopp ivaretar disse prinsippene i Voksenåsen-erklæringen?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Det er verdt å merke seg at det vil bli vanskeligere for multinasjonale selskaper å operere fritt dersom et eventuelt multilateralt investeringsregime er på plass. Likeledes kan et slikt felles internasjonalt regelverk bidra til å beskytte mindre land mot press fra store land og multinasjonale selskaper. Dette mener vi også bør høre med i en helhetlig vurdering av avtalens mulige følger.

       Når det gjelder konkrete følger for Norge, er selvfølgelig Regjeringen opptatt av dette, og også av å følge opp det som helt klart står i Voksenåsen-erklæringen. Det som går på muligheten til et multilateralt regelverk for å forhindre de frie kapitalbevegelsene, er nettopp knyttet til den muligheten et investeringsregime multilateralt kan ha for å hindre at selskapene får operere helt fritt.

       Det andre representanten Gjul var inne på, dette med råderett over norske ressurser, vil bli ivaretatt fra Regjeringens side. Det gjelder det å holde spørsmål vedrørende bevaring, forvaltning og utnyttelse av levende ressurser i havet utenfor MAIs anvendelsesområde, altså at investeringer i fiskebåter o.l. kan sikres gjennom landspesifikke unntak. (Presidenten klubber.) Og la meg bare ta det andre: Når det gjelder petroleumssektoren, vil selvsagt vårt utgangspunkt og vår forutsetning være at vi kan videreføre vår politikk, norsk politikk og norsk råderett over egne ressurser uten noen form for landspesifikke unntak.

       Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « Norge har siden 1995 deltatt i forhandlinger om Multilateral Agreement on Investment - forkortet til MAI. Forhandlingene legger opp til en svært omfattende avtale som skal sikre investorers rett til å investere i avtaleområdet uten å behandles dårligere enn innenlandske investorer. Det skal heller ikke stilles betingelser overfor investorer.

       Vil utenriksministeren gi en redegjørelse til Stortinget om MAI-forhandlingene? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Innledningsvis vil jeg vise til mitt svar til representanten Gjul. Det er verdt å understreke at det i dag ikke er mulig med sikkerhet å si hvorvidt forhandlingene vil føre til en MAI-avtale. Som jeg var inne på i mitt svar til representanten Gjul, gjenstår det en rekke vanskelige spørsmål som må finne sin løsning før forhandlingene kan nærme seg avslutningsfasen. Det er grunn til å tro at OECDs ministerrådsmøte i slutten av april dette år høyst sannsynlig vil forlenge mandatperioden for forhandlingene.

       Dersom det blir en MAI-avtale, vil utenlandske investorer - det være seg bedrifter eller personer - bli stilt overfor de samme betingelsene som nasjonale investorer. Når noen ønsker å etablere seg i Norge, forutsettes man på vanlig måte å holde seg til norske lover og regler. En eventuell avtale vil bygge på prinsippet om at utenlandske investorer ikke skal behandles dårligere enn nasjonale investorer, og at partene i MAI-avtalen ikke skal forskjellsbehandle utenlandske investorer på grunnlag av nasjonalitet.

       Avtalen tenkes lagt opp med en avtaletekst som inneholder forpliktende bestemmelser - og jeg ber representanten merke seg dette - men med adgang for hvert land til å gjøre spesifikke unntak for områder hvor de ikke er rede til å forplikte seg til likebehandling mellom egne og utenlandske investorer.

       Dersom utviklingen i forhandlingene eller andre forhold skulle tilsi det, vil utenriksministeren være innstilt på å gi en redegjørelse for Stortinget om situasjonen.

       Det er mye som tyder på at det er langt fram, og at det derfor vil være noe prematurt å gi en slik redegjørelse i dag. Utenriksministeren vil imidlertid komme tilbake til saken i besvarelsen av en interpellasjon om MAI-forhandlingene fra representanten Djupedal.

Synnøve Konglevoll (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Jeg er glad for at vi vil få en redegjørelse om MAI-avtalen, men jeg vil understreke at det er viktig for oss å få en redegjørelse mens forhandlingene pågår.

       I de få medieoppslagene som foreløpig har vært om saken, og fra statsråden i dag, blir det bl.a sagt at man kan gi unntak. Det blir bl.a sagt at det er et klart mål for Norge i forhandlingene å sikre at MAI er i samsvar med Havrettskonvensjonen, det blir sagt at Regjeringen vil vurdere å åpne for unntaksmuligheter for u-land som trenger det, og det blir sagt at Norge er opptatt av at MAI-avtalen skal ivareta miljøkrav og arbeidstakers rettigheter.

       Tida i dag blir for kort til å få et svar på hvor Norge står og om vi får gjennomslag. Mitt spørsmål blir derfor: Vil Stortinget få en redegjørelse før avtalen er ferdigforhandlet og vil vi bli orientert om Regjeringens forhandlingsmandat og de norske krav og posisjoner i forhandlingene?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Jeg ber representanten Konglevoll merke seg at utenriksministeren ikke har varslet en redegjørelse. Jeg har sagt at dersom utviklingen i forhandlingene eller andre forhold skulle tilsi det, vil selvsagt utenriksministeren være innstilt på å gi en redegjørelse for Stortinget om situasjonen. Men som jeg også sa, er det veldig mye som tyder på at det er langt fram. Det er lite hensiktsmessig for Stortinget å få en redegjørelse når man ikke har kommet langt nok til at man kan få en substansiell redegjørelse om utviklingen i forhandlingene. Den anledningen vi når har til å foreta en drøftelse av alle de spørsmål som representanten Konglevoll reiser, tror jeg vil være i den debatten som forestår om interpellasjonen fra representanten Djupedal. Men jeg må også få vise til at jeg i de svar jeg nå har gitt, faktisk har svart på en rekke av de spørsmål som Konglevoll reiste. Vi vil selvfølgelig gi all den informasjon som Stortinget måtte ønske, og vi vil også få en ny anledning til dette i interpellasjonsdebatten.

       Jon Olav Alstad (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « Ifølge en artikkel i Nationen 20. februar 1998 fikk en journalist, da han kontaktet UD for å få tilgang til MAI-avtalen, oppgitt at den var unntatt offentlighet. Samme dag kunne han finne en oppdatert utgave på OECDs internettsider.

       Hvordan vil utenriksministeren legge til rette for økt åpenhet omkring forhandlingene om MAI? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Regjeringen ønsker å legge forholdene til rette for åpenhet rundt MAI-forhandlingene.

       På det tidspunkt den omtalte journalist var i kontakt med departementet, forelå det i Utenriksdepartementet kun en versjon av de oppdaterte tekstforslag som var unntatt offentlighet. Tekstforslaget var unntatt offentlig fordi det identifiserte de enkelte lands forhandlingsposisjoner. En justert versjon av tekstforslagene hvor landenes posisjoner er anonymisert, ble lagt ut på Internett på OECDs hjemmeside et par dager senere. Disse tekstforslagene er tilgjengelige i Utenriksdepartementet. Departementet arbeider med å legge ut en egen hjemmeside om MAI-forhandlingene på Internett. Vi er i ferd med å oversette tekstforslagene til norsk. I tillegg til tekstforslagene er det også annen informasjon om forhandlingene på OECDs hjemmeside på Internett.

       Stortinget er blitt underrettet regelmessig om forhandlingene gjennom St.prp.nr.1 for de tre seneste år. Forhandlingene er også beskrevet i den forrige Regjeringens langtidsprogram og mer utførlig i nasjonalbudsjettet for 1998. Videre har organisasjoner som LO, NHO, Bankforeningen, Rederiforbundet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, og NGO-enes paraplyorganisasjon, Forum for Utvikling og Miljø, blitt informert om forhandlingene gjennom bl.a en referansegruppe som Utenriksdepartementet har etablert for å drøfte internasjonale investeringsspørsmål.

       Det har således vært lagt til rette for en åpen drøfting av forhandlingene. Fra Regjeringens side kunne vi gjerne sett at dette hadde skjedd i større grad en tilfellet har vært til nå, men som det fremgår av det jeg allerede har sagt, ønsker vi å bidra til mest mulig åpenhet om forhandlingene.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg takker for svaret. Jeg har skjønt at det ikke er på gang en umiddelbar underskriving av avtalen, i og med at en ikke har kommet så langt at det er behov for en redegjørelse. Men jeg har også skjønt, av et tidligere svar som ble gitt fra statsråden, at her er det muligheter for å gi en del unntak. Det kunne for så vidt vært interessant å gå litt nærmere inn på hvilke unntak en ser for seg i den sammenheng.

       Jeg skjønner for så vidt at det er flaut for de tre partiene som nå sitter i Regjeringen, og som i forrige periode var så opptatt av offentlighet og åpenhet, noe vi som satt her den gang, opplevde å høre, nå hemmeligstempler dokumenter som en får tilgang til via dataskjermer. Men i og med at vi har litt tid, har vi muligheter. Ifølge Nationen har myndighetene i Canada satt i gang med omfattende informasjon og offentlige høringer og lagt til rette for en god debatt. Kan Regjeringen tenke seg å gjøre noe av det samme hos oss? Eller vil det fortsatt bli gjort forsøk på å bagatellisere avtalen og fremstille den som et sosialdemokratisk styringsverktøy, som vi kjenner det fra andre debatter?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : Til det første spørsmålet fra representanten Alstad: Det norske forhandlingsmålet er å holde spørsmål vedrørende bevaring, forvaltning og utnyttelse av de levende ressurser i havet utenfor MAIs anvendelsesområde og i konsistens med Havrettskonvensjonen.

       Når det gjelder investeringer i fiskebåter og/eller kvoter, kan disse sikres gjennom landspesifikke unntak, og det er det vi arbeider for.

       Når det gjelder petroleumssektoren, arbeider vi, som jeg sa i et tidligere svar, for at norsk lovgivning og praksis kan videreføres under MAI, og at det derfor ikke skal være behov for unntak. Det er vår forhandlingsposisjon.

       Så til spørsmålet om offentlighet: Jeg merker meg at det er Arbeiderparti-representantene som har aktivisert seg i dette spørsmålet. Jeg vil da for det første vise til at forhandlingene ble satt i gang under den daværende Arbeiderparti-regjering, og for det andre vil jeg si at offentlighetspraksis heller ikke var spesielt tilfredsstillende i den tiden. Men la meg vise til det som jeg tror det er nokså stor enighet om i denne sal, og som heller ikke andre partier har tatt til orde mot, nemlig at tekstforslag skal være unntatt offentlighet når de identifiserer de enkelte lands forhandlingsposisjoner midt under internasjonale forhandlinger.

       Marit Nybakk (A) : Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « Statsråden bekreftet i spontanspørretimen 14. januar 1998 den store enigheten det er i Stortinget om bistandspolitikken. I et foredrag i London 19. februar 1998 gir hun imidlertid nok en gang klart uttrykk for at Regjeringen nå gjennomfører en bistandspolitikk bygd på ett partis politikk, og helt annerledes enn politikken til den forrige regjeringen.

       Er det ikke uheldig å si noe annet ute enn hjemme? »

Statsråd Hilde Frafjord Johnson : La meg innledningsvis si at jeg setter pris på at man følger nøye med i hva jeg foretar meg i utlandet. Det foredraget jeg holdt i Overseas Development Institute i forbindelse med at jeg var i London for samtale - for øvrig en interessant samtale - med min britiske kollega, er lagt ut på Internett. Jeg synes det er viktig å informere om det arbeid som pågår fra norsk side for ytterligere å forbedre og styrke Norges engasjement i internasjonalt utviklingsarbeid. Jeg vil ikke tro at representanten Nybakk fant noe om norsk utviklingspolitikk i dette foredraget som hun ikke var kjent med på forhånd.

       I spontanspørretimen den 14. januar sa jeg at det arbeid som nå pågår i departementet, er en videre oppfølging av de signaler Stortinget gav i forbindelse med nord-sør-bistandsmeldingen. Som nevnt vil jeg i min utviklingspolitiske redegjørelse i mai ta for meg en del enkeltheter i dette arbeidet. I mitt foredrag i London henviste jeg til det arbeid som mitt eget parti utførte i forkant av Stortingets behandling av Regjeringens stortingsmelding om norsk utviklingshjelp. En statsråd har en selvfølgelig rett til å vise til det arbeid ens eget parti har utført for å bidra til norsk politikkutforming på et område som har så stor internasjonal interesse. Dette gjelder f.eks den motmeldingen Kristelig Folkeparti i sin tid utarbeidet.

Spørsmål 8

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Ivar Kristiansen til fiskeriministeren, vert teke opp av representanten Søren Fredrik Voie.

       Søren Fredrik Voie (H) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « 5. januar 1998 forliste steigenmannen Geir Nikolaisens båt M.K « Steinsholm » under sildefiske. Nikolaisen ønsker snarest å kjøpe ny båt og få overført kvoten fra det forliste fartøy til M.K « Arnøytind », som planlegges kjøpt. Dette sier direktoratet nei til.

       Vil fiskeriministeren sørge for snarlig ankebehandling, slik at Nikolaisen og hans mannskap kan drive sin næring videre? »

Statsråd Peter Angelsen : Det følger av reguleringsforskriften for fiske etter torsk med konvensjonell redskap for 1998 at hvert fartøy i løpet av året bare kan fiske og levere én kvote. Dette gjelder også ved eierendring og utskiftning. Dette innebærer at dersom det er fisket torsk med « Steinsholm » i 1998, vil det gå til fradrag i den kvote som kan fiskes med « Arnøytind » i år etter overtakelse. Dersom « Arnøytind » har fisket hele sin kvote i 1998 før kjøp, vil ikke Nikolaisen etter forskriften slik den lyder, kunne benytte dette fartøyet i fiske etter torsk i 1998 så lenge fisket er kvotebegrenset.

