Sak nr. 5
Interpellasjon fra representanten Marit Tingelstad til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
« Grunnlaget for gode matvaner og god helse legges i barne- og ungdomsårene. Undersøkelser viser at barn og unge ofte kommer på skolen uten å ha spist frokost og uten matpakke (25 %). Undersøkelser viser at de som skofter frokost/matpakke får et kosthold rikt på fett og sukker, men fattig på vitaminer og mineraler. Økende tendens til spiseforstyrrelser utgjør nå en stor helserisiko blant ungdom. Dårlige matvaner gir økt risiko for fordøyelsesproblemer, jernmangel, tannråte o.a. På lengre sikt kan dårlig kosthold føre til økning av kreft og hjerte-karsykdommer. Erfaringer viser at barn og unge med dårlige matvaner blir ukonsentrerte og urolige med de konsekvenser dette får for barnas egen læring og læringsmiljøet i klassene. Dette er blitt så påtrengende at noe må gjøres i skolens regi.
Hva vil kirke-, utdannings- og forskningsministeren foreta seg for at skolen bedre kan settes i stand til å gjøre noe med dette problemet? » »

TALERE:

       Marit Tingelstad (Sp) : Interpellasjonen jeg har meldt, står i forebyggingens tegn. Derfor har jeg ikke regnet med de store oppslag i media. Det er neppe nok sensasjon og dramatikk i temaet til å bli referert der. Det er slik i vår mediestyrte verden. Samtidig ser vi at det nettopp fra media etterlyses mer langsiktighet og forebyggingstenkning fra politikernes side, slik Dagbladet tar opp på lederplass 22. februar d.å. Her heter det:

« Politikere ønsker raske og synlige resultater å smykke seg med. Forebyggende arbeid retter seg mot mennesker som er friske. Det er lettere å få gjennomslag for bevilgninger og prosjekter til dem som er blitt syke. Dessuten er ikke alt forebyggende helsearbeid lønnsomt, rent samfunnsøkonomisk.

       Det forebyggende helsearbeidet har ingen sterke interessegrupper eller legemiddelfirmaer til å drive lobbyvirksomhet for seg. Det hviler derfor et desto større ansvar på våre politikere for å få til en ny giv på dette feltet. »

       Dette utsagnet kom i forbindelse med at professor Jak Jervell nettopp har satt søkelyset på tiltak for å bremse utviklingen av diabetes og andre ikke-smittsomme sykdommer.

       Jeg finner det helt relevant å innlede innlegget mitt på denne måten, selv om det er utdanningsministeren og ikke helseministeren som skal svare på interpellasjonen. Forebyggende tiltak må skje på tvers av fagområder. Det må tenkes helhet i langt større grad enn vi til nå har klart.

       Sunne og trivelige måltider på skolen har stor betydning for elevenes helse og trivsel, uttalte Statens ernæringsråd i forbindelse med en undersøkelse om skolemåltider som ble foretatt i grunnskolen i fjor. En svensk undersøkelse om frokostens betydning for prestasjonsnivået konkluderer med at barn som får dårlig frokost, har vanskelig for å konsentrere seg, er mindre kreative og har lavere fysisk og psykisk utholdenhet. Dette kan ha sammenheng med ugunstige svingninger i blodsukkernivået. Om morgenen gjelder det å få blodsukkeret til å stige sakte og holde seg jevnt utover dagen. En dårlig frokost med mye sukker gir en rask økning i blodsukkeret, men også et raskt fall, med den følge at en kan føle seg slapp og får dårlig yteevne. Dette fører lett til småspising av ugunstige matvarer utover dagen.

       Når vi vet at hver fjerde elev i ungdomsskolen kommer på skolen uten at de har spist frokost eller har med mat, må vi lytte til Statens ernæringsråd og gjøre noe for å bedre dette. Jeg har selv erfaringer for hva et ordentlig måltid mat om morgenen har å si for miljøet for elever med atferdsvansker. Lærerne merket stor forskjell etter at vi fikk dette i gang ved vår skole.

