Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

Tom Harald Nesvik (Frp) : Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til sosialministeren.

       Det har fra sosialministerens side og Regjeringens side vært fremmet ønske om å forby eller fjerne taxfree-butikker, samt å fordyre vin ved hjelp av at man ønsker å trykke advarsler på vinetikettene. Er dette standpunkt statsråden fortsatt har, og i så fall: Hva er det sosialministeren ønsker å oppnå med dette? Er statsråden klar over at det fra en rekke legers side hevdes at rødvin faktisk kan være helsefremmende?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Omfanget av alkoholforbruket i dette landet er eit samfunnsproblem. Det viser dei meirkostnader som er både på helsesektoren og innanfor barnevernet. Det same viser kriminalitetsstatistikken.

       Regjeringa arbeider med ein handlingsplan for å få redusert rusmiddelmisbruket. I samband med denne har desse to forslaga som representanten Nesvik her tek opp, vore drøfta. Handlingsplanen vil bli lagd fram i løpet av våren. Vi har mai månad som mål. Den vil leggja vekt på førebyggjande tiltak, ei betre rusmisbrukaromsorg og eit styrkt ettervern, og ikkje minst er det behov for tiltak i forhold til den aukande narkotikabruken.

       Når det då gjeld forslaget om å fjerna taxfree-salet, er det eit forslag som så langt er teke opp frå Stortinget si side, og det er naturleg at vi ser nærare på det i samband med utarbeiding av ein slik plan. Når det gjeld merking av varer med alkoholinnhald, er det eit forslag som òg frå vår side vil bli nærare avklart i samband med den same planen. Eg er klar over det som Nesvik her tek opp, og som gjeld enkelte legar si tilråding, det må òg nemnast at mange av dei forskingsrapportane som underbyggjer dette, er initierte frå alkoholindustrien sjølv.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Det som statsråden her er inne på, er noe som hun bl.a selv har fremmet gjennom aviser, det som går på vinetiketter. Hun har også deltatt i et TV-program angående det som har med advarsler på vinetiketter å gjøre, så dette må jo være kommet ganske langt. Jeg reagerer i hvert fall slik at hvis vi skal begynne å merke vinflaskene med den type advarsler, må vi også merke andre typer varer i Norge som er helseskadelige, som visstnok rødvin er for sosialministeren.

       Men spørsmålet mitt blir: Har egentlig sosialministeren noen tro på at en advarsel på vinetiketten får ned alkoholforbruket i Norge? Til slutt vil jeg bare få lov til å si til sosialministeren at kanskje hun skulle høre litt på Paulus, slik han sier til Timoteus i en viss bok: Drikk ikke bare vann, drikk også litt vin for din mave og dine jevnlige plager.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg synest det er fint å oppleva det som eg nærast her må karakterisera som takkseiingar fordi det var nokre som kjempa for at Noreg framleis skulle kunne ha sine eigne reglar på ein del område i dette landet. Det lukkast vi med, men det inneber at vi i kvart tilfelle der det er aktuelt, må føreta våre eigne vurderingar. Dette er eit område som representanten Hagen peikar på, og det er det eg seier, vi vil sjå nærare på om dette er ei ordning som vi meiner det er mest rett framleis å ha.

       Så vil eg nok seia at det vel er ei kjend sak at det er ein samanheng mellom alkoholbruk og -misbruk, slik at vi her må sjå det totale forbruket i ein samanheng. Så vidt eg veit, er det òg det Verdens Helseorganisasjon gjer.

       Det er helt på det rene at Stortinget ikke har bedt om at man skal vurdere taxfree-ordningen. Det er Kristelig Folkeparti, det største regjeringspartiet, som har fremmet dette forslaget. Jeg må ærlig innrømme at dette trodde jeg virkelig at både Senterpartiet og Venstre greide å sette seg imot, og mitt spørsmål er faktisk så enkelt: Er det virkelig alvor at Regjeringen nå vurderer å kutte taxfree-ordningen? Er virkelig både Senterpartiet og Venstre med på dette, når vi vet at store deler av det norske folk ønsker å beholde dette pustehullet i et gjennomregulert samfunn?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det som fyrst og fremst er alvorleg, er at alkoholforbruket i dette landet går opp, medan Stortinget har vedteke ein reduksjon på 25 % innan år 2000. Det er då viktig å vurdera ulike tiltak i forhold til det.

       Til det spørsmålet som Jan Petersen no tek opp, vil eg seia, for å gjera det heilt klart: Vi vurderer no ulike forslag inn i handlingsplanen for redusert rusmiddelbruk. Blant dei ser vi òg på fordelar og ulemper ved å fjerna taxfree-ordninga. Det er ikkje avklart så langt, det er usikkert om dette forslaget vil bli fremma i handlingsplanen. Men det vil vera avklart og konkludert seinast innan to månader fram i tid.

       En av de største politiske utfordringene - ja, kanskje den aller største politiske saken i denne stortingsperioden - er å sikre hjelp og pleie til våre eldre. Antall eldre, syke og pleietrengende vil øke sterkt i de nærmeste år. Dette var bakgrunnen for at Arbeiderpartiets sosialminister, Hill-Marta Solberg, for ca ett år siden la fram en omfattende handlingsplan for å sikre eldre og pleietrengende hjelp og trygghet i alderdommen. Reformen innebærer at det skal brukes 30 milliarder kr over fire år som skal gi grunnlag for 24.000 plasser.

       Kommunalministeren skapte tvil i forrige spørretime om reformen lar seg gjennomføre, og jeg spør: Er det en tvil sosialministeren deler? Eller er det bare kommunalministeren som har denne tvilen?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Målet om 24.400 bueiningar for eldre og omsorgstrengande står fast. Det er klarert etter eit breitt forlik i Stortinget i mai i fjor. Eg er samd med representanten Gunhild Øyangen i at det er ei av dei viktigaste sakene for Regjeringa å fylgja opp i denne stortingsperioden.

       Så har det blitt reist spørsmål frå enkelte ordførarar og òg frå byggebransjen om dette lèt seg gjera. Det har med praktiske forhold i kommunane å gjera, og det har med prisnivået å gjera. Eg har forstått kommunalministeren slik at det må kunna gå an innanfor dette målet på den eine sida å fylgja tempoplanen og på den andre sida å ha så god dialog og kontakt med kommunane at ein tek omsyn til dei kommunane som måtte føla at dei har bruk for noko meir tid innanfor fireårsperioden.

       Det er etablert tett kontakt. Det er eigne grupper fylkesmannen/fylkeslegen overfor kommunane som no fylgjer dette opp. Det er òg ei særskild gruppe i departementet som har kontakt ut til fylka.

       Eg meiner vi bør kunna få dette til. Men vi er nøydde til å ta omsyn til at det er kommunane som skal førestå denne bygginga. Det er dei som har ansvaret. Men med ein god dialog må vi klara å få til begge delar.

Gunhild Øyangen (A) : Det står nok igjen det inntrykket at en taler med to tunger i denne saken. Jeg regner med at Regjeringen følger opp det som Stortinget har vedtatt.

       Vi vet at en av de aller største utfordringene blir å skaffe nok folk til å løse problemene i eldreomsorgen. Bygninger er ikke nok. Vel så viktig som enerom er det at det er mennesker der som kan gi pleie og hjelp, ja, aller helst ønsker vi at de også skal ha tid til å sette seg ned og holde i hånden når det er behov for det.

       Vi vet at kontantstøtten er beregnet å trekke ut ca 5.000-10.000 årsverk fra arbeidslivet. I tillegg har Regjeringen kuttet i handlingsplanen for helsepersonell. Med de utsiktene vi har på arbeidsmarkedet i dag, og det store, økte behov for helse- og omsorgspersonell, føler sosialministeren seg trygg på at vi klarer å skaffe nok folk til denne store eldrereformen?

       I Asker driver et privat selskap et sykehjem. Der får pleierne høyere lønn, og de får bedre arbeidsforhold. De sier faktisk at det ikke bare er lønnen som er morsommere, jobben også, fordi de får så mye mer ansvar. Kan statsråden se at det kan være en måte å rekruttere flere tilbake til omsorgsyrkene på å la private få lov til å bidra, slik at man får konkurranse om å gi et best mulig og et mest mulig stabilt pleietilbud til de eldre som trenger det?

       Petter Løvik (H) : Eg vil gjerne stille eit spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren.

       Det er vel kjent at fråfallet av elevar på mange yrkesfaglinjer i vidaregåande skule er stort. Reform 94 har fleire gode sider, men i dei yrkesfaglege studieretningane er delar av reforma blitt ein fiasko eller i alle fall ein bremsekloss. Dette skaper etter kvart alvorlege rekrutteringsproblem for mange bransjar. På kva måte og ikkje minst kva tid vil statsråden ta initiativ til forbetringar i Reform 94 som kan rette på denne alvorlege situasjonen?

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst vil eg gje representanten Løvik rett i at det innanfor ein del yrkesfag er ein del problem med fråfall, og at det er noko vi skal ta alvorleg. Men i konklusjonen til representanten Løvik vil eg vere sterkt ueinig, for dersom ein ser på talet på lærlingar no etter reforma kontra før reforma, er det nesten tredobla. Det er heilt opplagt at dei bransjane som manglar folk, har vi kunna kome i møte på ein heilt annan måte etter reforma enn før. Men vi ser no at når det gjeld ein del byggfag og også enkelte andre fag er det for få som har valt dei linjene, og ein del av dei som har valt desse linjene, dett ut. Det kan ha å gjere med at vi ikkje har lukkast heilt med teoridelen. Det trengst ein god del teori, men det må leggjast til rette for yrkesfagleg utdanning. Dette ser vi no på i samband med den evalueringa vi er i gang med. Det er den fyrste større reforma der ein har gjort ei forskingsbasert evaluering, og som vi har fylgt kontinuerleg. Det skal i løpet av dette året summerast opp og leggjast fram for Stortinget etter at denne oppsummeringa er gjord.

       Det er enkelte bransjar som ynskjer særtiltak o.l. Vi er sjølvsagt interesserte i å snakke med dei bransjane om det er andre måtar å få tilstrekkeleg arbeidskraft på. Men hovudkonklusjon er: Vi har ein heilt annan situasjon på lærlingsida no enn vi hadde før reforma.

Petter Løvik (H) : Eg takkar for svaret.

       Det er for få som vel desse faga og for få som gjennomfører utdanninga. Eg er einig med statsråden i det. Det blir alltid vist til « Den store evalueringa » når det kjem kritikk mot Reform 94. Eg vil peike på at dette hastar. Fleire bransjar, m.a. rørleggjarane og bilverkstadene, ser situasjonen som så alvorleg at dei no sjølve planlegg eigne utdanningstilbod. Dette er svært positivt, men det viser også alvoret. Det må vel vere ein fallitt for Reform 94 at yrkesfag er så lite motiverande at bransjane sjølve må begynne å lage parallelle utdanningsløp med det som er gjort frå det offentlege si side.

       Ser ikkje statsråden alvoret i dette, og vil han ikkje gjere nokon ting med heilt openberre feil før « Den store evalueringa » ligg føre?

Statsråd Jon Lilletun : Det er heilt klårt at vi kan gjere ting undervegs. Vi er f.eks i gang med eit arbeid i forhold til teoridelen, for å sjå om det er tilstrekkeleg tilrettelagt for yrkesfag. Vidare er vi i gang med å prøve å motivere fleire til å søkje byggfaga, som det er ein vanskeleg situasjon i forhold til. Men ein skal hugse på ein ting: Dersom ein ser på situasjonen før innføringa av Reform 94, og på arbeidsmarknaden på det tidspunktet kontra den oppheta situasjonen vi har no, er det klårt at det er to forskjellige verder.

       Ein av grunnane til at ein del sluttar, er òg at dei får ein godt betalt jobb ute i yrkeslivet. Det har òg sett oss i ein nye situasjon. Eg har ikkje noko behov for å seie at alt er bra, og at alt er greitt nok. Derfor vil eg imøtekome representanten Løvik med heile tida å gjere det vi kan i forhold til å rette opp ting. Men om vi samstundes ikkje prøver å sjå ting i samanheng i den store evalueringa, kan vi også gjere ting feil som vi igjen må rette opp. Så vi må ha to tankar i hovudet på ein gong!

       På grunn av presstendensene i norsk økonomi vil Olje- og energidepartementet utsette enkelte investeringer med inntil 12 måneder. Regjeringen vil likevel godkjenne alle utbyggingsprosjektene det er kommet søknad om fra selskapene. Med dette har vi dreid diskusjonen fra om vi skal bygge ut petroleumsvirksomheten, til om når vi skal gjøre det - nå eller om et år. Mener statsråden dette er i tråd med sentrumspartienes tidligere målsettinger om en lavere utvinningstakt på norsk sokkel?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at spørsmålsstilleren her er på vei over i et annet departements ansvarsområde. Jeg skal derfor nøye meg med å svare på det som går direkte på mitt felt.

       Det er helt riktig at den økte aktiviteten på sokkelen og de planene som nå foreligger, og også planene som vi har grunn til å tro kommer, kan medføre problemer når det gjelder å oppnå forpliktelsene våre i forhold til Kyoto. Det er derfor viktig at vi alle sammen er med på en skikkelig diskusjon om hvordan vi skal håndtere dette problemet og også presset på norsk økonomi.

       Det er også viktig at hele Stortinget er med på en diskusjon om den meldingen som kommer rundt påsketider, om oppfølgingen av Kyoto for å drøfte hvordan vi skal kunne kutte på andre områder hvis det viser seg umulig å kutte mer ned på utvinningstakten på sokkelen enn det som det nå er lagt opp til.

Gard Folkvord (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er imidlertid et poeng at Regjeringen har godkjent alle utbyggingsprosjektene det er søkt om fra oljeselskapene. Det viser at hensynet til fremtidige oljeinntekter er viktigst for Regjeringen, ikke minst med tanke på de store kostnadene som nå er forbundet med Regjeringens politikk.

       Mitt naturlige oppfølgingsspørsmål er: Hva vil miljøvernministeren gjøre for å få større innflytelse på Regjeringens utbyggingspolitikk på norsk kontinentalsokkel?

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg kan vel ikke godt si at jeg takker for spørsmålet, men ut fra at spørsmålet er reist, vil jeg bare kort få svare på den måten at dette naturligvis ikke ligger innenfor landbruksministerens ansvarsområde. Jeg skal likevel kort si følgende: Det er fem russiske diplomater som har drevet en virksomhet som er i strid med deres diplomatiske status. Regjeringen har reagert mot dette ved at utenriksministeren erklærte dem uønsket i Norge. Det var godt grunnlag for denne beslutningen.

       Russland reagerte i går ved å utvise to norske diplomater. Denne reaksjonen er grunnløs. Regjeringen er nå innstilt på å rette blikket framover for å bidra til å normalisere forholdene og videreutvikle et godt forhold til Russland.

       Siden det har blitt en spesiell diskusjon om Politiets overvåkingstjenestes forhold til media i denne sammenheng, viser jeg til at justisministeren har bedt om, og har fått, en redegjørelse fra POT i denne forbindelse.

       Utover det vil jeg ikke kommentere saken, og viser i så måte til Stortingets forretningsorden, som er referert også fra presidenten. Jeg regner med at en dialog mellom Regjeringen og de aktuelle statsråder med Stortinget vil bli ivaretatt på en god måte videre.

       Kristin Halvorsen (SV) : Betyr det at presidenten nekter meg å stille et oppfølgingsspørsmål?

Presidenten: Presidenten vil forholde seg til reglementet og til den klare annonsering som landbruksministeren nettopp nå kom med.

       Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

       Vidar Kleppe (Frp) : Jeg ser meg helt nødt til å stille miljøvernministeren et spørsmål. Jeg har vært litt i tvil om hvem i Regjeringen som egentlig har det fulle og hele ansvar i denne saken som jeg skal stille spørsmål om, nemlig en sak som har vært omtalt i lang tid, hvor vi har fått den ene avsløringen etter den andre, og den ene skandalen faktisk verre enn den andre, og det gjelder Romeriksporten, Gardermotunnelen.

       I slutten av forrige uke ble det kjent for SRG, Scandinavian Rock Group, og de som jobber der, at det nå var kommet et nytt stoff som ikke kromreduserte seg slik forskriftene fra departementet og bedriftshelsetjenesten har lagt til grunn, ergo har vi nå fått stopp der. Det brukes mellom 100 og 170 tonn av dette stoffet pr. uke, og nå kan ikke det tetningsproduktet som før er blitt brukt der, brukes lenger. (Presidenten klubber.)

       Da er mitt spørsmål via presidenten til miljøvernministeren: Hva vil hun gjøre på dette området?

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at spørsmålsstiller skal holde seg innenfor den reglementsmessige taletid.

       Ønsker statsråd Fjellanger å svare?

       Statsråd Guro Fjellanger : Jeg har igjen fått et spørsmål som vel kanskje må sies å ligge i skjæringspunktet mellom mitt ansvarsområde og ansvarsområdet til et annet departement, nemlig Samferdselsdepartementet. Vi har imidlertid nøye fulgt det som har med Gardermobanen å gjøre som går på miljøkonsekvensene, og har også notert oss disse problemene, og er i ferd med å se på saken.

Vidar Kleppe (Frp) : Da vil jeg komme med oppfølgingsspørsmålet, og det gjelder sikkerheten. Vi i Fremskrittspartiet er veldig opptatt av de ansatte som jobber der, og som presidenten vet, er Fremskrittspartiets troverdighet stor når det gjelder å ta opp slike spørsmål.

       Er det slik å forstå at prosjektet nå er stoppet inntil vi har fått analysert de stoffene som blir brukt der?

       Tomas Norvoll (A) : Jeg har et spørsmål til statsråd Lilletun.

       Etter omleggingen av høyere utdanning fikk vi 26 nye høyskoler. Disse arbeider for å utvikle seg videre til å bli forskningsbaserte institusjoner og drivkrefter for nærings- og samfunnsliv. Dessverre virker det som om tiltak ofte blir kvalt i departementet. Det kommer ikke svar på søknader, ting går sent, og det virker som man ikke er villig til å åpne for nye tiltak. Jeg vet at Lilletun klaget på dette mens han var komitéleder, og håper han kan rydde opp nå.

       Så et eksempel for å vise håpløsheten. Høgskolen i Narvik har søkt om å få opprette sivilingeniørutdanning innen IT. Dette er avgjørende for at Nord-Norge skal ha muligheten til å henge med i utviklingen. Skolen har kompetansen, og det vil ikke være snakk om store ekstrabevilgninger. Likevel får de ikke noe svar. I fjor ble statsråden informert om dette prosjektet og lovte å ta tak i problemstillingen, men ingenting skjer. Hvis vi skal få hele landet med på IT-utviklingen, må man la miljøene utvikle seg og stimulere dem, ikke motarbeide dem.

       Vil statsråden sørge for at servicen fra departementet blir bedre, og vil han ta tak i søknaden fra Narvik?

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst vil eg seie meg heilt enig med representanten Norvoll i at desse 26 høgskulane er heilt grunnleggjande for regional utvikling, for kompetanseutvikling i distrikta og for at vi skal kunne ta heile landet i bruk. Men dei har òg ein nasjonal funksjon.

       Så vil eg vidare takke representanten Norvoll for at han har tillit til at det no kan verte meir orden i departementet, at svara kjem raskare, og at vi får ei meir smidig ordning i forhold til høgskulane enn praksis var tidlegare. I dette tilfellet skal eg faktisk ta ei rask utkvittering. Eg kan fortelje representanten Norvoll at eg i går kveld godkjende det nye opplegget som Narvik har søkt om. Vi måtte sjekke skikkeleg om det her var nok fagleg kompetanse. Det har jo vore sagt at det er smal IT-kompetanse i Nord-Noreg. Vi såg då på den lista som vart send i forhold til dei som skal stå ansvarlege for dette, og ordren til den avdelinga frå mi side så seint som i går kveld var at sivilingeniørstudiet i IT ved Høgskulen i Narvik skal godkjennast i samsvar med den søknaden som ligg føre.

Tomas Norvoll (A) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg selvfølgelig opplever som veldig positivt i denne konkrete saken. Jeg regner med at det betyr at samtidig som jeg får beskjed i Stortinget, går det også brev til Høgskolen i Narvik om at de kan sette i gang umiddelbart. Tross alt er søknadsfristen for det nye studiet 15. april, og det betyr at det haster med å få lyst ut det nye studiet.

       Jeg er selvsagt veldig fornøyd med at det endelig har blitt en avklaring. Men fortsatt er det slik at ting går veldig sent i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Det er ikke bare Høgskolen i Narvik som har problemer med å få sine saker gjennom - i alle fall få et svar - så jeg håper at statsråden kan ta tak i denne problemstillingen.

       Og statsråden har rett. Jeg hadde tillit til at statsråden ville rydde opp i et departement som ofte har virket sendrektig. Jeg håper virkelig at han tar den jobben, og at vi kan se en bedring i framtida, slik at folk slipper å vente i evighet på å få avklaring.

       Vidare veit me at samfunnet sitt behov for IT-utdaning er stort, og at det er politisk vilje her i huset til å auke utdaningskapasiteten. Høgskulen i Agder t.d. har søkt om oppretting av 20 studieplassar innanfor den regionale sivilingeniørutdaninga og ein auke med 60 studieplassar innanfor den treårige ingeniørutdaninga i data i 1998.

       Det er positivt at statsråden nå har kvittert ut søknaden frå Narvik. Men kva så med Høgskulen i Agder og dei andre høgskulane som har søkt om slik utdaning?

       Det er åpenbart at det lokale selvstyret ikke har gode vilkår i regjeringen Bondevik, for nå har Miljøverndepartementet grepet inn og stanset en boligbygging i Stavanger som omfatter 900 boliger, på tross av at dette er et prosjekt det er bred enighet om lokalt. Det er viktig for byen og viktig for de boligsøkende, og allikevel griper miljøvernministeren inn. Hvorfor viser Regjeringen denne mistilliten til det lokale selvstyret?

Statsråd Guro Fjellanger : Det burde være vel kjent at denne regjeringen har stor respekt for det lokale selvstyret. Samtidig påligger det denne regjeringen å sørge for at det blir tatt nasjonale hensyn der det er nødvendig.

       Når det gjelder den aktuelle saken som representanten Petersen viser til, dreier det seg om en sak i Stavanger, hvor kommunen har lagt planer for å bruke den beste matjorda til å bygge boliger på. Etter en forespørsel fra Landbruksdepartementet har Miljøverndepartementet sagt at man vil vurdere å gripe inn i denne saken. Jeg vil understreke at før man tar endelig stilling til om dette vil bli gjort, vil det bli foretatt en befaring i kommunen, hvor man selvsagt vil ha en dialog med kommunen, og hvor både fylkesmannen, fylkeskommunen og fylkeslandbruksstyret vil bli invitert.

       Jeg har lyst til å understreke at det å ta vare på matjorda og å lage arealplaner som gjør at vi bygger boliger der det er mest fornuftig, er svært viktig for Regjeringen, og at matjord i beste klimasone er svært verdifull.

       Jeg har også lyst til å understreke at Stavanger kommune har justert opp prognosene for befolkningsvekst, samtidig som de har justert ned potensialet for fortetning. Det er bl.a dette vi eventuelt ønsker å se på, hvis vi bestemmer oss for å gripe inn i saken.

