Sak nr. 1
Interpellasjon fra representanten Øystein Djupedal til utenriksministeren:
« Som medlem av OECD kan Norge i 1998 komme til å ratifisere den såkalte MAI-avtalen (Multilateral Agreement on Investment). Avtalen, slik foreløpige utkast tyder på, kan få dramatiske konsekvenser i form av økte rettigheter for utenlandske investorer i forhold til Norges viktigste næringer som olje og gass, vannkraft og fiskeri. Mens det i Norge har vært lite offentlig debatt om MAI kommer det internasjonalt stadig frem sterkere kritikk av avtalen. Kritikken går i første omgang ut mot den udemokratiske måten avtalen blir forhandlet fram på. Kritikkens kjerne retter seg imidlertid inn mot avtalens innhold og konsekvenser.
Hva er Regjeringens holdning til MAI, og hvordan vil Regjeringen bidra til en økt offentlig debatt om avtalen? »

TALERE:

       Øystein Djupedal (SV) : Dagens debatt om MAI-avtalen, eller Multilateral Agreement on Investment, er en nødvendig debatt, fordi det så langt har vært liten oppmerksomhet rundt en avtale som kan få store konsekvenser for Norge og - ikke minst - store konsekvenser for muligheten til å kontrollere internasjonale investeringer. Avtalen har som siktemål en full liberalisering av alle investeringer og å sidestille nasjonale og internasjonale investeringer, så vel store som små investeringer. At debatten i det hele tatt kommer opp, skyldes ikke Regjeringen. Hadde den sittende regjeringen - og for så vidt også den forrige regjeringen - fått det som den ville, ville forhandlingene ha blitt sluttført i den ytterste hemmelighet, uten at offentligheten hadde fått innblikk i konsekvensene av avtalen. Når det ikke gikk slik, skyldes det at avtaleutkastet ble tilgjengelig på Internett i USA, noe som umiddelbart førte til omfattende protester, ikke minst fra solidaritets- og miljøorganisasjoner. Konsekvensen er at den foreliggende avtalen har medført omfattende debatter i de fleste OECD-land og også i en rekke u-land. Forhandlingene om avtalen har foregått i hemmelighet i snart tre år, og skulle etter planen sluttføres i april-mai i år. Utenriksministeren skriver i et brev til meg datert i går at det ikke lenger er sikkert at det vil bli en avtale. Det hadde jeg for så vidt ikke hatt noe imot, men det sier litt om avtalens innhold, at den overhodet ikke tålte dagens lys, og de omfattende protestene som er kommet, gjør at avtalen foreløpig er skutt ut i tid.

       Også den norske regjeringen har lagt et hemmelighetskremmeri rundt avtalen. Så sent som den 21. februar i år skriver regjeringsorganet Nationen på lederplass at de ikke fikk utlevert avtalen. Først når det ble klart at avtalen var tilgjengelig på Internett, lot Regjeringen avtalen bli kjent - ytterst pinlig for en regjering som har sagt at den har åpenhet i forvaltningen som et av sine mål. Først nå, etter at avtaleutkastet er kjent på engelsk, har Regjeringen gjort det klart at den ønsker at avtalen skal oversettes til norsk.

       Kritikken mot den manglende åpenheten er sterk fra mange hold. Den 11. mars i år vedtok EU-parlamentet med stort flertall å anbefale ikke å ratifisere den eksisterende avtalen. I uttalelsen heter det:

« ...regretting the fact that the negotiations have hitherto been conducted in the utmost secrecy with even the parliaments being excluded, although transparency and parliamentary supervision in key international economic issues are of crucial importance for the legitimacy of relevant international agreements... »

       EU-parlamentet kommer altså her med en meget klar og skarp kritikk av det hemmelighetskremmeriet som har foregått rundt forhandlingsprosessen.

       Jeg er glad for at utenriksministeren nå har fått et annet syn på viktigheten av en åpen prosess og offentlighetens mulighet til innsyn, og håper at dette har vært en nyttig lærepenge for Regjeringen.

       MAI-avtalen, eller Multilateral Agreement on Investment, er altså en internasjonal investeringsavtale. Generaldirektøren i Verdens Handelsorganisasjon, WTO, Renato Ruggiero, har sagt om MAI-avtalen at vi nå skriver grunnloven for en forenet verdensøkonomi. Det er slett ingen dårlig betegnelse, for med denne avtalen får de multinasjonale selskapene en historisk forbedring av sine rammebetingelser ved et de får et internasjonalt juridisk vern for å beskytte sine interesser og investeringer. Avtalen gir med andre ord internasjonale selskaper nye og forbedrede rettigheter uten at de pålegges økt samfunnsansvar. Dette er også et moment som EU-parlamentet la vekt på i sin uttalelse av 11. mars i år om avtalen. I uttalelsen heter det:

« ...concerned that the draft multilateral agreement on investments (MAI) reflects an inbalance between the rights and obligations of investors, guaranteeing the latter full rights and protection, while the signatory states are taking burdensome obligations which might leave their population unprotected »

       Hele hensikten med avtalen er at de globale investeringene skal kunne gjøres uten sjenanse for nasjonalstatens prioriteringer. Dette vil med andre ord forsterke den globale kapitalismen og de multinasjonale selskapers makt. Bare innenfor OECD-området, som omfatter 29 land, snakker vi om utgående investeringer i en størrelsesorden på 350 milliarder dollar pr. år. Hvis en tar med de nasjonale investeringene, vil dette beløpet mangedobles.