       Norge har sin matpakketradisjon for både skoleunger og voksne på jobb. Dette er en god tradisjon som vi må bygge videre på, men vi må se på hvilke rammevilkår skolemåltidet har. Jeg tror neppe arbeidstakere hadde funnet seg i å måtte innta lunsjen ved arbeidspulten sin, mens det er det vanlige for norske skoleelever. Å få egne lokaler for skolemåltider på alle skoler innser jeg kan bli vanskelig, men om vi kunne få til kantinedrift ved alle ungdomsskolene, slik Statens ernæringsråd har anbefalt, ville vi ha kommet langt i å bedre miljøet og dermed kvaliteten i skolen. For som vi vet, er trivsel et vesentlig moment for læringsmiljøet.

       Senterpartiet er opptatt av samarbeidet mellom heim og skole generelt og i denne saken spesielt. Jeg tror vi kan få til et større engasjement på dette området, men myndighetene må stimulere til det.

       Norge har tidligere hatt opplegg med skolefrokost. Særlig kjent var oslofrokosten, som ble etablert i Oslo og en del andre byer. Dette ble satt i gang da det var dårligere tider og mange slet med å skaffe nok mat til sine egne familier. Senere ble dette avløst av den kjente sigdalsfrokosten, som var en anbefalt matpakkemeny med grovt brød, magert pålegg, mjølk og frukt. Det er prisverdig at det i dag tilbys mjølkesalg på skolene. Den store frukt- og grønnsakkampanjen som har startet, er også skritt i riktig retning. Håpet er at alle skoler vil tegne abonnement for kjøp av disse viktige næringsmidlene.

       Sammenliknet med andre land er Norge langt etter hva gjelder skolebespisning. Sverige har sitt varme måltid, og Finland har satset på skolekantiner.

       Kostens betydning for prestasjoner er for lengst oppdaget av idrettsutøverne. Toppidrettsfolkene våre har til og med med seg egen kokk og norske råvarer når de er på lengre utenlandsopphold. Dette viser hvor stor betydning dette miljøet tillegger kosten.

       Konklusjonen fra Statens ernæringsråds undersøkelser er, som allerede nevnt, at mye er bedret når det gjelder skolemåltidet, men fortsatt har hver fjerde barneskole mindre enn 14 minutters matpause, og et tilsvarende antall av barneskolene har ikke voksne som spiser sammen med de minste barna. Dette er for dårlig! Ernæringsrådet er særlig opptatt av 6-åringene, som trenger ekstra omsorg ved måltidene. Fra barnehagen er de vant til å sitte ved langbord og innta måltidene med flere voksne til stede.

       Skolefritidsordningen nevnes også spesielt av Ernæringsrådet, som anbefaler at forholdene legges til rette slik at barna kan spise både frokost og mellommåltid mens de er i skolefritidsordningen.

       Konklusjon: Hovedhensikten med denne interpellasjonen er å følge opp Statens ernæringsråds anbefalinger. Ernæringsrådet har satt seg som mål at halvparten av alle ungdomsskolene i landet skal ha kantine innen år 2000. Tall fra 1997 viser at det er opprettet 141 kantiner fra 1991 til 1997. Det finnes mange vellykkede elevdrevne kantineprosjekt allerede, der sunn mat selges til tilnærmet selvkost. Kantinen er i stor grad drevet fram av ildsjeler blant lærerne. Men dette er ikke tilstrekkelig for at alle ungdomsskoler skal få egen kantine. Hersleb-modellen her i Oslo tør være kjent for mange. Her har nettopp ildsjeler stått på og fått til meget gode ordninger der elever tar del i arbeidet med tillaging av mat, salg til selvkost, servering og opprydding. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen hadde gleden av å besøke Hersleb skole nylig, og det gav oss et veldig godt inntrykk.

       Jeg minner også om at heimkunnskapstimene ble redusert ved innføring av L97, mot mange ernæringseksperters råd.