Jan Petersen (H) : Jeg er ikke enig i miljøvernministerens utsagn om at Regjeringen viser respekt for det lokale selvstyret. Jeg synes dette er et eksempel på at man griper inn i en sak som det er bred lokal enighet om. Det er jo ikke mer enn et par dager siden kommunalministeren var ute og fortalte at nå skulle selskapsskatten forsvinne fra kommunene.

       Mitt spørsmål til miljøvernministeren er: Hva skal kommunene gjøre da? På den ene siden tar man vekk incitamentene til næringsutvikling, og på den andre siden legger man en død hånd over viktig boligbygging i en av våre største byer. Hva mener man egentlig at kommunene skal gjøre med hensyn til sin fremtidige utvikling?

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg går ut fra at når representanten her viser til kommunal- og regionalministeren, går det på hennes uttalelse om oppfølging av Rattsø-utvalgets innstilling, del II. Det vil man selvsagt komme tilbake til fra Regjeringens side.

       Jeg har lyst til å understreke at arealplanlegging antakeligvis er et av de viktigste verktøyene når det gjelder å få en fornuftig og forsvarlig miljøpolitikk. Det er viktig at vi planlegger på en måte som gjør at vi minsker transporten, minsker utslipp av klimagasser, sørger for at vi holder matjorda i hevd på best mulig måte, og sørger for at vi kan utnytte energien mest mulig effektivt. Dette er nasjonale hensyn som også må vektlegges i kommunal planlegging. Jeg kan ikke se at det at man peker på at det skal tas hensyn til slike nasjonale mål, er i strid med det kommunale selvstyret - snarere tvert imot.

Statsråd Guro Fjellanger : I den grad Miljøverndepartementet bestemmer seg for å gripe inn i denne saken, skal det som kjent - som jeg har sagt - skje etter en befaring i og kontakt med kommunen. Hensikten med den befaringen vil bl.a være å se på alternativer.

       Jeg har lyst til å understreke at Miljøverndepartementet gjør sin jobb på bakgrunn av retningslinjer som er vedtatt i dette hus, og der har man bl.a sagt at det er nasjonale mål å holde god matjord i hevd og sørge for en arealplanlegging som ivaretar miljøhensyn. Dette må også miljøvernministeren ta hensyn til i utføringen av sitt embete.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg har òg eit spørsmål til miljøvernministeren som for så vidt gjeld den same saka, nemleg korleis ein skal få bustad- og industriareal i Rogaland. Eg vil spørja statsråden: Er dette vedtaket - som er i strid med alle dei lokale styresmaktene, inkludert fylkesmannen som plar vera veldig streng i jordvernsaker - eit uttrykk for at Regjeringa no legg seg på ein mykje strengare politikk når det gjeld å få omdisponera jord?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg igjen få understreke at i disse spørsmålene er det flere hensyn som skal kombineres. Som jeg sa i mitt forrige svar, er det viktig å understreke at arealplanlegging vil vise seg å være et av de viktigste verktøyene i miljøpolitikken i tiden fremover. Fra departementets side og fra Regjeringens side ønsker vi derfor å sørge for at de mulighetene vi har for å sette nasjonale hensyn på dagsordenen blir brukt. Vi ønsker også å se på hva som kan skje både på kommunal basis og på fylkesbasis, f.eks når det gjelder interkommunalt samarbeid, for å få bedre løsninger med hensyn til arealplanlegging.

       Jeg har igjen lyst til å understreke at viktigheten av å ta vare på god matjord i en av de beste klimasonene ikke er et innfall Regjeringen har fått helt på egen hånd. Dette er faktisk en målsetting som dette stortinget har vært med på å vedta

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg er einig i at det er mange omsyn som skal vegast mot kvarandre i denne samanhengen, og at det kan vera eit dilemma. Men dette er ei sak som har fått støtte lokalt over heile lina, inkludert statens representant, fylkesmannen, og eg spør igjen: Er dette eit uttrykk for at ein vil leggja seg på ei strengare praktisering enn tidlegare?

       Jæren er eit jordbruksområde der det er gode forhold, og eg er einig i at ein skal leggja til rette for jordbruk. Dei fyrste potetane er alt i jorda, det veit sikkert landbruksministeren òg. Men Stavanger kommune har eit kjempeproblem, og eg har vanskeleg for å høyra at statsråden har noko svar på korleis dei skal løysa dette problemet. Ungdom treng ein plass å bu, og industrien treng plass til å utvikla seg. Betyr dette at denne regjeringa igjen vil vurdera sitt syn på kommunesamanslåing? Det har vore eit av Stavanger kommune sine ynske når det gjeld arealutvidingar.

       Det blir fokusert ein del på dei samla overføringane til landbruket, og det kan i den samanhengen òg vere i Stortingets interesse å få statsråden si vurdering av i alle fall eitt spørsmål.

       Det er slik at Uruguay-runden i GATT resulterte i ei avtale som gjer at Noreg har fått nye rammer å halde seg til og andre forpliktingar. Mellom anna forplikta medlemslanda seg til å redusere internstøtta til landbruket med 20 % i løpet av perioden 1995-2000. Eg skulle gjerne hatt statsråden si vurdering av kva for moglegheiter han nå meiner vi har til å auke overføringane til landbruket innafor dette rammeverket i GATT.

Statsråd Kåre Gjønnes : Det jeg kan opplyse, er at Norge holder seg innenfor de forpliktelser vi har påtatt oss i forbindelse med Uruguay-runden når det gjelder internstøtten. Det som er en realitet, er at avstanden til dette taket blir mindre og mindre. Det betyr at vi i de jordbruksforhandlinger vi skal ha om ikke altfor lenge, er nødt til å se på type overføringer og på hvilken måte dette registreres i forhold til støtteordninger som er godkjent når det gjelder det som ble fastlagt i forbindelse med Uruguay-runden.

       Samtidig møter vi også nye WTO-forhandlinger i 1999. I Norge står vi altså overfor store utfordringer når det gjelder å finne måter å støtte det norske landbruket på som er godkjent innenfor det regelverket vi skal holde oss til også fremover.

       Det er skapt stor optimisme foran jordbruksforhandlingene til våren. Både regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har lovt inntektsøkning til bøndene. Ja, Arbeiderpartiet har faktisk gått så langt at de har gitt en in blanko-fullmakt til en fremforhandlet jordbruksavtale. Nå er landbruksorganisasjonene inne i bildet og sier at hvis bøndene skal holde tritt med andre sammenliknbare grupper, er det snakk om et par milliarder. Samtidig vet vi utfra de signalene som er kommet, at det blir vanskelig for bøndene å ta ut dette i form av reduserte avgifter eller høyere priser. Altså må tilskudd over statsbudsjettet dekke storparten av dette. WTO-forhandlingene innledes neste år. Dette har det vært snakket om. Mitt spørsmål til statsråden blir på bakgrunn av dette: Hvordan vil det være mulig for oss å innfri fremtidige WTO-forpliktelser hvis vi øker den nasjonale støtten til landbruket på dette nivået?

       Eg vil berre presisere at Arbeidarpartiet sitt grunnlag for landbrukspolitikken i tida som kjem, er ei vidareføring av St.prp.nr.8 (1992-1993), og det har attpåtil regjeringspartia slutta seg til. Det vi frå Arbeidarpartiet har sagt, er at det er Regjeringa sitt ansvar å forhandle med jordbruksorganisasjonane om ein jordbruksavtale, og blir dei samde, har vi lange tradisjonar for å stemme for ein sånn avtale. Det kjem vi til å gjere også i inneverande år, men det er Regjeringa si oppgåve å forhandle med jordbruksorganisasjonane. Eg vil ha ei stadfesting frå landbruksministeren om at han er klår over det

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg forsøkte å si i mitt første svar at jeg har oppfattet Arbeiderpartiet akkurat på den måten representanten Opseth nå gir uttrykk for, og jeg er fullt klar over at det er Regjeringens ansvar å føre disse forhandlingene. Men jeg har samtidig registrert at Arbeiderpartiet har gitt positive signaler om å få en inntektsutvikling som er i tråd med det som skjer i samfunnet for øvrig, og også i forhold til eventuelt å møte en situasjon der en skal begynne å redusere et inntektstap som denne næringen har hatt. Det er klart at også Regjeringen går til disse forhandlingene innenfor disse rammene

       Jeg kjenner til at Arbeiderpartiet har en tradisjon i forhold til forhandlingene mellom partene, og jeg registrerer at det blir gjentatt på nytt fra representanten.

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikten som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 1, fra representanten Olav Gunnar Ballo til kulturministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 5, fra representanten Ranveig Frøiland til nærings- og handelsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 9, fra representanten Ranveig Frøiland til finansministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 10, fra representanten Torbjørn Andersen til finansministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 20, fra representanten Fridtjof Frank Gundersen til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten André Kvakkestad.

       Spørsmål 23, fra representanten Tomas Norvoll til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Gard Folkvord.

       Spørsmål 34, fra representanten Olav Gunnar Ballo til helseministeren, vil bli besvart av sosialministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra sosialministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart etter spørsmål 27, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 37, fra representanten Gunn Karin Gjul til utviklings- og menneskerettighetsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 40, fra representanten Morten Lund til miljøvernministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra samferdselsministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart etter spørsmål 19, som skal besvares av samme statsråd.

       Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at det i forbindelse med dagens spørretime er anledning til to tilleggsspørsmål. Det er ikke en oppfordring fra presidentens side - snarere tvert imot. Det er en oppfordring til representantene til å ha denne muligheten - ikke nødvendigvis å bruke den.

Spørsmål 1

       Fra representanten Olav Gunnar Ballo til kulturministeren:

       « En senkning av opplagstaket fra 6.000 til 4.000 vil fjerne produksjonsstøtten til 30 av landets småaviser. Innsparingen beløper seg til ca 14 mill. kroner. Til sammenligning mottar Dagsavisen Arbeiderbladet alene 30 mill. kroner. Det er distriktsavisene som vil rammes av nevnte endring.

       Synes kulturministeren at det er distriktspolitisk akseptabelt å kutte produksjonsstøtten til disse avisene? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 2

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « I oppslag i VG 12. mars 1998 forteller en far at han nektes å få utbetalt sin fire ukers fedrekvote. Begrunnelsen er at hans samboer tok ut permisjon uten lønn. Hadde hans samboer tatt ut ferie, ville faren fått fødselspenger.

       Vil statsråden se på hvordan praktiseringen av dagens regelverk fungerer? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Retten til fødselspengar er regulert i folketrygdlova. Etter folketrygdlova sine reglar må faren ta sine fire veker, det som blir kalla fedrekvoten, innanfor den totale stønadsperioden på 42 eller 52 veker avhengig av vald dekningsgrad. Folketrygdlova bestemmer vidare at stønadsperioden for mor og far skal vera samanhengande frå seinast tre veker før fødsel og fram til siste stønadsdag.

       Kravet om at stønadsperioden skal vera samanhengande, kan etter det regelverket vi har i dag, berre fråvikast i heilt bestemte tilfelle. Stønadsperioden kan utsetjast når stønadsmottakaren er for sjuk til å ta seg av barnet, er innlagd i helseinstitusjon eller når han eller ho avviklar lovbestemt ferie. Permisjon utan lønn gir ikkje rett til utsetting av stønadsperioden.

       Når det gjeld spørsmålet om vi vil sjå på korleis reglane på dette området fungerer i praksis, vil eg visa til at i dag tek 75 % av fedrar med rett til fødselspengar ut fedrekvoten. Vi har ikkje motteke mange signal om at regelen om at heile den lønna permisjonen må takast ut samanhengande, skapar spesielle problem i praksis. Fedrekvoten er for tida under evaluering, og når resultatet ligg føre, vil vi ha eit betre grunnlag for å vurdera om det er trong for å endra regelverket, og om ordningane bør gjerast meir fleksible.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Det oppslaget i VG jeg viser til, gjelder en familie som har mistet et barn i krybbedød. De ønsker av den grunn at mor skal være hjemme lenger, og hun tar ut permisjon uten lønn. Hadde hun tatt ferie, ville hun fått fødselspenger. Etter min mening kan ikke dette være en fornuftig praktisering av dagens regelverk. Det bidrar heller ikke til å få fedre til å ta del i omsorgen for barn og hjem.

       Jeg synes at informasjonsplikten til trygdekontorene er veldig viktig. Vi ser jo her at regelverket sier at permisjon uten lønn ikke gir rett til å få utbetalt fødselspenger. Dette er etter min mening et eksempel på at folketrygdlovens bestemmelser tolkes på en firkantet måte og ikke setter brukeren i sentrum. Det er det jeg ber statsråden se litt nærmere på.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Det var vel eigentleg ikkje eit spørsmål, men meir ein merknad.

       Eg kan vera samd i merknaden frå representanten. Samtidig er det ikkje alltid like lett å opna for mykje for skjøn heller, for då blir det vanskeleg å ta avgjerd i slike saker. Men eg ser poenget og skal fylgja det opp når vi no skal sjå på korleis fedrekvoten fungerer.

       May Britt Vihovde (V) : Eg vil stilla følgjande spørsmål til barne- og familieministeren:

       « I Voksenåsen-erklæringa står det: « Det vil bli tatt initiativ for å revidere gjeldsordningslovens virkemåte, slik at den i praksis gir effektiv hjelp. Det offentlige må sammen med private på en fleksibel måte medvirke til løsninger som gjeldsofrene kan leve med. »

       Korleis vil statsråden følgja opp denne saka? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Gjeldsordningslova har verka i fem år. Det er til no opna gjeldsforhandling i om lag 11.500 saker, og meir enn 8.000 personar er i ferd med å gjennomføra gjeldsordninga si. Det er ikkje registrert nokon nedgang i talet på hushald som ynskjer å nytta ordninga. Det er difor liten tvil om at det er naudsynt med ei gjeldsordningslov også i såkalla gode tider. Det er elles ei røynsle våre naboland òg har gjort.

       Gjeldsordningslova er ei ny form for lovgjeving som vi har lite røynsle med her i landet. Då lova vart vedteken sommaren 1992, var det ein uttalt føresetnad at det ville vera naudsynt å sjå korleis regelverket fungerte ei tid, for så seinare å koma attende med framlegg til moglege endringar i reglane.

       Departementet er no i gang med å gå gjennom lova for å sjå om det er naudsynt at regelverket blir endra og gjort klårare. Vi ser m.a. at lova blir praktisert ulikt domstolane imellom. Det kan difor vera grunn til å sjå nærare på ordlyden i vilkåra for å koma inn under lova. Etter lova kan berre den som er « varig ute av stand til » å gjere opp for seg, få gjeldsordning, og ei gjeldsordning må heller ikkje vera « støtende » for andre skyldnarar eller for samfunnet elles. Desse omgrepa blir tolka og praktiserte ulikt.

       Det same gjeld spørsmålet om lengda på gjeldsordninga. Ei gjeldsordning skal som hovudregel ikkje strekka seg over meir enn fem år. Vi ser likevel at gjeldsordningar på åtte eller ti år blir fastsette nokså ofte somme stader i landet. Her òg kan det difor vera naudsynt med ei klårgjering.

       Vidare vil vi sjå nærare på kva slags utgifter som kan settast av til livsopphald. Her syner praksis store skilnader. Det er særleg grunn til å undersøkja om noko kan gjerast for å sikra at familiar med born får behalda tilstrekkeleg av inntektene sine. Endeleg er det grunn til å vurdera dei reglane og den praksisen som offentlege kreditorar fylgjer i saker etter gjeldsordningslova. Etter det eg forstår, er denne praksisen ofte svært streng mot skyldnaren.

       Det vil òg vera aktuelt med einskilde mindre, tekniske justeringar som eg ikkje ser grunn til å koma nærare inn på her. Under arbeidet med å gå gjennom lova vil det vera naudsynt å henta inn synspunkt frå både ulike brukargrupper og dei organa som handhevar lova. Dette er eit arbeid som fagavdelinga i departementet no er i gang med.

       Når gjennomgangen av lova er ferdig, vil det eventuelt bli utarbeidd eit høyringsnotat som på vanleg måte vil bli lagt fram for ulike instansar. Arbeidet med eit slikt notat er omfattande, og eg kan i dag ikkje seia noko nærare om når vi blir ferdige med dette arbeidet.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

May Britt Vihovde (V) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Det er bra at me har funne fram til ei ordning der folk kan vera i stand til å hjelpa seg sjølve og løysa sine økonomiske problem ved eiga hjelp. Dette er ei ordning som i utgangspunktet skulle vera mellombels, men det viser seg at det faktisk er behov for denne ordninga sjølv om Noreg no går så det suser. Ei undersøking som namsmannen i Oslo har gjort, viser òg at det framleis er stort behov for denne ordninga. Eg vonar at statsråden vil sjå på dette og vurdera om det kan bli ei permanent ordning.

       Den undersøkinga som namsmannen i Oslo gjorde, viser òg at ordninga er bygd opp slik at ho kan praktiserast med veldig stort skjøn. Dette gir ulikskap, som statsråden var inne på i sitt svar. Det er òg uklare linjer når det gjeld klagerett, og det blir veldig ulik praktisering. Vil statsråden i dette arbeidet sjå på om lovverket kan bli gjort meir oversiktleg slik at det blir til større likskap?

       Eg vonar at statsråden kan prioritere dette arbeidet høgt og få fortgang i saka.

Presidenten: Presidenten må be om at talarane held seg innanfor taletida, då det i denne spørjetimen er høve til to tilleggsspørsmål med svar.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg er heilt samd i den beskrivinga som representanten gir av korleis dette fungerer.

       Spørsmålet om dette skal vera ei permanent ordning eller ikkje, er det for tidleg å svara på. Eigentleg burde ho ikkje vera det, for denne lovendringa skulle rydda opp i ein del forhold som vonleg var førebelse. Men ein ser faktisk at dei som får hjelp under gjeldsordningslova i dag, er i ein annan kategori enn dei som fekk hjelp då lova vart innført - det er nye grupper. Eg er litt redd for at vi skal få ei ordning der det blir framvekst av stadig nye grupper som treng hjelp under gjeldsordningslova. Men når eg legg det til grunn for svaret mitt, skal vi òg sjå på det når vi vurderer endringar.

       Det som er heilt klårt, er at med så stort skjøn som det ligg i lova i dag, blir det for lita oversikt, og det blir for stor skilnad mellom domstolane. Det er vi nøydde til å gjera noko med.

       Når det gjeld fortgang i arbeidet, skal eg gjera så godt eg kan. Eg er klår over at dette er noko som mange ser fram til at det blir gjort noko med.

Spørsmål 4

       Ågot Valle (SV) : Jeg har følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Barnevernet i Tromsø må i stor grad leie inn private konsulenter for å få oppfylt plikten om undersøkelse og utredning etter barnevernsloven. Det er ikke første gang barnevernet i Tromsø har varslet om problemer, og det er en generell mangel på kyndig personell og ressurser i barnevernet. Dette går ut over de barnevernet skal ivareta, nemlig barna.

       Hva vil Regjeringa gjøre for å styrke kapasiteten i barnevernet? »

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : I dei siste åra har det vore auka fokusering på barnevernet sine oppgåver. Vi er alle samde om at arbeidet i barnevernstenesta er viktig, vanskeleg og veldig krevjande. Difor er òg utviklinga i tenesta fylgd nøye både av departementet og fylkesmennene, som har ei særleg viktig rolle overfor kommunane gjennom sitt generelle tilsynsansvar og i si rettleiing av barnevernstenesta.

       I dei tilfelle der ein kommune ikkje maktar å halda fristane etter lova eller på annan måte ikkje maktar oppgåver dei er pålagde etter lova, har fylkesmannen ulike verkemiddel. Det mest alvorlege er å gje kommunane bøter for at dei ikkje held fristane. Meir vanleg er det å hjelpa med råd og rettleiing, som lova seier skal prøvast fyrst. I dei fleste høve har det òg vore tilstrekkeleg hjelp for å løysa problema i enkelte kommunar. Fylkesmannen kan òg i særlege høve gje ekstra statlege midlar til ein kommune for at oppgåvene skal kunna løysast.

       Ein meiner òg at politikarane i kommunane har eit særleg stort ansvar når dei skal sjå til at barnevernstenesta får dei ressursane dei treng for å løysa oppgåvene etter barnevernslova. Representanten Valle seier det er ein generell mangel på kyndig personale og ressursar i barnevernet. Gjennom statlege øyremerkte midlar til barnevernstenesta tidleg på 1990-talet gjorde staten det mogleg å auka talet på tilsette til det dobbelte - i dag ca 5.000 i kommunar og fylkeskommunar. Talet på tilsette i barnevernet har hatt ein svak auke kvart år sidan 1993. Knapt ein halv milliard kr vart innlemma i rammetilskottet til kommunar og fylkeskommunar frå 1994.

       I hovudsak overheld kommunane fristane i barnevernslova, og det har i løpet av det siste året vore ei forbetring på landsbasis, frå 11 % til 8 % for undersøking og utgreiing, og frå 5 % til 3 % for meldingar. Når ein kommune ikkje maktar å halda fristane eller gjera eit godt arbeid, er årsakene ulike. Lite ressursar og manglande rekruttering av fagpersonell er ein, gjennomtrekk, sjukdom og organisering av arbeidet kan vera andre. Kommunane vel sjølve korleis dei skal løysa dette, og fylkesmannen vil ofte vera ein god rådgjevar.

       Ei løysing ved mangel på personale kan vera å leiga inn ekstra personale, anten på engasjement eller gjennom private firma som har den naudsynte kompetansen. Dei vil då formelt og fagleg vera ein del av barnevernstenesta i kommunen og underlagde dei same reglane om t.d. teieplikta som andre tilsette. Eg synest det er positivt at kommunane nyttar ekstra personale, også gjennom kvalifiserte private firma, for å løysa oppgåvene når dei blir for omfattande eller fristane ikkje blir haldne. Men private og kortsiktige løysingar er oftast dyre, difor bør kommunane syta for å tilsetta personale på meir permanent basis. (Presidenten klubbar.) Eg treng litt meir tid, president.

Presidenten: Presidenten vil med Stortingets godkjenning gje statsråden høve til å fortsette, og håpar det ikkje tek for lang tid.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg takkar presidenten for det!

       Fylkesmannen i Troms har over tid fylgt situasjonen i barnevernstenesta i Tromsø. Gjennom denne kontakten har kommunen no lagt fram eit utviklingsprogram for tenesta. Blant anna vil ein tilføra ekstra midlar og sjå på den interne ressursfordelinga i kommunen. Fylkesmannen vil fylgja utviklinga nøye.

       Reint generelt vil eg minna om at det er naudsynt at alle offentlege tenester og private organisasjonar samarbeider med foreldra om å skapa ein best mogleg barndom og oppvekst for borna våre. Det er ei viktig utfordring å auka innsatsen på førebuingsområdet, slik at vi kan handsama utfordringane i nabolaga våre og unngå at borna får alvorlege vanskar. Difor håpar eg at etterspurnaden etter tenester frå barnevernet minkar.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker statsråden for et fyldig svar.

       Sjølsagt deler jeg det synet at barnevernet bør drive med forebyggende arbeid så etterspørselen minker, men det som bekymrer meg, er signalene fra mange steder om at barnevernet ikke har kapasitet til å drive med det. Det er også rett at barnevernet har fått økt kapasitet, men samtidig er det mange av de mest erfarne som går ut av barnevernet, og det skal vi diskutere senere.