       Denne bestemmelsen ble presisert i årets reguleringsforskrift - bl.a etter ønske fra næringen - for å unngå de uheldige tilpasningene som var mye omtalt på slutten av året som « kvotehopping ». Ved fiktive salg av fartøy fram og tilbake i løpet av året kunne man med ett og samme fartøy fiske mer enn én kvote i løpet av året. Dette var en klar omgåelse av formålet med torskereguleringene, som er å gi et skikkelig driftsgrunnlag til alle fartøyene som har adgang til å delta. Det var stor misnøye ute i næringen mot at en del aktører på denne måten omgikk regelverket. Og det var bred enighet om å tette dette hullet.

       Jeg er kjent med at Geir Nikolaisen etter forliset av « Steinsholm » har fått positivt svar fra Fiskeridirektoratet på sin søknad om å delta i gruppe I med « Arnøytind », som han planlegger å kjøpe. Fiskeridirektoratet har imidlertid også orientert om at i henhold til reguleringsforskriften vil han ikke kunne fiske torsk med den nye båten i 1998 dersom denne har fisket kvoten sin.

       Jeg vil imidlertid orientere om at jeg etter samråd med Norges Fiskarlag i begynnelsen av januar nedsatte en arbeidsgruppe som bl.a ser på de sider ved årets regulering av torskefisket som jeg har omtalt. Når denne arbeidsgruppen har avgitt sin innstilling og forslagene har vært til behandling i organisasjonene, skal jeg vurdere hvilke endringer som er nødvendige for å legge til rette for ønskelig fleksibilitet ved utskiftning og fornying av fiskeflåten, samtidig som man sikrer at fisket blir gjennomført etter intensjonene i regelverket.

       Jeg ser imidlertid at det problemet som Nikolaisen har kommet opp i ved forliset av båten, er utilsiktet, og at dette åpenbart vil bli endret når denne vurderingen som jeg nevnte, er foretatt. For ikke å skape problemer med at dette nødvendigvis vil ta noe tid, har jeg besluttet å endre reguleringsforskriften slik at det kan gis dispensasjon fra regelen om ett fartøy én kvote ved forlis. Denne regelendringen vil tre i kraft umiddelbart.

Søren Fredrik Voie (H) : Et fartøyforlis er i seg selv en tragedie både menneskelig og økonomisk for dem det angår. Når vi da i tillegg har et regelverk som forsterker denne tragedien, er det klart at det er en merbelastning som er vanskelig å tåle for dem som er utsatt for slike ting. Jeg takker derfor statsråden for et positivt svar. Han har nå valgt å ta en beslutning som endrer et rigorøst regelverk i en positiv retning.

       Mitt tilleggsspørsmål er derfor følgende: Kan den aktuelle fiskebåtrederen ut fra statsrådens positive svar planlegge årets drift, herunder kjøp av nytt fartøy, med og under den forutsetning at han kan bli gitt dispensasjon fra forskriften?

Statsråd Peter Angelsen : Problemene i forhold til årets regelverk oppstod i og med at selgerne av « Arnøytind » ønsket å fiske sin torskekvote før de solgte fartøyet, noe som er naturlig på grunn av at det ligger store økonomiske verdier i torskekvoten. Når vi så har endret regelverket, vil det ligge i regelverket en egen adgang til å skifte ut et fartøy ved forlis der det ikke nødvendigvis er tatt hensyn til om kvoten er fisket på det fartøyet før. Det skulle nå derfor ligge til rette for overtakelse av « Arnøytind ». Men slik jeg har forstått søknaden om omdisposisjon, er ikke det noe som umiddelbart forestår.

Spørsmål 9

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « På Sørlandet og i landet ellers finnes et betydelig antall fritidsbåter som det nå er pålagt eierne å registrere i det nyopprettede småbåtregisteret.

       Kan finansministeren antyde at dette båtregisteret fortsatt vil være kostnadsfritt for brukerne de neste årene, og således ikke tenkt til fremtidig inndrivelse av avgifter på småbåter? »

Statsråd Gudmund Restad : Jeg viser til tidligere svar i spørretimen 17. desember 1997 om kostnadene knyttet til småbåtregisteret.

       I lov av 19. august 1994 om registrering av fritids- og småbåter er formålet ved registeret nærmere angitt. Det fremgår der bl.a at småbåtregisteret kan nyttes til innkreving av skatt, avgifter og toll i tilknytning til båter og båtmotorer. Hvorvidt registeret vil bli brukt til slike formål, er en avgjørelse som eventuelt må fattes av Stortinget.

       Loven åpner for at Finansdepartementet kan gi forskrift om betaling av gebyrer ved førstegangsregistrering eller omregistrering av båter. Det er ikke innført et slikt gebyr i 1998. Spørsmålet om et eventuelt registreringsgebyr for fritidsbåter i senere år må vurderes i forbindelse med framtidige statsbudsjetter.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker statsråden for det svaret, men det kan etter mitt syn ikke oppfattes som særlig betryggende for landets flere hundre tusen fritidsbåteiere.

       Spørsmålet mitt dreier seg egentlig om prinsippene for avgiftspolitikken overfor det norske båtfolket. Båtene skal ikke være et skatteobjekt, og fra før av betaler båteierne både havneavgift, drivstoffavgift, hestekraftavgift og ordinær moms på båtene. I tillegg betaler flere fritidsbåteiere formuesskatt på båtene sine. Folk frykter med god grunn - og kanskje særlig etter statsrådens svar - at det nyopprettede båtregisteret primært er opprettet i det øyemed stadig å øke beskatningen av båtfolk.

       Mitt neste spørsmål til statsråden er imidlertid basert på at det er grunn til å frykte at mange småbåteiere av ulike årsaker ikke får registrert båtene sine i år. Hvor hardt mener statsråden at myndighetene bør gå til verks mot dem som ikke registrerer småbåtene sine i henhold til forskriftene?

Statsråd Gudmund Restad : I loven om småbåtregisteret er det å kunne eventuelt utskrive en årsavgift bare ett av mange formål, så det er under enhver omstendighet behov for et mest mulig komplett småbåtregister. Foreløpig er jo dette på langt nær komplett, slik også spørreren var inne på.

       Jeg vet ikke hvorfor det skulle være problemer med å få registrert båtene hvis man selv tar initiativ for å få det gjort, og jeg vil faktisk benytte anledningen til å oppfordre småbåteiere til å registrere båtene sine nå uten gebyr, for det kan skje i inneværende år. Hvorvidt det vil bli gebyrfritak også i 1999, vet jeg ikke noe om ennå. Men man er i hvert fall på den sikre siden hvis man sørger for å ta initiativ til å få båten sin registrert allerede nå i 1998.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til vår ærede finansminister:

       « Innføring av veibruksavgift i Sverige 1. februar 1998 skaper problemer for norske transportører. Tilgjengeligheten for kjøp av vignett er dårlig grunnet lokaliseringen av salgssteder og åpningstider, og skaper køer blant annet ved Svinesund. Videre svekker den svenske veibruksavgiften konkurranseevnen for norske transportører med en årsavgift på 10.500 kroner.

       Hva vil statsråden bidra med for å bedre norsk lastebilnærings konkurranseevne? »

Statsråd Gudmund Restad : En interdepartemental arbeidsgruppe har nettopp utredet spørsmålet om avgifter på godstransport på vei, og har herunder også vurdert veibruksavgifter. Arbeidsgruppen har konkludert med at veibruksavgifter er å betrakte som territoriale avgifter. Det betyr av avgiften er knyttet til hvor kjøringen foregår, og således ikke knyttet til kjøretøyenes registreringsland. Finansdepartementet er enig i dette, og mener i likhet med arbeidsgruppen at veibruksavgifter ikke forrykker konkurransevilkårene mellom kjøretøyer som er registrert i ulike land.

       Ut fra dette mener Finansdepartementet at innføring av veibruksavgift i Sverige ikke gir grunnlag for norske tiltak.

       Departementet har fått opplyst at det har vært noen vansker med å få kjøpt vignett nattetid. Det arbeides med å forbedre forholdet. Departementet har fått opplyst at døgnkort om relativt kort tid blir å få kjøpt på nattåpne bensinstasjoner.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       At dette ikke forrykker konkurranseevnen for norske transportører, kan jeg ikke forstå. Jeg mener at næringens konkurranseevne blir svekket i Sverige og på kontinentet. Kontinenttransporten får problemer ved at svenskene får lettelse i sin vektårsavgift samtidig som de slipper veibruksavgift. Dette vil få konsekvenser for norsk kjøring i andre land gjennom konkurransevridning.

       Fra 1. juli i år blir det også fri kabotasje, det vil si at utenlandske transportører i Norge kan kjøre fritt mellom norske bestemmelsessteder. Da vil norske myndigheter få et økende momsproblem. Kan statsråden si noe om hvem som vil foreta kontroll med at andre nasjoners biler betaler moms på den norske kjøringen, og vil det komme forslag i revidert nasjonalbudsjett som letter byrdene for norske transportører?

Statsråd Gudmund Restad : Det er tydelig at spørreren og jeg har noe forskjellig vurdering når det gjelder spørsmålet om hvorvidt vignettavgiften i Sverige forrykker konkurranseforholdene når det gjelder f.eks norske og svenske kjøretøy. I forbindelse med at Sverige innførte veibruksavgift ble den svenske vektårsavgiften betydelig redusert. Men det er også slik at norsk vektårsavgift ble redusert med ca 43 % fra 1. juli i 1997. En rask sammenlikning av nåværende norsk og svensk avgiftsnivå for langtransport tyder på at den svenske vektårsavgiften nå ligger på et høyere nivå enn den norske. Den interdepartementale gruppen som jeg nevnte, som vurderer disse spørsmålene om avgift på godstransport, har konkludert med at ny kunnskap burde føre til at man fjerner vektårsavgiften. Men man er forpliktet av internasjonale avtaler, og arbeidsgruppen anbefaler derfor at vektårsavgiften følger EUs minstestandard, som Norge er bundet til gjennom EØS-avtalen. Departementet vil vurdere å foreslå at Norge nå legger seg på EUs minstestandard, noe som selvfølgelig vil medføre en noe redusert vektårsavgift i Norge.

Spørsmål 11

       Frå representanten Ranveig Frøiland til finansministeren:

       « Næringsminister Sponheim seier til Dagens Næringsliv at nye skattereglar for spesielt databedrifter skal gjerast gjeldande frå l999.

       Når får Stortinget denne skattesaka til handsaming? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trekt.

       Spørsmål 12 blir svara på før spørsmål 23.

Spørsmål 13

       Kjell Engebretsen (A) : Jeg ber om å få stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « Akershus fylkeskommune har over svært lang tid hatt en samlet inntekt på ca 80 % av landsgjennomsnittet. Det er bred aksept for at fylket objektivt sett bør ha en inntekt motsvarende 90 % for å kunne gi tilbud til innbyggerne motsvarende det som er situasjonen i landet for øvrig.

       Hvordan vurderer kommunalministeren ressurssituasjonen i Akershus fylkeskommune, og hvis statsråden mener den bør styrkes, vil det i så tilfelle kunne skje i forbindelse med førstkommende budsjett? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg er opptatt av at fylkeskommunene skal være i stand til å gi sine innbyggere mest mulig likeverdige tjenestetilbud. Akershus fylkeskommune har i dag lavere frie inntekter pr. innbygger enn landsgjennomsnittet. Dette er tilfellet også når vi korrigerer for at Akershus har forholdsvis få eldre.

       Akershus fylkeskommune er en av de fylkeskommunene som tjener på innføringen av nytt inntektssystem. Samlet vil Akershus årlig kunne tjene 150 mill. kr når nytt inntektssystem er fullt gjennomført.

       Akershus fylkeskommune vil også få en fordel av en annen endring som er gjort i inntektssystemet, nemlig at endringer i kriterieverdier skal slå raskere igjennom, dvs. fra første år mot tidligere gjennom en overgangsfase på fem år. Dette vil Akershus tjene på fordi fylket har en rask befolkningsvekst og fordi fylket står foran en eldrebølge.

       Akershus har store utfordringer innenfor sykehussektoren. Når det foreligger endelige planer for sykehusutbyggingen i fylket, vil jeg vurdere om det er behov for å gå inn med økte skjønnsmidler til fylkeskommunen.

Kjell Engebretsen (A) : Jeg takker statsråden for svaret, som var mer oppmuntrende enn jeg for så vidt hadde tort å håpe. Statsråden bekrefter, så langt jeg kan forstå, at Akershus fylkeskommune kommer særlig uheldig ut slik som systemet er i dag. Så sier hun at omleggingen vil gjøre at Akershus kommer bedre ut. Det er naturligvis riktig, men det er en del år til denne omleggingen er gjennomført fullt ut. Men det at statsråden bekrefter at Regjeringen ser Akershus' situasjon, syns jeg er svært gledelig.

       Det andre som jeg ber om bekreftelse på at jeg har forstått riktig, er at statsråden nå vurderer å gå inn med skjønnsmidler i forbindelse med sykehusutbyggingen i fylket.

       La meg til slutt si at ingen fylkeskommune har hatt en sterkere økning av antall eldre innbyggere fra det ene året til det andre enn Akershus.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Som jeg sa i det første svaret mitt: Når Akershus fylkeskommune setter i gang med bygging av sykehus, vil vi vurdere å gå inn med skjønnsmidler. Det er i tråd med den praksis vi har hatt. Vi har gjort det også overfor andre fylkeskommuner som har tatt tunge løft når det gjelder sykehusutbygging, og jeg ser ingen grunn til å behandle Akershus annerledes enn andre fylkeskommuner.