       Ved å satse på elevkantiner med elevdeltagelse, kan vi bøte noe på tapet av redusert heimkunnskapsundervisning. Her får elevene praktiske arbeidsoppgaver med tillaging, servering og opprydding.

       Barne- og ungdomsorganisasjonen 4H har spurt 1400 barn og unge som har vært på bondegårdsopphold, om hva de likte best. Det var overraskende at ikke hesteridning toppet svarlisten, men derimot fellesskapet rundt måltidene, og at det var tid til å prate sammen. Det betydde mest for barna. Dette er tankevekkende.

       Har vår travelhet ført til at fellesmåltider er blitt en sjeldenhet i mange familier? I så fall er det en trist utvikling. Vi i Vesten kan nærmest kalles et beitende folk. Mens vi fyller bensin på bilen, hiver vi innpå en pølse, en Cola og annen lettvint mat før vi haster videre. Dersom disse vanene blir normale for mange barn, er det ikke rart at mange hopper bukk over frokosten og matpakken.

       Mitt håp er at departementet vil henstille til kommunene å legge forholdene til rette for etablering av kantiner ved ungdomsskolene i tråd med Ernæringsrådets anbefalinger.

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Marit Tingelstad refererer til ei undersøking som viser at 25 % av elevane ofte kjem på skulen utan å ha ete frukost og utan matpakke. Representanten spør kva statsråden vil gjere for at skulane kan verte betre i stand til å gjere noko med dei problema som dårlege matvanar skaper for helsa til barn og unge, og for barna si læring og læringsmiljøet i klassane.

       Det er eit alvorleg problem som vert teke opp gjennom denne interpellasjonen, og det er grunn til uro dersom ikkje den utviklinga som er påvist, vert snudd.

       Eg vil òg seie at eg tykte det var eit svært interessant innlegg representanten Tingelstad hadde akkurat no, som gjekk djupt inn i desse problema og som viste fleire vegar som departementet vil ta med seg vidare i arbeidet, og eg kjem seinare til å kommentere nokre av dei.

       Ålære barn og unge gode matvanar og kor viktig god helse er, er først og fremst ei oppgåve for heimane. Eg meiner derfor det er foreldra som må syte for at skulebarna får frukost heime før dei går til skulen, og at dei har med seg matpakke for skuledagen.

       Departementet er òg kjent med at utviklinga går i retning av at stadig fleire elevar kjem til skulen utan å ha ete frukost, og utan matpakke; med andre ord at røyndommen kan vere ein annan enn idealet.

       Dette har departementet teke konsekvensen av under utarbeidinga av Læreplanverket for den 10-årige grunnskulen. I læreplanane for faga kroppsøving, natur- og miljølære, men spesielt for heimkunnskap, skal elevane lære om verdien av riktig kosthald og samanhengen mellom kosthald og helse.

       Slik det går fram av læreplanen for heimkunnskap, er eitt av måla

« at elevene opparbeider forståelse for at det er sammenheng mellom kosthold, livsstil og helse, slik at de har grunnlag for å velge en helsefremmende livsstil ».

       Måla for faget nedfell seg i hovudmomenta for dei ulike hovudtrinna.

       På småskuletrinnet skal elevane

« lære noe om grunnleggende sammenhenger mellom kost og helse ».

       På mellomtrinnet skal dei

« Få innsikt i og forståelse for at kosthold og livsstil har betydning for helsa ».

       På ungdomstrinnet skal elevane

« lære om sammenhengen mellom kosthold, livsstil og helse ».

       Som det går fram av desse sitata frå læreplanen for faget heimkunnskap i L97, skal skulane syte for at elevane lærer gode kosthaldsvanar på alle hovudtrinna i grunnskulen. Liknande hovudmoment finn ein for faga kroppsøving og natur- og miljøfag.

       For å kunne setje lærarane i stand til å gje denne opplæringa, er det laga etterutdanningsplanar for heimkunnskapsfaget som skal vere til hjelp i arbeidet med å gje lærarane denne kompetansen. Departementet tek òg sikte på, gjennom arbeidet med ny rammeplan for lærarutdanninga, å styrkje kompetansen i grunnskulen i faget heimkunnskap.