       Den internasjonale miljøbevegelsen har kastet seg skarpt inn i kampen mot MAI, og grunnen til det er åpenbar. I avtalen står det at offentlige myndigheter skal ha full handlefrihet i miljøspørsmålet, bare de ikke stiller strengere krav til utenlandske investorer enn til nasjonale. Det advares også i ingressen i avtalen mot å svekke miljøkrav for å trekke til seg investeringer. Men samtidig åpnes det adgang for investorer og selskaper til å reise sak mot myndigheter som begrenser profitten ved urimelige miljøkrav. Dermed ser en nok en gang at hensynet til profitt settes foran hensynet til miljøet. Dersom det oppstår en tvist, er det altså miljøinteressene som har bevisbyrden.

       Det er interessant å legge merke til at mens avtalen kun advarer mot å senke miljøstandarder for å tiltrekke seg investeringer, uten sanksjonsmulighet, har selskapene mulighet til å reise sak hvis de oppfatter miljøkravene slik at de går ut over fortjenesten ved investeringene. Det er med andre ord det omvendte miljøprinsipp vi her innfører, stikk i strid med det prinsipp som er nedfelt i Rio-deklarasjonen - for å ta et eksempel.

       Videre er det en hel rekke statlige inngrep som investorene kan kreve erstatning for hvis de oppleves som urimelige. Også tiltak for økt forbrukervern og ikke minst skatte- og avgiftspolitikk og investorenes vern mot sosial uro er nedfelt i avtalen, som gjør regjeringene ansvarlig hvis det oppstår langvarige konflikter som går ut over investorenes avkastning.

       Det samme gjelder også rettigheter i arbeidslivet. Avtalen gir nasjonalstaten mulighet til å innføre standarder i arbeidslivet, og det advares mot å svekke standarder i arbeidslivet, men på samme måte som med miljøkravene gir dette en omvendt bevisbyrde. Det gir investorene muligheten til å stille krav og reise tvistemål mot myndighetene hvis de innfører krav som reduserer avkastningen av investeringene. Ingen tilsvarende rettighet er gitt nasjonalstat, ansatte eller fagforening. Det er med andre ord greit med miljøhensyn og sosiale hensyn så lenge de ikke går på tvers av kapitalens frihet.

       Dette er også et forhold som EU-parlamentet peker spesielt på i sin uttalelse, der det heter at henvisningene til miljø og sosiale standarder ikke bare må finnes i ingressen i avtalen, men at avtalen må inneholde entydige bestemmelser som hindrer at avtalen fører til en senking av miljøstandarder og sosiale standarder, og - ikke minst - som muliggjør innføringen av nye bestemmelser.

       Internasjonalt kommer det nå stadig kraftigere kritikk av avtalen. Kritikken går altså i første omgang ut mot den udemokratiske måten avtalen er forhandlet fram på. I stedet for å bruke de organisasjonene som favner vidt, som man burde gjøre, har man bestemt seg for å ordne opp selv. Grunnen til at avtalen forhandles fram i OECDs regi, altså i de rike industrilands regi, er at da slipper man å forholde seg til de brysomme u-landene som vil stille spesielle og strenge krav. Et selvfølgelig krav fra den norske regjering burde ha vært at disse forhandlingene ikke føres i OECD-regi, men flyttes over til Verdens Handelsorganisasjon, eventuelt til UNCTAD. Det er også et ønske fra EU-parlamentet, som det går fram av deres uttalelse. OECD er et uegnet forum for denne typen internasjonale forhandlinger. Det man gjør, hvis man nå blir ferdig med en avtale, er å presse denne fram som et diktat, der u-landene får muligheten til å slutte seg til eller ikke slutte seg til. Vil de ha investeringer, får de godta de spillereglene som OECD har gitt. Denne formen for internasjonalt diktat burde vi være fremmed for. Jeg regner med at utenriksministeren vil gi sin tilslutning til at disse forhandlingene i forlengelsen flyttes til UNCTAD eller til Verdens Handelsorganisasjon.

       Så langt har SV vært det eneste parti her i salen som har vært skeptisk til avtalen slik den nå foreligger. Men dersom man hever perspektivet litt utover våre egne grenser, vil man se at motstanden internasjonalt er voksende. I Canada førte avtaleutkastet til at det i november ble holdt en offentlig høring om saken. Som følge av høringen ble det krevd en rekke unntak fra avtalen. EU-parlamentet kom i forrige uke med svært skarp kritikk av avtalen og anbefalte at den ikke ble ratifisert i sin nåværende form. I Frankrike har avtalen medført omfattende protester, ikke minst på grunn av det de kaller Hollywood-imperialismen, altså kulturimperialismen, som franskmennene tradisjonelt er svært skeptisk til. Også i USA har avtalen medført omfattende debatter, der med litt motsatt fortegn. En slik avtale vil nemlig hindre Amerikas boikott av investeringer i Libya, Cuba og en del andre land - jeg tenker her på The Helms-Burton Act.

       Når vi nå har fått en regjering ledet av partier som alle har uttrykt stor skepsis til at internasjonale private selskaper får for mye makt, regner jeg også med at den norske regjering i forlengelsen i større grad vil heve fanen og forsvare de prinsipper vi tradisjonelt forsvarer. Utenriksministeren skrev i et brev til meg i går at Norge har bedt om unntak på en rekke viktige områder for norsk næringsliv, og det setter jeg pris på. Det gjelder olje, fisk, vannkraft og bank og forsikring - bare for å nevne noe. Tilsvarende har det etter hvert kommet fram at alle land har laget lange lister over områder de ønsker skal unntas fra avtalen, og det er bra. Samtidig er det også slik med en internasjonal avtale at hvis den skal ha noen hensikt, kan ikke alle land komme med lange smørbrødlister og tro at den er som et supermarked. Det er klart at en internasjonal avtale som har som hovedhensikt å sikre en grad av fri investering, over tid nødvendigvis ikke vil få så mange unntak. (Presidenten klubber.) Ja, president, jeg skal avslutte nå. Dette går også fram av utenriksministerens brev i går, der utenriksministeren sier at han ønsker at de norske unntakene skal være kjent. - Resten får jeg ta etterpå.

