Ursula Evje (Frp)
(ordfører for saken):

       Stortinget er nå tydeligvis klar til å debattere en etter min mening utrolig viktig sak, nemlig Innst.S.nr.117 om foreldremedvirkning i grunnskolen. Det sier kanskje ikke så mye, men det handler i realiteten om foreldre som ressurspersoner i forhold til det offentlige skoleverket, og ikke minst handler det om hvordan foreldrene i forhold til det offentlige og lovverket kan forsvare å være ansvarlige for sine barns liv, helse og opplæring i dagens samfunn.

       Som saksordfører skal jeg snakke for og om framlegget. Men siden dette ikke er en enstemmig innstilling, vil jeg overlate til de enkelte partier å snakke for sine synspunkter. Jeg skal i korthet forsøke å snakke på vegne av barna og foreldrene i denne saken.

       Det vi diskuterer i dag, er samarbeid mellom skole og hjem. Det er ikke alltid like lett å få det til i praksis, men det er en veldig viktig forutsetning for at skolen skal lykkes med den ansvarsfulle jobben det er å ha ansvar for barna våre fra de er 6 år til de er 16 år. Det er en veldig viktig del av et menneskes liv.

       Foreldre og skole møtes med ulikt utgangspunkt og ulike forutsetninger. Læreren er den profesjonelle pedagogen, og foreldrene er de som kjenner barnet sitt best. Det er i dette møtet, med ulikt utgangspunkt og ståsted, at foreldre og skole skal samarbeide til beste for barnet.

       Det er foreldrene som har hovedansvaret for at barna deres får en forsvarlig oppdragelse og utdanning. Skolen skal legge til rette for at barna får en faglig og menneskelig utvikling ut fra sine evner og forutsetninger. Samfunnet har også en interesse av og ansvar for at barna får en god allmennutdanning, og for at de utvikler seg til gagns mennesker.

       Alle barn og foreldre må tilpasse seg visse samfunnsnormer og samfunnsregler. Samfunnet legger opp rammevilkårene for skolen, bl.a gjennom lover, forskrifter og læreplaner, som skolen må tilpasse seg og utvikle seg innenfor. Skolen blir på denne måten et møtested hvor samfunnsinteressen og de private interessene knyttet til barn og foreldre, møtes.

       Det er viktig at skolen er demokratisk styrt, og at det er kommunene som bør trekke opp klare rammer for det ansvaret som er delegert til skolene. Ansvaret er på den måten fordelt på flere parter, og Arbeiderpartiet støtter departementet i synet på at det ikke er riktig at en gruppe, verken foreldre eller andre, bør ha flertall alene i de styrende gruppene.

       Foreldrene er en ressurs i forhold til klasse- og skolemiljøet. Hvordan skal man overfor skolen få utløst mest mulig av de ressursene og de kreftene som foreldrene representerer? All erfaring viser at det får man best til dersom foreldrene oppfatter at de blir tatt alvorlig i skolesamfunnet, og at de i dette samarbeidet blir møtt som likeverdige med andre grupper i skolen. Det betyr at foreldrene må få innsikt i og muligheter til reelt å påvirke forhold som er viktige for barna deres, for klassen og hele skolemiljøet.

       Den meldingen som vi behandler i dag, gir en samlet analyse av hvordan samarbeidet mellom skole og hjem fungerer i Norge og også i flere andre land som det er naturlig for oss å sammenlikne oss med. Meldingen ser det særlig ut fra foreldrenes synspunkt. Hensikten med meldingen er å styrke foreldrene i dette samarbeidet. Norge har gjennom lover og forskrifter bestemt at det skal være et fellesorgan for alle foreldre på skolen med et arbeidsutvalg, et statlig rådgivende foreldreutvalg, og at det bør være klassekontakter.

       I Norge har vi de formelle muligheter for foreldremedvirkning. Men er det nok, og hva kan vi gjøre for at foreldremedvirkningen skal bli bedre? Meldingen viser at foreldre har stor interesse av det som skjer i skolen, og det skulle jo bare mangle. Men vi vet også at det er flere foreldre som har liten eller ingen kontakt med skolen. Det er gjerne de foreldrene hvis barn kanskje har aller størst behov for en slik kontakt. Dette er et tankekors og en stor utfordring både for oss, storsamfunnet, og ikke minst for lærerne, rektor ved skolen og kommunen. Hvordan skal man få med seg de foreldrene som sjelden eller aldri viser seg på foreldremøter, på møter i klassen eller til konferansetimer?

       Denne meldingen gir ingen gode svar på hvordan man skal få dette til, for det er ingen enkel oppgave. Det blir i stor grad et spørsmål om hvilken kapasitet, hvilke muligheter og hvilken motivasjon den enkelte lærer og skole har til å få med seg de foreldrene som av forskjellige årsaker ikke deltar i samarbeidet. Men det er også et spørsmål om hvem som representerer foreldrene i skolesamarbeidet, og hvordan disse fungerer. Vi vet av erfaring - og det kan jeg underbygge etter å ha vært lærer i ungdomsskolen i mange år - at det er foreldrene til de mest ressurssterke barna som møter opp, som er aktive når det er foreldremøter, og at det kanskje ikke er så lett å komme til orde for de som ikke føler seg så vel i skolesituasjonen, og som kanskje har problemer med barna sine.

       Dette tror jeg vi organisatorisk kan gjøre svært lite med. Her må det et holdningsskapende arbeid til. I meldingen legges det opp til at det må prøves ut ulike metoder for å utvikle samarbeidet mellom hjem og skole. Det tror jeg er viktig. Sammen med Foreldreutvalget for grunnskolen vil departementet ta initiativ til oppsummering og formidling av konkrete eksempler på hvordan samarbeidet om elever og klasse kan fungere.

       I meldingen vises det til gode eksempler på et slikt samarbeid. Jeg har lyst til å komme med et eksempel: Ved Breidablikk skole på Ilseng møtes alle foreldrene til elevene i 2. klasse hver måned med læreren som gjest. Læreren informerer om hva klassen har gjort siden siste møte, og hva de skal gjøre i den nærmeste tiden. Av og til vises det også video fra klassens skolesituasjon, slik at foreldrene kan se hvordan elevene fungerer i skolen, og hvordan de jobber. Det som er så positivt med denne skolen, er at de har fått med seg alle foreldrene. Det er nesten 100 % fremmøte på hvert månedlige møte. Man kan spørre seg: Hvordan har de klart å få til dette? Jeg går ut fra at atmosfæren er slik at foreldrene trives. Det går også fram av en undersøkelse at alle foreldrene deltar i diskusjonene. De tør å spørre om hvordan det går med deres sønn eller datter, og de tør å ta opp saker som de lurer på. Jeg tror det er veldig viktig at man legger til rette slik at man tør å slappe av, at man tør å spørre, selv om barnet deres kanskje er en rampunge eller en rabagast som læreren har mye problemer med, og at de føler seg så rolige og avslappede i dette møtet at det blir en åpen og skikkelig dialog. Da fungerer samarbeidet mellom foreldre og skole.

       Skolen og foreldrene har en stor grad av frihet til å organisere samarbeidet. Det går altså an å få foreldrene med dersom interessen og forståelsen er til stede. Det er viktig at både foreldre, skole og rektor blir tilstrekkelig oppmerksom på hvor positivt dette er for skolebarna. Denne meldingen er et godt bidrag i så måte.

       Jeg tror det beste vi kan gjøre, er å følge opp denne meldingen med informasjon om hvordan ulike modeller virker, og at man får fysisk tilrettelagt samarbeidet. Arbeiderpartiets gruppe står sammen med regjeringspartiene og SV i de aller fleste merknadene. Vi støtter det som er lagt fram i meldingen, og så får vi bare håpe at det virker, og at alle tar et krafttak for at vi skal få det til å virke.

       Brevet er undertegnet Marit Nybakk, utdanningspolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet.