       Den undersøkinga som representanten Marit Tingelstad refererer til, konkluderer altså med at 25 % av elevane ofte kjem på skulen utan å ha ete frukost og utan å ha med matpakke. Det er ca 3200 grunnskular i landet vårt, og dette problemet er ikkje like utbreitt over alt - det vil vere ulikt frå skule til skule. Derfor må òg løysingane vere tilpassa lokale forhold.

       Når slike problem vert registrerte, vert det ei oppgåve for skulane å få i stand ordningar som kan vere med og løyse problema. Samarbeid heim-skule er her eit nærliggjande og naturleg verkemiddel.

       Departementet er klar over at mange skular har teke fatt i dette problemet og funne lokale løysingar. På barnetrinnet blir det mange stader gjeve tilbod om frukost gjennom SFO, og på ungdomstrinnet har fleire skular oppretta elevkantiner.

       Svært mange skular har òg abonnementsordningar for skulemjølk. I skuleåret 1996-97 vart det starta eit prøveprosjekt med ei abonnementsordning for frukt og grønsaker i Østfold. Dette vart utvida i 1997 til å omfatte Oslo. Det er stor oppslutning om dette prosjektet, og andre fylke ynskjer å setje i gang liknande ordningar. Desse abonnementsordningane vert drivne til sjølvkost, finansierte av foreldra, i samarbeid mellom heim, skule og leverandør.

       Statens ernæringsråd har, slik som interpellanten har understreka, lenge vore kjent med dei problema representanten Tingelstad tek opp, og har teke initiativ med kampanjar om mat i skulen. Dei rår til at elevane har med seg matpakke og frukt eller grønsaker heimanfrå, mens skulen har ansvaret for å tilby mjølk. Skulen er ansvarleg for å sikre ordningar som gjev nok tid til måltidet og tilsyn under matpausen. Det er ei utfordring for skulane å sikre at elevar som likevel ikkje har med mat, får eit forsvarleg mattilbod på skulen. Skulemåltidet skal vere resultatet av eit samarbeid mellom heim, skule og lokale skulemyndigheiter.

       Statens ernæringsråd gjennomfører kvart år kampanjen « Matpakkeveka ». Dette tiltaket er eit viktig ledd i den haldningsendringa som er nødvendig for å endre usunne kosthaldsvanar blant barn og unge.

       Det er opplysning om verdien av gode kosthaldsvanar og sunn livsstil som kan føre til den nødvendige haldningsendringa. Her har heim og skule viktige oppgåver å ta fatt på.

       I samråd med Statens ernæringsråd vil departementet fylgje utviklinga nøye på dette området, og kome med framlegg til tiltak.

       Eg er samd med representanten Tingelstad i at når barnehagen har ei god form for fellesmåltid, bør òg dei nye, tilpassa lokala for spesielt 1. - 4.-delen av skulen søkje å finne slike gode løysningar, slik at dei kan ta med seg den tradisjonen. Vidare kan kantinedrift med elevmedverknad svært ofte vere ei god løysing. Eg vil her imøtekome det som representanten Tingelstad gav uttrykk for, og på ein tenleg måte ta dette opp med kommunane og eventuelt lage eit opplegg for korleis dette kan gjerast - med erfaringar frå vellykka prosjekt andre stader.

       Mange organisasjonar har vore opptekne av dette, m.a. 4H, Norges Bondekvinnelag og ein del andre organisasjonar. Eg vil ta initiativ til at departementet inviterer dei til eit møte om korleis vi kan vidareføre det som er intensjonen i representanten Tingelstad sin interpellasjon.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret og de positive kommentarene som han hadde til min interpellasjon. Jeg er glad for at vi deler det hovedsyn at dette er et viktig område for å fremme helse generelt, men også for å fremme læringsmiljøet. Selv om heimkunnskapsfagene har veldig bra fagplaner, mål og hovedmomenter, er det et faktum at timetallet er redusert, og således er det vanskeligere for skolene å legge til rette for heimkunnskapsundervisningen på en så god måte som kunne være ønskelig.