       Jeg tar hermed opp de forslag som er omdelt i salen.

       Ursula Evje hadde her inntatt presidentplassen.

       Da den tidligere regjeringen under Arbeiderpartiet uttrykte en positiv holdning til at det ble igangsatt forhandlinger i OECD, la den bl.a vesentlig vekt på at det var bred oppslutning om forhandlingsmandatet fra nettopp disse landene. Noe av bakgrunnen for denne brede enigheten var at OECD allerede hadde utviklet anbefalinger og enkelte vedtak som gjelder investeringer innenfor OECD-området, slik at det eksisterte et visst grunnlag å starte forhandlingene på.

       Forhandlingene har nå pågått i over to år. Slik situasjonen er i dag, er det på det rene at de ikke kan avsluttes på det kommende ministerrådsmøtet i OECD, 27.-28. april i år. En rekke problemer har ikke funnet sin løsning. En av hovedsakene på ministerrådsmøtet vil bli å beslutte hva som skal bli MAI-forhandlingenes videre fremdrift.

       Spørsmål knyttet til miljø- og arbeidsstandarder er en viktig del av forhandlingene og er også en sentral del av den norske debatten.

       I enkelte media er det fremkommet påstander om at Stortinget ble feilinformert da utviklings- og menneskerettighetsminister Frafjord Johnson svarte på mine vegne i spørretimen den 11. mars i år. Dette er ikke tilfellet. Utviklings- og menneskerettighetsministeren omtalte i svaret forslag om « visse grunnleggende minimumsstandarder ». Det dreier seg om de avtalebestemmelser som er knyttet til det som kalles « not lowering standards » i forhandlingene. Her foreligger det forslag om at partene skal forplikte seg til ikke å senke standarder på områdene arbeidsforhold og miljø for å tiltrekke seg investeringer - som også representanten Djupedal var inne på i sitt innlegg. Disse forslagene knytter seg til forpliktelser vedrørende nasjonale standarder eller felles internasjonale standarder, eller en kombinasjon av disse. Dette fremgår bl.a av fotnote 116 i tekstforslagsdelen og illustreres ytterligere på sidene 22 og 23 i kommentardelen.

       Fra norsk side ønsker vi bindende forpliktelser på disse områdene. Et slikt resultat ville være en vesentlig nyvinning når det gjelder investeringsavtaler. Selv et mindre ambisiøst resultat, som bare å fastslå at bestemmelser om forholdet til miljø- og arbeidsstandarder skal være med i MAI-avtalen, ville være et betydelig fremskritt. Det er foreløpig ikke enighet om å innføre slike bestemmelser i MAI-avtalen og heller ikke om bestemmelsene i så fall skal være bindende. Dette er spørsmål det må forhandles videre om.

       Samtidig er det klart at det ikke er MAI-forhandlingene som skal fastlegge innholdet i internasjonale forpliktelser om miljø- eller arbeidsstandarder. Det arbeidet skjer i andre fora, bl.a gjennom arbeidet med de internasjonale miljøavtalene og med avtaleverket i ILO. Disse avtaleforpliktelsene vil kunne utgjøre et slags gulv i MAI-avtalen.

       Som det fremgår, er MAI-forhandlingene meget sammensatte og omfattende og byr på avgrensningsproblemer, bl.a i forholdet til nasjonal råderett. Ett av de mest sentrale spørsmål for Norge gjelder forholdet til andre internasjonale avtaler, særlig Havrettstraktaten og dens bestemmelser om bevaring og forvaltning av de levende ressurser i havet. Det har vært, og vil være, et viktig forhandlingsmål for Norge å sikre konsistens mellom MAI og Havrettstraktaten, dvs. at bevaring, forvaltning og utnyttelse av de levende ressurser i havet holdes utenfor MAIs anvendelsesområde.

       Videreføring av norsk lovgivning og praksis på petroleumssektoren er et annet viktig norsk forhandlingsmål. Særlig er det av betydning at det norske regelverket om eiendomsretten til petroleumsressursene, ressursforvaltningen og statsdeltakelse kan videreføres uten endringer og uten reservasjoner eller landspesifikke unntak. Vi tildeler i dag konsesjoner og praktiserer vår petroleumspolitikk på en ikke-diskriminerende måte. Vi har lagt fram forslag i MAI som ivaretar de norske interessene på dette området.

       Regjeringen er også opptatt av å sikre at MAI skal inneholde bestemmelser som gir adgang til å ta landspesifikke unntak fra regelverket for de lovregler som ikke ønskes underlagt avtalens forpliktelser. Det er bl.a en viktig forutsetning for oss at MAI-avtalen ikke gir adgang for utenlandske investorer til å erverve fiskekvoter. Dersom den endelige avtaleteksten ikke skulle være tilstrekkelig klar på dette punktet, vil vi sikre våre interesser gjennom et landspesifikt unntak, hvormed vi unntar investeringer i fiskebåter og bedrifter med kvoter fra ikke-diskrimineringsbestemmelsene i avtalen.

