Sak nr. 1
Redegjørelse av kommunal- og regionalministeren om lokaldemokratiet

TALERE:

       Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Jeg har bedt om å få holde en redegjørelse om lokaldemokratiets vilkår. Grunnen til det er både at sentrumsregjeringen vil fokusere på behovet for et levende folkestyre lokalt, og en økende bekymring for den synkende interessen og engasjementet vi ser i lokalpolitikken. For denne regjeringen er større reell makt til folkevalgte organer, ikke minst til kommuner og fylkeskommuner, en forutsetning for at folk skal kunne finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen.

       Med dette som bakgrunn er det lite oppløftende å måtte konstatere den synkende valgdeltakelsen ved lokalvalgene. En valgoppslutning ved forrige kommunevalg på 62,8 %, den laveste siden 1920-tallet, gir i seg sjøl grunn til uro. Men forrige valg var ikke noe enkeltstående tilfelle. Trenden er klar. Oppslutningen om kommune- og fylkestingsvalgene er synkende, og har med ett unntak vært synkende siden valget i 1963. Dette er imidlertid ikke uttrykk for synkende interesse for politikk i befolkningen. EU-avstemningen i 1994 viste rekordhøy valgdeltakelse og engasjementet var stort på begge sider. Vi er derfor nødt til å se på vilkårene for lokalpolitikken. Den politiske debatten må avspeile det som opptar folk, og avstanden mellom folkevalgte og velgere må reduseres.

       Det norske politiske systemet bygger både lokalt og nasjonalt på det representative demokrati. Det betyr at velgerne, gjennom valg, gir de folkevalgte et mandat til å ta avgjørelser på vegne av folket. Skal systemet ha legitimitet, er det viktig at folk deltar.

       Også medlemsflukten fra de politiske partiene er et utviklingstrekk som bekymrer. Til sammen har nesten 100.000 medlemmer forlatt de politiske partiene de siste åtte åra. Etter mitt syn er det viktig at mange er med på å utforme politikken i partiene. Dette sikrer at ulike interesser blir hørt, og det bidrar til at partiene kan framstå som helhetlige alternativer.

       Som samfunnssystem kan ikke demokrati vedtas en gang for alle, det må løpende holdes ved like. Deltakelse i partier og lokalpolitikk virker som en skole i demokrati. I dag kan det ofte være vanskelig å få folk til å stille til valg, og mange lokalpolitikere slutter etter én periode. Umiddelbart behøver ikke stor gjennomtrekk å være negativt, fordi mange kan få en nyttig politisk erfaring. Men sammenholdt med lav valgoppslutning, partienes rekrutteringsproblemer og sektorinteressenes økende innflytelse gir dette et dårlig grunnlag for et helhetlig folkestyre lokalt.

       Aktiv deltakelse er etter mitt syn en verdi i seg sjøl, og det blir derfor viktig at innbyggerne opplever at de faktisk har innflytelse. Den kanskje sterkeste drivkraften bak det kommunale sjølstyret av 1837 var ønsket om en frigjøring fra statsmakt og datidens embetsvelde. Senere har frihetsidealet gått mer i retning av at man ønsker større grad av frihet, ikke minst til å realisere lokale fellesinteresser. Bred deltakelse i lokalsamfunnet er viktig for å sikre fellesskap og mangfold. Gjennom deltakelse kan det også skapes trygghet i lokalmiljøet for gode oppvekstvilkår og vilje til å satse på en framtid i alle deler av landet.

       Det er gjennomsnittlig større tillit til lokalpolitikerne i mindre kommuner, og derav også større valgdeltakelse. Dette understreker viktigheten av de små lokalsamfunn som bærere av fellesskapsfølelse, identitet og aktiv deltakelse. Det er verdt å legge merke til disse kvalitetene i en tid med stor mobilitet i befolkningen og sterk sentralisering med de problemer det fører med seg.