       Jeg er selvsagt klar over at det å gjøre i stand frokost er familiens ansvar og foreldrenes ansvar først og fremst - det skulle bare mangle! Men når vi vet at det er så mange, som jeg har nevnt, som dessverre ikke har disse rammevilkårene, er det fra min side sett viktig at skolen legger til rette for det. Skolen har en fagtrengsel i dag, men når det er noe som viser seg som dårlige samfunnssymptomer, da ropes det på flere fag i skolen, og at skolen må inn. Det er nettopp ut fra den vinklingen at jeg nå har tatt opp dette, at vi må være føre var.

       Statens ernæringsråds direktør, Gunn-Elin Bjørneboe, sa i fjor høst at « det nytter å drive helsefremmende arbeid, men det tar tid ». Det er jeg helt enig i. Det er viktig å ikke gi opp. Jeg er særdeles glad for at statsråden sier at han vil ta med disse momentene i sitt videre arbeid for å legge til rette for at kommunene og skolene skal kunne imøtekomme disse behovene.

       Kostholds- og ernæringsekspertene Ingrid Espelid Hovig og Kaare Norum - han er for øvrig Statens ernæringsråds leder, som kjent - har gjennomført en skolemåltidskampanje og reist landet rundt og møtt skolefolk, helsepersonell, frivillige organisasjoner, matvarebransjer og lokale politikere til diskusjon. Og denne aksjonen førte til positive resultater.

       Jeg har også fokusert på skolemåltid ut fra dets helsemessige betydning og vil referere Kaare Norum enda en gang: « Gode matvaner fra barnsben av vil påvirke helsebudsjettet i år 2030 », sier han.

       Et annet helseproblem relatert til kost er spiseforstyrrelser, som vi dessverre ser noe utbredt hos norske tenåringer. Det er tragisk å se at mange barn ikke klarer å forholde seg til kost og kropp på en naturlig måte. Skikkelige, velorganiserte skolemåltider fra 1. klasse vil være med og bidra til måltidenes naturlige plass i hverdagen, og skolepersonalet kan bedre følge opp elevenes matvaner på et tidlig tidspunkt dersom noen til stadighet ikke har matpakke med eller unngår å spise sammen med andre. Jeg var derfor glad for at statsråden la vekt på 1. - 4.-trinnet i skolen, og at han vil se på om en kan legge forholdene bedre til rette for skolemåltidenes rammevilkår der.

Anneliese Dørum (A) : Jeg er enig med Marit Tingelstad i at dette er et område som vi må vie mye mer oppmerksomhet. Barn og unges kostvaner er veldig viktig for helse og trivsel og også for læringsmiljøet. Når vi ser på arbeidsmiljøet og læringsmiljøet i skolen, er det klart at det kan bli mye bedre hvis man også får en god ramme rundt måltidet.

       Det er særlig viktig at de fra 1. til 4. klasse får gode forhold under matpausen. Fra barnehagen av er de vant til å få et varmt måltid, og vi vet at mange av disse skolebarna går videre i skolefritidsordninger og kanskje får en lang arbeidsdag før de kommer hjem. Da er det ikke minst viktig at de er sikret et varmt måltid. Jeg er glad for at statsråden nå så sterkt poengterte at han vil se på hva som mer kan gjøres for å få gjort noe med særlig de laveste skoletrinnene, men også skoletrinnene videre oppover. Jeg tror at dette kan være med på å bedre det generelle miljøet i skolen, arbeidsmiljøet og trivselen.

       Men jeg vil også ta opp andre forhold som kanskje er enda mer presserende, og det går på de fysiske forhold på skolen generelt, som vi vet mange steder er for dårlig. Sånne grunnleggende ting som inneklimaet må vi gjøre noe med - der må vi kanskje sette inn mest ressurser i første omgang. At barn og ungdom blir syke av å oppholde seg på « jobben » - som skolen og barnehagen er, hvis vi kan si det slik - kan ikke et samfunn akseptere. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å si at dette må være den aller viktigste saken nå.