       I den offentlige debatten har det også vært reist spørsmål om avtalens virkninger i forhold til utviklingslandene. Regjeringen legger vekt på hvordan MAI-avtalen skal utformes også for å legge forholdene best mulig til rette for land som ikke er medlemmer av OECD, men som måtte ønske å slutte seg til avtalen. Regjeringen hadde gjerne sett at man hadde fått slike forhandlinger inn i en global ramme hvor også utviklingslandene ville ha deltatt på lik linje med industrilandene, slik representanten Djupedal antydet. Dette kunne ha vært ivaretatt dersom disse forhandlingene, som representanten Djupedal viste til, hadde foregått i Verdens Handelsorganisasjon, WTO. Dette ble det ikke noe av fordi utviklingslandene selv ikke ønsket at disse forhandlingene skulle foregå i WTO. Det beklager vi fra norsk side.

       Fra vår side er det selvsagt ikke noe press på noe land for at det skal bli med i en eventuell avtale. Vi støtter at det utvises fleksibilitet overfor ikke-OECD-land som måtte ønske å tiltre avtalen, dvs. at vi mener det må tas spesielle hensyn til utviklingslandenes særegne behov når landspesifikke unntak etableres. Dersom utviklingshensyn tilsier det, må utviklingsland kunne gi nasjonale selskaper særfordeler på bekostning av multinasjonale selskaper, på enkelte økonomiske områder. Fra norsk side legger vi vekt på at avtalen ikke skal hindre et lands muligheter til å bestemme over sin egen utvikling.

       Det forhold at mange utviklingsland har inngått bilaterale investeringsavtaler også med OECD-land, viser at de ser seg tjent med å inngå slike avtaler. Disse utviklingslandene har således i en viss utstrekning allerede påtatt seg forpliktelser som det legges opp til i MAI-avtalen. Vi har fra norsk side lagt fram et forslag i OECD om å analysere hvordan en eventuell MAI-avtale kan virke inn på utviklingslandenes økonomi. Forslaget er blitt positivt mottatt av enkelte deltakere i forhandlingene. Dersom det ikke skulle bli oppslutning i OECD om å foreta en slik analyse, vil Norge påta seg den oppgaven.

       I en avtale av en slik karakter som MAI er det viktig å etablere velfungerende tvistemekanismer. Når det gjelder bruk av voldgift for å løse tvister mellom investorer og stater, har vi fra norsk side gått inn for at tvungen voldgift ikke skal benyttes utover den adgang som finnes i norsk lovgivning.

       Vi er nå inne i en fase hvor alle viktige problemstillinger skulle ligge på bordet. Som grunnlag for de videre forhandlinger foreligger det et samlet avtaleutkast. Denne teksten er tilgjengelig for alle interesserte, og vi er i ferd med å oversette den til norsk.

       Den videre fremdriften i forhandlingene er, som sagt innledningsvis, usikker. Regjeringen har deltatt i disse forhandlingene bl.a basert på en oppfatning om at det er bedre å være med og søke å påvirke utfallet av forhandlingene enn å stå utenfor. Vi er på den annen side ikke innstilt på å akseptere en avtale for enhver pris. I de videre forhandlinger vil Regjeringen legge vekt på å ivareta hensynet til miljø, arbeidsstandarder, nasjonal råderett og utviklingslandenes spesielle behov. Forutsetningen for aksept må selvsagt være at vi kommer fram til en avtale som, ut fra en vurdering av våre samlede interesser, er tilfredsstillende for oss. Med de tekstforslag som nå foreligger, bør det være grunnlag for å fortsette forhandlingene med sikte på å komme fram til et tilfredsstillende resultat.

       Avslutningsvis vil jeg gjerne fremheve at Regjeringens generelle holdning til åpenhet også gjelder for det spørsmålet vi drøfter her i dag. Jeg vil således nevne at organisasjoner som LO, NHO, Bankforeningen, Rederiforbundet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og de frivillige organisasjonenes paraplyorganisasjon Forum for Utvikling og Miljø, er blitt informert om forhandlingene gjennom en referansegruppe som Utenriksdepartementet har opprettet. Denne gruppen møtte for øvrig så sent som sist fredag. Overfor Stortinget vil vi komme tilbake hvis - det forbehold tror jeg vi må ta - forhandlingene utvikler seg videre til en konkret avtale. I mellomtiden vil vi sørge for at det er mest mulig åpenhet rundt forhandlingene.

Øystein Djupedal (SV) : Det er svært mye positivt i det statsråden nå sier, ikke minst det at den norske regjering har lagt til grunn at man skal gjøre unntak, og det er disse unntakene som her blir spesielt interessante.