       Men tilbake til barnevernet i Tromsø. De leier nå inn private konsulenter for å avhjelpe krisen. Krisen stammer fra i fjor høst, da pengesekken ble strammet til slik at barnevernet bare kunne ta seg av de alvorligste tilfellene. Og at det er en sammenheng mellom høstens krise og det at mange har sluttet, slik at de er nødt til å leie inn private konsulenter - som jeg mener er en dyr og dårlig løsning - må være åpenbart. (Presidenten klubber.) Jeg ber om presidentens tillatelse til å komme med spørsmålet mitt.

       Morten Lund (Sp) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Ifølge Aftenposten 6. mars 1998 har Pivco Norden AS problemer med en kapitalutvidelse som skal sikre at produksjonen av elektriske biler i Aurskog kan starte som planlagt 1. oktober 1998.

       Hva kan myndighetene gjøre for å bidra til at dette pionerprosjektet kan bli realisert, og for generelt å bidra til at større nyskapingsprosjekt ikke må skrinlegges i selve igangsettingsfasen? »

Statsråd Lars Sponheim : Pivco er et svært godt eksempel på et dristig og framtidsrettet prosjekt som neppe ville sett dagens lys uten medvirkning fra SND. SND har fulgt prosjektet helt fra etableringen av Pivco AS i 1991 og fram til i dag. I denne perioden har fondet bidratt med til sammen 87 mill. kr i tilskudd, risikolån og i forbindelse med to OFU-kontrakter. SND har også hatt en svært aktiv rolle med å få inn private investorer.

       Årsakene til bedriftens problemer nå er, etter de opplysninger departementet har innhentet fra SND, dels knyttet til forsinkelser og kostnadsoverskridelser og dels til uforutsette problemer med å få hente inn ny egenkapital hos private investorer. Jeg er videre blitt orientert om at det fra SNDs side arbeides med ulike alternative løsninger for å dekke bedriftens kapitalbehov. Jeg har full tillit til det arbeid SND her gjør og håper saken raskt finner sin løsning.

       Etablering av ny virksomhet basert på nyutviklede produkter eller prosesser har tradisjonelt hatt større vanskeligheter med å tiltrekke seg ekstern kapital enn mer tradisjonelle etableringer og nyskaping innenfor eksisterende virksomhet. Som eksemplet Pivco viser, har SND en rekke virkemidler som er godt egnet i de ulike kritiske fasene før virksomheten har fått fotfeste i et marked. I disse fasene vil spesielt tilskudd og risikolån være godt egnet. I enkelte prosjekter vil egenkapital være rette virkemiddel for å bringe prosjektene videre. I tillegg til egenkapitalordningen har SND nylig fått ansvaret for å forvalte statens midler i fem nye såkornkapitalfond. Disse fondene skal gå inn med kompetent og tålmodig eierkapital i såkornfasen - før tradisjonelle investorer og ventureselskap normalt går inn.

       Det er imidlertid grunn til å understreke at hovedansvaret for å få tilført kapital til prosjekter ligger hos næringslivet selv. Virkemiddelapparatets finansielle ressurser blir, sammenlignet med det private kapitalmarkedet, uansett små. Årsakene til at bedrifter kommer i vanskeligheter kan være mange, som f.eks kostnadsoverskridelser og feilvurderinger av markedet. Virkemiddelapparatet må når slike situasjoner oppstår, vurdere om prosjektet fortsatt er samfunnsøkonomisk lønnsomt og om medvirkning fra virkemiddelapparatet kan ha en utløsende effekt. Hvorvidt det offentlige har bidratt med midler til prosjektet tidligere, blir i denne sammenheng av mindre interesse.

       Etter min vurdering rår virkemiddelapparatet over mange egnede virkemidler for nyskapingsprosjekter som kan være med på å løfte fram lovende prosjekter med stort verdiskapingspotensial.

Morten Lund (Sp) : Jeg vil takke for svaret. Jeg har også erfart at bedriften er godt fornøyd med SND og det de har gjort, som bl.a har medvirket til at bedriften har kommet dit den er nå, og til at produksjonsstedet er i Norge og ikke i Sverige. Men at bedriften har vanskeligheter rett før den siste kneika, etter å ha brukt til sammen 170 mill. kr og mange år, er ganske typisk for slike gründere - som våger å tenkte så stort at de kommer i en slik situasjon at de kanskje ikke når målet. Det er i denne sammenheng relativt små beløp det snakkes om - det er 20-30 mill. kr ekstra de trenger for å greie å produsere biler i Norge. Det ville være et veldig negativt signal til norske gründere som tør å tenke stort, hvis dette ikke går i mål, men du verden så godt signal det ville være til andre hvis det går bra.

       Siden dette er en så spesiell sak, vil jeg spørre statsråden om han ikke kan tenke seg å ta direkte kontakt for å markere at dette er helt spesielt, i tillegg til at SND gjør en god jobb.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg vet ikke om jeg kan få begynne med å være så fri, men representanten Morten Lund hadde drøm i blikket da han sa at det å produsere biler i Norge var noe utrolig, og så mye guttunge er det vel i mange av oss at det at vi ikke har produsert biler i Norge, er kanskje det eneste virkelige mindreverdighetskompleks vi har hatt ved det å være nordmann. Så jeg er enig i at det er mange av oss som alltid har drømt om det. Drømmen har vel heller aldri vært nærmere å bli realisert enn det vi opplever med dette interessante prosjektet. Jeg er enig i det representanten sier om SNDs rolle.

       Nå er det alltid slik at den kanskje mest kritiske fasen i et prosjekt er i det øyeblikket navlestrengen til det offentlige kuttes og private skal inn. SND er vår operatør på dette området, men det er viktig å komme over den siste kneika, og det er også mye psykologi i å komme over den siste kneika. Jeg skal love representanten at statsråden skal gjøre det han kan for å ha kontakt med bedriften og se hva vi kan gjøre for å bidra til å få den over den siste kneika, og kanskje også ha de nødvendige koblinger inn mot privat kapital - at vi kan skjerpe den innsatsen.

       Det jeg lurer på, er om vi hadde trengt et utviklingsprogram for å nå fram med miljøprodukter, få tak i de tusenvis av arbeidsplasser, om kanskje egne investeringsfond - og da med skatteincentiv for å få til det - kunne være en tanke, og at noen innenfor Regjeringen burde ta et initiativ. Har statsråden vært inne på sånne tanker?

Statsråd Lars Sponheim : Det er en myndighetsoppgave å være med i alle de vanskelige fødselsfasene av et nytt prosjekt. SNDs rolle i dette prosjektet har vist at myndighetene har tatt det på alvor, og det har myndighetene gjennom SND sagt at de fortsatt vil gjøre. Men det er helt avgjørende at skal vi etablere en lønnsom og god produksjon også av denne typen miljøbiler i Norge, må det være basert på privat kapital, som tar en risiko fordi de ser en bedriftsøkonomisk mulighet. Vi hører ofte fra næringslivet at de savner gode prosjekter å sette pengene sine inn i. Og i den grad det er mangel på kjennskap til dette prosjektet som et godt prosjekt som er problemet, vil selvsagt myndighetene være med og lete etter gode muligheter for å kunne koble de rette private investorer til et prosjekt som dette, i tillegg til at SND vil videreføre sin innsats.

Spørsmål 7

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « Fiskeriministeren har sendt ut nye retningslinjer om virkemiddelbruken som SND skal praktisere overfor fiskeri- og havbruksnæringa. Det har skapt sterke reaksjoner hos vestnorske fiskere at de nye retningslinjene innebærer en klar konkurransevridning mellom fartøygrupper og landsdeler.

       Kan fiskeriministeren forsvare å stenge ute den vestnorske fiskeflåten fra alle tilskuddsordninger, og gå imot overordna målsettinger i norsk fiskeripolitikk? »

Statsråd Peter Angelsen : Det er en sentral oppgave for Regjeringen å få til en fornyelse og oppgradering av fiskeflåten. Aldersstrukturen i flåten viser at innslaget av gamle fartøy er størst innen kyst- og havfiskeflåten i størrelsesgruppen 15-34 meter, samtidig som innslaget av nye fartøy er minst i denne gruppen. Regjeringen legger derfor vekt på at denne gruppen skal prioriteres ved bruk av SNDs virkemidler.

       Fiskeridepartementet fastsatte 10. mars i år nye overordnede fiskeripolitiske retningslinjer om SNDs, fylkeskommunenes og kommunenes virkemiddelbruk overfor fiskeri- og havbruksnæringen. Av retningslinjene framgår det at fartøy mellom 15 og 34 meter skal gis prioritet. Prioriteringen innebærer i formen ingen regional forskjellsbehandling og representerer for øvrig ingen endring sammenliknet med fjorårets retningslinjer, som ble fastsatt av den forrige fiskeriministeren.

       Av de nye retningslinjene framgår at det også skal gis prioritet til utskifting av havfiskefartøy som sikrer råstofftilgangen til industrien i distriktspolitisk prioriterte områder. Det skal videre gis prioritet til utskifting av fartøy med reketråltillatelse og kombinert reke- og torsketråltillatelse som fisker i isfarvann. Det skal tilstrebes en balansert regional utvikling av næringen, noe som spesielt må ses i sammenheng med stort behov for fornying av flåten i Nord-Norge.

       Tall for 1997 som er lagt fram fra SND, viser at Møre og Romsdal var det fylket som mottok mest i kontraheringsstøtte til bygging av fiskefartøy i 1997, etterfulgt av Troms, Nordland, Hordaland, Finnmark og Sogn og Fjordane.

       Det har i de siste årene vært en sterk økning i investeringsetterspørselen innenfor fartøygrupper i havfiskeflåten som over flere år har hatt god økonomi. Fornying innenfor disse gruppene skjer i stor grad uavhengig av støtte av offentlige virkemidler. Regjeringen ser det ikke hensiktsmessig å bruke av knappe offentlige tilskuddsmidler til prosjekter som kan realiseres uten offentlig støtte, og har derfor bedt SND vise tilbakeholdenhet med å yte tilskudd til slike prosjekter. Dette innebærer ikke at denne delen av havfiskeflåten er utelukket, men knappheten på tilskuddsmidler gjør at en må prioritere ut fra fiskeripolitiske målsettinger.

       Jeg er ut fra dette uenig i at retningslinjene innebærer noen konkurransevridning mellom fartøygrupper og landsdeler.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Fiskerinæringen er en næring som er preget av naturgitte svingninger, der langsiktighet og stabile rammevilkår er en veldig viktig forutsetning.

       Jeg vil spørre om fiskeriministeren nå går bort fra det prinsipp at fiskeressursene skal være en nasjonal ressurs, og at lønnsomhetsprinsippet ikke lenger skal legges like sterkt til grunn.

       Fiskerinæringen er etter mange år med fast og forutsigbar styring i ferd med å bli subsidiefri. Er ikke dette et mål som Bondevik-regjeringen vil styre etter? Det er en kjensgjerning at det har ført til en opprivende konflikt mellom landsdelene og mellom den kystgående og den havgående flåten vår. Vil fiskeriministeren at vi i framtiden skal ha en variert flåtestruktur her i landet?

Statsråd Peter Angelsen : Nå var jo dette et annet spørsmål enn det som ble reist innledningsvis. Jeg svarer gjerne på det, men jeg burde hatt litt bedre tid siden det er et nytt tema.

       Det jeg kan si, er at regjeringen Bondevik så absolutt har stadfestet at fiskeressursene er en nasjonal ressurs. Derfor har vi varslet at vi tar loven i bruk for å foreta en fordeling av ressursene som er riktig i forhold til loven og de aktørene som deltar i fisket. Det som antakelig er bakgrunnen for det siste spørsmålet fra representanten, er at det har vært en del bråk - for å si det på den måten - i visse havfiskemiljøer på Vestlandet på grunn av at man har meddelt nettopp dette overfor næringen. Innenfor pelagisk sektor har vi den situasjonen at ca 100 redere sitter med 70 % av alle ressurser, mens de 500-600-700 andre fiskefartøyene som deltar om de samme ressursene, sitter med resten. Det er situasjonen, og derfor har Regjeringen meddelt at fiskeressursene er en nasjonal ressurs som Regjeringen har myndighet til å fordele etter loven.

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å rette følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « I henhold til et oppslag i Troms Folkeblad 6. mars 1998 går Nergård-konsernet inn for å bygge ny kai og modernisere fiskebruket i Fjordgård. Fjordgård har ikke en tilfredsstillende havn, fordi bygging av steinmolo har blitt ansett som ugjennomførlig på grunn av altfor stort dyp. Det vil være mulig å redusere bølgene betraktelig gjennom å legge ut deler av utrangerte boreplattformer som bølgebrytere i sjøen utenfor havnen.

       Vil fiskeriministeren ta initiativ til at dette kan forsøkes utenfor Fjordgård? »

Statsråd Peter Angelsen : Bruk av utrangerte oljeplattformer diskuteres fortløpende også i Regjeringen og er en aktuell problemstilling.

       I ett tilfelle er deler fra en utrangert plattform blitt brukt til oppbygging av en småbåthavn, og så langt man kan se i dag, har dette vært en heldig løsning. I tillegg foreligger det andre planer for bruk av deler av utrangerte plattformer, og lengst er man kommet med planene for den engelske plattformen Brent Spar. Store deler av denne tenkes brukt som fundament for en dypvannskai i Mekjarvik i Rogaland.

       Slike tilfeller krever Fiskeridepartementets tillatelse, og i de tilfeller tillatelse blir gitt, må en sikre seg at miljøhensyn blir ivaretatt.

       Når det gjelder den konkrete saken som representanten Nymo peker på, er det ikke bygd noen molo i Fjordgård på grunn av altfor store dyp som nevnt - det er både bratt og nærdypt.

       Ved flere anledninger har det de senere år vært lagt fram forslag om å legge ut deler av utrangerte boreplattformer for å redusere bølger. Med få unntak har det vist seg at slike løsninger blir kompliserte og kostbare. Dette fordi de elementene som legges ut, må være store og massive for å få tilstrekkelig dempende effekt. I tillegg må slike bølgedempere forankres forsvarlig, noe som vil medføre betydelige anleggs- og vedlikeholdskostnader.

       Dette har ikke vært konkret vurdert for Fjordgård. Ut fra den viten vi i dag har, synes det ikke forsvarlig å prøve utlegging av deler av utrangerte boreplattformer for å redusere bølgene i dette tilfellet. Også kostnadene må antas å bli svært høye i forhold til nytten.

       Det er derfor vurdert alternative løsninger. Lenvik kommune har lagt fram planer om å flytte havna for fiskerne i Fjordgård til Ørnfjorden, lenger inn i Øyfjorden. Plan om bygging av slik liggehavn er akseptert av Troms fylkeskommune, og prosjektet er nå under videre bearbeiding i Kystverket. Forslaget som er reist her, vil bli oversendt Kystverket for vurdering.

Tor Nymo (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret. Forslaget om å legge en større boreplattformrørdel ut i sjøen for å dempe bølgene, er både sprekt og utradisjonelt. Jeg er derfor glad for at bruk av utrangerte oljeplattformer diskuteres fortløpende også i Regjeringen, og at det er en aktuell problemstilling.

       Fjordgård lå på 1980-tallet høyt oppe på Kystverkets prioriteringsliste for havneutbygging. Undersøkelser viste, som statsråden gav uttrykk for, at det på grunn av havdybden ville være umulig å bygge en tradisjonell molo. Det er viktig å ha klart for seg at dersom et slikt prosjekt realiseres og lykkes, betyr det at et livskraftig lokalsamfunn som Fjordgård og andre lokalsamfunn i samme situasjon vil få levelige havneforhold. Jeg ber derfor om at statsråden følger denne saken med største oppmerksomhet.

Statsråd Peter Angelsen : Som jeg nevnte, vil saken bli oversendt Kystverket til nærmere vurdering. Det som også vil være avgjørende for hvorvidt et slikt prosjekt skal kunne realiseres, er om det finnes utrangerte oljeplattformer eller deler av slike som det er passende å bruke i denne sammenheng. Det må også undersøkes og vurderes før man kan svare nærmere på et slikt spørsmål.

Spørsmål 9

       Frå representanten Ranveig Frøiland til finansministeren:

       « Næringsminister Sponheim seier til Dagens Næringsliv at nye skattereglar for spesielt databedrifter skal gjerast gjeldande frå l999.

       Når får Stortinget denne skattesaka til handsaming? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trekt tilbake.

Spørsmål 10

       Frå representanten Torbjørn Andersen til finansministeren:

       « Langs Sørlandskysten er det til dels meget høye priser på eiendommer, spesielt de med strandlinje. Myndighetene beregner den antatte salgsverdi som grunnlag for fastsettelse av arveavgift. Dette resulterer i betydelige arveavgifter som i enkelte tilfeller medfører at arvtager ikke har råd til å overta barndomshjemmet etter sine foreldre.

       Mener statsråden at det ved arv av bolig er rimelig å legge den antatte salgsverdi til grunn i områder der markedsprisene er spesielt konjunkturavhengig? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsett, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 11

       Gunnar Halvorsen (A) : « Ledelsen ved Hunsfos Fabrikker har varslet at celluloseproduksjonen kan bli lagt ned. Fabrikken tar i dag imot alt av flis og mindreverdig materiale fra tømmernæringen i begge Agderfylkene. I tillegg til at 150 arbeidere ved fabrikken står i fare for å bli oppsagt, kan en nedleggelse av produksjonen få alvorlige følger for skogbruksnæringen i de to fylkene.

       Vil landbruksministeren, for å sikre skogbruk og avsetning, bidra til at celluloseproduksjonen ved Hunsfos kan opprettholdes? »

Statsråd Kåre Gjønnes : Representanten Halvorsens spørsmål er meget vidt og omfatter flere politiske områder, men som landbruksminister deler jeg hans bekymring for framtidige avsetningsforhold for skogbruket på Sørlandet. Som han påpeker, er celluloseproduksjonen ved Hunsfos viktig for avsetningen av flis og massevirke fra skogbruk og trelastindustri i regionen.

       Norsk skogbruk og skogbasert industri er en del av et internasjonalt marked. Utviklingen i dette påvirker det norske tilbudet av skogprodukter i sterk grad. Basert på norsk råstoff har imidlertid skognæringen alle muligheter til å være konkurransedyktig både på verdensmarkedet og her hjemme - også i framtiden.

       Ved å øke produktspekteret og foredlingsgraden og ved å gi gode utviklingsmuligheter for små og mellomstore bedrifter for lokal videreforedling kan det skapes nye muligheter for trevirke, ikke minst i distriktene. Regjeringen vil i forbindelse med arbeidet med den varslede stortingsmeldingen om skogpolitikken drøfte hvordan eksisterende virkemidler kan brukes for å oppnå dette.

       Det ligger store utfordringer i å sørge for samsvar mellom produksjon og avsetning av trevirke på lang sikt, og samtidig sikre skogbasert industri jevn tilgang på virke produsert i Norge. Jeg ser det som viktig at samspillet mellom skogbruk og eksisterende industri opprettholdes og videreutvikles, men det er også viktig å stimulere til å utvikle alternative anvendelsesområder for trevirke.

       Til representantenes spørsmål vil jeg påpeke at det her må være en viktig oppgave for alle berørte parter å finne fram til tjenlige løsninger på situasjonen, først og fremst gjennom i fellesskap å bidra til å finne ut av det aktuelle problemet på Hunsfos. Men kanskje like viktig er det på lang sikt å utvikle et bredt spekter av skogbasert næringsliv i regionen tilpasset den samlede virkestilgangen. Dette som et ledd i arbeidet for sysselsetting og verdiskaping, men også for å unngå ensidighet i avsetningsmulighetene for skogbruk og trelastindustri. Regjeringen vil støtte opp om slike målrettede satsinger framover.

Gunnar Halvorsen (A) : Jeg takker landbruksministeren for svaret.

       Det er to problemer som er knyttet til denne saken. Det ene er forurensningskravene knyttet opp til år 2000, som kommer som et spørsmål seinere. Det andre er lønnsomheten i denne celluloseproduksjonen. Her har bedriften laget et rent bedriftsøkonomisk regnestykke som etter hvert kan vise seg å være i det minste tvetydig - det er iallfall flere regnestykker ute og går. Jeg vil spørre statsråden om han vil love å gjennomgå det, slik at det ikke fattes vedtak den 27. denne måned på feil premisser. Og jeg vil be statsråden om å vurdere et helhetssamfunnsbilde. Det er ikke bare nedleggelse av denne cellulosefabrikken og bortfall av de 150 arbeidsplassene som i og for seg er svært alvorlig, men sagbruk i distriktet, både i Bygland og Åmli, vil i prinsippet måtte legges ned - iallfall i kortere perioder. Vil statsråden vurdere dette og ta det opp med Hunsfos Fabrikker?

Statsråd Kåre Gjønnes : Når det gjelder spørsmålet om miljø, vil jeg bare vise til spørsmålet senere i spørretimen.

       Når det gjelder spørsmålet om lønnsomhet, er det klart at enhver bedrift er nødt til å vurdere sin produksjon innenfor det som har med lønnsomhet å gjøre, og at det blir gitt en bedriftsøkonomisk analyse av det, er en plikt som enhver bedrift har. Nå kjenner jeg til at det er tatt et initiativ til et møte mellom kommunen og andre interesserte og statsråder, og jeg regner med at disse problemstillingene vil bli reist og drøftet i slike samtaler.

       Det jeg som landbruksminister forsøker å sette søkelyset på, er at en fra skogbruksnæringens side ikke ensidig retter blikket bare mot én bedrift. Vi må bygge opp større muligheter for å utnytte det trevirket som er. Dette vil bli helt sentrale temaer under utarbeidelsen av den skogmeldingen som Stortinget vil få til behandling i løpet av dette året.

Spørsmål 12

       Jørn L Stang (Frp) : « Narkotikabruk i norske fengsler er et stort problem.

       Mener justisministeren at elevene ved Fengselsskolen får tilstrekkelig med undervisning om narkotikarelaterte problemer? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Ja, jeg mener aspirantene ved Fengselsskolen blir gitt en relevant og omfattende opplæring i narkotikarelaterte emner. Hva som må til for å kunne karakterisere den som tilstrekkelig, er det vanskelig å gi et godt svar på. Men når det gjelder omfanget, vil Justisdepartementet vurdere dette nærmere i forbindelse med tiltaksplanen for å begrense narkotikamisbruk i fengslene, som er under utarbeidelse i departementet.

       Fengselsbetjentutdanningen er pr. i dag toårig, fordelt på ett praksisår med tjeneste i anstalt og ett teoriår ved Kriminalomsorgens utdanningssenter. Fengselsvesenets målsetting er at fengselsbetjentene både skal settes i stand til å utøve kontroll samt kunne motivere og veilede innsatte til å endre sitt kriminelle handlingsmønster. Denne todelingen i rollen som fengselsbetjent gjenspeiler seg også i forhold til narkotikarelaterte problemer.

       Når det gjelder kontrollsiden ved narkotikaproblemet, gis det praktisk og teoretisk opplæring bl.a i

       Undervisningen blir gjennomført av erfarne tjenestemenn med narkotika som hovedarbeidsområde. Andre samarbeidspartnere er politiet, tollvesenet samt Forsvarets narkotikakontrollgruppe. Videre deltar samtlige aspiranter også i en eller flere narkotikakontroller med større mannskapsstyrker som et ledd i utdanningen. Dessuten gis det opplæring i sonings- og framtidsplanlegging samt miljøarbeid.