       Samtidig må vi selvfølgelig også ta opp de forholdene som Marit Tingelstad tok opp i sitt innlegg. Men når det gjelder ressursbruk, tror jeg at inneklimaet er det aller viktigste for barns helse. Vi må i hvert fall løse det problemet.

Ursula Evje (Frp) : Representanten Marit Tingelstad har via sin interpellasjon satt en meget viktig sak på kartet. Statsråd Lilletun har et godt poeng når han sier at barn og unges matvaner er og må være et hovedansvar for foreldrene. Prinsippet om foreldrene som hovedansvarlige for egne barn er noe som er nedfelt i lov og etter Fremskrittspartiets mening den eneste naturlige løsning.

       Når det gjelder representanten Tingelstads uro over det store antallet barn som kommer på skolen uten å ha spist frokost hjemme, og ikke minst uten matpakke, vil jeg si at også vi i Fremskrittspartiet er urolige over denne trenden. Men betingelsene for at dette kan skje, foreldrenes tid om morgenen sammen med egne barn, er nok det som denne diskusjonen egentlig bør dreie seg om. Denne tiden om morgenen bør gi rom for gode frokostvaner i hjemmet, men det at foreldrene ikke har denne tiden, det at kanskje mer enn 25 % av foreldrene starter på arbeid kl.  8 om morgenen eller tidligere, gjør at veldig mange av disse barna er alene hjemme til frokost. Og vi som har barn - det har flesteparten av oss her - vet at barn liker å sove litt, at de har en lang rekke andre ting de gjerne vil ha gjort, og at maten kommer i annen rekke hvis ingen sørger for den. Så en del av dette vil jeg nesten si er en ønsket og villet politikk over tid.

       Når representanten Tingelstad la så stor vekt på skolefrokosten, som en del kommuner i landet hadde, vil jeg også få lov til å minne om tranflasken, som på det samme tidspunktet for veldig mange var en pest og en plage. Den gang, rett etter krigen, var både skolefrokosten og tranflasken den riktige veien å gå. Men jeg vil spørre om ikke velferdssamfunnet nå viser til dels store feil og mangler, når 25 % av den oppvoksende befolkning ikke får et ernæringsmessig fornuftig kosthold i hjemmet. Kan det tenkes at det rett og slett ikke er voksne hjemme? Kan det videre tenkes at når flertallet av norske barn tilbringer småbarnslivet i barnehage, og videre oppvekstansvar er tillagt skolen, er dette mer en konsekvens enn en ønsket utvikling?

       Fremskrittspartiet ønsker, som alle vet, at ansvaret for egne barn bør og skal ligge hos foreldrene, men vi erkjenner at i noen tilfeller må det offentlige både gi veiledning og ta ansvar. Fremskrittspartiet ser det som en advarsel i forhold til eksisterende samfunnssystem at tallet på barn som ikke blir ivaretatt hjemme, synes å være stigende i takt med den offentlige velstandsutvikling.

Anne Brit Stråtveit (KrF) : Det spørsmålet som representanten Marit Tingelstad tar opp, kan virke litt privat og trivielt, men det er likevel veldig viktig. Vi vet at visse grunnleggende behov må være dekket før en i det hele tatt kan sette i gang å lære noe i skolen. Etter å ha jobbet noen år i skolen, ser jeg helt tydelig at det har vært en utvikling mot at elevene sjeldnere har med seg mat, og at mange ikke har spist før de kommer på skolen. Og når dette dreier seg om så mye som en fjerdedel av elevene, er det alvorlig. Det er bekymringsfullt med tanke på konsentrasjonsevnen i skoletiden, og det er bekymringsfullt med tanke på de unges helseutvikling.