       Nå ser jeg en del positive initiativ, særlig i forholdet mellom kommunen og innbyggerne. Mange kommuner er opptatt av hvordan de kan hente inn synspunkter og engasjere innbyggerne i utformingen av de lokale beslutningene. Hovedstikkordene er informasjon og invitasjon til deltakelse. Tiltak som enkelte kommuner arbeider med, er f.eks åpne spørretimer, informasjonsaviser, TV- og radiooverføringer av debatter, å legge til rette for tilgjengelige og synlige politikere og å fokusere på ungdommen. I flere kommuner er det f.eks innført systematisk medvirkning fra barn og ungdom, bl.a ved opprettelse av barne- og ungdomsråd og barn og ungdoms kommunemøter. Jeg har også merket meg den store interessen for miljøsaker lokalt. Jeg tror at arbeidet med å lage lokale handlingsplaner og tiltak for det neste århundre, kalt Lokal Agenda 21, kan fungere som en vitalisering av lokaldemokratiet. Også i det voksende engasjementet fra kommuner og fylkeskommuner i internasjonalt samarbeid ligger det et potensial for å mobilisere det lokale engasjementet.

       Jeg vil også trekke fram Kommunenes Sentralforbunds satsing « Forny lokaldemokratiet » med årlige lokaldemokratikonferanser i perioden 1995-99. Disse konferansene er både verksteder for nye ideer og arenaer for formidling av utprøvde tiltak. Det er nylig oppnevnt et offentlig utvalg som skal foreslå en ny valglov. Viktige spørsmål som utvalget skal vurdere, er bl.a valgordningens påvirkning på valgdeltakelsen og regler knyttet til lokale folkeavstemninger. Kvinneandelen i kommunestyrer og fylkesting hadde på landsbasis en svak stigning fra valget i 1991 til valget i 1995, men er fortsatt for lav. Utvalget skal også drøfte tiltak for å øke kvinneandelen i kommunestyrer og fylkesting, f.eks kjønnskvotering.

       I spenningen mellom det kommunale sjølstyret og velferdsstatens likhetsideal tror jeg vi finner kjernen i diskusjonen om hvilke rammebetingelser lokaldemokratiet skal ha. I fjor høst ble det presentert en bok som oppsummerer 10 års systematisk og bredt anlagt forskningsinnsats når det gjelder kommunesektoren. Forskerne peker nettopp på denne motsetningen når de konkluderer med at kommunen som politisk arena nå er kommet i skyggen av kommunen som nasjonal velferdsprodusent. Dette har ført til at fokuseringen er flyttet fra borgerens helhetlige engasjement, ansvarlighet og deltakelse til en markedsplass der borgeren som bruker forholder seg til avgrensede tjenester - gjerne ut fra det behov som er viktigst for den enkelte der og da i en gitt fase av livet.

       Årsakene til den lave valgdeltakelsen og det avtakende politiske engasjementet er sammensatte. Det finnes ikke én klar årsak med én løsning. Den generelle samfunnsutviklingen med høyt tempo og mange muligheter til aktiviteter på fritida kan være av betydning, men også den statlige styringen av kommunesektoren kan være en årsak. For sterk statlig styring svekker det lokale handlingsrommet, og begrenset lokalpolitisk innflytelse på samfunnsutviklingen reduserer motivasjonen for å delta. I tillegg fører medias vektlegging av rikspolitikere og rikspolitikk, også når det er lokalvalg, til at de lokale sakene kommer i bakgrunnen.

       Sjøl om vi her i salen kan være uenige om mangt, er jeg ikke i tvil om at vi alle ser med bekymring på mange av de utviklingstrekk jeg nå har skissert. Til tross for at folkevalgte på lokalnivå, partiene og media har et ansvar og må ta et tak, hviler det et særlig ansvar på storting og regjering når det gjelder hvilke rammer det lokale folkestyret skal ha. Gjennom beslutninger i enkeltsaker innenfor bl.a helse, eldreomsorg, skole og barnehage er det vi som legger premisser for hvordan det lokale sjølstyret skal fungere i praksis. Derfor vil jeg sette søkelyset på de viktigste styringsvirkemidlene som regjering og storting forvalter. Gjennom dette ønsker jeg å stimulere til en debatt om styringen av kommunesektoren og da med særlig fokusering på den betydning bruken av virkemidlene har for lokaldemokratiet.