       Fengselsvesenets tjenestemenn gjennomgår også etterutdanning for hele tiden å gjøres kvalifisert til å argumentere mot bruk av rusmidler samt forestå kontrollvirksomhet. Gjennom narkotikarelaterte opplæringstiltak, bl.a i regi av Kriminalomsorgens utdanningssenter - KRUS - skal tjenestemennene jevnlig oppdateres når det gjelder alle sider ved faget narkotikakunnskap. På lokalt plan har fengselsvesenets narkotikakoordinatorer i samarbeid med visitasjonspatruljene og særskilte narkotikainstruktører hovedansvaret for at tilstrekkelig opplæring blir gitt.

       Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Jørn L Stang (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det faglige innholdet ved Fengselsskolen kan man sette mange spørsmålstegn ved. Det er en stadig økende frustrasjon blant aspirantene ved Fengselsskolen, eller Kriminalomsorgens utdanningssenter, som det heter offisielt. Denne frustrasjonen skyldes ikke først og fremst de nye opplæringsmetodene, men gjelder det faglige innholdet i utdannelsen.

       Mange innenfor kriminalomsorgen mener at utdannelsen i altfor stor grad er basert på atferdsfag. Det mange savner, er flere rent praktiske fengselsfag, som data og spesielt opplæring i narkotikaproblematikken. Og akkurat det står jo i sterk kontrast til det statsråden redegjorde for. Med henblikk på det jeg nå har nevnt, vil jeg spørre: Hva vil statsråden gjøre konkret for å få satt dette på dagsordenen i opplæringsøyemed for aspirantene ved Fengselsskolen?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg har med meg opplysninger om hva undervisningen inneholder de to årene som fengselsbetjentene går ved KRUS. Det er helt andre timer det er snakk om enn det som det ble referert til her. Det får jeg nok komme tilbake til.

       Det jeg sier, er at Regjeringen tar dette på alvor. Det vises først og fremst ved at vi virkelig har gått offensivt ut for å kjøre fram arbeidet med kriminalomsorgsmeldingen, og tiltaksplanen mot narkotika i fengslene er også tatt ut som et særlig alvorlig tema. Det viser at vi prioriterer dette, at vi ønsker å få gjort noe med problemet så fort det overhodet lar seg gjøre. Jeg kunne ha gått inn på detaljer om undervisningen. Tiden tillater ikke det, men jeg kan forsikre om at i løpet av de to opplæringsårene er arbeid mot narkotika i fengslene et svært viktig område.

Spørsmål 13

       Ågot Valle (SV) : Jeg har dette spørsmålet til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « Onsdag 11. mars 1998 ble det avholdt et stort seminar på Stortinget med tema kvinner og makt.

       Nå som forskergruppen og rådet som skal jobbe med maktutredningen er oppnevnt, hvordan vil man mer spesifikt ivareta og jobbe med kvinneperspektivet i maktutredninga? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : Som kjent ble det sist fredag oppnevnt en uavhengig forskergruppe som ble gitt i oppdrag å gjennomføre en utredning om makt og demokrati. Mandatet er det som tidligere er vedtatt av Stortinget. I denne situasjonen vil det ikke være riktig av meg å forsøke å styre eller legge føringer på forskergruppens faglige tilnærming, uansett om det gjelder å ivareta kvinneperspektiv eller andre ting.

       Men kvinnerepresentasjon og kvinneperspektiv er spørsmål som vi har vært spesielt oppmerksom på under arbeidet med sammensetningen av forskergruppen. Jeg kan vise til at to av forskerne har vært særlig opptatt av kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv, og at en av disse er regnet som sentral i kvinneforskningsmiljøene.

       Jeg føler meg trygg på at en slik forskergruppe bl.a vil se betydningen av en av de største endringsprosessene i samfunnet siden forrige maktutredning, nemlig kvinnenes inntog i arbeidsliv, organisasjonsliv og det politiske liv.

       Jeg nevner også at vi til Rådet for maktutredningen har oppnevnt 11 menn og 12 kvinner, og at rådslederen er kvinne.

       Til slutt vil jeg minne om at det i mandatet er bedt om en særskilt vurdering om bl.a kjønns betydning for deltakelses- og innflytelsesmuligheter. Alt i alt ser jeg derfor ingen grunn til bekymring for at kvinneperspektivet ikke skal få sin rettmessige plass i utredningen.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret.

       Når så mange kvinner var samlet forrige onsdag om temaet kvinner og makt, var det jo bl.a ut fra bekymring for at historien fra den forrige maktutredninga, der kvinneperspektivet var totalt fraværende, skulle gjenta seg. Det er mange som mener at det nå er veldig viktig at det blir forsket på maktstrukturene i arbeidsliv, i næringsliv, i fagbevegelsen, i media og ikke minst i forskning - om det er maktstrukturer som hindrer kvinner i å nå fram på lik linje med menn.

       Vi syns det er bra at det er to kvinner i forskergruppa, helst så vi at det hadde vært en kvinnelig leder. Vi syns også det er bra at det er en majoritet av kvinner i rådet, men jeg vil minne om at rådet har meget begrenset makt.

       Jeg registrerer at statsråden er på linje med Jarle Skjørestad når han i en kronikk skriver at politikerne skal holde seg vekk. Det bekymrer meg, for det er å se bort fra at makta rår også i forskningsmiljøene. Jeg vil utfordre statsråden en gang til: Vil hun sørge for at det blir gitt enda tydeligere signal om at kvinneperspektivet skal inn i alle analyser?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg er svært opptatt av at den forskningen som skal gjøres nå, skjer uavhengig av politisk innblanding. Samtidig har jeg registrert at lederen for forskningsgruppen har sagt at dette skal være en åpen prosess med mulighet til å ta diskusjoner underveis. I rådets mandat er det et punkt hvor det står at de skal stimulere til diskusjoner om problemstillinger som kommer fram i løpet av arbeidet, og der mener jeg det da er riktig å gjøre de innspill som representanten spør etter.

       Det er også riktig og viktig at forskergruppen nå tar en innsamling av relevant forskning fra forrige maktutredning, og der er jo kvinneforskningen og de nye perspektivene svært sentrale.

Ågot Valle (SV) : Jeg takker for svaret. Jeg er glad for at det skal være en åpen prosess og det er viktig at det er en åpen prosess, fordi det er da kvinner har muligheter til å nå fram. Vi beklager, noe jeg er sikker på at statsråden også gjør, at den prosessen som foregikk før gruppa ble satt ned, var lite åpen.

       Jeg vil utdype noe jeg mener er viktig her. Det skal nå framover utvikles mye kompetanse - kompetanse som kan gi grunnlag for makt, bl.a i forskningsmiljøene, og det er viktig at kvinner forsker på de store strukturene og ikke bare på de små strukturene som familie og den private sfære.

       Jeg utfordrer statsråden på følgende: Vil hun i denne åpne prosessen sørge for at forskningsoppdrag også gis til kvinneforskningsmiljøene? Dette spørsmålet stiller jeg med stor respekt for at forskning skal være fri og uavhengig.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Forskergruppen skal jo ikke ene og alene forske på det de selv behersker. De skal være en styringsgruppe for å mobilisere de forskningsmiljøer som de har behov for for å oppfylle mandatet. Og med det utgangspunktet, som de helt sikkert kommer til å ivareta, er jeg helt overbevist om at også kvinneforskningsmiljøer blir tilgodesett med forskningsoppgaver, og at også perspektivet blir ivaretatt. Det engasjement som skjer i kvinnegrupper i vår tid, ikke minst her på Stortinget, vil helt sikkert bidra i prosessen til å få dette perspektivet belyst ytterligere, slik at vi får en maktutredning etter fem år som også inkluderer dette.

Spørsmål 14

       Vidar Kleppe (Frp) : Jeg ser meg nødt til å stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

       « Vegsjefen i Vest-Agder, Andreas Setsaa, mener ViaNovas alternativ til ny E18 gjennom Baneheia ikke holder mål. Han vil heller ikke betale for en eventuell utredning av dette, selv om formannsskapet/bystyret i Kristiansand skulle fatte et slikt vedtak.

       Er samferdselsministeren enig med vegsjefen i dette? »

Vidar Kleppe (Frp) : Dørum skal ha skryt for at han er en prinsippfast og ryddig kar - også her. I og med at bystyret, eventuelt formannsskapet, ennå ikke har fattet vedtak om at de vil at den alternative løsningen skal bli utredet, synes jeg det er gledelig at samferdselsministeren vil avvente det eventuelle vedtaket. Det vil etter all sannsynlighet bli et flertall for å utrede det alternativet som ViaNova har kommet med.

       Vi skal huske på at dette er et stort prosjekt, som er kostnadsberegnet til 760 mill. kr, pluss/minus 20 % for en eventuell prisstigning. Jeg hilser derfor med glede det svaret som Dørum nå har kommet med, og går ut fra at når de nødvendige vedtakene blir fattet politisk i Kristiansand kommune, vil statsråden sette seg grundig inn i saken og vurdere den på fritt og selvstendig grunnlag til beste for byens borgere og Baneheias venner, som har jobbet med dette prosjektet i årevis.

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Et flertall i Stortinget bestående av Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre har vedtatt å innføre seteavgift på flyreiser mellom Oslo og byene Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim. Flyselskapene gjør nå avgiften gjeldende overfor alle passasjerer.

       Hva vil statsråden gjøre i forhold til denne virkningen av Regjeringens forslag? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Innledningsvis vil jeg vise til at de samlede virkningene av den nye statlige flyseteavgiften neppe kan fastslås på nåværende tidspunkt, da avgiften trer i kraft først den 1. april 1998.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Arbeiderpartiet har klart gått imot innføringen av denne seteavgiften. Vi var overrasket over at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre foreslo å innføre den, og vi var enda mer overrasket over at Høyre og Fremskrittspartiet faktisk sørget for flertall for innføring av denne seteavgiften.

       Når Arbeiderpartiet gikk imot, skyldtes det bl.a at virkningene av avgiften hadde man ikke oversikt over, men man visste at den ville svekke konkurransen og med det bidra til å presse opp prisene. Man visste at det var fare for negative virkninger av denne avgiften.

       Nå er det altså avklart at denne avgiften bidrar til å øke prisene på flyreiser også i distriktene. Den bidrar til å øke prisene på flyreiser også på strekninger utenom der toget er et alternativ, og den innebærer at selskapene vil vurdere å nedlegge ruter.

       Når statsråden og Regjeringen nå ser virkningene av den avgiften de selv har foreslått, og fått tilslutning fra Høyre og Fremskrittspartiet til å gjennomføre, vil han da vurdere å foreslå å avvikle denne flyseteavgiften?

Statsråd Odd Einar Dørum : Flyseteavgiften er både miljøpolitisk og fiskalt begrunnet. Den er vedtatt for budsjettåret 1998 og gjelder for dette året. Vi vil selvfølgelig ta med oss alle erfaringer som blir gjort med avgiften.

       Når det gjelder de bebudede virkninger, har jeg registrert at det synes å være fordelt i et kostnadsforhold 2:1 mellom sør og nord, i den forstand at man legger på det meste i sør og selvfølgelig da mindre på andre strekninger i Norge. Grovt sett ser dette ut til å være en slags kostnadsfordeling man også har gjort tidligere, uavhengig av størrelsen på seteavgiften.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg må si at statsrådens svar overrasker meg.

       For det første kan man ikke gi en avgift en miljøpolitisk begrunnelse, når den vitterlig fører til prisøkning også på strekninger hvor det ikke finnes noe alternativ til fly. Og jeg konstaterer at Regjeringen nå med åpne øyne sier ja til en flyseteavgift som innebærer at flyprisen øker også på strekninger hvor tog ikke er et alternativ. Regjeringen sier ja til økte flypriser i Distrikts-Norge.

       Mener Regjeringen - Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre - at økte flypriser i Distrikts-Norge vil bidra til å begrense folketallsreduksjonen i distriktene? Er det ikke slik at denne flyseteavgiften som Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet har fått gjennomført, faktisk bidrar til å øke kostnadene for folk i Distrikts-Norge ytterligere? Det blir enda dyrere å reise med fly, og det blir enda vanskeligere å begrense folketallsreduksjonen. Hvordan er det i samsvar med Regjeringens øvrige målsettinger i distriktspolitikken?

Statsråd Odd Einar Dørum : Vi får vel ha så mye is i magen at vi får se hva som skjer når avgiften blir innført - se virkningene av den. Men det er vel like kjent for representanten Schjøtt-Pedersen som for meg at vi har frihet i luften, vi har fri konkurranse. Det er også vel kjent at vi har hatt en slik avgift tidligere, selv om den da hadde et annet proveny og en noe annen innretning. Så avgiften har vi hatt hele tiden, og prinsippene om hvordan flyselskapene kunne utligne avgiften, har vi hatt hele tiden.

       Så får vi nå et prispåslag som har vært omtalt i media, og jeg vil, som jeg har sagt i et tidligere svar, vente og se på effekten av dette.

       Selvfølgelig er vi opptatt av distriktspolitikken. Vi var det bl.a. - for å si det på den måten - da vi sørget for at Arbeiderpartiets forslag om ikke å øke tilskuddene til ulønnsomme posttjenester, ikke ble vedtatt i Stortinget.

       Eirin Faldet (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til den ærede samferdselsminister:

       « Medfører det riktighet at busser som skal frakte passasjerer, må betale avgift for å slippe av og ta på passasjerer på den nye hovedflyplassen på Gardermoen? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Trafikkforplassen til terminalbygningen er et knutepunkt for vegbasert tilbringertjeneste, med et fysisk begrenset areal som skal benyttes av flere trafikantgrupper. For å sikre både en effektiv styring med og avvikling av trafikken samt for å ivareta nødvendige miljøhensyn har Oslo Lufthavn AS, OSL, avsatt arealer for eksklusiv bruk for buss- og taxinæringen.

       Oslo Lufthavn AS' samlede investeringskostnader for arealer på forplass til buss- og taxinæringens eksklusive bruk er beregnet til 65 mill. kr.

       Oslo Lufthavn AS har i forhandlinger med representanter for både taxi- og bussnæringen fremmet krav om kostnadsbasert godtgjørelse for de arealer som disse alene får tilgang til. Arealene er bygd og dimensjonert ut fra beregnet behov for buss- og taxinæringen. Til kravet om kostnadsbasert godtgjørelse for eksklusive arealer på forplass må bemerkes at andre tilbringeralternativer står for nødvendige investeringer i infrastruktur, eller betaler godtgjørelse i form av parkeringsavgift. Det er således ikke snakk om noen særegen avgift, men om en kostnadsdekning for arealer som eksklusivt er opparbeidet for både buss- og taxinæringen.

       Det er helt klart at så lenge man har forutsatt at dette prosjektet skal finansieres som en helhet, må de reelle kostnader dekkes av de brukergruppene som det er snakk om. Det er det det er snakk om, ikke om noen særegen avgift for av- og påstigning. Hadde det vært snakk om det, ville jeg selvfølgelig ha grepet inn mot den øyeblikkelig.

Eirin Faldet (A) : Det er mulig vi ikke skal kalle dette avgift, men betaling dreier det seg om. Den målsettingen som Stortinget er enstemmig for, er at vi skal få flest mulig folk til å kjøre kollektivt, og jeg gir meg ikke på påstanden om at dette er en forskjellsbehandling til fordel for dem som kjører personbil.

       Og så har jeg et spørsmål til statsråden, fordi dette er et helt nytt prinsipp: Er det slik at dette prinsippet som nå innføres på Gardermoen, får konsekvenser for andre flyplasser i Norge? Vil statsråden nå innføre dette prinsippet ved alle de andre flyplassene i landet vårt? (Presidenten klubber.) Igjen ber jeg statsråden vurdere dette nøye, for vi er alle interessert i at folk skal bruke kollektive transportmidler, og buss er et miljøvennlig transportmiddel.

       Laila Kaland (A) : Eg vil få stille følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Tungtrafikken har auka kraftig det siste året på riksvegane i Møre og Romsdal. Mykje av transporten går på utanlandske vogntog, som ofte totalt manglar utstyr til å ta seg fram over norske fjellovergangar på snødekte vintervegar. Kritikken som kjem fram, er at EØS-reglane ikkje blir følgde, og at styresmaktene gjer for lite for å kontrollere dei utanlandske vogntoga på grensa.

       Kva kan statsråden gjere for at krava til sikkerheit og kontroll av denne trafikken blir god nok? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Når det gjelder krav til utstyr for å sikre tilstrekkelig veggrep på norske vinterveger, er utenlandske og norske vogntog underlagt de samme reglene. Reglene går i korte trekk ut på at kjøretøy ikke må brukes uten at det er sikret tilstrekkelig veggrep i forhold til føret. Hvis det ventes kjøring på offentlig veg som er snø- eller isdekket, skal tunge kjøretøy ha med et nærmere bestemt antall kjettinger. Ut fra dagens fortolkning av dette regelverket er det imidlertid ikke hjemmel for å kreve at vogntog skal medbringe kjetting inn i landet ved Svinesund hvis det er gode kjøreforhold i Østfold fylke. En har heller ikke hjemmel for å kreve dokumentert hvor vogntoget skal kjøre.

       EØS-regelverket tillater ikke forskjellsbehandling av norske og utenlandske transportører, ved at en f.eks intensiverer kontroll av utenlandske vogntog i forhold til norske. Til orientering pågår det for tiden et arbeid i EU med å lage felles regler for tekniske kontroller av tunge kjøretøy på veg. Et slikt framtidig EU-regelverk vil kunne bli en del av norsk rett gjennom EØS-avtalen.

       Det mest effektive for å sikre at både utenlandske og norske vogntog er riktig « skodd » på norske vinterveger, synes derfor å være å tilrettelegge kontrollaktiviteten slik at tungtrafikken blir kontrollert på steder der en kan forvente framkommelighetsproblemer. Når forholdet tilsier det, legger Vegvesenets utekontrollører særlig vekt på dette.

       Både på grenseovergangene og via andre kanaler blir det gjort mye for å informere utenlandske tungtransportører om det norske regelverket, herunder krav til sikring av veggrep på vinterføre. Samferdselsdepartementet vil følge utviklingen nøye, og vurdere ytterligere tiltak både når det gjelder regelverk, informasjon og kontroll for å ta vare på sikkerhet og framkommelighet for tungtransporten. Vegdirektoratet vil bli bedt om å samle informasjon fra etatens kontrollvirksomhet når det gjelder sikkerhetsutstyr på utenlandske vogntog.

Laila Kaland (A) : Eg vil takke statsråden for svaret. Det som gjorde at eg tok opp denne saka, var ein artikkel som stod i Sunnmørsposten den 12. mars, der bergingsmannskap og langtransportsjåførar peikar på den uhaldbare situasjonen som dei er i i dag. Berre sidan jul og fram til den 12. mars hadde bergingsmannskapa måtta ta opp 55 vogntog, og 15 av desse vogntoga låg utanfor vegen og var til stor fare både for andre trafikantar og for dei som skulle berge bilane.

       Eg er klar over det samferdselsministeren seier, at EØS-reglane skal vere like for dei norske og dei utanlandske sjåførane, men det viser seg at det er svært mange urøynde sjåførar, som det står i denne artikkelen, og dei manglar utstyr til å klare vintervegane på Vestlandet. Dei manglar kjettingar, dei manglar også pengar til å betale bergingsmannskapa, og dei har heller ikkje forsikring på vognene sine. Eg trur det er nødvendig, dersom det ikkje skal skje alvorlege ulukker, at samferdselsministeren tar ei synfaring på desse farlege vegane og ser korleis røyndomen er ute i distrikta.

Spørsmål 18

       Lodve Solholm (Frp) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Luftfartsverkets styre vedtok å relokalisere treningssenteret til Trandum. Samferdselsministeren overprøvde dette vedtaket, og gikk inn for en delt løsning mellom Tjeldsund i Nordland og Trandum i Akershus.

       Kan samferdselsministeren gi en redegjørelse om hvorfor Luftfartsverkets styrevedtak ble neglisjert? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Beslutningen om å dele virksomheten ved Luftfartsverkets treningssenter mellom Trandum og Tjeldsund er truffet på grunnlag av både distrikts- og miljøhensyn. Delingen innebærer at brann- og redningstjenesten ved senteret legges til Norges Brannskole i Tjeldsund, mens øvrige deler av utdanningen beholdes på Trandum.

       I tråd med Regjeringens distriktspolitikk ser jeg det som naturlig at staten støtter opp om distriktene ved å bygge ut virksomhet også utenom det sentrale Østlandet. I dette tilfellet kombineres dette fordelaktig med miljøhensynene.

       I Trandum-alternativet var brannøvingsfeltet tenkt plassert over grunnvannbassenget, som også er en potensiell drikkevannskilde. Luftfartsverket har viet miljøaspektet, inklusiv dette forholdet, bred plass i sin behandling av saken, men ønsker å lokalisere brann- og redningstjenesten til Trandum gitt at de miljømessige sidene blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Jeg ser imidlertid ikke grunn til å utfordre miljøet unødig i denne saken, og jeg vet ikke om miljømyndighetene ville gi tillatelse til en slik etablering på Trandum. Norges Brannskole i Tjeldsund har på sin side allerede nødvendig renseanlegg og utslippstillatelse for å dekke Luftfartsverkets behov.

       Utøvelsen av statsrådens instruksjonsmyndighet innebærer ingen neglisjering av det styrevedtak som ble fattet. Beslutningen om delt løsning er tatt etter helhetlige vurderinger av forhold som Luftfartsverket har belyst grundig. Den er i samsvar med forslaget fra mindretallet i Luftfartsverkets styre.

Lodve Solholm (Frp) : Regulering og styring likar jo politikarar stort sett, også Venstre-politikarar.

       Det er litt interessant å legge merke til at statsråden i sitt svar i spørretimen i februar avslutta med å seie at styret i Luftfartsverket må få ta ei avgjerd på fagleg og økonomisk grunnlag, som det så gjorde. Og så overprøver statsråden det vedtaket som blei gjort!

       Det vi også skal legge merke til, er at instruktørane ser på dette som ei veldig uheldig løysing. Dei ser det slik at dette faktisk set tryggleiken i fare. Dei seier også opp stillingane sine, slik at statsråden med sin styringsiver her har gjort at desse sentra no kanskje står utan instruktørar.

       Då blir mitt spørsmål: Er omsynet til distrikta viktigare enn omsynet til tryggleiken?

Statsråd Odd Einar Dørum : I luftfarten går sikkerhet alltid først. Men det må være vel kjent for de fleste at Norge har et bra stamrutenett, et bra kortrutenett og et meget godt flyrutenett, med en rad av flyplasser som gjør at man kan komme lett fra eller til. Det kan en tidligere flyskrekkaspirant bekrefte. Det er faktisk av og til lettere å komme fra eller til enn å vente på bussen.

       Når det er slik, og når det er slik at tungtveiende miljømessige grunner kanskje ville medført at man, ut fra Luftfartsverkets egen tilråding, hadde måttet flytte det hele fra Trandum, sier jeg at jeg foretrekker ikke å utfordre det. Jeg foretrekker å følge et mindretall i styret, som jo også har det samme helhetsansvar som jeg er pålagt. Mindretallet viser til at vi allerede har en eksisterende brannskole som fungerer, og jeg kan ikke skjønne at Brannskolen i Tjeldsund skulle ødelegge brannberedskapen i Norge fordi den ligger nord for Sinsenkrysset. Jeg oppfatter det slik at det i hele dette landet er flinke og bra folk. Hvis man ikke engang kan konsentrere virksomhet på steder utenfor Oslo-området hvor det foregår fornuftig virksomhet, da er sentraliseringen i Norge ubønnhørlig gitt. Da blir det trangt for oss som bor her, og da må vi kanskje flytte til Lodve Solholm alle sammen.