       En kan spørre om også dette skal være skolens ansvar. Jeg mener at det viktigste er at skolen legger til rette for gode spisevaner, sånn at elevene får tid og ro, og får oppleve fellesskapet omkring et måltid i løpet av skoledagen. Spesielt tror jeg gode spisevaner er viktig i ungdomsskolen - barneskolen tar kanskje bedre vare på det enn ungdomsskolen gjør. Både elevene og skolen vil tjene på dette.

       Når dette temaet er tatt opp her i Stortinget i dag, håper jeg, på bakgrunn av den argumentasjon som representanten Tingelstad har kommet med, og de svar som statsråden har gitt, på en positiv utvikling i skolen for elevene.

Jørgen Holte (Sp) : Interpellanten Marit Tingelstad reiser eit breitt tema som ein i vår tid, med rikeleg tilgang på informasjon og nok tilgang på næringsmiddel, ikkje skulle tru var eit problem blant barn og unge. Sakleg sett vedkjem omsorga for at barn og unge får rett samansett kosthald, den enkelte heimen og dei som har hovudansvaret for omsorg og oppseding av barn. Men stilt overfor det faktumet at ein stor del av borna ikkje har fått med seg den viktige starten på dagen som frukostmåltidet er, og derfor ikkje er i stand til å gjennomføre t.d ein normal skuledag med dei krava det medfører, er dette blitt eit problem i skulen - og dermed også eit offentleg ansvar.

       Vi skulle ha lang historisk tradisjon for ei så elementær sak som å ha kunnskap om rett samansett kosthald.Verdien av det skulle ein tru hadde høg prioritet i eit moderne samfunn, som legg så mykje vekt på personleg prestasjon. Når det likevel ikkje er så opplagt at alle maktar å føle dette personlege ansvaret, og at det i tillegg går ut over borna og det totale læringsmiljøet i skulen, er det rett at myndigheitene tar initiativ og peikar på moglege løysingar for å betre situasjonen, slik m.a. statsråden og interpellanten har gjort her i dag.

       Sjølv om skulen sitt ansvar først og fremst er å formidle kunnskap om dei ulike læreområda, kan det vere aktuelt å reise spørsmålet om dette temaet har stor nok plass i skulen, om skulen som samlingsplass også meir og meir må ta eit omsorgsansvar, som dette i realiteten er.

       Sist tysdag drøfta Stortinget forholdet heim - skule og korleis ein best mogleg skulle organisere det, og kva for tema og oppgåve dette samarbeidet skal romme. Det temaet som representanten Marit Tingelstad reiser i dag, burde vere ei opplagd sak i det samarbeidet som her skal etablerast. Det at born er i stand til å fungere og slik evne å fylgje med i skulen sitt arbeid, er m.a. avhengig av at ein startar dagen med eit viktig og riktig måltid, som frukosten er. Både statsråden og interpellanten har peika på tiltak som eg sluttar meg til, og som mange skular delvis har etablert ordningar på.

       Informasjon er viktig, og eg er glad for at statsråden vil vere operativ og vitalisere dei organisasjonane som har tatt del i dette arbeidet. Men eg trur det no i tillegg bør vurderast om ikkje tidspunktet er inne for å innføre eit fast skulemåltid som ein del av skuledagen, som ledd i å legge til rette for eit godt læringsmiljø, samla sett.

Marit Tingelstad (Sp) : Først må jeg få si meg glad for at flere representanter fra ulike partier har tatt del i denne debatten. Det var faktisk på tvers av de signalene jeg fikk i går, så det gleder meg at temaet har betydning for flere enn bare Senterpartiet - for å si det sånn.

       Anneliese Dørum utvidet perspektivet og la vekt på det totale arbeidsmiljøet i skolen både for elever og lærere. Jeg slutter meg til at det er viktig å fokusere på.

       Ursula Evje fra Fremskrittspartiet vektla felles tid med barna og den eventuelt manglende voksenkontakt, som er tilfellet for mange barn.