       Leif Lund (A) : Jeg vil få stille et spørsmål til statsråden:

       « Samerettsutvalget avgav sin utredning om retten til og forvaltning av land og vann i Finnmark, NOU 1997:4, for mer enn ett år siden. Det er et stort behov for informasjon om utvalgets arbeid. Den offentlige informasjon har imidlertid latt vente på seg.

       Hva vil statsråden gjøre for å rette på dette, og hvilke konkrete informasjonstiltak vil bli satt i verk? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Samerettsutvalgets andre utredning, NOU 1997:4, ble lagt fram for Justisdepartementet i januar 1997. 13. juni samme år ble utredningen sendt på høring til mer enn 100 høringsinstanser. Høringsfristen er satt til 1. mars 1999. Departementet har altså henvendt seg til et bredt spekter av høringsinstanser og gitt disse en romslig tidsfrist til å komme med eventuelle merknader.

       Utredningen er av svært stor interesse for befolkningen i Finnmark. Justisdepartementet er klar over at det er et stort behov for informasjon i forbindelse med høringen.

       Utredningen er omfattende og detaljert. Justisdepartementet arbeider med å få fram informasjon som er lettere tilgjengelig, og som samtidig gir et dekkende bilde av utvalgets vurderinger og forslag. I den forbindelse har vi hatt uformelle arbeidsmøter mellom berørte departementer, der både fagavdelingene og informasjonsseksjonene har deltatt. Også i det videre arbeidet er et slikt samarbeid naturlig.

       Det arbeides for tiden med en informasjonsbrosjyre som skal distribueres til alle husstander i Finnmark, forhåpentligvis i løpet av våren. Brosjyren vil presenteres både på samisk og norsk.

       Videre er det planlagt folkemøter i Finnmark. Disse kan arrangeres enten av Justisdepartementet eller av lokale arrangører med økonomisk støtte fra departementet.

       Justisdepartementet har drøftet disse ideene med representanter for lokale myndigheter i Finnmark og med Sametinget. Vi har fått støtte for begge ideene.

       Det har tatt tid å få satt i gang informasjonsarbeidet. Men vi håper nå at informasjonsbrosjyren vil være klar til utsendelse med det aller første, og deretter vil departementet arbeide videre med å arrangere folkemøter.

       Tomas Norvoll (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « Det borgerlige flertallet i Nordland fylkeskommune, med Senterpartiet i spissen, har vedtatt å konkurranseutsette all renhold-, kantine-, kjøkken- og vaskeritjeneste. Dette fører til at 800 arbeidsplasser settes i fare. Det er store internasjonale selskap som tar over deler av tjenestene. Senterpartiets stortingsvalgprogram sier: « Markedsliberalismen må avvises som virkemiddel i vår framtidige økonomiske politikk. »

       Mener statsråden at Nordland fylkeskommune driver i tråd med Regjeringas politikk? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning viser at fylkeskommunene de senere åra har overlatt en del forretningspregede oppgaver til private, eller de har skilt ut oppgaver som egne aksjeselskap eller stiftelser. I 1996 overlot fem av de spurte fylkeskommunene vaskeritjenesten til privat virksomhet, mens tre av de spurte fylkeskommunene skilte ut vaskeritjenesten som egne aksjeselskap eller stiftelser. Når det gjelder kantinedrift og rengjøringstjenester, var det én av de spurte fylkeskommunene som i 1996 skilte ut tjenestene som egne aksjeselskap eller stiftelser. Nordland fylkeskommune er med andre ord ikke alene om å vurdere å konkurranseutsette enkelte tjenester.

       Både før og etter at jeg ble kommunalminister har jeg gitt uttrykk for min skepsis til privatisering. Men min forankring i det lokale sjølstyret er sterkere enn min skepsis til privatisering. Jeg forsvarer en reell kommunal og fylkeskommunal handlefrihet, også i tilfeller der det er fattet vedtak som jeg personlig ville ha stemt imot. Jeg mener det må være opp til kommunalforvaltningen sjøl å vurdere om produksjon av tjenester skal skje i egen regi, eller om oppgaven skal overlates til andre.

Tomas Norvoll (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg er for så vidt godt fornøyd med det statsråden sa. Jeg hadde ikke forventet at hun skulle gripe inn overfor Nordland fylkeskommune og det lokale selvstyret der. Det var ikke min hensikt. Min hensikt var å få fram hvorvidt det borgerlige flertallet i Nordland, som innbefatter alle de tre regjeringspartiene, fører en politikk som statsråden og Regjeringen er enig i. Og det svaret jeg fikk, er jo litt påfallende. Statsråden sier at hun egentlig ikke er enig i det som foregår i Nordland fylkeskommune, og det er da litt påfallende at fylkesordføreren i Nordland, i spissen for resten av fylkesutvalget, går inn for å privatisere og sette 800 arbeidsplasser i fare. Dette står i sterk kontrast til de slagordene som var brukt i stortingsvalgkampen nå sist, som « Ny kurs for Norge » og « Vi trenger mindre høyrepolitikk ».

       Men jeg er for så vidt fornøyd med svaret og har ikke noe direkte oppfølgingsspørsmål til statsråden. Jeg er enig i at det er lite hun kan gjøre. Jeg har fått det svaret jeg trengte, at statsråden er uenig i de prioriteringene som Nordland fylkeskommune har gjort.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til vår ærede kommunal- og regionalminister:

       « Kommunestyret i Nedre Eiker vedtok enstemmig å selge kommunale eiendommer for å betale ned gjeld på kommunens renseanlegg og vannledning slik at befolkningen kunne få lavere avgifter. Fylkesmannen i Buskerud mener gjennomføringen av kommunestyrets vedtak kan få konsekvenser for fylkeskommunens behandling av fremtidige lånesøknader, det vil si at kommunen kan nektes låneopptak dersom den senker avgiftene.

       Mener statsråden fylkesmannen kan overprøve kommunens vedtak? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Kommuner har med hjemmel i lov om kommunale vass- og kloakkavgifter hjemmel til å innkreve avgifter for å dekke kommunens kostnader med å tilby tjenestene. Kommunene har ingen plikt til å kreve inn avgifter som dekker kostnadene, men kan velge å subsidiere tjenestene gjennom sine frie inntekter når kommunenes økonomiske situasjon tillater det.

       Kommunale låneopptak skal godkjennes av fylkesmannen. Fylkesmannen skal ved godkjenningen påse at kommunen vil kunne dekke økte rente- og avdragsutgifter uten å komme i økonomisk ubalanse, verken på kort eller lang sikt.

       Kommuner er i noen grad ulikt stilt økonomisk sett. Det vil kunne være en sammenheng mellom kommuners anledning til å subsidiere brukerne gjennom lavere satser for brukerbetalingen og kommunens evne til å betjene økt lånegjeld. Det vil imidlertid måtte være de lokale politiske myndigheters ansvar å prioritere mellom lavere brukerbetalingssatser og det økonomiske rom for å betjene økt lånegjeld som eventuelt økte betalingssatser ville muliggjøre. Fylkesmannen vil kunne overprøve et kommunalt vedtak om å oppta lån dersom han finner at kommunen ikke har tilstrekkelig økonomisk evne. Han kan imidlertid ikke nekte å godkjenne et vedtak om låneopptak med den begrunnelse at kommunene har satt ned avgiftene.

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg vil gjerne få stille kommunal- og regionalministeren følgende spørsmål:

       « Kommunale avgifter og gebyrer varierer sterkt på samme typer tjenester fra kommune til kommune. Mange av disse tjenestene belastes brukerne etter selvkostprinsippet. Hva slags kostnadsfaktorer kommunene legger til grunn for å fastsette selvkost for de respektive områder for kommunal tjenesteyting, synes uklart i mange kommuner. Behandlingsgebyr for vanlig byggesøknad varierer mellom to nabokommuner fra kr 876 i den ene til kr 9.000 i den andre.

       Hva kan gjøres for å få en korrekt prisfastsettelse på kommunale tjenester? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Brukerbetalingssatsene for kommunale tjenester varierer betydelig mellom kommunene, slik representanten Andersen antyder. Det er flere årsaker til slike variasjoner. For det første varierer kommunenes kostnader for samme aktivitet. Dette kan skyldes ufrivillige kostnadsulemper i tjenesteproduksjonen, som lange reiseavstander og vanskelig topografi, men det kan også skyldes variasjon i kostnadseffektivitet. Når kommunenes kostnader fullt ut skal dekkes av brukerbetaling, slår slike forskjeller ut i ulike betalingssatser.

       Med unntak av renovasjonsgebyret er kommunene ikke pålagt å kreve inn brukerbetaling som fullt ut dekker kostnadene. Kommunene kan velge å subsidiere brukerne gjennom sine frie inntekter. Sjølkost er altså et øvre tak for brukerbetalingssatsene. Ulik grad av subsidiering vil slå ut i ulike betalingssatser.

       Som representanten Andersen antyder, beregner kommunene sine egne kostnader med å tilby tjenestene - altså sjølkost - ulikt. Slike forskjeller slår ut i betalingssatsene.

       Jeg mener at kommunene fortsatt må ha anledning til å subsidiere brukerne gjennom de frie inntektene. Kommunene må fortsatt også ha anledning til å fastsette ulike betalingssatser som følge av ulik grad av ufrivillige kostnadsulemper i tjenesteproduksjonen.

       Ulike måter å beregne kostnader i tjenesteproduksjonen bør det imidlertid være et mål unngå. Kommunal- og regionaldepartementet har utarbeidet en veileder i beregning av sjølkost. Veilederen er primært rettet mot departementene, men er også tatt i bruk i mange kommuner, noe som forhåpentligvis vil føre til mindre variasjoner framover. Jeg tror også større åpenhet om brukerbetalingssatsene og grunnlaget for fastsetting av slike kan bidra til mindre variasjoner. Når innbyggerne får anledning til å foreta reelle sammenlikninger, vil kommunene bli motivert til å utføre tjenestene kostnadseffektivt. Jeg har allerede tatt initiativ til bl.a bedre statistikk om brukerbetalingssatser, noe som innbyggere og andre i sin tur kan dra nytte av.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret og merker meg det. Hovedprinsippet for den kommunale avgiftsberegning er i dag at kun de faktiske kostnadene skal dekkes gjennom avgiftene eller gebyrene som pålegges abonnentene. Og i dag legger mange kommuner seg på 100 % avgiftsinndekning overfor brukerne av kommunale tjenester. Men når så store variasjoner oppstår mellom to helt identiske tjenester, mellom to nabokommuner til og med, som jeg viser til i spørsmålet mitt, er det grunn til å undres over hvordan de faktiske kostnadene beregnes i de enkelte kommuner.

       I forbindelse med slike monopolinstitusjoner er det ekstra viktig å ha klare retningslinjer å følge slik at uvedkommende utgifter ikke kan inkluderes i det regnestykket som danner grunnlag for avgiftene som pålegges abonnentene. Og spørsmålet blir: Er statsråden overbevist om at retningslinjene for avgiftsfastsettelse i kommunene er forsvarlige sett i lys av kommunenes monopolsituasjon for de fleste typer tjenester?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Som jeg sa, har jeg tatt initiativ til å få en bedre statistikk for brukerbetalingssatsene. Jeg tror det vil være et bra tiltak, og så får vi se om det fører til at vi får en utjevning av de forskjellige avgiftene kommunene imellom. Men utgangspunktet her, som i alle andre saker, må være at det er opp til det enkelte kommunestyre sjøl å vurdere hvorvidt det vil gå inn med frie midler og subsidiere en del tjenester. Det er det faktisk ganske mange kommuner som gjør, og jeg har ikke tenkt å hindre kommunene i å gjøre det.

       Men vi er opptatt av at vi skal få et bedre grunnlag for å vurdere hva som er faktisk sjølkost på disse tjenestene, og det arbeides det med.

Spørsmål 18

       Mimmi Bæivi (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Dagsrevyen beskriver i en reportasje 16. februar 1998 forholdene knyttet til reintyverier i Finnmark, hvor det ifølge reportasjene er store mørketall. Politimesteren i Vest-Finnmark har i den anledning gitt uttrykk for at politiet aksepterer selvjustis i slike tyverisaker, og at det er i orden at reineiere stjeler fra hverandre.

       Er justisministeren enig i politimesterens uttalelser, og at politiet ikke skal forholde seg til reintyverier som til andre lovbrudd? »

Statsråd Aud-Inger Aure : La meg innledningsvis slå fast at politiets oppgave er å bekjempe alle typer kriminalitet og etterforske alle saker hvor det foreligger mistanke om straffbare forhold.

       Når det gjelder etterforskning og iretteføring av saker knyttet til tyveri av rein, er politiet, som ved de fleste andre straffbare handlinger, i stor grad avhengig av at den som blir utsatt for slike tyverier, anmelder dette til politiet. Slike anmeldelser blir etterforsket på vanlig måte.

       Jeg har ikke forstått politimesteren i Vest-Finnmark dit hen at reintyveri ikke skal etterforskes på samme måte som andre straffbare handlinger.

       Justisdepartementet samarbeider med politimestrene i Finnmark om nye retningslinjer for reinpolitiet. Hensikten er å sikre en bedre koordinering og utnyttelse av reinpolitiet som ressurs, slik at det kan ytes bedre service overfor reindriftsnæringen.

       Etterforskningsinnsatsen knyttet til den kriminalitet som næringen er utsatt for, vil også kunne bedres. I denne sammenheng vil det bl.a bli lagt vekt å strukturere kommunikasjonslinjene mellom reindriftsnæringen og politiet.

       Departementet vil følge opp dette arbeidet i den årlige styringsdialogen med politidistriktene i Finnmark.