       Er det virkelig slik når det gjelder den avtalen som skal forhandles fram, at hver enkelt nasjonalstat kan legge fram en liste over de områder man ønsker unntatt fra internasjonale investeringer? Norge har så langt jeg er kjent med, lagt fram en liste med ca ti krav som omfatter viktige biter av norsk næringsliv og samfunnsliv, en liste jeg er helt enig i. Jeg kunne nok godt tenke meg at den ble gjort enda lenger. Tilsvarende har en rekke land lagt fram omfattende lister over hvilke deler av sitt samfunnsliv og næringsliv de ikke ønsker skal dras inn som en del av MAI-avtalen. Det samme vil også sannsynligvis gjelde mange av de u-landene som etter hvert er tenkt knyttet til avtalen. Her er det altså ikke etablert noe system for hvordan dette faktisk skal skje. Hvis det virkelig er slik at den internasjonale avtalen skal være slik at alle land kan be om de unntak de ønsker, og umiddelbart få aksept for det, da er det ikke noen multilateral investeringsavtale. Nå er det jo slik at man kan investere i de deler den enkelte nasjonalstat ønsker, og det er jeg for så vidt godt tilfreds med, men det er ikke det som er hensikten med avtalen. Det blir altså ikke troverdig at Norge eller et hvilket som helst annet land kan unndra de biter man ikke ønsker investeringer i. Det betyr at jeg må få lov til å stille statsråden et par oppfølgingsspørsmål: Har Norge vetorett i disse forhandlingene? Betyr det at Norge kan si at de bitene av norsk samfunnsliv og næringsliv ønsker vi absolutt ikke investeringer i - de skal unndras avtalen? Betyr det at vi har garantier for at norsk petroleumspolitikk kan videreføres, at norsk fiskeripolitikk kan videreføres, at norske vannkraftrettigheter kan videreføres, at vår holdning til bank- og forsikringsvesen med nasjonalt eierskap kan videreføres? Betyr det at andre land innenfor OECD har de samme mulighetene? Betyr det at Frankrike f.eks kan unndra alt som går på « intellectual property », som det heter, altså intellektuell eiendomsrett, som går på språk, media og opphavsrett? Betyr det at Frankrike har vetorett til å si at hvis vi ikke får det unntaket, er vi ikke med på å ratifisere avtalen? Hvis avtalen er slik, har vi en helt annen type avtale enn det som står i ingressen til avtalen. Avtalens hovedprinsipp er at man skal ha fri tilgang til investering over alt, uten nasjonale begrensninger, uten nasjonalstatens muligheter til å vri eller bestemme hvordan det skal være.

       Jeg har stilt statsråden et spørsmål om vetoretten, og han svarer at det er lagt opp til at avtalen skal administreres og overvåkes av en partsgruppe som består av alle parter i avtalen, hvilket jo er et meget tvetydig svar. Det betyr at det skal sitte en gruppe og bestemme. Men det står altså ingenting om hvordan beslutninger faktisk skal tas, og om det betyr at man har muligheten til å begrense det.

       Når jeg har reist denne debatten, er det fordi debatten om MAI-avtalen er nødvendig. Den raser nå i de fleste europeiske land og også ellers internasjonalt, og den kan få store konsekvenser. Hvis avtalen blir sånn som utenriksministeren sier, at vi kan få de unntakene vi ønsker og dermed nærmest kan videreføre dagens praksis, er avtalen ikke så dramatisk. Men samtidig betyr det at vi må kunne stille krav om - og det er jeg glad for at utenriksministeren trakk fram - at både miljø og sosiale standarder må inn som en selvfølgelig del av denne typen internasjonal avtale.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg er for så vidt enig med representanten Djupedal når han sier at debatten i dag er nyttig. Han sier han er glad for den. Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis er glad for den, for jeg føler på en måte at den kommer litt skjevt ut.

       Det er to debatter vi har her, slik jeg opplever det. Det ene er om åpenhet i forhandlingene, og det andre er om avtalens innhold. Jeg har lyst til å slå klart fast at vi fra Regjeringens side ønsker åpenhet. Det som er blitt sagt om at vi ikke ønsker det, mener jeg er positivt galt, nettopp fordi både den forrige og denne regjering har omtalt disse forhandlingene i forbindelse med St.prp.nr.1, slik at Stortinget har hatt adgang til å bli kjent med det. Dessuten, som jeg nevnte i mitt første innlegg, har vi hatt en bredt sammensatt referansegruppe som har fulgt forhandlingene.

       Når det gjelder avtalens innhold, er det et problem på én måte, at forhandlingene er på et relativt tidlig stadium. Jeg forstår godt at debatten kommer nå, i og med at den kommer mange andre steder. Jeg har ikke noe problem med det. Det vi selvsagt skal gjøre etter denne debatten, er å ta med oss synspunkter som Stortinget gir. Men bl.a når det gjelder spørsmålet om vetorett, som representanten Djupedal vil ha et klart svar på, dvs. om alle land kan kreve unntak, kan representanten Djupedal dessverre ikke få et helt klart svar på det. Det tas sikte på at det vil bli adgang til å gjøre landspesifikke unntak for lovgivning som den enkelte stat ikke ønsker å underlegge avtalens bestemmelser. Men det er også viktig å legge til at de nærmere regler for slike unntak ennå ikke er klare, dette er nettopp noe man drøfter. Men vi skal selvsagt ta med oss de synspunkter som kommer herfra. Jeg forstår det slik at representanten Djupedal i hvert fall så langt er fornøyd med den foreløpige listen som vi har lagt fram, og som han selv viser til er en meget omfattende liste.

       Jeg kunne ha lyst til å si at grunnen til at vi har ment at det er et poeng å fortsette disse samtalene og forhandlingene og ikke å være utenfor, men å være med, er at vi har behov for å utvikle internasjonale kjøreregler for investeringer. Vi mener at det er å bidra til å skape et mer oversiktlig og styrket rammeverk nettopp for myndighetenes håndtering av internasjonale investorer. Og slik sett mener vi at det er i Regjeringens og Norges interesse å delta. Om vi så skal godta avtalen slik den til slutt foreligger, må vi da se på. Det har vi ikke tatt stilling til, og det vil vi selvsagt også drøfte med Stortinget.

Marit Nybakk (A) : I utgangspunktet ser Arbeiderpartiet positivt på et initiativ for å få til et omforent og samlet regelverk knyttet til investeringer i OECD-området. Vi tror at en slik avtale vil bety at innenlandske og utenlandske investorer vil stå likt og gis samme vilkår og behandling. På samme måten som for handelen ønsker vi en regulering som sikrer et felles sett av internasjonale regler, i en verden som bli stadig mer globalisert, ikke minst på grunn av den rivende teknologiske utviklingen. MAI-avtalen kan åpne lukkede markeder, og blir derfor viktig for de bedriftene våre som driver utenlands.