       Anne Brit Stråtveit fra Kristelig Folkeparti pekte på at de grunnleggende behovene må dekkes før læring kan skje, og det er nettopp det som er en av hovedintensjonene med spørsmålet mitt her også.

       Når Jørgen Holte lanserer tanken om at vi kanskje skulle innføre et fast skolemåltid, er det en interessant tanke å drøfte videre, sett i forhold til andre land som har erfaring med dette.

       Jeg sa i innlegget mitt at det kunne ha vært helseministeren som hadde vært svareren på dagens tema ut fra den helsemessige siden av saken. Sosialdepartementet gav i 1995 ut forskriftene for miljørettet helsevern i barnehager og skoler. I disse forskriftene er måltid for første gang viet egen omtale i egen paragraf. I paragrafen vises det til betydningen av å sikre skikkelig måltid i skolen og barnehagen, og det vises til Statens ernæringsråd når det gjelder å gjennomføre velorganiserte måltider i skolen. Dette viser at Helsedepartementet har tatt innover seg Statens ernæringsråds anbefalinger. For Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet blir utfordringen at skolen blir satt i stand til å få dette gjennomført, og jeg har tro på at statsråden vil følge dette videre, slik jeg oppfattet hans svar og kommentarer i stad. Mye er gjort, men vi er ikke i mål.

       Det anbefales altså at ungdomsskolene får kantiner. Dette sier fagrådet som har staten som oppdragsgiver. Erfaringer og prosjektarbeid viser at voksenstyrt, men elevdrevne kantiner er en svært god modell. Den gir rom for en pedagogisk tilnærming, knyttet både til praktisk matlaging, servering, budsjett, lagerstyring og markedsføring. Det har vist seg at det er nødvendig å avsette noe ressurser for å sikre varig drift av kantiner i ungdomsskolen, selv med en elevdrevet kantine der maten selges til selvkost. Ressurser til bl.a opprettelse og drift av kantiner og til å sikre velorganiserte måltider i norsk grunnskole må være lokale myndigheters ansvar. Men fra sentrale myndigheter blir det viktig å legge til rette for at kommunene blir i stand til å klare dette. Jeg håper at denne interpellasjonen har vært et bidrag til å sette i fokus et viktig område for å fremme helsen og for å fremme trivsel og læring for norske barn og norsk ungdom.

Statsråd Jon Lilletun : Eg deler det synspunktet interpellanten byrja med, at det er lite merksemd å få rundt denne typen førebyggjande arbeid. Det er eit tankekors både for storting og regjering, og det burde vere eit tankekors for media, at det berre er når nokon har vorte helselause, at det har gått gale med ein elev, ein ungdom, at det vert eit tema for media.

       Eg vil seie det slik at den innsiktsfulle og grundige måten som interpellanten har gått inn i denne saka på, er eit føredøme på korleis ein kan engasjere seg på område

       som er viktige, og eg skal love at departementet - innanfor dei rammer ein har - skal fylgje dette opp.

       Representanten Holte kom sjølvsagt med eit interessant tema om eit skulemåltid, slik mange andre land har. Det er ting som talar for det. Erfaringane frå både Sverige og Danmark er ganske gode, men samstundes er det ein ting som gjer at det er litt motstand hos statsråden, og det er at vaksne i Sverige, Danmark og andre europeiske land heller ikkje har matpakkar med seg på arbeidet. Alternativet er kafématen, kantinematen, og eg tykkjer den norske tradisjonen med matpakke og det som høyrer til den, er ein god tradisjon. Derfor er eg nok ikkje frå talarstolen her i dag klar til å slutte meg til det generelt. Men eg deler det synet at vi må sørgje for at dei som treng eit måltid og som ikkje har med matpakke, får dekt det behovet. Så får vi kome tilbake til det som representanten Holte tok opp, i ein annan samanheng.

       Som sagt, vi skal i det kontaktarbeidet vi har med kommunane, prøve å fylgje dette opp på ein best mogleg måte og likeins søkje råd hjå dei som er opptekne av dette i det frivillige Organisasjons-Noreg.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er dermed slutt.