Lodve Solholm (Frp) : Ja, på Møre er det godt å vere! Men problemet er litt meir alvorleg enn som så. Det ein må legge vekt på, er at ein ikkje gjennom misforstått distriktspolitikk faktisk riv grunnen vekk under eit tilbod i Noreg som er på verdstoppen, og som har eit fagleg kompetansemiljø. Ved å bryte opp dette no står ein i fare for å bryte opp eit kompetansemiljø som er bygt opp gjennom mange, mange år. Det ser ein også no når instruktørane seier opp jobben sin.

       Vi står då overfor det problemet at ein, utan omsyn til styringsiveren til statsråden, no har fått to kursstader, men har ingen instruktørar. Ifølgje instruktørane sjølve vil det ta tre-fire år å få utdanna nye instruktørar som kan påta seg desse oppgåvene.

       Då er mitt spørsmål til statsråden: Korleis vil han no dekke opp det udekte behovet for instruktørar på desse sentra?

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg forutsetter at vurderinger som er så klare og sterke at de kan representeres av mindretall i et offentlig styre, selvfølgelig er bygd på de forutsetninger som er satt, og at de også vil bli respektert. Det tror jeg også i dette tilfellet. Folk kan selvfølgelig reagere på et vedtak som de misliker, men jeg tror at alle vil stille opp og gjøre en praktisk jobb. Det har skjedd tidligere i Norge når vi har truffet lokaliseringsvedtak som ikke alle har vært enig i, at folk har stilt opp. Jeg forutsetter at det selvfølgelig skjer også i dette tilfellet. Jeg er ikke kjent med noen informasjon som handler om at det ikke skal være mulig å finne fram til praktiske ordninger for denne delte løsningen.

       Inge Myrvoll (SV) : Først en kompliment for handlingsstyrken til statsråden i forrige spørsmål, så følgende spørsmål:

       « Etter innføringa av konkurranse i luftfarten har billettprisene hatt en større økning i Nord-Norge enn i landet for øvrig. Nå vil flyselskap fordele kostnaden ved seteavgifta, som innkreves på visse strekninger i Sør-Norge, på alle flypassasjerer. Det er i strid med intensjonen bak avgifta og vil påføre passasjerer fra distriktene økte kostnader.

       Vurderer departementet tiltak, som f.eks å legge ut stamrutenettet i Nord-Norge på anbud, for å unngå negative distriktsvirkninger? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg vil vise til mitt svar på spørsmål 15, fra representanten Schjøtt-Pedersen, og gjenta at et eventuelt anbud for øvrig ville innebære monopolisering av et rutenett som for størstedelen betjenes kommersielt av to selskaper i dag, idet anbud medfører enerett til det vinnende selskap. Jeg er sikker på at det reisende publikum ikke vil være tjent med en slik løsning.

       Inngripen fra Samferdselsdepartementet med forpliktelse til offentlig tjenesteytelse og anbud er aktuelt bare dersom det samlede tilbudet som flyselskapene gir på forretningsmessig basis, blir så dårlig at et tilfredsstillende transporttilbud ikke kan opprettholdes. Jeg kan ikke se at dette er tilfellet for dagens stamrutenett i Nord-Norge, der det på mange ruter de senere år har vært stor kapasitetsøkning og med det økt tilbud av rimeligere flybilletter.

Inge Myrvoll (SV) : Som sikkert statsråden la merke til, har jeg en litt annen vinkling på mitt spørsmål enn forrige spørrer.

       Det er en tilsnikelse å fordele denne avgiften, men det som er den generelle tendensen, er jo at prisøkninga i Nord-Norge etter at konkurransen ble sluppet løs, har vært sterkere enn ellers i landet. Fra før av har vi lange avstander. Hvis noen skal besøke dette huset, kan man ta T-banen hvis man bor i byen, mens det kanskje koster 5.000 kr tur-retur hvis man bor i Finnmark. Denne avstandsulempen for distriktene og spesielt for Nord-Norge er et av de store problemene. Derfor ønsker jeg at statsråden skal begynne å se på dette med offentlig kjøp, og jeg trur ikke at det reisende publikum nødvendigvis vil være negativ til det, fordi i offentlig kjøp kan det ligge frekvens, setekapasitet og pris. Det betyr at man kan påvirke hele pakken, som gjør at tilbudet blir bedre for dem som tross alt av og til må ned til hovedstaden eller ut av landet, og har den store ulempen prismessig.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg er særdeles klar over forskjellen i vinkling mellom representanten Schjøtt-Pedersens spørsmål og representanten Myrvolls spørsmål. Det var derfor jeg også tok med noe om anbud på slutten av svaret til representanten Schjøtt-Pedersen.

       Jeg er selvfølgelig kjent med at man har gjort det i Nord-Norge, bl.a på ruten mellom Tromsø og Lakselv, hvor det er kjøpt en tjeneste. Men generelt ser jeg ikke noen grunn til å gå inn på anbud, og jeg ser ikke situasjonen generelt som å være i nærheten av et så dårlig tilbud at det skal være aktuelt å vurdere virkemidlet. Men det er helt sikkert at vi vil være nødt til å følge med, og det vil vi også gjøre når det gjelder virkningen av denne avgiften, som jeg har sagt i mitt tidligere svar til representanten Schjøtt-Pedersen. Jeg kan gjenta det i svaret til representanten Myrvoll.

       Presidenten : Dette spørsmålet, fra representanten Morten Lund til miljøvernministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren som rette vedkommende.

Morten Lund (Sp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Elektriske biler kan bidra til mer effektiv bruk av energiressurser og redusere CO₂-utslippene og andre skadelige utslipp. I Aftenposten 11. september 1997 refereres en beregning som viser at om en prosent av strømforbruket i Norden brukes av el-biler, kan CO₂-utslippet reduseres med 12 mill. tonn årlig.

       Vil det bli laget et program for medvirkning fra myndighetene slik at Norge kan bli et foregangsland for å ta i bruk elektriske biler? »

Statsråd Odd Einar Dørum : Nettopp av de grunner som er anført av representanten i spørsmålet, er sentrale myndigheter opptatt av å legge til rette for bruk av elektriske biler. Det er nettopp de miljømessige grunner som taler for dette.

       El-biler er bare ilagt årsavgift og er derfor sterkt avgiftsmessig favorisert i forhold til andre kjøretøy, som også er ilagt kjøpsavgift og drivstoffavgift. Under Samferdselsdepartementets forsøksordning for alternative drivstoff finansieres el-bilprosjekter som kan bidra til en raskere introduksjon av el-biler i Norge. Det legges bl.a vekt på de spesielle klimatiske forholdene i landet vårt.

       Videre er det gjennomført et generelt bompengefritak for el-biler. Dette aktualiserer nettopp situasjonen for el-bilene i de store byområdene, hvor det kanskje ligger best til rette for bruk av slike kjøretøyer.

       Sentrale myndigheters politikk gir motiv til el-bilbruk. Vi vil imidlertid følge utviklingen på el-bilområdet og vurdere endringer i virkemiddelbruken hvis dette viser seg ønskelig. Jeg vil også understreke betydningen av et sterkt lokalt engasjement på dette feltet og har derfor registrert med stor tilfredshet at et slikt arbeid er godt i gang. Eksempler på dette er det aktive samarbeidet både f.eks. Oslo Energi og Stavanger Energi har mot el-billeverandører og el-bilforeningen. Jeg håper dette samlet sett skal gi grunnlag for en vesentlig økning i el-bilbruken de nærmeste årene.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker for svaret, som var positivt når det gjelder ønsker og en del tiltak, men som ikke bekreftet at det lages noe program for å gjøre Norge til et foregangsland.

       Den norske el-bilen er meget energigjerrig ved produksjon og ved bruk. Den går nesten lydløst og forurenser minimalt. Den går fort nok og har rekkevidde og seteplass nok til den vanlige by- og tettstedsbruken. Det er 70 % av bilene våre som går i sånn trafikk. Jeg tror det er vanskelig å finne en mer miljøvennlig nyskaping enn det den her er snakk om.

       Statsråden nevnte noen tiltak som er satt i verk fra myndighetenes side, og det ventes en del tiltak lokalt. Men produsenten av denne bilen har nevnt en del andre tiltak, f.eks enøkstøtte til produksjon av batterier, økt vrakpant ved innbytte til el-bil og endringer i regelverket for investeringsavgiften. Signaler om slike tiltak ville gjøre det mye lettere å få mange el-biler ut på det norske markedet. Jeg vil gjerne spørre om statsråden har tenkt i den retningen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Statsråden har tenkt i mange retninger, men vokter seg nøye for å opptre som finansminister. Men la meg i hvert fall si følgende, for det ligger innenfor mitt ansvarsområde: Det er min oppfatning at ved å se på virksomheten til store, offentlige etater kan vi leve opp til det vi kaller « grønn stat ». Vi kan også gjennomgå hvordan selskaper som staten eier, som f.eks. Telenor, Posten og NSB, forholder seg til de mulighetene som el-biler gir. Det vil jeg ta initiativ til, og på den måten statuere gode eksempler.

       Når jeg understreker de lokale tiltakene, er det fordi norske kommuner har den samme muligheten. Når jeg spesielt drog fram Stavanger Energi og Oslo Energi, var det for å vise til energiverk som har forstått dette, og som har vært pionerer både i introduksjon og markedsføring av el-biler.

       Jeg tror nettopp det er i byområdene vi har det største potensialet for å gjøre noe, og jeg tror at det offentlige - både stat og kommune - ved å legge til rette for bruk av slike kjøretøy gjennom sin egen virksomhet, vil stimulere til den dynamikken som representanten Lund ber om, og som jeg håper at vi alle skal få til.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker på nytt for svaret.

       Jeg synes det er positivt at samferdselsministeren vil ta initiativ overfor andre statsråder, slik at den norske regjeringen kan stå fram med et sterkt ønske om å gjøre noe selv, men også å utfordre næringslivet, f.eks energisektoren, når det gjelder akkurat dette.

       Danmark har gjort seg kjent som en miljøvennlig nasjon ved å produsere vindmøller. Der greier vi ikke å konkurrere med dem, men når det gjelder el-biler, er vi, så vidt jeg skjønner, kommet lenger enn noen andre. Norge har markert seg som en miljønasjon ved at Gro Harlem Brundtland var en internasjonal leder på dette området. Etter det føler jeg at vi ikke har markert oss så mye.

       Det ville være en god reklame for Norge som nasjon, men også for dette el-bilprosjektet, hvis vi i Norge var flinkere og raskere til å ta i bruk akkurat den muligheten som vi har her. Folk i byene våre forlanger at det blir gjort noe. De vil ikke ha så mye støv og eksos som vi har i dag.

       Jeg utfordrer på nytt statsråden til å si enda litt mer, og om han eventuelt vil bli med statsråd Sponheim på en prøvetur med denne bilen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg deler representanten Lunds engasjement. Jeg har vært med på prøveturer med mange el-biler av ulike merker. Jeg er av dem som har vært med på å kjempe gjennom retten for el-biler til å kjøre gratis gjennom bomringen i Oslo. Det var ikke helt lett å oppnå, men en nådde fram til slutt. Jeg skjønner derfor den pioneriveren som representanten har, og jeg deler den.

       Jeg vil gjenta at jeg kommer til å ta opp min iver i alle sammenhenger hvor jeg kan gjøre det, og jeg skal bidra til at andre følger opp med sitt engasjement hvor de kan gjøre det. Men det er alltid greiest å feie for eget ansvarsområde, og det var det jeg gjorde i mitt svar. På mitt ansvarsområde kan jeg fullt ut bekrefte at det engasjementet som representanten har reist, deler jeg. Det ville være fint om f.eks stortingsrepresentanter - og her tenker jeg høyt fra denne talerstol, og det har jeg lov til å gjøre - heier på lokale e-verk som ikke har sett akkurat det samme lyset som Oslo Energi og Stavanger Energi har gjort.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 20.

Spørsmål 20

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Fridtjof Frank Gundersen til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av André Kvakkestad.

André Kvakkestad (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Statstilskuddsordningen i skolefritidsordningen for barn i skolefritidsordningen (SFO) medfører at Ski kommune vil fjerne tilbudet om todagersopphold i SFO. Dette er et tilbud som mange familier ut ifra blant annet ønsket om størst mulig samvær med sine barn finner mest hensiktsmessig. Kommunen ønsker at foreldrene enten tar et tredagerstilbud for å få mer statstilskudd, eller at foreldrene ikke benytter tilbudet.

       Mener statsråden at dette er en heldig konsekvens av tilskuddsreglene, og vil han foreta seg noe i saken? »

Statsråd Jon Lilletun : Det statlege tilskottet til skulefritidsordninga vert gjeve etter ein sats pr. barn. Satsen er gradert etter opphaldstida i skulefritidsordninga. For opphaldstid frå 6 til 14 timar pr. veke er det ein låg sats, og for opphald på meir enn 14 timar pr. veke er det ein høg sats. Det vert ikkje gjeve tilskott for opphald under 6 timar pr. veke. Satsane er knytte til timetalet pr. veke, ikkje til dagtalet pr. veke. Med andre ord: Så lenge kommunen gjev eit tilbod på 6 timar eller meir pr. veke, vil kommunen få tilskot sjølv om tilbodet berre gjeld to dagar.

       Grunnen til at ein har valt ei nedre grense for opphaldstid, er at statstilskottet fyrst og fremst skal kome dei familiane til gode som har eit reelt behov for tilsyn med barna sine.

       Eg gjer merksam på at tilskottsordninga sjølvsagt ikkje er til hinder for at kommunane gjev tilbod om opphald i skulefritidsordninga på mindre enn 6 timar i veka. Finansiering av slike tilbod vil måtte skje gjennom foreldrebetaling og kommunale midlar.

       Eg vil ikkje foreslå å endre tilskottsordninga på dette punktet. Det er viktig for meg at dei statlege midlane framleis kjem foreldre som av arbeidsmessige eller tilsvarande grunnar har behov for tilsyn med skulebarna sine, til gode.

       Ellers vil jeg bare nevne at det under behandlingen i Ski kommune ble nevnt at barn ikke hadde godt av mindre enn tre dager i skolefritidsordningen. Hvordan stiller ministeren seg til dette?

Statsråd Jon Lilletun : Der vil nok statsråden til det siste seie at det synest å vere ein noe merkverdig påstand. Grunnen til at denne regjeringa støttar skulefritidsordninga, gir statstilskot og kjem til å kome med eit lovframlegg om skulefritidsordninga, er at dei foreldra som treng tilsyn, skal få høve til å få tilsyn. Det vart spesielt aktualisert etter Reform 97, der 6-åringane som tidlegare hadde hatt barnehageplass, no kom inn i skulen. Det er eit frivillig tilbod, og skal framleis vere eit frivillig tilbod.

       Det som representanten Kvakkestad nemnde om uheldige avgrensingar frå kommunen sin side, kan ein kanskje kome tilbake til når ein skal behandle lovframlegget om skulefritidsordninga, som vil kome på eit seinare tidspunkt.

       Petter Løvik (H) : Eg tillet meg å stille følgjande spørsmål til kirke-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Kva er årsaka til at 20 elevar i andre studieåret ved Norsk Musikkteater & Ballettakademi er innvilga statsstøtte først frå skuleåret 1998-99, medan støtta til dei andre 70 elevane er gitt frå og med studieåret 1997-98? »

Statsråd Jon Lilletun : Norsk Musikkteater & Ballettakademi fekk i vedtak datert 17. april 1997 godkjenning med rett til tilskot for fyrste og andre årstrinn på ballettlinja, og for eitt årstrinn på musikkteaterlinja. Skulen fekk godkjenning for 70 elevar, fordelte på dei tre årstrinna.

       Skulen fekk godkjent andre årskurs ved musikkteaterlinja i vedtak datert 12. januar 1998, med rett til statstilskot frå 1998-99.

       Eg viser elles til at skulen har klaga over vedtaket når det gjeld tidspunktet for utbetaling av tilskotet, og saka er såleis til behandling i departementet. Eg ynskjer av den grunn ikkje å kommentere den delen nærare no før vi er ferdige med den saksbehandlinga, men grunnen til ulikskapen er at andre året ved musikkteaterdelen ikkje vart godkjent av den forrige regjeringa, men vart godkjent no, så seint som 12. januar dette året.

Petter Løvik (H) : Eg takkar statsråden for svaret. Det er vel forhistoria og heile gangen i denne saka som gjer at eg har reist dette spørsmålet. Dei 90 studentane er i gang med studiet, og skulen er i ein vanskeleg situasjon. Men eg aksepterer sjølvsagt det som statsråden seier om at her er ei klagesak på gang.

       Tidlegare i dag vart det kommentert frå denne talerstolen at Lilletun sitt departement generelt ikkje er av dei raskaste og mest kundevennlege. Eg håpar og trur at Lilletun vil gjere sitt beste for å rette på desse litt dårlege tradisjonane. Eg har òg eit visst inntrykk av at saker som gjeld privatskular, er spesielt utsette for sein behandling.

       Meiner statsråden at saksbehandlingstida i departementet i privatskulesaker er akseptabel? Dersom svaret er nei eller tja, kva vil statsråden gjere for å rette på dette?

Statsråd Jon Lilletun : Det er heilt opplagt at denne statsråden tidlegare har kritisert saksbehandlingstida og saksbehandlingsmåten i Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet i forhold til privatskulane. Det var det òg grunn til. Departementet tok dette ad notam og sette ned eit utval, Høybråten-utvalet, til å gjennomgå privatskulefeltet. Dei hadde ei innstilling, og Stortinget bad om at den skulle kome som stortingsmelding til Stortinget når vi hadde fremja budsjettet. Det kjem til å skje i løpet av våren.

       Eg trur at vi med denne innstillinga og med dei nye rutinane som ein har innført i forhold til behandlinga av privatskulesaker, skal kunne vedkjenne oss måten vi behandlar desse sakene på. Eg skal derfor gjere mitt beste. Eg kan ikkje love å seie ja alltid, men eg lover at det skal verte ei ryddig behandling, så langt det strekk til.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg vil tillate meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Høgskulen i Telemark, avdeling i Bø, har i fleire år hatt eit samarbeid med Noregs landbrukshøgskole om landbruksutdanning. Som ei midlertidig ordning for eitt år er dette tilbodet overflytta til skogskolen i Kongsberg.

       Kan statsråden stadfeste om dette er meint å vere ei midlertidig ordning, eller er det slik å forstå at flyttinga vil bli permanent? »

Statsråd Jon Lilletun : Noregs landbrukshøgskule ser det som viktig å rekruttere studentar frå alle landsdelar. For å sikre ein god tilgang på studentar frå distrikta har høgskulen inngått samarbeidsavtalar med fleire statlege høgskular og med Universitetet i Tromsø. Det fyrste studieåret fylgjer studenten undervisninga ved ein av desse studiestadene.

       Ved Høgskulen i Telemark har Noregs landbrukshøgskule dei seinare åra gjeve tilbod om fyrste studieår innanfor fleire ulike studieretningar, slik representanten Oppebøen Hansen akkurat sa. For hausten 1998 har Landbrukshøgskulen vedteke at desse studietilboda skal flyttast til andre studiestader, mellom andre Alta og Kongsberg.

       Departementet har vore i kontakt med Noregs landbrukshøgskule og fått opplyst at desentraliseringa av fyrste studieåret hausten 1998 ikkje er permanent, og at høgskulen vil gjere ei ny vurdering for opptak til studieåret 1999-2000.

Sigvald Oppebøen Hansen : Eg takkar statsråden for svaret.

       Eg har vanskar med å forstå at Noregs landbrukshøgskule nå kuttar ut samarbeidet med Høgskulen i Telemark neste skuleår. Slik eg forstår det, er bakgrunnen for dette at talet på samarbeidspartnarar skal reduserast, som statsråden også nemnde. Men ei flytting til Kongsberg er for meg uforståeleg når Landbrukshøgskulen tidlegare har vedtatt å legge ned verksemda si på Kongsberg på grunn av mangel på fagmiljø, som er deira grunngjeving.

       Er det slik at det er den politiske motstanden i Buskerud som er årsaka til at departementet nå har engasjert seg i saka? Eller er det ei reint fagleg grunngjeving for flyttinga?

       Landbrukshøgskulen har altså hatt eit godt samarbeid med Høgskulen i Telemark i ein tiårsperiode. Dette blir stadfesta av direktør Kjell Aksnes ved Noregs landbrukshøgskule i avisa Varden den 13. mars 1998. Aksnes uttalar vidare at han seier seg lei for at avdelinga i Bø har ramla ut i denne omgangen. Når vil departementet ta ei endeleg avgjerd i saka?

Statsråd Jon Lilletun : Når det gjeld Oppebøen Hansen sin analyse av kvar fagtilbodet er sterkt eller ikkje, har eg ikkje grunnlag for å gå inn på det no. Vi har fylgt rådet frå det som er den fremste høgskulen innanfor landbruksnæringa, og teke deira avgjerd om samarbeidsavtale til etterretning. Då vi oppfatta at det no er snakk om ein grundigare gjennomgang, og at det har vorte ein del usemje i distrikta i forhold til desse samarbeidsavtalane, finn eg det naturleg at departementet ber om å få denne saka til avgjerd i departementet, som sjølvsagt har det endelege myndet til å avgjere saka. Situasjonen no gjer at det er eit ansvar vi må ta og skjere gjennom i forhold til det. Eg vil òg stadfeste at det sjølvsagt må skje før sommarferien.

       Gard Folkvord (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

       « Fordypningspoeng innen videregående opplæring blir brukt for å stimulere ungdom til å ta visse fagkombinasjoner. Undersøkelser viser at norsk ungdom er i dårlig fysisk form.

       Vil statsråden vurdere å gi ungdom som tar idrettsfag, fordypningspoeng? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg vil i svaret mitt ta utgangspunkt i dei reglane som gjeld søkjarar som har teke treårig vidaregåande opplæring etter innføringa av Reform 94.

       Ordninga med tilleggspoeng for fagleg fordjuping ved opptak til grunnutdanningar ved universitet og høgskular vart skipa for å stimulere til val av krevjande fagkombinasjonar i vidaregåande skule. Ordninga premierer elevar og privatistar som nyttar timar dei har til val, til å fordjupe seg i særskilde emne.

       Slik spørsmålet lyder, er det ikkje heilt klårt om spørjaren tenkjer på elevar som tar allmenn-økonomisk eller idrettsfagleg studieretning.

       Elevar som tar studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag, får ikkje fordjupingspoeng dersom dei nyttar timar til val til å ta idrettsfag. Eit utval som drøfta bruken av fordjupingspoeng i 1993, konkluderte med at val av fag som skulle gi grunnlag for fordjupingspoeng, skulle føre eleven « betydelig nærmere relevante krav til studieegnethet ».

       Når det gjeld reglane for elevar på idrettsfagleg studieretning, vil eg seie fylgjande: Utvalet nemnt over kom fram til at utdanningar som skulle gje fordjupingspoeng, måtte innehalde ein viss monn av reiskaps- og referansekunnskapar og ikkje einsidig innehalde fordjuping i enkeltfag eller faggrupper. Det er departementet si oppfatning at elevar frå studieretning for idrettsfag som bruker timar til val til ytterlegare fordjuping i idrettsfag, ikkje tilfredsstiller krava til fagleg breidd med omsyn til reiskaps- og referansefag.