       Vi tror at med den internasjonaliseringen som skjer, med investeringer, åpne markeder og handel, er det bedre med internasjonal lov og orden enn internasjonalt anarki. I dag er det mange bilaterale avtaler, og det er mange sektoravtaler. En opprydding vil alle tjene på.

       Det er imidlertid mange spørsmål som må stilles, og det er også en del krav som bør fremmes til en avtale før vi er innstilt på å godta den. Jeg forutsetter da også at vi kommer tilbake til det underveis. Men det er for Arbeiderpartiet viktig å få slått fast at ikke ett OECD-land skal kunne senke miljøstandarder og lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere for å tiltrekke seg investeringer. Sosial dumping må ikke være et resultat av en investeringsavtale, tvert imot må faglige rettigheter stå i fokus. Derfor er det nødvendig med en bindende klausul om arbeidstakerrettigheter i MAI-avtalen. Slike rettigheter kan defineres som organisasjonsfrihet, rett til forhandlinger om kollektive avtaler, forbud mot barnearbeid eller slavearbeid og ikke minst forpliktelser til å bekjempe diskriminering i arbeidslivet. I tillegg kommer naturligvis i forhold til norske interesser at nasjonalt eierskap er vesentlig for deler av det norske samfunnslivet, og jeg vil også legge til at det ikke må være slik at en avtale om investeringer medvirker til privatisering.

       Til representanten Djupedal vil jeg imidlertid si følgende: Jeg tror at en internasjonal investeringsavtale kan sikre oss mot en del av de overgrepene som vi har sett de siste årene fra flernasjonale selskaper rundt omkring i verden. Det er ikke alltid slik at nasjonalstaten er en garanti verken for miljø, for sosiale standarder eller mot barnearbeid.

       Til slutt vil jeg bare legge til at vi etter det som er sagt av utenriksministeren, har tillit til at Regjeringen håndterer denne saken slik den bør håndteres, at vi har åpenhet underveis - og vi forutsetter at den kommer tilbake til Stortinget når det er nødvendig.

       Jeg kommer tilbake til forslagene senere, men jeg mener at representanten Djupedal bør gjøre forslag nr.1 om til oversendelsesforslag. Vi vil naturligvis stemme mot forslag nr.2.

Einar Steensnæs (KrF) : Ut fra den redegjørelse utenriksministeren nå gav om MAI-forhandlingene, fremgår det at disse er kommet så vidt kort at det ikke er mulig å trekke klare konklusjoner i dag. Noen områder finner jeg det likevel riktig å peke på.

       Investeringer over landegrensene finner i dag sted i stadig økende grad som følge av økende internasjonal handel og samarbeid. Ikke minst ser vi at investeringene i utviklingslandene øker. Slike investeringer er i dag til dels beskyttet gjennom bilaterale investeringsavtaler, som det finnes et stort antall av. Også mange utviklingsland har gått inn i slike bilaterale avtaler. Tanken om å etablere et multilateralt avtaleverk på tvers av landegrenser er derfor ingen unaturlig tanke. Slik utenriksministeren gav uttrykk for - og det tror også jeg for min del - hadde det vært like naturlig om disse forhandlingene fant sted i rammen av WTO, men vi må konstatere at dette ikke har vært mulig å få til. Formålet med en slik avtale uttrykkes slik at den skal stimulere til, beskytte og skape gode betingelser for investeringer fra andre OECD-land i avtalestatene.

       Åfå etablert tjenlige og effektive internasjonale kjøreregler for multilaterale investeringer vil være fornuftig, og jeg ser det derfor som naturlig at Regjeringen har fulgt opp tidligere regjeringers aktive og konstruktive deltakelse i slike forhandlinger. Det er altså OECD-landenes regjeringer og ikke multinasjonale selskaper som har satt i gang disse forhandlingene. Et utgangspunkt må være å styrke myndighetenes mulighet til å sette en ramme for de store multinasjonale selskapenes virksomheter. Kritikken mot forhandlingene, slik den bl.a kom til uttrykk gjennom EU-parlamentet, som også interpellanten siterte rikelig fra, går ut på at en eventuell avtale vil føre til det motsatte resultatet av det som er tilsiktet: en større makt for de multinasjonale selskaper, mindre hensyn til miljøet og ulemper for u-landenes råderett over egne ressurser. Det ville i så fall være i strid med det utgangspunkt Kristelig Folkeparti for sin del har for en slik avtale. La meg få si det slik at vi lytter med åpne ører til den kritikk som reises, tar bekymringene på alvor, men kan ikke se at det foreløpig er grunn til å anta at konklusjonene må bli slik kritikerne hevder.

       Nå er det mange sider ved forhandlingene det ikke er tid til å kommentere i dette korte innlegget, bl.a forholdet til miljø, til arbeidsstandarder, som naturligvis vil bli et meget viktig punkt i en eventuell avtale. Utenriksministeren signaliserte at vi ikke vil slutte oss til en avtale for enhver pris. Det er et nøkternt utgangspunkt for vurderingen av en eventuell avtale som blir ferdigforhandlet, og som Kristelig Folkeparti kan stille seg bak.