Mimmi Bæivi (A) : Jeg takker for svaret. Jeg kan ut fra min kjennskap til det samiske miljø forsikre justisministeren om at de ti bud - også det sjuende - holdes høyt i akt av folk i reindriftsnæringen. Derfor er det en alvorlig beskyldning å komme med at folk i reindriftsnæringen generelt ikke begriper hva som er rett og galt, og at det er en del av deres kultur. Ut fra slike holdninger prioriteres heller ikke etterforskning av reintyveri, det gis signaler om at det er fritt fram for alle å stjele rein. Ut fra dette skjønner ministeren sikkert at jeg ikke er helt fornøyd med svaret.

       Vet ministeren om dette er holdninger som er generelle i politiet, og vil hun gå hardt ut og slå fast at dette ikke er akseptabelt?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg kan bare bekrefte det jeg sa i mitt første svar, at man i de aller fleste typer forbrytelser - bortsett fra noen der samfunnet selv kan gå til slike skritt - er avhengig av anmeldelse. Det gjelder også tyveri. Og når reintyveri blir anmeldt, blir det forsikret om, etter de informasjoner jeg har innhentet om disse problemstillingene, at det blir etterforsket på vanlig måte.

       Så det som ligger i mitt svar, er rett og slett en oppfordring om at man, enten det gjelder enkelttyveri av rein eller det skjer i større skala, må få en anmeldelse, og da kan jeg forsikre om at dette vil bli etterforsket og tatt like mye på alvor som enhver annen tyverisak i dette landet.

       Jørn L Stang (Frp) : « Norsk Motorsykkelunion (NMCU) har fått uvanlig mange henvendelser fra medlemmer som hevder at de ikke har gjort seg skyldig i den fartsovertredelse de er beskyldt for, og som opprettholder et sterkt engasjement om urettmessig behandling lenge etter at boten er betalt og førerkort tilbakelevert. Laserfartsmåler LTI 20.20 blir benyttet i fartsmåling av motorsykler.

       Mener justisministeren at denne type måling og instrument er pålitelig nok til å kunne garantere motorsyklister tilstrekkelig rettssikkerhet? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Justisdepartementet godkjente høsten 1993 laserfartsmåler, Laser LTI  20.20, til bruk ved fartskontroll i politiet etter utredning fra en arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet. Arbeidsgruppen la særlig vekt på rapporter og godkjenningsbevis fra forskningsinstitusjoner i Tyskland, Sverige og Norge. I tillegg ble det gjennomført praktisk metodeutprøving av Laser LTI  20.20, foretatt av norsk politi. Sammen med godkjenningen ble det også utarbeidet en instruks for bruken av laserfartsmåler og en brukerveiledning.

       Over lang tid ble det i mediene og av publikum reist spørsmål om laserens troverdighet som fartsmålerinstrument. Spørsmålet om det er mulig å få til en måling av motorsykkel, herunder motorsykkel med fullt lys, ble også stilt. Disse spørsmålene ble på nytt vurdert i departementet.

       Justisdepartementet nedsatte derfor i februar 1996 en arbeidsgruppe som gjennomgikk og vurderte erfaringene man hadde vunnet med bruk av laserfartsmåler, særlig på bakgrunn av en rapport fra SINTEF og kommentarer til denne, samt domstolsavgjørelser. Arbeidsgruppen konkluderte med at Laser LTI  20.20 er et sikkert måleinstrument når det brukes i overensstemmelse med instruks og brukeropplæring. For å sikre dette vurderte arbeidsgruppen instruksen og la fram et forslag til ny instruks med en viss omarbeidelse og presisering. Dessuten ble det lagt fram forslag til nytt loggskjema. Der skal en omfattende kontrollprosedyre for apparatet nedtegnes. På samme skjema skal måleresultatene umiddelbart etter måling føres av laseroperatør eller egen loggfører. Justisdepartementet fastsatte ny instruks av 27. mars 1996, som er den gjeldende. Videre styrkes rettssikkerheten ved at det nå utarbeides en mer detaljert brukerveiledning for laserfartsmåler.

       Domstolene har også godkjent måling ved laser som bevismiddel i saker hvor måling har vært gjort ved bruk av Laser LTI  20.20 av motorsykler. Det problemet som kan oppstå ved måling av objekter med liten flate, f.eks motorsykler, får bare som konsekvens at man ikke oppnår en godkjent måling og følgelig ikke har bevis for hastighetsoverskridelse. Instrumentet viser ingen måling overhodet.

       Jeg mener på denne bakgrunn at Laser LTI  20.20 er et pålitelig måleinstrument som ivaretar de rettssikkerhetskrav vi har i Norge, og at det er velegnet til bruk for fartsmåling.

Jørn L Stang (Frp) : SINTEF har utført en undersøkelse for Justisdepartementet for å vurdere eventuelle feilkilder ved lasermåleren. Ved gjennomgang av denne fremstod det forhold som tilsa at apparatets pålitelighet ved måling av motorsykler var usikker. Særlig gjelder det fare for at det ikke ble målt på motorsykkelen, men på bakenforkjørende kjøretøy, spesielt dersom motorsykkelen kjørte foran et større kjøretøy.

       Et av forholdene i rapporten er en tilsynelatende manglende sammenheng mellom rapportens innhold og den konklusjon som blir presentert i rapportens siste avsnitt. SINTEFs rapportutkast av 15. desember 1995 viser til at « det er stor grunn til å frykte feilmåling ». Så kommer den selvmotsigende konklusjon i rapporten: « Sannsynligheten for å måle feil er meget liten, selv når instrumentet blir benyttet på en uheldig måte. »

       Spørsmålet blir: Hva er justisministerens konklusjon i forhold til dette og sett i forhold til å være den øverste ansvarlige for rettssikkerheten i Kongeriket Norge?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg kan understreke det jeg sa i mitt første svar, at denne rapporten fra SINTEF ble fulgt opp ved de endringene som vi gjorde både i brukerinstruksen og i bruksanvisningen for selve måleinstrumentet.

       Etter de opplysninger jeg nå sitter inne med, er det tatt tilbørlig hensyn til de spørsmålene som dukket opp i kjølvannet av rapporten. Det er ikke slik at det skjer feilmålinger, men det som skjer hvis dette ikke fungerer på riktig måte, er at det ikke kommer noen måling i det hele tatt, ergo blir det heller ingen anmeldelse eller inndragning av førerkortet i ettertid. Så fra Justisdepartementets side mener vi at oppfølgingen av denne SINTEF-rapporten vil være tilstrekkelig ut fra den i dag kjente teknologi.

       Lisbet Rugtvedt (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I en uttalelse fra mars 1997 uttaler UNHCR at asylsøkere fra Sri Lanka som har fått avslag på sin søknad, bare kan sendes tilbake dersom de besitter gyldige srilankiske reisedokumenter. Allikevel sender Norge ut personer til Sri Lanka som ikke har gyldige reisedokumenter.

       Hvorfor følger ikke Justisdepartementet UNHCRs anbefalinger på dette punktet, og hvordan vurderer justisministeren situasjonen i området i dag? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er riktig at FNs høykommissær for flyktninger mener at personer som må returnere, bør være i besittelse av et gyldig srilankisk reisedokument. Norske utlendingsmyndigheter deler de vurderinger som ligger til grunn for UNHCRs anbefalinger på dette punktet. Alle tamilske asylsøkere som nektes opphold i Norge, blir derfor gjort kjent med at retur uten gyldig reisedokument kan medføre reaksjoner for brudd på hjemlandets inn- og utreisebestemmelser. Videre blir alle oppholdsnektede tamiler som har opplyst at de ikke har pass, anmodet om å søke om reisedokument ved den srilankiske ambassaden i Stockholm. Utlendingsmyndighetene har lagt opp til stor grad av fleksibilitet, f.eks ved fastsettelse av utreisefrister, om oppholdsnektede tamiler ønsker å søke om pass.

       I den foreliggende situasjon har departementet foretatt en konkret vurdering av alle menneskerettsrelaterte og sikkerhetsmessige aspekt knyttet til tamiler som returnerer til hjemlandet uten gyldig reisedokument. Justisdepartementets oppfatning er at et gyldig reisedokument i all hovedsak har betydning i forbindelse med den ordinære immigrasjonskontroll ved grensen. Srilankiske borgere som ankommer uten pass, kan bli holdt tilbake av immigrasjonsmyndighetene inntil deres identitet og bakgrunn er brakt på det rene. Slike undersøkelser vil normalt ta fra noen få timer til tre - fire dager. Så langt har kun to av de tamilene som har blitt returnert uten reisedokumenter, blitt tilbakeholdt lenger enn en time. Begge hadde gitt uriktige opplysninger både om pass og om utreisen fra hjemlandet. De ble løslatt etter to dager. Om den returnerte etter grensepassering blir kontrollert, vil et gyldig reisedokument være av langt mindre betydning enn f.eks et nasjonalt ID-kort.

       Departementet anser verken muligheten for reaksjoner for brudd på ut- og innreisebestemmelser eller muligheten for å bli tilbakeholdt for immigrasjonskontroll, som tiltak som innebærer at utlendingslovens vern mot utsendelse bør komme til anvendelse. UNHCRs kontor på Sri Lanka er for øvrig orientert om norsk praksis på dette feltet, samt om de prosedyrer som norske myndigheter følger ved retur av oppholdsnektede tamiler. Vår praksis er basert på en bred vurdering av situasjonen på Sri Lanka, spesielt de forhold som har betydning for sivile tamilers generelle sikkerhets- og menneskerettighetssituasjon, og den er i samsvar med praksis i de øvrige nordiske og andre europeiske land. FNs høykommissær for flyktninger har dessuten gitt uttrykk for at situasjonen på Sri Lanka ikke er til hinder for tilbakesendelse til hjemlandet for dem som får avslag på sine søknader etter en grundig individuell vurdering.

       Jeg forsikrer om at departementet fremdeles vil følge utviklingen i konflikten meget nøye.

Lisbet Rugtvedt (SV) : Jeg takker for svaret fra justisministeren.

       Jeg registrerer justisministerens uro over utviklingen på Sri Lanka. Det pågår i øyeblikket en demonstrasjon utenfor Stortinget, hvor tamiler demonstrerer mot hjemsendelse.

       Jeg vil også minne om at organisasjoner som NOAS, Amnesty Internasjonal, det britiske flyktningerådet og Mellomkirkelig Råd mener at det ikke er trygt å returnere tamiler i dagens situasjon.

       Mener justisministeren at situasjonen ligger til rette for en snarlig og omfattende hjemsendelse av tamilske asylsøkere, eller er Regjeringen villig til å se situasjonen an før en sender et stort antall mennesker ut til en svært utrygg situasjon?

Statsråd Aud-Inger Aure : Som det kanskje er kjent, har Norge tatt seg en pause når det gjelder tilbakesending av tamiler fordi vi hadde et visst behov for å forsikre oss om at det var ikke bare 100 % trygt, men 150 % trygt å sende dem tilbake.

       Når vi har konkludert likeens som Høykommissæren for flyktninger og likeens som andre nordiske og andre europeiske land som har tamiler innenfor sine grenser, tilsier det at vi kunne fortsette den retur av tamiler som vi i prinsippet har drevet hele tiden. Jeg konstaterer at noen organisasjoner her i Norge er uenig med oss. Men vi bygger på de internasjonale vurderinger som ingen andre enn en opposisjon i Norge har motforestillinger om. Min konklusjon må derfor kort og godt være at det er ingen grunn til å tro at tamiler som er blitt nektet opphold i Norge, skal være i større fare enn tamiler fra et hvilket som helst annet land.

Spørsmål 21

       Signe Øye (A) : Jeg vil få lov til å ta opp følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Markedet etterspør stadig flere ingeniører, og arbeidsdirektøren har varslet en offensiv for å hente ingeniører fra Tyskland og Frankrike. Bare i Oslo og Akershus er 19 ingeniører med innvandrerbakgrunn langtidsledige.

       Hva vil statsråden gjøre med dette? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : I enkelte bransjer er det registrert mangel på arbeidskraft. Dette gjelder også ingeniører. For å legge til rette for et effektivt fungerende arbeidsmarked og for å bidra til å motvirke lønns- og kostnadspress er det i en slik situasjon naturlig med engasjement fra arbeidsmarkedsetaten.

       Arbeidsmarkedsetaten er derfor i ferd med å innkalle ledige ingeniører, også ingeniører med innvandrerbakgrunn, til avklaring og oppdatering av opplysninger. Formålet med innkallingene er i størst mulig grad å formidle ingeniører til ledige jobber. I den grad dette ikke lykkes, vil en søke å finne fram til egnede virkemidler i samarbeid med de ledige. I denne sammenheng planlegges kurs som kan tilføre de ledige ingeniørene kompetanse for å bidra til at de kommer i ordinært arbeid.

       Arbeidsmarkedsetaten legger stor vekt på at ledige ingeniører med innvandrerbakgrunn skal kunne gå inn i de ledige jobbene. Flere i denne gruppen er aktuelle for forskjellige typer av kvalifisering med sikte på å tilegne seg relevante kvalifikasjoner. Blant aktuelle kurstyper er datakurs og yrkesrettet norskopplæring.

       Innvandrere er en viktig ressursgruppe på det norske arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedsetaten er bl.a derfor blitt bedt om å styrke markedsføringen av denne gruppen overfor aktuelle arbeidsgivere.

       For å kunne skaffe næringslivet den kompetansen som etterspørres, vil det i mange tilfeller være aktuelt å rekruttere fra utlandet for å supplere tilbudet av tilsvarende innenlandsk arbeidskraft.

Spørsmål 22

       Eirin Faldet (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Barnas sikkerhet på skoleveien er viktig. Mange barn bruker buss som transportmiddel.

       Synes samferdselsministeren det er nødvendig at skolebussene blir mer synlig i trafikken, og vil han medvirke til at det settes i gang en prøveordning med å merke skolebussene med skilt og lyssignaler? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg må først få si meg enig med representanten Faldet i at barns sikkerhet på skoleveg er viktig. Regjeringen vil prioritere denne oppgaven høyt.