       Da vi for fem år siden behandlet St.meld.nr.23 (1992-1993), Om forholdet mellom staten og kommunane, som i store trekk fikk tilslutning fra Stortinget, hadde vi bak oss omleggingen av det statlige overføringssystemet til kommunesektoren, og kommuneloven var nylig vedtatt. Både det nye inntektssystemet og kommuneloven representerte milepæler i den statlige styringen av kommunesektoren. I Stortinget ble det gitt uttrykk for at prinsippet om rammestyring av kommunesektoren var viktig for å sikre et godt fungerende folkestyre lokalt.

       I en omskiftelig og komplisert verden har det lett for å bli konflikter mellom ulike hensyn. Men av og til bør en ta seg tid til å reflektere over graden av samsvar mellom prinsipp og praksis, særlig når det berører grunnleggende verdier, slik det gjør i dette tilfellet. Tar vi egentlig tilstrekkelig hensyn til det lokale folkestyret? Går storting og regjering for langt i sin detaljstyring? Gjør vi det uinteressant å drive med lokalpolitikk?

       Den statlige styringen av kommunesektoren skal reflektere en avveining mellom nasjonale hensyn og hensynet til det lokale sjølstyret. Hva som skal veie tyngst, må storting og regjering avveie i hver enkelt sak som det skal tas beslutning i. En beslutning om at lokale myndigheter skal ha ansvaret, innebærer en aksept for ulike valg og ulike prioriteringer i kommuner og i fylkeskommuner, og at disse prioriteringene også kan være forskjellige fra prioriteringene nasjonalt. Det innebærer også at lokale myndigheter står ansvarlig for konsekvensene av sine valg og prioriteringer.

       Sterke statlige styringsmidler må kunne begrunnes i viktige nasjonale hensyn. Først og fremst har dette vært knyttet opp mot velferdsstatens likhetsideal om at alle, uansett hvor de bor i dette landet, skal ha tilgang på likeverdige tjenester på grunnleggende velferdsområder. Også i åra framover vil likeverdige tjenester være et hovedsiktemål for den statlige styringen av kommunesektoren. I tillegg må nasjonale myndigheter ha et overordnet ansvar for å ivareta rettssikkerheten for den enkelte. Et tredje hensyn er behovet for å innpasse kommuneøkonomien til landets totaløkonomi.

       Når Stortinget ved lov beslutter å pålegge kommunesektoren å utføre en oppgave, skal det være ut fra en helhetsvurdering som tilsier at det er et overordnet nasjonalt mål at alle innbyggere i hele landet skal få tilbud om denne tjenesten, samtidig som tjenesten best kan utføres på lokalt nivå, nærmest mulig dem den angår. Så kommer spørsmålet om hvor detaljerte krav det skal stilles til kommunene om hvordan de skal løse oppgaven.

       I Voksenåsen-dokumentet sier Regjeringen at det er nødvendig med nasjonale standardkrav på områder som helse- og sosialsektoren, miljø, utdanning og likestilling. Dette er etter Regjeringens syn så sentrale og grunnleggende områder for folk at felles nasjonale bestemmelser er nødvendig, men det hindrer oss ikke i også på disse områdene å ha en kritisk holdning til både omfang og detaljeringsgrad i de kravene vi stiller. Slik Regjeringen ser det, er omfanget av statlig detaljregulering nå blitt for stort. Kommuners og fylkeskommuners motivasjon og ansvar for å finne lokale løsninger som gir best mulig velferd til innbyggerne, svekkes. Standardløsninger sikrer ikke alltid likhet, fordi kommunene våre er forskjellige og har ulike forutsetninger og ulike behov å ta hensyn til.

       Med kommuneloven fra 1992 og den etterfølgende gjennomgang av særlovgivningen fikk kommuner og fylkeskommuner stor frihet når det gjelder sjøl å kunne bestemme hvordan de skal organisere virksomheten sin. Det er nå få regler som binder kommuner og fylkeskommuner til spesielle organisatoriske løsninger, både administrativt og politisk. Dette var et riktig og viktig arbeid, noe debatten den seinere tida også har understreket.