Johan J Jakobsen (Sp) : Det bør ikke herske noen tvil om at Norge skal delta i OECD-forhandlingene om å få til en internasjonal avtale om multilaterale investeringer. Det er nødvendig med en avtale som innebærer et sett av regler og prosedyrer som kan binde opp multinasjonale selskaper, med andre ord et regelverk og prosedyrer framforhandlet av politiske myndigheter. Og selv om forhandlingene om MAI-avtalen har pågått i mange år, er det ennå for tidlig å si med sikkerhet om det blir en slik avtale. Det må derfor fokuseres på avtaleutkastets innhold og mulighetene for å få en åpen debatt om de politiske sidene ved en eventuell MAI-avtale. Den viktigste forutsetningen for en åpen politisk debatt om denne avtalen er selvsagt at det foreliggende avtaleutkast kan foreligge på norsk, og jeg er glad for at departementet nå er godt i gang med oversettelse av avtaleutkastet, slik at vi kan få den åpne og brede debatten om avtalen som det uten tvil er behov for. Som en forutsetning for en slik åpen debatt ligger det naturlig nok også at Stortinget bør bli holdt løpende orientert om framdriften i forhandlingene.

       Ingen kan i dag med noen grad av sikkerhet si hvordan en eventuell MAI-avtale vil se ut. Derfor må vi i dag også være noe tilbakeholdne med å trekke vidtrekkende konklusjoner om hvordan Norge skal forholde seg til en slik avtale. Det foreliggende avtaleutkast gir imidlertid grunnlag for å si en del om hvilke saksområder Norge må prioritere i forhandlingene for å kunne ivareta nasjonale interesser på en tilfredsstillende måte. La det i den forbindelse også være sagt at de prinsipper om ikke-diskriminering som er nedfelt i EØS-avtalen, og som flertallet i Stortinget har sluttet seg til, naturlig nok setter visse begrensninger når det gjelder å ivareta mulighetene for å kunne gi nasjonale fortrinn. Etter Senterpartiets mening bør Norge i MAI-forhandlingene sette følgende saksområder i fokus:

       Jeg er glad for at utenriksministeren i sitt svar så sterkt understreker at disse hensyn som Senterpartiet særlig vektlegger, fra norsk side vil bli ivaretatt i disse forhandlingene.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg er glad for at Stortinget i dag får denne muligheten til å diskutere den såkalte MAI-avtalen. Det overrasket meg at statsråd Frafjord Johnson på vegne av utenriksministeren avviste å redegjøre for Stortinget om MAI-avtalen, i og med at det pågår en offentlig debatt i mange land om denne avtalen. Jeg har stilt meg spørsmålet om det er slik at det er denne saken som skal være prøvesteinen på Regjeringens åpenhetspolitikk. Å ta en interpellasjonsdebatt om temaet, hjelper selvfølgelig på, men jeg ønsker fortsatt svar på når utenriksministeren mener det er på sin plass med en bred redegjørelse om spørsmålet her i salen.

       Reguleringer på investeringsområdet er i utgangspunktet viktig for å sikre like konkurransevilkår land imellom og for å få litt styring. Men skal man inngå internasjonale avtaler av denne størrelse, er det et spørsmål som er viktig å stille: Hvilke konsekvenser har avtalen for de landene som omfattes av den, og for dem som ikke omfattes av den?

       Jeg skal ta opp en liten del av denne avtalen som ennå ikke er berørt i debatten. For meg som er opptatt av kultur, er det spørsmål knyttet til den lovgivningen og de virkemidler vi har når det gjelder åndsverk, når det gjelder både det skrevne ord, alle former for kunst, film osv., som bekymrer meg en del. Vi har i dag nasjonale særordninger innenfor kulturområdet som i vår nasjonale politikk er unntatt bl.a fra konkurransepolitikken. Det at filmindustrien i Frankrike uttrykker stor misnøye med den formen avtalen ser ut til å få, er et varsel om at våre kulturpolitiske virkemidler, som skal fremme eksempelvis norskspråklige filmer og bøker, kan være i fare. Det hadde vært interessant å få en nærmere redegjørelse om hvilken forhandlingsposisjon statsråd Lahnstein har inntatt for å sikre den norske kulturarven.

       Det ble opplyst i spørretimen at det er mulig for nasjoner å kreve unntak på områder der man ikke er rede til å likebehandle utenlandske og innenlandske investorer, som en også har vært inne på tidligere i debatten. Med de særordningene vi har, f.eks innenfor den nasjonale filmindustrien, innenfor kulturlivet vårt, og ikke minst med tanke på allmennkringkasterne og da spesielt NRK, vil jeg gjerne ha opplyst fra utenriksministeren om dette også er av de temaene som det er aktuelt å kreve unntak for i forhandlingene som nå pågår.

Øystein Djupedal (SV) : La meg først få korrigere en litt morsom feil i forslag nr. 2. Om det skyldes min hjelpeløse håndskrift eller om det skyldes ekspedisjonskontoret, skal være usagt, men der det står « Verdens Helseorganisasjon (WHO) » skal det selvfølgelig stå « Verdens Handelsorganisasjon (WTO) » - bare så det er korrigert.