       Etter gjeldande forskrift får søkjarar med studieretning for idrettsfag to fordjupingspoeng om dei nyttar veketimar til val til å ta studieretningsfag frå studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag. Dersom desse faga er realfag, kan dei òg få realfagspoeng. Dei kan få ytterlegare fordjupingspoeng og realfagspoeng ved å ta fleire studieretningsfag frå denne studieretninga i tillegg til full fag- og timefordeling i si treårige utdanning.

       Det er skipa ei alternativ ordning med bonuspoeng ved søknad om opptak til universitet og høgskular. Denne ordninga gjeld frå og med opptak til studieåret 1998-99 for søkjarar med studieretning musikk, dans og drama. Det vart ved behandlinga i Stortinget ikkje gjort framlegg om at ordninga også skulle gjelde for idrettsfag. Årsaka til denne skilnaden er at det i studieretning for musikk, dans og drama berre er fire-seks veketimar til val, slik at den ikkje gjev rom for å skaffe seg fordjupingspoeng. I studieretning for idrettsfag er det 13 veketimar til val og derfor godt høve til å ta fag som gir tilleggspoeng for fordjuping.

       Stortinget har hatt desse spørsmåla til vurdering ei rad gonger. Så seint som i juni i fjor drøfta vi prinsippa for rangering ved opptak svært grundig, slik både spørjaren og eg kjenner godt til. Eg meiner no vi må gje desse reglane noko tid til å setje seg, og når det gjeld fordjupingspoeng, må vi ta omsyn til at om alle får likt, vil ordninga ikkje ha nokon verknad.

Gard Folkvord (A) : Jeg takker statsråden for et svært omfattende svar. Statsrådens svar viser også med tydelighet hvor komplisert dette regelverket etter hvert har blitt. La meg innledningsvis bare få oppklare at jeg legger idrettsfaglig studieretning til grunn for mitt spørsmål.

       Særlig når det gjelder bonuspoengordningen, er skjevhetene store innenfor dette systemet. Idrettselever får ingen bonuspoeng ved opptak til relevante studier, som lærer- og førskolelærerutdanning, ved fysioterapiutdanning, Politihøgskolen og til og med Idrettshøgskolen.

       Deler statsråden min bekymring for de virkningene disse bonusreglene nå har fått?

Statsråd Jon Lilletun : Spørjaren har rosverdig teke opp det faktum at den fysiske fostringa og den fysiske forma til svært mange unge ikkje er det den burde vere. Denne statsråden må vel erkjenne at det ikkje berre gjeld ungdom, det gjeld ein del av oss andre òg. Slik sett kunne det vere ynskjeleg å imøtekome ynsket.

       Eg er glad for at spørjaren erkjenner at dette er samansett og vanskeleg. Det som var hovudgrunngjevinga for dei konklusjonane ein endeleg kom fram til, var at det er realfaga som er dramatisk underrepresenterte i våre viktigaste utdanningsvegar i tida framover. Derfor vart det dei som vart overvekta. Dei som tek idrettsfaga, har den moglegheita at dei kan ta fordjuping i ei rekkje av realfaga og dermed få poeng. Den moglegheita har ikkje dei som tek faga musikk, dans og drama, og derfor går bonuspoenga til dei som vel desse faga. Eg påstår ikkje at dette er fullkome rettferdig, men det var så langt vi kom. Eg trur desse reglane må få lov til å prøve seg no.

       Marit Nybakk (A) : Det ville vært fristende å kommentere det siste, men jeg skal la det være. Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Når blir det opprettet et professorat i kvinnerettet teologi ved Universitetet i Oslo, slik stortingsflertallet bad om høsten 1996? »

Spørsmål 25

       Per Ove Width (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Stortinget skal i løpet av våren behandle den nye langtidsmeldingen for Forsvaret. Vi er da tjent med en samfunnsdebatt med innspill fra ulike miljøer, ikke minst fra Forsvaret selv. Det råder, etter de signaler som er gitt, en viss usikkerhet blant offiserer om de kan engasjere seg.

       Kan statsråden her bekrefte at det er legitimt og ønskelig at offiserer engasjerer seg i en slik debatt? »

Per Ove Width (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Norske offiserer har tradisjonelt vært tilbakeholdne med å delta i forsvarsdebatten. Det kan etter min mening bidra til den mangelfulle offentlige interesse for Forsvaret, en interesse som vi som steller med Forsvaret, etterlyser.

       Ingen kan vel med større fagkompetanse vektlegge verdispørsmål som begrunner behovet for et forsvar bedre enn offiserene selv. Når man så tar hensyn til det som er regulert gjennom gjeldende sikkerhets- og beskyttelsesinstruks og offentlighetsloven, mener jeg at offiserer i langt større grad skal delta i den offentlige debatt om Forsvaret enn de gjør i dag.

       Med tanke på at det bl.a er deres egen arbeidsplass og eget arbeidsmiljø det gjelder, er det påfallende å se hvor fraværende offiserer er i mediene.

       Jeg tillater meg derfor å be om statsrådens vurdering av hvorfor det er slik.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Den som kunne ha gitt et entydig og klart svar på det, ville ha vært forutseende, og kunne også ha samlet opp standpunkter og synspunkter tilbake historisk som denne statsråden iallfall her i dag ikke er i stand til å gjøre.

       Jeg deler spørrerens utgangspunkt, at norske offiserer tradisjonelt har vært tilbakeholdne med å delta i den offentlige debatt og har vist en stor grad - kanskje også for stor grad - av respekt for myndigheter og personell som er overordnet. Jeg ser også den faren som kan ligge i dette, og at slik opptreden skaper manglende interesse i samfunnet for det fagområdet vi nettopp nå debatterer. Jeg kan med andre ord ikke gjøre annet enn å understreke at jeg ser positivt på at offiserer engasjerer seg i debatten rundt langtidsmeldingen.

Per Ove Width (Frp) : Det er godt å høre at statsråden er så positiv som han er.

       Som jeg sa tidligere, er det påfallende hvor fraværende norske offiserer er i mediedebatten. Forsvaret er etter min mening svært karrierepreget, og få vil tilsynelatende utsette seg for noe som kan forstyrre karrieren, ved å uttale seg om noe som får konsekvenser, og som får overordnede til å rynke på nesen. Når så Forsvarets overkommando, etter det jeg erfarer, går ut med det som nærmest blir oppfattet som et direktiv til offiserene om hva man bør si og ikke si i en offentlig debatt, forstår jeg at lysten til å delta kan bli påtakelig mindre. Det blir fra Forsvarets overkommando nærmest bedt om at offiserene vurderer sin egen kompetanse og at de kan regne med korreks fra overordnede, og det blir videre sagt at det skal mye til hvis man deltar i debatten, at det ikke kan få alvorlige følger og konsekvenser for karrieren. Noen hver ville vel betenke seg for overhodet å si noe og heller holde munn. Som jeg tidligere har sagt, er det mange grunner til at nettopp dette er uheldig. Hva kan statsråden tenke seg å foreta seg i saken?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Forsvars- og sikkerhetsdebatten er vital for landet vårt. Den dagen denne dør hen på den måten at ingen engasjerer seg, er vi ille ute. Derfor er det viktig, som spørsmålsstilleren sier, at de som har fagkunnskap, engasjerer seg. Jeg vil ta til etterretning det spørreren sier om begrensninger fra overkommandoens side. Jeg kjenner ikke dette i den detalj som det nå fremstilles. At dette skulle få følger for karrieren i den grad at det skulle være en alvorlig hindring for å engasjere seg i samfunnsspørsmål, kjenner ikke jeg til. Jeg kan bare igjen si at jeg ser fram til at offiserer engasjerer seg i debatten rundt langtidsmeldingen på generelt grunnlag og på en måte som gjør at de ikke kommer i inhabilitetsforhold til selve saken.

Spørsmål 26

       Einar Olav Skogholt (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Hva vil statsråden gjøre for å sikre at den såkalte sprøytebussen fortsatt blir i Oslo sentrum? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Aids-informasjonsbussen har sidan oppstarten hausten 1988 vore eit viktig tiltak for å førebyggja spreiing av hiv/aids. Fleire og fleire injiserande misbrukarar har nytta tilbod om gratis sprøyter og kondom, og dei tilsette har òg gjeve misbrukarane rettleiing med tanke på å førebyggja overdosar. Departementet og Oslo kommune har dekt driftsutgiftene ved bussen med 50 % kvar. Departementet har dekt sin del gjennom handlingsplanen mot hiv/aids-epidemien, sist med 1.405.000 kr i 1997.

       På initiativ frå Sosial- og helsedepartementet og med Helsetilsynet som oppdragsgjevar blir aids-informasjonsbussen evaluert. Evalueringa skal m.a. skaffa fram eit betre avgjerdsgrunnlag med omsyn til framtidig organisering og finansiering av tiltaket, og vil liggja føre i juni 1998.

       Sosial- og helsedepartementet gjev, som nemnt, midlar til gjennomføring av tiltaket. Oslo kommune har ansvaret for sjølve gjennomføringa, òg kvar bussen skal stå. Det er innlysande at bussen må stå sentralt, slik at rusmiddelmisbrukarane har lett tilgang til han. Oslo kommune vil ha bussen i sentrum. Eg har difor tiltru til at kommunen vil finna ein høveleg plass.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg takker statsråden for svaret, som viser at statsråden har en meget positiv holdning til sprøytebussen.

       I en artikkel i Aftenposten den 11. mars i år framgår bl.a følgende:

       « Sprøytebussen vurderer å flytte ut av sentrum. Det er for dyrt å betjene alle som ønsker rene sprøyter og HIV-tester. Derfor skal bussen gjøres mindre tilgjengelig. »

       I år har bussen et budsjett på 2,8 mill. kr, men mye tyder på at behovet vil være på 3,8 mill. kr. Besøkstallet øker mer enn forutsatt i budsjettet. Jeg merket meg at evaluering av tiltaket skal foreligge i juni i år, og at man etter dette skal ta stilling til organisering og finansiering av tiltaket. Jeg håper statsråden vil bekrefte at man vil finne en løsning på den økonomiske situasjon sprøytebussen er i, slik at vi ikke får redusert service overfor hver enkelt stoffmisbruker, eller at bussen flyttes for å gjøre den mindre tilgjengelig.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Representanten Skogholt viste til ein artikkel i Aftenposten som understrekar noko av det som òg ligg til grunn for den evalueringa som skal gå føre seg. Den skal framskaffa eit betre avgjerdsgrunnlag med omsyn til framtidig organisering og finansiering.

       Eg trur eg kan understreka at Sosial- og helsedepartementet og Oslo kommune er skjønt einige om at det framleis er behov for dette tiltaket. Det er heller ikkje tvil om at behovet er aukande. På kva måte og i kva omfang det her skal framskaffast midlar, får vi koma tilbake til.

       John I Alvheim (Frp) : Jeg skal få stille den ærede sosialminister følgende spørsmål:

       « En 100 % pleietrengende kvinne har et kommunalt botilbud i det kommunen kaller bofellesskap. Kvinnen mottok tidligere ingen trygdeytelser, og kunne ikke dekke sine utgifter. Hennes ektefelle fant det ikke rimelig at han skulle dekke utgiftene, og hevdet at dette var et institusjonstilbud som måtte gis vederlagsfritt. Kommunen forlangte at ektefellen skulle betale for maten hustruen fikk.

       Er det riktig at kommunen skal kunne kreve betaling fra ektefelle for et helt nødvendig heldøgns omsorgstilbud? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Innanfor pleie- og omsorgstenestene i kommunane er det to ordningar for eigenbetaling. Ved opphald i institusjon dekkjer betalinga både tenestene og utgifter til kost og butilbod. For personar som bur i sin eigen heim, i bufellesskap eller liknande, er betalinga frå kommunen mindre omfattande og gjeld berre dei tenestene dei mottar. I tillegg må den pleietrengande sjølv bera eigne utgifter til mat og bustad. Eigenbetaling for opphald i institusjon og for tenester i heimen kan berre krevjast av den pleietrengande sjølv.

       I eit eksempel som samsvarar med det stortingsrepresentant Alvheim her tar utgangspunkt i, fekk ei kvinne eit bustad- og tenestetilbod i eit bufellesskap organisert i open omsorg. Fylkesmann og fylkeslege har akseptert at bufellesskapet ikkje er ein institusjon etter lova. Partane var så vidt eg kjenner til, nøgde med det faglege innhaldet i tilbodet.

       Det som gjorde denne saka så spesiell, var at kvinna i ein kort periode ikkje hadde rett på ytingar frå folketrygda på grunn av opphald i utlandet, og difor ikkje hadde eigne inntekter til å dekkja utgiftene sine til mat og bustad m.v. Kommunen kravde ikkje eigenbetaling for tenestene. Sidan bustaden ikkje er ein institusjon, er den som bur der, sjølv ansvarleg for utgiftene til livsopphald. Etter ekteskapslova har ektefellane underhaldsplikt for kvarandre, men kommunen og fylkesmannen sine vedtak i saka førte til at kommunen tok på seg å dekkja buutgiftene til kvinna og delar av utgiftene til mat. Ho får no alderspensjon.

       Som regel vil personar som mottar omfattande pleie- og omsorgstenester, ha ytingar frå folketrygda som gjer at slike problemstillingar ikkje kjem opp. I forskriftene om eigenbetaling er det tatt inn reglar som skal sikra at den pleietrengande kan ivareta sine plikter som ektefelle og eventuelt forsytar.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg har tatt opp dette spørsmålet først og fremst av prinsipielle grunner. Jeg er redd for at dette er noe som skjer flere steder i landet, at kommunene nå omdefinerer sine omsorgstilbud til pleietrengende eldre ved å gi botilbudet en annen benevnelse enn « sykehjem » eller « omsorgsbolig ». Hvis det er slik at en kommune kan velge å kalle sitt botilbud til pleietrengende eldre et « bofellesskap » og dermed slipper unna plikten til å dekke utgiftene for dem som ikke har midler til dette, og overlater til familiemedlemmer å betale for dem, er vi etter min mening på ville veier.

       Vil sosialministeren sørge for at kommunene følger vederlagsforskriftenes bestemmelser, slik at det kun er klientens egen inntekt som skal legges til grunn ved beregning av vederlaget?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Mitt utgangspunkt og mi erfaring er at kommunane i desse dagar er særdeles opptekne av å sikra eldre som har behov for det, nødvendig pleie og omsorg. Det tykkjer eg ikkje minst handlingsplanane som no er innleverte i samband med ei betre eldreomsorg, vitnar om.

       Den beste måten å sikra at kommunane opptrer i samsvar med det som er Stortinget sin intensjon, og som representanten Alvheim ynskjer skal fylgjast opp, er å ha eit klart lovverk - klare forskrifter. Eg meiner at forskriftene er klare på dette området, og heldigvis er dette ei problemstilling som hittil svært sjeldan har dukka opp.

       Presidenten : Dette spørsmålet frå representanten Olav Gunnar Ballo til helseministeren, vil bli svara på av sosialministeren som rette vedkomande.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil gjerne få rette følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Frambu, Rikshospitalet og Sunnaas er kompetansesentra med ansvar for pasientgrupper med sjeldne lidelser. I dag kan fordelingen av diagnosegrupper mellom de ulike kompetansesentra synes vilkårlig og planløs. Grupper overføres mellom ulike sentra, og til dels har ulike sentra felles ansvar for de samme diagnosegruppene.

       Hva tenker statsråden å gjøre for å skape større avklaring av ansvarsforholdene, der også en større grad av brukermedvirkning sikres? »

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er prøvt ut ulike modellar for kompetanseoppbygging for eit avgrensa tal sjeldne diagnosegrupper med ulike behov for landsdekkjande tenester.

       Senter for sjeldne sjukdommar og syndrom - SSSS - ved Rikshospitalet, som i utprøvingsperioden gav tilbod til 15 diagnosar, byggjer særleg på skriftleg og munnleg informasjon til det lokale tenesteapparatet, den funksjonshemma sjølv og dei pårørande. I utprøvinga av SSSS har representantar frå brukarane hatt fleirtal, dei har hatt fem av åtte representantar i styringsgruppa for prosjektet. Brukarorganisasjonane ville ikkje at dette skulle vidareførast. Det er no etablert eit kompetanseråd for SSSS der brukarane har fire representantar. Frå og med i år gir dette senteret tilbod til 21 grupper.

       Trenings- og rådgivningssenteret - TRS - ved Sunnaas Sykehus gir tilbod om individuelle rehabiliteringsopphald, gruppeopphald basert på diagnose og livsløpssituasjon. TRS gir informasjon og rettleiing til hjelpeapparatet lokalt. Frå i år får sju diagnosegrupper tilbod, medan det i prøvetida var fem diagnosegrupper. TRS har ei styringsgruppe der brukarrepresentantane er i fleirtal - fem av åtte representantar. Denne styringsforma ynskjer brukarane og departementet å vidareføra.

       Tannhelsekompetansesenteret - TAKO-senteret - ved Universitetet i Oslo gir tilbod til alle som har sjeldne lidingar som fører til problem i munnhola, tenner og kjake. TAKO har til no hatt over 200 ulike diagnosar. For TAKO er det oppnemnt eit fagråd der brukarorganisasjonane har to av sju representantar.

       Stiftelsen Frambu har i mange år gitt tilbod til familiar med funksjonshemma medlemer, særleg barn. Sidan 1994 gjeld dette berre små grupper funksjonshemma. Tilbodet blir i hovudsak finansiert over trygdebudsjettet. Departementet har bedt Frambu nytta meir ressursar for å gi kunnskap til det lokale tenesteapparatet. I styret for Frambu har brukarane ein representant.

       Stiftelsen Institutt for blødarar gir, i samarbeid med TAKO-senteret, sosialmedisinsk tilbod til personar med blødarsjukdom og til fleire særleg sjeldsynte diagnosegrupper. Verksemda blir finansiert over statsbudsjettet og trygdebudsjettet. Styret for stiftinga har fleirtal av representantar frå Foreningen for blødere.

       Det har vore ei evaluering som konkluderte med at det er behov for koordinering og styring. For å få til ei betre koordinering av tilbodet samt betre utnytting av ressursane er det i statsbudsjettet for 1998. vedtatt å oppretta ei eiga sentral forvaltningseining for sjeldsynte funksjonshemmingar.

       Eg håpar at både dei ulike gruppene og deira brukarmedverknad skal bli endå betre varetatt enn no.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg takker sosialministeren for svaret, som jeg synes var fyldig og grundig.

       Man kan ha god forståelse for at det vil være faser der det skjer endringer, og man får overføringer, eksempelvis fra Frambu til andre kompetansesentra. Men det er jo ønskelig at man på sikt får en stabilitet som gjør at brukerne og pårørende til brukerne - dette kan jo i stor grad også dreie seg om barn - kan føle trygghet for at det ikke på nytt kommer endringer som skaper ny utrygghet og usikkerhet. Det går jo også på å bli kjent med dem som har behandlingsansvar og oppfølgingsansvar, sånn at man får en kontinuitet i det.

       Kan sosialministeren si noe om denne prosessen på sett og vis kan bli sluttført, sånn at man over tid får større sikkerhet for at ikke nye endringer vil skje stadig vekk?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : I tillegg til dei gruppene som eg no nemnde, kunne eg ha nemnt det tilbodet som er ved Statens senter for epilepsi og ved Statens sentralteam for døvblinde.

       For å gje betre diagnostikk av særleg sjeldsynte syndrom finansierer departementet eit samarbeid mellom avdeling for medisinsk genetikk ved Ullevål sykehus og spesialistar på syndromdiagnostikk i England. Det inneber òg at det her er behov for ytterlegare senter.

       Eg synest representanten Ballo peikar på noko som er svært vesentleg, nemleg at her trengst ei forsikring om ein stabilitet for framtida både for den enkelte person og familie dette gjeld, og for dei sentra som har dei ulike tilboda. Og det håpar eg at denne nye forvaltingseininga skal medverka til. Den vil no bli etablert om svært kort tid.

       Jeg synes at dette var et bra og avklarende svar. Og hvis man klarer å sluttføre prosessen, slik at man får den tryggheten for familien og dem det gjelder, er det bra. Man får kanskje være aksepterende til at man i en overgangsfase må gjøre en del endringer når man ser at dette er en prosess som skal sluttføres. Jeg vil bare takke statsråden.

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at ein normalt har høve til to tilleggsspørsmål i spørjetimen, men om det er mange spørsmål, kan presidenten gjere vedtak om at ein berre kan stille eitt tilleggsspørsmål. Det er kanskje det representanten Ballo har opplevd før i denne salen.

Spørsmål 28

       Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Utenlandske leger som skal arbeide i Norge, har behov for et tilbud om språkopplæring. Fylkeslegen og fylkestrygdekontoret i Nordland tilbyr tre dagers kurs i samfunns-, sosial- og trygdemedisin for leger fra EØS-området. I tillegg vurderes lokale fadderordninger.

       Mener helseministeren at et slikt tilbud til utenlandske leger som skal arbeide i Norge, er viktig, og vil i så fall helseministeren bidra til at det etableres lignende tilbud i alle fylker? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg vil i utgangspunktet presisere at det omtalte kurset ikke er nødvendig for at leger fra EØS-land skal få norsk autorisasjon. Lege med statsborgerskap, utdanning og autorisasjon fra et annet EØS-land får automatisk norsk autorisasjon, uten at myndighetene stiller krav om f.eks norskkunnskaper eller kunnskaper i nasjonale fag.

       Arbeidsdirektoratet startet 1. september 1997 et legerekrutteringsprosjekt. Prosjektet er ment å vare ut 1999. Det er inngått bilaterale samarbeidsavtaler med arbeidsmarkedsmyndighetene i Tyskland, Østerrike og Frankrike. Fylkeslegen i Nordland har i samarbeid med fylkestrygdekontoret og fylkesarbeidskontoret tatt initiativ til å organisere kurs i samfunns-, sosial- og trygdemedisin for de leger som i vår kommer til Nordland. Tilbudet vil også gå til EØS-leger som tidligere har kommet til fylket. Ved å gjøre dem kjent bl.a med representanter for de statlige kontorer i fylkene og ved at lokal legeforening stiller med faddere, søkes forholdene lagt til rette for at de såkalte EØS-legene vil kunne velge å oppholde seg i Norge over lengre tid. Jeg setter stor pris på at lokal legeforening engasjerer seg ved å lage en fadderordning for de utenlandske legene. På departementets budsjett for 1998 er det avsatt 2 mill. kr til introduksjonskurs for å sikre at utenlandske leger som ønsker å ta arbeid i Norge, blir tatt godt imot og får en positiv erfaring. Sosial- og helsedepartementet gir økonomisk støtte til kursopplegget i Nordland.

       Når det gjelder spørsmålet om å gi lignende tilbud i andre fylker, har departementet diskutert dette med fylkeslegene i Nord-Norge og med Arbeidsdirektoratet. Det er ønskelig å lage et opplegg med introduksjonskurs også for utenlandske leger som kommer til Troms og Finnmark.

       I samråd med Arbeidsdirektoratet finner jeg det mest aktuelt at det tilbys introduksjonskurs i de nordnorske fylker. Disse fylkene har et stort antall utenlandske leger og kommuner med stor legemangel. Om det senere blir aktuelt å utvide til andre fylker, vil måtte vurderes i samarbeid med Arbeidsdirektoratet, ut fra fremdriften i deres legerekrutteringsprosjekt.