       Regjeringen vil redusere den statlige detaljstyringen av kommunesektoren ved å utarbeide retningslinjer for innholdet i det lov- og regelverk som er rettet mot kommuner og fylkeskommuner. Disse retningslinjene skal gjelde både ved innføring av nytt regelverk og ved revisjon av eksisterende lover eller forskrifter. Regelverket må ikke gjøres mer detaljert eller mer standardisert enn det som er nødvendig for å sikre nasjonale målsettinger. Derfor skal det nå redegjøres konkret for hvilke nasjonale styringshensyn som er lagt til grunn når det innføres nytt regelverk overfor kommunesektoren. Bindende regler om hvordan kommunal eller fylkeskommunal tjenesteproduksjon eller forvaltning skal utøves, skal bare finnes på områder der hensynet til likhet eller andre nasjonale hensyn tilsier det. For eksempel bør krav om bestemte fagstillinger, administrative lederfunksjoner, kompetansekrav osv. unngås. Dette gjelder også for regler om innredninger og utstyr.

       En viktig begrunnelse for innføringen av rammetilskuddet til kommunesektoren i 1986 var at dette skulle legge bedre til rette for lokale politiske prioriteringer. Folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner ble ansett for å være nærmere enn statlige myndigheter til å vurdere behov og utfordringer i sine lokalsamfunn. Det har derfor vært bred enighet om at inntektene til kommuner og fylkeskommuner i hovedsak skal bestå av rammeoverføringer og skatt, såkalt frie inntekter som kan disponeres fritt innenfor de lover og regler som gjelder. Det var også en målsetting i 1986 at statlige tilskudd knyttet til bestemte formål skulle begrenses.

       Dette vil kunne gi ulike prioriteringer og ulike tjenestetilbud fra kommune til kommune og fra fylkeskommune til fylkeskommune. Og naturligvis vil dette kunne gi prioriteringer som ikke alltid samsvarer med nasjonale mål på enkeltsektorer, men der likevel det samlede tjenestetilbudet ivaretar hensynet til likeverdige tjenester for alle.

       Utviklingen har gått i motsatt retning av det vi la opp til. Mer og mer av de statlige overføringene er nå bundet opp mot bestemte formål og oppgaver. Fra 1990 til 1998 har andelen øremerkede tilskudd av de totale statlige overføringene til kommunesektoren økt fra om lag 17 % til om lag 36 %, altså mer enn en fordobling på åtte år. I perioden 1988-1997 har den gjennomsnittlige årlige veksten i øremerkede tilskudd vært på vel 22 %. Til sammenlikning har veksten i rammetilskuddet i samme periode vært på gjennomsnittlig vel 3 %. Mye av dette kan forklares ved at Stortinget har valgt å øremerke midler til viktige velferdsoppgaver, som f.eks eldreomsorgen. Innsatsstyrt finansiering av sykehusene bidrar også i denne retningen.

       Hva kan så konsekvensene av dette bli? Siden mer til øremerkede tilskudd i praksis går på bekostning av rammetilskudd, har mulighetene for de lokale folkevalgte til å ta opp egne saker som er viktige for deres lokalsamfunn, gradvis blitt redusert. I tillegg er det ofte slik at staten krever at kommunene stiller opp med egne midler, såkalt egenandel, for å få tildelt øremerkede tilskudd, ut fra tanken om at dette skal gi mest mulig kostnadseffektive løsninger i kommunesektoren. På denne måten innskrenker øremerkingen ytterligere det økonomiske handlingsrommet i kommuner og fylkeskommuner. På den annen side kommer det selvfølgelig også signaler fra sektorer og profesjoner om at øremerkede tilskudd er ønskelig.

       Det er grundig dokumentert at tilskudd med krav til egenfinansiering bidrar til å forsterke inntektsforskjellene mellom kommuner. Fordi kommuner med høy inntekt i større grad enn kommuner med lav inntekt vil være i stand til å dekke egenandelen, mottar kommuner med høy inntekt mer øremerkede tilskudd enn kommuner med lav inntekt. Mange av de øremerkede tilskuddene bidrar med andre ord ikke, slik mange synes å tro, til likhet, men tvert imot til å forsterke ulikhet. Konsekvensene av å bruke øremerkede tilskudd kan være at enkelte kommuner må redusere innsatsen på områder som prioriteres høyt lokalt, mens andre kommuner må bruke mer ressurser på tjenesteområder som allerede er godt utbygd. Dette er en uheldig bruk av samfunnets ressurser.