Anneliese Dørum (A) : Jeg trodde at jeg i mitt innlegg la vekt på at hvis det skal bli et skikkelig samarbeid, må foreldrene ha reell medvirkning i forhold til skolen. Det er det lagt opp til at vi skal få gjennom foreldrenes møter med skolen, gjennom at de kan være med og diskutere hvordan skoledagen skal være, opplegget for undervisningen osv. Men vi vil f.eks ikke gå inn for at foreldrene skal ha flertall i skolens samarbeidsorganer. Vi vil ikke at noen skal ha flertall, men at man skal medvirke gjennom påvirkning og fornuftige løsninger og invitere til en åpen debatt med foreldrene. Det er bare på den måten man kan få et skikkelig samarbeid hjem/skole.

       Men som jeg også understreket i mitt innlegg: Staten må gjennom planer og rammer styre skolen i grove trekk, og så skal kommunene og skolen foreta videre utforming og jobbe innenfor de rammene som er satt.

       Foreldrene har hovedansvaret for sine barns oppdragelse og opplæring. De er en ressurs for skolen og lærerne. Men ofte kan samarbeidet ha vært sett på som en ekstra byrde for lærerne fordi det tar mye tid. Derfor er det viktig at lærere og foreldre avklarer hvordan samarbeidet skal foregå og hva det skal innebære.

       Det er en viktig oppgave både for skolen og for foreldrene å arbeide for at alle foreldre blir involvert i samarbeidet. Alle må føle seg inkludert og ønsket. De må gis oppgaver, og de må vite at de selv kan komme med innspill og påvirke skolen.

       Når foreldrene er opptatt av klassemiljøet til barna sine, gir det seg selv at jo flere foreldre som snakker sammen og prøver å løse problemet sammen, jo større muligheter har en til å skape gode og trygge læringsmiljø. Uttrykket « ingen kjede er sterkere enn dens svakeste ledd » gjelder i stor grad her.

       Et godt samarbeid er til hjelp for både elev, foreldre og lærere, og den enkelte elev må stå i sentrum. Meldingen peker på at foreldrene først og fremst ønsker samarbeid om egne barn og klassen, men de vil også gjerne delta i arbeid med skolens opplegg og fagenes innhold. Vi vet at foreldres engasjement har stor betydning for skolemotivasjon, for læringsutbytte og videre skolegang.

       Hvis både foreldre og lærere har dette klart for seg, tror jeg at samarbeidet vil få en ny giv, fordi en ser at alle parter kan tjene på å legge arbeid og iver i å få bedre og mer kontakt seg imellom.

       Klassestyrerens rolle i samarbeidet er viktig. Vi har pekt på i merknadene at lærerutdannelsen må gi lærerne den innsikt og den viten de trenger på dette feltet før de skal ut i skolen. Etter- og videreutdanning for lærere er også viktig for å dyktiggjøre lærerne i å forstå, diskutere og planlegge sammen med foreldrene, takle uenighet og mange slags forventninger.

       6-åringene i skolen, nytt læreplanverk, nye vurderingsformer, krever mer informasjon og tettere kontakt enn tidligere. Kristelig Folkeparti mener det er spesielt viktig å styrke klassestyreren gjennom utdanning og ved å se på den totale arbeidssituasjon, tidsbruk til samarbeid og vektlegging av ulike sider i arbeidet.

       Undersøkelsene viser at rektors rolle i mange tilfeller er av avgjørende betydning for hvor godt eller dårlig samarbeidet hjem-skole har fungert. Rektor må legge forholdene til rette for skolen for et godt samarbeid.

       Det er bekymringsfullt at mange foreldre til funksjonshemmede barn ikke får den kontakt med skolen som de ønsker eller har krav på. Det er også bekymringsfullt at kontakten med foreldre til fremmedspråklige elever er svak. Det er en gruppe som det er svært viktig å bedre samarbeidet med og som det ofte kreves ekstra tid fra skolens side for å få i tale og ha en god dialog med. Det må ikke avhenge av den enkelte klassestyrer eller lærer, men må bli hele skolens ansvar, med rektor i spissen.

       Den gruppe elever som har rett på spesielt tilrettelagt undervisning, trenger særlig at det er et godt samarbeid. Foreldrene må være med i arbeidet med å lage individuelle opplæringsplaner for sine egne barn. Departementets arbeid med en rettleder i forhold til dette er svært viktig. Men det er nok flere andre årsaker til dårlig samarbeid her enn det Fremskrittspartiet hevder, at foreldrene ikke får lov til å delta.

       Kristelig Folkeparti går inn for at kommunen kan bestemme om en skole skal ha et eget driftsstyre. Foreldrene skal være representert i et slikt styre, men de skal ikke ha flertall. Heller ikke andre grupper skal kunne sitte med flertall i et slikt styre.

       Fremskrittspartiet og Høyre ønsker driftsstyrer der foreldrene er i flertall, og mener dette skal styrke foreldreretten. De resultater av undersøkelsen som stortingsmeldingen legger fram, setter store spørsmålstegn ved representativiteten til foreldre som er valgt inn i ulike styrer og råd.

       Kristelig Folkeparti er også opptatt av foreldrenes rett i forhold til oppdragelse og opplæring, men vi mener at denne retten best ivaretas gjennom direkte kontakt mellom eleven, elevens foreldre og den aktuelle lærer om en god dialog dem imellom.

       Når det gjelder Foreldreutvalget for grunnskolen, ønsker vi at det skal være et eget forvaltningsorgan. Det skal være rådgivende for foreldre og departement. For at FUG skal få en mer uavhengig og selvstendig stilling, gir Kristelig Folkeparti sin støtte til at sekretariatet blir skilt fra departementet, og at medlemmene oppnevnes i statsråd.

       Til slutt: Skolens primæroppgave er å undervise og hjelpe barn og unge i læringsprosessen. Men skolen har etter hvert fått mange sosiale oppgaver å løse som man må stå sammen med hjemmet om. Her er det ikke snakk om samarbeid for samarbeidets skyld, men fordi elevene, barna og ungdommen, er hele mennesker som vi sammen skal hjelpe oppover og framover.

       Oppfatter Anne Brit Stråtveit det slik at Oslo kommune ikke kan prøve ut denne modellen sin nå, etter at et flertall er så klar på at « ingen gruppe skal ha flertall i driftsstyret »? Hvis Anne Brit Stråtveit ikke kan svare på

       det, er det mulig at jeg kommer til å gjenta spørsmålet til statsråden når han kommer, slik at de i hvert fall skal få sjansen til å svare på det i løpet av dagen.

       Dette spørsmålet kommer vi tilbake til i forbindelse med opplæringsloven Jeg tror kanskje at det er mest fornuftig av meg å ikke si så mye mer om det. At det kan bli muligheter for kommunene til å prøve ut slike ting som SV snakker om her, tror jeg gjerne. Men jeg overlater resten av svaret til statsråden.

       Det er ikkje tvil om at samarbeidet om den enkelte eleven og miljøet i klassen er det aller viktigaste. Det er på dette området engasjementet frå foreldra er sterkast, og det er her svært viktig å få til ein reell og likeverdig dialog mellom skulen og heimen.

       Det er likevel viktig at foreldra også får ein sterkare innverknad på styringa av skulen. Høgre meiner at den enkelte skulen må få større fridom til å styre sitt eige arbeid. Her er det viktig å ha eit klart skilje mellom kva som er dei fagleg tilsette sitt ansvar, og kva som bør overlatast til foreldra. Rektor skal ha det pedagogiske og det faglege ansvaret. På andre område må foreldra spele ei avgjerande rolle.

       Dagens ordning med samarbeidsutval er lite motiverande sidan dette organet har liten reell innverknad. I staden bør ein prøve ut ulike modellar for driftsstyre. Dette styret kan ha den endelege avgjerda på område som f.eks timetal og valfag, klassestorleik, fellesarrangement for elevane i skuletida, prinsipp for leirskular, skuleturar og arbeidslivspraksis, godkjenning av budsjett, undervisningsmateriell og ordensreglar og godkjenning av tilsettingar etter tilråding frå rektor. Foreldra bør etter Høgre si meining ha fleirtal i driftsstyret. Det er viktig at ein i dei forsøka Høgre vil legge opp til og foreslå, legg vekt på å få til mest muleg representativ foreldremedverknad, og at foreldrerepresentantane står ansvarlege overfor foreldregruppa.