Sonja Irene Sjøli (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg synes det er positivt at departementet og Arbeidsdirektoratet ser det som ønskelig at det etableres lignende tilbud i Troms og Finnmark. Jeg er innforstått med at kurset ikke er nødvendig, men det er ikke dermed sagt at det ikke er behov for kunnskap om norsk helsevesen, om samfunnsmedisin, sosial- og trygdemedisin, og selvsagt er også det aktuelle regelverk en del av kvalitetssikringen. Det er viktig kunnskap for norske leger, og bør også selvfølgelig være det for utenlandske leger.

       Sosial- og helsedepartementet har et særskilt ansvar for kvaliteten i norsk helsevesen og dermed også for å koordinere og se til at det etableres et tilfredsstillende tilbud over hele landet på dette området.

       Det er mange eldre som oppsøker helsetjenesten. Erfaringene har vist at det ikke alltid er like enkelt for dem som opplever at legene ikke har tilstrekkelig kunnskap om det norske samfunn. Derfor er det ønskelig at tilbudet er tilgjengelig i alle fylker. Jeg vil spørre helseministeren om han vil vurdere om et slikt tilbud kan inkluderes i et tverrfaglig tiltak på fylkeskommunalt nivå i regi av Kommunenes Sentralforbund.

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg først understreke at i forhold til denne gruppen leger er det arbeidsgiveren som har et ansvar og - jeg vil si - også en egeninteresse i å sørge for at de som ansettes, har tilstrekkelig bakgrunn både i norsk språk, norske samfunnsforhold og ikke minst i norsk regelverk - som jeg kan bekrefte at man ikke lærer på 14 dager.

       Det representanten Sjøli antyder, er så vidt jeg forstår, en utvidelse av de tiltak man nå har i Nord-Norge, til større deler av landet i regi av arbeidsgiver eller arbeidsgivers organisasjon. Det synes jeg er en interessant tanke som jeg vil ta med meg i det videre arbeid med disse spørsmål.

       John I Alvheim (Frp) : Jeg skal få stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

       « Norske pasienter må vente i årevis på nyutviklede medisiner og behandlingsmetoder fordi det offentlige ikke prioriterer medisinsk forskning. Bare 6 % av den totale summen det offentlige bruker på forskning, går til medisin og helse.

       Hva vil helseministeren gjøre med denne skjevfordelingen av norske forskningmidler? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er beregnet at det i 1995 til sammen ble brukt ca 16 milliarder kr til forskning i Norge. Av dette var 7,7 milliarder kr over offentlige budsjetter. Av de samlede midlene over offentlige budsjetter til forskning gikk ca 13 %, altså om lag 1 milliard kr, til medisinsk forskning. I tillegg til den offentlig finansierte forskningen kommer medisinsk og helsefaglig forskning som er finansiert av private instanser, som stiftelser og frivillige organisasjoner, og forskning som er direkte finansiert av næringslivet. Legemiddelindustrien er som kjent en viktig aktør på dette området. Driftsutgiftene til forskning og utvikling i norsk farmasøytisk industri var i 1993 beregnet til 470 mill. kr.

       Norges forskningsråd, som forvalter en betydelig del av de offentlige forskningsmidler, brukte i 1997 ca 160 mill. kr til området medisin og helse. Dette tilsvarte om lag 6 % av Norges forskningsråds budsjett. Størsteparten av midlene til området medisin og helse bevilges over budsjettkapitlene til Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet med henholdsvis 95,9 mill. kr og 47,1 mill. kr. Sosial- og helsedepartementets bevilgning har økt jevnt fra 1991 til 1996 og har så ligget stabilt.

       Regjeringen fastslår i sin erklæring fra Voksenåsen at den medisinske forskning er viktig for et godt helsevesen, og at sentrumsregjeringen vil sikre forskningen gode rammevilkår. Utover dette er det selvsagt for tidlig å si noe om hva som vil bli foreslått i neste års statsbudsjett, men jeg står i nær dialog med utdanningsministeren om dette feltet, som opptar meg sterkt. Jeg viser i denne sammenheng til den interpellasjonsdebatt som var her i Stortinget 5. mars i år, der statsråd Lilletun varslet at han ville komme tilbake med forslag for å bøte på situasjonen innen medisinsk forskning, som vi begge mener står langt tilbake å ønske.

John I Alvheim (Frp) : Jeg takker helseministeren for svaret. Ifølge professorene dr.med. Per M. Ueland ved Universitetet i Bergen og professor Rolf Seljelid ved Universitetet i Tromsø bruker Norge mye mindre til medisinsk forskning enn noe annet land det er naturlig å sammenligne seg med. Ifølge de nevnte professorer er medisinsk forskning i Norge uinteressant internasjonalt - noe som ikke minst kan ha negativ betydning eksempelvis for forskning innen kreftproblematikken. De samme professorer uttaler at Norge i 1997 brukte bare en fjerdedel av hva man brukte til medisinsk forskning f.eks i Sverige.

       Ifølge dr.med. Geir Stene-Larsen ved Norges forskningsråd utgjør helseforskning kun 6 % av det totale beløp som brukes på forskning. Synes ikke helseministeren at medisinsk forskning er foruroligende lavt prioritert i forhold til annen forskning i Norge?

       Er helseministeren enig i dette, og hva kan i tilfelle gjøres, spesielt i forhold til gen- og bioteknologi?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg vil ikke på dette grunnlag gå inn i en diskusjon om de ulike deler av den medisinske forskning, og hvordan de er prioritert i forhold til hverandre. Men jeg deler representanten Alvheims syn om at en for lav innsats når det gjelder medisinsk forskning, til syvende og sist rammer pasientene. Derfor er det svært viktig at det reises en debatt om dette. Det skjedde i Stortinget den 5. mars, og jeg føler at det ligger solid dokumentasjon på bordet for en økt prioritering av dette feltet. Jeg tror ikke Norge er så uinteressant i internasjonal sammenheng, bl.a har vi solide medisinske registre i Norge som er meget interessante i internasjonal sammenheng. Men norske myndigheter må også ta sin del av ansvaret for å prioritere dette.

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « I et oppslag i Aftenposten 10. mars 1998 blir det referert til at Rikstrygdeverket med helseministeren i ryggen avviser å betale for ryggoperasjoner i Sverige. Behandlingsmåten skal være omstridt blant norske leger. Pasienter med tilsvarende lidelser bosatt i Oslo får allikevel dekket behandling i Sverige på statlige pasientbromidler. Behandlingen som tilbys i Sverige, har gitt gode resultater.

       Synes helseministeren at bosted er et tilfredsstillende kriterium for å få dekket operasjoner i utlandet? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg innledningsvis presisere at bosted selvfølgelig ikke er - eller skal være - noe kriterium for å få dekket operasjoner i utlandet. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at vi fra departementets side - gjennom et leserinnlegg fra statssekretæren i Aftenposten 13. mars og i dag - har imøtegått Aftenpostens fremstilling 10. mars 1998. Jeg kan bekrefte at Ullevål sykehus opplyser at de nå for pasientbromidler sender pasienter til Sverige for ryggoperasjon. Det er de « tyngste og mest kompliserte » ryggtilfellene som nå blir sendt til Sverige. Dette gjøres fra Ullevåls side på grunn av kapasitetsproblemer. Det er altså pasienter som ellers ville ha fått sitt tilbud ved Ullevål sykehus, det dreier seg om.

       De pasientene som har søkt om å få refundert utlegg til operasjon i Sverige, har fått utført lignende inngrep - avstivningsoperasjoner - men med en annen medisinsk begrunnelse eller indikasjon. Det er dette som er problemets faglige kjerne: Det er uenighet mellom det toneangivende faglige miljø i Norge og enkelte sykehus i Sverige. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at det tilbudet som en del norske pasienter selv har benyttet seg av, også er faglig omdiskutert i Sverige. For meg som helseminister er det viktig at pasienter i Norge får mest mulig likeverdige tilbud. Hovedregelen for bidrag til sykebehandling i utlandet er at det skal foreligge henvisning fra spesialist på regionsykehusnivå. Dessuten skal dette gjelde behandling som ikke kan foretas i Norge på grunn av manglende kompetanse. I disse tilfellene har det norske fagmiljøet ikke funnet indikasjon for operasjon, dvs. fagmiljøet har ikke vurdert operasjon som riktig behandling. Det er lagt stor vekt på faglige råd fra Helsetilsynets faggruppe for ryggsykdommer. Det er riktig at pasientene som er operert for egen regning, hevder å ha hatt gode resultater. Nettopp for å få vite mer om hvordan det går med disse pasientene, er det fra departementets side tatt initiativ til en evaluering av disse pasientene i samarbeid med Senter for helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo. Jeg forventer at denne evalueringen blir avsluttet i løpet av våren 1998. Inntil videre vil myndighetene måtte basere seg på råd fra det norske fagmiljøet. Fagmiljøet i Norge mener at en kan utføre de aktuelle operasjoner i Norge dersom det er indikasjon for operasjon. Når fagmiljøet ikke tilrår operasjon, er det ut fra en vurdering av risiko og forventede resultater på kortere og lengre sikt.

       Avslutningsvis kan jeg opplyse at departementet for tiden arbeider med flere forslag med tanke på et bedre behandlingstilbud til norske ryggpasienter. Disse forslagene vil bli lagt fram i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år, statsbudsjettet for 1999 og i forbindelse med stortingsmeldingen om rehabilitering, som departementet tar sikte på å legge fram i løpet av 1998.

Tor Nymo (Sp) : Ryggproblemer er et omfattende problem i Norge. Omtrent 50 pasienter søkte i perioden 1994-97 om å få dekket operasjoner i utlandet. Alle fikk avslag. Ikke bare for den enkelte som opplever en slik lidelse som en sterk svekkelse av sin livskvalitet, men også - ikke minst - samfunnsøkonomisk er det av største viktighet at pasienter med rygglidelser får tilgang til nødvendig medisinsk ekspertise uten at byråkratiske bestemmelser eller andre forhold hindrer dette eller unødig forlenger pasienters ventetid for å få behandling.

       Jeg er også kjent med at det er faglig uenighet om denne type behandling, og at det nå er tatt et initiativ, som statsråden gav utrykk for, til en evaluering av de pasientene som på eget initiativ og for egen regning er operert i Sverige. Kan statsråden svare på om pasienter etter en slik evaluering vil kunne få dekket sine utgifter til operasjon?

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg først gjøre oppmerksom på at de byråkratiske regler som representanten Nymo viser til, så sent som for få uker siden var gjenstand for behandling her i Stortinget gjennom en proposisjon som tok for seg hvordan klagebehandlingen i denne type saker skulle finne sted. Disse regler må selvfølgelig trygdeetaten, og i siste instans departementet, forholde seg til.

       Når det gjelder spørsmålet om hvilke konsekvenser departementet skal trekke av den evaluering som vi nå har satt i gang for i større grad å bringe på det rene de faglige spørsmål på dette området, vil jeg ikke gå inn på det nå. Evalueringen får komme på bordet først, og så får vi se hva den inneholder, og trekke konklusjonene deretter.

       Annelise Høegh (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Ryggpasienter med kompliserte lidelser har i mange år kjempet for å få kompetent behandling i Norge. Kunnskapen og interessen for rygglidelser er mangelvare i vårt hjemlige fagmiljø. Vi har ikke en eneste professor som har rygglidelser som sitt hovedområde. Oslo skal nå sende tyngre tilfeller til Sverige for operasjon, mens lettere tilfeller behandles her hjemme.

       Ser statsråden at det er fare for at fagmiljøet skjuler manglende kompetanse ved å hevde at det er mangel på kapasitet? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg innledningsvis slå fast at jeg deler representanten Høeghs anliggende om behovet for en bedring av ryggomsorgen i Norge. Det er riktig at vi ikke har en eneste professor i Norge med rygglidelser som sitt hovedområde. Det er også riktig at det er mye ugjort når det gjelder tilbudet til norske ryggpasienter, men kunnskap om og interesse for rygglidelser behøver ikke nødvendigvis være en utpreget mangelvare.

       Jeg kan opplyse at departementet nå arbeider aktivt med en rekke forslag med tanke på å bedre ryggomsorgen i Norge. Utfordringen er å styrke kompetansen i alle behandlingsledd, fra primærlege via sentralsykehus til regionsykehus, samt å øke behandlingskapasiteten. Sentralt i dette er en bedre utnyttelse av de eksisterende ressursene, men også å høyne kompetansen.

       Av det som nylig er gjort, kan jeg nevne ny poliklinikktakst for operasjon av skiveutglidning i ryggen med « kikkhullsteknikk », som kom i juli 1997. Dette vil stimulere til å få utført flere slike inngrep uten innleggelse. Fra samme tidspunkt utvidet vi den tverrfaglige utredningstaksten til å omfatte andre spesialiteter enn i dag. Dette åpner for mer tverrfaglig poliklinisk utredning og mer samarbeid mellom relevante medisinske spesialiteter.

       11. november 1997 avholdt departementet et seminar om forbedringstiltak for ryggpasienter i Norge. Seminaret hadde bred deltakelse, også fra pasientforeningene. Vi fikk der mange interessante innspill som vi nå arbeider med å følge opp. Akademisering av et fag eller et hovedområde kan være en aktiv stimuleringsvei, og ett av forslagene vi arbeider med, er å vurdere opprettelse av et nasjonalt kompetansesenter for ryggsykdommer.

       I forbindelse med revisjonen av poliklinikktakstene 1. april 1998 vil vi vurdere å opprette en tverrfaglig behandlingstakst som vil muliggjøre mer profesjonell tverrfaglig poliklinisk behandling på sentralsykehusnivå. Videre vil vi legge fram en plan for framtidige ryggoperasjoner på regionsykehusnivå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1998. Samtidig vil vi vurdere øremerkede tilskudd til ryggpoliklinikker. En helhetlig plan for opprettelse av et kompetansesenter ved ett av landets regionsykehus vil vi komme tilbake til i forbindelse med statsbudsjettet for 1999. Sentrale spørsmål vedrørende kompetanseutvikling og utdanningstiltak vil også bli omtalt i stortingsmeldingen om rehabilitering, som departementet tar sikte på å legge fram i løpet av året.

       Ut fra de utredninger, planer og råd vi har fått fra Statens helsetilsyn og dets faggruppe for ryggsykdommer, skulle det ikke være grunnlag for å mene at det er manglende kompetanse som nå ligger bak Oslos ønske om å henvise pasienter til behandling i Sverige. Når Oslo kommune nå finner grunn til å benytte pasientbromidler til å sende ryggpasienter til Sverige, begrunner Ullevål sykehus dette selv med mangel på kapasitet.

Annelise Høegh (H) : Jeg vil takke statsråden for et positivt svar. Samtidig vil jeg nå advare mot at vi driver et spill med ord, for det er glidende overganger, føler jeg, mellom det som kan kalles mangel på kompetanse, og det som kan kalles mangel på kapasitet. Når statsråden sier i sitt svar at « utfordringen er å styrke kompetansen i alle behandlingsledd », tyder jo det på at kompetansen ikke er veldig tilgjengelig. Jeg oppfatter iallfall ikke det lovvedtaket vi nettopp, for noen uker siden, gjorde, slik at bare det fins én eneste et eller annet sted i landet som har kompetanse på et område, skal de pasientene i 99 % av landet som ikke har den kompetansen tilgjengelig, avvises - altså fordi vi kanskje har to eller tre mennesker et eller annet sted som har kompetansen. Da driver vi et spill med ord, som sagt, og det tjener ikke til pasientenes beste.

       Mitt spørsmål er da: Ser statsråden behovet for at vi nå utvider tilbudet, og at vi får i det minste ett professorat som kan dra i gang og spre kompetansen?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Mitt svar var ikke et forsøk på å leke med ord, men det var et forsøk på å si meg enig med representanten Høegh i at det er behov for å styrke kompetansen i alle ledd i helsevesenet. Jeg legger da spesielt vekt på førstelinjetjenesten, hvor de fleste kommer først, og hvor man raskest mulig bør få mest mulig kompetent vurdering og behandling.

       Når det gjelder spørsmålet om hvordan kompetansen best mulig kan heves, vil jeg si meg enig i at det for å heve status og prestisje og også forskningsmessig innsats på dette området ville være ønskelig at man fikk et professorat. Det tilligger ikke bare meg å bestemme det, men jeg ser at det kan være en vei å gå som en absolutt bør vurdere.

       Annelise Høegh (H) : Siden dette blir variasjoner over et etter hvert kjent tema, går jeg til neste spørsmål til helseministeren:

       « Mange ryggpasienter med kompliserte tilstander som krever spesialisert behandling, mangler tilbud i Norge. Mange blir derfor uføretrygdet i ung alder. Stadig flere reiser til Sverige for å få behandling.

       Vil helseministeren gå inn for å dekke de behandlingskostnader norske ryggpasienter har hatt og vil få i utlandet, inntil et mer spesialisert tilbud ved et nasjonalt kompetansesenter er bygd opp i Norge? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg innledningsvis vise til det jeg sa i mitt svar på forrige spørsmål fra representanten Høegh om betydningen av å bedre ryggomsorgen. Det tror jeg vi er enige om.

       Etablering av et nasjonalt kompetansesenter er for tiden til vurdering i departementet, og vi vil komme tilbake til dette i forbindelse med neste års budsjett. Når det gjelder pasientene som reiser til Sverige for å få behandling, vil jeg først vise til at deres resultater nå blir gjennomgått systematisk gjennom en evaluering departementet har tatt initiativ til i samarbeid med Senter for helseadministrasjon, Universitetet i Oslo. Jeg viser her til mitt svar til representanten Nymo.

       Ifølge representanten Høegh er det mange pasienter med kompliserte tilstander som krever spesialisert behandling, og som mangler et tilbud i Norge. La meg først understreke at manglende tilbud kan omfatte to forhold: for det første manglende kompetanse og for det annet manglende kapasitet. At Oslo kommune nå velger å sende en del pasienter for pasientbromidler til Sverige, er etter min oppfatning og etter Ullevål sykehus' egen oppfatning et utslag av manglende kapasitet og ikke mangel på kompetanse. De klagesakene vi har hatt til behandling i departementet med tanke på tilståelse av bidrag til ryggoperasjon i Sverige, har vært gjennom en grundig faglig vurdering. Departementets avgjørelser har vært basert på klare og entydige råd fra Statens helsetilsyn og dets faggruppe for ryggsykdommer. Disse anbefalingene fra toneangivende norsk fagmiljø har konkludert med at vi har den nødvendige kompetanse i Norge, slik at det ikke skulle være behov for å sende pasienter til utlandet fordi vi ikke skulle være i stand til å behandle dem selv.

       Som helseminister er jeg opptatt av at pasientene får et mest mulig likeverdig tilbud, og at de som søker om bidrag til sykehusbehandling i utlandet, blir vurdert mest mulig likt. Nettopp derfor har vi et regelverk for dette, som har vært lagt til grunn ved behandling av søknadene. En viktig forutsetning er at pasienter - for å få dekket sine utgifter - skal ha henvisning fra spesialist på regionsykehusnivå. Dessuten skal det dreie seg om behandling som ikke kan utføres i Norge på grunn av manglende kompetanse. Søknader blir vurdert etter de retningslinjer som er forutsatt for behandling utenfor landets grenser. Når det norske fagmiljøet opplyser at det finnes kompetanse i Norge til å operere når det er indikasjon for operasjon, dvs. når man mener at operasjon er riktig behandling, vil ikke pasienter som på eget initiativ søker behandling i utlandet, oppfylle de krav retningslinjene setter. Forvaltningen må selvsagt holde seg til dette regelverket i behandlingen av disse vanskelige sakene. De pasientene som har reist til Sverige og latt seg operere for egen regning, blir altså nå evaluert på vårt initiativ. Først når resultatene av denne evalueringen foreligger i løpet av våren, er det mulig å si noe mer sikkert om resultatene av denne behandlingen.

       Det vil alltid kunne være en diskusjon om hva som er riktig faglig behandling. Nettopp i erkjennelsen av dette må myndighetene legge vekt på mest mulig konsistente råd fra et samlet norsk fagmiljø. Kompliserte og omfattende inngrep på yngre ryggpasienter er en alvorlig sak, der risiko må vurderes opp mot forventet nytte, både på kortere og lengre sikt. Også i fortsettelsen vil jeg av hensyn til likebehandling av søkere legge avgjørende vekt på de faglige rådene.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg føler meg sikker på at representanten Høegh og jeg får anledning til å diskutere dette spørsmålet i større dybde ved en annen anledning. Men la meg si: Det forhold at kompetanse finnes på få steder i landet, er ikke ensbetydende med at kongeriket ikke har kompetanse. Det er nå engang slik at det er det regelverket er knyttet opp mot.

       Nå syns jeg vi skal legge dette til side i påvente av den faglige evaluering som vi har bedt om. Jeg forutsetter at det fagmiljøet ved Universitetet i Oslo som har fått dette oppdraget, er kompetent til å gjøre den vurderingen så godt som det lar seg gjøre i etterhånd. Jeg vil i hvert fall ikke forskuttere utfallet av den vurderingen.

       Eirin Faldet (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til den ærede helseminister:

       « Norske kiropraktorer skal i henhold til kiropraktorforskriften stille diagnose og er i den forbindelse gitt anledning til å rekvirere for eksempel røntgenundersøkelse. Gjennom retten til å stille diagnose må man forutsette at kiropraktorer også på egen hånd er i stand til å vurdere hvilken behandling som er best for pasienten.

       Vil helseministeren ta initiativ til at kiropraktorer gis anledning til å henvise pasienter til spesialist/sykehus og rekvirere fysikalsk behandling? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Dagens prinsipp i norsk helsevesen er at den allmennpraktiserende legen utgjør helsetjenestens førstelinje. Legen skal ha et samordningsansvar og sikre helhetlig diagnostisering, utredning og behandling av pasienten. Det er av stor betydning at pasientens plager blir vurdert i en faglig bred og helhetlig sammenheng. Etter helsemyndighetenes oppfatning er det i dag bare leger som har nødvendig bredde- og fagkompetanse til å foreta en slik helhetlig vurdering. Dette er bakgrunnen for at refusjonsordningene i folketrygden kun utløses for behandling etter henvisning fra lege. I ordningen ligger det også et ønske om best mulig ressursutnyttelse av de knapphetsgoder som spesialisthelsetjenesten utgjør. Etterspørselen etter de spesialiserte tjenestene er etter ordningen basert på legens behovsvurdering i henhold til faglige normer og sentralt fastlagte retningslinjer.

Eirin Faldet (A) : Ja, det syns jeg var veldig synd. Det er faktisk sånn at muskel- og skjelettlidelser, i særlig grad rygglidelser, representerer en av de hyppigste årsakene til at folk tar kontakt med helsevesenet. Når det gjelder samarbeidet mellom profesjonene, må vi erkjenne at dette ikke er tilfredsstillende i dag. For meg er det viktig at vanlige folk får hjelp mot lidelsene. Det sparer den enkelte for store smerter, og det er samfunnsøkonomisk meget lønnsomt. Jeg vet at mange er hjulpet hos kiropraktorer.

       Statsråden er selvsagt kjent med at kiropraktorer har samme grunnutdanning som allmennlegene den første tiden, for deretter å spesialisere seg i rygg- og muskellidelser de neste tre årene. Jeg ser faktisk ingen grunn til at en kiropraktor som er spesialist på rygg- og muskellidelser, ikke skal kunne

       og dessuten kunne sykemelde pasienter for eventuelt en begrenset tid. Jeg ber statsråden vurdere dette videre.

       Jeg vil ikke bli misforstått dit hen at jeg ikke mener at legene er meget dyktige, men jeg mener at her må vi kunne akseptere at det er flere profesjoner som utfyller hverandre til beste for pasientene.