       Det er i dag påbudt med varselskilt på busser med 17 eller flere passasjerplasser som kun utfører transport av skolebarn. Imidlertid blir en stor del av skolebarntransporten utført tilknyttet det vanlige busstilbudet. For denne transporten gjelder ikke påbud om varselskilt.

       I Vegdirektoratet har en intern arbeidsgruppe sett på sikkerhet for barn på skoleveg, herunder merking av skolebusser. Gruppen har nylig avsluttet sitt arbeid. Ideer om tiltak som kan medvirke til at barna får en tryggere skoleveg, bør vurderes grundig før eventuelle tiltak iverksettes. Vegdirektoratet planlegger derfor å gjennomføre et prøveprosjekt med forskjellige former for merking av skolebusser. Prøveprosjektet er tenkt gjennomført i Hedmark og Vestfold.

Presidenten: Då går vi, som presidenten tidlegare har annonsert, tilbake til spørsmål 12.

Spørsmål 12

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Sylvia Brustad til kommunal- og regionalministeren, vil bli svara på av kyrkje-, utdannings- og forskningsministeren som rette vedkommande. Spørsmålet vil bli teke opp av representanten Signe Øye.

       Signe Øye (A) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Ifølge oppslag i Dagbladet 25. februar 1998 er det vanskelig for innvandrere å få godkjent sin utdannelse i Norge, og mange må vente opptil fem år.

       Hva vil statsråden gjøre for å gjøre dette enklere, og vil statsråden følge opp Stortingets vedtak om at behandlingstiden vedrørende godkjenning av utenlandsk kompetanse maksimum skal være seks måneder? »

       I det vidare arbeidet vil vi sjå på organiseringa, slik Stortinget har bede om. Departementet drøftar for tida kva rolle Norgesnettrådet skal spela når det gjeld dette. Eg vil òg vurdere om det krevst ytterlegare tiltak for å sikre at behandlingstida for dei fleste sakene vert i samsvar med Stortinget sitt ynske om maksimum seks månader.

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Øye og eg er heilt einige om at dersom behandlingstida er fem år, er det sjølvsagt ikkje godt nok. Det er tvert imot sterkt kritikkverdig. Men, som eg understreka i innlegget mitt, dei fleste sakene får ei rimeleg rask behandling. Det er altså gjort ei styrking med to stillingar. Vidare er vi i ferd med å få Norgesnettet administrativt på skjenene. Det vert no utnemningar, og eg trur kanskje det kan vere løysinga for det nasjonale organet. Altså: Dette er i ferd med å verte sett ut i livet no.

       Når det gjeld budsjettet, må ein faktisk fyrst få det behandla. Vi fører no vidare det budsjettet som regjeringa Jagland la fram på utdanningssektoren når det gjeld akkurat dette området. Dei tinga som representanten Signe Øye tok opp, vil verte vurderte i samband med neste års budsjett.

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Solide kunnskaper i fag det skal undervises i, er en nødvendig forutsetning for å bli en god lærer, sier departementet i felleskapitlet 1.4 om lærerutdanning. I dag skal alle ha engelsk fra 1. klasse, men det kreves ikke at læreren har faget i sin utdanning.

       Hva kan utdanningsministeren gjøre for å få samsvar i praksis med det som felleskapitlet 1.4 om lærerutdanning sier? »

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Jan Johnsen viser til høyringsutkast til rammeplan for allmennlærarutdanning, der det vert sagt at « solide kunnskaper i fag og i fag- eller yrkesdidaktikk er nødvendige forutsetninger for å bli en god lærer ». Dette er etter mi meining både rett og viktig.

       Allmennlærarutdanninga skal femne mange oppgåver. Utdanninga skal kvalifisere for arbeid på alle stega i grunnskulen og for vaksenopplæring i grunnskulens fag. I tillegg må det i utdanninga takast omsyn til allmennlæraren si rolle som klassestyrar, med den faglege og pedagogiske breidda dette føreset.

       Eg vil til slutt seie at departementet ser at fleire lærarar no vel engelskfaget i si utdanning. Etterutdanninga vil lyfte kompetansen til mange av dei lærarane som allereie er ferdigutdanna. På sikt trur eg dette vil gje skuleeigar eit godt kvalifisert personale til å gjennomføre engelskundervisning for alle elevane.

       Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til ministeren for kirke, utdannelse og forskning:

       « Universitetet i Oslo har med hjemmel i § 40 i universitetsloven besluttet at privatister skal betale opptil 1.760 kroner for å avlegge eksamen. Det dreier seg om personer som, til tross for at de ikke er opptatt som studenter, har hatt initiativ til å skaffe seg de fornødne kunnskaper.

       Synes statsråden det er rimelig å belønne et slikt initiativ med en slik eksamensavgift i tillegg til semesteravgiften, og vil statsråden foreta seg noe i sakens anledning? »

Statsråd Jon Lilletun : Før lova om universitet og høgskular vart sett i verk, var det fritt tilgjenge til eksamen berre ved universiteta og dei vitskaplege høgskulane. Dette skapte ein marknad for private undervisningsinstitusjonar som tilbyr eksamensretta undervisning. Desse tilboda er baserte på at studentane kan ta eksamen som privatistar ved ein statleg institusjon. I einskilde studium førte dette til eit urimeleg stort press på eksamensavviklinga, både praktisk og økonomisk.

       Med lova om universitet og høgskular vedtok Stortinget at ordninga med fritt tilgjenge til eksamen skulle utvidast til òg å gjelde alle dei statlege høgskulane. Utvidinga hadde som føresetnad at institusjonen kunne krevje vederlag frå privatistar for å dekkje meirutgifter til eksamensavvikling. For å sikre at institusjonane ikkje tar betalt for meir enn dei reelle meirutgiftene, er det i lova innført ei ordning med at vedtak om vederlag kan leggjast fram for departementet for godkjenning. Departementet arbeider òg med ei forskrift om vederlag for eksamenskandidatar som ikkje er tekne opp ved institusjonane, for å fremje likebehandling og sikre at vederlaget ikkje overstig meirutgiftene.

       Sidan saka ikkje er teken opp med departementet, legg eg til grunn at vedtaket er innanfor ramma av lova. Departementet tek då vedtaket til etterretning. Eg vil gjerne leggje til: Dersom institusjonane ikkje tek privatistvederlag, vil alternativet vere at dei dekkjer kostnadene over eige budsjett. Fleire institusjonar som har få privatistar, har ikkje fastsett privatistvederlag. For institusjonar med mange privatistar vil kostnadene vere for store til at dei kan dekkje utgiftene utan at det i for stor grad vil gå ut over eigne ordinære studentar. Eg trur derfor eksamensvederlag for privatistar er ein føresetnad om ein ynskjer å halde på høvet til å gå opp til eksamen utan å vere teken opp som student. Og eg meiner at høvet til å få prøvd kunnskapane sine veg tyngre enn behovet for gratis tilgjenge til eksamen.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, som virker som om det skulle være skrevet av Universitetet. Jeg trodde faktisk at man i en regjering hadde plikt til å se tingene litt utenfor et snevert universitetsperspektiv, og det vesentlige er jo her at det dreier seg om studenter som overhodet ikke har belastet Universitetet økonomisk når det gjelder å tilegne seg sine kunnskaper.

       Jeg går ut fra at statsråden er enig med meg i at det er veldig nyttig og positivt at folk rundt omkring i landet skaffer seg kunnskaper på egen hånd ved å kjøpe bøker og ved på annen måte å tilegne seg kunnskaper. At dette skal resultere i at de skal betale mer enn studenter som har belastet universitetsinstitusjonen, når de skal opp til eksamen, synes jeg er smålig, og det er et galt signal.

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst vil eg slå fast at representanten Fridtjof Frank Gundersen og eg er heilt einige om at det er positivt å skaffe seg kunnskap. Men eg må nok peike på at det er ikkje slik at privatistar ikkje belastar Universitetet utover eksamen. Ein svært stor del av privatistane, m.a. i Oslo, utnyttar nok både forelesingane og fasilitetane i stor grad, så derfor vil nok ikkje det samsvare med det verkelege livet.

       Stortinget har nesten einstemmig vedteke at dei utgiftene ein institusjon har med avviklinga av eksamen, skal ein kunne dekkje inn ved ei avgift. Det må departementet sjølvsagt halde seg til.

       I det forskriftsarbeidet som no pågår, vil eg syte for at det vert klare vedtekter om at ein ikkje kan ta meir i betaling enn det som det reelt sett kostar. Ein del stader har det vore mistanke om at ein òg har ei ekstra inntekt på det. Men Stortinget har vedteke prinsippa, og dei forvaltar departementet.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Behovet for IT-utdannelse for bevegelseshemmede er skrikende. På oppdrag fra KUF i mai 1995 utredet Høgskolen i Hedmark rammefaktorer, opplegg og kostnad for et slikt studium på Rena. Blant annet sentralstyret i NHFU og Hedmark fylkeskommune går enstemmig inn for forslaget. Studiet er ikke kommet inn i budsjettene fra noen regjeringer.

       Hva er statsrådens vurdering av mulighetene for at studiet kan bli operativt fra 1999? »

Statsråd Jon Lilletun : Forslaget om å etablere eit studietilbod i informatikk tilpassa rørslehemma studentar ved Høgskulen i Hedmark gjeld eit treårig heiltidsstudium for totalt 60 studentar, basert på avanserte pedagogiske og teknologiske løysingar. Studiet føreset nytt undervisningsbygg og innreiing av elektronisk klasserom. Forslaget har òg løysingar når det gjeld tilpassa bustad, pleietilbod og praktisk og teknisk hjelp som sterkt funksjonshemma studentar vil ha behov for.

       Dette vil vere eit svært kostnadskrevjande studium med langt høgare pris pr. studieplass enn normalt. Saka inneheld òg problemstillingar knytte til ordninga for trygd og attføring for den aktuelle målgruppa. Mellom anna desse spørsmåla har det vore arbeidd med i samråd med Sosial- og helsedepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

       Som svar på spørsmål om same sak i spørjetimen 17. desember 1997 sa eg at eg rekna med at dei tre departementa ville ha eit grunnlag for å vurdere saka i samband med førebuinga av 1999-budsjettet. Det svaret står framleis ved lag.

Bjørn Hernæs (H) : Dette spørsmålet gjelder et studium for funksjonshemmede, og i den saken har vi nå i snart tre år stått overfor statsråder med beslutningshemning.

       Jeg takker for svaret. Det var ikke mye innhold i det, og spørsmålet blir: Dette gjelder en gruppe mennesker som har en alvorlig funksjonshemning, bevegelseshemning, som kan gjøre en fullverdig jobb hvis de får en relevant, adekvat utdannelse, og hvor særlig informasjonsteknologi åpner mulighetene for å kunne gjøre dette arbeidet. Og det er en gruppe i samfunnet som sannelig ikke har stått først i køen når det gjelder tildeling av ressurser for å kunne klare seg på egne ben.

       Jeg hadde håpet at statsråden kunne ha gitt litt mer føringer om hva han selv synes. Det er tross alt en utredning fra det departement som han nå selv leder. Når det henvises til at dette er et kostnadskrevende studium, har jeg lyst til å spørre om statsråden er enig i at det også er kostnadskrevende for samfunnet og moralsk ganske belastende for dem det gjelder at de ikke kan få tatt en utdannelse som gjør dem i stand til å yte en innsats for samfunnet istedenfor å belaste det. Det er også en kostnadskrevende del av det vi nå snakker om.

Statsråd Jon Lilletun : Eg deler mange av representanten Hernæs sine vurderingar av verdien av eit slikt studium. Men når representanten Hernæs etterlyser handlekraft, må eg få lov å minne om at grunnen til at eg nemnde at det er kostnadskrevjande og må avklårast i forhold til ei rekkje ordningar, er at det faktisk må arbeidast inn i samband med eit budsjett. Det er ikkje mogleg å ta eit slikt standpunkt i lause lufta, utan at det samtidig er ein del av ein budsjettprosess. Det ber eg om respekt for. Då ville det òg vere feil å kome med konklusjonane no, før dette arbeidet er avslutta. Men eg er glad for representanten Hernæs sitt engasjement for den gruppa som dette gjeld, og det er opplagt at det vil vere svært positivt for den gruppa han omtalar.

       Tomas Norvoll (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Siviløkonomutdanningen i Bodø uteksaminerer nå studenter med hovedfag innen bedriftsøkonomi. Foreløpig får de bare bruke tittelen hovedfagskandidat, ikke cand.oecon. eller cand.merc., som er vanlig på universiteter. Gjennom lov om høyere utdanning er siviløkonomutdanningen likestilt med universiteter og vitenskapelige høgskoler.

       Når vil statsråden la siviløkonomutdanninga i Bodø bruke gradsbetegnelsen cand.merc. eller cand.oecon.? »

Statsråd Jon Lilletun : Til innleiing vil eg presisere at graden cand.merc. ikkje vert gjeven av nokon høgare utdanningsinstitusjon i Noreg i dag.

       Som representanten Norvoll sikkert kjenner til, har ei arbeidsgruppe som departementet sette ned, greidd ut spørsmålet om gradsnemning og tittel for hovudfagsstudium ved høgskulane. Arbeidsgruppa si innstilling har vore på høyring i universitets- og høgskulesektoren.

       Departementet meiner at innstillinga som ligg føre, gjev ei god og grundig drøfting av den problematikken vi her står overfor. Høyringsfråsegnene frå sektoren viser at institusjonane har arbeidd seriøst med saka. For å få fram ei sektorovergripande vurdering vurderer departementet å leggje saka fram for Noregsnettrådet, for at det kan gje ei eiga vurdering av saka. Eg kan òg opplyse at departementet skal ha eit møte med Høgskulen i Bodø 19. mars, der spørsmålet om gradsnemning på hovudfaget i bedriftsøkonomi er ei av dei sakene vi skal diskutere.