       Sjølve innhaldet i undervisninga er i sterk grad styrt av læreplanverket. Dei faglege måla som gjeld for skulen sitt arbeid, bør vere fastsette så klart som råd. Når det gjeld dei pedagogiske metodane som skal nyttast for å hjelpe den enkelte eleven til å nå desse måla, meiner Høgre at den enkelte læraren må ha stor fridom, med rektor som overordna pedagogisk ansvarleg.

       Frå Høgre si side vil vi peike på at rektor og lærarane har eit stort ansvar for at foreldra sin medverknad blir reell. Ulik fagleg bakgrunn og ulikt språk kan vere med og skape unødige kløfter mellom dei tilsette og foreldra. Det er også viktig at alle partar har både rettar og ansvar i samarbeidet, og at dei ulike rollene i samarbeidet er klart avgrensa. Høgre meiner også at foreldra i sterk grad skal ta del i prosessen med skulebasert vurdering.

       For mange er det uklart kva for rolle og nytte Foreldreutvalet for grunnskulen, FUG, har. Trass i at FUG ikkje er ein sjølvstendig foreldreorganisasjon og er nært knytt til departementet, vil utvalet lett bli oppfatta som representativt for alle foreldre som har born i skulen - noko som ikkje er tilfellet. Forslaget om å la FUG bli eit rådgjevande organ for departementet, organisert som eit eige forvaltingsorgan med eige sekretariat, kan bety ei meir frittståande stilling. Høgre meiner at sjølv med denne modellen vil FUG bli for nært knytt til statsapparatet. Ein bør derfor ta sikte på at FUG blir omdanna til ein heilt frittståande interesseorganisasjon for foreldra.

       Til slutt: Vi veit at det i dag er om lag 160 kommunale foreldreutval på landsbasis. Det bør etter Høgre si meining vere opp til foreldra og kommunane å vurdere om slike utval skal opprettast og kva for funksjonar dei eventuelt skal ha.

       Eg vil med dette fremje forslaga nr. 4, 5 og 6, som er inntekne i innstillinga.

       Arne Lyngstad (KrF) : Jeg la merke til at representanten Løvik og også representanten Evje tidligere i dag brukte begrepet « reell medverknad », « reell innflytelse », når de skulle karakterisere foreldremedvirkning i skolen.

       Jeg har lyst til å problematisere dette litt fordi Høyre i sine merknader skriver at dette innebærer « rett til å vite, rett til å velje og rett til å vere med å bestemme ». Så vidt jeg vet, får foreldrene i dag mye informasjon om undervisning og læreplaner fra skolen. Den er tilgjengelig. Foreldrene har i dag også mulighet til å kunne velge undervisning og til å velge skoler for sine barn gjennom en åpning i privatskoleloven. De er også med og bestemmer gjennom det politiske system i kommunene ved at de er høringsinstanser i mange sammenhenger, og for så vidt også gjennom skolevalget, en åpning som ligger i privatskoleloven. Jeg reagerte derfor litt på begrepet « reell medverknad », « reell innflytelse », som forsøkes gjort til et definisjonsspørsmål ved at foreldrene skal ha flertall i

       eventuelle driftsstyrer i skolen. Jeg må spørre representanten Løvik om han virkelig mener at foreldrene i dag ikke får vite, ikke kan velge eller ikke kan bestemme over sine barns opplæring.

Petter Løvik (H) : Representanten Lyngstad stilte tre konkrete spørsmål. Det går på å vite, å velje og å bestemme.

       Når det gjeld å vite: Informasjon er tilgjengeleg, men eg peika i innlegget mitt på den språkkløfta som vi finn i skulestyre rundt om i kommunane mellom fagfolk og ikkje-fagfolk, og i samarbeidsutvala. Foreldra føler seg overkøyrde av pedagogar og andre fagfolk, slik at den informasjonen ein får, ikkje er den informasjonen ein treng. Det er eit velkjent fenomen i kommunikasjonsteorien, som Lyngstad sikkert er klar over.

       Når det gjeld å velje, viser Lyngstad til opningane i privatskulelova, og der er Lyngstad og eg på line. Men i tillegg vil vi frå Høgre si side gå lenger. Vi vil ha eit skulesystem i Noreg der det i langt sterkare grad enn i dag er reelt val mellom skular. Det krev kunnskap om kva den enkelte skulen har oppnådd, slik at foreldra blir sette betre i stand til å velje.

       Og så til slutt dette med å vere med og bestemme. I alle innlegga i dag er det sagt at foreldra skal ha - og dei fleste har også sagt at foreldra har - ein reell medverknad. Poenget er, og det går fram av stortingsmeldinga, at fleire forsøk viser at så lenge foreldra i utgangspunktet følte at dei hadde ein reell medverknad, var det entusiasme og lyst til å vere med og styre og bestemme. Etter kvart som dei oppdaga at dette ikkje var reelt, gjekk interessa sterkt nedover. Blant anna kan eg vise til undersøkingar som er gjorde i Sund kommune. Det som ligg i Høgre sitt forslag, er ikkje noko anna enn å føre den ordninga vidare og utvide dei forsøka som er i gang i dag. Høgre sitt forslag er ikkje så absolutt på dette området som andre forslag.

       Alle er tente med at arbeidet i skulen blir meir prega av samtale, samarbeid og medverknad også frå foreldra, og at foreldra si interesse for dette blir møtt med forståing frå skulen for at foreldra sin medverknad er av verdi for eit godt læringsmiljø.

       Innstillinga stadfestar ulike syn på grunnskulen si rolle og oppgåve. Senterpartiet er glad for at fleirtalet står fast på prinsippet om einskapsskulen med integrering og demokratisk deltaking og styring. Høyringsfråsegnene viser at det er brei semje om dette.

       Noreg har utvikla eit system for foreldremedverknad i skulen. Oppgåva no er å gjere det som er etablert, samtidsorientert og tenleg for dei partane som skal ta del, og at foreldra og elevane sitt syn og deira medverknad får konsekvens for skulen sin praktiske kvardag.

       Eg har i meldinga merka meg at foreldra si interesse for medverknad er større ved mindre skular enn ved store skular. Det tyder på at mindre skuleeiningar også i denne samanhengen er av det positive, noko vi i Senterpartiet med interesse registrerer.

       Det går vidare fram av meldinga at foreldre legg meir vekt på personlegdomsutvikling og trivsel enn på det skulefaglege. Det stadfestar ei naturleg, men viktig ansvarsdeling mellom det faglege og pedagogiske arbeidet på den eine sida og foreldra sitt engasjement på den andre sida. Ei slik tilnærming skulle samla sett legge til rette for medråderett for alle partar og eit godt læringsmiljø.

       Eit mål er å nå alle foreldre og få flest mogleg med. Særleg gjeld det foreldre som har born med funksjonshemming, med lærevanskar, som tilhøyrer minoritetsgrupper, eller som slit med åtferdsproblem. Eg deler dei synspunkta som kjem fram i meldinga om skuleleiar eller rektor si naudsynte operative rolle for eit godt fungerande læringsmiljø, og dei lokale styresmaktene sitt ansvar.

       Når det gjeld foreldra sin medverknad i elev- og skulevurdering, er det òg viktig å minne om at dette arbeidet må gjerast forståeleg slik at foreldra ikkje føler seg ekskluderte, men som ein likeverdig part i samtalen. Eit godt læringsmiljø og eit velfungerande samarbeid mellom heim og skule er òg viktig for å motverke uro og den veksande tendensen til valdshandlingar i skulen. Vi er den siste tida blitt kjende med delrapportar om tilstanden når det gjeld valdshandlingar i skulen. At dette har eit for stort omfang i både by og bygd, bør mane alle foreldre og føresette til større ansvar og handling. Dessverre er vi vitne til at altfor mange vaksne ikkje er tydelege nok i grensesettinga mellom rett og gale eller mitt og ditt. Det handlar om å ta vaksenansvar og ta konsekvensen av oppdragarrolla både overfor eigne born og det barne- og ungdomsfellesskapet som skulen er. Eg er samd med leiaren i Lærarlaget, Helga Hjetland, når ho seier at foreldre må vite at dei er modellar for borna på godt og vondt, og at altfor mange foreldre har gløymt å vere tydelege vaksne i forhold til borna sine.