       Jeg sier selvfølgelig ikke nei til all bruk av slike virkemidler. Det vil alltid være et visst behov for å bruke øremerkede tilskudd i styring av kommunesektoren. Det kan særlig være egnet å bruke øremerking i situasjoner der vi ønsker at kommunesektoren raskt skal bygge ut nye velferdstjenester, og dette er bakgrunnen for at Regjeringen også i de nærmeste åra vil benytte øremerkede tilskudd til bl.a psykiatri. Empirisk forskning viser for øvrig at øremerkede tilskudd synes å ha sterkest effekt på prioriteringen i en oppbyggingsfase. Etter hvert som tjenesten bygges ut, synes det som om effekten av øremerkingen avtar.

       For Regjeringen er det avgjørende om bruken av øremerkede tilskudd har den effekten vi ønsker den skal ha. Samtidig bør ønskede resultater fra statens side avveies mot de åpenbart negative konsekvenser dette kan ha for det lokale sjølstyret. Vi bør også være oppmerksom på at mange øremerkede tilskudd kan gjøre det svært vanskelig å vurdere effekten av hvert enkelt tilskudd. Oppretting av nye øremerkede tilskudd svekker effekten av tidligere tilskudd. Derfor må vi også diskutere varigheten av øremerkede tilskudd. Når det gjelder eksisterende tilskuddsordninger, er det viktig at disse gjennomgås jevnlig slik at de er tilpasset aktuelle prioriteringer.

       Jeg kan forstå at summen av øremerkede ordninger og detaljerte bestemmelser i lover og regler gjør at mange kommunepolitikere opplever at rommet for å utøve lokalpolitisk skjønn på mange sektorer er lite. Derfor stiller de med rette nasjonale myndigheter spørsmål om hvorfor lokale folkevalgte skal stelle med disse oppgavene.

       Regjeringen vil på den bakgrunn sette i gang forsøk som innebærer at et begrenset antall kommuner kan få en ordning der øremerkede tilskudd blir tildelt som rammetilskudd. Et slikt forsøk kan gi oss kunnskap om forsøkskommunenes prioriteringer i forhold til andre kommuner og om lokaldemokratiet vitaliseres eller ikke i de aktuelle kommunene. Regjeringen vil komme tilbake til en omtale av denne forsøksordningen i kommuneøkonomiproposisjonen som legges fram i mai.

       Bedre systemer for mål- og resultatstyring vil kunne øke mulighetene for større vekt på rammefinansiering av kommunesektoren. Her vil KOSTRA-prosjektet, om kommune-stat-rapportering, etter hvert gi bedre grunnlag for å vurdere kommunal ressursbruk i forhold til nasjonale mål. Slik resultatinformasjon vil også kunne stimulere til økt lokalpolitisk debatt med utgangspunkt i sammenlikning mellom kommunene.

       Blant media, politikere og folk flest er det stor oppmerksomhet omkring ulikheter i tjenestetilbudet mellom kommuner og mellom fylkeskommuner. Det fokuseres på ulikheter innenfor tjenester som sykehjemsdekning, barnehagedekning, PC-dekning i skolen osv. - dvs. sammenlikning av enkelttjenester mellom de dårligste og de beste kommunene. Det er sjelden en får presentert helhetsbilder som viser om ulikheter er et resultat av ulike politiske prioriteringer i de enkelte kommuner.

       Det rettes ofte et kritisk søkelys på det kommunale sjølstyret. Kan ulikheter forklares med at mange kommuner blir dårlig drevet i landet vårt? Er kommunene ledet av kvinner og menn som ikke prioriterer midlene til de sentrale velferdstilbudene, som ikke greier å effektivisere tjenesteproduksjonen - eller enda verre: som er mer opptatt av å bygge fine rådhus enn av å jobbe for gode velferdstilbud for befolkningen? Vil det bli bedre om sentrale myndigheter legger stadig sterkere bindinger på overføringene til kommunene? Noen ser ut til å tro at nettopp dette er veien å gå, og fokusering på mer eller mindre tilfeldige hendelser er med på å øke styringsiveren. Dette kan etter min oppfatning føre galt av sted.

       Jeg er klar over at kommunene i Norge stort sett blir dyktig ledet både fra politisk og administrativt hold. Det er blitt gjennomført omorganiseringer og effektiviseringstiltak i svært mange av landets kommuner. Grunnleggende velferdstjenester blir prioritert, og med de stramme rammene for kommunenes økonomi er det særlig viktig at potensialet for effektivisering av kommunale tjenester utnyttes.