       Eg vil leggje til at eg prinsipielt meiner at ei likeverdig utdanning ved så vel ein høgskule som eit universitet skal kunne utløyse same grad. Men vi treng å arbeide noko meir med det før det endelege standpunktet vert teke.

Tomas Norvoll (A) : Jeg takker statsråden for svaret og er for så vidt glad for at man nå skal ha et nytt møte med Høgskolen for å diskutere denne saken. Men det begynner å ta lovlig lang tid.

       Jeg står med et brev fra Høgskolen i Bodø, datert 11. april 1996, til departementet om denne saken, der man sa at det var tittelen cand.oecon. man ønsket å bruke der, og bad om at departementet resonnerte på det grunnlag. Det har ikke skjedd, og det er ingen kritikk av statsråden. Det er jo slik - nær sagt uansett hvem som er statsråd - at av og til går det for lang tid fra man får en forespørsel fra institusjonene til man greier å komme fram til et svar. Men det er bra hvis man nå kan få gjort noe med det.

       Jeg er også veldig fornøyd med at statsråden slapp manuset på slutten og tydeligvis kom med noen mer personlige bemerkninger om at dette var noe han støttet. Det legger jeg merke til, og det har jeg notert. Da regner jeg med at statsråden er såpass handlekraftig at han sørger for at dette går i orden rimelig raskt.

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst vil eg seie meg einig i at ei sak sjølvsagt ikkje bør ta så lang tid som denne saka har teke. Eg trur nok at representanten Norvoll generelt ikkje er særleg glad for at vi fekk eit regjeringsskifte. Men eg ser ikkje heilt bort frå at i denne saka kan det faktisk no kome eit svar han er meir nøgd med enn det som elles ville ha kome, så nokre gonger kan det vere nyttig med eit skifte.

Spørsmål 27

       Fra representanten Per Ove Width til forsvarsministeren:

       « Stortinget skal i løpet av våren behandle den nye langtidsmeldingen for Forsvaret. Vi er da tjent med en samfunnsdebatt med innspill fra ulike miljøer, ikke minst fra Forsvaret selv. Det råder, etter de signaler som er gitt, en viss usikkerhet blant offiserer om de kan engasjere seg.

       Kan statsråden her bekrefte at det er legitimt og ønskelig at offiserer engasjerer seg i en slik debatt? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 28

       Fra representanten John I Alvheim til helseministeren:

       « Norske pasienter må vente i årevis på nyutviklede medisiner og behandlingsmetoder fordi det offentlige ikke prioriterer medisinsk forskning. Bare 6 % av den totale summen det offentlige bruker på forskning, går til medisin og helse.

       Hva vil helseministeren gjøre med denne skjevfordelingen av norske forskningmidler? »

       Presidenten: Dette spørsmålet bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

Spørsmål 29

       Mimmi Bæivi (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Hvordan og når vil Regjeringen følge opp utredningen om sosiale tjenester for den samiske befolkningen? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Kjernen i utredning NOU 1995:6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge, som representanten Bæivi viser til, er at det må gjøres et omfattende språklig og kulturelt tilretteleggingsarbeid for å kunne gi den samiske befolkning et reelt likeverdig tilbud av helse- og sosialtjenester. I dag er det et stort problem for mange samiske brukere på de fleste nivåer i vår helse- og sosialtjeneste at de ikke blir konsultert på et språk de fullt ut forstår, og at de møter personell uten innsikt i deres levevis og kulturelle forutsetninger. Et hovedpoeng i oppfølgingsarbeidet vil derfor være å sørge for at virksomheter er organisert og bemannet slik at samiske pasienter og brukere blir møtt med den nødvendige respekt og forståelse.

       Flere av forslagene i utredningen er fulgt opp gjennom ulike stortingsmeldinger og handlingsplaner og gjennom departementets oppfølging av stortingsbehandlingen av disse. Jeg viser her til utbyggingen av psykiatritjenesten og eldreomsorgen samt fastlegereformen. Sametinget har gitt innspill til de nevnte stortingsmeldinger, og det arbeides nå med hvordan fastlegereformen og tiltakene i handlingsplanene for psykisk helsevern og eldre skal tilrettelegges for samiske brukere. Jeg ser likevel nødvendigheten av et felles sektoroverbyggende oppfølgingsdokument og vurderer i samråd med Sametinget en handlingsplan for det videre oppfølgingsarbeidet. Den vil utformes i nært samarbeid med en referansegruppe oppnevnt av Sametinget. Planen vil kunne være klar i løpet av høsten i år. De foreslåtte tiltak i NOU 1995:6 har et tidsperspektiv med opptrapping etter en forsøksperiode på fire-fem år.

       Utredningen inneholder en gjennomføringsplan, der vi nå er i startfasen. I 1997 ble det bevilget 2 mill. kr, og i 1998 er det bevilget 5 mill. kr over statsbudsjettet. Midlene tildeles ulike søkere som prosjekttilskudd. Personellrettede tiltak vil få høy prioritet, hvilket er i samsvar med utredningens fokus på utdanning og kompetanseheving. Jeg vil bl.a nevne at Kautokeino kommune har gående et helhetlig utviklingsprosjekt for helse- og sosialtjenester i en samisk kommune. Her er det allerede utarbeidet rapporter om organisering av tolketjeneste og en undersøkelse om legenes arbeids- og livssituasjon. Konklusjonene i de to rapportene vil trolig ha verdi for flere andre kommuner. Arbeidet i Kautokeino ser ut til å bære frukter i form av interkommunalt samarbeid i indre Finnmark. I samarbeid med Samisk høgskole vil disse lage et konsept for kommunale opplærings- og utviklingsplaner i samisk språk- og kulturkompetanse for helse- og omsorgspersonell. Jeg vil også understreke at fylkeskommunene må sterkere inn i oppfølgingsarbeidet når det gjelder spesialisttjenestene, og at en nødvendig oppfølging også krever innsats fra kommuner i hele det samiske bosettingsområdet.

       Av andre konkrete tiltak kan jeg nevne at departementet har gitt tilskudd til språklig tilrettelegging for samiske pasienter ved Regionsykehuset i Tromsø.

Mimmi Bæivi (A) : Jeg takker ministeren for hans svar.

       Å ha gode kunnskaper om kulturen hos de menneskene en skal yte tjenester overfor, er selvsagt like viktig i de samiske samfunn som i andre. Jeg ønsker å vite litt mer om hvilken kontakt departementet har med de aktuelle samiske miljøene i denne saken. Jeg hørte jo av ministerens svar at det fantes en referansegruppe. Men det finnes også andre miljøer, og jeg ønsker å få vite om disse får være med på å utforme løsninger på de samiske sosiale tjenestene. Dersom dette ikke er innarbeidet, synes ministeren det er nok med denne referansegruppen?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Arbeidet i departementet er forankret i et samarbeid med Sametinget, og jeg hadde, kort tid etter at jeg tiltrådte som helseminister et møte med representanter for Sametinget, der disse spørsmål ble drøftet. For tilskuddsmidler vil det bli tilsatt en saksbehandler i Sametinget som skal bidra til oppfølgingsarbeidet og styrke Sametingets kompetanse på feltet.

       Når det gjelder referansegruppens sammensetning, vet jeg ikke hvilke miljøer representanten Bæivi sikter til, men vi er opptatt av at vi skal ha et forberedende arbeid som er organisert slik at vi får de nødvendige innspill på et tidspunkt i planarbeidet hvor det har en hensikt. Jeg kan vel si generelt at departementet er åpen for de innspill vi måtte få, men vil basere og forankre arbeidet på den kontakt vi har etablert med Sametinget.

       Asmund Kristoffersen (A) : « Dagbladet søndag 22. februar 1998 omtaler 11-åring med anoreksi som er for ung til å få hjelp i sitt hjemfylke Akershus, mens hun kunne fått det om hun hadde bodd i Oslo. Dette synes å være urimelige forskjeller, kanskje også et spørsmål om liv og død.

       Hva vil statsråden gjøre med disse forholdene? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Fylkeskommunen har ansvar for å etablere et forsvarlig tilbud til ulike pasientgrupper, herunder tilbud til mennesker med spiseforstyrrelser. Verken fylkesgrenser eller alder er til hinder for at pasienter kan få behandling i et annet fylke, dersom hjemfylket ikke er i stand til å gi adekvat behandling. Gjestepasientordningen skal sikre at pasienter kan få behandling i annet fylke der det er ledig kapasitet. Tilbudene til barn, unge og voksne med lettere og alvorlige spiseforstyrrelser varierer på landsbasis. I den aktuelle saken er det knapphet på kapasitet innenfor barne- og ungdomspsykiatrien i Akershus og mangel på ledige behandlingsplasser i Oslo som er årsak til den vanskelige situasjonen som oppstod.

       Ifølge opplysninger fra Akershus fylkeskommune gikk pasienten til behandling ved Folloklinikken, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, og måtte i januar innlegges i barneavdelingen ved Sentralsykehuset i Akershus, som gav nødvendig somatisk behandling med etterfølgende oppfølging og somatiske kontroller. Det ble søkt om plass for pasienten ved egnet institusjon, uten at dette lyktes. Etter utskrivning har pasienten fortsatt fått behandling ved Folloklinikken, men måtte på ny bli innlagt ved barneavdelingen ved Sentralsykehuset i Akershus for somatisk behandling. Hun følges også opp av Folloklinikken på Sentralsykehuset.

       Det dreier seg her om et barn som i en tid har lidd av en meget alvorlig sykdom, som vi vet kan ha tragisk utgang. Det er et helsevesens soleklare plikt å stille raskt og besluttsomt opp, selv om behandlingsresultatene med dagens metoder dessverre ikke er så gode som vi skulle ønske. Ifølge fylkeslegen i Akershus gir barneavdelingen ved Sentralsykehuset i Akershus et forsvarlig somatisk tilbud til pasienten og hennes familie. Barne- og ungdomspsykiatrien i fylket er en begrensende faktor. Fylkeslegen har iverksatt undersøkelse om forholdene omkring barne- og ungdomspsykiatrien i Akershus med særlig henblikk på om det foreligger brudd på øyeblikkelig hjelp-plikten eller andre forsvarlighetskrav.

       Stortinget har økt bevilgningene til psykiatrien, og videre utbygging av barne- og ungdomspsykiatrien er prioritert. Statens helsetilsyn skal i løpet av våren 1998 lage forslag til plan for å øke behandlingskapasitet og kompetanse rettet mot mennesker med spiseforstyrrelser, som skal godkjennes av departementet. Helsetilsynet er tildelt 3 mill. kr til utarbeidelse og oppfølging av godkjent plan. Som en del av planen vil det bli foreslått tiltak for å heve kompetansen til personell som arbeider med eller kommer til å arbeide med pasienter med spiseforstyrrelser. I forslagene til kompetansehevende tiltak vil avdelinger og poliklinikker for pediatri, indremedisin, voksen- og barnepsykiatri bli omtalt. Planen vil omtale fylkeskommunenes/institusjonenes ansvar for å etablere forsvarlig tilbud til mennesker med spiseforstyrrelser. Det tas videre sikte på å starte opp program for heving av kompetansen innenfor feltet spiseforstyrrelser til personell i kommunenes helse- og sosialtjeneste høsten 1998. Kompetansen innenfor kommunehelsetjenesten og skolen er også avgjørende for å kunne fange opp mennesker som står i fare for å utvikle eller har utviklet spiseforstyrrelser. Regjeringen har spesielt understreket dette i statsbudsjettet for 1998.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Som jeg sa i mitt første svar, er nettopp kompetansen og oppmerksomheten i skolen viktig både for å fange opp slike problemer som kan være under utvikling, og for å vite hvordan en skal håndtere problemer som er oppstått. Jeg syns det må være selvsagt at en i dette planarbeidet arbeider målrettet inn mot ungdomsmiljøer hvor dette er et særlig problem. Med de opplysninger og synspunkter som er kommet til uttrykk i massemedia den siste tiden når det gjelder disse utfordringene innenfor idrettsmiljøet, vil jeg finne det naturlig at våre fagfolk har oppmerksomheten rettet også mot det feltet.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Forskjellsbehandling av pasientgrupper når det gjelder egenbetaling på rehabiliteringsinstitusjoner føles urettferdig. Særlig gjelder det hjerteopererte, som må betale tusenvis av kroner for opptrening etter operasjon. Erfaringen tilsier at den fysiske og psykiske form etter en alvorlig operasjon henger nøye sammen, slik at økonomiske bekymringer hindrer en rask rekonvalesens.

       Vil statsråden se på og rette opp denne ulikheten i tilbudene? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Som kjent finansieres oppholdsutgifter ved opptreningsinstitusjon ved bidrag fra folketrygden og egenandel fra pasientene.

       For pasienter som overføres direkte fra sykehus og som har gjennomgått større ortopediske operasjoner, betales også egenandelen av folketrygden. Det samme gjelder pasienter med yrkesskader.

       Departementet har mottatt flere henvendelser om at ordningen for ortopediske pasienter også bør gjelde for nylig hjerteopererte. Liknende henvendelser har også kommet på vegne av andre pasientgrupper. Jeg forstår at det kan synes urimelig at ulike pasientgrupper får forskjellige økonomiske vilkår under opphold i opptreningsinstitusjoner.

       Folketrygdens tilskudd til opptreningsinstitusjoner har økt jevnt i de senere år. Økningen har i stor grad gått til økning i det samlede antall pasienter fra år til år.

       Departementet holder nå på å forberede en stortingsmelding om rehabilitering, som skal legges fram i løpet av 1998. Spørsmålet om fremtidig organisering og finansiering av opptreningsinstitusjonene vil bli drøftet i denne sammenheng.