       Regjeringa sitt initiativ for eit meir verdiorientert syn på alle samfunnsområde er eit positivt tiltak som kan understreke verdien av eit sterkare engasjement for gode normative haldningar i samfunnet generelt.

       Senterpartiet meiner vidare at det er i tråd med demokratiske prinsipp at inga gruppe skal ha fleirtal i styre eller utval i skulen, og eg har merka meg at det er fleirtal i komiteen for eit slikt syn. Vidare meiner vi at Foreldreutvalet for grunnskulen skal vere eit uavhengig organ som bør utnemnast av Kongen i statsråd. Dette er i tråd med dei høyringane som ligg føre.

       Til slutt: Det er vanskeleg å halde seg frå å kommentere det misvisande synet om andre parti som går fram av Framstegspartiet sin særmerknad i innstillinga. Det er mogleg at Framstegspartiet har problem med å sjå ting i samanheng og sjå dei politiske grunnane for dei sakene som kjem til Stortinget for drøfting og avgjerd. Men la det vere tindrande klart: Det er god samanheng mellom det Senterpartiet bad om i 1995, og det hovudprinsippet som ligg til grunn for den meldinga Regjeringa har lagt fram for Stortinget. At Framstegspartiet er hamna i mindretal i synet på norsk skulepolitikk, er vi i Senterpartiet ikkje leie oss for. Det er heller ingen tragedie for utviklinga i den norske skulen, tvert om er det til stor glede for dei som ynskjer eit likeverdig skuletilbod.

       Det står att å sjå om vi maktar å oppfylle dei intensjonane Stortinget har gitt tilslutnad til for eit godt læringsmiljø. Det er å håpe at foreldre og styresmakter, lærar og rektor, i tillit til kvarandre vil få til og vil eit velfungerande samarbeid til beste for alle partar. Eg er glad for at departementet vil satse så breitt gjennom forskings- og utviklingsarbeid og gjennom den nye lærarutdanninga for å lukkast betre på eit så viktig område.

       Temaet heim/skule må også få ein brei plass i det arbeidet som blir lagt til rette for etterutdanning av lærarar.

Rolf Reikvam (SV) : Sakens ordfører hevdet med styrke at hun representerte norske barn og norske foreldre - om det var alle, var vel litt uklart. Jeg vil nok også gjerne tro at jeg representerer norske foreldre og norske barn, men jeg innser vel at jeg ikke representerer alle.

       Jeg har også lyst til å prøve å svare på spørsmålet som jeg stilte representanten Anne Brit Stråtveit. Jeg vil anta at når et klart flertall i Stortinget sier at når det gjelder styringsorganene på den enkelte skole, skal ingen gruppe ha flertall, da må Oslo kommune på en eller annen måte forholde seg til dette flertall.

       Rent juridisk er det vel etter dagens lovverk tillatt å ha den type organer. Det er jo ikke noen begrensninger i dagens lovgivning, men jeg vil likevel tro at det bør være et rimelig klart signal til Oslo kommune. Vi vet jo at vi om ikke så lenge - i løpet av våren sannsynligvis - skal behandle et forslag til opplæringslov, og jeg antar at de synspunkter som flertallet står for, da vil komme inn i loven, slik at det vil være naturlig for Oslo kommune allerede nå å forholde seg til den virkeligheten som vi ser. Jeg er spent på om statsråden har samme oppfatning av det som jeg har.

       Meldingen gir et godt og omfattende bilde av foreldreengasjement og foreldredeltakelse i grunnskolen. Sammenlignet med en del andre land, har vi kommet langt i Norge, og det er etablert formelle organer der foreldrene er representert. Hver skole skal ha et eget foreldreutvalg med et arbeidsutvalg. Hver klasse skal ha klassekontakter. Flertallet i komiteen er klar på at økt foreldreengasjement må utvikles videre gjennom utbygging av de etablerte ordningene.

       Forskningsrapporter som meldingen henviser til, understreker at foreldre først og fremst er opptatt av egne barns utvikling og situasjonen i klasserommet. De er åpenbart mindre opptatt av å øve innflytelse på organisering og pedagogikk generelt.

       Styrking av klassekontaktene, å knytte nærmere kontakter mellom klassestyrer og lærere, blir derfor en hovedutfordring i tiden fremover. Ansvaret for dette ligger i stor grad på den enkelte skole. Den enkelte klassestyrer må få tid. Dersom vi tar - og mener - dette på alvor, må det utvikles ordninger slik at det blir mer tid for klassestyreren til å kunne gjøre en skikkelig jobb i forhold til foreldrene.

       Dette er en forhandlingssak der ansvaret ligger hos statsråden. Jeg vil da bare minne han om at et flertall understreker at det å sikre klassestyrer nok tid til å utvikle gode relasjoner til foreldre, er et hovedområde. Vi har uttrykt det på litt forskjellige måter, men det er flertall for å ta fatt i dette og gjøre noe med det.

       Meldingen problematiserer i liten grad demokratiaspektet ved overføring av myndighet fra politiske organer til egne styrer på den enkelte skole. Meldingen er entydig og klar på at foreldrenes engasjement er rettet mot egne barns utvikling. Det er lite som tyder på at de ønsker å overføre politisk myndighet til den enkelte skole. Dette kan også lett utvikle seg til et skinndemokrati, samtidig som det åpner for at ressurssterke grupper får en innflytelse som ikke står i forhold til de interessene de representerer. I tider hvor vi sliter med å opprettholde interessene rundt de etablerte demokratiske organer, kan jeg ikke se at det å utvikle en ny arena på skolenivå vil styrke vårt demokrati. Snarere kan det lett bli en plass for spesielt interesserte grupper under dekke av en demokratisering.

       En melding som denne kan lett gjøre at vi får en overfokusering på individuelle rettigheter på bekostning av fellesinteressene. Det er alltid en fare vi skal være oppmerksom på. Fellesskapet har egeninteresse av en skole som i sin pedagogikk og organisering styrker fellesskapets interesser, som demokrati, likestilling og likeverd. Den beste forsvarer av disse grunnleggende verdier er en godt utbygd enhetsskole under samfunnsmessig styring, men med aktiv støtte fra foreldregruppene.

       Av erfaring vet vi at foreldreengasjementet ikke er like sterkt hos alle. Mange foreldre har mindre gode erfaringer fra egen skoletid, de har ofte et ambivalent forhold til skolen, og det er ofte vanskelig for skolen å få tak i dem. Å bygge ned barrierer er derfor en viktig oppgave. Å få flest mulig foreldre til å innta en positiv holdning til skolen er derfor en hovedutfordring. Støtte og hjelp fra foreldrene er viktig for å skape motiverte elever. Dette er viktigere enn sosial status eller klassetilhørighet. Skolen har hatt en sentral rolle i kampen for å bryte ned sosiale skillelinjer. Å skape gode relasjoner til de foreldrene som har et perifert forhold til skolen, er derfor en helt sentral oppgave. Deres holdning vil være avgjørende for hvilken støtte og hjelp de kan gi sine barn. Skolen må derfor utvikle samarbeidsformer og møteformer som ikke skremmer bort de gruppene, men som involverer dem i skolens virksomhet.

       Undersøkelser viser at foreldre til barn som trenger tilrettelagt tilbud eller spesialundervisning, i liten grad blir involvert i barnas opplegg. Dette må tas på alvor, og det må skapes nærmere relasjoner mellom PP-tjenesten og foreldrene.

       Meldingen kaster også fram ideen om at det skal åpnes for at det kan etableres egne grupper under foreldrerådet. Dette tror jeg kan være en fornuftig vei å gå, der foreldre til barn som trenger spesialundervisning og tilrettelagte tilbud, kan ha en egen møteplass under foreldreutvalget.