       Den viktigste årsaken til forskjeller i tjenestetilbud mellom landets kommuner er at de har forskjellig inntektsgrunnlag. Høy inntekt gir godt tilbud og lav inntekt gir dårlig tilbud. En gjennomgang av både offentlige dokumenter og forskningsrapporter gir dette entydige resultatet.

       La meg illustrere poenget med et par eksempler: Hol kommune i Buskerud hadde i 1996.138 % av landsgjennomsnittet i såkalt korrigerte frie inntekter. Her er tatt med både skatt på inntekt og formue, eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter pluss rammetilskuddet til kommunen. Det er også tatt hensyn til at Hol er en noe dyrere kommune å drive enn landsgjennomsnittet. Det betyr altså at Hol kommune med sine inntekter har mulighet til å gi 38 % bedre tjenestetilbud til sine innbyggere enn gjennomsnittskommunene. Det viser seg også at Hol kommune i praksis ligger godt over gjennomsnittet når man ser på antall årsverk per 1.000 innbyggere innenfor sentrale tjenesteområder som skole, barnehage og eldreomsorg.

       Tilsvarende tall for Nes kommune i Akershus er 86 %. Her er det også tatt hensyn til at Nes er noe billigere å drive enn gjennomsnittskommunen. Det betyr at om politikerne i Nes kommune prioriterer godt og om kommunen er like effektiv som landsgjennomsnittet, vil den likevel bare kunne tilby sine innbyggere et tjenestetilbud som ligger 14 % under landsgjennomsnittet. Og Nes kommune ligger, ikke uventet, godt under gjennomsnittet når man ser på de samme sentrale tjenesteområdene, altså skole, barnehage og eldreomsorg.

       Kommunepolitikere i kommuner med inntekter over gjennomsnittet har anledning til å prioritere et godt tilbud innenfor både eldreomsorg og kultur f.eks.. Det er enklere for dem å oppfylle både statlige styringskrav og befolkningens forventninger enn det er for politikere i de fattigere kommunene. Som tidligere nevnt, blir i tillegg ulikhetene forsterket ved at de med høye inntekter lettere oppfyller krav til egenandeler i øremerkede tilskudd til spesielle formål. Derfor har det liten hensikt å bøte på ulikhetene ved å innføre enda flere øremerkede tilskudd med krav om egenandeler fra kommunene, eller ved å gi enda sterkere statlige styringssignaler i form av rettigheter og minstestandarder. Utjevning av forskjeller i tjenestetilbud må i tilfelle først og fremst skje gjennom utjevning av inntektsforskjeller.

       Forskjellene i inntekter mellom kommunene skyldes bl.a forskjeller i skattenivået. Disse forskjellene kan komme av høye bedriftsskatter eller høy skatt for personlige skatteytere. Den igangsatte opptrappingen av inntektsutjevningen i inntektssystemet vil bidra til å jevne ut disse forskjellene. Inntektssystemet bidrar også til å jevne ut forskjeller i kostnadsforhold, slik at kommuner som er dyre å drive, får forholdsvis større overføringer enn mer lettdrevne kommuner. På denne måten legges det økonomiske grunnlaget for større likhet i tjenestetilbudet mellom kommunene.

       Regjeringen arbeider som kjent for å styrke bosettingen i distriktene, redusere presset i sentrale strøk og gradvis snu flyttestrømmen. For å nå dette målet vil Regjeringen ta i bruk et bredt spekter av virkemidler i tillegg til å videreføre noen gode virkemidler overfor kommunesektoren. Jeg tenker da på regionaltilskuddet til småkommuner og på Nord-Norge-tilskuddet til kommunene i de tre nordligste fylkene. Slike regionalpolitisk begrunnede overføringer gir en tilsiktet ulikhet i inntektene, slik at distriktskommunene settes i stand til å tilby et bedre kommunalt tjenestetilbud enn gjennomsnittet. Jeg mener vi må akseptere at en slik ønsket forskjell i inntekt også gir forskjell i tjenestetilbud. Et særlig høyt kommunalt tjenestetilbud er i disse kommunene en viktig faktor for å holde høy sysselsetting og hindre utflytting.