       Jeg vil derfor komme tilbake til saken overfor Stortinget på et bredere grunnlag i nevnte stortingsmelding.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg takker for svaret og tror jeg må kunne trekke den slutning at statsråden har vært på et disiplinerende weekendopphold.

       LHL skriver i brev bl.a til meg at

« overfor det politiske miljøet og bevilgende myndigheter er økonomiske argumenter viktigere enn menneskelige ».

       Statsråden sier nå at han vil komme tilbake med en stortingsmelding i løpet av 1998. Den gruppe pasienter det gjelder er jo vant til å stille forholdsvis langt bak i køen. For å ha det helt klart hva statsråden egentlig har svart - betyr dette at de ikke har noen ting å vente seg i forbindelse med statsbudsjettet som fremlegges til høsten? Jeg synes det er greit at de får klar beskjed om det. Det vil jo løse noen problemer, for flere av disse pasientene vil kanskje ikke trenge disse bevilgningene hvis man skal dra det langt ut i neste årtusen.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg setter pris på representantens omsorg for disiplinen i Regjeringen, men må opplyse om at det at man ikke i mars redegjør for innholdet i en budsjettproposisjon som kommer i oktober, er en kunnskap som statsråden lærte lenge før siste helg.

       Når det er sagt, vil jeg bare si at jeg selv har vært opptatt av denne forskjellsbehandlingen og ønsker å sette den på dagsordenen i arbeidet med denne meldingen, fordi opptreningsinstitusjoner kommer til å bli et sentralt tema, og da er det riktig å gjøre det der.

       Hva Regjeringen foreslår når det gjelder opptreningsinstitusjoner i statsbudsjettet, vil jeg få lov til å komme tilbake til Stortinget med svaret på. Det er det ikke naturlig å gi nå.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 1.

Spørsmål 1

       Presidenten: Dette spørsmålet fra representanten Inge Myrvoll til statsministeren, vil bli besvart av olje- og energiministeren.

       Inge Myrvoll (SV) : Jeg har følgende spørsmål, opprinnelig stilt til statsministeren, som nå skal besvares av olje- og energiministeren:

       « Statsministeren har siden muntlig spørretime onsdag 4. mars 1998 fått ny informasjon om Sydkrafts, og derigjennom Statkrafts, rettslige protest overfor EU-kommisjonen for å forhindre nedleggelse av det svenske kjernekraftverket Barsebäck.

       Vil Regjeringen, med bakgrunn i de nye opplysningene, sørge for at Statkraft blir instruert til å arbeide for at Sydkraft følger opp den svenske beslutningen om nedbygging av kjernekraft? »

Statsråd Marit Arnstad : Som statsministeren underrettet om tidligere i dag, er det riktig at Sydkraft har tatt rettslige skritt for å få prøvd den svenske regjerings beslutning om nedleggelse av reaktoren i Barsebäck. Slike skritt er tatt både i forhold til den svenske Regeringsrätten og overfor EU-kommisjonen.

       Statkrafts aksjekjøp i Sydkraft ligger innenfor de fullmakter som er gitt styret i statsforetaket. Da Statkraft ble etablert, var det Stortingets forutsetning at styret skulle ha ansvaret for de forretningsmessige vurderingene.

       Som det framgikk av statsministerens svar til representanten Myrvoll forrige onsdag, ser den norske regjeringen positivt på den svenske Riksdagens beslutning om en nedlegging av kjernekraftverket i Barsebäck og en avvikling av kjernekraften.

       Energipolitikken i Sverige bestemmes av svenske myndigheter. Den svenske regjerings beslutning om å trekke tilbake tillatelsen for drift av denne reaktoren i Barsebäck har imidlertid økonomisk betydning for Sydkraft. Loven om avvikling av kjernekraften har da også egne bestemmelser om erstatning, men det er ennå ikke fattet noe vedtak om kompensasjon. På den bakgrunn forhandler Sydkraft nå med svenske myndigheter for å finne en løsning på kompensasjonsspørsmålet. Det er ikke uvanlig at et selskap posisjonerer seg for den type forhandlinger ved også å prøve det rettslige grunnlaget for myndighetenes vedtak. Vår vurdering er at de rettslige skritt som Sydkraft har tatt, er ledd i en slik posisjonering overfor svenske myndigheter i spørsmålet om kompensasjon. Blir det enighet om kompensasjon, er det grunn til å regne med at også de andre elementene vil løse seg.

       Jeg legger til grunn at styret i et børsnotert selskap som Sydkraft innenfor lovens rammer skal ivareta aksjonærenes interesser på den måten styret finner hensiktsmessig.

       I forbindelse med kjernekraftavviklingen må Statkraft ha mulighet til å ivareta sine økonomiske interesser på linje med Sydkrafts øvrige aksjonærer. Regjeringen har på den bakgrunn ingen planer om å instruere Statkraft i denne saken.

Inge Myrvoll (SV) : Da sentrumsregjeringa overtok regjeringsmakten, var det for å føre sentrumspolitikk, og jeg forutsetter at det fortsatt har gyldighet. Når sentrumsregjeringa - da kanskje bortsett fra Venstre - har forsvart statlig eierskap, er det for å ha en viss politisk styring på sentrale samfunnsområder, og jeg forutsetter at det også fortsatt har gyldighet.

       I Nationen den 5. mars refereres det til at statssekretær Per Hagen på en konferanse på Otta sa at Regjeringa vil ta initiativ til samtaler med de store statsselskapene for å avklare om statsselskapene er med eller mot Regjeringa i distriktspolitikken. Det er også bekreftet i dag av kommunal- og regionalministeren i den muntlige spørretimen. Jeg forutsetter at dette også har gyldighet for miljøpolitikken, og at de statlige selskapenes rolle ikke er å motarbeide Regjeringas politikk. Det ville være særdeles ille, når nå Regjeringa har fått kjennskap til sakens fakta, dersom Statkraft fortsatt aktivt er med på å motarbeide den svenske regjerings vedtak om å legge ned kjernekraftverket Barsebäck. Det jeg ønsker at statsråden skal avklare, er: Dersom den aktuelle problemstillingen er å videreføre produksjonen der og prøve det rettslig, er man da villig til å instruere Statkraft, eventuelt sørge for at Statkraft selger ut sine aksjeinteresser?

       Som det framgikk av statsministerens svar i forrige uke, ser Regjeringen positivt på den svenske Riksdagens beslutning om nedlegging av kjernekraftverket. Samtidig må vi også forholde oss til de rammene som stortingsflertallet har gitt Statkraft. Regjeringen forholder seg til den mulighet Statkraft har fått til å kjøpe seg inn i Sydkraft, og har på den bakgrunn ingen planer om å instruere Statkraft i denne saken.

       Jeg har også lyst til å nevne at Statkrafts medlemmer i Sydkrafts styre er valgt av Sydkrafts generalforsamling, og at Statkraft er i klart mindretall i styret. En tenkt instruksjon overfor Statkraft ville sannsynligvis ikke hatt reell betydning for om en rettslig prøving ville ha blitt iverksatt eller ikke.

       Asmund Kristoffersen (A) : « Norges vassdrags- og energiverk går inn for å differensiere nettkostnadene og innføre et nytt nettnivå, kalt regionalnett. Denne oppdelingen vil føre til at husholdninger og bedrifter i distriktene får høyere strømutgifter, mens strømabonnenter i mer sentrale strøk slipper billigere.

       Hva vil statsråden gjøre for å hindre ei slik uheldig forskjellsbehandling av landets strømkunder? »

Statsråd Marit Arnstad : Det har i mange år foregått en diskusjon om sentralnettets utstrekning. Statnett SF og Statnettkundenes Fellesorganisasjon - SFO - kom gjennom forhandlinger nesten til enighet om spørsmålet. Så ble NVE trukket inn i prosessen for å avgjøre spørsmålet der hvor Statnett SF og SFO ikke kom til enighet. Den 19. september 1997 gjorde NVE vedtak om sentralnettets utstrekning.

       Vedtaket har ført til at sentralnettet ble redusert fra 1. januar 1998. Endringene har bl.a medført at Statnett SF har opprettet seks nye regionalnett for linjer som tidligere hørte til sentralnettet. NVE har imidlertid ikke innført regionalnett som et nytt nettnivå i Norge, slik spørsmålet kanskje kunne antyde. Det finnes omkring 100 regionalnett i Norge. Jeg er klar over at endringen av sentralnettets utstrekning har fordelingsmessige virkninger, særlig for de områdene der Statnett har opprettet regionalnett, og jeg er derfor innforstått med den betydning som denne saken har for enkelte regioner. Det har også vært avholdt møter med representanter fra flere av de mest berørte områdene.

       NVEs vedtak i denne saken er klaget inn til departementet av Nordkraft AS, Lyse Kraft, Hydro Energi, Statkraft SF, Nordmøre Energiverk AS og Statnett SF. Klagene har vært til vurdering i NVE, og storparten av sakene ble nylig mottatt av departementet for endelig avgjørelse. Departementet skal gå nøye inn i disse sakene, men jeg ber om forståelse for at det er vanskelig å gå nærmere inn på realiteten i klagesakene så lenge de er under behandling i departementet.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg har forståelse for statsrådens reservasjon. Likevel må jeg si at utvidelse av regionalnettet betyr at de som bor i de utkantene det gjelder, må betale høyere strømkostnader enn i de sentrale strøk. Dette synes ikke å være akseptabelt, og det er også mot intensjonene om prisutjevning i energiloven. Det er også et paradoks at de som bor i nærheten av der produksjonen foregår, faktisk må belastes med høyere kostnader. Bare i mitt hjemfylke, Møre og Romsdal, utgjør disse merkostnadene ca 40 mill. kr for halve fylket, synes beregningene å gå ut på.

       Jeg merket meg det statsråden var inne på, at det er kommet inn anker over det vedtaket som er gjort. Nå skjønner jeg at en avgjørelse er like om hjørnet, men likevel ønsker jeg å stille statsråden følgende spørsmål: Kan det være aktuelt for statsråden å bruke sin instruksjonsrett overfor NVE og hindre videreføring av nye tariffer inntil departementet har behandlet klagene?

Statsråd Marit Arnstad : Det er kommet en rekke henvendelser omkring disse sakene til departementet, og jeg ser godt den betydning disse spørsmålene har både fordelingsmessig og distriktspolitisk. Det er også en av årsakene til at klagene vil bli nøye vurdert i departementet. Men utover det er det vanskelig å kunne gå inn på realiteten i saker som faktisk skal underlegges en nøye klagebehandling.

       Departementet mottok de første klagene til vurdering 10. mars, og har derfor nettopp startet klagebehandlingen. Endringene i sentralnettets utstrekning basert på NVEs vedtak trer i kraft fra 1. januar 1998, uavhengig av klagebehandlingen. Det er ikke uvanlig at så skjer, og bakgrunnen for det er at alle konsekvenser av en eventuell justering etter klagebehandling, dersom det skulle gi et motsatt resultat, avregningsmessig kan fanges opp av Statnett på et senere tidspunkt. Derfor har vi heller ikke vurdert å gi saken oppsettende virkning.

Spørsmål 34

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Jan Tore Sanner til olje- og energiministeren, vil bli besvart av miljøministeren. Spørsmålet vil bli tatt opp av representanten Lars Arne Ryssdal.

       Lars Arne Ryssdal (H) : « I brev 3. februar 1998 til Naturkraft AS, uttaler SFT at de ikke vil motsette seg at Naturkraft igangsetter begrensede deler av anleggsarbeidene for gasskraftverkene.

       Hvilket hjemmelsgrunnlag hviler avgjørelsen om byggestart på? »

Statsråd Guro Fjellanger : Statens forurensningstilsyn - SFT - traff 3. februar 1998 vedtak om at Naturkraft kan sette i gang anleggsarbeider som etter SFTs vurdering ikke vil ha innvirkning på et senere vedtak om utslippstillatelse.

       SFT har nå mottatt flere klager på dette vedtaket, bl.a er det reist spørsmål om grunnlaget for vedtaket. SFT vurderer nå saken i lys av klagernes anførsler. Miljøverndepartementet vil som klageinstans ta endelig stilling til saken.

       Siden saken er til behandling i SFT og senere vil bli avgjort av departementet, kan jeg på det nåværende tidspunkt ikke kommentere den utover dette.

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernminister Guro Fjellanger:

       « Statens forurensningstilsyn har gitt Sønsterud Planteskole i Hedmark fylke et varsel om pålegg om oppgraving av en gammel søppelfylling. Her ble det tidligere tømt jordmasser med rester av plantevernmiddelet DDT. Det er her snakk om ca 4.000 m³ som må oppgraves og trolig transporteres til utlandet for rensing.

       Vil kost-nytteverdien stå i forhold til dette? »

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg takker for det positive svaret fra statsråden.

       Midlet DDT, som ble brukt i ca 30 år, var et lovlig middel som ble brukt etter godkjente regler. Det kan være vanskelig å se fornuften i at Sønsterud Planteskole, som overholdt datidens regler, nå i ettertid, senest 15. januar 1998, får beskjed om at de må regne med å fjerne 4.000 m³ for rensing. Dette vil selvfølgelig være svært kostbart og ressurskrevende. Muligens må jorda transporteres helt til f.eks Danmark. Dagens rensepriser ligger ofte på ca 25 kr pr. kilo. 4.000 m³ med en egenvekt på 500-600 kg vil si 2.400.000 kg. Selv om man får en stor rabatt, vil denne prosessen koste flere titalls millioner og vil kanskje føre til økonomisk ruin for enkelte, hvis ikke staten betaler hele prosessen. Jordforsk, som har fulgt med i nevnte fylling i flere år, sier i sine rapporter at det beste er at fyllingen blir liggende, med enkelte sikringsmetoder. Man må også huske på at det er ca 40 tilsvarende planteskoler som kan være berørt av samme problem.