       Oppsummeringsvis: Det viktige blir å styrke klassekontakten og arbeidsutvalget innenfor dagens regler. Det må bli mer tid til klassestyrer, slik at nærmere kontakt med foreldrene kan etableres, nye møteformer som gjør det lettere for foreldre som har et perifert forhold til skolen, må utvikles, dagens politiske styringssystem føres videre, samarbeidsutvalgene opprettholdes og utvikles som møteplass for ulike interesser i skolesamfunnet, og det må også åpnes for underutvalg for foreldre med barn som trenger spesielt tilrettelagte tilbud.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg prøvde å problematisere representativiteten til de foreldrene som blir valgt til å sitte i samarbeidsutvalg osv. Det vi vet - og det peker meldingen klart og tydelig på - er at foreldrenes engasjement i stor grad er knyttet til det som skjer med egne barn, og det som skjer i klassen. De er mindre opptatt av å få overført myndighet og at skolen som sådan skal få utvidet myndighet i forhold til det den har i dag. Vi har ikke etablert systemer som kan ivareta akkurat det aspektet å flytte myndighet fra politisk valgte organer, som kommunestyre og skolestyre, og ned på skolenivå. Det var det som jeg prøvde å trekke opp. Meldingen er også en bekreftelse på at vi må være veldig opptatt av demokratiaspektet hvis vi på en eller annen måte skal overføre myndighet til den enkelte skole. Det er i hvert fall helt klart at dagens modell og dagens valgsystem ikke vil ivareta det demokratiske aspektet på en god nok måte.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Petter Løvik (H) : Det er muleg eg av ulike grunnar var uoppmerksam under delar av representanten Reikvam sitt innlegg. Derfor vil eg stille nokre konkrete spørsmål.

       Er det verkeleg slik at SV vil stoppe alle forsøk med auka foreldremedverknad der foreldra har fleirtal? Er det verkeleg slik at SV vil nekte skulane å følgje vidare dei spennande spora som vi har sett i forsøksverksemda her, der foreldra er i fleirtal? Er det slik at SV ikkje eingong ønskjer å vete korleis vi kan få slike styre til å fungere, og korleis vi kan få betre representativitet dersom foreldra er i fleirtal? Er det slik at SV vil sette bom for alle forsøk som fører med seg reell medverknad, i den forstand at foreldra kan ha fleirtal i eit driftsstyre - som driv med drift, ikkje pedagogiske spørsmål?

       For Venstre er det en forutsetning at det blir en medvirkning som ikke virker ekskluderende på noen foreldre. Det må treffes tiltak som trekker med alle foreldre, særlig foreldre med funksjonshemmede barn og foreldre fra språklige minoriteter. For at skolene skal tilpasses alle barn, er det spesielt viktig at foreldre med barn som har de største behovene, blir representert. For Venstre er det ikke meningen å lage et system som skaper innflytelse for ressurssterke foreldre på bekostning av andre foreldre. Vi vil ha en skole som gir rom for egne løsninger, og som tar vare på barna.

       Venstre vil heller ikke innføre noe enestyre fra foreldrenes side. Økt foreldremedvirkning i grunnskolen må balanseres med demokratisk kontroll, skolen må være underlagt demokratisk og samfunnsmessig styring. Det er også viktig at man ved et slikt system tar inn over seg det faktum at det er lærerne som sitter med den faglige kompetanse. Derfor må disse fortsatt ha ansvaret for det pedagogiske opplegget.

       Etter Venstres mening tar stortingsmeldingen hensyn til disse forutsetningene. Vi ser derfor med optimistisk forventning fram til Regjeringens videre arbeid med å trekke foreldrene inn i skolens daglige drift.

Thorbjørn Merkesdal (V) : Venstre er ikke redd for de ressurssterke foreldrene. Venstre er av den oppfatning at ressurssterke foreldre stort sett kan klare seg selv hvis de får lov til å være i fred og får ha medvirkning, og det skal de få lov til. Det som er Venstres anliggende, og det vi er spesielt oppmerksom på, er at også ressurssvakere foreldre må tas vare på, og at disse skal få spesielt stor oppmerksomhet. Det er det som er det viktige.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Presidenten gjør oppmerksom på at den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet nå nærmer seg raskt, og minner om at det på dagsordenen er annonsert mulig kveldsmøte.

       Aud Gaundal (A) : De fleste er vel enig i at det offentlige aldri kan ta over foreldrenes ansvar. Samtidig må vi som storsamfunn ha et ansvar overfor barna, ikke minst må det være slik at vi hjelper til slik at antallet barn som faller utenfor, blir minst mulig. Jeg har sett at en god utdanning for å klare seg i et moderne samfunn er noe av det viktigste vi kan gi de unge.

       Jeg vil ta utgangspunkt i hva jeg har sett Kriminalomsorg i frihet arbeider med. Mange av disse ungdommene har ikke fullført grunnskolen, og det gjør et sterkt inntrykk at menn i 25-30 års alderen ikke klarer gangetabellen og alfabetet. Jeg tror også at en stor del av den gruppen som nå blir karakterisert som arbeidsufør, nettopp hører til den gruppen. På grunn av sin manglende grunnutdanning har de aldri vært i arbeid, og de vil sannsynligvis heller ikke komme i arbeid. Jeg har fått opplyst fra en som jobber ved Bredtveit kvinnefengsel, at kanskje så mye som 80 % av dem som er innsatt, ikke har fullført grunnskolen. I ti-tolv års alderen begynner den kriminelle løpebane, eller iallfall det som er årsaken til at de kutter ut skolen.

       Det er skremmende å se hvor mange barn som er under barnevernets omsorg. Mens vi som foreldre for få år tilbake lurte på om barnet vårt fikk tilbud om russtoff, er det nå spørsmål om når tilbudet vil komme. Det er derfor jeg mener vi må se på hvordan vi samordner ressursene, slik at de barna som er i faresonen, får den hjelpen de trenger. Aller viktigst er det at forholdet mellom foreldre og skole utvikler seg positivt. En tettere kontakt, javel! Men hvis vi f.eks tenker oss at en som er innsatt på Bredtveit, en dag som mor møter skoleverket, hvilke barrierer er det ikke i en slik situasjon? Kanskje er det å få andre yrkesgrupper inn i skoleverket en veg å gå? Barnevernspedagoger kan godt nevnes. Jeg tror også vi kan ta fram de ressursene førskolelærerne representerer. Kanskje kan vi også få dem tettere med? En kan også nevne skolefritidsordninger, f.eks større satsing på lekselesingsprosjekt.

       Jeg tror, som sagt, at mange foreldre utmerket godt kan fylle rollen sin, men de må få den lille hjelpen de trenger for å klare foreldreoppgaven.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : St.meld.nr.14 om foreldremedvirkning i grunnskolen er et viktig dokument. Det er mange som har understreket det her i dag.

       Meldingen er spesielt interessant fordi den tar for seg noe som skulle være en selvfølge, men som beklageligvis ikke er det, nemlig det at foreldre i stor grad skal ha innflytelse på sine barns situasjon i skolen.

       Jeg mener det er et særtrekk ved en god skole at det er en nær, omfattende og tosidig kontakt mellom skolen og foreldrene. Det er min påstand at foreldrene innenfor dagens norske skolesystem er sultefôret på kontakt med og reell innflytelse i skolen. Grunnen til dette er åpenbar: Foreldrene tvinges til å sende barna til den skolen det offentlige bestemmer, og skolen får betalt enten foreldrene synes skolen er god eller ikke.

       Mangelen på økonomiske incitamenter gjør at skolen i utgangspunktet ikke har noen grunn til å lytte til foreldrene. I mange tilfeller i denne sal har Fremskrittspartiets representanter påpekt at man bør se på hvordan de grunnleggende prinsipper i dagens skolesamfunn er. Vi tror man må få avviklet dagens såkalte enhetsskole, og organisere og administrere på en annen måte. I våre merknader til saken finnes bl.a et sitat fra professor Jostein Aarestad, som utdyper dette temaet.

       Drar man paralleller til økonomisk teori, er det åpenbart at etterspørselssiden delvis er satt ut av spill, og skolene kan i mange tilfeller operere som regionale monopoler, som kan operere relativt upåvirket av « kundenes » preferanser. Automatisk ligger det i en slik mekanisme at man da blir lite kundestyrt. Kundene man snakker om i dette tilfellet, er selvfølgelig foreldrene og elevene.

       En annen side av monopollignende situasjoner er at økonomiske incitamenter for effektiv drift og kostnadsstyring praktisk talt er fraværende. Ser vi her noe av forklaringen på hvorfor norsk skole stadig er blitt dyrere de siste årene?