Presidenten: Spørsmål 34 er allereie svara på.

Spørsmål 35

       Bent Hegna (A) : Jeg skal stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « En rekke bedrifter som bruker mye kraft i sin produksjon driver aktivt arbeid for økt grad av energigjenvinning. Blant annet Becromal Norway A/S på Notodden er opptatt av dette. Slike prosjekter er ikke enkle å komme i gang med.

       Hva gjør departementet for å få økt oppmerksomhet omkring dette, og hvilke støtteordninger finnes for på denne måten å skaffe til veie egen kraft? »

Statsråd Marit Arnstad : Det er anslått at mer enn 1 TWh ny kraft kan produseres ved varmegjenvinning i kraftintensiv industri. Det vil i så fall være et viktig bidrag til kraftbalansen.

       Kraftintensiv industri og treforedlingsindustri med kontrakter basert på St.prp.nr.104 (1990-1991), er underlagt vilkåret om at all kraft skal brukes i industrivirksomhet i konsernet. Kraft som genereres i varmegjenvinningsanlegg, er imidlertid unntatt fra dette behovsvilkåret, og kan dermed selges i markedet. Et slikt unntak fra behovsvilkåret gir industrien incentiver til å gjennomføre lønnsomme gjenvinningsprosjekter.

       Kraft som produseres i varmegjenvinningsanlegg har siden 1992 vært fritatt for el-avgift. Ved salg til kunder som er avgiftspliktige, vil kraft produsert i denne type anlegg oppnå en konkurransemessig fordel tilsvarende den avgiften som betales av kjøper.

       Industrien er i dag fritatt for el-avgift. Når en produsent skal nyte godt av et fritak for en forbruksavgift, får en en del praktiske problemer med hvordan bedriftene skal innrette salget av kraft fra slike anlegg for å oppnå den økonomiske fordelen. Departementet er nå i gang med å vurdere muligheten for å etablere en god prosedyre når det gjelder spørsmål om refusjon av el-avgiften.

Bent Hegna (A) : Jeg må si jeg er ganske fornøyd med svaret, for jeg oppfatter svaret sånn at statsråden nå vurderer å komme med en ordning som sørger for at det blir refusjon av el-avgift. Det er kanskje det som gjør at ikke en rekke industribedrifter setter i gang arbeidet med energigjenvinning.

       Nå sier statsråden at det er nærmere 1 TWh energi som kan gjenvinnes. Da bør staten absolutt gjøre det mulig å få refusjon av el-avgiften for å få fortgang i dette. Jeg oppfattet at det var det statsråden nå sa at hun ville gjøre.

Statsråd Marit Arnstad : La meg først for ordens skyld få lov til å si at 1 TWh sjølsagt var et anslått potensial. Jeg skal ta alle forbehold om muligheten til å få realisert et slikt potensial, men jeg tror nok at muligheten for en refusjonsordning når det gjelder el-avgift er en av de tingene som kan bidra.

       Departementet vurderer muligheten for å etablere en prosedyre, men det byr på en del praktiske problemer og utfordringer når en skal prøve å gi en produsent kompensasjon for en forbruksavgift, og særlig når halvparten av forbruket er unntatt avgiften. Da blir det også en del praktiske problemer i forhold til hvordan salget av kraft innrettes, og hvordan en slik ordning kan organiseres.

Bent Hegna (A) : Akkurat spørsmålet om hvor mye det er mulig å gjenvinne, er kanskje ikke det mest interessante. Den kraftkrevende industrien selv mener at dersom de får refusjon av el-avgift, vil det utløse prosjekter som gir 700 GWh. Det er betydelige mengder.

       Regjeringen, som er imot ny vannkraftutbygging og imot gasskraft, bør jo nå benytte denne muligheten til å få fram en betydelig mengde av den mest miljøvennlige kraften. Det tilsvarer 300-400 vindmøller, og det tilsvarer kanskje et Alta-kraftverk, så vi snakker uansett om store mengder som Regjeringen absolutt bør gjøre det mulig å få fram.

       Bent Hegna (A) : Jeg skal stille følgende spørsmål:

       « Det er en selvfølgelig oppgave å sikre landet nok strøm. Samtidig er det et ansvar å sikre naturkvaliteter mot inngrep og ikke bygge ut vassdrag for enhver pris.

       Vil olje- og energiministeren utsette en konsesjonsbehandling av Mjølnerødfoss i vassdraget Enningsdalselva og Kynne älv i Østfold og Sverige, for å få saken bedre belyst? »

Statsråd Marit Arnstad : Stortinget vernet i 1993 Enningsdalselva. I forbindelse med behandlingen av verneproposisjonen hadde Stortinget ingen merknader til spørsmålet om at vernet ikke måtte være til hinder for en eventuell konsesjonsbehandling av et kraftverk i Mjølnerødfossen. Olje- og energidepartementet uttalte også i proposisjonen at forholdet til laksen ville bli tilfredsstillende ivaretatt ved en eventuell konsesjonsbehandling.

       Nå foreligger det planer om en utbygging av Mjølnerød minikraftverk med en årlig produksjon på vel 3 GWh. Saken er til behandling i NVE. NVE skal først fastsette hva en søknad skal inneholde.

       Enningsdalselva er et grensevassdrag. I henhold til loven som følger opp konvensjonen mellom Norge og Sverige om vassdragsrettslige spørsmål, må en søknad også oppfylle de krav som forlanges av svenske myndigheter. Deretter skal søknaden underlegges ordinær konsesjonsbehandling, samtidig som kravene i konvensjonen også må følges opp. Flere interessegrupper på både svensk og norsk side har allerede tatt opp konflikten mellom en utbygging og verneinteressene i vassdraget.

       I denne sammenheng har jeg vanskelig for å forstå hvorfor representanten Hegna vil utsette konsesjonsbehandlingen for å få saken bedre belyst. Det er jo nettopp gjennom en grundig konsesjonsbehandling at vi har muligheter til å få saken tilstrekkelig belyst. En utsettelse vil derimot ikke belyse noe som helst. Saken bør derfor gå sin gang i tråd med kravene i vassdragsloven og i konvensjonen. Hva resultatet vil bli, er det altfor tidlig å si noe om. Departementet må først få saken til behandling, og det får det når det foreligger en innstilling fra NVE.

       Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Bent Hegna (A) : Det vi snakker om her, er en kraftmengde som ifølge Stortingets behandling av Verneplan IV er definert som helt ubetydelig. Det er da et spørsmål om hvorfor vi skal gjøre relativt store miljøinngrep i et særegent naturområde i en av de bedre lakseelvene i Sør-Norge, som det er stor lokal interesse for å verne mot videre utbygging, når det er helt ubetydelige kraftmengder som kommer fram.

       Saken har heller ikke vært behandlet av svenske myndigheter. I Sverige er det stanset en utbygging som er åtte ganger så stor, hvor det dreier seg om 27 GWh, i deler av det samme vassdraget. Hvorfor vil ikke myndighetene her vente på Sverige? Da vi diskuterte prøveboring i Skagerrak, tok vi til og med hensyn til hva den svenske presteforeningen mente, så i dette bildet her bør vi kanskje også lytte til hva svenske myndigheter mener?

Statsråd Marit Arnstad : Representanten Hegna ser ut til å mene at myndighetene ved å åpne for konsesjonsbehandling på en måte har tatt stilling til realitetene i saken. Det har vi ikke.

       En kan sjølsagt mene at Stortinget burde ha gjort vernet komplett i 1993, men det ble ikke gjort. Dermed er det åpnet for å søke om konsesjon, og da ser jeg ingen mening i at en skulle utsette spørsmålet ved å vente med konsesjonsbehandlingen. Jeg tror nettopp at konsesjonsbehandlingen kan belyse en rekke av de konflikter som er knyttet til utbyggingen.

       Konsesjonsbehandlingen må også ivareta kravene i konvensjonen mellom Norge og Sverige når det gjelder de vassdragsrettslige spørsmål. I så måte vil konsesjonsbehandlingen gi oss muligheter til å følge opp forholdet til svenske myndigheter i denne saken.

Spørsmål 37

       Fra representanten Gunn Karin Gjul til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

       « I spørretimen 11. mars 1998 opplyste statsråden i sitt svar om MAI-avtalen at det er et forslag i forhandlingene om å avtalefeste visse grunnleggende minstestandarder på miljø. I det offisielle utkast til avtaletekst foreligger det ikke et slikt forslag.

       Hvilke opplysninger bygde statsråden på da hun redegjorde for forslaget om slike minstestandarder? »

       Presidenten: Spørsmålet er trukket.

Spørsmål 38

       Petter Løvik (H) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til miljøvernministeren:

       « Arkeologiske funn påfører mange kommunar og andre utbyggarar store ekstrakostnader.

       Meiner miljøvernministeren at det er rett at kostnadene ved funn av nasjonal interesse skal berast av utbyggaren? »

Statsråd Guro Fjellanger : Automatisk fredete kulturminner er i kraft av alder og informasjonsverdi de viktigste kildene til landets tidligste historie. Lovgiver har tatt konsekvensen av dette ved å bestemme at alle kulturminner fra før 1537 er automatisk fredet.

       De automatisk fredete kulturminnenes vitenskapelige og miljømessige verdier er i stor grad knyttet til det stedet de ligger. Det er derfor en målsetting å bevare flest mulig av disse kulturminnene intakt i sin naturlige sammenheng. Før en eventuelt fjerner et slikt kulturminne, er det derfor viktig at en foretar arkeologiske undersøkelser og utgravninger for å sikre den informasjonen som de automatisk fredete kulturminnene gir. Dette skjer først og fremst i tiltakshavers interesse og ikke på grunnlag av vernemyndighetenes egne behov for dokumentasjon eller forskning.

       Hovedregelen er at tiltakshaver skal dekke utgiftene knyttet til nødvendige arkeologiske undersøkelser når et tiltak berører automatisk fredete kulturminner. Dersom det foreligger særlige grunner, kan staten helt eller delvis dekke utgiftene. Gjeldende praksis stiller forholdsvis strenge krav for at staten skal bidra med tilskudd til dekning av slike utgifter.

       Kommunenes og andre utbyggeres utgifter til nødvendig registreringsarbeid vil sjelden være så store at det er aktuelt for staten å dekke disse. Statlig utgiftsdekning kan derimot være mer aktuelt i forbindelse med utgravning av automatisk fredete kulturminner. Dersom en kommune har mange automatisk fredete kulturminner i byggegrunnen, kan kostnadene bli av en slik størrelsesorden at det kan være aktuelt å gi statlige bidrag, særlig hvis tiltakshaver ikke har muligheter for å innarbeide utgiftene i tomtekostnadene.

       Praktiseringen av kulturminnelovens bestemmelser om dekning av utgifter for arkeologiske undersøkelser ble drøftet i St.meld.nr.39 (1986-1987), Om bygnings- og fornminnevernet, som Stortinget behandlet og sluttet seg til våren 1988. I meldingen blir det slått fast at det ikke er ønskelig å endre prinsippet om kostnadsdekning, verken ut fra vernefaglige synspunkter eller rettferdighetsbetraktninger. Dette synet står fortsatt fast.

       Hallgeir H Langeland (SV) : Eg har følgjande spørsmål til miljøvernministeren:

       « Det planlegges flere søppelforbrenningsanlegg i Norge. Blant annet planlegger bedriften Energos å bygge ut avfallsbaserte energiverk for nærmere 1 milliard kr. For at disse anleggene skal bli lønnsomme trengs det langsiktige avtaler om leveranser av store mengder avfall. Dette vil gå ut over allerede etablerte og planlagte retur- og gjenvinningsordninger.

       Hva vil statsråden gjøre for å forhindre bygging av slike anlegg, eventuelt hvilke råd vil hun gi kommuner som planlegger slike? »

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at jeg er glad for og setter stor pris på at jeg endelig får muligheten til å svare på dette spørsmålet.

       I tråd med Regjeringens politikk på avfallsfeltet vil jeg oppfordre kommunene til å satse aktivt på kildesortering av avfallet. Selv med omfattende kildesortering vil det imidlertid alltid oppstå noe restavfall som ikke gjenvinnes. For dette avfallet vil det være behov for en sluttbehandlingsløsning, og da er alternativene henholdsvis forbrenning og deponering. Det er i utgangspunktet ikke noe motsetningsforhold mellom satsing på kildesortering og investering i et forbrenningsanlegg. Men det viktige er at et eventuelt anlegg gis en riktig dimensjonering i forhold til gjenvinningspotensialet for avfallet.

       Etter forurensningsloven er det kommunene som velger behandlingsløsning for avfallet. Forurensningsmyndighetene sørger for at den kommunale avfallshåndteringen skjer på en miljømessig forsvarlig måte ved å stille vilkår i utslippstillatelser. For avfallsforbrenningsanlegg stilles det bl.a krav om at energien som oppstår i anlegget, skal utnyttes, og at bare restavfall skal forbrennes, slik at anlegget ikke hindrer eksisterende eller planlagte gjenvinningsløsninger. Det stilles strenge krav til utslipp, slik at kostnadene ved avfallsforbrenning synliggjøres og overdimensjonering unngås. Eventuelle søknader om utslippstillatelse fra Energos AS vil bli vurdert av Statens forurensningstilsyn med utgangspunkt i disse momentene.

       Parallelt med dette arbeider Regjeringen med virkemidler overfor næringslivet for å fremme økt gjenvinning av avfall der dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Blant annet for emballasje, blybatterier og dekk er det kommet på plass egne innsamlingsløsninger, og på mandag fastsatte jeg en forskrift som sikrer gjenvinning også av avfall fra elektriske og elektroniske produkter. Kommunene får på denne måten utvidet tilbud om mottak av utsortert avfall.

       Til tross for at en rekke tiltak er satt i verk, forårsaker avfallshåndteringen fortsatt betydelige miljøproblemer som ikke prises i de kommunale avfallsgebyrene. Dette medfører ofte samfunnsøkonomisk ulønnsomme tilpasninger. Det blir for billig å sluttbehandle i forhold til å gjenvinne avfallet. Som et ledd i innføringen av grønne skatter vurderer Regjeringen derfor å foreslå en avgift på sluttbehandling av avfall i tråd med anbefalingen fra Grønn skattekommisjon. En slik avgift vil prise miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall, og dermed stimulere til økt gjenvinning av avfall.

       Selv om andelen avfall som gjenvinnes, stadig øker, er det et betydelig urealisert potensial for økt gjenvinning. Erfaringer fra enkelte kommuner som ligger langt framme, viser at man kan oppnå opptil 70 % utsortering og gjenvinning av avfallet. For å realisere dette potensialet må kommunene satse på økt utbygging av kildesorteringsløsninger for ulike avfallstyper, og de må ta utfordringen i forurensningsloven om å differensiere avfallsgebyrene. Dette er sentrale momenter for å stimulere til økt gjenvinning.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar for svaret, som for så vidt hadde ein del positive vinklingar sett frå mitt synspunkt. Men eg synest nok det er eit motsetningsforhold i utgangspunktet når ein skal bygga sånne anlegg som ein her planlegg. I Averøy kommune skal ein etter planane investera 90 mill. kr, og anlegget treng 23.000 tonn avfall i året for å kunna leva. Altså må ein produsera søppel heile vegen for å halda det i live, så dette energiverket kan levera den strømmen det har sagt det skal levera. Det inneber altså at ein må levera 23.000 tonn avfall pr. år. Sånn vil det bli andre stader òg, og då er det eit motsetningsforhold dersom ein ønskjer meir gjenvinning. Dersom det blir sånn at det blir meir og meir brenning, kva vil då skje med miljøtanken til folk?

       Mitt spørsmål er: Kva kan statsråden gjera for å forhindra at det blir bygt sånne anlegg?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg få understreke at jeg tror vi er enige om hva som er målet her. Det jeg prøvde å legge vekt på i mitt første svar, var at det er viktig å få en fornuftig balanse mellom gjenvinningsløsninger og forbrenningsanlegg. Jeg understreket også at det vi stiller som krav til forbrenningsanlegg, er at det kun er restavfallet som skal forbrennes, altså det som ikke kan gjenvinnes på en fornuftig måte.

       Men det er dessverre ikke sånn at alt avfall kan gjenvinnes. Noe bør også forbrennes, og da er det viktig at det skjer på en så fornuftig måte som mulig. Et eksempel på det er bark. Og da er vi opptatt av to ting: For det første at disse anleggene skal tilfredsstille fornuftige krav fra SFT når det gjelder rensing av utslipp, og for det andre at energien skal utnyttes så effektivt som mulig.

       Det jeg tror er det viktige signalet fra denne regjeringen, er at vi ønsker en fornuftig balanse mellom gjenvinning og forbrenningsanlegg, og at vi ønsker at forbrenningsanleggene skal dimensjoneres slik at de ikke slår beina under planlagte og etablerte gjenvinningsløsninger.

Hallgeir H Langeland (SV) : Eg takkar igjen for svaret, og eg er for så vidt einig i at me nok i utgangspunktet har same mål. Men eg er redd for at dersom det ikkje frå Regjeringa si side kjem ein del føringar, vil likevel ein del kommunar velja den enklaste løysinga, nemleg å brenna mest mogleg.

       Spørsmåla mine er, for å konkretisera det endå meir: Kan ein tenkja seg ei avgift for brenning, slik som Rønbeck har foreslått tidlegare? Kan ein ha minstekrav og heilt klare vilkår for sortering? Og kan ein bli strengare i forhold til utslepp? Dette er viktige poeng fordi det vil gje dei incitamenta som kommunane treng for å gjera det riktige.

       Og berre for å slenga på eit siste spørsmål sidan eg har ti sekund igjen: Har ein frå Regjeringa si side tenkt å koma med ei avfallsmelding, som fleire i desse dagar har kravt?

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg får se om jeg på min tilmålte taletid rekker like mange svar som representanten rakk spørsmål.

       Jeg er usikker på om det er fornuftig å stille et landsomfattende minstekrav til hvor mye avfall som skal sorteres, fordi det er store variasjoner i lokale forhold, bl.a i avstand i kommunene. Jeg synes det er et paradoks at det faktisk viser seg at det har vært større vilje og større evne til å få på plass en del sorteringsløsninger i områder som er mer spredt befolket. Men at det må være et visst rom for lokalt skjønn, tror jeg er viktig.

       Jeg mener at vi har lagt viktige føringer på forbrenningsanlegg i forhold til å stille krav om at det bare er restavfall som skal brennes. Jeg mener også at det stilles relativt strenge krav til utslipp. Det vil også bli satt i verk tiltak for å sørge for at disse anleggene blir så energieffektive som mulig, men jeg vil ikke forskuttere de meldingene som kommer fra Regjeringen, i større grad enn som så.

       Når det gjelder spørsmålet om vi trenger egen avfallsmelding, er det min mening at det vi i første rekke trenger, er en gjennomgang av hvordan de virkemidlene vi har satt i verk, fungerer. Det tar Regjeringen sikte på å legge fram i forbindelse med en melding om rikets miljøtilstand som kommer i høst.

       Aud Blattmann (A) : Jeg tillater meg å stille miljøvernministeren følgende spørsmål:

       « SFT har pålagt Hunsfos Fabrikker i Vennesla nye rensekrav til KOF-utslipp. Fabrikken må som følge av dette investere om lag 100 mill. kroner i et nytt renseanlegg. 85 % av utslippene av organisk materiale går allerede i dag i en avskjærende ledning til dypt vann utenfor Kristiansand, og Otra tilfredsstiller krav til fisking og bading.

       Er det ut fra økologiske krav behov for ytterligere rensetiltak ved Hunsfos? »

Statsråd Guro Fjellanger : Treforedlingsindustrien er en betydelig kilde til utslipp av organisk materiale. I 1993 definerte Paris-kommisjonen hva som bør anses som best tilgjengelig teknologi, såkalt BAT, for å redusere denne type utslipp. Kommisjonen er opprettet under Paris-konvensjonen av 1974 og regulerer utslipp til det nordøstlige Atlanterhav fra landbaserte kilder. Kommisjonen vedtok i 1995 på bakgrunn av BAT-beskrivelsene hvilke utslippsgrenser som skal gjelde for treforedlingsindustrien i de 13 medlemslandene til kommisjonen.

       Norge sluttet seg til vedtaket og følger opp ved å gi direkte pålegg etter forurensningsloven til de bedrifter avtalen angår. Det kan nevnes at ny industri er underlagt vesentlig strengere utslippskrav enn eksisterende. Jeg har lyst til å understreke at forut for Norges tilslutning til vedtaket i 1995 ble det tatt kontakt med treforedlingsbransjen gjennom Prosessindustriens Landsforening, PIL. SFT fikk da tilbakemelding om at alle de berørte bedriftene i Norge planla å komme under kravene innen år 2000. Tilrådingen var derfor at Norge kunne slutte seg til kravene. Fristen for gjennomføringen er innen år 2000.

       Hunsfos Fabrikker ble i samsvar med dette pålagt nye utslippsgrenser av Statens forurensningstilsyn, SFT, i vedtak av 5. november 1997. Dette var en endring av bedriftens opprinnelige utslippstillatelse av 17. februar 1993.

       Vedtaket er påklaget av bedriften og er nå til fornyet behandling hos SFT. Dersom SFT ikke tar klagen til følge, vil saken bli oversendt departementet for endelig avgjørelse. I så fall kan jeg garantere at jeg nøye vil vurdere alle momenter i saken før den blir endelig avgjort.

Aud Blattmann (A) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Norsk Institutt for vannforskning, NIVA, har foretatt undersøkelser av Kristiansandsfjorden og konkluderer i et notat til meg i denne uken med følgende:

« ... fordi Kristiansandsfjorden er en stor og åpen fjord med god vannutskiftning, og avløpsvannet får stor fortynning med oksygenrikt sjøvann, vil ikke utslippet føre til oksygenproblemer i vannmassen der avløpsvannet innlagres. »

       Etter en sånn konklusjon vil opprettholdelsen av et rensekrav i den størrelsesorden sette hele miljøvernarbeidet i min region i vanry. Vil statsråden, med utgangspunkt i NIVAs rapport, bidra til at rensekravet frafalles?

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg har stor forståelse for representantens engasjement i spørsmålet, men jeg regner med at representanten også skjønner at miljøvernministeren ikke kan forskuttere en ankebehandling fra Stortingets talerstol.

       Jeg er klar over at de investeringene som er gjort på Hunsfos, har gitt veldig positive effekter for miljøet. Samtidig har jeg lyst til å understreke at nettopp i forkant av at man sluttet seg til Paris-kommisjonen, tok man denne kontakten med Prosessindustriens Landsforbund for å sjekke om dette ville føre til store problemer. Det svaret man fikk da, var at man kunne slutte seg til kommisjonen. Det som er utfordringen nå, er å få en fornuftig balanse med hensyn til hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser internasjonalt uten at de kravene som blir pålagt lokalt, oppfattes som uforholdsmessig urimelige. Det er vurderinger jeg må foreta når resultatet av ankebehandlingen havner på mitt bord.

Aud Blattmann (A) : Representanten skjønner miljøvernministerens problem, men jeg håper også at statsråden forstår mitt problem, for jeg registrerer det svaret jeg får. Den 27. mars skal Hunsfos-bedriften fatte en endelig beslutning om eventuell nedleggelse av cellulosefabrikken. Ansvaret for at nedleggelsen ikke skjer med utgangspunkt i et rensekrav registrerer jeg nå ligger hos Regjeringen.

Presidenten: Det var dagens siste spørsmål.

       Dermed er sak nr. 1 på dagens kart ferdigbehandlet.