       Flere har vært inne på at det er et for tidlig stadium å ta opp en omfattende debatt om MAI siden avtalen ikke er ferdigforhandlet. Det er ikke riktig. I de fleste parlamenter har det vært reist debatt om dette, og det er rett og slett nødvendig for å legge premisser for de forhandlinger som skal sluttføres. Det er viktig å huske på at forhandlingene hadde blitt sluttført i dølgsmål hvis det ikke hadde vært for at avtalen ble internasjonalt kjent gjennom Internett. Det gjorde at muligheten for at en internasjonal debatt ble reist. Debatten er ikke reist i noe land på initiativ fra regjeringer. Det er det folkelige presset og opinionen som overhodet har gjort det mulig å kjenne innholdet i det foreløpige avtaleutkastet. Nå som debatten er reist, viser det seg at avtalen rett og slett ikke tåler dagens lys. Det viser seg at det ikke er mulig å sluttføre forhandlingene fordi presset har blitt for stort, avtalen er for omfattende og er en for stor inngripen i hver enkel nasjonalstats mulighet til å begrense internasjonale investeringer. At vi nå har startet debatten i Norge, er positivt, og jeg håper også at departementet i forlengelsen av dette fortsetter med den åpne linje som utenriksministeren i dag har tatt til orde for. Det er positivt. Det har vært en nyttig lærdom for departementet, og jeg tror at vi i forlengelsen kan få en debatt som er langt bedre enn den vi så langt har hatt.

       For å oppklare et par misforståelser: Enkelte har vært inne på at vi her snakker om et internasjonalt regelverk for investeringer. Det er ikke riktig. Det regelverket som her etableres, er et regelverk for ikke å ha et regelverk, for å sikre retten til fri flyt av investeringer. Utenriksministerens statssekretær skriver i et innlegg i Nationen den 25. februar:

« Dersom avtalen gir de multinasjonale selskapene ennå friere spillerom på bekostning av folkevalgte organer, gjør den vondt verre. Avtalen må representere et reelt styringsinstrument for at den skal være ønsket. »

       Den avtalen som vi i dag kjenner, er ikke noe styringsinstrument. Dette er først og fremst en avtale for å sikre investorenes mulighet til å investere, investorenes mulighet til avkastning, og hindre nasjonalstatens mulighet til å legge begrensninger på avkastning og investering. Det står det også uttrykkelig i det som er EU-parlamentets foreløpige vedtak om forhandlingsprosedyren - om ubalansen mellom nasjonalstatens muligheter og investorenes muligheter. Det er klart at så lenge dette er en avtale som ikke er en balansert avtale, der de juridiske forpliktelsene er uklare, der tvisteløsningsmekanismene er uklare, der det er uklart om Norge eller andre har vetorett når det gjelder spesielle nasjonale preferanser, er dette en svært uferdig, svært mangelfull og til dels meget dårlig avtale. Jeg håper at forlengelsen av dette blir at Norge tar en klarere, mer offensiv posisjon for å sikre ikke minst norske interesser, men også u-landsinteresser, miljøinteresser og sosiale interesser. Så håper jeg også at forhandlingene i forlengelsen føres i helt andre organer enn rikmannsklubben OECD, som forhandlingene aldri burde vært ført i.

       Når det gjelder de tre forslagene, forstår jeg det slik at det er stor sympati for forslagene, og dermed regner jeg med at de fleste vil kunne slutte seg til dem.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg synes som representanten Djupedal at dette har vært en interessant meningsutveksling. Men han prøver igjen å befeste det inntrykk at disse forhandlingene har skjedd i dølgsmål. Jeg har lyst til å gjenta at Stortinget har vært kjent med at disse forhandlingene foregår, gjennom St.prp.nr.1. Vi har etablert en referansegruppe med en bred deltakerkrets, som jeg tidligere har nevnt, og den referansegruppen har hatt flere møter lenge før representanten Djupedal kom med sin interpellasjon, så her har det vært muligheter til å følge forhandlingene. Men de er, som representanten Djupedal og andre har vært inne på, relativt kompliserte, og jeg har stor forståelse for at folk ikke greier å gå inn i detaljene. Det som jeg synes har vært nyttig med denne debatten, er at vi har fått innspill. Jeg tror det er altfor tidlig, og jeg føler ikke noen grunn til å gå inn og forsvare den avtaleteksten som ligger der, fordi det er en uferdig avtaletekst som vi foreløpig ikke har tatt endelig stilling til. Men jeg ser det slik at den debatten vi har hatt i dag, har gitt nyttige innspill i det videre arbeidet med å komme fram til en endelig avtaletekst. Det synes da så vidt jeg forstår, å være flertall for at vi fortsatt skal drive disse forhandlingene, og å være nyttig å se for seg et internasjonalt rammeverk også for investeringer. Jeg konstaterer også at det er stor interesse for det jeg vil kalle de kvalitative elementene som Regjeringen ønsker å vektlegge i forhandlingene. Dette gjelder først og fremst forholdet til miljø og arbeidsstandarder og kravet om bindende forpliktelser i denne sammenheng.

       Representanten Alstad tok opp spørsmålet om kultur, og jeg synes det er et viktig og interessant spørsmål, som vi også skal se nærmere på.

       I den videre debatt om MAI-forhandlingene er Regjeringen, som jeg sa, opptatt av åpenhet. De tekstforslag som ligger til grunn for forhandlingene, er tilgjengelige i Utenriksdepartementet. Det arbeides også med å legge ut en hjemmeside om MAI-forhandlingene på Internett, og vi er i ferd med å oversette tekstforslagene til norsk. Dette er imidlertid et meget omstendelig og vanskelig arbeid med 130 sider med komplisert tekst, men vi gjør så godt vi kan og skal gjøre det så raskt vi kan.

       Tekstforslagene og annen informasjon om forhandlingene foreligger allerede på OECDs hjemmeside på Internett. Den utredning som pågår i Norge om forholdet mellom MAI og norsk miljøpolitikk, vil bli offentliggjort når den foreligger, på samme måte som OECD-sekretariatet har offentliggjort sin utredning om forholdet mellom MAI og internasjonale miljøavtaler.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 ferdig.

       (Votering over forslag, se side 2318)