       Konklusjonsmessig er det Fremskrittspartiets syn at norsk skoles problemer ikke er et resultat av manglende ressurser, men av at markedet er spilt utover sidelinjen. Det mangler altså brukerstyring.

       Kan disse problemene løses? Vi tror det. Fremskrittspartiet tror at dagens rammefinansiering av skolevesenet må avskaffes til fordel for et såkalt stykkprisfinansieringssystem. Grunntanken i et slikt system forutsetter jeg er kjent for skolepolitikere her på Stortinget. Et slikt system vil gjøre at foreldrene sikres en reell valgmulighet mellom offentlig, privat og hjemmebasert undervisning, dersom de ønsker det.

       Hvis vi skal åpne for et brukerstyrt marked innenfor skolen, må vi ha en kraftig omorganisering, særlig av de offentlige skolene. Skolen må få økt ansvar og styring over egen situasjon slik at den kan tilby det som kundene - altså foreldrene og elevene - vil ha.

       Fremskrittspartiet kan tenke seg en skolemodell hvor det er konkurranse mellom offentlige og private skoler, hvor begge behandles likt økonomisk fra det offentlige, og hvor de offentlige skolene bli atskillig mer selvstyrte enn i dag. Skal de klare seg i en konkurranse, må de selvfølgelig ha stor grad av råderett over sin egen situasjon.

       Vi mener styret ved den enkelte skole skal være representert slik at foreldrene er i flertall. Styret kan ha en avgjørelsesrett når det gjelder skolebudsjett, selvfølgelig innenfor stykkprisfinansieringen og de rammer det gir, åpningstider for skolen, fastsettelse av priser for leie av lokaler til utenforstående, slik at man får en mulighet til å påvirke skolens inntekter og utgifter. Det må også kunne avgjøre organiseringen av undervisning, timeplan, det lokale læreplanarbeidet, fag- og timebytteplanen, og regler for oppførsel og disiplin. Styret skal altså kunne være med og godkjenne pedagogiske tiltak og forsøk, påvirke hvem som blir ansatt, ha rett til å bestemme sitt eget elevopptak og kunne fungere som et eget opptakskontor. En side ved dette er at det vil medføre at de geografiske inntaksreglene i praksis vil bli opphevet, noe som igjen vil føre til at dagens kretsgrenser fjernes.

       Jeg har kanskje svartmalt noe i min innledning, men heldigvis er ikke situasjonen helt mørk. Det finnes mange eksempler på kommunale forsøk med selvstyrte skoler. Sund kommune, Kristiansand kommune og Oslo kommune er nevnt i våre merknader. Det har også vært nevnt i debatten. Dette er prosjekter som vi må verne om, og som må få lov til å blomstre og prøve seg.

       De forsøkene vi har sett resultater av så langt, har ulik suksessgrad. Dette skyldes nok mye hvordan styrene har vært sammensatt og ikke minst hvilket mandat styret har fått, men det er også veldig mange positive erfaringer, som vi har referert til i våre merknader.

       Med hensyn til det presidenten sa om tidsbruk, avslutter jeg her.

       Stortinget handsamar i dag den fyrste meldinga eg har lagt fram som statsråd. Meldinga tek opp eit så viktig tema som samarbeidet mellom heim og skule. Det er eit tema Stortinget ikkje tidlegare har fått høve til å få ein brei debatt omkring.

       Foreldra er den viktigaste samarbeidsparten for skulen. God dialog mellom heim og skule er viktig både ut frå det ansvaret foreldra har for eigne barn, og for at skulen på ein god måte skal kunne gjennomføre dei krava lov, føresegner og læreplanverk stiller til skulen. Fleire norske og internasjonale undersøkingar viser at foreldra si positive interesse i læringa til barna har svært mykje å seie både for skulemotivasjonen, for det utbyttet barna har av skulegangen, og for det vidare skulevalet. Eg er derfor glad for at ein samla komite strekar under at samarbeidet mellom heim og skule er svært viktig. I foreldra har vi ein positiv ressurs eg trur vi kan nytte betre enn vi gjer i dag.

       Analysane viser at vi i Noreg har ein god struktur for å få til eit godt samarbeid mellom heim og skule. Vi er t.d. det einaste landet som er omtala i meldinga kor det i lov eller føresegner er slege fast at det bør vere klassekontaktar i alle klassar. Ut frå den kontakten departementet har med andre land, veit eg at mange særleg synest ordninga med klassekontaktar er interessant. Foreldreorganisasjonar frå fleire land har sagt dei ynskjer å kome der vi står i dag, med klassekontaktar praktisk talt i alle klassar. Eg er derfor glad for at ein samla komite ser det som viktig å presisere at alle klassar bør ha klassekontaktar, dersom ikkje andre former for samarbeid kan dekkje dei arbeids- og ansvarsoppgåvene.

       I meldinga fokuserer vi på det som er viktigast for foreldra: trivsel for og utvikling av eigne barn. Særleg trur vi systemet med vurdering utan karakter kan leggje eit godt grunnlag for eit nært og systematisk samarbeid mellom den einskilde elev, klassestyrar og foreldra.

       Foreldra er på mange måtar i ei tidsklemme. Den perioden av livet då ein har barn i skulen, er ofte vanskeleg økonomisk, og mange foreldre arbeider mykje. Samstundes krevst det mykje oppfylging av barna, t.d. i høve til oppseding, skule og fritidsaktivitetar. Dialogen mellom heimen og skulen må ta omsyn til at tida til foreldra er avgrensa. På same måten må ein ta omsyn til at arbeidstilhøva for rektor og klassestyraren kan vere pressa, slik komiteen peikar på. Eg meiner derfor det må leggjast særleg vekt på å utvikle dei eksisterande samhandlingsmønstra slik at dei kan verte kvalitativt betre.

       Vi har sagt at det kan vere interessant å prøve ut heim-skuleavtalar der forventningar og pliktene til både heimen og skulen er nedskrivne. Ein slik avtale bør i så fall vere knytt til vurderingar utan karakter. På denne måten kan avtalen vere grunnlaget for den systematiske samtalen og vere ein del av dei skriftlege konklusjonane som vurderinga utan karakter endar opp med. For å unngå mistydingar vil eg understreke at det eventuelt skal vere ein frivillig avtale, ikkje ein juridisk forpliktande avtale. Eg har lyst til å leggje til at heim-skuleavtalar etter dette mønstret no vert lansert av den britiske regjeringa som ein av dei viktigaste metodane - om ikkje den viktigaste - for å betre samarbeidet mellom heim og skule i Storbritannia.

       I meldinga vert det lagt stor vekt på å utvikle samarbeidet mellom heimen og skulen og eit konstruktivt foreldreengasjement knytt til klassen, dette fordi klassen både sosialt og fagleg er ei svært viktig ramme for opplæringa. Eg vil streke under at dette samarbeidet bør omfatte både innhaldet i skulen, undervisninga, og det faglege og sosiale miljøet i klassen. Det er stor semje om at samarbeidet skal famne om det sosiale miljøet. Men er foreldra interesserte i å samarbeide med skulen om innhaldet i faga? Eg trur det kjem mykje an på korleis skulen legg opp dette samarbeidet. Eg vil trekkje fram ei omfattande undersøking, Kristiansen, 1977, som klart konkluderer med at ein kan få til eit større foreldreengasjement om innhaldet i faga dersom det vert lagt opp slik at det vert interessant for foreldra. Viktige føresetnader er at det må skje i eit inkluderande sosialt klima, med tillit til at alle har noko å gje, og i eit språk alle foreldre skjøner. Dette samarbeidet førte til semje om undervisningsopplegget, og dermed vart foreldre aktive og positive medspelarar for å få planane gjennomførte.

       Eg er derfor samd i komiteen sin konklusjon om at hovudutfordringa i heim-skulesamarbeidet vert å utvikle samarbeidet mellom klassestyrar/lærar og klassekontakt/foreldre.

       Det er både gjennom grunnskulelova og barnelova slått fast at foreldra har hovudansvaret for at barna får ei forsvarleg oppseding og utdanning. Skulen skal leggje til rette for at barna får ei fagleg og menneskeleg utvikling ut frå evnene og føresetnadene sine.