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg er kjent med både omfanget og problemene som er knyttet til denne type gamle synder. Det er heller ikke tvil om at dette er ting som har opparbeidet seg over lang tid, og som også har oppstått i tider da regelverket var noe annerledes.

       Som sagt regner ikke SFT med, ut fra det vi i dag har av tilgjengelige metoder, at det skal være nødvendig å transportere dette til utlandet, selv om svaret blir noe annet enn at man bare skal dekke det til. Og som jeg understreket i mitt første svar: En av de tingene som det er viktig at SFT vurderer, og som ligger der nå, er nettopp å sette kost-nytteverdien opp mot miljøeffekten.

       Grete Knudsen (A) : Jeg vil stille miljøvernministeren følgende spørsmål:

       « Jeg viser til at Stortinget har gjort følgende vedtak når det gjelder elektroniske sjøkart: « Stortinget ber Regjeringen trappe opp bevilgningene til elektroniske sjøkart slik at behovet kan dekkes senest innen år 2006. »

       Vil Regjeringen legge opp til en fremdriftsplan som sikrer dette? »

Statsråd Guro Fjellanger : Det kan kanskje være greit at jeg begynner med kort å gjenta det jeg sa i debatten i forbindelse med vedtaket:

       « Som komiteen har merket seg, gjenstår det betydelig oppgaver for Statens kartverk. Skal arbeidet med elektroniske sjøkart trappes opp slik at behovet kan dekkes innen år 2006, viser foreløpige kostnadsberegninger behov for økte bevilgninger på 400 mill. kr. Dette vil være et betydelig økonomisk løft. Jeg vil komme tilbake til dette i forbindelse med 1999-budsjettet. »

       Siden den tid har vi tråd med vedtaket bedt Kartverket innen 1. mai utrede hvordan en slik forsering kan gjennomføres. Som jeg sa da vedtaket ble gjort, vil jeg komme tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.

Grete Knudsen (A) : Jeg forutsetter selvfølgelig at Regjeringen har tenkt å følge opp et vedtak som er gjort i Stortinget.

       Norge er et meget viktig skipsfartsland. De senere årene har Norge også hatt en utvikling som turistnasjon og -attraksjon ved at mange utenlandske skip kommer hit, f.eks cruiseskip om sommeren, ikke minst til Nord-Norge og Svalbard. Det har de siste årene vært mange alvorlige nesten-ulykker. Dette dreier seg om sikkerhet. Ikke minst: En slik fremdriftsplan må sikre at det først og fremst ordnes opp i de områdene der det er så vidt mange nesten-ulykker. Jeg vil gjerne ha statsrådens mening om dette, og også en bekreftelse på at vedtaket som er gjort i Stortinget, følges opp.

Statsråd Guro Fjellanger : Som representanten sa, er det en selvfølge at Regjeringen følger opp vedtaket i Stortinget. Det har jeg allerede bekreftet, og jeg gjør det gjerne en gang til.

       Både representanten og jeg er fullstendig klar over at Norge er en viktig sjøfartsnasjon, og det er mye aktivitet langs vår langstrakte kyst. Det er også sånn at vi har et betydelig innslag av turister.

       Jeg tror det er to ting vi kan oppnå ved å få fortgang i dette arbeidet. Det ene er, som representanten nevnte, sikkerhet. Det vil være nødvendig å oppdatere gamle kartverk ved å legge dem inn elektronisk, og det vil vi nyte godt av på alle måter. I tillegg tror jeg at det at vi er i forkant når det gjelder utviklingen av elektroniske sjøkart, også kan føre til at dette kan bli en viktig eksportartikkel for norsk næringsliv.

       Ulf Erik Knudsen (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Fra nyttår er det, etter hva jeg forstår, iverksatt en ny forskrift om ferdsel i nasjonalparker. Forskriften skaper problemer for redningsmannskaper som ønsker å trene i områdene de kan bli satt inn i, da den forbyr øvelseskjøring i områdene.

       Hva vil statsråden gjøre for at redningsmannskaper skal kunne trene så mye som nødvendig i de områdene de kan bli satt inn i? »

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg tillater meg å gå ut fra at spørsmålet har sin bakgrunn i en sak om Geilo Røde Kors Hjelpekorps' muligheter for kjøring innenfor Hardangervidda nasjonalpark.

       Vernereglene for Hardangervidda nasjonalpark ble endret med virkning fra 1. januar i år og er nå i samsvar med forslag til ny standardforskrift for nasjonalparker. Mulighetene for motorferdsel i forbindelse med redningstjenesten er ikke endret i forhold til tidligere, selv om det i de nye reglene er presisert at øvelseskjøring i forbindelse med redningstjeneste ikke automatisk er tillatt. Dette innebærer at øvelseskjøring i samband med redningstjeneste bare kan skje etter dispensasjon. Tidligere stod ikke dette uttrykkelig i bestemmelsene, men de var tolket og praktisert slik at motorferdselsforbudet omfattet redningstjenestens øvelsesvirksomhet.

       Ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til slik øvelseskjøring må ulempene ved ferdselen vurderes opp mot behovet for å drive slik øvelse. Mitt syn er at redningstjenesten gjør et utmerket arbeid, og at det bør legges til rette for at den kan utøve sin tjeneste på best mulig vis. Dette innebærer også at det må drives nødvendig trening. Men innenfor viktige naturområder, som f.eks nasjonalparker, er det nødvendig å ha en viss kontroll med denne typen aktivitet. Vi legger stor vekt på at denne kontrollen ikke skal skape unødige vansker. I den forbindelse pågår det for tiden et samarbeid mellom Direktoratet for naturforvaltning og Justisdepartementet med sikte på å finne fram til hensiktsmessige kriterier for dispensasjonspraksis når det gjelder slik øvelsesvirksomhet.

       Det bør også nevnes at det er mulig å avvikle øvelsesvirksomhet noe friere utenfor verneområder. Der gjelder motorferdselsloven, men det gjelder unntak fra denne lovens generelle forbud for øvelseskjøring i forbindelse med redningstjeneste. Behovet for øvingsvirksomhet bør så langt det er mulig søkes dekket utenfor særskilt vernede områder.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Med påsken rett rundt hjørnet er det viktig å legge godt til rette for at redningsmannskapene skal kunne gjøre jobben sin, noe som statsråden også er inne på. Jeg føler at statsråden signaliserer en liberal praksis, men i forhold til de signaler som er kommet fra saksbehandlerne, er det en rekke søknader som, senest i dag, er blitt avslått når det gjelder trening på Hardangervidda.

       Mitt oppfølgingsspørsmål må da bli hvorvidt man her vil sette i verk tiltak og kommunisere med saksbehandlerne om at man skal følge en liberal praksis i disse saker. Røde Kors føler at disse reglene er såpass strenge at man truer med å trekke sine folk ut, og man frykter også at liv kan gå tapt.

Statsråd Guro Fjellanger : Vi er selvsagt alle opptatt av at liv ikke skal gå tapt, ikke minst i forbindelse med påsken og i påskefjellet.

       Som jeg sa i mitt innlegg, er vi også opptatt av at redningsmannskapene skal få gjøre jobben sin på en tilfredsstillende måte. Jeg har derfor presisert at selv om lovverket ikke gir noen generell rett til å drive øvelseskjøring innenfor nasjonalparkene, er det mulighet for å få dispensasjon for dette, og det gis også i en rekke tilfeller. Hvorvidt man skal gjøre det, må, som jeg sa, vurderes opp mot vernet i området, ikke minst om det finnes muligheter for å øve på en tilfredsstillende måte utenfor områder som er så strengt vernet.

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Våren 1996 opplyste daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen Stortinget om at Norge ville nå Nordsjøavtalens mål om full PCB-opprydding innen utgangen av 1996. I siste utgave av Natur og miljø Bulletin skriver imidlertid Naturvernforbundet at myndighetene til nå har tatt hånd om maksimalt 20 % av de PCB-giftene som fantes i Norge da stoffet ble forbudt i 1980.

       Hvorfor har ikke PCB-oppryddingen kommet lenger, og hva vil miljøvernministeren gjøre for å få fortgang i dette viktige arbeidet? »

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg ser med stor bekymring på de helse- og miljøproblemene miljøgifter kan forårsake, og har gitt og vil gi arbeidet for å stanse slike utslipp høy prioritet.

       PCB er blant de verste miljøgiftene. Ny bruk av PCB ble derfor forbudt i Norge allerede i 1980. For å hindre at PCB forårsaker helse- og miljøproblemer gjenstår nå to viktige oppgaver: for det første å få samlet inn og destruert PCB-holdige produkter som fortsatt er i bruk, og for det andre å rydde opp i de alvorligste av de såkalte gamle synder.

       Når det gjelder målsettingene i Nordsjødeklarasjonene, som representanten viser til, er det viktig å skille mellom kildene til PCB-utslipp. Haag-deklarasjonen fra 1990 omfatter innsamling og destruksjon av PCB i produkter, mens problemene knyttet til PCB-forurensning i gamle synder først ble tatt opp i forbindelse med Esbjerg-deklarasjonen fra 1995.

       I Haag-deklarasjonen forpliktet nordsjølandene seg til å fase ut og destruere « all identifiserbar PCB ». Begrepet « all identifiserbar PCB » er ikke nærmere definert i deklarasjonen, men det var en generell forståelse mellom landene at avtalen var rettet mot produkter som inneholdt større mengder PCB. Det norske målet om å samle inn og destruere alle produkter med PCB-innhold helt ned til 1 kg, går betydelig lenger enn hva som til nå har vært den alminnelige tolkning av Haag-deklarasjonen. Dette målet er på det nærmeste nådd, slik daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen viste til i 1996. Norge ligger altså langt fremme i arbeidet med å hindre at PCB fra produkter slippes ut i miljøet, og har vært en pådriver internasjonalt for å få andre land til også å fase ut mindre PCB-enheter.

       Selv om vi i internasjonal målestokk er kommet langt i oppryddingen, spesielt med tanke på PCB-holdige produkter, er jeg ikke fornøyd. Miljøvernmyndighetene arbeider nå for å løse de avfallsproblemene som PCB i mindre enheter fortsatt forårsaker. Vi tar sikte på at også småkondensatorer i belysning nå skal kreves faset ut. Forsvarlig håndtering av PCB i annet elektrisk-elektronisk utstyr skal sikres av en ny forskrift som vil bli vedtatt med det aller første. PCB-holdige strømførende hylser i elektrisitetsforsyningen vil bli faset ut innen år 2000 i samarbeid med energiverkene. Videre har SFT satt i gang en rekke informasjonstiltak, og vil foreta kontroll overfor bygg og anleggsbransjen for å hindre at PCB i bygnings- og rivningsavfall slippes ut i miljøet.

       Gjennom arbeidet med å samle inn og destruere produkter som inneholder PCB, vil vi hindre at denne miljøgiften slippes ut i miljøet i framtiden. Den andre siden av PCB-problematikken er all den PCB som tidligere er sluppet ut i miljøet, de såkalte gamle syndene.

       Arbeidet med gamle synder er svært komplekst og omfatter både avfallsdeponier og forurensede sedimenter i fjordområder. I en del tilfeller er det nettopp mistanke om deponering/søl av PCB som er grunnlaget for at områder er prioritert i planen for opprydding. Slike områder vil ofte være gamle fyllinger med et betydelig innslag av industriavfall. Tiltak overfor disse deponiene er meget vanskelig og spenner over et vidt område, fra oppgraving og behandling til tildekking og overvåking. Hver enkelt sak krever betydelig innsats både når det gjelder kartlegging, undersøkelser og iverksettelse av tiltak.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker ministeren for svaret.

       Jeg vil gjerne sitere det representanten Sanner uttalte til Aftenposten 4. mars i år:

« Men da miljøvernminister Thorbjørn Berntsen på samme tidspunkt forsikret overfor Stortinget at Norge ville klare målsetningen i Nordsjøavtalen om full opprydding, slo vi oss til ro med at saken ble håndtert på skikkelig vis, og la lovforslaget i skuffen. Nå synes det klart at Stortinget ikke fikk god nok informasjon i PCB-saken. »

       Jeg har da følgende spørsmål til miljøvernministeren: På hvilket tidspunkt tror miljøvernministeren vi klarer å få oppryddingen i Nordsjøen på plass? Vi har klart 20 % fra 1986 og fram til i dag, altså ca 11 år - hvor mange år regner miljøvernministeren det vil gå før vi har fått orden på dette problemet?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få lov å fullføre det svaret jeg ikke rakk helt i stad. Som jeg sa, er vi kommet langt i forhold til det som går på produkter, som er i Haag-deklarasjonen fra 1990.

       Det som imidlertid gjenstår og som vi nå har satt fart på, er det vi er pålagt under Esbjerg-deklarasjonen, som er fra 1995, og som altså er tre år gammel. Og det er med utgangspunkt i den at vi nå har satt i verk et omfattende arbeid for å få en oversikt over hvor stort problemet er. Vi har satt i gang en rekke virkemidler både for å forhindre nye utslipp og for å sørge for at dette blir ryddet opp i. Så snart vi har full oversikt over dette, vil vi komme tilbake med en framdriftsplan for hvorledes vi skal få løst dette problemet fullstendig. Jeg har lyst til å understreke at dette dessverre ikke er så enkelt som vi alle skulle ønske. Vi står bl.a overfor situasjoner hvor PCB er en del av avfallet i store avfallsdeponier, og som det både vil ta lang tid og koste mye å rydde opp i.

       Men jeg håper og tror at også Stortinget vil være med på å bevilge de midlene som skal til for å få ryddet opp i dette.

Presidenten: Da er vi ferdig med sak nr. 1.