       Regjeringen vil komme tilbake med en drøfting av utjevningsambisjonene for kommunesektoren i forbindelse med behandlingen av Inntektssystemutvalgets andre delutredning om finansiering av kommunesektoren. Denne vil bli behandlet i kommuneøkonomiproposisjonen som legges fram for Stortinget i mai.

       Regjeringen ønsker å sette i gang en forsøksordning for å kunne øke valgmulighetene og den økonomiske friheten i kommunesektoren. Regjeringen vil for en begrenset forsøksperiode gi noen kommuner og fylkeskommuner anledning til innenfor et visst intervall sjøl å bestemme skattøren. Gjennom et slikt forsøk kan vi skaffe oss kunnskap om hva dette betyr for det lokale demokratiet. Omtalen av dette forsøket med begrenset lokal beskatningsfrihet kommer i kommuneøkonomiproposisjonen i mai.

       Samtidig som mange kommuner og fylkeskommuner peker på at detaljstyringen vanskeliggjør en god utnyttelse av ressursene og reduserer muligheten for å oppfylle de krav og forventninger som innbyggerne stiller til tjenestene, får vi stadige tilbakemeldinger om at når statlige velferdsoppgaver er løst, er det ikke noe til andre viktige lokale saker.

       Det stilles spørsmål om kommunesektoren får tilstrekkelig kompensert for reformer og lovpålagte oppgaver. Ikke sjelden hører vi at nasjonale myndigheter ikke foretar klare prioriteringer, og at kommunesektoren kommer i situasjoner der de må løse nasjonale prioriteringskonflikter. Jeg er enig i at vi må bli flinkere til å prioritere mellom nasjonale oppgaver, og vi må være klarere på hva som er viktig og hva som er mindre viktig.

       Lovgivningen må avspeile hvilke oppgaver som er nasjonalt prioritert. Disse skal det være mulig å gjennomføre innenfor kommunesektorens økonomiske rammer. Når en kommune eller fylkeskommune prioriterer bruken av ressursene, skal lovfestede oppgaver gå foran oppgaver som har hjemmel i tilskuddsordninger, rundskriv eller retningslinjer. Når alle lovpålagte oppgaver er dekket, må det være rom til å utføre andre oppgaver de sjøl ønsker å løse. Regjeringen mener at offentlig sektor må sikres ressurser og stabile inntekter som fordeles slik at folkevalgte organer gis mulighet til å løse sine oppgaver samtidig som rollen som politisk arena ivaretas.

       Men heller ikke kommuneforvaltningen kan forvente at alle nye oppgaver skal løses i tillegg til alt en gjør fra før. Krav til omstilling og produktivitet må også gjelde for kommuner og fylkeskommuner. Endret befolknings-

       sammensetning krever en annen sammensetning av tjenestene. Ny teknologi og nye kommunikasjoner må vi forvente gir seg utslag i økt effektivitet. Samarbeid mellom kommuner er også en viktig mulighet til å framskaffe gode løsninger for innbyggerne, med lavere kostnader.

       Jeg vil også nevne at det skal settes ned et utvalg som skal evaluere dagens ansvars-, oppgave- og funksjonsfordeling mellom de tre forvaltningsnivåene, og som eventuelt skal komme med forslag til endringer.

       Jeg har i denne redegjørelsen pekt på en del spenninger i stat-kommuneforholdet som kan ha medvirket til den svekkelse av lokalpolitisk engasjement som vi har sett de siste åra, og som Regjeringen er opptatt av å gjøre noe med. Jeg tror en hovedutfordring er å utvikle en mer gjennomtenkt statlig styring av kommunesektoren på i hvert fall tre områder:

       Til slutt: Det viktigste bidraget til styrking av lokaldemokratiet og til økt lokalpolitisk engasjement tror jeg vil være å klargjøre den statlige styringen av kommunesektoren langs de linjer jeg har skissert. Den debatten Stortinget skal ha i forlengelsen av denne redegjørelsen, vil bli et viktig bidrag til en slik klargjøring.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at kommunal- og regionalministerens redegjørelse om lokaldemokratiet legges ut for behandling i et senere møte. Ingen innvendinger er kommet mot dette forslag - og det anses vedtatt.