       På den andre sida har samfunnet ei sjølvstendig interesse og eit ansvar for at elevane utviklar seg til gagnlege og sjølvstendige menneske, til nytte for samfunnet og for seg sjølve. Det er allment akseptert at alle barn og foreldre må tilpasse seg visse samfunnsnormer og samfunnsreglar. Slik sett verkar foreldreansvaret innanfor nokre oppdregne samfunnsrammer. Samfunnet trekkjer opp rammevilkåra for skulen m.a. gjennom lover, føresegner og læreplanar. Det er dei uttrykte samfunnsinteressene som skulen må tilpasse seg og utvikle seg innanfor. Skulen vert dermed ein møtestad i skjeringspunktet mellom samfunnsinteressene og dei private interessene knytte til barnet og foreldra.

       Ut frå det samfunnsansvaret skulen har, meiner eg det er viktig at skulen framleis er underlagd ei demokratisk samfunnsstyring. Kommunane bør derfor trekkje opp klare rammer for det ansvaret som vert delegert til skulen. Fordi opplæringa er eit ansvar fordelt mellom fleire partar, meiner eg det heller ikkje er rett at ei gruppe, verken foreldra eller andre, til vanleg bør ha fleirtal aleine i dei styrande organa i skulen. Det at skulen er ein møtestad i skjeringspunktet mellom fleire interesser, bør òg kome til uttrykk i korleis dei styrande organa på skulen er sette saman.

       Eg vil elles minne om at det etter lov om kommunar og fylkeskommunar er opp til kommunane sjølve om dei vil velje eit styre for t.d. den einskilde skulen i kommunen. Kommunestyret kan gje styret avgjerdsrett på område som har med drift og organisering av verksemda å gjere. Det einaste kravet i lova er at det då skal vere minst to foreldrerepresentantar. Og her vil eg skyte inn i forhold til det spørsmålet representanten Reikvam tidlegare har stilt, at i Voksenåsen-erklæringa står det at ein kan delegere til eit driftsstyre, men at ikkje nokon part skal ha fleirtal der. Det er vel derfor ikkje så usannsynleg at vi, når framlegget til opplæringslov kjem, har teke konsekvensane av det som faktisk står i Voksenåsen-erklæringa; altså ikkje å ta vekk moglegheita for å opprette driftsstyre, men at det driftsstyret skal ha ei breiare samansetning.

       Etter mi meining er på mange måtar debatten om makta til eit samarbeidsutval eller styre på skulen og om foreldra skal vere i fleirtal eller ikkje, ei avsporing av det viktigaste: korleis skulen og foreldra best mogleg skal kunne samarbeide om utviklinga av den einskilde eleven. I meldinga viser eg til den kjende skotske utdanningsforskaren Alistair Macbeth, som dreg eit klart skilje mellom den administrative og den utdanningsmessige rolla. Den administrative rolla er at foreldre er representerte i ulike samarbeids- og styrande organ. I denne rolla er det gjerne relativt få foreldre. På den andre sida har ein utdanningsrolla, som m.a. vert praktisert gjennom direkte opplæring, gjennom å vere eit sosialt føredøme og gjennom å skape læresituasjonar. Denne rolla har alle foreldre. I høve til utviklinga hos barnet er denne rolla også den viktigaste.

       Analysane som er omtala i meldinga, viser heilt klart at sjølv om styret får auka ansvar og mynde, har det liten innverknad på undervisningsopplegget. Det ser ein både i Danmark, der foreldra er i fleirtal i eit styre med stor avgjerdsrett, og vi ser det i land som England og Nederland, der styret har stor avgjerdsrett.

       Forsøka frå kommunane Sund og Oslo dokumenterer tydeleg at haldningane til rektor er særleg viktig for om styret i praksis fungerer, sjølv om det har fått auka avgjerdsrett og foreldra har fleirtalet. Eg er noko forundra over at Framstegspartiet trekkjer fram forsøket frå fire skular i Kristiansand som eit særskilt godt døme. For det fyrste hadde ikkje foreldra her fleirtal, slik dei hadde i forsøka i Oslo og i Sund. For det andre var ansvaret mindre enn t.d. i Sund. I tillegg strekar dei som har gjennomført denne undersøkinga, under at konklusjonen er usikker fordi det ikkje er gjennomført føranalysar. Kanskje kan ei positiv haldning frå rektor ha vore avgjerande for dei positive røynslene?

       Eg vil streke under at samarbeidsutvalet bør utviklast vidare slik at det vert eit organ for god dialog. Kommunane har eit særleg ansvar for at det skal skje. Samarbeidsutvalet bør kunne drøfte tilhøve som gjeld både det sosiale miljøet i skulen, undervisninga, den rolla skulen har i nærmiljøet, tiltak for å vidareutvikle samhandlinga mellom heimen og skulen osb. Røynsler viser at samarbeidsutvalet kan fungere på denne måten dersom skuleleiinga gjev god informasjon og inviterer til dialog, slik at diskusjonane kan skje ut frå gjensidig respekt og forståing. Departementet vil stimulere til utvikling av samarbeidsutvalet m.a. gjennom å ta initiativ til å systematisere gode røynsler frå dette arbeidet.

       Funksjonshemma skal få ta del i samfunnet på lik line med dei andre, basert på føresetnadene til den einskilde. Skulen er ein møteplass for alle. Det er ei særleg utfordring å få dei funksjonshemma sosialt inkluderte i skulesamfunnet. Gjennom opplevingar i skulen kan funksjonshemma byggje opp ein kompetanse for å meistre kvardagen og få eit grunnlag for vidare vekst og utvikling. Dialogen mellom heimen og skulen er ein føresetnad for å få dette til. Fleire evalueringar viser at mange foreldre ikkje opplever samarbeidet med skulen som godt nok, og at mange foreldre ikkje har kontakt med den pedagogisk-psykologiske tenesta. I meldinga vert det lagt fram fleire tiltak for å betre dialogen mellom foreldre med funksjonshemma barn og skulen. Eg er glad for at fleirtalet i komiteen så tydeleg gjev si tilslutning til fleire av dei konkrete tiltaka.

       Foreldra frå språklege minoritetar kan vere ein positiv ressurs for skulen og oppvekstmiljøet. Det kan vere eit problem for desse foreldra å forstå korleis det norske skulesystemet fungerer. Eg er glad for at fleirtalet har streka under kor viktig det er med aktiv samhandling mellom foreldre frå fleire språklege minoritetar og skulen, og gjev si tilslutning til framlegga for å betre denne dialogen.

       Skulen, særleg ved rektor og klassestyrar, har eit særskilt ansvar for å ta initiativ til dialogen med heimen. Det er ikkje tilstrekkeleg at skulen seier dei vil ha dialog, dei må vise det gjennom konkrete og forpliktande handlingar. Avgjerande for desse handlingane er m.a. dei haldningane og den kompetansen skulen har til å samarbeide. Departementet vil fylgje dette spørsmålet opp, både gjennom lærarutdanninga, leiaropplæringa og etterutdanninga av lærarane. Eg sluttar meg òg til merknaden frå ein samla komite om at tilhøva på skulane må leggjast best mogleg til rette, slik at ein kan skape og utvikle dialog og samarbeid mellom heim og skule.

       Kommunane har stor fridom til å avgjere korleis dei vil organisere seg. Eg har merka meg at det no er etablert meir enn 160 kommunale foreldreutval. Det skjer etter initiativ frå foreldra og ofte i nært samarbeid med kommunen. Det store talet på slike utval vil i praksis seie at det er etablert i kommunar som har mange skular. Kommunane står fritt til å vurdere om dei vil ta initiativ til å etablere slike utval. Eg trur både kommunane og foreldra som regel vil vere tente med at ein har eit forum for dialog og samarbeid om saker av felles interesse.

       Eg vil òg understreke at Statens utdanningskontor i fylka skal ha ei viktig rolle i å stimulere samarbeidet mellom heim og skule.

       Eg er glad for at fleirtalet i komiteen sluttar seg til tilrådinga om å etablere Foreldreutvalet for grunnskulen som eige forvaltningsorgan. Eg har òg merka meg at fleirtalet i komiteen går inn for at representantane til Foreldreutvalet for grunnskulen skal bli nemnde opp av Kongen i statsråd. Eg vil fylgje opp dette i samband med framlegg til ny opplæringslov.

       Medlemmene av Foreldreutvalet for grunnskulen blir oppnemnde etter ein brei prosess. Til dømes kan kommunale foreldreutval og andre organisasjonar kome med framlegg til kandidatar. Kandidatane bør etter reglementet ha barn i skule. Alle som har vore med i utvalet dei seinare åra, har vore aktive foreldre, t.d. på skule- eller kommunalt nivå. Det er også lagt vekt på at det skal vere ein representant for funksjonshemma barn og ein med framandspråkleg bakgrunn.

       For meg har det aldri vore nokon tvil om at Foreldreutvalet for grunnskulen er sjølvstendig i høve til departementet. I tillegg til å gje råd til departementet har det ei svært viktig rolle i forhold til det lokale foreldrearbeidet. Eit interessant teikn på at det når ut til foreldra, er ei undersøking frå 1997 som viste at heile 93 % av medlemmene i Foreldrerådets arbeidsutval kjente til medlemsbladet Foreldrekontakten.

       Med organiseringa av Foreldreutvalet for grunnskulen som eit forvaltningsorgan bør det ikkje vere nokon tvil om utvalets sjølvstende. Departementet vil framleis bruke utvalet som eit rådgjevande organ. Innanfor dei tildelte økonomiske rammer og det mandatet som blir gjeve utvalet, står utvalet heilt fritt til å avgjere korleis det vil arbeide, til å meine kva det vil, til kven dei vil og når dei vil.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

       Ursula Evje (Frp) : Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet. Ministeren sa med meget stor tyngde at ønsket om foreldreflertall i driftsstyrene var en avsporing av debatten. Statsråden må få lov til å mene hva han vil om det, men når han ganske kort tid etterpå forteller at grunnen til at det ikke fungerte så bra med de driftsstyrene vi har hatt, var at rektorene var en effektiv stopper for et mer aktivt foreldreengasjement, da synes jeg egentlig han har svart på dette selv.

       Det jeg kanskje vil undres noe over, er hvorfor verken han eller departementet legger noe særlig vekt på OECD-rapporten « Parents as partners in schooling », som er nevnt i fremlegget mer eller mindre en passant, men som EU spesielt tillegger meget stor vekt, og hvor de spesielt går inn på den irske organisasjonsformen som særskilt verdifull.

       Jeg vil også få lov til å gjenta noe jeg sa i mitt innlegg, som går på dette med Sund kommune og Kristiansand kommune, hvor jeg faktisk nevnte at evalueringen av frikommuneforsøkene ikke gav et riktig bilde i forhold til hva kommunene selv satt igjen med av erfaring.

       Når det gjelder funksjonshemmede barn og den sosiale inkluderingen av disse via skolen, legger også fremlegget stor vekt på det. Det fremlegget ikke sier noe om og som jeg skulle ønske statsråden ville si noe om, er hvordan disse barna faglig sett skal utvikles - ikke bare sosialt.

Statsråd Jon Lilletun : Det eg sa, var at diskusjonen om om driftsstyra skal ha eit reint foreldrefleirtal eller ikkje, kan vere ei avsporing. Det som er heilt klart, er at ein har høve til å opprette driftsstyre. Om foreldra har reell innflytelse eller ikkje, vert på ein måte feil når ein knyter det så einsidig til om dei er i fleirtal. For å unngå at det på ein måte vert enkeltgrupper av foreldre som får urimeleg mykje makt i ein del skular, er det at ein seier at ikkje nokon av desse gruppene skal ha fleirtal - og eg trur det er klokt sjølv om OECD-rapporten tyder på at det er mange som har valt ei anna løysing. Men evalueringa av dei norske forsøka viser ikkje at det reine fleirtalet er å ynskje.

       Mitt poeng var at når ein legg så mykje vekt på det eine elementet, gløymer ein at det er eit breitt tiltaksre-

       gister her, og det er på ein måte det som er det viktigaste i denne diskusjonen.

       Når det gjeld det siste spørsmålet frå saksordføraren om korleis barn med funksjonshemming skal utvikle seg fagleg, så ser ikkje eg nokon motsetnad mellom det sosiale og det faglege. Eg trur at det i skulen er ei kunstig problemstilling når vi set opp omsorg kontra kunnskap. Eg trur at før ein får sosial tryggleik og omsorg slik at ein føler at ein høyrer til ein plass, kan heller ikkje kunnskap formidlast. Det gjeld både friske barn og barn med funksjonshemming. Derfor er det opplagt at ein skal gje kvart einaste barn høve til å utvikle seg heilt opp til sitt eige grenseland - og det vil vere forskjellig for den enkelte av oss.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg er glad for svaret som gjaldt lokale styringsorganer, driftsstyre og den tolkningen som statsråden hadde både av Voksenåsen-erklæringen - den greide han selvsagt å tolke godt - og også det som flertallet her har gitt uttrykk for.

       Så over til det som jeg egentlig ønsket å stille spørsmål om. Statsråden berørte i sitt innlegg flere ganger klassestyrerens rolle og funksjon i forhold til foreldrene, at klassestyrer sitter i en nøkkelposisjon når det gjelder å skape kontakt og dialog med foreldrene. I meldingen er dette problematisert på den måten at klassestyrer og rektor i en del sammenhenger blir nevnt som propper i systemet - det er mitt ord, det står ikke « propper », men vi oppfatter det iallfall slik at de lett kan bli propper i systemet. Spørsmålet mitt til statsråden blir da: Kan det ha noe med tid å gjøre, kan det være slik at disse nøkkelpersonene på skolen - rektorer og klassestyrere - rett og slett ikke har tid nok, at de er for presset tidsmessig, slik at de ikke klarer å gjøre jobben i forhold til foreldrene? Hvis statsråden mener at det kan være noe i dette med tid, vil han eventuelt i dialog med dem som representerer disse gruppene, gjøre noe med dette i tiden fremover? Det kan bli veldig mye ord og fett flesk vi serverer - ikke bare statsråden, men like mye vi andre. Her har vi en rimelig konkret sak, så spørsmålet blir: Vil han ta fatt i dette og gjøre noe med det?

Statsråd Jon Lilletun : Eg vil rose representanten Reikvam for eit ganske intelligent spørsmål i forhold til dei forhandlingane som akkurat no skal i gang. Eg vil nok vere veldig avgrensa - no meiner sikkert mange at eg er avgrensa i utgangspunktet - når det gjeld kor langt eg vil gå inn i sjølve den problemstillinga.

       Men først litt om rektor. Det er heilt klart at den som har aller mest å seie for å få dette til å fungere og skape klima for det på skulen, det er rektor. Skuleleiarane har for første gong på ti år akkurat skrive under ein protokoll om auka tid til leiing. Der synest eg allereie ein har gjort eit grep som er rimeleg godt.

       Når det gjeld klassestyrar, trur eg at representanten Reikvam har eit vesentleg poeng. Men her skal straks forhandlingar i gang totalt sett, derfor nøyer eg meg med å uttrykkje at eg er einig i at det finst eit poeng der.

       Skolene må videre bli selvstyrte enheter, og de må ha egne styrer. Det forutsettes naturligvis at styrene får de fullmakter som er nødvendig for å fungere som virkelige styrer. På den måten kan skolen se alle sine oppgaver og muligheter under ett, både de oppgaver som en skole har i skoletiden og de aktiviteter som foregår etter skoletiden. Det er jo slik at skolens lokaler og områder huser både organisert og uorganisert aktivitet etter skoletid. Her kan det altså legges opp til et godt miljø rundt skolen også etter at den ordinære skoledagen er over. Det er viktig å huske på at en god skoledag er avhengig av et godt miljø, og et miljø skapes ved initiativer og omtanke rundt skolen, uansett klokkeslett.

       Dersom en så tør å ta skrittet fullt ut og gir foreldrene flertall ved skolens styrer, kan en snakke om brukerstyring. Foreldrenes mulighet til påvirkning i skolen vil da være så sterk at engasjementet i skolemiljøet vil kunne bære frukter. Altså: Dagens organisering er neppe en fordel dersom en ønsker sterkere foreldremedvirkning. Da må en tore å gi foreldrene muligheten til reell innflytelse og ikke minst reell medbestemmelse.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 2183 f.)